Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 2


 

Andre kapittel.

 

Innhold: På samme måte som det første kapitlet handler om hvordan hedningenes sak står under synden og Guds dom, så tales det her om jødene, som hadde stor kunnskap om sannheten, og på den bakgrunnen dømte og fordømte andre. Dermed vil de i ennå større grad enn hedningene være "uten unnskyldning", når de gjør de samme syndene som de selv fordømte. Gud skal i sin rettferdighet dømme alle mennesker etter det mål av kunnskap hvert menneske har om ham, og etter de synder de med fullt overlegg har begått (v.1-16). I siste del av kapitlet (v.17-29) holder apostelen fram jødenes synder, og viser at deres utvortes liv, og den aktelse de fikk for dette, ikke gav dem noen frifinnelse fra den dom som hvilte over dem.

 

1: Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.

For at vi skal kunne forstå hvilken sammenheng apostelens tale om det å dømme, kan ha med selve hovedemnet i dette kapitlet, er det nødvendig at vi er bevisst på følgende: Apostelen skriver til menigheten i Rom, og der var en blanding av hedninger og jøder. Jødene var de som hadde Guds skrevne lov, og kjennskapet til den sanne Gud. Denne deres posisjon gjorde at de suverent dømte, fordømte, og avskydde alle andre mennesker som ikke hadde samme kunnskap om Gud, og som levde fritt og åpent i synd. I det forrige kapitlet brettet apostelen åpent ut hedningenes grove blindhet og syndige liv. Det kunne lett vekke jødenes tradisjonelle dømmesyke. Nå ser Paulus det rette øyeblikk til å ta fatt i dette, og viser hvordan dømmesyken deres slår tilbake på dem selv. Ja, det blir bare et ennå sterkere bevis på at de er selv under fordømmelse. For med sin egen fordømmelse av andre, beviser de at de er kjent med hvordan loven fordømmer all synd, og likevel begår de selv synd - om enn ytre sett på en finere måte enn hedningene. Apostelen sier:

 

Derfor. D.v.s.: nå har jeg vist at det er nettopp kunnskapen om Gud og hans vilje, og om hvordan all synd er under fordømmelse (Rom 1:19,20,32), som gjør at synderen er uten unnskyldning. Da må jo du, som dømmer andre syndere, være uten unnskyldning, når du gjør de samme syndene som du fordømmer. For idet du uttaler dom over andre, har du selv gitt uttrykk for at du har kunnskap om Guds rettferdige dom over synden. Men Herrens Ånd, som taler gjennom apostelen i dette, så ikke bare på jødene, men på hvert menneske som i enhver framtid skulle komme til å lese Romerbrevet. Derfor sies det ikke her noe konkret om hvilket folk denne talen først og fremst sikter på. Det finner vi først i v.17. Paulus bruker uttrykket "du menneske, hvem du så er som dømmer". "Du menneske" - du som bare er et menneske - hvem du nå enn forøvrig er - ! Er du klar over at du som dømmer dem som synder, samtidig selv gjør samme syndene som dem - da må du være klar over at du er selv under fordømmelse - !

 

Det hyklerske menneskehjertet vil så gjerne være allvitende, tale og dømme - men ikke erkjenne Guds dom over seg selv. I dette budskapet vil Gud gjennom apostelen vekke slike opp. Nettopp denne hjertets falskhet, selvsikkerhet og formastelighet, er det som angripes her. Egentlig ikke selve det at de dømte, men hjertets selvsikkerhet, er det han er ute etter. En dom avsagt i kjødelig selvsikkerhet, over noe som Gud alene, i sin tid, skal dømme (1Kor 4:5, 1Tim 5:24), er i seg selv en synd, fordi mennesket dermed inntar den majestetiske Guds dommersete - han som alene har rett til å dømme (Rom 14:4, Jak 4:12). Men, som vi har sett av sammenhengen, apostelens egentlige mål med dette er å vekke og knuse syndere, slik at hjertene kunne åpnes for nådens budskap. I forrige kapittel har han bevist hvordan hedningene var "uten unnskyldning" (Rom 1:20). Nå begynner han altså med nøyaktig samme ordene, når han taler til jødene: "Derfor er du uten unnskyldning, hvem du så er som dømmer".

 

For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Eller kan du virkelig tenke deg at Guds dom ikke er den samme for alle mennesker som gjør den samme synd og har samme sinn? Én eneste forskjell skal gjøres mellom mennesker som gjør samme synd: Bare den at de som har fått et klarere lys, skal få desto hardere dom (Mat 10:14-15 og 11:21-22). Til deg som dømmer andre er kanskje mere gitt, og da skal det også kreves mer av deg (Luk 12:48). Måtte alle kristne tenke nøye over dette! Egenkjærligheten forblinder oss ofte sterkt. Da kan dette lett skje: Den synden andre begår, bedømmer vi helt korrekt som en fordømmelig synd innfor Gud. Men samtidig finner vi unntak når det angår oss selv - som om Gud ikke skulle dømme alle mennesker etter samme lov. Dette blir jo et stort selvbedrag.

 

2: Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt.

Vi vet. D.v.s. at alle har vi kjennskap til dette forholdet, selv om vi p.g.a. egenkjærligheten ikke anvender det rett, når det gjelder oss selv. Men vi vet at Guds dom er rettferdig når den rammer dem som gjør slikt. I grunnteksten står det egentlig "at Guds dom er overensstemmende med sannheten". Det ordet som er oversatt med sannhet er rikt og går dypt. Med referanse til det som kommer etterpå, har det her uten tvil denne betydningen: Guds dom er alltid overensstemmende med det sanne forhold om ethvert menneske - hensyn tatt til hvert menneskes individuelle situasjon (v.12). Guds øyne følger hvert enkelt menneske, og prøver deres ulike indre forhold, deres sinn og sjels sanne tilstand. Ut fra dette veies gjerningene innfor Gud. Her har apostelen rettet søkelyset på denne falskheten, at menneskene innbiller seg at de likesom kan bedra Gud. Jødene trøstet seg til at de hadde Guds løfter til Abraham og Moses, samtidig som de hele tiden brøt de vilkårene Gud hadde satt som betingelser for at løftene skulle oppfylles. Men så trøstet de seg med at de var jo Abrahams barn, paktens folk, de hadde loven og den skjønne gudstjenesten. At de ikke holdt loven, at de brøt pakten, at deres gudstjeneste bare var et hykleri, det lot de som om de ikke forstod. At det er dette falske uvesenet apostelen sikter til, det ser vi av v.25-29, hvor han taler rett ut om det.

 

På nøyaktig samme måte er det også den store massen av navnekristne idag bedrar seg selv. De er døpt til Kristus, er undervist i Guds ord, går jevnlig til kirke og nattverd, gjør endel synlige gode gjerninger, tar avstand fra endel grove synder, o.s.v. Men daglig, ja mange ganger om dagen, trosser de Gud i de helligste bud og forskrifter han har gitt oss. De fortsetter å dyrke sine avguder. Uten noen omvendelse og gjenfødelse tror de likevel de skal få evig liv. De kan leve sitt liv uten noe forhold til Frelseren. Likevel regner de med å bli frelst. De kan bære på hemmelig hat og misunnelse overfor sin neste. Kan baktale og lyve om ham. De lever i sine kjødelige lyster, gjerrighet, fråtseri o.s.v. - . De later som om de ikke forstår at dette er synd. Det er som om Gud skulle kunne bedras med en utvortes gudstjeneste, og ikke så deres falskhet i liv og levnet. Men Guds dom skal en dag fullbyrdes "i samsvar med sannheten over dem som gjør slikt".

 

3: Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme - mener du at du skal unnfly Guds dom?

Det ordet i grunnteksten som er oversatt her med mene, betyr egentlig: en beregnende konklusjon. Apostelen synes å ville si: Er dette din beregnende konklusjon, at du, nettopp gjennom din nidkjære dømming av andre, selv skal kunne unnfly Guds dom - skal likesom kunne fordreie Guds øyne bort fra deg selv, ved å tale og dømme om andres synder? Dette er nemlig ikke ulikt det falske menneskehjertet. Vi ser hvordan apostelen i v.17-29 nettopp angriper denne falskheten hos jødene. Vi kjenner også til at Kristus stadig omtalte deres hykleri og falske hjerter, når han så deres nidkjærhet i utvortes rettferdighet, og i å dømme åpenbare utskeielser (se Joh 8:7-9, Mat 5:21,22,27,28).

 

Som tidligere omtalt, støttet jødene sin kjødelige selvsikkerhet på deres posisjon i forhold til andre folkeslag. De var barn av våre åndelige fedre, det var dem som forvaltet loven, omskjærelsen, gudstjenesten, o.s.v. Men det de ikke var seg bevisst, var at i alt dette lå en enda større forpliktelse for dem til å frykte og elske en slik Gud, i samme grad som han hadde gjort dem så mye godt. Og at de i motsatt fall ville falle under en tilsvarende større dom - når så stor en nåde var vist dem. Dette er det da apostelen har i tankene når han fortsetter:

 

4: Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?

Her har vi et ord som burde vekke opp alle mennesker til ettertanke. Hvem kan tolke dybden i disse ordene: Guds rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Her er en hel verden full av Guds velgjerninger og nådebevis, som evighetens lys en gang skal åpenbare.Tenk deg hvordan denne sannheten, som et forferdelig fjell skal falle over den sjelen som aldri lot seg bevege til omvendelse. Godhet er det sinn som bare ønsker å gjøre vel, og bestandig vil tjene mennesker, også ukjente og uverdige. Den godheten retter seg mot, kan være særdeles uverdig noen som helst form for kjærlighet. Godheten vil nemlig bare gjøre godt, uten hensyn til om den som godheten rettes mot er verdig eller uverdig. Guds godhet er den egenskap som gjør at han "lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige" (Mat 5,45). Guds godhet er det uuttømmelige kildespring, og fra dette flyter stadig alle hans velgjerninger til oss. Tenker vi på jødene, så var det nettopp Guds godhet som gjorde at han først utvalgte dem som sitt eiendomsfolk, åpenbarte seg for dem da de ennå ikke kjente ham, og gav dem det lys som satte dem i en særstilling framfor alle andre folkeslag.

 

Overbærenhet gjør at en til og med tåler utakknemlighet og mye vondt, uten straks å bli sint. Guds overbærenhet overfor jødene er tydelig bevist i hans holdning overfor dem, når de stadig brøt hans lover og bud, uten at han straks straffet eller gav dem opp. Istedet ventet han til det var tid for å vise dem hans nåde. Ordet tålmodighet henspeiler både på deres utakknemlighet og mange synder, og på hvordan han drøyet med å straffe dem. Ja, i årtusener tålte han dem. Og folkets stadige, fortsatte syndeliv i denne tiden kunne ikke utslukke hans tålmodighet. Om dette sier Herren selv: "Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk". Men det Paulus sier her er ikke bare at Gud har, eller virker med, sin godhet, overbærenhet og tålmodighet. Men at han er rik på disse egenskaper. Han taler om "Guds rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet." Dette understreker hvor stor, hvor omfattende og uutslukkelig den godhet, overbærenhet og tålmodighet er, som bor i Guds hjerte. Hans rikdom på disse egenskaper beviser han i sannhet når han, Den Allmektige, som ikke på noen måte behøver oss små skapninger, likevel strever og arbeider over så lang tid med oss urettferdige, utakknemlige og gjenstridige menneskebarn. Og det bare for å gjøre oss godt!

 

Ja, Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet er så stor, at menneskets forstand ikke kan fatte det. Det beste bevis på det, er at mange ofte rett og slett fristes til å tvile på om det finnes en Gud som hater synden, fordi de ser hvor lenge han unnlater å straffe menneskenes ondskap. En slik tvil kommer bare av at de ikke er i stand til å fatte Guds overbærenhet og tålmodighet. Men vi burde holde klart for oss at like stor som Gud viser seg i sitt skaperverk, like stor og rik er han også i sin nåde og barmhjertighet. Se opp mot himmelen! Kan du telle stjernene, disse store klodene i universet? Eller kan du måle opp vannet i havene, eller telle dråpene i ei svær elv? Likeså stor som Gud er i sitt skaperverk, likeså stor og rik er han også i sin godhet, overbærenhet og tålmodighet. Det er også grunnen til at han ikke ennå, i sin straffende rettferdighet har tilintetgjort hele verden, som er full av synd og utakknemlighet.

 

Hva så, når Guds nåde og barmhjertighet er så stor? Skal vi da desto dristigere kunne synde og trosse ham? Må Gud Herren i sin nåde bevare oss fra en slik tanke! Paulus spør: "forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Bryr du deg ikke om dette? Da forakter du det! Det viser du når du lønner hans godhet med fortsatt å leve i synden, når du i tankeløshet skyver fra deg alt det gode du mottar av Gud, så det ikke får stanse deg opp og drive deg til omvendelse. Hvis Guds godhet og overbærenhet hadde en begrensning, så ville det vel også være en begrenset fare ved å forakte ham - . Men å forakte et guddommelig vesen som er særdeles mild og nådig, det må da få en særdeles grufull ende! Å være under en stor og nådefull Guds mishag, det er fullstendig uutholdelig.

 

Hva er da Guds egentlige hensikt og alvorlige vilje med å vise oss så stor overbærenhet? Apostelen sier han vil "drive deg til omvendelse". Det Gud har som mål med sin godhet og overbærenhet, er at du omvender deg. Omvendelse: en endring av ditt sinn, at du angrer hvordan du har syndet så mye mot en så nådig Gud. Angrer at du så lenge har foraktet ham, slik at du nå vender deg bort fra dine synder og villfarne veier, søker nåde og forlikelse med ham, og så blir hans for resten av ditt livs dager. Det er dette som er omvendelse. Men hvis nå ikke dette skjer - hva er det da du gjør? Apostelen sier du forakter Gud og hans store godhet, og du forstår ikke - . Ditt sinn er formørket og bedratt. Og dermed, på tross av all din kunnskap om Gud, ser du ikke - når det angår deg selv - at Guds godhet driver deg til omvendelse.

 

5: Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.

Din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte. Profeten Esekiel bruker betegnelsen stenhjerte. Profeten Sakarias sier: "sitt hjerte gjorde de hårdt som en diamant, så de ikke hørte på loven". Disse bildespråkene forteller oss hvordan menneskehjertet er. Luther sier: "Ingen stein, intet stål eller diamant, kan være så hardt som det naturlige menneskets hjerte er overfor Guds ord". Mennesket kan være fullstendig overbevist om at det er Guds ord det leser og hører. Likeså at det er "utelukket at Gud kan lyve". Det ser Gud stadig gjentar at en evig fordømmelse sammen med djevelen og hans engler, venter den ubotferdige, mens en evig salighet hos Gud i himmlen venter den som omvender seg og tror. Det ser og hører at Jesus selv taler om hvordan han på den siste dag skal vise de urettferdige bort til en evig ild, men innby sine barn til å innta det rike som er beredt dem fra verdens grunnvoll ble lagt.

 

Dette mennesket burde nå være klar over at det er syndelivet som behersker ham, at han ikke har omvendt seg, og ikke er i samfunn, eller forlikt, med Gud - . Og på tross av alt dette frykter han neppe et øyeblikk for helvete. Han er innforstått med at livstråden når som helst kan klippes over. Likevel kan han ete og drikke, og sovne inn om kvelden, - selv om han ikke vet om han skal våkne igjen i nådens tid. Dette, som vi daglig ser omkring oss, er jo de sterkeste bevis på djevelens makt over de vantros sjeler. De står uten noen som helst mulighet til å reagere, uansett hva de så hører om Guds dommer. Ja, ikke engang om de selv erfarer hans nærvær, enten han møter dem i alvorlige hendelser, eller i stor nåde og godhet.

 

I jødenes historie har vi jo de alvorligste eksempler på en slik hardhet i hjertene. De hadde underbare erfaringer med Gud og hans makt og nåde mot dem. Han åpenbarte seg iblant dem, talte med dem, hjalp dem i nød ved store tegn og under, og rammet deres fiender med grufulle straffedommer. Han slo også Israels barn, og han benådet dem. Alt på en slik måte at de visste hva som var hans hensikt gjennom det han sendte dem. Han prøvde alt overfor dem, som han selv sier det: "Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den?" (Jes 5:4). Og etter alt dette kunne de fortsette å trosse ham. De foraktet de mest uttrykkelige budskap om hva som ville skje, både av nåde og vrede. Fortsatt bare trosset de ham. Alt dette ligger bak ordene "din hardhet og ditt ubotferdige hjerte". Vi ser det overalt mellom oss. Våre barn og andre mennesker formanes daglig til omvendelse. Men uansett hva de ser og hører av Guds ord, av åndelige ting og vekkende bevegelse i folket, så fortsetter de å sove, ubevegelige i sin ubotferdighet.

 

Hva er det da som skjer med slike mennesker? Apostelen sier at med en slik hardhet og ubotferdighet hoper du deg opp vrede til vredens dag. Grunntekstens ord for hoper eller samler, er meget uttrykksfullt. Det betyr egentlig å samle sammen en skatt. Slik hopes det altså etter hvert opp synder, og dermed hopes også Guds vrede og syndestraff opp over menneskene. Uttrykket antyder at syndene skal avstraffes etter deres mengde. Et menneske kalles rikt ettersom det har skatter - den ubotferdige skal bli straffet i forhold til hvor mye han, mot bedre viten, har stått imot nåden og syndet mot Gud. I v.4 og 5 setter Paulus to slags rikdommer opp mot hverandre. På den ene side: rikdommen i Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet. På den andre siden: rikdommen i (omfanget av) Guds vrede og hevn over motstanderen.

 

Til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. Den siste dag kalles her vredens dag, og den dag Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For da skal Guds vrede åpenbare seg over den ugudelige på en forferdelig måte. Inntil den dagen er Guds vrede og dom likesom forseglet under den guddommelige overbærenhet og tålmod. Men den dagen, som Herren Kristus har beskrevet så uttrykkelig, skal en stormflod av vrede bryte ut over de ugudelige. Dagen kalles "Guds rettferdige doms åpenbarelses dag", for nå er det bare den utøvende rettferdighet (Guds rettferdige håndhevelse av loven) som skal åpenbare seg. Det ville ikke være noen Guds dom, om den ikke var til fullkommenhet rettferdig.

 

Alle de troende blir den dagen ikledt Lammets hvite klær. Da er de like fullkomne som Lammet, og tilfredsstiller den samme Guds rettferdighet (i hans håndhevelse av loven) som på den andre siden er grunnlaget for de ubotferdiges fordømmelse. For den dagen skal det bli åpenbart at det ikke var tomme ord, men en guddommelig sannhet, at Kristus oppfylte loven for oss, og smakte døden for alle, og at dette Kristi fullbrakte verk så fullkomment er tilregnet de troende, som om de selv hadde gjort alt det Kristus gjorde. Ja, at Kristi forsoning fullkomment oppfylte loven, slik at den rettferdighet Gud krevde, dermed ble oppfylt. Det skal den dagen bli åpenbart.

 

Den Gud har rettferdiggjort - han er i sannhet rettferdig. Men den samme dagen skal det også bli åpenbart at "alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse", og at hvert menneske er forbannet hvis det "ikke holder fast ved alt som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10). Men apostelen går videre i å utlegge denne Guds rettferdige dom, når han fortsetter slik:

 

6: For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger.

I dette verset, og den sammenhengen det står i, kan det se ut som om apostelen på dette stedet lar saligheten bli et resultat av våre egne gjerninger, - og ikke, slik vi alltid er vant til, at det er ut fra Kristi fortjeneste og troen på ham. Men ved en slik tolking av dette ville vi ikke bare sette apostelen i konflikt med seg selv, men også forkaste hele hovedlæren om Guds evangelium.

 

For å "være behjelpelig med å løse floken" har noen forklart at apostelen her framstiller dommen bare fra lovens synsvinkel, for å vise hvordan vår stilling hadde vært, om Kristus og evangeliet ikke var kommet til oss. For selve sakens skyld kunne nok dette la seg høre, men en slik forklaring ville ikke være tilstrekkelig til å hindre en falsk tydning av bibelverset. Dessuten forekommer det noen ord i teksten som på ingen måte passer inn i den nevnte, velmente utleggingen. Disse ordene viser istedet at det apostelen egentlig taler om her, det er dommen, slik Kristus skal håndheve den på den siste dagen. Heller ikke ordene i neste vers, om "dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet", gir uttrykk for lovens krav og betingelser. De gjelder helliggjørelsens liv for de troende, som deretter arver herligheten. Og nettopp her ligger det egentlige beviset på at apostelen ikke bare vil tale om lovens krav, men om den endelige dom, slik Herren Kristus har beskrevet den.

 

Beviset ligger i ordvalget som er brukt her, om våre gjerninger. Det gir slett ikke uttrykk for lovens krav. Loven sier aldri at bare vi "i utholdenhet i god gjerning søker herlighet", så skal vi få den (herligheten). Nei, det er noe ganske annet loven gir uttrykk for. Den sier: "det menneske som gjør disse ting (d.v.s. som fullkomment gjør alt det loven krever), skal leve ved dem" (Rom 10:5). Og: "forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10, 5Mos 27:26). Dette viser at her framstiller ikke apostelen saken fra lovens synsvinkel. Dessuten sier han i v.16: "på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus". Der sier han jo uttrykkelig at han taler om den dom som virkelig skal skje "ved Jesus Kristus". Og han gjør denne konkrete tilføyelsen: "etter mitt evangelium".

 

Men så spør noen: Hvordan skal vi unngå å oppfatte dette skriftstedet som om frelsen avhenger av våre gjerninger? Hele problemet er da at de ikke leser nøye nok hva der står. Apostelen sier aldri noe sted at vi blir rettferdiggjort, eller frelst, på grunn av våre gjerninger. Nei, det er jo dette han over alt avviser (se Rom 4:2-6, 11:6, Ef 2:9, Tit 3:5). Men at vi skal dømmes etter våre gjerninger, det er det Paulus og hele Skriften forkynner over alt (Jer 17:10, 32:19, Esek 18:30, Mat 16:27, 25:34-45, 2Kor 5:10, Åp 2:23, 20:12, 22:12). Selv om Gud kjenner alles hjerter, så har han likevel, helt fra verden ble skapt, fastsatt den ordning at vårt hjertes forhold skal bevises gjennom våre gjerninger.

 

De troendes far, Abraham, blir brukt som et klart eksempel på dette. "Han trodde på Herren", når det gjaldt løftet om den velsignede sæd. Og det står at "han (Gud) regnet ham det til rettferdighet" (1Mos 15:6). Nå var han rettferdig innfor Gud, og en Guds venn (Jak 2:23). Men dette skulle også bevises i utvortes handling. Gud satte Abraham på prøve, og da han adlød Gud, da talte Gud gjennom en engel: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg" (1Mos 22:12). Dette forholdet er det Jakob sikter til, når han bruker uttrykket at han ble rettferdiggjort av gjerninger. Det vil altså egentlig si at hans rettferdighet ble stadfestet gjennom gjerninger (Jak 2:21).

 

Slik skal det også skje i den siste, store dommen. Ved enhver domstol må det være vitner. Det er det våre gjerninger skal tjene til. De skal vitne om den nåden som har vært virksom i de troende - eller om den ugudelighet som bor i de vantro. Kristus sier: "Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt". "Hvert tre kjennes på sin egen frukt" (Mat 7:16-18 , Luk 6:44). De gode gjerningene gjør ikke mennesket godt, men de beviser at det er godt. Og, mennesket er ikke godt fordi det gjør godt. Men det gjør godt fordi det er godt. Og Gud må først gjøre dets hjerte godt - før det kan gjøre noe som han anser for godt.

 

Når Kristus skal dømme oss etter våre gjerninger, vil han ikke dømme etter gjerningenes ytre form eller omfang, men etter deres egentlige, indre verdi. D.v.s. etter kilden, det som gjerningene hadde sitt utspring fra. Dette er et forhold verden aldri vil kunne forstå, men som Herren Kristus så ofte og inntrengende framholdt. I Mat 6:1 sier han: "Ta dere i vare så dere ikke gjør deres gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen". Hvorfor? Oppdager vi ikke hvordan Herren nettopp ser etter hva som er hensikten bak gjerningene? Gjerningene er jo i sin ytre form gode. Men bare fordi de ble gjort "for å bli sett av dem" (menneskene), så er de bortkastet.

 

I Mat 10:42 sier han: "Den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn". Et beger kaldt vann er en særdeles liten gjerning/gave. Men beveggrunnen var "fordi han er en disippel", d.v.s. at det var egentlig for Kristi skyld. Da forsikrer Herren at den gjerningen skal ikke bli uten lønn, om den var aldri så liten i seg selv. I Mark 9,41 har Kristus talt ennå tydeligere om dette: "For den som gir dere et beger vann å drikke i mitt navn, fordi dere hører Kristus til, sannelig sier jeg dere: Han skal slett ikke miste sin lønn".

 

Slike bibelord sier oss hemmeligheten om hvordan Herren dømmer etter våre gjerninger. Selv taler han også klart om dette, når han taler om den ytterste dom. Den som vil vite hva det betyr når Skriften sier at "han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger", kan aldri få noen mer tydelig og sikker forklaring enn den Kristus selv gir oss der, i Mat 25:31-46. Der sier han at når han kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone, og alle folkeslag skal samles foran ham. Det første som da skal skje, er at han skiller dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Det forteller oss at allerede før dette skjedde var det forskjell på dem (sauer - og geiter). Det neste som skjer er at han høytidelig, og i offentlighet innfor alle mennesker og ånder, henvender seg direkte til hver enkelt av disse to flokkene og trekker fram deres gjerninger. Så får vi høre hvordan han vil komme til å dømme etter gjerningene.

 

Kongen skal si til dem ved sin høyre side: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg", o.s.v. Det er bare gjerninger vi hører han taler om her. Men hva slags gjerninger? Jo, bare de som ble gjort med den hensikt Herren selv uttrykker slik: "dere har gjort det mot meg". Med dette har han også gitt tydelig uttrykk for at alt det som er gjort for hans navns skyld, det vil han se på med så stort velbehag, som om tjenesten var gjort overfor ham personlig. Men, legg merke til at det er utelukkende de gjerningene som er utført for hans skyld, som får denne mottakelsen av ham. Det er derfor han sier det slik: "Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg". Det som var hovedsaken, var at gjerningene var gjort for hans skyld. Det har vi allerede sett i de skriftstedene vi har vist til like foran (Mat 6:1, 10:42, Mark 9:41). Men at gjerningene er gjort for hans skyld, det vitner igjen om et hjerte hvor Kristus er blitt dyrebar og kjær. Og hvordan det går til at han blir dyrebar for et hjerte, det har han selv gitt oss svaret på: "Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget" (Luk 7:41-47 m.fl.steder).

 

Slik ser vi hvordan Herren Kristus, også når han taler om hvordan han skal dømme etter gjerningene, ikke unnlater å bekrefte den store hovedlæren om nådens og troens vei, om syndenes forlatelse bare for hans skyld. Og samtidig at bare de som i ham har fått syndenes forlatelse, har et hjerte som er godt, og gjør gjerninger som er gode, innfor hans øyne. Når Kristus taler om hvordan han dømmer etter gjerningene, legger vi merke til at han aldri noen gang nevner alle de gjerningene som er gjort med noe annet formål enn for hans skyld. Han sier aldri: En som var sulten kom - og dere gav ham mat, en som var tørst - og dere gav ham å drikke, en fremmed - og dere tok imot ham, o.s.v. Nei, over alt sier han: Jeg, jeg - var sulten, og dere gav meg å ete, jeg var tørst, og dere gav meg å drikke o.s.v. Dere har gjort det mot meg. Det er det avgjørende.

 

Men så legger vi merke til at til de andre, på sin venstre side, de som ikke var frelst, har dommeren ikke en eneste god gjerning han nevner, men taler bare om den ene store mangelen: At de ikke elsket og tjente ham. Av denne ene grunnen var alle deres beste gjerninger onde, og under fordømmelse. Det foregår ikke slik som enkelte i sin vantro mener, at dommeren likesom skal ha to regnskap for menneskene: ett regnskap over deres synder, og ett over deres gode gjerninger. Og så skal han nærmest oppsummere disse to, og se hvilken som er størst - . Nei, den som er velsignet, han skal bare få ære og velsignelse. Og den som er forbannet, han skal bare forbannes og fordømmes. Dommeren hadde ingen god gjerning å trekke fram, når det gjaldt de som stod på hans venstre side.

 

På samme måte har han ingen ond gjerning, og ingen synd han nevner, når det gjelder de på hans høyre side, men taler bare om det gode de har gjort for hans skyld. "Du skal kaste alle deres synder i havets dyp" (Mika 7:19). "Jeg vil ikke lenger komme deres synd i hu" (Jer 31:34, Jes 43:25). Det samme sier også Kristus uttrykkelig: "Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom (d.v.s. en dom etter lovens krav, som alltid er en dom til fordømmelse), men er gått over fra døden til livet" (Joh 5:24). Skulle de frelstes synder fremdeles trekkes fram, og vi fortsatt dømmes etter loven, så var syndenes forlatelse bare tomme ord, og hele Guds evangelium et stort bedrag.

 

Nå har vi vel oppfattet selve saken. Men vi vil gå litt nærmere inn på apostelens ordvalg. Han sier at Gud "skal gi enhver igjen etter hans gjerninger". Det ordet som er oversatt her med gi, betyr egentlig å gi ut, betale, gjengjelde. Gud har likesom mottatt ondt eller godt fra menneskene. Og slik han har mottatt det, slik har han ført det opp på deres regning, for at han på den rettferdige doms dag kan gi det tilbake til hver enkelt, - vel og merke på den måten vi nå har sett Kristus forklare dette. Apostelen bruker videre uttrykket "enhver" - Gud skal gi enhver igjen. Her på jorden kan det være mange som tror de er nærmest bortgjemt i folkemengden, slik at Gud ikke følger dem så nøye med sitt øye. Men Gud er så stor at han til og med følger hver fugl (Mat 10:29). Han er mektig til å følge hver eneste én like nøye, som om det bare eksisterte det ene mennesket på jorden.

 

I den siste dommen skal hver og en stilles fram for dommerens øyne, som om de stod nakne og bare. Der skal de dømmes etter deres gjerninger. Og de som selv står ansvarlig for sine synder, d.v.s. som er under loven og dermed skal dømmes etter den, de vil ikke bli tilgitt et eneste unyttig ord, slik Kristus selv sier det (Mat 12:36): "Det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag". Men i himmelen skal også de frelste gis forskjellig igjen, etter deres gjerninger. Det ser vi av Jesu tale i Mat.25:14-29 og flere bibelsteder, f.eks. 2Kor 9:6 og Dan 12:3 m.fl. Også dette ligger det i ordet "han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger".

 

7: Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.

De som søker Gud og hans rike, de søker samtidig evig ære og herlighet, også om de ikke tenker på det selv engang. Det er det første vi skal merke oss her. Dessuten finner vi over alt i Skriften at den evige lønn stadig holdes fram som en oppmuntring til de troende, for at de utholdende må følge Jesus. Selvsagt er det bare Kristi kjærlighet som er den eneste drivkraften til alt godt. Men de som har denne drivkraften i hjertet, de vil Herren også styrke og oppmuntre til å holde ut, tålmodig i kampen, idet han holder fram kronen og den evige herlighet som venter dem ved målet. På samme måte vekker og advarer han oss mot søvnen, og mot slapphet i tjenesten, ved at han understreker faren for å tape kronen.

 

Herren sier: "Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone" (Åp 2:10). "Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone" (Åp 3:11). "Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre" (Åp 2:7,11,17,26, 3:5,12). Når Paulus gjennom hele det femtende kapittel av første brev til korinterne taler om oppstandelsen, hvor stadfestet og sikker den er, og om dens herlighet, så avslutter han slik: "Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren". I det bibelordet vi har for oss sier han at de som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, de skal virkelig Gud også gi evig liv. Og det er bare i dette evige liv vi har all den salighet, som en gang fullkomment skal åpenbares i himmelens og evighetens lys.

 

8 og 9: Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.

Med tre markerte kjennetegn beskriver apostelen her de ubotferdige. Det første er at de er gjenstridige. D.v.s. at de stritter imot Guds arbeide på deres hjerter. De innser at Guds kall også vil føre til at de må gi avkall på noe. De stritter imot all Guds påvirkning. De vil maksimalt leve sin egen "gode" kristendom. Dernest er de ulydige mot sannheten. De både ser og forstår så mye av sannheten, at de helt bevisst må motstå sannhetens/Herrens røst for å kunne bli værende i sine synder. For en uhyggelig tilstand! Det tredje er: men lydige mot urettferdigheten. D.v.s. at de ikke bare voldelig tvinges av en ond makt, eller synder, på grunn av at de ikke makter holde seg våkne, men de har et sinn som holder med det onde. Det er et karakteristisk kjennetegn for et ubotferdig sinn, og et bevisst liv i synd. Det er dette Skriften kaller "den som gjør synd"

(1Joh:3,8,9. Konf. v.6 her).

 

Her er forskjellen mellom de troendes synder, og de vantro's. En troende makter ikke alltid være eller gjøre det han vil, men må ofte sukke med apostelen: "det jeg hater, det gjør jeg" (Rom 7:15-24). "Da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg" (v.17). Men de som "gjør synd", det er de som forsvarer sin synd, og de skal ikke arve Guds rike (1Kor 6:9,10, Gal 5:21). Han sier her at over dem skal det komme vrede og harme, nemlig Guds unåde og rettferdige straff, ja trengsel og angst. Over hver menneskesjel som gjør det onde, eller som lever i det onde, og selv står med disse gjerningene innfor Gud, uten Stedfortrederen, - over disse sjelene uttaler Kristus selv at de skal gråte og skjære tenner.

 

Både jøde først og så greker. Med denne tilføyelsen antyder apostelen på nytt hvordan ansvaret og straffen blir større, i samme grad som mennesket har hatt kunnskap om Gud og hans vilje. Når det gjaldt dette forholdet, så stod jødene høyt over grekerne, d.v.s. hedningene. Derfor ville de også "først", i forhold til hedningene, bli rammet sterkere av Guds vrede og harme, trengsel og angst, når Guds rettferdige dom blir åpenbart. Dette hadde også Herren tidlig talt til dem: "Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens ætter. Derfor vil jeg hjemsøke dere for alle deres misgjerninger" (Amos 3:2. konf.Mat 11:22, Luk 12:47). Men om enn dommen skal bli hardest over jødene, så skal heller ikke hedningene ansees uskyldige. Grunnen til det så vi i kapitlet foran, men også i dette.

 

Men jøde først -! Tenk nøye over dette, du som er født og oppvokset i lyset av Guds evangelium. Kan du tro det skal gå deg vel, hvis du fortsetter å forakte dette lyset, ved at du blir værende i synd og selvopptatthet, og ikke blir omvendt og frelst? Hvor stor vil ikke den vrede og harme, trengsel og angst være, som da istedet kommer over din sjel!

 

10: Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.

For noen herlige løfter! Ikke bare nåde og forlatelse. Ikke skal vi bare slippe velfortjent straff for alle syndene. Men herlighet og ære skal de også få, de som tross alt har vært syndere, og bare fortjente Guds straff. Når de på tross av dette, likevel har latt seg føre til frelse, og er blitt ikledd Kristus, så skal de altså stå så fullkomne for Guds øyne som om de var hans elskede Sønn (Ef 1:4-6). De skal til og med ha herlighet og ære, så dommeren skal ære dem som om de ikke hadde gjort den minste synd, men bare levd rett og fullkomment. Så umåtelig stor er nåden over dem som er nådens barn. Det gode de har gjort, drevet av Guds nåde, hvor smått det enn er - som å gi noen et glass vann i Jesu navn -, det skal bli husket og priset i Kristi herlige dom, som om han selv hadde vært den som tørstet og hadde fått dette glass vann.

 

Men også i dette, hvis vi skal tale om belønning av gode gjerninger, så vil det bli et skille. De som har hatt mer lys, og derfor som troende vært "rik på Guds herlighet over miskunnhetens kar" (Rom 9:23-24), de skal også i dommen få mer pris, herlighet og ære, enn de som har hatt mindre. Det er dette det tales om i det gjentatte "jøde først, og så greker". Store og fullkomne er Herrens dommer. Måtte alle mennesker holde dette klart for seg!

 

11: For Gud gjør ikke forskjell på folk,

Å gjøre forskjell på folk, d.v.s. at dommeren ikke dømmer alle etter de samme prinsippene, men tar hensyn til personene. Det er en urettferdighet hos syndige mennesker, som aldri kan tenkes vil finne sted hos vår store Gud. Moses sier: "Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver" (5Mos 10:17). Men jødene er ikke de eneste som går med en slik innbilning, at Gud i sin dom likesom skulle gjøre et unntak når det gjaldt dem, sitt eiendomsfolk, slik at de ikke blir straffet på samme måten som andre.

 

Dette finner vi også innen kristenheten. Endel mennesker som har erfart noen nåde, og opplevd Guds trofasthet, tror dermed at Gud elsker dem så høyt at de kan regne med at han vil overse om de faller tilbake i sin egen trygghet. Slik oppfører de seg i alle fall, og begynner å leve fritt og ubekymret etter kjødet, på lik linje med måten de ugudelige lever på. Det er mot en slik falsk innbilning Herren taler, når han sier: "Når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, gjør etter alle de motbydelige gjerninger som den ugudelige gjør, skulle han da få leve? Ingen av de rettferdige gjerninger som han har gjort, skal tilregnes ham. For den troløshet han har vist, og for den synd han har gjort, skal han dø" (Esek 18:24). Gud er stor og rettferdig. Han gjør ikke forskjell på folk.

 

Derfor formaner også Peter: "Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid" (1Pet 1:17). D.v.s. at vi skal vandre i gudsfrykt. I motsatt fall vil dere enten pådra dere mye vondt, for Gud hjemsøker synden med ris og plager (Sal 89:31-35). Eller det som verre er: Ved lettsindig forakt overfor klare ord fra Gud, blir forherdet, "vender om fra deres første rettferdighet", faller til slutt helt fra, og kommer dermed igjen under loven. Da skal dere dømmes etter hele Guds strenge rettferdighet i loven.

 

Noe ganske annet er det at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Men disse "vandrer" da heller ikke "etter kjødet, men etter Ånden" (Rom 8:1,4). At disse ikke dømmes etter loven, at ingen synd blir tilregnet dem i dommen, det kommer av at Kristus har oppfylt loven for dem, og står overfor vår Far i himmelen i deres sted (Rom 10:4, Heb 9:24). Men disse blir også daglig "dømt, for at de ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:31-32). I dette verset vi har foran oss, motsier ikke Paulus dette, de troendes, forhold. Her taler han bare om hvordan Gud dømmer etter loven. Det vil skje, i ubegrenset rettferdighet, over alle mennesker som ikke kan vise til at de har en fullbyrdelse av loven. Og det gjelder enten selve lovens innhold er åpenbaret for dem, eller ikke. Dette tar nå apostelen opp.

 

12-16: alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven. For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort. For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.

Noe av dette kan synes underlig. Men først ser vi Paulus uttaler, det han også nylig har sagt, at hos Gud gjøres det ingen forskjell på mennesker. Med samme guddommelige rettferdighet skal alle syndere, enten de er jøder eller hedninger, dømmes etter hvordan de har forholdt seg til det lys de har over Guds vilje. Han sier: Alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus. Med dette vil apostelen gjøre én ting helt klart for alle mennesker: Uansett om de er kjent med loven slik den ble gitt gjennom Moses, når de likevel kjenner til og har forstått hva Guds vilje og krav er, så er de fordømt hvis de ikke fullkomment oppfyller loven.

 

Menneskehjertets unnskyldninger går i alle retninger. De som kjenner loven, og dermed har mer inngående kjennskap til Gud, de lever på dette forholdet, selv om de ikke oppfyller loven. Og de som ikke har dette nære forhold til Gud, og heller ikke er kjent med lovens formelle ordlyd, de trøster og unnskylder seg nettopp med hva de dermed mangler. Det samme hører vi ubotferdige sjeler unnskylde seg med idag: "Når jeg ikke forstår så mye av dette, så kan det vel heller ikke kreves så mye av meg". Men da er det apostelen sier her: Nei, du har ingen unnskyldning, uansett! For selv de som ikke kjenner lovens formelle ordlyd, har likevel fått åpenbart så mye av Guds vilje i sitt hjerte, at når de synder så må de bevisst gå imot Gud. Alle som gjør det skal dø. Og de som har hele loven, de har jo ingen som helst unnskyldning når de synder mot så klart lys. Dette er hovedtanken i vår tekst.

 

Det sistnevnte, at de som selv har loven, og synder, skal dømmes ved loven, det har apostelen utdypet nærmere i v.13. Der sier han: "For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort". Her sier altså apostelen at "de som gjør etter loven" skal bli rettferdiggjort (sv: dømas rettferdiga). Men det er ikke apostelens mening at noe som helst menneske, etter syndefallet, virkelig kan bli rettferdig gjennom det han gjør etter loven. Heller ikke at noen fullkomment kan holde loven. Nei, det er jo nettopp det denne apostelen så hardnakket avviser (se Rom 3:19-20, Gal 3:10).

 

I Rom 3:9-10 forklarer han hva hensikten har vært med disse to første kapitlene. Der sier han: "Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, som det står skrevet: det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". Men når apostelen sier her at ikke de som hører loven, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort, så er hensikten å imøtegå jødenes falske innbilning om at de stod i noen slags nåderik særstilling hos Gud. Deres bedrag bygde på at det var dem som forvaltet og praktiserte den hellige religion, og i så måte skilte seg ut fra alle andre folk. Og videre på at Gud jo hadde åpenbart seg iblant dem, og hadde gitt dem sitt ord og den rike gudstjenesten.

 

Men Paulus sier altså her: Ikke noe av dette kommer til å hjelpe dere, så lenge dere ikke til fullkommenhet oppfyller den hellige loven som er gitt til dere. Vil dere bli rettferdige gjennom loven, så må dere fullkomment oppfylle den. Den loven som dere selv har, sier jo uttrykkelig: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (5Mos 27:26, Gal 3:10). De som gjør etter loven, betegner her slett ikke dem som bare gjør et eller annet av det loven krever, som likesom praktiserer noen gode gjerninger etter loven, og avstår fra noen av syndene. Nei, det betegner dem som - slik selve loven krever - holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. For det er intet mindre som kreves, for å bli rettferdig gjennom loven. Med dette har ikke apostelen bare angrepet jødenes, men også alle menneskers hykleri og falske innbilninger om at de skal kunne tekkes Gud ved et visst religiøst levesett, og god kunnskap om Guds ord. Det han vil ha fram, er jo at de står bare overfor en ennå større dom, hvis de ikke lever innfor Gud i overensstemmelse med det lys de har over hans vilje.

 

Hvem du enn er som leser dette: Tenk nøye over at nettopp den nåderike fordelen du har ved all din kunnskap om dette, det vil medføre den strengeste dom over deg, hvis du ikke oppriktig er og gjør det som loven krever. Vær klar over at loven ikke bare krever å bli forstått, men å bli oppfylt av deg! At det er et forferdelig skuespill innfor Gud, når du vet, taler og dømmer åndelig, men skyver fra deg det forhold at du samtidig selv ikke er og gjør overensstemmende med det du vet.

 

Glem aldri at det bare er noe den gamle løgneren innbiller deg, når du tror at Guds hellige krav skulle være tilfredsstilt, bare du gjør noe av det. Nei, bare den som fullkomment oppfyller alle Guds krav, skal dømmes rettferdig etter loven. Apostelen Jakob sier jo: "den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle" (Jak 2:10). Hvis du skal være ærlig: Kjenner du ikke innerst i din samvittighet at du er nok klar over at alt det Gud krever, det forutsetter en uavkortet lydighet overfor alt det han har befalt? At bare det minste avvik fra hans bud betyr en protest overfor hans kongemyndighet, og at det han derfor forventer, er en fullkommen oppfyllelse av sine bud? Kristus sier jo klart at du er skyldig under dommen, også om du ikke har gjort noen som helst ond gjerning, bare du skjuler noe ondt i ditt hjerte (Mat 5:28).

 

Men aller størst avsky og fordømmelse venter deg, hvis du i tillegg har syndet mot det "største og første bud", så du ikke har "elsket Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand" (Mat 22:37-38). Da har du ingen mulighet til å bli rettferdig. Da er du etter Guds hellige lov fordømt. Kan du da i tillegg skyve dette fra deg som mindre betydningsfullt, så du går der trøstefull og ubekymret? Da er du en gudsforakter. Da sier du egentlig: Jeg bryr meg ikke om hva Gud krever og dømmer. Måtte alle ha klart for seg at det er ikke de som hører loven, men de som gjør etter den, som skal bli rettferdiggjort innfor Gud! Og med dette har apostelen opplyst oss om hvilken dom som rammer dem som synder under loven, og skal dømmes ved loven (v.12).

 

I v.14 og 15 følger så forklaringen på den påstanden i v.12 som først kunne se noe merkelig ut. Der leste vi at de som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven. Her har apostelen forutsett at denne innvendingen vil komme: Men hvordan kan Gud i rettferdighet dømme hedningene, når han ikke har gitt dem sin lov? Da svarer han at selv om de ikke hadde den formelt og konkret, slik den stod skrevet på steintavlene, så hadde de likevel loven skrevet i sine hjerter og samvittighet. Da var deres kjennskap til Guds vilje stor nok. Så da var de, når de syndet, bevisst ulydige mot sin Skaper, og pådrog seg dermed hans rettferdige straff. I v.14 og 15 sier apostelen: For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. Det viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem.

 

Han viser til to forhold som beviser at hos hedningene finnes det et, om enn svakt, kjennskap til Guds lov. For det første, at de av naturen gjør det loven byder. Det beviser at de kjenner Guds påvirkning i sine hjerter. Det andre er at de har en samvittighet som gjør at de overveier med seg selv (anklager eller forsvarer) hva de skal gjøre. Det viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter, og derfor har de all mulighet til å skille mellom rett og galt.

 

Men når han sier at de av naturen gjør det loven byder, så vil han dermed selvsagt ikke si at hverken hedningene generelt, og heller ikke en eller annen spesielt, gjør alt det loven byder. I kapitlet foran har han jo ettertrykkelig bevist det motsatte. Nei, meningen er at de gjør mange gjerninger som er pålagt etter loven, og disse gjerningene er virket ut fra en indre lovisk bevissthet, som en plikt. Det beviser at de av naturen har et visst kjennskap til lovens krav, og at de dermed, når de synder bevisst, er ulydige mot Gud. Apostelen sier at dette viser at den gjerning loven krever er skrevet i deres hjerter. Han sier ikke lovens ord, eller lovens bokstav, og langt mindre lovens ånd, - men bare den gjerning loven krever. Den gjerning loven krever*, er de mer konkrete ytre gjerninger som loven enten krever eller forbyr. For lenger rekker ikke det naturlige kjennskapet til godt og ondt.

 

* Ordet i grunnteksten står her i entall, og er dermed et "kollektivt" uttrykk for alt det loven krever.

 

Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem. I tillegg til at de gjør det loven byder, sier apostelen, så har de også en samvittighet som anklager eller forsvarer det de foretar seg. I deres tanker foregår det likesom en avveining, eller et oppgjør. I tankene anklages de for noe galt som de har i sinne å gjøre, eller allerede har gjort, - samtidig som det kommer en annen tanke inn og forsøker å unnskylde eller forsvare den samme gjerningen. Disse tankens overveininger er nok til å overbevise oss tydelig nok om at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Det samme kommer også tydelig fram når de taler seg imellom, og bedømmer hverandres gjerninger. Vi finner mange eksempler på det fra hedningenes skrifter. Ingen ville kunne anklage eller fordømme noen gjerning, hvis han ikke selv hadde et utgangspunkt, hadde regler for hva som er rett og galt. Heller ikke kunne noen forsvare en handling, uten å ha slikt grunnlag. Slik er det hedningenes tanker innbyrdes anklager eller forsvarer deres egne eller andres gjerninger. Slik er altså den gjerning loven krever, skrevet i deres hjerter.

 

Da sier det seg jo selv at de også har en viss oppfatning av at det finnes en høyeste dommer, og at det vil følge belønning eller straff for gode eller onde gjerninger. Og når en går nærmere inn på hedningene, når det gjelder deres avgudsdyrkelse, er det en kjennsgjerning at de også selv påstår at de har denne forstand på et høyeste vesen som har skapt alt, og som de forsøker å gi uttrykk for gjennom sine mange avgudsbilder. Vi husker at apostelen i forrige kapittel (v.19 og 20) viser til hvordan hedningene også gjennom Guds skaperverk har kjennskap til Gud. Vi kjenner også til hvordan hedningene kan oppleve Guds vrede over onde gjerninger, og hvordan de kan frykte for Guds dom. En ser det markert hos skrekkslagne sjeler som går inn i den ene botsøvelsen etter den andre. Ofte kan de gi de aller største offergaver, til og med sine barns eller eget liv, for å blidgjøre en guddom som er blitt vred.

 

Alt sammen vitner om at Herren heller ikke blant hedningene "lot seg uten vitnesbyrd" (Apg 14:17). Skaperverket står der for alles øyne, og vitner om sin Mester og Herre. Og den gjerning som loven krever, som er skrevet i menneskenes hjerter, den vitner i deres samvittighet om den samme Herre og hans vilje. Både det vi ser for våre øyne, og det som arbeider i hjerte og samvittighet, gir et samlet vitnesbyrd om Guds vesen, hans herredømme, visdom og godhet, og hvor mye menneskene skylder ham. Samvittighetens lys er i seg selv klart og guddommelig, og selv om det ble formørket ved syndefallet, så holder det ethvert menneske forpliktet under et konkret ansvar. Alle må erkjenne at dette lyset arbeider i dem, og nødvendigheten av å adlyde. Det kommer de ikke utenom, selv når lysten til synd i hjertene deres gjør at de forsøker å bortforklare alvoret i det. Dermed har apostelen vist hva dette tosidige vitnesbyrdet om Gud skal tjene til - og hva det derimot ikke fører til. Han viser at det ikke fører til at noen blir rettferdige, salige og trøstet, men bare til fortvilelse og fordømmelse.

 

På den dag da Gud skal dømme, o.s.v. Herren har åpenbart at det skal komme en konkret dag i verdenshistorien, en dag da Herrens siste, endelige dom skal fullbyrdes. Det er nødvendig at det skjer på et helt bestemt tidspunkt, at hans rettferdige dommer blir offentlig kjent. Ellers ville dette ikke bli vist den nødvendige aktsomhet, eller være tilbørlig kjent og lovprist. Da skal Guds dommer åpenbares for alle skapte vesener, mennesker og ånder - da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene. Det betyr ikke at Gud ikke også skal dømme de gjerningene som er åpenlyse, og kanskje kjent av alle. For der er ikke noe som helst som ikke skal fram for dommen. Da skal jo også de som "er i sine synder" dømmes etter loven, og skal til og med "gjøre regnskap for hvert unyttig ord" (Mat 12:36).

 

Nei, meningen er at Herrens dom skal skje gjennom et guddommelig oversyn som gjør at selv de mest hemmelige og skjulte ting vil bli stilt klart fram i lyset. Gud skal ikke bare åpenbare menneskenes ytre gjerninger, men også tanker og hjertelag. Det som innerst inne i oss egentlig var kilden til gjerningene. Kort sagt: Alt det vi har gjort, åpent eller i hemmelighet, skal komme for dommen. Men det at selv menneskenes hemmeligheter, eller skjulte ting, nå skal åpenbares, det er det som kjennetegner den siste dommen. For disse forholdene har ikke tidligere kunnet bli dømt. Hvis menneskene har lykkes i å skjule sine onde gjerninger, så kan de være trygge for menneskers dom. Men det gjelder ikke i vårt forhold overfor Herren på den store dag.

 

Apostelen sier dommen skal avsies etter mitt evangelium. Med uttrykket "mitt evangelium" vil apostelen bare la det bli klart hvor sikker og urokkelig hans forkynnelse var. I det første verset i dette brevet kaller han det "Guds evangelium". Når han nå sier "mitt evangelium", er det dette han vil ha fram: Det er bare en Kristi tjener jeg er, bare en som bærer Kristi eget budskap til dere. Det skal dere få se på den siste dag, når alt kommer til å skje på den måten jeg har forkynt. At det er dette Paulus mener, det kan vi se når en sammenlikner med liknende uttrykk, hvor han uttaler sin triumferende visshet om sin læres urokkelige sannhet, som f.eks. i Gal 1:8: "Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet". Og denne sterke sats uttaler han to ganger på rad ( i v.8 og 9).

 

Men apostelen sier altså at dommen skal utføres etter hans evangelium. Av dette vil apostelen gi oss den lærdom at hver gang vi leser noe om den siste dommen, så må vi aldri få noen annen oppfatning av dette, enn at det er den samme dommen som er beskrevet i evangeliet. Av enkelte korte, ensrettede uttrykk, kunne en ellers lett få en falsk oppfatning av Guds siste dom. En oppfatning som kanskje fullstendig tilintetgjorde evangeliets store hovedlære om hvordan de troende gjennom Kristus er frigjort fra sine synder. Derfor er det et viktig ord å holde fast på: Gud skal dømme menneskene etter mitt evangelium.

 

Ved Jesus Kristus. Han som første gang han kom til jorden, var i fornedrelsens dyp "foraktet av hver sjel, og avskydd av folkene". Han skal nå komme i sin makt og majestet, og sitte på herlighetens trone, og "tusen ganger tusen" av hans veldes engler skal "tjene ham". Han som i sin fornedrelse lot seg dømme til døden av mennesker, skal nå være dommer over alle folk på hele jorden, skal dømme alle sine fiender til den evige død, og ta sine venner opp til evig liv og salighet i sitt rike. Men så fortsetter teksten:

 

17-20: Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud, og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven, og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven:

Her begynner nå andre del av dette kapitlet. Hittil har apostelen bare med en viss varsomhet søkt å undergrave jødenes falske trøst, ved å ta fram de allmene grunnene for Guds rettferdige dom. Nå trenger han seg nærmere inn på livet deres. Nå tiltaler han dem direkte, og nevner konkret områder som var deres fortrinn framfor andre, og som de dermed trøstet seg til. Og han nevner de mest markerte trekk i deres personlige holdning til disse fortrinnene: hykleriet og ugudeligheten. I de versene vi nå har for oss, 17-20, lister han opp de fortrinn de hadde framfor andre. Han oppsummerer i seks konkrete punkter. 1: De bærer navnet jøder. 2: Det er dem som har Guds skrevne lov. 3: De har den sanne Gud som sin gud. 4: De kjenner hans vilje, 5: og kan dermed avgjøre konkret hva som er godt og ondt. 6: De kan være lærere og ledere for andre.

 

Men om du kaller deg jøde. Det første fortrinnet var at de ble kalt jøder*. For dem var dette et stort navn. Det kjennetegnet at de nedstammet fra patriarkene, og spesielt den patriark som verdens frelser skulle nedstamme fra, etter det Jakob, deres far, profetisk hadde uttalt (1Mos 49:8-12). Men i tillegg hadde selve navnet en betydning som viste til Guds mange utsagn om den store oppgaven de var tiltenkt på jorden. Navnet betyr "bekjennere og lovprisere". Og Herren Gud hadde sagt: "Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris" (Jes 43:21). Navnet jøde ble altså gitt en meget stor betydning, - slik vi også burde gjøre ved navnet kristen (konf. Åp 2:9, 3:9, Gal 2:15).

 

*Dette var det betydningsfulle navnet som etter hvert ble brukt på alle patriarken Jakobs etterkommere. Fra begynnelsen, og helt til kong Rehabeams tid, ble de kalt for Israel eller Israels barn, etter det nye navnet som denne patriarken, Jakob fikk. Senere ble det bare de ti stammene som fulgte Jeroboam, som ble kalt "Israel" eller "Israels hus". Og de to andre stammene: "Juda" eller "Judas hus". Men etter det babylonske fangenskap begynte alle tolv stammene å betegnes med ett felles navn, jøder, som var de som holdt fast ved sine fedres religion, enten de vendte tilbake til sitt land eller ikke.

 

Og du setter din lit til loven. Dette var jødenes andre fortrinn. I grunnteksten heter det egentlig: "Du hviler på loven", noe som meget treffende betegner den avslappede posisjon de hadde inntatt overfor loven. Det var de som hadde fått, og som forvaltet loven. Dette levde de på, og likeså på de gjerningene, ofringene og seremoniene de utførte, etter det som var foreskrevet dem i loven. I loven hadde de det høyeste lys over Gud og hans vilje. Ikke noe menneske på jorden skulle få komme og lære dem noe - ! Det var tvertimot deres oppgave å lære hele verden denne eneste guddommelige sannhet, deres religion, deres lov, deres gudstjeneste. Alt hadde jo Gud gitt dem - skulle ikke de da være dem som stod Gud nærmest? Med en slik trøst hvilte de på loven.

 

Og roser deg av Gud. Dette var det tredje fortrinnet. Alle andre folk på jorden holdt seg til stumme avguder, og var dermed i sannhet "uten Gud i verden". Jødene var det eneste folk som kjente og tilbad den sanne Gud, himmelens og jordens Skaper og Herre, som midt iblant dem hadde gjort så herlige under ved sin nåde og makt, hadde talt til dem og åpenbart seg for dem på så mange måter. Av sin frie nåde hadde han utvalgt og kalt dem til sitt eiendomsfolk. Med sterk arm hadde han fridd dem ut fra deres fiender. Han var den som hadde gitt dem loven, og var grunnleggeren av det samfunnssystem de fungerte i. Han var deres konge og beskytter. Og midt iblant dem hadde jødene det hus Herren hadde latt reise for seg. Der hadde han likesom sin bolig, og til denne hadde han knyttet den gudstjenesten han selv hadde gitt dem. De mente de hadde et solid grunnlag, så de kunne rose seg av ham, at han var deres Gud, og at de var hans folk.

 

Og kjenner hans vilje. D.v.s.: har en klar og bestemt kunnskap om hva som behager Gud, eller hva han tvertimot hater, hva han krever og hva han forbyr. Gjennom skaperverket og samvittighetens røst, hadde hedningene bare i visse store hovedtrekk fått åpenbart hva som var godt eller ondt. Jødene, derimot, hadde Guds konkrete ord som fortalte dem, selv i de minste saker, hva som behaget Gud, og hva han hatet. Dette taler også Salm 147 om: "Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. Slik har han ikke gjort mot noe hedningefolk".

 

Og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven. Grunntekstens ord betyr dels å "prøve hva som er det beste", eller å "velge det fortreffelige". Men det kan også bety "prøve det forskjellige, det ulike", og antyder da at jødene, som var undervist i Guds lov, i store og tvetydige spørsmål arrangerte en grundig og nøyaktig prøving av hva som var rett og galt, hva en burde gjøre og ikke gjøre. En slik inngående prøving hadde ikke hedningene noen mulighet for å gjøre, fordi de ikke hadde Guds skrevne lov foran seg, men måtte dømme etter et mer tåkete skjønn, som bare var en skadet levning av selve lyset. Dermed hadde jødene også i dette stykke et markert fortrinn framfor hedningene.

 

Og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket. At de som hadde fått Guds lys i gave, kunne være veiviser for de blinde og et lys for dem som er i mørket, - det var det sjette fortrinn jødene smykket seg med. Disse billedspråkene: "veiviser for blinde", og "et lys for dem som er i mørket", er i seg selv lette å forstå. Ytterligere forklaring får vi når apostelen uttrykkelig tilføyer: en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige. Ordet som er brukt for "uforstandige" betyr egentlig umyndige barn. Og her menes ikke de som etter sin alder, men som med bakgrunn i sin forstand er umyndige. Når jødene talte om hedningene, så omtalte de dem vanligvis nettopp med disse betegnelsene: "de blinde", "de som er i mørket", "de uforstandige". Det var for slike de kunne være lærere og lys, fordi de eide Guds skrevne og konkrete ord, som også apostelen sikter til når han tilføyer:

 

siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven. Grunntekstens ord for "form" betyr at de i loven hadde et klart bilde, nærmest et avtrykk av den sanne kunnskap om Gud og hans vilje. Det apostelen her nevner, er det jødene selv klart roste seg av. Og det var altså ikke noe galt ved det de roste seg av, for de roste seg av de virkelige verdiene de hadde i sin lov. Dette forteller oss at i loven så de Guds vilje og tanker, og dermed den rette kunnskapen og sannheten synliggjort. I den loven de eide kunne de likesom ta og føle med hendene på Guds vilje og vesen.

 

Men det apostelen her taler om, er klart ikke bare de fortrinn jødene virkelig hadde. Det taler også om deres formastelige innbilninger om hvordan de, gjennom disse sine fortrinn framfor hedningene, hadde det aller beste forhold til Gud, hadde det saliggjørende lys og var utenfor all fare. Det er disse falske innbilningene han nå straks vil til livs. Legg merke til at han sier ikke:"du er en veiviser for blinde", men: du "regner deg selv å være" det. Du har sånn tillit til alt du har kunnskap om, at du mener du meget vel kan være en veiviser for blinde. I denne formastelige ånd var det fariseerne fór over hav og land for å kapre proselytter, eller nye medlemmer, ut av Herrens forsamling. Dette holdt de for å være sine aller beste gjerninger. Det skulle markere deres åndelige nidkjærhet for sjelene.

 

Herren Kristus bemerket til denne virksomheten deres, at når de selv var hyklere og helvetes barn, så gjorde de deres nye tilhengere bare til det som verre var (Mat 23:15). Men hvilken forestilling de selv gjorde seg om en slik virksomhet, det kan en lett fatte. Når en misjonær reiser ut til hedninger i mørket, for å gi dem Guds ord, måtte han da ikke bli sett på som et lys i deres mørke? Akkurat slik anså nå jødene seg å være. Og hvis en så samler i ett bilde alle de fortrinn jødene hadde, både virkelige og innbilte: deres herkomst, deres hellige lovsamling, deres kunnskap om Den sanne Gud, deres grunnlag for å dømme om hva som er godt og ondt, oppdraget: å lære og lede hele den øvrige verden - ! Da må det bli en forferdelig knusende tale for dem, de ordene apostelen nå retter mot dem i det følgende:

 

21-24: Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer? Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet.

Den form grunnteksten uttrykker seg i, er meget sterk i disse fire versene, som sammen ugjør en slags tilføyelse til de fire versene foran. Satsene i disse fire versene kommer som sterke utrop. I det foregående hadde apostelen regnet opp jødenes mange og store fortrinn. Men på et øyeblikk rykker han nå hele denne skjønne trøstegrunnen ut under dem, samtidig som han blottstiller all den styggedom og hykleri de skjulte under alt sammen. Han sier: Du har et betydningsfullt navn. I loven har du den rette form for all Guds kunnskap og sannhet. Du har den sanne Gud, og kjenner hans vilje, slik at du kan lære hele verden, være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørke. Men - lærer du deg selv? Du forkynner at en ikke skal stjele, men stjeler du? Du sier at en ikke skal drive hor, men driver du hor? Du har avsky for avgudsbildene, men raner du templene deres?* Dette var i sannhet forferdelige tordenslag mot den skinnfromhet og egenrettferdighet som nettopp var så karakteristisk for jødene.

 

* I Ros.'s svenske bibel stilles det ikke spørsmål ved, men konstateres, hvordan de lever, f.eks. Så lärer du ju icke dig själv, du som lärer andra. Du som predikar, at man icke skal stjäla, du stjäl. Du som säger, att man icke skall göra hor, du gör hor, osv.

 

De syndene apostelen her går inn på, var ikke bare tilfeldig valgte, for likesom bare å nevne motsetningene til deres fortrinn. Nei, dette var nemlig svært vanlige synder iblant dem. Den første synden han konkret stiller dem overfor, er: Stjeler du? Pengebegjær og gjerrighet har klekket ut mange metoder for å tilegne seg annen manns eiendom. Og det går fort over i rent tyveri, svikefull framferd, eller uredelighet i handel. Snart ved å undertrykke de fattige, men på en måte så det ikke formelt kan angripes. Eller slik Kristus selv sier om de skriftlærde og fariseerne, som for syns skyld holder lange bønner mens de "eter opp enkers hus" (Mat 23:14). Slik blir religiøse øvelser brukt til å dekke over tyveriet. Likeså var den kjødelige urenhetens synd mot det sjette bud svært utbredt blant jødene, i horelevnet og ekteskapsbrudd. Dette forholdet omtalte også Kristus ofte i sine straffetaler. Og dette foregikk altså på tross av at de hadde den strenge loven som sa at slike skulle stenes ( 3Mos 20:10, Joh 8:5). En tredje synd var at de indirekte ranet templet. Av profetenes budskap ser vi at når det gjaldt deres ofring og avgifter til templet, så drev de med svik og urettferdig framferd, slik at Gud (v/templet) altså ikke fikk det som tilkom ham (se f.eks.Mal 1:8-14, 3:8-10, Neh 13:10). Når apostelen nettopp nå konfronterer dem med slikt, så er det en helt dagsaktuell situasjon han tar opp. Hans siktemål er å vise hvordan jødenes fromhet er gjennomsyret av falskhet og hykleri.

 

Dette kunne han ha fortsatt å tale ennå mer om. Men nå samler Paulus alt det han har sagt i en eneste sønderknusende sluttsats:

Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. D.v.s.:nettopp ved at du roser deg av loven, og likevel bryter loven i din framferd, så bringer du vanære over Gud og hans ord, "for på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet". Han sier m.a.o.: Den måten dere lever på, gjør at når hedningene ser deres liv, og hører at dere roser dere av deres forhold til den eneste sanne Gud og hans lov, så må de jo tenke at denne guden og denne loven kan ikke være mye verdifull, når dere som er hans folk fører et slikt liv. "Slik det står skrevet", d.v.s. hos deres egne profeter hører vi jo Gud selv klage over akkurat dette, og sier: "Da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er Herrens folk" (Esek 36:20). Dette er selve tyngdepunktet i den knusende straffetalen Paulus gir jødene her.

 

Det å påføre Guds navn vanry, d.v.s. vanhellige Guds navn ved sitt liv, er en så fryktelig sak at et Guds barns hjerte fullstendig ville forgå, bare med tanken på muligheten av å skulle kunne begå en slik synd. Her sier altså apostelen at det var det jødene gjorde ved sitt liv. Og at det var så åpenbart at selv hedningene, i åndelig mørke, kunne bedømme dette, og av samme grunn kunne komme til å forkaste Herrens navn. La oss igjen se for oss hvor høyt en jøde mente han stod over hedningene, på grunn av de mange og vektige fortrinn en jøde hadde framfor dem. Hvordan så han ikke medlidende ned på disse han karakteriserte som "blinde", "som er i mørke", o.s.v. Nå anklager apostelen ham for at hans synder førte til at hedningene kom til å forakte og forkaste Gud. I sannhet et forferdelig knusende oppgjør, det Paulus tar med dem her.

 

Slik må ethvert menneskehjerte knuses og tilintetgjøres, hvis der skal bli en ny fødsel, et sant og salig trosliv, som er blitt til, og lever sitt liv, av den nåde evangeliet forkynner. Og det var det apostelen hadde som mål med denne knusende forkynnelsen: "å rydde vei for Herren", å "senke hvert fjell og hver haug". Derfor måtte han ved sin forkynnelse såre og bedrøve, for at hans herlige evangelium etterpå desto bedre kunne lege og opplive.

 

Men det apostelen her sier om jødene, det passer dessverre altfor godt på de fleste som går for å være kristne. Det gjelder ikke minst de skriftlærde blant oss. De som leder andre, men ikke seg selv. Som rett og slett lever et ubotferdig liv. Å, måtte hver og én som leser disse ord fra apostelen, ta dem til hjertet og tenke etter om det passer på meg! Ved den hellige dåp har Gud tatt deg inn i samfunn med seg. Du går kanskje til og med fram og tar imot Kristi legeme og blod i nattverden. Du har kanskje riktig god kunnskap om kristendommen, slik at du vitner for andre. Taler kanskje om hvor nødvendig det er å omvende seg, om en sann tro og et hellig liv. Men - hvordan er det med deg selv? Med ditt hjerte, og ditt liv? Dette er den rette måten å møte apostelens budskap på. Lever du selv i den omvendelsen som er av Gud? "Ingen skapning er skjult for ham". Han kjenner alt og alle. Lever du selv daglig helliggjørelsens liv, så du døder ditt eget kjøtt, dets lyster og begjæringer? Eller kanskje kristendommen din bare består i hva du vet, og kanskje taler?

 

Du sier kanskje: Selvsagt skal en frykte og elske Gud over alle ting. Men i praksis dyrker du ennå dine småguder. Det har ikke ført til at du kommer for nådestolen med frykt og klage over dette! Kanskje du holder fram Guds bud for andre, men selv misbruker du Guds navn i det daglige. Selv bryter du helligdagsbudet. Selv er du i det skjulte en dranker. Kanskje lever du i hat til et menneske (du kan ikke fordra ham/henne). Eller du har en hemmelig last? - Å, hele din kristendom er jo da et forskrekkelig hykleri! Men Herren, den allmektige og hellige, ser det. Han kjenner deg.

 

På denne måten "hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart", - så sant Gud ikke lyver. Og på denne måten gir du andre, som ser deg, grunnlag for å forakte og forkaste den hellige læren du bekjenner deg til. Din ugudelige framferd blir til trøst for dine nærmeste og de du treffer i arbeid og fritid, så de ikke uroes i sin uomvendte tilstand. Du bidrar dermed til å forderve og forherde dem som Kristus gav sitt liv for. Dette skal han en dag kreve deg til ansvar for! Hvis du bare ikke bekjente deg til hans navn, så fikk din synd ikke følger for andre enn deg selv. Men nå synder du på Herrens hellige navn - og det rammer også dem han har kjøpt så dyrt. Om dette forholdet er det Herren sier: "Hva har du med å fortelle om mine lover og ta min pakt i din munn? Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg" (Sal 50:16-17).

 

Et hjerte som ikke vil Herrens vei, griper til enhver mulig unnskyldning for å kunne omgå den guddommelige sannheten som søker å vekke opp fra den ulykkelige søvnen. Om nå Herren arbeider på et slikt menneske, så det mister mange av disse unnskyldningene det klamret seg til, - men beholder en eneste som det ennå griper til. Da er det forgjeves, alt det som var virket i hjertet til dette menneskes frelse. Det blir da værende i sin synd, kommer aldri til en rett omvendelse, og får aldri erfare hva en sann tro og gjenfødelse vil si. Dette er grunnen til at apostelen så iherdig forfølger jødene i alt de forskanser seg i. Ved at han viser den skarpe kontrasten mellom det livet de levde - og deres kunnskap og alle deres fortrinn, har han nå forsøkt å rive ned de skansene de hadde bygd ved at de eide Guds ord og den mektige gudstjenesten, .

 

Men det stod ennå en skanse tilbake: De hadde omskjærelsen, det tegnet Gud hadde gitt dem, på hans pakt med dem. Skulle heller ikke det bety noe? Skulle vel Gud ha gjort en pakt med dem, og gitt dem så alvorlige bud som stadfestelse på dette - og så skulle det ikke bety noe? Skulle de stå der overfor Gud, på like fot med hedningene? Slike tanker møter nå apostelen med disse ordene:

 

25-27: For omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud. Om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferds-krav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåret? Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lov-bryter.

Selv om den forberedende pakts innsegl ikke har noe å gjøre med oss som lever i den nye pakt, så ligger det likevel en tankevekkende lærdom i det vi nå skal lære om omskjærelsen. Vi skal legge merke til at omskjærelsen enkelte steder i Skriften blir omtalt som et segl på rettferdigheten av tro (Rom 4:11), på nådepakten. På andre steder igjen som et innsegl på den første, lovens, pakt.

 

Først nevnes omskjærelsen som et segl på Herrens pakt med Abraham og hans etterkommere (1Mos 17). Og når det gjelder den åndelige betydningen, så var denne pakten selve den store nådepakten om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus. Derfor ser vi at Paulus i brevet til galaterne holder denne Guds pakt med Abraham opp mot loven. Han kaller den (pakten) "løftet"/"løftene", og bemerker at denne "blir ikke gjort ugyldig av loven, som ble gitt fire hundre og tretti år senere" (Gal 3:17). Guds pakt med Abraham bestod i at Gud gav denne hans venn løftet om den ætt (sv:sæd) i hvem alle jordens folk skulle velsignes. Og at Abraham trodde Guds løfte, trodde på den velsignede sæden ("og dette er Kristus" - Gal 3:16). "det ble tilregnet ham som rettferdighet" (Rom 4:3).

 

Med den helt bestemte måten (som det nå er redegjort for) pakten ble opprettet mellom Gud og Abraham, skulle Abraham bli et forbilde for hele verden på den eneste sanne frelsesvei, nemlig troen på Kristus. Derfor kalles også Abraham for "alle troendes far" (Rom 4:11,16). På samme måte kalles også alle de "som har tro", for "Abrahams barn" (Gal 3:7). Nå sier altså Herren Gud, når han innstifter omskjærelsen, at den skulle være et segl på denne hans pakt med Abraham (1Mos 17). Dermed ble den jo et segl på nådens pakt. Derfor heter det da også i Rom 4:11 at Abraham "fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret". Dette er den første betydningen omskjærelsen har i Skriften. Men på andre steder omtales omskjærelsen i en fullstendig motsatt betydning, som lovpaktens segl. F.eks. når det sies at den som lar seg omskjære, han skylder å holde hele loven (Gal 5:3). Eller som i vår tekst, at omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.

 

Her hører vi at omskjærelsen er lovpaktens segl. Hva kan dette bety, at samme pakts-tegn blir gitt så forskjellig omtale i Skriften? Jo, her er nettopp det lærerike som vi må tenke nøye over. Som en rød tråd gjennom hele Skriften finner vi to totalt ulike riker som eksisterer ved siden av hverandre. De menneskene som har nidkjærhet for Gud, vil en alltid finne vandrende på to forskjellige veier: Noen under nåde-pakten, andre under lov-pakten. Slik var det også i Det gamle testamente. Derfor hadde også pakts-tegnet deres disse to forskjellige betydningene. "Abraham hadde to sønner", sier apostelen, "én med trellkvinnen og én med den frie kvinne" (Sara). "I dette ligger en dypere mening. For disse kvinner er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Den andre er fra det Jerusalem som er der oppe, som er fritt, som er dens mor, og som føder løftets barn likesom Isak" (Gal 4:22-31). Men disse to åndelige rikene har også Gud anskueliggjort ved to forskjellige tidsepoker. Dermed fikk omskjærelsen, som var pakts-tegnet gjennom hele Det gamle testamentes tid, denne tosidige betydningen.

 

Først var der en løftets tid, da loven ennå ikke var kommet. Denne tiden varte fra det aller første løftet ble gitt, og til den dagen Gud gav dem loven på Sinai. Da fikk hans pakt med Israel en ytre form, som en lov-pakt. Men vi husker hvordan apostelen sterkt påviser overfor galaterne at løftes-pakten "blir ikke gjort ugyldig ved loven" (Gal 3:17). Gjennom alle lovens strenge bud og trusler, var alltid et skinn av nåde-paktens sol synlig for dem som var innvidd i "troens hemmelighet". De som i offerdyrenes blod så forsoneren som var lovet, og som de ventet på, Israels forløser. I disse troendes historie, såvel som i Davids salmer og i Heb 11, ser vi at til alle tider fantes det noen rette israelitter blant folket. Disse rette "Abrahams barn", som vandret i Abrahams fotspor og "ventet på Israels trøst". Apostelen sier at alle disse ved troen "fikk vitnesbyrd om at de var rettferdige", og at "Gud hadde behag i dem" (Heb 11:4-5). For alle disse "løftets barn", som forstod at "loven var en tuktemester til Kristus", så var Guds pakt med dem en nåde-pakt. Og for dem var omskjærelsens tegn et "segl på rettferdigheten av tro som han (Abraham) hadde fått da han var uomskåret".

 

Men for dem som bare så på det utvortes, og søkte sin rettferdighet i lovens gjerninger, ble omskjærelsen et segl på lov-pakten. Disse stod under lovens vilkår. Og lovens vilkår er alltid den samme, nemlig at den som vil bli salig må fullkomment holde hele loven. Dette taler apostelen om i Rom 4:4-5: "Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet". Derfor ser vi hvordan de forskjellige menneskene har forskjellig holdning til ett og samme spørsmål, om veien til frelse. Når en skjelvende fangevokter i Filippi spør: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?", så får han dette svaret: "Tro på Herren Jesus" o.s.v. Men når en lovkyndig kommer til Herren og stiller nøyaktig samme spørsmål, så nevner ikke Herren ett eneste ord for ham om nåden og troen, men viser ham bare til lovens bud, og sier: "Gjør dette, så skal du leve!" Herren taler til menneskene etter hvilken holdning de selv har.

 

Vi har nå sett grunnen til at Paulus taler som han gjør til de jødene som "setter sin lit til loven" (v.17). De så på omskjærelsen som et segl på lov-pakten. Derfor sa han: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud". Som det også er sagt i forb. med v.13, så har det aldri vært apostelens mening at noe menneske virkelig kunne "holde", d.v.s. fullkomment oppfylle, loven, og dermed stå rettferdig overfor den. Hans hovedbudskap er jo det motsatte (se Rom 3:9-19). Han vil bare understreke at: Vil du gå den veien, så må du oppfylle de vilkårene som gjelder! Og vilkårene for veien under lov-pakten er ikke bare å høre og vite om loven, men fullkomment å oppfylle alt det den krever. For slik lyder lovens dom: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det". Vil du ha trøst i lov-paktens segl, så må du oppfylle det lov-pakten innebærer. Hvis ikke, så bærer du seglet som en bedrager, som har skaffet deg en falsk legitimasjon som du viser fram for deg. Overfor Gud står du da bare som en uomskåret hedning.

 

For å forstå disse versene må vi alltid huske på at apostelens hensikt med dette budskapet, egentlig er å rive bort den falske trøsten i bare det å eie nådemidlene, de ytre hellige ting og seremonier. Han vil vise at den Gud vi møter i loven, bare ser etter hjertet og lydigheten, ikke etter utvortes ting. Derfor sier apostelen at det å være i Guds pakt, ikke avhenger av å eie seglet, men av å holde pakten. Derfor føyer han også til her, at om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferds-krav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåren? Heller ikke her mener apostelen at hedningene hadde noen større mulighet enn jødene til å holde lovens rettferds-krav, men taler igjen bare ut fra den tenkte forutsetning. Bare for nok en gang å innprente den sannheten at Gud ikke ser etter ytre fortrinn og tegn, men etter hjertets lydighet.

 

Så går Paulus nå ennå lenger mot det mål han hadde med dette budskapet sitt, å vise jødene at Gud ikke ser etter det ytre, og at ikke noe av dette kan redde dem fra Guds rettferdige dom. Han tilføyer: Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lov-bryter. Det han vil si er: Det er ikke bare det at din omskjærelse ikke teller i Guds dom. Men du skal tvertimot bli stilt overfor en desto hardere dom og bli fordømt, nettopp fordi du her i livet eide disse fortrinn at du hadde Guds ord m.m.m. Han vil m.a.o. si: Tenk deg at hedningene, som jo mangler alle de fortrinn du har, har holdt loven. Da skal de dermed forøke din skam og dommen over deg, fordi du i din tilfredsstillelse over alle dine fortrinn, har levd et liv der du har overtrådt loven. Det er langt fra at dine mange fortrinn framfor hedningene, skal føre til at du opplever noen mildere dom enn dem. På samme måte har også Kristus talt i Mat 12:41-42, hvor han sier at menn fra Ninive, og dronningen fra Syden, på den siste dag skal stå fram i dommen og fordømme denne slekt. Bare fordi
disse, som hadde et langt mer ufullkomment lys og kunnskap om Guds rike, likevel omvendte seg.

 

28-29: For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

Her får vi apostelens egentlige mål med hans harde angrep på jødene. Han ville det skulle føre til at de ble oppriktige. Til selvransakelse, og deretter til den sønderknuselse som kunne virke at de ble nådesøkende og troende Abrahams barn i Ånden. Her viser han hva som egentlig skjer med en synder som blir omvendt og kommer til troen: Gjennom en indre åndens omskjærelse, eller nyskapelse, blir han nå et sant Abrahams barn, en rett israelitt. Et slikt menneske, troende og from i ånden, var Abraham. Og bare den som likner ham i dette, er et rett Abrahams barn, en rett "jøde".

 

Apostelen vil dermed bare kort ha sagt at alt "utenpå", alle ytre gjerninger og hva du kan få til ut fra Guds lov, er alt sammen bare bedrag. Det er bare hykleri, skuespill, fordi hjertet ikke er omskåret, er født på ny og lever innfor Gud i den sanne omvendelse og tro. Det er stor forskjell på jøde og jøde, "for ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel". De fleste ble bare utvortes jøder. Selvsagt var det jo en stor ting at de tilhørte det folk Gud hadde opprettet sin pakt med, at de hadde fått paktens tegn/segl, at Gud hadde åpenbart seg for dem, og de hadde Guds ord, den skjønne gudstjenesten og alle de hellige tingene der. Men på tross av alt dette, så "hadde de djevelen til far" (Joh 8:39-44), fordi de aldri hadde latt omvendelsens sannhet slippe til i hjertet, så de kunne oppleve en omskaping av deres innvortes menneske.

 

Men paralellen til oss nåtidens kristne ser vi lett. På kristen og kristen er det stor forskjell. Selvsagt er det stort at vi allerede i dåpen er kommet i samfunn med Gud, at vi har alt Guds ord, også Det nye testamentes lys, og kan ta til oss alt det som hører med til en rett gudstjeneste. Men selv med alt dette, så står det fast at "de har djevelen til far", alle de som aldri er blitt født på ny i sin ånd, blitt omvendt fra det forfengelige vesenet. De har ikke i sitt indre blitt fordømt av Guds lov, og gjennom nåden i Kristus blitt saliggjort, så de nå lever av ham og med ham. Dette er jo en klar og udiskutabel sannhet, som alt Guds ord.

 

Men likesom Paulus sier: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven", - så lyder det tilsvarende til oss: Din dåp er nok til nytte, dersom du lever det nye livet som dåpen betegner: d.v.s. gjennom Den Hellige Ånds fornyelse nå lever det nye livet i Kristus, samtidig som du døder det gamle menneske. Er det ikke det som har skjedd med deg, så er du likevel som en hedning innfor Gud - på tross av all din gudstjeneste, og med alle de nådens fortrinn du har fått. Det er bare én forskjell: Din dom blir mye hardere enn hedningenes, for "hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves". Vi må aldri glemme at Herrens øyne først og fremst ser etter det indre i menneskene. Og når det allerede i Det gamle testamente var det indre som var hovedsaken, hvor mye mer da i Det nye testamentes tid, slik Herren også sier: "Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet".

 

Ikke noe som helst sakrament, eller noen religiøs gjerning, ikke noe som helst kristelig liv kan hjelpe deg, hvis du i ditt indre ikke lever med Gud. Og likesom omskjærelsen skildret dødelsen av selve det medfødte forderv, så taler den også om nødvendigheten av en ny fødsel, slik Jesus klart sa det: "Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike". Bare de som er "født av Gud" er Guds barn (Joh 1:12-13, Rom 8:14). Og skulle så noen mene at alt er i orden når de er døpt, så må han komme inn for Gud, og la hans ord og Ånd prøve seg.

 

Har du den nye fødsels klare kjennetegn: En ny skapning? "Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se alt er blitt nytt" (2Kor 5:17). Allting nytt! Forstanden, hjertet, sinn og hug, tale, ja hele livet har fått en ny retning. Alt er helt annerledes enn hos de naturlige menneskene. Er det ikke det som er skjedd med deg, så hjelper dåpen deg like lite i Guds dom, som omskjærelsen hjalp de vantro jødene. Men er du blitt et slikt nytt menneske som skildret ovenfor, da har du all nytte av din dåp, som også apostelen sier her: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven".


bunn-bilde

Webdesign ©Salit