Forord

1. Fader vår, du som er i himmelen
2. DEN FØRSTE BØNN

Helliget vorde ditt navn

3. DEN ANDRE BØNN

Komme ditt rike

4. DEN TREDJE BØNN

Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden

5. DEN FJERDE BØNN

Gi oss i dag vårt daglige brød

6. DEN FEMTE BØNN

Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere!

7. DEN SJETTE BØNN

Og led oss ikke inn i fristelse

8. DEN SYVENDE BØNN

Men fri oss fra det onde

9. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen

 

 

Forord

 

Carl Olof Rosenius ble født 3. februar 1816 i Västerbotten i Sverige. Han døde 24.2.1868, 52 år gammel. En markert vekkelsesbevegelse ble skapt ved hans forkynnelse både i Sverige, Danmark og Norge.

Rosenius skrev ikke bøker. Han gav ut oppbyggelsesbladet «Pietisten» som på 1850/60-tallet ble Skandinavias største tidsskrift, og hadde et tingertall som kom opp i tre ganger så stort opplag som den tids største avis i Sverige: Aftonbladet. I «Pietisten» fikk leserne et klart, Gudgitt budskap, og tingertallet understreker bare at «Guds ord hadde framgang og fikk makt», Apg 19:20.

Fra bladet «Pietisten» er så artiklene hans senere samlet og gitt ut i bøker. Mest kjent er nok den store «Husandaktsboka» og boka «Veiledning til fred», men også sanger han skrev som vi ennå har i våre sangbøker. Det mest betydningsfulle verk Gud fikk gi oss gjennom Carl Olof Rosenius er vel likevel hans Romerbrevstolking, som også var noe av det siste han fikk utrette før sin død. Alle disse og flere bøker med Roseniuslitteratur foreligger nå i ny oversettelse på norsk.

Stadig nye mennesker vitner om hvordan det budskap Gud har gitt oss gjennom sin tjener Rosenius har gitt dem en levende tro på  frelsen i Kristus alene.

Denne boka har et budskap som først og fremst stiller oss overfor spørsmålet om vårt eget forhold til så vel innledningen som til bønnene i Fader vår: Er du født på ny? Den taler så videre om det kristne livet. Og er dernest en Gudgitt vekker til bønn.

I oversettelsen av Roseniuslitteraturen har det vært prioritert å bevare det Åndens budskap vi har blitt overgitt, i dagens språkdrakt, uten popularsiert ordvalg.

Dette var den første boka vi oversatte (1989) av Roseniuslitteraturen, og det foregikk på lørdagene, på en reiseskrivemaskin -! uten dataens mulighet til endringer etterpå. Til dette nye opplaget er boka nyredigert på dataprogram, men med bare små justeringer.

La oss be at Gud må åpenbare for vårt hjerte den bønnen hans egen Sønn har gitt oss! Og la oss ta budskapet til oss med disiplenes: Herre, lær oss å be!

Mandal, januar 2009

Oversetteren

 

Fader vår,

du som er i himmelen!

 

Vi er nå gått inn i et nytt år*, noe som vanligvis vekker til alvorlige tanker om framtiden. Av den grunn, men spesielt i en så opprørt tid som vi nå opplever, burde enhver kristen kjenne et påtrengende behov for et tillitsfullt Fader vår, en tillitsfull adgang til den allmektige Far. Han  som «bor i himmelen og gjør alt det han vil», Sal 115:3, denne mektige og trofaste Far som «gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp», som David sier det i Sal 27:5.

Å, hvor trygg en kjenner seg når det er denne vår Fars navn som er vårt siktemål i bønnen. Igjen ser vi hva Guds ord sier om dette: «Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget», Ord 18:10.

Men Guds barn bør ikke bare tenke på seg selv. Vi ser nå hele verden i betydelig bevegelse, alt det gamle synes å ville gå i oppløsning, reformer i alle retninger ser ut til å bryte seg fram.

På denne bakgrunn burde alle kristnes hender være løftet mot himmelen, som vi ser Moses gjør det mens kampen stod på, 2Mos 17:11. Vi burde be at Guds Ånd måtte sveve over de opprørte hav, og at det som er på gang i tiden måtte føres slik at både Gud, mennesker og engler kunne fryde seg over det, som i den første skapelses morgen.

Burde ikke denne tiden være en bønnetid? Burde ikke alle kristne spesielt i denne tiden være «bønnefolk», som de også av og til blir kalt?

              Med dette er det i alle fall antydet én årsak til at vi ved å gå gjennom Fader vår nå vil oppmuntre til mer bønn. Dessuten er det noen spesielt viktige emner vi møter i de sju bønnene i Herrens bønn. Også av den grunn velger vi denne rike teksten, og vil nå begynne med ordene Fader vår.

En dyp Guds lærer har med rette sagt at bønnen Fader vår «er paradiset som åpnes på nytt her på jord. I den kan det rettferdig­gjorte menneske på ny tale med Gud som en far, og vandrer mellom de skjønneste og mest fruktbare trær - de sju bønnene».

En annen har sagt at «den som får nåde til å se hva som skjuler seg i disse bønnene, og å se det fullkomne i deres sammensetning, vil ikke behøve flere bevis for Kristi guddom».

Alt det et Guds barn sukker mest etter i sitt hjerte og kjenner på som sitt største behov, vil en finne her. Kunne Luther si om Davids salmer at der får en framfor alt «se inn i en kristens hjerte», så kan en med ennå større grunn si det samme om bønnen Fader vår. Og en må tilføye at denne bønnen er i sannhet det mest fullkomne en kristen kan prøve seg selv på. Den som har et hjerte som av seg selv og uten påvirkning utenfra har akkurat samme slags omsorg, begjær og sukk som vi finner dem i disse bønnene, han stemmer overens med Kristi sinn. Det mennesket er sannelig født av Gud og er en ny skapning.

Den derimot som har et sinn som er i åpenbar strid med disse bønnene, må jo også være i strid med Kristi sinn. Da gjør han den verste synd når han likevel kommer fram for Gud i bønn, og gjennom den sier noe han ikke av hjertet mener.

La oss derfor nå først og fremst stoppe opp og prøve vår egen sjelstilstand på denne bønnen!

Du som leser dette, du er vel enig i at det er helt nødvendig at du kan tale tillitsfullt med din Gud i bønnen Fader vår, hvis du skal være sammen med ham i himmelen i all evighet?

Du kan jo ikke komme inn i hans boliger som en fremmed, en som husets herre ikke kjenner! Det er dette Kristus taler om når han lærer hvorfor noen skal fordømmes, og sier at han bare skal begrunne det med dette: «Jeg kjenner dere ikke».

Det er derfor helt nødvendig at du blir kjent med Gud mens du er her på jorden, og taler med ham på den måten som Jesus har lært oss. Du må undersøke om du virkelig kan det, eller om det er noe annet som først må skje med hjertet ditt - før du kan be denne bønnen. Er det en stor, viktig forandring som altså har ennå større hast og er ennå mer nødvendig enn denne bønnen?

Hvordan har du det selv overfor denne dyrebare bønnen Fader vår? Fordømmer den deg?

Hvis hvert punkt i denne bønnen strir imot ditt sinn, da hykler du jo åpenbart for Guds ansikt i hver eneste bønn! Og da må det jo være et fryktelig misforhold mellom deg og Gud! Tenk deg et menneske som kommer fram for Gud og sier: Fader vår, på tross av at han aldri har tenkt å bli Guds barn! Han er ikke et Guds barn og tror heller ikke at han er det, fordi han aldri har visst hva det vil si å bli født av Gud. Han forakter kanskje til og med læren om den nye fødsel og den salige vissheten om at en er et Guds barn.

Kristus har uttrykkelig forklart at ordet Fader her på ingen måte bare har den intetsigende betydningen som «Allfader» på samme måte som Gud er hele skapelsens, dyrenes og fuglenes far. Nei, Kristus lærer oss noe ganske annet når han sa til Maria: Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.

Her legger jeg merke til hva Fader betyr. Hør nå hva han sier: «Mine brødre» - «min Far og deres Far» - «min og deres». Johannes sier også: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn... og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud», Joh 1:12-13. Hør etter: «Født av Gud»! På den måten er det en blir Guds barn. Slik er det åpenbart gjennom hele Guds ord.

Så har vi foran oss en som ikke vil høre snakk om denne nye fødsel. Han tar fullstendig avstand fra dem som, etter virkelig å ha fått se sin egen elendighet, har fått nåde til å tro at de har barnerett hos Gud. Han forakter dem, og synes de er formastelige når de kan tro noe slikt.

Og så kommer et slikt menneske, som selv ikke tror på denne barnerett, likevel fram for Guds ansikt. Han løfter et bedende blikk mot det høye og sier: Fader vår!

Er ikke dette en hån, et hykleri så frekt at en må beundre den evige fars tålmodighet? En undres over at han ikke lar sin vrede ramme en slik hykler.

Et slikt menneske ber kanskje videre: Helliget vorde ditt navn. Dette på tross av at samme menneske aldri bryr seg om å hellige Guds navn ved å «la sitt lys skinne for menneskene så de kan prise hans far i himmelen». Nei, tvert imot er dette navn så totalt uten verdi for ham at han kan finne på å trekke det inn i de ynkeligste småsaker og åpent misbruke det med lettsindige utrop som f. eks.: «Min Gud!», «Herre Jesus!». Det foregår så tankeløst at han ikke er klar over det selv. Er der noen som stiller spørsmål ved dette, forklarer han det oppriktig med at «jeg mente absolutt ikke noe med det».

Merk deg dette: Det store navnet - som engler og kjeruber skjuler sitt ansikt for, det som helvetes krefter skjelver for, det navnet som er det eneste som frelser oss, dette navnet som alle knær skal bøye seg for en gang, de som er i himmelen, på jorden og under jorden! - dette navnet betyr ikke mer for et menneske enn at han «mener absolutt ikke noe med det» når han roper det ut!

Hvordan kan det stå til med et slikt menneske? Han sier jo i bønnen til Gud: «Helliget vorde ditt navn!» Hva er meningen med dette? Er det ikke nettopp en forferdelig hån og spott mot Den Hellige? Gud lar seg ikke spotte!

Så fortsetter han med: «Komme ditt rike!». Nå sier Guds ord at Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Dette riket kommer til sjelene når Herren vekker dem fra den søvnen som gjør at de lever i falsk sikkerhet midt i sin synd. De vekkes til den sorg som er etter Guds vilje og virker omvendelse til frelse, 2Kor 7:10. Denne omvendelsen har Herren ofte forsøkt å vekke i dette menne­skets hjerte. Men nei, det er alltid blitt lukket igjen. Alt er blitt gjort for å stå imot Guds rike i en slik sjel som har forskanset seg med alle slags unnskyldninger framfor å ta et oppgjør med sin synd.

Men så løfter han altså et bedende blikk til Ham og sier: «Komme ditt rike!...» Hva skal Herren Kristus mene om en slik bønn? Hva annet kan han svare på den enn dette: Du hykler, du vil jo aldri ta imot mitt rike. Du står imot mitt rike, og likevel ber du på denne måten? Forråder du menneskesønnen med et kyss?

Så fortsetter han med å be: «Skje din vilje», osv. For ikke å tale om at han aldri har forsøkt å leve etter Guds vilje. Nei, det er faktisk nettopp det striden mellom ham og Gud gjelder: Gud forkynner sin vilje og krever at den overholdes. Han, derimot, vil gjøre sin egen vilje, og er faktisk redd for at Gud med sin vilje skal hindre ham. Likevel kommer han i sin bønn og sier: «Skje din vilje». Igjen må vi spørre: Hva skal Herren svare? Må det ikke på ny bli dette: Du hykler, du strir jo nettopp mot min vilje. Du skal ikke friste Herren din Gud!

Den fjerde bønnen skulle en til slutt tro at et menneske som ikke er omvendt kunne be. Der heter det jo: «Gi oss i dag vårt daglige brød». Og denne bønnen er oftest den kjæreste for et slikt menneske. Dette legger han virkelig vekt på. Men tror han på Gud? Tror han slik at han dermed venter dette, og virkelig begjærer det han ber Gud om? Nei, tvert imot viser det seg at han setter nettopp sin lit til sin egen kraft, sin egen forstand og innsats - eller til hjelp fra andre mennesker. Derfor kan han heller ikke be denne bønnen av hjertet.

Så vil han sikkert også ha syndenes forlatelse en gang, i døden og dommen. Men gjennom hele livet sitt kan han unnvære dette. Det kan også være at han virkelig begjærer forlatelse her og nå - samtidig som han fortsetter sitt liv uten å ville bryte med sine synder. Dette er selvfølgelig åpenbar spott, og det samme som å friste Den Allmektige. Ja, noen lever til og med i et uforsonlig hat til noen mennesker, og ber likevel: «Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere».

Dette blir selvsagt forferdelig. Og det samme ville vi finne i forhold til alle bønnene i Fader vår.

Alt dette skulle være helt klart, og vi må ut fra dette merke oss at et vanlig menneske som ikke er født på ny, er i en slik tilstand at han ikke kan be Fader vår i det hele tatt uten å hykle. Bønnen hans er tvert imot den største synd, samtidig som den er den frekkeste spott innfor Den Helliges ansikt. Hjertet hans verken søker eller begjærer det som disse bønnene gir uttrykk for. Tvert imot strir hjertet hans mot alt dette - og likevel kommer han fram for Gud som en som ber...!

Tenk så for et forferdelig forhold - når alt det du ber gjennom ditt Fader vår er den største synd, er grufullt i Guds øyne, som vi leser det i Guds ord: «Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, da er til og med hans bønn en styggedom», Ord 28:9.

Ja, hva kan vel være en verre synd enn å komme fram for Gud som en hykler, en skuespiller? Selv mennesker imellom er det ikke noe som det reageres så sterkt på som et falskt vennskap. Hva sier du til at en som er din fiende, og sier alt mulig ondt om deg når du ikke er tilstede, men når han er sammen med deg oppfører seg som om han skulle være din venn, med de vakreste ord om deg? Ville du ikke foretrekke en åpen og ærlig fiende? Derfor finner vi heller ikke i Guds ord noe som er så avskyelig som da Judas sa til Jesus: «Vær hilset, Rabbi», og ivrig kysset ham, samtidig som han forrådte ham til fienden.

En så hastig fordømmelse har heller ikke rammet noen i det nye testamente som Annanias og Safira når de hyklet overfor apostlene. De opptrådte jo som om de ville dele alt de eide med de andre Guds barn, men samtidig blandet de løgn og falskhet inn i dette. De ble straks slått til jorden av Guds kraft og døde, Apg 5. Det er ikke noe som er verre i Herrens øyne enn hykleri. Og som nevnt er dette det beste eksempel som bekrefter dette, i Det nye testamentet.

Da det en gang var samlet så mye folk rundt Jesus at de tråkket på hverand­re, begynte han sin preken med disse ordene: «Ta dere først og fremst i vare for fariseernes surdeig som er hykleri», Luk 12:1. Det var ingen annen synd han ropte et så omfattende «VE» over som nettopp hykleri. Vi finner eksempler på dette f.eks. åtte ganger i ett eneste kapittel: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere», Mat 23.

*

Hvert eneste menneske burde altså forstå av dette vi nå har gjennomgått, hvor forferdelig en slik form for bønn er. Sier du: Fader vår, uten at du i det hele tatt har søkt å bli hans barn? Sier du: «Helliget vorde ditt navn», uten at du noen gang har anstrengt deg det minste for at det navnet skulle bli helliget - ja kanskje du selv til og med misbruker det? Sier du: «Komme ditt rike», mens du selv står imot det i ditt indre? osv. Vær da klar over at der er ikke noen annen synd Gud reagerer mer på enn en slik bønn!

Det mest tankevekkende i dette spørsmålet er likevel at det er ikke noe menneske som selv  kan gjøre noe med dette forferdelige forholdet, uansett hvor mye de anstrenger seg. Du kan nemlig bestemme deg og anstrenge deg sterkt for at skal du virkelig tenke og mene alvorlig det du sier i Fader vår. Likevel er ikke en slik  tanke- og  meningsinnsats  det samme som hjertets begjær.

 

Det er ikke nok at bønn blir et tankens begjær -

den må være hjertets sak

Her hjelper ikke noe annet enn at selve hjertet blir forandret. Gjennom en ny fødsel må du få et hjerte som av seg selv har samme omsorg og begjær som bønnene i Fader vår gir uttrykk for.

Hjertet kan aldri tvinges. Det som det elsker - det elsker det, uansett om en stritter imot. Og det hjertet ikke elsker, det kan du ikke få det til å elske med noen som helst tankeanstrengelse. Derfor må bønnen, som vi just sa, ikke være et resultat av hva du anstrenger deg for i dine tanker. Den må være hjertets sak, det indre behov eller begjær.

Nådefulle Gud, hvem kan prise deg nok for det som den nye fødsel virker så skjønt! Vi er i oss selv elendige menneskekryp på alle vis. Å, som vi må lovprise den nåde at vi virkelig erfarer hvordan selve hjertet er blitt helt forandret ved den nye fødsel! Legg ennå en gang merke til dette: Hvis det er bare i mine tanker jeg følger ordene i bønnen og anstrenger meg med å mene det samme som Kristus har ment vi skal be - men samtidig ikke i det hele tatt kjenner det samme behovet i hjertet mitt, så er jo dette et skuespill!

Med dette vil jeg jo liksom bedra Gud og la ham få inntrykk av at dette er min bønn. Bønnen skulle jo tvert imot være et uttrykk for mitt eget begjær, - det som lå meg på hjertet.

Tenk hvor hjelpeløst et naturlig menneske er i en slik situasjon! I sine tanker anstrenger det seg på det sterkeste for å legge det samme i denne bønnen som Kristi egne ord gir uttrykk for. Likevel er dette et skuespill innfor Guds åsyn. Det er en tillaget bønn. Skulle Herren, vår Gud, være tilfreds med noe slikt?

Men hvor ganske annerledes er ikke forholdet med en sjel som er født på ny! Riktignok kan det skje at tankene hans blir så atspredt at de flyr alle veier midt under bønnen - men legg merke til hva hjertet hans egentlig søker. Er ikke det punkt for punkt det samme som Kristus har lært oss å be om?

Hva er innholdet, det første og det siste, i et nådebarns hjertesukk? Er det ikke akkurat det å få være et Guds barn? Det er på en måte hva en kan kalle det nye menneskets åndedrag: «Å, kjære Far, er jeg ditt barn? Får jeg være ditt barn? Å, min Far, la meg bare få være ditt barn!»

Dernest er det ikke noe som betyr så mye for meg som dette: At jeg må leve og oppføre meg i alt slik at Guds navn blir æret. At jeg måtte leve til ære for Gud vår Frelsers lære på alle måter. Og så at Guds rike måtte vokse mer og mer i mitt eget hjerte og blant alle mine medmennesker, ja i hele verden.

Videre vil vi spørre: Finner vi ikke akkurat dette i en inderlig bønn fra Guds barns hjerter: Å, at jeg måtte få gjøre Guds vilje! Gud, hjelp meg til å gjøre din vilje! Gud, driv gjennom din vilje med meg i alt det jeg måtte foreta meg! Spør ikke etter  min kjødelige vilje, men før meg som du vil!

Derfor hører vi også Guds barn i alle mulige forhold si: «Om jeg bare visste hva som er Guds vilje!» Verden, derimot, spør aldri på den måten. Videre vil et Guds barn gjennom alt være av­hengig av sin Fars omsorg, og ber: «Sørg du for alt det jeg trenger!» Men det som først og sist trenger seg på i et slikt hjerte er denne bønnen: «Forlat meg mine synder! Å, forlat meg, forlat meg!» Dette henger alltid sammen med: Hjelp meg i fristelsene, så jeg ikke skal falle! Hjelp meg å flykte fra det som frister meg til fall!

Stemmer det ikke at dette er nådebarnets egne og inderligste hjertebønner? Dette er da også punkt for punkt innholdet av Fader vår.

Må en ikke da fryde seg på tross av all sin elendighet? Fryde seg over at det ikke er til å komme forbi at det først og sist er slike forhold hjertet er blitt opptatt av! På den måten ser en tydelig hva en ny fødsel vil si.

Og de som er født av Gud er sannelig Guds barn på jord. Den store og gjennomgripende forandringen av hjertet beviser langt mer enn alle krefter og gode gjerninger. Spesielle feil, glemsomhet, forsømmelse og svakheter har ikke mulighet for å ødelegge dette enkle vitnesbyrdet. Den som har et hjerte som i alt vesentlig stemmer overens med Guds sinnelag, må i sannhet være født av Guds Ånd - selv om han daglig måtte klage og sukke over det gamle menneskets skrøpeligheter som alltid henger så fast ved ham, og hva det kan finne på.

På den annen side er det et like tydelig bevis på at et menneske ikke er født av Gud, når alt det hjertet hans strekker seg etter strir mot det Guds sinn vi finner uttrykt i Herrens bønn.

 

*

Hva kan vi så oppsummere om den som ikke har et hjerte som stemmer overens med Herrens bønn, men tvert imot står i strid med denne? Jo, han er nettopp gjennom dette sitt hjerte bannlyst fra denne bønnen. Han kan aldri så lenge han lever be et Fader vår uten samtidig å synde. Og den som er bannlyst fra Herrens bønn er selvsagt også bannlyst fra himmelen, om han dør i denne tilstanden. Fordi den som ikke kjenner husets herre, kommer heller ikke inn.

Men om dette er åpenbart, og samtidig en uryggelig sannhet, så gled deg! En ubeskrivelig nåde kan du ennå få oppleve, du som i dag er i denne ulykkelige tilstand. Du er ennå ikke i fortapelsens evighet. Du kan fremdeles komme til din Frelser. Du kan ennå bli den største glede for Gud og hans engler. Du har jo ennå en trofast Far i himmelen som vil omfavne deg og gi deg den «beste kledningen». Bare du kan vekkes, står opp og går til din Far, som den fortapte sønn gjorde det.

Da kan du straks be en bønn som han synes om: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Miskunn deg over meg!»

Og selv om en slik sjel ikke straks kan be så pass riktig i tro og i Jesu navn, så er likevel hans anger og omvendelse det som gleder Gud. Han hører nødropet, ja, også de blinde ved veikanten.

Legg så merke til ennå et eksempel: Når Saulus, en stor Kristi fiende, endelig lå slått til jorden av Guds kraft, både fysisk og åndelig blind i Damaskus, da var han ennå ikke frigjort og lykkelig. Men da er det at det går liksom et sukk fra hjertet hans, et sukk som i den barmhjertige Frelsers øre blir som et mektig rop i natten, og som gjør at Gud ikke venter til morgenen med å hjelpe. Nei, han vekker Ananias og driver ham til straks å finne den stakkars Saulus, for å trøste ham og tilsi ham syndenes forlatelse. Og hva er det Herren nevner som grunn til at det haster? Jo, han sier: «For se, han ber», Apg  9:11.

Men det rette paradiset i Fader vår åpnes egentlig først for din sjel når du begynner å be i tro - når du har fått full forlatelse for all din synd og det vitnesbyrd at du er et Guds barn. Da først kan du i sannhet si: «Far!»

Så kommer vi til den neste viktige sannheten om dette ordet. Det er nemlig ingen kristen som bør gå videre i bønnen Fader vår før han meget nøye har tenkt gjennom følgende: Om han med et barnlig tillitsforhold mener det han sier i innledningen til bønnen; at Gud er hans kjærlige Far, og at han er Guds elskede barn.

For hele bønnens trøst og kraft avhenger nettopp av en virkelig hjertets tro på dette første ordet i Fader vår.

Kan du av hjertet kalle Gud for din Far? Tror du av hjertet at du er Guds kjære barn? Og har du klart for deg hva det vil si? Å, da skal du med salig tillit også be det som følger videre i denne dyrebare bønnen.

Men her møter vi forskjellige problemer, til og med hos mange gudfryktige sjeler. For det første har vi dem som ennå ikke er frigjorte og har liv i Gud. Det er slike som strever og treller. De holder seg på en viss lettvint måte for å være Guds barn. Men ikke i den inderlige, virkelige betydningen som det menes når Kristus tar dette ordet i sin munn. Det de legger i det er mer dette at de er da ikke av verden, de er da kristelige, de er da slike som søker og elsker Gud.

I denne overfladiske meningen kan en nok tale lett om det å være Guds barn. Men å mene at en tilhører de kristelige, er slett ikke det samme som å tro at «Gud er vår rette Far og vi hans rette barn». Hva dette siste betyr vil du nemlig forstå av Kristi ord om at vi er hans brødre, som vi har nevnt tidligere.

Tenk nå ennå en gang over, og må Gud gi oss åpne øyne til å se, hva det betyr når Herren på den dagen han står opp av graven etter å ha fullført sitt forsoningsverk, begynner å tale slik: «Gå til mine brødre og si: Jeg farer opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud».

Går det nå opp for deg hva Guds barn vil si? Her sier Herren først: «brødre». Men ikke nok med det; for at ingen skal gå for lett forbi hva «bror» vil si, så legger han til: «Min og deres Far, min og deres Gud».

Dermed har jo Herren Kristus uttrykkelig holdt fram for oss den egentlige betydningen av bror. Og da får uttrykket Guds barn en så veldig betydning at englene i himmelen måtte skjule sine ansikter stilt overfor dette.

Guds barn! Det var dette veldige Gud tenkte i begynnelsen, da han skapte menneskene, og det hver og en kan se med sine egne øyne: Alt det som finnes på jorden, skapt for menneskene.

Menneskene, Guds barn! Nettopp det var det som gjorde at Guds evige Sønn måtte bli menneskebarn, og på den måten bevise for enhver at vi er brødre. Men her må vi nok bekjenne at våre hjerter er altfor trange til riktig å fatte noe så stort. Og likevel er det en så vesentlig forskjell på den enes og den andres tro nettopp på dette punktet.

Den ene kan liksom aldri bli ferdig med å undre seg over dybden, bredden og lengden i denne herlighet. Han kan aldri riktig få det inn i sitt hjerte slik som han ser det og tror det. Likevel har han alt nå sin største glede på jorden nettopp i dette.

Den andre, derimot, kan faktisk med letthet tro det, men har ingen undring over det eller glede av det. Så mye har han ennå ikke sett av hva det vil si å være Guds barn. Dette er den første feilen som gjøres i troen på ordene Fader vår.

Det andre er at selv de levende Guds barn som en tid har frydet seg i troen på dette herlige barneforhold til Gud, på nytt kan synke ned i sin egen fattigdom. De begynner å se på seg selv, og mister den rette barnlige tillit til Gud.

Enkelte ber da Herrens bønn med en viss skjødesløshet, slik at de ikke holder klart for seg hva de sier og mener med ordene Fader vår. De går da kanskje ganske lett over dette. Av den grunn blir de tørre og uten glede gjennom hele bønnen. Andre har fått en bundet samvittighet. Det kan komme av at de har hatt store fall, eller er sunket ned i store fristelser og synder. Dette møter dem så i bønnen med et skremmende: Du vil be til Gud. Du kaller Gud din Far, du som har gjort den og den synd, som erkjenner med deg selv dette og hint?

På en slik bakgrunn oppstår de største hindringer for at en kan be Fader vår med den rette tillit. Måtte hver og en være klar over at uansett hvilken av disse kategorier han tilhører, så er det av uvurderlig betydning at han ikke fortsetter på denne måten med å si: Fader vår uten verken å tro eller å mene noe med det! Grunnen er den at dette jo nettopp er det forhold selve livet avhenger av, det å ha en virkelig barnlig tillit til Gud, og i ånd og sannhet kunne påkalle ham som vår Far.

Blir samvittigheten på nytt fanget under trelldom, så en ikke våger å nærme seg den himmelske Far i denne bønnen, eller en sovner inn på nytt, så en på lettsindig måte sier: Fader vår uten å mene det en sier, så leder det i begge tilfeller til åndelig død.

Det åndelige livet er et tillitsfullt barnlig forhold til Gud. Dette uttrykker apostelen på denne måten: «Dere fikk jo ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn», Rom 8:15-16.

Akkurat som i det første vi sa om denne teksten, så er også i dette vi nå har omtalt det viktigste at vi er oppriktige overfor Guds ansikt. Bort med all form for skuespill! Be ikke Fader vår hvis du ikke mener det ordene står for, nemlig at Gud er din rette Far og du hans rette barn! Be det i alle fall ikke uten at «du jager etter det for å kunne gripe det», altså etter å få denne frelsende troen inn i hjertet ditt.

Stans ved de dyrebare ordene Fader vår! Og gå ikke videre i bønnen før du har spurt deg selv hva de ordene betyr, og om du virkelig er Guds barn!

Dette kan nok føre med seg en troskamp som gjør at du ikke så fort kommer videre til de andre bønnene i Fader vår. Men det har så mye større betydning og velsignelse over seg, enn om du farer gjennom hele denne dyrebare bønnen i tankeløshet.

Vår store lærer Luther skriver: «Her er det best at hver og en prøver seg selv når han går inn i sitt kammer og begynner å be, så han tenker etter hva han sier. Og liksom legger ordene Fader vår på en vekt idet han sier: Hva er det nå du ber? Hva sier hjertet ditt til dette? Er det sant at du regner Gud som din Far og deg selv som hans kjære barn? Hvis hjertet ditt da svarer: Nei, eller: Jeg vet ikke, eller: Hvordan kan jeg tenke noe så stort og herlig om meg? Å, hvorfor lar du ikke da heller være å be - når munnen din kaller Gud for Far, mens hjertet beskylder både deg og ham for at hans ord lyver?

Eller hvorfor bekjenner du ikke mye heller din svakhet og sier: Jeg kaller deg for min Far. Det bør jeg jo gjøre både etter ditt ord og din befaling. Men jeg frykter for at hjertet mitt lyver. Det var selvsagt ikke så ille om jeg bare lyver for meg selv, bare jeg ikke beskyldte deg for løgn. Å, min kjære Herre og Far, hjelp meg i dette så jeg ikke gjør deg til en løgner.

Derfor, selv om jeg nok kjenner og erfarer at jeg dessverre ikke kan si Fader vår av hele mitt hjerte - som heller ikke noe menneske på jorden kan si fullkomment og rett, (for da ville vi jo alle være fullkomment hellige), så vil jeg likevel forsøke. Og jeg vil begynne som et lite barn begynner å die sin mors bryst. Kan jeg ikke tro som jeg burde, så vil jeg likevel ikke si at noe av dette er løgn, eller vende meg bort fra det. Nei, jeg vil verken la det være, eller holde opp å øve meg i denne tro. Som Paulus sier vil jeg «jage etter det», Fil 3:12. Daglig vil jeg lære å stave denne leksen til jeg kan både si og mene Fader vår og Kristi ord om at jeg er hans bror. Det kan gå så godt eller ille det vil, ja om jeg stammer eller lesper. Gud gi meg i alle fall nåde til å gjøre litt framgang». Så langt Luther.

 

*

Igjen og igjen må vi si: La ingen ting i hele Herrens bønn være så viktig for deg som dette første: At Gud er din Far og du hans barn.

Om du ikke er Guds barn, eller i alle fall søker å bli det nå, hva skal så bønnen tjene til?

Kanskje du er opptatt med bønn, med andaktsøvelser og liknende åndelige saker, men er ikke et Guds barn, og søker heller ikke framfor alle ting å bli det. Ja, da er du akkurat som en skipper på et fartøy som har fått en så stor lekkasje at det i løpet av noen timer vil synke, som ville hatt en mulighet for å nå havn, men likevel ikke straks søker havn. I stedet fortsetter han i samme retning over de samme favner vann, bare opptatt med å pusse på klærne sine og ordne med andre saker ombord i fartøyet.

Hvorfor være opptatt med slikt - når han snart skal synke i dypet med alt sammen? Hva skal din bønn tjene til? Hvorfor ber du om noe som helst i Guds navn, om Guds rike, om Guds vilje, - når du ikke selv er hans barn, eller i alle fall nå søker å bli det? Da er det jo heller ingen grunn til å bry deg om bønnen eller noe annet som hører til Guds rike.

Se hvor viktig det er at du aller først blir klar over ditt hjerteforhold til de første ordene, Fader vår, før du fortsetter med å be videre.

Selv om du ikke skulle komme lenger i bønnen enn til de første ordene, så var det i sannhet nok for den dagen - bare du ved Guds nåde får disse ordene inn i hjertet ditt så du begynner å tro ditt barneforhold til Gud. Det er den store hovedsaken. Himmelen og frelsen er nå din. Og så kan du fortsette med å be: Min Far, helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike.

Det er slett ikke meningen at du selv når som helst kan ta til deg denne frelsende troen. Nei, meningen er bare at du ikke skal si fram ditt Fader vår overfor Gud uten i det hele tatt å mene, tro eller holde klart for deg hva ordene innebærer. At du framfor alt må ha som mål å få orden på det aller viktigste mellom deg og Gud, før du ber videre.

Farer vi løselig over det forholdet som er viktigst, blir det nettopp det som fører med seg så mye falskt og vanskelig i sjelen. Den som er oppriktig i sitt Fader vår, og virkelig tenker over hva han taler om innfor Guds ansikt, vil derimot alltid måtte ha det rett med Herren for å kunne be. Han vil alltid og hurtig måtte søke hjelp i situasjoner som vil ødelegge det gode forholdet til Herren.

Dette barnets forhold er jo selve hjertet og livet i all kristendom. Og i Bibelen står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det», Ord 4:23.

Det kan kanskje bli en meget stor kamp å kunne tro denne din barnerett hos Gud. Ja, - på grunn av et eller annet forhold synes det kanskje ganske umulig for deg. Vær da oppmerksom på følgende som kan klarne det hele: Hva er grunnen til at du ikke kan tro og hvile i din barnerett hos Gud? Er det dette at du vet med deg selv om en synd du bevisst lever i og som du ikke vil gi opp, som at du f. eks. lever i hat til et menneske og ikke vil gjøre opp med vedkom­mende? Er det noen kjødelige lyster, uærlighet i forretningsliv eller på arbeidsplass, altså åpenbare kjødelige gjerninger som du driver med og som du ikke har tenkt å slutte med?

Da kan det ikke nytte å bruke evangeliet i et forsøk på å overdøve eller dempe hjertets ekte motreaksjoner. Da nytter det ikke å anstrenge deg for å tro din nådepakt hos Gud. Alt Guds ord strir nemlig så tydelig og klart imot slikt. Og Herrens Ånd, som skulle gi deg troens visshet og vitnesbyrd om din barnerett hos Gud, er en ren og hellig Ånd. Den er sannhetens Ånd. Den kan ikke gi deg trøst i noe som strir imot sannheten.

Du vil bli stilt overfor apostelens ord til trollmannen: «Du har ingen lodd eller del i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud»,  Apg 8:21. Han sier ikke: For dine synder er for mange og for store. Men han sier: «Ditt hjerte er ikke rett for Gud». Men gled deg over at han heller ikke sier: Derfor må du for alltid være fortapt. Nei han tilføyer tvert imot: «Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt».

Tenk at ikke en gang trollmannen, som var så gjennomsyret av hykleri og «lå i bitterhets galle og i urettferdighets lenker», v.23, ikke en gang han behøvde gå fortapt. Nei, han fikk komme til Gud og be om tilgivelse.

Men legg også merke til at apostelen ikke uten videre sier til ham at han straks skal «tro på Herren Jesus», men sier: «Omvend deg fra denne din ondskap!» Det samme sier jo Kristus: «Om ditt øye frister deg til fall (til hinder for nådelivet), da riv det ut og kast det fra deg», Mat 5:29. Han sier ikke: Så tro på meg, og du behøver ikke rive øyet ut.

Troen og en god samvittighet kan aldri leve sammen med synder som forsvares. Gjennom slike drives en alltid bort fra nådestolen. Luther bemerker at det er mange som holder seg borte fra nattverd og bønn på grunn av at de ligger bundet i synder som hersker over dem. Det kan være hat de ikke vil ta et oppgjør med, eller liknende. «Det beste råd en kunne gi slike», sier Luther, «ville være at de må vende seg fra synden og komme til Gud i sakramentet og bønnen. Dette ville i sannhet være bedre for dem enn å fortsette i sine synder og la djevelen få både kropp og sjel».

Å ja, det sier også Kristus er mye bedre for deg; at du heller tar lidelsen med at et øye rives ut og du får oppleve det evige liv, enn å ha to øyne og kastes i helvetes ild. Å, gjør nå det eneste rette: Fly fra synden! Herlighetens krone er den store lønnen, selv om du vil måtte lide når kjødet korsfestes.

Blir du derimot værende i synden, blir din bønn hindret. Da vil du heller ikke oppleve Guds salige fred her på jord og den himmelske glede i evigheten. Men legg merke til at dette gjelder synder som du tilber, ikke bare elsker. For kjødet har alltid sin gamle kjærlighet til synden. Det gjelder også de hellige. Nei, her taler vi om synd som du aksepterer, unnskylder, og som du er innstilt på å fortsette med. Og det på tross av at den ikke en gang er tvilsom, men en åpenbar synd. Hvis en på den måten tilber slikt, så strir det alltid klart mot troen og nåden.

Da er det helt annerledes med en kristen som sier: «Jeg elsker deg, synd, helt forferdelig. Men jeg hater og forbanner min kjærlig­het til deg, og jeg roper til den allmektige Gud om hjelp mot selve denne kjærligheten til synden». Ja, hvis det er slik du har det; at du ser og erkjenner din kjærlighet til synden, men søker å bli løst fra den, da skal du sannelig ikke et øyeblikk tenke på å fly fra din kjærlige Far, som jo har fått Sønnens oppgjør for all verdens synd. Nei, da skal du straks fly til hans fang og tro hans nåde med full visshet.

Men nå må du være på vakt og merke deg at det ikke er snakk om at du først skal vente på befrielse fra synden, før du skal tro nåden. For akkurat dette å først vente på det følbare, kan bli den største snare som djevelen kan fange deg med.

Det er bare ved tro du kan vente noen befrielse. Se 1Joh 5:4 og Heb 11. Kjødet elsker synden. Ja, bestemte medfødte tendenser kan forfølge og plage oss så lenge vi er her på jord. Det er en tilstand som alle hellige sukker og klager over. Men Luther sier at slike synder, som vi selv på den måten dømmer, de holder vi dermed ærlig og åpne fram for Gud. Vi har alltid Kristi offer mellom dem og Gud, så de aldri vil kunne fordømme oss så lenge vi blir værende i Kristus, og synden dermed er korsfestet.

Nei, når det gjelder slike synder og lyster, da skal du bare stadig ta til deg i ditt hjerte de store, evige sannheter vår nådestand er grunnet på. Du skal kjempe for ditt evige liv og frelse, for nettopp å holde fast på din tillitsfulle barnerett. For du skal være klar over at det djevelen strever aller mest for, er å stjele denne barneretten fra hjertet ditt og føre deg ut i mismot og trelldom. Ta derfor nå hele Guds evangelium til hjelp. Ta sakramentene, bønnen og brødres råd og forbilde til hjelp, så din samvittighet ikke skal bli dradd ned i trelldom, men at du i stedet må seire over angrepene ved tro.

Nå vil du nok ofte oppleve som det mest usannsynlige at du kan være et Guds barn. Alt som er i deg taler liksom imot noe slikt. Du synes du er mye mer lik et djevelens barn, spesielt når en særdeles sterk natur bryter ut på en ubehagelig måte, eller det skjer et fall som med Peter. Deretter følger ofte en langvarig tørketid i sjelen, og du får ulyst til både bønnen og Ordet. Nettopp da må du være spesielt på vakt, så du ikke følger fornuften og følelsene, og glemmer de dype, evige sannheter som vår himmelske barnerett er grunnet på.

