Romerbrevets budskap BIND 2, kap. 8

 


 

 

 

Åttende kapittel.

Innhold: Som en følge av alt som er talt foran oppsummerer dette kapitlet Guds barns enestående stilling: De er fri fra all fordømmelse (v.1-4). De retter sinnet mot det som hører Ånden til (v.5-11). De lever ikke lenger som tjenere for kjødet. Derfor må kjødet dødes (v.12-13). De er Guds barn, og dermed også Guds arvinger (v.14-18). Under alle lidelser og motgang har de en sikker grunn i håpet om en herlig forløsning fra legemet, som også hele skapningen stønner og sukker etter (v.19-23). Omtaler selve håpet og dets vesen (v.24-25), hvordan Ånden hjelper oss (v.26-28), og sluttelig Guds evige utvelgelse og kjærlighet (v.26-28). Hele dette budskapet bryter liksom på i Paulus's indre, fram til en avslutning i en triumferende trosvisshet (v.35-39).

Dette kapitlet inneholder den rikeste oppsummering av alt det som heter nåde; både nåden hos Gud, og nådens verk i våre hjerter. Men det både begynner og slutter med den store hovedlæren om nåden hos Gud, eller rettferdiggjørelsens nåde. Det er denne hovedlæren som også har vært selve emnet i alt som har vært skrevet tidligere i brevet. Selv om det sjette kapitlet og en stor del av det sjuende inneholder større tilføyelser, for å forhindre forskjellige muligheter for misforståelser. Men i dette åttende kapitlet kommer altså Paulus tilbake til sitt hovedemne om hvordan vi bare i Kristus er fri fra all fordømmelse, og har evig liv. Han har tilføyelser om Ånden og hvordan den virker i sjelen. Men begynner og slutter med nevnte hovedemne, som særlig skildres sterkt i det femte kapitlet; om vår frelse i Kristus, vår frihet fra fordømmelsen, og de urokkelige grunnsannhetene vi har for å leve i troen på Guds evige nåde.

 

Men, sier Paulus, når denne evige nåde ikke kunne vinnes gjennom loven, så er den gitt oss ved at Gud sendte sin Sønn for å gjøre det loven ikke kunne utrette. Med sitt offer tok han bort syndens fordømmende kraft. Deretter viser han de store hovedtrekkene i det som skiller de som tror fra de vantro, når det gjelder deres sinn. I sin naturlige tilstand er de vantro under loven, og lever derfor etter kjødet. De har en fiendtlig holdning til Gud og hans lov. Mens de som tror derimot er født på nytt av nåden, og har Åndens sinnelag som er liv og fred. Gjennom hele kapitlet fortsetter han så å tale om denne Guds barns store arv og eiendom. Han forkynner at disse som "lever etter Ånden" har Kristi Ånd, og dermed et åndelig og evig liv. Selv om legemene deres må vende tilbake til støvet, skal de vekkes opp på nytt. Allerede her i livet drives de av Guds Ånd. De er Guds barn. De er frigjort fra trelldommens ånd, og har fått barnekårets Ånd. I denne Ånd taler de med Gud som barn med sin far. Vi er "Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham".

 

Her på jord vil vi møte mye vondt. Derfor holder han fram for oss alt det vi har grunn til å trøste oss med. Han taler om all den herlighet vi skal få oppleve; den herlighet hele skapningen sukker etter. Hvordan vi i håpet må vente på det som ikke sees. Hvordan Ånden hjelper oss i all vår svakhet. Om Guds utvelgelse og kjærlighet i Kristus, som står evig fast. For alle de som er, og blir værende i Kristus, gjelder det at de ikke kan fordømmes, hvor hardt alle fiendtlige makter enn måtte kjempe mot dem. Hvem kan fordømme den som Gud rettferdiggjør? - den som Kristus har lidt døden og deretter oppstått for, og nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Paulus proklamerer overfor alt som finnes i hele verden, alt det som er og det som måtte komme, at ikke noe av dette skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.

 

1: Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.*

Ordet "derfor" antyder jo alltid en konklusjon på det som er sagt foran. Så kan en spørre hva det er dette "derfor" sikter til. For siste halvdel av forrige kapittel (kap.7:14-25) handler bare om vårt naturlige forderv, og striden mot Ånden. Det kan ikke stemme at konklusjonen på det skulle være at det ikke er noen fordømmelse for de som tror. Nei, her sikter Paulus til det han har bevist i selve hovedbudskapet i brevet. Det siste han har tatt opp like foran dette kapitlet er bare sidekommentarer. I de fem første kapitlene har han bevist at alle mennesker er syndere. At intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. At vi blir rettferdiggjort av nåde ved troen på forløsningen i Kristus Jesus. Det sjette kapitlet er en tilføyelse hvor Paulus forebygger misbruk av denne nåde-læren, spesielt i forbindelse med hvordan vers 20 i femte kapittel skal oppfattes. Men i det sjuende kapitlet tar han igjen opp det store hovedbudskapet, og viser hvordan vi, ved at vi er forenet med Kristus, er fri fra lovpakten (v.1-6). Det som så følger i kapittel sju, er bare tilføyelser hvor han viser at det han har sagt ikke svekker loven, men ene og alene skyldes fordervet i vår natur.

 

*

C.O.Rosenius's Bibel har ikke siste del av verset; "de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden". Derfor er det ikke kommentarer til den delen under dette bibelverset. Men akkurat samme ordvalg finnes jo nedenfor, som siste del av v.4, og da med aktuelle kommentarer.

 

Det som har vært hensikten med alt han har skrevet hittil i brevet, har vært å bevise og dokumentere evangeliets store hovedlære om menneskenes fordømte tilstand under loven, og deres rettferdiggjørelse i Kristus, ved troen. I det sjuende kapitlet var han kommet så langt i denne bevisførselen, at han har forklart at vi, ved at vi er forenet med Kristus, er helt og holdent fri fra loven. Ja, så fri fra loven som en kvinne er fri fra loven som bandt henne til mannen, når han er død. Men hvis vi er så fri fra loven, da er vi jo like sikkert fri fra all fordømmelse. Det er denne hovedlæren Paulus nå kommer tilbake til, etter at han i mellomtiden har brukt en del tid på å forebygge misforståelser. Og hvilken konklusjon er det så han trekker som følge av det han har bevist, som han har skrevet om foran? Jo, han sier:

 

Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Tenk nøyere over denne forkynnelsen som er full av trøst! Hør: Det finnes ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus! Ja, hva er det vi hører? Ingen fordømmelse! Fullkommen frikjennelse fra all syndens skyll og dom her i livet, og i all evighet - bare ved at vi er i Kristus Jesus. Dette er da så stor en trøst at det burde kunne gjøre et sykt menneske friskt, ja, gjøre en død levende. Dette gjelder altså det menneske som bare er kommet til den erkjennelsen at det ikke lenger kan leve uten Kristus. Hvor mye eller lite de enn synes å ha av syndserkjennelse, alvor osv., så ser de ingen redning uten i Kristus og hans fullbrakte verk (for det er dette som kjennetegner en sjel som "er i Kristus Jesus"). Det finnes altså ingen fordømmelse mer for slike mennesker! De skal aldri dømmes etter loven. Syndene skal aldri tilregnes dem (kap.4:8). De er fri og frelst for evig. Hvordan skal vi kunne prise Den Himmelske Far nok, både her og i evighet, for at han har gitt oss et slikt nåderike?

 

Så vil vi se nærmere på hvert enkelt ord i dette trøstens budskap. "Derfor er det da ingen fordømmelse". Først taler dette til oss om at de som ikke er i Kristus Jesus, de er under loven. Over dem hviler fordømmelsens dom. Vi burde stoppe opp og tenke alvorlig over at her er det spørsmål om hvordan vi skal unngå å komme under evig fordømmelse. Vi burde ikke lese slike ord med en likeglad holdning. Det taler jo om hvilken dom som skal hvile over oss for evigheten! Skal dommen være "evig liv", eller "evig fortapelse"!

 

Paulus har dokumentert at alt som har navn av menneske, de beste så vel som de verste, er etter Guds lov fordømt, fordi alle sammen er syndere. "Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste". Vi er alle "av natur vredens barn". Men nå sier altså apostelen at når vi er i Kristus Jesus, da er det ingen fordømmelse for oss. Følgelig er vi under fordømmelsens dom, hvis vi ikke er i Kristus Jesus. Kristus sa: "Den som ikke tror, er allerede dømt" (Joh 3:18). Kristus døde for alle mennesker. Johannes sier: "Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens synder" (1Joh 2:2). Og Paulus sier: "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle" (2Kor 5:14).

 

Men det er først gjennom den troen som forener oss med Kristus at vi får del i Kristus og hans rikdom, og får nyte godt av den. Bare gjennom denne troen er vi under nådepakten. Men så er da også dette en pakt hvor det ikke finnes noe som helst annet enn nåde og forlatelse.

 

At det så ikke finnes noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, så er det det samme som Herren selv med sterke uttrykk forkynte: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet" (Joh 5:24). Legg merke til: "Han skal ikke komme til dom", kommer ikke under fordømmelsens dom. Han skal ikke dømmes for sine synder. Vi ser det samme i Kristi egen skildring av den siste dommen. Synden som ennå bor i Guds barn er nok i seg selv grunnlag for dom. Men dens fordømmende kraft er nå tatt bort. Den er skjult i ham som kom i syndig kjøds lignelse (skikkelse), og med sitt syndoffer fordømte synden i kjødet (v.3). Når så fordømmelsen har rammet synden i Kristi legeme, så er det ingen fordømmelse som venter oss som nå er i ham. Nå er det hos oss "intet fordømmelig", som Luther oversatte det. Dvs. ingen ting som skal fordømme oss. Tenk; for en salig frihet! Ingen fordømmelse! Lovet være Gud for sin usigelige gave!

 

"For dem". I forrige kapittel talte Paulus om synden som ennå lever i Guds barn. Da brukte han ordene "jeg" og "meg" for å vise at den største nåde ikke fritar oss fra den indre kampen som han taler om der. Men her endrer han språket. Nå sier han ikke at så er det da ingen fordømmelse for meg. Nei, nå sier han "for dem som er i Kristus Jesus". Det vil alltid finnes svake sjeler som har en tendens til ikke å våge ta til seg den trøsten Skriften tilbyr. Hvis ikke Paulus hadde brukt den uttrykksform han nå bruker, så ville disse ment at den nåden og freden det tales om her, den tilhørte bare Paulus og liknende hellige mennesker. Men ikke slike uverdige og skrøpelige barn som de. Derfor endrer altså Paulus uttrykkene, og taler her i generelle ord, for at alle "som er i Kristus Jesus" kan stoppe opp for dette budskapet, og ta til seg denne trøsten. I v.2 ser vi han taler på nytt med ordet "meg". Når han veksler på uttrykkene slik, har han villet vise at den samme som i forrige kapittel klaget over synden i lemmene sine, også er med blant dem som i Kristus er fri fra all fordømmelse. I v.4 bruker han så igjen uttrykket "oss". For, slik vi nettopp sa, å minne om at det han taler om der, det gjelder ikke bare ham, men alle Guds barn.

 

"som er i Kristus Jesus". Å "være i Kristus" er en dyp og underlig uttrykksform i Skriften. Men så taler det også om et dypt og underlig forhold. Å "være i Kristus Jesus" er å være ett med ham. D.v.s. forenet med ham ved troen. Uttrykket antyder nærmest hvordan sjelen ved troen liksom svøper seg inn i Kristus og hans fortjeneste. Eller som Paulus selv sier: er "ikledd Kristus" (Gal 3:27). Her tales altså ikke om at Kristus er med sitt folk, eller at de er med ham. Men at de er i ham, inkludert i ham og forenet med ham. Selv skildrer han denne inderlige foreningen i lignelsen om grenene i vintreet (Joh 15). Der taler han også uttrykkelig om "den som blir i meg, og jeg i ham". I Joh 6 sier han også at "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, blir i meg, og jeg blir i ham" (v.56). Nå vet vi at dette stedet (Joh 6) ikke handler om det å ete og drikke ved nattverden, for den var da ennå ikke innstiftet. Men handler om hvordan vi i troen "eter" og "drikker" Skriftens budskap om hans stedfortredende legeme og blod (v.47).

 

Da ser vi at her forteller Kristus oss selv hvordan vi kan vite om vi virkelig er i ham. Han sier: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod" - altså hver og en som har et slikt hjerte at Kristi forsoning er hans livsbehov, er så uunnværlig for ham som mat og drikke. For det er akkurat dette ordene "ete" og "drikke" hans kjød og blod, skildrer; at vi ved troen lever og mettes av hans forsoning. Den som ikke tar til seg slike ord fra Kristus selv, kommer alltid til å leve i uvisshet. Og så må vi ikke legge noe til. Når bare du ikke kan unnvære Kristi forsoning. Selv om du faller, eller periodevis er likegyldig, - bare du stadig må tilbake til denne livskilden, - så er det ganske sikkert at Gud virker sitt frelsende verk i deg. Og at du da også "blir i ham, og han blir i deg". Da ser Gud på deg som om du er det Kristus er, som om du hadde gjort det han har gjort, og som om du hadde lidd det han har lidd.

 

Dette er grunnen til at nå er der ikke noe som kan tilregnes deg, så du fordømmes. For overfor Gud står du fullstendig skjult i (ett med) hans Sønn. Forbildet i Det gamle testamente på denne enheten med Kristus, finner vi i at ypperstepresten bar de tolv steinene på brystet sitt. Og på hver av disse steinene var Israels tolv stammer skrevet. Når han trådte fram for Gud, så trådte også alle disse fram i ham. På denne måten forkynnes det også i dette at alle som tror, overfor Gud står skjult i Kristus, deres store yppersteprest. Og når de slik står fram i Kristus, og altså er ett med ham, da er de sannelig også fri fra all fordømmelse.

 

Dette tar Luther opp mer grundig. Han sier: "Troen forener sjelen med Kristus, som en brud med sin mann. Alt det Kristus eier, blir den troende sjelens eiendom. Og alt det denne sjelen har, det hører nå Kristus til. Kristus eier frelsen og all velsignelse, og nå blir dette denne sjelens eiendom. Sjelen på sin side har bare synder og misgjerninger. Disse hører fra nå av Kristus til. Dette er sannelig et velsignet bytte! Kristus er både Gud og menneske. Kristus er den som aldri har syndet. Hans hellighet er fullkommen. Han har tatt på seg Guds barns synder, og disse syndene tilintetgjøres og forsvinner i ham. For ingen synder kan bestå i hans uendelige rettferdighet. På denne måten er den sjelen som tror, fridd ut fra sine synder og ikledd sin brudgoms, Kristi, evige rettferdighet. Å, salige forening! Den rike, den rene, den hellige brudgommen har valgt den fattige, syndige og foraktede sjelen til sin brud. Har utfridd henne fra alt ondt, og gjør henne rik på de mest dyrebare velsignelser".

 

Paulus taler også om denne forening med Kristus, på samme måte. I Ef 5 taler han utførlig om mannens og hustruens forhold til hverandre. Men så avslutter han med (v32): "Dette er en stor hemmelighet; jeg taler her om Kristus og menigheten. Like foran (v.29-30) har han også sagt at "Ingen har noen gang hatet sitt eget legeme, men han gir det mat og har omsorg for det, slik Herren gjør med menigheten. For vi er lemmer på hans legeme" (sv: lemmer av hans kropp, av hans køtt och hans ben). Med disse siste ordene minner Paulus om hvordan den første kvinnen ble skapt av den første mannens ribben - som også er et talende bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Paulus bruker samme bildet om lemmene i legemet, når han i 1Kor 12:12 sier: "For slik som legemet er ett og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på det ene legemet er ett legeme, slik er det også med Kristus". Og i Ef 1:23 taler Paulus om det samme legeme, og gir det en stor tilføyelse. Han sier "menigheten, som er hans legeme, fylden av ham som fyller alt i alle". Dermed antyder apostelen at denne forening med Kristus er slik, at om han som fyller alt i alle ble skilt fra de som tror på ham, så ville han se på seg selv som bare halv og ufullkommen.

 

Så sier altså Paulus her at alle de som slik vi nå har omtalt "er i Kristus Jesus", de er i all evighet fri fra all "fordømmelse". Vel kjenner de enda på kjødets mektige strid imot Ånden. Fremdeles har de nok bitre erfaringer i dette å bli tatt til fange av syndens lov i sine lemmer. Derfor sukker de også ofte i nød etter forløsning fra dette dødens legeme. Likevel er de fri fra all fordømmelse! Men dette er jo en frihet som er fullstendig skjult og uforståelig både for vår fornuft og i vårt følelsesliv. Hvem kan vel fatte, eller fullkomment tro dette, at selv om synden ennå er i oss, så skal den ikke fordømme oss? Og selv om vi har fortjent forbannelsen, så skal den likevel ikke ramme oss! Ja, selv om vi daglig fortjener bare Guds vrede, så skal vi i stedet få leve under hans evige nåde.

 

Her kreves nok det som heter tro - ! Her kreves det at vi helt og holdent lukker øynene for alt det som er i oss, og bare se på Kristus og hva vi er i ham. Det er bare i Kristus vi er rettferdige og kan stå for Gud. Det er Kristus som er rettferdig. Det er vår Herre Kristus som i all evighet består overfor lovens krav og dommer. Hvis Herren Gud skulle se på oss - uten Kristus - så er vi straks fordømt. Men ser han oss i Kristus, da ser han oss rettferdige og hellige. Men slik går det også for seg i vår samvittighet. Ser vi på oss selv, uten Kristus, da vil vi måtte fortvile. Men ser vi oss innesluttet i Kristus, da skal vi, selv i vår største syndenød, få nåde til å bli værende i troen. Da sier vi: Fordømmelsen kan likevel ikke ramme meg. Derfor er dette et ord som alle kristne bør skrive i sitt hjertes dyp, passe godt på, og huske: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Og så fortsetter Paulus med å tale om hvorfor de som er i Kristus Jesus, er fri fra all fordømmelse:

 

2: For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.

"Livets Ånds lov" - eller, nærmere gr.teksten: "Loven av Ånden av livet i Kristus Jesus". Nå er spørsmålet hva det er Paulus mener med denne "livets Ånds lov", som altså tilhører livet i Kristus Jesus, og hva som menes med det motsatte: "syndens og dødens lov". Mange har ment at "livets Ånds lov" er det samme som "loven i mitt sinn" (kap.7:23), eller den villige ånd som er virksom i helliggjørelsen. De samme mener at ordene "syndens og dødens lov" er det samme som "syndens lov, som er i lemmene mine", som omtales samme sted (kap.7:23), d.v.s. syndens drivende kraft i kjødet. Og de mener å ha dekning for denne oppfatningen i den likhet i uttrykkene som vi finner på disse to stedene. Naturlig nok er det først og fremst de samme som tolker siste halvdel av kap.7 til bare å gjelde de u-gjenfødtes trelldom i synden. Her ser disse nå de gjenfødtes frihet fra den syndens lov som omtales i det sjuende kapitlet.

 

Så er der igjen andre som har den rette tolking av det sjuende kapitlet, men som har samme, ovennevnte, oppfatning av den teksten vi nå behandler. Disse har da ment at uttrykket "gjort meg fri" enten har gått på frigjørelsen fra selve trelldommen under syndens lov i lemmene våre, eller på friheten i Kristus, fra fordømmelsen for fordervet som stadig bor i oss. Selve læren blir riktignok ikke ubibelsk ved sistnevnte tolking. Den har jo en kristelig mening. Men der er en del ting som taler ennå sterkere for den oppfatningen av teksten som vår kirkes reformatorer og eldste lærere har hatt. Nemlig at Paulus med "syndens og dødens lov" her mener den loven som vekker synden og fører til døden (kap.7:7-13). Altså Guds lov, som i seg selv er hellig og god. Og med "livets Ånds lov" mener det samme som "troens lov" (kap.3:27), "frihetens lov" (Jak 2:12), "Åndens pakt"...som "gjør levende" (2Kor 3:6), altså evangeliet.

 

Når det gjelder den først nevnte oppfatningen av teksten, må vi også minne om at det ikke er vanlig måte Paulus taler på, hvis han bruker samme uttrykk om forskjellige ting. I forrige kapittel hadde han f.eks. talt mye om Guds lov i v.4-16. Men så taler han i v.21, 23 og 25 også om en "lov" i forbindelse med synden. Det samme gjelder det tredje kapitlet. Der hadde han også talt om Guds lov som en "gjerningenes lov" (v.20,21,27). Men så taler han umiddelbart etterpå om evangeliet, og bruker uttrykket "troens lov" (v.27). Men det som veier tyngst for hvordan denne teksten skal tolkes, er særlig følgende: Først det vi allerede har nevnt, at den uttrykksformen han bruker her (omtaler Guds lov som "syndens og dødens lov", og evangeliet som "livets Ånds lov"), ikke er uvanlig, når Paulus taler om loven og evangeliet. Dette vil vi gå grundigere inn på nedenfor. Men den største og egentlige grunnen for vår oppfatning ligger i innholdet og sammenhengen. Vi må ikke miste blikket på hva det er Paulus er opptatt med å forklare og bevise her.

 

Det store hovedbudskapet i forrige vers var at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Men hva er så grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem? Er det fordi de nå har en ny, hellig ånd, og er fri fra syndens trelldom? Er det den nye, helliggjorte ånden som gjør oss fri fra syndens trelldom - og kanskje også fra syndens fordømmelse? Nei, ikke noe av dette stemmer med Paulus's lære. Grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, er jo at de gjennom at de er forenet med Kristus er "frigjort fra loven", fra dens pakt og dens frelsesgrunn, som Paulus taler om i kap.7:1-6. Det er altså ikke sant at de som tror er løst fra syndens lov i sine lemmer fordi de har en annen lov i sitt sinn. Hvis uttrykket "livets Ånds lov" skulle betegne det samme som "loven i mitt sinn", som Paulus taler om i forrige kapittel, så ville han jo motsi seg selv, hvis han nå lærte at denne loven i sinnet gjorde oss fri fra "syndens lov i lemmene mine". For i forrige kapittel har han jo sagt det motsatte; nemlig at uansett om han nå hadde loven i sitt sinn, så var han likevel ikke fri fra "syndens lov i lemmene sine".

 

Det er dette som så tydelig viser at uttrykkene i vår tekst: "syndens og dødens lov", og "livets Ånds lov", ikke kan bety det samme som "syndens lov i lemmene mine", og "loven i mitt sinn". For da han talte om disse, i kapitlet foran, sa han ikke at den ene loven gjorde ham fri fra den andre. Men tvert imot at begge ennå fantes hos ham og kjempet mot hverandre. Av dette ser vi at her må Paulus tale om et helt annet forhold enn i det sjuende kapitlet. Når han der talte om kjødets og Åndens strid mot hverandre, så må det derimot være Guds barns frihet fra loven han taler om her, og som er grunnlaget for at de er fri fra all fordømmelse.

 

Det som allerede er sagt, kan egentlig være nok til å bevise at Paulus i vår tekst ikke taler om syndens lov i lemmene våre, men om Guds hellige lov som vekker synden og fører til døden. Men det samme ser vi også av den klare sammenhengen med verset etter: "For det som var umulig for loven.." osv. Det første ordet, "For", sier oss jo at vers 3 fortsetter forklaringen av det som er sagt i v.2. Her anvendes også samme uttrykket: "loven". Da må det jo være tale om samme "lov" i begge versene. For når en ser på sammenhengen og ordvalget i disse versene, er det vel ingen som vil mene at Paulus med ordet "loven" i v.3 skulle mene noe annet enn den loven han just har omtalt i v.2, dette verset som nå skal videre utdypes? Hva slags mening og sammenheng ville det da være her?

 

Men når vi har dette klart for oss, og innser at i v.2 taler Paulus om vår frihet fra loven, da er innholdet og sammenhengen i alle tre versene fullstendig klar og herlig. Da ser vi at i v.2 sier han vi er fri fra all fordømmelse, fordi vi er gjort fri fra loven, som ellers ville virket synd og død. Og i v.3 sier han at denne vår frigjørelse fra loven har sin grunn i at det loven ikke kunne virke, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Derfor er det ingen fordømmelse tilbake - for dem som er i Kristus Jesus. Etter at vi nå har sett hva som er selve hovedbudskapet, vil vi nå se nærmere på selve teksten i verset vårt.

 

Livets Ånds lov*. I kap.3:27 har Paulus talt om "troens lov" som det motsatte av "gjerningenes". Derfor må "troens lov" der være det samme som evangeliet. Likeså taler han i 2Kor 3:6 om "Åndens pakt" som motsetning til "bokstavens pakt". Og der sier han da videre at "bokstaven slår i hjel" (v.6), og kaller det "fordømmelsens tjeneste", - og at "Ånden gjør levende" (v.6), og kaller det "rettferdighetens tjeneste" (v.9), og "Åndens tjeneste" (v.8). Der merker vi da hvordan han stiller loven og evangeliet opp mot hverandre, og skildrer dem med disse nye, vektige uttrykkene. Det samme skjer altså i vår tekst, hvor han i steden for evangeliet sier "livets Ånds lov" som motsetning til "syndens og dødens lov", loven som binder oss under synd og død. Det betydningsfulle navnet Paulus her gir evangeliet, sier oss at dette er det middelet Den Hellige Ånd bruker for å føre oss til livet i Kristus Jesus. Og gjennom dette middelet forkynner han oss ikke bare Guds råd til frelse, og ber oss motta dette, - men virker også i våre sjeler att vi mottar det og får det evige livet. I kap.1: kalles da også evangeliet for "en Guds kraft til frelse".

 

*

Dette verset har i C.O.Rosenius's Bibel følgende ordlyd: "Ty Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus, har gjort mig fri ifrån syndens ock dödens lag". Dette skal vi bare være oppmerksom på når vi ser hans utlegning. Og vi ser at her har den norske bibeloversettelsen vi bruker bare vel så klart og evangelisk utvetydig ordvalg. I det avsnittet vi nå har foran oss, tolker han da egentlig denne teksten: "Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus". (oversetters kommentar).

 

Men at evangeliet kalles en "lov", kan også ha sin grunn i den befalende myndighet evangeliet også har.

Denne myndigheten som er en like så stor trøst for Guds barn, som den oppleves forferdelig av de som står imot. Det er da en veldig trøst at vi ikke bare får tillatelse til å tro på Guds nåde; tro at Gud har kastet våre synder på sin Sønn, og for hans skyld alltid vil være nådig mot oss. Men han byder og befaler at vi skal tro denne herlige forkynnelsen. Akkurat som Johannes sier: "Dette er hans bud: At vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn". Men vi bør også holde klart for oss at dette herlige evangeliet krever lydighet! Det krever at det blir trodd, og at det får slippe inn i hjertene våre. I motsatt fall vil det komme til å fordømme oss. Derfor taler Paulus både i første og siste kapitlet i dette brevet, om "troens lydighet" (kap.1:5 og 16:26). Og i kap.10 taler han om de som "ikke var lydige mot evangeliet" (sv: "icke hava hørsammat evangelium") (v.16), som "ikke har underordnet seg Guds rettferdighet" (v.3). Av alle slike ord merker vi at selv om evangeliet er nådeforkynnelse, så har det også en lovens befalende myndighet og tyngde. Det kan også være en av grunnene til at uttrykket "lov" er anvendt.

 

Men hvorfor evangeliet kalles for "livets Ånds lov", det ser en tydeligere av gr.teksten. Der fremgår det klart at dette "livet" er livet i Kristus Jesus, som Ånden virker gjennom denne sin "lov". Dette livet er først og fremst det åndelige livet, det nye livet i vårt sinn, når den som "ved loven var død for loven" begynner å røre på seg, begynner å se, høre og oppleve det som Guds Ånd virker. Men da har også sjelen fått motta det evige liv, den evige salighet, som var tapt på grunn av synden, men ved Kristi død og oppstandelse vunnet tilbake. Derfor tilføyer Paulus:

 

i Kristus Jesus. ("Livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri...osv). Johannes sier at "Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet" osv. (1Joh 5:11-12). Det samme sier han i første kapittel i sitt evangelie. Der taler han om "ordet" som var i begynnelsen, og som ble kjød: "I ham var liv". Alle mennesker har fra syndefallets dag vært bundet av den evige dødens band. Ingen skapte vesener eller krefter kunne bryte dette. Bare Gud, som var det evige livet, alt livs opprinnelse og kilde, kunne på nytt gi liv. Men døden var syndens lønn, etter Guds hellige lov, som ikke kan endres, selv med den minste tøddel. Derfor måtte det rettmessig sones for synden, og rettferdigheten gjenopprettes. Og det kunne bare skje ved at Gud selv ble menneske, og i menneskenes sted tilfredsstilte loven. "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss". Og utelukkende gjennom dette hellige og dyre offer ble nå livet, rettmessig etter loven, på nytt gjenopprettet. "I ham (Ordet) var liv" (Joh 1:4).

 

Kristus sier også selv: "Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod". "Jeg er livets brød. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø". "Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig. Og brødet som jeg skal gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv". "Den som tror på Sønnen, har evig liv". "Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø". Alle slike dyrebare Herrens ord forteller oss at like umulig som det er for oss selv å oppnå evig liv gjennom alt det vi måtte kunne foreta oss, - like sikkert er det, på den andre siden, at hvis vi eier ham, tror på ham, lever og mettes gjennom Skriftens ord om hans forsoning, - da eier vi allerede det evige livet. Alle disse bibelordene viser oss at det behøves ikke mer for at vi skal være helt sikker på at vi har det evige livet. Bare at vi er blant dem som "eter hans kjød og drikker hans blod", dvs. lever og mettes av hans forsoning. For hans kjød og blod som han skulle "gi for verdens liv", taler om forsoningen.

 

Om det ellers ser aldri så ille ut med oss. Om vi så kjenner på all mulig synd, elendighet, død og avmakt i oss selv. Bare vi ennå lever utelukkende på Kristi forsoning, så skal vi likevel vite at vi eier det evige livet, som Herren har talt disse tankevekkende ordene om: "På samme måte som den levende Fader utsendte meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg" (Joh 6:57). Lovet og priset være hans navn! Livet er altså i Kristus. Og når vi altså får liv i ham, da frigjøres vi fra loven, dens pakt og dens rettergang. Da er vi fri fra all fordømmelse.

 

Syndens og dødens lov. I begynnelsen av forrige kapittel talte Paulus om Guds barns frihet fra loven. Da forklarte han bl.a. at selv om loven i seg selv var hellig, rettferdig og god, så var det likevel den som indirekte virker synd og død. "Da budet kom, ble synden vekket opp til liv, og jeg døde. Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død. For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg", sier apostelen. Det er med bakgrunn i slike virkninger, Paulus her kaller den for "syndens og dødens lov". Det er også grunn til å kalle den for "syndens lov" fordi det egentlig ikke ville vært noen synd, hvis loven ikke fantes. Å synde er overtredelse av loven (gr.teksten i 1Joh 3:4). "Der det ikke er noen lov, der er det heller ingen lovbrudd" (Rom 4:15). "Synden blir ikke tilregnet når det ikke er noen lov" (Rom 5:13). I tillegg har vi det forholdet som er nevnt i forrige kapittel, at loven også har den virkningen på vår falne natur at den vekker synden opp til liv.

 

I tillegg til de skriftstedene vi allerede har nevnt, taler Paulus i kapittel 7 også om "de syndige lystene, de som ble vekket ved loven" (v.5). Det tales om at "synden ble grenseløst syndig ved budet" (v.13). Og i kap 5:20 sa han at "loven kom inn ved siden av for at fallet skulle bli større". Med denne bakgrunn taler da også Paulus i 1Kor 15:56 om at "syndens kraft er loven". Når vi tenker gjennom alt dette; at synden ikke var til hvis vi ikke hadde hatt loven, og at loven er "syndens kraft", slik at "synden ble grenseløst syndig" (sv: synden överflöda), da finner vi at det er helt overensstemmende med apostelens vanlige måte å tale om loven på, når han kaller den "syndens lov".

 

Men han kaller altså også den hellige loven for "dødens lov". For det er denne hellige loven som også dømmer enhver synder til døden. Helt fra den første dødsdommen i verden ("den dag du eter av det, skal du visselig dø") har det vært gjennom loven døden har regjert over syndere. Det er gjennom lovens dom at "syndens lønn er døden". Derfor taler også Paulus om "dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert på steiner", og om "fordømmelsens tjeneste" (2Kor 3:7,9). I forrige kapittel sier han at "budet som skulle gi liv, det gav meg bare død". Alt dette viser at det er all grunn for at apostelen kaller den moralske loven for "syndens og dødens lov".

 

gjort meg fri*. Grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, er at de "er gjort fri fra syndens og dødens lov", og det er altså skjedd gjennom en "lov", nemlig "livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri..." (sv: Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus). I ham har de nå all den rettferdighet som loven krever (v.4), "For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn" osv. (v.3). Paulus taler altså her om akkurat det samme som i kap.7:1-6, der han uttrykkelig sier: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme". Der sier han: "ved Kristi legeme", og her sier han: "det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse". Der sier han: "frigjort fra loven...som vekket synden opp til liv...og ved budet drepte synden meg", her sier han: "gjort meg fri fra syndens og dødens lov". Kan vi unngå å se at begge stedene taler Paulus om samme sak? Nå har han altså vendt tilbake til sitt store hovedemne om vår rettferdighet og vår frihet fra loven - i Kristus alene. Men under kap 7:1-6 har vår frihet fra loven blitt grundig gjennomgått. Dermed skulle dette verset være grundig nok gjennomgått.

 

*

Vi lar dette uttrykket komme sist, under C.O.R.'s tolking av dette verset. Ikke bare fordi det er slik i hans svenske Bibel, og dermed også kommer i denne rekkefølgen i hans tolking. Men også fordi det gir oss mest, når vi først har fått grundig tolket hva vi er gjort fri fra - ! (oversetters komm.)

 

Måtte nå enhver kristen virkelig trenge inn i de grunnsannhetene Paulus har tatt opp her, som er fulle av trøst: Dette at når vi gjennom Åndens lov har fått livet i Kristus, så er vi virkelig så fri fra syndens og dødens lov, at det ikke mer finnes noen fordømmelse for oss -! Dette er en lære vi aldri blir fullt utlært i så lenge vi lever her i verden. For hele tiden vil alt som finnes i oss; synden, samvittigheten, fornuften og følelsene, trekke oss ned i oss selv så vi glemmer hva vi har i Kristus. Så vil kanskje noen si: Jeg skulle nok også kunne være lykkelig og tro jeg var fri fra fordømmelsen - bare jeg var sikker på dette at jeg "er i Kristus Jesus". At jeg virkelig har fått liv i ham og ennå lever i ham. Men hvordan kan jeg være sikker på det, når jeg kjenner hvor sterkt kjødet herjer i meg? Jeg er jo så ynkelig og svak, og titt faller jeg, og synder. Jeg kjenner så lite av Ånden i meg! Svar: I de mørke stundene ser vi ikke noe som helst av hvordan vi har det med Gud. Men i de lysere stundene, når du har lys og liv i Ordet, da vet du nok hvordan du har det. Da vet du vel om du "er død for loven", d.v.s. er "slått ut" i ditt strev med å omvende deg, har blitt "tvunget i kne" i alt du selv kan bidra med, og har fått all din trøst i Kristus alene.

 

Du vet vel med deg selv hvor det er du vender deg for å få trøst i din nød over synden? Først og fremst, selvsagt: at du har noen nød over synden! Dernest: om du trøster deg i noe du selv foretar deg. Eller du straks tar din tilflukt til Kristus alene. Det er dette som forteller hva som er ditt hjertes trøst. Altså, om samvittigheten din er under loven, eller lever av nåden. Selvsagt vil det være vekslende tider også her. Av og til kjenner vi hverken synd, eller lengt etter troen. Men det er et kjennetegn; om Kristus og hans forsoning er ditt livsbehov. At når du f.eks. har vært borte fra evangeliet, så kjenner du deg tom. Du savner freden, og føler deg matt i din ånd. Mens derimot, når du hører evangeliet om Kristus, da blir du mettet. Du blir styrket, glad og fornyet i din ånd. Dette forteller at det er Kristus som er maten din. Hvis det derimot er slik at du vanligvis er fornøyd med din kristendom, ikke er tynget over din synd, din likegyldighet og troløshet, men har det stille og godt uten å høre noe evangelie. Du har ikke, for nådens skyld, noen kamp mot synden, men har tvert imot godtatt å følge syndens lyster i deg. Vær klar over at dette er klare tegn på at du ikke etter Åndens lov har fått liv i Kristus Jesus.

 

Riktignok er en kristen ikke en som slipper synd og tunge opplevelser, slik vi ser det i forrige kapittel. Men en kristen har en hellig ånd som kjemper og strir mot synden, og driver ham til nådestolen. Selve nøden over din synd, ditt harde hjerte, likegyldigheten, selvsikkerheten m.m., og dermed ditt behov for Kristus og hans evangelie både til rettferdighet og helliggjørelse - selve denne nøden og dette behovet er de sikreste tegnene på at det har skjedd en åndelig fødsel ovenfra. Og da skal du lovprise din himmelske Far og trofaste Frelser, for at selv om du bare kjenner på synd og død som ennå trykker og engster deg, så er det ingen ting som kan fordømme deg. Bare for Kristi skyld, han som er ditt liv, er du nå fullstendig fri fra lovens krav. Nå lever du i et nåderike, der ingen synd skal tilregnes, der du ikke skal dømmes etter loven.

 

Hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp det ikke med noen som helst gode gjerninger. For da ville vi fremdeles ikke være fullkomne. Og hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp ikke en gang Kristi fullbrakte verk. Heller ikke troen og nåden. Det er ikke noe som holder, hvis jeg til slutt skal dømmes etter loven. Den eneste muligheten for at vi kunne frelses fra fordømmelsen, var å frelse oss fra lovens rett til å dømme oss. Det var ingen annen måte å bli fri fra fordømmelsen, enn å bli fri fra loven. Det er dette apostelen vil lære oss her. Herren være lovet i all evighet, for sin usigelige gave!

 

3: For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet.

Når det gjelder innholdet, og den veldige trøsten som ligger i det, har vi her det ordet vi best kan sammenlikne med det markerte Joh 3:16, som kalles "den lille Bibel": "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne.." osv. Akkurat som det verset, så inneholder også vår tekst den store hovedlæren om hva Gud har gjort for å frelse menneskeheten, ved å sende sin enbårne Sønn til verden. Og i vår tekst sies det i tillegg ennå mer uttrykkelig at det var dette "som var umulig for loven"; dette som alltid tynger vår samvittighet. Det var akkurat dette Herren ville redde oss fra, da han sendte sin Sønn. Derfor passer det også svært godt på denne teksten, det Luther skriver om Joh 3:16: "Det burde skrives med gullbokstaver, ikke bare på papir, men om mulig i hjertet. Ja, det burde være det som hver eneste kristen daglig burde lære og betrakte". Vi burde alltid bruke dette verset i vår bønn, for å styrke og opplive hjertet til tro, til glede og tillit. For dette inneholder alt som er nødvendig for å gi en stakkars synder fullkommen trøst og fred. Måtte nå Gud med sin Ånd forklare disse herlige ordene for oss, så vi ikke bare ser dem med øynene, men også får erfare budskapets kraft i hjertene!

 

Når teksten begynner med ordet "For", skjønner vi at nå skal vi få nærmere forklaring på det som er sagt like foran. Som vi sa under v.2, får vi her et nytt bevis på vår oppfatning av det verset (v.2); altså at med "syndens og dødens lov" menes den moralske loven. Og med "livets Ånds lov" menes evangeliet. For her ser vi nå at meningen med v.2 ikke forklares gjennom noe Åndens verk i oss, men med Kristi forsoningsverk for oss. Ja, her forklares hvorfor de "som er i Kristus Jesus" er fri fra loven; denne "syndens og dødens lov" (v.2), og dermed fri fra all "fordømmelse" (v.1). Her ser vi at det har sin grunn i en lovmessig godtgjørelse/oppfyllelse. Det grunner seg på at loven; Guds rettferdighet, er fullkommen tilfredsstilt når det gjelder alle dens krav. Hos oss kunne ikke loven hverken finne eller virke det den krevde. Derfor hvilte fordømmelsens dom over alle mennesker. Men i sin store barmhjertighet visste Gud selv hva han ville gjøre, og sendte hjelp i vår nød. Han sendte sin Sønn, og lot straffen for synden ramme ham. Derfor kan syndens straff; "fordømmelsen", nå ikke lenger ramme dem som er i Kristus Jesus. Og Paulus fullfører setningen slik:

 

For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet... Hva er så dette; "det som var umulig for loven"? Det må helt klart være dette som Paulus etterpå sier at Gud utrettet gjennom sin Sønn: "at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss" (v.4). Det som sies i verset vårt; at Gud fullbyrdet dette; "fordømte synden", på sin Sønn, det var den eneste måten dette kunne løses på. Men det det tales konkret om i vår tekst, er selve situasjonen; vår tilstand: det som var umulig for loven, og som Gud utrettet gjennom sin Sønn. Og det var at loven ikke kunne virke i menneskene den rettferdighet loven selv krever. Grunnen var, sier Paulus, at "den var maktesløs på grunn av kjødet". Denne tilføyelsen viser også hva som var umulig for loven:. Det er alt det den krever av oss for at vi kan bli rettferdige, men som den ikke maktet å virke i oss, på grunn av kjødet.

 

Først og fremst kan den ikke gjøre oss syndfrie og hellige, som vi må være for å kunne stå rettferdige overfor Gud. For det andre kan den ikke ta bort fordømmelsen for de syndene som allerede er gjort, eller oppheve syndens fordømmende makt. Det er alt dette som var umulig for loven, men som Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Dette ser vi også av flere andre steder i Skriften. I Apg 13:39 stiller Paulus Kristus selv opp mot lovens avmakt, og sier: "Ved ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alt som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov". Og i Gal 2:21 sier han: "om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". I disse og flere liknende ord, opphøyes Kristi død og troen på Kristus, og settes opp mot lovens avmakt. Dermed ser vi også gjennom disse ordene at det som var umulig for loven, og som den altså ikke maktet å skape, det er vår rettferdighet.

 

Men så er det da også denne alle mennesker søker å oppnå gjennom loven, og som gjør at det ligger så tungt på Paulus; igjen og igjen å minne om hvor lite dette nytter. Og grunnen til at vi alltid søker vår rettferdighet gjennom loven, det kommer jo helt naturlig av at hele lovens oppgave er å lære og å kreve rettferdighet, og straffe synden. Når så loven vender seg til menneskene med alle sine krav, som om de selv skulle kunne oppfylle disse, da er det ikke underlig at alle mennesker tror de kan bli rettferdige gjennom loven.

 

Å sette sin lit til loven, er egentlig det samme som å sette sin lit til seg selv.

 

Denne trøsten sitter så dypt i alle menneskers natur, at selv de som både titt og bittert får oppleve at loven bare vekker opp synden, de kommer likevel alltid bare tilbake til det samme strevet; gjennom lovgjerninger vil de bli gode og rettferdige. Men dette vil jo aldri lykkes, - vel og merke der hvor sjelen er våken nok til å se hva det er loven krever. Og følgen av det blir bestandig at en blir nedslått, bekymret og fordømt i samvittigheten. Dette, som alle Guds barn har erfart, er vel god nok forklaring på "det som var umulig for loven".

 

Fordi den var maktesløs på grunn av kjødet. Med disse ordene sier apostelen at denne lovens avmakt ikke skyldes noen mangel ved selve loven, men har sin grunn i vårt "kjød", vår fordervede natur. I seg selv er ikke loven svak. Budene er jo hellige og strenge, og dens dommer er forferdelige. Loven er Guds åpenbarte vilje. Og hele skaperverket; himmellegemene og skarene av engler, styres av Guds vilje. Bare menneskene er så fordervet, så ødelagt, at vi ikke lenger kan styres av Guds vilje og bud. Det står alt sammen maktesløst overfor "kjødet". Når det sies her at loven "var maktesløs på grunn av kjødet", og Kristus selv sier at "kjødet er skrøpelig", så stemmer det godt. For nettopp fordi kjødet er skrøpelig, dvs. svakt, syndig og utilregnelig, står også loven maktesløs overfor den.

 

Dette eksemplet belyser det forholdet vi taler om: Selv den beste lege og det sterkeste legemiddel, kan ikke makte å gi helse og krefter til et legeme hvor sykdommen er kommet så langt at det ikke finnes noen livskrefter igjen. Legemidlene kan ikke utrette noe der. Lege og legemidler er maktesløse overfor den sykes avkreftede legeme. Et annet eksempel: Jeg ønsker meg et nytt og vakkert møbel. Jeg går til en møbelsnekker som er dyktig og har skarpt verktøy. Men jeg kommer til ham og ber ham lage møbelet av materialer som er begynt å morkne, og er mårspist i alle retninger. Da vil møbelsnekkeren med alt sitt gode verktøy og all sin praksis, stå maktesløs overfor de materialene jeg har gitt ham. Hans dugelighet blir for svak overfor emnets udugelighet. Slik er det også med loven. Loven er vel hellig og god. Men denne hellige loven har ikke kraft til å forme menneskene; dette råtne emne, etter Guds vilje. Hele vår natur er løsaktig, uetterrettelig, og vi vet ikke vårt eget beste. Materialene er gjennom-mårspiste og faller sammen mellom hendene - !

 

Et menneske kan forskrekkes, kan gråte, kjempe, svette og be, for å holde loven. Men når det virkelig gjelder, så bryter han loven så grovt, som om han aldri skulle hørt hva lovens dom og straff er. Ja, han kan fortvile - men fremdeles synder han. Her er ingen fast holdning. Vi ser det hos mang en lovtrell. Han kan nesten fortvile overfor lovens dom, - og like etterpå bryter han lettsindig loven. Igjen og igjen gjentar dette seg; først angre og fortvile - deretter nye fall i synd. Ja, når loven ikke en gang makter å holde lettsindigheten borte, og isteden virke en varig anger over synden, slik vi ser disse eksemplene på, - da må en vel innse at selve materialet er udugelig, er gjennom-morknet, pillråttent, og faller sammen i Mesterens hender.

 

Det som loven krever, finnes altså ikke hos menneskene. Og det er temmelig umulig å kunne utrette noe, når en ikke har krefter. Umulig å gi noe en ikke eier. Vi har talt om en som er dødssyk, så han ikke lenger eier noen livskraft. Tenk om en ville kreve av en slik at han skulle sette i gang å utføre den jobben han er ansatt i, at han skulle arbeide og ta seg av familien, osv. Da kunne en jo bruke alle de argumentene en ville. En kunne jo holde fram for ham hvor nødvendig det ville være at nettopp han i dag var på jobben og gjorde sin plikt. Men alle forsøk på å overtale, om en så truet og bad, ville jo ikke nytte, - rett og slett fordi han ikke hadde krefter til det. Slik er det også med lovens bud og straffedommer overfor menneskene; budene og dommene er vel hellige og sterke, men vi ligger der i vår avmakt, som den dødssyke. Om de så truer med å drepe oss, så er vi ikke i stand til å oppfylle loven.

 

Noen utvortes gjerninger kan nok fornuften og loven makte å virke gjennom oss. Men å oppfylle Guds bud, som krever hjertets fullkomne kjærlighet og renhet, det makter vi ikke - etter at vi mistet Guds bilde, og dermed også den frie viljen. Nå har vi alle bare denne bekjennelsen: "Jeg er kjødelig, solgt under synden", "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". Alt dette er vel nok til å forklare apostelens ord om at "loven var maktesløs på grunn av kjødet".

 

Følgen av dette er at hele vårt liv så langt fra er rettferdig overfor loven, men tvert imot fullt av synder og overtredelser. Men lovens bud og dommer kan ikke endres en eneste bokstav eller tøddel. Da var det, under slike forhold, umulig at noe menneske kunne frelses, stå rettferdige for Gud og eie evig liv, - hvis ikke Herren Gud selv stod for forsoningen. Og den måtte skje ved en handling av fri og guddommelig nåde, og i pakt med hans guddomelige rettferdighets-krav og sannhet. Det var umulig at barmhjertigheten kunne strekke seg til frelse for syndere på noen annen måte enn den som er åpenbart i Guds evangelie. Hvordan skulle Guds rettferdighets-krav kunne tilfredsstilles gjennom noe som helst mindre enn gjennom en forsoning som hadde en altomfattende og uendelig verdi? Og hvordan skulle en slik forsoning kunne gjennomføres, uten av en person som samtidig var både Gud og menneske - den uendelige Gud i menneskets natur? Dette var det redskap Gud i sin evige kjærlighet utvalgte.

 

ved å sende sin egen Sønn. Se nå først her hvor stor og hvor dyp den guddommelige kjærligheten er! Johannes sier: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn inn i verden, for at vi skal leve ved ham". Og videre: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og har sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1Joh 4:9,10). At dette at Sønnen kom til verden bare var et resultat av Guds kjærlighet, og var Guds høyeste kjærlighets-bevis, det ser vi også Herren selv uttale: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne..". Og hvilken annen grunn enn Guds egen kjærlighet skulle det kunne tenkes, som hadde beveget ham? En gammel lærer sier: "Jeg har lenge anstrengt meg og forsøkt, gjennom alt det vi vet om Gud og om menneskene, å trenge inn til den innerste drivkraften i dette at Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn for den. Men til slutt kom jeg bare til dette resultatet: Gud elsket! Derfor elsket han!"

 

Akkurat som en mor ikke kan oppgi noen annen grunn for at hun dag og natt steller og bærer sitt syke barn, enn at det er en lov i hjertet hennes; morskjærligheten, som tvinger henne til det. Slik finner vi heller aldri noen annen grunn til at Gud gav sin enbårne Sønn. Slik var hans hjerte overfor menneskene. Og menneskene var tross alt hans barn, om enn falt og vanstelt. Men han kjente dem igjen i det barnet han i begynnelsen skapte i sitt bilde, og som arving til hele sin eiendom. Gud elsker sitt falne barn. Det er det som driver ham.

 

Gud "sendte" sin egen Sønn. Dette ordet forteller oss også at Sønnen var til, før han ble sendt til verden. Kristus var Guds Sønn rent bokstavelig. Det måtte han også være, hvis det at han kom til jord skulle åpenbare Guds uendelige kjærlighet til menneskene. Gud har gjennom tidene sendt mange profeter og engler til menneskene. Men Kristus har aldri brukt dette som noe bevis på Guds store kjærlighet. Bare om Sønnen, da han kom til jorden, sier han: "Så har Gud elsket verden". Og når Paulus her ikke bare kaller Kristus for Guds Sønn, men "sin egen Sønn", så skiller han med dette Kristus fra alle som i spesiell mening kalles Guds sønner. Han lar oss forstå at han er den eneste, og egentlige Guds Sønn. Englene kalles Guds sønner, med bakgrunn i deres høye stilling, og at Gud selv har skapt dem. Israel (folket) kalles Guds sønn. Bakgrunnen for det er den faderlige kjærlighet og omsorg Gud omsluttet dette folket med. De gjenfødte kalles Guds sønner, på grunn av deres nye fødsel og at de er forenet med Kristus.

 

Men ingen andre enn Kristus er kalt "hans egen Sønn", eller, som hos Johannes: "den enbårne Sønn" (sv.:"den av Faderen enfødde") (Joh 1:14,18, 3:16). Men denne "gudsfryktens hemmelighet: Gud ble åpenbart i kjødet", kolliderer så sterkt med vår fattige fornuft, at selv de som nok mener de tror Guds ord, likevel anfektes her. De fristes til å oppfatte uttrykket "Guds Sønn" i en annen mening. Tenk derfor grundig gjennom det vi nå har sagt. Husk så også på Skriftens utallige vitnesbyrd som viser, slik Heb 1 skildrer det, hvordan den enbårne Sønnen har fått navn og titler av Faderen, som ingen av englene har fått - "for til hvem av englene har han noen gang sagt: "Du er min Sønn, i dag har jeg født deg"?" (Heb 1:5), eller: "sett deg ved min høyre hånd, til jeg gjør dine fiender til din fotskammel!" (v.13). Vi ser han tilbes som guddom: "La alle Guds engler tilbe ham" (v.6). For det er ingen engler som våger å motta tilbedelse (se Åp 19:10, 22:9). Et evig rike tilhører ham: "Til Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i evighetenes evighet" (Heb 1:8). Og til slutt; at han ansees å ha utført hele skaperverket (v.10), slik også Johannes sier om "Ordet" som ble kjød: "Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til" (Joh 1:3, konf.Heb 1:2).

 

Ta så med at han var "før verden ble skapt". Han sier selv i Joh 17:5: "Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til!" (konf.Ef. 1:4). Dette hadde også profeten Mika talt om, når han sier at fra Betlehem skal det utgå en som hersker over Israel. "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager". La oss i stille tilbedelse prise Den Eviges underbare råd! Sannelig har han sendt sin egen Sønn til verden.

 

I syndig kjøds lignelse, egentlig "i syndens kjøds likhet". Sønnen ble ikke sendt i kjøds likhet, men virkelig i kjødet. Heller ikke i "syndens kjød", men i syndens kjøds likhet. Med "kjød" menes da selve menneskenaturen, som også kan være uten synd, slik som hos Adam og Eva før fallet. "Syndens kjød" derimot taler altså om vår natur, slik den er nå, etter syndefallet, "solgt under synden". Kristus hadde en ren og syndfri menneskenatur. Han var den "som ikke kjente til synd" (2Kor 5:21). Han var "hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere" (Heb 7:26). Han var i sannhet "blitt prøvd i alle ting slik som vi, men uten synd" (Heb 4:15). Derfor kunne han også si: "verdens fyrste kommer, og han har ingenting i meg". Han var Gud åpenbart i kjød. Derfor kunne han ikke forene seg med en natur hvor det fantes selv den minste synd. Skulle han forsone syndere, så måtte han selv være uten synd, slik det fra gammelt var skildret i påskelammet. Det skulle være "et lam uten lyte" (2Mos 12).

 

I 4Mos 21 ser vi Moses i ørkenen, da Gud hadde sendt giftige, dødbringende seraf-slanger inn blant dem, så mange døde. Som redning for de som var bitt av slangene, lager Moses etter Guds befaling en slange i kopper, som i det ytre er lik de giftige slangene, men som selv ikke har noen gift. ("Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve", hadde Gud sagt). Slik skulle også Kristus være lik vår syndige slekt, men selv ikke syndig. Han måtte "bli gjort lik sine brødre i alle ting", "men uten synd". Han som i sitt evige vesen var Guds Sønn, som sammen med Gud har makt og ære, - han kom til jord i syndige menneskers skikkelse. Han "tok på seg en tjeners skikkelse, og kom i menneskers likhet" (Fil 2:7), som også innebar at han for vår skyld gav seg inn under loven og dens forbannelse. Som om han hadde vært en synder, mens han jo var høyt over loven, og i tillegg hellig og uskyldig. Men når et uskyldig menneske blir dømt og henrettet som en forbryter, så er det gjort lik en forbryter - uten selv å være det. Alt dette avklarer vel meningen med dette at Gud sendte sin Sønn til jorden "i syndig kjøds lignelse".

 

For syndens skyld. Hele målet for at Sønnen kom til verden, var å frelsen den fra synden. Johannes sier: "Dere vet at han ble åpenbart for å ta bort syndene våre" (1Joh 3:5), og videre: "I denne hensikt ble Guds Sønn åpenbart, at han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet" (v.8). Og det var både syndens skyld og syndens herredømme som skulle gjøres til intet. Men ordene "for syndens skyld" sikter mest konkret på det å sone for synden. Det viser sammenhengen, fordi her tales det bare om at han "fordømte synden i kjødet"*. Derfor var Luthers oppfatning av disse ordene, "for syndens skyld", at de talte om den synden som ble fordømt i Kristi kjød, eller Kristi syndoffer, - der hele verdens synd ble avstraffet, tatt bort og utslettet. Og se nå her: Apostelen nevner to ting som grunn for at Gud sendte sin Sønn til verden: Loven og synden; "det som var umulig for loven", og: "for syndens skyld. Dette er jo også alt det som trykker, fordømmer og engster alle våkne samvittigheter. Det er også det eneste som kunne føre fordømmelse over oss; dette at vi ikke skulle kunne oppfylle loven, at vi bryter loven, at vi synder. Det er loven og synden som fordømmer og trykker oss. Men så hører vi altså her på nytt at det var akkurat av den grunn Gud sendte hjelp, "da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld".

 

*

I tillegg er uttrykket i gr.teksten akkurat det som brukes når det gjelder forsoningen (gr.teksten i Heb 10:6, 8, 18, 1Pet 3:18 m.fl.).

 

Han fordømte synden i kjødet. I hvems kjød var det Gud fordømte synden? Uten tvil i det kjød hans Sønn var kommet i. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet, eller Guds tanke med den, slik: Menneskene har syndet. Og den som synder skal dø. Men dermed ville menneskene være evig fortapt. Derfor vil jeg la min egen Sønn bli menneske, komme i kjød, og dermed likhet med "syndens kjød", og i denne syndfrie menneskenatur som han kommer til verden i, sone fordømmelsen for alle menneskers synder, "den rettferdige for de urettferdige" (1Pet 3:18, 2Kor 5:21). Fordi synden bor og bryter ut i kjødet, i menneskenaturen, skal den også avstraffes på kjød, - men på ham som har en syndfri menneskenatur.

 

Her ser du sammenhengen. Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet, og fordømte synden i kjødet, slik apostelen sier det i Heb 2:14: "Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen". Men ordene "i kjødet" taler ikke bare om Kristi legeme, men om hele hans menneskenatur, som dette at "hans sjel har hatt møye" (Jes 53:11). I dødsangst og frykt, når han kjente på Guds vrede for syndens skyld, har han også lidt fordømmelsens kvaler i sjelen. Men Skriften bruker over alt bare uttrykkene Kristi kjød, Kristi legeme, og blod, syndofferet som vi ser løftene og forbildene på gjennom de utallige levittiske ofrene.

 

"Han fordømte synden". Her møter vi igjen ordet "fordømmelse", som det ble talt så sterkt om i v.1. Nå ser vi sammenhengen og forklaringen på hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus". Jo, fordi Gud fordømte synden i Kristi kjød. Fordømmelsen har allerede rammet synden. Synden er allerede avstraffet på vårt kjød i Kristus! Derfor må ordet "fordømt" her bety at Gud lot fordømmelsens dom for alle våre synder falle på sin Sønn, fordi han nå stod der som synder ("i syndig kjøds lignelse" og "for syndens skyld") innfor den guddommelige rettferdighetens domstol. Dette er jo hele Skriftens store hovedlære, at "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham", at "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham", at han var det "Guds lam som bar verdens synd".

 

Men hvis vår synd er blitt avstraffet på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme oss som er i ham (v.1), blitt tatt bort, - så sant Gud ikke krever oppgjør to ganger for samme skyld - ! Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Lovet og priset være Herrens navn i all evighet! Det var på Kristi kjød at Gud "fordømte synden" - ! I dette ligger en tankevekkende hemmelighet, full av trøst. Med sin forsoningsdød har ikke Kristus tatt selve synden bort fra verden. Men ved at fordømmelsen rammet ham, er synden fratatt dens fordømmende makt. Avstraffet synd er tilintetgjort synd. Synden er der nok ennå, i vårt kjød og blod. Vi opplever den nok dessverre daglig bittert nok. Men den har mistet sin fordømmende makt. Den gjelder ikke mer som fordømmelse for oss som er i Kristus Jesus, som er forenet med ham og har del i hans forsoning.

 

Synden kan nok ennå medføre åndelig død. Ikke gjennom sin skyld og sin syndighet, for dette er dyrt nok betalt. Men gjennom sin innvirkning på sjelen kan den føre oss bort fra Kristus. Dens fordømmende makt derimot er opphevet ved at fordømmelsens dom allerede har rammet vår garantist, vår mellommann. Loven har allerede vært der og hentet oppgjør for sin fordring. Alt syndig som finnes i oss, eller bryter ut hos oss, er det allerede rettmessig gjort opp for.

 

Her ser vi den veldige trøsten i Paulus's forklaring på hvorfor det "ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus", eller hvorfor de er fri fra loven, og dermed fra all fordømmelse. Å, om vi så bare kunne riktig tro dette, så ville vi jo virkelig være fullkommen frelst, være like trygge for all fordømmelse som om det ikke fantes noen synd på jorden, som om det aldri noen gang var gitt noen lov. For akkurat så fullkomment er jo nemlig hele loven oppfylt. Og så ofte og så sterkt vitner jo hele Skriften om dette. Dette vitner de millioner av forbilledlige soningsoffer om, som Gud hadde påbudt i Det gamle testamente. Dette forsikrer Herrens egne dyrebare ord om: "mitt blod som utgytes for dere til syndenes forlatelse". Det samme vitner alle de eksemplene om, som vi har i Skriften om Guds urokkelige nåde over alle dem som opphøyer Sønnen. Kunne vi bare våkne opp og tro, ville vi jo bli så trygge og salige at "vi ikke skulle bekymre oss mer for alle lovens dommer, enn et lite barn som ligger i vuggen og leker med fingrene sine", som Pretorius sier. Ja, vi skulle være så trygge og salige som englene, som jo står for Guds trone og skuer hans nådige åsyn. Herre, gi oss mer tro! Det må vi virkelig be alvorlig om: Gi oss mer tro! Men apostelen føyer ennå noe til, om hvor tilfredsstilt loven er blitt gjennom Kristus. Han sier:

 

4: for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.

Lovens rettferdige krav. Sønnen sonet vår skyld, for at, i steden for lovens fordømmelse skulle lovens rettferdighet fullbyrdes/oppfylles i oss, eller "på oss", ved at synden ble avstraffet i vårt kjød på Kristus, og at vi er i ham (v.1*). Lovens rettferdige krav er tosidig: Først hva loven krever på alle områder; altså fullkommen lydighet for dens bud. For det andre: Hva den krever overfor synd; altså straff over den som synder. Hvis nå loven var blitt fullkomment oppfylt av mennesker, så hadde den "gitt liv" til oss (kap.7:10). Men fordi menneskene falt, og det ikke er noe menneske som kan bli rettferdig overfor loven, krever den død, for at dens rettferdige krav skal bli tilfredsstilt. Slik er "lovens rettferdige krav". Og evangeliet fratar ikke loven dens rett. Paulus sier jo i kap.3:31 at vi så langt fra setter loven ut av kraft ved troen. Og tidligere i det samme kapitlet sier han jo at nettopp derfor stilte Gud sin Sønn fram som en nådestol (et soningsoffer), så Gud selv fortsatt kunne være rettferdig, samtidig som han gjorde syndere rettferdige.

 

*

Ser vi dette i hele sammenhengen, og sammen med det nærmest foran, må sammenhengen være denne: Loven fikk sin rett i Kristi død. Der ble den rettferdighet som loven krever, fullbyrdet i oss som ikke vandrer etter kjødet osv., men gjennom foreningen med Kristus (v.1) er delaktig i alt hans verk for oss. Denne oppfatningen har også de fleste eldre protestantiske lærere. En del nyere teologer vil forstå ordene om rettferdigheten som "blir oppfylt i oss", som at det er det nye helliggjorte sinnet og livet. Men den oppfatningen kan ikke stemme. Først og fremst strir denne oppfatningen imot sammenhengen. Spørsmålet er her hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus". Der svarer apostelen i v.2 at de ikke er under loven. Og i v.3 at dette har sin grunn i at det som loven ikke var i stand til, det har Gud gjort da han sendte sin Sønn, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Svaret på dette spørsmålet kan jo ikke være at lovens rettferdighet ble oppfylt av oss. For en slik forklaring ble jo da en ganske annen enn den hele sammenhengen bærer budskap om. Dernest bør en legge merke til at i grunnteksten brukes bare dikaiomta, flertall, om den rettferdighet som virkes i oss, eller utøves av oss. Ikke dikaioma, entall, som her. Sluttelig er det heller ikke sant at de kristnes nye og helliggjorte sinn og liv på noen måte svarer til "lovens rettferdige krav". At de "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" er på ingen måte noen fullkommen oppfyllelse av "lovens rettferdige krav". For loven krever jo fullkommen renhet også fra alt ondt "begjær" (kap.7). I tilføyelsen: "som ikke vandrer etter kjødet" osv., så er det bare en skildring av de som tror, - ikke som uttrykk for noen oppfyllelse av lovens krav. Når det står i kap.13 at "kjærligheten er lovens oppfyllelse", så er meningen at i den grad noen elsker, så oppfyller han loven. Hvis da noen hadde en fullkommen kjærlighet, så hadde han oppfylt loven fullkomment. Men noe slikt har Skriften aldri talt om noen av de hellige. "Lovens rettferdige krav" er derfor noe langt mer enn det som virkes i oss ved Ånden.

 

Så måtte lovens krav tilfredsstilles/oppfylles i Kristus, han som er "lovens ende (endemål/oppfyllelse) til rettferdighet for hver den som tror" (kap.10:4). Fordi vi alle hadde synd, krevde loven først at vår mellommann skulle lide for synden. Men da Gud sendte sin Sønn "under loven" (Gal 4:4) for at han også skulle oppfylle lovens bud, ble også lovens krav om fullkommen lydighet oppfylt. Derfor har Kristus på alle områder oppfylt lovens krav for oss. Og dette gjorde han ikke for seg selv, men for oss, akkurat som om vi selv hadde gjort det han gjorde. For det andre: Når vi er i ham (v.1), er fullstendig ett med ham og delaktig i alt hans verk for oss, så sier apostelen nå her at "lovens rettferdige krav blir oppfylt i oss". For hvis vi "er i Kristus Jesus", er ett med ham, så er hans oppfyllelse av lovens krav sannelig også vår oppfyllelse av disse. Akkurat så dyp og alvorlig mening har Skriftens ord om hva det vil si at vi er i ham, og hva han gjorde i vårt sted. Derfor sier også Paulus at "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham" (2Kor 5:21). Å, la oss virkelig lovprise så stor en nåde!

 

Guds mål med å sende sin Sønn var altså at loven og dens rettferdige krav skulle stå ved makt, og vi likevel kunne bli frelst. Vår frelse skulle skje på en måte som stemte med lovens hellighet. Guds barmhjertighet som drev ham til å frelse oss, skulle ikke oppheve loven, skulle ikke frata loven dens rett. De som frelses gjennom Kristus, har jo i ham nettopp den rettferdighet loven krever. I ham har de sonet straffen for sine synder, og i ham har de oppfylt lovens bud. Se nå hvor godt dette stemmer med v.3: "det som var umulig for loven" osv., og hvordan alt sammen forklarer hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus"! Måtte nå hver eneste kristen la dette synke dypt ned i hjertet sitt, og huske den veldige trøsten disse versene inneholder! Måtte vi aldri glemme at det er akkurat "det som var umulig for loven", det er nettopp lovens krav og rettferdighet som vi har gjennom Kristus.

 

Men når vi har hørt og tenkt over alt dette; om hvordan Kristus har oppfylt alt, hvordan han ble født under loven og kjøpte oss fri fra all dens forbannelse, osv., så er nok vanligvis vår største villfarelse at vi avslutter det hele med å synke tilbake i våre egen ufullkommenhet. Vi tenker at alt dette er jo sant og herlig, men hva hjelper det meg, når jeg vet med meg selv hvordan jeg synder mot loven! Jeg oppfyller slett ikke det Gud krever i loven. Tvert imot gjør jeg det Gud uttrykkelig forbyr i loven. Hvordan kan jeg da ha noen trøst i Kristus? Nettopp mot dette tankespinnet er det teksten vår taler så sterkt. Apostelen sier jo at det var akkurat dette som var umulig for loven, fordi den var maktesløs overfor kjødet - ! Det var jo akkurat dette Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Vi må ikke glemme at alle Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven.

 

Nå kjenner du på at dette som Gud krever, får han ikke av deg. Derfor føler du deg knust, skyldig og mismodig. Men lovet være Guds evige nåde! Det var akkurat dette "som var umulig for loven", som Gud gjorde da han sendte sin Sønn. Akkurat det som du i går eller i dag tenker på og engster deg for, fordi det var synd imot loven. Men det har Guds Sønn fullkomment oppfylt, "for at vi skulle ha fred", sier profeten. Gud har hatt som mål at vi stakkars syndere, skulle ha fred. Derfor sendte han sin Sønn. Du synes kanskje dette er altfor mye, altfor stor nåde? Men det var dette den store Gud ville skulle skje. Og først når du tror at akkurat det som ligger så tungt på deg; synden, er tatt bort, er forsonet, - først da blir Kristus virkelig din trøst og din tilflukt. Først da kan du virkelig elske Gud og hans lov, og få en hellig lyst og kraft til å følge ham i livet. Må Gud virkelig gi oss mer tro og fylle oss med sin kjærlighet! Men så fortsetter Paulus i det som følger, med å tale om hva som er kjennetegnene på disse som tror. Han kommer med en tilføyelse:

 

Vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Her ser vi hvilke vesentlige kjennetegn vi finner hos dem som har lovens rettferdighet oppfylt i seg. "De vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden". Dette vesentlige kjennetegnet kan lære oss noe i to retninger. Det taler først og fremst til dem som ser med bekymring på alle sine fall og sine synder. Den minner dem om at etter at de kom til troen på Jesus, har hele livet deres tatt en ny retning - helt motsatt av tidligere. De har fått et nytt livsmønster, og det styres nå av de ord og formaningene Ånden åpenbarer for dem. Nå bør de la disse ordene overbevise dem om at de virkelig "er i Kristus Jesus", - og dermed også fri fra all fordømmelse. Men dette kjennetegnet taler også til de som med all sin kunnskap og bekjennelse om at de tror, likevel i all sin ferd ennå bare følger kjødet, ennå bare "vandrer etter tidsånden i denne verden" (Ef 2:2-3). Disse ordene burde være nok til å overbevise dem om at de lever i et bedrag. For de som har del i Kristi rettferdighet, er bare de "som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden".

 

Ordet "vandre" forekommer ofte i denne åndelige betydningen i Skriften. Det er et meget klart og treffende uttrykk for å skildre et menneskes åndelige tilstand. Det passer godt til å markere hele livsholdningen, i motsetning til det tilfeldige. Ethvert menneske har en viss "linje" for sitt liv, som skiller seg klart ut fra små, tilfeldige avstikkere. I det åndelige livet er dette noe som det er veldig viktig å holde klart for seg. En vantro, eller hykleren, kan ha mange såkalte "gode tider" i livet sitt. Da beveges han av noe godt, gripes av dype sannheter eller positive følelser, og foretar seg da gjerne noe "godt", eller gjør seg opp "gode forsetter". Men hele livet hans fortsetter i den samme retningen, på "den gamle linjen" som følger verden og kjødet. Slik "vandrer" han. Men den som tror har også tunge stunder iblant, da han gripes av noe ondt og innimellom snubler og faller av fra sin egentlige vei. Men hans egentlige livs retning blir alltid den samme (så lenge han ikke helt faller fra). Alltid står han opp på nytt, i anger og tro, og fortsetter sin egentlige vandring etter Ånden. Men nå bare ennå mer på vakt. Det er først og fremst dette som ligger i ordet "vandre". Men her er ennå to viktige ord til:

 

"Etter kjødet", eller "etter Ånden". I forrige, det sjuende kapitlet, har vi sett at med "kjødet" menes ikke bare utvortes gjerninger. Nei, når kjødet brukes som motsetning til Ånden, betyr det alltid hele vår fordervede natur. Og den inkluderer jo da først og fremst vårt indre; vår bedratte forstand, vår sovende samvittighet, vårt forfengelige sinn, våre syndige begjær. Og i tillegg selvsagt; utslagene av alt dette, i ord og ytre gjerninger. Dette bør du legge nøye merke til, så du ikke oppfatter denne teksten som om den bare skulle gjelde ytre gjerninger og levesett. Og da har også det å "vandre etter kjødet" en dypere mening. På den breie veien blir stor ulikhet godtatt mellom dem som tilhører den. Derfor er det mange måter en kan vandre etter kjødet på. Når det gjelder de som søker å bli rettferdiggjort gjennom lovgjerninger, så kaller Paulus dette også for å vandre etter kjødet. Når han taler til galaterne om at de har veket av fra troens vei, og begynt å søke rettferdigheten gjennom loven, sier han: "Etter å ha begynt i Ånden, skal dere nå fullføre i kjødet?" (Gal 3:3).

 

De hadde jo ikke gått over i et syndig, utsvevende liv. Men tvert imot til et liv mange oppfatter som den rette helliggjørelse; de var i ferd med å gjøre lovgjerninger til sin frelsesvei. Hvem tenkte på at dette var å "fullføre i kjødet"? Og likevel er dette like fjernt fra det sanne livet i Kristus og vandringen etter Ånden, som et ugudelig liv i åpenbare synder. Det er nok svært mange som "søker å sette opp sin egen rettferdighet", samtidig som de bekjenner evangeliet og "har nidkjærhet for Gud" (kap.10:2-3). Ja, det er nok nettopp den måten mange uten å vite det "vandrer etter kjødet" og blir bedratt. Vår egen forstand og visdom rekker ikke lenger enn til dette å ha nidkjærhet for Gud, og vise en alvorlig fasthet i vår tro. Men både i dette og på annen måte gjør vi bare lovens gjerninger til vår frelsesvei. Vi "tjener i bokstavens gamle vesen og ikke i Åndens nye vesen" (kap 7:6). På den samme veien hadde Paulus selv "vandret etter kjødet", før han ble omvendt. Og når en så tenker etter hvor sterkt han gjennom hele dette brevet går ut mot denne store villfarelsen, så er vel bare det grunn god nok til å anta at det først og fremst er nettopp denne utvortes tiltalende vandringen etter kjødet, han sikter til her.

 

Uansett må vi først og fremst være spesielt på vakt overfor denne formen for å "vandre etter kjødet". For all nidkjærhet for frelse forfeiler målet, hvis vi ikke er på vakt overfor dette forholdet. Det er ikke noe som så kamuflert og sterkt forviller sjeler som ellers i høyeste grad holder Guds ord høyt, og virkelig mener de søker frelse. Trangen etter å "sette opp sin egen rettferdighet" ligger så dypt i oss, og fører stadig også de troende vill, slik at de alltid står i fare for å bli "bundet under trelldommens åk". For hvis det skjer, da er denne sjelen "falt ut av nåden", er "kommet bort fra Kristus", og står så igjen under forbannelsen. "For så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse" (Gal 3:10). Alle disse bibelordene er vel i sannhet grunn nok til å være spesielt på vakt overfor denne hemmelighetsfulle form for å "vandre etter kjødet".

 

For øvrig er det selvsagt å "vandre etter kjødet" når mennesker lever i kjødelig likegyldighet og vantro, forakt for Guds ord, ugudelig frekkhet og store tanker om egen visdom, i alle slags lyster, i finere eller grovere avguderi eller forfengelige lyster, "etter tidsånden i denne verden". Kort sagt: Bare studer hele denne verdens vesen og levesett, så ser du hva det er å "vandre etter kjødet".

 

Å derimot "vandre etter Ånden" og ikke etter kjødet, forutsetter aller først at en er født av Ånden. For det er det - og bare det - som forvandler ("omvender") både vårt indre og vårt ytre liv, så det begynner å "vandre" i en helt ny retning - "etter Ånden". Da får en se et nytt menneske, slik apostelen sier det i 2Kor 5:17: "Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi" osv. I steden for den gamle, kjødelige tilfredsheten, og tilliten til sin egen fornuft og samvittighet, er det nå blitt en frykt og mistenkelighet overfor alt dette. En våger ikke å stole på sin egen vurderingsevne, men er ofte redd for at en bedrar seg selv. Istedenfor den gamle innbilningen om egen rettferdighet, og betydningen av alt det vi kunne bidra med, kjenner en seg nå bestandig syndig, skyldig, svak og avmektig. Trøst og fred finner en bare i Kristus. Vi er "døde bort fra loven ved Kristi legeme, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen", som Paulus lærte oss i Rom 7:4,6. Dette er det første som hører inn under det å vandre etter Ånden. At menneskenes indre liv regjeres av Ånden, som her (Rom 7:6) ikke bare stilles opp som motsetning til kjødet, men også mot loven (slik vi også ser det i kap.8:14,15).

 

Men deretter følger også på alle områder et nytt liv. Først et nytt sinn og en ny holdning, slik apostelen uttrykker det i neste vers (5): "de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til". D.v.s. at de tenker og anstrenger seg for å leve et liv som stemmer overens med Ånden. Og for det andre en ny livsholdning som er i konstant kamp mot kjødets ondskap, slik Paulus i v.13 taler om at vi "ved Ånden dreper legemets gjerninger". Dette taler han også om til galaterne: "De som tilhører Kristus Jesus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster" (Gal 5:24). Ja, dette er så definitivt og avgjort, at hvis ikke et slikt nytt sinn og nytt liv som krever at kjødet korsfestes, er blitt et resultat av din tro, - så har du fremdeles en falsk og død tro.

 

Den sanne troen er ikke en drøm. Den er en Guds kraft som skaper nye mennesker. Dette er det store, avgjørende tegnet på den sanne troen. Og dette ser vi forkynt gjennom alt Guds ord. Det skiller sanne og falske kristne. De som lever i en sann tro, forenet med Kristus, er "nye skapninger", og de vandrer en helt annen vei gjennom livet enn hele verden for øvrig. Mens den døde troen derimot bare lar menneskene fortsette sitt gamle livsløp.

 

Men la oss se ennå litt til på ordet "vandre". Selv om du hver eneste dag lider under synd og avmakt, ja til og med overrumples av kjødet, snubler og faller, så er ikke det noe som helst bevis i dette forholdet. Ordet taler om den store linjen i livet ditt. Først og fremst når det gjelder ditt indre liv; om du lever i troen, lever på Kristus, død fra loven. Og deretter også ditt daglige liv, i ord og gjerninger. Spørsmålet er om der er en fast "linje" i dette, en kontinuitet (som nettopp betegnes med ordet "vandre"). Om du etter hver gang du snubler eller faller, står opp igjen i anger og tro. At du slik alltid blir værende i det samme nye livet, hvor du tuktes i ditt indre. Du sørger over alt som finnes i deg selv; ditt totale mørke i alt som har med det guddommelige å gjøre, din vantro og alle dine synder. Men på denne bakgrunn søker - og har - all din trøst bare i Kristus. Slik at du derfor alltid har behov for evangeliets ord, og for å be om nåde og hjelp i alle situasjoner.

 

Videre at denne nåden også skaper og nærer i deg kjærlighet til å søke Kristi ære, til å hjelpe til hvor din neste trenger deg, og til selv å renses fra alt som kjød og sinn kan besmittes av. Når det er dette hele livet ditt først og fremst er opptatt med, da er det sikkert og visst en "vandring etter Ånden" og det avgjørende beviset for at du virkelig er i Kristus Jesus, og dermed fri fra all fordømmelse. Hvor sørgelig du enn måtte oppleve "synden som bor i deg" herje med kjødet, så skal ikke noe av det kunne fordømme deg. Så fullkomment er loven tilfredsstilt, og du er da evig fri og frelst. "Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer".

 

I det rike kjernespråket vi nå har gjennomgått har apostelen gitt oss summen av alt det han hittil har lært oss om menneskeslektens eneste vei til frelse: Kristus. Og om vår rettferdiggjørelse ved troen på Kristus, som gjør at vi er fri fra loven og all fordømmelse. Men i siste halvdel av v.4 tok han også med det store, karakteristiske kjennetegnet på den som har fått del i denne nåden; dette at de "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden". Dette nye livet talte kapittel 6 mer utførlig og konkret om. Men her minner Paulus bare ganske kort om det, for å skille de som tror fra de vantro. At dette var hensikten, ser vi tydelig av v.5-9. Dette leder så apostelen til en grundigere skildring av hele en kristens tilstand, såvel indre som ytre liv, hans prøvelser og lidelser, men også hans uendelige rikdommer. Dette taler han nå om i fortsettelsen av kapittel 8. Først går han nærmere inn på dette å "ikke vandre etter kjødet, men etter Ånden". Nå tar han også opp det motsatte; tilstanden for de som "er etter kjødet".

 

5: For de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til.

De som lever etter kjødet. Her bruker apostelen et helt annet uttrykk, og har derfor også en helt annen mening med det han vil si, enn i kap.7:14. Der bruker han et uttrykk som skildrer hvor kjødelige vi er i vår natur. Noe som gjelder alle mennesker, også de som "retter sinnet mot det som hører Ånden til". Men her taler han altså om "de som lever etter kjødet". D.v.s. de som bare er slik de ble født til verden i kjøtt og blod; ikke født på ny, født av Ånden. De har bare den falne Adams natur som leder og hersker over sitt liv. Det er disse Paulus sier retter sinnet mot det som hører kjødet til. Ordet som er oversatt med "retter sinnet mot" gir uttrykk både for viljens og forstandens holdning. Det er dette alt sammen er opptatt med, innretter livet etter. Og dette er veldig godt skildret med at "de retter sinnet mot det som hører kjødet til". Alt de er opptatt med i sine tanker, sin diktning, sin vilje og sin trang, dreier seg omkring det som tilhører kjødet.

 

Men hva er det som "hører kjødet til"? Jo, det er alt som behager og tilfredsstiller vår falne natur. Og her, under vår naturs og kjødets vesentligste egenskaper, har vi først og fremst: Markert selvopptatthet, eller sterk sentrering om hva vi selv betyr, hva vi gjør, mener og elsker. Dernest: Det sinnet som er vendt mot det jordiske; at en ikke er opptatt med Gud og evigheten, men bare med hva vi her og nå kan bli, eller oppnå. Den førstnevnte egenskapen, som er selve naturens kjennetegn, gjør at en har stor tillit til sin egen forstand, frykter ikke for sitt eget hjerte, kjenner overhode ikke sitt eget forderv, sin synd og at en er fanget under den. Tvert imot innbiller en seg at en har styrke nok til både å forstå og gjøre det som er rett og godt. Følgene av dette er først og fremst at hele verden lever i kjødelig tilfredshet, og "farer med fred ned i dødsriket". Dernest at selv når de som "lever etter kjødet" blir overbevist om at det kommer en dommens dag og en evighet, og derfor begynner å vende seg en annen vei, - så søker de alltid sin frelse i noe de selv foretar seg; sin omvendelse, sin bønn, sin anger osv. De "søker å sette opp sin egen rettferdighet, og underordner seg ikke Guds rettferdighet". Selv da strever de altså bare etter kjødet.

 

På denne måten kan det ikke fødes noe hellig sinn i sjelen. Fordi alt bare er et resultat av noe loven har virket, og med tanke på noe de skal oppnå. Dermed blir da også det dypeste i hjertet alltid kjødelig. Uansett hvor skjønne tanker, ord og handlinger det enn kommer ut av det, så vil deres sinn alltid innerst inne være rettet mot det som hører kjødet til, hva de selv kan oppnå. Selv når de kjemper mot enkelte grovere synder og laster, så er de ikke gått til kamp mot sin egentlige natur; selviskheten, sin egen forstand og vurderingsevne, - men styres tvert imot i sin kamp nettopp av dette. Derfor er alt deres strev selv i åndelige spørsmål, kjødelig.

 

Langt lettere er det jo å se at holdningen og strevet er kjødelig hos dem som ikke er opptatt med det åndelige, men bare med det som hører verden til: "kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har". Alle deres tanker, begjær, ord og gjerninger, er rettet mot det jordiske og timelige. De begynner dagen, og de avslutter den, bare med jordisk strev. Den ene dagen er lik den andre. Det er ikke vanskelig å innse at slike mennesker "er etter kjødet", og at de sirkler om, og "attrår" bare "det som hører kjødet til". Men den alvorlige tilstanden disse menneskene er i, det taler Paulus mer om i v.7 og 8.

 

Men de som lever etter Ånden, d.v.s. de som er født av Den Hellige Ånd, har fått en ny åndelig natur, de retter sinnet mot, de er opptatt med, det som hører Ånden til. Tankene deres, viljen og hele innstillingen, det de er mest opptatt med og strever etter, - alt er nå rettet mot det Guds ord lærer, hva det krever og holder fram for oss. På tross av at de ennå bærer på den samme fordervede naturen som før, så er sinnet deres totalt omvendt til motsatt retning. Nå erkjenner de at de er syndige, svake og uverdige, og de søker sin rettferdighet og frelse bare i Kristus. Ja, Den Hellige Ånds første og største oppgave er å åpenbare og opphøye Kristus (Joh 15:26, 16:9,10,14). Slik vil også alltid "de som lever etter Ånden" først og sist være opptatt med Kristus. Det er Kristus deres nye sang vitner om. Det er han som er deres mat, deres alt, deres liv.

 

Og dermed elsker de også alt som er hellig og velbehagelig for Gud. Nå har deres sinn, deres tale og alt fått samme mål. Selv om de nettopp av den grunn bare får ennå mer kamp mot alt kjødets begjær. Ja, det kan gå riktig ille under vandringen. Det kan synes å mislykkes alt, det gode som de ville gjøre. Men de har likevel det samme sinn, som alltid er samstemt med Ånden, som straffer det kjødelige og syndige i seg, i pakt med det Ordet straffer og advarer mot. De kjemper mot seg selv, for å døde sitt kjød. Det er dette som heter å "rette sinnet mot det som hører Ånden til". I kap.7 sa Paulus at han frydet seg i Guds lov etter det indre menneske, men så en annen lov i lemmene sine. Den lå i strid med loven i hans sinn. Det samme sier han altså her også om dem som "lever etter Ånden" - ikke at kjødet deres er hellig og åndelig, bare at de har et hellig sinn. De er opptatt med, de opplever, tenker og strekker seg etter "det som hører Ånden til", sier han.

 

Som vi har nevnt foran, så kan de kjødelige ofte både gjøre og tale mye som er fint og rett etter Guds ord. Men hvis en legger merke til deres livsholdning, deres sinn, så ser en at dette styres av kjødet. Ofte forsvarer og forfekter de til og med det som er kjødelig. De ser på det som helt uskyldig. Men her er forholdet totalt motsatt hos de åndelige. De kan nok innimellom forvilles eller overrumples av kjødet til å gjøre noe som er galt. Men legg merke til deres sinn! Da vil du se hvordan de selv både fordømmer og gråter over sin synd. Deres sinn samstemmer da med Ånden. De tenker, vurderer og bedømmer alle ting slik som Den Hellige Ånd bedømmer ting. Og det vi særlig skal tenke godt over, er at dette er ikke noe som foregår på slump. Nei, det har sin dype grunn, slik at det kan ikke være annerledes. Det må nødvendigvis være slik som apostelen har sagt, både med de som lever etter kjødet, og de som lever etter Ånden. La oss bare høre hva han tilføyer:

 

6: For kjødets sinnelag (vilje, attrå) er død, men Åndens sinnelag er liv og fred.

Her får vi ser hva som er selve "grunnstoffet" og drivkraften i såvel kjødets sinnelag som i Åndens sinnelag. For kjødets sinnelag er død. Og hvilken "død" Paulus tenker på her, det finner vi ved å se på det han setter opp som motsetning: "Åndens sinnelag er liv og fred". Det taler jo helt klart om en tilstand her i livet. Det gjelder det åndelige livet og freden med Gud, slik Paulus også sier det i v.10: "ånden er liv", og i kap.5:1: "Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud". Uttrykket "død" taler da altså her om en tilstand i dette livet, altså den åndelige døden. Derfor sier ikke Paulus at kjødets sinnelag fører til død, men at "kjødets sinnelag er død". Hvis denne tilstanden derimot får fortsette, da blir denne døden også den evige død. Men allerede her i livet "er kjødets sinnelag død": den døden som etter Guds aller første advarsel inntrådte den dagen mennesket syndet (1Mos 2:17). Denne åndelige død taler Skriften ofte om, og i konkret formulering. Paulus sier f.eks. i 1Tim 5:6 om et kjødelig menneske at han "er død mens han ennå lever". Og i Ef 2:1,5 taler han om "dere som var døde i deres overtredelser og synder", og om at "vi var døde i overtredelsene".

 

Herren Kristus talte så sterkt om denne døden, at han sammenliknet den med et lik som skulle begraves. Han sa: "la de døde begrave sine døde". Og når Herren har talt på denne måten, vær da klar over at like sikkert som at et lik er dødt og ikke kan gjøre seg selv levende, like umulig vil det være for den åndelig døde å foreta seg noe som helst som har med det åndelige livet å gjøre.

 

Denne åndelige døden er det altså Paulus taler om, når han sier at "kjødets sinnelag er død". Når "de som lever etter kjødet" tenker, oppfatter, og streber bare etter det "som hører kjødet til", så er altså dette ingen tilfeldighet, ikke noe de selv fritt velger. Det har med en bestemt naturlov å gjøre. Det kjødelige sinnet kan ikke være annerledes. Det ligger under for en tung overmakt, nemlig døden. Det har mistet det livet som kan oppfatte og strekke seg etter det som hører Ånden til. Slik Paulus klart uttrykker det i v.7, der han taler om "kjødets sinnelag", og sier ikke bare at "det bøyer seg ikke inn under Guds lov", men han tilføyer: "og har heller ikke evne til å gjøre det". Det samme sier han i 1Kor 2:14: "Det naturlige menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til.....Han kan heller ikke kjenne dem". Det er dette som er å være "død". Og dette er altså "kjødets sinnelag". Men "de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve". Og det sinnelag som da fødes i et menneske, taler apostelen så videre om.

 

Men Åndens sinnelag er liv og fred. Åndens sinnelag er "liv". Det sinnelaget som nå kjenner, fatter og kan strekke seg etter det som hører Guds Ånd til (v.5), er et guddommelig liv i sjelen. Og dette livet består i at Guds Ånd bor i oss (v.9), at vi har et hemmelighetsfullt, men virkelig og inderlig samfunn med Gud selv som er det evige livet. Og dette livet er ikke dødt og uvirksomt. Det lever og oppleves i hele vårt vesen. Først og fremst i det sinn som erfarer, er opptatt med og strekker seg etter det som hører Ånden til. Men Åndens første oppgave er jo å åpenbare og opphøye Kristus. Slik vil også Kristus være midtpunktet for det åndelige livet. Sjelens innerste sinnelag og tanker er nå rettet mot ham. I ham har nå denne sjelen sitt liv, og i ham også den maten dette livet skal leve på.

 

Kristus er ganske riktig først og fremst vårt liv i den forstand at vi gjennom og i ham har friheten fra den evige døden, og løftet om det evige liv. Men også på den måten at "Kristus lever i meg", når vi lever i tro på Guds Sønn (Gal 2:20), at han er målet for sjelens sinnelag, trøst, glede og håp. Og gjennom dette virker han også det som er hans egen natur; en ny og hellig kjærlighet, en hellig nidkjærhet som gir seg utslag i all ny omsorg, tanker, ord og gjerninger. Slik vi ser det hos dem som er født på ny.

 

Men Åndens attrå er også "fred" - "liv og fred". Apostelen skildret det kjødelige sinnelaget bare med ordet "død". Men her, når det gjelder motsetningen, omtaler han det som er Åndens sinnelag ikke bare med "liv", men også "fred". Det er fordi han i neste vers vil gå nærmere inn på den ufreden som rår i det kjødelige sinnelaget. Der, i v.7, forteller han at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud", at "det bøyer seg ikke inn under Guds lov". Og i v.8 sier han at disse kjødelige "kan ikke være til behag for Gud". Av alt dette merker vi at med "fred" menes her først og fremst fred, vennskap, med Gud. Altså at sjelen nå har Guds nåde og kjærlighet, så vel som at den på sin side har et fortrolig samfunn med Gud i kjærlighet. Apostelen sier i v.15: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" Da sjelen fikk oppleve Guds nåde, at han hadde forlatt den alle dens synder og nå er tilfreds med den gjennom Sønnens fullkomne verk, da får den tidligere så skremte samvittigheten en fred som overgår all forstand.

 

Følgene av denne freden med Gud er da også at sinnet samstemmer med Guds vilje. Ordet "fred" dekker altså her på alle områder motsetningen til det fiendskap mot Gud og strid mot hans lov som omtales i v.7. Vi har ikke ord for hvor salig det er å ha fred med Gud. Ingen ulykke er så stor for et menneske, som at det står i motsetning til sin Skaper. Men så er heller ingen ting så salig, som fred og samfunn med ham. Denne freden med Gud, som også kalles "Guds fred", og ofte, slik som her, bare "fred", er, på samme måte som med rettferdigheten i Kristus, egentlig Guds rike i sjelen. Paulus sier: "Guds rike består...i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (kap.14:17). Men når Åndens sinnelag altså er "liv og fred" - et guddommelig liv i sjelen, og en salig fred med Gud - er det ikke da opplagt at et slikt sinn må være rettet mot det som hører Gud til? Dette er like så uunngåelig som at de kjødelige vil måtte ha sitt sinn rettet mot det som hører kjødet til. Bare fordi kjødets sinnelag er "død". Her ser vi sammenhengen i apostelens ord. Men så fortsetter han, da med å tale om det hvordan det kjødelige sinnelaget egentlig er.

 

7: For kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det.

For... Paulus sier: "Kjødets sinnelag er død" (v.6), for det er fiendskap mot Gud. Ja, se nå her for en forferdelig tilstand det kjødelige sinnelaget er. Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud. Som vi har sagt tidligere, så omfatter "kjødets sinnelag" både forstandens og viljens virksomhet. Forstandens tanker, visdom, holdninger osv. - alt slik som det er av naturen. Og viljens drift etter å søke og attrå det jordiske og egennyttige. All denne sjelens naturlige virksomhet er i strid med Gud. Ja, slik apostelen sier det her, ikke bare fiendtlig, men er selve "fiendskapen" mot Gud. Det naturlige menneske, - selv når en møter det i de herligste menneskene, ja selv de som har nidkjærhet for Gud og søker å grunnlegge sin egen rettferdighet, - har altså likevel i sjelens grunn et dypt rotfestet fiendskap mot Gud. Dette er ofte fullstendig skjult og helt utenkelig for dem selv. Men Herren Gud sier det. Og alle de som i omvendelsens nød lærte å kjenne sitt eget hjerte, de stadfester det.

 

Det naturlige menneske hater Guds hellighet, fordi det elsker synden. Det hater hans rettferdighet, ved at det reiser seg mot hans dommer. Det hater til og med hans barmhjertighet, på grunn av måten han gir nåden på, for det vil selv oppnå det gjennom noe det selv har deltatt i. Men som vi allerede har sagt; i sitt hjertes mørke ser menneskene ikke dette at de er Guds fiende. De synes tvert imot, ja de vil påstå, at de elsker Gud. Og grunnen til det er oftest at de i sin oppfatning har en helt annen Gud enn den som står fram og taler i Den Hellige Skrift. De har selv oppkonstruert seg en Gud som passer sammen med deres bedratte forstand og kjødelige lyster. Og denne Gud elsker de. Men straks den sanne Gud står foran dem, han som krever fullkommen renhet og fordømmer deres kjæreste lyster, da oppstår det virkelig strid inni dem. Dette er det beste bevis på at deres "kjøds sinnelag er fiendskap mot Gud".

 

for det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Det kjødelige sinnet underkaster seg ikke Guds lov. Paulus sier dette er beviset på at kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud: "Det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Tvert imot reiser det seg mot hans vilje. Uansett hva det naturlige menneske foretar seg for å unngå dommen og oppnå evig liv, - så gjør de det ikke i lydighet mot Guds lov (sv: i undergivenhet for Guds lov), men bare som trellen, som drives av egennytten. Kjødets sinnelag stemmer aldri overens med Guds lov, som angriper, straffer og fordømmer dets eget innerste vesen. For den falne naturen har nå en gang blitt slik den fremdeles er. Den elsker alt annet, seg selv og andre skapte ting, mer enn Gud. Dette gjør at den hverken frykter eller har noen trøst i Gud, men er sikker når den har medgang, og fortviler i motgang. I tillegg er denne falne naturen full av alle slags lyster og begjær. Når altså arvesynden i vår natur består nettopp i en konstant tilbøyelighet til det onde, og avvik overfor det gode, så står jo alltid en slik natur i strid mot loven. Kjødets sinnelag bøyer seg altså aldri inn under Guds lov. Og nettopp i dette forholdet; at kjødets sinnelag ikke er å elske og gjøre det som Guds lov krever, ligger jo en åpenbar strid og fiendskap mot Gud - som har gitt loven.

 

Men dette fiendskapet blir ennå mer åpenbart når samvittigheten virkelig blir angrepet av lovens åndelige krav. Da opplever mennesket at det ikke kan oppfylle disse kravene, men innser likevel at han må oppfylle dem fullkomment hvis han ikke skal bli fordømt av Gud, som nå står bydene og truende foran ham. Da stiger det ofte opp en følbar bitterhet mot Gud og hans bud, i den pressede sjelen. Det går ofte så langt at mennesket til slutt ønsker at det aldri var gitt noen lov på denne jord. Luther sier: "Det foregår på den måten, at når loven bremser og hindrer vår hånd og et åpenbart ondt liv, så er det nok til at den bare virker desto større hat og motstand i hjertet. Akkurat som når en guttunge blir mer og mer sint på sin overordnede, jo strengere denne forbyr ham å gjennomføre sin vilje og straffer ham for lovbrudd. Før loven kommer, synder altså menneskene og den onde naturen helt av seg selv, og tenker ikke på loven. Men når loven kommer, forbyr og truer, da først blir naturen virkelig ond og fornærmet på loven. Da begynner den ikke bare å elske synden, men også å hate rettferdigheten". På denne måten blir det ellers så skjulte fiendskapet mot Gud åpenbart. Og nettopp på den måten Paulus uttrykker det her, at "kjødets sinnelag....bøyer seg ikke inn under Guds lov".

 

og har heller ikke evne til å gjøre det. Her er snublesteinen, som alle de som "lever etter kjødet" kolliderer med. Enten opplever menneskene at de ikke kan bøye seg inn under Guds lov. Og da blir de irritert på en slik lov, og en slik Gud som har gitt oss en lov som ingen kan oppfylle, og som samtidig fordømmer oss for lovbrudd. Eller også, hvis mennesket ennå lever i sin naturs blinde innbilning om at vi skal nok selv kunne oppfylle alt, så reagerer det sterkt overfor alle slike ord som det vi nå har for oss. Men Gud har alltid rett i det han har talt. La oss derfor se nøye på disse ordene! Hør hva det er apostelen sier her! Det er ikke nok med at kjødet ikke bøyer seg inn under Guds lov -. Han sier jo også at det "har heller ikke evne til å gjøre det". At det er totalt umulig for vår natur å bøye oss inn under Guds lov. Her lærer Paulus noe hele Guds ord og all vår egen bitre erfaring bekrefter; at alle mennesker, selv de beste slik de er av naturen, er slaver under synden.

 

Men denne sannheten er virkelig noe de som lever etter kjødet steiler overfor. Når Kristus sa til jødene: "Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri", svarte de ham: "Vi har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du si: Dere skal bli fri?" På samme måte oppfører de uomvendte seg i dag. De påstår at de har en fri vilje. De mener at på samme måte som de kan velge å gjøre ondt, så kan de også velge om de vil gjøre godt. Hvis de dermed mente at de ikke hindres av noen ytre tvang til å velge det de vil, så ville det være sant at de i den oppfatningen er frie. Men hindringen ligger i selve den falne naturen. En fornuftig skapning gjør selvsagt sine valg ut fra en indre overbevisning. Men hvis nå dette hans indre, hans sinn, av naturen er ondt, så blir valget ondt. Og er hans sinnelag godt, så blir valget godt.

 

Da sier det seg selv at hvis vår natur og sinnelag/vilje allerede er ond, så kan den ikke gjøre seg selv god. Det er nødvendig at en god makt kommer til utenfra, og skaper et nytt hjerte og sinn i oss. Men så lenge det bare er tale om vår natur, så er forholdet at den alltid er tvunget til å handle etter som den er. Kristus sier: "Et dårlig tre kan ikke bære god frukt. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler?" "Et godt menneske (det som er født av Gud) henter fram gode ting fra den gode skatten i sitt hjerte, og et ondt menneske henter fram onde ting fra den onde skatten (eller forråd/skattkammer)". I sin kjødelige tilstand vil menneskene altså bestandig velge det onde. De kan ikke velge det gode, "har heller ikke evne til å gjøre det". Og det skyldes ikke noen ytre hindring, for da kunne de ikke stilles til ansvar for det, men for sin egen ondskaps skyld. Kristus sier også: "Hvordan kan dere som er onde, tale noe godt? For det hjertet flyter over av, det taler munnen" (Mat 12:34). Ja, profeten Jeremia sier det er så umulig for et menneske selv å kunne gjøre det gode, som at en etiopier kunne forvandle sin hud, eller en panter sine flekker.

 

Men alt dette går på egne muligheter for å bøye seg inn under Guds lov. Det gjelder altså lovens muligheter for å gjøre oss mennesker gode. For loven krever jo, og stiller menneskenes egne muligheter på prøve. I dette kapitlet har nå Paulus først slått fast at det er umulig for loven å virke det den krever, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet (v.3). Og nå sier han at det er umulig for kjødet å bøye seg inn under Guds lov. Alt sammen lærer oss altså hvor grensen går for det som er mulig for menneskene.

 

Noe helt annet er at Herren kan forvandle et menneske. Gud kan gjennom sin Ånd vekke det åndelig døde mennesket, og sette ham i stand til å motta den nåden som tilbys ham. Da bruker ikke Gud en uimotståelig makt, som om han skulle tvinge den vakte sjelen til å bøye seg for sannheten. Kristus sier selv uttrykkelig at også på dette stadie, når han besøker dem med sitt nådekall, skal menneskene også kunne stå imot og forkaste ham (Luk 14:18, Mat 22:3,5, Joh 3:19). Men Gud setter dem i stand til å kunne motta nåden, samtidig som de altså fortsatt , ved å bruke sin egen vilje, kan forkaste nåden.

 

Paulus vitner om seg selv, at han "rådførte seg ikke først med kjød og blod", og videre, at han "ble ikke ulydig mot det himmelske syn" (Gal 1:16, Apg 26:19). Med disse ordene lar han oss forstå at han kunne også vært "ulydig" når Herren nå hadde slått ham ned og vekket ham. Men ingen kan av seg selv omvende seg. Det taler Herren uttrykkelig om: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6:44). Og i samme kapittel: "Derfor har jeg sagt til dere at ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min far" (v.65). Det samme sier Paulus: "Ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd" (1Kor 12:3).

 

Her ser vi hvor uttrykkelig Skriften lærer at det naturlige menneske ikke har noen som helst mulighet til å velge seg det gode, og være Guds lov lydig. På tross av at det jo er menneskets plikt, og at det derfor er rett og rimelig at det kreves av ham. Men menneskene er, som Paulus har sagt tidligere i brevet, "ugudelige" (kap.4:5), en "synder", og "Guds fiender" (kap.5:8,10). I Skriften blir mennesker i denne tilstand alltid omtalt som de som "vandrer etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn", som de som er under "Satans makt", "fanget i djevelens snare". Det var umulig for dem å slippe fri fra dette slaveriet, før det kom "en som er sterkere", en som overvinner den sterke, og "tar fra ham hele den rustningen han stolte på" (Luk 11:22). Det samme sier Paulus, at det er Gud som "har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike" (Kol 1:13). Og Herren selv sier: "Hvis Sønnen gjør dere fri, blir dere virkelig fri" (Joh 8:36). Bare "der Herrens Ånd er, der er det frihet" (2Kor 3:17).

 

Ja, også de som er født av Ånden er hvert eneste øyeblikk avhengig av den samme Åndens virkning. De kan fremdeles slett ikke gjøre det de selv vil. Riktignok er de selvsagt ikke mer syndens treller, så de må fortsette på det gamle slaveriets vei. Nei, de følger Kristus, de "vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden" (v.4). Men det er bare Ånden som bor i oss, som virker alt dette. De kan ikke fritt gjøre hva de vil, som apostelen så grundig lærte i forrige kapittel. I Gal 5 taler han også om striden mellom kjødet og Ånden, der Ånden har tatt bolig: "De to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Ja, i 2Kor 3:5 sier han om de som tror, at de ikke en gang har en eneste god tanke, uten at Gud gir dem den. Han sier: "Ikke det at vi er dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud". Det samme sier også Herren Kristus: "Grenen kan ikke bære frukt av seg selv". "Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting". Slik er altså selv de som er født på ny hvert øyeblikk så avhengige av Gud. Hvor selvsagt er det ikke da, når vi snakker bare om det naturlige menneske, at de ingen som helst frihet har til å gjøre det gode som loven krever.

 

Men her protesterer hele verden: Er det slik det står til, at menneskene virkelig ikke har noen fri vilje, ikke kan være Guds lov lydig, ikke selv kan velge å gjøre det gode og vokte seg for det onde - ! Hvordan kan da en rettferdig Gud kreve dette av oss, og fordømme oss for vår synd? Når vi er født med en slik synd og avmakt, da krever jo faktisk Herren av oss, slik Ordet dømmer, noe han ikke har gitt oss! Herren Kristus har selv gitt oss svaret på slike innvendinger: "Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der hvor jeg ikke har sådd, og sanker der hvor jeg ikke har strødd såkorn. Derfor burde du satt inn pengene hos pengevekslerne. Og da jeg kom, ville jeg ha fått tilbake mitt eget med renter". Hele kraften i ovennevnte protest er falt bort ved at Gud har gitt oss sin Sønn. Sønnen og Ånden er de rette utlånerne (sv: växlarna), formidlerne.

 

For Sønnen har tatt på seg det vi hadde; synden og fordømmelsen. Og gitt oss det han har; rettferdigheten og livet. Og Ånden kan ennå, hver dag, gi nytt liv og ny kraft til den synder som kommer med sin synd og sin nød. Bare vi vil erkjenne vår synd og vår avmakt, og tro på Sønnen, så vil Gud "få tilbake sitt eget med renter". Han får alle lovens krav oppfylt i selve Sønnens fullkommenhet, og får oss både rettferdiggjort og helliggjort. Gjennom sitt ord og sin Ånd møter Gud oss, og setter oss i stand til å tro på Sønnen. Da står vi uten noen unnskyldning, når vi ikke mottar dette, men isteden "tretter med vår skaper". Den som ikke, når "Faderen drar ham", kommer til Sønnen, er med all rett fordømmelsens barn. Det er ingen som behøver å gå evig fortapt for sine synder. Går de fortapt, så er det bare fordi, sier Herren, "de ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn".

 

Dette lærer altså Ordet. Men hva hjelper det? De fleste mennesker spør ikke etter hva Herrens ord sier. I åpenbar strid imot alt det Skriften vitner om hvordan det falne mennesket treller under synden, fornekter de til og med selve vår fortapte tilstand. De påstår at de ikke er treller, men har viljestyrke til å gjøre det gode. En må bare svare slike på samme måte som Herren svarte den unge mannen som spurte hva han skulle gjøre for å få evig liv: "Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!" Du som mener du ikke har noe problem med å oppfylle det Gud krever, og at du har styrke til det: Du kan ikke nekte for at det er din plikt å oppfylle loven fullkomment! Men det første og største budet er dette: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand". Videre må du i alle forhold, og til enhver tid, fullkomment adlyde Gud. Har du gjort dette? Nei! Da er du jo med rette fordømt på grunnlag av din egen påstand. Du sier jo at du både har kunnet og fortsatt kan gjøre alt du bør. Og nå erkjenner du at du har ikke gjort det!

 

Men selv også den som bekjenner at han ikke kan oppfylle budene, har dermed bekjent at han er en syndens trell. Den ene, så vel som den andre er fortapt, hvis de ikke bøyer seg for Guds råd til frelse, og gjennom omvendelse og tro klynger seg til Kristus, som "er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror". Vet du dette, men ikke gjør bruk av det, da skal "ditt blod komme over ditt hode". Kristus sa: "Men nå sier dere: Vi ser. Derfor består deres synd" (Joh 9:41),

 

I dette og de to foregående versene har Paulus med korte, men sterke og uttrykkelige ord skildret det naturlige menneskets kjødelige sinn, som er vendt bort fra Gud. Først har han vist at de som lever etter kjødet, er kjødelig sinnet. Eller retter bare sinnet mot det som hører kjødet til. Dernest har han vist at kjødets sinnelag er død. Dvs. den åndelige døden, som resulterer i den evige død. For det tredje at kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Og for det fjerde at det er så fullstendig fanget i sin ondskap, at det ikke en gang har evne til å bøye seg inn under Guds lov, men isteden må kjempe mot den, hvis det ikke skjer en fullstendig ny fødsel. Alt dette er jo en ganske forferdelig beskrivelse av det naturlige menneskets tilstand. Og likevel bekrefter også all erfaring at slik er det. Hvor ulykkelig er ikke da hvert eneste u-gjenfødte menneske, når selv deres sinnelag og høyeste visdom, alt deres strev og lengsel, - er fiendskap mot Gud, - og ikke har evne til å være annerledes!

 

Dette gjelder jo ikke bare noen spesielt ugudelige mennesker. Det gjelder alle som ikke er født på ny av Gud, altså alle som er slik vi er av naturen. Vi er alle av natur "vredens barn". Hvor lykkelige de da er, de som har lyttet til nådens røst og latt seg forsone med Gud! Jovisst burde vi tilbe den guddommelige barmhjertigheten, som ikke overlot oss til vår naturlige død. Ja, først og sist burde vi tilbe den Guds kjærlighet som gav sin Sønn for oss "da vi var fiender". Og når denne kjærligheten og barmhjertigheten er så stor, så burde vi også ha en like stor og inderlig tillit til ham. For når Gud har elsket oss så høyt, mens vi ennå var fiender, hvor mye mer elsker han oss ikke da nå, når vi er blitt forlikt, og er hans barn (konf.kap.5:10). Ennå bærer vi på det onde kjødet og dets lyster, og i dette ligger det alltid fiendskap, eller strid, imot Gud og hans hellige lov. Men da bør vi også daglig først og sist øve oss i troen på den urokkelige nåden, hvis vi ikke skal stoppe opp i motløshet. Og videre; daglig døde dette onde kjødet, eller gjerne tillate at Gud døder det på sin måte. Og sluttelig; med lengt og glede vente på vår fulle forløsning fra alt dette.

 

8: De som da er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud.

Dette er konklusjonen på alt Paulus har sagt om de kjødelige. En fryktelig konklusjon: De kan ikke være til behag for Gud! Deres sinnelag er fiendskap mot Gud, og Guds vrede hviler over dem. De "kan ikke" være Gud til behag, - hva som helst de så foretar seg. Selv om de av frykt for Guds dom gjør mye for å være til behag for ham, så er alt forgjeves, så lenge de blir værende i sitt kjødelige sinnelag. Alt det de gjør, selv det som utenpå er rett og godt, er avskyelig for Gud, så lenge de ikke bøyer seg for hans ord, vender seg helt om, og ved troen blir ikledd ham som er "Den Elskede" (Ef 1:6). Før et menneskes gjerninger og offer kan være til behag for Gud, må personen selv først behage Gud, slik det sies i 1Mos 4:4, at Herren så først til Abel, og deretter til hans offergave*. "Uten tro er det umulig å være til behag for Gud". Det er ved troen vi blir forenet med Kristus og forsonet med Gud. Og før denne forening og forsoning har skjedd, kan vi ikke foreta oss noe som helst som er til behag for ham.

 

*

I Heb 11:4 ser vi at "ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den (troen) fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig". Det var altså Abels tro, og ikke gaven, som var bedre enn Kains. (oversetters tilføyelse).

 

Vi har altså slått fast at i sin naturlige tilstand, uten en ny fødsel og forening med Gud, kan ikke noe menneske være til behag for Gud. Men tenk da på hvor uhyggelig villfarelsen er når menneskene bare oppfordres til et pent liv og gode gjerninger, for å kunne behage Gud. For et sjelemord og bedrageri!

 

Så lenge vi ikke har gjennomgått den forvandlingen som omtales med ordene "født på ny", "en ny skapning", "ikledd Kristus", "leve etter Ånden", osv., så er alt forgjeves. Vårt sinn er da alltid kjødelig, og vi "kan ikke være til behag for Gud". Men hvis vi ikke kan være til behag for Gud, hvordan kan vi da komme til ham og få bli i hans salige bolig? Nei, da stiller vi oss inn under den vrede og fordømmelse som venter alle hans fiender. Herren Gud bevare oss alle!

 

9: Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til.

Her har vi hellige, tankevekkende domsord. Måtte Herren åpne alles hjerter når vi leser dette! Her anvender apostelen det han har talt like foran. Og han gjør det med uttrykk som var ment å skulle vekke til selvransakelse. I de fire siste versene har han skildret de kjødelige og de åndelige, og sluttet med den forferdelige konklusjonen om at "de som er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud". Nå taler han til de han skriver dette brevet til, og sier: "Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere". Uttrykket å være i kjødet taler her, som i v.8, om å være i den gamle, naturlige tilstanden; "kjødet", - når det er vårt "livselement". Dvs. å være bare slik vi er av naturen. Altså det samme som å "leve etter kjødet" (v.5). Mens derimot å "leve etter Ånden" taler om de som er født og styrt av Ånden. Ja, slik som Paulus sier det her; å ha Guds Ånd boende i hjertet. For her får vi lære hva som er hemmeligheten med Guds barns åndelige sinn. Det er intet mindre enn at Guds Ånd bor i dem. Paulus sier at det er dette som er det avgjørende for om de er i Ånden, og ikke i kjødet. Han sier altså:

 

så sant Guds Ånd bor i dere. Her står vi først overfor et særdeles viktig enten-eller: "så sant Guds Ånd bor i dere". Her er spørsmålet som må vekke oss alle til ettertanke og selvransakelse. Her åpenbares også en usigelig stor nåde. Tenk, Guds Ånd bor i mennesker som ennå lever på denne jord! Tror du dette? Finnes det noe menneske som er i stand til å fatte eller skildre hvor stor nåde, ære og herlighet som finnes i dette å ha Guds Ånd boende i seg? Ja, hvem kan fullt ut tro at dette er en virkelighet? Hvis vi virkelig trodde at Guds Ånd bor i oss, ville vi vel knapt kunne leve, så glade og lykkelige ville vi bli. Men dette er altså en guddommelig sannhet om alle de som er blitt nye, åndelige mennesker.

 

Før vi går videre i å se på hvor stort og hvor sikker denne sannheten er, vil vi først være sikre på at vi har klart for oss hva som menes med "Guds Ånd". Med Guds Ånd er det mange som ikke mener noe annet enn Guds kraft og virkning i sjelen. Eller med dette mener de et sinn som samsvarer med Gud, eller det nye mennesket Gud har skapt i oss. Og mange steder i Skriften kan det være dette ordet "ånd" betyr. Men nå sier apostelen her: "så sant Guds Ånd bor i dere". Og da skal vi snart se at han sikter til det dype, hemmelighetsfulle forholdet; at selve den sanne, levende Gud bor og virker i hans barn. Med Guds Ånd mener han her Ånden personlig, den tredje personen i guddommen. Han som er fullkommen lik Faderen og Sønnen i alt. Paulus sier også i v.10: "Dersom Kristus er i dere". Og i v.26 sier han at Ånden er vår hjelper, og går i forbønn for oss. Alt sammen taler om at det er Gud selv som bor i de sanne troende.

 

Nei, "Guds Ånd" er ikke bare en Guds kraft eller virkning i menneskene, men en person i den treenige guddom. Det vitner også Kristi egne ord om, da han befalte at vi skulle døpes "til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn". Likeså apostelen Peters ord, når han kort sammenfatter den treenige Guds frelsesverk: "Utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og renselse med Jesu Kristi blod" (1Pet 1:2). Og sluttelig nevner vi det ønske apostelen Paulus avslutter et av sine brev med (som kan kalles Det nye testamentes velsignelsesbønn): "Herren Jesu Kristi nåde, og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!" Slik er det Skriften setter Den Hellige Ånd sammen med Faderen og Sønnen, som én person i det evige guddomsvesen.

 

Og vi ser hvor uttrykkelig Kristus taler om Den Hellige Ånd som en person, og ikke bare en kraft, når han sier: "Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal bli hos dere til e vig tid - sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, siden den verken ser ham eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere". "Alt dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det jeg har sagt dere". "Han skal vitne om meg". "Han skal veilede dere til hele sannheten". "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere". "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom" osv. (Joh 14:16, 17, 25, 26, 15:26, 16:7,8,13,14). Av disse ordene ser vi også klart hva som er Talsmannens egentlige oppgave på jorden; nemlig å bearbeide sjelene og plante Kristi verk og ord i hjertene. Å vitne om ham og opprette hans rike, og opplyse, kalle, samle, lede, helliggjøre og bevare menneskene i Kristi rike. Faderen har gitt dem til Sønnen, Sønnen har gjenløst dem, og Den hellige Ånd skal samle, helliggjøre og lede dem til hele sannheten. Alle mennesker er døde i overtredelser og synder, inntil "livets Ånd" (v.2) åpner hjertet og virker at det lukker inn ham som er vårt evige liv, forener dem med ham, og virker en ny skapning i deres indre.

 

Nå sier altså apostelen her at denne Ånden "bor" i dem som tror. Det samme sier han også i 1Kor 3:16: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?". Og i 2Kor 6:16: "Dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem". Og Kristus sier: "Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord. Og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham, og vi skal ha vår bolig hos ham" (Joh 14:23). Store, ubegripelige herlighet! Så kunne en spørre: Hvordan kan den uendelige bo i sine barns hjerter? Dessuten er jo Gud til stede over alt. Hva betyr så disse Kristi og apostlenes ord om at Gud skal bo i sine barn, og vandre iblant dem? Jo, disse ordene skildrer den inderlige foreningen mellom Gud og den sjelen som tror. Det er slik Gud er, og blir værende i dem med sitt nådeverk og sitt fortrolige samfunn som Kristus også har sagt dette om: "Jeg vil gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg".

 

Men vi kan også svare slik: Denne hemmeligheten er stor, og går høyt over all vår forstand. Først i evighetens lys skal vi kunne fatte dette fullt ut. Men uansett så står vi her med en stor sannhet, en dyp og herlig sannhet. Guds Ånd bor, lever og virker i Guds barns hjerter. Det er dette som er hemmeligheten i det vi også erfarer: At tross alle fristelsens stormer, og uansett gode eller dårlige stunder, som virker veldig skiftende forhold i vårt indre menneske, - så er det i sjelens dyp alltid et hellig sinn. Det er alltid det samme. Det sørger over det som er ondt og syndig, men fryder seg over det gode og hellige. Dette sinn har sjelen så lenge den ikke helt er "kommet bort fra Kristus, og har falt ut av nåden" (Gal 5:4). Og dette er ikke annet enn den høye gjesten som bor og virker i sjelen. For uten Guds Ånd vil der ikke være noe som helst sant og hellig som rører seg i oss. Paulus sier at "ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd". Derfor er det da også helt nødvendig for vår frelse, at vi her i livet har Den Hellige Ånd. Uten den er det umulig for oss å eie Guds nåde i Kristus. Dette taler så Paulus videre om:

 

Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til. Her skjerper Paulus tonen. Like foran sa han: "så sant Guds Ånd bor i dere". Men nå tilføyer han altså: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til". Apostelen går ikke uten videre ut fra at alle som hørte til de kristnes forsamling i Rom var sanne og levende lemmer. Og hvis det var noen som ikke virkelig hadde Guds Ånd, så var disse ennå i kjødet, uansett all deres hellige bekjennelse, og alt det kristelige og hellige som forsamlingen stod for. Måtte vi nå alle, hver for seg, tenke grundig over dette! Herren kjenner hver eneste én, og dømmer etter den enkeltes virkelige tilstand. Og apostelens ord er klare: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke ham til". Først og fremst burde de nå våkne opp, de som lettsindig forakter, og nærmest spotter, læren om at Guds Ånd bor i menneskenes hjerter. De erkjenner jo åpent at de ikke har Kristi Ånd. Men da er jo dermed også dommen over dem felt; de hører ikke Kristus til, men er tvert imot hans fiender.

 

Men når Guds Ånd her kalles "Kristi Ånd", så betyr det også veldig mye. Det lærer oss ikke bare at Kristus er Gud, men har en helt spesiell hensikt. Guds Ånd blir omtalt på mange forskjellige måter i Skriften. Men den måten den blir omtalt viser alltid til den spesielle oppgaven som det hvert enkelt sted tales om at Ånden har. Når Kristus skulle forlate disiplene sine, lover han å sende dem "en annen talsmann" (egentlig hjelper, forsvarer). Da gir han altså Ånden det navnet (som ellers brukes om ham selv, se f.eks. 1Joh 2:1) fordi Ånden nå skal erstatte hans synlige vandring blant dem. I Gal 4:6 kaller Paulus Ånden for "Guds Sønns Ånd". Det er fordi han der taler om at de som er frelst, er Guds sønner, og vil skildre deres høyhet og ærefulle likhet med Den enbårne Sønnen. Han sier: "fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønn Ånd inn i våre hjerter".

 

Når han altså her sier "Kristi Ånd", så antyder han dermed hvor nødvendig det er at vi har Ånden, for å tilhøre Kristus. Ikke minst fordi det også er Åndens viktigste oppgave på jord å herliggjøre Kristus, å gjøre Kristus kjent og levende i sjelene. Men den dypeste årsaken til at apostelen her kaller Ånden for "Kristi Ånd", er at han på nytt vil minne om at der ikke er noen som hører Gud til, uten at de hører Kristus til; at de tror på Kristus, lever av Kristus. Johannes sier jo: "Hver den som fornekter Sønnen, han har heller ikke Faderen" (1Joh 2:23). Og når Paulus skal avslutte verset med at da "hører han ikke Kristus til", så er det naturlig for ham å begynne setningen med: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd". For når han i v.14 vil skildre hvem som er Guds barn, da sier han: "så mange som blir ledet av Guds Ånd" (konf.Gal 4:6).

 

En av grunnene til at Ånden helt konkret kan kalles "Kristi Ånd", er som sagt at Åndens viktigste oppgave er å åpenbare Kristus dyrebar og uunnværlig for hjertene. Herren selv sier: "Faderen vil sende ham i mitt navn". "Han skal vitne om meg". "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere" (Joh 14:26, 15:26, 16:14). Denne Ånden, "Talsmannen", er en Kristus-Ånd, en som kjemper for Kristus, fører mennesker til Kristus og binder oss til Kristus. Måtte vi legge godt merke til dette, og huske det! Det vil gi oss et dyrebart lys i det spørsmålet som ofte bekymrer oss; om jeg har denne dyrebare og helt nødvendige gaven; Guds Ånd.

 

For nå reiser jo dette viktige spørsmålet seg: Hvordan skal jeg kunne vite om jeg har Guds Ånd? Dette spørsmålet ville ikke vært så uklart og vanskelig, hvis ikke hjertene våre hadde vært så fordervet, så mørke og så bedratt. Og hvis ikke fiendens makt hadde vært så stor. Denne mørkets makt driver sjelene både i den høyre og den venstre grøften, så de som sover i bedraget vanskelig kan vekkes av Guds ord. Og de som har en gudfryktig ånd, men stadig blir fristet og anfektet av fienden, blir alltid fristet til motløshet og tvil. Den fulle visshet om at vi har Guds Ånd, er det derfor bare Guds Ånd selv som kan gi oss. Men det vil den bruke Ordet til. Følelsene vil alltid kunne bedra oss. Husk derfor alltid på, enten det er lyse eller mørke stunder, at Guds Ånd er Kristi Ånd; en Ånd som skal gjøre Kristus kjent, dyrebar og uunnværlig for sjelen. Det er spesielt gjennom denne hans viktigste oppgave, du skal kunne vite om du har Guds Ånd.

 

Herren taler klart om at det er ikke sikkert at du tilhører ham og har Guds Ånd, selv om du har snudd ryggen til verden og i det ytre tilhører hans rike på jorden. Ennå kan du bli "kastet ut i mørket utenfor", selv om du har vært i hans jordiske rikes bryllup og kanskje måtte kjempe deg fri fra forretningsliv og jordisk gods for å komme så langt (Mat 22, Luk 14). Ja, selv om du er som en jomfru som går for å møte brudgommen (Mat 25). Eller om du gjør mange kraftige gjerninger, profeterer og driver ut onde ånder i hans navn (Mat 7). Alt dette kan mennesker ha vært og gjort, og Herren skal likevel måtte si til dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg!" Paulus sier vi kan ha hatt "nidkjærhet for Gud", kan ha "gitt bort alt det vi eier til mat for de fattige, og gitt vårt legeme til å brennes" (Rom 10, 1Kor 13), men likevel ikke tilhøre Kristus, og blir til sist drevet ut (Gal 4:30). Å, hvordan skal vi så kunne være sikker på om vi har Kristus og hans nåde? Lovet være Herrens navn! La oss se på de som nettopp på grunn av sine synder aldri kan unnvære Kristus, som alltid søker forlatelsens og frelsens nåde bare hos ham. Hva ser vi den samme Frelser og samme apostel tale om slike? Vi ser aldri noe sted hvor de sier at de som har det slik likevel kan være bedratt og under fordømmelse. Nei, noe slikt sier de aldri! Lovet være Gud!

 

La oss derfor bare se nøye på hva som ligger i uttrykket "Kristi Ånd". Er Kristus blitt ditt livs behov, så du virkelig ikke kan unnvære forsonings-nåden? Dette kan i så fall umulig være virket av kjøtt og blod, men bare av Kristi Ånd. Åpne opp øynene, glem ujevnhetene på veien, og se isteden på hele ditt livs kurs. Tenk etter om det er et liv i tro på Guds Sønn. D.v.s. om du noen gang har fått, og ennå har det sinn at du ikke kan unnvære Kristus, på grunn av din synd og uverdighet som alltid er like nedslående. Dette er det gamle, enkle tegnet som står fast, når alle andre tåkelegges i stridens bråk og tumulter. Når alt er vel, når fred og fryd i nåden gir deg gode følelser, da trenges det ingen kunst og visdom for å merke Guds Ånd. Da erfarer en Ånden i hele sitt vesen, i alle dens virkninger. Da ser en jo at en har fått et nytt lys over Guds ord, et nytt hjerte, en ny, hellig lyst til alt som tilhører Guds rike, og en hellig avsky overfor all synd. Det samme gjelder kjærlighet, nidkjærhet og nød for andre sjeler, og for Kristi ære, som en ikke hadde tidligere. Da bugner det av frukter som vitner om hva slags tre det er.

 

Men i de kalde og mørke stundene, når en bare kjenner på synd og troløshet, da kjenner en knapt en eneste av Åndens frukter. Da kreves det en større oppmerksomhet og dypere kjennskap for å kunne vite om Ånden bor i oss. Men da skal vi legge merke til at Skriften har mange eksempler på de kristnes anfektelser og mørke tider, når de savner lyset, og varmen i troen. Ja, de kan synes de har mistet Ånden og Kristus. Men det som kjennetegner dem alle, er at de fremdeles ikke kan unnvære Kristus. De søker hele tiden med usigelige sukk etter ham. Slik var det med Maria, da hun stod ved den tomme graven og gråt. Slik var det med disiplene da de sørget over at Herren var borte, men ble så glade da de fikk se ham på nytt. Ja, slik var det med David i de mørkeste tidene i hans liv. Men i klagesalmene taler han hele tiden om Herren. Det samme gjelder bruden i Høysangen, når hun hele natten går omkring og søker etter ham som hennes sjel har så kjær.

 

Alle gjenkjenner vi dem på samme tegnet. Det er et mektig bånd, en tørst i sjelens dyp, som gjør at vi ikke kan unnvære Kristus. Dette er ikke noe annet enn Kristi Ånd i hjertet, som oppleves på en slik måte, selv i de mørkeste stundene. Og det er vidunderlig å legge merke til og erfare. Selv når en sjel lider av stor likegyldighet overfor sin Frelser, så han i gremmelsen over dette i fullt alvor kan påstå at han i det hele tatt ikke bryr seg om Kristus, - så er selve denne gremmelsen og klagen et vitnesbyrd om hvordan han egentlig har det. Akkurat som når Thomas stridig nekter å tro at Kristus er stått opp, så er selve den stridige nektingen hans et bevis på at dette spørsmålet var ikke likegyldig for ham. Slik har vi det når vi "siktes", i de mørke stundene, da det ofte går så hardt for seg at det kan synes aldeles utelukket at vi ennå skulle ha Guds Ånd. Når bare synd og død formørker oss. Da er det bare disse "sukkene som ikke kan uttrykkes med ord", hungeren og tørsten etter Kristus som er det eneste beviset på at Kristi Ånd bor i oss.

 

Dette er et så karakteristisk Åndens verk i sjelen, noe vi aldri finner hos verdens mennesker, ikke en gang hos dem som har den aller beste naturen. Men den finnes altså likevel hos de elendigste kristne. Og slike tegn bør vi legge nøye merke til. Skal vi undersøke om Guds Ånd bor i oss, da må vi ikke la vårt blinde skjønn, våre følelser eller utseende gi svar på det spørsmålet. Bare Herrens ord og Åndens karakteristiske verk kan svare på det spørsmålet. Svært mange gjør jo den store feilen at de ser på all sin synd og usselhet, og av den grunn rygger tilbake overfor tanken om at Ånden skulle bo i dem.

 

Vi burde jo holde klart for oss at Guds Ånd egentlig bare har sin arbeidsplass hos syndere,

hos dem som kjenner alvorlig på sin synd.

Vi må huske på at hvis vi har Kristi Ånd, så er det bare som lege i et sykehus han bor hos oss!

 

Hvis vi da tenker som så at der legen dukker opp, der må jo alle være friske og glade, da tar en jo alltid feil. Nei, der legen kommer, der er det sykdom, smerter og nød. De friske trenger ham jo ikke. Legg nøye merke til at der sjelen mest av alt er opptatt med synden og Kristus, der bor helt sikkert Guds Ånd.

 

Men som vi sa tidligere, så opplever vi Ånden sterkt på så mange måter i de lyse stundene, når vi får nyte freden og kraften i nåden. Da har sjelen glede og smak på ordet, i bønnen, i sakramentet og i brodersamfunnet. Da taler, synger og skriver vi om Kristus. Da løper vi med glede hans veier. Men vi vil også høre Luthers skildring over Gal 4:6 om disse mer markerte og lett fattelige tegn på at Ånden bor i oss. Han sier: "Selv om det ikke kan sees utenpå oss, at vi er fornyet i våre hjerter og har fått Den Hellige Ånd, så kjenner og merker vi det på at nå vurderer og bedømmer vi alle ting annerledes. Ja, vi taler og bekjenner til og med noe annet enn tidligere. For tidligere har vi ikke kunnet dømme eller tenke rett om noe som helst. Har heller ikke talt eller bekjent slik som vi nå, Gud være lovet, taler og bekjenner - etter at den kjære sannhetens sol er gått opp for oss. Så vi fikk se at alt det vi gjør og er, er syndig og fordømt, og at Kristus alene er alt vi kan vise til. At for hans skyld er Gud nådig mot oss, og gir oss evig liv...... Så øver vi oss hele vårt liv, med all flid i å leve gudfryktig og vokte oss av all makt for synden. Og synder vi, så gjør vi det ikke bevisst og overlagt, men som fall i vår skrøpelighet. Det byr oss imot. Det kan nok skje at vi faller, for djevelen setter stadig snarer for Guds barn. Og i tillegg drar vi ennå på mange synder i vår natur. Derfor, når det gjelder kjødet, så er vi ennå syndere, selv når vi har fått Den Hellige Ånd.

 

Dessuten er det ofte svært lite forskjell på en kristen og andre ydmyke verdens mennesker, - hvis en bare ser på deres utvortes oppførsel. For en kristens gjerninger vil jo, ytre sett, i det daglige ikke markere seg spesielt, når han ganske enkelt bare utfører det han er satt til, enten det nå er på en arbeidsplass midt oppe i folkemengden, eller med stell av hjemmet, arbeid på åkeren. Eller du hjelper og tjener din neste. Det er jo alt sammen bare små og generelle gjerninger som hvilken som helst hedning også kan utføre. Derfor er det vel ikke noe verden vil har mer vanskelig for å forstå, enn at vi skulle ha Den hellige Ånd. Likevel ser de det nok, de som vil se det, når det skjer at vi må lide og bære korset, og bekjenne troen. Når vi stilles på valg; om vi vil miste ektefelle, barn, vårt eget liv eller gods --- eller fornekte Kristus. Da ser en det nok, når vi likevel bekjenner troen, Kristus og hans ord -- men alt sammen bare i Den Hellige Ånds kraft og styrke.

 

Derfor skal vi slett ikke tvile, men bare holde fast på at Den Hellige Ånd bor i oss, og at vi er hans tempel. For den som kjenner at han har lyst og kjærlighet til Guds ord, og gjerne hører, tenker og skriver om Kristus, han vet at alt dette selvsagt ikke skjer ut fra menneskelig vilje eller fornuft, men bare er Den Hellige Ånds gave. Det er rett og slett umulig at noe slikt kunne skje uten Den Hellige Ånd. For at vi har det slik, det skyldes ikke noe i vår medfødte natur. Det er heller ikke noe vi lærer gjennom noen lov. En slik forandring er det bare Den Høyestes høyre hånd som kan skape. Og det er ganske nyttig og godt at ydmyke hjerter som elsker Gud har visshet om at de har Den Hellige Ånd. Derfor må alle ta dette spørsmålet svært alvorlig; om de er sikre på at de lever under Guds nåde, og om både de selv og deres gjerninger behager vår Herre Gud. Må hver eneste sjel anstrenge seg for å få dette helt klart, så de blir overbevist i det spørsmålet, og kan si: Nå vet jeg virkelig at jeg har nåde hos Gud. Ikke på grunn av noen som helst verdighet eller dyd hos meg selv, men for Kristi skyld, han som gikk inn under loven og bar verdens synd. Det er ham jeg tror på.

 

Og at denne troen har vært et Guds verk, det stadfestes ved at jeg har fått et nytt hjerte og sinn. Slik at nå vil jeg gjerne både høre, lese, synge og skrive om Kristus. Og det er ikke noe som ligger så sterkt på hjertet mitt, som at hans evangelie måtte bli kjent over hele verden, og mange måtte omvende seg til det. Dette er sikre kjennetegn på at Den Hellige Ånd lever i oss. For en slik kjærlighet og lyst til Kristus og hans ord, får vi ikke av menneskelig kraft. Heller ikke kan noe lære seg dette, eller skaffe seg det gjennom hardt arbeid og anstrengelser. Det er bare Ånden som kan virke dette i oss, når den herliggjør Kristus for oss, og gjør oss til nye mennesker". Så langt Luthers forklaring av emnet.

 

Men hvis du da finner at tross all din skrøpelighet, så bor Guds Ånd i deg, - tenk da over om du ikke da virkelig er et salig menneske, selv om så alt det du har i denne verden bare skulle være motstand og lidelser, fattigdom, sykdom og forakt fra mennesker. Tenk, når Gud har gitt deg sin Ånd i hjertet! - Det må da helt sikkert tale til deg om hvor glad han er i deg på grunn av sin elskede Sønn. Og når vi slik "ble beseglet med Den Hellige Ånd, løftets Ånd", så vitner det sikkert nok også om at troen på Kristus ikke er noen oppdiktet innbilning. Og endelig vitner det nok også om at Gud har som mål å gjøre noe stort med oss; frelse oss helt fram til den evige herlighet, når han har gitt oss Ånden som pant (2Kor 5:5). Tenk, når samme Ånd som bor i Gud, også bor i deg - om du så ennå en kort tid skal leve her på jorden og vente på den fulle åpenbarelse av den skjulte herligheten: Tenk da etter om du ikke alt har oppnådd nok ære og lykke! Om ikke syndefallet da fullt ut er sonet, og gaven: en evig frelse, er gitt i Kristus. Og det er dette Paulus tenker på, når han fortsetter slik:

 

10: Og dersom Kristus er i dere, er legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.

Hovedtanken og sammenhengen her ser ut til å være denne: Dersom dere altså har Kristus i dere, da har dere sikkert og visst frelse og det evige liv. At legemet blir dødens rov på grunn av synden, kan ikke hindre dette. For ånden er liv på grunn av rettferdighet. Paulus er opptatt av å imøtegå alle mulige innvendinger, og bevise klart at gjennom Kristus har vi virkelig på nytt blitt innsatt i den nåde og salighet som ble tapt i syndefallet. Derfor har han først sagt at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" (v.1). Deretter har han holdt fram for oss det sterke beviset på den store nådens virkelighet: Åndens verk i sjelen; at vi har et åndelig sinn og sinnelag, som er liv og fred (v.5-6). Nå ser han for seg at noen kanskje kunne innvende at "døden er jo syndens lønn, og fortsatt må vi jo en gang dø. Hvordan kan du da si at vi er frigjort fra all syndens forbannelse?" Så svarer altså Paulus her at "det er bare det besværlige legemet* som er underkastet døden, men ånden er liv...osv." Og videre ut gjennom dette kapitlet viser han grundig nok at de kristnes lidelser her i livet, hvor døden er den siste, blir som ingenting mot den herlighet som til sist skal bli åpenbart på dem, og at alt det som så skjer underveis bare må virke sammen til det gode for disse.

 

*

"legemet" må her tolkes i ordets egentlige betydning. Og ordet "dødt" taler om den legemlige døden. Denne tolkingen av ordene framgår tydelig av sammenhengen, for neste vers taler uttrykkelig om våre legemers oppstandelse.

 

Dersom Kristus er i dere.Ho I verset foran sa Paulus: "så sant Guds Ånd bor i dere", og brukte også uttrykket "Kristi Ånd" i samme vers. Nå sier han: "Dersom Kristus er i dere". Denne skiftingen av uttrykk beviser det vi også tidligere har sagt, at her forkynner han den dype hemmeligheten om at det er Gud selv som er i hjertet hos dem som tror. Guds Ånd er Kristi Ånd, og det er gjennom Ånden Kristus bor i oss. Vel er jo Kristus etter sin guddommelige natur allesteds nærværende. Men han er på en spesiell måte tilstede i dem som tror. Dette taler f.eks. Ef 3:17 uttrykkelig om: "at Kristus kan bo i hjertene deres ved troen". Men om Skriften sier at Kristus er i oss, så taler den også mange steder om at vi er i ham (se f.eks. Rom 8:1, 1Kor 1:30, 2Kor 5:17). Så blir det da slik som Kristus selv sier i Joh 6:56, at vi er i ham, og han i oss (konf.Joh 15:4). I denne inderlige forening har vi del i alt hans. Ja, alt har vi sammen med ham. Liksom våre synder ble tilregnet ham, så er nå hans rettferdighet tilregnet oss. Slik at den som gjør noe godt overfor de som er hans, han gjør det for ham (Mat 25:35-40). Og den som forfølger de som er hans, han forfølger ham (Apg 9:4-5). Men hvis vi altså slik har alt felles med ham her i livet, så skal vi sikkert og visst få del i alt hans også i evigheten (se v.17, 2Tim 2:11-12).

 

Da er legemet dødt på grunn av synd. At Paulus her sier legemet er "dødt", og ikke bare sier det samme som i v.11, nemlig: "dødelig", så er det bare et sterkere uttrykk som ennå klarere skildrer den ufravikelige sannnheten i legemets døde tilstand. Ja, det taler om "dødsfrøet" som allerede bor i legemet. Det er samme uttrykksform som profetene bruker, når de ofte taler om noe forestående, som om det allerede var skjedd. I uttrykksformen ligger det også noe foraktelig. For liksom et lik bør heller ikke legemet ha samme oppmerksomhet som ånden, som skal leve i evighet. "På grunn av synd". Legemet er dødt "på grunn av synd". "Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden" - for Gud hadde sagt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø". "Og slik trengte døden seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet" (ved Adam) (kap 5:12). Så bor da også synden, den egentlige dødsårsaken, alltid i oss.

 

Så kunne vi spørre: Men hvorfor skal de kristne dø, når Gud jo har forlatt dem all deres synd, og døden er syndens straff? I kap 4:8 sier Paulus at syndene ikke tilregnes dem. Og i Gal 3:13: "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse" osv. Men døden er jo en del av lovens forbannelse? Slik kan en komme til å tenke, hvis en ikke skiller mellom hva døden er i seg selv, dødens egen natur, - og hva døden nå gjennom Kristi død er for de som tror. For i seg selv er døden riktig nok en syndens straff, og en del av lovens forbannelse. Og slik møter den dem som ikke er i Kristus. Men gjennom Kristi død og oppstandelse er døden for hans folk ikke lenger noen syndens straff, men heller et kampmiddel mot synden. Den er ikke lenger en lovens forbannelse, men er forvandlet til stor velsignelse. Den er en overgang til det sanne livet, det himmelske paradis.

 

At kristne dør, må altså på ingen måte forringe Kristi fullbrakte verk, og vår fulle frihet fra lovens forbannelse. For deres død er jo ingen straff eller hevn på grunn av lovens rettferdige krav. For "dem som er i Kristus Jesus" (v.1) er døden og alt de må lide, bare legene rense-midler (hälsosamme reningsmedel) i deres Fars hånd. Bare noe troen skal prøves på, noe ånden skal renses i, noe som hjelper oss i kampen mot våre fiender og lenker. Alle ting virker sammen til det beste for disse - "enten det er liv eller død, alt er deres" (1Kor 3:22). Dette har Kristi død utrettet. Gjennom den er den første dommen (1Mos 2:17) og all Guds lov fullkomment blitt fullbyrdet og sonet. Gjennom den ble en ny pakt opprettet, og etter den pakten er alle de som er i Kristus fri fra syndens lønn; døden, og fra all lovens forbannelse. For dem er "døden oppslukt til seier", og deres dødsdag er forvandlet fra å være en syndens straff til tvert om å være deres forløsnings-dag fra døden og all elendighet. For dem er graven en skjulegang til Guds Paradis.

 

Høstsæden legges i jorden og kommer neste sommer opp i en ny, yngre og skjønnere drakt (1Kor 15). Den er ikke tapt mens den ligger der i jorden. På samme måte skal heller ikke Guds barns legemer utslettes gjennom døden. Men bare legges i graven, for så å gjenoppstå i nye, skjønne legemer. "Det blir sådd i forgjengelighet, og det blir oppreist i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, og det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd i svakhet, og det blir oppreist i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme". Er det noen som vil kalle en slik død for syndens straff, eller lovens forbannelse? Tvert imot er den jo en altfor stor nåde og velsignelse. Dens mål og nytte for de gjenfødtes legemer, er å utrydde og hindre synden som bor i oss. Vi må jo dø for å bli helt renset. Syndens gift har så totalt trengt igjennom og fordervet legemene våre, at vi, på samme måte som de spedalske husene i Israel, må rives ned og bygges opp på nytt, for å bli renset (3Mos 14:45). Og på samme måte som hvetekornet ikke blir til nytt liv før det blir gravet ned i jorden, slik må også våre legemer dø og gå i oppløsning for å bli virkelig levende og hellige.

 

Så kunne vel noen bemerke at de som lever ved Herrens gjenkomst skal jo ikke dø, men bli forvandlet i et øyeblikk. Hvorfor kunne da ikke Herren gjøre det samme med alle sine? Bare forvandle dem i et øyeblikk, så de ikke behøvde dø. Til dette må en bare svare at Gud er visere enn mennesker. Hvor mange dype og nødvendige (hälsosamme) lærdommer og inntrykk hadde vi ikke mistet, hvis det ikke skulle være noen død som ventet oss lenger? Guds barn trenger jo all mulig hjelp imot synden. Overfor dødens faktum bremses ofte det kjødelige og verdslige sinnet. Overfor døden ser vi både Guds godhet og strenghet. Strenghet og hat til synden når han, livets og frelsens Gud, for syndens skyld lot døden komme til verden. Vi ser hans godhet og inderlige barmhjertighet da han gav sin Sønn i vår død for å bryte denne vår døds brodd, og forvandle den til en god søvn. Så lenge synden er i verden, er døden for Guds barn en velgjerning. Vi må stadig be: Herre, "lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!"

 

Enda en grunn til at Guds barn må dø, er at de skal følge sitt hode i alle ting. Når han døde, skulle da vi, hans lemmer, slippe å gå gjennom dette? Når han gikk denne veien, skulle da hans lemmer gå en annen vei til herligheten? Det er en stor trøst at når vi dør, følger vi i sporene til vår Herre og Frelser, som er gått foran oss denne veien. Men når vår natur alltid vil rygge overfor døden, slik også mange hellige har opplevd, så er det svært nødvendig at frelste sjeler holder dette klart for seg. Først og sist må de huske på at de er i Guds hånd. I den trofaste Fars og Frelsers armer. At ikke et hår skal falle av hodet deres uten at han vil det. At selv om døden i seg selv er forskrekkelig, så er det likevel i døden deres omsorgsfulle og kjære Frelser kommer til dem. I døden går det med oss som det gikk med disiplene i båten, da Jesus kom til dem på vannet. De ble redde, og sa: "det er et spøkelse!" Men han sa: "Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!" Og han som til denne dag har voktet oss i all sin barmhjertighet, han skal heller ikke forlate sine kjære, eller la noe som helst ramme oss, som ikke han i kjærlighet har tillatt.

 

Gjennom døden skal han bare gi oss det vi så lenge har lengtet etter; forløsningen fra alt vondt, og en fullkommen hellighet og trygghet. Da skal vi aldri synde mot ham mer. Aldri mer tynges på grunn av vår svake tro. Aldri mer savne at vi ikke har Frelseren vår hos oss. Nå skal vi få se ham som han er, i Guds Paradis. På jorden har vi alltid vært utlendinger, fattige, skremte og utrygge. Nå skal vi føres inn i vår himmelske arvs rike, i den evige sabbatsro. Israels folk var kommet til Jordan. Med lengtende blikk så de over mot skjønnheten og rikdommen i det landet de var lovet. Likevel skalv de overfor tanken på å skulle krysse Jordan. Og det var høst og Jordan gikk over sine bredder! Men det ble en stor trøst og oppmuntring for dem da de fikk se Herrens paktsark midt ute i Jordan, når Gud hadde åpnet vei gjennom vannet. Døden er vår gang over Jordan. Slik inntar de frelste det himmelske Kanaan. For at ikke elva skulle lukke seg over dem, så er Kristus med dem, og sier: "Jeg lever, og dere skal leve!". Hvis vi virkelig tenkte etter, og trodde alt dette, så ville vi sannelig stemme i med den vise kongen: "Bedre dødsdagen enn fødselsdagen".

 

Men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Det er bare legemet som dør og går i oppløsning. Ånden er liv, et evig liv. Med "ånden" menes her ikke Guds Ånd i seg selv, altså den tredje personen i guddommen. Men ånden i menneskene, den ånden som Guds Ånd har født i oss. Dette forstår vi av at "ånden" her står som motsetning til "legemet". Nå sier ikke apostelen bare: ånden er levende, men: "ånden er liv". Den ånden Gud har født i oss, er et evig liv. Det er selve himmelbarnet som er skapt til en evig fortsettelse. Dette livet kjemper her gjennom mang en hindring og stor svakhet. Men i en ny verden skal den få utvikles i full kraft. Det er Kristi liv i oss. Det kommer fra ham, og er ham. I ham er det hans barn skal oppstå og leve for evig, slik han selv forsikrer oss om: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø".

 

På grunn av rettferdighet. Med "rettferdighet" menes her Kristi rettferdighet som er tilregnet oss. Det ser vi først og fremst i hele Skriftens vitnesbyrd om at ikke noe menneske kan oppnå evig liv gjennom noen annen rettferdighet. Men at dette er rett ser vi også av ordvalget i dette verset, når det sies at legemet er "dødt på grunn av synd". Det ville være den groveste motsigelse, først å si at vi skulle dø for våre synder, og samtidig at vi skulle ha liv på grunn av noen egen rettferdighet. For hva er synd - om ikke nettopp det motsatte av rettferdighet? Den som dør for synden kan ikke beholde livet på grunn av sin egen rettferdighet. Selv det nye livets rettferdighet (helliggjørelsen), som Ånden virker i Guds barn, kan aldri bestå overfor loven og gi oss evig liv.

 

Kristi rettferdighet er det eneste vi kan bestå i, innfor Gud. Og gjennom den arver vi det evige liv. Den er absolutt ikke det samme som den rettferdigheten Gud virker i oss. Men er, som Paulus sier i det femte kapitlet, Kristi egen lydighet som han med sitt liv og i sin lidelse gav for oss. Paulus sier: "For slik som mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet". Og "slik som synden hersket ved døden, slik skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her hører vi hva det er for en rettferdighet som gjør at vi har evig liv. Dessuten har jo også Paulus bevist at de som er i Kristus, er virkelig fri fra all lovens forbannelse. Og at legemets død ikke motbeviser dette, fordi "ånden er liv på grunn av rettferdighet". Men apostelen fortsetter med samme emne, og taler helt tydelig om våre legemers oppstandelse:

 

11: Men hvis hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, skal han som oppreiste Kristus fra de døde, også gi liv til de dødelige legemene deres ved sin Ånd som bor i dere.

Den vesentligste hensikten med dette verset, er å minne de som har Guds Ånd om at i ham har de den sikreste garanti og visshet om at Herren skal vekke opp deres dødelige legemer, til evig liv. Dette verset har altså samme budskap som når apostelen andre steder uttrykkelig kaller Ånden "pantet på vår arv" (Ef 1:14). I 2Kor 5:4-5 taler han også om hvordan vi lengter etter at "det dødelige kan bli oppslukt av livet". Og så føyer han til at Gud "har gitt oss Ånden som pant". I det første kapitlet i samme brev, v.21-22, sier han også at Gud har "salvet oss...og "har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter". Vi legger merke til at nå sier ikke Paulus bare "Guds Ånd", eller "Kristi Ånd". Nei, nå sier han: hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde. Og det er jo en uttrykksform som er mer enn en kan vente av et menneske -. Men så er det jo nettopp inngitt ham av Gud. For med denne uttryksformen vil han først minne om at hvis vi har hans Ånd som viste seg å være den som vekket opp fra døde, så burde vi også kunne vente oss noe tilsvarende. Ja, han minner om den likhet og samfunn med Kristus som vi må ha innfor Faderen, hvis vi også har hans Ånd.

 

For det andre minner han samtidig om at Kristi oppstandelse fra de døde er selve grunnen til at vi har evig liv. Så vil kanskje noen bemerke at selv legemene til de som ikke har Guds Ånd, skal stå opp på den siste dagen, men da "til skam og evig avsky" (Dan 12:2). Og at dermed spørsmålet om Guds Ånd bor i oss ikke er noen betingelse for at legemet skal oppstå. Men da bør vi huske at Paulus's siktemål her er det vi nettopp sa; at de som har Ånden, og som behøver denne trøsten, skulle minnes om denne ekstra garantien for at legemene deres skal stå opp. At den ligger i at de allerede her i livet har Guds Ånd, at deres legemer allerede er Guds tempel. Paulus motsier ikke at alle mennesker, også de kjødelige, skal stilles fram med sine legemer for domstolen. Men det han er opptatt med, er å forsikre de som tror om at gjennom Kristus er de fullkommen fri fra all syndens forbannelse. Og dermed også fri fra dødens makt. Dette har de nå en spesiell "pant" og sikkerhet på, ved at Gud alt nå har gitt dem sin Ånd. Og ved den er de blitt "helliget i hele sin ånd, sjel og legeme" (1Tess 5:23).

 

Han skal også gi liv til de dødelige legemene deres. Disse orden viser at nettopp våre egne legemer, akkurat de legemene som legges i jorden, skal ved Guds allmakt gjenoppstå til livet. Men de vil være så forandret og forherliget, at de i dette forholdet ikke vil være de samme som før (1Kor 15:36,38). Dette var allerede åpenbart for Job, da han sa: "Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud" (Job 19:26). Og profeten Jesaja sier: "Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn opp og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet" (Jes 26:19). Hver eneste sjel skal på den siste dag gjenforenes med sitt eget legeme, det som han her i livet har brukt til godt eller ondt, tjent Gud eller tjent djevelen. Her i livet har legemet vært sjelens organ eller verktøy. Da må det også delta i den salighet, eller de pinsler, som følger i det neste livet. Alt ettersom menneskene har levd i mørkets rike og tjent synden, eller i Kristi rike, og da bare gjort det gode for hans skyld (Mat 25:35-40).

 

Men som vi allerede har sagt, så vil legemene være så forvandlet, for at de skal passe inn i det evighetsliv de går til. Det forgjengelige skal bli ikledt uforgjengelighet, og de som var forenet med Kristus og hans Ånd, skal nå bli lik Kristi herlighets legeme. Liksom de her i livet har båret den første Adams bilde, som var av jorden, jordisk, - slik skal de i oppstandelsen bære den andre Adams bilde, som er himmelsk (1Kor 15). I Fil 3:21 leser vi om Kristus: "Han skal forvandle vårt forgjengelighetslegeme, så det blir likedannet med hans herlighetslegeme. Det skal han gjøre ved den kraft som gjør ham i stand til å underordne alle ting under seg selv". Da Kristus ble forklaret på berget, "skinte hans ansikt som solen, og hans klær ble hvite som lyset". Slik skal også, ifølge Kristi egne ord, "de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike" (Mat 13:43). Herre, vår Gud: Gi oss mer tro! Oppstandelsens hemmelighet og herlighet er så uendelig mye større enn noe menneskes fornuft kan fatte. Så den som vil forsøke å fatte dette med sin forstand, blir bare stående i den mørkeste natt av vantro og tvil. Her kreves det at vi "vet hvem vi er kommet til tro på". Vet at han er både allmektig og sannferdig. Videre kjenner vi til hvordan alt vil skje i oppstandelsen. Men her er det nok nødvendig at vi mer enn én gang må be til Gud om troens gave.

 

ved sin Ånd som bor i dere. For å legge ennå mer tyngde i dette, gjentar apostelen her grunnlaget for den vissheten de kan ha om en herlig oppstandelse: Dette at Guds Ånd allerede bor i dem. Det han vi si, er: Tenk, Gud har allerede gitt dere sin Ånd. Allerede her på jord er legemet deres et Guds tempel, og i dette har han bodd og virket. Han har helliget og renset det. Alt dette vitner da virkelig om at han arbeider mot å gjøre noe herlig ut av dem. Hvis en trodde legemene våre skulle bli liggende igjen som ruiner og bli til intet, så ville jo en slik holdning være en majestetsfornærmelse overfor Den Hellige Ånd og hans ære. Måtte vi alle tenke over dette! Selvsagt er det godt, hvis du tror på sjelens udødelighet. Men det er så menn ikke likegyldig om det er slik at du tror alt Guds ord, - eller om du bare beholder, og tror på, det du anser akseptabelt, - men tviler på det øvrige. For i så fall har du allerede veket av fra troens vei. Du er ikke lenger en som tror; tror bare på Herrens ord. Du tenker isteden bare akkurat det din stakkars fornuft dikterer deg. Men nå er det altså ikke utelukkende sjelene, men ganske konkret legemene som Herren selv så ofte talte slike overbevisende ord om: "Og jeg skal oppreise ham på den siste dag" (Se f.eks. Joh 6:39,40,44).

 

Kan du ikke nå forstå hvordan disse legemene skal kunne stå opp, selv om de er brent eller fullstendig oppløst etter mange år? Eller hvordan "havet skal gi tilbake sine døde". Tenk da etter om du forstår hvordan Gud en gang skapte alle ting av intet, eller hvem som gav ham det han trengte til å skape alt. Svar Gud på de spørsmålene han stilte Job: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?" (Job 38). Bøy deg for den Høye, den opphøyde, og bekjenn at du forstår ikke noe av alt dette, og at han er den allmektige som gjør under! Be om en stråle av hans lys! Se deretter på alt det han har gjort for oss da han sendte sin Sønn, sitt ord, sine sakrament, sin Ånd. Tenk så etter om ikke alt dette vitner om at han har planer om å gjøre oss herlige både til legem og sjel. Da skal nok også din bekjennelse bli at han "som i kraft av en evig pakts blod førte vår Herre Jesus Kristus, sauenes store hyrde, opp fra de døde", også skal føre sitt folks legemer opp fra de døde, for sin Ånds skyld, som bor i dem. Høylovet være hans navn i all evighet!

 

12 og 13: Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet. For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve.

Derfor er vi ikke skyldige. Dette er avslutningen på det som er sagt foran. I dette kapitlet har apostelen hittil talt om det som er størst ved det å være forenet med Kristus: At vi er fri fra all fordømmelse, at Den Hellige Ånd bor i oss, og en herlig oppstandelse til evig liv. På et slikt grunnlag, vil apostelen nå si, er vi sannelig også skyldige til ikke lenger å leve etter kjødet, men nå helt stille vårt liv til Åndens tjeneste. Det er jo nettopp disse store nådens gaver; fri fra all fordømmelse, at Ånden bor i oss, og håpet om en salig oppstandelse, som er det sterkeste grunnlaget som driver oss til å vandre i Ånden i hellig aktsomhet. Det er dette Paulus tenker på her. Og uten tvil sikter han spesielt til det som er sagt om Ånden like foran. Det kan vi vite når vi ser på liknende tekster, som f.eks. Ef 4:30, der han sier: "Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, ham som dere ble beseglet med til forløsningens dag". Og Gal 5:25: "Hvis vi lever i Ånden, så la oss også vandre i Ånden!"

 

Men midt i denne skildringen, så rik på trøst om hvor store ting Guds barn eier ved troen, kommer så disse forskrekkelige ordene: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". Det kan fortelle mange noe underlig. Her taler han jo til de som er omvendt, til kristne. Det viser jo versene foran. Hvordan skal vi da oppfatte det når han nå sier: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø"? Jo, apostelen visste meget godt, noe han også tidlig opplevde, at i en flokk kristne vil det alltid også blandes inn falske kristne, som har en ytre form for gudfryktighet, men fornekter dens rette kraft. Og overfor disse var det nødvendig med et alvorlig domsord. Dernest visste Paulus at også de sanne kristne alltid er utsatt for den faren at de på nytt kan bli bedratt av fienden, bli slappe og søvnige, slik at de lett ennå en gang kan fanges i fiendens garn, i kjødets og verdens lyster. Disse trengte også et advarende ord.

 

Djevelen lar oss jo aldri få leve i fred med sannheten. Så snart Gud har åpenbart sitt evangelie for oss, når vi hører en klar forkynnelse om at vi blir rettferdiggjort ufortjent, bare av nåde, uten gjerninger, så snur den farligste fienden snart opp-ned på det hele. Han vekker slike tanker i oss som at da er det ikke så viktig at vi anstrenger oss med gode gjerninger og dette å drepe kjødet. Vi behøver ikke nekte oss alt mulig, eller gå inn på noe som kjødet setter seg fullstendig imot. For vi er jo alle syndere. Her jo ingen som er rettferdige, alt må jo likevel være bare av nåde. Paulus reagerer overfor en så fordreid og farlig oppfatning av det dyrebare evangeliet. Samtidig vil han støtte og hjelpe Guds barns villige ånd, når han nå på nytt tar opp det forholdet han talte sterkere og mer utførlig om i det sjette kapitlet. Han sier:

 

Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet, men tvert imot overfor Ånden, så vi skulle leve etter Ånden*. "Vi er ikke skyldige", sier Paulus. Dermed synes han å sikte til samme forhold som han omtaler i det sjette kapitlet, der han bruker bildet om tjenere som flytter fra én arbeidsgiver, til tjeneste hos en annen. Da, sier han der, er de ikke lenger pliktige til å tjene den forrige, men skylder nå å tjene sin nye herre (kap 6:16-20). På samme måte som han der sier: "Da dere var tjenere under synden, var dere fri for rettferdigheten" (v.20), så vil han altså her ha sagt: Når dere nå har Guds og Kristi Ånd og tilhører ham (v.9-10), så er dere fri for kjødets tjeneste. Da skylder dere ikke lenger kjødet noen lydighet, men skylder nå tvert imot å lyde og følge Ånden.

 

*

Denne tilføyelsen vi har gjort, ligger så klart antydet i apostelens ord, at han ikke anså det nødvendig å uttrykke det i klartekst. Isteden sier han det jo med ennå sterkere ord i v.13.

 

"Dere har fått et nytt kall, ny tjeneste og et nytt sinn, nå som dere er blitt kristne. Når nå Guds Ånd bor i dere, så krever det at dere skal leve slik som Ånden lærer dere. Og det er slett ikke opp til deres frie vilje, om dere vil gjøre dette, eller la det være. Nei, hvis dere vil rose dere av at dere eier nåden og Ånden, så må også deres bekjennelse være klar: At dere skylder å leve, ikke etter kjødet, som bare vil fortsette å synde, men etter Ånden, som viser dere at så snart dere er blitt Guds barn, så må dere straks vende dere fra synden til et nytt liv i rettferdighet. Og så ikke derfra igjen og til synden" (M.Luther). Det er dette Paulus mener, når han sier: "Derfor er vi ikke skyldige..." osv. Å, måtte alle kristne tidsnok bli klar over at i Kristi rike hersker en bestemt lov. Der gjelder dette at straks vi har fått del i den store nåden, er vi fri fra all fordømmelse, og har Den Hellige Ånd. Og da skal vi omgående si farvel til det gamle livet i synd og forfengelighet, og isteden begynne et nytt liv, ledet av Ånden. For hør nå hva følgene blir, hvis dette ikke skjer. Apostelen sier:

 

For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø. Kort og rett på sak avsier han her dommen over alle dem som lever etter kjødet. Her er det spesielt disse som skjuler seg under evangeliets frihet mens de fortsetter å følge kjødets lyster (Gal 5:13), han vil vekke så de stopper opp. Han taler jo her til en stor flokk kristne. Han vil, om mulig, vekke dem fra den villfarelsen at mens de kanskje roser seg av å ha livet og nåden, kan komme til å ende i den evige døden. Han vil si som så: det rimer på ingen måte at dere som nå er frelst fra synden og døden, og har fått del i Kristi nåde, skulle fortsette i deres tidligere kjødelige levesett. For hvis dere gjør det, må dere ikke tro at dere fremdeles kan beholde livet og til sist bli frelst. Nei, da vil dere ende i den evige døden. Kristi store verk skal så visst ikke bli tilregnet dem som vil fortsette i sine synder. Nei, Kristi død er bare for dem som så g jerne vil være fri fra syndene sine, men ser at de ikke kan fri seg fra dem selv.

 

Men det kreves nok at vi mer konkret har fattet hva det vil si å "leve etter kjødet". Hjertet vårt vil nok vanligvis tyde det forholdet ut fra sin egen tilstand. Hyklerske sjeler vil nok ha det til at dette gjelder bare et grovt liv i åpenbare synder. Mens derimot alvorlige og engstelige sjeler frykter at det å leve etter kjødet også taler om hver eneste svakhetssynd i oss. I tillegg har nok også forkynnelsen over disse ordene ofte vært svevende og uforsiktig. Og det er spesielt farlig når forholdet virkelig går på liv eller død, slik som tilfellet er her.

 

Men hva menes det da her med å "leve etter kjødet"? I det vi har talt om ovenfor har vi ofte sett hva som ligger i uttrykket "kjødet"; at "kjødet" ikke står for noen konkret synd eller lyst, men hele vår fordervede natur, slik vi fikk den fra vår far og mor ved fødselen. Kristus sier det slik: "Det som er født av kjødet, er kjød". Men så er det noen som sier: Å leve etter kjødet er å gi kjødet frihet. Altså å gjøre det kjødet har lyst til. Men dette er jo så uklart uttrykt, at det veldig lett kan misforståes. Det finnes vel knapt noen ugudelig som ikke i noe tilfelle kjemper mot kjødet sitt. Og da ville jo en slik tenke at: jeg gir jo ikke kjødet all mulig frihet, så derfor må vel jeg være en som ikke "lever etter kjødet". På den andre side finnes det heller ikke noe Guds barn som ikke i anger må bekjenne at han har syndet, både i ord og i gjerninger. Og en slik bekjennelse er jo bare et resultatet av at også deres kjød har fått en viss frihet. Derfor kreves det altså her en mer konkret holdning til dette forholdet. De som i kristelig forstand har tolket dette mer grundig, har ofte sagt det slik: Her vil Paulus si at hvis de kristne blir likeglade og gir etter for kjødet, så vil det føre til åndelig død, fordi synden enten virker søvn og forherdelse, eller vantro og fortvilelse. Dette er sikkert nok en kristelig tolkning, men den følgende er uten tvil ennå riktigere.

 

Apostelens ord er nemlig langt mer konkrete en nevnte tolking. Å bli likeglade, og gi etter for kjødet, er selvsagt fryktelig farlig. Men dette er fremdeles ikke å "leve etter kjødet". Og ordene: "da skal dere dø" sier etter apostelens talemåte noe mer enn dette at da kunne vi dø åndelig. Når vi ser på andre steder hvor Paulus anvender samme advarende talemåte til de kristne, finner vi at det er selve dødsdommen han egentlig forkynner dem. Det er den evige døden, som syndens lønn, han taler om. Se Gal 5:19-21, 1Kor 6:9-10, Kol 3:5-6 m.fl. Det er akkurat dette, apostelens måte å tale på, som gir oss den beste forklaringen på hva det er han mener. Men det kommer vi snart nærmere inn på. I uttrykket "leve etter kjødet" legger vi merke til ordet "leve". Det taler om at her er det ikke bare tale om de som tilfeldig faller og synder. Det tales om å føre et liv som er i pakt med kjødet, d.v.s. den falne naturen vår.

 

Å "leve etter kjødet" er derfor kort og godt at vi både i vårt ytre og indre liv bare følger den falne naturen. Det er først og fremst, som Luther sier, "å leve i selvsikkerhet, vantro, avguderi, i forakt for Guds ord, formastelighet" osv. Og i tillegg at en i ord og gjerning følger sine lyster og begjær. Det er dette som er å "leve etter kjødet". Vi må holde klart for oss det vi nevnte ovenfor, at Paulus visste at i flokkene av kristne vil det alltid være både sanne og falske, og at han her på nytt har villet minne om et avgjørende kjennetegn, så kanskje noen av de falske kristne kunne vekkes. Dels at han også vil tale til de som "har begynt i Ånden", så de ikke skal "fullføre i kjødet" (Gal 3:3), d.v.s. falle helt fra.

 

Det er til sanne kristne apostelen taler, når han sier: "jeg frykter for at slik som slanget forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet, og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus" (2Kor 11:3). Og i 1Tim 1:19 taler han til Timoteus om å "kjempe den gode strid, i det du har tro og en god samvittighet, som noen har forkastet, og dermed har lidd skipbrudd på troen". Det samme sier apostelen Peter: "For om de først har flyktet unna verdens urenheter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem, da er det siste blitt verre for dem enn det første. Det har gått med dem som det heter i det sanne ordtaket: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og: Et nyvasket svin velter seg i gjørmen" (2Pet 2:20,22). Av disse, og flere liknende bibelsteder, ser vi klart at Guds barn ikke er fri fra faren for å falle fra, og begynne å "leve etter kjødet" på nytt, i ordets fulle mening. Det er også klart at ordet "leve" må oppfattes i ordets fulle betydning, slik vi sa ovenfor, hvis det skal ende med dommen: "da skal dere dø". For vi vet at for alle tilfeldige synder er det alltid tilgivelse og nåde å få, bare ikke sjelen helt har falt fra og blir værende borte fra Herren.

 

Å "leve eter kjødet" må altså bety det samme som å "vandre etter kjødet" (v.4). Det vil si at vi både i vårt sinn og i selve livet vårt følger den falne naturen. Nå vet vi at fallet av og til skjer til høyre side; til egenrettferdighet og lovgjerninger, slik det skjedde med galaterne som Paulus skriver dette til: "Dere er kommet bort fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven. Dere er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Og nettopp dette fallet er det han taler om, når han i kap.3 sier: "Etter å ha begynt i Ånden, skal dere nå fullføre i kjødet?" Men hos andre skjer kanskje fallet til venstre side; til syndens urenhet. Det var disse Peter siktet til når han talte ovennevnte ord om de som "først har flyktet unna verdens urenhter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem". Disse har da enten søkt en falsk trøst for synden og frivillig begynt å leve i den, slik som Judas. Og da er det alltid det samme som kjennetegner dem som Judas; de bekjenner ikke lenger sin synd og søker forløsning hos Herren. Tvert imot forsvarer og degger de for den.

 

Eller også lever de i en skjult fortvilelse, for de "har forkastet en god samvittighet og har lidd skipbrudd på troen", så de ikke lenger lever ved nådestolen. Det er alt dette som er å "leve etter kjødet". Og det er noe ganske annet enn at vi tilfeldig lar oss "ta til fange under syndens lov som er i lemmene våre" (Rom 7:23) der ånden ennå kjemper kampen mot synden og ennå kan "takke Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre" (v.25). Men alt dette blir ennå mer klart gjennom den dommen apostelen her forkynner over dem som lever etter kjødet. Han sier:

 

Da "skal dere dø". Dette taler ikke om hvordan det åndelige livet kan dø ut, men om selve syndens lønn; den evige døden (kap 6:23). Som vi allerede har sagt, så merker vi det spesielt av de skriftstedene som nærmest motsvarer vår tekst, først og fremst Gal 5:16-21, der Paulus taler om "kjødets gjerninger" , og til slutt avsier samme dom som her. Der sier han det med disse ordene: "De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike". De samme alvorstunge ordene benytter apostelen i 1Kor 6:9-10. Og i Kol 3:5-6 sier han: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet"..osv. Og så føyer han advarselen til med disse ordene: "På grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens (vantroens) barn". Av slike steder ser vi at hensikten med apostelens talemåte, er å forkynne klart den evige døden og "Guds vrede", for å advare mot synden.

 

Men selv om det ikke er uttrykkelig sagt, så ligget det også klart i dette at selv bare et ganske likeglad liv kan føre til åndelig død. Ja, i alt dette ligger det en advarsel til alle kristne om å være redde for å gi etter, noe som helst, overfor kjødets begjæringer. Fordi disse alltid "fører krig mot sjelen". Og hver eneste synd gjør Guds hellige Ånd sorg, og kan føre både til selvsikkerhet og fortvilelse, kort sagt: til åndelig død, og deretter den evige død. Men nå har vi gjennom flere bibelsteder sett at apostelens hensikt var å forkynne selve den evige døds dom over dem som lever etter kjødet. Her vil altså Paulus ha sagt: Når som helst dere måtte opphøre å leve etter Ånden, og på nytt begynner å leve i kjødelig selvsikkerhet, vantro og synd, - så er dere igjen under dødens dom, som er syndens lønn. Da vil dere i evighet lide alt det forferdelige Guds vrede og makt kan komme til å sende over de som står imot ham. Da er dere fordømt til helvete.

 

Så må vi her igjen huske på at en slik dødsdom nødvendigvis innebærer at ordene "leve etter kjødet" oppfattes i sin direkte mening. At det betyr at vi både i vårt ytre og indre liv følger vår natur, slik som bare en uomvendt, en hykler eller en frafallen lever. Eller skulle Paulus med dette mene at selv de som ved troen lever i Kristus, skulle fordømmes til den evige død, hvis de falt i synd? Eller hvis de i striden kanskje til og med ofte ble overmannet av sitt eget kjød, selv om de da skyndte seg til nådestolen med sine synder, dømte seg selv, og søkte forlatelsens og helliggjørelsens nåde i Kristus alene? På ingen måte! De som i tro og gudsfrykt lever i Kristus, har det evige liv (1Joh 5:12). De har alltid en forsvarer hos Faderen (1Joh 2:1). Og da er det alltid en viss dødelse av kjødet, i dem. De kan ikke "gjøre synd", (dvs. kan ikke bevisst og med fullt overlegg synde) så lenge Guds Ånd ennå bor i dem (1Joh 3:9). Dette er det absolutt nødvendig at vi er klar over. For ellers kan selve troens hovedlære bli tåkete, og samvittigheten fanges under trelldommens åk , ja, føre til fortvilelse, - når vi opplever kjødets kamp og tilfeldige nederlag. Som altså ikke er det som uten videre beviser at vi "lever etter kjødet".

 

Den som ennå stadig blir tuktet og knust av sin synd, og bare drives ennå mer til å søke nåde og kraft. Som stadig søker dypere i Guds ord. Som våker og ber i stadig mer alvor. Der synden altså er hans største plage, og en herlig vandring etter Ånden er det han har aller mest lyst til. - Der er det nok slett ikke noe grunnlag for å si at han "lever etter kjødet". Men av denne teksten må likevel alle Guds barn merke seg at en kan ikke leve lettsindig og skjødesløst. Eller tro at på grunn av den store nåden, er ikke synden så farlig. Luther sier: "Den som nå er blitt en kristen må ikke ta så fullstendig feil at han sier: Når jeg nå er fri fra loven, så kan jeg gjøre det jeg har lyst til. Nei, han må si og leve det motsatte. Nettopp fordi han er en kristen, så frykter og vokter han seg for synden, for at han ikke på nytt skal falle ut av sin frihet og ned i sitt tidligere syndens fengsel under loven og Guds vrede. Eller falle fra det nye livet han har fått, og ut i døden. Her hører han nå den alvorlige dommen: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø".

 

For hvis dette skjer, at det mennesket som en gang vandret etter Ånden, som i tro og gudsfrykt kjempet mot kjødet sitt, - nå derimot bare slipper det til. Ja, forsvarer og degger for det som etter Guds ord tydelig og klart straffes, da er dette mennesket allerede dødt. Og da hjelper det ham ikke noe om han vitner om evangeliet, at han har Kristus og troen. Eller det kan være noen som nok har opplevd en viss omvendelse. De har funnet fram til Ordet, og til Ordets venner. Har hørt om nåden og troen, og vil være kristne. Men oppe i alt dette fortsetter de sitt liv i gamle skjødesynder, og er ikke kommet i motsetningsforhold og kamp mot disse. F.eks. sin gjerrighet, sin urenhet, sitt hat til en uvenn, sin stolthet osv. Men da er dette forholdet et sikkert og avgjørende tegn på at omvendelsen hans er falsk, og troen hans er død. For "de som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster" (Gal 5:24). Det kan nok ennå være mye som mangler hos dem, når det gjelder dette å drepe kjødet. Men det vil alltid være et avgjørende skille mellom det å leve i "fredelig sameksistens" med sin synd, eller tvert imot i stadig kamp mot den, selv om jeg nok er svak og skrøpelig i kampen. Og disse som da i egentlig mening "lever etter kjødet", lever altså under apostelens domsord om at da "skal dere dø". Dere vil ende i evig fordømmelse, hvis ikke det skjer en omvendelse i tide.

 

Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. Det vil si: Hvis dere har den Ånden som angriper, straffer, knebler og korsfester kjødet. Og dere holder fram med å døde kjødet, til livets slutt, da skal dere til sist arve evig liv. Men selvsagt er det ikke så å forstå at det skulle ligge noen frelsesgrunn i dette å døde kjødet, noe som skulle gjøre at vi dermed skulle oppnå evig liv. Nei, her tales det bare om konkrete kjennetegn. Og her tales det bare om det som skjer når legemets gjerninger drepes "ved Ånden", altså når det skjer i troen på Kristus".

 

I disse Paulus's ord ligger det mange dyrebare lærdommer. Først lærer vi her, slik Luther også bemerker til disse ord, "at også de kristne har ennå noe av kjødet i seg, og det må dødes. Det er alle slags fristelser og lyster som strir mot Guds bud. De rører seg i vår natur og frister til synd. Det er alt dette som Paulus her kaller "legemets gjerninger". Det er vantro og motløse tanker, kjødelig tilfredshet og motstand overfor gudsfrykten, likegladhet og treghet overfor Guds ord og bønn, utålmodighet og misnøye under lidelser, sinne, hevntanker eller misunnelse og hat overfor vår neste, utukt, gjerrighet, selvopptatthet osv. For slike tilbøyeligheter bærer vi på i vårt kjød, og de holder ikke opp å lokke og friste menneskene. Ja, i sin menneskelige svakhet blir mange inntatt av disse fristelsene, så de ikke tar seg i vare mot å bli overmannet av dem. Og det kommer helt sikkert til å skje hvis menneskene ikke setter seg til motverge på den måten apostelen anviser her; at de dreper slike legemets gjerninger."

 

Som også ellers over alt i Skriften, er dette det første vi lærer: at også hos de kristne finnes det ennå slik ondskap som må dødes. Men samtidig er det like klart at dette ikke er noen grunn til at de behøver fortvile, eller tro de er falt ut av nåden, selv om de ennå finner slike onde ting i seg. Bare disse tingene tross alt ikke er deres liv, men tvert imot deres plage, og når alt ondt bare driver dem til Frelseren.

 

Det Paulus egentlig lærer her, er at alt det onde ikke har noe "fristed" hos dem som tilhører Kristus og har Ånden. Men at de hele livet igjennom må korsfeste og drepe disse legemets gjerninger. Men det betyr da ofte en hard kamp, så sjelen nok mang en gang i kampen holder på å fortvile og gi opp - hvis ikke Gud med sin nåde og Ånd på nytt kommer til og styrker ham. Men når vi så styrkes og gjenopplives av den store nåden; tilgivelsen for alt, Guds evige vennskap, dette at Ånden bor i oss, og håpet om frelse, - da bør en kristen ikke bli trøtt i denne kampen. Skulle heller ikke behøve bli lat og søvnig, men alltid la seg vekke opp på nytt av nåden, slik at du ikke lar kjødet få noen frihet, men stadig fortsetter å drepe kjødets gjerninger. For hvis dette ikke skjer, så kan et likeglad liv føre til åndelig død, som vi også har påpekt tidligere. Også i den mening kan det derfor sies: "hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". Og likeså det motsatte: "Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve". For kjødet og Ånden er begge så sterke at det er umulig at de kan herske sammen. Hvis kjødet hersker, da kan ikke Ånden leve i oss. Men hvis Ånden hersker i oss, da blir kjødet drept.

 

"Ved Ånden". Hvordan foregår så dette, å drepe legemets gjerninger ved Ånden? Dette taler også Luther helt enkelt om, etter egen erfaring. Han sier: "Dette å drepe synden ved Ånden går for seg på denne måten: Menneskene er klar over sin synd og sine svakheter. Når de så kjenner at syndige lyster begynner å røre på seg, da reagerer de straks og vender seg til Guds ord. Ved troen på syndenes forlatelse styrker de seg mot angrepet, og gjør dermed motstand mot synden, d.v.s. aksepterer den ikke, eller lar den slå ut i gjerning. For dette er forskjellen på de som er kristne og hellige, og de andre, som er uten Ånd og tro, eller har latt den fare, så de har mistet den. For riktignok har de kristne, som alle andre, ennå kjødets lyster i seg. Men de blir værende i sin omvendelse og sin gudsfrykt, og beholder troen på at syndene deres er forlatt for Kristi skyld. Derfor slipper de dem heller ikke til, men kemper mot dem". Og nettopp dette, at de ikke slipper kjødet til, men står imot det under bønn og tro på forlatelsen, er et sikkert tegn på at de virkelig er i en sann nåde, og har syndenes forlatelse. Og da vil slike skrøpeligheter som fortsetter å leve i deg og plager deg, ikke bli åndelig dødelig eller fordømmende for deg, slik som for de andre, som fortsetter sitt liv i kjødelig visshet, uten rett omvendelse og tro.

 

Men disse ordene: "ved Ånden" - "hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger", gir oss spesielt to viktige lærdommer. Først og fremst forkaster disse ordene alt som bare er lovisk strev med å døde kjødet. For det strevet er jo bare er et produkt av vår egen samvittighet og fornuft. Det har ikke noe å gjøre med kjærlighet og lyst til Guds lov, som bare kan fødes av troen og Ånden. Vi vet at i alle religioner er det mennesker som har arbeidet med å drepe/døde kjødets lyster. Og de har brukt alle de midler menneskets egen natur har kunnet uttenke. De har speket legemet med hardt arbeid, med faster, med selvpinsle, har våket m.m.Og slik er det også mange som kjemper med bønn og kamp mot det onde, uten at de først eier den frelsende troen og livet. Dette strevet fører ikke noen til frelse. Når det skjer uten Ånden og den levende tro, vil disse etter all nidkjærheten og religiøsiteten til slutt bli "drevet ut" (Se Gal 4:30, 3:10). At det har vært dette Paulus har hatt i tankene, kan vi se av de versene som følger nærmest etterpå, v.14-15. Der setter han trelldommens ånd og barnekårets Ånd opp mot hverandre, og lærer at bare de som blir ledet av Guds Ånd, er Guds barn. Når han sier: "hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger", vil han altså dermed ha sagt: Jeg taler bare om de som i Den Hellige Ånds kraft dreper kjødet sitt. De som allerede er frelst ved troen på nåden, og bare derfor elsker det Gud elsker. For slik er det Den Hellige Ånd virker. Det er bare disse som "skal leve".

 

Dernest har Paulus, med presiseringen "ved Ånden", villet minne om hva som er den rette seierskraften over kjødet. Til trøst og hjelp for dem som kjenner sin egen avmakt og svakhet i striden.

 

Det kreves noe ganske annet enn menneskelige krefter til å overvinne og døde kjødets mektige lyster. Kristus sier: "Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg". Bare med "Herrens veldige kraft" kan vi overvinne det onde. Dette er den kraften som går fra stammen ut i grenene, og som er grunnen til at de bærer frukt. Hvis vi så mangler denne kraften, og kjødet på nytt begynner å få overhånd, da hjelper det ikke bare å kjempe og be. Det eneste som hjelper da, er at sjelen på nytt får senkes ned i nåden, og eter og drikker av den. Ja, hviler seg i nåden - til sjelen igjen blir fylt av Åndens liv og kraft, blir salig og sterk i Herren.

 

Skriften sier jo: "Glede i Herren er deres styrke" (Neh 8:10), og videre: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst" (Sal 119:32). Når en kristen gjennom kjødets mektige ondskap er falt, eller på annen måte er kommet under trelldoms ånd, må han altså vende seg helt og holdent bort fra ord som taler om strid og gjerninger, til ord som taler om Kristus og nåden, for at han først kan reises opp igjen i den salige og sterke barnekårets Ånd. For det er dette Paulus spør galaterne om: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen (evngeliet som skaper tro)? Han som gir dere Ånden, og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?" (Gal 3:2,5). Dette har også Luther sagt noe om. Når det gjelder å døde legemets gjerninger ved Ånden, sier han at i fristelsens stund skal vi "komme i hu Guds ord, og ved troen på syndenes forlatelse styrke oss mot fristelsen".

 

Å, om vi alle kunne huske på dette! Når det blir virkelig ille med oss, når vi ikke har noen som helst kraft i striden og bare kjenner kjødet herje så vi til og med faller og synder. Da opplever vi det som om Gud skulle være fullstendig død og forsvunnet fra verden, eller "ikke slipper min bønn inn på seg" (Klag 3:8). Å, om vi da kunne huske på dette, at da er det på tide å slutte med vår egen kamp, og bare vende oss til Ordet, og høre om Guds store nåde i Kristus. Nå vende oss til evangeliet og alle nådens midler, for å gjenopprette troens fred, som vi hadde fjernet oss fra. Nå legge bak oss all tanke på egen kraft eller svakhet, og bare bære fram dette ene sukket: Gud, får jeg eie din nåde? Får jeg din forlatelse for alt?

 

Og dette spørsmålet må vi ha et konkret svar på, før vi kan få noen kraft. Men da gjelder det å ikke søke dette svaret i følelsene våre. Bare i Guds eget ord! Hvordan handlet Frelseren med alle syndere som søkte hans nåde? Det er bare det vi må se på nå! Og fra Bibelens første blad til det siste vil du ikke kunne finne et eneste eksempel på at noen som bare søkte nåden i Kristus, ble avvist. Men når nå Gud forlater alt, og du får den trøsten at Gud er din venn og Far, - legg da også problemet med å overvinne fristelsene dine, på ham! Dette er seierskraftens hemmelighet. Så lenge du tror du selv kan gjøre noe som helst, får du bare lov til å falle. Å, om vi ville ta imot denne lærdommen! At dette er hemmeligheten til seier i den åndelige kampen. Den som Herren Gud skildret slik til Paulus, da han hadde bedt tre ganger om å få slippe tornen i kjødet: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Den samme hemmeligheten taler Paulus selv om, når han tilføyer: "For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk".

 

Så stor er Herrens nidkjærhet for at hans nåde skal bli opphøyet, at han heller lar det skje fall på de fineste områdene i våre liv, enn at hans ære skulle bli gitt til noen som helst jordisk skapning. Lærdommen vi til slutt trekker av alle våre kamper for å døde legemet, blir alltid at det er bare Herren som har makt til dette. At det er Herren som gjør det, selv om det også kan skje på den måten at han vekker oss opp for at dette må skje. Dernest at han virker en fattig ånd og tro i oss, villighet og bønn. Og han minner oss om at alt dette må vi søke hos ham. Og når det kommer til det punkt at vi i troen ønsker all nåde og kraft fra ham, da virker han alltid det som behager ham, til dødelse av vårt kjød, - hvordan han så fører oss. Hvis han hører vår bønn og gir nåde og kraft til å avstå fra all ugudelighet og de verdslige lystene, da dødes vår kjød. Men hvis han isteden trekker sin kraft tilbake, og overlater oss til å siktes av Satan, da dødes også vårt kjød. Da dødes det innerste i det gamle mennesket; den dype innbilningen om vår egen kraft (Luk 22:62).

 

"Legemets gjerninger" som skulle dødes, er alle slags utslag av fordervet som bor i oss. Det blander seg i våre tanker, ord og handlinger. Så det mangler aldri på områder hvor kjødet må dødes. I Gal 5:19-21 listes det opp en hel del av "legemets gjerninger". Men om du nå ikke alltid fristes til grove synder, så bærer du på en dyp og omfattende selvopptatthet, egne meninger, egen vilje og egen ære, som du alltid må vokte deg for.

Dette finere indre fordervet blir oftere glemt, i motsetning til det ytre og grovere, men er likevel selve kilden til alt vondt. Derfor må vi se alvorlig på disse forholdene, og være spesielt oppmerksomme på dette. Hold derfor klart for deg at det første du bør være mistenksom overfor, er det du selv tenker, vil og mener. Det må prøves på Guds ord og dødes med Åndens kraft.

 

Så fristes du kanskje av sinne eller irritasjon overfor medmennesker. Du blir oppbrakt over dem. Da er det om å gjøre å huske på hvor mye Gud har tilgitt deg, og som gjør at du også må tilgi din neste. Du fristes kanskje til overmot på grunn av ditt intellekt, din lærdom, kunstneriske anlegg, din ærlighet, din rettferdighetssans eller nøyaktighet. Husk da på at "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Du fristes kanskje til kjødelighet og urene begjær. Da må du huske på at du er et hellig Guds tempel, som ikke må gjøres urent. Men først og sist at du lever i Guds evige nåde og samfunn, og derfor bør vandre verdig for ham. Du fristes kanskje til gjerrighet og egne fordeler i handel og vandel. Husk da på at du er arving til himmelen, og bør søke det som er der oppe. Slik vil det til enhver tid være behov for å døde kjødet. Det kan ofte føre til bitter lidelse, og krever derfor stor tålmodighet.

 

Men salige er de menneskene som holder ut i denne kampen inntil enden! De er Guds barn og himmelens arvinger, slik Paulus vil tale til oss om nedenfor. Om det da ofte er bittert, så er det et herlig syn for Gud, for englene og alle hellige, når f.eks. et ungt menneske som tidligere elsket denne verden høyt, nå vender seg bort fra alt dette for Herrens skyld. Eller når et barn som av naturen har en sterk vilje, nå kjemper med seg selv og føyer seg etter Guds og foreldrenes vilje. Når et menneske som var svært opptatt med å være blant de store, nå ved Åndens tukt er blitt enkel og kravløs. Å, hvor herlig det er å se de sterke og hissige begynner å tukte seg selv, og blir milde, ydmyke, saktmodige o.s.v. Når menneskene slik for nådens skyld, begynner å gå helt motsatt av sin egen natur, og bekjemper seg selv, da skjer dette som heter "ved Ånden drepe legemets gjerninger". Og disse "skal leve", sier apostelen. Disse skal innta himmelen. Etter å ha drept kjødet en kort tid her på jord, skal de få leve det evige livet hos Gud, sammen med englene og de hellige som er framme, i en uendelige salighet.

 

14: For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn.

Her ser vi veien til Guds barns skjulte herlighet. Paulus sier her at hvis dere her i livet, for Herrens skyld, står i en vedvarende kamp mot dere selv. At dere med Ånden dreper deres eget kjød. Da skal dere sikkert og visst få evig liv. Da er dere Guds barn! "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Her skildrer apostelen for første gang i dette brevet, den fulle herligheten i Guds barns virkelig tilstand: Dette at de er Guds barn. Og han har gjort en grundig forberedelse til dette veldige han nå forkynner her. Gjennom flere kapitler har han først gitt oss selve grunnlaget for at dette kan forkynnes; alt det Kristus har gjort til vår frelse og fullkomne frihet fra synden og loven. Og så, like foran dette verset vårt, har han skildret bevisene vi har på dette i funksjon; at Ånden bor i oss, og kraften til å drepe kjødet. Men når han nå for første gang har brukt uttrykket "Guds barn", så bruker han videre utover mange andre og herlige ord nettopp om dette (v.15, 16, 17, 19, 21, 29). Der sier han at vi er "Guds arvinger" (v.17). Han taler om at "skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn" (v.19), og om "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Men til slutt sier han også at Kristus skal være "den førstefødte blant mange brødre" (v.29). Men før vi ser nøyere på dybdene i uttrykket "Guds barn", vil vi først se hvem som har del i denne store herligheten. Paulus sier:

 

Så mange som blir ledet av Guds Ånd. Dette er det store og avgjørende kjennetegnet. Blant alle menneskene her på jord er det bare de som blir ledet, som drives og regjeres av Guds Ånd, som er Guds barn. Guds Ånds barn er Guds barn. Alle de som er Guds barn, de blir ledet av Guds Ånd. De som ikke blir ledet av Guds Ånd, de er ikke Guds barn. Dette sier apostelen. Dermed har han først avdekket falskheten i det håpet de lever på, de som i det ytre nok er blant Guds barn, men ikke er det i ånd og sannhet. Luther har denne kommentaren til vår tekst: "Akkurat som oss, så stod også Paulus overfor to slags folk: De rette og de falske kristne. Djevelen sår stadig vekk sitt ugras blant oss som kalles for kristne og roser oss av evangeliet. Da må vi være på vakt - ikke først og fremst overfor det de sier, men overfor gjerningene deres, disse som er så sikre på at de er kristne. For det er ganske lett å tale om Gud, om Kristus og Ånden. Men om et slikt vitnesbyrd er sant, det skal vise seg i om Ånden i deg virker kraftig, så den demper og dreper synden hos deg. For der hvor Ånden er, der er den så visst ikke sovende eller kraftløs. Ånden beviser at den lever i menneskene, ved at den leder, regjerer og driver dem, og at menneskene også lyder og følger ham".

 

Slik viser dette verset oss først det store og velprøvte kjennetegnet som skiller Guds barn fra alle andre mennesker. Hvor som helst i verden vil du finne denne store forskjellen. De store menneskemassene lever bare etter kjødet. Det kan være i frie og grove former, etter deres egne lyster og tidsånden i denne verden. Eller i finere former; opptatt med å bygge opp sin egen rettferdighet, og uten at de blir styrt av Ordet og Ånden. Men der hvor Kristi evangelium er kjent, finnes også et annet folk. Disse er alltid opptatt med hvordan den rette troen og livet med Kristus er. Det er et folk som sukker over all sin skrøpelighet, men som er opptatt med å tro på Kristus og leve med ham. De dreper sitt kjød og bekjenner sin Herre både med ord og gjerninger, så hele livet deres går i motsatt retning av alle andre mennesker. Dette kan aldri kjød og blod virke. Det kan bare skje ved Guds Ånd, og "så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn".

 

De andre drives nok også av en ånd. Men det er en ånd som er fullstendig samstemt med kjødet deres, så de uten motforestillinger kan leve sitt naturlige, u-gjenfødte liv. Det er et fritt og kjødelig liv, i forakt for Guds ord, i selvsikkerhet, i overmot, vantro, overdådighet, misunnelse, hat, gjerrighet, og alle slags andre synder. Så en ser at de drives ikke av Guds Ånd. Eller, som nevnt ovenfor, de lever i en selvlaget kristendom som kjennetegnes ved at de kan bygge opp en trøst i seg selv. Og som igjen beviser at Den Hellige Ånd ikke bor i disse menneskene. For de som har Guds Ånd blir tuktet selv for den mest skjulte synd, enten det er likegladhet, selvopptatthet, unnlatelsessynder osv. Som fattige syndere må de derfor alltid bare leve på Kristi nåde. Disse har Kristi Ånd (v.9). Og bare disse er det som "tilhører Kristus". Bare disse "er Guds barn".

 

Men for at vi skal kunne fatte dette mer bestemt og konkret, må vi spesielt legge merke til to vesentlige uttrykk i dette verset. Det ene er: "blir ledet". Det andre er "av Guds Ånd". Ser vi først på ordet "blir ledet", så betyr det føres, ledes, regjeres. Det er jo noe langt mer konkret enn bare tilfeldig å bli berørt eller beveget av Ånden. Ordet "blir ledet", eller regjeres, knyttes opp mot et helt liv, som blir ledet av Ånden. Det har å gjøre med det samme som omtales i v.9, d.v.s. å ha Guds Ånd boende i hjertet, og er også det samme som i v.4 kalles å "vandre etter Ånden". D.v.s. at hele menneskets livsstil er "etter Ånden". Og dette stadfestes når en ser kjødet og andre fiender fører til at disse menneskene snubler og faller. Da står de alltid opp igjen, i anger og tro, og begynner på nytt å følge Ånden og drepe kjødet. Bare tilfeldige gode eller onde gjerninger, eller tilfeldige møter med Ånden, er ingen bevis i dette forholdet. Det er hele livets "retning" det gjelder. Og dette er det ordet "blir ledet", drives, regjeres, taler om. På samme måte som ordet "vandre", som vi talte mer utførlig om under v.4.

 

Det andre viktige uttrykket i dette verset var "av Guds Ånd". Dette uttrykket kan selvsagt brukes som motsetning til å drives av kjødet, eller av den onde ånden. Men ser vi nærmere på flere andre bibelsteder, og sammenhengen med v.15, så finner vi at "drives av Guds Ånd" her betyr det motsatte av å drives av loven. Som en nærmere forklaring på dette å være drevet av Guds Ånd, tilføyer Paulus nemlig: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" Andre steder, som f.eks. i Gal 3:3-26, 4:5,6, 22-31, ser vi hvordan Paulus setter barnekåret opp mot trelletilstanden, og det å være ledet av Ånden opp mot det å være drevet av loven. Når et menneske er under loven, så er det ikke hverken barn eller sønn, men en tjener, en trell, som drives fra innsats til innsats, men bare høster forbannelse (Gal 3:10). Trellen blir ikke værende i huset, og får ikke noe av arven (Joh 8:35 og Gal 4:30). Men den som blir ledet av Guds Ånd, er under nåden og ikke under loven (Rom 6:14, Gal 5:18). Ved forløsningen fra lovens forbannelse er han blitt satt over fra trelldom til barnekår, fra trellens frykt og ulyst, til det fortrolige barnets fryd og villige lydighet.

 

Med sine trusler og sine løfter kan loven bare herske over treller som innvortes er uvillige i alt det de gjør. Som bare ser på sitt eget beste, d.v.s. å komme seg unna straffen og oppnå lønnen. Ånden derimot leder/driver villige barn, som på grunn av Kristi kjærlighet allerede er frelst. I det de er opptatt med å gjøre skuler de hverken til straff eller lønn. De bare elsker det gode som den omsorgsfulle Faderen elsker og påbyr. Alt sammen bare fordi de ikke behøver gjøre noe som helst for å bli frelst fra fordømmelsen, eller for å komme til himmelen. Alt dette har de allerede som en himmelens gave gjennom det Kristus har gjort. Paulus sier i 2Kor 5: "Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort det klart for oss: Når en døde for alle, da døde alle". Det er dette middelet som kan lede så sterkt, som regjerer og som fører. Hos Guds barn er det dette som har avløst lovens harde driving, som heller ikke førte til livet. Det er denne Åndens ledelse apostelen sikter til her, som om han vil si: Disse som ikke bare på grunn av loven har gitt opp sitt gamle kjødelige og verdslige liv, men som tvert imot er blitt drept fra loven, og nå lever i troens salige frihet. De blir nå ledet av nåden, til å elske og følge sin Frelser med hjertelig lyst etter Guds lov. Disse er det som er Guds barn. Ja, bare de er Guds barn. Men om dem som regjeres av loven sier apostelen: "så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse" (Gal 3:10).

 

Her må vi så alle sammen se til vårt eget hjerte. Innfor Guds øyne må vi tenke over hvordan vi egentlig har det. For her har vi prøven på det store spørsmålet: om vi er Guds barn, eller ikke. Om det er det evige livet - eller evig død, som venter oss.

 

Selv om vi blir ledet av Guds Ånd, blir vi nok ikke fullkomne, feilfrie, så lenge vi lever i denne verden. Nei, "hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (1Joh 1:8), "vi snubler alle i mange ting" (Jak 3:2). Og i det sjuende kapitlet har Paulus gitt oss den aller grundigste læren om dette at selv om han "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske", så han likevel "en annen lov i lemmene sine, som tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans" (konf. Gal 5:17).

 

Men her er spørsmålet om du virkelig er blitt et nytt menneske som ikke lenger følger verden og synden. Som heller ikke bare drives av loven til noe godt. Men som, tilintetgjort av loven, nå lever bare på Kristus og hans nåde, og gjennom denne nåden har fått et nytt og villig sinn som elsker Guds lov. Og når du faller, alltid reiser deg opp igjen i anger og tro, og på nytt begynner å følge Ånden og drepe kjødet. Det er dette som kalles å "bli ledet av Guds Ånd". Hvis du kjenner igjen ditt eget liv i dette, da er du sikkert og visst, etter det apostelen sier her, et Guds barn.

 

Guds barn, iflg. gr.teksten egentlig "Guds sønner". Er det noe menneske som kan tro og ta til seg noe så stort? De som kan tro dette svært så lett, har visst ikke innsett hva disse ordene innebærer. Og de som innser hva disse ordene innebærer, de kan aldri, så lenge de lever på denne jord, tro dette fullt ut. Det er så altfor stort. Det går ikke inn i våre trange hjerter. Tenk: Ikke Den store, allmektige Skaperens tjenere --- men barn, Sønner og døtre - ! Vi kan kanskje fatte så noenlunde hvor stort dette er, når vi ser nærmere på de ordene Paulus bruker i v.17. Der sier han at hvis vi er barn, da er vi også den enbårne Sønnens "medarvinger" - "Kristi medarvinger". Senere, i v.29, sier han at Kristus skal være "den førstefødte blant mange brødre" (konf. Joh 20:17, Heb 2:11,17). Men hvordan skal vi så forstå dette? Å være noens barn innebærer jo vanligvis å være født av dem. Vi kan vel ikke være Guds barn i denne oppfatningen? I en viss mening er Faderens "førstefødte" ene og alene Guds Sønn, som født av Faderen i evighet, og selv Gud. Men i en annen forstand er også alle Guds barn på jord født av Gud. Det skjedde da de ved Ånden ble nye "skapninger".

 

Det er vanligvis to måter å bli sønn i en familie på. Det ene: ved fødsel. Det andre: at vi tas opp i familien (adopsjon). Den store Gud har villet vi skulle være hans barn på begge disse måtene. Om sistnevnte måte taler Paulus i Ef 1:5 hvor han sier at "Ved Jesus Kristus har Gud forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag". Den førstnevnte måten taler spesielt Johannes ofte om, bl.a. når han i Joh 1:12-13 taler om "Guds barn", og fortsetter: "De er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Og "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9 konf. kap.5:1 m.fl.). For noen himmelens under på vår syndige jord! Her vandrer altså fortsatt levende Guds barn - som er født av Gud! "Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og uutgrunnelige hans veier".

 

At vi er Guds barn, det er summen av alt det den treenige Gud har gjort for menneskene, som Skaper, Forsoner og Helliggjører. Synes du dette at du skulle være et Guds barn, er altfor mye? Tenk da på hva Gud skapte mennesket til, fra begynnelsen da han skapte det i sitt bilde, og til arving over alt det han hadde skapt. Ja, han gjorde ferdig sitt rike for dem (Mat 25:34 og Joh 14:2-3). Men, sier du, etter den tid er vi jo falt, vi er jo fulle av synd! Husk da på at det var derfor Gud gav sin enbårne Sønn. Han ble menneske som vi, og med sin lydighet inntil døden gjenvant han det tapte barnekåret for oss. Synes du det er urimelig at du skal være Guds barn, fordi du ennå kjenner så mye synd? Husk da på alt det Kristus har gjort - nettopp for syndens skyld.

 

Men, sier du fortsatt, dermed er vel ikke alle mennesker Guds barn i rett betydning? Nei, derfor må vi da også bli født av Gud, født av Ånden. Hvis du med all ditt kjøds ondskap og strid likevel aldri kan holde på å synde med viten og vilje, "ikke kan synde, fordi Guds sæd blir i deg", Guds Ånd strir mot synden, straffer, oppmuntrer og leder deg, - husk da på ordene i teksten vår: "Så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Når vi altså ser på hva som er selve grunnlaget for vårt barnekår: Den treenige Guds egne gjerninger, - da skal vi nok, på tross av all vår skrøpelighet og alle hjertets innvendinger, bekjenne at så sant Gud er større enn vårt hjerte, så er vi virkelig Guds barn, alle som blir ledet av Guds Ånd.

 

15: For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!

Her er vi da kommet til selve hjertet, det innerste vesen og livet i den sanne kristendommen: Det er denne barnekårets Ånd, fordi en er forsonet og har fortrolig samfunn med Gud. I en sann gudfryktighet er det mye som kan ha stor betydning. F.eks. at vi har den rette lære, det rette alvor i gudsforholdet, kraft o.s.v. Men selve livet, det er at vi kjenner Gud i Kristus, og at vi gjennom dette kjennskapet har fått fred med ham. Har fått visshet om at vi har Guds vennskap, og dermed den fortrolige barnekårets Ånd, som er en naturlig følge av dette. Dette er altså hovedsaken, som det da tales om her. Men først tegner apostelen et bilde av motsetningen til barnekårets ånd. Han sier:

 

Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt. Innledningen: "For dere fikk ikke.." forteller oss at her har vi en tilføyelse til det han har sagt like foran, altså i v.14, d.v.s. hva det er "å bli ledet av Guds Ånd". Nå viser Paulus til ethvert Guds barns erfaring. De må være kommet til bevissthet om at de ved troen har Guds vennskap, og nå lever som barn, - ikke som treller. De er fridd ut fra sin tidligere trelldommens ånd, og har nå fått et så godt og fortrolig forhold til Gud at de kan tale med ham som barn til sin far. Det som nå oppliver dem og driver dem til alt godt, må jo da ganske sikkert være Guds Ånd. Å "bli ledet av Guds Ånd" er altså det motsatte av å bli drevet fram som treller, drives av lovens bud, dens trusler eller dens løfter. Dette er sammenhengen. Innholdet i dette verset taler da om det samme som er blitt behandlet mer utførlig i de seks første versene i det sjuende kapitlet; dette at de som tror er "frigjort fra loven", "døde fra det som holdt oss fanget", og nå lever "i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen".

 

Trelldommens ånd. Her tar apostelen eksemplet fra trellenes liv, der tjenerne i et hus helt og holdent er sin herres eiendom. Da kan han behandle dem som han selv vil. Derfor vil de også alltid leve i frykt for hva han kan finne på. De kan aldri føle seg trygge for når det kan vanke slag og spark, eller om de kan bli solgt til noen som til og med kan være verre enn den herren de nå har. Og at de så, etter mange års trofast tjeneste, skulle oppnå noen arv - nei, det kommer aldri på tale. Tvert imot kan de etter mange år som trell i huset, bli solgt eller drevet ut. En slik tilstand kan bare virke en utrygg, engstelig og bitter ånd. Slik er "trelldommens ånd". Og en slik bunden og usikker trelldommens ånd er det nettopp de sjelene har som lever under Guds lov, - når Guds hellige dom og vrede over synden, og deres egen synd og skyld er blitt åpenbart for dem. Så lenge det bare er lydigheten og oppfyllelsen av loven som står for dem som eneste mulighet for å ikke å gå fortapt, vil deres ånd alltid være i trelldom. For den fullkomne lydigheten oppnår de aldri.

 

Når de gjennom en tid lykkes i å leve mer etter Guds bud, da begynner de å trøste seg med Guds nåde. Men snart bedrar og overfaller synden dem igjen, og igjen står de der med motløshet og dom i samvittigheten. Menneskene oppfatter først og fremst Gud som en streng herre, som krever alt av oss, og straffer syndere med den evige død. Og på det grunnlaget er det jo umulig å elske ham og hans lov. Men når altså kjærligheten til Gud og loven er det første og viktigste han krever, og selve kravet og trusselen gjør kjærlighet umulig, da vil jo menneskene under loven alltid være en utrygg og fordømt trell. Paulus har ofte skildret denne ulykkelige tilstanden. Særlig malende har han framstilt det i Gal 4:22-31 der han sammenlikner de to fjellene; Sinai og Sion, med de to paktene. Og barnene til disse to paktene, med de to sønnene i Abrahams hus: trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn. Han sier at den ene pakten, den de fikk på Sinai, "føder barn til trelldom", og dette er trellkvinnen, Hagar. "Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle" ( ock detta är alla trognas mor). For disse er "løftets barn slik Isak var", "født i kraft av løftet" (konf. Heb 12:18-24 der samme bilde, om de to fjellene, brukes).

 

Her skal vi spesielt merke oss hva han sier om lovpakten: at den liksom Hagar "føder til trelldom", at trellkvinnen "er i trelldom med sine barn", og at slutten på denne tjenesten blir det Skriften sier: "Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn". For straks mennesket har syndet, og fordi loven krever fullkommen lydighet og forkynner forbannelsens dom over hver eneste én som ikke fullkomment oppfyller alt han krever, så vil menneskene i denne tilstand alltid forbli slaver, og bare venter på døden. Apostelen sier da også om slike at de "av frykt for døden er i trelldom hele sitt liv" (Heb 2:15). Og denne egenskapen i pakten fra Sinai merker vi også tydelig i de ytre omstendighetene da loven ble gitt: skodde og mørke, torden og lyn, sterk basunlyd og fjellet ristet. I skrekk "ba folket om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem".

 

Alt dette taler om den tilstanden vi vil være henvist til under loven: Først skodde og mørke, som gjør at vi kan finne på å søke frelse i en pakt som setter fullkommen hellighet som vilkår. Som dernest gjør at vi ikke forstår at loven skulle lukke hver munn og totalt fordømme oss. Vi oppfatter ikke at alt er forgjeves, hva vi så finner på, så lenge vi ikke er kommet inn under en helt annerledes pakt "som ble grunnlagt på bedre løfter" (Heb 8:6). At "folket ba om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem" skildrer hjertets motvilje overfor det Gud krever, så lenge vi bare ser ham som den som krever, og ikke har fått se ham som den Gud som gir. Og selv om vi utretter mye, så skjer det alt sammen i en indre ulyst og uvilje. Vi ønskte helst at vi var fri fra slik en Gud og loven hans. I dette at fjellet ristet og menneskene ble redde, ser vi utryggheten og skrekken som ligger i hjertedypet hos de som treller under loven. Slik er altså denne "trelldommens ånd" som han omtaler når han skriver til dem som tror, og sier: "For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt".

 

"Så dere igjen skulle bli ført inn i frykt", sier apostelen. Med ordet "igjen" minner han om den frykt vi hadde i vår tidligere trelldoms-tilstand. Han vil minne om at nå skal tilstanden være en helt annen, under nådepakten. Noe vi alle har så altfor lett for å glemme. Når vi tidligere levde på lovens premisser og trelldom, ble vi alltid grepet av en viss redsel og frykt overfor Gud når vi kjente synden i oss. Med dette mener vi slett ikke at denne uroen oppleves av alle, og til enhver tid, hos dem som er under loven. Nei, det skjer bare i de periodene samvittigheten deres blir vekket opp og stilt overfor Guds domstol. De fleste lever jo i kjødelig selvsikkerhet, med forherdede samvittigheter. De opplever ikke dommen de lever under. Men den freden disse har, kan være svært ustadig. Plutselig, når Gud oppleves nær, eller døden og evigheten av en eller annen grunn stiller seg foran dem, da kommer frykten og uroen inn over dem. Dette er noe av trelldommens ånd. En slik utrygg og urolig ånd, slik at dere nå igjen skulle skjelve overfor Gud som om dere var under loven, har ikke dere fått, sier Paulus. Nå er ikke Gud lenger en fremmed og forferdelig dommer for dere, men deres omsorgsfulle Far. Nå har dere fått en fri og glad, overbevist og frimodig ånd, på samme måte som barnet har til sin far. Så nå behøver dere ikke frykte at Guds vrede på nytt skal komme over dere, eller skal forkaste og fordømme dere.

 

Her ville så kanskje noen spørre: Men hva så med de rette Guds barn, lever de alltid i en uavbrutt fred? Har de aldri noen uro og frykt? Vitner ikke mange ord og eksempler i Skriften om at selv de hellige ofte har vært redde og klaget? Svar: Jo, Paulus nekter ikke for at slik er det. Men her tales det bare konkret om selve ånden. Her sies det bare at ånden ikke er i trelldom og frykt, men er barnekårets fortrolige Ånd. Vi må ikke glemme sammenhengen her. Paulus er kommet fram til dette emnet i forbindelse med at han i v.13 lærte at vi skulle drepe legemets gjerninger "ved Ånden". Og der føyde han til, i v.14: "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Og som en nærmere forklaring på hva han mente med å "bli ledet av Guds Ånd", så tilføyer han altså her: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd" osv.

 

I denne sammenhengen ser vi hva som er meningen: Det er ikke en trellefrykt som skal drive dere til å døde kjødet. Nei, dere skal gjøre det i en villig barnets ånd, drevet av Kristi kjærlighet. Det som driver dere gjennom hele livet skal være nåden og kjærligheten. Ikke uro og frykt. Dette er hovedtanken hans. Men dette utelukker ikke "den hälsosamma" Gudsfrykten, som Ordet omtaler over alt, og som kreves. Heller ikke den skrøpeligheten og anfektelsen vi kan oppleve i troen. Det er det også mange eksempler på i Skriften. Skrøpeligheten og anfektelsen i troen kommer vi nærmere inn på nedenfor. Men når det gjelder forskjellen mellom trellefrykten og barnets frykt, vil vi her bare kort bemerke at trellefrykten kommer av vantro og egenrettferdigheten. Det er jo egenrettferdigheten sjelen bruker i sine forsøk på å bestå innfor loven. Der kommer han alltid til kort, og da ser han Guds vrede og dom over seg. Mens den barnlige frykten derimot er en frukt av troen. Den kommer av en hellig respekt overfor Guds nærvær, og hvordan han vet Gud liker eller misliker det han foretar seg, slik det alltid vil skje i et hellig barneforhold. Denne "sønnefrykten" (som de gamle kalte det, som motsetning til "trellefrykten") har sammenheng med Den Hellige Ånds arbeide på oss. Dette ser vi omtalt i Apg 9:31, om noen kristne forsamlinger, at "de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst".

 

Men denne Herrens frykt er ikke bare kjærlighetens alvorlige vilje til ikke å gjøre imot ham. Det er også en virkelig frykt for å skulle vekke hans hellige vrede og pådra seg hans tukt. Som ofte kan være ganske harde "dommer", d.v.s. svære ting som kommer over oss; plager etc., p.g.a. synden. Gud dømmer selvsagt aldri dem som ennå er i Kristus Jesus til den evige død på grunn av noen synder. Men han lar alltid sin faderlige påminnelse og dom ramme dem. Paulus sier jo: "Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden". Men når Herren tukter og dømmer oss, da gjør han det på en måte så vi virkelig frykter for det. Men det er også noe annet som hører med til denne "hälsosamme" frykten; nemlig at vi vokter oss for de farene som omgir oss i denne verden. At vi er redd for vårt eget bedragerske hjerte, for djevelens og verdens forførelser. Apostlene formante stadig til å frykte disse tingene. Apostelen Peter tenker nok både på Faderens dommer og farene i verden, når han sier: "Når dere påkaller Faderen, han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så ferdes med frykt i all den tid dere er utlendinger her. For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene" (1Pet 1:17-18).

 

Og Paulus sier: "arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje" (Fil 2:12-13). Av sammenhengen kan alle se at begge disse skriftstedene er skrevet til de kristne. Dette viser oss at den trøst og frimodighet som Ånden gir, ikke er noen kjødelig sikkerhet, som om det ikke var noen som helst fare mer på jorden. Nei, slike ord viser tvert imot at faren er stor. At vi ennå alltid er "på prøve" frem mot målet, som er liv eller død. Derfor har Gud "lagt en frykt for ham i våre hjerter, så vi ikke skal gå bort fra ham" (Jer 32:40). Men denne "hälsosamme" frykten går meget godt sammen med den største tro og tillit til Gud, med kjærligheten og med håpet om en evig herlighet. Derfor sier også David: "Herrens øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn". Derfor er det en skadelig villfarelse når noen mener og lærer at vi skal ha så stor tro på Gud at vi ikke har noen som helst frykt for ham. Hvis vi tenker på ordet om å "tjene ham uten frykt", i Luk 1:74, så sikter det ordet til nøyaktig det samme som vår tekst; at vi skal få være fri fra den trykkende trelldoms-frykten, og isteden ha en fortrolig, barnekårets Ånd, overfor Gud. Dette taler nå Paulus ennå mer om.

 

Men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far! Denne ånden er selve Guds Ånd i våre hjerter, slik vi ser det i Gal 4:6, der det heter: "Fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!" Men for oss, og i våre hjerter, er Guds Ånd en "barnekårets Ånd", d.v.s. en ånd som kjennetegner barnet. Den overbeviser oss om vår barnerett, og virker et dypt og fortrolig samfunn med Gud, som vår forsoner og omsorgsfulle Far. Og dette er helt og holdent et guddommelig verk. Det sier Paulus straks i sin tilføyelse i v.16: "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn". I motsetning til trelldommens ånd, gir Guds Ånd en overnaturlig visshet i sjelen om at vi har Guds vennskap. Den gir en dyp fred i vår samvittighet, på grunn av at forsoningen var fullkommen. Med denne freden følger kjærlighet til Gud, lyst til hans lov, hat til synden, og en inderlig trang etter å leve til Guds ære. Slik virker barnekårets Ånd. "Barnekåret" betyr egentlig å bli tatt opp som barn (adoptering). Barnekårets Ånd er altså et Guds vitnesbyrd om at vi er tatt opp som barn. Da må jo denne ånden ha et inderlig fortrolig forhold til Gud. Og derfor sier jo også Paulus at i denne barnekårets Ånd roper vi: "Abba, Far!".

 

"Abba, Far!". Det syriske ordet "abba" betyr det Paulus sier her: "Far". Opprinnelig ser det ut til å ha sprunget ut fra pludringen til spedbarn. Luther sier: "Det er et rop som fra et lite barn eller en arving, som i barnlig tillit roper til sin far: ba, ba, eller noe slikt som faller lettest for spedbarnets munn"*. Og et slikt fortrolig barnets ord er det jo også troen taler til Gud gjennom Den Hellige Ånd, når sjelen i inderlige sukk sier: "Å, min Far, så er også jeg ditt kjære barn. Ikke på grunn av noen verdighet eller fortjeneste i meg, men for din store barmhjertighets skyld gjennom din enbårne Sønn som er blitt vår bror og Frelser. Lovet være ditt navn, Fader, i all evighet!" Og det er et ganske viktig tegn på den sanne troen, at sjelen taler så fortrolig med Gud. Den sanne troens frukt er ikke bare fred og stillhet fra samvittighetens uro, men også en inderlig forening og samfunn med Gud. Derfor sier også Paulus i Gal 4:6: "fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!"

 

*

Helt fra apostlenes dager har det syriske ordet "abba" vært brukt blant de kristne som et varmt og kjært uttrykk for å påkalle Faderen. Uten tvil har det at Kristus selv i sin yppersteprestlige bønn ropte: "Abba, Far" (Mark 14:36) også bidratt sterkt til bruken av dette uttrykket. På samme måte som vi også har tatt opp i vår kristne vokabular både dette uttrykket, "abba", såvel som flere andre fremmede ord, f.eks. Immanuel og Jehova. Noe som spesielt forklarer bruken av dette uttrykket i vår tekst, er at det fantes en lov blant jødene som forbød treller å kalle en fri mann for "abba", eller en fri kvinne for "imma". Ved å bruke uttrykket "abba" her, vil dermed Paulus ha sagt er vi er ikke lenger treller. Vi er kjøpt fri gjennom Kristus og tatt opp som barn i en sann og virkelig mening. At vi altså nå, liksom den enbårne Sønn, får si "abba" til den himmelske Far.

 

Derfor bør hvert eneste menneske prøve seg oppriktig innfor Gud: Har din tro hatt den virkningen at du har fått et fortrolig samfunn med Gud i Ordet og i bønn? For her sier jo apostelen uttrykkelig at dersom vi er Guds barn, så har vi Guds Sønns Ånd. Og at der Ånden er, der roper vi: "Abba, Far!" Dette Abba-ropet er altså ganske enkelt at sjelen har fortrolig samfunn med sin Gud, går til ham med alle ting, enten det er glede og takksigelse, eller med bekymringer, sukk og bønn. Bare det at sjelen er så forsonet med Gud gjennom Sønnen, og nå har fått det forholdet til ham at han løper med alt til sin Fader - akkurat dette er et karakteristisk kjennetegn på barnekårets Ånd. Abba-ropet kan vel av og til også tvinges fram under angst, i skrøpelighet og svak tro (som vi snart skal tale mere om). Og så til andre tider i den største trosvisshet og fryd. Men hovedsaken er at sjelen har fått det troslivet at han ikke kan unnvære Kristus, og at alle ting nå fører ham til sin Fader.

 

Luther skriver i en preken over Gal 4:1-7 noenlunde slik om det frydefulle og trosvisse abba-ropet: "En kjenner dette ropet, når samvittigheten uten å tvile eller famle hele veien tror og er forvisset om at ikke bare er våre synder forlatt, men at en også er Guds barn og er sikker på sin frelse. Og at en i alle slags situasjoner påkaller og tilber Gud som sin kjære Far. Dette må en være så overbevist om og sikker på, at en ikke anser sitt eget liv så sikkert. Ja, at før skulle en lide all slags død, og til og med helvete, enn at en lar den trøsten bli tatt fra en, så en skulle tvile på dette. For det ville være det samme som å fornærmere Kristus og alt han så rikelig har gjort og lidd for oss, hvis vi ikke trodde at han gjennom alt sammen har gitt oss alt dette i overflod - og hvis vi ikke lar hans store gjerninger og lidelse oppmuntre og styrke oss kraftigere enn synden og anfektelsene forsøker å avskrekke oss fra en slik tillit.

 

Vel kan vi nok oppleve kamper, så vi opplever det som om vi ikke skulle være Guds barn. Vi ser Gud mer som en streng dommer over oss, slik Job og mange med ham opplevde det. Men i denne striden må den barnlige tilliten alltid på nytt komme til makten, selv om den kanskje skjelver. Ellers er alt tapt. Når Kain (d.v.s. en vantro gjerningskristen som likner Kain - 1Mos 4:13-14) hører denne forkynnelsen, da protesterer han av all makt, og sier i stor ydmykhet: Bevar meg, o Gud, fra et slikt forskrekkelig hykleri, og en slik formastelse! Skulle jeg, fattige synder, være så hovmodig at jeg stod der og uttalte meg så sikkert om at jeg var et Guds barn? Nei, å nei! La meg få være ydmyk og erkjenne meg som den fattige synder jeg er, o.s.v. - Vokt deg for slike, og hold deg borte fra dem! For de er de aller største fiender av den kristne tro og din evige frelse. Selv vet vi jo meget godt at vi er fattige syndere. Men her gjelder det ikke å se på hva vi er og gjør, men på det som Kristus har gjort og er for oss.

 

Nå taler vi ikke om det vi er etter vår natur, men om Guds nåde, som, slik Salme 130 uttrykker det, er så mye større enn oss, som himmelen er høyt over jorden. Synes du det er for stort at du skulle være et Guds barn? Kjære deg, la det da ikke være noe smått at Guds Sønn er kommet til jord, født av en kvinne, født under loven, for at du skulle bli et Guds barn. Alt det Gud gjør er stort! Derfor skaper det også stor glede og frimodige sinn som ikke frykter for noe, og som får kraft til enhver tid. Men Kains holdning er konstant trelldom, og skaper bare forsakte og engstelige hjerter som ikke holder hverken i lidelser eller i gjerning. Prøv deg derfor alltid overfor denne teksten. Du må kjenne Åndens rop i hjertet. For det er jo et rop i ditt eget hjerte". Så langt Luther.

 

Summen av det hele blir dette: Hvis du ikke kjenner noe som helst til dette Abba-ropet, så tenk grundig over dette forholdet. Hold ikke opp med å be om å få en slik tro som det er talt om her, før Gud bønnhører deg. For ellers står det ikke rett til med deg.

 

Men ordet "rope" har også en spesiell betydning som vi ikke må glemme. Apostelen sier altså ikke tale, be, hviske, men bruker et ord som betyr rope, skrike. Og dermed lar han oss forstå at det å ha troen ikke betyr at vi er uten anfektelse og nød. Når han sier at vi roper/skriker: Abba, Far, så skildrer det nettopp kampen og iveren i troens bønn. At vi ber av hele hjertet, slik at alt lever og beveges i oss. Men en slik kamp og iver forekommer jo bare i nød og anfektelse. Derfor sier han også i v.26 at "Ånden hjelper oss i våre svakheter", og "går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Luther kommer også inn på dette i ovennevnte tale. Han sier at du må ikke vente eller begjære at det tillitsfulle Abba-ropet skal være det eneste du opplever i hjertet ditt. Der må også være et døds-skrik som driver deg, og lærer deg abba-ropet. Det er noe alle de hellige erfarer. Din synd må også skrike, d.v.s. at den tvinger fram en sterk oppgitthet i din samvittighet. Men Kristi Ånd skal også makte å skrike høyere enn dette skriket, d.v.s. at den skaper en større tillit til Kristus enn oppgittheten som var virket i deg.

 

Johannes sier: "På dette vet vi at vi er av sannheten, og skal slå våre hjerter til ro framfor ham" (1Joh 3:19-20). Her sier Johannes klart nok at nettopp de som "er av sannheten" opplever at "vårt hjerte fordømmer oss" (v.20). For hjertet kjenner bare det som er i oss. Og det er bare synd og uverdighet. Men han sier vi må "slå våre hjerter til ro framfor ham". Nettopp fordi "Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt" - også hva vi har i Kristus. Dette skriftstedet viser tydelig at de sanne hellige, også i Det nye testamente, ikke bare kjente på synden, men også var anfektet i sin tro, så hjertene deres fordømte dem, som Johannes skriver om her. Det samme ser vi av Paulus's trøst til de kristne, når han skriver at "Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter" osv. "La oss derfor komme frimodig fram til nådetronen, for at vi kan få barmhjertighet og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det". Slike ord ville jo aldri blitt skrevet til noen som alltid hadde en urokkelig fred. Men det er altså nettopp til de kristne apostelen skriver dette - !

 

Ja, det var Herrens egen måte å prøve sine nærmeste, trofaste venner på, når han svarte dem nærmest som om han ville skyve dem fra seg. Til sin egen mor sa han: "Kvinne, hva har din bekymring med meg å gjøre?". Vi ser at når han kaller den kananeiske kvinne en hund, føyer han straks etterpå til: "Kvinne, stor er din tro". Så må vi huske på at her på denne jord blir vi aldri fullkomne i troen. Av natur har vi tendenser til å bli motløse, og i tillegg er vi fulle av synd og konstant utsatt for Satans glødende piler. Så må vi vel også innse at følgen av alt dette ikke kan bli annet enn anfektelse i troen, og skrøpelighet og kamp for å beholde den barnlige tilliten. Så sant vi ikke allerede er bedratt av en annen ånd, som ikke eier noen virkelig syndserkjennelse og aldri opplever å bli prøvet i troen. Men hvis du altså virkelig kjenner din synd, og samvittigheten som dømmer deg fordi du bryter Guds bud og vilje, derfor er Gud vred på deg. Da må det jo bli en hard kamp for troen. For da har vi ikke noe som helst annet å stille opp imot denne dødskampen i sjelen, enn det nakne ordet. Da er Kristus ofte fullstendig skjult for oss. Vi ser ham ikke, vi kjenner ikke hans herlige nærvær, men synes tvert imot bare å oppleve at han er vred på oss.

 

"Men akkurat når loven rammer oss på det sterkeste, synden dundrer som torden i samvittigheten, og djevelen brøler på det verste, akkurat da begynner Den Hellige Ånd å rope i våre hjerter: Abba, Far! Og dette ropet er langt sterkere enn lovens, syndens, døden og djevelens høye skrik. Og det trenger seg gjennom mørket og himmelen. Ja, helt inn gjennom Guds ører. Men hvordan foregår dette? Når vi er i stor og alvorlig anfektelse, hender det selvsagt ofte at vi holder fast i Kristus, og tror han er vår Frelser. Men da overrasker loven oss mest. Da overfaller djevelen oss med alle sine skudd og piler, og forsøker av alle krefter å ta fra oss Kristus og all vår trøst. Det er så vidt vi ikke bukker under og gir opp. Da er vi det knekkede røret og den rykende veken (Mat 12:20). Men da kommer Ånden oss til hjelp i vår svakhet, med Ordet" (Luther i hans Galaterbrevskommentar). Slik kjemper barnekårets Ånd mot anfektelsen, ved at den sterkt og uavbrutt roper: Abba, Far! For jo mer disse fiendene våre angriper, anklager og plager oss med ropene sine, desto mer sukker vi, griper om Kristus, påkaller ham med hjerte og munn, klynger oss til ham, og tror han kom for vår skyld under loven, for at han skulle fri oss fra dens forbannelse. Det er denne Åndens kamp mot motløsheten Paulus skildrer, når han sier at vi roper/skriker: Abba, Far!

 

Men så må ingen oppfatte dette som at vi alltid selv skal oppleve det som et rop, et skrik. Nei, når vi er midt oppe i anfektelse og mørke, da synes vi vel knapt vi opplever det som noe sukk en gang. Men hvis vi da bare kunne tro at Guds ører, hjerte og tanker likevel er vendt mot dette svake og avmektige sukket, så ville vi fremdeles ha en stor trøst. Så hører det med til prøvelsen at Gud skjuler seg, slik han alltid har gjort overfor sine hellige. Likeså at troen vår ennå er svak på grunn av prøvelsene, så vi lett kan tenke at Gud ikke bryr seg om oss. Men selv om det er nettopp det Herren forsikrer oss om, så er det nå svært vanskelig å tenke seg at slike sukk fra et bekymret Guds barn oppfattes i hans ører som et sterkt rop. Nei, vi mener fortsatt at det bare så vidt kan kalles en svak bønn, eller et sukk. Men Kristus sier altså at selv slike svake sukk som gjennom natten stiger opp fra hjertene til hans engstelige barn, i hans ører er et rop som angriper hans hjerte så sterkt at han ikke ville kunne holde ut å ikke skulle hjelpe dem.

 

Dette skildrer han i lignelsen om hvordan den urettferdige dommeren reagerte på bønnene fra enken som var i nød. Dommeren sier at hun egentlig plaget ham med sin kraftige pågang. Men Kristus tilføyer altså: "Hør hva den urettferdige dommeren sier! Og skal ikke Gud skaffe retten til sine egne utvalgte, de som roper til ham dag og natt? Er han ikke langmodig med dem?" Se også hva Herren Gud sa til Moses ved Rødehavet: "Hvorfor roper du til meg?" (2Mos 14:15). Men i selve beretningen leser vi ikke om noe som helst rop fra Moses til Gud. Dette ropet må altså ha vært svært skjult. Dette ropet kan ikke mange ha vært klar over. Slett ikke folket, og knapt nok han selv. For vi ser han er fullt opptatt med å stagge det fortvilte folket med alle mulige trøstens ord. Men i hjertet hans har det vært en voldsom kamp mellom tro og frykt. Ja, angst og nød. Det skjønner vi når Herren taler om at Moses ropte til ham.

 

Situasjonen var jo særdeles vanskelig og truende. Moses så denne veldige menneskemassen; Israels barn, innesperret på dette farlige stedet. På begge sidene: bratte fjell. Framfor seg hadde de havet. Og den egyptiske hæren trykket på bakfra. De kunne ikke slippe unna i noen som helst retning. Og hit, til denne tilstanden hadde altså han; Moses, ført dem. Folket fortviler og roper: "Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen?". "Var det ikke det vi sa til deg i Egypt? La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne." o.s.v. Nå måtte den gudfryktige Moses helt sikkert være i den forferdeligste angst og nød. I tro og i Ånden lovet han folket Guds mektige hjelp. Men hans egen natur har nok overmannet ham så han i øyeblikket bare så den uunngåelige livsfaren hele Guds Israel befant seg i. Uten tvil har også djevelen angrepet ham helt inn i hjertet og skreket ut: "I dag skal hele dette folket omkomme. For her finnes ingen vei til å unnslippe. Og du alene har ansvaret for denne forskrekkelige ulykken, du som førte dem ut fra Egypt". Nå hadde nok angsten grepet ham så han bare så vidt kunne puste. Da er det Gud sier at han roper. Slik høres det altså ut i Guds ører!

 

Gud hørte et rop - der vi ikke en gang oppfatter en bønn. Når en kristen går der i stille hjertekval, så slått ut at han ikke kan be en gang, - slik han selv oppfatter det. Da hører altså Gud et konstant rop fra hjertet hans. Ja, så sterkt et rop at han ikke hører noe som helst annet enn dette engstelige barnets rop. Vi ser det ved Rødehavet. Den store fiendens hærskrik og hele folkets nødrop kunne ikke overdøve de lydløse sukkene som gikk fra Moses' hjerte til Guds ører. Gud hørte ingen andre rop enn hans. Og nå gjorde han i sin nåde det største under, og sendte hjelp. Når vi er inne i anfektelse må vi derfor aldri bedømme saken etter hvordan vi opplever den, eller etter det truende ropet fra synden og loven. Hvis vi her skulle la oss lede av vår fornuft, og vurdere ut fra disse ropene, så ville vi fullstendig fortvile. Isteden må vi huske det vi nå har lært, at når en redd sjel påkaller Herrens navn, selv om det bare er hjertets stille sukk, så er dette i Guds ører det sterkeste rop, som griper og rører hjertet hans mer enn noe annet. Paulus sier (v.27) at "han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er". Fra dette fortvilte hjertet hører han bare det gripende barneropet: "Abba, Far!".

 

I dette mektige verset har vi nå sett inn i det rette hjerteforholdet hos Guds barn. Både når det gjelder deres fred og når det angår fruktene deres. Når Paulus sier: "For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikke barnekårets Ånd", lærer vi at et Guds barn skal ha et tillitsfullt barneforhold med Gud, på grunn av forsoningen. Og i dette ligger det at vi har gitt opp å vente på noen egen rettferdighet overfor loven, og lever nå bare på nåden. Vi forstår at det står ikke rett til med oss, hvis vi nærmest er fremmede for Gud. Hvis vi bare drives av vår samvittighet og av loven, og kjenner ikke noe til hva et tillitsfullt barneforhold med Gud er. Men apostelen sier ikke: Dere er nå befridd for all salgs frykt. Nei, det er "trelldommens ånd" han sier vi nå ikke lenger har. Da forstår vi at barnekårets Ånd ikke utelukker at den barnlige frykten også finnes. Den stadfester heller at den også bærer "sønnefrykten" i seg, og at den heller ikke utelukker den "hälsosamme" frykten for våre åndelige fiender og farer, som alt Guds ord sier vi skal frykte.

 

Når så Paulus avslutter med at vi i barnekårets Ånd roper/skriker vårt "Abba, Far!", da lærer vi at den sanne troen eller freden ikke er en fred som aldri rokkes. Nei, den må tvert imot stadig kjempe mot anfektelse, nød og frykt, slik vi har gått nærmere inn på ovenfor. Av dette må vi lære å stadig prøve hva vi bygger freden vår på. Blir den kanskje aldri uroet? Blir den aldri prøvet? Og hva med nød over synden? For den ekte troen vil alltid bli prøvet, så den i stor kraft må rope/skrike sitt "Abba, Far!". Men så har vi også sett at vi ikke må bli mismodige under slike prøvelser, men bare fortsette vårt abba-rop og alltid vente det beste fra vår Fader. De svakeste sukkene fra hjertet vårt hører jo han som sterke rop. Det sier han også klart i Sal 91:14-15 om en sjel som er i ferd med å synke i nøden: "For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære".

 

16: Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.

Ånden selv. Selve Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Dette er bare en kort forklaring på barnekårets Ånd, som forrige vers talte om. Paulus vil her ha sagt at hemmeligheten med barnekårets Ånd og dens abba-rop, er at dette er Guds Ånd selv som vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Den Hellige Ånd i Guds barns hjerter forener sitt vitnesbyrd med deres ånds vitnesbyrd, for å overbevise dem om barneforholdet hos Gud. Denne salige vissheten har de altså ikke bare som Åndens frukter i livet deres, men "Ånden selv" gir dem også et spesielt vitnesbyrd i hjertene deres. Dette er det verset vårt nå taler om.

 

Vi legger merke til at her tales det om et dobbelt vitnesbyrd. Først vår ånds, og dernest Guds Ånd som "vitner med" vår ånd. Vi har vår ånds vitnesbyrd når vi finner og erfarer akkurat det samme hos oss selv som det Skriften taler om som kjennetegn på Åndens karakteristiske verk hos Guds barn. "Når vår erfaring stemmer overens med Guds ord", som Luther sier. Du vet f.eks. at vår egen natur alltid er åndelig død, er forfengelig og verdslig innstilt. Du ser hvordan hele verden lever i stor selvsikkerhet; kjenner ikke sin synd, frykter ikke for Guds dom. Og om de erkjenner at Gud er til, og kanskje vil frykte og tjene ham, så er Kristus, forsoningen, og veien gjennom den en dårskap for deres fornuft. I tillegg har de bare seg selv og sitt eget beste som mål i sin gudsdyrkelse. De vet ikke om noen ren og uegennyttig kjærlighet til medmenneskene.

 

Men så, på tross av all din skrøpelighet, oppdager du at i hjertet og tankene dine har det dannet seg en helt ny holdning til alle disse forholdene. En holdning som stemmer overens med det Guds ord lærer. Isteden for den tidligere "døds-stillheten" hos deg, har du nå fått en ånd som ikke lenger er fornøyd med denne verdens goder. Og heller ikke fornøyd med deg selv. Nei, nå er du hele tiden avhengig av Guds vennskap og Kristi forsoning. Nå blir du alltid tuktet for synd, for ulydighet og utroskap. Men du har fått et anker i Kristus og hans evangelie, som du flyr til. Og der har du nå ditt egentlige livs kilde, din visdom, din rettferdighet og din helliggjørelse, osv. Ja, nå er Kristi forsoning ditt livs behov, din mat. Slik at hvis du noen gang mangler den næringen, blir du svak og avmektig. Din bekjennelse, din bønn, ditt liv blir alt sammen svakere. Men når du så igjen får styrke deg med evangeliets ord, blir du glad, villig og sterk i ditt innvortes menneske.

 

Alt dette vitner om en ånd som lever på Kristus. Som har sin mat i Kristus. I tillegg får du gjennom denne samme troens næring ny lyst til samfunn med Gud. Du får nyopplivet lyst og kraft til å bekjenne din Frelser både med ord og gjerning. Og for hans skyld vende ryggen til synden og være opptatt med det som er godt. Mens du tidligere bare tenkte på ditt eget beste, har du nå et hjerte som er åpent overfor alle mennesker. Du blir opptatt med hvordan de har det på alle måter, og du fryder deg når de kommer til Sannheten og Livet. Alt dette er så karakteristiske kjennetegn på Den Hellige Ånds verk, og er klar kontrast til vår egen natur. Av slike kjennetegn vil du alltid, når ikke anfektelse og mørke omgir deg, kunne vite at her har det skjedd en fødsel fra Gud, og at du altså er et Guds barn. Slik virker vår ånds vitnesbyrd. Men selv til en slik erkjennelse er vi selvsagt avhengig av at Den Hellige Ånd hjelper og opplyser vår ånd. For uten Åndens hjelp ville vi av oss selv ikke være i stand til å registrere disse karakteristiske kjennetegnene på den nye fødselen.

 

Men hvis vi sa at denne Åndens bistand var alt det Paulus her mener med Åndens eget vitnesbyrd, så ville vi gå glipp av den fulle meningen i denne teksten. Her sies nemlig ikke bare at Guds Ånd hjelper og bistår vår ånd med dens vitnesbyrd, men at den er selv et særskilt vitne. Apostelen sier at Ånden selv vitner med vår ånd. Et slikt uttrykk må bety at Guds Ånd gir et konkret og registrerbart vitnesbyrd. Og derfor er dette et vitnesbyrd som ingen kjenner, uten den som får det (Åp 2:17). Men samtidig er det så utvetydig og sterkt når det gis, at det gir en klar stadfestelse på at det er av Gud. På et øyeblikk kan det forvandle den mest nedslåtte og bundne sjel, og gi ham en overnaturlig glede og trøst. Det gir ham lyst og kraft, så nå lider og gjør han med glede det han før trodde var umulig. Dette skildres mange steder i Skriften, som f.eks. når Kristus sier: "Jeg skal åpenbare meg for ham", og "jeg vil gå inn til ham og holde måltid med ham". Og Paulus sier: "Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss". Dette Åndens eget vitnesbyrd er en spesiell overbevisning i hjertet mitt, om at alt det som er forkynt i evangeliet er sant, og at alt dette er mitt.

 

Og at dette er selve Guds Ånds vitnesbyrd, det stadfestes av følgende: Selv ved bruk av alle nådens midler kan ikke sjelen uten videre få trøst, visshet og lys over nåden. Selv om han har hørt de mest klare og trøsterike ord fra Guds munn. Men så, på et øyeblikk, får han nåde til å se og tro. Og han fryder seg. Stadfestelser på Guds Ånds vitnesbyrd har vi jo også gjennom de mange nådevirkningene vi har talt om ovenfor; en hellig lyst og kraft som sjelen aldri tidligere kunne kjempe seg til. Og alt dette samstemmer fullkomment med det vitnesbyrd som vår ånd, opplyst av nåden, henter fra Guds verk i sjelen. Derfor sier også apostelen: "Ånden selv vitner med vår ånd" at vi er Guds barn. Det har den aller største betydning at vi legger merke til dette siste tegnet, og alltid holder det klart for oss. For ellers kan vi lett forvirres og tror det er et Åndens vitnesbyrd, det som bare er et verk av et sterkt følelsesliv eller innbilningskraft. Hos enkelte mennesker er naturen så livlig, følelsene og innbilningskraften så sterk, at det som bare er et utslag av disse tingene, lett kunne oppfattes som et Guds Ånds vitnesbyrd.

 

Men hos slike følger aldri de vesentligste Åndens frukter. Disse menneskene lever fortsatt i det samme selvopptatte, kjødelige og stolte sinnet som det ikke er skjedd noen som helst forandring med. Og som så langt fra er knust. Av og til blir de grepet av høye, himmelske opplevelser. Men så på nytt har de samme gleden i synden og det som er av verden. De får aldri denne hellige kraften som gjør dem til Kristi etterfølgere. Dette vitner jo klart nok om at den fryden de innimellom opplever, ikke var noe Åndens vitnesbyrd.

 

Da ser vi at det viktigste vitnesbyrdet, og det som varer når alle lys og følelser i vårt indre forsvinner, er det vi mottar når Ordet åpenbares for oss med det konkrete budskapet om hvem som er Guds barn. Dette Åndens umiddelbare vitnesbyrd kan av og til bli gitt oss når vi for første gang forenes med Frelseren. Men så kan det forsvinne i lange perioder. Så kan det på nytt bli gitt oss først etter at vi gjennom lang tid har kjempet i tro, og bare holdt fast i Ordet. Men frelsen er alltid knyttet til troen på Jesus, ikke til disse herlige opplevelsene. Det er bare til dem som tror, Ånden gir sitt vitnesbyrd. Paulus sier: "i ham ble også dere, da dere kom til tro, beseglet med Den Hellige Ånd" (Ef 1:13). Og i Heb 11 gjentar han gang på gang at de gamle "ved tro fikk det vitnesbyrd at de var til behag for Gud".

 

Den dyrebare sannheten om at Ånden selv vitner med vår ånd om vårt barnekår, må derfor aldri forføre noen bort fra Skriften, fra de gamle, faste grunnvollene for vår tro: Ordet og sakramentene. Det som fremheves som at det er Ånden og Åndens vitnesbyrd, men mangler Guds ord og sakrament, er alltid en mistenkelig ånd, og et tvetydig vitnesbyrd. Gjennom slikt kan djevelen forføre mange alvorlige kristne. Vårt indre lys må alltid stemme over ens med Skriftens enkle ord, og prøves på disse. Den Hellige Ånd vil bare gi oss lys over Ordet, gi nåde og kraft til å ta imot Ordets budskap. Og vi kan ikke motta frelsen på noen annen måte.

 

Når det så gjelder dem som mener at vi her i livet aldri kan bli helt sikre på vårt barnekår hos Gud, så skjønner vi jo av dette verset at de må leve i et stort mørke. Fordi de selv ikke eier denne salige vissheten, dette Åndens vitnesbyrd, så tror de ingen andre heller kan eie det. Husk da alltid på at her sier apostelen uttrykkelig at "Ånden selv vitner med vår Ånd at vi er Guds barn". Og her taler han jo ikke bare om seg selv, men om alle som tror. Det ser vi av verset foran, der han sier: "Dere fikk barnekårets Ånd". Og hvor ofte gjentar ikke Johannes på sitt eget og alle Guds barns vegne: "På dette vet vi at vi er av sannheten", "Vi vet at vi er av Gud" osv. Måtte da også alle som tror holde klart for seg hvor viktig og hvor dyrebar denne vissheten er! Det er da uendelig stort og herlig at vi allerede her på jorden skal ha visshet om vårt barnekår i himmelen, vite allerede her at jeg er "Guds barn"!

 

Nå kan vi nok aldri her i livet fullt ut fatte hvor stort og herlig dette er. Men salige er de menneskene som eier et slikt vitnesbyrd, som til og med er en visshet som Gud selv har gitt dem. Men selv om vi ikke får det umiddelbare vitnesbyrdet av Guds Ånd, så har vi likevel Guds eget vitnesbyrd. Først og fremst i Ordet som forteller oss hva Gud har gjort for at vi skal få være hans barn. Det var dette han skapte oss til, gjenløste oss til, og i tillegg har født oss på ny - - til å være hans barn. Dernest har vi det store, synlige tegnet på virkeligheten i alt dette; at de som er født av Ånden virkelig står fram som nye skapninger. At Ånden fullstendig forandrer både vårt indre og ytre liv, så vi bli nye mennesker. Ikke bare periodevis, men med et helt nytt liv. Alt dette er jo veldige vitnesbyrd om at vi virkelig er Guds barn, så vi burde juble av fryd.

 

17: Og hvis vi er barn, da er vi også arvinger - Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham.

Der er bare étt problem med dette verset: innholdet er alt for herlig til at det kan rommes i våre trange og vantro hjerter. Uansett hvor mye vi ser, hører og fatter av dette slik vi leser det, så blir likevel selve det herlige budskapet stående igjen utenfor hjertet. Vi nøyer oss ofte med bare å se ordene med øynene våre, og gjenta dem med munnen. Vi kan liksom ikke selv riktig fatte dette, tro det, og tilegne oss et så herlig budskap som vi ser forkynnes her. Selv de som tror dette sterkest, tvinges til å erkjenne at slik er det med dem også.

 

For tenk nå bare nærmere etter hva det er som sies her! Dette at hvis vi er Guds barn, så er vi det i en så sann og virkelig mening, at vi dermed er den store og allmektige Guds arvinger, og den enbårne Sønnens medarvinger i hans evige herlighetsrike! Bare å være, og bli kalt, for en Guds tjener burde jo være den største ære og herlighet for en fattig og uverdig synder. En "Guds tjener" er jo en vi har all grunn til å sette høyt. Men her sier Herrens Ånd at vi som tror på Kristus, skal ikke bare være Guds tjenere, men Guds rette barn, "sønner" og "døtre", "Guds arvinger og Kristi medarvinger". Det samme ser vi også mange andre steder i Skriften. Å være sønn eller datter til en stor og kjent konge eller keiser, blir jo sett på som veldig stort på denne jord. Men hva betyr det, mot å være selve Den Guddommelige Majestets barn og arving? Et slikt barnekår og arv må jo bety en så enorm rikdom, ære og herlighet, at ingen menneskes tanke kan fatte det, og ingen engler kan skildre det.

 

Men her vil vi oppleve det vi allerede har sagt, at selv om vi anser det både for sant og guddommelig, så kan vi ikke få det inn i hjertet. Vi behandler det som om det skulle være en herlig drøm eller sang. Til slutt vet vi ikke riktig om noe av dette er sant og virkelig. Og det går jo slett ikke på det at vi mener Kristus og apostlene lyver. Vi må bare erkjenne at budskapet er altfor stort til å få plass i våre hjerter. Men det er jo slett ikke hverken drøm eller dikt. Det er jo guddommelig sannhet, fordi Kristus har selv sagt det, f.eks. da han talte til Maria om brødrene sine. Da uttrykte han det slik: "min Far og deres Far, min Gud og deres Gud". Hva skal vi da foreta oss, så Gud kan få åpne våre sinn og våre hjerter så vidt opp at den store herligheten får plass der inne? Må Herren, vår Gud, hjelpe oss!

 

Hvis vi er barn, da er vi også arvinger. I verset foran dette har Paulus talt om det dobbelte og samstemmige vitnesbyrdet, når Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Der talte han altså om at vi allerede her på jord ikke bare kan være, men også kan vite at vi er Guds barn. På denne vissheten om barnekåret bygger han nå vår visshet om at vi er Guds arvinger. Og det gjør han med bakgrunn i de generelle naturlovene, som sier at barna i en familie er arvinger til det foreldrene eier. Men i Guds rike gjelder ikke bare en naturlov, slik den gjelder i alle familier, om at arveretten følger barnekåret. Men Gud har selv konkret uttalt at hans barn skal være hans arvinger. I Bibelens første kapittel leser vi om da Gud skapte menneskene i sitt billede. Der sa han: "Fyll jorden, legg den under dere og råd over alt som rører seg på den". Men når Kristus taler om den siste dommen, sier han med henblikk på boligen i himmelen: "Kom, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt". Og andre steder i Skriften står det like tydelig for alles øyne, når han taler om den evige frelse som en arv.

 

På den måten har Herrens Ånd villet minne om det som jo er hele evangeliets hovedlære, at vi skal motta den evige arven som en fri nåde og gave. Det skal ikke oppnåes gjennom noen slags egen fortjeneste, men mottas på samme grunnlag som et barn mottar sin jordiske arv. Bare på grunn av at det er hans barn, arver det farens formue. Selv om det er et svakt og sykt barn, eller en krøpling. Arveloven spør aldri etter barnets fortrinn eller egenskaper. Bare om det er barnet til ham som eide den eiendommen som nå skal skiftes. Slik avhenger arveretten bare av barneforholdet, - ikke av noe vi fortjener. Derfor sier apostelen Peter at Gud "har gjenfødt oss til en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig" (1Pet 1:3,4). Og Paulus sier at vi er "arvinger ifølge løftet" (Gal 3:29), "løftets arvinger" (Heb 6:17), d.v.s. arvinger til alt det som var lovet gjennom Abrahams ætt (sv: Abrahams sæd): Kristus (Gal 3:16). Videre at vi skulle "arve frelse" (Heb 1:14), skulle "bli arvinger ifølge håpet om evige liv" (Tit 3:7), bli "arving til den rettferdighet som er av troen" (Heb 11:7), "arvinger til det rike Gud lovte til dem som elsker ham" (Jak 2:5). Alle disse ordene har akkurat samme budskap: At

 

frelsen og himlenes rike er en arv

- ikke noe som kan kjøpes eller fortjenes, men utelukkende arves!

 

Guds arvinger. Hva den arven innebærer, som Gud selv skal overgi til sine barn, er det umulig å fatte for noe menneskes forstand. Vi kan nok forstå at det må være noe umåtelig stort, det som kalles Guds arv, eller å være Guds arvinger. Og av Guds klare løfter skjønner vi jo at det rett og slett betyr at han lar oss få del i ham selv, i hans egen herlighet og alt han har i himmelen, - i den grad en jordisk skapning i sin gjenfødte tilstand kan ta imot dette. Men omfanget, høyden og dybden i en slik herlighet vil vi ikke kunne fatte her i livet. For dette er "det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte". Ikke en gang den disippelen som Jesus elsket, som synes å ha fått åpenbart Guds vesen og vilje mer enn noen av de andre apostlene, - ikke en gang han var i stand til å skildre fullt ut hva Guds barn "skal bli". Men så mye kunne han si, at "vi skal bli lik ham" og "skal se ham som Han er".

 

Men la oss stanse opp litt ved dette skriftstedet (1Joh 3:2). For i dette korte språket apostelen benytter her, finner vi likevel det vi trenger til å danne oss et bilde av hva Guds arvinger kan se fram til. Apostelens utgangspunkt er at han og andre som tror, er Guds barn. Det taler han om med overbevisning. Men så går han videre, fra deres forhold som barn, til deres forhold som arvinger. Akkurat på samme måte som Paulus gjør i det verset vi nå taler over. Men når det gjelder det som arvingene så skal få, og bli, så kunne Johannes bare tale om det som noe fjernt som ennå ikke var åpenbart. Likevel sier han at så mye var sikkert og visst - "Vi vet.." sier han, "at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som Han er".

 

Vi skal få "se Gud som han er", - ikke lenger bare se ham som "i et speil, i en gåte", men "se ham ansikt til ansikt". Ikke lenger kjenne ham "stykkevis", men "da skal jeg erkjenne ("skall känna fullkomligt") slik som jeg også fullt ut er kjent" (1Kor 13:12). Med den samme uforminskede henrykkelse skal jeg hele tiden få se disse frydefulle fullkomne ting som stråler fram i alt det guddommelige. Bare dette må jo virke en uutsigelig frelsesfryd, beundring, kjærlighet og fryd. Hvis mennesker eller engler skulle forsøke å skildre med korte ord hva de forløstes frelsesfryd skulle bestå i - hva kunne da uttrykke dette bedre enn at "De skal se Gud"?

 

Da skal de først og fremst for evig være fri fra svakhet i troen, utrygghet i samvittigheten, og den følbare anfektelsen som hører med til dette livet; dette vi opplever når vi vandrer i troen, men ikke ser ham, når han også innimellom skjuler seg, og vi ikke opplever noe av hans nåde. Da blir vi her i livet ofte utrygge og skjelver. Spesielt når vi etter nye fall kjenner samvittighetens og lovens anklage og Satans glødende piler. Alt dette skal nå ta slutt. Vi skal "se ham som Han er"; den evige kjærligheten og trofastheten. Men når vi ser hans åsyn skal vi også fylles av den herligste fryd over det fullkomne i all hans guddom, hans umåtelige storhet og majestet, hans evige visdom og makt, hans uendelige kjærlighet, mildhet og skjønnhet. Hvis dronningen av Saba kunne si om Salomos herlighet: "Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine som alltid står for ditt åsyn og hører din visdom" (1Kong 10:8), da er sannelig de som for alltid står for Guds åsyn, og ser hans og Lammets herlighet, mer enn lykkelige. Og så har vår Herre Kristus selv uttrykkelig sagt: "Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de kan se min herlighet, den som du har gitt meg" (Joh 17:24).

 

Og Johannes sier videre i 1Joh 3:2 at vi ved dette å ha vårt blikk festet på Gud, også "skal bli lik ham". Dermed vil han si at det å skue Gud (Som Maria ha sitt blikk festet ved "den gode del") skal ha den virkning på oss at vi "blir lik ham". Som om den herlighet som stråler ut fra ham, skulle gi et gjenskinn i oss. Vi vet at huden på Moses ansikt skinte når han hadde vært inne for Herrens åsyn, og talt med ham. Og vi vet at vi også, allerede i vårt daglige liv, når vi ved troen og Ånden får skue Gud, "blir omskapt til det samme bilde fra herlighet til herlighet" (2Kor 3:18). Men når vi så får se ham ansikt til ansikt, da må hans guddommelige vesen selvsagt i ennå større grad avspeile seg i oss, langt mer fullkomment enn det kan skje her i livet. På hvilken måte dette skal foregå, at vi "blir lik ham", det må vi nok bare overlate til Gud. Men ett er sikkert: Da skal han fullkomment gjenopprette det bildet av seg som han i tidenes morgen skapte mennesket i, og som ble tapt i syndefallet. Paulus sier uttrykkelig: "Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:49).

 

Da skal ikke hjertet vårt lenger være som det er nå; bare en uuttømmelig kilde av synder og vondt. Da skal Kristi hellighet og kjærlighet bo i oss. Da skal ikke vår forstand lenger være omsluttet av den falne naturens mørke, men fylt av lys fra Guds eget lys. Da skal ikke uro, anklager og redsel lenger plage vår samvittighet. Den skal få hvile i Guds kjærlighet, og på grunn av den hellighet som da bor i oss. Da skal vi aldri mer synde mot Gud, aldri mer måtte sukke: "det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". Nei, da skal vi fullkomment være så gode og hellige som vi så gjerne ville, - og nå langt mer enn vi kunne ønske oss her i livet. Da skal ikke vårt legeme lenger være tynget av farlige begjær, eller med sykdom og svakheter, men alltid være rent og skjønt, friskt og sterkt. For nå skal det være "likedannet med Kristi herlighetslegeme". Herren sier uttrykkelig: "Da skal de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike" (Mat 13:43). Vi skal "bli lik ham" når det fullstendig fullkomne hos Gud gjenspeiler seg i vår sjel og legeme, og fullkomment regjerer over oss. Da har vi på nytt alle de egenskaper som tilhørte Guds billede, slik bare Gud alene kan skape oss. Og i stedet for all den uro, pine og smerte som kjødets begjær førte med seg, skal det nå være en uuttømmelig kilde av hellige og rene tanker, som aldri grumses til, i hjertet vårt. Alt dette, og mye, mye mer, hører med i dette at vi skal bli lik Den Hellige og Sanne Gud.

 

Men Skriften taler spesielt om at vi skal være lik Gud i kjærlighet (Mat 5:44-48, 1Joh 4:7,8). For kjærligheten er en så vesentlig egenskap hos Gud at Johannes sier at "Gud er kjærlighet". Skal vi så til sist bli lik Gud i kjærlighet, da må vel en vesentlig del av alle frelstes fryd være det som er det største for den sanne kjærlighet; dette å se hele den skaren av frelste sjeler som får oppleve og nyte den samme ære, samme frelse og fred som vi. Paulus taler også spesielt om at når vår prøvelses tid tar slutt, når profetering og tungetale opphører, så skal kjærligheten aldri "falle bort". Og denne kjærlighetens fryd over å se så mange frelste, har Guds barn en forsmak på her på jord når de ser Guds nåde omvende og innta sjeler. Tenk så hvordan det blir når vi i Guds paradis skal få se den utallige skaren av mennesker som nå er framme. Her på jorden har de alle kjempet mot synd, i farer og motstand. Nå står de frelste og trygge i Guds herlighet. Og tenk hvordan denne frelsesfryd i kjærlighet bølger fram og tilbake mellom dem alle!

 

Ja, sagt ennå en gang: Tenk når alle Guds barn, som har vært spredd rundt i de fire himmelretninger i denne verden, så er samlet i sin Fars rike. Alle har i det vesentligste vært gjennom det samme. De har sett sin synd. De har sett Guds store barmhjertighet, tålmodighet og trofasthet. Med nye og fullkomne, himmelske sjelskvaliteter skal vi da frydefullt minnes alle de bevis på Guds hjelp og langmodighet, som vi opplevde her på jord. Og nå skal vi få se selve sammenhengen i alt det vi opplevde her. Selvsagt vil alt dette fylle våre hjerter med en usigelig frelsesfryd. Skriften forteller oss at da skal det ikke bare bli en stille lovprisning over Guds nåde. Nei, vi skal rope med høy røst: "Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet" (Åp 7:10). I dypeste forstand skal vi da erkjenne det den 126. Samle sier: "Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel".

 

Da vet vi at vår jordiske vandring er lagt bak oss. Nå nyter vi Guds evige frelse, og da bryter vi ut i jubel: Er dette den arven som kostet Jesus Kristus hans blod! Å, velsignede løsepenge - velsignede kjærlighet! Dette er jo troens endelige mål! Dette er den herlighet Skriften talte om! Dette er jo slutten på all min sorg, mine ydmykelser, mine bønner og kamp! Ja, da var i sannhet problemene små - mot å skulle få motta alt dette! "døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer; for de første ting er blitt borte".

 

Fra slike ord i Skriften om arven vår hos Gud, vil vi nok kunne få en viss forestilling om dette. Men skildringen og slik vi forestiller oss det, vil jo på ingen måte svare til virkeligheten. Tenk bare på disse to forholdene; hvis du tror at Gud er både kjærligheten og allmakten i den grad disse to egenskaper i sin fullkommenhet lover! Allerede her på denne jord, som på grunn av synden er forbannet, kan jeg oppleve å få se noe av Guds kjærlighet og makt. Og bare dette overbeviser meg jo om at en umåtelig stor herlighet venter dem som elsker ham. Men selv ville jeg likevel ikke våget å si for mye om dette, om ikke Gud selv i sitt ord hadde lovet oss det. Så vil vi se nærmere på det teksten vår fortsetter med. Paulus sier ikke bare at vi er "Guds barn" og "arvinger", men føyer ennå mer til:

 

og Kristi medarvinger. Tenk for noen ord! Denne tilføyelsen går jo ennå lenger i å skildre hvor ærefull arven vår er. Her får jeg se dypere inn i hvor mye disse ordene "Guds arvinger" betyr. Tenk, vi skal være Kristi, den evige Sønnens, medarvinger! Da må det jo være en uendelig stor og ærefull arv! Og da merker jeg alvoret og den fullkomne meningen i ordene "Guds barn"; at vi er det i dypeste forstand. Vi er den enbårne Sønnens brødre. Hans Far er vår Far, og hans Gud er vår Gud (Joh 20:17). Men finnes det noe menneskes tanke som kan fatte hva den enbårne Sønnens arv innebærer? Hvis vi bare sto stille og tenkte grundig over hva som blir sagt her, så ville vi bli stående i undring, og bekjenne at vi nær sagt ikke tror noe som helst av dette.

 

Her tales det altså om den enbårne, ærefulle Sønnen, som har vunnet og inntatt riket. Og så skal vi være hans medarvinger! Da er jo ikke bare denne arven vår uendelig stor, men den må jo også være i den aller sikreste forvaring. For den enbårne Sønnen kan jo aldri miste arven sin. Der er andre vi leser om i Skriften, som kalles Guds sønner. De har falt og mistet arven sin, som Adam og de falne englene. Men Faderens enbårne Sønn har bestått prøven. Han har vunnet riket, og kan aldri miste det. Derfor kan heller ikke de som er forenet med ham, tape arven. Det kan de være aldeles trygg og viss på, bare gjennom at de er forenet med ham. Men vi har også en ugjenkallelig festekontrakt på arven, et testamente som aldri kan endres mer etter at det er "stadfestet", ikke bare med hans ed (Heb 6:17), men også med "hans død som opprettet testamentet" (Heb 9:15-17). Kristus har selv dødd for å oppnå arven og besegle testamentet, og er i tillegg selv den egentlige "arvingen" til riket (Heb 1:2, Mat 21:38), "den førstefødte blant mange brødre" (Rom 8:29). Og hvis vi nå er hans "medarvinger", da har vi den sikreste garanti for vår arv, i ham. Likevel har Herren i tillegg gitt oss et pant, eller "håndpenger" på arven: Den Hellige Ånd i hjertet. Den kalles jo uttrykkelig "pantet på vår arv" (Ef 1:14). Så langt når det gjelder hvor trygge vi kan være på arven vår.

 

Men akkurat arvens omfang og herlighet, hva det er vi skal arve sammen med Kristus, kan vi ikke si så mye om her i livet. Vi har hans eget ord på at: "Den herlighet som du gav meg, har jeg gitt dem". Selv sier han også at vi skal få bo i de samme herlige boliger som han selv: "Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er". Ja, han sier ennå mer: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone" (Åp 3:21). Og skriften sier at vi skal regjere med ham, at han har "gjort oss til konger og prester for sin Gud og Far" osv. Men vi må bekjenne at alt dette blender oss. Det er altfor herlig til at vi kan fatte det. I tillegg ser vi nå alt sammen bare stykkevis, slik Paulus skildrer det i 1Kor 13. Det er først "når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også vi bli åpenbart sammen med ham i herlighet" (Kol 3:4). Og først da skal vi fatte selve innholdet i denne dype hemmeligheten. Men underveis er bare disse ordene: "Kristi medarvinger" en kilde til de største forventninger om en usigelig herlighet. Måtte bare Gud få holde oss fast i sin nåde og sannhet, helt til vi får motta det som er lovet!

 

Det er riktig nok "en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig", og "som er oppbevart i himmelen for dere". Men Herren sier likevel til oss: "Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din!" "Vær tro inntil døden, og jeg skal gi deg livets krone", og "den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min far på hans trone". Så lenge vi er på denne jord står vi altså ennå på en virkelig prøve. En prøve som først og fremst går ut på dette: At vi i alle prøvelser og kamper fortsatt kan få nåde til å bli i vårt samfunn med Kristus; forenet med ham. For det som er sikkert, er at bare "i ham er liv", og "den som har Sønnen, har livet". Bare vi lever forenet med ham, så har vi alltid det evige liv i vente. Men da er der étt hovedtrekk som kjennetegner oss, på samme måte som det også var hovedtrekket hos ham selv. Og dette er det Paulus nå tilføyer:

 

så sant vi lider med ham. Dette er banen hvor løpet foregår, fram til målet: Herligheten. Arveretten har vi nok utelukkende gjennom barneretten. Og den er rettmessig nok sikret gjennom Kristi lidelse. Men "løpsbanen" fram til vi mottar arven, er at "vi lider med ham". Dette som apostelen tilføyer her har den aller største betydning. Det er et karakteristisk kjennetegn på de sanne arvingene, de ekte barnene (Heb 12:8). Det skal vekke og skille ut fra Guds rette barneflokk; de som går i en falsk innbilning om at de eier arven, men likevel ikke er Kristi etterfølgere. Men disse ordene er også til trøst for dem som lider med ham, men ofte er i så harde lidelser at de fristes til å gi opp. La oss da ta disse ordene grundig inn over oss: "så sant vi lider med ham"! Apostelen forteller oss her at selv i lidelsene skal vi ha samfunn og del i Kristus, som gikk gjennom lidelse til herlighet. Her hersker en så konkret Guds ordning, at lidelse går forut for herligheten, at selv Kristus, som vår foregangsmann i alle ting, har gått denne veien, og uttrykkelig forklart oss at vi skal følge etter ham i dette.

 

Han sier: "Hvis noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge meg" (Luk 9:23). Vi må se på Kristi lidelser fra to sider. Først og fremst led han som forsoner for våre synder. Dernest var lidelsene hans vei til herlighet. Når det gjelder hans sonings-lidelse, så var han helt alene om det: "Pressekaret (vinpressen) har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg". Helt alene tilfredsstilte han den guddommelige rettferdighetens krav. Alene fortjente han i vårt sted rettferdighetens lønn; den evige arven. Sett fra den siden var han vårt eksempel og veiviser. På det området må vi "følge i hans fotspor", og være lik ham. Skriften lærer oss uttrykkelig, også om ham, at han måtte kjempe og seire for å bli opphøyet, og at han i dette skulle være et forbilde og mønster. Selv sier han f.eks.: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min Far på hans trone" (Åp 3:21). Med samme hensikt formanes vi også i Heb 12:2 til å "se på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset, aktet ikke på skammen, og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone". Lidelsen er altså en del av den arven som Kristi medarvinger her på jord har sammen med den "førstefødte". For alle arvingene går veien til arven gjennom lidelse, For mange går den gjennom "stor og lidelsesfull kamp".

 

Men her bør vi legge nøye merke til at apostelen sier ikke bare: "så sant vi lider", men "så sant vi lider med ham". For det er ikke alle lidelser vi kommer opp i, som dermed er tegn på at vi er Kristi medarvinger - "den ugudelige har mange plager", og alt som lever på jorden lider. Men her tales det bare om de lidelser vi opplever på grunn av vårt samfunn med Kristus, på grunn av at vi følger etter ham. Og da ikke bare verdens fiendskap og avsky, men også all den anfektelse synden, kjødet og Satan fører over oss, som nettopp er en følge av at vi er forenet med Kristus. Sluttelig har vi den lidelse Faderen bruker for å oppdra oss, og som alltid vil kjennetegne hans ekte barn. Først og fremst er det en uomtvistelig tale i Ordet, om at "alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt" (2Tim 3:12). Og Kristus sier uttrykkelig: "Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere". Så har vi dem som vil være en kristen, som lever på at de har troen og håpet om evig liv. Men deres kristendom hindrer dem ikke i samtidig å stå på god fot med verden, være aktet og elsket av menneskene. I dette ligger det et uhyggelig og helt konkret tegn på hva slags kristendom dette er. Et tegn på at de ikke er sanne og trofaste Kristi etterfølgere. Herren har selv sagt det (Joh 15:20, Mat 10:25,34,39).

 

I dette å lide med Kristus, har vi også all den lidelse som synden og Satan fører over oss, som kort nevnt ovenfor. Disse lidelsene rammer oss bare fordi vi er blitt forenet med Kristus. Kristus bar verdens synd, med angst og nød, så han kjempet, bad og svettet i Getsemane. På samme måte vil alle de som har Kristi Ånd, også være redd for synden i dem, og kjempe og be mot den. På samme måte som Kristus ble fristet og anfektet av djevelen, slik vil også alle som tror bli forfulgt av den samme fienden, med fristelser og glødende piler. Vel er der noen som vil være kristne, men deres kristendom er av en slik art at synden plager dem ikke. Djevelen frister og anfekter dem ikke. De er tvert imot alltid sterke, modige og tilfreds. Men i alt dette har de konkrete bevis på at deres tro og kristendom er falsk. Alle Guds barns erfaring stadfester dette.

 

Til slutt vil vi nevne det Jesu selv sier, om at de ekte grenene blir renset. De får ikke lov å vokse fritt og uforstyrret på samme måte som de greiene som til sist bare vil bli brent opp. Og apostelen sier: "Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner". Og videre: "Når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden". Men, som nevnt ovenfor, må denne tukten og dette at Herren refser oss, skilles klart fra slike samvittighetskval og straffedommer som også de ugudelige plages med.

 

Dette å lide med Kristus kan vi aldri skjelne klart hvis vi ikke først holder klart for oss at den personen det gjelder må være et Guds barn, slik det er skildret tidligere under dette kapitlet. D.v.s. en sjel som er dødd fra loven og nå lever i Kristus (v.1 og 2), som lever etter Ånden (v.5), ikke lever og vandrer etter kjødet, men etter Ånden (v.4,13), ja, blir ledet av Guds Ånd, barnekårets Ånd, og i denne ånd roper: Abba, Far! (v.14,15). En slik sjel oppdager at han har fått en hel masse nye lidelser. Det gjelder såvel ondskapen som bor i ham selv, som det som møter ham fra djevelen og verden. Lidelser som han tidligere ikke kjente til. Alle slike lidelser har han altså bare fordi Kristus nå bor i ham. Og da er jo alt dette sikre tegn på at han er en av Kristi medarvinger, som nå oppdras for den arven som venter ham.

 

Hvis du ikke vil ha slike lidelser med Kristus, da må du heller ikke prøve å innbille deg at du en gang skal arve herligheten sammen med ham. Der er mange som vil være kristne og til sist bli medarvinger med Kristus. Men de vil ikke lide noe sammen med ham her i livet. Tvert imot tåler de ikke det minste støt, et hardt ord eller et vondt rykte, før de enten klager og skriker om sine plager, eller "justerer" sin kristendom, så de kan gjenvinne verdens gunst. På samme måte vil de likevel ha del i alt det lyse og herlige som evangeliet forkynner. Men noe avhold, noen dødelse av kjødet vil de ikke høre snakk om. En oppriktig sjel som har den nye fødselens kraft i hjertet sitt, kan også plages av mye vondt. Alle Guds barn må erkjenne svakhet og fall. Men disse vil likevel inderlig sørge over ondskapen i hjertet, sine fall og sin vantro. Hvis dette ikke skjer, men de tvert imot lager seg en makeligere vei, forsvarer sin verdslighet og et liv som styres av kjødets lyst, da er dette et helt konkret sørgelig tegn, som nevnt ovenfor. Da vil de bli bedratt i sitt håp om en himmelsk herlighet.

 

Luther sier: "Da vil Kristus på den siste dag ikke erklære deg for sin bror og medarving. Isteden vil han spørre deg: Hvor har du din tornekrone? Hvor har du korset, naglene og pisken? Han vil spørre deg om du har vært en forargelse for hele verden, slik han og alle hans lemmer fra tidenes morgen har vært. Hvis du da ikke kan bevise at du har det slik, så vil han ikke kunne kalle deg for bror og medarving". Kort sagt: Vi må alle lide med Kristus, hvis vi skal bli med ham til herligheten. Dette er det første vi bør lære her.

 

Dernest har kristne her en stor trøst i sin lidelse. Lidelsen er jo ikke tegn på at noe er galt. Det er ikke slik at Gud ikke kan være deres rette og omsorgsfulle Far, når de må ha så mye lidelse her i livet. Ellers kunne vi fristes til å stusse over dette at når vi er begynt å tro vi har så stor en nåde hos Gud, tror vi er hans barn og Kristi brødre og medarvinger, - likevel ikke kan nyte noe av alle disse goder. Men tvert imot være plaget mer enn andre mennesker. Har strid i det ytre, og engstelse inni oss. Samtidig ser vi andre mennesker er langt mer lykkelige og fri for plager. Asaf klager i Sal 73: "Nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut. For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager. Men jeg ble plaget hele dagen, hver morgen kom til meg med tukt". For at vi ikke helt skal falle ut av troen gjennom slike fristelser, er det om å gjøre at vi søker samme vei til lys i problemene som Asaf. Han fortsetter: "Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt" - (hvordan det går både de ugudelige og rettferdige til slutt).

 

Om de førstnevnte sier han: "Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne. De gikk under og tok ende med forferdelse". "Men jeg blir alltid hos deg" - fordi "du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet". Dette er noe apostelen også vil lære oss her. Han vil føre oss inn i "Guds helligdommer" (sv. in i Guds heliga rådslut). Han vil åpne vårt åndelige syn, så vi kan sette pris på den nåde og herlighet som ligger skjult i tukten og lidelsene vi opplever her i livet sammen med Kristus. Og at bare evig fordømmelse ligger og venter de som velger et kort livs lyst i synden. Det samme ville Kristus lære oss gjennom fortellingen om den rike mann og Lasarus (Luk 16:25).

 

Vær da forstandig, og la deg ikke bedra! Er du blitt et Guds barn? Er du blitt et slikt menneske som ikke lenger finner noen ro i synden og verden? Som heller ikke kan finne ro og trøst i din egen religiøsitet, men alltid må søke din fred i Kristus, i det han har gjort, og i hans nåde? Så skal du vite at alle lidelser som da måtte møte deg, i det ytre og ditt indre, om det er aldri så underlig, bare er enda et tegn på at du er Guds barn som nå oppdras for himmelen. Glem aldri de ordene vi alt har minnet om: "Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner", "Når dere må holde ut tukt, så er det Gud som behandler dere som sønner". Selv sier han at "alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Og jo herligere han vil gjøre et barn, jo sterkere går han inn i oppdragelsen av dette barnet. Det er nettopp den tukten som gjør at vi aldri får ro i våre synder. Har du erfart dette? At etter at du kom til tro og ble forenet med Gud, så har du aldri mer ro i ditt forderv? Nå oppdager du den ene synden verre enn den andre. Da skal du vite at dette bare er en følge av at Den Hellige Ånds lys og tukt stadig vokser.

 

Du kjenner den ene fristelsen etter den andre plager deg. Og det verste er at du må erkjenne at selv fristelsen er en synd og et lovbrudd. Derfor frykter du for Guds vrede, og at han skal gi deg helt opp. Da er det en stor kunst å kunne se på dette som at du lider med Kristus, for du ser bare på det som synd og ugudelighet. Men la deg nå ikke føre vill! At det er synd i fristelsene dine, kan jo ikke bortforklares. Men hvis denne synden engster og bedrøver deg, da må den jo være noe av din lidelse. Hvis du tvert imot kunne trives i synden, da kan du ikke kalle det lidelse. Og da hverken gråter eller engstes du over den. Apostelen Jakob ser slik på våre fristelser: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har bestått prøven, skal han få livets krone" (Jak 1:12). Og hva er det han mener med "fristelse"? Det forklarer han straks med tilføyelsen: "Hver og en blir fristet når han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær". Om slike fristelser er det altså han sier dette: "Salig er den mann som holder ut i fristelse".

 

Det er Ånden som bor i deg, som nå virker at du lider i synd og fristelser. Og dette vitner om at nå tuktes og oppdras du fram mot et annet liv enn dette. Det samme gjelder hvis du opplever det som om du aldri mer får ha noen jordisk lykke og glede uforstyrret. Du opplever det som at du, uansett hva du foretar deg, alltid må lide. Bare du merker at alt dette mer og mer vender blikket ditt mot den evige gleden. Ja, da skal du vite at alt dette er tegn på Guds omsorg for din sjel. En oppdragelse fram mot en bedre verden enn denne. Gjennom alt det du lider blir ditt gamle menneske stadig mer utmattet og drept. Din tro blir stadig mer renset, du må mer og mer inn i Ordet og bønn, og lengselen etter frelsens hjemreise blir sterkere og sterkere. Det er dette Gud har som mål, han som alltid har vår evige velferd for øye. Vår lidelse er altså et resultat av hans faderlige kjærlighet, og har som mål at vi skal bli mer og mer lik hans Sønns bilde.

 

for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham. Et annet sted sier Paulus: "Dette er et troverdig ord: For dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham" (2Tim 2:11). Her sier han altså at hvis vi lider med ham, så skal vi også "bli herliggjort sammen med ham". Dette er jo en usigelig trøst for alle de som lider med Kristus. Her i livet har de altså hatt den store ære at de har fått "lide med ham" - og frelst i himmelen skal deres ære bli så stor at de skal "bli herliggjort samen med ham". De skal ikke bare opplevelse lidelsen sammen med ham, her i livet. I evigheten skal de også følge ham i opphøyelsen. Her i livet har de hatt de samme fiendene som han, samme kampene som ham. Men de skal også få del med ham i seieren og herligheten. I alle forhold skal de få være hans "medarvinger".

 

Men hvis alt dette er sant: Du er virkelig Guds barn. Du er Kristi bror og medarving, og til sist skal du være sammen med ham om den evige herligheten. La da gjerne verden få ha sin glans, sin rikdom og ære! Selv på sitt aller høyeste er de jo alle sammen til slutt bare djevelens barn og medarvinger til den evige fordømmelsen (Joh 8:44, Mat 25:41). Ja, la hele den tiden du måtte ha igjen på denne jord bare være en forberedelse til det herlige livet du en gang skal få lov å gå inn til. Og om du da skal lide ganske mye her på jorden, sammen med Kristus, så tenk ikke for mye på dette, når du er på vei til å motta så stor en herlighet. Når vi en gang når så langt at vi opplever hva denne herligheten vil si, vil vi nok helt sikkert anse all denne jordens lidelser for småtteri. Og, om nødvendig, gjerne ennå gå tusen år på jorden i de bitreste martyrlidelser, når vi får ha denne herlighetens krone i vente. Det er dette Paulus ser for seg, når han nå kommer med denne tilføyelsen:

 

18: For jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss.

Med vår forstand og munn kan vi nok alle stemme i med Paulus i dette. Så langt er alt greit. Men hvor dypt i oss sitter denne erkjennelsen? Det vil bare hele livet vårt kunne bevise. Hvor dypt Paulus mente dette, det vitner hele hans apostelgjerning om. Se hvordan han skynder på fra sted til sted, på tross av de verste angrep fra fiendene, "i trengsler, i angst, under piskeslag, i fengselsopphold...". Alt bare for at frelsens lys skulle nå så mange sjeler som mulig. Det har altså brent en overbevisning i hjertet hans, om at alle lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss. Og han hadde tross alt uten tvil opplevd langt flere og større lidelser enn noen av oss. I 2Kor 11:23-28 oppsummerer han en lang rekke av det han har vært igjennom. Han taler om "flere piskeslag, ofte i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene fikk jeg fem ganger de førti piskeslag på ett nær. Tre ganger ble jeg hudstrøket. En gang ble jeg steinet. Tre ganger led jeg skipbrudd. Jeg har ofte vært på reiser, i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i fare i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre, i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger og tørst" osv.

 

Og likevel sier han fra dypet av sitt hjerte: "Jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss". Men Gud hadde en gang forunt denne apostelen et markert blikk inn i den himmelske herligheten, som ingen av oss andre har opplevd. Og det har nok uten tvil bidratt sterkt til den sterke overbevisningen han gir uttrykk for i dette verset. Paulus sier han "ble rykket inn i den tredje himmel", "inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales, slike ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale". Det var så mektig at han visste ikke en gang "om han var i legemet, eller utenfor legemet" (2Kor 12). Hvis noen av oss hadde opplevd noe slikt, ville vi nok uten tvil anse alt det jorden kan by på, både det herlige og det bitre, for "ingenting".

 

Men hvis det nå er slik med oss at vi nok kan gjenta disse apostelens ord med vår munn, men så, når plager eller lidelser møter oss, straks blir utålmodige, klager og syter. Da er nok grunnen den at plagene synes og oppleves, mens den himmelske herligheten ennå er skjult for oss. Men vi har nok selv stor skyld i vår svake tro og utålmodighet. For hvis vi var mer opptatt med å øke troen og håpet, så ville vi nok også ha mer av dette. Derfor må vi nok være mer opptatt med dette, og påkalle Gud om nåde til å få det inn i hjertet.

 

lidelsene i den nåværende tid. Med disse ordene minner Paulus om at uansett hvor bitre lidelsene våre enn er, så varer de bare denne korte tiden (hvis vi er Guds barn). I 2Kor 4:17 sier apostelen om vår trengsel, at den "bare varer en kort stund", d.v.s. går snart over, mens herligheten er "evig". Dette burde vi alltid tenke grundig over. For vi har alle en tendens til at når noen lidelse rammer oss, så opplever vi det som om den skulle fortsette i det uendelige. Og på grunn av denne fordreide holdningen, blir lidelsene mye tyngre å bære. Derfor burde vi så fort som mulig holde fram for oss det faktum at dette snart er slutt. Om det så er plager som ville vare livet ut, så er jo det også bare en kort stund - i forhold til den uendelige evigheten som venter oss. "Få og onde har mine leveårs dager vært" sa den hundre år gamle patriarken. Snart ligger alt det vi har opplevd i livet, bak vår rygg. Derfor sier Paulus også: "Men dette sier jeg, brødre. Tiden er kort, slik at fra nå av må de som gråter, være som de som ikke gråter, de som gleder seg, som de som ikke gleder seg. For denne verdens skikkelse forgår".

 

Hvis du plages i store lidelser, så sørg altså med måte. Det varer ikke lenge, "tiden er kort". Slik tenkte Moses da han "heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han holdt Kristi hån for en større rikdom enn skattene i Egypt. For han så fram til lønnen". Og det som har en ende kan aldri sammenliknes med det uendelige. Bare dette er grunn nok til se på lidelsene i den nåværende tid som ingenting, mot herligheten som venter oss - som blir evig og uten ende. Dessuten følger det alltid en velsignelse med, når Guds barn lider. Herren er nær oss i nøden, og gleder hjertene våre med sin nåde. Paulus sier: "Slik som Kristi lidelser kommer til oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus" (2Kor 1:5). Derfor er helt klart all vår lidelse småtteri mot "den herligheten som er så mye mer overveldende", den "som forblir".

 

den herligheten som skal bli åpenbart på oss. Legg merke til ordene: "som skal bli åpenbart". Her er årsaken til at vi så nødig vil lide noe: Herligheten er ennå ikke åpenbart! Vi ser den ikke med øynene, den er skjult for oss, og troen vår er svak. Luther sier: "Hvis det bare var en herlighet som vi kunne se med øynene, ja, da ville vi nok gjerne være tålmodige martyrer. Hvis det stod noen på den andre siden av en elv med en kiste som var full av gulldukater, og ropte: Den som våger å svømme over skal eie disse gulldukatene! Da skulle vi få se litt av en kappsvømming - bare på grunn av disse gulldukatene som de så med sine egne øyne!" Ja, dette ser vi virkelig mange eksempler på i denne verden. Hvordan mennesker strever og arbeider, tar sjanser og lider, - når bare lønnen er synlig! Se hvordan sjøfolk våger livet på farlige hav, bare fordi han er sikker på lønnen som han får nå han er vel i havn. En forretningsmann stresser og reiser gjerne rundt hele verden, han satser legem og sjel, bare for å oppnå gods og penger. Hvor mange unge strever seg ikke dag og natt gjennom de hardeste studieår. Alt sammen bare fordi de ser for seg det eksamensbeviset, den utmerkelsen og de menneskelige fordelene som venter dem, når de har bestått prøven!

 

Men på dette området vi er opptatt med; når Gud formaner oss til å kjempe for den evige kronen og herligheten, da er vi trege, uvillige og står som maktesløse. Det er bare så vidt vi med Guds ord og bønn makter å holde oppe vårt åndelige liv. Langt mindre ville våge å lide noe for Kristi skyld. Og hvorfor? Bare fordi herligheten som er lovet ennå ikke er åpenbart for oss. Når livets reise er slutt skal Gud føre oss inn i sitt Paradis, og på den siste dag ikke bare gi oss et vidunderlig og skinnende legeme, men også så stor en herlighet at "vi skal bli lik ham". Og da er vi salig frelst for all evighet. Men dette ser vi ikke for øynene våre nå. Nei, her ser vi ikke noe som helst herlig. Det vi ser nå, gjennom hele livet her, er bare en stakkars synder som ennå er full av skrøpelighet. Og som slutt på livet her, ser vi bare hvordan det skrøpelige legemet visner, dør, forvandles og begraves.

 

Nei, det kreves nok åndelige øyne, så vi kan se det som ikke er synlig. Hele sommerens skjønnhet er skjult under vinterens snøskavler og mørke. Men når våren kommer, bryter det fram i all sin skjønnhet. På samme måte er også den herligheten vi har i vente, nå skjult under dette livets trengsler. Men det skal åpenbares en gang, like sikkert som sommeren kommer etter vinter. Herren har sagt det! Men det kreves at vi vet hvem vi tror på; han som er en allmektig og sannferdig Herre som ikke kan svike sine egne ord og sine troende venners håp.

 

"på oss", sier apostelen. Herligheten skal bli "åpenbart på oss. Når han både begynner verset vårt med at "jeg" - "jeg er overbevist", og nå sier at herligheten skal bli åpenbart "på oss", så lar han oss med dette forstå at her tales det ikke bare om de store og hellige, som Paulus og Peter osv. Vi oppfører oss jo ofte som om vi tror slike ord bare skulle gjelde disse. Nei, det gjelder alle som tror, også de minste og skrøpeligste. Bare de er ikledd Kristi rettferdighet, for "dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort" (v.30). "For det er ingen forskjell; for alle har syndet - og blir rettferdiggjort ufortjent". "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Det er dette som ligger i ordet "oss". Og dette er nettopp hovedsaken i troen, at du kan tro dette "oss", slik at du sier: "Også på meg, elendige sjel, skal Gud åpenbare sin herlighet". Hvis denne troen er levende i hjertet, da er du også villig til å lide litt med Kristus. Fordi du vet at til sist skal du også "bli herliggjort sammen med ham". Og like så sikkert som Herren selv har lovet dette, så skal han også fullbyrde det.

 

Etter en kort tids trengsel, prøvelser, kamper og sorger, skal vi "se ham som han er". Da kommer han og henter sin kjempende menighet, den bruden han elsker. Da gir han henne en evig glede, og sier: "Se, nå er vinteren omme. Regnet er dradd forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!" (Høys 2:11-13). Det er Herren som har sagt det. "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Å, Gud! Gi oss mer tro og håp, og hjelp oss igjennom, helt fram til den salige virkelighet!

 

19-22: For skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn.

For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som la den under forgjengelighet, men med håp;

for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn.

For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid.

Her skildrer Paulus med mektige og sterke ordvalg hvordan hele skapningen sukker etter forløsning. Og hensikten hans med dette er å gi Guds barn ennå sterkere grunnlag og visshet om hvor stor den herligheten er som venter dem. Den han har talt om like foran disse versene. Derfor begynner han disse versene med et "For" - "For skaperverkets inderlige lengsel venter med iver.."

 

I begynnelsen skapte Gud alt det som er på jorden til å tjene og glede hans barn, og dermed til ære og pris for hans navn. Men ved syndefallet fikk også hele skapningen sin del av forbannelsen (1Mos 3:17-18). Derfor oppfyller den ikke nå det den opprinnelig var bestemt til. Nå tjener den ikke Guds barn på samme måte som det ville vært hvis synden ikke hadde kommet inn i verden. Tvert imot tjener den mest av alt Skaperens fiender og spottere. Ja, den tjener synden, fordi den brukes av de fleste mennesker til synd. Men samtidig er dette en trelldom, en undertrykkelse, som skapningen lider under. Det skjedde, fra skapningens side "ikke frivillig", "men på grunn av ham som la den under forgjengelighet" (v.20). Men denne situasjonen skal ikke vare alltid. Skapningen er lagt under forgjengelighet, "men med håp; for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn" (v.20-21). Det er dette budskapet i disse versene egentlig dreier seg om.

 

Profetene talte ofte om skapningen som de talte om fornuftige vesener. F.eks. heter det at fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop, og markens trær skal klappe i hendene, at sol og måne, ville dyr, krypdyr og fugler skal love Herren. På samme måte ser også apostelens åndelige øye hvordan hele skapningen lider i et urolig sukk etter å nå fram til målet. Han hører skapningen sukke og ynke seg i lengt etter Guds barns og sin egen forløsning fra den trelldommen de lider under. Og som vi alt har nevnt, bruker Paulus dette til å styrke og oppmuntre alle kristne. Først og fremst til å styrke dem i vissheten; garantien vi har for at vår herlighet skal åpenbares. Den som ligger i dette at hele skapningen når sitt mål først når tiden for herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn, er kommet. Da må vi ganske visst ha et annet og bedre liv i vente. For den verden vi nå lever i, slik vi opplever den, kan ikke være den rette. Den kan ikke være den Gud skapte i begynnelsen. Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor (2Pet 3:13).

 

Dernest ville Paulus med dette budskapet at de skulle holde klart for seg hvor stor den herligheten er som da skal åpenbares, - når hele skapningen skal fornyes og herliggjøres, som et ledd i åpenbaringen av all deres herlighet. For hele Guds skaperverk, vel og merke det som skal tilhøre den nye himmel og den nye jord, skal da renses, fornyes og forskjønnes. Alt sammen bare for at Guds barns herlighet desto mer skal åpenbares.

 

Skaperverket (eller "skapningen"). Her viser ikke ordet "skaperverket" til selve skapelseshandlingen, men til det som ble skapt, de tingene som ble skapt. For vi ser her at skaperverket er noe som lengter, stønner og sukker. Og vi skal snart se at det må være feil når enkelte mener at med ordet "skaperverket" menes bevisste vesener, som engler eller mennesker. Det riktige må være at her siktes det til det vi vanligvis mener med naturen, eller naturens rike. Det kan ikke være englene dette taler om. For englene er hellige, de lever ikke i "forgjengelighetens trelldom", og lengter derfor ikke etter sin egen forløsning. Heller ikke kan det være menneskene det tales om. For de er enten Guds barn, eller djevelens barn. Det kan ikke være Guds barn, for her skilles det klart mellom Guds barn og det skaperverket det tales om. Det kan heller ikke være tale om de menneskene som ikke er Guds barn, for disse lengter ikke etter at Guds barn skal bli åpenbart. Tvert imot hater de dem. Og de som ikke er Guds barn, skal jo heller ikke noen gang forløses fra den fordømmende trelldommen, men skal til sist være evig fortapt.

 

Dermed står vi tilbake med at her tales det bare om det ubevisste skaperverket, både de levende og de livløse: himlene og jorden, elementene, dyr, fisk, fugler og alt som vokser. Paulus vil ha sagt at skaperverket, som Gud på grunn av synden la under forgjengelighetens trelldom, skal bli fridd ut fra sin nåværende fornedrelse, hvor den lengter og sukker. Men etter Guds løfter om en fornyelse, venter den på samme måte som Guds barn å få del i befrielsen fra forgjengelighet og trelldom. Og sammen med dem venter den å bli kledt i den samme herlighet og skjønnhet, slik det alt sammen en gang stod fram fra Skaperens hånd. Når datteren i et rikt hus er brud, blir hele huset rengjort, pyntet og utsmykket til bryllupsfesten. Og alle gjestene, til og med tjenerne, skal iføre seg festklær. Skaperverket er det rike huset som Gud satte menneskene inn i, som barn og arvinger. Når vi taler om at Kristi brud skal gå inn til sin brudgoms herlighet, da er det Guds barn som skal få legge av seg all den elendighet og forakt som har skjult dem her i livet. Da skal de åpenbares i deres sanne herlighet og storhet. Men da skal også alt som hører til boligen deres, rengjøres og pyntes.

 

Dette taler Peter om i 2Pet 3, der han sier at da skal "elementene (himmellegemene) oppløses av brennende hete" . Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp. Men etter hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor". Alt skaperverk som skal tilhøre den nye jorden, og som er skapt for Guds barn, skal befries fra forbannelsen, og gjenopprettes i den fullkomne skapning de hadde da Gud i begynnelsen så på alt det han hadde skapt, og sa at "det var overmåte godt".

 

Paulus sier at dette ubevisste skaperverket har en "inderlig lengsel" som "venter med iver", som "sukker og stønner". Slik har vi som nevnt ovenfor, mange eksempler på at profetene i sin tale om det livløse skaperverket bruker et språk hvor de gir det menneskelige følelser. De sier f.eks. at "jorden sørger", og "mosten visner, vintreet sykner bort. Alle de som før var så hjerteglade, sukker nå". Men når det så tales om at noe nytt er skjedd, da heter det derimot: "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!", og "La elvene klappe i hendene, la fjellene juble alle sammen for Herrens åsyn", "Lov ham, sol og måne! Lov ham, alle lysende stjerner! Lov Herren, dere fjell og hauger, dere ville dyr og alt fe, ild og hagl, snø og skodde" osv. (Jes 49:13, Sal 98:8, 148:3-10).

 

Slik ser vi at menneskenes synd etter Skriftens ord gjør at skaperverket kommer i sorg. Men at skaperverket fryder seg når Guds vrede er borte, og han på ny viser sin nåde. På denne måten taler altså apostelen her om hvordan skaperverket har en inderlig lengsel, og venter med iver på forløsningens salige tid. Gr.tekstens ord for denne inderlige lengsel skildrer egentlig at en med løftet hode skuer fram mot det en lengter etter. I dette ser f.eks. Lütkemann et bilde av en flokk mennesker som lengter så inderlig etter å se sin elskede konge komme, at de virkelig strekker seg for å se over hverandre, om han nå nærmer seg. Slik venter også hele skaperverket med inderlige lengsel etter noe. Og hva er det så den lengter så inderlig etter? Jo, Paulus sier den venter med iver på åpenbaringen av Guds barn (egentlig: "..av Guds sønner). Her i livet er Guds barn så skjult under alle deres skrøpeligheter, under tidens trengsler, kors og lidelser, at de ofte ikke en gang selv holder klart for seg hvem de egentlig er. Langt mindre kan verden kjenne dem (1Joh 3:1). Men en gang skal deres skjulte herlighet lyse fram. Og det er dette hele skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på.

 

For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som la den under forgjengelighet. "Forgjengelighet" - ordet er en skildring av noe som ikke varer ved evig, men forandres, tar slutt en gang. I begynnelsen gikk skapningen ut fra Den allmektiges hånd i all sin fullkommenhet, i likhet med dens opphav. At skapningen nå er "underlagt forgjengelighet" forteller at etter syndefallet er den blitt svak og foranderlig. V.21 sier oss at skapningen er under forgjengelighetens trelldom. Dette er den dommen som har rammet skapningen/skaperverket, fordi den etter at synden kom inn i verden ikke lenger kan tjene menneskene slik den fra begynnelsen var skapt til. På grunn av menneskenes ondskap tjener den nå ikke til Guds ære og menneskenes vel. Gjennom menneskenes misbruk av skapningen tjener den tvert imot mer til deres undergang.

 

Så kan en også tilføye at mens alt dette egentlig var skapt til å tjene og glede Guds barn, som i skapningen nettopp skulle se Skaperen, elske og ære ham, - så tjener det nå tvert imot Guds fiender og spottere. Luther sier om dette: "Den gode solen; det skjønneste og herligste av Guds skaperverk, den tjener aller minst de hellige. Når den skinner på et Guds barn, så må den samtidig skinne på tusenvis av hyklere, fiender av Gud, spottere og forfølgere, røvere, tyver og de som lever i hor, som verden er full av. Den må lyse for dem i alt de foretar seg av ugudelighet og ondskap". Det samme kan jo sies om alt det Gud har skapt. Brødet som gir næring, vinen som styrker oss må ikke bare tjene drankere og fråtsere, men mest av alt alle de ugudelige som ikke gir Gud æren for alt det gode de har i livet.

 

Et vakkert tre, eller blomster, inspirerer og gleder et Guds barn. Det ser Gud i dette, og priser sin Far. Men samtidig er det hundrevis av djevelens barn som får en sjelisk nytelse av disse Guds skapninger. De ofrer ikke en tanke på Den himmelske Fars kjærlighet som har skapt alt dette for sine barn. Et Guds barn opplever en stille dal, eller et majestetisk fjell, og tankene vekkes i undring over Faderens storhet. Samtidig beskuer tusenvis gudsforaktere samme skaperverk bare med sine naturlige øyne, og tenker ikke på Skaperen. Gods og eiendom tjener i de fleste tilfellene bare avgudsdyrkerne. Det edle gullet må også pryde skjøgene. Den vakre hesten må bære de som forkaster Gud. Det stille lammet må avgi sin vakreste ull til de mest lettsindige hyklerne.

 

Det er jo alt sammen en undertrykkende trelldom for skapningen som var ment å skulle tjene Guds barn, så de kunne se sin Frelser i dette, elske og ære ham. For skapningen undertrykkes eller æres, etter hva den blir brukt til. Tenk for en ære det var for de stråene som fikk være leiet for Jesusbarnet i krybben! For en ære for det eselet som fikk bære Herren på ryggen sin! For palmetrærne som de brakk grener av, så Jesus red fram på dem! Og for ravnene som fikk bære kjøtt til Elias! Når derimot den gode må tjene slike som aldri spør etter Skaperen, men tvert imot hele sitt liv forakter og trosser ham, - selvsagt er dette en fryktelig undertrykkelse og trelldom, så en skulle tro jorden ville kunne åpne seg for føttene deres.

 

Til slutt nevner vi hvordan jorden etter Guds dom på syndefallets dag på mange måter er blitt vanskelig og ødeleggende for menneskene, legemlig sett. Gud sa om jorden at "torner og tistler skal den bære for deg". Det vil si at jorden skulle bli full av problemer, lidelser og farer for menneskene. Istedenfor å være en trygg, herlig og rik bolig for Guds barn, er jorden nå stort sett blitt en vanskelig arbeidsplass. Nå vokser det opp mange skadelige og giftige planter. Jorden, sjøen, vannene og luften blir mer og mer forgiftet. De som bor på jorden overraskes og ødelegges av oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd, tordenvær og haglbyger, av forurensingen og landeplager av insekter m.m. Alt dette står jo i sterk kontrast til skapelsens opprinnelige hensikt. Det er jo en forferdelig "forgjengelighetens trelldom", en undertrykkelse og en lidelse for Guds skapning, som gjør at den sukker og stønner. Men i ærefrykt for sin Skaper likevel fortsetter mot målet.

 

Dette at skapningen ble underlagt forgjengelighet, sier Paulus, skjedde "ikke frivillig". Dvs at det var ikke skapningens egen skyld, eller manglende vilje til å tjene menneskene med alt godt, som gjorde at det ble slik. Nei, det vare utelukkende menneskenes skyld at skapningen fikk denne forbannelsen over seg, og ble henvist til denne tilstanden som den nå sukker under. Herren Gud sa uttrykkelig til Adam: "Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld". Huset til opprørske undersåtter skulle rives (Esr 6:11, Dan 2:5). Ikke på grunn av noe som var galt med stokkene eller steinene i huset, men for å legge en større straff på de som eide huset. Ved å ramme det som tilhørte synderne, skulle de understreke den største avsky for det de hadde gjort. På samme grunnlag har menneskenes synd rammet skapningen, som var deres bolig og som de var satt til å herske over. På denne alvorlige måten viser Gud sin hellige nidkjærhet imot all synd, og hvor forskrekkelig synden er, når den gjorde at hele skapningen ble lagt under trelldom og forgjengelighet. Forderv og elendighet hersker nå, og slik vitner selve skapningen om hvordan dens Skaper ble krenket.

 

Å tro at slik vi nå ser skaperverket, slik har det vært da det stod fram fra Skaperens hånd, eller at slik skal det alltid være, det ville være å ringeakte Gud. Nei, Skriften taler klart både om at skaperverket/skapningen en gang ble forbannet på grunn av synden, og lagt under forgjengelighetens trelldom. Og om at den en gang skal gjenopprettes i sin opprinnelige fullkommenhet og skjønnhet. Paulus sier videre at den ble underlagt forgjengelighet,

 

men med håp; (eller: i håp om at...) for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. "Og frigjort fra alt som nå binder og tynger den, og gjør den syk, sur og ikke tjenlig, skal den nå bryte ut i fryd. Nå skal den i all evighet i ren takknemlighet stille seg til rådighet for sine lykkelige innbyggeres behov og ønsker. Og selv skal den lykkelig delta i Guds barns herlige frihet og vidunderlige liv" (hvem som siteres mangler i orig.utgave).

 

Noen har ment at skapningens frigjørelse skal skje ved at den fullstendig tilintetgjøres. Til støtte for denne tolkingen har de anført slike bibelsitat som 2Pet 3:10: "da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene (himmellegemene) skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp". Og Åp 20:11: "Jorden og himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem". Men mange andre tydelige og bestemte ord i Skriften viser oss at meningen i de to nevnte bibelstedene ikke er at skapningen som sådan skal tilintetgjøres. Bare dens nåværende form og beskaffenhet skal helt og holdent forandres. Når f.eks. et stykke metall, f.eks. en skulptur, smeltes i ild, så "forgår" den i sin utforming, men ikke som emne, som metall. På samme måte skal også himlene og jorden "omstøpes" i ild, for å gjenoppstå renset og mer fullkomne enn før.

 

I ovennevnte 2Pet 3 sier apostelen i v.13: "Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord". Og i Sal 102:27 sies det om jorden og himlene: "De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning". Men straks føyes denne forklaringen til: "Som klær skifter du dem ut, og de blir skiftet ut". Dessuten kan en tilføye: Når vi vet at alle ting i naturen kjemper for sin egen opprettholdelse, hvordan kan det da sies at skapningen lengter etter åpenbaringen av Guds barn - hvis altså denne åpenbarelsen skulle være det samme som at hele skapningen til slutt skal tilintetgjøres? Nei, tvert imot skal hele skapningen, samtidig med at Guds barn blir åpenbart, selv også bli forvandlet til en ny og skjønn skikkelse. Paulus sier uttrykkelig i denne teksten vår, at skapningen skal bli fridd ut, og "ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Dvs. at når den utfries skal den bli ikledt en skjønnhet og herlighet som samstemmer med Guds barns herlighet, - så langt den kan overføres og tilpasses skapningen.

 

Tidligere har vi brukt sammenlikningen med datteren i det rike huset, som skal feire bryllupet sitt. Da skal også hele huset gjøres rent og pyntes, så det passer til bryllupsfesten. Hvis da forbannelsen på grunn av synden også kom til å gjelde skapningen, så den rammet den, så skal den nåden som "överflödar över synden" også strekke seg til å gjelde skapningen, så den også blir herliggjort. Og på samme måte som straffen for menneskenes synd ble så mye større ved at følgene strakk seg helt til skapningen, slik skal også Guds barns herlighet bli så mye større, så at selv skapningen, som var gitt til å tjene menneskene, også skal få sin del av deres herlighet. Ved Guds godhet skal skapningen bli delaktig i kårene for hans barn, og ikke i slik det går med hans fiender. Vi forstår kanskje ikke alt, slik det blir det skapningen har i vente sammen med Guds barns frihet i herligheten - hvordan disse nye himler og den nye jorden da skal stå fram. Men én ting er vi i alle fall sikre på: alt skal samstemme med, og opphøye Guds visdom, kjærlighet og makt. Men da vil nok den nye skapningen fullstendig overgå all vår forstand.

 

I vår tekst har Paulus brukt to betydningsfulle uttrykk omkring Guds barn. Det første er "åpenbaringen av Guds barn". Det andre: "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Ordene: "åpenbaringen av Guds barn" sier oss først at Guds barn her i livet er skjult. Akkurat dette at vi er Guds barn, er det mest usannsynlige og skjulte. Ikke bare for hele verden, men også for oss selv. Det går ikke an å se dette på oss, at vi er Guds barn. Vårt barnekår hos Gud, vår rettferdighet og herlighet innfor ham, er her i livet dekket over med en tykk sky av alle slags skrøpeligheter. Utvortes ser vi ut som andre mennesker, bortsett fra at vi går en helt annen vei enn verden, gjennom livet. Men det sees ikke noe guddommelig skinn over våre legemer. Som alle andre lider vi under svakhet, sykdommer, fattigdom, avmakt, og til sist døden og forråtnelse. Og selv om vår ånd er født på ny og helliggjort, så er kjødet fremdeles fullt av synd og elendighet. Vi har en lov i lemmene våre som kjemper mot den loven som er i vår ånd. Stadig sukker vi over at vi gjør ikke det gode som vi vil, men gjør titt det onde som vi ikke vil.

 

Hvordan kan vi da se at vi er Guds barn? Jo, Paulus sier: "deres liv er skjult med Kristus i Gud". Og dette skjulte livet skal én gang være slutt. Hele skapningen venter på åpenbaringen av Guds barn. Så sier apostelen videre samme sted: "Når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med ham i herlighet" (Kol 3:3-4). Da skal sjelene våre bli fridd ut fra alt som er igjen av fordervet, og legemene våre skal bli lik Kristi herlighets legeme. Da skal "dette forgjengelige bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet". Kristus sier: "Da skal de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike". Da er Guds barn åpenbart. Da ser de ut som Guds barn, - når de sitter på sine troner, ikledd herlighetens skinnende drakt. Da er de også kommet til sin herlighets frihet.

 

Vel har vi nok allerede her i livet en tosidig frihet, som vi aldri kan prise Gud nok for. Først friheten fra synd, skyld og fordømmelse. Så vi aldri kan dømmes etter loven. Dernest friheten fra syndens herredømme. Det samme som at vårt livs retning ikke lenger er etter kjødet, men etter Ånden. Men så er vi da her i livet samtidig også fengslet og undertrykt under alt det onde, som nevnt ovenfor, og som skjuler vårt barnekår. Men da skal vi være fri fra alt dette. Da skal vi aldri mer tynges av noen strid mellom kjødet og Ånden. Aldri mer lide under onde tanker, eller av treghet og likegladhet. Aldri mer klage over at "det gode jeg vil, gjør jeg ikke". Aldri mer tynges av tåke eller uvisshet i troen. Da skal vi aldri mer hånes av den løgnaktige verden, eller bombarderes av Satans glødende piler. Og først og fremst skal vi da aldri mer frykte for å gå fortapt. "Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte".

 

Hele skapningen stønner og sukker altså sammen med oss, etter Guds barns og sin egen frigjørelse fra forgjengelighetens trelldom. Og Paulus sier: vi vet dette. Apostelen har altså hatt en konkret overbevisning om dette - at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer (dvs. presser fram sukk fra et tungt og trangt bryst) "ock våndas med oss ändå till nu". Gr.tekstens ord for "våndas" er sterkt og betydningsfullt. Det skildrer den "vånde" en kvinne har når hun skal føde. Skapningen "våndas" (stønner) fordi den venter på den nye "fødselen" som skal skje til slutt (Mat 19:28), når hele naturen skal stå fram i en fornyet og skjønn skikkelse. Men denne tilstanden, disse skapningens tunge sukk og fødsels-vånde, er temmelig skjult for oss. Holder vi nå klart for oss at skapningen nå slett ikke er i sin rette skrud, så fullkommen som den kom fra Skaperens hånd? Ser vi at den slett ikke står i den tjenesten den var tenkt til, men tvert imot ligger under trelldom? For hvis vi hadde dette klart for oss, da ville vi bare i dette ha et klart bevis foran øynene våre, på at Gud har bestemt noe annet. At han vil skape en ny jord og nye himler. Der skal det herske en fullkommenhet og salighet som er Herren verdig.

 

Med dette har Paulus villet komme vår skrøpelige tro i møte, og hjelpe oss ved å vise til noe vi kan se med øynene våre. På samme måte taler Kristus i Mat 6 til de som var svake i troen og var bekymret for sitt daglige brød. Han viser til skapningen, og sier: "Se på fuglene! Legg merke til liljene! Gud klær og før dem. Er ikke dere av større verdi enn dem?" Det samme gjør altså Paulus her, og vil si: Er det ikke nok for dere at dere har Guds løfter om herligheten som venter? Så se på det dere har foran øynene deres! Dette at hele skapningen, slik den er nå, slett ikke stemmer overens med den store og fullkomne Guds kjærlighet og makt. At den ligger i fødsels-vånde, sukker og stønner i lengt etter den nye fødselen. Da skal den tjene Guds barn, og ikke lenger synden. Og tjene dem så fullkomment og herlig som bare Guds kjærlighet kan virke. Men dette kan ikke skje så lenge synden og døden hersker i verden, men først når herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn, er kommet. Dette er jo en stor og sterk stadfestelse på den herlighet som skal åpenbares på Guds barn (v.18). Men til dette; hele skapningens vitnesbyrd, føyer så Paulus også det som ligger i Guds barns egen venting og lengt mens de er i denne verden:

 

23: Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde, også vi stønner med oss selv, og venter med iver på barnekåret; forløsningen av vårt legeme.

Ennå et bevis på at en herlighet som nå er skjult skal åpenbares på Guds barn, ligger i følgende: Selv de som allerede her har fått Åndens førstegrøde, er likevel ikke helt lykkelige og tilfredsstilt. Hele livet igjennom her på jord sukker og stønner de under konstant motbør. Og et så halvt og urolig liv kan jo ikke være det fullbrakte verket som den store og kjærlige Gud skapte, gjenløste og helliget oss til. Der må være et annet og mer fullkomment liv i vente for Guds barn. Riktignok har vi, som sagt ovenfor, allerede mottatt en nåde og forløsning vi takker Gud for i evighet. Da vi ble utfridd både fra syndens skyld og fra syndens herredømme. Da fikk vi leve i Guds vennskap og nådige samfunn, og fikk Åndens helliggjørende verk i hjertene. Men alt dette er likevel bare førstegrøden av den salighet som er beredt for oss. Det er bare en forsmak og "håndpenger" på det vi har i vente. "I dette håpet ble vi frelst", føyer han til i neste vers. Men bare "i håpet"! D.v.s. at ennå opplever vi det ikke. Det vitner om at noe annet, noe fullkomment ennå venter oss. Dette er hovedtanken i denne teksten vår. Og det vil komme ennå tydeligere fram når vi ser nærmere på ordene som er brukt.

 

Åndens førstegrøde. Uttrykket "førstegrøde" brukes som motsetning til det fullbrakte, det endelige, og som en forberedelse til dette (3Mos 23:10-20, 1Kor 15:20, Rom 11:16 m.fl.). Men uttrykket "Åndens førstegrøde" betyr slett ikke, slik noen mener, det motsatte av Åndens fylde, som gis til modnede kristne her i livet. For her taler Paulus om alle Guds barn, alle som har Ånden, ham selv inkludert. Og i v.9 har han helt enkelt sagt: "så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til". Det er det som han der kaller for å "ha Kristi Ånd", som han her kaller for "Åndens førstegrøde". Åndens førstegrøde settes altså her opp mot den fullkomne Åndens fylde vi skal få i himmelen. Og Åndens førstegrøde taler om at vi har mottatt Guds Ånd, hans gjenfødende og helliggjørende kraft i sjelen. Og gjennom dette er vi nye skapninger, som gjør at vi eier troen og Herrens frykt i hjertene. Men Paulus sier altså ikke bare: Vi som har Ånden, men bruker uttrykket "Åndens førstegrøde". Og dette ordvalget har han gjort meget omhyggelig. Det har stor betydning for hva det er han vil ha fram i denne teksten.

 

For med dette peker apostelen på Herrens forordning om det første kornbandet, som Israels barn i påsken skulle komme med til templet. Det skulle "svinges for Herrens åsyn" (3Mos 23:11), og var en høytidelig innvielse av kornhøsten. Det første kornbandet, førstegrøden, var et slags "håndpant" til Gud for den forestående kornhøstingen. Slik er også Ånden som bor i hjertene våre, et "håndpant" på den Åndens og frelsens fullkommenhet som en gang skal åpenbares på oss (konf. 2Kor 5:5, 1:22, Ef 1:14, 4:30). Ellers ville vi vel stadig vært fristet til å spørre: Hvorfor har Gud gitt oss sin Ånd? Hvorfor har han virket et åndelig liv i hjertene våre, helliget og oppdratt oss, hvis han ikke også ville frelse oss for evig? Hvorfor skulle han gjøre oss til sine barn her i livet, hvis han ikke ville gjøre oss til sine arvinger i evigheten? Nå ser vi hvordan Åndens største verk i sjelen er som et første kornband, som å innlede den forestående kornhøsten. Og det er nettopp denne Ånden som bor i oss, som gjør at vi sukker, venter og lengter, - ikke bare etter forløsning fra det onde, men etter barnekåret. Etter fullt ut å kunne nyte alt det apostelen taler om her.

 

også vi (som har fått Åndens førstegrøde) stønner med oss selv. "Vi stønner". Her taler apostelen om noe som er alle Guds barns, og spesielt de mest erfarne barnas, dypeste erfaring. Noe som er fullstendig ukjent for hele verden. Hvordan disse som har fått nåde, ofte både dag og natt kommer fram for Gud med dype og tunge stønn over sitt eget forderv og denne verdens trengsel. De lengter etter et bedre liv enn dette. Jovisst lever vi, allerede her på jord, i en fullkommen frelse. Alt nå og her er vi fri fra all syndens skyld, skal ikke lenger dømmes etter loven, men eie en evig nåde. Vi har Den Hellige Ånd i hjertene, og den leder og vokter oss hver dag. Men vi lever ennå et liv i lidelse, og i forventning. Det som tynger oss mer enn alt annet er fordervet, som alltid henger ved oss. Kjødet er ganske visst naglet til korset, men er ennå ikke dødt. Guds barn vil så gjerne være fullstendig rene og fri fra alt ondt. De vil så gjerne at hjertet skulle være fullt av Guds nåde, av tro og kjærlighet, fylt av et åndelig og hellig sinn. Men til sin store sorg må de ofte kjenne på så mye av det helt motsatte; lettsindighet, ugudelighet, likegladhet, forfengelighet, og en masse andre synder, så de vet ikke hvor de skal gjøre av seg.

 

De ønsker så inderlig at de kunne få bruke alle sine krefter i sin Herres tjeneste. Tenke, tale og gjøre bare det som er godt, hellig og nyttig. Men arvesynden sitter så fast, at ofte taler og gjør de det de kommer til å angre så bittert på. Derfor må de stadig sukke med apostelen: "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". I tillegg har vi djevelen som både frister oss og bedrar oss med alle slags onde innskytelser. Eller han stormer mot hjerte og samvittighet, og truer med Guds vrede og dom. Slik kan han av bare små sandkorn utvikle himmelhøye fjell, så vi tror vi er noen helt fryktelige syndere. Da synes vi slett ikke vi kan regne oss som Guds elskede barn. Vi er redd for at nå har Gud fått nok av oss, og bare vil la oss få møte alle våre synder i en evig fordømmelse. Ja, djevelen bombarderer Guds barn med så glødende piler at det ofte brenner som ild i hjertene. Slik er denne verden, på samme måte som slangens giftige bitt, alltid opptatt med å forgifte livet vårt. Med de samme metodene som verdens hersker, forleder den somme tider Guds barn til å følge etter den i synd og forfengelighet. En annen gang skadefro, med hån, bitre hentydninger og beskyldninger, som knuser hjertene så de heller ville være døde, enn å oppleve alt dette.

 

I tillegg kommer ofte lidelse og fattigdom, sykdom og savn, kort sagt "mange forskjellige prøvelser" (1Pet 1:6) over de kristne. Men alt dette ville jo likevel være ganske overkommelig, hvis bare Gud alltid var like åpenbar og nær gjennom plagene. Eller at vi selv alltid hadde en like årvåken ånd, alltid var like trofast i Ordet og i bønn. Men da er det ofte som om Gud skulle være tusen mil borte, og vår egen ånd skulle være fullstendig lammet, ja død. Dette er det verste av alt, når Gud i lang tid er "som en fortumlet mann, lik en kjempe som ikke makter å hjelpe" (Jer 14:9). Når sjelen i sin nød tar sin tilflukt til ham som fedrene satte sin lit til, og likevel ikke opplever at der er noe svar, noen bønnhørelse hos ham. Det vonde synes bare å bli verre. Ennå mer mørke og avmakt siger inn over oss. Da opplever vi nok i noen grad det samme som vår Herre på korset. Rundt seg så han bare fiender som spottet og hånte ham. Inni seg kjente han syndens forbannelse og alle fordervelsens strømmer. Og over ham; en Gud som hadde vendt seg bort fra ham i vrede, - så han ropte: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

 

Alle kristne har riktignok ikke vært gjennom alt dette. De som opplever de største lidelsene, har nok som regel også tider innimellom med lindring og trøst. Men de fleste vil nok likevel, selv om de jo har Åndens førstegrøde, alltid oppleve synden som bor i dem og avmakten som en stor byrde. Det gjør at de stadig vil sukke. Og i alle fall ved særskilte anledninger; lengte etter sin forløsning og få gå inn til selve arven. Dette har vi jo det beste eksempel på hos apostelen selv, når han i det sjuende kapitlet skildrer hvordan han først var "tatt til fange under syndens lov, som var i lemmene hans", og til sist nærmest roper ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" I 2Kor 5:4 ser vi også han sier at "vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget". Og hvor ofte ser vi ikke disse stønnene i Davids salmer?

 

Kort sagt: Guds barn kjenner alltid på at de mangler noe, så lenge de er her i denne verden. De har en ånd som ikke kan tilfredsstilles fullkomment av noe som helst, uten av det fullkomment gode, den fullkomne hellighet og frelse. Og det finnes bare der hvor vi er forløst fra dette syndens og dødens legeme. Paulus sier: "Vi stønner med oss selv", dvs. i vårt hjertes innerste. Stønnene kan ofte ikke høres av noe menneskes øre. Det går fra et tynget hjerte direkte til Gud, slik David skildrer det: "Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg". Derfor taler Paulus i v.26 om "sukk som ikke kan uttrykkes med ord", som det er Ånden selv som virker, og som registreres bare av ham "som vet hva Åndens sinnelag er". Det er slike dype og inderlige hjertesukk apostelen taler om, når han sier vi "stønner med oss selv".

 

og venter med iver på barnekåret; forløsningen av vårt legeme. "Barnekåret" - hvordan skal dette forståes? Har vi ikke alt nå fått barnekåret, alt nå blitt Guds barn, vi som tror på Kristus? Jo, det er sikkert og visst. Det har jo Paulus talt klart og tydelig om i v.14-17. Men dette er jo noe av "pulsslagene" i det kristne livet, at vi ennå "venter med iver" på det vi allerede eier, - eller at vi på samme tid både er og ikke er det vi en gang skal bli. Vi er rettferdige - og vi er syndere. Vi er frigjort - og vi er i trelldom. Vi er konger - og vi er treller. Det ene i Kristus - det andre i oss selv. Det ene følbart - det andre skjult. Slik er det også med vårt barnekår hos Gud: "Nå er vi Guds barn" (1Joh 3:2), men vi opplever det ikke. Og vår nåværende tilstand tilsvarer ikke på alle områder vår høye stand. De som er "Guds sønner", burde jo være herliggjort både når det gjelder sjel og legeme. Men det skjer ikke før vi er i himmelen. Først da skal vårt barnekår bli fullkomment åpenbart. Først da er vi i dypeste og endelige forstand Guds barn. Kristus sier: "De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn" (Luk 20:36). Og det er denne barnekårets endelige og fulle åpenbarelse Paulus her kaller "barnekåret". I v.19-21 ser vi at det samme forholdet uttrykkes med disse ordene: "..i inderlig lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn", og det tales om å "nå fram til"/"bli ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn".

 

Vårt barnekår hos Gud har to forskjellige epoker. Den første begynner med vår nye fødsel, når vi blir Guds barn og ikles Kristi rettferdighet. Da får vi Den Hellige Ånd som leder oss gjennom hele livet, og oppdrar oss. Men vårt barnekår ligger nå helt skjult under synden som henger så fast ved oss, og dette livets trengsler. Den andre epoken inntreffer når vårt nye, herlighets legeme forenes med sjelen, og ikles all den herlighet og salighet som venter Guds barn i himmelen. Det er denne "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn", da også hele skapningen skal motta sin del av dette Kristus taler om, når han i Mat 19:28 sier: "I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet". Da skal han "gjøre alle ting nye". Da skal ikke bare sjelen vår, men også legemet bære "den andra Adams himmelska bild" (1Kor 15:49). Først da har Guds barn inntatt hele arven, først da opplever de den fullt ut. For den dagen skal Herren Kristus si til dem: "Kom, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt". I himmelen, ja, først i himmelen ikles Guds sønner en herlighet som passer til deres høye stilling. Og etter at dette vårt barnekår er åpenbart, sier apostelen: venter vi med iver på barnekåret;

 

forløsningen av vårt legeme. For at ingen skal misforstå meningen med uttrykket "barnekår", som er brukt her i en betydning som ikke er så vanlig, tilføyer nå Paulus selv, som ytterligere forklaring: "forløsningen av vårt legeme". Men grunnspråket viser at her anvender han et meget sterkt uttrykk som egentlig betyr "løskjøping", "gjenløsning", som brukes når fanger kjøpes fri. Det er det samme ordet som brukes om "forløsningen, den som er i Kristus Jesus", og antyder her at også legemet vårt, på grunn av slik det skjedde ved Kristi "gjenløsning", skal forløses fra sitt fangenskap. På samme måte som en frikjøpt krigsfange fries ut fra fengselet. For på samme måte har også legemet vårt vært fanget under arvesynden, døden og forgjengelighet. Ja, dette at legemet vårt forløses til en evig herlighet, er akkurat kronen på hele Kristi dyrebare gjenløsningsverk. De vantros legemer skal stå opp og gå sammen med sjelen inn til et evig fengsel. Men de rettferdige til evig ære og salighet. Da skal vi i dypeste forstand kalles "de som Herren har gjenløst" (Sal 107:2). Da, når Herren kommer, skal han i dypeste forstand si: "En hämndens dag har jag beslutit, ock mitt forlossningsår har kommit" (Jes 63:4).

 

Og denne forløsningen blir da et resultat av den aller sterkeste Guds kraft, og gir oss den største lykke og salighet, når legemene våre skal stige ut av dødens fengsel, i all den glans og herlighet som skal gjøre dem "likedannet med hans herlighetslegeme". Det blir et verk av skapningens Herre, av han som holder nøklene til både livet og døden i sin hånd. Men det skjer bare på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Bare hans oppstandelses kraft kan bryte gravens segl og stillhet. I Ef 1:19-20 skildrer Paulus den guddomskraften som da skal åpenbares, når han taler om "hvor overveldende stor hans kraft er for oss som tror, etter hans mektige krafts virkning. Det var den han lot virke i Kristus da han reiste ham opp fra de døde" osv. Men denne forløsningen skal også bli så fullstendig at ingen ting kan være mer fullkomment. For "oppstandelsens barn" skal ikke gjenoppstå til sitt tidligere liv, men til en tilstand og et liv i uendelig ære og udødelighet. "Da er døden oppslukt til seier". Men en slik seier har vi ikke bare ved at vi har fått barnekåret og vårt åndelige liv, men først gjennom oppstandelsen.

 

De som fører jordiske kriger kan vinne to slags seire over fiendene sine. Det ene slaget kan vi kalle en tilfeldig og delvis seier. Det kan få fienden til å trekke seg tilbake, og ødelegger kanskje noe av styrken hans. Men det hindrer ikke at han ikke kan reise seg på ny og vende tilbake til slagmarken for å angripe den som drog av med seieren, og ta tilbake det han tapte. Det andre slaget kan vi kalle en fullstendig og avgjørende seier. Da tilintetgjøres den fiendtlige makten så fullstendig, at den aldri kan reise seg mer, eller ta tilbake det den tapte. Og slik skal den siste seieren bli. Når vi her i livet blir født på ny til Guds barn, da har Åndens kraft sikkert og visst inntatt en del av vårt vesen. Den har inntatt vår ånd. Det kjødelige sinnet er nedkjempet, slik at nå elsker vi det gode, og følger vår Herre gjennom livet. Men det medfødte fordervet, verden og djevelen lever ennå. Og døden skal en gang tilkjempe seg legemet vårt. Men i oppstandelsen er alle disse åndelige fiendene fullstendig nedkjempet. Da skal de aldri mer kunne reise seg, langt mindre overvinne oss. Da er Kristi seier fullendt, når selv den siste fiende, døden, er overvunnet.

 

Vår gjenløsning fra syndens fordømmelse, fra lovens forbannelse og dødens overmakt, var vunnet av Kristus da han ropte ut på korset: "Det er fullbrakt!" Men hos oss fullbyrdes den gradvis. Det største skjer i dette livet. Det fortsetter i vår død, og til sist i vår oppstandelse. Det vi mottar av forløsningen her i livet, er at vi utfries fra syndens skyld og herredømme, når vi ved troen tar imot Kristus og blir Guds barn. I døden blir så våre sjeler løst fra all synd og alt det onde som tynget dem her. Bare dette skulle være nok til at vi ikke burde se på døden med frykt og avsky, for den bærer jo i seg det neste trinnet i vår forløsning. Det siste trinnet skjer når våre legemer på den siste dag stiger ut, nye og renset, fra dødens fengsel. Derfor kalles også denne herlige frigjørelse for "forløsningen av vårt legeme", og er det siste trinnet i Kristi gjenløsningsverk. Da er det fullkomment fullbyrdet, at "døden er oppslukt til seier", og da skal alle Guds barn synge seierssangen: "Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier? Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!" Og når denne seierssangen bruser omkring tronen, da fratrer Kristus sitt stedfortreder-embede for Faderens åsyn (se 1Kor 15:24-28). Han samler alle sine frelste og forløste, og stiller seg sammen med dem fram for Ham som nå er "alt i alle", og sier: "Her er jeg og de barn Gud har gitt meg".

 

Ja, denne herlige dagen, når vårt barnekår skal åpenbares og vårt legeme forløses, den "venter vi med iver på", "vi som har Åndens førstegrøde", sier Paulus. Vi "venter med iver", som den gamle patriarken som sa: "Etter din frelse bier jeg, Herre!". På samme måte som Paulus forteller om de kristne i Korint, "venter" vi "på åpenbaringen av vår Herre Jesus Kristus". Og som tessalonikerne, da de hadde vendt seg fra avgudene til den levende og sanne Gud, "ventet de på hans Sønn fra himlene". Det samme sier han om alle de som "oppdras av nåden, for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster", at de "venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus" (Tit 2:12-13). "For dem som venter* på ham med iver, skal han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse" (Heb 9:28). Slik lengtet også apostelen selv etter rettferdighetens krone (2Tim 4:8). Det var i tro og forventning til det himmelske hjemmet som ventet ham, at Abraham forlot sitt jordiske fedreland, og at Moses "holdt Kristi hån for en større rikdom en skattene i Egypt". Og det var de samme løftene og forventningen som gjorde at de andre patriarkene bekjente at de bare var fremmede og utlendinger på jorden, og søkte et bedre fedreland, som de lengtet etter: det himmelske (Heb 11).

 

*

Her bruker C.O.R. uttrykket: "til frelsning för dem som förbida honom". Her er oversettelsene forskjellige. Men det er tydelig at i dette uttrykket "vente" ligger noe sterkere, noe dypere enn hva vi vanligvis legger i ordet "vente". King James sier: "de som ser hen til ham/har sitt øye festet på ham". Budskapet vil nok her uttrykke både lengten og det samme som vårt gamle ord "bie", altså "til frelse for dem som bier på ham". Og i ordet "bie" ligger dette "å vente lenge og tilsynelatende forgjeves", som Øiv.Andersen så betegnende skildrer det. (oversetters tilføyelse).

 

Men all denne skapningens og Guds barns sukk og lengt etter en salig forløsning, taler altså Paulus om som ennå et vitnesbyrd om at Gud virkelig akter å gi oss en slik herlighet. Herren Gud har ikke lagt et eneste behov eller begjær inn over noe levende vesen, uten at han har tenkt å tilfredsstille/oppfylle dette. Vi kan begynne med å se på det første behov et nyfødt barn har; hvordan det begynner å søke etter næring fra morsbrystet. Skulle han så ha lagt inn en slik lengt og sukk etter å bli fullkomment hellig og forløst fra alt ondt, hos sine egne barn, - og så ikke skulle ha sørget for å tilfredsstille denne lengten? Nei, hvis du kjenner Guds hjertelag, så ville du heller tro at om han så aldri hadde tenkt på noen himmel for sine barn, så ville han likevel, bare fordi han så hvordan de lengtet etter himmelen, og for alle martyrenes håp i deres dødsstund, drives til å skape en himmel, for ikke å svike alle sine barns lengt og håp.

 

Men, som teksten vår også etter hvert vil vise, så er selve denne Åndens førstegrøde og Åndens sukk hos Guds barn, et indre bevis på at Herren har gjenfødt dem med et bedre liv enn dette som mål. Denne verdens barn lever og trives i verden og synden, som fiskene i vannet. Og de vil gjerne ha det slik bestandig. Guds barns sukk over sin synd og lengt etter et bedre liv, er derfor noe som ikke finnes i kjøtt og blod. Men hvis Guds Ånd har vekket vår lengt, så skal også Guds kjærlighet sørge for at den tilfredsstilles. Og jo mer vi tror dette, desto mer vil vi også lengte etter dette. Da ber vi av hjertet: "Komme ditt rike!" Kom, Herre Jesus, og gjør slutt på syndens og djevelens makt! Gjør slutt på denne vår forferdelige ondskap, at vi stadig synder mot deg, at vi ikke kan tro, ikke be, ikke lyde og tjene deg, slik som vi ville! Ja, kom, Herre Jesus!

 

24: For i dette håpet ble vi frelst, men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt på det en ser?

Med dette avklarer Paulus selv den åpenbare selvmotsigelsen (som noen kunne oppfatte det som) som lå i at vi som allerede er Guds barn, skulle "vente med iver på barnekåret" (v.23). Han sier altså at "I dette håpet (ikke i noe vi ennå ser eller opplever) ble vi frelst". Hvis det var slik at vi allerede både så og opplevde at vi var frelst, så var det slutt med troen og håpet, "for hvorfor håper en fortsatt på noe en ser?".

 

Håpet. Dette ordet har slett ikke den betydningen som det vanligvis har, i vår daglige talemåte. Da bruker vi det mer om noe uvisst. En sier f.eks.: "jeg håper jo, men er slett ikke sikker på det". Nei, her forklarer apostelen selv uttrykkelig at det bare er det motsatte av det vi ser, ikke det motsatte av det som er visst og sikkert. Tvert imot sier han i kap.5:2 at vi "roser oss ved håp om Guds herlighet", og uttrykket "vi roser oss ved..", taler jo klart nok om den aller største overbevisning. I v.5 tilføyer han at "håpet gjør ikke til skamme". Og overbevisningen i håpet hviler jo på det som håpet grunner seg på. Hvis vi håper på grunn av et løfte fra ham som ikke kan lyve, da kan vi være ganske sikre på at vi ikke skal bli sveket i håpet. Det finnes til og med menneskelige løfter som langt på vei kan garantere oss de godene vi eier gjennom et slikt løfte, mer enn vi kan føle oss trygge på det vi har i hendene. En som f.eks. er ansatt i staten eller i andre store, solide foretak, har lønn, pensjons og andre vilkår regulert etter fastsatte lover. Hvis noen sa til en slik funksjonær at: "Du håper vel på en slik sum hver måned, men du har den jo ikke i hendene!", da ville vedkommende svare i stor overbevisning at "jeg er nå ikke så overbevist om hvor lenge jeg har det jeg går med i hendene, som jeg er overbevist når det gjelder lønnen. For det jeg selv går rundt og bærer på, det kan jeg snart miste i brann, tyveri, og mye annet. Men slik er det ikke med lønnen. Den er jeg garantert gjennom formelle avtaler".

 

Slik er det også med den arven vi ser fram til i håpet. Fordi den grunner seg på de evige Guds usvikelige løfter, er det en arv av helt sikre og uforgjengelige skatter. "I dette håpet ble vi frelst" betyr altså ikke at det er noe som helst uvisst over dette. Bare at vi er frelst, eller født, til en arv som er skjult for oss i himmelen. At vi ennå ikke kan se den, og oppleve den fullt ut. Men at den likevel helt sikkert er vår eiendom.

 

Tenk bare over hvor sikker og urokkelig grunn Guds barn har for sitt håp! For det første har de Guds usvikelige løfte. "Himmel og jord skal forgå, men hans ord skal aldri forgå". Er der noe som er mer sikkert enn Guds ord? Nå har han uttrykkelig lovet himmelen som en evig arv til sine barn. Skulle vi tvile på sannheten i løftene hans? Er ikke Gud trofast og sannferdig? Hør nå hva han selv sier: "Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes". Ja, han har til og med knyttet en ed til løftet, slik apostelen sier det: "Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig hans plan er, gikk han imellom og stadfestet den med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst; vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss" (Heb 6:17-18).

 

Som grunn for vårt håp, har vi i tillegg ikke minst at Gud gav sin Sønn til vår frelse. Vi har det i hele Jesu liv, hans lidelse og død. Testamentet ble gyldig ved at han som opprettet det døde (Heb 9:17). Men ikke bare det, for Kristus er også en evig yppersteprest som "er for Guds åsyn for vår skyld", vår stedfortreder, vår forsvarer hos Faderen. For å stadfeste oss i troen og håpet, sier Paulus også at "Det er Kristus som døde, ja mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd" (Rom 8:34), ja "som alltid lever for å gå i forbønn for oss" (Heb 7:25). Og derfor sier han også om vårt håp, at det er "et anker for sjelen, sikkert og fast, og som når innenfor forhenget" (Heb 6:19).

 

Men ikke bare Faderens løfter, stadfestelsen med ed og alt Sønnens fullbrakte verk, hans død og stedfortrederembede, - men også Den Hellige Ånds besegling og pant i hjertene våre, overbeviser oss om hvor sikkert det er, det vi håper på. Paulus sier: "Dere ble beseglet med Den Hellige Ånd, løftets Ånd, som er pantet på vår arv inntil forløsningen av den kjøpte eiendommen (eiendomsfolk)" (Ef 1:13), konf. 4:30). Under v.23 har vi talt om Åndens førstegrøde i hjertene våre, og de sukk vi da også får etter den fullkomne hellighet og frelse, og hvordan alt dette vitner om hvilken hensikt, hvilket endelig mål, Gud har med oss. Og til sist har også apostelen i versene 19-23 skildret hvordan hele skapningen sukker og lengter etter Guds barns frihet i herligheten, og hvordan dette også er store vitnesbyrd om den evige frelsen vi ser fram til. Dette vitner jo hele skapningen om, rett for øynene på oss.

 

Altså er det ingen tvil om at grunnlaget for vårt håp er tilstrekkelig sikkert og fast. Men vi er avhengige av Den Hellige Ånds gave, så vi kan ha håpet visst og fast i hjertet. Om håpet og troen vår er svak, så står det likevel fast at det vi håper, det kommer, når bare vi har "Åndens førstegrøde" i hjertet (v.23). Det er bare den som har Kristi Ånd, som har Kristus (v.9-10). Han har Sønnen, og "den som har Sønnen, har livet, for livet er i Guds Sønn" (1Joh 5:11-12). Den som har Kristi Ånd, han opplever at den straffer ham for synd og åpenbarer Sønnen. Så vi lever i ham, har vårt hjertes trøst, vårt liv og vår mat i Kristus. Men den som ikke har Kristi Ånd, "hører ikke Kristus til" og "skal ikke se livet".

 

Det som kjennetegner alle de som har sitt liv i Kristus, er at de lider så under sin egen synd at de ikke kan leve uten Kristus og evangeliet om ham.

 

Og disse har da også alltid et åndelig sinn, slik et hele livet deres er rettet inn "etter Ånden og ikke etter kjødet" (v.4-9). Alle slike mennesker er allerede frelst, selv om det ennå ikke er fullkomment og følbart. Om så altså troen og håpet er svakt, så er det sikkert og visst hos Gud at de "har evig liv".

 

Vi ble frelst, sier apostelen (I C.O.R.'s og andre bibler heter det: "For i håpet er vi frelst"). Dette er både altfor trøsterikt og samtidig en altfor stor hemmelighet til at vi riktig kan tro det. Dette er det bare Den store Guds ord, hans ed og hans Ånd som kan forkynne oss - men fremdeles kommer det ikke riktig inn i hjertene våre. Og likevel er det jo en guddommelig sannhet, det apostelen sier her, at vi allerede "ble frelst" - "vi som har Åndens førstegrøde" (v.23). Vi er frelst, selv om det ennå, her i livet, ikke kan sees og oppleves fullt ut. Vi er "frelst", det vil si fridd ut fra fordømmelsen og berget for himmelen. Men i denne gaven, i dette begrepet "frelst", hører det ikke med noe vi skal føle, noe vi nå her i livet, skal oppleve av evighetens frelsesforhold. Dette er noe vi bare skal tro. Derfor sier Paulus at vi er frelst "i håpet". "Frelst", "reddet", "rettferdiggjort", er ord og tilstander Frelseren selv har fått sitt navn fra. Det er dette han bærer i seg og forkynner; alt det han som Guds Lam har båret fram, og gitt oss.

 

Og med hans fullbrakte verk har vi nå syndenes forlatelse og Guds evige vennskap, og er Guds barn. Er innskrevet i Livets bok, er kjent, elsket og ventet i himmelen. Vi står i et inderlig forenet samfunn med Gud og har Den Hellige Ånd i hjertet. Den opplyser, helliger og leder oss i sannheten inntil vi får komme hjem. Det er alt dette som er å være "frelst". Og dette er vi da allerede, sier apostelen! Men verden taler om å være frelst, som om det først skjer når vi dør. I en annen betydning er nok dette rett, nemlig når en taler om at først da skal Guds barn få oppleve sin frelse. Men det teksten her taler om, er at disse allerede innfor Gud er "frelst". Dv.s. i den betydning at de allerede er Guds barn, er arvinger og de rettmessige eiere til frelsens rikdommer. Abraham ble ikke Guds venn ved at han døde. Han var det før det skjedde, mens han bodde i telt her på jorden. Men det samme Guds vennskap som han hadde da, fulgte ham inn i døden og i evigheten. Det er ingen som blir Guds venn i selve dødsstunden. Da skilles sjelen fra legemet. Nei, han må ha blitt det allerede her i livet, hvis han skal være det i evigheten. Den som ikke ved troen har Sønnen, her i livet, han "skal ikke se livet", som vi allerede har sett.

 

Men de som har Åndens førstegrøde, de skal en gang også få hele fylden, det fullkomne. De som lever i samfunn med Kristus her, skal også være med ham i evigheten. Derfor er de lykkelige allerede her. Eller er ikke det mennesket lykkelig, som er Guds elskede barn og kan tale med Gud som sin Far? (v.15). Er ikke det mennesket lykkelig, som Kristus sier disse ordene om: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet"? Er ikke de lykkelige, de som Paulus sier disse ordene om: "Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod". Er ikke disse lykkelige?

 

Og disse som apostelen kunne skrive slik til, de levde ennå på denne jord. De bar ennå på dette syndens og dødens legeme, og var ennå omgitt av alle de åndelige fiendene. De måtte ennå kjempe med synden i seg, og sukke etter forløsning. Likevel sier altså apostelen at de "er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte, og til de fullendte rettferdiges ånder". Her ser altså apostelen bare en eneste stor og salig skare, en "menighet". Noen av dem var allerede kommet inn i himmelen, "de fullendte rettferdiges ånder", og noen var ennå på jorden, var ennå avhengig av "blodet som renser fra all synd". Slik er det altså i virkeligheten, når det gjelder Guds barn. Som Guds barn og venner er de én eneste stor menighet og samling, sammen med de som allerede er framme i himmelen. Det er akkurat som når vi på helligdagene ser mange mennesker søke Guds hus. Noen er allerede kommet inn, noen ser vi står nå i døren, og noen er på vei til å gå inn. Men de er egentlig, alle sammen, bare én eneste stor forsamling. Slik er det også med Guds barn. Vi som ennå bare er "på veien", tilhører like så sikkert de saliges forsamling og menighet, som de som allerede er i himmelen, selv om vi ennå ikke er kommet inn. Dette er budskapet, når det sies at "i dette håpet ble vi frelst".

 

Å for en vidtrekkende velsignelse vi ville ha, hvis vi fikk ha denne sannheten dypt preget i hjertene våre! Dette at vi allerede er frelst, allerede her er Guds barn og arvinger, vi som nå bare går og venter på det endelige, salige bud om at vi skal få komme hjem. Denne troens og håpets trøst er jo den egentlige styrken i hele vår kristendom. Apostelen kaller håpet for "et anker for sjelen, sikkert og fast" (Heb 6:19). Der sammenlikner han Guds barn, med alle de fristelser og kamper de utsettes for i denne verden, med et skip som blir kastet hit og dit av havet og bølgene. Men i denne stormen har skipet et anker som har fått godt feste i noe på bunnen som holder. Og dette hindrer skipet i å drive mot farlige skjær og brott. Vi trenger håpet om frelse, ikke bare i motgang og anfektelse, men også i medgangens dager. For at ikke hjertene våre skal bli fanget inn av alt det jordiske, men alltid strekke seg etter det som er der oppe.

 

Men det er særlig i tider med stor motgang, i sorg, eller fristelser som langpiner oss, og anfektelser, vi skal få oppleve hvor viktig håpet om frelse er. For det er bare håpet om frelse som kan lindre, ja til og forherlige, de bitreste lidelser. Det kan bli virkelig mørkt og forferdelig for oss. Vi oppgir til slutt all tanke på noen bedring så lenger vi lever. Men så vender vi blikket opp til Gud og hans himmel. Til den sabbatsro som venter Guds folk. Men da skjer det at ikke bare all ting overvinnes, men også forvandles til en større salighets trøst, så vi utbryter som David: "Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Herren!". Du skal jo snart se Gud der hvor de lever evig. Da betyr det jo ingen ting hvordan du har hatt det her! Håpet om frelse skal også oppgløde oss til å søke etter helliggjørelse, til å holde ut når kjødet dødes. Apostelen Johannes sier: "hver den som har dette håpet til ham" - altså håpet om at han skal få se Gud, han "renser seg selv, liksom Han er ren". Som altså allerede er sagt, så er håpet om frelse selve styrken i hele vår kristendom. Den som ikke tror sikkert og fast på Guds vennskap og en evig frelse, kan ikke holde ut hverken i sin tjeneste eller i sin lidelse for Kristi skyld. Derfor kaller også Paulus "håpet om frelse" for en "hjelm" (1Tess 5:8), som gjør at soldaten blir mer dristig til å trenge fram i kampen. Det er altså svært viktig at en kristen er godt væpnet med håpet om frelse.

 

men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt på det en ser? Hvis det foreløpig er "i håpet" vi har vår frelse, da kan vi jo ikke vente at den skal være synlig eller følbar i hjertene våre. Da må vi holde klart for oss at det som vi nå eier i håpet, det er noe som er helt skjult for alle sansene våre. At vi altså lever under den høyeste Guds nåde, er hans barn og arvinger, og i evighet skal få leve i hans herlighet, - det vil altså nå være totalt uregistrerbart og skjult for øynene og alle våre følelser. For, som Paulus sier, "hvorfor håper en fortsatt på det en ser?" Å håpe - og det å se, er to helt motsatte begrep. Guds barn har mottatt et pant og en forsmak på sin evige salighet. Men her i livet sukker de ennå under tyngden av arvesynden og livets motbør. Hvis de allerede opplevde følbart denne sin evige salighet, da ville jo ikke troen lenger være en "full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser" (Heb 11:1).

 

Grunnregelen for de kristnes liv blir derfor, slik det sies i 2Kor 5:7: at "vi vandrer ved tro, ikke ved det synlige". De har sin største og daglige øvelse i å ikke dømme etter det de ser og opplever, men bare etter det vår store Gud har sagt. Ja, være helt og holdent innstilt på å tale og framholde at Gud og all hans salighet er skjult for øynene og alle andre sanser. Men samtidig vite at alt sammen likevel er like visst og sant som om de ham og all hans nåde. Ja, som om de alt var hjemme i himmelen.

 

25: Men dersom vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet (tålmodighet).

Her kommer han med en tilføyelse til det han sa i verset foran. Og slik uttrykker han seg altså: Vi "lengter etter det med utholdenhet/tålmodighet" - ikke: Slik bør vi lengte, men slik lengter vi virkelig. Håpet er ikke noe dødt og uvirksomt. Men noe som gjør at vi virkelig i utholdenhet og tålmodighet venter på det vi håper. Og vi håper med så mye utholdenhet som vårt håp er fast og levende. Paulus sier: "Dersom vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet". Hvis håpet vårt er av en slik beskaffenhet at det støtter seg til synlige ting eller tegn, da er det slutt på vår tålmodige venting, når støttene i dette synlige faller. Men i den grad vårt håp grunner seg utelukkende på Guds usvikelige ord, og bare ser etter det som ikke kan sees, så lengter vi etter dette med utholdenhet og tålmodighet.

 

Det er en vesentlig egenskap ved selve håpet, dette å vente på noe en ikke ser. Og for det kristne håpet er dette helt nødvendig. For mens vi håper, og inntil vi når fram til det vi håper på, ligger det alltid en tid som bærer mange ytre og indre prøvelser i seg. Da ville håpet bli knust, hvis vi ikke lengtet med utholdenhet og tålmodighet - utelukkende på oppfyllelsen av løftene. Men apostelen sier oss altså at det rette håpet er av en slik karakter, at det ser etter ting som ikke synes, - og lengter så etter det med tålmodighet. I dette ligger sikkert nok også en formaning til alle kristne, om at vi i vårt håp og vår lengt ikke skal bli utålmodige eller motløse, når det blir tungt og mørkt for øynene så vi ikke ser noe som helst til det vi lengter etter. For, som vi allerede har sagt, så ligger det i selve håpets natur at det ikke skal se målet, men bare stille og tålmodig bie på det (se siste fotnote).

 

Det samme formaner også apostelen Jakob oss klart til, når han sier: "Vær derfor tålmodige, brødre, helt til Herrens gjenkomst! Se hvordan bonden venter på jordens dyrebare grøde! Han venter tålmodig på den til den har fått tidligregn og senregn. Vær også dere tålmodige. Styrk hjertene deres, for Herrens gjenkomst nær!". Her holder han et særdeles fint eksempel fram for oss. Det kornet bonden har sådd, er harvet og pløyd ned i jorden. Det er usynlig. Og hvis han har sådd om høsten, så ser han i de lange vintermånedene ikke noe som helst av det han venter på. Mang en storm med snø og hagl farer over åkeren. Men han venter på våren, når solens varme og det velsignede regnet skal gjøre at det han har ventet på begynner å spire. Og da kommer det han sådde mangedobbelt igjen. Slik må også hver eneste kristen, i alle fall hvis han kommer til å leve mange år etter sin frelse på denne jord, holde klart for seg at håpet hans om frelse vil måtte gjennom mange og harde prøvelser. Og det krever stor tålmodighet. Bare det forholdet at det drøyer så lenge før vi får se Guds løfter oppfylt, stiller vår tålmodighet på prøve. Dernest opplever vi stadig mer hvor forferdelig mye synd, som vi ikke kjente til, som bor i oss. Vi ser hvor lite vi har å stille opp mot dette. Og vi opplever hvordan fienden anfekter oss, fordi Gud skjuler seg for oss. Og ikke minst gjør den gudløse verden alt den kan for å ødelegge håpet vårt, og holdet fram for oss all jordens gleder.

 

Kort sagt skal alle slags anfektelses-stormer forbitre sinnet vårt i ventetiden, og slår ned vår frimodighet i troen og håpet. Derfor sier også apostelen at "dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet". Dernest formaner han oss til "å løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss". Det samme sier også Herren Kristus om de han skildrer som såkornet som falt i den gode jord, at de "bærer frukt med tålmodighet". Og på et annet sted sier han: "Ved utholdenhet skal dere redde deres sjeler!" Alle disse ordene fra Skriften viser, som all vår erfaring stadfester, at her kreves det en uendelig tålmodighet, så vi ikke skal gi opp og "kaste bort vår frimodighet, som har stor lønn", men isteden stå fast inntil enden og "arve løftene".

 

26: På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om, slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord.

Det kan se ut som om Paulus her går over til et ganske nytt emne. Men sammenhengen med det han har talt om foran er merkbar og tydelig, det understreker all kristen erfaring. I versene foran har Paulus talt mye om den herlighet som vil bli åpenbart på oss, om vårt håp og vår lengt etter den salige dagen. Men nå tenker han på den vel kjente og vanlige bekymringen som Guds barn plages med, ikke minst når en vil oppmuntre dem til større visshet i håpet om herligheten som venter. Da kommer ofte dette sukket: "Men hvordan skal jeg med all min skrøpelighet nå fram? Selv om jeg ser på alt som er sagt for å trøste oss, som sanne og hellige ord, så kjenner jeg jo likevel min egen skrøpelighet. Den er så stor og omfattende at jeg er redd jeg ikke når fram. Og om jeg så bare kunne be rett! Men ikke det en gang, kan jeg".

 

Overfor slike bekymringer er det apostelen nå sier at vi har en sterk og trofast hjelper i all vår svakhet. Han minner oss om at det er "Ånden selv" vi har å gjøre med. "Ånden hjelper oss i våre svakheter", til og med den svakheten at vi ikke en gang kan be. Vi "vet ikke hva vi skal be om slik vi burde". "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Og om vi ikke alltid oppfatter eller forstår denne formen for bønn, så forstår nok han det, han som gransker hjertene (v.27). Dette er sammenhengen mellom dette verset og versene foran.

 

På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. Først har Gud virket det salige håpet, slik at vi nå også lengter med tålmodighet etter at det skal fullbyrdes. Så har vi nå også "på samme måte" den veldige hjelperen, Ånden, som hjelper oss i våre svakheter. Vårt håp, vår lengt og vår tålmodighet er alt sammen bare Åndens verk. Nå vil Paulus minne oss om at vi ikke bare allerede har disse Åndens verk, men også "Ånden selv" til å hjelpe oss i vår svakhet. Men før vi ser nærmere på denne store hjelperen og trøsteren, vil vi først stanse litt ved ordet "svakheter".

 

"våre svakheter". Her har vi den dype kilden til alle Guds barns uendelige sukk: "våre svakheter", eller "vår skrøpelighet". Ja, dette er noe vi kjenner igjen. Et ord, som om det skulle være tatt rett ut av vårt hjertespråk. Og tenk at det er apostelen selv som gir uttrykk for dette, og taler om "våre svakheter". Han inkluderer seg selv i dem som vedkjenner seg sine svakheter. Ja, jo lenger vi lever under Åndens oppdragelse, jo dypere kjenner vi vår skrøpelighet, så vi til sist bare må erkjenne at alt som finnes i oss er utelukkende skrøpelighet. Hva Gud er og virker i oss, er noe annet. Men i oss selv finnes bare skrøpelighet. Og vi opplever det sterkest i alt det som er blitt dyrebart og viktig for oss i det nye livet; vår åndelige forstand, i vår tro, i vårt håp, i vår kjærlighet, i vårt kristne alvor, i vår takknemlighet, i vår bønn, osv. I alt dette opplever vi vår store skrøpelighet. Selv om Gud nok har gitt oss en ny, åndelig forstand, oppfører vi oss likevel av og til som om vi var fullstendig blinde. Vi ser ikke det klareste budskap i Ordet. Der står de aller største budskap til trøst for hjertene våre, ja, nettopp for rådville syndere. Men det er som om vi ikke så dem.

 

Vi likner en mann som står med en brei vegg foran seg, og likevel ikke ser den. Ikke bare tror vi at Gud er tilstede over alt. Vi kjenner det også i vår samvittighet. Vi kjenner at han ser selv de mest skjulte tankene. Likevel skjer det i kortere og lengere tid, at vi opplever det som om Gud ikke var til. Ikke frykter vi ham når vi står overfor fristelser, og ikke har vi trøst av at han er nær oss, når vi er i fare, eller i bønnestunden. Hvordan henger alt dette sammen? Det må være "våre svakheter", vår skrøpelighet, som gjør alt dette. Gud har herliggjort sin Sønn for oss, så det er ikke noe som er mer dyrebart for oss enn Kristus Jesus. Likevel opplever vi tider da det er som om det ikke eksisterte noen Kristus, som om vi må stå fram for Gud i vår egen rettferdighet. Gjennom de herligste løfter har Gud gitt oss håpet om frelse. Likevel er ofte vårt håp og vår lengt så skrøpelig, at vi kan leve lenge uten å ofre en eneste tanke på at vi går mot en evig herlighet. Nei, det håpet fortoner seg nå mer bare som en drøm. I hjerte og sinn lever vi mer som om livets slutt også er slutten for oss.

 

Gud fødte en ny kjærlighet i hjertet vårt. Likevel merker vi ofte at vi først og fremst er opptatt med vårt eget beste. Samtidig med at vi fikk barnekåret, ble jo også en bønnens Ånd født i hjertene våre (v.15). Og bønnen burde jo være det aller kjæreste for Guds barn. Selv om den nok for det meste også er det, så opplever vi andre dager da bønnen er "et ork". Og midt i bønnen kan vi bli opptatt med syndige tanker. Alt dette er i sannhet våre store svakheter. Men når det gjelder vår skrøpelighet i bønn, så tar Paulus dette helt konkret opp i fortsettelsen av verset:

 

For vi vet ikke hva vi skal be om, slik vi burde. Dette nevner han som et eksempel på vår svakhet. Så stor er altså også de kristnes naturlige blindhet, deres svakhet i forstand, at de ikke en gang vet hva og hvordan de bør be. De kjenner ikke sine egne behov, og sine farer, eller hva som er nødvendig for dem. De vet heller ikke hvordan de bør tre fram for Gud i den rette "sønnefrykt", og forme sin bønn rett. Dette ser vi til og med hos den store Guds mann; Moses, når han ber så inntrengende om å få oppleve å komme inn i Kanaan og se det deilige landet, mens Gud hadde noe langt herligere han skulle få oppleve; å få gå inn i det himmelske landet. På samme måte med apostelen Paulus. Tre ganger ba han om å få slippe tornen i kjødet, som ydmyket ham så sterkt. Men det var akkurat denne ydmykelsen som gjorde ham "skrøpelig", og som var mye mer nødvendig for ham enn å bli fri den, som han ba om. Ja, av og til ber vi jo om ting som rett og slett ville være skadelige for oss. Og da er det jo Guds store barmhjertighet at han ikke gir oss det vi ber om (se Jak 4:3).

 

Vi kan altså ikke selv be rett. Men når vi ikke en gang er "dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv", som Paulus sier et annet sted, - hva kan vi da utrette når vi står overfor ennå større ting? Vi skal altså lære å erkjenne våre store svakheter, og holde klart for oss hvor totalt avhengige vi er av Guds barmhjertighet - i alle forhold. Avhengige av at Gud leder oss, av at Gud gir oss alt. Det han gir oss, det har vi. Det gode han virker i oss, det gjør vi, - og ikke noe som helst mer (Fil 2:13).

 

Men når vi ikke bare innser og erkjenner, men også opplever at så stor er virkelig vår svakhet, da har vi lett for å bli motløse. Men da sier apostelen: Bli ikke motløse, vi har en som hjelper oss, "Ånden hjelper oss i våre svakheter".

 

Ånden selv, sier apostelen. Han er altså den store hjelperen. Han er den som leder oss, trøster, og er vår talsmann. På grunn av Sønnens fullbrakte verk og forbønn, har Faderen gitt Ånden i oppdrag å følge og vokte barna mens de ennå vandrer på denne jord. Tross alt Gud har gitt oss gjennom Kristus, og tross alle nådens midler og Åndens verk i hjertene våre, ville vi likevel ikke kunne komme lykkelig gjennom alle farene som møter oss, hvis ikke "Ånden selv" også vokter oss, leder, støtter og trøster oss. Dette antydet også Kristus for disiplene sine, da han begynte å tale til dem om sin bortgang. Han sa han ville sende Talsmannen til dem. Samtidig gav han dem de største og herligste løftene. Han lovet dem at selv om han nå forlot dem, så skulle de ikke bli tilbake faderløse. De skulle også få se ham igjen, og de skulle få en glede som ingen skulle kunne ta fra dem. Han fortalte dem at i hans fars hus var det mange rom, og nå gikk han bort "for å gjøre ferdig et sted for dere", at de visste veien, dvs. at han jo selv er veien, og at han skulle komme igjen og ta dem til seg, osv.

 

Men på tross av alt dette, var det tydelig at han mente de ennå ikke var sikret nok mot alle farer. Derfor gav han dem ennå et løfte, som han ofte gjentok for dem. Han skulle også sende dem "en annen talsmann", sannhetens Ånd, som alltid skulle bli hos dem, skulle lede dem til hele sannheten, og minne dem om alt det han hadde talt til dem. Og dette bør vi alle skrive dypt inn i hjertet vårt. For det betyr jo at vi slett ikke er overlatt til oss selv, at vi skulle måtte ta oss av oss selv, eller at vi i livets kamp skulle være overlatt til vår egen styrke. Nei, da ville vi jo være fortapt. "Ånden hjelper oss i våre svakheter". Grunnspråkets ord, som er oversatt med "kommer oss til hjelp", har en stor og dyp betydning. Det taler egentlig om dette "å ta i med". Det samme som at vi vil "ta i med" noen som vi vil hjelpe i et eller annet arbeide. Ånden selv "tar" altså "i med oss" i vår svakhet. Ikke slik at den fjerner svakheten. Men han leder det hele slik at hans kraft blir åpenbart i vår svakhet. Og da blir det ham vi til sist beundrer og lovpriser; hans visdom, trofasthet og makt.

 

Hvis du noen gang har blitt ledet i Guds nåde, vil du sikkert huske hvordan det skjedde, spesielt i tider da du kjente på din egen skrøpelighet. Du hadde kanskje forsøkt alle nådens midler. Men du sank bare dypere og dypere ned i mørke og avmakt. På tross av alt du foretok deg, kunne du ikke hjelpe deg opp. Men så, når du var nær ved å gi opp alt, husker du hvordan du i et øyeblikk fikk lyset og freden tilbake. Det skjedde kanskje gjennom ett eneste ord i Skriften, som kanskje tidligere bare hadde vært tomme ord for deg, døde og kraftløse. Da våknet du opp, liksom fra en vond drøm. Nå så du alt på en ny og herlig måte. Dette var det bare Den Hellige Ånd som kunne gi deg. For selv kunne du ikke ta det før det slik ble gitt deg. "Ånden hjelper oss i våre svakheter".

 

Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Ånden er spesielt til hjelp for oss, når det gjelder vår svakhet i bønn. Og det på så markert vis at den "går inn for oss", som ordet nærmest betegner. Dette er en ubegripelig hemmelighet, for her og i neste vers sies det uttrykkelig at Ånden selv ber, går i forbønn, for oss. Dette taler ikke om at Ånden går i forbønn for oss i himmelen. Nei, det er bønnesukk i hjertene våre. F.eks. i v.15, og i Gal 4:6 ser vi Paulus taler om det samme. På sistnevnte sted sier han at Ånden i våre hjerter "roper: Abba, Far!" Men i v.15 i vårt kapittel sier han at vi roper, men at det er "barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" ("barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!"). At Ånden ber for oss, betyr altså at den virker i hjertene våre så vi "roper", "ber" eller "sukker". Og av ordvalget ser vi at disse sukkene og bønnen er så helt og holdent et Åndens verk, at det med rette heter at "Ånden selv går i forbønn for oss".

 

Å, for en veldig trøst! Når vi i vår avmakt og skrøpelighet kjenner at vi ikke en gang kan be slik vi burde, da tar Ånden selv seg av dette. Han ber selv i oss - "med usigelige sukk", "sukk som ikke rommes i ord", "som ikke kan uttrykkes med ord". Dette siste også en skildring av hvordan det skjer, som stemmer svært godt med det vi opplever i vår skrøpelighet, vår svakhet. Ofte er vi sunket så dypt i vår svakhet, vår angst og vår avmakt, at vi ikke selv verken forstår, eller kan gi uttrykk for vår tilstand innfor Gud. Da sier vi ofte: Jeg kan ikke en gang be! Hvis jeg bare kunne be! Ennå er der altså et sukk, et rop i hjertet vårt. Vi makter ikke å uttrykke det i bønn. Men det er akkurat dette Paulus skildrer her med uttrykket: "sukk som ikke kan uttrykkes med ord", eller "usigelige sukk". Men Paulus lærer oss her at dette slett ikke betyr at vi nå ikke ber. Nei, tvert imot er det nå Ånden selv som ber i oss "med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Vår trengsel og vårt behov er så stort, at vi ikke kan hverken få uttrykt det, eller selv alltid oppfatter det som bønn. Men nettopp slik trenger det seg på desto mektigere i hjertet. Det er slik Hiskia opplever det når han sier: "Som en svale, som en trane, slik klynket jeg, jeg kurret som en due" (Jes 38:14). Det samme med David, når han sier: "Jeg er urolig og kan ikke tale". Men dette å rope, eller skrike: "Abba, Far!" har vi talt grundigere om under siste del av v.15.

 

27: Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er, for han går i forbønn for de hellige etter Guds vilje.

Her tar Paulus igjen opp en bekymring som ofte oppstår hos Guds barn når de opplever svakhetene, skrøpeligheten, så de ikke en gang kan be rett. For når de selv ikke hverken forstår, eller er klar over at de ber, midt oppe i disse sukkene, så tror de samtidig at heller ikke Gud registrerer dette, så han hører og kan hjelpe dem. Nå møter Paulus slike bekymringer med tre forskjellige forhold, til trøst. Det første er at Gud er den som gransker hjertene. Derfor merker han også selv det svakeste sukk. Og dette uttrykker apostelen så sterkt, at han rett og slett tilskriver Gud den egenskap at han "gransker", d.v.s. ransaker hjertene. Det ordet grunnspråket anvender i denne teksten, brukes også om de som arbeider med gruvene. Som graver og forsker på det innerste i det harde fjellet. Dette er en stor trøst i slike bekymringer. Gud kjenner det innerste i hjertet. Han behøver ikke høre ord fra oss. For han vet alt sammen før vi begynner å sukke og be. Gud er Ånd, og han ser alle våre tanker og kjenner vår minste bekymring, våre mest skjulte sukk, og spør egentlig bare etter hva det er hjertet begjærer.

 

Han ser med avsky på den vakreste bønn - hvis selve Åndens rop mangler, når den bare er et produkt av tankespill eller høystemt innbilningskraft. Samtidig som en bekymret sjels korte, tåkete og skjulte klage-sukk går like til dypet av Guds hjerte. Når disse er gått ut fra den Ånden som angriper det gamle mennesket, straffer all slags kjødelighet, og derfor fører til nød og rop etter han som er Frelseren. Hør bare hvordan Herren Gud selv taler om en slik sjel: "Han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden" osv. (Sal 91). Legg merke til at det er bare hjerteforholdet, hvordan det "henger fast ved meg", "kjenner mitt navn", og "påkaller meg", som Gud nevner her, og som er grunn for at han lover å hjelpe. Dette burde jo være en fast og sterk trøst for oss, når vi i stor nød ikke føler vi kan be en gang, mens hjertet likevel er fult av såre sukk og rop etter Herren. I hans ører er jo dette nettopp den sterkeste bønn. Og det er jo det aller største bevis på vår store skrøpelighet, at vi ikke har denne sannheten klart for oss.

 

På samme tid er det kanskje vår største bekymring at Gud ransaker hjertet vårt, og ser alt det gamle hjertets syndige lyster og tanker, vår likegyldighet, hardhet, ugudelighet, osv. Da burde vi jo være klar over at han ser like godt all uroen i vår ånd, vår selvransakelse, vår bekymring, våre sukk og bønn om tilgivelse og hjelp. For hvorfor skulle Gud bare ville se de syndige tilbøyelighetene i hjertet vårt, men ikke kunne eller ville se den indre anklagen og sukkene? Han må vel være mer opptatt med å lytte til det hans egen Ånd hadde virket, enn til det som bare tilhører mitt eget onde kjød? Det er akkurat dette Paulus sikter til, når han videre i verset taler om at den som ransaker hjertene "vet hva Åndens sinnelag er". Og dette er den neste, og vesentligste grunnen for vår trøst: At Herren Gud vet og legger merke til hva hans egen Ånd ber i og gjennom oss. Og han forstår ikke bare ordene, men også hva meningen, hensikten, målet for Åndens sukk er, slik han uttrykker det her: "Han vet hva Ånden trakter etter". Paulus sier m.a.o. at for oss kan dette være skjult, "men han som ransaker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er" ("hva Ånden trakter etter").

 

Tenk over dette! Gud forstår mye bedre enn du gjør selv, hva du innerst inne i hjertet ønsker - når du ikke kan be. For det ønsket, det sukket du da har i hjertet ditt, det kommet fra Ånden. Og tenk, når samme Ånd bor i Gud som hos deg, og denne Ånden sukker nå i ditt hjerte! Skulle da ikke Gud til den minste detalj kjenne alt det som trykker deg, alle dine hemmeligste ønsker og bønn? Skulle han ikke til og med verdsette en slik bønn særlig høyt, når den kommer fra hans egen Ånd? For da må den jo i den mest fullkomne grad stemme overens med Guds vilje. Og så til sist den tredje grunnen Paulus nevner her, for å trøste og oppmuntre oss:

 

for han (Ånden) går i forbønn for de hellige etter Guds vilje. Det begynner med et "for" som viser at her er en tydelig sammenheng med det som sies foran. Apostelens hensikt med dette var egentlig ikke å oppsummere grunner for at Gud vet om alt. Men å trøste de svake. At han begynner vår setning med et "for", viser en klar sammenheng til det som tales foran, og kan vanskelig oppfattes på annen måte enn at Paulus her vil minne om at Gud så mye mer må ha kjennskap til, og hører, sukkene deres. Fordi alt det Ånden ber er "etter Guds vilje", dvs. er gått ut fra Gud. Da må det virkelig være noe Gud kjenner godt til. Men da har vi her en ny og mektig trøst. Når altså bønnesukkene skjer "etter Guds vilje", og altså overensstemmende med Guds velbehag, da må vi vel også kunne regne med at Gud vil høre og merke seg våre sukk! Dette taler Johannes om slik: "Dette er den frimodigheten vi har overfor ham, at om vi ber om noe etter hans vilje, så hører han på oss".

 

Men vi kan aldri være så sikre på at bønnen vår er etter Guds vilje, som når vår egen forstand, våre egne meninger og oppfatninger, vår egen vilje, er fullstendig knust, ja tilintetgjort gjennom store anfektelser. Når vi selv ikke lenger kan se hvordan det som ligger oss på hjertet skal løses, og derfor bare roper og skriker fra dypet av vårt innerste etter Guds barmhjertighet, Guds visdom, Guds råd og hjelp. Det er dette som svarer til Guds vilje. Og det er slike sønderknuste mennesker som er de hellige, som denne teksten taler om. Når det heter at Ånden "går i forbønn for de hellige etter Guds vilje", så tales det altså her om disse menneskene som har fått all sin egen kraft, hellighet og rettferdighet knust. Slik at nå er det bare i Kristus de søker alt, både rettferdighet og styrke.

 

Men selv disse hellige kjenner ikke alltid sin egen usselhet like dypt. Derfor er heller ikke bønnene deres alltid like rene, og etter Guds behag. For det er tross alt bare i tider når vi kjenner vår egen skrøpelighet sterkest, og ikke en gang kan be slik vi pleier. Når det bare stiger usigelige sukk opp fra et hjerte i trengsel. Det er egentlig bare i en slik trengsel og nød at Ånden får bli alene om bønnen i oss. At ikke vi blander oss inn. Derfor er det da det er sikrest at bønnen er etter Guds vilje. Når det er slutt på vår kraft - da er tiden inne for at Gud får slippe til. Da er det hans time. Det er disse sannhetene som ligger til grunn for at de knuste sjelenes usigelige sukk er Åndens bønn, og at disse sukkene er etter Guds vilje. Og det Ånden nå lærer oss å be, stemmer også fullkomment overens med det Kristus, vår store Yppersteprest, ber for oss i himmelen. Og når så dette, som det sies klart her, også er overensstemmende med Faderens egen vilje, da bør vi jo sannelig også tro at han vil høre slike sukk.

 

Dette er trøsten Paulus vil gi oss her. Ikke en trøst om at nå behøver vi ikke lenger be med uttrykkelige ord. Nei, vi har mangfoldige eksempler i Skriften på bønner som klart nok er uttrykt i ord. Bare den lærdommen er det vi får her, at vi ikke skal miste motet, eller tro at nå hører Gud ikke noen bønn fra oss, når vi er i så stor skrøpelighet at vi ikke kan be. Da skal vi tvert imot vite at han nettopp i disse usigelige sukkene hører sin Ånds egne bønner. De bønnene som er sterkest og renest, og stemmer mest med hans vilje. Det er sannelig dyrebar og viktig trøst som gis oss her. Må bare Gud gi oss nåde til også å eie denne lærdommen i hjertet, og bli minnet om det når vi trenger til det! Vi kan aldri takke og prise Gud nok for at han ikke vil fordømme oss på grunn av alle våre skrøpeligheter, men selv vil trøste og hjelpe oss, slik vi har sett her. Og når vi altså ikke en gang kan be, så ber altså Ånden selv i oss og for oss, med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Og tenk, så ser Gud på disse mest skjulte sukk og begjær, som de sterkeste bønnene. Lovet og priset være Gud for en slik uendelig nåde!

 

28: Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, for dem som er kalt etter hans rådslutning.

Her får vi ennå et forhold som trøst i alle våre "svakheter"/skrøpelighet (v.26), og gjennom alle slags lidelser (v.18). I vår skrøpelighet er det vanligvis vår største bekymring hvordan vi skal kunne stå fast i nåden inntil enden, til den herligheten som skal bli åpenbart på oss. I teksten foran har Paulus sagt at i disse våre "svakheter" har vi først og fremst den trøsten at Ånden selv er med oss, "hjelper oss i våre svakheter, og går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Likeså at "han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er". Og at han da også både hører og bønnhører disse sukkene (v.26,27). I tillegg til denne herlige trøsten kommer han nå her med en stor og markert trøst. Han minner oss om at også alt det som skjer med oss, mens vi lever her på jord, skal virke sammen til det beste for oss. Likeså sikkert som at det er Gud som har kalt oss til frelse, så sørger han nå også for at det ikke skal være noe som skal kunne forhindre, men tvert imot alt bare virke sammen til at målet blir nådd. Dette er sammenhengen i denne delen av kapitlet, v.28-39.

 

Paulus begynner dette verset med: "Og vi vet..". Med dette ordvalget synes han å ville sette denne trøsten (om Guds omsorg) opp mot det han sa i v.26 - om hva vi ikke vet, nemlig: "hva vi skal be om slik vi burde". Som om han ville si at selv om vi slett ikke alltid vet å be om det vi trenger, så vet vi derimot at Gud alltid leder allting slik vi trenger det. Når vi i vår skrøpelighet ikke en gang kan be rett, så bør vi isteden være stille, og tro og hvile i Guds egen faderlige omsorg for oss. Han sørger for at det ikke skjer noe som kan skade hans utvalgte barn. For alle ting må virke sammen til det gode for dem. Og dette "vet vi". Dette ser vi ikke bare med øynene våre. Nei, denne trøsten må vi bare eie gjennom noe vi vet; - den levende troens visshet om Gud, hans makt, hans kjærlighet og trofasthet.

 

For vi skal ikke se, kjenne og mene dette etter vår egen fornuft og tanker. Fordi vi ennå, på tross av alle Åndens sukk i oss, tvert imot ser mye vondt fortsetter å herje i og med oss. Vårt eget forderv er der ennå. Ja, er bare mer og mer følbart. Djevelens og verdens ondskap og forførelser omgir oss fremdeles, like forferdelig som noen gang tidligere. Og alle slags lidelser, bekymringer og farer plager og forskrekker oss ennå. Dette gjør at vi verken ser at Gud hører våre bønner eller Åndens usigelige sukk.

 

Nei, her kreves det at vi vet noe. At vi holder fast på en bestemt hemmelighet i hjertet vårt: Dette at Gud sørger for oss, slik at alt det som bekymrer oss ikke skal skade eller skille oss fra nåden. Tvert imot skal det virke sammen til det gode for oss. Til større våkenhet, bønn, tro, tålmodighet, og lengt etter himmelen. Dette må vi vite.

 

Og hva er så grunnlaget for at dette vet vi? Jo, ikke bare Ordets vitnesbyrd, mange helliges eksempler og vår egen erfaring. Men spesielt de faste og urokkelige sannhetene som nå oppsummeres videre ut i kapitlet: Guds evige utvelgelse, Guds og Kristi kjærlighet og den fullkomne forsoningen, v.29-34. Men her gjelder ikke en død og kraftløs forstandsmessig overbevisning, men en levende tros visshet, som gir trøst og kraft i alle mulige prøvelser. Her er det en visshet som gjør at Paulus i fortsettelsen av kapitlet utfordrer alt som finnes i denne verden, og forsikrer om at han er viss på at ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet. Dette er den levende troens visshet. Vi kan se kristne som har stor åndelig forstand, bli så slått over ende i prøvelsene. Ser at de mister all trøst og fred. Men da vitner dette om mangler ved selve troen, det levende kjennskapet til Gud.

 

Det må altså være svært viktig å legge godt merke til hva det er vi får lære her om hva som er selve grunnlaget for vår tro og vår trøst. Som ikke hviler på noe hos oss, - men på Gud selv, hans allmakt, hans kjærlighet og trofasthet. Den som kjenner Gud, han vet noe som hjelper ham, og frelser ham i all nød. Og hva er det så vi vet? Jo, Paulus sier:

 

...at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Å, så herlig og fullt av trøst! Er dette virkelig mulig og sant? Tenk, "alle ting" skal virke sammen til det gode for Guds barn! Da må det jo være et stort nådeunder fra Gud selv. Men så vil nok mange spørre om ordene "alle ting" virkelig kan tas i sin fulle og ubegrensede betydning. Ordet sier klart "alle ting" (panta). Mange vil likevel ha det til at ordet ikke skal oppfattes så ubegrenset som det lyder, men bare sikter til våre plager. F.eks. sier Kalvin om denne teksten: "Her bør en være klar over at Paulus bare taler om lidelsene. Augustins anmerkning, om den enn i seg selv er rett, kan derfor ikke anvendes på dette stedet så en kunne tro at selv de syndene som de kristne ennå bærer på, skulle Gud bruke slik at de heller kom til å tjene til deres frelse, enn til å skade dem". Rett nok har Paulus i v.18 nevnt "lidelsene i den nåværende tid". Men i v.26 har han også begynt å trøste oss mot våre "svakheter". Hvis vi ser på det som er skrevet foran, kan det derfor være all grunn til at også disse "svakhetene" bør komme inn under "alle ting".

 

Men det som er helt sikkert, er at apostelen gjennom det hele har talt særdeles omfattende og bredt om alle Guds barns prøvelser og skrøpeligheter. Derfor er det all grunn til å vente at når han nå skal komme med et trøstens ord, så vil det sammenfatte alt som noen gang kan komme til å bekymre dem. Han har skildret de som tror med uttrykk som "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger". Og at de er arvinger til en herlighet som gjør at alle dette livets lidelser bare blir som ingenting. Videre har han nevnt mange grunnsannheter som gir dem visshet om den herligheten som venter dem. At hele skapningen lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart, deres egne sukk etter det samme, Åndens veldige hjelp osv. Er det noe av dette som skulle få oss til å vente at han nå, i en endelig oppsummering, skulle si at alt - men med enkelte unntak - ved Guds mektige og nådige ledelse skulle virke sammen til det beste? Er det for mye å tro dette om "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger", som lever i Den Gode Hyrdes omsorg, og har den store ære at Den Hellige Ånd bor i hjertet deres? Bare dette mer overfladiske øyekastet på teksten foran, gir oss all grunn til å oppfatte ordene "alle ting" i deres fulle og vidtrekkende mening.

 

Men her er også to konkrete forhold som overbeviser oss om at hvis det skulle være slik at dette bare omfatter plagene/lidelsene, så må det da også omfatte det som er den største lidelsen for Guds barn: synden! For det første er synden en plage, en lidelse for disse "som elsker Gud". Ikke noe de gjør frivillig. Og det er bare når synden er blitt en lidelse, at den virker sammen til det gode for deg. For da blir den til tukt og ydmykelse, og driver til økt våkenhet og bønn, og til flittigere bruk av alle nådens midler. Hvis ikke synden har den virkningen på deg at den driver deg til nådestolen, og Ordet og bønnen blir mer og mer nødvendig for deg. Men at den tvert imot heller trekker deg bort fra alt slikt, og bedrar din sjel så du ikke lenger behøver Gud og disse nådemidlene -. Nei, da virker det slett ikke sammen til det beste - men blir en forferdelig skade - for deg. Men de som elsker Gud derimot, lider under synden. Ja, i syndene sine har de sin bitreste lidelse. Og da virker det virkelig sammen til det gode for dem.

 

Det andre forholdet som viser at Paulus også inkluderer synden i uttrykket "alle ting", ligger i den sammenheng det er mellom denne teksten og det som følger etterpå, i dette kapitlet. Vær klar over at det emnet Paulus tar opp her er trøsten til de som tror, i spørsmålet om å få bli i Guds kjærlighet inntil enden. Og det fortsetter han med helt til slutten av dette kapitlet. I dette v.28 og de to påfølgende versene holder han først fram for oss den største grunnsannheten for vår trøst i dette spørsmålet: Guds evige utvelgelse. Som en følge av dette fortsetter han i v.31 og 32: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn"..osv. I v.33 regner han så opp de ting vi bekymrer oss mest for, som kunne sette oss i tvil om vår nådestand. Dette fortsetter han med til det siste verset i kapitlet. Men det første og største av disse forholdene som bekymrer, er sikkert og visst synden. For i v.33 sier han: "Hvem vil komme med anklage..?", og i v.34: "Hvem er den som fordømmer?" Og med slike ordvalg må det jo nettopp være vår bekymring over synden, han sikter til. For uttrykkene "anklage" og "fordømme" er jo bare aktuelle overfor synd!

 

Deretter oppsummerer han flere ting som bekymrer oss; såsom trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd. Ting vi nå er oppe i, eller noe som forestår. Dette "trengselsregisteret" viser jo tydelig nok hva apostelen legger i uttrykket "alle ting". Men det første han nevnte her (v.33) var altså anklage. Og det forekommer som nevnt bare i forbindelse med synd eller lovbrudd. Da må jo også synden være inkludert i den forsikringen han går ut med, om at ikke noen, eller noe som helst "kan da være imot oss, når Gud er for oss". Og ingenting "skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre". Det samme gjelder vår tekst, når det heter at "alle ting virker sammen til det gode" for dem som elsker Gud.

 

"alle ting virker sammen til det gode for dem.." --virker sammen til vårt evige gode, til sjelens beste, til og med til dens forherligelse (v.30). Og dette, sier Paulus, gjelder "alle ting", uten unntak. Dette er jo en overmåte nådefull sannhet! Her uttaler altså apostelen at uansett hvor stort problem som ligger i de forskjellige situasjonene Guds barn møter i livet, så skal alt sammen bare virke sammen så de oppdras for himmelen. Men at alt dette altså må tjene Guds barn, det blir bare åpenbart hvis vi holder klart for oss at Gud er den som styrer og regjerer over alle ting. Den store og allmektige Gud er opphavet til alt som er skapt, og enehersker over alt sammen. Alt utvikler seg og foregår bare slik som han påbyr eller tillater. Enten det nå gjelder engler, gode eller onde mennesker, dyrene på marken, eller den livløse naturen. Alt regjeres fra hans hånd. Gud kan bruke alt det han har skapt til å skade eller plage sine fiender. Men på samme måte kan han også, når han møter oss i sin omsorg, befale alt han har skapt til å stå til tjeneste for oss. Gjennom profeten sier han: "På den dag vil jeg gjøre en pakt for dem med markens dyr og med himmelens fugler og med jordens kryp. Bue og sverd og krig vil jeg bryte sønder og utrydde av landet. Jeg vil la dem bo i trygghet".

 

Og når det gjelder menneskene, sies det: "Når Herren har behag i en manns ferd, da gjør han det slik at selv hans fiender holder fred med ham" (Ord 16:7). Selv ikke Satan kunne påføre Job mer vondt enn det Gud hadde bestemt for ham. Slik regjerer Gud over alle ting. Dette er den dypeste grunnen til at alle ting må virke sammen til det gode for Guds barn. Når Den Allmektige Gud er deres venn, finnes det ingen ting som tenkes kan, uten at det må samvirke til det gode for dem. Alle Guds egenskaper er vår garanti for dette. Hans allmakt gjør at han er i stand til å lede og regjere alt. Hans allvitenhet gjør at han vet så godt hva som er nyttig og skadelig for hver enkelt. Hans kjærlighet gjør at han ikke tillater noe som helst å skade dem som elsker ham, osv. Augustin sier: "Så god er Gud, at han ikke ville sende oss noe som helst vondt - hvis han ikke alltid var i stand til å framtvinge noe godt fra alt det som er vondt".

 

At lidelser og vanskeligheter spesielt er noe som samvirker til det gode for Guds barn, det er noe Skriften taler om over alt. David sier: "Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord", "Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter" (Sal 119:67,71). Og apostelen Paulus sier at "trengselen virker tålmodighet" (Rom 5:3), og "ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt opdratt ved den". Gud "tukter oss til vårt beste, så vi kan få del i hans hellighet" (Heb 12:11,10). Paulus var selv et eksempel på dette. Det ble gitt ham en torn i kjødet, for å døde fristelsen som arbeidet i ham til å bli hovmodig. Apostelen Peter taler om det samme. Han taler om at vi "om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser" (1Pet 1:6). Og til disse "mange forskjellige prøvelser" hører selvsagt også den kamp og de prøvelsene vi har på grunn av synden, vårt onde kjød og djevelens og verdens fristelser.

 

Å, hvor mye sukker ikke Guds barn, både dag og natt, under kampen og lidelsene, som ofte er så svære at de ikke kan tale om det til noen dødelig. I det sjuende kapitlet har apostelen gått grundig inn på hvordan han, på tross av at han "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske", "så en annen lov i lemmene sine, som lå i strid med loven som var i hans sinn, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans" (Rom 7:22-23). Her skildrer han alle de helliges bitre erfaring. Og dette gjør at Paulus, som ellers ikke klaget over sine lidelser, likevel når det gjelder denne erkjennelsen av nøden over synden, bryter ut i et skrik, et sukk: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Og selv om mange Guds barn ikke er like vár overfor synden som Paulus, bekjenner de likevel at de nok ville kunne holde ut ennå en tid på jorden, om det bare var for alle de andre lidelsene. Men på grunn av synden, som aldri vil la dem i fred, kunne de ofte ønske de ble løst fra dette tunge og jammerlige livet.

 

Men når synden altså er så stor en lidelse for Guds barn, da må den jo også kunne tjene til at vi tuktes. Til å døde det gamle menneskets sterkeste tilbøyeligheter; selvtilfredsstillelsen, stolthet, verdslighet og forfengelighet m.m.m. Til å drive oss til Gud med alvorlige rop om all nåde til hjelp. Og til en dypere erkjennelse av hva vi eier i Kristus og hans dyrebare forsoning. Ja, til stadig å trenge dypere inn i evangeliets hemmeligheter. Og at vi får mer og mer avsky for dette halve og syndige livet, og lengter etter det evige. Men hvis den plagsomme synden får virke dette, da må den også virke sammen med nådens midler, til det gode for oss.

 

Luther sier: "Ikke bare den plagen vi opplever, og som påføres oss av andre, men også det onde som vi selv gjør - må tjene til det gode for oss. Hvordan kan det skje? sier du. Jo, ved at et Guds barn, når det ser sitt fall, gjennom dette får nød for sin synd, og ydmykes. Og deretter drives til Gud med inntrengende og inderlige rop. Det samme skjer på grunn av vår onde natur, som ennå bor i kjødet vårt. Det virker at vi blir fortvilet over oss selv, dømmer oss selv, og sier med Paulus: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?" (Rom 7:24). Dermed vokser troen gjennom syndenes forlatelse og all skrøpeligheten som ennå finnes i kjødet vårt" (Iflg.W.1 S. 1, 994). En av våre eldre kirkefedre sier:

"Synden har vært mer nyttig for meg enn min rettferdighet. For min rettferdighet gjorde meg til en stolt, selvopptatt og ufordragelig kristen. Men synden min har gjort meg til en fattig og ydmyket nådetigger ved Jesu føtter".

 

Men når synden på denne måten virkelig samvirker til det gode, er ikke synden da rett og slett et gode? Slik kunne kanskje noen fristes til å tenke. Burde vi ikke da bare fortsette å synde, når det tross alt kommer noe godt ut av det? Da viser vi til de svarene apostelen allerede har gitt på slike ugudelige og hedenske tanker, i kap.3:6-8, og 6:1,2,15,16. I tillegg skal vi huske på at apostelen ikke har sagt at alt samvirker til det gode for alle mennesker. Som om det også skulle gjelde for dem som har fred, og trives i synden. Nei, når han uttaler dette at alle ting virker sammen til det gode, så fortsetter han med den uttrykkelige betingelsen: for dem som elsker Gud. Og de som elsker Gud, de spør ikke om de bare kan fortsette å synde, fortsette å handle mot sin Guds vilje og bryte hans bud. Nei, uansett hvor sterk begjæret etter å synde ennå måtte herje i dem, så vil disse begjærene og synden forferde og plage dem, slik vi allerede har nevnt. Og det er jo akkurat slik synden blir en tukt for dem. Ja, den hardeste tukten de opplever. Det blir ikke noe som helst på denne jord som gjør at de sukker og lengter etter å bli fri fra dette dødens legeme, som nettopp synden.

 

Av og til hører vi denne verdens barn, lettsindige og selvsikre mennesker, sitere dette: "Alt skal jo virke sammen til det gode". Å, om de bare visste hvordan de bedrar seg selv i dette! Hvis bare de med dette mente at til sist skal alt virke sammen til Guds evige ære, så var det sant nok. For til og med den strenge fordømmelsen som rammer dem som ikke vil angre og vende om, skal ganske visst også være med og opphøye den evige Gud. Men like visst er det at alle ting langt fra skal tjene til det beste for dem selv. Nei, like sant som det apostelen sier her, at alle ting skal virke sammen til det gode for dem som elsker Gud, slik at også synden tjener til å oppdra dem - like sikkert er det at alle ting bare virker sammen til det verste for dem som ikke elsker Gud, men bare vil være i synden.

Vi har talende eksempler i Sauls og Davids liv, på hvordan alle ting virker motsatt på forskjellige personer. David falt i forferdelig synd. Men gjennom synden ble han drevet til en dypere sønderknuselse. Til en langt dypere erfaring av sitt naturlige forderv og sitt bedragerske hjerte. Og til å lovprise Guds rettferdighet langt mer enn tidligere. Mens derimot Sauls synder, og alt det Gud sendte i hans vei, bare gjorde at han ble mer og mer forherdet i sin ugudelighet. Og det endte med fortvilelse og selvmord. Samme forskjell på hva synden førte til, finner vi hos Peter og Judas. Mens Peter gråter bittert over sin synd, og får bli i Guds nåde, blir bare Judas mer forherdet, og ender som Saul; i selvmord. Vi har mange fler eksempler både i Skriften og vår daglige erfaring, som bekrefter Davids ord: "Herren verner alle som elsker ham, men alle de onde vil han ødelegge" (Sal 145:20).

Men selv Guds barn er altså alltid i fare for det gamle hjertets og djevelens bedrag. Gjennom langvarige fristelser kan det trøtte ut ånden. Og denne tanken kan også snike seg inn hos dem: "Når til og med synden tjener til det beste, da behøver jeg vel ikke være så redd for den". Men da er det nok nødvendig å holde klart for seg, det vi allerede har nevnt, at synden slett ikke tjener til noen nytte for oss, hvis vi begynner å unnskylde, eller holder med den. For da forherdes hjertet, og da tjener tvert imot synden til det verste for oss. Synden er i seg selv alltid det aller største ondet. Det er alltid farlig å tenke, tale eller gjøre noe som strider mot Guds alvorlige bud og forbud. Derfor må vi alltid se på all synd med forskrekkelse, på samme måte som den i seg selv er under evig straff. At synden likevel kan vendes til det gode, er bare Guds underbare verk, og kan på ingen måte unnskylde synden. Skulle vi, fordi Gud kan vende det onde til det gode, møte synden i lettsindighet, eller anse den for noe godt? Da ville det jo være akkurat som om vi sa det var godt at de ugudelige forfølger Guds barn, fordi forfølgelsen tjener til det gode for dem - ! Nei, synden vil alltid være noe ondt som vi aldri kan være redd nok for, aldri kan være nok på vakt overfor, så vi våker og ber. Og det er bare så lenge vi lever slik, at den vil tjene til det beste for oss.

"for dem som elsker Gud". Dette er altså betingelsen for det nåderike forholdet, at alt må virke sammen til vårt beste. Men da må det jo være veldig viktig for oss å undersøke om vi virkelig er blant dem som elsker Gud. Og når vi skal prøve oss selv i dette, er det om å gjøre at vi er redd for vårt eget falske hjerte og fiendens bedrag, - hvis Gud skal få vist oss sin sannhet i dette spørsmålet. Her hjelper det ikke at vi selv står og forsikrer at selvfølgelig elsker vi Gud. Det må bevises i kraften og sannheten. Hele verden vil gjerne det skal hete at de elsker Gud, samtidig som de går selvsikre og sorgløse sine egne veier, og tjener sine avguder. De spør ikke en gang etter hva som er Guds vilje. Men Skriften sier at "dette er Guds kjærlighet, at vi holder hans bud". I dette skal vi altså se beviset på hvordan det står til. Og det å "holde Guds bud" betyr da slett ikke at vi fullkomment kan oppfylle loven. For det apostelen mener med ordet "holde" betyr noe ganske annet, nemlig å "akte på", "konsentrere sin oppmerksomhet mot". Det å holde Guds bud, betyr da altså at Guds bud er blitt viktige, ja, hellige og kjære for vårt hjerte. Det er blitt den avgjørende veiviseren for hele vårt indre og ytre liv.

Lovet være Gud, for at det virkelig også finnes et slikt folk på denne jord. Et folk som først og sist "kommer hans bud i hu, så de gjør etter dem". Som "grunner på hans lov dag og natt", og lider slik hver gang de viker av fra Guds bud at det vitner om hvordan selve hjerteforholdet til de hellige budene er. Slik har de det, de som elsker Gud. Skriften vitner tydelig og klart om at det er umulig at noen kan elske Gud, uten at de først ved gjenfødelsen er blitt et nytt menneske. Det er umulig for det naturlige menneske. "Kjødets sinnelag (attrå) er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det" (v.7).

Det er først når er menneske kjenner sin fortapte tilstand, og får ta imot all Guds nåde og vennskap, - det er først da det begynner å elske Gud. Da får det et nytt hjerte som videre i livet er knyttet til Gud, slik at han blir redd for alt som vil dra ham vekk fra Gud.

Nå ser du hvordan vi ut fra dette verset som vi nå taler om, kan finne ut av om det er slik at vi elsker Gud og holder hans bud. Apostelen sier altså at "for dem som elsker Gud virker alt sammen til det gode". Men dette gjelder jo også om vi snur på det, og sier at de elsker virkelig Gud, de som alt virker sammen til det gode for, dvs. de som gjennom alle ting føres til Gud. For det er bare det som fører oss til Gud, som tjener til vårt beste. Da elsker du altså Gud på rett måte, hvis alt; både godt og vondt, det som er herlig og det som er bittert, fører deg til Gud, til Ordet, til bønnen, til alt som tilhører Gud og hans rike. Vi har allerede minnet om David. Han var "en mann etter Guds hjerte". Han kunne si i sannhet: "Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke! Herren er min klippe og min festning, min frelser" osv. Men legg da også merke til hvordan alt som møtte ham i livet førte ham til Gud! Kom han i nød, så skyndte han seg til Gud i sukk og bønn. Opplevde han glede, da vendte han seg til Gud med lovprisning og takksigelse. Se på et lite barn som elsker sin mor. Både sorg og glede får det til å vende seg i samme retning; Til sin elskede mor! Blir det skremt, så løper det til sin mor. Opplever det noe gledelig, så skal dette også straks fortelles til mor. Slik er det også med dem som elsker Gud rett. Alt fører dem til ham.

At sorg og lidelse, fristelse og det som skremmer oss, driver oss til Gud, det kan en nokså lett forstå og holde klart for seg. Men det som er et langt mer underlig tegn på et hjerte som tror, er forholdet til ting som for det naturlige menneske slett ikke fører tanken hen på Gud. Ting som i seg selv fengsler hjertet, såsom lykke, rikdom, ære og medgang. Slike forhold driver også Guds barn til deres Far. Ikke bare for å takke ham. Nei, i frykt roper og ber de om hans nåde og beskyttelse. For det som i seg selv aller mest er egnet til å friste og bedra oss, det driver oss aller mest til å fly til Gud og hans nådemidler - hvis ånden er edru og våker - ! Og hva skulle vi så ha igjen, som ikke skulle føre oss til Gud, og dermed "virke sammen til det gode for oss"? Er det sorg eller ulykke som møter meg, da vekkes jeg fra tankeløshet, og flyr til Gud. Kommer det en uventet lykke, da løper jeg også til Gud. Dels med takk, men dels også i frykt og bønn om å bli bevart fra bedraget. Blir hjertet mitt støtt gjennom bespottelse, da flyr jeg til Gud som er min trøst. Men blir jeg æret og opphøyet (2Kor 6:8), da frykter jeg for mitt hjertes tilstand, og roper til Gud. Faller jeg i synd, da blir jeg redd og gråter som Peter. Men får jeg nåde til å gjøre noe godt, da blir jeg redd for hvordan mitt hjerte tar dette.

Hva skulle det være som ikke tjener til det gode for et slikt menneske? Her ser vi da en viss naturlig årsak til at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Men den grunnleggende årsaken er tross alt, som vi tidligere har sagt, at Gud er deres allmektige og trofaste Fader, som sørger for sine barn. Når vår ånd ikke er våken nok, så sender han oss mange slags prøvelser; en torn i kjødet, en Satans engel, en pinende fristelse, et ondt menneske, en bitter sorg, en uventet glede. Kort sagt: noe som vekker oss fra dvalen og fører oss tilbake til Gud. Den dypeste årsaken bak denne forunderlige nåden, at alt virker sammen til det gode for Guds barn, ligger altså i Gud selv og hans urokkelige mål og omsorg for å føre dem fram til evig liv hos ham. Og det er dette apostelen tenker på, når han fortsetter:

for dem som er kalt etter hans rådslutning. Dette er ennå en betegnelse, en skildring, av dem som "alt virker sammen til det gode" for. Og i dette ser vi hva som er den egentlige grunnen til dette nåderike forholdet. Alt virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Og disse er alltid noen som er kalt etter Guds evige, nådige rådslutning. Derfor er det da Gud ha en spesiell omsorg for dem. Derfor vil han også alltid lede alle ting til det beste for dem, slik at de virkelig én gang skal innta det riket han har kalt dem til. For dette at de er kristne, og så langt hver enkelt har nådd i sin helliggjørelse, er sannelig ikke noe som har skjedd på tilfeldig vis! Først og fremst er de så visst ikke blitt det av seg selv. For det andre: Hvis Gud har kalt dem til omvendelse og tro, så har dette sikkert nok ikke skjedd fullstendig tilfeldig, eller uten noe mål og hensikt. Det må ganske sikkert ha vært hans hensikt å fullbyrde verket, og føre dem helt fram til sitt rikes herlighet (v.30). Men da skal han også selv sørge for at ingen makt eller vold skal kunne skille dem fra hans kjærlighet. Men at, tvert imot, alt skal virke sammen så det store målet nåes. Dette er den trøsten Paulus vil gi oss her. Slik hvem som vil, kan se det av sammenhengen (v.28-31, 38,39).

"hans rådslutning". Mange andre steder i Skriften viser hva Paulus mener med "hans rådslutning". Her i vår tekst ser vi bare at det ikke er det samme som at han "forut har bestemt" en person, slik det omtales i v.30. For det ordet Paulus bruker her, er et helt annet enn der. Men vi skal også straks være klar over at med den kjeden av nådehandlinger som oppsummeres i v.29-30, vil apostelen bare vise den orden, den rekkefølge Gud bruker i sin nåde, på dem han "forut har bestemt", og derfor også "kalt" til å bli frelst. (se nærmere forklaring under v.29-30). Men spesielt av Ef 3:11, sammenliknet med Ef 1:4 og 2Tim 1:9, ser vi at med "Hans rådslutning" mener apostelen den avgjørelsen Gud i evigheten har besluttet, om å frelse oss gjennom Kristus. For i Ef 3:11 sier han, iflg.gr.teksten: "etter den rådslutning av evighet, som han iverksatte i Kristus Jesus, vår Herre". Og i Ef 1:4 sies det at Gud "har utvalgt oss i ham (Kristus) før verdens grunnvoll ble lagt". Så sier også Paulus i 2Tim 1:9: "Han som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som ble gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider av".

Slike skriftsteder viser at apostelen med uttrykket "hans rådslutning" ikke mener noen personlig utvelgelse. Men den generelle, allmenne, nådens rådslutning om at menneskene skulle frelses gjennom Kristus. Gud, den eneste som er virkelig vis, den rettferdige og barmhjertige, Skaperen av og Faderen for alt som heter far i himmel og på jord, forutså i sin evige allvitenhet hva som ville skje. Hans bilde; mennesket kunne blitt værende i denne tilstand gjennom den rettferdighet og lydighet det ble skapt med. Men Gud så hvordan de skulle falle ut av hans bilde, og styrte seg ut i evig død og fordømmelse. Derfor besluttet han, - før han lot denne betydningsfulle menneskehet tre fram fra sin skaperhånd - at han skulle selv sørge for deres frelse, ved å gi dem en mellommann, en stedfortreder som i sin person skulle være både Gud og menneske. Slik skulle menneskene gjenforenes med Gud.

Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke den minste bokstav eller en prikk kunne endres i loven. Og tilsvarende umulig var det for den falne menneskehet å oppfylle loven. De kunne ikke leve ut en rettferdighet og hellighet som de ikke lenger hadde. Nå måtte enten Guds hensikt med å skape menneskene, falle bort, - og hans livs sønn, hans bilde og barn gå evig fortapt. Eller Gud måtte selv tenke ut et råd til menneskenes frelse. Da forbarmet han seg over oss i sin egen frie viljes kjærlighet og rådslutning. Han bestemte og utvalgte sin egen, elskede Sønn, det evige og selvstendige Ordet, til vår frelse. Han som også i sin like store barmhjertighet og kjærlighet villig tok på seg å bli menneskenes bror og frelseshøvding. "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". "Såsom genom én överträdelse fördömelse kom över alla menniskor, så har ock genom én rättfärdighet rättferdiggörelse till liv kommit över alla människor".

Men det er utelukkende i Kristus vi er utvalgt. Derfor er det bare i ham vi kan behage Gud, og bli frelst. Derfor taler også Skriften over alt om det ene nødvendige; at vi blir forenet med Kristus, blir ikledd ham. Om at det er en betingelse at vi har tatt imot (annammet) Kristus, og tror på ham. Men i Guds rådslutning hørte også dette med, at han her i livet skulle kalle oss til dette nåderiket sitt. Derfor bruker Paulus denne uttryksformen her: "dem som er kalt etter hans rådslutning". I 2Tim 1:9, som vi allerede har nevnt, nevnes også kallet. Og der i betydningen av den fullbyrdelsen av den evige nådebeslutningen, som foregår her i livet; det ytre og åpenbare midlet til å ikles Kristus. "Kalt" bruker Paulus (her som i begynnelsen av brevet: kap.1:6,7) også om dem som ved troen har mottatt kallet, og fått del i evangeliets himmelske skatter. Men ordet "kalt" innebærer ikke uten videre at kallet også fører til dette salige resultatet at det blir tatt imot av menneskene. For i Mat 20:16 og 22:14 sier Herren selv uttrykkelig at "mange er kalt, men få er utvalgt". Av dette ser vi jo at ikke alle som er kalt, dermed også er utvalgt. Samtidig forstår vi også at det er en misforståelse når noen mener at ordene i v.30, om at "dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt", skulle bety at det bare er de utvalgte som blir kalt. Dette kommer vi snart nærmere inn på.

Men når "kalt" brukes her i vårt vers om dem som "elsker Gud", da gjelder det ganske visst de som også har tatt imot kallet, og dermed blitt rettferdiggjort og hellige. Og når apostelen bare sier de er "kalt", eller "som er kalt etter hans rådslutning", så retter han dermed blikket vårt utelukkende mot nåden hos ham som kaller (kap.9:11), og mot den trøsten som ligger i selve kallet. Trøsten i dette at "alle ting virker sammen til deres beste" grunner han altså helt og holdent på den evige makt og vilje til å frelse oss, som han har som har kalt oss. I dette ligger virkelig en stor trøst for engstelige sjeler: Dette at hvis Gud har kalt deg, så har du allerede i dette et bevis på at han vil frelse deg. For hvorfor skulle han ellers ha kalt deg til omvendelse og tro? Men Paulus visste godt at ikke alle som er kalt, også kommer igjennom og blir utvalgt. Likevel nevner han kallet som en trøst. Da skjønner vi at her taler apostelen utelukkende til de gudfryktige sjelene som er engstelige for at de skal falle ut av nåden. Gjennom hele dette kapitlet merker vi at det er disse han taler til. Og dette bør vi tenke nøye over, for å kunne oppfatte dette stedet rett.

De som ikke er opptatt med nåden, og om de kan falle ut av den, må ikke ta til seg trøsten som forkynnes her. For disse er det ingen hjelp i all Guds trofasthet og makt. Derfor har heller ikke Skriften noen som helst trøst for de sorgløse. Men når det derimot gjelder de som er bekymret over sine svakheter (v.26), men som elsker Gud så de er redd for å miste ham, for dem gjelder løftene på grunn av hans trofasthet som har kalt dem; at ingen ting i hele verden, verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, skal være i stand til å skille dem fra Guds kjærlighet,den som er i Kristus Jesus. Tvert imot skal alle ting virke sammen til det gode for dem. Apostelen skriver altså her med sikte på disse som er redd for å falle ut av nåden. Hans ord angår dem og tjener dem så lenge de lever i denne innstillingen. Men da forstår vi også hvorfor han taler her om de utvalgte, om de Gud har forut kjent og forut bestemt til evig liv. Han taler ikke her om de som "tror til en tid, men i fristelsens stund faller de fra" (Luk 8:13). Han taler om de som alltid holder seg til Herren i gudsfrykt og tro, og frykter for at de skal falle ut av nåden. Og fordi Han som vet alt også må ha forutsett hvem disse er, så har han også "forutbestemt" dem til å bli arvinger i hans rike. Og de som har det slik, de skal Gud alltid føre helt fram til herligheten. Dette taler så apostelen videre om:

29: For dem som han kjente på forhånd, dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.                                   "kjente på forhånd". Her har vi den formuleringen som gjør at denne teksten ikke gir noe som helst grunnlag for den oppfatningen at Gud, uten hensyn til hvordan menneskene tok imot kallet, på forhånd selv skulle ha bestemt hvem som skulle bli frelst eller ikke. En slik oppfatning stemmer jo heller ikke godt med at Gud sender ut sitt generelle kall til menneskene, og stiller dem til ansvar om de forkaster kallet. Måtte Gud bevare oss mot å gå med slike tanker om Gud! Nei, sier apostelen, "dem som han kjente på forhånd, dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde". Johannes sier: "Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde" - og dermed også hvem som derimot kom til troen. Disse har han da også allerede sett fullkomment frelst i himmelen, og derfor allerede skrevet dem inn i sin bok som sine, elsket dem og bestemt dem for sin evige frelse. Dette er det Paulus vil tale til oss.

Uttrykket "kjente på forhånd", eller visste på forhånd, kan her aldri bety det samme som utsett, utkåret eller forutbestemt. Ordet "proginoskein" kan ikke bety noe annet enn vite/kjenne på forhånd. Dessuten sier det seg selv at Paulus i denne sammenhengen ikke kunne bruke to forskjellige ord i én og samme mening. Da skulle i tilfelle betydningen være: "Dem han har forutbestemt, dem har han også forutbestemt". I hele den kjeden av Guds nådehandlinger som forekommer her i v.29-30, ser vi ikke noen slik sammenblanding av meninger. Hvert ledd i kjeden har sin spesielle betydning, altså "forut bestemt", "kalt", "rettferdiggjort" og "herliggjort". Og så skulle apostelen her plutselig ha to forskjellige ord som skulle ha samme betydning? Noe slikt er ikke mulig! Uttrykket "kjente på forhånd" betyr altså, som vi allerede har påpekt, bare at Gud i sin evige allvitenhet på forhånd visste hvem som kom til å ta imot (annamme) nåden, og følge den. Disse har han derfor også allerede "forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde".

Om så vår svake og forblindede fornuft ikke kan fatte forholdet mellom Guds forutviten og Guds arbeide med å frelse oss, som også gjelder andre hemmeligheter i Guds vesen, må vi likevel bare bøye oss for det guddommelige ordet. Ikke bare for dette uttrykket "kjente på forhånd", men for hele den guddommelige åpenbarelsen, som over alt lærer oss at Gud, overensstemmende med sin lov og rettvishet, skal holde mennesket selv ansvarlig for om de ikke blir frelst. Men hvordan skulle en hellig Gud, som ikke morer seg eller leker, kunne gi mennesket selv skylden, hvis han selv hadde avgjort på forhånd hvem som skulle bli frelst - uten å ta noe som helst hensyn til hvordan menneskene forholdt seg til det - ?

Slike feilaktige tanker kan enkelte få, bare fordi vi ikke er i stand til å fatte grensene mellom menneskets ånd og Guds Ånds virksomhet i sjelen. La oss bare tenke grundig over Kristi egne ord om at: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham". Og: "Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting". Men han sier aldri. "Selv med meg kan dere intet gjøre", "selv når Faderen drar, kan ingen komme til meg" osv. Nei, han sier uttrykkelig at akkurat da, når de ble innbudt til gjestebud, da oppstod den store forskjellen. Noen tok imot innbydelsen, mens andre bare avviste den. Og det var akkurat da, når de bare avviste innbydelsen/kallet, at dommen falt: "De skal ikke få ta del i festmåltidet mitt". Og når Kristus gråter over Jerusalem sier han: "Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn osv., men dere ville ikke". Dette sier altså Herren: Jeg ville, men dere ville ikke! Han sier ikke at han ikke har villet - med tanke på alle. Som vi allerede har sagt: Selv om vi ikke forstår alt i disse hemmelighetene, må vi likevel bøye oss for de åpenbare, klare ordene, og la disse avgjøre over det som er mindre klart (Rom 12:6).

Men selv om vi holder klart for oss at utvelgelsen grunner seg på Guds forutviten, og ikke på en helt vilkårlig utvelgelse, så kan en likevel gjøre seg selv ulykkelig gjennom et feilaktig bruk av denne læren. Det er en vekkende og dypsindig tanke at Gud allerede har sett og vet om jeg skal tilbringe evigheten i himmelen eller i evig pine. Men selv denne sannheten kan misbrukes, så den kan skade sjelene. Den kjødelige lettsindigheten sier : "Hvis Gud allerede har sett at jeg blir frelst, så må jeg jo bli det!" Og slik slår han Guds formaning til omvendelse fra seg. Men en anfektet sjel kan fordype seg så sterkt i Guds hemmelige forutviten, at han hindres i å lytte til Guds åpenbare tale. Slik kan den uhyggelige sjelefienden forvirre sinnene våre. Den som ikke bevisst vil gå til grunne, må derfor ta seg i vare i tide.

Å fordype seg i hva Gud på forhånd vet om alle mennesker, som er en hemmelighet for oss mennesker, likner på en som sover, og gjør en veldig innsats i søvne. Han oppnår ikke mer med dette enn å bli utmattet. I et så alvorlig spørsmål som sjelens frelse, må vi ikke lettsindig begynne å tenke i baner som passer oss. Men alvorlig høre og ta imot det Gud har talt til oss.

 

Pass derfor på at du følger den rekkefølgen dette brevet lærer oss: Først lærer å kjenne vår fortapte tilstand under synden. Deretter hørsammar (hører og tar til oss) ordet om hvordan vi ble frelst gjennom Kristus. Og så begynner å tro på ham. Det er dette de sju første kapitlene lærer oss.

 

Selv om du senere opplever striden med kjødet, lidelsene og anfektelsen, og gjennom dette blir kraftig tuktet og nedbrutt, så du bare kjenner på svakhet og tvil, skal du nok da finne en stor trøst i Guds evige utvelgelse. Dette vi taler om her og i de to neste kapitlene; trøsten i at hvor forferdelige stormene enn er, som kommer over oss, hvor elendige og svake vi enn opplever vi er, hvor elendig og tilintetgjort vår kristendom enn må synes å være, - så står det urokkelig fast at vår store Gud, uansett alt dette, har besluttet å føre alle som holder seg til Sønnen, lykkelig gjennom. For det er i ham vi er utvalgt. "Den som har Sønnen, har livet". Og disse har han kjent på forhånd, har elsket og "forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre". Men når vi i neste vers kommer til ordene: "dem har han også herliggjort", vil vi komme nærmere inn på hva de siste ordene i dette verset taler til oss. Nå er Paulus opptatt med å skildre nådens orden, og forsetter slik:

 

30: Og dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt, og dem har han også rettferdiggjort. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort.

Her forsikrer apostelen oss nå om at det mennesket som Gud på forhånd har kjent, og som derfor er blitt forutbestemt til å bli likedannnet med hans Sønns bilde, - det mennesket kan aldri bli forbigått, eller glemt, slik at det ikke får noe kall. Det mennesket kommer alltid til å få all den nåde som er nødvendig til å bli frelst. Han kan ikke dø før han har mottatt denne nåden. Og kan aldri bli fratatt denne nåden som til sist skal frelse og herliggjøre ham i himmelen. Uansett hvilke hindringer som måtte møte ham i dette livet.

Men vi har tidligere vist at det også er mange som blir kalt, men ikke er utvalgt (Mat 20:16, 22:14). Derfor kan det ikke være det Paulus vil si her, at det er bare de utvalgte som blir kalt. Det er bare dette vi nå har sagt, han vil ha fram: at den sjelen Gud på forhånd har bestemt skal få evig liv, han skal Gud også sørge for blir kalt. Og den sjelen skal ikke bare møte et utvortes kall, gjennom evangeliet og andre nådefulle ting. Han skal også i sitt indre få oppleve Åndens sterke arbeid. Hvorfor Gud så også kaller noen som ikke kommer til å ta imot frelsen, det vet nok bare han best. Men det er uten tvil étt av hans vise råd, at på samme måte som Farao og Judas, slik skal også disse bli en advarsel for andre. Han beviser sin forferdelige straff etter sitt refferdige krav, på disse "vredens kar" som gjennom sin motstand er "gjort fullt ferdig til ødeleggelse" (Rom 9:22). Å, måtte hver eneste én tenke vel over dette! Du hører ikke bare Guds nådefulle ord kalle deg til omvendelse, men kjenner det arbeider også på hjertet ditt. Det taler til deg, overbeviser deg om din synd og uverdighet. Men også om Guds kjærlige vilje til å forlate deg alle dine synder og ta deg inn til seg som sitt barn. Ja, du overbevises om at du har en Far i himmelen som tenker på deg, selv om du både lenge og iherdig har holdt deg borte fra ham.

Og det er bare to muligheter for hvordan utgangen blir i det du her opplever. Enten står du der overfor Guds stemme som kaller, griper om den hånden han rekker ut mot deg, og ber om få all den nåden som nå tilbys deg. Da blir du et Guds barn for tid og evighet. Eller du vender deg bort fra stemmen som kaller på deg, forkaster og glemmer Guds
ord, kaster deg på nytt ut i synden og verden, og blir forherdet. Etter hvert vil det ikke være noe som helst som kan bevege deg. Og til sist vil du "dø i dine synder". Nå er du for evig under Guds vrede. Over disse viser han sin makt og rettferdighetens straff. Salige er de som får nåde til å ta imot kallet!

Det er bare slike som er "kalt" Paulus taler om her. Disse som på forhånd er kjent og forutbestemt til evig liv. Og derfor sier han like bestemt: dem har han også rettferdiggjort. Straks den sjelen som er kalt kommer til Jesus for å søke sin frelse og rettferdighet bare i ham, blir han med én gang frigjort fra alle sine synder. Hvor mange og store de så måtte være. Men ikke bare det! Han blir også samtidig ikledd en fullkommen rettferdighet; nemlig Kristi egen lidelse og død for oss. Nå tilregnes denne fattige sjelen alt dette, som om hans selv skulle ha gjort alt det Kristus har gjort. Men dette har Paulus talt så inngående om i det tredje, fjerde og femte kapitlet, at hvem som vil kan finne all den trøst de behøver der. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort. Ingen kan være i tvil om at det er den himmelske herligheten det siktes til her. Det vitner både selve ordet, men også sammenhengen om (konf. v.17,18).

Men da kan det virke underlig når han sier her at han har "herliggjort dem", - som om det allerede hadde skjedd. Men dette er bare den måten det bibelske språket taler på, når den gir uttrykk for at saken er like så sikker som om dette allerede hadde skjedd. Derfor bruker Paulus her hele veien ord som "har han kalt" og "har rettferdiggjort", som om det alt har skjedd. Hensikten er bare at her vil han vise den orden og den sammenheng vi finner i Guds nådeverk, og hvor sikker vi kan være på dette. Han ønsker å si oss at i den grad det avhenger av Gud, så skal han alltid fullføre sin gjerning, fra det ene ledd til det andre, i sitt arbeid med å føre oss fram til herligheten.

Men nå går vi tilbake til avslutningen på v.29. Hva skal vi så si om graden av den herlighet som de utvalgte skal ikles. Her sier Paulus at de er "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre"? Dette er det samme som Johannes sier i sitt første brev, kap.3:2: "Når Kristus blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er". Det samme ser vi Paulus taler om i 1Kor 15:49: "Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av Den himmelske". Under v.17 har vi gått nærmere inn på dette herlige i at vi skal bli lik Guds enbårne Sønn, med henvisning nettopp til dette ordet fra 1Joh 3:2. Men her kommer altså Paulus med en tilføyelse som er så underbar og herlig at vi virkelig må gå dypere inn på den. Han sier:

 

for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Var det noe enda dypere siktemål Gud hadde med disse vi nå taler om? Ja, her forkynner apostelen selve endemålet Gud hadde med at han forutbestemte de han på forhånd kjente, til å bli likedannet med hans Sønns bilde? Her hører vi Paulus sier: Det er ikke dette at vi skal forherliges, men først og fremst for å forherlige sin Sønn, at Gud har bestemt denne herligheten for oss. Den førstefødte Sønnen skulle i evighet ha "mange brødre", så han kunne opphøyes mellom dem som den førstefødte. Derfor måtte de bli likedannet med ham. Skriften forkynner oss at Gud i sin evige pakt med Sønnen om menneskenes frelse, lovet ham svært mye som lønn. Gud skulle "gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte". "Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes" (Jes 53:11-12). Johannes så "en stor skare som ingen kunne telle" omkring tronen. Og disse skal være hans "brødre".

 

Det er dette teksten vår egentlig fokuserer på: "Han skal være den førstefødte blant mange brødre". Så høy og rik er altså den egentlige hensikten med at vi skal være Guds barn (v.17). Vi er ikke bare - og først og fremst - skapt til barn. Men Guds Sønn er også kommet og er blitt vår bror, slik Heb 2:11 uttrykker det: "For både han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre". Og "for at han skal ha overhøyhet (være den fremste) i alle ting" (Kol 1:18), sies det her også at han skal være den førstefødte blant brødrene. I Israel var den førstefødte på alle måter "den fremste" blant sine brødre. Han var den mest fremtredende, deres prest, deres leder. Slik er også Kristus alt dette blant sine frelste brødre. Både i kraft av sin natur, sitt embete og sin herlighet, er han opphøyet over alle. Og gjennom ham er vi - det han er i seg selv.

 

I seg selv er han virkelig den førstefødte. For han er Faderens enbårne Sønn, og i seg selv sann Gud. Mens derimot hans brødre er blitt barn gjennom nådens ord og gjenfødelse. Han ble født i menneskelig natur, men levde uten synd, og i seg selv Guds elskede. Mens hans brødre er født i synd, men nå Guds elskede barn bare gjennom ham. Han hadde Ånden i fullt mål, mens brødrene mottar av hans fylde etter det mål han i sin nåde gir hver enkelt. Etter sitt embete er han deres konge, deres hode, deres herre, deres prest og profet. Kort sagt: Deres Frelser. Alle er de hans underordnede, hans disipler, hans etterfølgere. Etter sin herlighet er han også mellommannen, for "Gud har opphøyet ham og gitt ham navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden" (Fil 2:9-10). "Han er hodet for legemet, menigheten, han som er begynnelsen, den førstefødte av de døde, for at han skal ha overhøyhet i alle ting".

 

Slik skal altså Kristus, som "den førstefødte" blant brødrene, virkelig ha overhøyhet i alle ting. Men tenk likevel på at de frelste tross alt framstilles som hans nærmeste! De skal bli "lik ham" og kalles hans brødre, hans "mange brødre"! Kan noen mennesketanke fatte så stor ære og herlighet? Og dette er for dem som i seg selv er syndere! Det er dette som her skildres med ordene: "dem har han herliggjort". Så er altså dette det store målet Gud har hatt, når han "forutbestemte", "kalte" og "rettferdiggjorde" dem "som han kjente på forhånd". Å, Gud vær oss nådig, gi oss mer tro, og gjennomfør ditt store mål med oss, til din ære og til vår evige frelse!

 

31: Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?

Her stopper så Paulus opp i stille, ærbødig ettertanke, og ser tilbake på den veldige trøstens grunnvoll han nå har forkynt. Så spør han: "Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" Han har vist oss den urokkelige grunnvollen i all sin rike og brede trøst, som gjør at det ikke er noe som kan skade. Alle ting må virke sammen til det gode for dem som elsker Gud. Helt fra begynnelsen av dette brevet har han vist oss Guds evige nådes beslutning om hvordan vi skulle bli frelst. Han har vist at på samme måte som synden, døden og fordømmelsen kom over oss "ved det ene menneskes ulydighet", slik skulle vi også frelses "ved den enes lydighet". I dette kapitlet har han talt om alt Guds barn mottar i frelsen: deres frihet fra all fordømmelse, at Ånden bor og virker i hjertene deres, deres barnekår og arverett hos Gud, Åndens hjelp i all deres skrøpelighet o.s.v.

 

I tillegg til alt dette har han i de tre versene foran dette, kort sammenfattet alt sammen i en skinnende kjede av Guds nådehandlinger. Først det evige målet han hadde med vår frelse, slik vi nettopp har nevnt. Dernest at han fra evighet av kjente alle mennesker, og som han så grunnet sin forutbestemmelse på. Den som så nødvendigvis blir fulgt opp med at han også kaller, rettferdiggjør, og til sist forherliger dem han på forhånd kjente og likeså forutbestemte. Slik har Paulus, trinn for trinn, ført oss opp til det øverste på denne himmelstigen. Og da ser han seg om, på alt som i det hele tatt kunne tenkes å bekymre. Og med bakgrunn i all denne Guds nådes rikdom, spør han så: "Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?"

 

Hva skal vi da si til dette? d.v.s. hvilken slutning skal vi trekke av alt dette? Hva skal vi bruke alle disse trøsterike løftene til? Og Paulus gir oss også straks svaret på spørsmålet, men gjennom spørsmålets sterke uttrykksform: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" Apostelens uttrykk: "Hvis Gud er for oss" uttrykker ingen som helst tvil, men tvert imot en konklusjon: Når det er slik, eller: ettersom Gud er for oss---, noe som jo var bevist i alt det han hadde forkynt ovenfor. Og med hele dette spørsmålet vil Paulus ha sagt: Når nå den store, allmektige Gud er vår venn, og har besluttet å gi oss en evig frelse, så kan ingen ting i hele verden hindre denne Guds nådes rådslutning, eller skille oss fra Kristi kjærlighet. Mange forferdelige fiender vil nok komme til å kjempe mot oss. Men de kommer ikke til å kunne utrette noe. Det er dette som ligger i setningen: "hvem kan da være imot oss?"

 

Dette kan være ganske lett å tenke og sitere, - men dermed har vi ikke oppnådd det utbyttet vi skulle ha av dette. Nei, her er det ikke nok med sindige tanker og ord. Vi må nå fram til en dyp og stille erkjennelse av denne usigelige trøsten som ligger i dette at Gud er for oss, Gud er vår venn, og de løftene vi har sett for denne trøsten. Ja, det kreves ennå noe mer: Gud må selv gi oss nåde til dette. Derfor vil vi gå ennå dypere inn i de løftene vi har sett, for at vi kan ha vissheten om at Gud er for oss, og virkelig vil gi oss frelse og evig liv. I v.28 sa ikke Paulus bare det samme som her, at ingen ting "kan være imot oss". Han sa at for Guds venner måtte "alle ting virke sammen til det gode". Der antydet han ganske kort de dype grunnsannhetene til dette salige forholdet, når han talte om en Guds rådslutning og at de etter denne rådslutning er kalt.

 

Når det gjelder denne Guds rådslutning, ser vi, spesielt av Ef 3:11, 1:4 og 2Tim 1:9, både at med denne Guds "rådslutning" menes Guds allmenne nådes rådslutning om å frelse menneskene gjennom sin Sønn. Men vi ser også at dette var en evig rådslutning, at han "utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt". Hvis vi nå, på grunn av all vår synd, skulle ha vanskelig for å tro at Gud vil være god og nådig mot oss, da bør vi stoppe opp for dette: Da han i sin evige kjærlighet besluttet å frelse oss gjennom sin Sønn, ja gjøre oss til hans brødre og medarvinger, så visste han meget vel hvor fortapte syndere vi kom til å være! For det var jo just på grunn av vår synd at han besluttet å gi oss sin Sønn, og frelse oss bare ved ham. Derfor kan ikke all vår synd og uverdighet nå få ham til å oppgi dette han i sin kjærlighet på forhånd hadde bestemt.

 

Skulle Gud noen gang ha vært innstilt på at de som tror på hans Sønn skulle tilregnes syndene sine? Skulle han noen gang ha vært innstilt på å behandle dem etter loven, og på grunn av syndene deres ikke være nådig mot dem? Da ville han jo aldri ha tatt denne beslutningen om å gi oss sin Sønn, og rettferdiggjøre og frelse oss gjennom ham. For, som vi allerede har sagt, så så han jo allerede på forhånd hvordan det falne menneske ville bli. Går du og tenker på at Gud ser syndene dine, og av den grunn vil forkaste deg? Da må du tenke etter; om han vil forkaste sin evige rådslutning og sin elskede Sønn, som han selv har gitt for å være vår rettferdighet og stedfortreder. Nei, sin evige rådslutning og sin egen Sønn som han gav som vår stedfortreder, vil han nok aldri angre på, eller forkaste. Dette var den første årsaken som gjør at Paulus trekker slutningen: Gud er for oss. Det ser vi også av det han straks tilføyer i neste vers: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?"

 

Men Paulus har også sagt at vi er "kalt" etter det han på forhånd hadde bestemt. Kjenner du nå på din synd, så du frykter at Gud ikke vil være nådig mot deg. Men samtidig har du ennå ditt eneste håp i Kristus? Da beviser jo dette at du også er blitt kalt til hans nåderike. For i den tilstand vi er før Gud har begynt å kalle oss, da er vi helt døde i all vår synd og spør ikke etter Kristus i det hele tatt. Men hvis Gud har kalt deg til sin nåde mens du ennå var en Gudsforakter og lå død og selvsikker i alle dine synder, da er det jo ganske logisk at han ikke vil se på syndene dine, eller forkaste deg på grunn av synd. Hvorfor skulle han vel da ha kalt deg til sin nåde, hvis han fremdeles ville forkaste deg på grunn av syndene dine? For han visste jo på forhånd hvordan du er! Hvis han noen gang skulle tenkt på å behandle deg etter dine synder, så hadde han aldri kalt deg til sitt nåderike. På denne måten kan selv bare det kallet du har mottatt, være det største trøst og bevis på Guds urokkelig nåde og omsorg.

 

Og når det gjelder hvor stor denne Guds nåde er, så tilføyer Paulus at de han kjente på forhånd (de han visste ville ta imot kallet Joh 6:64) "dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde". Ja, dem har han også både rettferdiggjort og herliggjort (v.29,30). Kan du ikke da tenke deg hvor høyt Gud må elske slike, og hvor omsorgsfullt han også vil forsvare og beskytte dem? Tenk, når Gud har gjort oss rettferdige, da har vi ikke en menneskelig rettferdighet, men selve "Guds rettferdighet" (2Kor 5:21). Da er vi jo ikke bare rene fra all synd, i Guds øyne. Men også hellige og herlige i Kristus. Og når Gud har bestemt oss til å bli likedannet med hans Sønns bilde, da kan vi forstå hvorfor det kan sies noe slikt i Skriften, som at vi rett og slett er "hans lyst", ja hans "øyestener". Da må nok sikkert og visst Gud være for oss. Da elsker han oss nok på det inderligste, og vil gi oss det sterkeste forsvar og beskyttelse.

 

Men så er jo forholdet at dette har vi "bare" i Guds ord. I våre trange og vantro hjerter er det annerledes. Når vi ikke lenger har øyner og hjerter festet på slike herlige Guds ord, da vendes blikket mot oss selv: Om vi av oss selv kan behage Gud. Som om Gud skulle ha sagt at han elsker oss på slike forutsetninger: at vi er rene, er hellige og gode i oss selv. Skriften derimot er jo full av vitnesbyrd om at vi rett og slett er "solgt under synden", at "intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", og at Herren Gud bare på grunn av synden gav sin Sønn for å gjøre oss rettferdige i ham. Men også i dette er vi avhengige av den gaven som heter tro. At vi tror det Gud har gjort og sagt, og anser det for langt større enn alt det vi kan se og kjenne hos oss selv. Bare på den måten vil vi kunne overbevises om at "Gud er for oss". Og da vil vi også få se at han elsker og omslutter oss med en uendelig kjærlighet og trofasthet, - akkurat slik som vi er.

 

Men "hvis Gud er for oss", sier Paulus, "hvem kan da være imot oss?" Her må vi da kanskje tenke etter litt; hvem som kan tenkes å være imot oss, og hvem han er som er for oss. "Mot oss" stiller ganske visst en forferdelig hær opp. Det er ikke kjøtt og blod, men "maktene, myndighetene, verdens-herskerne i denne tidsalders mørke, ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet" (Ef 6:12). Og i tillegg; verden i alle dens utgaver, og vårt eget iboende forderv. Så kan vi føye til: samvittigheten som anklager oss, og lovens trusler. Likeså bitre hendelser, sorg og lidelser, og til slutt døden. Hvordan skulle vi selv kunne stille opp mot alle disse fiendene? Men mot alle disse stiller apostelen bare én eneste som er for oss - "Gud er for oss" sier han. Bare Gud er sitt folks beskyttelse. Bare Gud! Men for hedningen i hjertet vårt fortoner dette seg å være lite nok - "bare Gud!" sier han. Hvor er Gud? Jeg ser ham ikke! Han er så skjult.

 

Men ble øynene åpnet på oss så vi kunne se, skulle vi nok tvert imot utbryte: Har jeg bare Gud på min side, da har jeg ikke bruk for å vite mer. Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Den store og allmektige, himmelens og jordens Skaper og Herre, som "har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler". Hvis han er for oss, hvem kan da være imot oss? Det burde vel ikke være noe som var sikrere enn akkurat dette. Hvor mange og sterke fiendene våre er, og hvor elendig vår egen svakhet enn måtte være, så kan likevel ingen ting være imot oss, eller gjøre oss noen virkelig skade, - når Gud er for oss!

 

Tenk, han er for oss! Han som slo hele Egyptens land, bare for å forløse sitt trellbundne folk. Han som befalte Rødehavet å åpne vei for dette folket, og klippen å gi dem vann. Han som var med Daniel i løvehulen, og bød de utsultede dyrene ikke å røre ham. Han som var med Daniels tre venner i den glødende ovnen, og bød ilden å ikke skade dem. Hvis han er for oss og med oss - hvem kan da være imot oss? Når engelen sa til Gideon: "Herren er med deg!", da hadde Gideon nok. Når Herren talte til Israel, til Moses og til Josva, og sa: "frykt ikke, jeg er med deg!" da hadde de nok. Men når en kristen ser han er omringet av mange fiender og vanskeligheter, da fristes han ofte til å si som Elisas's tjener: "Å, min herre, hva skal vi gjøre?". Men da burde vi også ta imot samme svaret som Elisa ga denne tjeneren: "Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem" (2Kong 6:15-16). Og Herren selv sa til Paulus: "Min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Det er denne Herrens måte å regjere på, profeten taler om med disse ordene: "Dem skröpeligaste bland dem skall på den tiden vara såsom David, ock Davids hus skall vara såsom ett gudaväsen, såsom Herrens ängel framför dem" (Sak 12:8).

 

Hvor mange og store våre ytre og indre fiender enn måtte være. Hvor inderlig svake vi selv måtte kjenne oss. Hvor mørkt det enn måtte se ut, til at vi skulle kunne komme lykkelig igjennom til Guds herlighet -. Så burde vi likevel bare feste blikket på Gud, på hans kjærlighet, trofasthet og makt, og ennå trøste oss med Josva og Kalebs ord: "Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss" (4Mos 14:8). Slik må vi kunne regne med at det samme gjelder oss, på grunnlag av all Guds fullkommenhet. Men i det følgende er det først og fremst Guds kjærlighet og Kristi fullkomne forsoning, Paulus tar fram som hovedgrunnlag for vår trøst. Aller først peker han på Guds store kjærlighet.

 

32: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?

Her holder Paulus fram for oss det aller største beviset for den guddommelige kjærligheten. Med dette, i tillegg til alt han har talt tidligere, vil han overbevise oss om at Gud er for oss, og skal gi oss alt det vi trenger for en evig frelse. Ja, her burde hvert eneste hjerte tennes så det blir brennende i fryd og kjærlighet, - bare vi kunne få åndelige øyne til å se og fatte det som sies her. For her ser vi et stort bevis på Guds uendelige kjærlighet og barmhjertighet, at det overgår alle naturlige tanker. Og apostelen sier altså at dette aller største bevis på Guds kjærlighet består i at Gud for vår skyld ikke har spart sin egen Sønn, men ofret ham for oss alle. Dette er jo Skriftens store hovedemne, og det vi aller mest behøver til liv og gudfryktighet. Men samtidig er det dette vi har aller vanskeligst for å beholde i hjertet. Det som aller mest tåkelegges av vår vantro, fornuft og følelser, av synden og av djevelen. Derfor vil vi gå litt dypere inn i det budskapet vi har i dette verset.

 

Ser vi på avslutningen, finner vi at dette verset altså skal være så sterkt bevis på Guds inderlige kjærlighet og omsorg mot oss, at det til og med skal overbevise oss om at Gud virkelig vil "gi oss alle ting". Versets innledning må derfor ha et uendelig stort og sterkt budskap. For avslutningen bygger helt tydelig på innledningen, og sier: "hvordan skal han (etter slik Gud er skildret foran) kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Da må det være en ufattelig kjærlighet vi her står overfor! Når det fører til at vi overbevises om at Herren Gud, som eier alt som finnes i denne verden, også skal ville gi "alle ting" til oss, uverdige syndere!

 

I dette kapitlet har vi allerede sett Paulus tale om mye av det Gud har gitt, og gir, oss. Først en evig nåde og frihet fra loven. Videre Den Hellige Ånd i hjertet. At han har gjort oss til sine barn og arvinger. Og det i så markert forstand at vi også skal være hans enbårne Sønns bror og medarvinger. Ja, at vi skal være "lik ham", "for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre". Disse uendelig herlige løftene har vi allerede sett. Og det er til disse, sine barn, Gud altså vil "gi alle ting". Ja, Paulus sier et annet sted at alle ting allerede tilhører dem: "alt er deres: enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, eller verden eller liv eller død, enten det er det nåværende eller det som skal komme - alt er deres. Og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud" (1Kor 3:21-23).

 

Når vi nå skal kunne overbevises om noe slikt, da må det jo være et veldig bevis vi skal få her på Guds store kjærlighet. Og beviset, sier apostelen, er dette at "Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle". Allerede i det femte kapitlet har Paulus sagt at dette er det største beviset på Guds kjærlighet. Der uttrykte han det slik: "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". Og Herren Kristus sier selv: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det samme sier Johannes: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn inn i verden, for at vi skal leve ved ham". Men for at vi på noen måte skal kunne fatte hvor stort dette Guds kjærlighetsbevis er, skal vi i dette verset få se nærmere på: Først og fremst selve gaven. Dernest hvordan gaven ble gitt: Måten denne gaven ble gitt på, og: Det endelige målet ved at gaven ble gitt. Sluttelig: Mottakerne, hvem det er som får motta denne aller største gaven.

 

Når det først og fremst gjelder selve gaven, sier apostelen at Gud har gitt oss "sin egen Sønn". Med uttrykket "sin egen" sier Paulus at Kristus er Guds egen Sønn i egentlig betydning. Han er etter sin natur Guds Sønn, - for å skille ham fra dem som er Guds sønner ved nåden og gjenfødelsen. Og det er jo bare på denne måten at Gud har gitt oss sin egen Sønn i ordets egentlige betydning. Bare i denne egenskap gaven virkelig kan overbevise oss om Guds umåtelige kjærlighet. Hvis Gud hadde gitt oss en engel, eller et høyt benådet menneske, ville det ikke vært noe bevis på at Gud ville gi oss "alle ting". Nei, her må det være en gave som er større enn alt annet, når apostelen på dette grunnlaget trekker sluttsatsen: "hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Lovet være Herren! Hans ord er sant og klart: Kristus er Guds virkelige og evige Sønn, som ble lovet oss fra tidenes morgen.

 

Hva sier f.eks. profeten Mika, kap.5:1, om ham som skulle fødes i Betlehem, og være herre i Israel? Jo, "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager". De hellige englene er jo ellers de høyeste vesen Gud har skapt. Men apostelen spør: "til hvem av englene har han noen gang sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!" Men David sa at dette "sa Herren til min Herre" (Sal 110:1). Kjenner du noen engel eller høyt benådet menneske som noen gang har fått guddommens tilbedelse? Nei, men apostelen sier: "Når han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham!" (Heb 1:6). Så er da Kristus Gud, og i virkelig mening Guds Sønn. Det er dette Paulus her uttrykker med ordene "sin egen Sønn". Og det er dette Johannes sier med uttrykket "enbåren" - "Guds enbårne Sønn" (Joh 1:14, 3:16, 1Joh 4:9). Men er det noe menneske på denne jord som virkelig fullkomment kan tro noe så stort? Hvis vi virkelig kunne tro dette, at Gud ofret sin egen, evige Sønn for oss - da ville vi nok gå som i drømme, av bare salig undring, glede og kjærlighet. Eller mener du du kan tro dette, og likevel tvile et øyeblikk på at Guds hjerte brenner i kjærlighet og omsorg for alt som heter menneske? Kan du tro Gud ofret sin enbårne Sønn til å være vår bror og frelser, ja vårt offerlam. Og samtidig likevel tvile på at Guds nåde og kjærlighet ikke strekker til i alt? Kan du tvile på at han vil "gi oss alle ting med Sønnen?

 

Dette store Guds kjærlighetsbevis vil nok bli ennå større for oss, hvis vi fatter og grunner litt på hva som ligger i ordene "ikke sparte", "men gav". Disse ordene taler til oss om det endelige målet Gud hadde, når han gav sin Sønn. Når Paulus sier at Gud "ikke sparte" sin egen Sønn, ligger det først og fremst i dette at det var et offer. Det kostet for Guds faderlige kjærlighet til Sønnen, å ofre ham til å lide og dø. Faderen har likesom måtte overvinne sitt eget hjerte, sin kjærlighet til den enbårne. Og med dette har han nettopp gitt oss det største beviset på sin store barmhjertighet overfor menneskene. Så ser vi også hva Herren Gud sa til Abraham, da han stod klar til å ofre sin sønn: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, den eneste, for meg". Gud har altså ikke sett på sin egen, elskede Sønn, som for stort offer, som noe for mye å gi for oss. Og vi ser av Guds egen tale til Abraham, at dette var det største beviset han kunne gi på sin kjærlighet. Spesielt når vi tenker på at han gav sin sønn til et offer, til den bitreste lidelse og mest angstfulle død.

 

Dermed har uttrykket "ikke sparte" også den betydningen at Gud, selv om det var hans Sønn, ikke holdt tilbake den strengeste straffen rettferdigheten krevde. En slik betydning har uttrykket "sparte ikke" i 2Pet 2:4-5. Der tales det om at "Gud sparte ikke de engler som syndet, men kastet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets lenker, for at de skulle være i forvaring til dommen" (konf. Rom 11:21 og 2Kor 13:2). Gud har ikke spart sin Sønn, men avstraffet synden på ham fullt ut etter loven, på tross av at Sønnen bad under angst og tårer, om at denne kalk, om mulig måtte gå forbi ham. Men fordi dette ikke var mulig, hvis menneskene skulle kunne frelses, måtte rettferdighets-kravets fulle straff ramme ham. Gud kan ikke fornekte seg selv (2Tim 2:13). Derfor var det umulig for ham å vise barmhjertighet mot syndere, uten at rettferdighetens krav først var oppfylt, og Guds dom og straff over synden var fullbyrdet. Derfor er alt det Kristus måtte lide, helt til den forferdelige døden på forbannelsens tre, blitt lagt på ham av Faderen. Ikke bare den sjelenøden vi ikke kan sette oss inn i, som gjorde at han ropte ut: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Men også all den lidelse som rammet ham fra menneskehånd; den fryktelige hudflettingen, tornekronen, naglene gjennom hender og føtter. Det var Faderen som hadde lagt alt dette på ham.

 

Det sa jo også Herren selv: "Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?". Det samme sa Peter til jødene: "Etter at han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte ham". Alt dette ligger også i tekstens ord om at "Gud gav ham for oss alle". Og det er nettopp dette som er det viktigste vi skal huske på, når det gjelder Kristi lidelse og død. De vantro ser bare på Kristus som en martyr for sannheten. Derfor må de også "dø i sine synder". Men Skriften lærer oss noe annet. Den sier at han "ble gitt for oss", at han "gav sin sjel som løsepenge" (Mat 20:28), at han var det offeret for våre synder som Gud hadde lovet helt fra verden ble til, og understreket med de utallige blodige ofrene gjennom hele Det gamle testamente, som forbilder (Heb 10:1-7). Der leser vi hvordan "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham", at "Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger" (Jes 53), at han var "Guds lam som bar verdens synd".

 

Slik vitner alle profetene om ham. Det samme sa han også selv den natten han gikk til sin største lidelse: "Mitt blod utgytes for dere til syndenes forlatelse". Slik vitner så en stor flokk av gledesbud-bærere: "Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss", at "Han, ved Guds nåde, skulle smake døden for alle". Slik roper også de frelste skarene med høy røst innfor Lammets trone: "Du ble slaktet, og har med ditt blod frikjøpt oss til Gud". Og når dette budskapet blir levende og sant for hjertene våre, da blir vi så lykkelige. Da har vi ikke lenger ord som er verdige og kan brukes til å lovprise denne Guds kjærlighet som gjorde at han for vår skyld ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle.

 

"For oss alle". Det er så det tredje punkt i verset, som gjør at vi bør se Guds store kjærlighet i dette at han gav sin Sønn for oss. Han gav ham for oss alle. Dette taler om to særdeles viktige sannheter om Guds kjærlighet. Den første er den som ligger i selve uttrykket: Hver eneste én - - er forsonet i Kristi død. Ikke en éneste er utelatt. Hver eneste én er forløst med hans blod fra alle sine synder, fra døden og djevelens vold. Og kan få lov - og bør da ta imot denne nåde - å bli frelst. Det neste er at når Kristus er gitt for alle, og dermed også for de aller største syndere, så må følgen være at Guds nåde og kjærlighet er totalt uavhengig av noen verdighet hos oss. Og dermed også fullstendig upåvirket av vårt bedre eller dårligere liv. Den må altså være en aldeles uforanderlig kjærlighet - ! La oss titt og ofte tenke grundig gjennom slike sannheter!

 

Den første lærdommen var altså denne:

 

Hvem og hvordan du er, ung eller gammel synder, grov eller finere synder, omvendt eller uomvendt, falsk eller trofast, - så gjelder den også deg, denne Guds kjærlighet som gjorde at han gav sin Sønn.

Hvordan du forholder deg til denne nåden, om du tar imot den og følger den, eller forakter og forkaster den, - det er et annet spørsmål. Og det er dette det avhenger av, om du selv skal få nyte godt av denne nåden.

Men den store gaven er gitt til deg. Din synd er betalt dyrt i Kristi død. Gud tenker på deg i kjærlig omsorg. For han gav sin Sønn "for oss alle".

 

Dette bekrefter Skriften over alt. Herren sier: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det samme sa Johannes: "Se Guds Lamm, som borttager världens synd". Også Paulus: "Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv". Med uttrykket "verden" kan ikke bare menes de som tror. Det må bety hele menneskeslekten. Og ikke nok med at Skriften med dagligtalens ordbruk sier "verden". Nei, Johannes har også talt spesielt om dette, og sagt at "Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens synder" (1Joh 2:2).

 

Dette er ikke bare en bestemt avvisning av den villfarende oppfatningen at Kristus bare skulle ha dødd for de utvalgte. Det er også trøsterike ord for dem som gjerne vil eie og tro Guds nåde, men kan ha vanskelig for å tro at den også tilhører dem. For her sies det tydelig og klart at Gud gav sin Sønn "for oss alle", at han er forsoningen for hele verdens synder. Hvordan du enn måtte være, så må du da høre med under "hele verden"! Du er da tross alt et menneske! Og da er du straks en av dem som Gud har gitt sin egen Sønn for. Tenk så over hva det betyr - at Gud gav sin Sønn for deg. Så fryktelig kan du umulig ha syndet, at ikke Guds Sønns forsoning også gjelder for all din synd. Og hvis Gud har gitt sin Sønn for deg, da må han jo sikkert nok også ha en varm og hjertelig kjærlighet for din sjel, så han ikke vil du skal dø, men bli salig frelst.

 

For det andre, som allerede nevnt, ligger det i dette et spesielt vitnesbyrd om det frie og uforskyldte i Guds nåde. At Guds nåde og kjærlighet er totalt uavhengig av noen vår verdighet, for han gav sin Sønn for verden, dvs. for alle! For hvor god og from var vel verden da Gud gav den sin Sønn? Vi har alltid en tendens til å bedømme Guds nåde ut fra om vi fortjener den. Og derfor blir vi motløse når vi kjenner all synden og ondskapen i oss. Men da må du huske på dette: Hvor god var Adam da Gud kom og forkynte det første nådeløftet til ham? Hvor gode og fromme var vi alle, da Gud gav sin Sønn for oss? I det femte kapitlet forkynte Paulus at det skjedde da vi ennå ikke bare "var syndere", men også "var Guds fiender", var både ugudelige og uforsonet. Slik er Guds kjærlighet. Paulus sier: "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". Mens vi ennå ikke hadde noen som bad for oss, og selv ikke ba en eneste bønn til Gud, men var hans fiender. Slik er Guds kjærlighet. Han er Gud, og ikke menneske.

 

Blant oss mennesker ville vi knapt finne noen som var villig til å gi en sønn de elsket, til å tortureres til døde for sin kjæreste venn. Og så har Gud gitt sin egen kjære Sønn for sine fiender, for å frelse så mange som lar seg overbevise av hans nåde. Burde vi ikke snart få det rette synet på Gud? Liksom se med øynene at hans kjærlighet til menneskene må være en aldeles fri kjærlighet, uavhengig av all vår fortjeneste! Når han elsket oss så høyt på et tidspunkt da vi var hans fiender og tråkket på alle hans bud, - at han da kunne gi sin Sønn for oss - ! Om jeg så kjenner mange og store synder hos meg selv, så kan jeg ikke være verre enn en Guds fiende. Og det var for slike Gud gav sin Sønn, for å frelse dem, bare de våknet opp og søkte hans nåde.

 

Og mens vi ennå var Guds fiender, gav han oss en større gave enn vi noen gang nå begjærer. For nå begjærer jeg ikke at han skal gi sin Sønn for meg. Nei, ikke en gang en engel. Bare at han gir meg del i den forsoningen han allerede har fullbrakt. At han må gi meg sin nådige tilgivelse, og deretter Den Hellige Ånds nåde til å tro, elske og følge ham. Mens jeg ennå ikke var forsonet gjennom Kristi død, og altså var Guds fiende, da gav han meg - av sin egen frie kjærlighet - sin Sønn til frelse. "Hvor meget mer", sier apostelen, "skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden". Dette vil Paulus innprente hos oss, for han gjentar det på nytt og på nytt: "For om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt".

 

Men det er klart at den svarte vantroen og djevelens makt lar oss ikke få beholde disse troens grunnsannheter i hjertene våre. Og dette kan føre til at vi blir lei av dette jammerlige livet, og lengter etter en salig forløsning. Gud har virkelig holdt opp for øynene våre det sterkeste bevis på sin evige, frie og uforanderlige kjærlighet. Likevel faller vi selv snart tilbake i den instillingen at Gud fremdeles ser på hva vi fortjener. At han er nådig mot oss bare når vi lever slik vi bør, men i motsatt fall ikke er nådig mot oss. Hvis f.eks. noen spør deg: "Tror du virkelig Gud elsker deg - og at han alltid elsker deg like høyt?" Hvis du da vil tale sant, ut fra hvordan du har det i hjertet ditt, vil du være fristet til å svare: "Nei, hvordan skulle jeg kunne tro Gud alltid elsket meg like høyt? Jeg vet jo selv at jeg slett ikke alltid er like lydig og trofast mot Guds ord. Tvert imot er jeg ofte kald og hard så jeg ikke en gang angrer synden slik jeg burde, ikke alvorlig nok våker og ber. Hvordan skulle jeg tro at Gud elsker meg da?" Slik går hjertet sin egen vei, og kaster på et øyeblikk bak seg alt det Gud fra verden ble til, har vitnet om sitt evige råd til frelse; at han ville gjøre oss rettferdige og ulastelige bare gjennom sin Sønn.

 

Hele Skriften vitner om dette, og sier samtidig at "alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden", at "intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", at "det er ingen forskjell", at vi "alle har syndet og blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus". Men så er plutselig alt dette glemt, - bare på grunn av vårt hjertes oppfatning, følelser og vantro. Dette er jo noe vi burde være veldig på vakt overfor. Ja, som virkelig burde skremme oss langt inn i hjertet. Vi må be Gud om nåde til å holde dette klart for oss; at hvis Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, - så må jo følgen være at han ikke er innstilt på å handle med oss etter våre synder. Ikke vil la vår synd eller verdighet påvirke vår frelse. For hvis det skulle vært tilfelle, ville han jo ikke gitt sin Sønn for oss. "For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". "Er det ved nåde, da er det ikke lenger ved gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde".

 

Men er det nå altså av nåde, bare gjennom Sønnen som ble gitt oss, vi er rettferdige og ulastelige for Gud, - da må vi jo være det like mye til enhver tid, - så lenge vi "er i Kristus Jesus" (v.1). For det er jo bare i ham Gud har sitt velbehag overfor oss. Hvis Guds kjærlighet og nåde svinger og forandres ettersom vi lykkes mer eller mindre i vårt kristenliv, da måtte jo Guds nåde og kjærlighet være bygget på vår egen verdighet. Men hvis Guds kjærlighet er fri og upåvirket av om vi er verdige, da må den alltid være like stor, være en evig og uforanderlig kjærlighet. Dette må alltid bli den endelige konklusjonen, hvis vi tror og erkjenner hva det vil si at Gud gav sin Sønn for oss alle, mens vi alle var syndere og Guds fiender.

 

Men at Gud hater synden og forfølger og straffer synden hos oss, det strir absolutt ikke mot denne Guds uforanderlige kjærlighet. Det er tvert imot bare et nytt bevis på hans kjærlighet og omsorg for oss, når han angriper det som vil ødelegge oss. Ja, som kanskje er vår største plage. At han forfølger og døder det som er våre fiender, våre synder og lyster, "som fører krig mot sjelen", vår egenkjærlighet, vår stolthet, vår opptatthet med det jordiske osv. Han vil jo bare rense og helliggjøre oss mer og mer. Dette er jo bare bevis på hans kjærlighet og omsorg for oss. Og likevel er det akkurat dette som gjør oss mest bekymret og forvirret.

 

Det er vanligvis to vesentlige kilder eller grunner til at de som tror begynner å tvile på Guds kjærlighet. Det som først og sist vekker tvilen i oss, er fordervet som ennå bor i oss. Vår synd og uverdighet, vår ulydighet og troløshet, vår likegladhet, hardhet osv. Det andre er når Gud skjuler seg. Han skjuler sin nåde, og lar oss ikke oppleve hans nærvær for en tid. Eller han sender oss mye og kanskje stor motstand, tar fra oss noe eller noen vi har svært kjær. Lar oss kanskje oppleve fall, nød, eller langvarig og plagsom fristelse, og aldri synes å ville høre bønnene våre. Da synes vi ofte ganske konkret at Gud har forlatt oss. Da bombarderer fienden oss med fryktelige tanker om Guds vrede. Men mot alle slike fristelser må vi alltid sette opp dette store beviset på Guds evige kjærlighet. Huske på at hans natur er fullstendig uforanderlig, og derfor si: Når Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, da kan ikke hans hjertelag og holdning være slik som jeg nå føler og opplever det; som om han skulle gjøre med meg etter mine synder, og gjengjelde meg etter mine misgjerninger.

 

Nei, det må nok heller ligge en dyp og ubegripelig kjærlighet bak alt det jeg opplever. Da må nok heller både dette at Gud skjuler seg, og at han drøyer med bønnhørelse og hjelp, være hans omsorgsfulle oppdragelse. En slags faderlig tukt på grunn av Guds trofaste nidkjærhet for mitt evige vel. Ja, mer noe slikt, enn at det skulle være vrede og forkastelse. For det er jo helt umulig at han som ikke sparte sin egen Sønn for oss, nå plutselig ikke skulle eie noen nåde og kjærlighet i hjertet lenger, men bare gjøre med meg slik jeg selv fortjente det. Slik må dette store Guds bevis på hans kjærlighet gjelde mer for oss enn alt det vi ser, kjenner og opplever. Det er slik Paulus ser det, når han på bakgrunn av bare dette eneste beviset på Guds kjærlighet trekker den slutningen han nå tilføyer:

 

hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? Dette er den eneste rette konklusjonen. Når Gud har gitt oss den aller største gaven, vil han heller ikke nekte oss de som er mindre. Hans egen Sønn må da være den aller største gaven som noen gang kunne bli gitt. Da vil sannelig heller ikke noe som helst som er godt og nyttig, bli holdt tilbake overfor dem som Gud ville gi en så stor gave. Men, som vi allerede har sagt, så er forutsetningen for denne konklusjonen at Jesus var Guds Sønn i konkret betydning. For hvis han bare var et vanlig benådet menneske, da kunne det aldri trekkes noen slik konklusjon; at når Faderen hadde sendt ham, så ville han også gi oss alle ting med ham.

 

Disse "alle ting" inkluderer "det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt". Det inkluderer alt det Gud både her i livet og i evigheten gir dem som er hans "arvinger" og den evige Sønnens "medarvinger". Han skal gi oss alle ting med ham. Disse ordene "med ham" uttrykker at vi får alle ting for Kristi skyld, og som en følge av at han er gitt for oss. På samme måte som en brud får del i alt brudgommen eier. Bare i dette har Faderen ved Sønnen gitt oss de aller største gaver; en evig nåde, og forlatelse for alle synder, frihet fra lovpakten og all forbannelse, en evig rettferdighet overfor Gud, Den Hellige Ånd i hjertet, de hellige englenes tjeneste og beskyttelse, bønnhørelse og hjelp i alt som bekymrer oss, og til sist seier over døden og arvedel i den himmelske herligheten. Og som om dette skulle være for mye å vente. Nei, tvert imot, sier apostelen her. "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Ordvalget "hvordan skal han kunne annet..." , gir uttrykk for noe helt sikkert, ja, en nødvendig konsekvens av det som er sagt foran, at da også Gud ha til hensikt å gi oss alle ting med ham.

 

Denne herlige og urokkelige trøstens grunn bør vi nå holde klart for oss, og benytte oss av hver eneste gang vi har bruk for Guds nåde og hjelp. Når du f.eks. er nedtrykt over din synd over at du ofte snubler og faller. Da tenker du lett at Gud blir lei av deg, og vil overgi deg til et udugelig sinn. Men du søker og ber ennå ved nådestolen om forlatelse og hjelp. Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg hjelp, han som ikke sparte sin egen Sønn - utelukkende for å gi oss en evig nåde? Hvordan skulle han da kunne annet enn å gi deg en så vedvarende tilgivelse at han aldri tilregner deg noen som helst synd, men isteden lar det stå fast at han hele veien skal bære deg på sine nådige armer, - slik som du er? Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg en slik nåde, når han ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle? Og det gjorde han på et tidspunkt da vi lå helt nedsenket i alle slags synder. Vi var hans fiender, og foraktet ham. Hvordan skulle han da kunne begynne å se på syndene dine?

 

Eller du går der og engster deg over din vantro og ditt harde hjerte. Du opplever ikke at du kan tro og fryde deg over alt dette; over Guds kjærlighet, at han gav sin Sønn. Du sukker: Bare jeg hadde mer tro og liv i hjertet mitt! Men hvordan skulle Gud ikke også ville gi deg dette, når han har gitt deg sin Sønn? "Hvor mye mer skal da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham" (Luk 11:13). Men så klager du kanskje over at du ikke en gang kan be så alvorlig og inderlig som du burde. Til og med i bønnen føler du deg så kald og likegyldig. Du sukker om Gud også ville hjelpe deg i dette. Hvordan skulle han kunne annet enn å gi deg denne nåde også, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for deg? Men dermed har du kanskje også bedt om å bli mer fattig i ånden, at du bare må kjenne mer av din avmakt, - skulle han da gi deg en følbar opplevelse av åndelige gaver? Nei, da hører han nettopp denne siste bønnen, og lar deg kjenne mer og mer av din fattigdom og store usselhet. Men samtidig gir han deg så mye nåde til din tro og til bønn, og hva mer du måtte behøve for at du ikke skal fare vill, ikke skal gå fortapt, men skal nå fram til evig liv.

 

Eller kanskje begynner du å bli i tvil om hele din tilstand. Frykter du for at du på tross av alt du har opplevd, har hørt og vet i åndelige spørsmål, til sist skal gå fortapt, fordi du lever i et hemmelig bedrag? Roper du da med David: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!" Hvordan skulle han kunne annet enn å høre denne bønnen også, og sørge for at du ikke blir sittende fast i noen falsk kristendom, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for deg den gang du bare foraktet ham? Hvorfor skulle han ikke nå høre bønnen din, når du roper til ham og bare ber om nåde til å bli oppriktig og få holde deg til ham?

 

Eller du kjenner på mange forferdelige fristelser som du frykter bare vil fortsette med deg i fremtiden. Du fatter ikke hvordan du skal komme velberget gjennom alt dette. Men du ønsker og ber om at Gud må hjelpe deg på en eller annen måte. Eller du lider i bekymringer over fattigdom, sykdom, eller onde rykter og mistanker fra mennesker. Du ser ingen hjelp på jorden, men vender deg til din Far i himmelen. Hvordan skulle han kunne annet enn å høre deg, og gi deg all den nåde og hjelp du behøver, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle? Kort sagt: Når hjertet mitt kastes som i en syklon av tvil og tanker, på grunn av indre og ytre anfektelser. Når jeg ikke vet hvor jeg selv står, eller hva Gud tenker om meg. Når min samvittighet fordømmer meg på grunn av synd og vantro, og kanskje angripes av de samme beskyldningene de møtte Kristus med (Mat 11:19, Luk 7:34). Ja, kanskje er "blitt en fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn" (Sal 69:9). Å, så stor en trøst og hvile vi da har, Hvis vi da kan se opp til ham som for vår skyld ikke sparte sin egen Sønn, og for hans skyld helt fra verden ble til, har bønnhørt og hjulpet alle dem som kalte på ham!

 

Og så til slutt kommer den stunden da jeg skal dø. Kanskje evighetens mørke omgir meg. Kanskje hjertet mitt uroes av forferdelige tanker på livet som ligger bak meg, og på det jeg nå står foran. Å, for en trøst, om noen da kan rope inn i øret mitt: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne unnlate å hjelpe deg nå? Hvordan skulle han nå kunne tilregne deg syndene dine?" "Dette er et troverdig ord og verd all mottakelse; at Kristus Jesus kom inn i verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den fremste". Hvordan skulle da Gud kunne la være å gi oss alle ting med ham? Hvordan skulle han kunne la være å bli en like trofast venn og hjelper i døden, som han har vært her i livet? Skal han ikke nettopp da, "när vår prövningstid slutas", åpenbare hele sin nådes rikdom, og da i dypeste forstand gi oss alle ting med Sønnen? Å, Gud! Gi oss mer tro! Gi oss mer tro på din evige og uforanderlige kjærlighet!

 

33: Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør.

Paulus har talt til oss om Guds store kjærlighet, som gjorde at han "ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle". Og på denne bakgrunn har apostelen tidligere bare stilt dette generelle spørsmålet: "hvem er da imot oss?" "Hvordan skulle da Gud kunne annet enn å gi oss alle ting med Sønnen?" Men nå begynner han å ta opp konkrete eksempler på slike ting som vanligvis bekymrer oss mest. I en triumferende tone løfter han opp for oss den ene trøsten etter den andre, for hver bekymring han nevner. Han sier: "Hvem vil komme med anklage?", "Hvem er den som fordømmer?", "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Det er disse tingene som oftest pleier bekymre Guds barn. Og mot hvert slikt spørsmål, stiller han den sterkeste trøsten. Men blant alle våre bekymringer er det nok de som går på samvittigheten som er de viktigste. De kommer fra anklager i vårt indre, og fører til frykt for Guds vrede. Disse bekymringene trenger hurtigst å bli legt. For hvis jeg kan tro at Gud er glad i meg, og nådig, da kan jeg også tro han vil hjelpe meg i alle sjelens farer som kommer utenfra; i forfølgelse, fattigdom og annen nød (v.35-38). Derfor taler Paulus nå først om bekymringene i vår samvittighet, anklager og fordømmelse, og gir oss først trøst mot disse.

 

Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? "Guds utvalgte" er de som "er i Kristus Jesus". For det er utelukkende i Ham Gud har sitt velbehag. Og det er i Ham "han har utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt" (Ef 1:4). Det er disse han, her i livet, har utvalgt av verden, eller utskilt som sine barn og arvinger. Herren sier: "Jeg har utvalgt dere av verden" (Joh 15:19). Og dette har skjedd i den rekkefølge og utvikling som vi har sett i v.29 og 30. "Dem som han kjente på forhånd", som de som kom til å bli værende i troen inntil enden, de hadde han også "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde". Disse er det han så har "kalt", "rettferdiggjort" og "herliggjort". Kort sagt: Alle de som blir i Kristus inntil enden, de er Guds utvalgte. Dette er den eneste sanne og "helsosamme" anvendelsen av uttrykket "utvalgt". Denne anvendelsen av uttrykket er i harmoni med alt Guds ord, og det virker både den rette trøst og den rette gudsfrykt.

 

Hvis dette uttrykket derimot får meg til å tenke på Guds forutseende, som er skjult og hemmelig for oss mennesker, da blir jo konklusjonen; enten at han har sett at jeg kommer til å bli i troen inntil enden. Eller også det motsatte; at jeg før eller siden ville falle ut av troen. Men for kristne mennesker ville jo dette være en altfor lettsindig omgang med hellige og alvorlige spørsmål. Det ville være å bygge sin trøst, eller uro, på løse tanker og forestillinger. Det eneste sikre er at så lenge vi ikke "synder med vilje", eller "faller fra" (Heb 6:6, 10:26), men tvert imot frykter for å skulle miste Kristus, - da skal ingenting kunne skille oss fra hans kjærlighet (v.39), og da er vi hele tiden Guds utvalgte. Apostelen Peter sier: "Dere er en utvalgt ætt". Derfor kaller også Paulus her de som tror, for "Guds utvalgte". Men han stiller straks opp en annen og konkret grunn for at han kan trøste dem med at ingen anklage skal kunne ødelegge Guds utvalgte: Dette at det er Gud som rettferdiggjør. Så ser vi at når det gjelder dette spørsmålet, så bygger han ikke vår trøst på Guds forutseende, som alltid vil være skjult for oss. Men mot "anklage" stiller han "rettferdiggjøre" som er en fullstendig motsatt handling. Når Gud rettferdiggjør, gjelder ingen anklage. Det er apostelens trøst i dette ordet.

 

Det andre vi her bør lære oss, er at Guds utvalgte ikke er fri fra indre anklager og frykt for Guds vrede. For her setter apostelen opp Guds rettferdiggjørende nåde mot anklagene. Av dette skjønner vi at her tales det ikke om menneskelige anklager, men om det som anklager oss innfor Gud (Sak 3:1). Slike anklager hvor det er bare Guds rettferdiggjørelse som hjelper. Legg merke til at her trøster altså Paulus de som er Guds utvalgte, mot disse indre anklagene. Og dette er altså den første bekymringen han tar opp, og trøster dem mot. Da ser vi jo klart nok her at Guds utvalgte ikke er fri for slike anklager som at de ikke er så fullkomne, heller ikke har så fast og urokkelig fred i troen, at de ikke kjenner angeren og frykten for Guds vrede som de skal osv. Nei, som neste vers viser, må de til og med trøstes mot frykten for å bli "fordømt". En generell oppfatning er ofte at de sanne kristne, de som har det rett med Gud i sitt innvortes menneske, de har en kontinuerlig og uforstyrret fred med sin Gud. De har alltid en god og fredfull samvittighet. Ofte bygger denne oppfatningen på at folk tror de lever så hellig et liv, at de på det grunnlaget kan ha en slik fred. Eller at de har så sterk en tro, at uansett hvordan de kan falle i sitt kristenliv, så har de fred på grunn av sin sterke tro og all kunnskapen de har om evangeliet. Men her ser vi altså at Paulus finner det nødvendig å trøste "Guds utvalgte" mot anklager og frykt for å bli fordømt.

 

Legg altså grundig merke til at det er slike sanne kristne han taler om, at han kaller dem "Guds utvalgte"! Og likevel trøster han dem mot slike indre anklager! Dette må vi huske godt! Så vi ikke lar oss forville av disse innbilte fromme og sterke åndene som taler om at vi alltid skal ha fred. For noe tilsvarende finner vi ikke hos noen av Skriftens hellige. Alle ble tuktet, og alle var kjempende sjeler. Apostelen Johannes taler om de som har en sann kjærlighet, som "er av sannheten", og som han dermed sier "skal slå sine hjerter til ro framfor Gud". Og vi ser at de nok også opplever at hjertene deres fordømmer dem. For han sier: "Mine små barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet! Og på dette vet vi at vi er av sannheten, og skal slå våre hjerter til ro framfor Ham. For dersom vårt hjerte fordømmer oss (sv.: hvadhelst vårt hjärta må anklaga oss för), er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alt" (1Joh 3:18-20).

 

På nytt merker vi her at nettopp de som "er av sannheten" og bør "slå våre hjerter til ro framfor Gud", likevel opplever slike anklager at hjertet deres fordømmer dem. Men når hjertet vårt anklager og fordømmer oss, så har det alltid sin grunn i at samvittigheten plages av noe som i seg selv fordømmes av Guds ord. Det er bare på slik bakgrunn loven og samvittigheten kan komme til å anklage oss. Slik sier altså Johannes det står til med dem som "er av sannheten". Og slik står det også til med dem Paulus likevel kaller for "Guds utvalgte".

 

For så sant disse menneskene har Den Hellige Ånd i hjertet, så må den nødvendigvis se og anklage alt hos dem som ikke er rent og fullkomment. Men nå er vår gamle natur fremdeles full av synd og forderv, slik vi har sett det utførlig omtalt i det sjuende kapitlet. Når vi da på det sterkeste ønsker å elske, lovprise og adlyde vår Gud, så kjenner vi på så mye likegladhet, utakknemlighet og ulydighet hos oss selv, at vi blir redd. Vi har bedt Gud om nåde til virkelig å kunne elske vår neste. Være gode, saktmodige, avholdende, rene, ydmyke, uegennyttige o.s.v. Men isteden opplever vi det helt motsatte inni oss; sinne, utålmodighet, urene lyster, misunnelse, stolthet osv. Og når vi ikke er våkne nok, eller overraskes, kan disse syndene dessverre også bryte ut i både ord og gjerninger. Så holder samvittigheten og loven disse syndene opp foran oss. Samtidig minnes vi all den nåde Gud har vist da han gav oss sitt lys, sin tilgivelse og sin Hellige Ånd. Og på en slik bakgrunn blir anklagene virkelig alvorlige og skremmende. Her møter alltid den gamle "anklageren" opp (Åp 12:10); djevelen som utmaler situasjonen på det aller verste. Det er ikke noe Guds barn lider så voldsomt under som under sin synd. Det er heller ikke noe annet de roper og ber så inderlig om hjelp mot. Likevel greier denne tyrannen å innbille dem at de synder med vilje, og at Gud plutselig skal fordømme dem. Slike brennende piler skyter han inn mot hjertene til de av Guds barn som kjemper mest mot synden.

 

De som aldri omvender seg til Herren, aldri bekjenner sin synd og søker forsoningens nåde til forlatelse og til frigjøring, disse skal jo til slutt dø i sine synder. Men den forskrekkelige dommen som gjelder disse, den retter den gamle anklageren nå mot de mest sønderknuste Guds barn, som tvert imot nettopp ligger ved nådestolen med all sin usselhet. Ja, disse vil stadig få erfare anklagene fra sin egen samvittighet, fra loven og fra djevelen. Så livet deres ofte bare blir sukk over synd, forsømmelser og ulydighet. Men opp mot alle slike anklager settet Paulus den store Gud og hans nådige rettferdiggjørelse. På samme måte som Johannes, når vårt hjerte fordømmer oss, bare minner om dette at "Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt". Han kjenner nemlig ikke bare til hva som bor i menneskene, men også hva han selv har gjort til vår rettferdiggjørelse. Så sier også Paulus nå:

 

"Det er Gud som rettferdiggjør". Hvem vil anklage, når Gud rettferdiggjør? Gud er den eneste dommeren vi står overfor. Gud er den vi har forbrutt oss mot med våre synder, slik David uttrykker det: "Mot deg alene har jeg syndet". Når det så er denne Gud som rettferdiggjør, hvem vil da anklage? Hva betyr da hjertets ellers samvittighetens anklager? Gud er jo den eneste vi har å frykte for. Men det ligger en særdeles stor trøst i noe mange glemmer helt, nemlig at det samtidig er Gud selv som rettferdiggjør. Gud selv som forsvarer oss. Gud selv som legger vår sak på sitt hjerte. Gud selv som bruker så mange ord for å overbevise oss om hvor fast hans nåde står. Tenk da over at Gud helt fra evighet av har hatt samme hensikt. Fra verden ble til har han forkynt at han ville selv sende en hjelp mot våre synder. Og da tiden var inne gav han sin egen Sønn til å oppfylle alt det loven ikke kunne få til. Derfor er det også han rettferdiggjør alle de som tror på ham. Men hvordan skulle da syndene kunne gjelde noe som helst innfor Gud, så vi skulle bli fordømt etter dem? Da måtte jo Gud ha angret sitt evige råd, og sin egen mest dyrebare gjerning.

 

Vi må aldri glemme dette; at vår rettferdiggjørelse er Guds egen frie gjerning. Paulus sier "Ved Jesus Kristus har Gud forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag". Det samme sier også Herren selv: "Jeg utsletter dine misgjerninger for min skyld". Og det er tross alt ingen som kan gjøre noen rettferdig, eller frikjenne en synder fra skylden, uten Gud alene. Det er Gud alene som rettferdiggjør. Hvordan skulle da noen anklage gjelde mot dem som Gud rettferdiggjør? Her taler apostelen i samme trøstens tone som Kristus i lignelsen om arbeiderne i vingården, der landeieren sier: "Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?" At jeg vil gi denne arbeideren en ufortjent gave, hvorfor reagerer du på det? Det samme er det Paulus vil ha sagt her: Det er Guds frie avgjørelse å rettferdiggjøre hvem han vil. Og nå har han bestemt at han vil rettferdiggjøre alle de som opphøyer Sønnen. Disse ikler han guddommelig rettferdighet, og avsier den dom at ingen synd skal tilregnes dem til fordømmelse. Hans dom er at også all den synd som ennå bryter ut i dem, alltid skal være tilgitt. Må ikke han få lov å gjøre med sitt som han vil? Det er jo utelukkende han som er menneskenes Herre og dommer.

 

Og om nå vi ikke fullt ut forstår å verdsette Guds Sønns forsoning, eller Guds rettferdiggjørende nåde, så settes det likevel høyt av Gud selv. Selv verdsetter han sitt eget verk så stort og dyrekjøpt som det virkelig er. Mitt hjerte og min samvittighet kan ikke fatte og verdsette det Gud har gjort for oss gjennom sin Sønn. Mens syndene derimot står klart for meg, og vokser seg store for mitt indre øye. Men dette er likevel ikke noe som gjelder for Gud. Og når det ikke gjelder for Gud, men bare i mitt følelsesliv, mitt vantro hjerte og oppfatning, - så kan jo ikke alle slike anklager skade meg. De kan bare uroe meg i perioder, - men ikke fordømme meg. Det er dette apostelen vil ha fram her med ordene: "Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør". Når Gud selv ser på denne vår rettferdiggjørelse som fullkommen, da bør sannelig vi bare prise hans store nådes verk, i salig trøst og trygghet. Alt er jo i orden! Alt er jo fullbrakt! Om så syndene mine var tusen ganger flere og større, så veier de ingen ting mot den rettferdiggjørelsen vår store Gud har gitt oss. Selv om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte. Ja, Gud er større enn vårt hjerte. Vi lovpriser hans navn!

 

34: Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss.

Hvem er den som fordømmer? Når "det er Gud som rettferdiggjør", slik at ingen anklager registreres eller utretter noe, da er det vel en dobbelt grunn til å spørre: "Hvem er den som fordømmer?" For det å "rettferdiggjøre" er jo motsetningen til å "fordømme". Slik kan også sammenhengen her være. Men gjennom alt sammen ser vi at Paulus her er opptatt med Guds barns behov. Og her gir han et spesielt sterkt og utførlig svar på spørsmålet om fordømmelse. Da skjønner vi at her fortsetter han bare å ta fram de problemene som bekymrer oss mest, for å møte dem med Guds ords trøst. Derfor ser vi han fortsetter i neste vers med et nytt spørsmål: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?", og gir et langt og inngående svar på det. Og når vi innser at her søker bare Paulus å trøste oss mot alt som bekymrer oss mest, da ser vi en ny bekreftelse i dette spørsmålet: "Hvem er den som fordømmer?". En bekreftelse på det vi tidligere har understreket, om Guds barns bekymringer.

 

Her ser vi at det kan gå så langt med anfektelsene og deres indre anklager, at de rett og slett frykter for å bli fordømt. Frykter at Gud virkelig skal overgi dem til syndens lønn, som er død og fordømmelse. Så forferdelig kan synden ennå rase i kjødet deres. Så ille kan djevelen ennå sikte og overrumple dem. Så ynkelig svake, tørre og øde kan de innimellom oppleve at de er. Og så fryktelig kan dermed loven skremme dem i deres samvittighet, at de i slike tider i fullt alvor frykter at Gud i hellig vrede skal fordømme, forkaste og forbanne dem. Derfor tar Paulus opp denne tilstanden på det meste alvorlige gjennom det spørsmålet han innleder dette verset med. Og med de sterkeste argumenter og begrunnelser viser han at det ikke er mulig at de skal fordømmes på grunn av syndene sine, hvor mange og store de enn måtte være. For nå viser han selve hovedgrunnen for vår trøst mot synden; selve Stedfortrederens død, hans oppstandelse og uforgjengelige prestedømme som vår forsvarer hos Faderen.

 

Paulus vil ganske enkelt bevise at det ikke er mulig at Guds barn skulle fordømmes for noen som helst av syndene sine. For det ville vært i strid med Guds rettferdighet. At det er dette han vil ha sagt, det ser vi ved at han på spørsmålet: "Hvem er den som fordømmer?" nettopp svarer: " Det er Kristus som døde". For "døden" var jo det de fordømte skulle straffes med for syndene sine, "syndens lønn er døden". Men Paulus føyer til flere sterke trøstens grunner, for å overbevise de anfektede kristne ennå sterkere om at det ikke er noe som skal kunne fordømme dem. Han nevner her tilsammen fire årsaker til trøst. Den første er Kristi død. Den andre: hans oppstandelse. Den tredje: at han nå sitter ved Faderens høyre hånd. Den fjerde: at han nå alltid går i forbønn for oss hos Faderen.

 

Det er Kristus som døde. Gjennom hans død er den hellige lovens dom over synden fullbyrdet, og det guddommelige rettferdighets-krav tilfredsstilt. Hvis vi nå skulle bli fordømt på grunn av syndene våre, så ville det bety at vi måtte selv lide døden for syndene våre. Men nå påpeker apostelen at det var Kristus som døde, d.v.s. som allerede har dødd til soning for hele verdens synd. Straffen for syndene er altså allerede fullbyrdet. Men én og samme skyld kan jo ikke kreves av to personer! Det ville stride mot all rettferdighet. Hvis så Kristi død er min forsoning, - da må jeg være fri--!

 

Her, som over alt i Skriften, legger vi merke til at ingen synder kunne erklæres fri fra sin synd, uten at det guddommelige rettferdighets-kravet først var blitt tilfredsstilt, og kravene Guds hellige lov stiller var blitt fullkomment oppfylt. Gud kunne ikke av hensyn til sin barmhjertighet sette sitt rettferdighets-krav til side, eller rettferddiggjøre syndere uten at det hadde foregått en forsoning, overensstemmende med loven. Det var for å forkynne denne store grunnsannheten at Gud i Det gamle testamente innstiftet den blodige offertjenesten. For med det skulle folket stadig innprentes at "uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse" (Heb 9:22). Med disse utallige forbildene, og gjennom konkret forutsigelse ved profetene, har Gud fra verden ble til forkynt oss dette; at han vil gi oss et offer for syndene. Et offer som skulle gjelde overfor ham i all evighet, slik Herren Kristus selv uttrykte det; at han var kommet for å "gi sin sjel som løsepenge", og "mitt blod som utgytes for mange til syndenes forlatelse". Men så burde jo også alt dette være en veldig, himmelsk trøst for oss, i livet og døden. Selv om hjertet vårt stadig fordømmer oss, og selv om vår innskrenkete og blinde fornuft aldri her i livet kan fatte hver detalj i forsoningens hemmelighet.

 

Men så mye har vi fått åpenbart gjennom det guddommelige Ordet, at Gud har gitt oss en forsoning som har en ubeskrivelig omfattende verdi, da han gav sin enbårne Sønn for oss. Vi vet også at han, som var lovens Herre, og som ikke visste av synd, ikke for egen del behøvde leve under loven og til sist lide under dens forbannelse. Men at han gjorde alt dette for oss. "Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", han ble en forbannelse for oss. Han var "Guds Lam som bar bort verdens synd". Han var den som av Guds nåde skulle "smake døden for alle". Og for hans forsoningsdøds skyld er det da aldeles umulig at de som nå ved troen er forenet med ham, noen gang på grunn av sine synder skal bli behandlet etter loven. Enten det gjelder gamle synder, eller de som ennå herjer i dem, så skal de ikke selv måtte dø på grunn av syndene deres. På denne grunn er det apostelen står fast og sier: "Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde".

 

ja, mer enn det, som også er oppstått. Dette er den andre grunnen apostelen tar fram for å vise hvor umulig det er at Guds barn skulle kunne fordømmes på grunn av syndene sine. I Kristi oppstandelse ligger ikke bare stadfestelsen av hele hans forsoning og bekreftelsen på alt Skriften vitnet om Kristus. I oppstandelsen ligger også selve grunnen for vår rettferdiggjørelse. I oppstandelsen har vi selvsagt først og fremst denne stadfestelsen; beseglingen. For at "Kristus stod opp igjen på den tredje dag etter Skriftene", det stadfester først at han var den rette Messias, den profetene hadde lovet (Jes 53:8, Sal 16:10, Hos 6:2, Jon 2:1). Derfor hadde også Herren konkret lovet at han skulle gi jødene denne "profeten Jonas tegn" (Mat 12:39). Og Paulus viser hvor stor betydning denne stadfestelsen hadde, når han sier "hvis Kristus ikke er oppstått, da er troen deres uten innhold" (1Kor 15:14).

 

Videre så var Kristi oppstandelse stadfestelsen på at hans fullbrakte forsoning var mottatt og godkjent av Faderen. For da Gud reiste ham opp fra graven, "etter å ha løst dødens smerter (fødselsveer)" (Apg 2:24), gav Gud dermed et stort offentlig vitnesbyrd overfor alle mennesker og ånder om at vår stedfortreder fullkomment hadde tilfredsstilt rettferdighetens krav. At den fullbyrdede forsoningen for syndene var godkjent, og at den rettferdighet som kreves nå var oppnådd. Hvis Kristus ikke hadde stått opp, ville det betydd at synden ennå ikke var fullkomment sonet, slik at han derfor ble holdt tilbake som en dødens fange. Men fordi stedfortrederen nå er gitt fri, må en fullkommen løsepenge være betalt for alle de syndene han hadde tatt på seg. For hvis det ikke var betalt, selv bare for én eneste av disse syndene, så ville stedfortrederen blitt holdt fanget i dødens vold. For "syndens lønn er døden".

 

Men Paulus kan ha hatt ennå en grunn til at han så ettertrykkelig skiller mellom Kristi død og hans oppstandelse, at han sier: "ja, mer enn det: som også er oppstått". For i kap 4:25 ser vi apostelen skiller mellom det Kristus utrettet ved sin død, og det han utrettet ved sin oppstandelse. Der sier han at Kristus "ble gitt for våre overtredelser, og oppreist til vår rettferdiggjørelse". I dette ordvalget ligger helt klart denne meningen: Kristus har dødd som vårt syndoffer, og stått opp som vår rettferdighet. Kristus var så helt og holdent i vårt sted både i sin død og sin oppstandelse. Ja, vi var for Guds øyne som helt skjult i ham. Slik at når han døde for våre synder, så gjaldt det for Gud som om vi selv hadde dødd for syndene. Og når han stod opp til vår rettferdiggjørelse, så gjaldt det for Gud som om vi hadde stått opp rettferdige. I 2Kor 5:14 sier Paulus at "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle". Da må det samme gjelde om hans oppstandelse: Når én har stått opp rettferdig - for alle, så har de alle stått opp rettferdige i ham.

 

Så gjenstår det selvsagt at hvert enkelt menneske gjennom troen tar imot og ikler seg denne rettferdigheten. Men selve rettferdigheten består likevel alltid i at stedfortrederen er rettferdig. Det er hans egen personlige rettferdighet som blir vår rettferdighet. Det var dette Ånden skulle overbevise verden om, som Jesus selv sa: "om rettferdighet, fordi jeg går til min Far". Men når Kristus altså er reist opp til vår rettferdiggjørelse, slik at hans rettferdighet er vår rettferdighet, - og når hans oppstandelse dermed var stadfestelsen på at hans fullbrakte forsoning var fullt gyldig. Ja, var stadfestelsen på alt Skriften hadde vitnet om ham. Da har vi jo i hans oppstandelse ganske visst ennå en urokkelig grunn for vissheten om at ingen synder skal kunne tilregnes de som tror, så de skulle kunne fordømmes. "Og hvis Kristus ikke er oppstått, da er dere fortsatt i deres synder", sier Paulus. Men da sier det seg jo også selv at når Kristus er oppstanden, da er vi ikke i våre synder. Hvordan skal vi noen gang kunne prise Gud nok for en sånn evig nåde? Men Paulus fortsetter med ennå mer som kan trøste oss:

 

som også sitter ved Guds høyre hånd. Dette er den tredje veldige grunnen for at de som tror kan være trygge overfor all fordømmelse. Kristus har ikke bare dødd og stått opp for oss. Som vår bror og stedfortreder er han også opphøyd til herlighetens trone. Det vil si at i sin menneskelige natur, og som menneskenes mellommann, er han ikledd all makt i himmelen og på jorden. For dette uttrykket "sitter ved Guds høyre hånd" taler ikke om at han er på noen spesiell plass i himmelen. Men konkret at han er ikledd, eller gitt, en spesiell makt og herlighet. Og helt spesifikt betegner det Kristi delaktighet i Faderens makt og regjering over sitt rike i himmelen og på jorden. Talemåten er hentet fra de østerlandske kongenes praksis. Når de ville opphøye noen til sin medregent, så satte de ham ved sin høyre side. Det skildrer altså det samme som Herren selv sa etter at han var blitt opphøyet: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord" (Mat 28:18). Og "Jeg er den første og den siste. Jeg er han som lever og var død, og se, jeg er levende i all evighet. Amen. Og jeg har nøklene til dødsriket og til døden" (Åp 1:18).

 

Han er den egentlige Josef som er opphøyd til Herre over hele riket, og dermed er i den aller beste posisjon til å hjelpe og beskytte brødrene sine (1Mos 41:43). Det er det samme Paulus taler om her, som da han i kap.5:10 sa at om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv" - d.v.s. når han nå lever og regjerer. Tenk etter hvor sterk trøst som ligger i dette at han, som i sin store barmhjertighet gav seg helt for menneskene, ja, selv ble menneske og gav sitt liv og blod for oss, - at han har all makt i himmel og på jord! Hvem skulle jeg da frykte for? Hvem er da den som vil fordømme? Han som her på jord viste så stor og brennende kjærlighet til menneskene at det var hans "mat" å få frelse en stakkars synder, og at nettopp de fortapte fårene var de som lå ham aller sterkest på hjertet - . Han er den som har all makt! Hele dommen er overlatt til ham (Joh 5:22,27). Hvem er da den som vil fordømme? Og hvilken makt skal da kunne skade oss?

 

Vi tenker riktignok ofte at ikke bare er jeg en stor og uverdig synder, men jeg er til og med så fanget i synden og djevelens makt, at jeg umulig kan frigjøre meg fra dette. Og da må jeg jo være aldeles fortapt. Men tenk etter hva det betyr at din omsorgsfulle Frelser til og med har all makt! At han sier: "Jeg har nøklene til dødsriket og til døden". Når Peter bekymret ropte ut: "Hvem kan da bli frelst?", svarte Herren: "Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud". Dermed sier jo Herren at just når det ser helt umulig ut for oss, da vil Den Allmektige hjelpe. Og han som er vår omsorgsfulle Frelser, vår bror og stedfortreder, er selv opphøyd og satt ved kraftens høyre hånd. Da skal nok sikkert og visst han gjøre alt som er nødvendig for at vi kan bli frelst og nå fram til evig liv i himmelen. Lovet være hans navn! Men vi behøver ikke bare forestille oss Kristi evige omsorg - for Skriften vitner uttrykkelig om det. Men Paulus tilføyer:

 

og som også går i forbønn for oss. Dette er den fjerde og siste grunnen apostelen minner om, som trygghet for de som tror, mot all fordømmelse. Det ordet som er oversatt her med "går i forbønn", betyr "stille seg fram for noen", "være noens talsmann". Og det som dette taler om, finner vi utførlig forklart i Hebreerbrevets sjuende, åttende og niende kapittel. Der leser vi bl.a.: "Men fordi Kristus forblir til evig tid, har han et uforgjengelig prestedømme. Derfor har han også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved ham, ettersom han alltid lever for å gå i forbønn for dem". Og videre: "Han gikk inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld". Av slike ord fatter vi litt av Kristi uforgjengelige prestedømme. Dette at han ikke bare alltid skal be for oss, men også skal være for Guds åsyn for vår skyld - som den rettferdige. I ham ser Faderen oss alle sammen rettferdige og ulastelige. Dermed skal han være vår forsvarer, vår "Talsmann hos Faderen". Johannes sier: "Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige" (1Joh 2:1). Innfor Faderen står han alltid og skjuler hver enkelt som tror med fruktene av sin soningsdød. Slik er vi alltid "frelst fra vreden" (Rom 5:9). Og slik er vi skjult mot all fordømmelse.

 

I Det gamle testamente ser vi forbildet på dette Kristi uforgjengelige prestedømme ved at den levittiske ypperstepresten først var kledd i en kjortel av lin, og forrettet ofringen i templets forgård. Deretter skulle han ta på seg livkjortelen av gull, og så gå alene inn i det aller helligste hvor han skulle stenke blodet på og foran nådestolen. Slik har også Kristus, som dette forbilledlig viste, først "lidd utenfor byporten" (Heb 13:12), da han bar fram sitt offer på jorden. Deretter, ikledd herligheten, trådte han inn i himmelen for å stille seg fram for Faderen med den veldige virkningen av sitt eget blod som var ofret. Og det er dette "renselsens blod" Hebreerbrevet sier "taler bedre enn Abels blod", - d.v.s. til forsvar for syndere, ja, til forsvar for alle de som kommer til Gud gjennom Kristus. Og det er i dette; den nye paktens blod, vi er renset fra alle våre synders skyld, og dermed til enhver tid er "frelst fra vreden", fra all fordømmelse.

 

Men gjennom dette Kristi uforgjengelige prestedømme mottar vi ikke bare den vedvarende forlatelsen, Faderens evige vennskap. Vi mottar også alle de Åndens gaver som vi trenger til liv og gudfryktighet. I alle ting er han vår "frelses Høvding", "som gjør prestetjeneste ved helligdommen". Skriften lærer uttrykkelig at det er bare i mellommannens navn vi har all Guds nåde. Bare i ham er vi ulastelige og rettferdige innfor Gud. Og bare gjennom ham kan vi motta Den Hellige Ånd og all hjelp i kampene. Skulle da Gud noen gang ha grunn til å se etter vår egen verdighet, eller fordømme oss for syndene våre?

 

Med alt dette har Paulus villet overbevise oss om at vi som lever i troen på Kristus, gjennom ham har en helt og holdent urokkelig nåde. Dvs. at ikke bare de syndene som én gang er tilgitt oss, skal være forlatt for evig, "kastet i havets dyp". Men heller ikke de syndene vi ennå har i kjødet, og som fremdeles, her i livet kan bryte ut, skal aldri tilregnes oss til fordømmelse. Nei, vi lever i et nåderike som til enhver tid hersker over oss. Og det er dette som er det viktigste for troen; at vi vet vi har en forlatelse som dekker alle våre synder. At vi har en "forsvarer" som "gjør prestetjeneste i helligdommen" for vår skyld nettopp nå, når vi har syndet. Johannes sier uttrykkelig: "Dette skrive jeg til dere, for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige".

 

Men når denne talsmannen også tjener oss når vi synder, og hvis det er bare i ham vi er rettferdige innfor Gud, da må vi ganske enkelt bekjenne at vi er rettferdige til enhver tid, så lenge vi er i Kristus. Hvor mange og store syndene våre enn måtte være. For hvis vi ikke tror og bekjenner dette, så viser det klart at vi til en viss grad i alle fall, bygger vår rettferdighet på oss selv. At vi ikke har den bare i Kristus. Men da vil vi også fort falle i fortvilelse, når vi kjenner synden herje i oss. Og vi kan jo aldri forutsi hvor mye vondt som ennå kan bryte ut i oss, om vi er aldri så alvorlige kristne. Profeten sier "Jeg vet, herre, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang" (Jer 10:23). Hver dag må vi tigge om Guds nåde til vandringen. Det eneste som er felles for alle Guds barn, når det gjelder helliggjørelsen, er at de er alle blitt nye mennesker, og har begynt å vandre en ny vei med Kristus. Det gamle mennesket er "korsfestet". De "tjener" ikke lenger synden, men kjemper i bønn mot den. Dette fører alltid Guds Ånd med seg i de som tror. Men utover det kan en aldri sette noe mål for hvor mye kraft eller svakhet den enkelte vil få i sitt liv. Nei, i vandringen vil det vise seg hvordan det går hver enkelt. Dette avhenger bare av hvor mye Gud tillater fristeren å prøve deg (Job 2:6, 3:1, 1Krøn 21:1, konf.2 Sam 24:1, Luk 22:31). Mange forskjellige forhold, både indre og ytre, kan gjøre stor forskjell i dette. Derfor ser vi hvor forskjellig skjebne de helliges liv viser på dette området.

 

Men gjennom alt som skjer er vår evige yppersteprest vår stedfortreder, og holder oss fast i nåden så lenge vi blir værende i ham. For da kan ingen ting fordømme oss (v.1). Det er dette apostelen lærer oss her. I de tre første versene i dette kapitlet har han også, ganske kort, sagt det samme; at det ikke finnes noen "fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus", fordi de er frigjort fra loven. Og det igjen fordi "det som var umulig for loven, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse" osv. Her har nå Paulus regnet opp alt det Sønnen har lidd, har gjort og ennå gjør for vår frihet fra fordømmelsen. Og da bør alt dette gjøre oss så trygge overfor alle anklager, at vi nå bare skulle prise og takke vår Gud for hans usigelige gave, hans evige rådslutning. Ja, bare takke og prise, og inderlig ønske og be om hans hjelp, så vi nå i alt vi foretar oss kunne fremme hans ære, fordi han kjøpte denne evige nåde til oss med sitt blod. Det er bare det som ennå gjenstår. Måtte Gud gi oss sin nåde til det, - for vår evige prisverdige mellommanns skyld!

 

35: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd?

Her kommer Paulus til den andre vesentlige bekymringen Guds barn har; at de ikke må falle ut av Guds kjærlighet. Ovenfor har apostelen trøstet oss i spørsmålet om vi kan tro vi er under nåden, og når det gjelder samvittighetens anklager og frykten for Guds vrede. Nå tar han opp bekymringene for alle farene mot det åndelige livet, og vil overbevise oss om at ingen ting av det som i det hele tatt kan møte oss her i livet, skal være i stand til å skille oss fra Kristi kjærlighet. Og på samme måte som ovenfor, former han trøsten i spørsmålets triumferende tone, når han sier:

 

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Bare selve spørsmålet gir jo uttrykk for en sterk tro og frimodighet hos apostelen. Men det er altså et aktuelt spørsmål som tydeligvis ligger der. Spørsmålet om noe skulle kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Og bare det at spørsmålet tas opp, og at det her gis et utførlig og trøsterikt svar, er godt nok bevis på at dette er virkelige bekymringer som vanligvis uroer de som tror. Det beviser at denne trøsten er aktuell og nødvendig for Guds barn. Vi må ikke tro Paulus skriver noe bare for å demonstrere sin egen frimodighet, og uten å tenke på at det skulle trøste noen som trengte det. Nei, dette er rett og slett en svært vanlig bekymring hos alle sanne Guds barn. Ja, et karakteristisk kjennetegn på den sanne nåden i hjertet; at de anfektes i spørsmålet om de kan bli værende i Kristi kjærlighet. At de ikke nøyer seg med at har de i alle fall Guds nåde, uten tanke på om de blir værende der til enden.

 

Det er et godt tegn at du kjenner din svakhet og falskhet, alt som vil hindre, og fiendens makt, så levende at du frykter for å bli fratatt din dyrebare skatt. Samtidig som vi ikke må lukke øynene for at det jo også er et tegn på svakhet i din tro, at du ikke har en tilsvarende stor trøst i Guds trofasthet og makt. Men selve frykten er et godt tegn. Den viser ikke bare at du kjenner din svakhet og fiendenes makt. Men også at selve gaven er blitt dyrebar og umistelig for deg. For slik er jo alltid hjertets natur. I samme grad som noe er blitt dyrebart og umistelig, så kjenner vi på faremomentene og frykten for å miste det. Er det en mindre verdifull skatt jeg oppbevarer, da kjenner jeg ikke stort til frykten for at den skal bli stjålet. Men er skatten veldig stor, f.eks. i millionverdi, da tror jeg alle tyver og kjeltringer vet om det. Da finner jeg ikke noe sted som er sikkert nok til å skjule det.

 

Den som aldri frykter for å miste sin salighetsskatt i denne farlige verden, kan jo ikke sette verdien av denne skatten videre høyt. Det er et langt bedre tegn, hvis du har en fryktens ånd, tilbøyelighet til nesten alltid å frykte for å bli bedratt, eller annen åndelig fare. Eller, som en gammel lærer skriver: "Hvis du kommer på den tanken at du en dag skulle miste både gudsfrykten og troen i hjertet, så gripes du og skjelver som for døden". Dette vitner om et Åndens verk i sjelen, som har gjort din nådestand både dyrebar og umistelig for deg.

 

Men de som frykter for å miste Guds nåde, de skal trøstes med Guds nåde. Dette er en hovedregel i alt Guds ord. Denne regel handler så også apostelen etter her. Nettopp disse som frykter er det han vil trøste. Det er disse han her forsikrer om at de har en så sterk og trofast Herre og beskytter, at ingen ting skal kunne skille dem fra ham. Mange sterke fiender og hindringer vil nok komme til å legge seg i veien for oss, "men i alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss". Dette er den trøsten Paulus forkynner her.

 

Kristi kjærlighet. Den nåden som ingen ting skal kunne skille oss fra, skildres her i det korte, men rike uttrykket: "Kristi kjærlighet" - ikke vår kjærlighet til Kristus*, men Kristi kjærlighet til oss, som hele sammenhengen viser. For i nest foregående vers har Paulus bare skrevet om hva Kristus har gjort, og gjør, for oss. Og i v.39 uttrykkes samme sak med disse ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre". Men hva vil det si å bli skilt fra Kristi kjærlighet? Det må uten tvil bety å bli skilt fra personlig å ha del i Kristi kjærlighet, eller bli skilt fra nåden. I livet i nåden er Kristi kjærlighet hele vår salighet. Ikke nok med at vi gjennom Kristi kjærlighet mottar alt som hører til liv og frelse, Faderens evige nåde, frihet fra all fordømmelse, Den Hellige Ånd i hjertet, barnerett og arverett i himmelen. Men det er også helt konkret Kristi kjærlighet som også i dette er Guds barns mest dyrebare skatt og salighet.

 

For den ekte bruden betyr brudgommens kjærlighet mer enn alt han eier, og alle gavene fra ham. Et Guds barn sier som Asaf: "Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden". Et Guds barn kjennes på at når det har gjort noe galt, så er dets største bekymring dette at det kan ha skapt brudd med sin Herre, og mistet hans kjærlighet. Derfor er dette uttrykket "Kristi kjærlighet" som født ut av et hjerte som tror. Men et slikt hjerte frykter derfor at noe skal kunne skille det fra denne nåden. Det er dette det dreier seg om i denne teksten.

 

Og nå sier Paulus: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Som vi allerede har sagt, så ligger det bare i tonen i spørsmålet en trøsterik visshet om at ingen, og ingen ting, skal kunne skille oss fra denne kjærligheten. Senere finner vi denne vissheten uttalt i klartekst (v.37-39). Men nå er det svært nødvendig at vi oppfatter denne trøsten rett. For noen vil ha det til at her finner vi ikke bare en trøst om at ingen kan skille oss fra Kristi kjærlighet, men også at vi selv aldri skal kunne falle fra Kristus, når vi én gang er kommet til ham og blitt født på ny. Men her åpenbarer jo Skriften generelt klart nok at Herren Gud ikke lærer noe slikt, som om hans folk her på jord er satt inn i en slik sikkerhet at de aldri står i fare for å miste kronen. Skriften lærer jo uttrykkelig og over alt det motsatte. Men så spørres det altså: Hvordan skal vi forstå den trøsten Paulus gir oss her? Legg da litt nøyere merke til ordvalget, og se hvordan han taler. Han sier ikke at vi ikke kan falle fra, men velger ord som gir trøst mot en angripende makt. Han sier at ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Dvs.; ingen ting skal makte noe slikt, uansett hvilket maktbruk som settes inn.

 

Legg merke til at blant alt det han senere regner opp, som ikke kan skille oss fra Kristi kjærlighet, så nevner han aldri vår egen troløshet, vårt eget frafall. Først leser vi altså: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?". Og senere: "I alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss". Dette viser at Paulus taler til mennesker som selv frykter for å bli skilt fra Kristi kjærlighet, som selv er redde og kjemper. Legg merke til ordene: "skal vi mer enn seire". Og så lenge vi slik frykter, og flyr til den trofaste og allmektige Herren, så skal sikkert nok ingen ting kunne skille oss fra ham. Noe ganske annet taler apostelen om dem som "synder med vilje etter å ha fått erkjennelse av sannheten" (Heb 10:26). Om dem sier han at de "er kommet bort fra Kristus", "da gis det ikke lenger noe offer for synder" osv. Og at disse likevel en gang har vært sanne medlemmer av de troendes forsamling, det ser vi tydelig av sammenhengen mellom v.25 og 26. For hvis de var falske medlemmer som forlot de troendes "egen forsamling" (eller "særskilte sammenkomster" som gr.teksten uttrykker det), så ville de jo ikke blitt ulykkelige gjennom den handlingen. De var jo ikke frelst ved at de bare hadde et ytre, et falskt samfunn med de kristne. Men her taler apostelen om noen som blir ulykkelige ved at de forlater flokken. Og han sier at grunnen er at de "syndet med vilje". Slik er sammenhengen i Heb 10:22-26. Men i vår tekst derimot taler han om dem som selv er redde for å bli skilt fra Kristi kjærlighet. De kjemper selv for å bli værende der. Det ser vi av teksten: "vi skal mer enn seire ved ham som elsket oss"*.

 

*

Samme kommentar gjelder også ordene i Joh 10:28, der Kristus sier om sine sauer: "ingen skal rive dem ut av min hånd". Legg merke til at Herren sier "rive dem ut". Han taler om voldsomme angrep for å bortføre sauene. Derfor stiller han også sin og Faderens makt opp mot disse (v.29). Men i verset like foran sier han: "Mine sauer hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". Dette forteller oss virkemidlet som gjør at de kan bevares ved Guds makt, dette at "de hører hans røst". Vi føres altså frem til frelse, ikke som døde ting av en uimotståelig allmakt, men som tenkende vesener ved å høre hyrdens røst. Men hvis vi føres gjennom Ordet, og ikke av en uimotståelig makt, da må vi også ha frihet til enten å høre, eller ta avstand fra Ordet. Dette er hemmeligheten i dette spørsmålet: At vi ennå alltid er "på prøve". Vi prøves i dette om vi hører hans røst. Var det ikke slik, ville ikke Skriften ha brukt så mange ord på å vekke, advare, trøste, og lede oss. Alle slike ord vitner bare om at vi skal ledes av Ordet, og altså ennå bare er i lære, så lenge vi er på jorden. Det samme sier også apostelen Peter: "Dere som ved Guds kraft blir bevart.." - men hør hva han tilføyer: "..ved troen" (1Pet 1:5).

 

Selv om vår blinde fornuft ikke kan se grensene mellom virkningene av menneskets ånd og av Guds Ånd, så er det likevel åpenbart gjennom hele Skriften at Gud sier det er menneskenes, og ikke hans, manglende vilje som gjør at de ikke tror. Og vi ser Kristus sier at "Din tro har frelst deg". Ja, han ble overrasket og gledet seg når noen hadde en sterk tro. Derimot ble han oppbrakt og sa Guds vrede skulle komme over dem som ikke trodde.

 

Selv om jeg ikke forstår alt, så sier disse tydelige skriftstedene meg at vi ikke ledes etter en tilfeldig beslutning fra Gud, Den allmektige, - men gjennom Ordet. Og at vi går i denne skolen så lenge vi er på jorden. Men hvis det altså er slik, og Skriften i tillegg viser med mange advarende ord og eksempler at vi kan komme svært forskjellig ut fra denne prøven vi står i. De er "kommet bort fra Kristus", og "er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Da er det sannelig også helt tydelig og åpenbart at de som står i nåden, også kan falle ut av nåden. Uttrykket "falle ut av nåden" kan jo ikke brukes om noen som aldri har stått i nåden. Og flere og klare ord i Skriften må alltid gjelde mer, ja, skal egentlig forklare de ordene som kan synes å være tvetydige. Vi må heller ikke noen gang tyde et enkelt og utydelig ord slik at konklusjonen strir mot den åpenbare sannheten. Men dermed skulle det med dette være avgjort hvordan den kristne oppfatningen av disse tekstene må være. Selv om vår fornuft ikke helt makter å fatte det hemmelighetsfulle forholdet: Hvordan vi kommer til - eller hvordan vi blir værende i nåden. Det må være nok for oss at skriften er full av advarsler, nettopp til de som tror, at de ikke må "vende seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem" (2Pet 2:21).

 

Her kunne så noen spørre: Hvordan kan de som tror noen gang finne på å synde "med vilje"? Svar: Til korinterne minner Paulus om at slangen i sin sluhet greide å bedra Eva som ennå ikke hadde fordervet boende i seg. Og til galaterne sier han: "Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!" Og til efeserne taler han om "djevelens listige knep", og at vi fremdeles er i krig og må være ikledd hele Guds rustning "for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag". Det samme sier også Peter: "Vær edrue, vær årvåkne! For deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve, og søker noen han kan oppsluke". Alle disse ordene understreker sterkt nok for oss at vi ennå ikke er innenfor himmelens evige trygge bolig. At vi ennå går på skolen, og at vi alltid, på grunn av fordervet som ennå bor i oss, har mulighet for å bli bedratt av fiendens spill.

 

Men så sier du at dette er jo forferdelig. Når det er slik, vil vi jo aldri kunne føle oss helt trygge her på jord. Skal vi stadig måtte være redde, våke, be og kjempe? På denne måten vil vi jo bli avhengige av at Gud er nær og hjelper hvert eneste øyeblikk, så vi bare må ha all vår trøst i dette. Svar: Ja, det er akkurat slik Herren vil ha oss - ! Og det er nettopp denne konstante avhengigheten av Gud som fienden vil føre oss vekk fra. Men så er det da heller ikke noe det gamle, vantro hjertet har så mye imot, som å være i en konstant avhengighet av Gud. Enten vil det leve i egen selvsikkerhet, eller også avvise all form for trøst. Og denne holdningen vil også fienden plante inn i oss. Men Herren sier i sitt ord: "Tjen Herren med frykt, og juble med beven!", "Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse!". "Ferdes med frykt (gudsfrykt) all den tid dere er utlendinger her". "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven!". "Dere som frykter Herren, stol på ham" (Sir 2:8). "Gud er trofast; han skal ikke la dere bli fristet over evne".

 

Slik taler Herrens ord, nettopp til de som tror. Herren Gud vil være trøst og den trofaste hjelp for sjeler som frykter. Det er denne trøsten teksten vår også vil gi oss, når den forsikrer oss om at ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Og det må jo sies å være en stor og guddommelig trøst at vi har så mektig og trofast en Herre, som skal hjelpe oss og føre oss lykkelig gjennom alle fristelser og farer, når vi påkaller ham. Selv om vi riktignok ikke får den trøsten vårt gamle hjerte gjerne ville ha. For den vil hele tiden ha det til at vi ikke lenger er i en sånn fare at vi hver eneste dag skulle behøve påkalle Herren, og være avhengig av ham. Lovet være Herren! I hans makt og trofasthet har vi alltid trøst, hver eneste gang vi opplever at vi trenger det. Og bare slik er det det skjer, når Herren vil gi oss trøsten.

 

Så vil vi se nærmere på de prøvelsene og fristelsene Paulus tar fram her. Slike som kunne true med å skille oss fra Kristi kjærlighet. For å antyde den fiendtlige makten de står for, skildrer han dem som personer. Han sier ikke "Hva", men "Hvem" - "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Skulle trengsel eller angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd, makte det?

 

Trengsel. Det er et generelt uttrykk for alt som kan tenkes å ville tynge eller smerte oss her i livet. Enten det nå rammer vårt legeme, vår eiendom, eller vårt navn og rykte. I Apg 14:22 sier apostelen at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler". Så kan kanskje noen undre seg over hvordan trengsel skulle kunne hindre oss i å bli i Kristi kjærlighet. Jo, trengslene kan alltid bli farlige på to måter: Først ved at de opptar tankene, og på samme måte som tornekrattet kveler de hele vårt åndelige liv (Mat 13:22). Det andre er at hvis trengselen blir særdeles tung og langvarig, fristes vi til vantro, og tviler på Guds nåde. Vi tenker da lett: Hvis Gud ikke var sint på meg, så ville han vel ikke la alt dette ramme meg? Ellers ville han vel hørt bønnen min, og sørge for litt hjelp? Slik kommer sjelen i fare for å miste selve barnetilliten. Men Paulus kommer snart med trøsten: Vi skal ikke gå under gjennom slike prøvelser. "I alt dette", sier han, "skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss" (v.37).

 

Angst. Her skildrer apostelen etter grunnspråket egentlig et trangt rom, der en ikke vet hvor en skal vende seg. Og her tales det altså om hjertets angst i den største uro og bekymring, når en får oppleve stor nød og ulykker. Når en er ført til den ytterste grensen, og ikke ser noen utvei eller hjelp. Da opplever en hva "angst" står for. Men selv da vil vår trofaste og allmektige Herre være nær og hjelpe oss lykkelig gjennom.

 

Forfølgelse. Her begynner Paulus å tale spesielt om de lidelser som kristne må tåle fra verden, fordi de tror, bekjenner og følger etter Kristus. Ordet "forfølgelse" sier jo egentlig at de kristne ofte må flykte for fiendene sine, fra det ene stedet til det andre. På samme måte som de straks etter Herren selv ble født måtte flykte med ham til Egypt, for å slippe unna Herodes' sverd. Senere, gjennom hele livet sitt, var han forfulgt av fiendene sine. Og nå har Herren sagt at "har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere". Dette gjelder til alle tider og på ethvert sted, selv om forfølgelsene kan være av forskjellig art og grad. Men vi skal alltid leve under den forfølgelsen Herren selv skildret slik: "Dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld", "De skal håne og forfølge dere, og for min skyld si all slags ondt om dere på falskt grunnlag". Dette er så harde prøvelser, at Herren, spesielt om forfølgelse, sier: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst" (Mat 10:22). Men han sa også at de som var begynt å tro på ham, men ikke hadde roten festet dypt nok, bare ville komme til å "holde ut en stund. For når trengsler eller forfølgelse oppstår på grunn av ordet, snubler de med en gang" (Mat 13:21).

 

Spesielt for unge kristne er det en bitter tanke at om de følger Kristus, så skal de ikke få beholde sitt gode navn og rykte, menneskelig godkjennelse og vennskap, men bli foraktet og forkastet. Men hvis Ordet har fått slå dypere rot i hjertet deres, da frykter de mer for å miste Guds vennskap, enn verdens. Fremdeles kan de, når de kjenner på sin svakhet, fristes til å si med seg selv: Hvis hatet og forfølgelsen skulle bli stor, - hvem vet om jeg greier å holde ut inntil enden, og ikke i frykt fornekter min Herre? Men den som frykter for seg selv, ham skal den trofaste Herren styrke veldig, og bevare når han fristes. I alle ting seirer vi ved ham som elsket oss.

 

hungersnød eller nakenhet. De som har blitt forfulgt, har ofte måtte oppleve den dypeste nød og fattigdom, så de har stor mangel både på mat og klær. De har måtte "flakke omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter" (Heb 11:38). Dette har Paulus også opplevd, og skildrer det slik: "i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet" (2Kor 11:27). Det er slike lidelser han tenker på her.

 

Fare. Hva det er Paulus tenker på med ordet "fare", kan vi se av 2Kor 11:26. Der forteller han hva han har opplevd selv: "Jeg har ofte vært i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i farer i byen, i farer i ørken, i farer på havet, i farer blant falske brødre". Alle disse farene var slike som Paulus kunne se og registrere. Men i alt sammen opplevde han Guds veldige beskyttelse. Vi har kanskje ikke de samme opplevelsene som Paulus, men går uansett gjennom utallige farer som vi ofte ikke ser eller oppfatter. Men Herren beskytter oss daglig gjennom alt sammen. Vi har alle de naturlige farene, som når som helst kan ramme legemet vårt eller lemmene, øynene våre, vår forstand og enhver sans, - hvis ikke Gud bevarte oss hvert øyeblikk. Tenk litt på hva djevelens vrede og makt kunne påføre oss, hvis vi ikke hadde denne beskyttelsen!

 

Luther sier at "Hvis ikke Gud stadig våket over oss, men bare et minutt gav djevelen full frihet, ville den gyselige fienden i samme minutt rive oss i stykker og føre oss like i helvete". Se bare hva han gjorde med Job straks han fikk lov til det! I tillegg ville nok verdens fiendskap bryte ut i all sin villskap, hvis ikke Herren med all sin makt holdt den tilbake. Og så lenge alt slikt ikke har skjedd, kan vi altså vite at vi hele tiden har fått lov å være under Guds omsorg og veldige beskyttelse. Dette burde vi alle sammen tenke mer på, enn vi som regel gjør. Men særlig de som er klar over og frykter de farene som omgir oss, burde ha en veldig trøst mot alt det de kan frykte, i alt som vi hele veien erfarer av Guds omsorg og beskyttende hånd.

 

Sverd. Her nevner Paulus det mest forferdelige i forfølgelsene Guds folk får oppleve, når fienden ikke nøyer seg med mindre enn deres blodige død. Men da siterer han straks et ord fra Skriften, som skildrer alle forfulgte kristnes lidelser på en dyp og trøsterik måte. Han sier:

 

36: Som det står skrevet: For din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer.

Som det står skrevet. At vi skal lide for Kristi skyld, er forutsagt. Det er ikke noe nytt. Heller ikke noe som noen tilfeldigvis har kommet på. Nei, det er til og med forutsagt i Skriften. Dette er en sterk trøst og styrke midt i lidelsene. Når Den Hellige Ånd i Skriften har forutsagt de lidelsene vi skal ha på grunn av vår tro og bekjennelse, da får jeg jo bare en ny stadfestelse på Skriften, når jeg må gjennom slikt. Da kjenner jeg veien igjen. Da ser jeg at jeg hører med i den lange rekken av dem som ble aktet verdige til å lide for Kristi skyld. Dette er en veldig trøst. Og det var det det skulle tjene til, når lidelsene som Guds folk opplevde er skrevet ned i den hellige boken. Paulus sier i det femtende kapitlet: "Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet (utholdenhet) og trøst som Skiftene gir". Med samme hensikt har også Ånden latt dette bli skrevet ned (Sal 44:23) om det som de troende i Israel allerede den gang hadde gjennomgått: "For din skyld blir vi drept hele dagen. Vi blir regnet som slaktesauer".

 

For din skyld. Det var for Herrens skyld jødene ble hatet og forfulgt av hedningene. Når de etter hans ord skilte seg fra disse gudsfornekterne, og vitnet om deres blindhet og dårskap, ble de alltid sett på som fiender. Som noen vanskelige og foraktelige mennesker. Og i Heb 11:35-38 kan vi til en viss grad se hvilke lidelser de ble utsatt for. Der forteller apostelen at "noen ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, og med lenker og fengsel. De ble steinet, de ble saget i to, ble fristet, ble slått i hjel med sverdet", osv. Alt dette hadde de lidd for Herrens skyld, fordi de bekjente og levde etter hans ord. Men det har alltid vært nøyaktig den samme hovedgrunnen til all den forfølgelse kristne har opplevd til alle tider; at de har bekjent troen på Kristus, og har forkynt at alt og alle som ikke gir seg inn under lydighet mot Kristus, er villfarelse og fører til fordømmelse.

 

Til alle tider har verdens hat vært rettet mot de som i levende tro bekjenner og følger Kristus. Og grunnen til dette bemerkelsesverdige hatet ligger egentlig i det voldsomme fiendskapet som "slangens ætt" alltid bærer mot "kvinnens ætt" (sv.: "ormens säd"/"kvinnens säd"). Det var dette Herren sa på syndefallets dag: "Jeg vil sette fiendskap mellom din ætt og hennes ætt". Og det er denne dype årsaken til dette hatet som gjør at det aldri kan forandres, hvor mye de ytre forholdene enn måtte forandres. Derfor er det alltid for Herrens skyld hans barn blir hatet av verden. Dette taler han også selv så ofte om: "Alt dette skal de gjøre mot dere for mitt navns skyld" (Mat 5:11, 24:9, Joh 15:19,21). Å, for en trøst og styrke som ligger i dette midt oppi alt verdens hat, at vi vet det er for Kristi skyld vi lider. Vel har vi også mange feil og fall. Verden aksepterer når akkurat de samme fallene skjer med dem som er av verden, og altså er én av dem (Joh 15:19). Men det er dette at du har en levende tro på Kristus. At du ikke kan tie om ham, og at du i hele ditt liv viser deg tro mot ham, og følger ham. Det er dette som gjør at verden ikke lenger aksepterer noen som helst feil hos deg, men tvert imot dikter opp slikt, hvis de ikke finner noen, "og for min skyld sier all slags ondt om dere på falskt grunnlag", sier Herren.

 

vi blir drept hele dagen. Når han også siterer dette Skriftens ord, ber Paulus oss huske at selv om vi skulle lide døden, som er det verste menneskenes fiendskap kunne gjøre mot oss, så skal det likevel ikke kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Hele dagen, eller: daglig, dvs. hele livet gjennom, har de som tror på Kristus lidd døden. Selvsagt kunne ikke den enkelte dø mer enn én gang. Men sett samlet var det likevel daglig noen som ble drept. Og dermed gikk alltid hver eneste én av dem og ventet på en grufull død. De gikk i en daglig skrekk for å bli drept. Det er det samme Paulus tenker på, når han nettopp i forbindelse med forfølgelse sier: "jeg dør daglig" (1Kor 15:30-31). Vi blir regnet som slaktesauer. Denne tilføyelsen skildrer den gru og forakt Kristi fiender hadde over seg, når de drap hans hellige. I dette viste de mye mindre følelser enn en opplever når et dyr skal slaktes. På retterstedet viser folkemasser ofte deltakelse overfor en morder. Men når Kristi vitner omkommer i en forferdelig nedslakting, kan folkemassene se på med forakt og hån, slik martyrhistorien vitner om. Alt dette viser at dette hatet har en langt dypere årsak enn det rent menneskelige. Men at likevel mange millioner Kristi blodsvitner har gått seirende gjennom alle slike lidelser, det beviser også at de har en annen kraft enn den rent menneskelige. Det beviser at de kristne har en mektig hjelper gjennom kampene. Dette taler Paulus mer om i den avslutningen som følger nå:

 

37: Men i alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss.

I alt dette skal vi mer enn seire. Ordvalget innebærer at vi har en veldig omfattende og sikker seier over alle disse prøvelsene. Det er ikke noe det kan stilles spørsmål ved i det hele tatt; om vi skal seire. Og dermed har vi mer enn bare en seier. Vi har også stort utbytte av disse prøvelsene og kampen. Både Ordet og all erfaring bekrefter det. Ofte kan de krigførende vinne seire som er så dyrt kjøpt at de egentlig bare står tilbake med tap. Men her taler vi om slike seire som alltid tilfører oss stort utbytte. Det er mer nyttig for oss at vi har disse kampene, enn om vi fikk slippe dem. Først og fremst har vi straks nytte av seieren i vårt innvortes menneske. For gjennom lidelsene tuktes vi, renses, lutres og øves i troen, bønnen og tålmodighet. Og gjennom hver seier lærer vi stadig å kjenne Guds makt og trofasthet bedre. I det femte kapitlet sa Paulus at "vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet" osv. Det samme sier apostelen Jakob: "regn alt bare som glede når dere blir utsatt for forskjellige prøvelser" (Jak 1). Slik taler også apostelen Peter i 1Pet 1:6,7.

 

For det andre skal de kristnes lidelser øke deres evige herlighet. Paulus sier: "Vår trengsel, som er lett, og som bare varer en kort stund, virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet" (2Kor 4:17). På denne måten har vi alltid "mer enn" bare seier. Men det apostelen her egentlig taler om, og vil ha fram gjennom sitt ordvalg, er selve hovedtrøsten; at vi aldri behøver frykte for å gå fortapt, eller bli skilt fra Kristi kjærlighet gjennom alle disse prøvelsene, lidelser og kamper. Men at vi alltid skal få oppleve seier. At vi har en kjempe med oss i kampen. En kjempe som det er umulig å overvinne. Som alltid makter å føre oss fram til seier og ære. Paulus tilføyer:

 

ved ham som elsket oss. Her har vi hemmeligheten i denne kraften som kan seire over alt. Paulus bruker uttrykket "vi skal.... mer enn seire", som viser at vi er selv med i striden. Og likevel sier han at det er gjennom en annen seieren vinnes - "ved ham som elsket oss". Måtte vi tenke nøye over dette, og huske det! Når apostelen sier: "ved ham", så har han dermed først og fremst sagt: ikke gjennom noen som helst makt hos oss selv. Og dette er også det første vi må ha helt avklart i hjertet vårt, hvis vi ikke helt skal fortvile i prøvelsene våre. Tenk derfor grundig over hvordan ordet bygger helt og holdent på Herren - alt som har med rettferdighet og styrke å gjøre! Hos oss finnes ingen av delene. Opp mot "anklage" satte bare Paulus "Guds rettferdiggjørelse" (v.33). Mot "fordømmelse" satte han bare Kristi død, hans oppstandelse og evige prestetjeneste (v.34). Ikke i noe forhold noe som var brukbart hos oss. Det samme gjør han nå. Opp mot alle fristelser som kunne tenkes å ville skille oss fra Kristi kjærlighet, stiller han bare "ham som elsket oss". Hva står så vi igjen med? Vi er bare tiggere, vi får bare ta imot. Ja, får være mottakere med "sønnefrykt" (ikke "trellefrykt"), som tror. Det er det vi må være for å seire i alt bare gjennom Guds kraft. Det er selve hemmeligheten og hovedvilkåret. Ikke bare til trøst, men også når det gjelder den lykkelige utgangen på all vår strid; at vi i fullt alvor tror at vi ikke makter noen ting, men at alt bare skal bli gitt oss gjennom Herren.

 

Så lenge du tror du selv har noen kraft, får du stadig falle. Først når det blir helt klart for deg at selv kan du ikke annet enn å synde, at alt som er av det gode, det er Herrens verk. Først da kommer forløsningen og seier. Og hva så Herren vil gjøre, det er en helt annen sak enn hva du tror du kan finne på. Du får bare "stå og se" hva Herren vil gjøre (2Mos 14:13,14). Selv kan du ikke ta det. Nå blir mennesket intet - og Gud blir alt. Da får han æren og prisen for alt. Og det er da også hemmeligheten med hvordan han regjerer i sitt rike, slik han selv uttrykker det: "Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris" (Jes 42:8). "Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser" (Jes 43:11). Gud kunne ikke gi Gideon seier så lenge han hadde den store kampstyrken han stilte opp med. Herren sa: "Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd. For da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg". (Dom 7).

 

Her ser vi hemmeligheten i hvordan Gud arbeider med oss. Det samme sier han nemlig også i dag til oss: Din kraft er for stor. Hvis jeg gav deg seier mens du selv ennå har så mye styrke, kunne du rose deg mot meg og si: Det som har hjulpet meg er min kraft, min årvåkenhet, min bønn, mitt kjennskap til den åndelige verden. Nei, du må avkles all egen styrke, og så må du bare "stå og se" hvordan Herren gjør et under, hjelper og forløser deg med sin allmakts kraft. Da står du der overrasket, og sier av hele ditt hjerte: Jeg maktet ingen ting - Herren gjorde alt! Det er dette Paulus mener når han i 2Kor 12:10: "Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk".

 

Dette er det første vi skal ha lært av disse ordene: "ved ham som elsket oss". Dette bør vi nå anvende i alt vi opplever av prøvelser. I helhjertet erkjennelse må vi si: Selv kan jeg ikke stå imot en eneste "trengsel" eller "angst". Jeg vil alltid falle i motløshet og tvil, hvis ikke Herren selv hjelper meg. Jeg holder ikke ut en eneste "forfølgelse", men fornekter fort min Herre, akkurat som Peter bare han ble stilt overfor en svak kvinnes spørsmål, -- hvis ikke Herren gir meg sin kraft, osv. Men hvis det er bare i Herren vi har all vår trygghet og styrke, da skal vi aldri miste motet. Da skal vi seire gjennom alt. For Herren er totalt uovervinnelig; den sterke som har seiret over hele djevelens rike. Og hans styrke skal være vår styrke. Selv sa han jo: "Vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden". Av samme grunn: hans egen seier og makt, sa han om sin menighet: "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den". Ja, slike løfter gir Herren, og som konge skal han også holde sitt ord.

 

Men da er jo hans hjelp, hans kraft og seier i oss svært underlig. For vi ser og kjenner jo ikke mye av denne kraften og seieren. Vi ser, kjenner og synes vel heller at alle onde makter seirer over oss, og at Herren av og til ikke viser seg med hverken hjelp eller kraft. Ofte klager vi som profeten: "Hvorfor vil du være som en fortumlet mann, lik en kjempe som ikke makter å hjelpe?" (Jer 14:9). Men alt dette kommer bare av at Herrens måte å hjelpe på er svært uforståelig for oss. Det var også helt uforståelig at da han som ble korsfestet på et rettersted, skulle kunne si at "jeg har overvunnet verden"! Det kunne ikke noe menneske se eller begripe. Men så underlig er alt Herren gjør, når han seirer og hjelper. Derfor må vi innprente i oss at den åndelige seieren ikke alltid vil komme til å se ut som en seier, - men heller som et nederlag. Vi derimot har likevel alltid en virkelig seier - så lenge vi blir værende hos Herren. For det er dette alt dreier seg om, såfremt ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Bare vi blir værende hos ham, har vi alltid en virkelig seier.

 

Når apostelen her ikke sier: ved ham som elsker oss, - men sier: "ved ham som elsket oss", vil han dermed selvsagt ikke ha sagt at Herren ikke nå og alltid elsker oss. Med denne uttrykksformen vil han bare rette blikket vårt mot de veldige bevis på Kristi kjærlighet som allerede er gitt oss. Spesielt mot det store kjærlighetens bevis som lå i Kristi død for oss (kap.5:6-8). Paulus vil si: Han som elsket oss slik at han gav seg selv i døden for oss, hvorfor skulle han ikke også nå hjelpe oss i alle fristelser og kamper? Hvordan skulle han nå kunne overlate oss til oss selv? Og her brukes ikke noe annet navn på vår Herre. Han betegnes bare som "ham som elsket oss". Dermed har apostelen ville si: Slik er Kristus. Han kan best gjenkjennes på sin kjærlighet. Og sammenliknet med alle andres kjærlighet, blekner disse. Slik at det blir naturlig bare å si "Ham som elsket oss". Det blir bare én vi kan si virkelig har elsket oss. Når jeg bare sier "ham som elsket oss", så vet dere hvem jeg mener. Og tenker dere litt på hans kjærlighet, så vil dere bli overbevist om at han ikke lar dere kjempe alene.

 

Men hvor stor tro har vi egentlig på Kristi kjærlighet? Vi tar nok mange vakre ord om denne i vår munn. Men trøsten og kraften i hjertet, hvordan går det med den? Herre, forbarm deg over oss! Kom til oss, du Hellige Ånd! Vekk oss opp og gjør oss levende! Ellers kommer vi bare til å føre vakker tale om Kristi kjærlighet, men ikke ha annet enn mørke og nød i hjertet. Og de herlige ordene kommer bare til å smake som tørre agner for oss. Hva er det egentlig vi snakker om? Kristi kjærlighet! Hva er det? Slik sier hedningen i hjertet vårt. Hvem er Kristus? Jeg ser ikke noe til ham. Hvis jeg derimot får se det glade ansiktet til en venn, eller opplever et synlig bevis på kjærlighet, da vet jeg hva vi snakker om. Ja, slik taler vårt syndige hjerte. La oss derfor rope på Gud, at han må forbarme seg over oss. At han må sende sin Ånd som gir liv og åpner øynene våre. Da vil vi se at Kristi kjærlighet er noe "som overgår all forstand". Vi må be om "åpenbarings Ånd til kunnskap om ham", for at vi kan bli i stand til å fatte hvor umåtelig stor Kristi kjærlighet er, slik den er åpenbart for oss i Ordet, og i alt hans verk.

 

Tenk først over hvor uendelig varigheten av Kristi kjærlighet er. Den har vært fra evighet. Den var før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1:4). Da vil den aldri kunne endres. Nei, "som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste". Hvis du noen gang har opplevd Kristi kjærlighet, hvor stor den er, så skal du vite at den er fremdeles like stor også i dag. Vi må holde klart for oss hvor stor og uforanderlig denne personen er, han som elsker og beskytter oss. At han er den mektige og opphøyde, evighetens Fader, som selv englene skjuler sitt åsyn for, og roper: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige". For ham er de som bor på jorden "som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål" (Jes 40).

 

Og vi må huske på hvem vi egentlig er, vi som han øser sin kjærlighet ut over. At vi ikke bare er noen elendige skapninger, ja, "støv og aske", "som bor i et leirhus" (mennesket, skapt av jorden). Men vi var også hans fiender. Vi var "av naturen vredens barn". Det er slike vesener han elsket så høyt at han kom til jorden, og er blitt vår bror. At han i mer enn tretti år gikk under loven for vår skyld. At han til sist gav seg selv til et offer for våre synder i den mest grusomme og bitre død. At vi er for ham som hans "øiesteiner", som hans egne "lemmer" hvor han selv er hodet. Og at han lider med oss, når vi lider. Han kaller våre lidelser for sine lidelser. Det ser vi i det han sier til Saul da han forfulgte Guds barn: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" Og på den siste dag vil han også si, om alt det som er gjort mot hans minste brødre, at det er gjort mot ham selv: "Dere gav meg drikke, dere kledde meg, dere tok imot meg".

 

Slik er Kristi kjærlighet. La oss huske på at denne, vår evige venn, er nær oss hvert eneste øyeblikk. Ja, mye nærmere enn noen synlig venn kan være. Ikke bare har han sagt: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende". Han har også sagt: "Jeg i dem, og du i meg". Når han da er så nær oss at han til og med bor i oss, - skulle han da ikke også kjenne til alt som bekymrer oss? Skulle han da ikke også høre hvert minste sukk fra oss, og alltid gjøre alt til det beste for oss? Skulle han da ikke i sin store omsorg også sørge for at alle våre fristelser overvinnes? Å, du trofaste Herre: Forlat oss all vår vantro! Og gi oss mer tro! Ja, stell du med oss slik som bare du vet er best! Din kjærlighet er underlig, men stor. I alt skal vi mer enn seire ved deg som elsket oss.

 

38 og 39: For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde, eller noen annen skapning, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.

Med denne triumferende jubelsangen avslutter apostelen dette rike og herlige kapitlet. Her reiser han seg mot de mest forferdelige og hemmelige kreftene. Tidligere har han oppsummert mye av det som vanligvis pleier bekymre Guds folk, slik som "trengsel", "angst", "forfølgelse" osv. Men her regner han også opp alt som tenkes kan. Han bruker vidtfavnende skildring. Han nevner alt mulig, både "det som er nå", og "det som skal komme", altså ting han da ikke kjenner til. Men overfor alt forkynner han den samme overbevisningen om at ingen ting skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus.

 

Jeg er overbevist om, sier Paulus. Her gir han uttrykk for sin egen trosvisshet. Uten tvil som en oppmuntring og eksempel for andre, for at vi også bør være like overbevist. For han taler jo ikke bare om hvordan han selv skal bli bevart. I v.39 ser vi han bruker ordet "oss" - at ikke noe skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, sier han. Og alt det han skriver er jo beregnet til trøst og lærdom for oss. Og vi har jo samme grunnlag for denne overbevisningen, som Paulus hadde: Guds evige kjærlighet og makt. Måten han taler på, og meningen med disse ordene, er den samme som i 2Tim 1:12, der han sier: "Jeg vet hvem jeg er kommet til tro på, og jeg er overbevist om at han er mektig til å bevare det som er overgitt meg".

 

Denne salige vissheten, som nok alle ønsker å ha, er helt og holdent avhengig av at "jeg vet hvem jeg er kommet til tro på". Først at en ikke lenger tror på noe hos seg selv; sin egen styrke, sin tro og årvåkenhet. Som alt sammen bare er som været, ustadig og flyktig. Men at en tror bare på Herren alene. Og dernest at en kjenner godt hans kjærlighet, trofasthet og makt. Som alt sammen er urokkelig i evighet, og uforanderlig. Men hvis du altså skal komme til tro på Herren alene, da må du for alvor ha mistet troen på deg selv. Du må være blitt redd for ditt eget falske og ustadige hjerte, og kjenne at du er avhengig av trøsten i at Heren vil være nådig mot deg og bevare deg. Men så lenge du virkelig frykter for deg selv, er redd for ditt eget falske og ustadige hjerte og tror på Herren alene, da skal så visst ingen makt som noen gang kan tenkes å eksistere, være i stand til å skille deg fra Guds kjærlighet.* Som vi viste tidligere, under v.35, taler apostelen her hele veien om dem som er redd for at de ikke skal bli værende i Guds kjærlighet. Allerede i v.26 begynte han å trøste oss mot våre "svakheter", og i v.37 har han talt om at "vi skal mer enn seire". Altså kjemper vi. Og i alt dette gjelder hele veien denne overbevisende forsikring om at ingen ting skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.

 

*

Herren taler ofte til oss slik: "Våk og be!", "vær tro inntil døden!". Ja, apostelen taler til de kristne og sier: "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven!" Men at Skriften taler slike formaningens ord til oss, står ikke i strid med den sannheten at det er bare ved Guds makt vi bevares til frelse. For selv om alt, både av liv og kraft, utelukkende er Herrens verk og gaver, taler Skriften likevel om at vi må bruke midlene, at vi må høre hans røst, og søke denne nåde og kraft hos ham. Og selv om vi ikke en gang makter dette uten at han først kommer til oss, så kan vi i alle fall gjøre det da, når han kommer og arbeider på oss. Her er det lærerikt å legge merke til den underlige sammenhengen i Fil 2:12,13. Der sier apostelen: "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje". Her kunne en fristes til å tro det lå en selvmotsigelse i at han først sier vi skal arbeide på vår frelse. Og samtidig at det er Gud som virker både å ville og å virke. Men tanken her er like naturlig som om noen sa til en bonde, når våren kom: Sørg nå for at du får en god kornhøst, for nå gir Gud både regn og sol, og gode vekstmuligheter. Hvis bonden da innvender at: Jeg er ikke i stand til å skape ett eneste strå på åkeren min, da har en all grunn til å svare ham: Nei, du kan ikke skape ett eneste strå. Alt som har navn av liv og skapelse er bare Herrens verk. Men det påligger deg å bruke midlene, og passe på når det er rette tiden. Det er du som må pløye, harve og så ut kornet. Akkurat på samme måte er det også i det åndelige liv. Alt som har med liv og kraft å gjøre, er det bare Herren som kan virke. Men han har befalt oss å bruke midlene, høre hans ord, og være på vakt overfor vårt eget hjerte, for djevelen og verden, og påkalle hans nåde og hjelp. Og alle de som gjør det, vil han gi sin nåde og kraft både til å ville og til gjerning.

 

verken død eller liv. Ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet. Ikke en gang selve døden. "Døden" har en dyster klang, og kan nok prøve vår tro på Guds kjærlighet. I døden skal jeg ikke bare skilles fra dette livet, og forlate alt som har vært mitt liv her på jord. Men da står jeg også foran en evighet som er helt ukjent for meg. Legemet mitt, som jeg hele mitt liv har stelt og voktet, skal nå dø, skal oppløses og smuldre opp. Alt dette vil alltid fortone seg gyselig for vår natur. Og selv Guds venner kan nok rygge tilbake overfor dette, og kanskje undre seg over at de virkelig kan være i hans kjærlighet, når han kan la denne dødens gru komme over dem. Døden er jo syndens lønn - ! Slike tanker kan vel bli en prøvelse for mange. Men troens øye trenger også gjennom dødens mørke, og ser til og med her et stort lys. Så langt fra å være noe som skulle skille oss fra Guds kjærlighet, er døden tvert imot hans eget sendebud for å bringe oss hjem til hans herlighet.

 

La oss tenke oss at vår jordiske konge ønsker å gi deg en høy stilling ved hans side. Så sender han en av sine tjenere avsted til deg. Denne tjeneren har et tungt og dystert ansikt, og er nærmest iført sørgeantrekk. Men han bærer fram budskapet fra kongen, om at han vil gi deg en høy stilling ved siden av ham i slottet, og flere andre kongelige æresordener. Og da må jo ikke denne tjenerens utseende bedra deg, eller ta fra deg gleden. Døden er et slikt sendebud fra vår himmelske konge. Den er en forkledd redningsmann fra all din elendighet. Han likner kobberormen i ørkenen, som så ut akkurat som en av de giftige serafslangene, men hadde ikke noen gift. Den var tvert imot redningen for de som var blitt bitt av serafslangene. Døden befrir sjelen fra all dens syndenød, så den nå isteden kan ikles fullkommen hellighet og fred.

 

Ja, døden er en underlig redningsmann. Selv er den riktignok et resultat av synden. Men nå er den kalt til å gjøre fullstendig slutt på synden og alle dens sørgelige virkninger. Nå fører den oss til det fullkomne livet, det evige lyset, og den evige freden. Dette er noe Kristi død og oppstandelse har utrettet. Legemet kan nok komme til å lide, og sjelen kan kjenne på uro i dødsskyggens dal. Men den samme omsorgsfulle Frelser, som fant oss og fulgte oss så trofast i livet her, skal også nå være oss nær. Ja, nærmere enn noen gang, for "dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død". Døden skal så visst ikke skille oss fra Guds kjærlighet.

 

"verken død eller liv". I dette kortet ordet "liv" favner Paulus alle de farer og problemer Guds barn må gjennom på deres vandring gjennom livet, fordi de bærer i seg et grusomt forderv, og er omgitt av mange farlige fiender. Og de er stadig utsatt for skadelige påvirkninger av utviklingen i tiden, av medgang og motgang osv. Når de ser på alt dette er det mange Guds barn som gruer seg mer for livet enn for døden, og tenker at hvis jeg skulle leve lenge i denne farlige verden... - hvem vet hvordan det da vil gå med meg! Hvordan skal jeg kunne bli stående i nåden og Guds kjærlighet gjennom alle livets stormer? Da er det Paulus sier: Så sterk, så trofast og urokkelig er den gode hyrdens omsorg for oss, at ingen ting som noen gang kan møte oss her i livet, skal være i stand til å rive sauene ut av hans armer, de som hører hans røst. Han vil være nær oss alle dager. Han vil alltid høre bønnene våre, og hjelpe oss, uansett hva som møter oss. Hele vårt liv, og alt som hører med i det, skal da ikke "være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".

 

Eller engler. Når ordet "engel" forekommer i Skriften, uten noen tilføyelse, betyr det alltid de gode englene. Når det tales om de falne, de onde englene, vil det alltid være tilføyd ord som uttrykker dette. Det gjelder f.eks. når det i Mat 25:41 tales om "djevelen og hans engler", og i 2Kor 12:7 om "Satans engel", osv. Altså må det her, med "engler", menes de gode englene. Men da kan en jo innvende: Hvordan kan Paulus da bruke "engler" som eksempel på noe som truer Guds barn, når disse englene aldri kan være fiendtlig innstilt overfor oss, men tvert imot er "utsendt for å tjene dem som skal arve frelse? (Heb 1:14). Og svaret er at dette nettopp er noe av måten Paulus taler på. Når han vil uttrykke seg særdeles sterkt, da bruker han til og med det usannsynlige og umulige, for å gjøre framstillingen sin desto kraftigere. Vi har et talende eksempel på dette i Gal 1:8, der han sier: "Selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!" Dermed vil Paulus ha sagt at om det var mulig at selveste englene, disse veldige kjempene, skulle stride mot oss, så skulle heller ikke de være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet. Så stor og mektig er han som er med oss, at ikke en gang de sterkeste krefter som er skapt makter noe som helst overfor oss.

 

Eller myndigheter eller makter. Det har vært forskjellige oppfatninger av hva Paulus har ment med disse ordene. Noen har ment han sikter til jordiske myndigheter og makt. Andre at apostelen har tenkt på myndigheter og makt innen engleverdenen. Og sistnevnte oppfatning er uten tvil den riktige. For det første ser vi at Paulus bruker samme ord som vi har her i teksten, om forskjellige englers makt, både de gode og de onde. Det gjelder f.eks. i Ef 1:20-21 der han sier at Gud satte Kristus ved sin høyre hånd i den himmelske verden, "høyt over all myndighet og kraft og makt og herredømme". Og når han i Ef 3:10 taler om "maktene og myndighetene i den himmelske verden". Det samme når han i Kol 2:15 taler om de onde "myndighetene og maktene" som Kristus har "avvæpnet".

 

Dernest husker vi at Paulus allerede (v.35-36) har talt om hva vi kan bli utsatt for fra jordiske krefter. Og nå er han i tankene i den høyere, usynlige verden. Av sammenhengen ser vi at her taler han om forskjellige engle-makter, gode eller onde. Han vil ha sagt at om så hele engleverdenens sterkeste krefter skulle reise seg mot oss, så skal dette mislykkes. Vi skal få seier i alt. Så sterk og trofast Herre og beskytter har vi i ham som elsket oss. I sin død har han knust all vår fiendes makt.

 

Verken det som er nå eller det som skal komme. Verken det vi nå virkelig opplever av prøvelser og fristelser, eller det vi kan tenke oss at vi noen gang vil komme til å møte, - skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet. I dette uttrykket favner apostelen alt som rører seg så lenge jorden består. Ikke bare det vi kan komme til å oppleve i vår tid på jorden, men også det som til sist vil skje i denne verdenshulsholdning. F.eks. den gru og skrekk Åpenbaringsboken og andre profetiske skrifter forkynner skal komme over verden til slutt. Her vil han bare avslutte kapitlet med å si at slett ikke noe som helst av alt som noen gang skal kunne bekymre oss, enten det vi nå er oppe i, eller noe vi bare kan tenke oss framtidig, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre. Så sterk og trofast hjelper er det vi har.

 

Verken høyde eller dybde. Disse ordene har også vært oppfattet på forskjellig vis. Noen har ment det peker på himmel og helvete. Andre at det taler om den største lykken og den dypeste elendighet i verden, osv. Vi kan jo legge merke til selve uttrykket: "høyde eller dybde". Men i tillegg skal vi legge merke til sammenhengen mellom disse ordene og det som er talt like foran, som dekket hele denne verdenshusholdnings tid. Da må meningen med disse ordene uten tvil være at Paulus her med "høyde" og "dybde" har villet inkludere det store rommet, hele universet. Og dermed gir uttrykk for den herlige tanken at alt som finnes i tid og rom, og dermed alt som finnes utenfor Den Uendelige selv, og som alltid finnes under hans allmakts hånd, vil være altfor svakt til å kunne skille oss fra ham.

 

Og da er det klart at innenfor tid og rom finnes all trengsel og forfølgelses makter og all den falske åndelighetens høytsvevende sjeliskhet. Ja, alle høye åpenbarelsers oppblåsende makt. Og på den andre siden: alle anfektelsens brusende dyp. Også alt dette vil være avmektig overfor ham som er gitt all makt i himmel og på jord. Han som kan "rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud", han gjennomskuer også alle "Satans dybder", og kan med letthet tilintetgjøre dem. Alt dette er sant og fullt av trøst. Men det har uten tvil vært apostelens konkrete tanke her å inkludere alt som bare begrenses av rom og tid. Dermed vil han på det sterkeste gi uttrykk for at det ikke kan finnes noe som helst, som vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet.

 

eller noen annen skapning. Med denne tilføyelsen synes apostelen i sin triumferende trosvisshet å ville si til slutt: Skulle det så ennå noen gang komme til å eksistere noe som ikke finnes innenfor tid og rom, så står mitt ord fast også overfor dette. Og dermed har han fullkomment dekket begrepet "alt" som er i verden, utenfor Gud selv. Da har han gitt et fullstendig, utfyllende budskap om at ikke noe som helst som kan tenkes eller nevnes, skal være i stand til å skille de som frykter, som tror og som påkaller Herren, fra hans nåde. Nei, verken med rettferdighets-kravet og loven (v.33), eller med vold og makt, skal Guds barn kunne skilles fra hans kjærlighet. Slik er den salige tryggheten vi skal få lov å ha i vår mektige og trofaste Gud. Samme salige trygghet har også Herren selv med mange trøstens ord villet gi sine svake etterfølgere som tror på ham. Han har sagt: "Frykt ikke, du lille flokk, for det behaget deres Far å gi dere riket". "Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige". Slik seirer vi altså i alt ved ham som elsket oss. Mye vil komme til å prøve oss, friste og bekymre. Men ingen ting skal "være i stand til", sier apostelen - på nytt et uttrykk som forteller oss at her tales det om kamp, akkurat som "seire", og "skille", sier det samme, -- ingenting skal "være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet".

 

Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre. Det Paulus tidligere (v.35) kalte "Kristi kjærlighet", det uttrykker han her slik: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre". Dermed sier han først og fremst at Gud og Kristus er ett, og at Kristus er Gud, fordi Kristi kjærlighet og Guds kjærlighet er det samme. Men her finner vi også noe annet som er tankevekkende og fullt av trøst. Med ordene "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus" har Paulus først latt oss forstå at her tenker han ikke på Guds allmenne kjærlighet; den kjærligheten Gud elsker alt han har skapt, med. Nei, her tales det om den dype pakts-kjærligheten Gud har til dem som "er i Kristus Jesus" (v.1). De som er Guds Sønns lemmer, brødre og medarvinger. Det er bredden, lengden, dybden og høyden i denne kjærligheten som overgår all kunnskap (Ef 3:18-19). Tenk at Gud uttrykkelig sier at han elsker oss med samme kjærlighet som han har elsket ham med, hans enbårne og elskede Sønn (Joh 17:23).

 

Ja, med disse ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus", minner Paulus om den dype grunnen til både styrken og det urokkelige i denne kjærligheten. Gud elsker oss nemlig "i Kristus Jesus" - ikke for noe som vi er i oss selv, men på grunn av det Kristus er, det han har gjort og det han gjør for oss. Han ser oss i Kristus, og elsker oss for hans skyld. Hvis budskapet bare var generelt, om at Gud elsker oss, så ville vi stadig bli i tvil, hver gang vi fikk se vår synd. Vi ville si: hvordan kan Gud elske slike syndige skapninger som oss? Og hvordan skulle vi kunne være sikre på ikke å falle ut av hans kjærlighet, når vi stadig synder mot ham og vekker hans vrede? Derfor holder apostelen her fram Kristus som grunnlag for denne kjærligheten. Han som er den samme i går, i dag og i all evighet. Ja, det er jo ham som er det egentlige målet, som er gjenstand for Guds kjærlighet.

 

Og med det grunnlaget slipper vi å tvile på Guds kjærlighet, når vi ser syndene våre og innser at vi "bare har trettet ham med våre synder, voldt ham møye med våre misgjerninger" (Jes 43:24-25). Slik taler Paulus for at vi skal se, og tenke grundig over, hva vi eier i Kristus. I ham har vi jo vår forsoning og evige rettferdighet. Derfor gjentar apostlene så mange ganger disse ordene: "I Kristus Jesus", "ved Jesus Kristus". Det er bare Kristus, Kristus, som gjentas og gjentas i alt de taler og skriver. At det er bare i Kristus vi har alt; alt Faderens velbehag, all nåde og forløsning. Vi er "utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt", "han tok oss til nåde i Den elskede", osv. De hørte Guds røst fra himmelen si: "Dette er min Sønn, Den elskede, i ham har jeg velbehag". Og når det altså egentlig er Kristus som er gjenstand for Faderens kjærlighet, - så elsker han da også alle dem som er i hans Sønn, med en evig kjærlighet. Fra evighet av hadde han gitt dem til Sønnen, og deretter også forenet dem med ham, for at han nå kunne elske dem fritt i ham og gjennom ham.

 

Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. For dette liv er i hans Sønn". På samme måte vil Paulus her si at den som er i Kristus, han har Guds kjærlighet. For Guds kjærlighet finnes bare i Kristus. Dette må vi la synke dypt ned i hjertet vårt. Og vi må holde klart for oss at Gud umulig kan elske oss, hvis han ser på det som finnes i oss. Det er bare "i Kristus Jesus" vi har Guds kjærlighet. Men hvor høyt Gud elsker de som han ser og elsker i sin Sønn, det går visst langt ut over all vår tankes evne. Men tenk ennå en gang over at Kristus sa til Faderen: "du har elsket dem, slik som du har elsket meg" (Joh 17:23). Hvis all den tukt og nåde jeg har fått bare har fått føre meg dit hen at jeg ikke kan unnvære Kristus, men hver eneste dag er avhengig av ham, da får jeg sikkert nok lov å tro jeg også "har Sønnen", og dermed også "har livet" (1Joh 5:12). Da kan jeg også være sikker på at Gud elsker meg med samme kjærlighet som han elsker sin Sønn. Hvis dette er sant, - da er det jo altfor stort til å få rom i mitt trange og vantro hjerte. Å, Gud! Åpne øynene våre, og gi oss mer tro!

 

For hvis det nå er bare i Kristus Gud elsker oss, da må jo hans kjærlighet ikke bare være uendelig stor, men også uforanderlig og konstant til alle tider og under alle omstendigheter. Slik at den ikke beror på gode eller dårlige situasjoner eller mennesker. For hvis Guds kjærlighet påvirkes av oss, slik at han avviser veldig store syndere. Eller han ikke elsker oss lenger, hvis vi gjør en mer markert synd. Da kan det jo ikke være bare i Kristus han elsker oss. Da må i alle fall hans nåde til en viss grad være avhengig av hvor gode eller hellige vi er. Men da er hele Guds evangelium tilintetgjort. For det er noe ganske annet Gud forkynner oss gjennom hele Skriften. Lover være Herrens navn! Han sier at han regner ikke lenger med noen verdighet hos oss. At "ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger" (Gal 2:16). At det er bare i Sønnen han er nådig mot oss. Derfor er det han fryder seg over både å frelse de største syndere, når de holder seg til Sønnen, og at han til enhver tid forlater oss alt syndig som ennå bor i vårt kjød, og av og til dessverre også bryter ut.

 

Herren kaller de største syndere til å ta imot sin nåde, og sier: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø" (Jes 1:18). Noe slikt kan selvsagt bare skje gjennom Sønnen, gjennom hans blod som "renser fra all synd". Jo større syndere som frelses gjennom ham, jo større blir hans ære og pris. Og bare derfor var det jo også han kom til verden, at han skulle "frelse syndere", og gi engstelige syndere en uventet nåde. Simon Peter hadde sikkert bevisst synd mot Gud i tankene, når han ropte: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!". Men da, i samme øyeblikk, fikk Peter ikke bare nåde, men også det store kallet til å bli en apostel. Legg merke til dette! Just da han trodde Herren skulle gå fra et så "syndig menneske"! Da Herren Kristus gikk til Paradis førte han med seg - ikke en engel, men en røvers ånd. Dermed ville han si til oss alle at de største syndere er blant de han kom for å frelse med sin nåde. "Varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer" (Rom 5:20).

 

Om så vår skyld skulle rekke helt opp til himmelen, så er nåden høyere enn himmelen. Fordi nåden grunner seg på Den Høyestes uendelige forsoning. På at det er bare i Kristus Gud er nådig mot oss. Derfor frelser han også de mest uverdige syndere. Men av samme grunn må også denne nåden være en evig og urokkelig nåde. Derfor må den heller ikke kunne minskes eller rokkes gjennom våre synder. Den må være en konstant forlatelse. Dette ser vi også i Kristi urokkelige mildhet overfor disiplene. Fordervet dukket stadig opp, og brøt ut hos dem. Vi ser hvordan han ofte irettesatte og korrigerte dem. Men han utelukket dem aldri fra sin nåde. Han gav dem også det budet at de alltid skulle forlate andre - "ikke bare sju ganger, men sytti ganger sju", dvs. alltid. Og vi er selvsagt overbevist om at han ville ikke de skulle gå lenger enn han med å tilgi andre. Han ville nok helt sikkert selv forlate, slik som han lærte oss å gjøre det. Men nå sier han altså: "hvis han synder mot deg sju ganger om dagen, og sju ganger på én dag kommer tilbake til deg og sier: Jeg omvender meg, så skal du tilgi ham" (Luk 17:4). Slik er det Gud forlater. For han har lært oss "å være barmhjertige slik som deres far også er barmhjertig". Hans forlatelse må da altså være konstant vedvarende, og uten grenser, - så lenge vi i anger og tro holder oss til ham. Slik er den nåden som er bygget utelukkende på Kristus. Dette skal vi huske på, når det gjelder ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".

 

Og så har apostelen her med triumferende trosvisshet forkynt at ingen ting i hele verden skal være i stand til å skille oss fra denne Guds kjærlighet. Først har han sagt at den skylden vi pådrar oss gjennom våre egne synder, skal ikke være i stand til det. "Hvem vil komme med anklage?", har han sagt, "Hvem er den som fordømmer?", og svarer: "Det er Gud som rettferdiggjør", "det er Kristus som døde", osv. Han har også sagt at heller ikke noen vold eller makt skal være i stand til å skille oss fra Kristi kjærlighet. Verken "trengsel eller angst eller forfølgelse", nei, ikke en gang de sterkeste makter som finnes i hele skaperverket. Så trofast og allmektig er den Frelseren vi har. Så lenge og så titt vi holder oss til ham, skal vi seire i alt, ja "mer enn seire", sier apostelen.

 

Hvilken vei vi så vender blikket innen hele skaperverket, skal vi ikke finne noen makt som kan skille oss fra Guds kjærlighet. Enten vi ser oppover eller nedover, mot himmelen eller mot helvete, innenfor rom og tid, når det gjelder alt det som er skapt, - så er der ingen ting, eller noe av dette samlet, som skal kunne utrette noe mot dem som har Gud med seg. I alt skal vi mer enn seire gjennom han som elsket oss. Han, vår Herre og vårt hode, har all makt i himmel og på jord. Og hans kjærlighet har en bredde, en lengde, en dybde og en høyde som overgår all forstand. "Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp". "derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot".

 

Med denne sterke troens frimodighet avslutter altså apostelen dette herlige kapitlet. Og han vil oppmuntre alle Guds barn til samme frimodige tro. Det har den aller største betydning at vi eier en slik frimodig tro. Den er livet og kraften i hele vår kristendom. "Glede i Herren er deres styrke" (Neh 8:10). Hvis vi av hjertet kan tro: Først og fremst at syndene våre er forlatt. Ja, at nå er vi Guds barn og venner, og himmelens arvinger. At Gud er fornøyd med oss. Ikke på grunn av noe som finnes i oss, men for sin elskede Sønns skyld. Og videre: at han også vil føre oss helt fram til himmelen. Vil følge oss hele livet med en evig nåde og omsorg. Styrke, støtte og bevare oss. Da, og først da, når vi har en slik tillit til Gud, har vi også en hjertelig lyst og en overnaturlig kraft til å gjøre og lide litt for hans skyld. Vi må aldri glemme å styrke våre sjeler med de herlige trøstens grunnsannheter Paulus har talt om i dette kapitlet. Dette bør være noe av det vi daglig tar til oss som næring for troen, for håpet, kjærligheten og tålmodigheten.

 

I dette kapitlet har Paulus talt til oss om alle de herlige frelsens skatter og arven som tilhører alle de som lever forenet med Kristus. Disse frelsens skatter og arv er så store og herlige at hvis vi med våkne sinn virkelig kunne tro og ta til oss det dette innebærer, ville vi vel av bare glede juble evindelig: Ære, lov og pris og takk være vår Gud!. Nei, da ville vi aldri la noe som vi opplever her i livet, og som en gang tar slutt, bedrøve oss eller dempe motet vårt. Vi ville anse alt slikt for smått og ubetydelig, imot denne eneste store og evige arven.

 

Tenk bare over hva det er Paulus har forkynt for oss! Det første av alt det veldige Guds barn eier, er at ingen ting skal kunne fordømme dem. De første ordene i dette kapitlet var: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Tenk hvor veldige løfter du har over ditt liv, når du lever i en slikt pakt med Gud at uansett hva som måtte finnes av synd og grusomhet i deg, så skal det likevel ikke kunne fordømme deg! Tenk for noen ord: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus!" Denne friheten eier vi utelukkende fordi vi er i Kristus Jesus. Da er vi frigjort fra lovens frelses-vilkår. Og denne friheten fra loven eier jeg på den faste grunnen som omtales i v.3: "Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse" osv. Fordi lovens fordømmende dom dermed rammet det uskyldige Lammet, er vi nå fri fra fordømmelsen. Vi skal aldri dømmes etter loven, men etter det Kristus har fortjent for oss. Og derfor skal vi få leve under Guds største nåde for evig.

 

Tenk for en nåde! Vi opplever bittert og sterkt hvordan loven ikke på noen måte kan makte hos oss det den krever. For selv om vi ved nåden er blitt nye mennesker, er vi langt fra å kunne være og gjøre alt det loven krever. Nei, vi synder på mange områder hver eneste dag. Men da skal vi fremdeles få trøste oss nettopp med disse ordene om at det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn -. Og at derfor "er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Å, for en salig trygghet og hvile! Å, for en evig nåde! Livet og evigheten blir ikke for lang til å prise Gud og Lammet for alt dette.

 

Det neste han har nevnt er den uendelig store verdien i at vi også har Den Hellige Ånd i hjertene våre. Ved Ånden er vi nå blitt nye mennesker. Vi har Åndens sinnelag og "vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden" (v.4-13). Tenk for en nåde og gave det er! På tross av alt det forferdelige vi ennå kjenner herjer i hele vårt vesen, kan vi likevel være sikre på at vi ved nåden er blitt nye mennesker som nå går en helt annen vei enn resten av verden. Og det gjelder ikke bare vårt utvortes liv, etter noen nye leveregler, slik hyklerne gjør. Nei, vi har fått et helt nytt sinn og hjerte, slik at vi nå ser helt annerledes enn tidligere på alt. Paulus sier: "de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til". Og vi opplever jo at uansett hvor dårlig det enn ofte går med livet, så har vi et sinn som gjennom alle bedre eller dårligere stunder er det samme. Når alt går rett og vel etter Ånden, da er vi glade og fornøyde. Men når synden overrumpler oss, da lider vi også forferdelig. Dette vitner om at sinnet er hellig og det samme gjennom alt som skjer med oss.

 

Dette nye sinnet gjør at vi elsker det som er hellig, mye mer enn vi kan vise det med ord eller gjerning. For "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov" (v.7). Men gjennom Ånden som bor i oss har vi ikke bare et nytt hjerte og sinn, ny lyst og en ny vurderingsevne. Men i hele livet vårt er vi blitt nye mennesker. Nå både taler og lever vi annerledes enn før. Og dette ser til og med verdens mennesker, så det irriterer dem. Vi er opptatt med å følge og bekjenne Kristus, og stadig drepe vårt onde kjød mer og mer. Opptatt med det som vil være til Herrens ære og til hjelp for medmenneskene. Det er vår største sorg når vi mislykkes i dette. Men det er likevel ennå et bevis på at vårt sinn er hellig. For vi må jo si Davids hellige sinn også viser seg i hans bitre klagesalmer. Men det han er opptatt med der, er jo å klage over sine store synder. Og dette at vi har fått Den Hellige Ånd, og ved den blitt nye mennesker, er jo umåtelig stor nåde og gave som vi aldri kan prise Herren nok for.

 

For det tredje forklarer Paulus hvordan alt dette beviser det vi nå egentlig er: Guds barn. Guds barn på jorden. Og det i så sann og virkelig mening at vi også er blitt "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger" (v.14-18). Ja, vi er Guds barn i en så vid og sann mening at Paulus i v.29 sier at vi er "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde", og at "han skal være den førstefødte blant mange brødre". Hør, - for noen ord! Dette er jo en herlighet som går så vidt og høyt over alle våre tanker, at vi aldri her i livet vil kunne tro noe så stort har skjedd med oss. Fra Guds ord vet vi nok at dette vårt barnekår hos Gud er selve målet og summen av alt det Den Treenige Gud har gjort for oss. For Gud har fra begynnelsen skapt oss til å være hans barn. For å gjenopprette barneretten, har Guds Sønn blitt menneske, blitt vår forsoner og vårt offer. Så har Den Hellige Ånd født oss på ny til Guds barn. Men selv om vi vet alt dette, er den nye stillingen så altfor stor, så den ikke kan rommes i hjertet vårt. Vi ser det. Vi tror det. Og tror det likevel ikke helt.

 

For tenk nå bare over hva slike ord innebærer: "Guds barn" -, "Guds arvinger" -, "Kristi medarvinger" -, "Kristi brødre" -, "han skal være den førstefødte blant mange brødre". Hvis dette ble klart for hjertene våre, så vi virkelig kunne tro og holde klart for oss så stor en nåde, da ville nok ikke noe som helst i denne verden kunne rokke oss. Nei, i stor og salig undring, ville vi "være som drømmende" og ikke riktig vite om vi allerede var i himmelen. Om da hele livet ble mørkt, og alt mulig bittert kom over oss -. Hvis vi virkelig er Guds barn slik vi har sett det her, så vi skal bli Kristi medarvinger, og han skal være den "førstefødte blant mange brødre", - . Da blir jo alt så smått og ubetydelig imot dette, at det kan være det samme hvordan det går. Om livet blir vanskelig eller lett: Vi er Guds barn, og da er alt salig og godt. Da skal enden på alt bli herlighet.

 

Og så til den fjerde store og umåtelige frydens kilde Paulus har nevnt her: Dette at vi ikke bare allerede er Guds barn. Men at vi også, etter dette ustadige, tåkete og jammerlige livet på jorden, skal komme til herligheten. At en "herlighet" som ikke har noe som helst sammenlikningsgrunnlag i noe av alt det vi opplever i all elendigheten her i livet, "skal bli åpenbart på oss" (v.17,18). Ja, så sant vi her i livet virkelig er Guds barn og Kristi brødre, så vi også "lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham", sier Paulus. "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Dette er innholdet i den veldige slutt-trøsten som Paulus helt fra v.19 til slutten av kapitlet har vært opptatt med å overbevise oss om. Og med denne hensikt har han anvendt mange ytre tegn, i tillegg til de dype og evige grunnsannhetene for vår visshet om at Gud virkelig vil føre oss helt fram til himmelen.

 

Det første av disse ytre tegn og vitnesbyrd om dette salige håpet, er det han skildrer slik: "skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn". Det vil si at hele den syndige skapningen er i en tilstand som strider så totalt mot den store Guds hensikt og siktemål. For nå (etter syndefallet) kan alt det som er skapt ikke få tjene Guds barn og det gode, men må i det alt vesentlige tjene Guds fiender og spottere. Ja, tjene synden og djevelen (i dens onde strev for å forføre og skade oss). Dette strider så markert mot Guds gode hensikt med skapelsen og menneskene, at enhver må kunne innse at her må være et høyere mål med dette. Når det gjelder denne skapningens sukk under trelldommen, sier apostelen at den er blitt "underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp; for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn" (v.19-22). Dette er det første Paulus bruker her, som et ytre tegn og vitnesbyrd om at vi har en annen og herlige tid i vente.

 

Det andre vitnesbyrdet om dette salige håpet, sier Paulus ligger i Guds barns eget sukk, eller den ufullkomne livssituasjonen de lever her på jord. Ja, selve håpets natur vitner jo om at vi ennå ikke er kommet til vårt rette liv. Dette som "Åndens førstegrøde" i oss er en forsmak på, og gir oss lengten etter (v.23-25). Først og fremst kan jo ikke et så halvt liv, fullt av sukk slik vi nå har det, være hele det fullbrakte verket den store Gud har som mål for oss. Som han har skapt, gjenløst og helliget oss til. Dernest ville vi også kunne spørre: Hvorfor skulle Gud gi oss sin Ånd, skape et åndelig liv i oss, hellige og i det hele tatt oppdra oss, - hvis han ikke hadde som mål å gjøre oss evig salige? Dette var dermed det andre beviset på at vi har et langt mer fullkomment liv i vente.

 

Den tredje grunnen han nevner her for vårt salighetshåp, var at uansett hvor stor vår skrøpelighet enn måtte være, - om det så var at vi ikke en gang kunne "be slik vi burde" -, så hjelper Ånden oss, og "går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Disse sukkene er noe av nøden inni oss, som vi ikke forstår oss på. Men dette oppfatter Gud som veldige rop, han som vet hva Åndens sinnelag er (v.26,27). Og dette er også en styrkende trøst. Når vi altså lider i stor skrøpelighet, og føler at vi ikke en gang kan be og knapt kan sukke, så skal Ånden selv sørge for alt sammen. Da skal den ta seg av alt. Og Åndens sukk i oss høres hos Gud som det sterkeste bønnerop.

 

Den fjerde grunnen for vårt håp om at vi skal nå sikkert fram til det salige målet, sier Paulus ligger i følgende: Selv om ikke alt går godt i livet vårt her på jord -. Kanskje både vårt og Åndens sukk fremdeles bare synes å fortsette gjennom stor trengsel, uten at vi ser noe trøstende svar -. Så skal Gud styre dette også, så det blir til det beste for oss, ved at Gud blir så dyrebar for oss at alt som skjer driver oss til ham. Paulus sier: "Vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud". Og dette har vi all grunn til å være helt overbevist om, fordi Gud jo har en fast og evig "rådslutning" om å frelse alle dem som tror på Sønnen, og etter denne rådslutning allerede har kalt oss til sitt nåderike (v.28). Når han da samtidig alltid "på forhånd kjente" de som ville holde ut i tro helt til slutt, så har han også "forutbestemt" alle disse til å bli likedannet med hans Sønns bilde. Han har på ingen måte latt sitt verk stå tilbake som noe ufullendt. Nei, han har alltid gitt alle disse sine utvalgte all den nåde de behøvde for å nå målet. Han har alltid kalt dem, han har rettferdiggjort dem, og han har forherliget dem (v.29).

 

Med alle disse grunnsannhetene å bygge vår trøst på, setter Paulus dette opp mot alt som finnes i verden, og roper ut at ingen ting overhode skal kunne utrette noe imot oss. Han sier: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" (v.31). Ja, han utfordrer oss til å komme i hu Guds største bevis på sin kjærlighet, og spør på nytt: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (v.32). Så regner Paulus opp alt som kunne tenkes å ville bekymre oss. Og mot alt sammen setter han den sterkeste trøst. Først nevner han bekymring i vår samvittighet, som kommer av synd, og sier: "Hvem vil komme med anklage?", "Hvem er den som fordømmer?" Opp mot hver bekymring setter han bare Gud og Kristus. han sier: "Det er Gud som rettferdiggjør", "Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss" (v.33-34).

 

Så nevner han også de ytre prøvelsene som vanligvis bekymrer oss mest, og sier: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd?". "I alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss" (v.35-37). Og så slutter apostelen triumferende, som en sang: "Jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde, eller noen annen skapning, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".

 

Hvor er det hjertesåret som ikke kan leges ved å ta til seg av denne guddommelige kjærlighetens rikeste fruktfelt? Hvilken sorg kan ikke lindres her, ja, forvandles til glede? Og hvilken frykt kan ikke forvandles til kjærlighet her? Når du er en Jesu venn, og du så gjerne vil være det! Når du har en forsvarer og talsmann hos Faderen, og i ham er du fri fra alle dine synder, og all fordømmelse! Når du er et Guds barn, en Kristi "medarving"! Når Den Hellige Ånd er gitt deg til å trøste deg og lede deg! Når du vet du har en allmektig hjelper i all din skrøpelighet! Hva finnes det da som kan dempe din glede, din trygghet, din fred? Prøvelser og sorg både kan og vil nok møte oss. Men dette bør vel ikke trykke oss ned, når vi vet at "alle ting virker sammen til det gode", og "virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet" (2Kor 4:17).

 

Lider du av legemlig sykdom og smerte? Ser hele livet mørkt ut for deg? Snu blikket ditt hen til den herlige boligen vi har hos Gud, når denne jordiske hytten brytes ned. Har du bitter sorg over noe, eller noen du har mistet i denne verden? La ikke sorgen ta overhånd! Du er jo en Guds arving og Kristi medarving! Du går jo mot en annen verden, der alt skal bli bedre. Kanskje dine beste venner forlater deg, ja, til og med vender seg mot deg. Men mist ikke motet! Kristus er din bror i alt dette, ja, en venn som aldri forlater deg. Kanskje du stadig er fortvilet over all synden i hjertet ditt, som aldri gir deg noen ro, men stadig uroer og bekymrer deg. La da ikke samvittighetens dom eller følelser ta fra deg den trøsten og vissheten som er gitt oss: At det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Det er Gud som rettferdiggjør, det er Kristus som døde. Og "dersom vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte" (1Joh 3:20).

 

Til slutt: Mellom vår Fars bolig og oss ligger jo ennå en dyp elv som vår natur gruer seg for; den legemlige døden. Men vær sikker på at han som gav seg selv i døden for oss, og gjennom hele vårt liv har vært så trofast en venn, skal ikke forlate oss i den stunden, når ingen menneskelig hjelp strekker til. Da skal han være med oss så trofast som noen gang, og føre oss trygt over til det salige mål. Det målet han har skapt, gjenløst og helliget oss til. Den evige sabbatsro, som er i vente for Guds folk. Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?

 

Lovpriset være ham som var, som er og som blir i all evighet! Amen.


bunn-bilde

Webdesign ©Salit