Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 3


 

Tredje kapittel.

 

Dette kapitlet har 3 deler. 1: v. 1-8, svar på en innvending noen kunne ha etter det som er forkynt like foran. 2: v.9-20, en oppsummering (stadfestet med ord fra Skriften), av hva vi hittil har lært om alle menneskers fortapte tilstand under synden, og at dermed ingen blir rettferdig gjennom loven. 3: v.21-31, den store hovedlæren om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus.

 

Det første Paulus hadde som mål, var å bevise at både jøder og grekere alle sammen er under synd (v.9). Det har han egentlig fullført. Nå kunne han gått direkte på en kort oppsummering, med Skriftens stadfestelse på det han har bevist, slik han gjør det i v.9-20. Men han innser at det er nødvendig at han først imøtegår en innvending som noen lett kunne sitte med etter det han har forkynt i kap.2. Budskapet hans, særlig i v.25-29, kunne lett misoppfattes derhen at han mente jødedommen overhodet ikke hadde noen som helst fortrinn framfor hedenskapen. Hvis det hadde vært meningen hans, så ville de jo hatt all grunn til å beskylde ham for å ringeakte verdien av Guds ord, såvel som alle Herrens åpenbarelser for sitt folk Israel. For å imøtegå en slik innvending, begynner han med spørsmålet:

 

1: Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen?

Når en Herrens tjener, fordi han brenner for sjelenes frelse, taler til sjelene om det som den enkelte trenger mest å høre, blir han ofte misforstått. Det er som om han skulle ha lært dem noe som rett og slett var skadelig, en falsk lære. For jødene kunne det nå se ut som om Paulus foraktet og nedvurderte alt det Gud hadde gjort for dem, og gitt dem. Alt det største og herligste på jorden: Guds hellige ord, Guds lov, profetiene om Kristus, pakten med Israel, alle løftene til Israel, omskjærelsen. Lærer nå Paulus at der ikke er noe som helst av dette som har noen betydning? Skulle vi jøder i Guds øyne altså være på lik linje med hedningene? Ja, vår situasjon høres da ut til å være ennå verre enn hedningenes. Og denne situasjonen har Gud selv satt oss i, han som har gitt oss alle disse hellige ting? Paulus må være en som forkaster Gud! For Gud sier jo at han bare har gjort godt imot Israel. Paulus, derimot, sier jo nå at Gud har gjort ondt mot Israel - - .

 

Slik kunne hele hans utleggelse bli oppfattet fra jødenes side. Dermed var det tvingende nødvendig at han imøtegikk en slik misforståelse. Det gjør han ved først å stille spørsmålet: Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Så begynner han oppklaringen:

 

2: Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.

Her nevner apostelen bare det største av jødenes mange, store fortrinn. I Rom 9:4-5 regner han opp flere. Her sier han: Først og fremst at Guds ord* ble betrodd dem. Disse Guds egne ord omfatter alt det Gud har forkynt folket, og som vi finner i Det gamle testamente. Det gjelder budene på Sinai-fjellet, men også først og fremst de dyrebare løftene om en frelser, og de hellige åpenbarelsene om hvordan Gud ville frelse oss. Dette var jo et usigelig stort fortrinn hos jødene. Salmisten sier jo: "Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. Slik har han ikke gjort mot noe hedningefolk" (Sal 147:19-20).

 

*Apostelen bruker her ordet logia som betyr orakel, gudesvar. Dermed vil han ha sagt at jødene har mottatt virkelige gudesvar om det som er mest betydningsfullt for hele menneskeslekten, d.v.s. at Skriften virkelig inneholder Guds ord.

 

Alle andre folk famlet i et mørke av dunkle anelser. Deres egne hjerter og forstandens forderv angrep stadig den kunnskap de kunne ha fått gjennom skapelsens verk og samvittighetens stemme. Uavbrutt stod de overfor både løgner og bedragerier, som deres prester og trollmenn forsøkte å forville dem med. Men Israels folk eide tross alt den sanne Guds åpenbarelse i konkrete ord. Han viste seg for dem i store, underbare gjerninger, så de visste hvem han var, han som talte. Og senere forkynte han dem alt som var nødvendig til frelse. Gjennom sin tjener Moses lot han nedskrive for dem historien om menneskenes opprinnelige tilstand, og om hvordan synden kom inn i verden. Senere fikk de løftet om en frelser. Og ved så mange bilder og forutsigelser om dette at vi ikke har tall på dem, ble folket stadig fornyet og holdt oppe. Dernest lot Gud nedskrive hvordan han på så mange vis, gjennom alle år, hadde ledet og velsignet sitt folk. De kunne lese det alt sammen i deres hellige skrifter. Israels folk var utvalgt til å motta og ta vare på Guds ord på jorden, slik Jesaja sier det: "fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem" (Jes 2:3). Men alle disse ord som Gud hadde talt, og som var betrodd Israel å forvalte, var jo ikke noe bare alle andre folk skulle ta til seg. Nei, Israels folk skulle selv først og fremst bli velsignet gjennom dem, hvis de ville tro og følge det han hadde talt.

 

Spesielt var Guds mange budskap om den frelseren som skulle komme, noe bare jødene hadde fått. Dette var jo helt ukjent for hedningene, bortsett fra at noe av dette var blitt spredt ut fra Israel. Alt dette utgjorde jo usigelig store fortrinn som jødene hadde framfor hedningene. Og Paulus hadde aldri benektet dette. Nei, han hadde bare kommet med den tankevekkende bemerkningen at disse fortrinnene som de hadde, ikke ville mildne Guds rettferdige dom over dem, når de, på tross av hva de dermed visste om Guds vilje, levde et liv i vantro og uten vilje til bot. Han hadde uttalt at disse deres fortrinn da tvertimot ville gjøre at dommen ble hardere. Men på den andre siden ble selvsagt ikke gavenes egen verdi redusert, fordi om de ble misbrukt. Guds ord var jo fremdeles like sant og dyrebart. Og Gud var fra sin side like trofast og miskunnelig, om enn jødene i sin vantro gikk fortapt. Dette fortsetter så Paulus å tale videre om slik:

 

3: Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?

I det vi nettopp har sagt, ser vi sammenhengen og meningen med disse ordene. Paulus hadde sagt at jødene ikke måtte regne sine mange fortrinn i seg selv, som noen garanti for at de hadde Guds nåde og evig liv. Men så kunne jødene komme på slike tanker: Hvordan kan dette stemme med Guds trofasthet og den pakt han har gjort med oss? Hvorfor har han så gitt oss alle disse hellige ting: sin lov, sin gudstjeneste, sin pakt, - om ingen skulle ha noen nytte, men tverimot en bare større fordømmelse av det? Hva så med Guds trofasthet? Denne tanken møter apostelen på denne måten: Først bruker han ordet "noen" - at "noen var utro". Det antyder at blant dem var det tross alt også noen som trodde, og som Guds pakt dermed ble til velsignelse for. Det var ikke alle som i vantro kastet Guds frelsende budskap fra seg.

 

Riktignok var de fleste blant jødene vantro. Men, som det ellevte kapitlet viser, så har det både på den tiden og til alle tider, vært mange troende blant dem, sanne Abrahams barn som har blitt frelst i denne Guds pakt med Israel. Dette var det viktig å få fram nå, mot den innvendingen vi har nevnt. Det ville jo vanskelig kunne forenes med Guds visdom og trofasthet, at han hadde gitt en så stor og herlig åpenbarelse av seg selv, og en så omfattende gudstjeneste som den vi finner i Det gamle testamente, hvis han i sin allvitenhet forutså at ingen ville komme til å tro og få noen nytte av gaven hans. Der finner vi altså det første svaret: Noen trodde og ble frelst.

 

Men han spør videre: Om nå svært mange av dere ikke tror, og derfor ikke får evig liv, - hvilken slutning kan en da trekke av det? Er Gud av den grunn ikke trofast? Er det Herren Gud som da har sveket pakten? Langt derifra, sier han (v.4), Gud er fremdeles trofast. Det er bare menneskene som er troløse. Dette svarer apostelen i det følgende vers. Men før vi går videre må vi ikke overse det særdeles lærerike poenget som ligger i jødenes innvending, når de påberoper seg Abraham og Guds pakt med dem. Dette ser vi mange paraleller til i den evangeliske historie. Det er naturlig å tenke at jødene måtte da være klar over at Guds pakt med dem var gjort avhengig av deres tro og lydighet. Den betingelsen ser vi indirekte forutsatt allerede da Gud først opprettet pakten med Abraham (1Mos 18:19). Og når pakten senere ved Moses ble gjentatt, så ble alltid forutsetningen framholdt, at "de elsker meg og holder mine bud", "vandrer på hans veier og tar vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter" o.s.v.

 

Så kan en forundre seg over at jødene var så forblindet at de ikke så dette. Men er det ikke nøyaktig samme måte det foregår på idag innen kristenheten? Fra Skriften, sanger og salmer, hører, leser og synger de sin egen dødsdom - ! Nemlig ved at tekstene/ordene forutsetter en omvendelse, at en blir født på ny, og at en vandrer i Ånden. De ser ikke at disse Guds ord fordømmer dem, når de selv har satt sin lit til de utvortes tingene, akkurat som jødene. Eller du påberoper deg Jesu gjerning for deg, dåpen og nattverden - og så er det just disse hellige ting som forøker dommen over deg, når du ikke har mottatt det alt sammen i sannhet, slik Skriften lærer (Heb 2:3, 10:28-29).

 

Men vi går til teksten igjen. Vanligvis ser vi hvordan Herren selv og hans apostler grunner hele sin domsforkynnelse over jødene på at de hadde forkastet Jesus. Paulus's bemerkning om jødenes generelle vantro omfatter selvsagt også denne forkastelse. Så kan en spørre hvorfor akkurat dette at de forkastet Jesus, kunne tilskrives dem som noen vantro overfor det Gud hadde talt. For de tvilte jo ikke på sannheten av sine hellige skrifter! Tvertimot ventet de ennå på at skriftene skulle oppfylles. De nektet bare for at Jesus var den Kristus skriftene lovet. Her skal vi på nytt få se hvordan Den Hellige Guds øyne gjennomskuer det falske menneskehjertet. At de forkastet Jesus var nemlig det samme som at de forkastet sine hellige skrifters vitnesbyrd om den frelser som skulle komme. For alt det som var skrevet om ham, var oppfyllt på Jesus så presist, at de måtte bevisst lukke øyene for Lyset om de ikke skulle gjenkjenne ham.

 

I tillegg kommer ennå flere avgjørende omstendigheter: Et av de mest avgjørende tegn, tiden for hans komme, var nå utløpt. Noen Messias kunne derfor ikke ventes etter denne tid, hvis de trodde sine hellige skrifter. Derfor hadde jødene i virkeligheten forkastet Den Hellige Guds eget ord (gudesvar - se siste fotnote), og det bare på grunn av deres kjødelige sinn, som gjorde at de ikke ville tro, ikke ville se og stoppe opp for det beviset som de hadde rett for øynene sine. Det var dette Herren selv uttrykte slik: "Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde" (Joh 3:19). At de da ble forkastet og måtte "dø i sine synder" (Joh 8:24) hører fullkomment sammen med Guds troskap.

 

Med Guds troskap har enkelte her forstått uforanderligheten i Guds kjærlighet til jødene, som gjør at han ikke for alltid skal forkaste dem, men, selv om de nå er under Guds straffedom for sin vantro, på nytt vil gi dem mulighet for omvendelse, og kalle dem til nåden, slik ellevte kapittel går nærmere inn på. Men her dreier det seg om noe helt annet. Ordene må sees i sammenheng med spørsmålet som er reist like foran. Her er det ikke snakk om jødene på nytt skal kalles til omvendelse. Her tales det om hvordan jødene burde innse Guds trofasthet i hans pakt med dem, samtidig som de måtte innse at i hans rettferdige dom ville de av den grunn ikke få noen som helst fortrinn framfor hedningene, men tvertimot en hardere dom enn disse. Ordene "Guds troskap" betyr derfor her Guds klare og oppriktige mening i den pakt han har gjort med dem, i det han har talt til dem i deres hellige skrifter. Altså Guds troskap mot sitt ord. Og så sier apostelen at når de ved sin vantro, ubotferdighet og troløshet mot Herren blir fordømt, så står dette på ingen måte i noen motsetning til Guds trofasthet i hans pakt. Nei, sier han:

 

4: Langt derifra! La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.

Ordene Langt derifra! som apostelen ofte bruker, er et sterkt uttrykk. Det er noe han avviser, og det ligger avsky i hans avvisning. Det han vil si er at det ligger noe ugudelig, noe som krenker Guds hellige vesen, bare i det å sette spørsmålstegn ved om Gud ikke skulle være fullkommen trofast. Nei, tilføyer han: La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner. Gud er sannferdig i alle sine ord, løfter og advarsler. Og hvert menneske er en løgner, som bryter Guds pakt, fulle av falskhet og hykleri (Sal 62:10, 116:11). Det er alltid i sin trofasthet han kaller menneskene, og tar dem inn i sin pakt. Men om denne hans nåde fører til et økt ansvar, og til slutt resulterer i en hardere dom over mennesket, så har det bare sin grunn i mennesket selv, dets falskhet, vantro og motstand mot nåden. Hadde bare ikke jødene i sin vantro misbrukt sine fortrinn, nådemidlene, til kjødelig sikkerhet, så hadde disse fått føre dem til frelse. Når alle deres fortrinn ble snudd til ulykke, så måtte det bare tilskrives deres egen vantro og falskhet innfor Herren.

 

Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak. Det er stor dybde i det språket han nå anvender. Det han dypest sett tenker på, er ikke lett å forstå. Men apostelen sier: "som det står skrevet", og henter Skriftens ord fra Sal 51:6, der David etter at Natan har oppsøkt ham, kom i dyp anger og ber Gud om tilgivelse for hans store synder mot Uria og hans hustru (2 Sam 12). Da forkynte profeten ham ikke bare syndenes forlatelse, men også de straffedommene som skulle komme over ham og hans hus. Sal 51:6 har en da forstått slik: Budskapet er at David ville erkjenne det rettmessige i Guds advarsler og dommer over ham. Derfor sier han: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler", o.s.v. Det vil si: Du har all grunn til å avsi de dommer du har fokynt meg. I sannhet har jeg syndet så alvorlig. De ord som din profet har båret fram til meg, er sanne og rettferdige i ett og alt. Og så føyer han til: "være ren når du dømmer". Gud dømte, eller straffet David når han utførte disse dommene på ham og hans hus. Og David erkjente Guds rettferdighet gjennom dette, ved at han mottok den straff som dommen innebar, i ydmykhet og ærbødighet for Gud.

 

Ved sin bekjennelse erkjente David at Guds straffedommer, som Gud nå slo ham med, ikke stod i strid med de løftene han tidligere hadde gitt ham. Med dette har en forstått at apostelen vil minne jødene om at de burde erkjenne at Guds dommer var like rettferdige, når han handlet med dem på grunn av deres vantro og deres synder, som når han handlet med kong David. Ettersom nådeløftene forutsatte at de levde i tro og lydighet, så måtte de erkjenne at vantro og synd måtte påføre dem straff. Også denne forklaringen kan være god. Og det bør gi oss den lærdom at når Gud enten hjemsøker oss med straff og plager, eller om det er i Ordet og samvittigheten han anklager oss og minner oss om all den godhet han har vist oss, og all vår store utakknemlighet og synd, - så bør vi kjenne og erkjenne Guds rettferdighet i dette. Likeså at vi har vært troløse mot ham, og derfor vel fortjener hans straffedom. Det var også uten tvil noe slikt apostelen ville legge jødene på hjertet. Gud hadde jo utgytt all sin nåde over dem, men de hadde bare gjengjeldt ham med synd og vantro.

 

Men andre har ment at disse ordene av David, som er sitert fra Sal 51:6, først og fremst fokuserer på det han selv sier like foran. I sin sammenheng lyder jo verset slik: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer". Man har ment at det budskap dette verset av David først og fremst vil minne oss om, er følgende: De harde hjertene, som ikke har latt seg sønderknuse, vil ikke godta alt Guds ord, men går i rette med Gud, diskuterer og tilpasser det han gjør og taler. Dette betyr dypest sett, at den stakkars sjelen dermed setter seg opp imot det Gud har talt, først og fremst om vår syndige og fortapte tilstand. Jødene kunne ikke innse at de var syndere og lovbrytere innfor Gud. De ville ikke ydmyke seg innfor ham, men anså seg som rettferdige. Det var bakgrunnen for deres ubotferdighet. Dermed gjorde de også Gud til en løgner, ettersom Guds ord sier alle mennesker er syndere.

 

Nå var det jo akkurat denne læren apostelen også ville gå nærmere inn på i dette kapitlet. Dermed har man forstått apostelens henvisning til Davids ord slik: David erkjenner overfor Gud at det er mot ham han har syndet og gjort det som var ondt i Guds øyne. Men han tilføyer, som en ytterligere erkjennelse, at hans store synder dermed også har bekreftet sannheten i Guds ord om hvordan alle mennesker er syndere. Han sier: Jeg har syndet og gjort det som er ondt - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer. Ikke så å forstå at han sier å ha syndet med vilje, med den hensikt at Guds ord om synden i menneskene skulle bli stadfestet. Men at hans forferdelige fall likevel hadde ført til en slik stadfestelse.

 

Benådede bibeltolkere (som f.eks. dr.Philippi, Hengstenberg, Gesenius m.fl.) har imidlertid i denne forbindelse også minnet om at syndens utbrudd i oss kan ha sammenheng med at Gud med bestemt hensikt tillater fienden å friste oss. Og deres bemerkninger om dette lyder nogenlunde slik: Det er mennesket selv som synder, men Gud regjerer over hvordan synden skal få slippe til. Om Gud ikke holdt fordervelsen tilbake, så ville alle mennesker komme til å gjøre de grufulleste synder (konf. vår utlegning av kap.1 v.24-28). Mange ubotferdige, som elsker synden, bestreber seg likevel på å holde seg innenfor visse grenser, når det gjelder syndens utbrudd, fordi store syndeutbrudd får alvorlige følger. Men da er det helt i pakt med Guds rettferdighet og visdom, når han av og til løsner på det som holder dem tilbake, så den iboende synden riktig får slippe til - som straff over synderen som dermed også får se at han råder ikke engang over grensesettingen.

 

Men på den andre siden: Også de troende, som elsker Gud og hater synden, kan nok av andre årsaker trenge liknende tukt, for at de ikke skal glemme at all lyst og kraft til et hellig liv er Guds gave, Guds verk og Guds ære. Ellers kan hovmodet som vi bærer i oss, lett utvikle seg, så vi innbiller oss at vi er sterkere enn andre i hellighet og kraft, slik tilfellet var med Peter da han forsikret Jesus om at han skulle nok være mer trofast og sterk enn de andre. Når slikt er på gang trekker Gud sin nåde og kraft tilbake, og lar helgenen falle, for at han kan reise seg igjen i større ydmykhet og gudsfrykt. Så kan han gi Gud æren for alt godt, og erkjenne at Gud har talt sant, når han sa at alle mennesker er syndere.

 

En har trodd det er noe slikt David har siktet til, når han sa: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer". Altså: Med mitt store fall er det bekreftet at du, Herre, dømmer rett om oss alle, når du taler om hvordan mennesket egentlig er. Det er spesielt god grunn til å oppfatte Paulus's henvisning til Davids tale slik, fordi denne oppfatningen av ordene stemmer best overens med det som følger like etter, i v.5: "Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er Gud kanskje urettferdig når han fører sin vrede over oss?" o.s.v. En slik argumentasjon ville vel ikke oppstå, uten at apostelens ord i v.4 hadde den mening vi nå har gjengitt.

 

En annen from og benådet fortolker (Robert Haldane) av vår tekst sier: "Det var Gud som lot David, en så fullkommen mann etter Guds hjerte, falle så dypt. Og det skjedde for at alle skulle se sannheten i hans ord, om at alle mennesker er syndere og har en ond og fordervet natur, og at i dette er det ingen forskjell på menneskene. Om alle de lysende helgener, som vi leser om i Bibelen, var blitt bevart plettfrie, så ville hele verden trodd at slike mennesker var unntak fra den beskrivelse Gud hadde gitt om menneskene i sitt ord. De ville alltid holdt menneskenes natur for å være bedre enn den er. Men Abraham, Jakob, David, Salomo og Peter m.fl. fikk vise hva som bor i menneskets natur, og dermed ble Guds beskrivelse av menneskene stadfestet".

 

Guds ord stadfestes alltid når Gud går i rette med menneskene, d.v.s. at slike eksempler som Davids fall beviser at menneskene er akkurat slik som Gud har sagt at de er. Ugudelige mennesker frykter ikke for å sette seg til dommer over Guds ord. De bestrider hans sannferdighet, ved at de nekter for at menneskene er så onde som han sier i sitt ord. Men gjennom eksempler som nevnt blir Gud rettferdiggjort. Ja, må heller hvert menneske bli ansett for en løgner, enn at det stilles spørsmålstegn ved sannheten i Guds ord! Så er da også sannheten at hvert menneske av naturen virkelig er en løgner. Apostelen vil m.a.o. si: Når altså et menneske motsier Guds ord, så hold klart for deg at han er en løgner.

 

At det er i denne mening apostelen har henvist til Davids ord, det ser vi, som tidligere sagt, ut fra det han tilføyer i v.5, 6 og 7. Men denne meningen passer også svært godt inn i hele sammenhengen, og det hovedmål apostelen har på dette stedet, nemlig at jødene måtte bli sønderknust, og å undergrave deres egenrettferdighet, som gjorde at de ikke ville erkjenne at de var syndere. På dette området var de så forblindet, at når denne konfrontasjonen møtte dem, så var de mest innstilt på å ta opp spørsmålet om Gud var sannferdig, framfor om de var straffskyldige. Hvis de kunne stole på Guds pakt med dem, så måtte de også være selvskrevne arvinger til frelsen, mente de. At de hadde brutt pakten, tenkte de ikke på. Da er det altså apostelen svarer: Tvertimot er deres fall og straffen dere får, en bekreftelse på Guds sannferdighet - slik David bekjenner om sitt fall, at det var en stadfestelse på sannheten av Guds ord.

 

5: Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? - Jeg taler på menneskelig vis.

Apostelen vil si: Jeg har nå vist at jødenes vantro og fall så langt fra kunne gjøre Guds troverdighet til intet, men tvertimot tjente til å stadfeste den (v.4). Likevel fortoner dette forholdet seg svært underlig og støtende for enkelte sinn. Det kunne også lett misforståes, så det fikk en svært skadelig mening, som om vår urettferdighet var både god og prisværdig, fordi den kunne bevirke at Guds sannhet og rettferdighet framstod i et mye klarere lys. Hvordan skal vi avklare dette? Det er dette spørsmålet Paulus nå tar opp. Apostelen sier: dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss - for slikt, som tjener til at hans egenskaper herliggjøres? Jeg taler på menneskelig vis, d.v.s. jeg taler som et naturlig menneske som i sin blindhet og kjødelige sinn ikke forstår Guds sannhet bedre.

 

Kjødelige mennesker fordreide slik lære og antydninger som vi ser i v.4, og det foregikk på to måter. Apostelen forkynner denne læren gjennom hele dette brevet. Han sier (v.4) at Guds sannferdighet stadfestes gjennom jødenes fall, og (i kap.5) at "der synden ble stor, ble nåden enda større"* o.s.v. Da var det naturlig at de religiøse og stolte jødene i sin "nidkjærhet for Gud" (Rom 10:2) og overbevisning om sin egen hellighet, kom i den største forbitrelse overfor en slik lære. Som om de ville si: Paulus lærer at jo mer vi synder, dess bedre er det. Han sier at vår urettferdighet bare fremhever Guds rettferdighet. Og dermed er det jo bare fint, for hva er bedre enn å forherlige Guds egenskaper? Hvordan skulle Gud kunne la sin vrede gå ut over slikt? Derfor bør vi jo drive med mye urettferdighet for å framheve Guds rettferdighet. For det er jo dette Paulus lærer!

 

*sv:"varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer"

 

At apostelen virkelig er blitt møtt med den slags spott, det ser vi uttrykkelig i v.8, og vi skal komme tilbake til det nedenfor. Dette var jo en total fordreining av det han hadde talt. Så vil det, på den andre siden, også finnes mennesker som heller vil ha en kjødelig frihet, enn denne loviske strengheten. Og disse kunne misoppfatte apostelen slik at de virkelig tenkte at det er da ikke så farlig med synden, når vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet. Da kan jo Gud vende alt til sin ære og til vårt beste, o.s.v. For å imøtegå begge disse holdninger er det apostelen nå reiser spørsmålet: Er det slik det skal forståes, det jeg har sagt? Aksepterer jeg menneskers urettferdighet, når jeg sier at det bare kaster et ennå klarere lys over Guds rettferdighet? Hva er konklusjonen? Om vår urettferdighet bare stadfester Guds rettferdighet, er ikke Gud da urettferdig hvis han så hjemsøker oss med vrede? I neste vers avviser apostelen med avsky en slik tanke.

 

 

6: Langt derifra! Hvordan skulle da Gud kunne dømme verden?

Langt derifra! Gud bevare oss fra et så fryktelig vrengebilde! Apostelen vil her si: Jeg har aldri sagt at det er selve urettferdigheten som fremhever Guds rettferdighet. Det jeg har sagt er at Guds rettferdighet nettopp gjennom det motsatte, gjennom å straffe vår urettferdighet, stadfester seg selv. Dette er ikke å godta vår urettferdighet, ikke engang noen unnskyldning for noe slikt, for hvordan skulle da Gud kunne dømme verden? Jeg har slått fast at "Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet" (Rom 1:18), at Guds dom er rett, i samsvar med sannheten (Rom 2:2), og dere er alle bevisst denne Guds rettferdige dom. Da kan ikke urettferdigheten som sådan unnskyldes og aksepteres. I motsatt fall ville jo Gud aldri kunne avsi noen dom over verden, som er full av urettferdighet. Nei, Gud er dommer over verden, og må dømme i majestetisk rettferdighet. Ellers ville hans dommer ikke være noen stadfestelse av hans lover, men bare en vilkårlig maktutøvelse. Her står apostelen på linje med Abraham da han sa: "Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?" (1Mos 18:25).

 

Med denne korte bemerkningen gjendriver apostelen enhver misforståelse. Det finnes nemlig ingen synd i verden som, ved at den jo representerer motsetningen til Guds fullkommenhet, ikke kan tjene til å herliggjøre Gud. Om dette forholdet gjorde at synden ikke skulle straffes like hardt, og at Gud var urettferdig når han i sin vrede straffet slikt, - ja så fantes det i virkeligheten ingen synd som Gud i rettferdighet kunne straffe. Og da kunne Gud heller ikke lenger være verdens dommer. Konsekvensen av den oppfatningen apostelen her gjendriver, er jo at om den ble gjort gjeldende, så ville all verdens religioner straks måtte avvises. Men det er et særdeles alvorlig faktum, at gjennom all den synd menneskene gjør, og som fører dem i evig pine, skal likevel Gud forherlige sin ære. Paulus forfølger spørsmålet videre med tilføyelsen:

 

7 og 8: Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi ikke da like godt gjøre det onde for at det gode kan komme av det - slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dom som rammer slike!

Her sier apostelen klart nok indirekte at vår løgn ikke gjør Guds sannhet "større". Men hva er så sammehengen i alt dette? I v.4 sa han jo noe som at Guds sannhet og troverdighet ble bekreftet gjennom vår utroskap. Det vi skal lære her, er å ikke blande sammen og forveksle sannheter, så vi får en falsk mening i det.

 

Det han sa i v.4 var: "La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord" o.s.v. Her sier han: "Hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større" o.s.v.. Vi ser at han bruker samme framgangsmåten som i Rom 7:5-11, for å avklare begrepene. Der taler han først om hvordan loven vekker opp synden, og gjør at ditt gamle jeg "dør". Men så tilbakeviser han omgående at han dermed skulle ha lært at loven i seg selv var syndig, eller at "det som er godt (loven), voldte meg døden". Han bruker også samme uttrykkene: "Hva skal vi da si?", og "Langt derifra!" Han sier: "Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt til å føre død over meg". På samme måte er det også han avklarer begrepene her.

 

Som vi snart skal se, så er tankegangen i v.7-8 denne: Dersom det var selve min gjerning i løgn og urettferdighet som fremhevet Guds sannhet og rettferdighet, da skulle jeg heller ikke kunne dømmes som en synder, hvis forkynnelsen min var løgn. Og da skulle jeg virkelig gjøre det som jeg av motstandere beskyldes for, at jeg sier: La oss gjøre det onde, for at det gode kan komme av det! Men akkurat det at dere forkaster en slik lære, beviser jo at dere er klar over at det heller ikke var rett å oppfatte den slik. Dette var svaret til dem som virkelig kunne mene at synden kunne unnskyldes på grunn av at Gud vendte det hele til noe godt. Og til dem som egentlig slett ikke hadde noen slik oppfatning, men bare i fiendtlig innstilling ville tillegge apostelen en slik mening, svarer han: Vi ble forkastet av dem som vil ha det til at vi sier: "Skal vi ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det".

 

Med ordene "min løgn" og "jeg" i v.7 er det klart at apostelen mener seg selv. Det er meningen i disse to versene, og det framgår av følgende to forhold: Først av et ord i grunnteksten, kago, som betyr "også jeg" - hvorfor blir da også jeg dømt som synder, hvis Guds sannferdighet ved min løgn (som dere kaller min lære) viser seg større til hans ære - da skulle også jeg kunne unnskyldes for min løgn. Det er det som ligger i de ordene som er brukt på dette stedet. Men det andre som viser at apostelen med ordene "også jeg" og "min løgn" sikter til ham selv og hans lære, er den klare sammenhengen mellom versene 7 og 8. Når det sies: Hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi ikke da like gjerne gjøre - det vi spottes for, o.s.v., så må det jo være samme person som uttaler alt sammen. Også tidligere i dette brevet bruker apostelen samme måten: Han dømmer sine motstandere på samme måte som de dømmer. Det ser vi eksempel på i kap 2 v.1-3. Meningen hans med dette er altså: Dere avvsier meg med det argument at jeg skal ha sagt: La oss gjøre det onde for at det gode kan komme av det. Akkurat dette beviser at dere er klar over at det onde ikke kan unnskyldes ved at det kommer noe godt ut av det.

 

Rettferdig er den dom som rammer slike! Noen mener dette er sagt om disse som spotter og forkaster apostelens lære. Andre mener apostelen sikter til dem som "gjør det onde for at det gode kan komme av det". Helt klart er det at de som forkastet evangeliet, som om det lærte at vi skal gjøre det onde, de rammes med all grunn av Guds dom. Men ser vi på sammenhengen, eller det saken dreier seg om nettopp her, så vil vi finne at sistnevnte oppfatning er den riktige. Det saken dreier seg om, er jo om Gud er rettferdig, når han lar straffedom komme over det som kan tjene til at hans egenskaper blir fremhevet (v.5). Og så taler altså apostelen om de som gjør det onde for at det gode kan komme av det, og sier at den dom som rammer slike, den er rettferdig.

 

Hvis vi nå har oppfattet teksten, så la oss trekke den lærdom vi kan av dette. Den første lærdommen er at det onde i seg selv alltid faller under straffeskyld, selv om Gud kan gjøre det slik at det onde fremhever hans egenskaper, eller han bruker det til å tukte synden. For vi må huske at det onde som omtales her, er at menneskene trosser Gud og bryter hans vilje. Og noe slikt vil det aldri finnes noen unnskyldning for. Når Herren Kristus i strid med hvordan det tredje bud etter sin bokstav lød, tillot mennesker å gjør noe helt nødvendig på sabbaten (helbrede syke, trekke opp et dyr som holdt på å drukne i et dike - disiplene tok av kornåkeren de gikk gjennom for å stille sin sult), så var ikke dette å gjøre det onde - det var ikke imot budets ånd, som er kjærligheten, denne uforanderlige lov, - men bare imot budets bokstav - og nå var dens tid til ende (Rom 7:6). Å gjøre det onde betyr å gjøre noe som strider mot selve ånden og meningen med Guds hellige bud - som aldri kan unnskyldes. Hvis det skulle være slik at en med forsett skulle kunne gjøre noe som virkelig var ondt, for at noe godt kunne komme ut av det, så ville jo en slik lære føre til at de mest forferdelige gjerninger ville kunne rettferdiggjøres. Historien har latt oss se skrekkeksempler på det.

 

Det andre som her gir grunn til ettertanke, er å se den forakt apostlene måtte oppleve fordi de forkynte Kristi evangelium. Når det ble påstått at deres lære gikk ut på å "la oss gjøre det onde, for at det gode kan komme av det", så hadde det bare sin grunn i den dyrebare forkynnelsen om Guds store nåde. Fordi de forkynte nåde for de største syndere, og at den største hellighet ble forkastet, hvis den ikke var av Kristus. Dette var en guddommelig lære, slik vi finner den i kap.5:20, 7:4, 9:30-31. Men dette ble nå tydet slik at den læren "opphever loven" (v.31), og bare måtte føre til at menneskene tenkte: "La oss da like gjerne gjøre det onde!".

 

Glem ikke dette, du som forkynner evangeliet! Glem ikke dette når du også opplever det samme som din Herre og hans apostler! Når du opplever at ditt budskap om nåden og troen tydes som om det tilintetgjør loven og helliggjørelsen, og setter døren vidåpen for all mulig synd. Glem ikke at det gikk ennå lenger i motstanden mot Paulus. Om ham sa de altså ikke bare at han ikke framholdt loven og straffet det onde nok, men rett ut at han lærte at de kunne "like gjerne gjøre det onde" o.s.v. Og igjen spør vi: Hvorfor? Forkynte han aldri loven? Jo, det manglet ikke på det. Tvertimot lærte han likesom Herren Kristus (Mat 5:21-48) strengere enn alle de skriftlærde, slik at også alle de skinnhellige ble stående som fordømte syndere. Men saken var den at han forkynte loven på en ganske annen måte enn de gjorde, slik at den ikke ble noen vei til frelse, men til fordømmelse. Han lærte at loven ikke gjorde mennesket hverken rettferdig eller hellig, men bare syndig og fordømt. Men for alle fortapte syndere forkynte han nåde og frelse i Kristus alene. Og dette, sa han, var fullbragt, slik at i Ham har vi både vår rettferdighet og helliggjørelse.

 

Den som i fullt alvor tror og holder fast på dette, skal til alle tider få erfare at enhver selvrettferdig sjel som Gud ikke har fått knust, skal ta anstøt overfor et slikt budskap.

Men, skulle du være av den oppfatning at loven nå overhodet ikke skal forkynnes lenger, da må du ikke la denne Paulus's skjebne bli noen trøst for deg. Både Kristus og Paulus forkynte jo loven, og loven er helt uunnværlig, om evangeliet skal kunne få komme til hos noen. Men selv om du nå har tatt til deg denne visdommen, og bærer den med deg i livet, så vil du fremdeles møte motstand, hvis du har en rett forkynnelse av lov og evangelium. Møter du ikke motstanden og forakten, så har du grunn til å tenke etter om din forkynnelse er rett. For "korsets anstøt" (Gal 5:11) er dypest sett til alle tider og over alt i verden det samme, og har bare én grunn. Og fra evangeliets historie ser vi hvem det alltid var som reiste seg mot evangeliet. Det var religiøse mennesker, som var nidkjære for Gud og for loven. De leste og hørte forkynt det samme Guds ord som vi. Og vi oppdager at menneskene den gang tenkte og talte også akkurat på samme måte som vi tenker og taler i våre dager. Sammenlikningen, når det gjelder menneskene, viser dette. Måtte vi da heller ikke glemme den lærdom Gud ville gi oss her!

 

9: Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd,

Her begynner nå andre del av kapitlet. Apostelen har nå imøtegått de innvendinger og misoppfatninger som kunne reise seg mot hans budskap. Så går han tilbake til det som var hans egentlige emne. I de to første kapitlene har han, hver for seg, behandlet hedningenes og jødenes åndelige situasjon. Nå tar han dem for seg samlet, taler til alle mennesker under ett, og understreker med klare vitnesbyrd fra Skriften at alle mennesker er underlagt synden. Han bruker den bevisførsel han anser nødvendig til å stadfeste og innskjerpe den viktige sannheten han konkluderer med i v.20, at "derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger". Og hvorfor forkynner han denne sannheten så sterkt og omfattende? Jo, det har bare ett eneste sikte: Å forberede og rydde vei for det store hovedbudskapet om hva som er menneskehetens frelse, hva Gud i sin barmhjertighet hadde beredt oss ved å sende sin Sønn. M.a.o. den store hovedlæren om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus (v.21-24), som Paulus alt kort har antydet i kap.1:17.

 

I det verset vi nå har foran oss viser han at selv om han erkjente at jødene hadde store ytre fortrinn framfor hedningene, så stod det likevel fast at de av den grunn ikke stod i noen særstilling overfor Gud i hans dom. Han sier: Hva da? D.v.s. hvordan er nå vår innerste holdning? Har vi noe fortrinn? Noen har oversatt grunntekstens ord slik: Kan vi påberope oss noe til vår fordel? Det som er sikkert, er at det spørsmålet som her tas opp, det er om hvordan vi står innfor Gud, om vi har noe som helst å vise til i Guds dom. Med henblikk på dette er det han, som den jøde han jo selv er, spør: Kan vi, overfor Gud, påberope oss noen som helst av de fortrinn vi har framfor hedningene? Og på dette spørsmålet er svaret: Nei, slett ikke! Grunntekstens ord for dette svaret er en sterk nektelse, slik det også er oversatt: Nei, slett ikke! Og grunnen er denne: Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Han bruker betegnelsene jøder og grekere, og mener med dette alle mennesker. "De er alle under synd".

 

Dette betyr ikke at det finnes syndere mellom alle folk. Det hadde ikke jødene nektet for. Nei, her menes hver enkelt menneskesjel - alt det som har navn av menneske - er under synd, som vi vel skal bli klar over i det som følger. Apostelen vil bevise at i hele den menneskevrimmel som bor på jorden, finnes det ikke én eneste som ikke har brutt, og daglig bryter, Guds hellige lov, og derfor er skyldig til døden. Bare en eneste, "mennesket Jesus Kristus", har det vitnesbyrd i Skriften at han var "uten synd" (Heb 4,15). Derfor blir han i Skriften også kalt "den rettferdige" (Jes 53:11, 1Joh 2:1), og derved hadde "det fortrinn" som skilte ham fra alle andre mennesker.

 

Under synd - de "er alle under synd". Dette er også et sterkt uttrykk. Det betegner nemlig en underkuet, underdanig tilstand, under et herredømme. Som treller under sin herre, som undersåtter under eneherskeren. Det er samme ordet (under) som er brukt både her og f.eks. i Mat 8:9: "For jeg er selv en mann som står under overordnede". Det apostelen vil uttrykke, er at alle mennesker i den grad er i syndens vold - ikke bare under den skyld og fordømmelse synden medfører, men også under dens makt og herredømme - at

 

ingen kan selv frigjøre seg fra synden.

 

Der er ikke noe menneske som kan unngå å tjene synden,

om ikke en annen, som er sterkere, utfrir deg.

 

I kap.7:14 har apostelen betegnet denne vår naturs tilstand under synden, med ordet "solgt" - "solgt til trell under synden." Slik har også Herren Kristus skildret vår stilling, når han taler om mennesket som et hus, som den sterkt bevepnede har i sin besittelse, - men bare inntil en sterkere kommer og tar huset fra ham. For en treffende skildring! Og det av Herren Kristus selv! Men denne trelletilstanden under synden er fullstendig skjult for ethvert menneske - så lenge det er åndelig sovende, så lenge arbeidet med å utfri dem ikke er begynt. Kristus sier at så lenge den sterke alene har herredømme over huset, "får hans eiendom være i fred" (Luk 11:21). Der er helt stille, ikke noe som uroer, ingen antydning til noe som vitner om fangenskap og trelldom. Men hvis det kommer en som er sterkere, og begynner å kjempe om huset, ja da opplever det stakkars mennesket fangenskapet og makthaveren så sterkt, at det ofte kan bli i tvil om det noen gang skal kunne gjøres fri. Da kan det ofte gå så pass hardt for seg, at en tror huset kommer til å bryte sammen i kampen. Da blir der nødrop og sukk, tårer, bøyde knær, jammer og nød.

 

Om denne syndens makt over menneskenaturen skriver Melanchthon (hans forsvar for artikkelen om arvesynden, i Den Augsburgske Bekjennelse): "Den som bare har sin naturlige fødsel, ham frakjenner vi ikke bare selve verket (gudsfrykt, tro og kjærlighet), men også selve muligheten til på rett måte å frykte Gud og sette sin lit til ham. Vi slår fast at han begjærer bare det onde, og er ikke i stand til å frykte Gud". Og han sier videre: "Vi har sagt at det er menneskets natur å ikke tror på Gud, ikke frykte og elske ham. Det er ikke uten grunn vi sier dette. De skolastiske lærerne gjør arvesynden liten og ufarlig. De taler med mange ord om den onde begjæringen eller tilbøyeligheten - - men nevner ikke noen ting om at alt sammen har sin rot i arvesynden, og om de virkelig store brist i menneskenaturen, at mennesket ikke kjenner Gud, ja rett og slett fornekter Gud, at det ingen gudsfrykt har og aldri finner noen trøst i Ham, at det hater Guds dom, flyr for den Gud som skal dømme, hisser seg opp overfor Gud, trekker hans nåde i tvil, og finner all sin trøst bare i disse herværende og synlige tingene. Disse sykdomstegnene som i sterkeste grad strider mot Guds lov, er de ikke en gang klar over. Ja, de har til og med den tiltro til det naturlige menneske, at det skulle ha kraft til å kunne elske Gud over alle ting, kunne fullkomment oppfylle Guds bud, o.s.v. Men de ser ikke at dermed fornekter de det som er arvesynden".

 

Det er langt fra likegyldig hvor mye vi forstår av dette. Hver eneste én som vil bli en rett kristen, må virkelig tenke nøye over det apostelen lærer her, om dette at vi alle er under synd. En følge av at en ikke er godt nok kjent i dette, er ikke bare falsk visshet, og manglende frykt for Gud og kjennskap til hans nåde. Det er også grunnen til at en blir fortvilet og trøstelsløse, så snart en begynner å oppleve noe av denne syndens overmakt over oss.

 

Så lenge en tror at en ennå har en fri vilje, d.v.s. at en selv kan beherske og avlegge sine synder, holde Guds bud ettersom vi har behov, at vi har viljen i vår makt, har forstand til å vite hva som er vårt beste, vite hva som er Guds vilje, passe oss for det onde, o.s.v. - ja så har vi konstant en falsk visshet, og er ugudelige. Eller også havner vi som sagt i fortvilelse når vi begynner å erfare noe annet, dette at vi selv i all vår innbilte frihet fremdeles ligger i det onde - og selv ikke kan frigjøre oss.

 

Men situasjonen er en ganske annen for alle dem som forstår at dette er ethvert menneskes tilstand etter syndefallet. Vi er alle "solgt til trell under synden". Og når vi forstår at det er jo fra dette vårt trelleliv og fangenskap Gud selv vil frikjøpe oss, gjennom ham som er salvet og sendt til jord med dette ene mål: å "føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet" (Jes 42:7, 61:1). Ja, da søker vi nåde på den tid den tilbys, og begynnner å håpe på hans nåde og hjelp, hvor fortvilet saken enn måtte synes og kjennes i oss selv. Å, hvor viktig det er at vi alle nøye merker oss den sannheten apostelen forkynner her, og som han nå etter hvert lar Skriftens klare ord bekrefte.

 

10: som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.

Både det som er sitert her og i de to følgende versene, er dels direkte sitat, dels gjengivelse av budskapet i noen av versene i Davids 14. og 53. salme. Her gir han oss summen av alt det apostelen har villet bevise, at det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Slik står det til med hele menneske-slekten, og med hvert eneste medlem av denne slekten. Ikke ett eneste menneske på hele jorden er slik Gud i sin hellige lov krever. Hvert eneste menneske er overfor Gud en lovbryter, og etter Guds lov dermed dømt til den evige død. Skulle noen her bemerke at i de salmene det er referert til, der er det "dåren" det dreier seg om, og at det ikke vil være rett da å anvende ordene fra disse salmene på alle mennesker, da må vi være klar over følgende: David har selv i disse salmene uttrykkelig sagt at han taler om alle mennesker på jorden.

 

Nesten ordrett lyder det i begge salmene: "Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle avveket, alle sammen fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste". Vi skal legge merke til slike ord. Profeten sier at Herren Gud har skuet ned fra himmelen over hele jordkloden, og søkt blant alle menneskenes barn, om han kunne finne noe menneske som var forstandig og søkte etter Gud og hans vilje. Men Guds øyne fant ikke en eneste. Han så at menneskeheten hadde forlatt rettferdighetens vei. Alle sammen vandret på onde stier som var i strid med hans bud. Gud fant ikke en eneste som gjorde det som er godt. En slik uttrykksform dokumenter at her tales det om den tilstand alle mennesker har av naturen.

 

Profeten benekter ikke at det også finnes mennesker som Herren har kalt og helliggjort ved sin Ånd. I de samme salmene uttrykker han de troende israelittenes lengt etter hjelpen fra Sion. Nei, det han taler om her, er hva menneskene i og av seg selv er og gjør, hvor langt deres fromhet og rettferdighet rekker. Hva Herren Gud gjør gjennom menneskene, er en helt annen sak. Her tales det om menneskene selv. At Gud kaller, vekker og omvender noen mennesker, og gir dem sin Hellige Ånd, det er alt sammen Guds verk. Og det Gud gjør er alltid godt og hellig. Men alt det selv disse helliggjorte sjelene har igjen av sin gamle natur, det vil alltid være ondt og fordervet.

 

Det som sies i disse skriftstedene om menneskets natur, dens ondskap og tross mot Guds lov, det gjelder altså også om den natur de troende har i seg.

 

Om Gud skulle dømme sine hellige etter hva de er i seg selv,

da var det ikke en eneste sjel som ble frelst.

 

De hellige har all sin trøst i dette at Gud "vil forlate deres misgjerning, og ikke lenger komme deres synd ihu" (Jer 31:34). Våre synder henger alltid med oss, men Gud dømmer ikke sine nådebarn etter loven, som apostelen snart kommer inn på (v.20-24 og kap.4:6-8). I alt det teksten nå fortsetter å tale om, skal vi altså huske på at her kommer apostelen overhodet ikke inn på den forskjellen mellom mennesker, som Gud i sin nåde har virket. Han taler bare om hvordan vi av naturen er i oss selv. Om dette er det han nå sier at det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Og med ord fra skriften stadfester han dette. Legg merke til ordvalget: "Det er ikke én rettferdig" - en slik finnes altså ikke på jorden - "ikke en eneste". Det må sies å være klar tale!

 

Men alt det som finnes i et menneske reiser seg mot denne læren om at vi alle sammen skulle være så onde, udugelige og fortapte skapninger. Det er en altfor nedslående tanke, totalt uakseptabel for naturen. Derfor er det også mange tenkende og lærde som nok tror på Guds ord, men som likevel søker å omgå den sannhet og dokumentasjon vi finner på dette stedet i Bibelen. De har forsøkt seg på alle sider av sannheten. Bl.a. har de villet ha det til at her taler apostelen om jøder og grekere, som folkeslag betraktet - og altså ikke om hvert enkelt menneskes tilstand. Det er for hardt for dem å tenke seg at det ikke skulle være en eneste som var rettferdig.

 

Som svar på denne falske forklaringen har en Guds mann uttalt: "Hvis disse ord i Bibelen ikke klart nok uttrykker hvor ugudelig hvert menneske er innfor Herren, så er der ingen ord i Bibelen som gjør det. Jeg utfordrer hvem som helst til å påvise et eneste sted i Bibelen, fra første til siste side, hvor en finner det så ofte gjentatt, så sterke, så uttrykkelige og konkrete ord om hvor syndefullt hvert menneske er, som nettopp på dette stedet i Skriften. Skal det kunne utlegges som bare å gjelde folkeslagene som sådanne, og ikke enkeltmenneskene, ikke hver eneste én? - når det, som her, stadig og uttrykkelig gjentas ord som "de alle ", "alle", "hele verden". Det samme gjelder jo formuleringen i nektende form, som uttaler at ingen er rettferdig, så gjentas det også "det er ikke én", "Det er ikke noen", "intet kjød", "det er ingen forskjell, alle har syndet..". Og når apostelen sier: "for at hver munn skal bli lukket", - skulle vi da mene at det er disse to (jøder og grekere) som folkeslag han taler om, og i sin omtale av dem likesom gir dem hver sitt legeme og hver sin munn, og sikter til at disse to munner skulle bli lukket?"

 

Hvor tungt og nedslående det enn kjennes for vår natur, så må vi altså la det stå fast som Guds egen mening, at i Guds øyne bryter hver eneste en av oss hans lov, og er med rette dømt til døden - og vil også bli fordømt om det ikke skjer et forlik, og det et forlik som Gud har godtatt. Som en lovbryter overfor Gud kan ingen komme inn i hans himmel. Mens vi ennå er her i live må vi være rettferdiggjort og helliggjort. Hvis ikke, er vi evig fortapt. Gud hjelpe oss til å holde dette klart for oss!

 

Apostelen siterer fortsatt fra de samme salmene:

11 og 12: Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.

Her tales det nå om spesielle sider ved vårt forderv. Først og fremst om denne ulykkelige drivkraften i alt i sjelen: kraft, forstand, hjerte og sinn. En så forskrekkelig fordreid forstand at mennesket "ikke søker Gud" som jo er selve kilden til menneskenes liv og salighet. Det mennesket istedet setter høyt, og søker, det er det som er usselt og elendig, det jordiske, sanselige og syndige, som bare gjør mennesket ulykkelig her i livet og i evigheten. Dette er den forskrekkelige dårskapen Gud så fra himmelen, hos alle mennesker, når han så at "det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud".

 

Alle gudfryktige sjeler sukker over denne hjertets ugudelighet, at de ikke søker Gud som de burde, men ofte tvertimot kjenner det som om de slett ikke brydde seg om ham. Titt vet de ikke hvor de skal gjøre av seg. De holder på å fortvile over denne stadige ondskapen: At Gud betyr så lite for dem, at de hverken frykter eller elsker ham som de burde. Dette er det de kjenner på, de som har Guds Ånd. Den arbeider nemlig med dem og åpenbarer hjertets ugudelighet. Hele verden, derimot, går der i sin sikkerhet, og kjenner ingen ting til denne nøden. De er sunket dypt ned i den ugudeligheten og dårskapen det er å ikke kjenne Gud. De "kaller det onde godt, og det gode ondt, gjør mørke til lys og lys til mørke" (Jes 5:20). Slik er den tilstanden som skildres med ordene: "Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud".

 

Alle er veket av, nemlig fra Guds sinn, Guds vilje og veier. Både deres hjerte og deres liv tar seg fram på en ond vei. Hele verdens vesen er bare et eneste stort vitnesbyrd om det. Alle sammen er blitt udugelige. D.v.s. udugelige til alt det Gud hadde skapt menneskene til: å kjenne, frykte og elske ham, til å gjøre hans vilje og prise hans nåde, til å elske og tjene sin neste i ord, gjerninger og tålmodighet. Menneskene er av naturen udugelige til alt godt. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Det kan ikke flyte friskt og godt vann fra en sur og bitter kilde. Når det ikke finnes gudsfrykt, tro og kjærlighet i hjertet, så er ingen gjerninger gode i Guds øyne. Alt er da ondt og forbannet. Det er Guds dom over alle mennesker.

 

Etter at apostelen nå på Skriftens grunn har vist alle menneskers indre forderv, tar han deretter opp det som er følgene av dette i det åpenbare, i menneskenes ord og gjerninger. Først omtaler han det onde i menneskenes tale:

 

13 og 14: Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.

Disse to versene er tatt fra Sal 5:10, 140:4, 10:7. Her omtales alle organene vi bruker til å tale. Ordet sier at de er fulle av synd: Strupen, tungen, leppene og munnen. Det første er: Deres strupe er en åpnet grav. I dette skildres den ugudelige, ureine og på alle måter skadelige virkning som de ugudeliges tale har på alle deres medmennesker. Ingen ting kan virke mer vondt på sinnene enn en åpen grav, der liket begynner å gå i forråtnelse og sprer den forpestende stanken utover. Det som går ut fra de ugudeliges munn er likeså forgiftende. Og på samme måte som stanken stiger opp fra den åpne graven, og vitner om hva som finnes der inne, sånn er det også med menneskenes tale: "Det hjertet flyter over av, det taler munnen".

 

De bruker sin tunge til svik. Dette skjer enten som bevisst falskhet, eller til og med i form av smiger. Det kan være smigrende tanker om seg selv, mennesket med sin tunge planter hos andre. Vi opplever stadig hvordan menneskene bruker sin tunge til svik (til å bedra andre med). Det er så langt fra bare ved kjøp og salg at slikt foregår. Vi hører det i menneskers tale i ethvert forhold over hele verden. Ormegift er under deres lepper. På samme måte som hoggormen dreper ved den giften han bærer med seg og sprøyter inn i såret/bittet, slik er det mange som forgifter sine medmennesker ved forførende snakk som unnskylder synden, og gir næring til vantro og bedrag. Hjertene deres er fulle av slik gift, og derfor er det også dette som strømmer ut når de taler. Så sier da også Herren selv: "Ormeyngel! Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde?" (Mat 12:34).

 

Å, måtte både de unge og de mer erfarne virkelig ta denne advarselen alvorlig, hvordan deres sjeler kan utsettes for en dødelig forgiftning når de minst tenker det, bare ved å lytte til ugjenfødte menneskers tale! Du frykter for hoggormens bitt - den forgifter tross alt bare legemet ditt. Men her kan din udødelige sjel i hemmelighet bli så forgiftet, at det kanskje allerede her i livet påfører deg lidelser både på kropp og sjel gjennom mange år. Og om det ikke skjer en sann guddommelig omvendelse i tide, blir det en lidelse i evighet. Må Gud bevare ethvert menneske fra at slikt skulle skje! "Tungen er et lite lem, men taler likevel store ord" - den fører dødelig ild med seg, "og selv blir den satt i brann av helvede" (Jak 3). Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Ufrelste menneskers tale er til og med full av gudsbespottelse, forbannelse og bitre ord mot Gud og mennesker. Det opplever vi til stadighet - og over alt. Alt dette tegner jo et forferdelig bilde av den ormesæd som menneskets natur ble fylt med etter syndefallet. Hjertet kan jo umulig være godt - når så mye vondt strømmer ut fra det!

 

Dermed har apostelen tatt for seg det onde, slik det viser seg i menneskenes tale. Nå fortsetter han med å vise hvordan det samme slår ut i deres gjerninger.

 

15-17: Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke.

Disse ordene er hentet fra Jes 59:7-8 og beskriver det arge og morderiske hjertet, som alle onde gjerningene strømmer ut fra. Raske er deres føtter til å utøse blod. En ville sett dette slå ut i åpenbare gjerninger i langt større grad enn tilfellet er, hvis ikke fornuften og frykten for straff holdt menneskene tilbake. Se bare på historien, på folkeslag som lever temmelig fritt uten de ytre grenser i form av lovverk o.l. Har de ikke vært preget av stadige strider, mord og blodsutgytelse? Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Hele livet deres er fullt av innbyrdes konflikter og gjensidige lidelser. Freds vei kjenner de ikke. Her tales det om den "freds vei" hvor fred, kjærlighet og godhet rår mellom menneskene. Når vi ser hvordan verden er full av kriger og opprør, hvordan innbyrdes hat hersker i hjem og naboskap, da skjønner vi hva disse ordene står for. Selv de mest glupske rovdyr ødelgger ikke så mange av sin slekt, som mennesket ødelegger av sin, bare gjennom den onde makten som arbeider i menneskehjertet.

 

Alt det apostelen nå har talt om menneskenes fordervelige ord og gjerninger, det har han gjort for å vise hva som bor i menneskene hjerter. Bevise at menneskene er onde, og lever fjernt fra den godhet og hellighet Gud krever i sin hellig lov. Og hvis vi nå har oppfattet rett de ytre kjennetegnene som er nevnt her, så er vi vel blitt overbevist om sannheten i Guds egen beskrivelse av hjertet: "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet" (Jer 17:9), og det Herren Kristus selv sier: "For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand" (Mark 7:21-22). Men når så faktum er at all denne grufulle ondskapen likevel er totalt skjult for menneskene, slik at enten ser de det ikke, eller så anser de det ikke for å være noe som helst problem, - hva er det da som gjør at det er slik? Kort og godt det apostelen nå tilføyer:

 

18: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.

Forkast Gud, hans hellige vilje og nærvær. Har en gjort det, så ser en ikke noe som helst ondt hos seg selv. Det blir ikke lenger noe som er synd. At hele verden lever i en falsk fred, det har bare denne ene grunn: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Disse ordene er tatt fra Sal 36:2. Og med dette avslutter apostelen sin skildring av menneskenes fordervelse. Det er det indre, selve ugudeligheten, han både begynner og slutter med. For å bevise at "det er ikke én rettferdig, ikke en eneste" (v.10), begynner han med ordene fra Skriften om at "det er ikke én som er forstandig og søker Gud", og slutter med disse ordene: "Gudsfrykt er det ikke for deres øyne". Gudsfrykt er at en holder Gud for stor, hellig og rettferdig i sine dommer, og derfor frykter for å gå imot hans bud, frykter for at der er noe i hjertet, eller i våre ord og gjerninger, som er imot hans vilje.

 

Hvis en ikke lever på denne måten, med den veldige og hellige Gud for øye, da får hele syndelivet utfolde seg. Da får onde tanker, ord, gjerninger og begjær utfolde seg ubemerket i ens liv. En har ingen følelse av at det er galt, ingen kamp eller strid imot det. Det er dette Skriften kaller å være ugudelig. "Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer" (Sal 10:4). Det er jo et forferdelig resultat av vårt syndefall, at mennesker som både tror og opplever at det finnes en allmektig Gud som er oss nær, likevel ikke frykter for å gjøre ham imot, men tvertimot lever livet som de selv har lyst, på tross av at de kjenner Herrens bud og dommer.

 

Slik er altså alle mennesker av naturen. Apostelen har nå avsluttet sin stadfestelse av dette. Det første kjennetegnet i denne hans beskrivelse av menneskene, var (v.11-12) hjertets mørke, forakt for Gud og udugelighet til det gode. Det andre (v.13-14) var de onde og skadelige ordene. Det tredje (v.15-17) var de onde og skadelige gjerningene, og det siste (v.18) har sammenheng med det første, og går ut på at "Han (Gud) hjemsøker ikke". Når en betrakter hele dette bildet av menneskene, så har en grunn til å istemme med profeten: "Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår" (Jes 1:5-6).

 

Når så dette er bevist, da må tiden nå være inne til å tale om hva loven skal være til, og deretter om det eneste middel som finnes til frelse for fortapte skapninger: Gjenløsningen i Kristus Jesus. Dette tar nå Paulus opp i de følgende versene.

 

19: Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.

I dette verset sier apostelen med klare ord hva Guds egentlige hensikt er med loven. Å, om hver sjel som søker frelse, ville legge nøye merke til det som forkynnes her! For et lys over alt Guds ord dette ville føre til! Her sier apostelen uttrykkelig at det store hovedmålet med alt det Gud sier i hele loven, det er ikke at vi gjennom lovens gjerninger skal bli rettferdige, og heller ikke på den veien hellige. Nei, det som Gud vil virke gjennom alt det han taler i loven, det er at vi skal overbevises om vår synd og skyld overfor Gud - at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.

 

I det foregående har apostelen bevist at alle mennesker er under synd, at overfor Guds lov er ingen rettferdige, ikke én eneste. Og han har brukt Skriftens ord til å stadfeste dette (v.10-18). Men så stilles vi naturlig nok overfor spørsmålet: Hva er da Guds hensikt med loven, når det ikke er noe menneske som er, eller kan bli, rettferdig overfor dens krav? - I tillegg har vi jødene som tolket det dithen at slike harde beskrivelser av menneskene, som finnes i de bibelstedene det er referert til, umulig kunne være rettet mot dem, som jo hadde Guds ord og var et helligere folk. De mente det måtte bare gjelde hedningene, som levde et vilt og grovt syndeliv. Apostelen tar først opp sistnevnte forhold:

 

Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven. Like foran har han nå altså oppsummert den sønderknusende beskrivelsen av menneskene. Så fortsetter han straks sammenhengende: "Men vi vet at alt det loven sier" o.s.v. For med loven menes her, som så ofte, hele Det gamle testamente*, som vi snart skal kommentere nærmere. Meningen er følgende: Dette er Den Hellige Skrifts vitnesbyrd, at "det er ikke én rettferdig..Alle er veket av" o.s.v. Men vi vet, d.v.s. at dette er åpenbart for alle. Og så fortsetter Paulus: at alt det loven sier, - alt det som deres hellige skrift inneholder -, det taler den til dere jøder som loven er gitt til. Derfor må også de bibelord som det refereres til her, gjelde dere, ja først og fremst dere som jo har loven (egentlig: som har den lovens forfatning) som disse skriftene inneholder. Konf. kap 2:12-13.

 

*Som en noen steder vil finne, kalles hele Det gamle testamente for loven, og Det nye testamente for evangelium. Dette har sin bakgrunn i det grunnprinsipp at en gjenstand gis navn etter det som er hovedbestanddelen i gjenstanden. F.eks. kalller vi det et steinhus, på grunn av hovedmaterialet i huset, selv om det også finnes mye annet materiale enn stein i det samme huset. På samme måte er det også i Det gamle testamente mye annet enn bare loven, og i Det nye testamente også mye av loven. Men hovedinnholdet bestemmer altså betegnelsen.

 

Men uttrykket "er under loven" har også en betydning som gjelder til alle tider, også for oss kristne. Det er når uttrykket brukes som motsetning til å være under nåden (kap 6:14). At en "er under loven" betyr da at en med sitt innvortes menneske, sin samvittighet, sin tro og sitt håp om frelse, er under loven, d.v.s. søker sin frelse, sin rettferdighet og helliggjørelse gjennom lovens gjerninger. Det er dette apostelen kaller for å "ha gjerninger", eller "holde seg til lovgjerninger" (Rom 4:4, Gal 3:10). Ordene i vår tekst: "alt det loven sier", inkluderer også lovens dommer og forbannelse, som dermed også rammer disse som "er under loven". De får altså ingen nåde - bare etter fortjeneste! (Rom 4:4-5, Mat 20:10-16). De jødene som apostelen her først og fremst taler til, var i denne betydning under loven. Nettopp fordi de satte sitt håp til at de skulle bli rettferdige gjennom lovens gjerninger, er det at Paulus bruker så mye av brevet til å frata dem dette håpet, og bevise at også de med alle sine fortrinn, var "under synd" og Guds rettferdige dom. Når han på denne måten har bevist at de ord fra Skriften som er sitert, i særdeleshet må gjelde dem som hadde loven, går han så videre med å besvare spørsmålet om: hva er det da loven skal være til, når den ikke kan gjøre noe menneske rettferdig og salig?

 

Og da gir han oss denne særdeles viktige og dyrebare forklaringen, at loven skal virke "at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud". Spørsmålet som alt dreier seg om er: hvordan skal et menneske bli frelst, bli rettferdig innfor Gud (v.20-24)? I den saken har loven ikke noe annet mål, ikke noe som helst annet den skal virke, enn å gjøre mennesket skyldig, tynget av sin synd, og nådesøkende. Loven skal overbevise mennesket om hvordan det er gjennomsyret av synd, og dermed er under fordømmelse. Loven er en regel for et rett liv, en guddommelig rettesnor for alt det som er godt. Men til å oppnå frelse har loven ingen annen hensikt enn, som apostelen sier her, at denne guddommelige rettesnor viser vårt avvik, våre lovbrudd innfor Gud. I det følgende, vers 20, forklarer han at etter syndefallet er det ikke noe menneske som kan oppfylle denne hellige rettesnor slik at det kan stå rettferdig overfor Gud.

 

Men om dette er lovens absolutt viktigste mål, så står det likevel fast at menneskene skal rette sitt liv etter lovens guddommelige regler. Dette av to grunner. Først for at loven kan få virke det samme på alle de vantro menneskene, som den borgerlige loven og dens straff: avholde dem fra grove synder og bevirke et bedre liv. De ufrelste, såvel som hedningene, kjenner tross alt ofte at loven taler til dem. De respekterer den og frykter for dens straff. Dernest har loven sin betydning som den gode levnetsregel også for de troende. Gjennom nåden har de fått en villig ånd, og gjennom denne hellige rettesnor kan de alltid vite hva det er Gud elsker eller hater, hva som er godt og hva som er ondt. Men straks spørsmålet dreier seg om hvordan vi blir frelst, blir rettferdige innfor Gud, da tjener bare loven til å knuse og fordømme menneskene, gjøre dem elendige så de strekker seg etter nåden. Noe mer har Gud Herren aldri tenkt loven skulle kunne utrette til vår frelse.

 

For at hver munn skal bli lukket. Uttrykket "for at" sikter mot et mål, en hensikt. Apostelen sier her at Herren Gud nettopp har hatt denne hensikt, dette mål med loven, at det falne menneske gjennom denne hellige rettesnor alltid skulle ydmykes innfor ham, og tvinges til å bøye seg for hans nådestol. Herren har aldri ment at menneskene etter syndefallet skulle kunne stå rettferdig overfor hans lov. Hvis det skulle kunne vært mulig, så hadde han selvfølgelig aldri gitt sin elskede Sønn inn under loven til en blodig død i vårt sted. Nei, sier apostelen, lovens hensikt er at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud. Det samme sier han i Rom 5:20: "Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, der ble nåden enda større".*

 

*Originalteksten: Men lagen kom också in, på det att överträdelsen skulle överflöda. Men varest synden överflödade, der överflödade nåden ännu mer.

 

Så kan en innvende at det som her er sagt, må gjelde loven i dens egentlige betydning, nemlig den moralske loven i de ti budene, men at dette verset handler om hele Det gamle testamente og datidens forfatning etter loven, som tidligere omtalt. Men da skal vi merke oss at det er nettopp derfor Det gamle testamente benevnes som loven, fordi det er så fullt av Guds lover, forskrifter og forbud, som alt sammen egentlig er videreføring av de ti bud. Når en unntar seremonialloven, som var et speilbilde av Kristus og hans rike (Heb 8:5, 9:10-11), så går alt sammen ut på å utlegge og innskjerpe Guds hellige vilje, slik vi finner den konsentrert i de ti bud. Alle de forordinger vi finner for det jødiske samfunn, alle beretninger om gode eller onde mennesker, alle Guds straffedommer, alle forbud og løfter - alt viser oss Guds hellige vilje. Alt sammen forkynner Guds lov. Det opplever vi også når vi leser alt dette. Det taler til oss, stikker og brenner i vår samvittighet. Det holder Guds hellige vilje og krav opp for øynene våre.

 

Og alt dette som viser oss Guds hellighet, Guds vilje og Guds krav, Guds vrede over synden, Guds velbehag over det gode, er alt sammen loven. På denne omfattende måten, og gjennom levende eksempler, har Herren hatt som mål å anskueliggjøre sin lov, for om mulig å stanse opp vårt flakkende hjerte, så vi skal kjenne hans vilje i alle mulige forhold i livet. Og målet i alt er å føre oss igjennom til frelse. Men det målet når vi aldri uten at Herrens krav og dom virkelig treffer oss, så vi forskrekkes, utmattes, og blir nedslåtte syndere innfor ham.

 

Hver munn skal lukkes. Dette uttrykket er meget talende. Det er beskrivelsen av et menneske som først, overbevist om sin rettferdighet, av all makt har forsøkt å forsvare sin sak. Men som endelig er blitt så overbevist om at det er skyldig, at det ikke har ett eneste ord mer å si til sitt forsvar, men til slutt bare står der totalt stum, må anse seg skyldig, og bare ta den dom all rettferdighet tilsier. Slik gikk det til slutt med Job. Herren Gud lukket hans munn så han bare måtte utbryte: "Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn" (Job 39:37). Og slik sier apostelen det skal gå med hver eneste én - vår munn må bli lukket.

 

Legg nøye merke til dette! Her har vi igjen et bevis på at det ikke finnes noe menneske som ikke er straffskyldig. For hvis det bare var ett eneste menneske som fullkomment oppfylte Guds lov, så skulle ikke munnen lukkes på det mennesket. Da hadde det jo noe å si til sitt forsvar. Ja, var til og med rettferdig og behøvde ikke nåden. Men slik stiller altså ikke saken seg for noe menneske, sier apostelen. Innfor Gud skal hvert menneske måtte slå sine øyne ned, fordi det har syndet mot hans lov. Vår munn skal bli lukket.

 

Og hele verden bli skyldig for Gud. Legg igjen nøye merke til dette: "hele verden". Hele verden, alt som har navn av menneske, til alle tider og slekter, uansett religion-tilhørighet eller ikke, kristne såvel som hedninger. Alle skal de overfor Guds lov måtte erkjenne seg skyldig til den samme dom: Skyldig for Gud! Eller hvem skulle kunne unntas? Det kan ikke være hedningene. For selv om de ikke har Guds skrevne lov, så har de likevel syndet mot Guds røst i deres samvittighet. Det kan heller ikke være jødene. For de har Herrens lov skrevet konkret for sine øyne, og mangler dermed i ennå større grad enhver unnskyldning for sine synder. Det kan ikke være de kristne. For ikke bare har de Guds skrevne lov, men de har den også åpenbart i evangeliets lys, og står under alle de forpliktelser som denne rike nådestand medfører. Ikke en gang de troende er altså unntatt, for før de ba om uforskyldt nåde, hadde de allerede overfor loven bekjent seg skyldige for Gud. Der er ikke noen mennesker som kjenner på synden så sterkt som de som har Guds Ånd i sine hjerter, og derfor stadig blir tuktet.

 

En slik omfattende betydning har derfor uttrykket "hele verden". Det inneslutter ethvert menneske. Enhver må overfor loven erkjenne seg "skyldig", d.v.s. skyldig under Guds dom. Ordet for "skyldig" betegner et menneske som overfor en domstol er blitt overbevist om skyld, og skyldig til den dom som loven uttaler for dennes konkrete skyld. Og slik er det hver og en skal kjenne sin tilstand overfor Gud - innfor hans øyne som ser det mest hemmelige, ser menneskets mest skjulte tanker, begjær og alt som rører seg i sinnet. Ja, som ennå mer kjenner alle dine ord og gjerninger. Han som med de øyne som ser absolutt alt, og følger deg hvert øyeblikk. Han som er Den Allmektige, som i tid og evighet kan hjemsøke synderen. "Ham som har makt til å slå ihjel og til deretter å kaste i helvete" (Luk 12:5). "Skyldig for ham", det skal bli hvert menneskes erkjennelse, stilt overfor loven.

 

20: Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.

Her får vi årsaken til at loven virker at hver munn blir lukket og hele verden blir skyldig for Gud. Apostelen sier det kommer av at slik er alt kjød. Det kan ikke bli rettferdig gjennom lovgjerninger. Uttrykkene som brukes her er altomfattende. "Intet kjød" inkluderer alle mennesker. "Lovgjerninger" betegner gjerninger etter enhver lov, både den som jødene har uttrykkelig gjengitt i sine skrifter, såvel som den alle mennesker har innskrevet i hjertet, ettersom det i sammenhengen refererer seg til uttrykket "intet kjød".

 

Men grunnen til at intet kjød skal bli rettferdiggjort ved lovgjerninger, ligger ikke i noen slags ufullkommenhet i Guds lov. Det er ikke slik at en fullkommen oppfyllelse av loven ikke skulle være noen virkelig rettferdighet innfor Gud. Nei, loven er i sannhet "hellig og rettferdig og god". Og den som er fullkommen og gjør nøyaktig det Guds lov krever, er dermed selvsagt rettferdig og frelst, uten at det var nødvendig med noen mellommann til å gjøre det for ham. Men det hele skyldes at alt kjød etter syndefallet er så fordervet, at det ikke finnes noe menneske som er eller gjør det loven krever. På denne måten forklarer Paulus at "alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse". "For", sier han, "det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10).

 

Rettferdig overfor loven er bare den som på ethvert område, og til enhver tid, både er og gjør nøyaktig det loven krever. Den som bare en eneste gang, på ett eneste punkt har brutt Den Hellige Guds bud, er straks dømt som lovbryter. Dermed er hans muligheter til å bli rettferdig gjennom loven, for alltid ødelagt - selv om han senere på alle områder og til enhver tid skulle vise seg å leve fullkomment. For når det gjelder et eventuelt senere fullkomment liv og levnet, så var han jo under enhver omstendighet etter loven skyldig til å leve slik. Det kunne ikke gjøre godt igjen hans tidligere synd, like lite som en tyv blir frikjent fordi han en tid ikke har stjålet. Han står ennå som tyv på grunn av det lovbrudd han en gang har begått.

 

En hykler, som ikke tar Herrens bud og dommer alvorlig, ikke tar dem som de lyder, han oppfører seg som om han tror at om han vel synder i ett og annet, så er det ikke så farlig når han på andre områder gjør mye godt. Spesielt hvis han ikke fullbyrder synden i utvortes gjerning. Da anser han seg slett ikke skyldig for Gud, på tross av at han degger for synden i sitt hjerte. Men det er på en ganske annen måte Herren kommer til å dømme ham. Herren Kristus uttaler uttrykkelig at den som aldri har vært en morder som lot blodet flyte, men har båret på vrede og hat, han skal dømmes som en morder. Og den som aldri fysisk har drevet hor, men bare "ser på en kvinne for å begjære henne", han skal dømmes som en horkar, for han "har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte". Dette taler Herren.

 

Slik er det Herren Gud dømmer i forholdet til hvert enkelt av hans bud. Derfor avslutter han også loven med disse ordene: "Du skal ikke begjære..". Til og med den som kjemper mot sitt onde begjær, er allerede dømt skyldig. For han skal ikke en gang ha noe ondt begjær. Men nå er altså hvert eneste menneske født med en natur hvor det alltid er syndige lyster og begjær, enten det vil det eller ikke. Da er det allerede i sin natur et "vredens barn" (Ef 2:3). Og bare på grunn av denne sin natur, er det dermed umulig for et menneske å bli rettferdig gjennom lovens gjerninger.

 

Intet kjød, sier apostelen - "intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger". Han bruker ordet kjød fordi han refererer til den naturlige fødselen. Gjennom den har alt kjød sin natur, som Kristus sier det: "Det som er født av kjødet, er kjød" (Joh 3:6). Men nå er "alt kjød", alle menneskers natur, slik som den ble ved syndefallet. Den er alltid fullstendig fylt opp av den gamle slangens sæd, og død fra det liv som er av Gud. For Skaperen hadde bestemt at alt i naturen, gras, busker og trær, "hvert etter sitt slag", fisker, fugler og alle slags dyr, skulle ved sin forplantning beholde sin art, slik vi også ser at det har skjedd. Derfor ble det også av en slange født bare slanger. Leopardenes unger ble også leoparder. Slik er også alle menneskenes barn født med den samme natur som de første falne menneskene hadde, fylt opp av slangens sæd: fiendskap mot Gud, forakt for hans vesen og vilje, anlegg for alt mulig vondt, o.s.v. Slik beskriver også Gud menneskene allerede i Bibelens sjette kapittel: "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Og slik er, av naturen, fremdeles "alt kjød", d.v.s. alt som har navn av menneske,

 

Men disse fromme og hellige, virkelig åndelige kristne, de må da være unntak når det gjelder dette medfødte forderv? Nåden har da ikke bare født en hellig Ånd i dem? Den har da også virket at de helt igjennom er rene, også når det gjelder det de bærer med seg fra sin naturlige fødsel? Skulle noen komme på slike tanker, så er det en så totalt feilaktig innbilning, så totalt i strid med sannheten, sier Luther, "som om noen sa at vår Herre Gud hadde falt i synd - som jo er umulig". Derfor sier også Skriften at kjød og blod aldri kan arve Guds rike, men at vi alle må "forvandles", også de som lever, når Herren kommer for å dømme verden (1Kor 15:44-52). Slik er alltid det som er født av kjødet, syndig og ureint. David sier at all hans elendighet og syndige tilstand fikk han i sin naturlige fødsel: "Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd" (Sal 51:7).

 

Når vi tenker over alt dette, har vi ingen vanskeligheter med å forstå at Paulus så bestemt kan slå fast at intet kjød kan bli rettferdiggjort gjennom noen slags gjerninger. For vår medfødte natur er så full av synd. Og opp mot den stiller Gud sin hellige lovs speil, som ikke en gang tåler den minste syndige tanke, den minste kjølighet i hjertet overfor Gud eller vår neste, men krever at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, ja av alle sjelens krefter, og elske hvert eneste menneske - ikke bare noen spesielle, men alt som kalles vår neste. Alt skal vi elske som oss selv - ! Og det skal ikke skje et eller annet øyeblikk, men hver stund i vårt liv. Hvordan kan da noe menneske i egen person tekkes Gud?

 

Til slutt må vi nevne ennå et forhold som forklarer hvorfor intet kjød kan bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger. Det er få mennesker som har dette klart for seg. Dette at bare det faktum at loven ble gitt oss, og vårt behov for å leve etter den - er nok til å domfelle oss når Gud dømmer. Først dette at Gud har gitt oss en slik lov med dens krav, dommer og løfter. Det er jo allerede tilstrekkelig vitnesbyrd om at vi ikke er gode - når vi behøver slike bud og dommer. Og for det andre: at du gjør det gode og skyr det onde, bare på grunn av det budene taler til deg, på grunn av dens trusler og løfter. Bare det er jo en svart flekk på din fromhet. For det var jo bare vårt hjertes inderlige godhet som skulle drive oss til alt godt. Ellers må vi jo være roboter, som bare holdes tilbake av en ytre makt, fra å gjøre det onde som vi bærer på i vårt hjerte.

 

La oss tenke oss at noen overlater barnet sitt til deg for en ukes tid, og sier til deg: "Jeg må dessverre be deg være særskilt oppmerksom på barnet, så det ikke kommer til å stjele noe!" Senere bringer du barnet tilbake, og forteller foreldrene at det har ikke stjålet noe. Var det dermed en god attest om dette barnet? "Nei, det stakkars barnet!" sier du. Hvorfor det, det hadde jo ikke stjålet? "Nei", sier du, "men bare det faktum at barnet måtte voktes på den måten, er jo et sørgelig vitnesbyrd om tilstanden".

 

Akkurat sånn er det jo med oss. Er det ikke nettopp en sånn "vekter" loven er over oss, når den sier: "Du skal ikke stjele! Du skal ikke dyrke avguder! Du skal ikke slå ihjel! Du skal ikke drive hor! Du skal ikke lyve!" - ? Hva er det alle slike bud og påminnelser vitner om? Er det noe annet enn at de er gitt fordi vi er slike tyver, avgudsdyrkere, mordere, som driver hor, som er løgnere? F.eks. budet: "Du skal ikke stjele", det hvisker oss stille i øret: Du er jo en slik en som må voktes, men nå må du passe på at du ikke stjeler. Budet: "Du skal ikke drive hor", sier jo: du kjenner begjæret, men nå må du ikke la det slippe til! Budet: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg", det sier jo inndirekte: Du elsker meg ikke, jeg må pålegge deg det! Slik ligger det i hvert bud en anklage. Og når det så ikke bare er syndens utbrudd Herren Gud forbyr, men også hver ond tendens, tanke, begjær - . Ikke bare at det onde han vil skal holdes tilbake, likesom stenges inne i hjertet, men at det rett og slett ikke skal finnes der. Når han tvertimot vil at du skal selv elske det gode, slik at du av deg selv, av ditt eget gode hjerte, gjør alt det som er godt - . Ja, da er bare det faktum at loven er gitt oss, med alle dens advarsler og løfter, vitnesbyrd nok om at vi ikke kunne bli rettferdige for Gud. Og bare det at vi gjør det gode og vokter oss for det onde, utelukkende fordi loven krever det av oss, er nok bevis for at vi ikke holder loven - som først og fremst krever et godt og hellig hjerte. I alt dette ser vi ennå klarere at "intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger".

 

For ved loven kommer erkjennelse av synd. Det var dette loven skulle tjene til. Det er ikke bare det Paulus vil ha sagt, at vi gjennom loven får begrep om synden generelt. Ikke slik at hvis det ikke var gitt noen lov, så ville vi ikke kjenne til noen synd, ikke vite hva som var godt og ondt. Nei, meningen er at gjennom loven blir vi overbevist om at vi er syndere! For med disse ordene tar Paulus bare opp igjen det han sa i det foregående verset, at lovens endelige mål var at "hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud".

 

Men hvordan er det dette skjer, at vi gjennom loven lærer å kjenne synden? Det skjer spesielt på to måter: Først at loven taler til vår samvittighet. Den stiller oss overfor Guds hellige bud og formaninger, og vekker oss opp til å tenke alvorlig over om vi har vært og gjort det Guds hellige bud krever. Ved at vårt liv slik blir sammenliknet med Herrens bud, kan vi våkne opp av søvnen, og få se at ikke bare bryter vi budene, men, slik vi er, så er vi også dømt til døden. Nå ser vi våre mest markerte syndige gjerninger. Men ennå har vi ingen dypere erfaring av syndens makt i våre liv. Denne dypere syndserkjennelsen får vi vanligvis først når vi i noen tid alvorlig har forsøkt å leve helt og fullt etter Herrens bud, motstå og avlegge enhver synd, og i alle ting gjøre det vi vet er Herrens vilje. Får denne prosesen gå dypt nok, blir vi stående totalt avkledd. Syndens makt over naturen overvinner oss, og driver oss ut i nye overtredelser.

 

Først nå begynner mennesket å forskrekkes over seg selv. Det opplever at det rett og slett ligger under for syndens makt. At det er en trell, solgt under synden. Det får se at Gud vil ikke bare ha gjerninger, men først og fremst hjertets kjærlighet. Nå er vi ikke innstilt på noe hyklerisk vitnesbyrd overfor Gud, ved å si at vi elsker ham. Nå vil vi virkelig elske ham. Men da opplever vi at hjertet er helt kaldt i sitt forhold til Herren Gud, - men derimot fullt av kjærlighet til alt annet, så vi først og fremst tenker på oss selv, uten videre tanke for andres ve og vel. Når vi burde være opptatt med å inderlig våke og be, da er vårt sinn adspredt og uanfektet. Når jeg så burde være sønderknust og angrende over denne tilstanden, så er jeg istedet lettsindig, hard og sikker. På denne måten lærer menneskene gjennom loven å kjenne hvor fulle av synd de er - forutsatt at de ikke bare vil vite om Herrens vilje, men også i fullt alvor er innstilt på å leve etter den.

 

Først når menneskene opplever at de er fulle av synd, er ugudelige, harde, hyklerske, avmektige, bundet i synd, og dermed dømt til døden -. Ser at de ikke kan berge seg uten nåden, og heller ikke lenger kan trøste seg til sin omvendelse, men gir opp all mulighet for noen egen rettferdighet og kraft -. Først da har Gud oppnådd sitt endelige mål med loven. Da får samtidig den fortapte synderen del i Kristi fullkomne rettferdighet, og dermed alt det loven krevde. Dette går så apostelen nærmere inn på i det følgende.

 

21: Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.

Her begynner kapitlets tredje del. Alt det Paulus har talt tidligere i brevet, har bare vært en forberedelse til dette, som er selve hovedbudskapet hans om hele Kristi evangelium: "Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus". Alt i kap 1:16-17 har Paulus sagt at Kristi evangelium "er en Guds kraft til frelse...for i det åpenbares Guds rettferdighet".

 

Denne Guds rettferdighet er det eneste middel til at syndere kan bli frelst.

 

Men det er ikke noe menneske som kan bli frelst, uten at de med en hungrende sjel strekker seg etter, og blir ikledt Guds rettferdighet. Derfor har apostelen i den foregående tekst gjort alt for å blottstille og tilintetgjøre alle andre trøstegrunner, for at menneskene skal drives til å søke sin frelse bare i denne Guds rettferdighet. Først har han vist at "Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet" (kap 1:18). Videre har han lært at alle mennesker uten unntak "er under synd", og at "derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger". Når han så grundig har slått fast dette, da er tiden inne til å begynne forkynnelsen om den rettferdigheten som gjelder for Gud. Paulus sier:

 

Men nå, d.v.s. i evangeliets nådefulle tid (konf. Gal 4:1-4). Det er også et uttrykk for at nå er det noe nytt, - som motsetning til den tilstand han tidligere har skildret, hvor både jødene og hedningene i hjelpeløs fordømmelse ligger under synden og loven. Nå er det motsetningen til dette han vil forkynne dem: den nådens tid og frelsens dag som opprant med rettferdighetens sol, da han var kommet som skulle "utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne". Vi ser at det er på samme måte Johannes forkynner disse motsetningene: "Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus". I Skriften kan vi finne flere lovprisninger til denne nådefulle evangeliets tid. F.eks. i Jes 40:1-2, 43:18-19, 61:2, Rom 13:11-12, 2Kor 6:2.

 

Guds rettferdighet. Her har vi nå denne frelsens klippe. Bare på den kan våre sjeler reddes - eller gå evig fortapt. Men den er samtidig "forargelsesklippen", som alle vantroens stormer og bølger alltid har kastet seg mot. Den Guds rettferdighet det her tales om, er på én gang både det største Guds nådes under som noen gang er blitt åpenbart oss fra himmelen - og samtidig den hemmelighet som alle våre egne tanker har størst problemer med å fatte. For om jeg enn kan både lære og holde fast på alt annet, så kan jeg aldri riktig tro og beholde det jeg lærer om denne Guds rettferdighet. Den er av så ren himmelsk opprinnelse, og strider mot hele vår natur. I særdelshet mot vår dype og vidtrekkende innbilning om vår egen dugelighet og makt.

 

Av den grunn er det ikke bare de helt vantro som med all makt kjemper mot forkynnelsen om denne Guds rettferdighet. Men også mange andre, som er opplyste og velmenende mennesker, har mer eller mindre uklare eller falske oppfatninger av dette emnet. Og dette kommer ikke av at Skriftens ord om denne Guds rettferdighet på noen måte er tåkete eller tvetydig. Vi skal snart se på hvor konkret og tydelig Skriften taler om akkurat dette. Men det kommer av, slik vi just har nevnt, at selve saken strider så totalt mot hele vår natur, våre tanker og meninger. Og det er alltid svært vanskelig å frigjøre seg fra noe som ligger i selve vår natur.

 

Nå ligger det til all menneskenatur etter syndefallet at det alltid vil opphøye seg selv. I sitt forhold til Gud ser det alltid på seg selv, og går ikke i forventning av noen stor nåde fra Gud. I tillegg er vi, riktignok ofte ubevisst, svært opptatt med å vurdere ut fra egne meninger, og holde fast på dem. Og disse stemmer selvsagt overens med vår natur. Dermed blir vi gjennom alt dette satt ute av stand til å kunne se og gripe en forkynnelse som strider mot disse våre egne forestillinger. Slik gikk det f.eks. Jesu egne disipler da Herren forkynte dem at han skulle lide og dø. Jødene hadde denne bestemte mening at deres Messias slett ikke skulle overvinnes av fiendene og dø, men tvertimot få en jevnt stigende anseelse, og til slutt overvinne alle sine fiender. Dette satt selv Jesu disipler fast i. Evangelisten uttaler: "de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa" (Luk 18:34). Herren hadde ikke brukt noen fremmed eller tvetydig talemåte, bare helt vanlige og konkrete ord fra den måten de vanligvis talte på, og ellers alltid forstod - . "Spottes", "korsfestes", "drepes" var f.eks. ingen ukjente ord. Til vanlig visste disiplene godt hva disse ordene betød. Men nå kunne de ikke forstå dem. Og grunnen var altså bare deres egen innstilling, som sa at noe slikt ikke skulle skje med deres Messias.

 

Bibelens budskap om den Guds rettferdighet som her omtales, vil møte det samme problemet.

Til alle tider står de der, menneskene med den innstilling at vi kan ikke bli rettferdige overfor Gud gjennom det som en annen, helt utenfor oss, har gjort. De må på en eller annen måte selv, i egen person bli rettferdig. De anser det utenkelig at Gud selv i deres sted skulle oppfylle den loven han hadde gitt oss -. Mennesker med den holdningen vil ikke kunne forstå evangeliets budskap, selv om de i andre sammenheng oppfatter det samme ordvalget tydelig nok.

 

Det er Guds rettferdighet alene som er kilden til all sann kristendom,

alt liv og kraft, all fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet.

 

Da er det jo en tragedie at selv mennesker som bekjenner seg som kristne, i altfor liten grad er opptatt med Guds rettferdighet, når den altså er det helt avgjørende i en kristens liv. Denne tragedien har selvsagt igjen sin bakgrunn i den generelle holdningen i vår natur, som motsetter seg alt som ikke samstemmer med den. Men i tillegg er det selvsagt også sjelefienden som setter inn. Han vet meget vel at dette er selve "løsenet", som rykker sjeler fra hans rike, og beholder dem hos Gud. Derfor må vi nøye merke oss dette aller herligste budskapet. Det er dette som blir alle de troendes liv og styrke her på jorden, og som de salige skal lovprise i all evighet i himmelen.

 

Hva er det så apostelen mener her med den Guds rettferdighet som er blitt åpenbart uten loven? Han tilføyer selv straks en kort forklaring: "det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus" (v.22), og "ved forløsningen i Kristus Jesus" (v.24). Men spesielt i det femte kapitlet har han den tydeligste forklaringen. Der sier han: "Likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (v.18-19). Han sier det er den enes lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud. Og den ene, med den lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud, det var Gud selv, åpenbart i kjød som oss - Gud var Kristus - . Og derfor er det i dypeste forstand "Guds rettferdighet" vi får "ved tro på Jesus Kristus".

 

Bare det forhold at det er Gud selv som har frembragt den for oss, kunne gi grunnlag for å kalle den for Guds rettferdighet. Men både av det vi allerede har nevnt, og i det vi snart skal tale nærmere om, hvor det framgår ennå tydligere, skal vi se at det dypest sett virkelig er Guds rettferdighet. Det er Gud i Kristus som er "rettferdig for urettferdige". *

 

*Grunntekstens ord for "rettferdighet" kan bety to ting, og begge betyr overensstemmelse med loven. Men forskjellen er at i den ene betydningen står rettferdighet for lovens håndhevelse i å dømme, straffe eller belønne. Mens den andre betydningen av rettferdighet er overholdelsen/oppfyllelsen av loven ved å lyde og oppfylle dens bud. Og det er denne sistnevnte betydningen ordet har på dette stedet. Den som ikke holder forskjellen i disse betydningene klart for seg, vil stadig komme i mørke. Uttrykket "Guds rettferdighet" har også forskjellige betydninger i Skriften. Mange steder står det for den Guds egenskap, at han er hellig og skilt fra alt syndig. Andre steder betyr det hans hellige rettferdighet som han utøver i straff og dom over syndere, for å håndheve sin lov. Men hver gang det ikke bare går på en personlig egenskap hos Gud, men anvendes i forbindelse med menneskers frelse, betyr det, som i vår tekst, den fullkomne oppfyllelsen av loven, som Gud i sin evige barmhjertighet har tilveiebragt til synderes frelse. Den Guds rettferdighet som blir vår ved troen (v.22), må betegne noe som blir den troendes eiendom. Det kan ikke gå på rettferdighet som en Guds egenskap, for en Guds egenskap kan ikke bli vår -. Det må betegne et Guds verk som er utført av hans Sønn for vår regning. Dette som en ytterligere forklaring av hva ordet står for, i tillegg til hva vi finner av apostelens egne klare uttalelser.

 

Alt sammen er forkynt så klart og uttrykkelig i Guds ord. Og apostelen bruker i vår tekst formuleringen: "som loven og profetene vitner om", altså helt fra verdens begynnelse. Så har også alle de evangeliske kirker, Gud være lovet, dette punktet med i sin bekjennelse. Likevel har omtalte tilbøyelighet i vår natur gjort at mange forskjellige bibeltolkere ikke har kunnet fatte disse tydelige ordene i denne teksten. Én har ment at Guds rettferdighet her skulle oppfattes som den egenskap hos Gud, at hans dommer er rettferdige. En annen mener Guds rettferdighet her betegner Guds mildhet. En tredje at det skulle bety Guds måte å rettferdiggjøre oss på - og dermed ikke rettferdighet, men rettferdiggjørelsesmåte. En fjerde mener det betegner en rettferdighet som Gud virker i menneskene, en fullkommen overensstemmelse med loven, som vi skulle kunne oppnå, og som Kristus og Ånden skulle virke ved at de bor i våre hjerter. Det finnes flere liknende fortolkninger som vi her bare forbigår.

 

Men sistnevnte fortolkning vil vi gå nærmere inn på. Mange lærde og velmenende mennesker innen kirkene forfekter denne oppfatning. Og den er såre skinnfager når den utlegges grundig. Det er denne oppfatningen som Luther kaller "de skolastiske teologers", nemlig at Kristi rettferdighet, som skal være vår løsen innfor Gud, skulle være en rettferdighet som er virket i oss av Kristus og Ånden. Eller, som han uttrykker det: "Kristi rettferdighet inngytt i oss, og avspeilet i vårt vesen". Mange ser ikke noen stor fare i denne oppfatningen. Og grunnen til det er at det ikke kan nektes for at det i virkeligheten også finnes en slik rettferdighet. Men det som gjør denne oppfatningen så farlig, er at den rettferdigheten som er virket i oss, forveksles med den rettferdigheten som gjelder for Gud. Med den oppfatningen kan du nemlig komme til å havne i den største fortvilelse, hvis du kommer til den konklusjonen at det ikke finnes noe som helst av dette Åndens verk i ditt hjerte. Og hvis denne oppdagelsen skjer i den stund da du skal gå over terskelen til evigheten, kan fortvilelsen bli særdeles ille.

 

Legg derfor nøye merke til følgende: Det er et udiskutabelt faktum at det gjennom Kristus og Ånden virkes en rettferdighet i oss som overgår de skriftlærdes og fariseernes. D.v.s. en hjertets fromhet, en ånd som frykter Herren, og en glad og villig ånd, virket ved troen, til å følge Guds bud. Ikke bare i utvortes gjerninger, som fariseerne, men i hele vårt liv. Men dette er slett ikke en rettferdighet som består innfor Guds hellige øyne og dom. For den vil alltid være blandet med karets brister, og utgjør ikke en fullkommenhet overfor Guds lov. Derfor må vi også ha en annen rettferdighet, en fullstendig fullkommen rettferdighet, om vi skal bestå innfor Gud. Altså den som Paulus omtaler med disse ordene: "den enes lydighet", "én manns rettferdige gjerning". Den rettferdigheten som er virket i oss, hører til helliggjørelsen. Og det er altså ikke den Paulus omtaler her når han sier at vi blir rettferdiggjort "ved forløsningen i Kristus Jesus", og når han sier "ved den enes lydighet", gjennom "én manns rettferdige gjerning".

 

Det er et avgjørende tegn på at det er en falsk tolking av "Guds rettferdighet", hvis den tilskrives noe som helst annet enn Sønnens lydighet, - om den utlegges som noe som skulle finnes hos oss, eller kreves av oss. Gud taler jo i Skriften om vår frelse, som frambrakt ved en annens lidelse og verk, og som noe som skjenkes og "tilregnes" oss. Dette er den rettferdighet Ånden skulle overbevise verden om, slik Kristus uttrykker det: "om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen". Fordi jeg går til Faderen - jeg går som yppersteprest med mine offer av lydighet, bønner og blod til Faderen. Det er den rettferdighet som gjelder for ham. "En spesiell rettferdighet, som ikke består i noe hos oss. Ikke så mye som en tanke. Bare ene og alene i at Kristus gikk til Faderen" (Luther).

 

Guds rettferdighet stilles her opp som motsetning til menneskenes rettferdighet. Det samme ser vi i Rom 10:3 hvor Paulus sier at jødene søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, som bestod av deres egne gjerninger. Da må den Guds rettferdighet som han i samme verset stiller opp mot denne, også bestå av gjerninger, d.v.s. i Guds Sønns lydighet da han i vårt sted oppfylte loven. Det er også det som står i 10:4. Og i 2Kor 5:21 sies det at Kristus ble gjort til synd for oss, "for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud". Her ser vi også motsetningene: "Han som ikke visste av synd" ble en synder for oss alle - gjennom vår synd som ble tilregnet ham. Og da må også vi bli rettferdige gjennom hans oppfyllelse av loven - som tilregnes oss (konf. Rom 10:4). Denne hans rettferdighet kalles også i den sammenheng for "Guds rettferdighet" (10:3).

 

Konklusjon: Skal fortolkningen av uttrykket "Guds rettferdighet" både dekke grunnspråkets betydning, og samtidig den sammenheng det har her i teksten, så finnes det bare én eneste: det må bety den rettferdighet, eller oppfyllelse av loven, som Herren Kristus fullbyrdet for oss både gjennom hans gjerninger og hans lidelse. Enhver annen fortolkning fører bare til å formørke teksten. I tillegg finner vi de mange bibelstedene som viser at denne Guds rettferdighet, Kristi gjerning og lidelse, er det eneste som frelser en synder som overfor loven står skyldig og fordømt. Det er på denne Guds rettferdighet den troendes øye alltid må festes. På denne rettferdighet må han hvile gjennom livet. På den må han hvile i dødens stund. Og i denne rettferdighets drakt må han stå innfor dommen, om han ikke med all sin fromhet skal bli kastet i det ytterste mørke (Mat 22:11-13, Åp 19:8, 7:14).

 

Denne rettferdigheten skiller seg klart ut fra enhver annen rettferdighet som finnes noe sted eller til noen tid. Den er noe helt annet enn både menneskers og englers rettferdighet, fordi denne har et helt annet opphav enn mennesker og engler. Den er selve "Guds rettferdighet". Den rettferdigheten er ikke av skapte vesener, men av Skaperen selv. "Jeg, Herren, skaper dette", sier Herren selv uttrykkelig om den rettferdighet som fører til frelse (Jes 45:8). Den er en guddommelig og helt fullkommen rettferdighet, fordi den er et verk av Jehova selv, et verk av Gud for hele vår verden. Faderen har virket den gjennom Sønnen, på samme måte som han ved Sønnen skapte verden. Apostelen Peter sier i 2Pet 1:1: "..dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet". Den rettferdighet som vår dyrebare tro hviler på, kalles altså her for "vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet".

 

Det var i "sitt kjøds dager" Guds Sønn "kjøpte" denne rettferdighet til oss. Før han kom til denne verden var han ikke bare et medlem eller en borger av Guds rike - han var dets hode. Han virket "i Guds skikkelse". Han var altså verdens skaper, og den som regjerte over verden, - men kom til jord i "en tjeners skikkelse" (Fil 2:6-7). Hans fullkomne hellighet, før han kom til jord, kunne ikke kalles "lydighet". Det var riktigere å si at loven da stemte overens med ham, enn at han stemte overens med loven. Hans guddommelige hellighet beviste han ved å innstifte loven, ikke ved å lyde loven.

 

Men da han kom i en tjeners skikkelse, stilte han seg selv under den loven han hadde stiftet for oss. Det var en ny situasjon han nå gikk inn i, som Guds Sønn, hvor han skulle "lære lydighet" (Heb 5:8). Hans rettferdighet, eller lydighet, var dermed en lydighet utvist av den mest ærefulle person som noen gang kunne stilles under loven: selve den store Herren som er "Gud over alle ting, velsignet i evighet". Det var en rettferdighet av Immanuel, "Gud med oss". Og denne lydighet av Guds Sønn i vår natur, har forherliget og tilfredsstilt loven på en langt mer fullkommen måte enn noe som helst skapt vesen kunne gjøre det. Ja, han gjorde også langt større ære på loven enn hele verdens overtredelser hadde vanæret den.

 

Når andre adlyder loven, så oppnår de selv ære gjennom dette. Når Guds Sønn levde etter loven, var det derimot loven som ble æret. Men det som ikke minst gir Kristi lydighet denne aller største betydning, er at det skjedde etter den evige Faders vilje og plan. Han var utvalgt og salvet av Faderen til dette embete. Herren var sendt av Herren. Vi kan lese tankevekkende ord om akkurat dette hos profeten Sakarias, kap 2:13-15: "Dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg. Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren...og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg". Konf. Jes 61:1, Luk 4:18-21. Vi leser mange steder i GT, hvordan Faderen taler om at han skal sende Sønnen, om hvordan han skal innsettes på det hellige berg, Sion, o.s.v. I tillegg ser vi jo hvordan slike ord stadig går ut av Kristi munn: "Faderen", "min Fars vilje", "hans vilje som har sendt meg", "Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til ... Dette bud fikk jeg av min Far".

 

Han lot oss forstå at alt det han gjorde, det gjorde han i lydighet til Faderens vilje. Husk da på at den største og herligste Guds gjerning som noen tanke kan fatte, det at Guds Sønn ble menneske, hadde bare ett eneste mål: at loven gjennom hans liv og lidelse skulle fullbyrdes for oss, for at syndere skulle kunne frelses, og lovens ubrytelige suverenitet og ære samtidig opprettholdes. Da kan vi vel aldri gjøre oss for høye tanker om den betydning denne Kristi lydighet må ha i Faderens øyne. Guds rettferdighet har altså en opphavsmann som gjør at den skiller seg totalt fra all annen rettferdighet. Men ved sin egenart, sin natur, utstrekning, varighet, og dens virkninger, skiller den seg også vidt fra all annen rettferdighet.

 

Når det gjelder dens art og natur, består denne rettferdigheten av to ting: oppfyllelsen av alle lovens bud, og utsoningen av all den straff loven idømmer syndere. Summen av disse to forhold utgjør en tilstand intet skapt vesen har mulighet for å gjennomleve. Oppfyllelsen av budene er alt det som kunne kreves av jordiske skapninger i deres første syndfrie tilstand. Slik var englenes og de første menneskenes forhold. Men for "det andre mennesket som er av himmelen" (1Kor 15:47), var situasjonen en ganske annen. Kristus var født under loven, men denne loven var overtrådt. Det gjorde at han også var under lovens dom og forbannelse. Det ser vi ikke bare av Skriftens ord om at han var "født under loven". Men Apostelen sier også uttrykkelig at "han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Etter lovens rettferdighetskrav måtte han ikke bare oppfylle lovens bud, men også lide dens straff. En jordisk skapning må lyde lovens bud, eller også lide dens straff, men kan ikke gjøre begge deler. Om en jordisk skapning bryter Guds lov, kan han bli straffet med evig fortapelse bort fra Guds åsyn. Han er under Guds hellige vrede. Men i erkjennelsen av det bare avskyr og hater han den Gud som lar sin vrede ramme ham. Nå er han ikke åpen hverken for kjærlighet, anger eller lydighet.

 

Men Kristus er den som både led straffen som Gud sendte, og samtidig kunne lyde budet om å elske Gud. Dette skjedde under hele hans vandring på jorden, og understrekes av de kjente ordene han ropte ut på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Det profetiske ordet: "Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste!" (Sak 13:7), gikk nå i oppfyllelse - (konf. Mat 26:31). Den guddommelige rettferdighetens sverd gjennomboret hans sjel. Han led alt det Salme 22 antyder. Likevel utbryter han: "Min Gud, Min Gud". Mens han led under hele tyngden av sin Fars hellige vrede, over alle de synder han hadde tatt på seg, var hans hjerte likevel fylt av all den kjærlighet og tillit til Herren som denne salmen uttrykker. Hans rettferdighet, hans oppfyllelse av loven, var dermed en fullbyrdelse på to måter. Noe som aldri ville kunne skje hos noen annen jordisk skapning, enn ved ham.

 

Gjennom vår Herre Kristi lidelse var all den straff som den guddommelige rettferdighet krevde av syndere, fullkomment utsonet. Dette vil aldri kunne sies om en soning som noen jordisk skapning har fullført. Det menneske som er dømt til evig straff, kan aldri si det vår velsignede Herre ropte ut på korset: "Det er fullbrakt!" Bare han kunne ta bort synden ved sitt offer. Bare han alene kunne gjennom det han led, fullkomment tilfredsstille Guds rettferdighet (d.v.s. Guds rettferdige håndhevelse av loven). Derfor har Faderen "oppreist ham, idet han løste dødens veer", som et tegn på at nå var alt fullbrakt.

 

En vanlig jordisk skapning, derimot, ville måtte lide i all evighet, for å sone lovens rettferdighets straff for synd mot den evige Gud. Synd imot Gud er et uendelig onde, og medfører en uendelig straff, som ikke vil kunne utsones innenfor en begrenset tid, av skapninger som ikke er i stand til å lide straff i noen uendelig grad. Men når han som er uendelig, også er den som har lidd og har vært lydig, så gjelder dette innfor Gud som de jordiske skapningenes evige lydighet og evige lidelse. Og grunnen til denne forskjellen ligger, som tidligere sagt, i den uendelige betydning den personen hadde som sonet lidelsen i vårt sted.

 

Men om vår stedfortreder bare hadde sonet vår straff, men ikke på våre vegne oppfylt lovens hellige bud, så hadde vi nok vært fridd fra vår dødsdom, men hadde ikke kunnet motta lønnen for oppfyllelsen av loven: det evige livet. Derfor har Herren Kristus også gjennom sitt lydighets liv og gjerninger, til fullkommenhet oppfylt alle lovens bud for oss. Han har fullkomment elsket Gud, sin himmelske Far, av hele sitt hjerte og av all sin makt. Han har elsket sin neste som seg selv, elsket sine uvenner, og velsignet dem som forbannet ham. Ja, på den måten viste han hvert bud i loven den største respekt og ære.

 

Alt dette har han gjort for oss, slik apostelen sier det: "født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven". Dette var Guds rådsslutning: "For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". Derfor har Kristus ved sin lydighet, både i sitt livs gjerninger og ved korsets lidelse, "fullført all rettferdighet". Denne rettferdigheten av vår Gud og Frelser, er dermed uendelig ærefull. Først er den selve lovgiverens rettferdighet. For det andre, slik vi nå har sett, er den både i sin art og sin natur, uendelig større enn noen annen rettferdighet, enten den nå var blitt til gjennom menneskers eller englers størst tenkelige fullkommenhet.

 

Denne rettferdigheten skiller seg fra all annen rettferdighet, også når det gjelder dens omfang. "En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham". Hvert enkelt menneske skylder Gud en total lovlydighet. Og har han brutt Guds lov, så er det bare sin egen rettmessige straff han kan sone. Men Gud forlikte verden med seg selv i Kristus. Lovgiveren gikk selv inn under loven for å oppfylle dens bud i vårt sted. Da ble det en rettferdighet som han selv slett ikke hadde behov for, men som var helt og holdent for oss. Og når den i tillegg hadde den uendelige verdien, så kan den skjule og oppveie hvert menneskes grueligste synder, slik Skriften så herlig utlegger.

 

Herren selv sier: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull". I denne nåde strekker Guds rettferdighet seg til hver eneste synder på jorden, hvor ille han enn har levd, hvor syndig, hyklersk og fordømt du enn måtte kjenne deg. Denne din tilstand bevirker ikke at Kristi rettferdighet ikke skulle strekke til også for deg. Også du er likevel en av dem Gud har forbarmet seg over, en av dem Gud har gitt sin enbårne Sønn til, med alt det han har fortjent.

 

Det er rett og slett utelukket at du ikke skulle bli frelst gjennom Kristi rettferdighet, hvis du kommer gjennom Ham til Gud, for å bli hans barn. Det er ikke mulig at du skulle ha kommet så langt bort, eller være sunket så dypt, at ikke Kristi rettferdighet mer enn oppveier all din urettferdighet og synd. Den strekker seg til alt som har navn av menneske. Det var jo derfor han ble menneske, for at han, som den andre Adam, kunne bestå prøven på alle menneskers vegne.

 

Det er bare ved å komme bort fra nådens rike,

at et menneske kan gå fortapt - !

 

Men Guds rettferdighet skiller seg fra all annen også gjennom dens varighet. Adam og englenes rettferdighet stod bare ved makt så lenge de holdt fast ved alt det som stod skrevet i lovens bok. De var forpliktet på loven hvert øyeblikk av deres liv. I det øyeblikk de hadde overtrådt loven, var det slutt på deres rettferdighet. Men Guds rettferdighet gjennom Sønnens lydighet er en "evig rettferdighet" (Dan 9:24). Så sier Herren: "Løft deres øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes. - min rettferdighet skal vare til evig tid" (Jes 51:6,8). "Kristus har med sitt eget blod gått inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning" (Heb 9:12).

 

Og dette gjør at den som i troen lever på Kristi rettferdighet, han har innfor Gud en konstant og urokkelig rettferdighet, hvor mye vår egen fromhet enn måtte svinge. For denne "evige rettferdighet's" skyld er ikke bare våre tidligere synder for alltid utslettet. Heller ikke de som ennå bor i vårt kjød, og fremdeles kan komme til å bryte ut, skal kunne føre oss under fordømmelse. For vi skal få leve under en evig nåde. Johannes sier jo: "hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige". Det apostelen vil si, er at da er han rettferdig i vårt sted. Dette er alle de helliges eneste trøst og frelsesgrunn. Luther sier det slik: "Da det i vårt kjød finnes en evig synd, var det nødvendig at vi i Kristus skulle ha en evig rettferdighet". Lovet være Gud til evig tid!

 

Sluttelig kan vi si at denne rettferdigheten også er skilt fra all annen rettferdighet gjennom det den virker. Kristi rettferdighet er ikke bare grunnlaget for alle synderes forlikelse med Gud, for rettferdiggjørelsen ved troen, og for de troendes urokkelige nådestand, slik vi nettopp har talt om. Men også for mye annet for tid og evighet, langt ut over det vi kan tenke, som gis oss av bare nåde. Kristi rettferdighet var kjøpesummen, når vår Herre og Konge kjøpte våre "nye himler og vår nye jord, hvor rettferdighet bor". Den var kjøpesummen for "det riket som er beredt fra verdens grunnvoll ble lagt" for dem som i Herrens dom blir stilt på dommerens høyre side. Det er et rike med en herlighet lik ham som kjøpte det til oss med sitt blod. Adam ble skapt til et paradis. Men det var på jorden. Det var forgjengelig. Det kunne besmittes med synden. Det paradis som vi gjenfødes til ved Kristi oppstandelse fra de døde, det er åpnet for oss ved Guds rettferdighet. Og det er "en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene".

 

Kristi rettferdighet er den store løsesummen. Syndere som fortjente helvete, er gjennom den befridd fra helvetes avgrunn, og gjeninnsatt i det barneforholdet hos Gud som menneskene fra begynnelsen var skapt til. Og med dette barneforholdet følger all Guds nåde og velsignelse, Den Hellige Ånds gave i våre hjerter, og de hellige englenes tjeneste og vennskap. I begynnelsen var englene høyere enn mennesket. Men denne rettferdighet har opphøyet mennesket over englene. Englene er "tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse". Guds gjenløste sjeler står nærmest tronen. Englene står rundt omkring dem (Åp 5:10-11). Og Kristi rettferdighet er det "rene og skinnende fine lin", som bruden, Lammets hustru, er ikledd. "For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger".

 

Enkelte er av den mening at Kristi rettferdighet bare er gjenopprettelsen av det som ble tapt ved syndefallet. Det er langt fra sannheten. Skriften vitner tvert imot at det ikke finnes noen som helst likhet mellom det som ble tapt ved den første Adam, og det vi fikk ved den andre Adam, Kristus. Paulus sier uttrykkelig at vi gjennom Kristus har fått "meget mer" - et uttrykk han til og med gjentar (Rom 5:15-17). Den rettferdighet Adam eide fra skapelsen av, gikk tapt for ham og hans etterkommere ved hans ulydighet. Alle arvet hans falne, syndige natur. Gjennom den andre Adams lydighet er denne første syndens skyld tatt bort, og forlatelse tilveiebrakt for alle Guds barns synder. Men i stedet for disse synder har vi ved den andre Adam også fått en rettferdighet som er uendelig herligere enn Adams var før fallet.

 

Ved skapelsen ble menneskene gitt en salig tilstand som de i uskyld skulle få leve sitt liv i, i denne verden. Da synden og døden kom inn i verden ble denne salige tilstanden tapt. Men gjennom den evige rettferdighets-gaven er himmelens herlighet gitt oss. "Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus".

 

Som loven* og profetene vitner om. Som under kap 1:2 minner apostelen her om at han ikke forkynner noe nytt, men bare det samme som Gud hadde forkynt fra verdens begynnelse. Nå først er riktignok Guds rettferdighet i videste forstand "åpenbart". Men det er den loven og profetene "vitner om". Å, for en veldig styrke dette er for vår tro! Helt fra verden ble til, har Gud gjennom utallige bilder og forutsigelser åpenbart hvordan vi skulle frelses gjennom Kristus. Guds rettferdighet er allerede lovet oss i det løftet Gud gav om "kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode". Senere sier Moses uttrykkelig at fordi Abraham trodde løftet om at gjennom hans ætt skulle alle jordens folk velsignes (frelsen i Kristus), så ble det regnet ham til rettferdighet. Og hele seremonialloven med sine påbud om offer for syndene, om hvordan syndene ble overført til offerdyrene, om yppersteprestens embete, forsoningsfestene og renselsene m.m. - alt sammen var vitnesbyrd om Kristi offer, Kristi lydighet og død for syndere (Heb 9:9, 10:1-7).

 

*Her betyr "loven" de fem Mosebøkene, overensstemmende med den vanlige inndelingen av Det gamle testamentes skrifter. Konf. Luk 24,44.

 

Steintavlene med loven ble oppbevart i paktens ark. Det var et tegn på at loven en gang skulle fullbyrdes av ham som denne arken var et forbilde på, han som sa: "Se, jeg kommer for å gjøre din (Guds) vilje" (Heb 10:7). På mange liknende måter vitner allerede loven om den Guds rettferdighet vi skulle få gjennom Kristus. Men hos profetene finner vi helt klare uttalelser om dette. Først sier Jesaja i kap.53 at Herren lot den skyld som lå på oss, ramme ham (v.6). Like nedenfor sier han (v.11): "Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære". Her tales det jo uttrykkelig om en rettferdiggjørelse som bare skjer ved at han bærer deres misgjerninger, og at de kjenner ham. D.v.s. at denne rettferdighet får vi ved troen. I Jes 56:1 sier Herren: "Akt på det som er rett, og gjør rettferdighet! For min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares". Budskapet i dette verset er nøyaktig det samme som hos døperen Johannes: "Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!" Like herlig taler Herren om dette i Jer 23:5-6: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. - Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet".

 

Herrens engel talte like uttrykkelig til Daniel da han ba. Engelen sa at det skal "salves en Aller-Helligste". Og hva denne Aller-Helligste skal utrette, det sier han slik: "til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet" (Dan 9:24-26). Og i Mal 4:2 leser vi: "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger". Og selve måten vår rettferdiggjørelse skal skje på, skildres i Det nye testamente med at vi avkles urene, og påkles rene klær: "rent og skinnende fint lin", "bryllupsklær", "den beste kledningen" (Åp 19:8, 7:14, 3:18, Mat 22:11, Luk 15:22).

 

Slik ser vi måten rettferdiggjørelsen skulle skje på er framstilt billedlig likt i GT og NT. Når Herren i Sak 3:4 hadde sagt til dem som stod foran Josva: "Ta de skitne klærne av ham!", så forklarer han dette til Josva slik: "Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær". Og Jesaja synger om de samme nye klær: "Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg - lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker" (Jes 61:10). Slik vitner loven og profetene om Guds rettferdighet. Frelsens vei har vært nøyaktig den samme helt fra verden ble skapt (Heb 11:4). Å, for en veldig styrke dette er for vår tro!

 

Paulus sier at nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart, d.v.s. blitt framstilt gjennom klar og konkret forkynnelse. Riktignok var den allerede blitt åpenbart gjennom skyggebilder i loven, og i profetenes skrifter, men da mere dunkelt. Gjennom evangeliet skulle derimot Guds rettferdighet framstilles i all sin herlighet, spesielt etter Kristi død og oppstandelse, da Ånden ble utgytt over apostlene fra Det høye. Da skulle Ånden overbevise verden om den rettferdighet vi fikk ved at Kristus gikk til Faderen (Joh 16:10). Dette var et så vesentlig emne i apostlenes forkynnelse, at deres embete rett og slett ble kalt "rettferdighetens tjeneste" (2Kor 3:9). For selv om de ikke alltid brukte uttrykket "rettferdighet", så var alltid Kristi stedfortredende liv, død og oppstandelse, hovedemnet i all deres forkynnelse (1Kor 2:2).

 

Uten loven. Paulus vil her si: Det er gjennom loven dere stadig søker å oppnå deres rettferdighet. Men den kan på ingen måte hjelpe dere i dette. Den kan ikke engang bidra til at dere får åpenbart hva den rette rettferdigheten er. Den er nemlig "Guds rettferdighet", og er totalt uavhengig av noen som helst lydighet overfor loven, stor eller liten, fra vår side. Og ettersom Guds rettferdighet er en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krever, så kommer det selvsagt ikke på tale å "plusse på" noen lydighet fra vår side. Vår himmelske Far var ikke tilfreds med noe mindre enn sin enbårne Sønns fullkomne rettferdighet. Da er det lett å forstå at han ikke aksepterer noe bidrag, noen tilføyelse fra vår side.

 

Paulus har sterke uttalelser om dette: "Er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves" (Gal 2:21). "Uten loven" betyr altså at det var utelukket at menneskene kunne bidra noe til Guds rettferdighet. Ikke engang de troendes nye lydighet skal kunne bidra i dette, for den vil alltid være ufullkommen. "Kristi rettferdighet måtte ikke bare skjule all vår synd, men også våre beste gjerninger" (Luther). Det er ikke nødvendig å diskutere om apostelen her sikter til den moralske eller den seremoniale loven. Det han har sagt, gjelder all Guds lov, all menneskenes lovlydighet. For her stiller han egentlig alle menneskenes gjerninger, og Guds rettferdighet, opp mot hverandre. Kristus har "fullført all rettferdighet" (Mat 3:15). Menneskets, lovbryterens, delaktighet var helt og holdent utelukket, når det gjaldt det store og høye oppdrag som Sønnen ble innvidd og sendt til: menneskenes rettferdiggjørelse.

 

Men apostelen går videre, og forklarer seg ennå tydeligere når han sier:

 

22: det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell,

For å hindre mulig misoppfatning av hvilken Guds rettferdighet det er han har siktet til i ordene foran, tilføyer nå Paulus dette: det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus. Her skulle dermed all uvisshet og tvist være avskåret. Det han taler om, er den rettferdighet vi får "ved tro på Jesus Kristus".

 

Men i tillegg får vi her svar på et annet viktig spørsmål. Nådesøkende sjeler som har hørt mye om Guds frelsende rettferdighet, har ofte et viktig spørsmål på hjertet: Hvordan og når får da jeg denne Guds rettferdighet? Her ser du altså svaret. Og det er det samme svaret som hele Skriften gir. Her står det at Guds rettferdighet kommer gjennom troen på Jesus Kristus. Guds rettferdighet, sier Paulus, kommer til alle og over alle som tror. Dette er altså Guds svar. Hvordan du enn kjenner eller opplever det i ditt hjerte, så står Guds svar klart gjennom hele Skriften: "den som tror", "ved tro", "av tro", "tro på Herren Jesus" o.s.v.

 

Men så reiser det seg et nytt spørsmål: Troen, hva er det? Hva menes det med å tro på Jesus Kristus? Du får aldri noe sikrere svar på det spørsmålet, eller noen bedre beskrivelse av den saliggjørende troen, enn når du legger merke til de stedene i Bibelen der Kristus selv gir mennesker vitnesbyrd om at de har en saliggjørende tro. Se på alle de stedene der Jesus sier: "din tro har frelst deg", eller liknende. Når du legger merke til hvilke mennesker som fikk dette vitnesbyrd, og hva som kjennetegnet dem, så ser du hva en saliggjørende tro er. Hos alle disse vil du finne det samme kjennetegnet: De var alle syndere som hadde erfart at med alt de hadde strevd under loven, kunne de ikke bli rettferdige og finne fred. Tvert imot var de bare blitt ennå mer ulykkelige og rådløse. Men nå hadde de fått høre evangeliet om Kristus. Derfor kom de til ham og søkte uforskyldt nåde.

 

Folk var kjent med lovens og profetenes vitnesbyrd om Kristus. Senere kom også døperen Johannes og pekte på Guds lam. Og så trådte Kristus og hans apostler fram og forkynte evangeliet. Men alt dette hadde ikke noen som helst innvirkning på de som hadde trøst i sin egen rettferdighet. Bare åpenbare syndere, som gikk der rådløse, ble tiltrukket av Kristi liflige duft. Og da skjedde det Johannes sier: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh 1:12). Gjennom en slik tro ble nå disse nye mennesker, helt forvandlet i hjerte og sinn. De var "født av Gud" (v.13), og det gjorde at de gjennom hele sitt liv holdt seg til Kristus, og ble hans etterfølgere.

 

Gjennom hele Skriften finner du vitnesbyrd om hvordan dette skjer. Og ut fra dette vet du hva den frelsende troen er: Ikke at du bare holder det for sant og kan tale om det. Men at du erfarer en syndenød. Du har gitt opp alle dine egne forsøk på å omvende deg. Du er fortvilt over hvor mangelfull din anger, din bønn, din gudsfrykt o.s.v., er. I denne din tilstand har så evangeliet om Kristus, og Guds rettferdighet i ham, inntatt deg. Nå ser du at du kan ikke berge deg uten denne Guds rettferdighet. Nå har du fått et hjerte som hungrer og tørster etter denne nåden. Og nå kan du også tro og ta imot den. Du får en inderlig trøst, glede, kjærlighet, lyst til Guds lov, en tillitsfull barnets ånd som nå roper "Abba, kjære Fader!" Når det så på nytt kan skje, at du ikke riktig kan tro at du eier Guds nåde, da blir du mismodig, og hungrer og tørster igjen etter nåden. Når du har det på den måten, da er du jo et helt annet menneske enn alle de vantro (2Kor 5:17).

 

Slik er den frelsende troen. Nå har du lyst til Guds lov, og all synd er en plage. I alle forhold vil du være hellig. Likevel kan det utvikle seg svært forskjellig videre i livet, så du til tider kan komme til å skrike av angst i din ånd, og er nær på å fortvile. Innimellom kjenner du deg helt kald og død. Men gjennom alt dette er du fremdeles rettferdig i Kristus, med selve Guds rettferdighet, - bare ved denne troen på Kristus, slik vi har skildret den. Vår rettferdighet i ham kalles derfor her en "rettferdighet ved tro på Jesus Kristus", og i kap 4:11: "den rettferdighet av tro". Den kalles aldri noen annen nådegaves rettferdighet, f.eks. omvendelsens rettferdighet, ydmykhetens rettferdighet, kjærlighetens rettferdighet. Nei, bare "rettferdigheten av tro". Dermed står det klart at rettferdigheten ikke er oppstått gjennom noen Åndens frukter, men er Guds Sønns egen rettferdighet, som vi bare kan motta ved tro. Den består dermed heller ikke av selve troen. Men den kalles "rettferdigheten av tro" fordi vi mottar den ved troen.

 

Denne rettferdigheten er kommet til alle, - d.v.s. den tilbys alle (Mark 16:15) - og over alle som tror. Ordet "over" står i sammenhengen "over alle som tror", og antyder at selv om rettferdigheten kommer gjennom evangeliet til alle, så er det bare de som tror, som får del i den. Den likesom senker seg over dem. Kristi rettferdighet er den rettferdighet han selv levde ut gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse. Derfor kan den ikke være i de troende, på samme måte som helliggjørelsen virkes i oss, men er "over alle som tror". Og apostelen sier altså "over alle som tror" - hvem du enn er, ung eller gammel synder, stor eller liten, med mer eller mindre syndenød, anger, bønn og tro -.

 

Bare du har kommet dit hen at du ikke kan reddes uten Kristus og hans nåde, at du slik i det minste holder fast på ham med en hungrende tro, - så er Guds rettferdighet senket over deg. Du er satt fri, rettferdiggjort og frelst fra alle dine synder. For her står: "Over alle - alle - alle, som tror". Legg alltid godt merke til dette ordet "alle", for da må det jo omfatte deg også! Og nå må du da fryde deg -, ja, fryde deg og takke, og gi Ham æren. Hvis du til daglig virkelig gjør dette, da skal han nok stadig øke din tro. Men det vil kanskje skje på en måte du ikke hadde ventet, for at du skal lære hvor nødvendig det er å be disiplenes bønn til Herren: "Øk vår tro!".

 

For det er ingen forskjell. Disse ordene virker svært forskjellig på menneskene. For noen er de meget støtende. For andre derimot særdeles trøsterike. Her forsterker Paulus grunnlaget for det to ganger gjentatte ordet "alle". Han talte jo om "Guds rettferdighet til alle og over alle som tror". Og nå tilføyer han altså: "For det er ingen forskjell, alle har syndet, og de blir rettferdiggjort uforskyldt", - når de tror på Kristus. I begge disse forhold, både når det gjelder vår dom stilt overfor Guds lov, og vår adgang til Guds rettferdighet, så er det ingen forskjell mellom de ellers ulike menneskene (konf.v.29 og 30, og kap. 10:12). Det er nettopp dette Paulus så utførlig har vist i de to første kapitlene, og første halvdel av dette tredje kapitlet. Og nå gjentar han på ny i det følgende, kortfattet, årsaken til dette:

 

23 og 24: alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.

Alle har syndet. Og så snart én har syndet, da er han straks dømt av loven, straks under dommen, blant dødsdømte. Dette er uansett syndens størrelse og mengde, slik vi tidligere har sett fra Skriftens ord: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10). Tidligere i kapitlet har Paulus også vist fra andre steder i Skriften at "det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". Følgelig er vi alle overfor lovens dom, uten unntak, forbannet. I dette er vi alle like, "det er ingen forskjell, alle har syndet"

 

og står uten ære* for Gud. Ære eller berømmelse overfor Gud kan bare oppnås gjennom en fullkommen oppfyllelse av hans lov. Men fordi ingen kan oppfylle loven, så er det heller ikke noen som kan oppnå lønnen. Dermed står du, som sagt, overfor loven dømt som en overtreder, en lovbryter. I dette er alle mennesker like. Når det altså gjelder vår egen verdighet innfor Gud, blir det bare som Paulus sier det: "det er ingen forskjell".

 

*Grunntekstens ord, hystereistai, betyr egentlig "å bli liggende etter i løpet". I kap 9 taler Paulus om det folk som eide alle nådens midler, nemlig jødene. Han sier at "de som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov" (v.31). I sitt løp og strev for å være Gud velbehagelig, så hadde de kommet til kort. Dette er det grunnteksten vil si. Og at ordene doxa tu Teu, Guds ære, må oppfattes som den ære Gud gir, er også klart bl.a. av sammenhengen.

 

Men at dette kan være vår tilstand, det er det ingen som får til å stemme med virkeligheten. Én synes da bestemt han er bedre enn mange andre, ja kanskje bedre enn alle andre. En annen synes at innfor Gud er han verre enn andre, og kan derfor ikke se at disse ordene stemmer. Og ett og samme menneske kan oppleve den ene av disse tilstandene i én periode, og den andre situasjonen til en annen tid. Forblindelsen er meget stor. Én tid opplever man at dette ordet rett og slett er forsmedelig, for grovt. En vet jo med seg selv hvordan en under stor kamp avsto fra synder som hele verden forøvrig drev med. En har da i årevis, ved bruk av alle nådens midler, kjempet og arbeidet for å stå imot all ugudelighet. Skulle en da nå dømmes likt med dem som har levd sitt frie syndeliv? Det ville da være urimelig, ja rett og slett forargelig tale. Da kunne en fristes til å svare at det hadde jo vært bedre om en hadde levd fritt i synden som de andre, - hvis det likevel ikke er noen som helst forskjell. Hvorfor skulle jeg da avstå fra syndens lyster? Slik knurrer alltid gjerningshelgnene overfor denne besynderlige Guds dom (Luk 15:28-30 og Mat 20:11-12).

 

Men når de samme menneskene gjennom Guds nåde blir mer vekket opp, da begynner de ikke bare å se på ytre gjerninger. Da begynner de også å kjempe mot hjertets ondskap, mot hver egennyttig tanke, hver minste likegyldighet overfor Gud og sin neste, o.s.v. Nå ønsker de hvert øyeblikk å være hellige innfor Guds ansikt. Og ved Kristi kors ser de hvordan de i all evighet burde elske og prise en slik kjærlighet som lider der, blør og dør. Ja, da kan det skje at de for fullt alvor synes at det ikke kan finnes mennesker som er så gjennom-fordervet som dem, så full av ondskap, hykleri, likegyldighet, ustadighet og hardhet i hjertet - ja, alt som nevnes kunne. Da sier de - men med omvendt fortegn: Det kan ikke stemme at her ikke skulle være noen forskjell. Jeg kjenner jo at jeg er så full av alt vondt, at ikke noe menneske kan være så syndig som jeg er.

 

Men hvordan skal så dette egentlig forståes? Riktignok er det klart at ingen er uten synd. Men uansett hvordan vi nå ser på oss selv, så er det jo litt urimelig at her ikke skulle være noen forskjell. Vi ser jo med våre egne øyne at forskjellen tvert imot er ganske stor. Den ene lever fritt i all mulig synd. Den andre lever hver dag et gudfryktig liv. Svar: Legg vel merke til sammenhengen, hva det er spørsmål om. Det er vår rettferdighet innfor Gud det hele dreier seg om. Om "ære" i spørsmålet om å bli salige. Det er bare i dette spørsmålet all forskjell på større eller mindre synder opphører. Når det igjen er spørsmål om det som avhenger av våre gjerninger, f.eks. ulike grader av salighet eller fordømmelse, da sier Skriften uttrykkelig at det er en forskjell. Da tales det om "tåleligere" og verre, og på den andre siden at "stjerne skiller seg fra stjerne i glans" (Dan 12:3, 1Kor 15:41, Mat 11:21-24). Men så snart det dreier seg om vår rettferdighet og "ære" innfor Gud, som her, (v.23,27 og kap.4,2), da er det straks "ingen forskjell". For da er der ingen mennneskers gjerninger som strekker til. Da er vi alle så fjernt fra rettferdighet, at all innbyrdes forskjell forsvinner.

 

Hør en lignelse (av doktor Chalmers) om dette: Når vi taler om ujevnheter på jorden, så sier vi at det er stor forskjell mellom de høyeste tindene og de dypeste dalene. Men så snart vi taler om jordens avstand fra solen, da regner vi ikke lenger med disse ujevnhetene på jorden. Da sier vi ikke: Fra solen til fjelltindene er det så og så langt, og fra solen til dalbunnene er det så og så langt. Nei, da sier vi at avstanden er så ufattelig at disse ujevnhetene på jorden ikke virker inn i det hele tatt, "det er ingen forskjell". På samme måte er det her nede: Mellom mennesker sant og visst stor forskjell når det gjelder synd og fromhet. Men når det beste står så uendelig langt fra noen rettferdighet, da blir det innfor Herren, og i spørsmålet om å være verdig til himmelen, "ingen forskjell".

 

Hvis vi tenker oss et fengsel med en flokk dødsdømte, hvor alle er banditter, mordere, ranere o.s.v. Skulle så disse begynne å diskutere hvem av dem som ville være verdig til en æresplass ved siden av kongen? Da ville vi jo si: Dere er alle sammen bare verdig et rettersted, det er ingen forskjell. Akkurat slik står det seg når vi taler om hvorvidt noe menneske har fortrinn i spørsmålet om rettferdighet innfor Gud. Vi er alle sammen store lovbrytere, som daglig synder mot Guds største bud. De mest alvorlige og helliggjorte kristne må jo hver dag be om forlatelse, og kjenner seg bare verdig Guds vrede, om han skulle dømme dem etter sin lov.

 

Selvsagt finnes det dem som synes de nok er litt bedre enn som så. De innbiller seg at de ved nådens midler, gjennom mye bønn, tro, gjennom våkenhet og alvor er kommet der hen at de ikke skal likestilles med andre skrøpelige kristne. De er selv blitt en hellig slekt. Men disse er bedratt av slangen. For om de hadde vært edrue og våkne, så skulle de kjent det den hellige David kjente på da han ba: "Gå ikke i rette med meg, din tjener! For ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn". Og når det gjelder de uomvendte menneskene, så er selv deres beste gjerninger bare synd og hykleri, fordi deres hjerter ikke har det rett med Herren i tro og kjærlighet.

 

Det kan være stor forskjell på menneskene. De kan holde en høy moral, være edle og ærbare borgere av landet. De kan være samvittighetsfullt opptatt med sine menneskelige plikter. De kan til og med ha "nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand", for de "søker å grunnlegge sin egen rettferdighet". Eller de kan være frekke spottere som lever fritt i alle mulige synder og laster. Uansett, i begge kategorier står de alle under samme Guds dom (Gal 3:10), og behøver begge den samme nåde. Og nåden tilbys dem også begge likt, og skjenkes dem begge like fritt, når de søker den ved Kristi føtter. En gammel Guds mann synger slik om dette:

 

All den største dyd og ære

som stod fast i syndens storm,

og den største gudløshet

bare tjente helvets orm,

måtte samme nåde finne

om de skulle himlen vinne.

 

Den som mer enn tjue år

under Moses hadde slitt,

mange trellens bitre tårer

over kinnet trillet titt,

måtte i sin vantro lide.

Røver'n frelstes ved hans side.

 

Den som pløyde mange bøker,

var en aktiv, lærte mange.

Og en ussel, uthengt synder

dømt av alle, mange gange.

Begge må de, like usle,

sammen ned på kne for nåde.

 

Den som ved sitt ord, sitt verk,

her har såret Herrens små.

Den som Jesu lille flokk

mang en gang har fått velsigne.

Begge må for Herren ligge,

sammen bare nåde tigge.

 

Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Likesom de alle er like uverdige syndere, så blir de også alle like uforskyldt benådet og rettferdiggjort. Det er ingen forskjell. Høylovet være Herrens navn! De største syndere blir rettferdiggjort utelukkende ved forløsningen i Kristus Jesus. Priset være hans navn!

 

Rettferdiggjort. Hva det er Paulus legger i ordet "rettferdiggjort", kan en se av kap 8:33. Der sier han indirekte at den som er rettferdiggjort ikke kan "anklages". Der er ikke noe som kan påtales hos dette mennesket. Og det er innfor Gud at han er så rettferdig og ustraffelig. Paulus sier: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør". Rettferdiggjort kaller vi vanligvis det menneske som av domstolen, etter en rettergang, er blitt erkjent fri fra all skyld eller delaktighet i den ugjerning han var tiltalt for.

 

Rettferdiggjørelsen er en slik domsavgjørelse. Den Gud har rettferdiggjort er så totalt frifunnet for all skyld innfor loven, som om det aldri skulle ha finnes noen synd i hele hans vesen. Egentlig blir han dømt som om han var Kristus - altså hellig, ren og fullkommen som Kristus.

 

Vi kjenner jo hemmeligheten - rettferdiggjørelsens hemmelighet er den at det er Kristi rettferdighet som tilregnes synderen, - fordi hans synder, i likhet med hele verdens synd, ble tilregnet Kristus. Ordet sier: "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (2Kor 5:21).

 

Uforskyldt. En slik rettferdiggjørelse, sier Paulus, den er alle troendes, uforskyldt. Grunntekstens ord betyr "for intet", "uforskyldt", eller egentlig "som gave". Å, for et dyrebart ord! Vi blir rettferdiggjort uforskyldt, som gave! "Gud har gitt oss evig liv". På samme måte som Gud skapte oss og gav oss livsvilkår, uten at vi i det hele tatt hadde bedt ham om det, så har han like fritt og uforskyldt gitt oss det evige liv. Ordet dorean, som gave, for intet, uforskyldt, forekommer ofte i Skriften når det gjelder det livsviktige spørsmålet om vår frelse. Kristus sier: "Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt" (Åp 21:6). Og videre: "den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt" (Åp 22:17). Det samme sier Herrens Ånd tidlig gjennom profeten: "Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk" (Jes 55:1). For intet, uten penger - og for intet, uten betaling, og at Gud heller ikke gjør dette mot å få noen betaling en gang i framtiden - !

 

Slik taler Skriften om vår benådning. Du står der uten noe som helst godt. Du har ingen ting av alt det du burde hatt. Du har ingen rett anger, bønn, eller omvendelsestrang. Ikke en gang en virkelig alvorlig vilje. Og i tillegg til all denne din elendighet, så er du attpåtil lettsindig og selvsikker. Du føler deg hard og full av all mulig ugudelighet i hjertet. Hvordan kan da Gud være nådig mot meg? sier du. Det ville være helt utenkelig. Nei, det skjer så visst ikke på grunn av din egen verdighet. I sannhet har en annen måtte stå fram i ditt sted. Om du får nåden "uforskyldt", "for intet", så ble det ikke tilveiebrakt for intet - , men for en annens, den enes lydighets skyld. Du har kostet en annen ganske mye. Men derfor skal du nå få det uforskyldt. Det skal ikke koste deg noe. Du skal få det "uten penger og uten betaling". "Du skal komme din ferd i hu og skamme deg", og i din fattigdoms ydmykhet ikke holde opp med å lovprise ham som har gjort noe slikt.

 

Av hans nåde - d.v.s. av Guds nåde. Dette er bakgrunnen og selve kilden til alt det Gud har gjort fra tidenes morgen og til denne dag, og ennå daglig virker til vår frelse. Det er Guds nåde, Guds egen viljes frie nåde og faderlige hjertelag. "For så har Gud elsket verden". Det er umulig å finne noen annen bakgrunn, enn bare Guds egen frie og evige kjærlighet. Gud gjør alt for sin egen skyld. Det er ikke noe godt hos menneskene, ingen anger eller bønn som har påvirket Gud så han gjorde dette. "Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus". "Vi som var døde ved våre overtredelser" (Ef 2:4-5), "da vi var fiender" (Rom 5:10). Ja, "utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt", og "forut bestemt oss til å få barnekår", "etter sin frie viljes råd", "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd" (Ef 1:4,5,11). Slike ord taler Skriften om Gud. Og det er dette som ligger i ordene "av hans nåde".

 

Men en synder har overtrådt loven. Synderen kan dermed ikke bli frelst uten at det har foregått en soning i forhold til den loven han har krenket, og overfor Guds rettferdighet i håndhevelse av loven, så dens bud og dommer kunne stå urokkelige, og overholdes. Så måtte den guddommelige nåden også ha en måte og et middel for at både respekten for loven, og synderes frelse, kunne forenes. Dette er det Paulus nå vil tale om.

 

Ved forløsningen i Kristus Jesus. Ordet apolytrosis, gjenløsning, forløsning, ble egentlig brukt når det gjaldt å kjøpe fri krigsfanger eller slaver, for en løsepenge eller kjøpesum de var kommet overens om. Et slikt ord er det altså Skriften bruker om vår forløsning gjennom Kristus. Da forstår vi hvordan det stod til med oss. Men da forstår vi også hva det var vår Herre Kristus gjorde. Menneskene hadde stått opp imot Gud, men hadde av den grunn også falt under hans hellige vrede, og under dommen av hans lov. I sin uendelige barmhjertighet har så Gud satt sin egen Sønn i de skyldiges sted, og lagt på ham den straffen de var dømt til, så han skulle lide og dø for deres synder - "en rettferdig for urettferdige" - for å forsone dem med Gud. Den guddommelige rettferdigheten krevde liv for deres liv. "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt". Slik lød dommen.

 

Om denne dyrebare løsepengen sier Kristus klart og tydelig at "Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv til en løsepenge i manges sted" (Mat 20:28). Og videre: "mitt blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse" (Mat 26:28). Så sier også Paulus: "I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse (Ef 1:7 og Kol 1:14). Det samme uttaler Peter: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam" (1Pet 1:18-19). De eldste synger for Lammet i himmelen om den samme forløsning og løsepenge: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud" (Åp 5:9).

 

I 3Mos 25:47-55 finner vi en omstendelig forordning om hvordan det skulle foregå når en israelitt hadde vært solgt til en fremmed, og så skulle kjøpes fri. "Han skal kunne løses ut etter at han har solgt seg". Og det skulle foregå ved at "en av hans brødre skal løse ham ut". Hvis ikke det skjedde, kunne noen i hans nærmeste slekt løse ham ut, "Eller om han får råd til det, da skal han løse seg selv ut". Gjennom vår forløsning fra den fremmede overmakten: synden, døden og djevelen, oppfylles denne forordning. Blant Adams barn fantes ingen som var i stand til å løse seg selv eller noen annen fra denne overmakten. "En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid" (Sal 49:8-9). Hvert eneste menneske var selv en fange under syndens og lovens forbannelse. Det var umulig at vi kunne blitt løst fra et slikt fangenskap, om ikke en som var sterkere hadde kommet. Han, Den Velsignedes Sønn, hadde fra evighet av påtatt seg å gjenløse de falne og fortapte barnene. Han, og bare han, var i stand til å gjøre det.

 

Det var "en av hans brødre"- eller nær slektning - som skulle løse ut den som var solgt. For at også dette skulle fullbyrdes etter loven, så kom han til verden som en av oss, ble virkelig vår bror og slektning, og tok på seg sine fattige og solgte slektningers skyld. Han var så fullstendig "under loven" (Gal 4:4), og bundet i våre synder (Jes 53), som om han selv hadde begått dem alle sammen. I Salme 22:7, 40:13, 41:5, 69:6 kaller Kristus gjennom David, vår synd og syndeskyld for sin: "Mine misgjerninger har grepet meg", "jeg har syndet mot deg" o.s.v. Og vi ser tydelig av teksten forøvrig i disse salmene, at det er Kristus som uttaler dette. Derfor var det han også måtte lide syndens fortjente lønn, og se sin Far vende seg bort fra ham. Men dermed betalte han også all vår skyld, fra den største til den minste, og vant en evig forløsning for oss. Som vi ser i nevnte 3Mos, så er der også forordning om gjenløsing av eiendom som tidligere, på grunn av skyld/gjeld, er gått tapt for Israel. Overensstemmende med den har da også vår Forløser ikke bare forløst/kjøpt oss selv tilbake, men også vår tapte arv til det evige liv og alle himmelens skatter.

 

Summér dette opp, og tenk nøye over hva forløsningen i Kristus innebærer! Ved sin lidelse og død på forbannelsens tre, har han ikke bare løst oss fra lovens forbannelse, slik at ingen synd skal kunne fordømme oss (Gal 3:13), og fra døden, slik at vi ikke skal forbli i dens vold (Heb 2:14,15, 1Kor 15:54-55, 2Tim 1:10), og fra djevelens rettighet over oss til et dødens offer (Jes 49:25). Men ved sin fullkomne lydighet har han også på nytt gitt oss alt det Guds vennskap som menneskene eide før fallet, og dermed barnerett hos Gud, Den Hellige Ånds gave, og evig herlighet i himmelen (Rom 8:1,4,17,18,31,32).

 

Nå sier Paulus at gjennom denne forløsningen i Kristus blir vi rettferdiggjort. Her kan vi igjen se hva det er som utgjør vår rettferdighet innfor Gud. Den består i det Kristus selv, i egen person gjorde for oss da han var på jorden, for at han gjennom sitt liv og sin lidelse i vårt sted skulle fullbyrde loven. Dette er uttalt så tydelig og klart i profetenes og apostlenes skrifter, at på dette punkt har alle evangeliske kristne og kirkesamfunn sett én og samme guddommelige sannhet. Enhver som i gudsfrykt har søkt inn for Herrens åsyn for å finne dette ordets egen mening, har alle sammen fått se at hvis en forutsetter at intet kjød kan bli rettferdig gjennom lovens gjerninger, og hvis en forutsetter at Gud har gitt oss sin Sønn under loven, så er det bare gjennom hans lydighet vi kan bli rettferdiggjort. Derfor har også alle evangeliske kirker på dette punkt sammenfallende tro og bekjennelse.

 

Vi skal bare nevne noen eksempler på dette her. F.eks. lyder én kirkes* bekjennelse slik: "Ved ordet rettferdiggjøre betegner apostelen det å frikjenne fra all skyld og straff, og erklære for rettferdig. Jesu Kristi egen rettferdighet tilregnes de troende. Vår frelser er belastet med verdens synder. Han har tatt bort deres skyld og straff. Han har tilfredsstilt det guddommelige rettferdighets-krav. Det er utelukkende på grunn av Jesu Kristi død og oppstandelse, at Gud vender seg i miskunn mot oss, ikke tilregner oss våre synder, men i stedet tilregner oss sin Sønns rettferdighet som om den var vår egen. Og fra den stund er vi ikke bare renset fra våre synder, men også i tillegg ikledd Kristi rettferdighet, og derved for alltid frie fra våre synders straff, fra døden og fordømmelsen, og regnet for rettferdige og det evige livs arvinger".

 

En annen kirkes** bekjennelse sier: "Rettferdiggjørelsen er ikke noe menneskes verk, men Guds. For det er ikke noe menneske som hverken helt eller delvis kan gjøre seg selv rettferdig. Det ville være den største formastelighet og blindhet som Anitkrist kunne få innbilt oss, å tro at et menneske selv, gjennom noe slags eget verk, kunne rense seg fra sine synder og gjøre seg rettferdig. Rettferdiggjørelsen er dermed et verk utelukkende av Gud, og er ikke noe vi gir ham, men som vi mottar av ham, av hans frie barmhjertighet, gjennom hans elskede Sønns, vår Forløser og Frelsers fortjeneste alene. Men når vi nå lærer at vi blir rettferdiggjort ved tro alene, så er den rette meningen dermed ikke at denne vår handling at vi tror på Kristus, d.v.s. selve troen, rettferdiggjør oss eller fortjener vår rettferdiggjørelse (for det ville i så fall igjen være å si at rettferdiggjørelsen var grunnet på noen handling eller dyd som fantes hos oss). Nei, den rette meningen er at om enn vi hører Guds ord og tror det, om enn det hos oss finnes både tro, håp, kjærlighet, helliggjørelse, anger, gudsfrykt, avsky fra synden, og vi gjør mange gode gjerninger - så må vi likevel bekjenne at alt dette, troen, håpet, kjærligheten og alle dydene, enten det nå er noe vi har gjort, eller noen gang kommer til å gjøre, alt sammen er saker som er altfor svake, utilstrekkelige og ufullkomne til å fortjene syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse. Derfor må vi ha vår eneste trøst i Guds barmhjertighet og det offer som vår yppersteprest og frelser, Guds Sønn, én gang for alle bar fram for oss på korset. Denne lære har alle eldre og nyere Kristi tjenere med én munn bekjent. Denne lære opphøyer og fremmer Kristi ære, og slår ned all menneskelig berømmelse. Og den som ikke bekjenner denne lære må ikke regnes som en kristen, og som en som vil fremme Kristi ære, men som en motstander av Kristus og hans evangelium".

 

En tredje Kristi forsamlings*** bekjennelse lyder slik: "Gud rettferdiggjør oss fritt av nåde. Ikke gjennom å inngyte rettferdighet i oss, men ved å forlate våre synder og regne våre personer som rettferdige - ikke på grunn av noe som er virket i oss eller gjort av oss, men for Kristi skyld alene. Ikke ved at troen, den handlingen at vi tror, eller noen annen evangelisk dyd, regnes som vår rettferdighet. Men gjennom å tilregne oss Kristi lydighet og fullbrakte verk, som vi gjennom troen mottar - idet vi hele tiden hviler bare i hans rettferdighet".

 

*De evangeliske kirkene i Sveits.

**Englands statskirke.

***Westminster-menigheten.   - (Oversetter kommenterer: Men, dette var bekjennelser disse kirkene hadde på 1850-tallet -!)

 

På denne måten har Kristi forsamlinger over alt på jorden en og samme tro i denne store hovedlæren. Og det er ganske bemerkelsesverdig at vi i den offentlige bekjennelsen til alle disse kristne menighetene, ser det fremhevet, som også Luther så ettertrykkelig gjorde, at vår rettferdighet innfor Gud ikke består i noe nådens verk i våre hjerter, i troen, eller i noe som helst annet som Gud har virker i oss, men er helt utenfor oss - i Kristi egen rettferdighet. Det er dette vi aldri riktig kan tro og holde fast på. For det står som en temmelig usannsynlig rettferdighet for meg, at jeg skal være rettferdig innfor Gud på en slik måte at i meg selv finnes det absolutt ikke noe som helst som tilfredsstiller Gud. Ingen gjerning, ingen egenskap, "ikke så mye som en tanke" (Luther). Men at min rettferdighet istedet helt og holdent skal bestå i det som Kristus har gjort og er for meg*.

 

*Se Luthers kommentar til Joh 16,10, Ev. Post. Ande juledag samt 19.søndag e.Tref., og særskilt Augsb. bekj., apologi, art. Rettferdiggjørelsen m.fl.steder.

 

Men nettopp derfor er det jo at vår rettferdighet er så fullt ut fullkommen, slik at vi innfor Guds øyne er rett og slett "opphøyde" (Sal 89:17), "er jo helt ren" (Joh 13:10), er "hellige og ulastelige og ustraffelige" (Kol 1:22). For hvis rettferdigheten hadde bestått i noe som var i oss, så hadde det straks vært mangler ved den, og den kunne aldri blitt fullkommen. Men nå består den så helt og holdent bare i Kristi rettferdighet, at Herren selv kunne si til sine skrøpelige disipler: "Den som er badet..er jo helt ren". Likeså sier også Paulus: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". En så fullkommen rettferdighet ville vi ikke kunne oppnå, hvis den i noen som helst grad skulle bestå av noe nådens verk i oss.

 

Luther sier: "Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg".

 

Tenk derfor alltid over dette: Vår rettferdighet er fullkommen, just fordi den er bare i Kristus. Lovet være Herren, vår rettferdiggjørelse er et fullkomment verk! Og gjennom dette er vi erklært fri, ikke bare fra alle de synder vi har gjort, men også fra tilregnelsen av den synd som ennå bor i vårt kjøtt, og fremdeles, under vandringen, kan komme til å bryte ut. Men det Gud har utrettet, det holder. Er Kristus gjort til synd for oss, så hadde det sitt konkrete mål, i sannhet som apostelen sier: "for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (sv:at vi skola varda Guds rättferdighet i honom).

 

25 og 26: Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus (sv: den som er av Jesu tro).

Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol. "Stilte til skue" er et tydelig uttrykk for at

Guds hensikt var å holde noe fram så synlig at alle kunne se det. Gud har ikke bare gitt sin Sønn, men også for alles øyne stilt ham til skue i hans blod som en nådestol (sv: ett forsoningsoffer), på samme måte som slangen i ørkenen ble satt på en stang, så alle kunne se ham. Og apostelen bruker dette uttrykket "stilte til skue", fordi hensikten hans på dette stedet er nettopp å tale om hvordan Gud "offentlig", d.v.s. overfor all verden, ville vise fram Guds rettferdighet i og med vår benådning.

 

I hans blod, i hans eget blod. Denne ypperstepresten var selv også offeret, slik vi leser i Heb 9:12: "med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning". Når vi leser ordet "blod" skal vi selvsagt også huske på Kristi lidelse gjennom hele hans jordiske liv. Men det er vidunderlig, det Skriften sier om selve blodet. Tenk på hele den store offertjenesten Gud hadde påbudt, som et forbilde på det store forsoningsoffer/nådestolen i Kristus. Der var ingen ting det ble lagt så mye vekt på, som blodet. Skriften sier: "Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" (Heb 9:22). Et bemerkelsesverdig Herrens ord leser vi også i 3Mos 17:11: "Blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det".

 

I verset foran har Paulus sagt at vi blir rettferdiggjort "ved forløsningen i Kristus Jesus". Det er denne forløsning/gjenløsning han nå forklarer grundigere, ved å si at Gud har stilt sin Sønn fram (til skue) som en nådestol (sv: forsoningsoffer), for å vise sin rettferdighet, fordi han hadde båret over med de synder som før, under Guds tålmodighet, var gjort. Nådestolen (2Mos 25) var lokket på arken. I arken ble loven, de ti bud, oppbevart. Likeså en krukke med manna, og Arons stav som hadde blomstret. Arken var laget av akasietre, kledd innvendig og utvendig med gull, og plassert i det aller helligste i tabernaklet, "hvor bare ypperstepresten gikk inn, én gang om året, og da ikke uten blod som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser". Blodet ble stenket på nådestolen som var av rent gull. Ser du det herlige budskapet i dette? Under vandringen skulle de bære med seg i arken: Loven (de ti bud) og minnene om at vi har en underets Gud som sørger for alt det vi trenger, først og fremst åndelig mat (mannaen), og selv peker ut sine åndelige ledere (Arons stav). Men selv disse guddommelige vitnesbyrd, bl.a.loven, gitt dem av Gud selv, var skjult av nådestolen (lokket) i rent gull, hvor soningsblodet for folkets synder ble stenket.

 

Ved troen*. Bare ved troen får vi del i all denne nåde, sier Paulus. D.v.s. ikke gjennom noen vår gjerning eller fortjeneste. Bare ved å ta imot.

 

*Grunnspråket viser tydelig hva midlet er, som vi mottar forløsningen ved. Ordene "i hans blod" hører klart sammen med "som en nådestol", og hører altså ikke sammen med ordene "ved troen". Gr.tekstens ord sier "gjennom hans eget blod". Dermed viser det, som i Heb 9:12, at på samme måte som forsoningsofferet i GT skjedde gjennom dyrenes blod, så var Kristus et forsoningsoffer, en nådestol, gjennom sitt eget blod.

 

For å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Det han her mener med Guds rettferdighet, forklarer Paulus straks i v.26, hvor han sier: "Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: som er av Jesu tro). At Gud er rettferdig, samtidig som det er ham som rettferdiggjør dem som tror, det er denne Guds rettferdighet som skulle bevises ved at han stilte sin Sønn til skue som en nådestol, et forsoningsoffer. Her er dermed "Guds rettferdighet" den rettferdighet han utøver i lovens håndhevelse (som dommer). På denne måten har vi her det herlige budskapet om at Gud har gitt sin Sønn til en forsoning, en nådestol, til skue for alle mennesker og ånder, - så de kan se at det er i fullkommen overensstemmelse med hans guddommelige rettferdighet (som dommer) i håndhevelse av loven, når han benåder syndere. At det ikke skjer ved noen ettergivelse overfor noe som helst ord i loven, men med bakgrunn i en fullkommen oppfyllelse av loven.

 

Når Gud ville vise sin rettferdighet gjennom Kristi forsoning, så var det to forskjellige forhold han ville belyse. For det første (v.25): Guds langmodighet gjennom Det gamle testamentes tid. Eller som Paulus uttrykker det: "fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort". Det andre (v.26) var at han i den tid som nå er, fullkomment benåder og "rettferdiggjør" de syndere som tror på Kristus. Det er disse to forhold Paulus tenker på i disse to versene. Når det gjelder det første forholdet, er det som om apostelen vil si: Gud har i tidligere tider ikke møtt synderne med den fulle avstraffing etter loven. For om Gud skulle ha vist sin fulle dommer-rettferdighet, og dømt menneskene slik de fortjente etter loven, så ville han ha utryddet menneskene fra jorden. Ikke bare ville alle hedningefolk blitt tilintetgjort, men også Israel. Men dette ville ikke vært overensstemmende med den frelsesplan Gud hadde med hele menneskeheten, som lå skjult i hvordan Gud hadde handlet med Israel. I hele den tiden som gikk forut for Sønnens komme, synes hele verden å ha hvilt i skyggen av Guds langmodighet.

 

Men når Kristus kom, skulle denne tålmodighetens tid være slutt. Da skulle det åpenbares hva denne langmodigheten var grunnet på. Da skulle de få se den guddommelige rettferdighet avkreve alle synderes straff etter loven, gjennom den enbårne Sønns blodige død på korset. Dermed vil Paulus si til sine stolte jøder: Dere grunner deres kjødelige sikkerhet på et bedrag, en falsk tanke om Gud, som om han ikke skulle være så nøyeregnende, ettersom dere ikke har sett hans fullkomne sonings-krav over dere. Men i Kristi blodige død skulle dere få se hans fullkomne rettferdighet. Og at han ikke har utslettet dere, det har også bare sin grunn i den forsoning som var lovet. At dette er meningen med bibelordet, kan vi se av flere liknende ord fra apostlene, f.eks. Apg 17:30, 14:15, Rom 13:11-12.

 

Om det andre forholdet sier Paulus: Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: den som er av Jesu tro). Her tales det om mer enn bare overbæren langmodighet. Her kommer vi til det som er av bare nåde, at han gjør den rettferdig som har troen på Jesus (som er av Jesu tro). Hvordan dette, å fullkomment rettferdiggjøre syndere, kan være guddommelig rettferdighet, det skulle Kristi grufulle og blodige død vise. Å, for noen frydefulle ord for vårt hjerte vi finner her! Paulus sier at Herren Gud har stilt sin Sønn til skue i hans eget blod, som en nådestol, for at alle skulle få se rettferdigheten ved at han rettferdiggjør de troende. Han har fremskaffet den forsoning loven krever, for at han både kunne "være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus".

 

Hadde han ikke fremskaffet en etter loven fullkommen godtgjørelse for alle våre synder, så hadde han ikke kunnet rettferdigjøre syndere - og samtidig selv opprettholde sin fullkomne rettferdighet i håndhevelse av loven. For denne rettferdigheten krevde at syndere skulle straffes, - ikke rettferdiggjøres. Men nå er en forsoning skjedd etter loven. Da kan han "selv være rettferdig og gjøre den rettferdig som er av Jesu tro", slik ordene i grunnteksten bokstavelig lyder. Rop av jubel, dere himler! Rop med fryd, dere jordens dybder! På denne måten skjer synderes benådning helt i samsvar med selve den guddommelige rettferdigheten. Og var det ikke slik, da kunne jeg ikke holde ut i troen på Guds nåde. Jeg ville alltid tenke at Gud måtte bli trøtt av min uendelighet av synder.

 

Men nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å avkreve oppgjør to ganger for samme skyld - ! Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss - så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (konf 1Joh 1:9).

 

Guds rettferdighet i dette at syndere benådes og rettferdiggjøres, er dermed framstilt i et strålende lys i Kristi forsoning: "nådestolen". "Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham". Guds uendelige barmhjertighet, og fullkomne rettferdighet, de dypeste egenskaper i Gud, ser vi stråle fram i Kristus. Han gav rettferdigheten alt det den kunne kreve, slik at Han som er rettferdig kunne forkynne nåde og frelse, såvel som barmhjertighet, til hver troende synder. Nå skal vi få se at Gud ikke bare er så nådig, men også så "trofast og rettferdig, så han forlater syndene". I stedet for å nøye seg med et delvis oppgjør etter lovens krav, fordi det ikke var mer å hente hos den fortapte synder, har han nå vendt seg til den rike garantisten og fått fullt oppgjør. Og hvis vi kunne fatte den personens betydning, som har fremskaffet dette oppgjøret, så ville vi erkjenne at i hans død er den guddommelige rettferdigheten blitt fullkomment forherliget.

 

                           Jord och himlarna sig fröjde:

                           Gud och vi nu äro nöjde.

 

27: Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.

Hvor er så vår ros. Alle mennesker, uten unntak, "er under synd". Og vi blir rettferdiggjort bare "av hans nåde", bare "ved forløsningen i Kristus Jesus". Hvor er så din ros? Den er utelukket. Paulus sier ikke at vår ros er litt redusert, men totalt "utelukket", fullstendig avvist. For den som har utrettet og lidt mye for å forsake all synd, oppfylle sine plikter og gjøre mange gode gjerninger, er det selvefølgelig temmelig hardt at en til slutt ingen ros har. Men, som vi har sett under v.23, kan det ikke bli noen annen konklusjon. Slike fromme, alvorlige personer er jo fremdeles bare syndere innfor den store Herren Gud, og skulle etter loven kastes i helvete. Så må du da anse det for den største lykke at du kan stå der uten noen ros, sammen med andre store syndere, og få nåde.

 

Ved hvilken lov er da vår ros utelukket? Ikke ved gjerningenes lov. For den loven som krever våre gjerninger gir dog en viss ære til menneskene, ettersom den gir inntrykk av at de skal være istand til å kunne gjøre det loven krever. Men troens lov*, evangeliet, som sier: tro på Herren Jesus - denne loven bryter ned all vår ros. For den taler til oss: du duger ikke til noe som helst godt. Fall ned for Gud, søk bare nåde! Det samme har Paulus antydet gjennom selve de navn han har gitt loven og evangeliet. Når han kaller loven for "gjerningenes lov", antyder han hvor dypt menneskene tror loven går. De tror den kan oppfylles ved gjerninger - og dermed gi noe å rose seg av (Mat 5:22,28). Hvis ikke det var deres holdning, ville det jo ført til at "ved loven kommer syndens erkjennelse". Og når han så som en motsetning til "gjerningenes lov" kaller evangeliet for "troens lov", så sier han dermed indirekte at alle våre muligheter og ros avskrives. For ordet "tro!", det sier meg: forsøk nå ikke mer å hjelpe deg selv! Det er forbi med alt ditt. Ta nå bare imot!

 

* Ordet "lov" tilsvarer her ikke en juridisk lov e.l., men som en kjemisk el. fysisk lov som sier at hvis du foretar deg dette eller hint, så får du et gitt resultat. "Troens lov" betyr da den lovmessighet som gjelder for den som lever troens liv.

 

Slik oppsummerer Paulus endemålet i troens lov: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde" (Rom 4:16). Her merker vi at troen stilles opp som motsetning til noe vi kan fortjene. Og nettopp dette er det som forklarer at det er ved "troens lov" vår ros er utelukket. Hele Guds råd til vår frelse går ut på "at intet kjød skal rose seg for Gud", men at "den som roser seg, han rose seg i Herren!" (1Kor 1:29,31). Tenk grundig over dette. Så vil du forstå at dette er et budskap som utelukker all menneskelig fortjeneste.

 

28: For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.

Her oppsummeres alt det som er bevist foran. Paulus uttaler dette som en opp- og avgjort sak: "vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger". Og vi må bare lovprise Herren for dette. Men Paulus føyer ennå et bevis til, når han sier:

 

29-30: Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen*.

 

*At apostelen her bruker to forskjellige ord, av og ved - troen, kan bare ha den vanlige grunn at det lyder bedre å veksle på uttrykkene. Men en av reformatorene har anmerket ved dette: "Jeg tror det her ligger en ironisk liten brodd, som om apostelen hadde villet si : Om noen gjerne vil ha med seg forskjellen mellom jøder og hedninger, så har han det her, ved at de førstnevnte blir rettferdiggjort av troen, og de sistnevnte ved troen - som i sak er det samme". Og vi ser vel at det er i en slik tone Paulus har talt, f.eks. når han innledningsvis stiller spørsmålet om selve Skaperen er "bare jøders Gud".

 

Her anvender apostelen samme bevisførsel som når han i Galaterbrevets tredje kapittel viser at rettferdigheten ikke kunne komme av loven, som ble gitt firehundreogtretti år etter at Abraham fikk det vitnesbyrd at han ble rettferdiggjort ved tro. Bare det ene forhold at Gud ikke hadde gitt den skrevne loven til hedningene, beviser at rettferdigheten ikke kunne komme av loven - ettersom Gud ikke bare var jødenes Gud, men også hedningenes. Men, han sier at Gud "er også hedningenes Gud". Det er jo bare én Gud, og denne eneste Gud skal rettferdiggjøre både omskårne og uomskårne, ved troen.

 

31: Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.

Dette verset viser at Paulus allerede den gang fikk den beskyldningen mot seg, som de rette Guds forkynnere til alle tider vil oppleve. Det som går på at troens forkynnelse vil oppheve loven, og at menneskene ved en slik forkynnelse bare vil overse loven og gode gjerninger. I v.8 så vi at denne "spott" mot Paulus gikk så langt, at man til og med sa at han lærte at "man like gjerne kan gjøre det onde for at det gode kan komme av det". Vår utlegging der kan også være til belysning av dette verset. Men legg altså merke til at apostelen her, overfor denne beskyldningen sier: "Langt derifra! Vi stadfester loven".

 

Det er jo bare gjennom å forkynne evangeliet, at loven blir stadfestet, d.v.s. oppnår det den krever. I den rettferdighet som tilregnes oss gjennom Kristus, finner loven at vi er rettferdige. Men den vil også finne den samme lydighet, født av evangeliets nåde, i våre hjerter. Mens loven bare virker "erkjennelse av synd", og "virker vrede", så virker troens forkynnelse glade, salige og villige sjeler, som nå for første gang elsker Gud og det gode for hans egen skyld. Og en slik kjærlighet er "lovens oppfyllelse". Men dette må hvert eneste menneske som vil være frelst, ikke bare forstå og erkjenne, men selv erfare i sitt hjerte. Måtte den store nåderike Gud la oss alle få del i dette!

 

Tillegg til forklaringen av Rom 3,28.

Sikter Paulus bare til seremonialloven når han f.eks. sier "ved tro, uten lovgjerninger" ?

 

I Rom 3:20 uttaler Paulus uttrykkelig at "intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger". Og lenger ute i samme kapittel (v.28) sier han "mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger". Så blir det et meget viktig spørsmål om det er hele Guds lov, også de ti budene, han sikter til her. Hvis han bare sikter til seremonialloven, da står vi ulykkelige tilbake. Da er det slutt på all vår trøst av nådens lære. Vi kjenner også til hvordan troens fiender til alle tider har forsøkt å omgå det beviset som ligger i disse ordene fra Paulus. Da har de vanligvis påstått at Paulus her bare skulle mene den lov-forfatning Gud gav Israels folk, og da spesielt seremonialloven som fikk sin slutt i og med den nye pakt. La oss derfor gå nærmere inn på dette spørsmålet.

 

Den hellige loven, som Moses hadde mottatt av Gud, bestod av tre deler: Den moralske, den seremonielle og den borgerlige. Sistnevnte var gitt spesielt for Israels folk, og var en lære om hvordan den moralske loven skulle praktiseres, tilpasset de spesielle forhold dette folket da levde under. Men seremonialloven var "en skygge" av Kristus og hans rike (forbilledlig), og disse "skyggebilder", dette forbilledlige, skulle opphøre så snart den avbildede virkelig selv kom*.

 

*Den levittiske seremonialloven foreskrev mye som skulle passes på. Det var renselser, ofringer m.m. Men den skulle samtidig skildre menneskenes syndighet, og den eneste veien til deres rettferdiggjørelse. Under den mosaiske forfatningen var jødene forpliktet til å kjenne seremoniallovens påbud. Og ved å etterleve den, oppnådde de lovens rett til den velsignelse som var lovet dem som folk, og som begrenset seg til å gjelde de sant troende israelittene. Men for dem som i ånd og sannhet dyrket Gud, var disse påbud et hjelpemiddel til at de i troen gjennom dette så det store offeret av Guds Lam. I begge disse henseender opphørte seremonialloven ved Kristi død. Evangeliet kom nå i dens sted. La oss føye til: Hvis en israelitt hadde sin trøst i å etterleve den moralske loven, men ikke etterlevde seremoniallovens forskrifter om ofring og renselser, så hadde han blitt utstøtt, ja "utryddet av sitt folk". Men det samme gjelder dem som bærer kristennavnet, og tror de etterlever Guds lov så de ikke behøver søke renselse i Kristi offerblod. Da går han evig fortapt, og det etter den lov som han søkte sin rettferdighet og frelse gjennom.

 

Disse deler av Guds lov, som var formet for disse spesielle omstendigheter, hadde altså sin begrensede tid. Men den moralske loven, som finnes i de ti bud, er en helt spesiell og uforanderlig lov for alle folk til alle tider. Allerede i den gamle pakts tid ser vi dette markert slik: De ti bud, som var gått ut fra Guds munn, og som han hadde skrevet med sin finger på steintavlene, ble oppbevart inne i selve paktens ark. Mens derimot de andre delene av loven lå ved siden av arken, som om de var bestemt til en gang å tas helt bort. I Det nye testamente bekreftes de ti buds uforanderlige gyldighet, som rettesnor for alle folk til alle tider. Det ser vi i Kristi og hans apostlers uttrykkelige ord. De utlegger og innskjerper dem som Guds uforanderlige vilje. Se Kristi bergpreken og apostlenes brever.

 

Den moralske loven var dermed ikke begrenset til den mosaiske forfatningen. Den var til før den gamle pakt, og skulle også overleve denne. Opprinnelig var den innskrevet i menneskenes hjerter, og helt fra verden ble til forkynt muntlig, og alvorlig innprentet. Overtredelse av denne loven var grunnen til at Kain ble bannlyst av Gud, og vist bort fra Herrens åsyn. Det samme var grunnen til at menneskeslekten ble utryddet ved syndfloden, og Sodoma og andre steder ødelagt ved at ild falt ned fra himmelen (1Mos 4:10-16, 6:5,11, 18:16-33). Overtredelse av denne loven, som er bindende for alle, er det Paulus i dette brevet holder opp for øynene til både hedninger og jøder, d.v.s. alle mennesker, når han påviser at de er alle "under synd". Det er denne loven Paulus taler om, når han sier om hedningene: "de viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter". Og det var den samme loven som hadde gjort ham selv til en synder. For han forteller at det var konkret dette budet: "Du skal ikke begjære" - altså ett av de ti bud - som har vekket opp og åpenbart synden i ham (Rom 7:7-12).

 

Også i det trettende kapitlet nevner han konkret noen av de ti budene. Og når vi ser på alle de formaningene til et rett kristent liv, som Herren og hans apostler understreket, legger vi merke til at alt sammen bare er en videreutvikling av de ti bud. Alt dette er tilstrekkelig dokumentasjon for den som vil se sannheten om hva som her menes med loven. Paulus sier at vi gjennom loven skal lære å kjenne synden, men ikke bli rettferdige. Dette er tilstrekkelig dokumentasjon for at Paulus hverken kan sikte til jødenes seremoniallov, eller til noen annen lov som bare har angått en viss tid og særskilte omstendigheter. Dette vil vi anskueliggjøre enda tydeligere med følgende:

 

1: Paulus mener her ikke seremoniallovens påbud, når han sier at "ved loven kommer erkjennelse av synd". Det blir spesielt klart når vi legger merke til profetene, Kristus, døperen Johannes og apostlene når de forkastet jødenes egenrettferdighet. I dette henviste de aldri til seremonialloven. Og det var tvertimot nettopp i å etterleve denne, jødene hadde sin trøst. De stod ikke hjelpeløse når det gjaldt å skaffe okser til sine ofringer. Den loven som avkrevde slikt, førte ikke til at noen "munn skulle bli lukket". Vi ser titt at profetene nettopp angrep jødene, fordi de hadde sin trøst i at de bar fram sine offer til templet, mens de derimot ikke ville avlegge syndene sine, og hellige sine hjerter for Gud (se f.eks. Jes 1:11-17, 66:2-3, Jer 6:19-20, Amos 5:22-23 m.fl.). Likeså sa også Kristus om fariseerne at de gav nøye akt på seremonialloven, å gi sin skatt av mynte og anis og karve o.s.v., men brydde seg ikke om det som var viktigere i loven, nemlig dommen, barmhjertigheten og troen. Altså var det ikke seremonialloven som virket at "hver munn ble lukket" og at "hele verden blir skyldig for Gud". Det var tvertimot på denne loven de grunnet sin falske trøst.

 

2: I det tredje kapitlet, fra v.22 til 28, stiller Paulus opp mot hverandre rettferdiggjørelsen ved tro, og rettferdiggjørelsen av gjerninger, for at menneskene skulle fratas enhver mulighet for noen egen "ros" (v.27). Men jeg ble jo ikke fratatt min ros, hvis jeg ble rettferdig ved å oppfylle en lov. Det er jo Guds hensikt at det ikke skal være noe menneske som skal ha æren og prisen for sin frelse (Gal 3:22, Ef 2:9). Den æren skal bare tilhøre "ham som ble slaktet og med sitt blod kjøpte oss til Gud". Men konsekvensen må da nødvendigvis bli at det ikke finnes noen lov som kan gjøre oss rettferdige.

 

3: Fjerde kapittel begynner med hvordan Abraham ble rettferdiggjort. Dette tar Paulus fram som et endelig, fullkomment bevis på den store sannheten han her har forkynt (rettferdiggjørelse ved tro, ikke ved gjerninger). Og det han der taler om gjendriver at han her, når han taler om loven og gjerninger, skulle mene den mosaiske seremonialloven. For vi må understreke at Abraham levde fire hundre år før Moses ble født, og ble "rettferdigjort ved tro, ikke ved gjerninger". Det fantes ingen seremoniallov da.

 

4: I kap 3:31 sier Paulus at gjennom hans lære om rettferdiggjørelse ved tro og ikke ved gjerninger, skulle loven så langt fra oppheves, men tvertimot stadfestes. Med dette viser han at han slett ikke taler om seremonialloven, eller den mosaiske forfatningen, som sikkert nok skulle opphøre gjennom evangeliet. For nå var jo den lovens endemål oppnådd. Dette uttaler jo apostelen mange steder. Når han skriver til de forsamlingene hvor de ennå var opptatt med seremoniallovens påbud, omskjærelsen o.l., så uttaler han at "den svake og fattige barnelærdom" nå var unyttig og opphevet (Gal 4:9, Kol 2:16,17, Heb 9:9, 10:1). I 2Kor 3:7-14 taler Paulus om hvordan denne loven forsvinner. Der bruker han tre ganger samme ord om dette som skal forsvinne, som han bruker her når han sier at loven ikke "oppheves" gjennom troen, men stadfestes.

 

Alt dette skulle være tilstrekkelige bevis for at når Paulus sier at "intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger", og at vi "rettferdiggjøres ved tro, uten lovgjerninger", så tales det ikke om seremonialloven. Og det priser vi Herrens navn for.


bunn-bilde

Webdesign ©Salit