La oss ta et eksempel på hvor viktig det er å være oppmerksom på og å holde fast ved grunnlaget for dette forholdet, som ellers ser temmelig usannsynlig ut:

La oss tenke oss at der du farer fram stopper du opp og fryder deg over  et herlig palass du ser, som er omgitt av all mulig rikdom og skjønnhet både fra naturens side og hva kunst angår. Ja, det fortoner seg for deg som bortimot et himmerike på jorden.

En mils vei derfra møter du så en fattig vandringsmann. Han er kledd i de mest elendige filler, støvete og fæl. Om så noen forteller deg at denne mannen er arvingen til det skjønne palasset du passerte, så må det virke som den groveste løgn og skuespill i dine ører.

Men hva så når du får høre den egentlige sannheten, nemlig at den fattige vandringsmannen akkurat når du møtte ham, kom hjem til sin slekts eiendom og hans arv etter en tur til utlandet som hadde falt svært uheldig ut for ham. Han var først blitt plyndret av røvere. Senere hadde han selv bidratt sterkt til å ødelegge både kropp og sjel, til han omsider var kommet i den elendige tilstanden han var i da du møtte ham.

Onde makter hadde lenge holdt ham fanget så han holdt seg borte. Men nå, etter gjentatte kall fra hans fars hus, har han endelig vendt tilbake for å ta imot sine fedres gods.

Ja, når du får høre den egentlige sannheten om alt sammen, da kan du tro det som like før så fullstendig usannsynlig ut. Og er ikke alt dette, som svarer til Kristi lignelse om den fortapte sønn, nettopp også forholdet med oss? Mennesket er i sannhet en fallen og forne­dret sønn, og likevel en himmelens sønn, et virkelig Guds barn. Hvor er ellers denne underlige slekten kommet fra? Hvem er menne­sket? Hva er det skapt til? Er det ikke opprinnelig et Guds barn?

Vi vil vel ikke anse oss på linje med dyrene? Eller hører vi til de forkastede ånders slekt? I tillegg til det den herlige skapelseshistorien åpenbarer om mennesket, bør vi også med egne øyne kunne se det samme, nemlig at mennesket var selve hovedformålet for hele Guds skaperverk. Alt det Gud skapte på jord, det skapte han jo for menneskene. Hvem skulle ellers ha det alt sammen?

Tenk over hva menneskene var for Guds hjerte! Men mennesket falt, og det er fallets forferdelige følger som vi nå forskrekkes over.

Forflytt deg så til stallen i Betlehem og spør deg selv hva du ser i krybben. Tror du virkelig at det lille barnet der er Guds evige Sønn som kom fra himmelen og ble vår bror? Hør hva som lyder som en hilsen fra himmelen til hyrdene på marken, og spør deg selv hva alt dette antyder om menneskene.

Hvem er menneskene - når Guds evige Sønn er blitt vår bror? Er din elendighet større enn alt dette som Gud har gjort?

Se videre på den kampen det kostet «den førstefødte blant mange brødre», Rom 8:29, på korset, for å uskadeliggjøre deres synd, ta bort lovens forbannelse og «fordømme synden i kjødet», v. 3.

Teller du med dine synder mer enn alt dette?

Be Gud løse deg fra vantroens og djevelens anfektelse og at du må få åpnet øynene. Da skal du få se en herlighet så stor at du mer enn gjerne vil miste deg selv. I salig ydmykelse må du bare si med Sal 118:23: «Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne», og Ef 1:5-6: «... idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet».

Kort sagt: Tenker du på din synd og uverdighet, så sett alt det Gud har gjort, opp imot dette. Tenk så etter hva du og ditt veier imot det Gud har gjort!

All min verste synd og ondskap beviser ikke noe som helst mer enn vandringsmannens filler, nemlig at han var en sønn som hadde vært ute i hardt vær. Men hans fall og hans filler kan da ikke omstøte det faktiske forhold - at han fremdeles i virkeligheten er arvingen, og snart skal se ganske annerledes ut. Vi skal jo også en gang avkles de siste bevis på våre fall og vår tid i fornedrelse, for så å stråle i skjønn, himmelsk prakt som de rette Guds sønner og døtre. Men mens vi ennå bærer på dette syndens og dødens legeme må vi passe på at vi ikke glemmer hva vi i virkeligheten er.

Det er derfor helt nødvendig at vi holder fast på hva Gud selv har gjort og sagt om menneskene.

Går dine tanker igjen til vilkårene for en ny fødsel, og du ikke er overbevist om at du er født av Gud eller ei, så tenk igjen på hva vi f. eks. har sett om den indre strid som det naturlige menneske har mot hvert punkt i Fader vår, og hvor motsatt forholdet er for Guds barns vedkommende. Hvis du så midt i all din usselhet likevel ikke kan nekte for at ditt eget hjerte punkt for punkt sukker og samstemmer med denne bønnen, slik vi har omtalt tidligere, - mens det hos det naturlige menneske er det helt motsatte - ja, så må jo en så total forandring av selve hjertet vitne om en ny fødsel.

Opplever du så at hele ditt indre ikke sukker etter noe annet så viktig som det å være Guds barn, at ikke noe annet enn Frelseren kan trøste deg i denne sak, og at du derfor først og sist ønsker deg den rette tro på ham og å få være hans egen ... da må det jo være dette som er å motta ham. «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12.

Følg da ikke naturen og djevelen som aldri vil at noe skal være nok til å gi deg visshet, så snart sjelen begynner å søke Kristus. La i stedet det store gjennomgående vitnesbyrd i hele Guds ord være det som teller for deg. Slipp ikke ordene Fader vår før hjertet ditt i det minste har fått noe av denne herlige trøsten. Gjør som så mange Guds barn, som i enkel bønn gjentar for seg selv ordene Fader vår, samtidig med at de tenker nøye gjennom grunnene til at vi kan si dette, inntil det virkelig gleder dem helt inne i hjertet.

De dveler f. eks. i sine tanker ved slike sannheter: Fader vår, du som skapte oss til barn, og skapte alt som finnes på jorden for vår skyld (tenk!). - Fader vår, du som gav oss din evige Sønn for at han skulle bli vår bror (tenk!), og tok bort syndens fordømmende makt ved korsets død (tenk!) -. Fader vår, du som selv har sagt vi skal kalle deg Far, og sagt at vi er dine barn. - Når jeg vet alt dette tør jeg ikke la være å regne med deg som min rette Far. Ja, din elskede sønn har jo kalt slike disipler som ennå var fulle av skrøpeligheter, for sine brødre. Og han ble jo gitt så vel for meg som for dem - og de var syndere så vel som meg - og du, Gud, gjør ikke forskjell på folk. Det som gjaldt for dem må også gjelde for meg.

Å, så gi meg da nåde til å kalle deg for min Far av hele mitt hjerte, så jeg ikke begår den fryktelige synd å gjøre deg til en løgner! Det er jo også din lyst at vi tror og holder deg for vår Far. Du Fader vår, som er i himmelen, en mektig Herre over alt, du kan jo på et øyeblikk gi meg din Hellige Ånd så jeg får en fast og sterk tro. Du er jo alltid nær hos oss alle dager inntil verdens ende. Uansett hvor jeg går eller ligger, så ser du meg og hører alle mine bønner. Gi meg så den dyre gaven å tro på deg og være ditt barn, for ditt navns skyld, kjære Far».

 

 

 

Den første bønnen:

 

Helliget vorde ditt navn.

 

I vår gjennomgang av innledningen til Fader vår så vi hvor helt og holdent umulig det er for det naturlige menneske å kunne be denne bønnen rett. Vi fant at all bønn må være hjertets, ikke bare en tankens sak. Og at det igjen forutsatte at vi måtte få et slikt nytt hjerte, noe som bare kunne skje ved en ny fødsel. Bare dette gjenfødte hjerte har akkurat samme nød, begjæringer og ønsker som uttrykkes i disse bønnene.

 

Hvor viktig denne konklusjonen er, skal vi nok også få erfare når vi nå skal gjennomgå den første bønnen. Hvilket menneske er det vel som er opptatt med at Guds navn må bli helliget? Er det ikke bare den som er blitt både korsfestet og frelst ved dette navnet? Det er nok bare et fullstendig nytt hjerte som er opptatt med slikt.

 

Hvis det var spørsmål om våre gjerninger, for ikke å tale om vårt navn, når f. eks. Gud sier: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke drive hor, du skal ikke stjele, - ja da kan det nok være noe som vekker et menneske, noe som engasjerer oss. Men når det bare heter: Helliget vorde ditt navn - hvem kjenner da noe vekkes ved de ordene? Hvem er det som er opptatt med sitt forhold til dette som har med at Guds navn blir helliget?

 

Vær da oppmerksom på at dette nettopp er den første bønnen - som Herren Kristus altså så som den aller viktigste.

 

I sannhet har vi her et forhold som setter oss på prøve og åpenbarer vår indre tilstand før vi riktig har fått begynt å vurdere tilstanden.

 

Å engasjere seg i ytre gjerninger, det kunne så vel fariseere som hyklere. Men å ha som siktemål Guds navn, - i alt sitt vesen, i ord og gjerning ha øyet festet på Guds navn og det som fremmer dets ære - til det kreves et åndelig sinn.

 

For at det skal bli litt mer klart for oss hva det er vi antyder med dette, vil vi nå se på hva som egentlig er meningen med denne bønnen: Helliget vorde ditt navn. Den må nok ha både en dypere betydning og en større vekt enn selv det som straks ble klart for oss. Det må vi regne med når Kristus, som nevnt, har latt dette være den første bønnen. I tillegg finner vi at denne bønnen markert er opptatt med det samme som det andre budet i Guds lov: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn. Og dette er det budet som Herren har knyttet denne fryktelige trusselen til: Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

 

Når en så markert betydning altså er lagt på dette budet og denne bønnen, så burde hver og en begynne å ane at her må det ligge en stor hemmelighet skjult - samtidig som samme bud og bønn synes å være de minst viktige for alle vanlige mennesketanker.

 

Hva kan så Herren Kristus mene med bønnen: Helliget vorde ditt navn? Vi innser i sannhet først hva Luther sier: «Guds navn er hellig i seg selv. Men vi ber i denne bønn at det også må helliges* i oss». Men hvordan skjer så dette? Jo, i Luthers korte, men meget omfat­tende forklaring får vi også høre hvordan dette i hovedsak foregår: «Når Guds ord læres rent og klart, og vi lever etter det i et hellig liv som det sømmer seg Guds barn. Den som lærer og lever annerledes enn det Guds ord lærer, han vanhelliger Guds navn iblant oss».

 

Men hva som ligger i dette at Guds ord læres rent og klart, og at vi lever hellig, som det sømmer seg Guds barn, at Guds navn på den måten helliges - og under motsatte omstendigheter vanhelliges - det er jo nettopp det som bør undersøkes nærmere. Og får vi nåde til å se dette rett, og at hjertet får gripe dette, så vil nok denne bønnen skape stor uro i hjertene til mange, og i høyeste grad bli en viktig bønn for oss.

 

La oss aller først begynne denne undersøkelsen med å tenke over hva Guds navn vil si. Hva er Guds navn? Guds navn er alt det som forteller oss hva Gud er med alle hans guddommelige og fullkomne egenskaper. Men for å kunne svare hva Gud er, må vi se på hele hans åpenbarelse på jord - og likevel ville vi bare fatte ham ufullstendig. Nå har Gud først og fremst åpenbart seg i skaperverket. I den åpenbarelsen ser vi så og si bare hans ytre. Men hans hjertes tanker, hans guddommelige rettferdighet og barmhjertighet, hans vilje og råd med hensyn til oss mennesker, ville fortsatt være skjulte hemmeligheter i all evighet, om han ikke også hadde åpenbart seg i sitt ord. Først i det skrevne Guds ord, og senere i det egentlige Ordet i dypeste betydning, da Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, som gjenskinnet av Guds herlighet og et bilde av hans rette vesen. Derfor behøver vi også hele Guds ord for å lære å kjenne ham.

 

Kort kan en si at det er ikke fort gjort å si hva Guds navn er. Det antydet også Herrens engel da Manoah spurte ham om hans navn. Han svarte: «Hvorfor spør du om mitt navn? - Det er et underfullt navn», Dom 13:18. På samme måte spurte Moses om hans navn og fikk som svar: «Jeg er den jeg er», og deretter: «Jeg er», 2Mos 3:14. Dette er det navnet Jehova betyr. Dette er hans majestetiske vesens navn. Og han har gitt mange tilføyelser til dette. Tilføyelser som skildrer både forferdelige og herlige egenskaper ved hans navn. Det er for eksempel et navn som kan gå gjennom marg og ben i oss, når han sier: Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud - eller når han kalles en fortærende ild, en forferdelig Gud for alle ugudelige - den allmektige, rettferdige, hellige, store.

 

Men Guds ord flyter også over av gode og salige navn på vår Gud. Han kaller seg for den barmhjertige, nådige, tålmodige, trofaste. Spesielt slik han åpenbares legemlig til vår frelse, blir Gud kalt Imman-uel, det er: Gud med oss. Og videre kalles han Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste, Jes 9:6. Han kaller seg også vår trøster, venn, hyrde, brudgom, bror, og i denne bønnen vår Far.

 

Men hvem kan regne opp alle Den Høyestes navn? De er utgytt over hele Guds ord som den herligste balsam. Salomo sier: «Ditt navn er en utgytt salve», Høys 1:3. Kort sagt: Alt Guds ord utgjør eller uttrykker Guds navn. Men hvordan skulle vi unnlate å spesielt minne om det navn som er over alle navn, det navn som er herligere for syndere enn alle navn som noen gang vil kunne nevnes i himmelen og på jorden. Det navn som gir liv til dem som strever og har tungt å bære, som trøster dem som sørger, leger de sårede, løser ut de fangne, gjør de fattige rike, utsletter synder, gjør rettferdig og frelst! Det er det dyrebare navn som Gud har gitt seg i sin Sønn, det trøstefulle navnet Jesus.

 

I dette navnet har Gud lagt hele sitt hjertelag overfor syndere, sitt evige frelsesråd, sin evige kjærlighet, sin barmhjertighet, sin tålmo­dighet, sin trofasthet. Alt som kan gjøre en synder frelst er samlet i dette navnet Jesus. Dette korte navnet er et helt evangelium, og betydningen av det er: Synderes frelse.

 

Men nå oppdager vi noe: Mens vi ser på disse betydningsfulle Guds navn, så vel som andre hellige Guds ord, så begynner Gud selv å framstå for vår sjel, liksom forklaret, stor, herlig, hellig, nådig - etter hvert som vi betrakter de forskjellige navn og skildringer av ham. Dermed kan en si at det ikke bare er en hebraisk uttrykksmåte å si Guds navn, når en mener Gud selv. Det brukes jo også av oss når f. eks. noen taler nedsettende om sin neste, om hva han har sagt eller om hva han foretar seg. Da sier vi at de sverter navnet hans.

 

Tenker vi over alt dette, ser vi at det som gjør at Guds navn blir helliget, er alt det som gjør Gud herlig og stor for sjelene så de kan kjenne ham, ære og elske ham på rett vis. Mens derimot alt som bidrar til å ødelegge Gudsbegrepet eller minsker respekten for ham og hans ord, hans verk og hans sak på jord, er det som vanærer hans navn.

 

Vi kan lett forstå at alt dette først og fremst skjer ved at noen «lærer annerledes enn Guds ord lærer». For det første får vi nemlig en falsk forestilling om Gud gjennom selve den falske læren, slik at en i tilsvarende grad ikke kan kjenne, frykte eller elske ham. For det andre: All villfarelse hos dem som bekjenner seg som kristne og dem som forkynner Guds ord, fører til at hele Guds sak blir skadelidende. Det fører til forakt for Guds ord og Åndens verk, som vanligvis får skylden for alt blant de blinde kritikerne når de ser hva de ufull­komne eller også falske kristne foretar seg. På samme måte virker også et vanhellig liv hos dem som går for å være Guds folk eller tjenere, og som i større grad enn andre er engasjert med hans ord. Det gir kritikeren mulighet, det forvirrer de svake, og fører til at de som står utenfor tenker og taler ille om Guds sak og Kristi evangelium.

 

Hva så når dette fører til at menneskenes sinn vendes bort fra det aller helligste i himmelen og på jorden, og fra det eneste middelet til evig frelse for deres udødelige sjeler? Når «den som Kristus har dødd for» føres bort fra Guds ord og Guds vei, når hans bytte, hans dyrekjøpte får føres bort fra Ham - så er jo dette en gjerning så forferdelig! Kan en tenke seg noe verre?

 

Likevel, hvis sjelen din sover tungt, så er nok dette bare en bagatell for deg - noe du kanskje aldri tenker på. Men har du et våkent hjerte, betyr Gud, Frelseren, hans evangelium og hans dyrekjøpte sjeler virkelig noe for deg. Da vil dette være så alvorlig en sak for deg at du vil heller være død og gjemt tre favner under jorden, enn at du skulle leve til vanære for din Frelser og evangeliet, og være med å føre andre sjeler i fortapelsen.

 

Det er riktig at «de sovnet alle». Det kan skje at en kristen innimellom glemmer seg bort og ikke tenker over hva det han sier og det han foretar seg, kan føre med seg. Men vanligvis er det ikke noe hans hjerte er så fintfølende overfor som nettopp dette; at han kunne komme til å bidra til at evangeliet ble vanæret. Derfor er det på dette området at sjelene blir satt på prøve før de aner.

 

*

 

Så vil vi se litt nærmere på hvordan det egentlig foregår at Guds navn vanæres. Nå tenker vi ikke på det grove misbruket av Guds navn blant ufrelste, dette at det store, herlige navnet lettsindig blandes inn i forfengelig tale i alle slags forhold. Likevel skal vi være klar over at hvor lite vi enn tror dette har innvirkning på Herrens store og kjærlige hensikt med menneskene og deres sjelers frelse, så er det tvert imot nettopp en av de mest effektive oppfinnelser fra denne verdens fyrste. Han vet nemlig at kan han bare få hele verden til flittig å misbruke de hellige navn og andre dyrebare bibelord, så vil de samme navn og ord senere ikke bety mye for disse sjelene.

 

Gjennom slike vaner fører misbruket til at deres ører lukkes og blir døve, så de senere kan høre hva som helst uten at det blir den minste virkning av det. Dette er det nok mange som ikke er klar over. Men dette er den gamle slanges strategiske plan med hvordan han bruker verden i sin krigføring.

 

Så går verden videre i all slags ugudelighet. Parallelt med bekjen­nelsen av Kristi navn, vanhelliges det dermed. Og hver gang hans bud frekt blir forkastet, demonstreres det at en ikke frykter Gud eller tror på ham. Dette vil vi nå ikke si mer om. For verden i sin alminnelighet kan egentlig ikke utrette så mye til å vanære Guds navn. Fordi de fleste innser jo at verden ikke har noe med Gud og hans ord å gjøre. Tvert imot tenker vel de fleste, når det gjelder de verdsliges vanære av Guds rike, at de lever jo og synder i sin egen verden.

 

Nei, skal Guds ord og navn virkelig vanhelliges så det får vidtrek­kende følger, så skjer det gjennom dem som ved sitt liv har et markert forhold til Guds ord. Det skjer gjennom dem som står fram som Guds ords representanter og sakførere, om en så må si. Som tilfellet er med dem en kaller Ordets tjenere og venner. De som på grunn av sin stilling eller av egen trang omgås mye med Guds ord og forkynner det overfor menneskene. Hvis disse ikke lærer og lever rett etter Guds ord, vil det føre til at Guds ord blir vanæret. Fordi de er i en slik stilling at det de taler og det de foretar seg settes i forbindelse med Guds ord.

 

Der er ikke noe som så markert fører til at Guds navn vanæres, som ved utro forkynneres hykleri og ugudelighet. Ved slikt lærer jo store menneskemengder å forakte Kristi navn og evangelium. Dette skjer gjennom slike forkynnere som på talerstolen opptrer andektig, og taler vakkert om Gud og hans ord. De refser også tilhørernes synder.          Men selv lever de i all slags ugudelighet. Dermed må jo alle og enhver tenke at han tror ikke selv på det han forkynner for andre. Og hvem kan da undres over at mange tenker: Når presten, som har studert dette, ikke selv tror på det han forkynner - da kan det ikke bety mye med hele denne religionen. Da behøver heller ikke jeg ta det så nøye eller så alvorlig. Hvordan blir Guds navn helliget gjennom slikt?

 

Paulus forklarer også hvordan «Guds navn blir spottet» på denne måten, når han sier: «Om du kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven, og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven: Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer? Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene», Rom 2:18-24.

 

Nå er det klart at det er deres blindhet som gjør at verden forakter Kristi evangelium på grunn av at slike forkynnere lever etter sitt kjødelige sinn. Herren og hans evangelium har jo ikke noe som helst med dette å gjøre, for de er ikke hans tjenere. Som regel har de aldri vært hans tjenere, som oftest fordi de aldri har gått gjennom døren som er Kristus, Joh 10. De har gått inn på annet vis, nemlig på en vei som bare bestod av menneskelige former, fordi Herren hadde «ikke sendt dem», Jer 23:31 flg. Ja, de fleste hadde ikke en gang et ytre kall - der var nemlig heller ikke noe menneske som hadde oppfordret dem til tjenesten. I lettsindighet hadde de selv valgt det kallet - i stedet for et annet yrke. Og trengte da bare gå en vei basert på visse former. I kraft av de samme former var de også sikret stilling. Og selv om de en gang hadde fått et rett kall, som også Judas hadde fått, så er de altså nå blitt hans utro tjenere. Derfor er det i sannhet en blindhet av verden når Herrens ord foraktes på grunn av slike. Det er som om en ville gitt Kristus eller Johannes eller Peter skylden for hva Judas gjorde.

 

Men kan en vente mer av den blinde verden enn at den bedømmer lærens troverdighet ut fra prestens tro? Guds ord blir foraktet, Guds navn så til de grader vanæret, at mye annet blir å regne for smått ved siden av dette. Så her er i sannhet et stort bønneemne for alle Guds barn: Helliget vorde ditt navn! Hold anstøt borte fra din menighet! Gi dine forvirrede får hyrder etter ditt hjerte, så de trofast og modige, i liv og lære, kan bidra til at ditt store navn forherliges, så hele verden kan se at du er Gud og ingen annen!

 

Men i samme grad som oppmerksomheten rettes mot dem som elsker Herren, det gjelder både forkynnere og tilhørere, i samme grad blir det viktig for disse å våke og skjerpe oppmerksomheten mot alt som tjener til hans hellige navns ære. All framgang for Kristi rike her på jorden avhenger av at selve Kongens navn blir stort og holdes hellig. Derfor er også denne bønnen med all rett den første.

 

Hva er det så disse, som elsker Gud og hans ord, og som særlig har alles øyne rettet mot seg, spesielt må huske på for å kunne bidra til at Guds navn blir helliget? Først, når det gjelder læren, er det ikke nok at en ikke forårsaker forargelse ved falsk lære. Det kreves selvsagt også at alle Guds egenskaper ifølge Ordet blir framholdt, så menneskene kan få et sant og helt bilde av den store Gud. Han må skildres som både hellig og nidkjær, så sjelene kan vekkes opp av syndesøvnen, og i sann omvendelse søke forsoningen i Kristi blod. Forkynnelsen og vitnesbyrdet må også vise hen til en fullkommen Frelser, så vakte sjeler som ennå er bundet av loven kan bli satt fri fra «trelldommens åk» som hindrer enhver i å synge Herrens sang og hellige hans navn. De må føres til den troens fred og salighet som føder i dem nye villige hjerter til Herrens pris.

 

Når på den ene side Herrens hellighet og dom både forkynnes og innprentes hos de unge, ja hos alle mennesker, blir det også nødven­dig å forkynne Kristus. Så de redde, de svake, ulykkelige og fortapte sjelene blir dratt fram fra sitt trelldomsmørke og sin forsagthet, så de blir frelst og frigjorte. Da vil de også fryde seg i Herren, og begynne å prise det dyrebare Jesunavnet. Da blir Guds navn helli­get.

 

Det er ikke noe godt tegn, og Guds navn blir ikke helliget, der det ikke er noen erfaring verken av lovens arbeid eller gleden i Herren. Hvor bare forstand, menneskelige tanker og ord, beslutninger og lovgjerninger finnes, men ingen kjærlighet, ingen fri bekjennelse av nåden, ingen hellig lyst og kraft. Kort sagt: Der høres ikke den karakteristiske Guds folks nye sang: Du er slaktet og kjøpte oss til Gud med ditt blod. Men da hver og en alltid taler det som hjertet er fylt av, så hjelper det ikke her med gode forsetter eller beslutninger. Bare Den Hellige Ånd kan utrette noe.

 

Derfor har vi igjen et emne for alle Guds barns bønn: «Helliget vorde ditt navn! Herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg. Fyll alles hjerter med hans kjærlighet, så vi kan prise hans navn. Bevar dine barn fra all villfarelse og alle gjerninger som kan føre til at ditt navn vanæres. Led dem i en hel og sann Ordets lærdom. Så Gud kan bli kjent på den rette måten, så han kan bli fryktet, æret, elsket og takket av glade, Guds barns hjerter».

 

Men hvordan Guds barn skal bidra med et hellig liv til at Guds navn blir helliget, det har Ordet talt spesielt mye om. Vår Herre Kristus sier i den viktige avskjedstalen til sine disipler: «I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler»,  Joh 15:8. Derfor legger han også denne alvorlige formaningen på alle Guds barns hjerter: «Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen»              Mat 5:16. Og apostelen Peter vitner: «For slik er det Guds vilje, at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og uvitende mennesker», 1Pet 2:15.

 

Men her kommer vi til noe av det mest sørgelige en kan tenke seg blant kristne mennesker. Mange som står fram som venner av Guds ord gir likevel «djevelen rom» på mange markerte områder. Det er et forhold som i sannhet burde vekke alle Guds barn til å be den første bønnen i stort alvor. Å, om slike mennesker heller ville la være å tale ett eneste ord om Gud, når de på den måten som er nevnt vanhelliger hans navn.

 

Nå taler vi ikke om de svakheter oppriktige sjeler kan ha, som de gråter over innfor Gud og bekjenner og tar sitt oppgjør med overfor sin omgangskrets. Dermed blir det ikke til forargelse. Nei, vi tenker nå på dem som fortsatt praktiserer, forsvarer, ja nærmest framholder positivt en eller annen åpenbar synd. Det kan være handel eller vandel til egen fordel og/eller annen urettmessighet. Det kan være den kalde skulder overfor en underordnet, uredelighet i forretningsforhold o.l., som medfører at Jesu dyrebare navn tilsøles.

 

Når slikt får fortsette og godtas må det likestilles med Judas Iskariots synd. Og når de som lever slik likevel, liksom han, tar plass blant Guds barn og der taler et åndelig språk, men så  i det daglige, som foran nevnt, er til forargelse med sitt liv eller sin tale - . Da er jo alt dette nettopp å forråde Menneskesønnen med et kyss, akkurat som Judas. Å, de burde grue seg for hans brennende nidkjærhet. De har jo ført skam over hans hellige evangelium.

 

Men så har vi også dem som selv er like kjødelige som disse, men som har et langt mer uklanderlig ytre. De framholder kanskje nettopp de forannevnte som dårlige eksempler på dem som omgås Guds ord. Selv tar de avstand fra disse, og vil med sine uttalelser antyde at hele flokken av Ordets venner består av slike. De dømmer hele venneflokken likt med det en Judas foretar seg.

 

Er nå dette egenrettferdige mennesker, som synes å være noe bedre enn verden, så er det ikke noe som til de grader synes å lykkes i å vende de enfoldiges sinn bort fra Guds ord, som akkurat denne kritiske tale om Iskariots synd fra nettopp disse menneskenes munn. Hadde de vært Herrens sanne venner som hadde omsorg for hans navns ære, så ville de alltid i gudsfrykt kunne skille mellom de falske disipler, og på den annen side den flokken som holder seg til Herren og hans ord.

 

Kjærligheten gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg over sannhet - kjærligheten skryter ikke, 1Kor 13. Den er ganske varsom i bedømmelse av alt som kan virke inn på evangeliets omdømme, og vil heller dekke over, enn å blåse opp de skrøpeligheter som alltid vil henge ved disippelflokken.

 

Og når vi er inne på det å blottstille Iskariots gjerninger, så må en kristen alltid være klar over det forhold at en flokk disipler aldri vil kunne bestå av bare selvsikre karer. - Nei, da ville den nok ikke kunne henge sammen lenge. Det er det samme som at en ikke i noe land finner bare falsk mynt. Det ville ikke gå, om der ikke også fantes ekte mynt, preget med samme ytre hovedsymbol.

 

I tillegg til Judas finnes også en Peter i disippelflokken. Også han feiler og forgår seg. En gang hogger han øret av yppersteprestens tjener. En annen gang fører menneskefrykt til at han sier en usannhet - han nekter for å kjenne sin Herre. Også hos de trofaste disiplene finnes ennå feil og mangler.

 

Men la oss lære noe av de to eksemplene fra Peters historie. Av det første eksemplet skal vi lære hvordan den bør forholde seg som ser en kristens skrøpeligheter. Når Peter hogg øret av tjeneren, skyndte Jesus seg å lege det. Men gav en alvorlig formaning til den disippelen som gjorde dette. Slik skulle vi også skynde oss å gjøre godt igjen skaden etter en brors feil eller fall, så det ikke skulle føre til vanære for evangeliet. Men deretter skulle vi også gi den bror som hadde feilet, den formaning han behøvde.

 

I det andre tilfellet legger vi merke til hva som gjør at fallet til en tro disippel ikke skader evangeliet: Peter går ut og gråter bittert. De tårene taler også i dag, så hele verden erkjenner at Peter var en disippel som i sitt hjerte var både tro og oppriktig. Og som derfor aldri vil bli kalt verken en løgner, en fornekter eller en sverger. Han har derfor aldri gitt noe menneske grunnlag til å tro at slike synder går an i de kristnes flokk.

 

Det som jeg selv med oppriktig anger motstår og tukter hos meg selv, kan derfor selv ikke av de mest uforstandige belastes evangeliet - men må ene og alene tilskrives mitt eget onde kjød. Vi kan aldri våke og leve livet varlig nok. - Hvor viktig det da er, når vi står overfor dem som ser våre feil og synder, at vi erkjenner dem som nettopp det de er. Da skulle det alt sammen ved Guds trofaste ledelse, liksom ved Peters fall, føre til alvorlig lærdom for våre omgivelser - og ikke til vanære.

 

Hvor ofte har det ikke hendt at det en kristens plettfrie liv ikke kunne utrette hos et annet menneske, det skjedde gjennom hans merkbare anger over en feil han begikk.

 

*

 

Å, hvor vi først og sist må våke over hele vårt liv, våre ord og gjerninger, så vi ikke på noe vis gir grunn for at det kristne navnet ringeaktes. Dette kan det aldri tales sterkt nok om. Apostelen sier: «Vi vil ikke på noe område gi mennesker grunn til anstøt, for at ikke tjenesten skal kunne lastes. I alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, under opptøyer, i hardt arbeid, under nattevåk, i sult, i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet», 2Kor 6:3-6.

 

Hvor vi enn ferdes bør vi hver især leve slik at verden med sine egne øyne kan se hva Guds ord og nåde virker hos dem som søker etter dette. Riktig nok kan denne verdens mennesker aldri vurdere dette rett. Men det vil da likevel bli en allmenn oppfatning at f. eks. en kristen tjener er den beste tjener, et kristent ekteskap er det beste ekteskap, en kristen håndverker er den beste håndverker, en kristen forretningsmann den beste forretningsmann, en kristen nabo den beste nabo.

 

Da blir Guds navn æret og holdt hellig, og Guds rike blir fremmet iblant oss. Selv de beste ord ville aldri kunne utrette så mye til menneskers omvendelse som at de kristne levde slik.

 

Hør så også hva apostelen formaner: Hold dere borte fra all slags ondt! 1Tess 5:22, og ikke bare det som er markert ondt, men også det som kan lede til at de svake og uforstandige tar anstøt. I dette spørsmålet gikk apostelen så langt at han i frykt for å legge noen hindring i veien for Kristi evangelium, 1Kor 9:12, ikke bare avholdt seg fra mye som var helt uskyldig. Han avholdt seg også fra det han visste var riktig i seg selv, hvis han var blant mennesker som ennå hadde en annen oppfatning av forholdet.

 

Han beviser i 1Kor 9 at han ifølge Ordet hadde rett til å leve (være lønnet) av å forkynne evangeliet. Likeså at han var fri fra loven som forbød å ete kjøtt m.m. Men, sier han, denne rett har vi ikke benyttet oss av. Vi tåler heller alt for ikke å legge noen hindring i veien for Kristi evangelium. Han var nøye med hvordan han ordla seg, og med sin kristne ferd, slik at når han var blant jødene, som fremdeles holdt seg til den levittiske loven, rettet han seg til og med etter deres forskrifter, gikk i tempelet, renset seg etter nevnte lov osv. Men når han var blant hedningene snakket han ikke et ord om den loven, men rettet seg etter hvor langt de var kommet i sin oppfatning av de forskjellige ting.

 

Han gjorde seg på den måten til en frivillig trell under alle og hvor de stod i sin utvikling i disse forhold - alt bare for at han kunne få vinne dem for Kristi evangelium. Hans egne ord om akkurat dette er: «For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles trell, for å vinne så mange som mulig. For jødene er jeg blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg blitt som en som er under loven, enda jeg selv ikke er under loven, for å vinne dem som er under loven. For dem som er uten lov, er jeg blitt som om jeg var uten lov, enda jeg ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus, for å vinne dem som er uten lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For dem alle er jeg blitt alt, for i alle fall å frelse noen», 1Kor 9:19-22.

 

Ja, dette er den rette nidkjærhet og den rette viselighet! Utelukkende for at han ikke skulle bevirke noe hinder for Kristi evangelium, men tvert imot heller kunne vinne de fleste, er han, som vi nettopp leste, trell for alle dem som står utenfor. Ja, i en så utstrakt grad at han avstår fra sin frihet både på talens og matens område. I 2Kor 5:13-15 sier han: «For om vi var fra oss selv, så var det for Gud, og er vi ved sans og samling, så er det for dere. For Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem».

 

Legg merke til hva det er som bør bevege oss til en så streng aktsomhet rettet mot oss selv: Kristi kjærlighet tvinger oss, og videre: Kristus er død for alle. Her ser vi den lov som gjelder for de kristnes liv: Ikke lenger leve for seg selv! - ikke for oss selv, men for ham som er død og oppstått for oss. Vi eier oss ikke selv - Han har kjøpt oss dyrt!

 

Å, skulle ikke all Guds kjærlighet tvinge oss, så vi bestandig bare så på hans store navns ære når det gjaldt alt vi skulle foreta oss, enten det var i tale eller i gjerning - hvis vi bare hadde det rette syn på hva han har gjort for oss, hvordan alt det som finnes på vår jord er skapt for oss, hvordan alt det vi har til kropp og sjel, øyne, ører, fornuft og alle sansene er noe vi har fått av ham. Det samme gjelder alt det vi behøver og alt det som styrker og gleder oss. Det er alt sammen gaver fra ham. Men over alt annet: Sannheten om at han gav oss sin evige Sønn, som ble vår bror og frelser, som ofret sitt hellige og dyre blod så vi ikke skulle fortapes på grunn av våre synder, men først her i tiden ha en stadig nåde og vennskap med Gud, og deretter det evige liv i himmelen! Å, hva skylder vi ham ikke for alt dette?

 

Tenk så også over all den nåde som nettopp du har fått erfare da Gud ved sin Ånd vekket deg opp av syndesøvnen, utvalgte deg fra verden til å være hans egen, og gav deg vissheten om at du var benådet og om din barnerett til himmelen, så du av hjertet kan si: Fader vår! Ja, du vet at du kan regne deg som hans elskede barn. Når han så stadig forlater deg alle dine synder, trøster og styrker deg, og inntil i dag har bevart deg i nåden! - Skulle ikke da Kristi kjærlighet gjennom alt dette tvinge deg så du i alt du foretok deg, med et villig hjerte tenkte på hans ære - og gjerne som Paulus gjøre deg til alle dårers trell og alle svakes tjener!

 

Er det ikke herlig å se når en kristen ganske enkelt av evangelisk trang alltid har dette mål: Evangeliets ære og medmenneskers beste? Når en møter en kristen som ikke kan gjøre noe, heller ikke tale, ete, drikke, eller kle seg - uten at han tenker over om noe av dette kunne ha noen innvirkning på evangeliets omdømme eller på de svake som så ham!

 

Men, har disse ting noen sammenheng? sier du kanskje. Skal Guds navns ære være avhengig av noe som helst ved meg? Svaret er: Ikke av deg eller ditt, hvis du ikke er en kristen. Men la oss prise Gud! Der er virkelig en slik sammenheng mellom Kristus og de kristne, at hele verden respekterer eller forakter Kristi navn på grunn av de kristne - alt etter hvordan de lever. Så er vår sak felles - altså Kristi sak og de kristnes. Men, sier du kanskje, skal jeg ikke være fri i de forhold som jeg vet at jeg ikke foretar meg noe virkelig galt? Skal jeg være en trell under dem som ikke har bedre forstand på disse forhold?

 

Svar: Du skal være fri! Men det er Kain som sier: «Skal jeg passe på min bror?» Slik sier ikke en kristen. Vi har også sett at Herren har rettmessige krav på oss: At vi ikke skal leve for oss selv. «Han er død for alle». Hvem er da vi? Har vi rett til å leve uten å tenke på den allmektige skapers og Frelsers ære? Apostelen sier også: «Alt dere gjør, i ord eller gjerning», og videre: «Enten dere eter eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære. Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet», Kol 3:17, 1Kor 10:31-32.

 

Men i tillegg til å vokte oss for slike ord og gjerninger som altså kan virke til forargelse, skal vi også holde klart for oss at vi som kristne bør være et virksomt og hjelpsomt folk, rike på gode gjer­ninger, så vi      «i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære», Tit 2:10. Til og med et uvirksomt og ufruktbart liv fører til stor vanære for evangeliet, selv om jeg i det ikke gjør noe menneske urett - men heller ikke gjør noe menneske godt. Forholdet er jo nemlig at det til enhver tid vil være uforstandige mennesker som oppfatter troens lære som at loven nå er avskaffet (de misbruker troens lære som forkaster fortjeneste av gjerninger). Dermed har de heller ikke bruk for gode gjerninger. I ennå større grad gjelder dette de som kanskje er nidkjære for troens lære, men nettopp mangler gjerninger og dermed understøtter samme holdning (at troens lære avskaffer loven).

 

Derfor sier apostelen at det er Guds vilje at vi «ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og utvitende mennesker». Og derfor formaner Herren: «Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen», 1Pet 2:15 og Mat 5:16.

 

Å, for et skjønt og frydefullt syn, som kan glede både himmel og jord, når en kristen som brenner av nidkjærhet for troens vei for Lammets ære, står kraftig på vakt mot fortjeneste av gjerninger innfor Gud - og samtidig selv er det mest omtenksomme og hjelp­somme menneske, rik på gode gjerninger og flittig i Herrens tjeneste!

 

Denne kombinasjonen kan ergre Satan så det fullstendig kan drepe ham. Samtidig er det ikke noe som så effektivt hindrer hans rike, som så sterkt og klart vitner om evangeliets sannhet, ikke noe som så mektig griper sinnene og overbeviser dem - som nettopp denne kombinasjonen av vaktsomhet mot fortjeneste av gjerninger - og rik på beviselig gode gjerninger. Om jeg har bare det ene: Iver for troens vei og mot fortjeneste av gjerninger overfor Gud - men ikke selv beviselig har gode gjerninger, så hører vi alle si: Det er en meget behagelig vei til frelse - svært så enkelt, bare å tro og så slippe å gjøre noe godt.

 

Men hvis du som alltid og bevisst avviser gjerningene som frelsesvei overfor Gud, samtidig har både medmenneskers og naboers utsagn om at ingen er mer villig og glad enn du for nettopp å gjøre gode gjerninger - da «stopper dere munnen på uforstandige og uvitende mennesker». Da vil ethvert ærlig menneske ikke kunne unngå å tenke: Å nei, det er nok ikke for sin egen makelighets skyld denne taler mot fortjeneste av gjerninger - han beviser jo selv noe annet.

 

Derfor betyr slike kristne svært mye, disse som i størst mulig grad forener nidkjærhet bare for Lammets ære, og samtidig selv er rike på gode gjerninger. Be Gud om at vi må beholde slike kristne lenge på vår jord! For det er gjennom slike Kristi rike og evangeliets ære fremmes på det sterkeste.

 

For en vanære det derimot er for kristennavnet hvis du som bekjenner deg som en kristen lever åndelig likegyldig og ufruktbar, og kanskje ved markerte synder inviterer til kritikk. Den som hører din vakre bekjennelse, og samtidig ser din dårlige ferd, vil vende seg bort med forakt og si: «Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus. Betyr din vakre bekjennelse ikke noe mer, da kan jeg også gi meg ut for å være en kristen» osv. Og da har denne sjelen fått den sterkeste støtte for sitt likegyldige liv, sin forakt for ordet om syndserkjennelse og omven­delse. Og den støtten har han fått av deg - av en kristen som tvert imot skulle vært et redskap til å vekke ham. Dette er forferdelige saker for samvittigheten når din nådetid er endt, når det er slutt på enhver mulighet for å endre på noe, når du får bud: «Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen, for du kan ikke være forvalter lenger», Luk 16:2.

 

Å, for en hjerteskjærende angst når det en gang vil bli klart for deg hvor mye du har hørt og trodd og bekjent om Kristi kjærlighet, om Kristi lidelse osv. - men likevel levde du ikke for ham og til hans ære. Du levde for deg selv - bare til behag for ditt kjød. Du vil komme til å tenke på hvordan de som levde sammen med deg i nådetiden fikk så liten oppbyggelse gjennom deg - på grunn av din dårlige ferd. Du kommer til å si med gru: «Å, mine barn, mine medarbeidere, dere har nok hørt gode ord av meg, men sett dårlige gjerninger - derfor gikk det gode dere hørte så lite til hjertene deres. De som har vært mine medarbeidere sitter igjen med dette inntryk­ket: De som taler mye om Gud er hyklere. Dermed har de begynt å forakte Ordet». Gud bevare alle Guds barn i tide!

 

Det er noe vi vet at ingen unngår samvittighetens bebreidelser eller Satans glødende skudd. Ingen er fullkommen. Aller minst vil den blinde verden kunne fortelle oss hva som er rett og galt i Guds øyne. Fra den kanten aksepteres ikke den beste kristnes ferd. De sa da også alt mulig ondt om herlighetens Herre. Men vi er nok alle klar over forskjellen mellom vårt kjøds svakheter som vi angrer, som vi kjemper mot og erkjenner, på den ene side - og på den andre side de lyster som uhindret får regjere, og som, hvis det er tilfelle, utgjør mitt egentlige liv. Det er gjennom de sistnevnte evangeliet blir vanæret. For om jeg selv virkelig plages med og åpent tar oppgjør med mine feil, så har jeg ved det gitt Gud æren - og dermed blir ikke evangeliet vanæret.

 

Men legg ennå en gang merke til hva som just ble sagt om sammenhengen mellom nidkjærhet for troen - og gode gjerninger i virksomhet. Er det gode gjerninger du er opptatt med og først og sist taler om, så det er gjerningene og det å følge etter Kristus som er A og Å i det du taler? Da kan en med god grunn frykte at det er dette som ditt hjerte trøster seg til - som ubemerket er blitt din trosgrunn, «for det hjertet flyter over av, det taler munnen», Mat 12:34.

 

Nei, sangen må være om Lammet - «Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod». Gjerningene må bare komme enkelt og liketil som et resultat av denne Kristi kjærlighet, slik Paulus sier det i 2 Kor 5:14: «Kristi kjærlighet tvinger oss». Og hvor han videre framholder så sterkt at «en er død for alle, derfor er vi alle død»*. Dermed får Kristus all ære. Så ikke vårt, men hans navn blir æret og helliget.

 

Nå har vi i en viss utstrekning sett hva som fører til at Guds navn blir helliget/æret. Den som med Gudsbarnets sinn kan gripe dette i sitt hjerte, han vil ikke undres over at denne bønnen er den første. Guds navn er større enn alle menneskers frelse. Overfor ham som «samler jordens muld i skjeppe» er jo «folkeferd som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål», Jes 40:12, 15. Alle himler lovsynger hans navn med et evig: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den allmektige, han som var og som er og som kommer», Åp 4:8, og videre: «Verdig er Lammet som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse», Åp 5:12.

 

Slik bruser englenes lovsang for tronen og de fire livsvesener og de eldste. Og englenes tall var «ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen», Åp 5:11.

 

Husk: Det er menneskene all denne nåde strømmer mot, som englene lovpriser, de som Gud hadde som sitt mål med alt det han skapte på jord, med forsoningen og alt Åndens virke. Hvordan skulle så menneskene våge å leve uten å tenke på Guds ære?

 

Når en så tenker på hvor elendig dette foregår i praksis, kan en synke ned i avmakt og bare rope ut: «Gud, forbarm deg over oss!» Men når et nådebarn med all den synd som tynger likevel ved troen griper Kristi forsoning og nåde, og skjuler seg i dette, da har det fremdeles et barnlig tillitsforhold til sin Gud.

 

Å, hvor herlig og maktpåliggende det da blir å skynde seg til den Far som er forsonet, og be for dette problemet også: Du som har all makt over alle mennesker, over meg og alle andre: Virk du selv at ditt navn må bli helliget. Bevar meg og alle Guds barn fra all villfarelse og alle syndens fall som kunne føre til at ditt evangelium ble vanæret - bevar oss fra alt dette for ditt dyrebare navns skyld! Ja, la meg heller dø enn å leve til den dag da jeg skulle føre vanære over ditt navn! - Dette er det som ligger Guds barn mest på hjertet.

 

Der var en gammel kristen, en av disse Gud hadde fått lære dybdene i nådens vei, som sa: «På en nyttårs- eller fødselsdag taler jeg ofte mer konkret med Gud om hele mitt liv. Da pleier jeg be: «Gud, bevar meg fra alle synder. Men kan jeg ikke bevares fra alle, så bevar meg i alle fall fra disse to synder: Først den synd som strir mot nåden, nemlig hovmodet, som en aldri selv vil kunne vende seg fra. Dernest: Synd som fører til at andre ikke vil ha noe med ditt evangelium å gjøre. La meg da heller få skjule meg med min elendighet hos deg alene, enn at noe slikt skulle skje».

 

Måtte alle kristne be slik for seg selv og for hverandre! Ja, la oss be for de kristnes gode vandel. Da ber vi den første bønnen: «Å, kjære Far i himmelen: Helliget vorde ditt navn!»

 

Den andre bønnen:

Komme ditt rike.

 

Det denne bønnen egentlig gjelder er sikkert nok lett å forstå. I hele Guds ord finner vi beskrivelse av Guds rike, himmeriket, nådens rike på jorden, der Herren er konge. Men for at vi skal få se noe dypere inn i denne Guds herlighet, og våre hjerter vekkes opp til lov og pris, og til bønn for Guds rike, så la oss minne hverandre om følgende: Hvordan står det egentlig til med menneskene før dette skjer, når mennesket ennå er under mørkets makt og velde? Og hvordan virker det når Guds rike kommer til oss?

Også når det gjelder dette, er det først og fremst Guds ord vi må spørre til råds. Hele verden vil ha sin mening om dette. Hver og en mener han tilhører Guds rike. Ingen vil være med på at han tilhører djevelens rike. Men Herren Gud er den som dømmer. Hva sier Guds ord? Jo, - «Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd», Rom 14:17. Og om tilstanden i mørkets rike og om Kristi rikes komme, taler apostelen i Efeserbrevet kapittel 2 på en så tydelig og udiskutabel måte at det burde vekke de åndelig døde til liv, og de levende til stor glede og takknemlighet. Slik står det:

Vers 1: Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder.

Vers 2: I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.

Vers 3: Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn liksom de andre.

Vers 4: Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med,

Vers 5: gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.

Vers 6: Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.

Legg merke til det ordet som apostelen først og sist nevner som menneskets naturlige tilstand (v. 1 og 5) - det korte, men meget talende ordet: døde - døde ved overtredelser. Dette er det dype, ulykkesmettede ordet om selve syndefallets resultat: «Når du eter av det skal du visselig dø», 1Mos 2:17. Livet virket av Gud er borte - mennesket er åndelig talt et lik.

Herren Kristus taler selv slik når han i Mat 8:22 sier: «La de døde begrave sine døde». Mange synes at det er hard tale som ikke har den betydning som ordet død vanligvis har. Men Herren Kristus bruker et meget markert uttrykk, og vi ser i det bibelordet vi sist siterte at han sidestiller den legemlige og den åndelige død som to slags lik. Ingen må overse eller bortforklare nettopp dette Herrens alvorlige språkbruk. Nå skal vi se på selve saken, og blir nok forbauset når vi ser den betydning som ligger i dette ordet døde.

Den legemlige døden kjennetegnes ved at den døde ikke reagerer på noe. Han ser ikke, hører ikke, kjenner ikke noe, i tillegg til at han ikke har det svakeste åndedrett. Alt dette på tross av at han fremdeles har alle organene: øynene, ørene, munnen og lunger - akkurat som et levende menneske.

Er det ikke akkurat slik også med de åndelig døde? De kan ha alle sine menneskelige, ytre funksjoner friske og livlige. De kan ha en god forstand, et følsomt hjerte, mye kunnskap, edle livsholdninger, gode og barmhjertige gjerninger, -. Men livet i Kristus - det er bare det de mangler, det å være forenet med Gud, det sinn Gud har skapt som søker hans vilje, hans ord, hans nåde. De ser, hører, tenker og kjenner meget sterkt alt det som hører til det jordiske og sanselige, men «tar ikke imot det som hører Guds Ånd til», 1Kor 2:14.

Vi skal se noen bevis på dette: De leser, hører, forstår og tror på en måte Guds ord. Ja, de kan også lese og høre Guds avgjorte dommer over sin egen tilstand -. Og likevel bli værende fullstendig rolige og uberørte. De leser og hører også om Guds rike, om Guds nåde og vennskap, om den salige forenig med Gud. Men det vekker ikke den minste lengt i dem etter alt dette. Det er jo nettopp som hos et lik hvor det ikke en gang finnes åndedrett. Hjertet deres er bare fylt med avguder, med jordiske og forfengelige ting og slike tanker som: Hva skal vi spise, drikke og kle oss med? Hva skal vi få se, høre eller nyte? Men Gud - hva Gud vil? Det spør ikke disse menneskene etter.

Ja, legg merke til at de har også en viss tro på sannheten i Guds ord, så de aldri tviler på det. De har en viss indre overbevisning om dette, og både ser og hører i det samme Guds ord den konkrete fordømmelse over hver og en som ikke er «født av Gud», «født på ny». De kjenner ikke noe som helst til en slik fødsel hos seg selv, men har ikke den aller minste frykt for det - og anser det fremdeles som Guds ord!

De ser, leser og hører i dette Guds ord om to veier: Den brede, som fører til fordømmelse, den «mange» går på - og den smale, som fører til livet, som bare de «få» går på. Likevel bekymrer de seg ikke en eneste dag over spørsmålet om hvilken av disse to veier de selv går på. De hører og ser i Guds ord sine egne skjødesynder nevnt ved navn, og den konkrete dom som hviler over disse. Men frykter neppe et øyeblikk for helvete. De leser f.eks. i 1Kor  6 denne forferdelige dom: Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.

I Gal 5 regner apostelen opp de samme syndene og slutter slik: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Denne konkrete dom hører og ser de i Guds ord, men fremdeles smaker nok maten like godt. Fremdeles sover de like godt om natten. Ja, like etterpå går de fullstendig ubekymret til de samme syndene igjen, som om de ikke hadde hørt noe som helst. Og likevel anser de Bibelen for å inneholde Guds ord! Men hvorfor frykter de da ikke? Ja, si det! Jo, dette er det som kalles død.

I julen feirer de samme menneskene med all mulig andakt Kristi fødsel. De leser, hører og synger om Kristi lidelse og død, ja deltar i å minnes Kristi død ved nattverdsbordet - . Og vet med seg selv hvordan de hele året igjennom ikke i det hele tatt bryr seg om oppriktig å tilbe, elske og følge denne Frelser som ble pint for oss, eller leve i samfunn med ham. De vet at de tvert imot lever fullstendig tilfredsstilt uten ham, når de bare har mat, klær, fornøyelser og venner i verden. De hører og leser også om den ytterste dom, når Herren skal komme i sin kraft. Hvorfor frykter de ikke for å møte ham da? De tror visst ikke noe av Guds ord? Spør dem - og du vil få høre at de tror alt! Men hvorfor frykter de ikke? Forstår du nå hva det vil si: Døde - døde ved deres overtredelser og synder?

Men når mennesker er åndelig døde, hva er det da som avgjør deres vei gjennom livet? Apostelen sier i Ef 2:2: Denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.

Først: «denne verdens vis». De følger med strømmen, gjør som de andre gjør, ser på verden og de skikker som gjelder i øyeblikket. Er trenden grovere, blir menneskene grovere. Er skik­kene finere, lever også disse menneskene et penere liv. De kan på denne måten opptre i forskjellige utgaver. Men i alle disse former tilhører de verden, de mange som går på den brede vei.

Men er så verden sin egen herre? Regjerer den seg selv? Nei, sier apostelen, verdens utvikling bestemmes av «Høvdingen» - «Høvdingen over luftens makter», d.v.s. «høvdingen som kommanderer over legioner av falne engler som på guddommelig tillatelse farer omkring i luften fra sted til sted med det fiendtlige mål å myrde og ødelegge menneskeslekten» (Doddridge). Kristus kaller ham da også for verdens fyrste, Joh 14:30 og 16:11, og heller ikke i disse bibelord taler Herren løgn.

Vi må aldri glemme at det er to åndelige riker og to fyrster som kjemper om menneskesjelene: Kristus og Belial, Mikael og dragen, slangen og kvinnens sæd, den sterke og den sterkere. «Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler», Åp 12:7. Det er en strid som foregår så lenge verden består. Regjeringsformen i mørkets rike er løgn og mord, bedrag, synd og død. Kristus sier at verdens fyrste er «løgnens far» og en «manndra­per» fra begynnelsen, og at de som tilhører dette riket er, i tillegg til de falne englene, alle vantro mennesker på jorden og i helvete.

Regjeringsformen i Kristi rike er sannhet og nåde - rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, slik Skriften uttrykker det: «Rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn», Sal 89:15. Og de som tilhører dette riket er, i tillegg til Guds engler, alle Guds barn som er på jorden og i himmelen.

Men vi går tilbake til teksten. I tillegg til verdens løp og verdens fyrste (el. høvdingen over luftens makter), nevner apostelen videre, v. 3, makter som styrer de åndelig døde: vårt kjøds lyster - vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Kjenner vi oss igjen i dette? Når spørsmålet dukket opp om hva vi skulle foreta oss en ledig stund, f. eks. en søndag, da spurte vi ikke: Hva sier Gud? Nei, vi spurte: Hva gir oss mest fornøyelse? Vi gjorde bare hva kjødet og tankene ville, slik vi jo også ser hele verden gjør. Den lever fullstendig fritt, som den selv lyster.

Hvem spør etter Gud? Og hvordan er deres forhold til Kristus og hans rike? Apostelen sier:.. at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden, Ef 2:12.

Dette passer ikke bare på hedningene, men treffer også mange innen kristenheten, og er jo så mye verre her som vi lever midt i rikdommen på kunnskap om Guds ord, en gang tatt opp i Israels borgerskap, og dermed forpliktet på det ansvar det medfører.

Dette er altså verdens tilstand, og derfor sier apostelen at vi alle av naturen er vredens barn.

*

Vi har altså nå sett hvordan hele menneskeslekten av naturen er      åndelig død. Som et lik som ikke reagerer på noe som helst, men føres av mørkets fyrste etter hans vilje og kjødets begjær. Alt foregår i den mest urokkelige dødsro. Da må vi vel stille samme spørsmål som Herren stilte til profeten når denne så utover den store dalen som var full av døde ben: «Menneskesønn! Skal disse ben bli levende?», Esek 37:3. Og vi vet ikke noe bedre å svare på dette enn profetens: «Herre, Israels Gud, du vet det».

Tenk deg da for en oppsiktsvekkende hendelse det egentlig er her på jord - når et åndelig liv oppstår. Ånden blåser fra Herren og gir liv, så det begynner å røre på seg blant de døde! Tenk deg hvor oppsiktsvekkende det er når et menneske har levd fullstendig død for alt åndelig i tretti, førti, ja, kanskje femti år. Det har utelukkende vært jordiske og forfengelige mål som har styrt dets tanker og alt det har foretatt seg. Og plutselig våkner så dette mennesket for spørsmålet om sin sjels frelse! -

Tenk deg et hjem hvor far, mor, alle barna og de som ellers måtte tilhøre familien, i mange år har levd sammen i fred og fordragelighet, men hvor alt det de har beskjeftiget seg med har angått det jordiske. Det har bare vært de sanselige sorger og gleder de har vært opptatt med. Aldri har det noen gang hendt innen det husets vegger at noen stilte seg spørsmål om hvordan en hadde det med himmelens Gud. Av sedvane og nedarvet skikk og bruk lærte de seg kanskje det de mente var kristendom, som kunne passe med det de så praktisert i den offisielle kirke. Det blir noe i likhet med hvordan tempelklokkene hver søndag settes i bevegelse. Men en hjertets omvendelse, en ny fødsel, sann forening med Gud - noe slikt blir det aldri talt om. Slik går år etter år i dette hjemmet. Årstidene skifter fra våren med sine oppgaver, sommeren med sitt og høsttiden med sitt. Men sjelen - selve sjelen blir aldri viet noen oppmerksomhet.

Og så - nettopp i det hjemmet - begynner det å demre et spørsmål - et spørsmål som skyver hele verden og hva den angår fullstendig til side, spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?

Nå blir den gamle far eller mor for første gang i hele sitt liv urolig for sin sjels frelse fra evig fortapelse. Nå taler de ord og uttrykk som tidligere aldri ble hørt i dette huset. Og snart hører en sanger til Lammets ære bli sunget fra lepper som inntil nå har vært åndelig stumme. De har talt tusener, ja millioner ord om alle slags småting, men ikke en eneste gang i sitt liv talt et godt ord om sin Frelser.

Og tenk deg en gruppe mennesker, eller en by, hvor ingen i manns minne har hatt noen som helst bekymring for noe åndelig. Alt har gått sin jevne, naturlige gang, som har begrenset seg utelukkende til det jordiske. Menneskene og dyrene har hatt samme behov. Religion har vært noe en bare forbandt med tempelet og sabbaten. Så begyn­ner plutselig spørsmålet etter sannheten å arbeide. Sannheten om den rette veien til himmelen. Nå begynner noen å finne fram Guds ord, som så blir midtpunktet, det en samtaler om og går dypere inn i. Gamle, forstandige mennesker, som all sin tid har levd i fullkommen fred fra ethvert spørsmål angående deres sjel, blir nå urolige nettopp for dette. Ja, noen fedre og foresatte blir både overrasket, forskrekket og urolige over disse «nyheter». Jo visst er det oppsiktsvekkende når slike ting skjer.

Hva er så den egentlige årsaken når slikt begynner å arbeide? Ja, hva er det som skjer? Apostelen sier det slik i den bibelteksten vi nå bruker, når han omtaler den åndelige død: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus og oppvakt oss med ham» osv. Paulus sier altså at det er Gud som virker dette nye som skjer i mennesket. En oppvekking kaller apostelen det. Det er Guds rike som kommer til det stedet, den forsamlingen, det huset, den sjelen hvor dette nye begynner å skje. På grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjør han oss levende.

I Guds øyne var vi så fullkomment innesluttet i Kristus da han døde for oss og deretter ble levende, at det også omtales slik i Bibelen: «Én er død for alle, derfor er de alle (i Ham) død»*,  2Kor 5:15. Om én er oppstått for alle, så er de alle oppstått i ham, «med ham», i Guds øyne, etter «tilregnelsesloven».

Men dette må også skje  i oss - bli en virkelighet for oss, så vi ved Ånden vekkes opp med Kristus. Vi må bli «ett legeme og en ånd med ham». Det er dette som skjer når Herren vekker opp sjelene fra den åndelige død, og setter dem over i det himmelske rike i Kristus. De blir født på ny, «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger», Ef 2:10.

For en forandring! Den som hele sitt liv har vært så død at han i alle sine synder ikke fryktet noe som helst, - han får nå et hjerte som er på vakt mot all synd, også det han ikke engang vet om selv. Han frykter så for sitt falske hjerte og fiendens bedrag, at han ikke engang våger stole på sin egen selvransakelse, men må rope ut: «Ransak meg, Gud og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker»** osv. Sal 139:23.

Den som tidligere i så mange år bare var opptatt med det jordiske, og alt det strev og stress det medførte - for samme menneske har det nå åpnet seg en helt ny verden med nye mål, fullstendig nye ting å være opptatt med, nye sorger og nye gleder. I sitt eget hjerte ser han nå syndens forderv, og dermed kilden til sine største problemer og sorger. Men Kristus og hans nåde er siktemålet han strekker seg etter.

Å, den som tidligere aldri kunne forstå at ordet «glede i Herren» hadde noen reell bakgrunn i virkeligheten, at noe menneske her på jord kunne ha noen virkelig glede i Gud - det mennesket får nå en så konkret erfaring av realiteten i dette, at all verdens glede fortoner seg som bare elendighet. Kristus, Kristus er nå hele hans liv, målet for hans inderligste lengsel, hans hunger og tørst, hans fryd og salighet, slik vi synger det i verset:

 

Hans liv er å kjenne Jesus,

å stadig kjenne ham mer.

Og selv mer og mer få leve

som Guds og menneskers venn.

 

Den som før levde fullstendig fritt etter sitt kjøds begjær, og bare gjorde det kjødet og tankene ville, får nå et hjerte som har en slik lyst til Guds lov at han aldri kan få gjort alt det han har trang til å gjøre. Og når han tidligere syntes Guds bud var tunge, ja som en trykkende byrde og en plage, så er det nå derimot bare hans kjøds begjær som er tunge for ham og en plage. Når han før bare hadde verdens skikk og bruk som forbilde (levde «på denne verdens vis»), så ser han nå sin fiende nettopp i dette. Nå skyr og frykter han dette, og ser det som en av de tre fiendene som opererer sammen; disse som også katekismen omtaler: «Djevelen, verden og vårt eget kjød». Her ser vi hva som ligger i at Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.

Men når altså dette fører med seg et klart skille fra «denne verdens løp» - hvem vil da undres over at verdens mennesker begynner å klage over «avvik», «noe nytt», «uro»? Når du gjør opprør mot «verdens fyrste» - undre deg da ikke over at han med all sin vrede angriper deg, og stadig skyter glødende skudd mot ditt hjerte. Men midt opp i alt dette oppleves en nød og bekymring i hjertet, en svakhet og anfektelse. Nettopp da må en rope til vår Konge. Nå blir den andre bønnen hjertets egen bønn: Herre, forsterk ditt verk i meg! La ditt rike, rettferdighet, fred og glede, komme i meg! Virk du i meg så kraftig at djevelen, verden og mitt eget kjød ikke overvinner meg! Ja, dette er nettopp den andre bønnen.

 

*

 

Dermed har vi sett hvordan det går når Guds rike kommer på et sted, i et hjem eller i et menneskets hjerte, og hvordan vi opplever situasjoner da vi for alvor må be om dette rike.

Men når vi nå skal tale litt om selve bønnen (det å be), så vil vi lett kunne forstå velsignelsen for oss selv av å be denne bønnen. For vår innskrenkede forstand og vantro hjerte er det derimot vanskelig å fatte hva vi kan utrette for verden omkring oss gjennom vår bønn. Vi tenker at Gud ville vel gjøre alt som gjøres kan for sjelers frelse uten vår bønn.

Dette hører vel inn under den hemmelighet og det spørsmål som går på hvorfor Herren med all sin makt ikke straks fyller jorden med sin kunnskap og sitt rike, men fremdeles lar store skarer sitte i mørke og dødens skygge. Men lovet være hans hellige navn! Selv om vi ikke forstår alle Den Høyestes råd i den store krigen mot denne verdens fyrste, skal vi likevel en dag lovprise Ham for at hans tanker og råd alle sammen var rettferdige, troskap og sannhet, og at han skal «vinne når han fører sin sak», som det står i Rom 3:4.

Når vi på det mest skarpsindige rister på hodet over Herrens veier, skal han bare svare: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden, mens alle morgenstjerner jublet og alle Guds sønner ropte av fryd? Kan du knytte Sjustjernens bånd, eller kan du løse Orions lenker? Kjenner du himmelens lover? Hvem skaper det og gjør det? Jeg er den jeg er. Jeg er Herren, som gjør alle ting», Job 38: 4-33, 2Mos 3:14, Jes 44:24.

Derfor bør vi si det slik: Det jeg forstår er guddommelig, og det jeg ikke forstår anser jeg for å være like så guddommelig. Sikkert er det at vi forstår helst lite av dette. Når det gjelder hedningene skal Gud med den aller høyeste visdom og rettferdighet til slutt avsi sine dommer - de som synder uten lov, skal dømmes uten lov. Kan en hedning ikke få de levende kristnes frelse, så kan han heller ikke komme under de vantro kristnes fordømmelse, Mat 11:22-23, Joh 9:41, 15:22.

Og når det gjelder kristenheten, må vi holde klart for oss at nåderiket er et åndelig rike som ikke styres i kraft av makt, som om Gud uimotståelig tvang noen inn i dette. Nei, det består av frivillige som ganske enkelt «hører hans røst», og det vil bare gå fram gjennom dem som tilhører dette nåderiket.

Selv om Gud kunne gi oss alt godt for både legeme og sjel uten vår bønn, ja også uten vårt arbeid - har han likevel, til stor velsignelse for oss, fastsatt en ganske annen ordning: Nemlig at vi tvert imot skal be og arbeide, og da vil han gi.

Nettopp gjennom dette skal menneskeheten alltid forbli ved hans føtter, som det også er skrevet i Guds ord: «Du som hører bønner, til deg kommer alt kjød», Sal 65:3. Derfor er det en grunnlov for det åndelige rike at alt skal søkes ved bønn til Ham, også at verden må bli opplyst om dette rike, og at hans barn skal være hans medarbeidere og delaktige i riket.

Å, for en nåde og ære! Riktignok vil vi kunne forstå noe av dette. Men ettersom nye spørsmål likevel stadig oppstår og gjør oss uforstående, så vil det være best for oss at vi så snart som mulig innstiller oss på det vi også nylig erkjente: At Herren Gud er altfor høy for oss, og omfanget av hans råd og hemmeligheter altfor ufattelige til at menneskene skulle kunne gripe dette med sine sanser. Vi må nok legge noen hemmeligheter fra oss hos Gud. Vi må nok la ham vite noe mer enn oss - . En maur og en edderkopp er vel mesterlige i sitt virke, men de forstår seg ikke på menneskets verk. Det er ufattelig for dem. Men menneskets verk er fremdeles riktig - selv om mauren ikke fatter det.

Slik er også Herrens verk fullkomment - selv om vi stakkars menneskemaur ikke forstår oss på det. Solen er til, selv om vi stakkars små ikke har utforsket den. Nåderiket og en ny fødsel her på jord virket av Gud er virkelighet, selv om vi ikke forstår det. Jeg ser solen. Derfor må Gud ha skapt den, selv om jeg ikke vet hvordan. Jeg ser et Guds rike på jorden, selv om jeg ikke forstår alt i dette riket. «Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn», som det heter i 5Mos 29:29.

Så har Herren Kristus sagt: «Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst», Mat 9:38. Og apostelen har sagt: «Be for oss, at Herrens ord må ha framgang», og «at Gud må åpne en dør for Ordet», 2Tess 3:1 og Kol 4:3 osv. Da trenger jeg ikke mer. En slik bønn er da ikke forgjeves! Herren driver da slett ikke gjøn med oss i det han oppfordrer oss til, at vi skal be om og for hans rike!

Men det er ikke bare i bønn for verden, men også i bønn for oss selv, at de største vanskeligheter ofte oppstår for den som vil be om Guds rike. Det vi ber om i denne bønnen skulle jo være at Kristus måtte få mer og mer makt i oss, og nedkjempe alle våre åndelige fiender i vår sjel. Videre at hans rike, som er inne i oss, Den Hellige Ånds verk, den rette gudsfrykt, troen, kjærligheten, helliggjørelsen, alt sammen mer og mer måtte få vokse og tilta i våre hjerter.

Men her møter vi oftest den uendelige, sterke kampen med følelsene. Følelsene, slik vi opplever det, forteller oss at det tvert imot går slik at alt ondt tar overhånd og alt godt avtar. Vi erfarer hva Luther sier om frelsens horn (eller: rike) i Davids hus, nemlig at det ligger midt inne i synd og elendighet, at «Davids hus er et syndig hus, at Kristi rike er et kjempende rike. Så vi oftest ikke kjenner annnet enn at vi fullstendig ligger under for synden og djevelen». «Kort sagt:», sier      Luther, «Kristi rike er et syndig rike», d.v.s. et rike som består av kjempende syndere. Og det er ikke noe de kjemper mot og jamrer seg over, som sine synder (Luth. Ep.-post. No.71).

Hvordan går det hvis vi ikke for alvor tror og holder klart for oss dette? Hvis vi fremdeles omgåes med den falske innbilning at i Kristi rike skal det utelukkende være rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd, at der ikke skal være noen kamp med synden og med djevelen? Jo, når det onde da for alvor møter oss, konstant fordømmer oss med at vi ikke er noen rett kristen, da forstummer denne bønnen om Kristi rike - vi anser alt for tapt. Dette er en følge av at en ikke gir akt på Ordet. La oss nå bare ta for oss en ganske alminnelig tilstand som mange opplever:

La oss tenke oss at synd, ugudelighet, hykleri og en åndelig likegyldighet helt synes å ville tilintetgjøre alt Guds verk i min sjel. Ja, jeg synes bestemt å se hvordan jeg føres av en ond makt skritt for skritt lenger og lenger bort fra Guds rike. Hva skal jeg da redde meg med? Jeg roper, men hjelpen min synes fjern. Jeg taler som i et uendelig tomrom. Der er ingen hjelp fra Herren, og det onde blir verre og verre. Jeg kjenner hvordan jeg bare blir hardere og hardere. Min lettsindighet, mitt hykleri bare vokser og vokser. Å, hva skal jeg da kunne trøste meg med? Nå er det sannelig ikke noe verken i himmelen eller på jord som hjelper - annet enn en eneste ting, -. Og det er at du endelig lar vår Herre Gud fremdeles være på sin trone og akter ham for det han er - nemlig en sannferdig, trofast og allmektig Gud som har makt over så sterke onde makter som hele ditt forferdelige hjerte.

Stans opp og tenk! Vi får jo til og med be til Gud imot vårt eget hjerte. Han har aldri sagt at vi selv skulle gjøre hjertet godt, at vi selv skulle overvinne hjertet. Han har tvert imot sagt at han, og bare han, kan skape et nytt hjerte i oss. Denne allmektige og trofaste Gud har videre sagt at hans rike, som er inni sjelene, skal være så til de grader beskyttet at dødsrikets porter ikke skal få makt over det, Mat 16:18, - om vi bare vil sette vår lit til ham. (Dette løftet gjelder ikke bare utvortes beskyttelse. Hvis Guds rike innvendig kunne ødelegges ved angrep, så ville det ikke være noen mer effektiv måte som menig­heten øyeblikkelig kunne tilintetgjøres på.)

Og hør nå! Han har ikke sagt at disse avgrunnsmaktene ikke skal anfekte oss. Men at de ikke skal få makt over oss. Dette bibelordet antyder en kamp på liv og død. Guds ord vitner også om at Kristi rike inni oss skal bli angrepet både innenfra og utenfra av alle avgrunnens makter, så fort vi flytter fra deres overherredømme til Guds. Vårt kjød er fullt av alle mulige synder. Vårt hjerte er alltid ondt og bedragersk. Djevelen er iherdig og listig med sine angrep fra alle kanter. Han gir oss alle slags forferdelige og syndige begjær ved sine innskytelser i våre hjerter. Han inngir oss bedragerske tanker om Gud.

Alt dette har Herren latt bli igjen på jorden til å kjempe mot hans rike. Gjennom den makt og intensitet vi erfarer i denne striden vil vi ofte oppleve at vi føres til det ytterste for hva vi synes å kunne greie. For oss er det da umulig å se hvordan vi skal kunne hjelpes.

Og dette skjer nettopp for at vi skal gi opp all vår egen trøst. Så bare Herren alene skal være Gud, bli vår Frelser. Men nå - hva har han selv lært oss å gjøre nå -, i en slik nød? Ikke annet enn å rope til ham, hele tiden bruke Ordet - men vite at han, og bare han, kan gi Ånden. Han har lovet at disse bønnene aldri skal være bortkastet. Så er det bare spørsmål om i hvilken grad han på dette området er å stole på!

Etter at han, i Luk. 11, hadde lært sine disipler bønnen Fader vår, fortalte han dem i tillegg to lignelser. I den første viser han hvordan det kjennes for den avmektige sjel som er inne i en tid med mørke og oppgitthet. Han står foran døren til en svært lite hjelpsom venn, banker på og ber om å få låne brød. Men den han trodde han skulle få hjelp hos, unnskylder seg med alle mulige små hindringer: «Bry meg ikke! Døren er alt stengt, og mine småbarn er i seng med meg. Jeg kan ikke stå opp og gi deg det.».

Ja, så trettende seigt og umulig kan det kjennes når en i nød og mørke vender seg til Herren. Dette visste Jesus da han fortalte dem lignelsen nettopp slik. En opplever det som å stå utenfor i mørket - og døren er lukket - alt sammen for min samvittighets skyld. Jeg vet med meg selv at jeg har syndet, jeg har fortjent at han gir meg opp. Men hans barn, de som virkelig er hans barn, de er i et nært og varmt forhold til ham - «mine småbarn er i seng med meg». Men jeg som står utenfor er av så liten verdi at det er rett og slett «bry» for ham å stå opp og hjelpe meg. Slik vil en oppleve det. Og det vet han, det merker jeg.

Men hva sier han i v. 8-9 om denne trege hjelper? Jo, hør:  «Jeg sier dere: Om han ikke står opp og gir ham det fordi han er hans venn, så vil han stå opp fordi han er så pågående, og gi ham alt det han trenger. Og jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere!»

Merk dette skal! Du sier det er forbi med deg, du kan ikke hjelpes. Kanskje det ennå er mulig? Du skal ikke være så sikker på at det er aldeles umulig - når tross alt Herrens makt og trofasthet etter hans ord overgår all forstand.

Men om det nå er mulig, sier du, så kan jeg ikke være sikker på at jeg blir hjulpet. Hvordan kan jeg vite at nettopp jeg vil bli bønnhørt? Svar: Kristus har ikke sagt at det er en viss mulighet, han har ikke sagt: Det kan muligens bli gitt dere, det kan muligens bli lukket opp for dere. Nei, han har sagt skal,skal det gis dere, så skal det lukkes opp for dere.

Men du sier kanskje fortsatt: Hvordan skal jeg kunne vite at dette vil skje for meg? Kan ikke ugudeligheten, hykleriet, lettsindigheten,  falskheten og hardheten i mitt hjerte gjøre at Guds nåde og makt overfor meg ikke kommer til? Jo, om du aldri hører og stopper opp for Kristi røst! Hvorfor kom de ikke inn til hvilen? Bare «for vantros skyld», Heb 3:18-19. Derfor, hvis du i vantro slutter med å søke Frelseren, så vil heller ikke du komme inn til hvilen.

Men du som ber nettopp for all denne ondskapen i ditt hjerte, som søker, som banker på Jesu hjertes dør, som føler du ikke kan be rett, men ditt hjerte roper med usigelige sukk! - Det er utelukket at all denne din ondskap kan hindre deg i å bli hørt. For Kristus har ikke sagt: Den som er fri fra hjertets ondskap, hykleri, hardhet, lettsin­dighet... Men: Den som ber, søker, banker, han skal få, for ham skal det åpnes. Dette sier Herren selv.

Hvem har lært oss at vi skal få søke Herrens hjelp mot alt annet - bare ikke mot hjertets ondskap? Skulle vi ikke søke Herren nettopp for denne ormeyngel i hjertet? Det er nå en gang han, ikke vi, som knuste slangens hode og som kom for å «gjøre ende på djevelens gjerninger».

Men du sier: «Jeg kjenner jo at det onde ennå fortsetter, at jeg ennå ikke har fått det jeg begjærte; forløsning fra det onde i mitt hjerte». - Så legg da merke til hvordan Herren selv taler nettopp i et liknende tilfelle. Legg merke til det svaret Paulus fikk da han hadde bedt tre ganger om forløsning fra den Satans engel som slo ham. Han fikk ennå ikke forløsningen, men bønnen hans var like­vel hørt og alt var vel. Herren vet bedre enn oss hvordan han skal frelse oss. Han svarte: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Min nåde får du ha, men ennå ikke forløsning fra din svakhet. Den må du lære å kjenne ennå bedre - slik at min kraft gjennom den kan komme desto mer fram. Slik taler Kristus.

Men her møter vi så disse velmente, men tunghørte sjelene, som aldri kommer på den tanken at de burde legge merke til dette svaret Paulus fikk. De ser på det som om det skulle være skrevet bare for hans skyld, og ikke som noe vi skulle lære. De overser altså dette, og retter blikket sitt mot sin synd og nød, som virkes av Satans engel. Som om de aldri hadde hørt om Guds mening med dette. Disse får altså ingen som helst trøst av det Guds ord ville lære oss her. Mens tusener andre anfektede sjeler nettopp her fant forklaringen på sin langvarige usselhet og det ondes raseri i sjelen.

Til visse tider skal vi bare ha nåden, men ikke kjenne noe til kraften. Fordi det er nettopp svakheten vi i slike tider skal lære å kjenne. Men dette er noe de sjelene vi just nevnte ikke vil fatte, og derfor må fortvile i vantro. Vår store Herre og Gud må fortone seg som intet, sammenliknet med hva de kjenner på i seg selv. Eller, det er som om Gud skulle ha sagt: «Ingen slags helvetes porter skal anfekte dere, dersom dere er mine rette barn. Ingen usselhet av det slaget skal henge ved dere som dere ikke selv er i stand til å overvinne. Alt her på jorden skal dere være fri fra alt ondt. Vær ikke tilfreds med bare min nåde, for min kraft er ikke mektig i de svake - bare i de sterke».

Å nei, sier du, var jeg bare som Paulus, var jeg bare alvorlig, oppriktig og flittig i bønn, så kunne også jeg ha håp. Men mitt hjerte er falskt, hardt og lettsindig. Hør ennå en gang: Var det ikke nettopp mot denne ditt hjertes ondskap du skulle rope på Herren? Eller har du kanskje selv i din makt å gjøre deg fri fra dette? Så gjør da det, og klag ikke mer.

Det er altså ennå ikke gått opp for deg at du slett ikke er i stand til noen ting selv, at Kristus er den eneste som kan nedkjempe djevelens gjerninger i hjertet; lettsindigheten, selvsikkerheten, hykleriet? Du tror altså ennå ikke at det er nettopp mot denne hjertets ondskap vi skulle be: Komme ditt rike? Du tror altså at vi skal gjøre det viktigste selv: Skape i oss gode hjerter, og så skal Frelseren gjøre alt det andre?

At Herren da drøyer med forløsningen, 2Kor 12:9, er kanskje nødvendig. Du er ennå ikke blitt til intet, du ser ennå vel mye på deg selv. Vår ondskap må fortsette så lenge til vi lærer at selv makter vi ikke noe som helst, slett ikke å tenke, slett ikke det rette alvor, selv ikke det å be eller å tro. Nei, alt er Herrens nåde og gave.

Og hva med dem som nettopp sukker under en slik avmakt, selv det å ikke kunne be? Jo, i deres hjerter er det en vedvarende bønn. For selve nøden er en bønn som i Guds ører er det sterkeste rop, slik vi finner det i Guds ord: Just når Moses i angst taler til folket, så sier Herren til ham: «Hvorfor roper du til meg?» 2Mos 14:15. Akkurat om det hjertets begjær er det han sier i Salme 91:14: For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn... Videre sier han i v.15: Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære.

De som da, på tross av sitt hjertes elendighet, ber om Den Hellige Ånd, ber Guds rike komme i sin sjel, skal ikke bli til skamme. Dette taler den andre lignelsen om i nevnte kapittel, Luk. 11, på en særdeles sterk måte. Å, for en kjærlig Frelser! Han sier: «Hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken?  Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham».

Denne lignelsen burde kunne sprenge alle våre vantroens fjell og kaste dem i havet. Overfør dette på den bønnen i Fader vår som vi nå har for oss. Du ber om hjelp mot syndens og Satans makt, og du ber om Den Hellige Ånd som Kristus spesielt nevner her i Luk. 11: - «gi dem Den Hellige Ånd som ber ham». Nå har Herren selv lært oss å skynde oss å søke ham i all slags nød. Og har selv sagt: «Uten meg kan dere intet gjøre», «kall på meg på nødens dag», og «be, og det skal gis dere» osv. Så kommer en stakkars sjel i stor nød og gjør helt enfoldig som Herren har sagt, han bærer fram for Gud sin avmakt og ber om frelse. Kan du da tenke deg muligheten av at Herren likevel ikke ville gi ham dette? Skulle altså Herren heller la ditt onde hjerte og djevelen fortsatt få regjere med evig fortapelse som ditt mål?

Når barnet ber inderlig om brød - så får det en stein av sin far! Når sjelen ber om et nytt og ydmykt hjerte, ber om Den Hellige Ånd til tro, frelse og salighet, da overlates i stedet sjelen til evig fortapelse! Det ville være å gi en stein i stedet for brød, ja bare ormer og skorpioner. Er det mulig at den store, gode Gud handler slik? Visstnok opplever vi tilstander i vårt eget hjerte som om der bare er ormer og skorpioner, ettersom mørkets makt omgir oss. Også i  hjertet vårt har vi jo etter syndefallet den gamle ormeyngelen.

Visstnok tillot også Gud Satan å sikte Peter og å slå Paulus. Men det betyr da ikke at han overlater deg til evig fortapelse! Det betyr da ikke at når du ynker deg over din ondskap innfor din himmelske Far - at han da bare skal la dette onde herske over deg til evig fortapelse - stikk imot sine egne løfter! Da ville han jo holde for narr din tro på hans løfter. Legg merke til hva det ville si: Selv oppfordre deg til å be - men når du så gjør det, får du ikke det han lover, men i stedet den evige fortapelsens skorpioner. Dette er jo en grusom fornektelse av din tillit til hans ord. Du gjør jo Gud til en djevel, om du kan tro noe slikt.

Å, så lær deg da dette, at en sjel som flykter til hans frelsernavn, kan Gud aldri for alvor overlate til evig fortapelse. Men ta også til lærdom at Gud fører den han har kjær på underlig vis. Og at vi ikke behøvde be denne bønn om Guds rike hvis vi alt hadde, og kunne nyte, Guds rike uforstyrret - hvis ikke mørkets rike omgav og anfektet oss.

 

*

 

Vi har nå sett hva denne bønnen om Guds rike innebærer, hva det egentlig er vi bør be om gjennom den for oss selv og for andre. Måtte vi nå også flittig be slik, særlig i denne tiden. Det er tid for Guds rikes komme. Løft deres øyne og se markene. De er alt hvite til høst, Joh 4:35. Det sa Jesus da han så de første tegn på at noe begynte å skje blant samaritanerne i Sikar. Vi ser også i denne tiden mange liknende ting begynne å røre seg blant folk. Å, for en nåde og ære at Herren vil gjøre oss alle sammen til medarbeidere for sitt rike, når han sier: Be høstens Herre osv.

Så ser vi med bekymring f.eks. på våre nærmeste kjære, våre barn, våre foreldre, våre brødre, som ennå er under mørkets makt. Vi ser hvordan vi med alle våre ord til dem ikke utretter noe som helst. Å, for en trøst da å få tale med vår allmektige og trofaste Frelser om dem! Hva kan ikke han gjøre? Han vil vel ikke tvinge dem, om de standhaftig står hans Ånd imot. Men han gjør i stedet spesielle ting som knuser og bryter motstanden hos disse som hans kjære barns forbønner gjelder.

Eller, du bor kanskje et sted eller i en by der du ser en så utbredt og frekk ugudelighet. Du ser massevis av udødelige menneskesjeler farte omkring uberørt av all sin lettsindighet og alle slags synder etter denne verdens vis og dens fyrstes regjering. Du bor kanskje til og med et sted hvor alt er mørkt og åndelig dødt, der ingen spør etter Gud. Du befinner deg som Israel ved Babylons elver, og din sjel er i sorg over tanken på Jerusalem.

Å, for en trøst det er under slike tilstander å få skynde seg til den mektige i Israel og be: «Komme ditt rike! Ha barmhjertighet med dette folk! La undere skje ved din høyre hånd!» Til slutt, når vi ser ut over hele jorderike og fremdeles ser så mye «svart» på misjons­kartet, hvor gripende er det ikke da å høre Herren si: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre osv. De som står i et sant samfunn med Frelseren må kjenne seg som delaktige i hans rike - som de jo også i virkeligheten er, etter Kristi egne ord, Luk 22:29 og Joh. 17:20-22.      En kjenner uvilkårlig en nidkjærhet for hans rikes framgang og sjelers frelse. En vet knapt hvorfor, men det er vårt rike, det er vårt rette, eneste, uforgjengelige rike.

Her i verden er vi som i et fiendeland, fremmede og gjester som våre fedre. Vi er som dem i Babel. Da må jo vi også tenke på Jerusalem, vår konges by, hans «høyre hånds rike», og si: «Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! Må min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!», Sal 137:5-6. Det må være noe merkelig med den kristne som ikke kjenner seg igjen i dette sinn. Kongens ord lyder slik: Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer, Luk 11:23.

Måtte vi da alle være fylt av denne bønn: Komme ditt rike! Så vi flittig ber for oss selv, for våre nærmeste og for vekkelse i vårt land, at Gud må gi oss mer vekkelse og lede det alt i sannheten. Ja, la oss be for hele Kristi rike på jorden som ennå er full av døde ben: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende! Esek 37:9. Herre fullfør ditt verk! Utstyr deg, Du Veldige, med ditt sverd, med din majestet og din herlighet! Dra ut i din herlighet, du som alltid lykkes! Skarpe er dine piler, så folket skal falle for deg - de treffer kongens fiender i hjertet. Komme ditt rike! Amen!

 


 

Den tredje bønnen:

Skje din vilje, som i

himmelen så og på jorden.

I den forrige bønnen ba vi om at Guds rike - etter grunnspråket: kongerike - måtte komme. Og det er nettopp vilkåret for at en konge skal kunne regjere, at hans vilje skjer og hans bud etterkommes. Mellom den bønnen og den vi nå tar for oss finner vi en påtakelig indre sammenheng, som det er viktig at vi legger merke til, hvis vi vil oppfatte Herrens egen mening riktig når han lærte oss å be slik.

Det som også hjelper oss å få den rette oppfatning av Herrens egen mening, er at han legger til: som i himmelen så og på jorden. «.. på alle steder som han hersker», Sal 103:22. Det er mulig å forestille oss hvordan Guds vilje skjer i himmelen. Hvordan den på den mest fullkomne, lydigste og villigste måte utføres av hans englehærer, disse hans tjenere som med vindens eller ildens hastighet utfører hans befalinger. Om dette sier David: Lov Herren, dere hans engler, dere veldige i makt som fullbyrder hans ord, idet dere lyder hans ords røst! Lov Herren, alle hans hærskarer, dere hans tjenere som gjør det han vil! Sal 103:20-21! Og umiddelbart deretter: Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere, Sal 104:4.

Nå har vi tidligere talt om at Herren i sitt nåderike i denne verden ikke virker direkte. Han bruker i stedet mennesker her på jord, disse som er blitt benådet til å være medlemmer av det riket. Alle Guds barn skulle være hans verktøy, hans engler på jord. Det gjelder ikke bare til å utbre hans rike, men i alle forhold han har talt til oss om sin vilje. Som konge vil han regjere, først og fremst over vårt indre menneske, og videre over alt det vi gjør og foretar oss, som hans hellige bud viser.

Når vi ser den tredje bønnen i denne sammenheng blir meningen med den tydelig. Det betyr jo at vi her skulle be Gud om nåde til at vi i alle ting kunne gjøre hans vilje. Det betyr videre at på samme måte som hans kongelige vilje på det minste vink øyeblikkelig blir adlydt i himmelen, ber vi om nåde til å være hans verktøy på jord, likeså villige og uten betingelse.

Det innebærer også at vi ber om: 1: At han må opplyse vår forstand så vi kan forstå rett hva hans gode, velbehagelige og fullkomne vilje er. Og i tillegg fylle våre hjerter med kjærlighet, fryd og kraft. Så vi også må kunne utføre hva vi har forstått er hans vilje. 2: At Gud selv ved sin makt må gjennomføre sin vilje med oss og alle mennesker i alle de forhold der verken vår forstand eller vår vilje strekker til. Ja, dette er det vi skal be om i denne bønnen.

Men legg nå merke til at det står slik: Skje din vilje! - ikke det ene eller det andre gode, nyttige, fortreffelige, som du vil, men din vilje! Denne bønnen krever helt og fullt et hjerte som elsker Gud - et hjerte som egentlig bare ser på Guds velbehag. Den krever et godt barns hjerte «som ingen vilje har», men bare vil Fars vilje. Og ikke behøver vite mer om hvorfor og slikt - utover bare dette at det er Fars velbehag.

Mennesker i tusentall kunne elske noe godt, edelt, noe nyttig, nødvendig - men det er ikke det samme som å elske Guds vilje. Det er nemlig ikke nok at vi elsker de samme ting som Gud elsker. - Nei, meningen er at vi, uten hensyn til saken, skal elske selve Guds velbehag. Slik han vil det - slik skal vi elske Gud. Og videre: I kjærlighet til ham elske hva som helst som han vil, også om det for oss ser aldri så galt eller vanskelig ut, som når Abraham får befaling om å ofre sin Isak, «Løftets sønn». Da var det umulig for ham å innse hvorfor. Men han ville gjøre det utelukkende for å gjøre Guds vilje. Og nå krever den tredje bønn at vi ikke bare skal akseptere en slik Guds vilje - men at vi skal elske den slik at vi også ber om at den må skje.

Vi må nemlig aldri glemme at bønn - bønn må være hjertets sak. Ikke forstandens verk og ikke som resultat av et påbud. Men som et begjær sprunget ut av det som ligger oss på hjertet. Når så Guds vilje er død og korsfestelse for den gamle Adam, og i tillegg all menneskenatur vil være fri og elsker sin egen vilje, så kan en vel spørre: Hvordan kan det skje at noe menneske kan få et slikt hjerte som i den grad elsker Guds vilje at en virkelig også ber om at den må skje?

Svar: Et slikt hjerte får en aldri, om en så plager seg til døde for å få det, på noen annen måte enn gjennom en ny fødsel virket av Gud.

Men når en sjel er blitt fullstendig utpint av sin egen ondskap og av lovens hellige krav, og omsider som den helt uverdige overveldes av den store, uforskyldte nåde, så han sier: Å Jesus, det er for mye! Når et menneske i hans blod får hele sin renhet, i hans kjærlighet hele sin frelse. Når Guds kjærlighet på en slik måte flyter gjennom hans hjerte. - Da blir også Guds velbehag mer dyrebart for ham enn alt det som tenkes kan. Da blir hjertets første spørsmål dette: Hva kan jeg få gjøre til ditt velbehag, du enestående Frelser? Å, må jeg bare få gjøre Guds vilje!

Da er den sjelen ikke mer opptatt med hva som er godt eller rett - men bare hva den himmelske Far vil. Da vet han ikke om noe som er så ondt som hans eget hjerte, og sier nå i fullt alvor: «Død, o Gud, min vilje! Jeg kan ikke selv døde den slik som jeg bør, men gjør det du». Når han på den måten ber mot seg selv, da ber han om Guds vilje.

Etter en slik prosess blir en endelig trettet ut av sin egen viljes ondskap. Når en dernest blir så gjennomtrengt av Guds storhet at hans vilje blir mer verd for meg enn hele min frelse, og av hans kjærlighet og herlighet, slik at om bare hans vilje skjer, så er allting vel - ja, da har jeg et hjerte som virkelig elsker Guds vilje.

På dette området må enhver prøve seg selv. Her har vi nemlig igjen et forhold som åpenbarer vårt hjertes innerste tilstand. Vi husker også at bønn må være uttrykk for et menneskes virkelige trang, det som ligger det på hjertet og som det er opptatt med. Da vil slett ikke hvem som helst kunne be denne bønnen. Nå taler vi selvsagt ikke om de mange som lever fullstendig fritt «etter sitt kjøds lyster». Men også bortsett fra disse finner vi fremdeles to slags mennesker som ikke kan be denne bønnen rett.

Først er der noen som riktignok ber den både alvorlig og flittig, fordi hele deres frelses håp egentlig bygger på at de må fullføre Guds vilje, - disse «trellkvinnens sønner». Av disse er der noen som under tung og møysommelig kamp sukker etter nåde til å kunne gjøre Guds vilje. Andre blant dem, derimot, gjør det med en viss lyst, ja en viss tro og kjærlighet, rett og slett ved gleden over dette bønnens engasjement! Men alt sammen bygger ubevisst rett og slett på denne deres egen fromhet.

De er nemlig aldri «ved loven død fra loven», Gal 2:19. De er aldri blitt gjort helt til skamme overfor Gud, fortapte og fordømte i seg selv, og bare gjennom Kristi gjerning, lidelse og forbønn blitt frelst. De er fremdeles «trellkvinnens sønner». Derfor er det ikke for Guds eller for Kristi kjærlighets skyld, men for sin egen skyld, sin egen fromhet og kristendom, de legger vinn på å gjøre Guds vilje. Og «trellkvinnens sønn skal ikke arve med den frie kvinnes sønn», Gal 4:22-31.

Men der er også et slags «evangelisk» folk som heller ikke kan be denne bønnen. Det er disse evangeliets løse tilhengere. Disse som gjerne vil høre det som lyder herlig og lett, så en kan ha en fullstendig uforstyrret og rolig tro, en tro som ikke fører med seg noe hellig sinn som kunne angripe deres gamle menneske og gjøre at Guds vilje ble deres livs-lov, ble målet for deres virkelige hjertes-bønn. Nei, disse lever fullstendig uberørt av spørsmålet om hva som er Guds vilje. I sitt liv har de nok en viss form for kristendom avpasset til et bestemt mål, og dette synes de må være nok. Etter at de har inntatt en slik holdning er de siden uberørt av spørsmålet om Guds vilje. De leser bønnen: «Skje din vilje», med eller uten ettertanke. Om også tanken følger ordene, strekker det likevel ikke til mer enn en tanke, ikke en bønn, ikke noe som virkelig ligger dem på hjertet.

*

Du som leser dette, stans nå opp en stund liksom innfor Guds ansikt, innfor de øyne som ser inn i hjertene, ser våre tanker og viljes mål. Hvordan er det med deg og dette forholdet? Du vet vel selv om du er opptatt med slike sukk og bønner: «Gud, vis meg din vilje! Hjelp meg å gjøre din vilje!» Det er nemlig umulig at Den Hellige Ånd kan bo i et hjerte uten at det vekkes opp en slik nød og sukk der inne.

En kristen kan nok ofte fare over bønnen: Skje din vilje så atspredt at han ikke engang følger med i sine tanker. Men legg merke til hva som først og sist er hans hjertebønn! Er det ikke nettopp dette: «Gud, min Far og min Frelser, hjelp meg, hjelp meg så jeg kan gjøre din vilje? Hjelp meg mot min forferdelige treghet! Gi meg Den Hellige Ånds kraft som driver meg til å gjøre din vilje, og som viser meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet!»

Ja, dette er noe av det som særpreger et hjerte som Den Hellige Ånd bor i. Dette er nettopp den ene store halvdel av det som skulle være kjennetegnet på den nye pakts barn, disse som Herren taler dette om: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, Jer 31:33. Guds lov er jo Guds vilje.

At Guds lov er skrevet i hjerte og sinn, det oppleves ganske enkelt ved at hjertet elsker Guds vilje, at jeg har et slikt sinn som inderlig sukker: «Å, må jeg kunne holde din lov av hele mitt hjerte! Å, må jeg kunne gjøre Guds vilje!»

Vi sier ikke at en kristen er et fullkom­ment menneske. Å nei, der er mye i hans indre liv og i hans ytre ferd som virkelig er skrøpelig. Han kan heller ikke våke, be og kjempe mot sine skrøpeligheter som han burde eller ville. Der finnes ikke noen som kjenner på så mye svikt som nettopp Guds barn.

Men legg likevel merke til: Forstår et Guds barn at noe er Guds vilje, da er det straks hans livs-lov! Da vil han også gjennomføre det, om enn kjødet stritter imot Ånden. Da trenger det seg på en bønn - se nå her hvordan denne bønnen våkner opp i hjertet! - Nettopp gjennom kjødets strid imot Ånden vekkes det til kamp og bønn om Guds vilje. Det er viktig at vi holder dette fast, at en kristen har et slikt hjerte og sinn.

Vi taler bare om dette sinn, om det innvortes menneske. Apostelen sier nettopp i det kapitlet hvor han aller mest klager over «syndens lov i lemmene», Rom. 7: «Viljen har jeg - jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske». Der denne vilje og lyst finnes, og min egen adamittiske vilje strir imot på det hardeste, der må det oppstå et sukk, et rop og en bønn om Guds nåde til å kunne gjøre hans vilje, tvert imot den viljen som strir imot dette.

Selve striden består nettopp i slike åndens usigelige sukk. Det er den kristnes rette tilstand. Blir han så innimellom likeglad, så han ikke tenker på Guds vilje, da er det kjennetegnet på en søvnens tilstand. Herren sa selv om dette: «De slumret alle inn og sov», - også de kloke jomfruene, Mat 25:5.

Men hele en kristens liv kan ikke være søvn. Han kan vel ofte bittert beklage hvor svak vilje, hvor lite alvor og flid han legger for dagen i det å gjøre Guds vilje og å døde sitt kjød. På grunn av slike skrøpeligheter kan han være nær ved å fortvile. Men da blir nettopp denne svake viljen og dette manglende alvor, det som hans bekymring, sukk og bønn dreier seg om.

Legg fremdeles merke til at det er dette sinn vi taler om, og det er ikke uten grunn vi bruker så mange ord på dette. Herren kjenner alles hjerter og vet om menneskenes hemmeligheter. Å opphøye kristendommen, å tenke og tale litt åndelig, koster ikke så mye nå for tiden. Men Guds rike består ikke i ord, men i kraft, 1Kor 4:20. Og en trang til å gjøre Guds vilje, sukkene og bønnen om nåde til det, det er noe som en finner selv hos de svakeste nådebarn.

Det er dette som er det nye menneskets åndedrett, som ikke opphører så lenge det finnes noe liv. Skriften sier det slik: Se, liksom tjeneres øyne følger sin herres hånd, liksom en tjenestepikes øyne følger sin frues hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud, til han blir oss nådig.. Det sier altså David, Sal 123:2. Han sier ikke at vi er i stand til å gjøre fullkomment alt det Gud vil. Men at vi tross dette ser på ham på samme måte som «tjeneres øyne følger sin herres hånd.» Det vil si at vi tenker på hans vilje, og stadig øver oss i å gjøre etter den. Dette er betingelsen for å kunne be denne bønnen.

Men nå er altså forholdet at det onde kjødet med hele sin forder­velse som fulgte av syndefallet, alltid strir mot Ånden. Samtidig har vår Guds høyeste vilje (hans store hjertesak: Menneske­nes frelse, omvendelse og helliggjørelse) hele djevelens rike imot seg. Da må det oppstå en kamp om Guds vilje skal skje. Å be: «Skje din vilje», er derfor å be om mye lidelse, ja om død og korsfestelse for vårt kjød. Det er i tillegg å be imot djevelens og verdens onde råd.

Derfor har Luther så riktig uttalt at Guds vilje skjer «når Gud får hindre vår kjødelige vilje, alle onde råd og djevelens og verdens angrep som vil hindre oss i å hellige Guds navn og hindre at hans rike kommer til oss», m. m.

Med denne bønnen skulle vi altså ikke bare be om den nåde å kunne gjøre Guds vilje, men også om at Gud selv må regjere blant oss, ja til og med gjennomføre sin vilje i verden. Det som opptar vår Far i himmelen, må også være det som opptar hans barn.

Vi må samtidig tro at han for sin elskede Sønns skyld har et slikt hjerteforhold til oss at vi ved det blir opphøyet til hans barn, til riksarvinger og medarbeidere. Og at han hører vår bønn også når vi ber for andre, ja også for de store ting som skjer rundt om i verden. På samme måte som han lot sin venn Abraham tale med seg om hva han skulle gjøre med Sodoma. Og liksom Moses med sin forbønn avverget straffedom over Israel, slik skulle vi også her be at alt det som skjer i verden måtte utvikle seg etter Herrens store riksplaner.

Når de mektige på jorden vil herske over verden med sine regjeringer og militærmakt, da skulle Guds barn gjennom sin Far, kongenes konge, bevirke at alle de store hendelser i verden måtte gå hans ærend og fremme hans rike. Når fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede (Sal 2) skulle vi be at han som troner i himmelen må spotte dem (v.4) og gjøre en Akitofels råd til intet eller «tvinge selve skaden så den tjener oss til gagn».

Men når Gud er underlig, og vår stakkars forstand ikke kan følge ham, da opplever vi ofte den aller vanskeligste kampen for vårt barnslige hjerte. Nettopp fordi vi synes alt ser ut til å gå så galt og ille som det bare kan gå. Å for en nåde og visdom om vi da kunne huske hva Herren sier om dette: «mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker», Jes 55:8-9.

Når vi gjennom dette blir oppøvd sier vi omsider: «Skje din vilje!» Ja, da sier vi det med glede og som den som underordner seg. Og vi sier det selv når det ser aller mest underlig ut. Vi blir bare stående i undring over vår store Gud, og tilstår at vi ikke forstår hva som er best. Vår bekjennelse blir denne:

Du skjulte Gud, og opphavs kilde

til alt som her på jorden skjer,

jo mer du helt får lede allting

for meg, for verden, å dess mer

omstøtes mine tankers vei.

Vel hender det som synes smått,

iblant så æres himlens drott.

Du snur jo alt fra oss - til deg.

Når tunge skyer kommer nærme,

får true meg og gjør meg redd,

det tar min ro, da faller skjærme,

fordi jeg selv må nå gi opp.

Men hender det at alt går godt,

ja, slik jeg tror det helst bør være,

da er jeg sterk, kan allting bære -

og tror på Gud i stort og smått.

Slik blir det altså satt på prøve hva vår fred og vår tilfredshet egentlig grunner seg på, om vi kan si: Skje din vilje - og virkelig mene det. Ikke: Skje dette og hint gode og nyttige, slik vår forstand uttenker det - nei, bare slik det behager deg. Vi burde innprente oss at Guds vilje er bedre enn selv vår beste vilje. Mange tror at de ber den tredje bønnen svært så riktig, selv om de alt har gjort seg opp sin egen mening om hva som skal være Guds vilje - og ber om dette med ordene: Skje din vilje.

Det hele blir satt på en særdeles stor prøve når vi på en spesiell måte selv er part i spørsmålet. Vi vil f. eks. virke noe for Herrens sak, men vårt stakkars hjerte vil også ta på seg ansvaret for sakens utvik­ling. Å, hvor ofte det da blir klart at mange som trodde de kunne forsikre både overfor Gud og mennesker at de bare hadde Guds vilje som mål - likevel, uten at de selv var klar over det, var ført inn på egne planer. På disse planene hadde de så satt den vakre tittel «Guds vilje». Dette blir åpenbart når denne antatte Guds vilje ikke har framgang, når Gud sørger for at den hindres. Da kommer sjelen i en urolig og utilfreds tilstand, som om Gud skulle være styrtet fra tronen, eller at hans sak skulle ha tapt.

Dette er nok til å bevise at vi har et sinn som ikke utelukkende ser på Gud som den eneste store, allmektige og allvise. Nei, da har vi enten vår egen vilje med i spørsmålet. Eller vi har tillatt at flere guder er stilt opp i vårt hjertes tempel. Slike som vi har latt bli mektigere enn Den Allmektige. Hvis ikke skulle vi jo «stille vårt hjerte tilfreds» med den store sannhet at Gud hersker til og med over det onde, ja over djevelen og over verden, og at så vel helvete som død er i hans makt.

Vi må huske at der er en straff for dem som misbruker friheten og menneskets ånd. Dette kan skje når Gud ikke ved sin allmakt stanser dem, og de velger bevisst å stå imot hans Ånd. Men selv straffen for slikt; forherdelse og evig død, skal tjene til forherligelse av Guds majestet, Guds rettferdighet, makt og hans beslutninger. Herrens ord om Farao bekrefter jo dette: Jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem. Og jeg vil vise min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren.

Et ubegripelig kongevelde

din allmakts hånd på jorden før,

og er mitt øye bare innstilt

på deg, din hånd som allting gjør,

da får jeg undrende beskue

alt som du styrer det din vei.

Hva som er best, hva var din vilje,

det ser jeg først i ettertid.

Men vi går tilbake til selve spørsmålet. Av alt det vi nå har nevnt, ser vi at vi i denne bønnen først skulle be imot all åpenbar ond vilje. For det andre imot en vilje som vi trodde var god, men som det skjuler seg noe ondt i. For det tredje imot en virkelig god vilje, når denne likevel ikke er Guds vilje.

For at vi bedre skal forstå dette kan det være nyttig å merke oss følgende treffende forklaring av lærefaderen Luther. Først omtaler han den åpenbart onde viljen, som når vi er tilbøyelige til å gjøre det som enhver anser for ondt (hissighet, løgn, bedrageri, det som kan skade vår neste, og liknen­de), og hvordan vi alltid må be imot slikt. Så tilføyer Luther: «For det andre er vår vilje ubevisst ond når den kommer i fine former. Som f. eks. når Johannes og Jakob vil nedkalle ild over samaritanerne som ikke ville ta imot Jesus, og Herren svarte: Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse, Luk 9:55-56.

Dette ser vi hos dem som kolliderer med det de anser som en tåpelighet eller uviselighet rettet mot sin virksomhet. Så setter de inn på å drive igjennom hva de har satt seg fore. De gir høylydt uttrykk for sin klage og sier: «Jeg mente det jo så vel, jeg ville ha hjulpet hele byen, men djevelen ville ikke tillate det». Dermed mener de at de gjør det som er deres plikt og rett, selv om de blir både hissige og merkelige i sin ferd, og fører ufred over både seg selv og andre mennesker. De slår omgående stort opp at de er blitt hindret i å gjennomføre sine gode forsett. Hadde de fått se det i fullt dagslys, så ville de oppdaget at det var bare «et skinn av rett». Og at deres gode forsett ikke var noe annet enn at de søkte sin egen vilje, sitt eget beste, ja, innimellom også egen nytte eller lære. For det er ikke mulig at gode forsett/en god vilje, om den da virkelig er god, virker hissighet eller misnøye hvis der er noe eller noen som hindrer den i å utfolde seg.

Legg også merke til at det er et sikkert tegn på en ond vilje når en ikke kan tåle at det kommer hindringer i veien. Utålmodighet er nettopp den frukt du skal gjenkjenne den skinnfagre, falske «gode» viljen på. For en vilje som virkelig er god sier slik når den opplever hindringer: «Å, Gud, jeg trodde dette skulle være riktig. Men om det ikke er det likevel, og altså ikke skal være slik, så er jeg tilfreds. Skje din vilje!» For hvor det er misnøye og utålmodighet, der er det intet godt - om det ser aldri så godt ut.

I tillegg til disse to onde viljer er der også en rettskaffen god vilje som heller ikke bør skje (nemlig når Guds vilje fremdeles er noe annet). Dette gjaldt f. eks. David da han ville bygge et tempel for Gud. Gud roste ham for det, men ville likevel ikke at David skulle gjøre det, 2Sam 7. Det samme med Kristi vilje i hagen da han ba om å få slippe å drikke denne kalk, og denne gode vilje likevel måtte vike. Altså, om du kunne omvende hele verden, oppvekke døde, føre deg og alle mennesker til himmelen og gjøre alle slags under, så burde du likevel ikke ville noe slikt - . Hvis du ikke hadde satt Guds vilje foran alt, og bøyd din vilje under Guds, hadde forkastet din egen vilje og sagt: «Min Gud, det og det ser godt ut for meg. Behager det deg så må det skje. Behager det deg ikke (at jeg skal gjøre dette, 2Sam 7), så la meg ikke gjøre det».

Gud hindrer denne gode viljen ganske ofte hos sine hellige. Det skjer for at ikke den falske, bedragerske og onde «gode viljen» skal få snike seg inn gjennom det gode utseende. Dette også for at vi skal lære at vår vilje, hvor god den enn er, er langt dårligere enn Guds vilje. Derfor bør i sannhet en dårlig «god vilje» vike, eller til og med underdanig tilintetgjøres, overfor Guds uendelige gode vilje. For det tredje skal den gode viljen i oss hindres også fordi den må bli renere. Den blir renere når den underordner seg den guddommelige vilje, som er det som hindrer den, inntil mennesket blir fullstendig under­ordnet, fri, viljeløst og ikke vet mer enn at det avventer Guds vilje.» Så langt Luther.

*

Av alt det vi nå har sett finner vi at det slett ikke er nok at vi har en god mening, et godt forsett, og det vi nå altså kaller en god vilje. Nei, det kreves noe mer. Vi må nemlig også ha en gudfryktig vilje, som er mistenksom overfor seg selv og ber at Gud må drive sin vilje igjennom.

Vi har også sett at ved syndefallet er hele vår egen vilje gjennomtrengt av synd, slik at vi må be imot oss selv, mot vår egen vilje som mot vår farligste fiende. Vi må si: «Å, Far, la det aldri utvikle seg slik at det skulle gå etter min vilje! Bryt min vilje og hindre du den! Det må gå med meg som det vil - må det bare ikke gå etter min, men etter din vilje! For slik er det jo i himmelen - der er ingen egen vilje. Må det også være slik på jord!» En slik bønn gjør den gamle Adam virkelig ondt, for vår egen vilje er det aller dypeste i oss. Det er ikke noe vi har så kjært som vår egen vilje.

Nå er vi kommet til det ømmeste punkt i emnet vårt, eller rettere i vårt livs erfaringer. Bare få mennesker er klar over eller forstår hvor mye bedrøvelig og bittert, men også hvor mye salig for evighe­ten, de pådrar seg her i tiden ved å be den tredje bønnen alvorlig, 2Kor 4:17-18. De tenker ikke over at vi står overfor en Gud som regjerer over hele vårt liv, og som vi aldri kan være mer sikker på hører vår bønn enn nettopp når vi ber om hans vilje.

Ber du virkelig om Guds vilje, så vær forberedt på mange vanske­ligheter for det gamle menneske. Vil du at alt skal gå etter din egen vilje, så be aldri den tredje bønnen!

For du bør både vite og tenke over at Gud hører denne bønnen og kommer til å lede deg gjennom livet etter sin vilje og ikke etter din. Det blir selvsagt til din sjels aller høyeste og evige vel, men til mye lidelse for kjødet - til korsfestelse og død for den gamle Adam.

Vi kommer nå også i hu hva Luther en gang svarte en from sjel som spurte ham: «Hvordan kan det være at jeg alltid skal være så ulykkelig i denne verden at det jeg har ønsket meg mest, det har jeg ikke fått? Det går alltid imot min vilje». Da svarte Luther: «Kanskje du noen gang har bedt i fullt alvor: Far, skje din vilje?». - «Visstnok har jeg forsøkt», fikk han til svar, «også å be denne bønnen alvorlig». Da sa Luther: «Ja, der har du det. Slik må du aldri be, om du vil at allting skal gå slik du vil det».

Det var dette vi burde være klar over. Det kommer nemlig til å bli den aller mektigste trøst i livets bitreste erfaringer, at det er den trofaste Far i himmelen som handler med oss slik. Og han gjør det bare for sin evige trofasthet og nidkjærhet for våre sjeler. Han hører gjerne all vår bønn. Men ingen bønn kan mer sikkert være etter Guds behag enn når vi bare ber om hans vilje. Hver og en pleier nok helst gjøre etter sin vilje. Om du tror at Gud har en god vilje, og du ber om denne imot din egen vilje, så vær sikker på at han hører det. Om det som så skjer går imot din vilje, så vit at dette er nettopp det du har bedt om - og din største lykke.

Når en gang mine øyne åpnes - da får jeg se Guds store hovedsak, Guds aller ømmeste hjertesak: Sjelenes frelse, som han er så opptatt med at han for deres skyld ble menneske, ble et offerlam for oss, svettet blod, lot seg hudflette, korsfeste og drepe. Da får jeg se hans brennende hjerte bevist ved hans gråt over Jerusalems tilstand - og på den annen side hans glede over samaritanernes omvendelse, så han av den grunn helt glemmer sin sult. Å, når mitt øye får se alt dette - for en usigelig, veldig trøst i at jeg da kan få be: Skje din vilje.

Det er framfor alt nødvendig at vi tror at Gud vil at vi skal bli frelst. Ja, at vi både vet det og altså holder det for sant så vi tror, ja, er overbevist i vårt hjertes innerste om at han aldri i evighet vil noe annet. I dag og i morgen, ja, bestandig vil dette være hans innerste vilje. For denne sak, som altså ligger ham mest alvorlig på hjertet: Din evige frelse, kan han la mang en bitter lidelse ramme deg. Så sier Herren: «Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv», Jes 43:4.

Gud lot mange folk legemlig gå under bare for å fremme Israels sak (se v.3). Det samme gjelder i det vi nå taler om: Bare for din sjels evige vel lar han ditt «ytre menneske gå til grunne», 2 Kor 4:16. Han lar mye timelig bedrøvelse ramme deg, ja, av og til de bitreste opplevelser, som tap av det du hadde kjærest på jorden - noe som var vokset sammen med ditt hjerte, som var deg kjærere enn ditt eget liv. Døden rykker bort en hjertens kjær venn, kanskje din ektefelle eller ditt kjæreste barn. En annen mister plutselig hele sin eiendom. Onde mennesker tar fra deg noe ennå mer dyrebart: Ditt gode navn og rykte. Ennå en annen får en uhelbredelig sykdom osv.

Hvor uendelig bitre erfaringer har ikke jammerdalen for sine vandringsmenn! Da kan hjertet fullstendig forgå - om det bare retter blikket mot det det kan se med sine øyne. Men hvis du som Asaf kan «gå inn i Guds helligdommer», Sal 73:17, da får du øye på det som egentlig betyr noe i dette livet, og på evighetens alvor. Da får du se den trofaste Guds dypeste mening med å sende deg dette - nemlig at han tenker på din sjel. Da vil du med tilbedelse «stille ditt hjerte til ro for hans åsyn», 1Joh 3:19. Og du vil se på dine bitreste opplevelser som den aller største nåde. Eller vet du hvor mye lidelse som trenges for at din sjel skal bli frelst? Vi spør igjen: Vet du hvor mye lidelse som trenges for at din sjel skal bli frelst?

Stans her! - Hvis nå din trofaste Gud har en slik kjærlig tanke med deg at han vil gjøre deg evig frelst i himmelen - skulle da du være misfornøyd med at han bruker så bitre midler? Kan hende du selv - når du kjenner på din ynkelige treghet og svakhet når det gjelder hellig-gjørelse og det å døde kjødet - ofte har ropt i dypeste nød: Gjør det du, o Herre! Død du mitt kjød! Virk du selv min helliggjø­relse! Da har Herren selv bevist sin nåde overfor deg og hørt din bønn. Nå har han begynt å døde ditt kjød, og har ikke funnet bedre middel til dette enn nettopp denne lidelsen du opplever. Vil du så være misfornøyd?

Å nei, be Gud om en ydmyk og stille ånd, så du, når ditt gamle menneske kjemper sin hardeste dødskamp, kan be: «Far!.. skje ikke min vilje, men din», Luk 22:42.

Det er bare én ting det er avhengig av: At en kan overgi seg - overgi seg til døden, ta avskjed med dette livet, fra all tanke på noen jordisk lykke, og vende sin sjel mot evigheten. Den tredje bønnen må en lære i Getsemane. Når pinslenes og dødens redsler presset denne bønn fram fra Jesu hjerte: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg, - så legger han øyeblikkelig til: men, ikke som jeg vil, bare som du vil, Mark 14:36.

Dette var seieren. Senere sa han med lettet ånd: Skal jeg ikke drikke den kalk min Far har gitt meg? Når en bare har overgitt seg til døden, da lindres lidelsene.

Men, sier du, hadde det ennå bare vært min Far som sendte meg disse lidelsene, men jeg ser jo både det ene og det andre konkrete menneske som er årsak til dette. - Da må jeg svare deg: Dette er følgene av at du ikke tror bare på én Gud. Dette er hedningen i hjertet ditt. Han har flere guder: Først skaperen, senere djevelen, så et ondt menneske osv. Hvis du i stedet hadde trodd hva Skriften lærer - at det er bare én Gud som regjerer over alle makter i himmelen, på jorden og i helvete,. At djevelen ikke kan røre Job uten at han får lov til det. At verden ikke kan krumme et hår på vårt hode uten den himmelske Fars vilje. Da ville du få se at selv det som onde mennesker gjør deg, er bestemt av den vise Far, både når det gjelder lidelsens art og styrke. Da ville du ikke se på kjød, men bare se Gud i alle forhold.

Ja, lær av Skriften. I Klag 3 taler profeten om at han vender sitt kinn til den som slår ham (v.30), eller (retten) gjør en mann urett i hans sak, v.36. Men hva sier v.37? Jo, hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det? Er det ikke fra den Høyestes munn både de onde og de gode ting utgår? Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd. (Legg merke til at det er disse dine synder som enten skulle straffes eller dødes hos deg gjennom disse onde menneskene). La oss ransake våre veier og granske dem, (for å forstå hva Herren vil påpeke gjennom lidelsen), og la oss vende om til Herren!

Det lærer altså Skriften, at det er Herren som sender oss lidelsen, selv når den påføres oss av onde mennesker. Dette hadde også David for sitt øye når dette onde menneske, Simei, bannet ham. Når han forbanner, og når Herren har sagt til ham: Bann David! - hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det? 2Sam 16:10. Det var også onde mennesker som pinte Kristus. Men han sa at hans Far i himmelen hadde gitt ham den kalken. Vi skulle altså anse det for like vel, enten Gud anvender gode eller dårlige mennesker til å døde vårt kjød.

