Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 4


 

Fjerde kapittel

 

Eksemplet med Abrahams rettferdiggjørelse ved tro, er hovedinnholdet i dette kapitlet. Først viser Paulus at den måten Abraham ble rettferdiggjort på, var at hans tro på Guds løfte ble tilregnet ham som rettferdighet. Og han tilføyer Davids vitnesbyrd om at menneskene blir frelst bare gjennom en tilregnet rettferdighet, v.1-8. Videre viser Paulus at Abraham ble rettferdiggjort ved tro før han ble omskåret, som bevis på at nåden og rettferdiggjørelsen ikke avhenger av lovpakten, men er den samme for alle mennesker, v.9-17. Med bakgrunn i Abrahams tro beskriver han sluttelig troens art og natur, lovpriser den høyt, og holder den fram som rettesnor for oss, v.18-25.

 

I forrige kapittel har Paulus båret fram et stort nådebudskap fra Gud: Det evige evangeliet. Først beviste han at som syndere innfor Gud er vi alle like, "det er ingen forskjell". Deretter at bare gjennom troen blir vi alle like rettferdige, "uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus". For en stakkars synder er dette så trøstefullt at det kan gjøre en syk frisk, og en død levende. Men hvordan går det så når vi skal praktisere det, når vi virkelig skal tro dette? Av naturen er hjertet ikke til å stole på. Menneskene dømmer ut fra deres egen tilstand til enhver tid, og finner helst det motsatte av denne læren.

 

Et egenrettferdig menneske, som ennå ikke har gitt opp sin egen kraft og sine egne forsøk på å omvende seg, tenker som så: Det kan da ikke stemme at vi alle sammen skal være like innfor Gud. Min oppfatning er da det motsatte. Jeg leser om hellige mennesker: gode, alvorlige, sterke i troen, i lydighet og forsakelse. Gud må da være tilfreds med slike! Og skal vi selv kunne få samme store nåde, må vi nok følge i deres spor.

 

Men så har vi en annen, én hvor hjertet er knust, hvor omvendelsen har vekket opp, hvor synden har slått mennesket ned. Der går hjertet etter sin natur i motsatt retning. Da finner en det sunket ned i all sin uverdighet. Og mens det var Guds nåde alene, mennesket skulle tro og leve på, så tenker denne sjel tvertimot: Nei, jeg ser den enorme forskjell det er mellom meg og de rette troende Guds hellige. Hvis jeg hadde en sånn tro og lydighet som Abraham, da han på Guds ord ofret sin kjæreste sønn, Isak. Hadde sånn inderlig kjærlighet til Gud og anger over synden, som David, slik jeg ser det av hans salmer og bønner - . Da kunne også jeg tro at jeg eide Guds vennskap. Men når jeg tvertimot vet hvor ulydig og kald jeg er overfor Gud, og så bundet til det jordiske. Hvor hard og selvsikker jeg er, - så kan jeg da umulig tro at Gud er glad i meg, slik han er i de som virkelig er hans.

 

Overfor slike tanker, som oppstår i ethvert menneskes hjerte, er det Herren i dette kapitlet holder opp for øynene våre disse største hellige: Abraham og David. Han viser at selv om de var langt mer trofaste, lydige, og mer helliggjorte enn vi, så har de innfor Gud likevel bare den samme rettferdigheten som vi har, nemlig "Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror".

 

Dette var spesielt nødvendig å slå fast overfor de som tilhørte den kristne forsamlingen i Rom. De var israelere, Guds eiendomsfolk, barn av de hellige fedrene og pakten. De var vokset opp med loven og den skjønne gudstjenesten. Det var helt nødvendig at deres innbilning om at de hadde noen fortrinn innfor Gud, ble knust. En slik forkynnelse var også nødvendig overfor dem som var hedninger, for å oppmuntre dem med at også de, bare gjennom troen, hadde samme adgang til nåden. Med dette for øye kunne ikke Paulus velge noe kraftigere middel, enn å ta jødenes store stamfar, Abraham, som eksempel og bevisførsel.

 

Abraham var så særdeles benådet og hellig, at Herren Gud talte med ham som venn til venn. Abraham var Israels folks overhode, og det var gjennom ham alle jordens slekter skulle velsignes. På grunn av alt dette var han alle jøders faste holdepunkt. Dette var da også bakgrunnen for at døperen Johannes, da han trådte fram i sitt spesielle kall til å sønderknuse dette egenrettferdige folk, blant annet uttalte: "Begynn ikke å si til dere selv: Vi har Abraham til far" o.s.v. (Luk 3:8). Og når Kristus talte til dem om deres vantro, hadde han samme bakgrunn når han sa: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56). Abraham var det største navn og forbilde en kunne holde fram som eksempel, for dem som ville vite hvordan en skulle leve for å bli from og tekkes Gud. Det gjaldt også overfor de hedningene som tilhørte forsamlingen, eller på annen måte hadde noen kjennskap til Israels folk. Det var overmåte viktig for alle sammen at Paulus fikk vist hvordan Abraham ble rettferdiggjort. For det måtte jo være samme vei som han hadde gått for å oppnå Guds nåde og velbehag, som alle mennesker måtte gå.

 

Nest etter Abraham stod profeten David høyest som benådet og hellig. David var "en mann etter Guds hjerte" (1Sam 13:14). Den hebraiske uttrykksformen her betyr: "en mann, slik Gud vil ha ham". David var en av stamfedrene til Kristus, og et forbilde på ham. Han talte i Den Hellige Ånd, så ikke bare alle hellige, men også Kristus selv brukte hans ord (se f.eks. Sal 22). For en nåde det da er å få se hva en slik mann sier er frelsens vei! Ja, for en nåde det er å få se hva Abrahams eksempel og Davids ord forkynner oss om den eneste veien til frelse!

 

Hvis Abraham ikke er blitt rettferdiggjort gjennom sine gjerninger, men gjennom en tilregnet rettferdighet. Og har David, idet han talte i Guds Ånd, forkynt at bare det menneske er salig "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger". Så må vi spørre: Hvem vil da forsøke seg på noen annen vei til rettferdighet?

 

Med disse to eksemplene viser Paulus at rettferdiggjørelsens vei har vært den samme helt fra begynnelsen, både under den gamle og under den nye pakt. Dette har han også antydet tidligere i brevet (kap 3:21), da han sa at loven og profetene vitnet om den Guds rettferdighet som nå er blitt åpenbart. Må vi så alle holde fast på dette! Det er bare én vei til frelse! Helt fra verden ble til har det bare vært på én og samme vei alle Guds barn, hellige og profeter, har oppnådd Guds nåde og vennskap. Det var Abrahams vei til frelse, og den skal vi nå se nærmere på.

 

1: Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?

Paulus bruker et spesielt og egenartet språk, som han ikke har lært seg av jordiske språklærere. Det ligger en dyp åndelighet i det. For våre ører lyder det merkelig, når han spør hva Abraham har oppnådd etter kjødet. Men det han vil ha fram med dette spørsmålet, det finner vi alt i andre verset. Der forteller han i tydelig ordvalg hva han mener med dette: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger" o.s.v. Av dette forstår vi at med uttrykket "etter kjødet" mener Paulus menneskenes egne gjerninger. Men det ligger noe dypt lærerikt i dette uttrykket. Med det antyder apostelen først at han med ett eneste uttrykk vil inkludere alt det Abraham selv var og utrettet gjennom hele sitt liv, både i sitt innvortes og utvortes menneske. Ikke bare noen utvortes gjerninger, men også hele hans hjertes fromhet, lydighet og trofasthet. Hva har han oppnådd gjennom alt dette? Hadde noe av dette gitt ham rettferdighet innfor Gud?

 

For det andre antyder Paulus med uttrykket "etter kjødet" at alt det gode vi selv måtte være istand til å frambringe, alltid vil være besmittet av vår fordervede natur, våre brist og urenhet. Det er "kjød" (se Jes 40:6-7), og kan derfor ikke bestå innfor Guds øye. Dette taler også Herren Kristus om til Nikodemus. Når Herren med ett eneste ord ville fortelle ham hvorfor hans fromhet ikke holdt mål, sier han bare: "Det som er født av kjødet, er kjød".

 

At Paulus i uttrykket "etter kjødet" inkluderer alt det menneskene i seg selv er og gjør, finner vi spesielt bekreftet i Fil 3:3flg. Der bruker han samme uttrykk, og forklarer straks hva dette omfatter. Det er ikke bare det han er i kraft av sin jordiske posisjon, og at han er omskåret, men hele hans religiøsitet og fromhet, hans nidkjærhet for å leve etter loven, og hans gjerningers rettferdighet. Han sier: "Vi setter ikke vår lit til kjødet. Skjønt jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød! Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dag, jeg er av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten (som jeg da anså for et skadelig parti), i rettferdighet etter loven uten lyte".

 

Det Paulus taler om her, er altså alt det Abraham var, også når det gjaldt hans hjertes fromhet, kjærlighet og lydighet. Dette må vi legge nøye merke til! For de tankene dukker stadig opp hos oss, at om vi ikke blir rettferdige gjennom noen slags ytre gjerninger, så betyr det likevel noe for Gud at der er noe godt inni oss, som en god vilje, anger, bønn o.s.v. Nei, sier apostelen, også dette inni oss hører inn under ordet "kjød". Det omfatter alt dette som mennesket er og gjør, og det er alt sammen det motsatte av Guds frie nåde og gave (Ef 2:8-9, Rom 11:6). Og det er dette spørsmålet konkret gjelder: Om vi blir rettferdiggjort gjennom noe som er i eller av oss - eller om det tvert imot er av Guds frie nåde, gjennom troen alene. Det er dette som ligger i apostelens spørsmål: "Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?". Og slik svarer han:

 

2 og 3: Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.

Det kan se ut som om det ikke er noen god sammenheng i v.2. Paulus taler først ut fra den forutsetning at Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men føyer så til: Men det har han ikke for Gud. Dette kan synes noe underlig. Å bli rettferdiggjort på grunn av gjerninger forutsetter og betyr at man til fullkommenhet har oppfylt hele Guds lov. Og en som har gjort det, må vel ha noe å rose seg av overfor Gud? Han må vel være rettferdig innfor Gud (kap 2:13, 10:5)? Apostelens korte avvisning om at Abraham på grunn av sine gjerninger skulle ha noen verdi innfor Gud, minner ikke om Paulus's vanlige sterke argumentasjon. Det kan se ut som om her mangler noe. Men vi skal snart se at sammenhengen er god, svaret er sterkt - og med en ganske skarp brodd ilagt.

 

Ordvalget avklares straks hvis vi leser det i sammenheng med v.3 som begynner med "For". Det heter da i sammenheng: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Ordene "Men det har han ikke for Gud", er ikke bare Paulus's påstand, men selve Skriftens svar på spørsmålet. Svaret er dermed sterkt og avgjørende. Det må oppfattes slik: Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han noe å rose seg av, d.v.s. noe han kunne ha rost seg av. Men overfor Gud har han ikke hatt det, det ser jeg i Skriften. For Skriften forteller at overfor Gud ble han rettferdig på en helt annen måte - nemlig bare ved at han trodde Guds løfte, og at Gud regnet ham det til rettferdighet (1Mos 15:6). Den rettferdighet han oppnådde på grunn av hans gjerninger, den gjaldt altså bare mellom mennesker. Den er Gud uvedkommende, Gud aksepterer den ikke. Gud har dømt annerledes. Dette er svaret. Og her ser vi brodden - . Abraham var i menneskers øyne rettferdig på grunn av sine gjerninger - men det gjaldt ikke innfor Gud! Tenk, rettferdig, - men likevel ville Abraham blitt fordømt, hvis han ikke hadde hatt den tilregnede rettferdighets bryllupsklær (Mat 22:12-13).

 

Men det er spesielt Filipperbrevets tredje kapittel som gir oss den beste forklaringen på disse to versene vi har foran oss. Der taler Paulus på samme måte som her. Spørsmålet som tas opp der er akkurat det samme som i vår tekst, om den rettferdighet som gjelder for Gud, og om hvordan de omskårne tror de har noen egen rettferdighet (Fil 3:2-3). Og i versene som følger (v.4-7) uttrykker Paulus seg også på samme måte som i vår tekst. Han taler om å rose seg, eller å "sette sin lit til kjød", og om en menneskelig rettferdighet som ikke gjelder for Gud (v.4-7). Og for det tredje sier han der om denne rettferdighet eller ros, ikke bare at den ikke gjelder for Gud, men at den tvert imot var en hindring for ham. Han anså det som "tap" og "skrap", for istedet "å bli funnet i Kristus" og delaktig i hans rettferdighet. Dette er det også han vil ha sagt i vår tekst, når han i v.4 tilføyer at "den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent". D.v.s. at det mennesket får ikke noe av nåde, bare etter hva det har fortjent. Det er rett og slett utestengt fra nåden - bare på grunn av at det har sin trøst i sine gjerninger.

 

Vi ser altså at ikke bare saken, men også ord og uttrykksmåte, er den samme i nevnte kapittel som i vår tekst. I Fil 3 bruker Paulus seg selv som eksempel, og sier. "Jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød, jeg som ikke bare var omskåren, og av Israels folk. Jeg var også en fariseer og i rettferdighet etter loven uten lyte. Men alle disse mine fortrinn, de anser jeg for tap - i forhold til det eneste som betyr noe: kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. Ja, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus". Der bruker han altså seg selv som eksempel. Her bruker han et langt sterkere navn for jødene. Som den jøde han selv er, bruker han benevnelsen: "vår far Abraham". Han sier: Jeg anser vår far Abraham å ha vært den mest benådede og hellige mann på jorden. Men Skriften uttaler likevel at han ikke av den grunn var rettferdig for Gud, men at han ble rettferdiggjort utelukkende ved at han trodde Guds løfte. Dere må da tro deres egen hellige skrift, og rette dere etter vår far Abrahams eksempel!

 

Å, måtte vi alle legge nøye merke til et så karakteristisk eksempel! Når ikke en gang Abraham i all sin store trofasthet og lydighet mot Gud, med all sin fromhet i hjerte og det daglige liv, ikke kunne bestå for Gud, men måtte leve av bare nåde - ! Hvordan skulle da noen av oss, som aldri tåler sammenlikning med ham, kunne tro at vi var fullkomne overfor loven, og for Guds øyne?

 

Ved utvortes gjerninger kunne vi nok stå "ustraffelige" i menneskers øyne. Men innfor Guds øyne, som ser alt som finnes i oss, all likegyldighet og ondskap i hjertet, alle tanker og begjær, innfor ham i hvis øyne ikke en gang himlene er rene (Job 15:15) - ham serafene dekker sitt ansikt for (Jes 6,2) -. Overfor ham er vi bestandig urene og syndere. Men på samme vei som Abraham kom til rettferdighet og Guds vennskap, på samme vei skal også vi oppnå dette. Hva er det så som er rettferdiggjørelsens vei?

 

Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.

"Skriften forkynte på forhånd dette evangelium for Abraham" (Gal 3:8). Det var det mektige løftet om at i hans ætt skulle alle jordens folk bli velsignet. Gjennom dette løftet fødtes den frelsende tro i Abrahams hjerte. Det var altså troen på Kristus som ble tilregnet ham som rettferdighet! Dette finner vi ikke klart uttalt i vår tekst, men det framgår klart både av de stedene Paulus sikter til i 1Mos (bl.a.12:3 og15:6), og av hans egen forklaring på dette i Gal 3:15-17. Hvis en ikke anvender slike skriftsteder til forklaring av tekstens ord, kan en få en både skadelig og villfarende tolkning, som f.eks. at det var Abrahams tro, og ikke ham han trodde på, som virket Abrahams rettferdighet. Som om troen i seg selv var så verdifull at Gud bare for dens betydning rettferdiggjorde menneskene, - og dermed igjen på grunnlag av noe godt, virket i eller av selve mennesket. Mot denne falske og farlige oppfatning skal vi legge merke til følgende klare forhold:

 

Først: At det løftet Abraham trodde, det var selve Guds evige evangelium om Kristus. Tekstens ord: "Abraham trodde Gud" o.s.v. finner vi også i 1Mos 15:6. Riktignok ser vi der ikke mer enn løftet om en tallrik ætt. Men hva som lå skjult i dette løftet, det visste Abraham fra et løfte Gud hadde gitt ham tidligere (1Mos 12:3). Da hadde Gud lovet at "i deg skal alle jordens slekter velsignes". Dette var samme løftet, det opprinnelige om en frelser, som Gud hadde gitt våre første foreldre på syndefallets dag: Løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode, om en forløser som skulle fødes av en kvinne og tilintetgjøre synden og djevelens gjerninger.

 

Det var dette løftet alle troende mennesker, helt fra den rettferdige Abel (Heb 11:4), hadde trodd og blitt rettferdige på. Det var dette løftet som gang på gang ble gjentatt for Abraham (se 1Mos 18:18, 22:18, 26:4, 28:14). Og selv om dette hovedpunktet, selve edelstenen i Guds løfte til Abraham, ikke ble uttalt hver gang, så lå det alltid der, som en underforstått forutsetning. Dette er apostelens forklaring, slik hver og en kan finne det i Gal 3:6,7,8,16,17,18,29. Og Kristus sier selv uttrykkelig hva det var Abrahams tros-øye hadde grepet, som han til og med i sin tro frydet seg over. Herren sier jo: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56).

 

For det andre: Hvis Paulus hadde villet si at det var selve troen, som en slags dyd hos menneskene, som var blitt tilregnet Abraham som rettferdighet, så hadde han med å antyde noe slikt, straks skåret over selve nerven i hele hans rettferdiggjørelses-lære. Hans hensikt med denne teksten er nettopp å vise at vi blir rettferdiggjort uten noen vår medvirkning eller verdighet, men bare av Guds nåde og ved forløsningen i Kristus. Og han sier uttrykkelig i neste kapittel at det er bare "ved den enes lydighet" vi blir rettferdige. Rettferdighet er intet mindre enn lovens oppfyllelse. Troen i seg selv kan ikke bevirke dette. Troen avskriver faktisk tvertimot vår fortjeneste. For den som tror på Kristus, hans bekjennelse er at han i seg selv står uten rettferdighet overfor Gud, fortapt og rådløs, - og griper derfor "Guds rettferdighet", den oppfyllelse av loven som er i Kristus.

 

Videre må troen ha et ord fra Gud som kan skape troen, og holde den levende. Og innholdet i dette ordet vil selvsagt være avgjørende for hva jeg får gjennom troen. Hvis en ikke holder dette klart for seg, vil en alltid misforstå ordene om troen og troens rettferdighet. Hør en liknelse om dette: En fortapt sønn lever langt borte i fremmed land. Der lider han nød. Faren hans lover ham en stor og fin eiendom, bare han vil komme hjem og ta imot den. Sønnen er lenge i tvil, og blir derfor værende i sin fattigdom. Men omsider begynner han å tro faren på ordet, og så skynder han seg hjem for å ta imot eiendommen sin. Senere sier han det slik: Jeg ble lenge værende i elendigheten, på grunn av min vantro. Men da jeg trodde min fars ord, ble jeg rik og lykkelig. Det at jeg trodde, gjorde meg rik. Hvis så noen bare hører slike ord, og ikke kjenner til det løftet som faren hadde sendt sønnen, så kunne de forstå uttalelsen som at det denne mannen var blitt belønnet for, det var en sønns tillit til sin fars ord. Da ville den som kjente til hele saken si: Nei, du må se på innholdet i det løftet han trodde. Det var jo dette som gjorde ham rik! Løftet gjaldt en stor eiendom, og det var jo i den selve rikdommen lå. Troen hans bevirket bare at han fikk nyte godt av eiendommen.

 

Slik skal vi forstå ordene: "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". At troen gjorde ham rettferdig, det skyldtes innholdet i det Guds løfte som virket troen. Og løftets innhold var Kristus. Hvis vi ikke skulle forstå denne teksten slik, ville det være det samme som å forkaste hele Skriftens store hovedlære. Det ville være å kaste fra seg og forakte alt det Gud har forkynt oss fra verden ble til, om en frelser og en forsoning i hans blod. Alt det Gud har forkynt både gjennom engler og profeter, men også gjennom den forbilledlige levittiske offertjenesten og alle dens blodige offer. Kort sagt: Hele Skriftens egentlige innhold, læren om Kristus, Kristi lydighet, Kristi lidelse, død og oppstandelse, ville alt sammen være om intet, hvis Gud kunne rettferdiggjøre oss bare på grunn av selve vår tro­ - dette at vi trodde at han var sannferdig.

 

Apostelen har altså på dette stedet ikke gitt en så inngående forklaring (som han gir i neste kapittel). Men vi må holde klart for oss at det er overfor Gud ingen som helst unnskyldning for et menneske som av den grunn finner på en ny tolking som strider mot hele Skriftens hovedlære. I dette ser vi også noe som gjennom hele Skriften viser Guds majestetiske storhet: Han gjentar ikke alltid det han har sagt tidligere, men forutsetter at vi husker på hva han har forklart, og at vi forstår ham!

 

Av alt dette ser vi at selv om troen i sannhet er den høyeste dyd og gudstjeneste som vi noen gang kan oppvise, så er det likevel ikke på grunn av disse troens egenskaper at Gud tilregner oss rettferdighet. Det kan ikke nektes for at troen i seg selv er den edleste dyd. Luther sier: "Vi kan ikke gi Gud noen større gudstjeneste, eller vise ham større ære og lydighet, ikke gi ham noe herligere og mer kjært offer, enn at vi tror på ham og venter oss alt godt fra ham". Det er troen som dypest sett gir Gud all ære, erkjenner sin egen og hele menneskehetens uverdighet, og opphøyer Gud som den som alene er rettferdig, hellig, barmhjertig, allmektig, trofast og sannferdig. Videre er også troen den fruktbare mor til alt annet som er godt og velbehagelig for Gud. Fordi troen på Gud gjør at mennesket, som ellers er kaldt, dødt og fientlig overfor Gud, for første gang begynner å elske Gud og hans hellige vilje. Det får lyst og glede i å følge Guds bud. Troen føder oss på nytt, og begynner å gjenopprette det ødelagte Guds-bildet i mennesket. Begynner å gjenopprette paradis-livet hvor menneskene fortrolig omgås og taler med Gud som et barn med sin far. Videre helliger troen hele mennesket: hjerte, sinn, gjerninger og vandring.

 

Alt dette er sant. Men fortsatt står den sannheten fast at det ikke er for troens egenverdi, eller for alt det gode den virker i oss, at Gud gjør oss rettferdige. Men bare for den kostelige skatten som troen lever på: Guds elskede Sønn. Troen er i seg selv alltid full av brist, så alle troende må be om tilgivelse for sin tro, og tre fram for Gud med ordene vi kjenner fra Skriften: "Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!"

 

Likevel er det ved troen menneskene ikles en fullstendig guddommelig rettferdighet, og et uendelig velbehag for Guds øyne - d.v.s. med den enbårne Sønns rettferdighet og velbehag. Slik sett kan vi tenke oss troen som en ring av bly, men med en uendelig dyrebar innfatning: En edelsten av millionverdi. Da ville en jo med all mulig rett kunne si at den ringen er overmåte verdifull. Dens eier vil dermed være en rik person, bare på grunn av denne ene ringen. Men i sannhet ikke på grunn av det ringen i seg selv var laget av. Bare på grunn av verdien i den kostelige edelstenen. Slik er det med troen som lever på Kristus. I seg selv er den meget svak og elendig. Men fordi den bærer i seg den uendelig dyrebare edelstenen: Guds elskede Sønn, så er denne troen meget dyrebar, og gjør at hele mennesket er overmåte hellig og velbehagelig i Guds øyne. Såvisst ikke i seg selv, gjentar vi på nytt, men utelukkende på grunn av Kristus, som har tent troen, og som den bærer i seg.

 

Dette er grunnen til at slike mennesker som er rettferdiggjort ved troen, av Gud selv rett og slett kalles hellige og herlige (Sal 16:3), og at Kristus kunne kalle sine skrøpelige disipler "helt rene" (Joh 13:10, 15:3). Bare av den grunn var det også at Abraham hadde det fortrolige samfunnet med Gud, så Herren Gud var gjest i hans telt og talte til ham i så intimt ordvalg som dette: "Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?" (1Mos 18:17). Bare den dyrebare edelstenen, Kristus, som var gitt i det løftet Abraham trodde, var hele grunnlaget. For det står ikke: Abraham var så hellig, Abraham var så lydig, at Gud tilregnet ham det som rettferdighet. Men "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet".

 

Å, om vi nå kunne holde dette klart for oss, at for Gud gjelder ikke menneskers fromhet, men bare hans Sønn! Der Gud finner ham, der finner han alt det han søker. Der tilregner han ingen synd, hvor omfattende og stor den enn måtte være i våre øyne. Luther sier: "Selv ser vi jo våre synder, og kjenner i samvittigheten hvordan de tynger oss. Men skade oss kan de ikke, når vi tror på Kristus. For i ham er vi fullkomne. Da anser Gud våre synder, som ennå henger ved vårt kjød, som om de ikke var til. De er skjult for Gud som sier: Fordi du tror på min Sønn, så forlater jeg deg dine synder som ennå tynger deg, helt til du gjennom døden til slutt blir løst og fri fra dem".

 

Ja, sier du, men hvordan kan det være mulig at jeg kan være rettferdig og hellig, når jeg fremdeles går og kjenner synden i meg? Jo, just derfor er det teksten uttaler at "Gud tilregnet ham det som rettferdighet". Gud fant ingen rettferdighet i Abraham. Heller ikke var den rettferdighet Gud hadde virket i ham, på noen måte fullkommen, så lenge han ennå var på jorden. Nei, med all sin lydighet og trofasthet var Abraham fremdeles én som måtte få en tilregnet rettferdighet. Men gjennom den stod han fullkommen rettferdig - for Gud (merk!) "som kaller det som ikke er til, som om det var til" (4:17). Så må da også vi være rettferdige - ikke på den måten at vi allerede eier den fulle rettferdigheten i oss selv. Men fordi troen, som lever på Kristus, blir tilregnet oss som rettferdighet. Og i denne tilregnede rettferdighet er vi fullkomment rettferdige innfor Gud. For når Gud erklærer noen å være rettferdig, så må det mennesket også ansees rettferdig overfor Gud og hele himmelen.

 

Men så kreves det da også virkelig å tro dette som Guds eget ord. Ja, tro det like sikkert som at Gud er sannferdig - uansett hvor ille det ser ut hos deg. Dette var Abrahams store visdom: "Mot håp trodde han med håp". Bare fordi Gud, Den Allmektige, hadde talt. Da trodde han det som fornuften og alle sanser anså som umulig. Slik må også alle andre som vil følge i sporene til Abrahams tro, gå med ham inn i troens skjulte og hemmelighetsfulle mørke. De må døde fornuften og si: Gud har sagt det. Noe mer vet jeg ikke. Hos meg ser det bare ille ut. Der er bare synd, død, mørke og kval. Men når Gud har gitt sin Sønn, sitt ord og sine innsegl, så kan jeg ikke tvile på at Kristus gjelder mer enn mine tanker og meninger.

 

Når du døder fornuften, og tror Guds ord på den måten - på tvers av det du finner, ser og kjenner hos deg selv, - da går du Abrahams vei. Da gir du Gud æren, at hans nåde er stor, og at hans ord er sannhet. Og da skal han frikjenne deg fra alle dine synder, slik at om de fremdeles lever i deg, plager og tynger deg, så skal de likevel ikke kunne fordømme deg. For Kristi skyld, han du tror på, skal de være deg forlatt, som om de ikke var til. Det er dette som er å være "rettferdig". Innfor Gud er dette den eneste sanne rettferdighet, og den eneste rettferdighet Abraham hadde overfor Gud.

 

Derfor må du lære deg å si det slik: Selv om jeg dessverre ikke er så trofast og lydig som Abraham, så er jeg likevel, lovet være Gud, like dyrt gjenløst som han. Og da gjelder også den samme rettferdighet overfor Gud, for meg som for ham. I dette står jeg da likt med ham. Skulle så Gud ville prøve meg hardt, som han prøvde ham, så vil jeg fremdeles tro at han elsker meg, slik som han elsket ham. Gud gi meg å tro dette like sikkert som Abraham trodde, så vil jeg også få mer av den samme tro og tillit! Men uansett hvordan det går meg, så vil jeg ikke la det vesentlige bli tatt fra meg: At jeg overfor Gud har den samme rettferdighet som Abraham - fordi jeg har samme Kristus som ham. Jeg vil ikke glemme selve hovedsaken: "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet".

 

4 og 5: Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.

Her ser du den høye, hemmelighetsfulle og underlige regjeringsformen som gjelder i Kristi rike. Et uverdig menneske får nåde! En som er verdig utelukkes! - Bare på grunn av at hjertet ser etter fortjeneste. Herren har selv framholdt denne underlige dom aller sterkest når han i Mat 20 sier at de som arbeidet hele dagen ikke fikk noen nådegave, men bare det de fortjente, bare fordi de "hadde gjerninger" (sv: hollo sig til gärningarna) -. "Vi har båret dagens byrde og hete", sa de. Men de som stod der og bare hadde arbeidet en eneste time, de hadde ingen krav. De visste at de kunne ikke vente å få noen full daglønn. Men av husbonden fikk de en hel dags lønn i gave. Slik er himmeriket, sier Herren. Slik er det Kristus regjerer og dømmer, stikk imot all fornuft og alle menneskers skikker og sedvaner. Og hva er grunnen til dette? Herren Kristus forklarer det i Mat 18. Først har han stilt et barn fram for dem, og sagt at et lite barn var større i himmeriket enn Peter og Johannes. Deretter sier han: "for Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt" (v.11).

 

Gud har gitt sin Sønn til et blodig offer for oss.

Det er grunnen til at det ikke er noe Gud tåler så lite som vår egenrettferdighet,

og at han, på den annen side, tar imot og rettferdiggjør den mest uverdige synder som tror på Sønnen.

 

Denne Gudsrikets grunnlov bruker nå Paulus som ennå en forklaring på hvorfor Abraham ikke ble rettferdiggjort på grunn av sine gjerninger, men bare ved troen. Først har han brukt Skriftens historiske bevis på dette. Nå vil han tilføye: Det er ikke mulig at Abraham holdt seg til gjerninger, og ble rettferdig på den måten. Nei, han må nødvendigvis ha trodd på Kristus, ettersom han ble rettferdiggjort. For i nådens rike er det en fastslått regel og dom at "den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent" (og dermed er han fortapt om han så bare har gjort den minste synd, Gal 3:10). "Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet". Dette finner vi er sammenhengen. Men hvis nå dette er en så avgjørende grunnregel i nådens rike, så la oss ikke ta lett på det, men gå enda grundigere inn i budskapet. Paulus sier altså:

 

Den som har gjerninger (sv: holder seg til gjerninger). Grunnteksten sier egentlig: "Den som virker", ergazomeno="som arbeider". Luther gjengir det treffende med: "som omgås med gjerninger". Paulus har med ordet "virker" gitt uttrykk for det mest markerte kjennetegnet hos slike mennesker. Man ser og hører svært mye om deres virksomhet. De "skal ut og virke", o.l.

Men disse kjenner læren godt nok. Derfor bekjenner de samtidig med munnen at vi bare blir rettferdiggjort ved troen alene. Likevel sirkler hele deres liv omkring hva de skal være eller gjøre. Og det er det deres "ikke-overveide" hjertespråk vitner om.

 

Grunnteksten sier altså: "den som virker". At det betyr hjertets fortrøstning til gjerningene, det forstår vi av det Paulus anvender som dets motsetning, i v.5. Der sier han: "Men den som ikke virker (har gjerninger), men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige" o.s.v. Da forstår vi at ordet "virker" her betegner at hjertet har satt sitt håp til det som virkes (virksomheten). Dessuten forstår vi at dersom hjertet var frigjort, var dødet fra loven og hadde troen på Kristus, så var det som ble virket ikke noe hinder for rettferdigheten innfor Gud, men tvertimot en frukt og en stadfestelse av denne.

 

Slik står saken: Hvordan din forstand og din bekjennelse enn er, så vil hjertet alltid ha sitt håp til en av disse to mulighetene: Enten på hva du selv er eller kan utvirke - eller på ham som gjør den ugudelige rettferdig. Vår fortjeneste, etter våre egne gjerninger, - og Guds nåde gjennom Jesus Kristus, er rake motsetninger (Rom 11:6). Setter jeg mitt håp til noe jeg selv er delaktig i, så kan jeg umulig ha satt mitt håp til Kristus. Da er det alltid min egen delaktighet som mitt hjerte og tanker er opptatt med, uansett hva forstanden og munnen sier. Og da kalles jeg altså her for en "som har gjerninger" (en som "virker"). Fra Guds side får jeg da bare det jeg fortjener, bare det som tilkommer meg.

 

Men med dette ordet "virke", "holde seg til gjerninger", har Paulus her også antydet hva som er grunnen til at de egenrettferdige setter sitt håp til at de i seg selv skal kunne tekkes Gud. Det er dette at de bare ser på gjerningene. De er ikke klar over at det kreves en hjertets fullkomne hellighet, men tenker bare på de utvortes gjerningene, på samme måte som fariseeren i Luk 18. Han sa: "Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Jeg er ikke en røver, en horkar", o.s.v. Her står han innfor Gud, men taler ikke et ord om sitt indre menneske. Han berøres ikke av spørsmålet om hans tanker er rene, om der er egenkjærlighet, om der er noen slags forakt for denne tolderen ved siden av ham, hvordan hans kjærlighet generelt er til andre mennesker, o.s.v.

 

Hvis Guds åsyns lys fikk vekke opp slike mennesker, så de for fullt alvor var åpne for alt Guds ord, og Guds syn på det indre menneske, hvordan Guds øye følger deres tanker og hva hjertet egentlig er opptatt med - da ville de ikke finne noen som helst hvile i sin egen kristendom. Da ville de ikke anse seg bedre enn andre. Da ville de på fullt alvor mene at det ikke kunne være noe menneske som var så ond som dem. Men de er travelt opptatt med hva de skal gjøre. Det kan være troen, andaktstunden, bibellesing, bønn, tjenesten i Guds hus, virksomhet for misjonen, vitnetjeneste, faste, o.s.v., - som fariseeren. Derfor kan de også som han prise Gud for at de ikke er som andre syndige mennesker. Slike, som er opptatt med å virke, er det Paulus taler dette om:

 

Disse - får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Legg merke til at den som har gjerninger, som virker, - han får "lønn". Ikke nåde, men "lønn". Hvis han i alt har fullført det husbonden forlangte, så får han den lønnen som avtalen forutsatte. Da behøver han ikke takke for det som noen slags nådegave! Det er jo bare noe han selv har gjort nytte for, og fortjent - ! Men skulle det derimot være noe som helst som manglet i det han skylder etter avtalen, da blir han straffet. Han får ikke noe av nåde. Slik er loven. Den som holder seg til lovens vilkår, blir også dømt etter denne. Slik så vi hvordan Herren Kristus også forklarte det med arbeiderne i vingården. Og i denne Guds regjeringsform er det ingen unntak. Den som er opptatt med gjerninger skal bare lønnes etter fortjeneste, og får ikke noe av nåde. Men når et slikt menneske kan ha gjort mange flere gode gjerninger enn den som søker og får nåde, så kan dette synes å være svært hardt. Men det hjelper ikke. Tonen i Skriften om denne regjeringsform er streng og ubevegelig. Da en av arbeiderne i vingården knurret, så var der ingen unnfallenhet hos husbonden. Han vek ikke det minste på knurringen, men svarte bare: "Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta det som er ditt, og gå!"

 

På denne knusende måten taler også Paulus i Romerbrevets niende kapittel. Der gjelder det hans dype bekymring over jødenes tilstand. De lever i en blind, hardnakket egenrettferdighet, hvor dom og fortapelse er en uunngåelig konsekvens. Da taler han i denne tonen: Det hjelper ikke hvor mye dere løper og arbeider for å bli rettferdige. Dere har Guds utvelgelse mot dere. Gud har utvalgt bare dem som tror, og har forkastet dem som holder seg til gjerninger ("som har gjerninger"). Og det hele beror på Gud. I spørsmålet om hvem som skal bli frelst, "så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud, som viser miskunn". De som søkte rettferdigheten, har ikke fått den. Men de som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet den. Og hvorfor går det slik? Jo, fordi de førstnevnte søkte rettferdigheten gjennom gjerninger - de fikk den ikke. Mens de andre, som søkte den i tro, de fikk den (kap 9:30-32).

 

På samme måte taler apostelen i Galaterbrevets fjerde kapittel. Der skiller han de som søker frelse, i to grupper som viser til Abrahams to sønner, trellkvinnens og den frie kvinnes. Deres barn er da enten treller - eller barn. De siste kaller han senere også for "løftets barn". Han forkynner da som en ufravikelig dom over de førstnevnte: "Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes". Dette kan synes svært så hardt. På tross av at de har arbeidet og trellet lenge, så skal de til sist drives ut - ! Mennesker som har deltatt i himmerikets bryllup på jorden (Mat 22), og så blir opptatt med gjerninger og vandringen (sitt liv), som betegnes som "hender og føtter" (v.13), de står der til sist uten "bryllupsklær", og blir "kastet ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner". Så stor er Herrens nidkjærhet for sin lovs rettferdighet og for sin Sønns ære!

 

Å, om alle mennesker som vil være eller bli kristne, måtte legge seg dette på hjertet: I dette spørsmålet går det ikke ann å sveve hit og dit med sine tanker, og gjøre seg opp en frelsesvei som vi selv synes om. Nei, her er en ufravikelig dom som intet menneske har besluttet, og som intet menneske kan forandre. Det er den evige Guds eget besluttede råd, at den som vil bli frelst må bli en fattig, fortapt synder, som har gitt opp all sin egen rettferdighet og muligheter, og som søker sin frelse bare i Kristi rettferdighet. Så fortsetter Paulus slik:

 

Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Her hører vi enkle og avgjørende ord om hvem det er som blir frelst: Den som ikke "virker", "ikke har gjerninger, men tror". Den som ikke gjør den minste gjerning for at det dermed skal stå bedre til med hans sak for Gud, endre hans syndeskyld, gjøre ham mer verdig til Guds nåde, - men bare flyr med all sin synd til ham som rettferdiggjør den ugudelige.

 

Men når Paulus her sier: "den som ikke virker, men tror" - har ikke da den selvsikre, sovende verdens barn truffet veien aller best? For når det gjelder å ikke anstrenge seg med noe som helst for å bli frelst, men bare ha tillit til Gud, så synes de å kunne den kunsten aller best. Det samme gjelder også de religiøse menneskene. De vil være noe helt annet enn det vi kaller verden, og de taler jo om at troen og nåden er deres eneste trøst. Men i sin drømaktige tanketro lever de et kjødelig liv. De er ikke knust, men tvertimot frie fra alt mulig besvær med å "virke" noe som helst for å tjene sin neste eller døde sitt kjød. Vil ikke slike mennesker i dette verset finne støtte for at de lever et rett kristent liv? Svar: Hør nå godt etter selve ordlyden: "tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige". Hører du? Paulus taler om en sjel som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige! - som tror på Kristus i denne konkrete egenskap at han gjør den ugudelige rettferdig. Paulus taler om en sjel som nettopp trenger den trøsten at Kristus gjør den ugudelige rettferdig. Det gjelder altså en sjel som kjenner seg fullstendig ugudelig, og som i denne nød står overfor valget: Enten selv å arbeide og virke noe til sin frelse, eller også helt fortapt fly til den ugudeliges Frelser.

 

Den selvsikre verden, med all sin ugudelighet og sorgløshet, anser seg å være ganske gode, og setter sin lit til sine gode gjerninger. Men her taler Paulus tvert imot om fortapte syndere som kjenner seg rett og slett ugudelige. Til en slik erkjennelse kommer en ikke i sorgløshet, men bare ved at Herrens hellige krav får gripe fatt i oss og knuse oss, mens han arbeider på oss til omvendelse. Så sier da også Paulus allerede i kap 3:19-20 at det skjer ikke i lovløshet, men gjennom loven, at vår munn blir lukket - når vi lærer å kjenne synden og blir stående skyldige innfor Gud. I kap 5:20 sier han at det er gjennom loven at "synden ble stor" (sv: synden överflödade). Videre i kap.7:7-13 at det er "ved budet at synden blir overmåte syndig" og at "jeg derimot døde". Vi må holde klart for oss at det er slike sjeler det tales om her.

 

Den ugudelige. Paulus sier her at Kristus "rettferdiggjør den ugudelige". Hvordan skal vi så forstå dette? Er det dette vi nå har bevist, at de det her tales om, det er de som i virkeligheten ikke er ugudelige, men bare kjenner seg slik? Her står vi overfor følgende spørsmål: Når mennesker opplever den syndenød som virkes i dem ved lovens arbeide, og før de har troen på Kristus alene og er blitt rettferdiggjort. Er da disse rett kristne? Hvis de var det, da var ikke Paulus's ord her rett tale. Mange vil nok utlegge denne teksten slik: Når mennesker som har vært ugudelige omvender seg, da rettferdiggjør Gud dem. Men dette er ikke å forklare teksten, men å lage en ny tekst. Nei, her vil vi etter hvert finne at den syndserkjennelse og anstrengelse for å omvende seg, som bare loven har virket, er alt sammen bare et resultat av den skremte og plagede trellens selvoppholdelsesdrift - for å unngå å bli straffet. Men, er denne trellevirksomheten et sant Gudsforhold, før troen er kommet og rettferdiggjørelsen er et faktum? Anser Gud den for å være det? Hvis det skulle være tilfellet, da taler ikke Paulus sant, og da er det bare den fromme som blir rettferdig.

 

Riktignok er det forskjell på den frekke ugudeligheten, og den ugudelighet trellen befinner seg i mens han ennå bare står skyldbetynget overfor lovens dom. Men et sant gudsliv har alltid kjærlighet til Gud, og en trang til å gjøre det gode bare for Guds skyld. Dette mangler trellen, som bare er skremt opp av loven. Og dypest sett er han ikke noe annet enn en ugudelig. Klarest ser vi det overfor den sannheten at til og med et rett gudsliv består ikke innfor Guds øyne, hvis det ikke er skjult i Kristi rettferdighet.

 

Inntil Gud har kledt et menneske i sin Sønns rettferdighet, er dette mennesket, uansett alle andre omstendigheter, i Guds øyne en ugudelig, og "Guds vrede blir over ham" (Joh 3:36). I den tilstanden er det i Guds øyne intet godt hos menneskene. De kan derfor heller ikke gjøre noe som helst som bidrar til å mildne Guds dom over dem. Så lenge mennesket kjemper og strever med en slik hensikt, så strider det bare mot Guds nåde. Da er de i samme ulykkelige tilstand som jødene, som Paulus taler så sterkt om i kap 9 og 10:1-4.

 

Men i det øyeblikk et menneske oppgir alt håp om at det kan utrette noe i denne saken, og kaster seg som en fortapt synder utelukkende hen til Guds nåde, blir stille for Guds nådeord om den enbårne Sønnens rettferdighet, og lar dette få føde den nye troen i sitt hjerte - da blir det straks ikledd Sønnens fullkomne rettferdighet og velbehag for Gud. I samme stund får det et nytt hjerte som nå virkelig elsker Gud. Nå er dette mennesket både rettferdig og har det rette gudsliv. At det er slik, bekrefter alle Skriftens ord og eksempler. Når fangevokteren i Filippi forskrekket ropte: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?", da svarte apostlene straks: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst". Hvordan var denne fangevokterens forhold i Guds øyne inntil dette skjedde? Jo, til dette øyeblikk var han en ugudelig, men var blitt vekket kraftig opp gjennom Herrens under når fengslet ble åpnet. Og når han da straks erkjente sin ufrelste tilstand, søkte han veien til frelse, og lot ordet om Jesus få gripe hjertet sitt. Straks fikk han da rettferdigheten og det rette gudsliv. Lukas forteller at fangevokteren ikke bare trodde og frydet seg, men fikk også en sånn kjærlighet at han førte fangene sine, apostlene, inn i huset sitt, renset sårene deres og gav dem mat (Apg 16:27-34).

 

Når jødene spurte Jesus: "Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger", svarte han: "Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt". Det var som om han ville si: Dere kan ikke gjøre noen Guds gjerning før dere har fått troen (Joh 6:28-29). Forholdet er jo at menneskene, før de kommer til troen, er åndelig døde. De er Guds fiender og vredens barn (Ef 2:1-5, Rom 5:10, 8:7). Bare den som har Sønnen, han har livet (1Joh 5:12). Bare gjennom troen på ham fødes det noe guddommelig i mennesket. Noe som er virkelig godt og velbehagelig for Gud. Derfor står det fast som en urokkelig sannhet, at det er som ugudelige menneskene rettferdiggjøres. Det er dette apostelens ord vil ha fram. Og tenk hvor sterkt dette taler om hvor stor Guds nåde er. Hvem skulle ikke da driste seg til å tre fram for ham, - når han gjør den ugudelige rettferdig - om det ikke finnes det minste hos deg som er godt og velbehagelig for Gud, men bare synd og ugudelighet?

 

Men dette er da også en veldig trøst for hvert eneste troende Guds barn. For i den grad Åndens lys får arbeide med dem, vil de alltid se og kjenne den gamle slangens sæd i seg. Og det vil oftest konkret oppleves som ugudelighet. Det vil si at en ikke frykter Gud, ikke har sitt blikk festet på Gud, ikke har den rette frykt for å synde, ikke har den rette tillit til ham i motgang, men ofte kjenner det som om Gud ikke eksisterer. Melanchthon sier: "Selv om vi ikke bevisst har en slik holdning overfor Gud, så er det slett ikke uskyldig at vi tviler på Guds nåde og Guds ord, at vi ergrer oss over hvordan Gud dømmer, irriteres og er misfornøyde med at Gud ikke omgående frir oss ut av vanskelige situasjoner, at vi knurrer over at andre har mer lykke med seg enn oss, at vi lar oss oppegge til vrede, tennes opp til utukt og lettsindighet, ærgjerrighet, begjær etter rikdom, o.s.v. Alt dette er forhold som gudfryktige mennesker kjenner arbeider i sitt indre, slik det også klart framgår av salmene og profetenes skrifter" (Den Augsburgske bekjennelses apologi. Art. om arvesynden).

 

Da er det en stor trøst at Kristus rettferdiggjør den ugudelige. Bare av sin egen barmhjertighet søkte han oss opp og drog oss til seg, mens vi ennå ikke ville ha noe med ham å gjøre. Da skal han heller ikke bryte sin pakt med oss, om vi nå tynges av denne ugudeligheten, men selv være vår "talsmann hos Faderen". Derfor hviler det i sannhet en evig nåde over hver eneste én som har mistet troen på alt sitt eget, og bare tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige.

 

Han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Hvordan dette skal forståes, at troen tilregnes oss som rettferdighet, det er alt forklart under v.3. Troen lever på den store skatten, Guds Sønn, som innfor Faderen gjelder mer enn himmel og jord. Derfor har den i Guds øyne denne betydningsfulle verdien. Utelukkende på grunn av den dyrebare skatten som har skapt troen, og som troen lever på. Og fordi Kristus oppfylte loven og tok over seg dens forbannelse, ikke for sin egen - men for vår skyld, så blir nå denne hans rettferdighet av Gud tilregnet den troende. Og da er den troende virkelig fullkommen rettferdig. Men i det følgende vil vi få se ennå mer om dette.

 

I v.4 og 5 har nå apostelen vist oss at vår egen fortjeneste - og: nåde ved troen, er så totalt motsatt, at den som har (holder seg til) gjerninger, får intet av nåde. Mens på den andre side, den som har mistet troen på alt hos seg selv, og tror på Kristus alene, ham tilregnes ikke noe av hva han selv er. Istedet tilregnes han en rettferdighet som ikke finnes hos ham. Alt er nå bare nåde. Dette stadfester så Paulus med et nytt vitnesbyrd fra Det gamle testamente, ved å tilføye:

 

6-8: Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

Om denne trøsterike teksten sier Luther: "Overfor et slikt ord burde vi gå på våre knær til verdens ende". Helt i begynnelsen av dette brevet har Paulus bemerket at det han forkynner, det er "Guds evangelium". Det er ikke noe han selv hadde funnet opp. Det er ikke noe nytt, men noe som utførlig var lovet og forkynt i den hellige Skrift. Derfor siterer han nå fra Det gamle testamente først Abrahams eksempel, og deretter Davids ord. Dette var de to største Guds menn og kjæreste venner. Som nevnt tidligere var David en så stor profet at ikke bare alle hellige, men også Kristus under sine lidelser, brukte hans ord fra salmene. Og her forkynnes da Guds evangelium med denne profetens ord i Sal 32: "Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult".

 

Ordene i Sal 32 lyder egentlig slik: "Salig er den" o.s.v. Men her har Paulus endret det til flertall, og sier "Salige er de". Dette fordi han vil minne leseren om at dette var et budskap som gjaldt alle mennesker. Dermed synes han å ville forhindre at noen skulle lese disse ordene som om dette bare gjaldt en annen. Han vil at hver og en må la dette tale til seg selv, og selv søke å få del i denne nåde som forkynnes her. Her har vi jo de viktigste og mest trøsterike sannheter som finnes for hvert enkelt menneskes evige vel. Og apostelen fortsetter:

 

Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Her, såvel som i de to følgende versene, hører vi med klare og utvetydige ord at et menneske kan være rettferdig innfor Gud, selv om det ennå sliter med synder. Her sies det nemlig uttrykkelig at når Gud rettferdiggjør et menneske, så skjer det ikke på den måten at han utsletter synden i mennesket, og gjør det syndfritt i seg selv. Men at det skjer ved en tilregning -. Her står det: "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger". Denne teksten sier at vår rettferdiggjørelse skjer på den måten at Gud tilregner mennesket en rettferdighet som ikke finnes hos mennesket, - og samtidig (v.7) "tilgir" og "skjuler" de synder som finnes hos mennesket. Ettersom ordet "rettferdiggjøre" kanskje kunne virke tvetydig for noen, så bruker Paulus her istedet uttrykket: "tilregne rettferdighet". Deretter stadfester han samme salige verk med Davids ord, at bare det menneske er salig "som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult", eller dekket over. Bare det menneske er salig "som Herren ikke tilregner synd".

 

Tenk nå over dette: Det mennesket er salig "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger", og som han ikke tilregner syndene. Når den altså må tilregnes et menneske, så er det jo dermed også sagt at rettferdigheten ikke finnes hos det salige mennesket selv. For hadde den finnes der, så hadde det ikke vært nødvendig å "tilregne" oss den. På den andre side innebærer dette også at syndene finnes hos det salige mennesket. For ordene i denne teksten sier at syndene "ikke tilregnes" dem, men "skjules".

 

Her står vi med hele Skriftens store hovedlære, som vi finner i all Guds forkynnelse om Kristi stedfortredergjerning, og hvordan han tilregner rettferdighet. Det tales mer utførlig om dette i kap.3:21-26. Men her har vi dette uttalt i korte, men presise ord, som samtidig knuser den falske oppfatningen at vi skulle rettferdiggjøres på den måten at vi ble syndfrie i oss selv*. En slik oppfatning har nemlig sjelefienden av og til forvillet mennesker med. Nei, Paulus sier her uttrykkelig at Gud gjør oss rettferdige på den måten at han tilregner oss rettferdighet, uten at vi i oss selv er eller blir rettferdige eller syndfrie her på jorden. Derfor er det at syndene må "tilgis" og "skjules".

 

*Denne falske utleggelsen, at menneskene ved rettferdiggjørelsen blir syndfrie i seg selv, har noen ganger skyldtes at man bare har sett på sammensettingen av noen ord som brukes om rettferdiggjørelsen. Og disse er heller ikke Skriftens egne ord. Det gjelder f.eks. det latinske justifico og det svenske "rettferdiggøra". Når slike ord sammenholdes med liknende ord, som f.eks. sanctifico, vivifico, o.likn., kan det oppfatttes som om de skulle bety at vi gjøres rettferdige i oss selv. Men da ser vi betydningen av å kjenne grunnsprokets ord i NT, dikaioo, rettferdiggjøre, som ikke betyr å gjøre en sak eller person i seg selv rettferdig. For dette ordet betyr over alt der vi finner det, å regne for rettferdig, anse eller dømme noen for rettferdig - uansett om han i seg selv er det, eller ikke. F.eks. i Mat 11:19 heter det i gr.teksten: "Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn". Der er ordet dikaioo benyttet, og det kan ikke bety at visdommen ble gjort rettferdig, men at visdommen ble ansett, dømt å være rett eller rettferdig. I Mat 12:37 sies det iflg. gr.teksten: "For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig", dikaiotäsi, som ikke betyr gjort rettferdig, men bevist, dokumentert, å være rettferdig. Noe som også understrekes av motsetningen (i samme vers): "og etter dine ord skal du bli domfelt" (gr.teksten). I Luk 7:29 sies det iflg. gr.teksten: "Og de rettferdiggjorde Gud". Det var i sannhet ikke på den måten at de gjorde Gud rettferdig, men, slik vår Bibel også oversetter det: de "gav Gud rett", d.v.s. erkjente at Gud var rettferdig. Også i Rom 3:4 sies det til Gud: "For at du må kjennes rettferdig i dine ord" o.s.v. Disse, og flere andre liknende steder i Skriften viser hva ordet dikaioo betyr. Altså ikke gjøre rettferdig, men holde, anse, dømme for å være rettf.

 

Har vi nå gjennom dette forstått at vi ikke er rettferdige i den forstand at synden er slettet ut i oss selv, eller at vi i oss selv oppfyller loven fullkomment, men at det skjer ved en "tilregnelse"? Må vi da ikke falle i en like stor villfarelse på motsatt side, ved å tenke at Gud regner oss altså for rettferdige selv om vi egentlig ikke er det. Nei, lovet være Herren Kristi navn! Vi er virkelig rettferdige ved ham. Hvis en ikke er blitt fullvåken til å se Guds barns fullkommenhet, da drømmer en om en slags rettferdiggjørelse hvor Gud likesom sier at nå fritas du for mine hellige bud og dommer, - uten at en på noen måte eier det som rettferdighet betyr: En fullkommen oppfyllelse overfor loven, slik at en ikke kan straffes etter den. En slik innstilling er jo en særdeles nedsettende tanke om Gud, som om han viser barmhjertighet på bekostning av sin rettferdighet. Det er noe ganske annet Paulus forkynner. Allerede i kap.3:25-26 har vi sett at han forkynner at "Ham (Sønnen) stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet" - fordi han skulle gjøre den rettferdig som tror. Slik lyder også fortsettelsen: "så han kunne (selv) være rettferdig", og videre: "og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: som er av Jesu tro).

 

I kap 5 sier han uttrykkelig at det er "ved den enes lydighet", "én manns rettferdige gjerning", vi blir rettferdiggjort. Det skjer ikke ved at vi fritas fra en eneste bokstav eller tøddel av loven, men gjennom en hel og fullkommen oppfyllelse av alle lovens bud og dommer. Dette som Stedfortrederen gjorde så fullkomment for oss, og i vårt sted, som om vi selv hadde gjennomlevd alt dette. Et menneske kan gjøre opp for det en annen skylder, f.eks. betale sin brors gjeld, slik at den skyldige virkelig blir skyldfri og ikke kan kreves. Når det er gjort, så er han ikke bare å anse for skyldfri, men han er virkelig skyldfri ved at broren har gjort opp for hans gjeld. I hvor mye større grad må ikke da Herren Kristi fullbrakte oppgjør for oss, gjøre oss virkelig skyldfrie og rettferdige, på tross av at vi ikke selv er i stand til å oppfylle loven?

 

Derfor må vi ikke oppfatte ordene "tilregne rettferdighet" som om Gud skulle regne oss for rettferdige mens vi egentlig ikke er det. Nei, meningen er bare at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss, men på et så sant og fullkomment vis at vi virkelig er rettferdige. Den hellige loven i sin majestetiske rett er ikke satt til side. Dens påbud og krav i sin fulle bredde er tvertimot fullbyrdet. Dens dom og straff er utsonet i all sin gru. På Golgata møttes på den ene siden barmhjertigheten, og på den andre siden rettferdighet og dom. Og fra dette møtet stråler det ut en uendelig herlighet. Når dette blir fullkomment åpenbart i himmelen for mennesker, engler og alle fornuftens skapninger, da skal de fylle evigheten med lovsang og pris til Gud.

 

Kort gjentatt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det er ikke bare en tenkt eller diktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Og på den siste dag skal han for øynene på hele verden kalle sine troende rettferdige (Mat 25:37-46), og i full overensstemmelse med det den fullkomne rettferdighet krever, gi dem "rettferdighetens krans" (2Tim 4:8).

 

Nå har vi altså sett at vår rettferdighet består ikke i at syndene ikke mer finnes i vårt liv, men at det er Kristi lydighet som er vår rettferdighet, og at vi i den på alle måter er rettferdige overfor loven. Slik forstår vi det underlige forholdet som teksten vår tydelig nok uttaler, at de troende samtidig er både syndere og rettferdige. Virkelige syndere i seg selv, og virkelig rettferdige i Kristus. Og at Gud aldri dømmer oss etter hva vi er i oss selv, men bare etter den fullkomne rettferdigheten i hans elskede Sønn. Ja, her står vi overfor et forhold som er så stort, så nådefullt og herlig, at de troende aldri fullt ut kan fatte det. Og for verden er denne hemmeligheten fullstendig skjult.

 

Saken er altså

at det finnes noen mennesker på jorden som Gud aldri tilregner syndene deres - !

Tror du dette?

 

Her sier David og Paulus uttrykkelig: "Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd". Hør! - "den mann som Herren ikke tilregner synd"! Finnes det noe slikt menneske på jorden? Hvor finnes han? Har du sett en slik en? Bekjenn at vi tror ikke fullt ut Guds ord!

 

En så lykkelig mann ville jeg gjerne få se. En som står i et slikt forhold til Gud at han aldri tilregner ham noen av hans synder. Og hvem er det som er så lykkelig? Det er samme person, sier Paulus, "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger", og "som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult". Men hva er det som kjennetegner et så lykkelig menneske? sier du. Hva kan jeg gjenkjenne dem på? La meg vite det, om kanskje til og med jeg kunne være eller bli et så lykkelig menneske! Apostelen sier (v.5) at det er et menneske som kjenner seg fullstendig ugudelig, og derfor ikke har noen som helst gjerninger å holde seg til, men bare må "tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige". Hva som ligger i dette, har vi allerede vist.

 

På samme måte beskriver også David den salige mann som Gud ikke tilregner synd (Sal 32). David skildrer ham slik: Den falskhet i ånden som har gjort at han først har tidd for Herren med sin synd, har nå måtte vike, og han er nå en som "vil bekjenne sine misgjerninger for Herren". Dette betyr for det første at her har vi ikke et stolt menneske, som Guds Ånd ikke har fått arbeide med, som trøster seg til hva det selv kan bidra med, og som ikke har bruk for å søke til nådestolen. Det er ikke en som kan føre et så falskt spill innfor Gud, at han bærer fram for ham sine offer av vakre gjerninger, bønner og hellig virksomhet m.m., men tier om sine synder, enten fordi han ikke har noen nød over dem, eller også fordi han bevisst omgår dette punktet, fordi han fortsatt vil leve i dem.

 

Vi ser hvordan David hadde det da han "tidde" med sine synder for Herren, og senere betegnet dette som "svik i sin ånd" (Sal 32). At dette "svik" er drevet bort, er det første som ligger i dette: "Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren". Men i denne bekjennelsen ligger det også en tillit til Guds nåde. For den som ikke har noen som helst tro på Guds nåde, flykter for Gud og skjuler sin synd. Kommer ikke fram for ham med noen bekjennelse. Dette er det Kristus forklarer når han til slike fattige syndere som skjelvende hadde søkt ham, likevel kunne si: "Din tro har frelst deg". Vi ser altså at det alltid er tro i det hjertet som ikke kan holde seg borte fra nådestolen.

 

Kjenner du deg igjen i dette? Er det slik du har det, du som leser dette? Da er du nettopp et slikt salig menneske som Gud ikke tilregner synd. Så elendig, syndig og uverdig du da enn måtte være, så står du i en urokkelig nåde og vennskap hos Gud. Du er et nådebarn som han aldri vil dømme etter loven, aldri tilregne syndene. Han ser dem nok, men han sier: Jeg tilregner deg dem ikke, fordi du tror på min elskede Sønn, og jeg har stilt ham fram som en nådestol, et soningsoffer. I gr.teksten finner vi i v.8 et uttrykk som står for en sterk nekting av at syndene tilregnes, tilsvarende "ikke tilregne noen synder", eller egentlig: "slett ikke tilregne synden". Det er det største alvor i den store guddommelige sannheten: At de troende er et folk som Gud ikke tilregner synd. Om du ennå kjenner på mye synd i deg, så glem aldri hva det er denne teksten taler til deg. Her sies ikke: salig er den mann som Gud ikke finner noen synd hos. Men: "salig er den mann som Herren ikke tilregner synd". Her sies ikke: Salige er de som ingen overtredelser har begått. Men: "Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt".

 

Som har fått sine overtredelser tilgitt. Du sier: ikke bare bærer jeg på fristelser til synd. Jeg handler også konkret mot Guds bud. Det er jo forferdelig! Svar: Dette er selvsagt ille, og noe du i nød må be Gud om å få nåde til å vende deg fra. Det er konkret overtredelse av Guds bud, som også er nevnt her i teksten. Det er dette som kalles overtredelse, synder, å bryte Guds bud, o.s.v. Og så sies det her at også dette skal bli tilgitt. Men, sier du, kan jeg være helt sikker på at Gud virkelig tilgir meg alle syndene? Svar: Hvem skulle du tro i et så avgjørende spørsmål - om ikke Gud selv? Ikke bare har Gud latt sine vitner stadfeste at han "ikke tilregner den synd" som tror på Sønnen. Men han har også selv i sin guddommelige majestet forsikret: "Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død". "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull". "Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder komme jeg ikke i hu". Dette taler Gud selv om hvordan han tilgir syndene. Hvem skulle jeg tro, om ikke Gud selv?

 

Og teksten vår sier jo ikke bare at syndene blir tilgitt, men også at de er skjult. Med dette uttrykket synes Paulus å ville minne om "nådestolen" som soningsofrenes blod ble stenket på. Nådestolen var lokket på paktsarken, og skjulte dermed lovens to tavler som lå i arken, og som våre synder står skrevet på. Dette minner oss om hvorfor syndene våre ikke tilregnes oss: Det er for Kristi skyld og hans blodige forsoningsdød. Utelukkende på denne grunn har vi en evig nåde, så stor og sikker at Gud aldri ser de troendes synder slik de i virkeligheten (d.v.s. med deres skyld og fordømmende makt) er. Han ser dem som en øm far ser barnets feil og mangler, som bruker all sin makt for å oppdra barnet bedre, men aldri på grunn av feilene forkaster barnet. Nei, det er aldri hensikten når han straffer det på grunn av ulydighet. Om du kjenner i hjertet ditt, eller opplever gjennom ris og plager, at Herren vredes over synden, så vit at han likevel aldri i sin vrede vil forkaste deg - så lenge du blir værende ved nådestolen. Han arbeider bare på å døde dine fiender, syndene dine, som plager og utmatter deg. Det er ikke å fordømme deg han vil med dette. Det forsikrer denne teksten deg om.

 

Men her gjelder det nå at en med fast tro holder seg til Ordet, og ikke la seg forville av hva vi synes eller føler. De verste erfaringer av synden, og de forferdeligste stormer av innvortes nød og utvortes angrep, kan ikke forandre på denne Guds sannhet at Gud tilgir, og at han tilregner ikke synden, men lar sine små troende få leve under en evig nåde. Se nærmere på vitnesbyrdene til den mannen Paulus holder fram! Se på Davids historie! Se for en stor nåde han fikk erfare, - og hvilke forferdelige fall han opplevde. Se på det høye kallet han fikk, til å være Kristi forbilde og stamfar, fra gjetergutt - til Israels konge og profet! Og se så hvordan Guds vitnesbyrd om ham lyder (1Sam 13:14), og hva som strømmer fra hans hjerte i salmene. Der var det stor nåde og et hjerte som brant for Herren. Og likevel, - Satan siktet ham forferdelig.

 

Davids historie vitner om avskyelige utbrudd av synden, fall og overtredelser. Så fulgte anger og sønderknuselse innfor Gud. Senere: nye forfølgelser og bitter ydmykelse av mennesker. Og igjen stor anger og gråt innfor Herren, - "for min synds skyld" sier han. Likevel forkaster ikke Gud ham fullstendig. "Han går ikke alltid i rette", sier David, "og gjemmer ikke på vrede for evig. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham". Det er David som uttaler dette. Derfor kunne han til slutt heller ikke love og prise Herren nok, men oppfordrer alt som er i himmelen og på jorden til å love og prise ham (Sal 103:9,11,20-22). Og hva var det som gjorde hjertet hans så brennende? Jo, det var akkurat denne evige tilgivelsen som var hovedsaken. For han sier: "Min sjel, lov Herren..Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer".

 

Paulus har nå brukt Abraham som eksempel, og Davids ord (v.1-8), for å bekrefte den store og grunnleggende sannheten: At menneskene blir frelst bare ved en tilregnet rettferdighet, og at Gud tilregner oss denne rettferdighet, når vi bare, som Abraham, i troen har all vår trøst i hans løftesord om Sønnen. Men dette er jo å gjøre all menneskelig fortjeneste til intet, og Guds frie nåde til alt. Og det er ikke noe annet som strider mer mot vår natur, som vrir seg til alle sider for å forsøke å finne noe hos menneskene som kan gi grunnlag for en slik nåde. I de versene som følger, går derfor Paulus inn for å gardere denne grunnleggende sannheten mot ethvert slikt forsøk. På nytt går han da inn på jødenes sterkeste støtte i selvsikkerheten, og sier at omskjærelsen gir slett ikke noe fortrinn (v.10-11). Heller ikke det at en tilhører Guds eiendomsfolk (v.11-12), og ikke en gang at en eier hele Guds lov (v.13-15). Vi frelses bare av Guds frie nåde, ved troen (v.16-17). Også her bruker han Abraham som eksempel. Han sier:

 

9 og 10: Gjelder nå denne saligprisning de omskårne, eller gjelder den også de uomskårne? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.

Det var nødvendig med en slik avklaring, både for dem som hadde omskjærelsens tegn, og for dem som ikke hadde denne. For selv om de kanskje kunne være overbevist om at Abraham ble rettferdiggjort ved tro, så kunne de likevel komme på tanken om at denne salighetsveien vel bare tilhørte dem som Herren Gud ved paktstegnets innsegl hadde valgt som sitt folk, og at den dermed ikke var for alle mennesker. Men nå viser Paulus på en overbevisende måte at slik var det ikke. Vi sier jo, skriver han, - d.v.s. dette er vi jo overbevist om, med bakgrunn i vår historie - at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Så spørs det: Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.

 

Abraham fikk omskjærelsens tegn da han var nittini år gammel (1Mos 17:24). Da var Ismael tretten år (v.25). Men Abrahams tro ble regnet ham til rettferdighet før Ismael ble født (Kap 15:6 og 16:16). Av dette ser vi at Abraham ble rettferdiggjort mer enn tretten år før omskjærelsen ble innstiftet. Og dermed var det også tilstrekkelig dokumentert at omskjærelsen ikke hadde bidratt til hans rettferdiggjørelse, at rettferdigheten gjennom troen dermed også gis til en hedning, så snart han kommer til troen på Kristus, og at frelsens vei dermed er den samme for alle mennesker. Den som har Abrahams tro, han er rettferdig og salig enten han er jøde eller greker. Men hvis omskjærelsen ikke hadde noen som helst betydning for at Abraham ble rettferdiggjort, hva skulle den så tjene til? Dette svarer nå apostelen på. Han sier:

 

11 og 12: Og han fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle de troende som er uomskårne, så rettferdigheten kunne bli tilregnet også dem, og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.

Her sier Paulus at det var langt fra at omskjærelsen kunne ha bidratt til Abrahams rettferdiggjørelse. At den tvertimot har vært et "segl" på rettferdiggjørelsen som da allerede var skjedd. Og historien bekrefter dette, ved at Gud innstiftet omskjærelsen (1 Mos 17) som et tegn på den pakten han allerede hadde opprettet med Abraham. Men selve kjernen og herligheten i denne pakten var løftet om den velsignede ætten, Kristus, og rettferdiggjørelsen ved troen på ham.

 

Jo mer dyrebar og høyt over all fornuft denne gaven var, jo fastere og sikrere burde Abrahams tro kunne holde fast i den. Derfor har den omsorgsfulle og kjærlige Gud til sitt løftesord også knyttet et løftestegn i omskjærelsen. Gjennom omskjærelsens tegn lyder dette budskapet: Du er født i synd, og føder fortsatt syndige etterkommere. Men se, av deg Abraham, av din slekt, skal det på tross av alt dette fødes en mann som skal være uten synd. Og gjennom ham skal alle verdens synder tas bort. Gjennom ham skal du og alle dine sanne barn, d.v.s. de som har samme tro som deg, bli rettferdiggjort overfor meg, like fullkomment som om dere var født uten synd. Dette er det apostelen med sitt åndelige øye har sett i at Gud gav omskjærelsens tegn, for han sier at det ble gitt til et segl på rettferdigheten av tro.

 

Men hvordan skal vi forstå det at apostelen her omtaler omskjærelsen bare som et segl på troens rettferdighet, når den andre steder i Skriften (f.eks. 5Mos 10:16, 30:6, Rom 2:29) synes å skulle bety hjertets omskjærelse, eller den nye fødsel? Til dette kunne en jo svare at Paulus her bare så det som sin oppgave å vise at omskjærelsen ikke bidrog til rettferdiggjørelsen, og at det er derfor han sier at den bare utgjør en bekreftelse på den rettferdiggjørelsen som allerede er skjedd. Men det riktige svaret er: Akkurat fordi omskjærelsen var et segl på rettferdigheten av tro, så var den for de troende et nådemiddel til å virke en fornyelse i hjertet. Og det var dette omskjærelsen skulle være et bilde på (en hjertets omskjærelse - kap.2:29). Alt som styrker troen, styrker også helliggjørelsen. Rettferdigheten av tro, og hjertets fornyelse, henger så nøye sammen som treet og dets frukt. Og dette var grunn nok til at Paulus her bare omtaler det omskjærelsen dypest sett stod for: Et segl på rettferdigheten av tro.

 

Til et segl, Abraham fikk omskjærelsen som et innsegl på troens rettferdighet. Når en offisiell pakt settes opp, blir den til sist påført et bekreftende segl (rikets segl). Omskjærelsens tegn var et slikt segl. I dette har vi en dyrebar lærdom i hva sakramentene skal tjene til. Vi vet også at våre kirkefedre brukte disse formuleringene i trosbekjennelsene (om omskjærelsen som et innsegl på rettferdigheten av tro) når de ville gi en grunnleggende lære om sakramentene (Apologia art.7 og sämtl. W. XIX, s.76). Omskjærelsen var et tegn. Men ikke bare et tegn som satte skille mellom jøder og hedninger. Den var også et nådetegn, et Guds innsegl på det gode han hadde gitt i Ordet. Derfor var den også for de troende et nådemiddel. Den var et middel til at de stadig ble minnet om den nåde og det løfte som ble gitt til Abraham. De troende jødene, som kjente Guds vei med sitt folk, ble på den måten trøstet og styrket gjennom dette tegn/segl, på samme måte som evangeliet virket. Bare med den forskjell at her skjedde det gjennom et ytre tegn.

 

Slik er det også med Det nye testamentes sakramenter. De er ikke bare ytre sett kjennetegn på hvem som er kristne, men, som Augustin sier, "synlige nådeord". De er et segl, en stadfestelse overfor det enkelte menneske, om at det har del i den nåde som gjennom forkynnelsen tilbys hele verden. Gjennom sakramentene vil Gud likesom ta for seg det enkelte menneske og si til dem: Det er deg jeg mener, deg som jeg gir dette ytre tegn. Deg gir jeg denne usynlige, åndelige gaven som jeg ved mitt ord har knyttet til dette tegn.

 

Slik er det med dåpen. Da Kristus innstiftet dåpen, la han hele frelsens gave ned i den, når han uttalte disse ordene: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst". Det er ikke bare det naturlige vannet, men ved Guds ord: Det nåderike livets vann og et bad til gjenfødelse i Den Hellige Ånd. Det samme gjelder nattverdens sakrament. Jesus sier om brødet og vinen: "Dette er mitt legeme...Dette er mitt blod, som ble utgytt for dere til syndenes forlatelse". Så er det ikke bare det naturlige brødet og vinen, men, slik Paulus sier det: "Brødet er samfunn med Kristi legeme, og kalken er samfunn med Kristi blod" (1Kor 10:16, 11:27,29).

 

De vantro blant jødene hadde omskjærelsen bare som en lovgjerning. Og dermed ble den bare en falsk trøst og et bedrag for dem. Men på samme måte er også dåpen og nattverden i dag for de ugjenfødte, bare ytre seremonier, og fører bare til at de bedras.

 

Derfor må alltid troen være der, for at vi skal få noen velsignelse av Herrens ord og de sakramentene han har innstiftet. Luther sier:"Derav kommer sannheten i ordspråket: Ikke sakramentet, men troen på sakramentets løfte, rettferdiggjør". Så har heller ikke omskjærelsen rettferdiggjort Abraham og hans ætt. Men Paulus sier den er et segl på rettferdigheten av tro. For troen på det løftet som omskjærelsen var knyttet til, rettferdiggjorde og oppfylte det som omskjærelsen var et bilde på. Det er altså bare den som har troen, som får velsignelsen gjennom sakramentene. Dermed blir heller ikke sakramentene bare ytre tegn og vakre forbilder for vårt sinn. Og aller minst blir det, slik noen mener, rene lydighetsgjerninger eller noe vi foretar oss for å bekjenne vår tro.

 

Nei, det at sakramentene ikke blir til noen frelse for en vantro, det er noe som også gjelder alt det Gud har gjort eller gitt. For, som det er med evangeliet, slik er det også med hele Kristi verk: "Ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det" (Heb 4:2). Men det gjør jo ikke at vi sier at Ordet og hele Kristi verk er tomme tegn som ikke har noen nytte. Tvertimot sier vi at samme ord, som ikke ble til noen nytte for dem som ikke trodde, nettopp formidler Kristus og all hans fortjeneste til dem som tror. Dette ser vi bl.a. i Rom 10:6-8: "Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte" o.s.v. Disse ordene sier oss: Du behøver ikke speide oppover mot himmelen, eller ned i avgrunnen, etter Kristus. Du har ham hos deg. Du har ham i Ordet: "Det er troens ord, det som vi forkynner". Har du troen i hjertet, så har du Ham i hjertet ditt.

 

Det samme gjelder sakramentene. De gjør at jeg ikke behøver å sveve omkring, hit og dit, men får ta imot ham gjennom hans synlige tegn, slik Augustin uttrykte det: "Sakramentene er synlige nådeord". Et slikt synlig nådeord/nådebudskap var også omskjærelsen. Og til slutt vil vi minne om at omskjærelsen, som altså var et segl på rettferdigheten av tro, etter Guds forordning skulle utføres på de nyfødte barna (på den åttende dag - 1Mos 17:12). Dermed er det sikkert at Gud også har villet vise at et nådetegn som mottas når vi er så små, også kan tjene til velsignelse. Men igjen går vi tilbake til teksten.

 

Apostelen sier videre at Abraham, som altså allerede var en troende, mottok omskjærelsen som et tegn også på at han "skulle være far til alle de troende", både for dem som er uomskårne, men også for de "omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". Abraham er i en særskilt betydning far til alle dem som tror på Kristus. En kan si at de troendes "slekt" på jorden er utgått fra Abraham. Den hellige ætt/sæd som skulle utgå fra Abraham, var Kristus. Og Kristus var det hellige hvetekornet som skulle bære mye frukt, og skulle forplante seg til en stor "ætte-åker" av Kristus-mennesker, d.v.s. de som tror på Kristus og derved er født av Gud. Dette er Abrahams åndelige ætt (Rom 9:7-8), som på denne måten er kommet fra Abraham. Derfor kalles også alle troende for "Abrahams barn/ætt" (Gal 3:7,29). Omskjærelsen skulle også vitne om dette.

 

På denne måten er alle folk og slekter på jorden gjenforenet til én familie i Kristus. Til søsken, til ett, som Paulus sier det i Gal 3:28: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus". Dette, å framstille denne alle Guds barns enhet gjennom troen på Kristus, har vært et av hovedemnene til Paulus (se kap.3:29,30, 9:8, Gal 3:28, Ef 2:13-22). Også denne enhet, eller fullstendige likhet innfor Gud, er et stort vitnesbyrd om at menneskers fortjeneste, deres vennlige sinn eller noen annen dyd, ikke betyr noe innfor Gud. Herren ser bare om vi har Abrahams tro (sv: er av Abrahams tro).

 

Tenk over hvilken stor forskjell som tross alt finnes mellom Guds paktsfolk og hedningene! Mellom dem som altså hadde alt Guds ord, gudstjenesten som var innstiftet av Gud, og alt det øvrige som fulgte med i deres gudstjeneste - . Og på den andre side dem som levde uten Gud i verden, på linje med de ville dyrene i skogen, i hele hedenskapens fordervelse. Og så gjøres begge disse folk til ett, så de ansees like innfor Gud, bare ved troen på Kristus - ! Da må vi bekjenne at i dette ligger det en sterk stadfestelse på at Guds nåde ikke er avhengig av noen som helst dyd eller gode egenskaper hos mennesket, men at Gud bare ser etter den hellige ætt, Kristus. Og der han finner ham, der finner han alt det som behager ham.

 

Og likeså far til de som også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåren. Disse ordene må vi nok legge merke til. "Troens spor" kjennetegnet Abrahams pilegrimsvei, helt fra han gikk ut fra sitt fedreland og til hans vandring sluttet på denne jord. Abraham har ikke bare vist et og annet eksempel på sin tro. Han vandret hele sitt liv med et himmelsk sinn, i troen. Selv under hans liv i det landet som helt konkret var gitt ham og hans etterkommere, levde han i tro, så han anså seg som en fremmed her, og søkte et bedre fedreland, det himmelske (Heb 11:9-16). Også dette ligger bak ordene "følger i fotsporene". Det er ingen som blir Abrahams barn ved å være from og ha "kraftige gjerninger" en gang i mellom, mens hjertet forøvrig bare er opptatt med å "vandre etter kjødet". Nei, med disse ordene: "følge i fotsporene av den tro.." menes at hele livet skal være en vandring i Ånden. Og det betinger en forvandling av hele mennesket, dets vei og dets vesen.

 

Det er egentlig dette som skiller de falske og de sanne kristne fra hverandre. De førstnevnte kan nok delta i kristelig aktivitet, tenke, tale og gjøre noe kristelig, og innimellom engasjere seg i et mer hellig liv -. Men det er ikke dette som er deres egentlige liv. For når de ikke er opptatt med kristelig engasjement, så viser det seg at det hjertet deres er opptatt med, er denne verdens ånd. Dette kommer jo av at de ikke er født til nye mennesker. Hjertet lever uten Kristus. Det er ikke Kristus og himmelen som er i hjertet deres. Derfor er der ingen Åndens tukt overfor all mulig forfengelighet, som nå tvertimot styrer livet deres. De troende, derimot, kan nok innimellom snuble, ja også falle, og vandringen blir ufullkommen. Men de reiser seg alltid opp igjen i anger og tro. De korrigerer sin vandring, og forblir år etter år de samme åndelige menneskene. Kristus og løftet om ham og hans evige rike, er deres store hovedskatt, deres sang og det mål de ser fram til.

 

Slik levde Abraham, og slik har de det, alle de som vandrer i fotsporene av den tro han hadde. Vi vet at det ikke er noen som helst ytre gjerninger, og heller ikke nådens verk i våre hjerter, som gjelder innfor Gud. All vår rettferdighet innfor Gud er hans Sønns lydighet. Likevel blir vi ikke arvinger til det himmelske Kanaan, hvis det ikke av vår tro følger noe nådens verk i våre hjerter, som også åpenbarer seg i våre ord og gjerninger i livet. Nåden er så stor, og er en gave, så der behøves det ingen som helst tilføyelse i form av noe som kan virkes i eller av oss. Men, måtte ingen av den grunn bedra seg selv - ! Derfor er du ikke frelst, hvis ikke Ånden har fått virke i hjertet ditt: først en ny fødsel, og så får fortsette å fornye hele mennesket. Dette er det vi skal ta inn over oss ved ordene "vandre i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". Men Paulus fortsetter brevet med å bruke Abrahams eksempel til å understreke rettferdigheten av tro. Han sier:

 

13: For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet.

Der er en stor Åndens dybde i apostelens tanker og ord. Hvis vi ikke tenker nøyere etter, vil vi vanskelig forstå dette verset, og sammenhengen med verset foran. Av ordet "for" skjønner vi at her er en sammenheng. Her skal det tales mer om det som just er sagt. Men apostelen har jo nå forklart at omskjærelsen er et "tegn til segl på rettferdigheten av tro". Hvordan kan det da være at han, med klar referanse til den utleggelsen, nå begynner å tale om "loven"? Omskjærelsen var jo et segl på rettferdigheten av tro? Svar: de som har et lovisk sinn, ser alt loviskt. For de vantro jødene var omskjærelsen en lovgjerning og et segl på lovens pakt (dette er nærmere omtalt under Rom 2:25). Nå taler Paulus til sitt folk på den måten de hadde behov for.

 

Det andre, som er en dyp hemmelighet her, er uttrykket "arving til verden". "Det løftet at han skulle være arving til verden", hva betyr det? Løftet, som først ble gitt til Abraham og senere fornyet til Isak og Jakob, lød slik: "I deg skal alle jordens slekter velsignes" (1Mos 12:3), eller "i din ætt skal alle jordens folk velsignes" (1Mos 22:18). Forbannelsen, som på grunn av synden hvilte over hele jorden og alle dens barn (Gal 3:13-14), skulle gjennom denne "ætt", som var Kristus (Gal 3:16), tas bort. Og en ny, velsignet ætt, Abrahams åndelige barn, skulle utbre seg over jorden. Derved skulle Abraham bli en "far for mange folkeslag" (v.17-18 i vårt kap). Dette kan også betegnes med ordene "være arving til verden".

 

Men dette er visst ikke alt det apostelen legger i disse ordene. Legg derfor merke til at som et "tilleggspant" på dette store løftet, gav Herren Gud Abraham også løftet om at han og hans etterkommere skulle ta Kana'ans land i eie. Men dette jordiske Kana'an var bare et bilde på det himmelske hjemlandet. Alle de tre fedrene, Abraham, Isak og Jakob, betraktet det selv slik. Det ser vi av apostelens ord i Heb 11:9-10,13-16, hvor det tales om at de, i det land som var lovet dem, ved troen likesom levde i et fremmed land. De tok seg ikke noen fast bopel der, men bodde i flyttbare telt, mens de ventet på en "stad med faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper". Derved "bekjente de at de var fremmede og utlendinger på jorden", og at de søkte et bedre fedreland, d.v.s. det himmelske. Bare i dette skulle de få et evig "eiendomsland", bare slik skulle de komme til "hvile" (Heb 4:8-9). Dette er den "kommende verden" (Luk 20:35) Abraham skulle bli arving til, når jorden gjennom hans velsingede ætt er befridd fra forbannelsen, slik at bare rettferdighet bor der (2Pet 3:13).

 

I Skriften blir dette himmelske fedreland ofte kalt en "arv" (Heb 9:15, 1Pet 1:4). Men det er ikke bare Abraham, men også hans åndelige ætt som er bestemt til å være arvinger av dette himmelske fedreland. "Alt hører dere til", sier Paulus (1Kor 3:21-23). "Den som seirer, skal arve alle ting" (Åp 21:7). Men Abraham ble på grunn av sin spesielle utvelgelse kalt alle troendes far, og derfor blir han også her omtalt som "arving", og samtidig "far for en mengde folk", slik løftet lød i 1Mos 17:5, og som det ofte siktes til i vårt kapittel.

 

Ordet "arving" har jo spesiell sammenheng med "barn", og de troende er jo Guds barn. Paulus sier: "Er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger" (Rom 8:17). Dermed minner han oss om at Guds barn har en rett til alt det gode Gud vil gi. Men også om at de har denne rett på grunn av at Gud har kalt dem og gjenfødt dem ved sin Ånd til sine barn, og ikke på grunn av noe de har kunnet foreta seg. Dette er en arverett som barnet eier, utelukkende noe det ble født til. Derved er det en naturlig arving til alt det faren eier.

 

Slik er barnet klart skilt fra alle dem som gjennom egen innsats har ervervet det de eier. Og slik blir dette et sterkt bilde på det Paulus her vil ha fram: At det er bare av nåde vi blir Guds barn. Når en altså på denne veien holder seg til sin rett som barn, så er enhver form for lønn etter fortjeneste utelukket. Gud hadde gitt Abraham og hans ætt en arv på jorden som aldri kunne tas fra dem, så lenge de ble værende i den pakten han hadde opprettet med dem. Slik er også den evige arvs eiendomsrett uryggelig fast for alle dem som er, og blir værende, åndelige barn. Og det store i denne vår arv er framstilt i Skriften med slike utrykk: et "kongerike" (gr.t. i Luk 12,32), en "krone" (Åp 2:10), og en "trone" (Åp 3:21). Tenk hva slike ord innebærer!

 

Ved loven. Det store løftet ble ikke gitt Abraham og hans ætt ved loven (ordrett etter gr.t.: "gjennom lov"). Tidligere har Paulus vist at omskjærelsen ikke kunne bidra til at Abraham ble rettferdiggjort. Han var jo rettferdiggjort ved troen lenge før han ble omskåret. Nå gjentar han at hele det store løftet til Abraham ikke berodde på noen lov eller gjerning, men var gitt ham fullstendig fritt, bare av Guds egen nåde og gode vilje. Abraham hadde bare tatt imot det i tro. I Gal 3:18 viser han at loven og løftet er to totalt motsatte ting. Han sier: "For dersom en får arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte. Men Gud gav den i sin nåde til Abraham ved løfte".

 

Mange bekjenner med munnen at nåden og troen er frelsens vei, men legger likevel til en masse egne bidrag for å få nåden. De forstår ikke at de dermed fornekter hele nåde- og gavebegrepet. Alle de stedene Paulus setter loven opp mot løftene, gjerninger mot nåde, gjerning mot tro, o.s.v., er en påminnelse om dette faktum (f.eks.Rom 11:6, Ef 2:8-9 m.fl.). Men da han nå har vist at det store løftet ble gitt til Abraham og hans ætt uten lovens rettferdighet, så setter han i stedet for den en annen rettferdighet som grunnlag for den store gaven. Han sier:

 

Men ved troens rettferdighet. Tidligere har vi sett at vi med dette uttrykket ikke oppfatter troen i seg selv som noen rettferdighet. Nei, her tales det om en fullkommen rettferdighet som er troens kilde, en fullstendig oppfyllelse av loven, som tilregnes dem som tror. Det siste verset i dette kapitlet forkynner Kristi død for våre overtredelser, og hans oppstandelse til vår rettferdiggjørelse. Det er som en oppsummering av hele kapitlet, og uttrykker evangelisk tydelig hva det er troen hviler på, hos Abraham og hans barn. Og fordi deres tro er opptatt med Kristus, som har tatt bort synden og forbannelsen og oppfylt loven, så har de en virkelig rettferdighet. Det er "rettferdigheten av tro". Det er denne rettferdigheten som er selve grunnen til at de blir arvinger til det himmelske fedrelandet. Derfor heter det også ganske riktig: "De rettferdige skal arve landet og få bo i det for evig" (Sal 37:29). All makt i himmel og på jord er gitt Kristus, den rette "arving til alle ting" (Heb 1:2). Og han, "den førstefødte blant mange brødre" (Rom 8:29), gjør disse til sine "medarvinger" (V.17). Han, som er hodet for dette kongelige folk, herliggjør dem som han har rettferdiggjort (v.30). I det følgende viser Paulus på nytt at noe en har fortjent ved en lovgjerning - og en gave ifølge løftet, er så diametralt motsatte ting, at det ene utelukker det andre. Han sier nå:

 

14: For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet satt ut av kraft.

"De som holder seg til loven", d.v.s. de som går på den veien. Forholdet er jo hele tiden at det bare er to motsatte veier til frelse. Enten ved loven, og oppfylle den. Eller ved troen på løftet. Det kan ikke skje under loven, ved troen. For loven krever, mens løftet mottas ved tro. Det er to motsatte ting (Gal 3:12). Hvis de som lever etter loven, blir arvinger, da må læren om troen forkastes. Da er den en forførelse. Da er troen blitt unyttig, noe tomt og bedragerskt, og løftet satt ut av kraft, ugyldig og opphevet. Om altså arveretten oppnås gjennom lovens gjerninger, da er hele Kristi stedfortredergjerning, og alt det Gud selv og hans engler, profeter og evangelister har forkynt fra verden ble til, alt sammen falskt og et tragisk bedrageri. Det er det samme Paulus sier her, som i Gal 2:21: "Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves". Måtte hver eneste én som leser dette, tenke nøye over det! Med det som følger vil Paulus vise hva de til slutt oppnår gjennom alt sitt strev, de som lever under loven (sv:er av loven)

 

15: For loven virker vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd.

Dette er i sannhet et helt vesentlig ord i Den hellige Skrift, som vi bør legge oss alvorlig på sinne, for å lære å skille rett mellom lov og evangelium, og, som Luther sier, "vokte oss for den freidighet å ville bruke våre fattige tiggergjerninger til å handle med den store guddommelige majestet, eller ville stanse ilden med halmstrå".

 

Loven virker vrede. Hva kan dette bety? Noen har trodd at "vrede" her sikter til menneskers vrede overfor Guds dom, eller den bitterhet mot Gud og hans lov, som oppstår i hjertet når den stakkars synderen opplever at han ikke kan holde loven. Selvsagt kan det nok oppstå en slik vrede. Men sammenhengen, og mange tilsvarende bibelsteder, viser at her må meningen være at loven tjener ikke til at vi får Guds nåde, men tvertimot hans vrede, mot oss. Da ser vi sammenhengen med verset foran. Paulus tilføyer også straks: Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd. Det viser at her tales det om en vrede på grunn av lovbrudd. Altså Guds vrede*.

 

*Doktor Philippi sier: "Med ordet "vrede" kan ikke her menes menneskers vrede overfor Guds dom. For vreden settes her opp mot nåden og løftet, og må derfor betegne noe hos Gud. Dessuten taler Skriften om "fiendskap" hos det syndige mennesket, i dets forhold til Gud (Kap 8:7, Kol 1:21), men aldri om "vrede". Derimot tales det om Guds vrede (kap.1:18, 2:5,8, 3:5, 5:9, o.s.v.). Orgä betyr vrede, og det betegner altså her intet annet enn Guds vrede i dens objektive virkelighet. Og grunnen til at loven bevirker denne guddommelige vrede, forstår vi av sammenhengen med siste del av dette verset. Det er jo loven som følger etter, nemlig at loven virker overtredelse. Men denne sannhet uttrykker altså apostelen negativt: "der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd". Selv om dette uttrykket ikke forutsetter noen logisk nødvendighet for at loven virker vrede, så ligger det likevel i sak en nødvendighet i dette, nemlig fordi det allerede er avgjort at det i all menneskenatur er synd imot loven, så må følgen også være at Guds vrede gjennom loven kommer over menneskene.

 

Det er en negativ "bakside" ved enhver lov, at den jo samtidig viser mulighetene - og frister til overtredelse. Og følgene blir jo vrede, dom og straff. Men hvor det ikke er noen lov, der kan det heller ikke være noen overtredelse av loven. Hvis en kunne tenke seg at et menneske levde i en situasjon hvor det ikke var underkastet noen lov, så kunne det jo heller aldri anklages for skyld eller vrede. For synd er jo overtredelse av en lov. Så ville dette mennesket da være uten synd - fordi det ikke hadde noen lov over seg. Det sier også Paulus i kap.5:13: "Men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet". Guds lov krever jo fullkommen renhet i hjertet, og fullkommen kjærlighet og lydighet. Men en slik tilstand finnes ikke i menneskenaturen etter syndefallet. Da er det en uunngåelig konsekvens at loven blir overtrådt. Og på den måten kommer Guds vrede over oss.

 

Det er akkurat dette Paulus utførlig har bevist i de tre første kapitlene, at alle mennesker, av alle folk og ytre omstendigheter, "har syndet". "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". "Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", men tvertimot "åpenbares Guds vrede over all ugudelighet og urettferdighet hos menneskene" (1:18). Dette er da den tilstand det naturlige menneske står overfor, at Guds lov så langt fra rettferdiggjør, men derimot gjør at du møter Guds vrede og straff. Dette viste seg allerede da loven ble gitt på fjellet Sinai. Ikke før hadde Gud begynt å gi dem sine hellige bud, så ble det en overtredelse av det første budet, og tre tusen falne understreket den Guds vrede som loven virker.

 

Men det er ikke nok at en lov samtidig viser mulighetene for overtredelser, og dermed frister til det, og at Guds lov nødvendigvis må bli overtrådt av det falne menneske. I tillegg er naturen så ond at den rett og slett oppegges til ennå mere synd når den møter forbudet. Dette taler Paulus om i kap.7:7-13. Der sier han at selve budet: "Du skal ikke begjære", vekte opp i ham all slags begjæring. Det virket at den synden han tidligere ikke hadde vært seg bevisst i sitt liv, nå virkelig ble levende og virksom, "ble ved budet overmåte syndig" i ham. Dette er ennå en forklaring på hvorfor loven alltid virker vrede.

 

Men apostelen sier altså ikke: "Der det er en lov, der er det også lovbrudd". Når han istedet sier det i den nektende formen: "der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd", så synes det å ha skjedd for å prise de troendes salighet, de som "ikke er under loven, men under nåden". Disse er i en slik nådestand, som om det ikke fantes noen lov, fordi "Herren ikke tilregner dem deres synd" (v.8). Derfor sier også Paulus i Rom 8:1 at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Hvis vi kunne tro dette slik det er vist oss hos Gud, at han ikke dømmer oss etter loven men bare ser oss i Kristus, så ville vi også "ha det slik i vår samvittighet, som om det ikke var gitt noen lov på jorden, hverken ett eller ti bud" (Luther). "For", sier Luther videre, "vår rettferdighet er intet annet, og består ikke av noe annet, enn at vi intet gjør, og ikke hører eller kjenner til hverken noen lov eller noen gjerninger. Men at vi vet og tror bare dette at Kristus er vår yppersteprest og er gått til Faderen, hvor han handler, taler og ber for oss, og regjerer over oss og i oss gjennom sin nåde".

 

Dette er da i sannhet en salig stilling. Derimot er det å være under loven alltid det motsatte av salig, om vi så er de beste mennesker. For da kan vi ikke unngå Guds vrede, fordi vi jo ikke er fullkomne og syndfrie. Og loven gir ikke noen nåde.

 

16 og 17: Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.

Nå har altså Paulus i det trettende verset vist at løftet om arven ikke ble gitt Abraham på grunn av noen rettferdighet etter loven, men som en rettferdighet av tro. Deretter har han i versene 14 og 15 vist at det ikke kunne oppnåes gjennom loven. Så tar han nå for seg å vise hvorfor Herren Gud har gjort troen til frelsens vei. Han sier:

 

Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde. Legg nøye merke til disse ordene! De kaster et mektig lys over hele Guds råd til frelse. Paulus sier her at det evige livs arv ikke kan vinnes gjennom noen som helst vår lydighet eller rettferdighet overfor loven, men bare kan mottas ved troen. Og grunnen til dette er at det skulle gis av bare nåde. Her ser du hemmeligheten i dette underlige forhold som hele verden stiller seg spørrende til, og støter seg på. Dette at Skriften er full av dette lille ordet "tro", og hele veien knytter menneskenes frelse til troen. Over alt finnes disse uttrykkene: f.eks. "ved troen", "av tro", "hvis du tror", "han trodde", "tro", o.s.v.

 

Hemmeligheten er: "for at det kunne være av nåde". Menneskene var ved syndefallet så fortapt, at de kunne ikke frelses på noen som helst annen måte enn gjennom en total og uforskyldt nåde. Herren Gud ville forherlige sin nåde, og på nytt gi det evige livet like uforskyldt som han en gang hadde skapt menneskene til evig liv (se Ef 1:5-12). Men da må den store nådegaven også mottas på en slik måte at ikke menneskene kunne finne noe hos dem selv som fortjente dette, men måtte gi Gud hele æren i alt. Dette skjer bare ved troen.

 

Å tro er å fraskrive seg selv all verdighet og fortjeneste,

og all mulighet for selv å kunne bidra med noe som helst til sin frelse.

 

Det er som et lite avmektig barn, bare å la nåden strømme mot meg og innta meg som nåde. Derfor må det skje ved tro.

 

Det var ingen annen vei enn ved tro, at frelsen kunne komme til oss som nåde. Hvis den hadde blitt gitt på grunn av noe vi hadde utrettet, eller i alle fall til en viss grad gjort avhengig av noe hos oss, om enn bare så lite som en rett tanke, så hadde det ikke vært av nåde. Det er jo dette Paulus sier i Rom 11:6: "Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde". (i C.O.R's og i gamle norske bibler fortsetter dette bibelverset slik: "Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger av nåde. Ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning". Slik settes "av nåde", og "av gjerninger" opp mot hverandre). Men allerede tidligere i brevet har Paulus vist at vi "blir rettferdiggjort uforskyldt", eller for intet, som en gave, "av Guds nåde". Og så fortsetter han også i det følgende å vise hvorfor det måtte skje gjennom troen, forat det skal være bare av nåde.

 

Slik at løftet kunne stå fast for hele ætten. Dette var den andre nådige hensikt som gjorde at løftet om det evige liv var grunnet bare på nåde, og skulle mottas bare ved troen: (sv: For at løftet kunne stå fast for hele hans ætt). Det vil si at ikke en eneste skrøpelig synder skulle behøve å bli utelukket fra det evige livs arv. Gud har selv hatt omsorg for å gjøre nådens gave sikker og urokkelig for hvert eneste menneske. Og nettopp derfor har han grunnet den på sin egen frie og mektige nåde gjennom Kristus - som ikke endres eller vakler slik som vår skrøpelige fromhet. "Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall", og han sier: "Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg" (Jes 46:10). Melanchthon utlegger vårt bibelvers slik: "Det er som om apostelen har villet si: Hvis vår frelse og rettferdighet skulle vært avhengig av hvor gode og fromme vi var, så ville Guds løfter aldri gitt oss noen visshet eller nytte. For vi ville aldri føle oss overbevist om når vi var gode og fromme nok. Og dette forstår troende hjerter så godt at de ikke, om de ble tilbudt tusen verdener, ville ønske at saligheten skulle bero på noe hos oss".

 

Hadde frelsen vært grunnet på noe vi kunne bidra med, eller hadde troen vært noe som helst annet enn bare det at jeg får ta imot Guds nådebudskap og leve livet på det, da hadde nåden ikke vært nåde. Det må være utelukkende og ren nåde som gjør oss salige, - ellers er vi fortapt. Derfor må nåden forbli bare nåde, og tro få være bare tro. Nåden få være den barmhjertighet som "rettferdiggjør den ugudelige" bare for Kristi skyld, og troen bare få være dette at jeg får leve med tillit på denne nåden. Det er da også den eneste måte en fattig synder kan bli sikker på sin frelse. Bare slik kan "løftet stå fast for hele ætten".

 

Ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle. Les det slik som det også menes: "Ikke bare for dem (neml.ætten) som er av loven" - d.v.s. født og oppdratt under den loviske forfatning, slik som jødene - disse som i v.9 og 12 kalles "de omskårne" - "men også for dem (ætten) som har Abrahams tro" - altså uansett hvilke folk og religioner de enn måtte komme fra. At man er et sant Abrahams barn, avhenger utelukkende av troen på Kristus.

 

Og om denne Abraham står det skrevet: "du skal bli far til en mengde folk" - han er jo far til oss alle. I sin helhet lyder løftet slik, i 1Mos 17:4-5: "Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk" (Abram betyr "min Far er stor". Abraham danner på hebraisk et ordspill med "en mengde folk"). Ifølge Paulus's utlegging over dette løftet, betyr det at Abraham skulle få en stor mengde åndelige barn, og et tallrikt naturlig avkom. Den tolkningen* Paulus gir her av dette løftet fra Herren, er en nøkkel til alt det Skriften inneholder om dette emnet. Det viser at Abraham skulle få en tosidig ætt, og at løftet hadde en dobbel mening. I begge meningene er løftet også konkret oppfylt.

 

*Denne tolkningen grunner seg ikke på det en kaller akkommodasjon, eller en tillemping, men er en sann tolkning av Guds egentlige mening med løftet, uavhengig av om Abraham forstod dette, eller ei.

 

Det var egentlig tre løfter Gud gav Abraham, og hvert av dem har sin doble oppfyllelse. Først løftet om en tallrik ætt, den naturlige og den åndelige. For det andre at i Abrahams ætt skulle alle jordens slekter bli velsignet, nemlig gjennom Kristus og via jødefolket, Guds vitner overfor alle mennesker. For det tredje om et fedreland, det jordiske og det himmelske. Denne Paulus's tolkning gir oss det rette bibelske grunnlag for å se begge disse sidene i Guds løfter til Abraham.

 

Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på. Disse ordene: "i Guds øyne - den Gud som han trodde på" hører ikke inn under det som er sagt om løftet, men er apostelens ord. Meningen ser ut til å være denne: Gud hadde sagt: "Du skal bli en far" o.s.v. På det tidspunkt var det ikke noe som kunne tyde på at dette kunne skje. Abraham var jo barnløs. Det syntes tvertimot svært usannsynlig at Abraham skulle bli far til mange folk. Men uansett dette, så har det vært en urokkelig sannhet hos Gud, i Guds øyne - den Gud som han trodde på. Denne meningen stemmer også svært godt med det som videre tilføyes om Gud.

 

Han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. La oss se nærmere på ordvalget. "Han som gjør de døde levende", hva kan det bety? Har det bare den alminnelige og bokstavlige betydningen, at Gud skal vekke opp de døde til livet? Eller sikter det til det som sies i v.19 om Abrahams "utlevde legeme" og Saras "utdødde morsliv", som det nå likevel skulle komme så stor en ætt fra? Eller sikter det til Abrahams tro da han ofret Isak, "han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde" (Heb 11:19)? Den første meningen er helt sikkert riktig. Men det dekker jo samtidig også de andre eksemplene og alle andre trosprøver. Abraham trodde på en allmektig Gud. Og den som tror på en Gud som kan vekke opp døde, han kan da videre i livet også tro at Gud kan gjøre alt det han noen gang kommer til å uttale. Hvis Gud oppvekker døde, hvorfor skulle han da ikke kunne gjøre den gamle Abraham og den ufruktbare Sara til foreldre for en tallrik ætt? Skulle det da være noen grunn for Abraham til å tvile på at Gud kunne oppfylle sitt løfte om en tallrik ætt gjennom Isak, om han så nå skulle ofret ham og brenne ham til aske? Gud kunne jo oppvekke ham! En slik tro er det Abraham har hatt.

 

"Gud gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til". D.v.s. at så snart Gud har besluttet å gjøre noe, så taler han om "det som ikke er til", d.v.s. det som ennå ikke er skjedd, "som om det var til", d.v.s. på samme måte som om det allerede var skjedd. På denne måten var det han talte til Abraham om det som ennå ikke var til, og gir ham nå straks navnet Abraham (far til en mengde folk), for han sier: "du skal bli far til en mengde folk". I Guds øyne var Abraham allerede det som var sagt i løftet.

 

Dette er et herlig skriftsted, fullt av lærdom og styrke for vår svake tro. Det er på denne måten vi alle må lære å tro og tenke om Gud. Da blir vi rette Abrahamitter. Han som med sitt ord skapte himmel og jord og "bød at lys skulle skinne fram i mørket" (2Kor 4:6), han er også mektig nok til å gjøre alt av intet, gjøre liv av døde, rettferdighet ut av synden, og løse mennesker og sette dem over i Guds barns herlige frihet, fra en tilstand i trelldom under djevelen. Profeten sier: "Løft øynene mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, og som kaller dem alle ved navn. På grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én" (Jes 40:26). Likesom Gud nevner himmelens stjerner, som han har skapt, ved navn, slik kaller han også ved navn alle Abrahams barn, som skulle bli mange som himmelens stjerner, hver eneste én ved sitt navn, - før noen av dem ennå er født (konf. Sal 139:16: "Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet".

 

Abraham trodde på Guds allmakt. Og han trodde også det som han ennå ikke så. Ja, han trodde det som til de grader stred mot alt det han selv kunne se eller registrere. Slik må også enhver kristen tro det Herren taler til ham, uansett om det strider mot alt i ham. Det er bare dette som er virkelig tro. Tro på Guds allmakt og trofasthet, at han skal vende alt til det motsatte av hva vi i øyeblikket synes eller opplever. Til fattige kristnes trøst har Luther framholdt Abrahams tro og Abrahams Gud, som "kaller det som ikke er til, som om det var til", slik: "Når de kristne blir trampet ned og halshugget, ser det vel ikke ut som det skal bli noen ære og herlighet, men bare det motsatte. Men Gud sier: Jeg kan gjøre det som ikke er til, som om det er til, så det ut av all mulig bedrøvelse og hjertekval bare blir fryd. Jeg kan si: Du død og grav: bli liv! Helvete: bli himmel og salighet! Gift: bli til det sterkeste legemiddel! Djevel og verden: bli til mer hjelp for mine kristne enn de kjære englene og de fromme helgnene! For jeg både kan og vil plante og skjøtte min vingård, slik at den gjennom alle mulige ulykker og lidelser bare skal bli enda bedre".

 

Når en anfektet kristen bare kjenner det som om han skulle være totalt overlatt til djevelen, som har overdynget hele hans hjerte og tanker, ja hele livet, med bare synd, sorg og elendighet. Da sier fremdeles Gud: Du er hellig, ja du "er jo helt ren", du er mitt tempel. Og når jeg på grunn av mye synd kjenner meg fullstendig fortapt innfor Gud, så sier Gud: Du passer hos meg, du er elsket og dyrebar i mine øyne. Når jeg bare ser døden og forråtnelsen foran meg, da sier Gud: Jeg ser deg foran meg i himmelen, herlig og salig blant mine engler. Han "som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til", han skal også føre og trøste sine troende i disse tider, med slike ord, likeså sikkert som han oppfylte løftene han gav Abraham, slik at hans ætt nå finnes utover hele jorden. Måtte Gud bare gi oss mer av Abrahams tro!

 

Men du må søke denne dyrebare gaven med ennå større alvor enn det som vanligvis skjer. De som av hjertet begjærer denne gaven, titt og alvorlig ber Gud om den, og flittig studerer Guds ord og gjerninger, - de kommer til å vokse i troen, og blir sterke og brennende i Ånden. Men de som nøyer seg med det lille de selv synes passer, de forakter Guds dyreste gaver. Hos dem avtar troen, og kan til og med opphøre. De faller fra.

 

18: Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. (sv.:Och der ingen förhåpning var, trodde han i förhåpning).

Gr.teksten sier: Og mot håp trodde han på håp. Det er en ekte Paulinsk talemåte. Etter det fornuften kunne se, og ifølge hele naturens vanlige gang, fantes det ikke noe håp for Abraham i dette spørsmålet. Så gamle som både han og Sara var - og så skulle han bli far! For ikke å snakke om at han skulle "bli far til en mengde folk". Men mot det menneskelige håpet, som alltid ser etter naturlige forklaringer, trodde han med det håp som ble plantet i ham ved Guds løftesord. Uttrykket "med håp" taler om holdningen og arten av Abrahams tro. Håpet lever på det en ser fram til, men som ennå er fjernt og usynlig (Rom 5:2, 1Kor 9:10, Tit 1:2). På samme måte har også Abraham tenkt i sitt hjerte: Jeg ser ingen tegn, ikke noe som tyder på at det skal skje, det Gud har lovet meg. Men jeg tar dette løftet på samme måte som "at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde".

 

Der er ingen synlige tegn, men "vi håper det vi ikke kan se" (Rom 8:25). Nøyaktig dette er det som kalles tro. Apostelen uttrykker det slik: "tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" (Heb 11:1). Dette er den saliggjørende tro's daglige kamp og øvelse, at en "mot fornuftens håp, tror på løftets håp" (Bengel), imot alt det en synes og kjenner. Tror på det den allmektige og sannferdige Gud har uttalt. Hva er det som strider mer mot fornuftens vei til frelse, enn at jeg står rettferdig for Gud, får være hans fullkomne og elskede barn - når jeg samtidig daglig kjenner synden i meg? Eller at Gud allerede har gitt meg det evige livs gave - mens jeg med mine øyne selv bare ser det motsatte: død og elendighet, anfektelse, nød og jammer?

 

Men det Gud har talt, Guds løfter, vender mine øyne bort fra alt dette, og fester blikket på hans usvikelige sannhet i Ordet og sakramentene. Da kan jeg tro på en fullkommen rettferdighet innfor Gud - på tross av all synden i meg selv. Da kan jeg tro på det evige livet - midt i døden. Tro på en evig glede - midt oppe i all min lidelse. For et nådens under troen er - ! For en "Guds kraft til frelse" det ordet er, som kan skape den frelsende troen i oss mennesker, vi som av naturen bare tror det vi ser! Og tenk så på alt det herlige vi mottar ved troen! Hva ble ikke følgene av Abrahams tro? Det taler Paulus nå om:

 

For at han skulle bli mange folks far. Noen har oppfattet dette ordet som om det bare handler om det Abraham trodde, eller forventet, altså at han skulle bli mange folks far. Men ordet i

gr.teksten antyder at meningen er at han trodde (på det Gud hadde sagt), og at det var gjennom denne tro han skulle bli far til mange folk. Det vesentligste beviset for denne tolkningen ligger i det greske uttrykket (gr.teksten), men vi holder også klart for oss at det jo nettopp var ved denne troen at han ble en slik far. Hvis han ikke hadde trodd løftet, så hadde han ikke blitt mange folks far, han som er "den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden", også for hedninger som blir frelst. Men hvordan hadde Abraham fått så sterk en tro at han kunne overse all fornuftens tale, så han bare (sv:)där ingen förhåpning var" "trodde med håp"?

 

Etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Det var ham dette var sagt til! Det var et konkret løfte fra Den Allmektige som fødte en så dyrebar tro i hjertet hans. Disse ordene minner oss også om at troen ikke kommer ved at menneskene bearbeider hjertet, eller ved noe som helst annet mennesker kan bevirke, - men bare gjennom det Gud taler. Paulus sier jo at "troen kommer av forkynnelsen". Men nå må hver eneste én legge merke til at Abraham tok imot Herrens underlige løfte, nøyaktig slik som det ble talt til ham. Ikke slik mange av oss gjør: Når vi får problemer med å tro det som blir lovt, så søker vi å bortforklare det, eller reduserer løftet så det ikke blir fullt så underlig og urimelig. Nei, Abraham tok ordene slik som de lød, og trodde intet mindre enn det løftet inneholdt: "Slik skal din ætt bli" (1Mos 15:5-6), så herlig og like umulig å telle som himmelens stjerner. Han trodde dette budskapet. Og i tro til dette gikk han videre i livet, det ene året etter det andre. Han ventet og trodde, selv om han ikke så noe som helst tegn til at løftet skulle oppfylles.

 

Slik levde han bortimot et kvart århundre - bare i tro til løftet. For Skriften sier at da han begynte sin vandring etter at han første gang hadde fått løftet, da var han syttifem år gammel (1Mos 12:4), og løftet ble oppfylt ved den tiden han var hundre år. Det er dette som heter "å vandre i tro". Så lang tid har Abrahams trosprøve vart. Å, måtte vi også en gang lære hva tro er!

 

19: Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd.

Uten å bli svak i troen. Dette er en vanlig måte å uttrykke det motsatte på, og betyr dermed at han hadde en meget sterk tro (v.20). Men dette må ikke oppfattes som om Abraham aldri hadde noen kamp mot vantroen, eller at han aldri opplevde seg svak i troen, som jo andre hellige også plages med. Paulus kjente godt til at når løftet ble fornyet overfor Abraham (1Mos 17:15-18), så kunne heller ikke Abraham unngå at tanken streifet både hans og Saras høye alder, slik vi ser det bekreftet ved at Abraham lo, og i sitt hjerte sa han: "Skulle en som er hundre år gammel, få barn?" o.s.v. (v.17). Vi ser også, av v.18, hvordan hans framtidstanker på et senere tidspunkt bøyes mot Ismael, på samme måte som han tidligere (kap 15:2-3) tenkte Eliesers sønn skulle bli arvingen hans*.

 

*Det er noen som mener at i Abrahams tro fantes det hverken svakhet eller anfektelse. Hans latter, og tankene hans om sin og Saras høye alder, ser de bare på som et gledesutbrudd og undring, og ikke som noen som helst kamp med fornuften. Men da vil vi minne om det vi leser i 1Mos 12:11-13 og 20:2,11. Der ser vi to ganger at Abraham slett ikke var opphøyd over menneskelige svakheter, så han kunne slippe å frykte for at de skulle slå ham ihjel. Tvert imot ser vi at han tok ikke sin tilflukt til Guds løfter, men til sitt eget lureri. Og dette skjedde nettopp i den ventetiden, da han vandret i tro til løftet, og ennå ikke hadde sett det oppfylt.

 

Men når Paulus likevel sier: "uten å bli svak i troen", så gir han oss dermed en svært nyttig lærdom om troens egenskaper, dens styrke og dens svakheter. Vi tror nok vanligvis at troens styrke skal vises gjennom en konstant glad og frimodig ånd. Og at på den andre siden: følelsen av svakhet, frykt og bekymringer, viser en svak tro. Her lærer vi noe ganske annet. Abraham har hatt en sterk tro, og likevel ser vi hans menneskelige sider, frykt og egne tanker om hvordan løftet skal oppfylles, innimellom griper ham. Sannheten er at troens styrke nettopp viser seg under mørke og anfektelser. Ikke i glade og lyse dager. Et lettlivet og frimodig sinn kan ofte bare være et kjennetegn på dem som i lettsindighet hopper over hellige plikter og truende farer, eller også lever på salige nådefølelser. Men når et menneske ikke flykter fra virkeligheten, men ansvarsfullt tar del i bekymringsfulle forhold, da savner det kanskje samtidig enhver følelse av nåde. Når de da likevel kan holde fast på Herrens løfter, og på grunn av disse kan være frimodige og glade - da ser vi et sikkert tegn på en sterk tro. Men om vi så ikke kan være glade og frimodige mens vi er i mørke og kamp, men likevel får beholde tilliten til Guds makt og trofasthet, så er det ikke et mindre tegn på en sterk tro.

 

Når det sies her at Abraham ikke ble svak i troen, så betyr dette: Han hadde kampen mot fornuften, som jo ville røve håpet fra ham, men ved Guds kraft har han fått beholde seieren, slik at han likevel holdt ut i denne kampen, så han ikke gav opp Guds løfte og det håpet det hadde skapt i hjertet hans. Hvor usannsynlig den enn måtte se ut, så ventet han alltid på at løftet skulle oppfylles, inntil fornuftens latter ble avløst av en lykkelig latter da Saras barn lå der for øynene hans, og den lykkelig moren utbrøt: "Gud har gjort det så jeg må le!" o.s.v. (1Mos 21:6-7). Og Paulus fortsetter med å vise oss Abrahams trosstyrke. Han sier:

 

Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Han kjente nok på tyngden av sitt utlevde legeme og sine hundre år. Fienden og fornuften hadde nok samtidig minnet ham om Saras ufruktbarhet. Men trosstyrken hans var at han ikke ble svak i troen når han tenkte på alt dette. Han lot ikke blikket sitt stoppe opp ved disse nedslående forholdene, lot seg ikke ta til fange av dette, om han enn måtte kjempe mot tankene på slikt. Han holdt alltid Guds allmakt og sannferdighet foran seg - mot fornuftens protester. Styrken hans var dette: Gud har sagt det, han "som gjør de døde levende, og kaller på det som ikke er til, som om det var til". Gud har sagt det, han som har skapt universet av intet, og som ikke kan lyve. Dette gjaldt mer enn hans og Saras "utdødde" legemer. Det var ikke kraften i disse utdødde legemene, men Guds allmakt og sannferdighet han satte sin lit til.

 

For et avklarende eksempel på tro! Måtte så også vi etter hvert lære å leve slik! Ja, dette skal vi sannelig trenge å øve oss i, hvert menneske som vil være en kristen og holde ut i troen gjennom alt det underlige Gud måtte sende i vår vei. Ikke bli svak i troen når en tenker på sin "utdødde" kristendom, tro, kjærlighet og bønn, - men uten opphold feste blikket på noe som er utenfor oss: På Gud, hans løfter og alt det han står for. Blant det som da kreves, er at du ikke ser på din utdødde tro, men på Guds trofasthet. Ikke på din utdødde kjærlighet, men på Kristi kjærlighet. Ikke på din kalde og skrøpelige bønn, men på Guds urokkelige løfter. Ikke på din maktesløse kamp mot fristelsene, men på Herren, "hans veldes kraft" og Guds trofasthet "som ikke skal la oss bli fristet over evne".

 

Men vær klar over at dette kommer ikke til å bli noen lett vei. Det vil bli en hard troens kamp å døde fornuften som alltid dreier oppmerksomheten mot det vi selv er eller kan utrette. Luther sier: "Slik måtte Abraham konkret ta sin fornuft til fange og avvise den som død, fordi han ville tro Guds løfte om at han gjennom sin ufruktbare Sara skulle bli far til mange folk. For et slikt løfte har nok ikke omgående passet inn overfor fornuften. Nei, den har nok strittet imot og ansett dette at Sara skulle føde en sønn, for både dårskap og usannsynlig. Det er ingen tvil om at i denne saken har det i Abrahams hjerte stått en enorm kamp mellom troen og fornuften. Men til sist har troen seiret og beholdt makten, overvunnet og trådt ned fornuften, den aller verste og skadeligste av alle Guds fiender.

 

Alle troende mennesker må gjøre det samme, når det skjer at de som Abraham føres inn i troens skygge, eller det totale mørke. Du må nedkjempe fornuften, og si: "Hør nå her, fornuft: Du er blind og tåpelig! Du forstår ikke noe som helst av Guds verk! Finn derfor ikke på flere skuespill med dine parlamenteringer overfor meg! Hold nå opp med dette, og ti stille! Driv ikke på med å diskutere Guds ord! Sett deg heller ned og hør etter hva Ordet taler til deg!" På denne måten døder de troende dette villdyr som den øvrige verden står hjelpeløse overfor. Og med dette tjener de vår Herre og Gud med det mest velbehagelige offer og gudstjeneste som han noen gang kan få”. Og hva Paulus har ment med uttrykket "uten å bli svak i troen", det viser han ennå tydeligere når han tilføyer:

 

20 og 21: Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre.

Fornuftens motstand og angrep klarte ikke å drive Abraham så langt at han "i vantro tvilte på Guds løfte". Han har nok fått oppleve vantroens angrep og fristelser, som omtalt tidligere, og han har nok uten tvil opplevd det hardere enn de fleste Guds barn. Likevel ble han ikke en av disse havsbølgene som drives og kastes av vinden (Jak 1:6), men istedet lik et hus som var bygd på fjell. Skyllregn og flom hadde nok støtt mot huset, men det hadde ikke rast sammen. Om det hadde ristet, så hadde det blitt stående der på fjellet (Mat 7:25). For det faste fjellet han bygde sin tro på, det var "Guds løfte" - tenk! - det den allmektige og sannferdige Gud hadde sagt.

 

Dette er virkelig et fjell. Derfor lot han seg ikke overbevise av fornuftens angrep og protester, så han kom i tvil, men "ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære". Han ble "sterk i sin tro", og det skjedde nettopp gjennom disse prøvelsene. Apostelen sier: (sv)"De har blivit starka efter svaghet" (Heb 11:34). Og Herrens ord til Paulus lød slik: "min kraft blir fullendt i svakhet" (2Kor 12:9). Det er krigen som skaper de rette krigsmenn. På samme måten styrkes også troen i prøvelser og anfektelser. For den som gjennom alt dette får holde seg til Gud og hans ord, får se mer og mer av Guds trofasthet og makt, og lærer å kjenne den. Slik har Abraham vokst fra den ene grad av tro til den andre, inntil han fikk en meget sterk tro.

 

Idet han gav Gud æren. Ved at Abraham ikke tvilte på Guds løfte, men fortsatte å tro og vente på at det skulle bli oppfylt, hvor utrolig det enn så ut for menneskets øye - så har han gjennom dette "gitt Gud ære", sier Paulus her. Dette er et ord vi har stor grunn til å tenke nøye over. Den som under store trosprøvelser fremdeles holder fast ved Guds sannferdighet i hans løfter, og fortsetter å håpe der det ikke er noe som helst håp - bare fordi det er Gud som har gitt løftet - han gir Gud ære. Det mennesket erkjenner i virkelig alvor at Gud er allmektig og sannferdig. Luther sier: "Å gi Gud den rette ære, er intet annet enn å holde ham for en trofast og sannferdig, vis, barmhjertig og allmektig Gud. Ja, kort sagt erkjenne at han er den eneste som skaper og gir alt det som er virkelig godt".

 

Dette er det bare troen som virker. Gjennom vantroen derimot, frarøver vi Gud hans ære, og gjør ham til et svakt og avmektig vesen som en ikke kan stole på. Johannes sier: "Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner" (1Joh 5:10). Og det er jo forferdelig. Men slik er vantroen. Derfor sier igjen Luther: "Gud krever ikke mer av oss mennesker enn at vi gir ham hans ære, og holder ham for vår Gud. D.v.s. at vi ikke holder ham for en innbilt og tom avgud, men for en virkelig, sannferdig Gud, som tar oss til seg, hører våre bønner, forbarmer seg over oss, og hjelper oss i all nød. Når han får denne tillit fra oss, da beholder han sin guddom hel og ukrenket. Ja, da har han alt det et troende hjerte har mulighet for å gi ham. Dette, av hjertet å gi Gud ære på en slik måte, det er sannelig den aller største viselighet, en (menneskets) rettferdighet over all (menneskelig) rettferdighet, en gudstjeneste over all annen gudstjeneste, et offer høyere enn alle andre offer".

 

Hvis vi tenkte nøyere over dette, ville vi nok strekke oss etter troens gave i langt større grad enn det som er vanlig. For det ville vel være en lyst for oss å kunne gi Gud noe han setter stor pris på? Det gjør vi altså hvis bare vi tror på hans ord og løfter, og dermed gir Gud ære. Og Paulus fortsetter å utdype dette at Abraham ved troen gav Gud æren. Han tilføyer:

 

Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. Han var "fullt viss på", og gjennomtrengt av den sannheten at han som hadde gitt løftet, var også mektig til å gjennomføre det. Herren hadde stilt Abraham overfor spørsmålet: "Skulle noen ting være umulig for Herren?" (1Mos 18:14), og dermed ført Abraham til en dyp erkjennelse av at det Herren lovet, det var han også istand til å fullføre, fordi han var selve Skaperen, Den Allmektige. For ham kunne jo ikke noe være umulig. Engelen møtte jomfru Maria med den samme sannheten: "For ingenting er umulig for Gud" (Luk 1:37), og gjennom disse ordene ble også troen skapt i hennes hjerte, troen på at hun "som ikke visste av mann", skulle bli Guds Sønns mor.

 

Vi legger merke til at troen må leve på selve Guds allmakt. Troens vandring vil alltid føre gjennom forhold som ser fullstendig urimelige ut for fornuften, slik at det ikke er noe som helst mindre enn Guds allmakt som kan gi trygghet. Når en da jenker og omtolker Guds løfter på en slik måte at vi stakkars, maktesløse og blinde skapninger skal kunne begripe hvordan det skal kunne foregå, at det skal kunne oppfylles, da må vi ikke kalle det for "tro". Det er jo tvertimot å måle Guds makt og visdom med vår menneskelige målestokk. Vi drar Gud ned på vårt menneskelige, falne og dåraktige plan. Og det er jo rett og slett et hån mot Gud. Nei, har jeg bare et ord fra den allmektige Gud, la så det være nok for meg! Da lar troen seg ikke lenger svinge i takt med fornuftens angrep som sier:"Det kan da ikke være mulig!", - men avskjærer alle slike angrep med spørsmålet som ingen kan svare benektende på: "Skulle noen ting være umulig for Herren?"

 

Det var akkurat de samme bibelordene og tekstordet vårt (v.21) Luther og hans medstridere styrket seg med, i striden for den rette læren om sakramentene, imot dem som ikke så mer i sakramentene enn det fornuften kunne være med på. Vær oppmerksom på at det er spesielt slike prøvelser alle troende må forberede seg på. Det gjelder først og fremst å beholde troen på at vi lever under nåden - samtidig med at synd, fristelse og anfektelse er det eneste vi opplever. Kjenner vi ikke denne "tros-høyden", hjelper det ikke å øve seg i andre "kampformer". Dernest gjelder det også at vi må få nåde til å bli i troen på Guds bønnhørelse og hjelp i enhver nød, i vårt kristenliv her på jorden - prøvelser hvor det bare er Guds egen styrkes kraft som duger til å å holde troen oppe. Herren vil nok selv sørge for at vi kommer til å møte slike prøvelser, for at Guds ære og vår fullkommenhet under nåden, mer og mer skal vinne plass i våre hjerter.

 

Vi prøves kanskje så hardt at vi roper og skriker i både ytre og indre nød. Men jo hardere vi prøves - når bare Herren får lov å fri oss ut - jo mer vil hans makt og trofasthet bli forherliget. Selv sier han jo: "Jeg vil gå fram foran deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg hugge i stykker o.s.v...for at de både i øst og i vest skal vite at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette". "Jeg gjør død og gjør levende. Jeg sårer, og jeg leger". "Herren fører ned i dødsriket og fører opp derfra". "Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser" (Jes 45:2-7, 5Mos 32:39, 1Sam 2:6, Jes 43:11).

 

Den som har en slik Gud, og har sin trøst og styrke bare i hans allmakt og trofasthet, han er trygg i sin frelse. Han står fast og urokkelig. En så trofast og allmektig Gud følger meg jo alltid og over alt, slik at jeg ikke en gang kan "unngå" ham, om jeg skulle ville det. Han ser jo mine hemmeligste tanker, min skjulte bekymring og hvert eneste sukk. Og når så han, som er sannferdig i evighet, selv sier: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg", - hvor trygg og salig er jeg ikke da, når jeg har en slik Gud?

 

Et slikt lykkelig menneske var Abraham. Men det var ikke bare Guds allmakt og sannferdighet han trodde på. Nei, det som gjorde at han stod frelst og rettferdig innfor Gud, det var hans tro på løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. Det var dette løftet de trodde på, alle de som ble frelst under den gamle pakt. Men dette kommer vi nærmere inn på senere.

 

22: Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.

Nå vender Paulus tilbake til sitt hovedemne: Rettferdiggjørelsen ved tro. Allerede to ganger tidligere i kapitlet (v.3 og 9) har han sagt at det var ved tro Abraham ble rettferdiggjort. Det er viktig å legge merke til at Paulus nå vil tilbake til dette på nytt. Og grunnen er tydelig: I versene 18-21 er det talt om Abrahams faste tro. Paulus vil nå ikke risikere at noen skal tro han avslutter med å lære at Abraham ble rettferdiggjort på grunn av noe han kunne bevirke, f.eks. hans faste tro. At Paulus bruker tilføyelsen "derfor ble det også regnet ham til rettferdighet", for på nytt å vende oppmerksomheten mot hovedemnet, ser vi av de versene som følger (23-25).

 

Overfor slike ord må en alltid holde klart for seg hva det var Abrahams tro var grunnet på, altså løftets innhold. Vi vet at løftets innhold var den Frelseren som ble lovet, og at Abraham var en av disse troende i den gamle pakt som "ventet på Israels trøst", som trodde på det første løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode (1Mos 3:15). Og disse løftene var fornyet spesielt til ham med disse ordene: "I deg skal alle jordens slekter velsignes". Kristus taler også klart om hva Abrahams tro var opptatt med, når han sier: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56). Med alt dette klart i minne, blir meningen i verset vårt denne: Det var den Frelseren som var lovet, Abrahams tro klynget seg til. Det var dette troen var opptatt med og levde på. Og dette trodde han så visst og fast, at selve troen, eller noen annen form for egen fortjeneste, ikke kom på tale som noen rettferdighet innfor Gud. Han trodde så fast på denne kommende Forløseren, derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. Men dette er utførlig omtalt under v.3.

 

Dessuten må vi huske på at den store hovedsaken i dette og forrige kapittel er denne: Blir mennesket rettferdiggjort på grunn av noe det selv er eller utretter, eller skjer det av nåde ved tro? Ut gjennom kapitlet har Paulus stadig stilt motsetningene opp mot hverandre. Allerede i v.2-3: vår fortjeneste og troen. I v.4: plikt og nåde. I v.5: gjerningene og troen. Og i v.16 sier han uttrykkelig: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde". Er det så fremdeles noen som vil kunne påstå at Paulus her skulle mene at det er selve troen, og at den var så fast og sikker, som bevirket at Gud rettferdiggjorde Abraham? Paulus har jo altså selv satt opp troen som motsetning til våre gjerninger/fortjeneste. Og når troen bare er å ta sin tilflukt til nåden, og leve på den (v.16), så kan meningen bare være det vi allerede har sagt: Bare fordi Abraham trodde på løftet som talte om Kristus, slik at troen var en tro på Kristus, så heter det at han ble rettfferdiggjort ved tro.

 

23 og 24: Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde,

Her sier altså Paulus at alt det som er fortalt i Skriften om Abrahams rettferdighet, ikke bare er noe som gjelder ham. Det er skrevet og skal forkynnes som et budskap som gjelder alle mennesker. Apostelen vil hindre den tanken at denne veien til rettferdiggjørelse var gitt bare for Abraham, og forklarer her at det tvertimot var den samme troens vei for alle folk til alle tider. Første gang vi finner et klart uttrykt vitnesbyrd i Skriften om hvordan en synder rettferdiggjøres, er akkurat dette om Abraham. Riktignok hadde andre mennesker, helt fra verden ble til, blitt rettferdiggjort på samme måte. Men budskapet om Abrahams rettferdiggjørelse ved tro, er første gang vi finner det uttalt med så utvetydige ord i Skriften. Og så legger vi altså merke til at første gang Bibelen beskriver en synders rettferdiggjørelse, så sies det uttrykkelig at det skjer ved en tilregnelse, og at det mottas bare ved troen. Må nå hver eneste én merke seg dette!

 

Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, når også vi tror på Kristus. Må vi da ikke bare la andre tro og frelse sin sjel, mens vi selv fortapes til evig fordømmelse! Med disse ordene: "for vår skyld" inkluderer Paulus alle mennesker som til alle tider, inntil den siste dag, kommer til å søke Guds nåde. Også for vår skyld, din og min, er det skrevet at rettferdigheten skal tilregnes oss, såvel som Abraham, bare vi går samme veien som han, troens vei i Kristus alene.

 

Vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde. Her omtales Gud bare som han som oppvakte Jesus fra de døde. Men dette er ikke noen "tilleggs-egenskap" hos Gud, som Paulus likesom bare benytter her, i tråd med hva han nylig har talt om at Abraham trodde at Gud kunne "gjøre de døde levende", og dermed oppfylle løftet om et tallrikt avkom, uavhengig av hans og Saras utdødde legemer. Nei, grunnen til at Paulus bruker denne betegnelsen, er at det nettopp er dette vår tro må hvile på, for at vi kan bli rettferdiggjort: At Gud oppreiste Kristus fra de døde. Det ser vi klart av neste vers. Den som skal bli frelst ved troen, må ikke bare tro på en allmektig Gud, men nettopp på at Kristus ble oppvekt fra de døde, d.v.s. tro på evangeliet og dets budskap om Kristi død og oppstandelse.

 

25: han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.

Den som skal bli frelst gjennom troen, må ikke bare tro på en allmektig Gud, men på Kristi oppstandelse fra de døde. Han må tro på evangeliet som forkynner Kristi død og oppstandelse.

Dette (v.25) kaller Luther "et knippe som inkluderer hele den kristne tro". Derfor brukte han også denne ordlyd som overskrift på de schmalkaldiske artiklene, som grunnlag for "den første og fornemste artikkel, fra hvilken ingen kristen kan vike eller tilføye noe, om enn himmel og jord og alt annet styrtet sammen". Apostelen har forfattet dette verset med dyp ettertanke. Da er det også stor grunn til at vi bør grunne på det vi leser her.

 

Som allerede sagt, er dette et meget kort sammendrag av det som skjedde i Kristi forsoningsverk. Spesielt tankevekkende er det hvordan det her deles opp i klare sammenhenger: At Kristus ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Når anvender disse uttrykkene: "ble gitt" og "oppreist", forstår vi at med "gitt" menes gitt i døden. Men vi vet at Skriften forøvrig omtaler Kristi død som grunn for vår rettferdiggjørelse (se kap.3:24,25, 5:9, 2Kor 5:21, Ef 1:7, 1Joh 1:7), og at hans forsoningsverk dermed var fullbyrdet. Det oppfatter en jo også ved at Kristus ropte ut på korset: "det er fullbrakt!" Så må det da være grunn til å granske nøyere hva Paulus legger i dette at Kristus "ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".

 

Meningen er uten tvil denne at ved sin død bar Kristus all verdens synder, som han sonet for med sitt liv. I sin oppstandelse var han som vår stedfortreder rettferdiggjort, og "førte fram en evig rettferdighet" (Dan 9:24), liv og uforgjengelighet. I sin død ble han "gjort til synd for oss", og til en "forbannelse", og forløste oss da fra syndens skyld og lovens forbannelse, fordi han tilfredsstilte den guddommelige rettferdigheten ved døden, som er syndens lønn. Men hans oppstandelse var rettferdighetens og livets seier over synden og døden, og avsluttet og beseglet dermed for alle mennesker og ånder, hans fullbyrdede forsoningsverk. Som vår stedfortreder, den andre Adam, hadde han tatt på seg å sone for våre synder, lide den straffen vi fortjente, og fullbyrde det guddommelige rettferdighets-kravet. Alt dette gjorde han da han gav seg selv som et offer, og gjenløste oss med sitt blod.

 

Men ved sin oppstandelse har han ikke bare gitt alle mennesker et bevis på at han led og døde som Den Hellige, og Guds Sønn, for andres synder og ikke sin egen skyld. Ved oppstandelsen har han også vist at da han døde for våre synder, hadde Faderen godkjent dette som fullkommen soning. Skriften sier at han ble "levendegjort i Ånden", og "rettferdiggjort i ånd" (1Pet 3:18, 1Tim 3:16). Det vil si: Erklært fri fra all den skyld, straff og dom han, som menneskenes stedfortreder hadde tatt på seg - fordi vår stedfortreder så fullkomment stod i vårt sted innfor Guds dom, som om hele menneskeheten hadde gjort og lidt det han gjorde og led. For "vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd" (2Kor 5:14). Så gjelder det samme om hans oppstandelse, innfor Guds øyne var vi alle i ham. Han oppstod altså rettferdiggjort - for alle, som om vi alle skulle stått opp rettferdiggjort. Derfor er dette "navnet han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet". Derfor har vi vår rettferdiggjørelse, dypest sett, i Kristi oppstandelse. Det er nok dette Paulus har villet si med disse ordene, at Kristus "ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".

 

Men ved sin oppstandelse trådte også Kristus inn i det uforgjengelige presteembete. Og gjennom dette tjener han alltid i vårt sted, "for Guds åsyn for vår skyld", "en rettferdig for urettferdige", slik spesielt Hebreerbrevet forkynner det. Der framstilles Kristus som "yppersteprest etter Melkisedeks vis", d.v.s. med "et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid" (Heb 7:24). "Men", heter det i Hebr.br., "en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel". "For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld" (Heb 8:1,2, 9:24).

 

Legg merke til: "for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld". Her ser vi klart vår fullkomne rettferdighet for Guds åsyn. Men, hva er det vi hører? Er Kristus nå for Guds åsyn for vår skyld, slik at vi står der i ham som hellige og ulastelige (Ef 1,4)? Er dette sant? Da betyr vi nok helt sikkert litt mer for Gud enn vi hadde tenkt oss - ! Da må vi jo ha en fullkommen rettferdighet framfor Gud! Ja, dette at Kristus alltid lever for Faderens åsyn i vårt sted, og der, som vår yppersteprest forretter vår gudstjeneste, - det, gjentar vi, er vår fullkomne rettferdighet. Så ser vi da at vår rettferdiggjørelse på alle måter har sin bakgrunn i Kristi oppstandelse.

 

La oss så tenke litt over hvilken nytte vi bør ha av dette ordet om Kristi død og oppstandelse. Først og fremst burde jo mennesker som ennå lever i synden vekkes til ettertanke, bare ved å høre om hans forferdelige død, og oppstandelsens mektige budskap. "Har noen brutt Mose lov", sier apostelen, "da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod?" Den som vet, tror og bekjenner at Gud har gitt sin Sønn i døden for våre synder, men selv fortsatt lever i synden, i verdens og djevelens tjeneste, ikke tilber Sønnen, og ikke blir hans barn for hele sitt liv, han "trår Guds Sønn under føtter", og står i sannhet uten ære for Gud. "Rettferdig er den dom som rammer slike". "For dersom vi holder på og synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige" (Heb 10:26-31). Tenk på dette når du på nytt vender deg til dine synder - og etterpå, når du legger deg for å sove!

 

Den derimot som søker frelse for sin sjel, finner her alt han trenger til liv og salighet, om han så var den mest ulykkelige synder. For la oss se nærmere på hvilken trøst vi da finner i dette bibelordet. Du har kanskje en vond samvittighet. Gamle synder begynner å våkne opp og frister deg. Nye avstikkere fra rettferdighetens vei, kanskje etter at du har mottatt mye nåde, fordømmer deg. Hjertet er ikke oppriktig, men fullt av ondskap og falskhet. Innerst inne frykter du for den Gud som du istedet ville søkt nåde og frelse hos. Kom nå her og se hva Gud har gjort for all denne din elendighet! Hva slags sinn møter Gud deg med her? Her leser vi jo at den samme allmektige Gud som du nå frykter for, har gitt sin Sønn i døden for våre synder. Når Herodes, Pilatus og hedningene, sammen med Israels folk slo seg sammen mot Herren, så var det for at Guds råd og beslutning som er forutsagt i Skriften, skulle bli fullbyrdet, slik Kristus uttrykkelig hadde sagt: "Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg? Hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt?" (Joh 18:11, Mat 26:54).

 

Og hvem var det han ble gitt i døden for? Sannelig ikke for sin egen skyld, for han var hellig og Guds Sønn. Heller ikke var det for englenes skyld, for de er selv gode og rettferdige. Nei, det var for vår skyld, slik bibelordet vårt sier. Var det da kanskje på grunn av at vi var gode og fromme? Nei, Paulus sier det var for våre overtredelser. For våre synder! Hvilke synder kan jeg så regne med at det gjelder, og hvor mange? Kristus sier selv: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn" o.s.v. Og videre: "mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv". Døperen Johannes sier også: "Se det Guds lam, som bærer (sv:borttager) verdens synd". Og til slutt Paulus: "Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens". Altså kan dette ikke bare gjelde for noen spesielle mennesker, men sikkert og visst for alle, også for deg.

 

Men så sier du kanskje: Bare jeg visste at dette gjelder meg. Eller: Selvfølgelig kunne jeg tro det, når bare livet mitt var mer slik en ser de hellige har levd. Med en slik holdning forteller du at du har ikke sett ordentlig på hva disse bibelordene sier. Her leste vi jo at han er en soning "for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens". Og hva mener så Skriften med synder? Ordet som er brukt i teksten vår betyr egentlig "fall til siden", "fall fra veien", fra veien etter Guds Ord. Slik betyr også synden i sin alminnelighet rett og slett at Guds hellige lov brytes (1Joh 3:4). Det er dette som gjør at synden trykker og piner samvittigheten så tungt, når en må erkjenne at en har overtrådt Guds hellige bud. En har kjent Guds vilje, men likevel ikke levd etter den. En har visst hva Gud har forbudt, og likevel gjort det. Hjertet kjæler for noe som er i strid med Guds ord. Det er dette som kalles synd.

 

Men så sier altså teksten vår at det nettopp er for vår synd, "våre overtredelser han ble gitt", som et soningsoffer, en nådestol, og gjennom det "funnet en evig forløsning", en evig nåde. Og dette var også eneste vei til frelse for menneskene.

 

"Ettersom det i vårt kjød er en evig synd,

så var det nødvendig at Kristus gjennom sin død gav oss en evig nåde" (Luther).

Lovet være Herrens navn!

 

Men ikke nok med at vi gjennom hans død for evig er fri fra våre synders og lovens forbannelse. Gjennom hans oppstandelse har vi også en fullkommen rettferdighet innfor Gud, fordi han er rettferdig og lever som vår stedfortreder "for Guds åsyn for vår skyld" (Heb 9:24). Dette må vi sterkt innprente i vårt hjerte, og holde fast ved i tro. For i oss selv vil vi bare oppleve det motsatte, bare synd og fordømmelse. Her må vi "følge i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". På tross av hans "utlevde legeme" trodde han gjennom alle de årene han måtte vente, på ham "som gjør de døde levende", og "var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre". Det er slik vi også må vandre i tro, mens vi ser og kjenner all synden og styggedommen i oss, og får se vår skrøpelige kristendom. Men midt i alt dette holder vi fast ved det vi vet, at innfor Gud er vi fullstendig syndfrie og rettferdige, bare på grunn av Guds usvikelige ord om Sønnen.

 

Mot alle lovens, samvittighetens og djevelens anklager skal vi med Paulus's ord få bekjenne: "Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss". Lovet være Gud for hans uutsigelige gave, - ja, også for den lærdom og trøst han har gitt oss i dette kapitlet!

 

 

 

Tillegg.

Supplement til forklaringen av Rom 4:1-3.

 

Omtalen av Abrahams tro, i Jakobs brev.

 

Apostelen Jakob sier i kap 2:21-22: "Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene". Og så konkluderer Jakob i v.23: "Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Deretter trekker han denne slutningen i v.24: "Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro".

 

Her bruker altså Jakob ordene fra 1Mos 15:6, som Paulus også brukte i Rom 4. Men det kan jo se ut som om han anvender dem stikk i strid med det Paulus lærer ut fra de samme ordene. Dette har blitt et problem for enkelte som nok kan ha forstått hva som er Guds frelsesvei, men har oversett hva som har vært Jakobs målsetting med sitt budskap. Dermed har de trodd læren hans stred imot Skriftens store hovedlære. Dette skjedde med Luther som senere innså og erkjente at det var feil. Men det skjedde også med noen kirkelærere i det andre og tredje århundre. Derfor anså de Jakobs brev for uekte. Og slik skulle det også ansees, ja utelukkes fra den hellige Bibelen og fullstendig forkastes, - hvis det stred mot den store hovedlære som er forkynt fra verden ble skapt. "Selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium - han være forbannet!" (Gal 1:8). Men vi skal snart få se at Paulus og Jakob ikke er så uenige som det kan se ut til ved første øyekast. Vi skal finne at det er i uttrykksform, i bruken av ord, men ikke i sak, der er forskjell. Legg bare merke til følgende:

 

1:Paulus og Jakob sier begge som Moses, at "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Jakob motsier altså ikke den sannheten. Men hva er det så han mener, når han sier at dette skriftordet ble oppfylt når Abraham ofret sin sønn? Vi må legge nøye merke til hvem det er Jakob taler til. Vi ser at helt fra v.14 sier han at han taler til hyklerne, "du uforstandige menneske", som "sier de har tro", men beviser det motsatte med sitt liv, sine

gjerninger. Kan en slik tro frelse noen? Det er dette han vil ha fram. Og i den sammenheng er det han viser til Abraham, og det bevis han gav på troens virkelighet når han gikk for å ofre sin sønn. Betydningen av dette understreket jo også Gud selv, da han sa: "Nå vet jeg at du frykter Gud".

 

Denne uttalelsen, denne stadfestelsen fra Gud, er det Jakob bruker og anser for "rettferdiggjørende", som den jo også er - men i en spesiell betydning. Jakob taler altså ikke om det som er beskrevet i 1Mos 15:6, Abrahams virkelige rettferdiggjørelse, men om det vi leser i 1Mos 22:1-19, og det vitnesbyrd han der fikk av Gud for det han hadde vist gjennom sin gjerning. Det er forklaringen på hva han mener med at Abraham ble "rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret". Han mener ikke at Gud på grunn av denne gjerningen forlot Abraham syndene og tok ham inn i sin nåde. Det hadde skjedd tidligere (1Mos 15:6). Abraham var allerede "Guds venn". Med bakgrunn i det skriftordet han altså her holder seg til, mener Jakob bare at denne gjerningen virket Guds eget vitnesbyrd/stadfestelse.

 

2: Når Paulus og Jakob bruker samme ordet om Abraham, så har de hver sitt forskjellige siktepunkt med budskapet. Paulus strider mot den vantroen de selvrettferdige levde i, og håpet på å bestå innfor Gud med det de selv kunne utrette. Jakob kjemper imot den vantroen falske bekjennere lever i, som de tror de skal bli frelst ved, og som er den samme tro som de onde åndene har (v.19). En tro som ikke hjelper de som fryser og sulter, ved at en bare sier: "Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! - men ikke gir dem det legemet trenger" (v.16). Hos Paulus går ordet "rettferdiggjort" på selve rettferdiggjørelsen innfor Gud, som skjer når troen på Kristus tennes i hjertet, før det kommer noen som helst stadfestelse eller vitnesbyrd om dette gjennom gjerninger. Hos Jakob taler ordet "rettferdiggjort", som sagt, om det vitnesbyrd Gud gav Abraham om ektheten av hans tro, når han hadde bevist det gjennom sin gjerning.

 

Det er det samme Kristus gjør, når han i Joh 8:39 viser til Abraham og sier: "Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger". Abraham har ved sine gjerninger bevist at han var den Abraham som var rettferdiggjort ved tro. Vi vet også hvordan Kristus på den siste dag bare skal tale om gjerninger som har bevist at "de rettferdige" var mennesker som i tro elsket ham, og for hans skyld tjente hans minste skapninger. Når ikke noe som helst slikt følger av troen, da "er den død i seg selv". Det er bare dette Jakob vil slå fast. Og dette understreker Paulus like alvorlig, f.eks. i Rom 6 og andre steder. Han sier uttrykkelig at "i Kristus Jesus -- gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet" (Gal 5:6). Tilsvarende sier også Jakob her: "troen virker sammen med hans gjerninger".

 

3: Når Jakob sier at "troen ble fullkommen ved gjerningene", så vil det ikke si at troen i seg selv ikke er fullkommen før den stadfestes gjennom gjerninger. Men Jakob har her hele "treet", og hele dets utvikling i tankene. Først når et tre står der i sin skrud av gode frukter, da først har det vist seg å være et godt tre - selv om det allerede på våren var det samme gode treet, fordi det var avlet av en god fruktart som bærer god frukt. Slik står det da alltid fast, at det er troen alene som frelser, fordi den gir Gud alene æren. Skal Gud alene få æren, så må det ikke føyes noe til som mennesker har deltatt i - ! Og en slik tro er av en slik "art"/tresort ("jeg er det sanne vintre" - Joh 15) at den bærer frukt (kjærlighet og gode gjerninger), og er altså en rett og frelsende tro - allerede før fruktene begynner å vise seg. Og sikkert er det, at de medvirker ikke til rettferdiggjørelsen.

 

Jakob har med dette på ingen måte lært at det er troen og gjerningene som samlet bevirker samme målsetting, - at troen likesom skulle utgjøre den ene halvdel, og gjerningene den andre. Nei, han har vist at de har hver sin oppgave. Han sier at "troen virket sammen med gjerningene" (v.22). Han sier ikke at gjerningene hadde medvirket til troen. Altså har troen vært tilstede før gjerningene. Evangeliets budskap om nåde og rettferdiggjørelse, har født troen på Kristus alene. Denne troen, som også bare holdes i live ved det samme nådebudskapet, har virket kjærlighet og gode gjerninger. Men disse fruktene har da selvsagt ikke vært noe grunnlag for troen - som var den store hovedsaken i det vi tok opp her.

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit