1. juli

Vi roser oss i Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. Rom 5:11.

Her sammenfatter apostelen alt salig som kunne nevnes i denne evige kilden og opphavet til alt; Gud selv, og sier: Vi har Gud selv! Gud selv er vår venn og Far. Dette er jo selve grunnlaget all trygghet og salighet strømmer ut fra.

For det første betyr Guds selv mye mer enn alle hans gaver. Guds vennskap betyr mer enn all himmelens salighet. Gud selv er solen og saligheten i himmelen, på samme måte som også her i livet hans vennskap er Guds barns egentlige fryds og gledes kilde

Dernest er det også i ham vi har alle våre gaver: I ham er all vår rettferdighet og styrke, i ham vår fred og trøst. Gud er vår Far, og all barnas rikdom og trygghet er i selve Faderen; «Er vi barn, da er vi også arvinger». «Når Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal ha da kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?»

Tenk, når du eier selve den store allmektige Guds vennskap, da må du jo hvert øyeblikk være fullkommen lykkelig! Om du så var det fattigste menneske, så er du jo i ham den rikeste. Var du den mest ynkelige og foraktede, så er du jo i ham den mest ærefulle. Var du det mest ensomme og forlatte menneske, så har du i ham alltid det herligste samfunn.

Slik ser vi David og andre Guds menn har frydet seg i Gud selv, som deres egentlige trøst og ros; «Min sjel skal rose seg i Herren». La oss daglig rose oss i Gud, over at i ham har vi alt vi behøver. Slik at tonen i hjertet vårt blir dette: «Herre, min klippe, min festning, min forløser, min Gud, min trøst, som jeg setter min lit til, mitt skjold, min frelses horn, han som beskytter meg».

Det er dette kjennskapet alle rettferdiggjorte sjeler skal ha til sin Gud, og kunne rose seg i ham. Som profeten sier: «I Herren skal hele Israels sæd (ætt) bli rettferdiggjort, og skal rose seg i ham».

Ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. På ny og på ny gjentar apostelen at vi har all denne nåde, trygghet og ros utelukkende ved vår Herre Jesus Kristus og hans forsoning. Og det er høyst nødvendig at vi stadig tenker over dette. All vår trøst og ros i Gud, hans vennskap og den evige frelsen, er straks forsvunnet så snart vi vender blikket bort fra denne éneste grunnen som gjelder, og begynner å se på oss selv.

Da står snart vår synd og mangfoldige uverdighet foran oss, og da gjør vår samvittighet oss tause og forsagte. Da er det slutt på gleden og rosen i Gud.

Husk derfor alltid, ja, uavlatelig, at all denne nåden som gjør at vi roser oss i Gud, at han er vår med alt han er og har, har sin grunn utelukkende i forsoningen i Jesus Kristus.

Ikke i noen som helst verdighet eller fortjeneste fra vår side. Bare i den evige kjærlighet som gjorde at Gud gav oss sin Sønn mens vi ennå var «syndere», «ugudelige» og «uvenner».

Tenk grundig gjennom hva der ligger i dette at Gud, som først selv har skapt oss til sine barn og arvinger, også selv gav oss sin Sønn til Frelser - mens vi ennå var ugudelige og uvenner. Og at vi da «ble forlikt ved hans Sønns død». Dette er den evige trøstens grunn for fattige syndere. Den grunnvollen vakler og faller ikke når vi vakler og faller, men blir alltid stående der, støtt og fast.

Og da kan du lett regne ut at han som har gjort det som er større, da han gjorde fiender til venner, - skal mye mer kunne gjøre det som er mindre; nemlig også vil behandle oss som dem som er så dyrt forlikte. Det vil si; ikke se på våre synder og dømme oss etter loven. Men alltid være barmhjertig og nådig, og føre oss helt fram til den frelse og salighet han fra først av skapte oss til, og senere også så dyrt gjenløste oss for.

Vi kan altså ikke nok understreke hvor nødvendig det alltid er å rose seg i Gud, d.v.s. alltid beholde en virkelig troens tillit, en glad og hjertelig trøst i ham. For hele en kristens åndelige liv avhenger av at vi har dette livet i Gud.

Men like nødvendig er det derfor også at vi alltid, som en dyp erkjennelse holder fast på det som ligger i dette: «ved vår Herre Jesus Kristus, for i ham har vi fått forlikelsen».

Og særlig trenger vi dette når hjertet vårt er fullstendig iskaldt overfor Gud, slik det av og til skjer. Vårt indre blikk har kanskje begynt å vende seg bort fra Herren, og er blitt fremmed for ham, og så kommer vi i en nødsituasjon, så vi trenger å be. Men da opplever vi det som om også Gud er fullstendig iskald overfor oss, bryr seg ikke om oss, ser oss ikke og hører ikke bønnen vår.

Da er det om å gjøre at vi husker at dette bildet av Gud er totalt falskt. Det er en gruelig vannskapning, som bare kommer av vårt kalde, vantro hjerte, og djevelens giftige innspill.

For Herren, vår Gud, har selv gitt oss et ganske annet bilde av seg selv; som en evig og uendelig kjærlighet som gav sin egen, enbårne Sønn for oss. Og som nå hvert eneste øyeblikk elsker alle dem som tror på ham. En øm Far som hvert øyeblikk er oss nær, ser alle våre behov og bekymringer. Og om han nok også av og til skjuler seg, og drøyer med hjelpen, har han likevel alltid sin lyst i å gjøre godt mot oss.

Gud kan aldri være kald og likeglad overfor dem som jo er dyrt forsonet med ham gjennom hans elskede Sønn, og i ham er rettferdige!

Til toppen

2. juli

De er alle veket av, alle sammen er blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. Sal 14:3.

Her har vi en særdeles viktig lærdom om synden. Her lar Herren oss forstå at vi er alle like fordømte syndere. At i dette er vi alle helt like!

Dette trenger vi alle å tenke grundig over. Det er alle menneskers natur at selv om vi ser hvordan hele verden er sunket ned i synd, så tror vi selv vi er litt bedre.

For det første har vi den fine og sovende verdens barn, som aldri vil finne på å tro at de er like store syndere innfor Gud som tyver, mordere og skjøger, eller tollerne på Jesu tid. Og på denne innbilningen bygger de sin selvsikkerhet og motstand mot hele Guds vei til frelse, mot all Guds formaning til å vende om.

Men også dem som er vekket opp og har fått liv i Gud, blir smittet av samme innbilning. Med forskrekkelse fikk vi se vår store nød i synden. Så søkte vi, og fant frelsen i Kristus. Men så hender det ikke sjelden at vi glemmer at vi ennå bærer i oss den samme fordervede naturen som Adam. Vi opplever det som om vi skulle tilhøre en bedre slekt enn disse grove synderne og skjøger.

Dette avdekkes når vi blir så veldig overasket når vi merker en eller annen stor synd rører seg i oss, når de svarte dypene i hjertets forderv åpner seg, så det virkelig dukker opp uhyggelige ting. F.eks. slikt som Kristus sier går ut fra menneskenes hjerter: «onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelser».

Når vi kjenner noe så grufullt hos oss, da overraskes og forskrekkes vi, og holder på å fortvile. Tenk, når vi får slike tanker som «bespottelser» mot Gud, kanskje midt i bønnen, slik mang en kristen i stor anfektelse opplever det. Eller vi kjenner en grufull likegyldighet overfor Gud, men derimot en altfor sterk kjærlighet, ja, til og med veldige syndige lyster til noe som øyet vårt ser. Og i tillegg slett ikke har så stor syndserkjennelse som vi burde over dette, men tvert imot er harde og lettsindige.

Eller når vi skulle elske vår neste som oss selv, isteden til og med kjenner misunnelse. Kanskje vi overfor en omsorgsfull tilrettevisning kjenner sinne og hat stiger opp i hjertet.

For ikke å tale om den mest grufulle synden; at Kristi lidelse ikke betyr så mye den burde for oss. At vi kan høre hvordan han ble pint, tornekornet og hengt opp med spiker. Alt for at vi skulle frelses for evighet. Og likevel elsker vi ham så lite. At små, unyttige ting er kjærere for oss - - . Å, når vi kjenner på dette, da overraskes vi og forskrekkes.

Hva kommer så denne overraskelsen av? Ganske enkelt av at vi ikke trodde vi var så fordervet. Vi har sett andre Adams barn totalt sunket ned i laster, og likevel selvsikkert og stolte forsvare seg, viser fra seg Guds ord, og forkaster og forfølger Kristus. Det har ikke vært noen stor overraskelse for oss. Men oss selv har vi altså sett på som om vi tilhørte en annen slekt.

Det er riktignok sant at når vi er født av Gud, så har vi også fått en ny og hellig Ånd. Men den delen av vårt vesen som er født av kjød, er fremdeles bare kjød. Og dette er alltid like forgiftet og ondt.

Herren lærer oss da her, som gjennom hele Skriften, at synden er alle menneskers natur, er vår alles felles arv fra Adam, enten vi vil det eller ei: «Det er ingen forskjell, alle sammen er vi syndere». «Fra himmelen skuer Herren ned på menneskenes barn, for å se om det er noen som har forstand, noen som søker Gud. Men de er alle sammen udugelige, det er ingen som gjør godt, nei ikke en eneste». På samme måte som Gud tidlig klaget; at «menneskenes ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i deres hjertes tanker bare var ond hele dagen».

Slik er menneskene av naturen, i alt som nedstammer fra Adam. Og hvis vi virkelig innså og trodde dette, ville vi jo ikke bli så forferdelig forskrekket, ja, rent fortvilet, når vi opplever dette i oss selv. Vi ville tvert imot akkurat da prise den guddommelige barmhjertigheten, som just for denne våre fortapte tilstand gav oss sin Sønn som Frelser.

For at vi skal bli bevart i en tillitsfull tro, er det svært viktig at vi innprenter dette i oss, og lar det være helt klart at vi alle gjennom Adam er så fordervede og fortapte skapninger at det i vår natur ikke finnes annet enn synd, ondskap og avmakt. Og at vår Herre og Gud heller aldri har tenkt noe annet om oss.

Da ville vi i vår mest knusende erfaringer av synden straks skynde oss fram til nådestolen og si: «Ja, i meg selv er jeg helt fortapt, kjære Gud. Men se ikke på meg, se på din Sønn!»

Og vi ville huske at det bare er Sønnen Gud har sitt velbehag i, at all vår rettferdighet er bare i Sønnen. Og at Guds vennskap derfor aldri kan rokkes gjennom det fordervet som er i oss, så lenge vi bli bevart i hans elskede Sønn.

I ham har vi til og med en mye større rettferdighet og Guds velbehag enn Adam før fallet.

Til toppen

3. juli

Salig er det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Rom. 4:6.

I klar og utvetydig tale forkynner dette budskapet oss at et menneske kan være rettferdig i Guds øyne, selv mens han ennå kjenner synden i seg.

Her sies det nemlig uttrykkelig at når Gud rettferdiggjør et menneske, så skjer det ikke på den måten at han utsletter synden i hele hans vesen, og gjør mennesket i seg selv syndfri. Men at det skjer ved en tilregning.

Denne teksten sier at vår rettferdiggjørelse skjer på den måten at Gud tilregner meg en rettferdighet som ikke finnes hos meg. Og på den andre side «forlater» og «skjuler» all den synden som finnes hos meg.

Men fordi ordet rettferdiggjøre gjerne kunne bli oppfattet tvetydig av noen, bruker apostelen isteden uttrykket: tilregner rettferdighet. I tillegg har han så også forklart dette salige verk gjennom Davids ord om at bare det menneske er salig «som har fått sine urettferdigheter forlatt, og sine synder skjult» eller «dekket over». At bare «det menneske» er salig «som Gud ingen synd tilregner».

Tenk da, når det mennesket er salig som Gud «tilregner rettferdighet uten gjerninger», og som han ikke tilregner syndene hans - da er det jo dermed også samtidig sagt at rettferdigheten ikke finnes hos dette salige mennesket! For da hadde det ikke vært nødvendig at rettferdigheten ble «tilregnet» ham.

Men på den annen side innebærer dette også at syndene derimot finnes hos det salige mennesket, ettersom disse «ikke tilregnes» ham, men «skjules».

Dette er da tydelig og klart hele Skriftens store hovedlære, som vi finner i all Guds forkynnelse om Kristi stedfortrederembete, og om hvordan hans rettferdighet tilregnes. Men her finner vi det uttrykt kort og konsist, så det straks fullstendig avviser den falske oppfatningen som sjelefienden en gang imellom bruker til å forville menneskene: At vi skulle rettferdiggjøres på den måten at vi blir gjort syndfrie i oss selv.

Nei, sier apostelen her tydelig og klart, Gud gjør oss rettferdige på den måten at han tilregner oss rettferdigheten, uten at vi verken er eller blir rettferdige eller syndfrie i oss selv, her på jorden. Derfor må nettopp syndene «forlates» og «skjules».

Har vi nå dermed forstått at vi ikke er rettferdige på den måten at synden er utslettet i vår egen natur, eller at vi i egen person fullkomment oppfyller loven, men at det må skje gjennom en «tilregning», -.   Så må vi da heller ikke falle i en like stor villfarelse på motsatt side, så vi får den holdningen at Gud regner oss for rettferdige, selv om vi ikke virkelig er det.

Nei, lovet være Herrens navn! Vi er virkelig rettferdige gjennom ham! Den som ikke er blitt helt våken så han ser Guds fullkomne råd, drømmer lett om en form for rettferdiggjørelse hvor Gud på en måte slår av på sine hellige ord og dommer. Og dermed erklærer oss rettferdige uten at vi på noen måte eier det som rettferdighet betyr; nemlig en fullkommen oppfyllelse av loven, så vi etter loven står ustraffelige innfor Gud. Dette vil være en helt forkastelig tanke overfor Gud. Som om han praktiserte barmhjertighet på bekostning av sin evige rettferdighet i alle sine dommer.

Det er noe ganske annet apostelen lærer: «Gud har satt sin Sønn til en nådestol ved troen, i hans blod, for å vise sin rettferdighet i det at han rettferdiggjør den som tror» - slik ordene lyder i Rom 3, - «så han kunne selv være rettferdig og gjøre den rettferdig som er av Jesu tro». Og i Rom 5 sier han uttrykkelig at det er gjennom den énes lydighet, den énes rettferdighet, vi blir rettferdiggjort.

Det skjer ikke ved at han «slår av» på en éneste bokstav eller prikk i loven. Men gjennom en total og fullkommen oppfyllelse av alle lovens bud og dommer - som vår Stedfortreder så helt og holdent gjorde i vårt sted, - som om vi selv hadde gjort og lidd alt slik loven krevde.

Et menneske kan så fullstendig oppfylle en annens forpliktelser, f.eks. betale sin brors gjeld, at skyldneren selv blir virkelig skyldfri, og ikke kan kreves for noe mer. Og at han altså ikke bare anses for å være det, men at han virkelig er skyldfri. På grunn av at hans gode bror fullkomment betalte hele gjelden hans.

Så mye mer må da Herren Kristi fullbrakte offer og betaling for oss gjøre oss virkelig skyldfrie og rettferdige, selv om vi ikke selv har noen mulighet for å oppfylle loven.

Derfor må vi altså ikke oppfatte ordene «tilregne rettferdighet» som om Gud skulle regne oss for rettferdige, mens vi virkelig ikke er det. Meningen er bare den at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss. Men på en så sann og fullkommen måte at vi virkelig er rettferdige.

Den hellige loven har ingen ting mistet i sin majestetiske rettferdighet. Det den krever er fullbyrdet i hele sin uendelige bredde. Dens dommer og straff er sonet i all sin gru. Kort sagt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror.

For det er ikke en tenkt eller oppdiktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Og på den siste dag skal han for hele verdens åsyn kalle sine troende de rettferdige, og i samsvar med sin fullkomne rettferdighet gi dem «rettferdighetens krone».

  Til toppen

4. juli

Venn, hvordan kom du inn her og har ikke bryllupsklær?   Mat 22:12.

Her i Mat 22 sier Kristus at «himlenes rike», d.v.s. hans nåderike på jorden, er å ligne med «et bryllup som en konge laget i stand for sin sønn».

Til dette bryllupet bad han inn mange. Men de fleste avviste innbydelsen og unnskyldte seg med at de ikke kunne komme. Den ene var hindret av sin forretning, den andre av sitt gårdsbruk og den tredje av sin ektefelle. Det var likevel ikke alle som direkte avviste kallet. Nei, mange tok imot det, «bryllupssalen ble fylt med gjester».

Men nå sier Kristus at nettopp blant disse som hadde tatt imot kallet, var kommet inn i bryllupet og satt der ved bordene, fantes det også en mann som ikke var kledd i bryllupsklær, men satt der i sine egne klær. Og at det var utelukkende dette som var årsaken til at han ble bundet på hender og føtter, og kastet ut i det ytterste mørke.

Hva er det så Herren vil tale til oss om gjennom dette? Mannen var jo kommet inn i bryllupet. Var altså ikke blant dem som avviste kallet og holdt seg borte, men satt der nå ved bryllupsbordet blant de andre lykkelige gjestene.

Jo, dette taler til oss om dem som ikke bare har opplevd Åndens kall i sitt hjerte, men også så markert har vært lydig mot kallet at de har begynt å søke frelse. Har nå vendt seg bort fra sine tidligere «veier» og «gårder», sitt levesett og sin omgangskrets, som de hadde vært så opptatt med.

Nå hadde de slått seg sammen med de troende når det gjaldt omgangskrets, skikker og holdninger, i det å lese, høre og synge om Guds ord og rike, i bønn og i en viss kristelig virksomhet. Deltok kort sagt i alt som hører med i et alvorlig og gudfryktig liv, som står i klar kontrast til den store masse av mennesker.

Denne mannen kan jo på ingen måte være et bilde på den store, selvsikre massen blant oss? For hvor finner vi i så fall alle dem som fikk høre kallet, men som ikke kom? Hedningene, som ikke har Ordet, har jo heller ikke innbydelsen.

Vi skjønner altså at dette er en «kristelig» mann, er et bilde på et «kristelig» folk innenfor de levende kristnes flokk. Han var jo å finne i bryllupet. Hadde ikke avvist kallet. Og samtidig mangler disse menneskene noe så vesentlig at de blir kastet ut i det ytterste mørke.

De fem jomfruene ( i Mat 25) som ikke hadde olje på lampene sine, skildrer nøyaktig det samme som denne mannen. Der sier Kristus at «Himlenes rike lignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen».

Gjennom hele tiden de ventet var det ingen forskjell å merke mellom de kloke og de uforstandige. Nei, alle sammen var de jomfruer. Alle hadde de lampene sine med seg. Alle var gått ut for å møte brudgommen. Alle ventet på det herlige øyeblikket da de skulle gå inn sammen med ham i bryllupssalen, i herligheten.

Med ved midnatt, da det hørtes et rop: «Se, brudgommen kommer!» - da først ble det åpenbart at halvdelen av dem manglet olje, at lampene deres ikke brant. Og de ble stengt ute fra bryllupssalen for all evighet. Ennå forferdeligere og sterkere er dette skildret i Joh 15, der Kristus taler om grener i meg som ikke bærer frukt. Må hver éneste en av oss tenke over hva dette ordet kan innebære!

Og i Mat 7 taler Herren uten billedspråk om hvor mye en kan gjøre i hans navn, og likevel ikke ha det rett med ham. At en i hans navn kan profetere, i hans navn gjøre tegn og under som å drive ut onde ånder, vekke opp døde, kort sagt gjøre mange kraftige gjerninger.

Og biskopen i Sardes var både i lære og liv en som ble ansett av alle for å være en levende sjel. Men Herren sa: «Du har navn av å leve, men du er død!»

Hvem skulle ikke ha grunn til å frykte, når Kristus selv taler slike ord? Overfor slike ord opplever ofte de mest rettferdige og åndsfylte kristne stor frykt for at de skulle være bedratt, og roper i dypt alvor: «Ransak, meg Gud, og se om jeg fremdeles er på fortapelsens vei!»

Skulle det være noen grunn til å tro at bare du ikke skulle behøve å frykte, ikke behøver å tenke grundigere over Kristi ord om akkurat dette?

Men nå vil vi se hva de egentlig manglet, disse kristelige, som fikk så forferdelig liv i evigheten.

Bryllupsklær? «Du har ikke bryllupsklær!» Hva kan vel dette bety? I Åp 19 står det at i Lammets bryllup ble det gitt bruden å kle seg i rent og skinnende lin - og så tilføyes det: «for det fine linet er de helliges rettferdighet».

Og hva disse helliges rettferdighetsdrakt er, ser vi videre i det sjuende kapitlet. Der sies det om den frelste, hvitkledde skaren: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de framfor Guds trone». Og til den lunkne læreren i Laodikea sier Kristus: «Jeg råder deg til å kjøpe hvite klær av meg, så du kan være påkledd, og din nakenhets skam ikke skal vises».

De som er i bryllupet, men sitter der i sine egne klær, og ikke har Kongens bryllupsdrakt på seg, er altså den slags kristelige mennesker som med mer eller mindre alvor, nidkjærhet og gudsfrykt likevel fortsatt lever i sin egen rettferdighet.

De har ennå aldri virkelig fått se sin synd. Er aldri blitt avkledd sin egen kristendom og ikledd en annens, nemlig Kristi rettferdighet. Ennå har de aldri av hjertet, fattig i ånden, kunnet bekjenne: «I Lammets død og blod er jeg fullkommen frelst, hellig, ren og god».

Til toppen

5. juli

Dersom du bekjenner med din munn at Jesus er Herren, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Rom 10:9.

Her sies det uttrykkelig at du blir frelst gjennom dette ene: Dersom du i ditt hjerte tror og med din munn bekjenner Jesus, at han er Herren og er reist opp fra de døde. Så nær og konkret er frelsen gitt oss i «troens ord».

Fatter du bare dette i ditt hjerte, så du har en levende tro på Jesus, og kjenner ham, - både som «Herren», han som kom fra himmelen, men også som din fullkomne Frelser, «oppreist fra de døde», - så skal du bli frelst.

Men la oss legge godt merke til at før apostelen skriver denne betydningsfulle trøsten: «så skal du bli frelst», gir han oss her først et avgjørende kjennetegn på den ekte troen, men også noe som oftest vil være en helt nødvendig del av livet i denne troen. Og kjennetegnet på den frelsende troen er at du gjennom den er blitt en Jesu venn, som av et oppriktig hjerte bekjenner ham og er opptatt med å utbre hans rike.

Men bekjennelsen blir også en helt nødvendig del av livet i denne troen. For den levende troen vil alltid føde en indre lyst og trang i hjertet til å tale om Jesus, som nå er blitt din skatt, og en kjærlig nidkjærhet for å opphøye ham og for at sjeler skal bli frelst.

Vi forstår straks at med bekjennelsen menes her dette frie, levende vitnesbyrdet om hjertets tro. Ikke bare noe som gjerne bare kan være munnens kalde bekjennelse, noe som bare henger igjen fra noe vi lærte i barneårene, eller som vi har med oss fra kirke eller bedehus. En bekjennelse som også alle vantro sjeler er i stand til å bære fram.

For først av alt vet vi godt at Skriften alltid mener det alvorlig, det den taler. Vi vet at når Skriften taler om en frelsende tro eller bekjennelse, så menes det alltid den levende troen og den sanne bekjennelsen. For «munnen taler det som hjertet er fullt av». Dessuten har apostelen her uttrykkelig føyd til disse ordene: Og tror i ditt hjerte.

Hold klart for deg at det er en slik bekjennelse det tales om her, at du «tror i ditt hjerte», og derfor taler. Som også David sier: «Jeg tror, derfor taler jeg».

Og hva bekjenner så den troende sjelen om Jesus? At han er Herren, sier apostelen. Dette er det første vi må tro og bekjenne; nemlig at den så dypt foraktede, torturerte og drepte Jesus er «Himmelens og jordens Herre», er «den som Gud har bestemt til å være dommer over levende og døde».

Ja, bare i dette; at Jesus er Herren, ligger alt det som vi tror og bekjenner om hans person og hans vesen. Og som vi uten Den Hellige Ånd ikke ville ha noen levende tro og bekjennelse om. Apostelen sier: «Ingen kan kalle Jesus for Herre, uten i Den Hellige Ånd».

Det er en slik bekjennelse, skapt av Den Hellige Ånd i vår sjel, apostelen taler om her. For gjennom det Ånden får vist oss, kan vi alt her i livet av hjertet tro det alle tunger en gang skal bekjenne; at Jesus Kristus er Herren, til Gud Faders ære.

Men den levende troen virker ennå en viktig bekjennelse om Herren. Og det er at «Gud har oppreist ham fra de døde». Denne korte bekjennelsen om Kristi oppstandelse inneholder alt den troende sjelen behøver til sin visshet og frelse. For hva er det apostelen sier her at en frelst sjel tror og bekjenner? Jo, at Jesus «er Herren», og at «Gud har oppreist ham fra de døde». Og dette inneholder da alt den frelsende troen omfatter.

Dette er da i sak det samme som ellers ofte kort heter å «tro på Jesus», den som «har Sønnen», som «eter hans kjød og drikker hans blod». Og det er jo denne troen på Kristus hele Skriften vitner om; at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»

Slik blir du frelst! Men tenk likevel dypere på hva som ligger i dette ordet - frelst! «Så skal du bli frelst!»

Kan jeg bli frelst, - evig frelst og salig i Guds himmel? Kan jeg vite noe som helst sikkert om dette? Det er slike spørsmål som burde gjøre denne teksten særdeles viktig for oss.

Her taler apostelen som om det er aldeles sikkert og bestemt hvem som skal bli frelst. Og slik er det også. Apostelen sier helt avgjort at hvis du er en av disse som har en hjertets tro som drives til å bekjenne din Frelser (men som også alltid har flere tegn på den samme levende troen), så er det helt sikkert at da «skal du bli frelst». Nå er det bare noen år eller dager i denne jammerdalen, så er du innenfor i Guds evige fred!

Ja, så uendelig stort er dette, og kan ikke gjentas for ofte: At alt Guds ord taler avgjort og klart om at så sant du lever i denne tro på Jesus til din siste stund. Og denne din tro gir drivkraft og lyst til også å bekjenne ham. Så er du en av dem som en gang skal stå på hans høyre side og bli innbudt til å gå inn til det riket som er gjort ferdig for oss fra verdens grunnvoll ble lagt.

Legg merke til det trykk apostelen her legger i ordet du, du, din munn, ditt hjerte. Dermed lar han hver enkelt leser gå til sitt eget hjerte med dette spørsmålet: Er dette min kristendom? Er det denne bekjennelsen som omtales her, som jeg har i min munn? Bruker jeg å tale om Kristus, og er det mitt hjertes tro som driver meg da?

Vi har akkurat så stor frelsesvisshet som det er virkelighet og sant for oss at vi i hjertet tror på Jesus, og med vår munn bekjenner ham.

Til toppen

6. juli

Del ut til de hellige etter deres behov. Rom 12:13.

Denne formaningen taler om at alle kristne skal se på andre fattige trosbrødres behov som de ser på sine egne, være like opptatt med å hjelpe brødrene som seg selv.

Og vi bør ha en så sann og hjertelig kjærlighet at dette da også skjer etter Bibelens ord om at: «Når ett lem lider, lider alle lemmene sammen med det», og etter det store kjærlighetsbudet: «Du skal elske din neste som deg selv».

Når apostelen spesielt nevner de hellige, lærer vi også her, som i Gal 6:10, at selv om vi etter den allmenne kjærlighetsloven skal «gjøre godt mot alle mennesker», skal det likevel skje «særlig mot dem som er av troens folk».

Dette bibelstedet viser nok om de «helliges behov» at det forholdet som ble innført i den første menigheten, hvor alt de eide ble overgitt til et felleseie, nå allerede er opphørt. Uten tvil fordi det ble misbrukt av lettsindige mennesker som tidlig kom inn i menigheten. Likeså lærer vi nok også av dette at vi skal dele ut med viselighet. Ikke til å understøtte late og lettsindige mennesker, men for å avhjelpe virkelige «behov».

Men så bør vi da også desto mer villig gjøre dette: «dele ut til de hellige etter deres behov», d.v.s. i hjelpsom og broderlig kjærlighet dele ut til dem som virkelig har bruk for vår hjelp, og ikke misbruker hjelpen.

Men hvem er så «de hellige», disse «fattige blant de hellige», som apostelen omtaler dem i Rom 15:26? Å, om vi nå endelig måtte forstå dette ordet «hellig»! Over alt i apostlenes brever ser vi at det er alle gjenfødte Guds barn som omtales med denne store betegnelsen hellig. Det er ikke bare noen kristne som skiller seg ut på en spesiell måte, som apostlene eller profetene, som kalles for «hellige». Men alle dem som ved Den Hellige Ånds nye fødsel er utskilt fra verden for Gud, som ordet først og fremst betyr.

Og disse gjenfødte sjelene er i dobbelt forstand virkelig hellige for Gud. Først og fremst er Guds fullkomne hellighet blitt tilregnet dem. Og for det andre er Åndens helliggjørelse nå begynt i dem. Begge forholdene uttrykker apostelen med å si at de er «helliget i den Herre Jesu navn og ved vår Guds Ånd». Da er vi Guds hellige. Men ikke i den forstand at vi i oss selv er syndfrie. Det ser vi klart nok bl.a. når David etter å ha omtalt sin store syndeskyld, deretter tilføyer: «Mot dette bør alle hellige be til deg i tide».

Det er bare i Kristus vi virkelig er hellige. Dette uttrykker Luther så sterkt og tankevekkende, nettopp over vår tekst, slik: «Paulus taler her om de hellige på jorden, d.v.s. de kristne, og kaller dem hellige ved troen. For det ville være en stor skam, og rent bespottelig, om en kristen ville nekte for at han er hellig. For da ville han bekjenne at også Kristi blod, Ånd og nåde, ja, Gud selv ikke var hellig, - dette som Gud brukte, alt sammen, for at han nettopp skulle være hellig».

Så er da disse «de hellige». Og deres daglige behov skal vi så alle være opptatt med å fylle, som om det gjaldt oss selv. Og slik forsøke å stanse, eller i alle fall lindre nøden. Gjør vi ikke det, men bare beholder alt vi eier for oss selv, da kan vi sannelig ikke leve i Guds kjærlighet. Noe ganske annet er at vi i skrøpelighet av og til kan feile, eller på annen måte være eller gjøre det vi ikke vil.

Men når vi ingen kjærlighet har, eller viser, da vitner det om en ennå større fare; at vi ikke lever av Guds kjærlighet. Om dette sier Johannes uttrykkelig: «Den som har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?»

Vær gjestfrie! Denne formaningen møter vi ofte (se f.eks. Heb 13, 1Pet 4). Grunnen var ikke minst at de første kristne under forfølgelsene ofte ble drevet på flukt fra sine hjem, og kom da til fremmede trakter. Da fantes det ikke mange offentlige overnattingssteder for folk som var på reise. Slike forfulgte kristne burde nå deres trosbrødre omslutte med glede og kjærlighet, og åpne sine hjem for dem, ja, trakte etter å få gjøre det.

Men i dag, om tid og tilstand er forandret, står likevel alltid den store kjærlighetsloven fast. Den sier at vi i alle mulige situasjoner skal tjene vår neste. Og at kjærligheten ikke bare skal bevises i vakre ord, men i praktisk handling. Selv om det så koster oss både anstrengelser og oppofrelse.

Å tilby noen å få bo hos oss, i vårt hjem, kan også i dag ofte bli et kall til oss. Dette kan nok ofte by på problemer for oss. Men også på denne måten bør vi alltid tjene andre nådesøsken, hvis de har bruk for det og det ikke er fullstendig umulig for oss å gjøre det. Og med denne innstillingen skal vi møte dem, med et glad hjerte og ansikt.

Peter føyer også til at dette skal vi gjøre «uten å klage». Og dette ønsker vi jo også selv å få oppleve den dagen vi har behov for vår nestes hjelp. Hovedbudet når det gjelder vår neste, er jo nettopp dette at «det dere vil menneskene skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem».

Til toppen

7. juli

Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren». Da forlot du min syndeskyld. Sal 32:5.

Er ikke dette i et kort sammendrag hele Skriftens lære om hvordan en fattig synder blir benådet?

Både med uttrykkelige ord og med utallige eksempler har Gud helt fra verden ble til forkynt at det er på denne måten Adams barn skal få komme under Guds nåde. La oss derfor legge nøye merke til ordene som blir brukt!

David sier: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Da forlot du min syndeskyld». Det er lett å forstå at her er det ikke tale om bare en utvortes, lettsindig eller utenatlært syndsbekjennelse. Nei, her står vi overfor en fattig og knust synder.

Samtidig må vi likevel ha klart for oss at det kan være mange slags bekymringer. Mange bekjenner med en viss anger, en viss bekymring sin synd, men lever likevel fortsatt i mørke. Vi ser dette f.eks. hos kong Saul. Han bekjenner: «Jeg har syndet, for jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord». Men han søkte aldri en full forlikelse og samfunn med Gud.

Vi ser det samme hos kong Farao da han sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere». Men hele hans erkjennelse hadde bare sin bakgrunn i at det nå allerede var den åttende plagen som sjokkerte og plaget ham. Og ikke fordi han hadde noen trang etter å komme til en forsoning med Israels Gud.

Ja, Kain bekjente også: «Min misgjerning er større enn at den kan forlates meg!» Og med det samme gikk han bort fra Herren, og søkte ikke hans nåde. Det samme ser vi hos Judas. I bitter smerte roper han ut: «Jeg har syndet og forrådt uskyldig blod».

Av alle disse eksemplene ser vi at for at det skal være en rett bekjennelse av vår synd, kreves det en klar omvendelse og trang etter et nytt liv med Gud. Det må allerede ha skjedd et Åndens verk i sjelen, så selve synden, som en forbrytelse mot Gud, tynger oss. Slik at vi derfor har behov for å øse vårt hjerte ut for Herren, bekjenne vår synd og be om forlatelse.

Mang en syndens trell kan, som vi har sett, i visse tilfeller i stor anger bekjenne sin synd. Men de er ikke innstilt på å omvende seg. Det er bare tanken på syndens følger som gjør at de angrer. Ikke selve synden, som en forbrytelse mot Gud, som tynger dem. Og de har heller ikke noen trang til å komme i et totalt forsonet forhold til Gud. Derfor fortsetter de da også bare i et liv som syndens trell.

Den rette syndserkjennelsen innebærer at Guds røst har rammet og vekket opp samvittigheten, og drevet sjelen inn under hans rettferdige dom. Men også, som en følge av Guds nåderike innbydelse til forsoning og evangeliets løfter om nåde, fordi han har et håp om å møte barmhjertighet. Og derfor går fram til nådestolen og ber om nåde. Den som overhode ikke vet om noen nåde, som bare kjenner synden og dommen, går ikke fram for Gud.

For at det skal skapes en rett syndsbekjennelse, må det altså også finnes en gnist av tro. Så lenge Adam og Eva bare kjente synden og dommen, skjulte de seg for Gud. På samme måte var det også en tid med David. Da holdt han seg på avstand fra Gud, og ville ikke bekjenne synden. Da sier han at «mine ben ble borttært og jeg stønnet hele dagen». Men, sier han så, «Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren». Da forlot du min syndeskyld».

Den som vil vite hva den rette syndserkjennelse og syndsbekjennelse innebærer, skal studere Davids femtiførste Salme. Vi vil bare peke på hvordan han der utgyter sitt hjerte for Herren, og minne om to forhold her. Det er forferdelige, åpenbare synder David har gjort, og gjennom dette påført mennesker mye ondt. Ikke minst har han gjort en fryktelig misgjerning overfor Urias.

Men på tross av dette skal vi merke oss at Gud, og den synd han med dette hadde gjort overfor Gud, lå så sårt inn over Davids hjerte, at han liksom glemmer alt det grufulle han har gjort overfor mennesker, og sier til Herren: Mot deg, mot deg alene har jeg syndet, og det som er ondt i dine øyne har jeg gjort». Her ser du hvordan et rett, gudfryktig hjerte er!

For det andre er det ikke bare disse grove syndens utbrudd som plager ham. For han ser med stor sorg på selve naturens ondskap i seg. Han går til selve kilden, og sier: «Se, i misgjerning ble jeg født, og i synd har min mor unnfanget meg». Akkurat dette å kjenne selve vår naturs ondskap, kjenne hele sitt vesens forderv, er det aller viktigste.

Så lenge en bare er opptatt med enkelte utslag av synden, men ikke kjenner selve hjertets, hele vårt vesens syndige grunnholdning, kan en nok fremdeles nøye seg med en falsk trøst. Men slik blir en aldri helt fortapt i seg selv, og derfor heller ikke frigjort og frelst i Kristus.

Det viktigste i en sann syndserkjennelse er derfor at en kjenner selve hjertets forderv; den grufulle forakten for Gud, selvsikkerheten, vantroen, hardheten, hykleriet og alt utenomsnakket. Så det svarer nøyaktig til Guds egen beskrivelse av hjertet, som «svikefullt, mer enn noe annet».

Til toppen

8. juli

Den Herren elsker, den tukter han. Heb 12:6.

Herren Kristus sa: «Hver gren på meg som bærer frukt, den renser han, så den kan bære mer frukt». Dette taler han om disse sjelene som har Herrens velbehag, som er fruktbare, og som han omtaler som gode. Men her ser jeg at nettopp disse sjelene likevel i seg selv ikke er aldeles rene.

Dette er det mange kristne som blander sammen. De tror - eller handler i alle fall som om - det å bære frukt samtidig innebærer at en er ren fra alt ondt. Men her står vi overfor to forskjellige forhold.

Akkurat som det på en frisk og verdifull gren, som bærer god frukt i overflod, likevel samtidig kan være tørre kvister eller villskudd som bare suger kraft, og bør skjæres bort. Slik kan en levende kristen, rik på kjærlighet og Åndens frukter, samtidig ikke bare være besmittet av alle menneskers syndeforderv, men også ha en eller annen syndig egenskap som kan være til forargelse og plage for andre. En legning som stadig må korsfestes og dødes, men som likevel til en viss grad kanskje alltid vil følge ham.

Men han er likevel en hel annen enn disse uekte grenene som ikke bærer frukt. Mange andre ugjenfødte mennesker kan være langt finere og hyggeligere av natur. Men er likevel helt og holdent døde og ufruktbare.

Merk deg da her dette: At du ikke er helt ren fra synd og mangler, men daglig kjenner og tynges av dette, skal ikke fordømme deg - så lenge du ennå lever i samfunn med Frelseren. Du merker at da har du også hans eget forsonede samfunns frukter, upåvirket av all din skrøpelighet, og selv om du aldri blir fornøyd med de fruktene du ser hos deg selv. For er du forenet med Kristus, så er du likevel «en ny skapning».

Men hva gjør nå den himmelske vingårdsmannen med de grenene som bærer frukt? Herren sier: «Hver gren på meg som bærer frukt, den renser han, så den kan bære mer frukt». Legg merke til dette, at den «renser han». Dette er ganske kort uttrykt, - men svært så langtrekkende og følbart i erfaringens virkelighet.

Den gode grenen renser han. Men den grenen som ikke bærer frukt, renses ikke. Den får bare vokse fritt, som den selv vil. For den skal bare brennes opp. Men den som bærer frukt, den skal passes på og stelles. Og den renser han.

Hvordan skjer så det? Jo, Kristi skildring av dette er lærerikt (Joh 15). Han taler om hvordan vingårdsmannen renser -. Og dette skjer ikke med vann, men med kniv og skrape. Med dem fjerner han tørt kvast, mose, overflødige kvister og blad. Alt som bare hindrer fruktbarheten for de gode grenene blir renset bort. Og dette er et svært godt bilde på akkurat det levende kristne sjeler erfarer.

Kjenner vi ikke ofte denne vingårdsmannens kniv? Merker vi ikke, når vi hører Ordet forkynt, hvordan dette tveeggede sverdet skjærer i vårt innerste vesen, og hvordan det særlig angriper de unotene og tendensene som har mest tak i oss? Eller vi har forsømt tjenesten i Herrens vingård, vært likegyldige og ulydige mot Herren, - hvordan blir vi da ikke innvendig «skrapet» når Ånden bearbeider oss.

Det er den kjærlige vingårdsmannen som vandrer i hagen sin, som gjør at vi ikke en éneste dag får være tilfreds med oss selv, men alltid blir tuktet og renset i vårt innerste vesen. «Også om nettene tukter mitt hjerte meg», sier David.

Der hvor Den Hellige Ånd bor, kan det ikke bli annerledes. For det er utelukket at han ikke skulle finne urenhet hos oss. Og like umulig at han da ikke skulle angripe, tukte og rense dette, der han bor og virker. Det som så ikke oppnås med denne indre tukt gjennom Ordet, det gjør vår trofaste Herre med utvortes ris og plager, sorg og prøvelser. Peter taler om at troende «om så skal være opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser».

Kort sagt: Et himmelens barn skal renses. Apostelen sier: «Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn han tar seg av. Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner. Ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den».

Legg merke til at dette er målet med alt sammen. «Det er ikke av hjertet han plager menneskenes barn», men bare hvor han ser det er nødvendig. Akkurat som Kristus sier: Han renser den gode grenen, for at den skal bære mer frukt. Dette er det høye målet med alt sammen. Han vil at en frisk og dyrebar gren, som bærer god frukt, skal bli ennå mer fruktbar og herlig. Og Gud skje lov, så ser vi jo også at dette skjer gjennom tukten.

Har vi ikke her og der sett en og annen oppriktig kristen med god innsikt i Bibelen, men hvor vi med sorg la merke til en viss makelighet og åndelig ufruktbarhet. Men plutselig så vi dyp sorg eller ulykke ramme dem, eller en stor indre anfektelse, så vi ble engstelige for dem. Men når de kom ut av denne trengselens ovn, var de helt forvandlet. Nå møtte vi en mer alvorlig, og på så mange områder en mer fruktbar kristen.

Og kjenner vi ikke alle til noe av dette, hvis vi er av dem Herren tar seg av? Straks vi begynner å påvirkes av sanselighet, selvopptatthet eller liknende, møter vi snart en ny prøvelse - som så på nytt får oss til å stanse opp, og bli åndelig «edrue». Og når så Herren igjen trøster vårt hjerte, opplever vi det som etter et forfriskende bad. Med ny iver begynner vi igjen løpet etter hans ords veier.

Herren har en hellig nidkjærhet for de sjeler han forbereder for himmelen. Han vil forme dem mer rene og fruktbare. Men de andre får vokse helt fritt, slik kjødet vil ha det.

Til toppen

9. juli

Alt det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg. Mat 25:40.

«Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst og dere gav meg drikke. Jeg var husvill, og dere åpnet hjemmet for meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere besøkte meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg» (Mat 25:35-36).

Her, av disse gjerningene Kristus oppregner, kan vi lære en del om hvor omfattende kristen omsorg skal være. Vi merker at her roser Kristus en utadrettet omtanke. For han taler ikke bare om det gode hver enkelt av oss kan utrette innen sitt eget hus. Han sier: «Jeg var syk, og dere besøkte meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg».

Da er det nokså underlig at det blant kristne mennesker kan være ulike meninger om et slikt spørsmål, om vi bør oppsøke nøden, eller bare skal vente til den står der og banker på døren vår.

På den ene side har vi dem som sterkt beklager at de er bundet til det kall de har i sitt eget hjem, og dermed ikke har mulighet for å delta i så mange gode og kristelige aktiviteter. Disse burde ha klart for seg at det er jo først og fremst i vårt eget hjem, blant våre nærmeste, vi skal gjøre de fleste gode gjerninger.

Så har vi dem som også vil gå for å være kristne, men rett og slett forkaster all vidtrekkende virksomhet, og bare vil innskrenke sin omsorg til deres aller nærmeste.

Men hvis vi ikke i all hemmelighet er mest opptatt med å forsvare vår egen makelighet, men virkelig vil se sannheten, blir vi nok tilstrekkelig overbevist når vi stanser ved disse ordene av Kristus: «Jeg var syk og i fengsel, og dere besøkte meg», og av det almengyldige kjærlighetsbudet: «Du skal elske din neste som deg selv».

Dette levner ingen tvil om at hver éneste kristen, så langt hver enkelt har anledning og midler, bør ha omsorg for alle mennesker. Ikke bare de som hører til hans eget hus, familie og venner, - «gjør ikke til og med tollerne det samme» -, men også dem som er utenfor.

Også på Kristi tid var der en mann som ville forsøke å omgå Jesu kjærlighetsbud om vårt forhold til vår neste. Han svarte Jesus. «Men hvem er da vår neste?» Da fortalte Jesus lignelsen om den barmhjertige samaritan, der han viser at selv der hvor avstanden er så stor som mellom jøder og samaritaner, skal vi tjene menneskene.

Legg derfor merke til at de gjerningene som er gode og velbehagelige for Gud, gjør du når du først og fremst ved troen lever i fortrolig samfunn og vennskap med din Frelser. Og så i tålmod og trofasthet først gjør ditt beste i det du er kalt til i ditt eget hjem. Enten du er en som skal styre; en far, eller mor. Eller du er en som skal lyde, som barn eller arbeidstaker.

I enhver stilling vi får i livet, i hjem eller på annen arbeidsplass, ligger det ferdig mange gode gjerninger vi kan gjøre, som   ofte krever at vi har stort tålmod og overgir kjødet til døden. Kan du trofast holde ut i dette, så er det alt sammen velbehagelig for Gud. For det er han som selv har befalt det, og lagt alt sammen ferdig.

Men kan du så i tillegg tjene dem som er utenfor ditt hjem eller arbeid, i åndelige eller legemlige behov; sjuke og fattige, ulykkelige og sorgfulle, - så ser du her at en dag skal Kristus fremheve disse gjerningene med slike ord. «Jeg var syk, og dere besøkte meg, jeg satt i fengsel, og dere kom til meg».

Kort sagt: «En kristens gjerninger har ikke noe navn» sier Luther. D.v.s. at en kristen «spesialiserer» seg ikke bare på bestemte gjerninger, som hyklerne, som bare selv valgte seg ut visse gjerninger. Og ut over det fikk en ikke noe som helst godt ut av dem.

Men en kristen har kjærlighet, og «kjærligheten tvinger ham» til å gjøre gode gjerninger, etter Kristi ord om at «Alt dere vil menneskene skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem».

Hvis vi da eier den store nåde det er å leve i samfunn og vennskap med Gud, under en evig og konstant forlatelse. - For det har vi fordi Gud aldri forkaster Mellommannen, sin elskede Sønn - . Når så i tillegg Kristus ser på våre fattige gjerninger med så stort velbehag at han vil si: «Dere har gjort det mot meg! - Hvor herlig er det ikke da, i stort og smått, å se på ham og si med seg selv:

For Frelserens skyld vil jeg gi dette fattige mennesket et klesplagg. Eller: For Frelserens skyld vil jeg gi et livgivende ord til dette mennesket som synes så fremmed for det evige liv. For Frelserens skyld vil jeg nå ha tålmod med dette prøvelsens menneske, og møte ham med et vennlig ansikt og et godt ord. For Frelserens skyld vil jeg gjøre meg det umak å besøke den eller det stakkars mennesket o.s.v.

Når jeg har troens trøst og kjærlighet i hjertet, er alt dette bare en lyst. Og ennå burde vi bare føle at vi ikke har fått gjort noe. Slik at når Herren omtaler hva vi har gjort mot ham, vil vi bare svare: Når var vi så heldige at vi fikk tjene deg? Men da vil han bare slå fast: «Sannelig, alt det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg».

Til toppen

10. juli

Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. Rom 3:20.

Intet kjød, sier apostelen - «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». Han bruker ordet kjød for å feste leserens oppmerksomheten her ved vår naturlige fødsel. For fra den har alt kjød sin natur, som Kristus sier: «Det som er født av kjød, er kjød».

Men nå er «alt kjød», all menneskenatur, alltid like fylt av den gamle slangens sæd, slik som den ble i syndefallet. Og dermed død fra det liv som er av Gud.

For fra Skaperens hånd var det fra skapelsen av bestemt at alt skulle forplantes «etter sin art», enten det gjaldt gras, urter og trær, eller alle slags dyr «hver etter sin art». Hver av dem skulle i den videre forplantning beholde sin egenart. Slik vi også har sett det har skjedd. En orm føder bare ormer, en panters unger blir pantere.

På samme måte er også alle menneskers barn født med samme natur som de første menneskene hadde etter syndefallet. D.v.s. fylt av slangens sæd; fiendskap mot Gud, forakt for hans vesen og vilje, og med trang til alt mulig ondt.

Slik Gud alt i Bibelens sjette kapittel skildrer menneskene; at «menneskenes ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen». Og slik er så «alt kjød», d.v.s. alt som har navn av menneske, av naturen.

Tenker vi litt over dette, kan vi forstå hvorfor apostelen så bestemt slår fast at intet kjød kan bli rettferdig gjennom noen som helst lovs gjerninger. For vår medfødte natur er så full av synd, og den fanges av Guds hellige lovs speil. Og den tåler ikke en gang den minste syndige tanke, den minste likegyldighet overfor Gud eller vår neste. Men krever at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, ja, av hele vår sjels kraft. Vi skal også elske hvert menneske - ikke bare enkelte utvalgte, men alt som kalles vår neste - som oss selv. Og det ikke bare et eller annet tidspunkt, et øyeblikk, men hvert sekund i vårt liv.

Hvordan er det da mulig for noe menneske - i egen person - å tekkes Gud?

Til slutt må også nevnes ennå et forhold som forklarer hvorfor intet kjød bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger. Det er noe som svært få mennesker tenker over. Nemlig bare det forhold at det er gitt en Guds lov, og vårt behov for å ha en slik lov. Bare dette er jo nok til at vi står under Guds dom.

Først og fremst det forhold at Gud har gitt oss en slik lov, med dens advarsler og løfter, er jo godt nok bevis på at vi ikke er gode, når vi behøver slike bud og advarsler. Og dernest bare det forhold at du gjør det gode og skyr det onde bare for lovens skyld, på grunn av dens trusler og løfter, er jo straks en svart flekk på din fromhet.

For vi skulle jo gjøre alt mulig godt bare ut fra vårt hjerters indre godhet. Ellers er vi jo bare hyklere, som bare holdes tilbake av en ytre makt fra å utføre det onde - som vi tross alt bærer på i dypet av vårt hjerte.

La oss tenke oss at noen f.eks. overlater barnet sitt til deg for en uke, og sier: Jeg må dessverre be dere være på vakt overfor dette barnet, så det ikke finner på å stjele noe. Så tenker vi oss at du holder så godt vakt over barnet at du kan levere det tilbake med denne attesten: «Det har ikke stjålet noe».

Er da det en god attest om hvordan dette barnet virkelig er? Nei, stakkars det barnet, sier du. Men hvorfor det? Det har jo ikke stjålet? Nei, sier du, men bare det at det måtte voktes, er jo attest nok for det barnet!

Akkurat slik er det også med oss. Hva annet er loven, enn akkurat en slik vokter som ligger over oss hvert sekund, og sier: «Du skal ikke stjele! Du skal ikke dyrke avguder! Du skal ikke slå i hjel! Du skal ikke drive hor! Du skal ikke lyve!»

Hva annet vitner slike bud og påminnelser om, enn at vi nettopp er tyver, horkarer, mordere, løgnere? For dette budet at «du skal ikke stjele!», hvisker jo stille i øret: Det er slik en du er, som må voktes. Men nå må du ikke stjele! Budet: «Du skal ikke drive hor!», sier jo klart nok: Du har et ondt begjær, men du må ikke la det bryte ut! Og budet: «Du skal ikke tilbe andre guder!» innebærer jo: Du elsker meg ikke. Jeg må beordre deg til det! Slik ligger det i hvert bud også en anklage.

Og når Herren Gud altså ikke bare forbyr synden å bryte ut, men også forbyr hvert begjær, ja, tanke eller tendens. Og når han ikke bare vil at det onde skal holdes tilbake, undertrykkes eller liksom stenges inne i hjertet. Men at det overhode ikke skal finnes der! - For han vil jo at du skal selv elske det gode, slik at du av din egen godhet gjør alt som godt er, - . Da er allerede dette at vi har fått loven med dens trusler og løfter, tilstrekkelig vitnesbyrd om at vi ikke er i stand til å leve rettferdig overfor Gud.

Og bare det at det er for lovens skyld vi gjør det gode, og avholder oss fra det onde, er jo et fullgodt bevis for at vi ikke holder loven - som aller først krever et godt og hellig hjerte.

Gjennom alt dette forstår vi ennå klarere sannheten i at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger».

Til toppen

11. juli

Jeg har gjort deg (Abraham) til far for mange folkeslag - overfor Gud, ham du har trodd, den Gud som gjør de døde levende og nevner de ting som ikke er til, som om de var til. Rom 4:17.

Abraham trodde på en allmektig Gud. Og den som tror på en Gud som kan vekke opp døde, han kan også senere tro at Gud kan gjøre alt det han noen gang sier.

Hvis Gud vekker opp døde, hvorfor skulle han da ikke kunne gjøre den gamle Abraham og den ufruktbare Sara til foreldre for et tallrikt avkom? Hvordan skulle Abraham da kunne tvile på at Gud kunne oppfylle sitt løfte om en tallrik ætt gjennom Isak, selv om han nå ofret og brant ham, så det ble bare asken igjen? Gud kan jo fortsatt vekke ham opp! En slik tro har Abraham hatt.

Men videre leser vi: «Gud som gjør de døde levende og nevner de ting som ikke er til, som om de var til». Det vil si at Gud, straks han har besluttet å gjøre noe, taler og regner med de ting som ennå ikke finnes, akkurat som om de er til.

Slik talte han til Abraham om det som ennå ikke var til, og gir ham navnet Abraham (far for en mengde folk), for han sier: «Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag». Overfor Gud, som gjør de døde levende, var Abraham allerede det som var sagt i løftet at han skulle være.

Dette er et vidunderlig budskap, fullt av lærdom og styrke for troen vår. Det er på denne måten vi alle må lære å tro og tenke om Gud. Da blir vi rette Abrahams barn. Han som med sitt ord skapte himmel og jord, og «bød at lys skulle skinne fram av mørket», han er også mektig til å gjøre alt av intet, gjøre liv av døde, av synd reise opp rettferdighet, av trelldom under djevelen reise opp barn av Guds herlige frihet.

Profeten sier: «Løft blikket mot det høye, og se! Hvem skapte dem? Han som fører deres hærer ut én for én. Han nevner hver enkelt av dem ved navn. Ved hans store makt og styrken i hans kraft savnes ikke et éneste menneske».

Akkurat som Gud omtaler himmelens stjerner ved navn, dem han har skapt, slik nevner han også alle Abrahams barn. Disse som skulle bli så mange som stjernene på himmelen, nevner han alle ved navn, og før en eneste av dem var født!

For hos Gud er det ikke noe som ligger bak, og noe som ennå er framtid. Alt som har skjedd, eller noen gang kommer til å skje med oss, står alltid levende for ham som nåtid.

Abraham trodde altså, på Guds allmakt og ord, også slikt som han ennå ikke så noe som helst til, ja, som i aller høyeste grad stred mot alt han så og kjente på hos seg selv. Slik må da hver éneste kristen også tro Herrens løfter, tvert imot det han ser og kjenner på hos seg selv.

Det er dette som egentlig er tro, tro på Gud, tro på Guds allmakt og trofasthet, at han skal snu alt til det motsatte av hva vi nå synes eller kjenner.

Slik har Luther til trøst for enhver fattig kristen holdt fram Abrahams tro og Abrahams Gud, som nevner de ting som ikke er til, som om de var til. Han sier: «Når hans barn blir trampet ned, eller hodet blir hogget av dem, da ser det vel ikke ut som om det skal være noen ære og herlighet, eller kunne kalles for fryd og salighet, men klart det motsatte.

Men Gud sier: Jeg kan gjøre det som ikke er til som om det var til. Og kan gjøre det som er til som om det ikke er. Slik at det av all sorg og hver en hjertesorg kan bli bare fryd. Jeg kan si: Du død og grav; bli til liv! Helvete; bli til himmel og salighet! Gift; bli et dyrebart legemiddel! Djevel og verden; bli mer nyttig for mine kristne enn de herlige englene og de fromme helgenene! For jeg både kan og vil stelle min vingård slik at den gjennom alt det som rammer den av ondskap og lidelser bare blir stadig bedre».

Når en anfektet kristen ikke kjenner noe som helst annet enn at han er overlatt til djevelen. Som fyller hele hans hjerte, tanker og hele hans liv med bare synd, sorg og elendighet. Da kan Gud si: Du er hellig, du er «helt ren», du er mitt tempel.

Når jeg kjenner meg tynget av synd, og helt forferdelig overfor Gud, da sier Gud: Du er dyrebar og elsket i mine øyne. Når jeg ser bare døden og forråtnelsen stå foran meg, sier Gud: Jeg ser deg i himmelen, herlig og frelst blant mine engler.

Han som «gjør de døde levende og nevner de ting som ikke er til, som om de var til», han skal også gjøre alt dette for sine troende barn i dag. Like så sikkert som han har oppfylt sitt underlige løfte til Abraham, så hans ætt nå virkelig er strødd ut over hele jorden. Gud, gi oss bare mer av denne Abrahams tro!

Men denne dyrebare gaven må du passe på mer enn det vi vanligvis ser. De som av hjertet begjærer den gaven, som titt og alvorlig ber til Gud om den, og som flittig studerer Guds ord og gjerninger, - de vokser også i troen, og blir sterke og brennende i ånden.

De derimot som nøyer seg med lite av alt dette, og ikke setter Guds dyrebare gaver høyere, vil oppleve at troen bare avtar, og kan opphøre helt så de faller fra.

Til toppen

            

12. juli

Vi roser oss av håpet som vi har til den herlighet Gud skal gi oss. Rom 5:2.

I grunnteksten har dette en kortere ordlyd, nærmest slik: «Og roser oss i håp om Guds herlighet». Uttrykket kan derfor like godt bety den herlighet Gud selv har, som den herlighet han skal gi sine troende barn. Men denne herlighet er jo både i sitt slag og sin natur en og samme herlighet.

Gud vil virkelig gi oss av sin egen herlighet. Kristus sa: «Den herlighet som du gav meg, har jeg gitt dem, så de skal være ett, slik som vi er ett: Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett». «Far, jeg vil at der hvor jeg er, der skal også de være med meg som du har gitt meg, så de kan se min herlighet, den som du har gitt meg». Hvor finnes det menneske som kan fatte alt det disse ordene lover oss?

Og her må vi ikke overse, men tvert imot merke oss vel, at ennå har ikke apostelen talt et ord om de troendes helliggjørelse og gode gjerninger. Men alt nå, før det tales om noe av dette, taler om at de roser seg av håpet om Guds herlighet.

Han viser at dette håpet bygger de ikke på den helliggjørelsen som er en frukt av troen. Men sier at vi straks, «da vi altså er rettferdiggjort av tro», har fred med Gud og håpet om Guds herlighet. De nyfødte nådebarna har med én gang sin arv i himmelen.

Vi ser også at når folket etter pinsedagen hørte Peters forkynnelse, kunne de som var kommet til troen også straks ete brødet med hverandre i fryd og glede. Og vi ser at de lovet Gud av et oppriktig hjerte.

Det samme leser vi om den etiopiske hoffmannen og fangevokteren i Filippi. Straks de var kommet til troen, kunne de begynne å fryde seg. De behøvde ikke først noen modning i nåden, eller se noen av de fruktene som skal følge troen. Den nåden de hadde hørt forkynt at de eide i Kristus, gav dem straks et frelst og lykkelig hjerte.

Og et slikt hjerte som fryder seg i Gud, kan ingen ha uten å tro både den nåden de allerede eier, og den herligheten de en gang skal få. For hvis vi ikke skulle tro denne sistnevnte, hva hjelp var det så i den første. Riktignok kunne vi gjennom Åndens frukter oppnå større visshet om vår tro var ekte. Men selve troen og håpet må allerede på forhånd være født nettopp på løftet av det Gud hadde lovet; og da ikke bare syndenes forlatelse, men også det evige liv.

Så må da hver og en vokte seg vel for den farlige villfarelsen at et troende Guds barn ikke straks skulle være ferdig til å gå inn i himmelen, men først måtte oppnå en viss modning i nåden og Åndens frukter. For det er en falsk og særdeles farlig holdning!

Riktignok kan en slik modning føre til et større mål av herlighet, slik Skriften noen steder viser. Men selve riket, barnekåret og arven har vi straks, bare ved troen. Og om vi så levde i hundre år og ble oppdratt og vokset i nåden, så hadde vi til slutt ikke noe som helst mer grunn til å håpe på den evige herligheten.

I samme øyeblikk som en synder kommer til troen og nåden, er han kledd i bryllupsklærne og kan gå inn i herligheten. Røveren på korset og Johannes, som hadde slitt seg ut i Kristi tjeneste, fikk begge livets gave av den samme ufortjente nåde. Vi legger merke til de formaningene Paulus i det tredje kapitlet til kollosserne altså ser de trenger. Likevel oppfordrer han dem samtidig til å «takke Faderen som har gjort dem i stand til å få del i de helliges arv i lyset».

Så kommer da håpet om frelse allerede ved troen og nåden. På samme måte som også en borgerlig arverett bare avhenger av at det er skjedd en fødsel. Måtte vi så ikke bare eie, men også rose oss av dette håpet! For dermed gir vi jo Gud ære. Og dermed styrkes også vår åndelig kraft i striden.

«Frelsens hjelm» er et viktig våpen. Like så sikkert som vi virkelig er i striden, vil vi ikke bare bli tynget ned av tidens problemer, men vil også få mange sår, mange glødende piler. Og da er det i sannhet nødvendig at vi styrker og forfrisker vår ånd med håpet om frelse.

Blir ditt syn på det salige målet, den herlige kronen, svekket, så skynd deg straks til den store og evige grunnvoll for det salige håpet. Gud er jo trofast og allmektig. Derfor skal vi heller ikke bli til skamme i vårt håp. Bare din tro får vokse, blir du straks uendelig rik og salig.

Se på alt Gud har gjort fra verden ble til! Spør så deg selv om det er mulig at Gud ikke hadde noe høyere mål med å skape menneskene, enn at de etter en tid med lidelser på jorden bare skal bli til intet! Å, bare de evnene som er skapt i et menneskes sjel, vitner om noe ganske annet.

Og kunne det virkelig tenkes at Gud gav sin enbårne Sønn til en blodig martyrdød uten noe større mål enn å oppnå jordiske goder for menneskene her i livet? Har Gud innstiftet hviledagen, gitt oss Ordet og sakramentene bare for et eller annet gode den tid vi er her på jord?

Har Gud sendt sin Ånd i våre hjerter for å trøste, glede og helliggjøre oss? Har Gud gitt oss korset og all den tukt som vi daglig opplever? Og så kan du fremdeles være like usikker på hva det er Gud hadde som mål å forberede gjennom alt dette?

Og, til slutt: Har Gud gitt oss alle løftene om evig liv, for så til sist å skulle bedra oss?

Å, «Herre, øk vår tro!». Det er den bønnen vi her trenger å be, så vi helt til enden kan «holde fast på frimodigheten og den ros som håpet gir».

Til toppen

13. juli

Dersom jeg hadde urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre. Sal 66:18.

Det er kanskje vanskelig for deg å tro at du har barnekåret hos Gud. Ja, kanskje det er helt umulig for deg på grunn av et eller annet bestemt forhold.

Men her kan du få hjelp til å få avklart din stilling. Legg merke til denne forskjellen: Spørsmålet er om grunnen til at du ikke kan ta til deg trøsten i barnekåret ligger i at du har en bevisst synd du lever i, og som du ikke vil gi opp.

Det kan være at du lever i et uforsonlig hat til et menneske. Du praktiserer kanskje en eller annen kjødelig lyst som du forsvarer. Eller du er uærlig i forretningsliv eller arbeid. Alt er m.a.o. åpenbare kjødets gjerninger - som du ikke har tenkt å slutte med.

Prøv da ikke å bruke evangeliet til å overdøve og nedtone protestene i hjertet ditt, og i et forsøk på til og med å tro at du lever i nåden. For hele Guds ord strir særdeles klart mot alt slikt. Og Herrens Ånd, som skulle gi deg troens visshet og vitnesbyrd om ditt barnekår, er også «sannhetens Ånd», en ren og hellig Ånd.

Den kan da ikke gi deg en visshet som strir mot sannheten. I alle slike forsøk vil du alltid bare møte apostelens ord til trollmannen: «Du har verken del eller arv i dette ordet, for ditt hjerte er ikke rett for Gud». Han sier ikke: Syndene dine er altfor mange og store. Men: «ditt hjerte er ikke rett for Gud».

Gled deg likevel over at han heller ikke sier: Derfor må du for alltid gå fortapt. Nei, han tilføyer tvert imot. «Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Gud om at ditt hjertes tanker må bli tilgitt deg!»

Tenk, ikke en gang trollmannen, så gjennomsyret av hykleri, full av «bitterhets galle og bundet i urettferdighets lenker», ble uten videre oppgitt som fortapt, men får komme til Gud og be om forlatelse!

Legg også merke til at til ham sier ikke apostelen bare: «Tro på Herren Jesus». Men: «Omvend deg fra denne din ondskap!» Det samme sier også Kristus: «Hvis ditt høyre øye frister deg (hindrer ditt liv i nåden), så riv det ut og kast det fra deg».

Han sier ikke: «tro på meg, så slipper du å rive ut øyet». Nei, troen og en god samvittighet vil aldri kunne gå sammen med synd som en forsvarer og degger for, som tvert imot driver oss bort fra nådestolen.

Luther sier det er mange som holder seg borte fra nattverden og bønnen, fordi de er fanget i synd som hersker over dem. Det kan være uforsonlighet, hat o.s.v., som de ikke vil gi opp. «Det beste råd vi kan gi slike», sier han, «er at de gir opp synden og kommer til Gud i nådemiddelet og bønnen. Dette vil ganske visst være bedre for dem enn at de fortsetter i synden, og gir legem og sjel til djevelen».

Å ja, det er mye bedre for deg, sier jo også Kristus, at du tar den lidelsen å rive et øye ut på deg, og går inn til livet. Enn at du skulle ha to øyne, men blir kastet i helvetes ild.

Å, vær fornuftig, røm fra synden! Herlighetens krone er mer enn lønn for all den lidelse det koster å korsfeste kjødet. Hvis du derimot fortsatt blir i synden, hindrer du selv din bønn. Du mister Guds salige fred her i livet, og den himmelske gleden i evigheten.

Kjødet har, selv hos de hellige, alltid sin gamle kjærlighet til synden. Men legg merke til at her taler vi om den synden du aksepterer og forsvarer («degger for»), ikke bare elsker. Det skjer når du «tar parti» med den, unnskylder den og ikke er innstilt på å slutte med den. Og det på tross av at det ikke er tale om en tvilsom, men tvert imot en åpenbar synd. Å godta og forsvare synden slik, strir alltid klart imot troen og nåden.

Noe ganske annet er forholdet når en kristen sier: «Jeg elsker deg, synd, forskrekkelig. Men jeg hater og forbanner min kjærlighet til deg». Og han så søker hjelp hos Den allmektige Gud mot selve denne kjærligheten til synden.

Er det dette som er nettopp din situasjon; du ser på din kjærlighet til synden på denne måten, og søker forløsning fra dette? Da skal du ikke et øyeblikk frykte eller vende deg bort fra din barmhjertige Far i himmelen, som alt er forsont. Du skal skynde deg til hans favn. Vær da sikker på at du kan tro hans nåde!

Og - merk deg dette - vokt deg for at du ikke har den innstillingen at du først må vente til du blir utfridd fra synden, før du tør tro nåden. For en slik utsettelse ville være den beste snaren djevelen nå kunne fange deg med. Nei, det er bare gjennom troen du kan vente noen forløsning.

Og dette at kjødet elsker synden, ja, at enkelte medfødte fristelser følger og plager oss så lenge vi er på jorden, det er noe alle hellige tynges av og sukker over. Men «slike synder», sier Luther, «som vi på denne måten selv dømmer, er nakne og åpenbare synder, som alltid har Kristi offer mellom seg og Gud». De skal derfor heller aldri kunne fordømme oss, så lenge vi blir i Kristus, og synden derfor også er korsfestet.

Mot slike synder og alle daglige fall må du da alltid bare holde fram for deg de store og evige sannhetene om vår benådning, og innprente dem dypt i hjertet ditt. Og du må kjempe som for liv og salighet for å beholde trøsten og vissheten om ditt barnekår. For du skal være klar over at djevelen setter alt inn på å rive barnekårets Ånd ut av hjertet ditt, og styrte deg ut i tvil og trellesinn.

Ta derfor hele Guds evangelium til hjelp her! Bruk sakramentene, bønnen og brødres råd og forbønn til hjelp! Så ikke samvittigheten skal bli dratt ned i trelldom, men gjennom troen seire over all motsigelse.

Til toppen

14. juli

Helliget vorde ditt navn! Luk 11:2.

Denne bønnen må vel ha litt dypere og større betydning enn vi rent umiddelbart oppfatter. Ikke minst fordi Kristus lot den bli den første bønnen.

I tillegg har denne bønnen helt klart den samme hensikt som det andre budet i Guds lov: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn. Og til dette budet er det denne forskrekkelige advarselen er knyttet: «Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn».

Når dette budet og denne bønnen blir markert så sterkt av Gud, burde hver og en begynne å ane at her må det skjule seg en stor hemmelighet. Mens altså samme bud og bønn for vanlige mennesketanker synes å være de minst viktige.

Og hva kan så Herren Kristus mene med denne bønnen: «Helliget vorde ditt navn!»? For å innstille oss rett overfor dette spørsmålet skal vi først tenke over hva Guds navn vil si.

Hva er Guds navn? Svar: Guds navn er alt som forteller oss hva Gud er, med alle sine guddommelige egenskaper og fullkommenhet. Men for å kunne si hva Gud er, måtte vi ha all Guds åpenbarelse på jord foran oss. Og ennå ville vi bare ha en ufullstendig oppfatning av ham.

Nå har Gud først åpenbart seg i sitt skaperverk. Men i den åpenbarelsen ser vi, om vi så kan si, bare hans ytre vesen. Hans hjertes tanker, hans guddommelige rettferdighet og barmhjertighet, hans vilje og rådslutning om menneskenes frelse, ville fremdeles være skjulte hemmeligheter, -. Hvis Gud ikke også hadde åpenbart seg i Ordet. Først det skrevne Ordet, og senere i ham som er Ordet, og som ble kjød og tok bolig iblant oss. Han som var avglansen av Guds herlighet og det sanne bilde av Guds innerste vesen. Derfor oppfordrer da også alt Guds ord oss til å lære å kjenne ham.

Kort sagt: Det er ikke gitt å uttrykke Guds navn i hast. Da Manoah spurte Herrens engel: «Hva er ditt navn», svarte han: «Hvorfor spør du om mitt navn? - Det er et underlig navn!», - eller kanskje riktigere: «det er Underlig». Slik spurte også Moses Herren om hans navn, og fikk dette svaret: «Jeg er den jeg er», og gjentatt: «Jeg er». Dette er betydningen av navnet Jehova. Dette er hans majestetiske, guddommelige naturs navn.

Og han har også gitt oss mange andre uttrykk for sitt navn, både forferdelige og herlige skildringer av hans guddommelige natur. Det er f.eks. et navn som kan gå gjennom marg og ben, når han sier: «Jeg, Herren din Gud, er en sterk og nidkjær Gud». Og når han kalles en «fortærende ild» - en forskrekkelig Gud for alle ugudelige - den allmektige, rettferdige, hellige, store.

Men Guds ord strømmer også over av herlige navn på vår Gud. Han kaller seg også for den barmhjertige, nådige, langmodige, hellige, trofaste. Spesielt som åpenbart i kjød til frelse for menneskene blir Gud kalt Immanuel, d.e. Gud med oss, og Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Han kaller seg også vår Trøster, Venn, Hyrde, Brudgom, Bror, Far. Men hvem kjenner vel alle Den Høyestes navn? Som herlig balsam er de utgytt over alt Guds ord, slik Salomo sier: «Ditt navn er en utgytt salve». Kort sagt: Alt Guds ord utgjør eller uttrykker Guds navn.

Men vi må ikke glemme å spesielt nevne det navn som er over alle andre navn som noen gang kan nevnes i himmel og på jord. Det eneste navnet vi kan bli frelst ved. Det navnet som styrker dem som strever og bærer tunge byrder, som trøster dem som har sorg, leger dem som er såret, setter fanger fri, gjør fattige rike, utsletter synder, rettferdiggjør og gir oss evig liv!

Det er det dyrebare navnet Gud har gitt seg selv i sin Sønn, frelsernavnet, fullt av trøst: Jesus!

I dette navnet har Gud lagt hele sitt hjertelag overfor syndere, sitt evige råd til frelse, sin evige kjærlighet, sin barmhjertighet, sitt tålmod, sin trofasthet - ja, alt, alt som kan gjøre en synder frelst og salig, har Gud lagt i dette navnet: Jesus. Det korte navnet er et helt evangelium. Det betyr frelse for syndere.

Men nå merker vi at mens disse mange og dype uttrykkene for Guds navn får arbeide med oss, som også med andre hellige Guds ord, begynner Gud selv å åpenbare seg for våre hjerter, forklaret, stor, herlig, hellig, nådig... alt ettersom de forskjellige uttrykk vi stanser opp ved omtaler Herren.

Dette viser at det ikke bare er en hebraisk uttrykksform, når det sies Guds navn, og med det mener Gud selv. Men at det samme også brukes av oss, når noen f.eks. taler vondt om en annen person, hans ord eller gjerninger. Da sier vi at de «sverter hans navn».

Oppsummerer vi alt dette, forstår vi at til det å hellige Guds navn hører alt som gjør at Gud blir herliggjort for hjertene våre. Blir kjent, æret og elsket rett.

Mens derimot alt som fører til å forringe menneskers oppfatning av Gud, eller forringe respekten for ham og hans ord, hans verk og hans sak på jorden, kaller Guds ord for å vanhellige hans navn.

Tiltoppen

15. juli

Skje din vilje! Luk 11:2.

Denne bønnen krever et hjerte som helt og holdent elsker Gud. Et hjerte som egentlig bare er opptatt med det som er til behag for ham. Det krever hjertet til et barn som ingen egen vilje har, men bare vil Faderens vilje, og ikke behøver noen mer forklaring på hvorfor det ene eller andre skal skje, enn bare at det er velbehagelig for Faderen.

Tusenvis av mennesker kan elske noe godt, noe edelt, nyttig, noe nødvendig. Men det er ikke det samme som å elske Guds vilje! Det er ikke nok at vi elsker akkurat det samme som Gud elsker. Men at vi skal elske selve Guds velbehag, uten hensyn til hva det er han vil.

At vi dermed skal elske Gud slik at vi for hans skyld elsker alt det han vil. Selv om det for oss ser så galt eller umulig ut som når Abraham fikk befaling om å ofre Isak, «løftets sønn». Det måtte jo være umulig for ham å se noen grunn for dette. Men fordi det var Guds vilje ville han gjøre det.

Og slik krever den tredje bønnen at vi ikke bare skal akseptere en slik Guds vilje. Men også elske den så høyt at vi ber om at den må skje. For vi må aldri glemme at bønn - bønn må være en hjertets sak. Ikke forstandens verk. Ikke drevet av lover og påbud, men av hjertets eget begjær og trang.

Men Guds vilje betyr jo det samme som Adams død og korsfestelse. Mens all menneskenatur vil være fri, og elsker sin egen vilje. Og da kan en vel spørre: Hvordan kan noe menneske få et slikt hjerte, som elsker Guds vilje så en virkelig også ber om at bare den må skje?

Nei, et slikt hjerte får en aldri - om en så plager seg selv til døde - på noen annen måte enn ved å bli født på ny av Gud.

Når et menneske er blitt virkelig utmattet av sin egen ondskap og av lovens hellige krav, da vil det omsider, totalt uverdig, fullstendig overveldes av den store og uforskyldte nåden. Da sier det: Å, Jesus, det er bare så alt for mye!

Da får det en fullkommen renselse og frelse i hans blod, og i hans kjærlighet sin fred og fryd. Når Guds kjærlighet blir utgytt i hjertet på denne måten, da blir også Guds velbehag mer dyrebart for oss enn alt som tenkes kan.

Det første spørsmålet for dette hjertet blir da: «Hva kan jeg få gjøre til ditt velbehag, du uforlignelige Frelser? Å, må jeg bare få gjøre Guds vilje!»

Da er denne frelste sjelen ikke lenger opptatt med hva som er godt og rett, men bare med hva hans himmelske Far vil. Da kjenner den ikke noe så ondt som sitt eget hjerte, og sier i fullt alvor: «Gud, ta bort min egen vilje! Jeg kan ikke selv. Gjør det du!» Og når den slik ber mot seg selv, da ber den om Guds vilje.

Når jeg altså selv først er blitt knust av min egen viljes ondskap. Og deretter så gjennomtrengt av Guds storhet, at hans vilje betyr mer for meg enn hele min frelse, -. Men også så inntatt av hans kjærlighet og herlighet, slik at hvis bare hans vilje skjer, så er alle ting vel, -. Da har jeg et slikt hjerte som virkelig elsker Guds vilje.

Her må så hver enkelt se hvor han står. Her stilles vi på ny overfor noe som åpenbarer vårt hjertes innerste tilstand. Igjen minner vi om at bønnen må være et uttrykk for noe som virkelig opptar hjertet ditt. Som er blitt din trang, din nød. Det er ikke hvem som helst som kan be denne bønnen.

Du som leser dette: Stans nå opp en stund innfor Guds ansikt, innfor hans øyne som ser alle ditt hjertes tanker og holdninger! Hvordan er det med deg i dette spørsmålet? Du vet vel selv om dette er noe du pleier være opptatt med. Om du vanligvis har slik en trang eller nød så du sukker og ber: «Gud, vis meg din vilje! Hjelp meg å gjøre din vilje!»

Det er umulig at Den Hellige Ånd kan bo i et hjerte uten å vekke opp en slik trang der inne. En kristen kan vel ofte være så urolig til sinns at han ber bønnen Skje din vilje uten bevisst å tenke over dette. Men hans daglige hjertes sukk vil likevel alltid være dette: «Gud, min Far, min Frelser: Hjelp meg, hjelp meg å gjøre din vilje! Hjelp meg mot min forferdelige treghet! Gi meg din hellige Ånds kraft og trang etter å gjøre din vilje, og vis meg din vei, så jeg kan gå den i din sannhet!»

Ja, dette er noe som særlig kjennetegner et hjerte der Den Hellige Ånd bor. Dette er nettopp den ene store halvdelen av det som skulle kjennetegne den nye pakts barn. Herren sier: «Jeg skal legge min lov i deres indre og skrive den i deres hjerter». Guds lov er jo Guds vilje.

At Guds lov er skrevet i hjerte og sinn opplever vi da ved at hjertet elsker Guds vilje, at jeg har denne trangen og dette inderlige sukket: «Å, om jeg bare kunne holde din lov av hele mitt hjerte! Å, om jeg bare kan gjøre Guds vilje!»

Vi sier ikke at en kristen er et fullkomment menneske. Å nei, der er mye skrøpelig, både i hans indre og ytre liv. Han kan heller ikke våke, be og kjempe mot sin skrøpelighet som han burde og ville. Der er ingen som kjenner på så mye synd, som akkurat Guds troende barn. Men legg likevel merke til dette: Skjønner han at det ene eller andre er Guds vilje, da er dette straks en livslov for ham. Da vil han også oppfylle det.

Og hvis nå kjødet stritter imot Ånden, da fødes denne bønnen, -. Og se akkurat her hvordan selve denne trangen og bønnen skapes i hjertet - nettopp ved at kjødets strid imot Ånden skaper kamp og bønn om Guds vilje.

Alt bare stadfester det vi også alltid må holde fast ved; at en kristen har et slikt hjerte og sinn.

 

16. juli

Gi oss i dag vårt daglige brød! Mat 6:11.

Ordet i grunnteksten som i denne bønnen er oversatt med daglig, har vært et vanskelig ord å oversette. Men alle tolkinger samstemmer i at det taler om noe som er nødvendig for vårt liv. Altså ikke et hvilket som helst begjær, men det nødvendige. Det taler egentlig om «det helt nødvendige til vårt livs opphold»

Og nå spør vi den som vil «trette med Gud»: Har du ikke til dags dato fått det som har vært nødvendig til ditt livs opphold? Og om du ikke har fått alt i den retning du selv mente var nødvendig for ditt jordiske liv, så har du tross alt fått alt det han har lovet som vet best hva som er nødvendig for deg. Eller vet du hvor mye tukt, fattigdom og bekymring du behøver for din sjels evige vel?

Her kunne kanskje en kristen som ikke bare er fattig, men også tynget av gjeld, svare oss: «Der er et annet forhold, som er verre enn den verste fattigdom; det å bli stående i gjeld til andre mennesker, og ikke kunne gjøre rett og skjell for seg. Og kanskje ved det være med å gi grunn til at evangeliet blir spottet».

Men da vil vi svare at så sant du ikke har et spesielt hovmodig sinn, så det er nødvendig med en spesielt dyp ydmykelse, -. For kjødet, selv hos de hellige, har alltid sin gamle kjærlighet til synden, -. Og så sant du ikke «frister Herren», enten med dovenskap og lettsindighet, eller i forfengelighet og stort forbruk sløser med Guds gaver, - . Men er ydmyk, flittig og trofast der du er satt i livet, og enfoldig i tro ber denne bønnen, -. Så har du alle Herrens løfter om at han skal gi deg så mye at du ikke skal behøve å bli til skam som en bedrager. Men skal kunne gjøre rett og skjell for deg overfor alle mennesker.

Det er alltid et eller annet ved vår natur, enten at vi frister Herren gjennom dovenskap eller hissighet, eller et stort hovmod, som gjør at vi må tuktes. Og som kan føre en kristen inn i det som er langt tyngre å bære enn den største fattigdom; dette å ikke kunne gjøre rett og skjell for seg overfor alle mennesker.

Når mangt et Guds barn enten på grunn av sykdom eller andre omstendigheter ikke kan forsørge seg selv, men blir avhengig av andre brødres barmhjertighet, er nok dette ydmykende for vår stolte natur. Men det hører med til hvordan Herren oppdrar noen av sine barn.

Det kan være bare for en viss tid, inntil de er blitt prøvet nok til å kunne bære en eller annen Guds gave. Og vi skal alltid ta imot slikt med gudsfrykt og ydmykhet overfor Herren, han som alene har visdommen og allmakten, og som med sin høyre hånd også når som helst kan forvandle alle situasjoner.

Men den fjerde bønn har også en lærdom til dem som opplever et mer ubekymret liv, som ikke har disse problemene med hva de skal leve av, og ikke kan synes behøve be om det daglige brød. Der er to ord i denne bønnen som disse burde legge merke til, ordene: oss og vårt. Har du Kristi sinn, da vil du også tenke litt nærmere over disse Kristi ord.

Han sier ikke: «Gi meg mitt daglige brød», men: «Gi oss vårt daglige brød». Tror du at Gud har gitt deg alt dette du eier for at du bare selv skal forbruke alt dette slik som du selv lyster? Eller at du skal samle mest mulig utelukkende med tanke på dine barn? Hva sier Herren? «Avlegg regnskap for det du forvalter, for du kan ikke lenger være min forvalter

Her ser du hva som er Guds hensikt når han gir enkelte mennesker så mye av dette jordiske. Har du noen gang tenkt over akkurat dette; hvorfor Gud deler ut så ulikt her på jorden? Den ene er så rik at han har mye mer enn han trenger, mens en annen er så fattig at han mangler det mest nødvendige -.

Hemmeligheten med denne underlige og ulike utdelingen er ganske enkelt at vi har ulike kall. De som har fått mer enn de trenger, skal være Herrens forvaltere, som på Herrens vegne skal forvalte hans gaver. Så vil han sende en flokk fattige rundt disse. For at de daglig kan bli prøvet, om de er villige til å forvalte hans gaver på ærlig vis, som forvaltere som deler ut der de ser nøden. Eller om de vil grave ned pundet i jorden, og isteden gjøre det til avguder for seg selv og sine barn.

Måtte vi aldri glemme den store hovedregelen: «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Den som er betrodd mye, av ham skal det kreves enda mer». Og det kongelige budet: «Du skal elske din neste som deg selv!» Glem ikke at rundt omkring deg finnes en mengde fattige, syke, svake og skrøpelige, som alle rekker hendene sine ut etter det daglige brød i en eller annen form.

I denne bønnen skal du derfor be for alle mennesker, og ikke tenke : meg, mitt, men: oss, vårt. Og så skal du selvsagt heller ikke be som en hykler. Slik at du i bønnen sier vårt, men i virkeligheten handler med alle goder du får som om det var ditt. Nei, du er bare en forvalter. Og det skulle vi være med glede, for Kristi store kjærlighets skyld. Så han kan si om alt det gode vi har gjort: Dere har gjort det mot meg.

I tillegg vet vi at uttrykket daglig brød ikke bare gjelder mat og klær, men alt som hører med til det daglige behov for våre livs opphold, slik som hus og hjem, eiendeler og penger, en gudfryktig ektefelle, gudfryktige barn, gudfryktige medarbeidere, en god og trofast øvrighet som styrer godt, godt og tjenlig vær, fred, helse, tukt og ære, gode venner, trofaste naboer m.m.

Da vil i alle fall hver eneste kristen, som ikke bare lever seg selv, men også elske sin neste, alltid ha all mulig grunn til å be denne bønnen.

Dessuten kan Herren plutselig ta bort alt det du nå eier. Derfor har du alltid all grunn til å be om hans bevarende nåde, eller at han hver dag må gi - et «daglig brød».

Og det å få kjenne sin daglige avhengighet av Herren, er særdeles verdifullt for den kristnes åndelige helse.

Til toppen

 

17. juli

Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av den himmelske. 1Kor 15:49.

Her har vi nå et budskap hvor vi må be Gud om nåde til å få tro og åpne sinn.

Hør hva det står! «Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av den himmelske». Tror du det?

At vi bærer den jordiskes (Adams) bilde, det kjenner vi i hele vårt legeme og alle våre sanser, langt mer enn det smaker oss. Men tror du like fast at vi en dag skal bære bildet av den himmelske, vi som er forenet med ham?

Tror du dette; at Adam og Kristus, like sikkert den ene som den andre, har vært stedfortredere som skulle prøves på hele menneskehetens vegne, men også stamfedre som vi skulle dannes etter? At de er liksom de to store modellene som våre to ulike tidsavsnitt skulle formes etter. I det ene tidsavsnittet, det jordiske livet; etter Adam, til «bildet av den jordiske». Og i det andre tidsavsnittet, i evigheten; etter Kristus, til «bildet av den himmelske».

Like sikkert som vi her i livet har båret den jordiskes bilde, med all den elendighet dette medfører, skal vi en gang bære bildet av den himmelske, med all den herlighet som hører med til det. Tror du dette?

Tror du at for alle som er i Kristus så skjer dette i sin tid, like så sikkert som naturens bestemte syklus; som dagen følger etter natten, eller det etter den kalde vinteren følger en herlig sommer? Å, er dette sant? Ja, lovet og priset være Herrens navn, det er sant!

Vi merker i hele vårt vesen hva det vil si å bære bildet av den jordiske. «Adam fikk barn i sin egen lignelse, etter sitt bilde». Men her taler apostelen egentlig om legemene. I legemet bærer vi bildet av Adam i slike egenskaper som apostelen regner opp like foran (v.42-45). Vi lever et liv i forgjengelighet, i vanære, i svakhet. Det er, kort sagt, det naturlige legemet, som må ernæres av jordiske næringsmidler fra plante- og dyreriket, og til slutt selv blir til jord.

Med til bildet av den jordiske hører også en masse lidelse, sorg, synd og nød, - alle slags problemer. Hele vår natur er liksom bare sammensatt av synd, som Gudsforakt, avguderi, selvsikkerhet, hardhet, egenkjærlighet, hovmod, hykleri, løgn, sinne, hat, misunnelse, mistenksomhet, uren lyst, gjerrighet, selvopptatthet og mer av samme slag. Jesus sier: «Fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelser».

Dette er bildet av Adam, på syndens område. Men av dette følger så videre all mulig forbannelse og jammer på jorden: Et urolig hjerte, en syk samvittighet, sorg, ergrelser, bekymringer, utrygghet, redsler, mistanker, sykelighet, smerter, fattigdom, Satans glødende piler, - og til sist døden og forgjengeligheten.

Enten en vil eller ikke tvinges en til å gå liksom ikledd alle disse Adams etterlevninger. Vi går liksom gjennom et tett tornekratt, hvor vi stadig såres og blør.

Å, gi ikke opp, kjære Guds barn! Bli ikke utålmodig! Dette er bare et vanskelig veistykke. Det kommer snart en annen tid. Gud har så visst ikke skapt menneskene bare til lidelser. «Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av den himmelske». Og «bildet av den himmelske» er på alle områder den totale motsetning til den jordiske.

Det som hører med til bildet av Kristus er først og fremst et «åndelig legeme», som er lik Kristi forklarede legeme. Istedenfor vanære: En evig og himmelsk ære og herlighet. Istedenfor skrøpelighet, svakhet, sykelighet: En evig helse, styrke og velvære. Istedenfor sorg, frykt og utrygghet: En evig glede, salighet og trygghet, et salig liv ved Guds høyre hånd i evighet, en uendelig rekke av høye, himmelske opplevelser.

Og framfor alt annet: Istedenfor vår uendelige, plagsomme syndighet: En evig, urokkelig hellighet, kjærlighet og renhet. Slik at vi der skal kunne elske Gud så helt, fullkomment og brennende, og med en lykke som vi aldri her, i vår jordiske tilstand, vil kunne fatte.

Ja, den som en gang, f.eks. i den første forlovelsestiden med sin Frelser, har smakt noe av den kommende verdens kraft, smakt noe han aldri vil glemme av Herrens herlighet, vil nok kunne stemme i at bare dette han her erfarte hadde fortsatt i all evighet, så hadde vi alt nå hatt himmel og salighet.

I denne fullkomne kjærlighet til Gud, som er summen av Kristi bilde, er også den aller dypeste herlighet. Tenk så hva som følger av dette: På alle områder være fri fra alt ondt. Kjenne seg fullkommen hellig og ren som en Guds engel. Få være fullkomment alt det som vi her tørstet og lengtet etter, men aldri var i stand til.

Og aldri mer behøve frykte for noe som er ondt og farlig. Men få ha en evig trygghet og fred i vår forklarede Frelsers nærhet. Og Guds lys over hans underbare hemmeligheter bare stiger og stiger for vårt øye i uendelighet.

Å, til et slikt liv er det den underlige skapningen; mennesket, egentlig ble skapt. Ja, det kunne vi da også tenke om Gud, når han skapte en slekt som skulle være lik hans bilde, - bildet av ham som er all frelses og salighets Gud. Som like lett kunne skape en uendelig salighet, som at han skapte det uendelige havets vannmasser.

Til toppen

     

18. juli

Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene. Rom 2:23-24.

Her samler apostelen alt han tidligere har sagt, og ennå har å si, i en éneste knusende avslutning: «Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven!» D.v.s.: Just fordi du roser deg av loven, og likevel lever et liv der du stadig bevisst bryter loven, fører du vanære og spott over Gud og hans ord. «For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet».

Dere lever på en slik måte at når hedningene ser hvordan dere lever, og hører at dere roser dere av å kjenne den sanne Gud og hans lov, så må de jo tenke at denne Gud og denne loven kan ikke være mye verdifull, -. Når dere som er hans folk gjør så mange onde gjerninger.

Slik det står skrevet - hos deres egne profeter klager jo Gud selv over akkurat dette, og sier: «De levde akkurat som hedningene, hvor de enn kom, og ødela mitt hellige navn, så de sa om dem: Er dette Herrens folk?»*

Dette er selve tyngdepunktet i den knusende refselsen apostelen gir jødene her: Å leve et liv som fører spott over Guds dyrebare navn er forferdelig. Ja, så fryktelig at et gudfryktig hjerte rent vil forgå bare ved tanken på muligheten av å kunne komme til å gjøre noe slikt. Og her sier altså apostelen at jødene levde et slikt liv. Så selv hedningene, i sitt åndelige mørke, så hvor galt det var, og på grunn av dem spottet og forkastet Guds navn.

Nå skal vi samtidig ha klart for oss hvor høyt jødene anså seg å stå over hedningene, på grunn av de mange og store fortrinn de hadde framfor dem. De så alltid i stor medlidenhet ned på hedningene som «blinde», og som dem som «vandret i mørke».

Når da apostelen her kaster denne anklagen mot dem; at til og med hedningene på grunn av jødenes synder foraktet og forkastet Gud, innser vi at her holder han fram for dem et særdeles knusende situasjonsbilde.

Slik må nettopp menneskehjertet knuses og tilintetgjøres hvis det skal kunne skje en ny fødsel, og hjertet skal kunne bli rett mottakelig for et sant trosliv født av den nåden evangeliet forkynner.

Og det var akkurat dette apostelen hadde som mål med dette knusende budskapet; å «rydde vei for Herren», å «senke fjell og hauger». Derfor måtte han såre og bedrøve dem, for at hans herlige evangelium deretter bedre kunne lege og trøste.

Men det apostelen her sier om jødene, passer dessverre også altfor godt på de fleste navnekristne. Særlig de skriftlærde blant oss, og de lærerne som ikke lærer seg selv, men stadig bare fortsetter sitt uomvendte liv.

Å, om hver éneste en som leser disse apostelens ord kunne ta dette til seg, og prøve seg selv, om det ikke også rammer ham! I den hellige dåp er du tatt opp i Guds pakt. Du mottar kanskje også Kristi legeme og blod i nattverden. Du har god kunnskap om kristendommen, så du kan tale Guds ord til andre. Kanskje du til og med taler med dem om hvor nødvendig det er å omvende seg, om en sann tro og et hellig liv.

Men, hvordan står det til med ditt innerste vesen, med ditt hjerte, og med ditt liv? Slik må vi ta denne teksten inn over oss, hvis vi leser den rett. Lever du selv i en rett omvendelse innfor Gud? For «ingen skapning er usynlig for hans åsyn». Han kjenner alt og alle.

Lever du selv i en sann tro, forenet med din Frelser? Søker du selv daglig å døde ditt eget kjød, dets lyster og begjær? Eller består din kristendom bare i å vite og tale. Du sier: En skal frykte og elske Gud over alle ting. Men likevel dyrker du dine små avguder, uten noen som helst frykt eller erkjennelse innfor nådestolen?

Kanskje du utlegger og innskjerper alle Guds bud overfor andre. Men selv banner og sverger du. Bryter du selv helligdagsbudet? Er du selv en dranker? Kanskje du lever i hat til et menneske? Eller i en hemmelig synd? Å, da er det jo bare et forferdelig hykleri og skuespill!

Men Herren, den allmektige og hellige, ser det. Han kjenner deg. På denne måten «samler du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares», så sant Gud ikke lyver!

Og på denne måten gir du andre grunnlag til spott og forakt for den hellige læren du bekjenner. Din familie, venner og naboer vil bruke din ugudelighet som en trøst til å fortsette sitt uomvendte liv. Dermed bidrar du til å ødelegge og forherde dem som Kristus døde for. Dette skal han en dag kreve deg til regnskap for.

Hadde du bare ikke bekjent deg som en kristen, så angikk din synd bare deg selv. Men nå ødelegger din synd Herrens hellige navn, og dem som han kjøpte så dyrt. Det er om dette Herren sier: «Hva har du med å forkynne mine rådslutninger eller ta min pakt i din munn, når jeg ser at du hater tukt og kaster mine ord bak deg?»

* Esek 36:20 etter C.O.R.’s bibeltekst.

Til toppen

 

19. juli

Han (Abraham) tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men han ble styrket i troen idet han gav Gud ære. Rom 4:20.

Abraham tvilte ikke på Guds løfte, men holdt ut i tro, og ventet på at løftene skulle bli oppfylt, uansett hvor håpløst det så ut i menneskers øyne. Og her sier apostelen at han dermed «gav Gud ære».

Dette ordet er det stor grunn til å tenke grundig over. Den som får troen utsatt for store prøvelser, men fortsatt holder fast på at Gud er sannferdig i sitt løfte -. Som fortsatt håper, der det intet håp er, bare fordi det er Gud som har gitt løftet, -. Han gir Gud ære.

Det mennesket erkjenner for alvor at Gud er allmektig og sannferdig. Luther sier: «Å gi Gud hans rette ære, er intet annet enn å anse Gud for en trofast og sannferdig, vis, barmhjertig og allmektig Gud. Og, kort sagt; erkjenne at det bare er ham som skaper og gir alt godt».

Dette er det bare troen som virker. Mens vi derimot i vantro fratar Gud all ære, og gjør ham til et svakt, avmektig og troløst vesen. Johannes sier: «Den som ikke tror Guds vitnesbyrd, har gjort ham til en løgner», som jo er helt forferdelig.

Men slik er troen. «Derfor», sier igjen Luther: «krever vår Herre Gud intet mer av oss mennesker enn at vi gir ham hans ære, og anser ham for vår Gud. D.v.s. at vi ikke ser på ham som en innbilt og tom avgud, men for en virkelig og sannferdig Gud, som tar seg av oss, hører våre bønner, forbarmer seg over oss, og hjelper i all vår nød.

Når han får dette av oss, da blir hans guddom hel og ukrenket. Ja, da har han alt som et troende hjerte har mulighet for å gi ham. Av hjertet å gi Gud en slik ære, er derfor ganske visst en visdom over all visdom, en (menneskets) rettferdighet over all (menneskelig) rettferdighet, en gudstjeneste høyere enn all gudstjeneste, et offer større enn alle ofre».

Hvis dette virkelig går opp for oss, vil vi vel strekke oss etter troens gave mer enn det som vanligvis skjer. For det skulle vel tross alt være en stor glede å få gi Gud noe som riktig behager ham! Og det gjør vi altså, hvis vi bare tror ham på hans ord og løfter, og dermed gir ham ære.

Vi hører mer om hvordan Abraham ved troen gav Gud ære, i apostelens tilføyelse: «Og han var helt overbevist om at han som hadde lovt, han var også sterk nok til å holde løftet». Han var «helt overbevist» og gjennomtrengt av denne sannheten; at han som hadde gitt løftet, «han var også sterk nok til å holde det».

Med spørsmålet: «Skulle noe være umulig for Gud», hadde Herren gitt Abraham en dyp erkjennelse av at hva som helst Herren lovet, så kunne han også oppfylle det. Fordi han var selve Skaperen, den Allmektige.

For ham kunne jo ikke noe være umulig. Det var med de samme ordene Herren møtte jomfru Maria. Da engelen minnet henne om at «ingenting er umulig for Gud», fødtes troen på det underlige budskapet; at hun som «ikke visste av mann» skulle bli mor til Guds Sønn.

Her legger vi merke til at troen må bygge på selve Guds allmakt. Troen stilles gang på gang overfor så urimelige ting, som etter vår fornuft ikke lar seg løse. Og slik må troen prøves, for at den ikke skal ha noe som helst mindre enn Guds allmakt å trøste seg til.

Det er altså ikke å tro, når vi jenker og tynner ut på løftesordet så vi, ynkelige og avmektige skapninger, skal kunne begripe hvordan det skal kunne gå til å løse problemene. Dette er jo tvert imot å bruke vår egen målestokk på Guds makt og visdom. Dermed trekker vi jo Gud ned på vårt eget plan, og gjør ham like liten som oss, avmektige dårer. Og det er jo rett og slett å spotte ham.

Nei, når jeg bare har et ord fra den allmektige Gud, så la det være nok for meg! Da lar ikke troen seg lenger holde tilbake av fornuftens mange innvendinger om «hvordan dette kan være mulig» osv. Men stanser alle slike angrep med dette spørsmålet tilbake: «Skulle noe være umulig for Gud?».

Det var med akkurat de samme skriftordene, og med dagens tekst, Luther og de som stod sammen med ham styrket seg i striden for den rette læren om nådemidlene, mot dem som ville legge for mye i nådemidlene for at det kunne bli mer forståelig for fornuften.

Men alle Guds barn må være forberedt på slike prøvelser, spesielt når det gjelder troen på nåden - samtidig med at synd, fristelse og anfektelse er det eneste vi kjenner i oss. Men også når det gjelder troen på Guds bønnhørelse og hjelp i all annen nød gjennom livet, - prøvelser hvor intet mindre enn Guds egen styrke og makt må til for å holde troen oppe.

Herren vil selv sørge for at vi møter slike prøvelser. For det gjelder hans ære, og at vi må vokse i nåden.

Når vi prøves så hardt at vi roper og skriker over all både indre og ytre nød, men alltid blir utfridd av Herren, da blir hans makt og trofasthet herliggjort.

Selv sier han: «Jeg vil gå foran deg og jevne ut det bakkete land. Bronseportene vil jeg sprenge i stykker, og bommene av jern vil jeg hogge av. For at de skal kjenne både i øst og vest at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen».

Til toppen

20. juli

Min sjel, lov Herren....han som forlater alle dine synder. Sal 103:2-3.

Ja, sier du, jeg skulle nok også kunne tro at jeg hadde syndenes forlatelse, bare jeg ikke hadde en bestemt synd som er både stor og forkastelig!

Du har altså en hemmelig synd som tynger samvittigheten. Dette er nok tungt. Men merk deg selve ordlyden i dagens tekst: «han som forlater alle dine synder»!

Riktignok er det sant at der er en synd som fører til døden, som aldri kan forlates: «spott mot Ånden». Men de som gjør denne synden pleier ikke være blant dem som søker forlatelse for syndene sine. Og nå sier Kristus uttrykkelig at denne synden er den eneste som aldri skal bli tilgitt.

Forøvrig sier han at «hver synd og bespottelse skal menneskene bli tilgitt». Til og med altså så stor synd som bespottelse mot Gud. Ja, de frykteligste synder, som vi ser Herren selv så alvorlig forsikrer: «Om deres synder var røde som blod, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull».

Stans nå opp her! Burde du ikke, når du ser hvor sterkt den barmhjertige Gud gir løfter om dette, også gjøre hans vilje og tro ham på ordet? - selv om du ikke kjenner noen som helst stadfestelse på dette i hjertet ditt.

Eller vil du fortsette å kjempe mot Herren, og selv med så store trøstens ord foran deg ikke tro ham? Da kan du komme til å gjøre den grufulle synden at du gjør Gud til en løgner! Vil du ennå et éneste øyeblikk, kald og stiv, gå borte fra din Gud i vantro?

Men, sier du, jeg har en gang også fått forlatelse, og trodd det. Men så har jeg på ny syndet. Gud kan vel ikke til stadighet forlate! Svar: At du har syndet etter at du fikk nåde og tilgivelse, er nok den største synden. Men legg igjen merke til hvordan ordet lyder. Her står ikke har forlatt, som om det bare har skjedd en éneste gang. Men; han som forlater, - bestandig og uavlatelig forlater.

Hvis Gud ikke forlater bestandig, ville hans forlatelse være til ingen nytte. Da ble ikke en éneste sjel frelst. For da ville alt og alle være fortapt, fordi det alltid finnes synd i vårt kjød, som også stadig bryter ut.

Her passer Luthers treffende ord: «Fordi det i vårt kjød er en evig synd så lenge vi lever her på jord, og det ingen ende er på feil og forsømmelser, - er det sannelig også nødvendig at vi da også har en evig og vedvarende forlatelse. Så vi ikke på grunn av synden igjen må falle under Guds vrede. Men fordi vi har forlatelsen likevel alltid får bli under nåden». Dette er Guds evige pakt som gjør at synden ikke kan fordømme oss!

Bruk her David selv som bevis. Han hadde gjennom lang tid levd i nåde hos Gud, og han hadde opplevd en helt usedvanlig strøm av Guds nåde over sitt liv. Helt fra sin tidligste ungdom var han velsignet med stor Åndens og Guds ords åpenbarelse. Fra å vokte sin fars sauer ble han utvalgt og salvet til konge over Guds folk. Og etter hvert velsignet med store seire og ære. Han var også en stor Herrens profet.

Men så faller akkurat denne mannen plutselig i to av de mest grufulle synder: hor og mord - «synder røde som blod»! Og merk deg: Dette gjorde denne mest opplyste og benådede mannen. Likevel - ja, likevel fikk han forlatelse! Fikk et herlig løfte og forlatelse. Og det straks han bekjente sine misgjerninger for Herren.

Hva hadde han gjort for å forsone Gud og få forlatelse? Ikke noe som helst! Nei, ikke det aller minste! Han hadde bare, etter stor og langvarig motstand, gjennom nød blitt drevet til å komme fram med sin skam for Gud og bekjenne synden. Og da fikk han straks forlatelse.

Selv sier han: «Så lenge jeg prøvde å fortie det, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Men jeg sa: Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Og du forlot meg min syndeskyld».

Her ser jeg nå hva Guds evige pakt betyr, og som gjør at ingen synd kan fordømme oss. Her ser jeg at om så syndene er røde som blod, skal de bli hvite som snø, fordi de er renset i Lammets blod.

Her ser jeg at «Jesu, Guds Sønns blod, renser oss fra alle våre synder». Her ser jeg at selv når jeg også tidligere har fått nåde og forlatelse, blir synden på ny straks forlatt.

Her trekker jeg den sunne, enkle slutningen at: Har Gud forlatt David, som hadde så stort lys og så stor nåde, og likevel syndet så grovt, da tør jeg ikke et øyeblikk tvile og leve på avstand fra Gud. Da kan, da bør, og da får jeg også tro at han like så sikkert også forlater meg -. Så sant jeg ikke i tillegg også vil gjøre den store synden mot Gud at jeg skulle tro at han, tvert i mot sitt ord, gjør forskjell på folk og ikke holder sitt ord.

Men, Gud bevare meg fra slik en vantro! Jeg er tross alt et menneske, også jeg, likeså vel som David. Jeg er jo også forsonet med Kristi dyrebare blod, - jeg, likeså vel som David!

Og David var en likeså grov synder som jeg. Og når han, på tross av så store synder, fikk nåde, da tør ikke jeg tvile på dette. Ikke minst når den store, barmhjertige Gud selv sier: «Jeg vil ingen synders død», «erkjenn bare din misgjerning!», «om dine synder var røde som blod, skal de bli hvite som snø».

Til toppen

          

21. juli

...som leger alle dine sykdommer (Sv: «Alla dina brister»). Sal 103:3.

Legg godt merke til dette! Her har vi også en usigelig stor trøst. Dette er den andre store hjelpen vi trenger mot synden.

Har vi først fått syndenes forlatelse, trenger vi også nåde til å avlegge synden. Og dette er også noe Herren selv vil gi oss: Han som leger alle dine sykdommer.

Like så sikkert som at han har forlatt deg alle dine synder, og du virkelig har tatt imot denne forlatelsen, da er du ett Guds barn. Du lever i forening med Frelseren, og har dermed også Den Hellige Ånd. Men like så sikkert har du da også et sinn som har sin største trang og ønske om å bli fri fra den synden som ennå henger fast i deg, og de utslagene den stadig gir i livet ditt.

Og ingen ting plager deg mer enn dine egne synder og svakheter. Ja, merk deg akkurat dette at for dette nye sinnet er nettopp disse syndens utslag i deg det som plager deg mest!

Hvis ikke dette nye sinnet er blitt en frukt av din tro, da vet du ennå ikke hva den sanne troen er. Du kan ha hatt store åndelige opplevelser. Kan ha forstått alt om «frelsens orden». Og nå tror du at du har troen. Men din tro er fremdeles bare en selvlaget, innbilt tro, hvis ikke syndens utslag i deg tynger deg mer enn noe annet ondt på jorden.

Skriften sier uttrykkelig at «de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til», og «Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til». Det er umulig at den som har Kristi Ånd ikke skulle tenke på å bli hellig og mer lik Kristus. Ja, ha dette som sin dypeste trang, og i samme grad også lider under syndens utslag i seg.

Det er rett og slett umulig at Kristi Ånd kan leve i fred og fordragelighet med kjødet. Og like umulig er det at kjødet, selve den syndige naturen i oss, kan leve i fred og fordragelighet med Ånden.

Derfor bekjenner da også Paulus for sin egen del at «jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske (den nye skapningen i oss som er født av Gud). Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine».

Men det kreves samtidig at vi har den rette oppfatningen av hva det betyr at Herren leger våre sykdommer. Mange tror det betyr at vi totalt skal befries fra dem, slik at vi snart ble fullstendig rene, slik som Kristus var, og slik vi skal være i himmelen.

Men det stemmer slett ikke. Dette er ren villfarelse. Herren vil ganske sikkert lege våre åndelige sykdommer hver éneste gang vi opplever syndens utslag i oss. Men de vil alltid kunne dukke opp på ny. Ingen må føle seg trygg! Vi har sett at Paulus alltid måtte leve med en lov i lemmene sine, som stred mot loven i hans sinn, og av og til tok ham til fange.

Nei, her går det for seg på samme måte som med en legemlig helbredelse. For når det gjelder legemet, kan et menneske stadig på ny snuble, falle, støte mot noe, og skade seg. Eller bli syk på annen måte. Og Gud har aldri gitt oss noen garanti mot at dette kan skje. Men så har han over alt på jord gitt oss mange legemidler, og gitt oss leger til å helbrede alle slag sykdommer.

Det samme gjelder også på syndens område. Gud løser oss aldri her på jord fra alle syndens utslag i oss. Men han vil selv straks være vår store lege, slik han selv sier: «Jeg er Herren, din lege!»

Kristi kirke på jord er bare et stort sykehus, der hver éneste en har sine sykdommer. Der finner du ikke en éneste hellig som ikke har en eller annen syndens utslag som tynger ham.

Og i tillegg er vi jo også totalt maktesløse når det gjelder å frigjøre oss fra dette. For hvis det virkelig stod i vår makt, ville selvsagt hver éneste kristen omgående frigjøre seg.

Da er det vår eneste trøst at Herren selv vil være vår lege, og alltid lege våre sykdommer. For det står da heller ikke her «har leget», som om det skulle være gjort slik at det aldri mer på ny var nødvendig. Nei, her står det «som leger..», noe som skjer, og bestandig på ny vil skje.

Og dette gjør han på den måten at han først tukter, bedrøver, slår og døder vårt gamle menneske. Deretter, når vi roper om nåde, trøster og styrker han oss, og reiser oss opp igjen. Og så vekker han i oss en ny trang til å leve mer varsomt i livet vårt.

Selv gir han oss disse trøstens ord: «Nå ser dere hvem jeg er, og at det er ingen Gud foruten meg. Jeg gjør død og gjør levende. Jeg sårer, og jeg leger».

Her kan du ta selveste David som eksempel. I tillegg til hverdagens mindre fall og unnlatelsesynder, falt David også i store åndelige sykdommer. En gang i en uren lyst så sterk at han tok sin nestes hustru. Vi ser Herren slo ham. Men han leget ham også. En annen gang ser vi ham i stort hovmod forlange at alt folket skal telles. Igjen ser vi Herren slår ham, men leger ham på ny.

Da synger han denne Salmen: «Min sjel, lov Herren, han som forlater alle dine synder, som leger alle dine sykdommer».

Til toppen

22. juli

Om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting. 1Kor 13:2.

Det er en alvorlig tilstand når en finere form for egenrettferdighet vil gjøre vår kjærlighet og denne praktisert i aktiv tjeneste, til frelsesvei.

Så har vi på den andre side kristne som har lært den store hovedsannheten om at vi blir rettferdiggjort ufortjent utelukkende ved troen på Kristus. Gjennom denne troen har de også fått den nye himmelske kjærligheten. Men etter en tid begynner de å bli kalde og døde. Og nå mister de mer og mer av kjærligheten, både i hjertet, og av utslag i praksis. Nå synes de bare å «leve for seg selv».

Dels ser vi at de nå også har lett for å trøste seg selv overfor denne tilstanden med at vi blir nå tross alt bare frelst av nåde ved troen, - som om vi skulle kunne bli frelst ved en tro som ikke skaper noen kjærlighet.

Det er særlig overfor dette alvorlige bedraget at vi ofte og alvorlig bør ta inn over oss det Herrens ord lærer oss i dette spørsmålet. Det er sant at vi blir rettferdiggjort utelukkende av Guds nåde ved troen på den kjærlighet Gud elsket oss med i Kristus, og ikke gjennom noen vår kjærlighet. Men det er ikke sant at vi blir rettferdiggjort gjennom en tro som ikke virker kjærlighet.

Nei, sier apostelen, «om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting». «Det er like umulig at den levende troen kan være uten kjærlighet, som at ilden kan være uten varme» (Luther). Når Skriften lærer at vi blir rettferdiggjort bare ved tro, menes det bare den tro som gjør hjertet levende og varmt i kjærlighet.

Herren Kristus sa: «Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre». Og Johannes gjentar stadig i sitt første brev at det er nettopp gjennom kjærligheten «vi vet at vi er av sannheten», at «vi er Guds barn», at «vi er født av Gud».

Hvis vi en gang har kommet til troen, husker vi også hvordan vi da fikk en ny, brennende kjærlighet i hjertene våre. Ikke bare til den nådige Gud, som forlater alle våre synder, men også til vår neste. Vi får både en «broderkjærlighet» til alle dem som tror og elsker Jesus. Men også en «allmenn kjærlighet», slik at vi i inderlig omsorg er opptatt med at alle mennesker må bli frelst.

Men hvis vi nå ikke lenger har denne hellige kjærligheten, hvordan er det da med vår tro? Vår frelsesvisshet kan være så varm og sterk den vil, og vårt åndelige lys stort. Men vår tro er nå på tross av alt dette bare et dødt bilde av hva den en gang var, fordi den nå ikke lenger virker noen kjærlighet.

Legg bare merke til hvor store og prisverdige gjerninger Herren Kristus fant hos engelen for menigheten i Efesus. Likevel hadde han forlatt sin første kjærlighet. Og dette viser Kristus var så alvorlig et tegn, ja, så stort et frafall, at hvis det ikke skjedde en omvendelse, ville hans lysestake bli flyttet fra sitt sted.

«Jeg vet om dine gjerninger», sier Herren, «arbeidet ditt, tålmodigheten din, og at du ikke kan tåle dem som er onde. Og du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere. Og du har holdt ut, og du har tålmodighet, og du har arbeidet for mitt navns skyld uten å bli trett. Likevel har jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk deg derfor om hvor du har falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene, ellers skal jeg brått komme over deg og flytte lysestaken din fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg».

Her ser vi at kjærligheten er noe spesielt i hjertet. Og vi kan ha mistet den selv midt i så prisverdig virksomhet, så kraftige og kristelige gjerninger som dem Kristus nevner her. Hvis nemlig nå ikke lenger våre synder driver oss på kne ved Jesu føtter, men vi tvert imot er selvgode og derfor heller ikke blir tent opp i kjærlighet til brødrene.

At en selv med de mest åndelige gjerninger kan savne denne kjærligheten, det viser jo også nettopp apostelen når han sier: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter, om jeg gir bort alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes (som martyrene på bålet), men ikke har kjærlighet, så gagner det meg ingenting».

Ja, slik forholdet her blir skildret, burde det sannelig vekke oss alle til å spørre oss selv innfor Herrens åsyn hvordan vi har det med kjærligheten.

Vi ser jo både av Kristi og apostelens ord, at hvordan vi enn er, tror eller gjør, så er alt sammen bare et falskt bedrag, hvor kristelig og pent det enn synes, - hvis ikke vi har denne virkelige kjærligheten i hjertet, som fødes ved troen og nåden.

Måtte vi virkelig holde dette klart for oss alle vårt livs dager!

Til toppen

23. juli

Enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. Rom 14:8.

Dette er både hemmeligheten og storheten i Guds barns liv på jorden. Med hele sitt liv, ja, med hele sin tilværelse og selv med sin død, tilhører de Herren. De er ikke sine egne, de er hans eiendom som har skapt, gjenløst og helliget dem. De er hans, ikke bare etter pakten med ham, men også i sin ånd og hele sitt livs holdning.

For ingen av oss lever seg selv. De åndelig døde kan ikke annet enn «leve seg selv». De kan bare leve sitt eget selvliv, leve for egen regning og etter sine egne lyster, «frie for rettferdigheten». Mens Guds barn derimot både i sin ånd og med hele sitt livs holdning virkelig lever ut Herrens nye liv i seg.

Det kommer av at den nye fødselen og det åndelige livet ikke bare er en tanke eller noe de forestiller seg, men en stor virkelighet. Og det stadfestes i kraft, i frukter og nådegaver som aldri finnes i det naturlige menneske.

Og et av de sterkeste kjennetegn på all denne Guds kraft og nåde er at et Guds barn ikke lenger «lever seg selv», altså bare lever sitt selvliv. Nå har vi vårt høyeste og mest dyrebare mål i Herren, hans sak, hans ære og hans velbehag. Uansett hvor godt eller dårlig det lykkes oss å utføre hans gjerning, så er det alltid dette vi så inderlig elsker og strekker oss etter.

Som vi allerede har sagt, lever vi for Herren, ikke bare med bakgrunn i vår pakt med ham, men også ut fra vår ånd og vår innerste trang. Og går det ikke fullkomment for seg i vårt daglige liv, så vi på et eller annet område begynner å leve vårt selvliv, så er dette et avvik fra vår innerste vilje. Og da straffer vi oss straks selv.

Og ingen dør sin egen død (COR: Ingen dør seg selv). Også når det gjelder sin død, er en kristen ikke lenger sin egen, men Herrens, er hans eiendom. En kristen har verken rett eller vilje til, f.eks. for sin egen ære, å ofre sitt liv. Skal han utsette seg for fare, eller bevisst ofre livet sitt, så må det skje etter Herrens bud og ordninger for samfunnet.

«Dere tilhører ikke dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris», sier apostelen. Bare hvis det er til Herrens ære og velbehag, eller hans bud og ordninger for samfunnet krever det, skal vi være villige til å ofre livet vårt. Og da på den måte og det tidspunkt som behager Herren.

Et Guds barn må verken ønske å leve eller å dø ut fra hensynet til seg selv. Hans holdning skal alltid være denne: Vil Gud jeg ennå skal være en tid på jorden, så vil også jeg det. Vil derimot Gud heller ta meg hjem, så vil jeg ikke være på jorden. Vi feiler snart ved å ønske et langt liv, snart ved et selvisk ønske om å få dø. Men alt det vi er og har, selv livet vårt, tilhører Herren, og bør legges i hans hender.

Lever vi, så lever vi Herren. At vi «lever Herren» innebærer at vi anser livet vårt og hele vår tilværelse som Herrens eiendom. Og derfor også i alt handler som hans tjenere.

Det betyr at vi i alle forhold ser etter hans vilje, som den eneste rettesnor for alt vi gjør eller foretar oss. Vi har hans ære og hans velbehag som vårt eneste mål. Det betyr også at vi i alt vi opplever her i livet gir oss over til hans ledelse. Det gjelder både i glede og i nød, enten han gir eller tar fra oss. Og at vi vil ofre alle våre gaver og krefter til ham.

Dør vi, så dør vi i Herren (COR: ..så dør vi Herren). På samme måte som hele vårt liv er Herrens, og helliget ham, slik er det også med vår død. Om det så skjer ved en naturlig død, så skjer det i visshet om at vi er Herrens eiendom. Derfor vil vi også være fornøyd uansett hvilket tidspunkt og på hvilken måte det behager ham å hente oss hjem.

Men i visse situasjoner kan nok også vår død bli et resultat av vårt eget valg. Som når en martyr under blodig forfølgelse kan unngå døden hvis han fornekter evangeliet. Når en misjonær ser en konkret fare for døden i en bestemt situasjon han går inn i for at sjeler skal bli frelst. Eller når en soldat overensstemmende med Guds ordninger for samfunnet er i krig og våger sitt liv, men kunne ha reddet seg ved å rømme.

I alle slike situasjoner har en kristen både plikt, og er også i sin ånd villig til heller å ofre sitt liv, enn å svikte sin troskap til Herren, hans sak og hans ordninger. Og når han slik, for Herrens skyld, ofrer livet sitt, da er det at han «dør i Herren».

Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Så vel i livet som i døden er vi både hans eiendom og hans tjenere. Det er denne store trøst og fordel som bare de troende har, at hvor de så enn er, i livet, i døden eller etter døden, så «er de Herrens», - Herrens eiendom, som all hans kjærlighet og omsorg er rettet mot.

De er alltid i hans hender, - hans som er gitt «all makt i himmel og på jord». Selv når vi lever her i et fremmed land, er vi likevel hans barn og tjenere. Vi lever i hans usynlige samfunn. Og kalles vi hjem, så er vi «hjemme hos Herren» og skal i evighet få se ham slik som han er.

Her i livet hører vi Herren til. Først og fremst i troen og etter samvittigheten. Men dernest også i kjærlighet og tjeneste. Og når vi dør, da er vi også Herrens eiendom og i hans varetekt både med legeme og sjel.

Legemet er gjemt i hans hemmelighetsfulle, men sikre forvaring til oppstandelsens dag. Da «skal dette forgjengelige bli ikledd uforgjengelighet» til et evig liv. Og sjelen vår er i Guds paradis, sammen med Kristus og alle de hellige fram til den store dag da den på ny skal ikles, men nå med et «åndelig legeme», som er lik Kristi forklarede legeme.

Vær sikker på at den som tilhører Herren her i livet, skal også tilhøre ham i døden og evigheten. Så er da dette så herlig en sak, høyt over hva våre tanker kan følge; at «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til».

Til toppen

24. juli

Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Mark 16:16.

Hvis vi vil ha et bibelord som kort, sterkt og avklarende viser oss dåpens aller herligste skatter, finner vi dette bl.a. i Gal 3:27: «For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus».

Hjelp oss, Gud, så vi nå virkelig må fatte dette! - «Dere har ikledd dere Kristus»! Her ser vi jo hele hemmeligheten med den ubegripelige renheten og det velbehag i Guds øyne som er skjenket oss i dåpen. Vi er ikledd Kristus!

Vi står ikke lenger for Guds øyne i vår egen person, men i hans Sønns, Kristi person. På samme måte som Kristus på forsoningens dag stod for sin Far, ikke i egen person med all sin verdighet, men i våre skikkelser, som alle syndere i hele verden samlet i én. For han bar all verdens synder på seg. Da var han ikledd verden.

I dåpen blir vi altså ikledd Kristus. Og da anser Gud oss ikke etter hva vi selv er. Men etter hva Kristus er. Vi står for Gud i Kristi klær, i Kristi person, i Kristi rettferdighet og all hans verdighet. Det er dette som her heter å være «ikledd Kristus».

Alt Kristus var, gjorde og hadde for oss, er i dåpen skjenket og overflyttet på oss. For ved sine ord om dåpen har Kristus vist sin store nåde, og har nedlagt i og knyttet til dåpen hele frelsen og saligheten som han kjøpte for oss. Derfor er det at så mange som blir døpt til Kristus, også med en gang blir ikledd alt dette som hører med til frelsen: Hele Kristus og all hans verdighet.

Slik at alt Kristus var og er for oss, det er fullkomment vårt. Som om vi selv, i egen person, var nøyaktig det samme. Og alt Kristus i vårt sted har gjort, er like fullkomment vårt, som om vi selv hadde gjort det samme. For vi er ikledd Kristus!

Men hva er det nå Kristus er? Først og fremst er Kristus fullkommen renhet og rettferdighet. Derfor er også vi fullkommen renhet og rettferdighet. - I oss selv? Nei, utelukkende i ham! For «han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham».

Og Kristus er elsket og skjønn i Faderens øyne. I ham har Gud hele sitt velbehag. Kristus er Guds Sønn og himmerikets arving. Derfor er vi Guds barn, arvinger og Kristi medarvinger.

Nå forstår vi hvordan det kunne skje at de skrøpelige disiplene kunne bli aldeles rene. Nå fatter vi dette budskapet: «Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», -. Det betyr altså at uansett alt urent og skrøpelig som de ennå bærer på i sitt liv her på jord, så kan likevel ikke noe som helst av dette bli tilregnet dem til fordømmelse.

For akkurat derfor er de jo ikledd Kristus. For at de ikke lenger skal stå fram, bli sett og bli dømt etter hva de selv er, men etter hva Kristus er. Nå fatter vi også hvorfor det ble forutsagt gjennom profeten: «Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet».

Den som har fattet dette rett, han har i sannhet fått et visst kjennskap til hemmeligheten. Han er kommet temmelig langt bort fra djevelens vold, og har lagt en urokkelig grunnvoll for en rett guddommelig fred i hjertet sitt.

Men den som ikke forstår, eller vil forstå denne hemmeligheten, han har ingen rett innsikt i evangeliet. Han kan verken hjelpe seg selv eller andre. Og uten denne hemmelighet kan han ikke finne noen som helst fred, heller ingen sann helliggjørelse, og langt mindre hjelpe andre i dette, så lenge han lever.

Det er derfor akkurat dette kjennskapet til frelsens vei er helt nødvendig for en kristen. Først da får han et varmt og kristent sinn både mot Gud og medmennesker. Da har han en «hälsosam» og godt grunnlagt fred i hjertet sitt.

For når dette går opp for et menneskes hjerte at han ikke lenger står i sine egne, skitne klær framfor Gud. Men er ikledd Kristus, og er fullkomment ren i ham, kjær og velbehagelig for Gud. At all hans synd, som så tungt har plaget ham, aldri mer skal tilregnes ham. Å, da blir han et nytt menneske.

Da gremmer han seg over alt sitt eget, både over sin åndelighet og mangel på åndelighet. Da blir Kristus, Kristus og da bare Kristus hans ett og alt, både hans rettferdighet og hans helliggjørelse, ja, det hele hans liv og tanker dreier seg om. Da elsker han ham og hans hellige veier. Da sier han med glede farvel til sitt gamle liv i synd og selvopptatthet.

Da vil han gjerne følge sin Herre og tjene ham i evig rettferdighet, uskyld og salighet. Da har han også i dette bare sin trøst i ham alene. Da ber han: Ta du, min kjære Jesus, hele mitt hjerte! Rens meg, du! Død du mitt kjød!

Og alt dette er det nettopp som virkes i dåpen, som også dåpen er et forbilde på, og som apostelen derfor kaller «gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd».

Til toppen

25. juli

Da fòr Satan inn i Judas med tilnavnet Iskariot, som var en av de tolv.

                                                                                                         Luk. 22:3.

Det vi særlig skal lære av denne forferdelige hendelsen, er at ingen må føle seg trygg og si: Hyklere er hyklere, men ingen oppriktig kristen har noen grunn til å frykte.

Nei, historien om Judas lærer oss noe ganske annet. Da Frelseren utvalgte Judas til apostel, var han nok en ganske annen enn han senere ble. Og hvor mange er det ikke som har begynt i Ånden, men har fullført i kjødet!

Se bare her hvordan det gikk Judas, og på alle andre fall i synd. Hvor fort og lett er det ikke gjort at en kristen går fortapt, spesielt når det virkelig onde øyeblikket inntreffer. Når djevelen setter inn med sine listige og sterke angrep på deg, tenner opp kjødets begjær og blender din forstand. Da ser plutselig den mest forferdelige synd ikke det minste farlig ut, men tvert imot så uendelig skjønn, ja, til og med helt nødvendig. Da er det fort gjort å falle.

Det er særlig tre forhold som er karakteristiske for fristelsens time. Først at synden rett og slett tiltaler deg som noe godt og fint. Dernest at uansett hvor mye du studerer den, kan du på ingen måte se at den er farlig. Tvert imot vil du oppfatte den som ubetydelig og ufarlig. For det tredje; at du begynner i en begrenset grad å synde, og tenker at «så lite kan da umulig gjøre noe».

Det var akkurat slik slangen også forførte Eva med sin sluhet. Han sa: Dere skal slett ikke dø. Det er jo bare snakk om å ta et eple. Og et eple er jo ganske enkelt bare et eple. Tvert imot skal dere da oppnå veldige ting: Først få nyte den herlige frukten, og deretter større forstand.

På samme måte da han forførte Judas. Det begynte bare med at han stakk til seg litt. Og da het det nok at; det er jo bare en bagatell jeg stikker unna, - og bare denne éne gangen, (og det het det hver éneste gang), og det er heller ikke urimelig at jeg selv skal ha noe for min innsats.

Når så djevelen sådde den tanken i ham at han skulle forråde Jesus, var det svært så naturlig for ham å tenke at; tretti sølvpenger er sannelig ikke å forakte, og betyr da slett ingen fare! Jesus er jo for det første uskyldig, og dernest allmektig. Dette kan umulig bli livsfarlig for ham. Og her har jeg jo selv en god fortjeneste.

Slik har Judas helt sikkert tenkt. Hvem skulle tenkt at han dagen etter ville være så fortvilet at han gikk bort og hang seg? Det var langt fra hans tanker, som nå bare dreide seg om hvordan han best kunne få utnyttet pengene sine.

Hvis han på torsdagen, da Jesus advarte ham, hadde trodd det han dagen etter fikk oppleve, hadde han sannelig skjelvet for å gå inn i den handelen, som for selveste helvete. Men han så det ikke selv, og djevelen fylte ham med alle andre slags tanker.

Dette må enhver av oss tenke over i tide. Vi må lære hva som er syndens og djevelens rette kjennetegn. Som først og fremst er at hvis du bare en éneste gang åpner opp for synd og hykleri, blir du snart så beruset, så bedratt og forblindet, at du ikke er i stand til å se at det er noen som helst fare på ferde. Og da vil du etter hvert gå steg for steg mot din evige fortapelse.

Ja, når du står overfor Satans enorme bedrag, virker det slik at selv om du er innstilt på inngående å vurdere den synden du fristes av, er det umulig for deg å se annet enn at den slett ikke er farlig, men tvert imot bare en bagatell. Og samtidig vil den også fortone seg uendelig skjønn og herlig for deg.

Dette er de rette fargene på syndens framside i prøvelsens time, og de rette tegn på at du nå står overfor en fristelse der din udødelige sjels framtid kanskje skal avgjøres. Og begynner du nå bare å hykle, unnskylde synden eller å skjule den, så er det ute med deg.

Hykleriet er syndens og djevelens hemmelige kamuflasjedrakt. Uten det kommer de ingen vei. Fjerner du hykleriet, vil du garantert aldri kunne bli eller fortsette i synden. Da vil du tvert imot alltid bli reist opp fra den, og bli frelst.

Hvis bare Judas hadde bekjent - om det så bare var overfor en av disiplene - hva djevelen hadde sådd for en fristelse i ham, så hadde djevelen straks vært avvæpnet, og Judas hadde ikke lenger vært fanget i synden.

Dette er et middel hardt fristede kristne til alle tider har benyttet mot djevelen, og alltid med stort og velsignet utbytte. Derfor gjelder akkurat her apostelens formaning: «Bekjenn syndene deres for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet».

Men alt dette er noe en sjelden virkelig tror og tar inn over seg før en av egen sørgelig erfaring har lært det. Og da er det ofte for sent, i alle fall i enkelte konkrete situasjoner.

Og hva er det så vi ikke tror? Jo, at det i fristelsens time virkelig skjer en forblindelse og et bedrag så en føler seg fullstendig trygg, selvsikker og dristig. En oppfatter det som om en slett ikke står overfor noen som helst fare. Mens det virkelig er vår sjel og vårt evige liv som står på spill. Og selv om noen på forhånd kanskje tror dette kan skje, hender det likevel at selv når disse fristes til synd, synes den synden ikke å være så farlig.

Her skulle vi da lett kunne frykte og si som disiplene: «Hvem kan da bli frelst?» Men Jesus svarte dem og sa: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud».

Så lenge vi lever i denne frykten og med denne trøsten, kan vi aldri gå fortapt, men skal alltid få være i Guds hånd. Han er en trofast hjelper og hyrde, og sier selv: «Ingen skal rive dem ut av min hånd».

Til toppen

26. juli

Hevn dere ikke selv, kjære venner, men la Guds vrede få rom! Rom 12:19.

Her stiller apostelen opp mot hverandre Guds rettferdige vrede og hevn, og det ugudelige i at vi selv tar hevn. I dette legger han påminnelsen om at hvis vi lar Gud få være vår beskytter, så vil han ha omsorg for oss i alle forhold. Han vil hevne all urett som rammer oss, og skaffe oss rett.

Hevner vi oss derimot selv, da er vi gått foran Gud, og har tatt saken ut av hans hånd. Og da får vi hjelpe oss selv - ! Det er dette budskapet som ligger i ordene: «Hevn dere ikke selv, men la Guds vrede få rom!»

Apostelen sier ikke at den urett som har rammet oss, ikke skal bli hevnet. Han vil bare at Herren Gud skal få beholde sin majestetiske rett og få være alle menneskers dommer. At vi ikke skal trenge oss inn i hans embete ved selv å ta hevn. Herren vil selv, og alene, være konge og dommer over all sin skapning.

For det står skrevet: Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Disse Herrens ord burde i sannhet en gang for alle gjøre slutt på alt vårt hevnbegjær. For den allmektige, store Gud vil være vår hevner. Og da burde vi ha all grunn til å skjelve for hans vrede, så all vår vrede isteden ble vendt til inderlig nød og forbønn for dem den rammer.

Vi ser at Gud elsker sine barn og venner så høyt at vi leser at «den som rører ved dere, rører ved Guds øyestein». Da forstår vi også med hvor stor brennende nidkjærhet han våker over dem. Noe Kristus understreker med ordene: «Til og med hårene på hodet deres er telt alle sammen». Det betyr også at Gud følger nøye med i den mest skjulte ondskap og ubarmhjertighet noe menneske kan ramme oss med.

Og når vi så også vet hvor grufullt det kan skje når Herren Gud selv blir vred og straffer, da burde vi virkelig bli stille, og bare be: Gud, vær oss alle nådig! Forlat oss vår skyld som og vi forlater våre skyldnere.

For når Gud hjemsøker dem som har gjort urett og ondt mot deg, går det langt mer grufullt for seg enn du selv kunne ønske. Vi må aldri glemme at den som uforskyldt påfører oss lidelser, har ikke gjort det bare mot oss, men i enda større grad mot Herren selv, han som har langt mer hjertelig omsorg for oss enn vi noen gang har selv. Da er han som plager deg straks under Guds vrede, - og ham har han ikke mulighet for å unnslippe fra. For ham har ikke en eneste sjel ennå oppnådd å unnslippe fra!

Det som er sikkert, er at synd vi har gjort kan vi aldri slippe unna. Det skal Guds uendelige fullkommenhet sørge for. På en eller annen måte vil synderen alltid bli stilt overfor synden, enten her i livet, eller i evigheten. Her i livet enten i omvendelsens anger og delaktighet i Kristi lidelse. Eller som straffens og hevnens lidelse. Blir synderen her i livet omvendt og får del i Kristi lidelse for synden, da kommer han ikke til å oppleve syndens rette straff. Fordi den har rammet Kristus. Men angerens og tuktens lidelse kommer han likevel til å oppleve.

Skjer derimot ikke dette, da vil alltid Guds vrede hvile over ham, og før eller siden ramme ham. Det skjer her i livet ofte på en slik måte at vi ikke oppfatter det som noen straff for synden. Det kan skje gjennom vanlige ulykker, sykdom, hungersnød, i brann- og drukningsulykker, i krig osv. Men av og til skjer det også på en måte så selv vi mennesker tydelig ser Guds rettferdige straff i dette.

En mann er f.eks. kjent for å undertrykke de svake; enker og faderløse, og slår til seg andres eiendom på urettmessig vis. Så ser vi han hjemsøkes av merkelige ulykker så han etter hvert blir sittende i fattigdom og elendighet.

En annen har baktalt, forrådt og løyet på andre mennesker, så han har ødelagt deres gode navn og rykte. Så ser vi ham selv falle i åpenbar skam og vanære.

Eller vi opplever en som har påført mennesker stor sorg og livslange hjertesår, som samfunnets rettsvern ikke dekker. Så ser vi ham ende sitt livs dager i det største mørke; i vanvidd eller selvmord osv.

Men skjer det ikke at Gud hevner misgjerningen her i livet, så venter det en rettferdig hevn i en forskrekkelig evighet; «den kommende vreden».

Og nå spør vi: Hvordan kan du da ennå bære på sinne overfor din uvenn? Skulle du ha noen grunn til å hevne deg ennå mer, - når du vet at så stor en Guds vrede alt hviler over ham?

Burde du ikke heller gripes av så stor en medlidenhet for ham at du begynte å be for ham at han måtte omvende seg. Dette er tanker som burde vekke oss, når den store og allmektige Herren som vi alle burde frykte, sier: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde».

Dette holder nå apostelen fram for oss, for å gi oss en alvorlig advarsel, og tilbakevise og knekke vår sterke tilbøyelighet til ondskap og til selv å ta hevn.

Alle som vil være kristne lever jo selv utelukkende på Guds barmhjertighet, og er hvert øyeblikk avhengig av Guds tålmodighet med dem. Skulle ikke da denne formaningen være nok, så vi overfor en feilende medtjener ikke skulle løfte en finger som hevn, eller i uvilje!

Til toppen

27. juli

Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi legeme?   1Kor 10:16.

Her sier apostelen hva det er Herren Kristus vil gi oss gjennom sitt legeme og blod i nattverdmåltidet. Dette er nemlig den inderlige forening mellom ham og hans troende barn.

Dette omtaler han selv uttrykkelig slik: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham». Like etter at han hadde innstiftet nattverden, sa han: «Dere skal kjenne at jeg er i min Far og dere i meg og jeg i dere». «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt».

Og videre i samme stund til sin Far: «Den herlighet som du gav meg, har jeg gitt dem, så de skal være ett, slik som vi er ett: Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett».

Tenk hva slike ord fra Kristi munn må innebære! For et under fra den guddommelige kjærligheten! «Den som eter mitt kjød, han blir i meg og jeg i ham». Tenk, dette er Kristi egne ord! Vi stusser, vi kan ikke fatte så stor en kjærlighet. Men hva skal vi gjøre med det, det er jo Kristi egne ord, ikke verken en drøm eller eventyr! Kristus kan ikke lyve.

Dessuten, hvor går vel noen grense for den store og underlige Guds herlige vilje og gjerninger, når han først har forsonet oss med sitt blod, gjort oss rene, rettferdige og velbehagelige for Gud? Så har det også behaget ham å herliggjøre oss, og selv så inderlig sammensmelte seg med oss. Slik vi merker det her når han gir oss sitt hellige legeme og blod for at vi skal ete og drikke det.

For det vi eter og drikker blir mer enn noe annet så fullstendig ett med oss selv. Det gull og sølv jeg måtte eie smelter f.eks. aldri på samme måte sammen med meg. Heller ikke virker det på samme måte hos meg som det brødet og vinen jeg eter.

Altså har vår Herre Kristus her villet gi oss sitt hellige legeme og blod i nattverden for å forenes med oss på den mest inderligste måte. Og uoppløselig forene vår ånd med sin Ånd, vårt legeme med hans legeme, vårt blod med sitt blod. Så hans kjærlighet, hans renhet, hans verdighet, kunne bli vårt eget, ja, for evig bli vårt.

Dette sier den fromme Tauler følgende underlige ord om: «Intet står Guds Sønn nærmere enn hans egen menneskelige natur, som han ikledde seg. Konkret og personlig forenet han seg med den. Og intet er nærmere oss enn det vi eter og drikker, for det tas opp i vårt eget kjøtt og blod. Når da Kristus på det sterkeste ville forene seg med oss, innstiftet han dette hellige nådemidlet, der vi ved det velsignede brødet eter hans legeme, og ved den velsignede vinen drikker hans blod».

Å, dette må da være det største dette hellige nådemidlet betyr for oss! Denne «forening», denne sammensmelting og forlikelse, burde jo være den største herlighet for oss på jord! Ja, når en sjel først har fått den store trøsten mot alle synder som dette nådemidlet vil gi oss, blir han ofte så brennende i kjærlighet til sin Herre og Frelser at han bare ønsker å kunne trykke ham helt inn i hjertet sitt.

Det er som om ingen salighet ville være større enn om en kunne bli så inderlig forenet med ham. Og så skjer det altså at den omsorgsfulle Herren kommer her og finner opp nettopp denne måten hvor selv et slikt ønske kunne oppfylles.

Men ser vi på hva som er den egentlige grunnen til dette, må vi komme i hu at det jo nettopp var menneskenes gjenforening med sin opprinnelse, med Gud, som var målet for hele Guds forsoningsverk. Menneskene var fra først av skapt til et inderlig samfunn, forenet, med Gud. Derfor ble også de to første menneskene skapt i hans bilde.

Men dette gikk tapt i syndefallet. Da ble foreningens bånd slitt over. Menneskene skilte seg fra sin Skaper. De gikk inn i den død Herren hadde talt om da han sa: «Den dagen du eter av det, skal du sannelig dø».

Det første skrittet til gjenforening mellom Gud og menneskene ble tatt da Guds Sønn ble født, da Guds Sønn ble menneske. Han ble liksom en av oss da han ikledde seg vårt kjøtt, og fikk del i vår natur, ja, ved blodet ble en av vår egen slekt. Da var allerede en underlig forening skjedd mellom Gud og oss. For vi var forenet med blodets bånd.

Derfor hadde også profeten forutsagt: «Han skal hete Immanuel, Gud med oss». Altså ikke bare Gud iblant oss, men Gud i oss, Gud i vårt kjøtt, Gud en av oss gjennom blodets bånd, slik også apostelen sier: «Både han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre».

Men denne forening som begynte ved Jesu fødsel, synes han å ville fullføre i dette herlige nådemidlet, nattverden. Der lar han også hele det menneskelegemet som han ikledde seg, bli forenet med oss.

Dette er vel i sannhet også noe av det englene attrår å se inn i! Å, for en helligdom det mennesket bærer i seg, som har fått del i Kristi hellige legeme! - som er ett legeme og én ånd med ham! For en ære og salighet!

Til toppen

28. juli

Slik som dere nå har tatt imot Kristus Jesus, så vandre i ham. Kol 2:6.

Her skal du legge merke til det lille ordet «slik», - «slik som dere har tatt imot Kristus, så vandre i ham». På samme måte som det skjedde i begynnelsen, da vi mottok Kristus, da det nye livet ble født i oss, «slik», på samme måte, skal det også foregå under vandringen, i fortsettelsen, når det nye livet vokser. Det samme som første gangen førte til det gamle menneskes død og det nye menneskes fødsel, skal også fortsatt bli det gamles død, det nyes vekst.

Hele det kapitlet hvor disse ordene står, går ut på at de troende, som en gang mottok Jesus Kristus, aldri må forvilles til å tro at det kreves noe spesielt tiltak for å bli helliggjort. De skal tvert imot vite at den samme Kristus og den samme tro som førte til at de ble rettferdiggjort og benådet, også virket - og virker - helliggjørelsen.

De skal bare enfoldig holde fast ved og vokse i den tro de har begynt i, og «holde fast ved hodet. Fra ham får hele legemet næring og blir knyttet sammen ved ledd og sener, slik at det vokser den vekst som Gud gir». Summen av alt sammen blir: Alt avhenger av at vi blir i Kristus - han som Gud har gjort både til vår rettferdighet og til vår helliggjørelse.

Kristus sa også «Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg».

Ved at vi blir i ham har vi for det første selve livet, all lyst og all kraft til det gode. Dernest har vi all nødvendig pleie, tilsyn og tukt, slik han selv sier det: «hver gren som bærer frukt (som virkelig er i meg, er levende og fruktbar) den renser vingårdsmannen, så den kan bære mer frukt, - for denne fruktbare grenen er likevel ikke helt ren, den må stadig renses.

Etter at det først er rett med selve grunnvollen og det indre livet, er det altså i fortsettelsen om å gjøre at kjødet dødes og Ånden får herske i alle forhold. Hele det gamle menneske er i dåpen dømt til døden. Vi er døpt til hans død.

Når noen blir en kristen, må han straks begynne å bryte med sitt tidligere liv og levesett. «Kristus døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv, men leve i Herren, han som døde og oppstod for dem». Å leve for Kristi regning og avdø fra seg selv, det får en virkelig hjertets lyst til når en har fått nåde og fred med Gud.

Noen bekjenner at de tror, men ikke har fått denne villige ånden. De vil ikke være korsfestet med Kristus, men vil ved siden av troen også ha frihet til å leve det livet de selv ønsker. Vil ikke ta imot noen Ordets formaning, men leve ustraffet og fritt etter sitt naturlige vesen. Disse bedrar seg selv med en falsk og innbilt tro. For «de som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer».

Her vil vi gi de mer nyfødte nådebarna noen enfoldige eksempler på hvordan og når vi må passe på å døde kjødet:

Når du våkner om morgenen, hva er da mer naturlig enn at du med inderlig glede begynner å takke og tilbe din Gud og himmelske Far for alt han har gitt deg både til legeme og sjel - og særlig at han har gitt oss sin Sønn og Ordet og nådemidlene.

Takk da for at du er Guds barn, er ikledd Kristus, ren og velbehagelig i Guds øyne osv. Slik skal du takke og be. Kjenner du så på treghet, da vet du med sikkerhet at dette er kjødet. Det skal ikke herske, men dødes. Her ser du det nye livet i praksis.

Videre bør du hele dagen leve i et varmt samfunn med Gud, redd for å gjøre imot ham, mer redd for synden enn for døden. Er du kald og selvsikker, da er det kjødet, og det skal dødes.

Du har også en jordisk kallstjeneste. Den skal du skjøtte med flid og omsorg. Er du treg og doven i dette, da er det kjødet. Det skal dødes. Er du en far eller mor, skal du styre ditt hjem med omsorg og nidkjærhet i mildhet og saktmodighet. Er du da likeglad med dette, eller utålmodig og irritert, da er det igjen kjødet, og det må dødes.

Er du barn eller tjener, bør du utrette det du blir satt til. Og gjøre det med kjærlighet, respekt, mildhet, flid og trofasthet. Kjenner du da på utålmodighet eller misnøye, så er det kjødet, som skal dødes. Er det noen som forulemper deg, kanskje lyver om deg, og du kjenner på sinne og hat, så er det kjødet. Stiger det opp uren lyst eller misunnelse, stolthet eller selvopptatthet - alt sammen er kjødet. Det må ikke få regjere, det skal dødes.

Slik øver vi oss i å vandre i troen. På denne måten vet du selv ut fra Guds egne bud hva den rette hellighet er, og behøver ikke lete i utspekulerte gjerninger og egne innbilninger etter en hellighet som du heller ikke riktig vet hvordan er.

Når du slik ser alvorlig på Guds hellige vilje, og ser på ditt indre, ser på Guds åndelige krav, så får du her så mye å gjøre at du ikke får noen mulighet til å bli så altfor fornøyd med deg selv - . Slik vil du alle ditt livs dager også leve i en konstant avhengighet av din Guds trofasthet og hjelp.

Og dette er akkurat veien, dette er helliggjørelsens kunst; hver dag som et barn være avhengig av Gud. Hver dag ha det rett med sin Gud gjennom hans Sønn. Hele tiden ved ordet om Kristus nære troen, barnetilliten, gleden, lysten og kraften. Og så, i denne villige ånd, holde fram for oss Guds hellige vilje og Kristi herlige forbilde.

Dette går nok til daglig ikke så enkelt og pent for seg som det kan uttrykkes her. Men det går slik Herren vil, og slik han deler ut til hver enkelt et mål av tro.

Til toppen

       

29. juli

Og slangen sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt? 1Mos 3:1.

Å, måtte nå dette gå opp for hver éneste en, for din dyrebare sjels evige vel; hva som er selve hovedsaken i alt djevelens strev med oss. Her vil vi se det avgjørende punktet det kommer til å avhenge av om vi skal bli reddet, eller tvert imot fanges av denne fienden.

Det var nemlig dette punktet Satan først angrep, - det var spørsmålet om Guds ord. Om en absolutt skulle tro alt Gud hadde sagt. Eller om en ikke ut fra egen vurdering kunne finne grunn til å tro noe annet. Helt sikkert kommer vårt forhold til dette punktet til å avgjøre kampens utfall.

En gammel kristen, som gjennom mange tiår hadde kjempet mot Satan, skulle med få ord uttrykke hva som hadde vært hovedsaken, og som alltid hadde vært det avgjørende for om han skulle stå eller falle. Han sa: «Det avgjørende har alltid vært om jeg har kunnet holde fast på Guds ord. Eller om jeg tvert imot lot det komme ut av sikte, og bare har begynt å tenke - tenke etter min egen fornuft, utenom Ordet. Tenke og sveve hit og dit etter egne og andres meninger».

Ja, dette er det avgjørende i alle fristelser, både dem som kommer fra høyre, og dem som kommer fra venstre side. Hvordan kan det ellers skje at en kristen, som vanligvis fylles med avsky bare over en fjern tanke på en bestemt synd, etter en tid rett og slett aksepterer den samme synden? Frimodig og uten frykt begynner han å leve i denne synden, og forsvarer den.

Jo, fordi han, når fristelsen begynte å arbeide med ham, vendte blikket bort fra Guds ord og til synden. Og bare begynte å tenke, - tenke fritt over saken, uten å se på Ordet.

Hvordan kan det skje at mennesker i kristendommens navn og med god samvittighet, for Herrens skyld kan foreta seg de mest utrolige ting? Proklamerer som gode og hellige gjerninger slikt som Herren aldri har bedt oss å gjøre, ja, til og med det han har forbudt oss å gjøre? Samtidig gjør de til synd forskjellige ting Herren i sitt ord aldri har nevnt som synd. Det har vi mangfoldige eksempler på både fra den jødiske og katolske kirken, og som også ofte skjer iblant oss.

Jo, dette skjer bare fordi en ikke ser etter hva Gud har talt. I stedet mener en noe, en har en fornemmelse, en indre røst, som sier det eller det. Eller andre mennesker mener og sier så eller så. Og ikke at Guds ord sier det.

Hvordan kan det skje at en kristen som alltid har kjempet for den rette tro, blir så tynget over sin synd og sine fall at han mister tilliten til Guds nåde og vennskap? Han kommer på avstand fra sin Frelser, og blir bundet i en trelldoms ånd, på tross av alt Guds evangelium forkynner om Kristus, den evige nåden, og friheten fra loven han kjøpte for oss?

Jo, bare fordi menneskene vender blikket bort fra Guds ord og til seg selv, og begynner å tenke og tenke. Og nå synes de det må være fullstendig umulig at de kan være Guds barn og venn, når de er og kjenner at de er som de er.

Å, en kunne få lyst til å rope ut så fjellene skalv denne sannheten inn i alle Guds barns ører og hjerter: All Satans makt over deg avhenger bare av om han kan få ført blikket ditt bort fra Guds ord! All din seier avhenger bare av om du får bli i Guds ord. At du alltid og i alle ting spør: Guds ord, hva sier Guds ord? Ser etter hva Guds ord sier om alle forhold. Dette vil alt avhenge av.

Alt som vil gå for å være åndelig, men ikke har sin grunn i Guds ord, er dårskap, alt er falskt. Bare det er godt og hellig som Gud har krevd. Bare det er synd som Gud har forbudt.

Det Gud kaller synd, og forbyr, det er synd og er farlig. Om så hjertet ditt tusen ganger sier det motsatte, og om hele verden og alle hellige og lærde anser det for uskyldig.

Det Gud kaller godt og hellig, det er godt og hellig. Om så du og hele verden anser det for vanhellig. Og det Gud ikke spesielt har nevnt, det skal alltid bedømmes, aksepteres eller forkastes ut fra kjærlighetsbudet. Alt etter som det i hvert enkelt tilfelle virker godt eller ondt for deg eller din neste.

Den faste grunnregelen blir da denne: Alt Gud ikke har påbudt, uttrykt i ord eller gjennom det allmenne kjærlighetsbudet, det er ingen god gjerning, selv om det stråler av herlighet i dine og andres øyne.

Og det Gud ikke har forbudt i ord eller gjennom kjærlighetsbudet, det er ingen synd, selv om både du og alle andre mennesker mener noe annet.

Alt avhenger av Guds ord. Holder du ikke fast på det, blir du alltid bare et siv som svaier i alle retninger etter som vinden snur. Og da kan djevelen få ført deg akkurat der han vil.

Å, hvor sterkt dette ble forkynt tidligere. Og legg merke til den underlige kampen mellom Satan og Kristus! Han, som selv kunne uttale de mest hellige og rene Guds ord, svarer likevel ikke Satan med ett eneste av sine ord. Bare med Skriftens: Det står skrevet - Det står skrevet.

Tenk over dette, og husk det alle ditt livs dager; at Herren Kristus selv hadde ingen ting å si mot Satan, uten bare dette: Det står skrevet!

Er ikke dette et kraftig tordenslag mot alle våre egne tanker og meninger? Det er et evig vitnesbyrd om at alt djevelen vil med sine fristelser, er å føre oss bort fra Ordet. Og alt som skal overvinne ham, er å holde fast ved det Gud har talt.

Til toppen

             

30. juli

Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere. Joh 6:53.

Like så barbarisk og ufattelig det er for mange når Kristus taler om å ete hans kjød, like så forståelig, kjært og livgivende er det for dem som daglig er opptatt og lever nettopp av dette. Guds barn har ikke noen bedre uttrykksform når de skal beskrive sitt hjertes virkelig liv, enn å vitne om at Kristi kjød er deres mat. Det er nettopp Skriftens ord om forsoningen som er deres livs dypeste behov og næring.

Se på de ekte nådebarna! Det er ikke noe jeg kan gjenkjenne dem så godt på som akkurat dette, at trøsten i Kristi blod er det deres åndelige liv er avhengig av. De er ikke alltid slik de bør være eller slik en kunne ønske. De har sine mange skrøpeligheter å kjempe med. Men det er noe som kjennetegner dem, og det er at det er Kristus de aller mest trenger. År etter år er det bare det samme hovedemnet de er opptatt av.

De leser, hører, synger, skriver og taler først og sist om Frelseren, om Kristus og hans nåde, om Kristi kjød som ble gitt for oss. Og så om synden, som alltid henger så fast i dem, og gjør dem trege og uverdige. Om hvordan en skal kunne få seier over synden. Men så på ny om Frelseren og hans nåde og makt.

Jordiske forhold, eller treghet og likegyldighet, kan så en tid ha gjort at de ikke har fått ta til seg det dyrebare ordet om nåden. Da blir hele deres innvortes menneske svakt og matt. Akkurat som det naturlige menneskets legeme blir når det sulter og mangler næring. De går der kraftløse og ulykkelige. Ansiktet er mørkt, bekjennelsen stilner, vandringen blir ustadig og vaklende.

Men hvis de nå kommer til Ordet, går det med dem akkurat som med de fysisk sultne når de kommer til et bugnende bord. Når de har sittet en stund og hørt en evangelisk forkynnelse om Kristus og hans forsonings nåde, ser en snart ansiktet lysner. Hjertet får nytt liv, tilliten og trangen etter å leve et liv som er omvendelsen verdig, vekkes opp igjen. Og når de går ut fra møtet, kan de knapt tie om dette. Det har gått med dem som ordspråket sier: «På en mett mage sitter er glad hode».

Vi sier ikke at de alltid går med den største lyst for å bli oppbygget gjennom evangeliets ord. Heller ikke at de bestandig tørster så sterkt etter det. Nei, av og til er de åndelig syke og uopplagte. Men det vi sier, er at skal de noen gang på ny virkelig få styrket sitt innvortes menneske, så må det alltid skje gjennom ordet om Kristus som ble gitt til vår frelse. Og ordet om Kristus er alltid det deres evige liv avhenger av, som er den virkelige maten for deres sjel.

Det er dette forholdet Kristus taler om i dagens tekst, når han sier: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere».

Et hjerte som ikke kan leve uten å bli mettet av forsoningens ord, er altså det sikreste vitnesbyrd om et åndelig liv i en levende helliggjørelse. For det er nettopp den levende syndserkjennelsen som virker dette konstante behovet for nåde og nådens ord.

Ja, er ikke det et underlig tegn; når det ikke er noe et menneske studerer, leser, hører og er opptatt med så mye som akkurat dette nådens ord om Kristus, - og likevel aldri kan bli utlært i dette, liksom aldri kan holde fast på det, huske det - ? Andre ting jeg har lært for tretti, førti år siden, det har jeg ingen problemer med å huske. Men ikke dette som er kjærest for meg, og som jeg mest av alt daglig studerer - !

Vitner ikke det om at min tro er blitt noe mer enn kunnskap, når den næring jeg får av dette forbrukes, som den maten jeg eter? Mens det derimot ikke er noe andre mennesker har så lite bruk for som dette ordet om forsoningen. For dem er det bare noe de en gang har lært. Nå vet de det, og vil derfor høre noe annet. Så kan de da heller aldri skjønne seg på disse andre, svake og merkelige menneskene, som aldri blir mette av å høre ordet om nåden. De oppfatter dem helst som litt sykelige mennesker, hvor det ikke foregår noen utvikling. «De bare nøyer seg med det første stadiet. De bryr seg ikke om loven, formaningene og helliggjørelsen» m.m., sier de.

Å, om de visste hvordan deres fornuftskristendom avslører dem! Hvis de selv hadde levd i Åndens tukt og i en sann Åndens helliggjørelse og tro, ville de jo visst at det tvert imot er akkurat derfor Ånden daglig driver og tukter mot all synden som bor i oss. Og derfor loven går så dypt på det innvortes fordervet i oss, at menneskene aldri kan få ro og trøst i sin egen kristendom. Det er derfor, og bare når tilstanden er slik, sjelen stadig på ny behøver ordet om nåden i Kristi forsoning.

Selv kan jeg ikke si at jeg fatter det helt, men det er noe spesielt med de sjelene som aldri kan bli fullt utlært i dette emnet som de studerer aller mest. Men ett er sikkert; på disse sjelene stadfestes Kristi ord om at hans kjød er deres mat - deres mat. Og disse har da også hans klare løfter om at de også «for hans skyld» har evig liv.

Er det så noen som sår tvil hos deg om det kan være rett at hans kjød, hans forsoning, alltid må være din sjels føde. Da skal du trøstig minne deg selv om din Herres egne ord: «Mitt kjød er den rette maten».

Så har vi da dem som ikke har et slikt hjerte. De er tvert imot utlært i dette evige livets emne. Nå kan de bli like tent av emner som i alle fall aldri kan bli noe livets brød. Prætorius sier: «De blir like tent av Syrak som av Paulus». Slike sjeler har alltid et betenkelig tegn; det er ikke Kristi forsoning som er deres mat og det de aller mest trenger.

Den som ikke bevisst vil sky lyset, bør prøve seg selv på dette tegnet. Det er Herren Kristus selv som har talt disse ordene!

Til toppen

       

31. juli

Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner. Heb 12:8.

Gud er ubegripelig full av kjærlighet og omsorg. Det er det mest sikre på denne jord. Men hvordan kan det så ha seg at alle Guds barn på jord må oppleve lidelser? Ja, her skjules visdommen, Guds tanker, som må åpenbares.

Hvis vi bare fikk åpnet øynene så vi så hva som skjuler seg i Guds barns lidelser, ville vi virkelig elske lidelsen og fryde oss i den. Ja, vi ville elske det like høyt som de herligste himmelske budskap fra vår Far.

Gjennom alt hilser han oss vennlig: «Vær frimodig! Dere skal få komme til himmelen. Kjenner dere ikke at jeg allerede har begynt å forberede dere til dette når jeg døder deres kjød, og renser, prøver og rengjør deres ånd, sjel og legeme? Vær sikker på at det er ikke uten mål og mening jeg fører dere slik! Og tro meg; når jeg her i livet virkelig forbereder dere for himmelen, at jeg da også virkelig tenker å føre dere dit!»

Dette tegnet er så tydelig tale at til og med de åndelig blinde i dette har fått syn for den store sannheten; at Gud virkelig har et evig liv i himmelen som mål for sine barn. Ofte kan det her i livet se ut som om «det går med den rettferdige som om det var ham som hadde gjort de urettferdiges gjerninger», mens den urettferdige derimot bare opplever alt godt. Det de her ser, har gitt mange tenkere, bare ut fra deres fornuft, visshet om at det er et evig liv etter dette.

For disse tenkerne har, gjennom alt det de ser av Gud i skapelsen, forstått at Gud må være et aldeles fullkomment vesen. Fullkommen i rettferdighet og uendelig i sin godhet, kjærlighet og ømhet overfor menneskene.

Og da har også enkelte fattet så mye at det må komme en annen, en ny tid, da all ujevnhet skal jevnes, når Lasarus skal få alt det gode, og den rike mannen alt det onde han fortjener. Andre har til og med forstått at all den lidelse Guds barn opplever, ikke er noe som helst annet enn Den Helliges arbeid for å døde synden i oss, og fullføre vår helliggjørelse.

For de har sett med egne øyne det apostelen også sier, at «den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden». De har sett at det gamle menneske gjennom trengsel og lidelse svekkes og utmattes i sine lyster og begjær.

Vi ser altså at Guds mening med all vår lidelse er at han forbereder oss for himmelen. Han døder vår synd og fullfører vår helliggjørelse. Og hvordan skulle det gå med hele vår kristendom, med alt Åndens verk i sjelen, hvis ikke Gud hele tiden tuktet og bevarte oss gjennom lidelsens salt?

Kjenner vi ikke daglig hvor fort vi begynner å bli søvnige, kjødelige og verdslige, når livet har glidd lett, greit og lykkelig gjennom en tid? Og hvordan skulle troen bli prøvet og styrket hvis vi ikke hadde opplevd prøvelser?

Den mest naturlige oppøvelse av troen skjer jo når vi får oppleve situasjoner hvor vi absolutt ingenting ser, ingen hjelp og kraft eier. Hvor alt bare avhenger av den allmektige og sannferdige Gud. Hvordan skulle det gå med vår bønn, hvis vi alltid hadde alt vi behøvde, eller selv kunne finne på hjelp?

Hvordan skulle det gå med vår gudsfrykt, hvis Gud ikke av og til viste seg vred? Hvor dypt ville vi etter hvert se noe i nåden, hvis vi plutselig kunne bli fri all vår synd i kjødet? Eller kunne, når vi selv ville, gjøre oss fri fra den? Hvordan skulle det bli med kjærligheten og ydmykheten, hvis vi aldri fikk oppleve ydmykelser?

Det går, dessverre, fremdeles altfor sent og for dårlig med veksten i alt som er av det gode. Men hvordan skulle det gå hvis vi var uten tukt? Vi ser nok hvor nødvendig det er at Gud hvert øyeblikk følger oss med sine vekkende og tuktende prøvelser. For at vi skal vokse i alt som er godt. For vår helliggjørelse. Og for at vi skal bli bevart fra åndelig død, og fra at synden skal ta overhånd i oss.

Her har vi da selve årsaken til at alle hellige på Bibelens tid og senere, og alle ekte Guds barn i dag, må oppleve tukt gjennom prøvelser, lidelser. Og dette er altså så konkret del av Guds plan med oss, at apostelen sier: «Hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner».

Dette er tydelig tale. Det forteller uttrykkelig at så sant du er et Guds barn, så skal du oppleve tukt. Og at hvis du er uten tukt, og får leve fritt slik du selv finner for godt, så er det et avgjørende tegn på at du er uekte, og ikke er barn i huset.

Samtidig skjønner vi godt at de små spedbarna ennå ikke trenger noen ytre tukt. De ledes ennå så trygt gjennom Ånden og Ordet. Men når de så vokser, og tåler litt hardere renselser, eller etter hvert blir søvnige og likeglade, så må også de ha tukt.

At et Guds barn skulle ha blitt så rent og godt at det ikke lenger behøver å renses, prøves og vokse, det er et ukjent bilde i Skriften.

Det er derfor en regel uten unntak; at alle de som skal forberedes for himmelen, må prøves, tuktes og renses.


bunn-bilde

Webdesign ©Salit