Romerbrevets budskap BIND 1, kapittel 1


 

 

Romerbrevets

budskap

 

Kapittel 1-5

 

 

Forord.

 

Carl Olof Rosenius ble født 3.februar 1816 i Västerbotten i Sverige. Han døde 24/2-1868, bare 52 år gammel. En markert vekkelsesbevegelse ble skapt ved hans forkynnelse, både i Sverige, Danmark og Norge, og budskapet hans har satt dype spor etter seg i våre land.

 

C.O.Rosenius gav ut oppbyggelsesbladet "Pietisten", som bemerkelsesverdig nok på 1850-tallet hadde et tingertall som nærmet seg det dobbelte av den tids største avis i Sverige: Aftonbladet. Det understreker at "Guds ord hadde stor framgang og fikk makt" gjennom det budskap han fikk formidle.

 

Fra bladet "Pietisten" er så artiklene hans senere samlet og gitt ut i bøker. Mest kjent er vel hans store "Husandaktsbok", og "Veiledning til fred", som begge fremdeles leses og blir til stor velsignelse. Boka "Fader vår" kom 1989 i ny oversettelse. Også sanger han skrev har vi ennå i sangbøkene våre.

------------------

                                      

Da "Fader vår" kom ut på ny, ble det reist spørsmål om å få en ny oversettelse av C.O.Rosenius's tolkning av Romerbrevet. Nå foreligger de fem første kapitlene i ny utgave. Volumet tilsier at en måtte begrense seg til de første fem kapitlene i én bok. Men det passer også greit å stoppe opp her. Rosenius sier selv at "i de fem første kapitlene er den store læren om rettferdiggjørelsen ved tro omhandlet mer utførlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift". Om Gud vil kan det også bli aktuelt å oversette/utgi mer av hans Romerbrevs-tolkning. Derfor har vi i denne boka uavkortet tatt med Rosenius's forord som omtaler alle 16 kapitlene.Videre i Romerbrevet er jo ikke minst helliggjørelsen mer utførlig behandlet, og det er av meget stor betydning. Men alle vil, når de har lest denne boka, erkjenne at her har vi "alt vi trenger til liv og salighet". Her lærer synderen å kjenne Stedfortrederen, Kristus Jesus, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning".

 

Når dette nå gis ut i ny oversettelse, er den helt vesentlige årsaken at det i vårt land i dag er en markert mangel på Bibelens rene og klare lære. Bibelen advarer mot "en annen Jesus", "en annen ånd" og "et annet evangelium" (2Kor 11:3-4). For apostlene betød "lære", og det "å lære": forkynnelsen av evangeliets frelsesbudskap for menneskene. Jesus sa om Paulus at "han er et utvalgt redskap for meg". Om apostlene generelt sa Jesus at "den som hører dere, hører meg". Martin Luther sier om Romerbrevet, at "dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium".

 

Rosenius sier i et annet skrift, under emnet "Guds hellige lov: "Men så sier du kanskje: Gud er jo dog for Kristi skyld nådig, så han forlater syndene, når jeg mislykkes i å holde hans bud. Nei, Gud er aldeles ikke nådig mot noe menneske som ikke til fullkommenhet oppfyller alle budene - ! Noe helt annet er det med dem som ved troen har Kristi rettferdighet. Disse skylder ikke loven noe som helst, for (merk) ved Jesus Kristus har de akkurat den rettferdighet som loven krever (Rom:4). "For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn" (Rom 8:3). Kort sagt: De er ikke under loven, men under nåden (Rom 6:14-15)".

 

Dette sitatet kunne stått som et konsentrat av det hovedbudskapet som går som en rød tråd gjennom hele denne boka, såvel som i Rosenius's skrifter generelt.

------------                                                    

Noen vil bemerke at Rosenius bruker svært mye gjentakelser. Noe av dette kunne vært kortet ned i en ny oversettelse, kunne noen mene. Vær da endelig klar over hvorfor det ikke er gjort. Vi skal nemlig ikke så snart tilskrive disse gjentakelsene hverken C.O.Rosenius's menneskelige, eller hans samtids mulige tendenser. F.eks. sier Luther at jo lenger han lever, jo mer erfarer han hvor vanskelig det er å fatte, og å holde fast ved, denne store hovedlæren: Rettferdigheten i Jesus Kristus alene. Den samme erfaring gjør ethvert menneske som lever med Gud i Kristus Jesus. De må stadig ha dette budskapet gjentatt og gjentatt for sitt hjertes ører. Det er nettopp disse sjelene fienden setter inn mot, for å ta skatten fra dem. De som sover, lar han være i fred.

 

Vi skal også huske på at det ofte vil bli slått opp i denne boka, for å lese begrensede avsnitt. Rosenius understreker det store i hvordan Gud har inngitt profetene og disiplene selve ordvalget i Bibelen, og variert dette, selv når samme emne gjentas. Han viser oss at det er gjort nettopp for å imøtegå misoppfatninger som kunne oppstå ut fra en enkelt uttrykksform. Da forstår vi at det også av den grunn kan være av stor betydning at enkelte ting stadig gjentas, og i varierte former, slik at mulighetene for ensidige oppfatninger hindres. Derfor har vi hele tiden over alt i boka grundig "forankring" i Skriften. Men det medfører gjentakelser.

 

Forøvrig bør en selvsagt generelt være meget tilbakeholden med å foreta beskjæringer av et budskap Gud har gitt gjennom en av sine tjenere - ! Det som betyr noe for den som tørster etter "den uforfalskede åndelige melk", er at budskapet ikke "forkynnes med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. At vi tolker åndelige ting med åndelige ord" (1Kor 2:13).

 

Å bevare og videreformidle dette Åndens budskap, har selvsagt vært målet ved oversettelsen, og som derfor måtte prioriteres framfor "lettere" og mer moderne norsk språkbruk.

 

Dette budskapet er en bibelhøyskole. Det er sjelesorg som setter mennesker i frihet, om Gud ved sin Ånd får slippe til og åpenbare det. Men les endelig boka sammenhengende, fra første til siste side! Først da får Bibelens budskap møte deg gjennom dette. Da blir det også en god oppslagsbok for deg senere. Les det i bønn om Guds åpenbarelse over ordene! Og du skal få oppleve Herren tale til deg om "Guds hemmelighet, som er Kristus".

 

Vi takker Gud for det han her har åpenbart gjennom denne tjeneren vi ikke har kjent - et budskap som er like aktuelt i dag som da det ble formidlet gjennom Carl Olof Rosenius.

 

Mandal, februar 1995.

 

Hermod Hogganvik

 

Tilføyelse til nytt opplag april 2004

 

Nå foreligger for lengst hele Rosenius’ ”Romerbrevets budskap” (3 bind) i ny oversettelse. Det samme gjelder ”Husandaktsboka”, ”Veiledning til fred”, ”I syndsforlatelsens rike” og ”I Åndens helliggjørelse”, så vel som ”Fader vår” som var nyoversatt før første bind av ”Romerbrevets budskap” kom ut.

Hermod Hogganvik

 

 

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 

Paulus's brev til romerne. *

 

 

Innledning.

 

Luther sier: "Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det."

 

Dette er dype sannheter. For dette brevet er som et kort sammendrag av alt det Gud har åpenbart for oss i sitt ord, om hans vilje, og om hva han har bestemt skal være den eneste veien til frelse for menneskene. Med et veldig Åndens budskap får vi her alt det viktigste Skriften lærer: Om hvordan Gud taler gjennom sitt verk i naturen, og i menneskenes hjerter, og deretter: nødvendigheten av Guds strenge dom på den ytterste dag. Vi ser hele menneskeslektens helt igjennom fordervede natur og fortapte tilstand. Vi ser den rette bruken av loven, Guds egentlige hensikt med loven, og hvordan den virker i en sann omvendelse. Framfor alt ser vi hvorfor Guds Sønn ble sendt til verden, den store gjerning han hadde å utføre, og om rettferdiggjørelsen ved troen på ham.

 

*All den kunnskap vi trenger om den hellige forfatteren av dette brevet, apostelen Paulus, har vi i Apostlenes gjerninger. Der leser vi i det niende kapittel om hans gudgitte omvendelse. I alle kapitlene f.o.m. det trettende hører vi om hans tid som apostel, hans reiser, forkynnelse, og de lidelsene han måtte igjennom. Dette brevet til romerne har apostelen skrevet i Korint, på et tidspunkt da han ennå ikke hadde vært i Rom, etter hva en antar i år 57, og helt sikkert før sitt første fangenskap i Rom. Dermed var der ennå ingen forsamling i Rom, som han hadde stiftet. Den første antydningen vi finner i Skriften om opprinnelsen til en forsamling i Rom, er den korte anmerkningen i Apg 2:10, at på den store pinsehøytiden, da Guds Ånd ble utgytt over apostlene, var der også "tilreisende fra Rom". Når disse kom tilbake til Rom, var det uten tvil de som ble førstegrøden til en Guds menighet i denne byen, som da var den hedenske verdens hovedstad. I de hilsener vi finner i dette brevets sekstende kapittel ser det likevel ut som om der var mange i Rom som Paulus kjente personlig. De var blitt omvendt ved hans forkynnelse i Hellas. Vi legger merke til at de fleste av disse hilsener går til personer med greske navn. Mennesker fra alle jordens kanter reiste jo stadig til verdens hovedstad, og da var det jo heller ikke underlig at kristendommens såkorn tidlig ble ført dit, og at man i slike forsamlinger fikk en blanding av jøder og grekere. Til disse i Rom skrev nå "hedningenes apostel" dette brevet, hvor han mer fullstendig enn i noe annet brev utlegger den kristne troens lære. Med tanke på det ønske vi ser Paulus har, om at han på sin reise til Spania måtte få komme til Rom og oppholde seg der en tid, sier dr.Philippi "at han har med dette brevet villet gi de kristne i Rom en erstatning for et personlig besøk og forkynnelse iblant dem. Det var dette som også var siktemålet med brevet hans, at de skulle få den forkynnelse de ville fått ved et besøk fra ham - konf. kap 1:15 -. Derfor finner vi i dette brevet en mer fullkommen utlegging enn i noe annet apostelbrev, om alt det vesentligste Skriften lærer om den kristne tro."

 

Her finner vi Skriftens lære om de viktigste spørsmålene: om menneskenes forsoning og helliggjørelse, om nåde og om gjerninger, om frelse og fordømmelse, om utvelgelse og forkastelse, om hvordan de troende kan stå fast og ha visshet om evig liv under de største trengsler. Vi undervises om hvordan motgang er nyttig, og om hvordan Gud på de herligste måter velsigner sitt folk nettopp i trengsler. Vi lærer om hvordan Gud har vendt seg til hedningene og kaller dem til sitt rike, om hvordan jødene ble forkastet, og om hvordan de til slutt på nytt skal "innpodes" i treet: Guds rike. Her finner vi grunnreglene for hvordan den sanne gudfryktighet skal leves ut i det daglige livet. Det omfatter alt det vi skylder Gud, oss selv, og vår neste, hele veien sterkt understreket av hva Guds ord sier må være selve drivkraften i alt dette.

 

I likhet med de fleste brevene Paulus har skrevet, finner vi at også dette brevet etter sitt innhold har to hoveddeler: den første delen utgjør selve læren om veien til salighet, om Kristus og rettferdigheten ved tro. Dette finner vi utlagt gjennom de første elleve kapitlene. Den andre delen inneholder formaningene til et kristent liv, og dekker de fem øvrige kapitlene. Gjennom den første delen legges grunnvollen i hjertene, for evig liv og helliggjørelse. På denne grunnvollen bygges så kristenlivets gull, sølv og edle stener, gjennom budskapet i den andre delen.

 

Når apostelen i den første delen forkynner troen på Guds Sønn som eneste vei til frelse for alle mennesker, så møter han selvsagt først de vanlige fornuftens motsigelser. Men ikke nok med det, den romerske forsamlingen bestod også tildels av omvendte jøder. En slik forkynnelse passet derfor ikke inn i deres forhold til den gamle pakt, som Herren Gud hadde opprettet med dem, og som de ennå hang fast ved.

 

Når han nå åpner himmerikets dør bare ved troen på Kristus, ikke bare for jøder, men også for hedningene, er det derfor helt nødvendig at han også kommer nærmere inn på jødenes situasjon. De mente jo Gud hadde anvist dem en annen vei til frelse. Dette er grunnen til at det i den første hoveddelen tales såvidt mye om jødene.

 

Når vi ved Guds nåde skal kunne utlegge budskapet i dette store og åndrike brevet, er det naturlig at vi begynner med å ta for oss selve tankegangen gjennom hele brevet. Det vil samtidig gjøre det mye lettere å oppfatte budskapet i brevets forskjellige deler.*

 

*Dessuten henviser vi til Luthers utlegging om de mest betydningsfulle ordene, i hans sterke og lærerike "Forord til Romerbrevet" .

 

I de fem første kapitlene er den store læren om rettferdiggjørelse ved tro omhandlet mer utførlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift.

I apostelens utlegging over dette emne går det først klart fram at menneskene bare har to veier å velge mellom, til saligheten: enten den veien som loven forkynner: gjennom våre gjerninger. Eller den veien evangeliet forkynner: gjennom nåde ved Jesus Kristus. Den første er for all evighet stengt for menneskene. Paulus sier i Rom 3:20: "Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger". For den som vil få evig liv hos Gud, gjenstår så bare den siste veien: gjennom troen på Jesus Kristus. Herren selv sier: "Jeg er veien...ingen kommer til Faderen uten gjennom meg" (Joh 14:6 svensk overs.). Dette er den ene hovedsannhet apostelen forkynner her.

 

Den andre store sannheten han innprenter, er at rettferdiggjørelsen av nåde, ved troen på Jesus Kristus, er for alle mennesker uten forskjell, både for jøder og hedninger, og at det skille som loven har satt mellom dem er fullkomment opphevd i spørsmålet om frelsen. Men han slår kraftig fast at jødene, såvel som hedningene, ligger under Guds dom, fordi alle er syndere og skyldige til døden. Ved egne gjerninger kan hverken den ene eller den andre unngå fordømmelsen. Paulus blottstiller begge. Han stiller hedningene overfor den grove urettferdighet og blindhet som rådet hos dem og deres vise menn, som de var så stolte av. Og han sønderknuser jødene ved å vise at de var belastet med de samme syndene som hedningene. På den måten river han egenrettferdighetens trøst vekk under ethvert menneske, og viser alle som én den samme redning: Kristus alene!

 

I det første kapitlet begynner apostelen straks å rette vår oppmerksomhet mot Guds Sønn, hans komme som menneske til vår jord, og hans guddomsvesen fra evighet av. Dette var hovedinnholdet i det evangelium han var kalt til å forkynne. Etter en kort innledning, som likevel har et mektig budskap, uttrykker han i v.16 summen av hans budskap: Kristi evangelium, Guds kraft til frelse for hver den som tror - for i det åpenbares Guds rettferdighet (v.17). Hvis ikke en slik rettferdighet var tilveiebrakt for oss, så ville alle mennesker ha måtte lide straffen for hver eneste synd de hadde begått, overensstemmende med hva den evige Gud har uttalt om hvordan hans vrede skulle komme over alle menneskers ugudelighet og urettferdighet. Dette er virkelighetens store sannheter, som apostelen så fortsetter å utdype.

 

Det første område apostelen omtaler er menneskenes fortapte tilstand. Han viser at alle mennesker totalt mangler enhver form for rettferdighet, og er av naturen fanget under syndens makt. Han overbeviser først hedningene om denne hjertets "ugudelighet", og dermed også "urettferdighet". De tilba ikke lenger Gud, på tross av at de bare gjennom den synlige skapningens verk hadde nok kunnskap om hans makt og guddom, så de måtte vite at de stod til ansvar overfor Gud. De hadde trampet på den lov som var skrevet i deres hjerter, og syndet mot sitt klare kjennskap til det som er Guds vilje. Derfor faller de alle under dommen som forkynner fortapelse over alle dem som var lydige mot urettferdigheten. Denne tilstand skal åpenbares for dem "på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene" (Rom 2:16).

 

Med samme tyngde holder han i andre kapittel fram for jødene deres overtredelser og skyld. Ja, faktisk med ennå større tyngde, fordi jødene hadde jo den fordel framfor hedningene at de hadde hatt Guds ord, slik det var gitt dem.

 

I de to første kapitlene har Paulus ved ugjendrivelige bevis latt oss få se at både hedningene og jødene, alle som én, står skyldige etter Guds rettferdige dom. I begynnelsen av tredje kapittel imøtegår han noen innvendinger når det gjelder forholdet med jødene. Så tar han videre i dette kapitlet alle mennesker under ett, og møter oss med en forferdelig oppsummering av hele menneskeslektens skyld og syndeforderv. Han viser at det finnes ingen som er rettferdig, ikke en eneste. Alle er veket av, i sin natur totalt fordervet, ugudelige og skilt fra Gud. På denne måten fastholder han som udiskutabel sannhet at ethvert menneske i sin naturlige tilstand, etter Guds rettferdige dom er dømt til fortapelse. Mennesket er gjort kjent med Guds lover gjennom ett eller flere av de tre områdene: skapningens verk, den lov som er skrevet i ethvert menneskes hjerte, eller det guddommelige ord. Men mennesket er opprørskt overfor alt som har med Gud og Guds lover å gjøre. Og han forklarer uttrykkelig at intet menneske kan bli rettferdig gjennom loven.

 

Gjennom denne forkynnelsen er så veien banet for det mektige budskapet om Kristus og hans fullbragte verk, som frelste menneskene så fullkomment at det holdt overfor lovens hellige krav, og slik at dens dommer fremdeles stod ved makt. Det loven ikke kunne utrette - ikke på grunn av noen mangel ved den, men på grunn av menneskenaturens udugelighet - det har Gud på alle områder fullkomment oppfylt ved sin Sønn. I seg selv har menneskene ingen som helst rettferdighet. Men Gud har tilveiebragt en rettferdighet for dem.

 

Denne rettferdigheten, som er uendelig høyere enn den mennesket opprinnelig eide før fallet, ble skjenket menneskeheten av bare nåde, og mottas bare ved tro. Den er tilveiebrakt og står fast for den troendes regning, uten noe som helst hensyn til hva han i fortid eller framtid kan oppvise av lydighet mot Gud. For Guds æres skyld er den gitt av bare nåde. For den samme Guds æres skyld skal den alltid være bare nåde. Hos den troende blir den også derfor den første kilde til takknemlighet og lydighet.

 

Denne rettferdiggjørelses-veien er ikke i strid med Guds rettferdighet. Den tvertimot på det sterkeste åpenbarer Guds rettferdighet. Den bygger jo ikke på at det er skjedd noen ettergivelse i forhold til lovens krav, men på at loven er fullbyrdet. Så langt fra å gjøre loven til intet, stadfester den tvertimot loven med all dens ære og hellighet.

 

Denne veien til frelse står like åpen for alle, både jøder og hedninger, mennesker av alle folkeslag, på alle utviklingstrinn og med hver sine egenskaper. "Det er ingen forskjell". For alle, uten unntak, er syndere. Og alle, uten noe som helst unntak, er gjenløst. Dette er det apostelen forkynner i det tredje kapitlet.

 

Det fjerde kapitlet handler om troen, og hvordan en tar imot, og eier, Guds rettferdighet ved troen. Når menneskene hører at vi skal bli rettferdige bare ved troen, uten gjerninger, har de alle denne innvendingen: "Hva skal så gode gjerninger tjene til?" Dette imøtegår Paulus ved å vise at selv Abraham, jødenes stamfar, ikke ble rettferdiggjort ved gjerninger, men ved tro. Dette var hemmeligheten som gjorde ham til alle troendes far, og mønster og forbilde på hvordan alle mennesker, både jøder og hedninger, blir rettferdiggjort.

 

For at rettferdiggjørelsen ved tro skal bli ennå mer opphøyet, viser apostelen i begynnelsen av det femte kapitlet noen av dens salige frukter: fred med Gud, visshet om evig salighet, trøst og frimodighet under alle slags prøvelser o.s.v. Deretter fører han oss like opp på forklarelsens berg, og utsynet åpner seg over Guds store plan om menneskenes frelse gjennom Kristus. Det gjør han ved å vise oss de to stamfedrene, eller urkildene, til både synd og rettferdighet, fordømmelse og salighet: Adam og Kristus. I begynnelsen, ved den første prøven Gud satte mennesket på, var det hele menneskehetens sak som sto og falt ved én stedfortreder: Adam. Ved hans fall kom dermed synden, døden og fordømmelsen over alle mennesker. Når det er forkynt, ligger det åpent for Paulus å vise selve hovedbudskapet i brevet hans: Guds nådefulle plan med å gi den falne verden en ny stedfortreder: Jesus Kristus. Gjennom ham skulle rettferdighet, liv og salighet bli gitt alle dem som ved troen blir forenet med ham.

 

Når det så er gjort klart at det bare er i Kristus rettferdighet, liv og salighet rekkes oss, så er det også nødvendig for Paulus å vise hvorfor da loven ble gitt oss. Det var Moses som kom med den pakt som ble gitt ved loven. Nå viser Paulus at Gud plasserte lovgiveren Moses mellom Adam og Kristus, for at syndens velde og makt skulle åpenbares gjennom den hellige loven. På den måten skulle frelsen som rekkes oss i Kristus, gjøres stor og herlig. Dermed ser vi i disse fem kapitlene en bestemt plan i Guds råd og husholdning med menneskene. En plan som ingen menneskeforstand noen gang har kunnet tenke ut.

--------

Men læren om rettferdiggjørelsen av bare nåde, fullstendig uavhengig av enhver gjerning, kan selvsagt misbrukes. Der vil være mennesker som i lettsindighet misbruker den til kjødelig fordel, og der vil være andre som beskylder selve læren for at den nettopp inviterer til den slags. Paulus møter både misbruket og beskyldningen på den rette måten. Det gjør han i det sjette og dels i det sjuende kapitlet. Han viser at denne læren så langt fra fører til lettsindighet og forakt for Guds lov. Tvertimot er det nettopp rettferdiggjørelsen i Kristi blod som skaper den rette grunn for helliggjørelse. Gjennom den rettferdiggjørende troen forenes vi med Frelseren. Da fødes ikke bare det nye livet i oss, men også lengten og kraften til å leve etter Guds lov.

 

Ved sine bud og forbud er det derimot loven som vekker all ondskapen som ligger i menneskehjertet, og hisser den til utbrudd. Samtidig fordømmer loven alle og enhver som fremdeles står under dens herredømme og dommersete. Men ved at de troende er forenet med Kristus, er disse fridd ut fra loven. Og ved at de står under nåden, som virker kjærlighet, er de troende satt istand til å bære frukt som behager Gud. Fremdeles står det fast at loven i seg selv er hellig, rettferdig og god. Slik er den gitt oss av Gud til å overbevise oss om synd, og lærer oss dermed hvor uendelig stor den frelsen er, som gis oss i evangeliet. Ved at den lar oss kjenne vårt hjertes konstant fordervede tilstand, skal loven også virke at vi holder oss sterkt knyttet til Herren. Gjennom en talende beskrivelse av sin egen erfaring, viser apostelen hvordan "dette dødens legeme" (7:24) fortsetter å utøve sin makt i de troende, og kjemper mot Ånden, så lenge de er på denne jord.

 

Som en generell konklusjon på alt som er sagt hittil, forkynner Paulus i begynnelsen av det åttende kapitlet de troendes fullkomne frihet fra fordømmelsen, og hvordan nettopp dette fører til et hellig sinn og vandel. Ingen av disse fruktene ville kunne oppnås gjennom loven, men tvertimot ved å bli løst fra den. Som motsetning til det kjødelige sinn, som er fiendskap mot Gud, kommer han videre inn på virkningen av at Den Hellige Ånd bor i de som har fått Guds nye sinn. Han taler om alle de rikdommene de dermed eier. Midt oppe i de prøvelser og lidelser som rammer dem i dette livet, har de mang en stor og evig trøst. Det har de i håpet om evig herlighet til slutt, den som hele skapningen sukker etter, i hvordan Ånden trøster i deres skrøpelighet, i hvor fast Guds evige utvelgelse står, og i den urokkelige Kristi kjærlighet. Alt sammen føder en triumferende trosvisshet, som dette kapitlet så slutter med.

 

Etter at Paulus har talt om disse store velsignelsene som de troende har del i, går tankene hans til den sørgelige tilstand hans egne landsmenn befinner seg i. Disse, som var benådet med alle mulige fordeler framfor alle andre folk, hadde likevel, ved sin vantro, mistet det aller største: den saliggjørende nåden. Dette er det apostelen tar opp i det niende kapitlet. Men gjennom en slik tanke og lære som han står for, kan det se ut som om han vil sette til side de løftene Gud hadde gitt jødefolket, og den pakt han jo hadde opprettet med dem. I dette kapitlet møter Paulus en slik innvending ved å vise at Skriftens løfter om åndelige velsignelser gjaldt de troende, som er de sanne israelitter, den rette Abrahams ætt.

 

Med flere eksempler fra Skriften viser han at allerede blant de første slektleddene etter Abraham finner vi tilfeller av konkrete utvelgelser, grunnet på Guds eget frie valg. Disse utvelgelsene har samtidig betydd forkastelse av andre, hvor dermed alle menneskelige forutsetninger har vært satt til side*. Med denne harde og besynderlige tale angriper han på det sterkeste den oppfatning som sitter dypest i alle mennesker, ikke minst blant jødene: det forventes at Gud skal dømme ut fra menneskelige verdier, at han må ta hensyn til vår innsats, at vi "er aktive kristne". Ja, Paulus slår til og med fast at "så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn".

 

* Jakob framfor Esau, Josef framfor de andre og eldre brødrene, på samme måte David, o.s.v.

 

Endelig gir han så, i v.30-33 svaret på sin underlige framstilling, og forklarer at alt det han har villet si, var at Gud bare hadde utvalgt dem som hadde tatt sin tilflukt til hans Sønn, hadde mottatt rettferdigheten ved troen på ham, og hadde forkastet dem som søkte rettferdigheten gjennom gjerninger - og dermed støtte an mot snublesteinen. Så fritt er Guds nådevalg. Slik forklarer apostelen sin tale om Guds frie utvelgelse. Dette er apostelens gudgitte budskap som bedre enn noe annet knuser enhver tanke på å oppnå noe etter kjødet, og forkynner Guds store nidkjærhet for sin Sønn og troen på ham.

 

I det tiende kapitlet er apostelen fortsatt opptatt med å forklare grunnen til utvelgelsen og forkastelsen. Han understreker sterkt at selv ikke de jødene som "hadde nidkjærhet for Gud", hadde del i rettferdigheten. Han sier: "Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet". Igjen framstiller han de to veiene: rettferdigheten gjennom loven, og - ved tro. Og han går videre til troens kilde og vesen: utelukkende å holde seg til Guds ord. At Israel er forkastet beror ene og alene på deres egen vantro. De har jo, i motsetning til hedningene, hatt Guds ord.

 

I det ellevte kapitlet avslutter han dette emnet ved å forklare ennå mer utførlig at ikke hele Israel,som folk, er forkastet. Herren hadde spart en "rest": de troende. Paulus nevner seg selv som eksempel. Men i sin tid skulle Israel på nytt få del i en stor nåde: når "hedningenes fylde er kommet inn". På grunn av vantroen hadde Gud latt Israel bli "avhogd", og dermed åpnet vei for hedningenes frelse. Men for at ikke, på den andre siden, hedningene skulle opphøye seg over det folk som nå er forkastet, så understreker apostelen på nytt at den nåde som var gitt dem, ikke hadde bakgrunn i deres fortjeneste, men var av bare nåde. Hvis de nå ikke voktet seg mot overmot, kunne også de bli forkastet på grunn av vantro - mens Gud i sin tid på nytt skulle "innpode" Israel i "treet", når de omvender seg til Herren. Paulus viser at slik handler Gud med utvelgelse og forkastelse, og med den endelige "innpoding" av Israel, for at det skal bli bare hans guddommelige ære som forherliges.

 

Her har vi derfor den mest trøsterike utsikt over Guds vei til frelse for menneskene. Det gjelder oss som lever idag, og det gjelder løftene om hvordan hedningene som ennå ikke har hørt budskapet, og til sist også Israel, skal bli omvendt. Paulus er grepet i beundring over Guds nåde og hellighet, som gjennomstråler alt det Gud gjør. Han slutter denne hoveddelen av sitt brev i tilbedelse og lovprisning til ham som er, og som var, den første og den siste, Den Allmektige.

-------

I den andre hoveddelen av sitt brev viser apostelen hvordan all denne Guds nåde skal virke i mennesket, og åpenbare seg i hele dets vesen, sinnelag, ord og gjerninger. I de kapitlene som følger nå, finner vi nemlig formaningene, og undervisning om den sanne gudsfrykt. I dette brevet har han jo henvendt seg "til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom", og nå formaner han dem til, ved Guds barmhjertighet, å hengi seg helt og holdent til den gode Gud, som et levende og hellig offer til Guds behag. Den store hovedtonen i alle de formaningene apostelen nå gir oss, er at de som har fått det evige liv, utelukkende på grunn av Guds barmhjertighet, ikke mer skal leve for seg selv, men for ham som har frelst dem fra døden. De skal nå kunne kjenne "Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne".

 

Ikke noe annet kan være en mer "åndelig gudstjeneste" enn å gi seg helt til ham, og ofre alt for ham. Med dette for øye tar så apostelen for seg alle kristelige plikter. I tolvte kapittel lærer han hvordan den enkelte i sitt liv ikke bare skal ofre de grove lystene, men også den fine, skjulte innbilningen om hvor betydningsfulle vi er i oss selv, og i det vi kan utrette. Videre taler han om hvordan vi med omsorg skal utføre alt det vår jordiske stilling krever, - hvordan vi skal formane, forkynne, styre, tjene, gi, lide og virke.

 

I det trettende kapittel taler han om vårt forhold til myndighetene, og formaner oss til slutt til å leve edruelige og våkne, både åndelig og i menneskelig forstand. Det fjortende kapitlet taler om hvordan vi skal forholde oss overfor de svake og uforstandige brødre. Selv om vi har visdom, må vi ikke i utide misbruke vår frihet, så det fører til samvittighetskval for de som er svake i troen. Og i det femtende kapittel stiller han Kristus fram for oss som forbilde på denne kjærlighet og selvfornektelse.

 

Men over alt, flettet inn mellom formaningene, er det troen og kjærligheten Paulus framholder som hovedsak og drivkraften til alt sammen. Det blir klart for alle at det ikke er selve gjerningene som har betydning for Herren, men først og fremst den villige ånd. Samtidig blir det klart at troen og gjerningene hører uoppløselig sammen. Som kilden er, altså troen i hjertet, slik må også det som flyter ut fra hjertet bli, i ord og gjerninger. Bare så langt menneskene kjenner Gud, så langt rekker også deres tro, kjærlighet og gudsfrykt. Et sant og levende kjennskap til Gud er den eneste og rette kilde for et gudfryktig liv. Og når så apostelen viser hvordan denne kilden forplikter Jesu disipler til et hellig liv og tjeneste, kan vi straks se hvor lykkelige vi ville ha det, over alt hvor kjennskapet til Kristus og hans kjærlighet fikk makt i menneskene. Da ville verden bli noe annet enn den er i dag: en tumleplass for all mulig ondskap, urettferdighet, stolthet, gjerrighet, avguderi, svik og urenhet, - totalt blottet for kjærlighet. Vi ville oppleve den slik den var før synden trådte inn i verden: et paradis som både Gud og mennesker frydet seg i.

 

Det siste kapitlet inneholder hilsener med formaninger og ønsker som apostelen til slutt må gi dem, og lovprisning til Gud, slik han vanligvis avslutter brevene sine.

 

Dermed har vi nå tatt et overblikk over innholdet i brevet. Så skal vi fordype oss i dette hellige budskapet. Da er det en forutsetning at vi møter budskapet med den bevisste innstillingen at det er hellige ord, hvert enkelt, som vi har foran oss. Vi må la ordene arbeide med oss - det er ikke vi som skal arbeide med ordene - ! Da har vi også grunn til å vente oss all den oppbyggelse, og næring for troen og kjærligheten, som dette brevet har gitt så mange millioner Guds barn, både av de som ennå lever, og de som er gått inn til herligheten. Må Herren være med oss i dette, og lede oss med sin Ånd!

 

 

Første kapittel.

 

Dette kapitlet har tre deler. Først en alminnelig innledning. Der forklarer apostelen sitt kall til å forkynne evangeliet, og taler om Guds Sønn. At det er ham som er selve evangeliet, og det er ham evangeliet taler om. Videre finner vi her hvem han skriver til, og hilsener til dem (v.1-15). Bare to vers, 16-17, utgjør andre del. Der forteller apostelen konsentrert hva som er summen av alt det han vil forkynne i dette brevet. I siste del tar apostelen straks opp det han vil forkynne i brevet. Han begynner med å framstille menneskets fortapte tilstand, idet han viser til hedningenes liv i synden og under Guds dom, v.18-21.

 

1: Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium,

2: det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter,

3: om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt,

4: og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.

Med gjentatte bibelske sannheter begynner apostelen straks å vekke vår oppmerksomhet for hvor stor, og hvor troverdig, det budskapet er som han forkynner. Den som skriver er ikke bare en Paulus, det er en Jesu Kristi tjener. Det er Herrens ærend han går. Det er Herrens budskap han går med. Og han er en spesiell Kristi tjener. Han er nemlig "kalt til apostel". I et slikt kall ligger noe mer enn det andre Kristi tjenere har fått. Det "Guds evangelium" han var kalt til å forkynne, var ikke et øyeblikks tanke. Nei, gjennom en hel, lang verdens-tidsalder var det bebudet av Guds profeter i de hellige skriftene. Altså er det et fast og urokkelig Guds ord.

 

Og det dette evangelium handler om, hovedemnet og selve kjernen i det, er selve Guds Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Før vi leser noe som helst mer, har vi altså allerede med dette opplysninger som må vekke store forventninger, og den største oppmerksomhet hos oss. La oss nå se nærmere på teksten.

 

Paulus. Som vanlig i brever på den tiden, nevner apostelen først navnet sitt. Paulus betyr liten, og var det romerske navnet han stod fram med etter sin omvendelse, som "hedningenes apostel". Blant jødene het han tidligere Saulus.

 

Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, eller apostel etter et kall. Det er denne bakgrunnen som gjør at dette brevet må tillegges så stor vekt og betydning. Hvis Paulus er en Jesu Kristi apostel, da står vi her ikke bare overfor en hellig og opplyst manns tanker. Da er det hans store Herres beslutning om hvordan han vil frelse menneskene, vi leser om i dette brevet. Det er svært viktig å tenke nærmere over hva en apostel var. Ordet apostel betyr sendemann, delegat, eller utsending. Det ble også brukt i andre forhold enn når det gjaldt Kristi apostler. Men nå taler vi om den betydningen det hadde som Jesu Kristi utsending. Hvordan de hadde fått Jesu eget oppdrag om å gå ut til alle folkeslag i hele verden, og forkynne evangeliet, og kunngjøre de lover som gjaldt i Hans rike. Herren Kristus gav selv disse utsendingene navnet apostler (Luk 6:13). Alt det vi finner i Skriften om dette høye kall, viser at apostelembetet var for en bestemt tid, var kjennetegnet ved noen bestemte egenskaper, og grunnet på et oppdrag som var gitt dem direkte av Kristus selv. Derfor kunne det ikke tilsettes noen etterfølger av en apostel.

 

For det første måtte en apostel ha sett Jesus Kristus etter hans oppstandelse. Når apostlene skulle vitne for hele verden om Jesus Kristus, var det nødvendig at de kunne vitne om hans oppstandelse, som en stadfestelse på hele deres vitnesbyrd. Når Peter i Apg 1:21-22 med få ord beskriver de egenskaper en apostel må ha, er det denne han ser som mest vesentlig i dette embetet. Mange andre steder i Skriften finner vi det samme, f. eks. Apg 2:32, 3:15, 4:33, 5:30-32, 22:14-15, 26:13-14, 1Kor 9:1, 15:7-8.

 

For det andre: En markert Åndens kraft, og liknende spesielle tegn, kjennetegnet apostlene. Tegn en aldri senere så noe menneske utrustet med. Som nevnt hadde de da også sitt oppdrag direkte fra Jesus Kristus selv, ikke meddelt dem av, eller gjennom, noe menneske. De tjente med særlig kraft. Ved deres håndspåleggelse fikk f.eks. også andre Den Hellige Ånds gaver, og bare ved et ord brakte de Guds rettferdige dom over mennesker. F.eks. Ananias og Safira (Apg 5:1-11), blodskjenderen i Korint (1Kor 5:1-5) m.fl. Og sluttelig var Kristi lære, hans vilje og mening, blitt åpenbart for dem ved en direkte guddommelig meddelelse. For at dette skulle skje, fikk de befaling om å bli i Jerusalem, og "vente på det som Faderen hadde lovt" - om at den Hellige Ånd skulle bli utgytt over dem (Luk 24:48-49, Joh 14:26, 15:26-27, Apg 1:4 og kap. 2).

 

For det tredje: Det embete som ble gitt apostlene, bestod i at de skulle utbre evangeliet over hele verden. Men de skulle ikke ta på seg omsorgen for noen bestemt forsamling. Fullmakten til deres embete hadde denne ordlyd: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark 16:15). De kunne nok være "eldste" og "hyrder", men da i en spesiell betydning. Hele Guds kirke, ja hele verden, var gitt dem som arbeidsfelt. Nøklene til himlenes rike var gitt dem (Mat 16:19 og Joh 20:20-23). De skulle forkynne det ord som skal dømme menneskene på den ytterste dag (Joh 12:48), og den lov som gjelder for himlenes rike. Slik at det de bandt på jorden, skulle være bundet i himmelen, og det de løste på jorden, skulle være løst i himmelen. Og Ånden som var i dem, veiledet dem til hele sannheten (Joh 16:13). Herren hadde uttrykkelig lovet om Talsmannen, Den Hellige Ånd, at "han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere" (Joh 14:26). Men ennå hadde de "denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv" (2Kor 4:7). Det var slik Gud ville alt skulle være innenfor hans nådepakt for vår jord. Også disse, hans fremste tjenere, skulle være belastet med syndefallets fordervelse, så de ikke skulle bli nye guder. Men den Ånd som talte i dem, og den lære de forkynte, var fra Herren. Selv sa han jo: "..det er ikke dere som taler, men deres Fars ånd taler i dere" (Mat 10:20).

 

Alt dette viser at det kall apostlene hadde fått var helt spesielt. Også når det gjaldt deres helt spesielle utrustning, bl.a. den forutsetning at de måtte ha sett Kristus, så var det utelukket at noen kunne bli en konkret etterfølger i samme slag apostel-tjeneste som dem. At Mattias ble valgt i stedet for Judas, ble ikke noe unntak fra regelen. Det skjedde jo ved begynnelsen av deres virksomhet, og Peters ord i den anledning bekreftet også at en apostel måtte være et slikt vitne om Kristus, som hadde sett ham etter hans oppstandelse. Dette ville jo heller ikke kunne skje i senere tid. Det er nødvendig å huske på dette, for at alle og enhver kan vite at all den kunnskap som er nødvendig til vår frelse, allerede er gitt oss gjennom apostlene. Om noen legger noe til dette, eller trekker noe fra det vi har gjennom disse, så forfalsker han Guds ord (Gal 1:8).

 

Like klart står det dermed også at intet menneske, ingen kirke, og heller ikke noen lovgivende myndighet, som vil ha navn av å være kristne, kan forandre eller oppheve noe av det apostlene har lært eller foreskrevet for alle mennesker. Derfor formanes også alle kristne "..til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Jud v.3). Navnene til Lammets apostler er innskrevet på grunnvollene til det nye Jerusalem (Åp 21:14), og hele Guds menighet er "bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv" (Ef 2:20).

 

Så har vi nå sett hva en apostel er. Og alle de markerte kjennetegnene for dette høye kall finner vi spesielt fremtredende hos Paulus. Et vemodens sukk hører vi kan hende idet han uttaler: "Men sist av alle ble han sett av meg da jeg var som et ufullbåret foster" (1Kor 15:8). Tross dette ser vi ham påberope seg også det tegnet når han sier: "Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre?" (1Kor 9:1). Men desto mer markert finner vi de andre kjennetegnene hos apostelen Paulus: Den måten han fikk oppleve Kristi direkte kall til apostel, og de store tegn og under som fulgte ham i hans vidstrakte tjeneste. Om dette kunne han uttale: "..jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: Ikke jeg, men Guds nåde som er med meg" (1Kor 15:10). Den kunnskap som åpenbarer den guddommelige sannheten, hadde han fått, "ikke av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring" (Gal 1:12). Han hadde "en apostels tegn....ved tegn og under og kraftige gjerninger" (2Kor 12:12). Men det som er det mest markerte av alt dette, er selve det kall og de ord han mottok av Herren Kristus. Det viktigste av alt vi bør merke oss, er jo hva Kristus selv uttalte om ham.

 

Tenk igjennom det som skjedde da Paulus ble kalt til aposteltjenesten! Før dette levde han i den oppfatning at loven ble tilintetgjort av "nasareernes sekt". De lærte jo en ny salighetsvei ved troen på Jesus. I blind jødisk nidkjærhet for loven, var Saulus den mest aktive av dem som "trodde det var deres plikt" å drepe de hellige. Han var "en spotter og forfølger og voldsmann" (Gal 1:13), og kjempet mot Jesu, nasareerens navn (Apg 26:9).

 

Med denne holdning er han på vei til Damaskus for å gripe Guds hellige der også, og drepe dem. Nå er timen kommet da Herren vil åpenbare sin nåde og makt over ham, og gjøre sin bitreste fiende til sin mest trofaste tjener - skape en Paulus ut av en Saulus. Å, som vi burde lovprise den Gud vi har! Plutselig stråler et himmelsk lysskinn over den nidkjære fariseeren, og kaster ham til jorden. Han blir liggende ved Jesu føtter, og en røst høres som sier: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hårdt for deg å stampe mot brodden". Forskrekket spør han: "Hvem er du, Herre?" Da sier Herren: "Jeg er Jesus, han som du forfølger."

 

Tre dager senere åpenbarer Herren seg for Ananias, og befaler ham å gå til denne mannen som nå sitter og sukker i et mørke. Ananias kjenner til Saulus's nidkjære hat, og har store betenkeligheter. Hva er det nå Herren sier til ham? Jo, "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og for konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld" (Apg 9). Dette er altså Herrens eget vitnesbyrd om denne sin tjener.

 

En røst fra himmelen vitnet over Jesu hode: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hør ham!" (Mat 17:5). Senere sa Herren til sine apostler: "Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere." (Apg 20:21). På samme måten taler altså nå en himmelsk røst over Paulus, og utroper ham til et utvalgt redskap, som skal bringe Herrens navn til alle folkeslag. Å, for et under av Guds store, frie nåde! Et annet sted i Bibelen hører vi om en fisker fra Betsaida. Han ligger skjelvende for Jesu føtter og roper: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" Og i denne konkrete situasjonen er det han får ikke bare nåde, men også apostelkallet. Jesus sier: "Fra nå av skal du fange mennesker" (Luk 5). Slik ligger altså nå her den aller verste synder, en som myrder Jesu hellige. Han er slått ned og ligger for Jesu føtter hvor han får høre disse ordene: "..reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne.." (Apg 26:16).

 

Vi har nå også sett hvor mye som ligger i den korte betegnelsen: "Jesu Kristi tjener, kalt til apostel". Vi har sett Jesus selv uttrykkelig uttale at Paulus er hans utvalgte redskap. Ved mange store tegn og undergjerninger, og gjennom hans mange brever og misjonsreiser, går det tydelig fram at denne apostelen er den mest fremtredende blant alle Kristi apostler. Når vi så vet at det er gjennom sine apostler Kristus har gitt verden den fulle og hele kunnskap om sin lære, da må vi ta alvorlig inn over oss hvor stor betydning denne apostelens skrifter har for oss.

 

Kvelden før han døde sa Herren til sine disipler: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten.." (Joh 16:12-13). Med disse ordene har Herren Kristus uttrykkelig forklart at så lenge han ennå ikke var død og stått opp igjen, kunne disiplene hans ikke fullt ut fatte en mer fullstendig utleggelse av hans lære om evangeliet, enn den han nå hadde gitt dem. Men han føyer til at senere vil han gi dem fullt lys over det alt sammen, ved at Ånden skulle bli utgytt. Den jødiske forventningen til en frelser som skulle redde dem fra ytre fienders overmakt, lå så dypt hos alle i Juda land, at ikke en gang Jesu nærmeste tolv disipler helt kunne fri seg fra denne oppfatningen så lenge han ennå levde iblant dem. De forstod ikke fullt ut at det var en åndelig frelser han var, for deres sjel. Derfor har Jesus selv bare gitt dem selve hovedtrekkene i læren om evangeliet. Senere, når de hadde sett hans død, hans oppstandelse og himmelfart, ville han gjennom Den Hellige Ånd gi dem det fulle lys over hans store gjerning, og over alle Skriftens vitnesbyrd om dette.

 

Derfor sier han: "Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. ..når han kommer, skal han lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom". Det vil si at Den Hellige Ånd skal gi ennå større klarhet og kraft i forkynnelsen om synd og rettferdighet m.m. Derfor ser vi at denne veldige læren om vantroens synd, og rettferdigheten i Kristus, blir forkynt med flere ord, og mer utførlig etter Kristi død gjennom hans apostler, enn fra ham selv tidligere. "For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort" (Joh 7:39). Derfor kunne heller ikke Kristi forkynnelse gjennom tre år, vinne så mange mennesker som en eneste preken av Peter på pinsedagen. Da var Jesus stått opp igjen, og det måtte skje før han kunne forherliges.

 

Ganske visst finner vi ikke noe nytt i apostlenes skrifter, når det gjelder læren. Der finnes ikke noe som Jesus ikke allerede hadde forkynt. Ånden minnet om og åpenbarte bare det Jesus allerede hadde talt til dem. Men denne lære som Herren i store trekk hadde gitt dem gjennom sin forkynnelse, sine liknelser og dommer, finner vi nå mer tydelig utlagt. Når Paulus skriver at menneskene "ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus", så hadde jo Herren også selv tidligere vist at han fordømte de strengeste lovhelgener, mens han forkynte nåde over alle syndere som kom til ham i tro. Fra hans munn hører vi alltid slike ord: "Din tro har frelst deg" - "den som tror" - "dersom du tror", o.s.v. Paulus skriver at "den som har gjerninger (sv:som holder seg til gjerninger), får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent", men at "den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet" (Rom 4:4-5).

 

Det samme hadde også Kristus forkynt, ved hans tale om arbeiderne i vingården som vurderte ut fra sine gjerninger, som "hadde båret dagens byrde og hete". De fikk ingen nådegave, men bare hva de hadde fortjent, - mens de stakkars synderne, som hadde stått hele dagen forgjeves på torget, og med denne bakgrunn bare var avhengig av sin herres godhet, hvor mye han ville gi dem for dette - de fikk som gave noe de ikke hadde fortjent. Kort sagt: Alt det apostlene utførlig forkynner, det var noe Kristus hadde lært, og som Ånden nå forklarte for dem.*

 

*På dette grunnlag ser vi for en ynkelig dårskap de er falt i, de som, på tross av den udiskutable klarhet i Paulus's skrifter, bare avviser disse, og gir inntrykk av at de nok vil tro og følge Kristus, men ikke Paulus - som om han skulle forkynne en annen lære. Kristi lære og Pauli lære er den samme. Problemet er bare at menneskene får mye vanskeligere for å bortforklare eller omtolke den, når de står overfor en mer utførlig utleggelse av den hos Paulus. Og det faktiske forholdet er at i hjertet sitt hater de selve læren. Måtte de i tide stoppe opp for at Herren Jesus, som de altså vil bekjenne seg til, har gitt Paulus dette vitnesbyrd: "et utvalgt redskap er han for meg", og har sagt om apostlene at de gjennom Ånden skulle motta og gi videre til hele verden, den fullstendige utleggelse av hans egen lære!

 

Derfor sier også apostelen Paulus: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted.." (2Kor 5:20). Og Kristus sier: "Den som tar imot dere, tar imot meg" (Mat 10:40). Fordi han var Kristi sendebud, skulle også en apostel tas imot "som en Guds engel, som Kristus Jesus selv" (Gal 4:14). Akkurat som en jordisk konges budskap, båret fram av hans tjenestemann, alltid må tas imot som kongens eget ord - som det jo også er. Derfor sier apostelen: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneske-ord, men som det i sannhet er, som Guds ord" (1Tess 2:13).

 

Det er ikke uten grunn vi har brukt så mange ord på dette punktet, for så høyt som vi akter Guds ord, så sterkt virker det på oss. Den som sover, så han ikke gir akt på den store sannheten: at det er Guds ord han leser eller hører fra de apostoliske skriftene, han vil heller ikke erfare noen saliggjørende virkning av budskapet. Apostelen sier videre om seg selv:

 

Utvalgt til å forkynne Guds evangelium. Dette ordet "utvalgt" (sv: avskild), eller "utsett" kan henspeile på at apostelen skriver i Gal 1:15, at "han utvalgte meg fra mors liv", til apostelembetet, på samme måte som Herren taler til profeten Jeremia: "Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene" (Jer 1:5). Men det kan også ha sin bakgrunn i det som skjedde da Kristus åpenbarte seg for Paulus og kalte ham til apostel. Ellers kan det se ut som apostelen legger meningen "utskilt" i dette, og lar det henspeile litt på sitt gamle liv, da han var en fariseer som også betyr "utskilt". Også nå var han en utskilt, men på en helt annen måte. Tidligere var han blant de "utskilte" i stolthet og innbilt selvrettferdighet. Nå utskilt gjennom Guds nåde. Tidligere til å stride for menneskebud. Nå til å forkynne Guds evangelium.

 

Å, hvor mye som ligger i ordet "evangelium". Dette får vi utdype nærmere når vi kommer til v.16 og 17. Men når apostelen her kaller det "Guds evangelium", så er det fordi han på nytt vil minne oss om hvem som er den høyhellige kilde for den forkynnelsen han skal bære fram. Måtte vi alltid være våkne for at det er Guds evangelium vi skal motta her! Det er Guds evangelium, fordi det er Gud selv som er dets opphav, og den som først forkynte det. Gud er dets opphav fordi han i sitt evige råd først av alle ting besluttet å frelse oss gjennom sin Sønn - "For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt"(Ef 1:4).

 

Gud er også den første som forkynte evangeliet. Det var Gud selv som på syndefallets dag for første gang forkynte evangeliet. Derfor må det være helt rett å kalle det for "Guds evangelium". Ellers blir det også betegnet som "Kristi evangelium" (Rom 15:19), "Guds nådes evangelium" (Apg 20:24), "fredens evangelium" (Ef 6:15), "evangeliet om deres frelse" (Ef 1:13) og "et evig evangelium" (Åp 14:6). Men i tillegg til at Paulus med uttrykket "Guds evangelium" vil understreke dets evige opprinnelse og uforanderlighet, så kommer han med ennå en viktig tilføyelse med samme hensikt, og sier:

 

Det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter. Med disse ordene imøtegår apostelen den anklagen at evangeliet er en ny lære. Jødene var stolte av å eie de hellige skriftene, Moses og profetene. I særdeleshet når det gjaldt jødene, så var den eneste tenkelige holdning hos dem: å forakte forkynnelsen til Kristus og apostlene hans. De anså det som noe nytt. Da er det apostelen her klart uttaler at just disse hellige skriftene og profetene som jødene trøstet seg til, nettopp bar vitnesbyrd om Kristus og hans evangelium. Den forsoning som skjedde i Kristus, og som er evangeliets budskap, var bare oppfyllelsen av det løftet Gud gav Adam allerede på syndefallets dag.

 

Å, for en trøst og styrke det er for vår svake tro, at Gud alt fra verdens begynnelse, og under løftenes og forbildenes lange tidsalder, med utallige forutsigelser gav løfter om den Frelseren som skulle komme. Hele Det gamle testamente er jo fullt av hemmelighetsfulle antydninger, eller også uttrykkelige ord, om en mann som skulle komme i tidens fylde - kvinnens sæd, Abrahams velsignelse, Davids ætt, Forløseren, Herren i Israel, Sions konge, den store profeten, et skudd, en kvist av Isais stubb, alle hedningers trøst, folkenes fyrste og lovgiver, Herrens salvede, redningsmannen, o.s.v. Og han er beskrevet til den minste detalj. Ikke bare er det stedet han skal fødes forutsagt, men til og med at han skulle bli forrådt for tretti sølvpenger, og at disse til slutt skulle bli gitt til en pottemaker (Sak 11:12-13).

 

Videre forkynte også profetene at en ny og salig tid med et nådefullt budskap, skulle bli gitt verden. En "ny pakt", ikke som den første pakten, den som Gud stiftet med Israels folk ved Sinai (Jer 31:31flg.), men en "fredspakt" (Esek 34:25), når "rettferdighetens sol", etter en lang, dunkel gryingstid "skulle gå opp med legedom under sine vinger" (Mal 4:2) . En tid da forkynnelsen skulle være denne: "Trøst, trøst mitt folk! Tal vennlig til Jerusalem" (Jes 40:1-2). Da skulle han komme, Den Salvede, som var sendt "til å forkynne et godt budskap for de saktmodige, til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren" (Jes 61:1-2).

 

Bare dette at slike løfter er gitt av Gud alt fra verdens begynnelse - burde det ikke få oss til å tenke etter, om det ikke skulle være Guds alvorlige mening at vi virkelig skal frelses ved hans Sønn, av bare nåde? En hel lang tidsalder full av guddommelige løfter og forbilder på en frelser - ! Jovisst veier dette litt mer enn alle våre tanker og meninger. Så mye trøsterikt ligger det altså i disse ordene om at Gud forut har gitt løfte om evangeliet ved sine profeter i hellige skrifter.

 

Apostelen kaller Skriften, eller skriftene, "hellige", fordi det er Gud som har inngitt profetene det de har skrevet. Det var Den Hellige Gud som talte i dem, slik apostelen uttrykker det: "For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd" (2Pet 1:21). Og nå forteller apostelen hva som var selve det hellige formål med Guds evangelium, hva som var kjernen og innholdet i det. Han sier at de løftene Gud har gitt, handler om et godt budskap:

 

om hans Sønn.

Hele Guds evangelium handler om hans Sønn. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, i Guds råd til vår frelse. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det er denne store gaven som er midtpunkt, kjerne og hovedsak, i den himmelske Fars nådebudskap til de fortapte barna. "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet" (1Joh 5:11-12). "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved" (Apg 4:12). Derfor sa også Herren Kristus: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14:6). Men Kristus er ikke bare gitt oss til vår benådning og rettferdighet, men også til vår helliggjørelse, til gjenopprettelse av Guds bilde i oss. Derfor ser vi også at dette er det andre store hovedpunkt hvor apostlene framholder Kristus som den som er alt sammen. Enten det er spørsmål om hva som er kallet til et hellig liv og drivkraften i dette, eller det gjelder måten, formen og rettesnoren for helliggjørelsen, alltid er det Kristus som forkynnes.

 

Han er hodet, og fra ham går kraften og ledelsen til alle lemmene. Han er rota, og fra ham strømmer all kraft og saft til grenene, og virker god frukt. Han er forbildet for vår lydighet, "for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen". Hele Skriften vitner altså om at både begynnelsen og fortsettelsen i det kristne livet, kommer til oss fra Kristus. De kristne skildres som "innpodet i ham", "begravet og oppstått med ham", som de som "vandrer i ham", og "levende og døde med ham". Over alt i Bibelen framstilles Guds kjærlighet i Kristus som den kilden som kan bevege våre hjerter til å elske ham og hele hans vilje. Også når det gjelder å elske vår neste. Når Ordet formaner slik: "Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten", så er det for at vi skal ha samme sinn som Jesus Kristus selv, "han som da han var i Guds skikkelse...gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg" (Fil 2:6-7).

 

Formanes vi til å gi til de fattige, så ser vi apostelen, som bakgrunn for dette, sier: "dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik" (2Kor 8:9). Formanes vi, av hensyn til de som er svake i troen, å avstå fra en frihet som ellers kunne være uskyldig, så sier apostelen: "Du må ikke med din mat føre den i fortapelse som Kristus er død for" (Rom 14:15). Vi formanes til å ikke bli treller for menneskene. Som grunn nok sier apostelen at vi er "dyrt kjøpt" (1Kor 7:23). Vi formanes til å tilgi dem som har gjort oss urett. Som grunn sier apostelen: "likesom Gud har tilgitt dere i Kristus" (Ef 4:32). Vi formanes til et rent liv i våre legemer. Apostelen fortsetter: "Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer?" (1Kor 6:15).

 

Kort sagt: I alle de formaninger hvor Guds Ord taler om hvordan vi skal leve som kristne, så er alltid mønsteret det samme: Grunnen, drivkraften er Kristus som ble gitt for våre overtredelser. Kristus, alt i alle! Dette er den rette forkynnelsen av evangeliet. Det handler om Guds Sønn,

 

han som etter kjødet er kommet av Davids ætt. Mange profetier hadde forutsagt at Kristus skulle fødes av Davids ætt. Etter Guds visdom gjennom hele hans frelsesplan, skulle det på forhånd være kjent: først innen hvilket folk, og senere også innen hvilken stamme i dette folk, hans Sønn skulle bli født som menneske. Først fikk Abraham løftet om at "I deg (sv: i din sæd) skal alle jordens slekter velsignes". Gud åpenbarte til og med hvem av de tolv sønnene til Jakob som skulle bli stamfar og arving til løftet: "Juda, dine brødre skal prise deg!" (1Mos 49:8-10). Så kommer budskapet ennå klarere: en bestemt slekt innen Juda utpekes. Her skal det skje, det løftene taler om. Herren talte til David og sa: "Når dine dagers tall blir fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise en sønn".

 

Og Gud sa han ville grunnfeste kongedømmet til denne sønn til evig tid. "Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn" (2Sam 7). Dette løftet om at Guds Sønn skulle fødes av Davids hus, finner vi også gjentatt i profetisk billedspråk, f.eks. i ordene fra Jes 11:1-2: "En kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham". Isai var Davids far. Videre heter det samme sted i v.10: "På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag".

 

At Gud hadde bestemt at Kristus skulle fødes av Davids hus, var allment kjent blant jødene. Av den grunn var det også naturlig for dem å kalle Kristus for Davids sønn. Likevel ville de vantro ikke erkjenne at Jesus av Nasaret var denne de hadde ventet. Men Herren hadde igjen gitt nye kjennetegn på den rette Messias, til styrke for de troende, og til en ny dom over de vantro jødene, som forkastet ham og ville vente en annen Kristus. Denne holdningen satt de altså fast i, på tross av at de ikke lenger hadde sine egne slektsregistre i behold, så disse kunne bevist noen avstamming fra David. Og noen Davids slektslinje finnes heller ikke lenger på jorden. Men av dette kan vi også oppfatte hensikten med apostelens tilføyelse: "etter kjødet er kommet av Davids ætt". Det var for å styrke de troende, og til en advarsel for de vantro.

 

Og nå ser vi hele grunnen til at det nettopp måtte "utgå et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall" - nøyaktig på den tid Jesus skulle fødes. Bare for at den fattige ukjente jomfruen i Nasaret skulle bli nødt til å reise til "Davids by som heter Betlehem", så det kunne bli kjent og bekreftet at Jesus var født av Davids hus. Å, for en allmektig Gud! Og engelen som forkynte Kristi fødsel for hyrdene på marken: "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren", måtte også føye til: "i Davids by". Så fortsetter aposten slik:

 

og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus vår Herre. Det ordet som er oversatt med godtgjort, har betydningen av at det er bestemt, avgjort, bekreftet, eller fastslått, at Jesus er Guds Sønn. At han "etter hellighets Ånd", eller den guddommelige natur, er Guds Sønn, det bekreftes ved hans oppstandelse fra de døde. Den samme som "etter kjødet er kommet av Davids ætt", d.v.s. har fått menneskelig natur, er altså samtidig "etter hellighets Ånd" Guds veldige Sønn. Og denne sannhet er en klippe som alle vantroens bølger både før og nå bryter mot - men som de også til alle tider selv har knust seg på. Der var ting som ikke var helt klart, selv for dem som trodde på ham, så lenge Kristus gikk her i sin fornedrelse. Men det ble åpenbart for dem når han stod opp fra de døde.

 

Fra da av ble også apostlenes hjerter fylt med en slik himmelsk kraft og frimodighet at de nå løp med fryd, selv om de visste at det grusomste martyrium ventet dem. Og de løp med dette vitnesbyrdet, at "Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet" (Apg 2:36). På tross av Pilatus's segl, og bestikkelsen de forskremte vaktene ved graven fikk, ble nyheten om Kristi oppstandelse kjent for alle. Og dette var den store menneskelige årsak til at den ene prekenen av Peter gav det veldige stikket i så mange hjerter."La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren", han som så overbevisende er godtgjort å være Guds Sønn!

 

Egentlig tviler vi ikke på dette. Likevel innser vi at vår tro på denne store sannheten ofte er svak. Men ved å høre Ordet fra de mange vitnene, kan troen vekkes og styrkes. La oss derfor høre noen av de mest markerte vitnesbyrdene, som Herrens apostler har gitt oss om dette at han var selv den evige og sanne Gud.

 

I vår tekst bygger Paulus alle de store og viktige sannhetene han vil forkynne i brevet sitt, på den store hovedsannheten at Gud har sendt sin egen, evige Sønn til verden, født etter kjødet av Davids ætt. På samme måte finner vi også andre steder i brevet at Paulus bruker denne dokumentasjonen, f.eks. i kap.9 v.5: "Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen."

 

Matteus begynner sitt evangelium på samme måten. Først gir han oss Kristi slektsregister som menneske. Umiddelbart etterpå viser han til hans guddommelige vesen, ved å minne om profetens ord om det tegn og under som skulle skje: "Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud" (Mat 1:23). Markus evangelium innledes med disse ordene: "Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium", og fastslår dermed straks at denne er Guds Sønn. Men umiddelbart etterpå tilføyes: "Som det står skrevet hos profeten Jesaja: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette". Og dette utlegger han på denne måten: "Slik stod døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse". Legg merke til dette enkle, men sterke bevis på at Jesus var Jehova, eller Gud selv, den evige. Profetien om døperen Johannes var tydelig og udiskutabel. Men hvem var det han skulle berede vei for? Profeten sier "Herrens vei". Altså var Jesus Herren.

 

Det samme gjelder Lukas. I innledningen til evangeliet viser han straks til både Jesu guddommelige og hans menneskelige natur, ved å minne om engelens ord da døperen Johannes skulle bli født: "mange av Israels barn skal han omvende til Herren, deres Gud. Han (altså Johannes) skal gå foran ham". Johannes skulle stå fram før Jesus, som altså er Herren, deres Gud (Luk 1:16-17 og Jes 40:3). Apostelen Johannes begynner sitt evangelium med sin mektige tolkning om Ordet som i begynnelsen var hos Gud, som var Gud, og ved hvem alt er blitt til. Dermed har han både skildret de to personene (Faderen og Sønnen), og deres enhet i guddommen. Da har han samtidig sagt at Messias i sin guddommelige natur var Herren selv. Og han som i begynnelsen skapte allting, og som var Gud, - det var han som ble kjød og tok bolig iblant oss, sier han her uttrykkelig. "Og", legger han til, "vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin far."

 

I Apostlenes gjerninger henvender Paulus seg til forstanderne for forsamlingen i Efesus, og formaner dem slik: "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod" (Apg 20:28). Her benyttes ikke Jesus-navnet, men "Guds menighet, som han (Gud) vant seg med sitt eget blod". Dermed sier apostelen at Gud vant den med sitt eget blod. Vi vet at løsepengen for våre sjeler er Jesu dyre blod. Her blir det altså kalt Guds blod. Ja, det er nettopp denne dype, hemmelighetsfulle forening mellom hans menneskelige og guddommelige natur, som gir dette blod dets evige verdi.

 

Alt det apostelen lærer i Hebreerbrevet om den nye pakts fullkommenhet - i forhold til den gamle - bygger han på Jesu guddommelige vesen, "han som er troens opphavsmann og fullender." Først forklarer han at Jesus er Guds Sønn. Deretter beviser han dette ved å sitere et ord fra Skriften som sikter på Kristus, og som tilegner ham den evige Guds navn, hans trone, rike, makt og tilbedelse: "Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav". Og: "Du, Herre la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk" (Heb 1:8,10). Like etterpå imøtegår han den innvendingen som nå kunne ha sneket seg inn, at Jesus bare var et menneske, men kalte seg Menneskesønnen. Apostelen sier: "en kort tid stilte du ham lavere enn englene". Men hvorfor? "Da nå barna har del i kjød og blod , fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder" (Heb 2).

 

I sin yppersteprestlige bønn (Joh 17) sier Herren Jesus til sin himmelske Far: "Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til". Så er det noen som påstår de tror på Jesus, men de er likevel ikke sikre på at han var den evige Gud - og det på tross av at han altså selv har uttalt at han er det. Hva skal vi si om en slik tro? I Åp 1 viser Jesus seg for sin disippel Johannes og sier: "Jeg er Alfa og Omega..han som er og som var og som kommer, Den Allmektige" (v.8). Det er den samme som i Åp 5:5 kalles "Løven av Juda stamme" og "Davids rotskudd". Igjen stadfestelse på hvordan guddommen og mennesket er forenet.

 

Men hvorfor er alt dette så underlig og vanskelig å tro? Tenk, Den Allmektige, som har skapt alle verdener, vår jord, vår menneskehet, solen, månen og stjernene - ! - hvis det behaget ham å bli menneske, og se millioner menneskehjerter i tid og evighet smeltes ned overfor hans kjærlighet, og fylle himmelen i evighet med jubel og lovsang over hvordan han frelste dem. Hva var lettere for ham som skapte universet, enn å la dette skje? Herrens Ånd har forklart nådeunderet for apostelen Paulus, som sier at Herren Gud har gjort alt dette "etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet". Og det har skjedd "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, for at vi skulle være til pris for hans herlighet" (Ef 1).

 

Men han, som altså "etter kjødet er kommet av Davids ætt, og "som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde", han har også av Gud fått det navn som er over alle navn (Fil 2:9). Apostelens skildring av Kristus som Guds Sønn, slutter slik:

 

Jesus Kristus, vår Herre. Jesus er det greske uttrykket for det hebraiske "Josua", som betyr Jehova er frelser, eller Jehova som frelser. Allerede fra himmelen, "før han ble unnfanget i mors liv", var det bestemt at dette skulle være Guds Sønns navn. Herren sendte sin engel og talte til Josef: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Mat 1:21). Å, for en frelse og trøst som dermed ligger i dette navnet! Det er noe for alle kristne hjerter å være opptatt med så lenge de lever, og deretter i all evighet. Bare tenk på den store omsorg Herren Gud hadde ved å gi englebud til Josef om det rette navnet: Jesus, og selv forklarte: "for han skal frelse sitt folk fra deres synder"! Går det ikke opp for oss alle hvor stor trøst det ligger i dette?

 

Kristus er den greske oversettelsen av det hebraiske Messias (den salvede, et navn som Gud også selv bruker om Sønnen. Se Heb 1:8-9, Sal 2:2, 45:8). Det sier oss at han var av Faderen, utvalgt og innvidd til sitt trefoldige embete: Å være den store profeten, ypperstepresten og kongen. Innvielse til disse tre embetene i Israel foregikk ved salvelse med den hellige oljen. Denne velluktende oljen var laget av skjønne krydderslag, og forestilte Den Hellige Ånd som Kristus var salvet med "framfor sine medbrødre" (Heb 1:9). Dette navnet (det som ligger i dette navnet) er, kort sagt, det segl Herren Gud har latt prege/gjennomsyre/kjennetegne alle hans elskede Sønns gjerninger for oss. "Kristus gav ikke seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis" (Heb 5:5-6). Dette er det Kristus betyr. Og om Ånden får åpenbare det, så vi fornemmer den himmelske vellukt i dette navnet, så vil vi nok sikkert si med Salomos Høysang: "ditt navn er en utgytt salve" (Høys 1:3).

 

Apostelen bruker betegnelsen: Jesus, Kristus vår Herre. Han er vår herre. Det betyr at vi ikke er våre egne, men tilhører Kristus. "Dyrt kjøpt" (1Kor 7:23), "ikke med sølv eller gull, men med hans dyre blod" (1Pet 1:18-19). Derfor skal vi også være hans egne, og leve under ham som vår rette konge. Ordet for Herre (Kyrios) har en dyp betydning. De sytti oversetterne som oversatte Det gamle testamente fra hebraisk til gresk, oversatte alltid Jehova med dette ordet. Men da nå Herren selv, Jehova, ble et menneske som oss selv, og ble vår frelse, så er det som trøst for oss vi kan si "vår Herre". Han er vår - gitt oss som vår egen, og vår Herre, vår salighetshøvding og salighetskonge, som skal forsvare oss mot alle våre fiender, lede oss, regjere over oss etter sine egne lover, og selv sørge for oss i alle ting. Vår Herre er Jehova (den evige, uforanderlige) og dermed alltid den samme. Han er hos oss alle dager og tider. Hvor som helst og når som helst kan vi tale med ham, rope til ham og motta hans hjelp i alle forhold. Måtte vi få nåde til å virkelig tro dette, og benytte oss av det!

 

5: Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.

Av Jesus Kristus hadde Paulus først fått nåde, og deretter apostelembete. Dette er to dyrebare gaver. Så er da også dette den rekkefølgen Herren arbeider i: først nåde, og deretter embetet til å forkynne denne nåden.

 

Ordet nåde, i den hellige Skrift, betyr først og fremst Guds uforskyldte og evige barmhjertighet, kjærlighet, og hengivenhet overfor uverdige. Men med Guds nåde tenker en ofte mer på dens virkning i menneskene, som kilden til åndelig liv og lys. Det er den Guds nåde som virkes i oss gjennom Ånden.

 

Nåde er et viktig og sentralt ord i læren om vår frelse. Derfor må vi også studere dette nøye. Så lenge vi bare tenker og taler om det, kan det synes svært lett å forstå. Men så snart det blir tale om å anvende det, - når vår evige frelse eller fordømmelse avgjøres av nåde, - da er det ikke noe annet som er vanskeligere å fatte og tro, enn dette korte ordet nåde. Læren om nåden er en viktig del av læren om Gud. Og det å ha det rette kjennskap til Gud i hans nåde, det er evig liv (Joh 17:3).

 

Vi står først og fremst overfor det faktum at hele verden ligger i et tykt mørke når det gjelder spørsmålet om Guds nåde. Nåde blir oppfattet som at "Gud skal ikke være så nøyeregnende med menneskene som jo er svake og ikke kan leve et fullkomment liv". "Men Gud er jo nådig", sier en, og så siterer en Skriftens ord: "for Jesu skyld forlater han oss syndene". Dette er den nådeforkynnelsen den gamle slangen bruker for å bedra hele verden - så den fortsetter å sove. På denne måten blir Guds nåde en slags ettergivenhet, så en likesom bare kan se bort fra hans rettferdighetskrav og domsforkynnelse. Men det er noe ganske annet Skriften lærer om Guds nåde. Du vil få lære noe annet gjennom budskapet om at Kristus svettet blod, at han ble hudflettet, og om hans høye rop på korset. Også når du leser videre, og oppdager hvordan Jerusalem ble ødelagt, og alt det grusomme som dermed kom over Guds eiendomsfolk, mens ikke en fugl faller til jorden uten at deres Far vil det - .

 

Nei, Guds nåde er ikke ettergivenhet. Guds hjerte kjennetegnes sikkert og visst av en ubegripelig stor kjærlighet og barmhjertighet for oss. Men dette praktiserer han ikke i strid med den like store og fullkomne rettferdigheten han krever. "Rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn" (Sal 89:15). Ingen kan få Guds nåde, uten at det skjer i fullkommen overensstemmelse med hans rettferdighetskrav. Kristus kunne gråte over Jerusalem, men han kunne ikke frelse dem, for de ville ikke høre på hans røst.

 

Taler vi om Guds tilgivende nåde, i betydningen av at menneskene kommer inn i hans pakt og vennskap, så må vi holde klart for oss at denne nåden aldri gis oss utenom Kristus. Det var utelukkende en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krevde, som tilfredsstilte Den Hellige Gud. Og det er bare ett eneste forhold som gjør at et menneske får komme inn under Guds nåde, og får leve der. Det er at mennesket gjennom en levende tro er forenet med Kristus, og dermed ved ham har fått del i alt det han har gjort for oss. Ja, fått del i det som om mennesket selv skulle ha gjort det.

Det er ikke noe menneske som har Guds nåde,

hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.

 

Men dersom du er i Ham med alt det han har gjort og er for oss, da eier du også en fullkommen nåde, og har Guds salige vennskap og kjærlighet.

 

For likesom det utenfor Kristus ikke gis noen nåde, men bare etter fortjeneste,

så gjelder tvertimot ingen gjerning, ingen synd eller uverdighet,

hos dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1).

Det er dette som er nåde!

 

Nåde er den totale motsetning til alt som har med gjerninger og fortjeneste å gjøre. Det er det helt grunnleggende en må være klar over, om en vil komme til å fatte hva nåde er. Apostelen sier: "Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde, ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning" * (Rom 11:6). Og han sier videre: "Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent» (Rom 4:4). Her blir nåde og fortjeneste stilt opp mot hverandre som motsetninger. Og i Rom 4:16 leser vi: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde". Og i Ef 2:8-9 sier han: "Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg". Av alle disse bibelstedene ser vi at nåde og gjerninger, nåde og fortjeneste, er totalt motsatte, slik at det ene nødvendigvis må utelukke det andre.

 

*Her sitert som i den gamle svenske bibelen. Dagens norske bibler har bare første del av verset. Men i gamle skandinaviske, også norske, Bibler, og i King James, finner vi at budskapet forkynnes "fra begge sider". Først: "Er det av nåde, da..". Dernest: "Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde..". Det kan være nødvendig å få se saken fra begge sidene. Hva er det vi lever på? Der er et enten - eller! (oversetters kommentar).

 

Når Skriften lærer at det er bare ved nåde et menneske blir rettferdig og salig, hva sier så det oss om de menneskene som lever under denne nåden? Jo, det forteller oss at det er mennesker som ikke har noen som helst rett til denne gaven. Men ikke nok med det, de fortjener tvert imot bare Guds straff og vrede, og så lenge de lever på jorden vil de ikke fortjene noe som helst annet - hvis Gud skulle handle med oss etter fortjeneste - ! Fordi Guds fullkomne rettferdighet krever en fullkommen hellighet, mens det i oss bestandig er synd, også etter vi er frelst - !

          

Ja, alt dette er lett å forstå, når det bare gjelder selve læren. Men når Gud besøker et menneske, og vekker det opp fra søvnen, da ser og kjenner det sitt dype, uendelige syndeforderv i sjelens innerste vesen, i tanker, begjær og alt som rører seg der inne. Det innser at det gamle hjertet alltid vil i syndig retning, og at kjødet er fullt av syndige tilbøyeligheter. Denne tilstanden blir bare mer og mer åpenbar og følbar, ved den Ånd som nå har tatt bolig i oss. Da blir det i alle fall vanskelig å fatte at nådens kjennetegn er dette: at all denne vår synd og våre lyster ikke hindrer eller rokker den noe som helst!

 

For når loven er skrevet i menneskets hjerte, og den store nåden som Gud har vist ham får ham til å se virkelig alvorlig på sin syndige natur, da vil han kjenne den indre anklagen over sin synd ennå sterkere. I samme grad som vi erfarer Guds uforskyldte nåde, vil vi erfare synden forferdelig. Og når fienden ikke lenger kan holde menneskene fast under søvn og sikkerhet, så vil han sette alt inn på å gi dem motløshet og uro. Til dette bruker han alle midler. Først og fremst vekker han stadig opp igjen synden som bor i deg. Deretter bruker han dette til å forskrekke og pine din sjel, ved at han trekker fram alle mulige dømmende Guds ord. Dermed vil han samtidig fordunkle ditt syn på Guds nåde, og stadig holde fram for deg Guds hellighet og vrede over all synd.

 

Å kunne beholde ordet nåde i sin sanne og fulle betydning i denne situasjonen, det er en visdom som overgår all menneskelig forstand. Måtte Gud bevare alle kristne fra en slik dårskap at de skulle komme til å tro de er utlært i dette emne - ! Til og med alle virkelig hellige mennesker har bare blitt spede lærlinger i dette emne så lenge de levde. Det ser vi i alle de sukk, den angst og nød, som vi leser om i Davids salmer og historiene om alle de hellige. Under v. 16 vil vi tale mer om den nåden som bor og virker i oss.

 

Nå vil vi se nærmere på hva mer apostelen har fått gjennom Kristus. I tillegg til nåden hadde han også fått apostelembetet. Som tidligere nevnt, er dette den rette rekkefølgen for den som får et forkynnerkall: først få nåden, deretter apostelembetet. Den evangeliske forkynners hovedoppdrag er: rett utleggelse av Guds nåde, som den eneste vei for syndere, både til rettferdighet og til helliggjørelse. Derfor omtaler også apostelen dette kall som "husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt" (Ef 3:2). Da kan enhver tenke seg hvor viktig det er at Kristi tjenere selv eier den saliggjørende nådens verk i sitt hjerte, så de kan si som Paulus: "Men jeg fikk miskunn" (1Tim 1:16), "av Guds nåde er jeg det jeg er" (1Kor 15:10), "Jeg trodde, derfor talte jeg!" (2Kor 4:13).

 

Den som ikke selv lever som en fattig synder bare på nåden, kan ikke tale rett om nåden! Han vil aldri kunne tale om den med nidkjærhet og liv, hvis han ikke daglig selv lever i nåden. Uten erfaringens lys vil han ikke kunne tale om Guds skjulte veier, og om den kampen som vi da også opplever. Lysets barn, som lever i nåden og undervises av Ånden, kan ofte komme i fare for nesten å fare vill, når de opplever denne kampen. Hvordan skulle så disse kjempende sjelene kunne få hjelp, hvis ikke sjelesørgeren selv har erfart den kampen som oppstår.

 

Et Guds barn vet både fra Ordet og erfaring, at det er bare nåden som skaper en hellig iver og kraft i oss. Men når de opplever utslagene fra den mektige syndenaturen som bor i oss, kan mang en levende sjel komme i tvil om dette stemmer. Da er det ikke så rart om de som ikke har noen erfaring i dette, tenker at på dette området kan da ikke nåden utrette noe. At tvertimot kan nåden og evangeliet motvirke helliggjørelse og "oppheve loven" (Rom 3:31).

 

En forkynner uten denne erfaring i Åndens liv og kamp, han preker så godt han kan, men de tilhørerne som har opplevd åndskampen, får ikke den veiledning de trenger gjennom denne forkynnelsen. Da blir forkynneren lett frustrert over disse tilhørerne. Og hvis han ikke forstår at her er der hemmeligheter som bare det levende gudslivet kan lære oss, så konkluderer han med at det er tilhørernes manglende innsikt, eller dårlige smak, som gjør frustrasjonen i møtene. På den måten kan han, helt mot sin vilje, fullstendig komme på kollisjonskurs med dem som nettopp konkret opplever det gudslivet han trodde han forkynte. Ja, hvem kjenner alle de ulykkelige resultatene av at den som skulle fremme nådens verk, selv totalt manglet erfaringen av dette livet? For den som står i Guds nådes embete, er det en uomtvistelig nødvendighet å selv eie nåden i sitt hjerte!

 

For å virke troens lydighet.

Dette var målet med hans apostelembete. I grunnteksten står det:"apostelembete til troens lydighet". Sammenholder vi dette med andre steder hvor samme talemåte forekommer, vil vi se at uttrykket "troens lydighet" ikke taler om lydigheten til alt Guds ord, som er troens frukt, men om selve den lydigheten at en tror. Når den levende troen er født i en sjel, virker den et lydig sinn i alt. Det er klart. Men apostelens kall var først og fremst å bringe mennesker til i lydighet å motta (sv: anamma) evangeliet. Dette var hoved-lydigheten, og av denne fulgte så etter hvert all annen lydighet. Evangeliet omskaper dem som tror på det ! Men det ville på den andre siden være en fullstendig feil utlegging, om en sa at evangeliet kom for å omskape verden. Nei, det ble gitt for å frelse sjeler fra den evige døden.

 

Den lydighet det her snakkes om, er altså at hjertets øre hører og tar til seg evangeliet. Det er evangeliet som møter hjertet og åpner det, så det forenes med evangeliets budskap. Dette stemmer helt med de stedene samme uttrykk anvendes, som f.eks. Apg 6:7: "en stor flokk av prestene ble lydige mot troen". Peter oppfordret dem til å "la seg frelse" (Apg 2:40). Rom 16:25-26: "den hemmelighet..som nå er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet", og 2Tess 1:8 der det står om Herren som skal hevne seg på "dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium". I Rom 10:3 gir apostelen uttrykk for sin bekymring over dem som "søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet". Og der tilføyer han at "de gav seg ikke inn under Guds rettferdighet." I v.16 i samme kapittel sier han: "Men ikke alle var lydige mot (sv:hørsammat) evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?"

 

Det er nok mange mennesker som ikke forakter Guds ord, men tvertimot anser loven for Guds hellige vilje, og som mener at loven skal holdes. Men samtidig har de et totalt uforpliktende forhold til evangeliet. Sitt forhold til evangeliet anser de ikke for så alvorlig som sitt forhold til loven. Alt Guds ord vitner tvertimot om at den som bryter loven likevel kan frelses ved å fly til nåden i Kristus. Men den som ikke har det rette forhold til evangeliet, som ikke har "gitt seg inn under Guds rettferdighet", ikke omvender seg og "hyller Sønnen", - for slike er det "ikke lenger tilbake noe offer for synden" (Heb 10:26). "Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter, og foraktet paktens blod?" (Heb 10:28-29).

 

Men hvem er det som trår Guds Sønn under fot? Det er de som hører, og kjenner godt til den store nåde og gave fra himmelen, men ikke er mer opptatt med den. De mener kanskje til og med at de "har jo tatt imot". De tror de er frelst. Men det er blitt noe selvsagt og uforpliktende - ! Å, der det tilbys stor nåde, der er det også stor fare! Der blir stor vrede, der den store nåden foraktes. Gud har gitt oss sin Sønn til soning for alle våre synder, og gitt oss et nådefullt tilbud om å få komme til ham, bli forenet med ham, og med ham få del i saligheten. Men som en selvsagt del av dette nådetilbudet er det også hans majestetiske vilje og bud at vi i takknemlighet "er lydige mot evangeliet"/"blir lydige mot troen".

 

Derfor sier også Johannes: "Dette er hans bud at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn" (1Joh 3:23). Og Herren Gud sier: "Kyss (hyll) Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien!" (Sal 2:12). Å forakte Guds tilbud om nåde i Kristus, er et opprør mot hans majestetiske vesen. Dette er grunnen til at hvor som helst i Skriften vi leser om dommen, eller fordømmelse, over synd, så er det vantroen som er selve synden. Menneskene ser ikke Guds mening med evangeliet, men elsker mørket framfor lyset. De vil ikke omvende seg til Herren, som evangeliet forutsetter, men forblir borte fra Herren. Derfor sier Skriften: "Hør! Så skal deres sjel leve" (Jes 55:3).

 

Å få høre hva Gud har besluttet som den eneste vei til frelse for menneskene, at en bøyer seg for det, begynner å spørre etter den veien, og på tross av alle fornuftens innvendinger, vil la denne Guds frelse være nok for sitt hjerte, - det er å "gi seg inn under Guds rettferdighet". Det er dette vårt bibelvers kaller for "troens lydighet".

 

Blant alle hedningefolkene, skulle denne troens lydighet virkes, sier apostelen. I tidligere tider hadde Gud latt alle folkeslag, med unntak av jødene, vandre sine egne veier. Men vi skal da også huske på at Gud, iflg. hans eget ord, hadde gitt også dem sitt vitnesbyrd. Han hadde lagt det ned i hjertene deres, og vist dem det i skapelsen (Rom 1:20, 2:15). Men, sier apostelen, "etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg" (Apg 17:30). Nå hadde Herren gitt sine vitner dette kall: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark 16,15). Og Paulus's spesielle kall var å være "hedningenes apostel" (Rom 1:13, 11:13, Apg 9:15, 22:21).

 

Til ære for hans navn, heter det til slutt. D.v.s.: for at hans navn skal bli forherliget. Hele verden ble skapt til Guds ære. Underet: synderes frelse, er først og fremst til Guds ære. All den nåde og barmhjertighet han viser sitt folk, gjør han for sitt eget navns skyld (Jes 43:25). Det samme gjelder hans straffedommer over hans fiender (se Rom 9:17). Som regel tenker vi ikke på at Gud skulle ha noe høyere mål ved det han virker i oss, enn at vi blir frelst. Men

 

over alt taler Skriften tydelig om at alt det Gud gjør, og har gjort, for menneskene,

har som sitt høyeste mål å forherlige hans navn.

 

I dette ligger en virkelig stor trøst for elendige syndere. Når jeg er kommet dit hen at all min skitne synd overskyller meg, så det eneste rette for en slik som meg synes å være å bli kastet i helvete. Når det er umulig å tro at Gud ville vende sitt øre til noen bønn fra så stor en synder, - da er det en stor trøst å vite at alt det Gud gjør, det gjør han først og fremst for sitt navns skyld.

 

Da kan vi si: Gud, bare ditt store prisverdige navn må få all ære. Skulle du bare se på meg, så måtte du kaste meg i helvete. Men til ditt store navns ære ber jeg deg gjøre det store og barmhjertige under at du frelser meg, elendige synder! På den måten er det Moses, David, og mange andre Guds hellige holder Guds navns ære fram i sine bønner. Ja, Herren skal få en veldig, uopphørlig lovprisning av syndere i all evighet. Videre sier apostelen at av Kristus hadde han fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære. Ja, tenk som Kristi navn dermed skal æres av alle dem som fikk del i dette! Tenk for en uendelig lov og pris som engang skal bruse for Lammets trone, fra alle synderes hjerter, fra denne "store skaren som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål" (Åp 7:9).

 

6: Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus.

I brevet sitt vender nå apostelen seg til en flokk hedningekristne som han ikke kjenner personlig. Han har allerede fortalt at hans apostelembete omfattet alle hedninger, som jo også inkluderer disse i Rom. Men nå går han nærmere inn på deres åndelige tilstand, som var ennå en bakgrunn for at han skrev til dem, nemlig at de allerede var kalt av Jesus Kristus, eller ordrett Jesu Kristi kalte. De hadde dermed allerede dette felles med apostelen. Men apostlenes kall var tosidig: Først at de skulle gjøre alle folk til disipler, eller virke "troens lydighet" hos dem. For det andre at de skulle lære dem å holde alt det Herren hadde befalt dem (Mat 28:19-20). De som han skrev til i Rom behøvde altså i alle fall det sistnevnte, og denne aposteltjenesten vil han nå oppfylle i dette brevet.

 

Vi bør ta lærdom av denne innledningen hans. Her har vi en apostel som hadde fått kall til å forkynne for "hver skapning under himmelen". Likevel forteller han dem den konkrete årsaken til at han nå vender seg mot dette nye stedet. Av dette lærer vi at ingen må trenge seg inn på mennesker med Guds ord, uten å kunne vise til at det har sin bakgrunn i at Gud har sendt eller kalt dem til det. (Dette taler Luther mye om i sine skrifter). Etter denne innledningen følger nå selve hilsenen:

 

7: Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

Etter at han har avsluttet den rike innskuddsetningen i v.2-6, fullfører apostelen her den egentlige overskriften og hilsenen i brevet: Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel - til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere..o.s.v.

 

Er det ikke en herlig måte apostelen omtaler de kristne på, i sine brever? Med disse ordene betegner han deres evighets-posisjon: "Guds elskede, kalte og hellige"! Dette taler ikke bare om Guds allmene kjærlighet, den han elsket verden med slik at han gav sin Sønn den enbårne. Det skildrer en spesiell kjærlighet, som overfor barn og fortrolige venner. Den vesentlige betegnelsen her er Guds elskede. Ordene som følger etterpå skildrer hvem disse elskede er, og hvorfor de er spesielt elsket. At de er kalte og hellige vil si at de er kalt til å være hellige, eller ved Guds kall utvalgt (sv:avsøndrade) fra andre mennesker til å være hans egne, være folket i hans nye pakt (Jes 48:12). Alle slike er hellige for Gud. Hva ligger det i alt dette? Hvordan skal dette oppfattes? Det må vi nå se nærmere på. For denne ordlyden kan ellers stå i temmelig sterk kontrast til hva vi kjenner og erfarer hos oss selv.

 

Ordet hellige betegner slike som er utskilt til tjeneste for Gud, "helliget i Kristus Jesus". Dette er selve hovedsaken hos alt Guds folk, uten unntak. Vi vet ikke noe som helst om Guds rike, utover det vi finner i Skriften. Og hele Skriften vitner om at betegnelsen hellig er gitt enhver som er forenet med Kristus, eller "er i Kristus". Når det gjelder det gode og det onde i hvert enkelt menneske, så finnes der nok et uendelig mangfold av grader. Men det vil likevel alltid være to store hovedkategorier mennesker, med bakgrunn i de to maktene som kjemper om sjelene: Kristus og Bileam. Det er "kvinnens sæd" og "ormens sæd". Det finnes ingen "mellomklasse" av mennesker. Ethvert menneske er enten Guds barn, eller djevelens barn, sier Johannes (1Joh 3:10).

 

Videre sier han, når det gjelder ham selv og andre Guds barn: "Vi vet vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde" (1Joh 5:19). Disse som apostelen nå skriver til, er altså "hellige brødre som har fått del i et himmelsk kall" (Heb 3:1). I vårt brev tiltaler han dem også med disse ordene: "dere som var syndens tjenere, er nå av hjertet blitt lydige mot den læreform dere er overgitt til" (Rom 6:17). De hadde fått "syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på Jesus" (Apg 26:18). Alle de som har opplevd dette og er blitt "forenet med ham" (Rom 6:5), Kristus, er altså hellige innfor Gud, og elsket av ham. Og det har utelukkende sin grunn i at de er ikledd Kristus, han som selv sa: "jeg helliger meg for dem" (Joh 17:19). Det grunner seg ikke på noen hellighet som er i oss, eller er virket i oss, men på selve kallet til Kristus, til å tre inn i det han har fullbragt, som en som er innsatt som arving til en fremmed, stor arv.

 

Derfor bruker heller ikke apostelen betegnelsen at de er "gjort" hellige, men "alle Guds elskede, kalte og hellige". For selv om du av Guds nåde er en helliggjort kristen, så vil du - så sant du ikke er blitt blendet av egen-rettferdighetens bedrag, alltid se at det fremdeles finnes mye synd og urenhet i deg. Derfor høres alltid sukket over disse ting, fra en hellig, kjempende ånd i deg. Nei, ikke engang de største helgener var hellige og syndfrie i seg selv. Luther sier i denne forbindelse: "Dette at jeg tror på en hellig, kristen kirke, er like så mye en trosartikkel som de andre." "En kristen er også skjult for seg selv, slik at han ikke ser sin hellighet. Det er stadig bare vanhellighet og synd han ser hos seg selv. Kort sagt: vår hellighet er i himmelen - i Kristus"*. I Skriften kalles alle troende for hellige, og de er hellige og velbehagelige innfor Guds øyne - utelukkende fordi Kristus er hellig og velbehagelig for Gud, og ved at de er ikledd Kristus. Alt dette bare fordi Kristi blod gjelder, og er en fullkommen forsoning innfor Guds øyne i himmelen. Alle som i tro har tvettet seg i Kristi blod, er dermed fullkommen hellige innfor Gud.

 

* Luthers forord til Johannes Åpenbaring.

 

Derfor sa Kristus, henvendt til sine svake disipler: "Den som er badet..han er jo helt ren" (Joh 13,10). I himmelen er det bare Kristi blod som har verdi, - Gud være evig lovet! I himmelen betyr hans blod vår fullkomne renselse. I himmelen regnes vi derfor som fullkommen rene. I Guds øyne er vi hellige - men bare i hans elskede Sønn. I våre øyne er vi bare urene og vanhellige, fordi vi bare ser det som er i oss. Vi ser ikke det Kristus har gjort og er for oss. Men nå bør vi da sannelig la Guds dom råde, slik Peter fikk høre av den himmelske røsten: "Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent" (Apg 10:15). Dette var også åpenbart David da han kunne si: "Bevar min sjel, for jeg er from" (Sal 86:2).

 

De som ved troen er i Kristus Jesus, har Den Hellige Ånd i sine hjerter. Og Ånden arbeider på å hellige hele vår ånd, sjel og legeme. Men dette verk vil aldri oppnås fullkomment mens vi lever her i tiden. Det heter da også at da "har dere helliggjørelse ( ikke hellighet) som frukt, og til slutt evig liv" (Rom 6:22). Likeså heter det "For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" - det står ikke som er blitt hellige - (Heb 10:14). Det som gjelder som hellig innfor Gud, det er bare en fullkommen hellighet, nemlig Kristi egen! Og i denne mening er alle troende like hellige, og kalles alle for hellige, slik apostelen bruker det her: "alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom". Alle er de utvalgt av verden (Joh 15:19) og helliget Gud (Joh 17:19), og alle like rettferdiggjort i Kristi blod (Rom 3:23-24), selv om de enkelte troendes helliggjørelse ikke er kommet like langt. Noen er i så henseende barn, andre er unge, mens somme er blitt fedre i Kristus. Noen svake i troen, andre sterkere. Noen mer våkne Guds barn, andre mindre våkne. Men i Kristus er de alle like rettferdige og hellige.

 

På denne bakgrunn har vi nå forstått hva (hvem) det er som har gjort dem til Guds elskede, hans venner, og kjære barn. Det er altså ikke noen fullkommenhet eller dyd hos dem selv som virker dette. Nei, apostelen sier: "Han har benådet oss i den elskede" (sv. Ef 1:6). Vi kan også se Ef 1:4 hvor apostelen sier at "Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn". Guds kjærlighet til oss har sin bakgrunn i hans kjærlighet til Jesus Kristus, Faderens elskede. Og de som han ser i Kristus, er alle sammen for Kristi skyld, kjære og elsket av Gud, selv om de av naturen er vredens barn og ennå fulle av mye vondt. Dette forhold skildrer også Skriften ved å tale om Guds "øyesten" (Sak 2:12), "de du (Gud) elsker" (Sal 108:7), "I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem " (Jes 63:9), "Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne" (Åp 7:17), o.s.v.

 

Alle slike uttrykk vitner om Guds spesielle kjærlighet og ømhet overfor sine barn. Og den reduseres altså ikke ved at de faller. Men denne Guds kjærlighet gir seg også andre utslag, slik det skildres f.eks. i Åp 3:19: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Og apostelen sier: "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner" (Heb 12:7). På denne måten hater nok Gud sine barns synder, og straffer disse. Men barnet selv er hele tiden like kjært for ham, akkurat som den kjærlighet en jordisk far har til sitt barn er like stor, også når han tukter det fordi det var ulydig. På denne bakgrunn forstår vi apostelens ord: Guds elskede, kalte og hellige. Måtte nå også vårt hjerte virkelig få gripe disse herlige ordene!

 

Så skal vi se nærmere på hans konkrete ønske for dem. Apostelen sier:

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Dette er den hilsen apostelen vanligvis bruker i brevene sine. Disse to ordene, nåde og fred , rommer da også hele det kristne livet med all dets salighet. Vi har tidligere sett på hva vi finner i ordet nåde: Først all den uforskyldte barmhjertighet Guds hjerte er fullt av, som virker all denne vennskap og kjærlighet til dem som er i Kristus, og som er så ubegripelig for oss. For det andre bærer det i seg alt det gode som Gud også virker i de troendes hjerter når han gir dem Den Hellige Ånd, som opplyser deres forstand og helliger deres sinn og gjerninger. Fra nådens kilde flyter alt som virker liv og gudfryktighet, den nåde som kaller og gjenføder, som helliggjør, styrker og befester i troen. Apostelen oppsummerer en hel rekke skjønne Åndens frukter: "Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet" (Gal 5:22). Alt dette får vi gjennom dette ordet nåde.

 

Fred var det neste i apostelens ønske for dem. Ordet fred har en betydning som går på et begrenset "indre" område. Men også en betydning som står for et mer omfattende område. Ser vi på det begrensede, konkrete området som gjelder vårt forhold til Gud, betyr det først og fremst at fiendskapet er opphevet, at forlikelsen er skjedd. For det andre at dette er åpenbart for hjertet vårt, så vi har samvittighetens fred i sjelen, og et fortrolig forhold til Gud. Dette er den fred som har nærmest sammenheng med nåde, som apostelen også taler om i Rom 5:1 hvor han sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." Slik utlegger også Luther disse to ordene, nåde og fred, i apostelens hilsen, når han sier: "I disse to korte ordene finner vi hele det kristne livet. Nåden: syndenes forlatelse. Freden: en glad og frimodig samvittighet."

 

Men i sin mer omfattende betydning av freden har vi også all den hjertelige trygghet og lykke som følger med dette gode forholdet til Gud. Derfor, sier apostelen, roser vi oss ikke bare av håp om Guds herlighet, med bakgrunn i nåden, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at når det gjelder oss som er frelst, så må til og med trengselen tjene til alt mulig godt. Ja, han sier til slutt, "vi roser oss også av Gud" (Rom 5) - vi roser oss av Gud selv, over at nå er han vår Far, og da må vi nødvendigvis ha alt godt, for "er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31). Tenk, Gud, "han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Rom 8:32).

 

Alt dette ligger i ordet fred. Og tenk: Når så Gud har gjort det nådeverket i et menneske at han har åpnet dets åndelige sanser, slik at det ser hva det vil si at himmelens og jordens Herre er dets venn, - og det på en slik måte at intet av all den synd som ennå bor i dette mennesket på noen som helst måte kan rokke ved dette forholdet! - da må det jo bli en stor og salig fred. Når jeg så i tillegg får øynene opplatt for den sannhet at ikke et hår kan falle av mitt hode, uten at vår himmelske, kjærlige Far vil det, at det ikke finnes noe vondt hvor han ikke kan hjelpe, så snart det behager ham, og at han nå ikke kan la noe som helst vondt ramme meg - uten at det er noe som er helt nødvendig for meg - ! Jovisst gir dette en stor og salig fred.

 

Men denne freden heter med rette "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus", slik apostelen uttrykker det her. Dette skal vi forstå slik at freden ikke bare er en gave som Gud gir oss. Det betyr også at Gud selv, hans vennskap og hans makt, er selve freden. Legg vel merke til dette! Han sier ikke: fred fra verden, for Kristus sier tvertimot: "i verden har dere trengsel", og: "verden hater dere", o.s.v. Han sier heller ikke: fred fra kjødet, for "kjødet begjærer imot Ånden". Han sier ikke: fred fra djevelen, for "djevelen er steget ned til dere i stor vrede" sier Johannes (Åp 12:12). Han sier heller ikke: fred på grunn av gode livsvilkår, fred fra gode venner, fred på grunn av et godt rykte, god helse o.s.v. Nei, fordi alt dette gir en ustadig fred. Men han sier: "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus".

 

Det vil si at han ønsker oss en guddommelig og himmelsk fred, slik Kristus også uttrykker det: "Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere" (Joh 14:27). Den fred verden gir, består i at det onde som vi opplever i legemet, eller omkring oss, og som uroer oss, blir tatt bort. Likesom når en fiende har inntatt en by, da er der ufred, men fred igjen når fienden er borte. Slik er der også ufred når fattigdom eller sykdom tynger deg. Men når problemene er borte, da har du på nytt fred. Likeså når onde tunger angriper deg med løgn og baksnakkelse, da har du ufred. Men når baktalelsen opphører, da har du igjen fred. Slik svinger verdens fred.

 

Men Guds fred består i at selv om alt dette utvortes vonde ennå driver på og anfekter deg, så har du fremdeles fred i hjertet. Bare fordi Gud er din venn, at Gud er allmektig, at han hører dine bønner, teller dine tårer og kan når han vil, på et øyeblikk stille stormen, og på nytt gi deg hvile. Guds fred består i at selv mens ditt kjød ennå er fullt av synd, og djevelen anfekter med sine anklager mot din samvittighet, så vet du fremdeles at Kristus med sin rettferdighet og nåde veier mye mer enn alt dette, og er din sterke forsvarer hos Faderen. Guds fred består i at selv om alt vondt i verden kan plage deg, enten det er sykdom, fattigdom, baktalelse o.s.v., så vet du likevel at Gud og hans vennskap er tusen ganger større enn alt dette, og at han snart skal komme og hente deg fra denne jammerdal til seg i himmelen. Der skal du i all evighet være fri fra alt vondt, være trygg og salig med Gud og de hellige.

 

Dette er Guds fred. Men denne freden kommer fra nåden i hjertet. Derfor kan den øke og minke. Men hele vår kristendom beror på nåden og freden i hjertet. Da forstår vi hvor stor betydning det har, ikke bare å ønske hverandre nåde og fred, men også flittig å ta vare på dette. Og det middel som kan forøke nåden og freden, hører vi om i 2Pet 1:2: "Nåde og fred bli dere til del i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre." Jo mer vi kjenner Gud og vår Herre Jesus Kristus, desto mer nåde og fred får vi i hjertet. Måtte derfor hver kristen flittig la disse skattene tilføres hjertet! Ja, måtte Gud selv i sin nåde la dette skje!

 

Det som nå følger i v.8-15 er en strøm av det som ligger apostelen mest på hjertet. Det viser oss hva det vil si å være "brennende i ånden". Det kan være et speil for enhver kristen, i særdeleshet for sjelesørgere.

 

8: Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.

Det Paulus her sier, er med andre ord: Det første som griper meg når jeg tenker på dere, det er en hjertelig glede og takknemlighet til Gud, som har gjort så stor en gjerning i dere at det blir omtalt over hele den verden vi idag kjenner (det romerske riket). Dette som bl.a. har virket at i hovedstaden er de begynt å ta avstand fra avgudsdyrkelsen, og er blitt opptatt med Kristi evangelium. I takksigelse til Gud gledet apostelen seg over dette han har fått høre om evangeliets framgang i Rom. Her ser vi et klart eksempel på det rette åndelige sinn - i motsetning til den kyniske, mistenksomme ånd, som ikke kan tenke noe godt om en åndelig bevegelse som det høres om fra et annet sted, selv om den har Kristus og omvendelse til ham som mål. Og disse sistnevnte kan slett ikke fryde seg over noe slikt, men lar det i beste fall likesom kaldt bare "stå for hva det er", som det heter. Men slik er det altså ikke med Paulus. Vi ser at han til og med fryder seg over den Guds nåde han tross alt kjenner er virksom hos korinterne (1Kor 1:4-9), selv om han hos dem fant så mye han måtte påtale og straffe.

 

Dette er den rette Guds nådes ånd. Kjærligheten ser Guds verk, tror og håper det gode (1Kor 13), og fryder seg over at sjeler søker Jesus og omgåes ham, selv om det fremdeles er mange feil og mangler som henger ved dem. Det er mange som bare vil glede seg når de ser mer feilfrie kristne, og det er bare slike de anser for hellige. Måtte nå disse ta lærdom av apostelens rette sinn. Paulus sier jo her: Jeg takker min Gud "for dere alle". I v. 7 hadde han sagt hvem han adresserte dette til, nemlig de kalte og hellige. Men det måtte jo være stor forskjell på alle disse menneskene som brevet er adressert til. I kap 14 sier han at noen var svake, noen sterke, noen kommet kort, andre lengre på helliggjørelsens vei.

 

Men disse forholdene gjør altså ingen forskjell for apostelen. Han takker sin Gud for dem alle, for de var tross alt "Guds elskede, kalte og hellige". De var alle født av Gud, og den fødselen er hovedsaken. Slik er det jo også i et hjem. Det er ved fødselen alle blir barn og arvinger der. Og det er jo det som er grunnlaget for foreldrenes kjærlighet til dem, uansett hvor ulike de ellers er i alder og utvikling. Slik er det altså også med Guds barn, de er alle kjære for Gud - bare for Kristi skyld. Dette er et stort Guds underverk i dem alle, som vi må prise Gud for.

 

For denne nåde priser apostelen - ikke de omvendte sjelene, men Gud. Og han føyer til: "ved Jesus Kristus". Alle Guds gaver kommer til oss gjennom Kristus, likesom alle våre bønner og takksigelser går gjennom Kristus til Gud.

 

Vi har ikke noe som helst fellesskap med Gud,

uten gjennom denne eneste mellommann som finnes mellom Gud og mennesker.

 

Ikke engang våre takksigelser er velbehagelige for Gud, uten gjennom ham, som er den elskede.

Vi legger også merke til at apostelen ikke er redd for konkret å omtale det Guds verk som er skjedd ved dem. Apostlene begynner vanligvis brevene sine med oppmuntrende uttalelser om hva Gud har virket hos dem de skriver til. Og på denne nåde som de dermed allerede har fått, grunner de så sine formaninger. Slik talte også Herren Kristus selv. Se Mat 16:17, Åp 2:2, 3, 4, 13, 14, m.fl.

 

9 og 10: For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner, og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.

"Gud er mitt vitne". Apostelen går antakelig ut fra at de han skriver til i Rom ikke kunne tenke seg at han, en totalt fremmed, kunne ha en slik omsorg for dem. Når de møter en slik kjærlig nidkjærhet fra en de ikke kjenner, virker det en sterk vekkelse, og tjener dessuten til å åpne hjertene deres for Ordet. Vel vitende om dette tar apostelen Gud til vitne på hvordan han stadig minnes dem i sine bønner. Og for å understreke at det ikke var i noen slags lettsindighet han tok Gud til vitne, er det at han sier (om Gud selv): "som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium", d.v.s. i troen på ham, i kjærlighet til ham, og i nidkjærhet for hans ære.

 

Med Gud som vitne, han som han nå tjener, skriver han altså at han stadig tenker på dem, alltid minnes dem i sine bønner til Gud, og ber også om en lykkelig reise til dem. Igjen finner vi her et eksempel på den rette sjelesørger: Alltid i sine bønner opptatt med sjelenes vel. Ja, slik er det hver enkelt kristens plikt å be for hverandre. Enhver som tror på evangeliet er like forpliktet til å be for, som å arbeide for, dets utbredelse. Både bønn og arbeid må følge enhver kristen. Å be uten å arbeide, er å spotte Gud. Å arbeide uten å be, er å ta æren fra Gud. Hvis ikke begge disse to midlene går sammen, kan en ikke vente noen stor velsignelse.

 

I disse to versene ser vi både apostelens liv innfor Gud, og hans kjærlige nidkjærhet for sjelene. Alt sammen stemmer godt med de to hovedgavene han iflg. v.5 hadde mottatt: nåde og apostelembete. Det er som om han vil si: Gud har gitt meg nåde - jeg tjener ham i min ånd. Han har gitt meg apostelembete - og jeg tenker stadig på sjelenes vel. Apostelen ber også Gud at det må gå ham godt på veien til Rom. Ikke engang en slik praktisk sak ser han på som noe vi har makt over. Også apostelen Jakob lærer oss å gi Gud æren på den måten, så vi ikke en gang taler om at vi skal reise hit eller dit, uten å tilføye: "hvis Gud vil" (Jak 4:13-15).

 

11 og 12: For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

Det var for å styrke brødrene, for å dele noen åndelig gave med dem, at apostelen ville komme til dem. Hvordan de åndelige gaver skulle deles, og brødrene styrkes, det forklarer han ved tilføyelsen: Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min. All kristen erfaring bekrefter også at det styrker vår ånd, og forøker de vesentligste nådegavene, når en får oppleve troens ild brenne hos nådesøsken. I sterkest grad skjer dette når denne troens ild virker at det læres på bibelsk vis, at det bes o.l. Ved hans brennende ånds gjerning i tale, bønner og under, og spesielt ved hans forkynnelse og undervisning i evangeliets hemmeligheter, skulle de troende i Rom gjennom apostelens besøk få mer nåde, styrket tro, kjærlighet, og kraft. Men apostelen skulle også selv bli styrket og fornyet i sin ånd ved å oppleve Guds verk hos dem. Dette er en uimotsigelig sannhet, at de åndelige gaver meddeles gjensidig ved den åndelige styrkelse vi har i å oppleve hverandres tro. Det er som vi sier, at den ene glo oppgløder den andre.

 

Når flere troende kommer sammen i Jesu navn blir åndens liv sterkere. Likeså styrkes troen, kjærligheten, bønnen og bekjennelsen. Alle Åndens gaver fornyes og styrkes. Derfor har også slike sammenkomster av nådesøsken vært et velsignet nådemiddel helt fra menighetens første dager. Det taler også Lukas om i Apg 2:46-47: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud". Når slike samvær mellom nådesøsken altså tjener til å styrke det åndelige livet, da er det jo et mistenkelig tegn om du har en ånd som ikke elsker slike samvær!

Men apostelen tilføyer:

 

13: Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.

Med dette kommer det fram at den kjærlighetens nidkjærhet han hadde for disse som han skrev til, ikke var av ny dato. Det vil han de skal være klar over. For som det også er nevnt tidligere, så virker det vekkende og livgivende på sjelene, når de forstår de er gjenstand for gudfryktige menneskers omsorg. Det var for at han også hos dem kunne "høste noen frukt av sitt arbeid", sier apostelen. At uttrykket "høste" anvendes, sikter til at "det er Gud som gir vekst" (1Kor 3:7).

 

"Likesom blant de øvrige hedningefolk". Apostelens virksomhet hadde allerede gitt mye frukt blant andre hedningefolk, se Rom 15:19. I stort arbeid og under mange lidelser hadde han vandret gjennom en stor del av Syria, Asia og Grekenland. Men han ville ikke hvile ennå. Også i Rom ville han høste noen frukt. Hittil hadde han altså blitt forhindret. Det var på grunn av uunngåelig arbeid for andre steder, slik vi ser av Rom 15:22. Og på samme måte ble apostelen fortsatt stadig forhindret, helt til Herrens time var kommet. Da kom Paulus til Rom - men på en helt annen måte, og under ganske andre omstendigheter, enn han hadde i tankene da han ba om at det måtte "lykkes å komme til dem".

 

Han kom som fange til Rom, i lenker. Underveis hadde skipet de reiste med forlist, og etter ankomsten til Rom ble han holdt fengslet. Legg merke til hvor underlig Gud handler! Hans mest trofaste tjener hadde over lang tid bedt om en lykkelig reise, og så ble det på en slik måte. Ja, slik pleier Herren handle med sine mest trofaste venner. Men - Gud hadde hørt bønnen, reisen hadde lykkes for dem som fangen kom til ! Selv om han var bundet, så var Guds ord ikke bundet. Og ved Guds vidunderlige styrelse kom alt til å virke at hans rike ble utbredt. Men igjen går vi videre i teksten, hvor han forklarer hvorfor han ikke kunne slå seg til ro med den tjenesten han allerede hadde fått stå i.

 

14: Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.

Han sier: "Jeg står i gjeld", er altså en skyldner. Dette taler han også om til korinterne: "for om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for.....gjør jeg det nødtvunget, da er det en forvaltning som er betrodd meg" (1Kor 9:16-17). Måtte alle de som er forkynnere ha dette klart for seg, at de ikke er sine egne herrer, som kan gjøre som de vil! Den Herren som kalte dem, skal en dag kreve regnskap av dem, om hvordan de har utført hans oppdrag. Jeg står i gjeld "både til grekere og barbarer, både til vise og uvise", sier apostelen. Med datidens uttrykksmåte sier han dermed at han står i gjeld til alle mennesker. Apostelen skyldte dem alle sin tjeneste, og alle var avhengige av å få høre evangeliet, for å bli frelst. For når det gjelder det store spørsmålet om hvordan Gud vil frelse menneskene, så er alle mennesker "uvise", uansett hvilke folk og utviklingstrinn de tilhører.

 

15: derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.

Fordi jeg skylder alle mennesker min tjeneste, så er jeg også innstilt på å komme til Rom, sier apostelen. Han ser på det som sin absolutte plikt. Dette er også noe alle kristne må være klar over. Vi tenker oftest mer på konsekvensene av det vi skal foreta oss, enn på hva Gud ber oss om. Vi glemmer hva som ventes av oss: Bare å gjøre det Gud har befalt. Vi er tvert imot opptatt med, og bekymrer oss for, det som er Guds egen sak, at det skal bli frukt og framgang. Men slik må det ikke være. Paulus så bare på at det var hans plikt å reise også til Rom. Og dette på tross av den situasjon som i virkeligheten rådet i Rom. Der hersket virkelig den mektige verdens ånd. Den hedenske keiseren hadde sitt sete der, og Rom var midtpunktet for den største hedenskap. Det var nok ingen tvil om at situasjonen måtte fortone seg særdeles problematisk for en apostel som bare hadde evangeliets dårskap å forkynne. Dette har han nok hatt i tankene når han så fortsetter slik:

 

16: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.

Her begynner et nytt avsnitt i brevet. De femten første versene har han brukt til innledning av brevet sitt. I et kort, men innholdsrikt språk, gir han oss i dette verset hovedemnet for de elleve første kapitlene: Selve læren om hvordan menneskene blir frelst.

 

For jeg skammer meg ikke ved evangeliet. En kan spørre seg hvorfor apostelen kommer med denne bemerkningen. For evangeliet er jo ikke noe å skamme seg over. Det er jo gitt oss fra himmelen av Gud, og dermed det meste ærefulle på jorden. Hvorfor sier da apostelen at han skammer seg ikke over det? Jo, uten tvil fordi menneskene vanligvis skammer seg over det. Nå vil sikkert mange bemerke at slikt kunne kanskje skje på apostelens tid, da vantro jøder og hedningene ikke kjente evangeliets herlige budskap, og dermed i sin uforstand foraktet det. Og slik var det riktignok på apostlenes tid. Guds evangelium var "for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, for jøder krever tegn og grekere søker visdom" (1Kor 1:22-23).

 

Men på akkurat samme måte har vi det også idag. Til og med blant dem som er døpt til hans navn, er Kristi evangelium en forargelse og dårskap for de fleste. Den menneskelige natur vil til alle tider og på alle steder være den samme, uansett ytre omstendigheter. Derfor er også Guds ord en tale som treffer alle mennesker til alle tider, enten det er jøder eller hedninger, muhammedanere eller navnekristne. Det apostelen sier, det finner vi over alt: "et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det" (1Kor 2:14).

 

Og ikke bare det, men Kristi evangelium står på ethvert område i den hardeste strid imot alt det som ligger dypest i vår natur. Evangeliets budskap angriper det menneskene elsker aller mest: Sin uavhengighet. Det kreves nemlig at både forstand og vilje fullstendig underkastes Kristi ord. Der blir selve grunnvollen til all selvrettferdighet og stolt innbilning knust. Der er det bare Gud som blir stor, og mennesket bare en fattig tigger. Noe slikt kan selvsagt aldri behage den menneskelige natur, men blir tvertimot dens pine og død. Dette er grunnen til at Kristi ord, og Kristi sanne vitner, alltid vil bli hatet av alt som ikke er født av Gud. Derfor talte også Herren ofte til sine disipler om at de måtte forberede seg på å bli hatet av alle mennesker for hans navns skyld. Og han sa at det var ikke rett med dem, de var ikke hans sanne disipler, om de ikke fikk dette hans tegn, om det ikke gikk dem som Mesteren (Joh 15:20 og Luk 6:26). Det er ikke Kristi evangelium, forkynt sant og rent, hvis verden kan elske det, og hvis det ikke blir avvist og angrepet (Joh 15:19 og 1Joh 4:5-6).

 

Men evangeliets fiender er ikke mennesker som gir seg ut for å hate det gode og det rette. Derfor kommer alltid fiendskapen ikledd et skinn av nidkjærhet for sannheten. Med det utgangspunktet er det Kristi sak forkastes som dårskap, eller som noe falskt og ondt, som en må ta fullstendig avstand fra. Kristi disipler og venner utgjør jo alltid den minste flokken, bare noen få foraktede sjeler. Og hele verden, som forkaster dem, er den store toneangivende massen som er akseptert av de fleste. Da er det lett å forstå at det blir en stor fristelse å oppleve Kristus og hans ord som noe en skammer seg over.

 

Ja, da blir det for mang en kristen en utrolig hard kamp. For Kristi skyld ta farvel med det å bli akseptert av alle. Bli en dåre, se seg foraktet og forkastet av sine nærmeste og venner, ja av hele samfunnet. Vi må bare innrømme at vi har ikke noe så dyrebart på denne jord, som vennskap og fortrolighet fra mennesker som setter oss høyt. Og nå skal vi la alt dette fare! Det trengs et guddommelig verk i vår sjel til å holde ut under slike forhold. For her taler vi ikke om den kristendommen som verden kan akseptere og respektere, men om den sanne og ekte Kristi etterfølgelse som uunngåelig blir en forargelse og dårskap for hele verden. Kristus sa selv: "En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere" (Joh 15:20). Det er som om han vil si: Om de skulle begrunne sitt hat med at de ser at det er mye som mangler hos dere, f.eks. at dere ikke er saktmodige nok, mangler ydmykhet o.s.v., så husk at jeg var "saktmodig og ydmyk av hjertet" (Mat 11:29). Likevel hatet de meg.

 

Dette er den mest alminnelige situasjon og bakgrunn for fristelsen til å skamme seg for Kristus og hans ord. Men ennå har vi ikke sett på hva apostelen spesielt sikter til, og som de som forkynner evangeliet særlig kjenner på. Det forholdet går ennå dypere. Hvis vi legger merke til hvordan apostelen uttrykker seg, vil vi oppdage noe. Han sier: "jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror". Legg nøye merke til sammenhengen! Nettopp den tilføyelsen, at evangeliet er en Guds kraft til frelse, antyder hva han hadde i tankene, når han sier han ikke skammer seg ved det.

 

I likhet med Kristus hadde heller ikke Paulus store besværet med alle de som hverken brydde seg om, eller hadde, noen religion. Problemet fikk han med mennesker som var engasjert i sin skrifttroskap, de han skildrer i Rom 2:19-20. Han sier det er noen som "regner seg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket" o.s.v., og som hadde "den rette form for kunnskap og sannhet i loven". Legg merke til at det var alltid disse som kjempet mot evangeliet, mot Kristus og mot Paulus, og påstod at de "opphevet loven ved troen" (Rom 3:31), at evangeliet var både en svak og løsaktig lære som undergravde det rette alvor, og at det så langtfra gjorde mennesker hellige, men tvertimot løsaktige. Det var i alle fall en svak og løs lære, sammenliknet med loven, - evangeliet var et svakt budskap, sa de.

 

Det er ikke minst rettet mot denne holdning, og disse som ennå hadde høye tanker om loven og menneskenes egen kraft, at apostelen formulerer det slik: "det er en Guds kraft." Dette ser vi tydelig av hans ord i 1Kor 1, der han sier: "ordet om korset en vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft." "Vi forkynner Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." Han sier: "Guds svakhet". Selv kalte han det jo "Guds kraft". Det må altså være andre som anså det for en svakhet. Men til dem sier altså apostelen: Er evangeliet noen svakhet, så er det altså Guds svakhet, men "Guds svakhet er sterkere enn menneskene."

 

Evangeliet er en Guds kraft. "Opphever vi da loven ved troen? Langt derfra! Vi stadfester loven". Det er bare evangeliet som virker at et menneske virkelig begynner å holde loven. Det er bare gjennom evangeliet et menneske kan motta Guds kraft. Evangeliet beskyldes for å være noe svakt, men det er tvertimot en Guds kraft i menneskene, både til rettferdighet og helliggjørelse. Det har apostelen forklart så utførlig, spesielt i brevet til romerne og brevet til galaterne. Der kan hvem som helst få tilstrekkelig kunnskap om hva det er apostelen tenker på her. I disse brevene beviser han at loven ikke kan gjøre menneskene hverken rettferdige eller hellige. Nei, loven tvertimot fordømmer menneskene, fordi intet menneske i seg selv er rettferdig overfor loven. Derfor er alle de som holder seg til lovgjerninger, under forbannelse (Gal 3:10). Og når det gjelder helliggjørelse, så virker loven bare at "synden blir overmåte syndig ved budet". Den "vekker alle slags begjær i meg", og gjør at synden (sv:överflöda) blir stor. Loven virker ikke kjærlighet, men vrede. Ikke liv, men død. "Bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven."

 

Med disse ordene stadfester apostelen at loven ikke gjør noen hverken rettferdig eller hellig. Ved Adams fall i synd, har alle mennesker arvet den åndelige død, er fiender av Gud og hans vilje, og bærer i seg roten til alt ondt. De er "solgt til trell under synden" (Rom 7:14). I denne tilstand står så menneskene overfor loven, som krever av dem det de ikke formår. Og loven fordømmer den som ikke oppfyller hele loven. Da kan bare ett av to skje: Enten satser mennesket på å holde loven ved ytre gjerninger, alt det en selv kan gjøre og overholde. Da blir mennesket en hykler og fariseer, som glemmer det loven sier er størst, nemlig selve hjertets holdning, gudsfrykten og kjærligheten. Eller, menneskene kan bli dypere grepet og vakt, slik at Guds stemme og øyne forfølger synden i hjertet. De ser Guds dom over hver syndig tanke og lidenskap. Da står mennesket der, fortvilet og fortapt. Så langt kan loven virke, og det er akkurat det Gud ville bruke loven til.

 

Men kommer nå Kristi evangelium og forkynner mennesket all nåde og tilgivelse, nettopp når det ligger der i sin synd, sin ondskap og fortvilelse, da skapes det et helt nytt liv i hjertet, ett nytt syn på Gud, en inderlig tillit, kjærlighet og takknemlighet. Og dermed er det skapt i ham, dette som loven først og fremst krevde: Kjærlighet til Gud. Denne kjærligheten, dette livet i Gud, er jo også helliggjørelsens innerste grunn og vesen.

 

Men at evangeliet er en Guds kraft til menneskenes frelse, gjenfødelse og helliggjørelse, er en Guds hemmelighet. Gud "fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap" (1Kor 1:21). Det skulle skje på en måte som virket helt dåraktig, sett med menneskelig fornuft. Menneskets syndefall gikk på dette at de ville bli slik som Gud, og kjenne godt og ondt. Nå skulle menneskets forstand på godt og ondt, totalt tilintetgjøres. Den gamle innbilningen i oss skulle dødes, og vi skulle lære å bare tro på Gud.

 

Men at mennesket så totalt skal tilintetgjøres, både når det gjelder forstand og kraft, og så bøye seg for noe som synes å være dårskap og svakt, det strider sterkt mot vår natur. Du som holder på med denne dåraktige forkynnelsen, at alt kjød er som gress: Hvis du fortsetter slik, og med et alvor som understreker at du virkelig mener dette, da kan du like godt instille deg på at du vil bli sett på, enten som en dåre det har gått rundt for, eller som en falsk ånd. Enkelte vil også oppfatte deg som en som ikke vil anstrenge seg det minste for å bekjempe synden, men bare la kjødet få fritt løp. Både fra ditt eget hjerte, og utenfra, fra de aktive gjerningsrettferdige, vil du stadig få høre dette: Vi har da fått styrke selv også. Vi er da ikke helt hjelpeløse. Bare vi tar oss alvorlig sammen, så skal vi da kunne stå imot synden. Deres løsning er å ikke vente på at Kristus skal være både vår rettferdighet og vår helliggjørelse, men istedet bryte opp fra denne svakhets-læren og foreta seg noe - . Vi må da tro det er noen kraft tilstede i oss selv, og gjøre bruk av den, så vi kan bli mer hellige enn bare å sitte og vente på at evangeliet skal virke dette også, sier de.

 

Dette er den sterkeste og fineste fristelse en kristen noen gang møter. En vesentlig grunn er at det ikke er noe som sitter så dypt rotfestet i vår natur, som det å tro på seg selv, og ikke på Kristus. Men det er heller ikke noen fristelse som har et sånn skinn av hellighet og alvor over seg, som dette. I tillegg unngår du på denne veien korsets dårskap, og blir tvert imot ansett som en alvorlig, gudfryktig, og respektabel person.

 

Ja, en kan frykte for at mange som én gang har forstått og smakt evangeliets kraft, skal gli over i en slik holdning. De holder ikke fast ved en klar bekjennelse, men viker i alle fall av på en litt finere måte, og legger ann en tone som smaker for menneskelig forstand. Men ofte er det nettopp dette, at da vil de unngå den konstante ydmykelsen, som frister dem til avviket, så de istedet kan bli ansett for forstandige og alvorlige personer. Etter hvert har de gått trøtt av å leve under korsets anstøt. Noe slikt antyder apostelen i Gal 5:11 og 6:12. Å skulle miste medmenneskers aktelse totalt, en aktelse som kan kjøpes med få ord, det koster et menneske ganske mye. Men Herren ser hva hjertet ditt vil. Han som vet hva som bor i mennesket, har formant alvorlig: "Den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet" (Mark 8:38). Hvis du altså forkynner evangeliet på en slik måte at du ikke samtidig formaner de troende til å "leve et liv som er Kristi evangelium verdig", til å "våke og be" (Mat 26:41) og "ta Guds fulle rustning på" (Ef 6:13), da pådrar du deg straff fordi du ikke har forkynt alt Guds ord.

 

Men det som det tales om her, er at selv om du bruker loven som en tuktemester til Kristus, og formaner de troende til alt godt, så må du likevel bære korsets forsmedelse, - hvis du bare fremdeles for alvor tror og forkynner at alt kjød er gress, at vi i oss selv ingen kraft har til å gjøre Guds vilje, men at du utleder alt fra det Kristus gir oss, - og derfor først og fremst forkynner Kristus. Dette er nok til at du pådrar deg menneskenes foraktelse. Er det kanskje noen som vil påstå at Paulus ikke formante de kristne, eller ikke forkynte loven? Nei, han forkynte alvorlig læren om at hverken vi selv, eller loven, har noen kraft til å gjøre oss hellige. Men at loven tvertimot var gitt "for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud" (Rom 3:19), og at all rettferdighet og helliggjørelse kommer ved troen. Likevel ble han beskyldt for å "oppheve loven ved troen" (Rom 3:31). Ja, han ble til og med beskyldt for å ha sagt at vi da "like gjerne kan gjøre det onde for at det gode kan komme av det" (Rom 3:8). Dette er korsets dårskap! Og det pådro han seg bare fordi han alvorlig og utholdende forkynte dette dåraktige budskapet.

 

I evangeliene ser vi at det var nøyaktig de samme anklagene Kristus selv bestandig måtte tåle fra de gjerningshellige farsieerne. Så må vi stille oss spørsmålet: Skal ikke alle hans sanne tjenere lide samme skjebne? Det var jo ikke fra den avvisende massen, men nettopp dem som hadde nidkjærhet for Gud ut fra loven, og hadde de samme Guds ord som vi har, - at disse Guds høyeste tjenere fikk denne samme beskyldningen! Skulle vi da ikke innse at dette til alle tider er et viktig tegn på det sanne evangelium? Og legg merke til at når Paulus sier dette: "jeg skammer meg ikke ved evangeliet", så har han dermed gitt et fint kjennetegn og en avgjørende understreking av hva som er den rette veien: Det er den som bærer forsmedelsen i seg. Ikke på grunn av mange forskjellige forhold, men utelukkende fordi evangeliet forkynnes rett. Det er dette han mener når han sier at han tjener Gud etter den Veien som de kaller en sekt (Apg 24:14).

 

Det finnes mennesker som vil være noe helt annet enn verden. Vil være fromme og rette kristne, men på en forstandig og "riktig måte", så deres kristendom kan bli respektert og godtatt av folk flest. Og dette lykkes de også i. Men den veien de har gitt seg inn på har bare den betenkelige feilen at Kristus ikke aksepterer den - ! Han sier tvert imot: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere" (Luk 6:26). Eller er det mulig at din lære og ditt liv er mer bibelsk en Herren Kristus? Han oppnådde aldri å unngå beskyldninger om at han lærte i strid med loven. Skulle da ikke du frykte for at ditt hjerte og den listige fienden kan ha bedratt deg, når du rett og slett går en annen vei enn den Kristus og Paulus gikk? Måtte vi være alvorlig på vakt, så vi ikke tar feil av selve veien, men i all vår skrøpelighet likevel er på den rette Veien, "den som de kaller en sekt", og som en ofte fristes til å skamme seg over! Men da må vi ikke skamme oss over den, men bare prise Gud for nåden! Se 2Tim 1:8,12.

 

Igjen går vi tilbake til teksten. Når apostelen sier at evangeliet er en Guds kraft til frelse, så har han deretter en kort, men viktig tilføyelse. Han sier: "for hver den som tror." Han sier ikke at evangeliet er en Guds kraft til frelse for alle som hører det. Nei, han sier: for hver den som tror. Dette må en legge nøye merke til. Mange undrer seg over at de ikke finner noen Guds kraft i evangeliet. Men de har aldri noen sinne virkelig trodd. Har du det slik, da er du enten et sovende verdens barn. Eller du er et vakt menneske, men er alltid bare opptatt med deg selv, og hva du selv er og gjør. Flyktig kjenner du nok de store budskapene om evangeliet, og du mener du alltid har trodd - fordi du aldri har betvilt sannheten i budskapet. Men hjertet ditt har hele tiden traktet etter, og hatt sin trøst i, det du selv kunne utrette. Og så sukker du over at du ikke opplever at evangeliet er en Guds kraft! Nei, hvordan skulle det være mulig? Du har jo ennå ikke virkelig trodd at du var aldeles fri fra alle dine synder - bare gjenom Kristus. Fri fra all lovens dom! Og at du nå er Guds elskede barn! Når du aldri har trodd noe av dette - hvordan skulle du da kunne oppleve evangeliets kraft? Fremdeles står det uomtvistelig fast at evangeliet er det eneste som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.

 

Både for jøde først og så for greker. Grunnen til denne tilføyelsen: først jødene og dernest grekerne*, blir videre utførlig forklart i niende, tiende og ellevte kapittel. Der taler apostelen om Guds gamle pakt med Israel, som burde vært de første til å bli innpodet i sitt eget oljetre: Kristus (Rom 11). Men jødene hadde forkastet og drept sin konge, Kristus, som på tross av dette uttrykkelig gav apostelen beskjed om å begynne sin forkynnelse i Jerusalem (Luk 24:47, Apg 3:26, 13:46). Her har vi et rikt budskap. Slik Kristus dermed handlet, skulle ikke bare profetiene oppfylles (f.eks. Jes 2:2-3, Sal 68:16-17). Men dermed skulle Herren også vise hvor stor og tilgivende hans hjertes nåde og kjærlighet er, som forkynnes i evangeliet: Nettopp ved at denne nåden aller først skulle tilbys dem som hadde gjort at hans blod fløt, de som hadde "drept livets høvding". Med dette ville han vise at evangeliet skulle forkynnes for de største syndere, så det kunne vise rikdommen og det fullkomne i hans forsoning, når den også gjaldt mordere. Måtte så hver og en virkelig tro dette! Så skal de bli frelst. Og da skal de erkjenne at evangeliet er en Guds kraft til frelse "for hver den som tror" - hver og en. Ikke en éneste er unntatt.

 

*Etter at Alexanders generaler hadde grunnlagt hans rike i Egypt og Asia, ble også innbyggerne i disse landene betraktet som grekere, fordi de vanligvis talte gresk. Og fordi jødene praktisk talt ikke hadde omgang med andre hedninger, så kalte de alle hedninger for grekere. Derfor brukes altså uttrykket "grekere" som betegnelse for alle hedninger.

 

17: For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.

Med dette verset forklarer apostelen hvorfor evangeliet er en Guds kraft til frelse. Han sier grunnen er at evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, som er det eneste grunnlag for at noen kan bli frelst. Men hva er det apostelen her mener med Guds rettferdighet? Det apostelen her, og mange andre steder i brevet hans, mener med "Guds rettferdighet", er noe fullstendig nytt og ukjent for de fleste mennesker, også innen den såkalte kristenhet. En må "være innvidd" i den hellige Skrifts uttrykksmåte i sin alminnelighet, og apostelens eget språk i særdeleshet, for å forstå dette uttrykket. De som ikke er kjent med denne talemåten, vil ut fra selve ordvalget oppfatte Guds rettferdighet som den egenskapen hos Gud som peker hen på hans rettferdighets-krav, og dermed er skrekkelig i sin dom over syndere. Men her, som så mange andre steder, har dette uttrykket en helt spesiell betydning, og står for noe ganske annet enn den sistnevnte Guds egenskap.

 

Det apostelen legger i dette uttrykket ser vi spesielt i Rom 3:21-22. Det er den Guds rettferdighet som åpenbares gjennom evangeliet. Det vil si Kristi stedfortredende, fullkomment rettferdige liv, som tilregnes alle troende, "så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (Rom 3:26). Den er en gave til oss fra Gud selv. Derfor kalles den Guds rettferdighet, og er dermed den eneste rettferdighet som gjelder for Gud.

 

Apostelen sier i Rom 3:21-24: "Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus". I femte kapittel blir denne Guds rettferdighet beskrevet ennå mer utførlig, som den store "nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, ..for de mange" (Rom 5:15). Og Guds store plan med nåden forklares der slik at "likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (v.19). Menneskene hadde ved syndefallet tapt all sin egen rettferdighet, og enhver mulighet til å bli rettferdige overfor Guds hellige lov. I denne tilstand ville menneskene for all evighet være fordømt. Derfor har Gud i sin store barmhjertighet fattet denne nådefulle beslutning, at han selv skulle gi mennesket en rettferdighet - en fullkommen oppfyllelse av loven, både av de ti bud og den straff som var uttalt for overtredelse av disse.

 

Denne rettferdighet står ferdig for menneskets regning, til å mottas i tro. Og når dette skjer, er mennesket ved denne rettferdighet fullkommen fri fra all skyld, og fra all den dom loven uttaler, og har navnet innskrevet i livsens bok fra verdens grunnvoll ble lagt, som arving til det evige liv. Om denne Guds rettferdighet er det engelen Gabriel taler i Daniels niende kap., når han sier om Kristi død: "..til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet". Det er denne Guds rettferdighet som skildres som "den beste kledningen" (Luk 15:22), som "bryllupsklær" (Mat 22:12), og som "rent og skinnende fint lin som er gjort hvite i Lammets blod" (Åp 7:14, 19:8).

 

Nå sier apostelen at denne Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Han sier ikke at først når evangeliet ble forkynt, ble denne rettferdigheten tilbudt, og kunne tilegnes av menneskene. For innfor Gud var "Lammet slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt" (Åp 13:8). Han sier heller ikke at denne rettferdigheten var ukjent i Det gamle testamente. Tvertimot har han nettopp i teksten henvist til en profets vitnesbyrd om rettferdiggjørelse ved tro (Hab 2:4). Og i fjerde kap. viser han at Abraham ble rettferdiggjort ved at den samme rettferdighet ble tilregnet ham. Nei, det han sier er bare at den største og mest fullkomne åpenbarelsen av denne rettferdigheten skjer gjennom evangeliet.

 

Når det gjelder denne Guds rettferdighet, ser vi dens historie gjennom tre store tidsavsnitt i Guds husholdning, som vi skal legge merke til. Først da Gud fattet den nådefulle beslutning om dette i sitt evige råd. Dernest da han i Det gamle testamentes forberedende tid gav løfte om den, og hvor alle de som i sannhet trodde på ham som skulle komme, ble tilregnet denne rettferdighet. For det tredje, når rettferdigheten fullt ut ble forkynt og åpenbart ved evangeliet. Herren Gud gav mange herlige løfter i GT om hvordan denne rettferdighet skulle åpenbares i evangeliets salige tid. F.eks. "min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares" (Jes 56:1). Men apostelen tilføyer:

 

Av tro til tro. Dette uttrykket kan virke underlig og tåket. Noen har villet tolke det dit hen at det betyr: fra den tro en i Det gamle testamente hadde på den kommende Frelseren, - til Det nye testamentes tro på den som allerede er kommet. Andre igjen mener det betyr: fra den ene grad av tro til den andre, o.s.v. Men de må uten tvil ha oppfattet det rett, de som ser at første del av dette uttrykket, altså "av tro", hører inn i sammenhengen slik:"Guds rettferdighet av tro". Det betyr jo ganske enkelt at i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet ved tro - altså den rettferdighet som vi får ved tro (i motsetning til "ved gjerninger"). Siste del av dette uttrykket, "til tro", vil si at det virker troen. Rettferdigheten ved tro åpenbares altså i evangeliet, så mennesker kan komme til troen. Det stemmer også godt overens med v. 5, der apostelen sier han har fått apostelembetet for å virke troens lydighet. Det betyr, som vi tidligere har sett, den lydighet at vi tror. Apostelen mener sikkert også å si at evangeliet hadde samme mål som apostelembetet: altså å åpenbare rettferdigheten ved tro, for at troen kunne fødes i menneskene og de kunne bli frelst.

 

Som det står skrevet: "Den rettferdige av tro skal leve". Her viser han til GT's skrifter (Hab 2:4) som bekreftelse på det han nå har sagt og bevist, at dette ikke er noen ny lære han kommer med. Akkurat som han i v.2 antyder at Gud til alle tider har rettferdiggjort menneskene på samme måte. Alle som noen gang er blitt rettferdige og salige innfor Gud, har blitt det ved troen på Kristus. I Heb 11:4 sies dette allerede om Adams andre sønn, Abel. Betydningen blir helt klar når vi ser at det som sies, er at den som er rettferdig av/ved tro - han skal leve. D.v.s.: Ingen blir rettferdig uten gjennom tro. Og bare slike skal eie det evige liv. To andre steder finner vi de samme ordene. Først i Gal 3:11, der han er opptatt med å bevise at ingen kan bli rettferdige ved loven. Der bruker han dette uttrykket: "Den rettferdige av tro skal leve". I Heb 10:38 formaner han de han skriver til, å bli faste i troen. Der bruker han igjen denne formuleringen, og gir straks en fyldig forklaring på hva han mener med dette gjennom hele det ellevte kapitlet, hvor han viser at helt fra verden ble til, ble Guds rettferdighet bare tilregnet menneskene ved troen.

 

Når så denne eneste vei til rettferdiggjørelse og salighet, åpenbares gjennom evangeliet, da må det vel gå opp for oss hvorfor det er bare evangeliet som er Guds kraft til frelse. Mange mener at enhver trøstefull tale om Gud og hans nåde, er et evangelium. Straks noen hører en slik trøstefull forkynnelse, så sier de at talen var evangelisk. Dette er en farlig villfarelse. Utallige er de som nok lever på en viss trøst i Guds nåde, men som går til evig fordømmelse. Nei, evangeliet er et helt konkret budskap. Akkurat som loven inneholder noen konkrete Guds bud, så er også evangeliet konkrete ord om veien til frelse - et herlig budskap: "Det er fullbragt". Men også et konkret bud: "Hyll Sønnen". Evangeliet forkynner at "ingen kommer til Faderen uten gjennom Sønnen". Evangeliet holder fram for oss den rettferdighet som tilregnes den som tror på Ham, og lærer at dette er den eneste veien til frelse. Evangeliet lar Gud få beholde all sin fullkommenhet, og lærer at ingen blir frelst hvis han ikke eier en rettferdighet som fullt ut tilsvarer alle lovens krav. Og en slik rettferdighet har vi bare gjennom Kristus. Evangeliet forteller oss at "rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn" (Sal 89:15). Det forkynner at bare den har evig liv, som alt her i livet er dømt for sine synder, men også alt her i livet er frikjent fra alle sine synder, har mottatt Guds benådning og blitt forenet med ham i én ånd.

 

En kan nok lykkes i å bygge opp et gudfryktig liv ved å gå en annen vei. Men bare på denne veien som evangeliet holder fram for oss, blir hjertet forvandlet. Bare ved evangeliet fødes det en ny skapning i menneskene, et himmelbarn som får leve i Guds salige velsignelse. Bare evangeliet er den uforgjengelige sæd ovenfra, som virker at vi fødes av Gud, som helliggjør og fornyer etter hans bilde. Alt dette forklarer oss hvorfor det bare er evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror.

 

18: For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.

Her begynner tredje avdeling i dette kapitlet. Nå har apostelen som mål å vise at alle mennesker er under synd (kap 3:9), og etter den rettferdighet Gud krever dermed dømt til fortapelse (kap 2:12). Ved å påvise dette forholdet forbereder apostelen brevets store hovedemne, og forbereder dermed også leserens sinn for det samme, nemlig evangeliets budskap om den eneste veien til frelse: Jesus Kristus og hans forsoning.

 

Det verset vi nå har for oss er blitt oppfattet på forskjellig vis. Noen vil ha det til at det betyr det samme som det foregående verset, altså at Guds rettferdighet blir åpenbart gjennom evangeliet. Men hele den utvikling av emnet som følger heretter, viser det urimelige i en slik oppfatning. For det apostelen uttaler i dette verset er jo hvilken tilstand som råder over dem som ikke har mottatt evangeliet. I v. 16 og 17 har apostelen sagt at evangeliet er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet, som kommer av troen, åpenbares i evangeliet. I dette nye verset viser han hva vi i motsatt fall har i vente, om vi ikke har Guds Sønn. Da har vi bare Guds vrede. Og det viser han for at vi skal se hvor nødvendig, ja uunnværlig denne Guds nåde er for menneskene. Det er tankegangen i disse versene.

 

Men når det gjelder uttrykket "Guds vrede blir åpenbart", er det igjen noen som mener dette bare er det som foregår i ethvert menneskes samvittighet. De mener at når apostelen har sagt at også hedningene har loven i sin samvittighet og i Guds skaperverk, så skulle også Guds vrede dermed være åpenbart. Men der er to forhold som viser at det ikke er det apostelen har ment. Først: Det ordet i grunnteksten som er brukt for "åpenbart", brukes ikke for naturlige åpenbarelser, som f.eks. gjennom vår samvittighet eller gjennom skapelsens verk. Det betegner det guddommelige og overnaturlige. Det har derfor uten tvil sammenheng med at Guds vrede skal åpenbares på den siste dag. Det andre som bekrefter dette, er at apostelen like nedenfor, i sin fortsettelse over emnet (kap 2:5), uttrykkelig taler om den dagen da Guds vrede og dom skal åpenbares. Han sier: "du hoper deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart".

 

Vi må ikke oppfatte Guds vrede som et utbrudd av en sinnstilstand hos Gud, i likhet med det som skjer når et menneske "blir vred". Nei, Guds vrede betegner i Skriften først og fremst hans hellige og forferdelige hat overfor all synd, og hans alvorlige nidkjærhet og urokkelighet i at synden skal straffes (Sal 95:11, Joh 3:36 m.fl.). For det andre står uttrykket Guds vrede også for selve de straffedommene Herren hjemsøker syndere med (4Mos 16:46, Sal 78:38,49,50, Jes 5:25). Og denne Guds vrede har han jo gang på gang vist på jorden. Først skjedde det ved den dødsdom Gud uttalte over våre første fedre, Adam og Eva, hvis hans bud ble overtrådt. Så ser vi hvordan han forbannet jorden på grunn av deres synd, o.s.v. Senere ser vi det i mange forferdelige straffedommer, som f.eks. den store syndfloden, ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra ved ild fra himmelen, og hvordan Gud overgir hedninger i deres hjerters lyster til urenhet og skammelige lidenskaper (v.24-28). Vi ser det i Jerusalems ødeleggelse, hvordan jødene ble spredt ut over verden, og generelt hvordan alle brudd på loven i den gamle pakt ble straffet i ufravikelig strenghet.

 

Men spesielt ser vi Guds vrede over all synd manifistert i Stedfortrederens forskrekkelige lidelse og død, da han tømte den bitre kalk "Faderen hadde gitt ham". Når våre synder ble straffet på ham som var Guds elskede Sønn, på en så fryktelig måte, da må vel enhver fatte litt av Guds forferdelige nidkjærhet imot synden. Etter alt dette skal det likevel ennå en gang skje en Guds vredes åpenbarelse så stor, at når vi med tanken på Skriftens skildringer av hvordan det skal skje, kunne fristes til å si at hittil har Gud skjult sin vrede. Det skal komme en "vredens dag" da Guds vrede skal åpenbares i sin ytterste konsekvens. Det skjer "når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet" (2Tess 1:7-9). Da skal dommeren si til disse: "Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild" o.s.v. (Mat 25:41). Herren Jesus Kristus, han som er Sannheten i all evighet, har selv forkynt dette til oss.

 

Nå sier apostelen at Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. Her er noe som det er svært viktig at vi får gripe. Selvsagt hater Gud alle former for synd. Men det som Guds vrede altså skal åpenbares over, det begrenser seg til ugudelighet og urettferdighet. All synd er brudd på loven og mot Guds hellige vilje, men "ugudelighet" er likevel noe annet. Både ordet i grunnteksten, og vårt norske "ugudelighet", uttrykker at man ikke har aktelse for Gud, ikke verdsetter og frykter Gud, men rett og slett overser ham. En slik holdning gir seg igjen selvsagt utslag i all mulig urettferdighet, d.v.s. at en også i gjerning fritt bryter Guds bud, ikke gjør det en skylder Gud, seg selv og sin neste, men istedet gjør det som er synd. Det som da skjer er at en holder sannheten nede i urettferdighet, d.v.s. at vi undertrykker den sannhet vi kjenner til og som taler til vårt hjerte, og "holder den nede", så den ikke får herredømme i vår forstand og våre tanker. Alt sammen for at vi kan få handle fritt i synd og urettferdighet.

 

Dette er jo nettopp det Jesus sa var selve grunnen til fordømmelse. Han sa: "dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset" (Joh 3:19-20). At menneskene står til ansvar, og overfor en fordømmelse, det forutsetter, som vi også ser her, at de har et visst kjennskap til Gud og hans vilje, men med fullt overlegg bryter den. Og vår samvittighet bekrefter at dette er en rettferdig dom. Men så ville noen kunne spørre: Hva så med hedningene som ikke har Guds ord? Hvordan vil apostelen anvende denne uttalelsen på dem? Der har Paulus dette svaret:

 

19 og 20: For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.

Her sier apostelen at selv hedningene hadde så mye kjennskap til Gud, at de var uten unnskyldning. Han bruker uttrykket "For det en kan vite om Gud", d.v.s. det menneskene kan forstå om Skaperen, bare ved å gi akt på alt det han har skapt rundt dem, slik det framstår for øynene deres. "Det ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem", sier han videre. For helt fra verden ble skapt, sier han, har både hans usynlige vesen, hans evige kraft, og hans guddommelighet, vært synlig. Det kjennes av hans gjerninger. Guds vesen, hans makt og guddom, ville vært usynlig for oss, om ikke dette usynlige likesom hadde fått skikkelse gjennom skapelsens verk. Gjennom skaperverket ble Gud på en måte synlig. Og denne åpenbarelsen av Guds usynlige fullkommenhet, som begynte ved skapelsen, har etter den tid alltid stått der for alle menneskers øyne. Derfor står ethvert menneske uten noen som helst unnskyldning, hvis de ikke dyrker Gud som en allmektig, vis, god og levende Gud bør dyrkes.

 

For disse Guds egenskaper kan jo alle se med sine egne øyne. Apostelen sier her at det vitnesbyrd om Gud som taler til oss gjennom de skapte tingene, er så tydelig at her har selv hedningene den kunnskap de trenger om hans egenskaper, hans makt og guddom, som står i motsetning til "ugudelighet og urettferdighet". Men det er denne kunnskap, eller sannhet som de holder nede i urettferdighet (v.18). Hadde de ikke gjort det, ville denne kunnskapen om Gud ført til at de hadde søkt ennå mer kunnskap om ham. Og da hadde den trofaste Gud, som vil være alle menneskers Fader, også gitt dem det saliggjørende lyset. Det apostelen taler om i dette kapitlet, er altså at hedningenes dype fornedrelse i blindhet, dårskap og synd, er Guds straff for denne deres ugudelighet at de ikke tok imot det lyset som var gitt dem - "ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap" (v.28), men "holdt sannheten nede i urettferdighet". Dette fortsetter han så å tale mer om i dette kapitlet.

 

Han har altså sagt at "de er uten unnskyldning". Men dermed har han ikke sagt at de har nok til å bli frelst, til gjenfødelse og helliggjørelse, - bare ved det lys de har i sin samvittighet, sin fornuft og gjennom det Gud har skapt i verden. Det han sier er: Det at de mangler selve Lyset, er Guds rettferdige straff for at de forakter det lyset som var gitt dem. På den andre side sier heller ikke apostelen at den skyld og dom som hviler over disse, skal bli like stor som for de
ubotferdige kristne som har evangeliets lys. (Dette taler også Jesus om i Mat 10:15, 11:22, 24, og Paulus antyder det samme i Rom 2:12). Men det Paulus sier, er at den Guds vrede som har hvilt over dem, noe som alltid vil skje over slike, den er rettferdig, fordi den sannhet som var åpenbart dem, har de holdt nede i ugudelighet og urettferdighet *. Dette understreker han ved at han sier: De er uten unnskyldning.

 

 

*Når apostelen ikke bare sier "ugudelighet", som klart innebærer at en ikke frykter Gud, men tilføyer at de "holder sannheten nede i urettferdighet", ser det ut til at han sikter til det som var tilfellet med hedningenes filosofer, lærere og lovgivere. Disse hadde jo vanligvis en viss oppfatning om den ene store Gud. Men det lys de dermed hadde, meddelte de nemlig ikke uten videre til folket, men nektet tvertimot sine disipler å la dette bli kjent. Selv Sokrates skjulte for folket det lys han hadde. Ikke bare bød han sine disipler å holde dette for seg selv, og i gudstjenesten rette seg etter landets ritualer, men han ofret også selv på de offentlige altre, og spurte det delfiske oraklet til råds. Også Platon lærte at "det ikke var viselig å avdekke hele lyset om all verdens Fader, for alminnelige mennesker". Mot bedre viten støttet de på denne måten opp under det mørke og den ugudelighet som dyrkelsen av de stumme avgudene stod for, og all den vederstyggelige synd og laster som fulgte denne avgudsdyrkelsen. Dette er også en måte det foregår på, å holde sannheten nede i urettferdighet.

 

 

21. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.

Når apostelen gjentar at "de kjente Gud", så sikter han først til den kunnskap de hadde om Gud gjennom de ting han nettopp har nevnt (v.20), og gjennom den lov som var innskrevet i hjertene deres (Rom 2:15). Men han kan også ha tenkt på den åpenbarelse av sitt vesen, som Gud gav menneskene i paradis og etter syndfloden, da alle mennesker bare var en eneste familie. Hadde de adlydt og fulgt dette lys, så ville de beholdt lyset, og deres lys ville blitt større. Men, sier han, "de æret eller takket ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker". Og så "er deres uforstandige hjerter blitt formørket". Her lærer vi at Gud alvorlig forventer av menneskene at de skal prise og forherlige ham, i den grad de kjenner ham. Om vi så bare kjenner ham som den vise og allmektige skaper, så venter han at vi skal tilbe og dyrke ham som en slik skaper. Bare på dette grunnlag skylder vi ham jo hele vårt hjertes kjærlighet, ærefrykt og lydighet.

 

De har heller ikke "takket ham", tilføyer apostelen. Uavlatelig bør vi minne oss selv om at Gud er kilden til alt det vi er og har. "I ham er det vi lever og rører oss og er til" (Apg 17:28). Derfor er det også en vesentlig del av vår gudsdyrkelse at vi alltid "takker ham", erkjenner vår avhengighet av ham, og gir ham æren i alt. Og tenk, når til og med hedningene, som mangler evangeliets lys, likevel er uten unnskyldning når de ikke takker Gud og forherliger ham - hvordan skal det da gå med oss, som han har talt til gjennom sine profeter og til sist gjennom Sønnen, om vi ikke forherliger og takker Gud (Heb 2:1-3)?

 

Men det som ligger i dette å ære ham som Gud, det er det all grunn til å tenke nærmere over. Det skjer nemlig ikke bare ved ord, holdninger og gode gjerninger. Nei, de som innser at Gud er ånd, de må også tilbe ham i ånd og sannhet. Som sagt ovenfor, så vil Gud at vi skal dyrke ham i samme grad som han har åpenbart seg for oss. Elske ham slik han har vist oss grunn til å elske. Frykte ham slik han har vist oss grunn til å frykte. Tro på ham slik han har vist oss å være trofast og sannferdig. Med andre ord: Lyde ham under alle forhold, fordi vi har sett at han har både makt og rett til å befale over oss i alle ting. Det er dette som heter å "ære ham som Gud". Hvis vi for alvor skal kunne prise og ære ham på denne måten, da går veien gjennom at vi sønderknuses innfor ham. For da får vi se alle mulige brist og synder hos oss selv, og vi må bare bekjenne at han dømmer aldeles rett om han kaster oss i helvete. Da ærer vi ham som Gud. Da får Gud på ny den ære han ble frarøvet i syndefallet, da slangen fikk menneskene inn på tanken: "Har Gud virkelig sagt", og "dere skal bli likesom Gud", o.s.v. Når vi nå erkjenner oss skyldige til døden, da ærer vi ham som Gud.

 

Men Gud har også åpenbart oss sitt råd til vår frelse, åpenbart sin Sønn for oss, og hvordan han virkelig vil frelse alle dem som tilber Sønnen. Da kreves det også at vi tar dette på alvor, så vi ikke kaster Guds nåde fra oss, men bøyer oss for hans ord, og tror på hans barmhjertighet. Dette er å "ære ham som Gud". Det er hans alvorlige vilje at de som ved hans Sønns soning er gjort levende, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem" (2Kor 5,15), at de skal ta avskjed med alt som ikke behager Gud, og gjøre det som han har behag i. Har vi forstått dette - da kreves det at vi også med glade, takknemlige og villige hjerter gjør dette. Og om vi da ser at vi ennå har store mangler, skal vi fortsette i tro på den evige forlatelse som han har kjøpt oss så dyrt, og så alvorlig gitt oss i gave. Alt sammen hører med i det å ære ham som Gud. Hvis nå dette ikke skjer, men vi blir "tomme i våre tanker", og begynner å leve fritt og imot det vi vet om Gud og hans bud, da er følgene at Gud tar sitt lys fra oss, som en rettferdig straff. Da lar han våre uforstandige hjerter formørkes, og vi faller i all slags dårskap, slik apostelen taler her om hvordan det gikk hedningene.

 

Dette er den alvorlige lærdommen denne teksten gir oss, og som i særlig grad bør gripe oss som Gud har gitt sitt evangelium til. Gud har sett til oss i så stor nåde at han har stilt hele skapningen til skue for våre øyne, full av vitnesbyrd om hans usynlige egenskaper, både hans evige makt og hans guddom. Men ikke nok med det, han har også gitt oss sin egen elskede Sønn fra himmelen, som er blitt vår bror og trofaste stedfortreder. Han som ved å oppfylle loven og utgyte sitt blod, har løskjøpt oss fra syndens og lovens forbannelse. Videre har han gitt oss sitt ord om alt dette, og sender oss i tillegg daglig Den Hellige Ånd, som selv virker alt som tjener til liv og gudsfrykt. Som kaller, vekker, opplyser, tukter og velsigner oss - alt etter hva vi trenger.

 

Tenk, Gud har nå gitt oss alt dette, mens verden ennå bare går sin egen vei, sikker og ugudelig. Frykter ikke Gud, ærer og takker ham ikke for all hans nåde, men lever fritt i sine synder, sin forfengelighet og dyrkelse av sine avguder. Hvem vil forundres over at vår Gud i sin hellige rettferdighet da lar verden fare, ja lar dem til de grader forblindes og avstumpes, så de knapt et øyeblikk frykter for helvete?

 

Men hva så med oss, vi som til og med er blitt benådet med Åndens liv og lys, har smakt Guds godhet og begynt vandringen i Ånden? Hvis vi igjen faller fra, blir tomme i våre tanker og på nytt lever trygt i forsettlige synder - ! Hvor meget mer vil ikke da Guds rettferdige og forskrekkelige dom ramme oss?

 

Men hvis vi tvertimot kjemper med vår svakhet og våre synder, da gir vi bare ham æren, idet vi bekjenner innfor Gud vår synd og usselhet, dømmer oss selv og søker hans nåde. Da vil alt bli tilgitt. Men dersom vi forakter ham, misbruker og motstår det lys han har gitt oss, og begynner å holde sannheten nede i urettferdighet - vi gjentar: Hvem kan forundres over at Gud i sin majestetiske rettferdighet da handler med oss slik som denne bibelteksten taler? Men hvordan foregår det? Hva er det Herren da foretar seg? Han forlater oss (går fra oss)! Han foretar seg ikke noe merkbart ondt overfor oss - men han tier (Sal 50:21)! Og da er dette mennesket fortapt. Da kan det ikke lenger tenke og handle etter Herrens veier. Da er vårt hjerte blitt formørket, så nå kan vi falle i hvilken som helst dårskap.

 

Herren sier: "mitt folk hørte ikke min røst..så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd" (Sal 81:12-13). Gud "forherdet Faraos hjerte" hele tiden mens Farao fikk de mange vekkende besøkene av Gud ved Moses og Aron (2Mos 4:21). Og "de som ikke tok imot kjærlighet til sannheten, dem sender Gud kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten" (2Tess 2:10-12). Dette taler så apostelen videre om i det følgende.

 

22: Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.

Mens de gav seg ut for å være vise. Det finnes ingen synd og ugudelighet som Gud reagerer med så stor vrede mot, som denne. Dette at det falne menneske innbiller seg at det har enten noen visdom, eller er rettferdig, det er dette som er selve opprørssynden mot Gud. Det var ingen synd i Israel som Herren Kristus førte så hard en strid mot, som de skriftlærdes og fariseernes innbilninger. I sannhet: "Gud står de stolte imot" (1Pet 5:5). Og når Gud står dem imot som gir seg ut for å være vise, da skjer det på den måten at han lar dem bli dårer. Historien bekrefter at de som var de mest skarpsindige og kloke på jorden, de mest lærde filosofer og tenkere både blant hedninger og kristne, de har alle sammen falt i største dårskap når de har forkastet gudsfrykt og Guds sannheter. Den ene visdomslæren har nedkjempet den andre, og mot sin vilje har de alle bare bidratt til å bekrefte sannheten i at mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.

 

Det er Kristus som er menneskenes lys (Joh 1). Når menneskene ikke tar imot det lyset, straffer Gud dem med blindhet. Jødefolket står overfor hele verden som et stort, levende bevis på dette. Grunnen til dette ligger i Guds evige nidkjærhet for sin ære. Når menneskene faller fra Gud i sin streben etter "å bli slik som Gud og kjenne godt og ondt", så skal de også bare kunne komme tilbake til Gud ved å erkjenne sin dårskap. Jesus frydet seg i ånden over at det er slik Gud dømmer og regjerer, og sa: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige. Ja, Far, slik skjedde det som var deg til behag" (Mat 11:25-26).

 

"Gud fant det for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap, og gjøre de vise til skamme". For det er skrevet: "Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For, brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme" (1Kor 1). Hvordan dette foregår i praksis, det ser vi i det følgende. Paulus sier at da de i sin formørkede tilstand faktisk trodde de hadde visdom, så ble de dårer. De ble sløve og dumme i den grad at så skjer dette:

 

23: Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr.

De hadde gjort seg guder av tre og stein, og formet dem så de ikke bare avbildet mennesker, men også dyr: okser, aper, ormer og padder. Ikke bare har de gitt disse figurene ut for å være sitt indre bilde av den eneste sanne, usynlige Gud, slik noen av dem vil ha det til. Men de har også demonstrert sin dypeste omsorg og ærbødighet for selve bildet. Og det var ikke bare de mer ville folkeslag som hadde synket ned i en slik dårskap, men også de menneskelig sett mer vise og fremtredende, som grekerne, egypterne m.fl. Spesielt Jesaia taler i malende språk om hvordan menneskenes forstand blir slått med denne tragiske forblindelsen. Han taler om hvordan hedningene går i skogen og velger seg ut trær. Noe av treet bruker de til brendsel for å få varme, og til å bake brød. Men det utvikler seg videre, slik at "resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde. Han faller ned for det og tilber det. Han ber til det og sier: Frels meg, for du er min gud" (Jes 44, konf. 5Mos 4:16, 2Kong 17:16-20 m.fl.).

 

24 og 25: Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet.

Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet. Her hører vi på nytt hvordan Gud handler med dem som ikke følger det lys han har gitt dem. Han overgir dem til deres hjerters lyster, og snart fører disse deres lyster dem videre ut i et hav av urenhet - som nå blir deres fortjente lønn. "Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen" (Jak 1:13). Men ondskapens makt i menneskene er så stor, at hvis Gud bare forlater dem, så raser de straks ut i all mulig synd og skam. Ved syndefallet ble menneskenes natur fylt med den gamle slangens gift, synd og all mulig ondskap. Dette arbeider kontinuerlig, og trenger på i tanker, lyst og begjæringer, som en elv eller kilde som stadig gir flom. Tidlig klaget da også Herren Gud at "menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang" (1Mos 6:5). Om dette sier også Herren Kristus: "fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott" (Mat 15:19).

 

Hvis ikke Gud med sin allmakt, og mang en naturlig hindring, holdt denne syndfloden tilbake, så ville intet samfunn kunne bestå. Nei, hele menneskeslekten ville gått under av ondskapen med dens påtrengende kraft, som ville føre til at alle mennesker i hast ville ødelegge seg selv og hverandre. Selv der hvor nådens krefter ikke er tilstede og virker, har Gud i sin allmektige faderomsorg for menneskeslekten, lagt flere naturlige sperrer og bånd som holder denne ødeleggende ondskap tilbake. For eksempel naturlig klokhet, frykt for skammen og for skade, omsorg for hva som gagner dem selv og alt deres. Dessuten ligger det til Guds regjerende natur at han i sin allmakt vil holde tilbake denne påtrengende ondskapen.

 

Men, som den rettferdige straff for at menneskene forakter og vender seg bort fra hans kjærlige råd å regjere på, trekker altså Herren Gud - når han vil - vekk disse sperrer som hindret at syndeflommen brøt ut. Da overlater han mennesket til seg selv og alt det den onde inngir ham. Det som da skjer, er at ondskapens makt oversvømmer alle mål og skranker. Da får en se dette forferdelige bryte ut, slik apostelen her skildrer det fra hedningenes liv, og som en nok ofte også ser til og med innen kristenheten - disse ekstreme eksemplene hvor til og med mennesker som holdes for å være vise og forstandige, plutselig ligger der i all mulig synd og dårskap, slik at den ene er blitt en tyv eller bedrager, en annen morder, en tredje ligger i forferdelige laster, en fjerde tar livet av seg selv, o.s.v. Tidligere ble de kanskje ansett for å være kloke og hederlige mennesker, og nå ender det opp på denne sørgelige måten.

 

Da står verden der og undrer seg. De kan ikke forstå hvordan dette har gått til. For aldri var det noen som ville trodd disse kloke og gode menneskene ville finne på noe sånt, som en nå bare må innse at de har gjort. Hvordan kan slikt skje? Jo, bare på den måten apostelen selv forteller her: "De kjente Gud, men æret ham ikke som Gud". De kunne ikke avvise at de hadde kjent Guds røst, men de ville ikke bøye seg for den, men holdt istedet sannheten nede i urettferdighet. De gav seg ut for å være vise, og ville ikke tro på det Gud talte til dem. Alt dette er så grunnen til at Gud har overlatt dem til deres hjerters lyster. Slik er de blitt dårer.

 

Å, om hvert menneske som ennå er våken, i tide måtte tenke nøye over dette som Herrens apostel lærer oss! Av gode og opplyste foreldre eller lærere har mang en ung mann og kvinne tidlig fått høre Guds råd for livet her, og i evigheten. De hører og forstår at Gud er allmektig, og at de ikke må trosse denne Herren. De hører og forstår at denne allmektige Gud taler alvorlig til alle mennesker at de skal omvende seg til ham, frykte og elske ham, tro og følge ham gjennom livet o.s.v. Men dette Guds råd vil de ikke lyde. De vil fremdeles følge sine egne lyster og verden, og tror at de skal nok passe seg, så det ikke skal ende for grovt med dem, de skal nå ikke synke for dypt i syndens pøl. De tror de selv har makt til å sette grenser. Saken er at de vil ikke "være Herrens egne, forbli og leve under ham i hans rike", men bare være påpasselige så de ikke synker for dypt - ! Men dette vil aldri lykkes for dem. Det er da Herren velger å trekke seg tilbake, så lystene deres får makten med dem. De faller i all slags urenhet, grov urettferdighet, eller annen åpenbar dårskap. "Gud lar seg ikke spotte". Vil du ikke høre hans ord, og omvende deg til ham, så hjelper det deg ikke med klokskap og varsomhet. Du havner i dypet! Før eller senere, i dette liv eller i evigheten, vil du bittert erfare at det var her du gjorde ditt livs største feilvalg: Du adlød ikke denne Herren, men trosset istedet hans vilje og råd.

 

Det er dette apostelen forkynner oss her, og han tar det opp når han taler om hedningenes forhold til Gud. Ennå en gang gjentar han årsaken til at de ble overlatt i sine hjerters lyster til urenhet: "De byttet bort Guds sannhet med løgnen", sier han. D.v.s. at de ville ikke lyde sannheten om Gud og gudsdyrkelsen, så langt de forstod den. I stedet holdt de sannheten nede i urettferdighet, som tidligere omtalt. Deretter har de selv gjort seg opp falske meninger om Gud, for å kunne fortsette i sine synder. Følgen er at de blir åndelig blinde, deres hjerter forheredes, og de ærer og dyrker skapningen framfor Skaperen - som er en treffende beskrivelse av hvordan hele verden oppfører seg til alle tider, også idag. De ærer og dyrker de skapte ting framfor Skaperen, han som er høilovet i evighet. Amen!

 

Når apostelen kommer med dette tillegget/gjentagelsen, så er det dels et uttrykk for hans egen dype ærbødighet for Gud. Dels gir han med dette avgudsdyrkelsen ennå et slag, ettersom det er uttrykk for hvordan vi burde ære og tilbe Herren Gud, og ikke røve fra ham noe som helst av det som er hans ære. Heller ikke skal vi tale om ham, uten den dypeste ærbødighet, opphøyelse og lovprisning. Så fortsetter apostelen med å nevne hedningenes konkrete synder, og taler først om en av de mest forferdelige, som de var sunket ned i. Han sier:

 

26 og 27: Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.

Det er nok også denne unaturlige hedenske styggedom apostelen omtaler i Ef 5:12 slik: "For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om". Og dette har foregått, ikke bare i Sodoma, men også blant de mest dannede hedningene. En ser f.eks. grekernes og romernes mest anerkjente poeter, som vel hadde folkets største aktelse, ikke en gang skammet seg over å sværte sine dikt med samme slags urenhet. Til de grader ble de altså dårer, mens de gav seg ut for å være vise. Men vi står overfor den store, majestetiske Gud, og mildere straff kunne han ikke møte dem med, enn at han rett og slett gjorde dem til dårer, når de i sin innbilte visdom forakter hans sannheter. Når de hadde dratt Guds bilde ned på elendige menneskers og dyrs plan, så fikk de selv falle til dyrenes nivå og dyriske laster. Derfor sier apostelen at de fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Slik er det den store Gud pleier handle med menneskene. Han sier "den som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme" (1Sam 2:30).

 

Men, er det bare hedningene som på denne måten er gjort til skamme, og overlatt til sine lysters makt? Ser vi ikke også innen kristenheten spor etter samme Guds straffedom over de som forakter ham? Mang en forferdelig avsløring, eller bekjennelse, forteller oss at til og med blant dem som er døpt til Jesu navn, og har mottatt hans legeme og blods sakrament, finnes det slike som ligger i samme slags hedensk styggedom. Vi bør legge merke til at disse ikke bare finnes blant de minst ansette menneskene. Nei, den store Gud lar også sine lærde og dannede foraktere synke ned i samme søle. Dette er et særdeles tankevekkende bevis på hvordan Guds straffedom rammer. For når en ser mennesker leve i vanlige, naturlige synder, så kan det bare være på grunn av menneskenes fall. Men når slik styggedom som vanlige syndere ville reagere med vemmelse på, har inntatt fornuftige og veloppdragne mennesker, da må der være sterkere forhold bak. Da ser en den forferdelige hevneren gjennom det som foregår. Da ser en at det er Guds straffedom, dette. Men når vi ser at Gud overlater menneskene til skammelige lyster her i livet, så er det likevel bare et forspill til det som er verre, som skal komme, såfremt ikke en radikal omvendelse og forsoning inntreffer først (3Mos 20:13).

 

Men apostelen tar for seg et helt register av hedenske synder, og gjentar ennå en gang årsaken til at slikt skjer. Han sier:

 

28 - 31: Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige.

De brydde seg ikke om å eie Gud i kunnskap. Igjen det samme som er sagt tidligere. De hadde fått kunnskap om Gud. Men de hadde ikke brydd seg om å ta vare på den og følge den. Tvert imot hadde de holdt den nede i urettferdighet. Dette er alltid bakgrunnen for Guds dom.

 

Derfor overgav Gud dem til et udugelig sinn. Grunntekstens ord for "udugelig sinn" betegner til og med et sinn som ikke er i stand til å trekke sunne slutninger. Menneskene har ikke villet prøve, ikke sett noen grunn til å holde fast ved, Guds sannhet. Derfor har Gud gitt dem et sinn som ikke lenger kan prøve hva som er rett og galt. Dette viser oss Guds gjengjeldelsesformel. "Mot den rene viser du deg ren, mot den forvendte viser du deg vrang" (Sal 18:27 konf. Sal 18:13). Dette vi nå har talt om, har vi sett dokumentert i all hedensk dårskap. Vårt bibelord fortsetter å nevne eksempler på det.

 

De er fulle av all slags urett. Dette forteller oss at de synder og laster som nå oppsummeres, hadde fått makten med dem. Der var ingen som helst motvekt eller motstand lenger, fra noe bedre i deres sinn. Der var intet annet enn synd og urettferdighet. Det var dette som fylte både hjertet og deres daglige liv. Og så nevner apostelen en mengde konkrete former for denne urett. Umoral: Her anvendes ordet i videste mening, og betegner alle grader og former for synd mot vårt sjette bud. Vi vet også at hedningene alltid så på denne lasten som uskyldig. Men også idag må vi med stor sorg konstatere at i mange hedningeland utgjør denne styggedommen rett og slett en del av deres gudstjeneste. Så fullstendig fritt får djevelen regjere blant hedningene.        

Griskhet: D.v.s. at menneskene beherskes og drives av et begjær etter bare dette å få tak i, få eie, - uten tanke på om det i deres konkrete livssituasjon er noe spesielt behov for det de er ute etter. Grunntekstens ord utledes fra ordet som betyr det å ha mer. Å ha mer - er gjerrighetens lyst og kjennetegn. Selve det å eie, og det å ha fått tak i, er den gjerriges mål. Derfor sier apostelen at pengegriskhet er avgudsdyrkelse (Kol 3:5).

 

Ondskap. Det er en bitterhet i vårt sinn som virker at vi er ute etter å påføre andre skade - altså uten noen som helst annen årsak enn selve trangen etter å skade noen. Fulle av misunnelse. Misunnelse er mørkets åndsmakt i mennesket, som gjør at det så langt fra å elske sin neste som seg selv, tvertimot lider når det ser at andre blir foretrukket, eller det går dem vel. Mordlyst: Det er tankevekkende at misunnelse og mord uttrykkes med samme ord i grunnteksten. Ved likheten i selve betegnelsen antydes slektskapet mellom begrepene. Så har da også Kristus, i sin forklaring av det femte bud, sagt at et hjerte som ikke elsker sin neste, men istedet forarges og hater ham, det begår mord (Mat 5:22-25, konf. 1Joh 3:15). Hedningenes liv er fulle av mord i deres gjerninger. Strid: Menneskene utkjemper en stadig strid i ord og gjerninger, for egen ære - og ikke for sannheten. Svik og falskhet: Under skinn av ærlighet og oppriktighet, søker man å bedra sin neste, til egen ære, eller annen vinning.

 

De ble ryktemakere: Det er slike som i tilgjort fortrolighet forteller noe negativt om sin neste. Det har ikke noe kjærlig mål. Det er bare for å skade andre, eller fremheve seg selv. Det er en av de meste giftige måter å frarøve sin neste hans gode navn og rykte på. Den som ryktet omtaler, kjenner jo ikke til dette, og er dermed ute av stand til å forsvare seg. Baktalere: Mens ryktemakerne oftest opererer i det stille, foregår baktalelsen mer åpenlyst, men er av samme art, bak ryggen på ofrene. Gudshatere: Egentlig de som hater Gud. Dette var selve hovedtrekket i hedningenes sinnelag. Det har vært omtalt tidligere i dette kapitlet. De elsket ikke Gud slik som de hadde lys nok til å skulle kunne kjenne ham, som hellig og rettferdig. Slik det her framstår, i en oppsummering av konkrete synder, sikter det uten tvil til disse mer opplyste syndens slaver. I sin samvittighet kjenner de godt til Guds lov og dommer, og det gjør at de hater Gud. Slik ser vi Rom 8:7 omtaler dette: "kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det". Akkurat dette at menneskene kjenner til hva Guds lov krever, men ikke makter å oppfylle det, vekker en bitterhet mot Gud som har gitt loven. Når det hater Gud, har menneskets ondskap nådd sitt høydepunkt. Det er på denne måten synden "ved det som er godt (loven) volder meg døden" (Rom 7:13).

 

Voldsmenn: Dette er mennesker som hever seg over andre, og behandler dem frekt og hardt. Men her har vi grunn til å anta at apostelen bruker sammenhengen: gudshatere - voldsmenn, særlig med tanke på det hat mot Gud som brøt ut i de romerske keiserne under forfølgelsene av de kristne. Da kristendommens lys begynte å spres, ble mange mennesker uroet i sin samvittighet. Dette var nok den største grunnen til den indre strid og bitterhet som oppstod mot Gud og evangeliets lys, og som gjorde dem til "voldsmenn" mot de hellige. En vesentlig bakgrunn for å oppfatte apostelens tankegang slik, er at han i 1Tim 1:13 taler om seg selv som en forfølger av Guds folk, og der bruker de samme ordene med betegnelsen "voldsmann". Overmodige hever seg over andre og bruker store ord for å dokumentere sin egen fortreffelighet. Storskrytere taler med store bokstaver om hva de selv er, har gjort eller opplevd, og overdriver som regel betraktelig. Oppfinnsomme til ondt: Det sier igrunnen alt om hvordan disse menneskene har en oppfinnsomhet som er utviklet og stilt til disposisjon i det ondes tjeneste. Historien forteller f.eks. om en grusom oppfinnsomhet blandt hedningene i Rom, når det gjaldt å torturere de kristne.

 

Ulydige mot foreldre: Her sier apostelen indirekte at lydighet mot foreldre er en plikt, som selve naturen hadde lært hedningene. De som brøt dette budet var derfor dømt, selv om de ikke konkret kjente det fjerde bud i den loven Gud hadde skrevet. Uforstandige: Slike som ikke tar imot råd fra noen, og ikke lar seg lede av visdoms eller sannhets ord, men som ufornuftige dyr raser fram etter som de finner for godt. Upålitelige: Mennesker en ikke kan stole på*. Uten naturlig kjærlighet. Slike som ikke har naturlig ømhet for noen. Ordet betegner egentlig dem som mangler den naturlige kjærlighet mellom foreldre og barn. Apostelen ser derfor her ut til å tenke på hedenskapen som bl.a. førte til at foreldre "satte sine barn ut", for å la dem omkomme. Og barna, når de vokste opp, satte sine gamle foreldre ut på samme vis. Ubarmhjertige mangler medlidenhet med andres nød, deres bekymringer og lidelser.

 

*I Rosenius's svenske bibel står det "trolösa", som han sier egentlig betyr pakts-bryter. De lever ikke i tro til pakten - Guds pakt.

 

For et forferdelig synderegister vi nå har gjennomgått! For en syndflod som har flommet ut fra det første syndefallet! Og så kommer apostelen nå med en tilføyelse som gjør at vi bare må erkjenne at Guds vrede fra himmelen er vel begrunnet og rettferdig. Han sier:

 

32: De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.

Ennå en gang gjentar apostelen dette som han så ofte har holdt fram, grunnene til at Guds dom over hedningene er rettferdig: De kjenner godt til Guds rettferdige dom, sier han. De har det naturlige lys over Guds vesen, og de har loven skrevet i sine hjerter (Rom 2:15). De vet at de som gjør slike synder som nå er regnet opp, er "skyldige til døden". Denne deres forstands kunnskap om Gud er det ene forholdet han så ofte har holdt fram. Det andre han nå nevner konkret, er at de også holder med dem som gjør det. Her er vi ved saken. De holder med det onde. Det er dette som alltid kjennetegner ugudelighet. De ikke bare motsetter seg syndens lov, som er i deres lemmer, og syndens makt i naturen, men de holder også med/gir seg selv rett i å gjøre disse syndene. Ja, det som mer er, de holder også med andre i å gjøre disse syndene. Det er et tydelig bevis på hva som foregår når Gud overgir noen til et udugelig sinn, slik det var skjedd med hedningene.

 

Et menneske som ikke totalt har overgitt seg til synd, vil som regel bevisst og utad ta klart avstand fra at slikt bør foregå, selv om det for egen del gjør samme synden. Men så utvikler det seg ofte til at mennesket også forsvarer de som lever i denne synden. Da er det et tegn på at mennesket totalt har reist seg mot Gud, og hans rett til å regjere. Da er det en forherdelse som viser hvor forferdelig den straffedommen er, å være overlatt til et udugelig sinn. Totalt motsatt er forholdet for de gudfryktige, som hater, ja forbanner sin synd, og likevel må lide under dette onde, som er deres største plage og bekymring. Dette taler apostelen om i Rom 7:15-25.

 

Det vesentligste apostelen ville lære oss i denne siste delen av første kapittel, blir nå tydelig: Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos de menneskene som kjenner Gud, men ikke ærer ham som Gud, og ikke bryr seg om å eie Gud i kunnskap. Disse som holder sannheten nede i urettferdighet, som kjenner Guds rettferdige dom og ikke bare selv gjør det onde, men også holder med de andre som gjør det. Slik fordømmelse er da også fullt ut rettferdig, og Guds vrede hviler over dem, - hvis ikke de flyr til fristaden, går inn gjennom den trange port, blir tvettet ren og får liv i det forsonings-blod Guds evangelium forkynner fra himmelen.

 

 

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit