1. juni

Hver den som elsker, er født av Gud.   1Joh 4:7.

Like umulig som det er å få snø og is til å varme hverandre så lenge de ennå er snø og is, like nytteløst er det å tvinge seg selv til å elske Gud og mennesker før hjertet er blitt forvandlet, før du har fått et nytt hjerte - som av seg selv elsker.

Kjærligheten kan ikke tvinges fram. Den er hjertets frie sak. Uansett hvor mye du kan tvinge deg til å tale og leve, kan du likevel ikke tvinge hjertet til å elske noen det ikke vil elske.

Derfor er det dårskap å tale om kjærlighet til et hjerte som ikke er født på ny. «Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det».

All den kjærlighet en tror en har til Gud før en er født på ny, er bare innbilning, noe en trøster seg til, som ikke holder. Du elsker Gud bare så lenge han gjør og taler det som smaker deg. Men når han setter deg på prøve, eller ber deg om noe som du ikke vil, da knurrer du mot ham, og anklager hans bud for å være for harde på ett eller annet område. Og du elsker heller ikke din neste som deg selv, men er alltid mer opptatt med ditt eget beste, enn med hans.

Slik er alle menneskehjerter av naturen. Ja, alle, uten unntak. Spør du da hvordan en får et nytt hjerte som virkelig elsker, så er svaret at du aldri får en rett kjærlighet til Gud før han først har vist deg så mye av sin kjærlighet at ditt hjerte liksom smelter av denne hans kjærlighets varme.

Du kan ikke begynne med å gi Gud kjærlighet. Det må begynne med å ta imot kjærlighet fra ham. Apostelen Johannes sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss». Og Jesus sier: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere».

Men nå er det ingen Guds kjærlighet som kan smelte og forvandle hele ditt vesen, uten den som gjelder og frelser hele ditt vesen: Den kjærligheten som gjelder selve livet her på jorden og i all evighet; nemlig din benådning hos Gud, forlatelse for alle dine synder, og at du er blitt Guds barn

Dette talte Herren selv om hos fariseeren Simon. En stor synderinne kommer inn, faller ned for hans føtter, vasker føttene hans med tårene sine og tørker dem med håret sitt. Fariseerne undrer seg over dette. Men Jesus forklarer det slik: «Det var en pengeutlåner som hadde to skyldnere. Den ene skyldte fem hundre denarer og den andre femti. Og da de ikke hadde noe å betale tilbake med, ettergav han begge to gjelden. Si meg da, Simon, hvem av dem vil elske ham mest?» «Den som han ettergav mest», ble svaret. Og Jesus tilføyde: «Du dømte rett. Denne kvinnen har fått mange synder forlatt. Derfor elsker hun mye».

Her ser vi betydningen av Paulus’ ord: «Der synden överflödade, der överflödade nåden mycket mer». Jo mer loven får arbeide med samvittigheten, desto mer herjer og kjennes synden. Jo mer vi kjenner av synden, desto større blir nåden når alt dette forlates. Og jo mer nåde du får, desto større blir din kjærlighet, glede og takknemlighet. Dette er Det nye testamentes regjeringsform; At Gud befalte oss å elske våre uvenner, og med velgjerninger samle glødende kull på hodet deres.

Det samme gjør Gud med oss. Han smelter og overvinner oss med den «överflödande» nådens glødende kull. Og nå, nå først begynner du å elske Gud tilbake. Nå blir også hjertet ditt så forvandlet at du elsker alle mennesker med en helt ny kjærlighet. For Guds kjærlighet er utgytt i ditt hjerte ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss.

Denne kjærligheten til vår neste er tosidig: En almen kjærlighet og broderkjærligheten. Med den almene kjærligheten elsker du alle mennesker, og gjør dem godt, hvor du har mulighet, og i alle deres behov. Kjærligheten setter ingen betingelser for hvem den skal tjene. Forutsetter verken et fortrolig forhold, eller vennskap. Ikke noe som helst annet enn at det er et menneske. Det er om denne kjærligheten Jesus sier dette: «Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere» osv.

Dette er det viktig å legge merke til hvis du vil være en kristen, så du ikke bare elsker dem som er dine venner, elsker dem som vi kaller elskverdige, og gjør godt mot dem. Som en kristen har du det ikke slik. Da må du bare tenke etter om de har samme blod som du. Om de nedstammer fra samme Far i himmelen, og fra samme stamfar på jorden som du. Om de er gjenløst med samme blod som du. Og det er jo en stor oppmuntring til kjærlighet at du, når du ser en som trenger din hjelp, tenker: Dette er min bror, min søster! For etter kjødet er vi jo alle brødre og søstre.

Det andre slag av kristen kjærlighet, er broderkjærligheten. I denne broderkjærligheten er alle Guds barn over hele verden knyttet sammen i et salig, inderlig og fortrolig søskenbånd. De forskjellige kirkers bekjennelser, ritualer og andre former eller skikker setter ingen grenser for dette broderskapet. For det søker bare noe som finnes over alt der Kristus forkynnes; nemlig Guds barn, født av Gud.

Fordi grunnlaget for denne broderkjærligheten bare er dette: «Den som elsker Ham som fødte, han elsker også den som er født av Ham». Og her ser vi årsaken til at Kristus nevner akkurat denne kjærligheten som tegnet på hvem som er hans rette disipler når han sier: «Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre».

For alt annet kan hyklere kopiere. Men ikke den innbyrdes kjærligheten, som oppsøker dem som er født av Gud.

Til toppen

      

2. juni

Jeg hadde min lyst i menneskenes barn.   Ord 8:31.

Vår store hoved-villfarelse, inngytt av slangen i syndefallet, er at vi ikke ser på Gud som en Gud, en hjelper og frelser. Men som en hard dommer, en arbeidsleder, som bare krever innsats fra vår side.

Herren har et ganske annet sinn. Hans høyeste ønske er å få gjøre oss godt. Derfor har han sin lyst i å bo nær menneskenes barn på jorden. Der har han et stort, uavbrutt sykehus. Fullt av elendighet, av smerte og nød. Der finner han det som tiltrekker ham. «Dette er mitt hvilested», sier han, «her vil jeg bo, for det er etter mitt velbehag».

En dag var Jesus sulten og hadde sendt disiplene inn i en by for å kjøpe mat. Da kom det en kvinne ut fra byen, en svært syndig hedningkvinne. Jesus taler med henne. Hennes samvittighet vekkes, og hun forstår «hvem han var som sa til henne: «Gi meg å drikke». Rammet i sin samvittighet, men glad i håpet, løper hun for å be flere hedninger komme til Jesus.

Nå kommer disiplene med maten, og sier: «Rabbi, spis!» Men nå hadde han ikke noe behov for mat. Han var blitt mettet. Han hadde møtt noen stakkars syndere som trengte frelse. Og nå sier han: «Jeg har mat å ete som dere ikke vet om».

Her får du et blikk inn i Frelserens hjerte! Her ser du hva som er hans lyst blant menneskenes barn. Det er hans mat, hans hvilested, hans lyst, å få gjøre dem godt. Derfor er det hans lyst å bo blant menneskenes barn.

Denne hans lyst er ikke noe tilfeldig, noe som går over. Men er hans dypt rotfestede, evige natur overfor menneskene. Det har det ene århundret og årtusenet forkynt for det neste, helt fra verden ble til.

Og årsaken er dyp. Gud skapte mennesket i sitt bilde. Gud skapte dem til å være hans barn, hans lyst, som skulle leve i samfunn med ham. Og når han, denne jordens herre, skapte menneskene, skjedde det ikke på samme måte som med de øvrige skapningene, i ett nu, bare ved et allmektig: Bli! For menneskenes skyld ble han en virkelig Skaper. Med mye strev og omhu formet han menneskets legeme av en jordklump. Blåste så sitt eget hellige vesens livsånd inn i ham. Så «ble mennesket en levende sjel».

Ikke før har menneskene kommet på plass i Edens hage, så er den kjærlige Frelseren midt iblant dem, og vandrer sammen med dem under trærne i hagen.

Ja, tenker du kanskje, da gikk det vel an, det var ikke så underlig. Men har du tenkt på at det var først gjennom vårt fall, vår synd og nød, hans lyst til å bo blant oss ble virkelig sterk og varm? For slik er det altså. Nå begynte hans evige, guddommelige dyp av barmhjertighet mot oss å bruse i ham.

Hans «livs sønn» var falt i fiendens hender. Det kunne hans hjerte ikke akseptere. Gud er kjærlighet, og han har lyst til liv.

Foretar vi en vandring gjennom den gamle pakts dager, vil vi se hvordan den kjærlige Frelseren har gått ut og inn blant sine fattige syndere, og reist seg en bolig blant støv og aske.

Går vi til ørkenen hvor han oppsøker Hagar, ser vi hvor vennlig han taler til denne egyptiske trellkvinnen fra Abrahams hus. Vi går videre til Mamres lund, til Betel, og derfra til Pniel og Horeb, der Herren viser seg i den brennende busken.

Så bør vi også stanse opp og se den underbare sky - og ildstøtten, og også der få se hans ansikt. Tenk bare på hvordan han hver éneste dag i førti år kledde seg i skyen om dagen, og om natten i en brennende ild. Og det bare for å være en veiviser for et hardnakket folk, og for å skygge for solens hete, og som et skjold og en lykt i mørket.

Jo visst måtte det være en stor lyst i menneskenes barn som drev ham til dette. Vi kunne gå videre til Ofra, der Gideon ser den kjære Frelseren sitter under et eiketre. Og videre til Jerusalem og til templet, der han bor over nådestolen.

Men hvorfor reise så langt? Nå har vi ham jo nærmere! Gud er blitt åpenbart i kjød. Hva er det vi ser i julen, i krybben i Betlehem? «Et barn». Ja vel, et barn, og hele tiden dette som han har sagt: Jeg har min lyst i menneskenes barn.

Gud kommet i kjød, Gud i krybben, Gud svøpt i morens fang, Gud ved en mors bryst. Her steiler tanken. Her skjelver ens knær. Her undrer hjertet seg. Underet er for stort for svake menneskebarn. Godt at øynene våre er sløve. Godt at vi bare ser dette som på avstand, fatter knapt tusendedelen av det! Ellers ville vi ikke kunne leve, det ville kvelt oss, vi hadde ikke tålt det.

Men den måten han fulgte Israel på, og hadde samfunn med dem i den gamle pakt, var ikke den rette måten for ham å bo på, hos menneskenes barn. For ham var dette for fremmed et forhold, for kaldt et vennskap. Mellom ham som Gud, og de fattige synderne, var svelget ennå altfor stort. Like skapninger får lettere samfunn med hverandre. Derfor ble han selv et menneskebarn, i blods slekt med oss. Han ble vår bror.

Dette kan vi selvsagt skyve fra oss, som om det ikke betyr stort. Men serafene har nå allerede sittet i to tusen år i det høye, og sett ned i dette kjærlighetens dyp hvor de ikke kan se bunn. Og fra denne dype brønnen øser de i hellig undring og fryd budskapet i alle sine hallelujasanger. Ordet var hos Gud, og Gud var Ordet, og Ordet ble kjød og bodde iblant oss. Å, evige nådes under!

Hva var det så som drev ham til dette? Ganske enkelt at han hadde sin lyst i menneskene, og ikke bare i engler. Min lyst er i menneskenes barn.

Men hvor har han fått denne lysten fra? «Hvorfra?», spør du. Fra sitt eget hjerte! Og her står vi ved enden. Lenger er vi ikke i stand til å se. Så høyt elsket Gud verden. Han elsket - derfor elsket han. Lenger kommer vi ikke.

Til toppen

3. juni

De hørte Herren Guds røst. Han vandret i hagen da dagen var blitt kjølig. 1Mos 3:8.

Hva var det nå den kjærlige Gud ville i hagen? Hva er det han vil de falne menneskene, når han kommer til dem på syndefallets dag? Ganske visst straffet han synden. Han unnskyldte den ikke, og hans dom kunne ikke endres. Men han hadde likevel noen «freds tanker» han ville åpenbare for disse forskrekkede menneskebarna.

Det han egentlig kom for å forkynne dem, var hva han etter sin evige rådslutning hadde beredt til frelse for menneskeheten. Når han forkynte dem straffen for synden, oppfylte han bare det han tidligere hadde sagt og advart mot. Noe de allerede hadde erfart og forstått dypt nok.

Nå har han derfor først og fremst et annet ærend. Det er noe som er både nytt og ukjent for dem, han vil kunngjøre. Han taler nå til dem om en «kvinnes sæd som skal knuse slangens hode», hevne den skaden de var påført, og gjenreise det de hadde mistet gjennom slangens list og deres synd.

Dette var den barmhjertige Faders egentlige ærend når han ved solnedgang, på syndefallets dag, kommer til dem i hagen. Hans ømme hjerte kunne ikke holde ut tanken på at hans barn, som nå hadde falt fra ham, skulle ligge i angst og skrekk hele natten bak trærne, og tenke på hans vrede. Og at de skulle gå inn i døden uten å skimte en eneste stråle av forhåpning og trøst. Derfor kom han straks til dem, samme dag, der de gjemte seg, skamfulle og skrekkslagne.

Han som senere formante oss til å «ikke la solen gå ned over vår vrede», gav her selv det første eksemplet på et slikt forsonende hjertelag. Gjennom sine lignelser har Kristus åpenbart for oss at Gud har et slikt hjerte. Han kan ikke en gang holde ut å se sine barn, selv i den minste nød, bli liggende og rope til ham «natt og dag», uten å få hjelp og trøst.

Eller tror du han bare kan la dette skje? Tror du han bare kunne la dette skje, at hans mest elskede, men falne barn, nå skulle ligge der uten noe som helst håp, i fortvilelse og angst på grunn av hans ord?

Her får jeg nå se at Guds nåde og kjærlighet er en fullstendig uforskyldt, fri og oppsøkende kjærlighet, helt uavhengig av oss. Her var det første fallet i synd, og ingen tegn på verken anger, omvendelse, bønn e.l..

I fristelsens stund hadde Adam og Eva alle nødvendige muligheter til å stå imot det onde. De hadde en klar og ren forstand, et rent hjerte og en fri vilje. De stod altså bare overfor ytre fristelser.

Likevel brøt de sin Fars bud. Og når fallet var skjedd, søkte de heller ikke Gud for å bekjenne sin synd og be om forlatelse. De skyndte seg tvert imot bort fra Gud, og gjemte seg bak trærne i hagen.

Når så Herren taler til dem, hører vi bare selvforsvar, unnskyldninger og bitter fornærmelse mot Gud selv, som til og med skulle være skyld i fallet. For Adam sier: «Kvinnen som du - du gav meg, bedro meg!» Så fordervet var nå hjertet deres blitt.

Alt dette visste Herren. Og likevel - selv om deres synd og ondskap var så stor - kom vår barmhjertige Far med slik en kjærlighet og oppsøkte dem. For å bli forlikt med dem, og trøste dem.

Å, her ser jeg det guddommelige hjertelaget! Her ser jeg at Guds kjærlighet er en oppsøkende kjærlighet, totalt uavhengig av synderens forhold.

Den strenge rettferdighetens dom kunne ikke oppheves; syndens lønn var døden. Men den guddommelige barmhjertigheten hadde funnet et råd som både tilfredsstilte rettferdigheten, og samtidig frelste synderen; en kvinnes sæd skulle komme og gjenreise det som var skjedd i fallet, - det som var forut bestemt, før verden ble til.

På denne grunn hadde barmhjertigheten frihet til å kunne forbarme seg over dem som var falt. Derfor kommer han her på syndefallets dag og løper etter den fortapte sønnen. Hans «livs sønn» hadde falt. Derfor gråter mitt hjerte for hans skyld, sier Herren, jeg må forbarme meg over ham.

Sannelig burde vi legge merke til dette første store beviset på Guds uforskyldte nåde. Mens vi tvert imot går og veier og måler størrelsen på vår synd eller vår omvendelse, anger, bønn osv. Ut fra dette dømmer vi hvordan Guds nåde er mot oss. Å, hvor dypt vi er falt! For noen fryktelige følger syndefallet har fått i vår sjel, når den er så bundet i mørke og vantro!

Du sier: «Min synd er så utillatelig og kan ikke unnskyldes. Jeg kjente Guds vilje, men handlet tvert imot». Stakkars sjel! Så ille ble du drevet ut i det! Du er ikke fri, du er solgt under synden!

Adam, derimot, var fri, og syndet likevel. Han kjente også Guds vilje, men handlet tvert imot denne. Og likevel løper den barmhjertige Faren etter sin fortapte sønn. Guds kjærlighet er altså helt fri, ufortjent, og uavhengig av synderen. For den bygger på en annens fortjeneste og bønn, «kvinnens sæd», «Herrens mann», «Guds lam, som bar bort verdens synder».

Den som ikke tror på ham, ikke stopper opp for Herrens røst og lar seg forsone med Gud, men forblir borte fra ham. Han er og blir borte fra Gud for evig.

Men den som tror på ham, lar seg straffe for synden og trøstes med kvinnens sæd. Han skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Om han så kjenner alt det onde i hjertet sitt som vi ser det hos Adam. Ja, om så hele syndefallet og all slangens gift kokte i ham.

Til toppen

             

4. juni

Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Apg 14:22.

Dette er den veien alle Guds barn har måtte gå gjennom dette livet. Og mer alder og nåde, mer tro og gaver, har alltid vært forenet med større prøvelser.

En gang tillater Herren at Satan får sikte hans barn som hvete, så en David, en Peter faller i store synder. En annen gang tillater han onde mennesker, ulykker eller langvarige anfektelser å knuse hele en kristens jordiske tilværelse, slik som det skjedde med Job.

Et sted befaler han sin venn Abraham å ofre barnet, underet, løftets sønn; Isak, som var det mest dyrebare for fars hjerte. Et annet sted blir Israels yndlingssønn, Josef, med alle sine åpenbaringer og framtidshåp, solgt og bortført som slave til et fremmed land. Så ser vi Herren lar en Paulus flere ganger be om å bli satt fri fra djevelens plage, men blir ikke bønnhørt.

En annen gang lar han en Johannes, «Brudgommens venn», nest etter Guds Sønn «den største som var født av kvinner», sitte som fullstendig forlatt i Herodes’ fengsel. Og til sist, liksom bare en lek, blir han drept, uten en gang, som andre martyrer, med tro og frimodighet få ære Guds kraft foran mange tilskuere. Nei, her heter det bare: «Gi meg Johannes’ hode på et fat».

Her må en erkjenne at det kreves tro uten å se. At Johannes var en Guds øyestein, én han elsket av hjertet, og hans Sønns nærmeste venn på jord, én Gud spesielt omsluttet med sin kjærlighet, - det kunne en ikke se nå. Nå var sannelig Guds kjærlighet dypt skjult.

Men på denne måten er det Gud pleier handle med dem han elsker aller mest, dem han gir de største gaver og vil forherlige mest. Overfor dem stiller han seg ofte som om han ikke vil ha noe som helst med dem å gjøre. Lar all slags nød og sorg ramme dem, deres egne synder og skrøpeligheter forskrekke dem, og verden og djevelen anfekte dem.

Når de så søker Gud, sin eneste trøst og hjelper, later han over lang tid som om han ikke hører dem. Og det onde blir bare verre og verre. Da sukker de stakkars Gudsbarna engstelige, og tror Gud med all grunn har forlatt dem for alltid, for deres store synders skyld.

Da høres bitre sukk fra mannen etter Guds hjerte: «Jeg er drevet bort fra Herrens åsyn!» Da ynker Jeremia seg: «Herren har vendt sin hånd mot meg og omringet meg med bitterhet og slit. Han har murt meg inne så jeg ikke kan komme ut. Han har stengt mine veier med murer av tilhogd stein. Han har gjort stiene krokete for meg. - og selv om jeg skriker og roper, lukker han bare ørene for min bønn».

Daniel, som Gud hadde møtt gjennom en engel med denne tiltalen: «Du høyt elskede mann», måtte være seks dager og seks netter i løvehulen, før Herren endelig kommer til ham med mat. Da ser vi hvordan han er forundret over at Gud ikke har glemt ham. For han utbryter: «Herre, Gud, du tenker altså ennå på meg!»*

Men trenger vi flere eksempler? Han som er gått foran i alt, Guds enbårne, elskede Sønn, roper jo i dypeste nød: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra å frelse meg, og fra min klages ord?»

Når alle Guds hellige altså sukket på denne måten, samtidig som de stod i den aller største nåde hos Herren, skulle ikke da også vi være innstilt på å gå den samme veien? Den som ikke har en prøvet og anfektet tro, har så visst ingen levende tro. «Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner».

Hver eneste sann kristen skal i det minste anfektes så mye av sine egne synder at han vil ha vanskelig for å kunne tro Guds nåde. I tillegg vil djevelen og verden anfekte ham på alle kanter, så han ikke vil få mye ro på jorden.

Prætorius sier så sterkt: «Hver eneste kristen må først ha en djevel. Så en Judas. Deretter en Kaifas og en Pilatus. Og slik la seg hudflettes like til blodet. Når den ene holder opp, tar to andre til. Når så de stanser, stiller fire nye opp, den ene verre enn den andre. Og slik vil det fortsette til lidelsen er fullkommen. Jo mer hellig en kristen er, desto større martyrium må han gjennom. En ydmyk og helliggjort kristen vil måtte smake alt som bittert er i denne verden, og ofte ikke ha en éneste som trøster».

Og årsaken til denne underlige måten Herren fører oss på, er at han ikke kjenner noe bedre middel til å døde vår gamle Adam. Til å kvele det adamittiske sinnet hos oss, som alltid vil se, forstå og kunne regne ut Herren, og selv dømme over hans dommer.

Slik vil han virke og oppøve i oss det som er den rette tro. Derfor har han også latt alt det onde som fulgte med Adams fall, fortsatt være blant oss her på jord; hele den syndefloden, alt dens indre forderv og den store flokken av onde ånder og deres innvirkning på våre sinn. Og i tillegg det mørke og kval som strømmer ut fra alt dette, og plager et hjerte som så gjerne vil være hellig og rent, åndelig og himmelvent.

I tillegg er jo hjertet hos en vakt sjel noe av det mest ømfintlige og forsakte på denne jord. Det er som et åpent sår hvor et sandkorn eller vindpust er nok til å skape smerte. Og da kan en lett tenke seg hvordan en kristens liv vil være fullt av bitre opplevelser, bekymringer og anfektelser, som omgir de troendes sjeler som tykke og mørke skyer.  

* Slik vi ser det gjengitt i «Tillegg til Daniels bok» (Apokryfene) 14:31-42.

Til toppen

5. juni

Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg. 2Mos 20:3.

Kanskje vi så noenlunde forstår hva det første budet krever. Og hvis så Herren Gud var tilfreds bare med at vi kjenner til og vet hva som er hans vilje, var jo dermed alt vel. Men det er tvert imot noe ganske annet Den Hellige Gud vil ha av oss; nemlig at vi også skal leve etter dette. Ikke bare vite, forstå og tale om det, men virkelig gjøre det han befaler.

Og han vil ikke akseptere at dette hans første bud bare blir oversett og foraktet. Han vil virkelig påse at det blir etterlevd. Derfor har han føyd til dette budet både en forferdelig advarsel, og et herlig løfte. For det er akkurat til dette første budet han tilføyer: «Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes misgjerninger på barna i tredje og fjerde slektsledd, på dem som hater meg, og som viser barmhjertighet mot tusen slektsledd, når de elsker meg og holder mine bud».

Selv om disse ordene også kan anvendes på alle budene, må likevel hver éneste en merke seg denne alvorlige advarselen, og den hellige nidkjærhet Herren har for sitt første bud. Så vi tar det til hjertet, for virkelig å leve etter det. Det er vel ingen av oss som vil påta seg å gå inn under Guds vrede?

Det det er spørsmål om, er altså å gjøre, ikke bare kjenne sin Herres vilje. Det samme sa Herren til den skriftlærde, når han hadde sitert det største budet: «Gjør dette, så skal du leve!» Det er jo det forskrekkeligste hykleri rett foran den store Guds øyne, hvis du bare lot det hele være med å høre, forstå og bedømme hans ord. Og så ture videre og glemme å leve etter dette.

Så hør da ennå en gang hva det er Herren sier: «Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg». Hvem er det som skal leve etter dette, om ikke akkurat du - du som hører hans røst. Du selv, som leser og forstår hans bud.

Eller vil du at bare de andre skal ta dette til seg? Hvorfor er du unntaket? Og Herren sier ikke at du kan, eller får lov til å gjøre dette, hvis det passer deg. Nei, han sier du skal - du skal -. Du står altså ikke fritt til om du vil gjøre det, eller la være. Nei, du skal gjøre det, - eller bli stående med hans rettferdige vrede og dom over deg.

Han har en guddommelig majestets rett til å byde og befale over deg. Så sier han da heller ikke at du skal skille deg av med enkelte avguder, men kan beholde en og annen. Nei, han sier: «Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg!» Det er kanskje ikke andre mennesker du har som avguder. Men kanskje pengene dine er det? Eller kanskje du ikke har mye penger, men har isteden store personlige egenskaper, som lærdom, dyktighet, eller andre gaver.

Og kan hende du ikke har disse heller til avguder. Men du har kanskje en spesiell nåde på det åndelige området. Det kan være du har spesielt stor kunnskap, visdom, åndelig styrke, gudfryktighet. Og dette er blitt en forferdelig avgud for deg. Herren ser det, og han skal dømme hver enkelt, uten å gjøre forskjell. Det hviler et evig og guddommelig alvor over dette budet: «Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg!»

Og tenk igjen på dette ordet elske - «Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte». «Elske» betyr også her å elske! Er du derimot likegyldig overfor Gud, så det ikke er din inderligste lyst først og sist å ha fellesskap med ham, tale med ham, og tale om ham? Husk at «det hjertet er fullt av, det taler munnen»! Eller er dine tanker og ord mer opptatt med andre ting, om det så er med de beste gjerninger? Da er det ikke Gud selv du elsker mest.

Om du så også synes hans bud er tunge, så du må tvinge deg til å gjøre det Gud vil, -. Eller du er misfornøyd med det som er hans vilje når han tar fra deg avgudene dine, forbyr deg å fortsette i dine synder, eller sender deg lidelse og motstand, eller du mister noe du har kjært. Da elsker du ham ikke av hele ditt hjerte.

Da elsker du deg selv høyere enn den store Gud og det som er hans vilje. Du dyrker den aller verste avguden: Deg selv! Og da er du vel klar over at du etter Herrens hellige lov er dømt til helvete, og med all rett tilhører djevelen?

Hvis du derimot trofast holder dette Guds første bud, og dermed også de andre budene, da skal du vite at Gud er overmåte nådig mot deg, at du er velbehagelig for ham med alt hva du er. Da skal du her i livet og i all evighet få del i hele hans rike. Dette lærer loven.

Overfor dette står så hvert éneste menneske åpent og bart. Kan du, når du ser slike Guds bud, fremdeles være likegyldig, bare høre og se, men overlate til andre å ta dette til hjertet? Fortsetter du da bare selv i et likeglad og ubekymret liv? Da er alt dette et bevis på at du er en lettsindig gudsforakter, som ikke bryr deg om Gud og hans hellige lov.

Du er kanskje et ydmykt og kristelig menneske. Men du har den holdningen at «dette er det jo ikke ett éneste menneske som kan oppfylle». Og så fortsetter du å leve, men uten å være opptatt med Guds vilje, i «din åndelige fattigdom», som du vitner så andektig om. Men det er en «fattigdom» som slett ikke får knuse deg, eller anfekter og tukter deg. Men som du tvert imot kan leve svært så selvsikker og selvhjulpet med.

Eller du er blant dem som sier: Dette er rett. Slik bør kristne mennesker leve, det og det bør de gjøre. Men selv går du ikke inn under kravene. Da har du heller ikke oppdaget hvor totalt fortapt du er i all din «hellighet», men farer fort over selve prøven for ditt eget hjerte.

Men da burde du jo være klar over at du er en bedratt og forblindet hykler - akkurat som den skriftlærde, som kunne sitere helt korrekt det første og største budet, men bare var opptatt med å «ville rettferdiggjøre seg selv».

Til toppen

6. juni

Hedre din far og din mor......for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden. Ef 6:2,3.

Det å følge det fjerde bud med våre liv, gjør at det går oss godt i livet. Og det kan vi vel til en viss grad se som en opplagt følge av naturlige årsaker. På samme måte som et ulykkelig og turbulent liv, ja, ofte også en for tidlig død, kan være naturlige følger av ulydighet mot dette budet.

Der hvor ingen vil adlyde eller være underordnet andre, men alle vil herske og drive sin vilje igjennom, der må det nødvendigvis alltid oppstå splid, trette, innbyrdes fiendskap og alle liknende frukter av dette. Hvis barn og tjenere i et hus reiser seg mot foreldre og andre foresatte, og ikke lenger vil lyde dem, vil det selvsagt bli en uholdbar situasjon. Ufred, strid og slagsmål vil herje i dette huset. Det samme vil skje der opprørsånden reiser seg mot øvrigheten i et helt land. Følgen blir jo at den ene part søker å rydde den andre av veien.

Noe ganske annet skjer der en ydmykt underordner seg Herrens måte å lede på gjennom foreldre og øvrighet, og vi bare tenker på hvordan vi kan gjøre vår plikt på den plass og i den stilling Herren har satt den enkelte av oss. Der vil all velsignelse, fred og trivsel blomstre.

Vi kan altså også se noen naturlige årsaker for dette forholdet; at når vi lever etter det fjerde bud, vil vi også oppleve jordisk lykke.

Men en må jo være mer blind enn en hedning hvis en ikke ser noe mer i dette, enn bare naturlige konklusjoner. Midt blant oss lever tross alt en Gud som kjenner og leder hver éneste av sine skapninger så nøye, at ikke en fugl faller til jorden uten at han vil det. Og når denne Gud har gitt oss bud som det er knyttet konkrete løfter til, men som også alltid har motsvarende trusler, - da er det ikke her bare tale om naturlige følger.

Nei, her står vi overfor en Guds beslutning, og en Guds dom: Jordisk velsignelse skal gis til dem som i sannhet hedrer sin far og mor. Mens derimot en spesiell forbannelse rammer dem som bryter dette budet.

Og en skal ikke ha sett seg mye om i verden før en møter sørgelige eksempler og bevis nettopp på dette: At det ikke bare er noe naturlig, men noe underlig, en nesten hemmelighetsfull ledelse i menneskenes skjebner. Når vi synes vi ser klar sammenheng mellom jordisk medgang og menneskets medfødte anlegg, eller annen naturlig bakgrunn for dette, da ser en ikke noe underlig i dette. På tross av at også bak dette står Guds styrelse.

Men så ser vi f.eks. et mindre begavet menneske, som ingen naturlige forutsetninger har for å skaffe seg noen jordisk lykke, gjennom en spesiell velsignelse eller guddommelig ledelse opplever en stor lykke her i livet. Eller vi ser sterke mennesker, velutrustet fra naturens side, med de største muligheter her i livet, enten forfølges av stadige ulykker og motgang. Eller, selv der vi ikke ser noe slikt, all deres velstand liksom bare forsvinner uten at en vet hvordan. Da begynner en å se noe merkelig i dette. Da begynner vi å tale om Guds velsignelse og Guds forbannelse.

Og ofte blir det til og med åpenbart for menneskenes øyne at hele årsaken til både første - og sistnevnte hendelser lå i den enkeltes holdning til foreldrene. Det var en oppfyllelse av det fjerde budets løfte eller dom, som knyttet vår jordiske velstand til vår holdning til våre foreldre.

En vis lærer har sagt: «Stille og uten larm, men mektig og underbart, er der noe ubegripelig noe som følger menneskenes skjebner. Ofte synes det å forsvinne, for så plutselig å lyse opp igjen. Det er ikke noe menneskelig, det er noe overnaturlig - det er velsignelsen fra foreldrene».

Vi ser en gjenstridig sønn havner som soldat i krigsmaskinens tukt, og ender sine dager på slagmarken. Eller på grunn av en sterkt utviklet ondskap ender sitt liv på retterstedet. Slik ser vi ofte bokstavelig oppfyllelse av dette Skriftens ord: «Et øye som spotter far og forakter lydighet mot mor, det skal ravnene ved bekken hakke ut, og ørnungene skal ete det».

Det går ofte som Luther sier: «Det barnet som ikke vil høre den varme røsten fra foreldre og lærere, det kommer til å få høre bøddelen, som taler så skarpt at det skiller hodet fra kroppen».

Den som ikke vil bruke fornuft, men lettsindig og frekt bare forakter foreldres og læreres omsorg, eller andre erfarne menneskers råd, vil nok få oppleve at en allmektig Gud er i stand til å styre dem, om enn på en mer smertelig måte.

Gud vil ha den sterkeste makt over menneskene. Men nå har han satt foreldre, lærere, arbeidsgivere og øvrighet, som sine talsmenn over oss. Vil vi så ikke høre ham gjennom disse, så skal den harde virkelighet måtte lære oss det. Enten det passer deg eller ikke, skal han fullkomment oppfylle sitt ord.

Hører og akter du på dem som han har satt over deg, så vil han rikelig belønne deg med alt godt. Men vil du ikke høre på ham gjennom disse, skal han nok et eller annet sted finne deg, og sende ulykker, død og forbannelse over deg.

Luther sier: «Vi ser du totalt forkaster Guds ord og bud, som skulle det være en løgner som hadde talt det. Men la oss nå se om du like totalt kan unnvære Guds godhet. Det var bedre om du hadde hatt en nådig Gud, med fred og velsignelse, enn å være i unåde hos ham, under forbannelse».

Husk Herrens bud!

Til toppen

7. juni

Herre, jeg vet at mennesket selv ikke kan råde over sin vei. Og det står ikke i mannens makt hvordan han skal vandre og styre sin gang. Jer 10:23.

Et slikt ord skal våkne oss opp for at Gud er mye større enn alle våre tanker. At hans makt og omsorg for oss ligger langt over det vi kan fatte. Og at vi bare er små, blinde skapninger når det gjelder å fatte Gud.

Når så slike ord møter oss, vil vi enten våkne og innse dette, -. Eller, i motsatt fall, forkaster vi alt Guds ord. Ja, ikke nok med det. Da er vi også så store i vår dårskap at vi ikke en gang ser det som hele det synlige Guds skaperverk viser; hvordan Gud har makt til å sørge for sin minste skapning. Vi må være så store dårer som David omtaler slik: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud».

Her vil noen kanskje innvende: «Det er sant at alt som hender oss har vår trofaste Gud sendt oss, - men bare så lenge det ikke gjelder det som går på menneskets egen frihet. Hvis jeg selv av egen vilje og andre syndige handlinger har ført meg selv i ulykke, så får jeg selv ta ansvaret, og ikke skylde på hvordan Gud fører meg».

Dette er i seg selv riktig, men blir ofte feil oppfattet. Det er sant at Gud har overgitt oss til en viss betenkelig frihet. Med den kan vi gjøre oss ulykkelige for tid og evighet, når vi bestandig og bevisst står imot hans Ånd. Men her er dermed to forhold vi må merke oss.

For det første: Du har kanskje i synd og dårskap ført deg selv i ulykke. Men er likevel nå ført til anger over dette, og har fått en lydhør ånd, slik at du heretter vil la Herren få lede deg. Da er Guds nåde og faderlige omsorg så stor, at han lar alt det onde bli vendt til velsignelse for deg, og følgene av alt det gale du har gjort, skal få tjene deg.

For «alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud». Gud er ikke vred evinnelig, og tretter ikke til evig tid. Han er en Gud og Far som er full av nåde. Så selv om jeg lenge har stått imot ham, men en gang omvender meg, da er han like trofast mot meg som om jeg aldri hadde syndet.

Det var ved å tvinge gjennom sin egen vilje at Israel fikk konger. Likevel gav Herren dem fremdeles ikke opp, men gjorde dem fortsatt like mye godt. Selv om de da også måtte møte mer lidelse.

I sin vantro hadde Paulus vært en fiende og forfølger av Kristus. Likevel gjorde Kristus ham til den største apostel, og lot også to store ting komme ut av selve hans store synd: Først ble det et stort middel til å korsfeste apostelen selv. Samtidig som det ble en sterk trøst for andre. Her ser vi det vi nettopp nevnte; at Gud kan vende vår største feil og dårskap slik at det får tjene oss, når bare vi en gang blir omvendt.

Ja, Luther sier at Herren også virker den samme omsorg for sine hellige gjennom deres feiltrinn.

Hans treffende ord er disse: «Det er Guds store verk og kunst at han kan gjøre onde saker gode, når vi har ødelagt og misbrukt det han har gitt oss. Jeg har i sannhet ganske ofte gjort mye dåraktig og uviselig som jeg i ettertid selv virkelig har blitt forskrekket over. Og jeg kunne ikke se hvordan jeg skulle kunne få ordnet opp i slike saker som jeg i min dårskap hadde stelt til. Men så har Herren åpnet en vei ut av det som jeg hadde ødelagt, så alt sammen ble godt igjen.

Og slik fører alltid Gud sine hellige. De kan nok komme til å feile, og gjøre gale ting. Men det vil likevel bli en god løsning på alt for dem. Eller det vil i alle fall bli løst uten at noen påføres større skade. Gud er en allmektig skaper som kan gjøre alt ut av intet. Derfor kan han også utrette noe godt ut av det som er ondt».

Å, ja, Gud er en trofast og omsorgsfull Far. Dette er det første vi her bør legge merke til.

Men det andre vi skal merke oss er dette: Du er kanskje redd for at du ennå på en eller annen måte står imot Guds vilje. Men du har en ånd som engstelig sukker: «Gud: Forbarm deg over meg! Knus du min egen vilje, og før meg på din viljes vei! Bruk hva du vil, også det bitre. Bare jeg virkelig får være din, og blir lydig mot deg» osv. Hver den som har det slik, har all rett til å trøste seg med at Gud i sin nåde leder ham.

For all den motstand mot Guds vilje som et menneske selv kjenner på. Som han frykter for, og i sin nød sukker over. Og som han påkaller Gud for hans allmektige hjelp mot. Det er intet annet enn kjødets harde kamp mot Ånden.

Da er hans sinn på Guds side, og da er allerede saken i Guds hender. En slik kjødets motstand, som bare mer og mer driver oss til Gud, vil aldri føre åndelig ulykke over et menneske. Hvis kraften til å slite over båndene, kraften til å overvinne kjødet, lå hos oss, da var alt Guds ord falskt. For Ordet sier at dette har vi aldri makt over.

Men det kan nok skje at du må utpines og dødes så lenge gjennom mye lidelse, til din sterke egne vilje utmattes og du gir deg inn under Guds vilje. Så du for alvor begynner å sky alt som du ser Gud forbyr i sitt ord.

Går det så på ny slik at du begynner å oppsøke «de ugudeliges råd», som unnskylder og forsvarer synden for å rettferdiggjøre at du tar skrittet inn på synderes vei, - da har ditt sinn falt. Da er du enig med deg selv om å følge syndens vei. Og da er motstanden mot Ånden bevisst!

Da må du ikke trøste deg med Guds omsorg og ledelse. For da går du din egen vei - til ulykke.

Til toppen

   

8. juni

Elsk deres uvenner, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ødelegger for dere og forfølger dere. Mat. 5:44

Ut fra disse ordene skal du merke deg hvordan Herren Kristi sinnelag er, og den ånd hans barn da også skulle ha: «Elsk deres uvenner, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere».

Måtte hver éneste kristen ta inn over seg hvor høyt Herren her setter målet! Så vi i alle fall må vite hva som er hellighet, og ikke leve et liv i vår onde naturs mørke.

Herren straffer ikke bare dem som hater sine uvenner, taler ille om dem eller gjør dem ondt. Han vil heller ikke godta en kristendom som unnlater å elske dem og gjøre godt mot dem. For når han sier: «Elsk deres uvenner», så betyr «elske» virkelig å elske; å ha et hjerte som brenner av kjærlighet mot dem, og ønsker dem alt godt.

For det andre ser vi han vil at denne kjærligheten også skal bevises gjennom omsorgsfulle ord og forbønn. For han sier: «Velsign dem som forbanner dere». Når hatet og fiendskapen ikke gir seg verre utslag, skjer det oftest gjennom ord. På alle mulige måter taler en nedsettende om sin uvenn, og søker å ødelegge hans rykte. Men her sier din Herre Kristus at du tvert imot skal tale vel om dem. Ikke ønske noe ondt for dem, men velsigne dem som forbanner deg.

Ja, hør hvordan Paulus taler om det samme som Kristus sier til oss her: «Tal vel om dem som forfølger dere; tal vel og ønsk dem intet ondt». Å, min Gud, hvor langt står vi ikke fra dette ditt sinnelag og holdninger! «Tal vel om dem som forfølger dere!» - Å, Herre, min Gud, ikke fordøm oss!

Vi ser apostelen gjentar dette «tal vel» to ganger, og lar oss dermed skjønne hvor nødvendig det er for oss både å ta denne formaningen til hjertet, og å leve vårt liv etter den.

Men når vi altså skal elske, velsigne og tale vel om våre uvenner, om «dem som forfølger dere», hvem er det så vi skal hate og tale ondt om? Her får vi jo inntrykk av at noe slikt overhode ikke hører hjemme i et sant hellig sinn hos en Jesu etterfølger. Han skal ikke hate, baktale eller forbanne noe menneske.

Her ville noen kanskje innvende: Leser vi ikke i Skriften at selv hellige menn, ja, Kristus selv og hans apostler, ofte rettet hard tale mot fiendene? Kan en kalle det for å elske og velsigne dem?

Forholdet er at når de hellige hardt og straffende talte i Herrens navn, er det ikke et menneskes, men Den Hellige Guds straff og forbannelse som uttales. Det som gjøres på embetets vegne, som når en dommer avsier en dødsdom, når bøddelen henretter, eller en lærer med Guds ord og i Kristi sinnelag straffer, er alt sammen Guds straff. Og alt det Gud gjør, er rett og hellig.

Men her taler Kristus til oss om hva vi, bare som mennesker, skal gjøre mot dem som er fiendtlige mot oss. Ikke om hva et embete gjør, men om hva menneskene skal gjøre. Og da heter det: Elsk, velsign, tal vel, gjør godt.

Denne kjærligheten skal også bevises gjennom det Herren taler om i v.42: «Den som ber deg, skal du gi, og den som ønsker å låne av deg, skal du ikke vende ryggen til». Selv om det er din uvenn som er i nød, så skynd deg å hjelpe ham - «gjør godt mot dem som hater dere».

Og Herren gir oss to gode grunner for hvorfor vi altså skal elske våre uvenner, og gjøre dem godt. For det første at vi, som gode barn, skal likne vår himmelske Far. Han sier: «Slik skal dere være som barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige».

Her taler Herren om solen og regnet, som er de to vesentligste midlene han bruker til å gi oss all jordens frukt og velsignelse. I denne uttrykksformen favner han hele den uendelige rikdommen av alle Guds gaver og velsignelser på jorden. Og dette gir han da uten opphør til sine fiender, like så vel som til sine barn og venner. Slik er Guds hjertelag. Og dette sinnelaget skulle da selvsagt også vi ha.

Den andre grunnen til at vi skal ha dette sinnelaget, som Herren nevner her, er at vi i motsatt fall ikke likner ham, men de ugudelige menneskene. Han sier: «For dersom dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Og dersom dere bare oppfører dere vennlig mot deres brødre, hva mer enn andre gjør dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme?»

De som gjerne vil være gode og kristne mennesker, men er så falske i sin kjærlighet at de bare elsker og gjør godt mot sine venner, burde virkelig våkne av disse Kristi ord.

Det finnes vel knapt så onde mennesker, tyver eller røvere, at de ikke holder på vennskapet innen sin bande. Kristus sier at selv djevlene har dette samholdet. Ellers ville riket deres blitt ødelagt (Luk 11).

Så kan du selv se hvor kristelig du er, når du er vennlig og varm bare overfor dine venner. Da er du bare så from som tyver og røvere, ja, som djevlene.

Til toppen

9. juni

Vi har også et påskelam; Kristus, som er ofret for oss. 1Kor 5:7.

Israels barn sukket under en hard og fryktelig trelldom i Egypt. Det steg et stadig rop om deres nød og jammer opp til Herren. Og ingen andre kunne utfri dem. Farao og hans hær var altfor sterke for dem. Men denne trelldommens nød hadde ennå ikke nådd sitt rette høydepunkt så lenge Moses ennå ikke var drevet ut av Herren.

Men så snart Moses begynte å befale at de skulle dra ut fra landet og trelldommen, og sa til ham som hersket over dem: «Så sier Herren: La mitt folk fare!» - da først ble trelldommen og undertrykkelsen virkelig grusom. Nå ropte og jamret folket seg aller mest, og klaget på Moses som med sine ord til kongen bare hadde hisset ham opp til enda større grusomhet. Nå mistet de fullstendig håpet om noen utfrielse fra trelldommen.

Men akkurat nå var Herrens time kommet. Og hvordan foregikk så utfrielsen for dem? Det skjedde bare gjennom et Guds allmakts under! En mørk, forferdelig natt lot Herren sin hevn ramme sitt folks undertrykkere. Da slo han alt det førstefødte i Egypt. Og nå var det påskelammets blod som frelste de undertrykte fra Den Rettferdige Hevners sverd.

Er ikke dette et malende bilde på hele verdens forløsning, den som er skjedd i Kristus Jesus? Eller har ikke også vi en stor forløsning å feire? Å, den vi ser skildret her er bare et svakt skyggebilde av den store forløsningen som skjedde i Kristi død.

La oss stanse opp litt for dette! Hele verden var falt i djevelens hender i syndefallet. Guds bilde var tapt, og dermed den frie viljen. Mennesket var en trell under avgrunnens Farao. Regjert og drevet av hans vilje, og av de lyster og villfarelser som var «fogder og embetsmenn» han satte over oss.

Hele menneskeheten sukket under denne trelldommen. Likevel kjente de ennå ikke fullt ut sin nød før loven kom og talte tydeligere enn samvittigheten om hva Gud krever.

Da først begynte samvittighetens nød å bli virkelig stor på jorden. Ikke en bokstav, ikke en gang en prikk av Guds hellige lov kunne fravikes. Lovens urokkelige dom var at den som syndet, skulle dø, - og det fantes ikke en som var rettferdig, ikke en éneste. Her var en ubeskrivelig og altomfattende nød.

Men da forbarmet den store og barmhjertige Gud seg over oss. Han kunne ikke se på at hans barn, som en gang ble skapt i hans bilde, menneskene, skulle gå evig fortapt.

«Da tidens fylde var kommet, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, skapt under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven». Dette synger alt profetens ånd frydefullt om: «De gleder seg for ditt åsyn slik en gleder seg under høsten. For du har brutt i stykker åket som tynget dem, staven over deres skuldre og kjeppen som drev dem. Akkurat som på Midjans dag. For et barn er oss født. En Sønn er oss gitt».

Legg merke til her hvordan Herrens Ånd retter blikket tilbake til Israels trelldomstid i Egypt, når han taler om «åket som tynget dem, staven over deres skuldre og kjeppen som drev dem»! Likevel er det dypest sett Kristi forløsningsverk for hele verden han taler om her.

Og hvordan lyder det i Det nye testamente? I Heb 2 sier apostelen: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle nedkjempe ham som hadde dødens makt - det er djevelen, og sette fri dem som av frykt for døden hadde levd i trelldom hele sitt liv».

I Gal 3 sier apostelen: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss». Og i Ef 1: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse». Slik har Herrens Ånd uttrykkelig nevnt den trelldom og de plager Kristus har forløst oss fra. Han nevner synden, lovens forbannelse og djevelen.

Til sist taler også Herren til den siste fiende, døden, og sier: «Jeg vil frikjøpe dem fra helvete og forløse dem fra døden. Død, jeg skal bli deg en pest. Helvete, jeg skal bli deg en plage!»* Å, for en herlig og majestetisk trussel mot vår fiende! Å, du evige kjærlighet, som er verd all vår lovprisning! Å, evige, sterke trøst for våre fattige, syndige hjerter!

Her har vi vårt påskelam, vår store, evige forløsning! All verdens synd, alle menneskers ugudelighet og trelldom i synden, fra Adam til det siste menneske i denne verden, ble lagt på Guds rene Lam. Og den fryktelige byrden tynget ham så han svettet blod. Han sukker og ber, som lammet på slaktebenken. Men han går trofast gjennom alt.

All lovens forbannelse, alle dens trusler og straff for synden ble samlet på ham, slik at han også ble en forbannelse for oss. Men dermed forløste han oss også fra lovens forbannelse, så vi kunne arve velsignelsen. «De gleder seg for ditt åsyn. For du har brutt i stykker åket som tynget oss, staven over våre skuldre og kjeppen våre plagere drev oss med».

Til sist kom også døden, som er syndens lønn, og angrep og drepte det evige livet. Men ble da selv oppslukt av seieren. Og så nedkjempet han «ham som hadde dødens makt - det er djevelen, og satte fri dem som av frykt for døden hadde levd i trelldom hele sitt liv».

Så er da dette vår påskefryd. Og dette er vår seierssang: «Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Helvete, hvor er din seier? Gud være takk, som har gitt oss seieren gjennom vår Herre Jesus Kristus».**              

* C.O.Ros.’ bib.tekst og engelske King James oversettelse av Hos 13:14.

** 1Kor 15:54,55,57. C.O.Ros.’ bib.tekst.

Til toppen

10. juni

Guds frelsende nåde til alle mennesker (Guds nåd, hälsosam för alla menniskor) er åpenbart, og lærer oss å ...vente på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi herlighet. Tit 2:11,13.

«Herrens gjenkomst er nær» sier Jakob. Hva kan da årsaken være til at vi er så lite opptatt med tanken på Herrens gjenkomst? De første kristne hadde på ingen måte alle de ytre endetidstegn som vi har, foran seg. Hva er årsaken til at denne tanken på Herrens gjenkomst likevel var så herlig for dem, og opptok dem så sterkt? Mens den nå, med alle vår tids endetidstegn, er så fremmed for oss, ja, nesten helt er forsvunnet fra våre forsamlinger, våre hjerter, samtaler og åndelige forkynnelse?

Riktignok holder vi fast på læren om Herrens gjenkomst, som en ren trosartikkel. Men det har ikke ført til at vi har denne Kristi gjenkomst som vårt håp.

Etter Guds ord er ikke det avgjørende om du tror at Herren skal komme! Men om du lever i håpet, i en virkelig forventning til hans gjenkomst?

Og på dette spørsmålet kan ikke mange blant oss svare: ja! Hvis det virkelig var slik at alle troende levde i håp og forventning til vår forherligede Herres gjenkomst, så skulle dette håpet åpenbare seg mer i vår forkynnelse og i våre kristne samtaler, ja, i hele vårt liv. Da ville ikke alle slags trosbekjennelser og ubibelske lærer om kirkens framtid og de dødes tilstand, kunne få grobunn blant oss.

Men igjen kommer vi tilbake til spørsmålet: Hva kan årsaken være til at tanken på Herrens gjenkomst er så fremmed, ja, nesten uvelkommen, for oss? Mens den var så herlig, så kjær og så varm i de første kristnes hjerter. Det er helt klart ikke noe godt tegn.

Hvert håp forutsetter et ønske, og hvert ønske har sin rot i det vi elsker. Lengter vi virkelig etter den dagen Herren skal komme igjen, da all synd, all vantro, all svakhet og problemer med å tro, all vår troløshet mot vår kjære Frelser, får være slutt? Når vi skal gripe ham, liksom vi og er grepet av ham. Se ham som han er, og bli ham lik.

Hvis vi hadde et sterkere ønske rettet mot denne hans åpenbarelse, da ville vi nok også være mer opptatt med å tilegne oss alt som står skrevet, og som kan styrke det salige håpet om denne store dagen.

Ja, hvis vi hadde et mer åndelig sinn, elsket vår Frelser og lengtet etter det kjærligheten alltid lengter etter; å bli helt forenet med ham, da var all avstand mellom han og oss, og all uvisshet opphørt. Da ville vi også leve langt sterkere i håpet. Derfor finner vi også alltid stor forskjell mellom kristne i dette forholdet.

Hos dem som tar Guds ord mer alvorlig til hjertet, som mer lar seg bearbeide i den omvendelse som er av Gud, og i den tro som vår Herre Jesus Kristus opprettholder i dem, vil gudsfryktens Ånd hele tiden hvile over hele deres vesen. Synden vil ikke få leve upåtalt, men blir avdekket. Da blir nåden i Kristus ennå mer dyrebar og verdifull, men ofte på grunn av synden også mer skjult for deres øyne.

Disse som har det slik, fryder seg i det salige håp om vår Herres Kristi salige gjenkomst. Det er dette som opptar dem, som er deres levende håp.

De ser med inderlig lengt fram til den dagen når den tunge tåken som her på jord ligger over deres tro, skal drives bort for evig av Herrens herlighet. Når de skal se vennen og Frelseren de har trodd på og talt med, han som har fulgt dem i livet, selv om de ikke har sett ham.

Da de en gang for evig skal få oppleve det de så ofte forgjeves søkte; en fullkommen klarhet, en full visshet, en følbar nærhet av Herren. Og de samtidig for evig skal være fri fra det onde kjødet, som alltid her på jord førte til så mye synd, skrøpelighet og anfektelse. For evig skal få være fri fra den bitre fiendens glødende piler.

Hvis vi var mer døde for verden og livet her nede, og hadde vårt liv og vår glede i Gud alene, ville jo dette ganske sikkert være et salig håp for hjertene våre.

Men der hjertet er delt, der det er inntatt av andre ting, - om enn i seg selv uskyldige og gode -, der kan denne lengten etter den himmelske brudgommen ikke finne fotfeste. Og der kan ikke den åndelige helsetilstanden være god. For den stemmer ikke med Ordet og de første kristnes sinnelag.

«Vårt borgerskap er i himlene», sier Paulus, «og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vårt forgjengelige legeme så det blir likedannet med hans herlighetslegeme. Det skal han gjøre ved den kraft som gjør ham i stand til å underordne alle ting under seg selv».

Og han formaner: «Hvis dere da nå er oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Strekk dere etter det som er der oppe, ikke det som er på jorden. For dere er jo døde, og deres liv er skjult -, ja, skjult - med Kristus i Gud. Men når deres liv; Kristus, blir åpenbart, da blir også dere åpenbart med ham i herlighet».

Å, måtte vi alle ta denne Kristi og hans apostlers lære om Herrens gjenkomst og de kristnes salige håp, mer inn over våre hjerter!

Til toppen

11. juni

På samme måte som den levende Fader utsendte meg, og jeg lever på grunn av Faderen, slik skal også den som eter meg, leve på grunn av meg.  Joh 6:57.

Det vesentligste i, ja, selve det nye menneskets vesen, som også gjør at vi kalles kristne, er at Kristus er blitt vårt hjertes liv. Kristus, den korsfestede, han som bar bort alle våre synder, Frelseren, vennen framfor alle venner, er blitt vårt livsbehov.

Det er akkurat dette at Frelseren, som forsoneren, er det mest nødvendigste og herligste for oss, som bevitner at vi er kristne. Det viser at vi har spist av Livets brød, som gir oss bare ennå mer hunger, - at vi har drukket, og tørster bare ennå mer.

Hvis en kristen tenker på hva det er som spesielt kjennetegner og er det største i hans nye liv, så er det dette at han er blitt kjent og forenet med Frelseren. At det er Kristus hele hans liv nå er rettet mot, som er hans A og Å, som er først og sist i hans liv.

I hans nye liv er Kristus solen, som alt opplyses og bestråles av, og som alt dreier seg om. At han har Kristus, er hans glede. Og når han synes å ha mistet Kristus, er det hans sorg. Kort sagt: Kristus er hans liv. Dette kjennes en kristen på.

Og her er særlig to forhold vi skal merke oss. Først at det nå er blitt en helt ny natur i oss, at det er blitt maktpåliggende for oss å eie Guds vennskap. Før   var vi fullstendig likeglade når det gjaldt Gud og hans nåde. Vi hadde bare jordiske behov og ønsker, som hva skal vi ete, og hva skal vi drikke. Men nå er det bare ett éneste spørsmål som stadig opptar oss: Er jeg et Guds barn? Har jeg Guds vennskap? Dette er liksom åndedrettet eller hjerteslagene i det nye mennesket.

Men legg merke til at dette helt konkret må være din nye natur. Ikke noe som bare en gang iblant opptar deg, men en holdning som følger deg gjennom hele livet; at det som framfor alle ting har betydning for deg, er om du eier Guds vennskap. Freden, trøsten, kraften m.m. kan skifte mye. Ja, selve denne din nød for å eie Guds vennskap, kan bli avbrutt gjennom tilfeldige omstendigheter i livet. Men snart våkner vi igjen opp for dette, og da med desto større nød.

Det må under alle forhold tross alt være dette om vi eier Guds vennskap, som i sin alminnelighet og i det store og hele er det som griper dypest i oss. Dette er noe som særlig kjennetegner det nye menneske, og som slett ikke er av kjød og blod, men totalt strir mot vår egen natur.

Det andre er at i din nød for om du eier Guds nåde, er det ikke noe som helst annet som har blitt din trøst enn Kristus, Kristus, hans soningsblod og hans evangeliums ord. Der har du ditt tilhold, ditt liv, din mat og din glede.

Det var dette Kristus talte mest om: «Den som eter meg», «den som kommer til meg», «den som tar vare på mine ord», «den som tror på meg».

Det er sterke og klare ord om dette hovedpunktet, når Kristus sier: «Den som eter av meg», «jeg er livets brød. Mitt kjød er den rette mat», «den som eter av meg skal leve i all evighet». Slike ord uttrykker nettopp dette at Kristus er de troendes livsbehov, deres livsvilkår, deres alt i alle.

For du skjønner at dette at du er blitt kristelig, at kristendommen og kristelige saker ligger deg på hjertet, er ikke noe bevis på at du er en kristen. Nei, legg merke til hvordan Kristus taler: Den som eter meg - meg -, den som nettopp i Kristus, hans nåde og hans forsoning, har sitt livs behov.

Like lite ligger beviset på en sann kristendom i at du ser opp til Kristus som din lærer eller ditt forbilde. Det gjør også fariseeren i sin kjødelige visshet.

Nei, her er det spørsmål om Kristus i sin forsoningsdød er blitt din daglige trøst mot synden. Bare dette er kjennetegnet på en kristen. Det er dette som i Åpenbaringsboken omtales som tegnet og sjibbolet-sangen som kjennetegnet dem som var beseglet. For ingen kunne lære den sangen, uten disse. Og den sangen handlet om «Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod».

Det er dette Luther på ny og på ny gjentar, når han i sin forklaring over Gal 4:6 taler om tegnet på at Guds Ånd bor i hjertet vårt, bl.a. sier: «Den som gjerne hører, taler, tenker og skriver om Kristus, han vet at dette så visst ikke skjer ut fra menneskelig vilje eller fornuft».

Ja, dette er så vesentlig og karakteristisk hos det nye menneske, at hvis jeg bare finner dette hos et menneske, sier jeg straks: Her har jeg en kristen. Akkurat som når jeg ser en menneskelig kropp framfor meg, og hører den taler et menneskelig språk, sier: Her har jeg et menneske.

Har så en slik kristen en støtende feil, en uvane, så sier jeg: «Det er en skavank, en sykdom. Men - en kristen er han. For det er ikke mulig at noen på nevnte vis kan ha Kristus som sitt livs behov, sin trøst og sitt liv, og så ikke være en Kristi venn, en kristen». Så vesentlig er dette.

Til toppen

12. juni

Alt kjød er gress. Jes 40:6.

Alt i mennesket er falskt, svakt, vaklende, uvisst, omskiftelig. Det gjelder vår fornuft, våre tanke, følelser og oppfatninger.

En dag ser jeg f.eks. Gud i alt som møter meg. En annen dag synes jeg det finnes ingen Gud i verden. En dag tenker jeg at Gud bare er overstrømmende nåde og kjærlighet. En annen dag tror jeg han må være trøtt av meg, at han har vendt seg bort fra meg med sin nåde, og er vred på meg. En dag synes jeg om meg selv at jeg er en ganske akseptabel kristen. En annen dag at jeg er en fullstendig hjelpeløs synder.

Kort sagt: Mine oppfatninger og følelser er alt sammen akkurat som strå i vinden; svaiende, uvisst, falskt, omskiftelig og løgnaktig. Som profeten sier: «Alt kjød er gress». Så ser jeg da omsider at alle mine egne meninger fortjener ingen oppmerksomhet.

Herre, hva skal jeg da trøste meg med? Jo, der er noe som er sikkert og urokkelig: I himmelen sitter en dommer på sin trone, den store og hellige Gud! Han har talt og sendt et evig, urokkelig ord fra himmelen. Og hans ord, med sine løfter og dommer, står faste som fjell. Ikke en bokstav skal forandres eller bli til intet, om jord og himmel forgår.

Hva sier så dette evige ordet om oss, om hvordan vi ser ut, om vi er verdige eller uverdige, i Guds øyne?

Det sier at «Herren ser fra himmelen ned på menneskenes barn, for å se om det er noen som har forstand, noen som søker Gud. Men de er alle veket av, alle sammen er blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en éneste. Herren så ut over jorden. Han så den var fordervet, og at menneskenes ondskap var stor på jorden. Det finnes ikke en som er rettferdig, ikke en eneste».

Så kan vi samtidig legge til at Gud er hellig, at for ham er ikke en gang himlene rene, at han ser urenhet i sine engler og dårskap i sine hellige. Og da vet vi at ikke et éneste menneske kan bestå innfor Gud. At alle sammen bare er verd evig fordømmelse, og er også i dette alle sammen like. At Judas og Johannes er like mye verd en og samme fordømmelse. At Peter og trollmannen Simon, jomfru Maria og skjøgen, i seg selv fortjener alle sammen like mye ett og samme helvete.

Det var da skrekkelig og urimelig, sier du. Ja, her ser du hvordan fornuften reiser seg mot dette, når en sier rett ut det som ligger i disse ordene: «Det er ingen forskjell, alle er de syndere og har intet å rose seg av innfor Gud, men blir rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde gjennom den forløsning som er skjedd i Kristus Jesus».

Mellom mennesker er der en forskjell. Men ikke innfor Gud. På jord er det en viss avstand mellom dalbunnen og fjelltoppene. Men ser en på begges avstand fra solen, forsvinner denne forskjellen. Den blir aldri tatt i betraktning, for avstanden er så stor. En sier bare om begge to at «avstanden er ufattelig». På samme måte er det også en forskjell mellom det ene mennesket og det andre, i det ene øyeblikket og i det andre. Men ikke innfor Gud.

Alt som har navn av menneske, selv den mest ydmyke og trofaste kristne, er helt igjennom en uren makk. Hans beste gjerninger er besmittet av den gamle slangens gift. Det gjelder hans tro, hans kjærlighet, bønn, lovprisning, som kan være hans beste gjerninger og virket av Guds Ånd. Men de er likevel, på grunn av karets urenhet, besmittet. Troen er blandet opp med slagg, med egenrettferdighet og vantro. Kjærligheten er svak, begrenset og mangelfull. Bønnen og lovprisningen kald og svak, og slett ikke verdig den høye Majestet.

Dette, som er vår konstante tilstand, ville være nok til menneskenes fordømmelse. Men i tillegg faller vi stadig i synd, og blir urene under vandringen. Og vi er ikke i stand til å våke så sterkt at vi ikke her og der besmittes av ugudelighet.

Hele jorden er oversvømt av urettferdighet, en syndens flodbølge, som avguder, vantro, sorg og motløshet, misbruk av Guds navn, sverging og ugudelig snakk, brudd på helligdagen, ulydighet, sinne, hat, trette, løgn og baktalelse. Om ikke alt bryter ut i gjerning, så koker i alle fall hjertet av onde begjær, tanker og indre opprør. Og alt sammen er urenhet i Den Helliges øyne.

Slik er den falne slekts tilstand! Hvordan kan så et menneskebarn tro han skal kunne bestå innfor Gud? Hva vil du betale din skyld med, du menneske? Du har ingen som helst mulighet til å oppfylle ett éneste av hans bud! Selv om du har vært en trofast kristen i mange år, har opplevd mye og utrettet mangt, så holder det ikke. Hvis Gud ser på deg med sine hellige øyne, så stakkars deg.

En gammel Guds tjener innså dette. Derfor ba han: «Herre, gå ikke til doms med din tjener, for det er ikke én levende som er rettferdig for ditt åsyn». For Gud er ingen levende rettferdig. Dette er Ordets dom.

Men se hvordan dette strir mot vår forstand og følelser, som alltid, når vi har vært litt mer kristelige, forteller oss at nå er vi mer verdig til nåden. Eller at Gud da har lettere for å tilgi oss. Mens når vi derimot har syndet, synes Gud må ha vanskeligere for å tilgi oss.

På den måten måtte jo nåden og rettferdigheten, i alle fall til en viss grad, bygge på våre gjerninger, vår verdighet. Men dette har vi nå sett at Skriften avviser.

Husk derfor at du er hvert øyeblikk like verdig og like uverdig. Dette er det himmelske, evige Ordets dom.

Til toppen

13. juni

Ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som kommer av Jesu Kristi tro. Fil 3:9.

Når Paulus sier: «Når en døde for alle, så er de alle døde», da gjelder det også at hvis én har oppfylt loven for alle, så har de alle oppfylt loven. Apostelen sier jo uttrykkelig at Kristus er skapt under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven.

Én har oppfylt loven for alle. Vil jeg da være en kristen, tro og ære Sønnen på rett måte, så må jo mitt vitnesbyrd helt klart være: Jeg har fullkomment oppfylt loven. Jeg er fullstendig skyldfri. Ganske visst ikke i meg selv, ikke i egen person, men i min garantist, min stedfortreder Kristus.

Jeg var jo verd øyeblikkelig å kastes ut i det ytterste mørke, hvis ikke dette var mitt vitnesbyrd, hvis jeg ikke æret ham så høyt for all hans pine, at jeg i ham anså meg fullkomment rettferdig.

For hvis jeg ikke trodde og bekjente dette, ville det jo være som om jeg sa enten at han ikke riktig fullt ut hadde utført det oppdraget han hadde påtatt seg. Eller også at det ikke virkelig hadde skjedd for oss, men at det bare var noe han behøvde for seg selv. Og hva slags bekjennelse ville dette være for en kristen?

Tenk deg at en konges tjener har ødelagt kongens eiendom. For denne sin store skyld blir han fengslet. I inderlig barmhjertighet og medlidenhet med denne ulykkelige tjeneren går kongens sønn hen og betaler alt denne tjeneren skylder. Og i tillegg soner han den fengselsstraffen tjeneren ble dømt til. Når så kongen også samtykker i dette, - hvordan skulle da samme gjeld og straff noen gang på ny kunne kreves av denne tjeneren?

Og hva skulle denne stakkars tjeneren gjøre? Skulle han ikke i inderlig takknemlighet og glede falle på sine knær for kongen og si: Du har gjort alle ting vel. Det er nok i all evighet slik du har ordnet det!

Ville det ikke være den største synd og skam hvis han fremdeles tenkte og sa: Ja, men jeg har jo ikke i egen person og med egne midler betalt min skyld. Hvordan kan jeg da være trygg for at jeg ikke fremdeles havner i fengsel? Ville ikke dette være det samme som å si: Hvem vet om dette er noe en kan stole på, det kongen og hans sønn har gjort?

Og nå står det altså uttrykkelig: «det som var umulig for loven, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse»! Og videre: «Født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven».

Det står altså at Gud sendte sin Sønn, for at han skulle utrette det som var umulig for loven. «Født under loven», -, da var han jo i vårt fengsel, «for å kjøpe dem fri som var under loven».

Dette er jo ikke noen drøm eller dikt. Men den evige guddommelige sannhet som hele Skriften fra verden ble til har åpenbart som summen av alt; at Gud gav sin Sønn som en Stedfortreder og Frelser.

Han sier jo selv om loven at «jeg er kommet for å oppfylle den». «Jeg helliger meg selv for dem, for at også de skal være helliget i sannheten». «Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle».

Hva vil vi så gjøre med dette? Jo visst er det altfor mye, at Gud selv, for intet, skal gi oss hele oppfyllelsen av loven. Men Gud er jo i alle ting så altfor stor, så underlig og ubegripelig for oss.

Hva annet skal vi gjøre, enn bare som barn ta imot og takke. Med hjertets glede og kjærlighet til ham som har elsket oss først, benytte den herlige friheten. Og med barnets inderlige villighet elske og tjene vår nådige Far, og gjøre det gode vi får nåde til.

Men først og sist holde klart for oss at vår rettferdighet innfor Gud består i en annens gjerninger. En rettferdighet som består - uforminsket - også når vi selv er på det mest elendige. Og som gjør at våre synder ikke tilregnes oss.

Men, sier du, hva skal vi da gjøre når loven tukter oss på grunn av vår synd? Svar: Vi skal straks bare gi ham rett i at i vårt kjød bor det intet godt. Men også omgående vise ham hen til Kristus, som vår eneste rettferdighet, og si: «Der er den mannen som i mitt sted har oppfylt alt det jeg skulle gjort. Gå til ham, han er den som garanterer for meg. Han er født under loven, og har så visst ikke syndet».

Men lyder det så fortsatt at «du burde jo også selv være hellig, og gjøre det som er godt», så svar: Det er helt riktig. Og når det er spørsmål om mitt daglige liv, og jeg ferdes blant mennesker som trenger meg, så minn meg da om dette. Da vil jeg gjerne høre på deg.

Men når det nå er spørsmål om min rettferdighet innfor Gud, da gjelder ikke mine gjerninger, men en annens. Da gjelder verken mitt kristne liv eller min synd noe som helst. For da var jeg helt klart fortapt, hvis jeg skulle dømmes etter noe av dette. Nei, da har jeg en annens kristne liv og hans hellighet, renhet, en annens kjærlighet og gode gjerninger, - Guds Sønns, født under loven.

I dette spørsmålet vil jeg gjerne være en stor synder i meg selv, og ikke gå for å være noe annet. For at Kristus alene må være min rettferdighet.

Her sier jeg med Paulus: «Ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som kommer av Jesu Kristi tro».

Til toppen

           

 14. juni

Enhver synes at hans veier er rene, men bare Herren prøver hjertets tanker. Ord 16:2.

Menneskene har mange og forskjellige meninger om veien til frelse, og alle tror de kjenner den rette. Akkurat som Skriften selv sier: «Enhver synes at hans veier er rene, men bare Herren prøver hjertets tanker».

Vi ser jo at ingen føler seg mer trygg enn den døde, blinde verden, som aller minst søker etter sannheten. Freidig, selvsikker og i en avgjørende tone sier den ene: «Gjør bare rett, og så mye godt du kan overfor mange. Så kan du være sikker på at Gud kommer ikke til å kreve mer av deg».

En annen sier: «Jeg har ingen ting på min samvittighet. Jeg går til skriftemål og lever et sømmelig liv. Jeg tror at Kristus har lidd og dødd. Om jeg så av og til faller - for ingen er fullkommen - så vil Gud tilgi det».

En tredje sier: «Gud har sett min bønn og mine tårer i ensomme stunder. Det er min trøst».

En fjerde: «Gud er nådig mot meg. Det sier mitt hjerte meg. Det ser jeg gjennom hans nådige måte å føre meg på gjennom livet. Ja, det har han selv på en spesiell måte (f.eks. i drømmer) sagt til meg. Jeg behøver ikke studere mer på dette spørsmålet» o.s.v.

Men en femte, en mer alvorlig sjel sier: «Det kreves mer her; en sann omvendelse, tro og helliggjørelse. Det er veien».

Men Kristus sier, selv om de mest alvorlige: «Mange skal søke å komme inn gjennom den trange porten, men ikke være i stand til det». Og Paulus sier: «Jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse». Da har den ene hele sin trøst, sin salme og sin sang i den nådens orden vi nettopp nevnte, mens derimot Kristus og hele hans verk ikke betyr nok for ham. En annen taler bare om å tro. En tredje bare om gjerninger.

En fjerde ser hele sin frelse i sønderknuselsen og hvordan han opplever fordømmelsen. En femte taler bare om dette at vi skal dødes; om forsakelse, renselse, bønn, og hvordan vi skal avdø fra verden og vår egen vilje. En sjette sier: «Størst av alt er kjærligheten; bønn, ydmykhet og kjærlighet i Jesu fotspor, det er veien. En sjuende sier: «Det er Ånds og krafts bevis det kommer an på. Herre, har jeg ikke profetert i ditt navn, drevet ut djevler og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?»

Slike, og mange flere, er oppfatningene og de ulike meningene om hva som er veien til frelse, som florerer og krysser hverandre midt i kristenheten. Riktignok handler det alt sammen om viktige ting og leveregler som ingen sann kristen skal forakte, men med alvor streve etter. Ja, dette er slike egenskaper som i virkeligheten også bare finnes hos sanne kristne.

Men det som kjennetegner en sann kristen, og som også beviser at disse gode egenskapene er ekte og et Åndens verk, ligger ikke i slike bekjennelser som vi har nevnt her. For all denne åndelighet i disse bekjennelsene kan være like fjernt fra den sanne, som Sibbolet fra Sjibbolet. (Se Dom 12).

Med all denne åndelighet kan en fremdeles, på Herrens store dag, få dette svaret: «Jeg kjenner dere ikke. Gå bort fra meg!» Se bare Mat 7, hvor Herren selv sier: «Mange skal si til meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Men da skal jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, dere ugjerningsmenn».

Her spør kanskje noen: Har da Den Hellige Skrift gitt noe konkret kjennetegn på Kristi rike, noe som gjør at den éneste rette åndelighet skiller seg ut fra alle falske veier? Svar: Ja, lovet være Gud! De som allerede er kommet til sannheten og har fått øyne å se med, de finner dette over alt i Skriften. De ser nemlig at det er ett éneste forhold alt avhenger av. De innser at all kristendoms karakteristiske kjennetegn, hemmelighet og hovedsak, er Kristus. At Kristus selv er blitt hjertets dyrebareste skatt.

De ser at det helt avgjørende er: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. For livet er i Guds Sønn». Dette bør vi alle ta inn over oss, og prøve oss selv på.

Og den som har fått lyset, må virkelig takke Gud! Da vil han sikkert nok også forstå mye om de mange andre forskjellige former for åndelighet. Måtte han da også bare i sin kjærlighet være viselig og forsiktig, men i sin forsiktighet av kjærlighet være nidkjær! Mange som ennå ikke er kommet til sannheten og livet er jo nettopp disse som en gang skulle få oppleve det - bare alle Guds barn i kjærlighet og visdom ville prøve å opplyse dem om dette.

I én sum: At noen er nidkjære og opptatt med sønderknuselse og alvor som det viktigste. Andre med kjærlighet og ydmykhet. Noen med selvforsakelse, avdø fra seg selv o.s.v.. Det er alt sammen sant og godt, og dyrebare egenskaper. Men det er ikke selve livet, ennå bare egenskaper på et foreberedende stadium.

Foran Lammets trone står den frelste skaren som er skrevet inn i Livets bok, og synger og lovpriser ham. Blant disse vil noen kunne stå fram og si: Også jeg har arbeidet og strevet med alle disse gode egenskapene. Men når jeg strevet som mest, merket jeg at Guds øyne var som ildsluer. At for ham var ikke en gang himlene rene. At Guds dom gikk langt dypere enn menneskenes. «Og jeg døde».

Men Kristus ble mitt nye liv. Han er nå min sang og min frelse. Og for hans skyld regner jeg alt for tap, ja, jeg regner det for søppel.

Herren har gitt meg en ny sang i min munn: «Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med ditt blod! Du er verdig all ære og pris og lovsang fra evighet til evighet. Amen».

Til toppen

15. juni

La oss frykte, så vi ikke skal falle fra det løftet som ennå gjelder, om å få komme inn til hans hvile. Heb 4:1.

Her ville kanskje noen si: Det er jo akkurat dette jeg frykter for. Akkurat nå har jeg vel nåde til å tro. Men hvordan skal jeg kunne bli stående inntil enden? Vi ser jo at mange faller fra og går fortapt. Svar: Kristus sier: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og jeg er kjent av mine. Mine sauer hører min røst, og ingen skal rive dem ut av min hånd».

Disse ordene viser at ingen behøver være redd for om de skal bli stående, ingen behøver gå fortapt. Ingen kan rives ut av den gode hyrdens hånd. Ingen skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Og lenger går ikke Skriften med sine forklaringer om akkurat dette.

Mange som ikke er fornøyd med å få stå i en konstant avhengighet av Kristus, vil ha et løfte om at de aldri kan falle fra. Skriften gir ikke noen slik garanti, men holder tvert imot fram for oss det motsatte. Og advarer hver og en mot denne faren. Vi overlates derfor alltid i en frykt for oss selv - og med vår fortrøstning i Herren alene.

Og dette er da også den sterkeste helsemedisin for vårt åndelige liv. Det er også dette Skriften i tydelige ordelag understreker: «Pass på at dere ferdes med frykt all den tid dere er utlendinger her! Fryd dere med beven! La oss frykte, så vi ikke skal falle fra det løftet som ennå gjelder, om å få komme inn til hans hvile. Dere som frykter Herren, sett deres lit til hans barmhjertighet, for han svikter dere ikke».

Hva er så vår trøst i Herren? Jo, at Kristus, Guds Sønn som gav sitt liv for oss, er vår hyrde. Hans kjærlighet og trofasthet var jo så stor at han for vår skyld ble menneske, ble gjort lik sine brødre i alle ting, ble prøvet i alt slik som vi, og til slutt gav sitt liv for sauene.

Hva skulle vi ikke da kunne vente oss av ham? Når han så også er en allmektig Gud - hvilken fiende kan da skade den sauen som ligger på hans skuldre, som hører hans røst og holder seg tett inntil ham?

Dette er vår trøst at han, den gode hyrden, skal selv fø sine sauer, d.v.s. hele veien ved evangeliets ord holde vår tro levende. Styrke og holde levende trøsten og gleden i ham, kjærligheten og håpet. At han skal søke opp det fortapte og føre tilbake det som har forvillet seg bort.

Han vil altså, selv når vi har forvillet oss bort fra den rette veien, ikke forlate oss. Men vil gå etter den sauen som er borte, rope og lokke den tilbake. Og bare den på ny begynner å lytte til hans røst, vil han legge den på sine skuldre med glede.

Han skal forbinde dem som er såret, d.v.s. trøste og oppmuntre de sjelene Satan har herjet ille med, og gjenopprette både deres sjel og helse. Han skal styrke de svake. Og lammene som ikke har vært i stand til å følge hjorden, skal han samle i sin favn og bære dem i sitt skjød. Kort sagt vokte hele hjorden som den enkelte trenger det.

Men skal da ikke sauene selv bidra med noe som helst i denne saken? Om dem sier Herren bare dette: Mine sauer hører min røst. For det første er jo dette akkurat det samme som at «de har satt sin tillit til meg, de har ikke noe annet håp enn meg».

For den som i nødens stund er vårt håp, hans røst hører vi nøye etter. Det å høre Herrens røst betyr for det andre å lytte oppmerksomt på den, verdsette den høyt og ta den til oss som mat for vår sjel. Og å skjelne den fra fremmede røster.

Dette er alt vi behøver. For alt den gode hyrden gjør for å bevare oss, det gjør han gjennom sin røst. Hvis vi da bare lytter oppmerksomt til hans røst, vil vi bli hjulpet i all vår nød. Alle Satans listige angrep, alle kjødets fristelser, all verdens forførelse, all vår svakhet, vantro, likegyldighet, overmot - kort sagt: alt ondt og alle sår blir legt bare vi lytter til hans røst.

Ingen kristen er så sterk, så lærd i Gud, så troende, så fast i sin kristendom at han ikke kan bli angrepet av alt mulig ondt. Så avhenger altså alt av at han ennå har det sinn at han lar sannhetens ord gjelde mer enn hans egne tanker, meninger og følelser. Og gjennom dette lar seg korrigere, tukte og trøste. Det er dette som heter å høre Herrens røst. Da kan vi bli hjulpet i alt.

Vi ser at Frelserens disipler aldri fikk så fullkommen forstand og tro, i aktsomhet og styrke, at de så kunne lede seg selv, tro og vandre som de burde. Nei, daglig hadde de større eller mindre fall. Men det som gjorde at de fremdeles ble bevart og fikk vokse i nåden, var bare at de var nær Herren. De hørte tross alt Herrens røst, lot seg daglig korrigere, advare, tukte og trøste av ham. På den måten ble alt godt igjen, og slik lærte de alltid mer og mer det de behøvde lære.

Hva var det vel som gjorde at den ulykkelige Judas gikk fortapt? Ikke annet enn at han ikke hørte Herrens røst. Når djevelen sådde det som var ondt i hjertet hans, brydde han seg ikke om Herrens advarsler. Og når samvittigheten våknet i skrekk, lot han ikke noen nådens ord trøste seg. Hadde han bare lyttet til sin barmhjertige hyrdes røst, ville alt kunne blitt legt.

Derfor; så lenge vi ennå hører Herrens røst, elsker ordet om Kristus, tar det alvorlig til oss for å få Ordets kraft til tro, kjærlighet og gudsfrykt, og lytter til den trofaste vennen som usynlig følger oss og taler til våre hjerter, -. Så lenge skal ingen fiendtlig makt kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

For Herren er større enn alle, og han har høytidelig lovet at «Ingen skal rive dem ut av min hånd».

  

 

16. juni

 

Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. 1Joh 5:10.

 

Vi opplever nok at en og annen stiller spørsmål ved om det finnes noe menneske som her i livet kan vite at det er et Guds barn, og om en kan og bør søke noen full forvissning i dette spørsmålet. Dette er vanligvis et av de argumentene de skjuler seg bak, de som egentlig ikke vil omvende seg til Gud, disse som ennå trives best i mørket og uvissheten.

 

Men hele Skriften bevitner at alle de gamle kristne gjennom troen hadde fått vitnesbyrd om at de hadde Guds velbehag. Bare i en slik tro var de i stand til å gå martyrdøden i møte med fryd. Og apostlene sier uttrykkelig: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn». «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner». Merk deg dette siste!

 

Herren roper jo uttrykkelig: «Den som vil, han komme». «Om hans synder er røde som blod, skal de bli hvite som snø».

 

Men hvis jeg da fremdeles alltid går der uviss på om jeg har syndenes forlatelse, - hva annet er det enn å gjøre Gud til en løgner? Det er jo det samme som å si at jeg vet ikke om det er til å stole på, dette som Herren sier. Og det ville jo være en dårlig bekjennelse for en kristen.

 

«Derfor», sier Luther, «skal vi hver eneste dag strekke oss etter å komme ut av tvilen og til visshet. Og bestrebe oss på å grundig rykke opp med rot den skadelige villfarelsen som hele verden er forført i; denne tanken at menneskene ikke skal kunne vite om de er i eller utenfor nåden. For hvis vi tviler på Guds nåde mot oss, og ikke holder fast ved at vi eier Guds velbehag for Kristi skyld, så benekter vi at Kristus har frikjøpt oss. Og vi kaster over ende alt hans verk og alle de velgjerningene mot oss som han stadig har vist».

 

Den som er tilfreds uten å eie noen forvissning om at han eier skatten, han setter sannelig heller ikke skatten videre høyt! En annen sak er at vi må søke vissheten i ordet, og ikke i følelsene.

 

Men nå består jo ikke en kristens fred og visshet i at han anser seg selv for å være gudfryktig og troende, og er fornøyd med seg selv. Nei, tvert imot finnes det ingen som kjenner på mer synd hos seg selv enn en levende kristen.

 

Men hans trøst og hans frelsesgrunn er denne; at Kristus har lidd døden for oss syndere, at han er rettferdiggjort ved tro, d.v.s. av nåde. Og på denne grunnvoll burde vi jo nå med rette ha en vedvarende og urokkelig fred.

 

Da kan vi si at «i meg selv er jeg hvert øyeblikk bare verd fordømmelse. Men i Kristus er jeg hvert øyeblikk ren og rettferdig, ja, godkjent og elsket av Gud. Min trøst er bare det som gjelder for alle, for de største syndere. For Kristus har virkelig i sin død forsonet hele verden med Gud. Ikke bare de troende. Jo visst er mine synder forferdelige, mange og store, så jeg nok var verd å aldri få ha en glad stund. Men hva skal jeg gjøre når tross alt Kristus var så nådig og tok mine synder på seg, og led døden for meg, synderen. Da tør jeg ikke i mismot tvile på dette, våger ikke la være å tro det og glede meg.

 

Og jeg er da sannelig heller ikke døpt til meg selv, så jeg skal måtte leve på min egen rettferdighet. Nei, jeg er akkurat derfor døpt til Kristus, for at jeg skal være ikledd ham og hans rettferdighet.

 

Hvis Gud ville tilregne synden, hvem ville da kunne bli stående? Ikke en eneste av våre gjerninger ville være frie for synd. Men hele Guds evangelium vitner jo om at det var akkurat derfor Gud gav sin Sønn til en soning for våre synder. Og da våger jeg ikke gjøre dette til en løgn.

 

Riktignok kjenner jeg noe ganske annet i mitt hjerte og samvittighet. Der kjenner jeg ikke noen rettferdighet, men tvert imot synd og elendighet. Men Gud sier selv i sitt eget ord at denne synden og elendigheten som jeg kjenner på, er utslettet, betalt, tilgitt og forlatt. Da vil jeg selvsagt la Gud være større enn mitt hjertes følelser, være en Gud som ikke lyver. Det Gud har gjort og sagt, er mye mer sikkert enn det stakkars jeg ser og kjenner.

 

Og han har ikke bare forsonet meg med seg i Kristi død, og forsikret meg om dette i sitt ord. Men også i nådemidlene har han gitt meg innsegl og testamente på hele frelsesskatten.

 

I dåpen har han på en spesiell måte gitt min person del i Kristi fullbrakte verk, og med et evig urokkelig testamente stadfestet dette til meg. Om så jeg i synd og vantro går bort fra skatten min, er likevel ikke skatten gått bort, liksom også pakten fortsatt består hos Gud. Skulle kanskje vår vantro kunne gjøre Guds trofasthet til intet? Så langt ifra!

 

Om jeg er falt ut av arken, er arken likevel ikke gått i stykker. Min trygghet er der tross alt også akkurat nå - i den samme arken. Arken; dåpen, testamentet, nåden hos Gud faller og vakler ikke fordi om jeg faller. Men står fast i evighet.

 

Min trøst og fred hviler dermed på det som er hos Gud, ikke hos meg. Det jeg har å trøste meg til, lyder slik: Kristi blod gjelder mer enn mine synder. Guds ord gjelder mer enn mine tanker og følelser. Dåpspakten, testamentet gjelder hos Gud, selv om jeg i lang tid kan ha vært borte fra ham.

 

Mot Kristi blod er alle mine synder bare som små gnister mot det store, vide havet. Mot Guds ord er alle mine innvendinger, oppfatninger og følelser bare som røyk og støv mot et stort fjell. På denne faste grunnvollen vil jeg trygt både leve og dø».

 

Til toppen

 

17. juni

 

Mitt folk hørte ikke på min røst. Så sendte jeg dem fra meg med sine harde hjerter, til å vandre etter sine egne råd. Sal 81:12-13.

 

Her ser vi hva som blir følgen av at vi ikke kjenner når vi blir kalt av Gud, men står imot og gjør Den Hellige Ånd sorg. Da må den gode og omsorgsfulle Ånden vike fra oss. Og hva annet skulle den barmhjertige Gud vel kunne gjøre?

 

I sin evige, ubegripelige kjærlighet sendte han sin enbårne Sønn til oss. Han ble vår bror og stedfortreder. Han tok våre synder og plikter på seg. Han ble sine tjeneres tjener og oppfylte loven for oss. Og med sin lidelse og død sonte han for våre misgjerninger og gav oss tilbake arven og barnekåret i himmelen.

 

Så sender han oss sitt ord og sin Hellige Ånd, som ømt søker oss opp, rører ved hjertene våre, og innbyr oss til nådens gjestebud.

 

Men hvis alt dette bare er forgjeves? Hva så hvis vi stadig bare forakter både hans advarsler og hans nåde? For vi elsker vår forretning og vår åker mer enn all Guds nåde. Elsker mer verdens vennskap enn Guds vennskap, og står derfor alltid imot, og gjør Guds Hellige Ånd sorg.

 

Hva annet skulle Gud da gjøre enn å overlate oss til vår egen viljes råd, og si: «Vil dere ikke følge meg, så skal dere følge djevelen og deres egne lyster!» Så overlater han menneskene til seg selv. Og straks er de døde og forherdet, så ikke noe Guds ord beveger dem. Da kan de rolig og selvsikkert fortsette i synden, tro løgnen og falle i all mulig villfarelse, i synd og skam.

 

Slik er det det skjer: «De hørte ikke på min røst. Derfor sendte jeg dem fra meg med sine harde hjerter, til å vandre etter sine egne råd». De skal synde uten at de reagerer på det. Som også apostelen sier: «Selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud, men de ble ødelagt i sine tanker, og deres dåraktige hjerte ble formørket. Derfor overgav Gud dem også til urenhet i sine hjerters onde lyster».

 

«Mens de påberopte seg å være vise, ble de bare dåraktige». Slik foregår det når et menneske forherdes.

 

Og tenk så over hva dette betyr! All evne til å registrere det åndelige opphører. En blir fullstendig likegyldig og kald, utilgjengelig for hvert éneste Guds ord. Vårt sinn blir likegyldig og lettsindig. Verken nådens herlige kall eller lovens piler kan bevege denne forferdelige dødssøvnen. Vi kjenner ikke lenger noen anger over det som ligger bak, og heller ingen bekymring for hva som venter oss i framtida.

 

Akkurat som et dødt legeme ikke kjenner et glødende stykke kull som legges på brystet. Eller som ingen regndråpe kan trenge inn i et hardt fjell, om de så strømmer over det som fra himlens åpne sluser.

 

Slik er det med dem som har fått et forherdet hjerte. Er han i kirken, så beveges han ikke selv av de sterkeste sannheter. Selv om de hos alle andre virker «Ånds og krafts bevis». Han kan være tilstede når både dåp og nattverd forrettes, uten at det får virke noen dypere erkjennelse hos ham. Like lite påvirkes han av å stå ved et lik.

 

Brett ut for ham himmelens herlighet, og det rører ham ikke. Hold fram for ham de fordømtes kvaler, og det vil ikke uroe ham. Før ham til Golgata, og hold opp for øynene hans ham som blødde og døde for syndere, og han vil være like ubevegelig, kald som is, hard som stein.

 

Venner kan bønnfalle ham - men han hører ikke. Forkynnere kan advare ham, og det rører ham ikke noe som helst. Han er som en stein. En stein kan sprenges - men smelter ikke, blir ikke myk. Akkurat slik er det med den som er forherdet. Her må vi gi Guds ord rett, som sier: «Ve dem når jeg vender meg fra dem!»

 

Å, min Gud, la meg gjerne bli fattig, ja, en tigger. La meg heller bli syk, blind og døv. La meg bare ikke bli forherdet! «Kast meg ikke bort fra ditt ansikt, og ta ikke din Hellige Ånd fra meg!»

 

Men den derimot som ennå kan bli redd for seg selv, ennå kan beveges av Guds ord til å stoppe opp eller omvende seg, får kanskje en lyst til å tro og være Guds barn. Det mennesket har tross alt et bevis i seg selv på at Gud ikke har overgitt ham til forherdelse.

 

Men nettopp han må vokte seg for den djevelen som nå sier: «Du vet jo selv godt at du har synder som stadig følger deg. Og da må du jo også være gitt opp og forlatt av Gud!»

 

Nei, at synden forfølger oss, beviser ikke noe som helst. Det er alle Guds barns nød og klage så lenge de er her i kjødet. Ånden anklager deg, og du søker å bli løst fra synden. Men holder du deg bare ved nådestolen, hører evangeliet og søker troen på blodet som renser i evighet, - og trosser all fornuft og følelser, - da bor ennå Den Hellige Ånd i deg som i sitt rette verksted. Den er bare opptatt med å oppsøke syke syndere.

 

Ble du fri fra all synd, da hadde Den Hellige Ånd ikke mer å gjøre hos deg. Kristi rike er et rike for syndere.

 

La deg ikke føre vill! Det er bare dem som ikke lar seg tukte av Den Hellige Ånd, som han må forlate. Måtte Gud i sin nåde bevare oss fra at det skulle skje!

 

Å, Gud, ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!

 

Til toppen

 

         

 

18. juni

 

Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus! 2Pet 3:18.

 

Her sier noen: «Jeg har nå begynt å tro, men kjenner meg likevel ofte så uendelig svak på mange områder. Hvordan skal jeg få mer kraft, og vokse i helliggjørelse

 

Å, så sørgelig at vi på alle områder skal være totalt avhengige av Kristus! Ja, det synes virkelig den gamle Adam. Men det nytter ikke å høre på ham.

 

For den som er ferdig med selvstrevet, som er ydmyket og dødet, nådebarnet som har funnet sin trøst i Kristus, er denne avhengigheten av Kristus derimot den herligste trøst. Dette er noe vi alle kan stadfeste. Vi har erfart at akkurat det som var totalt umulig da vi strevet og kjempet som mest, ble så uendelig lett når bare Herren fikk slippe til, fikk gitt oss troen, freden, fryden og kraften. Da gikk det liksom av seg selv.

 

Og likevel glemmer vi stadig vekk dette. Den gamle, evige selviskheten i oss reiser stadig på nytt slangens hode. Igjen vil vi forsøke å greie oss selv. Vi sier: «Jeg skulle jo, jeg burde jo det ene og det andre. Men jeg kan ikke tro, for jeg er jo så svak...». Vi vil ikke tro at vi slett ikke er i stand til å utrette noe som helst - annet enn det som bare er ondt.

 

Og dette fører oss ofte inn i forferdelig frykt, i anfektelser, mørke og villfarelser. Særlig hvis vi i tillegg selv har et ganske annet bilde av en kristen enn Skriften viser oss, og vi drømmer om en helt annen vei og kraft enn det Gud har lovet. Om en kraft som er sterk og konstant, og liksom overlatt i våre egne hender, så vi kan selv eie troen, freden og styrken.

 

Hvis en sitter med et slikt oppdiktet bilde av en kristen, og ennå aldri har funnet noe som likner på dette i sitt eget liv, da ender en snart opp i fortvilelse og bitterhet. Da knurrer en, og ser slett ikke noen nåde eller noe Åndens verk over sitt liv.

 

Forvirringen og fortvilelsen blir bare verre når en i sin bønn ubevisst forteller Gud både når og hvordan han skal bønnhøre oss. Så tenker en at «Gud har jo lovet å høre bønn. Og dette som jeg nå ber om, må nødvendigvis være hans vilje. Han kan jo ikke ville at jeg skal være så svak og full av synd, ja, rent som en djevelens slave. Når han nå ikke hører meg, forstår jeg jo at han fullstendig må ha forlatt meg». Da kan det fort skje at en finner på en eller annen galskap, at en fornekter Herren eller fortviler.

 

Da er det om å gjøre at vi husket godt på hvordan Herren fører sine på underlig vis. Hvordan f.eks. Paulus tre ganger ba Herren om å bli kvitt Satans engel. Men fikk til svar: «La min nåde være nok for deg. For min kraft blir fullendt i skrøpelighet». Og den lærdommen apostelen tok til seg av dette: «Derfor vil jeg mest av alt rose meg av mine skrøpeligheter, for at - legg merke til - for at Kristi kraft kan bo i meg.... For når jeg er svak, da er jeg sterk».

 

Legg merke til dette: «når jeg er svak, da er jeg sterk»! Det er hemmeligheten med en kristens styrke. Som om apostelen ville si: Den eneste hindringen for min styrke er at jeg er altfor sterk i meg selv. Jo mer min egen svakhet blir følbar, desto større Guds kraft får jeg, desto lettere kan Gud gjøre med meg det han vil.

 

Et annet sted forteller apostelen om en like hard prøvelse, og sier: «Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi var blitt overbevist om at vi helt sikkert kom til å dø. Og dette skjedde for at vi ikke skulle finne noe å trøste oss til hos oss selv, bare hos Gud som vekker opp døde. Han som også fridde oss ut fra det som så ut som døden for oss, og ennå daglig frir oss ut».

 

Slik må altså Gud få bli vårt eneste håp, så vi ikke har noe annet å trøste oss til enn ham som kan vekke opp døde.

 

Og da synes menneskene å være i en svært så ynkelig stilling, når de bare har Gud å håpe på. Gud er ikke mye å håpe på, synes de! Vi oppfører oss som uforstandige dyr. Derfor trenger vi nok denne oppdragelsen, hvis den rette troen og kraften noen gang skal bli virksom i oss.

 

Det var også situasjonen med Abraham da han gikk for å ofre Isak. Han «trodde Gud, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det er til. Og han trodde med håp, der det ikke var noe håp». Og i 5Mos 8:16 står denne underlige forklaringen: «Han ville ydmyke deg og sette deg på prøve, så han til sist kunne gjøre godt mot deg. Ellers ville du si i ditt hjerte: Min kraft og mine henders styrke har gitt meg denne velstanden. Men du skal huske på Herren, din Gud, for det er han som gir styrken».

 

Kort sagt: Jo før vi mister all tro på noen kraft i oss selv, jo før blir det bedre med oss. Da ligger vi i Herrens hånd. Og hans barmhjertighet er stor.

 

Da sier vi til Herren Jesus: Du ser og vet jo at jeg ikke kan gjøre noe som helst. At jeg heller tusen ganger må fare til helvete, enn at jeg av meg selv skulle kunne prestere noen tro eller makte noe bedre liv. Slipper du meg, faller jeg i synd etter synd, i tvil etter tvil, dårskap etter dårskap. Det er bare deg jeg kan håpe på. Og du har jo også sagt at «uten meg kan dere slett intet gjøre». «Jeg, jeg skal gjøre det, løfte, bære og hjelpe dere».

 

Og vær du sikker på at da skal vi nok også snart få erfare det. For når bare Kristus får bli vårt alt, da kommer forløsningen vi lengter etter, freden og kraften tilbake.

 

Da blir vi bare stående i en salig undring, og sier: Så lett det går nå, det som før var ganske umulig! Jeg skjønner at alt avhenger av at det blir Gud som for lov å gi!

 

Til toppen

 

19. juni

 

Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet hun selv har født? Sannelig, disse kan vel glemme, men jeg kan ikke glemme deg! Jes 49:15.

 

Sion, flokken av dem som trodde på Herren, var fortvilet. I verset foran dette hadde de klaget i sin nød: «Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg!»

 

Sions klager er som mennesker som går alene i en skog og taler med seg selv - går alene og liksom klager sin nød for fjell og for trær i skogen. Da blir Herrens svar til Sion som et ekko mellom fjellene. Og Sion hører en stemme, men ser ikke den som taler.

 

Nå vet vi jo at et ekko svarer på det siste, og ikke det første ordet. Slik er det også her. Sion har sagt: «Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg!» Så griper han fatt i det siste ordet; «glemt meg», og svarer: «Hva er det du sier? «Glemt meg!» Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn?

 

Han svarer ikke på det første ordet; «forlatt meg». For det er vel mulig at Herren for en viss tid kan forlate - eller rette sagt, gjøre som om han forlater sine barn, når han skjuler ansiktet sitt for dem, skjuler seg i nødens tid. Men det er rett og slett umulig at han et eneste øyeblikk kan glemme dem.

 

Det overrasker altså ikke Herren at det blir sagt: «Herren har forlatt meg». Men at Sion også kan finne på å si at «Herren har glemt meg!», det kan han ikke godta. Det er for hard tale. Det vil han klart avvise: «Kan vel en kvinne (egentlig en mor) glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet hun selv har født? Sannelig, disse kan vel glemme, men jeg kan ikke glemme deg! Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!»

 

Med disse ordene stadfester Herren altså klart at han verken kan eller vil glemme sitt Sion. Han kan ikke. Like lite som en mor kan glemme sitt diende barn, like lite kan han gjøre det. Og om så hun kunne glemme, så vil likevel han ikke kunne glemme: «Om også hun glemmer, så kan ikke jeg glemme deg!»

 

Han viser også grunnen til at han like lite vil som kan, for han sier: «I begge mine hender har jeg tegnet deg». Hvordan kan jeg da, hvordan skulle jeg da kunne ville glemme deg? Andre steder i Bibelen viser han at han har også en fars kjærlighet.

 

Men det er ikke nok. Han har mer, han har en ennå mer øm kjærlighet; han har en mors kjærlighet: «Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn?» Ja, han viser at hans kjærlighet er ennå større enn en mors kjærlighet. «Sannelig, disse kan vel glemme (han anser det altså for mulig at en kvinne kan komme til å gjøre det), men jeg kan ikke glemme deg». Han viser at hans kjærlighet er uten sidestykke, for den er til og med større enn en mors kjærlighet.

 

Så er da dette den dypeste grunnen til all den kjærlighet, nåde og barmhjertighet Herren, vår Gud, har vist menneskeslekten helt fra skapelsen av; hans eget vesens helt særskilte kjærlighet. En kjærlighet som intet menneske ennå har kunnet fatte. Fordi heller ikke noe menneske noen gang har opplevd noe som likner denne kjærligheten. For den er akkurat som hele Guds øvrige vesen; umåtelig, uendelig og ufattelig.

 

I denne sitt høye vesens kjærlighet skapte Gud menneskene, så fullkomment utrustet og så rikt omgitt av alt de kunne ha bruk for, noe hele naturen taler om. Og i denne kjærlighet sendte Gud oss sin Sønn som Frelser, fordi vi ved våre overtredelser mot Skaperen pådrar oss rettferdig fordømmelse. Kristus sier: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin enbårne Sønn».

 

I denne kjærlighet er det han ikke bare mottar de største syndere, men også selv leter etter dem. Slik Kristus viser hvordan faren løp mot sin fortapte og uverdige sønn, falt om halsen på ham, kysset ham og sa: «Nå må vi glede og fryde oss, for denne sønnen min var død og har fått liv igjen». Det er denne guddommelige kjærlighet som taler her: Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn?

 

Men hvem kan fatte og uttrykke en slik kjærlighet? Johannes var ikke i stand til å uttrykke seg annerledes enn at Gud var selv kjærligheten - Gud er kjærlighet. Så er da dette først og fremst grunnen til at Gud aldri kan glemme oss eller slutte å tenke på oss.

 

Det andre forholdet Gud retter sitt fattige Sions oppmerksomhet mot er dette at barnet er en frukt av sin mors liv. Han sier: «barnet hun selv har født!» Meningen ville ha kommet godt nok fram bare med ordet «barn». Men denne tilføyelsen: barnet hun selv har født, skulle rette vår oppmerksomhet mot et særdeles nærgående forhold for morshjertet.

 

Men Herren vil jo med alt sammen uttrykke sitt eget hjertes forhold til menneskene, og det er ikke ett éneste forhold i bildet som ikke skulle stemme over ens med det som bildet ført og fremst viser oss.

 

Og da finner vi her en særdeles markert og trøsterik påminnelse. Menneskene er den store og kjærlige Guds «livs sønn». Eller; hvordan er menneskene blitt til? Hva er vi skapt av? Denne underlige slekten på jord som kalles for menneske, hvordan er den kommet? Er ikke mennesket født/skapt av Gud?

 

Dette er nå den dypeste grunnen til at Gud ikke helt kan glemme oss.

 

Til toppen

 

                       

 

20. juni

 

La oss holde påske, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød. 1Kor 5:8.

 

Her lærer vi at vi ikke må ete det hellige påskelammet, Kristus, sammen med ondskaps og ugudelighets surdeig. Som en advarsel, hvor den forskrekkelige straffen om å bli utryddet av Herrens Israel, hvis vi ikke lyder denne formaningen, holdes opp for øynene våre.

 

Hva er dette? Det høres forferdelig ut, og ikke akkurat evangelisk! Kan dette stemme med Det nye testamentes herlige nådeforkynnelse? Ja, ganske visst. La oss nå våkne opp!

 

Mange leser apostelens ord om å rense ut surdeigen med altfor stor lettsindighet, som om det ikke angår oss, men bare Israels barn i Egypt. Nei, dette er talt til hver eneste en av oss.

 

Hva er så budskapet? Jo, det forkynner at den som vil holde påske, som vil motta Kristus og bli frelst, må gjøre det med et oppriktig hjerte. Må ikke stå fram for Herrens åsyn i falskhet.

 

For det er egentlig denne falskheten i det åndelige som gjør at en sjel utryddes av Herrens Israel, slik vi ser f.eks. Ananias og Safira i Det nye testamente ble utstøtt fordi de hyklet og løy for Herrens Ånd.

 

Ondskaps og ugudelighets surdeig er altså egentlig ikke selve syndefordervet og urenheten som hvert enkelt menneske, enten vi vil eller ikke, har i vårt kjød og blod. Som henger ved oss, plager og anfekter hver eneste oppriktige kristen. Nei, surdeigen er egentlig dette falske sinn som vil blande sammen troen og et liv i synden, Kristus og Belial, Gud og verden, lyset og mørket.

 

Dette ser vi først og fremst av ordene i grunnteksten. Det ordet apostelen bruker for ondskap, betyr egentlig at jeg ikke bare har en ond natur, men også «gjør synd», lever i urettferdighet og et syndig liv. Mens ugudelighet egentlig er en falsk sjel som gjennom alt slags hykleri, hemmelighetsfulle og giftige triks, forvrenger både læren og livet.

 

Noe som ennå tydeligere kommer fram av motsetningene til dette: renhets og sannhets usyrede brød. Ord som Luther forklarer slik: «Renhet er at en lever og gjør rett og kristelig av et ydmykt hjerte som ønsker å gjøre godt mot alle mennesker. Ikke er innstilt på å gjøre urett mot eller skade noen. Men gjør mot alle som en vil de skal gjøre mot en selv. Mens sannhet er at en ikke lever i falskhet og svik, bedrag og hykleri. Men med et rettferdig sinn lærer og lever rett etter Guds ord».

 

Men det er særlig av sammenhengen og bakgrunnen for disse ordene at apostelens mening kommer tydeligst fram. Dette leser vi jo i 1Kor 5 der han tar opp og refser det forferdelige forholdet i forsamlingen i Korint. Hvor de blant sine medlemmer ikke bare hadde åpenbare syndens treller. Men hvor noen også levde i hor, og det så grovt at én blant dem levde sammen med sin fars hustru.

 

Og ikke nok med det, men også - og legg godt merke til dette - samtidig til og med var oppblåste, skrøt av sitt åndelige lys og sine apostler, var selvsikre og ubekymret, som om alt var i orden. Det ser vi av vers 1 og 2, der apostelen skriver: «Det fortelles om hor blant dere, og det slikt hor som ikke en gang blir nevnt blant hedningene. Og dere er oppblåste, når dere heller burde sørge, slik at han som har gjort denne gjerningen kunne bli støtt ut fra dere».

 

Om dette forholdet tilføyer han i v.6-7: «Det dere roser dere av er slett ikke noe godt. Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeigen». Her ser vi sammenhengen.

 

«Ondskaps og ugudelighets surdeig» er altså denne falske holdningen hvor et menneske vil bli frelst, vil være en kristen, vil holde påske, motta Kristus og gå sammen med Guds folk til løftets land. Men vil også ha med seg sine gamle, hemmelige synder på veien. Pynter på, skjuler, unnskylder og forsvarer dette, og er ikke innstilt på å kvitte seg med det. Dette er å holde påske med ondskaps og ugudelighets surdeig.

 

Da sier apostelen: Nei, den som vil la vårt påskelam få innta seg, må rense ut den gamle surdeigen, på samme måte som jødene oppsporte og ryddet ut alt usyret brød. Det var forbudt, og de visste at de ville miste livet, hvis de åt dette sammen med påskelammet.

 

På samme måte må også den som vil eie Kristus og ha del i hans store forløsning og frelse, leve med alvor i dette. Oppriktig søke forløsning fra all synd og urettferdighet - ikke søke syndenes tillatelse, men syndenes forlatelse, og få utfrielse fra dem.

 

Det er det samme som apostelen også sier om den andre påskehandlingen; når presten stenket offerlammets blod på alteret: «La oss tre fram med et sannferdig hjerte i troens fulle visshet, etter at vi har fått våre hjerter overstenket og på den måten blitt renset fra en ond samvittighet, og også har fått våre legemer vasket med rent vann».

 

Legg merke til: «et sannferdig hjerte», det er et hjerte som for alvor søker helt og holdent å bli Guds barn, og vil gi opp alt som ikke behager Gud.

 

Til toppen

 

 

 

21. juni

 

Herren Gud bød mennesket og sa: «Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø». 1Mos 2:16-17.

 

Det som her er så særdeles lærerikt, er dette at Gud knyttet sin pakt opp mot en så liten og ubetydelig gjerning. Merk deg dette, og lær en gang for alle hvordan den store og hellige Gud dømmer!

 

Når han ville sette menneskene på den største og mest avgjørende prøven, valgte han den aller minste gjerning en kunne tenke seg på denne jord. Og dette var prøven hvor utfallet skulle få konsekvenser ut over hele verden. Det var et bud, hvor brudd på dette skulle føre til all slags død; legemlig, åndelig og evig. Og likevel knyttet opp mot en så ubetydelig gjerning som å spise frukten av et tre - midt i Paradisets overdådighet av trær og frukter.

 

Med dette første budet har Herren klart og tydelig for all evighet gitt hele menneskeslekten denne lærdommen; at hans øye ser etter hjertet, etter lydighet, ikke etter hvor stor gjerningen er.

 

Og samtidig har han gitt oss en alvorlig lærdom om at han vil være en Herre som har all råderett over alle sine skapninger. At han krever lydighet, fullkommen lydighet, og bare lydighet, overfor sine bud og befalinger.

 

Hadde han f.eks. sagt til Adam: Du skal ikke drepe din hustru! Eller: Du skal ikke plage dyrene! Da ville fornuften straks vært enig i dette, ville godtatt det og rettet seg etter det. Utelukkende på grunn av det fornuftige i dette budet.

 

Dermed hadde selve lydigheten, den rene lydigheten mot Herrens bud, aldri blitt satt på prøve. Da hadde menneskene utelukkende blitt opptatt av hva som lå i selve gjerningen, og totalt oversett det som Gud egentlig ville ha; lydigheten.

 

Men nå valgte Gud ut den mest ubetydelige gjerning. Noe som ikke straks ville finne gjenklang hos fornuften, som den kunne kaste seg over, støtte og «videreutvikle». Nå var det et bud som krevde ren lydighet. Nå skulle fornuften spørre: Kan Gud dømme oss til døden for en så ubetydelig gjerning? Hele Paradiset er jo fullt av trær og frukter, og vi er de eneste som skal ta til oss av alt dette. Hvem er det da dette herlige treet skal spares til?

 

Her var det dermed ikke gitt noen grobunn for fornuften, her krevdes det utelukkende lydighet. Det var akkurat dette Herren helt fra begynnelsen ville lære oss. Og det er ikke mulig å beskrive med ord hvor mangfoldig og omfattende mye ondt som springer ut av denne trangen til å se på gjerningens betydning, og ikke utelukkende på Guds ord og bud. Det er denne trangen som legger grunnlaget for all kjødelig selvsikkerhet og alt hykleri.

 

Guds ord om at «du skal ikke slå i hjel, ikke drive hor, ikke stjele», ser vi på som viktige bud. Men når han sier: «Du skal ikke misbruke Herren, din Guds, navn», eller: Du skal ikke bli sint på din bror, ikke i omtale fordreie hans ord og gjerninger. Da ser vi på dette som små og uvesentlige bud som en kan holde eller bryte etter som det passer.

 

Når en slik glemmer den allmektige Guds hellige vilje og bud, og bare ser på gjerningen, da kan en leve i den største selvsikkerhet - midt i det forferdeligste indre syndens vesen. Bare en utvortes og på visse områder opptrer kristelig. Av naturen er det slik alle mennesker oppfører seg.

 

Men det er ikke bare i vårt forhold til Guds bud samme trangen til å bare se på gjerningen, og ikke på den allmektige Guds ord, gjør seg gjeldende. Det samme går igjen i trosspørsmål, og gjør så store skader i våre liv. At Gud tar imot et barn i dåpen, ikler det Kristus med alt hans verk, det er den største dårskap for fornuften. For den ser bare noe vann og et skrøpelig menneske (presten) som forretter. Og når vi ser Adams natur slå ut i et barn på to år, kan en ikke innse at det er hellig i Guds øyne, eller at Guds engler fryder seg over dette barnet.

 

Eller et eldre menneske er kommet til tro på Guds Sønn, og blir døpt i dag. Så får han i morgen kjenne at han ikke har lagt av «kjødets urenhet». Det er bare overfor Gud han er ren og hellig ved Kristi rettferdighet, som han er blitt ikledd. Men denne rettferdigheten ser han ikke nå. Nå ser han bare det han har fra Adam, bare sin synd og urenhet.

 

Da fristes han straks til å miste motet, og tenker: Nei, jeg er jo slett ikke ren! Da betyr det plutselig ikke lenger noe som helst, det Kristus har sagt: «Den som er badet, er (overfor Gud) ren over det hele, og trenger bare å vaske føttene» (vandringen). Nei, da heter det: «Å, bare jeg kunne være ydmyk og leve et hellig liv!»

 

At jeg bare skal ha Kristi rettferdighet, er nå ikke nok for meg. Og hvorfor det? Jo, bare fordi Kristi fullbrakte verk ikke er min egen gjerning, og ikke kan sees eller kjennes, men bare er et løfte fra Gud til meg.

 

At Gud har sagt det, betyr ikke noe for meg. Hvis jeg derimot selv hadde utrettet noe herlig, da var det noe å stole på! Slik betyr det nå ingen ting alt det Kristus har gjort, lidd og sagt. Ikke noe av dette betyr noen ting, bare min egen gjerning. Slik er vår natur.

 

Derfor har det den aller største betydning at vi er våkne og legger merke til hvordan de mest betydningsfulle ting skjuler seg under det som ser mest ubetydelig ut, når Herren sier noe.

 

Det var dette han en gang for alle ville lære hele verden da mennesket på den aller største prøven ble stilt overfor den aller minste gjerning; at de ikke skulle ete av frukten på det ene treet.

 

Tenk! Når en hel verden kom under synd, død og forbannelse gjennom en så liten gjerning, bare på grunn av Herrens ord. Da må ingen heretter se på hva gjerningen utretter, men bare på Herrens ord.

 

Til toppen

 

22. juni

 

Hvis dere blir stille, da skal dere bli hjulpet. Jes 30:15.

 

Å, for en nød og ulykke at ikke alle mennesker vet hva de har i Kristus, hva som er skjedd i hans død!

 

Faktum er at de fleste lever i en selvsikker søvn. Lettsindig forkaster de nåden, og med all rett hører de inn under fordømmelse. En dag skal de se «hvem de har gjennomboret», hvem de har forkastet.

 

Men dere som kjenner at deres synd dømmes av loven, og gjerne vil komme til Gud, men ikke kan, ikke tør på grunn av alle deres mangler - hør! Ja, hør! At loven og samvittigheten fordømmer dere, er ikke underlig, for der er ingen mangel på synd. Dere kan ikke gjøre det dere burde. Ikke en gang angre nok, ikke be, ikke elske, ikke våke og kjempe. Nei, alt det loven krever, det mangler dere. Men det loven forbyr, det er det overflod av.

 

Men hør! All denne ondskapen, denne utillatelige, fordømmelige elendigheten har Kristus tatt på seg. «Kristus, som ikke kjente til noen synd, har Gud gjort til synd for oss - for oss - gjort til synd! - For at vi skulle bli Guds rettferdighet gjennom ham». «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, da han ble en forbannelse for oss».

 

Hva mer skulle han gjøre? Er ikke dette nok? Hvem er det nå som fordømmer deg, menneske? Gud fordømmer deg ikke. For han er fullkomment tilfredsstilt gjennom det Kristus har gjort, og ber deg bare om straks å komme. Heller ikke fordømmer Frelseren deg. For han har gitt sitt blod og sitt liv for å frelse deg, og sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer på tunge byrder. Og jeg vil gi dere hvile!» Heller ikke fordømmer Ånden deg. For han herliggjør bare Kristus for sjelene, og kaller og innbyr til bryllupet.

 

Hvem skulle det da være som kunne fordømme deg? Jo, det er vantroen som fordømmer deg. Det er djevelen og det falske hjertet som skaper vantro i hjertet ditt. Som fordømmer deg, og sier at det er ikke nok, det Jesus har gjort.

 

Vær på vakt, og frykt for vantroen. Gud har befalt deg å tro! Du trues med døden, hvis du ikke tror!

 

Be da Gud om at han vil gi deg troen. Og slipp ham ikke før han har gjort det klart for hjertet ditt at det er nok, ja, evig nok, det Kristus har gjort og lidd.

 

Og den som i all sin elendighet har fått sitt alt og fått nok i Kristus, han er frelst, han har troen. Han er en kristen. Han kjenner Kristus og har evig liv.

 

«Ja», sier så mange, «jeg vet jo alt dette om Kristus. Tror også det er sant. Men jeg kjenner ingen kraft av dette i hjertet mitt. Det virker ikke det livet, den trøst, fred, glede og kraft som det skulle».

 

Slik klager mange. Og det er også sant at «det er ikke alle som har troen». Mange har en viss kunnskap om Kristus, en historisk betont tro. Men har aldri smakt saften og kraften som skapes når den sanne, levende troen fødes i mennesket ovenfra.

 

Gjennom liknende sukk uttrykker derimot andre en tørst etter herlige opplevelser og skjønne følelser av nåden, av Frelserens kjærlighet og nærvær. Disse har en virkelig tro. Har i Kristus sin eneste trøst og skatt, sitt alt. Gjennom troen har de også fått et nytt sinn. Og de vet å skille mellom den tiden de stod under loven og nå under nåden. Men de husker også hvor herlig de fra begynnelsen opplevde dette. Og det tørster de nå etter.

 

Men akkurat disse må nå bli stoppet opp for at hele Skriften taler bare om tro, tro på Jesus Kristus. Og aldri om opplevelser og skjønne følelser. Den taler om å tro på selve Ordet slik som det lyder, og holde seg til det, enten følelsene er onde eller gode.

 

Deres innstilling bør være at de skal gjøre det som er den gode Frelserens vilje. Og være tilfreds også når han finner det tjenlig å skjule seg, og prøve deres tro, slik som han gjorde med den kananeiske kvinnen. Og huske hvor kjært det var for ham at hun likevel trodde, så dette virkelig frydet ham slik vi ser han utbryter: «Kvinne, din tro er stor! La det skje som du vil!» Og da fikk hun både oppleve og se hvor herlig han var. La oss glede Frelseren på denne måten! Han har ingen større glede av oss, enn at vi tror på ham.

 

Det som altså er helt nødvendig, er å virkelig tro. D.v.s. i all sin bekymring over seg selv, i all sin elendighet, synd og anfektelse likevel fremdeles ha all sin trøst i Kristus. I ham ha sitt anker, sin rettferdighet og fred.

 

Og kraft til dette må vi få fra Ordet. Gud, som har troens gave i sin hånd, må få gitt oss en virkelig og levende tro.

 

Men skal det kunne skje, er det spesielt nødvendig at vi stille og enfoldig tar til oss konkrete Guds ord, bestemte kjerneord om Kristus. Og sakte, dypt og alvorlig lar disse ordene få innta oss. For troen kommer av forkynnelsen.

 

Mange forkaster Guds nåde bare fordi de stadig i tankene søker hit og dit. Kanskje også med åndelige mål for øye. Men kan ikke holde øynene stille festet på Den Korsfestede et eneste sekund. De vil ikke tro det vitnesbyrdet vi finner over alt i Skriften, om at alt, alt skal kunne bli renset ved troen.

 

Derfor har de så mangfoldige ting de er opptatt med, at Ordet aldri rekker å synke ned i hjertene deres, og skape troens liv og kraft.

 

Et stormende hav lar seg ikke varme opp selv av solens varmeste stråler. Mens derimot en stille havoverflate tar imot solens lys og varme. Slik er det også med hjertet.

 

Til toppen

 

23. juni

 

Herren Gud kalte på Adam og sa til ham: «Adam, hvor er du?»   1Mos 3:9.

 

Her har vi det første eksemplet på Guds kall til en synder på jorden. Dette er første gang en synder vekkes til omvendelse.

 

Herren begynner med å knuse ham. For i disse ordene: Hvor er du? ligger, som Luther sier, lovens tale til samvittigheten, eller lovens krav og siktemål - som er å overbevise synderen om hans falne og ulykkelige tilstand. Ingen skapning er usynlig for Herren, men alt er nakent og bart for hans øyne.

 

Når da Herren likevel roper: Adam, hvor er du?, vil han med dette ha sagt: «Nå kommer jeg for å spørre deg ut. Kom nå fram og svar meg: Hva er det som har skjedd med deg? Hvor er det nå blitt av det herlige Gudsbildet som skulle herske over hele jorden? Du tror vel ikke at jeg ikke ser deg? Du forsøker jo å skjule deg for mitt ansikt. Men hvor tror du det skal bli mulig for deg?» Det er dette som ligger i Herrens spørsmål. Derfor kom nå også Adam straks fram og begynte å forklare seg.

 

Og her møter vi denne stemmen som kaller, dette ropet: Hvor er du? som skal møte hver eneste synder, fra Gud. Dette første eksemplet vil være det samme gjennom alle verdens tider og for alle Adams barn.

 

Først og fremst er det en fars rop til et Guds barn, når det har syndet. Allerede små barn kjenner ofte tidlig, når de har syndet, en stemme som taler til dem i deres indre:  Hva har du gjort? - Så lenge ikke den gode Ånd overdøves, og ørene deres er blitt døve av selvopptatthetens og lystenes fossedrønn.

 

Men dette er noe som spesielt alle levende Guds barn daglig kjenner på - denne stadige påminnelsen: Hvor er du? Når de f.eks. har gjort noe ubetenkt, har syndet og falt, så ropes det straks et vekkende: Hvor er du? Hva har du gjort?

 

De har kanskje blandet seg med verdens barn. Har i svakhet, av menneskefrykt, eller tvert i mot for å tekkes mennesker, deltatt i verdslig talemåte. Og slik, på en eller annen måte, med ord eller gjerning fornektet sin Herre. Straks får de, på samme måte som Peter, et gjennomtrengende blikk fra sin Frelser, som taler i deres indre: Hvor er du? Å, hva har du gjort?

 

Alt dette er bare vennens inderlige påminnelse, som han bruker for å formane oss til å vende om. En erfaring som ikke kan verdsettes høyt nok, selv med hele verdens gullbeholdning. Og stakkars den kristen, ja, stakkars den som ikke får dette blikket, som ikke lenger hører disse ropene i sitt indre!

 

For det andre er dette et rop for å vekke opp de åndelig døde, som lever uten Gud i verden. Midt i syndens, ugudelighetens og de verdslige lystenes hage roper det mang en gang i deres indre: «Hvor er du? Det står ikke godt til med deg. Du trenger å omvende deg og bli frelst!»

 

Når de til slutt blir omvendt til Herren vitner de om hvordan de lenge og ofte kjente på dette ropet, fordi Herren kalte på dem.

 

Og alt dette uroet dem ofte i synden - særlig «når dagen var blitt sval», når fornøyelsene tok slutt -! Når ensomheten innhenter dem, eller i nattens hvile, da roper det inni dem: Hvor er du?

 

Eller de hører Ordet, en tale eller innbydelse til skriftemål, de skal tre fram for Guds ansikt ved nattverdbordet. Da roper det til dem om deres synder, om at det ikke har blitt noen forbedring, om nødvendigheten av å omvende seg: «Hvor er du? Tiden flyr avsted. Når har du tenkt å omvende deg?»

 

Og den som ikke gjennom en hel omvendelse er kommet tilbake til Gud, skal være klar over at en dag skal han likevel, enten han vil eller ikke, bli stilt fram for Guds ansikt.

 

Ja, en gang, før eller senere, her i livet eller i evigheten, skal hvert éneste menneske høre dette ropet, så det skal gå gjennom marg og ben på dem. Hvor er du? Hva har du gjort?

 

For det er totalt umulig for noen som helst synder å unnslippe for den allmektige, hellige Gud. Vær derfor ikke for sikker! Gud drøyer kanskje med straffen, og tier, som om han slett ikke så all din synd. Men én gang skal du likevel høre hans stemme.

 

Og dette gjelder, som vi tidligere har sagt, alle verdens tider og alle Adams barn. Hvert éneste menneske må komme fram for Herren og få gjort opp for sine synder, her i livet. Hvis ikke, skal de møte ham i evigheten.

 

Saken er den: Vi er alle sammen syndere, - «det er ingen forskjell». Skulle vi dømmes etter dette, var det ikke ett menneske som ble frelst. Forskjellen er bare den at det er noen som holder seg borte fra Gud, og   alltid forblir borte. De kommer ikke mens det ennå er nådens tid, for å søke og motta nåde.

 

Kristus sier: «Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden, men menneskene elsket mørket mer enn lyset, for gjerningene deres var onde».

 

Kommer vi da på ny til lyset, får gjort opp med Gud for våre synder, da blir alt godt igjen, selv om vi så var de forferdeligste syndere, slik Herren selv sier - Å, om vi kunne ta disse ordene til hjertet!: «Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre. Om deres synder er blodrøde, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hviteste ull».

 

Dette taler også Kristus om (Mat 18), når han forteller om kongen som kalte sine tjenere til seg for at de skulle avgi regnskap for ham. Da kom det en fram som skyldte ham ti tusen pund, men som likevel straks fikk ettergitt hele gjelden når han falt ned for ham og ba.

 

Slik vil også Herren møte oss når han kaller oss til å gjøre opp vårt regnskap.

 

Til toppen

 

 

 

24. juni

 

Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom, helt til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og er en dommer over tanker og hjertets motiver. Heb 4:12.

 

En skarp kniv kan, rett brukt, være til stor nytte. Men galt brukt kan den gjøre like stor skade. Slik er det også med Guds ord. Det er en livets duft som fører til liv. Eller det blir en dødens duft som fører til død.

 

Guds ord blir aldri uten noen som helst virkning når det møter dine sanser. Det får alltid enten sin egen gode, velsignede virkning. Eller det får en totalt motsatt virkning. Det er som solen. Solens lys skaper trivsel, glede og vitalitet blant alle skapninger som trives i dagslyset. Mens nattfuglene bare blir blendet av sollyset. Solens varme gjør vokset mykt, men leiren blir hard som stein. Så forskjellig virker også Guds ord.

 

Se for eksempel på jødene! De var blinde og harde allerede før Jesus kom til jorden. Men da han kom, når solen stod i sin middagshøyde, ble deres blindhet, hardhet og ondskap virkelig forferdelig.

 

Og se Judas, forræderen! Den som studerer hans tilstand vil forskrekkes. Han var en av de tolv. Han hadde hørt, sett og opplevd mye. Men hadde ikke anvendt det rett. Han hadde ikke latt Kristi ord få innta seg rett. Og på samme måte foregår det også i dag.

 

Vi ser jo hvordan mange leser Bibelen hver éneste dag, så de nesten kan den helt utenat. Men fortsatt sover de i sin synd og selvsikkerhet, eller i en falsk frelsesvisshet.

 

Andre har, liksom Judas, levd i Kristi og hans disiplers selskap. Men de har mistet ethvert nådens liv i hjertet, all Åndens kraft og vitnesbyrd i selve livet, selv om de fortsatt bruker Ordet. Og disse menneskene er ikke bare likeså døde som om de aldri hadde hørt noe Guds ord. Men de er, som Skriften viser, sju ganger verre stilt. Slik kan fruktene bli av å bruke Guds ord, hvis det ikke brukes rett.

 

Spør du så hva det vil si å bruke Guds ord rett, så svarer vi: Det kreves bare at du lar det få innta deg som Guds ord. At du møter det med den ærefrykt, lydhørhet og tro som den allmektige Guds ord krever. Guds ord vil naturligvis ikke bare bli hørt, oppfattet og forstått. Men få slippe inn gjennom ditt øre til hjertet, bli etterlevd og bli trodd. Hvis dette får skje med deg, skal du ikke ta feil av veien.

 

Det mest alminnelige og farligste misbruket av Guds ord, er å bare gå under forkynnelsen, bare forstandsmessig ta til seg Guds ord, men aldri begynne å leve etter det. Dette var Judas Iskariots vei til fortapelse.

 

Derfor; så snart du ser noe du bør gjøre, så begynn straks å iverksette det! Så snart du ser du bør ha noe som du ikke har, søk da straks å få dette!

 

Du ser du bør slutte med en eller annen synd. Gjør det da straks! For det å høre, uten å gjøre, vil forherde hjertet ditt. Og når skal så dette skje, hvis det ikke skjer nå?

 

Hva skal Guds ord egentlig tjene til, hvis det ikke skal etterleves? Da kan du heller holde opp med å lese og høre det, og like godt straks gi deg over til djevelen, - hvis du aldri vil leve etter det.

 

Og hvem andre skulle være den som lever etter Guds ord, om ikke akkurat du - du som jo vil til himmelen. Men det er akkurat dette som er fortapelsens vei; å la andre ta ordet til seg, la andre gjøre det, men selv bare samle det opp som gode tanker.

 

Men sier du at du ikke makter å gjøre Guds vilje, da må vi spørre: Har Gud krevd for mye av deg? Er han urimelig i sine bud? Er det ikke naturlig at du elsker ham over alle ting? Eller at du elsker din neste som deg selv? Det er ikke mer han venter av deg.

 

Og har du da anstrengt deg alvorlig for å gjøre Guds vilje? Eller kanskje det bare er ganske lite du har anstrengt deg. Ja, vært selvsikker, hard og likeglad, så du lettsindig bare har gitt deg ut i synden? Er det ikke da bare rimelig at du fordømmes, slik Guds lov truer med?

 

Det er klart at hvis du slik alvorlig tok til deg og grunnet på Herrens ord, ville du også snart begynne å gjøre etter det, eller forsøke deg med dine krefter på dette arbeidet. Og da ville snart selvsikkerhetens stolthet falle. Da ville du snart bli vekket opp av syndens søvn. Du ville få en syndserkjennelse som det beste legemiddel for hele din åndelige helse. En sorg etter Guds sinn, som virker omvendelse til frelse.

 

Og nå, når du i din nød og avmakt fruktesløst setter inn dine egne krefter, vil du tvinges til å be om Guds Ånd. Og så, dels gjennom denne Ånd, dels gjennom disse indre erfaringene, får du det rette lyset over Guds ord; lyset ovenfra. Uten erfaringen av alt dette er de mest skolerte og skriftkyndige totalt steinblinde på det åndelige område. Og uten Guds Ånd lar Guds ord seg aldri gripe.

 

Luther sier: «Når Gud gav oss sitt ord, sa han: Jeg skal sørge for at det blir skrevet og forkynt klart og tydelig. Men alltid sørge for at det skal være avhengig av min Ånd hvem som skal fatte det». Derfor ser vi også at de som tror at de selv er i stand til å fatte Ordet, og ikke har noe behov for å bøye seg for Gud, de får også bli værende i mørket.

 

Men på samme måte som du ble vekket opp ved bare å høre Ordet som et Guds ord, på samme måte skal du også få eie den rette troen. Når du i din syndenød ikke kan hjelpe deg selv, og så bare hører det glade budskap om ufortjent nåde i Kristus. Hører det med den åpne og ydmyke holdning at dette budskapet gjelder mer enn alle din fornufts innvendinger og motsigelser. Og så gjennom hele ditt liv lar Guds ord få råde over din fornuft, ditt hjerte og ditt liv. Alltid ber alvorlig om Guds Ånd hver gang du går for å høre eller lese det, -. Da skal du vite at du aldri kommer til å bruke det forgjeves.

 

Til toppen

 

25. juni

 

Han som gir dere Ånden.... gjør han det gjennom lovens gjerninger, eller gjennom troens forkynnelse? Gal 3:5.

 

Mange taler, tenker og drømmer om helliggjørelsen og om Ånden, men vet ikke hva som er Den Hellige Ånds verk. Det hele er bare som en drøm og en anelse, ingen klar realitet for dem.

 

Men Skriften taler klart om hva som er Åndens verk. Paulus sier: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet» osv. Åndens første frukt er altså kjærligheten. Og kjærligheten er da også den eneste rette kilde som all helliggjørelse og alle gode gjerninger strømmer ut fra. Derfor bør vi nå undersøke hvordan vi får kjærligheten.

 

Kan en på noen måte gjennom innsats, alvor, bud, lover, kamp og strid tilkjempe seg kjærlighet? Er det ikke en allmenn regel at kjærligheten kan ingen kommandere? Det jeg elsker, det elsker jeg, selv om så Gud forbyr det.

 

Hvordan skal jeg da få kjærligheten til Gud? Kristus forklarer dette i   Luk 7. Han sier at denne kjærligheten skapes bare ved at Gud forlater syndene dine, og du mottar denne store Guds barmhjertighet. «Den som mye er tilgitt, elsker mye. Men den som har fått lite tilgitt, den elsker lite». «En mann hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer og den andre femti. Og da de ikke hadde noe å betale tilbake med, ettergav han begge to gjelden. Si meg da; hvem av dem vil elske ham mest?»

 

Fariseeren Simon erkjente selv at den som hadde fått mest ettergitt, ville elske mer. Men Jesus gjør denne tilføyelsen: «Du, Simon, er så religiøs at du ikke, som de andre fariseerne, forkaster meg. Du innbyr meg til og med til bords hos deg. Men denne kvinnen, en stor synderinne, hun vasket føttene mine med kjærlighetens tårer. Hun tørket dem med håret sitt og holder ikke opp med å kysse føttene mine. Du, derimot, gav meg ikke noe kyss, og heller ikke noe vann til føttene mine.

 

Selv om hun er en stor synderinne, og du gjerne vil være et hellig Guds barn, er det likevel henne som har Ånden, og ikke du. Hun har Åndens frukter, og du bare lovens gjerninger. Hun er et sant Guds barn, og du er et uekte barn. Kort sagt; den som mye er tilgitt, elsker mye. Dette er den eneste måten kjærligheten kan tennes på i Adams barn; at jeg forlater dem alt de har gjort. Da elsker de meg».

 

Dette er Åndens budskap i Jesu tale om hvordan kjærligheten skapes. På samme måte skjer det med de andre Åndens frukter. Apostelen nevnte videre glede og fred. Er det vel mulig å oppnå noen glede og fred, så en blir virkelig glad, gjennom lover, bud og tvang? Nei, gleden i Gud, gleden i Frelseren kan ingen menneske tiltvinge seg. En virkelig fred i Gud, hjertets indre mildhet, eller de andre Åndens frukter, er det ikke noe menneske gitt å ta til seg.

 

Alt det som er et Åndens verk fås aldri på annen måte enn at jeg, som en synder, og mens jeg ennå ikke er blitt hellig, blir benådet og blir omskapt gjennom Kristi kjærlighet, over hans tilgivende miskunnhet. På samme måte som dette omskapte synderinnen. Først da skapes kjærligheten og andre Åndens frukter i meg.

 

Men her tenker mange slik: «Selvsagt tror jeg på Kristus, - hvem tror ikke på ham? Jo, troen er der nok. Det mangler nok heller noe med livet!» Men disse beviser bare med denne talemåten at de ikke vet hva troen på Kristus egentlig er.

 

De tror at de tror på Kristus, bare de tror det er sant alt det som står skrevet om Kristus. Ja, de anser også alt det han har gjort for oss, som nødvendig og fullbrakt. Og at alt dermed er ordnet, og ikke lenger noe de behøver tenke på.

 

Men all deres oppmerksomhet er tvert imot rettet mot dem selv. Og dermed har de sin trøst når alt går pent og greit for seg i livet deres. Men når de faller i større synder, da tyr de til anger, bønn og selvransakelse. For gjennom dette å liksom få nåde og fred med Gud.

 

Men dette er jo helt åpenbart bare en hjertets tro på seg selv, selv om ens bekjennelse forstandsmessig kan stemme med Ordet.

 

Den som virkelig tror på Kristus, han har hele sin sjels oppmerksomhet rettet mot ham. All hans glede bygger på Kristus. Ser på ham og har all sin trøst i ham.

 

For en rett kristen er kommet til kort både meg seg selv og all sin egen innsats. Har lært å se det som søppel og skrap for nå å ha alt, hele sitt liv, i Kristus. Ja, virkelig alt, både sin rettferdighet og helliggjørelse.

 

Et slikt menneske bekjenner da: Selvsagt kommer også disse tankene til meg; at jeg burde arbeide mer selv, og ikke bare tro så mye. Ja, jeg er ofte redd for at jeg tror for mye. At jeg nok igjen heller burde inn under loven, for å bli mer alvorlig, og dermed også en bedre kristen.

 

Men når jeg så på ny husker på min tidligere erfaring, så stadfester den bare det Skriften sier. For så lenge jeg bare drev på med lovens gjerninger, var jeg i mitt hjertes dyp helt kald overfor Gud. Hadde ingen indre lyst eller kjærlighet til ham og hans vilje. Samtidig ble jeg også bare fortsatt en slave under visse synder, mens en fortærende uro fortsatte å gnage innvortes.

 

Når jeg derimot lærte å kjenne Frelseren, og kunne tro på hans nåde og løfte om syndenes forlatelse. Da fikk jeg straks en helt ny lyst og kraft til det gode. En varm ånd, en kjærlighet og lyst som gjorde alt så lett. Det som før hadde vært så tungt for meg, gikk nå liksom av seg selv.

 

Og alt dette gjentar seg fremdeles: Når jeg fanges i lovsinn, blir jeg kald og svak. Men når jeg har freden i Kristus, får jeg en ny lyst og kraft til det gode.

 

Dette er en kristens erfaring. Og denne erfaringen stemmer med Skriften. Et kristenliv og en ånd som ikke er skapt på samme måte som Skriften lærer, er ikke et sant kristenliv og en sann ånd.

 

Til toppen

 

26. juni

 

Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?   Apg 16:30.

 

Du spør: «Hvordan skal jeg få eie den nåden som er gitt oss i Kristus? Jeg vet jo at så høyt har Gud elsket verden at han sendte sin enbårne Sønn for å bli vår andre Adam. Til å stå i vårt sted innfor Gud, «en rettferdig for urettferdige». For i vårt sted å gjøre det vi skulle ha gjort, og lide det vi skulle ha lidd.

 

Jeg skjønner at dette er den dype, uforanderlige grunnvollen for alle Adams barn, for å bli frelst. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Slik har jeg altså store skatter gjennom Kristi fullbrakte verk, som det også er lovet meg i det evige testamentet.

 

Men nå er spørsmålet: Hva skal så jeg gjøre for å få eie disse nådens skatter? Hva er den rette måten å motta dem på? For det er jo lett for enhver å forstå at det ikke er alle mennesker som blir frelst, ikke alle som virkelig kommer til å eie den store arven. Men bare dem som søker og mottar den på rette måten.

 

Hvem som helst innser jo at den som overhode ikke søker denne skatten, eller som søker den på feil måte, har ikke mer av den enn om arven aldri hadde vært opprettet for oss. Hvordan skal jeg da kunne bli helt sikker på hva som er den eneste rette måten jeg kan få eie dette Kristi fullbrakte verk på?»

 

Svar: Det hadde aldri her i livet vært mulig å bli sikker på dette, om ikke Gud i sin evige rådslutning i himmelen også i dette spørsmålet hadde et avgjort svar, og deretter også hadde åpenbart det for oss i sitt ord. Men, - høylovet være Herrens navn! -, Så har han da virkelig fastsatt en helt bestemt måte hvor vi kan komme til å eie denne nåden som ligger ferdig for oss. Og denne måten han har besluttet, har han i så tydelige ordelag åpenbart for oss, at han kunne si: Nå har de ingen unnskyldning.

 

Den som derfor bare vil merke seg Guds ord om hvordan vi skal bli frelst, slik det er åpenbart i Skriften, kan bli like så sikker på veien til frelse som han noen gang kan bli på at han selv er til.

 

Den som aldri kan bli sikker på hvordan han skal bli frelst, har ganske sikkert aldri merket seg Guds evige rådslutning om dette, slik det er åpenbart i Ordet. Men har isteden bare gjennom eget tankespinn, ved å spørre sin egen blinde fornuft, gjort seg opp en frelsesvei.

 

Når et slikt menneske leser i Skriften det lille enfoldige ordet som skjuler hele hemmeligheten om hvordan vi inntar Guds rike, blir han betenkt over at det står slik. Ja, han tar anstøt av det. Istedenfor ydmykt og åpent la Ordet få slippe inn og overbevise seg. Og på den måten vil han bare forvirres og forblindes mer og mer, og står fast i en evig uvisshet.

 

Tusenvis av mennesker har nok undret seg over hvorfor det lille enfoldige ordet tro stadig gjentas i Skriften. Og hvorfor akkurat hele vår frelse skal være bundet til troen. Tusener har tatt anstøt av dette. Men hva hjelper det? Den står der enda, denne forargelses klippen, urokkelig fast, og bygget på Guds evig besluttede vei til fred.

 

Fra evighet av har nemlig Gud besluttet, og åpenbart i sitt ord, at hans enbårne Sønn, vår mellommann, av bare nåde skulle legge hele frelsesskatten ferdig for oss gjennom sitt eget fullbrakte verk. Og skjenke oss den som en fri gave. Derfor skulle vi ikke behøve gjøre det minste for å fortjene eller bli verdige til å få den. Vi skulle bare motta den som en ufortjent gave.

 

Men fordi denne gaven blir delt ut gjennom ord og løfter, kunne den ikke mottas på annet vis enn ved troen

 

Her bør det da legges godt merke til at den frelsende troen ikke er noe annet enn tro, enn å motta gaven på en måte som harmonerer med måten den blir gitt på. Den blir skjenket som en gave, og skal mottas som en gave. Blir gitt oss ved ord, og skal mottas ved tro.

 

For oss er det bare å ta imot. Apostelen sier: «Derfor er det ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten». For grunnlaget var: «Av nåde er dere frelst, ved tro, og ikke av dere selv. Det er Guds gave». Merk deg dette. «Det er Guds gave»! Husk: Det er en gave!

 

Dette er grunnen til at samtidig som Kristus forkynte Faderens evige råd til frelse: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne», så føyde han straks til den måten og midlet som var besluttet for at vi skulle få eie denne gaven. Han sa: «for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

 

Og samtidig som han gav sine disipler den store aposteltjenesten: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen», så forklarte han også straks hvem som skulle få del i dette: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Ja, dette var også grunnen til at Jesus selv stadig tok dette ordet i sin munn: «Din tro har frelst deg», «deg skje som du tror», «dersom du trodde».

 

Slik har også alle fedrene i Det gamle testamente blitt rettferdige ved tro, og har «fått det vitnesbyrd at de var til behag for Gud». Allerede Adams og Evas andre sønn, Abel, var rettferdig ved troen. Derfor var hans offer til behag for Gud. Og «ved den (troen) fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig».

 

«Ved tro æret Noa Gud, og ble arving til den rettferdighet som er av troen». Og «Abraham trodde Gud (på løftet om den velsignede sæden (ætten); Kristus), og det ble regnet ham til rettferdighet». Og den fromme Tobias sa: «Vi venter et liv som Gud skal gi dem som blir sterke og faste i troen på ham».

 

Til toppen

 

          

 

27. juni

 

La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Kol 3:2.

 

Som om apostelen ville si: Det er ikke her dere hører hjemme. Her er dere bare som pilegrimer og vandringsmenn i et fremmed land. Ja, i et fiendtlig land, der verken deres Herre eller deres øvrige åndelige slekt noen gang har kunnet få ro eller ha noen eiendom. Bare som jagede flyktninger har de vært innom her.

 

Alt godt som dere får i hendene her på jorden, må derfor bare bli for dere som et passende herberge for pilegrimen. Han skal jo ikke stoppe opp og bosette seg her, for han har et annet mål enn vertshuset for reisen sin.

 

Er du en av disse som vet med deg selv at du er en fortapt synder? Som er blitt utmattet og dødet av loven, og har mistet all trøst i noe hos deg selv. Men har fått din trøst, din rettferdighet og ditt liv i Kristus. Og nå lever i en tro og et liv som ikke gir deg noe i verden og synden, -.

 

Hør, du som har det på denne måten! Det er deg denne herlige formaningen taler til: Søk det som er der oppe, der din Kristus er!

 

La deg aldri mer forføre til å søke deg et Paradis her på jorden! Det er bare et innbilt bedrag, når en kristen drømmer om å finne en stor glede i noe her på jord. Vel og merke; hvis han først har fått sin fred og glede i Gud! Nei, straks noe annet begynner å bli en større lyst og glede, da lider straks Åndens liv.

 

Vil du derfor ha et fredfullt og salig liv på jorden, og få beholde Faderens kjærlighet, da søk stadig å rette ditt sinn mer og mer mot himmelen. Søk mer og mer å glemme all annen vinning og lyst, og strekk deg mer og mer etter det som er der oppe, der Kristus er. Slik at ikke noe jordisk får innta hjertet ditt.

 

For så lenge Guds sæd blir i deg og du lever det sanne livet i Gud, vil all jordisk lykke og glede bare føre deg i frykt og fare. I frykt, fordi Guds Ånd bor i deg. For da får du aldri ro så lenge du har mer lyst og trives bedre i noe annet enn Gud.

 

Hvis du har en større fornøyelse, en kjærere skatt, og trives bedre i noe jordisk, enn i Gud og hans vennskap, og likevel kan være glad og lykkelig, -. Da står det ikke rett til med ditt liv i Kristus.

 

Du skal arbeide og leve ditt liv her nede. Du skal eie og bruke det jordiske. Men bare med ditt legeme. Hjertet skal være i himmelen, der Kristus er. Din brudgoms kjærlige nidkjærhet for din sjel krever det.

 

Når Gud gir deg noe som smaker deg, ta da imot det i takknemlighet. Men også i frykt, for at hjertet ditt ikke skal bli inntatt av dette. Alt det som ikke er Gud selv og hans nåde, må ikke få bli hjertets skatt og trøst.

 

En menneskelig sett god framtid, rikdom, gode kår, anseelse og ære, er åndelige gaver. Forstand, erfaring, god vandel, brødres tillit, - alt sammen er dyrebare Guds gaver som du har all grunn til å takke for. - Men med den rette mistenksomhet og frykt. For at ikke noen av disse gavene skal bli det hjertet fryder seg i og er opptatt med.

 

Når altså en kristen på alle områder må ha sin største fred og glede i Gud, er det ikke mye verd å søke noen jordisk lykke og glede. For oppnår jeg noe av dette, vil det bli min fare. Og oppnår jeg det ikke, vil igjen det plage meg.

 

Blir noe som helst jordisk en større lykke og glede enn den jeg har i Gud, er jo det min evige ulykke. Og blir dette ikke noen større lykke og glede enn den jeg allerede har i Gud, kan det jo ikke være bryet verd å søke etter det. Når jeg til og med på forhånd har en større glede.

 

Når så i tillegg menneskehjertet alltid har en uendelig tørst etter nettopp å få en annen skatt eller glede enn den vi har i Gud, må vi bare gi Prætorius rett i at «de kristnes største lykke er å ikke ha noen lykke her på jord».

 

Og så må den som virkelig vil innta himmelen, snart komme til denne holdningen; at han elsker fattigdom mer enn rikdom, forakt mer enn ære, lidelse mer enn nytelse, ja, døden mer enn livet. Det må være dette Bibelen skildrer slik: Dere er jo døde, - og: Korsfestet med Kristus.

 

Å, for kjødet er dette en altfor bitter tilstand! Her vil hver éneste en merke at den som skal følge slike livslover, er nødt til å ha noe annet enn bare sitt naturlige liv. Er nødt til å ha blitt født av Gud, og være lykkelig i Gud. Ja, eie himmeriket i hjertet sitt. Slik at Kristus er vårt liv, vår skatt og vår glede.

 

For dette livet; alltid og i sannhet la vårt sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden, vil ellers bli totalt umulig og uutholdelig for oss.

 

Og selv om en sier dette med munnen, så lyver en mot sin egen sjel, så lenge en ikke har gleden i Herren, har sitt liv og sin fred i Gud. For hjertet er vendt mot det som er på jorden; sin egen ære, lykke, rikdom,  

 

Levende kristne har riktignok også et jordisk, fordervet kjød, som er fullt av lyst og begjær. Men de er korsfestet med Kristus.

 

Asaf bekjenner at han ble opprørt over å se all den medgang de ugudelige hadde, mens den rettferdige møtte store prøvelser. «Men», tilføyer han, «jeg blir alltid hos deg, Herre. Når jeg bare har deg, spør jeg ikke etter noe verken i himmel eller på jord. Om enn mitt legeme og mitt hjerte vansmekter, så er likevel du, Gud, mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid».

 

Til toppen

 

              

 

28. juni

 

Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min nåde skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg. Jes 54:10.

 

«Hvem skulle jeg tro på hans ord om Gud, mer enn Gud selv?» sier Ambrosius.

 

Det er en sørgelig sannhet at alle mennesker, selv dem som er vekket opp og dem som har livet i Gud, forsøker å vurdere sitt frelsesforhold ut fra indre følelser, egen oppfatning eller fornuft. Vi gjør opp våre tanker om Guds forhold til oss ut fra noe vi opplever eller erfarer inni oss selv

 

Vi vil ikke vende oss opp mot Gud, ikke se hvordan han selv har åpenbart sin vilje og sin rådslutning om hvordan menneskene skal bli frelst. Vil ikke la det tale til oss som Gud har besluttet, det som står skrevet i Bibelen. Isteden setter vi oss bare ned og sukker, tenker og liksom bare spør ut i været: «Å, bare jeg visste om Gud mener jeg er frelst, eller ei!»

 

Hvordan kan jeg vel få noen rett frelsesvisshet på denne måten? Hva slags visshet kan jeg få ut fra mine egen tanker, følelser eller meninger? Hva betyr vel alt dette mer enn høy og strå i vinden, når det gjelder det store, avgjørende spørsmålet?

 

Det ene øyeblikket synes jeg Gud er bare nåde og kjærlighet. Det andre øyeblikket at han er en streng dommer som bare driver på med lov og rett. Det ene øyeblikket ser jeg Gud i alt som omgir meg. Det neste øyeblikket synes jeg det ser ut som om det ikke finnes noen Gud.

 

Den ene dagen synes jeg at jeg er en ganske god kristen. Den neste dagen at jeg er en totalt uhelbredelig synder. Slik vakler og snur mine meninger og følelser seg hit og dit. Og det jeg mener det ene øyeblikket, kan være likt falskt som det jeg mener det neste.

 

Det er også akkurat samme tilbøyeligheten til å dømme ut fra egne meninger, som gjør at så uendelig mange tar fullstendig feil av veien til frelse. Hver og en har sin egen oppfatning, og har ikke tiltro til noe som helst mer enn til dette. Én tror Guds vilje er det ene. En annen at Guds vilje er noe ganske annet.

 

Slik velger menneskene også sin egen frelsesvei. Kjenner de så til og med en viss lyst i hjertet til akkurat denne veien, dømmer de straks ut fra dette at det er en god vei, og følger den.

 

Slik forsøker f.eks. også den ene å tekkes Gud med noen utvortes lovgjerninger; går til kirke, deltar i humanitært arbeid osv. En annen med mer indre gjerninger, som ydmykhet, kjærlighet o.l. En tredje med avhold, bønn og ensomhet. En fjerde i religiøs virksomhet for medmennesker. En femte er opptatt med alt dette. Gjennom alt søker de å gjøre Guds vilje og få nåde hos ham.

 

Og hva er årsaken til alle disse blindveiene, som folk velger ut etter sine egne meninger? Jo, rett og slett at de ikke vet, eller ikke lar seg overbevise av det Gud fra evighet av har besluttet i sitt himmelske råd om hvordan det falne menneske skal bli frelst. At de ikke vet om den pakten Gud har gjort med sin Sønn, det testamentet han har opprettet for menneskene.

 

For nå snakker vi ikke om dem som med et sovende, hyklersk sinn helt kort og godt unnlater å søke frelse for sin sjel. Eller med en innbilt tro «misbruker friheten til en leilighet for kjødet». Nei, nå taler vi om dem som virkelig søker sin frelse, men bare på feil måte.

 

Det samme også når du nok oppriktig søker frelsen utelukkende gjennom troen, men prøver å finne troen hos deg selv. Du anstrenger deg virkelig for å tro. Du strever og arbeider med hjertet ditt for å få det til å tro. Men har øyet ditt hele tiden rettet mot deg selv - mot det du selv opplever og føler. For å se om du finner noen tro der.

 

Men du får ingen visshet, du svaier hit og dit. Og hva tror du er årsaken? Ganske enkelt at du søker på feil sted, søker ut i været! Du søker nemlig hos deg selv - etter noe som aldri har vært der, det som må søkes i himmelens skattkammer, som er åpenbart oss i Guds ord.

 

Merk deg at troen fødes ikke ved at du anstrenger deg for å tro. Men ved at du vender blikket bort fra deg selv. Bort fra alt du har, hva du føler og er. Og retter blikket mot det som Gud har besluttet og åpenbart om vår frelse.

 

Du har virkelig forsøkt å tro. Du har ropt til Gud om nåde til dette. Men har aldri ennå fått noen tro, noen fred. Og nå grubler du over hva grunnen kan være.

 

Grubl ikke mer! Du vet det kanskje ennå ikke, - og har aldri forsøkt å få vite det, eller tenkt over - hva det var Gud besluttet i sitt himmelske råd før verdens grunnvoll ble lagt, om menneskenes store sak.

 

Du har kanskje aldri visst om eller tenkt nærmere på den pakten Gud da inngikk med sin Sønn, det testamentet han da opprettet for menneskene.

 

Å, hvor nødvendig det er at vi virkelig lærer og kjenner dette. Og så, fra nå av bare rette seg etter dette, og bare bygge på det!

 

Da står jeg på en fast grunn. En grunn som består både i liv og i død. For det er en evig grunn. Den ble lagt dypere og før jordens grunnvoll ble lagt. For «han har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». Og den består også lenger enn jordens grunnvoll, for «fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min nåde skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg».

 

Til toppen

 

29. juni

 

Overgi deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og gjerrighet, som er avgudsdyrkelse.   Kol 3:5.

 

Her nevnes egentlig bare to hovedsynder; hor og gjerrighet. Og mang en troende sjel, som var oppdratt for himmelen, som virkelig hadde blitt fridd ut fra verdens urenhet, har så på ny sunket ned i disse grufulle avgrunnssvelgene, og gått fortapt.

 

Men disse to syndene har likevel denne forskjellen: Den første er grov og forkastelig, og vil vanligvis bekymre og uroe samvittighetene. Mens den sistnevnte vil nesten ingen mennesker erkjenne for det den egentlig er. Den førstnevnte vil menneskene vanligvis beklage, og frykte for. Men en hører sjelden noen klage eller frykte for den sistnevnte. Den setter vi tvert imot heller et finere navn på og unnskylder den f.eks. ved å si at «jeg må jo forsørge meg og mine. Det er ikke gjerrighet, bare helt nøktern nøysomhet».

 

Men den gamle tusenkunstneren er også i stand til å fordreie sansene våre så grufullt at selv utukt, som i seg selv er så grov og forferdelig, i fristelsens stund slett ikke ser så farlig ut, men bare ganske uskyldig. Men for en kristen er dette det beste tegn på at djevelen er nær, og at fristelsens øyeblikk nå er kommet.

 

Ja, i sannhet er fristelsens stund kommet når den samme synden som i klare og mer bevisste øyeblikk forskrekker deg så du skjelver bare ved tanken, - nå plutselig ser helt uskyldig ut, ja, som noe du synes kan unnskyldes. Da vet du at nå settes du på prøve. Nå er det den gamle bedragerens ånd og mørkets makt som kan fordreie synet ditt slik.

 

Så, pass deg nå! Da har du bare én mulighet: Rømme straks, - eller falle! Og legg merke til at da gjelder det straks å rømme, - eller å falle i fiendens hender.

 

Om du så nå bare begynner å overveie hva du skal gjøre, så er du straks fanget. At Eva i det hele tatt innlot seg i samtale med slangen, og på den forbudte frukten, åpnet veien til fallet. I denne striden seirer en bedre gjennom flukt enn gjennom kamp.

 

Så skal du også være klar over at djevelens list stemmer helt over ens med vårt kjøds medfødte, naturlige holdning - som bærer slangens bedragerske gift i seg. Og hans råd går på at du selvfølgelig ikke skal falle i synden, men bare forsøke hvor nær kanten du kan gå, uten å styrte ned i svelget. Hvis din ånd er frisk og våken forsøker du tvert imot heller å komme så langt som mulig bort fra kanten.

 

Den alminnelige regel her er at den som vil slippe å falle i synden, skal begynne med å holde seg unna fristelsen. Vende seg bort fra den første tanken. Og så langt det er mulig unngå steder og anledninger som gir grunnlag for fristelser. Her gjelder Kristi ord: «Hvis ditt høyre øye frister deg, så riv det ut og kast det fra deg. For det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele legemet ditt blir kastet i helvete».

 

Selv det som i seg selv er uskyldig, som øyet, må vi altså unngå, når synden bruker det til å føre deg ut i fristelse. Og selv om det er noe du synes du har like mye bruk for som øyet ditt, og det å miste det virker like forferdelig som å skulle rive ut øyet, så flykt bort fra det! Flykt med din sjel, som med en kostelig skatt!

 

Det er bedre at du nå en kort stund har bitre lidelser, men likevel redder din samvittighets fred her i livet og din sjel for evigheten. Enn å leve en kort stund her i synd og lyst, med en plaget samvittighet, - og helvetes ild i evighet!

 

Men alle kristne må vekkes opp til våkenhet, ja, til virkelig skrekk for denne synden i alle dens utgaver, fra bare tanken og begjæret til syndens utfoldelse i praksis. Og noe sterkere vekkerop kan ikke tenkes, enn det vi leser i 1Kor 6. Å, for et vekkende budskap!

 

Apostelen sier: «Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer? Skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en horkvinnes lemmer? Langt derifra! Flykt fra hor! Enhver synd som et menneske gjør, er utenfor legemet. Men den som lever i hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at legemet deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd, for både legeme og ånd hører Gud til».

 

Legg merke til det som kommer fram her! Dere ble kjøpt for en høy pris med Kristi dyre blod. Dere tilhører ikke dere selv, så dere kan gjøre som dere selv vil med deres legeme og deres ånd, deres hjerte og deres tanker! Skulle jeg ta Kristi lemmer og gjøre dem til en horkvinnes lemmer?

 

Det andre avgrunnssvelget var gjerrigheten. Sjelene blir slukt av denne synden mye lettere, for den ser ikke så grov ut. Den har fått en penere drakt og så mange slags unnskyldninger. Hvem vil vel vedkjenne seg at de er gjerrige? Nei, en kristen som dette begjæret får begynne å arbeide med, han vet hva det kan føre til. Men uansett om han ser på selve begjæret, eller han ser på hva som er formålet med dette, så ser han alt som helt uskyldige saker.

 

Alt er jo Guds egne gaver som vi bare bør takke Gud for. Penger og eiendom, buskap og hjem, mat og klær - alt er jo bare uskyldige saker ----. Hvem ser da noen grunn til å irettesette ham for den lysten som er i ferd med å ta overhånd? Det er jo bare graden av denne lysten som egentlig markerer faren. Og gradene er jo så mange, og glir så ubemerket over i hverandre. Hvem vil påta seg å avgjøre når det har utviklet seg til gjerrighet --- ?

 

Å, det kristne mennesket som ikke skal bli fanget i snaren her, og bli en Demas, han må ikke drive å vitse og hykle. Han må i skarp oppmerksomhet være opptatt med sin sjels ve og vel, og merke seg Herrens ord om hva et oppriktig liv i Kristus er. Og hvordan på den andre side gjerrighet er og virker.

 

Til toppen

 

30. juni

 

Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus. Men deres Far i himmelen gir dem mat. Er ikke dere langt mer verd enn dem? Mat 6:26.

 

For uerfarne «godværsseilere», som ingen nød kjenner, og for levende Guds barn, som har all sin trøst i Ordet, er det ikke nødvendig med denne utleggelsen.

 

Men når en kristen kommer til det punkt i mørke og anfektelse at han tviler på alt Guds ord, da viser Herren ham skapelsens verk, - som det ikke er nødvendig bare å tro, for den kan en se med øynene.

 

Du har kanskje legemlige problemer. Da sier Herren. «Se på fuglene under himmelen! Deres himmelske Far gir dem mat. Er ikke dere langt mer verd enn dem?» Kan du tro Gud sørger for de små, ubetydelige fuglene, men glemmer å hjelpe menneskene? De er jo hans mest dyrebare og herligste skapninger, som ble skapt i Guds bilde til barn og arvinger, og som hersker over både fugler og dyr.

 

Skulle Gud kunne glemme menneskene? Se på liljene på marken! Salomo, i all sin herlighet, var ikke kledd som en av dem. Når nå Gud kler gresset på marken, som bare står i dag, og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere - dere som er «Guds slekt»? Å, dere lite troende!

 

Har du frykt for onde mennesker, så husk hva Herren sier: «Blir ikke to spurver solgt for en kobbermynt? Og ikke én av dem faller til jorden uten deres Fars vilje. Dere er mer verd enn mange spurver. Til og med alle hårene på hodet deres er telt. Vær derfor ikke redde!»

 

Du tror kanskje Gud har glemt deg. Det gjelder en spesiell sak hvor du føler deg fullstendig hjelpeløs. Du har ikke mulighet for selv å løse problemet, og i hele verden finnes det ingen andre som kan løse dette. Du har ropt til Gud til du er både hes og trøtt. Men alt synes å være like forgjeves. Gud: «Hvorfor er du som en skrekkslagen mann, lik en kjempe, men som ikke makter å hjelpe?»

 

Men er det riktig at det virkelig står slik til som det ser ut for deg? Forstår du ikke hva som foregår nå? Bare det at nå skjuler han seg for deg, din underlige, men likevel trofaste Gud! - Forutsatt at du ikke i kampen samtidig «strir imot Gud», og mot slik han vil føre deg. Det skjer når du f.eks. ber om kraft til helliggjørelse før du er blitt født på ny og lever på uforskyldt nåde. Eller du ber om det du trenger til å leve av, uten selv å ville arbeide osv.

 

Forutsatt altså at du søker hjelpen på rett måte, så er det fullstendig umulig at Gud ikke skulle gi deg alt som er det beste, og til nytte, for deg. Tror du Herrens arm er blitt kortere, så han ikke lenger kan hjelpe? Han som har skapt øyet, skulle han ikke selv kunne se - og se din nød? Han som skapte øret, skulle han ikke selv kunne høre? Han som passer på fuglene, skulle han ikke bry seg om deg?

 

Tenk grundig over Kristi spørsmål: Er ikke dere langt mer verd enn dem? Og Frelserens løfte om at «Dere er mer verd enn mange spurver». Tenk, dette sier Herren selv! Ja, slik må også Kristus ha sett det, han som kjøpte oss så dyrt med sitt blod: «Dere er mer verd enn mange spurver!»

 

Og nå har han altså all mulig omsorg for spurvene. Skulle han da kunne glemme deg? Du sier: «Å, jeg har syndet, og nå rammer det meg bare det jeg har fortjent. Han har med all rett forlatt meg».

 

Men, kjære deg, er det slik at Gud gjør med oss etter våre synder? Han som utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Han som i Kristus forsonte verden med seg selv, mens vi ennå var uvenner, da vi ingen forsoning hadde, uten at noen ba ham. Skulle han da nå gjøre med oss etter våre synder?

 

Skulle vi nå bestå for Gud etter vår egen rettferdighet? Ja, da ble intet kjød frelst, da ville vi ikke få om det så bare var en eneste dråpe vann vi ba om.

 

Men nå er vi tvert imot hvert eneste øyeblikk omgitt av Guds utallige velgjerninger. Så bør vi da av det vi ser - lære oss å tro også det vi ikke ser.

 

Med blikket festet på skapelsens storverk skal vi da også på samme måte forkaste fornuftens frekkhet når den vil trette med Gud, overprøve hans ord og verk, og setter spørsmålstegn ved alt den ikke forstår.

 

En av Bibelens fromme menn, som det ikke fantes maken til i hele landet, falt en gang nettopp i denne fristelsen. Da spurte Herren ham: «Si meg, er du virkelig så klok? Hvor var du da jeg la grunnvollene for jorden? Vet du hvem som fastsatte målene for den? Hvor var du da morgenstjernene sammen lovpriste meg, og alle Guds barn ropte av fryd? Hvem stengte havet inne bak sine dører da det brøt fram og rant ut fra mors liv? Har dødens porter noen gang åpnet seg for deg? Eller har du sett portene til dødens mørke? Hvor er veien til lysets bolig? Og mørket, hvor har det sitt sted? Kan du binde sammen sjustjernes bånd eller løsne Orions lenker? Kjenner du himmelens lover? Kan du fastsette dens herredømme over jorden?»

 

Slike spørsmål bør en prøve seg på når en begynner å ville overprøve Guds ord, og der er noe en ikke forstår. Da vil en snart foretrekke å la den virksomheten ligge.

 

Da sier vi isteden: Tal Herre, din tjener hører! Da har vi fått det rette utbyttet av å studere skapelsens under.


bunn-bilde

Webdesign ©Salit