Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 5


 

 

Femte kapittel.

 

Dette kapitlet består av to hoveddeler. I den første lovpriser Paulus de rettferdiggjortes salige tilstand, at de har fred med Gud og et sikkert håp om den evige herlighet. At de derved også får åpenbart hvilke velsignelser trengslene her i livet skal tjene til. Og alt sammen bare på grunn av Guds uendelige kjærlighet, som han viste mot oss i Kristus og hans forsoning, som gjør at de er fridd ut fra verden, og kan rose seg av Gud (v.1-11). I den andre delen viser apostelen oss selve den store hovedhensikten i Guds store frelsesverk, når han stiller opp mot hverandre de to stamfedrene. Denne ene: stamfaren for synden og døden. Den andre: stamfaren for rettferdigheten og livet: Adam og Kristus. Han viser at loven på ingen måte tilintetgjør Guds store frelsesverk ved at den åpenbarer syndens makt. Men tvertimot opphøyer det, ved at rettferdigheten og nåden deretter virkelig blir stor for sjelene (v.12-21).

 

Tidligere har Paulus vist at alle mennesker er under synd, at ingen kan rettferdiggjøres gjennom loven, men at vi rettferdiggjøres bare av nåde, ved troen på Kristus. Så understreker og opphøyer han her enda sterkere denne rettferdigheten ved tro, og taler nå om dens herlige frukter. Men her kommer han bare kort inn på dette, som han behandler mer utførlig i det åttende kapitlet. Her taler han særlig om hvor lykkelig de menneskene er, som er blitt rettferdiggjort ved tro. Slik begynner han:

 

1 og 2: Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet.

Her nevner Paulus straks de to vesentligste følgene av at Gud gjenføder og rettferdiggjør et menneske: først evig nåde og samfunn med Gud allerede her i livet. Og videre: håpet om den herlighet Gud skal gi etter livet her på jorden. Paulus fortsetter den første delen av kapitlet med å tale om hvordan de troende kan rose seg av trengsler, av at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, at Den Hellige Ånd er oss gitt, og at vi kan rose oss av Gud selv. Men dette er alt sammen bare naturlige følger av disse to store hoved-skattene. Hvem er så det lykkelige menneske som eier alt dette? Det viser Paulus aller først. Han begynner slik:

 

Da vi nå er rettferdiggjort av tro. For det første merker vi oss at han sier ikke: Da vi nå har levd et best mulig liv, så vil ikke Gud kreve mer av oss, men gi oss sin nåde og fred. Nei, han sier først: "Da vi nå er rettferdiggjort". Vi må være helt og holdent rettferdige, d.v.s fullkomne overfor Guds hellige lov. Noe mindre kan ikke tilfredstille Gud. Det har Paulus ettertrykkelig bevist i det foregående. I kap 2:13 og Gal 3:10 uttaler han dette spesielt konkret. Videre sier heller ikke Paulus: Da vi nå selv er blitt slik vi bør være etter loven. Vi har etter hvert fått et hjerte og et helliggjort liv, så loven og samvittigheten ikke lenger anklager oss. Og på dette grunnlag er vi selv blitt rettferdige. Nei, Paulus sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro". - Av tro, sier han. Altså rettferdige i en annens fullkommenhet. Hvordan det skjer, eller hva troen er, og hva det er troen lever på, det har han vist i forrige kapittel. Der sier han f.eks. i v.5: "Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige..", og i v.25: "han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".

 

Vi som er rettferdiggjort av tro, er altså mennesker som erkjenner at vi i oss selv er ugudelige, men har all vår trøst i "ham som rettferdiggjør den ugudelige". Som er fortapt med alt vårt eget strev med å omvende oss, ved vår anger, vår bønn og vår helliggjørelse, men til slutt fant all vår rettferdighet i ham som døde og oppstod for oss, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor 1:30). Hvem du så måtte være, og hvordan du så måtte ha det - er du bare en av disse fattige, og har du bare all ditt hjertes trøst overfor synden, i Kristus, så er også du en av disse Paulus taler om her. Og alt det han roser seg av, det tilhører også deg (se kap 4:24).

 

Fred med Gud. Dette er den første store hoved-skatten. "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud", eller "hos Gud". Vi er kommet tilbake i hans nåde og samfunn. Krigen er slutt. Det er stiftet fred. Der er noen som tror det her tales om den indre freden, som en sjel får ved troen på syndenes forlatelse. Men slik det lyder i grunnteksten, ser vi at ordene "fred med Gud" her egentlig betegner det fredsforhold som oppstår mellom Gud og mennesker ved rettferdiggjørelsen. Da oppheves den Guds vrede som hviler over dem som ikke tror på Sønnen (Joh 3:36), og Guds evige vennskap og samfunn kommer på nytt til dem*.

 

*eiränän poieistai echein, agein pros betegner det fredsforhold som stiftes mellom to parter som tidligere har vært i strid med hverandre. Verdslig lektyre dokumenterer også dette. Sammelikn også om pros i Apg 2:47, 24:16. Hvis det menes sjelens indre fred, så står det enten konkret (kap 8:6, 14:17, 15:13), eller det heter "fred fra Gud" (kap 1:7), eller "Guds fred" (Fil 4:7), o.s.v. Men aldri som her: "fred med Gud". Her tales det altså om fredsforholdet mellom Gud og mennesker, som gjør at Guds vrede er opphørt (konf.v.9). Ordet brukes også i samme betydning i Ef 2:14-15. Men av dette fredsforhold med Gud må det alltid følge en indre fred i sjelen. Den førstsnevnte og sistnevnte freden står derfor i samme forhold til hverandre som rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. (Olshausen, Meyer, Philippi m.fl.)

 

Men troens øye ser jo nettopp dette, og dermed kommer en salig fred i sjelen, som er en av troens første frukter, og som sammen med rettferdigheten er noe av Guds rike i mennesket. Skriften sier jo: "Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (Rom 14:17). Derfor er også kongen i dette riket skildret som Melkisedek i Salem, d.v.s. rettferdighetens konge i fredens rike (se Heb 7). Altså følger selvsagt også hjertets fred, når en har fått "hans rettferdighet som blir til evig tid". Derfor har vi nok omkring dette bibelordet også lov å tale om den freden. Men vi må holde klart for oss hva teksten egentlig taler om: freden hos Gud, det guddommelige vennskap og samfunn, som gjør at han ser på den troende som sitt elskede barn som er kommet tilbake til ham (Luk 15:20-24).

 

Også denne teksten viser at hvert menneske som ikke er blitt rettferdiggjort ved tro, er under Guds vrede og dødsdom. Mellom vreden og samfunn med Gud finnes det ikke noe ingenmannsland for noen som helst skapning. Er det sant, det apostelen sier, at bare de som er rettferdiggjort av tro, har fred med Gud, - ja så må konsekvensen være at den som ikke er blitt rettferdiggjort av tro, må være under Guds vrede, må stå i et krigs/kampforhold til sin Skaper. Og forholdet har sin bakgrunn i dette: Mennesket har falt fra Gud. Det har gjort opprør mot sin konge. Men denne synden, og alle de andre syndene dette mennesket bærer på, er nå utslettet i Stedfortrederens blod. Rettferdigheten som var krenket, er tilfredsstilt, og Gud selv er forsonet og står på nytt med farssinnet vendt mot alle mennesker. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv". "Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender".

 

Men saken er at så lenge de som er fiender ikke vil legge ned våpnene og vende tilbake i lydighet mot kongen sin, vende tilbake til hans fullbrakte nådestol, så vil hans dom måtte hvile over dem. Legg merke til hvordan Jesus taler i Joh 3: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne", men han fortsetter: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv". Men den som ikke tror, skal altså "fortapes", slik Jesus også tilføyer i v.18: "Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn". Og i v.36 sier døperen Johannes: "Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham". Vi merker hvordan alt følger av tro eller vantro. Gud er forsonet. "Han gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger". Han lengter og ser etter sin fortapte sønn. Det er bare én ting som mangler: at han kommer tilbake. Paulus sier det slik: "Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!". Det er bare dette som gjenstår.

 

Men hvis nå dette ikke skjer, at vi "kysser (d.v.s.hyller) Sønnen", da "blir han vred", "hans vrede blir opptent", og vi "går til grunne på veien" (Sal 2:12). De grove og frekke synderne har selvsagt Guds vrede over seg. At "foraktere", som ikke har noe som helst bruk for Herren, har Guds vrede over seg, det forstår vi også lett. Men dette gjelder så langtfra bare dem. Nei, Skriften taler like klart om dom selv over det mennesket som er uroet og vekket opp til frykt for Gud, men likevel ikke flyr til nådestolen og søker rettferdigheten av tro, men i strid med hans ord innbiller seg at de skal kunne opprette skaden gjennom sin kristendom, skal kunne minske sin skyld og redusere Guds vrede. Slike faller under samme dom, om de så kjemper seg til døde i egne gjerninger. Alt er forgjeves, så lenge de ikke "gir seg inn under Guds rettferdighet" og "kysser (hyller) Sønnen", men bare strever med å opprette sin egen rettferdighet gjennom sin anger, sin tro, bønn, bibellesning, avhold o.s.v. Alt er forgjeves. Den hellige Guds betingelser blir ikke tilfredsstilt. Deres kjærlighet til Gud blir aldri ekte, de elsker ham ikke fullkomment "av hele sitt hjerte". Det er ikke som det bør være med kjærligheten til sin neste. Det er alltid først og fremst seg selv. Det er ikke som det skal med renheten i hjertet, med oppriktigheten, de hater ikke syndene, o.s.v.

 

Og det som verre er, de kjemper mot Guds evige utvelgelse (Ef 1:4), kjemper mot Lammets ære, de "trår Guds Sønn under føtter og forakter paktens blod". Bare dette siste er jo nok til at de pådrar seg en forskrekkelig Guds vrede. Da blir det i sannhet "forferdelig å falle i den levende Guds hender" (Se Heb 10:28-31). Alle mennesker er altså under synden, vreden og dommen, så lenge de ikke har søkt forlikelsen gjennom Kristus alene.

 

Noe ganske annet er det med dem som har søkt denne forlikelsen, og "er rettferdiggjort av tro", har gitt opp alt sitt eget strev, ja anser det for skrap. De er blitt overbevist om at de er fortapt, og har gitt Gud ære ved å fly til forløsningen i Kristus Jesus. De er da, av Gud selv, rettferdiggjort, frikjent fra alle sine synder, og ikledd Kristi rettferdighet. Og i ham er Gud fullkomment tilfredsstilt. Han er den som fullkomment har oppfylt loven, "drept fiendskapet", og på nytt utbredt den evige nåden over menneskene. Nå er det fred med Gud. Nå er det slutt på all vrede, slutt på all tilregnelse av synder. Nå er det bare vennskap, samfunn, nå den beste kledningen, nå gjøkalven, nå gledesmåltid, nå på nytt barneforholdet.

 

Den troende sjelen er ikke mer sin egen, må aldri mer selv gjøre regnskap for Gud. Det gjør han som er "for Guds åsyn for vår skyld". All den synd som den troende enda, ja daglig, faller i, er utsonet av Ham. Han er rettferdiggjort "av tro", og er alltid rettferdig - bare i "Den Elskede". Å, tenk for et vennskap! Gud er i seg selv den evige kjærligheten, og han ser nå på nytt sitt barn ikledd all den rettferdighet og velbehag som han i skapelsen selv hadde gitt menneskene. Ja det de nå er ikledd er ennå større, for det er selve Sønnens velbehag for Faderen. Nå ser Gud oss bare i ham som i all sin guddommelige fullkommenhet er for Guds åsyn for vår skyld. Da passer det ikke å tale, slik vi ofte hører, som om Gud på grunn av våre synder bare aller nådigst tåler oss. Nei, det er tvertimot slik Skiften lærer oss, at han ikke en gang tilregner oss syndene (kap 4:8), men ser oss bare i Kristus, og derfor rett og slett har sin "lyst" og sin "glede" i oss (Jes 62:4-5). Vi er "Herrens elskede som skal bo trygt hos ham" (5Mos 33:12). For vår rettferdighet i Guds øyne er ikke vårt, men Guds eget verk. Og Gud er alltid tilfreds med det han selv har gjort!

 

Så blir da det store spørsmålet bare dette: Er vår rettferdighet helt og holdent Kristi verk - eller består den også noe av vårt eget? Består den i noe vi selv er eller gjør, da er det ikke noe en kan stole på. Da er der straks "flekker og rynker". Men skjuler bruden seg bare i ham, Den Elskede, da er hun, slik Paulus uttrykker det, virkelig "uten flekk eller rynke eller noe slikt" (Ef 5:27), og slik hun beskrives i Salomos høysang: "Alt er fagert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noe lyte på deg". Slik må det jo også være, når Jesus selv kunne si: "Den som er badet, er jo helt ren". Og tenk da for en fred og samfunn vi har med Gud som er selve kjærligheten!

 

Her er det viktig at vi merker oss ordet "har" - "vi har fred med Gud". Paulus sier ikke: vi kjenner freden med Gud, men altså "vi har". Av sammenhengen det står i: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus", forstår vi at dette vi "har", det er noe vi har slått fast, om en sannhet utenfor oss, og som vi derfor i tro til Guds løfter må holde fast på. Og det blir en kamp, ofte under de største prøvelser, mens Gud kanskje for en tid skjuler seg for oss, og vi kan være i de bitreste anfektelser på grunn av synden. Loven anklager oss, samvittigheten dømmer oss skyldig, og djevelen skyter sine ildpiler i hjertet. Da er et slikt Guds samfunn og vennskap det vi minst av alt opplever - i oss selv! Dette er lidelser alle Guds barn helt sikkert vil måtte oppleve: at de ikke kjenner nåden i hjertet sitt, men bare mørke, tørke og død. Da er det om å gjøre at vi vet, og minner oss selv om, hva Gud har gjort, og løftene han har gitt oss. Og så må vi, som Abraham: "på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære".

 

Her kunne noen tenke: Tidligere er det jo sagt at den striden vi har med Gud, den skal også føre til en salig fred og ro i samvittigheten. Hvordan kan det da være at det er det motsatte vi opplever, hvis vi virkelig eier denne freden med Gud? Det er viktig å få avklart et slikt spørsmål. Derfor vil vi gjerne gå litt nærmere inn på denne freden.

 

Først må vi da legge merke til at vår indre fred må være grunnet på et stort og salig forhold: at vi er under Guds nåde og vennskap. Men vissheten om dette må vi ha fra Guds urokkelige ord og løfter - altså totalt uavhengig av om vi kjenner noen stadfestelse på dette i hjertet vårt! Visst får vi også innimellom smake Guds velsignelse, når hans ord "kommer til oss", når han lar "fred komme over oss som en bekk" (Jes 66:12) og gir sitt følbare vitnesbyrd i sjelen: "du er min". Men vi må aldri tro at en slik opplevelse av nåden alltid skal gis oss. Tvertimot er det et kjennetegn på hvordan Gud øver oss i troen, når han fullstendig kan skjule sin nåde, og lar oss oppleve det som om han ikke vil ha noe med oss å gjøre.

 

Hvordan skulle vi da ha fred? Jo, da er det om å gjøre at vi med en fast tro hele tiden holder oss til hva Gud, på tross av alt dette vi erfarer, har gitt og lovet oss i sin elskede Sønn. Vite og grunne på Skriftens ord om at Gud er trofast, at nådepakten er en "evig pakt" (Jes 55:3, 54:8), uansett hvordan det skifter i det vi føler og erfarer. Det er jo disse ordene som er "Guds kraft til frelse", som altså virker den frelsende tro - men også holder den i live ("han er troens opphavsmann og fullender" Heb 12:2). På disse ord kan jeg tro at alle mine synder er forlatt, og at Gud er nådig mot meg. Da har jeg en mektig og salig fred i sjelen. Da taler jeg med Gud som med en forsonet og glad far. Da skjelver jeg ikke for dommen og evigheten, men er blitt overbevist om at min fred skal bli fullkommen, når jeg får se ham som skal komme i skyen på samme måte som han fór opp - med sine sår som han hadde vist disiplene sine, så de gikk fra tvil til visshet og fred (Joh 20:19-20). En slik fred har vi bare i at vi "er rettferdiggjort av tro".

 

Både vår rettferdighet og vår fred skal vi altså bare ha ved tro.

 

Denne freden på grunn av Kristi sår, er et sterkt tegn på en forsonet tilstand. Men når Herren kommer igjen, skal de samme sårene føre en rystelse over alle dem som ikke er forsonet med ham. "De skal se hen til ham som de har gjennomstunget". Da skal de fly fra hans åsyn og be om at fjellene skal falle over dem og skjule dem. Noe av dette opplever disse ofte allerede her i livet. Det er et tegn på hvordan det står til med sjelen. Luther sier: "En sannferdig og god samvittighet har fred når Gud er nær, men skjelver når Gud synes fjern". Den troende blir trøstet når Kristus åpenbarer seg. Men da blir den ufrelste uroet. Guds barn sier: når jeg kan tro at det er sant, alt det som er skrevet om Kristus, da er jeg trøstet. Den ufrelste, derimot, uroes nettopp ved tanken på om det var sant, alt det Skriften inneholder om Kristus.

 

Legg nøye merke til dette tegnet! Det forteller sannheten om ditt forhold til Gud og til dine synder. Det vitner om det er så at du har inngått forlik med dommeren, om du har din daglige plass ved nådestolen og tar dine synder fram der for at de kan bli tilgitt. Eller om du tvertimot holder deg unna Gud, og ikke taler med ham om syndene dine. Det stod ikke godt til med David, da han "tidde", og ikke bekjente sine synder for Gud (Sal 32:3-4). Når han derimot bekjente sine synder, og fikk forlatelse, da fikk han en fred så han kunne synge i hjertelig glede: "Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult" (v.1). Han sier: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld. Sela. Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne. Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå" (v.5-6). Dermed forkynner han at de hellige ikke er fri for synd, men at deres fred bare består i at de bekjenner syndene sine, og får tilgivelse.

 

Slik er altså fred i samvittigheten avhengig av om vi har fått forlatelse for syndene. Mens derimot en stadig redsel for Gud vitner om en uforsonet tilstand. Men det må ikke oppfattes som at all uro og frykt overfor Gud vitner om en slik tilstand. Både Davids salmer og alle de helliges historie vitner klart om at Gud kan bekymre og forskrekke sine hellige, så de ikke opplever noe som helst annet enn at Gud er vred på dem. Da skjelver de virkelig, og deres "hjerte stønner så de må skrike ut" (Sal 38:9). Men legg merke til forskjellen: dette er ikke deres egentlige liv. Det er noe som inntreffer, men går over. Deres egentlige liv er fred og et fortrolig samfunn med Gud (Sal 97:11). Paulus sier: "Åndens attrå er liv og fred" (Rom 8:6). Og i 8:15 sier han: "Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, far!" Men dels etter store Guds prøvelser, dels på grunn av synden som ennå henger fast ved oss, og svakheten i troen, så skjer det at også de hellige av og til skjelver*. Dette er da ikke tegn på noe fundamentalt galt, når vårt liv samlet sett er et liv i forsoningen og troen. Tvert imot ville det være et betenkelig tegn, om troen og freden aldri skulle ristes gjennom slike ting vi just har nevnt. De helliges historie er ikke slik.

 

*Men i tillegg finner vi også, her og der, noen mennesker som aldri synes å få fred. De går der uten noen som helst erfaring av livet med Gud. Noen også med en udefinerbar engstelse. Dette på tross av at de synes å ha søkt rettferdighet og fred, bare gjennom troen. En slik tilstand kan ha sin grunn i en eller annen fysisk eller psykisk sykdom i legemet.

 

Det er noe ganske annet når sannheten er at mennesket egentlig lever et liv fjernt fra Gud, og i frykt ved tanken på dommen. Dette vitner om en falsk, uforsonet ånd. Dette er grunnen til at "de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille. Det er ingen fred" (Jes 57:20-21). Av disse sover de fleste så tungt, bedratt i en falsk fred, slik Job skildrer det: "de synger til tromme og sitar, og gleder seg ved fløytens låt. De lever sine dager i lykke, og i et øyeblikk farer de ned i dødsriket" (sv: til dødsriket fara de i frid) (21:12-13). Andre, derimot, er klar over sin uforsonte tilstand, og er urolig i sin ånd, eller har en skjult anelse om den dommen som hviler over dem. Et slikt menneske kan f.eks. kaste seg inn i gode gjerninger, enkeltvis eller gjennom organisasjoner, eller til og med i bønn og bibellesing. Men tanken på dommens dag og evigheten uroer dem alltid på nytt. De kan aldri bli overbevist om at det ikke fremdeles mangler noe for at de kan bli frelst. Men de håper at det skal rette på seg. At de skal finne fred slik de har det.

 

Mange omtolker Guds bud og krav så de blir mulige å oppfylle, og regner med at da er alt i orden. Slik svever sjelen deres på det stormende havets bølger, opp og ned. Det er alt sammen som Gud selv sier: "Det er ingen fred". Når de plutselig opplever at Herren er nær, kanskje gjennom åpenbare straffedommer fra Gud, eller de ser døden kreve sine ofre, da skjelver de. Slik var det også med fiskeren fra Betsaida (Luk 5). Han kunne tie om sine synder, så lenge Herren bare forkynte fra båten hans. Men den dagen Herren viste seg i sin allmakt, i den store fiskefangsten, da så Simon hvem denne Herren var som stod overfor ham. Da falt han ned for Jesu knær og sa: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" Slik er det med de fleste mennesker. De synes å ha fred, men bare så lenge de ikke opplever at Gud uroer dem. På et øyeblikk er det slutt på freden deres, når Herren er nær.

 

Måtte hver eneste én i hjertets oppriktighet spørre seg selv innfor Herren: Har jeg fred med Gud? Har jeg søkt, og funnet forsoning? Kan jeg her og nå møte Dommeren? Er min egentlige tilstand slik at jeg har mest fred når Gud synes å være nær meg, og at jeg merker tvilen når jeg savner hans nærvær? Eller er det heller slik at jeg har mer fred så lenge jeg kan skyve fra meg slike spørsmål som Gud og evigheten? Slik kan du vite hvordan det står til med samvittigheten din.

 

Nå har vi kanskje sett forskjellen på de troendes mer tilfeldige anfektelser, og uroen hos en som er uten livet med Gud. Men gjennom denne teksten vår må vi alltid huske den sannheten at det er bare når vi "er rettferdiggjort ved troen" at vi har en sann fred i sjelen. Det er to hovedårsaker til at menneskene ikke har fred med Gud. Vi nevner det på nytt: Noen lever ubotferdige. De vil ikke tale ut med Gud om sine synder, men vil leve i urettferdighet. Andre vil nok søke Guds nåde og fred, men finner den aldri. Og grunnen er at de ikke søker den "ved troen", men gjennom sitt eget strev med å omvende seg - som aldri kan bli fullkomment. Da går det som noen vitner om: "Jeg falt, stod opp, men falt på nytt. Jeg gjorde det jeg før hadde skydd, og kjøpte dyrt min kortvarige fred med en langvarig kamp".

 

Hvis du søker og bare venter på noe godt som du selv skal oppleve, - om det så er noe så rett som en riktig anger og tørst etter nåde, et åndelig liv i sjelen - og ikke gir opp alt sammen, og kommer som en "ugudelig" og "død", og får ta imot alt i Kristus alene - da vil du aldri få den rette freden i sjelen. Bare den som gir opp alt han selv er og kan, og anser seg fortapt, og så fester sin tro bare til det som er fullkomment: Kristi verk for oss. Bare den har fred. Det er å være rettferdiggjort "av tro", - gjennom en annen. Dette vil Paulus understreke, når han ikke bare sier at vi er blitt rettferdiggjort av tro, og derfor har fred med Gud, men også føyer til:

 

"Ved vår Herre Jesus Kristus". Det er ikke på grunn av noe som helst godt i eller av oss selv, at vi har fred med Gud, evig nåde, og Skaperens vennskap. Det har vi bare gjennom, eller "ved vår Herre Jesus Kristus". Uttrykket "ved" viser til en mellommann, en stedfortreder. Og det er viktig å holde klart for seg den situasjonen vi har når en mellommann, en stedfortreder opptrer på våre vegne. Vår Herre Kristus er "mellommannen mellom Gud og mennesker" (1Tim 2:5). Det var bare han som kunne inngå fred mellom Gud, som er hellig, og menneskene som er fulle av synd. Uten mellommann kan ikke en hellig Gud ha vennskap og samfunn, og en pakt med syndige mennesker.

 

Fra skapelsen av har Gud hatt tre pakter med menneskene, eller tre veier for menneskene til frelse og samfunn med ham. Den første pakten mennesket levde under med Gud, var det åpne samfunnet mellom Gud og mennesket, slik det var skapt av Gud, før det falt, fullstendig rent og uten synd. Den andre var lovens pakt. Og den tredje var nåde-pakten. For den første pakten behøvdes ingen mellommann eller stedfortreder, for menneskene var rene, uskyldige. De kunne selv oppfylle Guds vilje, og kunne tale åpent med Skaperen i fortrolig samfunn.

 

Under den andre pakten ble menneskene gitt en mellommann, men ikke til soning for overtredelsene. Bare som en ombudsmann mellom Gud og folket. Moses hadde ikke det som var nødvendig, den rettferdighet som loven krevde. Men han bar fram ord fra Gud til folket, og fra folket til Gud. Under den tredje pakten, nåde-pakten, er Jesus Kristus en sann mellommann til vår forsoning. En mellommann som ved sin fullkomne oppfyllelse av loven grunnla en evig fred mellom Gud og menneskene. "Han er vår fred" (Es 2:14). Han er mellommannen og fredsstifteren mellom Gud og menneskene. Det var ved denne "store yppersteprest" Gud "forlikte alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene". Bare gjennom ham kunne syndere komme fram for den hellige Gud, få forlatelse, bli rettferdiggjort og dermed Guds elskede barn. Det er dette som heter å "ha fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus".

 

At det er utelukkende gjennom ham og i ham vi har fred med Gud, det er det helt avgjørende som vår tro og vårt sinn må være opptatt med. Både det å få bli i troen, og det å ha fred med Gud, avhenger av dette. Som sagt tidligere: om nåden og rettferdigheten til en viss grad skulle være avhengig av noe mennesket kunne bidra med, om enn aldri så lite, så ville det straks være noe ustadig, noe som vaklet, som en ikke kunne stole på. Derfor har apostelen her to ganger på rad minnet oss om at det er bare ved vår Herre Jesus Kristus vi har denne fred med Gud. Nå tilføyer han på nytt:

 

Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Med disse ordene fortsetter Paulus å forklare det han sa i det første verset. Sammenhengen er: nå har vi fred med Gud gjennom/ved vår Herre Jesus Kristus. For ved ham har vi fått adgang til denne nåde som vi står i. Forklaringen på at vi har "fred med Gud", er altså at vi har fått adgang til en nådestand, et nåderike. Og denne adgangen til nåderiket har vi fått ved troen. Vi fikk den fra første stund vi trodde, tok vår tilflukt til Kristus, og så lenge vi blir værende i en slik tro. Det rettferdiggjorte menneskets nådestand, eller liv under nåden, er da en stor, sammenhengende helhet: Når det gjelder dens begynnelse sier altså Paulus: "vi har fått adgang". Når det gjelder fortsettelsen, i nådestanden her i livet, sier han: "Vi har fred med Gud". Og når det gjelder nådestanden etter dette liv, sier han: "Og vi roser oss av håp om Guds herlighet".

 

Ordet "adgang til denne nåde", er et ord som er fullt av himmelsk trøst for fattige syndere. Skriften lærer at vi har en vedvarende, en evig adgang til denne nåden. Paulus sier andre steder: "Gjennom ham har vi adgang til Faderen" (Ef 2:18, 3:12). Og i Heb 10:19-20 kaller han det "frimodighet i Jesu blod, til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød". Å, for en evig trøst dette er, at denne adgangen, denne frimodighet til å gå inn i helligdommen, denne nye og levende veien gjennom forhenget, alltid står åpen for oss! Det er dette som er trøsten i alt som skjer, hva jeg så enn måtte oppdage var galt med meg. Ja, om jeg så skulle oppdage at jeg til nå ikke har hatt den rette tro, men vært bedratt og falsk, som Judas eller trollmannen. Også han, som "lå i bitterhets galle og i urettferdighets lenker" hadde adgang til nåden. For Peter sa til ham: "Omvend deg - og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt!" (Apg 8). Også den som var "lunken", og som Herren talte så hardt til: "jeg vil spy deg ut av min munn", hadde likevel adgang til nåden. For Herren føyde til: "jeg råder deg at du kjøper av meg: Gull"..o.s.v.

 

Så lenge det ennå heter idag er det altså hjelp å få, fordi vi alltid har adgang til nåden. Idag kan vi begynne å søke til denne nåden. Fordi vi har denne adgangen, formaner apostelen oss: "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid" (Heb 4:16). Grunnen til alt dette er at denne adgang har vi bare "ved vår Herre Jesus Kristus", en yppersteprest som kan ha medlidenhet med våre svakheter (v.14-15), en "yppersteprest til evig tid" (Heb 6:20). "Han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem" (Heb 7:24-25). At vi ved troen til enhver tid kan forbli i nåden, er dels fordi vi har denne vedvarende adgangen, dels fordi vi har nåden bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Dette sier Paulus noe om gjennom de knappe ordene som nå følger:

 

Som vi står i - "denne nåde som vi står i". Dette korte uttrykket betyr egentlig "stå fast", "bli stående" (se 1Kor 15:1, 2Kor 1:24, Ef 6:13, 1Pet 5:12, Joh 8:44). At vi ved troen til enhver tid kan "stå", eller "bli stående", i nåden, det har jo sin grunn i hvor fast selve nåden er. Og den har igjen, som vi nylig sa, sin grunn i at vi har den bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Hvis det var slik at nåden og rettferdigheten innfor Gud i noen som helst grad var avhengig av noe i eller av oss, da eide vi ikke lenger noen nådestand, ikke mer en "evig" nådepakt. Nei, vi ville ikke et øyeblikk være under Guds nåde - fordi vi aldri et øyeblikk er uten synd, eller er fullkommen overfor loven.

 

Legg nøye merke til dette! Var det slik at vi hadde Guds vennskap bare de gangene vi selv er mer kristelige og mindre skyldige til straff, men var derimot utenfor nåden når vi hadde syndet og falt, da måtte jo rettferdigheten være noe vi kunne oppnå gjennom loven. Nei, slik kan det ikke være. For hvis det var slik, og vi på et eller annet tidspunkt hadde oppnådd rettferdighet ved loven, så måtte vi jo på det tidspunkt være fullkomne etter loven. Vi måtte da være så fullkomne i hjertets kjærlighet til Gud og vår neste som loven krever. Men Paulus har jo gjennom de tre første kapitlene nettopp bevist at det ikke finnes ett eneste menneske på jorden som er rettferdig overfor loven.

 

Den tanken at vi i oss selv, når vi lever et best mulig kristelig liv, skulle behage Gud, men miste hans nåde når det går dårligere med vår kristendom, er den groveste villfarelse. For sannheten er at vi ikke et eneste øyeblikk er så hellige at vi kan behage ham, om han så på oss. Derfor må vi særdeles sterkt fastholde at Kristus ene og alene er vår rettferdighet innfor Faderen. At han "for vår skyld" fullkomment oppfylte alt det loven noen gang krever, og til slutt, i sin død, helt og holdent drepte fiendskapet, så vi fikk en evig fred hos Gud, slik Paulus sier det i Ef 2:14,16: "Han er vår fred - og har drept fiendskapet på korset". Krysostomus sier til dette: "Det kan ikke sies mer ettertrykkelig. Han sier ikke bare borttatt, eller oppløst, men det som er ennå mer ettertrykkelig: drept, eller avlivet, slik at det aldri mer kan komme til live igjen".

 

Så er det da slutt på Guds vrede for syndens skyld, - over dem som tror !

 

Den kjærlige fars vrede, som vi opplever når han oppdrar, riser og tukter oss for våre synder, må ikke forville noen. Den vreden er full av nåde. Det vi nå har talt om, er en vrede som gjør at han fordømmer og forkaster synderen. Denne vreden eksisterer ikke mer for dem som er i Kristus Jesus, som Paulus også uttrykkelig sier det i Rom 8:1. Vi lover og priser evindelig den velsignede Herrens navn, for dette. Alle som "er rettferdiggjort av tro", og blir værende i denne tro, har en evig fred hos Gud, et evig vennskap. Denne troen virker sannelig et herlig Guds verk i sjelen. Den gjør oss til nye mennesker, vi får Den Hellige Ånd, og den virker at vi angrer synden, elsker rettferdigheten og begynner å leve livet på en ny måte. Men det er ikke noe av dette som gjør at vi "står i" denne nåden, eller blir værende i samfunn med Gud. Grunnen er bare at vi ved troen er ikledd Kristus. Bare dette at Kristus i vårt sted står rettferdig innfor Faderen. Derfor er det bare ved troen på ham vi blir stående i nåden, i samfunn med Gud.

 

Peter formaner oss til å strebe etter troens frukter, og sier at gjennom disse "gjør vi vårt kall og utvelgelse fast" (2Pet 1:10). Med dette mener han at vi gjør vårt kall og utvelgelse fast - for oss selv, gjennom disse vitnesbyrd om at vår tro er ekte (se 1Joh 3:18-19). Men selve nådestanden hos Gud har vi bare gjennom Jesus Kristus. Dette taler våre kirkefedre så klart om i Konkordieformelen: "Det betyr ikke at det bare er i begynnelsen av vårt kristenliv, at troen holder seg til rettferdigheten og saligheten, og at så disse gjerningene etter hvert skulle være det som skulle bevare (conservare) troen og den rettferdigheten og saligheten vi hadde mottatt. Men for at vi skulle få en god stadfestelse, ikke bare på at vi hadde mottatt rettferdigheten og saligheten, men også at vi får beholde den, så sier Paulus i Rom 5 klart at det er bare ved troen vi ikke bare er kommet inn under nåden, men også at vi får stå i nåden og roser oss av håp om Guds herlighet hjemme i himmelen. Han sier m.a.o. at både begynnelsen, fortsettelsen og slutten får vi altså bare ved troen".

 

Så er da denne store og trøsterike sannheten viss, og bekreftet fra Skriften: Ingen fall eller skrøpeligheter, ingen skifting fra lysere til mørkere tilstand, kan oppheve eller rokke ved vår nådestand, - så lenge vi lever i troen på Kristus og ikke helt faller fra ham. Nei, all synd som kan tenkes å ramme oss gjennom livet, skal bli utslettet og oppveid i det guddommelige nåderiket, det som ble grunnlagt ved nådepakten i Kristus. Alt skal bli utslettet av den evige ypperstepresten. Det var jo for alle våre misgjerninger at han med sitt eget blod gikk inn i himmelen, for at han skulle være vår talsmann hos Faderen, som Johannes sier: "Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige". Denne talsmannen, og denne nådepakten, er sterkere enn alt det som kan tenkes å inntreffe gjennom hele vårt liv.

 

Når de troende opplever at Åndens lys åpenbarer all slags synd i deres liv, og anklager dem, da kan troen bli satt på mange og store prøver. Én er slått over ende i store fristelser. Nå kjenner han forferdelige anklager i samvittighen, og sukker: jeg har hatt et åpenbart fall. Jeg er falt ut av nåden. En annen klager under stadig press av fristelser: hjertet mitt er falskt. Det elsker jo synden. Det er vaklende og svakt. Jeg er ikke på vakt som jeg burde være, o.s.v. En tredje opplever en langvarig tørkeperiode. Innvortes kjenner han seg død, som om han sover. Han sukker og vet ikke hvordan han skal bli virkelig åndelig våken og gudfryktig. All den synd og fordervelse vi har arvet fra Adam, blir vi virkelig kjent med når Ånden kaster lys over det, og anklager.

 

Er det virkelig sant at all denne elendigheten helt kan bli skjult av nåden? Nei, hvis nåden var det aller minste avhengig av noe hos oss, da var det umulig. Men nå vil det vise seg om du tror disse ordene som sier at vi står i nåden - bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Tviler du på at all denne elendigheten du hadde med deg til nådestolen, kan bli skjult av nåden? Da må jo din tro, i alle fall til en viss grad, være grunnet på noe du kan bidra med selv, og som du nå ser vakler på grunn av dine synder. Eller også må du mene at Guds Sønn ikke er noen fullkommen frelser og talsmann i Faderens øyne.

 

Nå er vi ved et særdeles viktig punkt: Hvor viktig det er å holde fast på disse ordene: "ved Jesus Kristus", og skrive dypt inn i hjertet denne sannheten at vår rettferdighet og fred hos Gud har vi bare i ham som er for Guds åsyn - for vår skyld. Hvis ikke, da er det forkastelig og løgn, alt det Skriften vitner om disse ting. Hvis rettferdigheten i aldri så liten grad skulle kunne oppnås gjennom loven, "da er altså Kristus død uten grunn" (Gal 2:21). "For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet satt ut av kraft" (Rom 4:14). Så har vi da i sannhet en evig nåde hos Gud, - hvis vi har den bare "ved vår Herre Jesus Kristus".

 

Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Dette er nå den andre store hovedhensikten som uvilkårlig følger av den første. Vi er blitt rettferdiggjort av tro og har fred med Gud, fordi vi har samfunn med ham som er himmelens og jordens Skaper og Konge, og er hans barn. Da er det både helt naturlig og selvsagt at vi er hans arvinger, og skal innta det riket som er beredt oss fra verden ble til. Vi skal oppleve den herlighet og salighet som Gud i begynnelsen skapte menneskene til. Nå har han gjenløst oss så dyrt, og forbereder oss med sin Ånd til denne arven. "Er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger" sier Paulus i Rom 8:17. Det tales egentlig lite i Skriften om denne arven, den evige herligheten. Mens det derimot tales mye om hvordan vi kommer til nåden, og blir bevart i den. Og grunnen er uten tvil nettopp den, at denne arven er en helt naturlig følge av at vi har fått nådelivet. En annen grunn er nok at ingen mennesker på jord har opplevd den evige herligheten. Derfor kan heller ikke tanker eller ord skildre den herlighet Gud skal gi oss når han en gang feirer Lammets bryllup, og lar sine venner få oppleve den fullkomne gleden. Den herligheten "som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte".

 

Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Han sier vi roser oss av håpet. Han sier ikke bare at "vi har det håp", men at vi roser oss av det. Ordet betyr at vi har en triumferende visshet i vårt håp. En visshet som også gjør oss så glade og salige at vi ikke kan tie om dette, men synger og vitner om hvor lykkelige vi er, som har fått denne nåden og skal få oppleve Guds herlighet. Og denne vår ros bygger bare på Gud, på det Gud har gjort og på hans ord. Det er altså det motsatte av den ros, eller ære, Paulus taler om i Rom 3:23,27, som gjaldt kjødet, vår egen verdighet. Den ros det nå tales om, har sin grunn i at vi er blitt rettferdiggjort ved troen på ham som døde og oppstod for oss. Derfor er det både en rett og kristelig ros, for i den gir vi Gud ære. Ikke noe menneske har selv noe å rose seg av (Jer 9:23-24, Ef 2:9). "Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt" (Jes 45:25).

 

Den som aldri roser seg av ham, av den nåde og frelse som er Guds eget verk, han ærer ikke Gud, men oppfører seg tverimot som om han ville si: jeg vet ikke sikkert om en kan stole på det Gud har gjort og sagt. Jeg er ikke helt sikker på om Kristus er en fullkommen mellommann, om hans blod renser fra alle synder, så vi kan være velbehagelige for Gud. Jeg vet ikke om det er til å stole på at Gud til slutt skal gi oss sin herlighet. Med sin uvisshet gir dessverre også troende mennesker uttrykk for samme tvil om Guds verk, når deres tro er så svak at de ikke roser seg i Herren. Men vi bør i alle fall forstå at en slik uvisshet ikke gir Gud ære.

 

Men den som har gitt opp alt sitt eget, og nå bare setter sin lit til "ham som rettferdiggjør den ugudelige" - et slikt menneske ser ingen grunn til å leve i det uvisse og la være å tale om det som bare Gud har æren av: Guds nådegjerninger, som har gjort ham til Guds barn og arving til den evige herlighet. Kristus sier: "Gled dere over at navnene deres er innskrevet i himmelen!". "Vi roser oss", leser vi:

 

av håp om Guds herlighet. Dette uttrykket kan bety både den herlighet Gud selv har, og den herlighet han skal gi sine troende. Men dette er jo egentlig en og samme herlighet. Gud skal virkelig gi oss av sin egen herlighet, slik Kristus sa det: "den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett" o.s.v. "Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, forat de skal se min herlighet, som du har gitt meg" o.s.v. (Joh 17:22-24). Er det noen mennesketanke som kan fatte alt det slike ord innebærer? Og at dette gjelder alle troende, helt til verdens ende, det sier Herren uttrykkelig i v.20: "Jeg ber ikke bare for disse (apostlene), men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg". Og så følger disse Herrens ord om at "den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem". Hvem kan da fatte høyde og dybde i den herligheten Gud skal gi oss? Johannes sier at han ikke kan fatte det: "Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi se ham som Han er".

 

Her må vi legge nøye merke til at når han sier at de roser seg av håpet om Guds herlighet, så uttaler Paulus dette før han har begynt å tale et eneste ord om helliggjørelse og gode gjerninger. Han viser at dette håpet grunner de ikke på helliggjørelsen, som følger av troen. Men sier at når "vi er rettferdiggjort av tro", så har vi straks både fred med Gud og håp om Guds herlighet. Nådebarna har (naturligvis) sin arv i himmelen straks de er født på ny. Det er jo denne arven de er født til. Vi ser også at de som den første pinsedagen fikk troen ved å høre Peters forkynnelse, straks deltok i det kristne samfunn i hjemmene hvor de "brøt brødet og holdt måltid med fryd og hjertets enfold" (Apg 2). Det samme leser vi om den etiopiske hoffmannen, og fangevokteren i Filippi.

 

Straks de hadde kommet til troen, kunne de fryde seg. De behøvde ikke først oppleve at de modnet i nåden, eller se fruktene som skal komme av troen. De hadde fått et frelst og glad hjerte, straks de hadde hørt forkynnelsen om den nåden de eide i Kristus. Og et slikt hjerte som lever på Guds nåde i Kristus Jesus, kan ingen ha uten at de tror de har nåden her i livet, og herligheten i himmelen. For hvis vi ikke skulle tro vi fikk herligheten i himmelen, hva skulle så nåden her i livet tjene til? Riktignok kunne vi gjennom Åndens frukter få større visshet om at vår tro var ekte (som apostelen tenker på i 2Pet 1:10-11), men selve troen og håpet må allerede før det kommer noen frukt, være grunnet utelukkende på akkurat det som Gud har lovet, d.v.s. ikke bare syndenes forlatelse, men også evig liv.

 

Må vi så alle vokte oss for den farlige villfarelsen, at et troende Guds barn ikke straks skulle være ferdig til å gå like inn i himmelen, men først måtte modnes i nåden og ha noen Åndens frukter. For det er en falsk og farlig oppfatning. Riktignok kan en slik modning føre til et større mål av herlighet, en større glans, som Skriften taler om noen steder (1Kor 15:41-42, Dan 12:3). Men selve riket, barneretten og arven, har vi bare ved troen alene. Og om vi så opplevde hundre år i nådens oppfostring og tilvekst, så ville vi med det ikke ha noe som helst større håp om Guds herlighet. I samme øyeblikk en synder kommer til troen og nåden, er han kledd i bryllupsklærne og kan gå inn i herligheten. Røveren på korset, og apostelen Johannes som hadde levd hele livet sitt i Kristi tjeneste, fikk begge - av samme nåde - det evige livs gave. I Kolosser-brevets tredje kapittel aner vi litt av tilstanden i denne menigheten, når vi ser hvor alvorlige formaninger Paulus mente de trengte. Likevel oppfordrer han dem i det første kapitlet i samme brev til "med glede å takke Faderen som gjorde dem skikket til å få del i de helliges arv i lyset".

 

Slik følger da håpet om frelse og Guds herlighet allerede med nåden, når troen fødes. Akkurat som en jordisk arverett bare beror på en fødsel. Måtte vi da ikke bare være fornøyd med å eie, men også "rose oss" av dette veldige håpet! Da gir vi Gud ære, og samtidig styrkes all vår åndelige kraft i striden. "Frelsens hjelm" er et viktig våpen (Ef 6:17). Vi kommer nok ikke bare til å oppleve at vi blir trøtte i livets motgang, men også å få mange sår, mange glødende piler, så sant vi virkelig kjemper striden for kronen. Da er det sannelig nødvendig at vi oppliver og styrker vår Ånd med håpet om Guds herlighet og evig liv. Sløres blikket ditt på det salige målet, den herlige kronen? Skynd deg da straks til de store, evige grunnvollene for det salige håpet! Gud er trofast og allmektig, derfor skal vårt håp ikke gjøres til skamme.

 

Får bare løftene i Skriften øke din tro, da ser du straks hvor umåtelig rik og salig du er. Se på alt det Gud har gjort fra verden ble skapt, og spør deg selv om det kunne være mulig at Gud ikke hadde noe større mål med å skape menneskene, enn at de etter en tids lidelse på jorden, til sist skulle bli til ingenting! Bare menneskesjelens evner er nok til å overbevise deg om noe annet. Og videre: skulle Gud ha gitt sin Sønn i en blodig martyrdød - bare for noe timelig godt? Har Gud sendt sin Ånd i våre hjerter for først å knuse oss, og deretter trøste og helliggjøre oss, har han gitt oss korset og all den tukt vi hver dag behøver - og fremdeles kan du være usikker på hva alt dette er forberedelser til? Til slutt: Gud har gitt oss alle løfter om evig liv, og så skulle han til slutt bedra oss? "Herre, øk vår tro!" Det er bønnen vi trenger å be for at vi "like til enden kan holde fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av".

 

3: Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,

4: tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp,

5: Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.

Å være i samfunn med Gud og ha hans vennskap er så stor en lykke, og vi får så herlig Åndens lys når Guds kjærlighet flyter til våre hjerter. Da opplever vi at selv lidelse og motgang, som vanligvis knuser alle menneskers trøst og mot, tvertimot gir oss en ny, rik og åndelig trøst. I dette kapitlet er Paulus opptatt med å vise at da det altså er ved troen vi blir rettferdiggjort, så er vi frelst og salige. Da er hele målet med livet vunnet. Da er alt vel for tid og evighet. Som han har sagt, så er vi da salige Guds barn og himmelens arvinger, - og da har vi fred med Gud, eller et evig vennskap, og roser oss av håp om Guds herlighet.

 

Men Paulus vil samtidig avklare forholdet med den store motsigelsen som ligger i alle de troendes lidelser på jorden. Hvordan kan jeg være salig, når alt mulig bittert treffer meg så hjertet mitt daglig må lide*? Da skynder Paulus seg å svare: det forholdet er tvertimot et nytt bevis på vår salighet. Det er et resultat av at vi oppdras for himmelen. Derfor ikke bare tåler vi dette, men vi "roser oss også av våre trengsler". Trengslene er et nytt stort og godt bevis på den kjærlighet vår Far i himmelen omgir oss med. Dette opplyser og trøster Ånden oss med, og derfor kan vi prise ham. Tidligere har Paulus sagt at da vi nå er rettferdiggjort av tro, og har Guds vennskap, "roser vi oss av håp om Guds herlighet". Nå tilføyer han:

 

*Dette at så mye lidelse rammet Jesu etterfølgere, at de var en forfulgt og elendig hop på jord, var spesielt jødenes innvendig mot troen på Jesus. En jøde hadde jo nemlig store problemer med å tenke seg Guds nåde og Messias's rike på jord annerledes enn i en jordisk seierrik sammenheng. Hedningene pleide også håne de kristne når de roste seg av sin salighet i troen, med å minne dem om deres elendige situasjon. I sin Octavius gjengir Minucius Felix deres uttalelser slik: "Se, dere er jo noen fattige og hjelpeløse mennesker, og slikt skulle deres Gud tillate? Enten vil han ikke, eller så kan han ikke hjelpe sine. Dere opplever jo bare forfølgelser, straff, pinebenker og kors. Hvor er deres Gud, som gjør de døde levende? Dere er jo bedratt! Dere kommer ikke til å oppstå til evig liv, og det liv dere kunne hatt her, det har dere forkastet!"

 

Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler. Med ordene "ikke bare det", taler Paulus som om det ikke var nok å rose seg av håpet om Guds herlighet. Selv om det jo slett ikke var noe smått eller ubetydelig! Håpet om selve Guds herlighet burde jo tusen ganger oppveie alle lidelser her i livet. Vi burde jo være villige til, om så var, å lide det bitreste martyrium i hundre år, når vi deretter skulle få oppleve en salighet som aldri skulle ta slutt, fordi den fortsetter i all evighet, og ingenting kan komme etterpå dette siste. Å vite noe slikt, ha et håp om evighetens herlighet som er grunnet på Guds sannferdighet, burde jo være nok til å stoppe all vår utålmodighet, og fylle oss med en stor, himmelsk fryd midt oppi all bedrøvelse.

 

Men når vi har så mye mer å rose oss av, enn det første vi nevner, om det er aldri så stort, så bruker vi betegnelsen "ikke bare det, men vi roser oss også av...." slik Paulus gjør her. Han sier altså: Ikke nok med at vi roser oss av dette salige håp. Men også selve trengslene, som vi opplever som det motsatte av salighet, blir bare et nytt emne for oss, til å love Gud, til å rose oss i Den Hellige Ånd. Vi har jo ikke bare den trøsten at våre trengsler en gang skal ta slutt og byttes om med herlighet, men at trengslene også i seg selv er et nytt tegn på vår himmelske Fars nåde og omtanke, fordi trengslene er et viktig legemiddel (sv: hälsomedel), og en betydningsfull oppdragelse - uten tvil for et annet liv enn dette.

 

For vi vet at trengselen virker tålmodighet. "Vi vet". En bør merke seg dette ordet nøye. Det er just dette en vet som helt og holdent avgjør om en kan rose seg av trengsler. Der er ikke noe menneske som er "sørgende, men alltid glade", uten at de kjenner noe til dette, vet noe mer enn det de synes og føler. Det er ingen trøst i selve trengselen, og de kristne er ikke gjort av stein, så de ikke skulle kunne kjenne hvordan trengsel smerter. Med bakgrunn i den trengsel som rammet ham i Asia, sier jo Paulus selv at "den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde" (2Kor 1:8). Et annet sted (1Kor 2:3) framgår det at han har opplevd "svakhet, stor frykt og beven". Og hvor sterkt vitner ikke spesielt Davids salmer om hvordan de hellige led under trengslene? Skulle jeg så dømme etter hva vi synes eller føler under trengslene, da kunne jeg vel ikke rose meg av trengslene, men ville nok alltid bli sittende nedslått i fortvilelse. Derfor behøver vi å vite noe - om hvorfor vi har trengsler, og hva de virker i oss.

 

Noen kristne blir trøstesløse og mister helt motet, når de rammes av timelige bekymringer, motgang eller ulykke. Det kan se ut som om de ikke har mer kunnskap om trengsel enn det de ser og føler. Slik må det ikke være med oss. Kristne skal være mennesker som ser noe mer enn det de har foran øynene sine, som vet noe som de bare grunner på sin Fars ord. Hvis ikke vi ser noe trøstelig i trengslene, da kan vi ikke tro vår himmelske Fars ord om dette. La oss nå tenke litt over hva Herren Gud sier om trengsler. Først sier Herren Kristus uttrykkelig at ikke noe som helst kan hende oss, ikke en gang at det faller et hår av hodet vårt, uten at vår Far vil det. Hver lidelse, hver motgang, stor eller liten, er altså sendt oss av den omsorgsfulle og viselige Far. Kan vi ha noen bedre trøst?

 

Og hva sier han så videre om meningen, eller betydningen av alt det bitre han sender oss? Paulus taler i teksten vår om hva trengslene virker. Men først skal vi se på hvorfor vi får trengsler, hva Guds hensikt er når han tukter oss. Dette sier Herren: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Måtte vi legge nøye merke til det ordet! Slik taler også apostelen: "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som sønner". Ja, apostelen anser dette tegnet på barneretten så viktig, at han tilføyer disse tankevekkende ordene: "hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn, og ikke sønner" (Heb 12).

 

For en uutømmelig kilde med trøst som skjules i alle trengsler, bare vi kunne holde fast i disse to sannhetene: først at det vi møter, både godt og ondt, stort eller lite, er sendt oss av Faderen. For det andre: at alt det som tukter, knuser, skremmer og bekymrer oss, - oss som lever i troen på Kristus -, det vitner om Guds faderlige omsorg for oss. Det er et tegn på vårt barneforhold, og vitner om at det er en oppdragelse som foregår, med himmelen som mål. Hvis du derimot ennå er et uomvendt menneske, da er det bare "din egen ondskap som tukter deg" (Jer 2:19). Og da er du bare på veg til noe ennå verre, - hvis det ikke skjer en omvendelse! Men hvis du har søkt omvendelsens nåde, og rettferdighet av tro, da skal du vite at all din trengsel er bare faderlig omsorg. Det er en kilde til rik trøst, å vite dette.

 

Men her kunne noen bemerke: Alt dette ville nok også trøste meg, bare jeg visste at trengslene var en faderlig tukt, og ikke det motsatte: Guds vrede og straff for vantro og synd. Jovisst kan en rose seg om en lider uskyldig, for Kristi skyld. Men det er så visst ingen trøst i å lide for sine egne synder. Svar: det er sant, at å lide "som en ugjerningsmann", eller "straffes når en har syndet", det er ikke noe å rose seg av (1Pet 2:20, 4:15-16). Men samtidig er det klart at for Guds barn er det nåde også i disse lidelsene. Egentlig har det bare finnes én som har lidt uskyldig. Skriften vitner om at nettopp de som har fått nåde for sine synder, de skal likevel tuktes på grunn av disse syndene. Men Skriften sier det så trøstefullt om hvordan Guds miskunnhet/rettferdighet alltid står fast i Sønnen: "Dersom hans (Sønnens) barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham (Sønnen), og min trofasthet skal ikke svikte" (Sal 89:31-34). "Dommen skal begynne med Guds hus" (1Pet 4:17).

 

Men Paulus forteller også oss hvorfor dette skjer: "Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:32). Og selv om vi skulle oppleve at Gud i sin tukt tar fatt i helt konkrete synder hos oss, så er heller ikke det annet enn faderlig nidkjærhet for å døde synden. Bak dette står ikke vrede, men bare nåde og omsorg, slik det sies så mektig i 2Makab 6:13-16: "Det er jo egentlig et tegn på stor nåde at de som synder, ikke får gå fri i lang tid, men straffes straks. Når det gjelder andre folkeslag, venter Herren tålmodig med å straffe dem til de har fylt sine synders mål. Men med oss ville han det skulle være annerledes. Han ville ikke vente med å straffe oss helt til våre synder hadde nådd den ytterste grense. Derfor tar han aldri sin barmhjertighet fra oss, og selv om han tukter oss med ulykke, forlater han ikke sitt eget folk".

 

Når vår himmelske Far på denne måten, av bare kjærlighet, slår oss på grunn av vår synd, før "våre synder hadde nådd den ytterste grense", da må vi jo kunne rose oss også av de trengslene som er tukt for syndene våre. D.v.s. at midt i tukten trøstes vi med tanken på Guds nådefulle og kjærlige omsorg i dette. For det betyr jo at han stanser oss opp, for at vi ikke skal fortapes gjennom mer og mer synd. Hans faderlige øye følger oss fortsatt, og vitner om at hans mål er å føre oss til himmelen. Dette er det vi bør vite om meningen og betydningen av de trengslene Gud sender oss. Men der er også en rik trøstens kilde i de velsignelser trengslene gir vårt åndelige liv (sv: lidandets hälsosamma verkningar). Det er dette Paulus taler om i teksten vår. Han viser at virkningene av trengslene er som en sammenhengende kjede, som trinn for trinn bare virker til å styrke vårt håp om Guds herlighet. Og det vi "vet" om dette, som gir grunn til å "rose oss av våre trengsler", det taler han nå om:

 

Trengselen virker tålmodighet. Dette er den største salige virkningen de troende har av sine trengsler. Men ordet "tålmodighet" må ikke bare oppfattes som en stille underkastelse i trengselen. Grunntekstens ord betyr først og fremst standhaftighet, utholdenhet (i alt godt), modenhet og fasthet i kristenlivet, og utholdenhet inntil enden. Derfor er også verbet som svarer til dette ordet oversatt i Bibelen vår med "holde ut til enden" (Mat 10:22, 24:13). Det er altså dette trengslene virker hos sanne kristne. Verdens mennesker mister fatningen, knurrer og forbanner Gud, når trengslene møter dem. Og "de som tar imot ordet med glede når de hører det, men ikke har noen rot, de tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra" (Luk 8:13). Mens altså de som virkelig har sin rot plantet i Kristus, bare blir fastere, alvorligere og går dypere i sitt Gudsforhold, gjennom trengslene. Det Paulus sier her, er noe en ofte ser hos mange, både vakte og troende sjeler.

 

Selv med et sant Åndens liv i hjertet, er likevel en ung kristen nokså vaklende og usikker før han har møtt prøvelser. Det sanselige og verden fører ham så langt fra den rette veien. Da sukker omsorgsfulle nådesøsken: hvordan skal dette ende? Men før en vet av det, kommer Gud med hjelpen. Han fester et tungt lodd til den lette og ustadige sjelen. Det kan være en langvarig lidelse, et bittert savn gjennom hele livet, en kronisk sykdom, fattigdom, eller en ydmykende og intens fristelse. Den sjelen som tidligere var usikker og vaklende, blir fra nå av mer gudfryktig og stø. Nå går han dypere i Ordet, kjemper alvorligere i bønnen, og blir mer og mer redd for sitt eget hjerte. Lidelsene skaper fasthet. Dermed virkes ikke minst tålmodighet. I medgangstider vil mange mennesker være utålmodige og fulle av krav. For den minste motstand klager og knurrer de mot Gud og mennesker. Men når langvarige trengsler har bearbeidet dem, blir de så tålmodig og fornøyd til sinns, at de ser bare godhet i både Gud og mennesker.

 

For at en alltid skal kunne følge Guds vei, kreves det en dyp erfaring i tålmodighet. Hvis vi skal holde ut gjennom alle prøvelsene i den åndelige striden, og i hele Guds husholdning, som alltid virker ukjent og fremmed for kjødet, har vi behov for en helt spesiell tålmodighet. Kristus bruker uttrykket "bære frukt i utholdenhet" (Luk 8:15). I Heb 12:1 heter det å "løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss". Herren Kristus sier også dette om utholdenhet/tålmodighet: "Hold ut, så skal dere vinne deres sjeler". Alle slike ord understreker jo at det trenges en særskilt tålmodighet, for at vi til enhver tid skal kunne holde ut i et godt og rett kristent liv. Men også denne dyrebare nåden virkes i oss gjennom trengslene.

 

Det skjer ved at hele vårt åndelige liv vokser, ved at trengslene driver oss til Gud og til nådemidlene. Så lettsindig er menneskehjertet, at så snart vi har hatt en tid uten noen som helst sorger og bekymringer, så har det ikke mye tanke for Gud. "Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren". Hvor tom og kraftløs er ikke bønnen når alt er vel, når ingen nød, ingen bekymring driver oss? Det er nøden og bedrøvelsen som former alvorlige bønnemennesker. Hvor tørt og smakløst blir ikke Guds ord når alt er stille og greitt? Men når nød, fristelser, og bekymringer setter litt hardere inn på oss, da blir det om å gjøre å finne fram hva Gud selv har sagt. Da får en smak på Davids salmer, og på alt Guds ord. Ja, hva er troen - når vi ikke mangler noe, men alt er vel med oss, med helse og vår redning, vår kristendom og gudfryktighet, o.s.v.? Men når alt dette går i stykker, når troen og bønnen blir satt på prøve, - først da lutres, styrkes og vokser det åndelige livet. Det er da vi gjør erfaringer i tålmodighet og standhaftighet.

 

Det var dette apostelen Jakob tenkte på, da han skrev disse underlige ordene:"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet" (Jak 1:2-3). Av v.14 ser vi at han med disse "mange slags prøvelser" også regner dem som kommer av vår "egen lyst". I slike ting er det jo alltid noe syndig. Ja, er det noen større trengsler for Guds barn, enn nettopp deres egen lyst? (konf.Heb 12:4-5). Og likevel sier altså apostelen: "Akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser". Det er visst noe som synes temmelig fremmed for vår tankeverden? Men hvis forholdet er at dine fristelser til synd er blitt en trengsel, en lidelse for deg, en prøve for troen, - så må også dette tjene til en styrking av din gudsfrykt og tålmodighet.

 

Vi ville nok bli noen svært så lettlivede, stolte, blinde og døde sjeler, hvis det ikke lenger var noen fristelser som skremte oss. Luther skriver så treffende til sin venn Antonius: "Hvis det ikke fantes noen fristelser som satte den kristne tro på prøve, så kunne vi vel ane hva slags selvsikre, dovne og vellystige kristne vi skulle få se. Akkurat slik hele pavedømmet nå er blitt. Men når nå fristelsene er de kristnes myrra, aloë og motgift mot alle byller, sår og synd, så er det jo klart at vi må ikke forakte dette, men heller ta imot slikt, hvordan så enn Gud sender det. Slik at dette kan bli til nytte, hva skikkelse det enn måtte ha, og hvor tungt det enn måtte være". Tenk så over dette: Selv fristelsene, som vel er de mest knusende trengslene, må "ved Den Hellige Ånd som er oss gitt", tjene til vårt beste, d.v.s. til å virke tålmodighet og utholdenhet. Hvilke trengsler skulle vi da ikke kunne rose oss av - når til og med de trengslene som er virket av vår syndige natur, gjennom hele vårt liv er med på å skape tålmodighet og utholdenhet i vår kristendom?

 

Tålmodigheten virker et prøvet sinn. Gjennom trengslene har vi lært utholdenhet, tålmodighet og dette å bie på Herren. (Gr.sprokets ord som er oversatt med "bie" betyr egentlig å vente lenge og tilsynelatende forgjeves). Disse erfaringene har gitt oss et prøvet sinn. Vi har fått "prøve", d.v.s. gjøre erfaringer, ikke bare om hans trofasthet og makt til å hjelpe i all nød, men også kjennskap til, og erfaringer med, hvordan det verk som er virket i oss står seg. Grunntekstens ord som er oversatt med "et prøvet sinn", betyr dels (en) prøve, dels også noe som har bestått prøven, en prøvet egenskap. Og sammenhengen viser tydelig at her må ordet ha sistnevnte betydning. Dels fordi det sies at tålmodigheten virker et prøvet sinn. Dels fordi det forutsetter at også håp er en følge av dette.

 

Men både hykleren og den sanne kristne møter prøvelser i livets oppdragelse. Prøven i seg selv skiller dem ikke. Men av det som kommer ut av prøvelsene: tålmodigheten, utholdenheten i Guds nåde gjennom alle stormene, merker vi at det var et Guds verk i hjertet, og ikke et verk av kjøtt og blod. Når en kristen gjennomlever mange harde prøvelser, får vi erfare hvordan all kraft fra naturens hånd står maktesløs, hvor avguderiskt hjertet er, hvor trassig det er i medgangen, hvor forsagt i motgang. Men vi ser at vi likevel blir bevart av en ukjent makt, så vi ikke helt går til grunne, eller trekker oss unna den himmelske smelterens ild (Mal 3:3). Da skjønner vi at det må være Gud som virker dette. Selv under de veldigste syndens fristelser, og vår egen vaklende natur, kan vi ikke helt slippe Gud og Ordet. Når han ikke frir oss ut og gir oss den kraften og freden vi ba om, hender det nok at vi blir utålmodige, og ofte til og med fristes til å gi Gud opp. Men alltid kommer vi til anger og tro på nytt. Når vi likevel slik ikke helt kan forlate en så underlig Gud, men tvert imot ennå alltid holder fast ved ham, da forstår vi at her er det nok et Guds verk i vår skrøpelige kristendom. Her åpenbares nok litt av "Guds kraft som fullendes i svakhet" (2Kor 12:9).

 

Om vi ikke alltid selv skjønner slikt mens vi opplever prøvelsene, så er nok kjennetegnene på den nye fødselen mest framtredende nettopp under harde prøvelser og åndelig tørke, på samme måte som en ser stjernene best når det blir helt mørkt. Etter å ha mistet alt det han hadde, kunne Job fremdeles si: "Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke" (Job 27:5-6). Og midt i motgangen synger Asaf: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd" (Sal 73:23). Disse ordene er langt sterkere bevis på troens ekthet og kraft, enn de langt lifligere ordene de talte i deres herligere dager. Til Jobs fromhet i hans gode dager, hadde den listige Satan denne bemerkningen overfor Herren: "Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke vernet om ham og hans hus og alt som hans er, på alle kanter? Men rekk bare din hånd ut og rør ved alt det som hans er! Da vil han for visst si deg farvel like opp i ansiktet" (1:9-11).

 

Slik skal ektheten av Guds herlige verk i sjelen prøves i lidelsens ild. Om vi ikke selv riktig ser dette mens prøvelsen pågår, skal vi nok senere, gjennom Åndens opplysning forstå det. Da blir det til en ny og herlig styrke for vårt håp om evig liv (se 2Pet 1:10-11, 1Joh 3:19). Da begynner vi å forstå at Gud er opptatt med å forme oss, at alt det vi opplever er bare forspill til et bedre liv. Og når Herren Gud er så opptatt med å arbeide med oss hele tiden her i livet, så vil han selvsagt ikke forlate oss når arbeidet er fullendt, når han henter oss hjem til seg. Det er slike erfaringer Paulus har talt om her. Derfor tilføyer han også noe som passer godt inn i sammenhengen:

 

Og det prøvede sinn (virker) håp. Som sagt tidligere: vi ser at vår tro og vår gudsfrykt, når de har bestått lidelsens prøve, må være Guds eget verk. Da styrkes vårt håp om den herlighet Gud skal gi sine utvalgte (Rom 8:30). Nå nevnes håpet for andre gang her. Tidligere har Paulus sagt at håpet om Guds herlighet kommer av troen på Kristi verk (v.1-2). Når det nå sies her at "det prøvede sinn virker håp", så må dette oppfattes som en styrkelse av vissheten i håpet. At ordvalget likevel kan være "og det prøvede sinn virker håp", som om håpet først nå kommer, så er det ikke en uvanlig talemåte. F.eks. i Joh 2:11, når Jesus gjorde vann til vin, står det at "han åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde på ham", selv om de jo hadde hatt tro på sin Mester også før dette skjedde. Men det betyr at de nå fikk en forøket, sterkere tro. Slik må vi altså også forstå disse ordene om håpet. At apostelen her mener det samme håp som i v.2, altså om himmelens herlighet, det ser vi ikke bare av sammenhengen, men også av flere andre steder i apostlenes brever.

 

Den bemerkningen Luther har omkring dette, er treffende og oppbyggelig. Han sier at den kristne som i tålmodighet holder ut i prøvelsene, og bier på Herrens hjelp, får derved et forøket håp om at da skal nok Gud også hjelpe på samme måte i framtida. Prøvelsene han har vært igjennom på denne måten, gjør at når nye trengsler kommer, så mister han ikke motet, men sier: jeg husker godt hvor umulig alt så ut den og den gangen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for at jeg skulle kunne hjelpes i den saken jeg da stod oppe i. Men Herren sviktet ikke, Herren kom med sin hjelp. Og han, som var mektig nok til å hjelpe den gangen, så ille som det da så ut, han skal nok også kunne hjelpe nå. Også dette håpet er en dyrebar frukt av trengslene. Men som vi sa, så kan vi av sammenhengen skjønne at her mener Paulus håpet om den herlighet Gud skal gi oss i himmelen. Han sier altså at dette håpet styrkes gjennom trengslene, eller de bevis vi dermed får på troens ekthet. Og i 2Pet 1:10-11 finner vi nøyaktig samme mening som denne. Der sier Peter at når vi "gjør vårt kall og utvelgelse fast", d.v.s. får slike stadfestelser på dette, "skal det rikelig bli gitt oss inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike". Vi får en mer fri og åpen utsikt i vårt håp om Guds evige herlighet.

 

Apostelen Jakob sier det samme: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham" (Jak 1:12). Luther sier: "Altså virker korset, hos dem som vil bære det i tålmodighet og vil holde ut inntil enden, et stødig, fast og fullkomment håp. Men hos dem som støter an mot korset, og altså er udugelige, virker det bare fortvilelse. Under korset lærer menneskene at utenom Gud er der ikke noe som helst en kan fryde seg i, eller håpe og rose seg av. Om så trengslene tar fra oss absolutt alt, så står vi fremdeles tilbake med Gud. For de kan ikke ta Gud fra oss - de tvertimot trykker oss til Gud. Men når alt er tatt fra oss, selv våre gode og åndelige gjerninger, og vi fremdeles får nåde til å holde ut, da finner vi Gud, den eneste vi har satt vår lit til. Da opplever vi dette å være salige i håpet".

 

Og håpet gjør ikke til skamme. Dette håpet skal ikke svikte eller holde oss for narr, så vi til slutt, etter at vi har rost oss av håpet om Guds herlighet, skal stå overfor åndeverdenen og mennesker med skam, og ikke få denne herligheten. Nei, håpet har jo ikke sin grunn i oss selv, eller noe vi har fortjent, men i den store, trofaste Guds gjerninger og løfter. Og dette håpet kan ikke bedra oss. De menneskene som tror de er gode og fromme nok, eller som fariseerne, tror Gud har gitt dem det de trenger, slik at nå er de selv blitt det som trenges for å kunne håpe på Guds nåde og den evige saligheten, - de skal en dag stå der bedratt og bli skyldige innfor den rettferdige dommeren. Mens de som ser at de er så elendige og jammerlige at de knapt våger håpe på å nå fram, selv om Kristus og det han har gjort for verden er det eneste de har sett hen til, de skal oppleve uventede ting den dagen. De skal møte en nåde, en ære og en salighet langt utover alt de hadde ventet på, så de skal "bli som drømmende" (Sal 126), d.v.s. at de skal vanskelig kunne fatte at dette er sant, at de nå er så salige. At dette ikke bare er en lokkende innbilning, men at de troendes flokk virkelig har en stor og evig herlighet som venter dem, og ikke skal komme til skamme, det gir Paulus oss nå ennå mer grunn for i det han fortsetter å si.

 

For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt. Uttrykket "Guds kjærlighet" kan etter det greske språket betegne enten den kjærlighet Gud elsker oss med, eller den kjærlighet vi elsker Gud med. Men vi behøver ikke være i tvil om hvilken av disse former for kjærlighet Paulus mener, når han straks (i v.6-8) tar opp dette store emnet, og taler om denne Guds kjærlighet. Det er altså Guds store kjærlighet til oss det tales om her. Den som gjorde at "Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere" (v.8). Ved at Ånden er utgytt i våre hjerter, forsikrer denne kjærlighet oss om at vi ikke skal bli til skamme i vårt håp. Det ville forøvrig blitt en altfor ustadig visshet vi skulle hatt om dette, hvis det skulle berodd på vår kjærlighet til Gud.

 

Riktignok er det sant at Gud har lovet livets krone til "dem som elsker ham" (1Kor 2:9, Jak 1:12). Det er også sant at de som har den frelsende tro på Guds kjærlighet og sine synders forlatelse, da også elsker ham som elsket oss først. Men hvor skjult er ikke ofte denne vår kjærlighet? Ofte oppleves den mer som et savn, en søken etter "ham som min sjel elsker". Hvordan skulle så dette kunne tjene til å overbevise oss om Guds kjærlighet? Mens derimot Guds kjærlighet til oss, stadfestet i Kristi død for syndere, er et virkelig fast håp for oss. Slik skildrer da også Paulus den like nedenfor.

 

Det Paulus sier, er egentlig at det er denne Guds kjærlighet utøst i våre hjerter, som overbeviser oss om at håpet ikke kommer til å bli gjort til skam. Dette bør en legge nøye merke til. Det sanne håpet er født av Guds kjærlighet. Selv om trengsler virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og prøvelsene styrker håpet, så må likevel håpet først være født av Ånden ved troen - hvis det skal ha med seg noen som helst trøst og visshet som består i nød og død. Håpet om frelse er sikkert og visst i seg selv en sterk hjelm (1Tess 5:8), men har ingen som helst nytte hvis stridsmannens indre liv er vekk. Livskraften er Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd. Vi vil alltid stå tilbake med denne konklusjonen: Om menneskene har all mulig kunnskap, og alle mulige åndelige erfaringer, så vil de alltid være like fredløse og ulykkelige, hvis de ikke har erfart dette, hvis ikke Gud har latt sin Ånd åpenbare Kristi kjærlighet i deres hjerte.

 

Akkurat slik er det med all mulig kunnskap om solen. Kunnskapen gir oss ikke noe lys og varme. Solen må selv la sine varme lysstråler treffe oss. På samme måte er alt det vi hører og vet om Guds kjærlighet, fruktesløst og dødt, helt til Gud selv ved sin Ånd gir oss sin kjærlighet i våre hjerter. Da inntar Guds kjærlighet oss, og gjennomtrenger alle vår sjels krefter. Så blir vi nye mennesker i hjerte og sinn, og får ny retning på hele vårt liv. Dette kan bare virkes gjennom Kristi evangelium (Gal 3:2-5, Rom 10:14). Men vi må ikke tro at vi, når som helst vi synes vi trenger det, likesom bare kan "motta" evangeliets kraft og livgivende lys og varme. Gud må sammen med Ordet sende oss Ånden fra Det Høye (1Kor 12:3, Ef 2:22, 2Kor 3:5). Fra naturens side finnes det ikke noe som helst åndelig liv eller lys, intet virkelig godt eller hellig i et menneske. Alt som er godt i oss er virket av Guds Ånd. Den minste søking etter Guds rike, anger overfor Gud, eller håp om Guds nåde gjennom Kristus, er det alltid bare Guds Ånd som har virket. For noe slikt finnes ikke hos et eneste av Adams barn, før Ånden har besøkt et hjerte gjennom evangeliets budskap, og så har fått virke noe der. Og det er heller ikke noen som kan beholde noe slikt i hjertet et øyeblikk lenger enn Ånden virker.

 

Når så et menneske ikke bare er ristet opp av søvnen, men også daglig kjenner hvordan Guds hellige lov dømmer hans gjerninger, da ser han at for sine talløse overtredelser fortjente han bare helvetes ild. Likevel tror han ikke bare at han har fred med Gud (v.1), men roser seg også av håp om Guds evige herlighet i himmelen (v.2), og tror dette så sikkert at alle trengsler og lidelser han opplever langtfra greier å kvele dette håpet, men tvertimot bidrar til å styrke det (v.3). At et slikt under kan skje, det må da i ennå større grad bare kunne være virket av Ånden!

 

Men hvordan kan det hete her at den kjærlighet Gud elsker oss med, "er utøst i våre hjerter"? Burde det ikke heller være tale om fornemmelsen av, eller en levende kunnskap om, Guds kjærlighet? Svar: det er sikkert en levende kunnskap om Guds kjærlighet, som er meningen, ettersom det tales om Guds kjærlighet til oss. Vi har tidligere sagt om solen, at vi ikke kan ha noen rett erfaring om dens lys og varme, uten at den selv lar dette lys og denne varme stråle ned til oss. Det kommer virkelig noe av solen selv på kroppen vår, når solstrålene treffer oss og varmer oss opp. På samme måte er det også med Guds kjærlighet. Vi får ikke noe levende kjennskap og erfaring med den, uten at noen av dens stråler får strømme inn i våre hjerter.

 

Når Guds kjærlighet utøses i våre hjerter, kan det av og til skje på en måte så vi opplever det følbart herlig, slik ordet "utøse" nettopp skildrer, d.v.s. at Guds kjærlighet strømmer utover, og inntar hele hjertet vårt, som en flom. Andre ganger er der ingen følelser som registrerer noe som helst. Likevel har vi Guds kjærlighet på en rett og virksom måte i hjertene våre. Det ser vi jo ved at den holder oss fast mot all syndenødens og anfektelsens stormfloder, så vi likevel alltid får bli i troen på ham. For det er jo bare denne Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som år etter år holder oss fast til ham, hvor mange og svære fristelsestormene enn er i våre liv. I slike tider får vi en grundig lærdom i at det guddommelige Ordet er det eneste middel som virker at vi får - og at vi beholder - Guds kjærlighet i våre hjerter. Men en slik virkning av Ordet kan ingen ta. Det kan bare gis oss ved Den Hellige Ånd.

 

Men så sier altså Paulus at det er denne Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som overbeviser oss om at "håpet gjør ikke til skamme". Igjen må vi først huske på at det er bare Guds kjærlighet i Kristi forsoning, som er grunnlaget for dette håpet vårt. For det andre er det bare denne kjærligheten, utøst ved Ånden i hjertene våre, som gir oss dette underfulle lys, at vi ikke bare roser oss av Guds herlighet, men også av alle mulige trengsler som dukker og dreper vår natur, men som samtidig bare styrker vårt håp om Guds herlighet. Gjennom dette forstår vi sammenhengen i apostelens ord. Og så vil han med tillegget "for Guds kjærlighet er utøst" o.s.v., vise grunnen til vår visshet om at håpet ikke gjør til skamme. En visshet som også gjør at vi kan "rose oss" av dette håp, så vel som av selve trengslene (v.2,3).

 

Nettopp i at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, ligger også det sterkeste bevis på at vårt håp ikke skal gjøres til skamme. Tenk, når Gud selv gjennom sin Hellige Ånd har utøst sin kjærlighet i våre hjerter -! Hvorfor skulle han ha noen som helst grunn til det, hvis han ikke hadde som mål å gi oss sin evige salighet? Opplevelsen av hans kjærlighet er det største i himmelens salighet. Skulle han nå gi oss en forsmak på denne salighet, hvis han likevel ikke ville gi oss selve saligheten i himmelen? Gud er selve kjærligheten og den evige trofastheten. Skulle han så forferdelig bedra dem som tror på ham, at han først gir dem en forsmak på sin salighet, og dermed jo vekker opp deres trang etter denne, og håpet -, og til sist skulle han så svike dem i håpet?

 

Det samme kan vi jo si om "Den Hellige Ånd som er oss gitt". Den kalles uttrykkelig en "pant på vår arv" (Ef 1:14, 2Kor 1:22). Skulle Gud, den evige trofastheten, gi oss pantet på vår arv, - og så skulle vi ikke få denne arven? Hvis vi bare av oss selv hadde tatt dette håpet til oss, på vår egen måte, slik de som ikke er gjenfødt har gjort, da ville vi oppleve at dette håpet nettopp gjør til skamme. "Den gudløses håp går til grunne" (Job 8:13). Vi som er blitt "rettferdiggjort av tro" (v.1), har dessverre en tilbøyelighet til å tvile på om vi eier Guds nåde og evig salighet, fordi vi er blitt stående til skamme overfor Guds lov, og fortsatt stadig tuktes av denne. Men Gud har ved sitt evangelium og sin Ånd overbevist oss, og ført oss til en tro som strir mot alt som er i oss: vår fornuft, samvittighet og følelser. Skulle likevel Gud svike oss i denne troen og det håp han selv gjennom sin Ånd hadde virket i oss?

 

Ser du for et sterkt bevis på at vårt håp ikke gjør til skamme, som ligger i dette at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd? Så fortsetter Paulus i de følgene versene (6-11) å skildre Guds kjærlighet. Og i det ser vi ennå bedre hvor sterkt dette beviset er, og hvor fast grunn vi har for vårt håp om den evige salighet.

 

6: For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.

7: For knapt vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø.

8: Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Det er storheten i Guds kjærlighet Paulus først skildrer i v.6-8, for å overbevise de troende om at de ikke vil bli sviktet i deres håp om saligheten. Men før vi tar for oss dette, selve hovedemnet i teksten vår, så la oss se litt nærmere på vårt forhold generelt til Guds kjærlighet. Ikke minst for at vi ikke skal møte hovedemnet mer eller mindre sovende. Gud og hans kjærlighet er ikke bare ord. Her tales det om den store Gud, som har vårt liv og og all vår ferd for tid og evighet i sin hånd! Han som har skapt alle ting, og som hvert øyeblikk ser deg, i enhver situasjon - når du er sterk, og når du faller! Han som du stadig trenger å be til, og som du vil overgi din sjel til i din dødsstund! Det er spørsmål om hva slags forhold denne store Gud har til oss! Jeg vet at han ser meg. Ser alle mine synder og mine tanker, og har makt til å kaste meg i helvete. Men har også makt til å gjøre meg uendelig mye godt.

 

Hvordan er denne allmektige Gud, som er nær hos alle mennesker? Hvordan er hans sinnelag mot oss? Det er i sannhet et viktig spørsmål. De fleste menneskene, disse sovende, lettsindige sjelene som aldri spør etter om Gud er vred eller nådig, er overhodet ikke innstilt på å la dette spørsmålet trenge inn på seg. Men der er også andre mennesker som nok kjenner synden, og de frykter. Men de tenker ikke mer grundig over dette spørsmålet. De går der urolige, eller med tomme og kalde hjerter, gjennom livet. Mens de tvert imot kunne vært frelst og salige i Guds kjærlighet. Selv de troende blir ofte så søvnige at de bare blir opptatt med gjerninger, og glemmer denne eneste sanne livskilde.

 

Må nå Gud hjelpe oss alle sammen! Vi trenger alle sterkt til å grunne på dette emnet. Vi får nok likevel ikke for mye av dette i hjertet vårt. Gjennom syndefallet er Guds kjærlighet så fullstendig fjernet fra hjertene våre, at selv med hele Guds mektige evangelium for våre øyne, har vi likevel vanskelig for å få noen rett tanke om dette. Hele vår natur er full av helt motsatte tanker om Gud. Det gjør at de fleste ikke vil ha noe med Gud å gjøre. Mens andre, når de får et møte med Gud, har den kalde forestillingen at Gud er imot oss, slik som vi fortjener. Hele vårt vesen er fullt av synd og uverdighet. Derfor vil dels vår samvittighet, dels vår anklager, djevelen, forfølge oss med forferdelige skrekkbilder av Guds rettferdige vrede. Dette gjør selvsagt også at vi ikke har store tanker om Guds kjærlighet.

 

Hvor fremmede vi står overfor denne kjærligheten, merker vi nok ikke når alt er stille og godt, og vi knapt kjenner noe behov for Gud. Men så snart en alvorlig nød møter oss, eller døden og evigheten trenger seg inn på oss, da blir det nødvendig å søke Gud. Da kjenner vi at vi har ikke store tanker om hans kjærlighet. Da er det vår uverdighet vi kjenner på. Eller vi kjenner bare den kalde vantroens tanke om at Gud ikke bryr seg om oss.

 

Vel er våre tanker altfor små og mørke til at vi noen gang kommer til å kjenne Guds kjærlighet fullt ut, fordi hjertene våre er altfor trange til det. Men det er nok en stor mangel hos dagens troende, og vi må ikke skyve den sannheten til side, at vi alle sammen må søke å få mye mer av Guds kjærlighet og fullkomne glede i hjertene våre. Det vil også skje hvis vi søker det på en langt inderligere måte enn hittil. "Så høyt vi vurderer og betrakter Ordet, så dypt fester det seg i hjertet" (Luther). Og Gud har fremdeles både vilje og makt til å utøse sin kjærlighet i våre hjerter ved Den Hellige Ånd.

 

Men hvis vi vil få mer tro og visshet om Guds kjærlighet, da må vi først og fremst se nærmere på det store beviset Paulus her gir oss på dette, nemlig at Kristus har dødd for oss mens vi ennå var syndere, ja, var "ugudelige" og uten noen forsoning. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", sier Paulus. D.v.s.: Ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, har Gud latt sin kjærlighet til oss skinne fram i det rette lys og uendelige storhet. Selvsagt bør vi også se Guds kjærlighet i alt det han har skapt. Det skyldes jo bare en total blindhet i vår natur, at vi ikke ser Guds faderlige kjærlighet i dette at da han skapte alt som finnes på jorden, så skapte han det til å tjene menneskene. Det er jo noe vi faktisk kan se med våre egne øyne. Selv fornuften erkjenner jo dette, at Gud gav hele jordens rikdommer til menneskene: "Legg jorden under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler" o.s.v. "Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø" o.s.v. Og vi ser jo at alt det som finnes på jorden tjener menneskene, og er skapt akkurat slik vi hadde behov for det. Taler ikke alt dette om Guds kjærlighet? "Jorden er full av hans miskunnhet". Alle fjell og daler, alle sjøer og elver, alt hav og alle kilder, alt taler om Guds omsorg for menneskene. Slik burde vi virkelig se Guds kjærlighet i hver minste ting han har skapt.

 

Likevel nevner ikke Paulus et eneste ord om alt dette, når han vil gi oss bevis på den kjærligheten som kan overbevise grove syndere om Guds nåde og evig salighet. Nei, han retter blikket vårt mot en helt annen bevisførsel. Og det er et bevis som i vår falne og fordervede tilstand virkelig kan virke trøst og salighet. Det han viser oss, er Guds kjærlighet i Kristi forsoning, som kunne frelse syndere uten at Guds hellige rettferdighet, og lovens krav, skulle gjøres til intet. Gud gav sin enbårne Sønn til å lide den bitre døden for oss. Da må vi vel erkjenne at dette er det største beviset på Guds kjærlighet. Det burde vel kunne varme hjertene våre! Måtte vi nå også virkelig dvele ved dette! Men, det forutsetter selvsagt at du har et behov, noen syndenød. Det forutsetter nok at du kjenner din blindhet og behovet for Herrens Ånd. Gud, vær oss nådig og åpenbar din kjærlighet for oss, når vi nå begynner å se nærmere på den herlige teksten!

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Her sier Paulus at Kristus døde for oss på et tidspunkt da det ikke fantes noe godt hos oss, ikke engang så mye som litt anger eller gudsfrykt. Vi var tvertimot gudsforaktere, "ugudelige". Dette er tydelig tale. Selv om vi er syndere, d.v.s. er overtredere av loven, kunne vi vel hatt litt anger over synden, og en viss respekt for Gud. Men ordet "ugudelig" betegner slike som ikke vil ha noe med Gud å gjøre, men spotter og håner ham. Og slik er virkelig alle menneskers natur. Dette er jo forferdelig. Men også for slike er Kristus dødd, sier Paulus her. Også de første ordene: "mens vi ennå var skrøpelige", taler sterkt om dette, hvis vi bare forstår dem rett. Men nettopp med det for øye, vil vi nå se nærmere på selve ordene i teksten vår.

 

For mens vi ennå var skrøpelige. At vi var skrøpelige, taler om et forhold som gjaldt hele menneskeheten, ikke bare jødenes liv under loven. Kristus døde jo for hele verden. Det taler altså om den skrøpelighet vi fikk ved syndefallet, og som hadde vært hele menneskehetens tilstand i all evighet, om ikke Gud hadde forbarmet seg og sendt sin Sønn til vår frelse. Det taler om den hjelpeløse avmakten under djevelen, "solgt til trell under synden", i fortvilelse under Guds rettferdige dom. Luther sier om dette: "Jeg under Satan fanget lå, og kunne meg ei frelse. Og synden presset stadig på, den knuget sjelens helse. Min synd meg til fortvilels' drev, holdt opp for meg all dommens brev, og helvete stod åpent". Hele menneskenaturen var fordervet, forstanden tåkelagt, og hjertet fylt med onde lyster. Alt stemmer med skildringen i Jes 1:5-6: "Hvorfor vil dere bli slått enda mer? Hvorfor vil dere øke deres frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår" o.s.v.

 

Alle Guds bud og krav er til ingen nytte, når sykdommen er så alvorlig at det ikke mer finnes noen kraft til å oppfylle de hellige budene. Det er dette det betyr, det Herren talte gjennom Jes.1:5: Er det bare ennå flere slag dere vil ha, siden dere bare fortsetter i deres frafall? Slik viser også Paulus i dette brevet at loven så langtfra demper, men tvertimot vekker opp synden (7:5-13), ja til og med vekker opp fiendskap mot Gud. Kjødet er nemlig "ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det" (Rom 8:7). Loven krever først og fremst kjærlighet til Gud og hans vilje, og ingen bokstav eller tøddel i hans bud eller dommer kan endres for å gå i møte med vår ondskap. Den uunngåelige følge av dette ble da fordømmelsen, som det ikke i hele menneskeheten fantes noe som helst botemiddel eller hjelp mot. Dette er den "skrøpelighet" Paulus taler om her. Andre steder har han kalt det "død": "Dere var døde ved deres overtredelser og synder". Og så sies det, nøyaktig som i vår tekst, at akkurat i den tilstanden, at vi var døde, var det at Gud på grunn av sin store kjærlighet forbarmet seg over oss (Ef 2:1-5, Kol 2:13).

 

Men denne skrøpeligheten, at vi var fortapt under synden og ikke hadde noen mulighet for frelse, hvis ikke Gud hadde sendt sin Sønn, - det er nå en tid som ligger bak, antyder teksten. Nå har vi en Frelser og alt det som trenges til liv og gudsfrykt. Men den fordervede naturens svakheter følger oss så lenge vi er på jorden. Jesus sa: "Kjødet er skrøpelig". Derfor har vi ofte en hard strid for å beholde troen på Guds nåde, nettopp fordi vi kjenner på denne forferdelige skrøpeligheten i hele vårt vesen. Skrøpelighet i selve viljen, og skrøpelighet når gjerningen skal gjøres. Skrøpelighet i striden mot det onde, skrøpelighet i bønnen, i troen, o.s.v. Bortsett fra det Gud virker i oss, er hele livet for et Guds barn et stadig sukk over svakhet (2Kor 12:9).

 

I all denne skrøpelighet kommer også alltid følelsen av skyld og uverdighet, så vi synes Gud snart må gi oss opp. Men da må vi huske på hva det er Paulus vil ha sagt oss her: Vi var en gang i en slik skrøpelighet at det ikke fantes noen hjelp i hele verden. Da elsket Gud oss så høyt at han gav sin enbårne Sønn for oss.

 

Dermed er det også sterkt bevist at Guds kjærlighet ikke beror på noen vår kraft eller verdighet. Så skal Guds kjærlighet heller ikke kunne rokkes av vår svakhet eller uverdighet.

 

Vi vil nok måtte erkjenne at Guds kjærlighet ikke beror det aller minste på noe vi har eller gjør - hvis vi husker på det som skjedde "mens vi ennå var skrøpelige". Paulus sier at da

 

døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Her viser apostelen at Guds kjærlighet var den samme før vi kom med noen som helst gode eller dårlige egenskaper, d.v.s. før vi ennå var til. Før verdens grunnvoll ble lagt forutså Gud all vår synd og hjelpeløshet. Derfor utvalgte han oss allerede den gang i Kristus (Ef 1:4). Paulus sier "til fastsatt tid". Den tid Faderen på forhånd hadde bestemt. Disse ordene minner oss om Guds evige rådslutning, og om de tidlige og mangfoldige forutsigelsene om Kristi forsoning. Allerede samme dag de første menneskene falt i synd, gav han dem løftet om den velsignede kvinnens ætt, som skulle knuse slangens hode. Og senere, gjennom hele Det gamle testamentes forberedende tid, hadde Gud med utallige løfter og forbilder forberedt dem på den forsoningen som skulle komme. Dette er da en sterk grunn for vår tro! Kristi død var ingen tilfeldighet. Den var oppfyllelsen av en rådslutning fra evighet av, og etter en forutsigelse fra Gud gjennom hundrevis av år. Dette er også noe Paulus vil minne om, når han sier at Kristus døde for oss "til fastsatt tid". Og et annet sted sier Paulus: "Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn".

 

Så har altså Guds kjærlighet ikke hatt sin grunn i våre bedre eller dårlige sider. Vår frelse er et resultat av Guds frie og evige beslutning. Og hva var det så Kristus har gjort til vår frelse? Teksten sier at han "døde for ugudelige". I vårt sted, for at vi skulle oppnå det han dermed oppnådde, led han døden til soning overfor all lovens forbannelse (5Mos 28). Han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13). Dette har han ikke gjort for gode, fromme, og angrende - men for "ugudelige", for sine fiender, de som foraktet ham, som ikke i det hele tatt angret sin synd, og heller ikke ba om noen nåde. Det ser vi allerede i selve situasjonen da Gud forkynte det nådefulle løftet til Adam og Eva, - samme dag som de hadde syndet, og mens de stod der fulle av ondskap, selvforsvar og bitterhet mot Gud selv. Alt dette burde tale til oss om en fullstendig fri og uendelig stor kjærlighet, en vi ellers aldri ser maken til. Dette taler nå Paulus videre om:

 

For knapt vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. For å vise hvor stor Kristi kjærlighet er, når han døde for syndere og fiender, stiller Paulus her spørsmålet om det finnes noe menneske som er villig til å dø for et rettferdig menneske, som urettmessig blir dømt til døden. Og han konkluderer med at det skal bli meget vanskelig å finne en slik. Men muligens ville noen sette livet sitt i fare, eller dø, i stedet for en slik rettferdig, - hvis denne samtidig er et godt menneske - d.v.s. en som var kjent for sine gode gjerninger, og dermed ble ansett å være særlig verdifull for samfunnet*. For en slik kunne kanskje noen ta på seg å dø**. Men om noen ville være villig til å dø for en lovbryter, som på grunn av gjerningene sine fortjente dødsdom, - det stiller Paulus ikke en gang spørsmål om. Og ennå mindre grunn ville det være til å tro noen ville dø for en uvenn, eller en som baktalte ham. Nei, det er ikke en gang noe å stille spørsmål ved.

 

* Det er nettopp dette gr.tekstens ord antyder: Den gode, som er kjent for sin godhet.

** Romernes historie etterlater nettopp eksempler på dette. Derfor er denne framstilling meget vel tilpasset for brevet til romerne.

 

Men for et særdeles godt menneske kunne det kanskje tenkes at noen var villig til å dø. Og dette er så den aller høyeste form for menneskelig kjærlighet. Dette uttrykket (den gamle svenske bibelteksten sier: "För den gode torde någon verkligen hava mod att dö") "verkligen hava mod att dö", sier oss sannheten om at døden er noe mennesket skyr mer enn noe annet. Å bestemme seg for å dø, er noe som koster forferdelig mye. Å påta seg å dø for en annen, er dermed klart det største noen kan gjøre som bevis for kjærlighet, slik også Kristus sier det: "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner" (Joh 15:13). Og så har altså Kristus gitt sitt liv for oss da vi var hans uvenner*. Vi var hverken rettferdige eller gode, men var "ugudelige" (v.6), ja "fiender" (v.10 og kap.8:7). Når Paulus har stilt spørsmål ved hvor langt menneskers kjærlighet kunne tenkes å rekke, så tilføyer han:

 

*Han forklarer straks hva det betyr at Kristus på samme sted kaller sine disipler for "venner" (v.14-15). I v.16 sier han: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere". Det er ikke dere som har vist meg vennskap. Det er meg som har vist dere det. Og dermed har jeg også inntatt deres hjerter, slik at dere også elsker meg.

 

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at..", sier Paulus. D.v.s. Gud viser, og beviser overfor hele verden, sin kjærlighet, "gjør den så stor, så overbevisende og åpenbar, at det ikke er mulig at et eneste menneske (som tenker ordentlig over dette kjærlighetsbevis) vil kunne tvile på det" (Luther). De som ellers er fulle av tvil på Guds kjærlighet, som har en samvittighet som er full av uro, og skjelver for Guds vrede over synden, burde se nøye på dette beviset. Da ville de begynne å ane noe av Guds hjertelag. Begynne å forstå at på tross av Guds hellige nidkjærhet imot all synd, så må han likevel ha en uendelig kjærlighet og barmhjertighet overfor synderen. Vi ville aldri kunne uttenke det, hvis ikke Gud selv hadde åpenbart det gjennom et så stort bevis.

 

denne måten, "ved at"..o.s.v., beviser Gud sin kjærlighet til oss. Kristus bruker også bare dette beviset, når han vil vise sin Fars kjærlighet til oss: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne" o.s.v. Også Johannes sier at dette er selve beviset: "På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss" (1Joh 3:16). Og i 1Joh 4:9: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham".

 

Som sagt, vi ville ellers aldri kunne tenke noe så stort om Guds hjertelag. Det er noe helt uten sidestykke, det Paulus nå har vist. Derfor heter det også med rette at på denne måten ("ved at") har Gud vist (sv: bevist) sin egen kjærlighet. Det er utelukkende Guds egen kjærlighet som kan bevises ved et slikt eksempel. Når vi elsker noen, må det være en venn, eller i det minste et godt, elskverdig menneske. Ser vi derimot dårlige sider ved et menneske, eller det er en uvenn, da pleier vi ikke elske slike, men hater dem tvertimot ofte. Slik står det til med den naturlige kjærligheten hos et menneske. Men Gud, som har det sterkeste hat til synden, og samtidig ser at vi alle sammen er fulle av synd, han har likevel en sånn kjærlighet til synderen, at han heller gav sin elskede Sønn i døden, enn at han skulle se synderen dø. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at...(sv: "Deruti bevisar Gud sin egen kärlek til oss").

 

Når vi virkelig tenker etter hva det er Paulus stadig gjentar, at dette har Gud gjort for "ugudelige", for "syndere", for "fiender", - så må vi vel i undring spørre: Å, du omsorgsfulle Gud, hvordan kan du ha en slik kjærlighet? Er det sant at du elsker oss så høyt? Og hva er det som har fått deg til å elske så høyt? En gammel tjener, vel kjent i himmerikets hemmeligheter, bekjenner at han lenge har sukket over disse spørsmålene. Hva kunne være den egentlige årsaken som drev Gud til en slik kjærlighet til synderne? Omsider, sier han, kom jeg til dette svaret: "Gud elsker. Derfor elsket han". Årsaken lå just i Guds egen kjærlighet. Han har et slikt hjerte som elsker. Derfor elsket han.

 

Gud har selv forklart sin kjærlighet med bildet av en mors kjærlighet. Du ser en mor bære og pleie sitt syke barn med utrettelig kjærlighet, den ene dagen etter den andre. Også om natten når alle de andre sover, våker hun like utrettelig ved barnets seng, eller bærer det i armene sine - dette barnet som ennå ikke har gjort noe annet enn å utmatte sin mor gjennom alle sine behov for hjelp, for mat og stell. Spør du henne hvorfor hun likevel elsker barnet så sterkt, så kan hun ikke gi annet svar enn at det er helt naturlig for henne. Hun blir forundret over spørsmålet ditt, og sier bare: det er jo barnet mitt! At hun elsker barnet sitt, er altså naturens lov i morshjertet. Hun behøver ikke ta seg sammen for å gjøre det. Det betegner heller ikke "en from mor", - bare "en mor" - !

 

Dette morshjertets natur er så sterk, at hvis barnet også videre i livet blir det en kaller "en belastning", som gjør lovbrudd, havner i rettsvesenets hender og må straffes, så kan en vanlig mor ikke se med likegyldighet på dette. Hun kommer i den bitreste lidelse over det. Slik er morshjertet. Tenk hvor stort, om Guds hjerte for oss i alle fall måtte være slik! Tenk om Gud kunne ha en like stor kjærlighet til oss, som en mor har til barnet sitt! Og så sier altså Herren selv at han har en ennå større kjærlighet. I Jes 49:15 leser vi: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg". Så har vi lært å kjenne Guds kjærlighet, ved at han gav sitt liv for oss.

 

Men dermed har vi berørt ennå et forhold som belyser Guds kjærlighet til menneskene: Det er kjærligheten til barnet. Dette minner jo Herren oss om selv. Han taler om seg selv, og spør: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn?" Hvor dypt falne barn vi enn er, og hvor langt bort vi er kommet i synd og ugudelighet, kan Gud likevel ikke glemme at menneskene er hans barn. Han sier han har en mors kjærlighet til oss. Herren Gud har jo skapt oss til sine barn og arvinger. Og selv da djevelen forførte oss, ville Gud likevel ikke la ham gå avsted med byttet. Gud ville fremdeles gjøre noe for å frelse barnet. Dette kaster også lys over denne ellers så ubegripelige Guds kjærlighet, som gjorde at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

 

Å, om vi måtte lære å virkelig tro på denne Guds kjærlighet, og beholde den i våre hjerter! Ikke bare når alt er vel og vi opplever hans Ånd i våre liv, men også når vi bare ser oss som ugudelige syndere! Den eneste måten det kan skje på, er at vi flittig og alvorlig grunner på de ordene som stadig er gjentatt her: "mens vi ennå var syndere", "mens vi ennå var skrøpelige", "han som rettferdiggjør den ugudelige". Men uansett hvor mye vi har hørt og vet om dette, så har vi en innstilling som sitter rotfestet dypt i vår natur. Denne at Gud vil være nådig mot oss - hvis vi er fromme og slik han vil vi skal være. Derfor, så snart konkrete synder begynner å vise seg hos oss, så er det Guds evige vrede tankene våre kretser om. Av og til synes vi ikke noe er mer usannsynlig enn at Gud skulle elske oss, - når vi ikke ser annet hos oss enn synd og ugudelighet, når "synden blir overmåte syndig ved budet" (kap 7:8-13), og samvittigheten sier det er bare vrede og fordømmelse hos Gud.

 

Da gjelder det å huske på det Paulus sier her, at det er ikke for fromme og gode, men for "ugudelige" og "syndere", Kristus led døden. Ja, at det er avgjort at hos oss finnes ikke noen rettferdighet som holder. At innfor Gud er vi i oss selv alltid syndere og overtredere av loven (3:10-20), og at hele vår frelse bare er Guds frie nådegjerning i Kristus. Men også at gjennom den skal vi alltid kunne frelses, fordi Kristus døde nettopp for syndere. Dette må vi tenke grundig over, og alltid holde klart for oss.

 

I sin kommentar til Gal 1:4 sier Luther: "Tenk nå grundig over dette, så du ruster deg til strid, for at du alltid kan være rede når du kommer i største nød og fare. Det kan være kamp med døden, mens samvittigheten minner deg om dine konkrete synder. Med stor styrke går Satan helt innpå deg. Med byrden av dine store synder, som med en syndflod, prøver han å falle over deg og skremme deg, for å jage deg bort fra Kristus, og til slutt la deg bli liggende i fortvilelse. Forbered deg da godt, sier jeg, så du da med frimodig hjerte og sterk tro kan si: Kristus, Guds Sønn, er gitt - ikke for de helliges rettferdighet - men for elendige synderes urettferdighet! Hvorfor vil du da, du ugudelige Satan, på en så fordreid måte gjøre meg til en helgen, og kreve bare fullkommen rettferdighet av meg, når alt i meg bare er synd, - ikke oppdiktede, men virkelige synder? Ikke små og ubetydelige, men store, grove og forferdelige synder... For den som skal bli frelst, ligger derfor all kraft i at disse ordene virkelig blir innprentet og husket: "Han som gav seg selv for våre synder", eller: "mens vi ennå var syndere". Og dette har jeg all grunn til å uttale, for jeg har ofte opplevd det. Jo eldre jeg blir, desto mer opplever jeg det daglig, hvor forferdelig vanskelig det er å tro, spesielt når den elendige samvittigheten er i nød og svettebad, at det ikke er for hellige, rettferdige, og de som er hans venner, Kristus ble gitt, men for ugudelige syndere. For skrøpelige, og de som er hans fiender, som bare fortjente Guds vrede og evig fordømmelse."

 

Slik taler også Luther i en pasjonspreken over teksten vår: "Midt i vår fortvilelse over synden, den guddommelige vreden og straffen på grunn av synden, kommer disse ordene, at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, og gir oss øyeblikkelig trøsten i at det var ikke for noen annen grunn, eller for noen andre slags mennesker, men for syndere - Kristus døde! Så faller du kanskje på nytt i synd, får dermed igjen en dårlig samvittighet, og opplever det som om du igjen har vekket opp Guds vrede mot deg. Ja, selv om du ikke er falt i åpenbare synder og fått en dårlig samvittighet, så skal du likevel straks holde klart for deg at Kristus døde for deg som for en synder. Og behold alltid denne trøsten at han altså ser deg som en synder - selv om du jo alltid skal leve med ham i tro og kjærlighet, så du blir helliggjort og kan bli stående i en god samvittighet".

 

Fordi vi her på jorden aldri lever uten synd, og synden alltid på en eller annen måte vil tynge oss, er det svært viktig å holde fast at

 

det er utelukkende som en synder du er forsonet ved Kristi død.

 

I de versene vi nå kommer til, taler Paulus om følgene av den store kjærlighet Gud har vist oss. På den bakgrunn, sier han, har vi en fast og urokkelig nådestad, som vi nå ved troen får lov å regne med at vi lever i, siden vi nå er forlikte og rettferdige. Han sier det slik:

 

9: Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.

10: For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.

Her har vi noen veldige ord (og nå bruker Rosenius så talende språk at det gjengis uten oversettelse) som "likasom med hävstångens* makt kunne bortvälta även de största stenar från de troendes hjärtan”.

 

*hävstången = en stang/stokk over et vippepunkt, som veier/velter bort store steiner - slik at en større kraft og arm/lengde på stokken, på den ene siden av vippepunktet, dermed får makten med steinen på den andre siden av vippepunktet.

 

Guds kjærlighet til oss var så stor - mens vi ennå var syndere, uten forsoning, uten rettferdiggjørelse, - at han, bare av sin egen kjærlighet, gav sin enbårne Sønn i døden for oss. Da, sier Ordet, skal vi meget mer bli frelst fra vreden, når vi nå er rettferdiggjort ved hans blod. Dette er virkelig en mektig, klar og trøstefull sluttsats. Det er også akkurat den trøst alle troende har mest behov for. For det er dette spørsmålet som vekker mest bekymring hos alle våkne sjeler som kjenner på sin synd. De frykter at de på nytt skal ha vekket opp Guds vrede over seg, så han til slutt fordømmer dem.

 

Da er det jo en veldig trøst når Paulus tar opp slike forhold, og møter bekymringene med stor frimodighet ved å stille oss overfor dette spørsmålet: Bare ut fra sitt eget kjærlighets sinnelag har Gud, på et tidspunkt da vi stod uten noen forsoner og uten rettferdighet, gitt sin enbårne, elskede Sønn til en blodig død for oss. Når Gud har gjort så mye for oss, er det da mulig at han nå, da vi er blitt rettferdiggjort i hans Sønns blod, skulle trekke tilbake denne nåden, og begynne å dømme og behandle oss etter vår fortjeneste, og etter loven? Hva skulle det da tjene til at han gav sin Sønn i døden for oss? Kristus sier: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham". Det var jo dette som var Guds mening og råd, da han gav sin Sønn, at vi skulle frelses gjennom ham, og på den måten ikke mer dømmes etter loven, hvis vi tror på ham. Det er helt umulig at Gud nå skulle handle på en måte som er i total strid med kjærligheten i hans egen natur, og hans evige råd til frelse i Kristus. Det er bare den gamle løgneren som skyter sine piler, så slike tanker om Guds vrede oppstår i vårt eget hjerte. I Guds hjerte, derimot, er det en evig nåde over dem som har fått troen på hans Sønn.

 

Etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod. Det er ikke nok at Gud har elsket oss så høyt da vi ingen forsoning hadde, at han gav sitt liv for oss, og derfor ennå mindre kan ha trukket tilbake sin kjærlighet mot oss, når vi nå er forsonet. Her vil apostelen understreke at alle de som tror, nå står for Gud i et helt annet lys, nemlig som "rettferdiggjort". Vi legger merke til at Paulus i disse versene stiller de to alternativene opp mot hverandre: "syndere" (v.8) - og de som er "rettferdiggjort" (v.9). Det er med bakgrunn i dette motsetningsforholdet han bruker uttrykket "meget mer". Paulus sier at når Gud elsket oss så høyt mens vi var syndere, at han gav sin Sønn for oss, "hvor meget mer skal vi da ved ham bli frelst fra vreden, - når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod".

 

På denne rettferdigjørelsen er det Paulus bygger alt det han forkynner i dette kapitlet, om de troendes salighet her i livet, og i evigheten. Vi ser hvordan han begynner v.1:"Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud". Legg merke til dette! Paulus sier: "Vi er nå rettferdiggjort av tro". Skulle da ikke Gud elske oss nå, han som elsket oss "mens vi ennå var syndere", slik vi har hørt? Nå er vi jo rettferdiggjort, d.v.s. ikke lenger syndere, men overfor loven ustraffelige, fullkomne! Hvordan vi er blitt det? Paulus sier "vi er blitt rettferdiggjort ved Kristi blod".

 

For det første har dette ikke skjedd gjennom noen god gjerning, eller noe som helst vi har kunnet bidra med. For det andre: heller ikke bare gjennom en Guds mildhet, at han har mildnet noen av lovens krav. Nei, "ved Kristi blod" sier Paulus. "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" (Heb 9:22). Her krevdes ikke noe mindre enn Guds Sønns blod. Og når Paulus tidligere (v.1) uttrykte det slik: "rettferdiggjort av tro", og nå formulerer det slik: "rettferdiggjort ved hans (Kristi) blod", så merker vi gjennom ordvalget at det ikke er selve troen som rettferdiggjør, men bare ved det troen lever *: forsoningen i Kristi blod. Noe mindre strekker ikke til.

 

*Guds visdom og omsorg for alle våre behov virker en stille beundring. Det gir seg til kjenne gjennom hvordan han har inngitt profetene og apostlene budskapet i Den Hellige Skrift. Det er ikke uten grunn Skriftens uttrykk om rettferdiggjørelsen veksler. Hver enkelt formulering har til hensikt å møte forskjellige, spesielle misforståelser av denne viktige læren. Så dypt i menneskehjertet sitter trangen etter egenrettferdighet, at når det må innse at Skriften ikke gir andre gjerninger den prisen at de rettferdiggjør oss, så vil man i alle fall det skal være selve troen som gjør at Gud for dens skyld forlater oss alle syndene og tilregner oss rettferdighet. Men resultatet er jo bare at når en så opplever at troen vakler, så har en ikke noe å tro på. Dette uttrykket i teksten vår: "rettferdiggjort ved hans blod", i tillegg til en masse liknende uttrykk, ja selve forsoningslæren i Skriften, har vi så fått for å møte, og veilede overfor en slik villfarelse. Men dette har vi talt mer om under kap.4:3.

 

På den andre side oppstår det av og til også villfarelser av motsatt art, når noen har fått den holdningen at vår rettferdiggjørelse skulle være helt og holdent uavhengig av troen, fordi den én gang for alle var gitt hele verden i Kristi død. De har altså konkludert med at da må alle som Kristus har utgytt sitt blod for, også bli frelst. Slik kastes de stakkars menneskene fra den ene villfarelsen til den andre, når de ikke i Herrens frykt gir akt på alle hans ord. Uttrykket "rettferdiggjort av tro" strir jo mot en slik villfarelse. Det gjør også hele Skriftens lære om omvendelse, om tro, gjenfødelse o.l. Troen er like nødvendig for vår rettferdiggjørelse som Kristi forsoningsoffer, men har en helt annen "funksjon". Kristi blod er løsepengen. Kristi lydighet i hele sitt liv og sin lidelse, er den egentlige rettferdigheten som gjelder for Gud. Det er evangeliets budskap om denne løsepengen som føder, og opprettholder troen (Heb 12:2). Troen tar imot, og tar vare på/ "oppbevarer" den dyrebare gaven. Gjennom troen ikles vi Kristi rettferdighet, så vi blir forenet med ham/født på nytt, og helliggjort. "Uten tro er det umulig å være til behag for Gud" (Heb 11).

 

En tredje villfarelse er denne: En innser, og vitner gjerne om at en blir rettferdiggjort bare ved troen på Kristi fullbragte verk. Men vissheten om at vi er blitt delaktige i dette fullbragte verk svinger hele tiden, avhengig av hvor vellykket eller mislykket vi er i vår kristelige aktivitet, vår bibellesning, vår tro, eller vår bønn. Denne villfarelsen finner vi ikke bare i den katolske kirken. Den forkynnes også i vår kirke, og den har en kime i hvert menneskehjerte. Mot denne villfarelsen strider Skriftens ord: "de blir rettferdiggjort uforskyldt (sv: egentlig "till skänks") av hans nåde" o.s.v., og mange andre ord, f.eks. Ef 2:8-9.

 

Slik har Ånden i Ordet villet forebygge alle villfarelsene. Men menneskehjertet vil alltid en annen vei, og lar seg ikke gjerne lede.

 

Måtte ingen tillate seg den tanken om Guds fullkomne vesen, at han skulle kalle noe menneske rettferdig som ikke virkelig er det. D.v.s. sette til side en eneste bokstav eller tøddel i sin hellige lov, og rettferdiggjøre et menneske uten at alt det loven krever var blitt fullkomment oppfylt for det mennesket. Nei, hans hellige lov og dommer er like urokkelige som hans kjærlighet. Disse ordene "ved hans blod", gir oss en alvorlig påminnelse om hvor forferdelig et onde synden er, og om Guds ufravikelige rettferdighet, som krevde soning i pakt med hans første dom: "når du eter av det, skal du visselig dø". Hvis ikke Kristus hadde utgytt sitt blod, og gått med det inn i det aller helligste, så hadde han ikke "funnet en evig forløsning" for synderne. "Sjelen er i blodet" (3Mos 17:11). Kristi blod gjelder altså på lik linje med hans død som han fullbyrdet sitt forsoningsverk med. Derfor er det "Kristi blod" og "Lammets blod" som over alt i Skriften brukes som uttrykk for vår forsoning.

 

Når nå den store Stedfortrederen og Ypperstepresten slik har oppfylt alt for oss, fullkomment etter loven, så la oss fryde oss og gi ham æren! Det gjør vi ved at vi oppriktig tror og bekjenner at da er vi virkelig rettferdige overfor loven, - men igjen: ikke med noen innbilt eller oppdiktet rettferdighet, men med en fullkommenhet tilsvarende lovens krav, slik ordet "rettferdig" betyr. "Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd". De helliges rettferdighet omtales i Skriften som "rent og skinnende fint lin" som er "tvettet i Lammets blod". Og Kristus sier uttrykkelig: "Den som er badet, er jo helt ren".

 

Hvis vi slik ved Kristi blod virkelig er rettferdige, skulle ikke da hele Guds kjærlighet hvile over oss? Eller, hvorfor skulle Gud da ikke elske oss, han som, selv da vi var syndere, viste at han hadde en slik kjærlighet til oss som vi nå har hørt? Nå kan han elske oss uten at synden hindrer, fordi loven er oppfylt, og Guds krav etter hans guddommelige rettferdighet tilfredsstilt. Hvorfor skulle han ikke nå elske dem som han selv har rettferdiggjort? "Meget mer skal vi nå bli frelst fra vreden", slik at Gud ikke mer skal dømme oss etter loven.

 

Så kan nok hjertet mitt, i mine dager her på jorden, likevel bli skremt og uroet av trusler om Guds vrede. Da kommer det fra mitt vantro hjerte og fiendens gloende piler, som jeg må tåle. Men i Guds hjerte finnes ikke slike trusler, eller noen slik vrede. Der er det bare en evig og urokkelig nåde, kjærlighet og godhet over dem som tror på hans Sønn, selv når han hjemsøker våre synder med ris og plager. Nå er alt bare kjærlighet og nåde. Ingen fordømmende vrede mer - bare kjærlighet. Ingen forbannelse mer - bare velsignelse. Ingen død mer - bare liv og salighet. Hjelp oss, Gud, at vi må få en stadig sterkere tro på dette!

 

For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Paulus's hjerte flyter over mens han fortsetter å utlegge samme trøstefulle sak som i verset foran. Her tales det om motsetninger. Den ene siden i motsetningsforholdet går på mennesket: vår tilstand før - og vår tilstand nå. Og videre: "vi var fiender" - "vi ble forlikt". Den andre siden av motsetningsforholdet gjelder Guds Sønn: "Ved hans død" ble vi forsonet med Gud. "Ved hans liv" blir vi frelst, bevart til evig liv.

 

"Forlikt med Gud - mens vi var fiender"- ! Et virkelig trøsterikt budskap, uansett hvordan en måtte oppfatte ordet "fiender". Dette ordet har en tosidig betydning. Det kan bety at det er vi som er fientlige overfor Gud, slik vi finner det i kap 8:7 og Kol 1:21, hvor Paulus taler om det kjødelige sinnelaget. Men det kan også bety at det er Guds vrede som hviler over oss, slik Paulus taler om i Ef 2:3: "Vi var av naturen vredens barn". I begge disse betydningene er det klart at vi var Guds fiender. Men av det han setter opp som motsetning til "fiender", kan en se hvilken av disse betydningene han sikter til her. Motsetningen er: "vi ble forlikt" - "vi ble forsonet med Gud ved hans Sønns død". Dette uttrykket: "vi ble forlikt", taler altså om det som skjedde i Kristi død, ved at "Gud ble nådig overfor den urett vi hadde gjort " (Heb 8:12), ble tilfredsstilt gjennom blodet på hans kors. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtedelser" (2Kor 5:19). Og ettersom uttrykket "vi ble forlikt" har denne betydningen, og utgjør motsetningen til tidligere "var fiender", så må dette ordet her betegne det samme som uforlikt. Og som uforlikte står vi under Guds vrede, under "lovens forbannelse". Men alt mens vi var i det forholdet til Gud, ble vi forlikt/forsonet ved hans Sønns død. Meget mer, sier apostelen, skal vi nå, når vi slik er forlikt, bli frelst ved hans liv.

 

"Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død". Dette er ord som krever dyp gjennomtenkning. Både for en elendig synder, om han skal komme til troen, - og for en troende kristen, for at han skal kunne forbli i troen, er det overmåte viktig at vi fatter hva det var som skjedde i Kristi død - og som alltid står fast og tilbys oss - enten vi er troende eller vantro - ! Ved Kristi død ble nemlig alle menneskers synder utslettet. Da "forlikte Gud verden med seg selv", og ble nådig overfor den urett vi hadde gjort. Slik Skriften uttrykkelig lærer: "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre" (Gal 3:13).

 

Legg merke til når dette skjedde, at vi ble kjøpt fri fra lovens forbannelse! Apostelen sier det skjedde da Kristus hang på et tre. Det samme sa engelen til Daniel: "Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste (sv: En gräns skall sättes för överträdelsen, ock synderna få en ände, och missgärningen varda forsonad, och en evig rättferdighet framhevd) (Dan 9:24). Dette skulle skje på en bestemt tid, når sytti uker var gått, når en Aller-helligste ble salvet.

 

Så er dette altså skjedd, fullstendig uavhengig av om vi er fromme eller ugudelige, troende eller vantro. Johannes sier det slik: "Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens" (1Joh 2:2). Det samme ropte også døperen Johannes da han første gang fikk se Jesus: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd". Dette skulle Kristus fullbyrde som et "lam"* gjennom sin død. Det samme sier altså også Paulus i det vi tidligere har sitert: "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser" o.s.v. (2Kor 5:19). Dette er altså forsoningen. Den skjedde i Kristi død, og gjelder derfor overfor Gud lenge før vår omvendelse og tro, - ja, gjelder for alle mennesker, også de som ikke tror, og de frafalne.

 

*Uttrykket "Guds lam" refererer seg til Guds budskap gjennom Moses, om hvordan Israel skulle frelses/utfris fra Egypten (2Mos 12:3-23). "Hver husfar skal ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus". Lammets blod skulle strykes på dørstolpene og den øverste dørbjelken til de hus hvor de åt lammet. Og blodet skulle være tegnet, så Gud skulle gå dem forbi, når han gikk gjennom hele landet for å slå ihjel alt førstefødt. Budskapet til oss nå er at nå har Gud, vår far, tatt seg ut sitt lam, for hele sitt hus/hele verden. Derfor er blodet av dette lyteløse lam, Kristus, vår eneste frelse, vår forløsning fra trellelandet.

 

Så gjenstår det bare at også synderen kommer tilbake, og lar seg forsone med Gud, slik Paulus tilføyer sistnevnte bibelsitat: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!" Dette er den del av forsoningen som ennå gjenstår. Bare når dette budskapet berører synderens hjerte, at Gud allerede er forsonet og ikke mer vil tilregne syndene, men rekker ut sin hånd full av nåde, til forsoning, - først da viker fiendskapen i synderens hjerte. Da angrer han sin ondskap mot en så nådig Gud. Da kan han aldri nok få ønske og be om å få være i hans vennskap for evig. Og da er synderen i en nådestand som ikke kan rokkes gjennom noe som helst, så lenge han er forenet med Gud i troen, og ikke helt gir Gud opp og blir "to ganger død" (Jud 12). Men også den vedvarende nåden er det vår levende yppersteprest som bevirker. Paulus sier dette:

 

"Skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt". Hvis vi er blitt forlikt ved hans død, da vi var fiender, så må det være mye mer sikkert at vi nå, når vi er forlikt, skal bli frelst til evig liv, gjennom/ved hans liv. Dette er også noe veldig trøstefullt. Det står fast at alt var fullkomment oppfylt for oss i Kristi død: Loven var oppfylt. All den straff vi fortjente for våre tidligere synder, og ennå daglig fortjener for våre synder, var sonet. I Kristi verk på jorden har vi en fullkommen rettferdighet innfor Gud. Men Skriften lærer at Kristus skal være en evig "yppersteprest etter Melkisedeks vis", at han "nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld", at han "alltid lever til å gå i forbønn for oss", o.s.v. Dette behøves også for at vi skal bli bevart i samfunnet med Gud. Riktignok kan vi ikke på nytt komme under vreden på grunn av syndene våre, så lenge vi ved troen er ikledd den fullkomne rettferdigheten. Men det kunne likevel skje at det forderv som ennå henger ved oss, og våre åndelige fienders makt, kunne føre oss bort fra troen, hvis vi ikke fremdeles hadde en aktiv yppersteprest innfor Gud.

 

Yppersteprestens embete i den gamle pakt var ikke bare å bære fram offer for syndene. Han skulle også daglig forrette gudstjenesten med røkelse, bønner for folket, og ved å utsi velsignelsen. Denne "daglige gudstjeneste", der ypperstepresten stod innfor Gud på hele folkets vegne, i sitt skjønne skrud, skildrer hva vi har gjennom Kristi liv. Hans offer for syndene er båret fram "en gang for alle". Det som nå skjer er at han lever overfor Faderen i vårt sted. Daglig skjøtter han gudstjenesten "for vår skyld", ber for oss, og deler ut de åndelige gavenes velsignelse. Kristus sa til Peter: "Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte". Når vi er svake og avmektige i kampene, forsømmer bønnen og ikke våker som vi skal, når vår lydighet og troskap svikter, - da ville vi mange ganger falle i djevelens hender. Vi ville miste troens og Åndens liv, og dermed på nytt komme under vreden, - hvis ikke Kristus levde for Guds åsyn for vår skyld. Han er vår "talsmann hos Faderen" og virker fremdeles at Den Hellige Ånd kommer til oss, og hjelper oss i all vår skrøpelighet. Han våker når vi ikke er våkne nok. Han er rettferdig og hellig for oss urettferdige og vanhellige.

 

Når jeg er skrøpelig, kald og svak,

forvirret av alt det øyet møter,

da har jeg en som natt og dag

i himmelen min gudstjenst' skjøtter,

som for Guds åsyn står for meg,

er både frelse, liv og vei.

 

Her i livet vil vi aldri riktig kunne fatte hvor mangfoldig den hjelp og bevarelse er, som vi har hatt gjennom alle farene i livet, fra denne levende trofaste, våkende yppersteprest og hyrde. Det vil vi først forstå, og fullkomment kunne tale om, når hele skaren av frelste sjeler fra alle verdenshjørner er samlet for Lammets trone, og hver eneste en av dem nå fatter, og taler om hva han har erfart om dette at "Vi blir frelst ved hans liv".

 

11: Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen.

Her tar Paulus egentlig ikke opp et nytt emne som de troende kan rose seg av. Det er ikke slik at først har vi håpet om Guds herlighet (v.2), dernest trengslene, og så for det tredje: Gud, som vi skulle rose oss av. Nei, her gjentar og avslutter han det han begynte med (v.1), der han sa at da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud. For det å ha fred med Gud, og være overbevist om dette, er akkurat det samme som å "rose seg av Gud". Og innledningen til verset, "Ja, ikke bare det", viser jo tilbake til det som ble omtalt like foran: å bli "frelst fra vreden". Da stemmer Paulus igjen opp den triumferende tonen, og sier: "Ja, ikke bare det" (at vi frelses fra vreden), "men vi roser oss også av Gud". På grunn av Guds store kjærlighet (v.8), og forlikelsen som er skjedd (v.10), er vi så overbevist om at vi får være i hans vennskap, at vi også roser oss av at vi helt og holdent eier Gud og alt han er og formår. Luther gjengir dette så ypperlig slik: "Vi roser oss av Gud, det vil si at han er vår og vi er hans, at vi har allting i all evighet i fellesskapet med ham".

 

Hva det vil si å rose oss av Gud, det lærer vi av apostelens seierssang, kap.8:31-39: "Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Her oppsummerer Paulus alt salig som nevnes kan, og sier: vi har Gud selv, Gud er selv vår venn og Far, og da må jo all salighet og trygghet følge. For det første er Gud selv mye mer enn alle hans gaver. Guds vennskap er mer enn himmelens salighet. Gud selv er solen og saligheten i himmelen, likesom hans vennskap allerede her på jorden er selve kilden til de troendes fryd. For det andre er alle gaver innbefattet i ham. I ham har vi all rettferdighet og styrke. I ham har vi vår fred og trøst. Gud er vår Far, og alle barnas rikdom og trygghet er i selve Faderen. "Er vi barn, da er vi også arvinger". "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?".

 

Tenk, du eier selve den store allmektige Guds vennskap! Da må du sannelig være lykkelig hvert øyeblikk. Om du så var den fattigste på jord - så er du jo den rikeste. Var du mest elendig og foraktet - du er jo den mest ærefulle. Var du den mest ensomme og forlatte - du har alltid det herligste selskap. Slik ser vi David og andre hellige fryde seg i Gud selv, som det eneste de kunne rose seg av, og som deres egentlige trøst: "Min sjel skal fryde seg i min Gud". Ja, hver eneste dag vil vi rose oss i Gud, at han er alt det vi behøver, slik at hjertet har en slik sang: "Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg". Det er på denne måten alle rettferdiggjorte sjeler skulle kjenne sin Gud og rose seg av ham, slik profeten sier: "Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt".

 

Ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. Paulus gjentar stadig at denne nåden, tryggheten og alt vi kan rose oss av, har vi bare ved vår Herre Jesus Kristus og hans forsoning/forlikelse. Det er virkelig nødvendig at vi stadig tar dette til oss. All vår trøst, ja alt vi kan rose oss av i Gud, hans vennskap og den evige salighet, er snart forsvunnet, straks vi vender øyet bort fra den eneste grunn og kilde, og begynner å se på oss selv. Da blir det snart vår synd og all uverdighet som krever oppmerksomhet. Og så mister vi frimodigheten. Det er slutt på gleden og det å rose oss av Gud. Tenk derfor uavlatelig og grundig over at all denne nåden som gjør at vi kan rose oss av Gud, at han er vår med alt hva han er og har, det har utelukkende sin grunn i forlikelsen ved Kristus, som Paulus framholder så sterkt her (v.6-10). Det har ikke sin grunn i noe vi har kunnet bidra med, men bare i den evige kjærligheten som gjorde at Gud gav sin Sønn mens vi ennå var "syndere", "ugudelige" og "fiender".

 

Tenk nå grundig over hva som ligger i dette, at Gud først skapte oss til sine barn og arvinger, og så selv gav oss sin Sønn som frelser - da vi var ugudelige og fiender -, og at vi da "ble forlikt ved hans Sønns død". Dette er en evig trøstens grunn for elendige syndere. Dette vakler og faller ikke sånn som vi vakler og faller. Det står alltid fast. For det er jo et enkelt regnestykke at han som har gjort det største, å gjøre venner av oss som var fiender, han skal meget mer kunne gjøre det som er mindre: d.v.s. når vi nå er så dyrekjøpt, vil han også behandle oss som slike. Nå vil han ikke se på syndene våre og dømme oss etter loven, men alltid være øm og nådig, og føre oss helt fram til den evige salighet som han først skapte oss til, og senere så dyrt gjenløste oss for.

 

Det er så nødvendig at vi alltid roser oss av Gud, d.v.s. at vi alltid beholder et tillitsfullt trosforhold, en glad og hjertelig tillit til ham som er kilden til hele den troendes åndelig liv. Men akkurat like nødvendig er det da selvsagt at vi alltid holder fast i hva dette innebærer: "ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen". Dette er spesielt nødvendig når hjertet vårt er fullstendig iskaldt i forholdet til Gud, slik det kan skje. Vi er kanskje blitt opptatt med alle andre ting, og er blitt fremmede for Gud. Men så skjer det noe vanskelig, noe som gjør at vi må be. Da synes vi Gud også er blitt iskald overfor oss, ikke bryr seg om oss, og ikke hører vår bønn. Da må vi være våkne, og skjønne at dette er et fullstendig falskt bilde av Gud. Det er en forferdelig vanskapning som bare er dannet i vårt eget hjerte, og ved djevelens innskytelser. For Herren Gud har jo selv tegnet et ganske annet bilde av seg selv: som en evig og ubegrenset kjærlighet, som gav sin Sønn for oss, og som nå i enhver situasjon elsker dem som tror på ham. Han er en øm Far som alltid er nær oss, som ser alle våre behov og bekymringer. Og om han skjuler seg og drøyer med hjelpen, så er han likevel alltid bare opptatt med å gjøre oss godt.

 

Gud kan aldri være kald og likegyldig overfor dem som jo er dyrt forlikt gjennom hans Sønn, han som er deres rettferdighet. Tvertimot er han mye sterkere knyttet til oss enn han var til Adam og Eva før fallet. Ikke et øyeblikk kan han glemme dem som han frelste ved sin elskede Sønns blod. Derfor bør vi rose oss av et evig vennskap med Gud, slik apostelen her også viser oss. Vi bør alltid rose oss av ham, ikke bare i våre gode stunder, men i enhver situasjon, ettersom Guds vennskap beror på "forlikelsen"/forsoningen ved Kristus. Paulus sier: "Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!"

 

Å, måtte Gud gi oss sin Ånds lys over de trøsterike ting vi har sett i denne teksten! Da vi ennå ikke var forlikt, da elsket Guds oss så høyt at han gav oss sin Sønn! Nå trenger vi ikke begjære at han på nytt gir sin Sønn, nei ikke en gang en engel, som offer. Bare at han skal la oss få del i den forlikelsen som er skjedd én gang for alle. Men når jeg ser syndene mine, blir jeg redd. Og når jeg ser mitt gamle hjertes ugudelighet, og mitt skrøpelige liv, så jeg tenker at nå må da Gud være vred på meg. Men da vil jeg se på denne teksten og be slik: Hellige Fader, du som elsket oss så høyt at du gav oss din Sønn, da vi ennå ikke hadde noen forlikelse eller forbeder i himmelen! Gi meg da også, for din elskede Sønns skyld, en evig forlatelse og hjelp i min elendige tilstand! Jeg ber ikke nå at du skal gi din Sønn på nytt. Bare at hans rettferdighet nå må behage deg, og at du hører hans bønn når han ber for oss! Du kan ikke forkaste meg, uten at du først forkaster din Sønn og alt han har gjort og gjør for meg. Men din elskede Sønn og hans verk vil du nok aldri forkaste. Derfor forblir også jeg i din nåde i all evighet. Amen.

 

/////////

 

Nå kommer vi til den andre delen av dette kapitlet, versene 12-19. I første og andre kapittel har Paulus beskrevet den fortapte tilstanden alle mennsker ligger i: under synden, men også den eneste veien til frelse: Forlikelsen/forsoningen ved Kristus, og rettferdiggjørelsen ved tro (kap.3). Dette har apostelen stadfestet med Skriftens egne bevis (kap 4). Så har han i første del av dette kapitlet kort antydet den salige tilstand, den evige nåden og tryggheten, som de eier, de som er rettferdiggjort av tro. Nå oppsummerer han alt dette i en eneste stor og herlig skildring av

Guds nåde i vår frelse. Han viser at ettersom synden, døden og fordømmelsen kom over alle mennesker, bare gjennom én: Adam, så skal også nåden, rettferdigheten og livet komme bare gjennom én: vår Herre Jesus Kristus.

 

Først (v.12) rettes vår oppmerksomhet mot den stamfaren vi arvet synden fra. Han viser at "på grunn av synden" kom døden inn i verden. Dette innebærer da selvsagt også at "syndens lønn er døden" (som han utlegger nærmere i kap 6:23) og derfor ikke kan ramme noe menneske som ikke har syndet. Dette er ikke bare en konklusjon vi har funnet på, men apostelens egne ord, at "døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle". Med dette har han uttalt tydelig og klart at alle de som er underkastet døden, er syndere. Men Paulus forutså jo at mange skulle oppfatte dette som meget hard tale, og at innvendigene spesielt skulle gå på at synden (som alltid er dette at en lov brytes) i alle fall ikke kunne tilregnes menneskene før loven ble gitt ved Moses. Derfor svarer Paulus straks på slikt (v.13-14) når han sier at det faktum at døden hersket over menneskene også før Moses, beviser at synden var i verden og ble tilregnet menneskene. Men av dette følger da også at en lov måtte være gitt dem. Dette er meningen og tankegangen i v.12-14.

 

I v.14 har han uttalt at Adam "er et forbilde på den som skulle komme". Dette sikter til at Adam var opphavet til synden og døden, likesom Kristus er opphavet til rettferdigheten og livet. Men så viser han i v.15-17 den store ulikheten som det samtidig er: Hvor langt større gaven er gjennom Kristus, enn det vi mistet gjennom Adam. Etter disse konklusjonene tar han opp igjen (v.18-19) den innledningen han begynte v.12 med: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske". Og nå kommer den fortsettelsen en ventet på etter nevnte innledning: "slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker".

 

12: Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -

Derfor, d.v.s. når vi nå er blitt forlikt med Gud ved Jesus Kristus, (v.10-11), slik at vi, som alle er under synd (kap.1 og 2), likevel er rettferdige ved troen på Kristus (kap.3 og 4)*, har fred med Gud og håpet om hans herlighet i himmelen, og roser oss av Gud selv - så er det på følgende måte det har skjedd, på følgende Guds råd det grunner seg: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden", slik kommer også rettferdigheten, og på grunn av rettferdigheten: livet, gjennom ett menneske. Tilføyelsen har altså Paulus, som nevnt tidligere, ikke straks uttrykt her. Den antydes riktignok gjennom ordene om at Adam er et forbilde på den som skulle komme (v.14). Men i v.18-19 blir denne tilføyelsen klart uttalt.

 

*Det kunne nok se ut til å være mest naturlig å regne med at dia touto ("derfor") bare siktet til det som var sagt umiddelbart foran (v.10-11). Men det er klart at her oppsummerer Paulus absolutt alt han har forkynt hittil i brevet, altså både om menneskenes synd, og om frelsen gjennom Kristus. Da forstår en at han har alt det han tidligere har forkynt, i tankene, helt fra kap.1:18, før han i de tre neste kapitlene begynner å tale mer utførlig om det som følger av og med troen.

 

Våkn opp, alle dere som tørster! Kom hit og få vann! Her finner dere en uutsigelig, veldig trøst. Er dette Guds råd og mening, at likesom vi ble syndere, vredens og dødens barn, gjennom ett menneskes ulydighet, - så skal vi også gjennom ett menneskes lydighet motta rettferdighet, Guds vennskap og det evige liv? Ja, da er det slutt på lovpaktens vilkår - for den som tørster og mottar rettferdigheten i Kristus - ! Slutt på at vi lever et fryktsomt kristenliv bygd på vår egen lydighet og rettferdighet.

 

I denne teksten heter det over alt: "ved ett menneske". Ved ett menneske arvet vi synden og døden. Gjennom én har vi rettferdigheten og livet. Fordi det ikke heter gjennom hver og en, men gjennom én, da kan vi stakkars syndere begynne å fryde oss i håpet. Da er veien gjennom vår egen rettferdighet tilintetgjort. Akkurat som om et stort fjell styrtet ned over et lite skrøpelig bolighus, og knuste det fullstendig, slik knuser også dette budskapet hvert enkelt menneskes fortjeneste, og viser oss samtidig at vi må vende oss til en helt annen vei, så vi kan bli rettferdige og frelst gjennom én.

 

Ofte kjenner vi det både i sjel og legeme, at vi har arvet synden og døden gjennom Adam. Skal vi da, på samme måte motta rettferdigheten og livet bare gjennom én: Jesus Kristus? Da begynner vi å fryde oss i håpet. "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord!" Da skal syndere bli himmelens arvinger, og i evighet bare lovprise én for det evige livets gave - . Men før vi studerer denne veldige trøst mer, vil vi først se hva denne teksten taler om hvordan synden og døden kom inn i verden. Paulus sier:

 

Synden kom inn i verden ved ett menneske. Med dette vil apostelen ikke bare si at synden begynte gjennom én, men at den "kom inn i verden" (d.v.s. er kommet i alle mennesker) gjennom denne ene. Bare når en forstår uttrykket slik, trer apostelens hovedtanke fram, når han sammenlikner Adams synd - som gav oss døden, med Kristi rettferdighet - som gav oss livet. Det at synden kom inn i verden gjennom én, nemlig menneskeslektens stamfar, er nettopp hovedsaken i dette budskapet. Derfor nevner ikke Paulus Eva, som egentlig var det første mennesket som syndet. Men vi skal straks tale nærmere om hvordan alle mennesker er blitt syndere gjennom én.

 

"Synden". Med synden menes her alt det som strir mot Guds vilje, i et menneske. Til og med den første tanken på noe ondt, som dukker opp. Før syndefallet, eller djevelens fristelse, var det ikke noe som helst i menneskene som stod i opposisjon til Den Allmektige. De visste ikke om noe ondt (1Mos 3:5,22). Men ved syndefallet var denne uskylden død og borte fra menneskene, som nå ble fylt av syndens gift i hele sitt vesen. Og når Paulus her taler om synden, som kom inn i verden gjennom ett menneske, så mener han hele denne Gudfientlige "massen" i menneskene, enten det nå bare gir seg utslag i anlegg eller tilbøyeligheter, tanker og begjær, - eller i ord og gjerninger. Det er alt det Skriften kaller for "synd", "synderoten, syndebrodden og syndefruktene samlet" (Melanchthon). Synden "kom inn i verden", d.v.s. menneskeverdenen, eller hele menneskeslekten. Synden strømmet inn i alt som hadde navn av menneske. Selv ikke det minste spebarn er unntatt, som vi snart skal se.

 

Og døden på grunn av synden. Det forteller oss at det ikke bare var synden selv, i sin natur og i sine utslag, men også syndens skyld og følger, som fra Adam kom over alle mennesker. Vi har allerede slått fast at ettersom det her tales om syndens kilde, og hvordan den kom inn i verden, så innbefatter ordet "synd" alt det Skriften kaller for synd. Men på samme måte må da også ordet "døden" innbefatte alt det Den Hellige Skrift kaller død.

 

Skriften taler uttrykkelig om tre slags død: Den legemlige død, som i Joh 11:4, 12:33, 18:32, Fil 1:20. Den åndelige død, som i 1Joh 3:14, Ef 2:1, Kol 2:13, Mat 8:22. D.v.s. at mennesket ikke lenger ved sin ånd lever i Gud og av Gud, som var kilden og livet for menneskets ånd (konf. Ef 4:18). Og endelig: den evige død, som er motsetningen til evig liv. Den kalles også den "annen død", som er fortsettelsen og fullendelsen av den åndelige døden, etter at livet på jorden er slutt. Det er den evige døden det tales om i Rom 1:32, 2Kor 2:16, 7:10, Jak 1:15, 5:20, 1Joh 5:16, Åp 2:11, o.s.v.

 

Gjennom synden kom døden i alle disse skikkelser over Adam og hans etterkommere. Den dommen som først av alle ble uttalt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø", ble omgående fullbyrdet. Hvordan Adams ånd var skilt fra Gud straks etter syndefallet, det ser vi av at han da forsøkte å skjule seg for Ham som ser alt. Og da Gud kalte ham fram, blir det gjennom mange forferdelige holdninger åpenbart at nå er det den åndelige døden som allerede hersker: Adam forsøker å bortforklare sin skyld, og i en bitter ånd skyver han skylden ikke bare på Eva, men på Gud selv som hadde gitt ham kvinnen (1Mos 3:12). Legemlig var også hans dødsprosess nå påbegynt, fordi legemet hans nå var overgitt den forgjengelighet som til sist skulle avslutte hans jordeliv. Men etter åndelig og legemlig død følger den evige død, hvis mennesket ikke gjennom en ny fødsel blir en ny skapning som lever i og av Kristus, han som alene er livet (Joh 1:4, 6:48-57, 1Joh 5:11-12).

 

Den legemlige døden er syndens lønn for alle syndere. Men da Gud tok Enok og Elias levende opp til himmelen, gav han oss samtidig et bilde på hvordan Guds barn til sist skal fare opp med forklarede legemer. Hvis ikke synden hadde kommet inn i verden, ville Adam og hans slekt vært i den salige tilstand at de hadde vært fri fra den legemlige døden og all lidelse. Både på jorden og i himmelens boliger ville de ha kunnet glede seg i en evig salighet. Døden er den sorte "grensegaten" som markerer at mennesket er skilt fra Gud. Et stående bevis på at mennesket av naturen er skilt fra livets kilde.

 

Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. "Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker". At døden på grunn av synden er kommet til alle mennesker, det er tydelig. Både ordet vi leser, og all erfaring, forteller oss det. Men det Paulus mener med ordene "fordi de alle syndet", blir ofte misforstått. Vanligvis oppfattes det som at ettersom alle mennesker har syndet med sitt legeme, så vil døden "trenge gjennom" til/ramme dem. Men vi vil snart innse at det er ikke det som er apostelens mening her. For det første strider en slik oppfatning mot hovedmålet med denne teksten, hvor Paulus nettopp vil vise at ettersom vi har fått synden og døden gjennom én, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom én. Tenker vi oss ordet gitt en slik (feilaktig) tolkning her, at ettersom vi alle har syndet, som jo er en følge av Adams fall, så dør vi bare på grunn av at vi selv har syndet, - så måtte det motsatte: frelsen i Kristus, lyde slik: ettersom vi alle er blitt rettferdige og har oppfylt loven ved Kristi verk i oss, så får vi det evige liv.

 

Alle vil se at dette er en stor motsigelse mot denne teksten (og hele frelsesbudskapet), som sier at det er "ved den enes lydighet", eller "én manns rettferdige gjerning", vi blir rettferdige. Så må da også det motsatte til dette, budskapet om Adam, lyde slik: "Ved det ene menneskes ulydighet", eller på grunn av "én manns overtredelse", er døden trengt gjennom til alle mennesker.

 

For det andre skulle jo også en slik oppfatning, at enhver dør som følge av sine egne åpenbare synder, medføre at de nyfødte barna ikke ble rammet av døden. For de har jo ennå ikke selv brutt Guds lov. Nei, meningen er tvertimot den at likesom vi alle var tilstede i Adam, og han, som slektens stamfar og stedfortreder syndet, så har vi alle, i og med hans fall, syndet. Dette er en tolkning som stemmer både med tekstens hovedbudskap, og med måten Paulus taler på andre steder. Når han f.eks. taler om motbildet, Kristus, i 2Kor 5:14, sier han at "vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd". Det samme er det han her vil ha sagt om den første stedfortrederen for vår slekt. Med sitt åndelige blikk har Paulus sett oss alle tilstede i Adam. Og likesom Hebreerbrevet ser Levis slekt gjennom Abraham gi tiende til Melkisedek (Heb 7:9), utelukkende med bakgrunn i at Levi på det tidspunkt bare var tilstede i Abraham, så har Paulus sett oss alle synde - i Adam. I dette tilfellet desto mer, fordi Adam i fristelsens stund stod eller falt på vegne av hele menneskeslekten, slik vi alle ser det bevist gjennom de følgene det fikk.

 

Paulus sier også i Rom 11:16: "Er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er grenene det også". Av slike ord kan vi forstå apostelens uttrykksmåte. Men det egentlige beviset ligger, som sagt, i hovedbudskapet: På dette stedet tales det om at både synden og rettferdigheten, som er det som er avgjørende for evig dom eller evig liv, det har vi i én. Og ikke nok med at det er hovedbudskapet i denne teksten, det er samme budskapet som Paulus ganske uttrykkelig, og mange ganger, legger i hvert eneste av de følgene versene. I v.15 sier han at "de mange er døde på grunn av den enes fall". I v.16: "dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse". I v.17: "døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt". I v.18: "Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker", o.s.v.

 

Paulus lærer altså her meget ettertrykkelig at Adam under den første pakt handlet i hele menneskeslektens navn, slik at vi alle syndet i og ved hans synd. Og, som sagt, kan vi alle merke dette, fordi følgene av fallet trengte gjennom til oss alle. Hvis vi ikke alle hadde syndet i vår stamfar, ville vi heller ikke alle måtte bære syndens følger, straffen og døden, både den åndelige og legemlige. Men vi opplever jo konkret at både den åndelige og den legemlige døden er noe vårt naturlige menneske bærer i seg, fullstendig uavhengig av, og før vi begynner å gjøre syndige gjerninger - fordi ingen av naturen lever i Gud, og heller ikke har et udødelig legeme.

 

Men vanskeligheten for vår tro, når det gjelder denne læren om at døden har trengt gjennom til oss på grunn av den énes synd, ligger i at vi dermed har støtt på den dypeste hemmeligheten i Guds råd, og ikke kan begripe dette. At vi stakkars, falne vesener ikke kan begripe Gud, den uendelige, - det er selve vanskeligheten - ! Men at vi av den grunn skulle gå i rette med Gud, og spørre: "Hva gjør du?" - spørre hvordan hans råd kan stemme med hans natur - "Ve den som tretter med sin Skaper" ( leiren og pottemakeren - Jes 45:9) - det er bare et nytt bevis på hvor dypt vi er falt. Herren sier: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden - mens alle morgenstjerner jublet?" o.s.v. (Job 38 og 39).

 

Det bør være nok for oss at det Ordet, som har bevist seg å være den store Guds ord, inneholder denne underlige læren om at likesom fordømmelsen kom over alle mennesker gjennom én overtredelse, slik skulle også rettferdighet og liv gis oss gjennom éns lydighet, "for at intet kjød skal rose seg for Gud". Himlene skal i evighet gjenlyde av lovprisning til denne éne, fordi hans lydighet inntil døden gav oss rettferdighetens lønn. Luther sier: "Vi må la dette stå fast at Adam etter dette bud (1Mos 2:17) har dratt oss alle med i det samme syndens fall, for vi er alle som én innplantet i ham og hans kjøtt og blod, så det måtte gå oss som det gikk med ham. For Gud hadde besluttet dette, at alle mennesker skulle nedstamme fra dette ene menneske, og vi er da også alle hans barn. Derfor, det han har gjort, og den forbannelse som ble lagt på ham, møter også uavkortet oss alle, slik at vi må regnes som én deig og kake med ham, alt som kalles for menneske" (W. III s.90).

 

Men selv om vi nå har funnet at Paulus med disse ordene: "fordi de syndet alle", egentlig taler om at vi syndet i og med Adam i hans fall, så må ingen glemme den andre siden av saken: at vi også arvet hans falne natur, og dermed er fulle av den samme syndens gift som også viste seg hos Adam straks fallet var et faktum. Også på denne måten er vi alle blitt syndere. Paulus taler mange steder om hvordan følgene av fallet fulgte arven og gikk over på Adams slekt. Vi ble altså også i virkeligheten, og i våre egne personer, alle syndere "ved ett menneske". Og om vi ikke alltid opplever det, og er oss det bevisst, så er likevel denne synden som er nedarvet i oss, en styggedom i Guds øyne, og noe som vekker Guds vrede. Vår samvittighet, selv om den bare er en etterlevning av den lov Gud i skapelsen skrev inn i mennesket, vitner klart om dette så snart vi på en eller annen måte står innfor Guds øyne. For da opplever vi alltid vår syndighet som skyld.

 

Fordi vi alle syndet i og med Adams fall, ble vi også i oss selv, alle, som han, syndere, og stilt under syndens lønn: døden -. Og det gjelder, selv for dem som måtte være ukjent med dette forholdet. Det er dette Paulus nå vil vise oss i det følgende. Han sier:

 

13 og 14: for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam - han som er et forbilde på den som skulle komme.

Med disse ordene vil Paulus nå forklare mer om, og bevise, det han just har sagt, at "synden kom inn i verden ved ett menneske". Han taler her som om han er forberedt på den innvendingen at når synd er at en lov blir brutt, så kan det ikke sies at alle var syndere i den lange tiden som gikk fra Adam til loven ble gitt ved Moses, hvis de da ikke, som Adam, hadde fått spesielle påbud av Gud, slik at de ved å bryte det "syndet ved et lovbrudd, slik som Adam". Det forhold at døden jo hersket over menneskene også før Moses, beviser at de måtte ha synd. Og når der var synd, beviser det at der også må ha vært en lov.

 

Han slår fast at der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet*. Men han beviser at synden virkelig må ha vært i verden, og blitt tilregnet menneskene, før loven ble gitt på steintavlene. Og det beviser han med det åpenbare forhold at døden hersket i verden. Hvis det faktum at døden hersket, beviser at der var synd, så følger uomtvistelig at det også har finnes en lov. I tillegg til den loven som er skrevet i samvittigheten, åpenbarte Gud også mer og mer sin vilje gjennom uttrykkelige ord til menneskene. Og synden har alltid vært tilregnet etter hvor stort lys menneskene har hatt om Guds vilje. Men Gud talte allerede til Adams første sønn så strengt for hans synd, at han skjulte seg for Herrens åsyn og ble "en flyktning og en vandrer på jorden" hele sitt liv. Det fantes altså både lov og synd i verden før Moses. Dette beviser Paulus bare med å slå fast at døden hersket jo da også. Tidligere hadde han sagt at det var gjennom synden, at døden trengte gjennom til alle mennesker. Og fordi døden hersket i verden såvel før Mose lov, som etter den ble gitt, må følgen være at synden var i verden, også før loven kom ved Moses.

 

* Fordi det her hele veien er tale om hvordan Gud handler som følge av synden, så må ellogeitai gå på hvordan Gud tilregnet menneskene synden, ikke hvordan menneskene selv vurderte sin situasjon ut fra synden.

 

Døden hersket, sier Paulus - regjerte som en konge - helt fra Adam inntil Moses. Vi ser at alle menneskene også i denne tiden døde den legemlige døden. Men ikke nok med det, vi vil også minne om hvordan Gud i denne tiden før Moses lot døden komme over hele verden på én gang, ved syndfloden som rammet alt levende, unge og gamle, til og med spebarna. Og Herren Gud uttaler uttrykkelig at dette skjedde bare på grunn av all den synd og ondskap som hadde fordervet alt kjød. Slik hersket altså døden også før loven kom ved Moses.

 

Også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam. Adam hadde overtrådt et bud Gud uttrykkelig hadde gitt ham. Dermed falt han under den dødsdom Gud hadde advart ham med. Nå minner Paulus om at døden hersket også over dem som ikke hadde syndet mot et slik uttrykkelig uttalt Guds bud, ja til og med over de små barna som ennå ikke hadde kunnet gjøre noe konkret lovbrudd. Av dette må nødvendigvis følge akkurat det Paulus ønsker å bevise, at synden er blitt tilregnet alle mennesker, også før vi fikk den skrevne loven på steintavlene. Dette at synden generelt er tilstede i alt kjøtt, som en følge av Adams fall, beviser da også det Paulus tidligere har forklart, og som hele hans forkynnelse sikter mot: At Adam, likesom Kristus, var en stedfortreder som stod og som falt på hele menneskeslektens vegne, slik at hele slekten måtte bære følgene av dette.

 

Og når da til og med spebarna, som selv ennå ingen lovbrudd hadde gjort, var undergitt samme syndens straff, altså døden, så har vi der ennå et bevis på at bare selve arvesynden, og den iboende syndens frø, er nok til at vi innfor Gud står i dødsskyld. Dermed har Paulus kort men sterkt bevist det han har sagt i v.12, at "synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden kom inn på grunn av synden". Og så kommer den tilføyelsen vi venter på, etter at den ble utelatt i v.12. Han taler om Adam:

 

han som er et forbilde på den som skulle komme. Da Herren Gud satte Adam til en "alles far" (sv: verdens far - Visd 10:1), som hode for en slekt som er lik ham, og dermed er underlagt synden og døden, da gjorde han det i nådig forutseenhet om ham som skulle komme, den "andre", eller "siste" Adam (1Kor 15:45, 47). Det er ham den første Adam er et "forbilde" (typos) på.

 

Den likheten det siktes til (ved at den første er et forbilde på den andre Adam), består i at

 

likesom Adam var en stamfar som brakte med seg det som tilhørte ham, til de han var en stedfortreder for - slik er også Kristus en ny stamfar som på samme måte bringer med seg det som tilhører ham, til de han er en stedfortreder for.

 

Eller som Krysostomus uttrykker det: "For alle dem som er av ham, ble Adam årsaken til døden, som trengte gjennom til dem på grunn av det han åt, selv om de ikke hadde ett av det forbudte treet. På samme måte ble Kristus for alle dem som er av ham, på tross av at de selv ikke er rettferdige, en stedfortreder til rettferdighet som han så nådig tilveiebrakte for oss alle på korsets tre". Å, evige nåde! Uuttømmelige trøst!

 

På samme måte som vi har fått synden og døden gjennom en annen, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom en annen. Alle de som er født av Adam, d.v.s. som er mennesker, har allerede ved sin fødsel arvet hans forderv, synden og døden, og all den elendighet dette medfører. På samme måte har også alle de som er født på ny til Kristus, og er hans ætt (sv. er hans sæd), gjennom vår nye stamfars rettferdighet fått det evige liv med alt det innebærer. D.v.s. at vi allerede her i livet, nå, har gjenforeningen med Gud, en evig nåde, Den Hellige Ånd i hjertet, og i oppstandelsen himmelske legemer og en evig salighet. Paulus skriver til de troende i Korint, som var "helliget i Kristus Jesus", og sier: "likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus" (1Kor 15:22). "Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen (sv.:den andra människan är Herren av himmelen). Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:47-49).

 

Dette er jo en ubeskrivelig stor trøst. At vi bærer den jordiskes bilde, synden, døden og all elendighet, det kjenner vi, som sagt tidligere, i hele vårt vesen. Men nå sier altså Paulus at ved Guds nåde: "likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske", som er rettferdigheten og evig liv.

 

Selv om vi altså gjennom den første Adam har fått en stor ødeleggelse, så har vi likevel gjennom den andre Adam en ennå større lykke og velsignelse. Erstatningen er mye større enn tapet. Og det vil Paulus gå sterkt inn på i det følgende. Luther sier: "Gjennom ett menneske som hette Adam, er så mye ondt foregått at alle mennesker måtte dø, både han selv og alle oss andre. Det måtte skje, på tross av at vi ikke selv hadde gjort oss skyldige til det, men stod under synd og død bare fordi vi er hans etterkommere. For etter fallet er det ikke lenger en fremmed synd. Den er straks vi ble født blitt vår egen synd. Dette er jo en skrekkelig situasjon og en forferdelig Guds dom, selv om den jo ville vært ennå værre om vi alle skulle måtte forbli i døden. Men denne nød har Gud villet møte, ved at han nå har sendt et annnet menneske som heter Kristus. For den første Adams skyld skulle vi måtte dø, uansett om vi selv har påført oss noen synd. Så skal vi da nå, for den andre Adams, Kristi skyld, uten noen vår fortjeneste, motta livet. Og likesom vi i Adam må ta følgene av at vi er hans lemmer, er av hans kjøtt og blod, - så skal vi altså i Kristus, også allerede her på jord, bare få leve på at han er vårt hode, og er en nåde og gave, slik at vi ikke har noen som helst egen fortjeneste å rose oss av".

 

I tillegg til apostelens hovedemne har vi her også en svært viktig lærdom om synden. Paulus lar oss forstå at vi alle sammen er like fordømte syndere som Adam, at i dette er vi alle like, og at døden er et bevis på dette. Vi bør alle tenke grundig over dette. Det hører til ethvert menneskes natur at når vi ser hvordan synden hersker over alt rundt oss, så anser vi oss ikke selv å være i samme situasjon. Ufrelste, åndelig døde mennesker, men som lever et moralsk høyverdig liv, vil selvsagt ikke tro at de er like store syndere overfor Gud, som tyver og mordere, toldere og skjøger. Med denne holdningen har de dermed ikke bruk for Guds formaning til omvendelse, og står da imot alt det Gud bruker for å frelse dem.

 

Men også de Gud har fått vekke opp, og de som er kommet til troen, er smittet av samme holdning. Ved Guds arbeid på våre hjerter er vi blitt overbevist og forferdet over vår egen synd og skyld.

 

Vi har fått se frelsen i Kristus alene og er blitt Guds barn av bare nåde.

Men da skjer det for svært mange at vi glemmer at vi ennå bærer i oss den samme fordervede naturen som Adam.

 

Vår holdning er likesom at vi er av en bedre slekt enn de groveste syndere, toldere og skjøger. Når vi blir så forferdelig sørgmodige og nedslått hver gang synden våkner opp og blir virksom i oss, så er det det beste beviset på at det er denne holdningen vi lever i. Når det mørke dypet i hjertets forderv åpner seg, og det bryter ut virkelig skrekkelige ting, f.eks. slikt som Kristus sier går ut fra menneskenes hjerter: "utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand" (Mark 7:21) - når vi kjenner noe så forferdelig i oss, da forskrekkes vi og holder på å fortvile - !

 

Der er kristne som i stor anfektelse, kanskje i bønnestunden, til og med opplever en motstand mot Gud. Eller vi kjenner hvor fullstendig kalde vi er overfor Gud, og kjenner på en altfor stor kjærlighet til synlige ting, ja, kjenner på sterk lyst til konkrete synder. Og vi kjenner at vi slett ikke er sønderknust over alt dette, men tvertimot er harde og lettsindige. Eller, når vi jo skulle elske vår neste som oss selv, istedet kjenner på misunnelse. Eller overfor en vennlig tilrettevisning kjenner ergrelse, ja til og med hat stige opp i hjertet. For ikke å snakke om den aller verste synden: at vi ikke setter Kristi lidelse høyere enn vi gjør. Vi kan høre at han ble pint, tornekront og naglet til korset, for vår frelse og salighet. Likevel er ikke vår kjærlighet til ham større! Vi har mer kjærlighet til små, unyttige ting. Å, når vi kjenner på dette, da blir vi skremt og redd.

 

Men hvorfor blir vi så overrasket over å oppleve dette i oss? Bare fordi vi ikke har trodd vi var så fordervet! Vi har sett andre Adams barn som er så åpenlyst bundet i synd. Sett at de likevel forsvarer seg og har ikke bruk for Guds ord, men forkaster og forfølger Kristus. Det har ikke overrasket oss. Men vi må altså ha regnet med at selv tilhørte vi en annen slekt - !

 

Nå er det klart at når vi er født av Gud, så har vi fått en ny og hellig Ånd. Men den delen i vårt vesen som er født av kjøtt, den er tross alt fremdeles kjøtt. Og dette er alltid like forgiftet og ondt. Slik vi også lærer gjennom hele Skriften, lærer Paulus her at synden er alle menneskers natur. Den er alle menneskers felles arv fra Adam, - enten vi vil det eller ei. "Det er ingen forskjell", alle sammen er vi syndere. "Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste" (Sal 14). Allerede på de første blad i Bibelen (1Mos 6) ser vi Gud klage over at "menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Slik er menneskene av naturen, d.v.s. i alt som stammer fra Adam.

 

Hvis vi trodde dette, og alltid holdt det klart for oss, da ville vi ikke bli forskrekket og fortvile når vi opplever at dette lever også i oss selv. Nei, da ville vi istedet love og prise Gud for hans store barmhjertighet, som nettopp for denne vår fortapte tilstand gav oss sin Sønn til frelse.

 

Hvis vi skal få bli i troen, er det meget viktig at vi holder dette for en avgjort, udiskutabel sannhet, og innprenter det sterkt i oss, at vi alle gjennom Adam er så fortapte skapninger, at det i vår natur ikke finnes annet enn synd, ondskap og avmakt, og at vår Herre Gud aldri har hatt noen annen tanke om oss. Med denne holdningen vil vi skynde oss fram til nådestolen når vi blir aller mest ydmyket i våre fall under synden, og si: Min Gud, se igjen dette nye, forferdelige utslag av at i meg selv er alt bare synd! Gud, se ikke på meg, se på din Sønn! Og så må vi alltid huske på at det er bare i sin Sønn Gud har alt sitt velbehag. At all vår rettferdighet er bare i ham, og at Guds vennskap derfor aldri endres det minste på grunn av den synd som er i oss, så lenge vi forblir i hans elskede Sønn. I ham har vi til og med mye større rettferdighet og velbehag for Gud enn Adam hadde før fallet.

 

Vi må aldri glemme hva som er hoved-budskapet i teksten vår: "ved den ene". Ved den ene er vi syndere. Ved den ene er vi rettferdige. Gud være lovet for hans usigelige gave!

 

15: Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

I dette og i de to følgene versene går Paulus videre. Han sier at om vi fikk synden og døden i arv fra Adam, og like sikkert fikk rettferdighet og evig liv ved den enes lydighet, så er det ikke nok med det. Nei, det siste er til og med mye sikrere enn det første. Vi har fått mye mer nåde, rettferdighet og salighet gjennom Kristus, enn vi har hatt synd og død gjennom Adam. Nøden og hjelpen skal ikke stå og vippe likevektig mot hverandre på vekten. Det gode som vi har arvet fra Kristus, er mye større, og gjelder mye mer enn det onde vi arvet fra Adam. Dette er en sterk trøst. Når en arm synder ikke ser og kjenner noe som helst annet i seg, enn bare synd og elendighet i hjerte, tanker, ord og gjerninger, og derfor blir redd og tror Gud må være vred på ham, da sier altså Paulus her: bli ikke overrasket og redd. Du har langt mer rettferdighet og nåde ved det ene mennesket Jesus Kristus, enn du har synd og elendighet fra Adam.

 

Det er sant at ditt forderv og din ondskap er stor, og du kjenner på ugudelighet, hardhet, falskhet, ulydighet, o.s.v. Men alt dette, som er arven fra Adam, har likevel ikke mulighet for å oppveie den store "nådegaven": Kristi, Guds Sønns rettferdighet. Og så dyp er ikke vår fornedrelse i Adam, så sterk er ikke døden, at ikke den ære, det liv og uforgjengelighet Jesus har tilveiebrakt, rikelig erstatter alt sammen. Det er innholdet i den teksten vi nå skal se nærmere på.

 

Men, sier Paulus. Det viser klart tilbake til det han nylig har sagt (v.14), at "Adam er et forbilde på den som skulle komme". Hva likheten mellom Adam og Kristus besto i, det har vi allerede sett nærmere på, og det blir ytterligere utlagt i v.18 og 19. Men, tilføyer apostelen, i forbindelse med denne likheten er der også en ulikhet vi skal legge merke til. Med nådegaven (den nådeskatten vi fikk ved Kristus) er det ikke som med fallet (Adams fall og følgene det fikk). Det er en stor forskjell mellom den kraft som er virksom gjennom disse to, på samme måte som det var stor forskjell på de to menneskene: Adam og Kristus. For er de mange døde på grunn av den enes fall. Alle mennesker, konf.v.12 og 14, kalles her "de mange", i motsetning til "den ene" som var årsak til alles død. Så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

 

Meget mer. Et uendelig trøsterikt ord. Selv om vi tror - ikke bare på det vi kjenner: fordervet, synden og døden fra Adam - men også på det vi ikke kan kjenne og se hos oss selv: nådegaven ved Kristus, så svever vi likevel ofte i uvisshet om hva som til sist skal veie tyngst. Når vi kjenner på hjertets vantro og den følbare fordervelsen, så regner vi vel ofte - i alle fall ubevisst - som om dette gjør mer til at vi blir urene i Guds øyne, enn Kristi soningsverk gjør til at vi blir rettferdige og rene i Guds øyne. For denne rettferdigheten kan vi aldri se eller kjenne hos oss, fordi vi bare har den i "den enes", Kristi "lydighet".

 

Da er det et trøsterikt ord, det Paulus her gjentar så ofte: "meget mer". Hvis Adams synd har medført all den elendighet som skjuler seg her i ordet døden, så skal meget mer nåden og gaven i Kristus (sv:överflöda och gälla til vår rättfärdighet och frälsning) skjule alt sammen og gjelde innfor Gud som vår rettferdighet og frelse. Men ordene "meget mer" taler her egentlig ikke om storheten av Guds nåde og gave, men uttrykker vissheten om disse ting. For vi ser at på alle de stedene samme uttrykk anvendes, så er det for å uttrykke en vurdert visshet (v.9, 10, 17, konf.kap.11:24). At nåden og gaven i Kristus er mye større enn det vi tapte ved Adam, det har Paulus uttrykt med ordene "blitt overmåte rik" (sv.:överflödat). "Meget mer" sier oss altså at uansett hvor sikre vi kan være på vårt fall og vår synd gjennom Adam, noe vi alltid og på alle måter har sørgelige opplevelser av, så er vi likevel mye mer sikre på at nåden og gaven gjennom Kristus skal gjelde mer for Gud til vår frelse, enn fallet og synden til vår fordømmelse.

 

For gjennom det jeg ser og kjenner hos meg selv, kan jeg aldri bli så sikker på hvordan Gud ser på meg, som når jeg ser hva han selv har sagt. Guds ord gir en langt større visshet enn alle våre menneskelige registreringer. Dessuten kan ikke noe menneskehjerte fatte betydningen, høyden og storheten i det en guddomsperson har frembrakt. Nåden og gaven er jo ikke et menneskes verk, men hans verk som har skapt himmel og jord, han som profeten sier "har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe..", og som har et hjerte som mest av alt vil gi stor nåde, slik han grundig har bevist gjennom hele sitt forsoningsverk. Da må en i sannhet også kunne trekke den slutning at det ene menneskets, Jesu Kristi, verk til vår frelse, må kunne overvinne det svake menneskets, Adams, verk til døden. Apostelen har altså her ikke bare gitt oss grunnlag for å kunne utlede hvor mye mer nådegaven må gjelde enn overtredelsene våre, slik noen bibeltolkere begrenser det til. Nei, ordene inneholder et konkret budskap om hvor mye mer nåden og gaven i Kristus veier enn hele fordervet vi har arvet ved Adam. Lovet være Herrens navn for dette!

 

Guds nåde og nådens gave. Disse to uttrykkene taler om hver sine forhold. "Guds nåde" er Guds hjertes kjærlige omsorg, Guds forsonende og nådige sinnelag overfor menneskene. Mens "nådens gave", slik vi ser det i v.16 og 17, viser "rettferdighets-gaven", eller at Gud har gitt oss Kristi lydighet til vår rettferdighet. Når en ser sammenhengen og hovedbudskapet i dette kapitlet, er det lett å skjønne at med "gaven" menes det her ikke noen spesiell Åndens gave, men selve den frelsende "nådens gave". Gaven er Kristi rettferdighet som holdes fram over alt her, og settes opp mot fallet og fordervelsen ved Adam, denne rettferdigheten som har evig liv som en uadskillelig følge, på samme måte som døden ble følgen av Adams fall.

 

I det ene mennesket Jesus Kristus. Denne tilføyelsen: "i det ene mennesket Jesus Kristus", er en del av sammenhengen, og minner oss om at Guds vennskap, og rettferdighetens, nådens gave, har vi utelukkende i det ene mennesket, Jesus Kristus. D.v.s. gjennom det Kristus i sin kjærlighet har gjort for oss. På samme måte som Guds vrede og døden kom over oss gjennom det som det første mennesket, Adam, førte med seg i sitt fall. Derfor kaller Paulus her Kristus for "det ene mennesket", for at hovedtanken i teksten skal komme best mulig fram, dette at vi har alt gjennom "den ene". Synden og døden gjennom én - nåden og gaven gjennom én. Dessuten, når det gjelder hans stedfortredergjerning, må vi alltid se på Kristus som mennesket (1Tim 2:5). For det var nettopp derfor han ble menneske, at han skulle gi sitt legeme, sitt blod og liv til forsoning/forlikelse, og "ved døden gjøre til intet den som hadde dødens velde" (Heb 2:14,15, 10:5,20, Mat 26:28, Joh 6:51).

 

Blitt overmåte rik for de mange. Uttrykket "de mange" må nødvendigvis ha samme betydning her som i første del av verset, og betyr altså alle mennesker. Av dette følger at Guds nådes, og nådens gaves, overmåte store rikdom her taler om den generelle nåde som Kristus tilveiebrakte for alle mennesker, og ikke om den nåden som virkes i hvert enkelt menneske ved troen*. I v.18 har Paulus brukt ordet "alle" både når det er tale om fordømmelsen ved Adam, og om nådegaven ved Kristus. Men, som sagt tidligere, bruker han her uttrykket "de mange" i motsetning til "den ene", om dem nåden ble gitt til. "Og hvem vil nekte for at alle mennesker skal kunne kalles mange?", sier Starke. Ulikheten mellom gaven og synden ligger altså ikke i menneskemassene (hvor mange o.s.v.) som de jo begge strakte seg ut over, men i verdien/omfanget av det tapte og det gjenkjøpte livet. Derfor er nettopp forskjellen skildret her med uttrykket "overmåte rik" (sv.:överflödat"). Et trøstefullt og talende uttrykk. Nådegaven gjennom Kristus har (överflödat) strømmet over på alle sider (over-måte= over målet, d.v.s. det strømmer på så det renner over det målet/kruset vi holder fram). Målet (måt-et) er ikke bare fullt, det renner over.

 

*Det er samme ordet i grunnspråket som i kap 3:22 er oversatt med "Guds rettferdighet..til alle og over alle som tror", altså med "til" - som her er oversatt med "for de mange". I 3:22 skiller jo Paulus meget sterkt mellom "til" og "over", idet han vil si at Guds rettferdighet "kommer til alle" (tilbys alle i evangeliet), "og over alle som tror" (ved Den Hellige Ånd åpenbart og kommet til den enkelte).

 

Det sier oss at Kristus ikke bare har godtgjort og erstattet det som var tapt ved Adam. Han har tilveiebrakt en mye større nåde, ære, og salighet, enn vi ville kunne oppnådd om vi selv hadde vært syndfrie. Ikke bare har han oppfylt loven, og gitt oss en rettferdighet som er lik den Adam hadde i sin syndfrie tilstand før fallet, d.v.s. en ren menneskelig rettferdighet. Men han har tilveiebrakt for oss selve "Guds rettferdighet", slik Paulus sier det i kap.3:21,25. Og Guds rettferdighet, selve Guds egen rettferdighet, må jo være uendelig mye større og herligere enn bare et menneskes rettferdighet. Dessuten har vi den ære og herlighet det medfører at Gud selv kom inn i vår slekt, at Guds Sønn har blitt menneske og vår bror. Og dette må jo være så uendelig mye større enn alt det vi mistet ved Adams fall, at det ikke er noen mennesketanke som kan fatte en slik ære og herliget. Vi forstår kirkefaderen som i sin åndelige fryd over dette sa: "Å, du herlige skyld - som førte med seg en sånn godtgjørelse!" (ord som selvsagt, hvis en tenker på syndefallet generelt, kan oppfattes blasfemisk).

 

Hvis en konge idømmer den skyldige en bot på ti tusen kroner, så må den skyldige betale dette beløpet. Men hvis kongen ønsker å vise stor nåde overfor den dømte, så kan han ikke bare betale de ti tusen kronene for ham, men kan gi ham hundre tusen kroner i tillegg. Da ville helt klart nådegaven være mye større enn skylden og skaden var. Slik er også den "nådegaven" (charisma) som Kristus tilveiebrakte for oss, uendelig mye større enn det vi mistet ved Adam. Gjennom Kristus er vi gjenkjøpt til en slik nåde og ære, at vi innfor Gud skal være høyere enn alle skapte vesener, også høyere enn englene, selv så høye og herlige de jo er. Dette tales det også om i Heb 2:16: "For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av". I samme kapittel, v.11, sier apostelen: "både han som helliggjør, og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre". Å, det er nåde over nåde at de falne menneskene gjennom Kristus skulle reises opp igjen, ikke bare til sin opprinnelige ære innfor Gud, men til en ennå større. Det er dette som ligger i at nåden og gaven er blitt "overmåte rik".

 

Det Paulus her opphøyer og lovpriser, er altså nådens gave, slik den er åpenbart i Kristus og tilbudt hele skaren av fortapte syndere. Han lovpriser og opphøyer denne nådens herlige makt som strekker seg til syndens og dødens dypeste avgrunn, og er en uutømmelig kilde som alle nå kan drikke av, og i evighet stille sin tørst etter rettferdighet og liv. Ja, apostelens øye skuer uten tvil helt fram til de gjenløste sjelene har nådd himmelens frydesal som skal fylles i all evighet med et uendelig halleluja fra alle de gjenløste sjelene. Og de skal lovprise den overmåte rike nådens gave ennå sterkere enn Gud ble lovprist av Guds barn og morgenstjernene ved tidenes begynnelse (Job 38:7).

 

Etter at Paulus har talt om den generelle forskjellen på arven fra Adam og arven fra Kristus, dette at sistnevnte er så uendelig mye større, går apostelen nå over til å tale om en bestemt side av denne ulikheten. Han sier:

 

16: Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse.

Vi merker hva som er det vesentlige siktemålet ved at Paulus i dette verset bruker kontrasten i uttrykkene: "den enes synd", og "manges overtredelser". Dommen til fordømmelse ble gitt for den enes synd. Nådegaven til rettferdighet ble gitt for de manges overtredelser. Også på denne måten vil Paulus vise hvordan gaven ble "overmåte rik for de mange", d.v.s. i kraft og virkning langt overgikk arvesynden fra Adam. Ikke bare i seg selv er nådegaven større og herligere enn bare som en erstatning for det som var tapt (v.15). Også virkningene av dens frelsende kraft er langt større. Den strekker seg ut over de "manges overtredelser", som er i verden, og ikke bare til den "enes synd", som var nok til at dom ble avsagt til fordømmelse. Det er denne veldige forskjellen mellom disse to forhold Paulus taler om her.

 

Dommen kom etter den enes synd - nådegaven kom etter manges overtredelser. En eneste overtredelse av Adam var årsak og kilden som dommen til fordømmelse strømmer ut fra, til hele menneskeheten. Sammenliknet med dette ser Paulus her et desto større bevis på hvor stor Guds nåde er, når vi vet at årsaken og målet for Guds nådige råd til vår frelse var de "mange" overtredelsene. Når et barn har påført seg selv en uoverkommelig gjeld, så blir dette en ennå større anledning for en omsorgsfull far til å bevise sin faderlige kjærlighet, når han betaler gjelden. Og gaven blir større enn om det bare var en mindre gjeld som måtte gjøres opp. Utslettelsen av de mange syndene beviser på samme måte en større nåde, enn om syndene hadde vært få og beskjedne. Dette er dermed på nytt et bevis på at "med nådegaven er det ikke som med fallet" (v.15), men at gaven gjennom Kristus var uendelig mye større og sterkere enn synden og fordømmelsen ved Adam.

 

Men når Paulus sier at dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, så har vi her også den mest ettertrykkelige forklaring på at Adams synd er blitt vår, alle menneskers, synd. "Fordømmelsen" innkluderer alt det Paulus legger i ordet "døden" (v.12,14). Vi er alle "av naturen vredens barn" (Ef 2:3). Det heter at "dommen ble til fordømmelse". Og i v.18: "..til fordømmelse for alle mennesker". Dette viser at om enn det var bare den ene som syndet, så ble følgene av den enes synd, fordømmelse for alle mennesker. Vi må jo da alle ha del i denne samme synd som "den ene", Adam. For Gud, den rettferdige dommer, kan ikke fordømme uskyldige. Hvis en sa at straffen for Adams synd har rammet noen som egentlig var uskyldige, så ville det være å anklage den rettferdige Gud for å være urettferdig. Kan Gud tilregne et menneske noe som ikke virkelig er hans? Hvis Adams overtredelse ikke var vår, like sikkert som den var Adams, kunne da Gud tilregne oss den, og dømme oss etter det? Kan det tenkes at Gud behandler menneskene som syndere, hvis de ikke virkelig er det?

 

Hvis Gud behandler menneskene som syndere på grunn av Adams synd, da sier det seg selv at på dette grunnlag er de syndere. Gud, som er den rettferdige, kunne ikke anse menneskene som syndere, på grunn av noe som ikke gjorde dem til virkelige syndere. Men når vi sier at Adams synd like sikkert er vår, som den er hans, så innebærer det ikke at den er vår og hans på akkurat samme måten. Den er hans personlige gjerningssynd, men den er vår på grunn av at vi var i ham (hele menneskeslektens første stedfortreder), og at han på hele menneskeslektens vegne, etter den første pakt, sto overfor prøven - og falt. Og om vi ikke forstår dette, så rokker ikke det ved saken. Vi forstår ikke Gud, den evige og ubegripelige. Men vi ser det i Guds ord, og i følgene av Adams synd, som vi alle har arvet.

 

Her står vi overfor Guds store hemmelighet: Hvordan Gud tilregner

- så vel Adams synd, som Kristi rettferdighet - !

Det er etter denne guddommelige læren vår frelse står eller faller.

Er ikke Adams synd vår - så er heller ikke Kristi rettferdighet vår!

 

Men på samme måte som Adams synd var vår, bare fordi vi var i ham da han levde som hele slektens stamfar, og syndet mot Guds bud, - så er også Kristi rettferdighet vår, på nøyaktig samme grunnlag. Og likesom Gud ikke hadde kunnet tilregne oss Adams synd, om vi ikke hadde hatt denne synden, så kan han heller ikke tilregne oss Kristi rettferdighet, om den ikke virkelig er vår. Men Kristus har virkelig bestått prøven på våre vegne, gjort og lidt det loven krevde - for oss - ikke for seg selv, men for oss, slik at hans rettferdighet virkelig er vår. Det er dette denne teksten lærer oss.

 

Men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. Den som tar imot nådegaven blir ikke bare fri fra all skyld og dom etter Adams synd, men får også frifinnelse fra sine mange overtredelser. Og nådegaven innebærer ikke bare en fullkommen frifinnelse og syndsforlatelse, men også "livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker" (v.18). D.v.s. at Gud dømmer menneskene som virkelig rettferdige, d.v.s. som en som aldri har syndet, men har oppfylt hele loven. At Gud virkelig rettferdiggjør den troende på denne måten, det beviser han ved å gi ham evig liv, likesom han med døden beviste at vi alle var syndere (v.12,14). Følgene av en virkelig tilregnet rettferdighet må dermed uomtvistelig bli frihet fra syndens evige lønn, som er døden, og evig liv og all den salighet som er rettferdighetens lønn. Dette skildrer nå Paulus med det herligste budskap i neste vers.

 

17: For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.

Døden kom til å herske ved den ene. Allerede under v.12 og 14 så vi på hvordan døden, bare på grunn av ett menneskes synd, lik et statsoverhodes skrekkregime hersket over alle mennesker, unge og gamle, onde og gode, konger og keisere, profeter og hellige. Alle har de måtte bøye seg for dødens banner, til tegn på at de alle har hatt del i Adams synd. Men igjen vil vi straks minne om hvor strengt påpasselig Paulus er med å minne om at hele dette dødens velde over alle mennesker, kom bare gjennom "den ene". Han har ikke latt det stå bare med ordene døden kom til å herske ved den ene, men føyer straks til fordi denne ene falt. Han har denne gjentakelsen for å understreke den sannheten som er så viktig for selve hovedsaken i det budskapet vi har foran oss, at både døden og livet kommer til oss gjennom én. For

 

det store hovedspørsmålet er jo nettopp dette: Skal vi dømmes bare etter det vi selv har gjort - eller etter det en annen har gjort?

 

Loven sier: "hver den som..", d.v.s. at vi hver for oss skal erverve oss evig liv, eller evig død. Men evangeliet sier: "ved den ene". Gjennom én er døden kommet over alle mennesker, allerede før de selv ved egne gjerninger var skyldig til døden. På samme måte kommer rettferdighet og evig liv over alle dem som er Kristi ætt, uten at de ved egne gjerninger har oppnådd livet. Dette er jo summen av hele Skriftens budskap.

 

Hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. "Meget mer" - Paulus sier: når det ene, svake mennesket gjorde den ene synd som førte døden over alle mennesker, så skal meget mer den langt større og overmåte rike gaven, gjennom det andre mennesket, Jesus Kristus, bringe liv og salighet over alle dem som tar imot denne gaven. At alle mennesker er underlagt døden, det er så udiskutabelt at det ikke en gang finnes noen vantro som vil betvile det. Men dette dødens herredømme er kommet gjennom én. Så sier altså Paulus at som den overmåte (sv:överflödande) rikdommen i nåden og gaven gjennom det andre mennesket er uendelig større enn arven fra Adam, så mye mer sikkert og visst er det at alle Guds barn skal leve evinnelig.

 

De som mottar. Her forklarer nå Paulus hvem de er som skal nyte godt av all denne rikdom som Kristus tilveiebragte for oss. Han sier "de som mottar", ordrett: "de mottakende" - "de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Så spør du kanskje: Jeg har hørt om en stor og herlig gave, men hvordan skal jeg vite at den også tilhører meg? Jeg vet nok at Kristus er forsoningen for hele verdens synder (1Joh 2:2), men alle mennesker blir likevel ikke frelst. Hvem er så de som virkelig skal få nyte godt av denne store gaven? På dette spørsmålet svarer altså Paulus her: "De som mottar gaven". Ordet som er brukt her for å "motta", er det samme som er brukt i Joh 1:12, der det heter: "alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn (sv: dem gav han makt til å bli Guds barn), de som tror på hans navn".

 

Her møter vi samme urokkelige budskap som gjennom hele Den Hellige Skrift, nemlig at "alt er ferdig" (bl.a. Mat 22:4), og at det som gjenstår er bare at vi kommer og mottar frelsens gave. Vi kan gå gjennom alle de bud og forskrifter som Skriften lærer, men når det gjelder vår frelse, heter det bare: Å ta imot nåden og rettferdighets-gaven. Skriften bruker mange forskjellige uttrykk, men de går alltid ut på det samme i dette avgjørende spørsmålet. Et sted heter det "tro", "tro på Herren Jesus". Jesus sier "den som kommer til meg", "om noen tørster, han komme til meg", "den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham". Et annet sted kalles det at de har "tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod". Slik taler Skriften, og det er svært viktig at vi holder dette klart for våre hjerter.

 

Vi blir ofte svært opptatt med mange andre ting i Skriften, selv om de ikke har noen avgjørende betydning for liv og salighet. Skriften inneholder mang en lærdom, bud og formaninger. Åndelige menn oppstår og priser og opphøyer snart det ene, snart det andre vi bør være opptatt med og strebe etter. Og alt dette kan på sin måte være viktig og betydningsfullt, alt er kanskje hellig og godt, alt bør vi takke for og øve oss i. Men når det gjelder selve frelsen og barnekåret hos Gud - det avgjørende, store spørsmålet, - så er det bare én ting det gjelder: å ta imot gaven, nåden og rettferdighets-gaven i Kristus. "Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet, for livet er i Guds Sønn" (1Joh 5:11-12).

 

Men om dette er klart nok, så kan en oppriktig sjel fremdeles stå famlende: Kan jeg ikke likevel bedra meg selv, på selve troen min, eller måten jeg har mottatt gaven på? Kan jeg ikke få høre det ennå klarere, hva det er å "motta nåden og rettferdighets-gaven?" Også i dette spørsmålet må det bare være Guds ord som veileder oss. En kan fare vill både til høyre og til venstre. Mange tror de har mottatt Kristus, når de én konkret gang har uttalt at de tar imot ham, og så lever sitt liv etter Guds ord og alltid opphøyer det. Andre igjen er gått konkurs på alle sine egne gjerninger og forsøk på å omvende seg. De hungrer og tørster etter rettferdighet, men setter sitt håp utelukkende til lydighet mot Kristus. De sukker og tynges bestandig i uvisshet om de egentlig har tatt imot ham.

 

Det er umåtelig viktig at vi ser klart og tydelig hva Skriften selv mener med det å "motta" nåden og rettferdighets-gaven. Vé den som tar feil her! Men hvis jeg virkelig vil vite hva Åndens egen mening er i Skriften, da må jeg nok være alvorlig redd for min egen ånd, mitt falske hjerte og forfalskerens makt, og bare søke å motta sannheten, selv om det skulle velte all min tidligere kristendom.

 

Hva det er å motta gaven, ser vi dels av ordene som omtaler dette, dels av hvordan Skriften skildrer de menneskene som Jesus selv gav det vitnesbyrd at de trodde, og var Guds rette barn. Først vil vi da se nærmere på hvordan ordet "motta" er brukt. Vi går igjen til Joh 1:12-13, der evangelisten selv forklarer hvordan det foregår når gaven, Jesus Kristus, mottas på rett måte. Først sier han (v.11) om Herren Kristus: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham". Over alt i Skriften, og i den evangeliske historie, ser vi hvordan dette skjer, at de ikke tar imot ham. Ubotferdige jøder (navnekristne) forakter Jesus, og lever på samme måte som vi ser det over alt i verden den dag i dag. Enten bundet opp i et jordisk sinnelag, i synd og forfengelighet. Eller i en innbilt, egen rettferdighet, der de (som jødene den gang, så også nå) utøver sin religion på bestemte tider i templet, med faster, bønn m.m. Eller slik det ofte foregår idag, at sjelene holdes "varme" gjennom kristelig aktivitet. Men med all sin tro og aktivitet er de alle like uforandrede, - ikke født på ny! Slik er altså den store massen.

 

Men så sier evangelisten om noen andre: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til (sv:makt til) å bli Guds barn, de som tror på hans navn". Her har vi noen ganske andre slags mennesker. Disse som mottok ham, var de som ikke gjennom all sin kristelige aktivitet, gjennom lovens gjerninger, og heller ikke gjennom sine bønner, sin hunger eller sin tro, hadde funnet fred i sin urolige samvittighet. Men alltid, tynget under dommen, søkte og ventet de på Israels trøst. Da disse fikk høre det glade budskapet om Guds nåde gjennom Kristus, og Ånden åpenbarte dette for dem, at Jesus var Kristus, da ble de dratt så sterkt til ham at de ikke fikk ro før de hadde funnet ham. Så falt de ned for ham, bekjente sine synder, og søkte nåde. Og, legg merke til dette: Disse ble nå bundet til ham for hele livet. De ble hans disipler og etterfølgere, så totalt skilt fra den store massen i sinn og vesen, at de av den grunn ble kalt en sekt (Apg 24:5, 28:22).

 

Ved troen på Kristus ble de forvandlet. De ble en ny "skapning" (2Kor 5:17) som så etter hvert, mer og mer ble oppdratt for himmelen. Derfor stopper ikke Johannes med uttrykkene "dem som tok imot ham", og "de som tror på hans navn", men han tilføyer (v.13): "De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Legg endelig merke til dette - !

Dette var det avgjørende tegnet på at de hadde mottatt gaven riktig, at de var "født av Gud", var blitt en ny "skapning" som i hele sitt vesen var bundet til Jesus. Dette innebar ikke at de var blitt feilfrie og fullkomne i denne Kristi etterfølgelse. Nei, de som Kristus selv uttalte var Guds rette barn, og som han kalte for sine "brødre", de var ennå fulle av feil på så mange måter: i kunnskap, i tro, i det å våke, i ydmykhet, åndelig styrke, o.s.v.. Vi ser i deres historie at de falt på så mange områder, slik at Jesus stadig måtte irettesette og lære sine disipler. De trettet om hvem som var størst blant dem, de var sløve og sovnet lett inn, o.s.v.

 

Men det var noe som kjennetegnet dem: De var bundet så fast til ham, de lot seg refse, og de tok lærdom av refselsen og ønsket å ha hans ord som rettesnor for sitt liv, selv om de ikke alltid lyktes i å leve etter det. Og de kunne ikke gå fra ham. De kunne heller ikke tie om ham, men ble alltid værende hos ham som hans folk, uansett hvor underlig han førte dem. Selv når de hadde det forferdelig vondt, når Satan siktet dem som hvete, når det syntes som om troens siktepunkt ble rokket, deres mot og kraft ble slått ned, deres forstand forvirret - så hadde de fremdeles noe som viste hva som var deres egentlige liv: Det var Jesus som deres lengt, deres savn og sorg dreide seg om. Det var han de tenkte på, han de talte om. Når han var borte, da hadde de sorg (og verden gledet seg). Men da han på ny viste seg for dem, frydet de seg. Det er disse ting som kjennetegner selve hjertet hos en kristen, og omtales altså i Skriften med at de "hungrer og tørster", "sukke etter Herren", "påkalle Herren". Her kan du med dine egne øyne selv se hvordan det var de mottok ham (se mer om dette i omtalen av kap.3:22). Du ser altså Skriftens egen forklaring på hva det er å "motta" den frelsende gaven.

 

Prøv deg nå selv på dette! Tilhører du den flokken som Johannes sier disse ordene om: "hans egne tok ikke imot ham", så kjenner du straks Skriftens dom over deg. Ja, selv om du tilhører den lille flokken som har vendt verden ryggen, som kjenner Skriftens budskap godt og holder det for sant og hellig, og vil bevise din tro i gjerninger, du skyr synden og legger vinn på gudfryktighet - så er du likevel bedratt, hvis det er din kristendom, din gudfryktighet, bønn, tro e.l. som du - ofte helt ubevisst - trøster deg til! Da har du ikke en slik nød for syndene dine at du behøver ligge for Jesu føtter og be om tilgivelse hver eneste dag, for dine stadige fall, hungrende etter nåde og rettferdighets-gaven.

 

Her behøves ikke flere ord, dommen er forlengst falt: Den som ikke "tvetter sine kjortler i Lammets blod", den som ikke skjuler seg i "bryllupsklærne", om han enn er kommet til bryllupet (de troendes forsamling på jord), skal kastes ut i mørket utenfor. Men, på den andre siden, om du har mye og bekymringsfull synd du kjemper med, - bare du har dette at du ikke kan unnvære Frelseren og syndenes forlatelse, så er det like sikkert at du til enhver tid har en stor og evig nåde - selv om du av og til opplever at den er skjult for deg. Ja, selv om du til tider kjenner deg så død og likeglad som de sovende disiplene, så du sjokkeres og tenker at dette betyr vel bare at du ikke bryr deg noe som helst om din Frelser.

 

Bare du likevel har et sinn som gjør at du tross alt dømmer deg selv i dette, og aldri blir virkelig glad og salig mettet som når evangeliet om Kristus gjennom et eller annet ord får innpass i hjertet ditt, så du på nytt kan tro du har Guds vennskap. Dette er et usvikelig tegn på at din ånd mottar nådens gave (og dermed en sann nådestand). Så, selv om andre tegn bare gjør deg bekymret, så du ikke fatter hvordan alt henger sammen, så er dette sikkert. Uansett hva som ellers måtte være å rose eller klandre hos deg, så er du da i alle fall under nåden og blir frelst (1Kor 3:11-15).

 

Men troens hånd, som mottar gaven, kan være meget svak. Da blir alle nådens krefter, som en følge av det, også svake i deg (noe som alt sammen er beklagelig, og bør bli bedre). Men vi skal merke oss at på tross av dette er selve gaven, "nåden og rettferdighets-gaven", alltid like stor, og det eneste som kan frelse din sjel til evig liv. Dette vil nå Paulus tale videre om i det følgende:

 

Nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom. Dette sikter til det vi allerede har talt om under v.15, at den gaven vi har fått gjennom Kristus ikke bare er så stor at den motsvarer, men til og med er langt større enn - det vi tapte gjennom Adam. Dette kan være nokså lett å fatte og innse. Men vi bør tenke over hva det innebærer, - og så se om vi virkelig tror det.

 

Da bør vi tenke over at det store syndefordervet vi arvet gjennom Adam, ikke bare gjelder den store, generelle syndens elendighet i verdens mennesker, som ligger totalt fanget i syndens herskende makt. Nei, det viser seg jo også i den syndens elendighet som de troende har å kjempe med, og i all denne mangel på kunnskap om Guds vilje, på tro, på kjærlighet, lydighet, troskap og hellig kraft. At vi likevel gjennom Kristus har en ennå større nåde og rettferdighet, enn fordervet fra Adam, betyr altså at til og med alle disse fall og skrøpeligheter som vi sukker og kjemper under, ikke skal fordømme oss. Den nåden og rettferdighets-gaven vi har tatt imot, skal gjøre, som Paulus sier, at vi som mottok gaven likevel skal "leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Med alle disse syndene og kvalene fra Adam skal vi likevel ikke fortapes, men få evig liv.

 

For, la oss tenke litt grundigere over hva disse ordene innebærer: "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi kan vel ikke fatte eller forklare hvor mye som ligger i dette, så lenge vi ennå er her på jorden. Men så mye vet vi i alle fall, at Gud i sin store barmhjertighet har gitt oss en så rik og mektig hjelp i Kristus, at den - under alle mulige omstendigheter - skal være tilstrekkelig til å frelse dem som tar imot nåden. Ja, i vår aller største nød og avmakt, under synd og alt det arvegods vi har fått fra Adam, skal den opphøye oss til den aller største ære og salighet.

 

Men Paulus nevner spesielt den overstrømmende rikdom som rekkes oss i nåden og rettferdighets-gaven. Dette betyr jo at vi gjennom Kristus har en nåde og en rettferdighet som ikke bare fyller det mål loven krever, eller er like stor som Adams rettferdighet før fallet, men at den er uendelig mye større. Og uttrykket som er brukt: "overstrømmende" rikdom, sier jo nettopp det, at rikdommen, storheten i nåden og rettferdighets-gaven strømmer over lovens "måleenhet" og alle andre sammenliknbare eller tenkelige "mål" (= "måt" - "overmåte rik" - v.15). Og det er ikke underlig, for den er jo selve Guds egen rettferdighet, slik vi har sett det under v.15.

 

Det som først og fremst følger av en slik rettferdighet, er jo at gjennom den står vi under en uendelig Guds kjærlighet og vennskap. En tilstand vi ikke ville kunne få gjennom noen rettferdighet som var oppnådd av noe som helst skapt vesen. For nå elsker Gud dem som eier hans Sønns rettferdighet. Han elsker dem altså ikke bare som rene, syndfrie mennesker. Han elsker dem slik som han elsker sin enbårne, kjære Sønn. Kristus sier selv: "jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg" (Joh 17:23). Men gjennom denne overstrømmende rike rettferdighet har vi ikke bare et Guds vennskap som er stort, men også ett venneskap som har en mye mer langtrekkende varighet enn hva noe annet skapt vesens rettferdighet ville kunne oppnå.

 

Hvis vi i oss selv var så rene og fullkomne som Adam og Eva var før fallet, men vår nådestand var avhengig av denne vår egen fullkommenhet, så ville vi, som tilfellet var med disse, kunne komme under vreden gjennom én eneste synd. Men nå har vi en rettferdighet som er altfor stor til at den skulle kunne skades eller reduseres gjennom våre fall. Kristi rettferdighet er en "evig rettferdighet", som da også er gitt oss nettopp for våre synder, så disse ikke skal kunne fordømme oss. Og tenk, når nåden og rettferdighets-gaven i Kristus er så overstrømmende rik at den frelser de verste syndere, straks de får ta imot den, og at disse da straks føres inn under Guds høyeste nåde, - det blodrøde blir snøhvitt, det som var under vreden blir elsket, det fordømte blir salig - ! Ja, da må sannelig også følgene bli at denne gaven også i all framtid skal skjerme oss for vreden, slik Luther omtaler det: At alle de synder og elendigheter som ennå henger ved oss, mot denne vår rettferdighet bare blir som gnister mot det veldige havet. Dette er nok også apostelens tanker, når han nå taler videre om disse som "mottar nådens og rettferdighets-gaven", at de ikke bare skal motta livet, og nyte dette nye livet, men også at de skal "leve og herske".

 

Leve og herske. Hva kan dette bety: "leve og herske"? Her menes uten tvil alt det som livet, og det å leve, kan omfatte. Og det siktes da selvsagt til all den herlige frukten av hele Kristi verk for oss. Likesom det fra Adam fulgte død, i alt som det innebar, så skal de som er i Kristus ha liv, i alt som det innebærer: allerede her i livet et guddommelig liv i sjelen, ved gjenforeningen med Gud, vår opprinnelse. Og til sist et udødelig legeme og en evig salighet i himmelen, der vi i dypeste forstand skal "leve og herske", "herske sammen med Kristus Jesus" (Åp 22:5, 2Tim 2:12, Rom 8:17, 1Kor 6:2). Men alt dette samler seg omkring ett konkret forhold, dette at de skal ha en evig nåde, og ikke mer på grunn av sine synder komme under vreden. Og alt dette bare ved å forbli i Kristus og hans rettferdighet.

 

Dette er det vesentlige innholdet i uttrykket "leve og herske". Denne tolkningen samstemmer da også best med det hele denne teksten taler om. Den som har en evig nåde og samfunn med Gud, den har alt som liv og salighet kan innbefatte. Og så sier altså Paulus at alt dette bare skal avhenge av dette ene: at vi "mottar nåden og rettferdighets-gaven". Hva som enn forøvrig måtte ramme et slikt menneske, så kan det ikke bli fordømt, for det har Kristus og det evige liv, som fås bare ved ham. Men disse menneskene kan falle. Og de kan siktes av djevelen så de kommer i en ynkelig forfatning. Ja, det kan se ut som om hele deres kristendom kan være ødelagt og tapt. Men de blir ikke forkastet og oppgitt av Gud, så lenge de ennå ligger ved nådestolen for å få "nåden og rettferdighets-gaven". Da har de fremdeles det evige liv. Og hemmeligheten i dette ligger i det som nå følger:

 

Ved den ene, Jesus Kristus. At de troende skal "leve og herske" som konger, dette har de også bare gjennom Kristus. For likesom de var ett med Adam i hans fall, slik er de ett med Kristus i hans seier og triumf. Fordi han er rettferdig, så er også de rettferdige. Fordi han er konge, så er også de konger (Åp 5:10). Fordi han har evig liv, så har også de evig liv. For de er ett med ham, slik som de var ett med Adam. "Jeg lever, og dere skal leve", sa Herren. Og videre: "Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod". Men glem aldri at alt dette har vi utelukkende "ved den ene, Jesus Kristus".

 

Hvis du lever i en åndelig søvn, da har du ikke bruk for dette, det betyr ikke noe for deg. Men er du våken, så du kjenner synden, da blir det snart slutt på å "leve og herske", ja på all trøst - hvis du glemmer dette: "ved den ene", og istedet begynner å se på deg selv og det du kan finne, og kjenner, hos deg selv. For da finner du ingen rettferdighet, men bare synd. Ingen Guds kjærlighet, men bare rettferdig vrede. Intet liv, ingen kraft, men bare død og avmakt. Men hvis du i tro kan si det slik: Kristus er rettferdig, derfor er jeg rettferdig. Kristus eier Guds kjærlighet og velbehag, derfor eier også jeg Guds kjærlighet og velbehag, o.s.v. Da kan du i enhver situasjon, og i din største skrøpelighet, alltid "leve og herske".

 

For å få den rette oppfatning av ordet "motta", gikk vi til Skriften, som forklarte med levende bilder hva ordet betød. På samme måte vil vi også finne hva det betyr å "leve og herske ved den ene". Også dette skildres gjennom levende eksempler i Den Hellige Skrift. Men vi vil se på slike eksempler hvor det ser særdeles ille ut, hvor det har stått en hard kamp om selve livet. For ordet "herske" tyder på strid og kamp. Vi kan tenke på den salige skaren som stod med seierspalmer i hendene. En av de eldste (i himmelen) sa: "Dette er de som kommer ut av den store trengsel" (Åp 7:14). Og hele vår kraft til å seire i striden beskrives slik: "dette er den seier som har overvunnet verden: vår tro" (1Joh 5:4). Men troen har alltid å gjøre med ting som ikke sees, og lever under forhold hvor alt som det naturlige øye ser, er mørkt og motsatt av det som skal tros.

 

Å seire ved tro, å "leve og herske ved den ene", det er noe som ikke alle mennesker fatter noe av, eller i det hele tatt har behov for. Blant disse er igjen først og fremst de åndelig sovende, som tror de selv har kontroll over sin kristendom. Og dernest, de nådebarn som ennå står i sin første glede og kjærlighet, og er så lykkelige over å få ha brudgommen hos seg. Men dette er noe for disse hardt prøvede kristne. Disse som ikke ser og kjenner annet enn at synden og djevelen hersker over dem. Hos dem er ikke synden nå bare et ord, eller en tanke, men en forferdelig virkelighet. Slik er det når en kristen ikke bare kjenner på syndige tanker, lyster og begjær (som selvsagt i seg selv er forferdelig nok), men når hjertets bunnløse forderv bryter ut i syndige ord og gjerninger. Det er når sjeler som ikke har noe høyere ønske enn bare å få leve et hellig liv overfor Gud og mennesker, innimellom blir til de grader siktet av Satan, at det skjer virkelig store fall. Slike tragiske hendelser ser vi mange eksempler på i de helliges historie, og hvordan de sukker, klager og frykter for Guds vrede.

 

Når en kristen opplever slike ting, da blir det virkelig vanskelig for ham å fatte hvordan han skal "leve og herske"/bli frelst og salig. I en slik nød er det jeg trenger å se hva Guds ord sier. Jeg tør ikke bygge min sjels evige ve og vel på noe menneskes tanker og meninger, eller deres lærer. Jeg må høre hva Guds eget ord sier.

 

Hva er det Skriften sier om liknende, tragiske situasjoner? Vi vil ikke stanse ved slike tilfeller som vi oftest hører om, hvor Job, David, Peter m.fl. på tross av forferdelige fristelse-stormer og store fall i synd, likevel ble frelst "ved den ene", gjennom "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi vil nå istedet se på hvordan vår apostel, Paulus, selv dømmer i slike situasjoner, for at vi best kan forstå den dype og rikeste meningen med det han skriver i brevet.

 

I det første brevet hans til "Guds menighet i Korint" finner vi mange avklarende ord. Allerede i tredje kapitlet har vi et tydelig vitnesbyrd om at selve livet, frelsen, bare avhenger av én ting: troen, uansett hvor ille det enn forøvrig kan se ut. Først sier han i v.11: "Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus". Senere sier han at på denne eneste rette grunnvollen er det likevel svært forskjellig hvordan en bygger videre. Det gjelder både de som lærer (som det her synes å gjelde - konf.v.5-10), og videre også hvordan vi praktiserer det i vårt eget liv. Disse måtene vi bygger videre på, sier han, kan være så ulike som "gull, sølv og kostbare stener", - eller "tre, høy og strå". Men så sier han: "Om det byggverk som en har reist, blir stående (når det prøves i dommens ild, v.13), da skal han få lønn" . Men "brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild", d.v.s. gjennom nød og anfektelse.

 

Legg merke til dette! Dette gjelder altså til og med en lærer, som vi må regne med er frelst (ettersom det står at han "skal bli frelst"), men som på grunn av at han ikke lever ved nådestolen har bygget på en så feilaktig måte at det sammenliknes med "tre, høy og strå". D.v.s. at hans budskap har engasjert menigheten i saker som ikke er Guds hellige tale, men er menneskebud. En som har gjort bisaker til hovedsaker. "Slik dreper de sjeler som ikke skulle dø, og holder sjeler i live som ikke skulle leve" (Esek 13:17-23). Dette blir forferdelig for disse som har lært slik, når de en gang får se hva de har gjort. Men selv skal de blir frelst - hvis bare de har bygget på den rette grunnvollen.

 

Dette er noe av det som viser hva det vil si at det er bare ved "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom vi kan leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Det kan nemlig bare skje "ved den ene, Jesus Kristus". I femte kapittel tales det om at en av forsamlingens medlemmer hadde begynt å leve i en synd så ille at den "ikke engang nevnes blant hedningene". Om denne som hadde pådratt seg blodskam dømmer Paulus slik: "han skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse". Satan skulle få lov å ta ham under sin voldsomme behandling. Men legg merke til hva apostelen tilføyer: "for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag". Så skulle altså også en slik kunne bli frelst! Og så ser vi i andre brev til samme menighet, hvordan Paulus formaner brødrene til at de, nå når mannen hadde angret, skulle "tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i enda større sorg" (kap.2).

 

I 1Kor 6 ser vi at han taler til dem om at det i den samme forsamlingen gikk så ille for seg at de kristne (altså brødre i Kristus) gikk til rettsak mot hverandre, "og det for vantro dommere!" sier han. Disse urettferdige skulle løse de kristnes tvister. Paulus formaner dem alvorlig til ikke å drive med slikt. Men i den samme straffetalen ser vi ham uttale at de (kristne i menigheten i Korint) likevel var blant dem som skulle dømme både verden og engler (1Kor 6:2-3). Ennå gav han dem ikke opp, som fortapt, men formante dem til å vende om fra sine synder. Igjen et bevis på at vi frelses utelukkende "ved den ene", ofte gjennom den største trengsel.

 

Videre ser vi at Palus taler om at i den samme forsamlingen var det noen som var så ustyrlige, at de til og med drakk seg fulle når de kom sammen for å dele nattverden. Han gir disse en veldig refsende advarsel, og sier at svære straffedommer skal ramme dem for slike synder. "Men", tilføyer han, "når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11). Paulus gav dem altså ennå ikke opp, men mente de ennå skulle kunne frelses.

 

Alle disse eksemplene viser hvordan den "overstrømmende rike nådens gave", - men også bare den alene -, frelser "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven", selv gjennom den største syndepøl. Det viser at frelsen er bare i "den ene, Jesus Kristus", og at de som tross alt av hjertet har mottatt nåden og rettferdighets-gaven, gjennom den, og bare gjennom den, skal "leve og herske". All vår egen rettferdighet er så totalt fortapt, at Gud i sin store barmhjertighet har lagt all vår frelse og salighet bare i "den ene". Måtte vi aldri glemme dette! Den som har Sønnen, han har livet!

 

18 og 19: Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.

Her vender Paulus tilbake til selve hovedsaken i det budskapet han bærer fram f.o.m. v.12, hvor han sammenlikner Adam og Kristus. I de versene som ligger imellom her, har han vist hvor mye større og mektigere arven fra Kristus er, i forhold til arven fra Adam. Nå tar han opp igjen det uttrykket han har brukt fra v.12 for å understreke sammenlikningen: "ved ett menneske". Men han innleder med et ord som antyder at nå kommer det en sammenfatning og konklusjon på det han har tatt opp i det som ligger imellom. For v.18 begynner med ordet "Altså" - "Altså, likesom én manns overtredelse" o.s.v.

 

Her møter vi da på nytt det store og trøsterike budskapet om at på samme måte som synden og fordømmelsen er kommet over oss gjennom én bestemt overtredelse, så skal vi også få rettferdighet og det evige liv gjennom én bestemt rettferdighet. Uttrykkene som i denne teksten skildrer motsetningene, tjener på en særdeles avklarende måte til gjensidig å tegne et bilde av hverandre. Én manns rettferdige gjerning - motsvarer én manns overtredelser. Av dette forstår vi hva som ligger i uttrykket Kristi rettferdighet, nemlig det motsatte av overtredelse, en fullkommen oppfyllelse av loven, eller som det uttrykkes i v.19: "den enes lydighet". Herren sa selv det samme når han talte om hva Den Hellige Ånd skulle overbevise om: "Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen" (Joh 16:10). Og videre ser vi livsens rettferdiggjørelse gjennom én rettferdig, - står som motsetningen til fordømmelsen gjennom én manns overtredelse.

 

Av dette lærer vi at

rettferdiggjørelsen er en Guds domsavsigelse.

 

Gjennom den erklæres menneskene å være rettferdige, eller erklæres som de som fullkomment har oppfylt loven. Og alt dette bare på grunn av én manns rettferdige gjerning, den enes lydighet. Vi ser at uttrykket "livsens rettferdiggjørelse" står som motsetning til "fordømmelse for alle mennesker", og forteller oss med dette at det rettferdiggjorte mennesket dømmes fri fra døden - og berettiget til det evige livet. Dommen til fordømmelse, etter Adam, gjorde alle mennesker til dødens barn. Men ved rettferdiggjørelses-dommen blir de som er født og lever under denne dødsdommen, i Kristus gjort til det evige livs barn. Videre ser vi hvordan rettferdiggjørelsens omfang (alle mennesker) settes opp mot fordømmelsens omfang (alle mennesker). At nåden og rettferdighets-gaven er gitt til alle mennesker, er da like sikkert som at synden og fordømmelsen kom for å herske over alle mennesker.

 

Men hvordan skal vi forstå dette, når vi gjennom alt Guds ord ser at ikke alle mennesker blir frelst, at ikke alle blir delaktige i Kristi rettferdighet? Først må vi da holde uomtvistelig fast at uttrykket "alle" i siste del av v.18, må bety det samme som "alle" i første del av samme vers. Det sier seg selv, ettersom budskapet er en konkret sammenlikning av første og andre del av verset. Men da oppstår det jo et problem, da vi jo like sikkert vet, som vi nylig sa, at det ikke er alle mennesker som får del i Kristus, - mens derimot alle mennesker i sin natur har arven fra Adam. Augustin sier det så rett: "De mørklagte stedene i Skriften kommer av de mørklagte stedene i hjertene våre". Her er ingen motsigelser, ikke noe problem, hvis bare vi tror det Skriften lærer om Kristus og hans verk for oss.

 

På samme måte som Adams synd og fordømmelsen kom over alle mennesker, - men alle mennesker likevel ikke blir evig fordømt - slik er Kristus og hans rettferdighet gitt til alle mennesker, mens likevel ikke alle mennesker blir frelst. Fra Guds side er rettferdigheten gitt til alle mennesker. Den er tilveiebragt for alle, og venter bare på å bli tatt imot. Men om denne rettferdigheten skal bli det enkelte menneskets personlige eie, det avhenger av at den mottas i tro. Dette er Skriftens gjennomgående lære, og Paulus sa da også dette uttrykkelig i verset foran: "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven". Men hvordan det foregår, at den enkelte mottar gaven, hører ikke inn under dette verset (v.18) hvor budskapet er opptatt med urkjeldene til såvel døden som livet: "én manns overtredelse", og "én manns rettferdige gjerning".

 

Som allerede antydet, trenger vi bare huske på at selv om fordømmelsen fra Adam kom over alle mennesker, så blir likevel ikke alle mennesker fordømt. Bare de blir fordømt, som blir værende under døden fra Adam, og ikke ved en ny fødsel blir podet inn i Kristus. Hele den store skare av de frelste som er nådd fram til Lammets trone (Åp 7:9), er alle sammen Adams barn, og var etter sin første fødsel alle sammen under fordømmelsen. Men nå står de der likevel i sine hvite klær, og med palmer i hendene. Utgangen på vårt liv: saligheten - eller fordømmelsen i all evighet, avhenger altså bare av dette ene: Om menneskene blir værende under døden fra Adam, - eller tvertimot blir født på ny, forenet med Kristus og får del i hans rettferdighet.

 

Men på samme måte som Adam etterlot synden og døden som arv til alle mennesker, så har også Kristus etterlatt rettferdigheten og livet som arv til alle mennesker. Om vi skal bli værende under synden og døden til evig fordømmelse, beror på om vi blir værende i Adams åndelige død. På samme måte: Om vi skal få eie det evige liv, beror på innpodingen i Kristus.

 

Måtte vi tenke grundig over dette: At gaven er gitt til alle, uavhengig av om den blir mottatt eller ikke. Det var en klar og høyst smertelig kjennsgjerning for Paulus, at "ikke alle var lydige mot evangeliet" (sv: icke alla hörsamma evangelium). Men han våget ikke av den grunn å innskrenke nåden i Kristus, som gjelder for alle! Tvertimot, når han tar for seg det som var likheten mellom Adam og Kristus, så er det nettopp dette, at nåden gjelder alle, som er hovedsaken i budskapet. Dette forkynner han derfor uttrykkelig med de presise ordene "for alle mennesker". For éns skyld: fordømmelse, - og for éns skyld: rettferdiggjørelse til alle mennesker, ja til alt det som har navn av menneske.

 

Slik omfatter nåden alle. Når du ser de usleste treller under synden, som hele livet igjennom totalt er bundet i djevelens vold, - tenk da alltid: også disse er gjenløst i Kristus. Også deres skyldbrev har han utslettet og naglet til korset (Kol 2:14). Også for disse venter den beste kledningen, ferdig til å kles på dem - når bare de ville komme tilbake til sin Far (Luk 15:22). Når du ser deg selv så fortapt og fanget under synden, at du ikke lenger vet noe råd, - tenk da også selv grundig over at også for deg var det at den dyrebare løsepengen ble gitt. Også for deg er rettferdighetens kledning ferdig, og klar til å kles på, ettersom også du regnes blant "alle mennesker". Og hvis du så også er en av dem som "mottar nåden og rettferdighets-gaven" (v.17), så eier du også personlig rettferdigheten og livet. Slik forstår vi de dyrebare ordene i verset vårt. Men apostelen fortsetter med å forklare dem ennå tydeligere når han tilføyer:

 

For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Dette er apostelens avslutning på å forklare den vidunderlige liknelsen (v.12-19). "De mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet". Igjen sies det her at "de mange", d.v.s. alle Adams barn (se under v.15), ble syndere "ved det ene menneskes ulydighet". Det at vi arvet Adams natur, utgjorde i seg selv en straff, og et følbart bevis på at vi er delaktig i hans synd. Men det er ikke dette forholdet teksten vår sikter til. Som vi har sett tidligere, slik er det også her vår konkrete delaktighet i det første syndefallet, da vi alle syndet i og ved vår stamfar og stedfortreder, det tales om. Derfor ser vi også apostelens språkbruk: "de mange kom til å stå som syndere", skildrer hvordan vi, uten noen medvirkning fra vår side, bare "kom til å stå" - som syndere.

 

Det er svært viktig å merke seg at det er denne meningen Paulus har med disse ordene, for at vi ikke skal overse selve hovedbudskapet i teksten, hvor nettopp alt går ut på at

 

både synd og rettferdighet er kommet ved at vi har fått del i en annens gjerning.

 

Ellers var det egentlig ikke så viktig å vite om, og å tro, at vi var delaktige i Adams ulydighet, - hvis det ikke tjente til å åpne øynene våre for den andre store hovedsannheten: at på samme måten er det vi skal bli delaktige i Kristi lydighet, som er den eneste saliggjørende sannheten.

 

Det er altså den store læren om tilregnelsen vi har foran oss her. Den er av avgjørende betydning for hele kristendommen. Og det er imot denne hovedlæren både vantroen og fornuften alltid kjemper de hardeste kampene.

 

Derfor vil vi igjen minne om de mest avgjørende bevisene Paulus lærer oss om dette. Ikke bare at vi arvet Adams syndige natur, men at Adams største synd var alle menneskers synd. "Gjennom den nedsyndet han oss alle på én gang" sier Luther. De avgjørende bevisene på at det er dette forholdet Paulus konkret sikter til, ligger dels i selve hovedbudskapet i denne teksten, dels uttrykt i klare ordvalg. Når apostelen om og om igjen gjentar: "på grunn av den enes fall", "fordi den ene falt", - og opp mot dette setter "én manns rettferdige gjerning", "den enes lydighet", da er det lett å oppfatte hva som er tekstens hovedbudskap: Den store læren om delaktighet i en annens gjerning.

 

I v.16 sier han dessuten at "dommen kom etter den énes synd og ble til fordømmelse", og i v.18: "til fordømmelse for alle mennesker". Da er det klart og tydelig hvorfor menneskene er under fordømmelse. Det er ikke først og fremst på grunn av menneskenes iboende syndige natur. Nei, det han taler om her, er at det er et resultat av én konkret dom: dommen som var avsagt av Gud, og omgående ble fullbyrdet over menneskeheten gjennom dens stedfortreder, "etter den énes synd - og ble til fordømmelse". I v.17 sier han at "døden kom til å herske ved den ene, fordi den ene falt". Og dommen kom ikke bare over Adam, - men som det tales om i v.14 og 18: "til fordømmelse for alle mennesker", "også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam".

 

Da forstår vi at når han i denne teksten taler om synden, så er det med sikte på skyld og fordømmelse, - ikke om synden som bor i oss. I det nittende verset gjentar og sammenfatter han altså det han har talt om i de foregående versene. På den bakgrunn må ordene "de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet", ha samme betydning som gjennom de foregående versene, og bare sikte på syndens skyld, ikke synden i oss. Dette så meget mer som vi også ser ham bruke uttrykk som vi tidligere har bemerket: "de mange kom til å stå som syndere".

 

På denne bakgrunn er det han uttrykker motsetningen slik: at vi skal "stå som rettferdige ved den enes lydighet". Nå er det altså avklart at denne rettferdiggjørelsen ikke taler om at rettferdigheten er virket i oss, som ville være det samme som helliggjørelsen, men at Kristi rettferdighet tilregnes oss. Men da må ordene "kom til å stå som syndere" her heller ikke gå på at vi arvet Adams syndige natur, men bare gå på vår skyld og fordømmelse innfor Gud. Tolket vi det på noen annen måte, ville vi rokke ved bevisførselen, som dokumenteres ved de stadige sammenlikningene og tilsvarende motsetninger. Vi finner heller ikke noen antydning om at det nå er innført en ganske annen mening enn det som har vært gjennomgående i teksten hittil.

 

Dermed er det tilstrekkelig bevist at det Paulus taler om her, det er vår delaktighet i Adams synd, og vår skyld på denne bakgrunn. Men nettopp derfor må denne synd i sannhet også være vår synd, ellers kunne ikke denne syndens skyld tilregnes oss. Er nå dette tungt å fatte, fordi fornuften vår alltid innvender: hvordan kunne Gud tilregne oss Adams synd? - så er dette likevel, som vi ser her, Den Hellige Skrifts egen lære. I tillegg har vi alle sammen bekreftelsen på dette gjennom våre egne bitre opplevelser av at straffen og følgene av Adams synd har rammet oss.

 

At jeg ikke kan forstå Guds underligste veier og dommer, må da ikke få meg til å fornekte sannhetene i disse. Og fornekter vi den første tilregnelsen, vår delaktighet i Adams synd, - så må jeg også fornekte den andre tilregnelsen, at Kristi lydighet skal være vår rettferdighet. Men når Gud taler dette til meg, vil jeg heller i ydmykhet tro både den første og den andre tilregnelsen, og bare rope med apostelen, idet jeg tilber Guds visdom og råd: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier".

 

At Adams synd er alle menneskers synd, det er en hemmelighet som vi bare skal tro på Guds ord. Noen har villet gjøre den forståelig, gjennom liknende forhold i menneskelivet. Men det er ikke måten å gå fram på. Det Gud har forkynt oss er like sant, selv om vi aldri finner noe tilsvarende i våre menneskelige situasjoner. Og det er en meget farlig villfarelse, når kristne tror de skal være istand til å forstå og stadfeste alt det Gud gjør og sier i sitt ord. Da Abraham fikk befaling om å ofre sin sønn, fikk han ingen forklaring på hvorfor det måtte skje, eller på hvordan han da skulle kunne få et tallrikt avkom gjennom den samme Isak. Men han ble sterk i sin tro, "idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre". Denne Abrahams tro er holdt fram for oss som et eksempel.

 

Når engelen forkynte for Maria at hun skulle bli mor til Guds Sønn, så var det fullstendig uforståelig for henne. Men hun bøyde seg ydmykt for sannheten i engelens budskap om at "ingenting er umulig for Gud".

 

Først å ville forstå, før vi kan tro, når vi står overfor Guds ord, er å vanære Gud forferdelig. I forhold til oss er Gud så altfor stor og ubegripelig i alt hans verk. Han vil bare ganske enkelt bli trodd - !

 

"Så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". På samme måte som Adams barn ble dømt til syndere, bare på grunn av hans ulydighet, slik dømmes også hele Kristi ætt for rettferdige bare på grunn av hans lydighet. "Ved den enes lydighet" - her sier altså Paulus uttrykkelig hva Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet, hans egen personlige fullbyrdelse av hele Faderens vilje. Likesom syndefallet besto i "det ene menneskes ulydighet", slik skulle gjenopprettelsen skje "ved den enes lydighet". Hele Kristi liv på jorden, fra krybben til korset, var lydighet. "Kjærligheten er lovens oppfyllelse", sier Paulus (Rom 13:10).

 

Kristus hadde en fullkommen kjærlighet både til sin far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss, og lydighet mot sin far, kom han til jorden og ble vår bror. I den samme kjærlighet gikk han omkring og gjorde vel, og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin far, ville han også "smake døden for alle". Han var "lydig til døden - ja, korsets død" (Fil 2:8). Det å være en lydig tjener var jo svært langt fra hans egentlige stilling, han som selv var lovgiveren og alle kongenes konge. Derfor heter det i Heb 5:8 at han i sitt liv på jorden "lærte lydighet av det han led". Og Herren Kristus sier selv at det var hans mat "å gjøre hans vilje som har sendt meg" (Joh 4:34).

 

At hele Kristi liv var lydighet, det har Herren ved sin Ånd talt klart og tydelig i Sal 40. Der ser vi Kristus tale gjennom David: "Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til - du har boret mine ører". Det siste henspeiler på det som den gang var vanlig, at livegne treller ble merket ved at ørene ble gjennomboret. På den måten vitner da Kristus om at han helt og holdent var blitt en lydig tjener, slik han også i v.9 tilføyer: "å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte". Intet mindre enn en så høy og fullkommen lydighet, kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som var kommet over oss på grunn av den enes ulydighet.

 

Men se nå nøye på denne Kristi fullkomne lydighet. Det er jo den som skjuler all vår stadige ulydighet - ! Alle de helliges åndelige nød og klage er jo akkurat dette at de ikke kan lyde Gud som de burde, men om og om igjen synder mot ham. Der ånden er villig og hellig, der oppleves det medfødte fordervet bare ennå mer følbart og tyngende, og det oppleves alltid som en ulydighet mot Gud. All synd i hjertet og i det åpenbare, i tanker, begjær, ord og gjerninger, er alt sammen, dypest sett, ulydighet mot Gud som gjennom sin hellige lov forbyr alt ondt. Da engstes og klager de troende, og blir redde, fordi de ser sin ulydighet mot Gud.

 

Men hør nå her! Mot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet. Hans lydighet skal være vår lydighet. Det er jo det teksten vår taler om: "så skal også de mange stå rettferdige ved den enes lydighet". Det var akkurat for dette, at Gud sendte sin Sønn under loven, sier apostelen, "for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven" (Gal 4:5). Fra evighet av så Gud alle mennesker ligge under synden og dommen, og så gjennom-fordervet at det ikke var en eneste som fullkomment kunne lyde eller oppfylle loven. I sin evige barmhjertighet besluttet han da, før verdens grunnvoll ble lagt, at han selv skulle gjenopprette dette "ved den ene". Hans Sønn skulle bli "kvinnens ætt", et virkelig menneske, men med en fullkommen lydighet. En ny stamfar og stedfortreder for oss, som skulle oppfylle loven, og gå inn under dens forbannelse. Alt sammen for at vi, som var blitt syndere gjennom den første stamfarens ulydighet, nå skulle bli rettferdige bare gjennom den andres lydighet.

 

Og det er nettopp denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig utgjør selve rettferdigheten, som gjør at vi kan bestå innfor Gud. Konkordieformelen sier: "Derfor ser troen på Kristi person, som den som kom under loven for oss, har båret vår synd, og ved at han gikk til Faderen for oss arme syndere, har vist sin himmelse Fader den fullkomne lydighet, og dermed skjult all vår ulydighet som bor i vår natur og stikker seg fram i tanker, ord og gjerninger, slik at denne (vår ulydighet) ikke tilregnes oss til fordømmelse, men av ren nåde bare for Kristi skyld blir tilgitt oss og forlatt".

 

Derfor, vil du være en rett kristen og tro Guds nåde, men hindres og tynges av din egen stadige ulydighet, da skal du alvorlig gripe denne trøsten: Kristi lydighet er min lydighet. Skulle jeg stå for Gud bare med min egen lydighet, så måtte jeg fortvile og aldri mer tenke på å bli frelst. Da var jeg fortapt, hvis jeg skulle dømmes etter loven. Men derfor har Kristus vært under loven og levd et liv i fullkommen lydighet, for at han derved skulle "kjøpe dem fri som var under loven". For han behøvde sannelig ikke være under loven for sin egen skyld. Han gjorde det alt sammen for oss, i vårt sted, for at det skulle tilregnes oss. Så er dette min eneste rettferdighet: Altså ikke min lydighet, men hans lydighet. For også når det nye mennesket i meg vil være lydig, er likevel det gamle mennesket i meg full av ulydighet. Derfor er det bare dette jeg kan trøste meg til: At Kristus var lydig for oss. På denne måten skal vi ta til oss denne trøsterike teksten.

 

Noen sier: Hva hjelp er det for meg at Kristus var lydig, når jeg ikke selv kan være det? Så svarer vi: hvis ikke Kristi lydighet er din lydighet, så er du evig fortapt. Her taler Herrens apostel til oss at bare "ved den enes lydighet skal vi stå som rettferdige". Vi må i stort alvor innprente disse ordene i hjertene våre: "ved den ene", "ved én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Hvis ikke vi holder fast i slike sannheter, vil det vi kjenner på i vår natur, samvittigheten og vantroens påvirkning, drive oss i alle retninger som spon på det ville havet. Men derimot, hvilken salig trøst og trygghet er det ikke for en stakkars, utmattet synder, å få hvile på denne faste klippen: Guds evige beslutning, at på samme måte som vi alle ble syndere ved den enes ulydighet, slik skal vi også bli rettferdige bare ved den enes lydighet.

 

Den teksten vi nå har hatt foran oss (v.12-19) er av den aller største betydning for hele livet til en kristen, både som den rette lære, og for hjertets tro. Gjennom en herlig sammenlikning mellom Adam og Kristus, har apostelen her forkynt den store hovedsannheten i Kristi evangelium. Sannheten om at slik som all synd, død og fordømmelse er kommet over alle mennesker gjennom den enes ulydighet, på samme måte kommer også all rettferdighet og salighet bare gjennom den enes lydighet. Men han har også vist at det gode som vi arvet ved Kristus, ikke bare er like stort som det onde vi arvet fra Adam. Nei, nåden og rettferdighets-gaven har en overstrømmende rikdom, slik at den som mottar gaven ikke bare har full gjenopprettelse av det som var tapt, men også en mye større nåde, ære og herlighet enn menneskene kunne ha før syndefallet.

 

Summen, ikke bare av denne teksten, men også av alt det Paulus vil forkynne, fra syttende vers i første kapittel og til slutten av dette femte kapittel, går ut på at menneskene ikke blir rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. gjennom noe de selv kan være eller gjøre etter loven, men bare gjennom en fri gave i Kristus. Men da reiser det seg et naturlig spørsmål vi nødvendigvis bør ha svar på: Hva skulle da loven tjene til? Når hele lovens oppgave er å tale om synd og rettferdighet, skulle den ikke da virke rettferdighet? Dette svarer nå Paulus på i neste vers, men på en måte som sikkert virker uventet og støtende på mange.

 

20: Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!

Her uttrykker apostelen i klare ord den hemmelighet som nok bare det åndelige øye vil ha sett (dels i den store forsoningslæren helt fra verden ble til, dels også konkret i Kristi tale og dommer): dette at Guds mening og siktemål med loven ikke var at menneskene gjennom den skulle bli rettferdige og hellige. Men tvertimot, at derved skulle den syndens sykdom som ligger i all menneskenatur, bryte ut og vise seg, og dermed gjøre at det ble skapt et behov og en lengt etter Israels store lege. Slik skulle det "ryddes vei for Herren". Alt skulle tjene ham, for bare i ham var livet. Det var dette loven skulle tjene til: Ikke forminske, men forøke synden.

 

Men det er denne hemmeligheten all fornuft reiser seg mot så lenge vi lever. Det mest nærliggende for oss å tro, er at loven må virke slik som den lærer og tilsikter. Når den forbyr synden, så må den også bevirke at synden dempes. Når den lærer og tilsikter det som er rett og hellig, så må den også virke rettferdighet og hellighet hos dem som tar loven alvorlig. Og denne tanken ligger så dypt i alle menneskers natur, at selv Guds barn, som både ofte og følbart har erfart at gjennom loven fikk bare synden liv og dobbel styrke, mens derimot bare nåden kunne hellige hjertet, - selv de faller stadig på nytt i samme grøft, at de skal forbedre seg selv eller andre ved loven. Måtte vi derfor i stort alvor gi nøye akt på det apostelen lærer oss her, når han sier at loven har en motsatt virkning. Den skal tvertimot bevirke at synden "blir stor"(sv: ett syndens överflödande), og at det er dette som er Guds siktemål med loven. Men la oss se nærmere på tekstens konkrete ordlyd.

 

Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. "Kom til", d.v.s. at i tillegg til den frelsesplanen som nå er forkynt og forklart gjennom Kristus, så har Herren Gud også gitt oss en lov, den som er skrevet i konkrete bud, og gitt gjennom Moses (se v.13-14). Og Guds dypeste mening og hensikt med denne loven var altså at "fallet skulle bli stort" (sv.överträdelsen skulle överflöda). Ennå mer konkret taler grunnteksten slik (sv.) "at överträdelsen måste förmeras eller bliva övermåtten stor".

 

Men hva betyr så dette? Først må en klart forstå teksten slik, at ikke bare var det slik det gikk, men at dette også har vært Guds egen hensikt med at loven ble gitt. Men dette er jo da altfor utrolig! Hvordan kunne det være Guds hensikt med loven, at synden bare skulle øke på, når Gud er hellig og gjennom loven nettopp forbyr synden? Svar: her sies det ikke at Gud gjennom denne loven tilførte synd, og gav synden livsvilkår. Nei, synden var i sannhet allerede tilstede i menneskene. Guds hensikt var bare at denne synden ikke skulle få være der skjult og ubevisst for menneskene, så synderen fortsatt kunne leve i et bedrag om at han var god og rettferdig. Derfor gav Gud oss en lov med bestemte bud og forbud, som satte grenser for friheten, og dermed lot syndens verk manifestere seg. Så kunne synden bli åpenbar, og virke sønderknuselse.

 

Før loven ble gitt ved Moses, var kjennskapet til Guds vilje svakt blant menneskene. Derfor var synden da mer en abstrakt ondskap. Ikke konkret synd, som når velkjente, konkrete bud ble overtrådt. Derfor gav Gud oss en lov med mange tydelige og bestemte bud, for at ondskapen alltid måtte framstå som konkret "synd". "For at fallet skulle bli stort", sier Paulus. Gjennom forbud vekkes og pirres også begjæringer (Rom 7:5-13), og derfor "ble synden stor" (överflödade), ble sterkere, som siste del av verset viser. Det er dette Paulus taler om her. Mange har villet legge en annen mening i dette, enn det som ligger i apostelens egne uttrykk. De sier: Meningen er ikke at synden, men bare synds-erkjennelsen skulle bli større. En følge av at synden blir stor, blir selvsagt at en også lærer å kjenne syndserkjennelsen. Men det er ikke det Paulus har talt om her. Han sier jo klart og tydelig at "fallet skulle bli stort", og "der synden ble stor".

 

I første vers i neste kapittel lar han oss dessuten klart og tydelig forstå at her er det ikke tale om synds-erkjennelsen, men om at synden ble stor. Der sier han: "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli større?". Han regner ikke med at noen skal ha oppfattet det han her taler om (v.20), som om det skulle gå på syndserkjennelsen. Og hele hans forklaring i sjette kapittel viser tydelig at det han har talt om her, det er at selve synden skulle bli stor, på grunn av loven. Som nylig sagt, blir selvsagt også en av følgene at en lærer å kjenne synden i seg. Men teksten vår taler om et langt mer sørgelig og tankevekkende forhold: Dette at selve synden gjennom loven skulle markere seg, og vokse. Og dermed at hverken rettferdighet eller helliggjørelse kunne komme gjennom loven.

 

For at vi bedre skal forstå lovens siktemål, må vi minne om at den virker på tre forskjellige måter: Først på samme måte som det verdslige sverdet: Med bud og forbud hindre den vantro verden i laster og ugjerninger, som de ville ødelegge seg selv og sine medmennesker med. Men denne virkning av loven tjener ikke til sjelers frelse, men er bare for det timelige livet.

 

For det andre tjener loven også til menneskers omvendelse, men da på en helt annen måte. Da virker den ikke til å hindre synden og bidra til vår rettferdighet, men tvertimot til at synden i oss bare reiser seg og bryter ut, til vi må gi opp oss selv og alle våre muligheter for å frelses, og søke vår frelse bare i Kristi forsoning. Dette var det viktigste målet for lovens virkning.

 

Det tredje er at den jo også tjener Guds barn. Dels som en hellig rettesnor for deres liv, som alltid viser oss hva som er ondt eller godt i Guds øyne. Den er en hjelp mot alle hjertets og djevelens bedragerier i disse spørsmålene. Dels er den også et speil, som alltid viser oss vår synd og urenhet, som ydmyker og tukter oss.

 

Men fordi Paulus her er opptatt med selve den store hovedlæren om frelse for syndere, så må han tale om hvordan det kan skje at synderen knuses, modnes og åpnes for bare nåde. Da er det ikke lovens verk å minske synden, men tvertimot å tvinge fram dens omfang, mangfoldighet og grufullhet. Og dette kan bare foregå på den måten som nå er omtalt, ved at først fler og fler av budene blir klarere og klarere for menneskene. Da skjer det at desto større blir også fallet og synden. For når friheten innskrenkes for en skapning som er "solgt under synden", under et overmektig forderv, så skjer fallene i synd i samme grad sterkere. Og jo mer lys dette mennesket får over Guds vilje, desto verre fortoner synden og overtredelsene seg for ham.

 

I tillegg til dette har vi det forhold som apostelen tar opp i kap.7:5-13. Der taler han om naturens ondskap, som er så stor at selve forbudet bare hisser til overtredelse. Paulus taler om "da budet kom", og sier at han kjente ikke begjæret, dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Og da, sier han, er det dette som skjer: "synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg". Det som skjer er jo at når mennesket opplever at det ikke kan oppfylle loven, så blir det bittert mot Gud og hans lov (kap.8:7). Luther sier: "så snart loven virkelig blir åpenbart for et menneske, så er der straks noen av disse "ulovlige" kreftene som reiser seg i mennesket. Disse kreftene hater selvsagt loven, som forbyr og plager menneskene. Så blir disse motstandskreftene forbitret og vrede. De reiser seg og øker i styrke. Altså er loven syndens kraft (1Kor 15:56), for den hisser og forsterker synden. Derfor kalles den også for "dødens lov", fordi den døder/dreper det gamle menneske når den har gjort synden større".

 

"Da er det overmåte viktig å vite", sier Luther videre, "at det er på denne måten en skal bruke loven. For et menneske som etter verdens målestokk ikke er en morder, en horkar eller tyv, men framstår som et virkelig fromt menneske, han ville gjerne sverge på at han virkelig er rettferdig og from. For djevelen har forblindet og befestet seg i ham, så han ikke hverken ser eller kjenner sin synd, sin nød og sin fortapthet. Derfor lever han i denne innbilning, bygd på sine gode gjerninger og fortjeneste. For at en slik helgen skal bli gjort myk og liten, så han erkjenner sin fortapthet og fordømte tilstand, har vår Herre Gud ikke noe annet middel som duger, enn loven. For loven er den rette klubbe eller hammer, det rette tordenslag og Guds vredes øks, som hugger inn, slår ned til jorden og knuser de blinde og forherdede hyklerne.

 

Dette er altså lovens eget og mest betydningsfulle verk, som den må få lov å utrette. Dette er den da også først og fremst sendt til, av Gud. Den skal forskrekke og vekke opp folket, på samme måte som Israels barn ble forskrekket av lyn, torden, og lyden av basuner ved berget Sinai, da de fikk loven. På denne måten rydder loven vei for nåden. For Gud er Gud for de som er elendige, bedrøvet, fattige, nedtrykte, og fortvilte. Til disse kommer Gud med sitt egentlige verk, det som er hans egen natur, hans eget vesen: Han opphøyer de elendige, metter de som hungrer, trøster og beriker de fattige og elendige, gjør syndere rettferdige, døde levende, de fortvilte og fordømte salige" (Luthers forklaring til Gal 3:19).

 

Men loven får dessverre ikke forøke synden og nøden på denne måten, hos alle som omgås med loven. Loven har alltid to slags disipler: Selvrettferdige gjerningskristne - og fortvilte syndere. De førstnevnte er de som blir opptatt med hva de skal gjøre, blir "aktive kristne" som det heter. De har ikke møtt lovens åndelige krav, men er som fariseeren i Luk 18:1-12. De har "tilpasset" loven, tatt ut deler av loven som passer dem. Deres fred og trygghet bygger, - ofte ubevisst -, på deres store avstand fra de åpenlyst store synderne. Og de takker Gud, og gir ham all æren for at de ikke ligger i synden, og for hele sitt liv og virksomhet. Deres indre liv har ennå ikke måtte stå til rette overfor Den Hellige Gud.

 

Slik foregår det hos de menneskene som opptrer som alvorlige kristne, men med all kraft kjemper mot denne Paulus's lære om at loven virker at fallet blir stort, og synden levende. De vet ikke at deres kristendom bare betyr at loven ennå ikke har fått gjøre sitt rette verk hos dem. Ennå har den ikke fått angripe deres indre ondskap. De har bare, som fariseerne, vært opptatt med visse sider av loven, vært opptatt med "tjenesten", med "virksomheten". Derfor er dette forholdet, hvordan loven har fått virke i et menneske, et helt avgjørende tegn som skiller, på den ene siden: de som bare bekjenner seg og lever som kristne - og på den andre siden: de som er kristne.

 

Men hva er det vi sier? Skal loven ikke hindre synden, men tvertimot bare øke den? Skal en ikke tale til lettsindige mennesker med lovens ord, og da i den hensikt at de må leve etter den, leve et bedre liv? Skal de derved tvertimot bli mer syndige? Skal en ikke med loven straffe, f.eks. en som er uærlig, en trettekjær o.s.v., i håp om at de skal avlegge synden? Svar: Hvis dette virkelig er lettsindige mennesker, enten uomvendte verdens barn som ikke bryr seg om hva synd er for noe, eller likeglade kristne mennesker som er blitt fristet bort fra sine hellige forpliktelser, så kan loven i begge disse tilfellene virkelig tjene til at det blir en positiv endring i deres liv.

 

Men hvis loven allerede har fått arbeide med dem, knust dem og dømt dem i samvittigheten, da blir det bare enda verre med dem når de møter loven. Da behøver de et annet ord som føder selve livet i dem, og gir dem den hjertelige tilliten, kjærligheten, lysten og kraften. Hvis det allerede er loven som arbeider på samvittighet og hjerte, da blir synden bare verre når loven treffer dem. Det er dette som ofte overrasker og bedrar oss, når endelig et menneske med alvor begynner å akte på Ordet og arbeide på sin omvendelse, at synden da bare blir ennå verre, slik at nå tar lystene og begjæringer virkelig fatt og driver dem, - noe de tidligere ikke har opplevd (Rom 7:5-13).

 

Kort sagt: Hvis et menneske ikke er kommet lenger enn at det fremdeles makter å gjennomføre det som det tror Guds ord forventer, så byd og pålegg ham alt det Gud krever i sin lov - ! Intet mindre! Og så lenge dette mennesket lykkes i å leve en tilfedsstillende kristendom, så lenge forblir det en gjerningskristen som ikke er knust. Men kommer så den dagen i dette menneskets liv at hele hans kristenliv mislykkes, når synden bare "blir overmåte syndig ved budet". Da mist ikke motet! Da har Gud begynt sitt verk i ham. Da skal han bli mer enn "et kristelig menneske". Da skal han bli født på ny. Og det skjer når han har gitt opp hele sitt arbeid med å omvende seg, og tar sin tilflukt bare til den uforskyldte nåden. Da blir han en kristen.

 

Men der synden ble stor, ble nåden enda større (sv: där synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer). Du som nettopp er inne i denne bitre opplevelsen av at just når du virkelig ville bli en rett kristen, gudfryktig, lydig og ren, så har du virkelig fått se hvordan synden hersker i livet ditt. Ja, hersker og bryter ut i syndige gjerninger. Synden flyter over sine bredder! Til deg taler Ordet: Fortvil ikke! "Der synden ble stor, ble nåden enda større". Sterk og brennende i Ånden taler Paulus her om nådens overmektige regjeringsmakt, når den får slippe inn hos en synder. Av uttrykkene i grunnspråket ser vi hvordan Paulus presser språket til det maksimale, og drar to ord, som begge står for overflod, sammen til ett, for å gi uttrykk for det overstrømmende i nåden. De ordene gr.språket bruker her om nåden sier egentlig: "flyter over målene", eller "overmåte overflytende", "overflod" (se Mark 7:37, 1Tim 1:14, 2Kor 7:4).

 

Allerede i v.15 har han talt om hvordan nåden er blitt "overmåte rik", fløt ut over (eperisseuse -sv.överflödade), og dekket over all den skade vi har fått ved Adam. Og her føyer han så ennå et ord til, som antyder at der hvor synden har strømmet over, der strømmer nåden ennå rikeligere over den igjen (hypereperisseuse). Dette at nåden slik uovervinnelig strømmer til, sier han, det skjer ikke når du opplever at synden din ikke er så stor, men just når synden blir veldig stor - overmåte stor, og "strømmer over". Derfor må loven få komme til og gjøre synden stor og heslig, for at Guds nåde skal få bevise sin uovervinnelige makt.

 

Der skylden er veldig stor, der blir det å motta tilgivelse for den, en større nåde - enn om skylden hadde vært mindre (konf.Luk 7:41-42). Men det vi her taler om gir ingen trøst til de frekke, lettsindige synderne som forakter Guds lov, og fritt kaster seg ut i synden og urettferdigheten. For apostelen taler uttrykkelig om dem som, stilt overfor loven, har fått oppleve hvordan "synden ble stor". Der, sier Paulus, "der ble nåden større".

 

En sjel kan få erfare så grufullt hvordan synden herjer, at han er nær ved å fortvile. Hjertet skriker som Sal 38:9: "Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut" (Sal 38:9). Da er dette mennesket fullstendig rådløs. Men det er ikke Gud - ! Da er nettopp hans time kommet. Da taler han til deg: Vil du nå erkjenne at du er gått fallitt på din egen kristendom, eller din egen moral, og bare overgi deg betingelsesløst til meg? Da skal du få lære hva nåde er. "Da skal du komme din ferd i hu og skamme deg, og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren" (Esek 16:63). En synder som har opplevd dette, vet litt hva det vil si at "der synden ble stor, der ble nåden større".

 

21: Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Likesom. Her forkynnes på nytt hvordan Gud har besluttet å frelse menneskene. Det var Guds store råd og hensikt at synden skulle bli stor gjennom loven, for at nåden skulle få den prisen at den alene - uten noen bistand fra vår side, nei, nåden alene - skulle herske til evig liv, likesom synden hersket ved døden. Foran har vi forklart hva det vil si at "synden har hersket ved døden". "Evig liv" er her satt opp som motsetning til "døden", som her ikke bare betegner den legemlige døden, men alt, både det timelige og evige onde, som er syndens lønn. At synden hersker ved døden, er også mer enn sterkt nok bevist gjennom vår egen erfaring. Men nå sier altså Paulus at likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv.

 

Ved rettferdighet. Hvilken rettferdighet Paulus tenker på i denne teksten, det har han grundig nok forklart tidligere. Han har gjentatt uttrykkene "én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Dette er den eneste fullkomne rettferdighet som oppfyller Guds hellige lov, og tilfredsstiller hans rettferdighet. Utelukkende gjennom denne rettferdigheten hersker nåden over alle de troendes synder.

 

Til evig liv. Nåden skal herske og regjere slik at syndere, som hver eneste dag bare fortjener den evige død, skal få evig liv. Dette skjer bare gjennom den fullkomne Guds rettferdighet. Men om noen skulle komme i tanke om at dette skulle være vår egen rettferdighet, så tilføyer Paulus, for å gjøre det ennå klarere: ved Jesus Kristus. Glemmer vi dette, at vi har all denne nåde utelukkende ved Jesus Kristus, da er det snart slutt både på troen og tilliten. De mest hellige mennesker er bedratt, hvis de glemmer at all nåde, all rettferdighet og alt liv har vi bare i Jesus Kristus. To ganger i dette kapitlet har Paulus gjentatt disse ordene: "ved den ene, Jesus Kristus", "ved Jesus Kristus". Dermed vil han si: Med all vår rettferdighet er vi fortapt. Se ikke på deg selv, om du vil tro Guds nåde. Det er bare i Jesus Kristus vi har "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom", som hersker over alle våre synder.

 

Slik har Paulus her innprentet at bare ved Kristi rettferdighet skal vi få nåde og evig liv. Legg merke til hvor likt apostelen begynner og slutter sin framstilling av læren om rettferdiggjørelsen. Han begynner i kap.1:17 med budskapet om at Kristi evangelium er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Og her slutter han nå med å forkynne at nåden hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

 

I dette 21. verset sammenfatter Paulus på den skjønneste og mest slående måte alt det han hittil har lært oss i dette brevet, om frelse for syndere. Etter at han i kap 3:21-22 kortfattet har forklart hva "Guds rettferdighet" innebærer, fullfører han i dette kapitlet denne viktige læren, ved den herlige sammenlikningen av Adam og Kristus. I dette siste verset forkynner han igjen samme budskap, ved å sammenlikne måten synden og nåden hersker på.

 

Synden har et regjerende herredømme over alle Adams barn. Syndens makt skildres som måten en diktator regjerer på, og som ingen kan unndra seg. Synden "hersket", sier han. På samme måte, sier han, skal nåden "herske". Men med den forskjell at nåden skal herske som et overherredømme, d.v.s. over mennesker som ennå har synd i seg, hvor også "synden blir stor". Slik skal nåden gjelde mye sterkere enn, og over, alle synder. Og hva er det så som skal være grunnlaget for at nåden skal herske slik? Kan det være en Guds godlynte ettergivelse av lovens krav? Nei, sier Paulus, utelukkende "ved rettferdighet". Gjennom et lovmessig oppgjør. Gjennom en så fullkommen "lydighet" at den oppfylte alle Guds krav.

 

Nåden kunne ikke, og måtte ikke frigi lovlig dømte fanger, uten at en fullt gyldig løsepenge var lagt fram. Nåden tramper ikke over den fullkomne rettferdighet Gud krever gjennom loven. Nei, "nåden skal herske ved rettferdighet"! Ved denne, Jesu Kristi rettferdighet skal nåden også virkelig regjere, "herske". Over hva? Paulus stiller nåden opp mot "synden". Nåden skal herske - over synden.

 

Apostelen sier her at nåden hersker, og har et rike, en makt til alle synderes bestandige tilgivelse. Adams syndige natur bor ennå i vårt kjøtt, og bryter dessverre også i vårt liv ut i syndige tanker, ord og gjerninger. Men om vi da tenker at nå må vel Gud være blitt vred, og forkaster oss, så er det slett ikke det som skjer. Nei, nåden gjør at på grunn av den fullkomne rettferdigheten, så blir alt dette tilgitt, og vi får bli i Guds nådepakt. Dette er nåderiket som hersker over synden. Luther sier: "At nåden hersker, betyr at den utgjør et rike som er mektigere over oss enn all synd, all vrede og alt ondt. Dette ordet har aldri noen gjerningskristen forstått. Hjertene deres har samme innstilling som mitt da jeg var i samme situasjon: Når deres kristenliv var vellykket, så hadde de nåde. Men når de syndet, falt, eller kjente synden i seg, så svektes nåden i samme takt, og kunne forsvinne. Og så måtte de gjenvinne den med et bedre kristenliv. De hadde jo heller ikke grunnlag for å tenke annerledes. Men dette kan jo ikke kalles et nåderike som hersker over gjerningene, men et gjerningsrike som hersker over nåden".

 

Men så sier apostelen her at nåden skal herske over gjerningene, - til og med "der synden ble stor". Lovet være Guds evige barmhjertighet! Vi har et nåderike som hersker over gjerningene, til og med "til evig liv". Og alt dette: bare ved den ene, Jesus Kristus, - like sikkert som at vi har synden og døden ved den ene.

 

Dette er summen av dette store og trøsterike budskapet. Hele kristenlivet står eller faller med denne lære. Likeså all nåde i hjertet, all kraft, all helliggjørelse, all trøst og salighet i livet og i døden. La oss så alle be at dette aller viktigste hovedpunkt i Guds evangelium, for Guds barmhjertighets skyld mer og mer må bli åpenbart og bevart i våre hjerter, mot alle indre og ytre fristelser! Amen.


bunn-bilde

Webdesign ©Salit