1. Kristi rike er syndsforlatelsens rike.

1. Gud vil gjerne tilgi synd

2. I Kristi soningsverk er det syndsforlatelse for alle

3. Hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse

4. Salig er den som Herren ikke tilregner synd!

5. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre

2. Loven

1. Loven er hellig

2. Lovens rette bruk

3. Lovens forbannelse

4. Loven er en tuktemester

5. Loven er syndens kraft

6. Ved loven kommer erkjennelse av synd

7. Misbruk av loven

8. Loven og helliggjørelsen

9. Loven og samvittigheten

10. Død for loven

11. Loven er nødvendig

12. Oppgjør med antinomistene

3. Evangeliet

1. Guds hemmelighet

2. Det glade budskap

3. Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv

4. Kom som du er

5. Frelse i Jesus alene

6. Den frelsende tro

4. Se, jeg forkynner dere en stor glede

1. Det som var umulig for loven, det gjorde Gud

2. Synden, loven og døden har i Kristus tapt sin makt

3. Kristus skal være vårt eneste håp

5. I Kristus er syndefallet gjort godt igjen

1. Himmel og jord er forenet

2. Mennesker er Jesu brødre!

3. Herren er nær hos sine

6. Han er trofast og rettferdig, så Han forlater

1. Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det

2. Hva det er å bekjenne sine synder

3. Hvordan kan Gud være rettferdig, når Han forlater synd?

7. Frelsevisshet

1. Gud vil at vi skal eie visshet om syndenes forlatelse

2. Veien til visshet

3. Hindringer for vissheten

4. En daglig full og hel syndenes forlatelse

8. Dere er alt rene!

1. Ren på grunn av et ord

2. Guds barn har en iboende renhet

3. Den tilregnede renheten

4. Rettferdiggjort ved tro

5. De rene trenger renselse fra urenhet

9. Guds evige pakt med Sønnen og Hans testamente til oss

1. Pakten

2. Faderens paktsforpliktelser

3. Sønnens forpliktelser

4. Hva Christian Scriver sier om denne pakt

10. Nådevalget

1. Hva menes med nådevalget?

2. Guds frie viljes råd

3. Utvelgelsen i Kristus

4. Har ikke pottemakeren makt over leiret?

5. Snublesteinen

6. Guds forutviten og forutbestemmelse

7. Mange er kalt, men få er utvalgt


 

 

Kapittel 1

 

Kristi rike er syndsforlatelsens rike

 

1. Gud vil gjerne tilgi synd

 

«Min synd står alltid for meg. Å, om jeg bare visste at Gud har tilgitt meg all min synd og gitt meg sin nåde! Syndene mine er så mange, så store, så stygge, og de sitter så fast. Jeg kan ikke åpne opp hjertet mitt for noen. Å, den som eide Guds nåde og hadde visshet om dette!»

 

Slike sukk ligger i mange flere hjerter enn vi aner. Og dette gjelder ikke utelukkende dem som ennå bare er vekket opp, men aldri har begynt å tro. Også Guds barn kjenner det ofte slik, for det blir ingen slutt på synder og fall.

 

Hva sier så Gud til dette? Kan denne byrden bli tatt vekk? Vil Gud tilgi synd? Hva sier han selv, han som har dommen i sin makt? Hva sier han som på den siste dag skal dømme alle, og som alt nå feller dommen over alle syndere?

 

Så sier Herren: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges dø? - Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?». «Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt». «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Esek 18:23, Åp 21:6, Jes 1:18

 

«Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu». «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!» Jes 43:24-25, 44:22

 

Her ser vi da at den store, barmhjertige Gud vil forlate synd. Han vil forlate hvert éneste menneskes synder. Han vil forlate de største og verste syndene. Vi ser at det er en stor og betingelsesløs beslutning med allmenn gyldighet, som Gud i sin allmektige rådslutning har gjort, - at den som vil, skal få syndenes forlatelse ved hans Sønns navn, (Apg 10:43).

 

Hver éneste en som i sin syndenød vender seg til Kristus, skal ikke gå fortapt, men arve evig liv. Ja, han skal være like sikker og trygg på det, som på at Gud lever og ikke kan lyve. «Så sant jeg lever», sier Herren.

 

Det at Gud ønsker å gi syndenes forlatelse til hver éneste en, er så sikkert og visst at ingen ting i hele verden er så sikkert. For ingen ting er så umulig som at Gud skulle lyve. Alt det jeg er, det jeg gjør og det jeg kjenner, er alt sammen derimot bare uvisshet og løgn. Mot Guds sannhet er det som en flytende veske, og som damp mot et stort, høyt fjell. Og disse ordene som vi just har lest, er talt av den allmektige, himmelens og jordens Herre.

 

Men det at Gud har en alvorlig vilje til å forlate alle synder, det har han ikke vist oss bare med ord. Han har også med stor kraft bevist det i gjerning. Den evige rettferdigheten kunne ikke uten videre gå med på å ettergi syndene. For ikke en éneste bokstav eller tøddel i loven kunne bli til intet. Og det stod fast at «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Heb 9:22.

 

Da gikk den barmhjertige Gud, drevet av ufattelig kjærlighet til sine ulykkelige, falne mennesker på jorden, så langt at han selv gav offeret for syndene. «Hvor er lammet til brennofferet? Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!» «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham». «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd». Dette er grunnen til at Gud kan forlate synden, og også det sterkeste bevis på hvor alvorlig og brennende Guds vilje er til å forlate.

 

I sin barmhjertighet har Gud ordnet det slik at vi ikke selv skulle behøve å fortjene nåden. «For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst», Jes 52:3. Han vil gi oss alt for intet. Syndene våre blir forlatt for intet.

 

Men, nei - det skjer ikke for intet. Løsepengen var høy. Det har kostet vår kjære Frelser hans liv og blod. Det er som han selv sier: «Du har bare trettet meg med dine synder og voldt meg møye med dine misgjerninger». «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Det er grunnen til at Gud kan tilgi så grenseløst.

 

Det er også det største beviset på at Gud har en brennende trang og lyst til å forlate syndene, når han selv har gitt et så uendelig dyrt offer. Å, du forferdelige vantro - du forblindede hjertes mørke, som gjør at vi ikke ser alt dette!

 

Vi kan tro at Guds Sønn på grunn av den samme brennende kjærligheten blir et menneskebarn, født i en krybbe. I mer enn tretti år gikk han rundt på jorden under fattigdom og forakt. Han lider, han svetter blod, han hudstrykes, korsfestes og dør. Dette gjør han for å vinne seieren som gir oss nåden. Og han gjør det for en grufullt syndig og ond hær av fiender.

 

Alt dette kan vi tro. Men når vi endelig har fått se våre synder, og begynner å søke hans nåde, da kan vi ikke tro han vil forlate oss syndene våre. Da arbeider og kjemper vi i bønn for å påvirke ham - påvirke ham til å forlate. Vi vil påvirke ham som har vist at han brant av kjærlighet til oss mens vi ennå var hans uforlikte syndere, som står der uten noe skyldoffer å bringe fram for ham. Å, som vantroen og mørket hindrer oss i å se Herrens herlighet!

 

Vi burde lett kunne regne ut at når Gud gir oss sin enbårne Sønn til skyldoffer, da må det være om å gjøre for ham å forlate synder. Forsoningen skjedde jo ikke for gode og hellige barn, men for virkelige syndere, for verden.

 

Da kan det ikke være det han er opptatt med; å se etter hva vi har fortjent, og gjøre med oss etter våre synder. Det må virkelig være hans fulle alvor at han vil forlate syndene. For «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham», Joh 3:17.

 

En annen ting er det at den som ikke vil ha barmhjertighet, må ha vreden. Den som ikke vil bli kvitt sin synd, men vil bli i sine synder, i tjeneste for verden og djevelen, han må bli under fordømmelsen.

 

Slik er det også med den som nok kan være vakt og er urolig for sin sjel, men ikke vil vende seg til Guds Sønn. For «den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham», Joh 3:36.

 

Men «den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livsens vann uforskyldt!» Åp 22:17.

 

Til toppen

 

2. I Kristi soningsverk er det syndsforlatelse for alle

 

Men når nå likevel ikke alle blir frelst, hvordan kan jeg da vite at jeg har forlatelse og nåde hos Gud?

 

Du må begynne med å tro på Gud og hans ord. Du må høre, tro og ta imot den nåden som alle har, også de vantro. Så får du en nåde som ikke alle har.

 

Men hva er det for en nåde som alle har, også de vantro?

 

De har en forsonet Gud. De har en syndsforlatelse som Kristus ved sitt soningsverk har lagt ferdig for alle. Den ligger og venter bare på at de skal komme og ta imot den.

 

Hva er det da som ikke alle har?

 

Ikke alle har et hjerte som er forlikt med Gud, og en tro som tar imot syndsforlatelsen og lever i Gud.

 

Hvor finner jeg dette i Bibelen?

 

Det står i 2Kor 5:19-20: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!». Og: «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender», Rom 5:10. «I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse», Kol 1:14. «Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag», Sak 3:9. «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss», Gal 3:13.

 

Dette er Skriftens klare tale. Her står det uttrykkelig at Gud i Kristus forlikte med seg selv ikke bare dem som tror, men «verden». Og det står at denne forsoningen innebar og medførte at han ikke tilregner dem syndene deres.

 

Legg merke til at dette skjedde i Kristus, ikke i vår omvendelse.

 

Og nå formaner han så menneskene: «La dere forlike med Gud!» Dette er alt det som nå skal skje.

 

Det står at forløsningen som skjedde ved Kristi blod var det samme som syndenes forlatelse. Syndene ble utslettet på en éneste dag, nemlig da innskriften ble risset inn på den dyrebare steinen, hjørnesteinen.

 

Det står at vi av Kristus ble kjøpt fri fra lovens forbannelse, på den dagen og det tidspunkt da han ble en forbannelse for oss. Og det skjedde da han hang på korset.

 

Å, hvor forferdelig det er at verden ikke vet hva som er skjedd! At den ikke kjenner vår slekts historie; ikke vet at menneskeslekten også én gang er blitt frikjøpt og forløst fra alle synder, fra døden og djevelens vold, like sikkert som at den én gang har falt i synd.

 

Til toppen

 

3. Hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse

 

Denne syndsforlatelse og forløsning som er nevnt her, ligger ferdig for hvert éneste menneske, både fromme og ugudelige, troende og vantro. Uansett hvordan du så er, skal du vite at din synd er sonet i Kristus. Dersom du vil komme til Gud, bli hans barn og eie hans nåde, så er det ingen hindring. Du kan komme når som helst.

 

Herren sier dette, som også gjelder deg: «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut», Joh 6:37. Her er ingen unntatt. «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst», Rom 10:13. Hvem som helst, den som vil, hver og en, om dine synder er som purpur - slik lyder den store, barmhjertige Herrens egne ord.

 

Når da noen kommer i nød over sine synder, og aldri kan få visshet om at de har fått syndenes forlatelse, så er feilen den at de ikke tror Gud. De anser ikke Gud for å være sannferdig, og vil ikke legge merke til hva Kristus har gjort. De gjør Gud til en løgner. Og det er forferdelig.

 

Men dersom noen gjerne vil tro Gud på hans ord, men likevel ikke kan få det inn i hjertet, så vil Gud snart gi dem troens gave. De vil få vitnesbyrdet i seg selv om at alle deres synder virkelig er tatt bort. De vil få visshet om at de er ikledd hele Kristi rettferdighet, og vite at de er Guds elskede barn.

 

Og med dette er vi kommet til det punktet i et menneskes liv da en trenger å lære at

 

Kristi rike er syndsforlatelsens rike.

 

Nå begynner for alvor kampen mellom fornuften og følelsene på den ene siden, og Ordet og troen på den andre. Jeg kan lett nok tro jeg har fått nåde for gamle synder. Men jeg blir helt sønderknust når jeg innser at jeg fremdeles blir så svak at jeg synder og faller, - og så likevel skal tro nåden.

 

Jeg har jo mottatt Guds nåde for alle mine synder. Og likevel synder jeg på ny. Så titt har jeg fått forlatelse, og likevel faller jeg. Jeg er syndens trell. Her blir det kamp på liv og død. Mange opplever skibbrudd i troen. De kan ikke holde ut når de gjør så sørgelige erfaringer.

 

Noen griper til den utvei å bagatellisere synden. De tror Kristus og Belial kan forenes. Så går de lettsindig i syndens tjeneste, - og sovner. Andre mister fullstendig motet. De kaster all trøst fra seg, gir seg over, og lar seg drive for vær og vind.

 

Feilen er i begge tilfellene at de ikke er opptatt med å få det rette kjennskap til evangeliet. For jeg må virkelig være godt væpnet med rettferds våpen på høyre og venstre side. Jeg må ikke slappe av i kampen mot synden, og ikke stoppe opp i det å bli fri fra den. Unnskylder jeg synden og begynner å følge den, da har jeg alt kommet vekk fra troen.

 

For troen og en god samvittighet kan vi ikke beholde, samtidig som vi forsvarer en éneste synd. Gud kan aldri gå sammen med synden. Så lenge jeg i en sann tro er forenet med Gud, må jeg ligge i en konstant krig mot synden.

 

Dersom jeg slutter å tro på forlatelsen, har jeg også mistet alt. Men det å kunne fortsette å tro nåden, er en ganske vanskelig sak.

 

Jeg ser for det første all min synd som utroskap mot Gud. I fristelsens time kjenner jeg hvordan kjødet elsker synden, men Åndens strid mot det onde merker jeg mindre til.

 

Og for det andre er det heller ikke nok med at jeg bare fristes. Jeg seirer ikke bestandig i fristelsen. Jeg blir kastet over ende. Jeg faller og gjør det som er synd. Kjødet begjærer imot Ånden, Gal 5:17. Og jeg ser at også de store Bibelens menn, Abraham, David, Paulus og Barnabas har gjort det som er synd, 1Mos 12,11 flg., 20:2 flg., Apg 15:39.

 

Luther sier: «Før vi får tid til å se oss om, er vi falt i synd - i sinne, hat, misunnelse, lyster og all slags elendighet. Og det er ikke mulig at vi i en slik stadig strid alltid vil kunne stå fast. Vi blir overrumplet, faller og synder».

 

All erfaring viser hvor vanskelig det er tross alt å stå fast i troen når en opplever slike ting. Det er alt annet enn lett stadig å trøste seg til Kristus, og tro at en eier Guds nåde og vennskap.

 

Nå er det om å gjøre å forstå forlatelsen i Kristi rike, og få Guds nåde til å tro forlatelsen.

 

Hva bør jeg vite om denne forlatelsen?

 

Du bør vite at om dine synder er aldri så store, og røde som blod, så er likevel syndenes forlatelse i Kristus noe annet og større. På Guds eget, evige ord må du tro at nåden i Kristus ikke kan reduseres eller ødelegges av noen synd, så sant du fremdeles blir i ham.

 

Synden er for svak til at den skulle kunne seire over den store og allmektige Frelserens rettferdighet og nåde. Synden kan nok bevege og slå revne i vår jordiske rettferdighet. Men himmelen kan den verken nå eller bevege. «For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham», Sal 103:11.

 

Det blir spørsmål om hvem som er størst, enten vår synd eller Kristi rettferdighet. Her sier Skriften: «Liksom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus», Rom 5:21,17.

 

Nåden er mektig over synden. Vi er små og svake vesener sammenliknet med den store Herren Kristus. Vårt verk, synden, kan ikke seire over hans verk, som er nåden og forlatelsen.

 

Skulle jeg som tror på Kristus, eie nåden bare så lenge jeg selv lever et åpenbart rett liv. Men miste nåden straks jeg synder og faller. Da var jo Kristi rike et gjerningsrike som hersket over nåden, og ikke et nåderike som hersker over gjerningene! Hva hjelp ville vi da ha i Kristus?

 

Dersom jeg skulle eie nåden så lenge jeg lever et pent liv, men ikke lenger, da fikk vi jo rettferdigheten på grunn av gjerningene. Men da var Kristus død forgjeves, Gal 2:21.

 

Det var ikke for å gi oss en ustadig nåde, han ble menneske og ofret sitt blod. Nei, Skriften sier: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1. «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige», 1Joh 2:1.

 

Derfor må vi vite at når Gud i sitt ord tukter og straffer oss, og taler om våre synder og våre plikter, da dreier det seg ikke om noe som kan endre på selve nåden. For hvis det var tilfelle, da ville loven være mot Guds løfte, Gal 3:21. Men Gud må vekke og skremme dem som er selvsikre og lettsindige og ikke vil omvende seg, for å drive dem til Kristus, Rom 3:19, Gal 3:24. Også levende kristne må han holde våkne på den måten, Åp kap. 2 og 3.

 

Men hver den som tror på Kristus, er i all evighet fri fra lovens forbannelse. Det mennesket lever i den fristaden og på den plassen der ingen synd når ham eller tilregnes ham: «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner synd», Salme 21, Rom 4.

 

Til toppen

 

4. Salig er den som Herren ikke tilregner synd!

 

Ikke tilregner synd! Dette er Kristi rike. Herren sier klare og sterke ord om dette riket: «Det folket som bor der, har fått sin synd forlatt», Jes 33:24.

 

Alt det jeg kjenner på og ser hos meg selv som er ondt, det er synd som må tuktes, og som jeg må angre og be om forlatelse for. Det gjelder lunkenhet og treghet, feighet og menneskefrykt, sinne og urene lyster.

 

Men nåden, forlatelsen, den berøres ikke av dette, og endres ikke en hårsbredd. Den har jeg totalt uforandret i Kristus så lenge jeg ved troen holder meg til ham. Ved denne troen har jeg også alltid det sinn som gjør at jeg dømmer meg selv, lider under ondskapen, og gir Guds Hellige Ånd rett, 1Kor 11:31, Rom 8:5.

 

Så må jeg alvorlig erkjenne og dømme synden hos meg, og gå inn for et mer hellig liv. Men når det gjelder samvittigheten i mitt forhold til Gud, må jeg leve i en frihet som om ingen ting var synd - som om ingen lov fantes, verken ett eller ti bud - men som om jeg alt var i himmelen. For slik står min sak innfor Gud.

 

For når Gud taler om syndenes forlatelse, og om at ingen synd tilregnes, da er dette ikke en lek med ord. Det er guddommelig alvor og guddommelig sannhet.

 

Dette er den frihet som Kristus har frigjort oss til, Gal 5:1.

 

Det er altså ikke slik at det ikke finnes noen synd hos en kristen, eller at ingen ting av det han gjør er synd. Men den kristne lever i det rike hvor han for Kristi skyld ikke tilregnes noen som helst synd. For han tror på ham som har tatt all synd på seg. Han lever i det rike hvor loven ikke har noen kraft til å fordømme. Uroe og bekymre oss kan den nok. Men fordømme oss kan den ikke i Kristus. Lovet være Guds barmhjertighet!

 

Luther sier om dette: «Så lenge vi lever på jorden, henger det en evig synd ved vårt kjød. Det er ingen ende på våre feil og unnlatelser. Derfor er det sannelig nødvendig at vi mot dette har en evig, fast og stadig forlatelse. Ellers ville vi for syndens skyld havne under Guds vrede. Men nå får vi for forlatelsens skyld leve under nåden. Ja, dette er hans evige pakt som står fast og ikke forandres, så våre hjerter kan være overbevist om at synden ikke kan fordømme oss».

 

Å, når jeg tror dette, kan jeg ikke annet enn bli fylt av glede og kjærlighet til den barmhjertige Gud og Frelser, som har ordnet et slikt frelsens salige rike for oss på jorden. Det er vidunderlig å få leve i denne Guds barns herlige frihet, der ingen synd fordømmer meg, og ingen fromhet gjør meg rettferdig.

 

Når min Herre Kristus er all min rettferdighet, slik at jeg både på mine beste og mine dårligste dager er like rettferdig og kjær for Gud, da kan jeg ikke annet enn få en inderlig lyst og villighet til å tjene min Frelser. Jeg sier til ham: Jeg vil så gjerne gjøre en tjeneste for deg, min Herre og Gud.

 

Slik kommer de gode gjerningene fram, som Kristus selv sa det: «Den som får mye forlatt, elsker mye», Luk 7:41-47.

 

Først nå kan en gjøre virkelig gode gjerninger.

 

Men hva sier så Herren når vi spør hvilken tjeneste vi kan gjøre for ham? Han svarer: Selv behøver jeg ikke noe. Men vil dere tjene meg, så vis det på mine brødre, menneskene. Når jeg kommer, skal jeg si til dere: «Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg», Mat 25:40. «Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere», Joh 13:15.

 

Til toppen

 

5. Liksom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre

 

Kristi rike er syndsforlatelsens rike. Det må vi også praktisere i vårt forhold til våre medmennesker. For det er et grunnleggende vilkår for alt kristelig samfunnsliv på jorden.

 

Lovens sum er kjærligheten. Den som elsker en annen har oppfylt loven. For budene: du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og ethvert bud, hva det så enn er, det samles til ett i dette: Du skal elske din neste som deg selv. «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse», Rom 13:8-10.

 

Alt kristent liv er innesluttet i kjærligheten.

 

Men hva er vilkåret for at det kan herske en stadig kjærlighet mellom menneskene? Det er det samme som vilkåret for et stadig vennskap mellom Gud og mennesker: den stadige tilgivelsen.

 

Det ville ikke være vanskelig å elske sine medmennesker, og gjøre mye godt mot dem, dersom de ikke hadde sine forargelige feil og uvaner. Da ville vi hatt et himmerike på jorden, med bare kjærlighet og fred med våre egne, såvel som med naboer og alle mennesker.

 

Men alle disse feil og synder gjør at en går trett i kjærligheten, og ikke kan elske dem. Så blir det straks like vanskelig å gjøre godt mot dem, som det er lett å gjøre godt mot dem en elsker.

 

Men dette veldige hinderet for kjærligheten ville straks være borte, dersom jeg kunne bruke det ypperlige midlet; forlatelsen. På noen som helst annen måte kan heller ikke denne hindringen ryddes av veien.

 

Dette er en av årsakene til at Kristus så titt og så sterkt talte om forlatelsen. Da han lærte oss en bønn som vi skulle be hver dag, påla han oss å be: «Forlat oss vår skyld, som og vi forlater våre skyldnere». Og han sammenlikner himlenes rike med en konge som ettergav sin tjener ti tusen talenter. Men så krevde han at denne tjeneren da også skulle ettergi sin medtjener hundre denarer, Mat 18.

 

Det er altså bare forlatelsen som kan skape et godt forhold mellom Gud og mennesker, og mellom menneskene innbyrdes.

 

Summen av Guds ord er: «Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss», 1Joh 3:23.

 

Så har vi fred med Gud og med menneskene. Dette er himmeriket på jorden, paradiset i jammerdalen!

 

Der ikke kjærligheten rår, der er helvete på jorden. For en pine og kval, for noen tunge hjerter og ansikter, hvor mye hat, misunnelse og uro det er der en ikke har troen og kjærligheten - men graver i egne synder og andres feil, og lever i vantro og uforsonlighet!

 

Mennesker som har det slik, er ynkelige djevelens martyrer. Alt kunne likevel bli gjort godt igjen gjennom tilgivelse.

 

Det kan hende du har forferdelig vanskelige medmennesker. De har gjort deg urett, løyet på deg og påført deg mange vanskeligheter. Men tenk etter om ikke dine egne synder mot Gud likevel er tusen ganger flere og større. Kristus sier at alt det et medmenneske har syndet mot deg, bare er som hundre denarer mot ti tusen talenter, sammenliknet med dine synder overfor Gud.

 

Men nå vil Gud likevel forlate deg alt det du er skyldig. Skulle så ikke du forlate din neste alle hans feil? Vil du ikke det - vil du ikke ettergi og glemme disse hundre denarene, så krev dem inn. Hold regnskap med din nestes feil, hat ham!

 

Men, - ta så også på ny inn over deg din egen ti tusen talenters gjeld til Gud, der du blir nødt til å betale til siste øre! Slik dømmer Herren. Og vil du be om syndenes forlatelse, så er det ingen annen måte å be på enn denne: «Forlat meg du, Gud, på samme måte som jeg forlater min neste!»

 

Du sier kanskje: Jeg har så titt og ofte tilgitt min bror. Men han holder aldri opp med å gjøre meg ondt. En må vel én gang kunne bli trøtt av å tilgi! Da svarer Herren: Også jeg har ofte tilgitt deg. Men du synder fremdeles. Skal så også jeg bli trøtt av å tilgi deg?

 

Legg merke til det svaret Peter fikk da han spurte: Hvor ofte skal jeg tilgi min bror som synder mot meg? Så meget som sju ganger? Jesus svarte ham: «Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju», Mat 18:21 flg. Det vil si i det uendelige!

 

Til ditt eget hjertes trøst må du her merke deg at slik vil Kristus tilgi deg - ikke sju ganger, men sytti ganger sju, eller uten stans. For han vil ganske sikkert gjøre det samme som han lærer oss å gjøre. Han vil så visst ikke være dårligere enn oss i det å tilgi.

 

Skulle så ikke dette også varme deg opp, så du vil tilgi din bror ubegrenset?

 

Men, sier du, Kristus sa også: «Dersom han angrer, så tilgi ham»! - Ja, men se hvordan Kristus forklarer denne angeren: «Om han så synder imot deg sju ganger om dagen, og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer! - så skal du tilgi ham», Luk 17:4.

 

Selv om en angrer og erkjenner, kan det hende at selve feilen sitter så dypt i kjødet, og at en har en så vanskelig natur, at den stadig slår ut på ny. Slik taler altså Kristus om menneskets elendige natur, og om angeren! Her blir det da ingen annen hjelp enn en stadig og uendelig tilgivelse.

 

Kristus har, som vi så, i Luk 17:4 det forbeholdet: «Dersom han angrer». I Mat 5:44 derimot, lærer han at vi skal elske fiender som forbanner og forfølger oss. Hvordan skal det oppfattes? Jo, det ene stedet handler om broderkjærlighet. Det andre om alminnelig menneskekjærlighet. Gud elsker, forsoner og skaper alle mennesker. Men det er bare dem som angrer og omvender seg, som han kaller for sine «venner». Slik må også vi leve.

 

Vi slutter med Luthers dype utleggelse i en preken over fotvaskingen (Joh 13): «Det å vaske hverandres føtter, betyr også at den ene skal tilgi den andre det onde han har gjort. Den ene skal bære den andres byrde. For det blir aldri annerledes enn at du i hele kristenheten ikke vil finne en éneste kristen så ren at han ikke har noen spesiell feil eller skrøpelighet.

 

En er hissig, en tungsindig og merkelig. - En er altfor lystig, ja, av og til lettsindig. En gjerrig og selvopptatt. En altfor sløsete og gavmild. Det er som også hedningene sier, at hver og en har sin egen feil og mangel som den andre må bære på.

 

Du synes vel da at du skulle nok gjerne omgås ham, bare han ikke hadde denne feilen. Men som det er nå, kan du ikke holde det ut. Men hør nå her! Når du ser slike feil hos din mann, din hustru, barn, kollega eller nabo, da skal du tenke på at du er skyldig til å vaske deres føtter!

 

Gjør så det! Vær overbærende med deres skrøpelighet, og gjør alt du kan for å hjelpe dem på den rette veien. Tenk på at verden er som en uren stall, hvor vi ikke kan gå uten å skitne til føttene. Slik går det med meg, slik går det med deg og alle mennesker.

 

Hva skal vi så gjøre? Skal vi av den grunn løpe og gjemme oss i ødemark og skog, og ikke ha omgang med noen, slik som munkene før har gjort? Nei, skal du vaske andres føtter, da kan du jo ikke leve alene! Du må være midt blant folk som vasser gjennom en uren og besmittet verden.

 

Der skal du så bøye deg ned, selv om du har vakre og rene føtter. Du skal komme til dem med vann og håndkle, og vaske og tørke dem, så deres føtter kan bli rene.

 

Dette skjer på den måten at den ene bærer den andres byrder. Den ene tar seg hjertelig av den andre, og har medlidenhet med ham. Han forakter ham ikke, men rekker hånden ut mot ham. Han gir ham råd og hjelp til å bli et bedre menneske.

 

Er kanskje du forstandig og kunnskapsrik, så forakt ikke av den grunn de uforstandige og lite opplyste. Anse deg ikke bedre enn dem, men bruk din visdom slik at de også kan få visdom og bli forstandige.

 

Du lever kanskje et fint og moralsk rent kristenliv, er sindig og vennlig. Likevel må du ikke forakte en annen som ikke har disse gavene. Ta deg av ham, og tenk slik: Jeg har riktignok, Gud skje lov, ikke denne feilen. Men jeg har likevel andre feil som gjør at jeg trenger de andres tålmodighet med meg. Og min neste har også gode egenskaper, som han kan tjene meg med. I alle fall er han min neste, som jeg må tjene for Guds skyld.

 

Gjennom ditt eksempel vil han på denne måten kunne bli påvirket til å vise deg kjærlighet, - så sant han ikke som Judas er besatt av djevelen og snur ryggen til deg. Og på denne måten vil enighet og vennskap få rå så langt som det er mulig.

 

Brukte vi stadig denne fotvaskingen overfor hverandre, ville livet vårt bli fylt av trygghet og fred. Det ville bli et kristent liv!»

 

Men kjære Herre, Gud! Gi oss du alt dette! Hjelp hver levende kristen å øve seg i disse to ting: Aldri tvile på din evige forlatelse. Og aldri holde opp med å forlate sin neste.

 

Øk vår tro og vår kjærlighet! Så kommer ditt rike, så skjer din vilje. Amen.

Kapittel 2

Loven

1. Loven er hellig

Guds ord deler vi etter sitt innhold i to: lov og evangelium.

Den som har fått se forskjellen på lov og evangelium, har funnet nøkkelen til Bibelen. Det finnes ikke noe ord som hører til Guds frelsesvei, uten at det hører til lov eller evangelium.

Til loven hører alt det av Guds ord som lærer oss hva vi skal være og gjøre. Lov er alt Guds ord som krever noe av oss, enten det nå er indre egenskaper eller ytre gjerninger.

Guds lov krever hele mennesket, like til det innerste i dets vesen; hjerte, tanker og begjæringer. Derfor sier ikke budet: Dette skal din hånd og din fot gjøre, dette skal din tunge la være. Nei, budet sier: Du, du. Det taler til hele mennesket.

Det første budet krever «hele ditt hjerte, hele din sjel og all din forstand». Vi skal frykte og elske Gud over alle ting, og sette all vår lit til ham alene. Det betyr at jeg ikke i kjødelig selvsikkerhet må være likegyldig med det som angår Gud og min sjel. Jeg må ikke i lettsindighet synde, men frykte for å gjøre Gud imot. Ja, jeg må heller risikere å dø, enn å gjøre imot ham. Jeg må våke og kjempe mot synden med all min kraft. Jeg må ikke gi etter for fristelsen, men holde ut i kampen, uansett hva det så måtte koste.

Slik skal jeg frykte Gud.

Og jeg skal elske ham over alle ting, slik at jeg ikke blir lunken i mitt gudsforhold. Jeg skal ikke mangle lyst til å be, men flittig ha samfunn med Gud i den største lyst og glede. Jeg skal tenke på ham, tale om ham, og av kjærlighet til ham gjerne gjøre alt det han vil. Og jeg skal gjerne tåle all den lidelse han sender i min vei. For alt slikt gjør en jo for den en elsker.

Det å sette all sin lit til ham alene, betyr at en skal trøste seg til ham og stole på ham med en sann tro. Det innebærer at jeg ikke må stole på meg selv eller på noen annen skapning. Det dømmer selvtilfredshet og egenkjærlighet. Og det forbyr hedensk bekymring, tvil og vantro.

Når en tar alle Guds bud for seg på denne måten, vil en se at ingen av dem bare krever én bestemt gjerning, eller legger beslag på én bestemt legemsdel. De krever hele mennesket.

Derfor sier Herren at den som er vred på sin neste, er en manndraper i Guds øyne. Og den som ser på en kvinne for å begjære henne, dømmes som en horkar, Mat 5.

Guds lov krever altså ikke bare bestemte gjerninger av oss. Den sier ikke bare hva vi skal gjøre og la være. Den sier først og fremst hvordan vi skal være. Også de ordene som handler om vår indre tilstand, hører inn under loven. Når jeg refses fordi jeg er lunken, hard, lettsindig, selvsikker, selvopptatt og treg til å lese og be, da er det loven som refser meg.

Og det er dette vårt indre liv Gud først ser etter. Jeg kan leve et ganske pent kristelig liv og gjøre mye godt. Jeg kan holde meg vekk fra det som er ondt. Men dersom jeg i mitt indre likevel slipper til tanker og begjær «som strider mot sjelen», da er jeg likevel dømt av Guds lov. Jeg er ikke bedre enn den som frekt og åpent utfører de samme syndene.

Og dersom jeg gjør det gode av tvang, drevet av lovens trusler eller løfter, da gjør jeg ikke en éneste gjerning som er god i Guds øyne.

Slik er Gud, og slik er hans hellige lov. For Guds lov er intet annet enn Guds hellighet, Guds natur og vilje, uttrykt i ord.

Slik som han er, vil han at vi skal være. Det han elsker skal vi elske. Det han hater skal vi hate. Gud kan ikke være fornøyd med at vi hater og forakter det han elsker. Heller ikke med at vi elsker det som han hater. Like lite som han kan forlikes med synden og ha omgang med djevelen, kan han tåle at vi gjør det.

Gud stiller seg selv fram som eksempel for oss. Han krever at vi skal være hellige og fullkomne som han selv. «Dere skal være hellige, for jeg er hellig», 3Mos 19:2. «Vær fullkomne, liksom deres himmelske Far er fullkommen», Mat 5:48.

Disse ordene er klare og tydelige. Og det må gå galt med de dårene som sier: Gud kan ikke kreve mer av oss enn vi kan greie. Hvis ikke Gud krever mer av oss enn det, da vil ikke «hver munn bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19. Og da hadde det ikke vært nødvendig for Kristus å dø for oss.

Til toppen

2. Lovens rette bruk

Loven har menneskene av naturen et visst kjennskap til. Evangeliet er den store hemmeligheten som er skjult for all fornuft.

Likevel blir loven misforstått og misbrukt, og det så grundig at både loven og evangeliet mister sin kraft, og sjelene går hjelpeløst fortapt.

Nå skal vi ta for oss lovens egentlige mål og mening. Vi skal vise dens rette og urette bruk. Dette er selve hovedsaken. Det er også det stridsspørsmålet som stadig dukker opp. Det vil løse mange knuter dersom en får tak i dette, og retter seg etter det. Og det er prøvesteinen som setter skille mellom rette og falske kristne.

Enhver forstår at det går galt med dem som forakter loven. Loven er Guds vilje, og den som forakter Guds vilje, forakter Gud. Og ingen kan finne noe løfte om at Gud vil være nådig mot dem som forakter ham.

Om du er syndig og har brutt Guds lov, er Guds nåde stor nok til å tilgi deg for Kristi skyld. Men dersom du forakter Guds vilje og ikke en gang prøver på å lyde ham, må du jo vite at du ikke er på veien til himmelen.

Vi må sannelig sette loven høyt og bruke den rett. For «vi vet at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis», 1Tim 1:8.

Hva er så lovens egentlige mening, mål og gjerning når det gjelder et menneskes frelse?

«Vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven» - men med hvilken hensikt? Jo, «for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud. Fordi intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd», Rom 3:19 flg.

Her sies det klart og enkelt nok. Her er det slått fast at Guds mening og hensikt med loven ikke var at verden gjennom den skulle bli hellig, rettferdig og frelst overfor Gud. Men ved loven skulle verden bli skyldig. Hver munn skulle bli lukket. Ved loven skulle det skapes erkjennelse av synd.

«Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større», Rom 5:20.

Paulus skriver om sine brødre etter kjødet, jødene, at «de har nidkjærhet for Gud». «De søkte rettferdighetens lov». Likevel har han en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte for deres skyld. Han ønsket at han selv var stengt ute fra samfunnet med Kristus, dersom de kunne ha fått hans plass.

Hva var feilen? De brukte ikke loven på rett måte. Når de leste loven lå det et dekke over øynene deres. De strevde med å bygge opp sin egen rettferdighet, Rom 9:2,3,31, 10:2,3, 2Kor 3:15.

De lot ikke loven dømme og knuse dem. Den fikk ikke drive dem til Kristus.

De gjorde loven til en frelsesvei.

Slik strevde jeg også. Jeg trodde at jeg nok en gang skulle lære å slutte å synde, dersom jeg bare tok loven alvorlig nok inn over hjertet mitt. «Synden skulle vel en gang ta slutt, i forbedringens ild brennes ut». Jeg oppfattet loven som om den var til for at jeg skulle kunne seire over synden og få ryddet den ut.

Men lovens egentlige gjerning og mål er å vekke synderen, knuse ham, og drive ham til Kristus, Gal 3:24. Loven er den Johannes som nok ikke døper med Ånd og ild, men ved omvendelsens dåp «bereder et velskikket folk for Herren». Loven er det fengslet hvor vi blir «holdt innestengt i varetekt inntil den tro som skulle komme, blir åpenbart», Gal 3:23.

Når loven blir misbrukt på den måten at hjertet ikke får erfare dens kraft til å knuse, da blir også både evangeliet og Kristus unyttig. For «de friske trenger ikke til lege, men de som har ondt». Bare de som er blitt syke gjennom lovens harde arbeid, vil ta imot evangeliet.

Men hva skal en salte, vekke og knuse med, når loven har mistet sin egg, og saltet sin kraft? Hva slags sår er det da evangeliet skal lege?

Nei, når Guds ord ikke lenger har noen kraft på et hjerte, da er mennesket redningsløst fortapt. Når verken loven eller evangeliet får gjøre sin gjerning, da er det ingen mulighet for frelse.

Vi skal se litt nærmere på hvordan det skjer at en gjør loven, og dermed alt Guds ord, til ingen nytte for seg selv.

Loven skulle fordømme oss og drive oss til Kristus. Men i stedet gjør vi den til frelsesvei. Og hvis loven skal bli veien til frelse, må vi også jevne ut og mildne Herrens bud og dommer. De må forandres slik at de passer til synderens evner, og helst også til hans meninger og smak.

En sier: Det der greier ingen dødelig menneske å gjøre. Derfor kan heller ikke Gud kreve dette. Gud kan jo ikke kreve mer enn vi kan greie.

Dette er grunnvillfarelsen. På denne måten kan ikke «hver munn bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19. Dersom et menneske kunne gjøre det Gud krevde av ham, da ville han jo ikke få en lukket munn. Da ville han ha noe å rose seg av overfor Gud.

Loven krever nettopp mer enn vi noen gang vil være i stand til å gjøre. Og den går uendelig mye lenger i sine krav, enn vi ville anse rimelig. Loven uttrykker Guds hellighet. Loven er Guds hellige vilje skrevet ned med menneskelige ord og i menneskets samvittighet. Så langt som Guds hellighet strekker seg, så langt går det han krever i loven.

Loven sier til deg: Det der vil Gud. Og det og det vil han ikke. Og denne Guds vilje må kreve en stadig større rettferdighet av deg, helt til du er blitt så hellig som Gud selv. For det han ikke selv vil gjøre, vil han heller ikke at du skal gjøre. Han sier aldri: Det der vil jeg ikke, men siden du så gjerne vil det, skal du få lov.

Gud sier tvert imot: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2.

Det er fordi loven ikke er noe annet enn Guds hellighet og Guds vilje, at den ikke kan forandres så mye som med en bokstav, eller tilpasses den falne slekts skrøpelige tilstand. For da måtte det være slutt på Guds hellighet.

Men Gud er hellig. Og den som får nåde til å se inn i lovens hellighet på rett måte, kan ikke lenger håpe på å bli fullkommen for Gud. Hvordan skulle han kunne bli like hellig som Gud? Nei, han blir i stedet ydmyket og knust.

Den som håper å bli rettferdig for loven, har et «dekke» for øynene sine. Han er blind og vet ikke hva loven krever.

Til toppen

3. Lovens forbannelse

Så sier du: En kan vel ikke bli som Gud, eller helt fullkommen. Men en skal selvsagt gjøre så godt en kan.

Det skal du ikke! Du skal gjøre alt - og fullkomment! Ellers er du fordømt. Loven sier: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10. «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jak 2:10.

Men så sier du: Gud er jo nådig for Kristi skyld, så han tilgir meg, selv om jeg ikke kan gjøre alt?

Nei, Gud er ikke nådig mot noen som står i gjeld til loven. Det er noe ganske annet med dem som ved troen har Kristi rettferdighet. De har ikke den minste gjeld til loven. De har ved Kristus nettopp den rettferdighet som loven krever: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror», Rom 3:21 flg. «De er ikke under loven, men under nåden», Rom 6:14 flg.

Men den som er under loven, får ikke ettergitt det minste grann, som Herren selv sier så sterkt: Ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven skal forgå, Mat 5:18.

Å, for en farlig tilstand for din sjel, når du ikke vet at det er noen mennesker som er under loven, mens andre ikke er under loven, men under nåden! Rom 3:19, 6:14, 7:4,6.

Disse to slags mennesker lever under helt ulik dom. Vel er nåden i Kristus uendelig rik og stor. Men ikke det aller minste av den vil de få, de som lever under loven. «For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Å overse dette er det aller farligste misbruk av loven. Det er å forkynne kjødets evangelium. En pruter på loven og jevner den ut. En trekker fra det som synderen synes er for strengt. En flytter målet så lavt ned at synderen er i stand til å rekke opp til det.

Så blir en selvtilfreds, egenrettferdig og sikker. På den måten får ikke loven utrette det den er bestemt til.

Lovens hensikt er å tukte, drive og knuse. Ikke for å legge oss under trelldoms åk, eller føre oss inn i fortvilelse. Men for å drive oss til Kristus, som er «lovens ende til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

Vi bryter også brodden av loven hvis vi gir oss til å håpe på at det skal nok bli bedre etter hvert. At det som ennå mangler på at loven er oppfylt, nok med Guds Ånds hjelp skal komme siden. Og når en omsider er kommet så langt at en har seiret, da først kan en ta imot Kristi fullbrakte verk.

Dette er et forferdelig spill fra djevelen. Tenk om du døde i natt! Da var du fordømt. For du er ennå ikke som du bør være!

Så sier du: Jeg har det håp til Gud at han ikke tar meg bort før jeg er ferdig til å møte ham.

Ja, det er vakre tanker du dermed har om Gud. Men hvor finner du det skrevet; at Gud
skal vente med døden til du blir så hellig som loven krever? Da måtte du jo aldri dø.

Du snakker også om Guds Ånds hjelp. Men er du nå sikker på at ikke Den Hellige Ånd har gjort alt den på noen måte kan? Venter Gud med å virke på deg med sin Ånd, så feilen altså skulle ligge hos Gud? Er det ikke du som ikke har brukt hans nåde rett? Har du bedt om hans hjelp slik som du skulle, og våket og kjempet i hans kraft med det alvor som må til her?

Dersom du tenker over dette, vil du innse at du ikke har noe å vente på, som Gud ikke alt har gitt.

Da er jeg fortapt, sier du nå. Ja, det er det du er. Det var akkurat det loven ville vise deg, så du kunne lære å skynde deg, helt naken, til Jesus. Da behøver du ikke vente på noe som skal skje i framtiden. Guds rike er hos deg.

Akkurat den rettferdigheten loven krever, uten å kunne skaffe den, kan du nå med én gang motta på en annen vei: Ved troen på Jesus.

Til toppen

4. Loven er en tuktemester

Vi må passe oss som for selve djevelen, for den bedragerske utleggelsen av loven; at vi selv skulle kunne oppfylle den.

Og vi må passe oss for den tanken at vi må bli fullkomne i oss selv for å bli frelst. For her ligger en Antikrist skjult, som vil gjøre Kristi blod til intet, og si at Kristi blod ikke er nok for oss. Og her lurer en snikmorder som vil føre sjelene i fordervelsen enten ved en falsk trøst, eller med en pinende trelldomsånd.

Jo hetere det er ved Sinai, desto bedre. Jo tydeligere og strengere Guds lovs åndelige krav får trenge inn på sjelene, jo før får de trøst, og det en ekte trøst. De blir fratatt den falske trøsten som de hadde i håpet om lovens rettferdighet. Så blir de nødt til å søke en annen mann, han som heter Jesus. Og da får de frelse og evig liv.

Men så hører vi innvendingene til dette: Når en dømmer så strengt, vil jo menneskene bare bli motløse og ute av stand til verken å finne trøst i ham, eller få kjærlighet til ham.

Men da må vi spørre: Skal vi begrense eller oppheve det Gud har talt? Hvem er du som våger å forfalske eller endre på Guds bud og dommer? Det synderen først og fremst trenger er slett ikke trøst og kjærlighet til Gud. Han trenger et sønderknust hjerte.

All den trøst en finner i lovens rettferdighet, er forbannet. Det er en falsk trøst. Det er denne trøsten som er veien til helvete. Den forfører sjelene til trelldom, egenrettferdighet og hykleri. Det er denne trøsten loven skal ta vekk!

Det er ingen bedre vei, og heller ingen kortere vei, til å gi sjelen en virkelig tørst, enn å holde fram loven så streng som den er. Jo før menneskene mister den trøsten deres egen rettferdighet kan gi dem, jo før tar de imot Kristi rettferdighet i evangeliet.

Når Johannes sa: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Øksen ligger allerede ved foten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden», - da senket han hjertets fjell og hauger.

Etterpå sa han: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Da hevet han dalene. På den måten ryddet han en jevn vei for Herren (Jes 40:3 flg, Mat 3:1 flg., Joh 1:29).

Til toppen

5. Loven er syndens kraft

Lovens første og egentlige virkning er å drive synderen til ydmykhet og syndserkjennelse. Hvordan bør så denne erkjennelsen og skyldfølelsen være for å være riktig?

Det er ikke nok bare å kjenne til de syndige gjerningene og brudd på Guds lov som vi har gjort. Selv om du vet om dette, kan du likevel trøste deg med at du har jo en god vilje til å forbedre deg. Syndserkjennelsen skal være dyp og grundig. Du må kjenne roten og dypet av syndens fordervelse i deg. Du må kjenne hjertets dødelige selvsikkerhet, hykleriet, følelsesløsheten, hardheten og forakten for Gud.

Du må være en ulykkelig og fortapt synder.

Så lenge du ikke kjenner denne bermen på hjertebunnen, vil du leve i din egen rettferdighet og selvlagde frelsesvisshet. I hjertet ditt vil det alltid være dette: Jeg, jeg...vil, jeg skal, - du lever på. Du griper ikke Kristus og hviler i hans fullbrakte verk.

Det er sjelden en kommer til en grundig selverkjennelse straks en blir vakt. En bli nok forskrekket, men ikke hjelpeløs. En vet råd: Når jeg tar meg riktig sammen, skal jeg vel en gang komme så langt at jeg slutter å synde!

Ordet om at synden skulle bli stor, kan vel ikke bety annet enn at jeg skulle få en stor syndserkjennelse og følelse av sorg og anger over mine synder? Meningen kan vel ikke være at selve synden skulle bli verre i meg - den skulle vel heller ved budet bli mindre og mindre, mens bare den rette angeren ble større!

Ja, det ville være mer enn rimelig. Men Paulus sier noe ganske annet i Rom 7:7-11: «Jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.

Men synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret og drepte meg ved det».

Disse ordene er klare og avgjørende. Uten lov er synden død. Ved budet blir den vekket til live. Loven blir syndens anledning til å virke all slags begjær i oss. Når synden er fri og ikke hindres av loven, da ligger det indre onde begjæret, den egentlige synden, mer doven, sovende og uvirksom på hjertedypet.

Når derimot loven kommer og vil gjøre motstand mot synden, da reiser den indre, skjulte ondskapen seg til kamp. Dermed blir den mer aktiv og mer åpenbar. Det er som et uskikkelig barn. Dets ondskap og stridige sinn blir opprørt og kommer til syne når en nekter barnet å få viljen sin. Når en setter en demning i elva, vokser den over breddene og flyter over.

Slik er det med synden og loven.

Paulus nekter altså bestemt at loven gjennom sitt forbud skulle ha kraft til å dempe begjæret og gjøre hjertet, viljen og lysten god. Tvert imot vekkes begjæret i hjertet opp i samme grad som loven forbyr det.

Nå vil Gud først og fremst at vårt indre menneske skal være godt og hellig. Han vil vi skal ha kjærlighet og lyst til det gode i hjertet. Det er selve livet og sjelen i hver god gjerning. Uten det er ingen gjerning god. Der den indre godheten mangler, der mangler alt godt. Slik ser Gud på det. For Gud ser til hjertet.

Når så det indre er blitt verre, så er den egentlige synden blitt verre. For hva betyr det vel å ofre bare hånden eller gjerningen til Gud, men samtidig ofre selve hjertet og viljen og lysten til synden? Det er å gi Gud skallet og gi synden kjernen, gi Gud agnene og gi synden kornet.

I tillegg kommer en ny synd som ikke en gang fantes før budet kom. En blir bitter på selve loven og inderlig lei av den. En sukker over den gode, hellige tuktemesteren, som over en undertrykker. Dermed knurrer en over Gud selv, som har gitt oss loven. En tenker på denne måten i hjertet: Hvis bare Gud ikke hadde gitt oss en slik lov! Hvorfor skulle Gud forby oss det og det? Hvorfor skulle vi ikke få være frie?

Dette er toppen av ondskap. En ikke bare begjærer det onde, men er bitter mot Gud og mot den hellige loven Gud har gitt oss.

Enhver oppriktig kristen kan bevitne at synden først virkelig satt inn i hjertet når budet ville hindre den. Akkurat når en ved Guds nåde ble vekket opp av syndens søvn, og begynte å arbeide med sin omvendelse for å bli frelst, ble en mer ulykkelig enn noen gang tidligere.

Når loven med sine bud og forbud anklaget og dømte i vårt indre, og vi satte oss de beste og varmeste forsetter, ble vi utsatt for synden som aldri før. Aldri hadde synden rast så voldsomt og iherdig i kjødet med lyster og begjær som da.

All den kristelighet vi i flere år har opparbeidet med omtanke og alvor, og som vi har elsket og voktet som vår mest dyrebare skatt, raser sammen. Overfor syndens storflom er den bare som en demning vi har bygd på sand med høy og strå. Vår rettferdighet er tapt. Vi synder i en grad som vi aldri før har syndet. Vi sukker og ber og reiser oss, men bare faller igjen.

Vi står der nakne, som et forskrekket og fortvilet vitne til all den jammerlige ulykke som ingen menneskelig kunst eller visdom kan rå med. Ikke en gang Guds lov kan hindre den. Det var jo akkurat Guds lov som fremkalte all denne forstyrrelsen.

Til toppen

6. Ved loven kommer erkjennelse av synd

«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død.

Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.

For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden. Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg», Rom 7:7 flg.

Legg merke til ordene: «Jeg er solgt til trell under synden. Jeg gjør ikke det jeg vil, men det som jeg hater, det gjør jeg». Det er dette vi må lære. Og når en ikke kan lære og tro det grundig nok bare ved hjelp av Ordet som sier oss dette klart og tydelig, må den bitre erfaringen lære oss det. Hvis Peter hadde trodd Jesu ord om hans svakhet like sterkt som han få timer etterpå fikk oppleve den, ville han unngått å måtte gråte så bittert.

Det er usigelig vanskelig for et menneske å bli avkledd og ydmyket. Det koster mange sørgelige erfaringer før en blir så overbevist om sin fortapte og fordømte tilstand at en ikke mer vil prøve å frelse seg selv, eller hjelpe til med sin frelse.

Så lenge en ennå har noe uprøvd, som en selv tror en kan gjøre eller bli, får ikke Kristus være vår Frelser. Så må en leve under lovens åk, ulykkelig og uhjulpet, til en har slitt seg ut og segner sammen under byrden. Først når en har måtte gi opp all tillit til sine egne anstrengelser, og faller sammen som en død foran Jesu føtter, kan det bli bedre med en.

Denne fortvilelsen er uhyre viktig. Og den ville utvikle seg den rette veien dersom vi var mer oppmerksomme på hvordan vi selv virkelig er, og tenkte på at Gud ser til hjertet.

Vi burde huske på at et menneske ikke kan kalles god når hånden tvinges til det gode bare av en fremmed kraft; loven. Mens det som er det viktigste i et menneske, hjertet, har lyst til synden.

Vi burde legge merke til at en reiser seg i sitt indre både mot tvangen, mot loven og mot Gud. Og vi burde merke oss at loven ikke kan ta dette ondet bort, men bare kan vekke det opp.

Dersom vi tenkte over dette, ville vi snart fortvile over både loven og oss selv. Vi ville anse det alt sammen for tap, det en kunne få til ved hjelp av loven, og ville gi oss helt og holdent inn under Guds dom. Da ville loven utrette det den er gitt til; at hver munn skulle bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.

Det er dette loven er satt til å virke. Når den har utrettet dette, krever Gud ikke noe mer av synderen enn at han, så fortapt og fordømt som han er, lar Kristi nåde som overrekkes ham, være nåde. Og tror og tar imot det som er skjedd i Kristus Jesus.

Dermed er alt i orden. Og Skriftens ord står fast: «Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!», Rom 5:20.

«Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24.

«For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

«Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld», Rom 8:3.

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13.

Slik går det altså gjerne for seg når et menneske blir vakt: En skal omvende seg og slutte å synde. Så begynner strevet under loven. Og det hender at det lykkes ganske bra. Så lenge en bare ser på de ytre omstendighetene, og synes at en får det til med omvendelsen, vil en ha godt håp, og lever i sin egen rettferdighet. Men begynner en å se at Gud krever helliggjørelse i hjertet, og så prøver å få renset hjertet, da kommer en i knipe.

Du vil elske Gud over alle ting, men kjenner at du er kald og opptatt med avguder. Du vil be og kjempe alvorlig mot synden, men legger deg lettsindig i fanget på synden - uten kamp. Du kan ikke en gang angre synden og gråte over den. Da blir du forskrekket og sier: Jeg er fortapt! Jeg er forherdet! Jeg er en hykler! Jeg kjemper ikke alvorlig mot synden. Jeg angrer ikke.

Det var dette loven skulle virke. For hva er det du nå kjenner? Er det ikke hjertets kjødelige og selvlagde frelsesvisshet, hykleri, hardhet og altfor små tanker om Gud? Det var denne ondskapen loven skulle lære deg å kjenne. Og nå kan du ikke finne noen trøst, for det er jo forferdelig å være slik!

Men ville du ikke gjerne ha en sann syndserkjennelse? Jo, det var akkurat det du ville. Du ville gjerne ha erkjennelsen av fordervelsen i deg. Men selve fordervelsen ville du altså ikke ha - ! Og hvordan skulle så det kunne gå an? Det onde som du ikke har, trenger du ikke kjenne til. Men det du har, bør du vite om.

Nå synes du at du bare har synden, men ikke en gang noen følelse av den. Du ser synden, men føler ikke den anger og sorg over den som du skulle ha. Var det ikke akkurat denne følelsesløsheten du skulle kjenne? Og skulle du ikke akkurat miste all trøst du kunne finne hos deg selv, slik at du måtte til Kristus og finne all din trøst bare i ham?

Men er det ikke så lett å vende seg til ham. Det er så vanskelig å tro. Og så spørs det om du får nåde. Uten nåden er du fortapt med alt det som du har opplevd. Hvordan vil det gå?

Vi har nå sett det som er lovens viktigste hensikt (det som etter luthersk lære kalles lovens annet bruk).

Men loven har også den gode gjerning at mange ellers ugudelige mennesker av frykt for straffen holdes i tømme, og ikke som ville dyr forstyrrer ro og orden (lovens første bruk).

Og Guds barn har i loven en god og kjær veileder, og en klar tegning av det åndelige hus som bygges av tro og kjærlighet i hjertene deres (lovens tredje bruk).

Til toppen

7. Misbruk av loven

Men om en nå har kunnskap både om den rette og urette bruken av loven, er det ennå ikke gitt at en dermed bruker den rett og virkelig unngår egenrettferdighetens fare.

Tross all deres erkjennelse av hva som er rett og galt, er det likevel utallige mennesker midt i kristenheten som gjør loven til sin frelsesvei. De innbiller seg at de er rette kristne bare de er aktive i en eller annen form for ytre eller indre lovens gjerninger.

De vet nok at fariseerne ikke var kristne. De tror Paulus’ lære om at ingen blir rettferdige ved lovens gjerninger, og de er slett ikke innstilt på å slå inn på den veien. Likevel er de kommet inn på den.

De ble vekket opp av den vanlige verdsligheten og begynte å søke frelsen. De leste Guds ord, de bad, de prøvde å bryte med syndens verden, de gjorde det som de etter Guds ord visste var riktig. Og det lyktes for dem. Det takket de Gud for, Luk 18:11. På denne måten fikk de fred.

Der er altså noen som er blitt bedre og bedre. De er fanget i den ulykkelige tilstanden at de har funnet trøst og fred i sin egen omvendelse. Hvordan kan dette ha seg?

De var kanskje aldri blitt virkelig vakt. De var bare overbevist om at den alminnelige brede verdens vei ikke fører til livet. Så slo de inn på en annen vei. Snart trodde de at når de nå vandret på en annen vei enn verden, så måtte vel alt også være riktig. De la vekk en hel del av verdens synder, og begynte å leve etter kristelige seder og skikker. Men de hørte ikke at Gud ransaker hjertet og krever lyst til det gode.

De forstod ikke hva gjenfødelse vil si, men nøyde seg med sin påtatte forbedring og kristelighet. Når de av og til ikke var tilfreds med sin forbedring, tenkte de straks: De kristne har alle sine feil, men Gud er jo nådig. Og de trodde selv at de ikke var under loven, men under nåden.

Dessuten pleide de «prute» og «handle» med loven. De sa at det og det kan jo ikke noe menneske holde. Det og det kan ikke Gud kreve. De staket selv ut sin himmelvei, og satte målet for sin hellighet så passe høyt at de ikke behøvde bli skyldige for Gud.

De kan nok ha forstått at lovens høyeste mål er å virke syndserkjennelse, anger og sønderknuselse. Men dette har de trodd de eide når de har kjent samvittighetsnød over en og annen synd - den samme nøden som også Kain hadde. Men hele tiden har de fremdeles alltid hatt en og annen god side, f.eks. en god vilje, eller et godt hjertelag. Dermed har det aldri kommet så langt at de med hele sitt vesen lå under Guds vrede og dom.

Dette er de klareste kjennetegnene på en falsk omvendelse. De har aldri helt mistet det gamle, falske håpet på Guds nåde. De er aldri kommet til kort med sin omvendelse, og ikke med hele sitt vesen blitt fordømt og satt fast under Guds dom.

Luther sier om dette: «Med en rett anger og bedrøvelse mener ikke Skriften en slik selvgjort tanke som en har kalt contritio og attritio, hel og halv anger. Den rette anger kommer når samvittigheten virkelig begynner å gnage og kvele deg, og hjertet for alvor frykter Guds vrede og dom.

Og det ikke bare for de åpenbare og grove syndene, men også for de sterke båndene du kjenner i deg: vantro, motstand overfor Gud og ulydighet mot ham. Det er som Paulus sier: «Kjødets attrå er fiendskap mot Gud», og alle slags lyster og begjær som du er skyldig i. Dermed har du fortjent Guds vrede, så du i all evighet burde vært kastet vekk fra hans ansikt og brenne i helvetes ild.

Denne anger og sorg over synden har ikke sin grunn bare i enkelte gjerninger som en har begått i strid med de ti bud. Da kunne det ennå finnes noe godt i oss. Din anger og sorg over synden må gjelde hele din person, hele ditt liv, hele ditt vesen og din natur.

Vel kan det begynne med anger over en enkelt synd, slik som da David ble refset for hor og mord. Men så går syndserkjennelsen over til å gjelde hele ditt liv og hjertets motiver. Som med et tordenslag blir du kastet ned fra himmelen, totalt overgitt til Guds vrede. Du ser at du er et helvetes barn. Hjertet ditt blir så forskrekket at det ikke finnes trøst eller hjelp for deg i hele verden».

Det er også en annen måte å gjøre loven til frelsesvei på. Noen ser at det mangler noe i deres omvendelse, men håper likevel stadig at de gjennom utholdende bønn og kamp nok en gang skal seire over det onde i dem. Og så bli i stand til å ta til seg nåden i Kristus.

Disse har ikke så lite kunnskap at de tror de kan bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, i alle fall ikke gjennom lovens ytre gjerninger. Men de tenker at Herren krever hjertet. Og kjærligheten, angeren, ydmykheten og bønnen er nok de offer som er velbehagelige for Gud. Så søker de gjennom disse åndelige lovgjerningene å bli velbehagelige for Gud. De vil ikke dette skal hete å søke rettferdighet gjennom loven, men kaller det bare for en rett omvendelse slik Gud krever.

Dermed har egenrettferdighetens smitte bare lagt seg på menneskets indre. Og de er blitt angrepet av en enda dypere og farligere sykdom.

Har da ikke Gud krevd dette indre: omvendelse, anger, kjærlighet, bønn? Jo. Og har han ikke også krevd de ytre gjerningene? Jo.

Men så søker de gjennom disse ytre eller indre lovgjerningene å bli velbehagelige for Gud. De gjør dem til frelsesvei. Selv om de ikke tror eller merker det selv, så er det det som skjer når dette er hjertets innstilling: Bare jeg kunne angre, be og elske rett - bare jeg ikke var så kald, så hard og livløs, så kunne jeg nok tro Gud var nådig mot meg. Slik har det stakkars hjertet sine innvendinger overfor Herren og mot hans nådige vilje med oss.

Guds hensikt med lovens krav var at du skulle erkjenne deg skyldig, spesielt i ditt indre. For det ytre livet kan en lettere få orden på. Men likevel vil du ha det til at du er velbehagelig for Gud etter ditt indre menneske. Er det da så underlig at du aldri eier noen sann fred, og aldri kommer til klarhet når det gjelder ditt gudsforhold?

Ulykkelig og fredløs vil du bare fortsatt bli kastet hit og dit så lenge du ikke vil la alt som i deg er, være fortapt og fordømt. Denne veien fører ikke fram. Du må ikke lykkes i dine anstrengelser med å bli rettferdig overfor loven.

Nei, «hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud». Ellers får ikke Kristus være den eneste frelser, og helt fortapte synderes Frelser. Ellers er Kristus død forgjeves, Gal 2:21.

Til toppen

8. Loven og helliggjørelsen

Vi må nevne ennå en skjebnesvanger feiltakelse når det gjelder synet på loven og dens kraft. Der er noen som vet godt at de ikke kan bli rettferdige overfor loven, men som likevel strever med å bli hellige gjennom den.

En hører titt en eller annen opplyst kristen sukke med et tungt og ulykkelig sinn: Å, jeg vet nok at intet kjød kan bli rettferdig for Gud gjennom lovgjerninger, men at Kristus alene er vår rettferdighet. Det står likevel også uttrykkelig i Bibelen at Kristus ikke bare er blitt vår rettferdighet, men også helliggjørelse. Og det står at uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Og jeg, elendige menneske, kan jo aldri ta loven inn over mitt hjerte så alvorlig som jeg burde når det gjelder min helliggjørelse. Jeg er så doven og treg. Å, om lovens hammer endelig en gang virkelig kunne knuse det harde hjertet mitt! Kunne jeg bare endelig en gang føle syndens bitterhet dypt nok, så skulle jeg vel lære å passe meg for synden!

Men dette er ikke noe annet enn den gamle, dype og grenseløse innbilningen om vår egen dugelighet. Legg bare merke til den forvirringen som rår i denne urolige sjelen. Samtidig som han nevner det herlige ordet om Kristus som Gud har gjort både til vår rettferdighet og helliggjørelse, så sukker han over at han nok ikke har følt lovens krav og fordømmelse sterkt nok. Det er tydelig at han mener han ikke burde tro så altfor mye på Kristus, men heller komme ned i en større frykt og syndenød, for så å bli hellig.

Kjære deg, legg merke til det som står skrevet! Det står ikke at loven, men at Kristus er den som Gud har gitt oss som vår rettferdighet og helliggjørelse. Kristus er ikke det samme som loven. Kristi nåde er noe annet enn lovens hammer og dens trusler og dom.

Kristus blir vår helliggjørelse når vi ved troen på ham og hans rettferdighet frigjøres fra lovens dom og den samvittighetskval som loven virker. Vi helliggjøres når vi får fred med Gud ved troen på syndenes forlatelse. I troens salige fred får vi barnekårets Ånd, som virker trang og lyst til å leve slik det er velbehagelig for Gud.

Nå gjør jeg ikke det gode fordi jeg tvinges og drives av lovens krav og trusler. Det er ikke den fordømmende følelsen av synd som driver meg. Nei, nå elsker jeg Gud og gjør hans vilje i frihet og glede.

Dette virker Kristus i hjertene våre ved troen. For Kristus er blitt vår rettferdighet og helliggjørelse. Loven virker ikke slik. Den er heller ikke gitt oss til dette. Dens mål er noe ganske annet. Den hisser opp og åpenbarer synden, Rom 7:7-11. Den kom til for at synden skulle bli stor, Rom 7:13.

Lovens mål er at hver munn skal bli lukket, og hele verden bli skyldig for Gud, Rom 3:19. Derfor kalles den for en bokstav som dreper. Den utfører fordømmelsens tjeneste, 2Kor 3. Den er et trelldoms åk og en tuktemester til Kristus, Gal 5:1, 3:24.

Alt dette kan loven utrette. Men ikke det som hører til helliggjørelsen, selve livet, lysten og kraften til det gode. Det har heller aldri vært meningen. For dersom det fantes en lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten sannelig av loven, Gal 3:21. Og da var Kristus død uten grunn.

Til toppen

9. Loven og samvittigheten

Der er riktig nok en slags troshelter som burde angripes av loven i selve samvittigheten, så de kunne vekkes og knuses. Sterke, modige og lettsindige misbruker de nåden og evangeliet. De bekymrer seg aldri over sin synd. De forsvarer kjødets frihet ved å påberope seg evangelisk frihet.

De har en sterk tro som aldri anfektes. Men deres tro virker aldri noe som helst. Deres tro setter Ordet til side og røper at de er åndelig døde. De trenger å vekkes. Sikre i sin selvlagde frelsesvisshet lever de i sine synder. Loven har ennå ikke gjort sin gjerning hos dem. Derfor er de frie og fornøyde, mens de burde vært ydmyket og sønderknust.

Men skal da ikke også Guds rette barn ha noen nytte av loven? Jo, den er i aller høyeste grad til nytte for dem. Men den gjør ikke det du venter. Du tenker at skrekken for lovens dom i samvittigheten kan lære deg å hate synden og føre til større helliggjørelse. Men dette er aldri lovens gjerning når vi taler om virkelig helliggjørelse.

En kristen bruker loven aller best når han i sin samvittighet er mest fri fra lovens dom og trusler - når han er mest sikker og glad i troen, og mest anser Kristi rettferdighet tilstrekkelig for Gud. Da er hjertet hans varmest. Da er han mest barnlig takknemlig og villig til å gjøre Guds vilje. Da har han den reneste hensikt med å kunne være til behag for Gud.

Da er også loven en kjær veileder. Den verken driver, tvinger eller truer ham. Den gir ham ikke kraft. Men den blir til nytte for ham på samme måte som en tegning til et hus er nyttig for byggmesteren.

Og for det andre bruker et Guds barn loven best når han legger den på sitt kjød og sitt liv, og ikke på samvittigheten - ikke på spørsmålet om hvordan hans stilling er overfor Gud.

Han sier da til loven slik Luther pleide si det: «Når det gjelder min vandring i livet, da vil jeg gjerne høre og lyde dine bud. Men dersom du trenger deg inn i samvittigheten, eller inn i spørsmålet om hvordan jeg står for Gud, da vil jeg ikke høre på deg. Det er på forhånd en avgjort sak at jeg kommer til skamme og blir fordømt overfor loven. For å bestå for Gud har jeg derimot en annen rettferdighet.

Men så skal jeg jo alltid også være og gjøre noe. I dette vil jeg gjerne spørre deg til råds. Og jeg har en stri natur. Jeg har et hardt og ondt hjerte, et kjød som stadig strir mot Ånden. Kjødet må du hjelpe meg mot. Vær bissel og svøpe mot kjødet!»

Ved å bruke loven slik, blir en kristen holdt våken og virksom. Han blir bestandig fattig og sulten på åndelig mat. Så behøver han alltid Frelseren. Han trenger evangeliet og bønnen og nattverdbordet. Dette er en god og rett bruk av loven.

Men det er noe ganske annet når en fattig sjel sukker over sitt liv og sin skrøpelige helliggjørelse, og tenker: Kunne jeg bare legge loven på samvittigheten og føle syndens gru på rett måte! Da skulle jeg vel endelig en gang lære å passe meg for synden. Dette er villfarelse.

Det er egentlig bare på den måten loven ikke kan brukes. Dersom du var selvtilfreds, da kunne nok loven brukes til å ydmyke deg. Var du ved troen frigjort og glad, da kunne den også ydmyke deg, og samtidig tjene som rettesnor for kjødet og livet ditt.

Men som en dom i din samvittighet å kunne utrydde synden, det er en gjerning loven aldri er i stand til å gjøre. Den skal ikke virke helliggjørelse, kraft til det gode og et villig hjerte til å oppfylle Guds bud. Tvert imot. Den vekker og øker syndens begjær og kraft, og gjør hele mennesket mer svakt og syndig.

Det er ikke troen på Kristus som gjør deg ugudelig. Det er mangel på tro. Det hemmelige lovsinnet virker vrede, og hisser opp synden. For selv om du en gang er kommet til troen, vil likevel loven stadig trenge seg inn i din samvittighet. Den dømmer og anklager deg for dine feil og din urenhet, og gjør deg nedslitt og tungsindig. Den driver vekk troen og freden i Kristus. Og så har den igjen sin gamle kraft til å vekke opp synden.

Fikk du ikke kjenne, da du kom til troen, at du ble et nytt menneske, villig og satt i stand til å gjøre din fars vilje? Forbannet du ikke ettertrykkelig dine kjæreste og sterkeste synder? Løsnet ikke lenkene, så du med lyst og letthet gjorde det som før var umulig? Den samme troen har fremdeles den samme kraften.

Men hva utrettet loven når den bruste og brant så veldig i hjertet ditt? Var det ikke ved lovens gjerning du ble mer svak og syndig enn du noen gang hadde vært?

Var det ikke budet synden benyttet seg av, og virket all slags begjær i deg? Loven har fremdeles den samme kraften og virkningen som da. Så snart den kommer inn i samvittigheten, driver den bort troen og den barnlige tilliten til Kristus.

Til toppen

10. Død for loven

Har du aldri forstått det vi skal lære av beretningen om da de fikk loven på Sinai? 2Mos 19.

Gud ga sin hellige lov under forferdelig torden og lyn, og mens en tung sky lå over fjellet. Det hørtes sterk basunlyd, så alt folket som var i leiren skalv. «Hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på fjellet i ild. Røken steg opp av det som av en smelteovn, og hele fjellet skalv. Basunens lyd økte og ble sterkere og sterkere», 2Mos 19:18-19.

Disse majestetiske tegn skulle vise hvor nidkjær Gud var for at menneskene skulle leve etter hans ord. «Hele folket så og hørte tordenen og lynene og basunlyden og fjellet i røk. Og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte», 2Mos 20:18.

Nå hadde loven forskrekket folket. Det manglet ikke på det. Men hva leser vi videre i det 32. kapitlet? Før Moses hadde kommet ned fra fjellet hadde folket alt laget en gullkalv og lot den være sin gud. Så lite maktet loven og forskrekkelsen ved Sinaifjellet å hellige hjertet. Den var ikke en gang i stand til å hindre synden i å bryte ut.

Dette er et tegn for alle tider på at det aldri var gitt noen lov som kunne gjøre levende.

Den bitreste syndenød og de groveste synder går ofte hånd i hånd med sitt sørgelig vekslende overtak: synde, forskrekkes, synde igjen, og igjen forskrekkes. Så synde igjen og forskrekkes igjen, gråte og engste seg. Men så like etterpå synde igjen. Slik foregår det under Sinaifjellet. Så lite er lovens hammer, trusler og skrekk i stand til å tvinge menneskehjertet til noen helliggjørelse.

Men nå er det ikke nok med at loven ikke makter å skape noen helliggjørelse. Paulus går så langt at han sier vi må være fri fra loven i samvittigheten, før helliggjørelsen kan begynne. Vi må være død fra loven: «Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud». «For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden». «Jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud», Rom 7:14, 6:14, Gal 2:19.

Vi er altså ved døden skilt fra loven, for at vi skal leve for Gud og bære frukt for Gud. Vi kan ikke leve for Gud og bære frukt for Gud før vi er døde for loven. Hvem skulle trodd det?

Jeg må altså ikke legge loven på samvittigheten for å kunne leve for Gud. Jeg må være så fri fra loven som en kvinne er fra mannen sin når han er død, Rom 7:1 flg.

Om jeg under loven kanskje kunne gjøre noen ytre gjerninger etter lovens bokstav, så gjør jeg dem ikke for Gud. Jeg gjør dem ikke for den gode Guds skyld, av kjærlighet og lyst til hans vilje. Jeg gjør dem tvert imot av frykt for lovens bud, trusler og løfter. Med all grunn kalles de for lovens gjerninger, fordi en har loven å takke for at en gjør dem, Gal 3:10.

Men dette er ingen helliggjørelse. Helliggjørelsen kommer gjennom troen, som Kristus sier: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre», Joh 15:4-5. Dette er meningen med Bibelens ord om at Kristus er blitt vår rettferdighet og helliggjørelse, 1Kor 1:30.

Til toppen

11. Loven er nødvendig

En kunne gråte bittert når en tenker på at vakte mennesker som forsøker å gå inn gjennom den trange porten, ikke kommer inn fordi de føres vill av sitt eget hjerte og av falske lærere og skrifter. Loven hindres i å gjøre den gjerning den er sendt til. Og lovens rette og gjennomgripende verk i synderens hjerte er så nødvendig at all åndelig anstrengelse er nytteløs uten det. Uten dette lovens verk blir Kristus og hans fullbrakte verk uten frukt.

Noen kjenner bare sine gjerningssynder. De kjemper og strir mot synd i tanker, ord og gjerninger. Men lovens krav kommer ikke til i hjertet så de får synke ned i sin naturs urene sump, og virkelig komme i nød. Og dermed blir det bare en avstumpet hykleromvendelse.

De omvender seg nok. Men bare fra et mer løssluppent verdslig vesen og til sin egen rettferdighet. De blir fariseere - !

Det går like ens med den som kjenner både sin naturs ondskap og hjertets forderv, hvis han bare tyr til bønn, kamp og avholdenhet. Dersom han ikke gir opp troen på å bli rettferdig gjennom alt dette, men håper og håper på seier, blir han aldri en rett kristen.

Han må, mens det akkurat står så ille til, komme til Kristus. Før han har oppnådd den seieren han har håpet på, må han få nåde. Mens han fremdeles ligger i sin elendighet, må han finne trøst og frelse i Jesus alene.

Hvis ikke, blir han bare en bedratt gjerningshelgen som alt har fått sin trøst i sin omvendelse og kristelighet. Eller han blir en motløs trell som gir opp det hele, og ender i fortvilelse og fortapelse.

Nå taler vi her om dem som virkelig søker å gå inn gjennom den trange port, men som ikke kan. Feilen er en av to. Enten vil de ikke ta imot åndelig veiledning. Eller de får ikke virkelig høre hva den rette omvendelse er. De lærer ikke hva som er lovens rette mål og mening.

Luther sier: «Hva gjør da loven? På grunn av ondskapen i vår natur blir den en pådriver til synd. Den er syndens kraft, og virker vrede. Den gjør ingen hellig i hjertet, slik enkelte trosretninger påstår. I det ytre hindrer den vel enkelte ytre utslag av synd. Men dermed blir det heller ikke noe mer ut av det enn et hykleri for Gud. I hjertet skaper den så stor elendighet at en langt fra blir mer hellig, men bare verre enn før.

Denne sin naturlige virkning må loven utrette i hjertet ditt, dersom din omvendelse skal være sann. Det er ikke mer hellig og god du skal bli ved hjelp av budet. Det skal du bli ved en annen, han som døper med Den Hellige Ånd. Ved loven skal du bli skyldig og syndig, «overmåte syndig». Ellers kan du ikke lære å ta imot Kristus på rett vis, så du får et nytt liv i hjertet. «For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven». Og «da var Kristus død uten grunn», Gal 3:21, 2:21.

Loven gjør sin sanne gjerning når den kommer inn i hjertet. Men hvis den bare virker på det ytre, så kan du nok bli nokså kristelig i egne gjerninger og egen innbilning. Men det er fariseerens fromhet.

Slik var Paulus også før budet kom og lovens åndelige krav trengte inn i hjertet hans. Slik er også mange religiøse mennesker i dag. De holder på med loven som om en virkelig skulle bli mer hellig og god ved den, dersom en bare tok seg alvorlig sammen. De holder på å kjempe, be og håpe, uten å gi opp.

Men den rette omvendelsen går dypere. Den rører opp i hjertets ondskap, og gjør meg ikke bedre og bedre, men syndig. «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig». Jeg blir til skamme med alt det jeg foretar meg, og finner ingen trøst verken i meg selv eller i min omvendelse.

Da Kristus begynte sin gjerning, holdt han fram lovens åndelige krav så høyt at ikke noe menneske skulle kunne oppfylle det, Mat 5. En mann mente han hadde holdt loven. Men Kristus avslørte ham. Han gav ham et bud som ble umulig for ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige», Mat 19:21. Han hjalp ikke mannen til å finne trøst i sitt kristelige liv.

Når derfor noen sier at han vil omvende seg og bli hellig og god, da må vi svare: Ja, når du først blir en synder og ugudelig. Når du får se at du er fortapt, ussel, gjennomfordervet og ugudelig, da kan du i sannhet komme til troen på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Og så kan du bli hellig og god».

Luther sier til Davids 5. Salme: «Det er helt sikkert at den som vil bli rettferdig, hellig og god, først må bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, må først bli syk. Den som vil bli en rett, troende kristen, rettskaffen, god og gudfryktig, må først bli en dåraktig narr, en vantro, en djevelsk kjetter. Han må føle at han har et hjerte som er like fylt av synd og djevelsk sæd som en kjetter.

Paulus sier i 1Kor 3:18: «Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!» Så står dette uryggelig fast. Det er Guds uforanderlige vilje at det som er dårlig i verden vil han bruke til å skape vismenn, av ondskap skape hellige og gode, av synd rettferdige, av vanvidd kloke, av kjetteri troende, av djevleskikkelser gudfryktige.

Det betyr at mennesket får kjenne djevelens vesen i seg, så det roper til Guds Sønn, som er kommet for å gjøre slutt på djevelens gjerninger, 1Joh 3:8.

Spør du hvordan dette kan skje, så er svaret dette: Du kan ikke bli den som du vil være i Kristus, før du først blir den i deg selv og for alle mennesker som han vil du skal være. Og han vil du, i deg selv og overfor alle mennesker, skal være den du virkelig er: En ond, elendig, djevelsk og vantro synder. Det er ditt navn, din tittel og verdighet. Du heter og er av naturen et vredens barn, Ef 2:3.

Dette er den rette ydmykhet og sakens sanne sammenheng. Hvis du har erfaring i dette, da er du i Guds øyne den som du vil være: hellig og god, oppriktig, rettskaffen og troende».

Men hvordan kan Luther si at den som i seg selv er blitt ugudelig, syndig og djevelsk, nå i Guds øyne er den han vil være, - hellig, god, rettskaffen, kjærlig og gudfryktig?

Nå er vi inne i det aller helligste. Jo, det går for seg på den måten Paulus forkynner: «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24.

Nå kryper synderen til Kristi føtter og skjuler seg i hans rettferdighet. Nå har han ingen motstand mot Kristus lenger, men holder fast på ham som sin dyrebare forløser. Han takker for de smulene som blir kastet til hundene. Han er fornøyd med å hete en hund, bare han får forlatelse og nåde for sine synder. Han synes han kunne forgå av salig undring over at han som er så helt uverdig, skulle bli tilregnet hele Kristi fullbrakte verk.

Og akkurat dette var det Gud ville utrette med loven. Så vil han nå ikke lenger plage synderen. Han har nådd sitt mål. Nå skjenker han alt sammen for intet, hele Kristus med alt hans fullbrakte verk. Nå er den fattige synderen straks frelst og rik, og hellig i Guds øyne. Han kan rose seg av lovens oppfyllelse. Dette er nådens orden.

Nå kan den knuste, fattige synderen igjen løfte hodet.

Venn! Nå står Jesus Kristus så øm og kaller på deg: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Mat 11:28. Nå gjelder det å holde fornuftens øyne lukket, og kaste seg, som en er, i hans favn.

Så er du frelst som en brann ut av ilden. Du er renset i hans blod, rettferdig og salig. Nå forstår du ordet: «Kristus er lovens endemål til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

Men loven har også sin gjerning å gjøre i den daglige omvendelse. Den skal vise det rettferdiggjorte og gjenfødte menneske hvordan det skal oppføre seg. Og når kjødet blir lettsindig eller tregt, skal loven tukte og dømme, slik at vi daglig må søke Kristus.

Til toppen

12. Oppgjør med antinomistene

Her må vi peke på en villfarelse som på forskjellige tider og steder er dukket opp i landet vårt. Dette er noen som anser loven for å være overflødig og unyttig både ved omvendelsen og ved den daglige fornyelse. Vi kaller dem antinomister eller lovforkastere.

Vi har ikke den samme frykt som «Moses’ disipler» har. Både på Paulus’ tid og i dag sier de at vi avskaffer loven når vi forkaster lovens gjerninger som brukbare til rettferdiggjørelse.

Disse har aldri lært å skjelne mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, lov og evangelium, kjød og Ånd. Derfor synes de at Paulus snart er altfor evangelisk og setter døren til nådestolen altfor vid åpen, og snart tar det altfor nøye med kjødet og dømmer det som de synes er bra nok.

Antinomistene står for den motsatte ytterlighet. De tror og påstår at loven er unyttig når det gjelder omvendelsen. De tror det bare er evangeliet som virker på hjertene deres, aldri loven.

Dette er en stor og farlig villfarelse. Hva skulle vel nåden kunne virke der hvor ikke synden er kjent? Det som dømmer og refser synden, er loven, også om den taler gjennom Kristi sår. Loven virker oftest på en hemmelig måte vi ikke kjenner. Men det står fast at «Jeg kjente ikke synden uten ved loven», Rom 7:7.

Loven er nødvendig for å bli frelst. Den gir ikke liv, men den gjør at evangeliet gir liv. Loven er plogen, evangeliet er sæden. Veksten kommer ikke om en bare pløyer. Bare sæden gir vekst. Men pløyer en ikke jorda, blir sæden uten frukt. Den tørker inn på den tørre overflaten og blir spist opp av fuglene.

Så er det igjen andre som bare anser loven overflødig for dem som er født på ny. De har fått en villig ånd, de har loven skrevet i sitt hjerte, de trenger ikke noen ytre lov. Og de bruker bibelsteder som bevis for sitt syn, f.eks.: «Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren», «dere er jo ikke under loven, men under nåden!» Du skal ikke binde samvittigheten med loven, sier de.

Til det må vi svare at dersom du er under nåden, og har lyst til Guds lov etter ditt innvortes menneske, da er din samvittighet fri. Men ikke ditt kjød. Det er aldri fritt fra loven. Og er ditt hjerte ikke rent for Gud, men du vil beholde en og annen synd ustraffet, da skal også din samvittighet være bundet. Ja, din sjel og ditt legeme skal være bundet til helvete. Og det som er bundet på jorden, skal være bundet i himmelen. «Dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø», Rom 8:13.

Men dersom du er en sann kristen, så er nok ånden villig og trenger ikke til å bli tuktet av loven. Men kjødet er skrøpelig, selvsikkert og ondt. Det må refses og tuktes, som Luther sier: «Bissel og pisk hører ikke til i brudekammeret, men i stallen hos asenet».

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk! La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet», Gal 5:1-13.

Kapittel 3

Evangeliet

1. Guds hemmelighet

Evangeliet er et tema som nesten ingen tror de har for lite kjennskap til. Nesten alle mennesker mener de kjenner til det. Likevel er sannheten den at evangeliet er det emne som ennå ikke noe menneske på jorden har fattet og grepet fullkomment. Selv Paulus bekjenner: «Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det», Fil 3:13.

Saken er den at mens loven av naturen er noenlunde kjent, så er evangeliet en hemmelighet som er skjult for all fornuft. Luther sier: «Her er de kristnes største kunst og høyeste visdom. Når det gjelder evangeliet blir de bare skolegutter alle sitt livs dager. Likevel synes intet å være lettere å lære enn det. Så snart en har hørt eller lest noe om det, da mener en seg å være mester og doktor i det, og vil nå høre noe annet og nytt. De grunner ikke på evangeliet. Deres lengsel er ikke å lære å kjenne Gud og den han utsendte, Jesus Kristus. Deres trang er ikke å få se inn i forsoningens store hemmeligheter. De ber ikke om Åndens lys over evangeliet. Nei, når evangeliet forkynnes, da venter de utålmodig på slutten, for å få noe annet».

Slik tenker de: Jeg vet nok hva jeg skal tro. Jeg kjenner Guds nåde. Den er jo gitt oss en gang for alle, og med den er alt i orden. Men hva jeg skal gjøre og være, det mangler jeg mye på. La oss nå heller få høre noe om det! Og så kommer de akkurat derfor aldri til å være og gjøre det de skal, fordi de aldri lærer det de nå mest av alt trenger. For de mangler livet, den rette omvendelsen og den rette troen.

De vet ikke at vi selv og all vår gjerning er tap og skarn. De har aldri vært fortvilet over seg selv. Og så har de heller ikke erfart hva tro vil si, eller hva troen og nåden virker. Derfor sier de at de har nok av den slags.

Nei, de trenger å lære det som Ordet og erfaringen lærer, at kunne de bare kjenne Gud og hans nåde, så skulle nok også lyst og kraft til det gode komme siden. Det er som Johannes sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet», 1Joh 4:8.

Kjente de Gud, da skulle de nok elske. Ja, bli brennende i kjærlighet og gudsfrykt. For Gud er selv en så stor og brennende kjærlighet at ingen kan kjenne ham uten at han tenner kjærligheten i dem. Og kjærligheten er alle gode gjerningers mor. Kjærligheten er lovens oppfyllelse.

De som synes at de kjenner evangeliet godt nok, de har ennå ikke lært de første bokstavene. Paulus sier: «Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde», 1Kor 8:2.

Det kan vel hende at en kristen blir så forvirret i mørke og anfektelse at han glemmer det hans egen erfaring har lært ham. Det hender at en kristen begynner å søke noe i loven som aldri finnes der. Men han blir ikke sittende fast i dette. Han lar seg rettlede. Han holder fast på evangeliet og blir alltid et diebarn ved evangeliets livgivende bryst, Jes 66:11.

Evangeliet inneholder så store ting at den som ser hva det rommer, ikke makter å tro det. Og den som har lett for å tro det, han kan ikke ha sett hva det inneholder. Kanskje han trodde han så det. Og han kan tro det så bestemt at han kunne sverge på det tusen ganger. Men hele hans vesen motbeviser det.

Luther sier så rett at den som virkelig kunne fatte og tro det evangeliet inneholder, han «kunne ikke leve lenger her på jorden, men ville dø av glede». Han ville sannelig ikke være så kald og stiv og uåndelig som disse utlærte og mette sjelene.

Dersom en trodde det evangeliet inneholder, ville det ikke vært så tungt å følge Kristus, elske, tjene og bekjenne Kristus, avstå fra det onde og lide med ham.

Vi skal se på en av årsakene til at mange «alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse». Jesus sa: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27.

Når Sønnen ikke åpenbarer det for et menneske, er alt forgjeves for dette mennesket. Og like foran dette verset har Sønnen sagt hvem han ikke vil åpenbare det for: «Du har skjult dette for de vise og forstandige», v.25. Det er slike som ikke ser på seg selv som «umyndige», og tror de gjennom egne tanker og eget studie skal kunne fatte evangeliet.

Mange hører og leser evangeliet på samme måte som en annen verdslig vitenskap, uten å bøye seg for Gud. For slike er det Gud skjuler seg. «Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag».

Paulus var en mester til å utlegge evangeliet. Men han mente på ingen måte det var nok for folk at de hørte hans prekener og leste brevene hans. Han visste at alt avhang av at Gud ved sin Hellige Ånd åpenbarte Ordet for hjertene. Det bad han alltid til Gud om for menighetene sine.

Bare i Efeserbrevet nevner han to ganger hvordan han ber om at «vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, og hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige», 1:16 flg.

Og han ber om at Gud må gi dem nåde, så de «kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er». Og at de «må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap», 3:18 flg.

Der er noen som ikke synes de behøver be og bøye seg slik for Gud. De søker ikke med flid og alvor å fatte evangeliets rikdom. De vet nok fra før - mens de første kristne og troshelter, tross alt det de hadde bedt og gransket, bekjente at de ennå ikke fullkomment hadde grepet det, men jaget etter det.

Hvordan kan dette henge sammen? Disse utlærte menneskene som allerede forstår nok, er forblindet av djevelen, og har ikke noe behov for å lære de første bokstavene i den kristnes åndelige abc.

Til toppen

2. Det glade budskap

Hva er så evangeliet?

Luther gir en kort forklaring i fortalen til Det nye testamente: «Ordet evangelium er gresk og betyr godt budskap, en god nyhet som en forteller og synger om, og gleder seg over. Da David vant over Goliat, kom et godt budskap til det jødiske folk. Fienden deres var slått og de var frelst. Gleden og freden kom til dem gjennom dette glade budskapet. Derfor sang de, og sprang av fryd. Slik er Guds evangelium, et godt budskap som er gått ut fra apostlene til hele verden.

Det er budskapet om den endelige David som har kjempet mot synden, døden og djevelen, og har seiret. Han har frelst alle dem som var fanget i synden, og som var i dødens og djevelens vold. Han har forløst dem, uten noen som helst fortjeneste eller medvirkning fra deres side, har gjort dem rettferdige og gitt dem evig liv. Dermed har han latt dem få fred, han har ført dem hjem til Gud igjen. Så må de da synge, takke og prise Gud og være evig glade, dersom de tror dette evangeliet og blir faste i troen.

Denne trøstens nyhet kalles også et nytt testamente. Liksom det kalles et testamente når et døende menneske bestemmer hvem det er som skal få retten til all hans eiendom etter ham, slik har også Kristus bestemt at evangeliet etter hans død og oppstandelse skal forkynnes i hele verden.

Derfor har han tilegnet alt det han eier til dem som tror på evangeliet. Han tilegnet dem sitt liv og sin død, sin rettferdighet og sin frelse. Med dette har han seiret over døden, slettet ut synden, og reddet oss fra den evige fordømmelse.

Nå kan det fattige menneske som er død i synden og lenket til helvete, ikke høre noe større trøstens ord enn dette usigelig glade budskapet om Kristus. Hvert hjerte gleder seg inderlig over det, så sant det tror denne sannheten».

Evangeliet er ikke noe menneskeverk, Gal 1:11. Det er ikke kommet opp i noen menneskelig tanke, 1Kor 2:9 flg. Det er himmelbud fra den evige Gud til den falne Adams ætt på jorden.

Den samme mektige Gud som har skapt alle ting, er det også som har gitt oss evangeliet. Han som skapte menneskeslekten og som gjenløste den, han sendte først engler og profeter, og så sin enbårne Sønn som brakte evangeliet til jord. Siden følger den store hærskaren av evangelister. Alt dette er av Gud.

Etter fullbrakt forsoningsverk åpenbarte Herren seg i sin oppstandelses herlighet for disiplene på det fjellet i Galilea hvor han hadde sagt han ville møte dem. Da trådte han fram og sa til disiplene, som tilbad ham: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», Mat 28:18-19.

Hos Markus lyder det slik: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», Mark 16:15-16.

Dette er Kristi befaling. Det er ord fra ham som har nøklene til livet og døden, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp. Vi behøver ikke tigge og be noe menneske om evangeliet. Det er Guds gave, det er Kristi befaling og testamente. Det er Kristi evangelium, og et evig evangelium, Åp 14:6. Her har jeg en fast grunn å bygge på. Jeg vet hvordan jeg skal leve som frelst, og dø frelst. Jeg må bare rette meg etter hans testamente.

Kristus sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut - forkynn evangeliet for all skapningen! «Hvem er da den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss», Rom 8:34.

Det han har sagt, må gjelde i himmelen og på jorden. Det står fast her i livet, i dommen og i evigheten. Han sendte evangeliets glade budskap ut og påla dem å forkynne det til verdens ende, og dermed også til meg. Han sa: Gå ut i all verden. Jeg er også i verden. Han sa: Forkynn evangeliet for all skapningen. Jeg hører også med til all skapningen. Han sa: Forkynn evangeliet. Han valgte selv ordet evangelium, og det betyr et godt budskap, en trøstens og gledens nyhet.

Forkynn evangeliet betyr: Rop ut det glade budskapet! Gjør denne trøstens nyhet viden kjent!

Til toppen

3. Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv

Men hva var så selve innholdet i dette trøstens budskap? Ja, hva var det Kristus skulle utrette, og som han nå hadde fullført - det som nå skulle forkynnes som et gledens budskap for syndere? Svaret har vi i 2Kor 5:

«Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen».

Dette glade og herlige trøstens budskap som Kristus sa skulle bli forkynt for all skapningen, det kalte han med ett ord evangeliet.

Det var dette de hellige menn forkynte, fulle av tro og Den Hellige Ånd. I Apg 13 fortelles det at Paulus prekte i Antiokia og ropte ut: «Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror», v.38-39.

Og det samme evangeliet skriver apostlene om i sine brever, for at det kunne bli spredt ut over hele verden, og bli bevart til det er slutt på denne tidshusholdning.

Evangeliet kan sammenfattes i disse kortene ordene: Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv. Verden er den falne Adams ætt på jorden. Verden var gjennom sin stamfar falt i synd og fordømt til den evige død. Dommen var uomstøtelig. Den som synder skal dø. «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10.

Ingen kunne frelse seg selv. For ingen var uten synd. «Syndens lønn er døden». «Slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de alle syndet», Rom 6:23, 5:12.

Den evige dødens rike var helvete. Og dette rikets konge, djevelen, hadde fått hele verden under seg. «Jeg under djevelen fanget lå, og kunne meg selv ei hjelpe».

Men den store, barmhjertige Gud, som hadde skapt menneskene for at de skulle være hans kjære barn, kunne ikke se på at de alle skulle gå fortapt. Han måtte fatte et nådig råd til vår frelse. Og «Ordet ble kjød». Kristus ble menneskeslektens andre Adam. Han tok på seg å stå til ansvar for loven og for dommen i alle menneskers sted. Han gjorde det vi skulle ha gjort, og led det vi skulle ha lidd. «Alle i en og en for alle, døde til liv på vredens dag».

I ham forlikte Gud verden med seg selv. Kristus vant tilbake den nåde og velbehag for Gud som mennesket hadde mistet ved fallet. Han oppfylte loven og led straffen, gjorde godt igjen forbrytelsen, og seiret over død, djevel og helvete. Han fullbrakte en evig forløsning for menneskene.

«Så han ikke tilregner dem deres overtredelser». På samme måte som Gud før syndefallet så verden ganske god i Adam, slik ser han nå menneskene i Kristus forlikt med Gud. I og ved den andre Adam, Kristus, er de velbehagelige for ham. «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender», Rom 5:10.

«Og la ned i oss ordet om forlikelsen. Gud selv formaner ved oss: La dere forlike med Gud!» I Kristus er Gud alt forsonet med dere. La dere nå forsone med Gud, så er alt vel!

Kom tilbake, dere fortapte sønner som gikk hjemmefra! Fars hjerte og fars favn har lenge stått åpne for dere. Fars hus og den beste drakten har ventet lenge. Dere behøver ikke gjøre det minste for å forsone Gud. I Kristus forlikte han verden med seg selv. Men la dere nå selv forlike!

Her ser vi hva evangeliet er. Vi må særlig merke oss det mange ikke vet: at evangeliet er ikke et løfte, men et budskap om det løftet som alt er oppfylt. Evangeliet taler ikke om noe som skal skje. Det er som Luther sier; en beskjed om noe som er skjedd, og som finnes enten vi tar imot det eller ikke.

Over denne sannheten ligger det et stadig mørke for mange, mange. De tenker alltid at Gud skal forsones og at synden skal utslettes. De ser ikke at Gud er forsonet, og synden er slettet ut. For slik som de tenker taler ikke Guds ord. Evangeliet er et gledens budskap om noe som alt er skjedd utenfor Jerusalems byport på den store forsoningsdagen.

Evangeliet sier: «Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv». «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender». «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:1-2.

Her blir alle disse rike trøstens sannheter forkynt som fullbrakte kjensgjerninger. Skylden er betalt, Gud er forsonet, vi er forlikt med Gud. Alt dette skjedde på det tidspunkt som Gud hadde bestemt: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet», Dan 9:24.

Å, om vi kunne få nåde til å tro alt dette: All den synd som er i verden - og dermed også den synden som plager og engster oss - den ble for 2000 år siden i Kristi død slettet ut, tildekket, senket i havets dyp! Alt da ble Gud forsonet og den evige rettferdigheten ført fram.

Dette skulle bli et virkelig evangelium!

Til toppen

4. Kom som du er

Men selv om en tror at det ved Kristi død er skjedd en forsoning, så er en fremdeles i mørke og forvirring når det gjelder anvendelsen av forsoningen.

En vet ikke hva den fullbrakte forsoningen egentlig innebærer. En ser på den med mange problematiske forbehold. Det blir like vanskelig å få del i forsoningen som det ville vært å få del i lovens rettferdighet - dersom det ingen forsoning hadde vært!

Det som gjør all denne forvirringen er at en ikke vil gå med på det Ordet sier om forsoningens hensikt og innhold: at «vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender». «Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv så han ikke tilregner dem deres overtredelser».

Og selv om en bekjenner dette med munnen, heter det likevel hele tiden i hjertet: Men ingen andre enn de gode, de troende, dem som er fulle av anger, ble noen gang forlikt med Gud.

Evangeliets budskap kommer og innbyr til nådens bryllup med Kristi egne ord: «Kom, for nå er det ferdig!» Luk 14:17. Men vantroen forvrenger disse ordene slik: Vent til en gang alt er ferdig! En må jo først være ferdig til det, slik at en er blitt en virkelig angrende synder, før en kan få komme! Men Skriften sier: «Den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!», Åp 22:17.

Du har rett hvis du mente at de ikke ville komme før de var ferdig til det, slik at de hadde fått nød og var sønderknust. Du sa sant hvis du sa at de er ferdig til det så sant de vil komme, og at det er bare denne form for å være ferdig som Ordet taler om.

Men det er en villfarelse å tro at det kan være noen som ikke får lov å komme til Kristus. For «den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt».

Grunnen til at ikke alle mennesker blir frelst, er den samme som Kristus sa om dem som var innbudt til bryllupet, at de ikke ville komme, Mat 22:3. Først unnskylder vi oss, i vår selvlagde frelsesvisshet, med at vi ikke kan komme på grunn av vår åker, vår forretning, vår ektefelle eller andre ting. Når en så senere blir vakt, vil en først prøve alt annet for å frelse seg selv, før en vil ta imot Kristus og la nåde få være nåde.

Men all den forberedelse Skriften taler om, både anger og omvendelse, har bare det ene mål, å få oss til å komme til Kristus, Gal 3:24.

Når vi er kommet dit at vi vil komme, da er det virkelig på høy tid også å komme. Vi er ferdige til å komme når dette er selve hjertets sukk: Å, bare også jeg kunne få lov å komme til Jesus! Bare Gud av nåde for Jesu skyld ville tilgi meg alt jeg har gjort!

Da kan en la alt strev og all forberedelse ligge. For det heter jo: Kom, for nå er alt ferdig!

Herren sier: Innby «fattige og vanføre og blinde og lamme», og «nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt». Å, måtte Gud ved sin Ånd åpne øynene våre, så vi kan se budskapet som ligger i disse ordene!

«Søkende sjeler glemmer ofte at det er deres ubetingede plikt straks å tro, straks å komme til Frelseren. De vil vente til de får et større behov, og til de kan føle et indre kall til å tro. De søker og ber, og fatter ikke at det er deres plikt straks å gi seg over til Kristus. De venter på en eller annen merkelig opplevelse i sitt indre, et vink om når det er den rette tid for dem til å tro, et vink som også skal gi dem evnen til å tro» (I. A. James).

Men hvor i hele Bibelen finner du noe om at en synder skal vente på en tid da han får lov til å tro? Hvor står det: tro, men ikke nå! Kom, men ikke nå! Vent til du et blitt mer ferdig! Vent på et spesielt vink!

Nei, det står tvert imot: «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter». «Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» Heb3:7, 2Kor 6:2.

Er ikke Gud ferdig til å forlate deg all din synd nå i dette øyeblikk? Er ikke Gud alt forsonet? Er ikke syndene dine alt utslettet? Er ikke Kristus død for deg nå like så mye som noen gang ellers? Var ikke far til den fortapte sønn full av nåde og lengsel etter sønnen sin alt før han kom hjem? Var ikke den beste kledningen ferdig til ham?

«Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp imot ham, falt ham om halsen og kysset ham», Luk 15.

Står ikke alle nådens skatter ferdige for deg? Hva venter du på? Skulle du stole mer på en stemme fra himmelen eller på en følelse i hjertet ditt, enn på Guds ord? Ordet sier jo at alt er ferdig.

Se stadig på Kristi innbydelse: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile», Mat 11:28. Er disse ord Kristi egne ord? Ja. Er det som Kristus sier, sant? Ja. Står det noe om å vente på et vink? Nei. Hvorfor har du betenkeligheter da?

«Se på det som hendte med fangevokteren i Filippi, Apg 16:22 flg. Samme natt som syndserkjennelsen ble vekket hos ham, trodde han på Kristus, ble døpt og frydet seg etter at han var kommet til troen på Gud. Da han i redsel ropte ut: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? da var svaret: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst».

Her er det ikke tale om noen forberedelse, ikke noen lang liste med foreskrevne plikter som må oppfylles. Det sies bare kort og enkelt: Tro på Jesus. Det betydde selvsagt: Tro nå! Den forskrekkede mannen forstod det. Han trodde straks, og fikk fred» (James).

Med alt dette er det vist og bevist - ikke at alle like fort kommer til troen, men at alle like fort får lov å komme. Hos Gud er det ingen hindring. Alt er ferdig.

Evangeliet forkynner en nåde som er så ferdig, så virkelig og nær at det nå bare gjenstår å ta imot innbydelsen om å komme til bryllupet. Du får - og bør - komme slik som du er, så ussel og ynkelig som du er, så syndig og uverdig som du er, så ung eller gammel, så hard eller rørt du er. Du kan få og motta den nåden som er gitt oss i Kristus både til rettferdighet og helliggjørelse.

«Dette kan aldri være riktig. Nei, de som virkelig tror kan vel Gud elske, disse alvorlige og gudfryktige kristne som virkelig øver seg i helliggjørelse og stadig går på Guds veier. Men ikke meg. Ikke en ugudelig og lettsindig synder som meg, som er så ustadig og ulydig. Jeg synder mot Gud. Jeg vet bedre, men gjør det motsatte. Jeg er ikke alvorlig nok. Jeg ber ikke som jeg skal. Jeg kan ikke en gang angre synden rett. Å Gud, skulle evangeliet være for meg? Skulle Gud kunne elske en slik som meg? Umulig!»

Slike tanker ligger så dypt i alle menneskers natur og hjerter at det ikke er mulig å slette det ut. Dersom noen taler om evangeliet for de ugudelige, da fortoner det seg for oss som en ukjent og farlig nyhet.

Så hør da, alle dere elendige syndere! Kom og hør hva vår Herre og Gud selv sier! For «Guds dårskap er visere enn menneskene». Vår Herre og Gud forkynner fremdeles et nådens evangelium til alle sine falne og fortapte barn.

«Så sant jeg lever, sier Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever», Esek 33:11. «Tal vennlig til Jerusalem» - ja, til og med til Jerusalem, det mest syndige sted på jorden, som slo i hjel profetene og steinet dem som var sendt til dem. «Rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:1-2.

Jo, da Gud forkynte evangeliet for første gang til de første syndere på jorden, da var disse fylt av ugudelighet og bitterhet mot Gud selv. De unnskyldte sin synd. Likevel talte Gud forsoningens ord til dem, 1Mos 3:12-15.

Og Herrens apostel sier: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:5.

Til toppen

5. Frelse i Jesus alene

Evangeliets salige hemmelighet har sin grunn i de største begivenheter som noen gang har funnet sted.

Da vi mennesker var falt i synd, forbarmet Gud seg over oss fortapte og fordømte mennesker. Han tok vår ulykkelige tilstand inn over sitt hjerte, og fornedret seg så dypt for vår skyld at han ble menneske like så virkelig som han var Gud.

Hans evige farskjærlighet til barna kunne ikke bli forandret ved deres fall. Den brant like sterkt i ham som før. Han kunne ikke la oss være overlatt til Satan og fortapelsen. Han ville kjempe den veldige kampen for å kjøpe oss tilbake. Det forkynte han for Satan i de truende ordene som han rettet til slangen: «Kvinnens sæd skal knuse slangens hode».

Da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Han ble et menneske som oss. Han ble den mest foraktede og forglemte, full av sykdom og sår. Han var en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt. Han var en tjener, ja, en trell. Han var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for oss.

Denne foraktede mannen, som var sant menneske, og likevel samtidig Gud, Jesus Kristus, hadde hele guddommens fylde boende legemlig i seg. Det er ham som for 2000 år siden har hengt som en ugjerningsmann på et forsmedelig kors i Jerusalem.

Han har lidd døden i alle verdens ugudelige menneskers sted. Du har hørt og du vet at han smakte døden i deres sted og i deres navn. Først ble han tornekronet, slått i ansiktet og hudstrøket. Hendene hans ble gjennomboret. Føttene hans ble naglet fast til korset, og et spyd ble stukket inn i siden hans. Så utgjød han alt sitt blod for oss elendige mennesker. Hvor kunne det vel finnes en større kjærlighet på denne jord?

I denne Frelseren, som døde en ugjerningsmanns død på korset, ligger det nå ferdig nåde og frelse for alle ugudelige mennesker som noen gang har levd og som kommer til å leve i denne verden, like til dommedag.

Makten er tatt fra døden, som hadde den helt fra Adams fall. Satan er fradømt retten til alle syndere. Himmelen er igjen åpnet. Livet er vunnet tilbake. «Gud har forlikt alle ting med seg selv, da han gjorde fred ved korsets blod», Kol 1:20. Den Hellige Treenighet hadde igjen lyst til å bo på jorden. Det er en følge av denne forsoningen, som overgår all kunnskap.

Disse sannhetene står så tydelig i Skriften at alle som vil kan lese dem. Den korsfestede har sonet, og i sitt legeme båret vekk alle synder som noen gang er gjort, og som vil komme til å bli gjort i verden. Kristus har seiret over dem og utslettet dem alle sammen. Disse sannhetene står fast i evighet.

Nå «er det ikke frelse i noen annen. Og det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12. Bare i Jesu navn finner vi livet. Han er selv den éneste grunnvollen for vår frelse.

Den som tror på ham, har evig liv. Og behøver aldri mer i denne verden ha et trøstesløst øyeblikk eller noen tvil for sine synders skyld, om de så var flere enn havets sand. Men «den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn», Joh 3:18.

Den som søker sitt evige liv på noen annen vei, han farer grundig vill. Det finnes vel kanskje noen som kan si at deres samvittighet ikke anklager dem for noe i hele deres liv. Men hvis de dermed tror de står et eneste skritt nærmere himmelen enn røveren, skjøgen og tolleren, da er det bare et tegn på et hjerte som bedrar seg selv. Vår egen hellighet er en drøm. Vi går med glede ut fra dette Babel. Bare dette éne: Jesu offer, gir oss evig liv. Det og intet annet fører oss igjennom.

Hvem er det så Frelseren har forløst fra deres synder, og gitt dem retten til evig liv, slik at de bare skal tro for å bli frelst? Skriften sier det er de ugudelige, Rom 4:5.

Det var ugudelige mennesker han kjempet og døde for. Det var Guds fiender, som for evig ville vært overgitt til død og fortapelse dersom han ikke hadde tenkt på dem.

Til toppen

6. Den frelsende tro

Evangeliet virker på hjertene våre som en Guds kraft, og skaper troen i oss. Budskapet om Guds Lam som bar våre synder, er ikke en lære uten kraft og saft. Troen kommer når vi får Frelseren malt for våre øyne i blod og sår, og den nådige innbydelsen rettes til oss: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst!»

Vi kan ikke gjøre det helt tydelig og begripelig for noen hvordan dette går til. Det kan bedre erfares enn forklares. Men vi vil si det så godt vi kan. Et åndelig dødt menneske hører Guds Sønns røst, Joh 5:25. Så snart Guds Ånd ved Ordet har fått åpnet dette menneskets øyne, ser det seg selv i all sin elendighet og gudløshet, i åndelig avmakt og fordervelse.

Tidligere kan dette mennesket kanskje ha vært like from som Paulus var før hans omvendelse. Det har holdt loven og vært nidkjær for den. Men nå er dette erkjennelsen: Jeg er den største synder, hvor skal jeg få hjelp?

Det hender at det er bare av frykt en mister den gleden en har hatt ved å synde. Akkurat som et menneske som gleder seg med de andre i godt selskap, men som øyeblikkelig mister gleden hvis han der får høre at han er dømt for en forbrytelse. En ser sin elendighet og nød, en vet også at Kristus er død, men en har ikke fått tilegnet seg kraften av hans død og oppstandelse.

En vet at det ikke er rett fatt med troen på ham, og er klar over at en er dømt til døden, Joh 3:18. Dette heter på verdens talemåte å bli trist og melankolsk, eller å komme i anfektelse og fristelse. Men Bibelen kaller det «en bedrøvelse etter Guds sinn», 2Kor 7:10.

Nå gjelder det da å ikke hykle, eller gjøre seg bedre enn en er. Nå må en bare gå til synderes venn slik som en er, som en ugudelig, en vantro, en korsets fiende som tynges av sin nød.

En kaster seg i all sin elendighet ned for Frelserens føtter. En lar det stå til på hans nåde, og vil gjerne bli hjulpet. Da skjenker Gud oss, ene og alene av sin barmhjertighet, troen på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Da hører vi: «Dine synder er deg forlatt, gå bort i fred!»

Den Hellige Ånd legger forsoningens ord inn i et slikt stakkars barns hjerte som ser seg fortapt. Han tar sløret bort fra dets øyne. Han griper din hånd og viser deg evangeliet. Han lar deg se hvordan Guds Lam i kjærlighet blør seg til døde på korset for vår skyld.

Med dette sier Den Hellige Ånd til et slikt barn: Kristus er død for deg! Og har med det gitt deg frelse, liv og salighet.

Slik fører Den Hellige Ånd ved Ordet et menneskehjerte til troen. Og om hjertet er hardt som stein, så smelter det som voks så snart det hører og tror at Guds Sønn har hengt på korset for oss fattige syndere.

På denne måten kommer en til troen. Ved dette guddommelige underet blir en forvandlet i hjerte, sinn og trang. Og den som ikke blir omvendt ved dette, hos ham vil verken krig, pest eller frykt for helvete utrette noe videre.

Dersom en fattig synder skal komme til tro, er det altså om å gjøre at han ikke holder seg til gjerninger. For det står skrevet: «Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:5. «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Fordi det står i Bibelen, er alle utvortes fromme mennesker forbannet som de andre, selv om de kan rose seg av de mest lysende gode gjerninger.

Frelsens orden er altså slik:

1: En lærer å kjenne sin fordervelse og elendighet.

2: En hører det dyrebare ordet om at Jesus er kommet til verden for å frelse syndere.

3: En betenker seg ikke lenger, men kaster seg ned for Jesu føtter, og tigger om nåde og tro - så elendig og fordervet som en er.

Når troen fødes, beror det ikke på om en er from, men på om en er en synder. Den som ikke kjenner noen annen utvei enn å søke til Guds barmhjertighet ved Kristi kors, han får snart erfare hva det vil si å tro på Jesu sår.

Ordet om ham som rettferdiggjør den ugudelige, går opp for hjertet. Og en takker Gud for at det «ikke beror på den som vil eller på den som løper, men på Gud som gjør miskunnhet», Rom 9:16. Da får en se og smake mer enn en kan få uttrykt i hele sitt liv.

Evangeliet frelser alle dem som tror på det. Den som får nåde til å tro syndenes forlatelse for Jesu døds skyld, han har evig liv, og kan fortsette på samme vei i livet med glede. Og om en før ikke har grått for noe, gråter en nå av bare glede. Jesu blod smelter hjertet, så en kan se folk som før var ville og råe syndere, bade seg i tårer.

Ja, det har hendt at noen er blitt «syke av kjærlighet» når synderes venn har tilgitt dem all deres synd. Det har gått med dem som med synderinnen, som ikke kunne holde opp med å væte føttene hans med sine tårer. Hjertet er tent i brann av hellig ild. Frelseren er blitt alt for dem. De hviler ved hans føtter og roser seg av Jesus alene.

Dette er å være frelst. Dette er å eie en glede som ingen kan ta fra oss. Vi vet hvem vi tror på. Vi kjenner vår Herre og Gud, og sårene i hans hender, hans føtter og side.

Det er dette Guds ord skjenker oss. Dette har millioner av mennesker fått erfare. Mange står alt foran tronen og priser i tilbedelse de sårene som er vitnesbyrdet om hans kjærlighet. Mens mange ennå er på jorden og gleder seg i sin Frelser og Gud.

Og dette kan hver den få erfare som for alvor vil ha evig liv.

De som i sine hjerter har fått smake og erfare hva Guds Lam gjennom sin død har fullbrakt for dem, de er i samme øyeblikk blitt nye mennesker. De har begynt å synge om sin frelse, og de forstår skriftstedene som før var tåkete for dem, og som de ikke kunne finne noen mening i.

Tenk på Tomas og Paulus og Peter! Jesu blod har akkurat samme virkning fremdeles, i dette øyeblikk! Jesu nåde gjør oss rettferdige. Lammets sår er de éneste fristedene våre som vi kan skynde oss til for å bli reddet. Kristi fortjeneste og fullbrakte verk er vår himmelport. Vi trenger ikke mer til frelse enn det.

Om så en engel fra himmelen bruker all sin veltalenhet for å få oss til å legge noe mer til for å få evig liv, så ville vi svare ham: Behold du bare din gave. Og om han viser oss en annen vei til livet, skal vi vise ham fra oss som forbannet.

Jesus tar imot syndere. Tror vi det, går det oss godt. Da lever vi av hans nåde. Vi eier gleden, og blir hver dag ennå mer viss på vår frelse.

Elskede venner! Tror dere nå dette? Å, om dere ville la dere overtale til å være og bli fattige, fortapte syndere, som tar imot nåde for intet! Da skulle ingen av dere gå fortapt.

Er det nå noen av dere som tenker: «Sannheten er at jeg er et ugudelig menneske. Jeg er fremdeles en syndens trell. Frelseren kjenner jeg ennå ikke. Jeg kan ikke tenke på min siste time uten å skjelve. Hvem vet hvor snart den kommer og hvordan det da skal gå med meg! Da skal jeg tre fram for ham som gav sitt liv for meg, men som jeg ikke kjenner».

Hvis det er noen som er urolig for dette, da skal han flittig lese det evangeliet som er for syndere. Han skal kaste seg med sin syndebyrde ned for Gud ved korset, og rope: Herre Jesus, miskunn deg over meg!

Da skal sannhetens ord som vi har forkynt her, hjelpe ham til fred. Han skal gå hjem med glede når hans siste time er kommet. Amen.

Kapittel 4

Se, jeg forkynner dere en stor glede

1. Det som var umulig for loven, det gjorde Gud

«Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.

Og dette skal dere ha til tegn: dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag», Luk 2:9-14.

Dersom vi virkelig fattet hva Kristus har gjort for oss, da ville vi feire jul hele året, ja, hele livet. På samme måte som vi i all evighet skal prise Gud for dette nådens under at han sendte oss sin enbårne Sønn.

Men mang en gudfryktig sjel har selv i sin glade juleandakt ennå aldri fattet den store gleden engelen kommer med bud om. I hele sitt liv har de aldri hatt noen nytte av dette barnet.

Mest sørgelig er det når vi ser dette hos gudfryktige mennesker som med stort alvor forsøker å feire frelserens fødsel på en verdig måte. De går der år etter år uten å få lys over den veldige gaven dette barnet kom med til dem. Deres juleglede er sloknet så snart følelsen av høytid er over og julelysene er slokt.

Vi bør be Gud i stort alvor om Den Hellige Ånds lys, så vi kan fatte hva som var hensikten med at Kristus kom til verden.

Dersom Gud vil være nådig mot oss, og velsigne Ordet vi nå skal dele, da kan vi få mye godt av det. Ellers sitter vi like fattige igjen. Jo lenger vi går i denne skolen, jo dypere blir vår overbevisning om den sannheten at det er helt avhengig av Guds Ånd om vi skal få frelsens lys over ordet om Kristus.

Ellers hjelper det ikke om det blir talt aldri så tydelig om dette. Han har selv sagt: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27.

Hva er da selve hovedhensikten med at Gud sendte sin Sønn til oss? Hva ville Jesus utrette her på jorden?

Svaret finner vi i Rom 8:3: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet».

Det samme sier Jesaja i sitt evangelium om det barnet som ble født for oss, om Sønnen som ble gitt for oss: «De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag», Jes 9:3 flg.

Hva annet enn loven er det tyngende åket, som binder syndens byrde på skuldrene våre? Hva annet enn den truende, straffende og dømmende loven, som stadig plager vår samvittighet, er denne «stokken på dets skulder, driverens stav»? Derfor kalles det også uttrykkelig for «trelldommens åk», Gal 5:1. Disse uttrykkene er lånt fra slavekårene. De stakkars trellene ble drevet med stokk og med stav til å gå under åket, dra stein og bære tunge byrder.

Her ser vi Herrens Ånd har sagt det samme gjennom profeten som gjennom apostelen. Men apostelens ord sier klart og uttrykkelig det som er talt i et bildespråk hos profeten. Og det er godt. For når den falske trøsten vår er slått ned, og den gamle fienden ikke lenger kan trøste oss med freden vår, men begynner å anfekte den, da er det så vanskelig for oss å tro Guds løfter, at han må si det helt uttrykkelig før vi kan være sikre på om han mener det alvorlig.

Dette apostelordet i Gal 5:1 er så rikt på trøst at det neppe finnes maken til det i hele Det nye testamente. Vi har kanskje ikke så vanskelig for å tro at Kristus har fullbrakt alt da han ble «født under loven for å kjøpe dem fri som var under loven». Likevel har vi så uhyre vanskelig for å holde fast på denne trøsten.

Vi tenker som så: Alt dette er godt og vel. Men jeg er ikke, og gjør ikke det han vil ha av meg. Og hva hjelper det da alt sammen? Der er noe Gud uttrykkelig krever som jeg aldri har gjort som jeg skal. Og der er noe Gud uttrykkelig forbyr, som jeg ennå aldri er blitt kvitt. Hvordan skal jeg da kunne ta til meg trøsten i evangeliet?

Det er i denne situasjonen dette skriftstedet taler så sterkt og så herlig. Akkurat det som er umulig for loven, var det Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse.

Alt det i Guds ord som krever noe av oss, eller driver oss og straffer oss, hører inn under loven. Men det Gud krever av deg, det får han ikke. Loven krever, - men kan ikke gi noe. Derfor blir du bestandig dømt, og er skyldig og nedslått.

Men lovet være Guds evige nåde - du skal ikke behøve gå fortapt! For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn.

Akkurat det du i går og i dag tenker på med så stor frykt, det har Guds Sønn alt oppfylt. Han skulle jo i alle ting oppfylle loven og bære våre synder, - født av en kvinne, født under loven.

Da merker du at Kristus blir en virkelig og stor Frelser for deg. Da fatter du at det var en usigelig stor glede for oss at han kom til jorden.

Er det underlig at de som har så stor bruk for Frelseren og hans tjeneste, ikke kan annet enn glede seg og prise ham? Det går jo ikke an å ønske seg større salighet.

Dersom en som kjenner sin usselhet og synd, satte seg ned for å ønske seg det beste han visste, da kunne han ikke ønske seg noe bedre enn dette.

Tenk om Gud hadde gitt oss en som kunne oppfylle loven for oss, og ta straffen på seg! Tenk om Gud hadde gitt oss en som med sin lydighet hadde oppnådd en fullkommen rettferdighet i vårt sted! Sett at Gud i og ved ham var fornøyd med oss og kunne elske oss ubegrenset, slik som han i begynnelsen elsket alt det han hadde skapt, og særlig mennesket som var skapt i hans bilde! Tenk om Gud hadde besluttet dette som vår redning og frelse!

Det kan vel ikke tenkes at det er slik det er - alt nå?

Paulus synes i alle fall å ha ment det da han skrev: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse».

Og hva annet ligger det vel i Kristi egne ord når han sier: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv til løsepenge for mange».

Å, du evige Guds kjærlighet! Hvor finnes vel den som kan lovprise deg rett! Å, du vantroens mørke som hindrer oss i å se Guds herlighet!

Dette er hele det store hovedinnholdet av alt Guds evangelium, at Gud sendte sin Sønn til verden for å gjøre det som var umulig for loven. Det vitner alle profetene om. Det peker alle forbilledlige personer og seremonier m.m. i Det gamle testamente fram mot.

Derfor sier Paulus også et annet sted: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven». «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror», Gal 4:4, Rom 10:4.

Hør det nå ennå en gang, som om det var første gang du hørte det! Hør dette store og herlige budskapet: Gud sendte sin egen Sønn.

Tror du det? Har du noen gang virkelig trodd at Gud sendte sin Sønn for oss, og at han var vår bror og den som oppfylte loven for oss? Da ville du bare så vidt kunne leve av glede og undring.

I begynnelsen skapte den allmektige Gud himmelen og jorden, og alle ting. For at det skulle stå til tjeneste for mennesket, hans bilde og arving. Denne kjærlige Gud har sendt oss sin Sønn for å tjene oss og fullbyrde alt det som var umulig for loven.

Tror du det? Det er gammelt og vel kjent. Til og med små barn vet dette. Men har du noen gang virkelig trodd det?

Den som har lett for å tro det, han har nok aldri visst hva det innebærer. Det står om Kristus: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Han som var hos Faderen fra evighet av, og som skapte alle ting, han ble menneske. «Ordet ble kjød», Joh 1:1,14.

Det er ikke slik som noen har ment, at Gud har vært menneske fra evighet av. Det er ikke det som er ment når det sies at mennesket ble skapt i Guds bilde. Det skjedde først en gang i tiden at Ordet ble kjød.

Det samme sier Guds Ånd gjennom profeten Mika, der han forutsier hvor Kristus skulle bli født: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager», 5:1. Han som har utgang fra gammel tid, fra evighets dager, skal nå utgå fra Betlehem. Der skal han bli født, og bli menneske.

Dette at Gud ble menneske, det lover jo noe stort for menneskene. Det viser hans store nådes tanker og hensikt med oss. Tenk at Gud for vår skyld er blitt menneske! Kan du tro dette?

Og kan du tro at det skjedde nettopp for at han skulle fullbyrde det som var umulig for loven?

Da vil du vel ikke i samme øyeblikk vende blikket ditt mot deg selv og din egen rettferdighet, og på grunn av din elendighet bare bli i din trelldom? Kan du fremdeles engste deg, når du virkelig tror at Gud sendte sin Sønn for å tjene oss og utgyte sitt blod for all verdens synd?

Skal du virkelig gjelde mer for Gud enn hans egen, evige Sønn?

Skal ikke denne store åpenbaringen drive alle dine bekymringer vekk, og forvandle dem til en uendelig lovsang?

Be Gud om å åpne opp hjertets dør. Be ham drive bort vantroens tunge skyer. Da vil du, full av fred og salig tilbedelse, si: Nå ønsker jeg intet mer. Jeg er uverdig, men om min uverdighet var tusen ganger større, så blir den likevel til intet etter at Gud har sendt sin Sønn. Bare ham vil jeg lovprise.

Til toppen

2. Synden, loven og døden har i Kristus tapt sin makt

«Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse», Rom 8:3. Han lignet oss i vår syndige tilstand. I ørkenen laget Moses en kopperslange * til et redningstegn. Utvendig var den lik de giftige slangene, men selv hadde den ingen gift. Slik skulle også Kristus være lik vår syndige slekt. For at vi også av det skulle se hva han siktet til, og hvilken hensikt han hadde med å komme til jorden. Han skulle være lik sine brødre, men uten synd.

«Og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3. Han tok vår synd på seg. Han gjorde den til sin synd og bar den på sitt legeme opp på treet. Derved fordømte han synden slik at den ikke lenger kan fordømme oss. Han tok fra synden dens fordømmende makt.

Det ligger en hemmelighet i det uttrykket. Kristus har ikke utryddet synden i verden. Men ved å ta synden på seg, har han lagt all synd under dommen, slik at synden ikke lenger skal kunne fordømme oss.

En dødsdømt morder blir ikke lenger regnet med i samfunnet.

Selv mens han fremdeles lever i fengslet og venter på sin dødsdag, er han død for samfunnet. Men han har altså ennå legemlig liv. Og hvis noen kommer for nær ham, kan han vel ennå en gang begå et mord.

Men han har ingen rett. Han gjelder ikke mer for samfunnet enn en død mann. Slik er det med synden. Ved den synd som Kristus bar for oss da han ofret sitt legeme, er synden fordømt og dermed blitt ugyldig grunnlag til fordømmelse. Den har ingen stemme mer, ingen rett til å fordømme dem som skjuler seg i dette Kristi offer.

Men vi får daglig bittert kjenne at den ennå er levende i vårt onde kjød. Ennå kan den myrde sjeler. Det kan den, vel og merke, bare ved at den fører oss bort fra Gud. Og altså ikke ved sin fordømmende makt, men ved sin innvirkning på sjelen.

Dem som er i Kristus kan synden aldri fordømme. «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1. Den synden som ennå bor hos dem, har ved Kristi forsoningsdød tapt sin fordømmende makt.

Hvordan forklarer nå Paulus dette forunderlige og trøsterike ordet? Jo, sier han, «jeg er frigjort fra loven», Rom 8:2, Gal 2;19 flg.

Apostelen sier ikke om synden at den er tatt bort fra verden, eller fra vårt onde kjød. Men dens fordømmende makt er tatt fra den, ved at Kristus led syndens fordømmelse i vårt sted. Dermed er heller ikke loven selv opphevet. Den taler ennå til oss, forklarer Guds vilje og krever lydighet. Men vi er forløst fra dens forbannelse, Gal 3:13. Loven kan aldri fordømme dem som er i Kristus Jesus.

Når troen er svak, forstår vi ikke dette bestandig. Vi blir urolige og skremt av lovens dom. Men i virkeligheten blir ingen Guds barn dømt etter loven. For skulle vi ennå dømmes etter loven, da var straks hele Kristi fullbrakte verk til ingen nytte.

På samme måte taler Skriften om døden. «Død, hvor er din brodd?», 1Kor 15:55. Døden selv er der vel ennå, men dens fryktelige brodd er brutt av. Dens betydning som syndens sold gjelder ikke mer. Selve synden, loven og døden eksisterer fremdeles. De har ennå legemlig liv, akkurat som den dødsdømte morderen. Men de har mistet sin makt og rett. Synden hos Guds barn gjelder ikke for Gud som synd. Der er intet som kan fordømmes i dem som er i Kristus Jesus.

Lovens dom er som om den ikke var til. Skremme og true oss kan den, og bekymre samvittigheten. Men den får ikke fordømme oss.

Døden kan legge legemet i jorden, men den kan ikke beholde oss. Den kan bare, som en god tjener, hjelpe oss til hvile.

Det avgjørende er om vi har latt oss undervise, og at vi har liv i Gud, så vi ikke blir forvirret når vi ser at synden fremdeles lever, når vi hører at loven fremdeles truer, og kjenner at døden fremdeles angriper oss.

Det er om å gjøre at vi husker på hva Kristus gjorde da han tok vår synd på seg og fordømte synden. At han bar vår straff, kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, og ved sin død gjorde døden uskadelig for oss.

Kristus vant seier over synd, død, djevel og helvete. Derfor kan apostelen frimodig trosse disse tyrannene våre, når han sier: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» 1Kor 15:55-57.

Luther sier: «Jødene spottet Kristus da han var naglet til korset, og sa: Er du Guds Sønn, da stig ned! Slik skal nå vi til Kristi ære reise oss mot alt det som vil forskrekke oss, og si: Du onde djevel, du lever ennå i mitt kjød, men du skal ikke fordømme meg. Den makten har du mistet da min Herre fordømte synden i kjødet.

Du hellige, forferdelige lov, du har med rette dømt meg. Jeg er en synder, men din dom skal ikke fordømme meg. Det skal han forby, han som løste meg fra lovens forbannelse da han ble en forbannelse for meg.

Du død, som alltid vil skremme mitt uforstandige hjerte! Selv om det dumme kjødet ikke elsker deg, er det likevel godt at du legger meg til hvile. For jeg kjenner ham som sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør». Denne Herren kan ikke lyve, og har ikke utgytt sitt blod bare for å gi oss noe jordisk gode.

Du grav og helvete, hvor er din seier? Gud være takk, som har gitt oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»

Her har vi fått et glimt av det usigelig store gode som vi skulle eie i ham som englene forkynte var født: «Se, jeg forkynner dere en stor glede!» Kunne vi bare hver dag benytte oss av dette i alle våre anfektelser - når loven krever uten å gi kraft, når synden ennå lever og raser i kjødet, og når samvittigheten dømmer!

* Legg merke til at Gud ber Moses lage en seraf-slange (en av samme slaget som dem folket ville bli kvitt----). Så skulle de se på den, og få leve (4Mos 21).

Utgivers tilføyelse

Til toppen

3. Kristus skal være vårt éneste håp

Selv om jeg en dag er så kald eller trett at jeg ikke kjenner noen som helst glede over Ordet eller trang til å lese det, er det da ikke likevel sant og gyldig alt det Kristus har gjort?

Men kan jeg da ha noen nytte av det, når jeg ikke kjenner noe til troens liv i meg, men bare føler meg som et tørt tre?

Hva betyr det om vi føler det eller ikke? Hva føler vi i mørket? Skal våre skiftende følelser kunne forandre vår dyrtkjøpte nådestand? Skal vår mangel på følelser gjøre Kristus til intet?

Med slike tanker er det du nettopp hindrer troens liv i hjertet ditt. Dersom du i stedet hørte og la disse trøstens sannhetene på hjertet, da ville ditt åndelige liv bli fornyet. Det står ennå fast at det som var umulig for loven hos deg, det gjorde Gud da han sendte sin Sønn.

Om jeg f.eks. er ganske uopplagt til å be, så jeg må utsette det til en annen gang, skulle da ikke alt Kristus har gjort likevel gjelde? Lever jeg ikke fremdeles under samme nåde hos Gud? Eller er vår Herre Kristus en halv og ufullkommen Frelser, så min nådestand til en viss grad skal være avhengig av mine gjerninger?

Må Gud hindre oss i å ta fra Frelseren hans ære med noe slikt innbilt samarbeid med ham! Når Kristus i sitt kjøds dager med sterke skrik, tårer, bønner og nødrop kjempet igjennom kampen for meg fram til Golgataverket, da vil jeg ikke en gang med min bønn prøve å gjøre min forsoning fullkommen.

Nei, da vil jeg heller la være å be. Bare Lammet som er slaktet, er verdig til ære og pris.

Ved å ha alt i Kristus alene, kan jeg bli så glad at også jeg begynner å be troens bønn. På denne måten kan jeg, tross alt jeg kjenner av verdens elendighet hos meg, ha den trøsten og gleden at Kristus har gjort akkurat dette jeg ikke kan gjøre, og det som var umulig for loven.

Jeg kan ikke elske Gud som jeg skal. Jeg kjenner meg lunken og hard. Det er dette loven særlig refser. Men det er også dette som Gud oppfylte da han sendte sin Sønn.

Jeg kan ikke kjempe mot synden som jeg skal. Det dømmer loven meg for. Men nettopp dette som var umulig for loven, det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn. Jeg kan ikke angre synden som jeg skulle. Men også dette gjorde Kristus da han svettet blod i Getsemanehagen.

Skal ikke da Kristus være min trøst? Eller skal min kjærlighet, min renhet, min anger og min bønn medvirke til at jeg kan eie nåden? Hvis jeg i dag føler at jeg mangler alt dette, og om jeg føler på synd og på mangel i min anger og bønn - skal derfor min dyrtkjøpte nådestand være ødelagt?

Hva var da troen og troens rettferdighet?

Nei, jeg vil prise Kristus! Og når dette blir en riktig fast tro i hjertet mitt, da kan jeg ikke annet enn elske ham som har gjort meg så usigelig stor en tjeneste. Jeg må jo være glad i ham som har fullbrakt det verket som gav meg en evig og fast nåde hos Gud.

Jeg begynner å elske hans hellige vilje. Jeg angrer mine synder. Jeg hater og forbanner alt som ikke er til behag for ham. Det begynner å gå slik engleskarene sang da Jesus ble født: Gud får all ære. På jorden er fred. Og Gud har velbehag i menneskene. Amen.

Kapittel 5

I Kristus er syndefallet gjort godt igjen

1. Himmel og jord forenet

På Jesu oppstandelses dag ser jeg Paradiset gjort i stand igjen. Himmelen og barneretten som var tapt, er vunnet tilbake. Jeg ser englene tale med menneskene som med søsken. Jeg hører at Jesus kaller syndere for brødrene sine.

Jeg ser at synden er sonet. Guds barn er frigjorte, rettferdige og rene i Guds dom. Både Peter, etter sitt dype fall, og de andre disiplene, alle med sine synder, er nå likevel Kristi elskede brødre.

Jeg ser at loven ikke lenger dømmer dem som er i Kristus. Den kan ikke hindre deres brorskap med Herren. Jeg ser at døden ikke har makt til å beholde oss. For vår oppstandne bror er «førstegrøden av dem som er sovnet inn», 1Kor 15:20.

Slik som Gud i Paradiset vandret blant menneskene som med barna sine, slik ser jeg at Jesus i sitt forklarede himmelske legeme går sammen med de to disiplene til Emmaus, og kommer til de elleve gjennom lukte dører. Så blir han igjen usynlig for dem, og viser ved det at han skal være hos oss, usynlig, alle dager inntil verdens ende.

Ja, uansett hvor dypt dette livet er skjult av denne verdens elendighet, av synd og kval og sorger, så ligger likevel et gjenopprettet himmerike under dette dekket.

De to disiplene som gikk til Emmaus, talte uten å vite det med Herren selv. De var fulle av bedrøvelse, enda han gikk der ved siden av dem. For øynene deres ble holdt igjen så de ikke kjente ham. Slik går vi også ofte, fulle av klager og sorg midt i den største herlighet. Midt i den mest overstrømmende rikdom er vi så fattige at vi kunne dø av bekymringer.

Bare Herren kunne få åpnet øynene våre, skulle vi få se at det er fullbrakt alt det som Gud gav løfte om allerede i Paradiset, og som han også siden stadig gav rikere løfter om. Syndefallet er gjort godt igjen. Den tapte barneretten og himmelen er vunnet tilbake.

De første som møter oss påskemorgen ved Jesu grav, er «to menn kledd i skinnende klær». De taler tillitsfullt med kvinnene og gir dem beskjed om det som er skjedd: «Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham». - Guds engler var de første som kom med budskapet om Kristi fullbrakte forsoningsverk. Akkurat som de også var de første som forkynte at Frelseren var født.

Her oppfylles Jesu ord: «Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen», Joh 1:52. Her er Guds hus og himmelens port. Her er himmelstigen. Her hviler den korsfestede Guds Sønn sitt hode mot steinen, og englene stiger opp og ned.

Her kommer engler fra himmelen ikke i drømme, men til våkne mennesker. Ikke i mørke natten, men i klart morgenlys. Og de blir ikke bare sett, de taler til menneskene og lærer dem.

Det er nå ikke bare en tåkete og hemmelighetsfull forbindelse mellom himmelen og jorden. Nå er skilleveggen mellom de salige englene og de syndige menneskene borte. Det er blitt en fullkommen og åpenbar forening mellom engler og mennesker. Englene omgås med menneskene på menneskelig vis. Det er et varsel om at menneskene en gang skal omgås dem som engler.

Det som Gud hadde føyet sammen, ble senere skilt av Satan ved synden. Siden har det vært en gjensidig lengsel etter gjenoppretting. Og nå møtes de skilte, englene og menneskene, ved Jesu grav igjen.

Det er en så ubegripelig glede å se denne gjenforeningen! Se englenes ydmyke villighet til å tjene de falne menneskene, som er kalt til å arve den evige frelsen. Kristus taler om hvordan englene gleder seg over en synder som omvender seg. Hvem kan da fatte den gleden disse himmelske venner har den dagen da de kan forkynne for menneskene den fullbrakte forsoningen!

Jesus er oppstanden. Døden er overvunnet og oppslukt av livet. Synden er sonet, loven oppfylt, forbannelsen opphevet og rettferdigheten tilfredsstilt. Gud er fornøyd!

Det som Satan har ødelagt, er nå godt igjen. Ikke helvete, men himmelen, ikke djevelen, men Herrens engler skal ta de frelste sjelene til seg. Derfor fryder englene seg, og himmelens hærskarer jubler.

Nå skal de stadig glede seg over syndere som vender om. Nå skal mang en Lasarus bli «båret bort av engler til Abrahams skjød».

Hvem andre skulle ha kommet til menneskene med budskapet om denne nye og herlige tiden? Det finnes ikke i hele skapningen noen mer villige og glade budbærere, og heller ingen mer troverdige. Englene har den reneste viljen og det klareste kjennskapet. All vår usle tvil må vike for slike vitner. Om disse må vi vel rope som Jesaja (52:7): «Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!»

Så fryd og gled dere da, Sions barn, over det budskapet disse våre himmelske venner bærer fram, de som nå og i evighet er til tjeneste for dem som skal arve frelse og evig liv. En gang skal vår sjel og vårt legeme bli fri fra alle bånd og alt mørke. Da skal vi lære å kjenne vår Gud bedre, og prise ham for at han lar englene omgi oss.

Apostelen skriver til den menigheten som ennå strir på jorden: «Dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader», Heb 12:22. Da må vi vel si at himmelen på ny er forenet med jorden. Syndefallet er gjort godt igjen, og Paradisets port er slått opp på vid vegg.

Til toppen

2. Mennesker er Jesu brødre!

Den oppstandne Herre Jesus Kristus bruker et nytt ord og kaller sine disipler for brødre. Maria Magdalena står ved graven og gråter. Da åpenbarer Jesus seg for henne og sier: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud», Joh 20:17.

Før sin oppstandelse hadde nok Jesus kalt dem venner. Og med alminnelige ord hadde han forklart at «den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor». Men han hadde ikke direkte kalt dem brødre.

Først nå, når menneskets opprinnelige barneforhold hos Gud er gjenopprettet, er det han begynner å bruke navnet «bror». «Mine brødre», sier han, «min Far og deres Far, min Gud og deres Gud»!

Disse ordene får størst vekt når vi tenker på at det er det første han sier etter sin oppstandelse. Det store målet for Kristi forsoning er nettopp å gjenopprette det barnekåret som vi mistet ved fallet.

Dette er saken: I begynnelsen ble mennesket skapt til Guds barn og arving. Dette barneforholdet ble ødelagt i syndefallet. Men kvinnens sæd skulle rette det opp igjen. I dette barnekåret ligger hele frelsen og evig liv gjemt. «Men er vi barn, da er vi også arvinger», Rom 8:17. Det at vi skulle få barnekår, er målet for og summen av alt som Kristus kom for å gi oss, Gal 4.

De som begynner å fatte dette, skal av seg selv spørre: Er da vårt barneforhold til Gud virkelig rettet opp igjen? Og Herren selv gir svar når han kommer og sier: «Mine brødre - min Far og deres Far, min Gud og deres Gud» - min og deres! Dette er det første han sier. Den som ikke her merker noe stort og guddommelig, han må be om å få sine øyne åpnet.

Så er da Gud og menneskene igjen forenet. Guds Sønn er blitt «den førstefødte blant mange brødre», Rom 8:29. Selv om vi ofte studerer denne broderhilsenen, har vi bare så vidt begynt å fatte hva den innebærer. Her er en dybde og en høyde som går over all forstand. Gaven er for stor, og våre hjerter for trange. «Mine brødre», sier Herren, «mine brødre»!

Ja, det var disiplene det. Men hvilken trøst har vel jeg av det? sier du. - Kjære venn, har du ikke forstått at det barnekåret disiplene fikk, nettopp er det barnekåret Jesus kom for å gjenvinne for hele verden?

Har du ikke tenkt over det Herren har lært oss å si når vi ber, og som du mange ganger har sagt til ham: «Fader vår, du som er i himmelen»?

Det er jo helt urimelig at vi, fattige syndere, skal få del i en slik nåde og ære å være Kristi brødre. Men hva sier Kristus selv i Skriften om den aller største nåden som noen gang er blitt skjenket til noen på jord - den inderlige forening med ham og delaktigheten i hans herlighet?

Det er ikke bare disiplene han tenker på når han sier: «Jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett». Nei, for Herren sier helt klart: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss», Joh 17:20-21. Det som gjaldt apostlene, gjelder alle som tror.

Det er ingen forskjell på mennesker hos Herren. Gud er alle menneskers skaper og frelser. Han ser ikke etter spesielle personer, men etter mennesker. Ikke en gang Kristi egen mor hadde noe fortrinn, Luk 8:19 flg., 11:27 flg.

Alle dem som heter mennesker, er like for ham. Det er menneskene som er så dyrebare i hans øyne, ikke bare den eller den personen. Det er bare den forskjellen at de som tror, og som ligger i hans fang, er hans lyst og hans glede. Mens de vantro er smertens barn, langt borte fra hans favn.

Barneforholdet gjelder alle som ved Ordet tror på Kristus.

Denne broderhilsenen kom til disiplene akkurat da når de hadde syndet aller verst. De hadde tatt imot nattverden og hørt Herrens vidunderlige avskjedstale. Så skiltes han fra dem. Hva gjorde de så? På grunn av menneskefrykt fornektet Peter samme kvelden sin Herre og Frelser. Og han stadfestet sine løgnaktige ord med eder og forbannelser.

Tidligere på kvelden hadde de trettet om hvem av dem som var den største. Senere falt de i søvn mens Frelseren bad og svettet blod. De kunne ikke våke én time med ham. Da Jesus ble grepet, flyktet de. Dette er så store synder og så dype fall at en må undre seg over at de ikke gikk til grunne i sin sorg.

De forstod godt hvor syndig dette var. For da Jesus på forhånd sa at de i denne natt skulle ta anstøt av ham, forsikret de at de heller ville dø med ham. Og da Peter hadde fornektet ham, gikk han ut og gråt bittert.

Etter alt dette hadde de ikke fått et ord fra ham, før de nå fikk denne broderhilsenen. Vi har ikke ord som kan uttrykke hvor gripende dette er. Kan det tenkes noe mer herlig bevis på at Kristus nå ved sin død fullkomment har sonet for våre synder?

Her ser vi frukten av Kristi død og oppstandelse. Han er «død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Og vi skjønner disse ordene: «Er Kristus ikke oppstått, da er dere ennå i deres synder», 1Kor 15:17.

Etter sin oppstandelse skynder Kristus seg med å sende dem denne hilsenen og kalle dem brødre. Det viser oss hva for et nåderike vi nå eier. Synden skal aldri tilregnes oss så lenge vi blir hos ham. Vi skal få tukt og ris, men nåden og barnekåret skal stå urokkelig fast så lenge vi med all vår elendighet holder oss til Kristus.

Vi vet nok dette, men når det blir satt på prøve, viser det seg straks at vi er ulærde i denne saken. Vi kan nok tro når vi sitter i andektige påskebetraktninger og det går noenlunde bra med vårt kristenliv. Men hvordan ville det gå hvis vi synder som Peter, eller vi skulle gå like fra Herrens bord og begynne å trette om hvem som var den største?

Det ville ikke være til å unngå at vi da måtte skjelve i hele vårt vesen. Dersom vi ikke er helt forblindet av djevelen, ville vi synke sammen i forskrekkelse og mørke. Og likevel ser vi at Kristi blod gjelder også i slike forferdelige stunder.

Derfor må vi midt i forskrekkelsen søke tilbake til Jesus og be om nåde til å tro hans ord om at han ennå har forlatelse for alle våre synder. Men når vi er i en slik nød, da får vi se at på tross av hele det evangeliet vi teoretisk kjenner, så har vi nesten ikke et sennepskorn av tro i hjertet.

Vi er slike kristne som nok vil bekjenne med munnen at vi er syndere som har vår rettferdighet bare i Jesus. Likevel vil vi samtidig ha den trøsten i vårt indre at vi tross alt er ganske gode og fromme kristne. Men møter vi da en alvorlig prøvelse, eller faller i en virkelig synd, da er det straks slutt på all vår rettferdighet og hele vår trøst.

Det er helt rett at vi skal bli nedslått. Vi skal gå ut og gråte bittert. Men det er galt da å kaste vekk både trøsten og håpet. Det er å ikke gi Lammet ære. Det er å ikke fatte hva Kristus har gjort. Med en slik halv tro vil vi aldri kunne holde ut i striden.

Det er ikke mulig å fatte på forhånd hvilke forferdelige ting og djevelske fristelser som kan angripe troende mennesker. Men vi har sett og lest nok av eksempler på det. Og når vi får erfare slikt, blir det ennå mer forferdelig for oss. Vi ser hvordan de mest erfarne kristne holder på å forgå av synd og djevelens angrep når den onde dag kommer.

Derfor er det om å gjøre at vi lærer så grundig vi kan hva Kristus har utrettet for oss. Vi må forberede oss på fristelsene, ikke bare ved årvåkenhet og bønn, men også ved en daglig vekst i kunnskap om Kristus.

Den oppstandne Herre Kristus hilste påskemorgen disiplene sine med navnet «brødre». Luther skriver om dette: «Det er sant at jeg har syndet og er helt uverdig til å være Kristi bror. Men hvis jeg nå av den grunn lot være å ta imot dette brorskap i tro, det som ikke jeg eller noe menneske, men Guds evige Sønn ved sin død har gjenopprettet for meg, da gjorde jeg i tillegg til andre synder også den at jeg fornektet Kristi gjerning, og beskyldte han for løgn. Gud bevare meg i nåde fra det!

Jeg vil heller si: Jeg vet at jeg er et uverdig menneske, mer verdig til å være djevelens enn Kristi bror. Men nå har Kristus sagt at jeg er hans bror akkurat som Peter, fordi han er død for meg så vel som for ham, og han var en synder liksom jeg. Det er også Kristi bestemte vilje at jeg uten å tvile skal tro ham, og ikke tenke at jeg er uverdig eller full av synd, - særlig når han ikke vil tenke slik og ikke vil komme mine synder i hu. Han vil ikke vite av dem. Han vil la alt være ganske som dødt og begravet.

Hvor mye mer skal da ikke jeg la det være slik, og bare hjertelig takke og elske min kjære Herre for en slik usigelig stor nåde. Jeg tynges av synd, men jeg må ikke av den grunn avvise den store nåden og det brorskapet han tilbyr meg. Tror jeg det ikke, så er det verst for meg. Men det betyr ikke at det derfor er løgn. Hos ham står det fast».

Til toppen

3. Herren er nær hos sine

Påskedags kveld går Jesus sammen med de to sorgfulle disiplene til Emmaus. Uten at de kjenner ham, taler han til dem i deres sorg, og gir dem tilbake troen som de hadde mistet. Til slutt fyller han hjertene deres med glede når han åpenbarer seg for dem og bryter brødet.

Med sine gjerningers himmelske overbevisende språk har han her antydet for oss hvordan han gjennom hele dette vanskelige livet vårt på jord vil gå ved siden av oss. Når vi i vantro og mørke vakler oss bort fra resten av hjorden, vil han som den gode hyrde gå etter det bortkomne fåret helt til han finner det.

Denne trøsten må vi eie. Vi ville tusen ganger komme på villspor i denne farlige verden, hvis ikke Herren selv tok vare på oss, oppsøkte oss på alle våre villfarne veier, og førte oss tilbake til den sanne nådestand.

Vi er aldri i stand til å våke, slik at vantroens mørke for alltid kunne ha veket fra oss, og vi ble helt ferdige med alle synder og villfarelser. Hvor ofte må vi ikke sukke: Det er så dødt og mørkt i hjertet mitt. Verken bønnen eller Ordet smaker. Jeg må ha mistet Kristus. Jeg er kommet bort fra ham. Og det er min egen skyld. Jeg har syndet.

Når vi har slike tider, er vi de to disiplene på veien. Nå er riktignok ikke dette mørket det farligste, så lenge en fremdeles sukker etter lyset. Likevel er det slik at vi var fortapt dersom Herren overlot oss til oss selv.

Men midt i dette mørket, mens de står der med sorg i hjertet, da er Herren hos dem. Riktignok ville de ansett det både urimelig og meningsløst om noen hadde sagt til dem at det var Herren som gikk der sammen med dem. De trodde jo han var død, og talte oppriktig med ham om det. De visste ikke at de talte med ham de trodde de hadde mistet.

Dette er et godt bilde av oss selv i våre mørke stunder. Det er som Luther sier, at når du føler deg ganske død, uten tro og kjærlighet og uten lengsel etter å eie det, «da ser Gud dypere inn i hjertet ditt, og ser at det ikke var deg imot om bare hjertet ditt kunne være brennende av tro og kjærlighet».

Og når det nettopp er savnet av dette livet, av troen og kjærligheten, som er din største sorg, da er troen ikke død og Jesus ikke borte. Han går med deg til Emmaus.

Men det er først seinere at hjertene våre begynner å brenne, når han åpner Skriftene for oss og gir seg til kjenne. Da først forstår vi at vi var ikke fullstendig likeglade med ham.

Og, lovet være Herren, ennå en trøst har vi i den gode hyrden, og det en som er ennå større: Han skal ikke bare søke opp og trøste de oppriktige sjelene som er kommet inn i et mørke. Han skal også oppsøke og frelse virkelig bortkomne.

Uansett hvilken tilstand du måtte være i, så er han den éneste som kan hjelpe. Om du ikke med sikkerhet selv kan bedømme din egen tilstand, så er han den som ransaker hjerter og prøver nyrer. Han sier selv: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet. Det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer!» Jer 17:9-10.

Lovet være Gud at han ikke har sagt at jeg må selv greie å ransake det! Hvordan skulle jeg vel kunne satse min egen sjels evige vel på min egen selvbedømmelse? Men han har lovet å gjøre det.

Så stoler jeg aldri på mitt eget hjerte, men sukker og ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!» Da vet jeg sikkert at den trofaste og rettferdige Gud ikke kan la meg bli i fred på en ond vei uten at han vil la meg vite det.

Han er den eneste som kan virke i meg alt det jeg trenger. Han kan vekke og sønderknuse. Han er troens opphavsmann og fullender. «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag», Fil 2:13.

Gud være lovet for at han aldri har sagt at vi skal selv gjøre det. Nei, «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen Frelser», «uten meg kan dere intet gjøre». Han er den gode hyrde og kan hjelpe oss med alle ting.

Om du ikke kan angre synden som du burde, så kan han knuse fjell, også ditt steinharde hjerte! Er hjertet ditt falskt og urent, så er han den eneste som kan skape et rent hjerte i oss og fornye en stadig ånd inne i oss, Sal 51.

Tenk over dette! For nesten all den nød og fortvilelse vi har, kommer av at vi går og innbiller oss at vi skal greie å omskape oss selv. Vi tenker ikke på at vi for Kristi blods skyld skal slippe å greie dette selv. Det er Han som vil utrette alt dette.

Men hvorfor blir da ikke alle mennesker frelst? Hvorfor virker han ikke dette i alle? - «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt». Legg merke til Emmausvandrerene. De går der sorgfulle og taler om ham. Det er hos slike han kan komme til og virke.

Ingen slik sorgfull vandrer skal bli skuffet dersom han i sitt mørke tar til seg av Guds ord. Særlig hvis han også kan tale med en åndelig bror om den Frelseren han synes han har mistet.

Ved Ordet, eller ved brødsbrytelsen, skal han alltid på ny kjenne sin Frelser igjen. Hjertet skal igjen bli brennende. For en slik bror og en slik hyrde er det vi har. Amen.

Kapittel 6

Han er trofast og rettferdig, så Han forlater

1. Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det

Luther sa en gang på sine gamle dager: «Jeg er nå etter mye øvelse Gud skje lov kommet dit hen at jeg nesten begynner å tro at Gud har skapt himmelen og jorden».

Den gamle troshelten var da alt blitt grå i Herrens tjeneste, gjennom åndelige studier og skriverier, i bønn og preken over alt som har med troen å gjøre. Er det ikke da merkelig at denne gamle lærefader fremdeles kunne være så svak i troen?

«Jeg begynner nesten å tro at Gud har skapt himmelen og jorden»- ! Dette tror da vel barn i sjuårsalderen! Dette hører da med til troens første bokstaver! Men hva skal en så si når den store apostelen Paulus omsider bekjenner at han ennå ikke selv kan kunsten: «Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det». Jeg strekker meg ut etter det, jeg jager etter det, etter den nåde å kunne gripe Kristus inderligere, Fil 3. Og han var jo den største trospredikant verden har hatt.

David, mannen etter Guds hjerte, forklarer oss hemmeligheten. Så lenge han følte seg trygg og alt gikk godt for ham, sa han: «Aldri i evighet skal jeg rokkes!» Men så sier han: «Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet», Sal 30:7-8.

Paulus og Luther taler ikke om den lette «bifallstroen», som kommer av seg selv i gode dager. De taler om den troen som er en stor virkelighet i sjelen, og som i prøvelsen blir en stor kraft, en mektig kjempende kraft.

En kan nok tro så lenge det ikke er noen prøvelser. Men når Luther her taler om sin tro på Skaperen, så mener han en slik tro som kan gi ham mot til å gå til kamp mot en hel verden av fiendskap, ganske alene og uten noe jordisk vern. Han våget å gå inn i rikssalen i Worms, inn til keiseren og en truende hertug Georg og alle de verdslige og åndelige fyrstene som all djevelens og pavens makt brukte for å få ryddet ham av veien.

Ingen ytre støtte kunne hjelpe ham. Her var det bare spørsmål om Den Allmektige kunne skjerme ham. Det gjaldt at han for alvor kunne tro at Gud er himmelens og jordens skaper, og at han har makten over alt det som han har skapt, slik at ikke et hår faller til jorden uten at han vil det. Det er en slik tro Luther taler om.

Det er det samme som gjelder i troen på Kristus og hans nåde. Når alt er godt og vel, så hjertet er åndelig og kjenner Ordets kraft og livet lykkes, da er det ikke vanskelig å tro. Men når alt er mørke og natt, da settes troen på prøve.

Når hjertet er ugudelig, og synd og nød styrter over oss som en veldig flom, og sjelen bare ser Gud som den hellige og vrede dommer, - da gjelder det at en har noe høyere, noe ut over det en ser og kjenner, å feste sin tro til.

Det er noen som har kristendommen bare som en mening, som et studie, et livssyn eller en filosofi. Disse er snart utlært. De har fort lært den kunsten å tro. Men de som trenger troen som en kjempende kraft mot sine dype bekymringer, de har nesten ikke det de trenger av tro, selv da når de er blitt gamle og grå. Den kjente Guds mann Christian Scriver begynner en herlig preken med å sitere akkurat disse ordene av Luther. Og forteller dermed at heller ikke han er kommet lenger.

Hvordan kan det da egentlig stå til med troen hos slike kristne som så fort er utlært i evangeliet, og som har så lett for å tro? Nå tenker vi ikke på mennesker i sin alminnelighet og den lette og løse troen de har. Vi tenker på de mange gudfryktige menneskene som ikke kan forstå seg på disse svake, stillestående kristne som stadig må høre og lese ordet om nåde og tro. De har samme smaken på evangeliet som Israel hadde på mannaen. De kalte den en ussel mat som de var så inderlig lei av, 4Mos 21:5.

Det er også noen som kan tale mye om troen og evangeliet. Men de er så forstandige og sterke. De taler som om det stod i vår egen makt å tro. De kan tro så mye de vil!

Hva vitner dette om? - En kan vel være en sann kristen selv om en for en kortere tid har det slik. Men dersom hele livet er slik, da må en skjønne at en ikke har den rette troen, og ikke lever under Den Hellige Ånds tukt. Ellers ville den gode Ånden angripe hjertets forderv, slik at det ble vanskelig for deg å tro at du levde i nåde hos Gud. Slik har det vært for de største hellige.

Men du har en tro og en kristendom som djevelen ikke bryr seg om å anfekte eller forstyrre. Det er en slik tro Luther har en brennende iver etter å avsløre, når han taler så sterkt om hvor svak hans egen tro er.

For han føyer til: «Denne saken har til alle tider enhver hatt altfor lett for å forstå og tro. Det er bare jeg og noen andre fattige syndere, som Moses, David og Jesaja, som såvidt har begynt å tro. Jeg, gamle disippel og nesten utlevde doktor, må virkelig forundre meg over folk i vår tid. Bare de har bladd i en bok, vet de alt det som Den Hellige Ånd vet».

Det er en tro som ikke er annet enn en innbilning. Om troen på syndenes forlatelse og Guds vennskap sier Luther: «Det å tro er den vanskeligste kunst på jorden. Men den har det med seg at det er ikke noe som synes så lett å lære. Så snart en har hørt eller lest noe om det, mener en selv en er utlært og vil høre noe nytt og bedre...

Jeg må derfor si til alle som vil være kristne, enten de er lærere eller tilhørere, at de må passe seg vel for denne farlige innbilningen. I dette må de være spede disipler så lenge de lever. For selv om de har den sanne tro, kan de tusen ganger miste lyset og motet i kampen».

Nettopp på den onde dag, i mørke og stormfulle tider, trenger vi troen og evangeliet. Og troen er nettopp en fast tillit til Den Allmektiges ord når det ser aller mest fortvilt ut.

Det kommer tider med anfektelse og svakhet, da en faller i virkelige synder og vil fortvile fordi en vet at en med all grunn skulle bli fordømt. Og det kommer tørre tider, da en ikke føler noe, og er som død. Kan vi da seire over de svære motsigelsene, og ennå tro Guds nåde og vennskap, bare på grunn av Kristi evige forløsning og det evige, urokkelige løftet vår trofaste Gud har gitt?

Det er en vanskelig kunst å tro at Gud ble menneske nettopp for at han ene og alene skal være vår rettferdighet. Det er hans vilje at jeg, mens jeg «skriker fordi mitt hjerte stønner» over synd og død og utroskap, samtidig i troen skal høre ham si: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld», Jes 43:24-25. Dette ved tro å holde fast i løftene slik, det er tro.

«Men det er ikke alle som har troen», 2Tess 3:2. Det er godt om en i slike tider kan si så mye som Luther sa, at han nesten tror: «Jeg tror nesten at Guds Sønn har kledd seg i mitt kjød, og at det er min rettferdighet. Jeg tror nesten at Guds Sønn har utgytt sitt blod for meg, og at det gjelder noe mer enn alle syndene mine».

Andre ganger, under andre forhold, kan en i full visshet og fryd si: Jeg kan tusen ganger dø på at Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser meg fra alle mine synder. Men det er en ennå større nåde og tro når en kan holde fast på Guds ord da når alt som finnes i oss roper: Nei! Nei! Det er umulig at jeg kan være et Guds barn, så uverdig som jeg er nå!

For å få en slik tro må vi stadig vokse i erkjennelse av evangeliet og av læren. År etter år må vi holde på med det samme. Vi må preke, høre, lese og studere det så lenge vi er på jorden og ennå ikke har kjempet ut den siste kampen.

Derfor sa Paulus: «Jeg blir ikke trett av å skrive det samme om igjen, og for dere er det desto tryggere», Fil 3:1. Det er også i en slik trosprøve, når alt er mørkt og synden fullstendig vil slokke all vår tillit til Guds nåde, at det herlige skriftordet skal hjelpe oss, som vi nå skal se nærmere på.

Til toppen

2. Hva det er å bekjenne sine synder

«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», 1Joh 1:9.

Dette er i en kort sum hele Skriftens lære om hvordan en fattig synder får nåde. På denne veien skulle Adams barn komme til Gud og få nåde. Det har han vist med uttrykkelige ord og utallige eksempler helt fra verden ble til.

Vi ser av sammenhengen hva det menes med å bekjenne sine synder. Like foran har apostelen talt om dem han sier vandrer i mørke og bedrar seg selv, fordi de sier de ikke har synd. Så føyer han til som en motsetning til disse: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater.

Av dette ser vi at det her ikke er spørsmål om en utvortes framført eller forelest syndsbekjennelse. Her handler det om en fattig, bekymret synder.

Men vi må også se at det er forskjell på bekymring og bekymring. Det er mange som med en viss bekymring og anger bekjenner synden, og likevel bevisst fortsetter i synden. Kong Saul bekjente: «Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord», 1Sam 15:24. Men han forsøkte aldri å bli forlikt med Gud og få samfunn med ham.

Kong Farao sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere», 2Mos 10:16. Men hele hans erkjennelse kom bare av at han var blitt skremt av plagene. Han søkte ikke med et angrende hjerte å bli forsonet med Israels Gud.

Også Kain sa: «Min misgjerning er større enn jeg kan bære den», 1Mos 4:13. Men i det samme gikk han vekk fra Herrens ansikt og søkte ikke hans nåde. Og Judas brøt ut i bitter sorg: «Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod», Mat 27:4.

Alle disse eksemplene viser oss at det til en rett syndsbekjennelse hører med en hel omvendelse, virket i sjelen av Den Hellige Gud. Synden, som er en forbrytelse mot Gud, må bedrøve sjelen og drive den til å åpne hele sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om nåde.

Mang en syndens trell kan nok av og til i bitter smerte bekjenne sin synd, men uten noen som helst nød og trang til omvendelse. Det er bare syndens følger som tynger ham. Det er ikke synden selv, det at den er en forbrytelse mot Gud. Derfor blir han også bare en trell under synden.

Det hører med til en rett syndserkjennelse at Guds røst har truffet og vekket samvittigheten, og brakt sjelen inn under Guds rettferdige dom. Men det hører også med at det som følge av Guds nådige kall og evangeliets innbydelse, er født et håp om Guds barmhjertighet i hjertet, så en går fram for nådestolen og søker nåde.

Den som ikke vet noe om nåden, men bare kjenner synd og dom, han kommer ikke til Gud. For å bekjenne sine synder, må en altså ha en gnist av tro.

Så lenge Adam og Eva bare kjente synden og dommen, flyktet de for Guds ansikt. Slik var det også en tid med David. Han holdt seg på avstand fra Gud og ville ikke bekjenne synden. «Jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld», Sal 32.

Den som vil vite hvordan en rett syndserkjennelse og syndsbekjennelse er, skal lese Salme 51. David hadde gjort en forferdelig synd først og fremst mot Uria. Det han hadde gjort hadde også ført til stor forargelse blant menneskene. Likevel var det Gud, og den synd han med dette hadde gjort overfor ham, som lå så tungt på ham at han sa: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort».

Det er heller ikke bare det grove utslaget av synden som tynger ham. Han ser med smerte på selve sin naturs ondskap. Han går til ondets kilde og rot: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd»,* Sal 51:7.

Det å kjenne selve vår naturs ondskap og hjertets fordervelse, er det aller viktigste. Så lenge en bare ser på et eller annet utbrudd av synden, kan en alltid finne hvile i en eller annen falsk trøst. Først når en kjenner at hele ens vesen er fullt av synd, kan en se seg fortapt og bli frigjort og frelst i Jesus.

Det viktigste i en sann syndserkjennelse er altså at en kjenner selve hjertets forderv; den fryktelige forakten for Gud, selvsikkerheten, vantroen, hardheten, hykleriet og all ondskapen. Slik at vår erkjennelse stemmer med det Gud selv sier om hjertet: «svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges», Jer 17:9.

Akkurat dette er det som bekymrer disse som er så fattige og svake i ånden at de stadig sukker: «Hjertet mitt er så ondt, så ubeskrivelig og forferdelig ondt. Det er så hardt, så kaldt, så falskt, så utstødig og lettsindig. Det er fullt av hykleri og lyst til alt ondt. Ja, det er rett og slett djevelsk!»

Se så, nå kjenner du det akkurat slik som Herren beskriver det. Synes du nå at Ordets dom er for hard? Nei, du synes ikke du finner noe ord som sier det så ille som det virkelig er.

«Ja, men jeg kjenner ikke synden», sier du, «jeg er så selvsikker, så hard, lettsindig og hyklersk». Det er en stor ondskap å være så selvsikker og hard, lettsindig og hyklersk. Det er kilden til all synd, det er selve hjertets ondskap du nå kjenner på. Og dette er nødvendig.

Så er det da kommet så langt med deg at du med full overbevisning dømmer deg selv, og av hele ditt hjerte tror at du er den usleste og mest uverdige av alle skapninger.

«Ja, men det er virkelig slik at jeg har ikke et sønderknust, ydmykt og angrende hjerte. Det er virkelig sant at jeg er forferdelig selvsikker, hard og lettsindig». Ja, det er helt sant at hjertet er slik. Og denne fordervelsen må du kjenne slik at det blir, som du selv sier, forferdelig for deg. Men de som kjenner at de er fulle av synd, skal vite at trøsten nettopp gjelder dem.: «..så er Gud trofast og rettferdig, så han forlater».

Her må du stanse opp. Loven kan ikke utrette mer enn å gjøre deg skrøpelig ved at den gjør «synden overmåte syndig».

Det som Gud nå vil, er bare å kunne få gi deg sin nåde. Motstanden i ditt sinn er nå knust. Du gir Gud rett i hans dommer. Du vender deg ikke bort fra lyset. Du dømmer deg selv og vil gjerne ta imot Jesus, bare du torde. Og Ordet sier: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12. Ja, hvem skulle vel ha mer rett på nåde og frelse enn akkurat disse elendige, som dømmer seg selv?

Den stolte menneskenaturen forsvarer sin tilstand. Den reiser seg irritert mot Guds dommer. Men den som dømmer seg selv, er åpen for nåden. Og det er jo for slike all nåde er gitt og forkynt.

De mange dommer og straff i Skriften er ikke sagt til den som dømmer seg selv og begjærer nåde og forsoning i Kristus. Alt det sikter alltid mot de selvsikre menneskene som enten åpent står imot Guds Ånd og ord, eller går og hykler blant Jesu disipler, som Judas, med hemmelige synder de dekker over og forsvarer. «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet».

Det kan hende du ennå ikke er født av Gud og har troen og kraften. Men dersom du lar Guds ord tale til deg, slik at du refser og dømmer deg selv, da er hele Guds nåde og trøst virksom i deg. Du må høre og tro dette, så du ikke skal gi opp i din vantro.

Gå frimodig fram til nådestolen. Bekjenn all din synd og elendighet for den trofaste Gud. Da skal du ganske sikkert bli rettferdiggjort og født av Gud, selv om du kanskje ikke straks kjenner noe av det i hjertet ditt.

* «født i misgjerning....unnfanget i synd» henspeiler overhodet ikke på noen omstendighet omkring unnfangelse eller fødsel, men utelukkende på arvesynden som hvert menneske ved sin naturlige fødsel etter Adams fall bærer i seg.

Utgivers kommentar

Til toppen

3. Hvordan kan Gud være rettferdig, når Han forlater synd?

«Han er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene», 1Joh 1:9.

Gud er trofast. Han kan ikke svike sitt ord. Alt det han lover, vil skje. Han gjør ikke forskjell på folk. Hver den som kommer til ham, er velkommen og får den samme nåden.

Hva betyr det at Gud er «rettferdig, så han forlater oss syndene»? Er det ikke en klar motsigelse mellom «rettferdig» og «forlater synd»? Det har vært vurdert om ikke ordet «rettferdig» burde oversettes på en annen måte. Men nei, det betyr virkelig først og sist rettferdig. Og hvordan en enn vender og snur på dette ordet, kan det ikke komme til å ha noen annen mening. Syndenes forlatelse hviler på rettferdig grunnlag. Den hviler på en fullkommen rettferdighetens soning for syndene.

Dette er ikke noen lek. Det er den største virkelighet. Det er det Skriften forkynner fra først til sist. Gud har «sendt sin Sønn til soning for våre synder». «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». «Det var Guds vilje ved ham å forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset». «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset», 1Joh 4:10, Jes 53:6, Kol 1:19-20, 2:14.

Og Gud er rettferdig, så han nå i Kristus ikke krever samme skyld betalt to ganger. Når vi kommer og bekjenner våre synder, gir han oss også det som han så dyrt har kjøpt til oss med sitt blod; syndenes forlatelse.

Men det er ikke nok med at vi ut fra selve ordlyden tvinges til å finne denne meningen med 1Joh 1:9. En annen apostel taler ennå tydeligere om det samme. I Rom 3:25 leser vi at Gud har «stilt sin egen Sønn til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet».

Både mennesker og engler, ja, vår anklager; djevelen selv, skulle se at syndenes forlatelse skjer på en fullkommen lovlig grunn. Det er ikke bare ut fra et innfall at Gud benåder en synder. Loven og rettferdigheten er i Kristus fullkomment tilfredsstilt.

Å, om vi endelig en gang kunne få fullt lys over den store sannheten; at vår benådning skjer på rettferdig og lovlig grunnlag: «Når én er død for alle, så har de alle dødd», «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2Kor 5:15,21.

Alt er fullbrakt for oss. Når vi så stiller oss fram for nådestolen og tar imot forsoningens nåde, da er det rettferdig at alle våre synder forlates oss og ikke lenger gjelder for Gud.

Og hvordan skulle vi vel våge å være helt trygge på nåden, dersom den ikke hvilte på rettferdighet, på en høy, guddommelig rett?

Jeg ville alltid være redd for at Gud skulle bli trøtt av slik bestandig å forlate min fordervelse. Men, lovet være Gud, han er fullt og helt tilfredsstilt ved en forsoning som gjelder for evig. Det hviler på lov og rett at vi har nåde og rettferdighet i Jesus. Det er gitt full betaling. Og Gud har godtatt løsepengen.

«Når Gud synes å være vred, som om han vil forkaste deg, så si: Nådige Gud, da må du først forkaste løsepengen, din elskede Sønn. Men ham forkaster du ikke!» (Luther).

Dette er den frelsende nåde og evig liv: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Kom, kjøp uten penger og uten betaling», Jes 55:1. Om du er i den første omvendelsens nød, eller du er en gammel kristen som er falt i synd og elendighet, så bekjenn som David hvor ille det står til med deg. Så er Gud trofast og rettferdig, så han forlater. Du har fremdeles en stor rett stående åpen, som gjelder evig.

Og Gud er trofast. Tenk nå på det. Hans fredspakt er urokkelig og fastere enn fjell. Hans ord er evig. Ikke en tøddel av det slår feil. Eller er det noe uklart eller usikkert i de løftene Herren har gitt oss? Driver han med skjemt og spøk overfor fattige syndere, så han først gir dem de herligste løfter, og siden avviser synderen når han får tillit til de gode ordene Herren har talt? Nei, du vet at han er trofast, evig trofast.

Men hva har han da sagt om syndere? Jo, dette har han sagt: «For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst», Jes 52:3. Så sier Herren. Kjenn deres synd - og «kom og la oss gå i rette med hverandre. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes 1:18.

Og så sier Herren Kristus: «Tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! - Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus». Rettferdiggjort - ! Luk 18.

Og så sier Herren om den fortapte sønn: Da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham, og lot ham få den beste kledningen på, Luk 15.

Sier han vel dette for å fortelle noe som bare en gang skjedde? Nei, den fortapte sønnen er Herrens eget bilde på enhver fortapt synder som vender om.

Herren sier: Kom til meg alle! Mener han da ikke at også du kan komme? Eller skulle han ikke ta imot deg og gi deg faderkyss, slik som den fortapte sønnen?

Gud skje lov! - dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Amen.

 

Kapittel 7

Frelsesvisshet

1. Gud vil at vi skal eie visshet om syndenes forlatelse

Den som for alvor vil være en kristen, vil alltid ha en trang etter å få visshet om at han er tatt til nåde hos Gud. Det hender nok altfor ofte at en slår seg til ro med å leve i uvisshet. Men da er en ikke virkelig vekket opp. En er enten en sovende hykler, eller en søvnig kristen.

En brud som kan nøye seg med å være usikker på brudgommens kjærlighet, har ingen rett kjærlighet. Når en synder har det slik overfor Gud, er det et tegn på at han egentlig ikke søker noen rett syndserkjennelse og omvendelse.

Og en av de merkelige unnskyldningene disse menneskene bruker, er at de nekter for at det er mulig å få en virkelig og sann visshet om syndenes forlatelse. De dømmer seg selv når de sier at en slik lære røper innbilskhet og åndelig hovmod.

Luther sier: «Når de kainske helgener hører denne bekjennelsen, så korser de seg og sier: Gud bevare meg for en slik innbilskhet at jeg skulle si at jeg er et Guds barn! Nei, jeg vil ydmyke meg og erkjenne at jeg er en fattig synder. Så vil nok Gud se til de ydmyke».

Men Skriften sier: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet». «Vi vet at vi er av sannheten». «Vi vet at han blir i oss». «Vi vet at vi er av Gud». «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og at han har gitt oss visdom til å kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus», 1Joh 3:14, 19, 24. 5:19, 20.

Det heter her at vi vet. Vi vet at vi er Guds barn, har syndenes forlatelse og det evige livet. «Derfor», sier Luther, «skal vi bestrebe oss på å rykke opp med rot denne forferdelige villfarelsen som har forført hele verden - den tanken at mennesket ikke skal vite om det er i nåden eller det er uten nåde».

Grunnen til denne villfarelsen finner vi ikke i Guds ord. Det taler klart nok. Men det hjertet som ikke vil gå inn i en virkelig syndserkjennelse og omvendelse, får menneskene til å nekte for at det er mulig å få en full visshet i sin frelsessak. Og selv om en ikke nekter for muligheten, er det ikke noe godt tegn når en ikke av hele sitt hjerte søker å få den rette visshet. Det er alltid et tegn på en falsk frelsesvisshet.

En annen sak er at en ikke alltid straks finner vissheten, selv om en søker den. Derfor må en ikke miste motet.

Hvis nå en sjel er redelig, og hungrer og tørster etter rettferdighet, er det likevel en stor mangel i hans kristendom hvis han er usikker på nåden. Det er riktig nok sant det Luther sier, at «syndsforlatelsen er to slags, dels hemmelig hos Gud, dels kjent og åpenbar for sjelen».

Kristus hadde benådet synderinnen som lå ved føttene hans, og hadde sagt det til Simon, før han vendte seg til henne og sa: «Dine synder er deg forlatt!», Luk 7:48. En sjel som hungrer etter nåde, har syndenes forlatelse før han selv vet og tror det. For «salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet», Mat 5:6.

Likevel er det ikke godt før sjelen har fått visshet om at han lever under nåden. Guds rike har ikke virkelig inntatt hjertet hans før det er skjedd. For «Guds rike består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd», Rom 14:17. Før et menneske har fått vissheten, har han ikke kraft til å elske, takke og prise Gud på rett måte, og leve sammen med ham.

En har nok samme rettferdighet med en svak som med en sterk tro. Men samme helliggjørelse har en ikke. For helliggjørelsen, kraften og Åndens frukter kommer alltid av troens visshet og styrke: «Gleden i Herren er deres styrke», Neh 8:10. Det er derfor uhyre viktig at alle som vil være oppriktige i sitt forhold til Gud, kommer til full visshet om sin nådestand.

Til toppen

2. Veien til visshet

Vi må finne den rette veien til visshet. Vi har alle en tendens til å gå en bestemt vei. Vi tenker etter om vi er omvendt og har en sann tro og en levende kristendom. Vi vurderer ut fra våre erfaringer og livet vårt. Synes vi så vi har de rette opplevelsene og egenskapene, da mener vi at vi har troen.

Men dette er ikke den rette veien til frelsesvisshet og fred. Hvis en søker på denne måten, uten først å ha fått trøst og fred i Ordet om Jesus, vil en alltid bli skuffet.

For det er ikke lett å finne troens virkninger hos oss selv, hvis vi ikke har fått den troen som har all sin trøst i Kristus alene. Og selv om vi skulle finne fred og trøst på denne selvprøvelsens vei, så ville denne freden forsvinne og trøsten svikte, nettopp når en trenger den mest. Når nød og anfektelse for alvor setter inn på oss, vil vi ikke finne noe som helst hos oss selv som vi kan trøste oss til.

Denne trøsten vil også være uren. Den er ikke bygger på Kristus alene. Den er som bildet i Dan 2:31 flg. Det var av ler og jern, og ble knust da steinen traff det.

Den rette trosvissheten må bygges bare på ordet om Kristus. Det er ikke noe som består i nød og død uten den store og allmektige Guds egne ord og gjerninger i Kristus, ord og gjerninger som gjelder de ugudelige og fortapte synderne.

Den éneste rette veien til visshet i troen, er at en tar Gud på ordet, og med hjertelig tro gjentar det som Gud sier foran, som en av kirkefedrene sier det: «Hvor trygg og viss er jeg ikke når jeg sier etter det som min Gud sier føre». «Troen kommer av hørelsen» (tidligere oversettelse av Rom 10:17).

Den rette tro og visshet kommer på den måten at jeg blir trøstet, glad og viss på Guds nåde bare ved å høre/lese hva Kristus har gjort og som Gud har gitt løfter om. Og denne trøsten får jeg ikke fordi jeg synes jeg er verdig til å tro. Jeg får den mens jeg ser at jeg mangler altfor mye, og derfor ikke tør tro. Den fortapte sønnen var langt borte da faren overrasket ham med sin nåde og tilgivelse.

Først etter at vi gjennom Ordet har fått trøst i Kristus, kan vi finne troens virkninger og egenskaper hos oss selv, som Johannes sier: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv», 1Joh 5:10. Men den første og egentlige trosvissheten må alltid komme av Ordet før alle troens egenskaper og frukter.

Vi sier altså ikke at den som ikke har en sann fred og visshet, derfor er en vantro som ikke har noen trang til oppriktig syndserkjennelse og omvendelse. Ved å si noe slikt ville vi bare gjøre den som ikke har fått visshet ennå mer uviss og engstelig. Men det er helt sikkert at den som har en oppriktig syndserkjennelse og kjenner sin sjels nød, ikke lengter mer etter noe i hele verden enn det å bli viss på at han eier Guds nåde og syndenes forlatelse.

Og den som ikke kan komme til ro før han har funnet den sanne freden i Kristi sår, og vet at han eier forlatelse for sine synder, han skal sikkert finne det som han leter etter. For «hver den som ber, han får, og den som leter, han finner», Mat 7:8.

Vissheten om syndenes forlatelse er en usigelig stor nåde og gave fra Gud. Guds ord forkynner at vi kan få den. Ja, det er Guds alvorlige vilje at vi skal jage etter vissheten, og at vi skal finne den. Vi skal søke den med alvor, og trenge oss inn i Guds rike med makt, Mat11:12.

Men Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, Rom 14:17. Dersom du nå ved troen på Jesus er blitt rettferdig for Gud, da kan du også få fred og glede, ro og visshet. Du kan bli så sikker i din sak at du om nødvendig kan avlegge ed på at du eier syndenes forlatelse.

I Jes 45:23-25 ser vi hvordan Gud først med en ed stadfester sitt frelsende ord. Deretter sier han om dem som tror: «For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge meg troskap. De skal si om meg: Bare i Herren er rettferdighet og styrke».

Gud gir først sitt ord og bekrefter det med sin ed. På Guds ord kan så et Guds barn sverge og være viss på sin sak. For Gud holder sitt ord og den ed han har svoret. Han har avlagt ed på at han ikke vil at synderen skal dø. Han vil la nåde gå for rett; han vil tilgi synden når noen søker nåde hos ham og tar imot nåden som nåde.

Den som erkjenner sin synd og vil være et Guds barn, vet med seg selv at han gjerne vil ha nåde. Han søker ikke falsk trøst. Han vil ikke misbruke nåden slik at den gir ham en falsk sikkerhet. Han vil vende om fra synden. Og like sikker som han er på at han gjerne vil ha nåde, like sikker må og kan han bli på at han har nåde og tilgivelse. Med en ed har Gud innsatt Kristus i det yppersteprestelige embete, Heb 7:21,28, Sal 110:4. Dermed har han med ed stadfestet hele Kristi stedfortreder- og forsoningsembete, og sagt: Så sant jeg lever, min Sønn er en fullkommen og evig yppersteprest. Så sant jeg lever skal alle ved ham bli forlikt med Gud, og all synd bli sonet i ham. Så sant jeg lever skal alle oppriktig angrende syndere som tror ham, ha syndenes forlatelse i hans navn, Apg 10:43.

Denne Guds høytidelige ed må da hjelpe den som søker frelsen i Kristus alene, til visshet. Slik at han kan si: Så sant Gud lever har jeg ved Kristus del i forsoningen, og er fullkommen rettferdig og salig. For Gud bryter ikke sitt ord og sin ed.

Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss visdom til å kjenne Den Sanne, 1Joh 5:20. Det vil si: Vi vet at Gud er sann og holder sitt ord, sin pakt og sin ed. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Men dersom noen er i Kristus, er det ingen fordømmelse for ham, Rom 8:1. For på Kristus ligger det ikke lenger noen synd som kan dømme ham til døden. Et Guds barn som er i Kristus er fraregnet sine synder. Loven kan ikke lenger anklage og fordømme ham. Han har en fullkommen god samvittighet, Heb 9:14, 10:1 flg.

Samvittigheten kjenner ikke til noen synd som kan fordømme ham. Han ser syndene sine ligge på Kristus, Guds Lam. Han ser hvordan han har båret dem, betalt for dem, og med étt offer for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget, Heb 10:14. Han smakte døden for alle, Heb 2:9. Han har forlikt alle med Gud, slik at Gud nå ikke straffer de syndere som ved troen holder seg til Kristi fullkomne offer.

Hver den som holder seg til Kristus, blir ansett som om han selv var naglet til korset og var død, og slik har sonet all sin synd. Han er begravet med Kristus som om han selv var begravet, og syndene hans med ham. Han er stått opp fra de døde med Kristus, frikjent fra sine synder og satt i himmelen i Kristus, Ef 2:6. Salig frelst er han trengt igjennom fra døden til livet, Joh 5:24, og kan like lite dø og gå til grunne som Kristus kan dø en gang til - så sant han blir i Kristus.

I Kristus kan han være helt sikker på syndenes forlatelse og evig liv. Mot lovens dom og samvittighetens anklage skal han få lov å dekke seg med troens skjold og rettferdighetens brynje, Ef 6:14 flg. Da skal ingen lov kunne trenge inn med sin forbannelse i samvittigheten som er bestenkt og renset ved Kristi blod. For en slik samvittighet er, sier Luther, Kristi brudekammer, hvor bare han, brudgommen, lever og hersker.

Loven må nok ennå gripe fatt i kjødet for å styre oss, slik at vi ikke lever etter kjødet. Men i samvittigheten får ikke loven komme med sin dødsdom og trusler. Likevel hender det nok at vi lar være å bruke loven mot kjødet. Vi kjæler for det og gjør det kjødet vil. Og så lar vi loven få slippe til i samvittigheten så den får føre oss inn i frykt og trelldom.

Vi setter tingene på hodet. Vi vil være frie der vi ikke skulle være det. Men en slik falsk frihet som gjør at vi ikke lar loven være rettesnor for vårt liv, fører ubønnhørlig inn under loven og trelldomsfrykten.

Troens fred grunner seg ikke på alvoret i vår gudsfrykt, men på Kristus. Men troens fred kan vi ikke beholde hvis vi lever etter kjødet, uten kamp mot synden. Kristus har ikke utgytt sitt blod for å støtte et bevisst liv i synden.

Luther understreker i en preken Skriftens ord om at «den fullkomne kjærlighet driver frykten ut», 1Joh 4:18. Han viser at det fører til kamp og frykt når en ikke vandrer i kjærligheten, men er ubarmhjertig mot sin neste. Det er ikke dermed sikkert at du må dø i synden. Du kan frelse sjelen om du kan den kunsten å sette troens skjold opp mot samvittighetens piler og si: Holder ikke min kristendom, så skal likevel min Kristus holde! Slik kan du frelse sjelen, men - «et svært svettebad skal det koste deg», slutter Luther.

Til toppen

3. Hindringer for vissheten

Det er mange ting som hindrer et menneske i å få visshet om at det har Guds nåde. Vi vil peke på tre hovedgrunner.

Noen kjenner ikke sin fordervelse. De støtter seg i hemmelighet til sin egen rettferdighet. De lar seg ikke kle helt av. De lager seg fikenblad av både det ene og det andre, og kommer med innvendinger og unnskyldninger. De klager over forskjellige ting som hindrer dem, og finner alltid noen å skyve skylden over på. De anklager ikke seg selv. De har ikke fått en lukket munn og bøyer seg ikke for Gud, skyldig i alt.

Derfor har de heller ikke noen virkelig nød for sin sjel. De tar det ikke alvorlig med bønnen og med bruken av Ordet og de andre nådens midler. De nøyer seg med et lite nådeglimt. Ja, de kan slå seg til ro slik som de er, uten å ha funnet sikker grunn. Slik går det spesielt ofte med dem som har en lett og munter legning.

De tar det ikke alvorlig nok. De lar ikke hjertets fjell bli knust. De er ikke helt oppriktige og sanne. De går med urene motiver og mål. De vil smugle med seg mye av det som er av denne verden. De kjæler med kjødet og gir etter for lystene. Og da kan de ikke få noen sann visshet.

De som har det slik, må slutte å unnskylde seg. De må ikke skylde på noe som helst utenfor seg. De må forstå at det er dem selv, med deres egenvilje, som har skylden. De må innse at stedet de bor og omstendighetene de lever under der, ikke betyr noen virkelig hindring for deres frelse. Her har Gud satt dem, her er de kalt av ham og vekket opp. Det er ikke noe som kan skade eller hindre dem, bare de søker Guds rike. Da skal alle ting samvirke til det gode og medvirke til frelse for dem.

Det må komme så langt med dem at de med en rett og stadig trang søker frelse for sin sjel. At altså ikke noe annet er så om å gjøre for hjertet deres, som å bli frelst.

De må ikke være som værhaner; kristelige når de er blant Guds folk, og verdslige sammen med verdens barn. De må se på all falsk fred som sin verste fiende.

De må ikke gi seg ut for å være mer enn de er, og ikke si mer enn de kan stå for. Det er farlig å ville søke å oppnå godt vitnesbyrd og godkjennelse fra mennesker. Det hjelper ingen ting. Vi må leve hele vårt liv for Guds ansikt, og lytte til hva han har å si om oss mennesker.

Hvis du lar Herren vekke deg opp slik, da skal det gå godt. Da vil du etter hvert få den rette vissheten, når du med oppriktig alvor både begynner og fortsetter, og ikke slår deg til ro før du har funnet hvilen bare i Jesu sår.

Men så lenge menneskene ikke gjør det, er Gud nødt til å tukte og skremme dem både innvortes og utvortes helt til de blir oppriktige, så de uten forbehold og betingelser overgir hele sitt hjerte til Herren Jesus Kristus.

Der er mennesker som ganske alvorlig kan søke Guds rike. Men de er samtidig hardt fengslet av kjærlighet til en eller annen avgud. Eller de er bundet av en gammel syndig tendens som de degger for.

Disse blir gående i uvisshet. Kjærligheten til avguden er så sterk at de kan ikke kjenne om de virkelig vil bli kvitt den. Derfor stenger de seg selv alltid ute fra nåden. Og hjertet får aldri i troen smake Guds kjærlighet, eller eie den himmelske skatten som oppveier alt annet. Derfor blir de i slaveriet under sin avgud og synd.

Her kjenner en mer enn i noe annet forhold at ingen menneskelig makt kan hjelpe. Både de selv og deres troende venner tviler på at det kan være noen redning for disse. Men Herrens allmakt og trofasthet setter også slike elendige slaver fri. Hvis bare de fortsetter å høre Guds ord, vil de bli så utmattet og drept av sjelens nød, at avguden blir en plage for dem.

Det kan også hende at de en gang får et så sterkt inntrykk av Herrens grenseløse nåde, at før de tenker det får de tro og smake Guds godhet på så herlig en måte at dette seirer over lysten til avguden. Så lar de seg frelse.

Eller de innser i alle fall at det er mulig for dem å bli frelst, slik at de så søker frelsen med større alvor og på den rette måten; ved troen, Heb 11.

Så er det noen som kjenner sin fordervelse, og som i stort alvor søker Guds nåde og fred. De er mer engstelige og mer lovisk innstilt enn andre. De vet om sin vantro, og fristes av mange slags tanker. De kjenner ikke noe annet enn synd og fordervelse, blindhet og hardhet. Titt står de der helt uten håp.

Slike mennesker må vi lokke og oppmuntre. Kanskje har de tross alt en større tro enn de selv innser. De har ingen frimodighet, men likevel en gråtende og kjempende tro. Hjertet lengter, hungrer, tørster, roper, ja, skriker etter Herren. Selv oppfatter de bare dette som engstelige sukk. Men det er troens begynnelse, som det står skrevet: «Herre, du har hørt de saktmodiges begjæring», Sal 10:17.

«Salige er de fattige i ånden, salige er de som sørger, salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet», Mat 5:3,4,6. «Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke», Jes 42:3.

Han skal «gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings drakt i stedet for en avmektig ånd», Jes 61:3. Herren skal trøste dem og si: Din strid er endt, helt til «morgenstjernen går opp i deres hjerter» med full trøst, og alt blir lyst for dem, 2Pet 1:19.

Med den beste hensikt blir de altfor lenge opptatt med synden og den syndige fordervelsen i dem. Her gjør disse feil. Selv om det nok er ennå verre med andre som alt for snart vender blikket vekk fra fordervelsen, og blir lettsindige.

For det er godt at de virkelig kjenner sin fordervelse og vantro, hjertets mørke og hardhet. Det er godt at de graver dypt og ikke vil bedra seg selv med noen falsk trøst. De må bare ikke stanse opp med det. De må over fra loven til evangeliet, som lyser opp hjertet og gir det liv. De må vende blikket fra synden og til forsoneren.

Følelsen og erkjennelsen av synden må hjelpe dem til å feste blikket på den korsfestede Kristus. De må høre og se at han har tatt på seg all deres synd og vantro, hardhet, blindhet og fordervelse. De må motta budskapet om at han har seiret, og med sitt blod kjøpt en hel og fullkommen forlatelse for alle disse syndene.

Hvorfor tviler da en oppriktig, søkende sjel på at Gud hjertens gjerne vil og kan tilgi alt? Den kjære Gud kan jo nå ganske lett tilgi alt for intet, av bare nåde. Det koster ham jo nå ikke mer. Skylden er alt, tidligere, betalt ved Kristi fullkomne løsepenge; hans eget blod.

Derfor kan Gud nå tilgi alt. Ja, han vil og må forlate, når synderen med et oppriktig hjerte gjerne vil tro og holde seg til denne løsepengen. Det er jo denne Guds avgjorte frelsesordning slik han har gjort den i stand. Både hans sannferdighet og hans rettferdighet er garantier for at denne ordningen får gjelde. Han vil ikke i Kristus ta dobbel betaling for skylden, eller kreve straffen fullbyrdet to ganger, 1Joh 1:9.

Vi må ikke se på vårt døde legeme og vårt livløse, mørke vesen. Kristus er livets fyrste. Vi må bekjenne vår vantro for ham, og si: «Jeg tror, Herre hjelp min vantro!», Mark 9:24.

Til en uverdig og syndig tigger skjenker Gud nåde og forlatelse. Derfor skal vi ikke la oss skremme vekk, om vi er elendige og uverdige. Som en ugudelig og uverdig må vi be om nåde hos ham som rettferdiggjør den ugudelige, Rom 4:5.

«For derfor ber vi», sier Luther, «fordi vi ikke er verdige til å be eller til å få nåde». Men vi blir verdige til å be og til å bli bønnhørt nettopp når vi tror at vi er uverdige og likevel våger å be fordi Gud er trofast.

Et slikt menneske fortsetter altså med å bruke nådens midler. Han trenger inn i evangeliets løfter om nåde. Om hjertet er både trangt og forsakt, trøster han seg på nåden og barmhjertigheten i Kristus.

Så skal han vite ganske sikkert at Gud ikke krever noen fortjeneste, nei, ikke noe som helst - ingen ting av ham og fra ham selv. Av bare nåde og barmhjertighet vil Gud tilgi alt, og gi ham evig liv.

Vi er alt frelst, enten vi tror det eller ei, dersom hjertet virkelig vil bli frelst utelukkende av Kristi nåde. Vi skal da frimodig søke hen til Kristus som vår éneste nådestol. Og der fra nådens overstrømmende kilde ta imot nåde av bare nåde.

Der skal du be om nåde til alt. Både til å tro syndenes forlatelse, og til å seire over synden. Gud skal gi alle nådegaver vi trenger til helliggjørelsen. For Herren vil gi alt «uten penger og uten betaling», av nåde. Derfor skal vi frimodig komme til ham og si:

Jeg kommer her til deg, min kjære Fader;
For Jesus sender meg og hilse lader,
at du for hans skyld vil meg nådig høre;
Jeg kommer i hans navn,
det skal inn i din favn
som barn meg føre.

Til toppen

4. En daglig full og hel syndenes forlatelse

Syndenes forlatelse er noe fullkomment. Det omfatter både den syndige arven og de syndene vi har gjort. Og den gjelder ikke bare for hele vår livstid, men også i evigheten.

For Jesu Kristi rettferd og nåde er fullkommen, og varer fra evighet til evighet. Vår fullkomne yppersteprest har et evig prestedømme. «Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem», Heb 7:25.

Allerede i Dan 9:24 står det at Kristus skulle «føre fram en evig rettferdighet». Også Salme 89:2 flg. viser at nåden er en evig nåde. Alle, alle synder, enten de kalles store eller små - alle uten unntak - blir tilgitt, Mat 12:31. Gud forlater misgjerning, overtredelser og synd, 2Mos 34:7, Ja, Gud kalles: «han som forlater all din misgjerning», Sal 103:3.

Alle våre synder er lagt på vår stedfortreder. Han har gitt fullgod betaling. Det finnes ikke noen synd igjen som han ikke har tatt på seg. Derfor kan vi få forlatelse for alle våre synder.

Og Gud forlater alle våre synder på én gang. Han tilgir ikke én synd i dag og en annen i morgen. Nei, han tilgir alt på én gang, for hele livet og for all evighet. Og våre synder kommer han ikke mer i hu, Jes 43:25. «Du skal kaste alle deres synder i havets dyp», Mika 7:19. «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky», Jes 44:22. «Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss», Sal 103:12.

Ved rettferdiggjørelsen tar Gud hele mennesket til nåde. Han gir det hele Kristi fortjeneste og verdighet. Og Kristi fortjeneste strekker seg til alle synder i fortid, nådig og framtid. Og den blir tilregnet mennesket så lenge det blir i troen.

Det troende mennesket er rettferdig hele tiden. Syndenes forlatelse er evig. Alle synder og svakheter er og blir forlatt - bestandig! - selvsagt så sant en daglig bekjenner sine synder og omvender seg.

Like stor og rik som Gud, er hans nåde. Og like stor og rik er hans tilgivelse. I Kristus har vi en fullkommen forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom, Ef 1:7.

På denne måten lever den som tror hele tiden i Guds nåde og i evangeliets frihet. Også når han faller, kan han ha visshet om at han har evig liv. For han trøster seg ikke til sine gode gjerninger eller til sin helliggjørelse. Ellers ville vi ikke ha noen sann fred. Vi ville bestandig være urolige, uten å kunne være sikker på om vi hadde evig liv.

En kristen ville ikke kunne ha visshet et éneste øyeblikk om at han eier nådelivet, dersom han ikke var helt sikker på at hos Gud avhang alt bare av nåde og tilgivelse.

Vi må vite at Gud absolutt ikke krever noe av oss selv. Han krever ingen fortjeneste og ingen gjerning. For Kristi skyld gjør han oss rettferdige og gir oss evig liv av bare nåde. Og når vi så lever bare på syndenes forlatelse, og vet vi er omgitt av Guds tilgivende nåde på alle kanter, da er vi rolige og trygge.

Riktignok hender det at vi vakler. Men det må nok vantroen og den svake troen ha skylden for. Når vi faller, har vi ikke blikket bare festet på Kristus og bor i syndenes forlatelse, som i vårt hjem. Da har vi skeiet ut. Da har vi fulgt våre begjær eller tanker over på andre ting, for vi vil så gjerne finne noe hos oss selv som vi kunne trøste oss til.

Det er som Francke sier: «Så lenge et menneske ikke finner noe hos seg selv, men alt i Jesus, er hjertet fylt av himmelsk fryd, og blir oppmuntret og styrket av Gud. Men så snart hjertet opphøyer seg og ikke ønsker å ha sin frelse ene og alene i syndenes forlatelse, kommer en inn på en falsk vei som er full av uro».

Derfor er det absolutt nødvendig at den som har fått nåde og syndsforlatelse, alltid ser seg som en ugudelig synder i seg selv. Etter vår natur er vi fremdeles fordervet, og vil med våre beste gjerninger gå fortapt hvis Gud vil gå i rette med oss, Sal 143:2.

I hele vår vandring er det ikke noe annet enn Kristus og syndenes forlatelse som vi kan bygge på. I oss selv er vi alltid usle og ynkelige, fattige, blinde og nakne, Åp 3:17. Derfor må vi alltid svøpe oss inn i Kristus og hans rettferdighet.

Luther sier: «Vi skal se på Kristi rike som en stor, skjønn hvelving, eller som et tak som er over oss på alle sider. Det skjuler oss og verner oss mot Guds vrede. Ja, det er som en stor, vid himmel der bare nåde og forlatelse lyser opp og fyller verden og alle ting. Der oppe er alle synder nesten ikke som en liten dråpe mot det uendelige havet. Og om synden tynger, kan den ikke skade oss. Overfor nåden må den smelte og forsvinne».

De nyomvendte vil gjerne søke trøst i den forandringen som er skjedd med dem. Men dersom de søker sin fred mer i dette enn i Kristus selv, blir de snart tørre og kraftløse. Hvis de vil trøste seg mer til sin helliggjørelse enn til syndenes forlatelse, vil de miste freden sin etter hvert som de får se hvor ufullkomment alt ennå er hos dem selv.

Og til sist vil de, dersom det går rett for seg, bli så fattige i ånden at de nesten ikke synes de er begynt på veien en gang. De vet ikke hva de skal tro om sin tilstand. Men hvis de skal slippe å komme i en slik trengsel, eller i alle fall komme ut av den uten skade, så må de hele tiden holde seg ved kilden. De må søke sin fred i Jesu sår, og håpe helt og fullt på nåden alene. Da blir de glade og beholder vissheten, freden og kraften.

Hvis jeg ikke bestandig ser meg rettferdig i Kristus, og hvert øyeblikk tror syndenes forlatelse, så kan jeg snart komme i lovens vold og makt på ny. Da må freden vike for angst og uro. Hele kristenlivet lider og ebber ut. Og dermed uteblir også den sanne helliggjørelsen.

For også når vi strekker oss etter mer hellighet, slik som Ordet pålegger oss, Heb 12:14, må Kristus og syndenes forlatelse alltid være det første og det siste for oss. Det har Herren sagt i Joh 15:4-5: «Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre».

Må så han som er troens opphavsmann og fullender, selv hjelpe oss til den sanne tro, og gi oss å bli i troen til vår siste stund! Amen.

Kapittel 8

Dere er alt rene!

1. Ren på grunn av et ord

«Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere», Joh 15:3. Dette er et merkelig uttrykk. Hva kan det bety? Rene på grunn av et ord! Har du hørt noe så utenkelig? Vi må få greie på hva som er meningen med dette.

Det er vår Herre og Frelsers egne ord. Derfor er de viktige. Han vil oss noe med dem. Og det spørsmålet de gjelder er livsviktig og betydningsfullt. Det gjelder vår åndelige renhet for Gud, og ingen kan bli frelst uten å eie den.

Dette er en renhet som den evige dommer selv godkjenner. For det er ham selv som taler om dette. Og det han kaller renhet, det må gjelde som renhet både i himmelen og på jorden.

Ellers kan vi aldri være trygge på at han godkjenner som renhet det vi mener er rent nok. Vi må høre det av hans egen munn. Alt avhenger av at han godkjenner meg, for Gud er den som skal dømme meg. Gud er den som rettferdiggjør, Rom 8:33.

Og hvis jeg har en renhet som består for Gud, da gjør det ikke noe om jeg selv og alle mennesker ser bare urenhet hos meg. «Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent», Apg 10:15.

Jeg må finne ut hva Herren mener med disse ordene. Tenk om det, uten at jeg visste det, skulle finnes en mulighet for å bli ganske ren og syndfri i Guds øyne! Tenk om Gud kunne bli fullkomment tilfreds med meg, og se meg som uskyldig og hellig - mens jeg selv ser meg totalt syndig og uren, ja, forferdelig. Ja, tenk om jeg kunne bli ren for Gud!

Skriften taler bare om to slags åndelig renhet. Det er for det første en renhet som Gud har virket i oss, og som bor i oss, slik som det omtales i Apg 15.9: «Han renset deres hjerter ved troen».

For det annet er det en renhet som består i at vi ved étt offer er befridd fra synden, slik at jeg er frikjent fra all min synd, eller rettferdiggjort. Dette taler Johannes om når han sier: «Jesu, Guds Sønns blod renser oss fra all synd», 1Joh 1:7. Denne renheten er forsoningsofrene i den gamle pakt et bilde på. Ypperstepresten regnet opp folkets synder over offerdyrets hode, og flyttet syndene over på det. Så ble offeret slaktet til renselse for synden.

Om Kristus sier Jesaja (53:6): «Herren lot den skyld som lå på oss alle ramme ham». Og Johannes (1:29) peker på Jesus med disse ordene: «Se der Guds lam som bærer verdens synd!» Men også denne renheten fra synden får vi ved Ordet.

Til toppen

2. Guds barn har en iboende renhet

Vi skal nå undersøke hvordan det har seg med disse to slags renhet. Det har vært ganske mye strid mellom kristne om den iboende renheten som Guds Ånd virker i oss.

Mange mener at de kristne har altfor lett for å trøste seg med den tilregnede rettferdigheten i Kristus. De mener at jo høyere en spenner buen i dette spørsmålet, jo bedre.

Noen har villet påstå at de kristne kan bli så rene at de til slutt blir helt syndfrie, dersom de gikk inn for helliggjørelsen med den rette bønn og tro.

Så er det andre som nesten ikke vil høre snakk om noen iboende renhet. De taler om de kristne som om de ellers var helt lik de uomvendte. Den eneste forskjellen skulle være at de tror på Kristus og er tilregnet hans rettferdighet.

Det er lett å bevise at disse siste farer vill. Vi har alt sitert Apg 15:9: «Han renset deres hjerter ved troen». Her tales det ikke om syndenes forlatelse, men om hjertet. Og i Esek 36:25-27 heter det: «Jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere».

Her taler Herren uttrykkelig om et nytt, rent hjerte. Og i Rom 8:5 sier Paulus: «De som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til». Det er en bestemt forskjell mellom det kjødelige og det åndelige i deres sinn.

Det er altså en villfarelse når noen mener at de kristne i seg selv ikke har noen renhet som skiller dem fra de vantro. Og denne villfarelsen er både grov og farlig. Den gir altfor godt grunnlag til å forsvare alle kjødelige tendenser. Nei, Guds barn har et nytt, rent hjerte, og en ny, hellig Ånd.

Men så kommer andre og sier: Har de et rent hjerte, så er det jo ingen urenhet eller synd igjen hos dem! Kristus sier jo at det er fra hjertet det onde kommer. Er da hjertet rent, så kan jo ikke onde tanker finnes der. Og synden kan jo ikke bo i legemet, sier de, men i hjertet. Når så det er rent, så kan det ikke være noe som helst ondt der. Men dette er også en villfarelse, som er forståelig nok så lenge en ikke er øvd opp i å trenge inn i Skriftens egen mening.

Vi må bestrebe oss på å skille mellom hjerte og hjerte. Det nye, rene hjertet er intet annet enn den nye villige ånd! Mat 26:41. Det er Kristi Ånd i oss som kjemper mot kjødet, Gal 5:17. Og kjødet betyr her ikke legemet eller noen legemlig lyst, men alt det som er født av kjød, Joh 3:6.

Kjødet er altså den fordervede naturen som vi gjennom vår naturlige fødsel har i arv fra Adam. Kjødet er det indre åndelige ondet som er kilden til alt ondt - dette gamle hjertet som onde tanker, lyster og begjær går ut fra.

Det sies ikke noe sted i Den Hellige Skrift at kjødet hos de hellige er hellig. Nei, det strir mot Ånden hos Guds barn, så de ikke gjør det de vil, Gal 5:16 flg., Rom 8:7.

De som mener at en kristen kan være syndfri, sier: Det er bare det jeg frivillig gjør i strid med et tydelig Guds bud, som er synd. Det jeg ikke gjør frivillig og bevisst, er ikke synd. Vi går gjerne med på at en kristen på en viss måte kan være syndfri når en bare lettvint forklarer synden slik.

Vi vet at Guds barn ikke synder med vilje, Heb 10:26. Han gjør ikke frivillig og med overlegg noe som er mot et av Guds klare bud. Dersom han gjør noe som i seg selv er synd, er det enten fordi han ikke er helt klar over det, eller fordi han blir overrasket av fienden. En sterk fristelse kan komme over ham som en åndelig voldtekt, slik som da Peter fornektet sin Herre.

På denne måten må vi forstå det når Paulus og Barnabas kommer i så skarp strid at de måtte skilles fra hverandre, Apg 15:39. Det var det samme som skjedde da Peter fornektet sin Herre, og da han senere, i Antiokia, hyklet slik at Paulus måtte refse ham så alle hørte på, Gal 2:14.

Nå sier Paulus: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg», Rom 7:20. Det er vel på en måte sant at en kristen, eller hans nye jeg, ikke synder, slik som det står i 1Joh 3:6-9: «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd». Synden er ikke hans gjerning, men hans lidelse.

Men dermed har likevel ingen apostel sagt at vi i oss selv er syndfrie. Johannes sier jo uttrykkelig: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss», 1Joh 1:8.

Hele vår natur er så gjennomtrengt av synden, at vi ikke en gang merker at vi synder. Den gamle urenheten henger med i alt det vi gjør, tenker og taler, selv når vi vil gjøre det gode: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg», Rom 7:15.

Skriften sier at et menneskes rettferdighet er som et urent klesplagg. Og vi får sannelig erfare at urenheten er trengt igjennom hver tråd i dette klesplagget. Ikke tror vi på Gud så fast som vi skulle. Ikke elsker vi ham av hele vårt hjerte og med alle våre krefter, som vi burde. Tankene er opptatt med mange unyttige ting. Bønnen vår er ikke alltid inderlig og varm.

Vi behandler ikke Guds ord med den lyst og trang det har krav på. I vårt sinn er vi snart utålmodige, snart selvopptatte, sinte og hovmodige. Vi kjenner på uren lyst. Det mangler også mye på vår nidkjærhet for Guds ære og våre medmenneskers frelse. Og alt dette er jo ikke annet enn synd og urenhet.

I tillegg kommer så de tidene når vi blir fristet på spesielle måter. Fordi vi er selvsikre i hjertene, kan Kristus bli nødt til å la oss siktes av Satan, slik som med Peter. Da blir vi grepet av fristelser, slik at vi ikke føler noe annet enn at fienden helt og holdent har oss i sin makt. Vi merker ingen ting til Den Hellige Ånd. Da kan nådens barn jamre seg som om de var ganske fortapt. Slike erfaringer har de største hellige hatt. Det ser vi både av Davids klagesalmer og av Paulus’ sukk om å bli fridd ut fra dette dødens legeme.

Og likevel, midt oppe i alt dette, er deres nye hjerte og åndelige sinn «helt rent» (Joh 13:10)! Men hør på deres sukk og selvbebreidelser og bønner. Se hvordan de gråtende faller på kne og kjemper!

Og aller verst blir det når de ikke kjenner noe til den rene viljen og det hellige hatet til synden. De klager over at de elsker synden. Men legg merke til denne klagen over at de ikke hater synden! Hva forteller den oss egentlig? Jo, den forteller at denne ånden som klager slik, nettopp er ren og hellig. Og legg merke til forskjellen på dem og de kjødelige «kristne», som er så tilfreds med seg selv midt i sitt syndige vesen, og bare prøver å forsvare og unnskylde synden sin.

Ut fra sitt sinn er ganske visst Guds barn rene. Synden er deres bitreste plage og tukt. Og derfor trenger de, i sin sorg og selvbebreidelse, mer medlidenhet og trøst enn harde ord.

Det Skriften taler om dom og trusler, er ikke til disse som dømmer seg selv. Det er rettet mot de selvsikre åndene som er oppblåste i sine synder, mens de heller skulle sørge, 1Kor 5:2. «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt», 1Kor 11:31. Så snart korinterne angret sin synd, var det bare trøst og oppmuntring i apostelens ord til dem, 2Kor 7.

Til toppen

3. Den tilregnede renheten

Vel, det er sant nok at Jesu disipler også hadde et slikt rent sinn på grunn av Kristi ord den kvelden han sa: «Dere er alt rene». Det ser vi på Peter da han gikk ut og gråt bittert etter at han hadde fornektet sin Herre. Vi vet at han ikke var den som ville fornekte sin Herre, lyve eller banne. Derfor kunne disse ordene om at de var rene, også hentyde til sinnet deres.

Men det er noe som gjør at vi har grunn til å mene at Kristus her likevel taler om en annen renhet. Tidligere på kvelden sa han også om dem at de var rene. Men da sa han det i en sammenheng som helt klart viser at han siktet til den fullkomne renheten som består for Guds dom. Altså den renheten vi har ved troen i hans blod:

Da han vasket disiplenes føtter sa han: «Den som er badet, trenger ikke til å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle. For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene», Joh 13:10-11.

Det er en åndelig renhet Jesus taler om her. Han bekymrer seg så visst ikke for om de var rene på føttene eller ikke. Aller minst nå i denne høytidelige avskjedsstunden. Det er om den åndelige renheten han taler. Hva annet skulle da denne fotvaskingen bety, enn det Luther sier; vandringen og renselsen av vandringen.

I hele talens sammenheng ser jeg her noe veldig verdifullt. Han sier det altså slik: Det er vandringen deres som er uren. Deres eget livs rettferdighet må stadig renses på ny. Men samtidig har dere, under alt dette, en annen renhet som er fullkommen.

Det er en renhet
som de har gjennom et annet bad, og som har gjort at de er helt rene. Og når han sier at de er rene, da taler han om den fullkomne renheten.

Dette blir helt klart når vi tenker på at han som taler nå, like etterpå gikk for å utgyte sitt blod til soning for hele verdens synder. Han hadde også litt tidligere samme kvelden sagt: «Mitt blod utgytes til syndenes forlatelse», Mat 26:28.

Ja, når vi kan finne på å spørre om hva det er Herren sikter til her, da kommer det egentlig av at vi med vårt hjerte og våre tanker ikke virkelig er inne i Guds store frelsesplan og i Kristi sinn.

La oss bare tenke på hva det var Kristus egentlig var opptatt med i sitt hjerte. Og på hva som vel var det store emne, beundring og lovsang for den frelste skare i himmelen. Hva annet kunne det være enn at Gud gav sin enbårne Sønn til en soning for verdens synder?

Med utallige blodige sonoffer og med alle slags renselser hadde han gjennom en lang verdensalder på 4000 år holdt på å male dette kommende sonofferet for sitt folks øyne. Dersom vi var i himmelen, ville vi høre den hvitkledde skaren og alle englene synge bare en éneste sang for tronen. Det er sangen om Lammet som kjøpte oss til Gud med sitt blod.

Og hele forklaringen på fryden hos dem som er lykkelig framme i himmelen, er at «de har tvettet sin kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». Hva annet er vel stort i Guds øyne ved siden av dette? Og hva er det synderne på jorden trenger å høre mer enn dette: Guds enbårne Sønn har utgytt sitt blod til syndenes forlatelse!

Når vi prøver å sette oss inn i dette, da vil det bli helt klart for oss hva forsoneren selv mente med det han sa da han gikk for å utgyte sitt blod: «Den som er badet, er helt ren», - ren over det hele, aldeles ren.

Ja, dersom vi hadde vært med Kristus på det hellige berg og lyttet til de himmelske gjestene, Moses og Elias. Hadde hørt dem tale med ham om hans bortgang som han skulle fullbyrde i Jerusalem. Da ville vi forstå at det finnes ikke noe himmelen setter så høyt.

Og dersom vi levde i en inderlig tro, og på rette måte hadde satt oss inn i forsoningens storhet, da ville vi uten videre ha ant hva Moses og Elias talte om, uten at evangelisten behøvde fortelle oss det.

Vår oppfatning av Kristi ord avhenger derfor av hvor nær våre tanker er hans tanker og sinn.

Men vi behøver ikke gjette oss til hva Herren mener. Vi har forstått det av hans egne ord slik som han skjelner mellom to slags renhet. Først taler han om en ufullkommen renhet, som gjør at vi stadig må renses. Så taler han om en fullkommen renhet som vi har på samme tid: «Dere er rene», Joh 13:10. Og i Joh 15, hvor han taler om at de fruktbare grenene må renses, fortsetter han også med å si: «Dere er alt rene».

Kristus pleide aldri å rose den renheten og styrken som vi har i oss. Han advarte mot at vi skulle se på den og glede oss over en enkelt nådegave vi hadde fått. Når Peter talte om sin tro og sin styrke, slo Herren straks denne trøsten ned og forutsa at han skulle falle. En annen gang, da disiplene kom så glade tilbake og talte om den kraften de hadde fått til å drive ut onde ånder, advarte han dem straks: «Gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!», Luk 10:20. De fikk bare glede seg over den uforskyldte nåde som hver troende synder får.

Når Jesus forteller om en mann som takket Gud - ikke seg selv, men Gud - for at han var frommere enn andre syndere, da legger han til at dette var en fariseer. Men tolleren som slo seg for sitt bryst, han gikk rettferdiggjort hjem.

Av alt dette ser vi hvordan Kristus ser på disse forholdene. Vi ser at den som gleder seg mer over Guds kraft i seg, enn over forsoningens nåde, stemmer lite overens med Kristi sinn.

Den som bare kjenner svakheten hos seg, og har all sin trøst bare i Kristus, er mer i pakt med Jesus. Jesus vil med sitt dyre blod selv være vår renhet og trøst.

En ting skal vi legge merke til. På det ene stedet taler han om en renhet som vi har på grunn av en renselse som er skjedd med oss. På det andre stedet sier han: «Dere er rene på grunn av det ord jeg har talt til dere». Da stadfester Kristus her det som er den store hovedlæren i Skriften; at vi blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene.

Troen kommer av forkynnelsen som en hører, Rom 10:17. Og her sier Herren: Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt. Dere har ikke gjort mer enn å høre min tale. Med det er troen blitt født i hjertet deres, og så er dere rene.

Dette sier han som skal dømme på den siste dag!

Å, det må fryde et menneske innerst i sjelen at Herren taler slike ord - «rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere»! Ikke en éneste gjerning nevner han. Men bare sin tale, sitt ord. Bare gjennom dette blir vi rene, fordi dette har skapt troen.

Til toppen

4. Rettferdiggjort ved tro

Hele Skriften knytter frelsen til troen alene. Da må vi spørre: Hva er troen? Og hvordan kommer en til troen? Ethvert vakt menneske som søker frelse, er i nød på dette punktet. Og hele hans frelse avhenger av dette spørsmålet. «På grunn av det ord som jeg har talt til dere»! sier Herren, Joh 15:3. «Hør, så skal deres sjel leve», Jes 55:3. Altså bare ved å høre! «Troen kommer av forkynnelsen som en hører», Rom 10:17.

Troen kommer ikke av seg selv. Alle vakte mennesker har den store feilen at de bare tenker og tenker. De hører ikke hva Gud sier. Og så kommer da heller ikke troen. Troen kommer heller ikke ved at en går og venter på Den Hellige Ånd. Eller ved at en arbeider på hjertet sitt for å få det til å tro. Nei, «på grunn av det ord jeg har talt», sier Kristus.

Stans opp og hør hva Gud sier! Ta ham på ordet. Sett din lit til at han ikke lyver. La det være så dårlig det vil både med din omvendelse og dine følelser i hjertet. Dersom du bare kan ta Gud på ordet, og med hjertets tillit gripe hans vitnesbyrd om Kristus, så eier du med det samme hele Frelseren og alt han har gjort i stand for deg.

Paulus taler så fint om dette i Rom 10:6: «Den rettferdighet som er av troen sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst».

Se ikke hit eller dit etter Kristus, vil apostelen si. Let ikke etter noe annet holdepunkt verken i deg eller utenom deg, enn Ordet. Ordet er deg nær. Du har Ordet, troens ord.

Ja, men Kristus? Hører du ikke: Du har Ordet. Ta Ordet, så har du Kristus. Du synes Kristus er så langt borte. Det er som om han var i himmelen eller i avgrunnen. Du vet ikke hvor du skal finne ham, eller hvordan han skal bli din.

Men du behøver ikke søke ham slik på det uvisse. Ordet er nær deg, troens ord. Tar du til deg dette ordet, så tar du imot Kristus med hele hans fullbrakte verk, all hans fortjeneste. Alt det som Ordet inneholder er ditt.

Så mye betyr Ordet. «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere». Bare ved mitt ord er dere rene.

På denne måten er det troen frelser oss. Gud gir deg et ord - du tar imot ordet. Dermed har du det som dette ordet inneholder. Det var jo dette Kristus stadig ville lære oss da han gikk omkring og hjalp alle bare ved sitt ord. Han sa et ord. De trodde ordet. Og det skjedde.

Vi kan spesielt lære mye av det vi leser i Joh 4:46-54. En kongens mann i Kapernaum hadde en syk sønn. Mannen oppsøker Jesus og ber ham komme og helbrede gutten hans. Men Jesus begynner bare å refse vantroen: «Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro».

Likevel gjentar mannen bønnen sin. Men nei, Kristus går ikke med ham. I stedet gjør han noe som ser svært betydningsløst ut. Han gir mannen et ord: «Gå hjem, din sønn lever!»

Mannen trodde det ord Jesus sa til ham, og gikk. Han var langt hjemmefra. Først dagen etter møtte han tjenerne som var sendt for å si til ham at sønnen levde. Da han spurte når gutten var blitt bedre, viste det seg at det var akkurat på det tidspunkt da Jesus sa sitt velsignede ord. Og altså akkurat i det øyeblikk da han tok imot Ordet.

Her ser vi hva det vil si å vandre i tro. Mannen fikk ikke se noen ting. Jesus gikk ikke med ham. Han fikk ikke noe legemiddel som han kunne ta med seg og se på. Her var ikke noe han kunne se eller føle. Han fikk bare et ord. Og uten noe annet enn dette ordet gikk han helt til neste dag. Hele den lange natten måtte han bare nøye seg med Ordet. Da først fikk han høre hva som var skjedd.

Slik skal vi nøye oss med étt eneste ord fra Herren. Om vi ikke ser noe til at det blir oppfylt, skal vi likevel vandre i troen. Men vi skal vite at der hjemme i himmelen er nå alt i orden for Guds øyne. For ham er sjelen vår ren og frisk.

Det kan vel hende at vi må vandre med natt og mørke i sjelen, selv om vi holder oss til ordet hans. Men på det evige livs morgen, når vi er kommet hjem, skal vi se at det var slik som Ordet sa, og som vi trodde.

Derfor må vi lære å alltid lytte til hans røst. Det skal disse ordene hans lære oss: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere».

Det er særdeles viktig å få prentet dette inn i hjertet. For det koster hver enkelt sjel en uendelig lang og bitter pine å komme vekk fra følelsene sine. En vil alltid føle noe i hjertet og få en merkbar erfaring av Åndens liv før en vil tro.

Men Åndens liv kan ikke fødes i hjertet uten at vi først tar imot Ordet. Derfor må vi få tak i denne hemmeligheten; at vi må begynne med å holde oss utelukkende til Kristi ord, og stole på det.

Men hvordan kan jeg vite at Ordet også gjelder meg? spør du. Kristus døde for alle, og Ordet blir talt til alle.

Men alle blir jo ikke dermed frelst! Herren sa jo også selv: Dere er ikke alle rene. Svaret er likevel dette: Legg merke til Ordet. Bare Ordet fra Guds munn kan og skal gi deg troens visshet. «Troen kommer av forkynnelsen som en hører». Og «den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv», 1Joh 5:10.

Når ikke alle blir frelst, kommer det nettopp av at de ikke tror. Dersom Judas hadde trodd Kristi ord, så var også han blitt ren og frelst. Men han trodde bare sine egne tanker og djevelens innskytelser, og foraktet det som Kristus sa til ham.

Legg merke til hvordan Gud taler i Ordet. Da ser du hvem som etter hans dom har evig liv, og hvem han fordømmer. Du kan jo med egne øyne se hva Skriften mener med den frelsende troen. Det å tro er ikke å sove på gammel kunnskap. Å tro er som en fattig, nødlidende synder å hvile på nådens budskap.

Det ser du mange eksempler på i Skriften. Synden og Guds dom forskrekket dem. Men Ordet om Kristus drog dem hen til hans føtter. Så sa han: Din tro har frelst deg! Av dette kan jeg se klart hvem som blir frelst.

Det å tro er å finne sin trøst i nådens budskap. Og så, gjennom alle syndens og lovens anfektelser i livet, stadig hente trøst fra dette budskapet. En slik tro binder sjelen til Jesus og hans ord, så vi ikke kan leve uten Jesus.

Troen kommer av forkynnelsen som en hører. Dersom din tro bygger på vær og vind, på hjertets følelser, på egne tanker, eller på ingenting - da er det ingen tro. Den troen som ikke hviler utelukkende i Ordet, er ingen tro, men bare kjødelig overbevisning.

Derfor har Herren her sagt så betegnende: «Ved det ord jeg har talt». Han vil ikke en gang nevne troen, men bare sitt ord. Og det gjør han for at vi skal feste hele vår oppmerksomhet utelukkende på Ordet, og vite at vi blir ikke frelst på en tro som vokser ut fra hjertet og bygger på våre egne tanker. Vi er rene utelukkende ved den tro som kommer av at vi hører hans ord.

Hvis ordet om Kristus får innta hjertet ditt, og virker trøst, lengsel og håp hos deg, da eier du den frelsende troen. Kristus sier: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Nå hører også du til denne verden. Kristus er altså gitt også for deg.

Dersom dette får rom i hjertet, så det trøster og inntar hjertet ditt, da er troen der. Og da fortsetter Skriften: «For at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16.

Hvis du tror dette ordet, da har du full visshet om at du ikke skal fortapes men ha evig liv. På denne måten må troen hvile på Ordet. Gjør den det, eier den alt det som Ordet rommer og lover.

Til toppen

5. De rene trenger renselse fra urenhet

Se igjen på dem som Kristus sa disse ordene om: «Dere er alt rene». De var fremdeles på jorden. Du kjenner Bibelens beretning om dem ganske godt. Du vet en del om hvordan de var, disse som Herren kaller rene.

De var hans oppriktige venner og disipler. Verken jødenes forfølgelser eller hans bud om å forlate alt, fikk dem til å svikte ham. De bekjente at han var Kristus, den levende Guds Sønn. De trodde at de eide hans nåde, uansett hvor lite de ellers forstod ham. Og ved denne troen var de skilt ut fra verden og tilhørte sin Herre og Mester.

Men på tross av dette rene sinnet, ser vi hvordan det falne menneskets natur brøt ut hos dem på mange måter under vandringen. Samme kvelden som Jesus kalte dem rene, forutsa han også at de skulle alle ta anstøt av ham. Han talte spesielt alvorlige ord til Peter, som skulle fornekte ham så grovt. Men likevel ser vi han regnet med at Peter levde i troen. Han sier: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte». Og - likevel var de rene!

Her ser vi altså hvordan de var, de som Herren kalte rene. Dersom du ennå er en verdens venn, da hjelper ingen påtatt kristelighet. Du må være hans disippel, være hans egen, og leve under ham i hans rike. Selv det å bli opptatt med å ville fornekte seg selv, kan holde et menneske tilbake fra å oppnå den fulle forening med Kristus.

Det må bli slik for deg at du ikke spør etter noe annet enn å få være hans. Får du så, i tillit til hans ord, visshet om at du tilhører ham, da kan ikke din skrøpelighet hindre at du får nåde. Dersom du tror hans løfter om nåde, i Ordet, da er alt vel. Du er ren i ham.

Selv om du hver dag er misfornøyd med deg selv, og stadig må tuktes og renses, så er du likevel ren i ham, så sant du i all din usselhet tror på ham og holder deg til ham og hans ord. Du er helt ren.

Men, sier du, jeg føler noe ganske annet. Hele mitt indre er fullt av urenhet. Alle slags synder frister meg. Og det verste er at jeg av og til kjenner kjærlighet til en bestemt synd. Jeg hater ikke synden som jeg skulle, og har ingen ren vilje til å bli kvitt den.

Til dette må vi svare at slikt høres ikke bra ut. Men synd til døden er det ikke. Det at du føler deg full av urenhet, vitner om at Ånden refser alt det som er i kjødet. I kjødet ditt bor der intet godt. Og det at du synes du elsker bestemte synder, er ikke rart. En kan i det hele tatt ikke oppleve fristelser og onde lyster annerledes enn som kjærlighet til synd.

Men dersom du er en kristen, skal du vite med deg selv at du også hater de samme syndene. Går det an? Kan en både elske og hate de samme syndene? Ja. Det er slik en krisen har det. «Kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil», Gal 5:17.

At du kjenner på lyst både til å bli kvitt en synd og til å beholde den, det viser at du samtidig både hater synden og har kjærlighet til den - det første ut fra Ånden, det andre ut fra ditt eget kjød.

En kristen er ikke bare ånd, han er også kjød. En kristens liv er delt og revet opp i daglig kamp. Vi kjenner ikke bare den rene viljen, men nettopp denne blandingen av kjød og ånd. De uerfarne forstår ikke dette. Og for de selvgjorte helgenene er det tåpelig snakk. Men se du på hvordan David sukker, og Paulus ber om forløsning fra dette dødens legeme! Og vær klar over at det er akkurat denne kampen som vitner best om det rene sinnet.

Det viktigste tegnet på et rent sinn, er at du fordømmer og hater din kjærlighet til synden. Og at du hater mest de syndene som du elsker mest. Mange vantro mennesker kan hate de syndene som de ikke elsker selv. Men det å hate akkurat den synden en etter kjødet elsker mest, det vitner om det rene sinnet.

Akkurat da når disiplene trettet om hvem av dem som var den største, kjente de ikke sitt hat til selviskheten. Men etter at de var kommet til seg selv igjen, har de nok hatet den. Det ene øyeblikket sa Peter: Jeg kjenner ikke det mennesket. Det neste øyeblikket gråt han bittert over sin fornektelse.

Dersom du altså ser på syndens fordervelse som bor i deg, og merker at denne roper sterkere enn Kristi ord om renhet i hans blod, da skal du stanse opp og merke deg at disiplene nettopp var slik da Kristus kalte dem rene. Det er styrken i teksten vår. Dette vil jeg aldri slutte å være opptatt av.

Så må du også tenke på hvem det er som kaller dem rene. Det er han med øyne som ildsluer, han som til sist skal dømme både levende og døde. Han kaller dem rene akkurat samme kvelden som han forutsier at de skal falle, samme kvelden som de synder så grovt.

Da de gikk sammen med sin alvorsfylte, kjempende Herre til Getsemane, ble det en trette mellom dem om hvem som var den største. Når han svettet blod var de ikke i stand til å våke sammen med ham, selv så inderlig han ba dem om det. Da han ble fengslet, flyktet de. Da han bekjente for Pilatus hvem han var, fornektet Peter sin Herre.

Det var om disse Herren sa at de var rene på grunn av det ord han hadde talt til dem. Å, dette vil jeg aldri glemme!

Her ser jeg klart hva den store forsoningen skjuler. Her ser jeg hva som er hele evangeliets hovedsak: Vi blir rettferdiggjort ved troen. Her ser jeg det store alvoret i den forkynnelsen at Jesu, Guds Sønns blod renser oss fra all synd.

Det er helt urimelig for all fornuft at så urene skapninger med all sin urenhet likevel skulle være rene for Gud. Men jeg begynner å ane at Kristi blod gjelder mer i Guds øyne enn i våre - !

Kristi blod gjelder mer i himmelen enn for oss på jorden. Vi her nede ser det ikke, og «vi akter det for intet». Men hos Gud er det verdsatt høyt at hans Sønn har utgytt sitt blod på jorden.

Å, om vi var der oppe, og så det i klart lys hva Guds Sønn gjelder, og hva vi gjelder mot ham! Da ville vi se oss og alle mennesker så små som et fnugg i vektskålen, sammenliknet med den store, uendelige Herren, som helt og holdent gav seg selv til soning for våre synder.

Da ville vi se at all vår usselhet, om den er aldri så stor, tross alt er som intet mot hans blod. Derfor kunne han med all rett si: «Den som er badet, er helt ren».

Guds skje lov! Oppe hos Gud er det slik. Den som er badet, er ganske ren. Samtidig med at han her nede sukker over all slags urenhet, og ser at han selv er helt uren. Gud skje lov!

Midt i all usselheten vår er vi rene, uskyldige og hellige for Gud. Det har vi Kristus å takke for. Og det har han selv sagt. Om jeg da ikke forstår hele sammenhengen i dette, så skjønner jeg i alle fall at han har sagt om slike som ennå gikk her nede med sitt kjøds urenhet, at de var helt rene.

Jeg ser at for ham var de velbehagelige og elskede barn. Og samme kvelden har han sagt at det som gjaldt dem, også gjelder alle som på grunn av deres ord skulle komme til tro på ham, Joh 17:20.

Jeg vil da studere og grunne på denne hemmeligheten, og aldri glemme at Herren Jesus, den eneste jeg behøver å spørre, selv sa det slik: Dere er rene på grunn av et bad og på grunn av mine ord. Amen.

Kapittel 9

Guds evige pakt med Sønnen og Hans testamente til oss

1. Pakten

En pakt er en overenskomst mellom to eller flere parter. Partene påtar seg gjensidige forpliktelser, og hver av dem er forpliktet til å overholde sine løfter så lenge den andre holder sine.

Dette forholdet kan ikke fullt ut overføres på forholdet mellom Gud og mennesker. Menneskene er jo, som Guds skapninger, alltid skyldige til betingelsesløst å lyde hans befalinger. Men likevel har Gud flere ganger inngått pakt med menneskene og gitt dem løfter på bestemte vilkår. I sin store barmhjertighet har han på den måten tatt hensyn til menneskene, og med løfte om lønn villet oppmuntre dem til lydighet.

Da menneskene var i sin fullkomne tilstand i Paradis, inngikk Gud pakt med dem, Hos 6:7. Innholdet av denne pakten var på Guds side: løfte om evig vennskap, velsignelse og alle gode gaver, ja, liv, frelse og salighet. Adam skulle på sin side bruke alt det han hadde fått til å bevare den fullkommenhet han var skapt med overensstemmende med Guds hellige lov. Brøt han pakten, ville han hjemfalle til legemlig, åndelig og evig død, 1Mos 2:16 flg.

Adam gikk inn i denne pakten, ikke bare for seg selv, men også på vegne av alle sine etterkommere. Det ser vi klart av dette at straffen for paktsbruddet ikke bare rammet ham, men hele slekten hans. Gjennom hans fall kom alle hans etterkommere under dom og fordømmelse, Rom 5:12-19.

Denne pakten var en lovpakt. Det vil si at Guds løfter i denne pakten var gitt på betingelse av at loven ble holdt. Da Adam brøt pakten med Gud, ble hele menneskeslekten skyldig til evig straff. Den ble helt ute av stand til å fri seg fra straffen, eller å oppfylle Guds lov. For Guds lov var like hellig og uforanderlig som Gud selv, og hvert Adams barn var allerede fra fødselen uren og smittet av synd. Elendigheten var grenseløs.

Men i sin evige allvitenhet hadde Gud forutsett denne elendigheten. I sin store barmhjertighet hadde han medynk med menneskene. Derfor hadde han også, og det før verdens grunnvoll ble lagt, før det første menneskelivet ble sluppet ut i verden fra Skaperens hånd, bestemt at denne elendigheten skulle rettes opp. I sitt evige, himmelske råd hadde han bestemt at menneskeslekten skulle frelses ved at han gav sin Sønn.

Så opprettet Faderen en ny pakt med Sønnen. Denne pakten ble gjort bare med menneskenes frelse som mål. Og for oss var den en nådepakt, en fredspakt. Men i og for seg var den en lovpakt, på samme måte som den Gud opprettet med Adam.

Det var den samme lovpakten som hvert menneske ennå har en svak fornemmelse av i samvittigheten, og som siden, på Sinaifjellet, ble risset inn i stein med sterke og klare ord, for at menneskeslekten skulle bli ydmyket ved den. For Skriften sier: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse», Rom 8:3.

I denne pakten forpliktet Sønnen seg til at han på den tid som Faderen bestemte, skulle bli menneske. Han skulle forene sin evige guddom med menneskenatur. Han skulle bli menneskeslektens andre Adam. Så skulle han som menneskenes stedfortreder skape forsoning og gjenopprettelse. På samme måte som den første Adam var menneskeslektens stedfortreder til dens fall og dom.

Sønnen påtok seg først å oppfylle lovens krav i alle menneskers sted. Så skulle han lide den straffen som menneskene hadde gjort seg skyldige til ved sin overtredelse av loven. Han skulle være lydig inntil døden, ja, korsets død, Fil 2:8. Dette var Sønnens forpliktelse i denne pakten.

Gud gav ham så på sin side løfte om testamente og arv til menneskene, Gal 3:16-19. På menneskenes vegne fikk han løfte om hele den frelse og salighet som var tiltenkt dem fra begynnelsen, men som gikk tapt gjennom syndefallet. Han gav menneskene gaver, Ef 4:8.

Gud skulle overlate menneskene til ham for at de skulle være hans eiendom. De skulle være lønnen for hans møye, Jes 53:11-12, Sal 89:30. Han skulle bevare dem og holde dem oppe til det evige liv, Joh 17:2, 6, 24.

Disse Guds pakter med Adam og med Kristus må ikke forveksles med det en vanligvis kaller den gamle og den nye pakt. Med den gamle pakt menes den forberedende husholdning med loven, som Gud la til rette for sitt folk før Kristi fødsel. Med den nye pakt menes den nådens husholdning som begynte med Kristi komme og hans fullbyrdede forsoningsverk. Det var en husholdning og en tid som han selv lignet med et bryllup som begynte når brudgommen, som de hadde ventet på så lenge, kom hjem.

Guds evige pakt med Kristus var den samme både på Det gamle og Det nye testamentes tid. Den samme nådens pakt ble forkynt for Adam og Eva som for oss: «Kvinnens ætt (eller: sæd) skal knuse slangens hode», 1Mos 3:15.

Abraham ble rettferdiggjort av tro, akkurat som oss. Slik at Abrahams tro og rettferdiggjørelse holdes fram i Skriften som forbilde for oss. Han trodde Gud og hans løfte om Sønnen, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, Rom 4:3. Den samme troen hadde også David: «Salig er det menneske som Herren tilregner rettferdighet uten gjerninger», Rom 4:6.


Det var Guds evige råd, hans pakt og testamente, at Sønnen skulle være vår andre Adam, og være en stedfortreder for hele menneskeslekten. Som en for alle og alle for en, skulle han gjenvinne det som var gått tapt ved fallet.

Dermed var så frelse og salighet gjort ferdig for alle i Kristus, og ble tilbudt alle i ham. Og hver og en som trodde på ham, ble rettferdig, benådet, og fikk evig liv i ham.

Men Gud så at det likevel var nødvendig å opprette ennå en pakt med menneskene; lovens pakt. I tillegg til den erkjennelsen som ennå fantes i samvittigheten, gav han loven på Sinai i uttrykkelige, åpenbare og kraftige ord. Det var nødvendig fordi mennesket etter Adams fall ikke bare hadde et avgrunnsdypt fiendskap mot Gud, men også en grenseløs kjærlighet til seg selv og til de ting som er i verden.

Uten lovens gjerning i samvittigheten ville mennesket enten forakte eller misbruke nåden. Den pakten som ble opprettet på Sinai, var som et varetektsfengsel som skulle lære det falne og likevel stolte menneske å sette pris på nåden og søke den.

Målet med loven var ikke at løftet skulle bli overflødig, og nådepakten i Kristus skulle skyves til side. Mennesket skulle ikke bli rettferdig og frelst ved loven. Det skulle, som Skriften sier, få en tilstoppet munn. Hele verden skulle bli skyldig for Gud, fordi «intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd», Rom 3:19-20.

I tillegg til disse paktene nevner Skriften ennå flere som Gud opprettet med menneskene. Disse skulle enten være forbilder på den frelsen som var lovet, slik som pakten med Noa om frelse for ham og hans hus gjennom arken. Eller de skulle tjene til virkeliggjørelse av den evige fredspakten. Slik var pakten med Abraham om Kristus som skulle fødes i hans ætt, og om Kanaans land som hans ætt skulle få til eie.

Til toppen

2. Faderens paktsforpliktelser

Guds evige rådslutning om hvordan vi skulle bli frelst, ble gjort i himmelen før verdens grunnvoll ble lagt. Vi skal nå se nærmere på Guds evige pakt med Sønnen, gjennom ord fra Den Hellige Skrift, og med inderlig bønn om Åndens lys over Ordet. Kanskje en lysstripe kunne skinne ut fra disse ordene og nå hjertene våre med evig liv.

Spør noen om hvem som var til stede når denne himmelske rådslutning ble gjort, hva som ble besluttet der og hvem som har kunngjort oss det, så er svaret: Den treenige Gud som fattet beslutningen, har også kunngjort det. «Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv», Ef 1:9.

I Jes 53 blir profeten i Ånden ført fram til apostlenes tid. Han taler i deres navn og skildrer Kristi person. Han forteller hva Kristus har tatt på seg å utrette, og hva Faderen på sin side har lovt Sønnen som lønn for hans soningsverk, lidelse og død.

Når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han «se etterkommere og leve lenge. Og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden», Jes 53:10-12.

I Salme 89 er det nesten som vi hører Faderen tale om Sønnen og om pakten med ham: Min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte (sammenlign Joh 1:17: «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus»).

«Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelses klippe. Til evig tid vil jeg holde fast ved min miskunnhet mot ham, og min pakt skal stå fast for ham. Jeg vil la hans ætt bli fast til evig tid og hans trone som himmelens dager.

Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte.

Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper. Ett har jeg sverget ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: Hans ætt skal bli til evig tid, hans trone som solen for mitt åsyn».

Her ser vi hva det betyr at Kristus er vår andre Adam. Han er vår stedfortreder, og har handlet på våre vegne, Rom 5:11-19. Han er åpenbart for Guds åsyn for vår skyld, Heb 9:24. Han led én gang for våre synder, en rettferdig for urettferdige, 1Pet 3:18. «Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange», Jes 53:11.

«Liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:19.

Det å bli rettferdige betyr her ikke å bli ansett som rettferdige fordi de er det i seg selv, men erklæres, dømmes som rettferdige. I Salme 89:17 står det: «Ved din rettferdighet blir de opphøyet», - altså ikke ved sin egen rettferdighet.

Denne saken blir særlig klar når vi legger merke til hva Faderen sier han vil gjøre hvis Sønnens barn synder: For å tukte dem vil han hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag, v.33. Men nåden vil han ikke ta fra dem så lenge de skjuler seg i Sønnen.

Pakten mellom Faderen og Sønnen står fast. Derfor vil Faderen tale med Sønnen om nåden, og for paktens skyld ikke la sin miskunnhet vike fra Sønnens barn.

Legg merke til at når han har talt om at Sønnens barn synder, så sier han: «Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham», v.34. Sønnen behøvde så visst ingen miskunn for sin egen person. Men for barna som syndet, trengte han den. Derfor heter det: Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham.

Dette viser oss helt klart at Faderen ikke forhandler med oss om nåden, men med vår stedfortreder som han har inngått pakten med.

Først når vi ikke lenger er Sønnens barn, må vi selv svare for oss. Det er når vi ikke lenger ved troen skjuler oss i ham, men står i egne klær og går i eget navn. «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:4-5.

Vi må også legge til at når Faderen nevner årsaken til at han bare vil tukte barna når de synder, men ikke vil forkaste dem, da nevner han det løftet han har gitt Sønnen om å la hans ætt bli fast til evig tid. Sønnen kunne ikke ha en ætt til evig tid hvis barna skulle bli forkastet så snart de syndet. Da ville det straks være slutt på hans rike. For det er ikke noe menneske som ikke synder, 1Kong 8:46.

Nå har vi sett hvordan Faderen taler om Sønnen og om pakten med ham. Så skal vi se hvordan Sønnen taler om Faderen og om den samme pakten.

Til toppen

3. Sønnens forpliktelser

I Jes 53:4-6 leser vi om hva Sønnen har tatt på seg å gjøre: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham».

«Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud», Heb 10:5-7.

«Så har Gud elsker verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16.

«Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far», Joh 10:16-18.

«Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut. For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg. Og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den siste dag», Joh 6:37-39.

Og v.51: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv».

Den som vil lytte når Sønnen taler med sin himmelske Far om denne store saken, han skal lese Joh 17. Jesu yppersteprestelige bønn er gjennomvevd av disse tankene. Vi vil også nevne Sak 9.11: «For ditt paktsblods skyld vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i». Og Mat 26:28: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse».

Paulus viser hvordan vi skal forstå dette. Kristus er vår annen stamfar. Fra ham arver vi nå rettferdighet og liv like uforskyldt som vi fra den første Adam arvet synd og død.

Vi var alle døde ved våre overtredelser. Men i Kristi død ble vi av Gud regnet som døde med ham. I Kristi oppstandelse ble vi regnet som oppreist med ham, på samme måte som vi i Adams fall falt sammen med ham, og i Adams død døde med ham.

Det var velbehagelig for Gud å stille Kristus fram i hele menneskeslektens sted. Han ville se oss i Kristus, og se Kristus i lydig lidelse inntil døden for oss. Overfor Gud har vi i Kristi død lidd døden. I Kristi oppstandelse er vi stått opp rettferdige, som de som har lidd og sonet straffen, og nå er forsonet med Gud.

Kristus er nå blitt den nye prøvesteinen, det nye treet som vi skal prøves på. Nå skal evig liv eller evig død ikke avhenge av vår delaktighet i Adams skyld, men av hvordan hver enkelts forhold er til Kristus.

Liv og død avhenger av tro eller vantro. Skriften sier: «Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus», Ef 2:4-6.

«En er død for alle, derfor er de alle døde», 2Kor 5:15.

Og «derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. For et testamente blir først gyldig når den som har opprettet det er død», Heb 9:15-17.

Ja, det er sikkert nok en bedre pakt, den som Jesus er blitt garantist for, Heb 7:22.

Dette er oppfyllelsen av Faderens løfte ved profeten: «Jeg vil slutte en fredspakt med dem - en evig pakt med dem skal det være», Esek 37:26.

Slike tanker ligger på dypet av alt det Kristus gjorde og led for oss. Dette må en se i Kristi lidelse for å kunne forstå og fordype seg nærmere i den. Den er skildret klart i Herrens paktsbok. Men den er likevel en hemmelighet som han beholder for seg og sine barn, og bare åpenbarer for dem han vil. Og det er for dem som frykter ham og elsker hans pakt, som David sier: «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort», Sal 25:14.

Med dem oppretter han også en spesiell pakt: «Jeg vil trolove meg med deg for evig tid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet», Hos 2:19.

Til toppen

4. Hva Christian Scriver sier om denne pakten

Her vil vi sitere noen ord av Christian Scriver og gamle Guds menn:

«Jeg, den evige allmektige Gud, frelseren Jesu Kristi far, binder, besverger og legger overfor deg sterkt inn over meg med min Sønns aller helligste forsoningsblod, at jeg vil forlate deg alle dine synder, og aldri mer tenke på alle dine misgjerninger - og dette tilsverger jeg alle mennesker på jorden som i erkjennelse av sine synder med en fast tiltro setter sin lit til min Sønn Jesus Kristus.

Jeg sier deg så fri fra lovens tunge forbannelse, så løst fra djevelens store overmakt, så frelst fra min rettferdige vrede, og så rettferdig og frelst for mitt åsyn, som om du selv hadde oppfylt loven og hadde fullført soning for dine synder. Ja, så hellig som om du var født uten synd og ikke hadde begått en éneste misgjerning.

Og alt dette for min Sønn Jesu Kristi skyld, han som har oppfylt loven for deg, som er blitt en forbannelse og et skyldoffer, og som med sitt guddommelige blod har slettet ut dine synder og sonet min vrede. Han har overvunnet djevelen, helvete, verden og døden. Han har brakt en evig rettferdighet for lyset ved evangeliet.

Jeg vil også sørge for at du heretter ved Kristus skal ha et uavlatelig samfunn med oss, med hele den hellige treenighet. Jeg vil være din Far, og du skal i evighet være min kjære sønn, datter og arving. Han min Sønn, din Frelser, skal være din evige stedfortreder og forløser, og du hans gjenløste bror, søster og medarving. Ja, du skal ved Den Hellige Ånds kraft, den som han skjenker deg som sin trolovede brud, for evig være forlovet med ham og forenet med ham i étt kjød.

For å styrke troen din ennå mer, har jeg også trykket Den Hellige Ånds innsegl i ditt hjerte og i din samvittighet. Under det har jeg så satt den nye paktens to kraftige innsegl. Først den hellige dåp, som den nye fødsels nådemiddel. Så den hellige nattverd, som et nådemiddel for det sanne og levende samfunn som du får med min Sønns, din brudgom, din gjenløser, Frelser og Herres legeme og blod.

Dette taler, skriver, lover, sverger, bedyrer og besegler jeg, Herren din Gud, samt min kjære Sønn og Den Hellige Ånd å holde til evig tid. Så sant jeg lever skal jeg mot all fornuft og mot alle helvetes porter oppfylle det på deg i gjerning og sannhet.

Men alt dette er likevel sagt på det vilkår at du heretter så lenge jeg unner deg livet, tjener meg i hellighet og rettferdighet. Du skal leve et rent, rettferdig og gudfryktig liv, og etterfølge din gjenløser, Kristus. Du skal ikke leve for deg selv, men for ham. Mandig skal du stride mot ditt kjød, det som verden og djevelen har sitt tilhold i, og vokse i helliggjørelsen.

Du skal rense deg fra all urenhet på ånd og kjød. Verdig skal du bruke mine nådemidler. Du skal stride den gode strid inntil enden, og bevare troen og en god samvittighet.

Til dette vil jeg alltid gi deg visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham - dersom du med alvor ber meg om det, og ikke motstår meg med fordømmelige synder mot samvittigheten.

Men dersom du i svakhet faller en og annen gang, så skal dette ikke føre deg i fordømmelse, så sant du ved min nåde retter deg opp igjen og ikke bare fortsetter i synden.

Ved daglig omvendelse skal du stadig være i din Herre Kristus, bli sterkere i ham, og alltid vokse i hans veldes kraft. Jeg vil rense deg som en levende kvist på vintreet, så du alltid bli mer og mer fylt av rettferdighets frukt som virkes i deg ved Jesus Kristus, til du av nåde tar imot livets salige krone.

Denne pakten er opprettet i den hellige treenighets hemmelige råd, og åpenbart gjennom vår begges mellommann, Jesus Kristus».

Kapittel 10

Nådevalget

1. Hva menes med nådevalget?

Skriftens lære om forutbestemmelsen er blitt oppfattet høyst forskjellig. Rett forstått er det ikke noe som kan gi en så herlig og mektig trøst i syndenød og anfektelse som denne læren. Men blir den misforstått, kan den snart føre inn i likegyldighet og kjødelighet, eller i pine så den martrer sjelen og fører til fortvilelse.

Når en først har fått den rette forståelsen av vår evige utvelgelse i Kristus, vil en glede seg over denne skatten en har funnet, og undre seg over at en har vært så blind for denne store trøsten.

Det er så mange tanker og inntrykk som stadig gjør hjertet urolig og demper trøsten. Da er det så trygt og salig å få hvile sitt svake og urolige hjerte ved Guds evige nådevalg i Kristus. Når mange villfarende tanker og røster både i meg og utenfor meg fører meg inn i mørke og nød, da er det godt å kunne vende seg til Gud og be slik:

Du evige Far, du som har skapt verden, du menneskeslektens opphav og frelser, du som var, er og blir fra evighet til evighet - si meg hva du har besluttet når det gjelder vår frelse og salighet. Det er nemlig dette alt til sjuende og sist avhenger av. Min tro må finne ankergrunn i Guds evige vilje og rådslutning om vår frelse, i nådevalget.

Men hvordan skal vi kunne vite hva som bor i Guds hjertes dyp? Hva har han bestemt i sin evige rådslutning? Av meg selv kan jeg jo ikke vite noe om så høye og skjulte ting. Men Gud har selv fortalt oss det, og hvem andre skulle vi høre på i dette spørsmålet, enn Gud selv?

Derfor skal vi bare se etter hva Skriften sier, og be Gud om nåde til å se det og tro det. Så vil vi trygt gjenta det han har sagt først.

Nå taler Skriften om mange nådevalg som egentlig ikke angår vår frelse. Gud utvalgte Abraham og hans ætt til et spesielt eiendomsfolk. Her skulle Guds ord bevares og verdens frelser bli født.

I samme hensikt utvalgte Gud Jakob framfor Esau, og David og hans hus framfor Saul. Apostlene ble utvalgt til å være Jesu fremste vitner. Paulus ble utvalgt til å bære hans navn ut til hedningene. Men det vi skal tale om her, er Guds evige nådevalg til vår frelse.

Dette nådevalget omtales også i to betydninger i Skriften. Det er vanlig at en straks tenker på utvelgelse av bestemte mennesker til frelse. Og en har da lett for å befatte seg med ting som ligger for høyt. En svever omkring i skjulte hemmeligheter uten grunn og forankring.

Vi skal først se på den andre læren om nådevalget, som vi finner i Skriften. Så skal vi senere se hvordan vi på rett måte bør anvende læren om hvordan Gud på forhånd kjenner til alt,- også hvordan hvert menneske vil ta imot hans kall -, og hvordan den enkelte er utvalgt til frelse.

I Kristus er hele menneskeheten utvalgt til frelse. Dette er den altomfattende utvelgelsen. Paulus taler særlig klart om dette i Ef 1:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.

I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd».

I det siste verset må vi merke oss forskjellen mellom hans forsett og hans viljes råd. Etter hans forsett er hele menneskeslekten utvalgt i Kristus til frelse. Etter hans viljes råd er en bestemt vei til denne frelsen forkynt for menneskene. Han virker alt etter sin viljes råd.

Her ser vi Guds evige nådevalg.

Til toppen

2. Guds frie viljes råd

Gud er den ene vise, rettferdige og barmhjertige skaper og far for alt som heter barn i himmelen og på jorden. I sin evige allvitenhet forutså han hvordan det ville gå med hans mest fullkomne skapning, hans eget bilde, mennesket. Det ville trekke med seg hele slekten i et fall ut av sin uskyld, som det etter Guds vilje skulle ha beholdt ved tro og lydighet.

Han så hvordan det ville miste Guds bilde, og styrte seg ut i evig død og fordømmelse, gjennomtrengt av slangens gift, og solgt under synden.

Da besluttet han, før han lot menneskeslekten gå ut av sin skaperhånd, selv å ville sørge for dens frelse. Han ville gi slekten en mellommann, en stedfortreder, som i sin person skulle ha både menneskelig og guddommelig natur, sammensmeltet i uløselig forening.

Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt.

Ikke en bokstav eller en tøddel av den guddommelige rettferdighets lov kunne bli ettergitt. Like umulig var det at den falne menneskeslekten kunne holde loven. Den kunne ikke gi noe den ikke lenger hadde; sann rettferdighet og hellighet.

Derfor måtte nå ett av to skje: Enten måtte Guds hensikt med at han skapte mennesket helt og holdent gis opp, og hans bilde og barn være fortapt for evig. Eller også måtte Gud selv finne et råd til frelse for menneskene.

Da forbarmet Gud seg over oss i sin grenseløse kjærlighet. Etter sin frie viljes råd, og til pris for sin nådes herlighet, bestemte han at hans egen elskede Sønn skulle bli vår frelser.

Han, Ordet som var Gud, og samtidig selvstendig person, elsket menneskene med samme barmhjertighet og kjærlighet som Faderen. Derfor ville han bli menneskenes bror og frelser. Han ville bli menneske. Som menneske ville han lide døden og oppfylle loven. Og dermed gjenopprette det som var tapt, gi oss vår uskyld tilbake og fornye Guds bilde i oss ved seg selv.

«Så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Altså, liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», Joh 3:16, Rom 5:18.

«Liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus». «Og liksom vi har båret bildet av den jordiske, skal vi også bære bildet av den himmelske», 1Kor 15:22, 49.

Dette var Guds eget frie nådevalg etter hans egen viljes råd. Den elendighet vi var kommet i ved fallet, var, kan vi si, en tilfeldig anledning for Gud til å vise sin inderlige barmhjertighet mot menneskeslekten. Men vår elendighet var ikke årsak og grunn til at Gud forbarmet seg over oss. Englene som syndet var i like stor elendighet! Men englene tar han seg ikke av. Det er Abrahams ætt han tar seg av, Heb 2:16. Det var et nådevalg.

Gud var heller ikke forpliktet til å frelse oss fordi vi var bedratt av Satan. For menneskene hadde både lys og krefter nok til å gjøre motstand mot fristeren. De kjente Herrens dom: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø!» Det hadde vært like lett for dem å lyde, som å bryte sin Fars bud.

Den éneste grunnen til at vi er utvalgt, er Guds egen frie og uavhengige kjærlighet. «Så høyt har Gud elsket verden». Uansett hvor en leter, kan en ikke finne noen annen grunn. Han elsket, derfor elsket han. Lenger kan vi ikke komme.

Slik beskriver også Gud seg selv i 2Mos 33:19: «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Og apostelen sier: «Han utvalgte oss i Kristus etter sin frie viljes råd».

Ingen ba ham, ingen fortjente det. Det var hans egen viljes bestemmelse.

Her er en gullgruve. Vår utvelgelse i Kristus til frelse er Guds egen frie beslutning, og hans egen gjerning etter hans viljes råd.

Det behaget ham, for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, fritt å bestemme at den falne menneskeslekten skulle være hans barn for Kristi skyld.

Hva skal en si til det? Når det behager Gud å gjøre noe, hvem kan da hindre ham? Hvem kan vel motstå hans vilje?

Du synes det er så altfor mye at du skal være Guds barn. Du er helt uverdig til det. Men hva vil du gjøre? Det er Guds egen viljes råd, og hva skal du si mot den? En gang bestemmer han seg for å skape verdener så mange som sanden. En annen gang bestemmer han å skape seg barn på jorden - og når de er falt i fiendens fristelse, å reise dem opp igjen ved en frelser. Ved en dyrkjøpt gjenløsning vil han gjøre dem til barn igjen, så fordervede og uverdige de enn er. Hva skal en si til det? Det er Guds viljes råd. Dette er nådevalgets veldige trøst.

Guds nåde og kjærlighet er fri og uavhengig av oss. Paulus viser dette når han i Rom 9:11-12 taler om utvelgelsen, og bruker Jakob og Esau som eksempler:

«Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne (Rebekka): Den eldste skal tjene den yngste».

Før vi ble skapt, før verdens grunnvoll ble lagt, da vi verken hadde gjort ondt eller godt - valgte Gud oss ut i Kristus til hans barn og arvinger til den evige frelse.

Denne utvelgelsen er det kraftigste tordenslag fra himmelen mot alle gjerningers fortjeneste overfor Gud. Ved dette tordenslaget burde vi endelig en gang våkne opp fra vår evige innbilning om at Guds nåde skal være avhengig av oss, av vår kristelighet og våre gjerninger.

Han valgte oss ut i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Da kommer vi for sent med alt vi måtte ha fortjent. Å, evige nåde!

Til toppen

3. Utvelgelsen i Kristus

Gud har utvalgt oss i Kristus. Gud er kjærlighet. Men han er ikke en slik kjærlighet som kunne overse syndene eller ettergi noe av sin hellige rettferdighets krav. Derfor besluttet han et råd som skulle tilfredsstille både rettferdigheten og barmhjertigheten. Det skulle skje ved en mann, slik at vi i ham skulle bli erklært hellige og ustraffelige for loven.

«Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn». «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skal bli Guds rettferdighet i ham». «Han ble en forbannelse for oss,......for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Jesus Kristus», Rom 8:3, 2Kor 5:21, Gal 3:13-14.

Guds evige nådevalg grunner seg ikke på en kjærlighet hos Gud som ser gjennom fingrene med synden. Misgjerningene skulle sones, overtredelsene bli tatt bort, syndene forlates og en evig rettferdighet føres fram, Dan 9:24.

Nådevalget skulle enda mindre bero på vår egen fortjeneste og verdighet. For vi lå, som Skriften sier, i vårt blod da han som forbarmer seg gikk forbi og forbarmet seg over oss, Esek 16:6.

Nådevalget beror éne og alene på Kristus - han som er et bilde av Gud den usynlige, Guds evige, enbårne Sønn. Og samtidig Davids sønn, menneskesønnen, kvinnens sæd, den andre Adam.

Det kostet ham uhyre mye å vinne barneretten og arven tilbake for oss. Det kostet ham sterke skrik og tårer, svette og blod. Men han vant dermed en forløsning som gjelder evig hos Gud. Etter Guds evige rådslutning ble han gjort til synd for oss.

Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Ikke det aller minste av vårt uendelige skyldbrev fikk han ettergitt. Han måtte betale det alt sammen. Han utslettet skyldbrevet mot oss da han naglet det til korset.

På samme måte som våre synder var blitt Kristi egne, slik ble hans fortjeneste og rettferdighet vår. Han er «Herren, vår rettferdighet», Jer 23:6. Gud ser nå hele menneskeslekten innesluttet i Kristus, og derfor forsonet i Kristus. I Kristus rettferdig, i Kristus hellig og god.

Men i Guds øyne har Lammet vært slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt, Åp 13:8. Det er grunnen til at Gud helt fra begynnelsen har handlet med menneskebarna som en forsonet Gud.

I inderlig barmhjertighet har han som en nådig far oppsøkt de tapte sønnene sine. Med kjærlighet har han omfavnet dem så snart de har kommet tilbake. Slik åpenbarte Gud seg allerede for Moses på fjellet da han viste ham Herrens herlighet: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd», 2Mos 34:6.

Dette er Guds altomfattende nådevalg i Kristus. Det gjelder alle mennesker på jorden. Etter Guds egen rådslutning er ingen utelukket. Gud vil at alle mennesker skal få evig liv.

Høytidelig forsikrer han: «Så sant jeg lever, jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». «Han ville ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse». «Han er alle menneskers frelser». Derfor befaler han sine apostler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!», Esek 33:11, 1Tim 2:4, 2Pet 3:9, 1Tim 4:10, Mark 16:15.

Her er det ingen forskjell. Her er ikke noen bestemt person utvalgt, eller et bestemt folk eller en slekt. Denne utvelgelsen omfatter alle. Den omfatter alle slekter og alle mennesker - jøder, hedninger, kristne, katolikker, lutheranere. Her er alle mennesker med - onde og gode, troende og vantro, ugudelige og fromme, fattige og rike, høy og lav, menn og kvinner.

Slik lød forkynnelsen av det evige nådevalget: «I din ætt - og dette er Kristus - skal alle jordens slekter velsignes», 1Mos 12:3, Gal 3:16.

Det at Gud har utvalgt oss i Kristus, betyr at vi bare i ham blir velbehagelige for Gud og utvalgt. «Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», 1Joh 5:12. «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12.

Derfor er det Guds viljes råd at alle skal omvende seg og tro på den enbårne Sønns navn. Og at alle som tar imot ham skal bli frelst. Men den som ikke har Sønnen og ikke tror på ham, skal bli fordømt.

Det er som Herren sier: «Jeg er døren», «jeg er veien», «ingen kommer til Faderen uten ved meg». «Han har utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt».

Vi må merke oss dette i ham - altså ikke utenfor ham. Gud har ingen forbindelse med oss uten i Kristus, sin elskede Sønn, som han gav oss til frelse, og som helliget seg for oss.

Til toppen

4. Har ikke pottemakeren makt over leiret?

Gud utenfor Kristus er ikke barmhjertig mot syndere, men strengt rettferdig etter sin hellige lov. Det er bare i Kristus han i nåde tar imot syndere. Den som vil ha Guds nåde og vennskap, kan ikke finne den noe annet sted enn i Kristus. Det var Guds viljes råd og evige forutbestemmelse.

Det er dette Paulus så sterkt understreker i det vanskelige 9. kapitlet av Romerbrevet, det som har vært vanskelig å fatte for mange. Vi skal gjennomgå dette kapitlet. Det er ett av de stedene i Skriften som taler mest utførlig om nådevalget. Men det skildres med ord som ofte er vanskelige for dem som ikke forstår dem.

Paulus begynner med å tolke sin sorg over Israels trass og forherdelse mot Guds råd til frelse. Han gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. For «da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet».

Men deres anstrengelser hjalp dem ingen ting. Mot deres egenrettferdighet holder Paulus fram Guds frie og urokkelige utvelgelse. Denne utvelgelsen tilhørte også dem, v.9. Men de oppfattet den på kjødelig vis.

De regnet med at de helt sikkert ville nå fram til evig liv hos Gud. De var jo Abrahams barn og hadde både paktene og loven og gudstjenesten og løftene. Paulus vitner også om dem at de er nidkjære for Gud og strever etter rettferdighet. Likevel går de mot fortapelsen, fordi de ikke søker rettferdigheten overensstemmende med Guds råd.

Etter den pakten Gud hadde inngått med Israel, skulle løftets barn regnes til ætten, og ikke uten videre alle Abrahams kjødelige etterkommere, v.6-8.

I Abrahams ætt ser vi utvelgelsen klart. Blant Abrahams sønner valgte Gud ut løftets sønn, Isak, til arving. «I Isak skal det nevnes deg en ætt». Av Isaks sønner, Jakob og Esau, valgte Gud ut den yngste framfor den eldste til å arve løftet. Og det til og med før de var født og hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller, v.11.

«Hva skal vi da si? Er det vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra! For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over».

Når Gud er nådig mot en person, da får denne del i en uforskyldt forbarmelse. Og Gud gjør derfor ingen urett mot noen. Det er som Jesus lar vingårdsmannen svare ham som knurret over at de som var kommet i den ellevte time fikk like mye som dem som hadde båret dagens byrde og hete: «Venn, jeg gjør deg ingen urett! Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?»

Og han føyer til: «Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt», Mat 20.

Paulus trekker følgende konklusjon: «Så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud, som viser miskunn», v.16. Det hjelper ikke om en vil kjempe seg til frelsen ved å løpe en vei en selv finner for godt. Det avhenger av Guds frie utvelgelse hvem han vil frelse.

Dette er et ord som blir vanskelig og bekymrer mange. Men apostelen venter enda en stund før han løser gåten. Han bruker et nytt eksempel som passer enda bedre til å bekymre dem: «Skriften sier til Farao: Nettopp til dette oppreiste jeg deg: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden».

«Altså, hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han». v.17-18.

Her vet Paulus at leserne vil reise seg i protest mot en slik hard tale: Du vil da si til meg: Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje?, v.19.

Apostelen viker ikke en hårsbredd til siden, men svarer like urokkelig: «Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?» Det er som han vil si: Du skal være fornøyd enten Gud har bestemt deg til frelse eller til fordømmelse.

Kan noe være mer sønderknusende for den stolte egenrettferdigheten hos Adams barn? Og sannelig, hvis Gud ikke gir nåde, men bare gjengjelder oss etter fortjeneste, så har han rett til det. Han gjør ingen urett. Vi kan ikke svare ham ett til tusen om han vil gå i rette med oss.

Paulus bruker igjen Farao som eksempel. I stor tålmodighet tålte Gud dette vredens kar, som - utelukkende ved sin egen steile uvilje til å omvende seg - var dannet til undergang. Likevel gjorde Gud ikke brått slutt på denne hardnakkede fienden. Han ga ham sterke kall til omvendelse gjennom gjentatte formaninger, ved landeplager og undergjerninger. Men alt var forgjeves.

Og når Farao slik hadde forherdet hjertet sitt, da falt endelig rettferdighetens dom: «Jeg skal forherde Faraos hjerte», 2Mos 8:32, 7:3. Jeg skal gjøre ham til et tegn til advarsel for hele verden. Av det skal andre lære å frykte meg: Jeg vil vise min makt på deg, for at mitt navn kan bli forkynt over hele jorden. «Nettopp til dette oppreiste jeg deg». Eller kanskje riktigere oversatt: «Til det holder jeg deg stående», 2Mos 9:16. Jeg lar deg leve, og lar deg kjempe mot meg, for at jeg gjennom desto flere tegn og under kan vise min makt på deg.

Alt dette, sier apostelen, skjedde for at han også skulle kunne kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet, v.23.

Dette er innholdet i de ordene om utvelgelsen som er mest egnet til å vekke alvorlig bekymring og ettertanke.

Til toppen

5. Snublesteinen

I Rom 9:30-32 får vi løsningen på dette spørsmålet om utvelgelsen:

«Hva skal vi da si? Jo, at hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen».

Her ser vi hva utvelgelsen gjør. Gud har utvalgt troens vei, ikke gjerningenes. Gud har utvalgt løftets sønn, ikke trellkvinnens.

Når så noen søker å oppnå Guds nåde med egne gjerninger og selvvalgt gudsdyrkelse, da må dette bli både vanskelig og umulig. Gud har valgt ut troens barn. Det hjelper ikke å kjempe mot Guds utvelgelse. For da går det slik at den som virkelig strever etter rettferdighet, ikke oppnår rettferdighet. Og slik kan det også gå, at den som ikke strever etter å oppnå den, likevel får den når han tar imot den ved tro.

Den eldste sønnen, som i så mange år hadde tjent sin far og aldri hadde gjort imot hans bud, han fikk ikke et kje. Men den som hadde levd i synd, fikk gjøkalven når han vendte tilbake med sin skam, men tok imot nåden som nåde. De første blir de siste, og de siste de første.

Det er klart at en slik ordning må opprøre både himmel og jord. Det er alt annet enn underlig at de som har båret dagens byrde og hete, blir opprørt. Her har de speket kjødet sitt og vendt seg bort fra verdens lyster. De har slitt seg ut på å holde Guds bud og gjøre gode gjerninger. Likevel skal de til slutt se tollere og skjøger som levde livet i synden, komme før dem inn i himlenes rike!

De ser dem som levde vilt og fritt kan gå inn i evangeliets og troens frihet, fred og glede, og rose seg av barnekår og rettferdighet for Gud. De går med fine klær og ring. Men selv mangler de både rettferdigheten og frelsesvissheten, enda de har slitt seg ut i lang og alvorlig tjeneste!

Men hva hjelper det å knurre? Det var besluttet slik i Guds råd før verdens grunnvoll ble lagt. Det er ikke godt å kjempe mot Herren som bærer himmel og jord i sin hule hånd.

Han er altfor stor og sterk for oss, og det er han som har nøklene til døden og dødsriket. Han er den som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp. Han forbarmer seg over den han vil. Det beror altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud som viser miskunn, - hvem som skal bli frelst og få evig liv.

Han velger ut den han vil. Og nå har det behaget ham å velge ut dem som tror på hans Sønns navn. Ikke dem som selv vil fortjene himmelen. Dette er Guds evige utvelgelse.

Han har utvalgt oss i Kristus, bare i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt.

Den som ikke gir akt på utvelgelsen, men arbeider og springer og støter hodet mot murveggen der det ikke er noen dør, han kommer aldri igjennom. Om han har jaget aldri så alvorlig etter rettferdighet, vil han til sist få dette avvisende svaret: Ta ditt, det som du selv har fortjent, og gå!

Det høres kaldt og hardt ut, men er Skriftens klare budskap: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. For så mange som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 4:30, 3:10.

Gud har valgt oss ut i Kristus. Han har gitt sin Sønn til pine og død for å sone våre synder, og kjøpe frelse og evig liv tilbake til oss. Så er det da ingen ting, verken i himmelen eller på jorden, som gjelder for ham, uten hans enbårne Sønns blod og lydighet. Hans nidkjærhet for Sønnens ære brenner som en stor ild som fyller hele verden. Og den ilden vil brenne opp alt som reiser seg mot den, om det så var den aller største hellighet.

Kom aldri fram for Gud dersom det ikke skjer i hans elskede Sønns kledning! Ellers vil han bli en fortærende ild mot deg. Kom aldri til Gud i ditt eget navn! Prøv aldri å oppnå hans nåde uten i hans Sønn!

Du er kanskje alvorlig i din gudsfrykt. Du ber flittig og brennende. Syndene dine angrer du bittert, og våker og kjemper mot dem. Du gjør mange gode gjerninger. Alt dette er vel og bra. Men - gjør og vær dette og ennå mer, og du vil likevel bli fordømt.

Det hjelper ikke så lenge ikke alt dette er blitt bare tap og skrap for deg, og Kristus, bare Kristus, er blitt hele din rettferdighet og trøst.

Dette er det viktigste vi må vite om utvelgelsen. Og dette er hovedbudskapet i Rom 9. Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, Kristus og ikke oss, Kristi fortjeneste og ikke vår.

Her er ikke greker og jøde, omskjærelse eller forhud, men Kristus er alt og i alle. Bare i ham er vi velbehagelige for Gud. I ham er vi utvalgt før verdens grunnvoll ble lagt. Amen.

Til toppen

6. Guds forutviten og forutbestemmelse

Etter Guds hjertes vilje og rådslutning utvalgte han i Kristus menneskeslekten til frelse og evig liv. Dette er Guds allmenne nådevalg som alle mennesker er innesluttet i. Vi har skjelnet mellom dette og Guds frie viljes råd.

Ved sitt råd fastsatte han en bestemt vei til å få del i det evige liv. Og veien er troen på Jesus Kristus. Også dette Guds viljes råd hører til hans allmenne nådevalg. For her er ikke jøde eller greker, omskjærelse eller forhud.

Men menneskene stiller seg forskjellig til dette Guds råd til frelse. Og da taler vi om et særskilt og personlig nådevalg. Ved det er bestemte mennesker valgt ut til frelse og evig liv, mens andre allerede er dømt til den evige død.

Også dette særskilte nådevalget er evig. Det bygger på Guds forutviten. Han har fra evighet sett hvordan hver og en ville stille seg til den kallende nåden. Han har skrevet alle våre dager i sin bok før en av dem var kommet, Sal 139:16.

Denne Guds forutviten og det særskilte nådevalget taler Paulus om i Rom 8:28-30: «Vi vet at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.

For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.

Og dem som han forut bestemte til dette, dem har han også kalt. Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort».

Gud har ikke bestemt at noen skal få evig liv, og andre skal gå fortapt, uten å se etter hvordan menneskene stilte seg til nådekallet. Skriften er full av klare vitnesbyrd om at Gud ikke vil at noen synder skal dø, men at alle skal omvende seg og leve.

Men i sin evige rådslutning har han bestemt at menneskene skulle få en prøve, og velge mellom livet og døden. Gjennom Adams fall har de riktignok for bestandig mistet den fulle friheten, slik at de ikke lenger er i stand til å holde Guds lov og flykte fra synden. De er kjødelige, solgt under synden.

Men ved det nye prøvetreet, Kristus, skal menneskene nå stilles på prøve. Det skjer når Ånden kaller oss til nådens bryllup. Innbydelsen sendes ut: Kom! For nå er det ferdig.

Hvis så de innbudte bare vender seg vekk, og går til sin åker eller sitt kjøpmannskap, da faller dommen: «Sannelig, ingen av disse skal smake mitt festmåltid!», Luk 14:24.

Den varme forbederen ber for det treet som vingårdsmannen forgjeves har lett etter frukt på: «La det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned», Luk 13:8-9.

Disse Herrens ord synes å tyde på at den avgjørende dommen ikke faller før kallet er sendt ut og han har stelt omhyggelig med treet. Gjennom nådekallet blir mennesket satt i stand til det som det ellers ikke kunne; å velge mellom livet og døden. Her avgjøres det evige ve og vel.

I sin evige allvitenhet har Herren forutsett hvem som vil ta imot nåden, sier Paulus. Han taler om dem som han forut kjente, forut visste om, eller forut så. Etter dette kjennskapet har han alt fra evighet av forut bestemt dem til å bli likedannet med hans Sønns bilde, v.29. Han handler så med dem etter nådens orden. Først kaller han dem, så rettferdiggjør, og til sist herliggjør han dem.

Dette er en evig trøst. Guds visste hvem som ville ta imot nåden og være lydige mot evangeliet. Dem har han så fra evighet av bestemt til å arve riket. Han har utvalgt dem og skal ikke glemme dem. Han har bestemt å kalle dem og føre dem til sitt herlige rike.

De skal aldri i evighet fortapes. Ingen skal kunne skille dem fra Kristi kjærlighet, verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt. Ingen ting skal kunne skille dem fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Til toppen

7. Mange er kalt, men få er utvalgt

Men hva menes det da med at mange er kalt, som ikke er utvalgt? Hvorfor har Gud kalt slike som han så ikke ville bli stående i sannheten, eller som slett ikke ville ta imot den?

Det er jo noen som bare holder ut en viss tid, men i prøvelsene faller de fra. Og Jesus taler om et hus hvor den onde ånden var drevet ut, men så kommer tilbake igjen. Og når den finner huset feid og pyntet, går den igjen inn og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og det siste blir verre enn det første!

Paulus bruker Farao som eksempel. Og de som faller fra, skal bli eksempler til skrekk og advarsel. Av det skal vi lære å frykte Herren, og vokte oss for selvsikkerhet og lettsindighet.

Gud regjerer ikke menneskets ånd med sin allmakt. Han hersker over menneskeånden med nådens midler, med sannhetens våpen, med ord og eksempler som virker på forstand og på vilje.

Det skal også finnes eksempler på slike som er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, men på ny har korsfestet Guds Sønn for seg og gjort ham til spott. Dermed har de fullbyrdet den synden mot Den Hellige Ånd som gjør at de umulig igjen kan fornyes til omvendelse, Heb 6.

Så skal vi da lære å frykte Herren som en hellig Gud. Han lar seg ikke spotte. Han er like stor i straffende rettferdighet som i nåde og barmhjertighet.

Slik må vi også forstå det når apostelen sier: «Hvem han vil, den forherder han», Rom 9:18. Og Kristi ord: Ingen kjenner Faderen eller Sønnen uten den som Sønnen vil åpenbare det for, Mat 11:27.

En kan spørre: Altså vil han ikke åpenbare det for alle? Men Kristus forklarer selv i samme kapittel hvem han ikke vil åpenbare det for: «Jeg priser deg, Far, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige».

Det er ingen bestemte personer som Herrens vilje sikter til. Men det er et bestemt forhold til sannheten!

Med «vise og forstandige» menes de selvkloke og innbilske, som ikke vil la seg overbevise og bli lært av Herren. De reiser seg mot sannheten, og vil selv være herrer. De forkaster både hans advarsler og hans nåde. Det er disse han ikke vil åpenbare det for.

Ut fra sitt hjertes vilje og vesen brenner Herren av kjærlig nidkjærhet, og det er ikke noe han heller vil enn at Farao ydmyker seg under Guds veldige hånd.

Han vil at de vise og forstandige skal bli som barn overfor ham, og ta imot sannheten så han kan få gjøre vel imot dem. Men etter sin viljes råd kan han ikke bruke sin allmakt på menneskets ånd. Når det ikke vil høre hans ord og bøye seg for ham, da krever Guds rettferdighet at forherdelsens dom rammer mennesket. Det skal være til straff for den gjenstridige og til advarsel for andre.

Den som bevisst og med overlegg står imot Herrens vilje og råd, og forherder hjertet mot alle advarsler, den vil han forherde.

Dette er bakgrunnen for Frelserens gråt over Jerusalem: «Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som blir sendt til deg. Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke», Luk 13:34.

Legg nøye merke til: Jeg ville, - men dere ville ikke. Hjertet hans blør og øyet gråter. Men dommen kan ikke forandres.

Hvor uhyggelig er ikke da den tanken at Gud uten hensyn til menneskenes holdning, skulle ha bestemt at enkelte skulle gå evig fortapt! Det er en hedensk innstilling at Gud ikke skulle mene evangeliets alt- og alle- omfattende innbydelse alvorlig.

Han mener det når han sier: Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! Den som tørster, han får komme, og den som vil, han får ta livsens vann uforskyldt!

Skulle han da likevel, etter en spesiell hemmelig rådslutning, ha bestemt at noen skulle gå fortapt? Skulle han liksom si ved seg selv: Jeg skal nok innby deg. Rent utvortes skal jeg kalle dem alle til å få del i mitt rike. Men i mitt hjerte tenker jeg ikke slik på alle. Det er min vilje at de fleste av dem som jeg kaller ved Ordet, verken skal bli opplyst eller omvendt. Men at de skal bli fordømt til evig tid. Det er min hemmelige vilje, selv om det er noe annet jeg lar bli forkynt.

Dette ville jo være å gjøre Gud til en løgner. Og må Gud bevare oss fra noe slikt! Her ser vi hvor viktig det er å understreke uttrykket: forut kjente, og å vite hva som menes med dette uttrykket.

Dette er det viktigste av det Ordet lærer oss om nådevalget. En kan vel ennå kjenne på mange uløste spørsmål i denne dype saken. Djevelen kan anfekte oss på det mest forferdelige med spørsmålet om jeg egentlig er forutbestemt og forutsett til evig liv. Og en kan studere på hva Gud mener når det gjelder hedningene som ikke har Ordet.

Men den som ikke vil bli fanget i djevelens snare, skal vokte seg her. Gud har åpenbart for oss alt det som er nødvendig for å få evig liv, og verken mer eller mindre. Ta det til hjertet, følg det, men vokt deg så for å forske på det som Gud ikke har åpenbart.

Den gamle slangen kan også i dag vekke lysten til kunnskapens tre. Da får vi det så travelt med å granske Guds skjulte hemmeligheter. Men bare pass deg! Følg ikke slangens anvisninger! Han vil forføre deg, og vende sinnet ditt bort fra det du trenger å leve på. Slik gjorde han med Eva. Du spiser døden i deg på kunnskapens tre.

Når en nysgjerrig mann spurte Jesus om det var mange eller få som ble frelst, fikk han dette avvisende svaret: Strid for å komme inn gjennom den trange port!

Luther sier i fortalen til Romerbrevet: «Det er noen nysgjerrige ånder som bruker sin forstand til å utforske Guds forsyn og slike ting. Med det ødelegger de seg selv, så de enten mister håpet, eller lar alt drive for vær og vind.

Følg du dette brevs orden. Først må du bli opptatt med Kristus og hans evangelium, så du kan kjenne din synd og din nåde. Så må du stride mot synden. Det er dette de sju første kapitlene (i Romerbrevet) taler om.

Når du så under kors og anfektelse er kommet til det åttende kapitlet, så skal dette sammen med de tre følgende kapitlene gi deg den rette lære om Guds forsyn og om nådevalget. Og du skal finne den store trøsten som er gjemt her».

Kristus, Guds enbårne Sønn som er i Faderens skjød, han har åpenbart for oss sin himmelske Fars vilje og vår utvelgelse til det evige liv. Det har han gjort med disse ordene: «Omvend dere og tro evangeliet». «Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, han blir frelst». «Dette er min Fars vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv».

Dette er visst og sant. Dette er veien. Gå den, og vik ikke av verken til høyre eller til venstre!

 

 

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit