1. april

Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Sal 103:8.

Overfor slike ord kan nok en fattig sjel sukke: «Å, bare jeg ikke var så stor en synder! Gud er nådig mot sine venner, og dette ordet må jo være en trøst for dem - men ikke for meg! Jeg er støtt bort fra hans åsyn. Overfor meg står han som en «hevnens og gjengjeldelsens Gud». Jeg både ser, og til og med kjenner jo at han er vred på meg! Jeg opplever jo at han aldri vil høre når jeg ber! Jeg kjenner jo hans dom i hjertet mitt. Jeg søker ham i Ordet, men opplever slett ikke noen trøst eller kraft av det. Jeg søker ham i bønnen, men får aldri noe nåderikt svar, bare dom og straff. Herren har forlatt meg!»

Stakkars sjel! Hvem har malt et slikt bilde av Gud for deg? Det har djevelen og ditt eget løgnaktige hjerte gjort! Du har et fullstendig falskt bilde av Gud. Ja, det er jo tvert imot et bilde av djevelen du holder opp for øynene dine! Hør nå her hvordan Guds ord skildrer Guds hjertelag:

Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Han anklager ikke for alltid, og holder ikke evig fast på vrede. Riktignok kan Herren over en viss tid «anklage» deg, og vise sin «vrede». Da kan han, i en slik vredens tid, også skjule seg for deg, så du kan oppleve det som om det går svært lang tid uten at du synes du ser ham. Men det er umulig at han kan anklage deg slik, eller holde fast på vrede, til evig tid.

Legg merke til denne forskjellen: Alt Guds ord, fra Bibelens begynnelse til slutt, og alt han har gjort med Israels barn, viser klart nok at Herren aldri for evig forlater andre enn de selvsikre gudsforakterne som alltid har stått imot ham og hans ord. Men han har aldri virkelig for alvor forlatt dem som dømmer og tukter seg selv, som roper i sin nød til Herren, og bare lengter etter å få være hans barn.

Sirak sier: «Se på de gamle slektene og gi akt på dem! Hvem trodde på Herren og ble til skamme? Eller hvem fryktet Gud og ble forlatt? Eller hvem kalte på ham og ble overhørt av ham? For Herren er miskunnelig og barmhjertig, så han tilgir synden og frelser i trengsels tid. Ve dere som har mistet tålmodigheten!»

Ja, ve den som heller velger å tro på sitt eget hjerte og følelser! Ve den som ikke heller, stikk imot alle egne tanker, tror på Gud!

Hør hva han sier selv! «For så sier den høye og opphøyede, han som troner for evig. Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og ydmyk i ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende. For jeg anklager ikke for evig. Jeg er ikke alltid vred. Men en Ånd skal blåse fra mitt åsyn, og jeg skal skape liv» (C. O.R’s bib.tekst).

Hør nå! Er dette Guds eget ord? Så tro det da! Gjør ikke Gud til en løgner!

Som vi har hørt vil han anklage oss, men ikke for evig. Han imøtegikk den kanaaneiske kvinnen lenge, og sammenliknet henne til slutt med en hund. Men hun trodde fortsatt på ham. Hun skjøv fra seg det synlige som ville stenge veien for henne. Og rettet blikket bare mot hans hjerte, som etter alt hun hadde hørt om ham skulle være fullt av kjærlighet. Så tok hun ham på ordet: «Men de små hundene spiser likevel smulene som faller fra sine herrers bord».

Da kunne han ikke lenger holde seg. Da frydet hans hjerte seg i kjærlighet, og han utbryter: «Kvinne, stor er din tro! La det bli som du vil!»

Der ser du hvordan hjertet hans er, selv når han anklager eller imøtegår oss. Der ser du hva det er han aller helst vil: At vi fremdeles skal tro! En ser tydelig at det var hans store glede at kvinnen hadde en slik tro. Det er et klart gledesutbrudd i ordene: «Kvinne, stor er din tro!»

Vil ikke du også glede ham på denne måten; la ham få skjule seg for deg, og du likevel tror?

Å, det gjelder frelse og evig liv! La ikke djevelen omskape Gudsbildet for deg! Her ser du det virkelige bildet av Gud: Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn.

«Barmhjertig», det betyr at Gud lider med dem som er i all slags nød, og ville ikke holde ut at vi skulle rope til ham og ikke bli hjulpet. Jesus sier: «Skal ikke Gud skaffe sine utvalgte deres rett, de som roper til ham dag og natt?»

«Nådig», det betyr at Gud ikke handler med oss etter våre synder, men etter den fredspakt han har opprettet med Kristus.

«Sen til vrede og rik på miskunn», det betyr at han er langmodig, holder igjen, venter, for å få anledning til å vise sin nåde.

Mange tusen tanker og bilder av Gud bygger seg opp i hjertene våre. Men dette er det eneste sanne bildet.

Så snart noe annet bilde av Gud reiser seg for ditt indre øye, - som at han vil handle med deg etter dine synder, eller at han ikke bryr seg om deg og har forlatt deg, - må du straks si: Nei, dette er ikke det rette bildet. Dette er falskt og fordreid. Eller: Dette er ikke et bilde av Gud, men av djevelen.

For den sanne Gud er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn.

Til toppen

2. april

Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, lov hans hellige navn! Sal 103:1.

Nå er spørsmålet: Hvordan har David fått et slikt hjerte? Hva er det som har gjort at Herren er blitt så hjertelig kjær for ham?

Svar: Det er bare syndenes forlatelse og vissheten om den, som virkelig kan gjøre et menneskes hjerte lykkelig, varmt og brennende. Et menneske kan tro alt Skriften inneholder om Kristus, og tro det så sikkert at han tusen ganger kunne dø på den troen. Men kjenner han ikke sine synder, men bare går der sikker og selvtilfreds, så kommer det av at han i all sin tro aldri har noen kjærlighet til Gud, ingen glede - og først og fremst ikke noe liv i Gud. For hele hans gudsliv består bare i kunnskap og kristelig aktivitet.

Og videre; om et menneske bare kjenner syndene sine, så det er knust både til legeme og sjel, men ikke har fått troens visshet om full forlatelse, så blir det fortsatt like kaldt og dødt. Om det så strever seg til døde for å vekke hjertet til en ekte kjærlighet og glede.

Det er alltid to ting Skriften viser er uatskillelig forenet: Omvendelse og tro, eller en overflod av synd og en uendelighet av nåde.

Men, å, for et nytt liv, for en fryd, for en brennende ånd, og for en lyst og kraft til alt hellig som jeg får når jeg i min største uverdighet får høre den allmektige Gud forsikrer meg om at «Dine synder er forlatt. Du har fått nåde for alt. Du skal alt her på jord få leve i et rike hvor ingen synd tilregnes deg, hvor du i mine øyne hvert øyeblikk er hellig og ulastelig!»

Hør dette, alle sammen! Det sies så ofte, men må alltid gjentas på nytt, for det blir stadig glemt. Hør: Dette er den eneste veien for å bli både frelst og hellig, bli rettferdig for Gud og glad og varm i hjertet, villig og skikket til alt godt.

Når et menneske vekkes opp fra den forskrekkelige syndens søvn, og begynner å søke frelsen, -. Eller når en kristen på nytt våkner opp fra sin likegyldighet og synd, men går ut i et trellesinn, -. Da blir det oftest en stor nød for et slikt menneske at det ikke kan elske Gud slik som det burde, og som det ser at David eller andre Guds barn har elsket Gud.

Da uroes han, da ber han, da anstrenger han seg for å kunne elske, kunne få et varmt hjerte. Men han får det ikke til. Han er fortsatt like kald. Han ber om kjærlighet, men kjenner på samme kulden. Han strir mot sin kjærlighet til avguder; andre ting eller personer som er blitt mer kjære for ham enn Gud. Men han elsker dem ennå. Da blir han fortvilet over dette, og med rette, fordi han ikke elsker Gud, mener han.

Men hvis han nå ikke bare forstår, men med det nye synet Ånden har gitt ham endelig innser at det var jo virkelig fortapte syndere Kristus kom for å hjelpe, -. At han kom for å gjøre i vårt sted akkurat det som loven ikke kunne utrette i oss. Det var jo akkurat det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet; som gjorde at han har elsket Gud for oss. At han har vært ren, hellig og rettferdig for urettferdige. At alt er fullbrakt, alt er nå ferdig. At så elendig dette mennesket nå er, så uverdig og ubrukelig han nå er, så kald eller varm han er, - er han likevel rettferdig, hellig, ren og benådet i Den Elskede.

Og når han i troens lys ser, og får all sin trøst i dette, og blir frigjort og overbevist om at han er benådet, - ja, da elsker han. Da kan han elske. Da kan han ikke la være å elske en så overstrømmende nådig Gud og Far. Da er det født   et nytt liv i hjertet hans. En fryd, kjærlighet og en inderlig lyst til Frelserens bud og veier.

Da kan han ikke annet enn love og prise Gud av hele sitt hjerte. Og da kan han synge som David: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, lov hans hellige navn. Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer».

Det er på denne måten det foregår at en får et hjerte som David hadde. Du kan være kristelig, ydmyk, ha stor visdom og gjøre mange gode gjerninger. Men har du ikke gått denne veien, denne mørke, ynkelige, elendige veien gjennom syndenød til benådning i Kristus -. Å, da er alt sammen et bedrag!

Det skaper nok folk som er hyggeligere enn verdens mennesker. Men det skaper ikke kristne mennesker som er «ikledd Kristus». For uten at en er kommet i syndenød, kan det ikke skje på rett vis at en ikler seg Kristus.

Det går selvsagt an å være et særdeles rettskaffent og kristelig menneske her på jord. Men når det øyeblikk kommer da kongen går inn i bryllupssalen for å «se gjestene», vil det vise seg at dette mennesket mangler bryllupsklærne. Og derfor, på tross av all sin kristelighet ved bryllupsbordet, skal han kastes ut i «det ytterste mørke».

Nei, vi må alle sammen gå Davids og synderinnens vei! Hva for noe? Skal en altså måtte ut og synde for å bli frelst? Å nei, det finnes nok av synder i livet ditt allerede! Det mangler ikke på synder i våre liv. Feilen er at vi ikke kjenner dem.

Men du ville nok få kjenne syndene dine mer enn du orket å bære, bare du fikk nåde til å ta til deg Guds ord. Bare «gudsfrykt fikk komme for dine øyne». Bare Guds hellighet fikk skinne inn i din samvittighet og ditt hjerte, slik at all dets urenhet, likegyldighet, hykleri, selvsikkerhet osv., endelig fikk bli store synder for deg.

Når selve hjertet blir angrepet på denne måten, da blir nok nøden større. Men da blir også nåden ekte og stor og overstrømmende. Da blir hjertet født på ny - og da er du blitt en sann kristen.

Til toppen

3. april

Siden døden kom ved et menneske, kom også oppstandelsen fra de døde ved et menneske. For slik som vi alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. 1Kor 15:21-22.

Vi må aldri glemme at Kristus kom for at han i alle forhold skulle gi oss tilbake det som vi tapte i Adam, skulle gjenopprette alt som gjennom Adam var ødelagt i syndefallet.

Men nå var det ikke bare synden og fordømmelsen som kom over alle mennesker gjennom Adam. Men også døden og alt det den medførte, blant annet på det fysiske område, ved tilintetgjørelsen av menneskets legemlige del.

Derfor skulle Kristus også gjenopprette dette, slik at vi gjennom ham skulle få tilbake et helt menneske slik det var før syndefallet, blant annet et skjønt, friskt og udødelig legeme.

Som vi nettopp sa, skulle Kristus gjenopprette alt det vi hadde tapt gjennom syndefallet. Du som leser dette tør nok på grunn av Guds nåde gladelig tro det apostelen sier i Rom 5, at «slik som synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, slik kommer også rettferdigheten og livet gjennom det ene mennesket. Altså, slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik blir den enes rettferdighet til rettferdiggjørelse, til liv for alle mennesker. For slik som mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik blir også mange rettferdige på grunn av den enes lydighet».

Men tror vi dette herlige evangeliet, da må vi også tro det apostelen sier her om gjenopprettelsen av legemet: «Slik som vi alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus».

Vi må ikke plukke i stykker Kristi verk. Hans gjenopprettelsesverk var fullkomment. Han skulle uskadeliggjøre alle våre fiender: synden, djevelen, døden og fordømmelsen. Men så lenge vi lever her i livet, er alt dette usynlig og helt uforståelig for vår fornuft. For Gud har latt alt dette ondes ytre bilde fremdeles leve hos oss, for at vi skal øves i troen.

Når jeg er blitt et Guds barn, kan jeg fremdeles ikke se at synden er tatt bort. Jeg må ennå se og kjenne syndens liv og kraft i mitt kjød. Jeg vil da se meg som helt forkastet av Gud, hvis jeg ikke har den guddommelige overbevisningen som heter tro dypt grunnfestet i hjertet mitt. Den troen som er født gjennom budskapet om at Gud har fordømt synden i kjødet, slik at synden i Guds øyne ikke lenger er en synd som kan fordømme meg.

Men i denne troen kan jeg da med største sannhet si: «I all min synd er det ingen synd, det vil si innfor Gud, som vet at Kristi dyrebare blod gjelder. For Gud er jeg fullstendig syndfri. Jeg er helt rettferdig og ren, bare ved Kristi blodige forsoning, bare i Kristus».

Det samme gjelder når jeg kjenner på hvordan djevelen raser i meg og i alle mennesker. Da synes det temmelig usannsynlig at han er overvunnet av Kristus.

Men når Kristus har sagt det, må jeg likevel tro det og si: «at han raser skal ikke skade meg noe som helst, bare jeg blir værende i Kristus. Han skal tvert imot bare være til nytte for meg ved at han driver meg til en større erfaring i troen og bønnen».

Det samme gjelder når døden legger legemet mitt i jorden, så det oppløses og blir til støv. Da er det like usannsynlig at dette legemet skal stå opp og leve i all evighet. Men når Kristus har sagt det - når Kristus har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør». Da kan jeg glad og frimodig si: Kristus skal ikke bli gjort til løgner gjennom dette ordet. Det er et ubegripelig under. Synden gjelder ikke lenger som synd, djevelen kan ikke skade meg, døden skal ikke beholde meg. For Kristus er en fullkommen Frelser!

Luther sier: «Når Kristus virkelig har utført sitt verk (å gjenopprette det som var tapt), og latt det bli forkynt gjennom sine apostler, da skal det ikke herske noen tvil om at det er sant. La oss derfor frimodig sette vår lit til ham, og møte døden på dette budskapet. Det forkynner at selv når vi kanskje i lang tid har vært døde og råtnet bort, så begynner en dag den herlige basunen å lyde. Da hører vi (som Kristus ropte til Lasarus): «Peter, Paulus, kom ut!». Da skal vi i et øyeblikk, som en gnist, fare opp av jorden, herligere enn hele himmelen. Da reises vi opp med hele legemet, med alle dets lemmer passet sammen, om vi så var brent til aske eller gått i oppløsning i vann».

Lovet være den store Gud, som selv har sagt det, og selv skal gjøre det, slik vi leser f.eks. i Jes 26: «Dine døde skal leve, sammen med mitt døde legeme skal de stå opp. Våkn opp og rop av glede, dere som ligger under jorden. For din dogg er lysets dogg, og jorden skal gi fra seg de døde».

Til toppen

4. april

Den timen kommer, da alle som er i gravene skal høre Menneskesønnens røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse. Joh 5:28-29.

Det kan knapt beskrives hvor stor skade det påfører oss at vi ikke har det rette syn på, og virkelig tror, sannheten om de dødes oppstandelse. Derfor har vi også slik en slapphet og løsaktighet i hele vår kristendom. Men vår store fiende, djevelen, vet meget godt hva det er han utretter når han kan dra et teppe over hva som vil skje i den viktige avslutningen på livet; at vi skal stå opp til evig frelse, eller til evig fordømmelse.

Først og fremst blir da alt som har med det åndelig livet mindre viktig. Da blir det ikke så maktpåliggende stadig å være sikker på at en har Guds vennskap. Da både eter, drikker og sover en i den største trygghet, selv om en ikke vet om en kommer til himmelen eller til helvete.

Når det endelige målet er skjøvet godt til side som noe flytende, tåkete for sjelen, da er det ikke så nøye å ta til seg av Ordet, eller å be til Gud. Da haster det ikke med å forlike seg med en motstander, eller si et vekkende ord til sin neste o.s.v.

Men da vil også resultatet vise seg, særlig i store prøvelser; når det gjelder å gjøre eller lide noe for Kristi skyld. Kanskje gi opp et helt livs jordiske makelighet og hygge for å følge Kristus. Eller det gjelder å ofre noe som er særlig dyrebart for hjertet, en forsakelse som virkelig koster.

Særlig i slike situasjoner vil det vise seg at en har liten styrke når en ikke har en fast tro, og holder den store og salige avslutningen på livet fast for sitt indre øye.

Apostelen kaller frelsens håp for en hjelm. Den krigeren som hadde en hjelm, drog fram med større dristighet i kampen, fordi han ikke trengte være så redd for et hugg fra fiendens sverd.

På samme måte gjør også et fast frelsens håp at en ikke blir så opptatt med å tenke på alt det som kan komme til å ramme oss her i livet fordi vi følger Kristus. Med et enfoldig øye ser vi tvert imot bare på hva det er som behager ham. For vi vet at når striden er slutt, venter det oss så stor herlighet at all vår lidelse ikke betyr noe mot dette.

Det er altså om å gjøre at en kristen er godt grunnfestet og rustet med dette frelsens håp, når den veien han må gå gjennom livet er mørk og ensom. Og ikke minst i tider når en kristen sjeldent får oppleve noe av sin Frelsers nærhet og herlighet, og da av og til kan angripes av trøtthet og utålmodighet. Den rent allmenne salighetstrangen de fleste går med, driver ham til å strekke seg etter en følbar glede, som han da likevel ikke får oppleve.

Han har kanskje håpet på også i dette livet å bli mer lykkelig. Men opplever at han er fratatt all jordisk lykke. Han ser, som en sier, «hele sitt livs lykke som tapt».

Å, da må vi skjemme oss over vårt fordreide hjerte, og bare erkjenne at en kristen som er kommet i denne situasjonen ofte rett og slett kjenner seg ulykkelig, - over at han ingen annen glede har på denne jord enn «bare Gud» - !

Bare han hadde en sprudlende tro, og særlig hvis han rent følbart kunne kjenne Guds vennskap og nærhet, da ville han sikkert nok ikke kjenne på at han var ulykkelig, men umåtelig rik og salig. Men når han derimot savner alt dette, og kanskje i tillegg tynges av et kors som skal følge ham gjennom hele livet, og som gjør hele hans verden mørk, -. Da svartner det for øynene hans, og han blir svak og elendig.

Å, for en trøst og kraft det ville være om han nå fikk åndelige øyne til å se inn i Den Underliges skjulte, men trofaste plan! Da ville han få se at han slett ikke har mistet all sin lykke og glede. Den er bare tatt vare på til en annen tid, en annen verden. Der skal alt lykkes bedre!

Bare en urokkelig erkjennelse av dette i hans bevissthet, ville gjøre ham så fornøyd med hans underlige Gud og hans plan med ham. Da ville han ikke ønske seg noe som helst mer enn ham, og ville være mer enn tilfreds og lykkelig med «bare Gud».

Dette har vi et herlig eksempel på i den syttitredje Salmen. Der bekjenner Asaf først hvordan det plaget ham å se de ugudelige i sin lykke og medgang, mens han og de rettferdige hadde det vondt. Og vi ser hvordan han til og med har vært fristet til å si som de ugudelige: «Sannelig, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og vasket mine hender i uskyld».

Men legg merke til hva utgangen ble på denne fristelsen! Han sier: «Jeg grunnet på hvordan dette var å forstå, det stod bare smertefullt for mine øyne - helt til jeg gikk inn i Guds helligdom og forstod hva som venter dem. Å, hvor de går til grunne som i et øyeblikk! De fortæres fullstendig av redsler. Men du skal lede meg med ditt råd, og deretter tar du imot meg i herligheten».

Og nå blir hans hjerte så fullkomment fornøyd når bare han har Gud, at nå roper han ut: «Når jeg bare har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Mitt kjøtt og mitt hjerte svikter. Men Gud er mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid».

Her ser du hva det fører til når vi går inn i Guds helligdom, lar blikket søke hemmeligheten i Guds måte å styre på, og ser hva som ligger skjult under vårt jordiske livs tåke; nemlig den store og evige ulykken som ligger skjult under den rike manns kostbare antrekk og fine liv. Og på den andre side; den store og evige lykken som er skjult under Lasarus’ filler og sår.

Til toppen

5. april

Herrens nåde er fra evighet til evighet....for dem som holder hans pakt, og for dem som husker hans bud, så de gjør etter dem. Sal 103:17,18.

Dette er et dyrebart uttrykk for en rett kristens indre liv. For det består først og sist av dette: huske på Herrens bud, så de gjør etter dem.

Det er et uttrykk for dette vedvarende, inderlige ønsket og sukk i Guds barns hjerter etter å kunne gjøre Herrens vilje. En kristen registrerer ofte ikke mer av sitt åndelige liv. Han synes ofte det ikke rekker lenger enn til å huske på Herrens bud for å gjøre etter dem.

Dette er den «hunger og tørst etter rettferdighet» som Kristus taler om, og hvor han med det nettopp taler om livets rettferdighet. En rett kristen blir aldri fullkomment mettet med dette her i livet.

Herrens bud, med sine åndelige krav på det indre menneske, står alltid høyere enn det er mulig for ham å oppfylle. Han lever alltid med et åndens sukk: Å, om jeg bare kunne være bedre! Å, om jeg kunne være og gjøre slik som Herren vil!

Dette ønsket og sukket er liksom åndedrettet og hjertesukket i det nye menneske. Og hva er dypest sett det nye menneske? Det er ganske enkelt Kristus i oss, Guds Ånd som bor i hjertet, eller at vi har fått del i guddommelig natur. Det er denne rene, Hellige Ånd, som alltid kjemper mot kjødet, og gjør at selv når vi er mest skrøpelige, ja, til og med faller og gjør synd, så kan vi likevel aldri bli værende i synden.

Her har vi da også noe vi kan prøve oss selv på. Her står: «som husker hans bud, så de gjør etter dem». Forstå Herrens bud, gjerne tenke og tale om dem, det kan tusenvis gjøre. Men de begynner aldri selv å gjøre etter dem. Det er ingen stor kunst å tenke og tale om gode gjerninger, og kreve at andre gjør dette. Og da blir det aldri talt strengt nok om dette, synes disse.

Men de selv da? Nei, selv rører de ikke byrden med en eneste finger, sier Kristus: «Hva har du med å forkynne mine rådslutninger eller ta min pakt i din munn, når jeg ser at du (når det gjelder deg selv) hater tukt og kaster mine ord bak deg?» Her kreves det at du er ærlig og sannferdig! «Gud lar seg ikke spotte!»

Selv for en levende og erfaren kristen er det stor fare her hvis han skulle komme til å misbruke læren om vår store skrøpelighet. Slik at han selv, når han er kommet igjennom til trøst og fred i Kristus, bare skulle gi opp og skyve fra seg en sak som han synes er uoverkommelig med « Å nei, dette går ikke!»

Vi må alltid huske hans bud, så vi gjør etter dem, nettopp når, og fordi, vi har fått vår fullkomne rettferdighet og fred i Kristus.

Den kraften du ikke allerede har fått, kan du tross alt få. Det som ser umulig ut for deg, er enkelt for Herren. Samtidig med at Paulus taler om sin skrøpelighet, taler han også om at Guds kraft blir fullendt i skrøpelighet. «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk». Gud er mektig tilstede i de svake.

Når du derfor er frimodig i Gud og viss på at du eier syndenes forlatelse, skal du fortrøstningsfullt og alvorlig legge det som du synes fortoner seg uoverkommelig, på din trofaste Frelsers hjerte.

Du skal be om hans kraft til å utrette det han vil du skal gjøre. Du kan si med Augustin: «Krev av meg, Herre, hva du vil, men gi meg selv det som du krever! Du vet jo, Herre, at selv er jeg ikke i stand til å utrette noe som helst».

Men selv på denne veien får vi aldri alt, selv det vi ber om, på denne måten. Og vi vil aldri kunne gjøre alt det gode vi så gjerne ville. Men da er det likevel om å gjøre at du husker på Herrens bud, og ber om kraft til å leve etter dem.

For bare i en slik levende, personlig erfaring av din egen svakhet, skapes også den «hälsosamme» ydmykende prosessen i oss som er Guds hensikt med dette, når han overlater oss til oss selv og Satans siktelse.

Bare kunnskap om vår svakhet virker ingen ydmykelse. Og ingenting er mer sørgelig enn når en troende sjel faller i så stor åndelig lettsindighet at han ikke lenger husker Herrens bud, og gjør etter dem. Ikke lenger ydmykes og bøyes av sine overtredelser og fall. Legg godt merke til dette!

Når et menneske taler om vår store avmakt og våre fall, men fremdeles er det samme selvsikre og stolte mennesket som slett ikke er knust, -. Å, for et sørgelig syn, for en motbydelig stemme! Slikt kommer av kjødelig selvsikkerhet og lettsindighet.

Derfor er det alltid viktig å huske på å gjøre Guds vilje. Det er f.eks. sant at vi kan ikke be slik vi burde. Tankene våre farer ofte hit og dit. Bønnen er ofte treg og kald. Det er også sant at den som i all sin bekymring ennå tror på Kristus, må ikke miste motet og la vantroen slippe til. Men skulle jeg av den grunn aldri bry mitt kjød med å be? Langt ifra! Jeg skal selvsagt likevel be slik som jeg kan. Og be Gud om nåde til å kunne be ennå bedre.

Og på samme måte er det i alle andre forhold der min avmakt er for stor for meg. Jeg kan ikke være så mild, saktmodig, ydmyk, full av kjærlighet, ren og tålmodig som Guds bud krever, og jeg gjerne ville. Jeg kan ikke bekjenne Kristus, ikke ofre meg for min neste slik som jeg burde.

Men jeg må ikke av den grunn bare kaste fra meg alt dette dyrebare. Jeg må fortsatt huske Herrens bud, og gjøre etter dem. Og så fortsette å be Gud om mer og mer kraft til å leve slik.  

Ja, alt dette er ganske visst alle troendes stadige erfaring. Det er deres nye natur, det er Åndens eget verk i dem. Men vi må bare passe på at vi alltid er lyttende åpne og lydige overfor Ånden, så vi ikke på nytt sovner inn i selvsikkerhet.

Til toppen

6. april

Jeg skal slutte en fredspakt med dem, og den skal være en evig pakt med dem. Esek 37:26

Når Adam brøt pakten med Gud, ble hele menneskeslekten skyldig til evig straff. Men ikke bare det, den ble også samtidig totalt ute av stand til noen gang å fri seg ut av denne tilstanden, til noen gang å kunne oppfylle Guds lov. Det hadde altså oppstått en forferdelig tilstand.

Men det hadde Gud i sin allvitenhet, fra evighet av, forutsett. Og hadde i sin store barmhjertighet stor nød for dette. Derfor hadde han også, før verdens grunnvoll ble lagt, og før det første mennesket ble sluppet ut av skapningens skjød, foretatt det som var nødvendig for en gjenopprettelse etter fallet. I en evig rådslutning i himmelen hadde han besluttet å frelse menneskeheten ved å sende sin Sønn til verden.

Nå sluttet han en ny pakt med ham, som i forholdet til oss mennesker var en nådepakt, en fredspakt. Og som i og for seg var den samme lovpakten som Gud inngikk med Adam, men som så ble brutt, og som ikke kunne oppfylles av det falne menneske. Samme lovpakten som det ennå er en svak opplevelse av i hvert eneste menneskes samvittighet. Den ble risset inn i stein med sterke og klare ord på Sinaifjellet, for å stille menneskeslekten overfor det umulige i å oppfylle den.

For slik taler Skriften: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse».

Sønnen påtok seg nemlig i denne nye pakten, at på den tid Faderen bestemte skulle han i seg selv forene menneskets natur med sin guddom, bli et sant menneske, og menneskeslektens andre Adam. Og slik skulle han være hele menneskehetens stedfortreder, til deres forsoning og oppreisning. På samme måte som den første Adam var deres stedfortreder, til deres fall og undergang.

Dermed påtok han seg først, på alle menneskers vegne, å oppfylle lovens krav. Og for det andre; påta seg straffen som de gjennom all sin overtredelse av loven hadde gjort seg skyldig til. Med ett ord: være lydig inntil døden, ja til døden på korset. Dette tok altså Sønnen på seg.

På den andre siden ble også, som Paulus sier i Gal 3:16-19, løftene gitt til ham om et «testamente» og en «arv» for menneskene. D.v.s. at han mottok, på menneskenes vegne, løftene om all den frelse og salighet som fra skapningen av var gitt og lovet dem, men som de hadde mistet i syndefallet. Og som ligger i uttrykkene testamentet og arven, eller, etter Davids ord; Han tok gaver fra menneskene, for, som deres Herre og Konge, å dele dem ut blant dem.

Menneskene ble altså nå overgitt til ham, som hans eiendom. For at de i og gjennom ham skulle beholdes og bevares til evig liv. I tillegg til at de også skulle være lønn for hans «arbeid». Det er alt dette som i Skriften kalles for pakt. Og sikter da, gjennom dette uttrykket, dels til selve handlingen, opprettelsen av pakten, etter Guds råd. Dels også til personene som inngikk pakten med hverandre.

Og når det gjelder de nådens skatter som gjennom dette ble gitt til menneskene, er det dette som kalles testamente. Det er syndenes forlatelse, evig rettferdighet, fred med Gud, barnekår, Den Hellige Ånd i våre hjerter, kraft til helliggjørelse, seier over alle åndelige fiender m.m., og hvordan disse skattene liksom skulle fåes gjennom arverett.

Her finner vi nå igjen «den evige pakt» (eller testamente), som omtales i Heb 13:20. Den pakten som ingen kan gjøre ugyldig, fordi den er stadfestet i Kristus (Gal 3). Den pakten som stod ved makt både før og etter stifterens død. Fordi Gud, på grunn av hans egen faste beslutning fra evighet av, anså pakten som stadfestet allerede fra verden ble til.

Disse paktene, eller testamenter, Gud inngikk med Adam og med Kristus, må derfor ikke forveksles med det vi vanligvis kaller Det gamle og Det nye testamente, som også kalles den gamle og den nye pakt.

Med Det gamle testamente mener vi nemlig den spesielle, forbilledlige og forberedende lovens regjeringsperiode, hvordan Gud handlet med sitt folk før Kristi fødsel, og selve den tiden denne regjeringsform varte.

Og med Det nye testamente; den nådens styringsperiode og -form, som inntrådte i og med Kristi komme og hans fullbrakte forsoning. En styringsform og en tid som han selv sammenliknet med et bryllup, som begynte når brudgommen kom, han som de lenge hadde ventet på.

Den evige pakten med Kristus var derfor den samme i både Det gamle og Det nye testamentes tid. For Adam og Eva fikk etter fallet forkynt nøyaktig samme nådepakt som vi; nemlig at kvinnens sæd (ætt) skulle knuse slangens hode.

Abraham ble også rettferdiggjort ved tro, på samme måte som oss. Derfor blir ofte Abrahams tro og rettferdiggjørelse til og med holdt fram i Skriften som et forbilde for oss. «Han trodde Gud (på løftet om Kristus), og han regnet ham det til rettferdighet».

David hadde også den samme tro; «Salig er den mann som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger».

Til toppen

7. april

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder...... og dere skal finne hvile for sjelene deres. Mat 11:28-29.

Nå skal vi se litt på hva som skjer når dette livgivende budskapet treffer dem som virkelig trenger det. Vi snakker om disse ulykkelige, fattige, syke og bundne sjelene som er sunket sammen i fortvilelse over sine synder, og over sin mislykkede omvendelse.

Så møter dette salige budskapet deres hjertes øre, og de begynner å ane hva evangeliet egentlig innebærer og gir dem løfter om. De hører at alt det de i sin nød og kamp så fruktesløst har søkt hos seg selv; søkt å oppnå gjennom omvendelse, anger, bønn og kamp, - for lenge siden er kjøpt og oppnådd for dem av et annet menneske. Og nå holdes fram og tilbys dem som uforskyldt og ufortjent nåde og gave, uten noen verdighet fra deres side. Ja, er lovet dem og stadfestet i et evig testamente.

Når noe av dette begynner å bli åpenbart for dem, da uteblir heller ikke frukten. Det har en dragende makt på hjertet deres. Da tennes den sanne, levende og frelsende troen i dem. Nå vekkes undringen, spørsmålene. Så fødes glede og håp. Hos en annen; større syndserkjennelse, større anger. Så overbevisning og fryd. Alt virker det samme livgivende evangeliet, alt i takt med den samme spirende troen.

Én begynner å ane, begynner å spørre: Er det slik å forstå? Kan også jeg få komme? En lengt etter Kristus, en hunger og tørst etter hans rettferdighet begynner å fylle hjertet.

En annen får liksom ennå mer sorg enn før. Hjertet, som under loven hadde tørket og hardnet så til, begynner å smelte under Guds store kjærlighet, slik at det er blitt en ny og annen slags sorg. Men nå samtidig blandet med håp og inderlig lengt etter å få del i denne Guds kjærlighet og nåde.

En tredje rykkes liksom straks opp fra den dypeste nød til den største fryd og visshet. Den Hellige Ånds veier blir forskjellig i de enkelte tilfeller og tilstander.

Hva er det som har skjedd hos alle disse som i sin nød har fattet så mye av evangeliet at deres stakkars, nedtyngede hjerte, og deres øyne som bare hadde sett på seg selv og sin egen rettferdighet, nå dras mot et annet mål. Nå vendes opp mot Den Korsfestede. Nå blir vendt fra deres egen rettferdighet til hans rettferdighet, bort fra deres egne bønner til hans bønner o.s.v., slik at hele deres håp om frelse, all deres lengt og trang nå er rettet mot ham?

Jo, hos alle disse er allerede den frelsende troen født. Den troen som Kristus så ofte roste hos dem som kom til ham for å få nåde og hjelp. F.eks. den syke kvinnen som trengte seg fram til Jesus og rørte ved klærne hans for å få legedom for sin sykdom, og som straks ble helbredet (Mat 9). Da Jesus så henne, sa han: «Vær frimodig, datter, din tro har frelst deg».

Det samme skjer med synderinnen som kom inn i Simons hus. Hun vasket føttene hans med sine tårer og tørket dem med håret sitt, og fikk høre Jesus si til henne: Dine synder er deg forlatt, din tro har frelst deg, gå bort i fred.

Om disse eksemplene sier Luther: «De hadde hørt det gode budskapet (evangeliet) om at Jesus var en som hjalp og trøstet alle. Dette ryktet hadde de trodd. Derfor kom de til Jesus, drevet av sin nød. Hadde de ikke trodd, så hadde de ikke kommet».

Men legg merke til dette! Denne deres tro var ennå bare komme til uttrykk i at de søkte, at de kom, og at de påkalte Herrens navn. Likevel sa altså Jesus at det virkelig var en tro, en frelsende tro. Ja, det var nettopp om denne han sa at din tro har frelst deg.

En slik tro som kom, som hungret og tørstet, kjempet og søkte, var også til stede hos den besatte guttens far da han ropte med tårer: «Herre, jeg tror. Hjelp min vantro!» Det samme hos bruden i Salomos høysang, da hun gikk omkring i byens gater om natten, og spurte vekterne: «Har dere sett ham min sjel elsker?» Og hos patriarken Jakob når han ropte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!»

Her har vi den søkende, påkallende, hungrende og tørstende troen, som er selve den frelsende troen. Fordi den nå er rettet på Jesus, og, idet den har gitt opp alle sin egne forsøk, søker sin frelse bare i ham.

Men gjennom denne troen fødes før eller senere også en annen grad av tro; Den troen som har funnet, en visshet, et svar. Slik at bruden nå kan si: Jeg har funnet ham som min sjel elsker. Han er min, og jeg er hans.

Det skjer når dekket tas bort fra øynene mine, mitt sinn åpnes, og plutselig ser jeg på en gang det jeg aldri før kunne se; at alt er fullbrakt i Kristus. Det som jeg ennå gikk og ventet på. Får se at all min synd og urenhet, all min likegyldighet, min treghet og hardhet, - alt var dyrt nok sonet, betalt, utslettet av ham. Ja, senket i havets dyp.

Får se at det var bare min vantro som hele tiden var skyld i at jeg hadde gått så ulykkelig. Men nå sier jeg: «Når en er død for alle, da er vi alle døde. Jeg er død og stått opp igjen i Kristus».

Ja, dette er troens fulle visshet. Og med den følger alltid fred, en salig fred, en Guds fred. En fred i samvittigheten fra syndene som gnaget - for de er tatt bort, forlatt, alle sammen. Og vi har et tillitsfullt vennskap med Gud, som apostelen omtaler slik: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus».

Til toppen

8. april

Fader vår, du som er i himmelen. Mat 6:9.

Ingen kristen bør gå videre i bønnen Fader vår, før han først har tenkt grundig gjennom om han i barnlig tillit mener det han sier i de første ordene i denne bønnen; nemlig at Gud er hans omsorgsfulle Far, og han selv Guds elskede barn. For hele bønnens trøst og kraft avhenger av en sann hjertets tro på disse første ordene.

Kan du av hjertet kalle Gud din Far? Tror du av hjertet at du er Guds kjære barn? Og skjønner du virkelig hva dette vil si -? Å, da kan du også i hjertets tillit be det som følger videre i denne dyrebare bønnen!

Men her møter vi mange slags svikt selv hos ellers gudfryktige mennesker. Først hos dem som ennå ikke er frigjort og har fått troen, disse som arbeider i egen kraft.

Disse regner seg nok på en viss lettvint måte for å være Guds barn. Men ikke i den store, virkelige betydningen, som dette betyr når vi hører Kristus taler om det. Bare i den betydning at de ikke vil sammenliknes med verden. De er kristelige, de vil tilhøre den flokken som søker og elsker Gud.

I denne utvortes meningen kan en tale ganske lett om det å være «Guds barn». Men å tilhøre den kristelige flokken, er slett ikke det samme som å tro at «Gud er vår rette Far, og vi hans rette barn». For hva det betyr, det vil du skjønne av Kristi ord om at vi virkelig er hans brødre.

For tenk nå over -, å, Gud: Gi oss åpne øyne til å se dette! - hva det betyr at Herren, når han har fullbyrdet sitt soningsverk, den dagen han står opp igjen begynner å tale på denne måten: «Gå til mine brødre og si til dem at jeg skal fare opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud».

Merker du her hva det vil si å være Guds barn? Her taler Herren først om brødre. Men ikke nok med det. For at ingen skulle gå for lett forbi hva han mente med brødre, føyer han også til: «Min Far og deres Far, min Gud og deres Gud».

Dermed har jo vår Herre Kristus uttrykkelig markert for oss hva som er den egentlige betydningen av bror. Og da får ordene Guds barn en betydning som englene i himmelen kunne ha grunn til å skjule ansiktene sine for.

Guds barn! Det var dette store Gud i begynnelsen hadde som mål da han skapte menneskene, og, som hver og en kan se, skapte alt det som er på jorden for menneskenes skyld.

Menneskene - Guds barn! Det var dette hans mål Gud ikke ville gi opp, selv om menneskeheten ved Adams synd falt ut av gudsbildet, og som gjorde at Guds evige Sønn skulle bli et menneskes barn. Og da skulle bevise overfor alle andre at vi var hans brødre, alle som ved gjenfødelsen har fått Gudsbildet opprettet på ny i hjertet.

Men her må vi bekjenne at våre hjerter er alt for trange til virkelig å kunne fatte noe så stort. Og samtidig er det så vesentlig skille mellom den enes og den andres tro på dette punktet.

Den ene kan aldri nok undre seg over høyden og dybden, bredden og lengden i denne herlige sannheten. Kan aldri få det inn i hjertet slik som han ser og tror det. Selv om han allerede har sin største glede på jord i dette.

Mens den andre med letthet kan tro alt han har lyst til, av dette. Men det blir ikke noe som overvelder ham, han har ingen spesiell glede av det. Han har ennå ikke sett så mye av hva det vil si å være Guds barn. Dette er den første feilen som gjøres i troen på ordene Fader vår.

Det andre gjelder de troende. Selv de som en tid har vært lykkelige i dette herlige barneforholdet, kan lett på ny synke ned i sin egen fattigdom. De begynner å se på seg selv, og mister barnets rette, tillitsfulle forhold til Gud. Enkelte ber da Herrens bønn i en viss likegyldighet. De tenker ikke over hva de sier med ordene Fader vår, og blir ganske lett ferdig med det på den måten. Men derfor ber de også hele bønnen tørt og uten lyst.

Andre igjen har rett og slett en bundet samvittighet. De har hatt et eller annet større fall, eller er sunket ned i sterke fristelser og syndens lenker. Dette møter dem nå i bønnestunden, og forskrekker dem med slike tanker: «Vil du be til Gud, du kalle Gud din Far, du, som har syndet på den eller den måten, som vet godt med deg selv hva du har gjort!» Her oppstår de aller største vanskelighetene for at vi med den rette tillitsfulle ånd kan si: Fader vår.

Måtte vi alle sammen, uansett hvor vi hører hjemme i disse eksemplene, legge det sterkt inn over oss hvor ubeskrivelig viktig det er å ikke fortsette på denne måten, så vi uten tro og mening med dette sier: Fader vår!

For dette er det punktet hele vårt åndelige liv avhenger av; nemlig at vi virkelig har en barnlig tillit til Gud, så vi av et sant hjerte mener det vi sier, når vi påkaller ham som vår Far.

Hvis samvittigheten på ny blir fanget under trelldommens åk, så vi blir redde for å nærme oss vår himmelske Far gjennom denne bønnen, -. Eller vi på ny sovner inn, så vi i lettsindighet sier: Fader vår, uten å mene det vi sier, -. Så fører det i begge tilfellene til åndelig død.

Det åndelige livet er et tillitsfullt barnlig liv med Gud, slik apostelen skildrer det: «Dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!» Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn».

Til toppen

9. april

Komme ditt rike. Mat 6:10.

I denne bønnen ber vi at Kristus må få mer og mer makt i oss, og nedkjempe alle våre åndelige fiender i vårt indre menneske. At hans rike, som er Den Hellige Ånds verk i oss; gudsfrykten, troen, kjærligheten, helliggjørelsen, stadig må få vokse i hjertene våre.

Men her kommer vi oftest i en konstant og sterk konflikt med våre følelser. Og lytter vi til det følelsene forteller oss, synes det tvert imot å gå slik at alt ondt tar overhånd, og alt godt bare avtar i oss.

Å, hvor skal jeg så vende meg for å få trøst? Her er det sannelig bare en éneste ting både i himmel og på jord som hjelper; at du nå stopper opp og lar vår Herre og Gud ennå få være på tronen, og være den han virkelig er; en sannferdig, trofast og allmektig Gud, som også har råd for så sterke og onde makter som hele ditt forferdelige hjerte!

Stans opp og tenk over dette! Vi får jo også lov å be Gud om hjelp mot vårt eget hjerte. Han har aldri sagt at vi må selv sørge for at hjertet blir godt, at det må vi selv seire over.

Han har tvert imot sagt at bare Han kan skape et nytt hjerte i oss. Og videre har denne allmektige og trofaste Gud sagt at bare vi vil søke vår tilflukt i ham, så skal hans rike, som er inni oss, være så trygt beskyttet under hans mektige hånd, at dødsrikets porter ikke skal få makt over oss. Han har ikke sagt at disse avgrunnens makter ikke skal anfekte oss. Men at de ikke skal kunne få makt over oss.

Dette skriftordet vitner dermed samtidig om en kamp på liv og død. Og alt Guds ord vitner om at Kristi rike inni oss skal angripes innenfra og utenfra av alle avgrunnens makter, så snart vi har forlatt det rikets borgerskap. Vårt kjød er fullt av alle mulige synder. Vårt hjerte er alltid ondt og uransakelig. Og djevelen er pågående, utrettelig og listig. Han angriper oss fra alle kanter, og rammer hjertene våre med syndige begjær og fordreide tanker om Gud.

Alt dette har Herren latt bli igjen på jorden for å kjempe mot hans rike. Gjennom kraften og intensiteten i denne kampen vil vi ofte bli drevet så langt at det er umulig for oss å se hvordan vi skal bli hjulpet.

Og dette skjer for at vi skal miste all tro på, og trøst i, noe som helst i oss selv. Så bare Herren får bli vår Gud, bare han alene får bli Frelseren.

Men når vi er kommet til det punktet - hva har han da selv lært oss at vi skal gjøre i en slik nød? Intet annet enn å rope til ham. Fortsette å bruke Ordet. Men hele tiden ha klart for oss at bare han kan gi oss Ånden. Og han har lovet at slike bønner skal bli hørt.

I Luk 11 har vi et særdeles sterkt vitnesbyrd om at de som ber slik om Den Hellige Ånd, ber om at Guds rike må komme mektig i sjelen, som hjelp mot sitt hjertes ondskap, - de skal bli hørt.

Å, for en omsorg denne Frelseren har! Han sier her: «Hvem av dere som er far, og som har en sønn som ber om brød, vil gi ham en stein? Eller om han ber om en fisk, vil gi ham en slange istedenfor fisken? Eller om han ber om et egg, vil han da by ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham!».

Denne lignelsen burde kunne sprenge alle vantroens fjell i oss, og kaste dem i havet. Anvend nå disse skriftordene på den bønnen vi i dag har foran oss. Du ber om hjelp mot syndens og Satans makt. Du ber om Den Hellige Ånd, - som nettopp er det vi har sett Kristus spesielt nevner; «gi Den Hellige Ånd til dem som ber om det». Herren har selv sagt at «uten meg kan dere slett ikke gjøre noe - kall på meg på nødens dag - be, og dere skal få» osv.

Kan du tenke deg at når Herren selv har lært oss i all vår nød straks å komme til ham, og så du kommer som en hjelpeløs stakkar, og ganske enkelt gjør som Herren selv har sagt; sukker for hans åsyn om all din avmakt, og ber om frelse, -. Kunne du tenke deg at Herren da likevel ikke skulle gi deg dette? At ditt onde hjerte og djevelen tvert imot skulle få fortsette å herje med deg helt til du gikk evig fortapt? Da ville dette være å gi steiner istedenfor brød, ja, bare slanger og skorpioner!

Er det mulig at den gode Gud ville gjøre det? Riktignok kjennes det ut som om bare slanger og skorpioner herjer i hjertet vårt, fordi mørkets makter omgir oss. Gjennom syndefallet har vi også der den gamle slangens arv. Riktignok tillates også Satan å sikte Peter og slå Paulus på munnen.

Men skulle så alt det som plager deg bare føre til evig fortapelse? Når du nå sukker innfor din himmelske Far over din nød, skulle han da likevel bare la dette får herske over deg så du gikk evig fortapt, - stikk imot hans egne løfter, og slik harselere over din tro på disse - !

Legg merke til hva det her er tale om: Først oppfordre deg til å be, men når du så gjør dette, så får du ikke det han har lovet, men isteden den evige fortapelsens skorpioner -!

Å ha tanker om at slik er Gud, ville jo være så grufull en spott mot hans ord, og brudd på all tillit til ham, at en gjorde Gud til en djevel hvis en kunne tro noe slikt.

Å, så lær da en gang for alle at den som søker hele sin redning i hans frelsernavn, ham vil Gud aldri for alvor vende seg bort fra, eller la gå evig fortapt. Men husk også på at Gud fører sine barn på underlig vis! Og at vi ikke behøvde be denne bønnen om Guds rike, hvis vi allerede hadde det på en slik måte at det ikke kunne angripes eller uroes, og mørkets rike ikke omgav og angrep oss.

Til toppen

10. april

Ikke så å forstå at jeg allerede har fattet det, eller allerede er blitt fullkommen. Fil 3:12.

Doktor Swibelius sier: «Loven kan selv det naturlige menneske forstå så noenlunde. Men evangeliet er en hemmelighet som er skjult for all fornuft». Luther sier: «Evangeliet er de kristnes aller største kunst og høyeste visdom. I dette blir de alle sine livs dager bare skolegutter». Og han tilføyer: «Men likevel er det den store plagen at det synes som om det ikke er noe vi er lettere og fortere utlært i enn akkurat dette. Slik at straks vi har hørt eller lest noe om dette, så tror vi at vi behersker det og er doktor i emnet, og vil nå høre noe annet, noe nytt».

Disse som innbiller seg de er utlært i dette, burde kjenne seg igjen i forskjellige forhold: At det ikke er ofte de tenker på evangeliet, eller på hvordan de mer og mer skulle lære å kjenne Gud og den han sendte til jorden, skulle lære å kjenne forsoningens store hemmeligheter. Ikke ber Gud om Åndens lys til dette. Men tvert imot, når evangeliet forkynnes på rett måte, venter de med en viss utålmodighet på at det er ferdig, så de kan få høre noe annet.

Disse menneskene pleier også tenke og si: Selvsagt vet jeg hva jeg skal tro. Selvsagt vet jeg om Guds nåde, den er gitt én gang for alle. Med den saken er alt greit. Men la oss heller få høre mer forkynnelse om hva vi skal gjøre og være. Det gir oss noe å tenke på, det får vi aldri for mye av. La oss få høre mer om dette o.s.v.

Og nettopp derfor får de aldri det rette forholdet til hva de skal gjøre, den rette lysten og kraften. Fordi de aldri har fått se hva som er det alvorligste, og som de først og fremst mangler; nemlig selve livet, den rette omvendelsen og den rette troen.

De har ikke fått se hvor fullstendig fortapt vi er i alt det vi forsøker å gjøre og være. De har aldri helt gitt opp å håpe på noe som helst i seg selv. De har heller ikke erfart hva det vil si å tro, eller hva troen og nåden virker. For da ville de aldri sagt de hadde nok av den slags. Da ville de heller tenke, slik Ordet og all erfaring viser, at bare jeg kjente Gud og hans nåde, så skulle nok også lyst og kraft til å gjøre det gode, komme etter hvert.

Johannes sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet». Kjente de Gud, vil han si, så ville de nok elske, ja, bli brennende i kjærlighet og gudsfrykt. For Gud er selv en så stor og brennende kjærlighet, at ingen kan kjenne ham uten at kjærligheten blir opptent i dem av ham. Og kjærligheten er mor til alle gode gjerninger. Kjærligheten er lovens oppfyllelse.

Kort sagt: De som tror de har oppfattet evangeliet godt nok, de har ennå ikke lært de første bokstavene. Apostelen sier. «Hvis noen mener at han vet noe, så kjenner han det ennå ikke slik han burde kjenne det».

Dette gjelder spesielt kjennskapet til evangeliet. Evangeliet inneholder slike ting at den som ser hva det inneholder, han makter ikke å tro det. Mens den som har lett for å tro det, har visst aldri sett hva det inneholder. Riktignok synes han at han ser hva det inneholder. Og det synes han så avgjort at han ville sverge på det tusen ganger. Men hele hans vesen motsier dette.

Luther sier så sant at den som virkelig kunne fatte og tro det evangeliet inneholder, «han ville ikke kunne lever lenger på jorden, for han ville dø av overveldende glede». Vi ville sannelig ikke være så stive og kalde og lite åndelige, som disse utlærte og mette åndene er, -. Det ville ikke være så tungt å følge Kristus, elske, tjene og bekjenne Kristus, lide og miste noe osv., -. Hvis vi virkelig trodde det evangeliet inneholder.

Men hør nå hva som er årsaken til at mange også virkelig lærer, men aldri får det sanne kjennskapet. Jesus sa: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen. Heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den Sønnen vil åpenbare det for».

Når ikke Sønnen vil åpenbare det for et menneske, er alt menneskelig strev forgjeves. Like foran hadde Kristus fortalt hvem han ikke ville åpenbare det for. Han sier til sin Far i himmelen: «Du har skjult dette for de vise og forstandige». Det vil si slike som i egne øyne ikke er «umyndige» i Skriftens betydning. De tror de skal kunne innta evangeliet gjennom eget studie.

Mange leser og hører evangeliet på samme måte som en verdslig vitenskap, uten å bøye seg for Gud for å få det åpenbart. Men for slike har det behaget Herren å skjule det. «Ja, Far, for slik var det velbehagelig i dine øyne»», sier Kristus.

Paulus var nok en mester i å forkynne og utlegge evangeliet. Men heller ikke han anså dette for å være nok for menneskene, at de bare hørte hans forkynnelse og leste brevene hans. For han visste at alt helt og holdent var avhengig av at Gud åpenbarte det. At Gud gav dem visdoms og åpenbarings Ånd. Derfor påkalte han stadig Gud i bønn nettopp om dette for menighetene.

Så finnes det altså mennesker som aldri behøver bøye seg for Gud og be på denne måten. Som heller ikke iherdig og inntrengende søker i Guds ord etter kjennskap til evangeliet. De vet allerede nok om dette - !

Men de største og helligste mennesker, troens folk, på tross av alt de stadig studerte og leste, måtte bekjenne at de ikke hadde fattet det fullkomment, men ennå virkelig strakk seg etter det.

Hvordan kan alt dette henge sammen?

Svaret er uten tvil at disse som tror de er utlært, som forstår alt sammen godt nok, de er bedratt av djevelen. De er blinde, døde, og må nå begynne å lære de første bokstavene. Måtte de skjønne dette før det er for sent!

Til toppen

11. april

Tal til hele menigheten av Israels barn og si til dem: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig. 3Mos 19:2.

Alle Guds ord i Skriften som lærer hva vi skal være og gjøre, d.v.s. alt Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven. Det kan gå både på indre holdninger og på utvortes gjerninger. For Guds lov krever hele mennesket, selv det innerste i vårt vesen; vårt hjerte, våre tanker og begjær. Derfor taler ikke budene til oss om at din hånd, din fot, din tunge... skal gjøre det og det. Nei, de sier: Du, du... Budene taler altså til hele mennesket.

Ta f.eks. bare det første budet. Se hvordan det krever «hele ditt hjerte, hele din sjel, og all vår makt»! Tenk over hva det innebærer at vi skal frykte og elske Gud over alle ting, og ha all vår tro og tillit i ham! At jeg skal frykte Gud over alle ting, betyr at jeg ikke kan være hard og likeglad, eller leve i en kjødelig visshet, når det gjelder min sjels forhold til Gud. Ikke være lettsindig og synde. Men i den grad frykte for å gjøre Gud imot, at jeg heller tåler alle slags lidelser, ja, heller dør enn å skulle synde mot min Gud.

Det betyr at jeg våker og kjemper mot synden. Og da med alvor og styrke. Så jeg ikke det ene øyeblikket våker, kjemper og ber, og neste øyeblikk lettsindig følger en fristelse. Nei, vi må bestandig våke, kjempe og be.

At jeg skal elske Gud over alle ting, innebærer at jeg ikke kan være likegyldig og kald i mitt forhold til Gud. Ikke treg og likeglad når jeg ber og leser Guds ord.

Nei, vi skal ha vår aller største lyst og glede i vårt samfunn med Gud. Så det først og fremst er han jeg har i tankene. Helst taler om ham, og i kjærlighet til ham gjerne gjør alt etter hans ord og vilje. Gjerne tåler all lidelse som han sender over meg. For alt dette vil en jo gjøre for den som en elsker på rette måten.

Å ha all vår tro og tillit i ham, krever en sann tro og tillitsfullt forhold til ham. Og forbyr all tillit til meg selv eller andre skapninger, forbyr all selvsikkerhet og egenkjærlighet. Forbyr også all mismodighet, vantroens bekymringer og tvil.

Kort sagt; hvis du går gjennom alle Guds bud, så krever de ikke en eller annen gjerning, en eller annen legemsdel; hånd, fot eller tunge. De krever hele mennesket. Derfor ser vi også Kristus sier i Mat 5 at selv den som blir vred på sin bror, blir i Guds øyne en morder. Og den som ser på en kvinne med begjær i hjertet, han driver i Guds øyne hor.

Alt dette forteller oss for det første at Guds lov ikke bare krever gjerninger, ikke bare sier hva og hvordan vi skal gjøre og leve. Men at den framfor alle ting krever vårt indre menneske. Den krever en god indre tilstand, og sier hva og hvordan vi skal være.

Vi ser at selv de Guds ord som taler om vårt indre liv, vårt hjertes tilstand, våre følelser og holdninger, hører inn under loven.

Hvis jeg altså f.eks. lever et liv i likegyldighet, hardhet, lettsindighet, selvsikkerhet, egenkjærlighet osv., så dømmes jeg av loven. Men ikke nok med det. Vi skjønner også at det er nettopp tilstanden i det indre menneske, hjertet, vår sinnstilstand og lyster, som er det første og viktigste, og som Gud framfor alt annet krever av oss.

Om jeg altså lever et aldri så fint og kristent utvortes liv, gjør aldri så mye godt og holder meg borte fra alt ondt. Men samtidig går med tanker og begjær i hjertet, som slett ikke er i den samme ånd som de utvortes gjerningene viser. Som begjærer synd og slett ikke har lyst til det gode. Da dømmes jeg i Guds øyne på linje med dem som frekt og åpenlyst lever ut sitt hjertes syndige holdninger.

Jeg ser altså at i en slik tilstand, hvor jeg bare gjør det gode av tvang når jeg forsøker å følge lovens forbud eller løfter, er jeg ikke i stand til å gjøre en éneste gjerning som er god i Guds øyne.

Slik er Gud, og slik er hans hellige lov. For Guds lov er intet annet enn Guds hellighet, Guds natur og vilje uttrykt i ord. Og slik som han selv er, vil han også at vi skal være. Det han selv elsker, vil han vi skal elske. Det han selv hater, vil han vi skal hate.

Han kan ikke være fornøyd med at vi hater og fornekter det han elsker. Og at vi elsker det han hater. Like lite som han selv kan forlikes og omgås med synden og djevelen, like lite kan han tåle at vi skal omgås med dem.

Dette er grunnen til at han stiller seg selv fram som eksempel for oss, og krever at vi skal være hellige og fullkomne, slik som han selv er. Han sier: «Dere skal være hellige, for jeg, Herrens deres Gud, er hellig!» Og Kristus sier: «Dere skal være fullkomne, slik som deres Far i himmelen er fullkommen».

Å, for noen dårer de er, de som sier at «Gud kan ikke kreve mer av oss enn vi kan klare», - når ordene vi her har delt sier noe ganske annet! Hvis det var slik at Gud ikke krevde mer av oss enn vi, falne syndere, kunne klare, da ville jo ikke «hver munn bli lukket igjen, og hele verden bli stående straffskyldig for Gud».

Og da hadde det vært unødvendig for Kristus å gå i døden for vår skyld!

Til toppen

12. april

Men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen hjelp av loven. Rom. 3:21                                                                                                 

Her har vi nå den frelsens klippe som er det eneste våre sjeler kan reddes på, eller må gå evig fortapt. Men som også er en forargelsens «snublestein, en klippe til anstøt» som alle vantroens stormer og bølger alltid har reist seg mot.

Den Guds rettferdighet det her er tale om, er både det største Guds nådes under som noen gang er blitt åpenbart for oss fra himmelen. Men samtidig også den mest uforståelige hemmelighet for det naturlige menneskes tanker.

Det viser seg også ved at selv om jeg kan lære og beholde alt annet som jeg har lært, kan jeg likevel aldri virkelig tro og beholde sannhetene jeg lærer om denne Guds rettferdighet.

Det er en så ren himmelsk åpenbarelse, og strir så til de grader mot hele vår natur, særlig mot vår dype innbilning om vår egen dugelighet. Så ikke bare de åpenbart verdslige setter seg opp imot dette av all kraft. Også mange som ellers er ganske opplyste og vil mene det rette om dette, har mer eller mindre uklare og falske oppfatninger av saken.

Men dette skyldes absolutt ikke noe uklart eller tvetydig i Skriftens ord. Bare at saken selv strir så fullstendig mot vår natur, våre tanker og meninger.

Denne Guds rettferdighet skiller seg klart ut fra all annen rettferdighet som noen gang er funnet, eller kan finnes. Den skiller seg klart fra menneskers og englers rettferdighet, når det gjelder dens opphavsmann.

For den er selve «Guds rettferdighet». Ikke noe som helst skapt vesens rettferdighet, men Skaperens egen. «Jeg, Herren, skaper den», sier Herren uttrykkelig om den rettferdighet som skal føre til frelse.

Den er en guddommelig og helt fullkommen rettferdighet. For den er et verk av Jehova selv, og det fullstendig i samme betydning som hele verden er et verk av Gud.

Faderen har skapt den gjennom Sønnen, på samme måte som han skapte hele verden gjennom Sønnen. Peter skriver til «dem som har fått den samme dyrebare tro som vi, i vår Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet». Den rettferdighet vår dyrebare tro bygger på, kalles her «Vår Gud og Frelsers rettferdighet».

Det var «i sitt kjøds dager» Guds Sønn bar fram til fullbyrdelse, og med sitt blod kjøpte denne rettferdighet for oss. Før han kom til denne verden var han ikke bare en borger eller en tjener i Guds rike. Han var Guds rikes hode. Han står fram i «Guds skikkelse» både som verdens skaper, og som den som også styrer den. Men senere står han fram i «en tjeners skikkelse».

Hans fullkomne hellighet kunne i hans første skikkelse ikke kalles for «lydighet». En kan heller si at loven samstemte med ham, enn at han samstemte med loven. Hans guddommelige hellighet stadfestet han ved å innstifte loven, ikke ved å adlyde den.

Men i sin tjenerskikkelse gikk han selv inn under den loven han hadde innstiftet for oss. Og gjennom dette, som var en helt ny tilværelse for ham, som Guds Sønn, var det han «lærte lydighet».

Hans rettferdighet, eller lydighet, er dermed den mest ærefulle persons lydighet som kunne stilles under loven. Den er selve den store Herres lydighet, han som er «Gud over alle ting, lovpriset i evighet».

Det var en Immanuels rettferdighet, «Gud med oss». Og denne Guds Sønns lydighet i vår natur har i langt større grad forherliget og tilfredsstilt loven, enn noe som helst skapt vesens lydighet var i stand til å utrette.

Han æret og opphøyde nå også loven langt mer enn alle verdens overtredelser hadde vanæret den. Når andre gjennom sitt liv lyder loven, oppnår de selv ære. Når Guds Sønn adlød loven, var det derimot loven som ble æret.

Men det som særlig gir Kristi lydighet denne store betydning, er at det skjedde overensstemmende med den evige Faders vilje og rådslutning. Han var utvalgt og salvet av Faderen til dette embete. Herren var sendt av Herren.

Vi leser tankevekkende ord om dette hos profeten Sakarja: «Juble og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer, og jeg skal bo midt iblant deg, sier Herren. Da skal du kjenne at hærskarenes Herre har sendt meg til deg».

Vi har også mange andre steder i Det gamle testamente hvor Faderen taler om at han skal sende Sønnen, hvordan han «har innsatt sin Konge på Sion, sitt hellige berg», o.l. Men vi ser også stadig slike ord gå ut av Kristi munn: «»Faderen», «min Fars vilje», «hans vilje som har sendt meg». «Derfor elsker min Far meg, fordi jeg gir mitt liv - dette budet fikk jeg av min Far».

Hans budskap var klart; at alt det han gjorde, var lydighet mot Faderens vilje. Så er jo det største og mest underbare Guds verk noen tanke kan fatte, at Guds Sønn ble menneske.

Og dette hadde som sitt eneste mål at loven skulle oppfylles for oss gjennom hans liv og lidelse. For at syndere skulle frelses, og loven fremdeles stå ved makt og beholde sin ære.

Lar vi disse sannheter innta oss, da kan vi visst aldri tenke høye nok tanker om den betydning denne Kristi lydighet har i Faderens øyne.

Til toppen

13. april

Så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.   Gal 3:27.

Apostelen sier at vi er døpt til Kristus. Selv om dåpen, slik Kristus innstiftet den, skjer i (eller til) hele den guddommelige treenighetens, Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, så kalles det, og er, likevel en dåp til Kristus.

Grunnen til dette kjenner vi: Bare i ham alene er frelsen, han alene er veien, han er døren. Ingen kommer til Faderen uten gjennom ham. Faderen har gjort Kristus til vår Frelses Høvding, vår Yppersteprest, Profet og Konge. Faderen viser alle mennesker hen til ham, og sier: «Hyll Sønnen!», «Hør ham!». Til ham er det vi skal døpes, til ham skal vi knyttes. For i ham er livet.

Ordet «til» (døpt til Kristus) uttrykker den inderligste forening med Kristus, og at vi dermed også har del i hele hans fullbrakte verk. Alt dette vi får i dåpen. Og denne forening, og det at vi får del i Kristus og hans verk, uttrykkes ennå tydeligere med ordet «innplantet» (forenet - som i grunnteksten betyr «sammenvokst») i ham (Rom 6:5).

For et menneske som er døpt og har liv i Gud skal vi ikke lenger se på som den han er i seg selv. Men helt og holdent som en del av Kristus, et lem på hans legeme. Slik at alt som angår lemmet, det angår også hodet. Og det hodet eier, det eier også lemmet.

Men er dette virkelig sant? Bruker vi kanskje her altfor sterke og herlige ord? Er det sant at vi i dåpen får en så inderlig forening med Kristus, en virkelig «sammenvoksing» med ham? Er det sikkert at apostelen hadde en slik mening med dåpen?

Se da hvordan han taler her: «Så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus». Legg merke til ordet «ikledd», - «ikledd Kristus», svøpt dere inn i ham. Dette taler jo ganske klart om samme inderlige forening med Kristus, som ordet «innplantet», eller «innpodet» (Rom 11:17,19,23,24). Det vil si at vi blir ett med hele hans person, hele hans fullbrakte verk og hans velbehag for Faderen.

At dette i våre øyne er altfor stort og uforståelig, kommer bare av den forferdelige vantroen i hjertet vårt, og djevelens sterke påvirkning. Han vil ikke godta at vi skal ha noen guddommelig trøst som kunne true hans rike.

Vi må virkelig huske på at det den store, kjærlige Gud har gjort for oss mennesker, alt sammen er så umåtelig stort, og selvsagt høyt over det vår forstand og tankeevne makter å gripe.

Han har skapt oss for at vi skulle være hans barn, og til arvinger av hele hans rike. Han har gitt sin enbårne, evige Sønn for at han først og fremst skulle være vår bror, vår omsorgsfulle slektning. Men også vår Frelser, vår Forsoner og Forsvarer. Han har gitt oss, og gir oss hver dag sin Hellige Ånd. Og den skaper et guddommelig verk i hjertene våre, som vi ikke kan nekte for at vi kjenner.

Skulle en da ikke kunne vente av ham, var det for mye av hans kjærlighet, at han også gav oss et slikt livgivende middel som dåpen? Denne ytre og synlige handling hvor vi vet at gjennom den får vi del i hele hans nåde, blir tatt opp og satt inn i hans nådepakt.

Når apostlene forklarer dåpen, taler de om at vi ved dåpen «blir ikledd Kristus», gjennom den «innplantes»/«forenes»/«innpodes» i ham, og gjennom den «renses» og «frelses». Når en ser denne skildringen, kan en virkelig undre seg over at dette dyrebare Guds nådemiddel blir så foraktet som tilfellet oftest er. Men at dåpen foraktes, har samme årsak som at jødene foraktet Kristus. Det har sin grunn i dens fattigslige og ubetydelige skikkelse

Kristus ble født i en krybbe, var fattigere enn revene og himmelens fugler, «en smertenes mann, vel kjent med sykdom», og døde til slutt på et rettersted. «Derfor regnet vi ham for intet» sier profeten på jødenes vegne. Det samme er det som skjer med dåpen. Vi ser bare på vannet, som Luther sier: «med samme øyne som krøtter, som vet det går an å drikke». Vi glemmer fullstendig at den allmektige Herren Gud har knyttet sitt hellige løfte til dette vannet.

Vi oppfører oss på samme måte som den syriske høvedsmannen Naaman da profeten Elisa sa: «Gå og bad deg i Jordan, så skal du bli helbredet». Da så Naaman bare på selve vannet, og mente at vannet i Jordan kunne ikke utrette mer enn det vannet han hadde i Damaskus. Han glemte fullstendig at det var bare Jordans vann profetens løfte var knyttet til.

Luthers bemerkning om dåpen, slik vi hørte det alt i vår barnelærdom, er virkelig treffende og viktig: «Dette utretter riktig nok ikke vannet, men Guds ord, som er knyttet til vannet, og troen som tillitsfullt mottar det ordet som er knyttet til vannet. For uten Guds ord er det bare vann og ingen dåp. Men med Guds ord er det en dåp, et nåderikt livets vann og et bad til gjenfødelse i Den Hellige Ånd».

Gud har i sin visdom nettopp knyttet vår frelse til de minste ting, midler som er lite akseptable for vår fornuft. For at vi skulle stilles overfor en prøve: Om vi bare ville lytte til og følge hans ord. Eller om vi tvert imot velger å se på det som er stort og akseptabelt for vår fornuft.

Denne Guds måte å prøve oss på gjennom små og ubetydelige midler, er som et sikt (såld). Gjennom det blir alt som er stort skilt ut fra Guds gode hvete. Altså en trang port hvor bare de virkelig små, de enfoldige som har Jesu Kristi tro, kommer igjennom og inn i hans rike. Derfor sa han også om de små barna at «Himlenes rike hører slike til». Han har «utvalgt det dåraktige....det svake, det som står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe... for å gjøre de vise til skamme».

La oss vokte oss vel for det «aller skadeligste udyr», nemlig fornuften, i åndelige saker (Luther). Pass på at du ikke bedrar deg selv, så du i spørsmålet om dåpen bare blir stående med blikket festet på vannet. Og glemmer at det er til dette nådemidlet den store nåderike Herren har knyttet løfte om frelse og evig liv!

Til toppen

14. april

La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dens lyster. Rom 6:12.

Først bør vi her igjen legge merke til hvordan forholdet er når det gjelder de hellige. Apostelen lærer uttrykkelig at de som er rettferdiggjort ved troen, er også helliggjort i sin ånd. De er «døde fra synden», er forenet med Kristus, og lever i et inderlig samfunn med ham.

Likevel anser apostelen det altså nødvendig med slike formaninger til dem: «La ikke synden ha herredømme».... «så dere skulle lyde den i dens lyster». Slik står det altså til med de hellige: «ånden er villig, men kjødet er skrøpelig», og «djevelen har stor vrede». Gud utfører ikke sitt helliggjørelses verk i oss med en uimotståelig allmakt, men arbeider på oss med sitt ord og Åndens formaninger. Derfor må ingen være selvsikre, så de forakter formaningen og tror de er trygge for all fare.

Nei, vi står ennå på prøve, så lenge vi er på jorden. Vi må høre, legge merke til og være lydige mot Herrens røst. Da skal vi bli frelst om vi er aldri så skrøpelige, om vi roper fra dypet at vi går til grunne og ikke makter å oppfylle Herrens vilje - for det skal han selv ta seg av, bare vi lydig hører hans røst. I motsatt fall er vi bedratt, har falt i søvn og forakter lettsindig formaningen. Vi faller i syndens og djevelens snarer.

Kort sagt: disse omsorgsfulle formaningene stemmer fullkomment overens med det apostelen har sagt om vår helliggjorte ånd, og vår forening med Kristus. Formaningene er blant de ytre midlene Gud bruker for å fremme vår helliggjørelse. Denne formaningen er virkelig både klar, opplysende og «hälsosam» (god for vår åndelige helse).

Når apostelen sier: «La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legemer, så dere skulle lyde den..», merker vi denne tanken: Selv om dere nå dessverre ikke kan være helt fri fra synden, så la den likevel ikke få herredømme i dere, så dere også begynner å tjene den i liv og gjerning.

Dette at synden bor i dere, at dere ennå kjenner på onde lyster, er allerede brudd på Guds hellige lov. Og hvis Gud dømte dere etter loven, så var dere fordømt bare på grunn av syndens lyster. Men nå kan vi i dette livet ikke bli helt fri fra synden. For den fullkomne renheten har vi først i himmelen og på den nye jord, hvor fullkommen rettferdighet bor.

Så bruk likevel den nåde som dere har fått, og gjør motstand mot synden, så den ikke får herredømme i deres dødelige legemer. Så dere ikke også i gjerning utfører dens onde vilje. Men slik at dere likevel vandrer etter Ånden, selv om dere fortsatt kjenner på kjødets fristelser.

La oss ta for oss noen eksempler på dette. Noen har kanskje i ord eller gjerning fornærmet deg. Et sinne tennes i hjertet ditt. Gi den da verken medhold eller frie tømmer, så du også bryter ut i ord og irritable handlinger. Men følg Davids gode råd: «Blir dere vrede, så synd ikke! Grunn i deres hjerte på deres leie, og vær stille!».

«Vær stille» i bønn til Herren om hans nåde og kraft. Ja, be ditt Fader vår, og spesielt denne bønnen: «Forlat oss vår skyld som og vi forlater våre skyldnere!» Og «vær» så «stille» til det onde er gått over.

Det kan være gjerrighetens lyst som vil bedra deg, så du fristes til å foreta deg noe uærlig i din jordiske stilling. En uren lyst frister deg kanskje til å gjøre noe uanstendig, gjennom ord, kroppsspråk eller gjerninger. Eller hovmodig lyst frister deg, så du gjennom klesdrakt eller på annet vis forsøker å heve deg opp høyere enn den stilling Gud har lagt ferdig for deg blant menneskene.

Kort sagt: Mot alle mulige syndens lyster og fristelser må vi våke og be, og bruke alle nådens midler til å overgi dem til døden, så vi ikke lyder synden i dens lyster.

Allerede den første syndige lysten er jo uomtvistelig forbudt og fordømt av Gud. Derfor må også synden overgis til døden straks den begynner å røre på seg. Men all synd tar riktig nok ikke slutt så lenge vi ennå lever i dette syndens og dødens legeme. Derfor må den stadig motarbeides og undertrykkes, så den ikke får herredømme eller regjere i oss.

Luther sier at «synden er ikke tilgitt oss på den måten at vi så bare skal sove i kjødelig visshet, eller gjøre det kjødet har lyst til. Men synden er tvert imot akkurat derfor forlatt, for at den så også skal undertrykkes og overgis til døden. Så den ikke lenger skal være herre, men tjener, og ikke kunne skade oss.

Det er du som skal være herre, og si til kjødet: Du er full av urenhet og ondskap, misunnelse, hat, hevnlyst og andre onde lyster. Men du skal og må omsider ligge bundet, og mot din vilje gi opp overfor Ånden. Du urenhet har ikke noe å gjøre her. For her er Ånden herre i huset. Han skal da også ha herredømmet, og holde deg og dine lyster i tømme. Ja, korsfeste og kvele deg».

Så modig kan vi vel ikke alltid tale og opptre overfor fristeren. Når striden blir virkelig hard, må vi vel ofte heller påkalle Herren gjennom bønn og tårer. For vi vet vi er fortapt hvis han trekker sin hånd tilbake. Ja, at vi makter og har ikke noe som helst mer enn det han til enhver tid gir oss.

Men i ham skal vi da også få en slik makt over synden, at vi ikke skal tjene den, men fortsatt stadig få vandre etter Ånden.

Til toppen

15. april

Hver gren i meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver gren som bærer frukt, den renser han, så den kan bære mer frukt. Joh 15:2.

Her taler Kristus om noen grener i ham som ikke bærer frukt, at de skal tas bort. Ja, kastes bort, visne og brennes (v.6).

Det er jo forferdelige ord den kjærlige og ømme Herren taler her. Og spesielt når han kaller disse for grener i seg! Hva kan det være han mener med dette?

Når han kaller dem grener i seg, er det sikkert nok ikke meningen at noen virkelig på rett måte kan bli værende i ham, i troen, og likevel ikke bære frukt, så de blir forkastet. For han sier like nedenfor at «den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt».

Men Herren vil med disse ordene, grener i meg, gi et fint og skarpt uttrykk for hvor stor likheten mellom de ekte og de uekte barna kan være. Hvor mye kristelighet, bekjennelse og utvortes samfunn med ham og med de sanne kristne et menneske kan ha. Og likevel ikke eie det sanne livet, saften og kraften av ham, dette som skulle bevises gjennom fruktene.

Både innholdet og måten han taler på her, er altså det samme som når Herren taler om de ti jomfruene som gikk for å møte brudgommen. Hvor fem av disse er uforstandige, har ikke olje, og blir stengt ute for all evighet. Og det samme i hans tale til engelen for menigheten i Sardes: «Du har navn av å leve, men du er død».

La oss nå se nærmere på disse Jesu Kristi ord om disse ekte, gode grenene, disse som bærer frukt. Vi ser at dem renser vingårdsmannen. Han skjærer, tukter og bøyer dem. Han tar bort det som hindrer veksten, og lar dem ikke vokse slik de selv vil.

Mens derimot de som ikke bærer frukt får slippe vingårdsmannens kniv. De får være i fred, slipper tukt, og blir ikke renset. For - de skal til og med bare brennes. Det som spesielt kjennetegner disse er altså: 1: At de ikke bærer frukt. 2: At de ikke blir tuktet og renset av vingårdsmannen, men får leve og vokse fritt og uhindret som de vil.

Stopp nå opp et øyeblikk! For her skulle vel hver éneste en ha god anledning til å prøve seg selv og sin egen tilstand. I gudsfrykt og oppriktighet mot seg selv prøve seg på slike Kristi egne ord. Men, - å for en nød! Det viser seg straks at vingårdsmannens kniv ikke treffer de uekte grenene, men bare de ekte. At «de som burde frykte, de frykter ingen ting. Og de som ikke burde frykte, de frykter».

Her vil det vise seg et uhyggelig tegn hos mange: De er ikke en gang i stand til å frykte for sin tilstand, eller et eneste øyeblikk prøve seg selv. Deres lune følelse av trygghet, deres kristelighet og fine liv, gir dem en kjødelig visshet. De er tilfreds med seg selv. Og Jesu ord farer bare forbi dem som været.

Å, måtte nå bare det øyeblikket være kommet for noen -, det øyeblikk du av Guds nåde ble gitt anledning til å se hva det er du ennå mangler! At du fikk våkne opp fra din hemmelige død og falske åndelighet!

Du håper du er en kristen, at du lever i troen og eier Guds nåde. Du har kanskje sånn en fred over deg, sånn en tillit i bønnen, en kjærlighet til Guds ord. Ja, så mange bevis, synes du, på Guds kjærlighet, at du umulig kan tro annet enn at du lever under hans nåde.

Kanskje tenker du også frimodig: Jeg har jo lenge vært med blant de kristne, har skilt meg ut fra verden. Ja, fått smake hån på grunn av min gudfryktighet. Jeg har kjempet for Kristi sak, deltatt i kristen virksomhet -. Det er jo noe alle vet; at jeg er en kristen o.s.v.

Ja vel, dette er alt sammen godt og vel, - tusenvis har ikke så pass å vise til. Men, kjære deg: Ikke noe som helst av alt dette er noe bevis på at du er en levende og sann kristen! For likheten mellom de ekte og de uekte grenene, mellom de kloke og de uforstandige jomfruene, er så stor at du med alt det du her har, likevel kan være bedratt.

Prøv deg derfor på den måten som Ordet lærer deg. Det Kristi ord vi har for oss i dag, og alt Guds ord, forkynner med styrke at troen skal bevise sin ekthet gjennom fruktene som kommer av den.

Riktig nok er en kristen skrøpelig, og faller. Visst nok er nåden stor, uforskyldt og overstrømmende. Det er det ingen tvil om. Men der er likevel noen bestemte virkninger og frukter som, selv hos de svakeste nådebarn, alltid følger av troen, Ånden og den nye fødselen. Og det er disse fruktene og virkningene det nå er spørsmål om.

Da tenker du kanskje på noen gode gjerninger som du gjør, noen synder du har avlagt, visse åndelige evner du har, den kristne virksomheten du deltar i... Og så tenker du at dette vitner da om at du har en levende tro. Men undersøk da om Guds ord også sier dette er nok.

I Mat 7:22-23 sier Herren: «Mange skal si til meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Da skal jeg bekjenne for dem: «jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, dere ugjerningsmenn!»

 

 

16. april

 

Alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som seirer over verden, vår tro. 1 Joh 5:4.

 

Ellevte kapittel i Hebreerbrevet lærer oss hele veien det samme; hva de gamle ved troen har oppnådd, utrettet og lidd. Til slutt minner apostelen der om martyrene, hvordan de for Kristi skyld først hadde forlatt alt som de hadde kjært i livet; eiendeler, hus, hjem, far og mor, brødre og venner. Ja, de gav til slutt sitt liv, - alt sammen ved tro.

 

Det er dette som er å seire over verden. For verdens fyrste, djevelen, og all hans ormegift; verden og de verdslige med sin motstand og sine fristelser, kjødet med dets vare følelser overfor både lyst og nød, -. Alt sammen slo seg sammen for å friste eller skremme dem til å vike av fra veien og troskapen mot Herren. Men alt seiret de over. Og den seirende kraften som overvant verden, var deres tro.

 

Det dette ordet betyr, er dette: Et menneske som er født på ny er ikke trell under noen ting, og kan oppgi og forlate alt, og lide hva som helst. Han er ikke trell under en eneste synd eller verdslig lyst. Ikke en gang under uskyldige ting.

 

At han ikke er trell, betyr ikke at det onde ikke lenger finnes i ham. Heller ikke at han ikke av og til kan overrumples og kastes over ende av synden. Men det betyr at han ikke blir værende i synden, ikke «gjør synd». Det er ikke lenger noe han må fortsette med, som han ikke kan unnvære eller oppgi, - på samme måte som en trell hver morgen må gå inn under samme åket til det samme arbeidet. Slik hersker synden og verden over sine slaver. Selv om de nok ofte lider under dette, og både sukker og gråter.

 

Nei, der det ikke er noen tro, der er det heller ikke noen seirende kraft, ingen utfrielse. Der blir de alltid stående i det samme slaveriet, - når det gjelder en eller annen bestemt synd. Men legg merke til at her taler vi om «skjødesyndene» våre. For det går nok an å legge av oss mange utvortes synder, uten noen nådens seirende kraft til hjelp.

 

Men den som er født av Gud, er ikke slave under noen synd, om det så er en fristelse som alltid forfølger og plager ham, og som han hver eneste dag må kjempe mot, våke og be. De som særlig er slaver under synden, er disse som ikke verken strir eller ber mot den, men til og med unnskylder og forsvarer den.

 

Vi sa at et gjenfødt menneske ikke en gang er slave under uskyldige ting. Eksempelvis: Det er en helt uskyldig ting, ja, en god ting som til og med er påbudt i Ordet, at et barn skal elske sin far og mor. Men Kristus sier at den som er trell i dette forholdet, som ikke kan oppgi sin far og sin mor for min skyld, når det blir nødvendig, han kan ikke være min disippel.

 

Det er en uskyldig ting å ha en eiendom, et gårdsbruk, en ektemakte etc. Men når noe av dette får herredømme over menneskene, så de ikke kan komme til bryllupet, eller til nattverden, ikke kan følge Jesus, da fører det til døden for dem.

 

Som vi allerede har nevnt, gjør ikke troen og den nye fødselen at vi nå ikke lenger har vår gamle natur og følelser, svakheter og kamper. Men at vi, når det virkelig gjelder, seirer over dette og blir værende hos Herren, som Asaf sier: «Mitt hjerte ble fylt med bitterhet, og det stakk meg i mitt indre. Da var jeg forstokket og forstod ingen ting. Likevel blir jeg alltid hos deg, selv om mitt kjøtt og mitt hjerte svikter». Det er dette som er å «seire over verden».

 

Men så er kanskje situasjonen den at jeg nok er kristelig, andektig og gudfryktig. Men når jeg blir stilt på prøve overfor en av mine skjødesynder, eller en annen, i seg selv uskyldig, kjær ting, da består jeg ikke prøven. Da kan jeg ikke la alt sammen fare, og bare ha min skatt og mitt alt i Herren. Jeg følger isteden med den veien fristelsen drar. Forsøker kanskje å sette finere navn og farger på mine avvik eller svakheter. Og blir dermed tvert imot beseiret. Da har jeg ikke den rette Gud som mitt hjertes gud og skatt. Jeg har ikke den nye fødsels og troens seirende kraft.

 

«Alt det som er født av Gud, det seirer over verden». «Og dette er de kristnes kjennemerke, som en kan kjenne dem på, og vite at de er født av Gud. Det skiller dem også fra de falske barna, som bare er opptatt med skummet av Guds ord, men aldri har erfart dets kraft. Og som da også bare føder misfostre som ikke har verken et rett gudfryktig liv eller kraft. Her er det ikke tale om å være født av Gud, og så bare fortsette i den gamle, døde og verdslige holdningen. Ligge under for synd og djevelens vilje. Og leve som du var før, uten å stå imot djevelen og hele hans rike. Derfor, hvis du ikke seirer over verden, men isteden selv lar deg overvinne, kan du nok trøste deg til din tro og til Kristus. Men din egen gjerning vitner mot deg at du ikke er Guds barn» (Luther).

 

Du vil være en kristen. Men samtidig vil du også stå på god fot med verden, eller i alle fall med noen bestemte verdens mennesker. Hvis så dette ikke er mulig uten at du også mer må tilpasse deg til deres liv og levnet, så gjør du da også det til den grad at du dermed blir elsket og æret av disse som ikke har noen som helst interesse av din Herre, og ikke elsker og opphøyer ham.

 

Hva vitner da dette om? Så visst ikke bare om noen Peters fornektelse. For det førte tross alt aldri til at han med det ble noen verdens venn. Tvert imot gikk han ut og gråt bittert, og var før og etter dette en åpenbar Jesu disippel.

 

Nei, det vitner om at verdslighet og utroskap mot Herren er den makt som rår, ja, hersker i deg. Det vitner om at du mangler gjenfødelsens og troens kraft. For vennskap med verden er fiendskap mot Gud.

 

Verken Kristus eller noen av Jesu disipler, - så kjærlige, vennlige, viselige og forsiktige de enn var -, kunne den kunsten; samtidig å være både Guds og verdens venn.

 

Til toppen 

 

 

 

17. april

 

Alt det dere ber om i deres bønner, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere. Mark11:24.                           

 

For å kunne be i tro er det ikke nok at vi bare gjentar Guds løfter om bønnhørelse med munnen. Men framfor alt at vi tar hvert eneste løftes ord til oss og grunner på dem i hjertet. Spesielt bør vi da stoppe opp for disse tingene:

 

Først hvilke egenskaper kjennetegner ham som har gitt løftet. Som f.eks. Guds barmhjertighet - at det er en enestående barmhjertighet, en evig og uforanderlig barmhjertighet. At den er nøyaktig den samme i dette øyeblikk, like varm og brennende som da løftet ble gitt.

 

Videre den makt han hadde som gav løftet. At det er en guddommelig allmakt. At «for Gud er ingenting umulig», at «Herrens høyre hånd kan forvandle alt», «han som er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår».

 

Og til slutt også den sannferdighet vi kan regne med hos ham som har gitt løftene. At det er umulig at Gud skulle kunne lyve. At «han er Gud og ikke et menneske». Ja, at han også, for å gi oss en enda større overbevisning, har stadfestet løftene sine med en ed. For apostelen sier: «Da Gud ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, gikk han imellom og stadfestet det med en ed».

 

Disse tre Guds egenskaper; hans brennende, kjærlige barmhjertighet, hans guddommelige allmakt, og hans evige sannferdighet, utgjør, som en åndens mann sier, det tredoble reipet som Gud gjennom sitt ord har firt ned til oss fra himmelen.

 

For at hver eneste en som tar imot dette, og holder fast på det, alltid skal frelses og hjelpes opp, om så «vannstrømmer skyller over meg». Ja, skal også til sist med det samme reipet løftes opp til himmelen.

 

For det andre bør også troens bønn ha både som utgangspunkt og siktepunkt vår mellommann, Kristus, som person, og hans gjerning. Troens bønn må hele tiden ha blikket rettet mot hans fullbrakte verk, hvor høyt Gud elsker sin Sønn, og alt det han har gjort og fullbrakt for oss. Og så holde akkurat det fram for Gud i bønnen. Det er dette som er å be i Jesu navn! Og Jesus sa: «Alt det dere ber Faderen om i mitt navn, skal han gi dere».

 

Når Moses ba, sa han: «Vær nådig overfor dette folks ondskap. Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel!» Og vi har en som er større enn Abraham, Isak og Israel. Vi skal si: Kom i hu din tjener Jesus Kristus, din elskede Sønn, vår Herre og den som har stadfestet løftene. Og se for hans skyld i nåde mot vår ondskap! Se ikke på oss, men på din Sønn. Vi er fulle av skrøpelighet. I ham er, som du vet, vår verdighet. Fordi din elskede Sønn har tatt seg av oss, forløst og kjøpt oss, og dermed gjort oss til sine. Og fordi du elsker din Sønn og hans fullbrakte verk, ber vi: Vær oss nådig for hans skyld! Ikke for vår skyld, Herre. Nei, ikke for vår skyld, men for din Sønns skyld. For bare han er velbehagelig for deg. Vær nådig mot oss, og gjør med oss etter det du selv har sagt!

 

For det tredje bør troens bønn ha Guds navns ære som mål. Vi skal si som David: «Hvem vil prise deg i Dødsriket». Hvis du derimot frelser så stor og uverdig en synder som meg, vil lovprisning opphøye deg i all evighet. For jo større synder du forlater, desto mer viser du jo din barmhjertighet. Jo større nød og elendighet du utfrir noen fra, desto større blir din godhet og din makt. Og like stor som du viser din nåde, like stor skal også lovprisningen til deg og ditt navns ære bli.

 

Og hva skulle ikke Gud gjerne gjøre for sitt store navns skyld! Derfor ba også David slik: «For ditt navns skyld, Herre, tilgi også min misgjerning, for den er stor».

 

På denne måten opphøyer vi Guds ære når vi minner ham om hans ord. Og hva skulle han ikke da gjerne ville gjøre, når det er hans ære vi vil opphøye? «Han kan ikke fornekte seg selv». Og dette er også det mest velbehagelige for Gud vi kan gjøre mot ham. For jo mer vi tar Gud på ordet, og tror ham, desto mer gir vi ham ære, slik det står skrevet: «Abraham ble sterk i sin tro i det han gav Gud æren».

 

Så gjenstår det bare å anvende dette på oss selv, og gjøre bruk av det. Huske hvilke løfter, og hvordan de er gitt oss. Og så, i alle våre behov og bekymringer holde disse fram for Gud i barnlig tro, mens vi ber: «Gjør, Herre, som du selv har sagt!»

 

Men hvem kan telle alle de nådens rike ord vår himmelske Far har talt for å uttrykke sitt hjertes kjærlighets rikdom mot oss? Som han ville bruke for å dra de fortapte og skye menneskebarna til seg. Og med samme mål har han også befalt oss å komme til ham i all vår nød, med bønn og påkallelse. Og samtidig også gitt oss de konkrete løftene om at han vil bønnhøre oss.

 

Han sier selv: «Jeg skal fryde meg over dem, så jeg gjør godt imot dem». Han befaler oss: «Kall på meg på nødens dag, så skal jeg utfri deg, og du skal prise meg. Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet for dere. Sannelig, Sannelig sier jeg dere; alt det dere ber Faderen om i mitt navn, skal han gi dere. Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, hva det så er, skal de få av min Far i himmelen».

 

Til toppen

 

18. april

 

Du skal ikke drive hor. 2Mos 20:14.

 

Også dette budet har Kristus forklart for oss (Mat 5), og det er en stor nåde. For ham må vi da lytte til, hvis vi vil bli frelst og salige.

 

Jødene hadde forholdt seg til det sjette budet på samme måte som med det femte; De så bare på de grove, utvortes gjerningene, som her var ekteskapsbrudd. For det sjette budet lyder egentlig slik: «Du skal ikke bryte ekteskapet».

 

Og så brydde de seg overhode ikke om at hjertet var fullt av syndige lyster og begjær, bare de kunne unngå at dette brøt ut i åpenbare handlinger. Men da kom vår Herre Kristus med denne dype avsløringen: «Jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte».

 

Dette er den dype utleggelsen av det sjette bud. Og i det lyset skal vi se på dette budet. Først skal vi se på det forhold at selv om budet egentlig lyder slik: Du skal ikke bryte ekteskapet, så har dette budet altså så dyp åndelig betydning at det ansees brutt med bare ett urent begjær. Og det gjelder også alle urene lyster og ytringer som rører seg hos oss, så vel innenfor som utenfor ekteskapet (som mange skriftsteder viser).

 

Det forholdet gir oss nemlig en dyp lærdom gjennom dette budet. For med dette føres vi nemlig tilbake til den egentlige bakgrunnen for dette budet; Den tanke og plan Gud fra skapelsen av hadde med menneskene. Han skapte dem til mann og kvinne. Og straks, ja, til og med før kvinnen ble skapt, opprettet han ekteskapets hellige ordning.

 

Menneskets skapelse, og hvordan denne slekten skulle føres videre, var altså to sammenfallende tanker hos Gud. Derfor finner vi innstiftelsen av ekteskapet, bakgrunnen for dette budet, i Bibelens første kapittel, i skapelseshistorien! «Til mann og kvinne skapte han dem. Så velsignet Gud dem, og Gud sa til dem: «Vær fruktbare, fyll opp jorden og legg den under dere!» Og derfor finner vi også tilføyelsen i det andre kapitlet: «Derfor skal en mann forlate sin far og mor og være knyttet til sin hustru, og de skal være ett kjød».

 

I lys av dette, at ekteskapet er en så hellig ordning som Gud har innstiftet i selve skapelsen, forstår vi godt hvilken betydning det sjette budet har. Og hvor fryktelig angrep det er på Guds hellige ordning, når ekteskapet på noen som helst måte brytes.

 

Den som bryter ekteskapet forgriper seg altså på, og rokker ved, det helligste og viktigste forhold på jorden. Han river i stykker de helligste båndene som Gud selv har knyttet sammen. Han skitner til, ja, skjender de reneste, mest ømme og dyrebare forhold menneskene imellom. Som en niding tar han seg til rette og bryter Guds rett og ordning. Dermed forvandler han lykke til ulykke, vender velsignelse til forbannelse. Fordi menneskehetens velsignelse ofte både for tid og evighet hviler på ekteskapet.

 

Men taler vi her bare om den som i vanlig oppfatning bryter sitt eget eller andres ekteskap? Taler det sjette bud bare til dem som allerede lever i et ekteskap? Nei, etter Guds ord omfatter dette alle mennesker, uten unntak. For når Gud skapte menneskene til mann og kvinne, og innstiftet ekteskapet, trakk han samtidig også en hellig grenselinje mellom begge kjønn. Og denne grenselinjen er en Guds ordning, og derfor like så hellig og urokkelig som selve ekteskapet er.

 

Hvem som helst som bryter denne grenselinjen Gud har trukket, enten det skjer i tanker, ord eller gjerning, han bryter det sjette bud. Og i den mening sier den hellige Gud også til alle ugifte menn og kvinner, til alle unge menn og piker: «Du skal ikke bryte ekteskapet».

 

At dette budet virkelig har så vidtrekkende betydning, kan hvem som helst se av Kristi utleggelse av dette budet. Han sier at den som bare ser på en kvinne med et urent begjær, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte.

 

Du tror kanskje du står ren overfor dette budet fordi du har latt være å slippe begjæret ditt til i handling. Av frykt for Guds dom, eller kanskje bare av skrekk for skam og vanære, eller andre medmenneskelige forhold. Men Kristus sier altså her at du likevel i Guds øyne allerede har brutt ekteskapet. Han sier at du da allerede har drevet hor.

 

La oss ta et eksempel. Hvis noen hadde den holdningen mot deg at han ønsket han kunne drepe deg, men lar være å gjøre det bare på grunn av de forferdelige følgene for ham. Ville du da anse ham for å være bedre enn en morder, som virkelig utførte den blodige gjerningen? Nei, du ville med god grunn si: Forskjellen er bare at denne min uvenn er redd for sitt eget hode, mens den morderen som fullbyrdet gjerningen ville være mer dristig og uvøren. Men i sitt hjerte er de fullstendig like.

 

Det samme her: Den som åpent og forferdelig har brutt ekteskapet, har ikke vært så redd som du for skam og andres straff. Dette er hele forskjellen mellom deg og ham, når du bare av frykt for konsekvensene har latt være å slippe begjæret til i handling.

 

Derfor har du, ikke bare innfor Gud, men i virkeligheten også i ditt eget hjerte, drevet hor. Når den samme lysten har vært i hjertet ditt. Slik har Herren Kristus selv talt om dette budet.

 

Til toppen

 

19. april

 

Du skal ikke stjele. 2Mos 20:15.

 

La oss nå se hva dette sjuende budet innebærer, hva som egentlig er tyveri.

 

Med det menes enhver form for å frata vår neste hans eiendom. Uansett om det skjer i hemmelighet, eller åpenbart. Med vold eller med list. Ved en åpenbar forbrytelse, eller i en form som finner dekning under lov og rett.

 

Det å stjele, være en tyv, er noe så grovt og stygt at den synden mener de fleste mennesker de er uskyldige i. Selv om en nok kan lykkes i å overbevise vanlige rettskafne mennesker om at de har vært ulydige mot de øvrige budene, så retter de hodet opp når en kommer til det sjuende budet. For her føler de seg i alle fall trygge, mener de. De har da ikke stjålet, har ikke rakt sin hånd ut mot annen manns eiendom -! For en forferdelig påstand det ville være, hvis vi ville gjøre slike hederlige mennesker til tyver - !

 

Ja, hvis det bare var dette som var å stjele; at en brøt opp andres låser og på grovt vis fjernet penger og eiendeler, -. Da var riktignok de fleste mennesker rettferdige overfor dette budet. Men alt dette ser ganske annerledes ut når vi ser det i lys av hvordan Kristus tolket budene. Da blir det en knusende oppdagelse. For da oppdager du kanskje gjennom en slik tolking at du også er en tyv.

 

Når en får se, og innfor Guds øyne tar inn over seg, at hver eneste form for selv å oppnå noe - på en annens bekostning, er tyveri. Det kan skje gjennom en handel som en anser så særdeles gunstig for seg selv at en ganske betegnende kaller det for et «røverkjøp». Det skjer ved at en som selger krever og får altfor mye for varen sin. Eller gjennom et dårlig utført arbeid en gjør i tjeneste for andre o.s.v.

 

Da vil en se sannheten i Luthers ord om at «ingen virksomhet i verden er så alminnelig som det å stjele». Og at den «er så vidt utbredt og allmenn en last, men også så betydningsløs i menneskenes øyne, at hvis en skulle henge alle som er tyver, men absolutt ikke vil regnes for det, da ville verden bli lagt øde, og en ville ikke finne verken bødler eller galger nok».

 

Nå taler vi ikke her om hjerteforholdet. For det er klart at i Guds øyne kan du være en tyv, selv uten at du har frarøvet din neste ett eneste øre, fordi lysten er der i hjertet ditt. Du har bare unnlatt å utføre gjerningen av redsel for følgene for deg selv.

 

Nei, her taler vi nå bare om tyveri i utført gjerning. Og da gjentar vi på ny at enhver form for å frata vår neste hans eiendom er i selve gjerningen et tyveri. Og vi ber hver enkelt tenke grundig over hva som ligge i dette.

 

Husk på at vi stjeler ikke bare når vi plyndrer vår nestes skaper eller lommer. Men også når vi på torget eller i annen handel krever for mye, eller betaler for lite for våre varer. Det samme når vi leverer en vare som er dårlig, eller ikke er utført som bestilt, men vi tar full betaling.

 

Eller en som er ansatt ikke er pliktoppfyllende i sitt arbeide, og kanskje lar ting skje som er uheldige for arbeidsgiveren. Med andre ord; ikke er omhyggelig opptatt med å ivareta arbeidsgiverens interesser.

 

Eller når en benytter seg av sin nestes vanskelige situasjon, og tar urimelig høy rente for å låne ham penger o.s.v. På en slik måte kan du ganske fort frarøve din neste både ti, tjue, femti, ja, tusenvis av kroner. Og selv går du fremdeles fri, selv om det er mange som har vært i fengsel og satt under lås og lukke for langt mindre enn dette, - bare fordi det var en annen måte de stjal på.

 

Men i hvert av budene er det ikke bare noe som forbys, men også noe som påbys. Slik også med det sjuende budet. Det taler ikke bare om at vi ikke skal stjele. Men også at vi skal hjelpe til med at vår nestes eiendom og virksomhet kan økes og beskyttes.

 

Vi må huske på at Herren med like stort alvor som han forbyr det onde, også krever det gode av oss. Tenker vi over dette, da vil nok denne delen av budet bli ennå mer nærgående, og gjør nok også dem til syndere som ikke ble det under det første.

 

Men da er det nødvendig at vi ikke bare er opptatt med hvordan gjerningen ytre sett vurderes. Men at Gud selv betyr noe for oss. Verden og fornuften sier: «Når jeg ikke tar noe fra en annen, må jo også jeg kunne gjøre hva jeg vil med det som er mitt!»

 

Men i Kristi rike gjelde en annen lov. Den taler slik: «Ikke bare skal du la være å gjøre din neste noe ondt. Du skal tvert imot også gjøre alt mulig godt mot ham med de gaver og anledninger Gud nettopp med den hensikt har gitt deg. Du skal elske din neste som deg selv».

 

Den som ikke gjør noe som helst ondt, gjør likevel mye synd hvis han ikke gjør det gode som han kan og bør gjøre. For alt det vi eier og har på jord har Gud gitt oss - ikke bare til vårt eget behov, men også for at vi kunne gjøre noe godt for vår neste med alt dette.

 

Vi skal være vår Herres forvaltere, som ikke har rett til å forvalte disse gavene han har overlatt til oss etter våre egne lyster. Men etter hva hans kjærlighets hensikt krever. Dette er grunnen til at vi har en hel rekke av plikter som hele verden ikke vet om.

 

La oss derfor veie vårt forhold til dette sjuende budet på den store kjærlighetslovens gullvekt!

 

Da vil vi nok overraskes. For da vil vi se at nesten alle våre gjerninger, når vi eter og når vi drikker, vårt arbeid og vår kvile, vår påholdenhet og vår gavmildhet, - alt sammen er besmittet, ja, gjennomtrengt av synd mot dette budet.

 

Til toppen

 

20. april

 

Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. 2Mos 20:16.

 

Dette er et bud nesten ingen tar så høytidelig. Derfor kan en ha visse problemer med hvordan en skal uttrykke seg, så menneskene måtte få øynene opp for hvor alvorlig det er.

 

Det femte, sjette og sjuende budet har den fordelen at brudd på disse påtales både av den verdslige øvrigheten og nesten alle mennesker i verden.

 

Men bare at en rører denne lille delen på legemet; tungen, om det så skjer i litt negativ omtale av vår neste, hva betyr vel det? Det er jo bare noen fortrolige ord i samtale med en venn -!

 

Den som bryter opp andres dører, tar pengene til folk og deretter straffes med fengsel. Eller en som dreper et menneske og så blir dømt for dette. De anser vi jo for store forbrytere.

 

Men hva med den som bare taler, bare bruker tungen i en fortrolig samtale, - selv om han da også frarøver sin neste det som var mye mer dyrebart for ham enn penger, ja, ofte mer dyrebart enn selve livet; nemlig hans gode navn og rykte! Han regnes ikke som noen stor forbryter. Han rammes ikke av påtale, eller straffes med fengsel.

 

«Å, det var da bare noen ord, bare en antydning som gikk over tungen», heter det gjerne. Men i Den Hellige Skrift kalles det noe annet. Der settes tyven og baktaleren side om side. Der lyder det slik: «Få ikke navn av å være en øretuter og legg deg ikke etter noen med din tunge! For på tyven hviler skam og en hard dom over den tvetungede!». «Heller en tyv enn den som har vennet seg til løgn; men begges lodd er undergang!»

 

Men la oss nå gå over til å studere selve budet, og se hva det er Herren selv ville og hadde som siktemål da han uttalte: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste». Her ser vi på ny den guddommelige omsorgen for menneskene. I det første budet på den andre tavlen hadde han lagt en allmenn grunn for all «hälsosam» (god og gagnlig) ordning menneskene imellom her på jorden.

 

Deretter var det særlig fire dyrebare skatter denne omsorgsfulle Faderen spesielt ville ta vare på og verne om hos menneskene: Først vårt legemlige liv. Dernest ekteskapets hellighet. Så våre jordiske eiendeler. Og nå til slutt vårt gode navn og rykte, som vanligvis er mer dyrebart for oss enn vårt jordiske gods, ja, mer dyrebart enn selve livet.

 

Men så høyt du selv setter denne skatten; ditt gode navn og rykte, når du ikke tåler den minste krenkning av dette, like dyrebar kan jo også et annet menneske anse sin ære og aktelse. Derfor er dette budet talt like alvorlig til deg som til noen annen. Her, så vel som med alle de andre budene, er vi alle sammen inkludert, og ikke ett éneste menneske unntatt fra budets forpliktende form.

 

Hvem du enn er, må du ta dette til deg: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste». Dette er vår Herre og Guds alvorlige vilje. Han vil like lite at vår neste skal få ødelagt sitt gode rykte, sin godhet og rettskaffenhet, som at han skulle miste penger eller andre ting han eier. Gud vil at alle skal få beholde sitt gode rykte overfor sin ektefelle, sine barn, medarbeidere eller ansatte og naboer. Dette må vi alle sammen huske på.

 

Hva er altså budskapet i dette budet? Først at det ikke bare er innfor en domstol, men også i all din omgang, du på det mest alvorlige skal være nøye med ditt ordvalg og antydninger om din neste. Så du ikke, uten at det er høyst nødvendig, kommer med antydninger som åpner for ufordelaktige oppfatninger av andre mennesker. Men også at du rent generelt tar avstand fra alle falske og løgnaktige holdninger, og bestreber deg sterkt på den rene sannhet i all din omgang.

 

Brudd mot dette budet gjør vi oss først og fremst skyldig i overfor våre domsstoler, når noen falskt anklager sin neste. Når den som er anklaget søker å skjule sannheten gjennom løgnaktige utflukter. Når et vitne ikke taler sant, sier noe for mye eller for lite om det saken gjelder. Og når en advokat med vitende og vilje setter fram og forfekter en falsk påstand. Eller dommeren avsier en urettferdig dom.

 

Men dernest skjer dette også utenfor domstolene, i livets medmenneskelige forhold. Når en i ubetenksomhet, eller i ondskap påfører sin neste et falskt rykte. Enten ved at en selv dikter opp en slik historie, eller en gjentar og utbrer slikt om ham. Eller bare stilltiende, eller med en talende mine eller annet kroppsspråk antyder negative ting om mennesket. Noe en ikke har full visshet om, eller som en etter kjærlighetens lov ikke hadde rett til å røpe.

 

Det kan også ofte skje på en veldig fin og ubemerket måte, bare ved at vi gjengir vår nestes ord og handlinger med en annen vinkling, slik at oppfatningen blir falsk. Ja, så fint og ubemerket kan dette skje, at bare Gud, som ser alt, vet om det. Dette er å «lyve på sin neste, og påføre ham ondt rykte».

 

Men når vi så samtidig husker hvordan Kristus tolket loven for oss; at den egentlig krever at vi skal elske vår neste som oss selv, og gjøre mot andre det vi vil de skal gjøre mot oss.

 

Da innser vi sannheten i Luthers forklaring av dette budet; at «vi skal frykte og elske Gud så vi ikke bare lar være å lyve på vår neste, og påføre ham ondt rykte». Men også så vi ikke forråder ham og baktaler ham. Ja, at vi tvert imot skal «unnskylde ham, tenke og tale vel om ham, og ta alt opp i beste mening».

 

Til toppen 

 

21. april

 

Vi vet at vi er av sannheten. 1Joh 3:19.

 

Den som vil være en kristen, men ikke søker etter en visshet om at han har syndenes forlatelse, kan selvsagt ikke være åndelig våken. Han er altså tilfreds med alltid å leve i uvisshet om han er benådet. Og da må han enten være en fullstendig sovende hykler, eller i det minste en kristen som er sovnet inn.

 

Dette ligger i sakens natur. Den bruden som er tilfreds uten å være sikker på hvor hun har sin brudgoms hjerte, har ingen rett kjærlighet. Denne tilstanden er derfor et karakteristisk kjennetegn på dem som ikke har vendt seg fra sine synder til Herren, og fått nåde.

 

Samtidig er dette en av de underligste unnskyldningene disse bruker, at de rett og slett fornekter at denne vissheten om syndenes forlatelse virkelig finnes. De vil ikke være med på at det skal være mulig å eie den. Ja, de anser rett og slett en slik visshet som åndelig overmot, selvsikkerhet eller innbilning.

 

Luther sier: «Når de kainske helgener hører denne bekjennelsen (når kristne vitner om sin visshet om at de er benådet), så korser de seg, stritter imot med hender og føtter, og sier: Gud bevare oss fra noe så forkastelig; at jeg skulle si at jeg vet jeg er Guds barn. Nei, jeg vil heller ydmyke meg, og bekjenne at jeg er bare en stakkars synder. Og Gud ser jo til den som er ydmyk!»

 

Men Skriften sier: «vi vet at vi er ført over fra døden til livet», «vi vet at vi er av sannheten», «vi vet - vi vet at vi er av Gud». «Vi vet at Guds Sønn er kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus».

 

Dette sier at vi vet, - vi vet at vi er Guds barn, og har syndenes forlatelse og det evige liv. «Derfor», sier igjen Luther, «skal vi virkelig anstrenge oss for grundig å rykke opp med rot denne skadelige villfarelsen som har forført hele verden; denne oppfatningen av at menneskene ikke skal kunne vite om de er i eller utenfor nåden».

 

Denne villfarelsen kommer ikke fra forstanden, men fra hjertet. Ikke på grunn av noe som er tåkete, for Skriften taler over alt tydelig nok om dette. Men på grunn av at hjertet ikke har noe behov for å vende om til Gud fra sine synder.

 

De som ikke selv eier eller søker denne vissheten, vil derfor også avvise at en slik visshet er mulig. Og selv om en ikke konkret tar avstand fra en slik visshet, er det likevel, som sagt ovenfor, ikke noe godt tegn at en ikke har noen trang til å søke den, men er tilfreds med sin uvisshet.

 

En ganske annen side av saken er at noen som virkelig søker etter denne vissheten, ikke alltid straks får den. Disse må da ikke miste motet. Men å ikke i det hele tatt søke denne vissheten om å eie Guds nåde, det er alltid et tegn på dem som lever i kjødelig visshet.

 

For det andre: Selv om et menneske er ærlig og tørster etter rettferdighet, er det likevel en stor mangel ved hele hans kristendom hvis han lever i uvisshet om han er benådet.

 

Det er sant at han kan nok ha Guds nåde. Det er sant, det Luther sier, at «syndenes forlatelse har to sider; dels skjult hos Gud, dels kjent og åpenbart for sjelen». Kristus hadde forlatt synderinnen som lå ved hans føtter, og sagt dette til Simon, før han vendte seg til henne og sa: «dine synder er deg forlatt!». En sjel som hungrer etter nåde, eier syndenes forlatelse før han vet det eller tror det. For «salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet». Alt dette er sant.

 

Men alt sammen blir likevel ikke som det skal før mennesket også får visshet om at det er benådet. For før dette skjer, blir det aldri et virkelig Guds rike i hjertet. For «Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd». Før dette skjer, vil en ikke få kraft, aldri elske, takke og lovprise Gud på rett måte, og aldri vandre for hans åsyn i den rette ånd.

 

En har selvsagt samme rettferdighet gjennom en svak tro som gjennom en sterk. Men ikke samme helliggjørelse. For helliggjørelsen, kraften og Åndens frukter avhenger alltid av troens visshet og styrke. «Gleden i Herren er deres styrke». Det er derfor så viktig at alle ærlige sjeler får full visshet om at de eier Guds nåde.

 

Men den som nå virkelig lengter etter den salige troens visshet, må legge godt merke til hvor den rette veien til denne går. Den eneste veien til troens visshet er å ta Gud på ordet, det vil si at vi med tro i hjertet gjentar ord som Gud har sagt. En av våre kirkefedre sier: «Hvilken trygghet og visshet har jeg ikke bare jeg kan gjenta det min Gud sier foran meg!» Og Paulus lærer at «troen kommer av forkynnelsen».

 

Den rette troen og vissheten fødes i hjertet på den måten at jeg blir trøstet, glad og overbevist om at jeg har Guds nåde utelukkende gjennom det Gud har lovet og Kristus har gjort. Og jeg får denne trøsten før jeg ennå anser meg verdig til å få troen. Mens jeg ennå mener jeg mangler så altfor mye. Ja, når jeg dermed ikke en gang våger å tro.

 

Som Kristus sier, var den fortapte sønnen ennå langt borte da faren overrasket ham med sin nåde og barmhjertighet. Etter at en slik først har fått trøst i Kristus og Ordet, - da, og først da vil vi også få erfare troens virkninger og kjennetegn hos oss. Johannes sier: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv».

 

Men den første og egentlige troens visshet må alltid oppstå av Ordet, før alle troens kjennetegn og frukter.

 

Til toppen

 

22. april

 

Mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet, brøt det og gav dem og sa: Ta, et, dette er mitt legeme. Mark 14:22.

 

Det første en kristen må huske på, hvis han noen gang vil få et sant lys, noen glede og frukt av nattverden, ja, hvis han ikke der tvert imot vil pådra seg døden. Det er at ingen må komme hit bare på grunnlag av det de ser med sine legemlige øyne, eller ut fra sin egen fornuft.

 

Her kreves noe ganske annet, her kreves åndelige øyne og sanser. Det kreves at en fast og uavlatelig holder øynene festet til Guds ord. Det er den dyrebare, guddommelige gaven: troen, ja, selve Guds nåde som kreves.

 

Kommer jeg bare med mine legemlige øyne, slike som også dyrene har, fram til nattverdboret. Eller jeg vil studere selve nattverden nærmere for å se hva jeg finner i denne. Da vil jeg der bare finne seremonier og brød og vin. Ikke noe guddommelig, ikke noe himmelsk og herlig.

 

Det samme om jeg bare med min fornuft vil studere og bedømme dette nådemidlets innhold og betydning. Da blir jeg, istedenfor en oppbygget og varm kristen, tvert imot en kald forakter, en kjetter som forakter nådemidlet.

 

Å, det er et tegn, en anstøtsstein, som blir til fall og en snare for mange. Som mange skal ta anstøt av og fanges.

 

Dette er noe ikke bare verdens mennesker, men også rette kristne, alle sitt livs dager må huske på. For om du hundre ganger har smakt og frydet deg i tro over Herrens herlighet og styrke ved hans nådebord. Så vil djevelen også like mange ganger på ny innfinne seg for å frarøve deg denne herligheten, denne himmel på jord. Og det skjer så stille, så pent og vakkert, når du selv føler deg sikker. Da leder han deg ubemerket inn på fornuftens plan. Nå skal denne Guds dype hemmelighet virkelig granskes med fornuftens og våre naturlige sanser.

 

Og kan han bare gjøre oss opptatt med dette, så vi forsøker å vurdere og forstå hvordan alt dette foregår, hvordan dette og hint er mulig. Da har han snart vunnet spillet, og tatt fra oss alt sammen.

 

Kristne mennesker må derfor huske på at nattverden er et under, ett av de mange, veldige, hellige under, som aldri vil kunne fattes av noe menneskes fornuft her i dette livet. Men bare tros på den allmektiges og sannferdige Guds ord.

 

Ja, blant disse dype hemmeligheter er nattverden en av de største. Og av de gamle ikke uten grunn kalt «hemmelighetenes hemmelighet». Og, tenk: Dette skulle den falne, mørkelagte, bedratte fornuften kunne begripe og bedømme! Noe som selvsagt er umulig!

 

Så blir da dette den største lærdommen om dette emnet: At vi aldri behøver anstrenge oss for å forsøke å forstå det. Men bare må holde fast ved Guds allmakt og sannferdighet i alt Guds ord forkynner. Slik at så snart fornuften forsøker å beregne hvordan det kan være mulig, det Kristus sier. Da må vi straks innse at dette er fristelsens øyeblikk. At djevelen nå har dukket opp, den gamle fornuftige slangen som bedrog Eva med sin list.

 

Og straks må vi påkalle Guds navn og hans hjelp, som om vi var i dødsfare, eller på vei til helvete. Er du ikke villig til dette, men bare vil bruke fornuftens vurderinger, så bare gjør det, og bli bedratt!

 

For dem som anfektes av tvil på nattverdens innhold, vil det være til stor hjelp om de kunne feste blikket mer på Opphavsmannen, og studere ham. Hvem er han? Jo, han er din Skaper og din Frelser. Han er den høye og opphøyde, han som blir i all evighet. Han er den allmektige Gud, den første og den siste. Han som er, som var, og som blir. For Ordet var Gud! «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Alt er blitt til ved det, og uten det ble ingenting til av det som ble til».

 

Løft opp dine øyne, og se hans verk! Se solen, se stjernene, se hele skapningen! Alt dette har denne Herren gjort. Og han holder alle ting oppe ved sin krafts ord, og har ved seg selv gjort renselse for våre synder.

 

Tenk! Er da noen ting umulig, eller i det hele tatt vanskelig for ham å gjøre? Hva kan være lettere for Den Allmektige enn å gjøre det han selv vil? Du kan ikke forstå hvordan han kan gi oss sitt legeme og blod. Din fattige fornuft bryter hodet på dette, og skjønner det ikke. Men forstår du hvordan han kunne skape alle ting av intet? Nei, hva forstår i det hele tatt vi? Og hva er ikke Den Allmektige i stand til å gjøre?

 

Og videre: Ville vel han si noe som han ikke vil gjøre? Kan han, Den Hellige, lyve? Vil du spotte din Skaper, din kjærlige Frelser på denne måten?

 

I selve skapelsen gjorde han tusenvis av under, som vi ikke forstår. Så ble han selv menneske og gjorde tusenvis av under på jorden. Og fordi disse ble synlige, tror vi dem, selv om vi ikke forstår dem.

 

Til sist ville han så gjøre et særlig nåderikt under - som ikke er synlig, men må mottas i tro på hans ord. Skulle vi så motsi dette, gjøre ham til en løgner, og si: her har han til slutt sagt noe som ikke kan være sant, når han sa: Dette er mitt legeme osv.

 

Å, Gud, fri oss fra slike tanker! Men slike holdninger lar Gud de selvsikre sjelene falle i, som straff for at de setter seg opp mot Gud.

 

Til toppen

 

23. april

 

Jeg er blitt korsfestet med Kristus.   Gal 2:20

 

Alt det som hører inn under det vi kaller kjødet, d.v.s. det gamle menneske, er ikke bare dømt til døden, men også, gjennom at vi er forenet med Kristus, virkelig korsfestet.

 

Der er mennesker som mener de er omvendt og tror på Gud. På visse områder har de kanskje også begynt å leve et nytt liv. Bruker nå Ordet, og gjør enkelte kristelige gjerninger. Men de både fortsetter i, og forsvarer en viss kjødelighet. Det kan være gjerrighet eller selvsikkerhet, kjødelige lyst, hat eller annet tilsvarende.

 

Disse vet dette er synd, men dekker seg bak sin frihet, og fortsetter i dette de holder fast på. Ja, aksepterer og forsvarer dette. Men slike mennesker bedrar seg selv. Og de lyver om sitt hjertes tilstand, når de taler om sin tro og sin fred.

 

Så er noen blitt en sann kristen, og virkelig begynt i Ånden. Men de fortsetter ikke å korsfeste kjødet. De lar isteden lystene sine slippe til i livet sitt. På ny godtar og forsvarer de en eller annen form for synd.

 

Disse har fullført i kjød. Troen, freden med Gud og en god samvittighet kan vi ikke beholde - samtidig med at vi slipper til en éneste synd, og forsvarer den. «Dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve».

 

Med disse ordene forkynner apostelen en konkret dom, og viser at dette å døde kjødet ikke er en sak hvor det står hver enkelt fritt om vi vil gjøre det, eller ikke. Hvis vi i det hele tatt vil beholde livet, og ikke gå evig fortapt, må vi nødvendigvis forholde oss til dette. Ja, så snart vi er kommet til Kristus, må vi straks ta farvel med det gamle syndens vesen. Vi må begynne et nytt liv i Kristi fotspor, og aldri mer vende oss fra dette til syndens tjeneste på ny.

 

Det er underlig å legge merke til hvordan det hos en kristen virkelig viser seg at det gamle mennesket er blitt korsfestet med Kristus. Det er nemlig blitt slik hos en kristen at uansett hvordan livet arter seg, enten det går godt eller dårlig, må hans gamle menneske dødes, så lenge Ånden bor og arbeider i ham.

 

Når Peter trofast følger sin Frelser, da dødes daglig den gamle jøden i ham. Han forvandles mer og mer fra sitt gamle vesen, til likhet med sin Herre Kristus.

 

Så ser vi han blir oppblåst og selvsikker, og derfor blir overlatt til å siktes av Satan. Vi ser han faller og fornekter sin Frelser. Da gråter han bittert. Gråter som et barn som har fått ris. Da dødes hans egenkjærlighet og selvsikkerhet.

 

Så ser vi ham igjen for Rådet i Jerusalem, hvor han står fast og bekjenner Kristus. Da blir han hudstrøket. Da dør han bort fra denne verden. Da dødes også kjødet, det gamle menneske.

 

Men så ser vi hvordan menneskefrykt tar overhånd i ham, i Antiokia, så han «hykler». Da får han en skarp irettesettelse av Paulus.

 

Uansett hvordan det går med denne herlige Peter, må han altså tuktes og dødes. Ja, så lenge en kristen er oppriktig og følger sin Frelser, må han dødes.

 

For nå er selve synden hans største plage. Er jeg rik, og derfor fristes til å danne meg et Paradis på jorden, begynner å pleie kjødet og leve mer verdslig. Da blir jeg kraftig straffet av Ånden, blir virkelig redd for min rikdom og lette liv. Det tynger meg mer enn når jeg var fattig.

 

Og går det ikke slik, men jeg tvert imot følger kjødets lyst og søker det gode liv i verden, da blir det virkelig åndelig død for meg. Er jeg fattig og lider av legemlige plager, men holder meg til Herren, da dør jeg fra verden hver dag. Har jeg store åndelige gaver, og er virksom på det området. Har mange års erfaring, lys over nåden og evner, langt ut over brødrene, og derfor vil nyte en viss ære og berømmelse, -. Å, dette er selve giften! Da vekker Ånden meg opp, og jeg blir redd, som for selve helvete.

 

Er jeg trofast og våken i bønn, og strir mot synden. Vil forkaste både synd og berømmelse. Vil, både i det skjulte og åpenbare virkelig alvorlig gå inn for å være den beste på alle områder. Men mitt jeg vokser på dette. Jeg fryder meg i dette, jeg har en hemmelig glede nettopp i mitt alvor. Å, pass deg! Det er selve helvete! Jeg blir virkelig redd for dette.

 

Ser jeg nå at all denne gode kampen kan oppblåse meg, så slutter jeg kanskje med å våke og be, og kjempe for det som er godt. Og gir isteden kjødet mer frihet. Men da hopper jeg jo rett fra asken til ilden. Da kjenner jeg helt konkret min skyld og dommen over den.

 

Gjør så all denne tukten at jeg blir opprørt mot evangeliet, slår all trøst fra meg og sier: «Jeg er ingen kristen. Det ser ikke ut som om nåden kan få innta meg». Ja, da er det igjen kjødet som raser gjennom vantroen. Igjen får jeg ingen ro - før jeg på ny lar meg tukte til jeg ydmykt mottar nåden bare som nåde.

 

Vi ser igjen og igjen at uansett hvordan det går med en kristen, så blir han dødet. Det er dette som er å være blitt korsfestet med Kristus.

 

Så sier du kanskje: «Hvordan skal jeg forstå dette? Skal jeg virkelig refses og tuktes hvor jeg enn vender meg? Hvordan skal jeg da oppføre meg? Skal jeg ikke få hvile og ro noe sted?» Svar: Jo, men bare ett éneste sted - i Herren! «Den som roser seg, han skal rose seg i Herren!» Den som vil ha ro og glede, skal finne den i Herren - i Herren selv, i hans rettferdighet, godhet og trofasthet!

 

All annen fryd og ros refses såvel av Ånden som av Guds klare ord. «Ja, da må jeg jo gjerne dø straks», sier du. Ja, slik er det for en som er blitt korsfestet. Dette er det korsfestede livet. Er jeg stille på korset, så lider og dør jeg. Er jeg ikke stille, men vrir og vender meg, sliter og drar, så lider jeg bare ennå mer.

 

Her er ikke noe bedre enn bare å være stille. Underordne oss Den Hellige Ånd. Se på Jesus og strekke oss etter det som er der oppe. Må Herren selv gi oss nåde til dette! Amen.

 

Til toppen

 

24. april

 

Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.   Åp 2:4.

 

Det første dette ordet viser, er at Kristus først og fremst vil ha vår kjærlighet. Å, for en stor nåde! Han spør etter vår kjærlighet. Vil ikke bare ha oss som tjenere, men som venner. Han er ikke fornøyd med bare å få gjerningene våre. Han vil også være elsket av oss. Han ville ikke bare ha vår tjeneste, men våre hjerters kjærlighet.

 

Så ser jeg også her at mange kristne fremhever seg på alle områder i det som angår kristendommens synlige virksomhet, og likevel mangler de selve dens virkelige liv, kjerne og hovedsak.

 

Mange som leser dette, får dermed høre dommen over seg selv. De er i samme tilstand som den åndelige lederen i Efesus. De har alt som kreves for å leve et kristelig liv. Men det er noe de mangler: Den første kjærlighet. Men kan disse menneskene innse at dette gjelder dem, fatte en slik mistanke og prøve seg selv?

 

Du kan være en opplyst kristen. En bror blant brødrene. Er virkelig gjenfødt av Gud, slik at Kristus kan vitne om din første kjærlighet. Videre i livet har du så fortsatt å vise din gudsfrykt i gjerninger. Ikke bare for egen del lever du et fint kristenliv og gjør mange gode gjerninger, men gjør også en innsats for Kristi navns skyld. Og det så markert at du også opplever forfølgelse.

 

I tillegg er du så standhaftig og trofast at du ikke blir trett, men fortsetter i tålmodighet. Og alt dette med et så klart åndelig lys at du kan skille de falske åndene fra de rette, hater nikolaittenes gjerninger, som Herren også selv hater o.s.v.

 

Skulle jeg ikke da være trygg for at alt var vel med deg? Men Kristus sier her noe annet. Uansett om du har alle disse gode egenskapene, så kan Herren likevel si til deg: «Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet». Hvis nå denne første kjærligheten og de gjerningene som er en frukt av den, er dødd ut hos deg, da er situasjonen svært alvorlig for deg.  

 

For ikke å gjøre vondt verre for Guds barns følsomme og engstelige hjerter, må vi likevel straks skyte inn en liten bemerkning: Vi må bare passe på å skjelne mellom den første kjærlighet og den første følbare opplevelsen av dette.

 

Vi kan lære av Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. Når faren i hjertelig omsorg så uforskyldt omfavnet ham, ble sikkert en kjærlighet tent i sønnen. Så sier Kristus at det også ble stelt i stand en gledesfest. Den gjødde kalven ble slaktet og tilberedt, og de åt og var glade. Men denne gledesfesten og dette livet kunne ikke fortsette hver dag framover. Nå måtte sønnen delta i det daglige arbeid og ete hverdagskost.

 

Dette er et bilde på hvordan Gud fører sine barn. Først en herlig tid med gode følelser, når en Johannes får ligge ved Jesu bryst, og Maria Magdalena får ta på ham og se hans herlige ansikt. Nå skal ikke bryllupsgjestene faste. Men «brudgommen skal tas fra dem, og da skal de faste». Da får ikke Johannes ligge ved Jesu bryst. Da får ikke Maria være hos ham.

 

Dette er noe alle kristne vil få erfare. Vi må erkjenne med Luther at «ettersom troen tiltar, avtar følelsene». Og vi må skille klart mellom følelsene og det som er den første kjærlighet.

 

Men hva er så egentlig den første kjærlighet? Her må vi alle sammen virkelig merke oss hvordan den fra først av oppstod, hva det var som vekket den opp, og hva den var avhengig av for å holdes levende.

 

Det var jo bare dette som skapte kjærligheten; at all min skyld ble forlatt. Det var dette som egentlig var kjærligheten: Syndenøden gjorde at Frelseren ble uunnværlig for meg. Og syndsforlatelsen gjorde at Frelseren ble herlig og dyrebar.

 

Dermed er det vesentligste sagt: At Frelseren er uunnværlig og dyrebar. At «där synden överflödar, nåden dock överflödar så mycket mer», at ikke noe som helst, verken på jorden eller i himmelen, nå er så dyrebart som denne Frelseren som all denne nåden kommer fra.

 

Og denne kjærligheten er sterk i samme grad som Frelseren er uunnværlig og stor for meg, - selv om følelsene mine bare blir svakere. Legg merke til dette, så kan du skjelne mellom den første kjærlighet og de første følelsene! Kjærligheten er sterkere når Frelseren er mest dyrebar for meg, selv om de sterke følelsene svekkes. Dette forstår ikke disse hvor hele kristendommen bare består i tilfeldige følelser, ikke på frelseslæren og virkelighet. Men de som har erfart at synden - men også nåden er stor, de forstår dette.

 

Ser vi på Kristi ord til denne læreren i Efesus, da merker vi at det er dette Herren vil si: Alle gjerningene dine, ditt arbeid for mitt navns skyld, dine prøvelser og tålmodighet, det Åndens lys du har, dine gaver til å prøve ånder... Ja, mer enn dette: min menighets ve og vel, mitt rikes framgang, min læres renhet... Alt dette er så dyrebart og så viktig for deg.

 

Det er bare jeg, din Forsoner og Talsmann, bare jeg og mine gjerninger, som nå er blitt mindre viktig for deg. Nå er ikke lenger jeg selv og min forsonings blodige drakt så uunnværlig og dyrebar for deg, som i den første tiden. Nå behøver du ikke lenger, som den gang, ligge som en synder ved føttene mine og tigge om frukten av mine gjerninger, om alt jeg har kjøpt til deg med mitt blod, om syndenes forlatelse. Nei, nå har du nok med dine egne gode gjerninger, din vakre kristendom, din verdifulle virksomhet.

 

Det er dette Kristus mener når han oppsummerer så utførlig alle denne lederens gode egenskaper, og så tilføyer: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet».

 

Til toppen

 

25. april

 

Stå derfor fast i den frihet som Kristus har frigjort oss med, og la dere ikke nok en gang fange under trelldommens åk.   Gal 5:1.

 

Selv mange oppriktige kristne er fremdeles så uvitende om det åndelige livets virkelighet, at de ikke anser denne formaningen for å ha den helt store betydningen.

 

De tror dette skriftordet bare avdekker den omtenksomme apostelens spesielle omsorg for galaternes ve og vel. Og slik vurderes også en evangelisk forkynner den dag i dag. De forstår ikke at det kan være noen fare for deres åndelige liv, om samvittigheten blir fanget inn under lovens trelldomsåk.

 

Måtte Gud få vekke alle disse opp fra deres villfarelse! Apostelen har et ganske annet syn på saken. Denne formaningen er svært alvorlig ment fra hans side. Han sier at dersom du mister samvittighetens frihet, og blir fanget under loven, slik at du begynner å bygge opp din rettferdighet gjennom egne gjerninger, eller venter liv og helliggjørelse gjennom lovgjerninger, da er du «trellkvinnens sønn». Og da skal du, etter all din kristelige virksomhet, likevel til slutt drives bort.

 

Hele vår natur har alltid egenrettferdigheten som mål. Ser alltid på sin egen store betydning, selv i åndelig ting. Denne holdningen skaptes gjennom den selvforgudelse slangen fylte mennesket med i syndefallet.

 

Derfor er det ikke noe som er så helt uakseptabelt for fornuften, og så drepende på hjertet som dette at vi overhodet ikke skulle være dugelige til noe som helst godt. Men som helt fortapte tvert imot skal måtte motta alt som nåde og gave gjennom Kristus.

 

Da burde også hver og en forstå at faren for å bli fanget under loven, ikke er så ubetydelig som de uforstandige mener.

 

I tillegg vet vår fiende, djevelen, meget godt at uansett hvor mye han ellers kan gjøre mot oss, har han likevel ikke vunnet noe vesentlig slag så lenge vi ennå får nåde til å bli i troen.

 

Han vet at først da inntreffer døden, når han lykkes i å føre oss ut fra Kristi kjærlighet til eget strev i lovtrelldom og vantro, så livet i Guds Sønn dør ut. Ja, da inntreffer døden, selv om vi fremdeles fortsetter i det vakreste kristelige liv.

 

Derfor kan en si at hele djevelens mål dypest sett går ut på å føre oss ut av barnekåret hos Gud, ut av «den frihet som Kristus har frigjort oss til». Og føre oss inn under trelldom og vantro. Det er ikke uten grunn apostelen bruker uttrykket «fanges» - det er en jeger som er ute etter å «fange» oss. Og blir vi først fanget under trelldommens åk, så er vi straks treller under syndens vesen i hjertet vårt. Ja, under djevelen og døden.

 

Djevelen kan svært lett føre mindre erfarne kristne inn i denne trelldommen. Bare ved å holde fram for dem at de ennå er syndere, og at Gud hater og fordømmer synden. For her tar han fram to sannheter, men som han misbruker til å føre oss bort fra selve sannheten.

 

Selv om vi nok kan være rettmessig født på ny, og har en hellig og villig ånd, er alltid det gamle hjertet fylt av all mulig syndens gru som vi fikk ved Adams fall. Og det slår ut i alle mulige retninger. I tanker, følelser, begjær, ord og gjerninger. I treghet til alt godt, likegyldighet overfor Gud og medmennesker, ulyst til Ordet og bønn, syndige tanker osv. Så står Guds ord og fordømmer alt dette. Og jeg ser jeg ikke har mulighet for å frigjøre meg fra det.

 

Hvordan skal jeg nå kunne tro jeg fremdeles lever under en uavlatelig nåde og vennskap med Gud? Særlig stor blir fristelsen til motløshet og vantro når djevelen holder fram for meg Guds egne ord som synes å fordømme meg.

 

Først og fremst inneholder jo hele Bibelen en mengde forferdelige trusler mot alle selvsikre ugudelige og hyklere. Verden er jo full av slike, og da må selvsagt Guds ord inneholde mye rettet mot dem.

 

Men en åndelig, fattig sjel, som tuktes av Ånden, kjenner jo alt ondt i seg, og sier: «Ja, dette passer godt på meg. Jeg er nettopp både selvsikker, ugudelig og en hykler». For alt dette ligger jo i det gamle hjertet. Dette bruker så djevelen til å drepe og knuse min svake tro.

 

Så vil jo også alle kristne opphøye lovens bud. Jeg skal jo ikke bare kjenne, men også gjøre Guds vilje. Men uansett hvor mye nåden har virket i meg, kan jeg likevel se at jeg fremdeles ikke er i stand til fullkomment å oppfylle Guds bud. Da rammer straks lovens dom samvittigheten min. Å, for en nåde og visdom, - nei, for et Guds under, for en Guds veldige hjelp - vi da trenger, hvis vi skal få bli i en fast tro på Guds nåde!

 

Her skal det da bli særdeles nødvendig å studere både dypt og grundig hva vi eier i Guds nådepakt: Dette at alle disse dommer og trusler bare er rettet mot dem som lever uten Kristus, eller bare rammer selve synden og det gamle menneske. Men rører absolutt ikke ved selve nådestanden, så lenge jeg er i Kristus.

 

Gud vil nok med loven straffe og rette på det som er urett i livet mitt. Ja, også med utvortes plager forfølge og døde syndene mine. Men nådestanden betyr at jeg samtidig eier en evig nåde. At Gud bare er vred på min fiende, synden, som også jeg i min ånd hater.

 

Men hans vrede er ikke rettet mot meg. Jeg er i Kristus fullkomment fri fra all Guds vrede, alle lovens dommer og trusler. Jeg har en evig forlatelse, og er allerede innskrevet i himmelen, som hans barn og arving.

 

Å, hvor nødvendig det er at vi dypt og grundig tar inn over oss denne forskjellen; at vi bare legger lovens bud og trusler på synden, - men ikke på det tillitsfulle barnekåret, - og beholder vår visshet om den evige nåden i Kristus.

 

Dette er den rette friheten fra loven.

 

Til toppen

 

26. april

 

Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ren over det hele. Også dere er rene, men ikke alle. Joh 13:10.

 

Disse ordene har vanligvis blitt oppfattet som at de taler om dåpen. Mens andre igjen oppfatter det som renselsen i Lammets blod ved troen.

 

Men dette er en og samme sak. For renselsen i Lammets blod skjer hos den enkelte av oss først i dåpen, og skjer alltid både ved dåpen og troen. På samme måte som vi eter Kristi legeme både i nattverden og utenfor den, ved Ordet og troen.

 

Men det som det tales om her, er altså en åndelig renselse, en åndelig renhet. For Herren sier: «Men ikke alle. For han visste hvem som skulle forråde ham». Judas var den eneste av disiplene som ikke var ren.

 

Og dette ble alt sammen ennå tydeligere da Jesus på ny, samme kveld, sier: «Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere». Dette taler om troen, som tar imot hans budskap, eller Ordet. For uten troen blir ingen ren gjennom Ordet. Og denne troen, med alle dens frukter, manglet altså Judas.

 

Men nå vil vi se nærmere på disse Kristi ord. Han sier: «Den som er badet... han er ren over det hele. Også dere er rene».

 

Tenk, dette sier han som gjennomskuer alt, og dermed også ser den skrøpelighet som ennå finnes hos disiplene hans, og som han så ofte måtte refse hos dem. Og han sier dette til de samme disiplene som samme kvelden syndet så forferdelig. Som han allerede på forhånd klart hadde forutsagt ville skje, og dermed altså visste godt nok om.

 

Men av dette ser vi klart at for Guds øyne er det en annen renhet som gjelder, enn den skrøpelige som bor i oss.

 

Lær deg nå her for all framtid hva «den tilregnede» renheten er. Hva Kristi rettferdighet, troens rettferdighet, betyr. Det er den Guds rettferdighet som er blitt åpenbart uten lovens medvirkning.

 

Her ser vi at denne rettferdigheten og renheten, selv om den er usynlig for oss, likevel ikke er noen drøm eller innbilning. Ikke bare er ord og tomme løfter. Men i Guds øyne er en stor virkelighet og sannhet.

 

Kristus, den som skal dømme på den siste dag, han ser renhet der hvor alle mennesker bare ser urenhet. Han sier til de skrøpelige disiplene: Dere er rene, - dere, dere som står foran meg her - dere er rene over det hele. Og hver eneste en som er badet, som tror og blir døpt, er fullkommen ren i Guds øyne, i Guds dom. Selv om føttene (d.v.s. vandringen, vår jordiske rettferdighet) ofte skitnes til, og trenger å vaskes/renses, d.v.s. må renses gjennom daglig anger og tro.

 

Men legg likevel merke til at på tross av alt dette ufullkomne og syndige, så sier likevel Kristus at de er aldeles rene. Så lær deg da, - Ja, la det være sagt ennå en gang: Lær deg da dette at her er noe særdeles alvorlig med Kristi forsoning, og hvordan hans rettferdighet tilregnes.

 

At dette i Guds øyne ikke er noen tåkeskyer, slik som det fortoner seg for vår blinde fornufts øyne. Merk deg at det er sant, det apostelen sier om Kristus og menigheten; Ikke bare at han har renset den ved vannbadet i Ordet. Men også gjort den til en brud som er herlig. Som ikke har noen flekk eller rynke, eller noe slikt.

 

Vi ser det er rett, det Luther sier, at «den som ikke vil bekjenne at han er hellig og rettferdig, men isteden alltid klager over hvor stor en synder han er, han oppfører seg som om han vil si: jeg tror ikke at Kristus er død for meg. Heller ikke at jeg er døpt, eller at Kristi blod har renset meg, eller kan gjøre meg ren. Jeg tror ikke ett eneste ord er sant av Skriftens vitnesbyrd om Kristus».

 

For Kristus har med sitt blod virkelig tatt bort alle våre synder. Og ikke bare det. Men etter at han først med sin lidelse og blod hadde tatt bort syndens skyld og straff, har han også fullbyrdet og gitt oss sin egen fullkomne rettferdighet. Og i dåpen til sist ikledd oss hele denne frelsens drakt.

 

Ikke bare har han gjort oss syndfrie. Men også rettferdige og hellige for Gud. Istedenfor synden har han satt rettferdigheten. For at vi innfor Gud ikke bare skulle være frie for synd, men også rettferdige. Som vi trenger for å kunne stå fram for Gud.

 

Dette at Kristus med sin blodige drakt kjøpte rettferdighetens hvite klær til oss, er skildret så herlig mange steder i Skriften. I Åp 19 skildres Guds Sønn som en rytter på en hvit hest, som «er kledd i en kjortel som er dyppet i blod».

 

Men en hærskare følger også etter ham. Og disse rytterne, som drar med sin feltherre gjennom jammerdalen i alle slags kamper og trengsler, de sitter også på hvite hester. Men deres klær er ikke røde. De er kledd i hvite klær, «i fint lin, hvite og rene». Og i v.8 heter det: «for det fine linet er de helliges rettferdige gjerninger», som de har fått ved renselsen i sin frelses høvdings, Jesu Kristi, blod.

 

Til toppen

 

27. april

 

Så mye han ville.  * Joh 6:11.

 

Foran seg har Jesus en skare med mennesker, mer enn fem tusen, som er kommet til ham i ørkenen. Da vender Jesus seg til Filip, denne fattige og rådløse disippelen, med dette alvorlige spørsmålet som gjaldt denne store folkemengden: «Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få spise?»

 

Men hva skriver Johannes i verset etterpå om dette spørsmålet? Jo: «Men dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre».

 

Å, når skal vi våkne opp for slike eksempler i Skriften; at det er nettopp en slik fattig og rådløs disippel Herren stiller dette bekymringsfulle spørsmålet til?

 

I dag taler ikke lenger Herren direkte til oss, for å uroe og prøve oss. Nå gjør han nøyaktig det samme gjennom forskjellige situasjoner som møter oss i livet, og hvor akkurat samme spørsmål legges inn over våre hjerter, som det Filip opplevde. Som om det altså skulle være Herrens fulle alvor at vi skulle ta hele ansvaret for en folkemengde som vi ikke har noen som helst mulighet for å forsørge.

 

Men dette gjør altså Herren «for å prøve oss», sier Johannes, «for han visste selv hva han ville gjøre». Og da går det ofte med oss på samme måte som Filip og Andreas; Vi oppfatter ikke hva Herren vil med dette, men begynner i fullt alvor å vurdere mulighetene, hva vi har å stille opp med. Og tror ikke det finnes noen annen løsning. Tror ikke vi har mer enn det vi ser med øynene våre.

 

Filip tenkte og beregnet ganske riktig, at «brød for to hundre denarer er ikke nok til dem, så hver enkelt av dem kan få et lite stykke». Han visste sannsynligvis at det ikke fantes mer i deres felles kasse, som ble forvaltet av Judas. Andreas vil tydeligvis vise sin deltakelse i problemløsningen, og bemerker ennå mer enfoldig: «Det er en liten gutt her som har fem byggbrød og to små fisker». «Men», tilføyer han, «hva er det til så mange?».

 

Da var det også slutt på disiplenes muligheter og råd. Men var det også slutt på Herrens muligheter? Nei, nå først var hans time kommet. Han sa: «Få folket til å sette seg ned!» Og nå delte han ut - ikke så mye som de hadde, - men så mye han ville.

 

Slik går det i alle Guds barns prøvelser. Hver gang vi begynner å vurdere de menneskelige mulighetene når prøvelsene oppstår, vil alltid resultatet bli: «Hva er det til så mange?» Men vi burde lære noe av dette ordet her, hvor vi ser at Herren delte ut så mye han ville.

 

Bare vi er villige til å ta imot det, så viser jo dette ordet hele hemmeligheten i alle de prøvelser hver enkelt av oss opplever her på jorden; At Herren deler ut av de jordiske godene til hver enkelt akkurat så mye han vil.

 

Det koster Gud nøyaktig like lite å gjøre oss rike, som å holde oss på mer fattige levekår. Han holder hele skapningen i sin hånd. Han kan like lett la jordiske rikdommer regne over oss, på samme måte som han lot vaktlene regne ned over israelittene som knurret, helt til de dekket to alen over jorden. Men det ville ikke vært mer «hälsosamt» for sjelen, enn den overfloden ble for israelittene.

 

De fikk sin lyst tilfredsstilt. «Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygget det, ble Herrens vrede opptent mot folket». De åt, og døde som straff for sin lyst. Derfor heter også det stedet hvor dette hendte, «lystens-graver» helt til denne dag (4Mos 11). La oss derfor ikke knurre eller begjære slik som de begjærte - og ble drept!

 

Å, hvor mange fristelser følger det ikke med overflod! Se de grufulle ordene Herren taler om de rike: «Det er vanskeligere for dem å komme inn i Guds rike, enn for en kamel å gå gjennom et nåløye». «Ve dere som er rike, for dere har alt fått deres trøst».

 

Gud, led oss ikke inn i fristelse! Det er en lykke for en kristen å ikke ha noen særlig lykke på jorden. «Når vi har mat og klær, skal vi være tilfreds med det».

 

Bare dette har Herren sagt vi kan be om; vårt daglige brød. D.v.s. vårt daglige behov. Måtte Gud bevare enhver kristen fra å komme i en så selvstendig stilling, at han ikke lenger er avhengig av Gud til å ta seg av ham i alt! Hvor lykkelig er ikke derimot den som får leve som barn på vår Fars regning!

 

Han skal nok vise seg å ikke være noen ubarmhjertig far. Eller tror du han vil narre slike tillitsfulle barn, som stoler på hans ord og bare går til ham, og ber om alt de trenger? Selv taler han om at vi som er onde, likevel ikke vil være onde at vi gir våre barn en stein, når de ber om brød. Eller når de ber om fisk, vil gi dem en slange.

 

Skulle da vi, spør han, tro at den store, trofaste Gud, etter at han har lært oss å be ham om vårt daglige brød, og vi så tror hans ord og gjør akkurat det han har sagt vi skal gjøre; ber ham om dette, -. Skulle vi da tro at han ikke på noen måte ville gi oss det?

 

Måten svaret kommer på, tidspunktet og omfanget, vil han selv i sin visdom og miskunnhet bestemme. Men vårt daglige brød vil han helt sikkert gi oss.

 

Til toppen

 

28. april

 

Led oss ikke inn i fristelse. Mat 6:13.

 

Har jeg oppriktig bedt: Forlat oss vår skyld. Og virkelig fått den trøsten at alt er tilgitt meg. At Gud nå for sin elskede Sønns stedfortredergjernings skyld er tilfreds med meg. Da vil også nødvendigvis mitt hjertes første og inderligste mål være å ikke på ny synde mot min nådige Far i himmelen.

 

Da begynner jeg å be av hjertet: Og led meg ikke inn i fristelse! Hjelp meg, Gud, til ikke på ny å synde mot deg!

 

Den som bare er opptatt av å slippe unna syndens straff, og ikke har noen nød for å unngå selve synden, har bare i dette nok bevis på en falsk ånd.

 

Ja, selv før de er kommet til troen, pleier alle oppriktige sjeler til og med ha mer trang til å komme ut av synden, enn til å få forlatelse. Slik at det også kan bli en avvei blant vakte sjeler at det mer er den sjette bønnen, framfor den femte, som ligger dem på hjertet. De vil først og fremst befries fra det ondes makt. Og så senere be om forlatelse.

 

Dette er noe som også henger ved mange som er kommet til troen. Særlig når deres ånd blir mer lovisk enn evangelisk. Da tenker de ti ganger mer på å komme ut av synden, enn å søke forlatelse.

 

Nå er jo ikke dette rett. For det er jo forlatelsen og evangeliet som skal fylle hele hjertet, hvis vi skal få noen ren nidkjærhet og seirende kraft imot synden. Men hele denne tilbøyeligheten, som alle oppriktige sjeler er vel kjent med, er bare et desto sterkere bevis på hvor falsk, sovende og kjødelig ånd disse har som overhode ikke forsøker på å la være å synde.

 

Vi sier ikke at det å ha et redelig sinn gjør at kjødet aldri mer elsker synden. Men vi taler om dette Herrens karakteristiske verk i sjelen, hans hellige og villige Ånd, som gjør at jeg frykter for mitt eget kjøds syndige lyster. Da begynner jeg å rope: «Herre, hjelp meg mot synden! Led meg ikke inn i fristelse! Hjelp meg mot mitt onde kjød og djevelens og verdens fristelser!».

 

Å, måtte hver éneste en som virkelig tenker på å nå fram til himmelen, oppriktig prøve seg selv innfor Guds ansikt, om du virkelig frykter for fristelsen, og vil unngå synden!

 

Herren ser alt. Han kjenner menneskenes skjulte hemmeligheter. Han vet om du som leser dette, virkelig har nød for å unngå synden, - eller om du bare vil forsøke å unngå straffen.

 

Å, for et forskrekkelig hjertets mørke, for et bedrag av den gamle slangen, når menneskene ikke frykter for sin falskhet framfor den allmektige Guds øyne! Han som har øyner som ildsluer, som ransaker hjertene og prøver nyrer, og «dømmer hjertets tanker og råd».

 

Han vet hva din egentlige holdning er, om du virkelig er opptatt med å unngå synden, eller om du ennå egentlig forsøker å beholde den. Hva vil du egentlig med hele din bønn, - hva vil du med din kristendom, hvis du ikke er oppriktig innfor Herren? Hvis selve bønnen din bare er et skuespill?

 

Det hører også med til dette skuespillet at en vil avlegge mange synder, - men har visse unntak, - holder tilbake den egentlige skjødesynden. Eller en vil slutte med all utvortes synd, slik som fariseerne. Men samtidig ikke har noen som helst bekymring for at hjertet fortsetter å kjæle med synden.

 

Eller en slutter med de syndene som fører ubehageligheter med seg. Men godtar fortsatt uten videre de syndene som gir oss en viss sjelisk nytelse og kraft, som selviskhet, selvopptatthet og åndelig hovmod, som f.eks. selvtilfredshet over åndelig forstand, gaver, eller over sin alvorlige kristelighet. Alt dette er gift, som direkte strir mot nåden.

 

Det foregår også stadig et stort hykleri med den sjette bønnen. Det skjer på den måten at en først ber: Led oss ikke inn i fristelse. Og deretter oppsøker en selv bevisst fristelsene.

 

Du vet f.eks. at i visse selskap, på visse steder, hos visse personer, der kan du vente konkrete fristelser. Likevel går du dit. Kanskje du ber: Led meg ikke inn i fristelse! Men dette er enten lettsindig å «friste Gud». Og det som da skjer, er at du påfører deg selv den rettferdige straffen; at du virkelig får falle i fristelse. Eller det er en følge av at du allerede er dratt inn i en fristelse som med vold og makt holder på å trekke deg mot sitt mål.

 

Men da bør du vite hvor alvorlig din situasjon allerede er. Og da har du egentlig nok med bare å be om kraft til en fysisk flukt bort fra dette. For har du ikke kraft til dette, så har du ennå mindre senere den kraften som trenges til å stå imot det onde. Dette gjelder når vi bevisst oppsøker steder hvor fristelsene finnes.

 

Noe ganske annet er det med dem som i kraft av sin jordiske stilling nødvendigvis må omgås verden og dens selskapeligheter. Og nettopp dette er så mang en gudfryktig sjels store nød og bekymring i denne tiden. Disse skal i gudsfrykt tillitsfullt be denne bønnen, i visshet om at «Herren vet hvordan han skal utfri de gudfryktige fra fristelser».

 

De skal også huske at deres brødre i verden har den samme lidelse, om ikke alltid de samme fristelsene. For den som har mindre av verdens fristelser, har vanligvis desto større fristelser fra sitt eget kjød og djevelen. Bare forskjellig for den enkelte, etter den enkeltes åndelige alder og erfaring.

 

Hver enkelt må likevel alltid ha så mye av dette livets prøvelser at han blir trengt inn til Gud. Så mye at all hans egen kraft forlater ham, og han for alvor må rope til den eneste allmektige Gud. For vi vet at selv «den rettferdige vanskelig blir frelst».

 

Til toppen

 

 

 

29. april

 

Kall på meg i nøden, så vil jeg hjelpe deg, og du skal prise meg.   Sal 50:15.

 

«Men har vi da noe grunnlag for at vi virkelig kan være sikker på at vi blir hørt?», sier kanskje noen. Og det er et ganske viktig spørsmål. Ja, vi har så gode grunner, at hvis vi bare fikk øynene våre åpnet, ville vi begynne å rope av fryd over akkurat dette.

 

Derfor er det vel riktigst å si at her trenges det egentlig bare at Gud ser i nåde til oss og åpner øynene våre. På samme måte som når Elisas tjener ble redd for fiendens store hær som hadde omringet dem. Underet skjedde, så de ble hjulpet, bare ved at Elisa ba: «Herre, jeg ber deg åpne øynene hans så han kan se!». Og straks så han at «overalt rundt Elisa var fjellet fullt av hester og vogner av ild».

 

Slik ville også vi ha all vår trøst i bønn, bare vi hadde fått åpnet øyene så vi så hvor stor grunn vi har for at vi vil bli bønnhørt. Vi vil nå bare ta fram tre av de viktigste sidene.

 

Den første og viktigste grunnen er at det er Herren selv som har sagt vi skal kalle på ham i nøden, og lovet: «Jeg vil hjelpe deg, og du skal prise meg».

 

Hvis Gud aldri hadde sagt noe som helst om bønn, så hadde vi aldri her i livet kunnet vite om han virkelig ville høre oss, eller ikke. Vi ville levd i en evig uvisshet. Det trenger vi ikke nå. Gud har selv sagt vi skal skynde oss til ham. Og det er Guds eget løfte at han vil høre oss.

 

Stans nå opp og tenk etter! Kan det være noe usikkert i det Gud selv har sagt? Hvem er Gud? Tror du på Gud? Kan en stole på Gud? Kan Gud svikte ett eneste av sine ord og løfter? Er ikke et ord fra Guds munn mer sikkert enn alt det du kan se med øynene dine?

 

Be Gud om et åpent sinn, så du får se hva det betyr at Gud selv har pålagt oss å be. Etter hvert vil du bli klar over at det ikke er noe som helst i din bønn som beveger den allmektige Gud til å gi deg noe, men bare hans eget ord og løfter. Alt det Gud gjør, gjør han for sitt eget navns skyld.

 

Luther sier så treffende: «Hvis Gud ikke hadde befalt oss å be, og lovet å høre, så var der ikke noen som helst skapning som var i stand til å oppnå noe som helst med sin bønn. Merk deg derfor dette: En bønn er ikke dermed god og rett fordi den er sterk, andektig, påtrengende, lang, for vårt jordiske eller evige behov. God og rett er bare en bønn fordi den bygger og stoler på Guds uttalte løfter. Og den bønnen blir hørt (hvor uanselig og uverdig den i seg selv synes å være) for Guds sannferdighets og sterke løfters skyld. Det er Guds ord og løfter, ikke din åndelighet, som gjør din bønn god. Dessuten er det nettopp troen på Guds løfter som er den rette åndelighet. Og uten den er all åndelighet bare et skuespill».

 

Se for en fast grunn vi har for all trøst i bønn. Bare vi istedenfor å famle etter våre egne følelser, holder øynene festet på Guds løfter.

 

Den andre grunnen vi har for visshet om bønnhørelse forteller oss at Gud også kan gjøre alt. Dette uttrykkes i den sterke avslutningen av Fader vår: Riket er ditt, og makten og æren i evighet.

 

Disse ordene skal ikke bare være en lovprisning til Gud. Men en veldig trøst for oss. For dette forkynner oss jo at vår Far er en allmektig Herre og Konge, som uten vanskelighet kan gjøre alt det vi ber ham om. Selv om det skulle synes umulig for oss. Dette er nettopp en trøst vi trenger. For dette at vi ser på det ene og det andre som umulig, er et av de største hinder for vår tro i bønn.

 

Det er hedningen i hjertet vårt som ikke vil tro at Gud kan gjøre mer enn vi er i stand til. Når vi da har søkt hjelp i egne og andre menneskers muligheter, tror vi straks at vårt problem er totalt uløselig. Ja, nå skulle det altså være behov for en Gud som kunne gjøre mer enn oss og alle andre mennesker. Men har vi da nå en slik hjelper?

 

I Fader vår lærer Kristus oss selv å bekjenne at vår himmelske Far er nettopp en slik hjelper. For riket er ditt, d.v.s.: Du er en allmektig og eneherskende Konge over hele ditt skaperverk. Du regjerer over alle krefter både i naturens og åndenes rike. Derfor kan du hjelpe oss i alt, og gi oss alt som er nødvendig for vår frelse.

 

Den tredje grunnen for vår visshet om bønnhørelse, eller rettere; all grunn for visshet, har vi først og sist i vår Frelser. Alt som ligger i dette at han gav seg selv. Hele hans fullbrakte verk, hans forbønn, hans trofasthet, ja, hele hans person. Her ser vi det som framfor alt burde overbevise oss om at alt det vi ber om i hans navn også virkelig vil bli gitt oss. Her tilintetgjøres umiddelbart dette veldige troens hinder; vår uverdighet.

 

Hør! Det er utelukkende i Kristus Gud har sitt velbehag. Kristus sa: «alt det dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere». Og hva det er å be i Jesu navn, vet vi. Det vil si å begjære alt på Jesu regning, på Jesu fullbrakte verk, på den uendelige verdien av hans liv og lidelse for oss. I ham har alle Guds løfter sitt ja og amen.

 

Ber du i Jesu navn, så kan ikke det minste sukk være forgjeves. Så kan ikke den største uverdighet hindre bønnhørelse. Alt har sitt ja og amen i ham. Gud, åpne opp våre øyne, og øk vår tro!

 

Til toppen

 

30. april

 

La lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og prise deres Far, han som er i himmelen. Mat 5:16.

 

Å, for et herlig syn, som kan fryde både himmel og jord, når en kristen som brenner av nidkjærhet for troens vei, for Lammets ære. Brenner av nidkjærhet mot enhver tanke på at vi med egne gjerninger kan fortjene noe som helst i Guds øyne. Men som likevel selv samtidig er det mest omtenksomme og oppofrende medmenneske, rik på gode gjerninger og flittig i Herrens tjeneste!

 

Å, denne guddommelige kombinasjonen kan fullstendig knekke Satan. Det er ikke noe som mer er i stand til å ødelegge hans rike, som så sterkt og klart vitner om evangeliets sannhet. Ingenting som griper sinnene så sterkt, og overbeviser dem, som akkurat denne kombinasjonen av en nidkjær holdning mot all gjerningskristendom, og samtidig rikelig av gode gjerninger i ens liv.

 

Har jeg bare det ene, f.eks. nidkjærhet for troens vei, og mot gjerningskristendom. Men selv ikke gjør gode gjerninger. Da blir alle menneskers dom bare denne: «Det er jo en svært så lettvint vei til frelsen; bare å tro, og slippe å gjøre noe godt!»

 

Men kan dine nærmeste og naboer vitne om at ingen er mer villig og glad i å gjøre gode gjerninger, enn akkurat du som så sterkt avviser gjerninger i spørsmålet om rettferdighet innfor Gud. Da «får du dårlige og uforstandige mennesker til å tie». Da vil alle oppriktige sjeler tvinges til å innse at «det er ikke for sin egen makelighets skyld dette mennesket tar så sterkt avstand fra gjerningenes verdi. For han beviser selv noe annet».

 

Derfor er disse svært verdifulle kristne; som best mulig kan forene disse to tingene: Nidkjærhet bare for Lammets fortjeneste, men samtidig selv gjør mange gode gjerninger. La oss be Gud at vi må få beholde slike kristne lenge på jorden! For det er gjennom slike at Kristi rike har sin sterkeste framgang.

 

Derimot er det en stor vanære for Kristi rike når en kristen som bekjenner troen lever et åndelig dovent og ufruktbart liv. Ja, gjennom åpenbar løssluppenhet slipper anklagerne til.

 

Da vil de som hører din vakre bekjennelse, men ser ditt dårlige liv, forarget vende seg bort og si: «Krever din vakre bekjennelse ikke mer, da må jo jeg også kunne si jeg er en kristen», o.l. Da har disse fått den sterkeste støtte for sitt uomvendte liv og sin forakt for ordet om anger og omvendelse. Og den støtten har de fått av deg - av en som kaller seg en kristen, og tvert imot skulle vært med og vekke ham opp.

 

Å, for en forferdelig situasjon for samvittigheten, når din prøvetid her på jord er slutt. Når det er slutt på alle anledningene til å forandre på dette! Du har fått bud om å «avlegge regnskap. Du kan ikke lenger være min forvalter». Å, for en hjerteskjærende angst, når du kommer i hu hvor mye du har hørt og trodd og bekjent om Kristi kjærlighet, om Kristi lidelse. Og hvordan du likevel ikke levde for ham til hans ære. Men bare levde for deg selv, bare etter ditt kjøds lyster. Du tenker på dem som levde sammen med deg her i nådens tid; hvor lite oppbyggelse de fikk gjennom deg, - bare på grunn av ditt dårlige liv - !

 

Da vil du med gru si: Å, mine barn og medarbeidere har nok hørt gode ord fra meg, men sett dårlige gjerninger. Derfor gikk det gode de hørte så lite til hjertet hos dem. Mine kolleger og ansatte sitter igjen med dette inntrykket: «De som taler mye om Gud er jo bare hyklere». Og slik har de lært å forakte Ordet.

 

Måtte Gud bevare alle troende i tide! Klart nok vil ingen unngå bebreidelser i samvittigheten, eller Satans gloende piler. Ingen er fullkomne. Og aller minst vil en blind verden bedømme oss rettferdig, men kommer til å forkaste det mest gudgitte livet, på samme måte som de også sa alt mulig ondt om selve herlighetens Herre.

 

Men vi har alle en bevisst oppfatning av forskjellen på den svakheten i kjødet som jeg erkjenner og angrer, og som jeg bekjemper. Og på den andre side den løssluppenhet som får regjere fullstendig ubegrenset, og som er det som først og fremst opptar meg. Det er gjennom slikt evangeliet blir spottet. For hvis jeg selv åpent dømmer mine feil, og beklager dem, har jeg med det gitt Gud æren og reddet evangeliet fra å bli spottet på grunn av dette.

 

Men husk igjen det vi sa om kombinasjonen av nidkjærhet for troens vei, og samtidig et liv i gode gjerninger.

 

Hvis derimot dine gode gjerninger gjør at du først og sist taler om disse, slik at gjerningene og det å følge Kristus blir både A og Å i din kristendom. Da er det all grunn til å frykte for at det er dette som er blitt ditt hjertes trøst, din tros hemmelig grunn, «for det hjertet flyter over av, det taler munnen».

Nei, sangen må være om Lammet, - «Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod». Gjerningene må bare flyte ut fra denne Kristi kjærlighet. Da vil Kristus få all ære. Slik at ikke vårt, men hans navn blir æret og holdt hellig.  


bunn-bilde

Webdesign ©Salit