1. desember

Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen myndighet uten at den er fra Gud.   Rom 13:1.

Hvert menneske som vil holde seg etter Guds ord, skal være klar over at han plikter å vise de myndigheter han har over seg all mulig respekt og lydighet i alle ting.

Dette skrev altså apostelen til de kristne i Rom, som jo hadde hedenske myndigheter. Hadde de ikke fått eller hørt på denne apostoliske formaningen, så hadde de vel bare gjort det de selv syntes var rett. Og da hadde de nok hatt vanskelig for å tenke seg at de til og med skulle vise respekt og lydighet selv mot tyrannen Nero. De ville vel heller ansett det for ganske kristelig å hjelpe til med å styrte ham fra tronen.

Vi vet at jødene ofte gjorde opprør etter at de kom under romersk herredømme. Dette har gjort at det har vært spesielt viktig for apostelen å bruke så mange og klare ord om akkurat dette.

Men når de kristne i Rom burde vise så stor respekt for sine hedenske myndigheter, -. Hvor sterkt fordømmes da ikke her også den «frigjøringsbølgen» som selv innen kristenheten i våre dager hever sin frekke røst mot myndigheter og mot all underordning! Dette burde kristne mennesker merke seg, og ikke la seg forville av de ugudeliges påfunn.

Apostlene har mer enn én gang gitt oss formaninger nettopp om dette. «Derfor skal dere underordne dere all menneskelig ordning for Herrens skyld, enten det er under kongen som den øverste, eller under landshøvdinger, som er sendt ut av ham til straff for dem som gjør ondt, men til ros for dem som gjør godt. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre godt skal stoppe munnen på uforstandige og uvitende mennesker». «Minn dem om å underordne seg under styresmakter og myndigheter, og være lydige» o.s.v.

Vår plikt overfor myndighetene er altså klart og forståelig nok uttrykt. Mer underlig synes vi vel det er, det apostelen nå tilføyer:

For det er ingen myndighet uten at den er fra Gud. Og dette er hovedgrunnen til at vi skal være lydige mot all myndighet. Men hvordan skal vi så oppfatte dette at all myndighet er fra Gud? Den er jo ofte både ond og ukristelig.

Dette er ikke oppfattet rett hvis vi sier at det betyr bare at Gud må tillate alt det som skjer. At altså selv en ugudelig myndighet bare får sitte i sin høye stilling hvis Gud tillater det. Nei, det som Gud bare tillater, kan ikke kalles å være fra Gud. Dessuten tilføyer apostelen straks at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud».

Det er heller ikke rett oppfattet hvis vi sier at det bare er selve embetet som er opprettet av Gud, selv om de personene som har embetet kan ha fått det mot Guds vilje.

Nei, apostelen sier uttrykkelig at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud». Og dermed også de personene som til enhver tid innehar stillingen, og ikke bare selve embetet.

At selve embetet er innstiftet av Gud, er i høyeste grad verd å tenke over. Det har sin grunn i foreldremyndigheten, og i det fjerde budet. Og er stadfestet i mange Herrens ord videre utover i Skriften.

Dermed er selve embetet ganske visst av Gud, og er en dyrebar gave. Men her sies det altså noe ennå mer; nemlig at også «de myndigheter som finnes er innsatt av Gud». D.v.s. at de som sitter i embetet har selv sitt oppdrag fra Gud. Hvordan skal vi så forstå dette, når myndighetspersonene ofte er onde og ugudelige? Og når Herren samtidig alltid hater det onde?

Dette må vi forstå i lys av den måten Gud styrer hele verden på. Enten han sender noe som i seg selv er godt, eller i seg selv er ondt, så er alt han gjør viselig og rettferdig. Også her må vi lære å tro på den ene allmektige Gud som har all makt i hele verden.

Kristus selv sa til den romerske keiserens embetsmann i Jødeland: «Du hadde ingen som helst makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra». Og når det gjaldt de lidelser Pilatus dømte ham til, sa han: «skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?».

Det var «ovenfra», det var av Kristi Far Pilatus hadde fått sin makt til å dømme den uskyldige til døden. Har vi gode og kristelige myndigheter, så er dette en spesiell Guds nåde over landet. Men er disse onde og ugudelige, så er dette en straff og tukt fra den samme hellige Gud. I en slik situasjon må vi bare se på Gud, og respektere hans dommer over oss.

All hans straff over oss er jo like hellig som den nåden han viser oss. Derfor bør vi for hans skyld også respektere og rette oss etter de myndighetene han innsetter over oss. På samme måte som vi i tider når vi har gode myndigheter, bare ser Gud i dette. Og for hans skyld er lydige mot disse gode myndighetene.

Om myndighetspersonene er gode eller onde, så ser vi apostelen sier tre ganger her i Rom 13 at de er «Guds tjenere». Den verste myndighet et land kan ha, er altså av Gud, og satt i stand til å gjøre Guds hellige vilje. Når Gud gir et folk onde, ugudelige og tyranniske ledere, eller bare som Jesaja sier: «gutter til ledere, og viltre barn til å herske over dem», -. Da skjer det som en straff og et ris over et ondt og hardnakket folk, og som en prøvelse for Guds barn.

Det kan nok skje at et lands leder ikke har brukt den rette veien og de riktigste midlene for å komme til makten. Men han har uansett ikke kommet til makten uten at det har vært Guds vilje. Og Gud kommer til å bruke ham, som allerede sagt, enten til straff eller til velsignelse for folket.

Den grunnvoll vår plikt til å rette oss etter våre overordnede hviler på, er Guds råd og vilje. De som først vil granske ledernes egenskaper og handlingsmønster, før de vil rette seg etter dem, forkaster dermed fullstendig hele denne grunnvollen.

Til toppen

2. desember

Fri oss fra det onde! Luk 11:4.

Et gudfryktig menneske har lært å være mistenkelig overfor sitt eget falske hjerte. Han har fått erfare fiendens farlige bedrag, og har innsett at han må være på vakt overfor den ondskapen han ennå ikke ser og kjenner klart nok. Han frykter for djevelens «listige angrep».

Men så har også dette mennesket den trøstens utvei straks å vende seg til vår trofaste Gud, som ser alt, med bønn om at han må ta seg av dette og avverge alt ond. Og dette uttrykker han da enkelt i bønnen med «det onde»: «Frels oss, trofaste Gud, fra alt ondt, også fra det vi ikke forstår. Du som ser alle djevelens og vårt eget hjertes skjulte garn og snarer. Du som har sagt vi skal påkalle deg i all vår nød; frels oss du!»

Noe av det som tynger Guds barn mest, er nå de sukker: «Jeg vet jo at jeg aldri bevisst vil være falsk, eller forsvare noe som er galt. Men jeg er så redd for at hjertet mitt skal bedra meg. Og jeg vet jeg mangler den nødvendige kraften. Men jeg vet ikke hvor feilen er».

Tenk for en usigelig trøst det er, når en lever i slikt et mørke og frykt for noe ukjent ondt, da å få kaste all sin bekymring over på den trofaste Herre, som selv har lært oss å be: Fri oss fra det onde! Og få si til ham: «Frels meg fra nettopp det onde du ser og kjenner til hos meg, men som er skjult for meg! Ta du bort det du ikke godtar, du trofaste, allmektige Gud. Og gi meg så, du, det som jeg mangler!»

Og her må vi da ha klart for oss at Gud er den eneste som virkelig kan ransake og kjenner det falske hjertet vårt rett. Han kjenner også Satans dybder. Vi skal også huske på at Gud aldri har sagt at vi skal kunne ransake hjertet. Men tvert imot. Dette er Herrens egne ord: «Hjertet er svikefullt, mer enn noe annet. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjertet. Jeg prøver nyrer».

Her slår Herren uttrykkelig fast at det ikke er noe menneske som kan ransake hjertet, og sier han er den eneste som kan dette. David var særdeles rikt åndelig utrustet. Og når den profetiske Ånd var over ham, kunne han se tusen år fram i tiden. Men selv han kunne ikke gjennomskue sitt eget hjerte. Vi ser ham vende seg til Gud og ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine tanker og motiver!»

Dernest må vi også ha klart for oss at Herren er den éneste som kan rette opp det som er galt hos oss. Han har aldri sagt: Dere skal skape nye hjerter i dere. Men tvert imot sier han: Jeg - jeg skal ta steinhjertet bort fra deres kjød, og gi dere et mykt, bøyelig hjerte. Dette var noe også David måtte vende seg til Gud og be om: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og gi meg en ny og viselig ånd!»

Når nå Gud selv har sagt at ikke vi, men han, er den eneste som både kjenner hjertet vårt, og kan rette opp det som er galt. Og nå her lærer oss nettopp å be om dette. Da bør vi jo også med stor forventning vende oss til ham når det er mørkt for oss.

Han er jo en trofast Gud. Han vil ikke svikte den som frykter Gud, som dømmer seg selv og gjerne vil følge alt hans ord, selv det som aller mest døder den gamle Adam. Da kan vi være sikre på at han også skal gjøre det vi ber om. Han vil selv ta på seg hele ansvaret for at vi blir frelst, og redde oss fra alt som er ondt og farlig, selv det vi ikke forstår. Han har jo selv lært oss å be: Fri oss fra det onde!

Det som er ennå mer vanlig, er at vi, når vi fristes, nok forstår hva som er galt, men kan likevel selv ikke gjøre oss fri fra det. Jeg innser at forskjellige ting er synd. Ser at det er djevelen som strever for å føre meg ut i det. Men er likevel ikke i stand til å fri meg ut fra dette.

Det har allerede «tatt meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine». Det som holder meg fast kan være sinne, hat, urene lyster, begjær etter noe som tilhører andre o.s.v. Jeg vet det er synd. Jeg ser det farlige i dette og det piner meg virkelig. Likevel er jeg ikke i stand til å hindre at hjertet og tankene mine trekkes mot dette.

Det kan etter hvert plage meg så sterkt at jeg holder på å gi fullstendig opp. Jeg føler jeg går fortapt hvis ikke Gud forbarmer seg over meg og frelser meg.

Da lærer jeg hva som ligger i bønnen: Fri, ja fri oss fra det onde! Å, fall da straks på kne og be. Og husk da på at i en slik situasjon er vi prisgitt en fiende som ingen makt i himmel eller på jord kan rå med, - uten en éneste: Den ene allmektige, som også høytidelig forkynte: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser».

Luther sier: Rør deg ikke, for selv å prøve å overvinne synden. For da kommer den til å røre seg så kraftig mot deg at du går evig fortapt». Nei, her gjelder det for alvor å bare ta sin tilflukt til vår trofaste, allmektige Herre, og be: Frels oss fra det onde!

Da vil det bli en veldig trøst for oss, når det virkelig går opp for oss hva det betyr at det er Herren selv som har lært oss å be til ham. Vi burde da tro at Herren selv ikke ville drive gjøn med barna sine når de er i nød! Det var ikke det han ville med å lære oss denne bønnen.

Nei, han hadde virkelig som mål å redde og frelse oss. Han sier også uttrykkelig: Kall på meg på nødens dag, så skal jeg utfri deg, og du skal prise meg.

Til toppen

3. desember

Det er himmelske legemer og jordiske legemer. Men de himmelske har én herlighet, og de jordiske en annen. 1Kor 15:40.

Det er som om apostelen vil si: Se den uendelige variasjonen i Guds skaperverk! Det er jo en stor forskjell bare mellom de jordiske legemene. Hvor mye større må ikke da forskjellen være mellom de jordiske og de himmelske legemene. Mellom trærne, steinene og metallene o.s.v her på jorden, og derimot alt det som solen, månen og stjernene er sammensatt av.

Ja, selv mellom disse himmelske legemene innbyrdes er det stor forskjell. «Det er én glans fra solen, en annen glans fra månen og en annen glans fra stjernene. For én stjerne skiller seg fra en annen stjerne ved sin klarhet».

Her får vi en anelse av det uendelige mangfoldet i Guds skaperverk! Frykt ikke, «du dåre»! Hvordan kunne du tro Gud skulle stå rådløs for hva slags legemer han skal gi oss i oppstandelsen?

Uansett hvilke egenskaper forøvrig våre nye legemer skal få, så vil de helt sikkert passe fullkomment inn i den nye verden vi da skal leve i, og for de evner våre sjeler der skal ha. De legemene vi har her er skapt for de sjelsevnene vi nå har, og for den verden vi nå lever i. Og alle dyrenes legemer er skapt for de instinktene Gud har gitt dem, og for det element de skal leve i. Som fiskene i vannet, fuglene i luften, dyrene på jorden eller marken i jorden.

I enkelte tilfeller ser vi også et levende vesen går over fra ett element til et annet. Det begynner dermed liksom et nytt liv i en ny verden. Da ser vi med våre egne øyne hvordan det også får ett nytt legeme, tilpasset den nye tilstanden. Det gjelder f.eks. silkeormen. Først arbeider den i trær og på bladene. Når den så skal få friheten og fly rundt om i luften, da utrustes den med et nytt legeme med vinger, som passer for dens nye element.

De fleste av oss vet at alle sommerfuglene som nå svever rundt i luften, tidligere har vært larver som krøp rundt på jorden og plantene. Og her, i larven og den forvandlingen som senere skjer med den, har Skaperen gitt oss et spesielt bilde på mennesket. La oss se nærmere på dette bildet.

Silkeormen som lager den vakre silken synes vel å være et litt edlere slag enn f.eks. kålormene og andre larver, men er likevel bare elendige kryp rundt om i trær og på jorden. Men akkurat for disse elendige krypende vesenene har Gud altså skapt en herligere framtid. Når silkeormens arbeidstid er slutt og kålormen ikke lenger skal krype rundt i støvet, skjer det en underlig forvandling med dem. Da legges de i en slags likkiste. Et lite svart skall bygger seg opp rundt dem. Og der ligger de nå i dvale over vinteren.

Men når det så blir vår, og solen begynner å vekke opp den stivnede naturen til liv igjen, da kommer denne tidligere ormen fram fra skallet i en ny skikkelse, for å innta en verden som er ny for den. Nå skal den ikke lenger krype rundt i støvet eller på kålbladet o.l. Nå skal den fryde seg i frihet oppe i luften og det herlige sollyset. Og maten skal den nå finne i det fineste i blomstene. Derfor har den nå fått vakre og lette vinger i de skjønneste farger. Med dem stiger den opp over jorden og svever fritt rundt i luften.

Hvem kjenner ikke her igjen vår Fars tale til oss i Skriften? Ser vi ikke hvordan han her har gitt oss et bilde der vi ser vår Fars tanker og hensikt med oss?

Her på jord er vi bare skrøpelige ormer og kryp. Men er likevel skapt for et helt annet liv. Vi har en stor forvandling i vente. Når vår prøvetid er slutt, og vi ikke lenger skal krype rundt i støvet, skal alle som er blitt én ånd med ham som kom fra himmelen, også av ham bli forflyttet til en ny verden. Der skal vi, herliggjort og frelst, få fryde oss i det evige sollyset vi møter når vi ser opp mot hans nådes åsyn.

Med nye, forklarede sanser skal vi drikke oss gledesdrukne på den visdom, kjærlighet og nåde som nå åpenbares hos Gud og Lammet. Og dette at vi er bestemt til å flytte over til en ny verden, er vel kanskje en av de viktigste årsakene til at vi skal få nye legemer, og ikke bare fortsette som ånder uten legemer (som tilstanden er mellom døden og den siste dommen).

Da skal vi jo flytte til en ny verden, langt mer fullkommen og herlig enn den falne verden vi lever i nå. En verden hvor «døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, - for de første ting er blitt borte», «men Guds og Lammets trone skal være der, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans ansikt».

Guds verk blir aldri mindre og mindre, men alltid større og større i sin fullkommenhet. Og i denne nye verden skal han virkelig la sin visdom, godhet og makt åpenbares langt sterkere for oss enn han har gjort i den onde verden vi lever i nå.

Derfor er det også nødvendig at vi da har legemer med slike sanser som er tilpasset denne nye verdenen. Som gjør oss i stand til å kommunisere med denne, fatte, motta og nyte den fullkomne kunnskap vi der får om vår herlige Skaper.

Da skal «hans evige kraft og hans guddommelighet, dette usynlige Guds vesen, kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort». Og der vil hans gjerninger vise seg uendelig mye større og mer fullkomne enn alle dem vi har sett her i denne verden, i dette vårt barndomshjem. Her ble alt Guds verk så forkludret og tåkelagt av synden.

Til toppen

4. desember

Men til Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.   Rom 10:21.

Vil du ha klarhet i hva som er Herrens sinnelag, og hva han til slutt vil gjøre med oss, så bare se på Israels historie. Se hvordan han handlet både med sønderknuste syndere som hadde all sin trøst i ham, og med det vantro og gjenstridige folket.

Se her hva Gud vil gjøre med dem som aldri vil følge hans kall til omvendelse, men alltid bare fortsetter i synd og gjenstridighet. Se her hva Gud vil gjøre med dem som tross sin nidkjærhet for Gud bare har sin trøst og rettferdighet i sin kristendom og sin bønn. Og dermed ikke er «lydige mot evangeliet». For hva gjorde ikke Gud med det egenrettferdige, vantro Israel som ikke ville la seg omvende!

Det samme skal han også gjøre med alle vantro kristne som ikke vil la seg omvende. Profeten sier: «De var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da vendte han seg imot dem og ble deres fiende, han selv stred mot dem».

Da gjorde Herren det han på et annet sted hadde forutsagt: «Fordi jeg har kalt og dere avslo, har jeg rakt ut min hånd uten at noen brydde seg om det. Derfor skal jeg også le av deres undergang. Jeg skal spotte når det som dere frykter kommer, når redselen kommer over dere som et uvær. Da skal de påkalle meg, men jeg skal ikke svare. Da skal de ivrig søke meg, men de skal ikke finne meg».

Slik sendte Herren mang en straffedom over Israel, og særlig i den siste tiden da Jerusalem ble ødelagt. Da ble det ropt og bedt i denne byen så steinene kunne røres. Men himmelen var som av kobber, lukket for all bønn. Nå var det Herrens time til ikke å høre på dem, akkurat som de ikke før ville høre på ham.

Slik handler Herren. En tid rekker han i sin nåde hendene ut og ber synderen komme. En annen tid følger med dom uten barmhjertighet. Da er nådens tid forbi.

Å, måtte vi alle våkne opp og innse at Herren er ennå den samme. Og hans advarsler til alle vantro kristne er like alvorlig ment som til det vantro Israel.

Men like så sikkert som Gud er en forskrekkelig dommer over alle som forkaster ham, er han også uendelig nådig mot alle dem som hører hans røst og kommer til ham.

Se her i teksten vi har foran oss i dag, hvordan han innbyr og venter på det «ulydige og gjenstridige folket». Og husk igjen at Gud er den samme til alle tider. Slik er han også i dag.

Og hva er det han sier her om sin holdning? Jo: Hele dagen rekker jeg mine hender ut. Slik står han også i dette øyeblikk og rekker sine hender ut mot hver éneste en som ønsker å kunne tro og komme til ham. Kristus sier også: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!», «den som kommer til meg, skal jeg aldri støte ut». Dette må da være det samme som at «hele dagen rekker jeg mine hender ut».

Men da sier du: Denne nåden må vel bare være for dem som har den rette syndserkjennelse, og er lydige sjeler. Men jeg er bestandig så ulydig, har ikke en gang en virkelig alvorlig vilje og kjærlighet til det som er godt. Hvordan skal så jeg kunne ta til meg noe av dette?

Legg nå merke til ordlyden her! Han sier ikke: Jeg rakte mine hender ut til et lydig folk med den rette syndserkjennelsen. Men tvert imot dette: «..til et ulydig og gjenstridig folk» (et ulydig folk som tar til motmæle).

Men hvordan skal vi oppfatte dette? Et slikt folk ble jo forkastet av Gud! Ja, hvis du bare fortsetter slik, og alltid blir gjenstridig og tar til motmæle, da er selvsagt du også ulydig. Men Herren, vår Gud, er likevel selv alltid den som han sier.

Spørsmålet var jo om Gud kan være nådig, når du er så ulydig! Hør nå godt etter, og glem aldri dette! Nåden i Guds hjerte er fri og totalt uavhengig av hvor godt eller dårlig du lykkes i din kristendom.

Han kom til Adam på selve syndefallets dag, og lot ham stå og høre evangeliet forkynt for første gang - når Adam var full av ondskap, og i sin bitterhet bare ville skyve hele skylden for fallet over på Gud selv. Likevel lot Gud sitt budskap fullt av nåde komme til ham.

Se på den fortapte sønnens far! Mens denne fortapte sønnen «fremdeles var langt borte», «sprang han imot ham og falt ham om halsen og kysset ham». Slik skildrer altså Kristus selv sitt hjertelag.

Blir du derimot alltid borte fra det himmelske landet, da blir du også for alltid borte fra Guds nåde og frelse. Men vår himmelske Fars hjerte er likevel alltid uforandret. Hans armer er fremdeles rakt ut mot deg - så lenge din nådetid varer, så lenge du ennå blir kalt! «Hele dagen rekker han sine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk».

Men er det kommet så langt at du selv dømmer din ondskap og ulydighet, og gjerne vil kunne tro og være lydig mot Gud. Da kjenner du ennå naturens ulydighet i deg, og ser den viser seg i tanker, ord og gjerninger. Og alt dette tar du med deg fram for Jesu føtter og ber om hans nåde, om forlatelse og hjelp. Da er du i sannhet både søkt og funnet av din himmelske Far. For da er ulydigheten mot evangeliet brutt ned, og du er alt i Faderens fang.

Måtte vi aldri glemme hva denne teksten forkynner oss! At Gud står med sine hender rakt ut mot et ulydig folk. Så vil da også hvert éneste menneske, som selv dømmer sin ulydighet og inderlig ønsker å kunne både tro og lyde ham, bli mottatt av Gud med all hans kjærlighet og glede.

Til toppen

5. desember

De strever med å opprette sin egen rettferdighet.   Rom 10:3.

Dette foregår på så mange forskjellige måter, alt etter det åndelige lys eller mørke det enkelte menneske lever i.

Jødene trodde de var rettferdige bare på sine utvortes gjerninger etter loven, med sine ofringer, bønner, almisser og utvortes rettskaffenhet. Bare de ikke var åpenbare mordere, ekteskapsbrytere og tyver. Og for de fleste mennesker blant oss i dag er dette også tilstrekkelig til at de kan tro de er rettferdige, eller i alle fall godtatt av Gud.

Mens derimot de som har forstått litt om Guds hellighet, nok legger til noe mer; som at en også bør elske Gud, respektere og lese hans ord og helligholde hviledagen. Men de kan fremdeles leve i et godt forhold til de litt mer rettskafne verdens barn.

Har de så ennå litt mer lys, så innser de at en også bør omvende seg fra verdens måte å leve på, og bli et åndelig menneske. At en bør angre og slutte med syndene sine, våke, be, avstå fra kjødets lyster og tro på Jesus. Men alt dette fremdeles bare som lovgjerninger. Mange av disse deltar også i åndelig virksomhet for misjonen, eller i forskjellig humanitær virksomhet.

Men i alt dette er de ennå ikke kommet lenger enn til å streve med å opprette sin egen rettferdighet, - så lenge hjertet ennå har sin frelse, sitt egentlige håp, i dette. Og ennå ikke har dødd fra loven.

«Så avslører altså slike gjerninger alltid bare at en strever med å opprette sin egen rettferdighet?» kunne noen spørre. Nei, slett ikke uten videre. For disse, og langt flere gjerninger, kan også gjerne bli gjort i ekte tro og gudsfrykt. Gjerningene er ikke i seg selv noe bevis på egenrettferdighet.

Men hør nå, og merk deg hva det er som kjennetegner egenrettferdigheten! Det er at slike gjerninger og virksomhet er blitt menneskenes frelsesgrunn, og hjertets innerste trøst. Selv om de samtidig også hjertelig bekjenner troen på Kristus og hans forsoning.

Dypt i hvert menneskes natur sitter en sterk tro på vår egen rettferdighet. Denne kan bare drepes av Guds hellige lov og dom. Så   mennesket lærer å se på sin største og mest oppriktige gudsfrykt og beste gjerninger som «tap og søppel», når det gjelder å bestå for Gud og være rettferdig. Vi må lære å søke nåde og forlatelse selv for våre aller beste gjerninger, fordi de er smittet av synd.

Når dette ikke er skjedd, trøster menneskene seg (bevisst eller ubevisst) bare til sin kristelige virksomhet og gjerninger. I dette har de fortsatt all sin ro og trøst mot synden.

Og da kjennetegner all denne aktive kristeligheten bare et egenrettferdig menneske.

Noe helt annet er det når hjertet har gitt opp alt håp på at det finnes noe godt i oss selv, vår egen kristendom, vår egen kraft. Når hjertet blir dømt og tuktet i alt, og blir en skyldner overfor loven, men har sin éneste trøst i Kristi gjerninger, Kristi lydighet, Kristi lidelser, Kristi bønner. Og det bare er Guds store og uforskyldte nåde som driver til å gjøre alt som er godt, -. Da er gjerningene Åndens frukter, og velbehagelige for Gud.

Dermed er det ikke sagt at disse Guds barn ennå er frie fra all form for egenrettferdighet. For det er de så visst ikke. Men deres egenrettferdighet er nå ikke lenger deres frelsesgrunn, men tvert imot deres fristelse og plage. Og den møter de nå som all annen fristelse og synd; de dømmer og tukter seg selv, og avskyr den.

Men det er ikke en slik rettferdighet som frister og plager dem, det tales om her. Apostelen taler om mennesker som bevisst og alvorlig selv vil bestå framfor Gud. Med den holdningen strever de med å opprette sin egen rettferdighet. Dermed overgir de seg ikke bare til Guds rettferdighet.

Og grunnen til et slikt stadig strev med å opprette sin egen rettferdighet, er dette at en ikke virkelig kjenner dybden av sin egen fordervelse, og heller ikke Guds hellige krav.

En later som om en ikke oppfatter at Herren krever et rent hjerte, og velger i sin fromhet bare å bygge på utvortes gjerninger. Med den holdningen kan en bli ganske god og kristelig i egne øyne.

Og vil du vite hvordan du bare kan fortsette i den trøsten at du selv er kristelig og god? Til det kreves det bare at du er så hyklersk at du ikke bryr deg om hvordan du har det i hjertet ditt. Om det alltid er godt, rent, ydmykt, vennlig og fylt av kjærlighet. Men bare fortsetter og ser på dine egne gjerninger.

Da kan du bli så kristelig som du trenger for å bare ha din trøst i deg selv. Men da er du i all din gudsfrykt og kristelighet blitt en fariseer.

Men har Herren, din Gud, fått åpenbare seg for hjertet ditt så det er blitt om å gjøre for deg at du i alt, også i hjertet, og hvert øyeblikk er hellig og slik som Guds øye krever. Da blir du aldri her på jord fornøyd med deg selv. Nei, da kan du nok ofte få kjenne synden så forferdelig sterkt, så mangfoldig og stygg at du ikke lenger vet hvor du skal vende deg. Men mang en gang fristes til helt å gi opp, - på tross av all den nåde evangeliet forkynner.

Da ser du ingen rettferdighet eller hellighet i deg selv. Men bare en elendig synder som alltid trenger nåde, som alltid trenger Frelseren og hans forsoning, hans forsvar.

Et slikt menneske er en kristen.

Til toppen

6. desember

Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.   Rom 7:15.

Den aller verste ondskapen slangen plantet i vår natur, var innbilningen om at vi skulle kunne frelse og hjelpe oss selv.

Det ordet: «Dere skal bli slik som Gud» sank dypt ned. Det etterlot dype spor i vår natur; all slags selvsikkerhet, og spesielt denne mest skadelige innbilningen om at vi skal selv ha kraft til å stå imot det onde og gjøre det gode.

«Den frie viljen» i denne betydningen er en drøm som all selvsikkerhet så vel som all fortvilelse kommer fra.

Kunne bare den som er vakt overbevises om at han ikke er i stand til å utrette noe, at den frie viljen har vi mistet, at han er solgt under synden. Da ville han snart få sin trøst i Kristus, gi opp sitt eget arbeid med å bli frelst, og kaste seg som død for Jesu føtter, av bare nåde.

Men isteden heter det hele tiden: «Du har ennå ikke forsøkt på rett måte. Ikke anstrengt deg, våket, bedt og kjempet sterkt nok. I morgen må det kunne bli bedre». Slik går den ene dagen etter den andre. Og likevel er det det samme om og om igjen: «Du har ennå ikke forsøkt på rett måte, ikke vært alvorlig nok, ikke redd nok for synden. I morgen skal det bli bedre» o.s.v.

Det stakkars mennesket kan ikke begripe at det er akkurat dette det selv ikke er i stand til. Det står jo ikke i menneskets makt å gå inn for dette alvorlig og oppriktig, være redd for synden, våke, be og kjempe. At det ikke en gang står i vår makt å styre tankene våre. «Vi duger ikke en gang til å tenke ut noe som av oss selv», og slett ikke at vi er aldeles fortapte syndere, at Kristus må gjøre alt, må frelse det som er fortapt.

Paulus sier: «Loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt under synden». Legg merke til: «solgt under synden», som en trell er solgt til en herre. Og han sier videre: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. - for jeg gjør ikke det jeg vil. Men det jeg hater, det gjør jeg». Hvor finner vi her den frie viljen?

Mange har undret seg over hvorfor Luther kjemper så sterkt mot læren om den frie viljen. Men det er det særdeles god grunn til. Om så Kristus dør hundre ganger for oss, og blir forkynt aldri så herlig for oss, så blir alt sammen uten frukt når den ene villfarende løgnen om viljen tilføyes; at vi selv skal være i stand til å gjøre det gode som vi vil.

Når vakte mennesker, som er vekket opp fra søvnen i synden, ikke kjenner sannheten på dette området, så er all forkynnelse om Kristus forgjeves. De kan ikke tro. For når de selv skal kunne gjøre det loven krever, - og ikke gjør det. Så kan de jo ennå ikke ta imot nåden - !

Derfor bør vi prente denne sannheten dypt inn i hjertet vårt: «Jeg gjør ikke det jeg vil. Men det jeg hater, det gjør jeg».

Selv når Kristus ved troen har gjort oss «virkelig fri» - fra syndens og djevelens makt - er vi likevel ikke i stand til å gjøre alt det gode vi gjerne vil. For Kristus beholder makten til dette hos seg selv. Han overlater den ikke til oss så vi skulle kunne forvalte den selv.

Det er akkurat dem som er fridd ut fra Satans makt og satt over i Guds rike, og ved Sønnen er gjort virkelig fri, som klager aller mest og sukker over sin avmakt, når Herren overlater dem til seg selv i fristelsens time.

De gråter, de kjemper, de ber og roper til Gud om hjelp. Men alt synes å være forgjeves. De holder på å fortvile. Hvor er nå den frie viljen? Hvorfor er de ikke gudfryktige og rene? Hvis de selv har kraft til alt dette, hvorfor sukker og jamrer og ber de da på denne måten? De skulle jo vise fra seg all ondskapen, og bare være sterke og glade -! Hvis de gjennom bønn kan seire i alt, hvorfor skal de da fortvile?

Men Davids salmer og alle de helliges sukk forteller oss klart nok at mennesket ikke lenger har noen fri vilje eller evne til å gjøre det gode det vil. Peter hadde nok gjerne villet være så sterk som han lovet Jesus, og også en stund i hagen fikk kraft til å være. Men like etterpå, i yppersteprestens gård, stiller en kvinne ham et spørsmål som gjør at han faller så fryktelig første, andre og tredje gang. Da gråter han bittert. Da fikk han lære at han ikke hadde noen kraft i seg selv.

Paulus ber tre ganger om å bli fri «tornen i kjødet». Men forgjeves. Og nå lærte han denne hemmeligheten: «Når jeg blir skrøpelig, da blir jeg sterk».

Nei, den frie viljen er en drøm fra Paradisets dager. Den har aldri noe menneske hatt etter at Adam misbrukte den. Siden har de hjelpeløse menneskene måtte tigge av Gud hver smule og kraft. Og når de må tigge, så kan de ikke ta det før det blir gitt dem.

Hvis Herren slipper oss, så styrter vi alle i avgrunnen. Slik har menneskene det etter Adams fall.

Til toppen

7. desember

La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!    

                                                                                                         Klag 3:40.

Jeremia taler her i Klag 3 om motgang. Han nevner eksempler som at «noen bøyer en manns rett,....eller gjør en mann urett i hans sak». Og om alt dette sier han: «Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det? Er det ikke fra Den Høyestes munn både de onde og de gode ting utgår?»

Og da tilføyer han: «Hvorfor klager da menneskene som lever? La hver klage over sin egen synd! Og la oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!»

Dette er en særdeles viktig formaning hvis vi virkelig vil bli frelst fra det onde. Herren er en stor og trofast venn, en venn for evigheten. Han vil frelse vår sjel. Frelse oss fra evig fortapelse, ifra helvete. Og da må nok vårt utvortes menneske ofte svekkes i bitre plager, hvis vårt indre skal beholde åndelig liv og helse.

Vær derfor ikke så kjødelig innstilt at du bare ser på menneskene og de ytre omstendighetene når noe ondt rammer deg! Tro fast og sikkert at det ennå lever en Gud blant oss som til og med har telt alle våre hodehår, og at selv ikke det minste ondt kan ramme oss uten at han vil det.

Gå til deg selv og ransak hjertet ditt. Se om det ikke skulle være noe hos deg som Herren nettopp vil peke på gjennom den plagsomme prøvelsen du nå har! Hvis vi ikke er helt blinde skal vi da snart merke hva som er Herrens hensikt med det som møter oss; at det er en eller annen synd eller ulydighet som er grunnen til de prøvelsene vi opplever.

Og da vil vi nok måtte innse og erkjenne at i alle prøvelser som rammer oss, vil vi aldri kunne unnskylde oss. Det har alltid en sammenheng med våre synder.

Hvis du da ikke vil erkjenne den grunnleggende årsaken til prøvelsene; din synd og din ulydighet, og be om å bli fridd ut fra dette. Da får du ingen fred i hjertet, - så sant du er et ekte barn som skal oppdraes for himmelen.

David taler om å tie med sin synd overfor Herren. D.v.s. å ikke ville erkjenne sin synd innfor Guds åsyn, og be om nåde. Han sier: «Så lenge jeg tidde, ble mine ben borttært. Jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Da sa jeg: Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Da forlot du meg min synds misgjerning. Derfor skal alle hellige be til deg den tid du er å finne. Sannelig, selv når mektige vannflommer kommer, skal de ikke nå fram til ham». Her ser vi veien vi må gå for å bli frelst fra det onde.

Får du på ny ro i synden, fordi du ikke vil slutte med bevisst ulydighet eller en synd du bare unnskylder. Da ville det være din største ulykke om du ble fridd ut fra den ytre lidelsen som plager deg. Da venter det deg en langt større lidelse i evigheten.

Uansett hva det er av ondt og nød som måtte ramme oss, vil vi derfor aldri kunne be: «Fri oss fra det onde», uten å tenke på våre synder.

Men dette gjelder Guds ekte barn, som har en gudfryktig ånd i sitt hjerte. Selv om utvortes prøvelser fra først av opptar alle tankene våre når de rammer oss, kommer det nok da ikke til å gå lang tid før øyet vårt vender seg inn mot oss selv. Da vil vi tenke etter og oppdage hva det er Herren vil med dette.

Og da går det som vi allerede har sagt; du får ingen ro, du får ikke et tillitsfullt samfunn med Herren, før du har bekjent dine synder, har anklaget og dømt deg selv, og erkjent du er skyldig i alt. Da sier du: «Jeg har fortjent tusen ganger mer plager enn dette i all evighet, for jeg har syndet. Frels meg, å, frels meg fra min synd!».

Fra det øyeblikk vi ydmyker oss for Herren, bekjenner vår synd og gir ham rett i hans dommer, - fra det øyeblikket får vi tilbake trøsten og den barnlige tilliten til Guds nåde. Og vi får vissheten om at Herren vil høre min bønn. Han skal frelse meg fra alt ondt.

Alt Herren gjør, det gjør han for å hjelpe oss mot den største ondskap som kan møte oss; synden. For å gi oss åndelig helbredelse og evig liv. Og hvilke midler bruker han da? Jo, han handler ofte tvert imot våre ønsker og vilje. Tar ikke bort vår utvortes plage, og ofte heller ikke den i vårt indre. Men lar også mye åndelig ondt plage vår sjel. Oss, som helst vil føle oss sterke og sunne, trøtter og utmatter han i vårt gamle menneske gjennom stadige ydmykelser.

Herren fører sine på underlig vis. Derfor lar han dine plagsomme prøvelser vare ennå en tid, ja, ofte gjennom hele livet ditt. Og lar kanskje ennå nye ting ramme deg.

Dette vil etter hvert bli altfor hardt for deg, ja, fullstendig uutholdelig. Og du vil forarge deg over den måten Herren styrer alt på, -. Hvis du nå ikke stanser opp. Og lar det synke dypt ned i hjertet ditt hva som er Herrens trofaste hensikt og mål med alt sammen; nemlig å rense og fri deg ut fra det aller største onde: Synden! Han vil helliggjøre din sjel og legeme, og oppdra deg for himmelen.

Å, når dette blir klart for et menneske, da kan en nok til og med «rose seg av sin skrøpelighet». Da gleder en seg og takker Gud selv for den største motgangen i livet. Og denne modningen fører etter hvert til at vi verdsetter sorg høyere enn glede, lidelse høyere enn nytelse, fattigdom høyere enn overflod, forakt høyere enn ære og døden høyere enn livet.

Til toppen

8. desember

Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Rom 11:6.

Her har vi ett av de sterkeste kjerneordene i Skriften som kan gi oss kjennskap til hva nåde virkelig er. Og dette er svært nødvendig.

Tusenvis av mennesker bekjenner i tale og sang hele sitt liv at det er bare av nåde i Kristus Jesus vi blir frelst. Men samtidig strever de med hele sin sjel for selv å gjøre seg fortjent til Guds nåde.

Lever de da også i så tykt mørke at de tror det finnes noe godt i dem selv, så håper de også samtidig på alt godt fra Gud -. Men samtidig sier de hele tiden: «av hans nåde». Slik blander de sammen nåde og fortjeneste.

Er de derimot så pass våkne at de ser sin stadige synd og ondskap, så har de aldri virkelig fred i hjertet. De går alltid i et forferdelig mørke, halvt fordømt i sin samvittighet og usikre på om de har Guds nåde. For de innser at de ikke kan være og gjøre alt det Gud krever. Samtidig bekjenner de likevel hele tiden at det er bare av nåde, og ikke av gjerninger, vi blir frelst. Slik blander disse sammen nåde og fortjeneste, og innser ikke at disse to tingene står i klar motsetning til hverandre.

Denne sammenblandingen er svært skadelig og kveler all åndelig kraft. For på den måten får en aldri virkelig fred og visshet om at en har Guds nåde og vennskap. Og da får en heller ikke den kjærlighet, lyst og kraft til det gode, som bare er en følge av den rette trøsten og freden i Gud.

Derfor bør vi studere dette bibelordet riktig grundig, og be om å få et rett syn på nåden. Og hør nå hva det er apostelen sier: «Er det av nåde, da er det ikke av gjerninger». Er det bare av nåde gjennom Kristus vi er rettferdige og rene for Gud, -. Da har det ikke noe som helst å gjøre med vår egen verdighet, ydmykhet, lydighet, kjærlighet, anger, bønn o.s.v.

Det er helt og holdent av nåde. Ja, så fullstendig av nåde at ingen av alle dine synder og fall på noen måte kan forringe det minste av Guds kjærlighet. Så sant det er av nåde, av ren nåde!

For da er det ikke av gjerninger, verken indre eller ytre gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Ellers var nåden ikke det den er; en helt ufortjent gave og overrekkelse. Og da ville jo hele nådebegrepet bli opphevet.

Nei, når det i Guds ord tales om nåde, da menes det en virkelig og ren nåde. Ikke en blanding av nåde og belønning, men en nåde som utelukker all vår fortjeneste.

Er det derimot «av gjerninger», noe vi har fortjent eller er verdige til, at Gud frelser og rettferdiggjør oss, -. Da er det jo ikke «av nåde». Da bør en heller ikke lenger tale om at Gud frelser oss av bare nåde. «Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning». Det vil si at nåde og fortjeneste er så store motsetninger at hvis det er av gjerninger og fortjeneste Gud tar imot oss, da bør vi også erkjenne tjenestens verdi, og ikke fornekte den med å tale om nåde. For det er en dårlig fortjeneste, om det også må legges til noen nåde for å kunne belønne den.

Så skarpt er det apostelen taler her. Han vil ha sagt at en av tingene må det være. Enten av nåde, og da er det ikke snakk om fortjeneste. Nei, slett ingen fortjeneste. Eller også er det som fortjeneste. Men da er det ikke av nåde. Nei, slett ingen nåde. At noen er god mot en som fortjener det, som er verd kjærlighet, - det er da ingen nåde.

Det er ingen virkelig nåde, hvis den ikke er virkelig ufortjent. Det er det apostelen vil ha fram her.

Så gjenstår da spørsmålet om det virkelig er bare av nåde Gud frelser menneskene. Hva har Herren, vår Gud, besluttet i himmelen og åpenbart om dette i sitt ord? Er det bare av nåde Gud vil frelse menneskene? Eller har det noe som helst å gjøre med det vi selv kan fortjene? All min fred i livet og trøst i døden avhenger jo av dette. Og i dette avgjørende og viktige spørsmålet vil jeg nødvendigvis vite hva Herren selv sier.

Ja, hva sier Herren om dette i alle sine profetiske budskap om at han skulle sende sin Sønn? La oss se nærmere på det!

Det aller sterkeste beviset på at Gud vil frelse menneskene bare av nåde, så all vår fortjeneste er utelukket, ligger nok nettopp i den store gjerningen at han sendte sin enbårne Sønn til jorden. At han skulle leve under loven i vårt sted, og bli et offer for våre synder.

Selve den gjerningen, og alt Gud har forkynt nettopp om dette, legger den dypeste grunnvollen i hjertet vårt for troen på en uforskyldt nåde. Tenk at Gud helt fra verden ble til, forkynte at han ville sende sin egen Sønn som vår Frelser (alt på syndefallets dag talte han om kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode). Og siden, gjennom en lang forberedende tidsalder med utallige forbilder og nye løfter, fylte han stadig sitt folk med forventning til Frelseren som var lovet.

Og så, i tidens fylde, kom han som englene hadde sendt bud om, stadfestet med tegn og under, og utgytelse av Den Hellige Ånd. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet Den Enbårne Sønn har fra Faderen, full av nåde og sannhet».

Vi så ham som en lydig tjener, «født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven». Vi hørte ham selv si han var «kommet for å gi sitt liv som en løsepenge for mange». Og vi så ham selv, hellig og uskyldig, lide pinen og døden for oss. Sannelig bevitner dette at han ville frelse menneskene av bare nåde.

Når Herren, vår Gud, har gitt oss sin enbårne Sønn til en løsepenge for oss, som et blodig offer for våre synder, da kan alle regne ut om han fremdeles vil se etter noen verdighet eller fortjeneste hos oss.

«Er rettferdighet å få ved loven (gjennom noen som helst fortjeneste fra vår side), da er Kristus død forgjeves», sier apostelen.

Til toppen

9. desember

Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre! Rom 12:10.

Her tales det spesielt om «broderkjærligheten», kjærligheten mellom nådesøsken i Kristus. Og dette taler apostelen om her på en slik måte at mange av oss sikkert vil kjenne oss dømt.

Grunntekstens ord for «varmhjertet» går nemlig mye dypere enn det ordet som er brukt på norsk. Det er et ord som brukes om en fars og mors inderlige kjærlighet til barna sine, og om den kjærlighet naturlige brødre har til hverandre.

Og nå sier apostelen her at en slik inderlig kjærlighet, og en slik hjertelig medfølelse, bør alle kristne ha til hverandre. Når de etter sitt himmelske barnekår er hverandres brødre og søstre.

Her dømmes den kalde og stive holdningen mange som vil være kristne møter sine brødre i nåden med. Selv om de ikke tenker og taler ondt om dem, så omgås de heller ikke med dem i denne inderlige, varme kjærligheten. De overlater dem til seg selv, som noen som ikke vedkommer dem. Og et slikt forhold er jo vidt forskjellig fra den rette broderkjærlighet.

Er vi virkelig brødre for evigheten, bør vi også kjenne hverandre som brødre og elske hverandre. Ja, ha en inderlig medfølelse for hverandre både i sorg og glede. Og med den omtanke, det hensyn og varme som en god far eller mor viser for sine barn.

Det er dette som ligger i apostelens ord i dette verset. Luther sier. «Det en slik vennlig og broderlig kjærlighet gjør, lider og tåler i forhold til sin neste, det kan du lære av en mors forhold til sitt barn. Det samme har Kristus gjort, og gjør det ennå. Han tåler og vokter oss alltid, - oss som er så urene, ufullkomne, skrøpelige og syndige at det ser ut som om vi slett ikke er kristne. Men hans kjærlighet gjør oss til kristne, uten hensyn til våre skrøpeligheter».

Denne varme og broderlige kjærligheten mellom de kristne har også en dyp og tankevekkende bakgrunn. Først at Herren har befalt det i sitt ord. Dernest at Kristus med sin kjærlighet til oss har gitt oss et så stort og oppmuntrende forbilde på dette.

Men til sist, og i særdeleshet, dette at vi virkelig også er brødre, er nådesøsken. Vi er født av samme Far, og bestemt til å eie samme arv. Slik Kristus derfor også lærte oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen!»

Og her ligger da den dypeste kilden til kjærligheten mellom nådesøsken; at de er vår Fars barn og våre nådesøsken. Først og fremst må vi jo elske dem for Faderens skyld. Når vi jo alltid elsker våre naturlige brødre og søstre med en spesiell kjærlighet, bør vi jo selvsagt elske dem som er våre nådesøsken i det himmelske barnekåret hos Gud!

Måtte så alle kristne være oppmerksomme på dette! At når vi med all rett kaller hverandre brødre og søstre, så må vi også ha en slik kjærlighet i hjertene   våre, og en omsorg for hverandre, som disse ordene taler om. «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!», sier Peter.

Kappes om å hedre hverandre! Her lærer vi at de kristne ikke bare skal elske hverandre hjertelig, og hjelpe hverandre i helt spesielle tilfeller. Men også i det daglige livet og omgang vise hverandre omsorg og ære hverandre. Som apostelen sier: «Kappes om å hedre hverandre!»

Det betyr at alle vil være den første til å vise den andre omsorg og oppmerksomhet. Og da ikke bare i utvortes framtreden, men også i hjertets inderlige omsorg. Som apostelen formaner med disse ordene: «med ydmykt sinn anse de andre høyere enn seg selv».

En utvortes høflighet uten tilsvarende indre hjertelighet, sømmer seg ikke for Guds barn. Har vi derimot først den rette ydmykhet, kjærlighet og omsorg i hjertet, bør vi også - etter denne teksten - vise det mot hverandre i vårt daglige liv. De kristne skal ikke være taktløse og uhøflige, men i all sin ferd oppføre seg ydmykt, vennlig og hjelpsomt, slik vi lærer det her.

Vi husker hvordan Kristus selv innskjerpet dette overfor sine disipler ved fotvaskingen. Han viste hvordan alle skal være den minste, og tjene de andre. Også i dette viste han seg som vårt sterke forbilde.

Luther sier: «Kristi kjærlighet og vennlighet mot oss fører også det med seg at den ene setter den andre høyt for Kristi skyld, som er i oss. Og det sømmer seg ikke at jeg ser ned på en annen på grunn av hans skrøpelighet. For jeg må i stedet tenke: «Min Herre bor i dette skrøpelige karet, og ærer det med sitt nærvær.

Når så Kristus anser min bror verdig, og er så nådig og god mot ham at han får ha like så stor del i alle Guds gaver som jeg. Da må jo jeg bøye meg for ham, og ære ham som min Herres levende tempel og bolig. Hva betyr det vel for meg hvordan selve boligen ser ut, når Herren tross alt selv bor i den? Når den ikke er for skrøpelig for ham å bo i, hvorfor skulle så jeg, som bare er en fattigslig tjener, ikke også ære ham?»

Ja, dette er virkelig en «hälsosam» lærdom. Måtte så Gud gi oss nåde til også å leve slik!

Til toppen

10. desember

Så sant Guds Ånd bor i dere.   Rom 8:9.

Her har vi et særdeles viktig vilkår: «så sant Guds Ånd bor i dere». Dette er et spørsmål som må vekke oss alle til å prøve oss selv. Men her er det også åpenbart en usigelig stor nåde. Tenk! Guds Ånd bor i mennesker som ennå lever her på jorden!

Tror du dette? Hvor finnes det menneske som kan fatte eller beskrive hvor store nåde, ære og herlighet det virkelig er når Guds Hellige Ånd har tatt bolig i oss? Ja, hvem kan egentlig fullkomment tro at dette er virkelighet?

Trodde vi dette rett, ville vi vel knapt kunne leve for bare glede, fryd og undring. Men dette er jo altså en guddommelig sannhet som gjelder alle dem som åndelig sett er blitt nye mennesker.

Med Guds Ånd mener mange ikke noe annet enn Guds kraft og virkning i sjelen. Eller et sinn som samstemmer med Gud, egentlig det nye mennesket Gud har skapt i oss. Og dette er også det ordet «ånd» betyr mange steder i Skriften.

Men når apostelen her sier: «så sant Guds Ånd bor i dere», tenker han på det dype og salige forholdet at selve den sanne, levende Gud bor og virker i de troende. Med Guds Ånd taler han her om den personlige Ånden, den tredje personen som er side- og likestilt med Faderen og Sønnen i all guddommelig fullkommenhet.

Allerede i neste vers (11) sier apostelen: «Dersom Kristus er i dere». Og i v.26 sier han at Ånden er vår forbeder og hjelper. Som alt sammen helt åpenbart handler om hvordan Gud selv bor i de troende.

At «Guds Ånd» ikke bare er en Guds kraft eller virkning i menneskene, men en person i Guds treenighet, det viser tydelig Kristi egne ord når han befalte at vi skulle døpes «i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Og Peters ord når han kortfattet oppsummerer den treenige Guds verk for å føre oss frelst fram til himmelen: «Utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og renselse i Jesu Kristi blod». Og til sist Paulus’ ord i hans avskjedshilsen, som kan kalles «den nytestamentlige velsignelse»: «Herren Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle! Amen».

Slik ser vi hvordan Skriften sidestiller Den Hellige Ånd med Faderen og Sønnen, som én person i den evige, guddommelige treenighet. Vi ser også hvor klart Kristus taler om Den Hellige Ånd som en person, og ikke en kraft, når han sier : «Jeg vil be Faderen , og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal bli hos dere til evig tid, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, siden den verken ser ham eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere».

«Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Han skal veilede dere til hele sannheten. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere».

Disse ordene lærer oss hva som er Talsmannens egentlige oppgave på jorden; nemlig å gjøre Kristi verk og ord levende i menneskenes hjerter. Han skal vitne om Kristus og opprette hans rike, opplyse, kalle, samle, lede, helliggjøre og bevare menneskene i dette Kristi rike.

Faderen har gitt dem til Sønnen. Sønnen har gjenløst dem. Og Den Hellige Ånd skal samle, helliggjøre og veilede dem i sannheten. Alle mennesker er døde i sine overtredelser og synder, -. Inntil «Livets Ånd» åpner hjertene deres så de kan bli ett med Kristus som er gitt oss som vårt evige liv, forener dem med ham, og skaper et helt nytt menneske i deres indre.

Apostelen sier nå altså her at denne Ånden bor i Guds barn. Det samme sier han også et annet sted: «Dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: «Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem». Å, for en stor og ubegripelig herlighet!

En kunne fristes til å spørre: Hvordan kan Den Uendelige bo i hjertene hos sine barn? Gud er jo dessuten tilstede over alt! Hva betyr da disse ordene ; at Gud vil bo og vandre blant sine troende?

Her kan vi med all grunn svare: Disse ordene skildrer det inderlige samfunnet mellom Gud og det gjenfødte menneske. Gud blir alltid i dem med sin nådes gjerning og sitt fortrolige samfunn. Kristus sier: «Jeg vil gå inn til ham og holde nattverd med ham og han med meg».

Men et annet svar lyder slik: Den hemmeligheten er stor. Den går langt ut over vår forstand. Bare evighetens lys skal en gang åpenbare dette fullt ut. Likevel er dette en sannhet, og en dyp og herlig sannhet. Guds Ånd bor, lever og virker i de troendes hjerter.

Dette er en hemmelighet og et underlig forhold. Det er vår erfaring gjennom fristelsens stormer og gode og onde tider i livet, som gjør så mangfoldige utslag i vårt utvortes mennesker. Men i sjelens dyp finnes det likevel et sinn som alltid er hellig. Det er alltid det samme. Det sørger over det som er ondt og syndig, men fryder seg over alt som er godt og hellig.

Det sinnet er alltid det samme så lenge hjertet ikke helt er «falt ut av nåden» og har mistet Kristus. Og dette er ikke noe annet enn virksomheten til den høye gjesten som bor i hjertet vårt. For uten Guds Ånd kan ikke noe som helst hellig røre seg i oss.

Til toppen

11. desember

Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle. Rom 8:32.

Hvert éneste hjerte skulle sannelig bli brennende av glede og kjærlighet, bare vi kunne få åndelige øyne og sinn til å fatte det vi leser i disse ordene. For her har vi et så stort bevis på Guds enestående kjærlighet og barmhjertighet, at det går langt ut over all menneskelig tenkning.

Og dette aller sterkeste beviset på Guds kjærlighet, sier altså apostelen, har vi i dette at Gud for vår skyld ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle. Dette er da også Skriftens store hovedbudskap, og det vi aller mest trenger både til liv og helliggjørelse. Men samtidig det vi har det aller største problem med å beholde i hjertene våre. Det er det vantroen, fornuften, følelsene, synden og djevelen aller mest tåkelegger for oss. Derfor vil vi nå studere litt nærmere hva som ligger i dette budskapet.

Apostelen sier altså at selve gaven er at Gud har gitt oss sin egen Sønn. Med disse ordene: «sin egen», understreker apostelen at Kristus er Guds sønn i egentlig mening. Altså av naturen Guds Sønn. I motsetning til dem som er Guds sønner av nåde, ved Åndens gjenfødelse.

Og det er bare i denne betydningen av at Gud har gitt oss sin egen Sønn, i ordets egentlige mening, at gaven er et bevis på Guds uendelige kjærlighet. Hadde Gud gitt oss en engel eller et høyt benådet menneske, hadde dette ikke vært noe bevis på at han også ville «gi oss alle ting med ham».

Her står vi altså overfor en gave som er større enn alt mulig annet. For apostelen trekker denne overbevisende slutningen: «Hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?»

Lovet være Herren! hans ord er sannferdig og klart: Kristus er Guds sanne og evige Sønn, han som løftene taler om helt fra verden ble til. Men hvor er det menneske på jord som fullkomment kan tro noe så stort? Kunne vi riktig tro dette, at Gud virkelig har gitt oss sin egen, evige Sønn for oss, da ville vi vel leve som i en drøm av bare salig undring, glede og kjærlighet.

Eller kan du tro dette, og likevel tvile et øyeblikk på at Guds hjerte er fullt av barmhjertig kjærlighet og omsorg for alt som heter menneske? Kan du tro at Gud gav sin éneste Sønn for å bli vår bror og vår Frelser, ja, vårt offerlam? Og likevel samtidig tvile på at Guds nåde og kjærlighet strekker til i alle ting? Kan du tvile på at han vil gi oss alle ting med Sønnen?

Og dette beviset på kjærlighet vil bli ennå større for oss hvis vi virkelig får   åpenbart hva som ligger i disse ordene: «ikke sparte.., men gav..» Dette sier oss noe om måten og hensikten med at Gud sendte sin Sønn til verden.

Når apostelen sier at Gud «ikke sparte» sin egen Sønn, ligger det i dette at det var et offer for Gud. Det var noe som kostet for Guds faderlige kjærlighet til Sønnen, å sende ham for å lide og dø. Faderen har liksom måtte overmanne sitt eget hjerte, sin kjærlighet til Den Enbårne. Og akkurat dermed gitt oss det sterkeste beviset på sin inderlige barmhjertighet overfor menneskene.

Så sa da også Gud til Abraham, da han skulle ofre sin sønn: «Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte din enbårne sønn for min skyld». Med disse ordene til Abraham viser Gud at det er dette som også var hans sterkeste bevis på den største kjærlighet han kunne vise oss; at det ikke var for dyrebart offer for ham å gi sin Sønn som et offer for oss. Og selvsagt spesielt fordi han gav sin Sønn som et offer til den mest pinefulle lidelse og mest angstfulle død.

Dette vitner alle profetenes vitnesbyrd om. Det samme sa han også selv den natten han gikk til sin lidelse: «Mitt blod blir utgytt for dere til syndenes forlatelse». Slik vitner også den store skaren av evangelister: «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss». «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, da han ble en forbannelse for oss», «..for at han av Guds nåde skulle smake døden for alle». Slik synger også de frelste skarene med høy røst framfor Lammets trone: «Du ble slaktet og kjøpte oss til Gud med ditt blod».

Å, når dette blir levende og sant for hjertene våre, da blir vi straks fylt av Guds nådes Ånd. Nå har vi ikke lenger selv ord som virkelig kan opphøye og lovprise denne Guds kjærlighet; at han for vår skyld ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle.

For oss alle. Her har vi det tredje punktet i teksten vår, som åpenbarer Guds kjærlighet i det at han gav sin Sønn for oss. Og han gav ham for oss alle! Akkurat dette gir oss to særdeles viktige lærdommer om Guds kjærlighet.

Den første er det som ligger i selve uttrykket; at hver éneste en er forsonet med Gud i Kristi død. Ingen er utelatt. Alle er gjenløst med hans blod fra alle sine synder, fra døden og djevelens vold. Og kan, får og bør ta imot denne nåden, og bli frelst.

Den andre lærdommen er dette: Kristus ble gitt for alle. Og dermed også for de aller verste synderne. Da må også følgen av dette være at Guds nåde og kjærlighet må være totalt uavhengig av vår verdighet. Og da også uavhengig av gode og dårligere tider i våre liv. Den må altså være en fullstendig uforanderlig kjærlighet!

La oss fordype oss i dette, ofte og grundig!

Til toppen

12. desember

Hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?   Rom 8:32.

Dette er den mest selvsagte slutning av det som står foran i dette verset (gårsdagens andaktstekst). Når Gud har gitt oss den aller største gaven, vil han ikke nekte å gi oss de mindre gavene.

Hans egen Sønn er ganske visst den aller største gaven som noen gang kunne bli gitt. Men da vil selvsagt heller ikke Gud nekte å gi noe som helst som er godt og nyttig til dem han ville gi denne store gaven. Han vil virkelig gi oss alle ting med ham.

Disse ordene: med ham, sier oss at vi får alle ting for Kristi skyld, og som en følge av at han er gitt for oss. På samme måte som en brud får del i alt det brudgommen eier.

Allerede her i livet har Faderen gitt oss de aller største gaver i og med Sønnen: En evig nåde og forlatelse for alle våre synder, frihet fra lovpakten og all lovens forbannelse, en evig rettferdighet overfor Gud, Den Hellige Ånd i hjertet, de hellige englenes hjelp og beskyttelse, bønnhørelse og hjelp i all nød. Og til sist seier over døden og arvedel i den himmelske herlighet.

Var kanskje dette for mye å vente? Tvert imot, sier apostelen, «Når Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han da kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» I dette «hvordan skulle han da..» kommer det helt sikre, ja, den absolutt nødvendige konsekvens i denne avslutningen, fram: At Gud da også være innstilt på å gi oss alle ting med ham.

Denne herlige og fast forankrede trøstens grunnvoll bør vi nå ta til oss og benytte hver gang vi trenger Guds nåde og hjelp. Du er kanskje sterkt nedtrykt på grunn av synd. Du faller og synder titt i tanker og ord. Og du tenker Gud snart må være trøtt av deg, så han gir deg opp og overlater deg til ditt hjertes ondskap. Men ennå søker du hen til nådestolen og ber om forlatelse og hjelp.

Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg det, - han som ikke sparte sin egen Sønn for å kunne gi oss en evig nåde? Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg en evig tilgivelse, så han aldri tilregner deg noen synd? Han vil jo det skal være klart at han vil bære deg, slik som du er, alle dette livets dager på sin evige nådes armer. Og han vil forsvare deg.

Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg slik en nåde, - han som ikke sparte sin egen Sønn, - men gav ham for oss den gang vi lå sunket ned i all slags synd, var hans fiender, og foraktet Gud! Skulle han da nå begynne å bare se på dine synder?

Kanskje du blir redd når du ser din vantro og hvor hardt hjertet ditt er. Så du ikke kan tro og fryde deg over alt dette, over Guds kjærlighet og Sønnens fullbrakte verk. Du sukker: Å, om jeg bare hadde mer tro og liv i hjertet mitt! Ja, hvorfor skulle Gud ikke gi deg det, - når han har gitt deg sin egen Sønn? «Hvor mye mer skal da vår himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham!»

Sukker du kanskje over at du ikke kan be så flittig og alvorlig som du burde. Du er altfor kald og likegyldig. Og du ønsker at Gud vil hjelpe deg i dette også. Hvorfor skulle ikke Gud også gi deg nåde til dette, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for deg?

Ber du så også om at du må bli ennå mer fattig i ånden, må få kjenne ennå sterkere din egen avmakt og usselhet -. Skulle han da ikke også gi deg denne følbare rikdommen på åndelige gaver? Jo, da hører han også denne siste bønnen din, og lar deg mer og mer kjenne din fattigdom og store usselhet. Men gir deg likevel så mye nåde til tro og bønn, og hva du så mer behøver, at du ikke skal bukke under, ikke behøver gi opp, men virkelig skal nå fram til det evige liv.

Blir du så til sist redd for hele din tilstand, redd for at du med alt du har opplevd, har hørt og kan om den åndelige verden, samtidig ubevisst kan være blitt bedratt og går evig fortapt. Du roper derfor som David: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!». Hvorledes skulle han kunne annet enn høre en slik bønn, og sørge for at du ikke blir liggende i en slik falsk tilstand, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for deg den gang du ennå var hans fiende? Skulle han da ikke også høre din bønn, når du i nød roper til ham og bare ber om nåde til å bli oppriktig og lydig mot ham?

Eller du kjenner og ser forferdelige fristelser stormer mot deg. Og du fatter ikke hvordan du skal komme gjennom dette på rett måte. Men du sukker og ber at Gud må sende deg hjelp. Eller du tynges av legemlige bekymringer, av fattigdom eller sykdom. Eller av baksnakkelse og mistenkeliggjørelse fra andre mennesker. Og du vet ikke om noen som helst hjelp på denne jord, men du vender deg til din Far i himmelen. Hvordan skulle han da kunne annet enn høre deg, og gi deg all den nåde og hjelp du trenger, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle?

Kort sagt: Når hjertet mitt angripes og anfektes utenfra og innenfra, og jeg kjenner meg kastet omkring som i en virvelstorm av all slags tvil. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om min egen tilstand, eller hva Gud tenker om meg når min samvittighet fordømmer meg for min synd og vantro. Å, for en usigelig trøst og hvile det da er, hvis jeg da kan se opp til ham som for vår skyld ikke sparte sin egen Sønn. Og som fra verden ble til for hans skyld har bønnhørt og hjulpet alle som har påkalt ham!

Og til sist, når min time er kommet at jeg også skal dø, og kanskje evighetens mørke omgir meg. Hjertet mitt uroes kanskje av forskrekkelige tanker både om livet som ligger bak meg, og om det som nå står foran meg. Å, for en trøst om noen da kan rope inn i øret mitt: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn hjelpe deg akkurat nå?

Hvordan skulle han kunne annet enn også i døden være en like trofast venn og hjelper som han har vært det for oss i livet? Skulle han ikke, når prøvelsens tid her er forbi, da nettopp åpenbare hele fylden av sin nåde, og i den mest gudgitte og fullkomne mening gi oss alle ting med Sønnen?

Til toppen

13. desember

Bare se til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig. Fil 1:27.

La oss samle liksom i ett bilde alt det herlige som er gitt oss i evangeliet. Da ser du hvor høyt og hellig vårt kall egentlig er.

Vi er Guds barn og arvinger til den evige herligheten. Vi er Kristi brødre og medarvinger, de helliges medborgere og hører til Guds husfolk, et kongelig presteskap, Den Hellige Ånds levende tempel. Ja, vi er hellige alt her på jord.

Og alt dette er hvert éneste skrøpelige menneske som lever i troen, forenet med sin Frelser. Og uansett hvor usannsynlig det ser ut for oss, er det likevel sant, fordi Gud selv har sagt og gjort det.

Og det hviler på så fast grunn, at alle stormer av synd og anfektelse som farer over oss ikke kan rikke det, så lenge vi blir i Kristus og ved troen står under hans beskyttelse. Fordi Herren selv altså har sagt og gjort det.

Nå har vi kastet et lite blikk på vårt høye kall i Kristus. Da ser vi også alvoret og betydningen av den formaningen apostelen legger inn over oss her; at vi skal leve et liv som er Kristi evangelium verdig. Ser en så livet sitt i lys av dette ordet, kan en fortviles i forskrekkelse over måten en lever på, selv om det kanskje er langt bedre enn de fleste.

Det er ikke like godt om det samme livet leves av en kristen som av et verdens menneske. På samme måte som det ikke går an for en konges sønn å oppføre seg på samme måte som gatebarn, så passer det seg heller ikke for Guds barn å leve på samme måte som verdens barn. Gud hjelpe oss å tenke nøyere over - og huske - dette!

Tenk hvis du er så lykkelig at du er blitt utvalgt av verden og er en Jesu venn og disippel. Du ser hvordan verden bare lever i ondskap. At de er åndelig døde og forblindet av den ånden som er virksom i vantroens barn. Blant disse levde vi også alle før i vårt kjøds begjær, men er nå fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike og har fått del i de helliges arv i lyset.

Nå fryder du deg i Guds vennskap og samfunn. Du lever under en evig nåde, ja, en evig rettferdighet skjuler alle dine fall og mangler. Du har Den Hellige Ånd i hjertet, og en sikker visshet om din arv i den himmelske herligheten.

Burde ikke da hele ditt liv være helliget Herren? Så du aldri mer ser på deg selv som din egen. Men som kalt til alltid å leve for din Herre, og leve annerledes enn andre mennesker. Ja, hele livet ditt skulle være en stadig vandring i Ånden. Så du på den måten kunne ære Guds og din Frelsers lære på alle områder.

Det er sant at Adams fall har så stor makt i hele vår natur. Og det gjør at du nok alltid vil få mye nød over alle dine fall og mangler, og bare må sukke som Paulus: «Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg». Likevel vil du alltid måtte leve i helliggjørelsens ånd og gi akt på ditt kall som Jesu venn og disippel, for å leve et liv som er Kristi evangelium verdig.

Vår store lærer, Luther, skriver: «Med dette vil apostelen si: Nå har dere fått Guds ord og nåde, og er blitt så frelst og lykkelige mennesker at dere i Kristus har alt dere trenger. Kom i hu dette, og tenk da på at dere er kalt til noe helt annet og større enn andre mennesker! Lev så livet slik at alle kan se at dere har noe stort som mål, ja, har alt fått det. Så dere med selve livet også kan ære og opphøye den Herren som har gitt dere en slik skatt.

Og pass på at dere ikke gir noen grunn til å spotte denne skatten og forakte hans ord. Men at dere med dette tvert imot innbyr og oppmuntrer alle, så de av deres liv og gode gjerninger fristes til selv å tro på Kristus og prise ham.

Her må vi huske at gjennom hver synd som Guds folk gjør, pådrar vi oss ikke bare Guds vrede over vår ulydighet. For det som gjør synden ennå større, er at også Guds ord og navn dermed blir forkastet, og blir til anstøt for andre. Paulus sier: «På grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene». Så langt Luther.

Derfor må en kristen leve slik at han ikke skader Guds og Kristi navn og ære. Så ikke Guds navn forkastes og får skylden for at han gjør det som er galt. Og derfor må alle kristne ta seg i vare, så de ikke med livet sitt blir til forargelse. Guds navn og ære må være så dyrebart for oss at vi ikke kan tenke oss å føre noen slags vanære over det. Ja, så dyrebart at vi heller lar all egen ære og gods fare, enn at det skulle skje.

Her må vi nå, hver og en, ransake våre liv, og se hvor opptatt vi er av ikke å forårsake noen negativ holdning til evangeliet. Stemmer gjerningene våre og livet vårt med det Gud har talt til oss i sine bud? Blir det til ære for hans herlige navn og evangeliet? Ja, her må hver og en som leser dette stoppe opp og prøve seg selv.

Kristne lekmenn og prester må aldri glemme at alle mennesker vokter på hvert steg de tar. Hva verdens barn gjør, betyr lite, og kan ikke skade Herrens ære. For de står ikke i noe nært samfunn med ham, men handler bare ut fra sitt eget behov.

Det derimot kristne gjør, blir alltid skrevet på evangeliets regning. Måtte vi da også alltid passe på så vi ikke må skade Herrens ære, men isteden lever et liv som det sømmer seg for en kristens høye kall!

Til toppen

14. desember

Hør, så skal deres sjel leve! Jes 55:3.

Legg merke til hvordan profeten her stadfester hele Skriftens store hovedlære; at det er gjennom troen vi blir rettferdiggjort for Gud!

Paulus sier: «Troen kommer av forkynnelsen», og Kristus: «Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere». Dere har ikke foretatt dere mer enn å høre det jeg har talt til dere. Mine ord har så født troen i hjertene deres. Og så er dere alt rene. Dette er det altså Kristus selv som sier, han som skal dømme på den siste dag.

Når da Skriften knytter hele vår frelse opp bare til dette korte ordet troen, vil vi samle all vår oppmerksomhet om akkurat dette: Hvordan kommer vi til troen? Og hva er troen?

Hvert éneste vakt menneske som søker å bli frelst, møter til sist dette punktet som det store problemet. Og hele hans frelse avhenger jo av det svaret han får på dette spørsmålet.

Men hør da hva Herrens Ånd sier om dette: «Hør, så skal deres sjel leve!» Bare: Hør! Troen kommer av å høre. Troen kommer ikke av seg selv. Det er alle vakte menneskers store feil, at de bare tenker og tenker, og bare fortsetter å tenke. Men hører ikke hva Gud sier.

Troen skapes ikke på denne måten. Heller ikke av bare å ønske og vente på Den Hellige Ånd. Og heller ikke ved å arbeide på sitt eget hjerte for å få det til å tro.

Nei, Kristus sier altså: «på grunn av det ord jeg har talt til dere». Stans nå opp og hør hva det er Gud sier! Ta Gud på ordet, og stol på at han ikke lyver! Det må se så ille ut som det vil med din gudsfrykt eller din mislykte omvendelse, og uansett hvor lite du føler i hjertet ditt. Kan du bare ta Gud på ordet, og med hjertets tro klynge deg til hans vitnesbyrd om Kristus. Så har du også straks hele Frelseren og alt hans fullbrakte verk for deg.

Legg merke til hvor herlig apostelen Paulus taler om dette i Rom 10: «Den rettferdighet som er av troen taler på denne måten: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. For hva sier Skriften? Ordet er ganske nær deg, i din munn og i ditt hjerte, det er troens ord som vi forkynner».

Hør på denne lærdommen! Se ikke hit eller dit etter Kristus, sier apostelen. Speid ikke rundt omkring i verdensrommet, i det tåkete, uendelig fjerne. Hva sier Skriften? Ordet er ganske nær deg. Hør! Du har Ordet - Ordet som skaper troen! Ja, men Kristus - ? Men hører du ikke? Du har jo Ordet! Ta Ordet til deg, så har du Kristus.

Du synes Kristus virker så langt borte, som om han skulle være i himmelen eller i dypet. Du vet ikke hvor han er, eller hvordan og når han skal bli din. Du strekker deg etter ham i noe ubestemt fjernt. Men det behøver du ikke, sier apostelen. For Ordet er ganske nær deg, nemlig det ordet som skaper troen.

Lar du Ordet få innta deg, da lar du Kristus få innta deg. For i samme øyeblikk ordet om Kristus får slippe til i hjertet ditt, har du også Kristus med hele hans fullbrakte verk, ja, med alt Ordet inneholder.

Det er på denne måten troen frelser. Gud gir deg et ord. Du tar Ordet til deg. Og straks har du det Ordet inneholder og lover.

Det var dette Kristus alltid ville lære oss da han gikk omkring og hjalp alle bare med ord. Han sa et ord. De trodde ordet. Og straks skjedde det. Spesielt lærerikt er eksemplet med den kongelige tjenestemannen, i Joh 4. Sønnen hans ligger for døden. Da går han bort til Jesus og ber ham komme og helbrede sønnen hans. Men Jesus begynner med å refse vantroen. Han sier: «Hvis dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro». Mannen gjentar likevel sin forbønn. Går Jesus da med ham? Nei, han gir ham et ord: Han sier: «Gå hjem! Din sønn lever!» «Og mannen trodde ordet som Jesus sa til ham, og gikk av sted».

Men mannen var så langt fra hjemmet sitt at først andre dagen møtte han tjenerne som var sendt avsted for å fortelle ham at «din sønn lever!» Og da han fikk vite når det hadde skjedd at det var blitt bedre med ham, forstod han at «det var i samme time som Jesus sa til ham: «Gå hjem! Din sønn lever!» Altså akkurat når han i tro tok Ordet til seg.

Legg merke til her hva det vil si å «vandre i tro»! Mannen fikk ikke se noe. Han fikk ikke oppleve at Kristus gikk med ham, som han hadde bedt ham om. Han fikk heller ikke noe legemiddel han kunne bære med seg og se på. Han fikk absolutt ingen ting som kunne sees eller kjennes. Han fikk bare et ord. Og bare med Ordet gikk han helt til neste dag. Hele den lange natten måtte han altså bare nøye seg med ordet. Så fikk han stadfestelsen gjennom tjenerne.*

Av dette skal vi også lære å nøye oss med ett éneste ord fra denne Herren, og vandre i tro til Ordet, uten å se noe av det gå i oppfyllelse.

Det er umåtelig viktig å prente dette dypt inn i hjertet vårt. For det er helt ubegripelig hvor langvarige og pinefulle kvaler det koster mang en sjel å bli løst fra sine følelser, og fatte denne hemmeligheten; at vi må begynne med bare å høre og ta til oss et ord fra Kristus. Og sette vår lit til det.

Stadig vil vi føle noe i vårt eget hjerte, og kjenne en spesiell overnaturlig opplevelse av Åndens liv, før vi kan tro. Men ikke noe av dette vil skje før vi har latt Ordet få slippe til i hjertet vårt.

* Alt sammen også et herlig bilde på vår vandring hele vår lange og mørke «livs-natt». Der vi også bare må vandre i tro til Ordet, - inntil natten er over, og Jesus selv kommer og møter oss - med stadfestelsen på alt Guds ord -!

                                                      (Oversetterens tilføyelse).

Til toppen

15. desember

La oss nå ikke lenger dømme hverandre, men la heller dette være vår dom; at ingen må legge noen anstøtsstein eller felle for sin bror. Rom 14:13.

Her taler apostelen i en kjærlig, men inntrengende tone, og tar seg selv med i denne formaningen: «La oss nå ikke lenger dømme hverandre».

Denne formaningen vekker oss opp, og viser oss at vår trang til både å dømme og såre brødre må være større og mer forferdelig enn vi vanligvis tror.

At vår trang i den retning er svært stor, merker vi snart hvis vi ser på oss selv. Vi ser hvor forte vi er til å dømme våre brødre i alle mulige anledninger. Denne trangen sitter fast i oss alle, men har spesielt makt i selvsikre mennesker som ennå ikke er knust av Guds dom over deres innvortes menneske. Derfor er de ikke tuktet av sin egen elendighet, og heller ikke gjennomtrengt av Guds nåde.

Men kjenner vi ikke alle denne trangen i oss selv? En bror har kanskje ikke samme måte å uttrykke seg på som vi selv bruker eller er vant med. Så stiller vi straks spørsmål ved om han i det hele tatt har liv i Gud. Selv om han ikke har sagt noe som vitner om vantro eller falskhet i ånden.

Det kan være at han har en annen mening enn oss i et spørsmål som ikke har noe med selve livet og frelsen å gjøre. En annen måte å være på, kle seg på, noe annet han eter og drikker. Eller vi har rett og slett en mistanke om at han ikke er oppriktig og alvorlig nok.

Og ennå mer markert hvis vi oppdager en virkelig synd eller svakhet hos ham. Da tror vi at vi også har all mulig rett til å dømme ham, uten først å ha talt med ham om dette, om det er en helt bevisst synd som han selv bare forsvarer og unnskylder, eller tvert imot virkelig angrer og kjemper imot?

Luther sier: «Vi er noen dåraktige hellige. Selv om vi hver éneste dag bærer synden i oss, og hele vårt liv alltid trenger forlatelse, vil vi likevel at enhver bror alltid skal være fullstendig feilfri».

Og har så en bror i tillegg begått en feil mot oss, eller sagt et eller annet fornærmende ord eller liknende som rammer oss, da har vi straks øyne som ørnen. Da våker vi over og ser hver éneste feil hos ham. Slik er menneskets hjerte! Og her er den egentlige kilden til all dømmesyken og det ukjærlige sinnet i oss.

Det er hjertet, det er vår natur med all dens ondskap, selviskhet og egenkjærlighet alt dette kommer fra. Og som gjør at selv Guds barn ofte forblindes så de bare tror de drives av en hellig nidkjærhet, når de dømmer og skyver fra seg en bror. På tross av at de jo handler tvert imot den formaningen vi har foran oss i dag, og mot det store kjærlighetsbudet. For når de dømmer gjør de jo slett ikke sin neste noe godt, men alltid bare ondt.

Denne selve vår store trang til å dømme har nok uten tvil vært en vesentlig grunn til at Paulus skriver så mye om dette.

Men det kan også ha vært ennå en grunn til at Paulus skriver dette; nemlig at dette dømmende vesen er et mye større onde enn vi vanligvis tror. I våre øyne er det som regel helt greit, om ikke rett og slett både godt og rettferdig, at vi dømmer en bror. Men så er det altså tvert imot både en særdeles ond og skadelig synd.

Ikke nok med at den som dømmer dermed forakter Guds enerådende rett til å herske over sine tjenere, og dermed griper inn i en rett som bare tilhører Herren. Men han forårsaker samtidig mye ondt for sine medmennesker. Hvor mye bitterhet, mistenkeliggjørelse, strid og splittelser har ikke oppstått bare på grunn av at noen urettmessig har dømt andre!

En ydmyk og fortrolig formaning legger grunnlag for å rette opp det som er galt. Mens all urettmessig dømming over hjertets indre holdninger og skjulte hensikter derimot bare er egnet til å vekke bitterhet og ondskap, splittelse mellom brødre og strid. Kort sagt er dette å dømme på alle måter et avskyelig onde. Og dette må vel ha vært en grunn til at Paulus så inntrengende advarer, og avslutter slik: «Derfor, la oss nå ikke lenger dømme hverandre!»

Men la heller dette være vår dom; at ingen må legge noen anstøtsstein eller felle for sin bror. Her bruker apostelen ordet dom eller dømme i en særskilt betydning. Ovenfor har vi tatt for oss den første delen av dette bibelstedet, hvor ordet taler om selve den utillatelige trangen etter å dømme andre brødres samvittighet og indre tilstand.

Her anvendes derimot ordet dømme i en annen betydning; om å avsi en fast dom over meg selv; om at jeg aldri skal legge noen anstøtsstein eller felle for en bror.

Denne måten å tale på, hvor samme ord anvendes i to forskjellige betydninger, brukes for kvikt å henspeile på noe som er omtalt foran, kort å antyde motsetninger, og skille det ene forholdet fra det andre.

Her vil da apostelen si: Istedenfor å bruke tankene deres til ukjærlig dom over andre, så bruk dem nå heller i kjærlighetens tjeneste. La heller dette være vår dom; at dere bestemmer dere for at dere aldri vil legge noen anstøtsstein for brødrene.

Ordene som er brukt i grunnteksten for å «legge noen anstøtsstein» og «legge en felle» har samme betydning: «støte fra seg og legge til rette for fall», «såre svake samvittigheter», «forvirre og uroe brødre».

Dette kan nemlig lett skje når sterkere brødre bruker sin frihet på feil måte. Svakere sjeler kan da enten uroes og blir usikre i den rette oppfattelsen av evangeliet. Eller de forledes til å gå inn på et levesett som kan være rett nok for den sterke, men som de ennå ikke har full frihet for i sin samvittighet. Og som dermed vil gi dem store problemer og anfektelser.

Dette er jo noe de kristne ikke burde være årsak til, men heller ha den faste holdning å aldri ville legge noen anstøtsstein for en bror.

 

 

16. desember

 

I ham (Ordet) var liv.   Joh 1:4.

 

Når det gjelder betydningen av disse ordene, er det nok sant, det skarpsindige bibeltolkere har sagt; at «livet» her må tas i sin aller mest vidtrekkende betydning. Og altså oppfattes som alt det livet som er gått ut, og fremdeles stadig går ut, fra det skapende Ordet. Noe som også helt klart framgår av grunnteksten, hvor det ikke står livet, men liv. Og vi vet jo at når Gud skapte alt liv på jorden, så var det ved Ordet alt dette livet ble skapt.

 

Men la oss se litt på hva som kan være den samme apostelens åndelige hensikt med det samme ordvalget andre steder i skriftene hans. Les f.eks.1Joh 5: «Dette livet (det evige) er i Guds Sønn», «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet». Her har han uten tvil først og fremst tenkt på menneskenes åndelige og evige liv, menneskeslektens frelse. Det som jo også var selve hovedhensikten med at Guds Sønn ble menneske.

 

Dette er karakteristisk for Johannes, som ofte er blitt sammenliknet med en ørn, for å skildre hans dype og sterke blikk. Han forkynner særdeles høye og dype tanker i enkle og alminnelige ord.

 

Og i det som her er sitert fra 1Joh 5 er uten tvil blikket hans rettet mot det som skjedde med hele menneskeslekten i Adams fall. På Guds første dom om at «den dagen du eter av det skal du sannelig dø», mistet hele menneskeslekten gjennom syndefallet alt det livet som var av Gud. Dette livet finnes nå bare i Sønnen. Etter Sønnens egne ord er det nå bare gitt ham å ha liv i seg selv, og å gjøre levende hvem han vil.

 

Johannes forkynner altså her at alt det et menneske selv kan gjøre og få til for å bli frelst, er og blir dødt. Eller at ikke noe som helst menneske, selv med sin største anstrengelse for å gjøre Guds vilje og tilkjempe seg livet, vil lykkes i dette - mer enn et dødt og stinkende lik kan gjøre seg selv levende.

 

I hele skaperverket finnes det ikke et éneste grasstrå eller en mark, uten at det har fått livet sitt gjennom det skapende Ordet. På samme måte har ingen i hele menneskeheten av seg selv mulighet til å få det evige liv, og å leve i Gud. For uansett hva vi foretar oss, så blir vi alltid i døden - inntil vi gir opp alt vårt eget, bare hører Guds røst, og gjennom den blir levende.

 

Herren selv sier: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve». Og vi vet at Kristus et annet sted taler så sterkt om denne åndelige døden at han sammenlikner åndelig døde mennesker med et lik som skulle begraves. Han sier til mannen som ville begrave sin far: «La de døde begrave sine døde»».

 

Med dette har Herren klart uttalt at livet bare finnes i Guds Sønn. At bare den som har Sønnen, han har livet.

 

Men å ha Sønnen er ikke bare å be til ham, eller å være opptatt med å tjene ham. Nei, det forutsetter at du er blitt født av Gud. At du er blitt et nytt og levende menneske som kan si som Paulus: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. For det livet jeg nå lever, det lever jeg i Guds Sønns tro, han som elsket meg og gav seg selv for meg».

 

Det samme sier Paulus også et annet sted: «Hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, da ville rettferdigheten virkelig ha kommet ved loven». Men det har han vist grundig og sterkt nok i brevene sine, at det ikke er gitt noen lov som kan gjøre mennesker rettferdige og levende.

 

Og dette er viktig å lære; at alt vi gjør etter Guds hellige lov, og all lovens virkning på menneskene, ikke gir liv. For loven kan bare kreve det som finnes hos menneskene! Og det er ikke liv!

 

Bare den samme som i begynnelsen skapte liv, kan også i dag gi liv - når han selv blir hjertets liv og fred. Så er nå dette budskapet i dagens andaktstekst; at bare han er livet. 

 

På denne måten har også Luther oppfattet denne teksten. Han sier: «Med dette ene skriftstedet er all menneskelig evne og all menneskelig innsats slått til jorden. Hvordan vil du nå forsvare at du har en fri vilje og noen egen fortjeneste? Gjør bare alt du makter! Gjør alle helliges og englers gjerninger! Det er likevel alt sammen dødt. For her står da klart og utvetydig nok at alt som ikke er i Ordet, er bare død».

 

Å, måtte bare alle disse som er så opptatt med sin kristelige aktivitet stoppe opp og begynne å tenke etter! Måtte de innse og tro dette: At uansett hvor mye de noen gang med sin aller største anstrengelse er i stand til prestere, når det gjelder sin sjels frelse, vil de likevel alltid bare være åndelig døde og fortapt, -. Så lenge de ikke har gitt opp alt sitt eget, og bare kommer til Sønnen, den éneste som har liv og gir liv.

 

Skal vi få et åndelig og evig liv, må det igjen skje gjennom det samme allmektige skaperordet som i begynnelsen sa: «Bli....!», og det ble liv.

 

Uansett hvor flinke vi er til å lage gode etterlikninger, i den ytre form, av levende skapninger. Er vi likevel aldri i stand til å skape noe som er levende, skape liv. For alt som er liv kan bare Gud skape. Så er også alle våre anstrengelser for å få et åndelig liv, forgjeves.

 

Bare i ham, som er Ordet, og i begynnelsen skapte alt liv, - bare i ham er fremdeles og alltid det åndelige og evige livet. Det er dette Johannes med sin dype og tankevekkende forkynnelse ville si oss med ordet: I ham var liv.

 

Til toppen

 

17. desember

 

Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Rom 9:15.

 

Gud er stor og suveren, vil apostelen her si. Ingen mennesker har noe å kreve av ham. Ingen mennesker kan sette seg opp mot ham og kreve ham til regnskap for det han gjør. Han gir sin nåde til hvem han vil.

 

Det samme sier også Kristus bl.a. i lignelsen om arbeiderne i vingården. Vi ser det i svaret eieren av vingården gir til ham som klaget over at de som var kommet i den ellevte time fikk like mye som han, som hadde arbeidet hele dagen og hadde båret dagens byrde og hete. Kristus sier: «Venn, jeg gjør deg ingen urett. Du har fått din daglønn. Men jeg vil gi denne like så mye som deg. Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?»

 

På denne måten avvises her både jødene og alle egenrettferdige mennesker bare med dette korte svaret: Gud selv sier: «Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over».

 

Tenk for en uendelig dyp og sterk trøst vi her får for alle fattige syndere! Og det er virkelig nødvendig. Vi har alle sammen en natur som ligger hjelpeløst sunket ned i egenrettferdighet.

 

Hele vår natur er slik at om vi hundre ganger hadde erfart at vi er totalt fortapt med alt i oss selv, men også eier alt fullkomment i Kristus, forsøker vi likevel hver dag på ny å bygge opp en rettferdighet i oss selv.

 

For hvis vi f.eks. selv får nåde til å leve litt mer hellig, så får vi straks en holdning som om Gud nå skulle være mer nådig mot oss. Men har vi derimot vært mer uheldige og fått erfare utslagene av vår syndige natur, da oppfører vi oss som om Gud nå vender sin vrede mot oss. Da er vi mismodige og redde for Gud. Fullstendig som om Guds nåde var avhengig av vår egen rettferdighet.

 

Imot denne vår dårskap hjelper ingen opplysning eller erfaring. Det er en sykdom i selve vår natur, som vi ikke blir kvitt. Men det som da skal holde oss oppe, så vi blir i troen, og ikke lar oss dra med av vantroens bølgekraft, er bare Ordet.

 

La oss da virkelig huske og grunne på dette ordet vi her har foran oss, hvor Herren så sterkt forkynner: «Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over»!

 

Det er totalt slutt med all menneskelig verdighet, forkynner Herren oss her. Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot. Det er bare min egen frie og uforskyldte nåde når jeg forbarmer meg over en synder. Det finnes ikke noe menneske som er verd min nåde. Dere er alle sammen fortapt, hvis jeg skulle se på deres verdighet. Alt hos dere er fortapt. Alt er syndig og forbannet.

 

Det jeg gjør, det gjør jeg for min egen skyld. Det sier Herren, vår Gud, klart i Jes 43: «Du har ikke påkalt meg, Jakob.... Du har bare tynget meg med dine synder, du har trettet meg med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min skyld, og dine synder komme jeg ikke i hu».

 

Så må vi se litt nøyere på grunnlaget som en slik nådens frihet bygger på. Det første er dette at alt som menneske heter er fullstendig fortapt under synden. At «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», at «det finnes ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste», at «det er ingen forskjell, de er alle sammen syndere».

 

Den mest hellige kristne bærer ennå de største syndene i hjertet sitt; disse som strir mot de største og første budene. Og i tillegg en masse syndige tanker, lyster og begjær som bryter alle Guds bud. Og når det står slik til med alle mennesker, så var det jo også helt nødvendig at nåden måtte være fri og uavhengig av oss, - hvis noe menneske skulle kunne bli frelst!

 

For Gud fant ikke ett eneste menneske som han kunne være nådig mot for menneskets egen skyld. Da måtte det jo bli slik som han selv sier det her: «Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over».

 

Den andre grunnen til at Guds nåde er fullstendig fri og uforskyldt, er den forløsningen som er skjedd i Jesus Kristus. Fordi Gud elsket oss så høyt, sendte han sin evige Sønn for å gjenopprette det som var skjedd i syndefallet. For å ta på seg alle menneskers synder og betale for dem med sitt liv. Med sin lydighet tilfredsstille alle lovens krav, og gi oss en fullkommen rettferdighet.

 

På denne grunnvollen er Guds nåde så fullkomment fri at Gud aldri ser verken etter fortjeneste eller synder hos noe menneske, når det gjelder den frelsende nåden. Han er alltid fullkomment tilfreds med alle dem som er kledd i Sønnens rettferdighet. Og det gjelder alle dager, både de gode og de dårlige.

 

For er det bare i Kristi rettferdighet vi er rettferdige for Gud og fri fra loven, da er vi selvsagt også alle dager rettferdige og fri fra all fordømmelse, - så lenge vi er i Kristus.

 

Skulle derimot Gud fremdeles se etter vår rettferdighet, da var jo ikke rettferdigheten bare i Kristus.

 

Det er dette Herren sier til oss i dette guddommelige budskapet: «Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over».

 

Til toppen

 

18. desember

 

Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. Rom 14:17.

 

Vil du vite hva det er som gjør deg til en kristen, så du blir rettferdig for Gud og medborger i hans rike? Da skal du legge merke til hva det er apostelen sier her.

 

Han sier at det har ikke med mat og drikke å gjøre, eller noe som vi kan foreta oss. Men bare det veldige Gud har gjort for oss; bare «Guds rettferdighet» tatt imot i tro.

 

«Den som har Sønnen, har livet». Dette er altså den rettferdighet Guds rike består av. Derfor har også Luther sterkt og herlig utlagt dette skriftstedet slik: «Guds rike er ikke verdslig, men åndelig. I Guds rike regjerer Kristus over alle Guds barn. Som en trofast konge beskytter, straffer, leder og regjerer han over dem. De på sin side har tillit til ham, og tar villig imot hans faderlige tukt og straff, og følger ham lydig.

 

Guds rike består altså ikke i mat og drikke, eller i andre ytre ting. Men bare i rettferdighet, der menneskenes hjerter og samvittighet blir trøstet og tilfredsstilt. Det som skjer er at synden, som skitner til og tynger samvittighetene, i dette riket blir forlatt og tatt bort.

 

Et verdslig rike består når innbyggerne i fred og fordragelighet kan leve og tjene til livets opphold sammen. På samme måte gir Guds rike alt dette åndelig. Det nedkjemper syndens rike, og er intet annet enn en stadig utslettelse og forlatelse av all synd.

 

Gud viser sin herlighet og nåde i dette livet ved at han tar bort syndene fra mennesket og forlater dem. Fordi dette er et nådens rike her på jorden. For når synden med sitt hoffselskap; djevelen, døden og helvete, ikke lenger kan anfekte menneskene, da blir det et herlighetens rike og en fullkommen salighet i himmelen». Så langt Luther.

 

Når vi så er fridd ut fra synden og ikledd Kristi rettferdighet, da fører dette også til ennå en rettferdighet, som vi kaller «livets rettferdighet». Den består i at vi ved troen og Ånden har fått nye hjerter, slik at vi nå i kjærlighet og villig lydighet innretter hele vårt liv etter Guds ord, - hvor ufullkomment det så enn lykkes for oss.

 

Men vi begynner, og strekker oss etter, å elske og tjene vår neste. Som Kristus elsket og tjente oss. Nå vil vi ikke bare gjøre alt det som er rett, men også alt det som er godt mot vår neste. Og slik bli alle menneskers tjenere, også de svake og problematiske, for å kunne være til nytte og glede for alle.

 

Når vi slik styres av kjærligheten, og bare ser på hva som er nyttig for våre medmennesker, da er det blitt slik Luther sier; at «en kristens gjerninger har ikke noe navn». Det vil si at han er ikke opptatt med å gjøre bestemte gjerninger, så det blir disse han huskes for. For han gjør ganske enkelt alt mulig menneskene trenger. Det er ikke lenger bestemte regler som driver ham. Bare dette å elske og gjøre det kjærligheten i hvert enkelt tilfelle krever.

 

Det neste apostelen nevner, er fred. Denne freden består egentlig i det gode forholdet til Gud at vi ikke lenger lever under Guds vrede, men eier Guds fullkomne vennskap og nåde. Vi er hans barn og venner.

 

Men med denne fredens forlikte tilstand følger gjennom den samme troen også en salig bevissthet om alt dette. Så vi også har en hjertets og samvittighetens fred, dette som kalles barnekårets Ånd, som gjør at vi roper: Abba, Far!

 

Barna som gikk tapt i syndefallet, er igjen tilbake i vennskap med Gud, og kan igjen tale tillitsfullt med ham, som barn med sin far. Og dette kan i sannhet kalles «Guds rike», ja, «himlenes rike på jord».

 

Det tredje han skildrer Guds rike på jord med, er glede (fryd) i Den Hellige Ånd. En kristen har ikke bare fred, men også glede i Den Hellige Ånd. Ja, ofte til og med «glede i overflod midt i all trengsel».

 

Denne «gleden i Den Hellige Ånd» er helt klart en naturlig følge av den levende troen på evangeliet, som jo forkynner oss «en stor glede», som engelen sa da Jesus ble født.

 

Men samtidig er den, på samme måte som troen selv, en direkte gave fra Gud, og et så klart Guds verk som ingen kjenner uten den som har fått den.

 

Og denne gleden og fryden over evangeliets nåde har vi mange eksempler på i Skriften. Vi ser den hos de tre tusen på den første pinsedagen, den etiopiske hoffmannen, fangevokteren i Filippi, og mange flere.

 

Det mennesket som er blitt frelst, har vært under Guds vrede og er blitt forlikt med Gud, og nå i Åndens lys ser det himmeriket av nåde og frelse han nå lever i, - han må jo nå glede og fryde seg inderlig, - så sant han er ved full bevissthet.

 

Denne fryden får vi nok som regel kjenne sterkest første gang troens visshet skapes i oss. Og i de første herlige bryllupsdagene, når Brudgommen er merkbart nær oss. Når han ennå ikke i perioder har skjult seg, eller på andre måter har satt vår tro på prøve, slik at prøvelsene er blitt store.

 

Likevel gis gleden svært forskjellig, alt etter hvordan Herren oppdrar de forskjellige menneskene. Og da ofte slik at den som har mindre prøvelser, også får mindre av den guddommelige gleden. Mens det derimot etter større prøvelser ofte gis større glede. Slik også alle de helliges historie og erfaringen lærer oss.

 

Til toppen

 

19. desember

 

Han som oppreiste Kristus fra de døde, skal også gjøre deres dødelige legemer levende ved sin Ånd som bor i dere.   Rom 8:11.

 

Han skal gjøre deres dødelige legemer levende. Disse ordene viser at nettopp våre egne legemer som blir lagt ned i jorden, skal igjen reises opp ved Guds allmakt og bli gjort levende. Men da skal de være så forandret og forherliget at de ikke er de samme som før.

 

Dette var åpenbart for Job. Han sa: «Etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg i mitt kjød få se Gud». Og profeten Jesaja sier: «Dine døde skal bli levende og stå opp igjen med legemene. Våkn opp og rop av glede, dere som ligger under jorden. For din dogg er grønne markers dogg, og jorden skal gi fra seg de døde».

 

Hver sjel skal på den siste dag gjenforenes med sitt eget legeme, det han her i livet brukte til å gjøre godt eller ondt med, som han tjente Gud eller djevelen med.

 

Her i livet var legemet sjelens organ eller verktøy. Da må det også delta i den herlighet eller de plager som venter denne sjelen i den nye verden. Alt etter som hvert enkelt menneske har levd i mørkets rike og tjent synden, eller i Kristi rike og da gjort det gode for hans skyld.

 

Men så skal altså de legemene som er stått opp, være så forvandlet at de skal passe til det livet de skal gå inn til i evigheten. «Dette forgjengelige skal ikles uforgjengelighet».

 

Og de som har vært forenet med Kristus og hans ånd, skal da bli lik Kristi forklarede legeme. Her i livet har vi båret bildet av den første Adam, som var av jorden og derfor var jordisk. Men så skal vi i oppstandelsen bære den andre Adams bilde, som er himmelsk.

 

I Fil 3 leser vi om Kristus: «Han skal forvandle vårt forgjengelighetslegeme så det blir likedannet med hans herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg».

 

Da Kristus ble forklaret på berget leser vi at ansiktet hans «skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset». På samme måte, etter Kristi egne ord, skal «de rettferdige stråle som solen i sin Fars rike». Å, Herre, øk vår tro!

 

Oppstandelsens hemmelighet og herlighet er så uendelig mye større enn noe menneske kan fatte. Så den som vil prøve å forstå dette med sin forstand, vil bare bli stående fast i mørke natten av tvil og vantro.

 

Her er det om å gjøre at vi «vet på hvem vi tror». Vet og tror at Gud er allmektig og sannferdig. For da vet vi også hvordan det vil gå i oppstandelsen. Men det er nok også nødvendig å be Gud mer enn én gang om troens gave!

 

Ved sin Ånd som bor i dere. For å underbygge budskapet ennå mer, gjentar apostelen her hva de også kan ha som grunn for sin visshet om en herlig oppstandelse; dette at Guds Ånd alt bor i dem.

 

Han sier m.a.o.: Tenk; Gud har jo alt gitt dere sin Ånd! Legemene deres har jo alt her på jorden vært et Guds tempel, hvor han har bodd og virket gjennom, som han har renset og helliggjort. Så må da dette også vitne om at han tenker å gjøre noe herlig ut av dem!

 

Det ville være å nedvurdere Den Hellige Ånds makt og ære om disse hans templer, deres legemer, for alltid bare skulle legges i ruiner og bli til intet. Tenk grundig over dette!

 

Det er vel og bra at du i alle fall tror vi har en udødelig sjel. Men så er spørsmålet hvordan du forholder deg til alt Guds ord. For det er langt fra det samme om du tror alt Guds ord, eller om du bare tror det du anser sannsynlig, og derimot tviler på alt annet.

 

For da har du alt gått bort fra troens vei, og kan ikke på Skriftens grunn lenger si at du tror, bare trorHerrens ord! Du tenker i stedet det du selv vil, det din ynkelige fornuft og oppfatninger dikterer deg.

 

Vi må huske at det er ikke sjelene, men helt klart legemene Herren så titt gir oss løfter om og sier: «Jeg skal oppreise det på den siste dag».

 

Du kan nok ikke forstå hvordan et legeme som er smuldret opp i graven eller brent til aske, skal kunne vekkes opp. Eller hvordan havet skal kunne gi tilbake sine døde. Men forstår du da hvordan Gud en gang skapte alle ting av intet, eller hvem som gav ham materialet han trengte til alt dette? Svar ham på de spørsmålene han stilte til Job: «Hvor var du da jeg la grunnvollene for jorden?»

 

Bøy deg for Den Høye, for Den Evige Majestet, og bekjenn at du forstår ingen ting, og at han er Den Allmektige, som gjør under! Be om et streif av hans lys, og se så på alt han har gjort for oss da han sendte sin Sønn, sitt ord, sine nådemidler, sin Ånd.

 

Og tenk så etter om ikke alt dette vitner om at han også tenker å herliggjøre oss både til legeme og sjel. Da vil du nok også bekjenne at «han som i kraft av en evig pakts blod førte vår Herre Jesus, sauenes store hyrde, opp fra de døde», - han skal også reise sitt folks legemer opp ved sin Ånd som bor i dem.

 

Til toppen

 

20. desember

 

Uten meg kan dere slett ikke gjøre noe.   Joh 15:5.

 

Det er all grunn til å legge merke til at grunnteksten har en dobbel nektelse: «absolutt ingen ting». Jeg ber om alltid å huske at Herren selv har sagt: «Dere kan ingen ting, absolutt ingen ting gjøre».

 

Og så har han også føyd til et bilde som særdeles sterkt understreker dette «absolutt ingen ting», bildet av grenen som er brukket av fra stammen og ligger på bakken og visner. Det er jo umulig at en slik gren kan bære frukt.

 

Om en slik gren sier Kristus: «Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere bli i meg». All bønn, det største alvor og kamp blir uten frukt før dere er blitt innpodet i meg. Hvis dere ikke blir i meg, kan dere slett ikke bære frukt. Slik taler Kristus her. Og dette sier apostelen: «Vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv».

 

Tenk da over dette: Når vi ikke en gang er i stand til å styre våre egne tanker, hva er vi da i stand til? Den samme apostelen sier at Gud også må gi oss en god og oppriktig vilje: «Gud er den som virker i oss både å ville og å virke så hans gode vilje kan skje».

 

Og dette virker han i dem som er blitt ydmyke, som av sin egen fruktesløse aktivitet og anstrengelser bare har lært at de selv ikke makter noe som helst. Men når de så hører hans røst, og lar seg omvende til Jesus, gjør han dem levende i ham.

 

Vil de derimot selv bare fortsette å virke og kjempe, må også fortsatt alt ondt ennå herske over dem. Dette hadde en gammel kristen lært. Derfor ga han dette underlige svaret til en yngre bror som klaget over sin ynkelige avmakt i åndskampen: «Du kan jo umulig seire, så lenge du bare fortsetter å kjempe».

 

Men fordi dette jo kunne bli sett på som altfor kjettersk, tilføyde den gamle: «Så lenge du kjemper, mener jeg. Så lenge ditt eget jeg ennå tror det fortsatt kan være noen mulighet for selv å seire».

 

Nei, du må gi opp alt, må selv bli til intet. Da kommer Herren og sier: Har du ennå noe du selv må forsøke? Er du ennå i stand til å utrette noe selv? Svarer du da av hjertet: Nei, jeg er fortapt, det er slutt med alt mitt. Da sier Herren: Da kan jeg dra deg opp av den gjørmete leiren og sette dine føtter på en klippe, så du kan gå trygt.

 

Så er da alt liv, all lyst og kraft til å bære frukt, avhengig av at vi blir i Kristus. Å, Herren blir virkelig dyrebar for meg når jeg eier denne salige hemmeligheten i hjertet; at jeg er Guds venn og at Gud har forlatt meg alle mine synder. At på grunn av Kristi fullbrakte verk blir ingen synd tilregnet meg. Jeg lever så fullstendig fri for skyld som om ingen ting lenger var synd, som om aldri noen lov var skrevet, verken med ett eller ti bud.

 

Å, da blir Herren så dyrebar for meg at jeg ikke ønsker meg noe annet i hele verden. Da vil jeg leve for ham. Da bekjenner jeg ham både med ord og med mitt liv, og gjør nå med glede det som før var så tungt for meg.

 

Ennå er jeg ikke befridd fra det urene og gjenstridige kjødet. Men i dette troens samfunn med Frelseren ligger den egentlige kraften til å bære frukt. I tillegg kan jeg nå først be rett imot alt ondt. For nå ber jeg i tro, og i Jesu navn. Og ikke med denne egenrettferdige holdningen som tidligere gjorde at Herren ikke kunne høre meg. For da hadde bare mitt selviske jeg fått ny næring.

 

Nå har jeg alt i Herrens nåde, og ser bare på hva som er hans vilje. Og da gjelder jo dette som Herren selv sier: «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og det skal skje for dere». Og det du ikke får på denne måten, ved bare å bli i ham, det skal du bare overlate til hans visdom og velbehag.

 

Hvis han ville, kunne han nok gjøre deg fullkommen hellig og ren som englene. Men han vet best hva du trenger mest. Så sier du: «Han som er hellig kan jo ikke ville det onde. Da må selvsagt feilen ligge hos meg, når jeg ikke får den kraften jeg ber om!».

 

Ja, feilen ligger ganske sikkert hos deg. Nemlig den feilen som Kristus selv taler om her. Du vil f.eks. selv leve i din egen kraft. Og ikke i hans nåde. Det er det som er feilen.

 

Det var på grunn av slike holdninger at Jesus lot Satan sikte Peter og slå Paulus. For å lære dem å ikke opphøye seg selv. Til Paulus sa Herren: «La min nåde være nok for deg. For min kraft er sterk i de svake». Den gangen var det mer nødvendig for Paulus’ åndelige liv å kjenne sin svakhet, enn å lære å kjenne styrken.

 

Kanskje du heller vil leve et selvopptatt liv i en verdslig ånd, ikke holde deg tett inntil din Frelser. Men vil likevel i egen kraft leve et pent og kristelig liv. Men da er det snart slutt på fruktene. For Herren sier at «grenen kan ikke bære frukt av seg selv». Det samme gjelder om du lever i vantro og trellesinn. Da går det på samme måte; du kan ikke bære frukt.

 

Av dette må vi lære at selv om det ikke ser ut som om det kan nytte å bli i Herren, fordi det kanskje fortsatt er smått stell med din kraft, så er det ikke noe annet som nytter. Hvor skal du ellers vende deg hen?

 

Han er den éneste som har all makt i himmelen og på jorden. Han er den éneste som har knust slangens hode, og er kommet for å gjøre ende på djevelens gjerninger.

 

Vær da bare opptatt med å bli ennå sterkere knyttet til ham, og få en ennå fastere tro.

 

Til toppen

 

21. desember

 

Dette er min pakt (sv: mitt testamente) med dem, når jeg tar bort deres synder. Rom 11:27.

 

Her er det den store Herre og Gud som taler. Hør hva han sier! «Dette er mitt testamente», eller min pakt, «med dem, når jeg tar bort deres synder».

 

Dette er altså Guds testamente eller pakt. Et testamente er den mest uforanderlige pakt, når det er godkjent og bekreftet «gjennom hans død som opprettet testamentet». Dette er hans siste vilje. Og da «er det ingen som gjør den ugyldig eller legger noe til når den er stadfestet», som apostelen sier.

 

En slik uforanderlig pakt sier altså Herren han også vil gjøre med det frafalne Israel. Og hva består så denne pakten i? Jo, Herren sier selv den består i at han «tar bort deres synder».

 

Slik beskriver han denne pakten i Jer 31. Her sier han at denne nye pakten skulle ikke være som den første, den som han gjorde med fedrene når han førte dem opp fra Egypt og de kom til Sinai. Nei, dette skulle være en ny og helt annen pakt. Og forskjellen skulle spesielt være den at når i den første pakt loven ble skrevet på steintavler, for uvillige hjerter, så han «måtte tvinge dem». Så skulle loven i den nye pakt skrives i deres hjerter.

 

Og mens synden etter den første pakten ikke skulle forlates, men straffes. Så skulle Gud i den nye pakt «forlate deres misgjerninger og aldri mer komme deres synd i hu».

 

Det var altså syndenes forlatelse og en forvandling av hjertet som skulle kjennetegne den nye pakten. Dette skulle være en nådepakt, en fredspakt og en evig pakt, som Herren så titt talte om.

 

Og en slik pant ville Herren gjøre selv med sitt frafalne Israel. Legg da også her merke til Guds uendelige og grenseløse nåde! Hele Israels historie viser hvor grufullt de hadde syndet. Likevel vil han altså fremdeles opprette en slik pakt med dem der han selv tar bort deres synder.

 

Riktignok lar han først sin rettferdige straff ramme dem. Dels lar han deres hjerter forferdes. Eller han sender dem mange slags ytre straff eller plager. Jerusalem ødelegges og folket blir spredt utover. Men etter alt dette vil han igjen møte dem med den store nåden den nye pakten lover. Han vil igjen forlate dem. Vil selv ta bort syndene deres, og aldri slutte med å gjøre dem godt.

 

Slik er Herren, vår Gud. Husk dette; at slik er Gud! Alt dette er skrevet for at vi skal ta lærdom av det. Når Gud benåder et slikt folk, og forlater slike synder som Israels, - hvem vil han ikke da benåde? Hvilke synder vil han ikke da forlate?

 

De største og aller verste syndene er sikkert dem vi har gjort etter at vi har mottatt så mye nåde. Ikke noe forskrekker oss mer enn hver gang vi må erkjenne at jeg kjente Guds vilje, og jeg har mottatt så stor nåde. Og likevel har jeg igjen syndet!

 

Men hør nå her! Akkurat slik var det jo med Israel. I tillegg var syndene deres virkelig store. Og likevel vil Herren, vår Gud, forlate dem alt sammen, «hvis de ikke fortsetter i sin vantro». Han vil selv «ta bort deres synder», rense dem i forsoningens blod, og gjøre alt godt mot dem.

 

Er det ikke her bevist og bekreftet det han sier i Jes 1: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull».

 

Husk igjen disse ordene: «Jeg tar bort deres synder»! Det er altså han, den de har syndet mot, som selv vil ta bort syndene. Vår tankegang er som regel at vi må selv først bli kvitt syndene, før Herren kan være nådig mot oss. Men her sier Herren, som over alt ellers i Ordet, at han vil selv ta bort syndene våre.

 

Og det at han tar bort synden, har en dobbel mening. Først tar han bort syndens skyld. Det skjer gjennom forsoningen og forlatelsen, så syndene våre ikke lenger skal fordømme oss. Da skal vi for alltid få leve i et nåderike. Det vil si at alle de synder som ennå finnes i kjødet vårt, og dessverre titt bryter ut, aldri skal bli tilregnet oss. I Guds øyne er de nå ikke lenger synder, men bare sykdommer og lidelser som han vil trøste oss mot. For han «har medlidenhet med våre skrøpeligheter».

 

Dernest, når han tar bort syndene våre, betyr det også at han tar bort syndens makt. Så den ikke lenger skal få herske over oss, men at vi isteden kan gå en helt ny og annen vei gjennom livet enn resten av verden går. Herren vil selv, med sin Ånd og sin tukt, døde synden i oss og helliggjøre hele mennesket.

 

Husk at dette er det Herren selv som kal gjøre! Vår tankegang er som regel at om nå Gud for Kristi skyld forlater oss syndene våre, må det i alle fall være vår sak å rense dem ut og døde oss selv.

 

Men så sier Herren: «Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn». «Jeg skal legge min frykt i deres hjerte, så de ikke skal vike bort fra meg». «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag». «Vi er ikke dyktige til å tenke ut noe som av oss selv. Men er vi dyktige til noe, så er det av Gud».

 

All tukt og formaning til oss skal altså lære oss å søke alt hos Gud -. Så lære å begjære og motta all nåde fra Gud, -. Og så prise Gud for alle ting.  

 

Til toppen

 

 

 

22. desember

 

Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt (sv: en fortørnelsestein og en forargelseklippe), og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Rom 9:33.

 

Hvordan kan dette skje? Hvordan kan Kristus bli et problem for oss, eller rett og slett skade oss?

 

Hvordan det skjedde med jødene, det ser vi tydelig i evangelistenes beretninger. Først og fremst tok de anstøt av hans fattigslige vesen og nedverdigende død. Dernest at han lærte og dømte sterkt i strid med deres holdninger.

 

Og på samme måte skjer det også i dag. For det første vet vi hvordan hele den blinde verden tar anstøt av Kristus og hans evangelium, som en tåpelig forkynnelse. At Guds Sønn ble menneske, og dermed hans dype fornedrelse, læren om forsoningen gjennom hans død, om nådemidlene m.m., er alt sammen helt tåpelig for det naturlige menneske.

 

Men hva er det som skaper den sterkeste forargelsen («klippen til anstøt»), og som dette tekstordet særlig sikter til, når vi ser det i sin sammenheng? Jo, det er selve den hovedlæren at Kristus benåder og frelser de mest uverdige syndere, og dermed fordømmer de frommeste gjerningskristne.

 

Dette er den virkelige «snublesteinen» til alle tider. Derfor heter det alltid: «Denne mannen tar imot syndere..», - «hadde han vært en profet, ville han visst hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en synderinne» o.s.v. Kristus skulle ikke ta imot syndere, men bare hellige mennesker.

 

Og denne «forargelsen», eller anstøtet, vekker evangeliet over alt, også i dag, der det forkynnes i Ånd og sannhet. Og det skjer ikke bare blant de mest likegyldige verdens mennesker. Men også blant mange av dem som brenner av «nidkjærhet for Gud», og «jager etter rettferdighet». Mange som var regnet for gode kristne med stor bibelsk kunnskap, blir nå helt forvirret og tar fullstendig avstand fra det evangeliet som er Kristi eget nåderike ord.

 

De kaller det for en «ny» forkynnelse. De ser på det som en farlig lære for helliggjørelsen, og blir rett og slett fiender av evangeliet. Det går med dem akkurat som profeten sier: «De skal falle i snaren og bli fanget».

 

Hadde ikke Kristus kommet iblant dem med sitt evangelium, ville de alltid bare ha fortsatt uforstyrret i sin egenrettferdige kristelighet. Men nå blir de «fanget» og åpenbart som evangeliets fiender. Bare fordi dette nå kommer til dem i et klarere lys, og i kraft med overbevisning.

 

Og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Vi priser og opphøyer Herrens navn! Det store flertall i Israel og i kristenheten i dag vil alltid ta anstøt og falle på denne steinen. Men det er alltid andre som har fått ham som en «dyrebar hjørnestein», en frelsens klippe. Og i den har de all sin trøst i livet og i døden.

 

Til disse er det nå dette løftet gis: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». «Ikke bli gjort til skamme» betyr at de ikke skal bli bedratt i sitt håp på Kristus, hjørnesteinen. Det skal ikke slå feil, vi skal virkelig få stole på at vi skal få alt det vi i troen på Kristus har håpet på.

 

Men når det blir gitt en slik ekstra stadfestelse nettopp av dette, så viser jo det samtidig at Guds barn ofte nettopp anfektes av denne frykten og uvissheten: Er det virkelig sant at jeg eier, og en gang også når fram til og opplever, det ordene sier og lover?

 

At denne uvissheten plaget de hellige, ser vi over alt i deres historie. Og vi kjenner det samme hos oss selv. Så skjult er livet i Gud, så mange er våre fall og vår skrøpelighet, så svak og ustadig vår tro, at vi ofte ikke vet om vi virkelig er frelst, selv om vi tror på Jesus.

 

Men da kommer den evige Far her og lover oss: Bygg i trygg forvisning på den steinen jeg har lagt i Sion. Den svikter aldri. Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.

 

Å, måtte vi da virkelig merke oss og huske godt på disse ordene: Hver den - her er ingen forskjell, her er ikke ett éneste menneske unntatt -. Hver den som tror på ham, hver eneste én som har gitt opp all sin egen rettferdighet og alle egne forsøk på å frelse seg selv. Men i denne sin hjelpeløshet hører evangeliet om Kristus og får nåde til å slippe det inn.

 

Som altså draes til ham og knyttes til ham, slik alle slags syndere ble Guds folk og nye mennesker den tiden Kristus selv gikk omkring blant dem her på jorden. Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme, -. Kan ikke, får ikke bli gjort til skamme. Men skal få evig liv.

 

Dette er like så sikkert som at Gud er trofast og sannferdig, og ikke kan bedra sine barn.

 

Til toppen

 

23. desember

 

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.                      

 

                                                                                             Luk 2:14.

 

Den natten Jesus ble født i Betlehem kom det en engel til hyrdene ute på markene og forkynte for dem: «I dag er det født dere en Frelser i Davids by». Og straks var det en himmelsk hærskare sammen med engelen, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!

 

Slik synger altså den himmelske hærskaren. Hva så med oss, vi som er den menneskeslekten som denne herlige nyheten gjelder? Burde ikke da vi mye mer fryde oss og synge til Herrens pris?

 

Alt omkring dette budskapet er jo særdeles kjært og den største glede for alle Guds barn. Her blir Den Evige Gud et menneskebarn. Skaperen selv ligger her i stall og krybbe, og gir seg helt til oss.

 

Dette er jo i seg selv så stort og herlig at den som virkelig kunne tro dette guddommelige under av nåde og kjærlighet, skulle vel knapt kunne leve lenger med så stor en glede. Ville vel stadig, i en uendelig fryd og glede rope et evig og uopphørlig: «Ære være Gud i det høyeste!»

 

Ingen på denne jord vil vel noen gang kunne tro dette, og fatte det fullt ut. Men Guds barn har i dette, og i alt Kristus har gjort til vår frelse, så stor en glede som intet annet i hele verden kan gi dem. En glede som aldri noen andre enn de sanne troende noen gang har hatt.

 

Og akkurat det gjør at dette budskapet også er noe du kan ha stor nytte av når du virkelig trenger å prøve hvor oppriktig og ekte din kristendom egentlig er. For en sann julens glede, på samme måte som all virkelig glede over Kristus og i Kristus, vil alltid kjennetegne en sann kristen.

 

Det finnes mange former for glede. Julen og rammen rundt den gjør mange mennesker opprømt og høytidsstemt. Mangt og mye er årsak til det. Men å være så glad over selve Frelseren og hans fødsel, at de begynner å elske, lovprise og tale om ham - som en jo gjør når en er virkelig glad for noe, -. Det kan de samme menneskene ikke en halv time.

 

Og mange går ennå lenger. De kan være svært kristelige, alvorlige, nidkjære, aktive i kristent arbeide. De tenker og taler klokt i åndelige spørsmål. De ber, kjemper og gjør mange gode gjerninger for å bli frelst. Men av hjertet virkelig glede seg over Frelseren, tale med glede om ham, bekjenne og lovprise hans fullbrakte verk, -. Det gjør de ikke et øyeblikk.

 

Og hva beviser dette? Ja hva annet kan dette bevise enn at Kristus fremdeles ikke er blitt hjertets trøst og skatt for disse menneskene. At de ennå ikke virkelig tror på ham. At de ikke har fått Ånden, som gir liv.

 

De lever da enten i en innvortes kjødelig visshet midt i all sin kristelighet, som fariseerne. For da betyr ikke Kristus så mye for dem at hjertet kan bli virkelig glad. Feilen kan også være at de er bundet av hemmelige skjødesynder de ikke vil slippe. Eller de strever med å bygge opp sin egen rettferdighet, som jødene, i all sin vantro.

 

Skriften kan ikke gjøres ugyldig, og den sier: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred..», «Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd». Der det da aldri er skapt noen fred og glede i Den Hellige Ånd, der er ennå aldri Åndens liv eller Guds rike kommet inn.

 

Og Skriften sier videre: «Jeg tror, derfor taler jeg», «der skatten deres er, der vil også hjertet deres være», «det hjertet flyter over av, det taler munnen».

 

Følgen av dette er jo at den som ikke vil tale om Kristus, men heller taler om andre ting som nok kan være viktige, er selvsagt mer opptatt av alt dette andre. Har større glede og trøst i dette enn i Kristus. Og da kan nok Kristus være det forstanden og bekjennelsen - men ikke det hjertet - bygger sin tro på.

 

Følgen av dette er jo at så lenge du aldri er blitt så trøstet og glad i Kristus at du gjerne vil tale om ham, lovprise og bekjenne ham, så har du heller ikke ennå den rette troen. Da er du enten en trell under synden, du føler deg trygg og sover. Eller du lever i trelldom under loven, i et åpenbart eller finere strev med å bygge opp din egen rettferdighet.

 

Åndens vitnesbyrd om denne tilstanden er alltid den samme som vi hører i de frigjorte israelittenes bekjennelse om sitt babyloniske fangenskap: «Ved elvene i Babylon, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hang vi harpene fra oss, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?»

 

Og slik er det. Å forsøke å få et ugjenfødt menneske, som ennå er fremmed for Gud og bundet i sin ånd, til å prestere en åndelig glede, er like nytteløst som å forsøke å få is og snø til å brenne.

 

Synge og tale med munnen kan de nok. Men virkelig glede seg kan de ikke. For det må komme fra hjertet. Det kan en ikke tvinge seg til. Og det å glede seg i Frelseren og spontant lovprise hans fullbrakte verk, det er en Åndens frukt, en Guds ufortjente gave.

 

På Sions berg synges en sang om Lammet som er slaktet. «Og ingen kunne lære den sangen» - uten de utvalgte. På samme måte kan ingen ha en rett julens glede uten de troende.

 

Dette er svært godt å prøve oss selv på. Det viser oss hva som egentlig er nødvendig for å få en sann julens glede: Vi må ha lært hva synd virkelig er, og ha funnet forløsning fra synden i Kristus. Det som er nødvendig er med andre ord omvendelse og tro.

 

Til toppen

 

24. desember

 

Ordet ble kjød. Joh 1:14.

 

Ordet, det evige Ordet, ble kjød! Guds evige Sønn blir menneske, et virkelig menneske. Bare ikke et syndig, men et rent menneske. Født av en kvinne.

 

Den som er født av en virkelig, naturlig kvinne, må selvsagt også være et sant og virkelig menneske. Så er da også Guds evige Sønn blitt én av vår egen slekt. Hans avstamning og slektninger regnes derfor blant Adams etterkommere, som også den første siden i Det nye testamente viser.

 

Guds Sønn er vår slektning, knyttet til oss med blodets bånd, «lik sine brødre i alle ting», men uten synd. Så ufattelig Guds kjærlighet er, som fattet et så forunderlig og nådig råd for å frelse oss!

 

Men her svartner det rent for fornuftens øye. Guds evige Sønn er med blodets bånd blitt vår slektning, ja, bror! Er det sant? Er det mulig? Her begynner jeg, og her stopper jeg opp, - og kommer ikke lenger. Er det virkelig sant? Er det mulig? Jeg kan ikke begripe det, men kommer heller ikke utenom det. Tankene mine snøres sammen som i et nett av det evige uforståelige, men også uomtvistelige Skriftens vitnesbyrd.

 

Og dette spørsmålet har avgjørende betydning. Med det står eller faller hele kristendommen. Og med det hele våre frelse og salighet.

 

På den ene siden er det altfor stort og herlig at vi stakkars, falne menneskebarn skulle være så høyt aktet og æret at Guds evige Sønn skulle være vår bror. Det er jo så stort at jeg ikke kan tro det av den grunn.

 

På den andre siden er denne anstøtssteinen for stor til å velte vekk. En hel verden vitner om ham. Først en hel tidsalder med profetiske forutsigelser om ham som skulle komme. Så en ny tid med markerte oppfyllelser, ja, av de mest vidunderlige og punktlige oppfyllelser av alt som var forutsagt.

 

Kan jeg da ganske enkelt forkaste den personen som er selve midtpunktet i alle disse forutsigelsene og oppfyllelsene? Den steinen som bygningsmennene forkastet, men som Gud gjorde til hovedhjørnestein ---, skal nå jeg også forkaste ham?

 

Eller kan jeg bortforklare alt det jeg hver dag ser med mine egne øyne av hans rike på jorden? Og kan jeg bortforklare alt jeg selv har erfart i samfunnet med denne trofaste Herren?

 

Å, nei, han er en levende Gud som er nær oss. Vi kjenner ham jo. Men bare slik han ble åpenbart i kjød, for «ingen kjenner Faderen uten Sønnen».

 

Men kan jeg da på den andre siden tro alt det store og herlige som ligger i dette at Gud ble åpenbart i kjød? Det er jo så altfor stort og herlig! Og likevel er det en evig og guddommelig sannhet. En sannhet som er like sann og guddommelig om så alle mennesker brøt fornuften i stykker på den.

 

Ja, lovet være Gud for at vi ikke kan begripe dette. At vi altså ikke har så liten en Gud at vår ynkelige, blinde fornuft kan følge ham. Gud bevare oss fra å lage oss en Gud som ikke går ut over fornuftens grenser!

 

Men så er heller ikke det stakkars, falne og trange hjertet i stand til å holde fast på denne himmelske skatten og gleden. Og det er en stor plage som en nok kunne ønske en snart kunne bli løst fra. Tenk at Guds evige Sønn er forenet med oss med blodets bånd, er vår bror! Kunne jeg bare beholde dette herlige budskapet levende i hjertet mitt, da ville jeg ikke ønske meg noe annet. Da hadde jeg nok. Ja, nok både for livet her og for evigheten.

 

Da ville vel dette gjøre at ikke en éneste tung tanke kunne slippe til i hjertet mitt. Nei, da ville vel heller mitt fattige hjerte sprenges av en altfor stor fryd og glede.

 

For hvis vår falne og fornedrede slekt er blitt hedret så høyt at Guds evige Sønn har gitt seg selv inn i vår slekt, er blitt en av oss, blitt vår bror, -. Å, da har jeg ikke bruk for noe som helst mer i hele verden.

 

Da er sannelig vår slekt blitt så æret og opphøyet over alle englers troner, ja, opp til selve himmelen. Da er sannelig all den skade og fornedrelse som ble påført oss i syndefallet mer enn rikelig gjenopprettet og erstattet. Slik at det nå er den aller største ære å være menneske. Ja, så de helligste engler sannelig kunne ha grunn til å sukke: «Å, om vi bare var mennesker!»

 

Det er sant, det Luther sier, at etter at Guds Sønn ble menneske, burde det ha den virkning på oss at vi inderlig elsket og gledet oss over alt som heter menneske. Og aldri mer kunne ha en uvennlig tanke mot noen av den slekten.

 

Alle kristne burde fordype seg mye mer i alt dette, og be Gud om nåde til at det også fikk innta hjertene. Da ville de nok i dette også få trøst og oppmuntring mot livets mange vanskeligheter. Og da ville de nok også i stor undring og glede si: Nå trenger jeg ikke mer, nå har jeg nok: Guds Sønn er et menneske! Da skal nok alt bli godt.

 

Er Guds Sønn blitt forenet med oss med blodets bånd, da aner jeg en større kjærlighet i Guds hjerte til oss mennesker enn vi vanligvis tenker. Da kan det ikke være slik som vi ofte tenker, at Gud er langt borte og likegyldig med oss. Nei, da må det ligge noe dypt hemmelighetsfullt under, en kjærlig trang til å lære oss noe, når han skjuler seg for oss, så det kan se ut som han ikke bryr seg om oss.

 

Til toppen

 

25. desember

 

Se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede som skal bli hele folket til del. Luk 2.10.

 

Hva er det for et stort og herlig budskap engelen forkynner her? Å, Gud, vær nådig mot oss, og åpne opp hjertene våre! Det er jo intet mindre enn at Gud er blitt som en av oss. At Gud er blitt menneske! At Gud er blitt vår bror i kjødet!

 

Hva sier Skriften? «Både han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av en. Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre». Hvem er «den som helliggjør»? Det er Gud, den hellige, den høye, som regjerer over alle.

 

Hvem er «de som blir helliggjort»? Det er menneskene, de falne, syndige menneskene. Og de er alle av en, hva betyr det? De har begge samme natur, de er begge av den samme slekten. Gud og vi er medlemmer av samme menneskeslekt; Gud er menneske, vi er mennesker.

 

«Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brøde». Fordi de virkelig er brødre, når de etter kjødet har samme stamfar. Kristus tenker altså: «Hvorfor skulle jeg skamme meg over å kalle dem brødre? De er mennesker, som jeg. Og jeg er menneske som de».

 

Også i gjerning viste han at han ikke skammet seg overfor noen, verken for sin himmelske Far, eller for noe menneske, over å kalle dem brødre. En gang sa han til sin Far: «Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre. Midt i forsamlingen vil jeg lovsynge deg».

 

En annen gang er det overfor en kvinne, Maria Magdalena. Han sier: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, og til min Gud og deres Gud». En tredje gang overfor hele verden: «Alt dere har gjort mot en av de minste av disse mine brødre, det har dere gjort mot meg».

 

La oss nå ta dette sterkt inn over oss, at dette virkelig er en guddommelig sannhet! Guds Sønn er blitt vår bror! At det altså ikke bare er en velment tittel vi i kjærlighet bruker på ham. Men en sann og stor virkelighet som altså bygger på at vi er alle av én. Da må vi jo være enige om at hvis vi virkelig kunne tro dette, skulle vi vel få en glede og begeistring så vi knapt kunne leve.

 

Men da må vi jo også slå fast at hjertene våre er blitt så forskrekkelig ødelagt ved Adams fall. Ja, er blitt steindøde, iskalde, gjenlåst og omsluttet av så tykt vantroens mørke, når vi så lite gleder oss, elsker og lovpriser Gud.

 

Vi skulle jo lengte etter å fare herfra. Trangen skulle drive fram ropet: Når skal det tunge, forferdelige dekket som skjuler Guds herlighet, bli tatt bort? Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?

 

Og Skriften sier mye mer om dette. Vil noen spørre etter den egentlige grunnen og hensikten med at Guds Sønn skulle bli menneske, så har Guds ord de herligste trøstens ord om dette: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen, og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv».

 

Og «derfor måtte han bli gjort lik sine brødre i alle ting, for at han kunne være en barmhjertig og trofast yppersteprest i alt som angår forholdet til Gud, slik at han kunne gjøre soning for folkets synder.»

 

Legg nå merke til dette! Det var derfor han skulle få del i kjøtt og blod på samme måte som de fortapte barna. Så han med sin død kunne ta makten fra ham som hersket ved hjelp av døden, altså djevelen. Fordi han skulle frigjøre dem som var treller under døden. Han skulle sone for folkets synder. Han skulle være barmhjertig, medlidende og omsorgsfull.

 

Merk at menneskeskyld skulle betales med menneskeblod. Det var overensstemmende med lov og rett. Et menneske måtte ta straffen for det gale et menneske hadde gjort. «Så tok han blod av kvinnens blod, og gjorde dermed godt alt kvinnen hadde skadet».

 

Derfor var dette også Guds første løfte; at «kvinnens sæd skulle knuse slangens hode». Derfor skulle Guds Sønn bli født som menneske, og leve under den loven Gud hadde gitt menneskene, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven. Og med det gjøre oss til Guds barn. Gud skulle bli et menneskebarn, for at menneskene skulle bli Guds barn.

 

Denne frigjørelsen fra loven gjennom dette barnet, hadde Guds Ånd tydelig og herlig forutsagt alt gjennom profeten Jesaja: «Åket som tynget ham, staven over hans skulder, og kjeppen til den som drev ham har du brutt i stykker, som på Midjans dag. For et barn er oss født, en Sønn er oss gitt».

 

«Åket som tynget ham» er jo akkurat synden og loven, som trykker oss ned som en tung byrde, og som i Gal 5 kalles for «trelldommens åk». Det er loven som er «staven over vår skulder» og «kjeppen til den som drev oss», som henger som en slavedriver over oss. Den driver og plager oss i samvittigheten med våre synder, dømmer oss til døden, overgir oss til djevelen og kaster oss i helvete.

 

Det var denne Guds vrede, denne fryktelige tilstand under «staven over vår skulder» og «kjeppen til den som driver oss», - som vår Gideon skulle bryte i stykker, som på Midjans dag.

 

Til toppen

 

26. desember

 

Det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse. Rom. 8:3.

 

Disse ordene åpner for en hel verden av fryd og glede. Her får det åndelige øye åpenbart denne dyrebare oppfyllelsen av hele Det gamle testamentes utallige guddommelige åpenbaringer, løfter og forbilder av Kristus.

 

«Den tid som forut var bestemt av Faderen» var nå kommet. Nå skulle Det gamle testamentes lange ventetid, med sin barnelære og formynderskap, være slutt. Nå skulle alle de profetiske ordene og forbildene bli oppfylt.

 

Over Betlehemsmarkene lød englenes budskap: «Se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. For i dag er det født dere en Frelser». Da hadde Ordet blitt født. Gud hadde sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Da så de med sine egne øyne innholdet i alle Guds løfter.

 

Der, foran dem i krybben, lå nå den «kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode». Der lå «Abrahams sæd» som alle jordens slekter skulle bli velsignet (d.v.s. frelst) gjennom. Der lå «kongespiret fra Juda som folkene skulle lyde». Der var «Davids sønn», som samtidig også var «Davids herre».

 

Her lå «kvisten som skulle skyte opp fra Isais rot og spiren fra hans røtter». Her det tegnet at en jomfru føder en sønn, og han får navnet Immanuel; Gud med oss. Her er det «barnet som har fått herredømmet lagt på hans skulder, og som kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste». Som skulle fødes i Betlehem. Men - «Hans utgang er fra fordums tid, fra evighets dager».

 

Ja, her er det lammet som skulle tas ut av hjorden. Det var hans blod som skulle strykes på dørstolpene og beskytte dem mot ødeleggeren.

 

Det gamle testamente var jo fullt av slike profetiske forutsigelser og bilder. Å, hva forteller så alt dette? Det forteller at gjennom en fire tusen år lang tidsalder finnes en uendelig lang rekke av forutsigelser om en bestemt stor mann som skulle komme! Som skulle knuse slangens hode! Skulle bære verdens synder! Og i ham skulle alle jordens slekter bli velsignet (frelst).

 

Her blir mitt hjertes tvil og innvendinger bare som fjær i vinden, mot disse årtusenenes utallige klippefaste vitnesbyrd. Vi lover og takker Herren, vår Gud, i all evighet for hans usigelige gave!

 

Gud sendte sin egen Sønn! Her har vi selve kjernepunktet i dette bibelstedet og i hele vår kristne tro. Men her er også den sannheten vi aldri riktig kan få inn i hjertet vårt.

 

Her er det avgjørende budskapet vi virkelig burde konsentrere våre bønner om. I inderlig påkallelse må vi be Gud forbarme seg over oss og åpne hjertene våre. Be om at vi må få se litt inn i de uendelige dybdene i Guds nådeunder; da han gav sin evige Sønn for vår falne, syndige slekt.

 

La oss se litt nærmere på selve ordene. Det står: «sendte sin egen Sønn». Legg merke til at det står ikke at da ble Guds Sønn født. Men at Gud sendte sin Sønn.

 

Det barnet som du i ånden ser i krybben, er ikke et barn som har fått så stor del i Guds Ånd og Guds velbehag at Gud av den grunn kaller ham sin Sønn. Nei, det er noe ganske annet Skriften sier. Den sier nemlig at dette barnet var Guds evige Sønn, som «var hos Faderen fra skapelsen, før jorden var til».

 

Skriften sier at i Betlehem skulle han fødes, han som «har sin utgang fra fordums tid, fra evighets dager». At i begynnelsen var Ordet, og det ordet var Gud. Slik at gjennom det er alle ting blitt til. Og uten det ble ingenting til av det som ble til. «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som Den enbårne Sønn har fra Faderen, full av nåde og sannhet.

 

Det er dette som ligger i ordet «sendte» - at Gud sendte sin egen Sønn -. Og altså en Sønn som var til før dette. Men som nå, da tidens fylde var kommet, bare ble send til jorden.

 

Det samme ser vi Kristus selv sier: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin egen Sønn». «Far, herliggjør meg hos deg selv med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til». «Jeg kom fra Faderen og er kommet inn i verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen».

 

Og apostelen Johannes det samme: «Ved dette ble Guds kjærlighet til oss åpenbart; at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham... Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder». Og Paulus sier: «Det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse».

 

Det er dette du skal lære deg og ta inn over deg, når du i ånden sitter ved krybben i Betlehem og ser dette underlige barnet. Ser ham som hele den himmelske hærskaren bar fram budskap om for de fattige hyrdene på marken. Han som stjernen ledet vismennene fra Østerland fram til.

 

All takk og lov, ære, pris og styrke tilhører vår Gud fra evighet til evighet for hans uendelig store gave! Gud sendte sin egen Sønn!

 

Til toppen

 

27. desember

 

Herren har utøst en dyp søvnens ånd over dere, og han har lukket deres øyne. Jes 29:10.

 

Legg alvorlig merke til denne situasjonen! Det forferdelige er at det er Gud selv, den allmektige Gud, som er full av kjærlighet, som til slutt straffer dem som forakter ham på denne måten; det er han som forblinder øynene deres så de går evig fortapt.

 

Dette gjør altså den samme nådefulle Gud som brenner av kjærlighet til menneskene så han gav sin evige Sønn for oss. Og som forlater de mest uverdige syndere all deres misgjerning mot ham, straks de gir Sønnen ære og blir hans disipler. Den samme Gud som alltid forlater de hjelpeløse barna alle deres synder, og til sist vil gi dem evig herlighet, selv om de i seg selv bare har fortjent en evig vrede.

 

Men denne vår Gud som er så full av kjærlighet, øser så ut over noen andre mennesker en «dyp søvnens ånd», en blindhet og en forherdelse de selv står hjelpeløse overfor. Dette gjør han mot dem som står imot hans nådige kall og hykler som skuespillere innfor ham bare med utvortes gjerninger.

 

Og denne forferdelige straffedom har han latt ramme selve eiendomsfolket, sin venn Abrahams barn, når de begynte å hykle overfor ham på denne måten.

 

Her skal vi se Guds forskrekkelige rettferdighet, se at «Gud lar seg ikke spotte». Her ser vi at samtidig som han er overstrømmende nådig mot alle fattige syndere som hører hans røst og lar seg føre til omvendelse og tro, -, er han også en forskrekkelig hevner over alle dem som forakter ham, som står imot hans nådige kall.

 

Må så ingen tro at det bare var i Det gamle testamentes tid Gud styrte og handlet på denne forferdelige måten! Nei, også den barmhjertige Frelseren uttaler samme dom midt i sin kjærlige nidkjærhet for å frelse sjelene. Og denne dommen gjaldt også nå dem som hørte ham, men ikke var lydige mot hans røst, ikke ville ta imot den så de kunne bli omvendt og få troen.

 

Tenk for noen forferdelige ord fra den nådige Frelseren, når han (Mat 13) uttrykkelig sier at det er «derfor» han taler til dem i lignelser, for at noen blant folket ikke skulle kunne fatte det. Han sier «dem er det ikke gitt», «den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har».

 

Det et slikt menneske «ikke har», det er nettopp evnen til å ta imot Guds ord når det taler til ham. Og det som da skal bli fratatt ham, er selve lyset. Det samme sier også apostelen i 2Tess 2. Der tales det om «den lovløse» som skal forføre dem som går fortapt «fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor skal Gud sende dem kraftig villfarelse, så de skal tro løgnen».

 

Så langt går altså Guds rettferdige vrede og dom over dem som forakter ham; han ikke bare forblinder dem og trekker lyset bort fra dem. Men sender dem også kraftig villfarelse, så de skal tro løgnen og bli fordømt.

 

Dette siste kaster lys over en situasjon som ofte bekymrer oppriktige sjeler. Enkelte ganger, særlig når evangeliet blir forkynt med kraft og velsignelse et sted, oppstår nemlig samtidig de verste villfarelser. Ofte blir dette spredd rundt omkring i tale og skrift med åpenbare angrep mot troen på Gud og Kristus. Da blir Guds barn redd med tanken på hvor mange som på denne måten kan bli ført bort fra selve grunnsannhetene, og forvandles til rene fornektere.

 

Men da må vi være klar over at slike hendelser er Guds straffedom over dem som ikke vil omvende seg. Som på tross av all den Guds nåde som blir tilbudt dem, aldri vil høre, men bare står imot Guds Ånd.

 

Og vi må ikke overprøve Guds dommer, selv når de viser seg i åpenbar vrede, så han sender kraftig villfarelse over dem som ikke ville tro sannheten. Men det er smertelig, ja, helt forferdelig, å se på hvordan udødelige sjeler virkelig skal forvilles og forherdes så de «skal tro løgnen» og skal bli fordømt.

 

Vi må også huske at det ikke er noen ubetydelig synd de har begått mot vår store Herre, når de har stått imot og forkastet all hans nåde. De har hørt hans ord forkynt i Ånd og kraft, og til og med sett hans Hellige Ånds verk omkring seg, hvor mange mennesker er blitt omvendt. Likevel har de stått imot den kraftige vekkelsen der er i dette. De har kanskje også selv kjent Gud røre ved hjertene deres. Men likevel forkastet alt og gått tilbake til verden og selvopptattheten.

 

En så forskrekkelig forakt for Guds nåde må jo bli fulgt av en forskrekkelig dom. Gud er større enn menneskene. Det er ganske visst grufullt at mennesker skal gå fortapt. Men det er ingenting mindre at den allmektige Gud skal bli foraktet og spottet.

 

Det vil nok også bli et forskrekkelig syn, når Dommeren på den siste dag skal vise de ufrelste bort til den evige pine. Men da vil Gud være så stor og herlig for de rettferdige, at de ikke vil oppleve de ufrelstes ondskap mindre enn den straffen de får.

 

Selv vil de stå i overveldende undring over at Gud i sin store nåde og langmodighet har frelst dem selv, med all deres synd og uverdighet. Og når det gjelder de ufrelste vil de bare erkjenne Guds rettferdighet og si: «Ja, Herre Gud, du allmektige, sanne og rettferdige er dine dommer».

 

Dette må vi ha klart for oss når kraftige villfarelser forviller mennesker som har hørt, men foraktet sannheten. Straffedommen er veldig, men ikke større enn den synd de har gjort. Hvis vi synes Guds straffedom er for hard, kommer det bare av at vi ikke anser Gud for å være så stor som han virkelig er.

 

Til toppen

 

28. desember

 

Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på. Rom 11:29.

 

Å, for en veldig trøst vi har i disse ordene! Hovedbudskapet i denne teksten er at Gud ikke kan angre eller trekke tilbake en nåde og utvelgelse han har gitt.

 

Nå har vi et svært tidlig kall og utvelgelse som vi bygger vårt håp om frelse på. Vi har fått de største og mest dyrebare løfter. Og på disse løftene vil vi nå anvende dagens tekst: «Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på».

 

Gud «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». Denne Guds beslutning om hvordan vi skulle bli frelst må da være totalt urokkelig - og helt uavhengig av oss. For Gud besluttet dette så tidlig at det ikke fantes noe menneske som kunne ha noen innflytelse på dette.

 

Det skjedde «før verdens grunnvoll ble lagt», når ikke en eneste dag ennå var kommet, når verken sol eller måne fantes, - mens Gud i sitt evige uavhengige råd tenkte på å skape universet. Tenkte å skape en slekt etter sitt bilde på jorden, til barn og arvinger av alle sine gaver, som skulle se og fryde seg over alt hans verk og hans eget fullkomne vesen!

 

Da besluttet han også å sette menneskene på en prøve. For at vi skulle lære å kjenne hans guddommelige rettferdighet og barmhjertighet. Han forutså hvordan vi, gjennom den falne engelens misunnelse og list, skulle forføres og falle så vi ble ødelagt. Ja, Gud forutså all den ødeleggelse og elendighet som dette fallet skulle føre med seg.

 

Men da fattet han denne beslutningen om hvordan vi skulle bli frelst, om å gi sin evige Sønn som mellommann og stedfortreder for oss. Han skulle stige ned til jorden, ikle seg vårt kjød og ta vår sak på seg. Skulle oppfylle loven og lide straffen i vårt sted. For at hver den som i sin syndenød tar sin tilflukt til ham, og i tro holder seg til ham, ikke skal fortapes men ha evig liv.

 

Dette var Guds egen frie beslutning om hvordan vi skulle bli frelst, Guds evige nådes valg som apostelen omtaler slik: «Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». «I kjærlighet har han forutbestemt oss til barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet».

 

Dette sitt råd, sin evige beslutning, forkynte han selv alt på syndefallets dag. Og senere lot han stadig sitt løfte bli gjentatt gjennom mange profetiske vitnesbyrd, og gjennom millioner forbilledlige offer. Inntil alt i tidens fylde ble oppfylt gjennom Jesu fødsel, lidelse, død og oppstandelse.

 

Da vitner døperen Johannes: «Se! Guds Lam bærer bort verdens synder». Da vitnet Herren selv: «Mitt blod blir utgytt for dere til syndenes forlatelse». Og da vitnet en stor skare av evangelister at bare i ham er frelse, og at hans blod renser oss fra alle synder.

 

Denne Guds beslutning om hvordan vi skal bli frelst er altså gjort svært tidlig, og rikelig forkynt. Skulle så Gud nå angre og trekke tilbake dette sitt evige kall og sin gave? Skulle han nå isteden begynne å kreve en fullkommen rettferdighet hos oss, og dermed behandle oss etter våre synder?

 

Er ikke den store Herren, vår Gud, trofast og uforanderlig i sin beslutning og råd? Går han fra sine mange og dyrebare løfter? Skulle han noen gang ville forandre det han selv har besluttet og forkynt -. Og som, vel og merke, var «etter hans egen frie viljes råd»?

 

Noe slikt tenker vi ikke om den store, allmektige Gud. Bare når vår synd forskrekker oss, tenker vi at Gud vil vel handle med oss etter våre synder. Men la oss da endelig huske at det var jo just for vår synds skyld Gud gav oss sin Sønn som vår Frelser.

 

Skulle han da nå bare se på våre synder, og på grunn av dem ikke lenger være nådig mot oss, - oss som tross alt tror på Sønnen, og bare i ham finner vår frelse? Skulle han likevel, bare på grunn av synden vår, bli trøtt av oss og forkaste oss?

 

Da stod jo ikke lenger hans eget evige råd og beslutning ved makt! Men dette kan aldri i evighet skje. «Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på». Lovet være Gud i all evighet! Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, og besluttet å være nådig mot oss bare i ham. Og denne sin evige rådslutning vil han aldri angre på. Dette er det første vi her burde huske.

 

Men han har også svært tidlig gjort en spesiell pakt med hver enkelt av oss. Det skjedde i dåpen, som er «en god samvittighets pakt med Gud». Da tok han oss til seg som sine barn og «ikledde oss Kristus», for at vi bare i ham skulle være rettferdige og «fullkomment rene».

 

Skulle så Herren, vår Gud, noen gang ville oppheve denne pakten, og så begynne å dømme en troende sjel etter hva han er i seg selv?

 

Er jeg derimot en vantro og frafallen, da er jeg selvsagt, akkurat som en vantro jøde, en «avbrukket gren». Da kan jeg ikke lenger få del i stammens saft og næring, av Kristi nåde. Men Herren, vår Gud, «husker sin pakt til evig tid», og vil bruke all sin nåde for å føre meg tilbake.

 

Kort sagt: Vår troløshet kan ikke gjøre Guds trofasthet til intet. Herren, vår Gud, kan umulig endre og oppheve sin pakt. «Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på»!

 

Til toppen 

 

29. desember

 

Gud, som gir håpet, skal fylle dere med all glede og fred i troen......ved Den Hellige Ånds kraft. Rom 15:13.

 

Apostelens inderlige ønske for vårt kristenliv er ikke at vi bare skal ha litt av håp og trøst, men tvert imot en full troens visshet, ja, til og med «glede og fred». Han sier «Gud, som gir håpet» (eller «Håpets Gud») «skal fylle dere med all glede og fred i troen». Han sier «fylle dere», og «med all glede og fred». Uttrykket «all glede og fred» leder tankene våre til all den gledens kilde vi har i at vi er forenet med Gud.

 

«Glede og fred», sier apostelen. Vi understreker at her er det ikke tale om en glede som springer ut fra ytre omstendigheter. Eller av at vi synes vi selv er så gode og kristelige at vi derfor har grunn til å glede oss. Nei, her er det bare tale om en glede i troen, en tillit til Guds ord og løfter. Samtidig som vi hos oss selv bare ser grunn til sorg og gråt.

 

Å tro er å ha all sin trøst i noe som ikke synes. Og da ikke i hva som helst noe, men utelukkende i Guds løfter. Det er den frelsende troen på Kristus det tales om. Det er bare den som kan og skal fylle oss med «glede og fred», som altså skjer «ved Den Hellige Ånds kraft».

 

Denne troen er bare en gave fra Gud, som vi også skal be om. Den skapes bare gjennom forkynnelsen av evangeliet, når dette treffer fullstendig fattige og hjelpeløse syndere. Da fødes troen.

 

Men det vi da ser og kjenner hos oss selv er så ille at det bare kan friste oss til å gi opp. Så skal da også troen gjennom all mulig anfektelse bare være vår tillit utelukkende til Guds ord - mens vi ser og kjenner bare på det som truer og anfekter oss.

 

Men hvordan skal vi da kunne ha glede og fred? Jo, akkurat nå vil Gud selv skape en overnaturlig glede og fred. Da først blir gleden virkelig bare et Guds verk. Og slikt et Guds verk er det apostelen her virkelig ønsker oss. Noe vi ser klart i det han så tilføyer:

 

Så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. Den siste og herligste frukten av alt det gode Gud har gjort, og gjør, er at vi har et fullkomment sikkert håp om frelse og evig liv.

 

Og dette håpet er den største kraften i hele vår kristendom. Dette håpet gir lyst og kraft til å løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss. Det gir mot og styrke til å gjøre, lide og holde ut i alt som vil møte oss i denne kampen.

 

«Gleden i Herren er deres styrke», og «håpet om frelse er vår hjelm» i striden. Hele livet er dessuten så fullt av sorg, prøvelser og annen elendighet, at vi nok trenger et fullkomment håp om den frelse og herlighet Gud skal gi oss. Hvis vi ikke skal gi opp på veien og bli trøtte og likegyldige, men får holde ut i tålmod og troskap.

 

Men så har vi da virkelig også den aller sterkeste grunnvoll å bygge dette håpet om frelse på. For det evige livet er vi skapt. Og til det evige livet er vi så dyrebart gjenløst.

 

Det var for det evige livet, og ikke for det jordiske, Kristus gav seg selv som et sonoffer. Det er for det evige livet Gud har gitt oss helligdagen, Ordet, sakramentene og Den Hellige Ånds verk i hjertet vårt. Er vi Guds barn og venner, da er vi sikkert nok også hans arvinger. Da skal han sannelig også en gang gjøre sine venner virkelig glade og lykkelige.

 

Men selv om grunnvollens løfter er så faste og usvikelige, er likevel hjertene våre så fulle av tvil og ustadige på grunn av vår falne natur. Derfor er det umulig for oss å holde fast på dette frelsens håp, hvis ikke Gud selv gir oss denne dyrebare gaven.

 

Et håp som bygger på noe av våre anstrengelser og vår egen tenkning, er alltid svakt og usikkert. Men når Gud selv ved Den Hellige Ånd gir oss vissheten, og fyller oss med all glede og fred i troen, da får vi det fullkomne håpet som apostelen taler om her. Derfor er det han tilføyer disse ordene: ved Den hellige Ånds kraft. Her nevner altså apostelen nå den tredje personen i guddommen, som er virksom for å gi oss en fullkommen trøst.

 

Den evige Far, som her kalles «Gud som gir håpet» (eller: «Håpets Gud»), skaper i oss et fullkomment håp ved Den Hellige Ånd, og fyller oss med glede og fred i troen. Og med denne tilføyelsen: «ved Den Hellige Ånds kraft», ville apostelen på ny minne oss om at vi selv ikke er i stand til å gjøre eller ta noe i denne forbindelse. Men at alt sammen må bli gitt oss ovenfra!

 

Å, hvor viktig det er å ha en dyp erkjennelse av at all nåde og kraft avhenger av at Gud gir oss det! Det blir verken fred eller åndelig vekst hvis vi innbiller oss at vi selv er i stand til å utrette noe som helst. Vi kan kanskje rent utvortes bruke de rette midlene, og når vi hører formaningen virkelig ønske å leve etter den. Men vi skal nok snart få oppleve at vi av oss selv ikke er i stand til dette.

 

Og likevel sitter innbilningen om alt vi selv skal kunne utrette så dypt i vår natur, at den er det største hinderet for at Gud kan få utrette noe i oss. En frukt av dette er all den vantroens aktivitet i kristenhetens navn, og som stadig hindrer at Gud selv får komme til i og blant oss. Så må Gud stadig slå ned denne innbilningen, og det gjør han ofte ved å overlate oss for en tid til vår egen avmakt.

 

Men så blir da også hjertet både villig og varmt når vi kjenner og tror at alt godt kommer som en gave fra Gud. Det vitner også disse bibelstedene om: «Uten meg kan dere slett ikke gjøre noe», «vi er ikke en gang i stand til å tenke ut noe som av oss selv», «det er Guds om virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje».

 

Det er dette apostelen ville si oss med disse ordene: «ved Den Hellige Ånds kraft».

 

Til toppen

 

30. desember

 

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Rom 8:35.

 

Her møter apostelen oss med det store spørsmålet som stadig bekymrer Guds barn: Hvordan skal jeg kunne bli bevart i Kristi kjærlighet?

 

Tidligere i kapitlet har apostelen styrket vår tro på den nåden vi står i, som trøst mot samvittighetens anklager og frykten for Guds vrede. Nå vender han seg mot bekymringene for de mange farene som vil ødelegge det åndelige livet. Han vil overbevise oss om at ingen ting som noen gang kan møte oss gjennom livet skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Og på samme måte som tidligere, ordlegger han sin trøst i den triumferende spørretonen:

 

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Selve spørsmålet uttrykker jo en sterk tro og frimodighet hos apostelen. Men bare det at dette spørsmålet tas opp, og at et så utførlig trøstens svar her blir gitt, taler sitt klare språk. Det er tydelig at bekymring nettopp omkring dette; om vi skal kunne bli skilt fra Kristi kjærlighet, pleier uroe de troende, så de virkelig trenger denne trøsten.

 

Vi må altså ikke tro apostelen skriver dette for å markere sin egen frimodighet i troen, uten noen som helst tanke på også å skulle trøste noen som trengte til en slik trøst.

 

For dette er helt klart en vel kjent bekymring hos alle sanne Guds barn. Ja, et markert kjennetegn på den sanne nåden i hjertet; at de frykter for at de ikke skal bli bevart i Kristi kjærlighet. Det er ikke nok for dem at de i øyeblikket har Guds ords trøst på at de lever i nåden. De er også opptatt med det å bli bevart i nåden til sin siste stund.

 

Det er et godt tegn at du så levende kjenner din svakhet og ustadighet, kjenner det som vil hindre deg, og fiendens makt. Du frykter for å bli fratatt din dyrebar skatt. - Mens det jo samtidig er en viss svakhet i din tro at du ikke har en tilsvarende trøst i Guds trofasthet og makt - !

 

Men selve frykten er et godt tegn. For den viser at du ikke bare kjenner din svakhet og fiendenes makt. Det betyr også at selve gaven da er blitt dyrebar og helt uunnværlig for deg.

 

For slik er nå alltid hjertets natur. I samme grad som noe blir dyrebart og umistelig for oss, kjenner vi straks farer og frykten for å miste dette. Har jeg en svært lite verdifull skatt å forsvare, kjenner jeg svært liten frykt for ranere. Men er skatten verd noen titalls millioner, da ser jeg for meg at all verdens ranere vet om den. Da kan jeg ikke oppspore sikker nok plass å bevare den på.

 

Den som aldri har noen frykt for å miste sin frelsesskatt i denne farlige verden, kan ennå ikke ha satt noen stor pris på den. Da er det et mye bedre tegn om du har en fryktens ånd, så du nesten bestandig frykter for en åndelig fare, frykter bedraget. Som en gammel lærer uttrykker det: «Når du ser for deg muligheten for at du en dag skulle miste gudsfrykten og troen i hjertet, så gripes du som av dødsangst». Dette er et vitnesbyrd om at Den Hellige Ånd har gjort sin gjerning i hjertet. Har gjort at din nådestand virkelig er blitt dyrebar og umistelig for deg.

 

Men de som bekymrer seg for å skulle miste Guds nåde, de skal også trøstes med Guds nåde. Det er en hovedregel i alt Guds ord. Og den handler også apostelen ut fra her. Det er akkurat dem som frykter, som han nå vil trøste. Det er disse han nå forsikrer om at de har en så sterk og trofast Herre og beskytter at ingen ting skal kunne skille dem fra ham.

 

Mange sterke fiender og hindringer vil møte opp på vår vei, «men i alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss». Dette er trøsten apostelen forkynner her.

 

Kristi kjærlighet. Den nåden ingen ting skal kunne skille oss fra, er her skildret med det korte, men innholdsrike uttrykket: Kristi kjærlighet. Ikke vår kjærlighet til Kristus, men Kristi kjærlighet til oss, som hele sammenhengen viser. For i verset foran har apostelen bare talt om hva Kristus har gjort og gjør for oss.

 

Og hva vil det så si å bli skilt fra Kristi kjærlighet? Uten tvil må det bety å ikke lenger personlig ha del i Kristi kjærlighet, og dermed fra nådepakten. For den som lever i nådepakten er Kristi kjærlighet hele hans frelse og salighet.

 

Ikke nok med at vi gjennom Kristi kjærlighet har fått alt vi trenger til liv og salighet; Vår Fars evige nåde, frihet fra all fordømmelse, Den Hellige Ånd i hjertet, barnekår og arverett i himmelen. Men det er akkurat denne Kristi kjærlighet som alt her i livet er de troendes mest dyrebare skatt og glede.

 

For den ekte bruden er brudsommens kjærlighet mer ved enn alle hans gaver og eiendommer. Et Guds barn sier som Asaf: «Herre, når jeg bare har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden».

 

Det er også et kjennetegn på et Guds barn, at når det har syndet, er det mest redd for at det har vekket opp Herrens vrede og har mistet hans kjærlighet. Derfor er dette uttrykket «Kristi kjærlighet» som tatt rett ut fra en troendes hjerte.

 

Så spør nå apostelen: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?» Som vi alt har nevnt, ligger det straks i spørsmålets tone en overbevisende trøst om at ingen og intet skal kunne skille oss fra denne kjærligheten.

 

Og vi må jo si det er en stor og guddommelig trøst at vi har så stor og mektig en Herre, som skal støtte oss og hjelpe oss lykkelig igjennom alle fristelser og farer, når vi påkaller ham. Selv om vi ikke får den trøsten vårt gamle hjerte gjerne ville ha. For det vil vi skal tro at all fare er over, så vi aldri mer daglig trenger å påkalle Herren og leve avhengig av ham.

 

Lovet være Herren! I hans makt og trofasthet har vi alltid trøst når vi kjenner vi trenger det. Og bare slik er da også den trøsten Herren så gjerne vil gi oss.

 

Til toppen

 

31. desember

 

Hver dag vil jeg love deg, og jeg vil prise ditt navn i all evighet. Sal 145:2.

 

Skal vi bli vekket opp til den rette lovprisning og takk til Herren, er det nødvendig at alt han har gjort for oss virkelig får tale til oss og blir stort for oss.

 

Tenk! Vi har all den Guds farskjærlighet hele skapningen vitner om! Vi har hele Sønnens stedfortredende soningsverk for oss, og ham som vår forsvarer! Så ingen synd blir tilregnet oss! Ingen lov eller dommer kan ramme oss! Vi har Den Hellige Ånd med all hans nåde, tukt og trøst i hjertene våre!

 

Eller er det kanskje så altfor lite å bare ha Gud? - bare Gud, hans vennskap og hans rike - ? Å, Herren bevare oss fra å se på dette som lite, - så ikke en slik utakknemlighet skulle føre oss videre i en ennå mer grufull synd!

 

Hold derfor ikke opp med å be Gud om å få et hjerte som har sin største fryd bare i ham og hans vennskap. Da har du der den dypeste grunn for en evig frelse, fred og takknemlighet.

 

Så kan hjertet ditt vekkes til lovprisning til Gud gjennom utallige andre bevis på hans nåde mot deg. Se bare tilbake på det gamle året! Hvor mange og store velgjerninger har ikke Herren gjort mot deg, - deg og hele Guds menighet! Hvor mange bevis på hans nærvær og store omsorg har du ikke erfart!

 

Kanskje du husker mang en dag eller natt da store problemer lå inn over deg. Du kunne ikke se hvordan det ene og det andre skulle kunne løses. Men du ropte til Herren i din nød, og han hørte din bønn og hjalp deg.

 

Og hvor mange synder har han ikke forlatt! Tenk på hvordan han har voktet din sjel som en trofast hyrde! Iblant sendte han deg nok det som var bittert og tungt, for å vekke og tukte deg når det var nødvendig. Så igjen ny trøst, hvile og glede, når du trengte det. Nei, alle hans velgjerninger kan du nok ikke telle.

 

Nå vil Gud, for alt dette, ikke ha noe mer av deg enn bare et takknemlig hjerte. Og samtidig blir det til den største velsignelse for deg selv. For Gud lar alltid sin nåde strømme rikelig ut over takknemlige hjerter, og gjør stadig mer og mer godt mot dem.

 

Kjenner du nå takknemligheten i hjertet ditt, da blir det sikkert også om å gjøre for deg å få vist den mot så god en Gud. Og det takknemlige og glade hjertet du nå har, er akkurat det som behager Gud. Han vil bare du skal huske hans store godhet, og hvor mye hans vennskap betyr for deg. Så du også kan tåle den motgangen livet vil gi deg, og ikke med én gang bare begynner å klage og sukke, som Israels barn i ørkenen.

 

Men all hans eget hjertes kjærlighet mot deg bør jo være det beste bevis for deg. Så du tror og holder fast på at det ikke kan hende deg noe ondt, uten at det er sendt av ham til ditt eget beste. Det er først og fremst dette som hører med til takknemlighet; et hjerte som er tilfreds med alt Gud sender i vår vei.

 

For det andre bør du også i bønn hjertelig takke og lovprise Gud for alle hans velgjerninger. Begynn alltid bønnen med en hjertelig lovprisning for Guds faderlige kjærlighet; at han gav oss sin Sønn. For hele Sønnens fullkomne liv og død i vårt sted, som gjør at ingen synd fordømmer deg. Og så for Den Hellige Ånds omsorg for deg, for tukten og trøsten.

 

Tal som et barn, og si: Hellige, største og kjæreste Far! Du er verd lovprisning og takk i all evighet, fordi du gjennom din Sønn har fridd meg ut fra syndens og den evige dødens rike, og alt nå har gitt meg det evige livet!

 

Ja, lov og takk tilhører deg i all evighet for at jeg ikke lenger behøver bære mine synders tunge byrde eller få oppleve helvetes ild, men i all evighet skal få være hos deg i Paradis o.s.v.

 

Dette er en særdeles hälsosam, forfriskende og styrkende øvelse for hele vårt indre menneske. Noe Guds barn aldri bør forsømme. Og du vil få erfare at alle dine bønner blir ganske annerledes, hvis du begynner med først å takke Gud for alt det gode han alt har gjort for deg. Din ellers så tørre og livløse bønn får nytt liv, ny glede og ny forventning til at Gud også nå kan gjøre godt mot deg.

 

For det tredje bør takknemligheten til Gud også bevises i gjerning. Det vil si at du bare på grunn av Guds store nåde mot deg, er villig til gjerne å tjene dine medmennesker. Selv om de ikke fortjener det. Du gjør det bare på grunn av Guds godhet. Du er villig til å gi den sultne brød og den nakne klær. Gjerne vil være med å forkynne og spre ut Guds ord. Villig til gjerne å tåle og forlate det onde, fordi Gud alltid tåler og forlater deg.

 

Dette er en rett takknemlighet, og dette de virkelig gode gjerningene, som strømmer ut fra den rette kilden. Og dette viser oss at takknemligheten til Gud er den rette livssaften og styrken i hele kristendommen.

 

Men hvis vi nå ikke bare vil forstå dette, men også gjerne vil leve slik, da skal vi nok få erfare at det trenger vi Guds Ånds nåde og hjelp til. Å, hvor elendig vår medfødte natur er! Den vil bare fryde seg og takke for det som smaker oss godt.

 

Å kunne lovprise Gud bestandig, selv når han tukter og prøver oss, det er bare et Guds under. Og det lærer vi bare i praksis, i Guds daglige skole, i kamp og bønn. La oss be Gud gi oss all denne nåde for sin elskede Sønns skyld! Amen.

 

 

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit