1. august

Dere som frykter Herren, ha tillit til ham, og dere skal ikke miste deres lønn. Sirak 2:8.

Her spør noen: Hva er så den rette frykt og tillit til ham? Svar: Din frykt og din tillit må være en frukt av at du vet hvem Gud virkelig er.

Vi må altså kjenne Gud rett. Da har vi også straks den rette gudsfrykt og tro. Er vi lettsindige og selvsikre, kommer det bare av at vi ikke vet, tror eller erkjenner hvem og hvordan Gud virkelig er.

Hvis vi virkelig skjønte og trodde hvor stor og allmektig Gud er, hvor hellig nidkjærhet han har mot all synd, hvor sannferdig han er i alle sine advarsler, hvor nær oss han er, så han ser alt, og hvor nådig og trofast han er m.m. - Da ville vi sannelig både frykte ham og ha vår tillit til ham.

Alle disse Guds egenskaper burde vi kunne se med våre egne øyne i hvordan han dømmer. Vi kjenner dem både fra ordet og mang en erfaring. Og hvis vi så også tar med det han selv så ofte formaner oss til i sitt ord, om hvordan vi skal frykte og ha all tillit til ham, så blir svaret dette: Vi skal frykte og elske Gud og ha all vår tillit til ham, i den grad at vi ikke frykter noe som helst annet. Hvor fryktelig det enn i seg selv måtte være.

Vi skal altså overhode ikke frykte noe som helst annet enn bare Gud. Samtidig som vi ikke skal ha noen tillit til noe som helst annet. Hvor sterkt, utmerket og pålitelig det enn må se ut til å være. Nei, ikke til noe som helst annet enn til Gud.

Da blir Herren vår eneste Gud. Da blir det ham alene vårt hjertes frykt og tillit er rettet mot og opptatt med.

Men hvordan skal jeg forstå dette rett, at jeg ikke skal frykte for noe som helst annet enn Gud? Det er jo tross alt mange fryktelige ting på jord som en kan grøsse for bare ved tanken. Tenk bare hvor mye ondt bitre og sterke fiender kan påføre oss! Eller tenk hvordan det ville være å dø for en morders hånd!

Tenk om en skulle miste sitt syn eller sin forstand for resten av livet! Eller bli angrepet av en forskrekkelig sykdom som er uhelbredelig. Kanskje bli drept av et lyn, eller mangfoldige andre ulykker - ! Skal en ikke frykte for slike ting?

Jo, det vil selvfølgelig alle gjøre som ikke har den allmektige Herren som sin eneste Gud. Mens derimot den som virkelig tror, og lever i dette at en levende, tenkende og allmektig Gud er nær oss over alt, -. Ja, den som får sine åndelige sanser åpnet, så han ser og tror alt dette, han vet at alt dette forskrekkelige ikke en gang kan røre ett hår på hodet hans, uten at denne trofaste og allmektige Far har bestemt det.

Hvis han vil, rammes du av lynet, av sykdom, ulykke, plutselig død. Men har han bestemt noe annet, kan intet av alt dette røre deg. Ser han at det er nødvendig eller nyttig for deg at hjertet ditt på ny må knuses, lide og blø, da sender han deg sorg. Kanskje du mister en du har kjær. Kanskje du møter et ondt menneske som lyver på deg og baktaler deg. Men vil han gi deg ro, så kan intet av dette ramme deg.

Se hvordan Kristus svarer Pilatus: «Du hadde ingen makt over meg, hvis ikke det var gitt deg ovenfra!» Se hvordan David taler om den onde Simei: «La ham bare forbanne! For Herren har sagt han skal banne David». Og når Jeremia taler om mange slags prøvelser som å «undertrykkes», «dømmes på falskt grunnlag» o.s.v., sier han: «Hvem er det som taler så det går i oppfyllelse, uten at det er Herren som har befalt det? Går ikke både det onde og det gode ut fra Den Høyestes munn?»

Når Satan får lov å plage Job, så er det Gud som uttrykkelig anviser måten og omfanget. Ja, profeten Amos sier: «Når det skjer en ulykke i en by, er det ikke Herren som har gjort det?» Og Herren selv sier det samme slik: «De skal kjenne både ved solens oppgang og dens nedgang at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Jeg former lyset og skaper mørket, jeg gir freden og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette».

Men den derimot som ikke tror på denne éneste Gud, han har tusen ting å frykte på alle kanter. Enten han ser hit eller dit vil han bestandig uroes. En dag frykter han sykdom. En annen dag fattigdom, eller at noe han har kjært skal bli tatt fra ham. En dag frykter han for onde mennesker som kan skade ham. En annen dag at en kjær venn skal svikte ham. Får han en bekymringsfull nyhet, så kjenner han ingen andre å vende seg til når verken han selv eller andre mennesker kan hjelpe ham.

For alt dette er rett og slett den rettferdige straffen over dem som ikke lar den allmektige Herren få være deres éneste Gud.

Mens derimot den som bare tror på en Gud, en allmektig Gud, som er vår trofaste Far, får erfare hans salige trygghet og fred.

Til toppen

2. august

Jeg er Herren, det er mitt navn, min ære gir jeg ikke til noen annen, og heller ikke min pris til avgudene.   Jes 42:8.

Jødene visste fra Skriften at Gud hadde lovet å sende en stor, god hyrde for menneskene. For slik lød løftene: «Jeg skal oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem, min tjener David. Han skal røkte dem og være deres hyrde».

Men nå sier Herren i Joh 10 at denne hyrden som er lovet dem, det er meg. Alle som er kommet før meg, og har gjort krav på å være det, er tyver og røvere. Jeg er den gode hyrden som er lovet dere.

Dermed ville Herren også lære oss at han er den eneste virkelig gode hyrden i åndelig forstand. Og han er den gode hyrde i den forstand at det er ingen andre enn ham som er dette. En viktig sannhet, både som advarsel og til trøst - !

Alle kristne bør nemlig vokte seg for det avguderiet å bli hengende ved noen underhyrde. Det er avguderi og en skadelig avhengighet, når du blir for mye knyttet til et menneske. Det viser seg når f.eks. denne personen dør eller flytter bort, og du med det har mistet all din trøst og støtte. Eller den som er blitt din lærer viker av fra sannhetens vei, og du da også blir dratt med bort fra veien. Tenk for en fare som ligger i dette!

Nei, en kristen må ha sitt éneste holdepunkt og hjertes tillit i Herren alene. Slik at om han kommer til det mest gudsforlatte sted, der ingen varm hyrdes røst lyder fra noe menneskes lepper, har han likevel nok bare med Frelseren, og kan mette sin sjel med hans ord. Av hjertet kan han si med David: «Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting».

Og om det skulle skje at den mest ypperlige lærer forkynner et annet evangelium enn det Kristus og hans apostler forkynte, må du bare avvise det med denne holdningen: «Jeg vet hvordan Kristus lærte og behandlet syndere. Jeg holder meg til det. Han er den gode hyrden. Ham vil jeg følge!»

Å, der er mange farer som truer trofaste underhyrder. De er opptatt med å trekke sauene til den store overhyrden som kjøpte dem med sitt blod. Men en av de største farene de opplever, er når disse stakkars sauene etter hvert kommer i så stort avhengighetsforhold til tjeneren at de uten ham er totalt ulykkelige, eller uten all trøst og veiledning i sannheten.

Når et slikt avhengighetsforhold oppstår, må mang en trofast tjener rykkes bort, eller ved et eller annet åpenbart fall miste sin anseelse. For at sauene skal våkne opp, og ikke gjøre et menneske til Gud.

For så sier Herren: «Min ære gir jeg ikke til noen annen, og heller ikke min pris til avgudene. Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser. Jeg er den gode hyrde».

Med dette vil vi på den andre side selvfølgelig ikke godta dem som står fram i en kald og selvsikker ånd. Som forakter alle de redskap Herren i sin barmhjertighet har gitt sin menighet. Og som forakter det lys over Ordet som Gud gjennom disse tjenerne har sendt til verden. I sin selvklokskap tror disse bare sin egen ånd. De tror de har Guds Ånds éneste rette tolking av ordet. Samtidig som de med dette selvsikre blikk forkaster slike herlige redskap som Gud har brukt til å omskape hele sin kirke, og som gjennom de rikeste frukter har Guds eget segl på at de er hans sendebud. Det er langt fra denne selvsikre ånd vi nå opphøyer.

Vi avviser heller ikke Paulus når han roser galaterne, og taler om «den velsignelsen» de hadde i sin tidligere tilstand da de tok imot ham som en Guds engel, ja, som Kristus selv, og hadde kunnet rive ut sine egne øyne og gitt dem til ham. Nei, selv en så brennende kjærlighet kan være det herligste tegn på en rett kristen tilstand.

Vi vil bare advare mot avguderiet og slaveriet i et slikt avhengighetsforhold som vi har skildret her. Som er så skadelig både for sauene og for underhyrdene. Vi sier det samme som døperen Johannes: «Dere kan selv bevitne at jeg sa: Jeg er ikke Kristus, men: Jeg er blitt sendt foran ham. Jeg er bare en røst av en som roper i ørkenen. Den som har bruden er brudgommen - Han skal vokse, og jeg skal avta». Og det samme som apostelen Paulus, når han sa: «Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn?»

Av slike bibelsteder ser vi hvordan selv disse hellige mennene også var utsatt for denne plagen, at disiplene kom i et farlig avhengighetsforhold til tjeneren. Vi skal da ikke bli overrasket om det samme skjer mellom oss. Men vi skal vokte oss for det, som noe særdeles farlig for dyrkjøpte sjeler.

Og vi har mange herlige eksempler på hvor rikt det kan bli for en kristen når ham mister (ikke forkaster, men mister) én som har vært en god hyrde for ham, og han tvinges til å holde seg ennå tettere inntil Herren selv og hans ord.

For akkurat da ser vi hvordan hans åndelige liv modnes til større fasthet, som han tidligere ikke hadde. I tillegg fikk også hjertet en langt dypere og mer varig glede. Og det skaptes i det nærmere kjennskapet han fikk til Frelseren selv, som nå på en spesiell måte voktet den ensomme sauen.

Gjennom slike erfaringer forstår og kjenner en seg ett med det Herren her sier: «Jeg er Herren, det er mitt navn, min ære gir jeg ikke til noen annen».

Til toppen

3. august

Selv om vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. 1Joh 3:20

Merk deg disse ordene: Gud kjenner alle ting! Derfor feller han en annen dom enn vårt hjerte.

Hvordan skal det oppfattes? Det skal vi snart se. Kristus sier at hans legeme og blod ble gitt for oss. Er du ikke enig i at hvis du virkelig fullt ut kunne tro og fatte hva det betyr at Guds Sønn gav sitt legeme og blod for oss, så ville du begynne å rope av fryd og glede: «Alle synder er jo mot dette ikke en gang som en gnist mot et stort hav!»

Men akkurat slik ser Herren det bestandig. I himmelen har Kristi blod alltid den største verdi. Der gjelder det mer enn hele verden. Du og jeg har så begrensede hjerter at de aldri makter å fatte eller beholde det som altså er større enn hele verden. For våre mørke og skrøpelige hjerter har Kristi blod svært liten verdi. Men for Gud har Kristi blod alltid en umåtelig og usigelig stor verdi.

Det vet Kristus. Derfor kunne han si: «Den som er badet, er ren over det hele. Også dere er rene». Du og jeg kan ikke riktig tro dette. Men Kristus tror fullkomment at Kristi blod gjelder. Derfor kan han dømme slik vi nå har sett.

Tenk grundig over dette! Så vil du, selv i den aller største syndenød, kunne si til Gud: «Hellige Far! hvis du nå vil forkaste meg, må du først forkaste din elskede Sønn og hans legeme og blod, som du har mottatt som løsepenge for meg. Du kan ikke forkaste meg, så lenge du ennå godtar løsepengen!»

Dette er den egentlige grunnen til at nåden er uforanderlig. Men Johannes sier: «Gud kjenner alle ting». Og det er ennå flere årsaker til at nåden er urokkelig. Vi ser i Luk 22 at Kristus på forhånd visste at Peter ville komme til å falle og fornekte ham. Da vet jeg at hvis denne svakheten hos Peter hadde vært nok til at Kristus ville forkaste ham, så hadde han jo allerede gjort det. Og da ville han jo aldri hatt grunn til å være nådig mot ham. For helt fra begynnelsen kjente han til alle Peters svake sider. Han trodde ikke et øyeblikk bedre om Peter enn han virkelig var.

Det er en total avsporing hos oss når vi liksom tenker at Gud bare ser våre tanker nå og da. Mens han har sett dem alle fra første stund av. Han ser i et øyeblikk alt som bor i oss, alt ondt som kommer til å bryte ut gjennom hele livet. Skulle han noen gang ville forkaste oss, eller bli trøtt av oss på grunn av noe av dette, så ville han jo aldri ha begynt med oss; å frelse oss, dra oss til seg og benåde oss.

Han vet at vi hvert øyeblikk, de gode og de mindre gode, egentlig er akkurat den samme. Hos en kristen er det to naturer, kjødet og Ånden, som alltid kjemper mot hverandre. Det ene øyeblikket har Ånden overmakt, så herlig at vi knapt merker noe til kjødet. Nå merker vi bare at liv, fred, kjærlighet og gudsfrykt rår. Så kan vi oppleve at kjødet og djevelen igjen får overtaket så grufullt at vi knapt merker noe til Ånden. Hvem merket i fristelsens stund noe til Ånden hos Peter? Men så fikk igjen Ånden overtaket når han «gikk ut og gråt bittert».

Men Kristus vet altså hele tiden at vi egentlig er den samme gjennom alle disse situasjonene. Han lar seg ikke forville! Der Peter står og viser seg så sterk og trofast, i hagen, vet Kristus alt nå hvordan han den samme kvelden skal falle. Og det øyeblikket Peter faller, vet Kristus også da at Peter i hjertet, i Ånden, er den samme trofaste vennen. Når skulle han da ha noen grunn til å forkaste Peter? Å gripe dette hører med til «den skjulte visdom».

Men ennå en gang slår vi fast at «Gud kjenner alle ting». Kristus taler om de skrøpelige disiplene sine, som alle sammen i prøvelsens stund forlot ham. Men han sier at disse en gang skal være i himmelen og sitte på tolv troner og sammen med ham dømme Israels tolv stammer. Da er de fullstendig rene fra all synd og skrøpelighet. Kristus vet at vi en gang, gjennom en hel, uendelig evighet, skal være fullstendig rene. Fulle av kjærlighet og hellighet, til hans ære og lovprisning i all evighet.

Da synes jeg vi med all fortrøstning, slik en eldre lærer skriver, kan si: «Å, kjære Gud! Jeg ber deg at du i det øyeblikk jeg faller, vil se meg slik som jeg en gang skal være i himmelen. Der jeg aldri skal synde mot deg, bare elske og lovprise deg i evighet. Vil du derimot se på meg slik som jeg er på jorden, da ser du en synder som hvert øyeblikk på dagen i en eller annen form synder mot deg. Men ser du meg slik jeg skal bli i himmelen, da ser du en hellig sjel som aldri i evighet synder mot deg, men alltid og fullkomment elsker og lovpriser deg. Se meg i denne tilstand, og bli ikke vred om du i tretti, førti eller femti år - som jo bare er som to eller tre sekunder i evigheten -, ser meg kjempe i svakhet og skrøpelighet».

Å, måtte denne usigelige nåden få innta, styrke og fryde alle Guds barns hjerter, så vi ikke elsker noe høyere enn denne kjære, omsorgsfulle Frelseren.

Da blir den kjærligheten også den rette helliggjørelsens kilde og kraft. For kjærligheten gjør allting lett, og «kjærligheten er lovens oppfyllelse». Må Gud, for sin kjærlighets skyld øke vår tro og vår kjærlighet!

Til toppen

4. august

Ved loven døde jeg for loven. Gal 2:19.

Gjennom slike ord åpenbares hemmeligheten med vår frihet fra loven. Tilsvarende leser vi i Rom 7: «På samme måte, mine brødre, er også dere dødet (drept) bort fra loven», «døde fra det som holdt oss fanget». Legg merke til ordene dødet bort fra, og døde.

Og i samme kapittel viser apostelen hvordan det foregår, og hva det vil si at vi ved loven dør («dødes») bort fra loven. Han sier: «Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, våknet synden til live, og jeg døde. For synden benyttet seg av budet og bedrog meg og drepte meg ved det».

Hva betyr dette at «jeg døde ved loven», «Synden drepte meg ved loven»? Går du til bunns i det spørsmålet, vil et dyrebart lys tennes for deg. Hvilken død er det apostelen taler om her, når han i denne sammenheng sier: «og jeg døde», «død ved loven»?

Katekismen taler om en tredobbel død: Den legemlige, den åndelige og den evige. Men her er det tale om en fjerde slags død. For apostelen var jo allerede før dette han omtaler, før «budet kom», åndelig død. Hva mener han da her med ordet «død»? De som har erfart dette vet det. De andre tror det ikke.

Jo, dette er noe som skjer hvis loven treffer mennesket på rett måte. Når Guds hellige øye begynner å forfølge menneskets tanker og hjertets egentlige hensikter med det det foretar seg. Da «dødes» (drepes/knuses) mennesket. Og jo alvorligere og dypere den enkelte blir angrepet, desto før blir de knust.

Det var den gamle fariseeren Saulus som ble drept, før en Paulus kunne reise seg. Jakobs hoftesene måtte slites over i nattens kamp med den ukjente, før han kunne si: «Jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og min sjel er frelst». Da fikk han et nytt navn. Og etter det gikk han aldri mer oppreist.

Kort sagt: Ta apostelens ord slik som de står. Da skjønner du hvem det var som døde. Han sier: «Jeg døde». Det var hans jeg, hans aktive, selvvirksomme, egenrettferdige, selvhellige jeg som i striden med synden stupte under loven.

Loven egget opp kampen i en konstant pådrivelse med krav og med anklager. Samtidig som innbilningen om vår egen kraft, som sitter så dypt i oss og utgjør selve sjelen i det gamle menneske, holdt oppe et seigt håp om å oppnå seier i striden. Men alt sammen bidro bare til å utmatte ham mer og mer.

Alt dette skildrer han slik: «synden bedrog meg og drepte meg ved budet». Nå er den knust, den gamle innbilningen om min egen kraft, om et menneskes mulighet til å bli god og hellig gjennom loven. Og da ligger mennesket der, fortapt, hjelpeløst og avmektig, ja, «død».

Nå har denne utmattede sjelen gitt opp alle egne anstrengelser. Gitt opp å vente noen hjelp gjennom sin vilje og evne, sin bønn, anger, ja, alt som overhode finnes i ham.

Men når så Guds evige råd til frelse og forsoning, når Kristi fullbrakte verk blir åpenbart for dette utmattede menneske,

«da draes han til Jesus fram slik som han er, uferdig, lam, Til all Guds nåde så uverdig at han vil synke ned i skam».

Da synker sjelen ned i brudgommens - den andre mannens - armer, «for at han skal tilhøre en annen; han som er stått opp fra de døde». Og nå får dette mennesket i samme øyeblikk hele lovens oppfyllelse i ham som er «lovens ende til rettferdighet for hver den som tror».

Nå lever bruden bare på hans rettferdighet og på hans omsorg i alle forhold, og sier: «I hans skygge er det min lyst å sitte, og hans banner over meg er kjærlighet».

Her ser du hvordan en sjel blir fridd ut fra loven, som også apostelen helt klart uttrykker det: «Slik er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren».

Riktignok vekkes den gamle innbilningen opp tusen ganger, om at vi skulle ha noen egen kraft. Vanligvis da i den finere formen som at jeg gjennom bønn og Guds kraft kan og bør kunne være og gjøre det og det. Men avdekkes som en adamittisk innbilning ved at det alltid er jeg, jeg, jeg, - ikke Kristus, som hele tiden er midtpunktet for alle tankene mine.

Men da blir jeg også på ny utmattet og dødet, til jeg igjen bare må synke ned for min Frelsers føtter og la ham bli alt for meg. Og så lenge det er dette som skjer, at jeg alltid på ny blir ført tilbake til Kristus, er jeg tross alt ikke under loven, men under nåden.

Av dette kan du også forstå hvem som ikke er under nåden, men under loven. Det er de som ikke er dødet/drept av loven, slik vi nå har sett. Men ennå har et håp til loven, til egne anstrengelser, sin aktivitet, sin bønn.

De er ikke blitt så fortapt, så knust fra håpet på noe som helst ut fra seg selv, at de er blitt tvunget til å gi seg. Gi seg som fortapt, på bare nåde. Med fullt forsett strever de ennå for å få seier, slik vi har nevnt, gjennom noe de selv er med på.

Blir de midt i alt dette mer nedslått over seg selv, kan ofte situasjonen være at «de er ikke langt fra Guds rike». Da gjenstår det bare at de gir oppe alle sine anstrengelser, og at de så et øyeblikk får se Jesus «hvit og rød» (Høys 5:10); at han blir åpenbart for dem.

Men hvis de ennå får stor trøst og selvtilfredshet av all sin kristelige aktivitet, da er deres tro og bekjennelse om Kristus bare en del av deres egen rettferdighet. Da er deres tro ikke en fortapt og mislykket synders virkelige tilflukt til Jesus, men bare en ny, pen lapp på deres gamle klær. Da er de mer fjernt fra den sanne nåden enn noen gang.

Til toppen

5. august

Ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir, skal vi ha håp. Rom 15:4.

Dette er Guds mål med Skriftens ord. Der skal vi ikke bare hente kunnskap for hodet, men spesielt finne denne nytte og kraft i livet så vi «ved tålmodighet og den trøst som Skriftene gir, skal ha håp».

Ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir, taler om den tålmodighet og trøst Skriften holder fram for oss gjennom sitt ord, som eksempel for hvordan vi skal leve. Men også hva disse Skriftens ord og eksempler virker i oss når vi tar Ordet til oss på rett måte.

At vi gjennom dette «skal ha håp», hvordan skal vi så oppfatte det? Først må vi ha klart for oss at med «håp» menes de gjenfødtes håp om frelse. At vi så ved den tålmodighet og trøst som Skriften gir, skal ha dette håpet, det skjer særlig på den måten at vi selv i nød og trengsel leser Skriftens løfter. Eller vi ser Skriftens eksempler på de mange som tålmodig har holdt ut gjennom store og langvarige lidelser. De ventet på Herren, og fikk til lønn en herlig slutt på prøvelsene.

Så gir jo dette oss trøst, «den trøst som Skriftene gir». Da styrkes også vi til et liv i tålmodighet og utholdenhet mens vi venter på Herren. Og vi styrkes i håpet om at etter all lidelse skal også vi få en salig utgang på livet. Vi styrkes i troen på at Herren fremdeles er den samme trofaste Gud som før. At han også skal vise oss samme nåde som fedrene, så vi, når vi venter på ham, ikke skal bli stående til skamme.

Ordene «tålmodighet» og «trøst» sier oss at vi kommer til å få lidelser og nød. For ellers behøvde vi jo ikke tålmodighet og trøst. Men så er det også bare gjennom lidelser og nød tålmodigheten oppøves og vi virkelig får smake Skriftens trøst. Uten lidelse og nød er all Skriftens trøst helt kraftløs og unyttig. Det er i nød Skriftens trøst får kraft og gir oss tålmodighet og håp.

Men dette skjer også utelukkende gjennom Skriftens trøst. For flytter vi blikket bort fra Ordet, er det straks slutt på det lyset vi fikk i nøden. Det er bare gjennom den tålmodighet og trøst som Skriften gir, at håpet styrkes gjennom trengslene. Vi til ta fram noen eksempler, så kanskje vi straks får kjenne noe av den trøst Skriften gir.

«Dere har hørt om Jobs tålmodighet», sier Jakob. Vi leser om Job hvor forferdelig denne Guds venn ble plaget. Først ble alt han hadde kjært på denne jord tatt fra ham. Så ble han «slått med smertefulle byller fra isse til fotsåle». Deretter hånet og anklaget av sin hustru og sine naboer. Men så ser vi hvordan Herren gjennom alt dette var hans trofaste venn. Og etterpå gav ham dobbelt av alle goder allerede her i livet, - i tillegg til det nådige vitnesbyrdet at han var rettferdig m.m.

Da blir jo dette både en lærdom og en trøst om at også vi gjennom all lidelse vil ha Guds inderlige vennskap. Og vil, når det behager Gud, få lindring og trøst, og en herlig utgang på dette livet.

Se på Abrahams langvarige prøvelser, og hvordan også han til slutt ble så rikelig velsignet. Gud hadde gitt ham løfte om at han skulle bli stamfar til en veldig stor slekt. Likevel lot han ham gå barnløs til han gikk i sitt hundrede år.

Og når han så endelig hadde fått «løftets sønn», så befalte Herren at han skulle ofres som brennoffer. Her ser vi virkelig prøvelse! Og likevel ser vi også her hvor herlig Gud oppfylte sitt løfte. Se for en stor og særmerket slekt Abraham fikk, når selv Guds Sønn etter løftet skulle tilhøre den.

Men vi minner om ennå et eksempel. David var «en mann etter Guds hjerte». Men se hvor uendelig mye ondt og bittert han likevel måtte gjennom! F.eks. når han, som var en hellig profet, hadde så forferdelig store fall at han ble til åpenbar forargelse blant Israels folk, og til spott blant de vantro. Se hvordan hans egen sønn startet et opprør og drev ham bort fra tronen. Eller når han i overmot foretok en folketelling og fikk en forferdelig straff for dette. Herren slo det syndige folket med en pest hvor sytti tusen mennesker døde, og David innså at hans synd var årsaken til dette (1Krøn 21).

Og hvem hadde mer oppriktig enn David ønsket å bli til den største velsignelse for dette folket? Men her ser vi hvor store prøvelser Gud ofte må sende sine kjæreste venner. Gjennom store fall i synd, etter nevnte overmodige og selvopptatte folketelling, måtte jo David nå bare se seg som den største ulykke for dette folket.

Og likevel var den samme David ikke forkastet. Men hadde så stor nåde hos Gud at Guds Sønn skulle bruke Davids ord for å uttrykke sine dypeste følelser, ja, selv i sin bitreste lidelse på korset.

Slik har vi Skriftens trøst. Gjennom slike eksempler blir vi virkelig styrket i håpet. Vi styrkes til selv i våre mest smertelige prøvelser å beholde tilliten til vår underlige, men trofaste Gud.

På samme måte retter Det nye testamente først og fremst vår oppmerksomhet mot Kristi lidelse, hvordan han ble plaget, og etter all sin smerte gikk inn til herligheten. For at vi «med tålmodighet skal løpe i den kampen som er lagt foran oss», sier apostelen, som fortsetter: «mens vi ser på Jesus, som på grunn av den gleden som ventet ham, led tålmodig på korset og nå sitter ved Guds høyre hånd. Tenk på ham, så dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler».

Slik har vi Skriftens trøst. Der kan vi lære tålmodighet, og få et urokkelig håp til vi er framme.

Til toppen

 

6. august

Kjemp for å komme inn gjennom den trange port!   Luk 13:24.

Hva er egentlig det dypeste målet for all vår åndelige kamp, for vårt studie og vår lesing? Er det ikke frelse og evig liv? At vi her i livet skal ha det rett med Gud, og i døden gå hjem til Gud, og alltid få være med Herren.

Burde vi ikke da stoppe litt opp, tenke oss om, og undersøke om vårt åndelige strev er av et slikt slag at det virkelig fører til dette salige målet? Så vi ikke skal «løpe som på det uvisse, ikke som en som fekter i løse luften»!

For mange vil det da bli nødvendig først å undersøke om til og med alt åndelig strev og aktivitet egentlig fører til målet. Om ethvert menneske som på hvilken som helst måte søker Guds rike, virkelig også skal komme inn - ! Eller om det bare er en éneste vei til livet.

Deretter må vi så undersøke om vi selv virkelig er på den eneste, frelsens, vei. Så vi med glede kan se årene går mot slutten på vårt liv. Eller om det må en omvendelse til, til et annet liv, før vi kan dø en salig død.

Det er en forferdelig ulykke hvis vi ikke får nåde til å stoppe opp for å få avklart dette spørsmålet. Forferdelig om vi bare i kjødelig, selvsikker lettsindighet bare selv avgjør denne saken, uten å prøve den innfor Herren!

Men den som får nåde til å stoppe her og være oppriktig mot sin sjel, må vokte seg vel mot å søke svaret på spørsmålene sine i løse luften. Ikke bare sette seg i en krok og bare tenke og grunne, eller vente på svar i sitt eget hjerte. I så viktige spørsmål må du heller ikke nøye deg med andre menneskers oppfatninger.

Her må du bare rådføre deg med Herrens egne ord, som skal dømme på den siste dag. Med dette for øye vil vi ta fram noen tankevekkende ord fra Kristi egen munn. Gud gi oss nåde til å merke oss hva han taler til oss!

«Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For jeg sier dere: Mange skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det». Det alvorlige spørsmålet her blir: Hva betyr dette? Hvordan kan det skje at selv slike som søker å komme inn gjennom den trange porten, likevel ikke skal kunne få det til?

Heldigvis har Herren også forklart dette. Og Skriften viser oss to årsaker til det: For det første at mange skal søke Guds rike, men ikke med nok alvor til at de kommer inn gjennom den trange port.

De er til en viss grad vakt, men ikke helt vekket opp. De vil ha Gud og hans nåde, men også verden og dens vennskap. De vil tjene to herrer. De gir nok opp enkelte synder, men vil holde på andre som de aldri vil innse er synd, men heller forsvarer dem.

Kristus sa: «Hvis noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Han likner en mann som begynte å bygge et hus, men ikke var i stand til å fullføre det». Han har da selvsagt lagt ned en enorm innsats og kostnad, men får ikke noe som helst igjen for det.

Der var en rik ung mann som ville følge Jesus. Men det var ikke mulig, samtidig med å beholde rikdommen hans. Og når han hørte at han måtte gi den fra seg, gikk han bedrøvet bort!

Slik går det for mange. Å, for en tilstand, å gå bedrøvet bort! De var så nær himmelens port! De så Herren, og elsket han også på en viss måte. Men var tvunget til å gå bort fra ham fordi de ikke kunne forlate alt for hans skyld! Disse søkte å komme inn, men kunne ikke/var ikke i stand til det.

Men andre går bort fra Herren ved at de finner en falsk trøst. De tror de er hans, men vet ikke hva en ny fødsel er, og mangler totalt alle den nye skapningens kjennetegn.

Så er der noen som for alt i verden ikke gir opp å søke. De tror ikke ennå at alt er rett med dem, men de utsetter alltid det med å gå inn gjennom porten. De tenker på omvendelse og tro, men de kommer aldri til saken: Det blir aldri noe av den omvendelsen de tenker på.

Det blir aldri et nå, da de søke nåde og forlikelse hos Gud, søke troens gave, troens liv og fred. De bare utsetter og utsetter - til det er for sent. De utsetter og utsetter det ene året etter det andre, og tror Herren alltid står klar og venter på dem. Tror ikke han lukker igjen døren før de er kommet inn. Etter hvert er de blitt så bedratt at de til slutt ikke er i stand til å gå inn.

Den andre årsaken er langt vanskeligere å fatte. Den er selve «snublesteinen og anstøtsklippen». Dette kan vi utdype slik: Mange skal kjempe så alvorlig for å komme inn gjennom den trange port, at de er villige til å oppgi alt; far og mor, ja også sitt eget liv. Men er ikke i stand til å komme inn, bare fordi de ikke er villige til å gi opp noe som betyr ennå mer for dem enn deres eget liv. Det kan være deres egne meninger. Eller de lever på sin omvendelse og helliggjørelse.

Med andre ord: De søker å gå inn gjennom den trange port, men vil ikke - hjelpeløst - bli vist hvor den trange porten er. De går på, men støter bare hodet mot veggen der det ingen port er.

Det er disse menneskene Kristus skildrer med mannen som er kommet inn i bryllupssalen uten bryllupsklær. Og de jomfruene som var i bryllupet, som hadde lamper, og som gikk for å møte brudgommen. Men som ikke hadde olje på lampene.

De hadde nok Kristus og troen i læren, i forstanden og i munnen. Men i hjertet er de opptatt med en annen vei, noe annet som er viktigere; noe de selv «med Guds hjelp» skal være og gjøre.

Til toppen

7. august

Og ingen innbygger skal si: «Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt. Jes 33:24.

Her ser vi at den syndsforlatelsen som ble kjøpt ved Kristi død, og som vi mottok ved troen, skal tilhøre oss i evighet. I den har vi en daglig og evig nåde.

Den skal altså ikke rokkes eller fratas oss på grunn av synden som henger så fast ved oss, som tynger oss, og som dessverre også bryter ut i oss. Så lenge vi ved troen blir i Kristus, skal vi hvert øyeblikk få eie en og samme nåde hos Gud. Fordi nåden kommer ikke av gjerninger. Selv er vi alltid like skyldige til fordømmelsen. Men i Kristus er vi alltid like rettferdige.

Alt i Det gamle testamente omtaler Herren det nåderiket som gjennom Kristus skal opprettes på jorden. I Jes 33 kaller han det «vår høytids by» og «Jerusalem». Og sier så senere om denne byen at «ingen innbygger skal si: «Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt».

I den åttiniende Salme taler Gud om sin pakt med Sønnen (pakten om en evig nåde over dem som Sønnen med sitt sonings blod kjøpte og bevarer, de som tror på ham, og som her kalles «hans (Sønnens) barn». Der sier han: «dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine dommer, dersom de vanhelliger mine lover og ikke holde mine bud, da skal jeg straffe deres overtredelser med staven, og deres misgjerninger med slag. Men min nåde vil jeg ikke ta fra ham, og jeg skal ikke la min trofasthet svikte. Jeg skal ikke bryte min pakt, og det som har gått ut over mine lepper skal jeg ikke forandre».

Og i Det nye testamente sier Johannes: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. Og han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens».

Vi tar ikke her fram flere av de utallige trøstens ord om dette emne som vi finner i Skriften, men vil nå bare se nærmere på det ene.

I dagens tekst sier Herren at i denne byen, i nådens rike, skal ingen innbygger behøve klage og bekymre seg over at de er syke. For de har fått syndenes forlatelse. Fra Herrens side ligger det jo i dette at syndenes forlatelse jo i seg selv forutsetter at innbyggerne i byen har synder og skrøpeligheter. For ellers var det ikke nødvendig med noen syndenes forlatelse. Samtidig ligger det også i dette at syndene ikke skulle tilregnes, huskes på eller straffes. For det heter forlatelse. Det som da er forlatt, trenger vi ikke mer omtale eller engste oss for. For forlatt er forlatt! «Ingen innbygger skal si: «Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt».

Dette budskapet taler også til oss om et spesielt forhold når det gjelder de enfoldige, oppriktige nådebarna. De tror nok syndene deres er forlatt. Men samtidig er det noe annet som de sukker og bekymrer seg over. Noe som de kanskje ikke vil kalle for synd, som er en svakhet hos dem, en mangel i deres kristendom, en feil, eller hva en skal kalle det.

De sier: Jeg tror nok at Gud forlater alle mine synder. Men jeg er så svak, jeg har den og den svakheten osv. Men nå samler Herren i dette ordet alt under navn av synd: «Ingen innbygger skal si: «Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt». Og denne forlatelsen tar bort, eller skjuler, all svakhet, så vi slipper si: «jeg er syk».

Hvor finnes en svakhet som ikke er synd? Loven krever jo hele mennesket; hjertet, tankene, følelsene. Derfor anklager den også alt disse gjør, når det strir mot Ordet. Og vi spør: Er ikke manglene i din kristendom synd? Er det ikke synd å være likegyldig, være treg til å lese Ordet og be, feig når det gjelder bekjennelsen osv.?

Men alt som er synd dekkes av syndenes forlatelse. Det står ikke at Kristus sonet håndens eller tungens synder, men all synd i hele mennesket. Når du ved troen blir i Kristus, da vil du også alltid lide over synden i deg. Men når du da alltid våker, ber og strir mot synden, da «er det ingen fordømmelse» over deg. For forlatelsen strekker seg over alt du er og har.

Over dette emnet sier vår kjære Luther: «Vi bør ta denne læren sterkt inn over oss. Så vi holder klart for oss at vår fromhet innfor Gud består i at vi lever på syndenes forlatelse. Det menneske som vil ha med Gud å gjøre, må vite at verken dets synd eller dets fromhet gjelder for ham».

Når det angår noe jeg skal gjøre, tenke, tale eller leve overfor Gud, eller overfor mennesker, da vil jeg leve et rett kristent liv, vokte meg for synden og gjøre flest mulig gode gjerninger.

Men straks spørsmålet er hvordan jeg har det med Gud, om jeg lever i hans nåde, eller hvordan jeg skal få den, da vil jeg ikke være noe annet enn en synder. For at dette budskapet om syndenes forlatelse også kan gjelde for meg.

Og da vil jeg dristig, i troen, si: Har jeg synder, så har Kristus rettferdighet. Hans hellighet er min hellighet. Nå er jeg på den plassen der syndene ikke kan nå meg.

Slik er det nådens rike, den herlige byen, som Herren talte disse ordene om: «Ingen innbygger skal si: «Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt».

Til toppen

8. august

Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Joh 15:4.

Du klager over at «jeg er så kald, så maktesløs i kampen mot fristelsene. Jeg ser farene og bruker alle mine krefter, jeg leser formaningene i Bibelen. Men alt er like fruktesløst. Jeg er like kald og like svak».

Hva er da feilen? Jo, akkurat den samme som da du i din første omvendelse satt fast i samme nød, nemlig vantroen. Den kalde, døde vantroens tåke som omgir din sjel. Du kjenner ikke Frelseren rett, du smaker ikke livets varme ved hans bryst, der du før fikk liv og varme.

Her vil derfor hjelpemiddelet på ny være at du, akkurat som du er, bare kaster deg i forlatelsens favn, - og blir liggende der til du blir varm og sterk igjen.

Det betyr at du vender øynene dine bort fra deg selv, din elendighet og dine synder. Og bare blir opptatt med Guds hjerte og Kristi forsonende blod og forbønn for deg. - Helt til du igjen får den glede og fred som tidligere gav deg kjærlighet og kraft til helliggjørelse.

Å, om det kunne skrives med gullskrift i alle Guds barns hjerter; at frelse og evig liv hviler på ett éneste punkt: At vi blir i ham som har elsket oss. For da skal det nok også bli et råd med synden.

La oss i dette ta lærdom av et frafallent menneskes erfaringer! Det begynte med at han av ren likegyldighet gikk ut i en synd som var forholdsvis liten, - om noen synd kan kalles for liten. Men denne synden knuste likevel troen og freden hans. Han forsøkte å gjenopprette dette gode forholdet mellom seg og Frelseren ved å forbedre seg, som i hans øyne var først å angre det han hadde gjort, og vise oppriktig vilje til forbedring. Og så deretter søke nåde og forlatelse.

Men hva skjer? Jo, fristelsen til samme synd blir bare sterkere. I samme grad også vantroen. Og som følge av den blir også avmakten større. Så faller han på ny. Og nå får han bare dobbelt så stor grunn til motløshet, og til bare høflig å fjerne seg mer og mer fra den rene, hellige Gud.

Slik går da dette stakkars mennesket gjennom vantro skritt for skritt bort fra den éneste mulige Frelseren, helt til han gir opp alt håp. Men så må den urolige samvittigheten hjelpes. Derfor søker han nå en falsk trøst, en unnskyldning for denne overmektige synden. Eller; tankene på hva han en gang hadde, men nå har mistet, forsøker han å drukne i den allmenne vantroen og verdens liv og lyst. Og slik slutter det. Nå er han død.

Hva var den avgjørende dødsårsaken? Jo, at han ikke straks etter å ha syndet, søkte forsoningsnåden, rensingen i Lammets blod. Men i stedet selv forsøkte å rette opp skaden. For merk deg dette: Vel var det ille at han falt i synd, - selvsagt burde han heller ha våket og stridd til blodet mot det onde. Men dette fallet kunne likevel vært legt, bare han straks hadde søkt til legemidlet: nåden! For «Kristus har fått gaver for menneskene, også for de frafalne»*. At han på dette punktet lot fornuften og djevelen bedra seg, og tok feil av veien til oppreisning, ble selve dødsårsaken.

Her ser vi igjen den smale veien. Skal vi gå på den, er det nødvendig at vi før vi synder, d.v.s. idet vi fristes, eller allerede før det skjer, «ferdes med frykt», og er redd for synden. Men at vi etter å ha syndet, hvis vi har falt, frimodig går fram til nådestolen, lukker ører og øyne mot fornuft og følelser, og bare kaster oss i nådens elv, og renser oss der fra all urenhet.

Faren er at vi er altfor sikre og dristige før vi synder. Men etter vi har syndet er altfor mismodige og forsakte. Guds ord formaner oss til å våke og være edrue. Det betyr bl.a. at straks du merker den minste innbilning hos deg om noen egen styrke, skal du frykte for å falle. På første tegn til at fristeren nærmer seg, skal du frykte, og straks rope om hjelp. Og så langt det er mulig der du er satt av Gud mellom mennesker, skal du holde deg borte fra alle situasjoner, steder og mennesker som du vet vil medføre fristelser.

For å be: «Led oss ikke inn i fristelse», og så samtidig frivillig gå rett i fanget på fristelsen, er å spotte Gud og bevisst bedra seg selv. Men så hører det også med til troen at vi straks vi har falt, ikke forsøker å hjelpe oss selv. Men akkurat som første gang du søkte nåden, straks skynder deg til soningsbadet med flekkene dine, og får renset klærne dine der. Slik brytes avhengigheten av din fornuft, slik knuses og smeltes ditt hjerte. Og du drives hver dag til Ordet og bønn.

Det som ikke disse midlene utretter, det gjør den trofaste og underlige Gud gjennom korset, hvis du ber ham om det. En oppriktig sjel sukker ofte: «Det betyr ingenting hva jeg må lide, bare Gud fortsetter sitt verk i meg. Å, måtte Gud selv døde mitt kjød. Selv mangler jeg kraften til dette!» Og slike sukk hører vår trofaste Gud med glede. Når du da f.eks. fristes til avguderi, så du begynner å knyttes til noe jordisk, svarer han denne bønnen din med å ta dette. Og dette gjør han kanskje så følbart at du gråter og klager. Eller han gir deg det du har lyst på, men styrer alt så dette gir deg din største sorg.

Kan du ikke holdes i ydmykhet, - kanskje hjertet begynner å tenke stort om deg selv -, slipper han en djevel på deg, lar deg falle i store fristelser, ja, falle i synd så du knuses og skammer deg. For det er bedre at det går slik, enn at du ble liggende i overmot og store tanker om deg selv. For da ville alt være tapt.

Regelen er derfor alltid den: Så mye ydmykhet et menneske får, så mye helliggjørelse og nådegaver får det også. Begynner du å bli ulydig mot Ordet, og det ikke lenger betyr like mye for deg, så lar Gud deg falle i den helvetes ild at du tviler på dets guddommelige opprinnelse osv. Bare du er oppriktig i din vilje til å bli helliget, så skal nok din Gud også i sin nåde virke det, - om enn kanskje på en ganske annen måte enn du trodde.

* Sal 68:19 (etter C. O. R’s Bibel), som også gjengis av Paulus i Ef 4:8.

Til toppen

 

9. august

Tjenerne skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer og til behag for dem i alle ting... slik at de i alle ting kan være en pryd for Guds, vår Frelsers lære. Tit 2:9-10.

Her skal du merke deg hensikten apostelen har med sin formaning til tjenerne: «slik at de i alle ting kan være en pryd for Guds, vår Frelsers lære».

Og legg merke til: «være til behag for dem i alle ting». Tjenerne skulle rette seg etter sine foresattes behov, og ikke etter sine egne ønsker og vaner. I alle forhold skulle de ha som mål å være til behag for sine overordnede. Slik har det da også vært praktisert i den gamle og mer gudfryktige tiden blant Guds folk i Israel. Derfor kunne David bruke dette forholdet med tjenerne som et forbilde for de helliges liv overfor Gud, og vise hvordan troende tjenere skulle leve.

I Sal 123 sier han så herlig: «Som tjeneres øyne følger sin mesters hånd, som en tjenestepikes øyne følger sin husfrues hånd, slik hviler våre øyne på Herren, vår Gud». Tjenernes øyne er rettet mot deres mesters hender, d.v.s. at de er opptatt med hvordan deres herre vil ha det. Slik også en tjenestepike er opptatt med å gjøre sin husmor tilfreds.

Men i Kol 3:22 sier apostelen i samme forbindelse at dette skal vi gjøre med lyst, av et oppriktig hjerte, og for Herrens skyld. Og dette like sterkt enten våre foresatte ser det eller ikke. Han sier: «Ikke med øyentjeneste, som slike som vil gjøre mennesker til lags, men i hjertets oppriktighet, fordi dere frykter Gud.

«Øyentjeneste» vil si at tjeneren er strevsom og pliktoppfyllende så lenge arbeidsgiveren ser det. Men straks han er borte, er likeglad og uoppmerksom. Dette er så stort et hykleri og forakt for Guds nærvær at Herren selv vil måtte straffe det.

Derfor sier apostelen vi skal tjene i hjertets oppriktighet og med gudsfrykt, d.v.s. at vi gjør det for Herrens skyld, som framfor hans ansikt. For han er jo til stede over alt. Han ser deres gjerninger, hører det dere sier, og skal lønne dere etter deres gjerninger. Derfor fortsetter også apostelen slik: «Og alt dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker».

Men han viser straks at hans mening ikke bare er at vi skal tjene som om vi tjente Herren. Nei, tjenerne skal være seg bevisst at de virkelig tjener Herren selv, når det jo er på hans befaling de tjener sine foresatte. Og apostelen fortsetter: «For dere vet at det er fra Herren dere skal få arven som lønn. Dere tjener jo Herren Kristus».

Her har vi så den store grunnvollen for både en tjeners plikter og for oppmuntringer: Dere tjener jo Herren Kristus! Å, måtte vi virkelig få se dette! Det ligger en hard og tykk hinne over øynene våre straks det gjelder å se Herrens ord og veier. Det er en djevelens makt over våre sinn som gjør at vi ikke kan se alt dette herlige.

Her sier apostelen at menn og kvinner som gjør sin plikt der de er satt i samfunnet ut fra vissheten om at de gjør det på Herrens befaling, de tjener Herren Kristus! Ja, at de selv i de mest bagatellmessige sysler tjener Herren! Men hvem ser dette? Blir det ikke en dårskap for vår fornuft, det apostelen sier her?

«Tjener Herren?», sier du. Nei, en enkel bonde, en vanskelig husmor, en problematisk formann, ja, kyr, sauer og hester er det jeg tjener, og ikke Herren. Ikke en gang en engel! Bare det å få tjene en engel ville jo være så altfor stort. Jeg ville jo aldri driste meg til å be om noe så stort som å få tjene selveste Herren Kristus! osv.

Men stopp nå litt, beskjedne tjener! Du sier at du bare tjener kyr, sauer og hester. Det er sant nok. Men hvem har satt deg til dette? Er det ikke den du er ansatt hos? Jo visst! Men tjener du ikke da disse som har gitt deg oppdraget, nettopp i dette at du tjener dyrene, passer maskinene deres? En tjener jo den som en oppfyller et oppdrag for.  

Og så spør jeg videre: Hvem har befalt deg å tjene og adlyde dine foresatte, din arbeidsgiver? Det er jo Herren i himmelen! Tjener du ikke ham når det er han som har befalt deg det? Tjener du ikke Herren nettopp ved at du tjener disse hans skapninger; en bonde, en husmor, en arbeidsformann? Disse er vel like mye Guds skapninger som de dyrene du nevner er bondens. Tror du ikke Gud, som skapte bonden din, er like nidkjær for at han får den hjelpen han trenger, som bonden er nidkjær for at dyrene hans blir stelt?

Hvis øynene dine virkelig ble åpnet, og du fikk nåde til bare å se på Guds ord og hvordan han styrer alt, så ville du få se at du ikke bare har så stor en ære som å få tjene engler. Men at du virkelig tjener Gud selv i det minste du foretar deg. Fordi det er Gud som har befalt deg å tjene dine foresatte.

Dette er dyrebar lærdom for alle som er i tjeneste hos noen. Første lærdommen er denne: Når det er Gud som har befalt deg å tjene og være lydig, skal du ikke være opptatt med hvordan din arbeidsgiver er, om han oppfyller sin plikt på alle områder osv. Din plikt er uforandret den samme, fordi du tjener Herren!

For det andre: Du er en kristen. Du vil gjerne gjøre gode gjerninger, men synes dette blir helt umulig på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen din. Og slik synes du livet ditt går til ingen nytte. Men da skal du huske på at nettopp i denne arbeidssituasjonen din gjør du de beste gjerningene når du for Herrens skyld pliktoppfyllende går inn i all denne tjenestens ubehageligheter, og gjør det tålmodig, ydmykt og trofast mot dem du er ansatt hos. For «du tjener jo Herren Kristus»!

Til toppen

10. august

La Kristi ord bo rikelig i dere! Kol 3:16.

Dette er hemmeligheten der livet i Kristus er friskt og varmt. Og slik bør det også alltid være. Der det er tilstanden, er denne formaningen ikke så påkrevd.

Men det kommer andre tider, når «brudgommen lot vente på seg. Da slumret de alle inn og sovnet». Når dagen blir lang og ensformig, og kristendommen en gammel lekse. Når treghet, lunkenhet og likegladhet, både for egen og for nådesøsknenes sjeler, begynner å få overhånd. Det er spesielt da denne formaningen er nødvendig.

Så lenge det ennå er litt olje igjen på lampen, elsker fremdeles Guds barn denne formaningen, og skilles med det fra dem som har et kjødelig sinn, og som helt konkret strir mot denne apostelens lære.

Men selv om ånden er villig hos Guds barn, er kjødet likevel svakt og tregt. Heller ikke på denne formaningen er de i stand til å «gjøre det som de vil», til å leve etter den i like stor grad som de elsker den og erkjenner hvor viktig den er.

Å, for et alvor! På den ene siden kjenner og erkjenner en at Kristi ord skulle bo rikelig i alle kristnes hjerter og hus. Og innser samtidig at dette bare i svært liten grad er tilfelle. Innser at innbyrdes læring og formaning mange steder nesten er opphørt. Ser hvordan salmene, lovsangen og de åndelige sangene disse stedene er stilnet. Eller kanskje synges, men nå ikke til Herrens pris og av hjertet, men bare for mennesker og med munnen.

På den andre side erkjenner en hvor uendelig stor betydning denne formaningen virkelig har. Erkjenner at nettopp dette at Kristi ord bor rikelig i og blant oss er selve «universalmidlet» mot alt åndelig ondt, både hos den enkelte kristne, og hos menighetene. Ja, for hele Kristi menighet på jord.

Når en erkjenner hvor stor velsignelse det vil være for den enkelte kristne, så vel som for hele deres omgivelse, om Kristi ord bodde rikelig hos og i dem, og hvor stort tap når dette ikke skjer, -. Da blir en redd, når en ser på denne formaningen og kjenner at en ikke har sterke nok ord til å skildre, og ingen hjerter som er åpne nok for noe så viktig som dette. Hva skal vi gjøre? Ta det til deg, om du er i stand til å gripe det.

Vi vil nå se nærmere på hva apostelen mener med denne formaningen. Det apostelen formaner oss til her, er akkurat det vi, Gud skje lov, får erfare når og hvor en Åndens vekkelse og et evangelisk trosliv tennes, der det Gud har plantet blomstrer.

Der bor nemlig Guds ord rikelig i sjelene. Da leses, tales, synges, undervises og formanes det, - alt sammen ut fra Guds ord. Og det skjer i hjertets fryd, hvor de enn befinner seg, uavhengig av tid og sted. Så står da verden overfor dette også i dag like uforstående, irriterte og hatske som jødene på den store pinsedagen, da apostlene talte med nye tunger om Guds veldige verk, og de sa: «De er fulle av søt vin».

Her ser vi hva apostelen mener når han sier: «La Kristi ord bo rikelig i dere i all visdom, slik at dere underviser og formaner hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger».

Og det er jo også akkurat dette apostelen har som mål med denne formaningen; at vi alltid skulle være like brennende i ånden, og at den første kjærligheten alltid måtte være like brennende.

Det er også helt nødvendig for vårt åndelige og evige vel at vi alltid vokser i nåden og i kunnskapen om Kristus. Derfor må vi aldri forsømme Ordet, så det blir skjøvet til side. Men holde den hellige ilden brennende, og utbre den, ved å lese, tale, synge, lære og formane hverandre ut fra Ordet.

For i motsatt fall går det slik Jesus sa til menigheten i Efesus; at hvis de ikke vendte tilbake til den første kjærlighet, ville Herren flytte lysestaken fra sitt sted.

Dette er derfor ikke noe en kan gjøre eller la være ettersom en selv har lyst til, og likevel tro at en beholder livet. Hvis vi ikke vil ende i kjød og den evige død, er vi hele tiden nødt til å holde det åndelige livet oppe gjennom daglig å ta til oss av Guds ord.

Som et barn må ha sin mors melk, slik må også det nye menneske ha sin melk, og det er «Kristi ord». En kristen må derfor med daglig flid bruke Bibelen, og der mette sin sjel. Apostelen sier: «La Kristi ord bo rikelig i dere!» Ikke som en gjest bare være på besøk for en kort tid. Men alltid bo i dere, sier han. Kristi ord skal smelte sammen med vårt innerste menneske, og bestandig bo og herske der.

Han sier også: rikelig! Ikke bare enkelte, korte tider. Men alltid, på ethvert sted og på alle mulige måter. Om du ikke alltid har mulighet for å lese Ordet så mye, kan du likevel tenke på det, tale eller synge noen Guds ord.

På samme måte som Herren sier vi skal innprente våre barn hans ord; vi skal tale om dem «når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp». På samme måte skal også vi alltid og alle steder øve oss selv opp i Guds ord. Også når vårt legemlige arbeide ikke gir anledning til å konsentrere oss spesielt om det.

Til toppen

11. august

Hvis noen synder, da har vi en forsvarer hos Faderen, Jesus Kristus, han som er rettferdig. 1Joh 2:1.

Her taler apostelen til de troende, som han kaller «Mine barn». Han formaner dem til å ikke synde. Men straks tar han likevel opp den muligheten at det likevel kan skje at de synder; «Hvis noen synder».

Men hva sier han så om en som dette skjer med, at han synder? Hva skal et slikt menneske tenke og gjøre? Apostelen vil at i samme øyeblikk må han huske at han har en forsvarer (talsmann) hos Faderen; «Men hvis noen synder, da har vi en forsvarer hos Faderen, Jesus Kristus, han som er rettferdig».

Ånden i apostelens ord synes å være: Mine barn, jeg skriver dette til dere for at dere ikke skal synde, ikke være likegyldige, når dere nå er blitt renset i Jesu Kristi blod, og har fått syndenes forlatelse (for det er dette han har talt om like foran vår tekst). Nå skal dere være desto mer på vakt, be og kjempe mot all synd.

Men det kan lett skje at kjødelig svakhet, verdens forførelse og djevelens list fører dere til fall. For det vil aldri være mulig for dere å være på vakt at ikke disse fiendene av og til kaster dere over ende. Og hvis da så galt skjer, så er dette sikkert nok ille. Det ville selvsagt vært bedre om dere aldri hadde syndet på denne måten, og dere har virkelig bare fortjent at Gud hadde forkastet dere. Men nå skal dette likevel ikke skje. For dere har en forsvarer hos Faderen, som er en stedfortreder for dere akkurat nå, når dere har syndet.

Ja, det er bare for syndere han er en stedfortreder. For den som ikke har syndet, behøver ingen forsvarer, forsoner eller stedfortreder. Gud vil altså slett ikke at dere skal synde, men ennå mindre at dere skal miste motet og gi opp. Derfor har han selv gitt dere en forsvarer.

Men Johannes bruker denne betegnelsen på Kristus: Han som er rettferdig. Hva sier dette meg? Jo, selv om jeg er syndig, så er Kristus rettferdig og hellig. Og det er nok. Hans rettferdighet er min rettferdighet.

Og teksten vår fortsetter med at «han er selv soningen for våre synder». For hvilke synder? Selvsagt for alle. For ellers var det jo ingen hjelp for oss. Da var han død forgjeves.

Men Kristus har så visst ikke bare sonet enkelte synder, men alle. Og ikke bare tenkte og innbilte, men virkelige synder. Ikke bare de små, men også de store. Ikke bare synd vi gjør med utvortes handlinger, eller med tungen vår, men også med hjertet og tankene. Ikke bare gamle synder, men også dem jeg sliter med i dag. Eller som Luther frimodig sier: «Ikke bare overvundne og avlagte synder, men også dem som ennå er sterke og mektige i meg».

Sier du nå: «Ja, Kristus er nok en forsoning for de helliges synder, som for Johannes, Peter, Paulus og liknende. Men kan jeg være sikker på at det også gjelder mine synder?» Da sier Johannes i fortsettelsen her: «Og det ikke bare for våre, men også for hele verdens». Og da betyr «hele verden» selvsagt ikke bare Johannes, Peter, Paulus og de andre hellige. For inn under uttrykket «verden» hører alt som heter menneske.

Undersøk bare om du er et menneske. Så vet du at også dine synder er sonet og tatt bort i Kristi død.

Men, kunne du så kanskje si; dette må jeg jo da ikke trøste meg med, bortsett fra når jeg har levd etter Guds ord og ikke syndet! Hør! Apostelen sier tvert imot: «Hvis noen synder, da har vi en forsvarer hos Faderen». Legg nøye merke til dette lille ordet da. Hele tyngden og betydningen av denne setningen hviler på dette lille ordet.

Vi vil gjerne tro og verdsette forsoningens nåde. Men bare når vi selv har vært litt bedre, mer andektige, har lest, bedt, gjort noe godt osv. Straks vi har falt, eller forsømt bønnen og vært likegyldige, som alt sammen er store synder, da får ikke Kristus med sin forsoning være nok for oss - ! Da oppfører vi oss som om vi ingen frelser eller forsoner hadde. Eller som om han bare var kommet for de rettferdige, bare var vår forsvarer når vi selv er slik som vi bør være.

Men apostelen sier altså her det helt motsatte: Det er nettopp når vi har syndet, forsvareren er der for å tjene oss. Følgen av dette er at de som tror på Kristus, lever under en uavbrutt nåde, som ikke vakler eller svinger slik som din egen daglige tilstand svinger.

Dette er da læren om den daglige og evige syndsforlatelse, slik vi finner den åpenbart i alt Herrens ord. En lære så herlig og full av trøst at ingen hykler eller falsk kristen burde få høre den. For «de forvender Guds nåde til løsaktighet», som oftest fører dem i fortapelse.

Og likevel har vi ikke lov til å tie om den. Den skal tvert imot forkynnes til trøst og frelse for fattige og fortvilte hjerter. Slike hjerter henter også ny lyst og kraft til helliggjørelse i den overstrømmende nåden.

Mens derimot de som bare bruker nåden til større selvsikkerhet, til å bli i synden, som ikke prøver å seire over synden, men heller unnskylder og forsvarer den, - det er dem som «forvender Guds nåde til løsaktighet», og som gjør synd.

Og om disse sier Johannes i det samme herlige brevet, at «den som gjør synd er av djevelen» - mens «hver den som er født av Gud, gjør ikke synd. Han kan ikke synde (gjøre synd), for han er født av Gud».

«Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater syndene våre, og renser oss fra all urettferdighet».

Til toppen

12. august

Slik som Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus. 2Kor 1:5.

I denne onde og jammerlige verden kan det lett skje at en kristen kan bli oppslukt av motløshet og mister freden, som er så viktig. For at dette ikke skal skje, er det så viktig å ha sitt hjertes anker, sin skatt og glede i Herren alene. Og at vi alltid fyller og styrker hjertet med våre dype, himmelske grunnsannheter, vår store fryd, vår herlighet og våre rikdommer i Herren.

Det er bare et faktum at mye usigelig bittert kan komme til å ramme en kristens hjerte i denne onde verden, som med all grunn kalles en jammerdal. Hvor mye lidelse og sorg har ikke syndefallet spredd ut over jorden; det mest hjerteskjærende savn og sorg, den mest utrolige nød og smerte!

Og for en sjel som lever under Åndens tukt og bearbeidelse, betyr det en stadig nød over synden som bor i ham, over en anfektet samvittighet og alle Satans glødende piler mot et oppskremt og blødende hjerte.

I tillegg er vi omgitt av hele skaren av onde sjeler som går fiendens ærend. Og hvor mange problemer og smerter kan ikke denne hæren påføre en fattig flyktning som har våget å gå ut fra Babel og vitne om fordervelsen der! Jo, her er visstnok sorg og anfektelser nok! Her er det sannelig nødvendig med både en overmenneskelig og overjordisk oppholdelsesdrift, hvis vi ikke skal miste all trøst, og gi opp på veien. Og likevel sier Paulus at han ikke bare hadde rikelig trøst, men også en «usigelig glede i all sin trengsel».

Hvordan kan dette skje? Hvordan kan en få så spesielt et sinn, at en kan glede seg midt i trengselen, og til og med en usigelig glede? Ja, dette har vi sett utallige eksempler på til alle tider. Eksempler på svake og skrøpelige kristne som med et smil, og et glad og frydefullt hjerte kunne miste alt, ja, til og med sitt liv.

Hva er hemmeligheten med å få et slikt sinn som er høyt hevet over alt jordisk, få så totalt uavhengig en innstilling at all verdens ondskap og alle helvetes makter ikke kan røve freden og gleden fra oss?

Hør nå, og legg godt merke til dette! Det skjer bare ved at du eier, og holder levende fast i hjertet ditt, en så stor lykke at den fullkomment oppveier alt det bitre som kan møte oss her på jord.

Her er hemmeligheten: Å eie denne lykken som overgår alt annet. Og da ikke bare som noe en har en kald forstandens kunnskap om. Men med en levende hjertets tro, og i full visshet.

I tillegg til denne store lykken må vi altså også ha fått Den Hellige Ånds nåde i hjertet. Derfor sier også apostelen at glede og fred er Åndens frukter. Men grunnen og måten vi får disse Åndens frukter på, er at hjertet blir fylt av sin store lykke.

Legg bare merke til dette bildet: En virkelig lykkelig brud, som har vokset opp i den dypeste fattigdom og vanære, skal nå gifte seg med en rik og på alle måter god mann som elsker henne. Og hun elsker ham mer enn sitt eget liv. Nå er hun på veg til slottet hans. Der skal hun forenes med ham, og sammen med ham bli medeier til all den rikdom, lykke og glede som venter henne. Hvor lett overser ikke hun alt som skaper problemer på reisen? Hvor lett tar hun det ikke, om hun til og med mister noe?

Om et sinnsvakt menneske langs veien kaster et sint blikk eller forulemper henne med ord, er det ikke lange tiden dette tynger henne. Hun har nok med sin manns kjærlighet og smilet han møter henne med. Så fullstendig fyller hennes store kjærlighet hele hjertet hennes.

Her ser du at det som trenges, er bare at hjertet er fylt av den store lykken som overskygger alt; å få leve forenet med Den Allmektige, og få eie hans vennskap. Vite at en er utvalgt til et evig liv, til barn og arving i himmelen, til herlighetens Herres brud. I hjertets tillit kunne lene sitt hode til Frelserens bryst, og i full troens visshet kunne si: Min venn er min, og jeg er hans.

Ja, dette er virkelig noe som kan gjøre vår glede «fullkommen», - d.v.s. ikke så fullkommen som den skal bli i himmelen. Men slik den her i troens rike kan være, hvor vi ennå er på vei til vår Herres slott, og ennå, i denne jordiske hytten, bare ser og kjenner det som er rundt oss, i oss og omkring oss. Men fordi vi samtidig allerede eier, og kan glede oss over dette som vårt hjerte aller mest ønsker og søker.

Derfor synger vi:           

Min største salighet grønnes,
Jeg har alt det jeg ønsker. For hele Frelserens person Er min igjennom tro’n».

Det er en «fullkommen glede».

Til toppen

13. august

Jeg vet om gjerningene dine, at du har navn av å leve, men du er død.

                                                                                                             Åp 3:1.

Dette er en fryktelig situasjon. Her taler Herren om en finere og mer skjult form for hykleri.

Et menneske kan være uklanderlig på alle kristendommens områder. Ja, kanskje en som skiller seg ut som en særlig god kristen. Som vet å tale både om omvendelse og tro, om nåden og om helliggjørelsen. Og som også lever overensstemmende med sin bekjennelse og etter god kristen skikk. Mennesker som bare vurderer ut fra det de ser med sine naturlige øyne, kan altså med god grunn anse en slik person for en god kristen.

Men på tross av alt dette kan det likevel i dette menneskets indre være noe helt vesentlig som mangler. Han kjenner ikke det åndelige livet som kjennetegner levende kristne. Kjenner ikke Herrens frykts Ånd som gjør at en blir mistenkelig overfor sine egne påfunn, er redd for å bedra seg selv, er misfornøyd med seg selv og lider under ondskapen i sitt indre.

Alt dette er lovens verk i et menneske. Og fordi dette mennesket ikke kjenner til det, får han heller aldri kjenne den trøst og fred Jesus gir dem som strever og bærer tunge byrder.

Han kjenner ikke den dobbelte trøstens salvelse et bekymret barn får smake når det får forlatelse for syndene sine. Han har aldri den barnlige gleden over evangeliet. Han bare ser forundret på hvordan denne gleden lyser ut av de levende Guds barns øyne, og som preger livet deres.

Likevel leser han i Den Hellige Skrift om alle disse livstegnene, disse Åndens frukter, som kjennetegn på et sant liv. Og på tross av at han selv mangler alt dette, tror han fortsatt alt står rett til med ham. Lar seg ikke advare av Skriftens klare kjennetegn, men tror mer på seg selv enn på disse. Og lar alt være som før.

Dette må en vel kalle å «forvende Guds nåde til løsaktighet». Tenk: Ikke kjenne igjen i sitt eget liv den skildringen Guds Ånd gir i Skriften på et sant nådeliv, - og likevel bare fortsetter som før, like rolig. Tror at den store og omfattende nåden skal dekke over det som mangler på den måten. Det er igjen, om enn på en finere og mer skjult måte, å «forvende Guds nåde til løsaktighet». Like alvorlig som å leve i grove kjødets gjerninger, forkledd i nådens kappe.

Her er det ikke spørsmål om nåden ikke er stor nok til at all synd skulle kunne forlates. Men saken er at i en slik tilstand er ikke hjertet ditt rett for Gud. Du lever i en skjult åndelig død. Det er akkurat denne finere form for å misbruke Guds nåde til løsaktighet Jesus på så avskrekkende måte dømmer menighetens forstander i Sardes for: «Jeg vet om gjerningene dine, at du har navn av å leve, men du er død».

Merk deg: «Du har navn av å leve», din bekjennelse og ditt liv gjør at du blir ansett og mottatt som en av de levende kristne. Du er ikke av verden, den har ikke navn av å leve. Du hører med i de levende kristnes flokk. Men - du er død.

Samme skjulte død omtaler Jesus i Mat 25, om de ti jomfruene. Fem av dem var kloke, og fem var uforstandige. Legg merke til at disse ti var i alt det synlige helt like! De var alle jomfruer, d.v.s. skilt ut fra verden og usmittet av verden. Alle hadde lampene sine med seg. Alle gikk for å møte brudgommen. Og ingen ante at noe som helst vesentlig manglet. Slik skildrer Herren Jesus her en sjels tilstand.

Men der, inne i lampen, var det noe manglet. Og det noe så vesentlig at de ble utestengt fra bryllupet for evig. De hadde ingen olje! Det tente ikke, det brant ikke. Det var dødt! Hadde disse stakkars jomfruene ant hva som kunne komme til å skje, hadde de selvsagt undersøkt lampene sine på forhånd.

Dette skjulte misbruk av nåden er en fare selv for en oppriktig kristen, hvis han mister den ånd som frykter Herren. For da gransker han ikke lenger sin tros indre liv og kraft. Da er han bedratt, og fornøyd med kunnskapen og et pent ytre liv. Han trøster seg med at det er et hav av nåde i Guds hjerte, og altså likegyldig om han har nådens liv i sitt eget hjerte. Når han slik begynner å bli fornøyd med seg selv, kjenner han ikke lenger synden og striden i sitt indre menneske, og har da alltid lett for å tro.

Det er lett å komme inn på denne avveien hvis han blindt har vært opptatt med faren fra den motsatte siden: Det å gjøre dette indre livet, denne nåden i eget hjerte, til en grunn for tro og trøst. Han kjenner kanskje den finere egenrettferdighetens villfarelse, som går på at en ikke må ta til seg Kristi fullbrakte verk før en har nådens verk og liv i hjertet sitt.

Men når han har lært å ta seg i vare for denne villfarelsen, kan han lett komme til å gå over i den motsatte, så han i kjødelig selvsikkerhet ikke bryr seg om apostelens formaning: «Ransak dere selv, om dere er i troen!»

Men hva er kjennetegnet på denne hemmelige død og likegyldighet som fører til evig død? Jo, nettopp at du ikke kjenner så mye til din likegyldighet og ugudelighet at det får drive deg til Kristus. Du holder deg nær til ham bare med munnen, og ærer ham bare med leppene og med en sterk, død tro. Men den troen har ingen tørst og hunger etter ham, ingen glede i ham.

Alt dette stadfester sannelig at veien er smal, og gudsfryktens hemmelighet stor.

Til toppen

14. august

Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra alle synder. 1Joh 1:7

Du som er en virkelig stor synder; tenk over hvor mye du veier, i forhold til dette?

Legg merke til hva det er apostelen egentlig sier her! Så i alle fall noe av storheten i hva dette veldige forsoningsverket gjelder, kunne gå opp for deg når vi nå vil se nærmere på hvert éneste ord i dette dyrebare skriftordet.

Legg først merke til hvilken person det er tale om her! Jesu Kristi, Guds Sønns, blod. Tenk - Jesus Kristus - denne «kvinnens sæd» som Skriften forkynner at Gud for lenge siden hadde lovet skulle komme, «Herrens salvede» (Kristus). «Hans utgang er fra fordums tid, fra evighets dager».

Det var han som ble født i Betlehem mens englene sang i skyen: «I dag er det født dere en Frelser i Davids by, han er Kristus, Herren». Og en engel hadde sagt til Josef: «Du skal kalle ham Jesus. For han skal frelse sitt folk fra deres synder».

Det er altså denne Herrens, Jesu Kristi blod det tales om her. Tenk hva det gjelder! Tenk for en kraft disse ordene ville hatt om det så ikke stod noe mer!

Men det står noe ennå herligere her. Apostelen vil markere hvor stor betydning denne personen har. Derfor har han føyd til to viktige ord: Guds Sønns - «Jesu Kristi, Guds Sønns blod». Se da på ordene: Guds Sønn! Og legg nå merke til hva det er apostelen altså peker på!

Å, er det virkelig mulig! Er dette sant: Guds Sønn! Og at Guds Sønn virkelig utgyter sitt blod for oss! Er dette sant? Ja, er dette ikke sant, da er ikke noe som helst sant i Guds ord! Men du kjenner nok at dette er sannhet.

Å, tenk da over hva dette betyr, hvor mye det gjelder! Den store, allmektige Herren, vår Gud, som i begynnelsen skapte hele verden og denne menneskeslekten, - han har elsket verden så høyt at han har gitt sin enbårne Sønn, sitt eget vesen. Har latt ham ikle seg vårt kjød, bli vår bror og stedfortreder.

Tenk for en person dette virkelig er! Herren Gud gav oss ikke en engel eller en helgen, - for noe slikt ville ikke være nok, - men sin enbårne Sønn. Sann Gud og av Gud, lik Faderen i guddomsmakt og herlighet. En slik person blir altså sendt som frelse for barna som har falt.

Det er også veldig å legge merke til at dette legeme Sønnen ikledde seg, er så klart forenet med guddommen at hans blod i Skriften også kalles Guds blod! Paulus sier nemlig: «Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for å vokte Guds menighet som han kjøpte med sitt eget blod».

Tenk, for en verdifull løsepenge! Himlene er hans henders verk, jorden og alt som er på den har han gjort. Så mot ham er «alle mennesker bare som en dråpe i et spann, og et støvgrann i vektskålen». En slik person er det som gir seg selv, sitt blod og sitt liv som menneskenes frelse.

Og om dette blodet sier nå apostelen at det «renser oss fra alle synder». Hva ligger det i dette «renser oss»? Hjelper det oss så vi blir renere i oss selv? Nei, det renser oss, sier han.

Renser det oss fra lysten til synd? Nei, det går ennå dypere; det renser oss fra all synd!

Ja, fra den åndelige søvnens og treghetens synd? Nei, bruk nå bare øynene! «Fra alle synder», sier han!

Og det gjør blodet? Ja, blodet!

Men lærte ikke Johannes selv at Ånden renser oss? Jo, men ikke i samme mening som Guds Sønns blod gjør det her. Det er helt nødvendig at du først forstår og tror hva dette blodet utretter, før du kan få noen Åndens renselse. Hvis det var Ånden det her ble talt om, så hadde renselsen betydd helliggjørelsen. Men det er blodet, selve forsoningsmidlet, det tales om her. Det er altså forsoningens renselse, det at skylden utslettes, det dreier seg om her.

Det er dette Kristus selv sa om sitt blod: «som blir utgytt til syndenes forlatelse». Det ville gi liv og Ånd i hjertet ditt om du fikk nåde til å se hvordan Guds Sønns blod alene renser oss overfor Gud fra alle våre synder, så Gud selv sier: «Dere er rene».

Først ble all verdens synd utslettet i Kristi død. Apostelen sier uttrykkelig at Kristus «ved sitt blod på korset forsonet både det som er på jorden og det som er i himlene». Så er da Gud forsonet/tilfredsstilt, og ser alle mennesker som dyrebart forsonet. Slik at hans sendebud nå på Kristi vegne ber menneskene: «La dere forsone med Gud».

Så vil vi avslutte med det som er følgen av dette, og som teksten vår egentlig dreier seg om: Hver éneste sjel som holder seg til Kristus, som lar seg tukte for synd, men likevel holder seg ved nådestolen, han «vandrer i lyset». Og er bare for det samme blods skyld innfor Guds øyne bestandig ren fra alle sine synder.

Slik at alt det urene og syndige som ennå bor i kjødet hans, og dessverre daglig rører seg i tanker, ord og gjerninger, aldri tilregnes ham. For i Guds øyne er han hvert éneste øyeblikk ren - utelukkende gjennom blodets evig gjeldende forsoningskraft. Han lever som under et konstant nåderegn. Det er besluttet hos Gud at han skal aldri tilregnes noen synd. For blodets forsoning gjelder for ham. Derfor er han ren.

Her merker vi oss at dette blodet gjelder mer i Guds øyne enn i våre - ! I Guds øyne er alt rent, der vi bare ser urenhet, straks noen er i Kristus. Om ikke vi synes vi ser og tror så mye av blodets forsonende kraft, så gjelder det helt og fullt hos Gud.

Til toppen

15. august

Takk under alle forhold! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.                                   

                                                                                                         1Tess 5:18.

Hvilken mennesketanke strekker til, og hvilken tunge kan skildre alt det vi har grunn til å være takknemlige og lovprise Gud for? Hele jorden er full av hans ære.

Alt som øyet møter vitner om Guds godhet og storhet, og om hans kjærlighet til menneskene. For alt som er på jorden er skapt for oss. Og videre tror og bekjenner vi at han også har gitt sin enbårne Sønn for oss alle. For at vi, som en uforskyldt gave, skulle motta det evige livet, «det riket som er gjort ferdig for oss fra verdens grunnvoll ble lagt».

Skulle ikke hjertene våre bare være fulle av en evig og uopphørlig lovprisning og takk på grunn av alt dette? Jo visst skulle hele vårt liv ikke være annet enn lov og pris og takk! Alt som i meg er, sjel og sinn, hjerte og tanker, ord og gjerninger, alt skulle lovprise og opphøye Herren. Er ikke det bare rett og rimelig?

Og når så dette ikke skjer, men du tvert imot går der fullstendig kald og utakknemlig, og kanskje til og med misfornøyd og utålmodig for de aller minste vanskelighetene -! Er det ikke da rett at du bare fortjener at Gud i evig vrede øyeblikkelig kaster deg i helvete? Ja, dette er noe Guds barn ser og kjenner på, så de av hjertet stadfester at bare denne synden er nok til at de hver dag har gjort seg fortjent til helvete.

Og de som kanskje ikke bare er likegyldige og glemmer å prise Gud, men også er misfornøyde og utålmodige i det som han sender dem, de bør vokte seg vel. Så ikke Herren virkelig sender dem det de fortjener, fordi de ikke er fornøyd og takknemlige med det de har fått.

Utakknemlighet er en så forferdelig synd både overfor Gud og mennesker, at det er blitt sagt at et utakknemlig menneske er den tyngste byrde jorden bærer. Utakknemligheten er det været som tørker ut alle Guds nådeskilder for deg.

Det ville jo være den mest rettferdige og enkleste måte for Herren Gud å lønne utakknemligheten på, at han tok fra deg det gode som du setter så lite pris på. Derfor bør vi i tide våkne opp for denne svære synden, og be Gud om forlatelse og nåde til å dø bort fra alt dette. For, som vi allerede har nevnt, så er tross alt Guds velgjerninger mot oss så mange og store at hele vårt liv burde være en evig og uopphørlig lovprisning.

Men i tillegg til at takknemlighet er din helligste plikt overfor Gud, vil du erfare at den også gjør deg til et lykkeligere menneske. Gjør ditt sinn lyst og fornøyd, og din bønn varm og tillitsfull. Nå vil vi bare gå litt nærmere inn på det siste.

Hva er grunnen til at så mange ellers alvorlige mennesker er så kalde, døde og mismodige -, og har så liten trøst og tillit i bønn, når de opplever tunge tider? Uten tvil fordi de begynner direkte med det de vil be om, uten først å ha takket og lovprist Gud.

«Jeg undret meg litt», sier en mann, «når jeg leste Luthers alvorlige ord om denne bakvendte måten å be på; at en først begynner å be, uten først å takke og lovprise. Men nå har jeg gjort herlige erfaringer med hvor nødvendig disse alvorlige ordene var».

Luther taler over Sal 18:4: «Jeg vil lovprise og påkalle Herren». Han sier: «Det er umulig å forestille seg hvor kraftig et middel lovprisning til Gud er når farer dukker opp. For så snart du begynner å lovprise Gud, blir det onde straks mildnet, motet vokser. Og så vil du tillitsfullt påkalle Gud.

Derfor har alle rette Guds tjenere voktet seg vel for ikke å begynne på noen annen måte, eller i noen annen rekkefølge søkt trøst og hjelp mot det onde - enn dette verset lærer oss: Ikke først påkalle Herren, men først lovprise ham.

Der er mennesker som jamrer seg overfor Herren, men blir ikke hørt. De roper til Herren, men der er ingen hjelper. Han svarer dem ikke. Hvorfor da? Fordi da de ropte til Herren lovpriste de ham ikke, men var irritert på ham. De har ikke fått se hvor herlig Herren er, men bare gjort seg en mening om ham ut fra sin bitre erfaring. Ingen blir fridd ut fra det onde ved bare å se på sin tilstand og gremme seg over den. Men ved å gi seg over til Herren og se på hans godhet».

Det kan synes å være et vanskelig råd å følge, at en i nødens stund skal begynne med å lovprise Gud. Men dette er noe som skal kjennetegne den renere troen og den ekte bruden som elsker brudgommen mer enn alle hans gaver, som opphøyer og lovpriser Herren selv. Ikke bare når han gjør det vi synes er godt, men alltid lovpriser ham for hva han er i seg selv. Skjøgekjærligheten kan bare takke Herren for gaver, men lovpriser ham ikke for hans egen nåde, miskunnhet og fullkommenhet.

Likevel kan det også for Guds barn bli vanskelig, midt i nøden og bekymringens mørke, da å løfte sitt sinn opp til Guds egen evige godhet og trofasthet. Men forsøk da bare, når du er i dette mørket, å begynne å lovprise Gud. Hvil ditt sinn i alt Gud er i seg selv; hans nåde, trofasthet og miskunnhet, og alle de store stadfestelsene både Skriften og du og alle Guds hellige har nettopp på dette.

Så vil du snart erfare at det letter, og etter hvert gi David rett i hans ord: «Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du, den Høyeste».

 

 

16. august

 

I det ærbare liv skjønnsomhet. 2Pet 1:5.

 

Apostelen formaner her i sitt andre brev Guds barn: «Men nettopp derfor skal dere også med all iver la deres tro vise seg i et ærbart liv». Og så tilføyer han: «og i det ærbare liv skjønnsomhet». Et underlig ord, men rikt på «hälsosam» lærdom, også for de mest nidkjære kristne.

 

Hva betyr så dette «i det ærbare liv skjønnsomhet»? Ordet betyr egentlig kunnskap, visdom, forstand. Så her har vi lærdommen. En sann kristen skal ikke bare være opptatt med hellig nidkjærhet i et ærbart liv. Han skal også passe på at han lever dette livet med skjønnsomhet, i visdom og forstand.

 

Han må ikke blindt bare sette i gang. Men med bønn om veiledning av Herrens Ånd skal han alltid tenke over hva som i hvert enkelt tilfelle er det mest viselige. Hva som best tjener til Guds ære og til det beste for menneskene. Er ikke dette absolutt en høyst nødvendig formaning?

 

Vi vet hvilken tusenkunstner Satan er til å forville oss. Og vi kjenner til hvor stor skade og forargelse det kan føre til når en kristen i velment, men uviselig nidkjærhet begår en «galskap i Israel». Han gir spotterne grunn til anklage, og anledning for svake sjeler til anstøt.

 

Å, hvor viktig det da må være for hver enkelt av oss, av redsel for vår egen ånd stadig å be Gud om hans lys. Stadig søke å tilegne oss mer og mer kjennskap til hva som er Guds gode, velbehagelige og fullkomne vilje.

 

Men her trenger vi virkelig en oppriktig ånd og en våken oppmerksomhet på hjertet, så det ikke skjuler seg en hykler i det vi kaller for visdom og forstand. Det kan nemlig fort vise seg at det i virkeligheten ikke er Guds ære og sjelers vel en er opptatt med, men bare medmenneskelig ros og kjødelig ro. Da er din visdom og forsiktighet egentlig bare din natur som søker å unngå korset, unngå menneskers hat og forfølgelse.

 

Å, hvor falskt hjertet kan være, og hvor smal veien er! Den ene forkaster ordets lære om visdom og ydmykhet, med det påskudd at det er mer om å gjøre å være «oppriktig» og ha hellig nidkjærhet. En annen er salt som har mistet sin kraft, og har derfor lett for å bøye seg for alle andres meninger, men kaller dette for visdom og forsiktighet.

 

Å, hvor nødvendig det er å rette en våken oppmerksomhet mot hjertet, mot hva som er selve hovedhensikten i det vi foretar oss. Om det virkelig er Guds ære og menneskenes vel vi er opptatt med, og som driver oss. Eller om det bare går på å bli godtatt av menneskene og kjødelig ro.

 

Nå vil vi med noen dagsaktuelle eksempler vise hva det betyr «i det ærbare liv å ha skjønnsomhet». Du lever et ærbart liv når du i hellig kraft og nidkjærhet for Guds ære og hans rikes utbredelse søker å vekke dem som sover, og formane dem som lever i synd. Men «skjønnsomhet», visdom og forstand gjør at du passer på å benytte den rette måten, og det rette øyeblikket.

 

Det rette «øyeblikket» er som regel den første anledningen, eller at du straks straffer den synden du blir oppmerksom på. Men visdommen krever ofte at du skal vente. F.eks. når din neste er i en opphisset tilstand, eller nettopp har syndet mot deg. For da vil din formaning alltid bare bli oppfattet som din egen «gjengjeldelse». Da skal du heller velge et tidspunkt når dere har det beste forhold dere imellom. For at han kan se at du drives av kjærlighet.

 

Den rette «måten» er vanligvis å avpasse straffen etter forseelsen; avstraffe hardere en stor, og lempeligere en mindre synd. Visdommen lærer oss derimot ofte å ikke følge denne regelen, men heller avpasse avstraffelsen etter personens tilstand.

 

Gjelder det da en sterk og selvhjulpen person, påtaler du kanskje selv den minste feil. Er det derimot en svak og følsom disippel, velger du enten å tie helt, eller du bruker de mest forsiktige ord. Du lar ham forstå at du selv kjenner fristerens makt og din egen svakhet. Du viser at du også kjenner de gode sidene hos ham, og trøster ham i hans sorg over sin synd, men advarer ham også mot selve synden.

 

Men ennå et eksempel: Det er et ærbart liv, en hellig nidkjærhet og kraft, når du avskyr all selvopptatthet og overfladiskhet, som forfengelighet og overflod i mat, klær og innbo, lettsindighet og ubetenksomhet i omgang med andre mennesker m.m. At du alvorlig prøver å overgi det gamle menneske til døden. Og at du i nidkjærhet også ivrer for alt dette blant andre kristne.

 

Men også her gjelder det: I det ærbare liv skjønnsomhet - . Også her er det om å gjøre å bruke forstand og skjønnsomhet, så du ser på nytten og hensikten med det du gjør. Tjener det til Guds ære og til nytte for deg og andre mennesker? På dette grunnlaget avpasser du så målet og graden i hvert enkelt tilfelle. Så du ikke blir sittende fast i et blindt formvesen, slik som fariseernes, munkenes og andre gjerningskristnes åndelighet er.

 

Jeg skal ha klart for meg hensikten med f.eks. en faste, med måtehold i mat, klær, søvn, innbo osv. Da vil jeg noen ganger måtte være streng, og noen ganger mer lempelig. Alt etter som omstendighetene krever det.

 

Må dermed leve strengere når det er påkrevd, f.eks. når jeg døder mitt kjød, når hensynet til de helliges former på det stedet jeg oppholder meg, eller min egen økonomiske situasjon krever det osv.

 

Men derimot mer lempelig når omstendighetene krever den endringen. Det vil si når en slik endring bedre tjener til å fremme Herrens sak, og er det beste både for meg selv og mine medmennesker. Apostelen formaner: «Hva dere enn gjør i ord eller gjerning, gjør alt i Herren Jesu navn».

 

Alltid å la omstendighetene og hensikten styre det vi gjør, alltid prøve det på kjærlighetens og visdommens bud i hvert enkelt tilfelle, - dette er «i det ærbare liv skjønnsomhet». Å gjøre godt og være til nytte, det er altså det Gud ser etter når det gjelder vårt liv på jorden.

 

Til toppen

 

17. august

 

Vårt samfunn skal være med Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus.

 

                                                                                                             1Joh 1:3.

 

Dette er en stor, men skjult hemmelighet. Derfor kalles den også ofte for «det hemmelige samfunnet», men er like fullt en stor virkelighet. Det er opprettet allerede i Guds evighetsråd da menneskene ble skapt.

 

Apostelen sier: «Vi er Guds slekt». Så ble dette samfunnet med Gud oppløst ved syndefallet. Men et nytt og ennå herligere samfunn ble opprettet da Kristus ble menneske. I ham ble Gud og menneskene forenet i én person. Han skulle hete Immanuel, Gud med oss, Gud i vårt kjød. Og dermed er menneskene opphøyet til den ære og verdighet å få være en bolig for Gud og i samfunn med ham, ett legeme og en ånd med Herren.

 

Dette samfunnet begynner for den enkelte når en sønderknust ånd hungrer og tørster etter Herren og hans rettferdighet. Da er hjertets dør lukket opp. Og «da», sier Herren, «vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg». Brudgommen søker bruden, og bruden søker hen til ham -. Hvem skulle da kunne hindre en forening, et helt nytt samfunn?

 

Og Kristus sier han «skal bo» i en slik sjel. Å, hvem makter å tro noe så herlig? Det er jo alt for stort, og våre hjerter alt for små og trange. Fornuften roper: Nei, nei, dette er umulig! Men hva hjelper det. Dette er Herrens egen forunderlige rådslutning. Og han har selv sagt det. «Den som elsker meg», sier han, «han holder mitt ord. Og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham, og vi skal ha vår bolig hos ham».

 

Kan du ikke begripe at dette kan være mulig, så tenk bare på hvem den Herren er som sier dette. «For ham er ingen ting umulig». Hva er lettere for den Allmektige enn å gjøre det han selv vil! Og nå er det hans egen viljes rådslutning, og hans frie viljes gode velbehag at han vil gjenforene seg med menneskene, og bo og leve i sine barn på jorden.

 

I Joh 17, der Jesus taler med sin Far, sier han: «Jeg i dem og du i meg, for at de skal bli gjort fullkomment til ett». Ja, det står uttrykkelig slik. Kan det sies tydeligere? Og Paulus sier: «Dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem». Det er gjennom denne inderlige forening vi «får del i guddommelig natur», som Peter sier. Dette er da det første som hører med i vårt samfunn med Faderen og hans sønn, Jesus Kristus.

 

Med denne forening følger dernest også at vi har del i all Kristi rikdom, i hans rike og hans skatter. Hele Guds evangelium forkynner om «vår Herre Jesu Kristi nåde, at da han var rik, ble han fattig for vår skyld, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike».

 

Han kom så visst ikke for sin egen skyld og ble menneske. Det skjedde jo bare for vår skyld. Skriften vitner så tydelig om dette: «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham».

 

Se for et dyrebart bytte! Han tar våre synder, - og gir oss sin rettferdighet! Bruden var fattig og tynget av skyld. Men brudgommen tar all hennes skyld, og gir henne all sin rikdom. Dette er jo hele evangeliets hovedinnhold.

 

Men så innebærer dette også at hver éneste en som nå tror på Kristus og blir forenet med ham, også i samme øyeblikk har del i alt dette som ble kjøpt til oss ved Jesu Kristi stedfortredergjerning: Hans lydighet, hans hellighet og rettferdighet. Vi blir tilregnet alt som skjedde gjennom hans lidelse og død. Alt blir så fullkomment vårt eget som om vi selv hadde gjort og vært og lidd alt det han gjorde og led.

 

Når en fattig synder begynner å hungre og tørste etter denne nåden, og med hjertets tro tar dette til seg, da er det hans. Da blir hele dette Kristi fullbrakte soningsverk skjenket og tilregnet ham, som hans eget verk og rettferdighet. Og det er dette han alle sitt livs dager skal trøste og rose seg av, mot sine daglige synder og mangler.

 

Men merk: Det er slett ikke nok at du vet dette og ofte har hørt det. Du må stanse opp overfor dette, studere det og ta det inn over deg, så hjertet ditt virkelig får trøst av det og for alvor kan si: Det er mitt! Da først gir det liv, og da først begynner et salig samfunn mellom bruden og brudgommen.

 

Å, for en underlig og dyp trøst når en med hjertets tro kan si: «Alt mitt er hans, og hans er mitt. Min synd er hans synd, min nød er hans nød. Men hans rettferdighet er min rettferdighet, hans lydighet er min lydighet, hans blod er min renhet, hans død mitt liv! Lovet være hans navn!

 

Mot min synd holder jeg fram hans rettferdighet, mot min kulde hans kjærlighet. Mot min svakhet hans styrke. Så sier jeg: Er jeg syndig, så er Kristus rettferdig. Er jeg kald, så er Kristus varm. Er jeg motløs og redd, så er Kristus slett ikke motløs. Han vet råd. Kort sagt: Alt mitt er hans, og hans er mitt».

 

Ja, slik er det han selv vil vi skal tro!

 

Til toppen

 

       

 

18. august

 

Men framfor alt dette; ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd. Kol 3:14.

 

Summen av alle apostelens formaninger i dette kapitlet (Kol 3) er kjærligheten. For ikke bare å fortsette å regne opp mer av det et rett kristent liv skal bestå av, sammenfatter han alt i dette: «ikle dere kjærligheten».

 

Dette er fullkommenhetens bånd, og samler i seg alle andre Åndens frukter og en kristens gode gjerninger. Slik sier han det i Rom 13: «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse». Derfor kaller han den også her for fullkommenhetens bånd, «fullkommenhetsknippet», som alt fullkomment samles i.

 

Kjærligheten gjør bare godt, og intet ondt. Som igjen den samme apostelen sier: «Kjærligheten er tålmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den søker ikke sitt eget, tenker ikke ut noe ondt. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt».

 

Kort sagt: Summen av hele den herlige drakten apostelen her har bredt ut foran oss, er kjærligheten. Kjærligheten er det strålende perlebandet som til sist setter sitt preg på hele klesdrakten. Eller det gylne beltet som knyttes rundt og holder sammen alt det andre vakre en kristen er pyntet med. Det er fullkommenhetens bånd.

 

Her ser vi den skjønne drakten Guds barn skal få vandre i. Og likevel er ikke dette deres «høytidsklær», som skal kjennetegne dem når de står fram for Kongen. Til det kreves en langt mer fullkommen drakt; den hvite silken som er tvettet i Lammets blod.

 

Nei, dette er bare hverdagsdrakten, som vi skal ha på oss i vårt daglige liv overfor menneskene. Overfor Gud gjelder ikke en gang de helliges største hellighet, «og himlene er ikke rene i hans øyne», «han kan ikke stole på sine tjenere, og finner dårskap hos sine engler».

 

Overfor Gud gjelder bare Kristi rettferdighet. Og til slutt må han selv trekke denne drakten over vårt beste og mest velmente liv, og si: Det kan være godt overfor mennesker, men ikke for Gud. Men - «jeg utsletter dine overtredelser for min skyld. Jeg har tatt dine synder bort fra deg og kledd deg i høytidsklær».

 

Om så noen sier: «Ja, det var akkurat dette jeg trodde; med vårt liv kan vi likevel ikke bestå innfor Gud. Derfor kan det ikke være nødvendig å ta dette så alvorlig», - og så gir sin egen natur fritt spillerom, -. Taler om troen og nåden, men lar kjødet ha full frihet, - «når vi likevel ikke kan annet enn synde» - . Så er det ikke noe godt tegn hos dette mennesket på at Guds Ånd skulle bo i det hjertet.

 

Nei, der Guds Ånd med sin nåde og fred har fått bo i hjertet, der må det nok bli et helt nytt liv. Det er umulig at Den Hellige Ånd kan være uvirksom. Den vil i det minste vise seg hvis nådebarnet overrumples av naturens hissighet. Da vil dette alltid gi ham en sønderknust ånd. Han vil erkjenne sine svakheter, tukte seg selv og be både Gud og mennesker om tålmodighet med ham, og hjelp.

 

Der Guds Ånd bor, vil det alltid være en viss trang etter å være god. Om enn det skjer gjennom mye kamp og svakheter, så kan en likevel ikke lenger være likeglad med hvordan det går. Kort sagt: Den grenen som bærer frukt, den renses. Mens den som ikke bærer frukt, ikke blir renset, men får vokse fritt etter sin egen lyst. Og skal til sist brennes. Gud hjelpe hver og en av oss så vi er ærlige når det gjelder oss selv!

 

Så kunne noen si: «Det er akkurat det jeg har trodd. Her får jeg bare bekreftet at jeg verken innfor Gud eller overfor mennesker er slik apostelen har sagt vi skal være. Det er jo akkurat det som fordømmer meg, at jeg på dette området ikke kan være slik som jeg bør. Og derfor er jeg heller ikke blant dem Gud har utvalgt».

 

Sier vi så: «Du være slik som apostelen her formaner oss til. Du må ikke leve etter din egen natur. Du omvende deg, du leve etter Guds ord!» Så svarer dette mennesket: «Det er jo akkurat slik jeg også tror det skal være. Men jo mer jeg ber Gud om nåde til å bli annerledes, desto verre blir jeg. Så til slutt tar jeg ikke en gang det hele på alvor. Slutter å kjempe, angre og be rett».

 

Men da må også mitt svar bli at du ikke tror. Du har ikke fred med Gud og liv i Herren. Du ligger jo nede i trelldom under loven. Du er ikke død fra loven og stått opp igjen i Kristi rettferdighet. Du er ikke fri og frelst i troen. Og hvordan kunne det da være mulig at du skulle ha troens frukter?

 

Merk: Det er ikke en spøk, det evangeliets budskap forkynner! Det er ikke for å behage mennesker det taler. Nei, det er den største nød og alvor. Det kreves lydighet overfor evangeliet, såvel som for loven, hvis sjelen skal bli frelst. Og evangeliet krever: Hvil deg nå fra alt ditt strev! Ellers blir du evig ulykkelig.

 

Hvil deg nå, og la deg overbevise om at du er en fullstendig fortapt synder, som nå må trekkes opp av syndens gru - akkurat som du er.

 

Når du så er blitt frelst og hellig - av bare nåde -, og glad og fri i hjertet, da først kan noen kraft, noen troens frukt begynne å komme.

 

Til toppen

 

19. august

 

Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket mer enn lyset. Joh 3:19.

 

Når Herren for siste gang drar inn i Jerusalem, ser han ut over byen og gråter over den. Ennå en gang forkynner han den ugjenkallelige dommen over byen. Og da uttaler han grunnen til dette med disse ordene: «Fordi du ikke forstod å benytte tiden da Gud søkte deg!»

 

Vi minnes lignelsene; om vingårdsarbeiderne som først mishandlet landeierens tjenere forferdelig. Og som til slutt, når han sendte sin egen sønn til dem, sa: «Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham».

 

Og om dem som var innbudt til bryllupet, og ikke bare lot være å bry seg om det, men også gikk løs på kongens tjenere, hånet dem og drepte dem. Da ser vi «Kongen ble vred og sendte ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres».

 

Så lenge jødene var lydige mot profetenes ord, så det fikk tukte og helliggjøre dem, tuktet og oppdrog Herren dem som far for sine barn, selv om de også falt og syndet. Men det kom en tid da de ikke lenger ville høre på hans røst, men kastet hans ord fra seg. Og til sist gikk de løs på hans elskede Sønn og forkastet det eneste soningsofferet som fantes for hele verden. Da nyttet det ikke lenger med noe offer for syndene. Da ventet bare «dom og en brennende nidkjærhet som skal ødelegge dem som står imot».

 

Og så sier Herren at «dette er dommen, (eller årsaken og det som fører til fordømmelsen) at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket mer enn lyset». Den vantroen som fordømmer, er altså menneskenes forhold til lyset, som gjør at de står uten unnskyldning. At de ikke vil stoppe opp for lysets (Ordets) formaning, men står imot og gjør Den Hellige Ånd sorg. Slik vi ser det i Jes 63: «De var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Derfor ble han deres fiende, og stred mot dem».

 

«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt», sier apostelen. Gud har en vedvarende tålmodighet med det menneske som lar seg stanse av Herrens røst. Som kjenner og erkjenner sin synd. Vil gjerne bli kvitt den, men kjenner at han er bundet og maktesløs overfor synden. Ja, totalt avmektig og fortapt. Og derfor søker barmhjertighet og frelse i Kristus alene.

 

Ja, «som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham», - tilregner ikke disse menneskene deres synd til fordømmelse. Men ser dem bare i sin elskede Sønn, som sitt kjære og elskede barn.

 

Dette sier Herren. Og det stadfester han ved sitt evige vesen, fordi han ikke hadde noen større som han kunne sverge ved: «Så sant jeg lever, jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». Og videre: «Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Den som tørster vil jeg gi av kilden med livets vann uten betaling».

 

Hør! Uten betaling! Du som leser disse majestetiske ordene, som har lagt merke til av det vi har sett ovenfor at det er en levende og nærværende, hellig og nidkjær Gud som taler i disse ordene: Hvem du enn er: Skynd deg å falle ned for Ham! Kjenn, og benytt tiden når Gud søker deg!

 

Har du det på noen måte ille med din sjel? Om du er bundet og føler deg fremmed for Gud. Skynd deg bare til ham, - til ham som bare roper: «Kom, jeg vil forlate deg alt! Erkjenn bare din misgjerning, at du har syndet mot Herren, din Gud. Om dine synder er røde som blod, skal de bli hvite som snø».

 

Og videre: «Du har ikke påkalt meg, eller på noen måte tynget deg med anstrengelser for min skyld, eller med dine offer æret meg. Nei, du har bare tynget meg med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som sletter ut dine overtredelser for min skyld, og dine synder skal jeg ikke minnes mer». Å, for noen nåderike ord! Gud, gi oss din Ånds nåde til tro og frelse for vår sjel!

 

Å, alle dere som lever i Guds nådepakt; fryd dere og gled dere over at dere har del i «det rike som ikke kan rokkes»! Vi lever i en tid med stor uro og uvisshet om framtiden. Nesten hele verden begynner å merke sitt eget rikes bedrageri og upålitelighet. Samtidig er det på det åndelige område mange slags lærdomsvær som er ute etter hver sjel, og vil friste dem til å gi opp «det gamle Ordet».

 

For en nåde det da er å få lene et trett hode inntil hans bryst som kaller seg «den gamle» og «evig Far», som var, er og blir! For en nåde at hans eget ord er så tydelig og klart i spørsmålet om hvordan vi skal bli frelst! Gud være lovet at vi ikke behøver leve i uvisshet om det spørsmålet!

 

La så ikke lenger noe i denne verden bekymre deg. Det er ikke noe vi kan sette vår lit til her i verden. Det er bare dette éne som holder: Å ha Guds vennskap og visshet om det evige liv.

 

«Tiden er kort, slik at de som gråter, må være som de som ikke gråter, de som gleder seg, som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som om de ikke fikk beholde det. For denne verdens skikkelse forgår» - snart har vi alle like lite. Salige er da alle de som har sin trøst i Herren!

 

Og for en trøst det er alt her i livet, gjennom alle sorger og bekymringer, at ikke noe som helst kan ramme meg, ikke så mye som at et hår faller av hodet mitt, uten at min Far vil det! Det aller minste som gleder hjertet mitt er sendt meg av min Far. Det aller minste som uroer og bekymrer meg, er sendt meg av min Far.

 

Dette er den eneste grunnvollen for å ha et fredfullt hjerte i denne urolige verden. Derfor, ennå en gang: «Fryd og gled dere, alle dere som venter på Herren! Han er nær oss alle dager inntil verdens ende».

 

Til toppen

 

20. august

 

Da tidens fylde var kommet, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven. Gal 4:4.

 

Her skal du merke deg den dype, evige grunnen for vår frihet fra loven: Gud sendte sin Sønn under loven! Og det var for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven.

 

Legg merke til at dette verset fortsetter nettopp med disse ordene: «for å kjøpe dem fri som var under loven»! Å, du fattige sjel: Lovpris og opphøy ham i all evighet! Det trøsteriket hovedbudskapet i dette bibelordet står så klart fram at hver eneste en må kunne forstå det.

 

Med stor visdom og en dyp ånd har den hellige apostelen valgt sine ord så de krever en viss ettertanke. Først sier han: «Da tidens fylde var kommet» - nemlig den tid som Faderen på forhånd hadde fastsatt, når Det gamle testamentes formyndergjerning skulle ta slutt, og alle profetiske løfter og forbilder skulle oppfylles.

 

Disse ordene, «da tidens fylde kom», retter dermed blikket vårt mot hele Det gamle testamentes lange og strålende rekke av guddommelige løfter og forbilder, alt fra det første løftet som ble gitt på syndefallets dag, om «kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode».

 

Vi blir minnet om alle disse guddommelige forutsigelsene, og forbildene i den detaljerte levittiske gudstjenesten. Vi ser hvordan alle de tusener av offerdyr, som også selve offerprestene, alt var et forbilde på den store ypperstepresten og det endelige soningsofferet.

 

Sannelig et uendelig sterkt, tusentalls vitnesbyrd fra Gud. Mot dette blekner og tilintetgjøres alle våre tanker, meninger, følelser og innvendinger. Hva har vi å stille opp mot en hel verdensalders tusentalls forbilder og løfter fra Gud selv?

 

Og hva taler så alle disse løftene og blodige offerdyrene i den forbilledlige gudstjenesten om til oss? I Heb 10 leser vi: «Loven har bare en skygge av de kommende goder, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder. Derfor, idet han (Kristus) kommer inn i verden, sier han (til Faderen): Offer og gaver ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud!»

 

Slik taler altså Guds Sønn når han kommer til verden: «I bokrullen er det skrevet om meg. Hele Det gamle testamente handler om meg, at jeg skal gjøre din vilje, Gud. Det var ikke selve offerdyrene du ville ha, Far. Nei, et legeme dannet du for meg - det var mitt legeme som alt dette var et forbilde på. Det er mitt legeme som skal bli ofret, slik du ville ha det, Gud!»

 

Å, Gud, åpne våre øyne og sinn for så usigelig herlig en tekst! Her ser vi hele grunnlaget for vår frihet fra loven. Her ser vi forklaringen på ordene: Kristus er lovens ende og Guds lam. Åpne, Gud, våre sinn og hjerter!

 

«Gud sendte sin Sønn, født av en kvinne, født under loven». Helt fra han var åtte dager gammel, da han etter loven ble omskåret, var hele hans liv bare en oppfyllelse av loven i vårt sted. Loven krever så klart og til stadighet at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel, av all vår kraft og av all vår forstand, og vår neste som oss selv. Men ingen av oss er i stand til fullkomment å oppfylle dette.

 

Så kom Kristus og gjorde dette for oss. Han elsket Gud av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Det var hans mat å gjøre Faderens vilje. Og han elsket sin neste som seg selv. Han gav sitt liv for brødrene, ja, for sine uvenner. Og apostelen sier uttrykkelig at alt dette skjedde for oss; det skjedde «for å kjøpe dem fri som var under loven».

 

Tenk grundig over dette! Så skal du nok til din salige undring se at vi aldri behøver holde loven for å oppnå Guds nåde og frelsen på den måten. For den saken er av Guds store barmhjertighet fullstendig lagt på en annen, på vår mellommann og lovoppfyller. «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne».

 

Syndefallet ødela så totalt alle våre krefter at det ikke fantes noe som helst i oss som ikke var forgiftet. Vi ble så totalt fylt av synd og ondskap at ikke en éneste skapning av hele menneskeslekten av seg selv er i stand til å oppfylle Herrens lov. Alt som finnes i oss strir mot loven i alle dens bud. Og dette har alle dypt og smertefullt fått kjenne, hvis Guds hellighet har fått røre med dem så de har begynt å streve med å oppfylle loven.

 

Gud kan, for sin evige sannhets og rettferdighets skyld, ikke oppheve en éneste bokstav eller prikk i loven. Derfor ligger også alt kjød under en evig forbannelse, noe vi også daglig kjenner på. Drevet av sin uforanderlige barmhjertighet og kjærlighet til menneskene fattet da Gud det nådefulle råd å sende sin egen Sønn for å oppfylle loven i vårt sted.

 

Det er dette budskapet som ligger i de dyrebare ordene: «Da tidens fylde var kommet, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven».

 

Dette er grunnen til at Gud ikke ser på oss og dømmer oss etter loven. Og derfor «er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». For i ham er vi så rene og kjære for Gud som om vi aldri hadde gjort en eneste synd.

 

Til toppen

 

21. august

 

Herre, du vet alt, du vet at jeg elsker deg. Joh 21:17.

 

Måtte vi nå alle være oppriktige, og spørre oss selv om vi virkelig har den samme bekjennelsen innfor Jesu ansikt som Peter har her!

 

Herren spør nå deg som leser dette: Elsker du meg? Svar innfor Herren slik som det virkelig er! Gjør ikke noe forsøk på selv å bøye hjertet ditt til å elske Jesus. For den kjærligheten det her er tale om kan vi ikke ta oss til. Den må fødes!

 

Her er spørsmålet ganske enkelt: Er denne markerte erfaringen også blitt din; at Kristus selv, eller det han er i seg selv, er blitt ditt hjertes største glede, trøst og skatt, -. Så du ikke kan la være å elske ham, hungre og tørste etter ham?

 

På dette spørsmålet blir det nok gitt mange forskjellige svar. For ikke å tale om alle dem som overhode ikke tar dette spørsmålet til seg. Disse bedratte, selvfornøyde helgnene, som aldri tenker på å frykte for sin egen tilstand, men bare retter dette spørsmålet til andre. Men vi vil isteden tale om de alvorlige Guds barns forskjellige svar på dette spørsmålet.

 

Mange troende nådebarn kan med varmt hjerte straks svare som Peter: «Ja, Herre, du vet jeg elsker deg». Mens andre igjen blir helt forskrekket når dette Jesu spørsmål rettes mot dem, og helst bare vil svare: «Herre, du vet at jeg ikke elsker deg. Du vet hvor kald jeg er. Du kjenner min forferdelige hardhet og likegyldighet. Å, det er forferdelig!» Ja, dette kan nok bli mangt et Guds barns svar.

 

La oss da en stund tale litt med disse sistnevnte. Hva skal en slik kristen gjøre, som bare kjenner på hvor kald han er? Og la oss anta at en som virkelig ikke elsker Jesus, men bare er lunken, stilles overfor dette spørsmålet. Eller en som i all sin loviske aktivitet for kristendommen er helt kald overfor Frelseren, men nå med forskrekkelse våkner opp for dette spørsmålet. Hva skal et slikt menneske gjøre?

 

Lovet være Guds evige kjærlighet! Han har selv svart på dette spørsmålet. Ellers hadde jeg aldri blitt virkelig sikker i mitt sinn. Herren Kristus har spesielt to ganger talt akkurat til slike vi nå snakker om. Om den ene sier han at han hadde «forlatt sin første kjærlighet». Og om den andre at han «var verken kald eller varm, men lunken». Gud være lovet i evighet, for at vi får se hva han sier til slike! Hvem skulle vi tro mer enn Herren selv?

 

Og hva er det han sier? Hans egne ord ligger åpne for alles øyne i Åp 2:1-5, og 3:14-22. Det første vi likevel skal legge merke til, er at dem han egentlig taler til der, er slike som selv ikke var bekymret for sin tilstand, men tvert imot sa: «Jeg er rik, har nok og har ikke behov for noe».

 

Derfor kommer han til dem med alvorlige advarsler. Han sier at han vil «flytte bort lysestaken» fra Efesus. Og den lunkne i Laodikea vil han «spy ut av sin munn». Mens vi aldri finner et éneste eksempel i hele Bibelen på at han kommer med trusler og advarsler til noen som dømmer og tukter seg selv, og er fortvilet over seg selv.

 

Men legg nå merke til dette som er så herlig at en kan rope av fryd - eller gråte av glede, hvis vi får nåde til å se det! For midt i den forferdelige talen til den lunkne i Laodikea, der han truer med å «spy ham ut av sin munn», føyer Herren til disse ubegripelig herlige ordene: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Vær derfor nidkjær og omvend deg!»

 

Å, min Herre og Gud! Var det dette du ville med den fryktelige advarselen? Var hele bakgrunnen den at du elsket ham, denne «lunkne», uverdige disippelen? Å, da kan en virkelig også begynne å elske deg, når du har slikt et hjerte, en slik hensikt med så forferdelige advarsler.

 

Da vet jeg hva det betyr når du også i dag vekker opp hjertene våre; du elsker oss! - «dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg». Du vil vi skal frelses, så vi ikke skal gå fortapt. Ikke at vi bare skal fortvile og flykte bort fra deg.

 

Skal jeg får kjærlighet til Herren Jesus, må jeg altså på en eller annen måte få lært å kjenne ham, slik at jeg blir inntatt av ham. Vi vet hjertet er slik at det ofte er like vanskelig å bli løst fra en kjærlighet en vil løsrives fra, som å få den kjærligheten en ønsker.

 

Kjærligheten til Jesus er jo noe vi aldri ønsker å løsrives fra. Den er tvert imot dessverre alltid for svak. Men vi tar dette fram for at du må få klart for deg hvordan det egentlig foregår, det å få kjærlighet: Det skjer nemlig bare når noe eller noen får innta hjertet ditt.

 

Kjærlighet til Jesus får du aldri ved å bearbeide ditt eget hjerte. Bare ved at du får erfare hans kjærlighet, så du blir inntatt av ham. «Den som mye er tilgitt, elsker mye».

 

Dette forstod den gamle læreren som fikk besøk av en fortvilet og anfektet mann som hadde akkurat dette problemet at han ikke elsket Jesus. Han sa at på Jesu spørsmål: «Elsker du meg?» kunne han ikke svare annet enn: «Du vet at jeg ikke elsker deg». Den gamle sjelesørgeren svarte. «Da vet jeg ikke noe bedre råd enn at du straks isteden vender samme spørsmålet tilbake til Frelseren og spør ham: Elsker du meg? For det er tross alt ikke din kjærlighet til ham, men hans kjærlighet til deg, som hjelper her. Husk Johannes sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder». Og når læreren hadde talt en stund med ham i denne tonen, så gråt denne fortvilte mannen av glede, og sa: «Nå kan jeg også si: «Herre, du vet jeg elsker jeg».

 

Til toppen

 

22. august

 

Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus.... jeg skal gi min lov i deres hjerter. Jer 31:31-33.

 

Bare innledningen burde vekke alles oppmerksomhet, når Herren her sier: «Jeg skal slutte en ny pakt». Og han sier også uttrykkelig: «Ikke slik som den pakten jeg sluttet med deres fedre da jeg førte dem ut av Egypt, og tok dem med til berget Sinai».

 

Og legg spesielt merke til at Herren sier han vil slutte en ny pakt som ikke skal være som lovpakten, - ikke en slik en, sier han. Å, så merkelig at ingen menneske likevel vil tro dette - ! Nesten ingen har en levende visshet om noe annet enn lovpakten.

 

Men Herren sier også uttrykkelig hva forskjellen mellom de to paktene skal bestå i. Det var særlig på tre punkter. For det første var loven i den første pakten skrevet på stein, og menneskenes hjerter var stridige, så Herren måtte tvinge dem. Men nå skulle loven skrives i hjerte og sinn. D.v.s. at Gud skal gi oss Den Hellige Ånds inderlige kjærlighet og lyst til det gode, som skjenkes oss som en indre, levende lov.

 

For det andre kunne den første paktens lover meddeles videre fra den ene til den andre. For den moralske loven ligger i selve naturen, også hos hedningene, om enn noe fordunklet. Den nye pakten derimot skulle det ikke være mulig, selv med all mulig undervisning å meddele videre fra en bror til en annen. For, som Jesus selv utlegger dette: «De skal alle være lært av Gud».

 

Det er dette Jesus ofte talte om: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham», «ingen kjenner Faderen uten Sønnen, og den Sønnen vil åpenbare det for».

 

Og den tredje forskjellen var at etter den første pakten skulle synderen stå til ansvar for syndene sine, og straffen alltid fullbyrdes på ham. Mens syndene etter den nye pakten skulle forlates, tilgis, - ikke tilregnes. Og dette punktet innledes med et betydelig for - for jeg vil forlate deres misgjerning - som viser at denne forlatelsen er grunnen og årsaken til de to punktene som er nevnt foran. Ja, slik er det.

 

Dette lærer både Skriften og all erfaring oss, at først når Gud forlater dem alle deres synder og trøster hjertet deres, først da lærer menneskene å kjenne Gud. Og først da blir loven skrevet i hjertene deres ved at de får en inderlig lyst til å leve etter Guds bud.

 

Det er dette Paulus så sterkt holder fram mot dem som også på hans tid påstod at den trøstefulle troens forkynnelse bare ville utelukke loven. De mente det var loven som skulle virke helliggjørelse. Men Paulus sier til dem: «Dere uforstandige galatere! Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troens forkynnelse?»

 

Det samme sier han også til romerne: «Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Tvert imot stadfester vi loven». Og så sier Herren nå her: Jeg vil skrive loven inn i deres hjerte og sinn, «for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synder i hu».

 

Og så ser vi i Apg 10 hva som skjedde i Kornelius’ hus når Peter talte disse ordene: «Om ham vitner alle profetene at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Akkurat «mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet».

 

Vi skal derfor lære å grundig avvise den oppfatningen at det i tillegg til troens forkynnelse også trenges en annen forkynnelse som skal gi Den Hellige Ånd og virke helliggjørelse. Nei, det er bare denne troens forkynnelse alene som gir Den Hellige Ånd. Ikke noe menneske blir en troende og rettferdiggjort i Kristus uten Den Hellige Ånd. Og der hvor Den Hellige Ånd bor, der virker den helliggjørelse.

 

All kristendom som ikke er født av nåden og troen, er bare «døde gjerninger», eller «lovens gjerninger» som vi har tvunget fram. Og alt dette er under forbannelse. Derfor sier Paulus uttrykkelig: «Jeg er ved loven død for loven, for at jeg skal leve for Gud». Og videre: «Men nå er vi frigjort fra loven, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen».

 

Det er dette Gud mener når han sier: «Jeg skal gi min lov i deres hjerter, og skrive dem i deres sinn. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synder i hu». Men denne Guds helliggjørelseslære utelukker aldri den omsorgsfulle og alvorlige bruk av formaningen, eller den trofaste vingårdsmannens beskjæring av grenene.

 

På den andre side åpenbarer denne læren det meningsløse i å beskjære de døde grenene, som jo bare skal brennes, om de er aldri så pent beskåret.

 

Men dette indre livet, denne kjærligheten og lysten til det gode, kommer bare når den overstrømmende nåden inntar en knust synder, smelter hjertet hans og gir ham Den Hellige Ånd.

 

Nå fatter vi budskapet i disse ordene fra Gud: «Jeg skal gi min lov i deres hjerter - for, for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synder i hu».

 

Til toppen

 

23. august

 

Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener... eller noe som din neste har. 2Mos 20:17.

 

Her har den guddommelige majestet, Herren, til slutt uttalt det han dypest sett vil og mener i alle sine bud; at vi skal være helt rene og hellige, slik som han er hellig. Her har han forbudt den første spiren, ja, bare det at et syndig begjær får fotfeste i hjertet.

 

Men legg merke til at det tales om et syndig begjær. For det finnes jo også uskyldige begjær. Først og fremst de helt naturlige, som mat og drikke, søvn o.l., når bare disse holdes innenfor rimelighetens grenser. Dernest også de åndelige, som lengt og begjær etter Gud og alt godt. Som David ofte omtaler, f.eks. slik: «Min sjel lengter, ja, tæres av lengsel etter Herrens forgårder», «Som hjorten stønner etter rennende vann, slik lengter min sjel etter deg, Herre».

 

Syndige er derimot alle de begjær som på en eller annen måte strir mot Guds bud og forordninger. Det gjelder f.eks. disse begjær  Herren her nevner: Begjær etter sin nestes hustru (den onde lystens begjær), eller etter hans tjener (kan være av ren egennytte), eller hans okse eller esel (gjerrighetens begjær), eller noe som din neste har.

 

Det tales altså her hele veien om noe Gud ikke har gitt til deg, men til din neste, enten det er jordiske eiendeler eller ære og berømmelse, eller andre fordeler. Ikke minst i respekt for hvordan det behager Gud å fordele godene, skal du aldri begjære noe av alt dette.

 

Kort sagt: Begjæret er synd straks du ikke er lydig mot Gud og bøyer deg for hans vilje. Begjæret er da også syndig selv om formålet kan være uskyldig. Det ser vi når Israels barn lever i ørkenen. De hadde syndig begjær, men formålet var i seg selv så uskyldige ting som kjøtt, fisk og krydder. Det syndige var at de ikke bøyde seg for Guds vilje og ordninger for livet deres i ørkenen.

 

De ville ha det samme som i Egypt, og ville ikke bøye seg når Guds vilje ble holdt fram for dem. Derfor rammet også Guds vrede dem så markert at dette stedet den dag i dag blir kalt for «lystens graver», «for der begrov de det folket som hadde gitt etter for den lysten».

 

Nå skjønner vi at summen og hemmeligheten i dette budet er denne: Som gode barn skal vi ikke begjære mer enn Gud selv og det som behager ham.

 

Hvis Gud vil gi oss mat og drikke, klær, venner, ære og anseelse, så skal vi glede oss over det, og takke Herren så lenge han unner oss det. Men hvis Gud finner det tjenlig å ta noe av dette fra oss, så skal vi være like fornøyde nå som da han gav oss dette. For ennå har vi jo ham selv, hans nåde og velsignelse, som skal være det eneste nødvendige for oss.

 

Av dette skjønner vi da at det siste budet knytter seg sammen med det første som i en ring. Begge krever egentlig akkurat det samme; at Herren får være vårt hjertes éneste Gud, det éneste vårt begjær retter seg mot. Får være vår kjærlighet, vår tørst og all vår trang.

 

Og dette var jo den guddommelige majestets mening da han skapte mennesket i sitt bilde; at det alltid bare skulle ha blikket festet på ham, leve i ham og av ham, som dets opprinnelse og dets rette element.

 

Det som hørte med til Guds bilde og det sanne livet, var først og fremst at menneskene hadde et hjerte som Gud bodde i. Et hjerte som ikke kunne leve uten ham. Som tørstet etter og fant sin næring i ham, på samme måte som barnet nærer seg med sin mors melk.

 

Og denne tørsten etter Gud plantet han fra skapelsen av så dypt i menneskene, at hjertene våre skulle være uten hvile, ro og fred så lenge de ikke levde i ham, den levende Gud, og hadde all sin lyst og trøst i ham alene. Ingen jordisk lyst eller glede, ikke verken sølv eller gull, ingen kunst eller vitenskap, ingen ære, ingen høy rang, ingen jord og ingen himmel med alle sine hærer skulle kunne tilfresstille menneskehjertenes innerste begjær eller lengsel.

 

Midt i sin rikdom på alle disse tingene skulle menneskehjertet kjenne seg fattig og elendig uten ham, den levende Gud, det høyeste gode. Alt annet, hva det enn måtte være, skulle ikke være verdig et menneskes begjær. Hele verden, med alt hva den er og har, skulle ikke kunne gi oss så mye som en dråpe av tilfredsstillelse for vårt tørstende hjerte.

 

Bare etter det aller største, det aller høyeste, det uendelige og det evige, etter Herren alene, vår Herre og vår Gud, skulle vi tørste. I ham alene skulle vi finne vår hvile og vår ro.

 

Dette var Guds vilje da han skapte mennesket i sitt bilde. Derfor skapte han hjertet vårt slik at det er fylt av en uendelig trang, begjær og lengt. Men det var hans mening at han skulle selv være den alt dette skulle ha som siktemål.

 

Og nå er spørsmålet: Har ikke den allmektige Gud også i dag samme vilje og mening?

 

Jo, sannelig, hans første og siste bud går også i dag ut på det samme: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din forstand og av all din kraft».

 

Til toppen

 

24. august

 

Hver den som tror på Jesus, skal få syndenes forlatelse ved hans navn.  

 

                                                                                                      Apg 10:43.

 

Hva bør jeg tro og vite om denne forlatelsen? Jo, du bør vite, og på Guds evige ord tro at om dine synder er aldri så svære, ja, «røde som blod», så er syndenes forlatelse en ganske annen sak. Det er i Jesus Kristus vi har syndenes forlatelse, som ikke kan rokkes eller forminskes en hårsbredd av all mulig synd, eller på noen måte trekkes tilbake.

 

I tillegg er synden for svak til å kunne overvinne den store, allmektige Frelserens rettferdighet og forsvar for oss. Synden kan nok lage ujevnheter i landskapet her på jorden, d.v.s. i vår jordiske rettferdighet. Men den er ikke i stand til å nå eller rokke ved noe som helst i himmelen. David sier: «Så høyt som himmelen er over jorden, så mektig lar han sin nåde være over oss».

 

Og her blir spørsmålet; hvem som er mektigst, hvem som får herske, enten det er vår synd, eller Kristi rettferdighet. Men Paulus sier klart at «liksom synden hersket ved døden (i Adam), slik skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus. For om døden fikk herredømme ved den ene (Adam), ved dette ene fall, så skal da de som får motta nådens overflod og rettferdighetens gave, desto mer ha liv og herske ved den ene, Jesus Kristus».

 

Det er altså nåden som hersker over synden. Vi er altfor små og skrøpelige skapninger i forhold til den allmektige Herren Kristus. Vårt verk, synden, har ikke mulighet for å overvinne hans verk, nåden og forlatelsen. Skulle jeg som tror på Kristus, eie nåden så lenge jeg selv lever et pent, kristelig liv. Og så miste nåden straks jeg gjør noe som er synd. Da var jo Kristi rike et gjerningsrike, som hersket over nåden, ikke et nåderike som hersker over gjerningene. Hva nytte hadde vi da av Kristus?

 

Hvis jeg skulle ha nåde så lenge jeg levde et rett liv, men ikke lenger, da kom sannelig rettferdigheten av gjerninger! Men da var jo Kristus død forgjeves! Det var ikke en slik ustadig «nåde» vi fikk da Jesus ble menneske og ofret blodet sitt for oss.

 

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus». «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men hvis noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige».

 

Vi skal derfor ha klart for oss at når Gud i sitt ord taler advarende og truende om våre synder og plikter, gjør han dette bare for å vekke og forskrekke de selvsikre og lettsindige sjelene som aldri vil omvende seg. Han gjør det for å drive dem til Kristus, og for å holde de troende våkne og levende i troen. Men det er aldri fra Guds side med hensikt på å trekke tilbake selve nåden. For da ville jo loven være i imot Guds løfter. Og det er langt ifra!

 

Nei, hver éneste en som tror på Kristus er for evig fri fra all lovens forbannelse, og lever nå i den fristaden og på den plassen der ingen synd kan nå ham eller tilregnes ham, slik det står skrevet: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd». Legg merke til: aldri tilregner synd! Dette er Kristi rike! Et evig forlatelsens rike for hver stund og uavlatelig, som Herren høytidelig omtaler slik: «Det folket som bor der har fått sin synd forlatt».

 

Altså: Alt ondt jeg kjenner og ser hos meg selv av kulde og treghet, feighet og menneskefrykt, utålmodighet og sinne, urene lyster eller hva det enn måtte være, så er alt sammen synd som fortjener å bli straffet, som jeg må angre og bekjenne.

 

Men nåden, forlatelsen, er alltid den samme. Den rokkes ikke en hårsbredd, og trekkes ikke tilbake. Den har jeg alltid totalt uforminsket i Kristus, så lenge jeg ved troen holder meg til ham.

 

Men da har jeg også i den samme troen alltid det sinn som dømmer meg selv, lider over det onde, og gir Ånden rett når den taler. Derfor bør jeg også med alvor erkjenne og straffe synden i meg, og forbedre livet mitt.

 

Men når det gjelder samvittigheten, eller mitt forhold til Gud, lever jeg i en frihet som om ingenting var synd. Som om det ikke fantes noen lov, verken ett eller ti bud. Som om jeg allerede var i himmelen. For nøyaktig slik står min sak overfor Gud. For der Gud taler om syndenes forlatelse, om at ingen synd tilregnes oss m.m., der er det ingen lek med ord, men fullt alvor, guddommelig alvor og sannhet. Dette er den friheten Kristus har frikjøpt oss til.

 

Ikke så at det ikke lenger finnes noen synd hos en kristen. Eller at ingenting er noen synd, hva han så gjør. Men han tror på Kristus som har tatt all synd på seg, og lever nå i det riket der loven ikke har noen fordømmende kraft, der han for Kristi skyld ikke tilregnes noen synd. Ennå kan nok synden uroe og bekymre oss. Men fordømme oss kan den ikke. Lovet være Guds barmhjertighet!

 

Dette har Luther noen treffende ord om: «I vårt kjød bærer vi med oss en stadig synd så lenge vi er her på jorden. Våre feil og forseelser tar aldri slutt. Derfor var det sannelig også nødvendig at vi til gjengjeld har en evig forlatelse. Så vi ikke på grunn av synden skulle komme under Guds vrede, men på grunn av forlatelsen får leve under nåden.

 

Ja, dette er hans evige pakt, som står fast og ikke vakler. Så hjertene våre kan være sikre på at synden ikke kan fordømme oss».

 

Til toppen

 

25. august

 

Vår Gud er frelsens Gud. Og hos Herren er det utgang fra døden. Sal 68:21.

 

Guds barn gleder seg ofte hjertelig i håpet til den salige stunden når de skal gå fra nød og usselhet inn i herligheten. Likevel kan de av og til også skjelve med tanke på døden. Men det kommer bare helt naturlig av at de ennå ikke er bare ånd, men også kjød og blod. Og at, som Luther sier, «det dumme kjødet ikke vet bedre».

 

Er du fremmed for Gud, er samvittigheten syk og du ikke har visshet om at du har Guds vennskap, da er det jo ikke underlig om du skjelver med tanke på døden. Og da har du all grunn til snarest å søke å få denne vissheten.

 

Men når selv de som forøvrig har et godt forhold til Gud, av og til gripes av en underlig angst for døden, burde de nok legge merke til hvordan denne oppstår. For det er intet annet enn Satans «glødende piler». Slik prøver den onde fienden, så lenge han kan, å såre de troendes følsomme hjerter. Da er det ikke noe annet som hjelper enn å påkalle ham som med makt drev ut djevler.

 

Ellers er det særlig to ting vi skal merke oss når frykt for døden setter inn. For det første at ingen ting kan hende oss uten at det er sendt oss av vår trofaste Far. Ikke en gang så lite som et hår kan falle av hodet vårt. Langt mindre noe så stort som å flyttes fra livet her over i evigheten.

 

Vi må jo ikke helt glemme at vår trofaste og sannferdige Frelser har sagt: «Til og med alle hårene på hodene deres er telt. Blir ikke to spurver solgt for en kobbermynt? Og ikke én av dem faller til jorden uten deres Fars vilje. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver». Ja, Herre, du anser oss nok mer verd enn en spurv! Takk og lov! Da kommer nok ingen ting til å hende oss uten at du vil det.

 

«Ingen dør ved en tilfeldighet. En dør akkurat i det øyeblikk en skal dø. Verken før eller senere», sier Krummacher. «I din bok var de alle skrevet ned, de dager som var fastlagt for meg, før en éneste av dem var kommet», sier David. Og Job sier: «Du har fastsatt en grense, som intet menneske kan overskride».

 

Det er verken sykdom eller sverd, men Gud som bestemmer over døden. Derfor burde ikke kristne mennesker frykte for døden, når det er Gud selv som bestemmer over den. Ingen ulykke, ingen morder eller pest kan skade dem, så lenge ikke den time er kommet som står skrevet ved siden av ditt navn i den store boken i himmelen.

 

For det andre: Om så kjødet stritter imot, er det likevel godt når Herrens time kommer at han kaller oss hjem. En mor må ofte tvinge barnet sitt i seng, og holde de små armene stille helt til barnet, trett av gråt, sovner. Men så var det også bare godt for barnet å få sove. Slik er det også for en kristen så uendelig godt når han får sovne inn i troen, fra en verden full av elendighet, farer, synd og sorg, - selv om kjødet ikke elsker den søvnen.

 

Vi må bare takke Gud for at denne vår avsky for døden ikke fordømmer oss, fordi vi under alle forhold lever på forlatelsen. For vår benådning bygger på en langt fastere grunn enn at den skulle kunne rokkes av noen som helst svakhet eller synd, så lenge vi ennå har vårt éneste håp i Kristus.

 

Og hva skjer så når Herren kaller oss hjem? Å, da skjer dette store som så lenge har vært i tankene våre. Da går vi inn til Herrens hvile, til en verden med en herlighet som intet øye tidligere har sett, og intet øre hørt. Tenk; da skal vi forløses fra alt ondt i denne syndens og sorgens onde verden. Og vi skal få motta alt det gode en allmektig Gud er i stand til å stelle til for sine venner i sitt salighets rike. Han er jo bare innstilt på å gjøre alt godt mot dem.

 

Så innser vi da at selv om naturen ikke elsker døden, men tvert imot avskyr den, er døden altså god, og gjør bare godt mot dem som får sovne inn i Kristi armer. Derfor bør de kristne vende sitt hjerte mot Gud og be om å få en forsonet og god holdning overfor døden. Så de ikke skal gå i djevelens snare, og begynne å motarbeide sin omsorgsfulle Fars viselige og gode vilje med dem.

 

Likevel er det ikke noe galt i at en kristen kan bli urolig når den siste gjesten møter ham. Det er tross alt et veldig skritt å skulle gå fra en verden til en annen. Å gå fra sitt soverom fram for Den Høyestes ansikt, og rundt ham står englene - ! Tenk, for en forandring! Vil ikke noe så mektig få ethvert hjerte til å banke?

 

Men det som er galt for et benådet Guds barn, er denne vår egen viljes avsky og vantro frykt for døden, hvor en møter døden mest som et fiendtlig angrep. Mens den jo kommer for å befri oss fra alt ondt, og ta oss hjem til den evige hvile.

 

Skulle det vel være noen grunn til å møte det som et fiendtlig angrep når en mor legger spedbarnet sitt i vogga? Eller fiender hadde sperret meg inne i et tårn, og kongen min kom med en hær for å befri meg? Selvsagt ble det nok kamp og larm. Men skulle jeg da likevel frykte, som om det var et fiendtlig angrep? Måtte jeg ikke bare huske på at dette jo betydde friheten for meg? Skal jeg bli redd når et himmelsk opptog av engler nærmer seg, for å rive meg fra mine fiender og sette livets krone på mitt hode?

 

Alt dette skjer jo med hvert eneste Guds barn når det dør, like sikkert som vår Frelser selv sa ved sin avskjed: «Jeg kommer igjen og tar dere til meg. For der jeg er, der skal også dere være».

 

Til toppen

 

26. august

 

Den som holder ut til enden, skal bli frelst. Mat 24:13.

 

Skriften forutsier at vi ennå kan vente mye ytre forfølgelse. Vår fiende, djevelen, vil i den siste tiden stå fram i stor vrede, fordi han vet han ikke har lang tid igjen. Men vi behøver ikke tenke på framtiden. Allerede nå har alle levende Guds barn forfølgelse. Og den forskrekker, jager og bøyer allerede nå mang en sjel bort fra Kristi fotspor.

 

Forfølgelsen skjer i forskjellig grad og på mange måter. Slangen angrep kvinnens sæd med blodige forfølgelser for å få makt, i den kristne menighets første tid. Likevel var alt sammen særdeles fruktløst. I vår tid går han derimot finere og mer forsiktig fram, men er likevel fremdeles i stand til å pine og skremme vårt svake kjød.

 

Mangt et troende barn eller tjenere i et hus får ofte lide for Kristi navns skyld. Harde ord og onde blikk dagen lang gjør livet tungt og vanskelig for dem. Kristne håndverkere eller kjøpmenn, som har kone og barn å forsørge, får kamp med sin samvittighet når de ser trofaste kunder trekker seg bort fra dem på grunn av deres kristne liv og bekjennelse.

 

En trofast lærer i Guds ord får ofte oppleve store problemer både med foresatte og med tilhørere, fordi han med sin forkynnelse uroer dem i deres samvittighet, og ikke lar selvsikkerheten, vantroen og ugudeligheten få fred.

 

Da sukker det svake kjødet vårt under lidelsen. Da kan det være fare for at vi viker unna og lager en egen, behageligere kristelig vei. Så vi fortsatt kan få være i ro, og følge fornuftens rådgivere som sier: Ta nå vare på deg selv! Dette må ikke skje med deg.

 

Denne fristelsen opplever vi oftest særlig sterkt etter en markert forfølgelse. Når det verste er over og vi hviler ut etter kampen, når verden viser oss sitt blide ansikt. For en kamptrett sjel er dette en så fristende situasjon, at det er et Guds under om vi da ikke blir bedratt.

 

Men om dette skjer, behøver ikke bedraget nødvendigvis føre til at en totalt vender seg til verden. Nei, en jenker og tilpasser seg bare til nye og mer fornuftige prinsipper. Så en forsøker å være venn både med Gud og verden samtidig.

 

Da passer en seg for å gjøre det ene og det andre som verden ikke godtar. Men hva det er Kristus vil, og hvordan vi skal bli frelst, det spør vi ikke lenger etter. Derimot kan vi nå delta i både det ene og det andre som verden elsker. Og nå bryr vi oss ikke verken om Kristi ord og eksempel, - eller om enfoldige sjeler tar anstøt av vår oppførsel.

 

Slik går det når den indre kraften er lammet, og en begynner å følge vinden. Men hva sier Skriften? Jo, apostelen Peter sier: «Ikke noen av dere må lide som en morder eller en tyv eller som en forbryter eller som en som blander seg opp i andres saker. Men hvis noen lider som en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud i denne sak».

 

«Hvis noen lider som en kristen», d.v.s. at da lider vi bare for Kristi skyld, for troen, bekjennelsen og det at vi følger i Kristi fotspor, for det som Guds klare, utvetydige ord krever. Gjør vi derimot noe ondt eller galt, eller blander oss opp i andres saker, da lider vi ikke for Kristi skyld.

 

Men de som lider for Kristi skyld, har den aller største oppmuntring og trøst i Skriften. Hvor herlig og styrkende er det ikke når Kristus sier: «Salig er dere når de håner og forfølger dere og for min skyld sier all slags ondt om dere på falskt grunnlag. Gled og fryd dere!», «For hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg bekjenne for min Far som er i himmelen. Men den som fornekter meg for mennesker, ham skal også jeg fornekte for min Far som er i himmelen».

 

«Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet meg før den hater dere. Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Men når dere ikke er av verden, fordi jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere».

 

Dette er varme og herlige ord fra Frelseren. De vil også gi oss den trøst og styrke vi trenger, bare disse ordene ved troen er smeltet sammen med oss og vi lever i et virkelig tillitsfullt samfunn med vår trofaste Herre. Her har vi selve hovedsaken og alt vi behøver i all strid og fare som møter oss.

 

Vi spør ofte bekymret: «Hvordan skal jeg få kraft til alt dette? Jeg ser hva jeg bør gjøre, men den store nøden er jo at jeg ingen kraft har til å gjennomføre det!» Å, måtte vi endelig en gang lære og tro dette som stadig gjentas i Guds ord; at all kraft avhenger av at vi har denne inderlige foreningen og samfunnet med Frelseren.

 

Det nytter ikke at du kjemper, - ikke at du tenker på hvordan du skal seire i fristelsens time, - du vil bare oppleve avmakt, nød og død, - så lenge du ikke står i et tillitsfullt samfunn med Frelseren, men fremdeles er syk i din samvittighet, bundet under loven, og som en fremmed for Gud.

 

Ingen ting er derfor viktigere enn å få troens fulle visshet. Dette understrekes jo stadig gjennom de ordene som ofte gjentas i Skriften: «Dette er den seier som har seiret over verden, vår tro» , «Gleden i Herren er deres styrke», «Ved tro ble de gamle gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp» o.s.v.

 

Bare troens fulle visshet og samfunnet med Kristus fyller oss med Den Hellige Ånd, og gir oss den rette lysten og kraften til å kjempe og seire i alt som kan møte oss.

 

Til toppen

 

27. august

 

Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg har forløst deg. Jes 44:22.

 

Hør, alle dere ulykkelige som aldri synes deres omvendelse, deres sønderknuselse, deres anger, bønn og helliggjørelse er som den skal være, og derfor aldri tør ta til dere den fulle trøsten i Kristus! Hør her hva Frelseren sier til deg: «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg; for jeg forløser deg!»

 

Det er sant alt det Guds ord taler om hvor nødvendig det er med omvendelse, med anger og bønn m.m. Men når en vil gjøre omvendelsen, angeren og bønnen til en ny forsoningsvei,-. Når en på grunn av de mange og store mangler både i anger, omvendelse og bønn ikke våger å tro den uforskyldte nåden i Kristus, -. Å, da ser vi «det er all sjelesykdoms rot; den har ei nok med Jesu blod».

 

Der er omvendelse, anger og sønderknuselse nok i det hjertet som ikke lenger kan få fred i verden eller med sin egen kristelighet. Der er sønderknuselse nok når en på grunn av sin egen uverdighet ikke våger å ta til seg den store, overstrømmende nåden. Om det så nettopp er din mangel på sann sønderknuselse, eller din hardhet og lettsindighet, som gjør at du føler deg så uverdig. For det er jo akkurat denne vår mangel på sann anger, omvendelse og bønn som ofte knuser oss aller mest, og gjør oss totalt fattige.

 

Men da ikke straks å ville ta sin tilflukt til Kristus, og bare få motta hans fullbrakte verk, just så fattige og uverdig en er, - Å, «det er all sjelesykdoms rot; den har ei nok med Jesu blod», - det er å gjøre seg selv alt for viktig!

 

Du er ikke så betydningsfull, verken med dine synder, eller med din omvendelse. Du følger ganske enkelt med på det store kjøpet, bare du tror og tar imot Guds store nåde.

 

Å, fattet vi bare Guds gave! Fattet vi hva som ligger i disse ordene: «Jeg utsletter dine overtredelser»! Først ser jeg der på ny det samme som alt Guds evangelium har forkynt helt fra verden ble til; at det var dette Gud hadde besluttet fra evighet av: At all verdens synd skulle legges på én, og ved «den énes» lydighet og lidelse forsones, utslettes og bli tatt bort.

 

«Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss». Her ser vi hemmeligheten; at i Kristi død er syndens fordømmende kraft allerede tatt bort, «kastet i havets dyp». Den kan dermed aldri mer være noe hinder for nåden. Derfor fordømmes egentlig ikke noe menneske på grunn av synden. Men bare fordi de ikke har kommet til nåderiket.

 

Å, tenk om menneskene visste at syndene deres allerede er tatt bort - ! Om de visste at syndenes forlatelse har ligget ferdig for dem helt fra Kristi død og fullbrakte verk!

 

For det andre ser jeg i dette ordet også hvordan Kristi hjerte brenner av kjærlighet.

 

Jeg ser at han som bar all synd ikke led under den i misnøye. Han gjorde det i overstrømmende kjærlighet. La oss da heller ikke glemme hvor stor vår Herres Kristi kjærlighet var! «Bli i min kjærlighet», sier han, «ingen har større kjærlighet enn dette at han gir sitt liv for vennene sine».

 

Men Paulus minner om at Kristus gav sitt liv for sine uvenner. Trekk så den eneste rette slutning av dette: At hans kjærlighet må være totalt fri og uavhengig av din og min tilstand.

 

Derfor, når du på ny inntas av slike tanker: «Hvis jeg bare var litt bedre på det eller det området.... Jeg er ikke som jeg bør være, ikke nok sønderknust og alvorlig. Tvert imot er jeg så hard, så kald, lettsindig, hyklersk og full av synd. Og hvordan skal jeg da kunne tro jeg eier Guds nåde?» -. Så legg da endelig merke til hva som er midtpunktet i dette, som alle tankene dine kretser rundt, og som du bygger din tro på! Det er dette lille ordet jeg - «Hvis jeg bare var», «hvis bare jeg kunne», heter det.

 

Det er ditt jeg som er så betydningsfullt. Du vil selv være rettferdig, og dermed bli din egen frelser. Vokt deg for den smitten! Paulus var så redd for den minste innblanding av noen egen trøst, at han anså sin beste rettferdighet som tap, ja, som søppel, sier han, - «for at jeg kan bli funnet i Kristus, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som kommer av Kristi tro».

 

Og legg merke til at liksom vi stadig gjentar dette; jeg, jeg, - gjentar også Herren sitt jeg, og sier: «Det er sant, du er ikke slik som du bør være. I alt er du en overtreder og uverdig. Men jeg, jeg, jeg utsletter dine overtredelser som en tåke». Lovet være hans navn!

 

Når du da sier: «Jeg angrer ikke min synd som jeg burde», så sier han: «Nei, du har aldri angret som du burde. Men jeg angret for deg (i Getsemane). Og jeg, jeg er den som utsletter». Du sier: «Jeg ber ikke slik som jeg burde», så sier han: «Nei, du har ikke bedt som du burde. Men jeg, jeg har gjennom sterke skrik og tårer båret fram bønner og påkallelser til Gud. Og jeg er den som utsletter».

 

Du sier: «Det er liksom ikke ordentlig maktpåliggende for meg, dette!» Da sier han: «Nei, det er heller ikke du som har kalt meg. Men din frelse har vært maktpåliggende for meg. Jeg har arbeidet, jeg, jeg utsletter dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky».

 

Skulle vi ikke sette hans nåderike gavebrev så høyt at vi bare ydmykt falt ned for ham, takket og bekjente: «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære!» Bare du er rettferdig, og du gjør den rettferdig som tror på deg.

 

Herre, øk vår tro!

 

Til toppen

 

28. august

 

Dere hustruer, underordne dere under deres egne menn, slik det sømmer seg i Herren. Kol 3:18.

 

Grunnlaget for alle hustruens plikter overfor sin mann finner vi i Skriftens ord: underordne dere under deres egne menn! Apostelen kunne ha nevnt mange andre plikter, som vennlighet, trofasthet, omsorg for hjemmet osv. Men nevner altså bare dette at hustruen skal underordne seg.

 

Dette var også det éneste budet Gud i begynnelsen gav kvinnen, da han sa: «Din vilje skal underordne seg din mann. Han skal råde over deg». Så kan mannen videre la henne vite hva han i det daglige liv ønsker av henne. Derfor kunne også apostelen utforme hustruens plikter så kortfattet.

 

Men her hører vi straks mang en hustru bemerke: Skal da mannen bare styre slik som han finner for godt? Nei, selvsagt ikke. Også han har sine regler fra Gud å rette seg etter. Og om han ikke retter seg etter dem, så legg merke til den tilføyelsen apostelen straks kommer med! Han sier: «Slik det sømmer seg for Herren».

 

Det er altså ikke for mannens skyld, eller på grunn av hans fullkommenhet hustruen skal underordne seg under mannen. Men «slik det sømmer seg for Herren». Hun skal altså gjøre det for Herrens skyld, - uavhengig av om mannen selv utfører sine plikter som han skal, eller ikke.

 

Apostelen Peter sier også, selv om rent menneskelige ordninger, at en bør underordne seg under disse for Herrens skyld. Og da selvsagt i ennå større grad når det gjelder en guddommelig ordning, som denne er.

 

Ordene «slik det sømmer seg i Herren», taler til oss om to forhold. Først at hustruen skal underordne seg under sin mann for Herrens skyld, ut fra en kristen holdning.

 

For det andre at det bør skje i en kristen ånd, slik at det samstemmer med Herrens ord. D.v.s. at hun underordner seg som Herren har sagt, så hun lar mannen være sin herre, slik at ikke bare hennes ord og gjerninger, men også hennes vilje underordner seg under ham, «din vilje skal underordne seg din mann». Så hun av hjertens lyst, «for Herrens skyld», lar sin manns vilje også være sin vilje.

 

Men her hører også med, på den andre siden, at når du gjør alt for Herrens skyld, da aldri lar deg forme til å bli så lydig mot din mann at du blir ulydig mot Gud. For hvis mannens ønsker går imot Guds bud, da gjelder den alminnelige regelen om at vi skal lyde Gud mer enn mennesker. Om dette sier en kirkens lærer, Gregorius: «Hustruen skal være til behag for sin mann på en slik måte at hun ikke blir til mishag for sin skaper».

 

Men med dette unntaket lærer altså Skriften uttrykkelig at hustruen skal underordne seg under sin mann i alt, slik apostelens ord lyder: «Dere hustruer, underordne dere deres egne menn, som under Herren. For ektemannen er hode for hustruen, slik også Kristus er hode for menigheten. Slik menigheten underordner seg Kristus, slik skal derfor hustruene underordne seg sine egne menn i alle ting».

 

Dette er jo dype og himmelske grunner for slike formaninger! Kristus er hode for menigheten, og menigheten, hans brud, «Lammets hustru», underordner seg ham. På samme måte er mannen hode for hustruen. Det er Gud som har ordnet det slik. Derfor bør også hustruen underordne seg mannen.

 

Det samme sier også Peter: «Hustruene skal på samme måte underordne seg sine egne menn, for at de, selv om de ikke lyder ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers livsførsel, når de legger merke til deres rene ferd i frykt».

 

Her taler apostelen om hustruer som hadde hedninger til menn. På apostelens tid var det ofte tilfellet, når evangeliet ble forkynt for første gang og bare den ene av to ektefeller ble omvendt. Om når den kristne og opplyste hustruen hadde en ufrelst mann, sier apostelen at hun skal underordne seg under ham.

 

Å, måtte hver éneste kristne hustru merke seg dette! Om du er omvendt, og han ikke. Om du også har mer visdom og lever et renere liv enn din mann. Så er din plikt fremdeles den samme; du skal underordne deg under ham, så lenge han ikke krever noe av deg som blir konkret synd overfor Gud!

 

Tenk for en grov og ugudelig ånd som rår i en hedning! Likevel sier altså apostelen at en kristen hustru skal underordne seg under ham. Og at, om hun ikke kan forkynne for ham med ord, skal hun likevel gjøre det med å underordne seg på kristent vis, med vennlighet, mildhet og trofasthet.

 

Så kanskje også han kan beveges av ydmykhetens og kjærlighetens smeltende makt, så han stanser opp for Guds ord, tenker seg om og sier: Jeg ser på min hustru at de kristne er gode mennesker. Gud, hjelp meg til også å bli en kristen!

 

Måtte Gud gi hver kristen hustru nåde til virkelig å ta inn over seg dette og alt det vi nå har sett om hennes plikter, så de handler etter det. Det vil virkelig koste for kjød og blod, som så gjerne vil reise seg mot Guds ordning og si: Skal jeg da alltid underordne meg?

 

Men der Kristi Ånd bor, der må kjødet korsfestes. Og der vil det være overmåte viktig og herlig for ånden å få vite hvilke gjerninger Gud vil ha av oss, og å få gjøre det som en kan være sikker på er til behag for Herren.

 

Luther sier: «Det er den skjønneste og rikeste skatt en hustru kan ha, når hun lever et liv så hun underordner seg mannen. For da vet hun med sikkerhet at hennes gjerning er til behag for Gud. Større glede kan hun ikke få. Den som vil være en kristen hustru, bør derfor ha denne holdningen: Jeg vil ikke være opptatt med hvordan mannen min er, om han er god eller ond. For det jeg vil være opptatt av, er at Gud har satt meg inn i dette ekteskapet, og derfor vil jeg underordne meg min mann og lyde ham».

 

Til toppen

 

29. august

 

Dere ektemenn, elsk deres hustruer og vær ikke bitre mot dem. Kol 3:19.

 

På samme måte som grunnlaget for hustruens plikter er at hun skal underordne seg under sin mann, så er grunnlaget for mannens plikter: kjærligheten. «Dere ektemenn, elsk deres hustruer». Der kjærligheten får råde, der følger også alt annet av seg selv. Apostelen sier: «Kjærligheten er tålmodig og vennlig. Den tåler alt, tror alt, håper alt, lar seg ikke opphisse».

 

Men nå vil vi se nærmere på hvordan den ekte kjærligheten er, den en mann skal ha til sin hustru. Og da vil vi særlig rette vår oppmerksomhet mot den sterke framstillingen dette får i Ef 5. Apostelen sier: «Dere ektemenn, elsk deres hustruer, slik også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. På samme måte skylder også ektemennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. For ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han gir det mat og har omsorg for det, slik Herren gjør med menigheten».

 

Se for en dyp skildring, som en høy ære for ekteskapets kjærlighet, at den sammenliknes med Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap! La oss nå se nærmere på den lærdommen vi har i dette. Det som sterkest kjennetegner Kristi kjærlighet til menigheten, er først og fremst at han elsker helt ufortjent. Uten noen verdighet eller fortjeneste fra vår side, men bare fordi Faderen har utvalgt oss fra evighet av.

 

Selv sier Kristus: «De var dine, og du gav dem til meg. Alt det du har gitt meg, har jeg bevart i ditt navn. Og ingen skal rive dem ut av min hånd. For min Far, som har gitt dem til meg, er større enn alle». På samme måte skal også mannen elske sin hustru for Faderens skyld. Uten hensyn til hennes større eller mindre fullkommenhet. Bare fordi Faderen har gitt ham henne, at hun er hans hustru.

 

Den kjærligheten som springer ut fra personlige egenskaper, som svinger med gode og vanskelige tider, er en ustadig og overfladisk kjærlighet. Hvis Kristus hadde elsket oss på den måten, da hadde han ikke gitt sitt liv for oss. Nei, Gud har gitt deg denne hustruen. Han la henne i dine armer og sa: Nå er hun din. Elsk henne og hold deg til henne! Og da betyr dette tusen ganger mer enn alle de skjønneste egenskapene hos en kvinne.

 

For det andre gjorde Kristi kjærlighet ham og forsamlingen til ett, som apostelen her også straks tilføyer: «Vi er lemmer på hans legeme, av hans kjød og av hans bein». Derfor, tilføyer apostelen, er også mann og hustru blitt ett, «de to skal være ett kjød».

 

Men dette skjer ikke bare som en frukt av kjærligheten. Det grunner seg egentlig på Guds tanke da kvinnen ble skapt. Tenk bare litt dypere på den underlige beretning om dette i 1Mos 2. Først leser vi om hvordan Gud skapte kvinnen av ett av mannens ribben, og hva som var det første mannen utbrøt da han så kvinnen: «Dette er bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt». Og like etterpå leser vi det første Gud uttalte om ekteskapet: «Derfor skal mannen forlate sin far og mor og være knyttet til sin hustru, og de skal være ett kjød».

 

Slik har også Kristus selv omtalt saken da han minnet fariseerne om hvordan Gud har innstiftet ekteskapet, og sagt at dette ikke skal oppløses: «Så er de da ikke lenger to, men ett kjød». Dette er da grunnen til det apostelen sier her, at mennene skal elske sine hustruer som sine egne legemer.

 

Og da virkelig som om de var deres egne legemer. For merk deg det han fortsetter med: «Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, og ingen har vel noen gang hatet sitt eget kjød» m.m. Burde ikke dette vekke mang en mann til å tenke seg om, og til å elske sin hustru mer?

 

For det tredje: Kristi kjærlighet var en oppofrende kjærlighet. Kristus elsker menigheten og gav seg selv for den. Derfor før og varmer han den. Og ikke bare det; han gir også sin menighet glade stunder, han oppmuntrer og fornyer den.

 

Slik skal også mannen gjøre alt for ikke bare å forsørge sin hustru, men også for at hun skal trives og glede seg. For alt dette gjør jo kjærligheten av seg selv. Kort sagt springer alle mannens plikter ut fra kjærligheten: «Dere ektemenn, elsk deres hustruer».

 

Men apostelen fortsetter: «og vær ikke bitre mot dem». Det er riktig at Gud har gitt dere makten og myndigheten, og hustruene er skyldige å underordne seg under dere. Men tro dermed ikke at dere menn kan tillate dere å slippe til et opprørt sinn, med harde ord mot deres hustruer. Nei, vokt dere selv! Apostelen Peter sier: «Dere menn, lev med forstand sammen med deres hustruer, som det svakere kar og som medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal bli hindret».

 

Vi er alle svake kar, «lerkar». Men kvinnen er likevel det svakeste karet. Hvordan skulle da mannen kunne vente en slik fullkommenhet hos henne at han aldri skulle oppdage noen feil? Han må derfor bruke sin makt med forstand, og aldri glemme at Gud setter kvinnen like høyt som ham selv, for også hun er medarving til livets nåde.

 

La det være sagt ennå en gang: Hustruen skylder å underordne seg under mannen, det er sant. Og du har makt til å befale. Men bruk din makt slik at du ikke skader det svake karet. Så ikke hennes sinn blir helt nedstemt og sløvet overfor deg.

 

Til toppen

 

30. august

 

Vær edrue, våk! 1Pet 5:8.

 

Mange Guds barn har mistet livet i Gud på grunn av likegyldighet med sitt åndelige liv. Våpnene blir lagt bort, nådemidlene blir ikke benyttet, troen får ikke næring, og gode gjerninger er en ikke lenger opptatt med.

 

Den første tiden på nådens vei var det så nødvendig å ta til seg av Ordet; lese, høre, tale og skrive om Kristus, om troen, om nåden, om kjærlighet og gode gjerninger. Og å tale med Gud i bønn og mettes av ham ved nattverdbordet. Da var alt dette dyrebart og herlig for hjertet.

 

Men etter noen år var ikke noe av dette så tiltrekkende lenger. Andre gjøremål ble mer maktpåliggende, nye hindringer oppstod. Djevelen sørget for at alt annet ble mye viktigere. Og innbilte dessuten sjelen at nå visste han jo alt han trengte å vite, som han nå kunne leve en stund på, så ville nok Gud oppholde livet.

 

Greier så djevelen å føre mennesket bort fra Ordet, så kan han siden føre det hvor han vil og innbille det hva som helst. Dette er veien til alle slags avveier, åndelige sykdommer og fall. Snart ser mennesket ikke mer synd hos seg selv enn det fornuften sier er galt. Snart tror han ikke mer om nåden enn det han synes kan passe. Men når syndserkjennelsen dør, greier han seg likevel med den trøsten han har. Og så er han snart på ny tilbake i sin naturlige tilstand.

 

Den som er likegyldig med sitt åndelige liv, bryr seg ikke om å leve sitt liv i overensstemmelse med Ordet, og lytter heller ikke til Åndens stemme. I begynnelsen ville en kristen gjøre alt Herren befaler oss å gjøre, og var opptatt med å gjøre alle en kristens plikter. Selvsagt kunne han ikke oppfylle alt, men var innstilt på og strevet for å leve mest mulig opp til dette. Og når han mislyktes, anså han dette som synd. Da måtte han be Gud forlate ham dette, og be om nåde og kraft til å gjøre det bedre.

 

Nå, derimot, setter han selv sine mål for livet; hvor mye han kan og skal gjøre. Alt det andre er han totalt likegyldig overfor, tenker ikke mer på det. Og når han slik altså ikke strekker seg etter mer enn det han lett kan greie, blir resultatet selvfølgelig at han ikke får noen fall som han angrer. Snart er han så god som han vil være. All selvgodhet kommer nemlig bare av latskap og likegyldighet, og av at en glemmer Guds hellighet og budenes åndelige krav.

 

Og når så menneskene er blitt fornøyd med seg selv, ikke lenger kjenner på skyld og fall, hva er det da igjen av troen og hele det åndelige livet? Hvor mye betyr da Kristus for dem? Bare et drømmebilde, eller kanskje en helliggjører. Men ikke en stedfortreder ved Faderens høyre hånd. Kanskje en konge som en skal bekjenne, lovprise og opphøye. Men som i hjertets dyp ikke er så viktig, så kjær og uunnværlig som en stedfortreder burde være, der han står for Guds åsyn for oss og alltid er vår éneste rettferdighet.

 

Kort sagt: Frelseren, Forsoneren, har mistet sin rette verdi og egentlige embete for hjertet vårt. Er ikke lenger vårt hjertes sanne liv og trøst. Er det bare i vår fantasi og i munnen. Når begynnelsen; omvendelsen og syndserkjennelsen, er borte, så er alt det andre falskt. Det er på denne veien en kristen forvandles til en fariseer.

 

Likegyldighet med ens åndelige liv fører også til et annet sørgelig resultat; denne tomheten i sjelen, denne lunkenheten og selvsikkerheten, som igjen åpner alle porter for djevelen og hans hær. Når der ikke lenger er noen strid eller seiersfryd. Ingen synd, ingen nød, ingen bønn, ingen fryd over nåden. Kort sagt; ikke lenger noe sant kristenliv. Da står vi også som fremmede overfor den levende kristendom. Finner ikke at den har noe spesielt å gi oss, annet enn tomhet og tunge krav.

 

Det er denne tilstanden Kristus skildrer med at «huset er feiet og pyntet». Der møter djevelen opp og gir sjelen noe å foreta seg, noe som fyller tomheten, en avgud eller en syndig nytelse som ser så fristende og ufarlig ut. Dette smaker nå spesielt godt etter fasten, da alt etter hvert ble så tomt og innholdsløst. Der var ingen levende kristenliv, ingen skatt, ikke noe som helst hjertet kunne fryde seg over. Og menneskehjertet er slik at det alltid vil ha noe å fylle seg med; en skatt, et fellesskap.

 

Men når det da ikke lenger har skatten, når gleden over nåden, samfunnet med Gud og Abbaropet er opphørt, da smaker alt dette nye riktig godt. Da suger hjertet til seg det djevelen har å by på, som en tørr svamp suger vannet til seg. Og da kommer den sterke med sine lyster og avguder; vennskap med verden, verdens ære og berømmelse, jordisk gods eller lyst. Og han har med seg sju andre ånder, verre enn ham selv, og går inn og bor der.

 

Det er sant at enhver sann kristen har grunn til å bebreide seg for mye likegyldighet og forsømmelser i ens åndelige liv. Men en skal legge merke til at det de da bebreider seg for, ofte bare er at de savner gode følelser. Men disse lever daglig et gudfryktig liv etter Guds ord, bruker nådemidlene, og strekker seg etter både å tro og elske. Og hvis en likegyldig ånd begynner å innta disse menneskene, lar de Herrens Ånd tukte og vekke seg opp. Da forskrekkes de, tar sin tilflukt til Ordet og søker nåde hos Gud til et bedre liv. Da ender det ikke med åndelig død.

 

Men går det derimot slik at en ikke dømmer seg selv for sin likegyldighet og sløvhet, eller ikke i tide lytter til Åndens advarsler, men bare lar det gå som det kan, - da fører det til fall og åndelig død.

 

Til toppen

 

31. august

 

La Guds fred råde i hjertene deres! Kol 3:15.

 

Det høyeste målet for hele Kristi forsoningsverk var at vi skulle ha fred med Gud. «Straffen ligger på ham for at vi skulle ha fred», «Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid. Så mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder».

 

Og Paulus sier det slik: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus». Slik taler altså Skriften! Skulle ikke da Guds fred råde i hjertet til hvert levende Guds barn? Eller er det ikke sant det Skriften sier, at når vi er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud?

 

Skriften kan ikke lyve. Men hva kommer det da av at denne virkelige fred med Gud er så sjelden en gjest blant oss?

 

Nå taler vi ikke om dem som ikke en gang vet hva sann fred med Gud egentlig vil si. Disse har enten så mye fred av et annet slag, så de aldri vil kunne få Guds fred. De lever i selvsikkerhetens fred. En fred som har sin bakgrunn i god helse eller en god stilling og velstand e.l.

 

Eller de har ingen som helst fred. De er vekket opp, men lever som jagede treller i vantro og lovtrelldom. Innvortes gnager en pinende vantro, frykt og en dårlig samvittighet. Disse burde legge merke til at de mangler noe helt vesentlig. For Skriften sier jo uttrykkelig at fordi vi er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud. Eller skulle Skriften kunne lyve? Forstår du ikke at du mangler den virkelige troen?

 

Men vi vil nå tale om dem som har fått motta troen og freden, og så på ny er sunket tilbake i ufred, frykt, mørke og trellesinn. Disse som sukker: «Jeg plages hver morgen. Våkner jeg, dukker frykten opp. Sovner jeg, er det angsten. Livet mitt er fullt av sukk».

 

Da er spørsmålet: Hva er årsaken til at selv troende sjeler ofte lever i ufred og kvaler? Svar: Det kan være at en kristen bare savner følelsen av fred. Han retter blikket mot Kristus og evangeliet. Men han får det bare ikke inn i hjertet på en slik måte at det gir ham liv og fred.

 

Dette er mer smertefullt enn det er farlig. Når bare han gjennom alt dette ennå kan si: «Likevel blir jeg, Herre, alltid hos deg. Mitt kjøtt og mitt hjerte svikter. Men du, Gud, er mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid. Om du så lar meg vandre i dødsskyggens dal, er du likevel trofast, og alt skjer etter ditt ord».

 

Kan jeg altså fremdeles tale slik med min Gud, da er det ikke farlig. Da fører ikke denne ufreden til åndelig død, men til Guds ære. Da kan det hele bare skyldes at Gud skjuler seg, det kan være en nødvendig tukt. Eller en følge av en naturlig svakhet som ikke har noe med din sjel å gjøre.

 

Men hvis en ikke har noe som helst holdepunkt i Ordet, og tankene bare farer hit og dit, ser på syndene sine, på hva som kreves av meg og på hva jeg skal gjøre, da er det fare på ferde. Dette er vantro og trellesinn som kan føre til åndelig død, hvis en ikke snart får den rette hjelpen og trøsten.

 

Hva er det nå slike mennesker må gjøre? Først må de holde opp med all sin egen aktivitet. De må la seg dømme for all sin vantro og egenrettferdighet. De må erkjenne hvordan de med alt dette har foraktet den kjære Frelseren med alt han så fullkomment har gjort og lidd for oss, og alt han har gitt og lovet oss både i Ordet og sakramentene.

 

De må våkne opp og bli klar over hvordan de bare går og stirrer på seg selv, sine synder og sine følelser. Og at deres synder nå gjelder mer for dem enn hele Kristi fullbrakte verk. At deres tanker, følelser og meninger nå betyr mer for dem enn alle Guds vitnesbyrd, både Åndens, vannets og blodets! De må bli klar over at de bare går og mener og tenker det ene og det andre, og venter svar på sitt hjertes sukk ut av luften. Mens Herren selv har svaret klart i sitt ord og sine sakramenter.

 

Derfor, når du ikke har fred med Gud, når det er mørkt og tungt i hjertet ditt, da sett deg ikke ned og tenk fram og tilbake på hvordan det står til med din sjel og om du eier Guds nåde. Begynn heller ikke å bearbeide hjertet ditt, for på den måten å få det bedre med Gud.

 

Nei, hør, les, studèr evangeliets ord, samtidig som du ber Gud åpne hjertet ditt, og ber om troens gave. Bare du da får øynene åpnet, så du ser Guds herlighet i hans evangelium, så vil du også få en usigelig stor fred.

 

Det er syndene våre, tvilen både på om vi er rett omvendt, og vår egen oppriktighet, som i størst grad forstyrrer freden og anfekter oss. Men nå sier apostelen at «vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død mens vi ennå var fiender».

 

Hvis min anfektelse og nød er om jeg virkelig er rett omvendt, og jeg derfor ikke tør tro, så sier altså apostelen at vi ble forlikt med Gud mens vi ennå var fiender, -. Ikke da vi ble omvendt og dermed Guds venner! Og at det skjedde ved hans Sønns død! - ikke ved vår omvendelse, anger og tro!

 

Det er altså om å gjøre at jeg tror at hele verden i Kristi død ble forlikt med Gud. Tror at i samme øyeblikk som denne nåden får innta hjertet mitt og blir dets trøst, eller i det minste det hjertet lengter etter, så er jeg straks rettferdig og frelst. At jeg altså tror på en nåde som er ferdig for hele verden. Kan jeg bare tro dette, da vil jeg jo få en stor og dyp fred som fortrenger uroen og anfektelsene.

 

Og når et menneske, hvor anfektelse og tvil har gått både på hans synd og hans omvendelse, får denne trøsten, da er der både omvendelse, tro og helliggjørelse av rette slaget.

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit