1. mars

Forakter du Guds rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Rom 2:4.

Her står vi overfor et ord som burde vekke alle mennesker til å tenke seg om. Hvem kan tolke alt det som ligger i disse ordene: Guds rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet! Her skjuler det seg en hel verden av Guds velgjerninger og bevis på Guds nåde. Når dette en gang i evighetens lys skal åpenbares, da vil det velte, knusende som fjell, over det mennesket som aldri lot alt dette bevege seg til omvendelse!

Godhet er det sinnelaget som gjør at en alltid vil tjene andre, selv ukjente mennesker. Den som får nyte godt av denne godheten, kan være en som slett ikke har gjort seg fortjent til noen kjærlighet. For godheten vil bare gjøre godt, uten å tenke på om det blir mot en som har fortjent det eller ei.

Det er Guds godhet som gjør at han «lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». Guds godhet er den uuttømmelige kilden som alle hans velgjerninger mot oss alltid strømmer ut fra.

Overbærenhet er et sinnelag som også finner seg i utakknemlighet og annet ondt, og ikke straks hisser seg opp.

Langmodighet, derimot, er en overbærenhet som er prøvet og praktisert over lengre tid. Guds langmodighet taler om at han venter lenge med vreden og med straffen. Det viste han mot jødene når han gjennom mange menneskealdre hadde overbærenhet med dem.

Hans overbærenhet med dem viste seg i at han hver dag, og mange ganger om dagen tålte deres utakknemlighet og synder. Mens langmodigheten viser seg i at han gjennom årtusener fortsatt tålte dem, på tross av at folkets synder lenge bare fortsatte, men ennå ikke kunne knuse hans tålmodighet. Herren taler selv slik om dette. «Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender til et ulydig og gjenstridig folk».

Men apostelen taler ikke bare om at han er, og av og til lar oss få oppleve sin godhet, overbærenhet og langmodighet. Men at han også er rik på disse egenskapene. Ordet taler om «hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet». Dette understreker storheten, utstrekningen og overfloden av den godhet, overbærenhet og langmodighet Guds hjerte er fullt av.

Denne rikdommen beviser han virkelig også på mange måter. Tenk bare på hvordan han, Den Allmektige, som ikke trenger til oss, ynkelige vesener, men er uendelig opphøyet over oss, -. Likevel i så lang tid strever og arbeider med oss, urettferdige, utakknemlige og hardnakkede mennesker. Og bare for å få gjøre oss godt -!

Ja, Guds rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet er så stor at menneskets forstand ikke greier å fatte det. Det viser seg best i at vi ofte rett og slett fristes til å tvile på om det finnes en Gud som hater synden, når han over lang tid bare lar menneskenes ondskap være ustraffet. En slik tvil kommer bare av at vi ikke er i stand til å fatte rekkevidden av Guds overbærenhet og langmodighet.

Men en burde jo ha klart for seg at så stor og rik som Gud viste seg i skapelsen med sin allmakt og visdom, så stor og rik er han også i sin nåde og barmhjertighet. Se opp mot himmelen! Kan du telle stjernene, disse mangfoldige klodene i universet? Kan du måle opp vannet i havene, eller telle dråpene i en stor elv?

Men så stor Gud er i sitt skaperverk, så stor og rik er han også i sin godhet, overbærenhet og langmodighet. Dette er årsaken til at han ennå ikke i sin straffende rettferdighet har tilintetgjort hele verden, som er full av synd og utakknemlighet.

Hvordan skal så vi oppføre oss overfor en Gud som er så stor i sin nåde og barmhjertighet? Skal vi bare trosse ham ennå mer frekt, og synde mot ham desto mer? Må Herren i sin nåde bevare oss fra en slik holdning! Apostelen sier: «Forakter du hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg (sv: lokker deg) til omvendelse?»

Forakter du bare dette? Det gjør du når du lønner hans godhet med å fortsette et liv i synd. Når du tankeløst glemmer alt det gode du mottar av Gud. Når det ikke får stanse deg i løpet, og føre deg til omvendelse.

Hadde Guds godhet og vennlighet mot deg bare vært begrenset, da kunne det også vært en begrenset fare ved å forakte ham på denne måten. Men å forakte en særdeles god og nådig herre, det fører nok til langt verre og frykteligere resultat! Men hva er da Guds dypeste mening og alvorlige vilje med å vise så stor godhet og nåde mot oss? Apostelen sier altså det er for å «drive deg til omvendelse»!

At du skal omvende deg, er altså det mål Gud har med sin godhet og langmodighet! - omvendelse, sinnsforandring. At du skal angre at du har syndet så stort mot så nådig en Gud. Angre at du så lenge bare har foraktet ham. Så du vender om fra dine synder og ville veier, og søker nåde og forlikelse med ham. Og fra nå av blir hans egen resten av alle ditt livs dager. Dette er omvendelse.

Men når dette ikke skjer, hva gjør du da? Apostelen sier: Du forakter Gud og hans store godhet, og du forstår ikke -! Ditt sinn er formørket, bedratt og lukket så du ikke kan registrere og erkjenne at Guds godhet driver deg til omvendelse.

Til toppen

2. mars

Guds rettferdighet, som kommer av Jesu Kristi tro, til alle og over alle som tror. Rom 3:22.

Dette bibelordet gir oss svar på et viktig spørsmål. Mennesker som lengter etter å få visshet om at de eier Guds nåde, har ofte hørt mye om frelsen i Guds rettferdighet. Men fremdeles har de vanligvis ennå et påtrengende spørsmål på hjertet: Når og hvordan får jeg så del i denne Guds rettferdighet?

Hele verden er gjenløst, forenet med Gud. Men det betyr ikke at alle mennesker blir frelst! Hvordan skal så jeg kunne vite at jeg har fått del i denne Guds rettferdighet?

Her har du svaret, og bare samme gamle svaret som hele Skriften inneholder. Her står det at Guds rettferdighet kommer av Jesu Kristi tro. Der er altså en viss tro på Jesus Kristus, som derfor også kalles Jesu Kristi tro. Og apostelen sier at «Guds rettferdighet kommer til alle og over alle dem som tror».

Dette er Guds svar på spørsmålet. Uansett hva du mener og kjenner på i ditt eget hjerte, så vitner Herren klart og over alt i Skriften med slike ord: «den som tror», «ved tro», «av tro», «tro på Herren Jesus», osv.

Men så blir et annet spørsmål viktig: Hva er tro? Hva menes med Jesu Kristi tro? Du får aldri noe klarere svar på det spørsmålet, aldri noen sikrere skildring av den frelsende troen, enn når du legger merke til de stedene i Bibelen hvor Kristus selv sier et menneske har den frelsende troen.

Finn de stedene der Jesus sier: «din tro har frelst deg», eller tilsvarende ord. Når du så samtidig legger merke til den tilstanden de menneskene var i, som fikk dette Jesu vitnesbyrdet, da ser du hva den frelsende troen er.

Hos alle disse vil du finne akkurat samme kjennetegn: De var alle sammen syndere. Uansett hva de hadde forsøkt på lovens vei, hadde de ikke greid å bli rettferdige eller finne fred. Tvert imot hadde de bare blitt mer og mer ulykkelige og rådløse. Men nå hadde de fått høre evangeliet om Kristus, og derfor kom de til ham for å be om uforskyldt nåde.

Lovens og profetenes vitnesbyrd om Kristus kjente folket til. Senere kom også døperen Johannes og pekte på Guds Lam. Til slutt trådte også Kristus og hans apostler fram og forkynte evangeliet. Men alt dette brydde de seg ikke noe som helst om, alle de som hadde sin trøst i sin egen rettferdighet.

Bare avkledde og hjelpeløse syndere ble tiltrukket av Livets vann som strømmet ut fra Kristus. Og nå gikk det slik Johannes vitner: «Så mange som tok imot ham, dem gav han retten til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn».

Gjennom en slik tro ble nå disse nye mennesker. De fikk et helt forvandlet hjerte og et nytt sinn. Og en ny Guds kraft hadde inntatt dem. De var «født av Gud», slik at de ble avhengige av Kristus og ble hans etterfølgere resten av livet.

Dette ser du vitnesbyrd om gjennom hele Skriften. Og av dette kan du så også vite hva den frelsende troen er.

Altså ikke bare kunnskap om Gud, om Kristus og evangeliet. Ikke bare at du tror alt dette er sant, og gjerne også vitner om det.

Men at du i din syndenød, - knust etter alle dine forsøk på å omvende deg og hellige deg, - med din manglende anger, utilstrekkelige bønn og gudsfrykt osv., - fikk erfare at nettopp i denne din fortapte og uforbederlige tilstand kom evangeliet til deg, og inntok deg med budskapet om Kristus og Guds rettferdighet i ham.

Slik at nå har du ingen trøst uten i dette. Nå har du fått et hjerte som hungrer og tørster etter denne nåden.

Når du så får nåde til virkelig å tro og ta til deg denne nåden, da får du denne hjertets trøst, glede, kjærlighet og lyst til å leve etter Guds lov. Du får en tillitsfull barnekårets Ånd som roper: Abba, Far! Men når du så ikke kan tro at du eier Guds nåde, da er du igjen ulykkelig, og hungrer og tørster på ny etter den.

Hør! Med et slikt sinn er du et helt annet menneske enn alle dem som ikke tror.

Slik er den frelsende troen. Men selv om du nå har lyst til Guds lov, og all synd er blitt en plage for deg, så du gjerne ville få leve et hellig liv i alle ting, - kan det likevel komme til å gå svært forskjellig med deg videre i livet. Du kan komme til å oppleve situasjoner da du skriker av frykt i din ånd, og holder på å fortvile. Eller du kjenner deg fullstendig kald og død.

Men gjennom alt dette som svinger, er du likevel alltid rettferdig i Kristus - med selve Guds rettferdighet, - bare gjennom den troen på Kristus vi nå har talt om.

Vår rettferdighet i ham kalles derfor her en rettferdighet som kommer av Jesu Kristi tro, og i kap.4:11 troens rettferdighet (eller: rettferdigheten ved tro). Den blir aldri kalt noen annen nådegaves rettferdighet, f.eks. omvendelsens rettferdighet, ydmykhetens rettferdighet, kjærlighetens rettferdighet. Nei, bare «troens rettferdighet».

Dermed skulle det være klart at rettferdigheten ikke er et resultat av noen Åndens frukter. Men er Guds Sønns egen rettferdighet, som vi bare får motta ved troen. Den er dermed heller ikke en del av selve troen. Men fordi vi mottar den i tro, blir den kalt for «troens rettferdighet» (eller: rettferdigheten ved tro).

Til toppen

3. mars

Jeg er den som ransaker sinn og hjerter. Og jeg vil gi enhver av dere etter deres gjerninger.   Åp 2:23.

Hva er det som gjør at noen fristes til å oppfatte dette og liknende ord i Den Hellige Skrift som at frelsen kommer av våre gjerninger? Jo, feilen ligger i at de ikke legger nøye nok merke til ordene.

Vi ser aldri noe sted at Skriften taler om at vi blir rettferdige eller frelst på grunn av gjerninger. Det er tvert imot akkurat det den over alt avviser. Det Skriften lærer over alt, er at vi derimot skal dømmes etter våre gjerninger (Jer 17:10, 32:19, Esek 18:30, Mat 16:27, 25:34-45, 2Kor 5:10, Åp 2:23, 20:12, 22:12).

Fra evighet av kjenner Gud alles hjerter. Likevel har han helt fra begynnelsen besluttet at det som bor i hjertene våre skal bevises og bevitnes av våre gjerninger. Abraham, alle troendes far, ble et tydelig eksempel på dette. «Han trodde Gud» på løftet om at gjennom hans ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet. «Og det ble regnet ham til rettferdighet».

Nå var han rettferdig for Gud, og en Guds venn. Men dette skulle også bevises i synlig handling. Og når han så var lydig, og gjorde det Gud hadde befalt, sa Herrens engel: «Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du for min skyld ikke sparte din enbårne sønn». Med dette ordet som grunn taler apostelen Jakob om at Abraham ble rettferdiggjort ved gjerningen. Det vil si at han ved gjerningen beviste at han var rettferdig. Han stadfestet sin rettferdighet.

Slik skal det også foregå i dommen på den siste dag. Ved en domstol må det være vitner. Det er dette gjerningene våre skal tjene til. De skal vitne om den nåden som har vært virksom i Guds barn, eller om den ugudelighet som bor i alle vantro mennesker. Kristus sier: «Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt». «Et tre kjennes på frukten».

De gode gjerningene gjør ikke et menneske godt. Men de beviser at det er godt. Mennesket er ikke godt fordi det gjør godt. Men det gjør godt fordi det er godt. Gud må først gjøre menneskets hjerte godt, før det kan gjøre noe som Gud anser for godt.

Når Kristus skal dømme oss etter våre gjerninger, så kommer han ikke til å se på gjerningenes ytre form eller størrelse, men på bakgrunnen for gjerningene, det som er kilden og drivkraften til gjerningene, inderligheten i menneskets hjerte.

Dette er et forhold hele verden aldri vil forstå, men som Kristus i nidkjærhet stadig framholdt. I Mat 6:1 sier han at hvis du «gjør dine barmhjertighetsgjerninger for mennesker, for å bli sett av dem, da har du ingen lønn fra din Far i himmelen». Og hvorfor det? Jo, dette viser at Herren ser etter hva som er drivkraften bak gjerningene! «Barmhjertighetsgjerningene» som nevnes her, er jo akkurat de samme som Herren vil ta fram på den siste dag. Men bare fordi de ikke var en frukt av den rette indre holdningen, så blir de forkastet i dommen.

I Mat 10:42 sier Herren: «Den som bare gir en av disse små et glass kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn». Et glass kaldt vann er en svært liten barmhjertighetsgjerning. Men bare på grunn av den indre drivkraften, - det ble gitt til en fordi han var en disippel, d.v.s. for Kristi skyld, - forsikrer Herren at den gjerningen skal få sin lønn, uansett hvor liten den var i seg selv.

I Mark 9:41 uttrykker Kristus dette ennå klarere: «Den som gir dere et beger vann å drikke i mitt navn, fordi dere tilhører Kristus, sannelig sier jeg dere: Han skal slett ikke miste sin lønn».

Når vi nå har oppfattet selve budskapet, må vi også se litt nærmere på selve ordene. Herren sier han skal «gi enhver av dere etter deres gjerninger». Gud har liksom mottatt godt og ondt fra menneskene. Og slik som han har fått det, har han også skrevet det opp for deres regning. For at han på sin rettferdige doms dag kan gi enhver etter deres gjerninger, slik vi ser Kristus har forklart dette.

Videre sier han «enhver» - Gud skal gi enhver... Her på jorden er det mange som lever i en holdning som om de tror de «forsvinner i mengden», slik at Gud ikke er i stand til å følge hver enkelt så nøye med øynene. Men Gud er så stor at han kjenner hver eneste liten fugl. Han er mektig nok til å følge nøye hver eneste én, «enhver», som om det bare var dette éne mennesket på hele jorden.

I dommen på den siste dag skal enhver, som om de stod avkledd og nakne, stilles fram for Dommerens øyne, og dømmes etter sine gjerninger. Og de som selv må stå ansvarlige for sine synder, dvs. de som er under loven og dermed skal dømmes etter loven, dem skal ikke en gang étt unyttig ord bli tilgitt.

Kristus sa: «Jeg sier dere at hvert unyttig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap for på dommens dag».

Og selv for Guds barn skal det bli forskjell. Deres plass og tjeneste i himmelen bestemmes etter deres gjerninger, slik vi ser det i Jesu lignelse i Mat 25:14-29 om talentene som ble betrodd hver enkelt, og flere andre bibelsteder. Også det ligger i dette at han skal «gi enhver etter deres gjerninger».

Til toppen

4. mars

Guds nåde som ble gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider av. 2Tim 1:9.

Apostelen sier at Guds nåde er gitt oss i Kristus Jesus. «Gud er kjærlighet», men ikke en kjærlighet som ser gjennom fingrene med synden, eller slår av på noen av sin hellige rettferdighets krav.

Derfor har han åpenbart sitt råd som fullt ut tilfredsstiller både hans rettferdighet og hans barmhjertighet. Det er budskapet om en mann som skal være hele menneskeslektens stedfortreder, og i ham skal vi være hellige og ustraffelige overfor loven. «Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn».

«Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham». Han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, for at vi skulle arve frelsen og velsignelsen.

Av dette ser vi at vår evige nådens utvelgelse ikke bygger på en Guds kjærlighet som ser gjennom fingrene med noe. For misgjerningene skulle sones, overtredelsene tas bort, synden skjules og en evig rettferdighet føres fram (Dan 9:24). Og langt mindre bygger på noe vi kunne ha fortjent, noen dyd eller verdighet hos oss. For vi i vårt blod, som Skriften sier, da han som forbarmer seg gikk forbi oss, og miskunnet seg over oss.

Nei, denne evige nådens utvelgelse bygger helt og holdent på Kristus, den usynlige Guds bilde, den førstefødte framfor alle skapninger, Guds evige og enbårne Sønn i Ånden. Men som i sitt kjød var Davids Sønn, menneskesønnen, kvinnens ætt, den andre Adam.

Han var den store mellommannen mellom Gud og mennesker. Men det har kostet for ham å bryte ned skilleveggen, sone synden, oppfylle den guddommelige rettferdighetens krav, og vinne tilbake til oss barneretten og arven som var ødelagt.

Det kostet vår kjære Herre svært mye! Husk at i over tretti år var han en trell for vår skyld. Det var for å kjøpe oss fri fra djevelens herredømme, opprette en rettferdighet som skulle gjelde hele vår levetid, og dekke over all vår synd og urenhet. Det kostet Ham «sterke rop og tårer», svette og blod. Men gjennom dette oppnådde han en evig forløsning som gjelder for Gud i all evighet.

Når han etter Guds evige rådslutning ble gjort til synd for oss, når Gud «lot all vår misgjerning ramme ham», har han ikke fått den aller minste ettergivelse på vårt uendelige skyldbrev.

Han måtte betale alt! Men derfor sier også apostelen at «han slettet ut skyldbrevet som stod imot oss med bud, det som vitnet mot oss. Han tok det bort ved at han naglet det til korset».

Der er det slutt med våre synder og all lovens forbannelse! Våre synder ble gjort til Kristi egne synder. Men på samme måte ble også hele hans fullbrakte verk; hans rettferdighet og hellige liv, vårt. Han er Herren, vår rettferdighet. Gud ser nå hele menneskeheten innesluttet i Kristus, og derfor også forsonet i Kristus, rettferdiggjort i Kristus, og hellig, ustraffelig og god - i Kristus.

Men i Guds øyne har Lammet vært slaktet før verden ble til. Dette er grunnen til at Gud helt fra begynnelsen har handlet med menneskenes barn som en forsonet Gud. Han er en nådig og omsorgsfull Far, som søker etter sine fortapte sønner i inderlig barmhjertighet, og omfavner dem kjærlig så snart de kommer tilbake.

Slik åpenbarte Gud seg allerede for Moses da han satt i fjellkløften, og Herrens herlighet gikk forbi: «Herren, Herren Gud, han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet. Han beholder sin miskunnhet mot tusen slektledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd».

Dette er Guds nådige utvelgelse i Kristus, som gjelder alle mennesker på jorden. For etter Guds rådslutning er ingen utelukket. Gud vil frelse alle. Selv forsikrer han: «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». Gud vil ikke at noen skal gå fortapt, men at hver éneste en vender om.

Han er alle menneskers Frelser. Derfor gav Kristus apostlene sine denne befalingen: «Gå ut i alle verden og forkynn evangeliet for hele skapningen».

Her er altså ingen forskjell. Det er ikke noe bestemt menneske eller et bestemt folk eller stamme på jorden som er utvalgt.

Nei, denne utvelgelsen omfatter alle. Omfatter alle stammer og alle mennesker; jøder, hedninger, muhamedanere, kristne, katolikker, lutheranere. Kort sagt: alle mennesker; onde og gode, troende og vantro, ugudelige og fromme, fattige og rike, høy og lav, mann og kvinne. Med ett ord: Hele menneskeheten, «hver skapning under himmelen».

Slik ble den evige nådens utvelgelse forkynt: «I din ætt (som er Kristus) skal alle jordens folk velsignes» (1Mos 12:3, Gal 3:16).

Til toppen

5. mars

Av Gud er dere i Kristus Jesus. Han som er gjort til vår visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.   1Kor 1:30.

Blant de mange forskriftene i den gamle pakt om hvordan påskelammet skulle etes, har vi også den at det skulle etes opp helt. Ikke noe av lammet måtte bli igjen til neste dag. Var der noe som ikke ble spist opp, skulle det brennes opp.

Legg merke til dette! Hele lammet skulle etes. Forstår du hva Herren vil tale til deg gjennom dette? Du får ikke lov til å ta til deg av Kristus bare det som smaker deg. Du må la ham få slippe inn hos deg fullt og helt, slik som han er gitt oss av Gud, som vår visdom, vår rettferdighet, vår helliggjørelse og forløsning.

Her går det ikke an selv å velge ut, tenke og gjøre oss opp noe som helst om veien til frelse. Nei, den er forlengst gjort ferdig og forkynt av Gud. Du skal bare høre og la det få innta deg.

Den som ikke vil holde påske, får lov å slippe. Men den som vil, skal gjøre det slik Skriften viser, - og Lammet må ikke stykkes opp. Det skal etes helt!

Noen skjærer i stykker Lammet, og tar bare imot Kristus til visdom, som en profet, og nyter hans herlige lærdommer. Men ikke noe mer! De behøver ikke ham selv i noe som helst forhold. Ikke er de i syndenød, slik at de trenger å motta hans forsoning som sin rettferdighet, - de behøver ham ikke som yppersteprest.

Heller ikke får han bli kongen deres, og regjere over dem, eller bli deres helliggjørelse og forløsning. Disse filosoferer bare over kristendommen, og har alt sammen bare i hodet. Der har de det ordnet i klare læresetninger og begreper. Men de begynner aldri å anvende dette på seg selv, sitt eget hjerte og liv.

Å, for et skuespill disse menneskene driver med overfor Den Hellige Gud! Det er til slike som bare selv tenker ut sin kristendom, Herren en gang skal si: «Hadde dere vært blinde, hadde dere ikke hatt noen synd. Men nå sier dere: Vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige».

Andre vil bare ha Kristus som forbilde til helliggjørelse, og tror at på den måten blir han vår rettferdighet. Disse vil ha Kristus til konge. De er bare opptatt med å følge etter ham, hva de selv skal gjøre og være. De legger vekt på ydmykhet, bønn, avhold osv. Og dermed gir de inntrykk av å være de mest alvorlige kristne.

Men i alt dette skjuler det seg en dyp innbilning om betydningen av denne deres alvorlige kristendom. Derfor blir de aldri elendige og helt fortapte syndere, som bare finner liv og trøst i Kristi soningsdød.

De bekjenner med sin forstand klart og tydelig troens lære, slik den bokstavelig lyder. Men hjertet deres har funnet sin hvile i alt det de er eller skal utrette i kristelig aktivitet.

Derfor er dette også «sangen i deres munn». Ikke den sangen de frelste synger på Sions berg, om «Lammet som ble slaktet og har kjøpt oss tilbake til Gud med sitt blod». Men om Lammet som vårt forbilde som har helliget oss med sin Ånd.

Dette viser at hjertets egentlige skatt og trøst ligger i en forandring som har skjedd i og med dem. Ikke i det Lammet selv med sitt blod kjøpte til oss. Og hva skal vi så si til dette? Jo, her må vi si at denne deres alvorlige kristendom er nok vel og bra. Men problemet er bare at dermed kommer dere ikke dypere. Dere kommer aldri så langt at dere skjemmes overfor Gud over all deres kristendom, blir fattige og helt fortapte syndere som ser at alt sammen er elendig i Guds øyne. Ser at for ham er det bare én ting som gjelder: Lammet, som er slaktet og har kjøpt oss tilbake til Gud med sitt blod.

Så er det også noen som nok vil ha Kristus som sin forsoner, men ikke som sin helliggjørelse. Det er disse kjødelige kristne som vandrer sammen med de andre i de kristnes lille flokk. Som gjerne vil lytte til dette herlige budskapet om at ingen synder fordømmer oss, og ingen gode gjerninger frelser oss. Men som ikke vil høre noe om å bli Kristi etterfølgere, at kjødet skal overgis til døden osv. Tvert imot knurrer og klager de over at en slik lære bare tynger ned samvittigheten med loven.

Luther sier «de tar bare skummet av evangeliet». De kan nok tale mye om nåden og troen. Men i deres daglige liv er det ingen Herrens frykt og Ånd hos dem. Da lever de fritt i sin synd og urettferdighet. De er grenene i Kristus som ikke bærer frukt, og ikke renses, bøyes og beskjæres. Men får vokse vilt, og utbre seg akkurat i den retning de selv ønsker. Kristus er ingen rettesnor for dem.

Hva skal en si til disse? Jo, at dere er opptatt med evangeliet og det å ha en god samvittighet, er vel og bra. Men hvorfor elsker dere ikke tukt? Er ikke også formaningene i Bibelen ord fra Kristus og apostlene? «Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt rustet til all god gjerning». Hør! Lammet må ikke stykkes opp. Det skal etes helt!

Men feilen hos alle disse er at de tenker mer enn de hører. De legger ikke nøye nok merke til Ordet.

Merk deg derfor at Lammet skal etes helt!

  Til toppen

6. mars

Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Joh 10:11.

Ja, sier du kanskje, dette er jo vel kjente ord som vi har hørt mange ganger. Hvem skulle fremdeles ha noe behov for å se nærmere på dette? Mange kunne nok bare komme til å sovne mens de hørte disse ordene utlagt ennå en gang!

Og likevel er det akkurat dette budskapet som mer enn noe annet kan gjøre et iskaldt hjerte brennende og den døde levende, bare Guds Ånd får åpne hjertene våre.

Å, stopp nå opp ennå en gang og tenk over hva det er Kristus selv sier her: Jeg gir mitt liv for sauene!

Du har kanskje ingen fred, ingen glede, men er tvert imot kald og ulykkelig. Du har ikke noen med et varmt og omsorgsfullt hjerte som du kan legge ditt urolige hode inn til.

Men her kan du tro vi skal fortelle deg hvordan du selv kan få et varmt, lykkelig og fredfullt hjerte. Og hvordan skjer så det? Jo, hvis bare du kan feste blikket på din Frelsers ansikt når han sier: «Jeg er den gode hyrde - jeg gir mitt liv for sauene».

Hvis bare du får dette inn i hjertet ditt, kommer det ganske sikkert til å bli varmt der inne. Ja, gi deg en usigelig fred og glede. Be Gud at han for sin barmhjertighets skyld må gi deg en stille ånd og et åpent sinn, når du hører Herren taler disse ordene, så de kan få arbeide med deg. Ha dernest klart for deg hvem det er som taler. Tenk alvorlig over at det er den samme som du taler til i dine bønner - det er din Frelser!

Se på ham, og hør ham si: Jeg er den gode hyrde, og jeg gir mitt liv for sauene. Merker du ikke her en dyp og hjertelig omsorg hos ham som taler slik? Eller tror du virkelig fremdeles han kan være så kald og likeglad med deg som ditt vantro og kalde hjerte ofte vil ha det til?

Ta nå disse ordene med deg i din bønn. Skremmende bekymringer tynger kanskje hjertet ditt. Da vil du gjerne komme fram med denne nøden for din Frelser. Men det er som om du ikke opplever noen kjærlighet fra ham. Da skal du forsøke å se hans ansikt og det bildet du får av ham når han sier: Jeg er den gode hyrde - jeg gir mitt liv for sauene.

Og husk: Ennå er det bare ordene hans du er opptatt av. Ta så også for deg selve den gjerningen det tales om her; hans villige lidelse, hans bitre død -! Og la så disse ordene: jeg gir mitt liv for sauene, alltid stå foran deg, og åpenbare for deg alt det du ser her.

Se hvordan han frivillig går fram mot mørkets makt som kommer for å gripe ham i Getsemane. Hør at han sier: Leter dere etter meg, så la disse gå. - Jeg gir mitt liv for sauene. Se hvordan han stille går ut til retterstedet, «lik et lam føres bort for å slaktes». Lar dem slå naglene gjennom hendene og føttene hans, og henge ham opp på korset.

Når du nå ser ham slik, i dødens alvor, - hør nå hans egne ord om det som sier: Jeg gir mitt liv for sauene.

Våger du ennå å tvile på hans kjærlighet og omsorg for sauene? Velger du ennå heller å tro på ditt eget mørke og løgnaktige hjerte, og djevelen, som sier: «Han er likeglad med deg. Han bryr seg ikke om din nød. Han venter at du skal selv makte å seire over ondskapen i deg. Han venter at sauen skal selv forsvare seg mot ulven», osv.

Å, pass deg for slike mørkets brannpiler! La nå endelig Frelseren din få bli for deg det han virkelig er; den evige og ubegripelige ømme omsorgen som ikke en gang kunne se på at folket sultet i ørkenen, eller at en mann hadde en lam hånd. Hvor mye mindre tror du da han ville la din sjel være i nød og fare, uten at han ville gjøre noe med det? Når han tross alt egentlig er kommet til verden for å frelse sjelene!

Jeg ser jo hvordan hele Kristi person og hans mål med å komme til jorden, alt sammen er et eneste stort bevis på en ubegripelig kjærlighet og nød for den fortapte menneskeslekten. Jeg ser at det var også slik han selv ville vi skulle oppfatte det, når han sier: «Ingen har større kjærlighet enn dette, at han setter sitt liv til for sine venner».

Men da har jeg jo virkelig også grunnlag for å trekke denne slutningen; at alt det jeg selv opplever, ser, kjenner og mener, umulig kan være like sikkert som det Kristus beviser ved å gi sitt liv.

Så får han prøve meg, så dypt og så lenge han vil. Overgi meg til djevelen og alt ondt i den grad han finner det tjenlig. Likevel aner jeg at hos ham gjemmer det seg hele tiden et hjerte som blør av inderlig kjærlighet.

Når jeg da lever i nådens tid, dømmer meg selv, men også hele tiden har min trøst i hans barmhjertighet, da skal han aldri for alvor kunne forlate meg. Nei, fordi denne trofaste Herren aldri kan lyve, så er det allerede i hjertet hans glede over en sau som er funnet igjen.

Kort sagt: Det aller største beviset på Kristi kjærlighet er at han gav seg selv og hele sitt liv i denne verden for oss. Dette bør gi deg en slik tro at uansett hvor og hvordan han senere fører deg i livet, så lar du hele tiden dette store beviset være det som gjelder.

På denne måten skal vi i det daglige liv få nytte av det han sier her: Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Slik at uansett hva som måtte tynge, true, skremme eller pine hjertet vårt, har vi likevel hele tiden en inderlig trøst i hans kjærlighet og hyrdeomsorg. Så vi fortest mulig vender oss til ham. Han som både hjertelig vil, og i sin allmakt virkelig kan hjelpe i alle ting.

Til toppen

7. mars

Enda er det bare en liten stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke dryge. Heb 10:37.

Å, om vi kunne ta dette mer til hjertet, det Ordet lærer oss om Herrens gjenkomst og de kristnes salige håp! På dette området er ingen kristen fullkommen, ingen har alt så rett og riktig her. Alle trenger vi lærdom og korrigering.

Sikkert nok gjelder det innfor Gud at «salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse». Dette er den som nok daglig har synder og fall, kjenner dem, og tynges av dem som sin største nød på jord. Men som også daglig holder seg til Frelseren og evangeliets ord. Og trenger dette som sin daglige trøst, styrke og mat.

Ganske visst er dette et benådet Guds barn. Selv om han kanskje kjenner hvor kald han er i hjertet, og stadig blir anklaget nettopp når han hører budskapet om det salige håpet. Men han skal passe på å ta dette herlige budskapet til seg. Så skal han også få stor velsignelse av det.

Paulus skildrer håpet om frelse som et viktig våpen, og sier vi skal ikle oss «troens og kjærlighetens brynje, og ta håpet om frelse som hjelm». På samme måte som troen og kjærligheten er viktig, så er også håpet det. Håpet om Kristi herlige gjenkomst er både vekkende, trøstende, rensende og livgivende.

Johannes sier: «Hver den som har dette håpet til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren». Med den store sannheten, at tiden er kort, vil Paulus løfte de kristnes sinn opp over dette forgjengelige. For at de skal vokte seg mot den dårskapen å la seg binde opp av noe jordisk, enten det er glede eller sorg.

Han sier: «Brødre; dette sier jeg dere: Tiden er kort, slik at fra nå av må de som har hustru, være som om de ikke har noen. De som gråter, må være som de som ikke gråter, de som gleder seg, som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som de som ikke beholder det. - For denne verdens skikkelse forgår».

Merk deg dette, kjære menneske: Tiden er kort! Skjer det noe gledelig, så gled deg med måte. Det blir bare en kort tid, for du skal snart forlate det. Skjer det noe sørgelig, så sørg med måte. Det varer ikke så lenge. Tiden er kort. Får du en hustru, kjøper du en eiendom? Omgåes alt sammen med en innstilling som om du ganske snart skal forlate det. Det «dumme kjødet» vil stadig vekk reise seg, og bygge opp et paradis på jorden. Og det er dårskap, - det blir så kort!

Der er mange kristne som er så ivrige med å installere seg i denne verden med sitt jordiske gods, sin forretning. De bygger og bygger. Å, om de måtte passe seg i tide, før den siste gnist av det åndelige livet er slukket ut, og gudsfryktens ånd har forlatt dem helt!

La hånden arbeide. Men, - vær oppriktig når du prøver deg selv på dette: Hvor er hjertet? Lyv ikke for din sjel! Hvor er hjertet? I himmelen, hos Frelseren som du venter skal komme igjen? - Eller i det du eier her på jord? Vær oppriktig!

Men håpet om frelse skulle jo først og fremst være til stor trøst for oss! Hør, alle dere som ofte er nær ved å gi opp i kampen mot synd, fall og utroskapen i hjertet ditt. Dette som også gjør at du aldri får oppleve en eneste virkelig glad og skyfri dag. Og du som har din daglige plage og skrekk i en vaklende tro, hjertets ubegripelige ondskap, hardhet og likegyldighet. Eller du som plages av en stor fristelse, en Satans engel - - -: Glem alle sammen aldri at det hele dreier seg bare om en kort tid. Snart kommer det som skal komme. Løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg!

Den tunge, tykke vantroens tåke skal ikke i all evighet tynge vår sjel! Dette onde kjødet med dets lyster, dette onde hjertet med sin likegyldighet, falskhet, lettsindighet, hardhet og ondskap, skal ikke evig fengsle vår ånd.

Hør, alle dere som Gud har utrustet med gaver for å kunne tjene andre! Derfor er dere, som Kristi stridsmenn, blant dem som er mest utsatt og plaget. Utvortes av verden med løgn og sladder. Innvortes av djevelen med alle slags fristelser, så ille at du knapt kan åpne deg for noen i hele verden med dette.

Hør, alle sammen: Mist aldri «håpet om frelse», som skulle være «hjelmen» deres! Glem aldri at nå dreier det seg bare om en liten tid!

Snart kommer Herren og gir dem trengsel som nå plager dere. Men dere som nå plages, vil han gi herlighet, ære og et uforgjengelig liv, - når Jesus selv åpenbares fra himmelen sammen med sine engler.

Paulus utbryter: «Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker». Det beste, det aller herligste gjenstår ennå! Vi skal få se Kongen ansikt til ansikt, og så være nær Herren alltid! 

Eller skulle vi kanskje bare tro Kristus når han taler om hans nåde over oss her i livet, men ikke tro ham når han taler om den herligheten som skal komme? Gud bevare oss fra en slik holdning!

Må så alle kristne ha også denne lærdommen klart for seg! Og så må vi bare stå ferdige og våkne, og ha olje på lampene, når ropet lyder:

                         Se, brudgommen kommer!

Til toppen

8. mars

Det ble også en trette mellom dem (disiplene) om hvem av dem som skulle regnes som den største. Luk 22:24.

Her får vi se hvordan Kristus handler med noen disipler som hadde syndet på en særdeles uverdig måte. For det var jo høyst uverdig å «trette om hvem av dem som skulle regnes som den største». Bare en tanke i den retning er jo en heslig synd. Men her bryter den til og med også ut i gjerning, - i en trette nettopp om dette.

Hører dette hjemme blant Jesu disipler? Skulle kristne mennesker kunne tillate seg noe slikt? Gud bevare oss fra bare å tenke i den retning! Men hvordan reagerer nå Herren? Godtar han denne tretten?  

Nei, Herren refser dem. Han sier: «Hedningenes konger hersker over dem, og de som utøver myndighet over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Tvert imot, den som er størst blant dere, han skal være som den yngste, og den som leder skal være som den som tjener».

Og for å ydmyke dem ennå mer, minner han dem om seg selv, som eksempel, og sier: «For hvem er størst, han som sitter ved bordet eller han som tjener? Er det ikke han som sitter ved bordet? Likevel er jeg blant dere som den som tjener». Vel, da må han jo være sint på dem? Og det hadde de jo virkelig fortjent, -, kunne vi tenke.

Men se nå hvordan den samme Herren har det i hjertet sitt! Hør nå! Midt i den mest alvorlige straffetalen for deres uverdige synd, begynner han å tale om deres ærefulle plasser i himmelen! Hvordan de skal sitte sammen med ham på troner, og dømme de tolv Israels stammer.

Hva er det jeg ser og hører? Å, kjære, barmhjertige Frelser! Jeg trodde at for slike uverdige synder ville vi miste både din kjærlighet og vår barnerett. Eller at vi i alle fall for en tid eller dag ville være utelukket fra din nåde. Men nei, her ser jeg noe ganske annet. Midt i sin straffetale mot dem, begynner han likevel å tale om plassen de skulle få i himmelen.

Nåden, barnekåret, - det var altså en ganske annen sak som ikke kunne rokkes. Det stod på en annen og sterkere grunnvoll enn som så. At de var Guds barn, og skulle være med Kristus i himmelen i evighet, det var en avgjort sak. Det avhang ikke av deres stakkars, ustadige livsførsel. Refse dem, korrigere og formane, det ville Kristus. Men dette var også alt han ville.

Du, dette er Kristus, den kjære, omsorgsfulle og trofaste Frelseren, og hans sinnelag! Djevelen derimot, han retter brodden mot livet vi lever. Han er snar til å fordømme oss når vi har syndet. Slik er ikke Kristus.

Hva skal vi så lære av alt dette? At det ikke er så farlig å synde mot Gud? At når Kristus viser så stor og urokkelig nåde overfor disse disiplenes synd, så kan vi også gjerne tillate oss å trette om hvem som er størst, og liknende? Ja, det sier noen at følgen vil bli, hvis vi forkynner alt det som her er nevnt. Men slike spottere er allerede tydelig forutsagt av Herrens Ånd (Rom 3:8). Og apostelen tilføyer at «dommen over dem er rettferdig».

Evangelistene har så visst ikke skrevet ned disse eksemplene på disiplenes svake sider og Kristi nåde for at det bare skulle oversees og ties om. Men for at vi skulle studere det grundig. Ikke som eksempler på noen ufrelste menneskers synder, men som frelste menneskers svakheter.

Vi må tross alt la Kristi dom gjelde. For det er nettopp til disse disiplene han taler om at de er grener i ham, at de er i ham og han i dem. Og han sier. «Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere» osv.

Disse disiplene fikk en helt annen kraft på den store pinsedagen. Det var ikke det som gjorde dem til kristne, eller til Jesu venner. Men det gjorde dem til apostler som nå ble «ikledd en kraft fra det høye» som ingen etter dem har hatt i en slik grad. Men fremdeles, selv etter den dagen, var de ikke feilfrie.

Hvis vi vil beholde evangeliets budskap rent, er det av avgjørende betydning at vi ikke tror at nåden avhenger av den grad av ydmykhet eller kraft livet vårt til enhver tid er preget av. Tar vi feil i dette, da er vi allerede på feil vei i selve troen. Hvis vi tror nåden avhenger av vår helliggjørelse, da har vi straks lagt en annen grunnvoll for troen enn «den som er lagt».

Nei, nåden avhenger ikke av hvor langt hvert enkelt menneske er kommet i helliggjørelse. Da gjør altså evangelistene det eneste rette, når de holder fram de svakeste disiplene, og hvordan de fikk nåde, som eksempler på Kristi kjærlighet.

Da kanskje du også forstår hva det er vi skal lære av disse eksemplene: Ikke at det ikke betyr noe som helst om vi synder. Ikke at vi skal bli disiplenes etterfølgere i deres skrøpeligheter. Heller ikke at hver eneste en som likner dem i disse skrøpelighetene, dermed også er en kristen. Men at Kristi nåde er så stor og urokkelig over hans venners skrøpeligheter, som du ser her.

Her skal du få lære å kjenne alvoret i Kristi forsoning og syndenes forlatelse, ubegrenset og total i sin fullkommenhet, som styrke for din skrøpelige tro.

Og da skal din styrkede tro føre til større kjærlighet og kraft til alt godt. Du vil få erfare at Kristi kjærlighet tvinger oss, så sant du er et levende lem i Ham.

Får du derimot den motsatte virkningen av dette, slik at nå lar du synden få leve fritt ut i deg, fordi nåden er så stor, da er dette et tegn på at du er død. Det er et like sikkert tegn som vi ser det med frukttrærne.

Solens varme gjør at den levende grenen i treet bare får ennå mer saft og frukt. Men der vi ser at varmen fra den samme solen bare tørker inn bladene, der skjønner vi at grenen mangler den levende forbindelsen med stammen.

Til toppen

9. mars

Herrens ord varer til evig tid.   1Pet 1:25.

Når et ord eller et løfte kommer fra en som det kunne sies om at «det ikke ble funnet svik i hans munn», da har det stor kraft og betydning. Det kan vi lære av Paulus. Han sier at den som vil eie Kristus med hele hans fullbrakte verk, behøver ikke si: «Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen - det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier rettferdigheten av tro? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte», - når du med din munn bekjenner, og i hjertet ditt tror dette «troens ord».

Legg merke til at han sier: «Ordet er deg meget nær» (C. O. R’s bib.tekst)! Der har du alt det du trenger, mener han, bare du lar ordet slå rot i deg. Paulus vil ha sagt at et ord fra Gud er like mye verd som om vi hadde det i hånden, det ordet lover.

At et pålitelig løfte har en slik vekt og betydning, det fatter vi svært godt - når det går på rent menneskelige ting. Men når det dreier seg om himmelske ting, der Gud selv garanterer løftene, er vi så uforstandige at vi ikke alltid føler oss helt trygge.

Vi vil belyse dette ennå mer ved å sammenlikne med et forhold vi alle kjenner svært godt: Selv om jeg ikke eier en eneste krone, er jeg fremdeles like fornøyd, bare jeg har et bestemt slags papir som vi kaller bankremisser (sjekker som en solid bank har utstedt), hvor det står noen ord som gjør oss helt trygge. Da vet vi at det beløpet som er nevnt på denne bankremissen kan vi heve når som helst.

Det er et fullgodt betalingsmiddel. Hvilken som helst bank vil veksle den inn. I virkeligheten eier jeg den summen sjekken lyder på, og den gjelder i hele samfunnet på like linje med gangbar mynt.

Hva er det da som gir disse papirlappene slik en verdi? Bare noen ord! Bare et løfte! Dette at vi når som helst kan kreve dem innløst i gangbar mynt.

Hør! En slik vekt mente Paulus at også Guds ord og løfter skulle ha, når han sa: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si for å hente Kristus ned?» Det er ikke nødvendig, sier han, for Ordet er meget nær deg. Du har Kristus, himmel og frelsen, bare du holder Ordet fast i hjertet ditt, og stoler på det.

Vår himmelske Konge har også utstedt «sjekker», som er et virkelig verdipapir, her på jord. Det er hans Ord. Å, måtte vi ha så mye forstand at vi stoler like fast på de ordene Gud har gitt oss i det store sjekkheftet, Bibelen, som vi stoler på en jordisk konges ord!

Gud vil så visst ikke svike sine egne løfter, når den situasjonen inntreffer at noen av oss vil veksle dem inn mot deres pålydende verdi; vil ha selve himmelen og frelsen.

Måtte også dette bildet minne oss om den verdi og betydning Guds ord og løfter har! Vi vil aldri kunne holde ut i troen, i en virkelig tillit til all den usigelige herlighet Ordet lover, hvis vi ikke prenter det inn, dypt i vår sjel, den verdien det har når Gud selv har sagt det.

Det er jo noe så stort, dette at Gud selv har gitt oss løftene. Ja, bare selve storheten i det er nok til at vi har vanskelig for å fatte det. Eller vet du om noe som kan være mer sikkert enn det Gud selv har lovet? Skulle vel Gud kunne svikte sine løfter? Gud - ! 

Her ser vi hvor totalt ødelagt vi egentlig er, når vi aldri riktig kan ta til oss dette!

Apostelen sier at Gud ikke bare har uttalt det store løftet i Kristus, men også stadfestet det med sin hellige ed. Han sier: «Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig hans plan er, gikk han imellom og stadfestet det med en ed. - Og siden han ikke hadde noen større å sverge ved, sverget han ved seg selv - for at vi ved to uforanderlige ting (løftet og eden), som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss (sv: som vi er tilbudt)».

Å, du store Gud, full av nåde! Med din hellige ed har du til og med stadfestet ditt ord, og likevel tror vi ikke! Hjelp oss! Hjelp oss mot våre ynkelige hjerters mørke og vantro! Store, nådige Gud: Forlat oss og hjelp oss!

Til toppen

10. mars

Vi for alle vill som får. Vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren kastet alle våre synder på ham. Jes 53:6.

Hva er egentlig selve budskapet her? Hva er det selve villfarelsen består i; dette at vi alle sammen hver vår vei (som det heter i C. O. R’s Bibel)? Jo, svaret får vi når vi ser hva Gud gjorde for å redde oss fra vår villfarelse: «Herren kastet alle våre synder på ham».

Da skjønner jeg at villfarelsen går på forholdet med synden og hvordan vi skal bli frelst, det går på spørsmålet om veien til himmelen!

Men stopp nå opp litt for hva Herrens Ånd her markerer som vår store og egentlige villfarelse i dette spørsmålet: Vi vendte oss hver til sin vei (sv: hvar och en såg uppå sin väg). Alle har bare blikket rettet mot noe de skal selv gjøre.

Den ene tenker: Bare jeg virkelig kunne være alvorlig i min gudsfrykt, oppriktig elske og frykte Gud. Da kunne jeg nok håpe på nåde. Men det er å «fare vill» sier profeten her. Det strekker ikke til. Du er altfor ødelagt i syndefallet. Ja, du er fullstendig fortapt i alt det du foretar deg.

En annen tenker: Hvis jeg bare oppriktig kunne erkjenne syndens gru i meg, og angre den rett. Kunne våke og kjempe alvorlig mot den. Da kunne jeg vel håpe på nåde. Men det er å «fare vill», sier profeten. Det er forgjeves, uansett hva du så gjør, det kreves en helt annen mann.

Men vil du da vite hva som er nødvendig, hva det er som holder innfor Gud, så hør: Herren kastet alle våre synder på ham. Dette er det eneste som gjelder innfor Gud! Herren så i barmhjertighet på våre ynkelige anstrengelser i syndepølen. Og han miskunnet seg over oss og gav oss en mann som skulle bære alle våre synder: Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss. Alle synder i hele verden ble gjennom den store tilregnelsen «kastet» på en eneste mann.

Herren felte den dom at alle våre synder skulle være hans, slik at han skulle stå ansvarlig for dem, og betale for dem. Våre synder er ikke lenger våre. Nå er de hans!

Og for at vi skulle være ennå tryggere, sier profeten at det er ikke vi som har kastet syndene våre på ham. Det er Herren - Herren kastet... Det er Herrens egen gjerning, slik han selv vil ha det. Og han må vel både mene og være tilfreds med det han selv har gjort!

Hør hva Johannes sier: «Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd!» Legg merke til dette: Guds Lam! Det betyr det Lam som Gud har valgt ut som vår forsoning (2Mos 12:3-13). Det eneste Gud vil ha til forsoning for våre synder. Så sier da også Jesus at derfor elsket Faderen ham, fordi han gav sitt liv.

Hva kan da være tryggere? Gud må vel være fornøyd med sin egen vilje! Merk deg dette, du fattige, syndige, tørre og nedtrykte sjel, at det er Guds egen gjerning som frelser deg. Det er Herren selv som har valgt denne forsoningen.

Hva er det da for en Gud som kan anklage deg for din synd? For Gud i himmelen, som er din Herre, han som du da også virkelig frykter, han har selv lagt alle dine synder - ikke på deg, men på Kristus. Han er ditt vern mot alle lovens trusler. Skulle så ikke den som går med en vond samvittighet, ha del i denne forsoningen, her ha sin frelse og trøst? Hvem skulle da ha det?

For en forsoning kan jo ikke være gitt for rettferdige. Det må jo være for dem som er skyldige til straff. Å, for en evig og ubegripelig kjærlighet! Syndere som går med en ond samvittighet, skal nå få ha fred! Takk og pris, o Gud!

Har du vanskelig for å tro dette, hvile i at det gjelder deg? Dette er den store hovedlæren i alt Guds ord. Regn over hvor mye du veier mot denne forsoningen. Hvor mye all din gjennomfordervede natur, din ondskap og åndelige død veier mot Guds egen Sønns død! Ser du ikke at alle mennesker i hele verden blir som ingenting imot Guds Sønn?

Herren likner seg et sted med en god hyrde, og sier han gir sitt liv for sauene. La da dette bildet gi deg noe å tenke på! Tenk deg at en sau kunne ha moralsk skyld, og med sin ondskap hadde pådratt seg en dødsdom. Men at denne sauen hadde en så utrolig varmhjertet gjeter at han ville gi sitt eget liv istedenfor denne stakkars sauen. Tenk - et menneske gir sitt liv som soning for en sau! Synes du ikke dette var en overmåte dyrebar soning for en sau? Synes du ikke da dommen og straffen for denne sauen også var tilstrekkelig sonet?

Men er ikke Guds evige Sønns død for menneskene en like stor, ja, til og med uendelig større soning for oss? Synes du ikke selv du forsvinner i denne uendelige storheten i hans forsoning? Ja, at alle dine synder, så store de enn måtte være, likevel blir som ingenting mot hans soningsverk?

Og akkurat dette var Faderens mening og vilje; at vi ikke lenger skulle regne med våre synder, «for at vi skulle ha fred».

Har du altså din fred ene og alene i Kristus, da har du forstått ham rett, da har du fått det evige liv.

Så skal nok denne gode hyrden etter hvert også finne råd for alle dine skrøpelige svakheter. Det er han som også skal ta seg av dette. Du er bare som en stakkarslig sau imot ham. Han vil gjøre alt sammen selv. Sauen skal bare høre og følge hyrdens stemme. Bare hør! Så skal deres sjel leve! Å, Gud, øk vår tro!

Til toppen

11. mars

Jesus sier til Peter: Følg meg! Joh 21:19.

Her ber den store Herren rett og slett sin stakkars Peter om en tjeneste. Han gjør ham til en hyrde for sauene, som han selv var. Gjør ham til sin tjener, sin medarbeider.

Samme nåde gir han alle sine venner. Selv om det skjer på mange forskjellige vis, i ulike stillinger og kall. Men alle får vi bli Kristi etterfølgere og Kristi tjenere. Får gjøre og være mot andre det samme som han er mot oss.

Til alle som elsker ham, sier han: Følg meg! Det samme taler Paulus om: «Bli Guds etterfølgere, som hans kjære barn, og vandre i kjærlighet, slik også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss».

Kristus taler jo til oss: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv, og ha overflod. Det jeg har, det skal også du ha. Hvis du mangler noe, da skal også jeg mangle det. I dette har du min rettferdighet, liv og frelse, så ingen synd skal fordømme deg og intet ondt skal få makt over deg. Så du skal få være fullstendig trygg i all evighet. Så lenge jeg er rettferdig og lever, så lenge skal også du være rettferdig og leve for min skyld».

Men da vil han også at vi med den samme kjærlighet skal tale til vår neste: «Hør her, kjære bror! Jeg har fått motta min Herre, og all nåde og frelse i ham. La nå også jeg få lov å tjene deg, på samme måte som han har tjent meg! Ta nå du det jeg har. Det er jo noe jeg bare har fått av hva han hadde. Jeg vil ikke mer kalle verken meg selv eller noe av det jeg har, for mitt. Nå vil jeg helt og holdent bare tjene både deg og alle andre mennesker. Alt sammen bare for min Herres skyld, han som har gjort, og hver eneste ny dag bare gjør meg alt godt».

Å handle slik, det er å være en Kristi etterfølger og «ikke lenger leve seg selv, men ham som døde og oppstod for oss». Og dette er jo hele vårt livs oppgave, hvis vi er kristne.

Men det er sørgelig å tenke på hvordan dette ofte går i virkeligheten. For det er jo ikke nok å vite dette. Det skal jo daglig praktiseres i tale og i gjerning. Når en så merker de fjell av hindringer som legger seg i veien, kan en fristes til å ikke snakke et ord mer om den saken.

Det er ingen som riktig kan tro dette, at Kristus elsker oss så høyt, og tjener oss, slik vi nå har sagt. Og samtidig; at han bryr seg om vår fattige tjeneste, og at den kan være velbehagelige for ham. Det er svært få som i det hele tatt tenker på dette, og prøver å ta det til seg i hjertet.

Hvem tror egentlig at våre skrøpelige gjerninger er velbehagelige for Kristus? Jo, bare de fattige, forblindede sjelene som lever i den falske oppfatningen at de tror at gjerningene deres i seg selv har så stor verdi innfor Gud. Slik at han rett og slett må elske dem for gjerningenes egen skyld. Disse tror så det er en gru - for djevelen styrker en slik tro.

Men hvis et menneske virkelig får lys over all den synd og elendighet som henger ved alle våre «gode» gjerninger. Får se at det finnes ikke en enste gjerning som i seg selv er ustraffelig, ren og velbehagelig for Gud. At vi må få forlatelse for alle våre beste gjerninger, - eller i motsatt fall fordømmes for dem.

Får se at hvis gjerningene er velbehagelige for Gud - så er det ikke på grunn av hva de selv er verd - men bare først og fremst at vi som menneske er velbehagelig for Gud for hans Sønns skyld. Og at han derfor, for dette velbehagelige menneskets skyld, også lar dets lille kjærlighetstjeneste være velbehagelig for seg.

Dernest fordi hans ord står bak gjerningen. D.v.s at når det er han som har bedt oss gjøre en gjerning for ham, så har gjerningen verdi for hans skyld som har bedt om den.

Nei, forstår en ikke dette, da kan en verken tro eller glede seg over å få tjene ham. Da går vi bare og ser på hvor stor betydning tjenesten eller gjerningen har i seg selv. Og hvis så dette er noe som i seg selv er smått, da kan en ikke tro en gjør Kristus noen tjeneste med dette.

Dette er den plagen som alltid forfølger den rette læren om gjerningene, så en i motløshet ofte kan fristes til bare å tie. Fordi det ser ut som om en ikke får utrettet noe som helst. Å, for en svart og ulykkelig vantro, og det forblindede hjertets mørke!

Det er egentlig den sørgelige vantroen, hedningen i hjertet vårt, som hindrer Guds barn i å gjøre det gode med den lyst og inderlighet som de gjerne ville gjort det. For så høyt elsker de tross alt sin Frelser, at hvis de bare trodde at de virkelig fikk tjene Ham, da ville de løpe glade avsted til tjenesten, om det var aldri så langt avsted.

Dersom Kristus selv kom synlig inn i huset deres, og ba dem om mat eller klær, ville de helt sikkert ikke spare på noe for hans skyld. De ville ta fram det beste de hadde. Men når han i sitt sted sender et fattig menneske som trenger mat, klær eller penger, da er vi mer betenkt.

Å, hvis vi da bare kunne tro at Jesus står der ved siden av dette mennesket, og sier: Alt det dere gjør mot en av de minste av disse mine brødre, for min skyld, det gjør dere mot meg. Å, hvor glade vi da ville være over å få gi eller låne dem noe, hver enkelt slik de hadde behov for.

Men når vi ikke riktig kan tro Jesu egne ord, får vi heller ikke noen lyst eller trang til å gjøre det gode.

Til toppen

12. mars

Da sa slangen til kvinnen:.. For Gud vet at på den dagen dere eter av det, skal øynene deres bli åpnet. Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.       1Mos 3:5.

Merk deg disse ordene og den målrettede tvetydigheten og listige slangegiften! Her ser du den «hvitkledte» djevelen. Her tar han seg ganske godt ut, omskapt til en lysets engel.

Han sier ikke til Adam og Eva: For dere skal slett ikke ta hensyn til det Gud sier. Nei, tvert imot viser han med en gang til Gud i det han sier, og bruker Guds ord til å underbygge sine ord.

Men han kommer med en forklaring på det navnet Gud selv hadde gitt treet. I sitt forbud hadde Gud kalt det for treet til kunnskap om godt og ondt. Nå vil djevelen utlegge hva dette betyr. Han sier: Gud vet, og har med selve navnet han har gitt treet, erkjent at av frukten på det treet får en kunnskap om godt og ondt, - . Altså den kunnskapen Gud selv har. Slik «at den dagen dere eter av det, skal også dere bli som Gud og kjenne godt og ondt».

Dette høres jo alt sammen svært bra ut: Bli som Gud selv, vis og opplyst som ham - . Dette kan da ikke være noe galt. Når altså Gud selv også vet at slik står saken når det gjelder dette treet, kan det jo umulig være rett oppfattet at han, deres omsorgsfulle og gode Fader, kan ha forbudt dere å ete av dette treet. Slik har noen sett Satans dybder i dette bedraget.

Mens andre tror Satan med dette har villet så mistanke om en slags misunnelse hos Gud. At han liksom ikke skulle kunne unne menneskene å bli så lykkelige, så de dermed ikke burde få en viss og fast tro på Guds kjærlighet og omsorg for dem.

Begge disse oppfatningene kan gjerne ha arbeidet med Eva. For Eva må jo etter hvert bare ha stått igjen med denne holdningen: Når Gud vet at hvis vi spiser denne frukten, skal øynene våre bli åpnet, - så kan han da ikke ha forbudt oss å ete av den -! Vi må ha misforstått ordene hans! For hvordan kan et slikt forbud stemme overens med hans inderlige godhet og kjærlighet? Har han derimot virkelig forbudt oss å ete av det, kan det jo ikke være noen annen grunn enn at han ikke kan unne oss dette -!

Her ser du hvor dypt Satan arbeider! Dette blir ennå verre når vi ser hvordan han i sin hemmelighetsfulle løgn blander inn sannheter. Men disse bare misbruker og tåkelegger han jo i de tvetydige formuleringene han bruker.

Han lover f.eks. at øynene deres skal bli åpnet. Dette kunne jo oppfattes som at de skulle få en overmenneskelig visdom og innsikt. Men selv er han jo fullt klar over at det er bare den tragiske opplevelsen de vil få av synden og straffen for den.

Men det som uten sammenlikning er det mest alvorlige i denne fristelsen, er den selvsikkerhet, den selvforgudelse, og den avhengighetsfraskrivelse som gjennom slangens gift forplantet seg til hjertene i hele menneskeheten. Dette har satt dype merker i alle Adams barn, og er den dag i dag selve kilden til all åndelig død, til de største fristelser og dypeste fall.

Allerede i slangens første ord: «Har Gud virkelig sagt: dere skal ikke ete av noe tre i hagen», ligger den tanken: Dere er jo Guds herligste skaperverk, det er jo dere som skal herske over hele jorden! Skulle det da være satt noen som helst begrensning for dere! Skulle ikke dere ha all mulig frihet? Men etter hvert stiger fristerens dristighet. Så taler han sterkere ord: Dere skal bli slik som Gud (eller: selv bli guder).

Og akkurat dette: Dere skal bli slik som Gud, det brant seg fast dypt i mennesket. Bli slik som Gud - ikke gjennom noen Guds nåde og gave, men gjennom vår egen «kunnskap om godt og ondt», gjennom noe vi selv foretar oss, gjennom egne gjerninger. Dette etterlot seg dype merker i Adams slekt, som den dag i dag stadig stikker fram.

Vesentlig betydning har det nok også hatt at slangen skapte et kunnskapsbegjær som hadde en spesiell medvirkning til dette store og forferdelige fallet. Luther sier: «Det er egentlig djevelens helt unaturlige gift; at menneskene vil være klokere enn det Gud ville de skulle være».

Der er for det første ikke noe som har gjort menneskene så blinde i åndelige spørsmål, så sterkt fiendtlige overfor Gud og hans veier, som den innbilte lærdheten. «Mens de gjør krav på å være vise, blir de bare dåraktige», om de så sitter inne med de største forråd av kunnskap.

Apostelen sier at kunnskapen oppblåser. En stor rikdom på forstand og kunnskap blir dermed den største fristelse for et menneske til selvforgudelse og selvklokskap. Og bare det er straks nok til at dette mennesket, mer enn noen annen, ikke er mottakelig for Guds visdom.

Gud står de stolte imot, og skjuler sitt lys for de vise og forstandige. Men når Gud står imot et menneske, da er det i en håpløs situasjon. Da faller det i den ene dårskapen etter den andre.

Luther sier at «da har det fått en sånn visdom at det anser for rettferdighet det som er synd, og for den høyeste visdom det som er den største dårskap. Og så langt pleier djevelen drive det, at jo mer fjernt mennesket kommer fra Ordet, desto mer lærd og vis synes det at det er».

Til toppen

13. mars

Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt. 2Kor 5:17.

De første menneskene som ble skapt, ble ødelagt i syndefallet. Det som var en lyst for Guds hjerte, når han så på alt det han hadde skapt, var blitt utsatt for en så sørgelig ødeleggelse, at Herren på menneskelig vis talte om at han angret at han hadde skapt mennesket.

Men så gav Gud oss det evige «Ordet», «Ham som er fra begynnelsen» (sv: «Begynnelsen til Guds skapning»). Han skulle fullbyrde det verk som skulle føde en ny skapning på jorden - det nye menneske. Det er skapt i Guds bilde, akkurat som ved den første skapelsen, i sannhetens rettferdighet og hellighet - skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd.

«Dersom noen er i Kristus», sier apostelen. Hva det vil si, og hvordan det foregår, har vi ofte sett på. Hvordan Ånden anklager alt som er i oss; synd, vantro, egenrettferdighet osv. Så vi til slutt ikke finner ro noe sted uten i Kristus og hans rettferdighet.

Jaget og drevet av Åndens stadige anklager, må sjelen til slutt svøpe seg helt inn, og skjule seg, i Kristi rettferdighet. Og bare i ham ha sitt alt; sin rettferdighet og sin styrke. Da, sier Ordet, er han i Kristus. Og da, sier apostelen, er han en ny skapning, - det gamle er forbi, og alt er blitt nytt.

Og dette er den mest åpenbare sannhet for ethvert gjenfødt menneske. Enhver levende kristen kan vitne om at straks han fikk liv i Kristus, fikk lys og fred i hans rettferdighet, fødtes det samtidig også noe ganske nytt inni ham. Han fikk et nytt hjerte og et nytt sinn, slik at han nå så allting annerledes.

Han fikk en ny forstand på alle åndelige ting, nytt syn og hørsel, en ny lyst i hjertet, nye gleder og nye sorger, nye mål i livet, noe nytt å strekke seg mot. Kort sagt: Han har fått et nytt liv, en helt ny verden for seg - «alt er blitt nytt».

Dette skaper også et helt nytt språk hos ham, et nytt ordbruk og et nytt liv. Og når det gjelder det gamle, som ennå finnes hos og i oss, så har jeg kommet i et helt nytt forhold til dette også.

Synden og lystene, som før var min fornøyelse, plager meg nå, og gjør meg redd. Det åndelige og himmelske, som før var uforståelig og fremmed for meg, er nå mitt liv og min glede. Mitt sinn er nytt, selv om kjødet, det gamle adamittiske fordervet, fremdeles er det samme som før.

Dette nye indre livet er det sterkeste beviset på en ny fødsel. For en fødsel vitner om at det er skapt noe totalt nytt, et helt nytt vesen. Kristus sier: «Uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike». Og Johannes sier: «Guds barn er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av noen manns vilje, men av Gud».

Gjennom den nye fødselen av Gud, denne nyskapelsen, gjenopprettes det Gudsbildet i mennesket som vi mistet i syndefallet. Det opprettes på ny i Guds barns sinn og ånd.

Men fremdeles har vi vårt kjød, som er fullt av synd og strir mot Ånden. Derfor er dette nye Gudsbildet ennå ikke fullkomment åpenbart. Men det nye menneske, som er skapt av Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet, skal en gang forløses fra dette dødens legeme, når Kristus åpenbares. Og «da skal vi bli lik ham».

Her må vi nå alle sammen prøve oss selv. Apostelen sier helt bestemt: «Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning». Hvis du mener du er omvendt og et Guds barn, men ennå ikke har fått dette nye sinn og hjerte, ikke er blitt en ny skapning i ditt indre, -. Da kjenner du ennå ikke til hva den rette troen og frelsen i Kristus vil si.

Hele Skriften vitner jo over alt om at den sanne troen alltid skaper et nytt sinn, nytt hjerte, vennskap og kjennskap til Gud, lyst til hans lov og seier over verden.

Like umulig som at ild skulle være uten varme, like umulig kan troen og den nye fødsel ved Guds Ånd skje uten at det skaper liv og kraft. Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning.

Dette er kort og enkelt sagt av apostelen, men bestemt og avgjørende. Fly ikke forbi denne selvprøvende sannheten! Stopp opp, vær oppriktig mot deg selv! Vi må møte alt Guds ord med alvor og respekt. Det er bedre å få åpenbart falskheten i sin ånd i tide, enn å oppdage for sent at en er bedratt.

Du vet jo med deg selv om du gjennom din tro har fått denne indre forvandlingen. Om du, selv om syndene og skrøpeligheten din ennå er mange og store, likevel samtidig har dette nye sinn: Først og fremst at Kristus, bare Kristus er blitt både ditt A og Å, det første og det siste i livet ditt. Er blitt din eneste trøst, ditt daglige behov. Slik at du først og fremst vil høre noe om Kristus og hans fullbrakte verk.

For det andre: At du, når dette skjedde, også har fått en helt ny kjærlighet og lyst til Guds lov og hans veier. Samtidig som dine synder også er blitt din største plage.

Du skjønner at selv om dine synder og mangler da ennå er aldri så store, så er likevel dette nye hjerte og sinn det sikreste bevis på at du er født av Gud. De uforstandige jomfruene kunne nok være kristelige, elske Ordet i sin alminnelighet, og være trofaste i sine hellige gjerninger. Men å ha sin lyst og sitt liv utelukkende i Kristus og hans nåde, - helst bare høre og tale om Kristus og syndenes forlatelse, - det er noe som ikke kjennetegner disse.

Til toppen

14. mars

Jeg, ja jeg er han som sletter ut dine overtredelser for min egen skyld. Dine synder skal jeg ikke minnes mer. Jes 43:25.

Hør hvordan disse ordene viser oss Herrens sinnelag! «Hør, alle dere som tørster, kom til vannene!» Den som ikke har penger, ja, både ufrelste syndere og dere som regnes for hellige: Hør hva det er Herren selv taler, og forteller oss hvordan det er han dømmer og handler i det store spørsmålet om hvordan vi benådes!

Ikke noe er sikrere enn det Herren selv sier! Og her hører vi ham på det mest uomtvistelige forkynne at verken det ene eller det andre offeret, verken et indre eller et ytre sett hellig liv, påvirker ham til å gi oss sin nåde.

Og verken den ene eller den andre synden, verken et indre eller et ytre vanhellig utbrudd, kan ødelegge hans nåde. Nei, både fortjeneste og skyld oppslukes av ett eneste forhold: «Du har bare tynget meg med dine synder, du har trettet meg med dine misgjerninger».

Hvordan skal det da gå? Jo, sier Herren: «jeg sletter ut dine misgjerninger for min egen skyld». - Merk deg dette: «for min egen skyld» - og så fortsetter han: «Dine synder skal jeg ikke minnes mer».

Å, for noen herlige ord! De smaker som søt honning for fattige syndere. Nådefulle Gud: Åpne opp våre øyne og hjerter så vi kan smake og se hvor herlig dette virkelig er!

Men for at vi skal få den rette kraften av disse herlige ordene, er det helt nødvendig at vi har klart for oss følgende: Det Herren regner opp i versene foran (v.22-24), som ikke bidro til noen nåde fra ham, var akkurat de viktigste delene av den gudstjenesten, det hellige livet og gode gjerningene Herren hadde gitt Israels barn forskrifter om!

Først tar han for seg hjerteforholdet: «Du har ikke påkalt meg, Jakob» - som taler om hele hjertets dypeste behov for Herren. Og som igjen er drivkraften bak all påkallelse og bønneliv.

Deretter regner han opp det som hørte til gudstjenesten i Israel, som alle slags offer; brennoffer, slaktoffer, matoffer, røkelse osv. Dette som alt sammen motsvarer det vi i nytestamentlig tid vil kalle et gudfryktig liv; som bønn, andaktsstund, gudstjeneste, omsorg for all nød, og ellers alle gode gjerninger.

Nå hadde altså Gud selv gitt Israel disse forskriftene for denne gudstjenesten, og vi vet at Israels folk med stor nidkjærhet sluttet opp om og bevarte denne gudstjenesten.

Hva kan det da bety at Herren omtaler dette som nærmest forkastelig? Det ser jo ut til at han anklager dem for ikke å ha båret fram noen offer til ham, samtidig som han erkjenner at de har hatt «arbeide med røkelse og matoffer»? Kan det tenkes at han nå forkaster det han tidligere har gitt forskrifter om?

Nei, slett ikke! «For dine slaktoffer vil jeg ikke gå i rette med deg, eller for dine brennoffer som alltid står for meg», sier han. Nei, her er det bare tale om hva det var som påvirket ham til å gi dem sin nåde, og som gav dem syndenes forlatelse. Slik det her uttrykkelig står: «Jeg sletter ut dine overtredelser for min egen skyld». Og videre i v.26: «La oss gå sammen inn for retten: Fortell hvordan du skal bli rettferdig!»

Det er dette det er spørsmål om her. Og straks det kommer inn på dette forholdet, da brenner Herrens nidkjærhet som en ild mot all menneskelig fortjeneste og verdighet. Da gjentar han gang på gang: Ikke du, ikke du - «du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel. - Jeg, ja jeg er han som sletter ut dine overtredelser for min egen skyld».

På samme måte talte han også da han selv var her på jord. Her sier han først: Du har ikke påkalt meg, du gjorde deg ikke umak for meg. Ikke noe av alt du har utrettet har påvirket meg. Det er tvert imot jeg som har gjort meg umak, ja, kjempet, for deg, - og dernest at det også er derfor han forlater syndene, så han tilføyer. Jeg, ja jeg er han som sletter ut dine overtredelser for min egen skyld.

På samme måte sier han selv her på jord, i Joh 15: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere». Og i Mat 20: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange». I Joh 17: «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet». I Mat 26: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse». Og i Joh 6. «Den som eter meg, skal leve ved meg»

I alt sammen gjenkjenner vi samme stemmen, og alt har samme budskap, det Herren sier her: Ikke du, - det dreier seg ikke om deg, «du har ikke gjort deg umak for meg». Det er meg som har kjempet for deg. «Jeg, ja jeg er han som sletter ut dine overtredelser for min egen skyld».

Alt dreier seg bare om dette at vi ikke er i stand til å utrette noe som helst mer enn å synde. Som totalt fortapt må vi bare la Herren få gi oss alt av nåde, utelukkende på grunn av ham selv. Han har utrettet alt for oss; gav sitt liv og sitt blod for oss, og sier: «Dere skal leve ved meg. Jeg, ja jeg er han som sletter ut dine overtredelser for min egen skyld».

Til toppen

15. mars

Du har bare tynget meg med dine synder, du har trettet meg med dine misgjerninger. Jes 43:24.

Her ser du den store hovedårsaken til at verken syndene våre, og heller ikke våre gode gjerninger eller et hellig liv, betyr noe, når det er tale om hvordan vi får nåde. Både våre synder og all vår fortjeneste er forsvunnet i Kristi blods røde hav.

Fordi Gud gav sin enbårne Sønn til soning for våre synder, er det Sønnens ære han i nidkjærhet brenner for, mer enn noe annet. Etter at Gud har hørt sin Sønns nød og rop stige opp fra jorden, tåler han ikke at en eneste synder selv forsøker seg på å bli verdig til himmelen. Legg derfor godt merke til disse ordene: «Du har bare tynget meg med dine synder». - «tynget meg!» - «tynget meg!»

Hør! Det har tynget ham! Det har kostet den kjære Herren Jesus Kristus! Han bar - det som tynget ham: syndene våre - opp på korset. Slik frelste han oss fra syndene våre. Vil du virkelig se hva disse ordene betyr: «Du har bare tynget meg med dine synder», da må du se det gjennom alt det som skjedde i Getsemane og på Golgata!

Guds hellige lov er ikke å spøke med. For vår lettsindige natur kan det se nokså ubetydelig ut når den ynkelige jordiske skapningen; mennesket, våger å forakte og trampe på Guds vilje og bud. At menneskene ikke elsker ham over alle ting, men tvert imot forakter ham og isteden dyrker avguder. Ikke frykter ham over alle ting, men i stort overmot synder mot ham. Ikke har sin trøst i ham, men stoler på seg selv eller andre mennesker. Ikke elsker sin neste som seg selv, men bare tenker på sitt eget beste, og lar det utvikle seg til et liv i all slags synd, i ulydighet, sinne, hat, utukt, urettferdighet, løgn og bedrageri m.m.

Alt sammen kan som sagt se nokså ubetydelig ut for vår lettsindige natur, - men ikke for Den Hellige Gud! Gud dømmer annerledes! Det ser jeg i Kristi martyrskikkelse. Det ser jeg når Guds egen Sønn bar våre synder. Jeg ser hvordan han, dette sterke mennesket begynte å «bli bedrøvet, og angst kom over ham». Og «svetten hans ble som store blodsdråper som falt ned på jorden».

Å, du lettsindige menneske! Hører du dette angstens bønnerop i nattmørke Getsemane? Tenker du på at dette er den majestetiske personen som bare med et ord hersket over vær og vind, drev ut djevler, vekket opp døde og slo til jorden alle som var kommet for å gripe ham? Nå må du stoppe opp og tenke litt på hva det betyr at en slik person blir bedrøvet, at han gråter og angst kommer over ham!

Gå ikke forbi dette synet helt likegyldig! Det er deg det gjelder! Det er din Frelser! Det er han som du påkaller i din bønn, roper på i døden og skal møte i dommen!

Og spør du ham hvorfor han svetter så sterkt, får du til svar: «Du har bare tynget meg med dine synder». Men spør du ham så videre med profetens ord: «Hvorfor er din klesdrakt så rød og dine klær lik hans som trår vinpressen?», svarer han: «Jeg har tråkket vinpressen, jeg alene, av folkene var det ikke en mann med meg. Du har bare tynget meg med dine synder. Jeg, ja jeg er han som sletter ut dine overtredelser for min egen skyld».

Ser du så senere din Frelser hudflettet, såret og slått, så en kunne «telle alle hans ben», forkynner profeten deg at «han er såret for våre overtredelser, han er knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred».

Ser du ham til slutt lide forbannelsens straff på korset, forkynner apostelen deg: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet. «Forbannet er hver den som henger på et tre».

Du kjenner det godt, alt sammen. Du har visst det lenge. Men hva betyr dette for hjertet ditt? Er du våknet opp for det du ser her?

Hvis Guds Ånd får åpne øyene dine og åpenbart Kristi martyrskikkelse, får du et helt nytt lys over hele frelsesspørsmålet. Du kommer til å bli både sønderknust og trøstet, ja, uendelig fattig, men likevel frelst, «som de som ikke har noe, men likevel eier alt».

Og disse ordene vil få ny kraft og betydning for deg: «Du har ikke gjort deg umak for meg», det er meg som har kjempet for deg. «Jeg, ja jeg er han som sletter ut dine overtredelser for min egen skyld».

Men vé den som kan se sin Frelser i smerte og pine, og likevel bare fortsetter i sin lettsindighet, i syndens og verdens tjeneste! Vé den som uforstyrret bare fortsetter i sitt syndige liv, mens Frelseren hans svetter blod for hans synder, hudstrykes for hans lysters skyld, og med høye rop og tårer dør på korset til hans forløsning! Og hvordan skal det gå den frie og frekke verden når dette blodet en gang kommer over den?

Hva så med deg som kan så godt alt dette om Kristi lidelse og død, og alltid deltar i feiringen av dette. Men aldri vil bli helt forenet med ham, tilhøre ham og leve under ham i hans rike. Du som en gang hvert år kommer for å minnes hans død. Som kneler ned og mottar hans legeme og blod. Men så går tilbake til dine lyster og lettsindige omgangsvenner. Hvordan skal det gå med deg?

Når de ikke kunne redde seg, de som hadde brutt Moseloven, men måtte dø uten barmhjertighet, - hvor mye hardere straff tror dere ikke da den fortjener som har trampet Guds Sønns blod under fot, og ringeaktet paktsblodet!

 

16. mars

 

Min sjel venter på Herren, mer enn vekterne venter på morgenen, ja, mer enn vekterne på morgenen.Sal 130:6.

 

Der er enkelte klare kjennetegn på Guds barn. Først og fremst at de har fått barnekårets Ånd, som roper: «Abba, Far!». «Barnekårets Ånd» er Den Hellige Ånd. Den har alle som har fått del i utvelgelsen i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt.

 

Så er det mange som ikke synes de alltid kan tale så fortrolig og åpent med ham som dette Abbaropet uttrykker. Anfektelse og avmakt holder dem ofte tilbake. Men da kommer det andre kjennetegnet på Guds barn klart fram: De har alltid en lengsel etter et nærmere, mer inderlig forhold til ham; de venter på Herren.

 

Frelseren, hans nåde, og samfunnet med ham er det de aller mest lengter etter i hjertet sitt. Dette sukket etter ---  dette at de venter på Herren, er det nye menneskets åndedrag.

 

Og Herren lar heller ikke sine venner vente forgjeves i sine sukk etter ham. Selv sier han at: «Den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Vi skal komme til ham, og vi skal ha vår bolig hos ham».

 

Men tro ikke at du alltid skal se og oppleve at han er nær. Det er tvert imot et hovedtrekk i måten han fører oss på, at han skjuler seg selv, og lar alt slags ondt bli synlig og følbart for hans barn. Vi kjenner på synd og avmakt og djevelens grusomme angrep. Vi opplever det som om Frelseren er tusen mil borte, og at det bare er onde ånder som har oss i sin vold, - i tillegg til vår egen og verdens ondskap.

 

Da sukker Sions datter: «Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg». Da går bruden i nattemørket og leter etter ham som hennes sjel har kjær. Da står Maria ved den tomme graven og gråter over at hennes Herre er borte. Det er dette Herren selv omtaler som en liten stund. Han sier. «Om en liten stund skal dere ikke se meg lenger. Dere skal gråte og klage».

 

Merk deg nå, og glem det aldri, at dette nettopp er en del av hvordan Herren fører oss, når han så markert skjuler seg for oss. Og at det slett ikke kommer til å oppleves som om det bare er en liten stund han skjuler seg. Men tvert imot som om han har gitt deg opp for alltid. Som om det bare er en rettferdig følge av en eller annen synd eller utroskap fra din side.

 

Hvis du ikke opplevde det slik, da var det jo ingen virkelig prøvelse. Men nå er det nettopp det som er selve målet med dette; at det skal være en alvorlig øvelse for din tro, din bønn og din venting på Herren.

 

Men like så sikkert som Gud selv forsikrer overfor Sion: «Et øyeblikk skjulte jeg mitt åsyn for deg. Men med evig miskunn skal jeg forbarme meg over deg». Og like så sikkert som at Kristus ikke for alltid kunne bli borte for Maria som stod gråtende ved graven, eller for de to disiplene på vei til Emmaus, som trodde de hadde mistet ham. Like så sikkert er det at ikke en eneste sjel som i våre dager venter på Herren og roper til ham dag og natt, skal bli til skamme. Nei, det ville stri fullstendig mot Guds eget vesen.

 

Riktignok fører Gud sine barn underlig. Men alltid med en evig trofasthet. Det får være som det vil med din synd og hele din tilstand - bare ditt hjerte venter på Herren. Om du så ikke kan få fram en éneste bønn over leppene dine, - bare i hjertets avmakt, men med usigelige sukk venter på Herren. Da kan han umulig bli borte for deg.

 

Se bare vår Herre Kristi egne og klare løfter nettopp om dette, når han i Luk 18 taler om «den urettferdige dommeren». Og i Luk 11, der Herren taler om en mann som midt på natten kommer til naboen, som har stengt døren, for å be om å få låne et brød.

 

Med disse lignelsene vil Kristus tvinge oss til å innse at det ikke er mulig for hans hjerte å nekte hjelp til en sjel som er i nød. Men det kreves at du over lengre tid bare tror hans ord. For det hører med til prøvelsen at det skal kjennes og synes som om alt var forgjeves. Ja, det er selve målet med prøvelsen; at troen skal oppøves.

 

Men denne øvelse i troen har vi likevel ennå sterkere når vi ingen ting opplever av det åndelige livet, verken sorg eller trøst, verken synd eller nåde. Bare en umåtelig stillhet og tørke i sjelen får oss til å frykte for at hele vårt åndelige liv er sluknet, at det er dødens stillhet vi opplever.

 

For oppriktige og våkne sjeler kan denne stillheten, tomheten og avmakten bli den aller verste prøvelsen. Men samtidig er akkurat denne frykten for en hemmelig død det sterkeste både beviset og midlet mot denne faren. De derimot som aldri frykter for sin åndelige tilstand, har virkelig grunn til å frykte.

 

Hvor underlig enn Herren fører oss, så vil han likevel ikke for alltid skjule seg. «De som venter på Herren får ny kraft», og får også innimellom se hans herlighet. Da fylles de av en usigelig og salig undring over at den levende Gud også kan være så nær, han som er så underlig, men alltid så trofast.

 

Når de gjennom langvarige prøvelser til slutt begynner å tro de fullstendig er glemt av Herren, da gir han dem helt uventet så sterke bevis på sin nåde. Da bryter de ut, som Daniel, da han fikk sendt mat inn til seg i løvehulen: «Herre, min Gud, du tenker altså ennå på meg! Jeg trodde du hadde glemt meg»*.

 

Nå får den prøvede sjelen virkelig smake Guds godhet og herlighet, ja, noe av «den kommende verdens krefter». Og med David vil han takke Gud også for at hans sjel ble nedbøyet.

 

* Slik det står gjengitt i «Tillegg til Daniels bok» 14:38 (De apokryfiske bøker).

 

Til toppen<

 

17. mars

 

Bli også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus. 1Pet 2:5.

 

Måtte vi tenke grundig over dette; at det virkelig er til Guds inderlige velbehag når et Guds barn i kjærlighet og takknemlighet for hans store barmhjertighet ofrer sitt legeme til ham. Det vil si gir ham hele seg selv, med sin villige tjeneste og sin forsakelse av kjødets lyster.

 

Men skjer ikke dette i tro og kjærlighet, men bare for å oppnå noe hos Gud, da er alt sammen bare et Kainsoffer som ikke er til behag for Gud. For «uten tro er det umulig å være til behag for Gud».

 

Ofrer vi derimot noe i tro på Kristus, i takknemlighet for Guds store nåde, da er det alltid velbehagelig for ham. Selv om det bare er så lite som «et glass kaldt vann». Dette burde virkelig oppmuntre oss til en slik offertjeneste.

 

Men her er vår inngrodde vantro en stor hindring. Omsider lærer vi at ikke noe som helst av vårt eget kan bestå innfor Gud. At synden henger ved alt det vi gjør. Men da får vi lett den holdningen at det ikke er noen ting som er til behag for Gud. Ikke en gang det vi i tro og kjærlighet gjør til hans ære og vår nestes gagn. Og så blir vi trege og lite oppglødd i Guds tjeneste. Denne holdningen er dermed både en skadelig og nedbrytende villfarelse.

 

Selv om vi ikke kan forsone Gud og fortjene himmelen med egne gjerninger. Og selv om våre gjerninger i seg selv ikke er feilfrie og fullkomne i Guds øyne. Er det likevel en viktig og urokkelig sannhet at når vi selv først gjennom Kristi offer er helliget og velbehagelige for Gud, da har alt det vi i kjærlighet bestreber oss på å gjøre for ham, også hans inderlige velbehag. Herren er en mild Far, rik på kjærlighet. Han ser med stort velbehag på alt hans barn i kjærlighet ønsker å gjøre for ham.

 

Når da et Guds barn, ennå med alt sitt syndige kjøds elendighet, er så takknemlig for hans store barmhjertighet, og ikke bare er villig, men også har trang til å tjene ham, -. Da har det Guds største velbehag. Og alt som er urent og mangelfullt, som ennå henger ved all vår tjeneste for Gud, er så tildekket av Kristi rettferdighet, at Herren, vår Gud, aldri ser det urene.

 

Det er likevel ikke bare alt det mangelfulle som gjør at vi ikke kan tro dette har noe velbehag hos Gud. Men ikke minst hvor smått det blir, alt det vi gjør for Herren. For vi ser alltid etter det som er stort, og lyser opp. Hvis vi kunne gjøre noen store gjerninger, som å omvende større menneskemasser, bli misjonærer eller martyrer, da kunne vi nok tro det var til behag for Gud.

 

Vi innser ikke at Guds velbehag bare avhenger av at vi i tro og kjærlighet gjør det han har sagt vi skal gjøre. Vi tenker ikke på at hans bud og ord taler til de fleste mennesker om de minste gjerninger. Men som også er de viktigste for hvert enkelt hjem og for hele samfunnet. Kristus sier selv at han på den siste dag, offentlig framfor mennesker og engler, vil fremheve nettopp slike gjerninger som hver eneste kristen på den mest ubetydelige plass i samfunnet kan utrette. Og han sier at disse gjerningene, som vi for hans skyld har gjort mot våre fattige medmennesker, vil han se på med like stort velbehag som om vi hadde gjort det mot ham personlig.

 

Han skal si: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg» osv. For «alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg». Kunne Herren gitt oss noe sterkere bevis på hvor stort velbehag han har i disse gjerningene vi har gjort for hans skyld?

 

Hva kommer det så av at vi likevel ikke tror en slik kjærlighetstjeneste er velbehagelig for Gud? Vi tror, ja, kjenner, at det slett ikke behager ham når vi tjener synden og ikke ham. Hvorfor skulle det da ikke være velbehagelig for ham når vi tvert imot tar avstand fra synden og i kjærlighet tjener ham? Her merker vi igjen hvordan sjelefienden fordreier tankene våre.

 

Måtte vi derfor ofte og grundig studere disse ordene om kjærlighetens åndelige offer: At de er «til behag for Gud»! Måtte så også Gud hjelpe oss å tro dette! Da ville vi av hjertens lyst si: Å, er det til behag for Gud at jeg nå gir denne fattige bror en gave eller et lån, da vil jeg virkelig gjerne gjøre det! Ser Kristus på dette som om jeg gjorde det mot ham, da er jeg virkelig lykkelig!

 

Er det til behag for Gud at jeg i min særdeles vanskelige livssituasjon er vennlig, trofast og pliktoppfyllende, - da vil jeg jo også gjerne leve slik! Er det til behag for Gud at jeg er ydmyk og tilfreds også når motgang eller følbare tap rammer meg. Eller at jeg overfor mine medmennesker er vennlig, saktmodig, ydmyk. At jeg ikke møter ondt med ondt, men heller gir et «mildt svar som vender harmen bort». Hvor gjerne vil jeg ikke da gjøre det!

 

Er det til behag for Gud at jeg ikke slipper til, men heller overgir til døden mine begjær etter dette eller hint. Da vil jeg jo også gjerne gjøre det! Er det til behag for Gud at jeg nå taler et trøstens eller formaningens ord til min neste. Eller at jeg dekker over feilene hans, istedenfor å baktale ham. - Er alt dette virkelig til behag for Gud -! Å, hvor gjerne jeg da vil gjøre det!

 

Her ser du hvordan vi ville styrkes og oppglødes til alt godt, hvis vi virkelig trodde det Kristus selv og apostlene har talt til oss; om hvor velbehagelige slike offer virkelig er for Gud.

 

Til toppen  

 

18. mars

 

Ha det samme sinn. 2Kor 13:11.

 

Apostelen formaner her til samdrektighet og ydmykhet i forholdet til våre medmennesker.

 

Skulle så noen mene at akkurat dette med samdrektighet og ydmykhet i de daglige medmenneskelige forhold ikke var så viktig et emne for en apostels formaninger, og for opplyste kristne å prøve seg på, -. Da vil nok livets skole ganske snart overbevise oss om noe annet. For akkurat manglende ydmykhet og samdrektighet fører gang på gang både oss og andre ut i store fristelser. Og fører også skam over Jesu navn.

 

Derfor har heller ikke Jesus Kristus ansett det for smått til å ta det samme emnet opp i sine taler til folket. I Bergprekenen sier han f.eks.: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden». Og i Luk 14 lærer han oss at vi ikke skal søke etter den øverste plassen ved bordene.

 

Vi skal holde klart for oss at den rette kristendommen vil lære sine barn å leve rett og lykkelig i alle forhold. Vil lære oss å leve dagliglivet, så vi ikke skal sveve i høytflygende teorier, men glemme alt vi har lært straks vi møter livets hverdag. Tvert imot skal vi i det daglige liv minnes om «alt som er sant, godt og rent, og de ting som det tales vel om».

 

Med denne formaningen vil da apostelen si: En kristen skal i livet sitt ikke være egenrådig og selvopptatt, slik at han skal ha alt etter sitt eget hode. Han må også la andres forstand, meninger og måte å gjøre tingene på, få komme til. Når det ikke er noe som konkret strir mot Guds ord og vilje.

 

Her tar apostelen opp en tendens som sitter spesielt dypt i ethvert menneskes natur: selvopptatthet og selvklokskap. Dette ser vi allerede hos små barn. Så snart de har begynt å tale, begynner tendensen til å trette og bli egenrådige. Forøvrig ser vi i hele menneskelivet så mange eksempler som bare bekrefter det gamle ordtaket om at «der er like mange meninger som der er hoder». Alle og enhver synes hans forstand og framgangsmåte alltid er den beste.

 

Hvis vi så følger denne vår natur, og alltid vil kjempe for det vi selv mener, må det jo nødvendigvis alltid bli en uavlatelig strid og uenighet mellom menneskene. Derfor er det et spesielt tegn på stor nåde og visdom, når en kristen tar til seg denne lærdommen; tidlig venner seg til å gi etter for andre. Og heller er kritisk til sin egen mening og forstand, enn alltid å skulle kjempe for denne.

 

Dette er den allmenne lærdommen Paulus her vil gi oss. Men hvis nå denne tilbøyeligheten til selvopptatthet virkelig ligger så dypt rotfestet i vår natur som vi nå sier, da må vi jo være forberedt på at den også vil gjøre seg gjeldende på det åndelige området.

 

Derfor er det om å gjøre at vi er opptatt med å innprente oss alle de formaningene til åndelig enhet eller samdrektighet, som vi finner i apostlenes brever. Om denne åndelige enhet lærer Paulus oss at selv om vi ikke alle har samme oppfatning av ethvert spørsmål, noe vi heller ikke kan vente, når «vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis», skal vi likevel «legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd».

 

Det vil si at vi, som med et sterkt bånd av fred og kjærlighet, skal holde sammen, eller fast på, den enhet som Ånden har virket. Ikke minst fordi vi jo også har de samme og aller største og viktigste tingene sammen, vi som i Kristus er «ett legeme og én ånd».

 

Denne enhet i ånd og i tale er sannelig viktig. Hvis f.eks. noen synes de har bedre lys og forstand enn alle de andre i en eller annen sak, og ved å forfekte dette skaper uro og splittelse blant dem som allerede er frelst og forenet i Kristus, -. Da gjør han med dette mye mer ondt enn om han hadde beholdt sitt lys og sin forstand for seg selv.

 

Ja, av Rom 14 lærer vi at selv om det virkelig var sannheten du kjempet for, så kan det komme til å skje på en slik måte at du drar sjelene bort fra deres «enfoldige troskap mot Kristus». Og har dette skjedd, da sier apostelen at du har «ødelagt den som Kristus døde for», og at «da fører jo din kunnskap til at den svake går fortapt».

 

Den åndelige enheten, og det at sjelene får beholde sin enfoldige troskap mot Kristus, er av helt avgjørende betydning. Ja, så viktig at framfor å risikere uro inn over dette, må du heller tie alle ditt livs dager, og bare «ha din tro for deg selv framfor Gud».

 

Faren ved å uroe enhet og samdrektighet er langt større og dypere enn vi aner. Dette er da også grunnen til at apostlene gir oss så mange og alvorlige formaninger på dette området. Formaninger som disse: «Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelse blant dere».

 

Og igjen: «Ha det samme sinn, lev i fred med hverandre! Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!»

 

Til toppen

 

19. mars

 

Vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens Frelser. 1Joh 4:14.

 

Legg her først merke til høyden og dybden i den guddommelige kjærligheten!

 

Johannes sier at «Faderen har sendt Sønnen som verdens Frelser». Og videre: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham». Og igjen: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og har sendt sin Sønn til soning for våre synder».

 

At det var bare Guds kjærlighet som drev ham til å sende Sønnen. Og at dette var det største beviset på Guds kjærlighet. Det sier Herren selv slik: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne».

 

Og hva annet skulle kunne ha drevet ham til dette, enn Guds egen kjærlighet? En gammel lærer sier: «Jeg har lenge anstrengt mine tanker med all min kunnskap om Gud og om mennesker, for om mulig å trenge gjennom til den dypeste årsaken til at Gud elsket verden så høyt at han sendte sin enbårne Sønn. Men min konklusjon ble til sist bare denne: Gud er kjærlighet, derfor elsket han».

 

Dag og natt pleier og bærer en mor med utrettelig kjærlighet det syke barnet sitt. Spør du henne hva som driver henne til dette, har hun heller ikke noe annet svar å gi. For det er en lov i hjertet hennes; morskjærligheten, som driver henne til dette.

 

Slik finner vi heller ikke noen annen grunn til at Gud gav sin enbårne Sønn. Slik var hans hjertes forhold til menneskene. Menneskene var tross alt hans barn, selv om de hadde falt og var vanstelt. Men han gjenkjente i dem barnet som han i begynnelsen skapte i sitt bilde, og som arving av alt godt. Gud elsket sitt falne barn. Det var dette som drev ham.

 

«Gud sendte sin Sønn». Dette ordet sier oss at Sønnen var til før han ble sendt til verden. Kristus var Guds Sønn også i ordets egentlige mening. Det måtte han også være, hvis det at han ble sendt til jord skulle bli en åpenbarelse av Guds evige og uendelige kjærlighet til menneskene.

 

Gud har sendt mange profeter og engler til å tjene menneskene. Men vi ser aldri Kristus bruker dette som bevis på Guds store kjærlighet. Bare om at Den enbårne Sønnen ble sendt til jord, ser vi ham si: «Så høyt har Gud elsket verden».

 

Og i Rom 8:3 kaller Paulus Kristus ikke bare for Guds Sønn, men for hans egen Sønn. Dermed skiller han Kristus fra alle som i en eller annen betydning kalles Guds sønner, og lar oss forstå at han er Guds Sønn i egentlig forstand.

 

Englene kalles Guds sønner med bakgrunn i hvordan de ble skapt, og deres høye stilling. Israels folk kalles Guds sønner med bakgrunn i den faderlige kjærlighet og omsorg Gud alltid hadde for dette folket. De troende kalles Guds sønner med bakgrunn i deres nye fødsel og samfunn med Kristus. Men ingen andre enn Kristus blir kalt «hans egen Sønn». Eller som hos Johannes: «Den enbårne av Faderen», «den enbårne Sønnen».

 

Men «denne store gudsfryktens hemmelighet: at Gud ble åpenbart i kjød» kolliderer så kraftig med vår stakkars fornuft, at selv de som nok rent generelt tror Guds ord, anfektes i dette, og fristes til ikke å oppfatte uttrykket «Guds Sønn» i sin egentlige mening.

 

Tenk derfor grundig over det vi nå har sagt!

 

Legg så til dette hele Skriftens utallige vitnesbyrd om det samme. Heb 1 minner om hvordan den enbårne Sønnen omtales av Faderen med slike navn og tiltale som ingen av englene ble, - «For til hvem av englene har han noen gang sagt: Du er min Sønn, i dag har jeg født deg?». Og videre: «Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender til skammel for dine føtter».

 

Vi ser at han er den som skal tilbes guddommelig. «Alle Guds engler skal tilbe ham».

 

Skriften vitner om at han er den som skal regjere over et evig rike. For «til Sønnen sier han: «din trone står i evigheters evighet».

 

Og til slutt nevner vi at Skriften vitner om at han har forestått selve skaperverket: Johannes sier om «Ordet» som ble kjød: «Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til».

 

Ja, føy også til at han var til «før verden ble til», slik han selv sier det i Joh 17:5: «Far, herliggjør meg hos deg selv med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til».

 

Dette hadde allerede profetiene forkynt, når det f.eks. i Mika sies at fra Betlehem skulle han komme «som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra begynnelsen og fra evighet».

 

La oss i stille tilbedelse lovprise Den Eviges underlige råd! Sannelig har han sendt sin egen Sønn til verden!

 

Til toppen

 

20. mars

 

Jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Rom 7:7.

 

Først merker vi oss disse ordene: «Jeg kjente ikke synden uten ved loven». Dette er et vel kjent forhold som Paulus allerede i kap.3:20 omtaler slik: «Ved loven kommer erkjennelse av synd». Men her forteller han oss nå også hvordan og når vi gjennom loven lærer å kjenne synden.

 

Og dette er et viktig punkt. Først og fremst slår vi fast at selv om vi alle har kunnskap om Guds lov, så kjenner vi ikke alle sammen synden (hele verden sover jo trygt i all sin synd). Dernest skal vi huske på at den som ikke lærer å kjenne sin synd, kan heller ikke søke å bli frelst fra den, men vil til sist «dø i sine synder».

 

Med all sin kunnskap og visdom og tro på Guds ord er det likevel umulig at noen på rett vis kan få motta Kristus, uten at de får kjenne synden slik at de er slått til jorden av loven, «drept av budet». Først da kan de bli gjort levende i Kristus, bli et nytt menneske, født av Gud. Det er dette hele Skriften lærer.

 

Så blir det viktige spørsmålet: Hvordan og når lærer jeg å kjenne synden min rett? Det første apostelen sier om dette er at det skjer først når og ved at du lærer å kjenne begjæret. Han sier: «Jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.»

 

Med dette sier han klart at han kunne ikke kjenne synden, når han ikke kjente begjæret. Og hva han mener med å «kjenne begjæret», det skjønner vi også av hans egen forklaring. Det framgår tydelig at det først og fremst betyr å kjenne begjæret som synd. For han sier: «Begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære».

 

Her merker vi oss at han i dette legger at han først ble vekket opp for dette at selve begjæret er synd. For det var jo det han lærte når loven sa: Du skal ikke begjære.

 

Dernest merker vi av verset etterpå at han også sikter til den dypere lærdommen han fikk om begjærets makt over oss, som vi får gjennom den bitre erfaringen. For vi ser han føyer til, som ennå en forklaring på dette, at «synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg».

 

Nå har vi altså sett at vi kjenner bare synden når vi kjenner begjæret. Men så er spørsmålet: Når og på hvilken måte lærer vi å kjenne begjæret? Fra vi var barn har vi lært dette budet: «Du skal ikke begjære!» Vi hører og leser det ofte. Likevel sover hele verden trygt overfor spørsmålet om begjær er synd. Mange tar nok loven for seg, for å liksom å speile seg i den, og finne sine synder. Men på den måten får de ingen levende syndserkjennelse.

 

Hvordan og når får vi den da? Apostelen sier det skjer på en helt annen måte enn gjennom et slikt eget foretak og menneskelig blikk på loven.

 

Slik skildrer han hvordan det skjedde. Han sier: Jeg levde en gang uten lov, og da var synden død. Men da budet kom våknet synden til live.

 

Hva kan dette bety, at Paulus «levde uten lov»? Det betydde ikke at han ikke hadde, kjente og brukte loven. Han var jo fra barnsben blitt undervist i loven, og var i sin uomvendte tilstand et særdeles nidkjært medlem av det strengeste parti i deres gudsdyrkelse på den tiden. Han kunne vitne om at han «etter den rettferdighet som kommer av loven, var ustraffelig».

 

Hva betyr det da at han tidligere hadde «levd uten lov», og dernest dette at «da budet kom»? Ikke annet enn at han tidligere ikke hadde hatt loven levende i sin samvittighet. Men hadde sovet på sine gode gjerninger. At han ikke hadde sett, ikke hadde blitt vekket opp for dette budet: Du skal ikke begjære!

 

At «budet kom» betyr altså at loven ble levende og kraftig i hans samvittighet. Han ble vekket opp av søvnen i synden, og fikk kjenne Guds hellige nidkjærhets øyne rettet mot seg. Dette forfulgte ham og utmattet ham gjennom alt han foretok seg.

 

Slik er det det foregår, når vi gjennom loven får lære å kjenne synden. Det skjer bare gjennom et stort og nådefullt Guds verk. Det skjer bare når Gud besøker deg og vekker deg opp fra søvnen i synden. Ellers vil du aldri, med all din oppmerksomhet rettet mot loven, lære å kjenne dine synder.

 

Apostelen vitner altså her at det var bare den hellige loven som vekket ham opp, som av Guds store nåde rørte ved hjertet hans, og sa: «Du skal ikke begjære!». Som dermed åpnet øynene hans så han så denne ondskapen: begjæret, som hadde vært skjult for ham.

 

Og da ble denne «ustraffelige» mannen ganske snart en forferdelig synder. For loven; den store og allmektige Guds hellige bud og krav, trengte seg nå på i hans indre. Nå merket han som tidligere var så tilfreds med sine gode gjerninger, at den store Gud så like inn i hjertet hans, og sa: Du skal ikke ha det aller minste begjær til det onde!

 

Å, nå var all hans rettferdighet raknet! Han var slett ikke fri for syndige tanker og begjær. Nå forsøkte han å gjøre seg fri fra denne sin indre ondskap. Nå ville han stå imot og fordrive alle onde tanker. Nå ville han også i hjertet sitt være hellig innfor Guds øyne.

 

Men nå fikk han oppleve en ny og langt sterkere nød enn han noen gang tidligere hadde kjent. For tankene og begjæringene lot seg ikke drive ut, men ble bare verre og verre, jo mer han lærte å kjenne dem og kjempet imot dem.

 

Til toppen

 

21. mars

 

Dette er den tillit vi har til Gud, at om vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss. 1Joh 5:14.

 

Det er et svært skadelig misbruk når en i bønnen går utenom Ordet. Mange ber, og tror Gud skal gjøre ting han aldri har lovet. Da frister vi Herren og bedrar oss selv.

 

Som om noen ville be Gud om daglig brød, men ikke vil arbeide. Eller be Gud holde oppe sitt åndelige liv, men ikke vil benytte seg av Guds ord. Be Gud om nåde til et hellig liv, mens en ennå er under loven. Be om kraft til å bære troens frukter, men ennå ikke har fått troen, ennå ikke er innpodet i Kristus. Be om en salig død, men aldri her i livet har gått på den veien som fører til livet. Eller be ubetinget om ting som det kan være uvisst om den eneste vise Gud ser er nyttig for oss osv.

 

Alt slikt er å «friste Herren», og vi bedrar oss selv. Troen og bønnen må alltid ha et løfte fra Gud å bygge på. Ellers er de nytteløse.

 

Andre igjen har løfter fra Gud om ting som de sukker etter. Men de benytter seg ikke av løftene. Tenker ikke over dem, tar ikke Gud på ordet. De gir liksom bare opp den veien, uten å ha brukt verken bønnen eller Ordet. Eller de ber, men uten å tro på Ordet. Derfor ber de ut i været, og ber derfor også uten lyst og glød. Dette skjer også iblant med Guds barn.

 

Skal det bli en rett bønn, kreves det først og fremst at den ikke er ditt eget verk. Den må være grunnet på Guds ord. Du må holde hans formaninger og løfter fram for deg, og si til Herren: «Det er du som har pålagt meg å be. Jeg gjør bare det du selv har sagt jeg skal gjøre». Eller som David sier: «Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord som sier: Søk mitt åsyn. Derfor, Herre, søker jeg ditt åsyn!», jeg gjør bare det du selv har pålagt meg å gjøre.

 

Dernest må du ikke komme fram for Gud bare med dine egne tanker, ditt eget onde, løgnaktige hjertes oppfatning av ham, av hans hjertelag og hvordan han kan tenkes å ville svare deg.

 

Men væpne deg med hans egne ord. Grunn på disse og hold dem fram for Gud. Slik at du kan si: «Jeg begjærer bare det du selv har gitt meg løfter om. Gjør det du selv har sagt du vil gjøre! Ja, la din egen natur og inderlige lyst virke nettopp i dette! Du har jo sagt du er «nådig, barmhjertig, allmektig og sannferdig», at «du har lyst til å vise miskunn», at du «lengter etter å få være nådig». Gjør det da bare ut fra din egen natur, din lyst og ditt hjertelag!»

 

Men et slikt bilde av Gud vil både din fornuft, dine følelser og Satan stadig forsøke å slette ut i hjertet ditt, hvis du i det hele tatt slipper dem til ved den minste innskytelse. Derfor kreves det ofte en hard kamp for å holde fast ved Ordet.

 

Se derfor verken til høyre eller venstre. Men hold øynene festet på Ordet, og tenk som så: «Er det ikke sant, det som står om Herren, så er det ingen ting som hjelper, uansett hvordan det går med meg».

 

For det tredje må du aldri komme fram for Gud i egen verdighet, eller i ditt eget navn. Du må alltid holde Stedfortrederen fram for deg. Bare i ham er det Gud har hele sitt velbehag.

 

Og for det fjerde at du, hvis mulig, former din bønn slik at den saken du legger fram ikke blir liggende på deg og din verdighet, men på Gud og hans ære. At det ikke blir din tro, men Guds trofasthet, ikke troen i din bønn, men sannheten i Guds løfter som settes på prøve. Alt dette skjer ved at du tar Gud på ordet, eller som David sier: «jeg holder fram for deg ditt ord».

 

Her ser du det som har vært de gamle trosheltenes hemmelighet når de kjempet med Gud i bønn, slik vi ser det i mange av bønnene deres. Vi ser det hos Jakob når han skalv i angst for sin bror Esau som var på vei mot ham med hele sin hær. Nå ba han Herren om hjelp. Han sa: «Å, min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herren som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg skal gjøre vel mot deg. - Jeg ber deg, utfri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd!»

 

Legg merke til at først sier han: «Du er jo min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud». Med disse ordene ville han liksom minne Gud om de løftene han hadde gitt disse fedrene, nemlig at deres etterkommere skulle bli meget tallrike. At dette skulle bli oppfylt avhang jo helt og holdent av at Jakob og hans barn nå ble reddet. For hvis de skulle bli utryddet, hvordan skulle da løftene bli oppfylt?

 

Bare i det at Jakob i bønnen henviser til Abrahams og Isaks navn, ligger den tanken at «om jeg er uverdig, så tenk på at jeg er en sønn av dine tjenere Abraham og Isak, som du hadde så kjær».

 

Videre sier han: «du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg skal gjøre vel mot deg». D.v.s.: Du som selv har pålagt meg å legge ut på denne reisen, du må også selv sørge for meg. Og du har lovet å «gjøre vel mot meg». Nå, Herre, står det om sannheten av dine ord! For hvis Esau får utrydde oss, hvordan skal da dette løftet bli oppfylt: «Jeg skal gjøre vel mot deg»?

 

Som om han ville si: «Det betyr ikke så mye om jeg blir drept. Men hvordan går det da med ditt løfte, sannheten i ditt ord, ditt navn og din ære

 

Til toppen

 

22. mars

 

Det sømmet seg for ham som hadde ført mange barn til herlighet, at han gjennom lidelser skulle fullende deres frelses høvding (sv: skulle gjøre deres frelses høvding fullkommen). Heb 2:10.

 

Det var verket som vår frelses høvding, Kristus, fullbyrdet gjennom hans liv her på jord og hans død på korset. Og dette fullbyrdet han gjennom to spesielle egenskaper som før han kom til vår jord var helt ukjente for Guds Sønn, nemlig hans lydighet og hans lidelse.

 

Dette ser vi av disse apostelens ord: «Det sømmet seg for ham, at han gjennom lidelser skulle fullende deres frelses høvding». Og videre. «Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt (sv: fullkommen)..» - Legg merke til dette! Guds Sønn «lærte lydighet».

 

Dette var noe fullstendig nytt for Herren, som selv er alle skapningers herre, og den som selv har gitt loven; som en lydig tjener gå inn under den loven han selv har gitt oss.

 

Selv undrer han seg liksom over dette, når han i den profetiske Salmen sier: «Mange, Herre, min Gud, er dine underfulle gjerninger - offer og gaver hadde du ikke velbehag i, men mine ører har du åpnet. Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre».

 

Legg merke til: «mine ører har du åpnet». Dette skildrer hvordan han ble «født under loven» - ble satt til å lyde. For det er dette som kjennetegner tjeneren; å høre, bare høre og være lydig. Dette var altså en helt ny egenskap hos Guds Sønn. Da forstår vi også hvorfor apostelen sier han «lærte lydighet».

 

Men Guds lov var jo gitt til menneskene. Å lære lydighet, som et slags helt konkret kall å leve i lydighet innfor Guds lov, det var jo noe Guds Sønn aldri behøvde for sin egen del. Det har han altså helt og holdent gjort bare som vår frelses høvding. Som den andre Adam, som nå som hele menneskehetens stedfortreder skulle prøves i lydighet. På samme måte som den første Adam også ble satt på lydighetens prøve, - men falt. «For slik som de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet».

 

Å, for en herlig trøst, hver gang vi kjenner vår daglige og uendelige ulydighet -! For hele vår synds grufullhet består jo i ulydighet mot Guds bud. Å, for en herlig trøst det da er å vite at Gud har gitt oss én som skulle leve et liv i fullkommen lydighet, i vårt sted. Den lydigheten vi skylder å oppfylle, men som aldri blir fullkommen hos oss!

 

«Ved den enes lydighet skal mange bli rettferdige». Det er Kristi lydighet som er den egentlige fullbyrdelsen. Det er den, gitt og tilregnet oss, som er den rettferdighet vi kan bestå med innfor Gud, og er den rettferdighet loven krever - men ikke kunne finne hos oss. Som Paulus sier: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse».

 

Det var ikke nok at syndene våre ble utslettet med blod. Loven måtte også oppfylles. Og det behaget den barmhjertige Faderen å gi oss en som skulle stilles på prøve for alle mennesker. En ny Adam som skulle bestå prøven, en for alle, og alle i ham.

 

Derfor har han, selv om han var Guds Sønn, lært lydighet. Og da «han var fullendt», da verket var fullbyrdet og vår frelses høvding fullkommen, «ble han opphavsmann til evig frelse for alle dem som lyder ham».

 

Altså er det først gjennom lydighet og lidelse han er blitt en fullkommen frelses høvding. Da han ennå lå bare som et barn i krybben, var han altså ingen «fullendt» frelser. Hadde han vendt tilbake til himmelen direkte fra krybben, hadde et slikt besøk fra det høye ikke blitt noen frelse for oss. Han måtte gjennom det som skulle gjøre ham til vår frelse og vårt håp, bli vår frelses høvding.

 

Det var helt nødvendig at han først, gjennom storm og trengsler, for oss og i vårt sted fullbyrdet all rettferdighet, og oppfylte alt som etter Guds lov var pålagt oss å gjøre.Det var uunngåelig for ham. Han måtte gjennomleve hele den forbannelsen som rettelig tilkom oss. Ja, han måtte selv bli en forbannelse for oss. Han måtte kjempe, lide, blø og bli forlatt av Gud. Han måtte dø. Han måtte vandre gjennom all denne lidelsens uhygge, hvis han skulle bli en fullkommen frelser for oss.

 

Og selv dette var fremdeles ikke alt som måtte skje med ham for å oppfylle dette høye målet. Han måtte også stå opp igjen etter døden, som en livets seierherre. Og deretter, ikledd vårt kjød og blod, fare opp igjen til himmelen og få plass ved Majestetens høyre hånd. For at han så skulle kunne sende oss sin Ånd, og reise opp på jord et velskikket folk for Herren.

 

Først da, når han hadde opplevd brølet fra avgrunnen, hadde drukket av Belias bekker, styrtet seg ned i en avgrunn av dødens forbannelse, sprengt gravens segl, gått gjennom skyene og i menneskelig kjød og blod inntatt plassen ved Majestetens høyre hånd -. Da var han fullt og helt blitt vår «visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning». Da først stod han der - for Gud og for verden - som en fullkommen Frelser og Yppersteprest for sin hær av syndere - og var fullkommen.

 

Til toppen

 

23. mars

 

Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra trellehuset. 2Mos 20:2.            

 

Dette er Herrens egen innledning til sin hellige lov, hvor han fortsetter med: Du skal ikke ha andre guder enn meg o.s.v.

 

Her lar Herren oss forstå hvem han er, han som taler. Og dermed også hvilken rett han har til å kunne påby, befale og dømme slik som han så gjør gjennom budene.

 

Jeg er Herren. I dette ligger: Jeg, Herren, er selve grunnen til den hellige lovens evige tyngde, og evig bindende gyldighet. Jeg er Herren, jeg er Jehova, den som er i all evighet, som består i egen kraft, urkilden til alle skapninger og all makt.

 

La oss grunne litt på dette: Hvordan ble mennesket til - det som skal leve i lydighet mot denne loven? Hva er et menneske? Det er jo hans henders verk, det vesen som han selv har skapt! Har han ikke da også all makt og rett til å pålegge mennesket det han vil, sette grense for deres frihet og gi lover for dem?

 

Dette er det første han taler til oss om gjennom dette ordet. Og la oss da tenke grundig over det! For det er nettopp dette som er grunnen til all ulydighet og forakt for Guds bud: Vi har ikke klart for oss hvem Herren er, han som har gitt loven, og samtidig hva vi er innfor ham. Ja, hvis det virkelig gikk opp for oss hvem han er, han som taler i den hellige loven, så ville vi nok heller gå til grunne og dø, enn våge å gjøre noe mot hans vilje.

 

Vi sier ikke at dermed skulle vi også ha kraft til å stå imot synden. Det står ikke slik til med oss etter syndefallet, at bare vi hører hva budet sier, kan vi også gjøre det vi vil. Nei, det er tvert imot slik at stilt overfor budet vil vi fortvile og gå til grunne, hvis ikke Gud selv forbarmer seg over oss og frelser oss. Det er langt fra at vi dermed skulle føle oss trygge og selvsikre med alle våre synder.

 

For tenk på hva det vil si at det er ham som gir loven for menneskene. Han som er den store himmelens og jordens skaper. Som i begynnelsen skapte alt av intet. Som skapte solen, månen, stjernene og jorden med alt som er på den. Og skapte mennesket i sitt bilde, til barn og arvinger, utrustet med sanser til å høre og forstå hans vilje.

 

Han, han er den som gir menneskene bud og lover. Skulle vi da våge å trosse eller forakte ham? For en forferdelig ødeleggelse som har skjedd med alle våre sanser, når vi ikke en gang er i stand til å ha dette klart for oss! Vi burde nok huske på at Gud når som helst kan knuse oss, som en knuser en flue. At vi er fullstendig i hans hender. At vårt liv og hvordan det skal gå oss her på jord og i evigheten, avhenger av ham.

 

Ikke et åndedrag har vi i vår makt. Og Gud har utallige måter og midler å straffe dem med som setter seg opp imot ham. Vi ser det rundt oss på alle kanter, hvordan han sender noen en brå død, en annen en forferdelig sykdom, en tredje vanvidd, en fjerde blindhet og frekkhet som fører i synd og skam.

 

Det er sant, det Luther sier, at «Gud har snarer og feller på alle kanter for dem som forakter ham, så de ikke har noen mulighet for å slippe unna ham».

 

Til sist er han også den som kan «ødelegge både sjelen og legemet i helvete». Ja, hvis ikke han vil ta seg av vår fattige sjel når vi dør, og føre den til himmelen, så er den i all evighet fortapt. Og ham skulle vi våge å trosse og forakte!

 

Tenk så på den andre side også på hvor mye godt Gud kan gjøre, hvis han er nådig mot oss. Hvor mye nåde og velsignelse her i livet, og hvor stor glede og salighet gjennom en hel evighet kan han ikke gi sine venner! Og ham skulle vi våge å trosse og forakte!

 

Tenk om han bare ville ta sin Hellige Ånd fra deg, og overlate deg til din medfødte naturs mørke, til kjødets lyst og djevelens makt!

 

La oss derfor virkelig be over dette ordet: Jeg er Herren! Be at vi må få dette ordet skrevet i våre hjerter som med store lysende bokstaver, så det må stå der for øynene våre alle vårt livs dager.

 

Men det ligger ennå en lærdom i det navnet Gud står fram med her overfor folket: Jehova. For Jehova betyr det evigvarende, uforanderlige. Med det vil Gud vi skal huske at ikke en bokstav, nei selv ikke den minste prikk i hans lov skal forandres, verken her i livet eller i evighet.

 

Dette er nemlig noe vi skal merke oss, at selve grunnvollen i Guds hellige lov ikke egentlig er noen tilfeldig, vilkårlig vilje hos Gud. Men noe mye mer. Den er selve hans eget vesens natur. For hvis noen spør hvorfor vi skal være hellige, så svarer Gud selv: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig!» Han sier ikke: For det er min vilje. Han sier: «For jeg er hellig».

 

Når da selve grunnvollen til den hellige loven ligger i Guds egen natur, forstår vi også hvorfor det er umulig at den noen gang kan forandres. For da måtte Gud selv ha forandret seg.

 

Derfor kan det aldri her på jord eller i evighet bli tillatt, det som Gud har forbudt i sin lov. Å ha andre guder, misbruke Guds navn, forakte hans ord, eller se ned på sin neste, misunne, hate eller lyve på ham osv., kan aldri sees på som noe uskyldig eller akseptabelt.

 

Her gjelder ingen formildende omstendigheter, verken vår falne naturs svakheter, eller hva det så måtte være. Det vil alltid vekke Guds vrede. For Guds lov sier oss at det strir mot hans hellige natur. Og hans natur kan aldri forandres. Det er også noe vi skal merke oss når vi leser dette: Jeg er Jehova.

 

Til toppen

 

 

24. mars

 

Men til og med alle hårene på hodene deres er telt. Mat 10:30.

 

Synes du dette er altfor mye, så du vanskelig kan tro det? Åpne da øynene dine, og se deg omkring! Eller er du så blind at du ikke en gang ser det som til og med din fornuft pleier oppdage? At alt det som finnes på jord er skapt for menneskene! At det ikke finnes en eneste stein eller tre som ikke er skapt til bruk for menneskene. Ja, hele massen av dyr er jo også skapt for menneskene, som tar alle i sin tjeneste.

 

Forteller ikke bare dette deg at Gud har en svært spesiell omsorg for menneskene, - at mennesket ligger ham spesielt på hjertet? Å, begynn da bare å se på all skapningen!

 

Er du så vantro at du kan gjøre din Frelser til en løgner, så du ikke tror ham, når han sier at alle hårene på hodet vårt er telt? Han har selv minnet oss om skapelsen, for å vekke vår tro på ham (Mat 6:26 flg.).

 

Og kan du få åpnet øynene så du ser at gjennom hele skapelsen er det menneskene Gud har hatt for øye med alt han har skapt. Da må dette virkelig også bli et veldig vitnesbyrd for deg om hva menneskene betyr for Guds hjerte. Og da vil du forstå at i alt som han sender dem, vil målet for ham være menneskets største behov, deres evige vel; frelse og evig liv.

 

Se så dine bitreste opplevelser i dette lyset. Så vil du kanskje se bare guddommelig kjærlighet og trofasthet i alt som har hendt deg. Du har kanskje mistet alt du hadde å leve av, og sliter med de største bekymringer for deg og dine. Du kan ha mistet din kjæreste venn på jord, som du ikke kan tenke deg å leve uten. Eller du har plutselig måtte gi opp noe som du i ditt hjerte hadde satt dine største forhåpninger til.

 

Dette er bittert. Men en gang skal du i evighetens lys se at ikke det minste av alt dette bitre hendte deg uten at det var Guds vilje. Ja, at det til og med hadde hans dypeste kjærlighets hensikt som mål: din udødelige sjels frelse!

 

Og dette er så stor, og for vårt gamle menneske så vanskelig, en sak, at det umulig kan skje uten at slike dype sår skjæres inn i vårt kjøtt og blod.

 

Eller du har kanskje opplevd noe som kan være ennå bitrere. Ved Guds store nåde er det kanskje skapt en trang i hjertet ditt, så ditt høyeste ønske bare er at hele livet ditt må få bli til ære for Gud og til velsignelse for mange mennesker. Men så har overraskende fristelser ført deg ut i stor synd og fall. Nå tror du tvert imot du er blitt, eller i alle fall kommer til å bli, til forargelse, og en vanære for evangeliet. Du ville nok langt heller vært død, enn at du skulle oppleve dette.

 

Å, ro ditt hjerte ned! Selv noe så usigelig bittert lar Gud sine kjæreste barn oppleve. Den mest trofaste disippelen, som sa han gjerne ville dø for sin Herre, og til sist også gjorde det, skulle først måtte gråte bittert over sin forferdelige fornektelse.

 

Se på den høyest benådede blant kvinner, utvalgt til å være selve Guds Sønns mor. En gang sang hun så henrykt: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig». Men hun fikk oppleve at hun ikke kunne finne dette dyrebare barnet. I tre dager hadde de mistet ham. Hennes hjerte fordømmer henne i hennes store fortvilelse over at hun kunne miste ham. Hun ser seg som den aller største synderinne, som har hele skylden for at verdens frelser er borte. Derfor vil hun nå heller tie om at hun er mor til Guds Sønn!

 

Det er vårt hjertes dype forderv, dets trang til selvforgudelse og andre synder, som skal brennes bort gjennom slike bitre opplevelser. La oss derfor bare lære å verdsette Gud og hans høye nådes mål med oss: Å føre oss helt fram til den evige frelse i himmelen.

 

La oss virkelig verdsette hans dype mening med alt det han sender i vår vei. Han vil rense, lutre og stadfeste oss i nåden, døde vårt gamle menneske, helliggjøre vårt sinn, styrke troen, bønnen, ydmykheten og alvoret. Han vil bruke det til å løsrive oss fra det forførende jordiske livet, og gi oss lengt etter himmelen.

 

Når vi forstår at det er slike høye og hjertelige mål han har med alt det han sender oss, la oss da bare ydmykt og takknemlig lovprise ham for alt det som hender oss. La oss aldri glemme det herlige ordet som står og faller med Herren Kristus selv: «Til og med alle hårene på hodene deres er telt».

 

Og ser du deg altfor uverdig til så overstrømmende stor nåde, så hør det som høytidelig sies i Åp 5:1-6 om hvor uverdige alle skapninger er innfor Gud. Der står det at «ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden» ikke en gang var i stand til å «se på boken» -.

 

Likevel skulle ikke Johannes gråte over dette. For der fantes én som var verdig, sa en av de eldste i himmelen: «Ikke gråt! Se, Løven av Juda stamme har seiret!». Og da så Johannes et lam, som om det var slaktet.

 

Å, måtte det synet gå gjennom marg og bein hos oss, så det alltid står for øynene våre! Så vi aldri glemmer at bare Lammet, som er slaktet, er verdig. Og det gjelder for oss.

 

For Lammet er jo slett ikke slaktet for egne synder. Men for oss! Og det er for dette Lammets skyld vi betyr så mye for Gud, at til og med alle hårene på hodene våre er telt, og at ikke et hår faller fra hodet vårt uten at han vil det.

 

Til toppen

 

25. mars

 

La dere ikke drive omkring av de mange forskjellige og fremmede lærdommer. For det er nødvendig at hjertet blir grunnfestet i nåden. Heb 13:9.

 

Denne formaningen er svært viktig og nødvendig! Vi er ikke ukjent med hva Satan har som mål. Men han vet meget godt at han verken kan røre eller skade oss så lenge Kristus er dyrebar og viktig for oss, er vårt ett og alt. Han vet på den annen side like godt at vi heller ikke har noe som helst å hjelpe oss med, hvis vi har mistet Kristus.

 

Kristus er den eneste som har makt til å «gjøre djevelens gjerninger til intet». Han er den som har seiret over døden og helvete. Bare jeg kan holde meg til Kristus og det rene «hälsosamma» Ordet, så kan det bli et råd med alt. Ja, også når ikke alt går så riktig og rett med livet mitt som det skulle, så kan da likevel alt rettes opp igjen.

 

Men kan den gamle slangen få ført oss vekk fra Kristus og et sant kjennskap til ham, da har han vunnet. Da har han oss våpenløse og hjelpeløse i sin hånd. Derfor vil vi alltid få se at alt djevelens strev, makt og list, går ut på å føre oss bort fra Kristus, og holde noe annet opp foran øynene våre.

 

Det kan gjerne være den største hellighet og gode gjerninger han forsøker seg med. Bare han kan hindre at vårt hjertes enfoldige troens hunger og tillit er rettet mot Kristus alene.

 

Derfor sier også den store apostelen: «Jeg frykter for at slik som slangen forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus» (sv: ifrån enfaldigheten i Kristus). Faren er altså ikke langt borte fra noen av oss.

 

I tillegg til denne uavlatelige offensiven fra djevelen, ligger det også i all menneskenatur en forferdelig utakknemlighet og glemsomhet når det gjelder alle Guds velgjerninger og den nød han mang en gang løste oss ut fra. I tillegg bærer vi også alle på et umettelig nyhetsbegjær. Vi blir ganske snart mett av det vi har, og ønsker oss noe nytt. Vi elsker avveksling. Så er dessverre også Kristus og hans evangelium galskap og forargelse for all fornuft.

 

La oss derfor passe godt på at vi alltid er på den rette veien, at vi har det rette sinn! At det som er størst i himmelen og for Gud, også er størst for oss! Men for Gud er ikke noe stort og betydningsfullt, unntatt Sønnen, ofret for oss! Så må også det samme være det eneste store og dyrebare for oss. Har vi noe som smaker oss bedre, er dette ikke noe godt tegn. Da må vi påkalle Gud, be ham tilgi, og gi oss den rette smaken og sinnet.

 

Så må vi også ha klart for oss at det ikke finnes noen så forferdelig synd på jorden, ikke noe som i den grad vekker Guds vrede, som utakknemligheten og forakten for hans store velgjerninger. Og nå er ikke noen Guds velgjerning større enn den at han gav oss sin egen Sønn, og det evige livet i ham. Mens vi i all evighet bare hadde fortjent den rette lønn for de synder vi har pådratt oss.

 

Derfor; «hvordan skulle vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse?» Og spesielt hvis vi en gang har fått se Guds herlighet i Kristi evangelium, ved troen har blitt Guds barn, og fått smake hvor god Herren er. Da ville det jo være en forferdelig utakknemlighet hvis vi oppførte oss som om denne nåden og evangeliet ikke betydde noe særlig, ikke smakte oss spesielt godt. Det er dette Jesus kaller for å ha «forlatt sin første kjærlighet».

 

Paulus skriver om den første kjærligheten blant galaterne, den gang de satt evangeliet så høyt at de tok imot ham som forkynte det «som en Guds engel», ja, «til og med som Kristus». Han føyer til: «Hvor er det blitt av den velsignelsen dere hadde den gang? For det vitner jeg om dere, at dersom det var mulig, hadde dere revet ut deres egne øyne og gitt dem til meg».

 

Så høyt satt de den gang evangeliet! Men senere hadde de blitt bedratt, så de ikke var lydige mot sannheten, men «ville bli rettferdiggjort ved loven». Da kaller han dette for at de korsfester Kristus på ny. Han sier de har mistet Kristus, og er falt ut av nåden.

 

Er det ikke forferdelig at slike ting kan skje, - eller, slik Kristus altså selv klart uttrykker det, at vi «har forlatt den første kjærligheten»? Og dette skjer samtidig med at en likevel hele tiden fortsetter å arbeide og lide for Kristi store sak, er på vakt mot falske ånder og har et skapt blikk som kan skille disse ut! Det har bare skjedd en stille indre utvikling, slik at en dør bort fra det rette daglige omvendelsens og troens liv. For det er dette Kristi tankevekkende ord taler om i Åp 2:2-5.

 

Til slutt skal vi også merke oss dette: Hvis Kristus alltid skal få være dyrebar og uunnværlig for oss, vårt hjertes ett og alt, og den nye sangen aldri bli for gammel eller for lang for oss, er det nødvendig at vi ikke bare blir bevart i den rette læren, men også i det rette sinn og liv. At vi lever i en daglig omvendelse innfor Gud, i en våken samvittighets erkjennelse av synden. Og daglig har et behov for å vite om en har syndenes forlatelse, nåde og vennskap med Gud.

 

Da vil Kristus bli mer og mer dyrebar og uunnværlig for oss. Da vil også evangeliets ord bli smakfullt og kjært, og bli et daglig behov for oss. Da vil vi gjerne høre, lese og tale om Kristus.

 

Til toppen

 

26. mars

 

Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss. Gal 3:13.

 

Tenk om dette budskapet virkelig fikk innta hjertene våre! For en forsmak på himmeriket det ville gi oss. Tenk for en usigelig, ja, en evig og urokkelig trøst! Vi ville kunne avvise all helvetes makt, og i all vår egen ynkelige svakhet likevel triumfere og rose oss i Herren.

 

For, tenk for et budskap dette er, for et bilde som rulles opp for oss her! Kristus ble en forbannelse!

 

At Kristus, Guds egen Sønn, ble en forbannelse, er underlige og sterke ord. Men det er en umåtelig sterk trøst, hvis en tenker over dette. Legg merke til hva dette innebærer! Jo, at Kristus har båret hele lovens forbannelse. Men denne var så stor at apostelen altså sier han ble en forbannelse. Ble helt og holdent bare forbannelse. Ble ikke bare overdekket med mye forbannelse, men så totalt neddynget med forbannelse at han rett og slett kunne kalles en forbannelse.

 

Nå, synes du dette er svært så underlig tale? Så se at det er akkurat det samme som Johannes sier: «Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd!», noe vi hører synges hver gang vi kneler ved Jesu nattverdbord. Der mottar vi hans legeme og blod, som han selv sier ble «gitt» og«utgytt til syndenes forlatelse».

 

Og det samme er det vi leser i Jes 53: «Herren kastet alle våre synder på ham», «Han bar deres synder». Derfor er dette et ord vi aldri kan grunne nok på; at Kristus ble en forbannelse.

 

Det andre vi skal legge merke til i dette skriftstedet, er ordene for oss - for oss, for oss! På disse ordene; for oss, ligger selve kraften i budskapet. For sin egen del behøvde så visst ikke Kristus bli en forbannelse. For han var i seg selv fullkomment uskyldig, hellig og rettferdig. Men at han ble en forbannelse, det kom av at han tok på seg våre synder.

 

Etter loven skulle enhver morder henges på forbannelsens tre. Derfor måtte også Kristus etter loven henges på forbannelsens tre. For han hadde trått inn i en synders og morders skjebne. Ja, han hadde tatt på seg å være alle syndere og mordere til sammen. For vi er alle sammen syndere og mordere innfor Gud. Derfor måtte Kristus være innfor Gud det som vi er; syndere, mordere, ugjerningsmenn, som det står skrevet: «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss».

 

Og på denne måten ble Kristus innfor Gud den aller største synder som noen gang hadde levd, eller kommer til å leve på jorden. For idet han er et offer for hele verdens synder, er han nå innfor Gud ikke uskyldig og uten synd, som Guds Sønn i himmelen.

 

Nei, nå er han en synder, som også en liten stund ble forlatt av Gud. Han bærer på sin rygg Paulus’ synder, han som var «en spotter, en forfølger og en voldsmann». Og Peters synder, han som fornektet sin Herre. Davids, som drev hor og myrdet. Ja, mine og dine synder, og hele verdens.

 

For alle de synder som du og jeg og alle sammen har gjort - og daglig gjør - er i så stor kraft og guddommelig alvor lagt på Kristus, Guds Offerlam, som om han selv skulle ha gjort alt sammen. Så virkelig er de blitt Kristi egne synder.

 

Sannelig, enten må våre synder virkelig være Kristi egne synder, eller også vil vi være evig fortapt!

 

Og legg merke til at akkurat dette at Kristus så fullstendig tok våre synder på seg, som om han selv skulle gjort dem. At alt det han gjorde og led skjedde så fullkomment i vårt sted, som om vi selv hadde gjort det, -. Dette var det Paulus tenkte på da han sa: «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham». Og videre. «Vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle»! Av dette skjønner vi hva disse ordene «for oss» betyr, når han sier «Kristus ble en forbannelse for oss».

 

I kraft av Faderens råd fra evighet av, om forsoningen, og i sin usigelige barmhjertighet har Kristus foretatt et særdeles nådefullt bytte med oss: Det vi hadde; som var synden, forbannelsen og døden, - tok han på seg. Og det han hadde, men vi manglet; rettferdighet, liv og salighet, - det gav han oss.

 

Men det kostet virkelig vår kjære Herre svært mye, sterke rop og tårer, svette og blod, da han ble til en forbannelse. Men slik skulle det skje, og han kom herlig gjennom det.

 

Og nå sier altså apostelen at Kristus ved dette har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse. Han sier ikke: Skal kjøpe oss fri, - f.eks. når vi blir mer kristelige og hellige, har fått en større tro osv. Nei, han sier han «har kjøpt oss fri» - nettopp den dagen og de timene da han ble en forbannelse for oss.

 

Her ser vi selve grunnlaget for at de største synderne, når de kom til Jesus for å søke nåde, og bli hans egne i hele sitt liv, straks fikk nåde. Og de ble mottatt som om det ikke fantes noen lov, som om de aldri hadde syndet.

 

Her er grunnlaget for at vi alle, når vi på samme måten kommer til Jesus, straks blir rettferdige og frelst. Det skjer straks vi ved troen mottar vår store, evige rettferdighet - som er gitt oss. Og som har stått - og står - ferdig, og venter på oss.

 

Til toppen

 

27. mars

 

Hvordan skal vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse?Heb 2:3.

 

Gud er kjærlighet. Og ingen menneskers eller englers tunger er i stand til å lovprise Guds kjærlighet på fullkommen, verdig måte.

 

Men hvem har klart for seg at jo større nåden er, desto større er faren - hvis vi ikke daglig benytter oss av nåden, eller forakter eller misbruker den.

 

Og hvem har klart for seg at ved siden av den uendelige, guddommelige kjærligheten, står en like uendelig rettferdighet og hellighet i Guds vesen!

 

Nettopp fordi nåden er så stor, er Guds nidkjærhet og Guds rettferdige dom desto mer forferdelig over dem som forakter så stor en nåde, og ikke søker, opphøyer og mottar den! Jesus sier: «Hadde jeg ikke kommet og talt til dem, ville de ikke hatt synd, men nå har de ingen unnskyldning for sin synd».

 

Og akkurat når apostelen skildrer den store nåde og herlighet verden har mottatt i den siste tiden, at den enbårne Sønnen, som satt ved Faderens høyre hånd, er kommet ned og har talt til oss, -. Så sier han: «Hvordan skal vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse?»

 

Kristi blod skal og nødvendigvis få bli vårt liv og frelse, vår visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Eller, i motsatt fall, komme over oss til dom og forbannelse, som over de vantro jødene! «Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette».

 

Apostelen sier. «Enhver som har brutt Moseloven, skal dø uten barmhjertighet på to eller tre vitners utsagn. Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot og vanhelliget paktsblodet som han ble helliget ved».

 

Men å «trampe Guds Sønns blod under fot», betyr at en anser ham så lite betydningsfull at en ganske enkelt ikke bryr seg om ham. Ikke søker ham, ikke opphøyer ham og tar imot ham. Ikke blir hans egen, hans disippel, venn og etterfølger. For det som en anser så ubetydelig at en ikke bøyer seg ned for å ta det opp fra jorden, det tramper en på.

 

Det var ikke alle jødene som Guds forskrekkelige hevnens dom rammet, som verken hadde forkastet eller pint Kristus. Nei, noen av dem hadde grått når de så hvordan han led. Likevel rammet den samme dommen dem fordi de ikke tok imot ham og ble hans disipler.

 

Men hva gjør så den hellige, nidkjære Gud med det mennesket som forakter hans kjærlighet, hans Sønns og hans Ånds røst? Han gjør ikke noe mer forskrekkelig med ham enn at han bare overlater ham til seg selv. Herrens Ånd forlater ham.

 

Han blir ikke lenger vekket eller uroet, sønderknust eller opplyst av Ånden. Han får bare gå sin egen vei, følge sine egne planer, sin egen lyst. Uten tukt, uten noen angst, uten noen bekymring for sin sjel. Ja, han får bli virkelig selvsikker i synden.

 

Da blir dette mennesket så forblindet og fordreid i sinn og tanker, at det anvender alle ting til sin egen undergang. Alt det Gud har gitt til velsignelse, blir bare til forbannelse for dette mennesket. Det som er gitt til opplysning, fører bare til forblindelse. Det som er gitt til vekkelse, fører ham i forherdelse. Det som er gitt til trøst og frelse, fører bare til evig kval og fordømmelse. Hærskarenes Herres nidkjærhet gjør dette!

 

En gammel Åndens mann sier: «Å, der er en egenskap hos Gud, en måte han regjerer på, som forskrekker mitt hjerte. Og som har gjort at jeg har ropt meg hes, uten at jeg ennå synes jeg har fullgodt svar. Det er den egenskapen, den holdningen David taler om når han sier: «Mot den rene viser du deg ren. Og mot den falske viser du deg vrang». Overfor de rene, d.v.s. de som har et oppriktig hjerte, når de ydmyker seg for deg, taler du enfoldig, åpent, lett fattelig. Opplyser og leder dem av din rike nåde. Men overfor de falske viser du deg vrang, dem forfører og forblinder du».

 

Er det noen som synes dette er for hardt talt av Gud, bør han lese den ømme Frelserens egen forklaring i Mat 13:10-15 og 11:25. Der sier han selv uttrykkelig at det er derfor han taler i lignelser; for at den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har. Og at han har skjult dette for de vise og kloke.

 

I 2Tess 2 sier apostelen like uttrykkelig: «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Av den grunn skal Gud sende dem kraftig villfarelse så de skal tro løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde lyst til urettferdigheten, skal bli dømt».

 

Så forferdelig kan Gud straffe dem som ikke har bruk for ham. Det er farlig å kjempe mot Gud. Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender. Det er best å ha et godt forhold til ham som har all makt i himmel og på jord.

 

Dem som søker, elsker og følger ham, skal han omslutte med barmhjertighet, ja, uendelig barmhjertighet, godhet og trofasthet alle deres livs dager. Men de som løper etter en annen, skal møte stor pine.

 

Til toppen

 

 

28. mars

 

Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg. Joh 10:14.

 

Det er ingen lettvint sak å kunne tro den store hemmeligheten som ligger i disse ordene. De forteller oss at det mellom Herren og hans gjenfødte barn er et helt spesielt og inderlig kjennskap. Og alt kommer til å avhenge av dette kjennskapet. Hva kan så dette bety?

 

Noe begynner vi å ane når vi hører det den samme Herren uttaler når han går til det siste store og avgjørende forsoningsverket: «Dette er det evige livet, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, ham som du har utsendt».

 

Hør hva det er Herren Kristus selv sier er det evige liv! Bare dette at vi kjenner Gud og Frelseren.

 

Og videre ser vi når han taler om det fineste selvbedraget i åndelige ting. Der vi er bedratt i vår egen fromhet, kraft og åndelighet, slik at mange på den siste dag skal si: «Har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Da ser vi ham vise dem bort med disse ordene: «Jeg har aldri kjent dere».

 

Akkurat de samme ordene finner vi brukt i den evige bortvisningsdom over de uforstandige jomfruene. De deltok i bryllupet, de gikk brudgommen i møte, bar lampene sine - men hadde ikke nok olje på lampene. Vi ser Herren bare uttale dette: «Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke».

 

Tenk for et underlig ord dette kjenne her må være! Og akkurat samme dommens ord bruker han når han forklarer hvorfor de som søkte å komme inn gjennom den trange port, likevel ikke kunne komme inn. De sa: «Vi spiste og drakk framfor deg, og du underviste i gatene våre». Men samme dommens ord uttaler han mot disse: «Jeg sier dere at jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra?»

 

Å, du som leser og ser dette; hvordan Herren Kristus, han som skal dømme oss alle på den siste dag, i så markert nidkjærhet holder dette fram - : Vil ikke hver eneste én legge merke til at her ligger det en overmåte viktig hemmelighet?

 

For Guds barn er dette verken underlig eller overraskende. Tvert imot. De gleder seg over dette, som en bekreftelse på at de har oppfattet ham rett.

 

Men hva med dem som undrer seg over at ikke Herren isteden sier: Dere har syndet mot min lov. Eller: Dere har ikke tatt deres omvendelse og helliggjørelse alvorlig nok. Eller som undrer seg over at ikke Herren holdt fram for dem en klart opptrukket nådens vei, og sa: Dere har mislykkes overfor denne. Hva med alle disse som vil ha det på en av disse måtene, men som til sin undring må høre Herren alltid bare si det samme: Jeg kjenner dere ikke!

 

Ja, til og med i den store dommedagsteksten i Mat 25, der så mange gjerninger omtales, der blir likevel hele vekten lagt på dette: Dere har gjort det for meg! Det var for min skyld dere gjorde både det ene og det andre mot disse mine minste brødre.

 

Det var altså Kristus og et inderlig samfunn og kjennskap til ham som har vært kilden alle disse gjerningene har sprunget ut fra. Det var Kristus, Kristus, og ikke deres egen hellighet de var opptatt med, og som deres helliggjørelsesiver siktet mot.

 

Men disse som altså står spørrende, som hadde ventet disse andre svarene fra Kristus, men ser at Kristus har en sånn inderlig nød for å påpeke nettopp dette forholdet, -. Skulle ikke de nå, for Herren Kristi skyld og sine udødelige sjelers evige vel, stanse opp? Skulle de ikke nå endelig en gang ta til seg av ord fra den Herren som har himmelens nøkler i sin hånd? Når han lukker igjen, er det ikke noe menneske som lukker opp!

 

Skulle vi ikke alle stanse opp for hans ord, og for alvor ta dem til oss!

 

Mange alvorlige og gudfryktige menn har etter titalls år i hellig nidkjærhet for Gud og hans rike, endelig våknet opp for dette spørsmålet. De har blitt rykket som brannfakler ut av ilden når de fikk se Guds rikes hemmelighet, - fikk se en stor og hellig mann, blodig, med gjennomborede hender og føtter. Og i ham og hans død fikk de så hele sitt liv, sin fryd og sin lovsang. Slik at sammenliknet med dette så de fra da av på det mest hellige i deres liv bare som tap og søppel.

 

Ja, slik blir vårt sinn når en lærer å kjenne Jesus rett. Og bare de som har et slikt kjennskap til Kristus, er hans barn og hans venner. Selv om kjennskapet nok kan være av forskjellig grad hos den enkelte.

 

Luther sier: «Vil du en gang for alle ha et klart og tydelig kjennetegn på hva en kristen er, eller hva som gjør at et menneske kan kalles en kristen. Da må du ikke søke i Mose lov, eller studere de største helgeners hellige liv, men bare feste blikket på disse Kristi ord: «Mine (får) kjenner meg».

 

Slik at du sier: Det er ikke det som gjør et menneske til en kristen, at han lever et strengt og hardt liv, slik som de alvorligste munker og eremitter. For det kan også jøder og tyrkere prestere. Ja, mange av disse lever mye strengere.

 

Kort sagt: Ikke noe av det som kan utrettes i oss og av oss gjør et menneske til en kristen. Men hva da? Bare dette ene; at en kjenner denne mann, er glad i ham, anser ham for det han selv vil anses for; at han er den gode hyrde som setter sitt liv til for fårene og kjenner dem. Et slikt kjennskap heter og er intet annet enn troen, som fødes gjennom forkynnelsen av evangeliet».

 

Til toppen

 

 29. mars

  

Vårt borgerskap er i himlene, og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus. Fil 3:20.

 

I det andre brevet til korinterne sier Paulus: «Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust, nedslått, men ikke ødelagt, som døende, og se, vi lever, som straffet, men likevel ikke drepte, som sorgfulle, men likevel alltid glade».

 

Hør disse gåtefulle ordene! Det er da en merkelig og hemmelighetsfull skapning som taler på denne måten! En så underlig skapning er en kristen: Nedslått og likevel triumferende - sorgfull og likevel glad - fattig og likevel veldig rik - syndig og likevel fullkomment rettferdig - elendig og likevel herlig, vandringsmann på jorden, men i samfunn med himmelen, ja, med sitt borgerskap der!

 

Verden har også sine gleder og fornøyelser, men bare så lenge «blomsten på gresset» ikke visner. Bare så lenge den jordiske velstanden varer. Når det er slutt på den, er det også slutt på gleden. Men for Paulus går solen først opp om kvelden, når det mørkner her nede. Da løftes han opp til Paradisets lys der oppe.

 

Han har et dobbelt liv. Han er pilegrim på jorden, men hans inderlige samfunn og hans borgerskap er i himmelen. Han hører til i en høyere tingenes orden, og lever med sitt hjerte i dette sitt høyere, sitt rette fedreland.

 

«Vårt borgerskap er i himlene» sier han. Det er, sier han -. Ikke: det skal bli. Og dermed beskriver han det som en situasjon som allerede eksisterer.

 

Å, det er noe ganske annet Paulus taler om her, enn det verden mener med håpet om «et kommende liv». Paulus vet at han allerede, mens han ennå går på denne jorden, er en himmelens medborger. Og denne lykken, denne skatten det er å eie slik en visshet, den er så stor at det er det ennå ingen mennesker på jorden som fullt ut har vært i stand til å beskrive.

 

Men hvor hadde så Paulus denne sin trosvisshet fra? Det må vi jo spørre om. Jo, Paulus kjente Kristus! Det er hele hemmeligheten. I dette jordiske livets mørke så Paulus en mann som gav ham denne vissheten. En stor, hemmelighetsfull mann som sa: «Jeg er gått ut fra Faderen, og er kommet til verden». Han sa han ville gå og gjøre i stand rom for sine venner i Faderens hus. Når de spurte ham om veien dit, sa han: « jeg er veien, sannheten og livet». Og når de sa til ham: «Vis oss Faderen», svarte han: «Den som har sett meg, har sett Faderen».

 

Ved en berøring av hans allmakt fikk blinde synet igjen, døve hørte, stumme talte og døde stod opp av sine graver. Han drev ut djevler, han forlot synder, han befalte over naturens krefter, og brøt til sist selv dødens bånd når han stod opp fra graven med et forklaret legeme.

 

Det var etter å ha møtt en slik Herre og Frelser, og lært ham å kjenne, at Paulus kunne bruke denne trøsterike uttrykksformen: «Vårt borgerskap er i himlene». Da visste han at gjennom ham hadde han fått gjenopprettet den barneretten hos Gud og borgerskapet i himmelen, som han hadde mistet i syndefallet.

 

Hva er så følgen av dette? Jo følgen er at alle som har samme tro og samme kjennskap til Frelseren som Paulus, også har samme nåde og borgerskap i himmelen som han. For de er gjenløst med samme Guds Sønns blod som han, og bør derfor også ha samme tillitsfulle visshet som ham.

 

Riktignok vil du ikke selv komme til å se og kjenne noe av denne herligheten og dette himmelske borgerskapet hos deg selv. Nei, det er svært skjult og tildekket av hele dette livets ynkelighet, «vårt liv er skjult med Kristus i Gud». Men derfor er det like sikkert og grunnfestet.

 

Er det natt her nede, så er det evig lyst og klart der oppe. Er veien ujevn og full av torner, så husk at vi er på vei til vårt hjemland. Der er våre venner, som kjenner oss - og der er vår store venn framfor alle andre venner.

 

Ja, slik er det. Og dette er ikke diktning, men den mest alvorlige virkelighet, bygget på Kristi ord og gjerning, og at han selv gikk inn i det aller helligste for oss.

 

«Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger», sier apostelen, «men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk». Og dette altså uten hensyn til menneskenes egen betydning. Her er ingen forskjell, alle sammen er jo syndere.

 

Men hver eneste en som tror på Kristus - for i ham er vi alle utvalgt før verdens grunnvoll ble lagt - hver eneste en som tror på Kristus, d.v.s. som dømmer seg selv og har sin eneste trøst i ham som rettferdiggjør den ugudelige - hver eneste en som har det slik, synderinnen så vel som jomfru Maria, røveren så vel som Paulus, - er like utvalgt, rettferdiggjort og ren for Gud, - bare i ham som Gud har velbehag i.

 

Hver eneste en som har det slik, er like så sikkert en av disse medborgere med de hellige, og hører til Guds husfolk.

 

Til toppen

 

 

30. mars

 

Så vend dere nå til festet (Kristus), dere som ligger fanget i et håp.Sak 9:12.

 

Hvordan kan jeg vende meg til festet, begynne å tro på Kristus, mens jeg ennå er så full av synd, eller så hard, lettsindig, ugudelig? Slik spør mang en bunden sjel.

 

Slik er du konstant bare vendt mot deg selv. Men hvis en sier til deg: Du tror ikke Guds ord, du gjør tvert imot Gud til en løgner. Da sier du: Nei, jeg tror jo ordet om Kristus, jeg tror jo at hans forsoning er nok, og hans kjærlighet er stor. Men feilen ligger hos meg. Det er mitt hjertes hardhet, min forferdelige selvsikkerhet og falskhet, min fryktelige kjærlighet til synden osv., som er hele problemet, og som gjør at jeg ikke kan tro.

 

Men da ser vi jo at du vender deg klart bort fra festet, til deg selv, og tror ikke Guds vitnesbyrd om sin Sønn; Nemlig at det nettopp er som helt fortapte, han skal frelse oss. Men du vil endelig komme som en som først har forbedret seg. Du har ikke klart for deg, og tror dermed ikke det Kristus sier; at du først ved troen må bli innpodet i ham. D.v.s. først som ugudelig bli rettferdiggjort og benådet, fylt med troens fred og fryd, før du i det hele tatt kan begynne å bære frukt.

 

Så vend dere nå til festet, dere som ligger fanget i et håp.Vi gjentar det ennå en gang. Det er hele din ulykke, at du ikke straks vender deg til festet. Isteden vender du deg til tusen andre kanter. Og tenker, forsøker, venter og håper, - håper på alt annet. Ja, ligger fanget i et håp og en venting på noe merkverdig som ennå må foregå inne i ditt eget hjerte. En slags forløsning som skal skje der, - forløsning fra en spesiell synd, fra onde tanker, fra hardheten, lettsindigheten, maktesløsheten.

 

Men den forløsningen som er skjedd i Jesus Kristus, den står skjult i en tåkete bakgrunn. Der er det feilen ligger! Og de er utallige, ja, har ingen grenser, alle de betingelser og forbehold som tankene da er opptatt med, og som en ligger fanget i.

 

Men at Guds Sønn døde for oss, og at alt dermed er fullbrakt, at nådens kilde strømmer over - langt mer enn syndens flod - og det for alle syndere, - det betyr visst ikke noe som helst for sjelen, det farer en lett over!

 

Å, våkn da opp! Stopp nå opp for dette eneste som gjelder i all evighet! At all verdens synder allerede er utslettet. At Gud allerede er forsonet og tilfredsstilt, og brenner i kjærlig lengt etter å få gi deg nåde av bare nåde. For det er ingen virkelig nåde, hvis den ikke er virkelig uforskyldt.

 

Ha da klart for deg at alle de alvorlige ordene som Gud taler, og som krever noe av oss, er lovens ord. Og at disse bare har ett éneste mål, nemlig at hver munn skal bli lukket, og hele verden skal stå straffskyldig for Gud. At alle disse alvorlige ordene, som ofte tynger deg, bare er sagt til de lettsindige og løsslupne gudsforakterne, som aldri har noen tanke for himmelen. Og til de selvsikre hyklerne og egenrettferdige fariseerne, som tror de har alt i orden med evigheten.

 

Det er slett ikke talt til de stakkars synderne som dømmer og refser seg selv. Som gjerne vil ha både den rette omvendelse og tro, anger og bønn. Men aldri finner noe av dette hos seg selv slik de synes det bør være. Nei, til dem forkynner Guds ord bare nåde, kjærlighet og forlatelse.

 

«Så vend dere nå til festet, dere som ligger fanget i et håp», sier Herren, «Også i dag forkynner jeg at jeg skal gi deg dobbelt igjen». «Også i dag»! Å, ja, i dag forkynner han samme nåde til deg! Også i dag forkynner Gud forløsning for dem som er bundet!

 

I disse dager høre vi mye forkynnelse om Kristi lidelse. Vi følger vår Frelser på hans smertes vei. Vi ser ham i Getsemanehagen hvor han svetter blod. Vi hører ham rope ut på korset, det hele Skriften hadde forutsagt om soningsverket: Det er fullbrakt!Og vi ser ham, i kraft av den samme forsoning, straks benåder til og med en røver, og lar ham få del i hele den salige frukten av sin død gjennom det herlige løftet: I dag skal du være med meg i Paradis!

 

Skulle vi ikke nå snart la vår vantros stadige utsettelser ta slutt, og straks kaste oss i hans armer? Skulle vi ikke gjennom alt dette nettopp se at hans kjærlige armer er rakt ut mot oss alle sammen? Hører vi ikke disse ordene fra hans egen munn: «Også i dag forkynner jeg at jeg skal gi deg dobbelt igjen»? «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og dere skal finne hvile for deres sjeler».

 

Ja, ennå en gang: Dere som ligger fanget i et håp - hvorfor venter dere med å vende dere til festet? Skal du selv bli mer verdig, eller skal Gud bli mer nådig?

 

Nei, la det nå skje i dag at du vender deg til festet. Ta det store, viktige skrittet og be om fullkommen benådning, om å bli tatt inn i hans pakt og samfunn, av bare uforskyldt nåde, utelukkende på hans blods grunn!

 

Å, ta det store skrittet i dag! Og vit at ennå har ingen fattig synder tatt det skrittet forgjeves. Tenk ikke at du først må ha en lang bønn. Se på røverens korte bønn, og hvordan han straks fikk dette trøstens svar: I dag skal du være med meg i Paradis.

 

Men én ting skal du vokte deg for, som for døden, nemlig å søke svaret i ditt eget hjerte, i dine følelser.

 

Nei, se svaret i Guds eget ord! Ta svaret her i Guds egne løfter: «Også i dag forkynner jeg at jeg skal gi deg dobbelt igjen» («for alle dine synder» Jes 40:1-2). Han gir nåde av bare nåde. Lovet være Gud!

 

Til toppen

 

31. mars

 

I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse. Kol 1:14.

 

Hvis noen spør: «Vi vet jo at det ikke er alle som blir frelst. Hvordan skal så jeg kunne vite om jeg har forlatelse og nåde hos Gud?» Da må vi svare: Du må begynne med å tro på Gud og hans ord. Høre, tro og ta til deg den nåden som alle har, selv de vantro. Så vil du gjennom dette få eie den nåden som ikke alle har.

 

Nå spør du: «Hva er det for en nåde som alle har, selv de vantro?» Svar: En forsonet Gud, en syndsforlatelse i Jesu blod. Alt dette venter på dem, at de bare skal komme og ta imot det.

 

Hva er det da som ikke alle har? Svar: Et hjerte som er forsonet med Gud, en tro som tar imot syndenes forlatelse og lever i Gud.

 

Hvor finner vi dette i Bibelen? Svar: I 2Kor 5 står det: «Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss. Så ber vi nå på Kristi vegne: La dere forlike med Gud!»

 

Og i Rom 5 står det: «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død mens vi ennå var fiender». I Kol 1 står det: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse». I Sak 3 leser vi: «Denne steinen (Kristus)...jeg skal hugge den ut, sier Herren Sebaot. Jeg skal ta bort dette landets misgjerning på én dag». I Gal 3 står det: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre».

 

Slik taler altså Skriften. Og her står det jo uttrykkelig at Gud i Kristus forlikte - ikke bare dem som tror - men hele verden. Og at denne forsoningen innebar og virket at Gud ikke tilregnet dem deres overtredelser.

 

Men dette skjedde altså i Kristus, - ikke i vår omvendelse - ! Men nå formaner han menneskene: «La dere forlike med Gud!» Dette er alt som ennå må skje. Her står at vi ble forlikt med Gud gjennom hans Sønns død -. Ikke gjennom vår anger, vår omvendelse, vårt alvor, vår bønn eller tro. For ikke noe av dette kan bidra til forlikelsen, bare til at vi kan ta imot den nåden som allerede er ferdig. For her står: «..mens vi ennå var fiender».

 

Her står at forløsningen, som skjedde gjennom Kristi blod, er det samme som syndenes forlatelse. Og at våre misgjerninger ble tatt bort på én dag; den dagen den kostbare steinen, «hjørnesteinen», ble hugget ut. Her står at vi ble kjøpt fri av Kristus fra lovens forbannelse nøyaktig den dagen, den timen, da han ble en forbannelse i vårt sted. Og det skjedde da han hang på et tre, på korset.

 

Å, for en nød at ikke verden vet hva som har skjedd! At de ikke kjenner menneskets historie! Ikke vet at hele menneskeslekten virkelig en gang også ble kjøpt fri. Er blitt forløst, gjenreist og utfridd fra alle synder, fra dødens og djevelens vold - like sikkert som at menneskeheten én gang falt i synd!

 

Hør nå her: Denne syndsforlatelsen, denne forløsningen vi nå har talt om, den tilhører hvert eneste menneske, - den som lever et hellig liv og den ugudelige, den som tror og den vantro. Du må være hvordan du være vil, uansett så er dine synder tatt bort, utslettet, forlatt, kastet i havets dyp. Og dette skjedde i Kristi dødsstund.

 

Blir du fordømt, så skjer det ikke på grunn av din synd, men på grunn av din vantro, at du lar være å komme til Kristus. Vil du komme tilbake til Gud, bli hans barn og få eie hans nåde, så er det ikke noe som kan hindre deg i dette.

 

Hvert øyeblikk er du velkommen. Herren sier selv: «Den som kommer til meg, skal jeg aldri støte ut». Her er ikke noe som helst unntak; Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst. Hvem som helst, den som vil, hver eneste én, om dine synder er røde som blod - slik lyder den store, barmhjertige Herrens egne ord.

 

Og når det altså ikke er noe unntak, så kommer det av at all synd er betalt og hele verden forsonet.

 

Når da noen er i nød på grunn av sine synder, og aldri kan få visshet om at de har forlatelse for disse, så er feilen den at de ikke tror Gud. De anser ikke Gud for å være sannferdig. Vil ikke ta til seg og ha nok med det Kristus har gjort, eller det Gud sier i sitt ord. Ja, de «gjør Gud til en løgner», som jo er ganske forferdelig.

 

Er det derimot slik at du gjerne vil tro Guds ord, men bare ikke kan få det inn i hjertet ditt, da skal Gud gi deg en større troens gave. Og du skal etter hvert også få vitnesbyrd i deg selv om at all din synd virkelig er tatt bort, at du er ikledd hele Kristi fullbrakte verk, at du er en av Guds elskede barn.

 

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit