Om rettferdiggjørelsen

innfor Gud

­______

 

Vitnesbyrd fra de gamles skrifter

Samlet av Axel B. Svensson

 

Den Hellige Skrift lærer klart og tydelig at bare det mennesket blir frelst som er rettferdig innfor Gud.

Men det dette da samtidig sier oss, er at ikke noe spørsmål som angår vår kristne tro er viktigere enn dette:

 

Hvordan blir en synder rettferdig innfor den hellige Gud?

 

På dette spørsmålet er det gitt mange, ofte helt motstridende, svar. Samtidig som nesten alle har påberopt seg Bibelen, eller i alle fall visse steder i Bibelen, som grunnlag for det de sier.

De har tolket Den Hellige Skrift forskjellig, og kommet til forskjellige resultat. Den ene har enkelt holdt seg til Skriftens ordlyd, den andre har forsøkt å få Skriftens budskap til å stemme med fornuftens tankebygninger.

Dermed er hele spørsmålet blitt ganske innviklet, så den som ønsker å få et rett svar på dette, får store vanskeligheter med å finne ut av hva han skal holde seg til.

Nå er det alltid best å holde seg til selve Ordet. Men så kommer jo tanker som dette: «Du har ikke oppfattet Ordet rett! Du har misforstått det hele, du har fart vill!»

I en slik situasjon kan det være godt å ta til seg formaningen i Heb 13:7 der det står: «Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro». Her er det ikke snakk om å følge etter dem som skaper dagens mangfoldige partier, men dem som førte et liv som allerede har vist seg å være avsluttet som et godt eksempel. Og hadde denne formaningen alltid blitt fulgt av de kristne, så ville den åndelige tilstand i dag vært bedre enn den er.

For den enkelte bibelleser vil det kunne synes som om Bibelen taler om rettferdiggjørelse i mer enn én mening. F.eks. tales det på ett sted om rettferdiggjørelse som om den allerede skulle være kommet «for alle mennesker», Rom 5:18. Mens det andre steder i Bibelen slåes fast at den som tror, blir rettferdiggjort. Når det så er umulig at Den Hellige Skrift skulle kunne motsi seg selv, så kan det altså, som sagt, lett føre til at den enkelte bibelleser kan mene at her er det tale om to slags rettferdiggjørelse.

Før vi går videre vil vi da ta for oss noen ord fra Bibelen, dels slike som framstiller rettferdiggjørelsen som allerede skjedd, dels slike ord som taler om rettferdiggjørelsen som skjer når mennesket kommer til tro.

I Apg 10:28 sier Peter: «Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent». I Rom 3:24 står det at rettferdiggjørelsen skjer «ved forløsningen i Kristus Jesus». Og sammenhengen (v.23) viser at det sikter til alle mennesker.

I Rom 4:25 heter det om Kristus at han «ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse». I Rom 5:8-9 står det at «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere», og at «vi er rettferdiggjort ved hans blod». I Rom 5:18 sies det uttrykkelig at «livsens rettferdiggjørelse» har kommet «for alle mennesker». I 2Kor 5:14 heter det at «én er død for alle, og derfor så har de alle dødd». Og i Rom 6:7 står det at «den som er død, er rettferdiggjort fra synden». I 1Kor 15:17, 20 leser vi: «Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder. Men nå er Kristus oppstått fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn».  I 2Kor 5:21 står følgende: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham».

Efeserbrevets første kapittel, som bør leses i sin helhet, taler bl.a. om en Guds husholdning som gikk ut på at han i tidenes fylde skulle «samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden». For tidsbegrepets skyld må vi her sammenholde dette med Gal 4:4 der det står at «da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn». I Heb 10:10 står dette underlige ordet: «Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle». Og i Heb 13:12 leser vi at Jesus led «utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod».

Ikke i noen av disse bibelstedene vi nå har sitert, er rettferdiggjørelsen framstilt som om den skulle være avhengig av noe som helst ved mennesket eller menneskets forhold til Gud. Den omtales som om den helt og holdent er en sak mellom Gud Fader og Guds Sønn, og er skjedd utelukkende på grunn av Kristi forsoningsdød for oss.

Men nå er det, som tidligere nevnt, også andre steder i Bibelen som taler om at rettferdiggjørelsen skjer gjennom troen. I Apg 13:39 leser vi: «Fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror». I Rom 3:28 står det: «Vi er overbevist om at mennesket blir  rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger». I Rom 5:1 leser vi: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro» osv. I Gal 2:16 sier Paulus: «Vi vet at mennesket ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus». Og i samme kapittel v. 17 taler han om ham selv og Peter, og sier: «Vi søker å bli rettferdiggjort i Kristus». I Gal 3:8 leser vi: «Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene».

Vi kunne nevne mange andre ord fra Skriften, men dette bør være nok. For den som vil bøye seg for sannheten, har vitnesbyrd nok i det som er sitert. Og de siste bibelsitatene vi har tatt fram nevner jo alle rettferdiggjørelsen som knyttet til troen.

Erfaringen viser at de som leser Bibelen kan deles i flere grupper ut fra på hvilken måte de oppfatter og forholder seg til det de har lest. Det samme gjelder da også dem som leser de sitatene vi har tatt fram her fra Bibelen om rettferdiggjørelsen.

Først har vi de totalt likegyldige, som ikke i det hele tatt er opptatt med hva det er de leser, men bare leser av gammel vane, eller som en nødvendig del av deres jordiske tjeneste/stilling, som tilfellet er med ugjenfødte lærere.

Så har vi de hemmelig trellbundne, som nok på en måte har lært at vi ikke blir rettferdiggjort innfor Gud gjennom noen egen fortjeneste. Men de kan likevel ikke innse at det er helt slutt på at de kan utrette noe som helst, og anser det urimelig at alle skulle ha fått like mye av Gud. De mener det kan slett ikke bli tale om noen rettferdiggjørelse før mennesket er kommet til tro. Dermed bedrar de seg selv, for de gjør da troen til en gjerning, som om den skulle være noe fortjenstfullt i seg selv. Og denne gjerningen skal de nå selv utføre.

Så er der enkle sjeler som leser alt Guds ord og tror det uten å tenke videre over det. Disse kan ofte være nokså forvirret i sin forstand, men de hviler likevel enfoldig på og lever av Kristi verk.

Så er der også slike som lever i en rett syndserkjennelse og har kommet til kort i alt sitt eget, så de må bekjenne at de ikke en gang kan tro - som av seg selv. Når de leser de skriftstedene vi her har nevnt først, tror de dem som de lyder, og fryder seg over å se der at rettferdiggjørelsen allerede er skjedd - utenom dem - i Kristus. For da våger de å regne seg selv med, så  fattige de er.

De tror også de skriftstedene vi her nevnte sist, om troen, og finner i dem en bekreftelse på at i Kristus skjedde en rettferdiggjørelse som omfatter hele verden  - ettersom det jo står enhver fritt å tro at han i Kristus er «ren og rettferdig, himmelen verdig». De innser at den rettferdiggjørelse som allerede er skjedd i Kristus er hele grunnlaget for det Bibelen omtaler som rettferdiggjørelse ved tro, og som de skjønner er absolutt nødvendig om en skal bli frelst og nå fram til himmelen. Disse tror også Bibelens ord: «den som ikke tror, skal bli fordømt», Mark 16:16.

Så finnes det også en femte gruppe, som nok mest består av frafalne kristne, dårlige jomfruer som mangler olje på lampene sine. Hos dem har livet, om det noen gang har vært noe liv, sloknet, og hele deres kristendom sitter i hodet. De har vanligvis en klar og rett kunnskap, og innser at det i Kristus har skjedd en rettferdiggjørelse som omfatter alle. Men de lever ikke på denne sannheten, men bruker den bare til å forsvare seg med, når Ånden forsøker å vekke dem til å innse at det må skje en sinnsforandring i dem. Disse har ingen frykt for hvordan det står til med dem selv.

I det vi har nevnt foran, tok vi også fram hvor viktig det er å følge etter våre veilederes tro. Og nå vil vi se hva noen av våre gamle ledere lærte og trodde i dette vesentlige spørsmålet vi har tatt opp her.

 

 

Martin Luthers vitnesbyrd

 

A: Om rettferdiggjørelsen som skjedde i Kristus.

 

Hovedbudskapet og summen av hele den kristne lære er at Gud sendte og gav sin Sønn, og bare gjennom ham forlater oss all synd og gjør oss rettferdige og frelst.

For er det ikke sant at vi alle utelukkende av Guds nåde er forløst fra synd og død og gjort rettferdige og frelst, og dette uten noen vår gjerning og vår fortjeneste! Kan vel djevelen eller pavedømmet fornekte at Kristus er født og døde for oss, og har utgytt sitt blod for oss for at frelsen skulle være av bare nåde, og kunne deles ut blant oss gjennom dåpen og Ordet! Denne grunnvoll og klippe skal da også for alltid stå urokket overfor helvetes porter .

På denne lære om Kristus beror alt, og i den er alt innbefattet. Slik at den som har den, han har alt. Og de kristne må kjempe for denne lære, ja, alltid stride for den, så de holder fast på den og lever på den.

Hvis det skulle bli overlatt til oss og komme an på oss, så vi gjennom våre egne gjerninger skulle forløse oss fra synd og død og oppnå livet, så ville vi aldri i hele vårt liv få noen ro. Vi ville uten opphold måtte plage oss selv og slite oss ut med gjerninger. Og om vi med det slet oss til døde, og om et menneske med det oppnådde all verdens herlighet, så ville vi likevel aldri kunne bli trygge eller sikre på at vi hadde gjort nok, så Gud kunne være tilfreds med det.

Derfor har Gud i sin nåde og miskunnhet lagt alt dette på ett menneske, som var den som utrettet alt sammen uten og for oss. Og dermed er dette utført så det er helt sikkert for oss, og kan aldri bli noe vi skal mangle. For vi har for vår del fått det fullstendig uforskyldt. Og hva vi så enn selv gjør eller er i stand til, hjelper oss aldri noe som helst til å få nåde eller å gjenopprette den tapte rettferdighet innfor Gud, uansett om vi gjør og fortsatt vil gjøre gode gjerninger.

Det er på akkurat samme måte som at vi uforskyldt er blitt syndere og må dø. For vi har jo ikke gjort noe for at Adam skulle ete frukten og dermed falle i synd, selv om vi av den  grunn også selv gjør synd. Og slik skjer det i alt som har å gjøre med synd og rettferdighet, død og liv, bare som arv fra de to menneskene Adam og Kristus. - -

                                                                                               ****

 

Jeg kan aldri få troen ren og saken klar uten at jeg ser meg selv uten noe nådens verk i sjelen; uten omvendelse og helliggjørelse, uten anger og tro, og har all min trøst i Kristus alene, at han har gjort og fortsatt gjør alt for meg. - -

Ja, dette heter og er vår rettferdighet overfor Gud, at Kristus går til Faderen. D.v.s. at han for oss lider, dør og oppstår, og dermed forsoner oss med Faderen, og vi for hans skyld har syndenes forlatelse og nåde. Og at dette på ingen måte er en følge av noen vår gjerning eller fortjeneste, men utelukkende på grunn av hans frelsesverk, som er fullbrakt av ham for vår skyld.

Skulle det ikke gi oss en sterk, uovervinnelig tillit og fred, at Kristus dør for oss før vi har bedt om det, eller noen gang hatt noen tanker om det, ja, mens vi ennå bare levde i synd! Og av dette følger jo at om nå Kristus er død for oss mens vi ennå var syndere, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved ham, når vi nå er rettferdige gjennom hans blod! Rom 5:10.

Evangeliets lære, det herligste og mest trøsterike av alle budskap, taler ikke om våre eller lovens gjerninger, men om Guds ubegripelige og usigelige barmhjertighet og kjærlighet mot oss uverdige og fortapte mennesker.

Det taler om hvordan han, den barmhjertige Far, så oss nedtynget under lovens forbannelse, og så bundet av den at vi aldri i egen kraft kunne befri oss selv fra den. Og at han derfor sendte sin enbårne Sønn til verden og kastet alle menneskers synd til alle tider på ham, og sa: «Du skal være Peter, fornekteren, Paulus, spotteren, voldsmannen og forfølgeren og David, som brøt ekteskapet! Du skal være synderen som åt den forbudte frukten i Paradis, du skal være røveren på korset! Kort sagt: Du skal være det menneske som har gjort alle menneskers synder! Vær derfor nøye med at du betaler og gjør fullkomment opp for dem alle!»

Så kommer loven og sier: «I dette mennesket finner jeg en synder, og det en som har tatt på seg alle menneskers synd, så jeg ser ingen synd utenom ham. Derfor skal han dø på korset». Så angriper loven ham og dreper ham.

Men etter at dette er skjedd er hele verden renset og forsonet fra alle synder, og dermed også fridd ut fra døden og alt ondt.

Men når da synden og døden er ryddet bort ved det ene mennesket, skulle Gud ikke lenger se noe annet i hele verden (i alle fall hvis alle i verden hadde den levende troen) enn bare renhet og rettferdighet. Og om det så fremdeles fantes noen rester av synden, kunne Gud likevel ikke se dem for denne solen Kristus.

Med slike tanker skal vi opphøye kristendommens lære om rettferdiggjørelsen, og sette den opp mot lovens og gjerningenes rettferdighet.

Og likevel ville ingen på noe språk eller med noen veltalenhet noen gang virkelig på verdig vis kunne fatte, og ennå mindre skildre, rettferdiggjørelsens betydning og omfang. For det bærer i seg denne usigelige og udiskutable konklusjon: Ligger hele verdens synder på dette ene mennesket Jesus Kristus, så ligger de ikke lenger på verden. Men ligger de ikke på ham, så ligger de ennå på verden. - - -

Det nye testamentets løfter verken har noen tilføyde vilkår, krever noe av oss, eller er betinget av noen vår verdighet. Nei, av disse løftene følger og gis oss for intet syndenes forlatelse, nåde, rettferdighet og evig liv for Kristi skyld.

Når nå Herren, vår Gud, har lagt alle  menneskers synder på Kristus, for at han skulle bære dem og gjøre fullkomment opp for dem, så kommer Kristus til Johannes og lar seg døpe av ham - på dine og mine og hele verdens vegne. For at han skulle rense oss fra synd og gjøre oss rettferdige og frelst. Derfor ofrer han seg så på korset, blir en synd og en forbannelse, selv om han alene er den velsignede sæd (ætt) som er den hele verden kan bli velsignet ved, d.v.s. forløst ifra synd og død.

Det at han på korset henger mellom to røvere, blir regnet som en av dem og dør den smertefulle døden, det gjør han på hele menneskehetens vegne, for at han skulle forløse dem fra den evige forbannelsen.

Han er dermed både den største og den eneste synderen på jorden, for han bærer all verdens synd. Og han er den eneste rettferdige og hellige, for ingen blir rettferdig og hellig innfor Gud uten gjennom ham.

På samme måte vitner Johannes om ham: «Se det Guds Lam!» Dette må jo være det samme som hellig, ren, uskyldig. Men hva sier Johannes videre om ham? Jo, at han «tar bort verdens synd». Bærer han og tar bort verdens synd, så er han selvsagt en synder, den eneste synder! For Den Hellige Ånd spøker ikke når han sier gjennom profeten: «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham».

Derfor må det være en usigelig nåde, en evig brennende kjærlighetsild, som gjør at han bøyer seg så dypt ned. Villig gir han seg selv for oss, lar det koste så mye for å dra oss til seg, og stopper ikke opp overfor det å gi sitt dyre blod og lide en så smertefull død.

Alt for at vi skulle kunne kalles hans brud og eie hans gaver, altså evig rettferdighet, frelse og evig liv - i stedet for at vi skulle bli værende i syndens, dødens og djevelens vold, som vi ble født til.

 

 

Ty vare pris i evighet                                                                                                                                     

och lov förutan ände,

Guds eviga barmhärtighet,

som oss den hjälpen sände

och nederslog i Kristi död

synd, helvete och dödens nöd!

Vem kan oss nu fördärva!

 

B: Om rettferdiggjørelsen ved tro.

Det handler om en åndelig påkledning i sin samvittighet. Og det foregår ved at en i sin sjel tar til seg Kristus og all hans rettferdighet som sin egen eiendom, holder fast på og trøster seg til dette som om vi selv skulle ha gjort og fortjent dette, på samme måte som vi tar på oss klærne våre. Å tilegne seg dette slik, er på åndelig vis å ikle seg det. Dette er troens natur.

I sannhet er Kristus gitt oss slik, og med ham all hans rettferdighet og alt hva han har og er. Og for den som tror dette, blir det også som Paulus sier: «Gud har gitt sin Sønn for oss alle. Hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham!», Rom 8:32.

Ja, den som tror på Kristus slik, han ikler seg ham. Derfor er troen noe så stort at den gjør mennesket rettferdig og frelst. For den har med seg til deg all Kristi rikdom, som din samvittighet kan sette sin lit til og fortrøste seg på.

På denne grunn finner du da din fred og fryd i Kristus, og får lyst til å gjøre alt mulig godt og sky alt ondt. Da frykter mennesket verken for død eller helvete eller hva ondt det måtte være, for det er rikelig ikledd Kristus.

Dette er den sanne tro, når en tror at en ikke gjennom gjerninger, men utelukkende gjennom Kristus som vår stedfortreder, og ved den forløsning han av bare miskunnhet fullbyrdet, blir rettferdiggjort og frelst. Slik at mennesket har gitt opp seg selv og alt det kan utrette, og holder seg bare til hva Kristi fullbrakte frelsesverk for alle mennesker har virket i Guds hjerte.

Rettferdigheten gis Abraham, ikke på grunn av noen av hans egne gjerninger, men når han tror. Den gis heller ikke på grunn av en tro som noe vårt verk, men for Guds frelsesverks skyld, som er troens grunn.

Løftet er hovedsaken og det vesentligste i denne læren, som troen slutter seg til, eller for å uttrykke seg klarere; som troen hviler på, og enda bedre: «lar seg innta av».  Men slik å «la seg innta av» dette løftet kalles tro og gjør rettferdig, ikke som noen gjerning av oss, men som alene Guds verk. For løftet er en Guds gave eller tanke, som noe Gud tilbyr oss, og er ikke vårt verk.

Sønnen er kommet og alle løftene er oppfylt. Vi hører Sønnen selv tale, vi har sakramentene og avløsningen*, og evangeliet forkynner dag og natt: «Du er hellig, dine synder er deg forlatt, du er frelst!»

 

* Avløsning: Etter bekjent synd, av sjelesørger på Ordets grunn og i Jesu navn få tilsagt syndenes forlatelse.

 

Men hva gjør vi? Vi skjelver stadig, og blir liggende i vår ynkelighet så lenge dette livet varer. Hvorfor blir vi ikke vekket opp og opplivet av patriarkenes eksempler?

Slik vi har lært ovenfor må en kristen lære seg å leve så hans hjerte og samvittighet blir rene og uten all syndens flekker! Og det oppnår vi ikke på noe annet vis enn ved troen - som holder fast ved at våre synder og misgjerninger er overvunnet i Kristus. Og dermed er også vi sikret og bevart fra den evige død, og har nå gjennom den samme Kristus den evige rettferdigheten og frelsen!

Moses truer synderen med at ethvert menneske må dø på grunn av sin synd og misgjerning - på samme måte som du i de jordiske  sammenhenger selv må stå til rette for den synd du har gjort. Men hvis vi skal bli rettferdige innfor Gud, er våre synder ikke våre, men Kristi synd.

Troen er  ikke noen lov eller gjerning, men en tillitsfull fortrøstning som hviler i Kristus, som er Lovens endemål. Og hva betyr det? Ikke på den måten at Kristus avskaffer den gamle loven og oppretter en ny, eller er selv en dommer som må forsones med gjerninger, slik pavedømmet har lært. Nei, «Kristus er lovens endemål til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

Du skal heller ikke kjenne, men tro at du har rettferdigheten! Og  tror du ikke at du er rettferdig, så vanærer og forkaster du i høyeste grad Kristus - som gjorde deg ren i vannets bad ved Ordet, og som gjennom sin død på korset fordømte og knuste synden og døden, for at du ved ham skulle få evig rettferdighet og evig liv!

Dette kan du ikke fornekte så sant du ikke vil være et åpenbart ugudelig og gudsfornektende menneske, og fullstendig forkaste Gud, alle Guds løfter, Kristus og alle hans velgjerninger. Derfor kan du heller ikke nekte for at du er rettferdig.

Men at det nå, når Kristus regjerer, ut fra hans frelsesverk ikke lenger finnes noen synd, død eller forbannelse, det bekjenner vi jo i vår apostoliske tro, når vi sier: «Jeg tror på en hellig alminnelig kirke».

For dette er egentlig det samme som om vi sa: «Jeg tror at det ikke finnes noen synd eller død i menigheten, fordi de som tror på Kristus ikke er syndere, ikke er skyldige til døden, men helt og holdent hellige og rettferdige, herrer over synd og død, og skal leve i all evighet». Men det er bare troen som ser dette. Derfor sier vi: «Jeg tror på en hellig alminnelig kirke».

Rådfører du deg derimot med din fornuft og det dine øyne ser, så dømmer du helt annerledes. Da ser du mye hos de troende som du tar anstøt av. Iblant ser du dem snuble, falle i synd, viser seg svake i troen, overlistes av sinne, misunnelse og andre onde begjær.

«Altså er ikke kirken hellig», sier du. «Jeg avviser sannheten i denne del av vår bekjennelse. Hvis jeg ser på meg selv eller min neste som menneske, så er kirken aldri hellig. Men ser jeg igjen på Kristus, som helliger og renser sin kirke, så er den fullkommen hellig. For han har tatt bort hele verdens synder».

 

För sitt liv, sitt dyra blod

han ville icke spara,

att för den dom, mig förestod,

jag måtte tryggad vara.

Han blev hos Gud min löftesman,

uti hans död min synd försvann:

så är jag frälsad vorden.

 

Johan Arndts vitnesbyrd

 

A. Om rettferdiggjørelsen som skjedde i Kristus.

Selv om Adam i sin uskyldige tilstand (hvis han ikke hadde falt) hadde forplantet sin rettferdighet til oss, og forenet oss med den, så er likevel den forening som vi har med Gud i Kristus langt større.

Kristus ble menneske, kom til oss i vår menneskelige natur og renset den så fullstendig i seg selv, som er mye mer fullkomment enn den noen gang var i Adam. Slik blir han, og i ham alle troende, også evig forenet med den menneskenatur han den gang stod fram med. For Kristus er helt og holdent vår, og vi er helt og holdent hans.

Derfor, så ren som han nå har gjort den menneskelige natur i sin person, så ren har han også gjort vår natur innfor Gud. Det skal vi erfare når vi skal åpenbares med ham på den ytterste dag, når vårt skrøpelige legeme blir likt hans forklarede legeme.

Kort sagt: Vår rettferdighet er så stor i Kristus som Gud selv! Så det er like umulig for oss i all evighet å utgrunne den, som det vil være å utgrunne Guds eget vesen.

Derfor vil enhver skapning bli stående målløs overfor en slik rettferdighet. For de har dermed ingenting som de kan beskylde et menneske for, men må bare erkjenne: Hvem vil fordømme noe menneske? Kristus,Guds Sønn, er selv deres rettferdighet!

Tenk nå etter hvem det var Kristus døde for! Paulus svarer: «Én er død for alle»,          2Kor 5:14. Johannes sier: «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens», 1Joh 2:2. Døperen Johannes sier: «Se der Guds lam, som tar bort verdens synd!», Joh 1:29. Dette forklarer Paulus når han sier: «liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», Rom 5:18.

Med disse ordene setter apostelen Adam og Kristus opp mot hverandre. Skulle vel Adams synd ligge så sterkt over alle mennesker at Kristi rettferdighet ikke skulle være større og sterkere? Nei, om enn synden er sterk, så er nåden langt sterkere!

Men for å bevise at Kristi fullbrakte frelsesverk er for hele verden, og altså gjelder alle mennesker, så har Paulus et sted denne herlige sluttsatsen: «Det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv til en løsepenge for alle», 1Tim 2:5-6. Derfor vil Gud også at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse, 1Tim 2:4.

Dette tenker nok også Paulus på når han sier at gjennom Kristus er alle ting forsonet med Gud, både det som er på jorden og det som er i himmelen, Kol 1:20. Og videre: «Gud sparte ikke sin egen Sønn, men gav ham for oss alle», Rom 8:22.

Husk: Blant disse «alle» er også du! For Gud gjør ikke forskjell på folk!

Så svar meg nå: Hvem er det Kristus er død for? Jo, for alle syndere! Og er han død for alle syndere, så er han også død for deg, fordi du er jo også en synder!

Det Kristi fullbrakte frelsesverk har virket hos Gud er ikke bare nok, men det er mer enn nok for alle menneskers synder. De kan være så store, så mange og forskrekkelige de vil. Kristi frelsesverk er ikke bare et fullkomment og akkurat nok oppgjør og betaling, men er en langt mer verdifull og langt mer fullkommen betaling som veier mye mer enn alle verdens synder.

Hvorfor stiller du deg da selv utenfor, og ikke vil godta denne betalingen?

Du er jo også et menneske. Og nå sier altså Herren selv at «Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskers sjeler, men for å frelse dem», Luk 9:56.

Du er jo også i verden! Og nå sier Paulus: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv», 2Kor 5:19. Og Johannes sier: «Kristus er en soning for hele verdens synder»,      1Joh 2:2, d.v.s. for hvert eneste menneskes  synder!

Slik er Kristi fullbrakte frelsesverk et uendelig og evig oppgjør eller betaling. Og for denne høyhellige persons skyld, han som er både Gud og menneske og led for vår skyld, har omfanget av dette frelsesverk ingen begrensning verken i tall, i omfang eller noen ende.

Hvorfor vil da du sette grenser for dette veldige frelsesverk både hva antall, omfang og ende angår, så det liksom skal opphøre å gjelde for deg, og ikke også omfatte dine synder?

For om så et hvilket som helst menneske hadde all verdens synder på sine skuldre, og det var så mange kloder fulle av synd som det finnes mennesker, så ville det som Kristi fullbrakte frelsesverk har virket hos Gud, og hans rettferdighet, være større.

Hvorfor vil du da ikke ta imot denne Guds rettferdighet? Dette er det havets dyp der Gud har kastet alle våre synder.

 

Var är nu, o död ditt välde?

Helvete, var är din makt?

Ormen, som vår moder fällde,

haver Kristus nederlagt.

Över allt, vad oss fördärvat,

Kristus seger oss förvärvat.

 

Låtom oss nu vara glada,

fröjdas var uppå sin ort!

Nu är botat all den skada,

som oss syndefallet gjort.

Dödens fruktan är fördriven,

döden är uppsvulgen bliven.

 

B: Om rettferdiggjørelse ved tro.

 

Gud har i sin guddommelige visdom ordnet det slik at det er ved tro vi skal motta vår rettferdighet. For troen bygger på Guds sannhet og løfter og er knyttet til dem. Altså på samme grunn som også løftet ble gitt til Abraham og hans troende ætt, om å motta rettferdigheten.

«Derfor», sier apostelen Paulus, «fikk han (Abraham) løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten», Rom 4:16.

På dette nådens løfte, som er fullbrakt i Kristus, har Gud bygget vår rettferdighet og frelse, slik apostelen stadfester det et annet sted: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn», Gal 3:6-7. «Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham», Gal 3:8-9. All denne nåde og sannhet er kommet til oss ved Jesus Kristus!

Derfor gis rettferdigheten ut fra Guds ord ved tro, fordi det er en rettferdighet av nåde som må tas imot ved tro, og for at Guds nådeløfte må stå sikkert og fast, som apostelen Paulus sier: «Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten», Rom 4:16.

Uten Guds nåde og løfte kan vi ikke ha noen sikker og stadig trøst for vår samvittighet mot våre synder.

For når vår samvittighet våkner opp og anklager oss, eller i vår siste stund taler til oss om at «nå skal du forlate dette livet. Hvordan er det du har brukt din levetid her på jord?», så kan vi i tro svare: «Min rettferdighet og frelse bygger jeg ikke på noen som helst av mine gjerninger, men på nåden i Kristus Jesus, vår Herre».

Derfor er også vår rettferdighet sikker og udiskutabel. For Guds nåde, som er lovet oss i Kristus, varer fra evighet til evighet over dem som frykter ham.

 

Silver hjälpte ej och guld

att från dödens snara

frälsa oss, från syndens skuld

och från domens fara.

Men Guds egen käre Son

sig till offer gjorde,

led oskyldigt, frälste från

vad vi lida borde.

 

Tar jag uti tron det an,

räknad då jag bliver

ren, oskyldig såsom han,

intet överbliver

av den synd, jag övat har,

fast jag inför Herran

mycket brutit, hans försvar

driver vreden fjärran. 

 

Anders Nohrborgs vitnesbyrd

 

A: Om rettferdiggjørelsen som skjedde i Kristus.

 

Det som den første Adam hadde ødelagt, det var der én som påtok seg å gjenopprette, vår Frelser Jesus Kristus, han som kalles den siste Adam og det andre menneske. Og apostelen viser at det forholder seg med ham på samme måte som med den første, men på fullstendig motsatt vis.

Jesus stod altså også med hele menneskeheten fram i én person, som i ham var å anse som én person, étt legeme hvor han var hodet. Og når så hele verdens syndeskyld ble lagt på Jesus, så kunne denne skyld ikke lenger bli liggende på verden - for den kunne jo ikke samtidig være på to steder! -

Ved Jesu lidelse og død var altså verden å anse som fri og løst fra all skyld.

For ellers hadde ikke Jesus kunnet si om sine disipler, som der og da stod for ham som hele menneskeheten: «Er det da meg dere leter etter, så la disse gå!», Joh 18:8.

Hadde ikke Jesus kunnet føre helt til endes det frelsesverk han hadde påtatt seg, slik at Guds rettferdighet fullkomment kunne være oppfylt, så ville hele verdens skyld med hele sin fordømmelse falt tilbake på verden og menneskeheten igjen.

Men når Jesus, som bar hele verdens syndemasse, hadde kjempet seg igjennom, så Gud ut fra sin fullkomment strenge rettferdighet at det var fullstendig gjort opp og betalt. Dermed fant Gud det rett også å ta all skyld fra ham og gjøre ham rettferdig.

Men så var det jo også klart at all skyld med sin fordømmelse var tatt bort ikke bare fra Jesus, men også fra hele verden. Og skylden kunne da ikke på ny falle tilbake på verden igjen. Fordi han som hele verdens skyld var lagt på, ved sitt soningsverk hadde fått den utslettet av Gud!

Altså ser vi at en rettferdiggjørelse også gikk over verden på samme tid og i samme øyeblikk som Jesus ble rettferdiggjort.

Derfor sier Paulus at «én manns rettferdige gjerning ble til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», Rom 5:18. Han sier ikke for noen, bare for dem som etter hvert skulle komme til troen, eller som inntil dette skjedde hadde trodd. Nei, han sier «for alle mennesker»! Og i det følgende verset taler Paulus om hvordan «de mange», det vil her si alle, blir rettferdige ved den enes lydighet, på samme måte som alle ble syndere ved den første Adams ulydighet.

Så sier også apostelen Paulus tilsvarende et annet sted: Når én, altså Jesus, er død for alle, og som død også rettferdig i forhold til synden, så er de alle døde og rettferdige overfor synden. Daniel sier også at etter de fastsatte sytti ukene skulle ved Kristus overtredelser bli tatt bort, innelukket, liksom innelåst i et fengsel, og synden forseglet, - så den ikke kunne leses i Guds dommers bok, og misgjerningene forsonet, dekket over, og en evig rettferdighet ført fram.

Likeså sier Sakarja at landets synder skulle tas bort på én dag. Men ble de tatt bort, så kunne de jo ikke lenger ligge der de var, og gjøre noen skyldig på grunn av synd. Og altså ble hele landet, hele verden, alle mennesker, når en ser alle under ett, rettferdiggjort på én dag, når Jesus ble rettferdiggjort.

 

 

Vad ljus över griften!

Han lever, o, fröjd!

Fullkomnad är Skriften,

o, salighets höjd!

Från himmelen hälsad

han framgår i glans,

och världen är frälsad,

och sägern är hans.

Bortvältrad är stenen och inseglet bräckt,

ock vakten har flytt för hans Andes fläkt,

och avgrunden bävar. Halleluja!

 

B: Om rettferdiggjørelsen ved tro.

 

Men kan vi da si at alle mennesker i hele verden i samme stund ble så rettferdige at hver eneste synder personlig ikke behøver rettferdiggjøres når han kommer til verden? Nei, må Gud bevare oss fra å trekke en slik slutning ut av denne trøsterike læren om hvordan forsoningen gjelder alle mennesker, og lar det bli grunnlag for noen kjødelig frelsesvisshet!

Hele menneskeheten ble ved Kristi rettferdiggjørelse også rettferdiggjort med ham. Men dette blir ikke til noe virkelig gagn for noe menneske før det blir født av den andre Adam, og får åndelig liv gjennom en ny og åndelig fødsel, og gjennom denne nye fødsel blir inntatt av og begynner å leve i Kristi rike.

I denne nye fødsel virkes troen på Kristus alene. Og så snart det er skjedd, kommer Kristi rettferdiggjørelse over mennesket til virkelig gagn. Ikke før. For det kan jo ikke skje før mennesket begynner å leve og være i Kristi rike.

Og denne rettferdiggjørelsen er da den samme som Kristi rettferdiggjørelse. Den tilegnes mennesket gjennom troen. Og rettferdigheten, som det da ikles, kaller vi derfor en   troens rettferdighet - selv om den ikke er troens, men Kristi rettferdighet, og er den samme som den som ble tilregnet Kristus i hans rettferdiggjørelse.

 

 

Han, som i världen kommen var

att världens synder bära,

Guds lag för oss fullkomnat har

med lydnad och med lära.

Ej lagen mer fördöma kan

den, som i hans försoning fann

en väg till nådastolen.

 

 

Carl Olof Rosenius’ vitnesbyrd

 

A: Om rettferdiggjørelsen som skjedde i Kristus.

 

Så er nå hele verden gjennom Kristi herlige seier like så sant og rett forløst i Kristus, som den er falt og fortapt i Adam! Den får like uforskyldt gjennom Kristus det evige liv, som den gjennom Adam har fått synden og døden i arv.

Arven fra Adam ser og kjenner vi bestandig i oss og i verden rundt oss. Men arven i Kristus ser og kjenner vi ikke. Det kan bare bli forkynt ved evangeliet og trodd av oss.

Men Herren, vår Gud, ser Kristus og hans fullbrakte verk for hele verden. Derfor: Like så sikkert som du ser hvordan hele verdens menneskehet er sunket dypt ned i all mulig synd, like så sikkert ser Gud alle mennesker i Kristus fullkomment forsonet, rettferdige og helliggjort, ja, så velbehagelige for Gud som da han skapte verden og alt som i den var, og så på alt han hadde gjort, og «så det var overmåte godt».

Hvis ikke verden, etter Adams fall, i Kristi fullbrakte verk i Guds øyne var blitt så fullkomment gjenopprettet, da hadde ikke Kristus fullkomment utrettet sitt forsoningsembete!

Ham som ikke kjente til synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham, - ... gjort til forbannelse for oss, for at vi skulle arve velsignelsen.

Av dette ser vi at vårt evige nådevalg ikke bygger på noen ettergivende kjærlighet hos Gud. For misgjerninger skulle forsones, overtredelser bli tatt bort, synden forseglet, og den evige rettferdigheten bli ført fram.

Langt mindre bygger vårt evige nådevalg på noen som helst verdighet hos oss selv, i noe vi har fortjent på noe vis. For vi lå, som Skriften sier, i vårt blod da han som forbarmer seg over oss kom forbi og tok oss opp.

Nei, det grunner seg helt og holdent på Kristus, den usynlige Guds billede, den førstefødte framfor alle skapninger, Guds evige og enbårne Sønn i Ånden, men etter kjødet Davids sønn, menneskesønnen, kvinnens sæd (ætt), den andre Adam.

Ham, den store mellommann mellom Gud og mennesker, har det kostet mye å bryte ned skilleveggen, sone synden, tilfredsstille Guds rettferdighetskrav, og gjenvinne for oss den tapte barneretten og den sønderknuste arven.

Det kostet vår kjære Herre svært mye da han i over tretti år var en trell for vår skyld, for å forløse oss fra djevelens vold og med sitt blod kjøpe en rettferdighet som i alle vårt livs dager skulle gjelde mot alle våre daglige synder og urenheter. Det kostet ham sterke rop og tårer, svette og blod. Men han kjøpte med det for oss en evig forløsning som gjelder evig innfor Gud.

Når han ut fra Guds evige råd var gjort til synd for oss, og Herren hadde kastet all vår synd på ham, fikk han ikke det minste avslag på vårt uendelig lange skyldbrev, men ble tvunget til å betale alt. Derfor sier også apostelen Paulus at han «slettet ut skyldbrevet mot oss og naglet det til korset», Kol 2:14. Der ble alle våre synder og all lovens forbannelse stanset.

Og slik som våre synder da var gjort til Kristi egne synder, så ble også alt Kristi fullbrakte verk, hans rettferdighet og hellighet, vårt. Han er Herren, vår rettferdighet, Jer 23:6, 33:16.

Gud ser nå hele menneskeheten i Kristus, og derfor i Kristus forsonet, i Kristus rettferdig, i Kristus hellig, ustraffelig og ren.

 

 

Allt vad oss Adam i fallet ådragit,

allt är nu botat av kvinnones säd:

Kristus har världenes synder borttagit

just på den dagen, han dog uppå träd.

Han, som var ren,

gjort det alle´n;

en dog för alla och alla i en.

 

B: Om rettferdiggjørelsen ved tro.

Å, for en nød at verden ikke vet hva som har skjedd, at den ikke kjenner hele menneskehetens historie, ikke vet at menneskeheten en gang er blitt kjøpt fri. At vi er forløst og utfridd fra alle våre synder, fra dødens og djevelens vold, like så sikkert som at vi alle ved Adam falt i synd.

Legg da her merke til: Denne syndsforlatelsen, denne forløsning vi nå har nevnt, den tilhører hvert eneste menneske, hellig og vanhellig, den som tror og den som ikke tror.

Uansett hvordan du så er, så er i alle fall dine synder tatt bort, utslettet, forlatt, kastet i havets dyp. Dette skjedde i Kristi dødsstund!

Blir du fordømt, så skjer det ikke på grunn av dine synder, men på grunn av din vantro, at du holder deg borte fra Gud/ikke har tatt din tilflukt til ham.

Vil du derimot komme til Gud, bli hans barn og få eie hans nåde, så finnes det ingen hindring for at det kan skje! Hvert øyeblikk er du hjertelig velkommen hos Gud. Herren selv sier: «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut», Joh 6:37.

Her er ingen unntatt! Hvem som helst, den som vil, hver og en, og om dine synder var røde som blod - slike ord er det den store barmhjertige Herren selv bruker. Her er da altså ingen unntak, og grunnen er at all synd er betalt, hele verden er forsonet.

Når da noen kommer i nød for sine synder, og aldri kan få visshet for at hans synd er forlatt, så er feilen den at han ikke tror Gud, ikke tror han kan stole på det han har sagt, ikke vil legge merke til hva Kristus har gjort eller hva Gud sier i Ordet. Ja, han gjør rett og slett Gud til en løgner, som jo er ganske forskrekkelig.

Men er det så noen som vil tro Gud på Ordet, men bare ikke kan få det inn i hjertet, så skal nok Gud snart gi ham en større troens gave. Han skal selv få vitnesbyrdet i sitt hjerte om at alle hans synder virkelig er tatt bort, at han er ikledd hele Kristi fullbrakte verk, at han er et Guds elskede barn.

Hvis Paulus f.eks. i Rom 4:1 flg. hadde villet si at det var selve troen, som en Gud velbehagelig sak hos mennesket, som ble regnet Abraham til rettferdighet, så hadde han bare med slik en antydning straks skåret av selve hovednerven i hele sin rettferdiggjørelseslære. Men det er nettopp hensikten hans med det han skriver her i Rom 4:1 flg. å vise at vi blir rettferdige uten noen vår fortjeneste eller verdighet, men av bare Guds nåde gjennom den forløsning som er skjedd i Kristus.

Og Paulus sier uttrykkelig i det følgende kapitlet at det er utelukkende gjennom den enes (Kristi) lydighet vi blir rettferdige, Rom 5:19. Rettferdighet er intet mindre enn lovens fullbyrdelse. Og så mye makter ikke selve troen.

Troen er dessuten i seg selv nettopp en fornektelse av noen vår fortjeneste. For den som tror på Kristus, han bekjenner at han selv er urettferdig, fortapt, rådløs, og tar derfor sin tilflukt til Guds rettferdighet, den lovoppfyllelse, som er skjedd i Kristus.

Troen må ha et ord fra Gud den kan fødes på og leve i. Og det avhenger av dette ordets innhold hva jeg får ved troen. Hvis vi ikke har dette klart for oss, vil vi alltid misforstå ordene om troen og troens rettferdighet. Vi bruker en liknelse:

En bortkommet sønn lever langt borte i et fremmed land, hvor han lider nød. Hans far lover ham en stor, herlig eiendom, bare han kommer tilbake og tar imot den. Sønnen tviler lenge, og blir derfor bare værende der i sin fattigdom. Men smått om senn begynner han å tro på sin fars ord, og skynder seg da hjem for å ta imot eiendommen. Så er han straks rik og lykkelig.

Senere sier han: «Lenge levde jeg i stor nød. Men det var jo bare min vantro som var skyld i det. Da jeg trodde min fars ord, ble jeg rik og lykkelig. Det var ganske enkelt min tro som gjorde meg rik».

Hvis så noen bare hører slike ord, og ikke vet eller tenker over hva innholdet var i farens løfte, så kunne de oppfatte ordene hans som at denne sønnen var blitt belønnet for sin store tillit til farens ord. Men da ville den som kjente hele forholdet, si: «Nei, legg merke til innholdet i det løftet han til sist trodde på! Det var dette som gjorde ham rik. Løftet handlet om en stor eiendom, og i dette bestod selve rikdommen. Hans tro gjorde bare at han fikk nyte godt av den!»

 

Stanna ock vakna, tänk vad du haver

icke i dig men i Frälsaren kär:

ren og rättferdig

himmelen värdig

icke i dig men i honom du er!

 

Mitt under syndens daglige plåga

doch du en evig rättfärdighet har.

Jesus allena

tvagit oss rena:

pris vare Lammet, som synderna bar.                        

                          

****

 

Nå har vi hørt fire læreres vitnesbyrd. Disse lærerne er framfor de fleste andre ansett for å hatt et særdeles klart lys over Guds ord, og «den utgang deres livsferd fikk»* var god. Vi har sett at de med tydelig tale har lært at rettferdiggjørelsen skjedde en gang for alle i Kristus  Jesus, vår Herre.

* Heb 13:7.

Og vi har også sett at de klart påviser at vi mennesker er berettiget til, ja, av Gud befalt å tilregne oss, denne Guds rettferdighet.

Men vi har også sett de med like klare og utvetydige ord framholder at det er utelukkende ved troen at vi selv får eie denne rettferdighet, personlig ikles den ferdige bryllupsdrakten, får del i arven, som vi fikk ved Jesu fullbrakte verk for oss.

Det er dermed ingen motsigelse i de forskjellige bibelordene som vi tok fram i begynnelsen av dette heftet. Det hersker tvert imot den dypeste harmoni mellom dem. De som vi foran i heftet nevnte sist av disse bibelordene, strir altså slett ikke mot dem vi først nevnte, men de hviler på dem, som den ene steinen hviler på den andre i en mur.

En er altså ingen bibeltro kristen, og heller ingen lutheraner, om en enten fornekter at hele verden er i Kristus rettferdig, eller at hvert enkelt menneske for å bli frelst må komme til tro på Jesus. Begge disse sannheter må fastholdes om en vil være så vel bibeltro som lutheraner.

Nå er det riktig nok sant, som også nevnt tidligere i heftet, at det vel finnes mennesker som misbruker læren om rettferdiggjørelsen i Kristus for alle mennesker, så nåden blir brukt som grunn for løsaktighet. På samme måte finnes det mennesker som misbruker læren om troen, og lager et nytt lovbud om den. Men slike misbruk må aldri føre til at vi fristes til å slå av på sannheten. Sannheten skal alltid forkynnes uavkortet!

Men dette fritar oss likevel ikke fra å alvorlig advare mot slike uriktige bruk av læren. Det gjorde f.eks. Rosenius når han i et brev til noen venner et sted skarpt advarte mot å oppfatte læren om hvordan rettferdiggjørelsen er skjedd i Kristus, som om troen var overflødig. Dermed viker han overhode ikke noe fra sakens kjerne. Men samtidig med at han som sagt sterkt advarer mot misbruket, holder han tydelig fram at sakens kjerne er en guddommelig sannhet, ja, «selve den store hovedsannheten».

Han sier der bl.a.: «De som med kristelig visdom brukte dette uttrykket: «Verden er i Kristi død rettferdiggjort», har med det bare villet holde fram evangeliets store hovedsannhet, som vi aldri i evighet kan lovprise den guddommelige kjærlighet nok for:

Denne store hovedsannheten at Kristus i sin forsoningsdød har båret og tatt bort hele verdens synder. Og har så virkelig stått i vårt sted innfor Gud, dødd vår død og stått opp til vår rettferdighet. Og at når han i sin oppstandelse ble rettferdiggjort fra verdens synder*, så ble også verden i ham rettferdiggjort fra alle synder.

 

* 1Tim 3:16

 

Verdens synder var det nå sonet for. De var tatt bort, utslettet. Guds rettferdighetskrav var tilfredstilt, slik som Gud gjennom profeten hadde sagt: «jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag», Sak 3:9.

Også syndene til dem som ikke tror, er utslettet av Kristus. Også deres skyldbrev er naglet fast til korset. Også de er inkludert i hans soningsdød og hans oppstandelse.

Johannes sier: «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens», 1Joh 2:2. Paulus sier: «Én er død for alle, derfor har de alle dødd», 2Kor 5:14. Og videre: «Gud forlikte i Kristus verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser», 2Kor 5:19. osv. Slik vi mener det her er i sannhet hele verden rettferdiggjort i Kristus».

Se her hvor tydelig og med hvilken kraft Rosenius holder fram denne sannhet, og det i et brev hvor han advarer mot misbruk og ber dem være varsomme når det gjelder hvordan de ordlegger seg i denne saken.

En kan bli frelst uten å kunne bestå en teologisk eksamen, og det er godt. Men den som skal lære andre, må selv ha læren klar. For Ordet skal forkynnes både rent og klart!

Men det er sikkert at hvis noen går og bærer på noe slags fiendskap i sitt sinn, og er bitter overfor selve den evangliske sannheten, da er det tegn på at hjertet er åndelig dødt. En slik person bør da overhode ikke stå fram som forkynner og lærer. Han fornekter jo med seg selv den store hovedsannheten, samtidig som han hevder å ville bære fram en annen side av sannheten. Nei, en slik må straks begynne med seg selv, og søke å komme til troen, for «den som ikke tror, skal bli fordømt», Mark 16:16.

 

 

Öppet står Jesu förbarmande hjärta,

kärlekens armar och nådenes famn.

Är det väl skäl att försmäkta i smärta,

då du får ankra i stillhetens hamn?

Brudgommen Jesus ju kjärligt dig möter,

ropar: «O brud, mig ditt hjärta helt giv!»

Är det väl rätt, att din vän du bortstöter,

som till din lösen har givit sitt liv?

 

Världen i Jesus rättferdig är vorden:

han på sitt hjärta var syndare bar,

när på sitt kors mellan himlen och jorden,

han vår förlossning och skuldoffer var.

Skulden utplåntes, när blodskällan flödde,

syndaregistret vid korset han slog.

Domaren själv för dödsfångarna dödde:

Gud är forsonad, och vi hava nog.

 

Kommen då själar, ja, syndare alla,

tagen här dubbelt för varje ert brott!

Ha vi än alla i Adam måst falla,

har dock vår Jesus alltsammans gjort gott.

Ät det väl rätt, att förlossade trälar,

hålla sig själva i träldomen kvar!

Nej, må vi hellre som frigjorda själar,

lova i frihet vår nådige Far!

 

***

 

Oversatt av Hermod Hogganvik

 Arven Forlag

 

Merk: Min rettferdighet skal ikke sees eller kjennes hos meg. Den skal ikke finnes hos meg. Men skal helt og holdent bestå i at Kristus gikk til sin Far. Og det skal likevel være min rettferdighet, Joh 16:10.

  Fra boka «Menneskets fall og gjenopprettelse»

              av C.O.Rosenius

*****

Vær med og spre dette heftet (kr.5,- pr. stk. + porto), og billig nyoversatt (ikke popularisert) litteratur av C.O.Rosenius!

Disse bøkene anbefaler vi spesielt:

Veiledning til fred

Husandaktsboka

Fader vår

Menneskets fall og gjenopprettelse

Romerbrevets budskap (3 bind)

Arven Forlag

Tlf. 38 26 21 44 - Mob: 918 70 466

Bestill gjerne over:

 www.arven.net


Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net







bunn-bilde

Webdesign ©Salit