Luther sier: «Kjødet dødes gjennom mennesker som står oss imot, anfekter og uroer oss, og strever med å gjøre oss imot i alt det vi foretar oss, selv i gode, åndelige gjerninger. Å, det er uvurderlig, kostelig! Slike anfektere bør en bruke alt det en eier på å kjøpe. Det er nemlig de som virker i oss denne bønnen, og gjennom dem er det Gud bryter vår vilje så hans vilje kan skje. Om altså noen baktaler deg og vil gjøre deg til en dåre, så skal du ikke motsette deg det, men bare anse det som riktig. Det er jo også i sannhet din rette situasjon innfor Gud. Vil de ta ifra deg noe og påføre deg skade på den måten, så la dem ta det, som om det er rett det de gjør. For det er uten tvil rett innfor Gud. Om så dette onde mennesket ved det han foretar seg gjør en urett handling, - så er det ikke urett som rammer deg».

Tenk når så Herren Kristus sier: Ikke et hår på deres hode skal gå tapt uten at deres Far vil. Hva kan ha mindre verdi enn et hår? Forferdelige vantro, når vi ikke tar slike ord fra Kristi egen munn mer alvorlig! Han har jo dermed uttalt at vår himmelske Far har omsorg for de aller minste ting som angår oss, og at ikke det minste kan hende oss uten hans vilje. Skulle vi da ikke med glede og ydmykhet legge alt i hans hånd og bare si: Skje din vilje?

Til slutt bør vi også tilføye en anvendelse av denne bønnen som er blitt til stor trøst for mange kristne. Når du må ta avgjørelser og bestemme deg for hva du vil gjøre i en sak hvor du ikke vet Guds vilje - hva skal du gjøre da? Jo, bare å be denne bønnen, om at vår Far ikke lar noe ha framgang hvis det ikke er hans vilje. Gjør så deretter det du ser som det beste. Da kan du vite at nå kan ingenting komme til å skje uten nettopp det Gud vil. Vit at utgangen på det hele skal vise deg Guds vilje.

Men, sier du, bare jeg ikke selv, til og med mens jeg ba om Guds vilje, også hadde min egen vilje - og at det derfor skjedde etter den? - Svar: Var det ikke nettopp imot din egen vilje du ba Gud drive sin vilje igjennom? Tror du da Gud heller gjør etter din egen vilje, som du påkalte ham mot, enn etter sin vilje, som du ba ham om?

Men enn om jeg ikke ba alvorlig nok? sier du. - Svar: Hva er alvorlig nok? Legg nøye merke til: Om bare du ønsker å kunne be alvorlig, så har Gud alt hørt din bønn alvorlig nok - før du ropte. Tenk over at Gud selv først og fremst vil gjøre etter sin vilje. Når da en sjel i en situasjon virkelig er opptatt av at det må være Guds vilje som skjer, noe som jo i seg selv er den sterkeste bønn innfor Gud, og så fortsatt er usikker på om det er Guds vilje som skjer, - da vitner det alltid om en lettsindig tankeløs­het. Ja, det er fullstendig å oppløse Gudsbegrepet. Eller - hva står da Gud for? Finnes det i det hele tatt en Gud som er over alt, trofast og allmektig? Jeg spør deg som kan tenke slik!

Mange tenker ikke over hvor viktig dette forholdet er som vi nå har stanset ved. Hvor mange forstyrrende anfektelser over din stilling i livet, hvor mange ulykkelige ekteskap osv. hadde ikke kunnet forebygges, om bare menneskene hadde holdt dette klart i sitt hjerte! Hvor salig en ro, hvor mektig en mur mot alle djevelens angrep - når jeg bare i dette lys kan si: «I denne situasjon har min Gud satt meg. Disse vanskelighetene har min trofaste, eneste viselige Far, mitt livs Gud, bestemt at jeg skulle ha! Det er min Guds vilje».

Ja, dette er den salige ro for alle lidende hjerter - den eneste fredelige bolig på vår jord full av jammer! Her finner du hemmeligheten ved en urokkelig fred! Gud gi oss slike hjerter, så vi kan si og virkelig mene det: Fader vår - skje din vilje!

 


 

Den fjerde bønnen:

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Menneskene møter det emnet vi nå tar for oss med svært ulike holdninger. For noen er det daglige brød en så selvsagt ting at de rett og slett undrer seg over at en taler om dette i et åndelig skrift, at Kristus midt i den åndrike bønnen Fader vår lærer oss å be om dette. Andre igjen er så opptatt av sitt forhold til dette spørsmålet om det daglige brød, at det er som om sjelen helt vil forgå. Så alt Guds ord om omvendelse og tro, lov og evangelium ikke har noen virkning på hjertet deres - bare på grunn av dette spørsmålet. Dette betyr slett ikke at disse siste er så mye mer vantro og de førstnevnte har så mye mer tro. Nei, i de fleste tilfeller antyder det bare forskjellen på fristelsene ‑ som igjen har sin bakgrunn i forskjellige naturlige anlegg og ytre omstendigheter.

Vi kan bruke som eksempel en lykkelig ungdom som ennå lever i sitt hjem der foreldrene betaler alt for ham. Han kjenner ikke mye til bekymringen for det daglige brød. Har så også Herrens høye himmelske rike virkelig fått gripe hans sjel, så er ikke dette emnet det han er mest opptatt med. Lykkelige ubekymrede alder! Andre dager kan likevel komme. Men selv blant dem som er et hjems forsørgere finner vi noen som enten på grunn av gode legemlige omstendigheter, eller med bakgrunn i et medfødt sorgfritt lynne, ikke vet hva noen som helst bekymring for det daglige brød er. De har ikke noe behov for å be denne bønnen, men bare takke for Guds godhet. Å ja, selvsagt bør dere som har det slik takke for Guds godhet. ‑ Men selv dere skulle finne noe å be om, i denne bønnen ‑ såframt Guds Ånd bor i dere.

Vi skal nå først tale med dem som har bekymringer og fristelser i spørsmålet om det daglige brød. Har dere noen gang tenkt over hva det innebærer at Herren Kristus selv lærte oss å be om daglig brød, ja lærte oss å vende oss til den himmelske Far og be også for alle legemlige bekymringer? Saken er jo at det ikke finnes noen sterkere garanti for at Herren vil gi meg noe - enn når han selv har oppfordret meg til å be om dette. For dermed har han for det første sagt at skal jeg få dette - og så er det avhengig av at han gir meg det. At det ikke står i min makt å skaffe meg det selv. For det andre har han dermed vist meg veien og måten det kan mottas på, så jeg ikke behøver plages i uvisshet om hva jeg skal gjøre. For det tredje - det tredje er det mest markerte - men før vi nevner det så la oss tenke litt mer over det første.

Det er en hel, dyp brønn av de største anfektelser som ryddes av veien når jeg får vite at det ikke står i min makt å avhjelpe min bekymring. Men at det er helt avhengig av at Gud gir. For djevelen anfekter oss stadig med at det er avhengig av oss, selv når vi synes å dø av maktesløshet. Når den som ikke vil arbeide lider nød, skyldes det selvsagt ham selv. Men her taler vi om dem som tross all sin innsats fremdeles har vanskeligheter som ikke er løst, og som de lider under.

Når det virkelig går opp for meg at det ikke er i min makt å løse saken, da blir jeg stille. Derfor har Herren nettopp i spørsmålet om legemlige bekymringer gitt oss de beroligende ord: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?», Mat 6:25-34. Derfor har han lært oss å be slik: Gi, Far, gi oss vårt brød!

Men vi vil nå nevne det tredje som Herren viser oss når han lærer oss å be til ham, nemlig dette: For et forskrekkelig bedrageri det ligger i dette først å si til noen: Be om det og det av meg, og så siden, når vedkommende nettopp gjør det han er blitt oppfordret til, og ber om nettopp det som er nevnt, likevel ikke vil gi ham det! - Den som forstår det forskrekkelige bedraget som ligger i noe slikt, vil vel vanskelig kunne leve i så stor en vantro at han skulle tenke noe slikt om vår Herre Gud. Nettopp det forhold at han selv har lært meg å be om det som jeg nå behøver, det gir meg den sterkeste garanti for at han også skal gi meg det. Den som forstår det forpliktende i dette forholdet, vil innse at han heller må fornekte hele Guds vesen, Guds sinnelag, enn å tvile på at Gud bønnhører i et slikt forhold.

Jeg vil jo her komme til den enkle konklusjon: Er det sant, det som står skrevet om Gud? Hvis ikke alt Guds ord er oppdiktet - og hvis ikke alle hellige gjennom alle tider i hele verden er bedragere og løgnere, så vil jeg tro Herren på det han sier, selv når det ser mørkest ut. Min tro skal stå eller falle på sannheten av hele Bibelen og alle vitnesbyrd om Guds vesen og vitnesbyrd fra dette allmakts- og nåderiket.

«Ja, er det ei sant, det jeg leser om Gud,

da betyr det ingenting hvordan det i det hele tatt går med meg».

Det er jo en stor trøst bare å få høre Herren si: «Derfor skal dere ikke være bekymret og si: «Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? Deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette», Mat 6:31-32. Men, som vi også viste, så er det ennå mer rikt på trøst når han i tillegg lærer oss å be slik som denne bønnen.

Vi spør ennå en gang: Kan noen tenke seg at når vi tar ham på ordet og ber akkurat slik som han selv har lært oss, at han da skulle svikte oss og vår tillit til ham, ja svike sitt eget ord, sin egen sannhet, sin egen ære, så han ikke skulle gi oss den hjelp han selv hadde oppfordret oss til å be om?

Men, sier du, legemet mitt er ikke mettet og kledd bare ved troen på Guds velsignelse. Heller ikke er mine barn og dem jeg skylder penger fornøyd bare ved min tro. - Jeg vil nå se at jeg får nettopp det som jeg trenger, og som jeg ber om. Når jeg ser at jeg ikke får det, hva hjelp er det da i disse trøstens ord eller min tro på dem?

Dette er sannelig sterkt talt mot vår Herre! Vær forsiktig nå! Du sier jo i grunnen det samme som Jakob uttaler om falske mennesker - disse som bruker store ord, men ikke har gjerninger: «Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! - men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det?» Jak 2:15-16.

Vi burde nok tenke oss om før vi i det hele tatt antydet noe slikt om vår trofaste Far i himmelen. Det er ikke spøk, men et forskrekkelig alvor som innimellom får sjeler til å rase mot Gud og alle hans løfter i fortvilet sinne, når de bestemt synes å se at han ikke gir hva han har lovet. Nå må vi holde klart for oss at alle fristelser har sin egentlige grunn og kilde i djevelens og det falne menneskes ondskap. Så har da denne fristelse også en særskilt årsak eller bakgrunn. Forholdet er nemlig dette at menneskene har oppgjort med seg selv hvor mye av disse timelige goder de bør ha. Når de så ikke får alt dette som de selv har satt seg som mål, mener de at vår Herre Gud ikke har holdt sine løfter. Dette på tross av at han har lært dem et helt annet mål for bønnen, og aldri har lovet å gi oss alt det vårt fordervede hjerte ønsker å diktere.

La oss derfor ta sterkt inn over oss hvordan Herren har lært oss å be. Da vet vi også hva han har lovet å gi oss. Så skal vi få se om ikke han holder sitt løfte, og til slutt står fram som den som er «rettferdig i sine ord og vinner når han fører sin sak», Rom 3:4. Han har lært oss å be slik: Gi oss i dag vårt daglige brød.

Hva betyr så vårt daglige brød? Vi spør ikke hvor mange ting som uttrykket daglig brød omfatter, om det er mat, drikke, klær, hus og hjem osv. -, men stanser først og fremst med ordet «daglige». Det ordet i grunnteksten som her er oversatt med «daglige», har sikkert nok vært et vanskelig ord å forstå*, men alle fortolkninger samstemmer likevel i at det betyr noe som er nødvendig for vår eksistens. Ikke hva som helst som hjertet begjærer, men det nødven­dige. Det betyr egentlig det som er nødvendig for å opprettholde vår eksistens. Derfor har også noen oppfattet denne bønnen som om den gjelder det åndelige brød eller sjelens mat.

I tillegg legger vi merke til at Kristus føyer til ordet «i dag», eller dag for dag, som det også betyr. Gjennom det kjenner vi igjen samme tanke som han like etterpå gir uttrykk for i den samme talen han holdt (Bergprekenen), i Mat 6:4: «Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage».

Så spør vi den som «tar til gjenmæle mot Gud», Rom 9:20: Har du ikke helt til denne dag fått det som var nødvendig for ditt livs opphold? Du har kanskje ikke fått alt etter den oppskrift som du selv hadde laget deg for ditt liv her på jord. Nei vel, men du har likevel fått alt det han har lovet, han som vet best hva du mest trenger til. Eller vet du hvor mye tukt i fattigdom og bekymringer du behøver for din sjels evige vel?

Men her vil kanskje en kristen, som ikke bare er fattig, men også bundet av gjeld, svare oss: «Der er noe som gjør at selv fattigdommen blir som ingenting, nemlig det forhold at jeg står i gjeld til mennesker, og kanskje ikke skal kunne gjøre opp for meg overfor hver og en, kanskje skulle bli til en god historie i spotterens munn til skade for evangeliet». Svaret blir da: Forutsatt at du ikke har noen spesiell tilbøyelighet til hovmod, som trenger en meget dyp ydmykelse, og forutsatt at du ikke «frister Herren» enten ved forsømmelighet og lathet, eller ved forfengelighet og sløsing med hans gaver, Jak 4:3 og Joh. 6:12. Men er ordentlig, ydmyk, flittig og trofast i ditt arbeid, og i enfoldig tro ber denne bønnen. Så har du alle Herrens løfter og forsikringer: Han skal gi deg så mye at du ikke skal bli til skam som en bedrager, men skal kunne gjøre det som er rett overfor alle.

Men det kan være slik at vi frister Herren med lathet, eller setter oss opp mot ham. Eller vi kan ha et stort overmot som nødvendigvis må bøyes ved tukt. Slike ting kan føre en kristen inn i den bitre situasjon at han ikke kan gjøre opp for seg overfor alle, som er langt tyngre enn all mulig fattigdom.

Vi har jo også det forhold at mangt et Guds barn enten gjennom sykdom eller andre omstendigheter ikke kan forsørge seg selv, men må sette sin lit til brødres barmhjertighet. Dette er selvsagt ydmykende for vår stolte natur, men er også Herrens oppdragelse av noen av hans barn, kanskje for en viss tid, til de er blitt tuktet nok til å kunne bære noen av Guds gaver. Slike skjebner må vi alltid forholde oss til med gudsfrykt og ydmyk holdning innfor Herren, den eneste vise og allmektige Far. Hans høyre hånd kan også forvandle allting.

Har vi et eller annet bekymringsfullt forhold i vårt legeme, så har vi også i det forholdet en øvelse som er nyttig for troen og bønnen. Et Guds barn har ved troen på Frelseren først og fremst sine synders forlatelse og lever av det Han har gjort. Det brødet som er kommet ned fra himmelen er det hans sjel lever av, Joh 6:47-58. Men til den åndelige oppdragelsen hører også en masse prøvelser som døder det gamle menneske, både dets fornuft og dets lyster. Det er med og vender sjelen fra jorden til det som er der oppe. Det øver oss i tro, tålmod og ydmykhet. Til det bruker Herren åndelige fristelser og anfektelser på noen av sine barn. På andre igjen bruker han en serie legemlige bekymringer som virker det samme, nemlig å døde fornuften og det verdslige sinnet, vende sjelen til det himmelske og øve oss i troen og bønnen.

Hvis ikke denne oppdragelsen var nødvendig, så kunne vel Gud spare oss for mange bekymringer. Men hele vår åndelige oppfostring må alltid bestå av prøvelser. Alltid når bekymringer møter en kristen, betyr det bare at han trenger å prøves. Var det ikke slik, da kunne selvsagt vår himmelske Far føre oss gjennom livet i fryd og gode dager. Men om der ikke fantes andre grunner, behøver vi alltid noen prøvelser for at troen skal øves opp. Hvis ikke blir vi etter hvert blinde og glemmer Gud, så vi verken ser vår egen elendighet eller Guds gaver, hans godhet og makt. Derfor er det vanlig at Herren først lar sine barn møte bekymringer, før han viser dem sin nåde og makt.

La oss nevne et eksempel: Da Jesus så en skare på mer enn fem tusen mennesker i ørkenen, vendte han seg til Filip, den fattige og rådløse disippelen, med det store spørsmålet om hvordan en slik mengde mennesker skal kunne få mat. Han sier: «Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få mat?», Joh 6:5. Men hva skriver Johannes etter dette spørsmålet? Jo: (v.6) «Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre». Skulle vi ikke nøye merke oss slike eksempler hvor Herren retter et så tyngende spørsmål til en fattig, rådløs disippel? Når Herren ikke taler direkte med oss for å bekymre og prøve oss, så gjør han det gjennom de tilstander som møter oss. Gjennom disse får vi nøyaktig samme spørsmål rettet mot vårt hjerte som en Filip fikk. Som om det var Herrens største alvor at vi skulle sørge for en menneskemengde som vi slett ikke kunne forsørge.

Men Herren gjør det altså «for å prøve oss», sier Johannes, «for han visste selv hva han ville gjøre». Men da går det ofte på samme måte som med Filip og Andreas. Vi forstår ikke denne Herrens hensikt, men begynner for fullt alvor å beregne mulighetene. Vi tror ikke at det finnes noen annen løsning. Vi tror ikke at vi har mer enn det vi ser for våre øyne. Filip tenkte og beregnet helt rett. Hans konklusjon var at «brød for to hundre penninger er ikke nok for dem så hver av dem kan få et lite stykke». Sannsynligvis visste han at det ikke fantes mer i deres beholdning som Judas forvaltet. Andreas vil også vise delaktighet i problemene og bemerker ennå mer enfoldig: «Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker». «Men», legger han til, «hva er det til så mange?»

Da var det slutt på disiplenes muligheter. Men var det slutt på Herrens? Nei, først nå var hans stund kommet. Han sa: «La folket sette seg ned!» - Og nå delte han ut, ikke så mye som de hadde, men så mye som behøvdes*. Slik går det i alle de prøvelser Guds barn opplever. Hver gang de i prøvelsene begynner å beregne mulighetene, så blir alltid konklusjonen på dette regnestykket: «Hva er det til så mange?» Men vi burde lære noe av dette at Herren delte ut så mye som behøvdes.

Ta imot denne lærdom: Dette bibelordet uttrykker nettopp hemmeligheten ved alle våre prøvelser, nemlig at Herren tildeler hver og en akkurat sa mye som behøves. Det koster Gud akkurat like lite å gjøre oss rike, som å holde oss i fattigere tilstand. Han har hele skapningen i sin hånd, og kunne meget lett la alle jordiske rikdommer regne ned over oss, på samme måte som han lot vaktlene falle i så tykke lag over de knurrende israelittene at de lå to alen over jorden. Men det ville ikke være til mer legedom for vår sjel enn den nevnte overflod ble for israelittene: De slukket sin lyst, og «mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, ble Herrens vrede opptent». De åt og døde, til straff for sin lyst. Derfor kaltes det stedet «grådighets graver», 4Mos 11:31-34 og Sal 78:26-31.

La oss da ikke knurre eller begjære, slik som de begjærte og ble drept! Hvor store fristelser følger ikke med overflod! Se for noen forferdelige ord Herren taler til de rike! «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å gå inn i Guds rike», Mat 19:23-24. «Ve dere som er rike, for dere har alt fått deres trøst», Luk 6:24. Gud, led oss ikke inn i fristelse!

«En kristens største lykke er å ikke ha for mye lykke på jorden». «Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det», 1Tim 6:8.

*

Dette er det altså Herren har lært oss å be om: Vårt daglige brød, vårt egentlige behov. Må Gud bevare alle kristne fra en så uavhengig stilling at de ikke mer skulle behøve være avhengige av hva Gud hadde gjemt til dem! Hvor lykkelig er det ikke derimot å leve som barn, avhengig av vår Fars brød! Han skal nok vise seg å ikke være noen ubarmhjertig far. Eller - la oss spørre ennå en gang: Tror du han vil skuffe tillitsfulle barn som stoler på hans ord og ber om alt det de trenger fra Ham?

Han sier jo klart nok at selv vi som er onde kunne likevel ikke finne på å gi våre barn en stein, når de ba om brød, eller gi dem en orm når de ba om fisk osv. Skulle vi da tro at den store trofaste Gud ikke i det hele tatt ville gi oss vårt daglige brød, på tross av at han altså selv har lært oss å begjære det av ham, og at vi har trodd disse hans ord og gjort akkurat det han har bedt oss å gjøre; å begjære det av ham?

Måten, tidspunktet og omfanget vil han i sin visdom og godhet selv bestemme. Men vårt daglige brød kommer han helt sikkert til å gi oss.

Legg videre merke til hvordan han ikke bare forsikrer oss om dette. Han vil også bruke det vi ser for våre øyne til å bevege vår forstand og vekke oss av vår vantro. Ja, han vil liksom tvinge oss til å se at han ikke kan la oss være foruten det som er nødvendig. Han sier: «Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?», Mat 6:26.

Tenk, og åpne dine øyne og se hele denne uendelige mangfold av levende vesener i hele naturen! Se hvordan han som skapte alle disse sørger for hver eneste art med hver dens spesielle behov, så hvert eneste levende vesen får sin næring nettopp der hvor det er. Se videre hvordan han har gjort menneskene til eier og herre over hele denne verden av vesener. Mennesket rår over fiskene i havet, over fuglene i luften og over alle dyr som rører seg på jorden, 1Mos 1:28.

Legg så merke til et ynkelig skuespill: Mennesket, barnet, husets arving, engster seg så han blir syk og blek, ja gammel av bekymring ‑ fordi han ikke tror at han skal få det han behøver -! Kan det finnes større forlystelse for djevelens arge hjerte og hele avgrunnens selskap, enn et slikt skuespill? Tenk at den som er så høyt opphøyet som selveste arvingen, han som er herre over alt, som både jord og himmel ble skapt for fra tidenes morgen (Mat 25:34), han går nå her nede og engster seg for at hans Far skal la ham oppleve at han mangler det mest nødvendige?

Må vi ikke da med rette kunne si: «Så uforstandige, og så trege i hjertet til å tro...» Luk 24:25. Om fuglene sier Kristus: «ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus». Det vil si at de har ikke noe lager eller noe middel de kan forsørge seg med, slik som vi har. «Men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn dem?» Tenk: Betyr ikke menneskene mer for Guds hjerte enn dem? Likevel skulle vi altså ikke kunne tro at Gud skulle ha like stor omsorg for oss som han har for dem? Fuglen lever lykkelig i Guds omsorg - men menneskene vil forgå av vantroens bekymringer!

Er det ikke treffende hva Luther sier omkring denne teksten, at når en fugl med sin glade kvitring flyr over hodet vårt, så burde vi løfte på hatten og si: «Min kjære læremester, jeg bekjenner at jeg ikke kan den kunsten som du behersker. Du hviler så trygt gjennom natten. Du uroes ikke av bekymring for morgendagen, og når du våkner opp, så synger du først en glad morgen-lovsang til din skaper. Deretter flyr du ned og søker etter det korn du behøver - og finner det. Mens jeg, gamle dåre, lar djevelen drive gjøn med meg til de grader at jeg holder på å forgå av bekymring for mitt utkomme» -!

La oss da be Gud imot denne galskap, og la oss åpne øynene og med takknemlighet og dyp ydmykhet tenke over hvordan Herren, vårt livs Gud, helt fra vår første dag har utgytt all nåde og velsignelse over oss både til kropp og sjel. Han har gitt oss alle våre krefter og anlegg, våre øyne, ører, vår fornuft og alle våre sanser. Han har bevart det og opprettholdt det. Alt sammen bare for sin faderlige godhets skyld over oss i Kristus. Skulle han da ikke også heretter gi oss det vi behøver? Eller opplever vi nå at hans barmhjertighet har en ende? Har han nå vist oss sin aller siste velgjerning?

Men den fjerde bønnen har også en lærdom til de mer heldigstilte, de som ikke kjenner til dette med bekymring for det de trenger til livets opphold. De synes ikke de har noe behov for å be om daglig brød. Der er to ord i denne bønnen som nettopp disse burde legge merke til. To ord som antyder samme forhold; ordene vårt og oss.

Har dere Kristi sinn, så burde dere også legge merke til disse Kristi ord. Han sier ikke meg og mitt - gi meg mitt daglige brød, men gi oss vårt daglige brød. Tror du Gud har gitt deg alt det du eier for at du bare selv skal leve av det til ditt eget velbehag? Eller at du skal samle skatter bare for dine barn? Hva sier Herren?: Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen, for du kan ikke være forvalter lenger! Luk 16:2. Her ser du hva Guds hensikt er når han gir enkelte så mye av det jordiske.

Har du noen gang tenkt på hvorfor Gud deler ut så forskjellig her på jorden, så den ene blir så rik at han har mye mer enn han trenger til, mens den andre er så fattig at han ikke har det nødvendige? Hemmeligheten ved denne underlige og forskjelligartede utdelingen er ganske enkelt at Gud har kalt oss til forskjellig tjeneste. De som har fått mer enn de behøver, skal være Herrens forvaltere. De skal forvalte hans gaver på hans vegne. Så vil han la en flokk fattige samle seg omkring disse, for at de daglig skal settes på prøve. Det skal vise seg om de ærlig vil forvalte hans gaver som husholdere og dele ut. Eller om de vil grave pundet ned i jorden og gjøre seg avguder for seg og sine barn av sin eiendom.

Måtte vi aldri glemme den store allmenngyldige regel: «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres», Luk 12:48b. Og det kongelige bud: Elsk din neste som deg selv. Glem heller ikke at det rundt deg alltid finnes en eller flere fattige, syke, svake og skrøpelige. Alle rekker de sine hender ut etter brød.

Derfor skal du i denne bønnen be for alle mennesker, og ikke tenke meg, mitt - men oss, vårt. Du skal heller ikke be som en forræder, slik at du i bønnen sier vårt, og så deretter, når du har fått noe, handler med det som om det skulle være ditt. Nei, du er bare en forvalter. Og det skulle vi være med lyst og glede, for Kristi kjærlighets skyld. Så han kunne si om alt det gode vi hadde gjort: «Dere har gjort det mot meg», Mat 25:40.

Når vi så dernest vet at uttrykket «daglig brød» ikke bare står for mat og klær, men også alt det som er nødvendig for dette livets eksistens, som hus og hjem, eiendom og penger, en god ektefelle, lydige barn, ærlige folk i din tjeneste, en god og trofast øvrighet og andre som styrer landet, godt og tjenlig vær, fred, helse, tukt og ære, gode venner, gode naboer og ennå mer av liknende goder. Ja, da skulle det i alle fall ikke være noen som helst kristen som ikke bare lever for seg selv, men også elsker sin neste, som skulle mangle anledning til å be denne bønnen. Dessuten kan Herren plutselig ta bort alt det som du eier. Derfor har du all mulig grunn til alltid å be om hans bevarende nåde, eller at han hver dag må gi et daglig brød. Det å kjenne sin konstante avhengighet av Herren på denne måten - det er meget verdifullt for en kristens åndelige helse.*

Nå har vi sett at vår Herre Kristus i denne bønnen vil lære oss å gå til ham med alle våre bekymringer, som et barn går til en trofast far. Han har lært oss å begjære alt av ham, og kaste alle våre byrder på ham, han som også etter sin oppstandelse, i sin forklarede tilstand, kom til sine fattige disipler ved Genesaretsjøen morgenen etter den natten de hadde arbeidet og ikke fått noe, og ropte: «Barn, har dere fisk?», Joh 21:5**. Han ga dem ikke bare en rik fiskefangst, men stelte også til stekt fisk og brød for dem på stranden.

Fremdeles vil han med samme trofasthet ta del i våre bekymringer, selv de mest ubetydelige. Han vil sørge for melet i skjeppen og for oljen i krukken. Han vil sørge for at vi har fisk og har brød. Han sa: «Selv deres hodehår er talte, alle sammen». Hva kan da være for lite til å omfattes av hans omsorg? Å, den som bare fikk nåde til å kunne be denne bønnen i tro! - Den sjelen skulle nok aldri mer ha noen sorg på denne jord, men kunne leve i fullstendig fred fra alle dette livets bekymringer.

Herre forøk oss troen!

* Originaltekst: «Ganska helsosamt för en kristen»

** I originalteksten på svensk og i datidens norske bibeloversettelse het det: Barn, har dere noe å spise?

 


 

Den femte bønnen:

Og forlat oss vår skyld,

som vi og forlater våre skyldnere.

I de tre første bønnene, der vi sa ditt, din, så vi på Gud, hans navn og hans vilje. I de tre siste bønnene, der vi sier vår, vårt, oss, ser vi på våre egne sjelers vel og frelse. I den bønnen som ligger mellom disse, altså den fjerde, har så Herren valgt at vi skulle lære å kaste alle legemlige bekymringer på ham, så vi skulle være desto mer ledige for de åndelige forhold som møter oss.

Emnet for den første bønnen: Guds navn, hans ord, og at vi helligholder dette, er den første betingelse for at Guds rike skal komme og at Guds vilje skal skje. På samme måte er også syndenes forlatelse forutsetningen for og selve livet i vårt innvortes menneske. Uten det har det ingen hensikt å be imot fristelser eller noe som helst ondt.

Ja, bønnen: «forlat oss vår skyld» er selve det nye menneskets hjerteslag. Det er nettopp herfra alle øvrige krefter i det nye menne­sket settes i bevegelse. Hvis hjertet stanser i kroppen, og ikke mer driver blodet gjennom årene - da er det slutt med livet, da flykter sjelen. Så også når denne bønnen opphører - så en ikke lenger sukker om forlatelse, ikke lenger behøver komme til nådestolen. Da er det slutt på nådelivet, da flykter Guds Ånd.

Vi vet jo at hele det åndelige livet i hovedsak består av to nådeverk som kort sagt betegnes som omvendelse og tro. Eller på den ene side den levende erkjennelse av synden som driver menneskene i bønn både om forlatelse og hjelp mot synden. Og - på den andre side nådens erfaring. Gjennom den kommer menneskene til nådestolen hvor de begjærer og mottar denne forlatelse. Det er for dette aller viktigste punkt i vårt åndelige liv at Herren lærte oss denne bønnen.

Vi vet at om alt annet som tjener til liv og gudsfrykt finnes hos et menneske, men denne avhengighet av nådestolen mangler, så er alt falskt og dødt. Dette er det Herren Kristus vil si når han taler til engelen for menigheten i Efesus: «Jeg vet om dine gjerninger og din uthold-enhet - Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet», Åp 2:1-4. «Den første kjærlighet» er forlovelseskjærligheten - den kjærlighet som springer ut over mottatt forlatelse når en nettopp har fått benådning.

Denne engel eller leder var altså kommet i den situasjon at han nå ikke lenger behøvde ligge, som i sin første benådningstid, ved sin Frelsers føtter og be om forlatelse. Nå hadde han nok med sin egen virksomhet, sin forkynnelse og det han måtte lide for Kristi navns skyld. Ja, Herren sier at på den ytterste dag skal mange si til ham: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Men han skal måtte si til dem: «Jeg har aldri kjent dere». D.v.s. at det inderlige samfunnet som kjennetegner forholdet mellom den benådede synderen og Frelseren - det eksisterer ikke mellom deg og meg, Mat 7:22-23.

Slik skildrer også lignelsen om mannen i bryllupssalen (himmeriket på jorden), som ikke hadde bryllupsklær på, hvordan han hadde alt det andre, men hadde ikke hatt behov for renselsen i Lammets blod, Mat 22 og Apg 7:14.

Se da hvor viktig det er at vi til enhver tid prøver oss på om vi er avhengige av å ligge ved nådestolen! Altså om vi lever i en sann og drivende syndserkjennelse, om vi har den femte bønnen som vår kjæreste bønn, vårt innerste hjertes trang. En bønn som stadig vekk går som åndedrettet fra vårt hjerte.

Å, for en forferdelig tilstand, en hemmelig lurende fortapelse, er det ikke når en kristen har alt det andre så rikt og rett etter Ordet. Men ikke mer behøver å komme daglig til Frelserens føtter og begjære nåde og forlatelse. Det er slutt på dette fattige synderlivet hvor en ikke kunne leve uten den daglige syndenes forlatelse. Nei, nå får det vokse gress på nådestolens trapp. Nå er det ikke mer maktpåliggende hver dag å forvisse seg om Guds vennskap. Nå er det andre saker som opptar sinnet og beroliger samvittigheten. Det er kanskje en lysende drakt av kristelig virksomhet som nå gjør den blodige drakten på Golgata overflødig. En er i bryllupet. En har kjempet seg gjennom de hindringer forretningsliv eller gods og gård hadde skapt - og behøver ikke bryllupsklærne!

Må Herren Gud hjelpe hver og en som vil være en kristen, til virkelig å våkne opp og tenke alvorlig over dette, for sin udødelige sjels frelses skyld!

Det første denne bønnen vil tale til oss er følgende: Herren lærer sine barn i denne daglige bønnen å be: Forlat oss vår skyld. Av dette legger jeg merke til hvilke egenskaper hans barn forventes å ha. For det første ser jeg at hans barn vil være slike som aldri kommer forbi det stadium da de kjenner behov for forlatelse, og altså også kjenner på de synder som bekymrer dem. Herrens mål for denne bønnen kan ikke være at vi skal gi et tomt uttrykk for noe som vi ikke mer behøver bekymre oss for. Han har ikke invitert oss til en hyklerisk bønn. Nei, det skulle i sannhet være uttrykk for virkelig bekymringsfulle forhold. Må Gud advare oss sterkt mot det hykleri at vi skulle fortsette å be denne bønnen - samtidig med at vi ikke var oss bevisst synder som virkelig bekymret oss!

Så kan vi da trekke den slutning at denne bønnen vitner om at de rette kristne, det er slike som har en vedvarende syndserkjennelse. Derfor har de et stadig behov for å være overbevist om syndenes forlatelse. Dette var det første vi burde lære og tenke alvorlig over. Men vi skal også merke oss at det ikke behøver være noe bevis imot vår kristendom at vi kjenner på disse syndene som bekymrer oss.

Det finnes noen kristne som på tross av et visst lys over evangeliet og flittig bruk av dette, bare sjelden er virkelig frie i sin ånd. Grunnen er ganske enkelt den at de ikke har mottatt den kraft og befrielse fra sine synder som de mener den rette troen skulle føre til. De er meget vel klar over - for de ser det i hele Skriften - at Guds barn også har synd, at kjødet strir imot Ånden osv. Ikke desto mindre blir de forvirret og mister sin frimodighet så snart de ser noen markerte synder hos seg selv. Dette fordi de tenker at slikt ikke skulle slippe til hos dem hvis de var rette kristne. Dermed bekrefter de at det i deres innerste likevel skjuler seg den innstilling om de rette kristne at de er frie fra virkelige synder.

Slike burde altså vekkes av sin forvillelse hver gang de ber denne bønnen, og grundig erkjenne at det ennå må finnes virkelige synder hos de rette kristne. Vi behøver da ikke be om forlatelse for noen synder som i virkeligheten ikke finnes hos oss. Nei, her lærer Herren Kristus sine beste disipler en bønn som de og alle rette kristne skulle be daglig, nemlig Fader vår. Og denne bønnen lærer dem å si: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Da er jeg jo klar over at hans sanne barn ennå har konkrete synder å draes med. Da vet jeg at han ikke forestiller seg noen barn som skulle være frie fra synder. Men tvert imot at synden ennå alltid skulle bekymre dem. For, som tidligere nevnt, kan han slett ikke ha lært dem en bønn som ikke hadde samklang med deres eget hjertebehov. Det ville jo vært å lære dem å hykle. Like utenkelig er det at de skulle kjenne noe behov for syndsforlatelse hvis de ikke hadde noen virkelige synder. Heller ikke kan noen med sannsynlighet tenke at Herren ville at vi hele vårt liv skulle be om forlatelse for de synder som vi en gang hadde da vi ved den første benåding fikk «renset hjertene fra en ond samvittighet», Heb 10:22.

Konklusjonen er altså at denne bønnen viser at de rette kristne fremdeles alltid vil ha synder som bekymrer dem. Ja, Luther innleder nettopp sin forklaring til denne bønnen i sin store katekisme med disse ordene: «Dette forhold angår vårt usle og elendige legeme som ikke går klar synd - selv om vi har og tror Guds ord, følger hans vilje, tåler konsekvensene av det, og lever på Guds gaver og velsignelse. Vi faller jo og bryter Guds bud daglig mens vi lever i denne verden blant mennesker som gjør oss mye ondt og gir grunn til ergrelse, sinne, onde lyster osv. I tillegg har vi djevelen som angriper og frister oss fra alle kanter, så det ikke er mulig at en alltid kan stå fast i en så ustanselig kamp. Derfor er det igjen en stor nød som gir grunn til å rope: Kjære Far, forlat oss vår skyld!

Ikke så å forstå at han ikke skulle forlate synden også både uten og før vår bønn. For før vi har bedt om det, eller noen gang tenkt på det, har han gitt oss evangeliet. Og i det har vi full og evig forlatelse. Men saken er den at vi bør erkjenne og motta denne forlatelsen. For det legemet vi lever i er av en slik art at det ikke tror eller tar sin tilflukt til Gud. Det er alltid tilbøyelig til onde lyster, så vi daglig synder med ord og med gjerninger ved det vi gjør og det vi ikke gjør. Dermed får vi ufred i vår samvittighet så vi frykter for Guds vrede og unåde, og mister dermed trøsten og tilliten i evange­liet. Derfor er det nødvendig at en omgående skynder seg til denne bønnen, og henter trøst for at samvittigheten igjen kan få hvile. Men dette skal bare tjene til at Gud får bryte ned vår stolthet og holde oss i ydmykhet. For om noen vil stole på sin kristendom og betvile andres, da bør de se på seg selv og holde denne bønnen opp foran sine øyne. Så skal det nok gå opp for dem at de er ikke selv mer kristelige enn de andre. - Å, måtte vi alle slå våre øyne ned framfor Gud og bli glade for at vi kan få forlatelse». Så langt Luther.

Den vakre, men falske innbilningen om at de kristne ikke er så elendige og syndige, har ganske stor makt til å gjøre nådebarna nedtrykt i sin trosfrimodighet. Men da må vi igjen minne om det hele Skriften viser oss, nemlig at det ikke er noen mennesker på jorden som pines og jamrer seg over synden så mye som de hellige. Derfor sier apostelen nettopp om dem som tilhører Kristus, altså om de rette kristne, at de har et kjød med så onde lyster og begjær at det må korsfestes, Gal 5:24. Og i Skriften finnes ingen utførlig historie om noen hellige som ikke til og med omtaler hvordan syndene deres brøt ut, somme tider i ord, somme tider i gjerninger.

Om dette sier igjen Luther i en preken på døperen Johannes’ dag (St. Hansdag): «Ta for deg hvem du vil, så er han ikke uten synd. Paulus, den aller helligste apostelen, tilstår i Rom 7 at han kjenner synden i sine lemmer. Viljen har jeg, sier han, men jeg ser en annen lov i mine lemmer som strir mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. For det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Denne Paulus ville ikke være i synden - og måtte likevel være i den. Jeg og flere andre ville gjerne få slippe synden. Men det lar seg ikke gjøre, hvor mye vi enn undertrykker den. Når det skjer at vi faller i synd, står vi nå opp igjen på nytt. Underveis plages og pines vi så med den»... osv.

«I en sum kan vi si: Kristi rike er et syndig rike. Hver og en som gjerne vil være hellig, må bare si: «Å, allmektige Gud, tilregn meg ikke mine synder!» Alle må synge på denne sangen: Fader vår, du som er i himmelen, forlat oss vår skyld! De som spiller hellige, som ikke vet noen ende på sin hellighet, forstår ingen ting av dette. De mener jo det er slik fatt med Kristi rike at der er slett ingen synd, men alt er så fint som om det var feiet fullstendig rent. De vil ha en slik kristen som er hellig og fullstendig uten synd, ja slik som Kristus selv er. Det er et forhold langt fra realitetene. Nei, den er en kristen som er en synder og erkjenner sin synd. Det tynger ham og er helt i strid med hans hjertes ønske at han ennå kjenner på syndens fristelser. Den som slett ikke har noen opplevelse av synden er ikke en kristen».

Luther sier videre: «Fromme kristne hater dette livet og vil gjerne flytte til det himmelske bare på grunn av sine synder. De kommer aldri her så langt at de ville kunne si: «Jeg er uten all synd». Tror de selv at de er kommet så langt, da har selveste djevelen bedratt dem. Ingen hellig vil nekte for at han plages av synd. Nei de bekjenner det alle, og det gjør dem hjertelig ondt, så de alle må rope med Paulus: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» Rom 7:24. Slik sukker og klager de alle på grunn av at de kjenner synden og begjærer å være løst fra den» - Så langt nevnte preken.

I en preken på søndag etter jul sier fortsatt Luther: «De kristnes liv er at de begynner på det å bli hellige, og fortsetter med å arbeide på den veien. Men innimellom mislykkes det, så de også bærer frukter som er dårlige og som strir mot Ånden. Derfor må du være klar over at Kristus er underlig i sine hellige. Så du tar deg i vare og ikke fordømmer noen, såframt de ikke åpenbart taler imot evangeliet. Det er på Åndens frukter en kan kjenne dem. Men nettopp fordi Kristus vil være både skjult og åpenbar, lar han også noen fall/brist slippe til, så han kan skjule seg og overmodige dommere forarge seg over ham».

Gjennom slike sørgelige opplevelser av fordervelsen blir Guds barn ofte dypt nedtrykt, og kan ikke få det til å tro at de likevel har Guds nåde og vennskap. Det er på grunn av denne nøden at Herren lærer oss å komme fram for ham og klage og rope: Fader vår, forlat oss vår skyld. Så han gjennom denne hans daglige syndsforlatelse igjen kan opprette vår samvittighets trøst og fred i Ham.

For det tredje legger jeg merke til at Herren lærte oss å be denne bønnen fordi hans mål og innerste vilje virkelig er å forlate oss syndene. Og at hans hensikt var en evig forlatelse for sine barn. Tenk når den trofaste Frelser selv sa: «Derfor skal dere be slik: Fader vår forlat oss vår skyld» - da vil han jo i sannhet forlate dem. Her har vi igjen den veldige trøst som ligger i det at Herren lærte oss å be om noe bestemt. Da vet vi jo alltid at den saken som han selv lærte oss å begjære av ham, må han minst ville gi oss. Eller kunne vi forestille oss at den trofaste Herre og Frelser likevel ikke vil gi oss det, når vi kommer og gjør akkurat slik som han selv lærte oss å be om det? - han som utgjød sitt blod «til syndenes forlatelse», og som i tillegg hadde lagt ordene i vår munn hvordan vi skulle begjære denne forlatelse!

Skulle han i denne mest alvorlige sammenheng når det gjelder våre sjeler, bedra oss slik - han som i sin store kjærlighet kom og utgjød sitt blod for oss?

Hvem er det da som likevel gjør denne saken så usikker for oss, som kveler våre hjerter med en dunkelhet og uvisshet om Guds nåde? Vi er på denne måten nesten aldri tilfreds og sikker på Guds nåde. Burde vi ikke legge merke til at det er sjelefienden, og derfor begynne å leve i den største forvissning om denne forlatelsen for Kristi trofasthets skyld?

*

Men når vi altså daglig skulle be om forlatelse for våre synder, så må vi ikke forstå det slik at vi innimellom, eller når vi faller i synd, er under Guds dom. Luther sier det slik i tidligere omtalte del av hans store katekisme: «Gud forlater oss syndene uten og før vi ber. Han har gitt oss evangeliet til og med før vi begynte å tenke på det, og i det har vi evig forlatelse. Men saken er den at vi bør bekjenne, og så motta denne forlatelsen».

Dette ordet av Luther kan synes noe uforståelig, når han altså sier at Gud «har gitt oss evangeliet, og i det har vi evig forlatelse, før vi har bedt om det eller i det hele tatt har tenkt på det». Men vi finner også en kostelig lærdom i dette. Luther har nemlig samme tanke her som apostelen Paulus har i 2Kor 5. Der sier han nettopp, idet han forklarer evangeliet eller «forsoningens ord»: (v. 18) «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen» (v. 19), som nå enkelt lyder: «La dere forlike/forsone med Gud», v. 20.

Legg her merke til hva forsoningen i Kristi død betyr: At «han ikke tilregner dem deres overtredelser». Hvem er «dem»? Verden, sier apostelen. Og hvordan skal det forklares? Jo, sier apostelen i v. 21: Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss. Der er årsaken. I og ved Kristi død har Gud fått full soning (oppgjør) for hele verden en gang for alle. Og har gjennom dette et slikt hjerte overfor alle ugudelige mennesker, som faren hadde overfor den fortapte sønn - også mens han var i «det fremmede land» og «sløste bort alt han eide». Dermed har Gud dette hjerte overfor alle mennesker før de verken har bedt om forlatelse, eller noensinne tenkt på det. Den samme Paulus sier nemlig i Kol 1:14: «I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse».

Legg merke til: forløsningen, syndenes forlatelse, slik som også Kristus uttrykte det: Mitt blod utgydes til syndenes forlatelse, Mat 26:28. Derfor oppfordrer evangeliet oss til: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:1-2. Likeens ser vi hos profeten Sakarja i kap. 3 der Herren taler om sin tjener Spire. Han sammenlikner ham med en stein og sier: Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag (v.9). Legg merke til ordbruken: tar misgjerningene bort! - og «på én dag»! - Hvilken dag? Den dag da de tegn den skulle ha ble skåret ut - d.v.s. den dag det ble skrevet en innskrift - (på Golgata).

Skulle vi behøve flere bevis for dette hovedpunktet i evangeliet? Eller er vår naturs blindhet så stor at vi ikke ser dette med våre øyne? Er det ikke nok bare å spørre: Hva utrettet Kristus med sin soningsdød? Hva betyr de mest kjente ordene: Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham, Jes 53:6. Og videre: Se der Guds lam som bærer verdens synd, Joh 1:29. Og fortsatt: Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, 2Kor 5:21. Og videre: Skyldbrevet, det tok han bort idet han naglet det til korset, Kol 2:14.

Hva betyr alle disse bibelordene? Jo, at i Guds hjerte er det syndsforlatelse alt før vi mottar den. Det er en syndsforlatelse som består i at Guds uomstøtelige rettferdighetskrav er tilfredsstilt, og at hans hjerte ved Jesu soning er vendt mot syndere. Nøyaktig som Kristus lot oss se det hos faren til den fortapte sønn, som vi nettopp omtalte, og hvordan festklærne alt lå ferdige før sønnen kom tilbake, og som så ble tatt på ham. Det er akkurat dette som skjer når vi kommer tilbake til Jesus. Den som faller fra, eller «drar bort» er fortapt nettopp ved sitt fravær, som Kristus så uttrykkelig har sagt: «Fordi han ikke har trodd på Guds enbårne sønns navn», Joh 3:18.

Men den som kommer tilbake gjør ikke annet enn at han mottar den nåden som alt før dette skjedde lå og ventet på ham. Så er altså evangeliet Guds løfte og testamente på den forlatelsen som er vår ved Jesu soning. Den som får et testamente på en eiendom, har alt i samme øyeblikk fått eiendommen - selv om han ikke har sett den eller er flyttet inn der/tatt den i besittelse. Da forstår vi Luthers ord når han sier at Gud har gitt oss evangeliet, og i det har vi evig forlatelse, før vi har bedt eller i det hele tatt tenkt på det. Men, sier Luther, saken er den at vi bør bekjenne og motta denne forlatelse.

Når så et menneske er kommet tilbake og lever i troens samfunn med sin Frelser, er det mennesket i et vedvarende vennskapsforhold hos Gud så lenge det ikke faller fra og går tilbake til vantroens og selvopptatthetens fremmede land. Men nettopp på grunn av dette sitt barneforhold til Gud må dette mennesket daglig komme fram for Gud med sine synder - så han bekjenner og mottar denne forlatelsen. Denne bønnen er med andre ord gitt til barnas behov.

Barn har et sterkt behov for å få be om forlatelse når de gjør noe galt, selv om de vet godt at de ikke er forkastet av sin far, eller har mistet arven. Gud vil vi skal leve med ham under samme forhold som barn med sin far i et godt familieforhold. Derfor begynner også denne bønnen med ordene Fader vår. Han er ikke tilfreds med at vi skal stå i en tjeners forhold til sin sjef; bare gjøre vår plikt, bare gjøre tjenester og gjerninger for ham. Nei, til slike skal han si: Jeg har aldri kjent dere. Dere har profetert i mitt navn, dere har gjort kraftige gjerninger - men jeg har aldri kjent dere.

Kristus vil alltid at Guds barn skal forbli i den første kjærlighet. Vi har nå sett hvordan den første kjærlighet til enhver tid bare kan bestå ved at vi daglig mottar forlatelse. Dermed innser vi nå hva denne bønnen vil utrette: Selve livet er avhengig av den, for at vi kan bli værende i den første kjærlighet.

For at vi skal gjennomskue dette ennå tydeligere, vil vi ta opp igjen forholdet med den vedvarende nådestanden. Gjennom hele Guds ord blir det åpenbart at så lenge vi ved troen er i Kristus, har vi et vedvarende nådeforhold, som ikke veksler eller vakler på samme måte som vår hellighet veksler og vakler. Nei, nåden «hersker over oss», Rom 5:21, over hele vårt liv, ja den er mektig over oss. «Så høy som himmelen er over jorden», Sal 103:11. Og på samme måte hvelver den seg, uten ujevnheter, over alle jordens ujevnheter. Lovet være Herren! Skriften lærer uttrykkelig at der er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, Rom 8:1, at de er et folk som Gud ikke tilregner synd, Rom 4:8.

Legg nå merke til, og hør nøye etter! (Og dette er der tusener bekjennende kristne som ikke vet): Det finnes et nåderike på jord hvor syndene aldri tilregnes dem som tilhører dette riket. Profeten sier det slik: «Ingen innbygger der skal si: Jeg er syk! Det folket som bor der, har fått sin synd forlatt», Jes 33:24. Tusener ellers ganske opplyste mennesker vet ikke at i kristenheten er det to åndelige riker. Først et lovrike der en får alt etter sin egen fortjeneste, som apostelen sier det: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent», Rom 4:4. Det samme er det Kristus vil vise oss når han sier at de som har arbeidet hele dagen og båret byrdene og heten i vingården, de fikk ingen nåde, men bare etter sin fortjeneste. De fikk bare dagpengene fordi de «holdt seg til lovgjerningene», Gal 3:10. Slike mennesker kaller Galaterbrevet for tjenere, treller og tjenestekvinnens sønner, som bare får det de har fortjent.

Men det finnes også et nåderike der det aldri går etter fortjeneste. Nei, de som tilhører dette riket har en vedvarende nåde. I sine gode og dårlige stunder har de samme nådestand - fordi de har en stedfortreder som har sørget for at de ikke dømmes etter loven, og at ingen synder tilregnes dem. Paulus sier om dette i Rom. kap. 4: «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger», og som «Herren ikke tilregner synd». Disse kalles i Galaterbrevet for barn, sønner, eller den frie kvinnes sønner, disse som skulle «bli i huset», Joh 8:35, og få arven.

Med disse ordene om tjenere og barn i huset (spesielt i det viktige og forbilledlige Abrahams hus), Gal 4:22-31, har Paulus pekt på et forhold som er meget lærerikt. Dette er det mange som ikke tenker over - nemlig hvordan Gud bruker våre familieforhold til å levende­gjøre nådeforholdet. Vi ser jo klart hvordan våre kjære barn i sitt legemlige forhold lever i en slik nådestand i hjemmet at de aldri kommer i noe gjeldsforhold (blir noe skyldig) til hjemmet, hvor mye de enn forbruker daglig - og hvor lite de enn arbeider. I hjemmet har de alt de behøver, og de har det fritt og gratis. De får sin mat og drikke, sine klær og sitt stell, sin seng og sin oppdragelse (som jo alt sammen i løpet av en del år utgjør ganske store summer). Likevel - på tross av at de kanskje ikke selv skaffer noe av dette tilveie, men bare forbruker -, så blir de aldri noe skyldig. Til slutt, etter at de mange år bare har mottatt alt godt, skal de også motta arven!

Tjenerne i huset, de har arbeidet hardt og trofast, og kanskje vært dem som har tjent inn alt det hele hjemmet har å leve av. De føres det derimot regnskap med. Slik at om de f. eks. i løpet av året har tatt ut mer enn det som tilsvarer deres lønnsavtale, står de til slutt i et gjeldsforhold. Og å arve noe av det som hører hjemmet til - det kommer ikke på tale.

Men barna - la det være sagt ennå en gang - uansett alt det de forbruker og ikke arbeider, så blir de aldri skyldig noe. De kommer aldri i noe gjeldsforhold til hjemmet. Er ikke dette en merkelig regjeringsform? Hva skyldes så dette at barna aldri blir skyldig noe? Det er jo bare fordi det aldri føres noe regnskap for dem. Det er jo barna, sier en, hvem holder vel regnskap med barna så lenge de lever ved sin fars bord eller lever på barnets vilkår? Ja, slik er Guds rikes hemmelighet!

Det holdes aldri regnskap med barna. Vår skyld eller skyldfrihet avhenger bare av ett eneste forhold: Om vi er tjenere - eller barn, tjenestekvinnens barn - eller den frie kvinnes, Gal 4.

I din egen familie ser du det sanne bildet av nåderiket, dette bildet Skriften så ofte bruker. Akkurat slik som det er med dine barn, slik er det med dem som er i Kristus, og lever i barnets forhold hos Gud. Det føres ingen regnskap med dem. De er det folk som Gud ikke tilregner synd. De lever av nåde på grunn av det deres førstefødte bror fullbyrdet. Derfor lever de under barnets vedvarende nåde.

Å, er det sant? Er det mulig, at det også finnes et slikt nåderike på jorden? Ja, det er sant. Skriftens ord kan ikke bortforklares, selv om vårt hjerte, som er både ustadig og gjennomtrengt av loviskhet, ikke kan holde fast ved denne herlige trøsten. Men så sant som Skriften ikke lyver, er dette nettopp alle Guds barns tilstand: At Gud ikke tilregner dem noen synd som fordømmer. Det er ingen fordømmelse for dem. De er Guds elskede barn, under samme nåde hos Gud i deres ynkelige som i deres sterkere stunder. Når de fryder seg over å ha fått kraft til å gjøre noe godt, eller når de er bekymret over sine synder og dårskap så de «skriker fordi hjertet stønner», Sal 38:9. De er under samme nåde når de smaker og ser hvor herlig Herren er, som når de under langvarig tørke bare synes å leve på malurt og galle.

Hvis det ikke skulle være dette som er sannheten, da måtte det altså være slik at vi er til Guds velbehag når vi får nåde til å være mer kristelige og hellige. Mens vi måtte falle utenfor nåden i de tider vi var svake og falt. Hvis det var tilfellet, ja da var i sannhet rettferdighet å få ved loven, og da var altså Kristus død uten grunn, Gal 2:21. Da var vi i et gjerningsrike som hersket over nåden - og ikke et nåderike som hersket over gjerningene.

Men vi innrømmer at denne sannheten om nåderiket er den skrekke­ligste galskap for vår fornuft og intelligens. Alt i oss, følelse, fornuft og samvittighet er gjennomsyret av lovsinnet. Dermed trekkes vi kontinuerlig ned på lovsinnets plan og forutsetninger. Den menne­skelige natur er nå en gang for alle skapt slik at den ikke kan klatre høyere enn til det plan vi selv befinner oss på, og har forutsetninger for å forstå eller finne ut av. Altså på samme måte som ethvert legeme naturlig vil trekkes ned mot jorden på grunn av tyngdeloven. Men skulle vi da også for alvor basere vår tro på det vi av naturen føler og mener? Det ville jo være å falle fra troen og «fullende i kjød», som er det uttrykk Paulus nettopp bruker om et slikt forhold, Gal 3:1-3. Nei, nåderiket, hvor ingen synd tilregnes, det er summen av alt Kristus har virket og av alt Skriften vitner om dette. Gud være evig lovet for sin usigelige gave!

Vi må samtidig være klar over at for at vi alltid skal holdes varme, bevares i den første kjærlighet og øves i troen, så har Gud latt den synd som bekymrer oss, bli i vårt kjød - for at vi alltid skal drives til nådestolen. Han tukter oss også selv, som vi ofte ser i Skriften, så vi forskrekkes og synes å kjenne Guds vrede. Men han «går ikke alltid i rette» med oss, Sal 103:9. Han «forlater oss et lite øyeblikk og gjemmer sitt ansikt», Jes 54:7-8. Men alt med samme mål for øye: nemlig at vi alltid skal holdes i den første kjærlighet og øves i troen uttrykt i bønnen: Forlat oss vår skyld.

*

Den fjerde hovedlærdom av denne bønnen finner vi i tilføyelsen: som vi og forlater våre skyldnere. Det er mange oppriktige sjeler som oppfatter denne tilføyelsen som aldeles forskrekkelig, så de ofte blir helt motløse av den grunn. Men det skyldes en misforståelse. Denne tilføyelsen skal tvert imot bidra til at vi skal få en ny forvissning i troen, hvis vi forstår det riktig. For noen falske kristne som lever i uforson­lighet og hat, er det riktignok forskrekkelig. For slike er det som om her uttales en «bindenøkkel», og med den er de i sannhet bundet til evig fordømmelse.

La oss da studere denne tilføyelsen: som vi og forlater osv. Mange har studert på om Herren Kristus virkelig ville si at bare i den grad vi forlater vår neste - vil han forlate oss. Så har en tenkt: Han er da Gud og ikke menneske, og dømmer nå ikke etter det som øynene ser. Hvordan kunne vi egentlig noen gang bli virkelig overbevist om tilgivelse, om ikke Gud tilga mer enn vi tilga? - Men vi trenger ikke leve i uvisshet om meningen med denne tilføyelsen, for vi ser jo hvordan Herren selv forklarer det like etter han hadde lært dem Fader vår. Det første han da talte om var nettopp for å forklare dette nærmere. Han sa: «For dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske far også forlate dere. Men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres far forlate deres overtredelser», Mat 6:14-15.

I kap. 18 i samme evangelium forteller Herren en spesiell lignelse for å understreke samme forhold. Det gjelder den tjeneren som var skyldig ti tusen talenter og fikk ettergitt alt, men etterpå selv krevde at hans medtjeners gjeld til ham på hundre penninger skulle tilbakebetales i sin hellet. På grunn av denne store ubarmhjertighet vet vi at han selv kom under samme dom, og ble avkrevd hele sin egen store gjeld som nå også skulle tilbakebetales til siste øre. Herren forklarer det deretter slik: «Slik skal også min himmelske far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror». Av alt dette legger vi merke til hva Herrens alvorlige mening med denne tilføyel­sen er.

Av denne lignelsen ser vi også at dette punktet ikke angår verden. Som eksempel kan vi nevne et såkalt «godt» menneske. Det har ikke «gjort regning med Kongen», d.v.s. er ikke gjennom omvendelse og tro kommet til liv i Gud, men lever i sin naturlige tilstand. Han kan være overbevist i sin samvittighet om at han ikke har en eneste uvenn på jord. Han tilgir hjertelig gjerne den synd ethvert ondt menneske påfører ham. Likevel vil han bli kastet i avgrunnens ytterste mørke - utelukkende på grunn av at han ikke hadde gjort regning med Kongen. Det er det første vi her må holde klart for oss.

Vi har på den andre siden følgende forhold: Ved Faderens kall og Guds store nåde er et menneske virkelig kommet til omvendelse og tro på Gud. Siden kommer han ut i verden, og blir da ført inn i spesielle forhold. Dette gjør at nettopp Guds nåde og vennskap, som etter omvendelsen var det hans øye var festet på, nå blir skjøvet i bakgrunnen. Om stor ondskap eller urettferdighet fra mennesker møter ham, kan han nå bli sittende fast i hat til disse, så han ikke av hjertet forlater dem. Da har denne sjel mistet den benådning han hadde mottatt hos Gud. Og har lidt et forferdelig tap på grunn av disse menneskenes ondskap - eller i virkeligheten på grunn av sin ånds frafall.

Men, er det mulig, sier du, at Gud dømmer et svakt menneske slik fordi han ikke kan tilgi alle onde mennesker? Ja, det er ikke bare mulig, det er nøyaktig hva Kristus uttrykkelig har sagt bl.a. i nevnte lignelse. Nettopp derfor har han tatt med en påminnelse i denne daglige bønnen om dette konkrete forholdet. Saken er nemlig den at selvsagt blir også de urettferdige som var opphavet til ditt hat, straffet. Selvsagt har også Kristi blod utslettet så store synder som ditt hat. Men at du nå kan fortsette å leve i hat til andre, det beviser at du er en frafallen - at du ikke lenger lever i den nye fødsels nåde. For alt det som er født av Gud seirer over verden - seirer over selv den største ondskap, slik vi ser de hellige martyrer med glade og tilgivende hjerter kunne la seg brenne osv. - og dette er den seier som har seiret over verden: Vår tro.

Forholdet er nå blitt dette: Du erfarte og mottok en gang den rette Guds nåde. Da ble dine egne synder så forferdelige at andre menne­skers ondskap ble smått ved siden av. Da ble Guds vennskap så veldig for deg at alt annet mistet sin betydning. Dette forholdet har du nå mistet, når du til de grader kan overvinnes av det onde at hatet blir sittende fast i deg.

Dette avhenger nemlig alltid av hvor stor en ser sin egen synd og Guds nåde. Blir din egen synd virkelig stor for deg - så betyr andre menneskers ondskap mot deg lite. Blir Guds nåde virkelig dyrebar for deg, da kan du med letthet si farvel til alt annet. Dette er grunnen til at de svakeste, usleste kristne, som går nedtrykte under sine egne synder og fall, de består meget lett prøven og forlater andre. Jo svakere og uslere de er i egne øyne, desto lettere har de for å tilgi andre. Ja, dette er hemmeligheten med nevnte tilføyelse. Å, det er så fint, så skjønt at det i sannhet røper sin mester.

Her får vi en opplysning om den rette omvendelse, som vil være av stor betydning for alvorlige sjeler. Oppriktige og tenkende kristne har jo en stadig bekymring som de uttrykker slik: Jeg vet nok at den som har Sønnen, har livet, 1Joh 5:12. Jeg vet også at omvendelse og tro ikke er det som frelser meg, men bare skal drive meg til Kristus, og at i ham er det hele vår frelse er. Jeg vet også at det kan være høyst forskjellig hva graden av syndserkjennelse og trangen etter Frelseren angår. Jeg vet at det heller ikke i Ordet er satt noe mål for slike ting. Men jeg vet også at der virkelig kan være en syndserkjennelse som ikke er tilstrekkelig, et forhold til frelsen som ikke er nok til å kunne motta den. Si meg da hemmeligheten i spørsmålet: Hvor stor syndserkjennelse er nødvendig for å nå målet? Hvor stor trang etter syndenes forlatelse kreves det - for at jeg virkelig skal motta den?

Svar: Se på denne tilføyelsen i bønnen («som vi og forlater våre skyldnere»), og på det forhold som vi nylig omtalte: nemlig at din evne til å forlate all menneskelig ondskap ganske enkelt avhenger av om dine egne synder er blitt et stort onde for deg at alle andres synder blir småtteri i dine øyne. Er samtidig Guds nåde blitt deg dyrebar at du for dens skyld gir avkall på alt annet? Når du altså har en slik trang etter Guds nåde at ingenting i denne verden har stor verdi for deg, da kan du være sikker på at du i denne stund har Guds nåde. Et bevis på et slikt rett forhold er at du ikke ser noe menneskes ondskap så svart som din egen, og at du derfor har lettere for å tilgi andre enn å tro at Gud tilgir deg.

Av samme grunn må sannelig også din sjelstilstand være falsk og ufrelst når du umulig kan tilgi din neste. Denne bønn vil da stenge deg ute og fordømme deg. For å sitere Luther om dette forholdet (sitat fra en forklaring av Fader vår av 1518) legger vi merke til følgende: «To slags mennesker kan ikke be denne bønnen. De første er riktignok grove eksempler. De fortrenger sin skyldfølelse, men oppdimensjonerer sin nestes skyld til de grader at de liksom uten å skjemmes kan si: Jeg vil og kan aldri tilgi ham det. Jeg kan aldri forlike meg med ham. Slike går med bjelken, ja mange bjelker, i sine øyne og ser dem ikke - men det lille fnugget i sin nestes øyne kan de ikke glemme. D.v.s.: Sin egen synd overfor Gud tenker de ikke på. Sin nestes skyld oppdimensjonerer de - og vil likevel at Gud skal forlate dem. Om de ingen annen synd hadde, så var denne bjelken i deres øye stor nok, ved at de er ulydige overfor Gud når de ikke vil forlikes med sin neste. Og det er i sannhet en underlig Guds dom at den som ikke tilgir, har større skyld enn den som har vært opprinnelsen til forholdet/det onde.

Derfor begår disse menneskene en synd ved å be denne bønnen, Sal 109:7. Ja, det blir en snare for dem. Gjennom en slik bønn fordømmer og forbanner jo menneskene seg selv og pådrar seg unåde, når de ber om nåde under slike omstendigheter. For når du sier: Jeg vil ikke forlate. Men kommer selv til Gud og ber: Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere, så er jo dette det samme som å si til Gud: «Å, Gud, jeg står i gjeld til deg. Der er en annen som er skyldig meg. Nå vil jeg ikke forlate ham, derfor forlat heller ikke du meg! Jeg vil ikke lyde deg i din befaling om å forlate. Jeg vil heller gå fra deg, miste din himmel og alt med den, og for evig gå til djevelen».

Tenk etter, du stakkars menneske, hva du påfører din sjel med en slik bønn! Har du i det hele tatt noen fiende som til de grader forbanner deg overfor menneskene - som du nå forbanner deg selv innfor Gud med en slik bønn? Og hva har din uvenn gjort deg? En timelig skade? Og så vil du på grunn av en timelig skade føre deg selv i en til og med evig skade? Se deg for - kjære venn! Det er ikke det mennesket som påfører deg ufreden, men deg selv som ikke forlater ham det - som altså påfører deg den virkelige ulykken som ingen i hele verden kunne påføre deg.

Rett nok kan fristelsen av og til komme mot oss enormt stor. I vårt eget hus kan vi f. eks. ha et menneske som virkelig er bitter og ondskapsfull, og som hver eneste dag risper i samme sår. Men hva betyr det? Det er bedre for deg å lide hva som helst helt til blodet - og forlate ham ondskapen. Og så beholde Guds vennskap, og etter dette elendige liv på jord gå inn til himmelens glede -. Enn å bli sittende fast i hat overfor en slik ondskap. Og så under Guds dom gå mot helvete.

Å, det som er fullstendig umulig for din natur, nemlig en slik konstant tilgivende holdning, det kan fremdeles den allmektige Gud gi deg nåde til.

*

«Men der finnes også noen», sier Luther, «som går med hat på en finere måte. Det er disse som åndelig forulemper sin neste. D.v.s. at de gjør dem ikke annet ondt enn at de i sitt hjerte stiller spørsmål ved riktigheten i et eller annet forhold hos dem. De mener kanskje at de ikke er så opplyste eller rettsindige som dem selv, eller de har ikke spesielt positive tanker om dem. De ser dem gå under en stor synd eller villfarelse. I stedet for å redde dem på en broderlig måte, ved formaning og overbevisning gjennom Skriften, så vokser det i stedet opp et hat til disse i hjertet, og de begynner på fiendtlig vis å omringe dem og forulempe dem. Finner de så noen feil hos dem de nå har lagt for hat, så er det et kjærkomment funn som de bretter ut for alle og enhver, taler om det, oppdimensjonerer det, dømmer og fordøm­mer. Slike kalles på vårt språk baktalere, på gresk djevler, på latin forrædere og på hebraisk sataner. De kalles i Skriften også for ormer og slanger, Salme 58:5. De taler modig og sterkt om rett, om rettferdighet og om den rette lære - som de savner hos andre. Men at de selv i sitt hjerte bærer på hat til disse villfarne - den store bjelken i sitt eget øye - merker de ikke.

Om noen gjør noe galt, finner han ingen nåde hos disse. De møter ham ikke som det hadde sømmet seg kristne mennesker med forbønn for ham, med mildhet i undervisning og broderlig formaning. Mens en forbryter etter både guddommelig og verdslig lov bare må stå fram for en dommer, en domstol og en anklager, så møter han gjennom disse menneskers giftige tunger så mange dommere, doms­toler og anklagere som der finnes ører på dem han møter. Dette beviser deres hjertes hat. Og derved skjer det forferdelige at Gud ikke bare unnlater å forlate dem. Men han lar også den unåde kommer over dem at han aldri lar dem kjenne sin skyld.

Men ved deres geskjeftige baktalelse opptrer de med tilsynelatende omsorgsfulle ord og sier: «Jeg taler jo ikke om disse ting til hans skade eller i noen ond mening. Jeg unner ham jo alt godt.» Å, du hykler! Var du hans venn, så burde du tie og ikke spre din nestes ulykke med lyst og velbehag i ditt hjerte. Var du en oppriktig kristen, så ville du ha oppdaget ditt hjertes skjulte hat. Du ville bli forskrek­ket over denne oppdagelse, og du ville få medynk og barmhjertighet for den som hadde falt. Ja, du ville unnskylde og prøve å dekke over hans feil overfor andre, og du ville be til Gud for ham. Du ville på broderlig vis verne ham og hjelpe ham å rette opp igjen skaden. Du ville tenke på din egen skrøpelighet med frykt og beven, og si med de gamle: I dag deg, i morgen meg. Paulus advarer nettopp om dette slik: «Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov!», Gal 6:1-2.

Tenk også over hvordan det ville smake deg om Gud gjorde det samme mot deg som du gjør imot din neste. Hvis han holdt fram din synd, utmalte og brettet den ut for hele verden! Han kan fremdeles gjøre dette med deg, om du ikke omvender deg på dette punkt. Ja, hvordan ville du kunne akseptere at en annen på denne måten forkynte din ondskap? Du vil uten tvil at hver og en skulle tie, unnskylde, bære over med deg og be for deg. Ja, «alt dere vil at mennesker skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem!», Mat 7:12.

Så opplever vi at de sier, nærmest unnskyldende: «Men det er sant det jeg forteller. Hvorfor skulle jeg ikke tale om det som er sant? Jeg har jo selv sett det og vet det jo med sikkerhet». Svar: Det er jo også sant at du har syndet. Hvorfor forteller du da ikke også om din ondskap - hvis det er påtrengende for deg å omtale alt som er sant? Og hvis du velger å tie om det som er skadelig for deg - så praktisér også den store kjærlighetslov når det gjelder andre.

Vil du foreta deg noe når det gjelder din nestes synd, så lær av Kristi edle, gylne regel: «Om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene!» Mat 18:15-17. Legg merke til Kristi ord: han og du alene. Vil du ikke si det til ham i enrom, så ti som en mur, og la det være begravet i ditt hjerte». Så langt hva Luther sier om dette.

Alt dette er eksempler på hvordan det skjulte og forkledde hatet kommer til uttrykk, og hva, på den andre side, en virkelig tilgivende holdning vil si. I tillegg skal vi huske Herrens gjentatte forklaring - at som du forlater din neste - så vil også han forlate deg. D.v.s. at om du ikke av hjertet forlater din bror, så vil heller ikke Gud forlate deg.

En gudfryktig kristen er så redd for denne Guds dom og for hatet, at han til og med frykter for at dette skal være hans tilstand - selv når det egentlig ikke er det som er hans forhold. Men den som vet med seg selv at det ikke er noe han mer ønsker og ber om, enn å inderlig i Ånden kunne forlate sin bror, men likevel kjenner i sitt kjød liksom en torn eller et sår, som daglig også så lett kan opprives, han skal være klar over at dette er ikke det egentlige hatet. Beviset for at en slik sjel virkelig forlater, er at han er mer bekymret over og tukter det han kjenner på hos seg selv, i sitt kjød, enn han er opptatt med sin brors ondskap, som er opphavet til tornen eller såret. I tillegg anser han generelt sin nestes skyld for småtteri mot sin egen. Han anklager derfor seg selv mest, og har vanskeligst for å tilgi seg selv.

Om en altså prøver nevnte bønn: Forlat oss, som også vi forlater, på en slik tilstand, så er der ingen fare, selv om en altså opplever nevnte torn eller sår. For hos Gud er der ikke noe han kjenner på som strir mot hans guddommelige natur. Når han vil forlate, så er det også rettmessig forlatt. Du som vet med deg selv at du ikke anser noe menneskes ondskap så stor som din egen, så der ikke er noe annet som kan trøste deg enn det Frelseren har fullbrakt - med dette sinn bærer du i sannhet selv i deg kjennetegnet på at også du får og har forlatelse. På denne måten blir tillegget: Som også vi forlater våre skyldnere, meget trøsterikt.

Men den absolutt største trøst vi kan få av dette, opplever vi hvis vi ser nærmere på Kristi rettledning om hvordan vi skal forlate vår neste. For av det kan jeg utlede hvordan han selv vil forlate oss, fordi han lærte oss å si: Som vi og forlater. Han vil jo ikke la oss overgå ham i å forlate. Ikke bare har han lært oss i Mat 18:22 at vi skal forlate «ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger», d.v.s. bestan­dig, uavlatelig. Men i Luk 17:3-4 leser vi noe ennå merkeligere. Der sier Herren: «Ta dere i vare! Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham! Om han så synder imot deg sju ganger om dagen, og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer! - så kal du tilgi ham». Dette stedet handler om forlatelse så sterkt en kan finne det. Holder en noen for en venn og bror, da skal vi, slik Herren altså lærer oss, la dette være det avgjørende: Om han angrer! Et annet sted taler Herren om Guds alminne­lige nåde. Ved den «lar han sin sol gå opp over onde og gode», og der sier han at vi skal også forlate våre uvenner - som aldri angrer (Se Mat 5:44-45 og Luk 6:27-28). Men her sier altså Herren: Dersom han angrer. Likevel tilføyer han at denne sju ganger om dagen kan synde mot deg og sju ganger om dagen kan komme tilbake til deg og si: Jeg angrer. Da har altså Herren gitt oss en høyst tankevek­kende opplysning om betydningen av ordet anger. Dette er det første.

Det andre er at kjødet fremdeles kan være så ondt hos dette mennesket som Kristus sier angrer, at han sju ganger på en dag kan falle i synd - men også like mange ganger angrer. Her legger jeg merke til noe om angeren som vi bør huske på. Her påbyr Herren at om din bror synder mot deg så ofte som sju ganger om dagen, men angrer, så skal du forlate ham og holde ham for en bror og venn.

Når han nå sannelig ikke vil at vi skal være mer barmhjertige enn hans himmelske far er det (Luk. 6:36), ser jeg altså her hvordan han vil forlate oss. Sju ganger om dagen synes å være i meste laget når vi taler om synder tilsvarende forbrytelser mot en bror. Likevel har Herren lært oss å be: Forlat oss, som også vi forlater! Trøsterike tilføyelse! Å, du vidunderlige Frelser! Sju ganger sytti! Sju ganger om dagen! Ja, David sier: Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham, Sal 103:13.

Hvordan er forholdet med barna? Stadige feil, stadige tilgivelser, mat og tilgivelse, formaning og tilgivelse - og mer mat, formaning og tilgivelse. Slik forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. Amen!

 


 

Den sjette bønnen:

Og led oss ikke inn i fristelse,

Dette er den andre store hovedsak når vi ser på vårt eget nådeliv. Den største nøden er syndens skyld. Ved den frykter vi for at Guds nåde viker fra oss. Derfor ber vi: Forlat oss vår skyld! Den nest-største nøden gjelder det ondes makt over oss. Eller faren for at djevelen, verden og vårt eget kjød skal forføre oss til synd, så vi viker fra Herren. Hvis det skjer, kan vi på nytt komme til å tape alt det vi hadde fått av bare nåde.

Derfor er det igjen nødvendig å rope og be til den allmektige Gud: Led oss ikke inn i fristelse! - Forlat oss vår skyld. Og led oss ikke inn i fristelse! Dette er to nødvendige forhold som vi er helt avhengige av til liv og frelse. Sammenhengen mellom disse to bønnene er også høyst betydningsfull. Ja, hvis ikke begge disse bønnene så og si følger hverandre i de sukk hjertet ditt bærer fram av seg selv, da står det sannelig ikke godt til med deg. Du må altså ha et slikt sinn som av seg selv har nettopp det samme tosidige behov som disse bønnene uttrykker.

Legg derfor merke til følgende: Hvis jeg virkelig har bedt: «Forlat oss vår skyld!», da har jeg fått den trøst at alt er tilgitt meg, og at Gud nå er tilfreds med meg for sin elskede Sønns sonings skyld. Men da vil det uunngåelig bli mitt hjertes første og inderligste sukk at jeg ikke på nytt må synde mot min nådige Far. Dermed begynner mitt hjerte å be slik: «Led oss ikke inn i fristelse! Hjelp meg, kjære Gud, at jeg ikke igjen synder mot deg!» Den som bare vil unngå syndens straff, og ikke har noe behov for å komme vekk fra selve synden, han har bare i dette bevis nok på en falsk ånd.

Ja, hos alle oppriktige sjeler, selv før de kommer til troen, pleier det til og med være mer trang til å løses fra synden, enn å få forlatelse. Dermed kan det iblant også føre vakte sjeler på avveier, så de setter den sjette bønnen foran den femte -. De vil altså først frigjøres fra den ondes makt, og siden be om forlatelse. Dette skjer også med Guds barn, i særdeleshet når de blir mer loviske enn evangeliske i sin ånd. Da er de ti ganger opptatt med å bli løst fra synden - mens de kanskje bare tenker én gang på tilgivelsen.

Nå er altså ikke dette rett. For det er jo tilgivelsen og evangeliet som skulle fylle vårt hjerte helt, om vi skal få noen ren nidkjærhet og en seirende kraft imot synden. Men når vi legger merke til denne velkjente tilbøyeligheten hos alle oppriktige sjeler, så får vi jo et desto sterkere bevis på hvilken falsk, sovende og kjødelig ånd som bor i den som ikke i det hele tatt gjør noe for å bli løst fra synden. Vi har aldri sagt at kjødet ikke mer elsker synden hos mennesker med et oppriktig sinn. Men vi taler om dette særmerkte Herrens verk i sjelen: Den hellige og villige ånd som gjør at jeg er redd for mitt eget kjøds syndelyster, så jeg begynner å rope: «Herre, hjelp meg mot synden! Led meg ikke inn i fristelse! Hjelp meg mot mitt onde kjød og djevelens og verdens fristelser!»

Måtte hver og en som virkelig tenker på å komme til himmelen, prøve seg oppriktig for Guds ansikt! Frykter du virkelig for fristelsen og vil løses fra synden? Herren ser alt, Herren kjenner menneskenes hemmeligheter, han vet om du som leser dette virkelig har noen nød for å bli løst fra synden, eller om du bare vil slippe unna straffen.

Å, for et forferdelig hjertets mørke, for et bedrag fra den gamle slange, når menneskene ikke skjelver overfor falskhet framfor den store Guds øyne, de som er som ildsluer og «ransaker hjerter og prøver nyrer» og «dømmer hjertets tanker og råd». Han vet hvordan du har det, om du virkelig tenker på å løses fra synden, eller om du ennå er innstilt på å beholde den. Hva skal denne bønnen være for - hvorfor i det hele tatt noen som helst religion - om du ikke er oppriktig innfor Ham, og til og med din bønn er et skuespill?

Til dette hykleriet hører også at en vil løses fra mange synder, men gjør unntak for en spesiell - den egentlige skjødesynden. Eller, du vil løses fra synlige synder, som fariseerne, men tar det på den andre siden ikke så nøye om du leker med synden i ditt hjerte. Det kan også være at du tar avstand fra de synder som er ubehagelige. Mens du derimot lever rolig i de synder som gir en viss nytelse og føde til ditt selvliv, som selvbehag og åndelig hovmod, f. eks. glede over din åndelige forstand, dine gaver eller ditt alvor - dette giftigste onde som strir imot nåden.

Det foregår også et stort skuespill når den sjette bønnen brukes på den måten at en først ber: Led oss ikke inn i fristelse. Og deretter med vitende og vilje oppsøker det som er ens fristelser. Du vet f. eks. at i et selskap et bestemt sted venter det deg en bestemt fristelse i en spesiell person. Likevel går du av egen fri vilje dit, og ber kanskje i døren: Led oss ikke inn i fristelse. Enten er dette lettsindig å «friste Herren», og bevirker da at den rettferdige straffen treffer deg så du virkelig opplever å falle i fristelse. Eller det er en følge av en fristelse som alt har tak på deg, og drar deg mot målet med forførerisk kraft. Men da vet du alt hvor elendig du er stilt, og bør egentlig be om kraft til fysisk å flykte. For har du ikke kraft til det, så vil du senere ha ennå mindre av den kraft som må til for å stå imot det onde. Dette gjelder de som begir seg mot fristelsen av egen fri vilje.

Helt annerledes er det med dem som på grunn av arbeid, familie o.l. er nødt til å omgåes verden og vanskelige selskaper. Dette er jo forhold som nettopp er den store nød og bekymring for så mange oppriktige sjeler. Disse bør bare under frykt, men med stor trøst, flittig be denne bønnen. Da skal de vite at «Herren vet å utfri de gudfryktige fra prøvelser», 2Pet 2:9.

De må også huske at deres brødre rundt om på jorden har samme trengsel, om ikke akkurat samme slag fristelse. For den som har mindre fristelser fra verden, har som regel desto sterkere fristelser fra sitt eget kjød og av djevelen. Selv om det møter hver enkelt forskjellig etter ulik åndelig alder og vekst. Men hver og en skal etter Guds ord erfare så mye at han «med nød og neppe blir frelst», 1Pet 4:18, så han mister all sin egen kraft og virkelig må rope til den eneste mektige Gud.

Vil du være oppriktig og holde deg fra alt ondt, også hjertets hemmelige ondskap, syndelyster, sinne, misunnelse, avguderi eller ditt eget behag? Da først får du virkelig kjenne det ondes makt. For, som Paulus sier, nettopp det åndelige budet: Du skal ikke begjære, det «virket alle slags begjær i meg», Rom 7:8. En sann kristens liv er helt igjennom et liv fullt av fristelser. Hele hans liv her på jord er en tid full av strid, så han nok kan ønske seg døden. Han har jo hele sin fordervede natur, og i tillegg mørkets rike, imot seg. Synde­giften har så til de grader gjennomtrengt hele vår natur, at en sann helliggjørelse og Kristi etterfølgelse ikke kan skje uten en konstant kamp mot alle våre tilbøyeligheter både i forstanden og viljen.

Men la oss nå tale litt sammen om kildene til alle våre fristelser. Legg da først merke til hele vår falne og forgiftede natur, som vanligvis kalles kjødet. Forstanden er formørket, og fornuften vendt bort fra Gud. Dermed kommer vi stadig på uriktige tanker om Gud og oss selv. Viljen, hjertet er en uopphørlig kilde til all synd og elendighet, og vil alltid i feil retning, Salme 95:10. Herren sier jo: «menneskenes ondskap var stor på jorden, og alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang», - og dette sier Herren er «fra ungdommen av», 1Mos 6:5 og 8:21. Videre sier Herren: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges, hvem kjenner det?» Jer 17:9. Og Herren Kristus sier: «For fra hjertet kommer onde tanker; mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott», Mat 15:19 og Mark 7:21. For en forferdelig giftkilde, et uhyggelig ormereir menneskets hjerte er. Herren sier ikke: Fra det og det menneskets hjerte, eller fra den ugudeliges hjerte, men han sier: Fra hjertet, d.v.s. fra alt som heter menneskehjerte.

Kjenner vi ikke dette daglig? Hva er det alle Guds barn sukker over? Er det ikke nettopp de onde tankene, det forferdelige hjertet? Men en tier som regel med selve saken, det som rører seg der inne. Grunnen er at en kan liksom ikke tro at så uhyggelige saker i det hele tatt kan komme opp i en kristens hjerte. Men mange oppriktige og prøvede sjeler har måttet bekjenne at alt det Kristus nevnte i siste bibelsitat, det har rørt seg i deres tanker. Og Paulus har sagt at det var nettopp der hvor loven hadde fått komme til, at hele synden ble levende, Rom 7:8-9.

Luther sier: «Jo mer lys over evangeliet, desto mer lys over loven. Og jo mer lys over loven, desto mer erfares synden. Slik at ingen mennesker erfarer det onde så sterkt som de største helgener». Ja, Prætorius sier: «De mest åndelige, de som fruktene og kjærligheten fra Gud får virke aller sterkest gjen­nom, de kjenner det onde mest intenst». Det samme omtaler også vår venn Huhn slik: «Dette har jo de mest hellige og åndelige mennesker til alle tider bekjent. Nettopp i deres mest hellige og åndelige stunder opplever de at de forferdeligste fristelser og anfektelser fra kjødet stormer løs på dem med dobbel, ja tredobbel kraft». Her finner vi altså den største kilden til alle Guds barns fristelser, kamper og bekymringer i livet.

Men i tillegg til denne fordervelsen som bor i oss selv, har vi også verden. Fra verden fristes vi utvortes til forfengelighet, begjær, overdådighet og all slags sanselighet, men også til harme og utålmo­dighet. Den utretter dette ved å angripe oss gjennom ord og gjerninger. Luther sier: «Vi vil aldri oppleve å erfare annet fra verden enn hat og misunnelse, fiendskap, vold og urett, utroskap, hevn, sverging og banning, baktalelse, overdådighet og stolthet med overflødig pynting, æresbevisninger eller maktutfoldelse.

Så har vi også for det tredje djevelen, som driver sitt spill både i vårt eget kjød og i verden. Han blåser til all ond ild, og gir alle mulige, fristende innskytelser. Dermed benytter han seg spesielt av våre naturlige legninger. Der noen f.eks. av naturen har anlegg for hissighet, misunnelse og utålmodighet, der legger han alltid også til rette for slikt. Der noen har tilbøyelighet til et lystent liv og lettsindig­het, der trekker djevelen fram det som nettopp fører til slikt. Den som har en utpreget gjerrig natur, ham viser han all verdens herlighet osv.

Det er av og til vanskelig å vite hva som er djevelens og hva som er det onde hjertets fristelser. Men der er visse klare tegn, som f. eks. når til og med din forstand forandres på et øyeblikk. Du har f. eks. et forhold (en grov synd e.l.) som du alltid så på med gru, så bare tanken på slikt fikk deg til å skjelve. - Samme forhold kan så på et øyeblikk bli noe du ikke tar så høytidelig, noe du knapt vet om du kan betegne som synd! Når du så husker på at det står skrevet: «dere skal slett ikke dø», 1Mos 3:4, da burde du vel forstå at det er et bedrag som nå har grepet og blendet ditt indre øye. Da forstår du vel at det er den gamle slangen som har rørt ved deg med sin forvirrende ånd og fordreid ditt åndelige syn.

Men djevelen er spesielt virksom i det som gjelder samvittigheten og åndelige forhold. Han vil vi skal «stå på» voldsomt, være aktive og ikke ha tillit til verken Guds ord eller verk. Han vil dra oss bort fra troen, håpet og kjærligheten. Han vil føre oss ut i vantro, falsk sikkerhet og forherdelse. - Eller tvert imot til fortvilelse, Gudsfornektelse, bespottelse og utallige andre synder. Dette er altså de virkelig glødende pilene som ikke kjød og blod, men selve djevelen skyter inn i hjertet som de giftigste piler». Så langt Luther.

Fra disse tre fiender, djevelen, verden og vårt eget kjød, kommer det altså uavlatelig fristelser så lenge vi er på denne jord. Hvordan skulle noe annet være mulig - når vi tross alt er i strid med det onde? Hvordan kan tilstanden egentlig være for den slags religiøse sjeler som lever hele sitt liv igjennom så frie fra alle fristelser og kamper? Er nå deres kjød blitt hellig? Er ikke slangens sæd nå lenger i kamp med kvinnens sæd i Guds barn? Er djevelen nå blitt god - så han ikke vil gjøre oss noe ondt? Er nå Kristus og Belial blitt forlikt? 2Kor 6:15.

Å, om du kunne våkne opp for denne tilstanden, du rolige, religiøse menneske! Da ville du oppdage at dette livet fri for fristelser er det sikreste tegn på at ditt innvortes menneske har sovnet. Da har slangen lykkes i å dysse deg inn i en behagelig og vakker søvn som kalles «kristendom». Den hellige, kjempende ånd har måttet vike. Du har nå en ånd som har inngått fred med disse åndelige fiender.

Men av alt dette kan vi likevel ikke trekke den slutning at all slags indre strid med det onde er kjennetegnet på en sann kristen. Vi vet jo f.eks. hvordan drankere og slaver under andre synder kjemper mot sine laster utelukkende på grunn av hva det fører med seg, som skamkjensle, vanære, sykdommer, fattigdom. Og for det andre: Hvor mange lovens treller uten troens liv og kraft fører ikke en ynkelig kamp mot synden for sin frelses skyld. Hos alle disse kjemper bare kjød mot kjød.

Men når du først er blitt et nytt menneske, forsonet og forenet med Gud ved Kristus, og siden har kjempet mot det onde, da skal du vite at selv de største fristelser beviser ikke at noe som helst er galt med din sjels tilstand. Bare du ikke har begynt å gi etter og følger fristelsen, enten til synd eller ut i fortvilelse, men i stedet uavlatelig fortsetter med bønnen: Led oss ikke inn i fristelse. Du må bli værende ved nådestolen og den uforskyldte nåde i Kristus. Eller hvordan kan fristelsen bevise at noe er galt - når vi tvert imot har sett at det slett ikke er noe godt tegn om noen lever aldeles frie og rolige fra all denne kamp mot det onde?

Dette er det viktig å legge merke til. For om vi skal kunne fortsette å be denne bønnen, er det nødvendig at ikke fristelsen får oss til å miste motet. Den som tror han alt er i fiendens armer, han legger straks ned våpnene. Vi vil derfor se litt nærmere på dette punktet. Mange oppriktige nådebarn mister ofte fullstendig motet straks de møter fristelsen. Det skjer oftest ved at de tenker som følger: «Om jeg nå til og med faller i synd, så ville jeg ikke tvile på nåden. Men jeg kjenner noe i meg som er mye verre: Jeg kjenner nemlig kjærlighet til synden. Dette er jo helt forferdelig!»

Til dette må vi svare: «Kjære venn, er du tilfreds med denne kjærlighet til synden?» «Tilfreds med den? Hvordan skulle jeg kunne være det? Den er tvert imot det mest avskyelige jeg vet», sier du. Da må vi være klar over at dette jeg som avskyr, som hater denne kjærlighet til synden - det er ditt rette jeg. Det er det nye mennesket. Dermed kalles dette du opplever ikke i Skriften for å elske synden. Men det som du kaller for det, det heter i Skriften «kjødet med dets lyster og begjæringer», Gal 5:24. Det er altså kjødets kjærlighet til synden som du kjenner på. Hvordan skulle vi kunne vite hva en fristelse er - om vi ikke var klar over kjødets lyster og begjæringer? Det er altså en fristelse du opplever. Pass da bare på at du ikke gir etter for fristelsen så du begynner å lefle med den, lovpriser den og følger den. Ved troens bønn må du tvert imot stå kjødet og djevelen imot. Uansett hvordan det går med deg, må du bli ved nådestolen og den uforskyldte nåde i Kristus. Da har du jo alltid det evige liv i Ham.

Da kan det se så ille og elendig ut som det bare vil, ja om du så skulle føle deg fullstendig overkjørt av det onde, så «djevelen springer over deg med føttene og tramper deg på halsen», som Luther sier. Eller det kan oppleves som om han får regjere fullstendig fritt over deg, og at all kraft og Den Hellige Ånds nåde synes fullstendig tapt. Men nå å bli stille og bie på Herren midt i det svarteste mørke - det er en stor visdom og en stor nåde. For det Herren virker i sine barn i slike prøvelsens tider, det er av de dype hemmeligheter. Den som da er opptatt med det han føler, eller det øynene kan se, han ville måtte fortvile. Det er nettopp noe av endemålet med disse dyptpløyende og nedbrytende fristelsene: Vi skal miste all «bi»-trøst i egen fromhet og styrke. Derfor må det få utvikle seg helt til det ytterste, og bli så helsvart for sjelen at det ikke finnes den aller minste trøst i noe av det vi kan se eller kjenne hos oss selv. Det må bli bare Herrens eget guddommelige vesen tilbake. Hans egen guddommelige trofasthet og makt skal være alt det som nå er vårt eneste håp.

Også slike fristelser omfattes av Jakobs ord: «Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. (Legg merke til: «mange slags»!). For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet», Jak 1:2-3, og videre i v.12: «Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livets krone» osv. At apostelen her taler om syndens fristelser, ser vi tydelig av hva han legger til like etterpå, i v.13 og 14: «Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst».

Legg merke til uttrykket: «holder ut i fristelse»! Det betyr at en ikke blir trøtte og gir etter for fristelsen så en følger den. At en heller ikke fortviler og forlater nådestolen. Men hele tiden uthol­dende fortsetter i sterk tro under lidelsen å be denne bønnen: Led oss ikke inn i fristelse. Peter lærer oss også det samme overfor djevelens fristelse: Stå ham imot, faste i troen. Merk deg: «Faste i troen»!

Når en ikke lenger tror på Guds nåde og hans vilje og makt til å hjelpe, da holder en opp med å be og bie på Herren. Da overgir en seg til fienden. Men skal jeg igjen bie på Herren, da må jeg være innstilt på å bie lenge og tålmodig. For oss synes det minst å være noe bortimot uendelig, og dermed som om vi ikke kan vente hjelp. Det vi da først og fremst føler på er: Alt er til ingen nytte, det er ikke mulig å vente lenger på noen hjelp. Jeg ser og kjenner jo bestemt at jeg er overlatt til Satan osv. Blir en stående ved den innstillingen, da opphører bønnen, som vi nettopp så.

Vår naturlige lathet støtter også opp under slikt, så vi blir trøtte av å be når vi ikke straks blir bønnhørt. Eller vi blir oppbrakt over Kristus som ikke fører oss akkurat slik vi hadde tenkt. Lukas sier: (Kap. 18, v.1 flg.) «Han sa en lignelse til dem om at de alltid skulle be og ikke bli trøtte». Lignelsen var om en dommer, en hard og uhjelpsom dommer som lenge bare var unnvikende overfor enken som søkte hjelp. Men til slutt var han liksom utmattet av hennes bønner og sa ved seg selv: «Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg. Og Herren sa: Hør hva den urettferdige dommer sier! Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett (ta seg av deres sak), de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem»

Her ser vi for det første Kristi vilje: At vi alltid skal be og ikke bli trøtte. For det andre ser vi årsaken til at en blir trøtt og gir opp: En ser på Gud som en dommer som ikke hjelper, men trekker seg unna for vår bønn. For det tredje sier Kristus at selv om han var som den dommeren vi leser om, så ville han likevel ikke kunne holde ut at hans barn forgjeves måtte rope til ham dag og natt. Er han sen når det gjelder dem? sier Herren.

Men hva er det Herren antyder gjennom dommerens ord: «Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg»? Å, «hvem er vis, så han skjønner dette, forstandig, så han merker seg det», Hos 14:10. Gud selv ville jo være en løgner om han lot oss stå der uten hjelp, på tross av vår bønn og vår tro på hans løfter. Gud har jo gjennom hele sitt ord sagt: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg vil utfri deg, og du skal prise meg», Sal 50:15. Da må jo Guds ære og sannhet først bli tilintetgjort, da må Gud ikke lenger være Gud, om han ikke gjør etter disse sine egne ord.

Våkn derfor opp og prent dypt inn i ditt hjerte dette: Tenker vi oss et menneske som først har forsøkt seg med sine egne krefter. Som dernest har lært å fullstendig måtte gi opp å regne med disse. Når han så til slutt bare roper til Herren om hjelp! - Da er det fullstendig umulig at et slikt menneske skulle stå der uten hjelp, uansett hvor fortvilet situasjonen enn måtte se ut. For her er hele Herrens eget guddommelige vesen, hele hans guddommelige troverdighet, sannhet og makt, garantien for at jeg skal bli reddet.

Vi har nå sett hvilket sinn som kreves for å be denne bønnen på rett måte. Vi har også sett på selve kilden til fristelsene. Nå vil vi se litt nærmere på selve bønnen og hva vi kan lære av den.

Det første Herren her lar oss forstå er at selv har vi ikke noen som helst kraft til å stå imot fristelsene. Det ser vi jo av at han har lært oss å be om nettopp dette. Det går særdeles tydelig fram av det konkrete ordbruket han anvender. Han sier ikke: Hjelp oss i vår strid imot fristelsene, - men han lærer oss å si: Led oss ikke inn i fristelse. Dette antyder: Om du så bare leder oss inn i fristelse, så faller vi. Spar oss for dette, slipp oss ikke i striden, vi har ingen kraft, vi omkommer!

Vi vil også tilføye, som Luther sier det, at bønnens mening er at Gud vil beskytte og bevare oss i fristelsene, men Herren velger å bruke et uttrykk for dette som bærer i seg at vi samtidig bekjenner at vi er fortapt bare han forlater oss i fristelsene. Vi ber jo: Led oss ikke - osv. Fordi vi i tillegg skulle be Herren om dette hele tiden («uopphørlig»), så går det jo tydelig fram av det at vi ikke kan hjelpe oss selv. Ja, vi kan gå ennå videre og legge merke til at det dermed også slåes fast: Ikke bare at vi i oss selv ikke har noen som helst kraft, men også at vi heller ikke en gang for alle har fått Guds kraft «tilført oss», så vi selv kan disponere over den slik vi synes vi trenger den. Nei, vi må fremdeles og alltid, for hver dag og stund, tigge om å få det.

Så sier du kanskje: Ja, det kjenner jeg selvsagt, at selv har jeg ingen kraft. Svar: Ikke noe skuespill nå! Lyv ikke om hva som foregår inni deg! Kjenner du egentlig deg selv? Hvis du både kjente og trodde at du ikke maktet noe som helst selv, da ble du snart hjulpet. Da ville du ikke stadig vekk tenke på deg selv og egen aktivitet. For det er disse tankene som omgående vender blikket ditt bort fra Herren. Da ville du ha opplevd hemmeligheten Paulus taler om når han gåtefullt sier: Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk, 2Kor 12:10. Å nei, det finnes ikke noe så uslitelig seigt i vår natur som den gamle, dype tilliten til oss selv.

Hvis du forstod at du ikke maktet noe som helst selv, men fullsten­dig og utelukkende var avhengig av Guds barmhjertighet, da ville du for det første få lyst til «alltid å be og ikke bli trøtt». Og du ville gjøre det i tillit til Gud og hans løfter. For det andre ville du være klar over at bare i den grad du gjennom denne troens bønn fikk nåde til det, ville du selv unngå å falle i synd, eller kunne flykte fra synden. For det tredje ville du da vite at hva som enn senere skjer i striden, så er det alt sammen under Herrens nåde, 2Kor 12:9, og livet ditt er ført i Gud og av Gud.

Har du det ikke slik? Da har du altså selv ennå noen kraft, så du ikke hvert øyeblikk er avhengig av Gud. Bruk da bare den kraften du selv har, men klag og gråt ikke. Hjelp deg selv! Vær sterk og bær ikke på bekymring av noe slag! Vær alvorlig, vær redd for synden, forsiktig, trofast og alt hva annet du bør være - vær det og klag ikke! Du har med denne bakgrunn ingen grunn til å tigge og be Herren om noe.

Men legg merke til at Gud gjennom hele Skriften aldri har sagt at vi selv har noen kraft, eller at Guds kraft er overført til oss på noen måte så vi ikke skulle behøve be om den for hver dag og stund. Når Peter, som helt sikkert gav Jesu navn æren for sin styrke, Apg 3:6,16, lovet Herren inderlig trofasthet, Luk 22:33, da legger jeg merke til at Herren ikke lot ham beholde den oppfatningen at han hadde fått noen kraft «tilført seg», som han liksom kunne disponere når som helst. Nei, da lar han ham heller samme kveld tre ganger falle for fristerens sikting, Luk 22:31 - inntil han går ut og gråter bittert. Nå hadde han fått den lærdom som viste ham at han selv ikke kunne rå over denne kraften.

Å, hvor underlig det er med den kristnes liv! Det er et korsfestet liv. Vil han begi seg i vei til venstre (på syndens vei), da tuktes han. Beveger han seg ut mot høyre side (egenrettferdighet og egen styrke), da tuktes han også. Gjennom begge hendene har han nagler, både den høyre og den venstre. Målet er jo at han ettertrykkelig skal lære hvordan Herren vil være alt i alle, så han sier: «Bare i Herren er det rettferdighet og styrke», Jes 45:24.

Men dette ordet: Led oss ikke osv. har ennå en lærdom å gi oss. Det peker på ennå et tankevekkende forhold, ja et forhold som kan overraske mange. Se ennå en gang på ordene: Led oss ikke inn i fristelse. Kan Herren tenkes å ha valgt ordbruk som ikke hadde praktisk referanse i henhold til sin betydning? Hvorfor skulle han velge et slikt uttrykk? Ordene i Jakobs brev kap. 1 v.13 er nok en evig sannhet. Der står det at en syndig fristelse aldri kommer fra Guds eget hellige vesen: «Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen». - Vi har også tidligere sett de egentlige kildene til alle våre fristelser. Og vi må fremdeles huske på at djevelen er den som også har fylt verden og vårt kjød med synd, og altså er den som i dypeste forstand bærer navnet «fristeren», Mat 4:3. Dette er en udiskutabel sannhet, - og likevel, hva sier Skriften? Jo, Skriften lærer med tydelige ord at det nettopp hører med til Guds hellige, rettferdige straff at de mennesker som forakter eller misbruker hans nåde, og ikke vil høre på hans advarsler mot synd og djevelens fristelser, - de skal tuktes ved nettopp å ledes inn i dem.

Forherdelse, kraftig villfarelse, skammelige lyster, alt dette er jo i sitt vesen djevelens verk. Likevel sier Skriften at Herren skal sende alle disse onde ting over menneskene. Ja, helvete og døden skal tjene ham. Det samme gjelder djevelen og hans fristelser. Alt dette som straff over dem som levde et falskt liv ved hans side. Eller til tukt og ydmykelse (svensk: «til helsosam tuktan») som kan redde hans barn. Som eksempel på sistnevnte fristelser, altså som tukt for hans barn, kan vi bare nevne Job. Herren var den som bestemte målet/grensen for det onde som Satan fikk påføre denne gudfryktige mannen. Likevel ble fristelsen/prøvelsene så store at han til slutt falt i utålmodighetens synd. Ja, det gikk så langt at han forbannet den dagen han ble født. På samme vis ser vi også Kristus gi Satan tillatelse til å sikte disiplene. Han sier jo: «Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete», Luk 22:31.

Men når det gjelder eksempler på de fristelser som er Guds hevnende rettferdighet over de ulydige, må vi være klar over dette: I Rom 1:21 sier apostelen: «For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket, v. 24: Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet». Og videre (v. 26): «Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper». Og i v. 28 sier han: «Ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg».

Legg merke til ordene: «For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud» - «I stedet ble de tomme i sin tanker» - «Ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap», derfor, derfor, «overgav Gud dem». Og i 2Tess 2:10-12 sier samme apostel: «fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten» osv. Og i 2Mos 4:21 sier Herren om Farao: «Jeg vil forherde hans hjerte, så han ikke lar folket fare». Videre leser vi i Ord 22:14 om skjøgens fristelser: «Den Herren er vred på, faller i den».

Dette er Herrens forferdelige rettferdighet. Når så Guds barn, de eneste som med rette kan be Fader vår, også står i fare for å falle i selvsikkert hykleri, de som ved Åndens advarsler så ofte fryktet for denne fare, - så ser vi hvordan den sjette bønnens «led oss ikke» også får denne alvorlige betydning for deres hjerter. Den som ikke ser noen grunn til å frykte - han har i sannhet grunn til å frykte! Men så lenge «Herrens Ånd ... Den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham», Jes 11:2, fremdeles bor i oss, da frykter vi for alt som er farlig. Da ber vi med alvor også slik: «Gud, vær oss nådig! Gjør ikke med oss etter våre synder, så du skulle overgi oss til vårt hjertes lyster og djevelens forferdelige strategi! Forlat oss vår skyld. Og led oss ikke inn i fristelse!»

Men vi oppdager også at ordet «fristelse» har en spesiell, fryktelig hentydning. Fra fristelse til fristelse kan det være stor forskjell. Det er nemlig også en fristelse som vi må be Gud bevare oss fra; når djevelen legger seg etter vårt kjød og tenner opp en ild av f. eks. sinne, utålmodighet, havesyke eller urene begjær. Da kan vi stå i fare for plutselig å føres inn i en synd.

Men tusen ganger farligere fristelse står da også foran deg, når djevelen legger seg etter sinnet og vår overbevisning. Da går det på at han rett og slett vil slutte fred og vennskap med synden. Dette foregår vanligvis på følgende måte: Først trøtter han ut sjelen ved at han iherdig og kraftig beskyter hjertet med glødende fristelses­skudd. Han tenner opp i oss de sterkeste begjær, fyller følelsesliv og fantasi med syndens fristende smak, og maler ut for oss alt vi kan nyte og oppleve i dettte. Han kommer stadig tilbake med det samme, og preker selv i oss at dette aldri skal opphøre.

Etter hvert, når sjelen er totalt utmattet, kommer han, om vi kan si det slik, med forhandlings-flagget. D.v.s. at han sier: «Stans!» til sjelen. For at den kan begynne å diskutere med seg selv, og tenke på om det virkelig er så konkret syndig og farlig - det djevelen byr på. Kanskje en i alle fall skulle kunne finne en grunn for et unntak fra den alminnelige regel! - Slik vi ser alt dette i den første fristelse på jord. Da ikke bare viste han hvor god frukten var å ete, og hvor skjønt treet var å se på. Men han sa også: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i haven?» Dere, opphøyede herskere over hele vår jord! - Skulle vel Gud ha lagt et slikt bånd på dere? Nei, «Gud vet at på den dag dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt» - og «Dere kommer slett ikke til å dø». - Nei, langt i fra dø, men tvert imot ha nytte av det. Ja, dette er nøyaktig fristerens stemme! Det samme sier han til oss: Selv om det er synd, så vil det bare føre til en dypere sønderknuselse og at du setter ennå mer pris på nåden. Du skal «kjenne godt og ondt». Du skal bli mer ydmyk og erfaren m.m.

Opplever vi så i tillegg de ugudeliges råd, eller påvirkning fra onde ånder som forsvarer synden, så kan en kristen etter hvert føres dit hen at de påvirkningene som han alltid tidligere fryktet, de ser nå i fristelsens stund ganske akseptable ut, ja, synes til og med gode og sanne. Enden på det hele blir at han inngår fred og går i kompaniskap med synden, d.v.s. bestemmer seg for å bli værende i syndens tjeneste. Så er altså til og med sinnet fanget og «omvendt».

En kristen skulle ikke behøve å komme til et så ulykkelig resultat, bare han hadde tatt Herren og hans ord alvorlig. For Gud er trofast og sterk nok til å hjelpe selv den aller svakeste mot fristelsen. Apostelen sier det slik: «Enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker... Derfor overgav også Gud dem i deres hjertes lyster til urenhet» osv. Her ser du hva det dreier seg om når vi ber: Led oss ikke inn i fristelse.

Et annet eksempel: Det er også en fristelse når vi plutselig beskytes av øyets begjær til jordens forgjengelige skatter. Mot slikt har et Guds barn all grunn til å be: «Gud, bevar meg, frels meg!» Og fristelsen blir tusen ganger sterkere hvis en kristen plutselig opplever å gå fra fattigdom over i en rikere tilstand. Han får kanskje en lysende karriere eller verdifull eiendom. Da oppslukes hans tanker, hans hjerte og alle krefter av den store jordiske lykken han nå har fått.

Hvem er da den kristne som virkelig skjønner alvoret i Kristi ord: «Ve dere som er rike, for dere har alt fått deres trøst», Luk 6:24, og «Det er vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike», Mat 19:23-24. Da vil han være redd for, og han vil be om å få slippe en slik lykke. Ja, han vil frykte for det som den største fristelse. En spesiell grunn har han nok for det, fordi slike blendende unnskyldninger som disse alltid følger med slike fristelser: «Er det ikke Guds gaver og velsig­nelse? Er Guds velsignelse et onde? Skal jeg ikke takke Gud for hans gaver og disponere dem med omtanke? Dessuten er ikke min glede over dem så stor som mine bekymringer». (Som om en dermed kunne se bort fra farene!).

Men vi ser Herren likevel sier at nettopp disse uskyldige tingene, som i en sum utgjør vår rikdom, virkelig er et så stort hinder for et sant Guds rike i sjelen - at han bruker lignelsen om kamelen og nåløyet for å understreke det! Og da vil spørsmålet om en kristen kan reddes i nettopp slike fristelser, helt avhenge av om han virkelig ser alvoret i disse Kristi ord, tar det til hjertet, og lar seg føre inn i den frykt og den bønn som en slik situasjon krever.

Gjør han ikke det, men i stedet i sitt tankeliv blir opptatt med rikdommen, da vil Gud nettopp overlate ham til hans hjertes lyst. Da Salomo ba: «Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom!», Ord 30:8, da ba han egentlig: Led meg ikke inn i fristelse.

Det som her er sagt om rikdom i form av jordisk velsignelse, det gjelder selvsagt også all annen rikdom som kan fordreie eller oppblåse et menneske. Det kan f.eks. være en rikdom på menneskelig forstand, store natur- eller nådegaver. I seg selv er det alt sammen både uskyldig og noe Gud selv har gitt oss. Men så snart hjertet er blitt betatt av noe av dette, så blir det din største ulykke. Det kan vel mer benevnes bare som en fristelse når en flyktig tanke av selvtilfredsstillelse berører sjelen, - da vil et gudfryktig hjerte reagere og be: Gud frels meg! - Men kommer det til at du ikke mer frykter for denne fornøyelsen, men kanskje tvert imot begynner å lefle med den som akseptabel, fordi du ganske riktig har visse fordelaktige sider å sole deg i, - da har du alt drukket av «tumlebegeret». Da er ditt fall uunngåelig. Nå flyr Skriftens ord om at «Gud står de stolte imot», 1Pet 5:5, og «de første skal bli de siste», Mat 20:16, igjennom hodet ditt. Men nå kan du rett og slett ikke frykte mer. Du vet med deg selv at du regner deg som en av de mest forstandige, gudfryktige og alvorlige kristne osv., men likevel frykter du ikke!

Luther sier om dette: «Denne teksten (om de første osv.) skal en ikke preke for fattige mennesker, men for slike som meg selv og liknende, som kunne mestre hele verden og dermed tenke at vi er de første. Ja, hvordan kan det være at én forholder seg på ett vis, en annen på et annet overfor evangeliet? Uten tvil fordi de ikke tror at slike ord som «De første skal bli de siste» angår dem. Eller - om de til og med oppfatter at det angår dem, så er de faktisk glidd så langt inn i tilfredshet og bedrag, at de ikke tenker på å frykte - men tvert imot fortsetter å anse seg blant de første. Derfor kommer de under Herrens dom: De blir virkelig blant de siste. Det vil enten vise seg alt her på jorden gjennom grove fall i synd. Eller, om det ikke skjer, vil det åpenbares i dommen på den ytterste dag. Blir det en ulykkelig utgang på fristelsen, så kommer det alltid av at en ikke tok Herrens ord alvorlig og ba inderlig: Led oss ikke inn i fristelse!

Igjen nevner vi et eksempel: Det er også en fristelse når en kristen pirres til å bli misfornøyd med sine nådesøsken. De har den eller den feil, de støter ham på et eller annet vis, de har ikke uttrykt seg rosende nok om ham osv. Men han frykter for hva djevelen nå er ute på, at han skal skjære over kjærlighetsbåndet og skille lemmene i legemet. Derfor ber han Gud om nåde til fortsatt å overvinne alt med tålmodighet så han kan forbli i kjærligheten. Ja, dette er en fristelse som kan gi oss de aller hardeste kamper i hjertet.

Men tenk hvor mye giftigere det blir når djevelen angriper og fordreier sinnet og din overbevisning, så du begynner å følge fristelsen med fullt overlegg! Bakgrunnen kan f. eks. være: Disse er ikke rette kristne, de har ikke rett i det eller det, og jeg har ikke bruk for dem, jeg har Gud og hans ord i mitt hus, jeg vil aldri se dem. - Så begynner du mer eller mindre forsiktig å male ut deres feil og mangler. Og mer og mer grundig avskjærer du forbindelsen med dem som tross alt gjennom alle sine anstrengelser har som mål å være rette kristne (ikke bare teologer), som ikke bare vil vite hva Herrens vilje er, men også gjøre den, som virkelig vil tro og prise Lammet, og følge det.

Om disse kanskje med skiftende hell lykkes i dette sitt strev gjennom denne onde verden full av fristelser, så er de likevel Herrens folk. Dette er det de nå er opptatt med. De er et folk som Herren av sin nåde kjennes ved, forlater, før og former for sitt himmelske rike. Fra disse har du så skilt deg ut på grunn av en eller annen ensidig oppfatning. Husk hva Herren har talt: «For dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far forlate deres overtredelser», Mat 6:15 og 18:35. «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre», Joh 13:35. Men du er døv for slike ord. Kristi egne ord fordømmer deg, men du frykter ikke. Å hvor det er om å gjøre å be: Led oss ikke inn i fristelse!

*

Til slutt vil vi ta fram ennå et eksempel på en dødelig fristelse. Den ligger på et helt annet plan enn det vi har nevnt foran, og er av en slik natur at en vanligvis ikke ser på det som noen fristelse. Likevel går dette på nettopp det å fordreie selve troen og det indre liv. Riktignok fristes alle Guds barn daglig med vantro i sine tanker. Det kan være kraften til helliggjørelse som svikter. Det kan være en følelsesmessig langvarig tørke - når både Ordet og bønn virker livløst. Men alt dette er kortvarige og forbigående fristelser. Det blir smått sammenliknet med når djevelen til sist til og med angriper din overbevisning. Da planter han mistanke imot selve troens vei - den som er selve grunnlaget for vår åndelige fødsel.

En stakkars kristen ser mye som mangler i sin vandel og helliggjørelse, åpenbare forhold som ikke kan bortforklares. Så begynner en å fordype seg i disse og hva en selv burde være og gjøre - så Kristus og nåden skyves til side og blir ubetydelig for en. Ja, til sist er der knapt en tanke på disse vesentlige ting igjen i ens hjerte. Da er det djevelen prøver å plante nye tanker i Guds barn. Det gjør han enten gjennom Guds barns egne tanker, eller gjennom en umoden og egenrettferdig leder. Han forteller deg at disse mangler eller fall er tegn på at den veien du går på ikke er den rette. Han forteller deg videre at det ikke er riktig at du bare etter hvert skal vokse i troen, våke og be, og så legge i din trofaste Frelsers hånd hvor mye kraft han vil gi deg. - Nei, du må slå inn på en helt ny vei, du må rette blikket mer på loven enn på Kristus, du må selv engasjere deg, bli aktiv osv. - Da blir forførelsen virkelig stor.

Snart er dine øyne fullstendig vendt bort fra Frelseren. Nå kaster du bare hastige sideblikk bort på ham. «Forsoningen, rettferdiggjørelsen,» sier du, det kjenner jeg godt, «men helliggjørelsen må nå bli mitt mål og det jeg må konsentrere meg om». Så faller det deg ikke inn at det du mangler i din helliggjørelse bare kan modnes ved at din tro forøkes, og ved et sterkere samfunn med Kristus, han som er livets eneste kilde. Det er utelukkende fra ham, «vintreet», all saft og kraft kommer til grenene.

I stedet ser og tenker du nå så mye på deg selv, at du kommer lenger og lenger bort fra livets kilde. Nå ligger det i selve sakens natur at du blir mer og mer død. Når grenen ikke lenger trekker saften fra selve vintreet, da må den tørke mer og mer inn, Joh 15:4, 6.

For det andre begynner loven igjen å regjere i samvittigheten. Og loven har alltid et spesielt kjennetegn når den begynner å arbeide: Den vekker synden til ennå større kraft, Rom 7:8-11. Resultatet er at din syndserkjennelse, som alt tidligere var blitt for tung for deg, den blir nå ennå større. Og det gjør at du drar deg lenger og lenger bort fra Kristus.

Slik gikk det med galaterne. Falske apostler hadde forført dem til «et annet evangelium - skjønt det ikke finnes noe annet», sier apostelen og fortsetter: «Det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium», Gal 1:6 -7flg. Men egentlig var de visst ikke ute etter å ville fornekte Kristus. De ville bare understreke en nødvendig tilføyelse, mente de. At de med det forventet en større kraft til helliggjørelse, det ser vi av apostelens spørsmål i kap. 3 v. 2: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?»

Det dreide seg altså om en ny vei for å få mer Ånd og kraft. Men både ved dette skriftstedet, og i Kol 2 viser apostelen at dette skjer bare gjennom den enfoldige tro på Kristus - ved å «holde fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd», v.19. Hvor sterkt har ikke apostelen understreket at den eneste veien til helliggjørelse går gjennom å settes fri fra loven så vi kan «tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen» (Se Rom. 6,14 og 7: 4, 6)!

Trenger vi mer enn Kristi egne ord: «Den som blir i meg, - han bærer mye frukt» - «Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg», Joh 15! Han sier ikke: Hvis dere roper til meg, men han sier: «Hvis dere blir i meg». Dette har nok du også erfart når du bare ved troen og nåden fikk et annet, et åndelig sinn. Du ble glad i Gud, fikk lyst til det gode, ble forvandlet fra verdens og ditt eget medfødte sinn. Likevel skjer det at når Gud ville du skulle erfare din svakhet og dine feil - da blir du irritert. Du vil nå følge fornuften og djevelen som vil vise deg en bedre vei.

Vi vil på ingen måte nekte for at fristelsen er overmåte fin. For hvem skulle vel frykte for et råd som gikk på at du måtte få et nytt møte med Gud? Og når det bare går på spørsmålet om en dypere helliggjørelse - hvem skulle da tro at djevelen står bak? Så begynner altså noen å søke etter et bedre liv enn det Gud virket da de fullstendig fattige og hjelpeløse kom til Kristus. Det liv, hvor de selv ikke var eller hadde noe, - var fattig og misfornøyd med seg selv - men hadde Kristus og i ham hadde alt. Det livet er ikke lenger nok. Nå søker de en vei hvor de selv skal bli mer hellige enn de ble på troens vei -.

Men vi skal legge merke til at hvis bare disse beholder en våken ånd som stadig kjenner lovens åndelige krav, så vil de aldri tilfredsstilles på denne nye vei, aldri finne det de søker. De vil tvert imot bli ennå mer ulykkelige. Og grunnen er det vi nettopp nevnte. Hvis de da stopper opp i forvirringens og vantroens mørke og kulde inntil all nød og lengt etter frelse dør ut, så har denne fristelsen ført til en fullstendig fortapelse. Hvem skulle vel tenkt seg det, at djevelen skulle ha siktet mot en slik slutt, når han begynte fristelsen så vakkert.

Men det kan også bli en annen slutt på denne fristelsen, som er like ulykkelig. Du kan til og med finne det du søker (slik du selv oppfatter det), og havner da i egenrettferdighet og selvvalgt åndelighet. Dette skjer når forvandling og helliggjørelse går på de ytre ting, og (merk deg dette) når sjelen på en slik måte retter all oppmerksomhet mot en bestemt eller noen konkrete gjerninger. Når ens helliggjørelse konkretiseres omkring disse spesielle ytre forhold, da skyves hele vårt indre livs styggedom i bakgrunnen. En kjenner ikke mer hjertets ondskap, og er slett ikke våken for lovens åndelige krav. Da kan en nok bli from og sterk og fornøyd med seg selv. Denne utgangen på «den nye veien» er, om mulig, ennå mer ulykkelig enn den forrige. For i sitt bedratte sinn går en da vanligvis ennå lenger på selvbedragets vei.

Bare av de fristelser vi nå har tatt for oss, har vi sett så pass mye at en kan bli redd for sitt evige liv. Vi skal sannelig ikke føle for å leve sovende og selvsikre. Vi må frykte for grøftene på alle sider, og flittig be denne bønnen. All vår erfaring bekrefter daglig det Guds ord også sier, at vår «motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke», 1Pet 5:8. Vi ser sporene både etter hans grove og åpenbare angrep, og etter hans fine og listige knep. Han «skaper seg om til en lysets engel», 2 Kor 11:14, som i den fristelsen vi nevnte sist.

Måtte den som ikke kjenner den ondes angrep, likevel forstå at fienden legger feller for ham! Gud, vekk oss opp av vår forferdelige sikkerhet! Lær oss å ta din kjærlige formaning alvorlig! Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse!

Men, måtte også de som er nær ved å gi opp i kampen, ikke miste motet, men vite at Gud både er mektig og trofast som ikke lar oss fristes over evne, men gjør både fristelsen og dens utgang så vi kan tåle den, 1Kor 10:13.

Det er ikke for ingen ting at Kristus har lært oss denne bønnen, men fordi han selvsagt har tenkt å bønnhøre den, og hjelpe oss ut av fristelsene. «Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet. For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone», Heb 2:18, 4:15, 16,

Vi skal vokte oss for grøftene både på høyre og venstre side - både for selvsikkerhet og for motløshet, og mot begge farene skal vi tillitsfullt be: Led oss ikke inn i fristelse!

 


 

Den sjuende bønnen:

men fri oss fra det onde.

For at vi skal kunne forstå hva Herren Kristus mener her med ordet «det onde», må vi først være klar over at denne sjuende bønnen har en så klar sammenheng med den sjette, at den knapt kan betraktes som en separat bønn. Den utgjør egentlig bare den siste delen av den foran.

Vi merker best denne sammenhengen ved selve ordstillingen hvor bindeleddet «men» uttrykker dette. Det lyder jo slik: Led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Alle og enhver vet at ordet «men» har en betydning som gjør at på dette stedet framstår det å fries fra det onde som det motsatte av å ledes inn i fristelse.

For det andre må vi vite at ordet «onde» etter grunnteksten like godt kan bety den onde som det onde. Ettersom djevelen er opphavet til alle fristelser, så synes det som om følgende mening ligger i hele sammensetningen av disse bønnene: «Led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra djevelen og alt det onde han vil føre oss ut i». For også om vi oversetter ordet med «det onde», så er likevel meningen her det onde som finnes i fristelsene, det vi fristes til - eller det fristelsen kan føre oss ut i. Dette ser vi ikke minst av den ordstillingen vi nylig påpekte.

Det som er sikkert, er at vi ber den sjuende bønnen fordi vi erkjenner fristelsenes makt og farer. Og derfor roper til den allmek­tige Frelser og ber: Fri oss fra djevelen og alt det onde som han vil føre oss ut i!

Er du så en gudfryktig sjel som har lært å ikke ha tillit til noe som helst i ditt eget falske hjerte. Du har erfart fiendens listige angrep og tillokkende knep. Ja, du er til og med blitt redd for at han kan føre deg ut i ondt uten at du ser og oppdager det. Du frykter kort sagt for djevelens angrep og ditt eget hjertes mangfold av falskhet. Da har du her den trøstefulle utvei å fly til den trofaste Gud som ser alt, og be nettopp denne bønnen, at han må våke over deg og fri deg fra alt ondt.

Da passer det nettopp best med det ubestemte ordet «onde» eller «det onde». Frels oss du trofaste, mektige Gud, fra alt ondt, også det vi ikke forstår. Du som ser alle djevelens skjulte nett og snarer, verden og vårt eget hjerte, og som har befalt oss å påkalle deg i all vår nød, frels oss du!

Det er en av de alminneligste bekymringer blant Guds barn, når de sier: Vel vil jeg ikke bevisst være falsk eller tilbe noe ondt. Men jeg frykter for at mitt hjerte skal bedra meg. Jeg er klar over at jeg mangler den og den kraften, men jeg vet ikke hvor feilen ligger. Jeg har opplevd hva det vil si å være «løst fra loven ved Kristi legeme», Rom 7:4 og 6. Jeg benytter meg av nådemidlene og vil våke og be. Men jeg mislykkes så altfor ofte i det å våke og be. Jeg frykter for at der er noe falskt i mitt hjerte, og dermed i min kristendom. Det kan være noe ubevisst som hindrer Herrens virke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier disse.

Ja, i en slik tåke, og med en slik frykt for noe ukjent ondt - er det ikke da en usigelig trøst å kunne få kaste all din bekymring på den trofaste Herre som selv lærte oss å be: Fri oss fra det onde? Og få si til ham: Frels meg fra nettopp det ondet som du vet om og ser hos meg, men som er skjult for meg! Ta du bort det som ikke behager deg, du trofaste, allmektige Gud. Og gi meg så det du ser jeg mangler!

I den forbindelse blir det viktig å holde klart for seg (det vi også av og til tidligere har pekt på som en viktig forutsetning) at Gud er den eneste som kan utforske og virkelig kjenne det bedratte hjertets skjulesteder og Satans dybder. Vi skal også huske på at Gud aldri har sagt at vi skal kunne utforske hjertet - nei tvert imot. Med egne ord sier Herren: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, og ondt er det, hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer», Jer 17:9-10. Her utelukker Herren uttrykkelig at noe menneske kan utforske hjertet, og sier at bare han kan det. Vi ser også at David, som hadde så rik en åndsutrustning, og som i profetiske stunder fikk se tusen år inn i framtida, likevel ikke kunne gjennomskue sitt eget hjerte. Han vender seg derimot til Gud og ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker»*, Sal 139:23 osv. Å, for en trøst det er at vi også i dette spørsmålet kan få kaste våre bekymringer på Herren!

Men vi må for det andre både vite og holde klart for oss at Herren Gud også er den eneste som kan lege det som er galt hos oss. Han har aldri sagt : Dere må skape nye hjerter i dere, dere må selv gjøre deres harde hjerter myke osv. Nei, tvert imot sier han: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte», Esek. 36:26. Også i dette vendte David seg til Herren og ba: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg», Sal 51:12.

Nå har Gud selv sagt at ikke vi - men han - er den som både kan kjenne hjertet vårt og lege det som feiler det. Og nå lærer han oss å be om dette. Da bør vi sannelig også med full tillit vende oss til ham, når vi er inne i en tåke som nevnt foran. Han er en trofast Gud, som ikke vil bedra den sjelen som selv frykter ham og dømmer seg selv, som vil ta lærdom av alt hans ord - også det som rammer vårt kjød aller mest. Like sikkert som at den trofaste Gud ikke bedrar en slik sjel, like sikkert kan vi da tro og vite at han også skal gjøre det vi ber ham om. Han vil selv ta på seg hele omsorgen for vår frelse, og ta seg av alt som er ondt og farlig, også det vi selv ikke forstår oss på. Han har selv lært oss å be: Fri oss fra det onde.

Men det som kanskje er ennå mer vanlig, er at vi i fristelsestider nok kjenner hva det onde er - men vi kan likevel ikke gjøre oss fri fra det. Jeg ser dette og hint som er synd, ja at det er djevelen som arbeider på å føre meg ut i det. Likevel kan jeg selv ikke gjøre meg fri fra det. Det har til de grader tatt meg til fange ved «syndens lov, den som er i mine lemmer», Rom 7:23. Det holder meg så fast. Jeg vet jo at det er synd, f. eks. hissighet, hat, urene lyster, begjær etter en annens eiendom osv., og jeg ser det farlige i det. Jeg synes det er forferdelig, og likevel kan jeg ikke skyve disse ting vekk fra hjerte og tanker. Ja, av og til kan det utmatte meg så til de grader at jeg er i ferd med helt å fortvile. Jeg kjenner meg fullstendig forlatt om ikke Gud selv i sin barmhjertighet tar seg av meg og frelser meg. Men nå lærer jeg hva det vil si: Fri meg fra det onde.

Å, fall da straks på kne og be - og tenk nøye over - at i slike stunder står vi overfor en fiende som det ikke finnes noen makt, verken i himmel eller på jord, som rår over - uten denne ene, den eneste Allmektige. Han har da også sagt: Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser, Jes 43:11. Luther sier: «Rør deg ikke med den hensikt at du selv skal kunne overvinne synden. For da vil du oppleve at den reiser seg mot deg til de grader at du er evig fortapt». Nei, her gjelder det bare for alvor å ty til den trofaste, allmektige Herre og be: Fri oss fra det onde!

Da vil det nok bli en veldig trøst, hvis vi virkelig kan ta det til oss, det som ligger i at Herren selv har lært oss å be nettopp slik til ham. Vi burde også tro at Herren, når han lærte dem denne bønnen, ikke vil bare spøke med hans barn når de er i nød. Men at han virkelig har til hensikt å frelse oss. Han sier jo uttrykkelig: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg og du skal prise meg», Salme 50:15!

Men selv om denne bønnen egentlig handler om fristelsens onde, så må vi ikke se bort fra at vi her også skal be, som Luther sier det, om frelse fra «alt ondt både til kropp og sjel, eiendom, omtale m.m.». Dette også fordi slikt ytre onde kan medføre fristelser for sjelen. Men vi skal samtidig alltid holde klart for oss * at når ikke noe ondt kan ramme oss, ikke en gang ett hår kan falle fra vårt hode, uten at vår himmelske far vil det, så er det alltid noe større, noe indre ondt, som Herren vil angripe og lege med det ytre ondet.

Det kan være en farlig sjelstilstand, en åndens falskhet, en selv­sentrert, løsaktig, utro eller ulydig tendens som Herren vil arbeide med gjennom de vanskelige ytre forhold han har latt deg komme opp i. Derfor bør vi først og fremst be Gud at han opplyser oss om dette ondet i sjelen og frir oss fra det først, så tar han seg nok også av det ytre, vanskelige forholdet etterpå.

Vi hører profeten si i Klag 3, når han taler om prøvelser, som f. eks. at en er forlatt, eller at en er blitt gjenstand for en feilaktig dom: «Hvem talte så det skjedde (på svensk: Vem er den som er böjd, och det skjedde) uten at Herren bød det?» osv. Og han tilføyer: Hvorfor klager et menneske som lever? La hver klage over sin egen synd! La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren. Dette er en overmåte viktig formaning, om vi virkelig vil frelses fra det onde! Herren er en stor og trofast venn, en venn for evigheten. Han vil frelse vår sjel - han vil frelse oss fra den evige fortapelse, ja fra helvete. Hvor utrolig bittert må ikke det utvortes menneske da ofte angripes, om det innvortes skal bevares til liv og helse!

Derfor, vær ikke så kjødelig sinnet at du bare ser på menneskene og på de ytre omstendigheter, når noe ondt rammer deg. Tro da fremdeles at det lever en Gud midt blant oss som har talt alle våre hodehår, og at ikke det minste ondt kan møte oss uten hans vilje. Gå heller i deg selv og ransak om det er noe i ditt sinn som Herren vil peke på med dette plagsomme ondet som har møtt deg. Hvis vi da ikke er fullstendig blinde, skal vi nok komme til å oppdage hva Herrens hensikt er. Og vi skal nok få se at det er en eller annen synd eller ulydighet som er bakgrunnen for det ondet vi nå opplever.

Vi skal komme til å innse og erkjenne at det ikke finnes noe som helst ondt som rammer oss, og som vi skal kunne forsvare oss imot og si at det ikke sto i noe forhold til vår synd. Så lenge du ikke vil søke etter grunnårsaken, nemlig din synd eller ulydighet, og søke forløsning fra det, så får du ingen fred i din sjel, - så sant du er et Guds barn og skal oppdraes for himmelen. David taler om å fortie synd for Herrens åsyn, d.v.s. å ikke ville tilstå sin synd for Guds åsyn, og søke nåde der. David sier om dette: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg» osv. «Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld. Derfor la hver from be til deg den tid du er å finne! Sannelig, når store vannflommer kommer, til ham skal det ikke nå», Sal 32.

Her ser du hvordan du kan bli frelst fra det onde. Men får du igjen fred i synden, får du fred ved fortsatt å bli stående i bevisst ulydighet eller en godtatt synd, da vil en utfrielse fra det ytre ondet bli din største ulykke. Da venter det deg en ny sorg i evigheten. Derfor: Hva ondt som enn treffer oss, og hvilken nød som enn måtte komme over oss, så kan vi ikke be: Fri oss fra det onde, uten tanke for våre synder. (Men igjen minner vi om at: Dette gjelder de ekte Guds barn som har en gudsfryktens ånd i sitt hjerte.)

Da skal det heller ikke drøye lenge, selv om de ytre vanskelige omstendigheter fra begynnel­sen opptar alle våre tanker, før våre øyne vender seg mot det indre, tenker etter og oppdager hva Herren vil med dette han har sendt oss. Da går det som vi alt har sagt: Du får ingen ro, ikke noe virkelig tillitsforhold til Herren, før du har bekjent dine synder for ham, har anklaget og dømt deg selv og erkjent deg skyldig i alt, så du sier: Jeg har fortjent tusen ganger mer her i tiden og i evigheten enn det onde jeg nå opplever, - for jeg har syndet. Frels meg, ja, fri meg fra min synd!

Fra dette øyeblikk, når vi slik ydmyker oss for Herren, bekjenner vår synd for ham og gir ham rett i hans dommer, da får vi igjen trøst, inderlig glede og barnlig tillit til hans nåde. Vi får vissheten om at Herren vil høre vår bønn - han vil frelse oss fra alt ondt.

*

Nå er vi altså klar over at alt det Herren gjør, har ett bestemt siktemål - at han vil lege vårt største onde: Synden. Han vil gjøre oss åndelig sterke og evig frelst. Men hva gjør han da ofte med oss for å nå dette mål? Ja, hva tror du han gjør for å oppnå dette? Jo, med dette som mål gjør han ofte helt motsatt av vår vilje og mening om hva som er best. Han tar f. eks. ikke bort vår utvortes plage. Og ofte heller ikke den innvortes. I stedet lar han kanskje mye åndelig ondt få plage vår sjel, trøtte, ja utmatte vårt gamle menneske gjennom stadige ydmykelser - mens vi mye heller ville være sterke og seirende. Herren fører dem han elsker på underlig vis, som han selv sier slik: For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker, Jes 55:8-9.

Derfor lar han det onde som plager deg fortsette ennå en stund, ja kanskje gjennom hele ditt liv. Og lar i tillegg ennå noe nytt ondt møte deg. Da vil dette bli til de grader hardt for deg, ja uutholdelig. Du vil komme til å bli oppbrakt over hvordan Herren fører deg - hvis du nå ikke tenker dypt over hva hans trofaste mening og siktemål er med dette. Ja, du må feste det dypt i ditt hjerte; at hans siktemål er å rense og forløse deg fra det største ondet, synden, å hellige hele din ånd, din sjel og ditt legeme og oppdra deg for himmelen.

Å, når en sjel får dette klart for sin bevissthet - da kan han til og med rose seg over sine trengsler (Rom 5:3), glede seg og takke Gud for sine bitreste erfaringer, og etter hvert bli et Guds under av et menneske. Som verdsetter sorgen høyere enn gleden, lidelsen høyere enn nytelsen, fattigdom høyere enn overflod, å bli foraktet høyere enn å bli æret, og døden høyere enn livet! Ja, et slikt sinn må vi ha. Og på denne måten må vi forstå og elske Guds underlige skole, - hvis vi skal kunne be denne bønnen på rett måte: Fri oss fra det onde.

Til slutt vil vi også nevne de tider som kan komme i vårt liv da denne bønnen bare får en eneste mening for våre hjerter: Kom Herre Jesus, forløs oss fra hele jammerdalen! Før det skjer blir vi jo ikke helt frelst fra det onde. Luther sier det slik i vår barnelære at vi ber i denne bønnen også om at Gud må «gi oss en salig slutt på vårt liv, og i sin nåde ta oss fra denne sorgens dal til seg i himmelen». For hvor godt vi enn ville kunne få det for både sjel og legeme, så vil alltid synden, dette bedrøvelige onde, henge ved oss i vårt legeme. Er vi da ekte barn, har stilt oss under Guds oppdragelse og tukt, er oppriktige så vi ikke kan leve fritt i noen som helst synd, - ja, da vil hele vårt liv være et korsfestet liv, en langsom og smertefull død. Derfor blir denne jord alltid en sorgens dal. Vi må ikke la noen innbille oss noe annet!

Selvsagt gir Herren oss også hvile og glede i denne dal. Hvis ikke han gjorde det, ville vi ikke holde det ut. Derfor opplever vi også tider med velsignelse, fred og fryd for Herrens åsyn, så vi kan «glede oss under gudsfrykt». Da skal vi motta og bruke denne tiden i takknemlighet, men samtidig alltid modnes og forberede oss på nye prøvelser. For hele vår vandring på denne jord består tross alt av en kjede vekslende mellom sorg og glede, en stadig svingning og uro. Sirak* sier: «Her er alltid sorg, frykt, forventning og til sist døden». Derfor sa også apostelen at «vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler», Apg 14:22.

Som vi nettopp nevnte, så vil alltid minst én sorg gjøre livet bittert for oss - nemlig den at vi aldri kan stå fram for vår nådige Gud uten synd. Selv om vi er benådet med den store, usigelige lykke å få være et Guds barn, å være utvalgt ifra verden, å være ført fra mørket til lyset, fra Satans makt til Guds elskede sønns rike - så er det likevel alltid en stor sorg at vi hver eneste dag, på tross av dette, skuffer vår nådige Frelser med våre synder. Vi skuffer ham med vår vantro, vår ulydighet, vårt kalde hjerte, vår utålmodighet osv.

Det er i sannhet forferdelig hvis vi tar for oss en bestemt periode i vårt liv. Vi ser på den ene side hvor usigelig trofast og nådefullt Herren førte oss i denne tiden. Hvor trofast han kalte, drog og voktet oss, hvor langmodig han forlot oss alle våre synder og tuktet oss for våre avsporinger. Han lot oss ikke mangle noe som vi trengte for vårt åndelige liv.

Så må vi på den andre side på det sterkeste både skjemmes og bedrøves når vi ser på vår utroskap, vårt kalde hjerte og ulydighet, som vi sto fram med overfor all denne hans nåde. Vi elsket og takket ham så lite for all hans kjærlighet. Vi var så utålmodige under hans tukt, så ulydige mot hans bud. Vi våket ikke alvorlig og kjempet mot synden. Vi hadde ikke i hjertelig lyst samfunn med ham i bønn. - Å, for en uverdig synd er ikke dette hos et benådet Guds barn! Skulle ikke hvert åndedrag og pulsslag tilhøre vår Frelser? Skulle ikke mitt hjerte brenne for ham hvert øyeblikk, - han som kjøpte oss så dyrt med sitt blod, og som gjennom hele mitt liv har båret meg i sine kjærlige armer!

Likevel ser jeg altså at hjertet mitt fremdeles er så kaldt, så ustadig, så lite glad i Jesus og så vantro! Er ikke dette nettopp så mye ondt at en i sannhet må be over dette: Kom, Herre Jesus, og gjør slutt på dette syndefulle livet! Fri oss fra det onde, kom og ta oss herfra og hjem til deg!

Men ved siden av sorgen over at vi stadig synder mot vår Gud, har vi også en kilde til stadig uro og stress i det gamle forgiftede hjertet, dette urolige onde som aldri lar oss være i fred for disse stadige nye begjærene. Hjertet er en gudløs ting. Gud, hans nåde og vennskap er ikke nok. Nei, det gamle hjertet vender stadig vårt blikk mot andre saker, mot dette eller hint sanselige gode som skal gi oss mer glede enn det Gud gir. På denne måten blir vi stadig bedradd.

Men en gjenfødt sjel kan aldri tilfredsstilles med noe som helst jordisk. Og sjelens brudgom vokter sin bruds hjerte med hellig nidkjærhet. Derfor ødelegger han vår nye fryds kilder som avleder oss. Eller han tar dem fra oss på annen måte. Ofte tukter han oss også i vårt indre for dette hjertets avvik. Gjennom alt slikt får vi stadig vekk ny uro.

Det mest utmattende
er at hjertet aldri synes å lære. Hvor bittert det enn har fått angre sin dårskap, så kommer det snart tilbake med nytt. Å, det plagsomme hjerte. Gamle Bunyan skriver:

«Hvor mye fristelser må Jesu venner tåle?

Alt ondt vil ramme den som hos sin Gud vil bli.

Om enn han fortsatt står når hjertet vil bedra ham,

det gir ei opp, men dukker snart på nye måter fram.

Det kommer fort og stadig vekk på nytt».

Dette er altså en stadig kilde til uro i dette liv. Så har vi i tillegg også den utryggheten som følger i kjølvannet av vår svake tro, og det faktum at vi ikke ser helt klart - som alltid følger med vandringen i tro - fordi vi ikke ser noe av det vi håper, Rom 8:24-25.

Vi ville jo så gjerne få beholde vissheten om Guds vennskap - uten at vi så titt skulle komme inn i frykt. Men vi opplever både den daglige syndens elendighet, dette at en aldri kan leve slik som en bør, og erkjennelsen av djevelens stadige innsats for å fange våre hjerter på nytt. Som gjør at vi faktisk frykter for et virkelig frafall der vi mister målet i himmelen.

Vi opplever også den indre tilstand som tåkete, når vi i lange tider ikke kjenner noe som helst av Guds nåde og nærvær. Da skyter også Satan sine glødende skudd mot våre hjerter. Alt dette fører med seg en viss åndelig utrygghet, som gjør at livet vårt nesten er som soldatenes feltliv i krig. Verken dag eller natt er de trygge for kuler og nye angrep og kamper, kort sagt: Synden, uklarheten og kjødets strid mot Ånden. Med slike forhold som bakgrunn er det Paulus så trøtt og bedrøvet utbryter: Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Rom 7:24.

Hva er der da å si på at det ofte blir tungt for Guds barn å bo under slike omstendigheter blant dem som hater fred (Sal 120), og at de da iblant løfter sine hender mot himmelen og ber: «Kom, Herre Jesus!»

Apostelen sier jo: «Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen», 2Kor 5:2. Kristus sier også dette om det spesielle tidspunkt da tegnene begynner å vise seg for hans komme: «Rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning nærmer seg», Luk 21:28.

Før det skjer er vi aldri helt forløst. Kjødet, djevelen og verden forfølger oss. Derfor blir også følgende ofte en rett kristen bønn: «Herre, kom og forløs oss helt fra det onde. Kom og ta oss fra denne jammerdal til deg i himmelen!» Men vi må likevel alltid be med den innstilling at vi bøyer oss for Herrens vilje. Vi må alltid passe oss for det falske hjertet som somme tider vil dø, og somme tider vil leve her - begge deler med like selvisk trang. Derfor bør vi alltid be Gud om et helt overgitt sinn.

Men så er det da også en umåtelig stor trøst, når alt blir både bittert og tungt på denne jord, at vi husker på at alt tar en gang slutt! Jeg skal ikke alltid være syndig og svak, redd og engstelig. Det skal ikke alltid være noe uklart, eller være noen avstand mellom min Frelser og meg. Satan skal ikke bestandig friste og anfekte meg. Verden skal heller ikke alltid forfølge og sette ut usanne rykter om meg. En dag skal jeg ta en glad avskjed med hele hæren av indre og ytre fiender og i sannhet kunne si:

Jeg takker deg til slutt fordi

du forfulgte meg, nå er det slutt

nå kommer du ikke etter.

«Herren skal fri meg fra all ond gjerning, og frelse meg inn i sitt himmelske rike», 2Tim 4:18. Hva sier så Guds ord om det riket og Herrens forløste folk på den dagen? Jo, slik taler Guds ord: «Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly». «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer, for de første ting er veket bort». «Det skal ikke lenger være noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i staden, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt, og hans navn skal være på deres panner. Natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem, og de skal være konger i all evighet», Jes 35:10, Åp 21:4 og 22:3-5.

 


 

For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen!

Etter den nåde Gud har gitt oss har vi nå gjennomgått selve bønnesukkene i denne gudgitte bønn, alle bønners bønn; Fader vår. Men skal vi nå ikke bare forstå denne bønnen, men også av hjertets lyst bruke den, så kreves det egentlig ennå et forhold; at vi til slutt også kan si et virkelig Amen til vår bønn. Det vil si at vi ber med en virkelig hjertets tro og tillit til at Gud også skal bønnhøre oss. Det er dette «Amen» et uttrykk for.

Ordet «amen» kommer fra den hebraiske grunnteksten, og er egentlig et ord som bekrefter eller forsikrer/garanterer. Det gir her uttrykk for vår fulle visshet om at disse bønnene er velbehagelige for vår himmelske Far, og helt sikkert er hørt av ham. «Amen, amen, det er: ja, ja, det skal skje». Men dette ordet forutsetter også oppriktighet, d.v.s. at det blir uttalt som hjertets fulle mening. Og hvordan står det til med dette forholdet?

Her har vi igjen et sørgelig forhold vi kan legge merke til. Det er mange Guds barn som feiler nettopp her, om de ellers er opprik­tige nok. De reiser seg fra sin bønn uten å holde klart for seg hva de nå kan vente seg av dette. De avslutter bønnen uten i det hele tatt å stille spørsmålet: Får jeg nå det jeg begjærer? Vil Gud virkelig gjøre det jeg nå har bedt ham om? Eller om de kanskje har stilt seg dette spørsmålet, så er de så usikre på det at de har verken trøst eller kraft av bønnen. De går fra bønnestunden like ulykkelige som de gikk til den.

Én ting er at bønnen på den måten blir både smakløs og et tungt og bekymringsfullt arbeid. I tillegg vil en slik sjel i enhver situasjon som oppstår oppleve at han står uten både hjelp og trøst fra Herren.

Det er vantroen og det overfladiske sinn som virker et slikt bønneforhold. Det bevirker igjen at vi ikke har klart for oss om våre bønner er velbehagelige for vår Far og er hørt av ham. Eller hva skulle ellers grunnen være til at et bekymret menneske også etter sin bønn er like lite trøstet og fremdeles like engstelig som før han ba. Det er jo som om den Gud og Frelser som han har bedt til ikke skulle finnes, og dermed heller ikke har hørt ham. Og hvorfor går han etter sin bønn tilbake til samme selv-redningsaksjon, samme egen-innsats og egen-omsorg som før?

Alt beviser at han har bedt uten noen som helst tro og mening. Han har i bønnen sin bare fektet i været, bare ropt, men ikke vært oppmerksom på grunnlaget for en sann visshet om bønnhørelse. I stedet har han vært opptatt med seg selv og sin bønn, hvordan han opplevde og følte bønnestunden.

Men har vi så grunnlag for en sann visshet om bønnhørelse? spør kanskje noen. Det spørsmålet er meget viktig. Og svaret er at vi har så godt grunnlag for visshet om bønnhørelse, at om vi bare fikk øynene åpnet, så ville vi begynne å rope bare av fryd over alt dette.

Derfor er det vel riktigst å si at her er det bare om å gjøre at Gud ved sin nåde kan få åpnet våre øyne. Da vil det gå som med Elisas tjener som stod der sjokkert over fienden som hadde omringet dem. Det ble alt sammen løst ved at Elisa ba: «Herre! Åpne øynene hans så han kan se». Straks så han at fjellet var fullt av hester og vogner av ild omkring Elisa, 2Kong 6. Slik ville vi også være fulle av tillit i vår bønn - hvis vi bare hadde øynene åpnet så vi kunne se hvilke grunnlag vi hadde for bønnhørelse. Vi skal peke på de tre viktigste.

Den første og viktigste årsaken er at det er Herren selv som har sagt til oss at vi skal påkalle ham i nøden, og lovet: «Jeg vil utfri deg og du skal prise meg», Sal 50:15. Hvis Gud aldri hadde sagt noe som helst om bønn, så hadde vi aldri mens vi lever her kunne visst om han virkelig ville høre oss, eller ikke. Vi ville levd i en evig uvisshet. Men det behøver vi altså nå slett ikke. Det er Guds egen befaling at vi skal skynde oss til ham, og Guds eget løfte at han vil høre oss.

Stans opp og tenk etter! Er det noen tvil om det Gud selv har sagt? Hvem er Gud? Tror du på Gud? Er Gud å stole på? Kan Gud gå fra et eneste av sine ord? Er ikke ett ord fra Guds munn sikrere enn alt annet som du ser for dine øyne? Be Gud om et åpent sinn så du kan se hva som ligger i dette at Gud selv har befalt oss å be!

Til sist skal du være klar over at i din bønn finnes det ikke noe annet enn hans egne ord og løfter som påvirker den store Gud til å gi deg noe. Alt det Gud gjør, det gjør han for sin egen skyld. Luther sier så treffende: «Hvis Gud ikke hadde befalt oss å be, og lovet oss å høre, så var det ikke en eneste skapning som kunne få det aller minste av ham ved sin bønn. Legg derfor merke til følgende: Det er ikke den andektige bønnen som er god og riktig. Heller ikke den bevegede, lange bønnen om timelige eller evige goder. Nei, den bønnen er rett som bygger og stoler fullt og fast på Guds velsignelse. Den blir hørt (hvor fattig og uverdig den så er i seg selv) for Guds sannhets og løfters skyld. Guds ord og løfter gjør din bønn god - ikke din andektighet. Dessuten er jo troen på Guds løfter den rette andektighet. Ja, uten dette er enhver andektighet helt og holdent bedrag».

Her har vi et fast grunnlag for vår tillit i bønn: Vi skal bare holde våre øyne festet på det Gud har sagt, i stedet for å famle etter egne følelser. Nå kan jeg altså på Guds generelle befaling om å be, være sikker på at det er Herrens vilje at jeg skal kalle på ham i nød. Men da må jeg også kunne være fullstendig overbevist om at det er til Herrens velbehag at jeg ber denne bønnen han selv har lært oss. Hvis ikke ville jeg vel kunne komme i tvil om akkurat min bønn og i min situasjon var etter hans behag. For «vi vet ikke hva vi skal be om slik som vi trenger det», Rom 8:26. Men når nå kongen selv har lært oss de bønnene han spesielt vil høre, og mitt eget hjerte av seg selv har akkurat samme nød, begjær og bønner som Herren har lært oss, da må jeg vel kunne være sikker på at min bønn er etter hans vilje! Legg merke til at vi sa: Når mitt eget hjertes bønn helt og fullt stemmer overens med hva Herren selv har lært oss å be.

Derfor har bønnen Fader vår en betydning uten grenser. Den er ikke bare den mest fullkomne bønn. Men den er til og med en bønn Herren har gitt oss ord for ord. Han må da både elske og ha til hensikt å ville gi det han selv har lært oss å be om! Er ikke dette overbevisende? Tenk over dette forholdet ennå en gang: Kristus, den trofaste Frelser, har selv sagt: «Slik skal dere da be: Fader vår osv. Når vi så gjør nøyaktig slik som han har lært oss, og ber av vårt hjertes behov akkurat det samme som han har lært oss å be - skulle vi da fremdeles være i tvil om han vil høre oss?

Men vi burde også kunne overbevises om denne Herrens hjertelige vilje til å høre oss, bare av det første ordet i denne bønnen, nemlig ordet Fader. Tidligere har vi sett nærmere på dette ordet, og lagt merke til den dybde og inderlige mening det har i Jesu munn. Gud er vår rette, vår virkelige Far, som har skapt alt det som finnes på jord utelukkende for oss, hans barn. Han har til og med gitt oss sin Sønn for å gjenopprette den barneretten vi hadde mistet. Skulle han da ikke gi oss alle ting med ham? Rom 8:32. Skulle vår himmelske Far være hardere enn vi er, vi som er onde?

En jordisk far pleier da å ha ømhet for sitt barn, så han ikke gir det steiner for brød. Hva skulle vi da vente oss av vår himmelske Far? Må Gud åpne våre øyne så vi ser! Da ville vi si: Herren Gud har befalt oss å be. Han er vår Far, den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden, Ef 3:15. Da må han også garantert ville høre vår bønn, spesielt når han til og med selv har lagt ordene i munnen på oss.

Men en annen grunn for vår visshet om at han vil bønnhøre oss, er at han også kan gjøre alt. Dette ser vi av de sterke ordene i slutten av Fader vår: For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Disse ordene skulle ikke bare være en lovprisning til Gud. De skulle være en mektig trøst for oss om at vår Far er en mektig Herre og konge, som meget lett kan gjøre alt det vi ber om - også det som måtte se umulig ut for oss. Vi trenger denne trøsten. For det kan være en av de største hindringene for vår tro i bønn at vi anser det ene eller det andre umulig.

Det er hedningen i hjertet vårt som ikke vil tro at Gud kan gjøre noe mer enn vi kan. Når vi forgjeves har søkt hjelp i hva vi eller andre mennesker kan utrette med våre krefter - da tror vi at saken vår er uløselig. Da trenges det sannelig en Gud som kan utrette noe mer enn vi og andre mennesker kan. Men har vi så en slik hjelper? Herren Kristus har lært oss å bekjenne at vår himmelske Far er nettopp en slik.

*

For riket er ditt, d.v.s.: Du er en allmektig og veldig konge over alt det du har skapt. Du kan befale over alle krefter både i naturen og i åndens verden. Derfor kan du lege alt og gi oss alt som er nødvendig for vår frelse.

Makten er din, d.v.s.: Du kan også selv utføre alt det du vil. Og når du har befalt oss noe, så må du også selv gi oss kraften til å utføre det. Derfor må vi få begjære alt av deg.

Og æren er din, d.v.s. du skal ha lov og pris i evighet. Derfor må det være store og herlige ting du skal gjøre. Vi, arme skapninger, betyr ikke mye, men æren er din, O Herre! Så gi oss det vi har behov for - til din æres forherligelse! Hvem vil prise deg i dødsriket? Sal 6:6. Frels oss derfor til ditt himmelske rike! For som riket og makten er din i all evighet, så skal også æren være din i all evighet. Ja, til og med mens vi lever her kan vi merke at hvis bare våre øyne var åpnet, så ville vår tillit være så stor at vi kunne si: Skulle noe være umulig for Gud, den allmektige skaper?

Den tredje grunnen for vår visshet om bønnhørelse, eller rettere den første og den siste grunnen, finner vi sluttelig i vår Frelser. Vi ser det i hele hans hengivenhet, hans tjenende gjerning, hans for­bønn, hans trofasthet, hele hans person.

Her ser vi det som framfor alle ting burde overbevise oss om at alt det vi ber om i hans navn også virkelig vil bli gitt oss. Vi skulle la oss overbevise om denne første og siste grunnen for all nåde gjennom selve ordet Amen. - Ikke bare fordi Frelseren så ofte bruker det ordet (i Bibelen vår oversatt med «sannelig, sannelig»), men spesielt fordi han også selv heter Amen. Det kaller han seg jo selv i Åp. 3;14: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne. Og Paulus sier om ham i 2Kor 1:20: For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen. Det vil si: Alle Guds løfter blir oppfylt i Kristus. Der, i Ham, har vi vår fullkomne verdighet og all vår ære. Her utslettes da også den største hindringen for vår tro: Vår uverdighet.

Hør dette: Det er utelukkende Kristus som behager Gud! Kristus sa: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn, Joh 16:23. Og hva det vil si å be i Jesu navn, det vet vi er å begjære alt på Jesu regning, for hans fortjeneste, på bakgrunn av den uendelige verdi av alt han har gjort og har lidt for oss.

Vi sier liksom til vår Far: Se ikke på oss, se på din Sønn! Hos oss ser du bare elendighet - i ham all vår verdighet osv. Og Gud har en gang for alle sagt at han ikke vil regne med oss syndere, men bare med sin Sønn.

Når vi tror på hans Sønn, vil han ikke holde oppgjør med oss og spørre etter våre synder. Men han vil gi oss alt etter sin Sønns fortjeneste. I ham har alle Guds løfter sitt ja og amen. Ber du i Jesu navn, vil ikke det minste sukk være forgjeves. Da kan heller ikke din største uverdighet hindre bønnhørelse. - Alt er ja og amen i Ham! Gud, gi oss opplatte øyne og øk vår tro!

Så har vi nå også sett på grunnlaget for vår visshet om bønnhørelse. Av den første grunnen så vi at Gud vil, av den andre at han kan, av den tredje at han sannelig skal gjøre det han har lovet oss, eller at det er ja og amen i Ham som er gitt oss. Kunne vi tro dette, hva sto det da igjen?

Nå gjenstår det ikke mer enn det som heter praksis, d.v.s. at vi går til selve verket og ber den aller beste bønnen, alle bønners bønn. Av flere grunner burde den være spesielt kjær for oss under vår pilegrimsvandring gjennom denne jammerdal.

Det er en bønn som alle Guds barn over hele jorden samstemmer i ved den ene, vår felles Fars føtter. Det er bønnen som alt bees på mer enn tre hundre og femti ulike språk, og derved utgjør en underlig ytre demonstrasjon av den Åndens enhet som finnes mellom Guds barn.

Hele denne store skaren som ingen kan telle, av alle folkeslag, stammer og tungemål, med alle sine større og mindre ulikheter, ber likevel av hjertet samme Fader vår. Alle ber av hjertet: Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje osv. Om hele denne store skare kan en i sannhet si med evangelisten: Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel, Apg 4:32.

De har alle de samme sukk, samme hjertets begjær, samme kamper, samme tillit og samme hovedsak. Alle disse sukk, disse kamper og problemer er inkludert i denne bønnen ved Mesterens egne ord. Derfor kan den med rette kalles alle Guds barns bønn. Derfor sier vi da også: Fader vår, og gjennom hele bønnen vår og oss.

Så skal vi da be denne bønnen for og med alle Guds barn på jord helt til Herren kommer igjen og samler sine barn som er spredd utover, og troen og bønnen vender tilbake til det evige salige hvor det både sees og oppleves. Ja, hjelp oss alle sammen til det, du vår Far som er i himmelen! For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen!

 


 

 

 

 


 

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit