Romerbrevets budskap BIND 2, kap. 6


 

 

Forord

 

Når det gjelder C.O.Rosenius, hans forkynnelse og virksomhet, så er det omtalt i forord til det første bindet (Romerbrevets budskap - kapittel 1-5). Der er også Rosenius's egen omfattende innledning til hans tolking av hele Romerbrevet tatt inn. Der tar han opp selve tankegangen gjennom hele brevet, "Dette brevet som er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium"

(M.Luther).

 

Alle bibelsitat var i det første bindet hentet fra Norsk Bibel 1988. I mellomtiden er Det nye testamente kommet i ny oversettelse utgitt av Bibelforlaget, etter mønster av Den Nye King James. Den oversettelsen bygger på solid bibelsk teksttradisjon. Den taler Skriftens klare budskap i dagens språk, men beholder ord og uttrykk som lever i Guds folk, og hvor vi ikke har nyere ord som dekker. At Bibelforlagets Nytestamente er anvendt i denne boka, har ikke minst sin grunn i at denne oversettelsen ligger nærmere den bibelteksten C.O.Rosenius selv har brukt når han tolket Romerbrevet, enn andre norske bibeloversettelser som kunne vært aktuelle.

 

I dette Nytestamentet er alle navn og henvisninger til Guddommen gjennomført med stor bokstav, slik vi finner det i King James-oversettelsene. Men i denne tolkingen av Romerbrevet, hvor det veksler mellom direkte bibelsitat, og C.O.Rosenius's egne kommentarer som selv ofte er rene bibelsitat, ville dette voldt problemer. Det er derfor ikke gjennomført her.

 

Alle bibelsitat fra Det gamle testamente er fortsatt hentet fra Norsk Bibel 1988.

Mandal, april 1996.

 

Hermod Hogganvik

Sjette kapittel

 

Innhold: Først at nådens overstrømmende rikdom på ingen måte aksepterer synden, eller gjør oss mindre forpliktet til å leve et hellig liv. Nåden tvert imot forsterker denne forpliktelsen, fordi vi i Kristus har fått et liv hvor synden skal dødes og hvor vi skal øves i et nytt og hellig liv (v.1-11). Deretter en alvorlig formaning til de som tror, om å bruke denne sin frihet fra syndens herredømme, til å vise at de nå er Guds og rettferdighetens tjenere. Denne formaningen understrekes med sterke eksempler (v.12-23).

 

I en sterk Åndens kraft har apostelen nå gjennom de første fem kapitlene i brevet, tatt for seg og vist hva som er den eneste veien til frelse for den fortapte menneskeslekten. Først har han bevist at alle mennesker er under synd og fordømmelse. At det ikke finnes noe hos oss som kan kalles rettferdig. Men så har han deretter vist at vi like sikkert blir rettferdige og frelst bare av nåde, ved troen på Kristi rettferdighet. Det er på Kristi rettferdighet Gud har grunnlagt et nåderike som hersker og som skjuler all synd.

 

Nå vil han vise oss at denne store nåden slett ikke ikke går sammen med et syndig liv, men tvert imot døder synden. Dermed blir det åpenbart hvordan rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen alltid vil være knyttet levende og inderlig sammen hos de som tror. Paulus begynner med å ta opp og imøtegå en grov påstand, som er et misbruk av Guds ord om den store nåden. Noe kjødelige kristne svært lett, og svært ofte benytter seg av. De sier at når det er slik at vi blir rettferdiggjort bare av nåde, ved troen og uten gjerninger. Og når nåden bare blir ennå større, der synden blir stor. Bør vi ikke da bare fortsette å synde, for at nåden fortsatt kan vise seg større og større for oss - ? Å trekke en slik ugudelig konklusjon av den saliggjørende nåde-læren, blir kraftig imøtegått av Paulus. Det gjør han ved å peke på hvordan de som tror er forenet med Kristus, og dermed i ham er døde fra synden og oppreist til å vandre i et nytt liv. Dette er i korthet det første del av dette kapitlet handler om.

 

1: Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?

Hva skal vi da si? Det betyr: Hvilken konklusjon skal vi så trekke av denne store læren vi nå har hørt om nåden? Først blir spørsmålet stilt slik, generelt. Deretter konkretiseres det nærmere: Skal vi fortsette i synden, for at nåden kan bli så mye større? Og av denne formuleringen forstår vi at Paulus har v.20 i forrige kapittel i tankene ("Men der synden ble stor, ble nåden enda større"). Paulus forutså at denne store trøst og sannhet både kunne mistydes og misbrukes. Noe som ville bli til stor skade for læren om nåden. Det ville evangeliets fiender, og uforstandige og sovende kristne, sørge for. Allerede i Rom 3:8 ser vi at evangeliets motstandere virkelig feiltolket apostelens lære om nåden slik. De sa at det Paulus lærte, det var at "vi kan like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det". Og i v.31 i samme kapittel møter Paulus denne fiendtlige argumentasjonen med disse ordene: "Opphever vi så loven ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven."

 

Den samme forkastelige beskyldningen har til alle tider vært reist mot dem som med alvor og kraft forkynner Kristi evangelium. Det sies at "med en slik lære, hvor gjerningene ikke betyr noen ting, og hvor de største syndere skal få nåde, bare ved troen på Kristus, - så slår dere dørene vidt opp for all slags synd og skam. Da behøver en jo ikke lenger gjøre noe som helst godt. En kan jo leve fritt i synd, bare en tror! Nåden skjuler jo alt, og blir jo bare enda større, der synden blir stor! Riktig en uheldig og forkastelig lære!" Blinde i sin egen rettferdighet, eller i sin oppfatning av hvordan de selv kan bli rettferdige, forkaster de på denne måten Guds store nåde, og den eneste veien til at de selv kan bli frelst. Og dermed også selve middelet til en sann helliggjørelse. Men i tillegg til denne forferdelige forherdelsen, finner vi også, midt i flokken av dem som mener de tror på evangeliet, mange som konkret misbruker nådens lære til å leve fritt i sitt kjødelige liv.

 

For det første har vi de falske kristne, som altfor lett lar seg trøste i synden. Deres oppfatning av evangeliet er at alt hviler jo bare på nåden. Vi er jo alle syndere. Derfor skal vi ikke tale om å døde synden..... Og så fortsetter de å leve i sine synder, uten noen som helst anger. Dernest har vi også selv et falskt hjerte og en djevels list, som gjør at selv oppriktige kristne, når de blir trøtte i kampen mot synden, ofte blir slappe og lettsindige. De er ikke lenger på vakt, og i bønn. Da dukker det opp tanker om at når vi likevel alltid har synd, og frelses bare av nåde, så kan det da ikke være så nødvendig å døde synden. Det var derfor svært viktig at Paulus hadde et klart standpunkt mot en slik oppfatning av budskapet. Og det finner vi gjennom hele dette kapitlet. På det spørsmålet som er reist: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?" svarer han først dette:

2: På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?

På ingen måte! Paulus bruker sin vanlige, sterke uttrykksform i avsky for en så forferdelig forvrengning av Guds sannheter (konf. Rom 3:4: "Langt derifra!"). "På ingen måte", Gud bevare oss fra å nærme oss slike holdninger! Igjen tilbakeviser han altså et slikt syn. Nå med et nytt spørsmål som sier oss hvor fullstendig uforenlig det er med den kristnes nye liv, å bruke nåden til å skjule, eller til støtte for, fortsatt å leve i synd. Han spør: Hvordan kan vi som døde fra synden, ennå leve i den?

 

Vi som døde fra synden. Hva kan dette bety - "død fra synden"? Noen har ment at her siktes det til rettferdiggjørelsen, eller vår frihet fra syndens skyld, og fra å bli tilregnet synden. Og denne tilstanden er jo riktig nok den eneste fullkomne frihet fra synden vi får mens vi er her i livet. Med tanke på dette forholdet, kunne vi vel kalles "døde fra synden". Men her er spesielt to forhold som viser at Paulus tenker nok på noe annet. Noe som gir et mere direkte svar på det spørsmålet som er reist. Det første er at selve ordene som er brukt i dette "døde fra synden", anvendes om vårt personlige forhold til noen eller noe. Se f.eks. Rom 7:4: "døde fra loven", Gal 2:19: "ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud", og Gal 6:14: "verden er korsfestet for meg og jeg for verden". Men vi kan ikke finne at samme uttrykk som Paulus bruker her, blir brukt for å angi rettferdiggjørelsens nåde, eller vår frihet fra synden.

 

Det andre, som sier oss hva apostelen egentlig vil ha fram her, er den forklaringen han selv tilføyer i de versene som følger etterpå, 3-11. Han sier: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv". Og videre (v.6): "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at synde-legemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden". Med disse ordene får vi Paulus's mening med v.2. Og denne forklaringen innebærer selvsagt først og fremst at vi har del i forsoningen gjennom Kristi død. Dermed er vi fri fra syndens skyld og dom, som om vi selv hadde lidt døden for syndene våre. Men ikke bare det. Paulus taler her om selve det gamle mennesket, som "korsfestet med Kristus, for at synde-legemet skulle bli tilintetgjort".

 

Med disse ordene forklarer han både uttrykket: "døde fra synden", men også dette at vi da ikke lenger skal kunne "fortsette å leve i den". For her skjelner han mellom vårt "gamle menneske", og "synde-legemet". Med "det gamle menneske" menes hele vårt gamle jeg, vårt tidligere liv og levnet i synd og vantro. Mens derimot "synde-legemet" er selve den syndige naturen med alle dens onde lyster og begjær. Denne syndige naturen er der fremdeles hos den som er født på ny, men som ved nevnte "korsfestelse" skal undertvinges og dødes. Her har vi altså fått hele forklaringen på vårt 2.vers. For uttrykket at vi er "døde fra synden", forklares med at "vårt gamle menneske ble korsfestet". Og når det gjelder dette at vi "ikke lenger kan leve i synden", sies det altså her at synde-legemet skulle bli tilintetgjort, "så vi ikke lenger skal være slaver under synden".

 

At vi "døde fra synden", forklarer Paulus ved at vi i dåpen ble innpodet til samfunn med (v.5) Kristus, og dermed også fikk del i hans død, hans oppstandelse og nye liv. Vi "er blitt forenet med Kristus", sier han, "i en død som har likhet med hans død". Og hans død var en død fra synden (v.10). I sin død tok Kristus det endelige oppgjøret for våre synder, som han nå ikke mer skal bære, og la dem for evig bak seg. Slik har også alle Guds barn, "i en død som har likhet med hans død", lagt bak seg det gamle syndelivet, så vi ikke lenger skal være treller under synden.

 

Men mange av dem som ikke vet hva det er å bli født på ny, oppfatter dette som om det bare er tale om en pakt, et løfte i dåpen, som forplikter oss til å avdø fra synden og leve for Gud. Hvis vi oppfatter det slik, da har vi fremdeles slett ikke forstått apostelens mening med uttrykket: "døde fra synden". Sant nok handler det også om en pakt. Men dermed er slett ikke alt sagt. Vielsen og løftet som brud og brudgom gir hverandre, skaper ikke automatisk et godt ektepar. Det må være skapt noe i hjertet deres som heter kjærlighet. En prestevigsel, og løftet som avgis, skaper ikke uten videre en virkelig sjelesørger. Det kreves en ånd som har omsorg for sjelene. På samme måte gjør heller ikke bare dåpen og pakten at menneskene er "døde fra synden", hvis det ikke også skjer et guddommelig verk i sjelen.

 

Kristus taler om å "bli født av vann og Ånd" (Joh 3:5), og Paulus om "badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd". Slike ord viser oss hemmeligheten, og hele meningen med ordene: "vi som døde fra synden". Her taler nemlig Paulus ikke om falske kristne. Ikke om noen som er døpt, men fremdeles lever i vantro. Nei, han taler om dem som virkelig har "tatt imot nådens overflod og rettferdighetens gave" (Rom 5:17). Hos disse finnes et guddommelig liv, en Ånd, som ikke kan tåle synd. Og der blir det sannhet og virkelighet at de "døde fra synden" (konf.Rom 8:9-10).

 

Det skjedde et Åndens verk i sjelen, så vi ble født av Gud. Vi fikk et nytt hjerte, en ny ånd og et sinn som ikke kan leve i synden. Dette er den andre store og herlige gaven som gis oss ved troen. Det er bare vår egen erfaring som kan tolke dette best. Vi vet hvordan vi forgjeves kjempet under loven, for å få et hellig sinn. Men alltid opplevde vi at når det av og til lyktes at synden ble dempet, så vokste ondskapen inne i oss tilsvarende. Men så fikk vi tvert imot oppleve at når jeg endelig gav opp alt mitt eget strev, så ble jeg frelst av bare nåde og ingen ting annet. Jeg fikk se meg fri fra synden og lovens dom - bare i Kristus alene. Men da fikk jeg også straks en fullstendig ny, hellig Ånd og lyst i mitt hjerte, som var totalt ukjent for meg før. Jeg fikk et nytt, villig og hellig sinn som elsket Guds lov og hatet det onde som jeg kjente levde i meg. Det verdslige og syndige livet, som før hadde vært mitt liv og min lyst, ble nå en plage for meg.

 

Det er dette underets verk i sjelen Johannes taler om, når han sier at "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd", og "han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). "Han kan ikke synde", sier altså apostelen. Dette er det mest underlige vi opplever, at om så de forferdeligste fristelser plager oss, ja til og med overrumpler og kaster en kristen over ende, så kan han ikke fortsette å leve i synden, - så lenge "Guds sæd blir i ham". Han kan ikke gjøre synd, d.v.s. bevisst drive på å synde. Dette som Paulus her kaller å "leve i den". Vi kan, som vi sa, kastes over ende av synden, så vi likesom faller i både ild og vann. Men vi kan ikke leve i dette. Vi må reise oss fra dette, så fort vi kan. Slik er det med den som er "født av Gud": Et fall gjør bare at vi blir enda mer redd for synden. Vi begynner på nytt å gå på den rette veien. Nå er vi blitt ennå mer våkne og gudfryktige. Men alt sammen bare så lenge "Guds sæd blir i ham".

 

En kristen er slik at når han bare får være i fred for synden, og får leve med Gud etter hans bud, da har han det godt. Da lever han sitt egentlige liv. Men kommer synden over ham, da blir han redd. Han plages, er urolig, som om en fiende har overfalt ham. Av dette ser en klart at hans rette liv er et hellig liv - og at han altså er "død fra synden". Så sier da også Luther i sine velkjente ord: "Det er umulig at det mennesket som lider under synden (av å synde mot Gud), ikke skulle være hellig. For den ene djevelen driver ikke den andre ut". Det er dette guddommelige verket i sjelen som også gjør at til og med verdslige mennesker overraskes over dem som begynner å leve i Kristi evangelium. De ser at disse vender seg bort fra hele ånden i verden, og fra alt sitt gamle, egenrådige liv. De ser at nå lever de et helt annet liv i denne verden. Og det er vel dette som er den beste forklaringen på apostelens uttrykk: "vi som døde fra synden", dette store som alltid skjer: Vi fikk virkelig oppleve hva nåde er. Vi fikk et nytt sinn, som gjorde at vi begynte å leve et helt nytt liv, og tok farvel med det gamle.

 

Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Med disse ordene gir apostelen uttrykk for hvor umulig det vil være at vi som er døde fra synden, ennå skulle kunne leve i den. Og det er dette å "leve" i den, han sier vi ikke kan. Han sier ikke: Hvordan skulle vi da kunne ha synd i oss, hvordan skulle vi da kunne kjenne dens fristelser? Nei, vi gjentar at det han sier, det er: "hvordan kan vi fortsette å leve i den?" D.v.s. "leke" med den i livet vårt, akseptere den, slik at den ikke uroer oss mer. Da er vi innstilt på å fortsette i bevisste synder. Fortsette med slike ting som vi vet strir mot Guds bud og vilje. Paulus lærer ikke noe sted at vi skulle være døde fra synden på en slik måte at den ikke lenger bor i vår gamle Adams natur. Heller ikke at vi aldri mer skal få oppleve synden. Han sier ikke at synden aldri mer skal kunne overrumple de som tror. Men han taler inngående og uttrykkelig i Rom 7 om at nettopp denne som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" (v.22), likevel "ser en annen lov i lemmene sine" som ligger i strid med loven i hans sinn og tar ham til fange under syndens lov som er i lemmene hans".

 

Men den alvorlige formaningen Paulus allerede kommer med i dette sjette kapitlet, viser at han ikke så på de troende som syndfrie, når det gjaldt deres kjød og deres falne natur. Heller ikke anså han dem fullkomne når det gjaldt å være på vakt overfor synden. Ellers hadde han jo ikke behøvd å skrive slike formaninger - til dem som han betegner som "døde fra synden" og som "nå av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til" (v.17). Derfor må vi ikke tolke apostelens ord med noen slags egne meninger. Alle formaningene hans til de kristne viser at han ennå fant, eller regnet med, feil og mangler hos dem. I dette kapitlet, v.13, formaner ham dem til ikke å stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Så viser da dette tydelig nok at de ikke var fullkomne i sin hellighet, sin gudsfrykt eller årvåkenhet.

 

Den rette meningen med ordene: "hvordan kan vi som døde fra synden, fortsettte å leve i den?" er altså at vi ikke lenger, på linje med verden, kan leve i ro i synden. Vi kan ikke med hensikt og etter vår egen innstilling, tjene synden. Og aller minst i den hensikt og innstilling som ligger i det spørsmålet som er reist: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?" Overhodet ikke! "På ingen måte!" sier Paulus.

 

3: Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?

Eller vet dere ikke - et uttrykk som antyder sammenhengen med det som er sagt like foran. "Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke.." Med disse ordene henvender apostelen seg til dem som kunne komme på slike tanker, at vi på grunn av den overstrømmende nåden bare kunne bli værende i synden. Han forutsetter at de visste hva en kristen dåp innebærer. Derfor minner han dem bare kort om dette, på denne måten. Var de derimot ukjente med hva dåpen innebar, så var dette en uvitenhet som pådrog dem straff. Det er noe slikt som ligger i dette uttrykket.

 

alle vi som ble døpt til Kristus Jesus. Paulus sier vi er døpt til Kristus. Selv om dåpen, i overensstemmelse med Kristi forordning, skjer i (eller til) hele Den guddommelige treenighetens (Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds) navn (Mat 28:19), så kalles den likevel en dåp spesielt til Kristus (konf. Gal 3:27). Og vi vet hva grunnen til dette er: Frelsen er bare i ham. Han alene er veien. Han er døren. Ingen kommer til Faderen uten gjennom ham. Faderen har gjort Kristus til vår frelses høvding, vår yppersteprest, profet og konge. Faderen viser alt som er kjød hen til ham, og sier: "Kyss (hyll) Sønnen", "hør ham". Til ham skal vi døpes, og med ham skal vi forenes. For i ham er Livet.

 

Og ordet "til" (døpt til Kristus Jesus) uttrykker det inderligste samfunn og delaktigheten med Kristus i hele den arven vi får ved dåpen. Dette samfunnet og delaktigheten finner vi ennå sterkere uttrykt gjennom ordet "forenet med ham" (v.5). For et menneske som er døpt, og som tror, kan vi ikke lenger se på som en selvstendig person. Han er helt konkret en del av Kristus, en "gren på ham" (Joh 15:2,5), et "lem på hans legeme" (Rom 12:5, Kol 2:19). Slik at det som møter dette lemmet, det møter også hodet. Og det hodet eier, det eier også lemmet.

 

Men kan dette være sant? Kan det tenkes at her forkynner vi et altfor herlig budskap? Er det virkelig sant at dåpen innebærer et så inderlig samfunn med Kristus? At vi altså helt konkret "forenes" med ham? Er det helt sikkert at Paulus hadde en slik mening med dåpen? La oss da se hvordan han med helt klare ord taler om dette i Gal 3:27: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus". Legg merke til ordet "ikledd" - ! "Ikledd dere Kristus", svøpt dere inn i ham. Dette må jo helt klart tale om samme inderlige samfunn med Kristus som ordet "forenet" uttrykker.

 

Å "ikle seg Kristus" har to betydninger. Først, slik som her, å bli ett med hele hans person, hans fullbrakte verk og fullkommenhet innfor Faderen. Og for det andre: at vi i det daglige viser oss i hans hellige og gode liv, "ikler oss inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, o.s.v. (Kol 3:10-13). Rom 13:14, der det heter: "ikle dere Herren Jesus Kristus", har denne siste betydningen. Men at det her, i Gal 3:27, menes vår delaktighet i Kristi rettferdighet og fullbrakte verk, det ser vi av den sammenhengen disse ordene står i. Sammenhengen er jo denne: "For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus (v.26). For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus". Her vil Paulus bevise at de kristne i Galatia virkelig var Guds barn. Og det gjør han på følgende måte: Først sier han at "ved troen på Kristus Jesus" var de Guds barn. Men, for at de liksom med egne øyne kan se at de virkelig er Guds barn, tilføyer han denne forklaringen: for i dåpen har dere ikledd dere Kristus.

 

Kristus er Guds evige Sønn. Når de da var ikledd ham, så var de dermed også "Guds sønner" (gl.svensk bibeltekst - i vår tekst: "Guds barn"), slik det da også helt klart lyder: "dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For....dere har ikledd dere Kristus". Og dette at vi ble ikledd, sier han, det skjedde ved dåpen.

 

At dette virker så altfor stort og fremmed på oss, kommer bare av den uhyggelige vantroen i hjertet vårt, og djevelens sterke påvirkning. Han gjør alt for å hindre at vi skal få en sterk trøst, som kan skade hans rike. Alt vår store Gud gjør for oss mennesker, er fullt av hans kjærlighet. Og alt sammen er uendelig stort og høyt over alle våre tanker og meninger. Det burde vi tenke nøye over. Han har jo skapt oss til sine barn, og til arvinger av hele sitt rike. Så har han gitt sin enbårne evige Sønn til å være den førstefødte bror, vår slekts omsorgsfulle hode, og først og fremst vår Frelser, vår Forsoner og Forsvarer. Han har gitt, og gir oss daglig, sin Hellige Ånd. Den skaper et vidunderlig guddommelig verk i hjertene våre, som vi ikke kan bortforklare. Skulle det da være ulikt ham, være for mye å vente oss av hans kjærlighet, at han også gav oss et slikt middel som kunne forene oss med ham, som dåpen er? En ytre og synlig handling, som var det middel som gjorde at det enkelte menneske fikk del i all hans nåde, at de ble tatt opp og innvidd i hans nådepakt.

 

Vi ser hvordan apostlene omtaler dåpen. At i den er det vi "ikles Kristus", "forenes" med ham, "renses", og "frelses" (Ef 5:26, 1Pet 3:21, Tit 3:5). Da kan vi virkelig undres over at dette dyrebare Guds nådemiddel blir så foraktet, som det faktisk blir. Men grunnen til at dåpen ringeaktes, er den samme som når jødene foraktet Kristus: det ser så lite ut, gjør så lite av seg! Kristus ble født i en krybbe, var fattigere enn fuglene og revene, "han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham, en smertens mann, vel kjent med sykdom". Derfor "aktet vi ham for intet", sier Jesaja profetisk på jødenes vegne (Jes 53). På samme måte går det med dåpen. Luther sier: "Vi ser bare på vannet, med samme øyne som kyrne, som vet at det kan brukes til å drikke". Vi glemmer fullstendig at den store Herren Gud har knyttet sitt hellige løfte til vannet.

 

Det går med oss slik som det gikk med den syriske høvedsmannen Naaman, da profeten Elisa sa: "Gå og bad deg sju ganger i Jordan! Så skal ditt kjøtt bli frist igjen, og du skal bli ren". Men Naaman så bare på selve vannet, og sa at vannet i Jordan umulig kunne være bedre enn det vannet de hadde på hans eget hjemsted, Damaskus. Han var fullstendig blind for at løftet fra Guds profet bare var knyttet til vannet i Jordan. Vi ser hvor treffende og viktig Luthers bemerkning er, omkring dåpen. Den som har vært barnelærdommen i skolene våre: "Vannet virker visst nok ikke dette, men Guds ord, som er med og nær vannet. Og troen, som griper det ordet som er knyttet til vannet - og setter sin lit til det. For uten Guds ord er det bare vann, og ingen dåp. Men med Guds ord er det en dåp, et nåderikt livets vann, og et bad til gjenfødelse ved Den Hellige Ånd".

 

I sin visdom har Gud akkurat derfor knyttet vår frelse til de minste og mest uanselige midlene. For at vi nettopp skulle stilles overfor dette valget! Om vi ville holde oss til hans ord, - eller tvert imot heller se på det som skinner, som er stort og blir lagt merke til. Gud prøver oss på denne måten, gjennom forhold og saker som er små og uanselige. Han bruker dem som en slags sikt (såld). Gjennom denne sikten blir alt stort skilt ut fra hans gode hvete. Det er den trange port. Det er bare de som er virkelig små og enfoldige som kommer gjennom den, inn i hans rike. Det er de som har fått troen. Derfor sa han også om de små barna: "Guds rike hører slike til". Det er det som er "dåraktig", som er "svakt" og "står lavt i verden", og det som "blir foraktet". Det utvalgte Gud seg, "for å gjøre de vise til skamme" (1Kor 1:27-28).

 

La oss, i åndelige saker, akte oss vel for "det største skadedyret: fornuften!" (Luther). Vokt deg for å fortape deg i det du ser med øynene dine - så du i spørsmålet om dåpen bare blir stående med blikket festet til vannet, og glemmer helt at det var til dåpen den store, nåderike Herren knyttet sitt løfte om evig liv og salighet, da han innstiftet den (Mark 16:16, Joh 3:5).

 

Den kristne dåp er, slik Augustin uttrykker det, et "synlig nåde-ord". Gjennom dette kommer den kjærlige Gud og hjelper vår svake tro. Liksom rører ved det enkelte menneske, og sier: "Det er deg dette gjelder. Deg tar jeg opp i mitt rike. Deg gir jeg min Sønn og alt hans fullbrakte verk". Vi ser at Herren Gud ofte har gitt menneskene slike ytre og synlige tegn, som han har bundet hjelp og spesielle gaver til. Når Israels barn skulle utfries fra den egyptiske trelldommen, og skånes for dødsengelen, så skjedde det ved et synlig tegn. Blodet fra offerlammet skulle strykes på dørstolpene. Når de på sin vandring i ørkenen fikk dødelige bitt av seraf-slangene, skulle det lages en serafslange som skulle settes på en stang. Når menneskene som var bitt så på den, ble de frelst fra døden. Når Naaman skulle bli legt fra sin spedalskhet, skjedde det ved at han skulle bade seg sju ganger i Jordan, - o.s.v.

 

Et slikt merkelig, ytre nådemiddel er dåpen. Gjennom den er det Gud på en synlig måte oppretter sin pakt med det enkelte menneske. Pakten som hele hans evangelium forkynner: at han i Kristus vil være vår evige Fader, vil aldri dømme oss etter våre synder og etter loven, men etter sin elskede Sønns rettferdighet og fullbrakte verk. Gjennom denne pakten er det også vi tar farvel med et liv i synden, og at det gamle mennesket blir festet til korset.

 

Denne pakten kan nok brytes av menneskene. Og den som da for alltid blir borte fra pakten, er dermed fortapt. Men fordi Gud på sin side alltid er trofast imot pakten, så skal dåpen, hvis du har oppfattet den rett, kunne hjelpe og trøste deg i den aller vanskeligste tilstand. Store og nedbrytende stormer av fristelser har kanskje endevendt hele din kristendom. Du ligger der død og utslått. Du ser ikke noe som helst av Guds verk i deg, eller hans godhet mot deg. Da er det den evige, trofaste Gud fremdeles minnes sin pakt med deg. Da taler han til deg slik han taler gjennom profeten Jeremia til sitt falne folk, som han hadde opprettet sin pakt med. Han sier: "Er da Efra'im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren" (Jer 31:20).

 

Legg merke til dette!: "jeg må komme ham i hu", jeg tenker på min gode pakt med ham, "derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham". Dette forteller deg at hva du enn har gjort, eller hvordan du enn har det akkurat nå, så vil Gud kanskje ennå komme i hu hva han talte til deg da han tok deg inn i sin pakt, og derfor ennå vil forbarme seg over deg. I dåpen har vi en ekte evangelisk trøst, som er opprettet totalt utenfor oss selv, bare på Guds egen nådige gjerning og evige trofasthet. Dette må alle kristne vite og huske på når de leser ordene: "alle vi som ble døpt til Kristus Jesus". *

*Dette forstod de to doktorene Luther og Weller. Når sistnevnte en morgen var særdeles nedslått, og sa at nå stod det ille til med hans kristendom, da spurte Luther ham bare: "Men er De ikke døpt?" Og dette ene spørsmålet, fortelles det, ble en sånn trøst for Weller, at en lang evangelisk preken ikke kunne trøstet ham mer. Og tenk på den trøsten Pretorius har hatt av dåpen! Å, hvor sørgelig det er at så mange kristne ikke kjenner dåpens rike betydning, eller rett og slett er forført fra sannheten om den, så de nå ikke ser annet i den enn en bekjennelse og en lydighetsgjerning! Paulus, og hele Det nye testamente, lærer oss noe ganske annet!

 

Men nå vil vi ta for oss den betydning dåpen har for vår helliggjørelse, eller for å døde kjødet. Og for å øve oss i vandre i det nye livet, som Kristi etterfølgere. Paulus sier om dette:

 

Vi ble døpt til Hans død. Vi har tidligere sett ham tale om forsoningen i Kristi død, som den eneste rettferdighet vi har overfor Gud. I kapitlet foran sa han f.eks. at "Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", "vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død", o.s.v.

 

Ved at vi har fått del i hele Kristi døds betydning innfor Gud,

står vi for Gud like rettferdige som om vi selv hadde lidd døden for våre synder.

 

Det er først og fremst dette som er budskapet i at vi er døpt "til Kristi død". Altså at hans død skal være vår død, hans rettferdighet vår rettferdighet. Dette har Paulus talt om tidligere. Men nå taler han om ennå en annen side ved dette: At vi dermed også er døpt til en død som "har likhet med hans død" (v.5). Nå vil han si at på samme måte som Kristi død "den døde han for synden én gang for alle, men det livet han lever, det lever han for Gud", slik er også vi innvidd til samme veien. Til å dø fra synden og leve for Gud. At dette er Paulus's mening her, ser vi av v.4, 5, 6, 11 m.fl.

 

Disse to: syndenes forlatelse - og det å dø bort fra synden, står da også i den sterkeste sammenheng med hverandre. Det viser enhver kristens erfaring. Jeg har fått del i den store nåden Kristi død har oppnådd for meg, som stadfestes for meg gjennom Ordet og sakramentene. Og akkurat det at jeg har fått del i denne nåden, er det jo som gjør at jeg har fått en hellig Ånd i hjertet mitt. Og denne hellige Ånden kan ikke tåle synd. Dermed er jeg straks inne i denne likheten med Kristi død. Dåpen er på samme tid både et pakts-dokument og et skilsmisse-brev. I dåpen har Kristus så konkret bundet seg til oss, og vi til ham. Så vi overfor Gud skal både være og eie alt det han er og eier. Men i dette har vi dermed samtidig undertegnet skilsmisse-brev overfor synden. Om at vi aldri mer skal være i dens tjeneste, men tilhøre ham som har kjøpt oss med sitt blod. Det var dette som ble understreket i spørsmålet som tidligere ble stilt til dem som skulle døpes: "Fornekter du djevelen og alt hans verk og alt hans vesen?" Om dette spørsmålet blir uttalt, eller ei, så innebærer dåpen alltid en slik fornektelse av synden og alt djevelens verk.

 

Og her finner vi så apostelens dypeste argumentasjon imot den ugudelige innstillingen, at vi bare skulle kunne fortsette i synden, for at nåden kan bli større. Paulus vil her si: Tenk nå etter: Hva var det som førte til at dere ble kristne? Dere er jo døpt til Kristus! Vet dere ikke hva denne dåpen innebærer? Ikke bare at dere ved syndenes forlatelse er gjort helt rene. Men også at det syndige kjødet er fradømt livet og overgitt til døden, for at det skal dukkes under. Derfor skal det livet dere nå lever, alltid innebære dødelse av synden. Hver eneste én som blir en kristen og får del i nådepakten, har dermed tatt farvel med hele sitt tidligere liv i synden, for aldri mer å vende tilbake til den. Men i alle sitt livs dager være Den korsfestedes etterfølger, og døde sine synder. Det er slik denne pakten med Kristus er: "Vi ble døpt til hans død".

 

Men så må dette ikke bare bli vakre ord og tanker, men sannhet og virkelighet. Måtte hver eneste én som vil være en kristen, ha dette klart for seg! Det finnes alltid noen som bekjenner seg som kristne, men som likevel ikke har dette nye sinn som vil gjøre sin Herres vilje i alt som skjer. De kan ennå både støtte og forsvare forskjellige skjødesynder. De kan stå i et intimt forhold til noe som står i åpenbar strid mot Herrens bud og vilje. Men disse bedrar seg selv med en død og innbilt tro.

 

Når vi blir omvendt, kommer vi på ny inn i akkurat den pakten med Kristus som vi ble døpt til. Men vi er døpt "til hans død" - og hans død var en "død fra synden" (v.10 svensk bib.tekst). Hvis så noen er blitt slave f.eks. under gjerrighet, slik at det å tjene penger og å øke sitt jordiske gods er blitt hovedsaken. Eller lever i kjødets lyst av ethvert slag: urenhet i tanker, ord og gjerning, misbruk av stimulerende midler, hissighet, hat, misunnelse, løgnaktighet, eller uredelighet i liv og forretning, o.s.v. Hvis et slikt menneske søker til kristendommen, til Guds ord og Guds folk, og begynner å bekjenne sin tro på nåden - men holder fast ved sitt gamle forhold til sine synder - -. Å, la oss si det på nytt: Han bedrar seg selv med en falsk og innbilt tro! Og all hans kristendom, hans kirke- og nattverdsgang, er bare et forferdelig skuespill.

 

Pakten med Kristus er en hellig pakt. "Vi ble døpt til Hans død". Ganske riktig er Kristi rike fullt av synd og jammer. Den som tilhører dette riket får i sannhet kjenne på alt mulig vondt i sitt gamle hjerte. Kjenner på kjødets lyster og begjæringer, eller opplever at du faller og gjør synd. Men det er ikke det vi nå er opptatt med. Nei, her taler vi om det å bli værende i sitt gamle forhold til synden, og det hører ikke hjemme i Kristi rike. "Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning". Alle Guds barn har fått et hellig sinn som gjør opprør mot synden. Men kan du da samtidig ha et avslappet og positivt forhold til din gjerrighet, til at du er æresyk, til din utukt, din hissighet eller hat -? Å stå i et åpent og godt forhold til noe slikt, ja rose og unnskylde det, det er dette som avgjort vitner mot deg. Å være så uheldig å falle og begå synd, er ennå ikke noe brudd på din pakt med Kristus. Men å gi synden frie tøyler, hylle og forsvare den, det er å bryte pakten. "Vi ble døpt til hans død".

 

Skal du så virkelig døde synden, da må du ha en villig ånd, selv om det er bittert for kjødet. Også Kristi menneskelige natur skalv vel for dødens gru. Men i sin ånd var han villig til å ta kalken fra sin Fars hånd. Slik talte han da også om sine barn som tror på ham: "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig". Hvis den villige ånden har forlatt hjertet ditt, da er all kamp mot synden bare noe loven driver deg til. Da er det hykleri, for det er ikke av hjertets lyst du gjør det. Skal du beholde den villige ånden, da må du leve i troen. I denne salige trøst og visshet om at Gud forlater alle syndene dine. I tillegg er det nødvendig å holde klart for seg at hvordan det så enn går med deg i striden, enten det nå går bedre eller dårligere med å bekjempe synden, så står alltid nådepakten fast hos Gud. Når du lever i den pakten, og øver deg i å dekke deg helt med Kristi rettferdighet. For det er bare på Kristi rettferdighet nåderiket hviler - ja, "hersker" over alle synder.

 

Nettopp dette at du øver deg i å tro nåden, samtidig som du kjemper mot og døder synden, er et godt tegn. La det være det sikreste vitnesbyrd om at hvor ille det enn ofte ser ut, så lever du ennå i en sann nådestand. Og så lenge du av hjertet tror på en slik nåde, så skal du alltid opplives på nytt til å følge din trofaste Frelser og døde synden. Men for kjødet blir denne veien bitter. Det går jo også tydelig fram av at det heter "døpt til hans død". For Kristi død var en bitter død. Det hørtes sterke rop fra ham da han oppgav ånden. Når kjødet skal korsfestes, kan du komme til å oppleve det så bittert at du også må rope, når du i nød og angst påkaller Herren. Da er det om å gjøre at vi ikke blir så trøtte at vi gir opp. Djevelen vil helst utpine hver eneste kristen, så vi skulle gi opp i striden. Og rett og slett gi oss til å følge kjødet på nytt, og finne en eller annen unnskyldning for synden.

 

Da er det viktig å holde klart for deg at du er en kristen og lever i Guds pakt. At du eier en uendelig stor lykke, og er på vei mot en evig herlighet. Men da vil du også gjerne være villig til å lide litt for dette. Kronen venter med lønnen til alle framstormende, redelige stridsmenn. "Dette er et troverdig ord: For dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham. Hvis vi holder ut, skal vi også herske med ham". Snart kommer den tiden da vi ikke lenger skal ha noen kamp og nød for synden, ingen gråt, intet rop mer. Bare en evig frihet fra alt som er vondt og bittert. Dette skildres slik i Skriften: "Gud skal tørke bort hver tåre fra øynene deres, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer; for de første ting er blitt borte".

 

4: Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv.

 

Tidligere har Paulus sagt at vi ble døpt til Kristi død (v.3). Nå sier han det på denne måten: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden. Her viser apostelen oss dåpens store hemmelighet. Han sier at gjennom den ble vi begravet med Kristus. Og grunnspråket viser at han setter sammen et ord som skildrer hvordan vi ved dåpen får den inderligste forening med Kristus. Rett oversatt heter det egentlig: "Vi er blitt sammenbegravet med ham" (synetaphämen auto).D.v.s. at vi ved dåpen er blitt så fullstendig ett med Kristus, at det er som om vi selv var blitt død og begravet i og ved hans død og begravelse. Vi er, slik noen skildrer det, "vårt begravde hodes begravde lemmer".

 

Hvordan skulle vi da ennå kunne fortsette å leve i synden? Det er dette spørsmålet (v.2) apostelen sikter til. Nei, sier han, "vi er begravet med ham til døden", til hans død (v.5,10), slik at på samme måte som Kristus i sin død og begravelse tok avskjed med våre synder, slik skal også vi i denne forening med ham ta avskjed med livet i synden. Luther sier at "den som blir døpt, han blir dømt til døden. Det er som om presten, når han døper, skulle si: Du er jo av syndig kjøtt. Derfor drukner jeg deg i Guds navn og dømmer deg til døden, for at alle dine synder skal dø og gå under sammen med deg. Men først når et døpt menneske (legemlig) dør, er virkningen av deres dåp fullkomment oppfylt. For synden opphører ikke helt, så lenge det ennå er liv i dette legemet som er så fullstendig avlet i synd, at synden er dets naturlige liv".

 

At ordet "begravet" ikke innebærer, slik en kunne fristes til å tro, at det ikke lenger finnes noen synd i oss, det forklarer Paulus tydelig nok i v.6. Der sier han at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus "for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt". "Syndelegemet" har vi altså fremdeles. Paulus sier ikke at det allerede er tilintetgjort. Men "for at det skulle bli fratatt sin makt". At vi er begravet med Kristus betegner dermed altså bare at vi i dåpen er blitt forenet med Kristus i en tilsvarende død. Derfor er det, som tidligere nevnt, at Paulus også tilføyer ordene "til døden". D.v.s. at synden skal dødes, på samme måte som Kristi død var en død fra synden, "ty hans død var en død från synden en gång for alla" (v.10).

 

Når Kristus bare på grunn av synden, døde og ble begravet, var dette et markert bevis på Guds dom og vrede over synden. Han vil selvsagt heller ikke tåle at synden lever og hersker i oss. Derfor har han gitt oss Kristus og dåpen, for at vi skal døde synden og ikke la den få utfolde seg og regjere i oss - som den ville gjort om vi gav den frihet til det. Så må da vår holdning overfor synden alltid være at den er død og begravet. Ja, derfor er det at Kristus har innstiftet en slik dåp, i forbindelse med at hans disipler ble tatt opp i pakten med ham. En dåp som i selve sin form også skulle skildre en begravelse, eller en innvielse til det forgjengelige liv. For desto bedre å minne oss om dette at vi, når vi er forenet med ham, ikke kan leve i synden. Men at det da skal være slutt på det gamle syndelivet, på samme måten som det er slutt med menneskets jordiske liv når det er dødt og begravet.

 

Den første tiden ble dåpen foretatt ved full neddykking i vann, og skildret dermed tydelig for øyet en fullstendig begravelse. Så har enkelte sjeler stilt spørsmål ved om de kan regne seg som virkelig døpt, når deres dåp bare har foregått ved noen håndfull vann, og ikke full neddykking. Å la seg forville bare på bakgrunn av ulike former, er egentlig bare et uttrykk for at en ikke hviler i det som særpreger Det nye testamentes budskap og ånd, i motsetning til Det gamle testamentes. GT bandt menneskene til former. I NT, derimot, går alt ut på at vi skal se på selve saken. I åndelig lys og kjærlighet skal vi se etter meningen med hvert enkelt bud. Og bare på den bakgrunn "tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen" (Rom 7:6). Se også Jesu egne ord i Joh 4:21-24.

 

At en i den nytestamentlige tid skulle se etter ånden i et bud, etter hensikten og nytten av det, forstod den apostoliske forsamlingen. Det ser vi f.eks. når de begynte å feire søndagen som sabbat, isteden for lørdagen, selv om det tredje bud taler om lørdagen. Det samme når de under forfølgelsene begynte å døpe med bestenking, hvis hel neddykking i vann ikke var mulig. Eller i fengsler og ved sykeseng (Just. Apol. II pag.93. Cyprian Ep. ad. Magnes. pag.153). Kjærligheten er hele lovens oppfyllelse (Rom 13:10). Den som bare på grunn av bokstaven i et bud, eller kanskje bare fordi det passer bedre slik, gjør noe som strider mot kjærlighetsbudet, f.eks. legger sten til byrden for svake kristnes samvittigheter (Rom 14, konf. 1Kor 9:20), han bryter evangeliets ånd og den kjærlige Guds vilje og mening. Dette forstod Moses, da han, bare med bakgrunn i de store anstrengelsene reisen påførte folket, under hele vandringen i ørkenen lot være å foreta omskjærelsen. På tross av hvor alvorlig Guds bud talte om dette.

 

Hovedsaken er, så sant vi har fattet Kristi sinn og Det nye testamentes ånd, at vi vet at vi i dåpen er "begravet med Kristus", som Paulus lærer oss her. Men, som vi vel også la merke til da vi under vers 3 så på flere av de ordene vi finner i Skriften om dåpen, så skal det så visst ikke bare være et skyggebilde av denne åndelige død bort fra synden. Nei, dåpen innsetter oss i et virkelig Kristi døds- og livssamfunn. Og det er nettopp dermed vi skulle eie: ikke bare frihet fra syndens skyld, men også en ny, hellig kraft som døder synden og driver fram en ny livsstil med Kristus som forbilde. Det er dette som ligger i ordene: "Vi er blitt sammenbegravet med ham ved dåpen til døden"

 

For at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv. Derfor er vi sammenbegravet med Kristus, sier apostelen: ikke bare for at vi skal være lik ham i hans død, men også i hans oppstandelse og liv. Og Kristus ble ikke liggende i graven, men oppstod fra de døde ved Faderens herlighet: Og nå, i sin opphøyde tilstand, befridd fra synden og døden, lever han et nytt og himmelsk liv. Slik skal også vi, ved den samme kraften, bli nye mennesker. Først, innfor Gud: Være nye mennesker, fullkomment fri fra synden, opphøyet til Guds barn, rettferdige og salige. Deretter: I våre hjerter eie et nytt åndelig liv, oppstått fra det gamle, døde livet under synd og vantro, og vandre i et nytt liv med Kristus som forbilde.

 

Dette skal ikke bare være en lov, og noe mennesket skal anstrenge seg for. Men et fullstendig guddommelig verk i alle dem som i sannhet er "født av vann og Ånd" (Joh 3:5). Paulus sier nemlig: "Slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet", d.v.s. oppreist av hans herlige makt. ("Faderens herlighet" kan nok bety summen av all guddommelig fullkommenhet. Men her betyr ordet hans allmakt. Se Ef 1:19-20). På samme måten skapes også det nye livet i en kristen, gjennom "Guds mektige krafts virkning. Den han lot virke i Kristus da Han reiste Ham opp fra de døde". En sann kristen er et Guds verk. Merk deg dette: En sann kristen er ikke et verk av menneskelig overbevisning og egne anstrengelser, som de uforstandige mener. Men et verk av guddommelige krefter. De er "født ovenfra", født "ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud" (Joh 1:13). "Gjenfødt av uforgjengelig sæd" (1Pet 1:23), vi "har fått del i guddommelig natur" (2Pet 1:4), "Guds sæd blir i ham" (1Joh 3:9).

 

Selvsagt måtte menneskene få en overbevisning ved at de fikk høre Ordet. Selvsagt vil det oppstå kamp og strid for å leve etter dette. Men den som står der bare med sin overbevisning og sine anstrengelser, er fremdeles bare kjød, "født av kjød" (Joh 3:6). Hvis du ikke har fått Guds Ånd, som har virket et nytt hjerte og sinn i deg, så er du fremdeles død. Skal du få det livet som tilhører Guds rike, så må Gud få komme til og gi deg sin Hellige Ånd. Det er den som skaper det nye livet i deg (2Kor 5:17): nytt syn og ny hørsel, nytt sinn, og nye åndelige krefter. Og det begynner med at han "tilintetgjør det slør som tilslører alle folkene" (Jes 25:7) - det åndelige dødsmørket. Og da våkner du opp som til en ny verden, og får se hvordan Jesus, Guds Sønn, ble gitt til vår frelse. Du får se at all din salighet* er bare i ham som døde og oppstod for oss.

 

*

En har valgt å beholde det gode, gamle uttrykket "salig/salighet" i en del tilfeller. Og grunnen er den helt spesielle betydning dette ordet har i Skriften, hvor det vanligvis, og mest tilnærmet betyr "velsignet/velsignelse". "Det greske ordet for vårt "salig" er makários, som i profangresken vesentlig ble brukt om gudenes oververdslige lykketilstand, høyt hevet over jordisk lidelse og bekymring. I NT skildrer ordet vanligvis den egenartede religiøse glede som gudsrikeborgerne (Messias-folket) får del i. Saligheten betinges og preges i NT helt av Guds siste og fullkomne åpenbaring i Kristus, og er av åndelig art. Det personlige trosforholdet til Kristus og hans evangelium er her av avgjørende betydning. Å leve i evangeliet om den uforskyldte nåde, gjør salig. Å få sitte til bords i Guds rike, er all salighets høydepunkt (Luk 14:15)" (Ill. Bibelleksikon). Oversetters tilføyelse.

 

Nå er det ikke bare en forstandens overbevisning. Det er gitt deg av Ånden å se hva du har i Kristus: En fullkommen rettferdighet, Guds vennskap og evig liv. Da strømmer så gudgitte livskrefter i sjelen, som ikke kan forklares - men erfares. Det er sant at vårt liv med Kristus i Gud ofte er svært skjult (Kol 3:3). Det er dekket av all elendigheten fra vår gamle natur. Men tross det er det ikke bare et tenkt og innbilt liv. Men en stor virkelighet som gir seg utslag i hele livet vårt, på jorden, på den måten apostelen sier det her:

 

Slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv - egentlig "i livets nyhet". Ikke bare skal vi tenke og innbille oss et nytt liv. Ja, ikke bare skal vi eie det. Det skal også bevise at det lever i oss, altså ved at vi "vandrer i livets nyhet". Og da ikke bare i nye gjerninger, nye kristelige skikker. Men i et helt nytt vesen som fødes av Ånden. Vi skal jo forvandles "ved fornyelsen av deres sinn" (Rom 12:2). Der skal bli et nytt indre liv, et nytt sinn og en lyst til Guds lov. Nye tanker, ny smak og en ny måte å bedømme alt ut fra. Da vil vi av hjertet elske det som vi tidligere hatet, - og dermed hate det vi tidligere elsket. Riktignok beholder kjødet alltid sin egenart som elsker synden og forakter Gud. Noe som ofte fører oss i mørke og forvirring. Men tross alt dette kan ikke Ånden bestandig holdes skjult. Og den virker at vi fordømmer og tar avstand fra vår egen ondskap, og etter vårt nye sinn inderlig elsker alt det som Gud elsker.

 

Og legg merke til at i denne "livets nyhet" skal vi "vandre" - . Ikke bare tilfeldig oppflammes av en hellig lyst som snart forsvinner igjen. Men for hele det livet som ennå ligger foran oss "vandre" en helt annen vei enn hele verden. Slik at selv om vi svimler, snubler og faller, så reiser vi oss igjen, og begynner på nytt kampen mot synden. Og om det skjer at vi innimellom blir trøtte og forsømmer oss, så vekkes vi på nytt og gjenopplives i troen og kjærligheten. Begynner på nytt å be, og søker i Ordet for å samle nye krefter til å fortsette vandringen.

 

Det er dette som også virkelig skjer når vi er født av Gud. Det ene året og tiår etter det andre fortsetter vi i det samme liv og vandring. Uansett at vi har hele djevelens rike mot oss, og kjødets og verdens motstand. Og Gud handler også ofte underlig med oss - som om han fullstendig hadde overlatt oss til vår indre eller ytre nød, ja under djevelens herredømme. At vi da likevel aldri kan forlate denne underlige Gud og hans vei, men alltid må fortsette med det samme livet, i tro og bønn, o.s.v. -. Det, ja, det må da være et markert og tankevekkende bevis på at her ligger det ikke bare menneskelig strev bak, men et guddommelig liv i sjelen. Og denne vandringen i et nytt liv kommer utelukkende gjennom en inderlig forening med Kristus - en hemmelighetsfull, men virkelig nok forening. Dette taler så Paulus videre om:

 

5: For hvis vi er blitt forenet med ham i en død som har likhet med hans død, da skal vi også bli det i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse.

 

Her taler Paulus mer tydelig og klart om hemmeligheten og grunnen til den nye vandringen. ("For", sier han, og det ordet gir løfter om en forklaring på det som er sagt like foran). Hemmeligheten er denne: Vi er blitt forenet med Kristus i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse. Hovedtanken i dette er: Like foran har apostelen talt om at vi er "begravet med Kristus ved dåpen til døden". Dette er det samme som "forenet med ham i en død som har likhet med hans død". Nå sier han: Men vi er også, likeså sikkert (i
dåpen), forenet med ham i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse. (Vi skal huske på at her tales det ikke om våre legemers oppstandelse, men, som sammenhengen viser, om den åndelige oppstandelsen fra synden). Det tales altså ikke bare om at det gamle menneske i oss skal dødes. Men det skal også fødes og stå fram et nytt menneske, som skal leve i hellighet og rettferdighet for Gud i all evighet. Men alt det som sies her om dåpen (at vi blir "begravet med Kristus" , "forenet med ham" o.s.v.), det blir levendegjort og erfares der "gjenfødelsen og fornyelsen ved Den Hellige Ånd" kommer til. Da blir dette livet vårt. Da dør vi fra synden og vandrer i ett nytt liv.

 

Og måtte nå hver eneste én her merke seg hva som er den sanne helliggjørelsens hemmelighet! Paulus sier ikke at vi bare skal strekke oss etter et liv som har likhet med Kristi død og oppstandelse. Nei, han sier at vi "er blitt forenet med Kristus i en død og en oppstandelse som har likhet med hans". Ordet "forenet" betegner da også den inderligste sammenføyning med Kristus. Å, for et under av Guds nåde! Herren Kristus har selv skildret foreningen mellom ham og de troende med bildet av grenene i vintreet (Joh 15). Der taler han om denne "sammenvoksingen" mellom ham og de troende. Han sier: "Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham," ..o.s.v. Samme kveld sa han også til sin himmelske Far uttrykkelig disse ordene: "Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett" (Joh 17:23).

 

Dette er virkelig et nådens under som er større enn alle våre tanker. Her holder altså apostelen fram denne inderlige foreningen med Kristus som grunnen til den rette helliggjørelsen, til å døde kjødet, og for å kunne vandre i det nye livet. Men slik sier altså også Herren Kristus: "Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg".

 

Vi burde da tro Herren selv og hans apostel. Hvor mange hører vi ikke tale om helliggjørelse, men de har en ganske annen lære om disse tingene. Bare med bud, regler og formaninger vil de gjøre menneskene hellige. Uten å spørre om de i det hele tatt er forenet med Kristus, er "døde fra loven", og lever i troen. Måtte vi alle vokte oss vel for denne farlige forførelsen som bare skaper "hvitkalkede graver", hyklere og gjerningskristne! Og i tillegg bærer vi jo dette med oss i selve vår nedarvede natur: Vår tilbøyelighet til å tro at i oss selv har vi makt til å gjøre Guds vilje, bare vi bestreber oss på det.

 

Husk derfor på, så lenge du lever, at når apostelen taler de grunnleggende ord om helliggjørelse, så begynner han ikke med å gi bud og regler. Heller ikke med å formane eller påvirke. Nei, først taler han om grunnen og forutsetningen for all sann helliggjørelse: Denne inderlige forening med Kristus. Vi er "forenet", vi er "døde med Kristus", og videre: "begravet" og "oppstått". Dette må først ha skjedd, sier han. Også i brevet til kolosserne begynner han avsnittet med formaningen, med disse ordene: "Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus", "Dere er jo døde" (Kol 3:1,3). Og når Herren selv forklarer hvordan vi skal kunne bære frukt, sier han: "Hvis dere blir i meg", "Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv", o.s.v.

 

Når skal vi egentlig bli ferdig med denne ulykkelige dårskapen, å vente på frukt - før treet ennå er plantet - ? Denne innbilningen som sitter så dypt, som om det skulle være noe i oss selv som kunne skape god frukt.

 

Hvis du ikke er forenet med Kristus, så har du ingen mulighet for å bære god frukt. Men det er samtidig like umulig at du vil bli uten frukt, hvis du lever i en virkelig forening med Kristus, slik som han selv sier: "Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt". Når han bruker uttrykket "hver gren på meg som ikke bærer frukt", da taler han om de som "har navn av å leve, men som er døde" (Åp 3:1). Men om alt som virkelig lever i ham, sier han at det "bærer frukt og gir avkastning: én hundre foll, én seksti foll, én tretti". Det er umulig at Kristus og hans Ånd, når de bor i oss, ikke skulle utrette noe!

 

Men lever du derimot bare for deg selv, på denne verdens vis. Bare gjør det som kjødet lyster, helt fremmed for det sinnet som elsker Guds lov og setter seg til motverge mot det gamle menneske. Ja, da må du vite at du ikke lever i noen forening med Kristus. At du da en gang i dåpen ble forenet med ham, eller at du nå bekjenner at du tror og tilhører ham, det hjelper deg ikke nå. Når du nå fortsetter å leve uten foreningen med Kristus. Da har du fornektet din dåpspakt. Du er en gren som er brukket av, og som da bare fortsetter å tørke inn. Men Gud, "som gjør de døde levende og kaller på det som ikke finnes, som om det finnes", han gjør ennå stadig store under. "Også vi som var døde i våre overtredelser og synder, har han gjort levende med Kristus". Han er "rik på barmhjertighet, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med". Han er den samme i dag, han står der og vil også gjøre det underet med deg som Kristus skildrer slik: "De døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve" (Joh 5:25).

 

Men selve betydningen av disse ordene: "forenet med ham i en død som har likhet med hans død, og en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse", får vi kanskje ennå mer treffende åpenbart gjennom bildet av Kristus, når han sammenlikner seg med et hvetekorn som må dø før det kan bære frukt (Joh 12:24). På samme måte må også vi først dø og bli til mold, når det gjelder all vår egen dugelighet og muligheter for å utrette noe. Før vi kan få et nytt, himmelsk liv, og bli en sæd etter den himmelske innhøsterens vilje. Noe han kan samle i sine låver. Så lenge menneskene ennå er og kan utrette noe, er alt det de gjør, selv deres frommeste liv, "født av kjødet" og en styggedom for Gud. Selv på sitt beste er det besmittet av selvforgudelsens last, og i tillegg; med all den forgiftede naturens styggedom.

 

"Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med roten", sier Kristus. All vår egen kraft og ressurser, klokskap og virksomhet må bli slått ned og tilintetgjort, hvis Gud skal få åpenbart sin kraft i oss. Den som skal bli vis og opplyst i Guds mening, må først bli som blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og salig, må først bli en fordømt synder. Den som skal få motta Guds kraft til helliggjørelse, må først bli svak, fullstendig maktesløs, og gjort udugelig. Først når synderen ligger der fullstendig fortapt, sønderknust, fordømt og rådløs, - men i denne sin fortapte tilstand får høre Guds Sønns røst forkynne hans barmhjertighet og nåde - først da fødes det sanne livet inni ham.

 

De som bare har sin loviske kunnskap, forstår ikke noe som helst av denne hemmeligheten. Det står som et svart mørke og en dårskap for dem. For de mener at når en bare går alvorlig inn for det, så må en da bli hellig. Kristi ord om at "uten Meg kan dere slett ikke gjøre noen ting", kaster de fra seg (Sal 50:17). Eller de oppfatter det ordet bare som en oppfordring til et slags bønnesamfunn med Gud. Men Herren sier ikke: Hvis dere ikke ber til meg. Nei, han sier "Hvis noen ikke blir i Meg, slik som grenen i vintreet, kan dere slett ikke gjøre noen ting. Bli i Min kjærlighet!" Ganske riktig kreves det jo også i dette, at vi ber. Men uansett alt det du ber, så blir det ingen sann helliggjørelse, hvis ikke også dette skjer, som Skriften lærer, at du dør. At du som en fortapt har mistet all tro på hva du kan utrette, og finner din frelse, ditt liv, bare i Kristus, - forenet med ham ved en død og en oppstandelse lik hans. For det kan bare gå for seg på denne måten: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye korn".

 

Dette er altså begynnelsen til en sann helliggjørelse. Før dette skjer, kan en nok være vakt og ha strevet med sin omvendelse. Men fullstendig fortapt og død er du ikke blitt. Og selv om en kanskje tror at alt det som står skrevet om Kristus er sant, men selv aldri er blitt frelst og frigjort fra loven, så er alt strev med å bli mer hellig, forgjeves. Det er det samme om det har foregått som et selvgjort skuespill, eller det har vært gjennom kamp og engstelse. Det er som det syvende kapitlet viser oss, at vi kan ikke "bære frukt for Gud", kan ikke "tjene i Åndens nye vesen", før vi er "løst fra loven", er "døde fra det som holdt oss fanget ". Men når det skjer, da er også den rette helliggjørelsen begynt i hjertet ditt. Når du har opplevd dette at "jeg har strevet og arbeidet så ærlig og oppriktig jeg kunne, for å bli rettferdig og hellig. Men i alt dette strevet er jeg bare blitt stående skamfull og hjelpeløs - overfor Ham som jeg omsider fikk se var hele min rettferdighet og helliggjørelse: min Herre Kristus.

 

Jeg var innstilt på å gjøre hva som helst, jeg kjempet, jeg ba, jeg satte meg høye mål. Men ble bare mer og mer ulykkelig, syndig og fordømt. Til slutt innså jeg at alt strevet mitt var forgjeves. Jeg bare lå der, og opplevde at jeg var fortapt. Da kom Herren og gjorde meg levende. Jeg ble frelst utelukkende gjennom hans nåde. Men jeg falt ofte på nytt i den samme innbilningen om at jeg hadde noen egen kraft og dugelighet. Jeg trodde at det måtte da være meg selv som måtte helliggjøre meg. Jeg begynte på nytt med eget strev. Jeg ble opptatt med å tro på den rette måten, med å be og kjempe. Jeg trodde jeg selv hadde kraft til å gjøre dette. Men så ble jeg på nytt maktesløs og fortapt. Jeg innså at jeg kunne ikke tro, ikke be, nei, ikke en gang tenke, mer enn akkurat det Herren hvert øyeblikk virket i meg. Og når jeg så på nytt ble slått ned, ble maktesløs og død, da kom Herren igjen med sitt evangelium og førte meg tilbake til klippen -som jeg hadde glidd bort fra. Igjen møtte han meg bare med sin nåde. Og da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.

 

Når du har vært gjennom slike prosesser, da er det Kristus, og ham alene, som er blitt hele din rettferdighet og helliggjørelse, så du alltid og i alle ting ser at du er avhengig av ham. Da kjenner du hva som er den rette helliggjørelsen. Da døder du ditt gamle menneske på rett måte. Da ikke bare bremses det gamle mennesket i sine utbrudd. Men da dødes det indre, selve hjertet og livet i det gamle menneske: Den dype, uendelige selvopptattheten. Innbilningen om at det finnes noen som helst kraft og dugelighet i oss selv. Den er denne dype selviskheten som utgjør selve livet og hjertet i det gamle mennesket. Og fra denne kilden flyter så en forferdelig syndflod gjennom alle naturens krefter. Som stolthet, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvrådighet, kjødets lyst, hissighet, utålmodighet, falskhet, løgnaktighet, og mange andre synder og elendighet.

 

Når så all denne ormegiften angripes og dødes, så må nok aller først den dype selviskheten, den innbilte egne kraften, blitt knust. Og dette må nok ikke bare skje én gang, i omvendelsen, men gang på gang gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelsen. På samme måte som vi første gang gjennom lovens arbeid ble stående hjelpeløse i alt vi prøvde oss på, for å bli rettferdige, slik må vi om og om igjen bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe, eller tror vi kan bevirke noe av oss selv. Dette skjer hele tiden, for at vi aldri skal få vår trøst og glede i oss selv, eller i noe som er i oss, men bare i Herren Kristus selv. For, som vi nylig har nevnt, er det på denne måten selve hjertet i det gamle mennesket blir gjennomboret og drept.

 

Men vi skal ikke bli liggende i vår usselhet, eller stoppe opp i trelldom og avmakt. Det nye mennesket, "Åndens sinnelag (attrå) er liv og fred", må hele tiden næres og holdes vedlike. Derfor er det så nødvendig at vi gjennom evangeliet alltid blir trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden. På denne måten blir det hele veien en sann og levende helliggjørelse i Ånden. Ikke noe selvgjort, dødt og overfladisk. Det er dette som er lærdommen vi må ta til oss gjennom apostelens ord om at vi er "forenet" med Kristus gjennom en død og en oppstandelse som har likhet med hans. Vi er sammenvokst med det hvetekornet som måtte dø og nedbrytes, måtte bli til mold, før det kunne bære frukt. Derfor er dette også vår vei, før vi kan få åndelig liv og kraft. Vi må dø og tilintetgjøres, for at Kristus alene kan få leve og virke i oss. Vi må være Kristi lemmer, og gå samme vei som hodet gikk.

6: For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden.

Vi vet dette - etter gr.teksten egentlig "vitende dette", "kjennende dette at vårt gamle menneske.." o.s.v. Grunntekstens ord for "vi vet" har en betydning som står for kjennskap bygget på erfaring. Med dette vil Paulus si: At vi er blitt forenet med Kristus gjennom en død og oppstandelse som har likhet med hans, det kan det ikke herske noen uvisshet om for oss som vet og erfarer at vårt gamle menneske er korsfestet med ham. Hvis vi ikke vet noe om dette, da kan vi ennå ikke være blitt nye mennesker. Dette å være forenet med Kristus er ikke noe vi bare opplever i tankene, men noe vi kjenner av erfaring.

 

Vårt gamle menneske..., og syndelegemet. Når apostelen her bruker to forskjellige uttrykk, "vårt gamle menneske", og "syndelegemet", forstår vi at med vårt gamle menneske menes hele vårt tidligere indre og ytre liv i synd og vantro. D.v.s. vårt gamle jeg, vår tidligere livsretning. Slik den var før den nye fødselen. Da vi ikke fryktet Gud, ikke hørte hverken på hans trusler eller hans nåde, men bare levde fritt etter vårt kjøds lyster og tidsånden i denne verden (Ef 2:2,3). Med vårt gamle menneske mener Paulus egentlig ikke selve vår falne natur. Men hele vårt tidligere liv og levnet. Det forstår vi av at han nettopp skjelner mellom "vårt gamle menneske" og "syndelegemet". Det kalles "vårt gamle menneske" i motsetning til det nye (Ef 4:22,24 og Kol 3:8,10). Og det må også kalles "vårt gamle menneske" fordi det var slik fra vår fysiske fødsel. Ja, helt tilbake fra syndefallet var det likt hos alle Adams barn.

 

Med "syndelegemet", som ved korsfestelsen av det gamle mennesket skal tilintetgjøres, menes det samme som "kjødet" andre steder i Skriften. Det er det samme som selve syndefordervet i oss, men skildret som et legeme. D.v.s. selve den syndige naturen med dens onde begjær og dens utbrudd i syndige ord og gjerninger. Denne virksomme synden som bor i oss, har Paulus i Kol 3:5 konkret skildret som et legeme, når han sier: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet" o.s.v. Når han taler om disse syndige utbruddene som våre "lemmer", forstår vi at han omtaler synden som et legeme. Det er dette syndelegemet som skal bli "fratatt sin makt" gjennom den andre korsfestelsen*.

 

*

Noen har ment at med uttrykket "syndelegemet" skulle menes selve menneskets legeme "som sete og organ for synden" sier de. Og på den bakgrunn anser de det gamle menneskets korsfestelse å skulle ha som sitt endelige mål at (hina, "for at") menneskets legeme skulle "bli fratatt sin makt". Selv om vi tolket uttrykket "bli fratatt sin makt" i den mest tenkelig svake form, f.eks. "gjøres uvirksom", så ville vi likevel med denne tolkingen akseptere den tanken at syndens makt ligger i legemet, at en med "kjødet" bare skulle mene legemet. Men dette er klart ikke Skriftens mening. Skriften bruker jo uttrykkelig formuleringen "et sjelelig menneske" (slik gr.språket konkret uttrykker det) om "det naturlige menneske" (1Kor 2:14). Og taler om "det kjødet ville" (Ef 2:3), om "kjødets sinnelag", og et "kjødelig sinn" (Rom 8:6 og Kol 2:18). Og disse ordene forteller oss jo at synden egentlig er et åndelig onde. Menneskets synd består jo ikke i at vårt legeme har syndige drifter på samme måte som dyrene. Nei, tvert imot er menneskets forhold at nettopp fordi vi er syndige, totalt fordervet i menneskets sjel, derfor blir også legemets drifter styrt til ulydighet mot Guds bud - det som synden egentlig består i.

 

I v.12 sier Paulus: "La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme". Han sier ikke: La ikke deres dødelige legeme ha herredømme. Vi legger merke til at det er synden som omtales her som den som har herredømme - og som altså ved korsfestelsen skal "bli fratatt sin makt". Men hos de gjenfødte er legemet en bolig for Ånden og dens frukter (1Kor 6:19), på samme måte som legemet altså også blir brukt av synden. Det ville være en utillatelig nedvurdering av apostelens budskap, om en tilla ham den meningen at korsfestelsen av vårt gamle menneske bare skulle bety en viss svekkelse av legemets kjødelige lyster. For vi ser og vet jo at det er synden i sin helhet som omtales over alt her. Det ville være å gi næring til en retning som Paulus spesielt brennemerker som falsk; dette: i sin nidkjærhet mot synden å vende seg mot legemet (se Kol 2:23, 1Tim 4:8). Til tider kan det være behov for å "speke" legemet gjennom faste og arbeide (Rom 13:14). Men at hele "vårt gamle menneskes korsfestelse" ikke skulle ha noe større siktepunkt enn en viss svekkelse av legemet, det er å skyte langt over mål i tolking av dette budskapet som jo gjelder synden i sin helhet. Og vi har allerede sett at Paulus også på et annet sted (Kol 3:5) skildrer synden som et legeme med dets "lemmer".

 

korsfestet med ham - eller "med-korsfestet, "korsfestet sammen med". Så inderlig er vi forenet med ham, at alt det som skjedde med Kristus i hans lidelse, død og oppstandelse, har sitt motbilde i den kristnes nye liv. Tidligere har Paulus sagt at vi er "døpt til Hans død", at vi er "begravet med Ham" og at vi er "forenet med Ham i en oppstandelse som har likhet med Hans oppstandelse". Og nå sier han altså at vi er "korsfestet med ham". Å være "korsfestet med Kristus" har to betydninger i det vi leser hos Paulus. Når han i Gal 2:20 sier: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus", så betyr det at han har del i Kristi egen korsfestelse på Golgata. Der var vi alle, og stod i ham for Guds dom, og "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle" (2Kor 5:14), om én er korsfestet for alle, så er de alle korsfestet. Sammenhengen viser at det er denne betydningen uttrykket har i Gal 2:19.

 

Men i vår tekst betyr det noe annet når Paulus sier at "vårt gamle menneske ble korsfestet med ham". Her betyr det at hele vårt tidligere liv, - slik det var arvet fra Adam, og som vi levde fritt ut i vantro og ondskap, - er nå ved foreningen med Kristus fengslet og døende. På samme måte som Kristi legeme ble festet til korset med nagler gjennom hender og føtter. Og på samme måte som et korsfestet menneske aldri mer kunne tenke på sin frihet, men bare så døden foran seg, slik er det også med en kristen, som jo er korsfestet med Kristus. Bundet til uavbrutt bare å dø mer og mer bort fra alt som ikke behager Gud. Og på samme måte som døden på korset var en langsom og bitter død, slik er også korsfestelsen av det gamle menneske en langsom dødsprosess, og svært bitter for vår natur. På samme måte som et korsfestet menneske etter loven var et forbannet menneske som ble avskydd av alle (5Mos 21:23), slik er også det korsfestede "gamle menneske" både i Guds og for vårt gjenfødte øye, forbannet og avskyelig.

 

Et korsfestet menneske døde ikke straks. De kunne leve mange dager i forferdelige smerter som gradvis tok livet av dem. Ja, de kunne til og med, på korset, bryte ut i bespottelse. Som den ene røveren på Golgata gjorde. På samme måte er heller ikke det gamle menneske straks helt død, når det er naglet til korset. Det kan ennå røre seg, spenne musklene og hisse seg opp overfor selve dødsstraffen, ved at det stanger og strir mot den villige ånd. Det er dette Luther har talt noenlunde slik om: "Ånden sier til synden: Du har å anse deg død, og ikke røre deg! Kjødet sier: Jeg er ikke død ennå. Jeg må bruke livet mitt mens jeg ennå har det! Ånden sier: Lovet være Gud for sin evige forlatelse! Kjødet sier: Hva kjenner jeg til Gud og hans nåde? Gud er slett ikke nådig! Ånden sier: Hans bud er ikke tunge; kjærlighet, langmodighet, mildhet, saktmodighet, avholdenhet - alt sammen bare dyrebare gaver. Kjødet sier: Hans bud er tunge. Jeg vil ikke være langmodig, mild, saktmodig og avholdende. Ånden sier: Gud skal gi deg en evig salighet i himmelen. I forakt svarer kjødet: Når sa jeg meg interessert i å snakke om himmelen? Hva er "salighet i himmelen" for noe? Jeg har ikke sans for slikt!" o.s.v.

 

Slik kjemper Ånden og kjødet mot hverandre når det gamle menneske er korsfestet, d.v.s. når den gamle livsformen er brutt. Et korsfestet menneske er festet til treet både med hender og føtter, gjennom både den høyre og den venstre hånden. I den åndelige korsfestelsen blir også alt som tilhører det gamle menneske tynt og dødet på samme måte. Og dette skjer også i forskjellige forhold i vårt gamle menneske, som til og med kan stå i strid med hverandre: Et selvrettferdig så vel som som et syndig vesen. Såvel gleden i verden som gleden i min egen fromhet. Såvel gjerrigheten som sløseriet. Såvel en syndig vrede som en syndig kjærlighet. Såvel selvsikkerheten som motløsheten, o.s.v.

 

Det er svært lærerikt å legge merke til hvordan dette virkelig skjer hos dem som er korsfestet med Kristus. La oss bare ta Peter som eksempel. Når han trofast fulgte sin Mester, ble hans gamle, jødiske sinn daglig dødet ved at slikt stadig ble refset av hans Herre som voktet ham. Men når han ble selvsikker, og derfor ble overlatt til Satan, så falt han og fornektet sin Herre. Og da ble han så sønderknust over dette, at han gikk ut og gråt bittert. Da han senere, overfor rådet i Jerusalem stod fast ved sannheten og bekjente Kristus, ble han hudstrøket av yppersteprestene. Også gjennom dette ble syndens lyster i ham drept (1Pet 4:1). Men når han så senere, i Antiokia hykler av menneskefrykt, da får han en alvorlig irettesettelse av Paulus (Gal 2:11-14). Kort sagt: Når han var trofast og sterk, da vokset selvtilliten i ham, og da måtte han lide. Men når han var svak og vaklende, da ble han også tuktet. Da måtte han også lide. Slik ser vi hvordan han er korsfestet, ved nagler gjennom både hans høyre og hans venstre hånd.

 

Så lenge en kristen står under Åndens tukt, skal han stadig renses og dødes, hvordan han enn er eller har det. Er jeg f.eks. rik på jordisk gods, da fristes jeg til å skape meg et Paradis på jorden, pleie kjødet og leve verdslig. Men da blir jeg snart så sterkt tuktet av Ånden at jeg blir redd for min rikdom og livslyst, og plages mer av det enn om jeg hadde levd i fattigdom. Er jeg på den annen side fattig, eller har legemlige plager, da dødes også mitt kjødelige og verdslige sinn. Er jeg åndelig begavet, og har en aktiv natur, da vil kjødet snart ha ære og ry for dette. Eller vi bare i stillhet inni oss "vokser" på dette. Men da tar Ånden fatt i meg og gjør meg virkelig redd. Han taler til meg: "Gud står de stolte imot". Holdes jeg på den annen side i åndelig fattigdom, kjenner på at jeg mangler både kraften, gavene og nåde, da dødes min egenrettferdighet også gjennom dette.

 

Så har vi tider da vi våker trofast i bønn. Vi strider mot synden og er villige til å avstå både fra synd og egen ære. Ja, vil virkelig gjerne få være en helliggjort kristen. Men da går det ikke lenge før en viss erkjennelse av dette begynner å vokse i hjertet mitt. Jeg får en hemmelig tilfredsstillelse i alt dette - midt oppi alt mitt alvor! Å, for en fare! Da er jeg på randen av det stupet som gjorde at engler falt fra himmelen til helvete. "Mange som er de første skal bli de siste" taler Ånden til meg. Men så gir jeg meg tvert imot over til større frihet og åndelig lettsindighet. Stor åndelighet ser jo bare ut til at jeg opphøyer meg, tenker jeg. Jeg begynner å ta avstand fra den alvorlige gudsfrykten og aktsomhet. Da blir snart min skyld og dom på nytt åpenbar. Da blir jeg igjen tuktet og vekket opp. Dette vil alltid være skjebnen for alle dem som er naglet til korset. Vi er naglet både med høyre og venstre hånd.

 

Sier du nå: Hva er det egentlig som foregår? Skal jeg tuktes og straffes fra alle kanter? Hvordan skal jeg oppføre meg i alt dette? Skal jeg ikke få hvile og fred i noe som helst? Da står nettopp Skriften der med svaret: "Du skal få ha din hvile og fred i Herren!" Men også dette er det gamle menneskes pine og død. Slik står det til med et korsfestet menneske. Uansett hvordan han oppfører seg, så drepes han. Er han stille og ydmyk, så drepes hans gamle liv. Det sliter og vrir seg urolig hit og dit. Og dermed lider han bare ennå mer. I alt som skjer får bare døden mer og mer makt.

 

For at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden. Dette er det store målet for det gamle menneskes korsfestelse. Synden skal dødes, hvis vi virkelig står i samfunnet med Den Hellige Gud. Paulus sier ikke at synden i oss allerede er helt drept ved korsfestelsen av det gamle menneske. For den er ikke fullkommen død før mennesket dør legemlig. Men det han sier er at "syndelegemet skulle bli fratatt sin makt", ikke skal få slippe til, skal mer og mer miste sin makt "så vi ikke lenger skal være treller under synden". D.v.s. at synden skal ikke få herske mer.Vi skal ikke lenger være treller. Ikke lenger trelle i dens tjeneste. Dette virker denne korsfestelsen.

 

Og vi er både forpliktet og satt i stand til slik å ta avstand fra syndens slaveri. Det er skjedd på den måten Paulus tidligere har forkynt: Ved Kristi død og oppstandelse er vi døde fra vårt forrige liv i synden, og oppreist til et nytt åndelig liv. Da er hele vårt gamle forhold til synden brutt. Vi er satt fri fra trelletilstanden under den (jfr.v.16-18). Dette kommer apostelen nærmere inn på i neste vers, ved å bruke eksempelet med de som er døde. Han sier:

 

7: For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.

Dette er en vanlig uttrykksform om de døde. Å oppfatte disse ordene på noen annen måte, ville føre til store motsetninger i forhold til den øvrige teksten og sammenhengen. Dette er en tilføyelse Paulus gir for å innprente ennå sterkere ordene foran, at vi "ikke lenger skal være slaver under synden". Som svar på det spørsmålet han stiller i v.1: "Skal vi fortsette i synden?", har han tidligere sagt: "Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?" Så har han videre, i v.3-6, gått nærmere inn på hvordan vi er døde fra synden ("døpt til Kristi død", "forenet med ham i en død som har likhet med hans død", "begravet med ham" o.s.v.). Her gjentar han så sitt første svar, og belyser det nå med en vanlig erkjennelse som gjelder for alle som er døde: "den som er død, er rettferdiggjort fra synden". D.v.s. at han er ikke lenger en synder. Nå er han fri fra synden, slik at også på denne bakgrunn må han erklæres rettferdig*

 

*

Uttrykket "rettferdiggjort fra synden" ser ut til å sikte til forbrytere som henrettes. Dermed ansees de å ha gjort opp med samfunnet gjennom sin død, og derfor ikke skal kunne dømmes mer. Men også i vanlig omtale sier vi om de døde at nå "gjør de ikke lenger noe vondt". På den måten kan de ansees å være rettferdige.

 

Slik skal også vi som nå er død fra synden, ikke lenger være slaver under den - for det er ikke de døde. At det er dette som er tankegangen, ser vi klart av v.11. Der sier Paulus: "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre". Det er nettopp dette Paulus har som mål, at de kristne skal leve i denne holdning, ha denne innstilling: at de, akkurat som de som er døde, har tatt fullstendig avstand fra livet i synden, og nå er stått opp til en ny verden. Hvordan skulle vi ennå kunne leve i synden, eller "være slaver " under den? Nei, de kristnes liv er i Kristus, i samfunn med ham, og med ham som forbilde. Synden er ikke lenger vårt liv, men tvert imot vår plage og død. Denne holdningen er da også et tydelig bevis på at vi i vår ånd er døde fra synden.

 

Da bør vi også benytte oss av så stor en nåde, så vi trofast følger Den Hellige Ånd, og vokter oss vel for å bli forført av fienden, eller av "syndens bedrag". Vi må alltid vandre i det nye livet etter vårt salige kall og vår nye villige ånd. Må Gud hjelpe oss til det, i sin nåde!

 

8: Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.

Dette er et ord som er fullt av trøst. Og sammenhengen med det vi nettopp har lest, er tydelig. Paulus gjentar her på nytt, det han nettopp har sagt i v.5, at så sant vi er blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det gjennom en oppstandelse som er lik hans. Først gav han i v.6-7 en kort forklaring på ordet i v.5, om hvordan vi er blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans. Nå kommer han mer utførlig tilbake til dette. I v.6-7 gikk forklaringen ut på at denne vår forening med Kristus gjennom en død som er lik hans, ikke er ukjent for oss. Nei, det vet vi, sier han, "vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham", og at hensikten, målet, med denne korsfestelsen er at "vi ikke lenger skal være slaver under synden", "for den som er død, er rettferdiggjort fra synden" (v.7).

 

Etter at han har gitt oss denne korte forklaringen, gjentar han på nytt det han hadde sagt; om at vår forening med Kristus ikke bare strekker seg til hans død, men også til hans liv. Og nå bruker han denne uttrykksformen: "Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham". Når vi dermed innser sammenhengen, blir også meningen med de enkelte ordene tydelig. Noen har ment at med uttrykket "leve med ham", menes livet med Kristus i himmelen. Og det er selvsagt en følge av at vi i vårt liv her på jorden har vært delaktig i Kristi død og liv. Men vi ser likevel av sammenhengen at det Paulus har i tankene på dette stedet, nettopp er dette livsfellesskapet med Kristus mens vi ennå er her på jorden. Dette at vi i åndelig forstand er stått opp og nå lever et nytt, hellig liv for Gud. At det er dette som er meningen, ser vi ikke bare av sammenhengen med det vi leser foran, men også spesielt av apostelens oppsummering i v.11. Med disse ordene forteller han der hva som er hensikten hans med budskapet: "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre".

 

Nå har vi slått fast at her tales det om det åndelige livet som vi allerede her på jorden lever med Kristus. Likevel er det mange som står spørrende overfor uttrykkene "da tror vi", og "vi skal" - "da tror vi at vi også skal leve med ham". Og mange sier, med tanke på det vi har talt om like foran, at det åndelige livet skulle vi jo oppleve, ikke bare tro. Men til dette må vi først si at ordet "tro" også har betydningen av å være overbevist om, noe som kan skje på grunnlag av erfaring/opplevelse. For det andre at Paulus klart nettopp taler om hva vi ofte følbart erfarer, dette at vi er døde med Kristus (det kjenner vi gjennom det gamle menneskes korsfestelse. Se sammenhengen mellom v.5 og 6), men at vi derimot ikke opplever selve det guddommelige livet i hjertene våre, dette livet med Kristus som Paulus omtaler slik: "deres liv er skjult med Kristus i Gud" (Kol 3:3).

 

Da blir vår visshet om dette skjulte liv med Kristus, en troens visshet. Fordi vi ikke kjenner/opplever det i oss. Samtidig bygger denne visshet på vår erkjennelse av at vi er korsfestet med Kristus (v.6), og at dette ikke kan skje uten at vi lever med ham. Av og til erfarer vi nok det guddommelige livet i hjertene våre. Og i tillegg ser vi av og til flere tegn på dette. Enten ved at vi lider under synden. Eller gjennom den nye hellige lengten etter alt som er av Gud, og hele den nye livsinnstillingen. Men så kommer det nok også andre tider, da alt dette er fullstendig skjult for oss. Når vi bare ser synd og troløshet, kjenner oss døde og likeglade med alt som er hellig. Da innser vi at også den tredje artikkel i vår apostoliske bekjennelse, om Den Hellige Ånd og hans verk i oss, er en trosartikkel, like så vel som den første og den andre.

 

Men under all denne vekslingen av hvordan vi opplever det, blir vårt gamle menneske hele tiden korsfestet med Kristus. Det beviser at vi er døde med ham. Så må vi da tro at vi ennå, i det skjulte, virkelig fortsatt er forenet med ham, og har et guddommelig liv i hjertet - uansett hvor ille det kan se ut. Ser vi så nærmere på sammenhengen mellom v.5 og 6, så vil vi her hos apostelen legge merke til noe som for prøvede kristne ofte blir en dyp trøst i spørsmålet om de i det hele tatt eier livet i Kristus, om han ennå bor i hjertene deres. Det er når de sier: Men midt oppe i alt dette mørke og elendighet, alt det som er tåkere og all svakheten, så er det nå merkelig at jeg likevel aldri mer kan gå tilbake til et liv som verden. At jeg ikke velger å bli fri og løst fra Kristi kors, fra denne veien som bare døder kjødet. Årene går, og fremdeles er det dette jeg er opptatt med: å strekke meg etter Gud og hans vilje. Midt oppi all denne naturens ugudelighet, så er altså min ånd og mitt sinn uforandret, så jeg lider under det onde, og har livet og freden utelukkende i Kristus, i hans nåde og hans veier. Da må det jo være en realitet, dette livet med Kristus, og som gjør alt dette - ! Selv om det er en hemmelighet -.

 

At Paulus sier: vi skal leve - "da tror vi at vi også skal leve med ham", er et uttrykk for noe som nødvendigvis må bli en følge (akkurat som i v.5): like så sikkert som at vi har dødd med Kristus, så må vi også leve med ham. Likevel er det sant, det noen har bemerket, at vårt liv med Kristus er en vedvarende helhet. Det er ikke noe som en gang for alle er fullbyrdet. Men noe som stadig skal få utvikles mer, og som først fullbyrdes når vi står hjemme i himmelen - så sant vi fortsatt lever i nåden, og ikke på nytt faller fra. Ved at vi er forenet med Kristus har vi allerede her og nå det evige liv. Det guddommelige, som er begynt her, i vår ånd, men som skal fortsette i evighet, og først der virkelig bli åpenbart. Apostelen sier det slik i Kol 3:4: "Når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med ham i herlighet".

 

Selv om altså Paulus i vår tekst egentlig taler om det livet med Kristus som vi lever allerede her på jord, så behøver vi ikke være i tvil om at han i dette budskapet samtidig også så fram til dette livets endelige fullbyrdelse i himmelen. Det er nettopp slik denne apostelen i sin rike tro ser på livet med Kristus. Det ser vi ikke bare av det ordet vi nå siterte fra Kol 3:4, men også fra flere andre steder, f.eks. Heb 12:22-23. Der sier han til dem som jo ennå vandrer på jorden: "Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder". Her ser vi hvordan Paulus ser på den levende menighet på jorden og de som er nådd fram til himmelen, som ett.

 

På det grunnlaget har vi også av vår tekst rett til å trekke denne trøst og slutning, slik han uttrykker det i 2Tim 2:11-12: "Dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham. Hvis vi holder vi ut, skal vi også herske med ham". Hvis vi allerede her på jorden har det guddommelige livet i hjertene våre, som gjør at vi også lider med Kristus, så skal vi ikke behøve være i tvil om at vi også skal leve med ham i evighet. Det ene følger uvilkårlig det andre, slik Paulus uttrykker det i Rom 8:17: "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger - Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham".

 

Tenk, når vi her i livet er kalt av Gud, blitt dratt av ham til Kristus og omskapt til et Guds barn. Og har så vært opptatt av å leve etter hans vilje, har kjempet og lidd for hans skyld, - så skal så visst ikke han til slutt forlate oss i dødens stund! Ofte kan kampen bli tung, og striden for het, når vi følger etter Jesus, mens hele verden er fullstendig fri for slike trengsler. Men da skal derimot vi ha den sikre trøsten at vi ikke forgjeves har kjempet og lidd med ham. Nei, vi har allerede nå "det evige liv" (Joh 6:47,54). Det er skapt, og dermed begynt i våre hjerter, ved Den Hellige Ånd som er "pantet på vår arv". Det åndelige livet er ikke noe som tilfeldigvis skapes gjennom våre egne anstrengelser, men er egentlig Kristus i oss (Rom 8:9,10. Kol 3:4). Selv sa han det slik: "dere i meg, og jeg i dere". Det er en virkelig delaktighet i Kristi liv. Og som grunnlag for vår tro på at vi også skal leve med ham, er det da nettopp også Paulus fortsetter slik, som en tilføyelse:

 

9: Fordi vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden hersker ikke lenger over ham.

Det apostelen her vil si, er at vi som har dødd med Kristus, tror at vi også skal leve med ham. Og at det har sin grunn i følgende: Vi vet at det er Kristus som egentlig er vårt liv, for vi er forenet med ham ved en død som er lik hans død, og en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Og vi vet at han dør aldri mer - han er den som lever evinnelig. Kristus er oppreist fra de døde, og han dør ikke mer, sier Paulus. Men han understreker det ennå en gang, liksom et seiersrop: døden hersker ikke lenger over ham - etter gr.teksten egentlig: "blir aldri mer herre over ham".

 

Denne tilføyelsen minner oss om den egentlige grunnen for vårt åndelige og evige liv. Døden har en gang vært herre over Kristus. Dette er grunnen til vårt liv. Kristus har frivillig gitt seg inn under dødens overmakt (Joh 10:18). Men det hadde en bestemt hensikt. Vi vet at døden bare har makt over syndere (v.23). Så har da Kristus virkelig vært en synder - men i sannhet ikke i seg selv, for i seg selv var han "hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene". "Men han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss". Det var bare på dette grunnlaget døden da ble "herre" over ham. Den hadde lovlig rett over ham, fordi da var han en synder. Men nå er det altså slutt med dette dødens herrevelde over ham, sier Paulus: "døden hersker ikke lenger over ham". Og grunnen til dette utlegger han videre slik:

 

10: For den døden han døde, den døde han for synden én gang for alle, men det livet han lever, det lever han for Gud.

Hans død, eller den død han døde, den døde han - for synden. D.v.s. at han døde på grunn av synden. Det uttrykket Paulus bruker her, svarer til det han også anvender om oss i v.2 og 11; at vi, etter å være forenet med ham, også "døde fra synden". Men betydningen av Kristi død er selvsagt spesiell. Han døde for syndens skyld og tok bort synden, da han ved sin forsoningsdød tilintetgjorde dens fordømmende makt.

 

Én gang for alle, - slik at noen død for synden ikke er nødvendig mer! Derfor hersker døden ikke lenger over ham (v.9). Men sitt liv, eller det livet han lever, det lever han for Gud - d.v.s. for Guds regning. Han er Guds egen og til Guds tjeneste. Hans død var en synders død. Han døde for syndens skyld, men døde derved også fra synden, slik at han aldri mer skulle bære synden, aldri mer være en synder for oss. Og så stod han opp som rettferdig, for nå å leve for Gud, aldri mer som en syndebærer. I disse sannhetene ligger altså grunnen til at døden ikke lenger kan herske over Kristus. Men det er også i begge disse tilstandene vi skal være lik ham: "forenet med ham ved en død og en oppstandelse lik hans" (v.5). Slik overfører da også Paulus disse to tilstandene på oss, når han fortsetter slik:

 

11: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre.

Her ser vi hva Paulus har hatt som siktemål for alt det han har talt, helt fra v.2. I v.10 har han minnet oss om at Kristi død var en død fra synden, og at hans liv er et liv for Gud. Nå overfører han straks dette på oss som er kristne, og som nettopp i disse forholdene skulle være lik Kristus (v.5). Han sier: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud. Paulus har bevist at vi allerede i dåpen er blitt forenet med Kristus, slik at vi har fått del i hans død og liv (v.3-5). Og han har sagt at vi som har fått vårt gamle menneske korsfestet med Kristus, gjennom det også erfarer denne vår delaktighet i Kristi død, og at vi også tror at vi skal leve med ham (v.8).

 

Nå innprenter han oss hvor viktig det er at vi også regner oss, anser oss, for å være døde fra synden og stått opp til et nytt liv, et liv vi så lever for Gud. For han formaner oss jo til det, når han sier: "Slik skal også dere regne dere som..". Dette er da en særdeles viktig formaning. For det er slett ikke likegyldig hvordan vi "regner oss", anser oss, å være. Ser vi bare på oss selv slik vi av naturen er, altså elendige syndere, da er det lett å tro at vi bare kan leve et liv på linje med de andre, naturlige (ikke gjenfødte) menneskene. Men ser vi på oss selv som nye mennesker, som i Kristus er døde og oppstått til å leve for Gud, da kjenner vi at det passer ikke lenger å leve som denne verdens barn. I oss selv er vi bare elendige syndere - å, måte Herrens Ånd alltid bevare oss i en dyp erkjennelse av dette! Men straks vi er forenet med Kristus, og har fått del i hans død og liv, og dette ved Åndens virke nå er en levende virkelighet hos oss, så er vi da også noe ganske annet enn naturlige mennesker.

 

Da er vi nye mennesker som er stått opp fra de døde til en ny verden, for å leve med Kristus for Gud. Og da vi nå altså virkelig er nye mennesker, så bør vi da også "regne oss som slike", sier apostelen, så vi ikke glemmer hva vi er, etter å være blitt forenet med Kristus. Hvis ikke, ser vi jo bare på oss selv slik vi er av naturen, nedarvet fra Adam. Vi må alltid holde klart for oss vår nye tilstand, for at vi også må leve livet vårt overensstemmende med det.

 

Døde for synden - døde for synden og fra synden, som om vi én gang for alle har tatt avskjed fra dens tjeneste, og derfor ikke bør ha mer med den å gjøre. Slik det framgår under v.2, så lever nok synden fremdeles i kjødet vårt, og vil nok på nytt gjøre krav på at vi tar opp igjen vår gamle tjeneste. Men for det første lever vi nå i en pakt med en annen, som ikke tillater oss å tjene synden (v.3-5). Videre er vi også i vår ånd døde fra den. Etter den nye fødsel har vi fått et sinn som har en sterk avsky mot alt som ikke behager Gud, og har fått en sterk kjærlighet til alt som er velbehagelig for Gud. Og dette nye livet stadfestes i kraft og virkelighet ved at vårt gamle menneske er korsfestet, så vi ikke lenger kan tjene synden. Så lenge vi fortsatt blir i nåden, i vårt livsfellesskap med Kristus.

 

Men levende for Gud, d.v.s. levende til hans tjeneste og velbehag, som hans egne, med hjerte, sinn og alle krefter. På samme måte som Kristus hadde sitt liv og sin mat i å gjøre sin Fars vilje. Dette bør da også være alle troendes liv, så lenge de er på jorden: å leve til Guds ære, til Guds velbehag og tjeneste. Det er dette som er å "leve for Gud". I Kristus Jesus, vår Herre. Dette er bibelens eget uttrykk for Guds barns inderlige livsfellesskap med Kristus: at de "er i Kristus Jesus" (Rom 8:1), slik han også selv uttrykker det: "dere i meg, og jeg i dere". Bare i dette inderlige livssamfunnet med Kristus, lever vi for Gud. Det er dette Paulus mener med tilføyelsen: "i Kristus Jesus". Og så sier han altså: slik skal også dere regne/anse dere å være! Og mener da uten tvil: anse dere bestandig å være i denne stilling, - hvor dere enn er, hvem dere enn er sammen med, og til alle tider i deres liv. Regn dere som de som, etter å være forenet med Kristus, nå er døde for synden og lever for Gud. Da skal dere også få erfare at troen på den overstrømmende nåden ikke går sammen med et syndig liv. Nei, det som skjer er at når dere slik regner dere som døde og levende med Kristus, så vil dere også en særskilt kraft til å motstå alle syndens fristelser.

 

Så har da apostelen nå kraftig forkastet den påstanden han tar fatt i, i v.1, om at læren om rettferdiggjørelse av nåde, skulle gi rom for synden. Nå har han vist at i dette døds- og livssamfunnet med Kristus ligger tvert imot både vår forpliktelse og vår kraft til et hellig liv. Dermed har også apostelen vist hva som er den første betingelsen og eneste kraft til den sanne helliggjørelse, nemlig dette inderlige livssamfunnet med Kristus. I resten av dette kapitlet går han så over til å formane de kristne til også i våre liv å bevise at vi er slik som vår pakt med Kristus, og våre nye, villige ånd krever.

 

12: La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster.

Først bør vi her merke oss hvordan forholdet er med de hellige. Paulus har uttrykkelig lært at de som er rettferdiggjort ved troen, også er helliggjort i sin ånd. De står inderlig forenet med Kristus og er "døde for synden". Likevel ser han at det er nødvendig å formane dem på denne måten: "La ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster", og liknende ord. Slik står det til med de hellige. "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig", og "djevelen er kommet ned til dere med stor vrede". Gud utfører ikke sitt helliggjørende verk i oss med uimotståelig styrke, men arbeider som på åndelige skapninger, gjennom Ordet og Åndens påvirkning. Derfor må ingen tro at alt er i orden, anse seg trygg for alle fare, og forakte formaning. Nei, vi står ennå utsatt til, så lengte vi er på denne jord.

 

Vi må høre, legge merke til, og være lydige mot Herrens tale. Da skal vi frelses om vi er aldri så svake. Om vi så roper fra dypet når vi holder på å gi opp, fordi vi ikke makter å gjøre Herrens vilje. Han skal selv ta seg av vår tilstand, bare vi lytter lydig til hans tale. I motsatt fall vil vi, "forhekset" (Gal 3:1), sløve og lettsindige, forakte formaningen og falle i syndens og djevelens snarer. Kort sagt: disse inderlige formaningene og grunnene til at dette må skje, er fullkomment overensstemmende med det apostelen har talt om vår helliggjorte ånd, og hvordan vi er forenet med Kristus. Og dette er da de ytre midlene Gud bruker til å fremme helliggjørelsen i oss.

 

La derfor ikke synden ha herredømme. Legg merke til ordet: "derfor". Apostelen bygger sin formaning på det forholdet han har talt om tidligere i kapitlet. Her har vi et eksempel på den rette måte å formane på, til helliggjørelse og gode gjerninger. Paulus har først lagt den rette grunnvollen for gudsfrykt og helliggjørelse. Det har han gjort i de fem første kapitlene ved først å bryte ned all menneskelig rettferdighet, og så forkynne Kristus. Hvordan vi bare ved troen på ham blir rettferdige, og i bytte for den "överflödande" synd får "den mycket mer överflödande nåden". I det sjette kapitlet har han så fortsatt med å beskrive hvor inderlig vi er blitt forenet med Kristus. Først da, når han har lagt den rette grunnvollen, begynner han å formane til å døde synden, og til å leve ett nytt og hellig liv.

 

Han venter ikke noen god frukt av råtne trær. Han formaner ikke til helliggjørelse andre enn dem som først er blitt forenet med Kristus, er rettferdiggjort ved troen og helliggjort i ånden. På den store nåden - hos dem som har fått se hva nåde er, og har fått nåde til å motta nåden - er det han legger grunnen for sine formaninger. Det ser vi f.eks. i det tolvte kapittel, v.1, når han sier: "Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet", og i Ef 4:32: "vær gode mot hverandre, vær ømhjertet, og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus". På samme måte taler også Herren selv: "Bli i min kjærlighet. Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt". Måtte vi aldri glemme dette! Det er Guds barmhjertighet, det er syndenes forlatelse, det er Kristi kjærlighet som først må innta hjertene våre og gjøre oss lykkelige, levende, varme og villige. Hvis ikke, så er all vår fromhet innfor Gud bare skuespill, trellens tjeneste og "lovgjerninger", som er under forbannelse (Gal 3:10).

 

Det er dette vi på nytt lærer her, når apostelen begynner med "derfor". Det han vil si er dette: Dere som er forenet med Kristus slik jeg har skildret det, og har erfart Guds barmhjertighet. Dere som vet hvor salig det er istedenfor den "överflödande" synden å ha fått den "mycket mer överflödande" nåden. Dette som har gjort at den pakten med Gud som dere mottok allerede i dåpen, nå er blitt sannhet og liv i deres hjerter, så dere virkelig i ånden er "forenet" med Kristus. Dere som er så lykkelige og er forenet med Kristus: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster!" Synden vil stadig forsøke å gjenopprette sitt herredømme over dere. Våk nå, og hold fast på deres salige frelse: at dere er fri fra syndens herredømme, er døde fra synden og levende for Gud!

 

Deres dødelige legeme. Det er litt vanskelig å se hva apostelens konkrete siktemål har vært når han benytter akkurat dette uttrykket om legemet vårt, at det er "dødelig". Men étt er sikkert; han lager ikke noen menneskelig tilføyelse uten at også dette ordet skal bidra til å styrke formaningen ennå mer. At det er en svært markert egenskap ved vårt legeme, at det er dødelig*, det er klart nok. Men likevel; hvorfor er denne legemets egenskap nevnt her? Det enkleste ville nok være å anta at apostelen ved å minne om at vi er dødelige, vil gjøre oss mer på vakt overfor lettsindig syndeliv. At han likesom vil si: "Legemet deres er dødelig. Om et øyeblikk kan livstråden din bli klippet over. Vær derfor på vakt overfor synden!" Men når vi ser på sammenhengen, og Paulus's dypere tankegang, synes nok hensikten hans å være en annen.

 

*

At apostelen her taler om selve legemet, og ikke om hele mennesket med kropp og sjel, slik noen mener, det ser vi spesielt p.g.a. denne tilføyelsen: "deres dødelige legeme". For da kan jo ikke den udødelige sjelen være inkludert. Den andre oppfatningen, som nevnt, er man nok kommet fram til ved å resonnere som så: Skulle ikke apostelen i sin formaning inkludere alt i oss som ved Adams fall ble lagt under synd, og dermed også sjelen? Det er jo fra hjertet i sjelen alt vondt går ut og besmitter hele mennesket (Mat 15:18-19). Nå er det helt klart at Paulus ikke overser denne siden av ondskapen. Men vi skal komme i hu at alt det som er talt tidligere i vårt kapittel, egentlig handler om vårt indre menneske, om å være "døde fra synden", og at formaningen hans nå rettes mot syndens og lystenes herredømme over det utvortes menneske. Nå taler han her om "legemet", om "lemmene", at vi ikke må stille dem til rådighet for den synden som bor i oss. Derfor er det ingen grunn til at nevnte tilføyelse skulle få oss til å ikke ta ordene akkurat som de lyder, når apostelen sier "deres dødelige legeme.

 

Apostelen har just formant de kristne til å regne seg som "døde for synden" og "levende for Gud", og dette livet er begynnelsen på det evige liv. Når han så her formaner dem til å ikke la synden herske i deres "dødelige legeme", ligger det nærmest å anta at han dermed vil stille opp mot hverandre det evige livet og Den Hellige Ånd som de eier i Kristus, og som derfor bør herske. Og på den andre side, legemet deres, som for syndens skyld bærer døden i seg, og som med sine lyster ville komme til å herske over ånden, hvis det fikk frihet til å følge lystene som bor i legemet. Og da ville det jo være forferdelig om dette legemet, som for syndens skyld er dømt til døden, skulle få ha en slik frihet og makt at den kunne drepe eller skade den ånden som hadde sitt liv i Kristus. Ja, legemet er jo bolig for de sanselige lystene, og av disse høster vi utelukkende "fordervelse" (Gal 6:8). I v.21 i vårt kapittel sier da også Paulus at frukten av disse "har døden som mål". Så ville det da også være vanvittig å gi ære og makt til den del av vårt vesen som bærer døden i seg.

 

"La ikke synden ha herredømme!" Et slikt herredømme har synden over hele verden, ja over alle uomvendte mennesker. Det er årsaken til at de ofte bare fortsetter å ture fram i synder og laster. Selv om det ødelegger både sjel og legeme. Og selv om deres naturlige fornuft og samvittighet forteller dem at dette er galt. Synden regjerer altså som en eneveldig hersker. De som har liv i Gud er derimot løst ut fra denne overmakt, slik at synden ikke lenger kan diktere deres vei gjennom livet. Nå går de en helt ny vei, ledet av Guds Ånd. Men Paulus formaner oss her til (med nådens kraft og midler) også å bevare denne vår frihet fra syndens overmakt, så vi ikke i uforsiktighet på nytt lar synden få makt. Det er dette apostelen her vil advare Guds barn mot.

 

Han hadde nok ønsket at både han og alle Guds barn var helt fri fra synden. Slik at den hverken bodde i dem, eller rørte seg i dem i tanker eller begjær. Men den tiden er ennå ikke kommet. At synden bor i oss og har sine onde "lyster", det erkjenner han her. Men han sier: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster!" (altså: --så dere skulle lyde synden i legemets lyster). Guds barn kan jo ikke "lyde" synden, så de skulle "vandre etter kjødet" (kap.8:4), d.v.s. at hele deres liv og siktemål i livet skulle være diktert av kjødet. Selvsagt ikke. Det er jo det Ånden virker gjennom den nye fødselen, at det blir et nytt levesett, at hele livet rettes inn etter Kristus, selv om de ennå kjemper mot de onde lystene.

 

Det er over dette emnet Luther har talt følgende: "Merk: de hellige har ennå onde lyster i sitt kjød. Men de adlyder dem ikke!" Nei, de går en helt annen vei gjennom livet. Men fordi vi fremdeles ikke er fri fra disse lystene, og helliggjørelsen aldri blir fullkommen her i dette livet, så blir følgene at vi ikke alltid våker og ber slik som vi trenger. Isteden, ofte før vi selv vet av det, følger vi syndens lyster. I det samme kapitlet (v.17) sier Paulus at de "av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform de ble overgitt til". Også disse som han gir dette vitnesbyrdet, mener han altså det er nødvendig å formane på denne måten.

 

Hvor klar, hvor opplysende "och hälsosam" er ikke denne formaningen! Når apostelen sier: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster", så merker vi denne tanken bak dette: Om dere nå dessverre ikke får være helt fri fra synden, så la den da likevel ikke få herredømme over dere, slik at dere både i tanke og gjerning er slaver under den (konf.v.6). At synden bor i dere, og at dere fremdeles kjenner onde lyster, er selvsagt brudd på Guds hellige lov. Og om Gud skulle dømme dere etter dette, så var dere fordømt bare på grunn av syndens lyst. I dette livet er vi altså ikke helt fri fra synden. Den fullkomne renhet tilhører den nye himmel og den nye jord, hvor det bare er rettferdighet som rår. Men bruk da likevel den nåden som er gitt dere, til å gi synden motstand, så den ikke får herske i deres dødelige legeme og føre til at dere også i gjerning utfører syndens onde vilje. Men slik at dere isteden får vandre i Ånden, selv mens dere kjenner på syndens fristelser.

 

La oss se på noen praktiske eksempler. Noen har kanskje såret deg, ved ord eller gjerninger. Du kjenner at sinnet er i ferd med å reise seg i deg. La det da ikke få slippe til og utvikle seg, så du også bryter ut i vonde ord og oppførsel. Men følg Davids gode råd: "Om du blir harm, så synd ikke! Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille". Ja, "vær stille" i bønn til Herren om hans nåde og kraft. Be Fader Vår, og spesielt bønnen: "forlat oss vårt skyld, som vi og forlater.." "Vær stille" til det vonde et gått over! Det kan være gjerrighetens lyst som vil bedra deg til uærlighet i handel eller arbeid. Eller urenhetens lyst frister deg til uanstendige ord eller oppførsel. Kanskje ærgjerrighet frister deg til å bruke ytre ting som f.eks. klær eller andre midler, til å heve deg over det planet Gud hadde bestemt for deg i livet. Kort sagt: Våk og be, og bruk alle nådens midler til å døde alle mulige syndens lyster og fristelser, så dere ikke lyder og tjener synden!

 

Som allerede nevnt, så er selv den første syndige lyst forbudt og fordømt av Gud (2Mos 20:17, Mat 5:28). Derfor må synden dødes straks den begynner å røre på seg. Men dermed tar ikke all synd slutt mens vi ennå lever i dette syndens og dødens legeme. Og derfor må den bremses og stadig undertrykkes og dødes, så den ikke får herske og regjere. Luther sier at "vi har ikke fått forlatelse for synden, for at vi så skulle sovne inn i selvsikkerhet, eller gjøre det kjødet lyster.Tvert imot har vi fått forlatelse for synden for at den nettopp derfor også skulle bli undertrykt og dødet. Så den ikke lenger skal være herre, men tjener, og ikke skal kunne skade oss. Tvert imot skal nå du være herre, og si til kjøttet: Du stinker og er full av urenhet og ondskap, misunnelse, hat, hevntanker og ond lyst. Men du skal og må ligge bundet, og motvillig bøye deg under Ånden. Uren som du er, har du ikke noe å gjøre her. For her er Ånden herre i huset, og han skal også ha makten og holde deg og dine lyster i tømme. Ja, korsfeste og knuse deg".

 

Et så modig språk som Luther her bruker, er det ikke sikkert vi alltid er sterke nok til å bruke. Men når striden virkelig blir hard, må vi vel heller påkalle Herren med tårer og bønner. For vi vet vi er fortapt hvis han trekker sin hånd tilbake. Vi makter og eier til enhver tid ikke noe som helst mer enn det han gir oss. Men - ved ham skal vi da også få en slik makt over synden at vi ikke skal behøve tjene den, men isteden få vandre i Ånden.

 

13 Og still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud.

Paulus fortsetter sin formaning. Ovenfor har han skildret synden som en hersker, når han sa: "La ikke synden ha herredømme!" Her skildrer han synden som den som fører krig - han formaner oss til ikke å la den få våre lemmer til våpen. Synden fører krig mot Gud og rettferdighetens rike, for å beholde eller gjenerobre sitt gamle herredømme. Derfor formaner apostelen: "Still ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden!" De som følger synden i dens lyster, og lever etter kjødet, de overgir sitt dødelige legemes lemmer til våpen for fienden. Og er de så en gang også blitt omvendt og helliget, så begår de dermed en desto større vold mot Herren, han som først har frikjøpt oss med sitt blod, og deretter har kalt oss og dradd oss til å være hans egne, og tjene ham i hellighet og rettferdighet. Dette taler apostelen særdeles tankevekkende ord om i 1Kor 6, der han sier: "Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris!" "Vet dere ikke at legemene deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere". "Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd; for både legeme og ånd hører Gud til".

 

"lemmene deres". Som under v.12 taler Paulus her om vårt "dødelige legeme". Men viser straks, ved tilføyelsen: "still dere selv fram til tjeneste for Gud", at vi heller ikke må overlate vår sjels "redskaper" (tankene, kjærligheten, innbilningskraften) til synden. For vi skulle jo gi alt til Gud, og da kan vi ikke gi noe av dette til synden. Men som i v.12 ser vi også her at apostelens formaning går ut på at om vi ikke kan unngå at synden rører seg i oss, med onde tanker og lyster, så må vi ikke la det føre til at vårt legemes lemmer får utføre det onde. Men at de, tvert imot den indre ondskapen, taler og lever etter Guds ord. Derfor er det konkret nok vår dødelige kropp han taler om her, og dens lemmer: øynene, ører, tunge, hender, føtter o.s.v.

 

F.eks. fristes øyet ditt, enten av jordens forgjengelige skatter, av andres forførende legemer, eller av verdens stas og prakt. Disse synlige "magnetene" vil så dra deg mot synden. Da gjelder det å flykte fra lysten som holder på å vokse i deg. Dra straks blikket bort fra det som frister, så ikke øynene blir fanget av dette. Hvis ikke, da har du allerede stilt dette ditt lem fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Øret ditt fanger også opp fristelser gjennom syndig og villedende tale. Hvis du da stopper opp og lytter til slikt, da har du "lånt øre" til synden, som et urettferdighetens våpen. Når du blir sint, fristes du til å ramme ditt medmenneske med tungen din. Eller du fristes av hemmelig misunnelse, til å baktale din neste. Eller sette ut rykte om en som ikke er til stede, og fordreie til det ugjenkjennelige noe han skal ha sagt. Hvis du i slike fristelser lar tungen slippe til, da stiller du den fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden.

 

Paulus sier: "som våpen for urettferdigheten". Dermed antyder han at det all synd har som hovedformål, når den får ta rådighet over lemmene våre som våpen, det er urettferdighet. D.v.s. alle slags ord og gjerninger som strir mot Guds hellige lov.

 

Men still dere selv fram til tjeneste for Gud. For at ingen, av det som er talt ovenfor (som omhandler "legemet" og "lemmene") skal tenke at det greier seg bare vi i det utvortes menneske lever et fromt liv, bruker nå apostelen her denne klare formuleringen: "still dere selv fram", d.v.s. hele mennesket med sjel og legeme, "til tjeneste for Gud". Først og fremst gjelder det hjertets holdning, dets kjærlighet, tillit og frykt. Og dernest all vår lydighet og tjeneste i alt det vi gjør og det som møter oss. Dette er det vi skal gi til ("stille fram for") Gud. Vi skal gi ham oss selv med alt det vi er. Vi skal tilegne ham hele vårt liv med alt det vi eier. Vi skal ikke vike unna fra noe han vil ha oss til å gjøre, fra lidelser eller kors som han legger på oss. Når vi stilles overfor Guds vei med våre liv skal vi ikke holde vårt liv kjært, så vi unndrar oss. Å for en nåde, å få gi seg slik til Gud, at han vil ha oss til sine egne barn, at han vil si til en stakkars synder: "Min sønn! Gi meg ditt hjerte!"

 

Som de som fra døde er blitt levende. Med ordet "som" antyder apostelen det samme som han i v.11 uttrykker slik: "Slik skal også dere regne dere som...". Dere har en gang vært "døde i deres overtredelser og synder" (Ef 2:1), men er nå "gjort levende i Kristus", oppstått med ham, for å leve for Gud og være døde fra synden. Men da skal dere ikke fortsette å stille deres lemmer til tjeneste for synden, men hele tiden "stille dere selv fram for Gud", som hans egne, og derfor også hans tjenere.

 

Og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når vi da har overgitt oss selv til Gud, med alt som finnes i oss, da må vi også stille alle lemmene våre til hans rådighet, som våpen for rettferdigheten. Her erkjenner vi at det er ikke den rette fromhet, når en bare gir Gud hjertets indre dyrkelse, og i tillegg passer på å ikke la lemmene sine synde - men for øvrig bli uvirksomme, og ingenting ville gjøre når Herren kaller til tjeneste. Her sier Paulus at vi skal også tjene Gud med vårt utvortes menneske. Han sier at vi skal "stille" ("överlemna") våre lemmer fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Vi skal ikke bare være fromme og ikke gjøre noe galt. Vi skal også være virksomme og bruke våre lemmer i Herrens tjeneste. "Som våpen" sier apostelen. Det taler om at vår Herre utfører et arbeid på jorden, der lemmene våre skulle brukes som redskap. Og han sier: som våpen for rettferdigheten. Vår konge skal "regjere" og "gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet", d.v.s. alt det som er sant, godt og hellig. Og dette skal så vi hjelpe til med, sier Paulus.

 

Det kan vi gjøre på mange forskjellige måter. "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde". Vi skal bruke våre lemmer: øyne, ører, hånd og tunge i hans tjeneste. Det gjelder selvsagt i det vi vanligvis forbinder med gudstjeneste, hvor vi skal høre og ta til oss Guds ord, tilbe og bekjenne ham. Men det gjelder også alt det den rette kjærlighet krever i vårt daglige liv. Drevet av Kristi kjærlighet tjener vi med glede vår neste der vi ferdes i hjemmet og på arbeide. Når du for Herrens skyld arbeider tålmodig og ærlig, eller gavmildt deler ut av din jordiske formue, da byr du hendene dine fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når du for Herrens store nådes skyld gjerne går kjærlighetens ærend, da byr du ham dine føtter. Når du i kjærlighet taler det som er godt og nyttig, da helliger du din tunge for Gud som et rettferdighetens våpen. Det kan være formaning, trøst, eller generelt å gi menneskene den rette lære. Eller du tar deg av barn, syke og sorgfulle.

 

Enten det er ute på åkeren eller i fabrikken, på kontoret eller på kjøkkenet - når de små Guds barn, drevet av Guds nåde utfører det de er satt til, og tålmodig holder ut i vanskeligheter uten å protestere, - da skal de ha den oppmuntringen at de ikke bare tjener mennesker, men Gud selv. For alle som i tro og kjærlighet for Kristi skyld, så langt det er mulig, tjener sin neste, - de skal på den store dag få høre den trofaste Herren si til dem: "Det gjorde dere mot meg".

 

Å for en stor trøst og oppmuntring det ville være, hvis vi alltid holdt dette klart for oss! Det er da et salig kall! Når hele verden tjener synden, så får vi overgi våre liv med all vår styrke og våre gaver, til den store Herrens tjeneste, og får være med i hans hellige arbeide på jorden! Det er da en veldig og herlig oppfordring for vår ånd å få høre: "still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Salige er de som virkelig lever slik i troen at både deres ånd og deres liv svarer ja og amen til dette.

14: For synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde.

Dette verset inneholder en forsikring, et løfte, fullt av trøst. Og i det gir Paulus oss grunnen til at han kunne formane Guds barn så sterkt som han har gjort i v.12 og 13. Derfor begynner også dette neste verset med "For". Samtidig styrker og oppmuntrer han dem som under formaningen kjente seg nedslått ved tanken på sin svakhet og syndens store makt. Apostelen vil si: Dere må ikke tro at dere alltid skal behøve mislykkes i kampen mot syndens herrevelde, så dere ikke makter å stille lemmene deres fram som våpen til tjeneste for Gud, som jeg formante dere til. Nei, dette er slett ikke noen umulig oppgave. For så lenge dere er under nåden, skal ikke synd herske over dere. Da skal dere eie, eller alltid på nytt få ta imot, Guds kraft til å undertvinge den, så dere kan bli værende i Herrens tjeneste.

 

Vi ser også tydelig av teksten at budskapet i dette verset er en slik forsikring, og ikke et bud eller krav. Det kan heller ikke være en slags form for attest han ønsker å gi de kristne i Rom. Noe han liksom kunne love dem, med bakgrunn i sitt kjennskap til dem. For da måtte det basere seg på et eller annet spesielt verdifullt som kjennetegnet disse. Nei, her taler Paulus om dem som er under nåde, og ikke under lov, sier han. Det gjelder altså alle Guds barn, det han taler om her. Og "det er en trøst, et løfte" sier Melanchthon om dette stedet. Ja, "den søteste trøst", føyer han til.

 

Men legg merke til hvordan denne trøsten lyder! Paulus sier ikke: Synd skal ikke bo i dere mer, ikke friste og plage dere! Han sier ikke en gang at synd aldri skal overrumple dere, og kaste dere over ende. Nei, det han sier, er at synd skal ikke herske over dere. Den skal ikke få herske over dere så dere må underkaste dere under den med deres tjeneste og deres liv, som tjenere under en herre. Men hvis dere innimellom lider nederlag og faller i striden, så skal dere på nytt få reise dere opp igjen, bare dere fortsatt "er under nåde". På nytt skal dere få stride mot synden, og alltid til slutt stå seirende på marken.

 

siden dere ikke er under lov, men under nåde. At dette er grunnlaget for at synden ikke skal få herredømme over oss, er så til de grader uforståelig. Ja, det er rett og slett anstøtelig for vår blinde fornuft. Og mange har vridd og vrengt på dette til alle kanter, for å finne en annen mening i denne teksten, enn det disse enkle ordene taler. Men hva det betyr å ikke være under lov, men under nåde, er så klart og enkelt for alle som gjennom egen erfaring og Åndens lys kjenner apostelens språk. De kan ikke forstå at det kan være mer enn én mening om dette. Men selve dette budskapet er en så herlig evangelisk sannhet, og et så veldig våpen mot dem som ennå ikke har fått brutt ned innbilningen om sin egen kraft, men tvert imot ennå lever i den. Derfor kan disse ikke la være å kjempe mot denne ellers så tydelige sannnheten.

 

Men hvis vi vil vite apostelens egen forklaring på hva han mener med det å "være under nåde og ikke under lov", så har han i neste kapittel gitt oss den klareste beskrivelsen av dette salige forholdet som han her bare kort antyder. I nevnte kapittel (det syvende) omtaler han først den fullkomne frihet en hustru har fra loven som bandt henne til mannen, når hennes mann er død. Så hun kan gifte seg med en annen mann (v.2 og 3). Så tilføyer han i v.4: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen - Ham som ble oppreist fra de døde" o.s.v. Og v.6: "Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen" o.s.v.

 

Hvis så noen vil spørre hvilken lov det er Paulus taler om her, så finner han straks svaret i v.7. Der taler apostelen klart og presist om det aller dypeste, ja selve margen, i de ti bud: "Du skal ikke begjære!". Og dette beviser at han ikke taler om den ytre ceremonialloven, men om selve den moralske loven. For det er bare den moralske loven, eller de ti bud, som lærer oss å "kjenne synden" (v.7). Og som gjør at vi opplever at "vi døde" (v.10), og at vi er "overmåte syndige" (v.13). Alt sammen er uttrykk Paulus bruker i det syvende kapitlet. Jødene ble tvert imot trøstet, og vokste i egenrettferdighet av ceremonialloven. For denne kunne de greie å oppfylle. Så er det da om den moralske loven Paulus sier at Guds barn er "løst fra loven". I vår tekst ser vi at motsetningen til å være under lov, er å være under nåde. Av dette ser vi på hvilken måte, og hva det betyr, at vi er fri/løst fra loven. Det må bety at vi er ikke under lovens pakt, lovens frelsesvilkår, men under nådepakten - hvor alt er bare nåde og gave.

 

Denne friheten har vi så innfor Gud og i vår egen samvittighet. For vi har lært å virkelig tro på denne nåden og friheten. Derfor er vi fridd ut fra lovens dom og regjering i vår samvittighet. Om dette sier Paulus: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" (Rom 8:15). Vår frihet fra loven er i seg selv, eller innfor Gud, helt og holdent fullkommen. D.v.s. at hos Gud er det fullstendig avgjort at så lenge vi får leve i tro (gl.sv. så länge vi leva av tron), skal han aldri dømme oss etter loven, fordi "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Men selv om vår frihet innfor Gud er helt og holdent fullkommen, så er den derimot hos oss, i vår samvittighet, svært så ufullkommen. Fordi vår tro er svak og haltende. Vi skuler ofte til lovens betingelser, og skremmes av dens dommer.

 

Men vi vil holde fast ved at vi én gang "ved loven døde for loven" (gl.sv.: genom lagen døtt bort från lagen). Og når så Ånden stadig opplyser våre hjerter og viser oss synden som bor i oss, så vi frykter vår egenrettferdighet og vantro, og bare i Kristus finner vår trøst og fred, så er vi da i vår ånd Guds barn. Og innfor Gud er vi derfor alltid "under nåde og ikke under lov". Og så sier altså Paulus at når det gjelder de som lever slik, under nåde og ikke under lov, så skal synd ikke herske over dem. Dette er jo et sterkt, men kanskje litt uforståelig løfte.

 

Hva er så hemmeligheten i dette ordet? Hva er grunnlaget for dette forholdet, at synden ikke skal få herske over oss fordi vi ikke er under lov, men under nåde? Jo, det har sin grunn i to forhold. Den første grunnen ligger i det hjertet som er født på ny ved nåden. Den andre ligger i Guds hjerte, og hans måte å handle med oss på. Når en sjel "ved loven er død for loven" og nå bare lever på nåde, har dette mennesket dermed også fått et nytt hjerte som virkelig elsker Gud og hans vilje, og som hater synden. Tidligere derimot, gikk han under lovens trelldomsåk, og kunne ikke tro sin fulle forlatelse. Han så bare Guds dom og vrede over sine synder. Og da hadde han ikke noen hjertets kjærlighet til Gud og hat til synden. Når han ble minnet om Guds alvorlige bud, kunne han nok frykte for synden og trykkes av den. Men hate og forbanne den kunne han ikke. Han forholdt seg til synden som en elsker som pikens far har jaget vekk: Han sliter seg vekk fra henne - men bare på grunn av den strenge faren.

 

Så lenge sjelens øye bare så en Gud med vrede og dom, kunne han ikke få noen kjærlighet, lyst og fryd i Gud. Derfor hang hans kjærlighet fast i den synden som Gud fordømte. Det er som en Åndens mann så viselig har sagt:

"Den synden som vi ikke har fått tilgivelse for, den elsker vi. Det er bare den tilgitte synden vi hater".

Men kjærligheten er den sterkeste kraften i menneskene. Det som jeg elsker - det er det som har makt over meg. Så lenge loven hersker i samvittigheten, går det som Paulus sier i det syvende kapitlet: "synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg". For det andre: Så lenge jeg bare ser på Gud som en advarende dommer, kan jeg jo ikke få noen kjærlighet og glede i ham. Og det er gleden i Herren, og ingen ting annet, som er vår styrke (Neh 8:10).

 

Dette er forklaringen på at Paulus kan si at det å seire over synden, avhenger av at vi ikke er under lov, men under nåde. Men det er akkurat samme måte apostelen Johannes forklarer dette på, når han taler om hvilke mennesker det er som "ikke kan synde". Han sier: "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Guds sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). Den kjærligheten og fryden i Herren, og det hat til synden som oppstår i den sjelen som føres over fra lovens trelldom til nådens rike, er nemlig ikke bare en naturlig gjenkjærlighet, men virkelig "Guds sæd" i den gjenfødte. Guds Hellige Ånd bor i hjertet hos den som har fått troen. Og det er bare denne sæden som overvinner, som behersker og som døder synden. Ja, den virker til og med at vi "ikke kan synde", som Johannes sier. Vi kan ikke trives i synden, og kan derfor heller ikke "stille oss fram som tjenere" for den. Og så lenge vi har det slik, får ikke synden herredømme i oss (se v.16 i vårt kap). Dette er det første vi skal merke oss, for å forstå verset vi har foran oss her.

 

Men her er også en annen hemmelighet. Når apostelen sier at "synd skal ikke herske over dem som ikke er under lov, men under nåde", så grunner dette løftet seg på noe mer enn vårt nye, hellige sinn. Det har også sin grunn i Gud selv. Hemmeligheten er denne: Når et menneske "ved loven er død for loven" og har all sin trøst bare i Gud og hans nåde, da lever han i den svake og avhengige barnets tilstand som Gud selv har påtatt seg å ta ansvaret for. Paulus sier i 2Kor 12:10: "når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk". Der gir han oss selve hemmeligheten. "Når jeg er skrøpelig, er svak - da er jeg sterk". Dette grunner seg nemlig på det Herren selv hadde talt til ham med disse ordene: "Min kraft blir fullendt i skrøpelighet" (v.9).

Guds kraft viser seg bare gjennom de svake. Gud vil ikke gi sin kraft til de sterke, de som ennå tror de selv makter noe som helst. Bare til dem som i alt sitt strev er "gått konkurs", er blitt "fortapt", og derfor nå lever bare av nåde.

 

De som er under loven derimot, de strever ennå i egen kraft. De er ennå ikke blitt utmattet og tilintetgjort. De tror ennå de kan utrette noe selv i kampen mot synden. Og selv om de kanskje samtidig ber til Gud om hans kraft, så strir de mot de lovene han i sin visdom har sagt skal gjelde i nådens rike. De tar feil når de venter at han skal la sin kraft strømme til noen som innerst inne ennå setter sin lit til egen kraft. Disse som ikke har opplevd at de "ved loven døde for loven" slik at de nå bare lever på nåden. Hvis en bare ser på den utvortes fromheten hos mennesker som i seg selv er sterke, så kan en lett komme til å tro at de også eier Guds kraft mot synden. Men Herren avslører dette, og viser at det er bare utvortes renhet og skjønnhet, på linje med hvitkalkede graver (Mat 23:25-28). Selve syndens indre makt er ennå ikke blitt åpenbart for dem, når de ennå kan ha tiltro til sine egne vurderinger og styrke. Kraften i den indre fordervelsen er ennå ikke brutt ned.

 

Ganske annerledes har den det som fortviler over seg selv, og har all sin rettferdighet og styrke i Kristus alene. Slike tilintetgjorte sjeler, disse svake og avhengige barna tar nå Herren selv seg av. Disse trøster han og sier: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Dette er den andre årsaken til at Paulus kan love at synden ikke skal herske over dem som ikke er under lov, men under nåde".

 

Men tenk for en lærdom dette verset gir oss! Her sier altså apostelen at bare de som "ikke er under lov, men under nåde" skal få være fri fra syndens herredømme. Da er de jo fullstendig ukjent med evangeliets hemmelighet, de som tror helliggjørelsen bare kan virkes gjennom formaninger, uten hensyn til om sjelene i sin samvittighet lever under loven eller under nåden. På samme måte som hele Skriften forøvrig, bekrefter jo dette verset at bare når vi selv står der knust og avkledd alt vårt eget strev, og har funnet frelsen i Kristus alene, er blitt frigjort fra lovens regjering og nå lever i nåden som vårt rette livs element - bare da har vi vilje og kraft til å tjene Herren og døde synden.

 

De er helt ukjent med evangeliets sannhet, de som ikke tror forkynnelse av nåden hører hjemme i helliggjørelsesforkynnelsen, men at den snarere hemmer helliggjørelsen. De vet ikke at skal det bli en sann helliggjørelse, så må der først være frihet fra loven. De er heller ikke klar over at en helliggjørelse som er begynt rett, kan forstyrres gjennom loven - hvis loven får begynne å regjere i samvittigheten. For da blir sjelen "bundet under trelldommens åk". Og dermed mister han den gode viljen og kraften - som har sin grunn i troen og fryden i Herren. Paulus sier at vi må være fri fra loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden. De andre tror vi må være forpliktet på loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden.

 

Hele verden forstår at kjødelig lettsindighet, som ikke bryr seg om loven, er i strid med helliggjørelse. Men det er bare noen få som virkelig forstår at i en sjel som er blitt "bundet under trelldommens åk" kan loven drepe helliggjørelsen. Og når dette er en hemmelighet for hele vår fornuft, trenger vi virkelig å merke oss den lærdommen Paulus gir oss her; at bare når vi ikke er under lov, men under nåde, kan vi herske over synden. Og så trenger vi altså også den formaningen, at vi ikke gjennom loven gjør slutt på helliggjørelsen, men fremfor alt verner om selve Livet, hjertet og kraften i alt gudsliv ved at den guddommelige nåden alltid må herske i vår samvittighet.

 

Paulus har på ingen måte oversett at det er mange som hører og vet om denne nåden, men ikke lever i den. Og at disse nok i kjødelig lettsindighet kan misbruke nåden til trøst, mens de lever i synd. Dette tar han nå straks opp i neste vers. Men av den grunn viker han ikke det minste fra den store sannheten om at en sann helliggjørelse forutsetter først frihet fra loven. Så skal vi se hvordan han vil forebygge misbruket av denne sannheten. På samme måte som i v.1, tar han problemet opp gjennom et spørsmål som tar opp meningen og konsekvensene av hans forkynnelse. Nå sier han:

 

15: Hva da? Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde? På ingen måte!

Hva da? D.v.s.: Hva er konsekvensen av det jeg nå sa, dette at dere ikke er under loven, men under nåden? Er konsekvensen av dette at vi kan fortsette i synden? På samme måte som tilsvarende spørsmål i v.1, så kan også dette her i vår tekst være ment å skulle imøtegå såvel en ondskapsfull mistydning, som et lettsindig misbruk av nåden. Fiender av evangeliet kan si som så: "Hva for noe? Er vi ikke under loven? En slik lære må jo da gi full frihet til å synde!" Men selv velmente sjeler kunne også misforstå og misbruke apostelens ord, så de i lettsindige øyeblikk ikke var så nøye med synden, på grunn av at vi ikke er under loven, men under nåden.

 

Her merker vi nå tydelig hvilken lov Paulus siktet til i v.14, når han sa at vi "ikke er under lov". Hvis det ikke var den moralske loven, de hellige ti bud, han hadde talt om, så hadde det ikke vært noe grunnlag for spørsmålet i vår tekst. Det at vi ikke er under den levittiske ceremonialloven, eller under Det gamle testamentes forfatning i sin helhet, kan aldri føre til at dette spørsmålet dukker opp: Skal vi da synde? Ikke noe menneske vil komme på den tanken, at når disse ytre seremoniene ble avskaffet, så skulle det gi dekning for å bryte de ti bud. Hva som helst annet omkring loven, som vi kunne tenke oss apostelen hadde siktet til, så kunne det aldri gi grunnlag for det spørsmålet vi nå taler om. Han må ha talt om vår frihet fra den moralske loven. Men frihet fra denne var det som stadig ble oppfattet som frihet til å synde.

 

Ja, en slik frihet, altså til å synde, var da også i sannhet gitt hvis friheten fra den moralske loven innebar at den ikke lenger skulle være rettesnor for hjertet og hele vårt liv. Men noe slikt læres aldri i Skriften. Som tidligere bevist, så er vår frihet fra den moralske loven bare en frihet fra loven som frelsesgrunn. Altså en frihet fra forpliktelsen til å oppfylle loven i egen person, for å bli rettferdiggjort. Og samtidig en frihet fra fordømmelsen over alle våre brudd på lydighet og hellighet. Men denne friheten hører fullkomment sammen med vår hellige forpliktelse til å ha loven som rettesnor for vårt liv. En forpliktelse som gjennom troen er både kjær og lett for oss, når vi vet at alle de feil og mangler som henger ved oss, ikke skal fordømme oss. Hvis loven derimot ikke lenger var den hellige rettesnoren for vårt liv, da var det virkelig gitt frihet til å synde. Men bare tanken på en slik situasjon er både avskyelig og ugudelig. Paulus avviser altså dette med et meget sterkt uttrykk: "På ingen måte!" (Langt derifra!). Et uttrykk han vanligvis bruker til å avvise særdeles hedenske og ugudelige tanker.

 

16: Vet dere ikke at når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet?

Spørsmålet i forrige vers tok fatt i en ugudelig tanke. Derfor er svaret også temmelig kort og kvast. Så mange undrer seg på om dette verset virkelig inneholder svar på spørsmålet. Apostelens mening her er den samme som Kristus taler i Mat 6:24: "Ingen kan tjene to herrer". Det avhenger av hvem det er du tjener, vil Paulus si. Og du er blitt tjener hos den som du blindt og utvunget gir deg over til, og er lydig mot. Vil dere tjene synden, hvis lovens dommer og påminnelser tas bort, da er dere straks blitt syndens tjenere, og da er dere "fri fra rettferdigheten" (v.20). Da behøver dere ikke tjene den, eller spørre etter hva Gud vil. Er dere derimot Guds tjenere, d.v.s. at det er blitt ditt hjertes lyst og trang å få tjene ham, da vil dere ikke tjene synden - fordi om lovens dommer og påminnelser er tatt bort. For hvis det må trusler og tvang til, for å skape et hellig liv, da er du jo slett ikke noen rettferdighetens tjener! Dere vil alltid være blitt tjener under den dere fritt og utvunget lyder. Paulus sier:

 

Vet dere ikke. Det er vekkende og nesten bebreidende ord. Så ligger det da også både uforstand og blindhet i hele dette spørsmålet som er tatt opp: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov?" Paulus vi si: Vet du ikke at det avhenger av ditt hjertes tilstand? Hvis dere fremdeles er syndens tjenere, så kan dere ikke annet enn å synde. Hvis dere nå på den andre side "av hjertet er blitt lydige" (v.17), da vil dere ikke synde, på grunn av den store nåden. Da har dere allerede stilt dere fram som rettferdighetens tjenere, og kan ikke tjene synden. "Vet dere ikke" - jeg utfordrer dere til å dømme etter deres forstand og kjennskap i helt naturlige forhold:

 

At når dere stiller dere fram som tjenere (eller treller) til lydighet mot noen, er dere tjenere - ikke lenger deres egen, og ikke hvem som helst annens heller, men bare tjener - under den dere lyder. Tilføyelsen: "den dere lyder", uttrykker bare det samme som ordene "for å lyde", men understreker betydningen av uttrykket: "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen". En skal være klar over at her er det ikke bare tale om tanker og ord. Det er snakk om en så markert hengivelse i tjeneste hos noen, at en virkelig lyder denne. En blir ikke uten videre tjener eller trell i forholdet til noen som en bare gjør en tilfeldig tjeneste. Det det dreier seg om, er om en stiller seg fram som tjener til lydighet mot noen, og altså for å "tjene under" denne gjennom hele tjenestetiden.

 

Videre er ordene "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen" uttrykk for en fri og utvungen handling. Dette understrekes også i v.17 med ordene: "av hjertet er blitt lydige". I dagens samfunn er det ikke vanlig at noen byr seg fram som trell for noen. I en vanlig stilling er det heller ikke alltid at den som er ansatt gjør arbeidet sitt av hjertets lyst, overfor arbeidsgiveren, men mer med henblikk på lønnen. I den åndelige verden derimot kommer det an på hjerteforholdet. Om du er en syndens eller rettferdighetens tjener kommer alltid av hjerteforholdet, ikke av noen tvunget innsats. Du er dens tjener som du har overgitt deg til, for å lyde og tjene.

 

Enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet. Enten den enes eller den andres, sier apostelen, men ikke begges tjenere på én gang. Dere kan ikke av hjertet tjene to herrer som har så stor avstand fra hverandre som "synden" og "lydigheten", - bare den ene. (tjener) "under lydigheten" kan virke noe underlig og uvanlig. Men det har sin gode grunn at apostelen bruker det uttrykket. Først og fremst er ordet "lydigheten" den mest markerte motsetning til "synden", for her står synden for den indre ulydigheten. Det er selve den ondskapen vi har arvet fra Adam, og som så alle de onde gjerningene strømmer ut fra. "Lydigheten" er derfor her det lydige sinnet som er født av nåden hos en kristen, slik Paulus skildrer det i v.17: "av hjertet er blitt lydige", som igjen henspeiler på denne villige ånd som fødes av nåden. For det andre er det denne villige ånd, eller "lydighet", som leder Guds barn til alle gode gjerninger. På samme måte som ondskapen som bor i syndens tjenere, leder dem. Derfor bruker apostelen uttrykket (tjenere under) "lydigheten".

 

"som fører til døden", sier Paulus om syndens tjeneste. Her gjelder det den evige døden. For den legemlige er den samme for alle, også lydighetens tjenere. Og den åndelige døden er ikke en følge av syndens tjeneste, men årsaken til denne. Uttrykket "som fører til døden" sier altså det samme som det vi leser i v.23: "syndens lønn er døden". Der ser vi også at "evig liv" settes opp som motsetning til "døden". Og det er ennå et bevis på at her taler Paulus om den evige døden. Han vil si: Hvis du gir ditt liv i tjeneste for synden, så blir lønnen den gir deg: den evige døden, Guds vrede og all den straff Guds vrede i evighet medfører.

 

"som fører til rettferdighet". Når apostelen har sagt: "tjenere under synden som fører til døden", så ligger det nær å tenke at da ville det vært naturlig om han hadde sagt dette vi nå leser slik: "under lydigheten som fører til liv". Men han sier altså ikke det. Isteden sier han: "under lydigheten som fører til rettferdighet". Hva kan dette bety? Slik har altså Herrens Ånd voktet Paulus's ord. Det er jo f.eks. ganske karakteristisk nettopp for Paulus å anvende motsetninger, i det han skriver. Men overfor ordene "til døden" fikk han altså ikke bruke motsetningen "til liv". For da ville han nemlig gitt mulighet for en falsk tolking. Det kunne blitt oppfattet som at det evige liv var lønn for vår lydighet, slik som evig død er syndens lønn.

 

Nei, full av omsorg sier han i v.23: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Men ordene "til rettferdighet" går på at lydighetens mål, og det den skal virke, er rettferdighet - d.v.s. rettferdigheten i vårt liv. For den rettferdigheten som gjelder innfor Gud har vi "ved den enes lydighet" (kap 5:19). Det vil altså si at i den nye, villige lydighetens tjeneste formes vårt liv mer og mer samstemmig med Guds bud. Denne samstemmighet er det som her kalles rettferdighet.

 

På forskjellig vis har nå Paulus gjennom teksten gitt oss tanker om hva de to slags tjenesteforhold fører til. For at vi virkelig skal frykte tjenesten under synden, og oppmuntres til tjeneste under lydigheten. Men hovedsaken, som han stadig holder fram, er at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Hovedsaken er ditt sinns innstilling. For enten har det gitt seg hen til synden og som tjener for den, så du slipper den til. Ja, forsvarer den, og er helt med på å tjene den. Eller også det helt motsatte: inntatt av Kristi kjærlighet, elsker alt Herren setter fram for deg, men avskyr og forbanner all synd. Og dette skjer uten at du har lovens trusler og dom i tankene. Bare hjertets nye, hellige sinn virker dette.

 

Hovedtanken i verset vårt er som nevnt, at alt avhenger av hvem du tilhører. Er du "tjener under lydigheten", d.v.s. i din ånd villig til å tjene og lyde Gud, da synder du ikke - fordi du er fri fra loven. Er du derimot en som vil misbruke denne friheten til nettopp å følge synden, da er du av hjertet en syndens tjener, og tvinger bare fram en utvortes kristendom. Men de som av hjertet er lydige mot rettferdighetens ord, er selv ikke gjennom den villige ånd som er født i dem av nåden, blitt fullkomne tjenere. Nei, de behøver stadig formaninger, advarsler og oppmuntringer. Det ser vi tydelig av de formaningene Paulus gav i v.12 og 13, og de han fortsatt kommer med. Men apostelen holder altså hele tiden fram hva som er hovedsaken: Hvem det er vi tjener. Og det spørsmålet, sier han, avgjøres helt og holdent av ditt sinn. Han vil ikke være med og skape hyklere, som bare lever i lovisk religiøsitet.

 

Hans budskap er dette: Tjen den som virkelig er herre i ditt liv! Den du har gitt hjertet ditt til. Den du fritt og utvungent kan tjene. Han er din herre! Vil du tjene synden, så behøver du ikke tenke på et rettferdig liv. Det er du da fri for. Lovens tvang kan ikke gjøre deg til en Guds tjener. Behøver du tvinges, da er all din kristelighet falsk. Etter at Paulus på denne kvasse måten har avvist den forkastelige tanken at nåden, og friheten fra loven, skulle innebære tillatelse til å synde, så vender han seg til de kristne i Rom. Nå taler han om den virkelighet han mener de står i, at de nå ikke lenger er tjenere under synden, men under lydigheten.

 

17: Men Gud være takk. Selv om dere har vært slaver under synden, er dere nå av hjertet blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til.

Men Gud være takk! Med denne takksigelsen til Gud gir ikke Paulus bare uttrykk for sitt eget hjertes varme for sjelene. Det er spesielt det som har skjedd med dem, han har i tankene: Deres omvendelse og forvandling fra å være syndens tjenere til nå å være Guds lydige barn. At dette var et Guds verk. Ikke noe som hadde skjedd etter menneskelig innsats, men bare var Guds nåde og gave. Dernest at det var et veldig stort og nådefult verk, som Gud burde takkes og prises for. For å vekke de kristne opp til å holde dette mye mer klart for seg, minner Paulus dem på hvordan de var tidligere. Han sier:

 

Dere har vært slaver under synden. Både med sin glade takksigelse, og med denne påminnelsen om deres tidligere liv i synden, vil apostelen vekke dem til større takknemlighet og kjærlighet til Gud. Det var der all grunn til. For disse visste også godt selv at de hadde vært slaver under synden, men nå, gjennom Guds nåde var blitt hans lydige barn. Slik oppgløder apostelen de kristnes kjærlighet og takknemlighet. Og da vekker han den rette hellige kraften i dem, og avsky fra synden. Da skulle de også kjenne hvor forkastelig det ville være å synde. Nå som de var under nåde og ikke under lov. Over alt ser vi da også Paulus går fram på samme måte: Han minner Kristi forsamlinger om deres tidligere liv som ufrelste, for deretter desto mer å opphøye det frelsens liv de nå lever (se f.eks. 1Kor 6:11, Ef 2:1-22, 5:8, Tit 3:3-6 m.fl.).

 

De kristne i Rom hadde vært hedninger. Hvis vi nå bare leser det Paulus oppsummerer av hedningenes synderegister, i det første kapitlet, og så sammenlikner med hvordan de nå var, "av hjertet blitt lydige" og i nåden bøyde og helliggjorte sjeler, da forstår vi apostelens utrop: "Gud være takk!" Men selv blant oss som er født og oppvokst under kristendommens lys, bør en rett omvendelse til Gud vekke like stor lovprisning for Guds store nåde. Vekke like stor kjærlighet og takknemlighet. For i samme grad som mye har vært gitt oss, har det vært desto større grunn til å dømme og straffe vårt liv i synden. Likevel har Gud oppsøkt oss med sin nåde og sitt kall, har vekt oss opp, opplyst oss og helliggjort oss i sannhet.

 

Tenk over dette, alle dere som erkjenner at dere har hatt en fortid - da dere "var slaver under synden", men som nå lever et liv som med alle sine skrøpeligheter likevel har Kristus og hans vilje som mål! Du kjenner forandringen som er skjedd i selve hjertet ditt. Før hadde du ditt liv og din lyst i synden, som nå er det vi plages mest over. Nå er vårt egentlige liv å ha vår største lyst i Gud og det som tilhører ham. En slik forandring av hjertet kan jo umulig være noe vi selv har fått til. Det kan bare være Den Allmektiges skapergjerning! Dette, begynnelsen til det evige liv, er da også den aller største og mest nådefulle av alle hans gjerninger på jorden. Ja, visst vi virkelig tenkte grundig over dette, så ville vi sannelig ha noe å fryde oss over, og takke og prise Gud for. Og like sikkert skulle vi også se det grufulle i om vi nå begynne å tjene synden på nytt - mens vi forsøkte å dekke oss med at vi levde under så stor en nåde. Dette er apostelens hensikt når han minner dem om at "dere har vært slaver under synden".

 

Av hjertet blitt lydige. Legg nøye merke til disse ordene: "av hjertet blitt lydige"! Her er dette som skiller de kristne fra syndens tjenere: De er "av hjertet blitt lydige". De kristnes lydighet er en hjertets lydighet - i motsetning til en lydighet som er påtatt/tvunget. Hver gang et uomvendt menneske begynner å engasjere seg med lydighet, så har det alltid sin grunn. Enten i en form for egenkjærlighet, av frykt, eller i begjær for å oppnå noe. Men ikke av hjertet. At selve hjertet blir vunnet for Gud og hans vilje, det er det store verket som bare nåden kan virke ved den nye fødselen. Jo mer loven driver, skremmer og tvinger menneskene, desto mer uvillig, vrangt og bittert blir selve hjertet. Og jo mer utskeielsene forbys og bremses, desto mer vekkes lystene eller kampen, i hjertet. Slik er det loven virker, og det hører vi utførlig om i det syvende kapitlet.

 

At selve hjertet blir bøyet og villig til lydighet overfor Gud, og til å døde synden, det er utelukkende et nådens verk - når den forpinte sjelen får se at Gud vil forlate alt. At Gud ikke venter å få noe som helst av oss, men selv vil "gi det han krever". Overfor slik en nåde smelter hjertet. Og nå får det en slik lyst til alle Guds bud. Nå vil du ikke i din sjel unnvære et eneste av Guds bud, men sier av hele hjertet: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", "Herrens lover - er søtere enn honning, ja honning som drypper fra vokskakene".

 

Kan du da fatte hvordan slike sjeler skulle få lyst til å synde - på grunn av at de ikke er under loven, men under nåden - når det er nettopp denne nåden som gjorde hjertet villig til å følge Guds lov - ? Hvordan skulle den samme nåden kunne gjøre hjertet villig til å synde? Friheten fra tvangen tilintetgjør bare slavens tvungne tjeneste, men ikke en villig tjeners - ! Her ser vi sammenhengen. Dette syttende verset gir et levende eksempel på hva det vil si å "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen", eller "av hjertet bli lydige". Men det kommer vi snart nærmere inn på.

 

Den lærdomsform som dere ble overgitt til. "Den lærdomsform". Paulus har sett at de kristne gjennom den villige lydigheten er modnet og formet av den læren som nå har inntatt hjertene deres. Det er som om han med uttrykket "lærdomsform som dere ble overgitt til" tenker på hvordan metaller smeltes og omformes. Ofte påføres de også et stempel, når de tømmes over i nye former. Uttrykket som er brukt skildrer det karakteristiske kjennetegnetden sanne troen og nåden i hjertet. Og det karakteristiske kjennetegnet ("stemplet") er at når vi elsker, og stadig og tar til oss av Kristi evangelium, - da er det den rette helliggjørelsen virkes i oss. Vi omskapes og formes etter den læren evangeliet inneholder, slik at Guds barn preges av Kristi sinn og lære i hele sitt vesen. Og fristes vi til å vike av fra denne, så møter Herren oss straks, og minner oss om at "dere har ikke fått lære Kristus slik, så sant dere virkelig har hørt om ham og er blitt opplært i ham". Loven er også et forbilde og redskap som Gud har gitt oss ("i loven har du fått den rette form for kunnskap og sannhet" - Rom 2:20).

 

Men i Kristi evangelium finner vi ikke bare selve bildet levende i Kristi person, i hans vesen og i hans gjerninger, men også selve den omskapende kraften. Legg også merke til at apostelen sier ikke: den lærdomsform dere har gitt dere over til, men: "Den lærdomsform dere ble overgitt til". Dermed forkynnes på nytt den store sannheten om at det er et Guds verk at vi er blitt hans barn. Det er Gud som føder det nye livet ved sin nåde, og oppholder det - når mennesket ikke setter seg imot Ånden og evangeliets frelsende sannhet. Jesus sier: "Du gav dem til meg", "dem som du har gitt meg" (Joh 17). Og videre: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6). Så har da Paulus vist hva det vil si å "stille seg fram som tjenere for Gud" (v.16). Det er altså et Guds verk som, når det har løsgjort oss fra loven (v.14), også gir oss et lydig hjerte. I kortere formuleringer uttrykker han nå summen av det han har sagt:

 

18: Og etter at dere ble satt fri fra synden, ble dere tjenere for rettferdigheten.

Ikke minst den tydelige sammenhengen - og særlig motsetningen i v.20 - viser at den frihet fra synden som omtales her, er friheten fra syndens herredømme, slik at vi ikke lenger er dens treller. Det samme viser gr.tekstens ord for "satt fri" fra synden. I v.17 har Paulus talt om at de hadde "vært slaver under synden", og at de nå ikke var det lenger, men "av hjertet var blitt lydige". Dette gjentar han når han nå sier: "etter at dere ble satt fri fra synden". Men, sier han, dermed er dere også blitt "tjenere for rettferdigheten". Opp mot synden setter han altså rettferdigheten, som de kristnes hersker, og som de nå skal tjene. Det er det samme han taler om her, som når han bruker uttrykkene "tjenere under lydigheten" (v.16) og "tjenere for Gud" (v.22).

 

Men hovedsaken, som gjennom vekslende uttrykk skildres stadig rikere og skjønnere, er at det er skjedd en så vesentlig og avgjørende forandring med hele deres vesen: Nå tjener de ikke lenger synden, men er blitt tjenere for Gud og for rettferdigheten. Og dermed er også svaret gitt på spørsmålet som ble kastet fram (v.15). Nå, når de var blitt "Guds tjenere", var det selvsagt at de måtte tjene ham og ikke synden. Og når de "av hjertet er blitt lydige", kan de jo ikke ønske å tjene synden. Det er jo slett ingen grunn til å tjene den, når de ikke er under loven men under nåden! For hvis de på grunn av denne friheten ville tjene synden, så var de ikke lenger "av hjertet" Guds tjenere.

 

Har vi nå forstått selve ordene riktig i teksten vår, så la oss da også virkelig ta lærdom av disse viktige grunnsannhetene. Her har vi virkelig fått mulighet for å prøve oss i dette, hvem det er vi tjener. Er vi tjenere for synden, eller for rettferdigheten? Hver enkelt av oss må stille oss dette spørsmålet. Vi er bare én av delene. Paulus kjenner ikke til noen tredje slags mennesker, som skulle kunne tjene både synden og rettferdigheten. Kristus sier da også uttrykkelig at "Ingen kan tjene to herrer". Da burde det være viktig for meg å få avklart hvem det er jeg tjener. Hvis vi ser på alt det som trenger seg på og blander seg inn i livet vårt, da blir vi alltid forvirret, og kan ikke skjønne annet enn at vi tjener to herrer. Slik er det også mange vil ha det, for å kunne fortsette et tåkete og delt liv. Men for oppriktige sjeler oppleves det forferdelig, når det kan se ut som om en tjener to herrer.

 

Der finnes mennesker som er alvorlige og fromme, som omgås med Guds ord, men som i hjerte og sinn er fanget av verden og avgudstjeneste. Innimellom vil de likevel også tjene Gud, og mener at dette må da være godt og velbehagelig for Gud. Disse tjener selvsagt "to herrer". Guds barn kan nok av og til sukke, fordi de tenker at "jeg tjener jo ikke bare Gud, men synden også. Ja, jeg synes jeg tjener synden mye mer enn Gud. Og hvis jeg er syndens tjener - da er det til slutt bare en evig død som venter meg! Hvordan skal jeg kunne vite hvem det egentlig er jeg tjener?" Hele feilen som gjør at mange svever i dette mørket, er at de dømmer ut fra sine egne vurderinger, isteden for å holde seg til Herrens ord.

 

Først og fremst må vi da merke oss at både Kristus og apostlene uttrykkelig taler om at vi ikke kan tjene to herrer på én gang. Som vi nettopp sa, kan det riktignok ofte se ut som om vi tjener to herrer, når både godt og vondt blander seg sammen i oss. Hos syndens tjenere blander det seg ofte noe av en god ånd inn, når samvittigheten og nådens kall taler til dem. Mens Guds barn, på den annen side, kjenner på mye av den onde ånden, og at kjødet og verden trenger på. Men tjener vi dermed to herrer? Nei, sier Paulus. Det er ikke dette som avgjør spørsmålet, hvor mye vondt eller godt som rører seg i dere, eller tilfeldig virker en ond eller god gjerning i dere. Det det tales om, er jo at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen", så er dere dermed "tjenere under den dere lyder". Selve hjertet, eller sinnet, tilhører alltid bare én av to parter i striden. Det sier da også Herren som forklaring på hvorfor ingen kan tjene to herrer: "For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre". Legg merke til at det avhenger av hvem du "elsker" eller "hater", "holder deg til" eller "forakter".

 

Så synes vi nok kjærligheten og hatet både kan svinge og bytte plass. De kristne kan kjenne på at de ofte elsker synden og forakter Gud. Hvordan skal vi få avklart alt dette? Vi forstår godt at de er syndens tjenere, de som fritt og frekt driver på med kjødets åpenbare gjerninger, som gjerrighet, hor, fyll, uærlighet, hat, o.s.v. Og når de ikke tar imot formaning til å omvende seg, men bare avviser Guds ord. Det er lett å forstå at de er syndens og djevelens treller. Kristi ord om slike står klart: "Den som gjør synd, er syndens trell". Det er nettopp dette som er å "gjøre synd", når en åpent og bevisst synder. Men når falske kristne, som omgås både med Guds ord og Guds folk, vil forlike Kristus og Belial, tjene både Gud og verden, - eller når svake kristne kjemper med store fristelser og viser tvilsom oppførsel, da blir det vanskeligere å gå grensegang.

 

Men legg nå her nøye merke til hvordan Paulus taler: "Når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Alt avhenger altså av hvem dere "stiller dere fram...til lydighet mot", hvem dere "av hjertet er blitt lydige mot". Hvem du i ditt innerste vil tilhøre, og ikke bare liksom tvunget tjener. Vi ser hvordan de omtales, de som "av hjertet var blitt lydige mot den lærdomsform som de ble overgitt til". Vi ser at hele livet deres var blitt omvendt - "dere har vært slaver under synden, men er nå av hjertet blitt lydige", sier Paulus. Og vi husker hva vi har talt om forskjellen mellom lydighet og tvang. Den som tjener bare på grunn av lovens tvang og trusler, ikke drevet av nåden, er ikke "av hjertet blitt lydig". Den som derimot blir overrumplet av synden, mens hjertet elsker Guds lov for nådens skyld, er ikke av hjertet blitt lydig mot synden. Og derfor etter Paulus's mening, heller ikke noen "slave under synden". Alt avhenger av hva det er du "retter sinnet ditt mot" (konf.Rom 8:5).

 

Men fariseeren, som er nidkjær for loven, mener vel også at han bare elsker det som er rett? Ja, slik oppfatter han det selv. Men det er bare i egen interesse han elsker det han tror er rett, - for han ser fram til en "lønn". Det er ikke nåden som driver ham. Tvert imot anser han nådeforkynnelsen farlig for helliggjørelsen. Noe som beviser at han selv aldri har opplevd nådens kraft. Derfor er noen av disse ganske fromme sjeler, men de er ikke "av hjertet blitt lydige". For de er aldri "gått konkurs" på egne anstrengelser, blitt frelst bare i forlatelsens nåde, og gjennom dette fått den rette kjærligheten til Guds lov og hat til selve synden, som det ble talt nærmere om under v.14. En annen sak er de som er dødet av loven, som så ble frelst av bare nåde, og nå i sin ånd inderlig elsker rettferdigheten. De kjenner likevel også ofte på kjødets sterke begjæringer. Ja, de kan overrumple oss og føre til fall. Men det må ikke forville oss. For de som likevel av hjertet er blitt lydige, virkelig elsker rettferdigheten og er blitt tjenere for den, de er så menn ikke syndens tjenere.

 

Vi må aldri glemme hovedregelen: "Den dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot", den dere "av hjertet er lydige" - "så er dere dermed tjenere under den som dere lyder". Hele livet er når det gjelder Guds barn, rettet mot Kristus, uansettt hvordan så synden hindrer, overrumpler og plager dem. Så kan det nok skje at sinnet blir falskt. En begynner på nytt å tjene synden. Lever ikke lenger ved nådestolen for å få forlatelse og kraft mot det onde. En har overgitt seg - stilt seg fram - som tjener for synden. Har hemmelig gått i allianse med den, og følger nå syndens lyster. Da er det ulykkelige hendt som Peter omtaler slik: "Det en ligger under for, det er en også trell under" (2Pet 2:19). Det er ikke den som bare av og til lider nederlag, men likevel fortsetter å kjempe, det tales om i dette bibelverset. Men den som har overgitt seg og lagt ned våpnene. Det er de "som har vendt seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem", slik Peter sier det videre, i v.21.

 

Men så lenge en ennå står i kampen, ikke som lovtrell, men med troens øye festet på Kristus, da er vi ikke overvunnet. Da har vi ikke stilt oss fram som tjener til lydighet mot synden. Måtte vi så ikke glemme at alt avhenger av hvem en stiller seg fram for.., og ...til lydighet mot. Og måtte Gud hjelpe oss alle til å beholde det sinn som ikke kan være borte fra nådestolen! At vi ikke må forkaste den eneste trøst som gir kraft til alt godt, - uansett hvor ille det kan synes å ville gå. Så kommer vi heller ikke til å stille oss fram som tjenere til lydighet mot synden. For synd skal ikke herske over oss, siden vi ikke er under lov, men under nåde

 

19: Jeg bruker menneskelige uttrykk på grunn av deres kjøds skrøpelighet. For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten som bare førte til enda mer lovløshet, slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse.

Apostelen drives av en nidkjær kjærlighet til sjelene, som gjør at han anstrenger seg for å forme budskapet så de han skriver til kan fatte det. Han sier han "bruker menneskelige uttrykk". Da sikter han til at han uttrykker seg ved å sammenlikne med et bilde, tatt fra menneskelige forhold, det som gjelder mellom tjenere og deres herrer. Dette bildet anvender han både foran og etter dette verset. Dette å uttrykke seg klart gjennom sammenlikninger med menneskelige forhold, er det Paulus kaller å "bruke menneskelige uttrykk" (konf.Gal 3:15). Spesielt et uttrykk som er anvendt like foran, kunne virke noe sterkt og underlig. Det gjelder v.18 hvor det etter gr.teksten egentlig heter "rettferdighetens treller". Da kunne selvsagt noen tenke at vi tjener da rettferdigheten med glade og villige hjerter, ikke som tvungne treller.

 

Derfor sier nå Paulus: Jeg bruker menneskelige uttrykk når jeg taler om dette, for å gjøre meg forståelig. Mine ord om frihet fra loven (v.14) kunne misforståes dit hen at det var det samme som frihet til å synde (v.15). Derfor har jeg på grunn av svakheten i deres kjødelige forstand villet minne dere om et velkjent forhold når det gjelder et herskap som har slaver. Hvis en sammenlikner det forholdet med dere, som frivillig, bare drevet av Guds nåde, byr dere fram som tjenere for ham, så burde det overhodet ikke være aktuell konflikt, dette spørsmålet om dere, på grunn av at lovens tvang var tatt bort, nå skulle tjene synden. Dere har jo overgitt dere til tjenere for Gud helt frivillig. Og det er jo en selvfølge at da er det bare han dere skal tjene, og ikke synden. Det samme gjelder jo en slave. Det er bare den ene herren han tjener; den som han er tjener hos.

 

Men selv om ånden er villig til å tjene Gud, må tjenesten ikke bli vilkårlig og uten styringsregler. Den skal være bestemt, og like bundet til Herrens Ord som enhver tjener følger reglene han har i sin herres reglement. Kanskje min første utlegning var dyp, og vanskelig å gripe, når jeg lærte at vi ved dåpen er "forenet med Kristus", at "vårt gamle menneske ble (sv.: "har blivit") korsfestet med ham", at vi er "begravet" med ham, og "oppstått" med ham. Men nå bruker jeg jo en velkjent menneskelig framstilling, som dere vel kan forstå. Jeg taler jo om det velkjente forholdet med slavene. Om når en slave er kjøpt fri fra en grusom herre han har tjent hos, og nå tilhører den nye, kjærlige herren som har kjøpt ham fri - så vil han jo ikke tenke på å tjene den gamle herren mer. Hele sitt liv vil han gi til den nye herren, hvor han har sin tjeneste og sin lønn.

 

På grunn av deres kjøds skrøpelighet. Dette sikter til at vi totalt mangler evnen til å fatte noe som helst av det guddommelige. At vi mangler denne evnen skyldes ikke bare en forstand som er svekket etter syndefallet. Men også at viljen er ødelagt, og i tillegg alt det onde som er i oss. Med disse ordene behøver altså Paulus på ingen måte ha tenkt på noen spesiell mangel i de romerske kristnes vanlige fatteevne eller opplysning. I Rom 15:14 gir han dem det vitnesbyrd at de er "fylt med all kunnskap", og "i stand til også å formane hverandre". Nei, her taler han om den kjødelige skrøpelighet som alle mennesker har, på ethvert sted, uansett alder, og hvor utviklet og kunnskapsrike de enn måtte være. Ofte ser vi hvordan de mest skarpsindige menneskene, med den høyeste utdannelse, har de største problemer med å fatte det som har med Guds Ånd å gjøre, og med å la det få innta seg.

 

Det er altså en allmenn kjødelig skrøpelighet det tales om her, som gjelder alle mennesker. Det er derfor viktig at de som skal forkynne Ordet også anvender enkle formuleringer, og bruker vel kjente forhold i det daglige liv, til å gjøre budskapet lett fattelig. Vi ser hvordan både Jesus og disiplene praktiserte dette. Og på den måten blir ikke budskapet ofte bare lettere å fatte, men også lettere å bevare i minnet. Men ikke alle har denne gaven til å gjøre budskapet klarere gjennom bilder fra våre daglige forhold*. Måtte vi bare alle eie den kjærligheten som har sjelenes frelse som mål. At de, gjennom budskapet, må bli opplyst om budskapets hemmelighet. Så det ikke blir vår egen ære som opphøyes gjennom lærdommen, som nok av og til blir forkynt med høytidelige ord og former (1Kor 14:7-12).

*

Men her ligger en meget stor fare i bruken av dette "billedspråket". Ved at det, både av forkynner og tilhører, kan bli oppfattet som at dette billedspråket skal gjøre budskapet mere forståelig, og at budskapet dermed bare søkes fattet med vår forstand. I dagens Norge sies det da også ofte at "Jesus brukte lignelsene for at de skulle være lette å forstå" -. Men selv svarte han sine disipler, da de spurte hvorfor han talte i lignelser : "Til dere blir Guds rikes hemmeligheter gitt. Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser, for at de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, for at de ikke skal omvende seg og få forlatelse". (Mat 13:10, Mark 4:10ff., Luk 8:9ff). Det er da også helt klart, at det hverken i hans forkynnelse generelt, eller i dette avsnittet av hans utleggelse av Romerbrevet, noen gang har vært C.O.Rosenius's mening at budskapet gjennom billedspråk bare skal legges til rette for å gripes med vår menneskelige fornuft. Skriftens budskap må åpenbares for hjertene våre. (oversetters kommentar).

For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten. Her omtales hele det tidligere syndelivet til disse kristne, slik: "Dere stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten og lovløsheten". Uttrykkene "urenheten", og "lovløsheten", må derfor omfatte all mulig synd, bare skilt under to "overskrifter": Som moralsk urenhet - eller: som lovløshet. Det vi ville legge i "urenhet" er nok vanligvis den seksuelle synden i tanker, ord og gjerninger. Det er det "urenhet" i kap.1:24 betyr. Men finner vi ordet i en sammenheng hvor det står som én av to hovedgrupper synd, og hvor den andre er "lovløsheten". Og vi vet at urenhet i seksuell betydning, nettopp er synd mot konkrete bud, og dermed noe av "lovløsheten". Men når den seksuelle "urenhet" strir mot Guds lov, er den jo nettopp moralsk urenhet. Innledningsvis sa vi at "urenheten" og "lovløsheten" bare er de to "gruppene" Paulus ser all synd under. Da forstår vi at begge "overskriftene", også hver for seg, gjelder all synd. Den ene: det synden er i sitt indre vesen, menneskets moralske "urenhet". Det andre: Det synden er i forholdet til Gud, det som strir mot hans bud: "lovløsheten".

 

Og de syndene som de kristne i Rom i sitt tidligere hedenske liv hadde bydd sine lemmer fram til tjeneste for, var ikke bare to. Men hele synderegisteret som apostelen oppsummerer i kap.1:29-31. Kristus har da også selv forklart hva det er som gjør mennesket "urent". Ikke bare én synd, men alt det onde som går ut fra hjertet: "onde tanker, mord, hor, ekteskapsbrudd, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelse" (Mat 15:19, Mark 7:21, 22). Og det er dette som har skjedd, vil apostelen her si: Dere har stilt lemmene deres fram: øyne, ører, hender, føtter, tunge o.s.v., som tjenere, eller "treller", slaver, for alt dette, i deres tidligere syndeliv. Det er synden som var herskeren, som hadde lemmene våre som slaver, så vi ble tvunget til å tjene den.

 

Sett fra én side, er syndens tjeneste frivillig og utvungent. Apostelen sier "dere stilte lemmene deres fram" som tjenere for synden. Dette sier ikke bare at det er mange som tjener synden med stor lyst og frimodighet. For det kan også sies selv om de syndetrellene som har frykten i seg. De stiller selv lemmene sine fram for synden, fordi de ikke vil høre på Guds røst og bli omvendt til ham. De vil fortsatt være borte fra ham - men vil samtidig ha hjelp mot syndene sine. Nei, sier Herren, først da den fortapte sønnen kom tilbake til sin far, fikk han "sko på føttene" - d.v.s. en ny vilje som styrer vandringen. Disse skoene ble ikke sendt ut til ham i det fremmede landet. Det er altså din egen skyld, din egen frie handling, at du tjener synden, når du ikke vil omvende deg til din Far.

 

Men sett fra den andre siden er din tjeneste i synden tvungen og ufrivillig. For som syndens slave har du ikke makt til selv å fri deg ut fra synden, så lenge du enda blir borte fra Gud. Riktignok kan trellen av og til velge mellom syndene, og avholde seg fra enkelte. Men det vil likevel alltid være synden han tvinges til å tjene, og ikke Gud. Så lenge det ikke skjer en total omvendelse. Av og til ser vi konkret hvordan trellen ikke har noe valg, men må tjene slike synder som i aller høyeste grad byr ham imot, og plager ham. Han gråter og bærer seg over dette slaveriet, men må stadig fortsette i det. Å, hvor ulykkelig en slike slave er, som må fortsette å tjene urenheten og lovløsheten!

 

som bare førte til enda mer lovløshet. Dette uttrykket skildrer akkurat det samme som vi finner i v.13, hvor Paulus taler om å ikke "stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden". Der ser vi hvordan han først taler om "synden" som en person, en hersker, som en stiller sine lemmer til tjeneste for. Med uttrykket "som våpen for urettferdigheten" antyder han så hva resultatet, det vi utretter med lemmene våre, blir: "urettferdighet". Det samme sier han altså også her: Dere har stilt lemmene deres fram som tjenere for den herskeren som heter "urenheten" og "lovløsheten". Resultatet, eller følgene, blir da også bare enda mer lovløshet. I deres tjeneste hos synden har dere bare arbeidet på ett eneste stort verk, som bare var lovløshet. Som den gamle (svenske) oversettelsen antydet, så følger da bare den ene urettferdigheten på den andre. For det er det som kjennetegner synden, den drar alltid ny synd med seg, eller vokser og utvikler seg selv. Det begynte med at Kain bar hat i sitt hjerte til broren, Abel. Men så fulgte mord, et kynisk sinn, løgn. Og deretter fortvilelse.

 

Når Judas begynte å slippe sin gjerrighet til, fulgte tyveri. Deretter forherdelse og forræderi mot hans Herre. Og til slutt fortvilelse og selvmord. Dette er syndens grufulle linje. Den øker stadig på. Det Paulus vil ha fram her, er tydeligvis dette: Deres tjeneste var alltid noe som stemte med den herren dere tjente. Under urettferdighten har dere bare gjort urettferdighet. Men så skal dere da også nå, i deres nye tjeneste, bare gjør det som deres nye herre elsker. Dermed skal dere selvsagt ikke tjene synden. Dere skal jo ikke tjene to herrer. Ennå er altså apostelen opptatt med å ta fatt i spørsmålet: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde?"

 

slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse. Som vi nylig sa, går alt sammen ut på at vi ikke skal tjene to herrer. Før, når vi stod i syndens tjeneste, gjorde vi bare det synden krevde. Bare det som stod i strid med loven. Vi tjente ikke rettferdigheten. Når vi nå står i rettferdighetens tjeneste, skal vi da bare gjøre det som er i rettferdighetens ånd, og ikke tjene synden. Enhver kristen skal oppføre seg som en tjener som tidligere tjente i et annet hus, men nå er flyttet derfra og har tatt tjeneste hos en ny herre. Og dermed selvsagt nå skal tjene denne, og ikke den forrige. Paulus sier her at når vi nå har stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten, så skal vi ikke bare av hjertet elske den, men også stille våre lemmer fram til å tjene den. Slik at øyne våre, ører, tunge, hender og føtter bare tjener rettferdigheten - og ikke synden. Mens vi tidligere gjerne så og hørte på urenheten og lovløsheten, skal vi nå bruke ørene og øynene våre på det som er hellig og godt. Mens vi tidligere gjerne talte forfengelige og syndige ord, skal vi nå tale det som er godt, sant og oppbyggelig, o.s.v. Det er dette som er å "stille lemmene våre fram soml tjenere for rettferdigheten".

 

"til helliggjørelse". Når Paulus tidligere i verset talte om at de hadde vært "tjenere for urenheten og lovløsheten", brukte han tilføyelsen "som bare førte til enda mer lovløshet". Da sa vi at det gav uttrykk for følgene av et liv i den tjenesten. Den tilføyelsen han nå bruker her, om en tjeneste for rettferdigheten, blir det helt motsatte. Han sier at det fører "til helliggjørelse". Men det kommer vi snart nærmere inn på, i v.22.

 

Hvis vi nå har oppfattet hva ordene står for, i dette verset, så må vi også merke oss vel den formaningen vi finner her. Paulus taler i en formanende tone. Av det skal vi selvsagt lære at her er det ikke nok at vi lærer og forstår dette. Men også at helliggjørelsen ikke er fullendt ved at den sanne nåden har tatt bolig i hjertet vårt. Og at vi er frigjort fra syndens herredømme og nå av hjertet er lydige og har "stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten". Nei, vi skal også holde klart for oss at gjennom hele livet vårt skal helliggjørelsens verk få utvikle seg i oss. Det viser all formaning. Det skjer ved at vi legger nøye merke til hva Ordet og Ånden taler. Og at vi hele tiden legger vinn på å stille alle sjelens og legemets lemmer fram som tjenere for rettferdigheten. Vi må altså ikke tenke at når helliggjørelsen utelukkende er et Guds verk, så har ikke jeg noe med den å gjøre. Ånden skal jo virke alt....

 

Riktignok skal Ånden virke alt. Men det kan den bare få gjort når du vil høre Ordet og gjøre etter det. Ånden skal virke alt, men bare på den måten at den taler til deg gjennom Ordet og en indre røst, - og at du legger vinn på å leve etter det. For da skal du snart få kjenne din ynkelige svakhet, og syndens voldsomme makt, som tvinger deg så du fra hjertets dyp roper til Gud om hjelp, og alvorlig bruker alle nådens midler for å få den kraft du trenger. Hvis jeg derimot gir meg over til likegladhet, fordi jeg innbiller meg at dette skal Gud alene virke, så jeg altså ikke behøver ta formaningen inn over meg og bestrebe meg på å leve etter den, be, bruke Ordet, o.s.v., - så skjer det forferdelige at jeg glir over i et sløvt, løsaktig liv som har "mistet sitt salt". Med et slikt liv bedrøver jeg Den Hellige Ånd, som trekker seg bort, og til slutt forlater meg - hvis ikke det skjer en omvendelse.

 

Hvis du er benådet med Åndens lys og liv, så husk at du også en gang har vært en syndens trell. Legg da denne apostelens formaning alvorlig på hjertet, så du nå stiller lemmene dine, ja, all din sjels og legemes krefter, som tjenere for rettferdigheten. La nå den tid du ennå skal få leve på jorden, bli et liv som er overgitt til ham som har vist deg all denne nåden, og har kalt deg til sin tjeneste!

 

Men apostelens formaning går ikke bare på at vi skal tjene den herren vi har stilt oss fram som tjenere for. Den forutsetter også at vi bare skal tjene ham - og ikke den forrige. For når Paulus sier at vi tidligere, i syndens tjeneste, ikke gjorde annet enn lovløshet, så følger selvsagt at vi nå ikke skal gjøre annet enn det som tjener rettferdigheten. Slik er Guds barns nye, hellige sinn. De tåler ikke noen form for synd. Herrens vilje er deres rettesnor i alle spørsmål. Og alt som står i strid med dette, er en plage for deres ånd. Men så støtter altså Paulus opp om denne hellige og villige ånd, med sin formaning, når han sier: Slik skal dere da også bare være tjenere for rettferdigheten, på samme måte som dere tidligere bare tjente synden. Fordi dere nå er fri fra syndens herredømme. Det er nok dette han også sikter til, i det han så tilføyer:

 

20: For da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten.

Se hvor sterkt Paulus fortsatt skjærer igjennom til margen i spørsmålet han tok opp i v.1,2 og 15! Da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten. Da tjente dere aldri den i det hele tatt. Da tjente dere bare synden. Like helt og utelukkende skal dere nå også tjene rettferdigheten, slik at dere ikke gir noe som helst til synden*. Det er ikke det at de var fri fra forpliktelsen til å frykte, elske og tjene sin Skaper, Paulus vil ha sagt her. For alle mennesker lever jo under en slik forpliktelse, enten de er klar over det, eller ei. Til og med samvittighetens lover overbeviser dem om dette (Kap 1:19,20, 2:14,15). Men Paulus taler om deres personlige forhold overfor rettferdighetens krav, i deres tidligere liv i synden. De foraktet dem jo fullstendig, og levde et liv som om de ikke hadde noe som helst å gjøre med rettferdigheten. Som om de ikke skulle skylde den noen som helst tjeneste. I gjerning og sannhet hadde de den gang levd på avstand fra rettferdigheten.

 

*

Noen mener Paulus har uttalt dette med ironisk tilsikt overfor dem som var tilbøyelig til å oppfatte friheten fra loven som om det skulle være det samme som frihet til å synde (v.15). Som om han ville si: Den friheten hadde dere virkelig da dere var tjenere under synden. Da var dere fri fra rettferdigheten. Hvis det er det dere er ute etter, så bli bare på nytt tjenere under synden! Forsøk bare ikke å tjene to herrer, o.s.v. En slik måte å tale på ville heller ikke være helt ulikt Paulus. Men den tydelige sammenhengen med det som går foran, viser i retning av vår ovennevnte mening med ordene.

 

Men dette er jo en forferdelig frihet. Tenk over ordene: "frie for rettferdigheten" -! Det er jo som om apostelen skulle ha sagt: Frie fra Gud, himmel og salighet - "gjort ferdige til undergang", til helvete. For det er vel ikke noe som er sikrere, enn at det menneske som er skilt fra rettferdigheten, også er skilt fra frelsen. Se da her, du stakkars menneskebarn som vil være fri og ubundet fra rettferdighetens lover: Du er ganske riktig fri for rettferdigheten -! Men tenk da også over konsekvensen av dette! Det taler så Paulus om i de versene som gjenstår av kapitlet. Og det som nå følger går også ut på å vekke de kristne fra den lunkenheten som ofte er grunnen til at de ikke priser seg så lykkelige som de burde, over å få være tjenere for rettferdigheten. I stedet blir de ofte trøtte av å døde kjødet, og så blir de trege i løpet.

 

21: Hva slags frukt hadde dere den gang? Slik frukt som dere nå skammer dere over, frukt som har døden som mål.

Paulus sier nå: Hvordan synden enn smaker for kjødet, så tenk alltid på følgene! Hva slags frukt har dere vel hatt av at dere tidligere har vært tjenere under synden, - i dette forferdelige livet som dere nå skammer dere over, da dere var frie for rettferdigheten? Det livet har jo en særdeles bitter frukt, "som har døden som mål". Når Paulus gir svaret med ordene "slik frukt som dere nå skammer dere over", vil han vekke avsky fra en tjeneste under synden. Men selve svaret på spørsmålet i begynnelsen av verset, ligger i ordene: "som har døden som mål". Slik er alltid syndens tjeneste: Skammelig og fornedrende i seg selv, og ender med døden. Men Paulus sier: "nå skammer dere dere". Det hadde de ikke gjort tidligere. Det er noe en legger merke til over hele verden. Menneskene langt fra skammer seg, men tvert imot skryter av synden. Men de ser derimot på et alvorlig gudsliv som noe en må skamme seg over.

 

Men straks et menneske blir omvendt til Gud, får det et annet sinn og en annen dømmekraft. Da skjemmes det av hjertet over sitt tidligere liv. Da vemmes det over den svinematen som det tidligere satte til livs med god appetitt. Denne påminnelsen fra apostelen burde også vekke avsky fra synden. Men Paulus tar her fram en annen følge av synden, som er verre enn skammen. For en frekk synder kan nok riste skammen av seg. Den endelige frukten av synden, er derimot noe langt bitrere, "for det ender med død" - ! Med "død" menes her den evige døden. Det ser vi av at motsetningen i v.22 heter: "evig liv", mens den legemlige døden gjelder for alle mennesker. Og den evige døden, Guds evige unåde og straff, er syndens rette lønn (v.23). Derfor kan det nok skje at vi, som vi sa, kan riste skammen av oss, men den evige døden stikker dypere. Den kan du ikke riste av deg. Vel, dette var det syndens slaver hadde som frukt av sitt arbeide. En ganske annen frukt høster vi i rettferdighetens tjeneste, som vi nå skal høre om.

 

22: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse; en frukt som har evig liv som mål.

Som en fullstendig motsetning til hva som er situasjonen under syndens tjeneste, sier apostelen at de som er frigjort fra synden og er Guds tjenere, har først, her i livet, den frukten at de blir hellige. Og så, til sist evig liv. Ordene "satt fri fra synden" betyr fri fra dens tjeneste. For først ser vi at uttrykket er brukt som motsetning til "fri fra rettferdigheten". For det andre utledes det av tilføyelsen: "og er blitt tjenere for Gud". Vi ser det også tydelig av hele sammenhengen i dette kapitlet. La oss bare se nærmere på disse motsetningene. Syndens tjeneste fører allerede her i livet til gjerninger en vil skamme seg over. Frihet fra synden og tjeneste for Gud derimot, fører til helliggjørelse. Lønnen i syndens tjeneste var døden. Men tjenesten for Gud slutter med evig liv.

 

Paulus sier: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse. Åndens frukt er et nytt, hellig sinn. Eller som det står her: helliggjørelse, d.v.s. at vi blir mer og mer helliggjort. En frukt som har evig liv som mål. Her merker vi på nytt hvor forsiktig apostelen taler. Han sier ikke at den nye helliggjørende tjenestens lønn er evig liv, på samme måte som han i neste vers sier at "syndens lønn er døden. Nei, han unnlater å bruke den naturlige motsetningen i uttrykk, og sier nå isteden at frukten, resultatet, utgangen, er evig liv. Slik uttrykte han seg også i v.16: "tjenere under lydigheten som fører til rettferdighet", og ikke under lydigheten som fører til evig liv, selv om han i første del av samme vers hadde ordvalget: "tjenere under synden som fører til døden". Så forsiktig er Paulus for ikke å gi grunnlag for den tanken at det evige liv var en lønn for vår lydighet. Men at apostelen her virkelig har hatt denne falske oppfatningen i tankene, det framgår klart av neste vers, der han taler klart ut om dette:

 

23: For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Syndens lønn er døden. Her settes igjen døden opp som motsetning til "evig liv". Det viser at her tales det om den evige døden. Den legemlige døden regnes jo for å være det største onde som finnes i denne verden. Til sammenlikning kalles derfor den straffen som venter den ugudelige, også "den annen død" (Åp 21:8). Med det samme språkbruket taler også Skriften gjennom Herrens egne ord: "Jeg er livets brød. Deres fedre spiste manna i ørkenen og døde. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø. - Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig". "Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø", o.s.v.

 

Døden er syndens rettferdige gjengjeldelse. Men det evige liv er derimot ingen gjengjeldelse, eller lønn, for noen lydighet eller troskap hos oss. Det finnes ingen helgen som fortjener evig liv. Nei, Guds ord sier tvert imot her uttrykkelig at Guds nådegave er evig liv. Disse ordene forkynner to ting. Først at den gaven Gud gir oss, er evig liv, eller en uendelig salighet i himmelen. D.v.s. at noe mindre gir han ikke til noen som helst av sitt folk. Og dette er jo den aller største gaven som noen gang kan bli gitt. Dernest sier dette ordet oss at det evige liv er en gave, en nådegave! En foræring, en fri gave, er jo ingen lønn for noen innsats. En nådegave er da heller ikke noen fortjeneste for noe vi har gjort eller lidd som Kristi etterfølgere. Nei, det er, som ordet her sier, en nådegave. Her bemerker noen at den store nådegaven, som fører til evig liv, er Kristus og det han har utrettet, og at slutten på vår forening med ham og vår vandring ved troen, blir det evige liv. Alt dette er sant, men det er ikke det Paulus taler om på dette stedet.

 

Hans konkrete hensikt her er å presisere at hele det evige livet er en nådegave. Han vil ikke en gang skildre det som en følge av vår tro og etterfølgelse av Kristus. For da kunne noen straks blande inn noen fine tanker om en slags fortjeneste. Nei, apostelen sier klart og greit at "Guds nådegave er evig liv". Denne sannheten understreker han også sterkt når han i Ef 2:8-9 sier: "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg".

 

Slik holder Gud gjennom sitt ord, livet og døden fram for oss. På den ene siden: "vrede og harme, trengsel og angst". På den andre siden: "evig liv, herlighet og uforgjengelighet" (Kap 2:7-9). Hvert eneste Adams barn skal én gang til slutt komme til den ene eller den andre av disse evighets-tilstandene. Dette siste verset i kapitlet retter vår oppmerksomhet mot hver enkelt av disse utgangene på vårt liv. Og årsakene til en pine som aldri tar slutt, såvel som for en evig salighet, framgår klart. Det sier: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". La oss tenke grundig over begge disse mulighetene for slutten på vårt liv!

 

Den døden som omtales her, er den første straff Gud advarte menneskene mot, hvis de overtrådte hans bud. Iflg. Skriften besto døden både i noe de skulle miste, og i en konkret, forferdelig tilstand. De som ikke blir frelst, skal ikke bare bli fratatt alt som er godt. De skal også bli oversvømmet av alt det som er vondt og forskrekkelig. Det største gode en jordisk skapning kan få, er å få leve under Guds kjærlighet. Hvor vond blir ikke da straffen ved å være fratatt muligheten for å oppleve denne kjærligheten, og isteden må leve under tyngden og vissheten av å være under Guds vrede! De fordømte vil ikke få se det minste tegn på omtanke eller mildhet fra Gud, men bare oppleve alle slags bevis på hans vrede og unåde. Etter apostelens forferdelige skildring skal de bli straffet med "en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra hans krafts herlighet, når Herren Jesus blir åpenbart fra himmelen med sine mektige engler. Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium" (2Tess 1:7-9).

 

Denne straffen skulle altså ramme både menneskets sjel og legeme, og bærer i seg alt forferdelig. Den ruller opp for menneskene all fortid, nåtid og framtid. Når det gjelder fortiden, skal de ugudelige gjenoppleve syndene de har begått, alt det gode de misbrukte, den nåden de forkastet, og falske fornøyelser de lot seg bedåre av. I nåtid skal de får se de rettferdiges ære og salighet, som de selv nå er skilt fra i all evighet (Visd, kap.5) og isteden lever i det forferdelige samfunnet med djevelen og hans engler, dømt til deres grusomme tyranni i all evighet. Når det gjelder framtiden: Skrekken over deres uforanderlige tilstand skal bli desto mer uutholdelig når de får se at det aldri tar slutt. De vil også gripes av et raseri mot Gud, som de vil hate som fiende. Et hat som aldri vil kunne minskes eller forandres.

 

Det er helt klart at de ufrelstes straff skal være av forskjellig grad. Kristus har selv uttalt det, når han sier at Tyrus og Sidon skal få det lettere på dommens dag enn de jødene som hadde sett alle hans gjerninger, og likevel ikke omvendte seg. Denne straffen fullbyrdes av den guddommelige rettferdigheten. Da kan en være sikker på at lidelsene til fullkommenhet skal være avpasset etter brottsverket. Og brottsverket skal ikke bare bedømmes etter de syndene menneskene har begått, men også etter hvor opplyst om Guds rike den som dømmes har vært, og hvor bevisst de har turet fram i ubotferdighet. Når det gjelder selve syndene, så er de selvsagt, fra én side sett, alle like. For de er alle sammen brudd på den hellige og allmektige Guds lover. Sett fra andre sider, er de svært ulike, både når det gjelder den indre ondskapen, og når det gjelder selve gjerningen. Det gjøres med rette forskjell på i hvilken grad synden er utført. Det ser en også på Kristi egne ord om vrede overfor en bror (Mat 5:22).

 

Kristus gjør også forskjell på budene i Guds lov når han sier at budet om at vi skal elske Gud, er det største og mest betydningsfulle budet. Derfor må synd mot lovens første tavle være de største syndene. Men dernest blir også syndens skyld forskjellig etter hvor forskjellig grunnlag i kunnskap og opplysning menneskene har. Det viser også Herren når han roper sitt vé over de stedene han hadde gjort de største gjerningene, og de likevel ikke hadde omvendt seg (Mat 11:21-24). Men ulikheten i straff som disse vil oppleve, går selvsagt ikke på den del av straffen som gjelder det de ufrelste har mistet. For i det forholdet står alle de fortapte likt. Forskjellen går bare på avstraffelsene, som rammer dem individuelt, etter Guds rettferdighet og allmakt.

 

Noen mer fullstendig kjennskap til hvordan straffen over de fordømte er, har vi jo ikke, ut over det enkelte ord og bilder i Den Hellige Skrift gir oss anelse om. Og måtte så heller ikke noen blant oss oppleve nærmere kjennskap til dette - ! Både når det gjelder spørsmålet om hva slags, og om varigheten av de fordømtes straff, så vil de ubotferdige og vantro alltid forsøke å overse det Ordet forkynner om disse tingene. Men det ligger noe som vi rygger for med vår tanke, i slike ord fra den evige sannhetens munn som: "evig ild", og "en mark som ikke dør". Om ordet "evig" ikke alltid betyr en endeløs, men av og til bare et meget lang tid, så bør vi legge merke til andre uttrykk som forklarer ordets mening i denne forbindelsen. Tenk bare på at Kristus tre ganger i en eneste tale bruker denne fryktinngytende skildringen: "hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes" (Mark 9:43-48).

 

Uansettt hvordan en så vil tyde uttrykket "den evige ild", så kan de nevnte ordene av Sannhetens egen munn ikke mistydes. Det kan ikke bety noe mindre enn en slik lidelse som et naturlig legeme opplever i en naturlig ild. Men en naturlig ild brenner opp emnet sitt, og så slokner den. Da må en ild "som ikke slokkes" bety at den fordømtes lidelse aldri skal opphøre. Den guddommelige rettferdigheten og allmaktens dom innebærer altså en evighets lidelse under hans vrede. Uttrykket: "hvor deres mark ikke dør", taler også om en uendelighet i pine. På samme måte som ilden slokner når emnet er brent opp, slik dør også marken når det han levde av er spist opp. Men her sier altså Kristus at denne marken aldri dør. Dette forteller også at den fortapte aldri skal oppleve noen slutt på lidelsene. Skriften sier også at Guds fiender skal kastes i "ildsjøen som brenner med svovel". En sjø med bølger, er skildringen av den kval og lidelser som skal oversvømme Guds fiender. Det blir forferdelig når denne sjøen ikke er av vann, men av flytende ild.

 

Men til sine gjentatte ord om "den mark som ikke dør, og ilden som ikke slokkes" , føyer Herren disse ordene, som en grunn og forklaring: "For enhver skal bli saltet med ild, og hvert offer skal saltes med salt". Med disse ordene avskjæres enhver tanke om at det som skjer, er en tilintetgjørelse, eller med en mulig framtidig gjenopprettelse til frelse. Ifølge den levittiske loven skulle offerdyrene som var slaktet, saltes med et salt som ble kalt "Guds paktssalt". Saltet er et bilde på uforgjengelighet, og betegnet i nevnte levittiske bruk, varigheten/uforgjengeligheten av Guds pakt med de troende. Men nå sier Herren her at hvert offer for hans rettferdige dom skal "saltes med ild". Hver fordømt synder skal bevares uforgjengelig ved selve ilden, for at den straffen som er bestemt for ham skal fortsette i all evighet. Guds rettferdige hevn skal gjøre vredens barn udødelige i deres elendighet, slik at dette ikke skal ha noen ende - på samme måte som de rettferdiges salighet.

 

Med klare ord, eller i skildrende bilder, taler altså Den Hellige Skrift om den forskrekkelige sannheten at de fordømtes straff skal vare evig, uten noen ende. Og at et stort svelg er festet mellom de frelstes himmel og stedet hvor de dømte er, slik at ingen kan komme over fra det ene stedet til det andre. At dette er vanskelig å fatte for oss, har flere årsaker. Først og fremst kommer det av at vi følelsesmessig ikke holder ut tanken på noe slikt. Og noen mennesker er så fullstendig styrt av sine følelser, at dette helt bestemmer over hva de tror. Dernest kommer det av at vi aldri fullt ut fatter Guds storhet, eller hva som blir resultatet når et menneske forakter eller støter den store, majestetiske Skaperen. Vårt falne, ugudelige hjerte frykter ikke Gud. Å synde mot Gud er likesom ikke noe alvorlig. Derfor kan vi ikke begripe at synd mot Gud fortjener noen evig straff.

 

I tillegg fatter vi aldri det store i den forsoningen Gud har gitt verden gjennom sin evige Sønns død, som gjør at ingen behøver gå fortapt for sine synder, bare han har sitt liv i Sønnen. Mens derimot det å ikke ha bruk for Guds Sønn er en så forferdelig forbrytelse at våre tanker ikke kan fatte det. Derfor vil ingen hedning få så stor straff som kristne som ikke angrer og vender om fra sine synder.

 

Til sist nevner vi tvilen, som også trenger seg inn, som et verk av den gamle bedrageren. Han som sa til kvinnen: "Dere kommer slett ikke til å dø", oversvømmer nå verden med den samme giften. Dette gjør at mange som ellers nok holder Skriften for sann, og ser at Kristus selv taler klart om den evige straffen, i dette spørsmålet forkaster Guds ord, fordi de synes det strir mot hans barmhjertighet. Overstrømmende nådig tar Gud imot alle som søker nåde, og forlater alle deres synder, forbrytelser og overtredelser. Men den gamle slangen skjuler nå fullstendig for dem, det alle andre Guds gjerninger viser, at Gud må være like sterk i sin straffende rettferdighet og makt over sine fiender, som i sin rettferdige barmhjertighet over de som søker ham. Dette tåkelegger altså nå fienden. Denne og flere andre grunner gjør at selv om menneskene tror at det de frelste oppnår er en evig tilstand, så er det mange som ikke vil være med på at de ufrelstes straff er evig.

 

Men tenk da alvorlig over at den samme Herren som har gitt oss, og lover Guds barn den evige saligheten, også selv har forkynt at en evig straff venter de som forkaster ham. Han bruker akkurat de samme ordene om fordømmelsens uendelighet, som om salighetens. Han sier: "Disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv" (Mat 25:46).

 

Hvordan skal Guds barn kunne prise Guds store nåde høyt nok, her i livet og i evigheten? Tenk, de er ført ut fra vantroens mørke, og fikk ta imot den frelsen som rekkes oss i Kristi evangelium! Så nå kan de fryde seg mens de venter Guds Sønn fra himmelen, han som har fridd oss fra vreden som kommer! Vi ærer og priser hans navn! Selv sier han uttrykkelig: "Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet".

 

Evig liv. Dette er det som skal gis Guds folk den dagen Herren kommer for å forherliges i sine hellige. Men hva dette evige livet innebærer, vil vi nok ikke kunne gjøre oss opp noen klar formening om, mens vi er her i livet. Johannes sier: "Det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er". Her i livet ser vi bare Herrens herlighet som i et speil. Men vi skal " bli forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd". Og fordi vi nå bare ser ham som gjennom et tåkete glass, så skjer også vår forvandling bare gradvis, litt etter litt. Men når vi ser ham "ansikt til ansikt", og "erkjenner slik som jeg også fullt ut er kjent", da skal bildet straks bli fullkomment.

 

I det evige liv skal Guds barn kjenne Gud og hans hemmeligheter klart. De skal oppleve hans kjærlighet fullkomment og uforanderlig. Da eier de en trøst og fred i sjelen som de nå ikke kan fatte. En fullkommen enhet og samdrektighet mellom legeme og ånd. Kort sagt: I samklang og sammensmeltet med alt som kan glede og fryde et hellig sinn. Alt dette blir gitt oss. Og det skal ikke tilmåles etter hvor mye en jordisk skapning er i stand til å motta - men etter hvor mye Den Allmektige Gud er i stand til å gi sine barn - ! Og etter hvor mye Kristi person og hans fullbrakte verk har fortjent. For denne frelse og salighet mottar de bare i kraft av at de er forenet med ham. Altså: på grunnlag av hans fortjeneste. For han har kjøpt denne frelsen med kraften av sitt blod.

 

Derfor: Bare så mye som vi kan fatte av vår Frelsers storhet, herskermakt og herlighet, - bare så mye kan vi fatte av storheten, herligheten og rikdommen i den evige salighet han vil gi sitt folk. Men med den forskjell det alltid vil være mellom denne verdens skapninger og selve Skaperen. Skriften taler om en "fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet". Den taler om "rettferdighetens krans", om å "sitte med Kristus på hans trone, slik han også har seiret og satt seg med sin Far på hans trone". Dette er sterke og vidunderlige antydninger om den likhet med Kristus som vi skal få når vi får se ham som han er. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!"

 

Og denne saligheten skal bli evig og uten ende. For Gud gir denne saligheten på et overnaturlig grunnlag. Det er en nådegave. Det er av bare nåde. Og det er en gave. Følgelig er det også et grunnlag som er fri for alle forandringer som naturen er utsatt for. Slik var det ikke med Adams salighet, i Paradis. Den stod på en naturlig grunn, og kunne derfor forandres. Himmelens salighet skal være evig. For Gud gir den ikke som arbeidslønn til dagarbeidere, men som en arv uten betingelser, til barn. Herren Kristus sier: "Trellen blir ikke i huset til evig tid: Sønnen blir der til evig tid". Gud gir det evige livet som gave, en foræring, en nådegave, en ugjenkallelig gave. Det er dette som ligger i apostelens ord: "Guds nådegave er evig liv". Ikke noe som kan medføre forandringer, skal få komme til i himmelen. Ikke naturens forgjengelighet, for "dette forgjengelig må bli ikledd uforgjengelighet". Heller ikke synden, for den skal være helt borte. Ikke Satans fristelser, for han skal ikke få slippe inn der. Kort sagt: Gud har skapt og gjenløst menneskene til evig liv, og ettersom det er Gud, den evige, som har både gjort og sagt det, skal vår salighet ikke opphøre før Gud opphører å være Gud. "Guds nådegave er evig liv".

 

i Kristus Jesus, vår Herre. Det evige liv, når det gjelder vår side av saken, er sikkert og visst en fri gave. Det har ingenting kostet. Vi har ikke bidratt med noe til å fortjene eller motta Livet. Likevel får vi slett ikke denne gaven for intet. Den har kostet en annen ganske mye. Den gis oss bare "i Kristus Jesus". Bare gjennom ham er det skjedd en forsoning mellom Gud og mennesker. Det er stiftet fred, forsoning er gjenopprettet, og evig salighet er oppnådd. Både de minste og de største gavene blir gitt oss bare i ham. Selv ble han gitt oss av Faderen, til forsoning. Han har betalt løsesummen og kjøpt den evige nåden for alle mennesker. Som vår hyrde og salighetshøvding, har han også gjort at vi fikk del i denne nåden alt mens vi lever her på jorden. Slik taler han til Faderen: "Herliggjør din Sønn, for at din Sønn også kan herliggjøre deg, slik du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skulle gi evig liv til alle dem som du har gitt ham". Videre sier han: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". Og jeg gir dem evig liv".

 

Paulus tilføyer: "Vår Herre". Alle kristne bør alltid holde klart for seg at Jesus Kristus er deres Herre som har kjøpt dem fri fra synden og djevelens vold. For at de skal være hans egne, tjene og ære ham som deres rette herre både her i livet og i evigheten. Han er Herren både over levende og døde. For ham skal alle kne bøye seg, og for hans domstol skal alle en gang stå. Det er dette Paulus vil ha talt til oss gjennom ordene i dette verset.

 

Det er stor grunn til å legge merke til likheten mellom hvordan Paulus i siste vers i forrige kapittel avslutter læren om rettferdiggjørelsen, og hvordan han her avslutter læren om helliggjørelsen. Der sa han at "nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her sier han at "Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Alt er av nåde, alt er en fri gave. Alt er gitt oss gjennom og i "han som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse" (Kap 4:25). Lovet være Gud for hans veldige gave!

 

Så har nå Paulus i dette kapitlet gått grensegang omkring den store læren om vår rettferdiggjørelse av nåde uten gjerninger. Han har reist en mur mot fiendtlige beskyldninger og misbruket om at denne læren skulle gi dekning for å fortsette et liv i synd. Han har vist at i rettferdiggjørelsen ligger tvert imot den eneste grunden, ja roten og kraften til en sann helliggjørelse. For i den samme troen blir vi inderlig forenet med Kristus. Det er også dåpen et ytre middel til. For i den ikles vi først Kristus og all hans fortjeneste. Og for det andre blir vi forenet med ham til en død lik hans død, og en oppstandelse lik hans oppstandelse. Når vi slik er forenet med ham, har vi hans Ånd i hjertet vårt. Dermed står vi ikke bare i hans pakt, og i hans tjeneste, men er "av hjertet blitt lydige", glade og villige til å leve for ham og med ham, og ikke lenger tjene synden.

 

Nei, det er langt fra at nåden skulle gi dekning for synd. For det er faktisk bare når vi "ikke er under lov, men under nåde" at synd ikke skal få herske over oss. Bare da er det vi har den villige ånden og frihet fra syndens herredømme. Bare da gir Herren oss sin kraft, som er sterk - bare i de som selv er svake. Men denne nåden må fremdeles stadig støttes med oppmuntringer og formaninger, som Paulus da også har gitt oss her. Samtidig har han til slutt skildret fruktene, både av å være tjener for synden, og av å være tjener for rettferdigheten. Av å være tjener for synden: Først et skammens liv, og deretter den evige død. Av å være tjener for rettferdigheten: Først helliggjørelse, og deretter evig liv. Men alt dette gode bare "i Kristus Jesus, vår Herre". Slik har vi nå den guddommelige læren klar. Måtte Herren selv gi oss den nåde at vi ikke bare vet om og forstår dette, men også har en levende erfaring og øvelse i det. Så skal vi sikkert nok også til slutt få det "frukten som fører til helliggjørelse" har "som mål": "evig liv" (v.22). Amen.

Forord

 

Når det gjelder C.O.Rosenius, hans forkynnelse og virksomhet, så er det omtalt i forord til det første bindet (Romerbrevets budskap - kapittel 1-5). Der er også Rosenius's egen omfattende innledning til hans tolking av hele Romerbrevet tatt inn. Der tar han opp selve tankegangen gjennom hele brevet, "Dette brevet som er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium"

(M.Luther).

 

Alle bibelsitat var i det første bindet hentet fra Norsk Bibel 1988. I mellomtiden er Det nye testamente kommet i ny oversettelse utgitt av Bibelforlaget, etter mønster av Den Nye King James. Den oversettelsen bygger på solid bibelsk teksttradisjon. Den taler Skriftens klare budskap i dagens språk, men beholder ord og uttrykk som lever i Guds folk, og hvor vi ikke har nyere ord som dekker. At Bibelforlagets Nytestamente er anvendt i denne boka, har ikke minst sin grunn i at denne oversettelsen ligger nærmere den bibelteksten C.O.Rosenius selv har brukt når han tolket Romerbrevet, enn andre norske bibeloversettelser som kunne vært aktuelle.

 

I dette Nytestamentet er alle navn og henvisninger til Guddommen gjennomført med stor bokstav, slik vi finner det i King James-oversettelsene. Men i denne tolkingen av Romerbrevet, hvor det veksler mellom direkte bibelsitat, og C.O.Rosenius's egne kommentarer som selv ofte er rene bibelsitat, ville dette voldt problemer. Det er derfor ikke gjennomført her.

 

Alle bibelsitat fra Det gamle testamente er fortsatt hentet fra Norsk Bibel 1988.

Mandal, april 1996.

 

Hermod Hogganvik

Sjette kapittel

 

Innhold: Først at nådens overstrømmende rikdom på ingen måte aksepterer synden, eller gjør oss mindre forpliktet til å leve et hellig liv. Nåden tvert imot forsterker denne forpliktelsen, fordi vi i Kristus har fått et liv hvor synden skal dødes og hvor vi skal øves i et nytt og hellig liv (v.1-11). Deretter en alvorlig formaning til de som tror, om å bruke denne sin frihet fra syndens herredømme, til å vise at de nå er Guds og rettferdighetens tjenere. Denne formaningen understrekes med sterke eksempler (v.12-23).

 

I en sterk Åndens kraft har apostelen nå gjennom de første fem kapitlene i brevet, tatt for seg og vist hva som er den eneste veien til frelse for den fortapte menneskeslekten. Først har han bevist at alle mennesker er under synd og fordømmelse. At det ikke finnes noe hos oss som kan kalles rettferdig. Men så har han deretter vist at vi like sikkert blir rettferdige og frelst bare av nåde, ved troen på Kristi rettferdighet. Det er på Kristi rettferdighet Gud har grunnlagt et nåderike som hersker og som skjuler all synd.

 

Nå vil han vise oss at denne store nåden slett ikke ikke går sammen med et syndig liv, men tvert imot døder synden. Dermed blir det åpenbart hvordan rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen alltid vil være knyttet levende og inderlig sammen hos de som tror. Paulus begynner med å ta opp og imøtegå en grov påstand, som er et misbruk av Guds ord om den store nåden. Noe kjødelige kristne svært lett, og svært ofte benytter seg av. De sier at når det er slik at vi blir rettferdiggjort bare av nåde, ved troen og uten gjerninger. Og når nåden bare blir ennå større, der synden blir stor. Bør vi ikke da bare fortsette å synde, for at nåden fortsatt kan vise seg større og større for oss - ? Å trekke en slik ugudelig konklusjon av den saliggjørende nåde-læren, blir kraftig imøtegått av Paulus. Det gjør han ved å peke på hvordan de som tror er forenet med Kristus, og dermed i ham er døde fra synden og oppreist til å vandre i et nytt liv. Dette er i korthet det første del av dette kapitlet handler om.

 

1: Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?

Hva skal vi da si? Det betyr: Hvilken konklusjon skal vi så trekke av denne store læren vi nå har hørt om nåden? Først blir spørsmålet stilt slik, generelt. Deretter konkretiseres det nærmere: Skal vi fortsette i synden, for at nåden kan bli så mye større? Og av denne formuleringen forstår vi at Paulus har v.20 i forrige kapittel i tankene ("Men der synden ble stor, ble nåden enda større"). Paulus forutså at denne store trøst og sannhet både kunne mistydes og misbrukes. Noe som ville bli til stor skade for læren om nåden. Det ville evangeliets fiender, og uforstandige og sovende kristne, sørge for. Allerede i Rom 3:8 ser vi at evangeliets motstandere virkelig feiltolket apostelens lære om nåden slik. De sa at det Paulus lærte, det var at "vi kan like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det". Og i v.31 i samme kapittel møter Paulus denne fiendtlige argumentasjonen med disse ordene: "Opphever vi så loven ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven."

 

Den samme forkastelige beskyldningen har til alle tider vært reist mot dem som med alvor og kraft forkynner Kristi evangelium. Det sies at "med en slik lære, hvor gjerningene ikke betyr noen ting, og hvor de største syndere skal få nåde, bare ved troen på Kristus, - så slår dere dørene vidt opp for all slags synd og skam. Da behøver en jo ikke lenger gjøre noe som helst godt. En kan jo leve fritt i synd, bare en tror! Nåden skjuler jo alt, og blir jo bare enda større, der synden blir stor! Riktig en uheldig og forkastelig lære!" Blinde i sin egen rettferdighet, eller i sin oppfatning av hvordan de selv kan bli rettferdige, forkaster de på denne måten Guds store nåde, og den eneste veien til at de selv kan bli frelst. Og dermed også selve middelet til en sann helliggjørelse. Men i tillegg til denne forferdelige forherdelsen, finner vi også, midt i flokken av dem som mener de tror på evangeliet, mange som konkret misbruker nådens lære til å leve fritt i sitt kjødelige liv.

 

For det første har vi de falske kristne, som altfor lett lar seg trøste i synden. Deres oppfatning av evangeliet er at alt hviler jo bare på nåden. Vi er jo alle syndere. Derfor skal vi ikke tale om å døde synden..... Og så fortsetter de å leve i sine synder, uten noen som helst anger. Dernest har vi også selv et falskt hjerte og en djevels list, som gjør at selv oppriktige kristne, når de blir trøtte i kampen mot synden, ofte blir slappe og lettsindige. De er ikke lenger på vakt, og i bønn. Da dukker det opp tanker om at når vi likevel alltid har synd, og frelses bare av nåde, så kan det da ikke være så nødvendig å døde synden. Det var derfor svært viktig at Paulus hadde et klart standpunkt mot en slik oppfatning av budskapet. Og det finner vi gjennom hele dette kapitlet. På det spørsmålet som er reist: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?" svarer han først dette:

2: På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?

På ingen måte! Paulus bruker sin vanlige, sterke uttrykksform i avsky for en så forferdelig forvrengning av Guds sannheter (konf. Rom 3:4: "Langt derifra!"). "På ingen måte", Gud bevare oss fra å nærme oss slike holdninger! Igjen tilbakeviser han altså et slikt syn. Nå med et nytt spørsmål som sier oss hvor fullstendig uforenlig det er med den kristnes nye liv, å bruke nåden til å skjule, eller til støtte for, fortsatt å leve i synd. Han spør: Hvordan kan vi som døde fra synden, ennå leve i den?

 

Vi som døde fra synden. Hva kan dette bety - "død fra synden"? Noen har ment at her siktes det til rettferdiggjørelsen, eller vår frihet fra syndens skyld, og fra å bli tilregnet synden. Og denne tilstanden er jo riktig nok den eneste fullkomne frihet fra synden vi får mens vi er her i livet. Med tanke på dette forholdet, kunne vi vel kalles "døde fra synden". Men her er spesielt to forhold som viser at Paulus tenker nok på noe annet. Noe som gir et mere direkte svar på det spørsmålet som er reist. Det første er at selve ordene som er brukt i dette "døde fra synden", anvendes om vårt personlige forhold til noen eller noe. Se f.eks. Rom 7:4: "døde fra loven", Gal 2:19: "ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud", og Gal 6:14: "verden er korsfestet for meg og jeg for verden". Men vi kan ikke finne at samme uttrykk som Paulus bruker her, blir brukt for å angi rettferdiggjørelsens nåde, eller vår frihet fra synden.

 

Det andre, som sier oss hva apostelen egentlig vil ha fram her, er den forklaringen han selv tilføyer i de versene som følger etterpå, 3-11. Han sier: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv". Og videre (v.6): "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at synde-legemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden". Med disse ordene får vi Paulus's mening med v.2. Og denne forklaringen innebærer selvsagt først og fremst at vi har del i forsoningen gjennom Kristi død. Dermed er vi fri fra syndens skyld og dom, som om vi selv hadde lidt døden for syndene våre. Men ikke bare det. Paulus taler her om selve det gamle mennesket, som "korsfestet med Kristus, for at synde-legemet skulle bli tilintetgjort".

 

Med disse ordene forklarer han både uttrykket: "døde fra synden", men også dette at vi da ikke lenger skal kunne "fortsette å leve i den". For her skjelner han mellom vårt "gamle menneske", og "synde-legemet". Med "det gamle menneske" menes hele vårt gamle jeg, vårt tidligere liv og levnet i synd og vantro. Mens derimot "synde-legemet" er selve den syndige naturen med alle dens onde lyster og begjær. Denne syndige naturen er der fremdeles hos den som er født på ny, men som ved nevnte "korsfestelse" skal undertvinges og dødes. Her har vi altså fått hele forklaringen på vårt 2.vers. For uttrykket at vi er "døde fra synden", forklares med at "vårt gamle menneske ble korsfestet". Og når det gjelder dette at vi "ikke lenger kan leve i synden", sies det altså her at synde-legemet skulle bli tilintetgjort, "så vi ikke lenger skal være slaver under synden".

 

At vi "døde fra synden", forklarer Paulus ved at vi i dåpen ble innpodet til samfunn med (v.5) Kristus, og dermed også fikk del i hans død, hans oppstandelse og nye liv. Vi "er blitt forenet med Kristus", sier han, "i en død som har likhet med hans død". Og hans død var en død fra synden (v.10). I sin død tok Kristus det endelige oppgjøret for våre synder, som han nå ikke mer skal bære, og la dem for evig bak seg. Slik har også alle Guds barn, "i en død som har likhet med hans død", lagt bak seg det gamle syndelivet, så vi ikke lenger skal være treller under synden.

 

Men mange av dem som ikke vet hva det er å bli født på ny, oppfatter dette som om det bare er tale om en pakt, et løfte i dåpen, som forplikter oss til å avdø fra synden og leve for Gud. Hvis vi oppfatter det slik, da har vi fremdeles slett ikke forstått apostelens mening med uttrykket: "døde fra synden". Sant nok handler det også om en pakt. Men dermed er slett ikke alt sagt. Vielsen og løftet som brud og brudgom gir hverandre, skaper ikke automatisk et godt ektepar. Det må være skapt noe i hjertet deres som heter kjærlighet. En prestevigsel, og løftet som avgis, skaper ikke uten videre en virkelig sjelesørger. Det kreves en ånd som har omsorg for sjelene. På samme måte gjør heller ikke bare dåpen og pakten at menneskene er "døde fra synden", hvis det ikke også skjer et guddommelig verk i sjelen.

 

Kristus taler om å "bli født av vann og Ånd" (Joh 3:5), og Paulus om "badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd". Slike ord viser oss hemmeligheten, og hele meningen med ordene: "vi som døde fra synden". Her taler nemlig Paulus ikke om falske kristne. Ikke om noen som er døpt, men fremdeles lever i vantro. Nei, han taler om dem som virkelig har "tatt imot nådens overflod og rettferdighetens gave" (Rom 5:17). Hos disse finnes et guddommelig liv, en Ånd, som ikke kan tåle synd. Og der blir det sannhet og virkelighet at de "døde fra synden" (konf.Rom 8:9-10).

 

Det skjedde et Åndens verk i sjelen, så vi ble født av Gud. Vi fikk et nytt hjerte, en ny ånd og et sinn som ikke kan leve i synden. Dette er den andre store og herlige gaven som gis oss ved troen. Det er bare vår egen erfaring som kan tolke dette best. Vi vet hvordan vi forgjeves kjempet under loven, for å få et hellig sinn. Men alltid opplevde vi at når det av og til lyktes at synden ble dempet, så vokste ondskapen inne i oss tilsvarende. Men så fikk vi tvert imot oppleve at når jeg endelig gav opp alt mitt eget strev, så ble jeg frelst av bare nåde og ingen ting annet. Jeg fikk se meg fri fra synden og lovens dom - bare i Kristus alene. Men da fikk jeg også straks en fullstendig ny, hellig Ånd og lyst i mitt hjerte, som var totalt ukjent for meg før. Jeg fikk et nytt, villig og hellig sinn som elsket Guds lov og hatet det onde som jeg kjente levde i meg. Det verdslige og syndige livet, som før hadde vært mitt liv og min lyst, ble nå en plage for meg.

 

Det er dette underets verk i sjelen Johannes taler om, når han sier at "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd", og "han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). "Han kan ikke synde", sier altså apostelen. Dette er det mest underlige vi opplever, at om så de forferdeligste fristelser plager oss, ja til og med overrumpler og kaster en kristen over ende, så kan han ikke fortsette å leve i synden, - så lenge "Guds sæd blir i ham". Han kan ikke gjøre synd, d.v.s. bevisst drive på å synde. Dette som Paulus her kaller å "leve i den". Vi kan, som vi sa, kastes over ende av synden, så vi likesom faller i både ild og vann. Men vi kan ikke leve i dette. Vi må reise oss fra dette, så fort vi kan. Slik er det med den som er "født av Gud": Et fall gjør bare at vi blir enda mer redd for synden. Vi begynner på nytt å gå på den rette veien. Nå er vi blitt ennå mer våkne og gudfryktige. Men alt sammen bare så lenge "Guds sæd blir i ham".

 

En kristen er slik at når han bare får være i fred for synden, og får leve med Gud etter hans bud, da har han det godt. Da lever han sitt egentlige liv. Men kommer synden over ham, da blir han redd. Han plages, er urolig, som om en fiende har overfalt ham. Av dette ser en klart at hans rette liv er et hellig liv - og at han altså er "død fra synden". Så sier da også Luther i sine velkjente ord: "Det er umulig at det mennesket som lider under synden (av å synde mot Gud), ikke skulle være hellig. For den ene djevelen driver ikke den andre ut". Det er dette guddommelige verket i sjelen som også gjør at til og med verdslige mennesker overraskes over dem som begynner å leve i Kristi evangelium. De ser at disse vender seg bort fra hele ånden i verden, og fra alt sitt gamle, egenrådige liv. De ser at nå lever de et helt annet liv i denne verden. Og det er vel dette som er den beste forklaringen på apostelens uttrykk: "vi som døde fra synden", dette store som alltid skjer: Vi fikk virkelig oppleve hva nåde er. Vi fikk et nytt sinn, som gjorde at vi begynte å leve et helt nytt liv, og tok farvel med det gamle.

 

Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Med disse ordene gir apostelen uttrykk for hvor umulig det vil være at vi som er døde fra synden, ennå skulle kunne leve i den. Og det er dette å "leve" i den, han sier vi ikke kan. Han sier ikke: Hvordan skulle vi da kunne ha synd i oss, hvordan skulle vi da kunne kjenne dens fristelser? Nei, vi gjentar at det han sier, det er: "hvordan kan vi fortsette å leve i den?" D.v.s. "leke" med den i livet vårt, akseptere den, slik at den ikke uroer oss mer. Da er vi innstilt på å fortsette i bevisste synder. Fortsette med slike ting som vi vet strir mot Guds bud og vilje. Paulus lærer ikke noe sted at vi skulle være døde fra synden på en slik måte at den ikke lenger bor i vår gamle Adams natur. Heller ikke at vi aldri mer skal få oppleve synden. Han sier ikke at synden aldri mer skal kunne overrumple de som tror. Men han taler inngående og uttrykkelig i Rom 7 om at nettopp denne som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" (v.22), likevel "ser en annen lov i lemmene sine" som ligger i strid med loven i hans sinn og tar ham til fange under syndens lov som er i lemmene hans".

 

Men den alvorlige formaningen Paulus allerede kommer med i dette sjette kapitlet, viser at han ikke så på de troende som syndfrie, når det gjaldt deres kjød og deres falne natur. Heller ikke anså han dem fullkomne når det gjaldt å være på vakt overfor synden. Ellers hadde han jo ikke behøvd å skrive slike formaninger - til dem som han betegner som "døde fra synden" og som "nå av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til" (v.17). Derfor må vi ikke tolke apostelens ord med noen slags egne meninger. Alle formaningene hans til de kristne viser at han ennå fant, eller regnet med, feil og mangler hos dem. I dette kapitlet, v.13, formaner ham dem til ikke å stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Så viser da dette tydelig nok at de ikke var fullkomne i sin hellighet, sin gudsfrykt eller årvåkenhet.

 

Den rette meningen med ordene: "hvordan kan vi som døde fra synden, fortsettte å leve i den?" er altså at vi ikke lenger, på linje med verden, kan leve i ro i synden. Vi kan ikke med hensikt og etter vår egen innstilling, tjene synden. Og aller minst i den hensikt og innstilling som ligger i det spørsmålet som er reist: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?" Overhodet ikke! "På ingen måte!" sier Paulus.

 

3: Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?

Eller vet dere ikke - et uttrykk som antyder sammenhengen med det som er sagt like foran. "Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke.." Med disse ordene henvender apostelen seg til dem som kunne komme på slike tanker, at vi på grunn av den overstrømmende nåden bare kunne bli værende i synden. Han forutsetter at de visste hva en kristen dåp innebærer. Derfor minner han dem bare kort om dette, på denne måten. Var de derimot ukjente med hva dåpen innebar, så var dette en uvitenhet som pådrog dem straff. Det er noe slikt som ligger i dette uttrykket.

 

alle vi som ble døpt til Kristus Jesus. Paulus sier vi er døpt til Kristus. Selv om dåpen, i overensstemmelse med Kristi forordning, skjer i (eller til) hele Den guddommelige treenighetens (Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds) navn (Mat 28:19), så kalles den likevel en dåp spesielt til Kristus (konf. Gal 3:27). Og vi vet hva grunnen til dette er: Frelsen er bare i ham. Han alene er veien. Han er døren. Ingen kommer til Faderen uten gjennom ham. Faderen har gjort Kristus til vår frelses høvding, vår yppersteprest, profet og konge. Faderen viser alt som er kjød hen til ham, og sier: "Kyss (hyll) Sønnen", "hør ham". Til ham skal vi døpes, og med ham skal vi forenes. For i ham er Livet.

 

Og ordet "til" (døpt til Kristus Jesus) uttrykker det inderligste samfunn og delaktigheten med Kristus i hele den arven vi får ved dåpen. Dette samfunnet og delaktigheten finner vi ennå sterkere uttrykt gjennom ordet "forenet med ham" (v.5). For et menneske som er døpt, og som tror, kan vi ikke lenger se på som en selvstendig person. Han er helt konkret en del av Kristus, en "gren på ham" (Joh 15:2,5), et "lem på hans legeme" (Rom 12:5, Kol 2:19). Slik at det som møter dette lemmet, det møter også hodet. Og det hodet eier, det eier også lemmet.

 

Men kan dette være sant? Kan det tenkes at her forkynner vi et altfor herlig budskap? Er det virkelig sant at dåpen innebærer et så inderlig samfunn med Kristus? At vi altså helt konkret "forenes" med ham? Er det helt sikkert at Paulus hadde en slik mening med dåpen? La oss da se hvordan han med helt klare ord taler om dette i Gal 3:27: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus". Legg merke til ordet "ikledd" - ! "Ikledd dere Kristus", svøpt dere inn i ham. Dette må jo helt klart tale om samme inderlige samfunn med Kristus som ordet "forenet" uttrykker.

 

Å "ikle seg Kristus" har to betydninger. Først, slik som her, å bli ett med hele hans person, hans fullbrakte verk og fullkommenhet innfor Faderen. Og for det andre: at vi i det daglige viser oss i hans hellige og gode liv, "ikler oss inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, o.s.v. (Kol 3:10-13). Rom 13:14, der det heter: "ikle dere Herren Jesus Kristus", har denne siste betydningen. Men at det her, i Gal 3:27, menes vår delaktighet i Kristi rettferdighet og fullbrakte verk, det ser vi av den sammenhengen disse ordene står i. Sammenhengen er jo denne: "For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus (v.26). For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus". Her vil Paulus bevise at de kristne i Galatia virkelig var Guds barn. Og det gjør han på følgende måte: Først sier han at "ved troen på Kristus Jesus" var de Guds barn. Men, for at de liksom med egne øyne kan se at de virkelig er Guds barn, tilføyer han denne forklaringen: for i dåpen har dere ikledd dere Kristus.

 

Kristus er Guds evige Sønn. Når de da var ikledd ham, så var de dermed også "Guds sønner" (gl.svensk bibeltekst - i vår tekst: "Guds barn"), slik det da også helt klart lyder: "dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For....dere har ikledd dere Kristus". Og dette at vi ble ikledd, sier han, det skjedde ved dåpen.

 

At dette virker så altfor stort og fremmed på oss, kommer bare av den uhyggelige vantroen i hjertet vårt, og djevelens sterke påvirkning. Han gjør alt for å hindre at vi skal få en sterk trøst, som kan skade hans rike. Alt vår store Gud gjør for oss mennesker, er fullt av hans kjærlighet. Og alt sammen er uendelig stort og høyt over alle våre tanker og meninger. Det burde vi tenke nøye over. Han har jo skapt oss til sine barn, og til arvinger av hele sitt rike. Så har han gitt sin enbårne evige Sønn til å være den førstefødte bror, vår slekts omsorgsfulle hode, og først og fremst vår Frelser, vår Forsoner og Forsvarer. Han har gitt, og gir oss daglig, sin Hellige Ånd. Den skaper et vidunderlig guddommelig verk i hjertene våre, som vi ikke kan bortforklare. Skulle det da være ulikt ham, være for mye å vente oss av hans kjærlighet, at han også gav oss et slikt middel som kunne forene oss med ham, som dåpen er? En ytre og synlig handling, som var det middel som gjorde at det enkelte menneske fikk del i all hans nåde, at de ble tatt opp og innvidd i hans nådepakt.

 

Vi ser hvordan apostlene omtaler dåpen. At i den er det vi "ikles Kristus", "forenes" med ham, "renses", og "frelses" (Ef 5:26, 1Pet 3:21, Tit 3:5). Da kan vi virkelig undres over at dette dyrebare Guds nådemiddel blir så foraktet, som det faktisk blir. Men grunnen til at dåpen ringeaktes, er den samme som når jødene foraktet Kristus: det ser så lite ut, gjør så lite av seg! Kristus ble født i en krybbe, var fattigere enn fuglene og revene, "han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham, en smertens mann, vel kjent med sykdom". Derfor "aktet vi ham for intet", sier Jesaja profetisk på jødenes vegne (Jes 53). På samme måte går det med dåpen. Luther sier: "Vi ser bare på vannet, med samme øyne som kyrne, som vet at det kan brukes til å drikke". Vi glemmer fullstendig at den store Herren Gud har knyttet sitt hellige løfte til vannet.

 

Det går med oss slik som det gikk med den syriske høvedsmannen Naaman, da profeten Elisa sa: "Gå og bad deg sju ganger i Jordan! Så skal ditt kjøtt bli frist igjen, og du skal bli ren". Men Naaman så bare på selve vannet, og sa at vannet i Jordan umulig kunne være bedre enn det vannet de hadde på hans eget hjemsted, Damaskus. Han var fullstendig blind for at løftet fra Guds profet bare var knyttet til vannet i Jordan. Vi ser hvor treffende og viktig Luthers bemerkning er, omkring dåpen. Den som har vært barnelærdommen i skolene våre: "Vannet virker visst nok ikke dette, men Guds ord, som er med og nær vannet. Og troen, som griper det ordet som er knyttet til vannet - og setter sin lit til det. For uten Guds ord er det bare vann, og ingen dåp. Men med Guds ord er det en dåp, et nåderikt livets vann, og et bad til gjenfødelse ved Den Hellige Ånd".

 

I sin visdom har Gud akkurat derfor knyttet vår frelse til de minste og mest uanselige midlene. For at vi nettopp skulle stilles overfor dette valget! Om vi ville holde oss til hans ord, - eller tvert imot heller se på det som skinner, som er stort og blir lagt merke til. Gud prøver oss på denne måten, gjennom forhold og saker som er små og uanselige. Han bruker dem som en slags sikt (såld). Gjennom denne sikten blir alt stort skilt ut fra hans gode hvete. Det er den trange port. Det er bare de som er virkelig små og enfoldige som kommer gjennom den, inn i hans rike. Det er de som har fått troen. Derfor sa han også om de små barna: "Guds rike hører slike til". Det er det som er "dåraktig", som er "svakt" og "står lavt i verden", og det som "blir foraktet". Det utvalgte Gud seg, "for å gjøre de vise til skamme" (1Kor 1:27-28).

 

La oss, i åndelige saker, akte oss vel for "det største skadedyret: fornuften!" (Luther). Vokt deg for å fortape deg i det du ser med øynene dine - så du i spørsmålet om dåpen bare blir stående med blikket festet til vannet, og glemmer helt at det var til dåpen den store, nåderike Herren knyttet sitt løfte om evig liv og salighet, da han innstiftet den (Mark 16:16, Joh 3:5).

 

Den kristne dåp er, slik Augustin uttrykker det, et "synlig nåde-ord". Gjennom dette kommer den kjærlige Gud og hjelper vår svake tro. Liksom rører ved det enkelte menneske, og sier: "Det er deg dette gjelder. Deg tar jeg opp i mitt rike. Deg gir jeg min Sønn og alt hans fullbrakte verk". Vi ser at Herren Gud ofte har gitt menneskene slike ytre og synlige tegn, som han har bundet hjelp og spesielle gaver til. Når Israels barn skulle utfries fra den egyptiske trelldommen, og skånes for dødsengelen, så skjedde det ved et synlig tegn. Blodet fra offerlammet skulle strykes på dørstolpene. Når de på sin vandring i ørkenen fikk dødelige bitt av seraf-slangene, skulle det lages en serafslange som skulle settes på en stang. Når menneskene som var bitt så på den, ble de frelst fra døden. Når Naaman skulle bli legt fra sin spedalskhet, skjedde det ved at han skulle bade seg sju ganger i Jordan, - o.s.v.

 

Et slikt merkelig, ytre nådemiddel er dåpen. Gjennom den er det Gud på en synlig måte oppretter sin pakt med det enkelte menneske. Pakten som hele hans evangelium forkynner: at han i Kristus vil være vår evige Fader, vil aldri dømme oss etter våre synder og etter loven, men etter sin elskede Sønns rettferdighet og fullbrakte verk. Gjennom denne pakten er det også vi tar farvel med et liv i synden, og at det gamle mennesket blir festet til korset.

 

Denne pakten kan nok brytes av menneskene. Og den som da for alltid blir borte fra pakten, er dermed fortapt. Men fordi Gud på sin side alltid er trofast imot pakten, så skal dåpen, hvis du har oppfattet den rett, kunne hjelpe og trøste deg i den aller vanskeligste tilstand. Store og nedbrytende stormer av fristelser har kanskje endevendt hele din kristendom. Du ligger der død og utslått. Du ser ikke noe som helst av Guds verk i deg, eller hans godhet mot deg. Da er det den evige, trofaste Gud fremdeles minnes sin pakt med deg. Da taler han til deg slik han taler gjennom profeten Jeremia til sitt falne folk, som han hadde opprettet sin pakt med. Han sier: "Er da Efra'im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren" (Jer 31:20).

 

Legg merke til dette!: "jeg må komme ham i hu", jeg tenker på min gode pakt med ham, "derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham". Dette forteller deg at hva du enn har gjort, eller hvordan du enn har det akkurat nå, så vil Gud kanskje ennå komme i hu hva han talte til deg da han tok deg inn i sin pakt, og derfor ennå vil forbarme seg over deg. I dåpen har vi en ekte evangelisk trøst, som er opprettet totalt utenfor oss selv, bare på Guds egen nådige gjerning og evige trofasthet. Dette må alle kristne vite og huske på når de leser ordene: "alle vi som ble døpt til Kristus Jesus". *

*Dette forstod de to doktorene Luther og Weller. Når sistnevnte en morgen var særdeles nedslått, og sa at nå stod det ille til med hans kristendom, da spurte Luther ham bare: "Men er De ikke døpt?" Og dette ene spørsmålet, fortelles det, ble en sånn trøst for Weller, at en lang evangelisk preken ikke kunne trøstet ham mer. Og tenk på den trøsten Pretorius har hatt av dåpen! Å, hvor sørgelig det er at så mange kristne ikke kjenner dåpens rike betydning, eller rett og slett er forført fra sannheten om den, så de nå ikke ser annet i den enn en bekjennelse og en lydighetsgjerning! Paulus, og hele Det nye testamente, lærer oss noe ganske annet!

 

Men nå vil vi ta for oss den betydning dåpen har for vår helliggjørelse, eller for å døde kjødet. Og for å øve oss i vandre i det nye livet, som Kristi etterfølgere. Paulus sier om dette:

 

Vi ble døpt til Hans død. Vi har tidligere sett ham tale om forsoningen i Kristi død, som den eneste rettferdighet vi har overfor Gud. I kapitlet foran sa han f.eks. at "Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", "vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død", o.s.v.

 

Ved at vi har fått del i hele Kristi døds betydning innfor Gud,

står vi for Gud like rettferdige som om vi selv hadde lidd døden for våre synder.

 

Det er først og fremst dette som er budskapet i at vi er døpt "til Kristi død". Altså at hans død skal være vår død, hans rettferdighet vår rettferdighet. Dette har Paulus talt om tidligere. Men nå taler han om ennå en annen side ved dette: At vi dermed også er døpt til en død som "har likhet med hans død" (v.5). Nå vil han si at på samme måte som Kristi død "den døde han for synden én gang for alle, men det livet han lever, det lever han for Gud", slik er også vi innvidd til samme veien. Til å dø fra synden og leve for Gud. At dette er Paulus's mening her, ser vi av v.4, 5, 6, 11 m.fl.

 

Disse to: syndenes forlatelse - og det å dø bort fra synden, står da også i den sterkeste sammenheng med hverandre. Det viser enhver kristens erfaring. Jeg har fått del i den store nåden Kristi død har oppnådd for meg, som stadfestes for meg gjennom Ordet og sakramentene. Og akkurat det at jeg har fått del i denne nåden, er det jo som gjør at jeg har fått en hellig Ånd i hjertet mitt. Og denne hellige Ånden kan ikke tåle synd. Dermed er jeg straks inne i denne likheten med Kristi død. Dåpen er på samme tid både et pakts-dokument og et skilsmisse-brev. I dåpen har Kristus så konkret bundet seg til oss, og vi til ham. Så vi overfor Gud skal både være og eie alt det han er og eier. Men i dette har vi dermed samtidig undertegnet skilsmisse-brev overfor synden. Om at vi aldri mer skal være i dens tjeneste, men tilhøre ham som har kjøpt oss med sitt blod. Det var dette som ble understreket i spørsmålet som tidligere ble stilt til dem som skulle døpes: "Fornekter du djevelen og alt hans verk og alt hans vesen?" Om dette spørsmålet blir uttalt, eller ei, så innebærer dåpen alltid en slik fornektelse av synden og alt djevelens verk.

 

Og her finner vi så apostelens dypeste argumentasjon imot den ugudelige innstillingen, at vi bare skulle kunne fortsette i synden, for at nåden kan bli større. Paulus vil her si: Tenk nå etter: Hva var det som førte til at dere ble kristne? Dere er jo døpt til Kristus! Vet dere ikke hva denne dåpen innebærer? Ikke bare at dere ved syndenes forlatelse er gjort helt rene. Men også at det syndige kjødet er fradømt livet og overgitt til døden, for at det skal dukkes under. Derfor skal det livet dere nå lever, alltid innebære dødelse av synden. Hver eneste én som blir en kristen og får del i nådepakten, har dermed tatt farvel med hele sitt tidligere liv i synden, for aldri mer å vende tilbake til den. Men i alle sitt livs dager være Den korsfestedes etterfølger, og døde sine synder. Det er slik denne pakten med Kristus er: "Vi ble døpt til hans død".

 

Men så må dette ikke bare bli vakre ord og tanker, men sannhet og virkelighet. Måtte hver eneste én som vil være en kristen, ha dette klart for seg! Det finnes alltid noen som bekjenner seg som kristne, men som likevel ikke har dette nye sinn som vil gjøre sin Herres vilje i alt som skjer. De kan ennå både støtte og forsvare forskjellige skjødesynder. De kan stå i et intimt forhold til noe som står i åpenbar strid mot Herrens bud og vilje. Men disse bedrar seg selv med en død og innbilt tro.

 

Når vi blir omvendt, kommer vi på ny inn i akkurat den pakten med Kristus som vi ble døpt til. Men vi er døpt "til hans død" - og hans død var en "død fra synden" (v.10 svensk bib.tekst). Hvis så noen er blitt slave f.eks. under gjerrighet, slik at det å tjene penger og å øke sitt jordiske gods er blitt hovedsaken. Eller lever i kjødets lyst av ethvert slag: urenhet i tanker, ord og gjerning, misbruk av stimulerende midler, hissighet, hat, misunnelse, løgnaktighet, eller uredelighet i liv og forretning, o.s.v. Hvis et slikt menneske søker til kristendommen, til Guds ord og Guds folk, og begynner å bekjenne sin tro på nåden - men holder fast ved sitt gamle forhold til sine synder - -. Å, la oss si det på nytt: Han bedrar seg selv med en falsk og innbilt tro! Og all hans kristendom, hans kirke- og nattverdsgang, er bare et forferdelig skuespill.

 

Pakten med Kristus er en hellig pakt. "Vi ble døpt til Hans død". Ganske riktig er Kristi rike fullt av synd og jammer. Den som tilhører dette riket får i sannhet kjenne på alt mulig vondt i sitt gamle hjerte. Kjenner på kjødets lyster og begjæringer, eller opplever at du faller og gjør synd. Men det er ikke det vi nå er opptatt med. Nei, her taler vi om det å bli værende i sitt gamle forhold til synden, og det hører ikke hjemme i Kristi rike. "Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning". Alle Guds barn har fått et hellig sinn som gjør opprør mot synden. Men kan du da samtidig ha et avslappet og positivt forhold til din gjerrighet, til at du er æresyk, til din utukt, din hissighet eller hat -? Å stå i et åpent og godt forhold til noe slikt, ja rose og unnskylde det, det er dette som avgjort vitner mot deg. Å være så uheldig å falle og begå synd, er ennå ikke noe brudd på din pakt med Kristus. Men å gi synden frie tøyler, hylle og forsvare den, det er å bryte pakten. "Vi ble døpt til hans død".

 

Skal du så virkelig døde synden, da må du ha en villig ånd, selv om det er bittert for kjødet. Også Kristi menneskelige natur skalv vel for dødens gru. Men i sin ånd var han villig til å ta kalken fra sin Fars hånd. Slik talte han da også om sine barn som tror på ham: "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig". Hvis den villige ånden har forlatt hjertet ditt, da er all kamp mot synden bare noe loven driver deg til. Da er det hykleri, for det er ikke av hjertets lyst du gjør det. Skal du beholde den villige ånden, da må du leve i troen. I denne salige trøst og visshet om at Gud forlater alle syndene dine. I tillegg er det nødvendig å holde klart for seg at hvordan det så enn går med deg i striden, enten det nå går bedre eller dårligere med å bekjempe synden, så står alltid nådepakten fast hos Gud. Når du lever i den pakten, og øver deg i å dekke deg helt med Kristi rettferdighet. For det er bare på Kristi rettferdighet nåderiket hviler - ja, "hersker" over alle synder.

 

Nettopp dette at du øver deg i å tro nåden, samtidig som du kjemper mot og døder synden, er et godt tegn. La det være det sikreste vitnesbyrd om at hvor ille det enn ofte ser ut, så lever du ennå i en sann nådestand. Og så lenge du av hjertet tror på en slik nåde, så skal du alltid opplives på nytt til å følge din trofaste Frelser og døde synden. Men for kjødet blir denne veien bitter. Det går jo også tydelig fram av at det heter "døpt til hans død". For Kristi død var en bitter død. Det hørtes sterke rop fra ham da han oppgav ånden. Når kjødet skal korsfestes, kan du komme til å oppleve det så bittert at du også må rope, når du i nød og angst påkaller Herren. Da er det om å gjøre at vi ikke blir så trøtte at vi gir opp. Djevelen vil helst utpine hver eneste kristen, så vi skulle gi opp i striden. Og rett og slett gi oss til å følge kjødet på nytt, og finne en eller annen unnskyldning for synden.

 

Da er det viktig å holde klart for deg at du er en kristen og lever i Guds pakt. At du eier en uendelig stor lykke, og er på vei mot en evig herlighet. Men da vil du også gjerne være villig til å lide litt for dette. Kronen venter med lønnen til alle framstormende, redelige stridsmenn. "Dette er et troverdig ord: For dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham. Hvis vi holder ut, skal vi også herske med ham". Snart kommer den tiden da vi ikke lenger skal ha noen kamp og nød for synden, ingen gråt, intet rop mer. Bare en evig frihet fra alt som er vondt og bittert. Dette skildres slik i Skriften: "Gud skal tørke bort hver tåre fra øynene deres, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer; for de første ting er blitt borte".

 

4: Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv.

Tidligere har Paulus sagt at vi ble døpt til Kristi død (v.3). Nå sier han det på denne måten: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden. Her viser apostelen oss dåpens store hemmelighet. Han sier at gjennom den ble vi begravet med Kristus. Og grunnspråket viser at han setter sammen et ord som skildrer hvordan vi ved dåpen får den inderligste forening med Kristus. Rett oversatt heter det egentlig: "Vi er blitt sammenbegravet med ham" (synetaphämen auto).D.v.s. at vi ved dåpen er blitt så fullstendig ett med Kristus, at det er som om vi selv var blitt død og begravet i og ved hans død og begravelse. Vi er, slik noen skildrer det, "vårt begravde hodes begravde lemmer".

 

Hvordan skulle vi da ennå kunne fortsette å leve i synden? Det er dette spørsmålet (v.2) apostelen sikter til. Nei, sier han, "vi er begravet med ham til døden", til hans død (v.5,10), slik at på samme måte som Kristus i sin død og begravelse tok avskjed med våre synder, slik skal også vi i denne forening med ham ta avskjed med livet i synden. Luther sier at "den som blir døpt, han blir dømt til døden. Det er som om presten, når han døper, skulle si: Du er jo av syndig kjøtt. Derfor drukner jeg deg i Guds navn og dømmer deg til døden, for at alle dine synder skal dø og gå under sammen med deg. Men først når et døpt menneske (legemlig) dør, er virkningen av deres dåp fullkomment oppfylt. For synden opphører ikke helt, så lenge det ennå er liv i dette legemet som er så fullstendig avlet i synd, at synden er dets naturlige liv".

 

At ordet "begravet" ikke innebærer, slik en kunne fristes til å tro, at det ikke lenger finnes noen synd i oss, det forklarer Paulus tydelig nok i v.6. Der sier han at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus "for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt". "Syndelegemet" har vi altså fremdeles. Paulus sier ikke at det allerede er tilintetgjort. Men "for at det skulle bli fratatt sin makt". At vi er begravet med Kristus betegner dermed altså bare at vi i dåpen er blitt forenet med Kristus i en tilsvarende død. Derfor er det, som tidligere nevnt, at Paulus også tilføyer ordene "til døden". D.v.s. at synden skal dødes, på samme måte som Kristi død var en død fra synden, "ty hans død var en død från synden en gång for alla" (v.10).

 

Når Kristus bare på grunn av synden, døde og ble begravet, var dette et markert bevis på Guds dom og vrede over synden. Han vil selvsagt heller ikke tåle at synden lever og hersker i oss. Derfor har han gitt oss Kristus og dåpen, for at vi skal døde synden og ikke la den få utfolde seg og regjere i oss - som den ville gjort om vi gav den frihet til det. Så må da vår holdning overfor synden alltid være at den er død og begravet. Ja, derfor er det at Kristus har innstiftet en slik dåp, i forbindelse med at hans disipler ble tatt opp i pakten med ham. En dåp som i selve sin form også skulle skildre en begravelse, eller en innvielse til det forgjengelige liv. For desto bedre å minne oss om dette at vi, når vi er forenet med ham, ikke kan leve i synden. Men at det da skal være slutt på det gamle syndelivet, på samme måten som det er slutt med menneskets jordiske liv når det er dødt og begravet.

 

Den første tiden ble dåpen foretatt ved full neddykking i vann, og skildret dermed tydelig for øyet en fullstendig begravelse. Så har enkelte sjeler stilt spørsmål ved om de kan regne seg som virkelig døpt, når deres dåp bare har foregått ved noen håndfull vann, og ikke full neddykking. Å la seg forville bare på bakgrunn av ulike former, er egentlig bare et uttrykk for at en ikke hviler i det som særpreger Det nye testamentes budskap og ånd, i motsetning til Det gamle testamentes. GT bandt menneskene til former. I NT, derimot, går alt ut på at vi skal se på selve saken. I åndelig lys og kjærlighet skal vi se etter meningen med hvert enkelt bud. Og bare på den bakgrunn "tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen" (Rom 7:6). Se også Jesu egne ord i Joh 4:21-24.

 

At en i den nytestamentlige tid skulle se etter ånden i et bud, etter hensikten og nytten av det, forstod den apostoliske forsamlingen. Det ser vi f.eks. når de begynte å feire søndagen som sabbat, isteden for lørdagen, selv om det tredje bud taler om lørdagen. Det samme når de under forfølgelsene begynte å døpe med bestenking, hvis hel neddykking i vann ikke var mulig. Eller i fengsler og ved sykeseng (Just. Apol. II pag.93. Cyprian Ep. ad. Magnes. pag.153). Kjærligheten er hele lovens oppfyllelse (Rom 13:10). Den som bare på grunn av bokstaven i et bud, eller kanskje bare fordi det passer bedre slik, gjør noe som strider mot kjærlighetsbudet, f.eks. legger sten til byrden for svake kristnes samvittigheter (Rom 14, konf. 1Kor 9:20), han bryter evangeliets ånd og den kjærlige Guds vilje og mening. Dette forstod Moses, da han, bare med bakgrunn i de store anstrengelsene reisen påførte folket, under hele vandringen i ørkenen lot være å foreta omskjærelsen. På tross av hvor alvorlig Guds bud talte om dette.

 

Hovedsaken er, så sant vi har fattet Kristi sinn og Det nye testamentes ånd, at vi vet at vi i dåpen er "begravet med Kristus", som Paulus lærer oss her. Men, som vi vel også la merke til da vi under vers 3 så på flere av de ordene vi finner i Skriften om dåpen, så skal det så visst ikke bare være et skyggebilde av denne åndelige død bort fra synden. Nei, dåpen innsetter oss i et virkelig Kristi døds- og livssamfunn. Og det er nettopp dermed vi skulle eie: ikke bare frihet fra syndens skyld, men også en ny, hellig kraft som døder synden og driver fram en ny livsstil med Kristus som forbilde. Det er dette som ligger i ordene: "Vi er blitt sammenbegravet med ham ved dåpen til døden"

 

For at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv. Derfor er vi sammenbegravet med Kristus, sier apostelen: ikke bare for at vi skal være lik ham i hans død, men også i hans oppstandelse og liv. Og Kristus ble ikke liggende i graven, men oppstod fra de døde ved Faderens herlighet: Og nå, i sin opphøyde tilstand, befridd fra synden og døden, lever han et nytt og himmelsk liv. Slik skal også vi, ved den samme kraften, bli nye mennesker. Først, innfor Gud: Være nye mennesker, fullkomment fri fra synden, opphøyet til Guds barn, rettferdige og salige. Deretter: I våre hjerter eie et nytt åndelig liv, oppstått fra det gamle, døde livet under synd og vantro, og vandre i et nytt liv med Kristus som forbilde.

 

Dette skal ikke bare være en lov, og noe mennesket skal anstrenge seg for. Men et fullstendig guddommelig verk i alle dem som i sannhet er "født av vann og Ånd" (Joh 3:5). Paulus sier nemlig: "Slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet", d.v.s. oppreist av hans herlige makt. ("Faderens herlighet" kan nok bety summen av all guddommelig fullkommenhet. Men her betyr ordet hans allmakt. Se Ef 1:19-20). På samme måten skapes også det nye livet i en kristen, gjennom "Guds mektige krafts virkning. Den han lot virke i Kristus da Han reiste Ham opp fra de døde". En sann kristen er et Guds verk. Merk deg dette: En sann kristen er ikke et verk av menneskelig overbevisning og egne anstrengelser, som de uforstandige mener. Men et verk av guddommelige krefter. De er "født ovenfra", født "ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud" (Joh 1:13). "Gjenfødt av uforgjengelig sæd" (1Pet 1:23), vi "har fått del i guddommelig natur" (2Pet 1:4), "Guds sæd blir i ham" (1Joh 3:9).

 

Selvsagt måtte menneskene få en overbevisning ved at de fikk høre Ordet. Selvsagt vil det oppstå kamp og strid for å leve etter dette. Men den som står der bare med sin overbevisning og sine anstrengelser, er fremdeles bare kjød, "født av kjød" (Joh 3:6). Hvis du ikke har fått Guds Ånd, som har virket et nytt hjerte og sinn i deg, så er du fremdeles død. Skal du få det livet som tilhører Guds rike, så må Gud få komme til og gi deg sin Hellige Ånd. Det er den som skaper det nye livet i deg (2Kor 5:17): nytt syn og ny hørsel, nytt sinn, og nye åndelige krefter. Og det begynner med at han "tilintetgjør det slør som tilslører alle folkene" (Jes 25:7) - det åndelige dødsmørket. Og da våkner du opp som til en ny verden, og får se hvordan Jesus, Guds Sønn, ble gitt til vår frelse. Du får se at all din salighet* er bare i ham som døde og oppstod for oss.

 

*

En har valgt å beholde det gode, gamle uttrykket "salig/salighet" i en del tilfeller. Og grunnen er den helt spesielle betydning dette ordet har i Skriften, hvor det vanligvis, og mest tilnærmet betyr "velsignet/velsignelse". "Det greske ordet for vårt "salig" er makários, som i profangresken vesentlig ble brukt om gudenes oververdslige lykketilstand, høyt hevet over jordisk lidelse og bekymring. I NT skildrer ordet vanligvis den egenartede religiøse glede som gudsrikeborgerne (Messias-folket) får del i. Saligheten betinges og preges i NT helt av Guds siste og fullkomne åpenbaring i Kristus, og er av åndelig art. Det personlige trosforholdet til Kristus og hans evangelium er her av avgjørende betydning. Å leve i evangeliet om den uforskyldte nåde, gjør salig. Å få sitte til bords i Guds rike, er all salighets høydepunkt (Luk 14:15)" (Ill. Bibelleksikon). Oversetters tilføyelse.

 

Nå er det ikke bare en forstandens overbevisning. Det er gitt deg av Ånden å se hva du har i Kristus: En fullkommen rettferdighet, Guds vennskap og evig liv. Da strømmer så gudgitte livskrefter i sjelen, som ikke kan forklares - men erfares. Det er sant at vårt liv med Kristus i Gud ofte er svært skjult (Kol 3:3). Det er dekket av all elendigheten fra vår gamle natur. Men tross det er det ikke bare et tenkt og innbilt liv. Men en stor virkelighet som gir seg utslag i hele livet vårt, på jorden, på den måten apostelen sier det her:

 

Slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv - egentlig "i livets nyhet". Ikke bare skal vi tenke og innbille oss et nytt liv. Ja, ikke bare skal vi eie det. Det skal også bevise at det lever i oss, altså ved at vi "vandrer i livets nyhet". Og da ikke bare i nye gjerninger, nye kristelige skikker. Men i et helt nytt vesen som fødes av Ånden. Vi skal jo forvandles "ved fornyelsen av deres sinn" (Rom 12:2). Der skal bli et nytt indre liv, et nytt sinn og en lyst til Guds lov. Nye tanker, ny smak og en ny måte å bedømme alt ut fra. Da vil vi av hjertet elske det som vi tidligere hatet, - og dermed hate det vi tidligere elsket. Riktignok beholder kjødet alltid sin egenart som elsker synden og forakter Gud. Noe som ofte fører oss i mørke og forvirring. Men tross alt dette kan ikke Ånden bestandig holdes skjult. Og den virker at vi fordømmer og tar avstand fra vår egen ondskap, og etter vårt nye sinn inderlig elsker alt det som Gud elsker.

 

Og legg merke til at i denne "livets nyhet" skal vi "vandre" - . Ikke bare tilfeldig oppflammes av en hellig lyst som snart forsvinner igjen. Men for hele det livet som ennå ligger foran oss "vandre" en helt annen vei enn hele verden. Slik at selv om vi svimler, snubler og faller, så reiser vi oss igjen, og begynner på nytt kampen mot synden. Og om det skjer at vi innimellom blir trøtte og forsømmer oss, så vekkes vi på nytt og gjenopplives i troen og kjærligheten. Begynner på nytt å be, og søker i Ordet for å samle nye krefter til å fortsette vandringen.

 

Det er dette som også virkelig skjer når vi er født av Gud. Det ene året og tiår etter det andre fortsetter vi i det samme liv og vandring. Uansett at vi har hele djevelens rike mot oss, og kjødets og verdens motstand. Og Gud handler også ofte underlig med oss - som om han fullstendig hadde overlatt oss til vår indre eller ytre nød, ja under djevelens herredømme. At vi da likevel aldri kan forlate denne underlige Gud og hans vei, men alltid må fortsette med det samme livet, i tro og bønn, o.s.v. -. Det, ja, det må da være et markert og tankevekkende bevis på at her ligger det ikke bare menneskelig strev bak, men et guddommelig liv i sjelen. Og denne vandringen i et nytt liv kommer utelukkende gjennom en inderlig forening med Kristus - en hemmelighetsfull, men virkelig nok forening. Dette taler så Paulus videre om:

 

5: For hvis vi er blitt forenet med ham i en død som har likhet med hans død, da skal vi også bli det i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse.

Her taler Paulus mer tydelig og klart om hemmeligheten og grunnen til den nye vandringen. ("For", sier han, og det ordet gir løfter om en forklaring på det som er sagt like foran). Hemmeligheten er denne: Vi er blitt forenet med Kristus i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse. Hovedtanken i dette er: Like foran har apostelen talt om at vi er "begravet med Kristus ved dåpen til døden". Dette er det samme som "forenet med ham i en død som har likhet med hans død". Nå sier han: Men vi er også, likeså sikkert (i dåpen), forenet med ham i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse. (Vi skal huske på at her tales det ikke om våre legemers oppstandelse, men, som sammenhengen viser, om den åndelige oppstandelsen fra synden). Det tales altså ikke bare om at det gamle menneske i oss skal dødes. Men det skal også fødes og stå fram et nytt menneske, som skal leve i hellighet og rettferdighet for Gud i all evighet. Men alt det som sies her om dåpen (at vi blir "begravet med Kristus" , "forenet med ham" o.s.v.), det blir levendegjort og erfares der "gjenfødelsen og fornyelsen ved Den Hellige Ånd" kommer til. Da blir dette livet vårt. Da dør vi fra synden og vandrer i ett nytt liv.

 

Og måtte nå hver eneste én her merke seg hva som er den sanne helliggjørelsens hemmelighet! Paulus sier ikke at vi bare skal strekke oss etter et liv som har likhet med Kristi død og oppstandelse. Nei, han sier at vi "er blitt forenet med Kristus i en død og en oppstandelse som har likhet med hans". Ordet "forenet" betegner da også den inderligste sammenføyning med Kristus. Å, for et under av Guds nåde! Herren Kristus har selv skildret foreningen mellom ham og de troende med bildet av grenene i vintreet (Joh 15). Der taler han om denne "sammenvoksingen" mellom ham og de troende. Han sier: "Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham," ..o.s.v. Samme kveld sa han også til sin himmelske Far uttrykkelig disse ordene: "Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett" (Joh 17:23).

 

Dette er virkelig et nådens under som er større enn alle våre tanker. Her holder altså apostelen fram denne inderlige foreningen med Kristus som grunnen til den rette helliggjørelsen, til å døde kjødet, og for å kunne vandre i det nye livet. Men slik sier altså også Herren Kristus: "Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg".

 

Vi burde da tro Herren selv og hans apostel. Hvor mange hører vi ikke tale om helliggjørelse, men de har en ganske annen lære om disse tingene. Bare med bud, regler og formaninger vil de gjøre menneskene hellige. Uten å spørre om de i det hele tatt er forenet med Kristus, er "døde fra loven", og lever i troen. Måtte vi alle vokte oss vel for denne farlige forførelsen som bare skaper "hvitkalkede graver", hyklere og gjerningskristne! Og i tillegg bærer vi jo dette med oss i selve vår nedarvede natur: Vår tilbøyelighet til å tro at i oss selv har vi makt til å gjøre Guds vilje, bare vi bestreber oss på det.

 

Husk derfor på, så lenge du lever, at når apostelen taler de grunnleggende ord om helliggjørelse, så begynner han ikke med å gi bud og regler. Heller ikke med å formane eller påvirke. Nei, først taler han om grunnen og forutsetningen for all sann helliggjørelse: Denne inderlige forening med Kristus. Vi er "forenet", vi er "døde med Kristus", og videre: "begravet" og "oppstått". Dette må først ha skjedd, sier han. Også i brevet til kolosserne begynner han avsnittet med formaningen, med disse ordene: "Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus", "Dere er jo døde" (Kol 3:1,3). Og når Herren selv forklarer hvordan vi skal kunne bære frukt, sier han: "Hvis dere blir i meg", "Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv", o.s.v.

 

Når skal vi egentlig bli ferdig med denne ulykkelige dårskapen, å vente på frukt - før treet ennå er plantet - ? Denne innbilningen som sitter så dypt, som om det skulle være noe i oss selv som kunne skape god frukt.

 

Hvis du ikke er forenet med Kristus, så har du ingen mulighet for å bære god frukt. Men det er samtidig like umulig at du vil bli uten frukt, hvis du lever i en virkelig forening med Kristus, slik som han selv sier: "Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt". Når han bruker uttrykket "hver gren på meg som ikke bærer frukt", da taler han om de som "har navn av å leve, men som er døde" (Åp 3:1). Men om alt som virkelig lever i ham, sier han at det "bærer frukt og gir avkastning: én hundre foll, én seksti foll, én tretti". Det er umulig at Kristus og hans Ånd, når de bor i oss, ikke skulle utrette noe!

 

Men lever du derimot bare for deg selv, på denne verdens vis. Bare gjør det som kjødet lyster, helt fremmed for det sinnet som elsker Guds lov og setter seg til motverge mot det gamle menneske. Ja, da må du vite at du ikke lever i noen forening med Kristus. At du da en gang i dåpen ble forenet med ham, eller at du nå bekjenner at du tror og tilhører ham, det hjelper deg ikke nå. Når du nå fortsetter å leve uten foreningen med Kristus. Da har du fornektet din dåpspakt. Du er en gren som er brukket av, og som da bare fortsetter å tørke inn. Men Gud, "som gjør de døde levende og kaller på det som ikke finnes, som om det finnes", han gjør ennå stadig store under. "Også vi som var døde i våre overtredelser og synder, har han gjort levende med Kristus". Han er "rik på barmhjertighet, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med". Han er den samme i dag, han står der og vil også gjøre det underet med deg som Kristus skildrer slik: "De døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve" (Joh 5:25).

 

Men selve betydningen av disse ordene: "forenet med ham i en død som har likhet med hans død, og en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse", får vi kanskje ennå mer treffende åpenbart gjennom bildet av Kristus, når han sammenlikner seg med et hvetekorn som må dø før det kan bære frukt (Joh 12:24). På samme måte må også vi først dø og bli til mold, når det gjelder all vår egen dugelighet og muligheter for å utrette noe. Før vi kan få et nytt, himmelsk liv, og bli en sæd etter den himmelske innhøsterens vilje. Noe han kan samle i sine låver. Så lenge menneskene ennå er og kan utrette noe, er alt det de gjør, selv deres frommeste liv, "født av kjødet" og en styggedom for Gud. Selv på sitt beste er det besmittet av selvforgudelsens last, og i tillegg; med all den forgiftede naturens styggedom.

 

"Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med roten", sier Kristus. All vår egen kraft og ressurser, klokskap og virksomhet må bli slått ned og tilintetgjort, hvis Gud skal få åpenbart sin kraft i oss. Den som skal bli vis og opplyst i Guds mening, må først bli som blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og salig, må først bli en fordømt synder. Den som skal få motta Guds kraft til helliggjørelse, må først bli svak, fullstendig maktesløs, og gjort udugelig. Først når synderen ligger der fullstendig fortapt, sønderknust, fordømt og rådløs, - men i denne sin fortapte tilstand får høre Guds Sønns røst forkynne hans barmhjertighet og nåde - først da fødes det sanne livet inni ham.

 

De som bare har sin loviske kunnskap, forstår ikke noe som helst av denne hemmeligheten. Det står som et svart mørke og en dårskap for dem. For de mener at når en bare går alvorlig inn for det, så må en da bli hellig. Kristi ord om at "uten Meg kan dere slett ikke gjøre noen ting", kaster de fra seg (Sal 50:17). Eller de oppfatter det ordet bare som en oppfordring til et slags bønnesamfunn med Gud. Men Herren sier ikke: Hvis dere ikke ber til meg. Nei, han sier "Hvis noen ikke blir i Meg, slik som grenen i vintreet, kan dere slett ikke gjøre noen ting. Bli i Min kjærlighet!" Ganske riktig kreves det jo også i dette, at vi ber. Men uansett alt det du ber, så blir det ingen sann helliggjørelse, hvis ikke også dette skjer, som Skriften lærer, at du dør. At du som en fortapt har mistet all tro på hva du kan utrette, og finner din frelse, ditt liv, bare i Kristus, - forenet med ham ved en død og en oppstandelse lik hans. For det kan bare gå for seg på denne måten: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye korn".

 

Dette er altså begynnelsen til en sann helliggjørelse. Før dette skjer, kan en nok være vakt og ha strevet med sin omvendelse. Men fullstendig fortapt og død er du ikke blitt. Og selv om en kanskje tror at alt det som står skrevet om Kristus er sant, men selv aldri er blitt frelst og frigjort fra loven, så er alt strev med å bli mer hellig, forgjeves. Det er det samme om det har foregått som et selvgjort skuespill, eller det har vært gjennom kamp og engstelse. Det er som det syvende kapitlet viser oss, at vi kan ikke "bære frukt for Gud", kan ikke "tjene i Åndens nye vesen", før vi er "løst fra loven", er "døde fra det som holdt oss fanget ". Men når det skjer, da er også den rette helliggjørelsen begynt i hjertet ditt. Når du har opplevd dette at "jeg har strevet og arbeidet så ærlig og oppriktig jeg kunne, for å bli rettferdig og hellig. Men i alt dette strevet er jeg bare blitt stående skamfull og hjelpeløs - overfor Ham som jeg omsider fikk se var hele min rettferdighet og helliggjørelse: min Herre Kristus.

 

Jeg var innstilt på å gjøre hva som helst, jeg kjempet, jeg ba, jeg satte meg høye mål. Men ble bare mer og mer ulykkelig, syndig og fordømt. Til slutt innså jeg at alt strevet mitt var forgjeves. Jeg bare lå der, og opplevde at jeg var fortapt. Da kom Herren og gjorde meg levende. Jeg ble frelst utelukkende gjennom hans nåde. Men jeg falt ofte på nytt i den samme innbilningen om at jeg hadde noen egen kraft og dugelighet. Jeg trodde at det måtte da være meg selv som måtte helliggjøre meg. Jeg begynte på nytt med eget strev. Jeg ble opptatt med å tro på den rette måten, med å be og kjempe. Jeg trodde jeg selv hadde kraft til å gjøre dette. Men så ble jeg på nytt maktesløs og fortapt. Jeg innså at jeg kunne ikke tro, ikke be, nei, ikke en gang tenke, mer enn akkurat det Herren hvert øyeblikk virket i meg. Og når jeg så på nytt ble slått ned, ble maktesløs og død, da kom Herren igjen med sitt evangelium og førte meg tilbake til klippen -som jeg hadde glidd bort fra. Igjen møtte han meg bare med sin nåde. Og da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.

 

Når du har vært gjennom slike prosesser, da er det Kristus, og ham alene, som er blitt hele din rettferdighet og helliggjørelse, så du alltid og i alle ting ser at du er avhengig av ham. Da kjenner du hva som er den rette helliggjørelsen. Da døder du ditt gamle menneske på rett måte. Da ikke bare bremses det gamle mennesket i sine utbrudd. Men da dødes det indre, selve hjertet og livet i det gamle menneske: Den dype, uendelige selvopptattheten. Innbilningen om at det finnes noen som helst kraft og dugelighet i oss selv. Den er denne dype selviskheten som utgjør selve livet og hjertet i det gamle mennesket. Og fra denne kilden flyter så en forferdelig syndflod gjennom alle naturens krefter. Som stolthet, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvrådighet, kjødets lyst, hissighet, utålmodighet, falskhet, løgnaktighet, og mange andre synder og elendighet.

 

Når så all denne ormegiften angripes og dødes, så må nok aller først den dype selviskheten, den innbilte egne kraften, blitt knust. Og dette må nok ikke bare skje én gang, i omvendelsen, men gang på gang gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelsen. På samme måte som vi første gang gjennom lovens arbeid ble stående hjelpeløse i alt vi prøvde oss på, for å bli rettferdige, slik må vi om og om igjen bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe, eller tror vi kan bevirke noe av oss selv. Dette skjer hele tiden, for at vi aldri skal få vår trøst og glede i oss selv, eller i noe som er i oss, men bare i Herren Kristus selv. For, som vi nylig har nevnt, er det på denne måten selve hjertet i det gamle mennesket blir gjennomboret og drept.

 

Men vi skal ikke bli liggende i vår usselhet, eller stoppe opp i trelldom og avmakt. Det nye mennesket, "Åndens sinnelag (attrå) er liv og fred", må hele tiden næres og holdes vedlike. Derfor er det så nødvendig at vi gjennom evangeliet alltid blir trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden. På denne måten blir det hele veien en sann og levende helliggjørelse i Ånden. Ikke noe selvgjort, dødt og overfladisk. Det er dette som er lærdommen vi må ta til oss gjennom apostelens ord om at vi er "forenet" med Kristus gjennom en død og en oppstandelse som har likhet med hans. Vi er sammenvokst med det hvetekornet som måtte dø og nedbrytes, måtte bli til mold, før det kunne bære frukt. Derfor er dette også vår vei, før vi kan få åndelig liv og kraft. Vi må dø og tilintetgjøres, for at Kristus alene kan få leve og virke i oss. Vi må være Kristi lemmer, og gå samme vei som hodet gikk.

6: For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden.

Vi vet dette - etter gr.teksten egentlig "vitende dette", "kjennende dette at vårt gamle menneske.." o.s.v. Grunntekstens ord for "vi vet" har en betydning som står for kjennskap bygget på erfaring. Med dette vil Paulus si: At vi er blitt forenet med Kristus gjennom en død og oppstandelse som har likhet med hans, det kan det ikke herske noen uvisshet om for oss som vet og erfarer at vårt gamle menneske er korsfestet med ham. Hvis vi ikke vet noe om dette, da kan vi ennå ikke være blitt nye mennesker. Dette å være forenet med Kristus er ikke noe vi bare opplever i tankene, men noe vi kjenner av erfaring.

 

Vårt gamle menneske..., og syndelegemet. Når apostelen her bruker to forskjellige uttrykk, "vårt gamle menneske", og "syndelegemet", forstår vi at med vårt gamle menneske menes hele vårt tidligere indre og ytre liv i synd og vantro. D.v.s. vårt gamle jeg, vår tidligere livsretning. Slik den var før den nye fødselen. Da vi ikke fryktet Gud, ikke hørte hverken på hans trusler eller hans nåde, men bare levde fritt etter vårt kjøds lyster og tidsånden i denne verden (Ef 2:2,3). Med vårt gamle menneske mener Paulus egentlig ikke selve vår falne natur. Men hele vårt tidligere liv og levnet. Det forstår vi av at han nettopp skjelner mellom "vårt gamle menneske" og "syndelegemet". Det kalles "vårt gamle menneske" i motsetning til det nye (Ef 4:22,24 og Kol 3:8,10). Og det må også kalles "vårt gamle menneske" fordi det var slik fra vår fysiske fødsel. Ja, helt tilbake fra syndefallet var det likt hos alle Adams barn.

 

Med "syndelegemet", som ved korsfestelsen av det gamle mennesket skal tilintetgjøres, menes det samme som "kjødet" andre steder i Skriften. Det er det samme som selve syndefordervet i oss, men skildret som et legeme. D.v.s. selve den syndige naturen med dens onde begjær og dens utbrudd i syndige ord og gjerninger. Denne virksomme synden som bor i oss, har Paulus i Kol 3:5 konkret skildret som et legeme, når han sier: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet" o.s.v. Når han taler om disse syndige utbruddene som våre "lemmer", forstår vi at han omtaler synden som et legeme. Det er dette syndelegemet som skal bli "fratatt sin makt" gjennom den andre korsfestelsen*.

 

*

Noen har ment at med uttrykket "syndelegemet" skulle menes selve menneskets legeme "som sete og organ for synden" sier de. Og på den bakgrunn anser de det gamle menneskets korsfestelse å skulle ha som sitt endelige mål at (hina, "for at") menneskets legeme skulle "bli fratatt sin makt". Selv om vi tolket uttrykket "bli fratatt sin makt" i den mest tenkelig svake form, f.eks. "gjøres uvirksom", så ville vi likevel med denne tolkingen akseptere den tanken at syndens makt ligger i legemet, at en med "kjødet" bare skulle mene legemet. Men dette er klart ikke Skriftens mening. Skriften bruker jo uttrykkelig formuleringen "et sjelelig menneske" (slik gr.språket konkret uttrykker det) om "det naturlige menneske" (1Kor 2:14). Og taler om "det kjødet ville" (Ef 2:3), om "kjødets sinnelag", og et "kjødelig sinn" (Rom 8:6 og Kol 2:18). Og disse ordene forteller oss jo at synden egentlig er et åndelig onde. Menneskets synd består jo ikke i at vårt legeme har syndige drifter på samme måte som dyrene. Nei, tvert imot er menneskets forhold at nettopp fordi vi er syndige, totalt fordervet i menneskets sjel, derfor blir også legemets drifter styrt til ulydighet mot Guds bud - det som synden egentlig består i.

 

I v.12 sier Paulus: "La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme". Han sier ikke: La ikke deres dødelige legeme ha herredømme. Vi legger merke til at det er synden som omtales her som den som har herredømme - og som altså ved korsfestelsen skal "bli fratatt sin makt". Men hos de gjenfødte er legemet en bolig for Ånden og dens frukter (1Kor 6:19), på samme måte som legemet altså også blir brukt av synden. Det ville være en utillatelig nedvurdering av apostelens budskap, om en tilla ham den meningen at korsfestelsen av vårt gamle menneske bare skulle bety en viss svekkelse av legemets kjødelige lyster. For vi ser og vet jo at det er synden i sin helhet som omtales over alt her. Det ville være å gi næring til en retning som Paulus spesielt brennemerker som falsk; dette: i sin nidkjærhet mot synden å vende seg mot legemet (se Kol 2:23, 1Tim 4:8). Til tider kan det være behov for å "speke" legemet gjennom faste og arbeide (Rom 13:14). Men at hele "vårt gamle menneskes korsfestelse" ikke skulle ha noe større siktepunkt enn en viss svekkelse av legemet, det er å skyte langt over mål i tolking av dette budskapet som jo gjelder synden i sin helhet. Og vi har allerede sett at Paulus også på et annet sted (Kol 3:5) skildrer synden som et legeme med dets "lemmer".

 

korsfestet med ham - eller "med-korsfestet, "korsfestet sammen med". Så inderlig er vi forenet med ham, at alt det som skjedde med Kristus i hans lidelse, død og oppstandelse, har sitt motbilde i den kristnes nye liv. Tidligere har Paulus sagt at vi er "døpt til Hans død", at vi er "begravet med Ham" og at vi er "forenet med Ham i en oppstandelse som har likhet med Hans oppstandelse". Og nå sier han altså at vi er "korsfestet med ham". Å være "korsfestet med Kristus" har to betydninger i det vi leser hos Paulus. Når han i Gal 2:20 sier: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus", så betyr det at han har del i Kristi egen korsfestelse på Golgata. Der var vi alle, og stod i ham for Guds dom, og "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle" (2Kor 5:14), om én er korsfestet for alle, så er de alle korsfestet. Sammenhengen viser at det er denne betydningen uttrykket har i Gal 2:19.

 

Men i vår tekst betyr det noe annet når Paulus sier at "vårt gamle menneske ble korsfestet med ham". Her betyr det at hele vårt tidligere liv, - slik det var arvet fra Adam, og som vi levde fritt ut i vantro og ondskap, - er nå ved foreningen med Kristus fengslet og døende. På samme måte som Kristi legeme ble festet til korset med nagler gjennom hender og føtter. Og på samme måte som et korsfestet menneske aldri mer kunne tenke på sin frihet, men bare så døden foran seg, slik er det også med en kristen, som jo er korsfestet med Kristus. Bundet til uavbrutt bare å dø mer og mer bort fra alt som ikke behager Gud. Og på samme måte som døden på korset var en langsom og bitter død, slik er også korsfestelsen av det gamle menneske en langsom dødsprosess, og svært bitter for vår natur. På samme måte som et korsfestet menneske etter loven var et forbannet menneske som ble avskydd av alle (5Mos 21:23), slik er også det korsfestede "gamle menneske" både i Guds og for vårt gjenfødte øye, forbannet og avskyelig.

 

Et korsfestet menneske døde ikke straks. De kunne leve mange dager i forferdelige smerter som gradvis tok livet av dem. Ja, de kunne til og med, på korset, bryte ut i bespottelse. Som den ene røveren på Golgata gjorde. På samme måte er heller ikke det gamle menneske straks helt død, når det er naglet til korset. Det kan ennå røre seg, spenne musklene og hisse seg opp overfor selve dødsstraffen, ved at det stanger og strir mot den villige ånd. Det er dette Luther har talt noenlunde slik om: "Ånden sier til synden: Du har å anse deg død, og ikke røre deg! Kjødet sier: Jeg er ikke død ennå. Jeg må bruke livet mitt mens jeg ennå har det! Ånden sier: Lovet være Gud for sin evige forlatelse! Kjødet sier: Hva kjenner jeg til Gud og hans nåde? Gud er slett ikke nådig! Ånden sier: Hans bud er ikke tunge; kjærlighet, langmodighet, mildhet, saktmodighet, avholdenhet - alt sammen bare dyrebare gaver. Kjødet sier: Hans bud er tunge. Jeg vil ikke være langmodig, mild, saktmodig og avholdende. Ånden sier: Gud skal gi deg en evig salighet i himmelen. I forakt svarer kjødet: Når sa jeg meg interessert i å snakke om himmelen? Hva er "salighet i himmelen" for noe? Jeg har ikke sans for slikt!" o.s.v.

 

Slik kjemper Ånden og kjødet mot hverandre når det gamle menneske er korsfestet, d.v.s. når den gamle livsformen er brutt. Et korsfestet menneske er festet til treet både med hender og føtter, gjennom både den høyre og den venstre hånden. I den åndelige korsfestelsen blir også alt som tilhører det gamle menneske tynt og dødet på samme måte. Og dette skjer også i forskjellige forhold i vårt gamle menneske, som til og med kan stå i strid med hverandre: Et selvrettferdig så vel som som et syndig vesen. Såvel gleden i verden som gleden i min egen fromhet. Såvel gjerrigheten som sløseriet. Såvel en syndig vrede som en syndig kjærlighet. Såvel selvsikkerheten som motløsheten, o.s.v.

 

Det er svært lærerikt å legge merke til hvordan dette virkelig skjer hos dem som er korsfestet med Kristus. La oss bare ta Peter som eksempel. Når han trofast fulgte sin Mester, ble hans gamle, jødiske sinn daglig dødet ved at slikt stadig ble refset av hans Herre som voktet ham. Men når han ble selvsikker, og derfor ble overlatt til Satan, så falt han og fornektet sin Herre. Og da ble han så sønderknust over dette, at han gikk ut og gråt bittert. Da han senere, overfor rådet i Jerusalem stod fast ved sannheten og bekjente Kristus, ble han hudstrøket av yppersteprestene. Også gjennom dette ble syndens lyster i ham drept (1Pet 4:1). Men når han så senere, i Antiokia hykler av menneskefrykt, da får han en alvorlig irettesettelse av Paulus (Gal 2:11-14). Kort sagt: Når han var trofast og sterk, da vokset selvtilliten i ham, og da måtte han lide. Men når han var svak og vaklende, da ble han også tuktet. Da måtte han også lide. Slik ser vi hvordan han er korsfestet, ved nagler gjennom både hans høyre og hans venstre hånd.

 

Så lenge en kristen står under Åndens tukt, skal han stadig renses og dødes, hvordan han enn er eller har det. Er jeg f.eks. rik på jordisk gods, da fristes jeg til å skape meg et Paradis på jorden, pleie kjødet og leve verdslig. Men da blir jeg snart så sterkt tuktet av Ånden at jeg blir redd for min rikdom og livslyst, og plages mer av det enn om jeg hadde levd i fattigdom. Er jeg på den annen side fattig, eller har legemlige plager, da dødes også mitt kjødelige og verdslige sinn. Er jeg åndelig begavet, og har en aktiv natur, da vil kjødet snart ha ære og ry for dette. Eller vi bare i stillhet inni oss "vokser" på dette. Men da tar Ånden fatt i meg og gjør meg virkelig redd. Han taler til meg: "Gud står de stolte imot". Holdes jeg på den annen side i åndelig fattigdom, kjenner på at jeg mangler både kraften, gavene og nåde, da dødes min egenrettferdighet også gjennom dette.

 

Så har vi tider da vi våker trofast i bønn. Vi strider mot synden og er villige til å avstå både fra synd og egen ære. Ja, vil virkelig gjerne få være en helliggjort kristen. Men da går det ikke lenge før en viss erkjennelse av dette begynner å vokse i hjertet mitt. Jeg får en hemmelig tilfredsstillelse i alt dette - midt oppi alt mitt alvor! Å, for en fare! Da er jeg på randen av det stupet som gjorde at engler falt fra himmelen til helvete. "Mange som er de første skal bli de siste" taler Ånden til meg. Men så gir jeg meg tvert imot over til større frihet og åndelig lettsindighet. Stor åndelighet ser jo bare ut til at jeg opphøyer meg, tenker jeg. Jeg begynner å ta avstand fra den alvorlige gudsfrykten og aktsomhet. Da blir snart min skyld og dom på nytt åpenbar. Da blir jeg igjen tuktet og vekket opp. Dette vil alltid være skjebnen for alle dem som er naglet til korset. Vi er naglet både med høyre og venstre hånd.

 

Sier du nå: Hva er det egentlig som foregår? Skal jeg tuktes og straffes fra alle kanter? Hvordan skal jeg oppføre meg i alt dette? Skal jeg ikke få hvile og fred i noe som helst? Da står nettopp Skriften der med svaret: "Du skal få ha din hvile og fred i Herren!" Men også dette er det gamle menneskes pine og død. Slik står det til med et korsfestet menneske. Uansett hvordan han oppfører seg, så drepes han. Er han stille og ydmyk, så drepes hans gamle liv. Det sliter og vrir seg urolig hit og dit. Og dermed lider han bare ennå mer. I alt som skjer får bare døden mer og mer makt.

 

For at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden. Dette er det store målet for det gamle menneskes korsfestelse. Synden skal dødes, hvis vi virkelig står i samfunnet med Den Hellige Gud. Paulus sier ikke at synden i oss allerede er helt drept ved korsfestelsen av det gamle menneske. For den er ikke fullkommen død før mennesket dør legemlig. Men det han sier er at "syndelegemet skulle bli fratatt sin makt", ikke skal få slippe til, skal mer og mer miste sin makt "så vi ikke lenger skal være treller under synden". D.v.s. at synden skal ikke få herske mer.Vi skal ikke lenger være treller. Ikke lenger trelle i dens tjeneste. Dette virker denne korsfestelsen.

 

Og vi er både forpliktet og satt i stand til slik å ta avstand fra syndens slaveri. Det er skjedd på den måten Paulus tidligere har forkynt: Ved Kristi død og oppstandelse er vi døde fra vårt forrige liv i synden, og oppreist til et nytt åndelig liv. Da er hele vårt gamle forhold til synden brutt. Vi er satt fri fra trelletilstanden under den (jfr.v.16-18). Dette kommer apostelen nærmere inn på i neste vers, ved å bruke eksempelet med de som er døde. Han sier:

 

7: For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.

Dette er en vanlig uttrykksform om de døde. Å oppfatte disse ordene på noen annen måte, ville føre til store motsetninger i forhold til den øvrige teksten og sammenhengen. Dette er en tilføyelse Paulus gir for å innprente ennå sterkere ordene foran, at vi "ikke lenger skal være slaver under synden". Som svar på det spørsmålet han stiller i v.1: "Skal vi fortsette i synden?", har han tidligere sagt: "Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?" Så har han videre, i v.3-6, gått nærmere inn på hvordan vi er døde fra synden ("døpt til Kristi død", "forenet med ham i en død som har likhet med hans død", "begravet med ham" o.s.v.). Her gjentar han så sitt første svar, og belyser det nå med en vanlig erkjennelse som gjelder for alle som er døde: "den som er død, er rettferdiggjort fra synden". D.v.s. at han er ikke lenger en synder. Nå er han fri fra synden, slik at også på denne bakgrunn må han erklæres rettferdig*

 

*

Uttrykket "rettferdiggjort fra synden" ser ut til å sikte til forbrytere som henrettes. Dermed ansees de å ha gjort opp med samfunnet gjennom sin død, og derfor ikke skal kunne dømmes mer. Men også i vanlig omtale sier vi om de døde at nå "gjør de ikke lenger noe vondt". På den måten kan de ansees å være rettferdige.

 

Slik skal også vi som nå er død fra synden, ikke lenger være slaver under den - for det er ikke de døde. At det er dette som er tankegangen, ser vi klart av v.11. Der sier Paulus: "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre". Det er nettopp dette Paulus har som mål, at de kristne skal leve i denne holdning, ha denne innstilling: at de, akkurat som de som er døde, har tatt fullstendig avstand fra livet i synden, og nå er stått opp til en ny verden. Hvordan skulle vi ennå kunne leve i synden, eller "være slaver " under den? Nei, de kristnes liv er i Kristus, i samfunn med ham, og med ham som forbilde. Synden er ikke lenger vårt liv, men tvert imot vår plage og død. Denne holdningen er da også et tydelig bevis på at vi i vår ånd er døde fra synden.

 

Da bør vi også benytte oss av så stor en nåde, så vi trofast følger Den Hellige Ånd, og vokter oss vel for å bli forført av fienden, eller av "syndens bedrag". Vi må alltid vandre i det nye livet etter vårt salige kall og vår nye villige ånd. Må Gud hjelpe oss til det, i sin nåde!

 

8: Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.

Dette er et ord som er fullt av trøst. Og sammenhengen med det vi nettopp har lest, er tydelig. Paulus gjentar her på nytt, det han nettopp har sagt i v.5, at så sant vi er blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det gjennom en oppstandelse som er lik hans. Først gav han i v.6-7 en kort forklaring på ordet i v.5, om hvordan vi er blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans. Nå kommer han mer utførlig tilbake til dette. I v.6-7 gikk forklaringen ut på at denne vår forening med Kristus gjennom en død som er lik hans, ikke er ukjent for oss. Nei, det vet vi, sier han, "vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham", og at hensikten, målet, med denne korsfestelsen er at "vi ikke lenger skal være slaver under synden", "for den som er død, er rettferdiggjort fra synden" (v.7).

 

Etter at han har gitt oss denne korte forklaringen, gjentar han på nytt det han hadde sagt; om at vår forening med Kristus ikke bare strekker seg til hans død, men også til hans liv. Og nå bruker han denne uttrykksformen: "Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham". Når vi dermed innser sammenhengen, blir også meningen med de enkelte ordene tydelig. Noen har ment at med uttrykket "leve med ham", menes livet med Kristus i himmelen. Og det er selvsagt en følge av at vi i vårt liv her på jorden har vært delaktig i Kristi død og liv. Men vi ser likevel av sammenhengen at det Paulus har i tankene på dette stedet, nettopp er dette livsfellesskapet med Kristus mens vi ennå er her på jorden. Dette at vi i åndelig forstand er stått opp og nå lever et nytt, hellig liv for Gud. At det er dette som er meningen, ser vi ikke bare av sammenhengen med det vi leser foran, men også spesielt av apostelens oppsummering i v.11. Med disse ordene forteller han der hva som er hensikten hans med budskapet: "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre".

 

Nå har vi slått fast at her tales det om det åndelige livet som vi allerede her på jorden lever med Kristus. Likevel er det mange som står spørrende overfor uttrykkene "da tror vi", og "vi skal" - "da tror vi at vi også skal leve med ham". Og mange sier, med tanke på det vi har talt om like foran, at det åndelige livet skulle vi jo oppleve, ikke bare tro. Men til dette må vi først si at ordet "tro" også har betydningen av å være overbevist om, noe som kan skje på grunnlag av erfaring/opplevelse. For det andre at Paulus klart nettopp taler om hva vi ofte følbart erfarer, dette at vi er døde med Kristus (det kjenner vi gjennom det gamle menneskes korsfestelse. Se sammenhengen mellom v.5 og 6), men at vi derimot ikke opplever selve det guddommelige livet i hjertene våre, dette livet med Kristus som Paulus omtaler slik: "deres liv er skjult med Kristus i Gud" (Kol 3:3).

 

Da blir vår visshet om dette skjulte liv med Kristus, en troens visshet. Fordi vi ikke kjenner/opplever det i oss. Samtidig bygger denne visshet på vår erkjennelse av at vi er korsfestet med Kristus (v.6), og at dette ikke kan skje uten at vi lever med ham. Av og til erfarer vi nok det guddommelige livet i hjertene våre. Og i tillegg ser vi av og til flere tegn på dette. Enten ved at vi lider under synden. Eller gjennom den nye hellige lengten etter alt som er av Gud, og hele den nye livsinnstillingen. Men så kommer det nok også andre tider, da alt dette er fullstendig skjult for oss. Når vi bare ser synd og troløshet, kjenner oss døde og likeglade med alt som er hellig. Da innser vi at også den tredje artikkel i vår apostoliske bekjennelse, om Den Hellige Ånd og hans verk i oss, er en trosartikkel, like så vel som den første og den andre.

 

Men under all denne vekslingen av hvordan vi opplever det, blir vårt gamle menneske hele tiden korsfestet med Kristus. Det beviser at vi er døde med ham. Så må vi da tro at vi ennå, i det skjulte, virkelig fortsatt er forenet med ham, og har et guddommelig liv i hjertet - uansett hvor ille det kan se ut. Ser vi så nærmere på sammenhengen mellom v.5 og 6, så vil vi her hos apostelen legge merke til noe som for prøvede kristne ofte blir en dyp trøst i spørsmålet om de i det hele tatt eier livet i Kristus, om han ennå bor i hjertene deres. Det er når de sier: Men midt oppe i alt dette mørke og elendighet, alt det som er tåkere og all svakheten, så er det nå merkelig at jeg likevel aldri mer kan gå tilbake til et liv som verden. At jeg ikke velger å bli fri og løst fra Kristi kors, fra denne veien som bare døder kjødet. Årene går, og fremdeles er det dette jeg er opptatt med: å strekke meg etter Gud og hans vilje. Midt oppi all denne naturens ugudelighet, så er altså min ånd og mitt sinn uforandret, så jeg lider under det onde, og har livet og freden utelukkende i Kristus, i hans nåde og hans veier. Da må det jo være en realitet, dette livet med Kristus, og som gjør alt dette - ! Selv om det er en hemmelighet -.

 

At Paulus sier: vi skal leve - "da tror vi at vi også skal leve med ham", er et uttrykk for noe som nødvendigvis må bli en følge (akkurat som i v.5): like så sikkert som at vi har dødd med Kristus, så må vi også leve med ham. Likevel er det sant, det noen har bemerket, at vårt liv med Kristus er en vedvarende helhet. Det er ikke noe som en gang for alle er fullbyrdet. Men noe som stadig skal få utvikles mer, og som først fullbyrdes når vi står hjemme i himmelen - så sant vi fortsatt lever i nåden, og ikke på nytt faller fra. Ved at vi er forenet med Kristus har vi allerede her og nå det evige liv. Det guddommelige, som er begynt her, i vår ånd, men som skal fortsette i evighet, og først der virkelig bli åpenbart. Apostelen sier det slik i Kol 3:4: "Når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med ham i herlighet".

 

Selv om altså Paulus i vår tekst egentlig taler om det livet med Kristus som vi lever allerede her på jord, så behøver vi ikke være i tvil om at han i dette budskapet samtidig også så fram til dette livets endelige fullbyrdelse i himmelen. Det er nettopp slik denne apostelen i sin rike tro ser på livet med Kristus. Det ser vi ikke bare av det ordet vi nå siterte fra Kol 3:4, men også fra flere andre steder, f.eks. Heb 12:22-23. Der sier han til dem som jo ennå vandrer på jorden: "Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder". Her ser vi hvordan Paulus ser på den levende menighet på jorden og de som er nådd fram til himmelen, som ett.

 

På det grunnlaget har vi også av vår tekst rett til å trekke denne trøst og slutning, slik han uttrykker det i 2Tim 2:11-12: "Dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham. Hvis vi holder vi ut, skal vi også herske med ham". Hvis vi allerede her på jorden har det guddommelige livet i hjertene våre, som gjør at vi også lider med Kristus, så skal vi ikke behøve være i tvil om at vi også skal leve med ham i evighet. Det ene følger uvilkårlig det andre, slik Paulus uttrykker det i Rom 8:17: "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger - Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham".

 

Tenk, når vi her i livet er kalt av Gud, blitt dratt av ham til Kristus og omskapt til et Guds barn. Og har så vært opptatt av å leve etter hans vilje, har kjempet og lidd for hans skyld, - så skal så visst ikke han til slutt forlate oss i dødens stund! Ofte kan kampen bli tung, og striden for het, når vi følger etter Jesus, mens hele verden er fullstendig fri for slike trengsler. Men da skal derimot vi ha den sikre trøsten at vi ikke forgjeves har kjempet og lidd med ham. Nei, vi har allerede nå "det evige liv" (Joh 6:47,54). Det er skapt, og dermed begynt i våre hjerter, ved Den Hellige Ånd som er "pantet på vår arv". Det åndelige livet er ikke noe som tilfeldigvis skapes gjennom våre egne anstrengelser, men er egentlig Kristus i oss (Rom 8:9,10. Kol 3:4). Selv sa han det slik: "dere i meg, og jeg i dere". Det er en virkelig delaktighet i Kristi liv. Og som grunnlag for vår tro på at vi også skal leve med ham, er det da nettopp også Paulus fortsetter slik, som en tilføyelse:

 

9: Fordi vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden hersker ikke lenger over ham.

Det apostelen her vil si, er at vi som har dødd med Kristus, tror at vi også skal leve med ham. Og at det har sin grunn i følgende: Vi vet at det er Kristus som egentlig er vårt liv, for vi er forenet med ham ved en død som er lik hans død, og en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Og vi vet at han dør aldri mer - han er den som lever evinnelig. Kristus er oppreist fra de døde, og han dør ikke mer, sier Paulus. Men han understreker det ennå en gang, liksom et seiersrop: døden hersker ikke lenger over ham - etter gr.teksten egentlig: "blir aldri mer herre over ham".

 

Denne tilføyelsen minner oss om den egentlige grunnen for vårt åndelige og evige liv. Døden har en gang vært herre over Kristus. Dette er grunnen til vårt liv. Kristus har frivillig gitt seg inn under dødens overmakt (Joh 10:18). Men det hadde en bestemt hensikt. Vi vet at døden bare har makt over syndere (v.23). Så har da Kristus virkelig vært en synder - men i sannhet ikke i seg selv, for i seg selv var han "hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene". "Men han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss". Det var bare på dette grunnlaget døden da ble "herre" over ham. Den hadde lovlig rett over ham, fordi da var han en synder. Men nå er det altså slutt med dette dødens herrevelde over ham, sier Paulus: "døden hersker ikke lenger over ham". Og grunnen til dette utlegger han videre slik:

 

10: For den døden han døde, den døde han for synden én gang for alle, men det livet han lever, det lever han for Gud.

Hans død, eller den død han døde, den døde han - for synden. D.v.s. at han døde på grunn av synden. Det uttrykket Paulus bruker her, svarer til det han også anvender om oss i v.2 og 11; at vi, etter å være forenet med ham, også "døde fra synden". Men betydningen av Kristi død er selvsagt spesiell. Han døde for syndens skyld og tok bort synden, da han ved sin forsoningsdød tilintetgjorde dens fordømmende makt.

 

Én gang for alle, - slik at noen død for synden ikke er nødvendig mer! Derfor hersker døden ikke lenger over ham (v.9). Men sitt liv, eller det livet han lever, det lever han for Gud - d.v.s. for Guds regning. Han er Guds egen og til Guds tjeneste. Hans død var en synders død. Han døde for syndens skyld, men døde derved også fra synden, slik at han aldri mer skulle bære synden, aldri mer være en synder for oss. Og så stod han opp som rettferdig, for nå å leve for Gud, aldri mer som en syndebærer. I disse sannhetene ligger altså grunnen til at døden ikke lenger kan herske over Kristus. Men det er også i begge disse tilstandene vi skal være lik ham: "forenet med ham ved en død og en oppstandelse lik hans" (v.5). Slik overfører da også Paulus disse to tilstandene på oss, når han fortsetter slik:

 

11: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre.

Her ser vi hva Paulus har hatt som siktemål for alt det han har talt, helt fra v.2. I v.10 har han minnet oss om at Kristi død var en død fra synden, og at hans liv er et liv for Gud. Nå overfører han straks dette på oss som er kristne, og som nettopp i disse forholdene skulle være lik Kristus (v.5). Han sier: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud. Paulus har bevist at vi allerede i dåpen er blitt forenet med Kristus, slik at vi har fått del i hans død og liv (v.3-5). Og han har sagt at vi som har fått vårt gamle menneske korsfestet med Kristus, gjennom det også erfarer denne vår delaktighet i Kristi død, og at vi også tror at vi skal leve med ham (v.8).

 

Nå innprenter han oss hvor viktig det er at vi også regner oss, anser oss, for å være døde fra synden og stått opp til et nytt liv, et liv vi så lever for Gud. For han formaner oss jo til det, når han sier: "Slik skal også dere regne dere som..". Dette er da en særdeles viktig formaning. For det er slett ikke likegyldig hvordan vi "regner oss", anser oss, å være. Ser vi bare på oss selv slik vi av naturen er, altså elendige syndere, da er det lett å tro at vi bare kan leve et liv på linje med de andre, naturlige (ikke gjenfødte) menneskene. Men ser vi på oss selv som nye mennesker, som i Kristus er døde og oppstått til å leve for Gud, da kjenner vi at det passer ikke lenger å leve som denne verdens barn. I oss selv er vi bare elendige syndere - å, måte Herrens Ånd alltid bevare oss i en dyp erkjennelse av dette! Men straks vi er forenet med Kristus, og har fått del i hans død og liv, og dette ved Åndens virke nå er en levende virkelighet hos oss, så er vi da også noe ganske annet enn naturlige mennesker.

 

Da er vi nye mennesker som er stått opp fra de døde til en ny verden, for å leve med Kristus for Gud. Og da vi nå altså virkelig er nye mennesker, så bør vi da også "regne oss som slike", sier apostelen, så vi ikke glemmer hva vi er, etter å være blitt forenet med Kristus. Hvis ikke, ser vi jo bare på oss selv slik vi er av naturen, nedarvet fra Adam. Vi må alltid holde klart for oss vår nye tilstand, for at vi også må leve livet vårt overensstemmende med det.

 

Døde for synden - døde for synden og fra synden, som om vi én gang for alle har tatt avskjed fra dens tjeneste, og derfor ikke bør ha mer med den å gjøre. Slik det framgår under v.2, så lever nok synden fremdeles i kjødet vårt, og vil nok på nytt gjøre krav på at vi tar opp igjen vår gamle tjeneste. Men for det første lever vi nå i en pakt med en annen, som ikke tillater oss å tjene synden (v.3-5). Videre er vi også i vår ånd døde fra den. Etter den nye fødsel har vi fått et sinn som har en sterk avsky mot alt som ikke behager Gud, og har fått en sterk kjærlighet til alt som er velbehagelig for Gud. Og dette nye livet stadfestes i kraft og virkelighet ved at vårt gamle menneske er korsfestet, så vi ikke lenger kan tjene synden. Så lenge vi fortsatt blir i nåden, i vårt livsfellesskap med Kristus.

 

Men levende for Gud, d.v.s. levende til hans tjeneste og velbehag, som hans egne, med hjerte, sinn og alle krefter. På samme måte som Kristus hadde sitt liv og sin mat i å gjøre sin Fars vilje. Dette bør da også være alle troendes liv, så lenge de er på jorden: å leve til Guds ære, til Guds velbehag og tjeneste. Det er dette som er å "leve for Gud". I Kristus Jesus, vår Herre. Dette er bibelens eget uttrykk for Guds barns inderlige livsfellesskap med Kristus: at de "er i Kristus Jesus" (Rom 8:1), slik han også selv uttrykker det: "dere i meg, og jeg i dere". Bare i dette inderlige livssamfunnet med Kristus, lever vi for Gud. Det er dette Paulus mener med tilføyelsen: "i Kristus Jesus". Og så sier han altså: slik skal også dere regne/anse dere å være! Og mener da uten tvil: anse dere bestandig å være i denne stilling, - hvor dere enn er, hvem dere enn er sammen med, og til alle tider i deres liv. Regn dere som de som, etter å være forenet med Kristus, nå er døde for synden og lever for Gud. Da skal dere også få erfare at troen på den overstrømmende nåden ikke går sammen med et syndig liv. Nei, det som skjer er at når dere slik regner dere som døde og levende med Kristus, så vil dere også en særskilt kraft til å motstå alle syndens fristelser.

 

Så har da apostelen nå kraftig forkastet den påstanden han tar fatt i, i v.1, om at læren om rettferdiggjørelse av nåde, skulle gi rom for synden. Nå har han vist at i dette døds- og livssamfunnet med Kristus ligger tvert imot både vår forpliktelse og vår kraft til et hellig liv. Dermed har også apostelen vist hva som er den første betingelsen og eneste kraft til den sanne helliggjørelse, nemlig dette inderlige livssamfunnet med Kristus. I resten av dette kapitlet går han så over til å formane de kristne til også i våre liv å bevise at vi er slik som vår pakt med Kristus, og våre nye, villige ånd krever.

 

12: La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster.

Først bør vi her merke oss hvordan forholdet er med de hellige. Paulus har uttrykkelig lært at de som er rettferdiggjort ved troen, også er helliggjort i sin ånd. De står inderlig forenet med Kristus og er "døde for synden". Likevel ser han at det er nødvendig å formane dem på denne måten: "La ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster", og liknende ord. Slik står det til med de hellige. "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig", og "djevelen er kommet ned til dere med stor vrede". Gud utfører ikke sitt helliggjørende verk i oss med uimotståelig styrke, men arbeider som på åndelige skapninger, gjennom Ordet og Åndens påvirkning. Derfor må ingen tro at alt er i orden, anse seg trygg for alle fare, og forakte formaning. Nei, vi står ennå utsatt til, så lengte vi er på denne jord.

 

Vi må høre, legge merke til, og være lydige mot Herrens tale. Da skal vi frelses om vi er aldri så svake. Om vi så roper fra dypet når vi holder på å gi opp, fordi vi ikke makter å gjøre Herrens vilje. Han skal selv ta seg av vår tilstand, bare vi lytter lydig til hans tale. I motsatt fall vil vi, "forhekset" (Gal 3:1), sløve og lettsindige, forakte formaningen og falle i syndens og djevelens snarer. Kort sagt: disse inderlige formaningene og grunnene til at dette må skje, er fullkomment overensstemmende med det apostelen har talt om vår helliggjorte ånd, og hvordan vi er forenet med Kristus. Og dette er da de ytre midlene Gud bruker til å fremme helliggjørelsen i oss.

 

La derfor ikke synden ha herredømme. Legg merke til ordet: "derfor". Apostelen bygger sin formaning på det forholdet han har talt om tidligere i kapitlet. Her har vi et eksempel på den rette måte å formane på, til helliggjørelse og gode gjerninger. Paulus har først lagt den rette grunnvollen for gudsfrykt og helliggjørelse. Det har han gjort i de fem første kapitlene ved først å bryte ned all menneskelig rettferdighet, og så forkynne Kristus. Hvordan vi bare ved troen på ham blir rettferdige, og i bytte for den "överflödande" synd får "den mycket mer överflödande nåden". I det sjette kapitlet har han så fortsatt med å beskrive hvor inderlig vi er blitt forenet med Kristus. Først da, når han har lagt den rette grunnvollen, begynner han å formane til å døde synden, og til å leve ett nytt og hellig liv.

 

Han venter ikke noen god frukt av råtne trær. Han formaner ikke til helliggjørelse andre enn dem som først er blitt forenet med Kristus, er rettferdiggjort ved troen og helliggjort i ånden. På den store nåden - hos dem som har fått se hva nåde er, og har fått nåde til å motta nåden - er det han legger grunnen for sine formaninger. Det ser vi f.eks. i det tolvte kapittel, v.1, når han sier: "Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet", og i Ef 4:32: "vær gode mot hverandre, vær ømhjertet, og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus". På samme måte taler også Herren selv: "Bli i min kjærlighet. Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt". Måtte vi aldri glemme dette! Det er Guds barmhjertighet, det er syndenes forlatelse, det er Kristi kjærlighet som først må innta hjertene våre og gjøre oss lykkelige, levende, varme og villige. Hvis ikke, så er all vår fromhet innfor Gud bare skuespill, trellens tjeneste og "lovgjerninger", som er under forbannelse (Gal 3:10).

 

Det er dette vi på nytt lærer her, når apostelen begynner med "derfor". Det han vil si er dette: Dere som er forenet med Kristus slik jeg har skildret det, og har erfart Guds barmhjertighet. Dere som vet hvor salig det er istedenfor den "överflödande" synden å ha fått den "mycket mer överflödande" nåden. Dette som har gjort at den pakten med Gud som dere mottok allerede i dåpen, nå er blitt sannhet og liv i deres hjerter, så dere virkelig i ånden er "forenet" med Kristus. Dere som er så lykkelige og er forenet med Kristus: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster!" Synden vil stadig forsøke å gjenopprette sitt herredømme over dere. Våk nå, og hold fast på deres salige frelse: at dere er fri fra syndens herredømme, er døde fra synden og levende for Gud!

 

Deres dødelige legeme. Det er litt vanskelig å se hva apostelens konkrete siktemål har vært når han benytter akkurat dette uttrykket om legemet vårt, at det er "dødelig". Men étt er sikkert; han lager ikke noen menneskelig tilføyelse uten at også dette ordet skal bidra til å styrke formaningen ennå mer. At det er en svært markert egenskap ved vårt legeme, at det er dødelig*, det er klart nok. Men likevel; hvorfor er denne legemets egenskap nevnt her? Det enkleste ville nok være å anta at apostelen ved å minne om at vi er dødelige, vil gjøre oss mer på vakt overfor lettsindig syndeliv. At han likesom vil si: "Legemet deres er dødelig. Om et øyeblikk kan livstråden din bli klippet over. Vær derfor på vakt overfor synden!" Men når vi ser på sammenhengen, og Paulus's dypere tankegang, synes nok hensikten hans å være en annen.

 

*

At apostelen her taler om selve legemet, og ikke om hele mennesket med kropp og sjel, slik noen mener, det ser vi spesielt p.g.a. denne tilføyelsen: "deres dødelige legeme". For da kan jo ikke den udødelige sjelen være inkludert. Den andre oppfatningen, som nevnt, er man nok kommet fram til ved å resonnere som så: Skulle ikke apostelen i sin formaning inkludere alt i oss som ved Adams fall ble lagt under synd, og dermed også sjelen? Det er jo fra hjertet i sjelen alt vondt går ut og besmitter hele mennesket (Mat 15:18-19). Nå er det helt klart at Paulus ikke overser denne siden av ondskapen. Men vi skal komme i hu at alt det som er talt tidligere i vårt kapittel, egentlig handler om vårt indre menneske, om å være "døde fra synden", og at formaningen hans nå rettes mot syndens og lystenes herredømme over det utvortes menneske. Nå taler han her om "legemet", om "lemmene", at vi ikke må stille dem til rådighet for den synden som bor i oss. Derfor er det ingen grunn til at nevnte tilføyelse skulle få oss til å ikke ta ordene akkurat som de lyder, når apostelen sier "deres dødelige legeme.

 

Apostelen har just formant de kristne til å regne seg som "døde for synden" og "levende for Gud", og dette livet er begynnelsen på det evige liv. Når han så her formaner dem til å ikke la synden herske i deres "dødelige legeme", ligger det nærmest å anta at han dermed vil stille opp mot hverandre det evige livet og Den Hellige Ånd som de eier i Kristus, og som derfor bør herske. Og på den andre side, legemet deres, som for syndens skyld bærer døden i seg, og som med sine lyster ville komme til å herske over ånden, hvis det fikk frihet til å følge lystene som bor i legemet. Og da ville det jo være forferdelig om dette legemet, som for syndens skyld er dømt til døden, skulle få ha en slik frihet og makt at den kunne drepe eller skade den ånden som hadde sitt liv i Kristus. Ja, legemet er jo bolig for de sanselige lystene, og av disse høster vi utelukkende "fordervelse" (Gal 6:8). I v.21 i vårt kapittel sier da også Paulus at frukten av disse "har døden som mål". Så ville det da også være vanvittig å gi ære og makt til den del av vårt vesen som bærer døden i seg.

 

"La ikke synden ha herredømme!" Et slikt herredømme har synden over hele verden, ja over alle uomvendte mennesker. Det er årsaken til at de ofte bare fortsetter å ture fram i synder og laster. Selv om det ødelegger både sjel og legeme. Og selv om deres naturlige fornuft og samvittighet forteller dem at dette er galt. Synden regjerer altså som en eneveldig hersker. De som har liv i Gud er derimot løst ut fra denne overmakt, slik at synden ikke lenger kan diktere deres vei gjennom livet. Nå går de en helt ny vei, ledet av Guds Ånd. Men Paulus formaner oss her til (med nådens kraft og midler) også å bevare denne vår frihet fra syndens overmakt, så vi ikke i uforsiktighet på nytt lar synden få makt. Det er dette apostelen her vil advare Guds barn mot.

 

Han hadde nok ønsket at både han og alle Guds barn var helt fri fra synden. Slik at den hverken bodde i dem, eller rørte seg i dem i tanker eller begjær. Men den tiden er ennå ikke kommet. At synden bor i oss og har sine onde "lyster", det erkjenner han her. Men han sier: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster!" (altså: --så dere skulle lyde synden i legemets lyster). Guds barn kan jo ikke "lyde" synden, så de skulle "vandre etter kjødet" (kap.8:4), d.v.s. at hele deres liv og siktemål i livet skulle være diktert av kjødet. Selvsagt ikke. Det er jo det Ånden virker gjennom den nye fødselen, at det blir et nytt levesett, at hele livet rettes inn etter Kristus, selv om de ennå kjemper mot de onde lystene.

 

Det er over dette emnet Luther har talt følgende: "Merk: de hellige har ennå onde lyster i sitt kjød. Men de adlyder dem ikke!" Nei, de går en helt annen vei gjennom livet. Men fordi vi fremdeles ikke er fri fra disse lystene, og helliggjørelsen aldri blir fullkommen her i dette livet, så blir følgene at vi ikke alltid våker og ber slik som vi trenger. Isteden, ofte før vi selv vet av det, følger vi syndens lyster. I det samme kapitlet (v.17) sier Paulus at de "av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform de ble overgitt til". Også disse som han gir dette vitnesbyrdet, mener han altså det er nødvendig å formane på denne måten.

 

Hvor klar, hvor opplysende "och hälsosam" er ikke denne formaningen! Når apostelen sier: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster", så merker vi denne tanken bak dette: Om dere nå dessverre ikke får være helt fri fra synden, så la den da likevel ikke få herredømme over dere, slik at dere både i tanke og gjerning er slaver under den (konf.v.6). At synden bor i dere, og at dere fremdeles kjenner onde lyster, er selvsagt brudd på Guds hellige lov. Og om Gud skulle dømme dere etter dette, så var dere fordømt bare på grunn av syndens lyst. I dette livet er vi altså ikke helt fri fra synden. Den fullkomne renhet tilhører den nye himmel og den nye jord, hvor det bare er rettferdighet som rår. Men bruk da likevel den nåden som er gitt dere, til å gi synden motstand, så den ikke får herske i deres dødelige legeme og føre til at dere også i gjerning utfører syndens onde vilje. Men slik at dere isteden får vandre i Ånden, selv mens dere kjenner på syndens fristelser.

 

La oss se på noen praktiske eksempler. Noen har kanskje såret deg, ved ord eller gjerninger. Du kjenner at sinnet er i ferd med å reise seg i deg. La det da ikke få slippe til og utvikle seg, så du også bryter ut i vonde ord og oppførsel. Men følg Davids gode råd: "Om du blir harm, så synd ikke! Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille". Ja, "vær stille" i bønn til Herren om hans nåde og kraft. Be Fader Vår, og spesielt bønnen: "forlat oss vårt skyld, som vi og forlater.." "Vær stille" til det vonde et gått over! Det kan være gjerrighetens lyst som vil bedra deg til uærlighet i handel eller arbeid. Eller urenhetens lyst frister deg til uanstendige ord eller oppførsel. Kanskje ærgjerrighet frister deg til å bruke ytre ting som f.eks. klær eller andre midler, til å heve deg over det planet Gud hadde bestemt for deg i livet. Kort sagt: Våk og be, og bruk alle nådens midler til å døde alle mulige syndens lyster og fristelser, så dere ikke lyder og tjener synden!

 

Som allerede nevnt, så er selv den første syndige lyst forbudt og fordømt av Gud (2Mos 20:17, Mat 5:28). Derfor må synden dødes straks den begynner å røre på seg. Men dermed tar ikke all synd slutt mens vi ennå lever i dette syndens og dødens legeme. Og derfor må den bremses og stadig undertrykkes og dødes, så den ikke får herske og regjere. Luther sier at "vi har ikke fått forlatelse for synden, for at vi så skulle sovne inn i selvsikkerhet, eller gjøre det kjødet lyster.Tvert imot har vi fått forlatelse for synden for at den nettopp derfor også skulle bli undertrykt og dødet. Så den ikke lenger skal være herre, men tjener, og ikke skal kunne skade oss. Tvert imot skal nå du være herre, og si til kjøttet: Du stinker og er full av urenhet og ondskap, misunnelse, hat, hevntanker og ond lyst. Men du skal og må ligge bundet, og motvillig bøye deg under Ånden. Uren som du er, har du ikke noe å gjøre her. For her er Ånden herre i huset, og han skal også ha makten og holde deg og dine lyster i tømme. Ja, korsfeste og knuse deg".

 

Et så modig språk som Luther her bruker, er det ikke sikkert vi alltid er sterke nok til å bruke. Men når striden virkelig blir hard, må vi vel heller påkalle Herren med tårer og bønner. For vi vet vi er fortapt hvis han trekker sin hånd tilbake. Vi makter og eier til enhver tid ikke noe som helst mer enn det han gir oss. Men - ved ham skal vi da også få en slik makt over synden at vi ikke skal behøve tjene den, men isteden få vandre i Ånden.

 

13 Og still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud.

Paulus fortsetter sin formaning. Ovenfor har han skildret synden som en hersker, når han sa: "La ikke synden ha herredømme!" Her skildrer han synden som den som fører krig - han formaner oss til ikke å la den få våre lemmer til våpen. Synden fører krig mot Gud og rettferdighetens rike, for å beholde eller gjenerobre sitt gamle herredømme. Derfor formaner apostelen: "Still ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden!" De som følger synden i dens lyster, og lever etter kjødet, de overgir sitt dødelige legemes lemmer til våpen for fienden. Og er de så en gang også blitt omvendt og helliget, så begår de dermed en desto større vold mot Herren, han som først har frikjøpt oss med sitt blod, og deretter har kalt oss og dradd oss til å være hans egne, og tjene ham i hellighet og rettferdighet. Dette taler apostelen særdeles tankevekkende ord om i 1Kor 6, der han sier: "Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris!" "Vet dere ikke at legemene deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere". "Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd; for både legeme og ånd hører Gud til".

 

"lemmene deres". Som under v.12 taler Paulus her om vårt "dødelige legeme". Men viser straks, ved tilføyelsen: "still dere selv fram til tjeneste for Gud", at vi heller ikke må overlate vår sjels "redskaper" (tankene, kjærligheten, innbilningskraften) til synden. For vi skulle jo gi alt til Gud, og da kan vi ikke gi noe av dette til synden. Men som i v.12 ser vi også her at apostelens formaning går ut på at om vi ikke kan unngå at synden rører seg i oss, med onde tanker og lyster, så må vi ikke la det føre til at vårt legemes lemmer får utføre det onde. Men at de, tvert imot den indre ondskapen, taler og lever etter Guds ord. Derfor er det konkret nok vår dødelige kropp han taler om her, og dens lemmer: øynene, ører, tunge, hender, føtter o.s.v.

 

F.eks. fristes øyet ditt, enten av jordens forgjengelige skatter, av andres forførende legemer, eller av verdens stas og prakt. Disse synlige "magnetene" vil så dra deg mot synden. Da gjelder det å flykte fra lysten som holder på å vokse i deg. Dra straks blikket bort fra det som frister, så ikke øynene blir fanget av dette. Hvis ikke, da har du allerede stilt dette ditt lem fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Øret ditt fanger også opp fristelser gjennom syndig og villedende tale. Hvis du da stopper opp og lytter til slikt, da har du "lånt øre" til synden, som et urettferdighetens våpen. Når du blir sint, fristes du til å ramme ditt medmenneske med tungen din. Eller du fristes av hemmelig misunnelse, til å baktale din neste. Eller sette ut rykte om en som ikke er til stede, og fordreie til det ugjenkjennelige noe han skal ha sagt. Hvis du i slike fristelser lar tungen slippe til, da stiller du den fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden.

 

Paulus sier: "som våpen for urettferdigheten". Dermed antyder han at det all synd har som hovedformål, når den får ta rådighet over lemmene våre som våpen, det er urettferdighet. D.v.s. alle slags ord og gjerninger som strir mot Guds hellige lov.

 

Men still dere selv fram til tjeneste for Gud. For at ingen, av det som er talt ovenfor (som omhandler "legemet" og "lemmene") skal tenke at det greier seg bare vi i det utvortes menneske lever et fromt liv, bruker nå apostelen her denne klare formuleringen: "still dere selv fram", d.v.s. hele mennesket med sjel og legeme, "til tjeneste for Gud". Først og fremst gjelder det hjertets holdning, dets kjærlighet, tillit og frykt. Og dernest all vår lydighet og tjeneste i alt det vi gjør og det som møter oss. Dette er det vi skal gi til ("stille fram for") Gud. Vi skal gi ham oss selv med alt det vi er. Vi skal tilegne ham hele vårt liv med alt det vi eier. Vi skal ikke vike unna fra noe han vil ha oss til å gjøre, fra lidelser eller kors som han legger på oss. Når vi stilles overfor Guds vei med våre liv skal vi ikke holde vårt liv kjært, så vi unndrar oss. Å for en nåde, å få gi seg slik til Gud, at han vil ha oss til sine egne barn, at han vil si til en stakkars synder: "Min sønn! Gi meg ditt hjerte!"

 

Som de som fra døde er blitt levende. Med ordet "som" antyder apostelen det samme som han i v.11 uttrykker slik: "Slik skal også dere regne dere som...". Dere har en gang vært "døde i deres overtredelser og synder" (Ef 2:1), men er nå "gjort levende i Kristus", oppstått med ham, for å leve for Gud og være døde fra synden. Men da skal dere ikke fortsette å stille deres lemmer til tjeneste for synden, men hele tiden "stille dere selv fram for Gud", som hans egne, og derfor også hans tjenere.

 

Og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når vi da har overgitt oss selv til Gud, med alt som finnes i oss, da må vi også stille alle lemmene våre til hans rådighet, som våpen for rettferdigheten. Her erkjenner vi at det er ikke den rette fromhet, når en bare gir Gud hjertets indre dyrkelse, og i tillegg passer på å ikke la lemmene sine synde - men for øvrig bli uvirksomme, og ingenting ville gjøre når Herren kaller til tjeneste. Her sier Paulus at vi skal også tjene Gud med vårt utvortes menneske. Han sier at vi skal "stille" ("överlemna") våre lemmer fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Vi skal ikke bare være fromme og ikke gjøre noe galt. Vi skal også være virksomme og bruke våre lemmer i Herrens tjeneste. "Som våpen" sier apostelen. Det taler om at vår Herre utfører et arbeid på jorden, der lemmene våre skulle brukes som redskap. Og han sier: som våpen for rettferdigheten. Vår konge skal "regjere" og "gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet", d.v.s. alt det som er sant, godt og hellig. Og dette skal så vi hjelpe til med, sier Paulus.

 

Det kan vi gjøre på mange forskjellige måter. "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde". Vi skal bruke våre lemmer: øyne, ører, hånd og tunge i hans tjeneste. Det gjelder selvsagt i det vi vanligvis forbinder med gudstjeneste, hvor vi skal høre og ta til oss Guds ord, tilbe og bekjenne ham. Men det gjelder også alt det den rette kjærlighet krever i vårt daglige liv. Drevet av Kristi kjærlighet tjener vi med glede vår neste der vi ferdes i hjemmet og på arbeide. Når du for Herrens skyld arbeider tålmodig og ærlig, eller gavmildt deler ut av din jordiske formue, da byr du hendene dine fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når du for Herrens store nådes skyld gjerne går kjærlighetens ærend, da byr du ham dine føtter. Når du i kjærlighet taler det som er godt og nyttig, da helliger du din tunge for Gud som et rettferdighetens våpen. Det kan være formaning, trøst, eller generelt å gi menneskene den rette lære. Eller du tar deg av barn, syke og sorgfulle.

 

Enten det er ute på åkeren eller i fabrikken, på kontoret eller på kjøkkenet - når de små Guds barn, drevet av Guds nåde utfører det de er satt til, og tålmodig holder ut i vanskeligheter uten å protestere, - da skal de ha den oppmuntringen at de ikke bare tjener mennesker, men Gud selv. For alle som i tro og kjærlighet for Kristi skyld, så langt det er mulig, tjener sin neste, - de skal på den store dag få høre den trofaste Herren si til dem: "Det gjorde dere mot meg".

 

Å for en stor trøst og oppmuntring det ville være, hvis vi alltid holdt dette klart for oss! Det er da et salig kall! Når hele verden tjener synden, så får vi overgi våre liv med all vår styrke og våre gaver, til den store Herrens tjeneste, og får være med i hans hellige arbeide på jorden! Det er da en veldig og herlig oppfordring for vår ånd å få høre: "still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Salige er de som virkelig lever slik i troen at både deres ånd og deres liv svarer ja og amen til dette.

14: For synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde.

Dette verset inneholder en forsikring, et løfte, fullt av trøst. Og i det gir Paulus oss grunnen til at han kunne formane Guds barn så sterkt som han har gjort i v.12 og 13. Derfor begynner også dette neste verset med "For". Samtidig styrker og oppmuntrer han dem som under formaningen kjente seg nedslått ved tanken på sin svakhet og syndens store makt. Apostelen vil si: Dere må ikke tro at dere alltid skal behøve mislykkes i kampen mot syndens herrevelde, så dere ikke makter å stille lemmene deres fram som våpen til tjeneste for Gud, som jeg formante dere til. Nei, dette er slett ikke noen umulig oppgave. For så lenge dere er under nåden, skal ikke synd herske over dere. Da skal dere eie, eller alltid på nytt få ta imot, Guds kraft til å undertvinge den, så dere kan bli værende i Herrens tjeneste.

 

Vi ser også tydelig av teksten at budskapet i dette verset er en slik forsikring, og ikke et bud eller krav. Det kan heller ikke være en slags form for attest han ønsker å gi de kristne i Rom. Noe han liksom kunne love dem, med bakgrunn i sitt kjennskap til dem. For da måtte det basere seg på et eller annet spesielt verdifullt som kjennetegnet disse. Nei, her taler Paulus om dem som er under nåde, og ikke under lov, sier han. Det gjelder altså alle Guds barn, det han taler om her. Og "det er en trøst, et løfte" sier Melanchthon om dette stedet. Ja, "den søteste trøst", føyer han til.

 

Men legg merke til hvordan denne trøsten lyder! Paulus sier ikke: Synd skal ikke bo i dere mer, ikke friste og plage dere! Han sier ikke en gang at synd aldri skal overrumple dere, og kaste dere over ende. Nei, det han sier, er at synd skal ikke herske over dere. Den skal ikke få herske over dere så dere må underkaste dere under den med deres tjeneste og deres liv, som tjenere under en herre. Men hvis dere innimellom lider nederlag og faller i striden, så skal dere på nytt få reise dere opp igjen, bare dere fortsatt "er under nåde". På nytt skal dere få stride mot synden, og alltid til slutt stå seirende på marken.

 

siden dere ikke er under lov, men under nåde. At dette er grunnlaget for at synden ikke skal få herredømme over oss, er så til de grader uforståelig. Ja, det er rett og slett anstøtelig for vår blinde fornuft. Og mange har vridd og vrengt på dette til alle kanter, for å finne en annen mening i denne teksten, enn det disse enkle ordene taler. Men hva det betyr å ikke være under lov, men under nåde, er så klart og enkelt for alle som gjennom egen erfaring og Åndens lys kjenner apostelens språk. De kan ikke forstå at det kan være mer enn én mening om dette. Men selve dette budskapet er en så herlig evangelisk sannhet, og et så veldig våpen mot dem som ennå ikke har fått brutt ned innbilningen om sin egen kraft, men tvert imot ennå lever i den. Derfor kan disse ikke la være å kjempe mot denne ellers så tydelige sannnheten.

 

Men hvis vi vil vite apostelens egen forklaring på hva han mener med det å "være under nåde og ikke under lov", så har han i neste kapittel gitt oss den klareste beskrivelsen av dette salige forholdet som han her bare kort antyder. I nevnte kapittel (det syvende) omtaler han først den fullkomne frihet en hustru har fra loven som bandt henne til mannen, når hennes mann er død. Så hun kan gifte seg med en annen mann (v.2 og 3). Så tilføyer han i v.4: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen - Ham som ble oppreist fra de døde" o.s.v. Og v.6: "Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen" o.s.v.

 

Hvis så noen vil spørre hvilken lov det er Paulus taler om her, så finner han straks svaret i v.7. Der taler apostelen klart og presist om det aller dypeste, ja selve margen, i de ti bud: "Du skal ikke begjære!". Og dette beviser at han ikke taler om den ytre ceremonialloven, men om selve den moralske loven. For det er bare den moralske loven, eller de ti bud, som lærer oss å "kjenne synden" (v.7). Og som gjør at vi opplever at "vi døde" (v.10), og at vi er "overmåte syndige" (v.13). Alt sammen er uttrykk Paulus bruker i det syvende kapitlet. Jødene ble tvert imot trøstet, og vokste i egenrettferdighet av ceremonialloven. For denne kunne de greie å oppfylle. Så er det da om den moralske loven Paulus sier at Guds barn er "løst fra loven". I vår tekst ser vi at motsetningen til å være under lov, er å være under nåde. Av dette ser vi på hvilken måte, og hva det betyr, at vi er fri/løst fra loven. Det må bety at vi er ikke under lovens pakt, lovens frelsesvilkår, men under nådepakten - hvor alt er bare nåde og gave.

 

Denne friheten har vi så innfor Gud og i vår egen samvittighet. For vi har lært å virkelig tro på denne nåden og friheten. Derfor er vi fridd ut fra lovens dom og regjering i vår samvittighet. Om dette sier Paulus: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" (Rom 8:15). Vår frihet fra loven er i seg selv, eller innfor Gud, helt og holdent fullkommen. D.v.s. at hos Gud er det fullstendig avgjort at så lenge vi får leve i tro (gl.sv. så länge vi leva av tron), skal han aldri dømme oss etter loven, fordi "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Men selv om vår frihet innfor Gud er helt og holdent fullkommen, så er den derimot hos oss, i vår samvittighet, svært så ufullkommen. Fordi vår tro er svak og haltende. Vi skuler ofte til lovens betingelser, og skremmes av dens dommer.

 

Men vi vil holde fast ved at vi én gang "ved loven døde for loven" (gl.sv.: genom lagen døtt bort från lagen). Og når så Ånden stadig opplyser våre hjerter og viser oss synden som bor i oss, så vi frykter vår egenrettferdighet og vantro, og bare i Kristus finner vår trøst og fred, så er vi da i vår ånd Guds barn. Og innfor Gud er vi derfor alltid "under nåde og ikke under lov". Og så sier altså Paulus at når det gjelder de som lever slik, under nåde og ikke under lov, så skal synd ikke herske over dem. Dette er jo et sterkt, men kanskje litt uforståelig løfte.

 

Hva er så hemmeligheten i dette ordet? Hva er grunnlaget for dette forholdet, at synden ikke skal få herske over oss fordi vi ikke er under lov, men under nåde? Jo, det har sin grunn i to forhold. Den første grunnen ligger i det hjertet som er født på ny ved nåden. Den andre ligger i Guds hjerte, og hans måte å handle med oss på. Når en sjel "ved loven er død for loven" og nå bare lever på nåde, har dette mennesket dermed også fått et nytt hjerte som virkelig elsker Gud og hans vilje, og som hater synden. Tidligere derimot, gikk han under lovens trelldomsåk, og kunne ikke tro sin fulle forlatelse. Han så bare Guds dom og vrede over sine synder. Og da hadde han ikke noen hjertets kjærlighet til Gud og hat til synden. Når han ble minnet om Guds alvorlige bud, kunne han nok frykte for synden og trykkes av den. Men hate og forbanne den kunne han ikke. Han forholdt seg til synden som en elsker som pikens far har jaget vekk: Han sliter seg vekk fra henne - men bare på grunn av den strenge faren.

 

Så lenge sjelens øye bare så en Gud med vrede og dom, kunne han ikke få noen kjærlighet, lyst og fryd i Gud. Derfor hang hans kjærlighet fast i den synden som Gud fordømte. Det er som en Åndens mann så viselig har sagt:

"Den synden som vi ikke har fått tilgivelse for, den elsker vi. Det er bare den tilgitte synden vi hater".

Men kjærligheten er den sterkeste kraften i menneskene. Det som jeg elsker - det er det som har makt over meg. Så lenge loven hersker i samvittigheten, går det som Paulus sier i det syvende kapitlet: "synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg". For det andre: Så lenge jeg bare ser på Gud som en advarende dommer, kan jeg jo ikke få noen kjærlighet og glede i ham. Og det er gleden i Herren, og ingen ting annet, som er vår styrke (Neh 8:10).

 

Dette er forklaringen på at Paulus kan si at det å seire over synden, avhenger av at vi ikke er under lov, men under nåde. Men det er akkurat samme måte apostelen Johannes forklarer dette på, når han taler om hvilke mennesker det er som "ikke kan synde". Han sier: "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Guds sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). Den kjærligheten og fryden i Herren, og det hat til synden som oppstår i den sjelen som føres over fra lovens trelldom til nådens rike, er nemlig ikke bare en naturlig gjenkjærlighet, men virkelig "Guds sæd" i den gjenfødte. Guds Hellige Ånd bor i hjertet hos den som har fått troen. Og det er bare denne sæden som overvinner, som behersker og som døder synden. Ja, den virker til og med at vi "ikke kan synde", som Johannes sier. Vi kan ikke trives i synden, og kan derfor heller ikke "stille oss fram som tjenere" for den. Og så lenge vi har det slik, får ikke synden herredømme i oss (se v.16 i vårt kap). Dette er det første vi skal merke oss, for å forstå verset vi har foran oss her.

 

Men her er også en annen hemmelighet. Når apostelen sier at "synd skal ikke herske over dem som ikke er under lov, men under nåde", så grunner dette løftet seg på noe mer enn vårt nye, hellige sinn. Det har også sin grunn i Gud selv. Hemmeligheten er denne: Når et menneske "ved loven er død for loven" og har all sin trøst bare i Gud og hans nåde, da lever han i den svake og avhengige barnets tilstand som Gud selv har påtatt seg å ta ansvaret for. Paulus sier i 2Kor 12:10: "når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk". Der gir han oss selve hemmeligheten. "Når jeg er skrøpelig, er svak - da er jeg sterk". Dette grunner seg nemlig på det Herren selv hadde talt til ham med disse ordene: "Min kraft blir fullendt i skrøpelighet" (v.9).

Guds kraft viser seg bare gjennom de svake. Gud vil ikke gi sin kraft til de sterke, de som ennå tror de selv makter noe som helst. Bare til dem som i alt sitt strev er "gått konkurs", er blitt "fortapt", og derfor nå lever bare av nåde.

 

De som er under loven derimot, de strever ennå i egen kraft. De er ennå ikke blitt utmattet og tilintetgjort. De tror ennå de kan utrette noe selv i kampen mot synden. Og selv om de kanskje samtidig ber til Gud om hans kraft, så strir de mot de lovene han i sin visdom har sagt skal gjelde i nådens rike. De tar feil når de venter at han skal la sin kraft strømme til noen som innerst inne ennå setter sin lit til egen kraft. Disse som ikke har opplevd at de "ved loven døde for loven" slik at de nå bare lever på nåden. Hvis en bare ser på den utvortes fromheten hos mennesker som i seg selv er sterke, så kan en lett komme til å tro at de også eier Guds kraft mot synden. Men Herren avslører dette, og viser at det er bare utvortes renhet og skjønnhet, på linje med hvitkalkede graver (Mat 23:25-28). Selve syndens indre makt er ennå ikke blitt åpenbart for dem, når de ennå kan ha tiltro til sine egne vurderinger og styrke. Kraften i den indre fordervelsen er ennå ikke brutt ned.

 

Ganske annerledes har den det som fortviler over seg selv, og har all sin rettferdighet og styrke i Kristus alene. Slike tilintetgjorte sjeler, disse svake og avhengige barna tar nå Herren selv seg av. Disse trøster han og sier: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Dette er den andre årsaken til at Paulus kan love at synden ikke skal herske over dem som ikke er under lov, men under nåde".

 

Men tenk for en lærdom dette verset gir oss! Her sier altså apostelen at bare de som "ikke er under lov, men under nåde" skal få være fri fra syndens herredømme. Da er de jo fullstendig ukjent med evangeliets hemmelighet, de som tror helliggjørelsen bare kan virkes gjennom formaninger, uten hensyn til om sjelene i sin samvittighet lever under loven eller under nåden. På samme måte som hele Skriften forøvrig, bekrefter jo dette verset at bare når vi selv står der knust og avkledd alt vårt eget strev, og har funnet frelsen i Kristus alene, er blitt frigjort fra lovens regjering og nå lever i nåden som vårt rette livs element - bare da har vi vilje og kraft til å tjene Herren og døde synden.

 

De er helt ukjent med evangeliets sannhet, de som ikke tror forkynnelse av nåden hører hjemme i helliggjørelsesforkynnelsen, men at den snarere hemmer helliggjørelsen. De vet ikke at skal det bli en sann helliggjørelse, så må der først være frihet fra loven. De er heller ikke klar over at en helliggjørelse som er begynt rett, kan forstyrres gjennom loven - hvis loven får begynne å regjere i samvittigheten. For da blir sjelen "bundet under trelldommens åk". Og dermed mister han den gode viljen og kraften - som har sin grunn i troen og fryden i Herren. Paulus sier at vi må være fri fra loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden. De andre tror vi må være forpliktet på loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden.

 

Hele verden forstår at kjødelig lettsindighet, som ikke bryr seg om loven, er i strid med helliggjørelse. Men det er bare noen få som virkelig forstår at i en sjel som er blitt "bundet under trelldommens åk" kan loven drepe helliggjørelsen. Og når dette er en hemmelighet for hele vår fornuft, trenger vi virkelig å merke oss den lærdommen Paulus gir oss her; at bare når vi ikke er under lov, men under nåde, kan vi herske over synden. Og så trenger vi altså også den formaningen, at vi ikke gjennom loven gjør slutt på helliggjørelsen, men fremfor alt verner om selve Livet, hjertet og kraften i alt gudsliv ved at den guddommelige nåden alltid må herske i vår samvittighet.

 

Paulus har på ingen måte oversett at det er mange som hører og vet om denne nåden, men ikke lever i den. Og at disse nok i kjødelig lettsindighet kan misbruke nåden til trøst, mens de lever i synd. Dette tar han nå straks opp i neste vers. Men av den grunn viker han ikke det minste fra den store sannheten om at en sann helliggjørelse forutsetter først frihet fra loven. Så skal vi se hvordan han vil forebygge misbruket av denne sannheten. På samme måte som i v.1, tar han problemet opp gjennom et spørsmål som tar opp meningen og konsekvensene av hans forkynnelse. Nå sier han:

 

15: Hva da? Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde? På ingen måte!

Hva da? D.v.s.: Hva er konsekvensen av det jeg nå sa, dette at dere ikke er under loven, men under nåden? Er konsekvensen av dette at vi kan fortsette i synden? På samme måte som tilsvarende spørsmål i v.1, så kan også dette her i vår tekst være ment å skulle imøtegå såvel en ondskapsfull mistydning, som et lettsindig misbruk av nåden. Fiender av evangeliet kan si som så: "Hva for noe? Er vi ikke under loven? En slik lære må jo da gi full frihet til å synde!" Men selv velmente sjeler kunne også misforstå og misbruke apostelens ord, så de i lettsindige øyeblikk ikke var så nøye med synden, på grunn av at vi ikke er under loven, men under nåden.

 

Her merker vi nå tydelig hvilken lov Paulus siktet til i v.14, når han sa at vi "ikke er under lov". Hvis det ikke var den moralske loven, de hellige ti bud, han hadde talt om, så hadde det ikke vært noe grunnlag for spørsmålet i vår tekst. Det at vi ikke er under den levittiske ceremonialloven, eller under Det gamle testamentes forfatning i sin helhet, kan aldri føre til at dette spørsmålet dukker opp: Skal vi da synde? Ikke noe menneske vil komme på den tanken, at når disse ytre seremoniene ble avskaffet, så skulle det gi dekning for å bryte de ti bud. Hva som helst annet omkring loven, som vi kunne tenke oss apostelen hadde siktet til, så kunne det aldri gi grunnlag for det spørsmålet vi nå taler om. Han må ha talt om vår frihet fra den moralske loven. Men frihet fra denne var det som stadig ble oppfattet som frihet til å synde.

 

Ja, en slik frihet, altså til å synde, var da også i sannhet gitt hvis friheten fra den moralske loven innebar at den ikke lenger skulle være rettesnor for hjertet og hele vårt liv. Men noe slikt læres aldri i Skriften. Som tidligere bevist, så er vår frihet fra den moralske loven bare en frihet fra loven som frelsesgrunn. Altså en frihet fra forpliktelsen til å oppfylle loven i egen person, for å bli rettferdiggjort. Og samtidig en frihet fra fordømmelsen over alle våre brudd på lydighet og hellighet. Men denne friheten hører fullkomment sammen med vår hellige forpliktelse til å ha loven som rettesnor for vårt liv. En forpliktelse som gjennom troen er både kjær og lett for oss, når vi vet at alle de feil og mangler som henger ved oss, ikke skal fordømme oss. Hvis loven derimot ikke lenger var den hellige rettesnoren for vårt liv, da var det virkelig gitt frihet til å synde. Men bare tanken på en slik situasjon er både avskyelig og ugudelig. Paulus avviser altså dette med et meget sterkt uttrykk: "På ingen måte!" (Langt derifra!). Et uttrykk han vanligvis bruker til å avvise særdeles hedenske og ugudelige tanker.

 

16: Vet dere ikke at når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet?

Spørsmålet i forrige vers tok fatt i en ugudelig tanke. Derfor er svaret også temmelig kort og kvast. Så mange undrer seg på om dette verset virkelig inneholder svar på spørsmålet. Apostelens mening her er den samme som Kristus taler i Mat 6:24: "Ingen kan tjene to herrer". Det avhenger av hvem det er du tjener, vil Paulus si. Og du er blitt tjener hos den som du blindt og utvunget gir deg over til, og er lydig mot. Vil dere tjene synden, hvis lovens dommer og påminnelser tas bort, da er dere straks blitt syndens tjenere, og da er dere "fri fra rettferdigheten" (v.20). Da behøver dere ikke tjene den, eller spørre etter hva Gud vil. Er dere derimot Guds tjenere, d.v.s. at det er blitt ditt hjertes lyst og trang å få tjene ham, da vil dere ikke tjene synden - fordi om lovens dommer og påminnelser er tatt bort. For hvis det må trusler og tvang til, for å skape et hellig liv, da er du jo slett ikke noen rettferdighetens tjener! Dere vil alltid være blitt tjener under den dere fritt og utvunget lyder. Paulus sier:

 

Vet dere ikke. Det er vekkende og nesten bebreidende ord. Så ligger det da også både uforstand og blindhet i hele dette spørsmålet som er tatt opp: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov?" Paulus vi si: Vet du ikke at det avhenger av ditt hjertes tilstand? Hvis dere fremdeles er syndens tjenere, så kan dere ikke annet enn å synde. Hvis dere nå på den andre side "av hjertet er blitt lydige" (v.17), da vil dere ikke synde, på grunn av den store nåden. Da har dere allerede stilt dere fram som rettferdighetens tjenere, og kan ikke tjene synden. "Vet dere ikke" - jeg utfordrer dere til å dømme etter deres forstand og kjennskap i helt naturlige forhold:

 

At når dere stiller dere fram som tjenere (eller treller) til lydighet mot noen, er dere tjenere - ikke lenger deres egen, og ikke hvem som helst annens heller, men bare tjener - under den dere lyder. Tilføyelsen: "den dere lyder", uttrykker bare det samme som ordene "for å lyde", men understreker betydningen av uttrykket: "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen". En skal være klar over at her er det ikke bare tale om tanker og ord. Det er snakk om en så markert hengivelse i tjeneste hos noen, at en virkelig lyder denne. En blir ikke uten videre tjener eller trell i forholdet til noen som en bare gjør en tilfeldig tjeneste. Det det dreier seg om, er om en stiller seg fram som tjener til lydighet mot noen, og altså for å "tjene under" denne gjennom hele tjenestetiden.

 

Videre er ordene "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen" uttrykk for en fri og utvungen handling. Dette understrekes også i v.17 med ordene: "av hjertet er blitt lydige". I dagens samfunn er det ikke vanlig at noen byr seg fram som trell for noen. I en vanlig stilling er det heller ikke alltid at den som er ansatt gjør arbeidet sitt av hjertets lyst, overfor arbeidsgiveren, men mer med henblikk på lønnen. I den åndelige verden derimot kommer det an på hjerteforholdet. Om du er en syndens eller rettferdighetens tjener kommer alltid av hjerteforholdet, ikke av noen tvunget innsats. Du er dens tjener som du har overgitt deg til, for å lyde og tjene.

 

Enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet. Enten den enes eller den andres, sier apostelen, men ikke begges tjenere på én gang. Dere kan ikke av hjertet tjene to herrer som har så stor avstand fra hverandre som "synden" og "lydigheten", - bare den ene. (tjener) "under lydigheten" kan virke noe underlig og uvanlig. Men det har sin gode grunn at apostelen bruker det uttrykket. Først og fremst er ordet "lydigheten" den mest markerte motsetning til "synden", for her står synden for den indre ulydigheten. Det er selve den ondskapen vi har arvet fra Adam, og som så alle de onde gjerningene strømmer ut fra. "Lydigheten" er derfor her det lydige sinnet som er født av nåden hos en kristen, slik Paulus skildrer det i v.17: "av hjertet er blitt lydige", som igjen henspeiler på denne villige ånd som fødes av nåden. For det andre er det denne villige ånd, eller "lydighet", som leder Guds barn til alle gode gjerninger. På samme måte som ondskapen som bor i syndens tjenere, leder dem. Derfor bruker apostelen uttrykket (tjenere under) "lydigheten".

 

"som fører til døden", sier Paulus om syndens tjeneste. Her gjelder det den evige døden. For den legemlige er den samme for alle, også lydighetens tjenere. Og den åndelige døden er ikke en følge av syndens tjeneste, men årsaken til denne. Uttrykket "som fører til døden" sier altså det samme som det vi leser i v.23: "syndens lønn er døden". Der ser vi også at "evig liv" settes opp som motsetning til "døden". Og det er ennå et bevis på at her taler Paulus om den evige døden. Han vil si: Hvis du gir ditt liv i tjeneste for synden, så blir lønnen den gir deg: den evige døden, Guds vrede og all den straff Guds vrede i evighet medfører.

 

"som fører til rettferdighet". Når apostelen har sagt: "tjenere under synden som fører til døden", så ligger det nær å tenke at da ville det vært naturlig om han hadde sagt dette vi nå leser slik: "under lydigheten som fører til liv". Men han sier altså ikke det. Isteden sier han: "under lydigheten som fører til rettferdighet". Hva kan dette bety? Slik har altså Herrens Ånd voktet Paulus's ord. Det er jo f.eks. ganske karakteristisk nettopp for Paulus å anvende motsetninger, i det han skriver. Men overfor ordene "til døden" fikk han altså ikke bruke motsetningen "til liv". For da ville han nemlig gitt mulighet for en falsk tolking. Det kunne blitt oppfattet som at det evige liv var lønn for vår lydighet, slik som evig død er syndens lønn.

 

Nei, full av omsorg sier han i v.23: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Men ordene "til rettferdighet" går på at lydighetens mål, og det den skal virke, er rettferdighet - d.v.s. rettferdigheten i vårt liv. For den rettferdigheten som gjelder innfor Gud har vi "ved den enes lydighet" (kap 5:19). Det vil altså si at i den nye, villige lydighetens tjeneste formes vårt liv mer og mer samstemmig med Guds bud. Denne samstemmighet er det som her kalles rettferdighet.

 

På forskjellig vis har nå Paulus gjennom teksten gitt oss tanker om hva de to slags tjenesteforhold fører til. For at vi virkelig skal frykte tjenesten under synden, og oppmuntres til tjeneste under lydigheten. Men hovedsaken, som han stadig holder fram, er at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Hovedsaken er ditt sinns innstilling. For enten har det gitt seg hen til synden og som tjener for den, så du slipper den til. Ja, forsvarer den, og er helt med på å tjene den. Eller også det helt motsatte: inntatt av Kristi kjærlighet, elsker alt Herren setter fram for deg, men avskyr og forbanner all synd. Og dette skjer uten at du har lovens trusler og dom i tankene. Bare hjertets nye, hellige sinn virker dette.

 

Hovedtanken i verset vårt er som nevnt, at alt avhenger av hvem du tilhører. Er du "tjener under lydigheten", d.v.s. i din ånd villig til å tjene og lyde Gud, da synder du ikke - fordi du er fri fra loven. Er du derimot en som vil misbruke denne friheten til nettopp å følge synden, da er du av hjertet en syndens tjener, og tvinger bare fram en utvortes kristendom. Men de som av hjertet er lydige mot rettferdighetens ord, er selv ikke gjennom den villige ånd som er født i dem av nåden, blitt fullkomne tjenere. Nei, de behøver stadig formaninger, advarsler og oppmuntringer. Det ser vi tydelig av de formaningene Paulus gav i v.12 og 13, og de han fortsatt kommer med. Men apostelen holder altså hele tiden fram hva som er hovedsaken: Hvem det er vi tjener. Og det spørsmålet, sier han, avgjøres helt og holdent av ditt sinn. Han vil ikke være med og skape hyklere, som bare lever i lovisk religiøsitet.

 

Hans budskap er dette: Tjen den som virkelig er herre i ditt liv! Den du har gitt hjertet ditt til. Den du fritt og utvungent kan tjene. Han er din herre! Vil du tjene synden, så behøver du ikke tenke på et rettferdig liv. Det er du da fri for. Lovens tvang kan ikke gjøre deg til en Guds tjener. Behøver du tvinges, da er all din kristelighet falsk. Etter at Paulus på denne kvasse måten har avvist den forkastelige tanken at nåden, og friheten fra loven, skulle innebære tillatelse til å synde, så vender han seg til de kristne i Rom. Nå taler han om den virkelighet han mener de står i, at de nå ikke lenger er tjenere under synden, men under lydigheten.

 

17: Men Gud være takk. Selv om dere har vært slaver under synden, er dere nå av hjertet blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til.

Men Gud være takk! Med denne takksigelsen til Gud gir ikke Paulus bare uttrykk for sitt eget hjertes varme for sjelene. Det er spesielt det som har skjedd med dem, han har i tankene: Deres omvendelse og forvandling fra å være syndens tjenere til nå å være Guds lydige barn. At dette var et Guds verk. Ikke noe som hadde skjedd etter menneskelig innsats, men bare var Guds nåde og gave. Dernest at det var et veldig stort og nådefult verk, som Gud burde takkes og prises for. For å vekke de kristne opp til å holde dette mye mer klart for seg, minner Paulus dem på hvordan de var tidligere. Han sier:

 

Dere har vært slaver under synden. Både med sin glade takksigelse, og med denne påminnelsen om deres tidligere liv i synden, vil apostelen vekke dem til større takknemlighet og kjærlighet til Gud. Det var der all grunn til. For disse visste også godt selv at de hadde vært slaver under synden, men nå, gjennom Guds nåde var blitt hans lydige barn. Slik oppgløder apostelen de kristnes kjærlighet og takknemlighet. Og da vekker han den rette hellige kraften i dem, og avsky fra synden. Da skulle de også kjenne hvor forkastelig det ville være å synde. Nå som de var under nåde og ikke under lov. Over alt ser vi da også Paulus går fram på samme måte: Han minner Kristi forsamlinger om deres tidligere liv som ufrelste, for deretter desto mer å opphøye det frelsens liv de nå lever (se f.eks. 1Kor 6:11, Ef 2:1-22, 5:8, Tit 3:3-6 m.fl.).

 

De kristne i Rom hadde vært hedninger. Hvis vi nå bare leser det Paulus oppsummerer av hedningenes synderegister, i det første kapitlet, og så sammenlikner med hvordan de nå var, "av hjertet blitt lydige" og i nåden bøyde og helliggjorte sjeler, da forstår vi apostelens utrop: "Gud være takk!" Men selv blant oss som er født og oppvokst under kristendommens lys, bør en rett omvendelse til Gud vekke like stor lovprisning for Guds store nåde. Vekke like stor kjærlighet og takknemlighet. For i samme grad som mye har vært gitt oss, har det vært desto større grunn til å dømme og straffe vårt liv i synden. Likevel har Gud oppsøkt oss med sin nåde og sitt kall, har vekt oss opp, opplyst oss og helliggjort oss i sannhet.

 

Tenk over dette, alle dere som erkjenner at dere har hatt en fortid - da dere "var slaver under synden", men som nå lever et liv som med alle sine skrøpeligheter likevel har Kristus og hans vilje som mål! Du kjenner forandringen som er skjedd i selve hjertet ditt. Før hadde du ditt liv og din lyst i synden, som nå er det vi plages mest over. Nå er vårt egentlige liv å ha vår største lyst i Gud og det som tilhører ham. En slik forandring av hjertet kan jo umulig være noe vi selv har fått til. Det kan bare være Den Allmektiges skapergjerning! Dette, begynnelsen til det evige liv, er da også den aller største og mest nådefulle av alle hans gjerninger på jorden. Ja, visst vi virkelig tenkte grundig over dette, så ville vi sannelig ha noe å fryde oss over, og takke og prise Gud for. Og like sikkert skulle vi også se det grufulle i om vi nå begynne å tjene synden på nytt - mens vi forsøkte å dekke oss med at vi levde under så stor en nåde. Dette er apostelens hensikt når han minner dem om at "dere har vært slaver under synden".

 

Av hjertet blitt lydige. Legg nøye merke til disse ordene: "av hjertet blitt lydige"! Her er dette som skiller de kristne fra syndens tjenere: De er "av hjertet blitt lydige". De kristnes lydighet er en hjertets lydighet - i motsetning til en lydighet som er påtatt/tvunget. Hver gang et uomvendt menneske begynner å engasjere seg med lydighet, så har det alltid sin grunn. Enten i en form for egenkjærlighet, av frykt, eller i begjær for å oppnå noe. Men ikke av hjertet. At selve hjertet blir vunnet for Gud og hans vilje, det er det store verket som bare nåden kan virke ved den nye fødselen. Jo mer loven driver, skremmer og tvinger menneskene, desto mer uvillig, vrangt og bittert blir selve hjertet. Og jo mer utskeielsene forbys og bremses, desto mer vekkes lystene eller kampen, i hjertet. Slik er det loven virker, og det hører vi utførlig om i det syvende kapitlet.

 

At selve hjertet blir bøyet og villig til lydighet overfor Gud, og til å døde synden, det er utelukkende et nådens verk - når den forpinte sjelen får se at Gud vil forlate alt. At Gud ikke venter å få noe som helst av oss, men selv vil "gi det han krever". Overfor slik en nåde smelter hjertet. Og nå får det en slik lyst til alle Guds bud. Nå vil du ikke i din sjel unnvære et eneste av Guds bud, men sier av hele hjertet: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", "Herrens lover - er søtere enn honning, ja honning som drypper fra vokskakene".

 

Kan du da fatte hvordan slike sjeler skulle få lyst til å synde - på grunn av at de ikke er under loven, men under nåden - når det er nettopp denne nåden som gjorde hjertet villig til å følge Guds lov - ? Hvordan skulle den samme nåden kunne gjøre hjertet villig til å synde? Friheten fra tvangen tilintetgjør bare slavens tvungne tjeneste, men ikke en villig tjeners - ! Her ser vi sammenhengen. Dette syttende verset gir et levende eksempel på hva det vil si å "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen", eller "av hjertet bli lydige". Men det kommer vi snart nærmere inn på.

 

Den lærdomsform som dere ble overgitt til. "Den lærdomsform". Paulus har sett at de kristne gjennom den villige lydigheten er modnet og formet av den læren som nå har inntatt hjertene deres. Det er som om han med uttrykket "lærdomsform som dere ble overgitt til" tenker på hvordan metaller smeltes og omformes. Ofte påføres de også et stempel, når de tømmes over i nye former. Uttrykket som er brukt skildrer det karakteristiske kjennetegnetden sanne troen og nåden i hjertet. Og det karakteristiske kjennetegnet ("stemplet") er at når vi elsker, og stadig og tar til oss av Kristi evangelium, - da er det den rette helliggjørelsen virkes i oss. Vi omskapes og formes etter den læren evangeliet inneholder, slik at Guds barn preges av Kristi sinn og lære i hele sitt vesen. Og fristes vi til å vike av fra denne, så møter Herren oss straks, og minner oss om at "dere har ikke fått lære Kristus slik, så sant dere virkelig har hørt om ham og er blitt opplært i ham". Loven er også et forbilde og redskap som Gud har gitt oss ("i loven har du fått den rette form for kunnskap og sannhet" - Rom 2:20).

 

Men i Kristi evangelium finner vi ikke bare selve bildet levende i Kristi person, i hans vesen og i hans gjerninger, men også selve den omskapende kraften. Legg også merke til at apostelen sier ikke: den lærdomsform dere har gitt dere over til, men: "Den lærdomsform dere ble overgitt til". Dermed forkynnes på nytt den store sannheten om at det er et Guds verk at vi er blitt hans barn. Det er Gud som føder det nye livet ved sin nåde, og oppholder det - når mennesket ikke setter seg imot Ånden og evangeliets frelsende sannhet. Jesus sier: "Du gav dem til meg", "dem som du har gitt meg" (Joh 17). Og videre: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6). Så har da Paulus vist hva det vil si å "stille seg fram som tjenere for Gud" (v.16). Det er altså et Guds verk som, når det har løsgjort oss fra loven (v.14), også gir oss et lydig hjerte. I kortere formuleringer uttrykker han nå summen av det han har sagt:

 

18: Og etter at dere ble satt fri fra synden, ble dere tjenere for rettferdigheten.

Ikke minst den tydelige sammenhengen - og særlig motsetningen i v.20 - viser at den frihet fra synden som omtales her, er friheten fra syndens herredømme, slik at vi ikke lenger er dens treller. Det samme viser gr.tekstens ord for "satt fri" fra synden. I v.17 har Paulus talt om at de hadde "vært slaver under synden", og at de nå ikke var det lenger, men "av hjertet var blitt lydige". Dette gjentar han når han nå sier: "etter at dere ble satt fri fra synden". Men, sier han, dermed er dere også blitt "tjenere for rettferdigheten". Opp mot synden setter han altså rettferdigheten, som de kristnes hersker, og som de nå skal tjene. Det er det samme han taler om her, som når han bruker uttrykkene "tjenere under lydigheten" (v.16) og "tjenere for Gud" (v.22).

 

Men hovedsaken, som gjennom vekslende uttrykk skildres stadig rikere og skjønnere, er at det er skjedd en så vesentlig og avgjørende forandring med hele deres vesen: Nå tjener de ikke lenger synden, men er blitt tjenere for Gud og for rettferdigheten. Og dermed er også svaret gitt på spørsmålet som ble kastet fram (v.15). Nå, når de var blitt "Guds tjenere", var det selvsagt at de måtte tjene ham og ikke synden. Og når de "av hjertet er blitt lydige", kan de jo ikke ønske å tjene synden. Det er jo slett ingen grunn til å tjene den, når de ikke er under loven men under nåden! For hvis de på grunn av denne friheten ville tjene synden, så var de ikke lenger "av hjertet" Guds tjenere.

 

Har vi nå forstått selve ordene riktig i teksten vår, så la oss da også virkelig ta lærdom av disse viktige grunnsannhetene. Her har vi virkelig fått mulighet for å prøve oss i dette, hvem det er vi tjener. Er vi tjenere for synden, eller for rettferdigheten? Hver enkelt av oss må stille oss dette spørsmålet. Vi er bare én av delene. Paulus kjenner ikke til noen tredje slags mennesker, som skulle kunne tjene både synden og rettferdigheten. Kristus sier da også uttrykkelig at "Ingen kan tjene to herrer". Da burde det være viktig for meg å få avklart hvem det er jeg tjener. Hvis vi ser på alt det som trenger seg på og blander seg inn i livet vårt, da blir vi alltid forvirret, og kan ikke skjønne annet enn at vi tjener to herrer. Slik er det også mange vil ha det, for å kunne fortsette et tåkete og delt liv. Men for oppriktige sjeler oppleves det forferdelig, når det kan se ut som om en tjener to herrer.

 

Der finnes mennesker som er alvorlige og fromme, som omgås med Guds ord, men som i hjerte og sinn er fanget av verden og avgudstjeneste. Innimellom vil de likevel også tjene Gud, og mener at dette må da være godt og velbehagelig for Gud. Disse tjener selvsagt "to herrer". Guds barn kan nok av og til sukke, fordi de tenker at "jeg tjener jo ikke bare Gud, men synden også. Ja, jeg synes jeg tjener synden mye mer enn Gud. Og hvis jeg er syndens tjener - da er det til slutt bare en evig død som venter meg! Hvordan skal jeg kunne vite hvem det egentlig er jeg tjener?" Hele feilen som gjør at mange svever i dette mørket, er at de dømmer ut fra sine egne vurderinger, isteden for å holde seg til Herrens ord.

 

Først og fremst må vi da merke oss at både Kristus og apostlene uttrykkelig taler om at vi ikke kan tjene to herrer på én gang. Som vi nettopp sa, kan det riktignok ofte se ut som om vi tjener to herrer, når både godt og vondt blander seg sammen i oss. Hos syndens tjenere blander det seg ofte noe av en god ånd inn, når samvittigheten og nådens kall taler til dem. Mens Guds barn, på den annen side, kjenner på mye av den onde ånden, og at kjødet og verden trenger på. Men tjener vi dermed to herrer? Nei, sier Paulus. Det er ikke dette som avgjør spørsmålet, hvor mye vondt eller godt som rører seg i dere, eller tilfeldig virker en ond eller god gjerning i dere. Det det tales om, er jo at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen", så er dere dermed "tjenere under den dere lyder". Selve hjertet, eller sinnet, tilhører alltid bare én av to parter i striden. Det sier da også Herren som forklaring på hvorfor ingen kan tjene to herrer: "For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre". Legg merke til at det avhenger av hvem du "elsker" eller "hater", "holder deg til" eller "forakter".

 

Så synes vi nok kjærligheten og hatet både kan svinge og bytte plass. De kristne kan kjenne på at de ofte elsker synden og forakter Gud. Hvordan skal vi få avklart alt dette? Vi forstår godt at de er syndens tjenere, de som fritt og frekt driver på med kjødets åpenbare gjerninger, som gjerrighet, hor, fyll, uærlighet, hat, o.s.v. Og når de ikke tar imot formaning til å omvende seg, men bare avviser Guds ord. Det er lett å forstå at de er syndens og djevelens treller. Kristi ord om slike står klart: "Den som gjør synd, er syndens trell". Det er nettopp dette som er å "gjøre synd", når en åpent og bevisst synder. Men når falske kristne, som omgås både med Guds ord og Guds folk, vil forlike Kristus og Belial, tjene både Gud og verden, - eller når svake kristne kjemper med store fristelser og viser tvilsom oppførsel, da blir det vanskeligere å gå grensegang.

 

Men legg nå her nøye merke til hvordan Paulus taler: "Når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Alt avhenger altså av hvem dere "stiller dere fram...til lydighet mot", hvem dere "av hjertet er blitt lydige mot". Hvem du i ditt innerste vil tilhøre, og ikke bare liksom tvunget tjener. Vi ser hvordan de omtales, de som "av hjertet var blitt lydige mot den lærdomsform som de ble overgitt til". Vi ser at hele livet deres var blitt omvendt - "dere har vært slaver under synden, men er nå av hjertet blitt lydige", sier Paulus. Og vi husker hva vi har talt om forskjellen mellom lydighet og tvang. Den som tjener bare på grunn av lovens tvang og trusler, ikke drevet av nåden, er ikke "av hjertet blitt lydig". Den som derimot blir overrumplet av synden, mens hjertet elsker Guds lov for nådens skyld, er ikke av hjertet blitt lydig mot synden. Og derfor etter Paulus's mening, heller ikke noen "slave under synden". Alt avhenger av hva det er du "retter sinnet ditt mot" (konf.Rom 8:5).

 

Men fariseeren, som er nidkjær for loven, mener vel også at han bare elsker det som er rett? Ja, slik oppfatter han det selv. Men det er bare i egen interesse han elsker det han tror er rett, - for han ser fram til en "lønn". Det er ikke nåden som driver ham. Tvert imot anser han nådeforkynnelsen farlig for helliggjørelsen. Noe som beviser at han selv aldri har opplevd nådens kraft. Derfor er noen av disse ganske fromme sjeler, men de er ikke "av hjertet blitt lydige". For de er aldri "gått konkurs" på egne anstrengelser, blitt frelst bare i forlatelsens nåde, og gjennom dette fått den rette kjærligheten til Guds lov og hat til selve synden, som det ble talt nærmere om under v.14. En annen sak er de som er dødet av loven, som så ble frelst av bare nåde, og nå i sin ånd inderlig elsker rettferdigheten. De kjenner likevel også ofte på kjødets sterke begjæringer. Ja, de kan overrumple oss og føre til fall. Men det må ikke forville oss. For de som likevel av hjertet er blitt lydige, virkelig elsker rettferdigheten og er blitt tjenere for den, de er så menn ikke syndens tjenere.

 

Vi må aldri glemme hovedregelen: "Den dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot", den dere "av hjertet er lydige" - "så er dere dermed tjenere under den som dere lyder". Hele livet er når det gjelder Guds barn, rettet mot Kristus, uansettt hvordan så synden hindrer, overrumpler og plager dem. Så kan det nok skje at sinnet blir falskt. En begynner på nytt å tjene synden. Lever ikke lenger ved nådestolen for å få forlatelse og kraft mot det onde. En har overgitt seg - stilt seg fram - som tjener for synden. Har hemmelig gått i allianse med den, og følger nå syndens lyster. Da er det ulykkelige hendt som Peter omtaler slik: "Det en ligger under for, det er en også trell under" (2Pet 2:19). Det er ikke den som bare av og til lider nederlag, men likevel fortsetter å kjempe, det tales om i dette bibelverset. Men den som har overgitt seg og lagt ned våpnene. Det er de "som har vendt seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem", slik Peter sier det videre, i v.21.

 

Men så lenge en ennå står i kampen, ikke som lovtrell, men med troens øye festet på Kristus, da er vi ikke overvunnet. Da har vi ikke stilt oss fram som tjener til lydighet mot synden. Måtte vi så ikke glemme at alt avhenger av hvem en stiller seg fram for.., og ...til lydighet mot. Og måtte Gud hjelpe oss alle til å beholde det sinn som ikke kan være borte fra nådestolen! At vi ikke må forkaste den eneste trøst som gir kraft til alt godt, - uansett hvor ille det kan synes å ville gå. Så kommer vi heller ikke til å stille oss fram som tjenere til lydighet mot synden. For synd skal ikke herske over oss, siden vi ikke er under lov, men under nåde

 

19: Jeg bruker menneskelige uttrykk på grunn av deres kjøds skrøpelighet. For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten som bare førte til enda mer lovløshet, slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse.

Apostelen drives av en nidkjær kjærlighet til sjelene, som gjør at han anstrenger seg for å forme budskapet så de han skriver til kan fatte det. Han sier han "bruker menneskelige uttrykk". Da sikter han til at han uttrykker seg ved å sammenlikne med et bilde, tatt fra menneskelige forhold, det som gjelder mellom tjenere og deres herrer. Dette bildet anvender han både foran og etter dette verset. Dette å uttrykke seg klart gjennom sammenlikninger med menneskelige forhold, er det Paulus kaller å "bruke menneskelige uttrykk" (konf.Gal 3:15). Spesielt et uttrykk som er anvendt like foran, kunne virke noe sterkt og underlig. Det gjelder v.18 hvor det etter gr.teksten egentlig heter "rettferdighetens treller". Da kunne selvsagt noen tenke at vi tjener da rettferdigheten med glade og villige hjerter, ikke som tvungne treller.

 

Derfor sier nå Paulus: Jeg bruker menneskelige uttrykk når jeg taler om dette, for å gjøre meg forståelig. Mine ord om frihet fra loven (v.14) kunne misforståes dit hen at det var det samme som frihet til å synde (v.15). Derfor har jeg på grunn av svakheten i deres kjødelige forstand villet minne dere om et velkjent forhold når det gjelder et herskap som har slaver. Hvis en sammenlikner det forholdet med dere, som frivillig, bare drevet av Guds nåde, byr dere fram som tjenere for ham, så burde det overhodet ikke være aktuell konflikt, dette spørsmålet om dere, på grunn av at lovens tvang var tatt bort, nå skulle tjene synden. Dere har jo overgitt dere til tjenere for Gud helt frivillig. Og det er jo en selvfølge at da er det bare han dere skal tjene, og ikke synden. Det samme gjelder jo en slave. Det er bare den ene herren han tjener; den som han er tjener hos.

 

Men selv om ånden er villig til å tjene Gud, må tjenesten ikke bli vilkårlig og uten styringsregler. Den skal være bestemt, og like bundet til Herrens Ord som enhver tjener følger reglene han har i sin herres reglement. Kanskje min første utlegning var dyp, og vanskelig å gripe, når jeg lærte at vi ved dåpen er "forenet med Kristus", at "vårt gamle menneske ble (sv.: "har blivit") korsfestet med ham", at vi er "begravet" med ham, og "oppstått" med ham. Men nå bruker jeg jo en velkjent menneskelig framstilling, som dere vel kan forstå. Jeg taler jo om det velkjente forholdet med slavene. Om når en slave er kjøpt fri fra en grusom herre han har tjent hos, og nå tilhører den nye, kjærlige herren som har kjøpt ham fri - så vil han jo ikke tenke på å tjene den gamle herren mer. Hele sitt liv vil han gi til den nye herren, hvor han har sin tjeneste og sin lønn.

 

På grunn av deres kjøds skrøpelighet. Dette sikter til at vi totalt mangler evnen til å fatte noe som helst av det guddommelige. At vi mangler denne evnen skyldes ikke bare en forstand som er svekket etter syndefallet. Men også at viljen er ødelagt, og i tillegg alt det onde som er i oss. Med disse ordene behøver altså Paulus på ingen måte ha tenkt på noen spesiell mangel i de romerske kristnes vanlige fatteevne eller opplysning. I Rom 15:14 gir han dem det vitnesbyrd at de er "fylt med all kunnskap", og "i stand til også å formane hverandre". Nei, her taler han om den kjødelige skrøpelighet som alle mennesker har, på ethvert sted, uansett alder, og hvor utviklet og kunnskapsrike de enn måtte være. Ofte ser vi hvordan de mest skarpsindige menneskene, med den høyeste utdannelse, har de største problemer med å fatte det som har med Guds Ånd å gjøre, og med å la det få innta seg.

 

Det er altså en allmenn kjødelig skrøpelighet det tales om her, som gjelder alle mennesker. Det er derfor viktig at de som skal forkynne Ordet også anvender enkle formuleringer, og bruker vel kjente forhold i det daglige liv, til å gjøre budskapet lett fattelig. Vi ser hvordan både Jesus og disiplene praktiserte dette. Og på den måten blir ikke budskapet ofte bare lettere å fatte, men også lettere å bevare i minnet. Men ikke alle har denne gaven til å gjøre budskapet klarere gjennom bilder fra våre daglige forhold*. Måtte vi bare alle eie den kjærligheten som har sjelenes frelse som mål. At de, gjennom budskapet, må bli opplyst om budskapets hemmelighet. Så det ikke blir vår egen ære som opphøyes gjennom lærdommen, som nok av og til blir forkynt med høytidelige ord og former (1Kor 14:7-12).

*

Men her ligger en meget stor fare i bruken av dette "billedspråket". Ved at det, både av forkynner og tilhører, kan bli oppfattet som at dette billedspråket skal gjøre budskapet mere forståelig, og at budskapet dermed bare søkes fattet med vår forstand. I dagens Norge sies det da også ofte at "Jesus brukte lignelsene for at de skulle være lette å forstå" -. Men selv svarte han sine disipler, da de spurte hvorfor han talte i lignelser : "Til dere blir Guds rikes hemmeligheter gitt. Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser, for at de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, for at de ikke skal omvende seg og få forlatelse". (Mat 13:10, Mark 4:10ff., Luk 8:9ff). Det er da også helt klart, at det hverken i hans forkynnelse generelt, eller i dette avsnittet av hans utleggelse av Romerbrevet, noen gang har vært C.O.Rosenius's mening at budskapet gjennom billedspråk bare skal legges til rette for å gripes med vår menneskelige fornuft. Skriftens budskap må åpenbares for hjertene våre. (oversetters kommentar).

For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten. Her omtales hele det tidligere syndelivet til disse kristne, slik: "Dere stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten og lovløsheten". Uttrykkene "urenheten", og "lovløsheten", må derfor omfatte all mulig synd, bare skilt under to "overskrifter": Som moralsk urenhet - eller: som lovløshet. Det vi ville legge i "urenhet" er nok vanligvis den seksuelle synden i tanker, ord og gjerninger. Det er det "urenhet" i kap.1:24 betyr. Men finner vi ordet i en sammenheng hvor det står som én av to hovedgrupper synd, og hvor den andre er "lovløsheten". Og vi vet at urenhet i seksuell betydning, nettopp er synd mot konkrete bud, og dermed noe av "lovløsheten". Men når den seksuelle "urenhet" strir mot Guds lov, er den jo nettopp moralsk urenhet. Innledningsvis sa vi at "urenheten" og "lovløsheten" bare er de to "gruppene" Paulus ser all synd under. Da forstår vi at begge "overskriftene", også hver for seg, gjelder all synd. Den ene: det synden er i sitt indre vesen, menneskets moralske "urenhet". Det andre: Det synden er i forholdet til Gud, det som strir mot hans bud: "lovløsheten".

 

Og de syndene som de kristne i Rom i sitt tidligere hedenske liv hadde bydd sine lemmer fram til tjeneste for, var ikke bare to. Men hele synderegisteret som apostelen oppsummerer i kap.1:29-31. Kristus har da også selv forklart hva det er som gjør mennesket "urent". Ikke bare én synd, men alt det onde som går ut fra hjertet: "onde tanker, mord, hor, ekteskapsbrudd, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelse" (Mat 15:19, Mark 7:21, 22). Og det er dette som har skjedd, vil apostelen her si: Dere har stilt lemmene deres fram: øyne, ører, hender, føtter, tunge o.s.v., som tjenere, eller "treller", slaver, for alt dette, i deres tidligere syndeliv. Det er synden som var herskeren, som hadde lemmene våre som slaver, så vi ble tvunget til å tjene den.

 

Sett fra én side, er syndens tjeneste frivillig og utvungent. Apostelen sier "dere stilte lemmene deres fram" som tjenere for synden. Dette sier ikke bare at det er mange som tjener synden med stor lyst og frimodighet. For det kan også sies selv om de syndetrellene som har frykten i seg. De stiller selv lemmene sine fram for synden, fordi de ikke vil høre på Guds røst og bli omvendt til ham. De vil fortsatt være borte fra ham - men vil samtidig ha hjelp mot syndene sine. Nei, sier Herren, først da den fortapte sønnen kom tilbake til sin far, fikk han "sko på føttene" - d.v.s. en ny vilje som styrer vandringen. Disse skoene ble ikke sendt ut til ham i det fremmede landet. Det er altså din egen skyld, din egen frie handling, at du tjener synden, når du ikke vil omvende deg til din Far.

 

Men sett fra den andre siden er din tjeneste i synden tvungen og ufrivillig. For som syndens slave har du ikke makt til selv å fri deg ut fra synden, så lenge du enda blir borte fra Gud. Riktignok kan trellen av og til velge mellom syndene, og avholde seg fra enkelte. Men det vil likevel alltid være synden han tvinges til å tjene, og ikke Gud. Så lenge det ikke skjer en total omvendelse. Av og til ser vi konkret hvordan trellen ikke har noe valg, men må tjene slike synder som i aller høyeste grad byr ham imot, og plager ham. Han gråter og bærer seg over dette slaveriet, men må stadig fortsette i det. Å, hvor ulykkelig en slike slave er, som må fortsette å tjene urenheten og lovløsheten!

 

som bare førte til enda mer lovløshet. Dette uttrykket skildrer akkurat det samme som vi finner i v.13, hvor Paulus taler om å ikke "stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden". Der ser vi hvordan han først taler om "synden" som en person, en hersker, som en stiller sine lemmer til tjeneste for. Med uttrykket "som våpen for urettferdigheten" antyder han så hva resultatet, det vi utretter med lemmene våre, blir: "urettferdighet". Det samme sier han altså også her: Dere har stilt lemmene deres fram som tjenere for den herskeren som heter "urenheten" og "lovløsheten". Resultatet, eller følgene, blir da også bare enda mer lovløshet. I deres tjeneste hos synden har dere bare arbeidet på ett eneste stort verk, som bare var lovløshet. Som den gamle (svenske) oversettelsen antydet, så følger da bare den ene urettferdigheten på den andre. For det er det som kjennetegner synden, den drar alltid ny synd med seg, eller vokser og utvikler seg selv. Det begynte med at Kain bar hat i sitt hjerte til broren, Abel. Men så fulgte mord, et kynisk sinn, løgn. Og deretter fortvilelse.

 

Når Judas begynte å slippe sin gjerrighet til, fulgte tyveri. Deretter forherdelse og forræderi mot hans Herre. Og til slutt fortvilelse og selvmord. Dette er syndens grufulle linje. Den øker stadig på. Det Paulus vil ha fram her, er tydeligvis dette: Deres tjeneste var alltid noe som stemte med den herren dere tjente. Under urettferdighten har dere bare gjort urettferdighet. Men så skal dere da også nå, i deres nye tjeneste, bare gjør det som deres nye herre elsker. Dermed skal dere selvsagt ikke tjene synden. Dere skal jo ikke tjene to herrer. Ennå er altså apostelen opptatt med å ta fatt i spørsmålet: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde?"

 

slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse. Som vi nylig sa, går alt sammen ut på at vi ikke skal tjene to herrer. Før, når vi stod i syndens tjeneste, gjorde vi bare det synden krevde. Bare det som stod i strid med loven. Vi tjente ikke rettferdigheten. Når vi nå står i rettferdighetens tjeneste, skal vi da bare gjøre det som er i rettferdighetens ånd, og ikke tjene synden. Enhver kristen skal oppføre seg som en tjener som tidligere tjente i et annet hus, men nå er flyttet derfra og har tatt tjeneste hos en ny herre. Og dermed selvsagt nå skal tjene denne, og ikke den forrige. Paulus sier her at når vi nå har stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten, så skal vi ikke bare av hjertet elske den, men også stille våre lemmer fram til å tjene den. Slik at øyne våre, ører, tunge, hender og føtter bare tjener rettferdigheten - og ikke synden. Mens vi tidligere gjerne så og hørte på urenheten og lovløsheten, skal vi nå bruke ørene og øynene våre på det som er hellig og godt. Mens vi tidligere gjerne talte forfengelige og syndige ord, skal vi nå tale det som er godt, sant og oppbyggelig, o.s.v. Det er dette som er å "stille lemmene våre fram soml tjenere for rettferdigheten".

 

"til helliggjørelse". Når Paulus tidligere i verset talte om at de hadde vært "tjenere for urenheten og lovløsheten", brukte han tilføyelsen "som bare førte til enda mer lovløshet". Da sa vi at det gav uttrykk for følgene av et liv i den tjenesten. Den tilføyelsen han nå bruker her, om en tjeneste for rettferdigheten, blir det helt motsatte. Han sier at det fører "til helliggjørelse". Men det kommer vi snart nærmere inn på, i v.22.

 

Hvis vi nå har oppfattet hva ordene står for, i dette verset, så må vi også merke oss vel den formaningen vi finner her. Paulus taler i en formanende tone. Av det skal vi selvsagt lære at her er det ikke nok at vi lærer og forstår dette. Men også at helliggjørelsen ikke er fullendt ved at den sanne nåden har tatt bolig i hjertet vårt. Og at vi er frigjort fra syndens herredømme og nå av hjertet er lydige og har "stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten". Nei, vi skal også holde klart for oss at gjennom hele livet vårt skal helliggjørelsens verk få utvikle seg i oss. Det viser all formaning. Det skjer ved at vi legger nøye merke til hva Ordet og Ånden taler. Og at vi hele tiden legger vinn på å stille alle sjelens og legemets lemmer fram som tjenere for rettferdigheten. Vi må altså ikke tenke at når helliggjørelsen utelukkende er et Guds verk, så har ikke jeg noe med den å gjøre. Ånden skal jo virke alt....

 

Riktignok skal Ånden virke alt. Men det kan den bare få gjort når du vil høre Ordet og gjøre etter det. Ånden skal virke alt, men bare på den måten at den taler til deg gjennom Ordet og en indre røst, - og at du legger vinn på å leve etter det. For da skal du snart få kjenne din ynkelige svakhet, og syndens voldsomme makt, som tvinger deg så du fra hjertets dyp roper til Gud om hjelp, og alvorlig bruker alle nådens midler for å få den kraft du trenger. Hvis jeg derimot gir meg over til likegladhet, fordi jeg innbiller meg at dette skal Gud alene virke, så jeg altså ikke behøver ta formaningen inn over meg og bestrebe meg på å leve etter den, be, bruke Ordet, o.s.v., - så skjer det forferdelige at jeg glir over i et sløvt, løsaktig liv som har "mistet sitt salt". Med et slikt liv bedrøver jeg Den Hellige Ånd, som trekker seg bort, og til slutt forlater meg - hvis ikke det skjer en omvendelse.

 

Hvis du er benådet med Åndens lys og liv, så husk at du også en gang har vært en syndens trell. Legg da denne apostelens formaning alvorlig på hjertet, så du nå stiller lemmene dine, ja, all din sjels og legemes krefter, som tjenere for rettferdigheten. La nå den tid du ennå skal få leve på jorden, bli et liv som er overgitt til ham som har vist deg all denne nåden, og har kalt deg til sin tjeneste!

 

Men apostelens formaning går ikke bare på at vi skal tjene den herren vi har stilt oss fram som tjenere for. Den forutsetter også at vi bare skal tjene ham - og ikke den forrige. For når Paulus sier at vi tidligere, i syndens tjeneste, ikke gjorde annet enn lovløshet, så følger selvsagt at vi nå ikke skal gjøre annet enn det som tjener rettferdigheten. Slik er Guds barns nye, hellige sinn. De tåler ikke noen form for synd. Herrens vilje er deres rettesnor i alle spørsmål. Og alt som står i strid med dette, er en plage for deres ånd. Men så støtter altså Paulus opp om denne hellige og villige ånd, med sin formaning, når han sier: Slik skal dere da også bare være tjenere for rettferdigheten, på samme måte som dere tidligere bare tjente synden. Fordi dere nå er fri fra syndens herredømme. Det er nok dette han også sikter til, i det han så tilføyer:

 

20: For da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten.

Se hvor sterkt Paulus fortsatt skjærer igjennom til margen i spørsmålet han tok opp i v.1,2 og 15! Da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten. Da tjente dere aldri den i det hele tatt. Da tjente dere bare synden. Like helt og utelukkende skal dere nå også tjene rettferdigheten, slik at dere ikke gir noe som helst til synden*. Det er ikke det at de var fri fra forpliktelsen til å frykte, elske og tjene sin Skaper, Paulus vil ha sagt her. For alle mennesker lever jo under en slik forpliktelse, enten de er klar over det, eller ei. Til og med samvittighetens lover overbeviser dem om dette (Kap 1:19,20, 2:14,15). Men Paulus taler om deres personlige forhold overfor rettferdighetens krav, i deres tidligere liv i synden. De foraktet dem jo fullstendig, og levde et liv som om de ikke hadde noe som helst å gjøre med rettferdigheten. Som om de ikke skulle skylde den noen som helst tjeneste. I gjerning og sannhet hadde de den gang levd på avstand fra rettferdigheten.

 

*

Noen mener Paulus har uttalt dette med ironisk tilsikt overfor dem som var tilbøyelig til å oppfatte friheten fra loven som om det skulle være det samme som frihet til å synde (v.15). Som om han ville si: Den friheten hadde dere virkelig da dere var tjenere under synden. Da var dere fri fra rettferdigheten. Hvis det er det dere er ute etter, så bli bare på nytt tjenere under synden! Forsøk bare ikke å tjene to herrer, o.s.v. En slik måte å tale på ville heller ikke være helt ulikt Paulus. Men den tydelige sammenhengen med det som går foran, viser i retning av vår ovennevnte mening med ordene.

 

Men dette er jo en forferdelig frihet. Tenk over ordene: "frie for rettferdigheten" -! Det er jo som om apostelen skulle ha sagt: Frie fra Gud, himmel og salighet - "gjort ferdige til undergang", til helvete. For det er vel ikke noe som er sikrere, enn at det menneske som er skilt fra rettferdigheten, også er skilt fra frelsen. Se da her, du stakkars menneskebarn som vil være fri og ubundet fra rettferdighetens lover: Du er ganske riktig fri for rettferdigheten -! Men tenk da også over konsekvensen av dette! Det taler så Paulus om i de versene som gjenstår av kapitlet. Og det som nå følger går også ut på å vekke de kristne fra den lunkenheten som ofte er grunnen til at de ikke priser seg så lykkelige som de burde, over å få være tjenere for rettferdigheten. I stedet blir de ofte trøtte av å døde kjødet, og så blir de trege i løpet.

 

21: Hva slags frukt hadde dere den gang? Slik frukt som dere nå skammer dere over, frukt som har døden som mål.

Paulus sier nå: Hvordan synden enn smaker for kjødet, så tenk alltid på følgene! Hva slags frukt har dere vel hatt av at dere tidligere har vært tjenere under synden, - i dette forferdelige livet som dere nå skammer dere over, da dere var frie for rettferdigheten? Det livet har jo en særdeles bitter frukt, "som har døden som mål". Når Paulus gir svaret med ordene "slik frukt som dere nå skammer dere over", vil han vekke avsky fra en tjeneste under synden. Men selve svaret på spørsmålet i begynnelsen av verset, ligger i ordene: "som har døden som mål". Slik er alltid syndens tjeneste: Skammelig og fornedrende i seg selv, og ender med døden. Men Paulus sier: "nå skammer dere dere". Det hadde de ikke gjort tidligere. Det er noe en legger merke til over hele verden. Menneskene langt fra skammer seg, men tvert imot skryter av synden. Men de ser derimot på et alvorlig gudsliv som noe en må skamme seg over.

 

Men straks et menneske blir omvendt til Gud, får det et annet sinn og en annen dømmekraft. Da skjemmes det av hjertet over sitt tidligere liv. Da vemmes det over den svinematen som det tidligere satte til livs med god appetitt. Denne påminnelsen fra apostelen burde også vekke avsky fra synden. Men Paulus tar her fram en annen følge av synden, som er verre enn skammen. For en frekk synder kan nok riste skammen av seg. Den endelige frukten av synden, er derimot noe langt bitrere, "for det ender med død" - ! Med "død" menes her den evige døden. Det ser vi av at motsetningen i v.22 heter: "evig liv", mens den legemlige døden gjelder for alle mennesker. Og den evige døden, Guds evige unåde og straff, er syndens rette lønn (v.23). Derfor kan det nok skje at vi, som vi sa, kan riste skammen av oss, men den evige døden stikker dypere. Den kan du ikke riste av deg. Vel, dette var det syndens slaver hadde som frukt av sitt arbeide. En ganske annen frukt høster vi i rettferdighetens tjeneste, som vi nå skal høre om.

 

22: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse; en frukt som har evig liv som mål.

Som en fullstendig motsetning til hva som er situasjonen under syndens tjeneste, sier apostelen at de som er frigjort fra synden og er Guds tjenere, har først, her i livet, den frukten at de blir hellige. Og så, til sist evig liv. Ordene "satt fri fra synden" betyr fri fra dens tjeneste. For først ser vi at uttrykket er brukt som motsetning til "fri fra rettferdigheten". For det andre utledes det av tilføyelsen: "og er blitt tjenere for Gud". Vi ser det også tydelig av hele sammenhengen i dette kapitlet. La oss bare se nærmere på disse motsetningene. Syndens tjeneste fører allerede her i livet til gjerninger en vil skamme seg over. Frihet fra synden og tjeneste for Gud derimot, fører til helliggjørelse. Lønnen i syndens tjeneste var døden. Men tjenesten for Gud slutter med evig liv.

 

Paulus sier: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse. Åndens frukt er et nytt, hellig sinn. Eller som det står her: helliggjørelse, d.v.s. at vi blir mer og mer helliggjort. En frukt som har evig liv som mål. Her merker vi på nytt hvor forsiktig apostelen taler. Han sier ikke at den nye helliggjørende tjenestens lønn er evig liv, på samme måte som han i neste vers sier at "syndens lønn er døden. Nei, han unnlater å bruke den naturlige motsetningen i uttrykk, og sier nå isteden at frukten, resultatet, utgangen, er evig liv. Slik uttrykte han seg også i v.16: "tjenere under lydigheten som fører til rettferdighet", og ikke under lydigheten som fører til evig liv, selv om han i første del av samme vers hadde ordvalget: "tjenere under synden som fører til døden". Så forsiktig er Paulus for ikke å gi grunnlag for den tanken at det evige liv var en lønn for vår lydighet. Men at apostelen her virkelig har hatt denne falske oppfatningen i tankene, det framgår klart av neste vers, der han taler klart ut om dette:

 

23: For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Syndens lønn er døden. Her settes igjen døden opp som motsetning til "evig liv". Det viser at her tales det om den evige døden. Den legemlige døden regnes jo for å være det største onde som finnes i denne verden. Til sammenlikning kalles derfor den straffen som venter den ugudelige, også "den annen død" (Åp 21:8). Med det samme språkbruket taler også Skriften gjennom Herrens egne ord: "Jeg er livets brød. Deres fedre spiste manna i ørkenen og døde. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø. - Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig". "Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø", o.s.v.

 

Døden er syndens rettferdige gjengjeldelse. Men det evige liv er derimot ingen gjengjeldelse, eller lønn, for noen lydighet eller troskap hos oss. Det finnes ingen helgen som fortjener evig liv. Nei, Guds ord sier tvert imot her uttrykkelig at Guds nådegave er evig liv. Disse ordene forkynner to ting. Først at den gaven Gud gir oss, er evig liv, eller en uendelig salighet i himmelen. D.v.s. at noe mindre gir han ikke til noen som helst av sitt folk. Og dette er jo den aller største gaven som noen gang kan bli gitt. Dernest sier dette ordet oss at det evige liv er en gave, en nådegave! En foræring, en fri gave, er jo ingen lønn for noen innsats. En nådegave er da heller ikke noen fortjeneste for noe vi har gjort eller lidd som Kristi etterfølgere. Nei, det er, som ordet her sier, en nådegave. Her bemerker noen at den store nådegaven, som fører til evig liv, er Kristus og det han har utrettet, og at slutten på vår forening med ham og vår vandring ved troen, blir det evige liv. Alt dette er sant, men det er ikke det Paulus taler om på dette stedet.

 

Hans konkrete hensikt her er å presisere at hele det evige livet er en nådegave. Han vil ikke en gang skildre det som en følge av vår tro og etterfølgelse av Kristus. For da kunne noen straks blande inn noen fine tanker om en slags fortjeneste. Nei, apostelen sier klart og greit at "Guds nådegave er evig liv". Denne sannheten understreker han også sterkt når han i Ef 2:8-9 sier: "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg".

 

Slik holder Gud gjennom sitt ord, livet og døden fram for oss. På den ene siden: "vrede og harme, trengsel og angst". På den andre siden: "evig liv, herlighet og uforgjengelighet" (Kap 2:7-9). Hvert eneste Adams barn skal én gang til slutt komme til den ene eller den andre av disse evighets-tilstandene. Dette siste verset i kapitlet retter vår oppmerksomhet mot hver enkelt av disse utgangene på vårt liv. Og årsakene til en pine som aldri tar slutt, såvel som for en evig salighet, framgår klart. Det sier: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". La oss tenke grundig over begge disse mulighetene for slutten på vårt liv!

 

Den døden som omtales her, er den første straff Gud advarte menneskene mot, hvis de overtrådte hans bud. Iflg. Skriften besto døden både i noe de skulle miste, og i en konkret, forferdelig tilstand. De som ikke blir frelst, skal ikke bare bli fratatt alt som er godt. De skal også bli oversvømmet av alt det som er vondt og forskrekkelig. Det største gode en jordisk skapning kan få, er å få leve under Guds kjærlighet. Hvor vond blir ikke da straffen ved å være fratatt muligheten for å oppleve denne kjærligheten, og isteden må leve under tyngden og vissheten av å være under Guds vrede! De fordømte vil ikke få se det minste tegn på omtanke eller mildhet fra Gud, men bare oppleve alle slags bevis på hans vrede og unåde. Etter apostelens forferdelige skildring skal de bli straffet med "en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra hans krafts herlighet, når Herren Jesus blir åpenbart fra himmelen med sine mektige engler. Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium" (2Tess 1:7-9).

 

Denne straffen skulle altså ramme både menneskets sjel og legeme, og bærer i seg alt forferdelig. Den ruller opp for menneskene all fortid, nåtid og framtid. Når det gjelder fortiden, skal de ugudelige gjenoppleve syndene de har begått, alt det gode de misbrukte, den nåden de forkastet, og falske fornøyelser de lot seg bedåre av. I nåtid skal de får se de rettferdiges ære og salighet, som de selv nå er skilt fra i all evighet (Visd, kap.5) og isteden lever i det forferdelige samfunnet med djevelen og hans engler, dømt til deres grusomme tyranni i all evighet. Når det gjelder framtiden: Skrekken over deres uforanderlige tilstand skal bli desto mer uutholdelig når de får se at det aldri tar slutt. De vil også gripes av et raseri mot Gud, som de vil hate som fiende. Et hat som aldri vil kunne minskes eller forandres.

 

Det er helt klart at de ufrelstes straff skal være av forskjellig grad. Kristus har selv uttalt det, når han sier at Tyrus og Sidon skal få det lettere på dommens dag enn de jødene som hadde sett alle hans gjerninger, og likevel ikke omvendte seg. Denne straffen fullbyrdes av den guddommelige rettferdigheten. Da kan en være sikker på at lidelsene til fullkommenhet skal være avpasset etter brottsverket. Og brottsverket skal ikke bare bedømmes etter de syndene menneskene har begått, men også etter hvor opplyst om Guds rike den som dømmes har vært, og hvor bevisst de har turet fram i ubotferdighet. Når det gjelder selve syndene, så er de selvsagt, fra én side sett, alle like. For de er alle sammen brudd på den hellige og allmektige Guds lover. Sett fra andre sider, er de svært ulike, både når det gjelder den indre ondskapen, og når det gjelder selve gjerningen. Det gjøres med rette forskjell på i hvilken grad synden er utført. Det ser en også på Kristi egne ord om vrede overfor en bror (Mat 5:22).

 

Kristus gjør også forskjell på budene i Guds lov når han sier at budet om at vi skal elske Gud, er det største og mest betydningsfulle budet. Derfor må synd mot lovens første tavle være de største syndene. Men dernest blir også syndens skyld forskjellig etter hvor forskjellig grunnlag i kunnskap og opplysning menneskene har. Det viser også Herren når han roper sitt vé over de stedene han hadde gjort de største gjerningene, og de likevel ikke hadde omvendt seg (Mat 11:21-24). Men ulikheten i straff som disse vil oppleve, går selvsagt ikke på den del av straffen som gjelder det de ufrelste har mistet. For i det forholdet står alle de fortapte likt. Forskjellen går bare på avstraffelsene, som rammer dem individuelt, etter Guds rettferdighet og allmakt.

 

Noen mer fullstendig kjennskap til hvordan straffen over de fordømte er, har vi jo ikke, ut over det enkelte ord og bilder i Den Hellige Skrift gir oss anelse om. Og måtte så heller ikke noen blant oss oppleve nærmere kjennskap til dette - ! Både når det gjelder spørsmålet om hva slags, og om varigheten av de fordømtes straff, så vil de ubotferdige og vantro alltid forsøke å overse det Ordet forkynner om disse tingene. Men det ligger noe som vi rygger for med vår tanke, i slike ord fra den evige sannhetens munn som: "evig ild", og "en mark som ikke dør". Om ordet "evig" ikke alltid betyr en endeløs, men av og til bare et meget lang tid, så bør vi legge merke til andre uttrykk som forklarer ordets mening i denne forbindelsen. Tenk bare på at Kristus tre ganger i en eneste tale bruker denne fryktinngytende skildringen: "hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes" (Mark 9:43-48).

 

Uansettt hvordan en så vil tyde uttrykket "den evige ild", så kan de nevnte ordene av Sannhetens egen munn ikke mistydes. Det kan ikke bety noe mindre enn en slik lidelse som et naturlig legeme opplever i en naturlig ild. Men en naturlig ild brenner opp emnet sitt, og så slokner den. Da må en ild "som ikke slokkes" bety at den fordømtes lidelse aldri skal opphøre. Den guddommelige rettferdigheten og allmaktens dom innebærer altså en evighets lidelse under hans vrede. Uttrykket: "hvor deres mark ikke dør", taler også om en uendelighet i pine. På samme måte som ilden slokner når emnet er brent opp, slik dør også marken når det han levde av er spist opp. Men her sier altså Kristus at denne marken aldri dør. Dette forteller også at den fortapte aldri skal oppleve noen slutt på lidelsene. Skriften sier også at Guds fiender skal kastes i "ildsjøen som brenner med svovel". En sjø med bølger, er skildringen av den kval og lidelser som skal oversvømme Guds fiender. Det blir forferdelig når denne sjøen ikke er av vann, men av flytende ild.

 

Men til sine gjentatte ord om "den mark som ikke dør, og ilden som ikke slokkes" , føyer Herren disse ordene, som en grunn og forklaring: "For enhver skal bli saltet med ild, og hvert offer skal saltes med salt". Med disse ordene avskjæres enhver tanke om at det som skjer, er en tilintetgjørelse, eller med en mulig framtidig gjenopprettelse til frelse. Ifølge den levittiske loven skulle offerdyrene som var slaktet, saltes med et salt som ble kalt "Guds paktssalt". Saltet er et bilde på uforgjengelighet, og betegnet i nevnte levittiske bruk, varigheten/uforgjengeligheten av Guds pakt med de troende. Men nå sier Herren her at hvert offer for hans rettferdige dom skal "saltes med ild". Hver fordømt synder skal bevares uforgjengelig ved selve ilden, for at den straffen som er bestemt for ham skal fortsette i all evighet. Guds rettferdige hevn skal gjøre vredens barn udødelige i deres elendighet, slik at dette ikke skal ha noen ende - på samme måte som de rettferdiges salighet.

 

Med klare ord, eller i skildrende bilder, taler altså Den Hellige Skrift om den forskrekkelige sannheten at de fordømtes straff skal vare evig, uten noen ende. Og at et stort svelg er festet mellom de frelstes himmel og stedet hvor de dømte er, slik at ingen kan komme over fra det ene stedet til det andre. At dette er vanskelig å fatte for oss, har flere årsaker. Først og fremst kommer det av at vi følelsesmessig ikke holder ut tanken på noe slikt. Og noen mennesker er så fullstendig styrt av sine følelser, at dette helt bestemmer over hva de tror. Dernest kommer det av at vi aldri fullt ut fatter Guds storhet, eller hva som blir resultatet når et menneske forakter eller støter den store, majestetiske Skaperen. Vårt falne, ugudelige hjerte frykter ikke Gud. Å synde mot Gud er likesom ikke noe alvorlig. Derfor kan vi ikke begripe at synd mot Gud fortjener noen evig straff.

 

I tillegg fatter vi aldri det store i den forsoningen Gud har gitt verden gjennom sin evige Sønns død, som gjør at ingen behøver gå fortapt for sine synder, bare han har sitt liv i Sønnen. Mens derimot det å ikke ha bruk for Guds Sønn er en så forferdelig forbrytelse at våre tanker ikke kan fatte det. Derfor vil ingen hedning få så stor straff som kristne som ikke angrer og vender om fra sine synder.

 

Til sist nevner vi tvilen, som også trenger seg inn, som et verk av den gamle bedrageren. Han som sa til kvinnen: "Dere kommer slett ikke til å dø", oversvømmer nå verden med den samme giften. Dette gjør at mange som ellers nok holder Skriften for sann, og ser at Kristus selv taler klart om den evige straffen, i dette spørsmålet forkaster Guds ord, fordi de synes det strir mot hans barmhjertighet. Overstrømmende nådig tar Gud imot alle som søker nåde, og forlater alle deres synder, forbrytelser og overtredelser. Men den gamle slangen skjuler nå fullstendig for dem, det alle andre Guds gjerninger viser, at Gud må være like sterk i sin straffende rettferdighet og makt over sine fiender, som i sin rettferdige barmhjertighet over de som søker ham. Dette tåkelegger altså nå fienden. Denne og flere andre grunner gjør at selv om menneskene tror at det de frelste oppnår er en evig tilstand, så er det mange som ikke vil være med på at de ufrelstes straff er evig.

 

Men tenk da alvorlig over at den samme Herren som har gitt oss, og lover Guds barn den evige saligheten, også selv har forkynt at en evig straff venter de som forkaster ham. Han bruker akkurat de samme ordene om fordømmelsens uendelighet, som om salighetens. Han sier: "Disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv" (Mat 25:46).

 

Hvordan skal Guds barn kunne prise Guds store nåde høyt nok, her i livet og i evigheten? Tenk, de er ført ut fra vantroens mørke, og fikk ta imot den frelsen som rekkes oss i Kristi evangelium! Så nå kan de fryde seg mens de venter Guds Sønn fra himmelen, han som har fridd oss fra vreden som kommer! Vi ærer og priser hans navn! Selv sier han uttrykkelig: "Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet".

 

Evig liv. Dette er det som skal gis Guds folk den dagen Herren kommer for å forherliges i sine hellige. Men hva dette evige livet innebærer, vil vi nok ikke kunne gjøre oss opp noen klar formening om, mens vi er her i livet. Johannes sier: "Det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er". Her i livet ser vi bare Herrens herlighet som i et speil. Men vi skal " bli forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd". Og fordi vi nå bare ser ham som gjennom et tåkete glass, så skjer også vår forvandling bare gradvis, litt etter litt. Men når vi ser ham "ansikt til ansikt", og "erkjenner slik som jeg også fullt ut er kjent", da skal bildet straks bli fullkomment.

 

I det evige liv skal Guds barn kjenne Gud og hans hemmeligheter klart. De skal oppleve hans kjærlighet fullkomment og uforanderlig. Da eier de en trøst og fred i sjelen som de nå ikke kan fatte. En fullkommen enhet og samdrektighet mellom legeme og ånd. Kort sagt: I samklang og sammensmeltet med alt som kan glede og fryde et hellig sinn. Alt dette blir gitt oss. Og det skal ikke tilmåles etter hvor mye en jordisk skapning er i stand til å motta - men etter hvor mye Den Allmektige Gud er i stand til å gi sine barn - ! Og etter hvor mye Kristi person og hans fullbrakte verk har fortjent. For denne frelse og salighet mottar de bare i kraft av at de er forenet med ham. Altså: på grunnlag av hans fortjeneste. For han har kjøpt denne frelsen med kraften av sitt blod.

 

Derfor: Bare så mye som vi kan fatte av vår Frelsers storhet, herskermakt og herlighet, - bare så mye kan vi fatte av storheten, herligheten og rikdommen i den evige salighet han vil gi sitt folk. Men med den forskjell det alltid vil være mellom denne verdens skapninger og selve Skaperen. Skriften taler om en "fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet". Den taler om "rettferdighetens krans", om å "sitte med Kristus på hans trone, slik han også har seiret og satt seg med sin Far på hans trone". Dette er sterke og vidunderlige antydninger om den likhet med Kristus som vi skal få når vi får se ham som han er. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!"

 

Og denne saligheten skal bli evig og uten ende. For Gud gir denne saligheten på et overnaturlig grunnlag. Det er en nådegave. Det er av bare nåde. Og det er en gave. Følgelig er det også et grunnlag som er fri for alle forandringer som naturen er utsatt for. Slik var det ikke med Adams salighet, i Paradis. Den stod på en naturlig grunn, og kunne derfor forandres. Himmelens salighet skal være evig. For Gud gir den ikke som arbeidslønn til dagarbeidere, men som en arv uten betingelser, til barn. Herren Kristus sier: "Trellen blir ikke i huset til evig tid: Sønnen blir der til evig tid". Gud gir det evige livet som gave, en foræring, en nådegave, en ugjenkallelig gave. Det er dette som ligger i apostelens ord: "Guds nådegave er evig liv". Ikke noe som kan medføre forandringer, skal få komme til i himmelen. Ikke naturens forgjengelighet, for "dette forgjengelig må bli ikledd uforgjengelighet". Heller ikke synden, for den skal være helt borte. Ikke Satans fristelser, for han skal ikke få slippe inn der. Kort sagt: Gud har skapt og gjenløst menneskene til evig liv, og ettersom det er Gud, den evige, som har både gjort og sagt det, skal vår salighet ikke opphøre før Gud opphører å være Gud. "Guds nådegave er evig liv".

 

i Kristus Jesus, vår Herre. Det evige liv, når det gjelder vår side av saken, er sikkert og visst en fri gave. Det har ingenting kostet. Vi har ikke bidratt med noe til å fortjene eller motta Livet. Likevel får vi slett ikke denne gaven for intet. Den har kostet en annen ganske mye. Den gis oss bare "i Kristus Jesus". Bare gjennom ham er det skjedd en forsoning mellom Gud og mennesker. Det er stiftet fred, forsoning er gjenopprettet, og evig salighet er oppnådd. Både de minste og de største gavene blir gitt oss bare i ham. Selv ble han gitt oss av Faderen, til forsoning. Han har betalt løsesummen og kjøpt den evige nåden for alle mennesker. Som vår hyrde og salighetshøvding, har han også gjort at vi fikk del i denne nåden alt mens vi lever her på jorden. Slik taler han til Faderen: "Herliggjør din Sønn, for at din Sønn også kan herliggjøre deg, slik du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skulle gi evig liv til alle dem som du har gitt ham". Videre sier han: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". Og jeg gir dem evig liv".

 

Paulus tilføyer: "Vår Herre". Alle kristne bør alltid holde klart for seg at Jesus Kristus er deres Herre som har kjøpt dem fri fra synden og djevelens vold. For at de skal være hans egne, tjene og ære ham som deres rette herre både her i livet og i evigheten. Han er Herren både over levende og døde. For ham skal alle kne bøye seg, og for hans domstol skal alle en gang stå. Det er dette Paulus vil ha talt til oss gjennom ordene i dette verset.

 

Det er stor grunn til å legge merke til likheten mellom hvordan Paulus i siste vers i forrige kapittel avslutter læren om rettferdiggjørelsen, og hvordan han her avslutter læren om helliggjørelsen. Der sa han at "nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her sier han at "Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Alt er av nåde, alt er en fri gave. Alt er gitt oss gjennom og i "han som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse" (Kap 4:25). Lovet være Gud for hans veldige gave!

 

Så har nå Paulus i dette kapitlet gått grensegang omkring den store læren om vår rettferdiggjørelse av nåde uten gjerninger. Han har reist en mur mot fiendtlige beskyldninger og misbruket om at denne læren skulle gi dekning for å fortsette et liv i synd. Han har vist at i rettferdiggjørelsen ligger tvert imot den eneste grunden, ja roten og kraften til en sann helliggjørelse. For i den samme troen blir vi inderlig forenet med Kristus. Det er også dåpen et ytre middel til. For i den ikles vi først Kristus og all hans fortjeneste. Og for det andre blir vi forenet med ham til en død lik hans død, og en oppstandelse lik hans oppstandelse. Når vi slik er forenet med ham, har vi hans Ånd i hjertet vårt. Dermed står vi ikke bare i hans pakt, og i hans tjeneste, men er "av hjertet blitt lydige", glade og villige til å leve for ham og med ham, og ikke lenger tjene synden.

 

Nei, det er langt fra at nåden skulle gi dekning for synd. For det er faktisk bare når vi "ikke er under lov, men under nåde" at synd ikke skal få herske over oss. Bare da er det vi har den villige ånden og frihet fra syndens herredømme. Bare da gir Herren oss sin kraft, som er sterk - bare i de som selv er svake. Men denne nåden må fremdeles stadig støttes med oppmuntringer og formaninger, som Paulus da også har gitt oss her. Samtidig har han til slutt skildret fruktene, både av å være tjener for synden, og av å være tjener for rettferdigheten. Av å være tjener for synden: Først et skammens liv, og deretter den evige død. Av å være tjener for rettferdigheten: Først helliggjørelse, og deretter evig liv. Men alt dette gode bare "i Kristus Jesus, vår Herre". Slik har vi nå den guddommelige læren klar. Måtte Herren selv gi oss den nåde at vi ikke bare vet om og forstår dette, men også har en levende erfaring og øvelse i det. Så skal vi sikkert nok også til slutt få det "frukten som fører til helliggjørelse" har "som mål": "evig liv" (v.22). Amen.

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit