Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 10


 

Kapittel 10

 

 

Innhold: 1: En videreføring av det som forrige kapittel sluttet med, om Israels nidkjærhet og egenrettferdige strev. At de verken lytter til eller fatter Guds rettferdighet (v.1-4). 2: Lovens og troens vei til rettferdiggjørelse (v.5-10). 3: Troens forkynnelse (v.11-17). 4: Og den har til og med gått ut til hedningene, men langt mer til jødene. Derfor har de selv skyld i sin vantro (v.18-21).

 

1: Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst.

På samme måte som i forrige kapittel begynner Paulus her med å gi uttrykk for det som lå så tungt på hjertet hans. I kap.9:1-3 sa han at han bar på «en stor sorg og stadig nød» i hjertet, for sine brødre i Israel. Ja, det gikk så langt at han for deres skyld ønsket seg «forbannet bort fra Kristus». Og her sier han: «mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst». Når Paulus gir så klart uttrykk for hva det var som lå så tungt på ham, er det desto lettere for oss å oppfatte hva det er han vil ha fram gjennom det han skriver. Dermed vet vi altså at alt Paulus skriver her, har som mål at de vantro jødene må bli frelst. At de må vekkes opp, og bli kjent med frelsens vei og evangeliets hemmeligheter. Og at de særlig må bli klar over årsaken til at også de som «har nidkjærhet for Gud» kan gå fortapt. Men det som har skjedd med Israel er jo forbilder for oss (1Kor 10:6)! Derfor er disse dype sannhetene som forkynnes her, også gitt til hele verden. For at hver eneste én som vil bli frelst gjennom dette skal få lært evangeliets mest skjulte hemmeligheter. Som f.eks. at selv de mest alvorlige sjelene, som i stor nidkjærhet jager etter rettferdighet og frelse, likevel kan gå evig fortapt.

 

Det som er apostelens mål, er på nytt å holde fram den veldige læren som fører til frelse. Han sier: Hjertet mitt er tynget av bekymring, av omsorg og av bønn for Israel, om «at de må bli frelst» - ordrett: «til (deres) frelse». Og dette som hjertet hans var fullt av, at sjelene måtte bli frelst, det er også det budskapet hans dreier seg om. Derfor får vi også i dette kapitlet høre hvordan vi blir frelst. Måtte så Gud åpne hjertene våre for dette veldige emnet! Men det er ennå noen nyttige lærdommer vi skal få hente av disse innledende ordene hans. Paulus sier:

 

Brødre*, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel. Vi har allerede nevnt at denne teksten forteller oss hva som har vært apostelens mål med disse ordene. Men disse ordene lærer oss også hvilken kjærlighet en kristen bør både eie og vise overfor sine fiender. Paulus var jo forkastet, ble spottet og forfulgt av sine landsmenn. Likevel hadde han ikke bare et forsonlig hjerte overfor dem. Han var også fylt av inderlig medfølelse, av sorg og et hjertelig ønske og forbønn om at de måtte bli frelst. Måtte vi virkelig huske, og prøve oss selv på dette eksemplet! Innimellom hender det, når kristne mennesker møter fiendskapet fra evangeliets fiender, at de blir fristet til irritasjon og ergrelse over disse. Men da har vi fullstendig glemt vår stilling. Er det ikke akkurat slik det står skrevet at vi skal ha det?

 

Skriften sier jo at «den som er født etter kjødet forfølger den som er født etter Ånden». Skulle ikke Kristi etterfølgere likne sin Herre også i lidelsene? Men da bør vi jo se på det som en stor ære, hvis vi lider med Kristus, og på samme måte som ham «velsigne dem som forbanner oss, og be for dem som ondskapsfullt utnytter og forfølger oss». Også de som nå er fiender, kan en gang bli omvendt og bli brødre i Kristus - slik Paulus’ egen historie viser; først i mange år en forfølger, så frelst og en forfulgt apostel. Derfor skal vi i kjærlighet være opptatt med at de som er våre fiender må bli frelst. Dette lærer vi av Paulus’ eksempel.

 

*

At det her menes brødre i troen, og ikke de som bare er brødre i kjødet (kap.9:3), det ser vi av at Paulus bruker dette uttrykket på de brødrene han skriver til i Rom. Og så taler han om, ikke til, de vantro i Israel.

 

Og når det spesielt gjelder forbønn, så ser vi her, i likhet med flere andre av Paulus’s brever, at han anser det ikke for nok bare å forkynne og skrive for at menneskene skal bli vekket opp og frelst. Nei, først og sist har han ligget i bønn for dem innfor Herren. Se f.eks. Ef 1:16-18 og 3:14-20, Fil 1:4, 1Tess 1:2 og flere andre steder. Vi bør også bruke andre midler så ofte det er mulig. Men bønnen er det middel vi over alt og til alle tider har adgang til, og som vi derfor også alltid må benytte. Når vi hindres i å få inngang hos menneskene, har vi alltid åpen inngang hos Gud. Og hos ham finnes Åndens kraft som han alltid kan sende til dem vi ber for. Som sagt ser vi ofte hvordan Paulus ba for dem han skrev til. Men her ser vi hvordan han også ba for dem som hatet og forfulgte ham. Vi husker hvordan Paulus i det forrige kapitlet i sterke ordelag skildret jødenes ufrelste tilstand. Her ser vi så den varme kjærligheten som ligger i hans tanker og forbønn for dem.

 

Da burde også hver eneste én innse falskheten i den dommen verden feller over den alvorlige forkynnelsen til omvendelse, og forkynnelsen av Guds dom, når de mener det ikke harmonerer med en sann kjærlighet til menneskene. Tvert imot er det uttrykk for den aller største kjærlighet, når noen taler om de sannhetene hvert eneste menneskes evige liv avhenger av. Apostelens alvorlige preken og hans varme forbønn har sprunget ut fra én og samme kilde: utelukkende kjærlighet. Måtte vi følge etter ham i dette, på samme måte som han var en Kristi etterfølger! Så går Paulus nærmere inn på hva som særlig vakte hans inderlige nød for Israel. Han sier:

 

2: For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse.

For jeg kan bevitne. Sammenhengen antyder at apostelens inderlige omsorg og nød for Israel spesielt er vekket, og bare har økt på, når han så deres nidkjærhet og strev for å tjene Gud og bli rettferdige overfor loven. Fordi han selv var en av dem, og hadde vokset opp blant dem, hadde han det aller beste kjennskap til dem, og kunne bevitne at når det gjaldt de fleste av dem, så hadde de virkelig nidkjærhet for Gud. De stilte seg ikke likeglade overfor Gud og religionen. Tvert imot la de stort alvor i både å etterleve og forsvare den. De la også store anstrengelser og arbeid i å oppfylle den hellige loven, gjennom bønn, faste, ved å gi almisser, bekjempe åpenbare synder osv. Slik «søkte de rettferdighet» (kap.9:31).

 

At lettsindige gudsforaktere går evig fortapt, er selvsagt også et sørgelig faktum, men det må jo gripe en kristens hjerte langt mer å se at selv slike som i nidkjærhet og stort alvor søker frelse, har tatt feil av veien. Og her vil nok mange stille seg spørrende: Hvordan kan det være mulig at selv de som har nidkjærhet for Gud, og for å bli frelst, likevel skal gå fortapt? Vi ser Herren Kristus også selv klart nok sier at «Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det» (Luk 13:24). Men fremdeles er det uten tvil mange som i stor bekymring spør: Hvordan er dette mulig? Hvordan foregår det, og hva er årsaken? Dette svarer Paulus på når han tilføyer:

 

men ikke med sann erkjennelse, - egentlig «men ikke etter kunnskap», d.v.s. ikke etter den sanne kunnskapen om Gud og hvordan han har beredt vår frelse. De kjenner ikke Guds rettferdighet. De vet ikke at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», at det er bare i sin Sønn Gud har alt sitt behag, og at det er bare i ham Gud er nådig mot syndere. De har nidkjærhet for Gud, de søker rettferdighet, men bare så langt deres egen forstand og oppfatning rekker. De forsøker å komme inn gjennom den trange port. Men vet ikke hvor den porten finnes. Det er dette som ligger i apostelens ord: «ikke med sann erkjennelse», ikke med bakgrunn i kunnskap. I samme ulykkelige nidkjærhet og søking etter rettferdighet var det også Paulus hadde strevd før den salige stunden kom, da det himmelske lyset slo ham ned.

 

Han taler ofte om denne sin nidkjærhet under «jødedommen», bl.a. i Apg 26:9, Gal 1:14, Fil 3:6. Og nå er det maktpåliggende for ham å forkynne at denne nidkjærheten og alvorlige innsats for det de mener er Guds rike, ikke frelser mennesker. Ja, at det ikke en gang minsker deres ansvar eller den dom som hviler over de vantro. At de i all denne sin nidkjære søking etter rettferdighet går evig fortapt hvis de ikke blir omvendt til den eneste sanne frelsesveien. Vi har sett at apostelen hadde «en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte» på grunn av den fordømmelsen de levde under, nettopp disse som han her bevitner hadde «nidkjærhet for Gud». Han hadde ikke noe håp om at de kunne bli frelst, så lenge de lå fanget i sitt alvor og sin nidkjærhet.

 

Men dette burde jo også vekke oss til å prøve oss selv. Først og fremst burde de selvsagt våkne, de som ferdes midt i kristenflokken og har denne hedenske og løse leveregelen at bare et menneske er oppriktig og alvorlig i sin gudstro, så er det ikke så avgjørende hvilken tro de har; deres manglende kjennskap og villfarelser skal liksom ikke hindre dem i å bli frelst. Det er noe ganske annet Paulus lærer. I all sin brennende kjærlighet sørger han her over nettopp dette at jødene ikke er frelst, samtidig som han vitner om hvor nidkjære de er i sin gudstro. Og han mener altså at denne deres ulykkelige tilstand skyldes at de mangler en «sann erkjennelse». Vi må ikke glemme at her er det snakk om den «erkjennelsen» som for det første handler om selve veien til frelse, og som, når den mangler, er menneskenes egen skyld. Det er bare det ubotferdige sinnet, den bevisste motstanden mot Herrens røst, som har skylden for at de mangler en slik sann erkjennelse - i et land hvor Guds ord forkynnes. Og uansett hva vår blinde fornuft måtte tenke om dette, så har den store Gud latt dette budskapet gå ut; at frelse for syndere bare gis i Sønnen. At det «ikke er frelse i noen annen», at «det ikke er noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», enn Jesu Kristi navn. At bare han er «veien, sannheten og livet», at «ingen kommer til Faderen uten ved ham». Overfor slike Herrens ord burde jo nevnte løse og selvkonstruerte holdning falle.

 

Men ikke nok med det; vi har også sett Herren Kristus rope ut at selv slike som levde innenfor hans rikes bryllup på jord, som bekjente at de trodde på hans evangelium, som tjente ham og «gjorde mange kraftige gjerninger i hans navn», likevel skulle kastes ut i mørket utenfor. Fordi de ikke eide det lyset som avkler mennesket all dets egen rettferdighet, og driver det til å søke og ikle seg hans rettferdighets bryllupsklær (Mat 7:22-23, 22:11-13). Dette er et ennå sterkere vitnesbyrd om at ingen kan bli frelst på sin nidkjærhet, sitt alvor eller «kraftige gjerninger». Nei, det som ennå mangler er at vi hører Guds røst og får komme til det sanne lyset. Ja, lever det sanne livet i ham som er den eneste veien til frelse.

 

Men forstå nå dette rett. Vel er det all grunn til å legge merke til at all verdens nidkjærhet, alvor og gjerninger ikke frelser vår sjel, så lenge vi ennå mangler det lys som gjør at vi ikles Kristus. Men de er tusen ganger mer skyldig til straff, disse som virkelig har lys over evangeliet, men ikke har noen som helst nidkjærhet for Gud, men bare fortsetter sitt gamle lettsindige og selvsikre liv. Denne tilstand og dom lever de fleste bekjennende kristne under, de som helt fra barneårene er blitt undervist i all kunnskap om Gud, men likevel forakter den sannheten de kjenner om Guds vilje. Og det gjør de gjennom et fullstendig likeglad og ubekymret liv i all verdens forfengelighet. De «fornekter til og med den Herre som kjøpte dem» og tramper både på hans bud og hans nåde. Her ser vi tilstanden en gammel lærer sukker over: «Jødene hadde nidkjærhet, uten å eie den sanne kunnskapen. Vi derimot - Akk og vé! - vi har kunnskapen uten nidkjærhet!» At de likeglade, som forakter, skal bli gjort til skamme, det er ganske lett å forstå. Mer det er underlig, det apostelen lærer her, at selv de som har nidkjærhet for Gud, og søker rettferdighet, likevel skal gå fortapt, fordi deres nidkjærhet manglet «sann erkjennelse», eller «kunnskap».

 

At dette er sant, det har vi klare vitnesbyrd på gjennom eksempler som er kjent over hele verden. I nidkjærhet og alvor i sin gudsdyrkelse er mange blitt Kristi bitreste fiender. I sin nidkjærhet for Gud og for loven, førte jødene Kristus til hodeskallestedet. Det var i nidkjærhet for Gud og for loven Saul forfulgte Guds menighet. Det stadfester han selv (Fil 3:6, Apg 22:3-4, 26:9). Og samme nidkjærhet har gjort at millioner martyrer har blitt ført til en blodig død, slik Herren uttrykkelig hadde forutsagt: «de skal utstøte dere av synagogene. Ja, den tid kommer da hver den som dreper dere, skal tro han gjør Gud en tjeneste» (d.v.s. ved at de dreper dere). Alt dette burde hjelpe oss å forstå at det ikke er nok å ha alvor og nidkjærhet overfor Gud. Det kreves først og fremst en sann kunnskap som vi bare får ved at vi i omvendelse og tro lytter til Herrens røst. Men så vil vi se på hva jødenes dødelige villfarelse egentlig besto i. For Paulus tilføyer:

 

3: Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å sette opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet.

Dette er hele verdens åndelige historie - ikke bare det vantro Israels, men også alle bekjennende, men vantro kristnes. «Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å sette opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Ja, hovedsaken i det apostelen sier her, er at de «ikke underordnet seg («ikke gav seg inn under) Guds rettferdighet». Men hva menes det da her med Guds rettferdighet? Det ordet kan bety to helt forskjellige forhold. Først og fremst Guds personlige rettferdighet, i dette at han først og fremst i seg selv er rettferdig og hellig, og at han handler og dømmer rettferdig mot alle sine skapninger (Sal 33:5, 48:11, 119:137 m.fl.). Men dernest betyr «Guds rettferdighet» i Skriften også den rettferdighet Kristus har oppnådd for oss, og som tilregnes de som tror (Rom 1:17, 3:21-22, 2Kor 5:21, Fil 3:9). Vi ser tydelig av sammenhengen hvilken av disse betydningene av «Guds rettferdighet» det er Paulus taler om her. Først taler han om vår egen rettferdighet, som motsetning til Guds rettferdighet, når han sier at «de søker å sette opp sin egen rettferdighet». Da forstår vi at her må han da tale om den Guds rettferdighet som gis oss i stedet for vår egen rettferdighet - altså den rettferdighet Kristus har fullbrakt for oss.

 

Dernest gir Paulus selv forklaringen på hva det er han mener med Guds rettferdighet, når han straks tilføyer: «For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Det er altså den rettferdighet Kristus frambrakte for oss, apostelen her kaller «Guds rettferdighet» - på samme måte som i det tredje kapitlet. Der gir han også en klar skildring, slik: «Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (v.21-22, konf. 2Kor 5:21). Det er denne Guds rettferdighet som de vantro jødene og alle mennesker som lever i sin vantro (på grunn av sin egen motstand) ikke kjenner. Det er dette som er Guds nådige råd til frelse; at han ville sende sin enbårne Sønn til soning for våre synder. At Sønnen både gjennom sitt liv og sin lidelse skulle oppfylle loven i vårt sted, og at denne hans fullkomne oppfyllelse skjenkes og tilregnes som rettferdighet for den som tror. Det er dette som var en skjult hemmelighet for jødene, på tross av de mange og store vitnesbyrdene de hadde nettopp om dette i sin hellige Skrift og sin forbilledlige offertjeneste.

 

At de likevel ikke kunne forstå denne Guds rettferdighet, det kom først og fremst av det falne hjertets motvilje mot selve saken - «de har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet». Menneskets natur vil ikke erkjenne sin fortapte tilstand og motta nåde bare av nåde. I tillegg til dette har vi det naturlige mørket som gjør at vi ikke kjenner hvor dypt vårt eget forderv stikker, og heller ikke Guds hellighet, eller hvor fullkommen rettferdighet Guds hellige lov krever. Tilstanden var den samme hos de vantro jødene som den er hos de vantro i dagens kristenhet. Det er ikke gått opp for dem at Gud er hellig og kan ikke være fornøyd med menneskene uten at de også er hellige (3Mos 19:2, 20:26). De har heller ikke innsett at vi gjennom syndefallet er så grunnfordervet, så langt borte fra en slik hellighet, så fulle av all slags synd, at vi aldri i dette liv vil kunne stå fram rettferdige i oss selv, for hans øyne. Derfor drev de bare på i det fruktesløse strevet med å søke å bygge opp sin egen rettferdighet.

 

De søker å sette opp sin egen rettferdighet. Dette foregår på svært forskjellig vis hos den enkelte, avhengig av hvor mye kunnskap eller mørke som hersker hos menneskene. Jødene trodde de var rettferdige, på bakgrunn av noen ytre gjerninger etter loven, sine offer, bønner, almisser, utvortes rettskaffenhet o.s.v. Bare de ikke var mordere, ekteskapsbrytere, tjuver osv. Slik er det i dag også; for den store massen iblant oss er dette nok til at de anser seg rettferdige, eller i alle fall akseptable innfor Gud. De som har oppfattet litt mer om Guds hellighet, de legger til litt mer, som f.eks. at en bør elske Gud, respektere og lese hans ord, helligholde hviledagen osv.. Men de fortsetter å opprettholde samfunn med verden - disse riktignok da med den mer moralsk høyverdige del av verden. Har man så ennå mer lys, så innser en at en også må omvende seg fra verdens vesen og bli et åndelig menneske, angre og avlegge syndene sine, våke, be, forsake kjødets lyster og tro på Jesus. Men alt sammen blir likevel bare lovgjerninger. Mange av disse deltar også i en viss åndelig virksomhet for misjonen, eller i annen veldedighet. I alt dette driver de fortsatt bare på med å bygge opp sin egen rettferdighet. For det er i alt dette disse sjelene har sin frelsesvei, sitt egentlige håp. De er ikke blitt knust (dødet) av loven.

 

Så er altså alle slike gjerninger alltid bare et tegn på at en forsøker å bygge opp sin egen rettferdighet? Slik kunne noen ennå finne på å spørre. Svar: Nei, slett ikke! For disse, og flere andre gjerninger, kan også gjøres i en ekte tro og gudsfrykt. Det er ikke gjerningene i sin ytre form som viser at det er egenrettferdighet. Men hør nå, og legg merke til hva det egentlig er som kjennetegner egenrettferdigheten. Det er at slike og liknende tiltak og gjerninger for disse menneskene er blitt deres frelsesgrunn og det hjertet innerst inne (oftest helt ubevisst) bygger på. Men de samme menneskene har samtidig helt bibelske vitnesbyrd om sin tro på Kristus og hans forsoning. Dette håpet om egen rettferdighet, som sitter så dypt i vår natur hos oss alle sammen, er ikke blitt knust (dødet) gjennom Guds hellige krav. Derfor har menneskene ikke lært å se på sin alvorligste fromhet og sine beste gjerninger som «søppel» (Fil 3:8) i spørsmålet om å stå rettferdige innfor Gud.

 

De har ikke lært å søke nåde og forlatelse selv for sine beste gjerninger, fordi de er smittet av synd. Isteden søker de til denne kristelige aktiviteten og gjerningene, for å dempe uroen over synden gjennom dette. Det er da all denne kristelige aktiviteten viser at det er et menneske som lever i sin egenrettferdighet. Disse taler, vitner og synger da først og fremst om gjerninger. Bare ganske flyktig kommer de veien om forløsningen i Kristus. For det anser de for å ha oppfattet godt nok én gang for alle. Eller de ser til og med på forkynnelsen av den frie nåden som skadelig for en rett helliggjørelse. Dette viser at du ikke er knust (dødet) av loven. At din egen kraft ennå ikke er brutt ned og tilintetgjort. Du har ennå hjertets dypeste tilfredsstillelse i noe du selv har deltatt i. Noe ganske annet er det når et menneske har gitt opp alt i seg selv; sin egen kristendom, sin egen kraft. Har stått dømt og skyldig i alle forhold, og har sin eneste trøst og fred i Kristi gjerninger, Kristi lydighet, Kristi lidelse, Kristi bønner. Og bare på grunn av den store, ufortjente nåden oppglødes de til å gjøre det som er godt. Da er gjerningene blitt Åndens frukter, og velbehagelige for Gud.

 

Dermed er det ikke sagt at disse som tror nå er fri fra all mulig egenrettferdighet. Nei, slett ikke. Men deres egenrettferdighet er nå ikke lenger deres frelsesvei, men tvert imot en fristelse for dem, og en plage. Nå møter de den som all annen fristelse og synd; de dømmer den selv, og kjemper mot den. Men det er ikke en slik egenrettferdighet, den som frister og plager deg, vi tar opp her. Paulus taler om mennesker som virkelig bevisst søker å bygge opp sin egen rettferdighet, for selv å bestå innfor Gud, og ikke underordner seg Guds rettferdighet.

 

Og årsakene til et slikt bevisst strev for å opprette sin egen rettferdighet, er det vi allerede har nevnt; at de ikke virkelig kjenner hvor dypt fordervet sitter i dem, og heller ikke det Gud i sin hellige lov krever. Det ligger en markert lettsindighet i naturen hos oss alle sammen, så vi ikke oppfatter hva det er Herren Gud sier; at han krever fullkommen renhet og hellighet. Og når en ikke oppfatter - eller later som en ikke har oppfattet - at han først og fremst vil ha hele hjertets kjærlighet og renhet, da blir en bare opptatt med ytre gjerninger. Som om Gud var fornøyd med dette - mens hjertet er opptatt med avgudene, med synden og verden. En gir, som Luther sier, «skallet og agnene til Gud, men kjernene og kornet til djevelen». Da anser en seg å være rettferdige innfor Gud, ved å gi ham stor kristelig aktivitet, d.e. mange vakre skall. Mens kjernene, eller hjertet, er gitt til synden og verden. Det var akkurat dette hykleriet (skuespillet) hos fariseerne Kristus angrep aller mest når han talte.

 

I bergprekenen (Mat 5 - 7) ser vi at dette var hovedemnet. Han var opptatt med å avsløre fariseernes falske rettferdighet. De trodde de var rettferdige når de ikke hadde gjort åpenbare gjerninger som mord eller hor o.l. Men Herren forklarte dem at den som blir vred på sin bror eller far, og bryter ut i harde ord mot ham, han er skyldig og dømmes som en morder. Og den som ser på en kvinne med urent begjær, han har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Senere ser vi, f.eks. i Mat 23, hvordan han gjentatte ganger roper sitt «vé» over samme slag hykleri, og sier: «dere renser utsiden av beger og fat, men innvendig er de fulle av rov og selvopptatthet». Når egenrettferdigheten får herske, så har det egentlig sin grunn i et hykleri (skuespill). En opptrer som om en ikke er klar over at Herren krever renhet i hjertet. I sin fromhet spiller en bare på ytre gjerninger. Og på den linjen kan en nok bli både god og from i egne øyne.

 

Så nå vet du altså hvordan du skal få eie den trøsten at du selv er god og from. Det er bare å leve i et sånt skuespill, et hykleri, at du ikke bryr deg om hvordan det egentlig står til i hjertet ditt, men bare ser på ytre gjerninger. Ikke bryr deg med spørsmålet om hjertet ditt alltid er godt og rent, ydmykt, mildt og fullt av kjærlighet. Da kan du bli så from som du synes du behøver for å ha all trøst i deg selv. Og da er du med all din fromhet blitt en fariseer. Hvis derimot Gud har møtt din sjel så det er blitt maktpåliggende for deg at du i alle ting må være hellig, i ditt hjerte og til enhver tid, - slik det jo kreves at menneskene er innfor Guds øyne, - da blir du aldri fornøyd med deg selv så lenge du er på denne jord. Nei, da kan du nok ofte få kjenne synden forferdelig sterk og grusom. Du ser den i alle slags utgaver, så du vet ikke lenger hvor du skal vende deg. Mange ganger kan du fristes til å gi opp, på tross av all den nåde som forkynnes i evangeliet. Da ser du ikke lenger noen fromhet og rettferdighet i deg selv. Nå blir du bare en elendig synder som til enhver tid trenger nåde. Som alltid er avhengig av Frelseren og hans forsoning, hans forsvar. Et slikt menneske er en kristen.

 

Men fremdeles finnes det kanskje noen som tenker at det å søke å sette opp sin egen rettferdighet, det er vel tross alt ikke så farlig. Ja, det viser jo egentlig en kristelig holdning, for da satser en jo virkelig på å lyde Guds ord i loven? Men hør da hvordan dette oppfattes av en høyere rettsinstans, en høyere domstol! Hør hvordan Gud ser det, når han gav sin Sønn til et blodig offer for våre synder, og har åpenbart for oss denne store nåden i sitt evangelium. Apostelen sier:

 

De har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet. Legg merke til dette! De har ikke «underordnet» seg. De står imot Gud i dette som er hans høyeste vilje og lov; at alle skal tilbe Sønnen (Joh 6:29). Her skal vi huske på det vi tidligere har sagt om alvor og nidkjærhet. Å avvise Guds hellige lov i likeglad lettsindighet er visst noe alle forstår er å forakte Gud. Men å ha nidkjærhet for loven, og ikke ha sans for Guds høyeste vilje, det er forrædersk ondskap som pådrar seg Guds største vrede. Hør hvordan apostelen taler i Heb 10:28-29. Etter at han først har minnet om hvordan de måtte dø, uten barmhjertighet, de som syndet mot Mose lov, tilføyer han: «Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot og vanhelliget paktsblodet?» Her hører du hvordan Gud ser på egenrettferdigheten. For gjennom den blir i sannhet «Guds Sønns blod trampet under fot», og det blodet som rant fra ham, foraktet.

 

Tenk etter hva alt dette betyr! Først og fremst har vi allerede funnet at egenrettferdigheten har sin grunn i hykleriet. En bare skyver fra seg sannheten om at Guds høye krav gjelder vårt hjertes forhold. Overfor disse kravene blir derimot en oppriktig sjel alltid en synder, blir ydmyket og søker nåde. Isteden nøyer en seg altså bare med å gi Gud ytre gjerninger. I tillegg ligger det i dette at en forakter Guds aller største barmhjertighet og nåde, da han gav oss sin Sønn som frelser og offerlam. Forakter Guds Sønns aller største offer, hans blodige død, og forakter alle Guds klare, konkrete budskap om dette.

 

Når en slik forakter alt det Gud har gjort og sagt, samtidig med at en jager etter rettferdighet og frelse, det beviser vel klart nok hvilket mørke det er som nå hersker i sjelen!

 

For øvrig bør en jo her også huske to ting: Først at når Gud har gitt sin Sønn i døden for oss, da må jo all vår rettferdighet og all vår mulighet til å bestå innfor loven i egen person, være forkastet. Dernest at det ikke kan være noe Gud da anser så stort og viktig som at vi gir Sønnen ære, og lar hans offer være nok for oss. Men dette mørket i sjelen kommer fra hjertet. For naturen motsetter seg fullstendig tanken på at vi i oss selv er helt og holdent fortapt, og det å åpne seg og motta all nåde fra Gud. Det er derfor Paulus sier: «De har ikke underordnet seg Guds rettferdighet», de strir mot Guds råd til frelse. De «hava icke hörsammat evangeliet»/var ikke lydige mot evangeliet (v.16). Guds evangelium er ikke en spøk, men hans aller største alvor. Det at de ikke kjenner Gud, og egenrettferdigheten, kommer altså av hjertets motstand mot Herren.

 

Å underordne seg Gud, høre hans røst og la seg lede av ham, koster enormt og er særdeles drepende for vår falne natur. Da er det langt mer tilfredsstillende å gjøre mange store gjerninger, for da kan en hele tiden gjøre seg store tanker om seg selv, om sin forstand og sin innsats. Men Herren har sagt at «lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer». «Hør! Så skal deres sjel leve». Dette er ikke bare den aller største nåde, - det er også det mest alvorlige budet: «Kyss (hyll, tilbe) Sønnen, for at han ikke skal bli vred, og dere gå fortapt på veien!» (Sal 2), så dere ikke skal være under «Lammets vrede» (Åp 6:16). «Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1Joh 5:12). Her ser du alvoret i «troens lov» (Rom 3:27). Men hele verden sover overfor disse sannhetene som først og fremst skjules for menneskene gjennom ytre sett vakre og fromme liv i bibelstudie, bønn og gode gjerninger. Med slike kristelige liv går mangfoldige loviske og alvorlige sjeler blinde og bedratt inn i evig fortapelse.

 

Når min bekjennelse og kristne liv gjør at jeg ikke er en fortapt synder som hver dag trenger Kristi bryllupsklær, da er en slik kristendom det største hinder for at jeg kan bli frelst (Mat 21:31). Men ettersom bekjennelse og et kristent liv jo er gode ting, så ligger ondets rot egentlig i det falne hjertets motstand mot Herren. «De har ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Og hva som er denne Guds rettferdighet, det får vi nå høre i det Paulus tilføyer:

 

4: For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror.

Her har vi nå et av de største kjerneordene i Den Hellige Skrift. Kristus er lovens ende. Måtte nå Herrens Ånd forklare dette for oss!

 

Først og fremst må vi forstå ordene, eller hva det er apostelen mener med uttrykket «lovens ende». Gr.språkets ord for «ende» kan også bety mål, hensikt, endelige mål, men også slutt og ende. Oftest forekommer nok ordet i sistnevnte betydning, f.eks. om verdens ende/de siste tider (Mat 24:6, 1Kor 10:11). Så også om livets ende/avslutning (Heb 7:3), om rikets avslutning (Luk 1:33) o.s.v. Nå er det jo så at Kristus er både det ene og det andre. Han er både lovens hensikt og lovens ende, rett forstått. Han er lovens mål; det mål loven først og fremst sikter mot i alt det loven omfatter, alle dens bud og alle dens forbilder. Og som altså dypest sett sikter til Kristus. Bare i ham var det hele loven kunne og skulle bli fullkomment oppfylt. Dernest skulle loven være en tuktemester som skulle forberede og drive alle mennesker til Kristus. Men gjennom alt dette er Kristus også lovens ende eller slutt. For når loven får sin fullkomne oppfyllelse i Kristus, har den nådd sitt mål. Og da er det slutt på dens krav og dommerembete over dem som «er i Kristus» (kap 8:1-3).

 

For det første vet vi, når det gjelder lovens forbilder, at når disse ble oppfylt i Kristus, så opphørte de. Dette ser vi i Heb 10, hvor det heter at «loven har bare en skygge av de kommende goder»...»de ofrer stadig, år etter år»... «Derfor, i det han kommer inn i verden, sier han (Kristus til Faderen): Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme har du forberedt til meg.....Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud». Slik skulle da lovens forbilder ha sin slutt i Kristus (konf.Luk 16:16). Vi ser det også med hensyn til lovens dommerembete ut fra de hellige budene. Når loven hadde fått oppfylt i Kristus alt det den krevde av menneskene, så har også lovens krav og dommer i ham fått sin slutt. Dette gjelder da for alle dem som ved troen er i ham. Når skyldbrevet er blitt betalt av garantisten, da er skyldbrevets krav overfor skyldneren falt bort.

 

Dette har Paulus mange ord om, som er fulle av trøst. F.eks. disse: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss» osv. (Gal 3:13). «Han har strøket ut håndskriftet (skyldbrevet) som stod med bud, skriftet som var imot oss. Og han har tatt det bort, ved at han naglet det til korset» (Kol 2:14). Men på samme måte som lovens regjeringstid hadde sitt mål og sin slutt i Kristus, så skjer dette også på åndelig vis i hver eneste sjel, når den, utmattet av loven, kommer til tro på Kristus. For da er det også slutt på lovens regjeringstid i samvittigheten. Nå lever sjelen under en helt annen regjering, der alt bare er nåde og gave. Det er om dette, at der troen på Kristus kommer inn, der opphører lovens herredømme, Paulus taler når han sier: «Før troen kom, ble vi holdt i varetekt av loven, innestengt med sikte på den troen som senere skulle bli åpenbart. Slik er da loven blitt vår tuktemester inntil Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren» (Gal 3:23-25). Så er det altså slutt med lovens tjeneste som fangevokter, når vi kommer til Kristus. Slik er da Kristus lovens ende. Men Paulus talte ennå mer utførlig om dette i kap.7:1-7, og vi viser til den utlegningen.

 

Men når Kristus altså både er lovens mål og lovens ende, kunne det ennå gjenstå et spørsmål om hvilken av disse betydningene det var apostelen egentlig sikter til her. Her viser sammenhengen at det er det sistnevnte; altså at Kristus er lovens ende. Paulus har nettopp sagt at de som søkte å sette opp sin egen rettferdighet, gjorde det «ikke med sann erkjennelse», og i strid med Guds rettferdighet. Så tilføyer han med det samme: «For Kristus er lovens ende». Da legger en merke til at det er slik ordet skal oppfattes. Det er dette han har villet si: Når nå lovens regjeringstid og frelsesvei har nådd sin endelige slutt i Kristus, så måtte det være dårskap, ja, i åpenbar strid mot Guds rettferdighet, om noen nå forsøker å bygge opp sin egen rettferdighet. Det er for sent! Lovens regjeringstid og tale er slutt. Hvordan? Jo, «Kristus er lovens ende». I spørsmålet om frelse gjelder ikke loven lenger. Der er det slutt med den.

 

Lovens opprinnelige siktemål var at menneskene skulle rettferdiggjøres ved å lyde loven. Men menneskene forfeilet dette målet ved at de brøt loven. Så gav Gud oss sin Sønn til å oppfylle loven. Og dermed er det slutt på lovens vei til å bli rettferdiggjort. Nå er det bare i Kristus vi har rettferdighet, ved at hans egen lydighet overfor loven, og all den nåde og salighet han dermed oppnådde, gis til hver éneste en som tror. Derfor ble det tidlig forutsagt av profeten at han skulle kalles «Herren, vår rettferdighet» (Jer 23:6).

 

Og se nå for en uendelig trøst for fattige syndere som ligger i dette! Du vil omvende deg til Herren og bearbeide hjertet ditt og livet ditt, så du blir rettferdig overfor loven og får nåde hos Gud. Dette er villfarelse. For det første vil du aldri her i livet i deg selv bli rettferdig overfor loven. For øvrig var det jo akkurat «det som var umulig for loven» som Kristus oppfylte for oss (kap.8:3). Du er jo ikke klar over at nå er det slutt på lovens vei til frelse. Hør nå - og legg godt merke til dette! - at Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. Kristus, Guds evige Sønn, vår Frelser, har vært «under loven» i vårt sted (Gal 4:4) for å oppfylle alle dens bud. Har elsket Gud over alle ting og sin neste som seg selv. Og til sist har han lidd under lovens forbannelse i vårt sted (Gal 3:13).

 

Alt dette gjorde han så visst ikke for seg selv, det var ikke nødvendig for ham, men for oss - «til rettferdighet for hver den som tror». Dette må vi aldri glemme! Du har kanskje en gang begynt å tro på ham. Men så har du sett hvor syndig du er, og igjen sett deg så dømt under loven at du har gitt opp. For loven er jo også Guds ord, og den krever mye som du ikke makter å oppfylle. Du skulle jo nå f.eks. først og fremst elske Gud av hele ditt hjerte. Du skulle være hellig og gudfryktig, og alltid spørre hva som er Herrens vilje i alt. Du skulle være varm og trofast i bønn, oppriktig takknemlig for all Guds nåde, alvorlig gå inn for å døde kjødet o.s.v. Men isteden finner du nå mye av nettopp det motsatte i deg; likegladhet, ugudelighet, lettsindighet osv. Og så kan du ikke tro at Guds nåde og velbehag kan være over deg. Nå holder du på med å bygge opp din egen rettferdighet. Du forsøker å kunne bestå overfor loven i egen person.

 

Men «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». I ham eier du nå samme nåde og velbehag i Guds øyne som om du selv var helt fullkommen etter loven. Husk nå på, og glem aldri dette, at Kristus er Guds barns rettferdighet, og at loven som frelsesvei er slutt. For Guds barn er nå loven bare en kjær rettesnor for deres liv, og en nødvendig tukt for kjødet. Men i spørsmålet om vår frelse, eller når det gjelder vår rettferdighet, Guds velbehag i oss, da er det fullstendig slutt med loven. For det er allerede bestemt at i oss selv er vi alltid fordømt etter loven, men har også allerede vår fullkomne rettferdighet i Kristus.

 

Men hvis dette virkelig er sant - Å, da burde vi jo sannelig også våkne opp for dette! I stor fryd burde vi løfte våre hoder og lovprise i all evighet en slik nåde og frihet. Men det er slett ikke nok at vi bare forstår dette. Vi må også stadig øve oss i å la vår samvittighet leve i det. Dette taler Luther ypperlig om i en preken på tredje søndag etter trefoldighet. Først taler han inngående om at så snart spørsmålet dreier seg om frelse, om tro og vår samvittighet, så må vi aldri la oss fange av lovens krav og trusler. I det spørsmålet må Kristus og troen få være helt alene, som bruden og brudgommen i brudekammeret (samvittigheten). Så tilføyer han: «Men lover dundrer fremdeles alltid på døren og sier: Men du må jo tross alt gjøre gode gjerninger og holde Guds bud, hvis du vil bli frelst. Da skal du frimodig svare: Hører du ikke at nå nytter det ikke å drive på lenger på den måten? For jeg har allerede, uten noen som helst gjerninger, min rettferdighet i min Herre Kristus, og er allerede frelst - før du kommer settende med ditt, så jeg har slett ikke bruk for deg i dette.

 

På denne måten skulle et menneske kunne forsvare seg og bli stående fast imot djevelens innskytelser i hjertet, og all mulig anfektelse. Det gjelder både overfor gamle og nye synder. En må altså skille vidt fra hverandre disse to: vår samvittighet - og vårt utvortes liv, vår tro - og våre gjerninger. Altså; om loven forsøker å trenge seg inn på meg, og gjør hjertet mitt redd, da er det på høy tid at jeg permitterer den kjære loven. Og hvis han ikke aksepter dette, da skal jeg frimodig avvise hans trusler og si: Jeg vil gjerne gjøre gode gjerninger når tid og sted byr seg, der jeg vandrer blant mennesker. Men her, i mitt samvittighetsforhold for Gud, vil jeg ikke høre noe som helst av dette. La meg få være i fred, og kom ikke og snakk til meg nå om hva jeg skal være eller gjøre! Her hører jeg ikke hverken Moses eller fariseerne. Her skal Kristus alene regjere og være mitt ett og alt, og som Maria vil jeg sitte ved hans føtter og høre hans ord. Martha får holde seg der ute på kjøkkenet. Der får hun passe sine huslige sysler, og la min samvittighet være i fred.

 

Men hva så med at jeg ennå alltid har synd i meg, er da dette rette måten å ta det på? Svar: Ja, det er sant at jeg ennå er en synder og gjør synd. Men av den grunn må jeg ikke fortvile og gå fortapt, eller flykte for loven. For jeg eier en rett og en gjerning som overgår Moses, og i denne griper jeg ham som har grepet meg. Jeg holder meg til ham som har tatt imot meg i dåpen, og har lagt meg ved sitt hjerte. Gjennom evangeliet har han gjort meg delaktig i alt det han selv eier, og ber meg om å tro på ham. Der han er, der skal du altså byde fariseerne, såvel som Moses med sine steintavler, tie stille og vike unna. For der har ingen lov noen rett til å anklage eller kreve, selv om ikke jeg har gjort eller makter å gjøre det den krever. For det jeg mangler i meg selv, det eier jeg alltid rikelig i Kristus.

 

Men dette er bare noe de kristne kan ta til seg og øve seg i, som sin lærdom. Det hører bare hjemme der hvor Kristus alene får regjere, og samvittigheten har med Gud å gjøre. Denne forkynnelsen går ikke til grove, frekke og løsaktige mennesker. For slike forstår ikke noe som helst av dette. Peter sier de forvrenger dette til sin egen undergang (2Pet 3:16), og misbruker en slik forkynnelse til å leve som de selv har lyst, og sier: «Hva, hvorfor skulle jeg gjøre gode gjerninger? Hva gjør det, at jeg er en synder? Kristus har jo oppfylt loven» osv. Men slikt snakk hører jo ikke hjemme noe sted. For vi skal også legge merke til hva mer Kristus gjør, når han av bare kjærlighet søker etter fortapte får, tar imot tollere og syndere og forkynner for dem. Der ser du at han gjør mye mer enn loven pålegger ham, og lærer med sitt eksempel deg også å gjøre det samme». Så langt Luther.

 

Paulus sier det samme i teksten vår, at dette bare gjelder dem som tror, «til rettferdighet for hver den som tror». Det er bare den som tror som eier Kristus som sin rettferdighet. Men legg sist men ikke minst merke til at her står «hver den som tror». Du tenker kanskje: Dette er jo en uendelig stor trøst. Men hvordan skal jeg kunne vite at alt dette tilhører meg? Jo, her står jo uttrykkelig: hver den som tror. Hvis du lever enten i likeglad forfengelighet eller i lovisk trelldom, og ennå greier deg godt uten Kristus som stedfortreder, da tilhører den nåden riktig nok slett ikke deg. Men er det kommet så langt med deg at du ikke lenger finner noen ro i alt det du selv gjør. Og i all din store elendighet har du tatt din tilflukt til Kristus. All din trøst har du bare i Kristus og ordet om ham. Ja, da er du ganske visst en som tror. Og da gjelder alt dette også deg. Da hersker ikke lenger lovens dommerembete over deg, da er det slutt med den. Gud skal aldri mer dømme deg etter loven, fordi «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Lovet være hans navn i all evighet!

 

5: For Moses skriver om den rettferdighet som er av loven: Det mennesket som gjør disse ting, skal leve ved dem.

Her begynner nå en bevisførsel for den mektige forkynnelsen vi har i verset foran, at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Legg merke til at dette vers 5 begynner med et for - «For Moses skriver..» Dette viser sammenheng med det foran. Paulus vil dermed ha sagt at nå er det slutt på lovens vei til rettferdighet, for dens betingelser og krav er jo slik at ikke noe menneske kan bli rettferdige etter dette. For kravet er jo: Oppfyll fullkomment alt som står skrevet, så skal du få evig liv. Ellers er du fordømt. Vi ser i Gal 3:10 hvordan Paulus anvender samme bevisførsel når han sier: «For så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem». Så tilføyer han nå videre, i v.6-8, ord som innebærer at Kristus allerede er kommet fra himmelen og har stått opp fra de døde. Og at ordet som forkynner dette er nok for at vi kan motta rettferdighet og frelse. I dette har vi da også det andre beviset på at «Kristus er lovens ende». Så har vi da sett tekstens siktemål og sammenheng med det som er talt foran, og vi går over til å se hvordan selve teksten lyder.

 

Moses skriver om den rettferdighet som er av loven. D.v.s. Moses forklarer hva som kreves for å bli rettferdig overfor loven. Og hva er så det? Det heter: «gjør disse ting» (sv.: som håller det). Det stod jo: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem. D.v.s. at ved å gjøre disse ting - uten å eie noen nåde eller noen stedfortreder - skal de få evig liv som lønn for sin egen rettferdighet (kap.11:6). Legg nå her merke til hva som kreves for at du etter loven i egen person skal kunne tekkes Gud! Det kreves at du ikke bryter noen av hans bud, men alltid gjør alt det han byder oss å gjøre. For det krever han i loven.

 

Dette bør lære oss at vi ikke bare skal tenke og tale om hva loven krever, men at vi også virkelig lever etter/oppfyller den. Holder vi dette klart for oss? Eller nøyer vi oss med bare å tenke og tale om saken, eller holder kanskje bare noe av dette, mens Herren Gud jo krever at vi skal holde alt det han byder oss? Ja, da er jo dette et rent hykleri (skuespill), eller åpenbar forakt for Guds ord. Eller hva er det for slags fromhet, når du stadig bare fortsetter å tenke og tale om Guds vilje, men aldri greier å oppfylle den? Gjør du bare enkelte ting av det Gud har befalt, men lar det andre være ugjort? Gjør du bare noe som du selv velger ut - og ikke det Herren Gud virkelig krever; at du skal gjøre alt det som står skrevet i lovens bok (5Mos 27:26, Gal 3:10)? Da er jo dette som om du skyldte en person tusen, og bare betalt ham hundre kroner, og dermed mener han må godta at du har gjort opp for deg! Da har du jo bare betalt en tiendedel av det du var skyldig, og vil likevel bli sett på som redelig.

 

Nå oppfyller du kanskje ikke en tiendedel av det du skylder Gud, - nei, du oppfyller ikke ett eneste bud. Likevel vil du med din egen innsats tekkes Gud? Dette er jo et forferdelig mørke og hykleri. Du er kanskje til og med like from som fariseerne. I åpenbar gjerning driver du ikke hor, eller dreper. Men du overser fullstendig det Kristus sa; at du er dømt som morder bare du blir vred på din bror, og at du har drevet hor, bare du har lysten til det i hjertet ditt, o.s.v. Du tilber ikke gudebilder, men du bryr deg ikke om at hjertet ditt henger ved sine avguder i jordiske skapninger, og er kald og likeglad overfor Gud. Du er kanskje ærlig og redelig i handel og vandel. Men du føler ingen synd ved at du med tungen din stjeler fra din neste det mest dyrebare han eier; hans gode navn og rykte. Du tror at Kristus er død for oss, men innvier ikke ditt liv for ham og hans tjeneste, o.s.v. Alt dette er jo et grovt hykleri/skuespill. Herren Gud vil du skal gjøre alt det han byder oss å gjøre. Og da kreves det selvsagt også at du ikke bare til visse tider holder Guds bud, men at du til enhver tid fullkomment oppfyller dem. For Gud har aldri sagt at vi av og til kan få lov å bryte dem.

 

At du ikke alltid bryter Guds bud, når bare du en gang i blant gjør det - det vitner ikke om større fromhet enn om en tyv kan bevise at han ikke har stjålet hver eneste dag. Nei, her kreves det at du aldri skal bryte noen av Guds bud. Og så gjør du kanskje de gjerningene loven krever. Men du gjør dem ikke av ditt eget hjertes lyst, men bare på grunn av lovens krav eller trusler. Dette er jo da å gjøre alle sine gjerninger som en hykler, - når det ikke springer ut fra hjertets innerste lyst. For det er jo dette loven først og fremst krever (Mat 22:37-38). Når en bare forsøker å oppfylle loven med utvortes gjerninger, og med indre ulyst eller motvilje, da skjer det jo bare på grunn av lovens trusler eller løfter. Det ligger ikke mer godt i dette enn når en hustru steller vel med mannen sin bare på grunn av at han truer henne. Når hun tvert imot burde gjøre alt i kjærlighet, men nå bare drives av trusler eller løfter, så vitner det jo bare om det sørgeligste ekteskapsforhold, tross all hennes pene oppførsel. Slik er det med all den kristelighet som bare springer ut av Guds trusler eller løfter, og ikke av hjertets kjærlighet og lyst.

 

Her må du legge merke til hva det er Gud krever i sin hellige lov: Du skal gjøre alt det Gud byder i sitt ord. Du skal gjøre det alltid, til enhver tid. Og du skal gjøre det ut fra ditt hjertets lyst og kjærlighet til Gud. Den som da oppfyller dette, han er i egen person tekkelig og ren for Gud, og skal få det evige liv som lønn. Og den som ikke oppfyller alt dette, han er forbannet av Gud. Slik dømmer Herren Gud etter loven.

 

Så vil noen her straks innvende: På den måten er det jo ikke ett éneste menneske som kan bli frelst. For hvem kan vel oppfylle alt dette? Men vi kan kanskje håpe på Guds nåde, når bare vi gjør det vi får til?---. Men svaret er: Nei, langtifra! Noe slikt har Gud aldri lovet; at de skal få Guds nåde, bare de gjør det de kan makte. Nei, dette er det Guds ord sier: «Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem». Det er derfor apostelen sier: «så mange som holder seg til lovgjerninger er under forbannelse». Og videre: «for den som arbeider (den som har gjerninger å vise til, sv: som holder seg til gjerninger), blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste» (Rom 4:4). Hvis vi da selv søker rettferdighet etter loven, så måtte vi fullkomment oppfylle alt det loven krever. Ellers ble vi jo dømt for lovbrudd. Under loven gis det ingen nåde. Det er også noe denne teksten vil lære oss. Og da legger vi merke til at teksten beviser så sterkt hvor nødvendig det er at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror».

 

Men så kunne det ennå være noen som reiste dette spørsmålet: Hvordan skal en da forstå dette at Guds lov likevel, slik den lyder, lover evig liv for dem som oppfyller budene? Skulle Gud her muligens bare ville gjøre narr av oss ved å gi oss et løfte som likevel aldri kan oppfylles? Svar: Menneskene er tross alt så stolte at de ikke vil la Gud gi dem sin nåde bare av nåde. Og når de tvert imot alle Guds ord og all Kristi fortjeneste strir mot Guds rettferdighet, og bare søker å sette opp sin egen rettferdighet, da vil han virkelig gjøre narr av disse menneskene. Det ser vi mange steder i Skriften. I Sal 2 tales det om dem som reiser seg mot Herren og hans salvede. Og der sies det uttrykkelig at han som troner i himmelen, «ler» og «spotter dem». All Kristi og hans apostlers forkynnelse gikk ut på at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». Når Kristus da likevel både til den rike unge mannen (Mat 19) og til den lovlærde (Luk 10) sier: «Gjør dette, og du skal leve», så må vi nødvendigvis oppfatte dette som at Herren vil si: Selv mener dere jo at det er gjennom lovgjerninger dere skal oppnå evig liv. Og da er dette det jeg har å si til dere: Dere skal ikke bare tenke og tale om dette, men gjøre det, ja, oppfylle fullkomment alt det loven sier. Gjør dere det, da skal dere få det evige liv.

 

Dette var nok en fornærmelse eller hån mot deres egenrettferdige holdning. Men den samme oppfatningen har Luther når han utlegger Gal 3:12: «Det menneske som gjør det budene sier, skal leve ved dem». Han sier: «Jeg oppfatter dette skriftstedet på samme måte som disse Kristi egne ord: «Gjør dette, og du skal leve» (Luk 10:28), nemlig som et slags spøk eller spott». Og Luther sier videre: «Ganske visst sier loven at det menneske som gjør dette, skal oppnå livet. Men hvor finnes det menneske som oppfyller loven, d.v.s. som elsker Gud av hele sitt hjerte, og sin neste som seg selv? Ganske rett er det mennesket rettferdig som oppfyller loven. Men Skriften sier uttrykkelig at «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste. De har alle bøyd av. Alle sammen er blitt fordervet (udugelige). Det er ingen som gjør godt (d.v.s. slik loven egentlig krever det), nei, ikke én eneste».

 

Vi ser altså at lovens egentlige hensikt med sine høye krav, er å frata oss ethvert håp om at vi noen gang skulle kunne bli rettferdige i oss selv, - så vi isteden drives til å søke alt i Kristus. Lovens mål er at «hver munn skal bli lukket igjen, og at hele verden skal stå straffskyldig for Gud» (Rom 3:19). Men dette bare for at vi så skal komme videre og «bli rettferdiggjort av tro» (Gal 3:22,24).

 

6 og 7: Men rettferdigheten av troen taler på denne måten: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. -

8: Men hva sier rettferdigheten av tro? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner:

I verset foran utlegger Paulus hvordan lovens rettferdighet taler, eller hvilke betingelser loven setter for å rettferdiggjøre menneskene. Nå stiller han straks opp mot dette hvordan troens rettferdighet taler, eller hvor veien er til å motta denne rettferdigheten. Begge veiene skildrer han med ord fra Moses. Den første veien med ord som brukes i deres egentlige mening. Den sistnevnte veien med ord som han låner for å skildre noe annet enn de opprinnelig ble brukt til. Og det skriftstedet Paulus bruker på denne måten, er 5Mos 30:11-14, der Moses sier til Israel: «Dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss for å hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det».

 

Som vi ser handler disse ordene egentlig om hvor klart og nært Israel nå hadde lovens ord, så de med full visshet kunne vite hva Herren Gud i himmelen elsket og hatet. Nå var det ikke «skjult», slik at de selv måtte tenke og gjette hva han mente, slik som hedningefolkene. Det var heller ikke «langt borte», så de behøvde reise langt av sted for å få vite hva det var som behaget Gud. De behøvde ikke si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss?», eller «Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det?» Dette anvender nå apostelen i sin glade evangeliske ånd for å skildre troens rettferdighet*, som han her framstiller som en talende person. Og så opphøyer han den med disse ordene han har lånt fra Moses, om hvor nær og tilgjengelig troens rettferdighet nå er. Vi behøver ikke speide omkring oss, hverken mot det høye, eller mot dypet, etter frelse og evig liv. For Kristus er både kommet fra himmelen og stått opp igjen fra de døde. Nå kan vi motta rettferdighet og frelse gjennom ordet om ham, som er så nær oss. Det er dette som ligger i disse ordene: «Rettferdigheten av troen taler på denne måten: Si ikke i ditt hjerte: hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -» osv. Men hva sier den da? Jo, «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner».

 

*

«Suavissima parodia» (Bengel). Slik utlegges også dette av Krysostomus, Luther, Beza, Calvin, ja, de fleste. Andre har forsøkt å finne en hentydning til troens rettferdighet i Moses egen tekst, men har ikke lykkes. Ganske riktig møter vi ofte Kristus i Mosebøkene. Men her (5Mos 30) står det tross alt helt tydelig at «det bud som jeg gir deg i dag: å elske Herren din Gud, og ta vare på hans bud og hans forskrifter» osv. (v.16). Og når omvendelse og hjertets omskjærelse blir omtalt i samme kapittel (v.1-4), så sies det at dette skal skje i en framtid, når Israel blir drevet ut blant alle folkeslag. Vi legger også merke til at Paulus gjengir ikke Moses ordrett, men låner bare de ordene som passer for å skildre troens rettferdighet. Luther sier om dette at «Ut fra Moses har Paulus, fylt av Ånden, tillatt seg å sette sammen en ny og egen tekst».

 

Når det gjelder lovens og evangeliets innhold og frelsesgrunn, så er de jo fullstendig motsatte, som Paulus nettopp viser her, - så motsatte som det som ligger i det å kreve, og det å gi. Men med hensyn til hvor klare, og hvor nær oss, begge er, da er de så like at lovens ord her altså kunne brukes til å skildre evangeliet. Slik ser vi ofte i Paulus’ brever hvordan han trekker sammenlikninger mellom loven og evangeliet, som f.eks. i Heb 12:18-24 og 2Kor 3:7-11 m.fl. I sistnevnte skriftsted taler Paulus slik om evangeliets herlighet, framfor lovens: «Men dersom dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert i steiner, var herlig....., hvor mye rikere på herlighet skal da ikke Åndens tjeneste bli?» Her viser sammenlikningen igjen at de ordene som opprinnelig ble talt om loven, her anvendes om evangeliet. Det er som om Paulus ville si: Når Moses kunne si om loven at gjennom den var Guds vilje nå kommet nær nok, og klar for Israels folk, så måtte dette i ennå større grad kunne sies om troens ord.

 

Og dette gjelder jo i særdeleshet hvis vi tenker på den rettferdighet som loven eller evangeliet tilbyr (for det er jo dette som er Paulus’ egentlige emne her; lovens og troens vei til rettferdighet). Da må en jo si at lovens vei til rettferdighet er uendelig. En ville jo aldri, så lenge en levde, kunne nå fram til målet på den veien. Mens derimot troens vei er så kort at dens rettferdighet kan vi få i dag, i samme øyeblikk som du får ta imot troen på Jesus. For i samme øyeblikk som troen på ham er født i hjertet ditt, er du rettferdig overfor Gud. Så full av trøst er den sammenlikningen Paulus gjør her mellom lovens og troens rettferdighet. Men så vil vi se litt nærmere på hvordan troens rettferdighet taler.

 

Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -. «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte». Hovedsaken i denne teksten er at vi vises hen til Ordet som er meget nær oss. Og vi advares mot å speide i alle retninger, ut i det fjerne etter Kristus. Teksten lærer oss at det ganske riktig er et mål som den sjelen som søker frelse må komme til, og målet er Kristus. Men at vi ikke må speide hit og dit etter ham, opp mot himmelen eller ned i dypet. Vi må la ham komme til oss gjennom Ordet, ta imot det Ordet sier om ham, og på den måten få eie Kristus og fullkommen frelse. Derfor fortsetter også Paulus gjennom størstedelen av dette kapitlet å tale om Ordet. Men han taler altså også til de vantro jødene om å «hente Kristus ned». Det har sin grunn i at de fra skiftene visste om Kristus, og bekjente troen på ham, selv om de ikke ville tro at han allerede var kommet, eller at Jesus var Kristus. Dessuten må «rettferdigheten av troen» tale om Kristus til alle mennesker (v.12). Og i vår tekst taler dette budskapet spesielt til alle tvilende sjeler som ikke vet hva de har i Kristus.

 

Til disse taler Ordet: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -». Her ligger først og fremst denne tanken: Søk ikke din rettferdighet som om Kristus ikke var kommet fra himmelen og allerede har fullbrakt den rettferdigheten som gjelder for Gud. Har ikke Gud allerede gitt sin Sønn for oss? Hvordan kan du da søke frelse gjennom din egen rettferdighet? Si heller ikke: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde? Eller tviler du på at Kristus er stått opp av graven? Tror du han ble værende i dødens vold, og dermed ikke har fullbrakt sitt frelsesverk, ikke har «ført fram en evig rettferdighet» (Dan 9:24)? «Hvis Kristus ikke er oppstått, da er vi ennå i våre synder» (1Kor 15:17), og da måtte vi virkelig finne ut av hvordan vi selv skulle kunne bygge opp en rettferdighet som gjelder innfor den hellige Gud. Men si ikke noe slikt i hjertet ditt!

 

Med de ordene han skildrer dette: «det vil si, for å hente Kristus ned», og «...for å hente Kristus opp fra de døde», har Paulus samtidig forkynt alt det Kristus har gjort til vår frelse. At Kristus kom ned fra himmelen, og hans oppstandelse fra de døde, er begynnelsen og slutten på alt det han gjorde for oss. Hvis vi altså vil fatte dybden i disse ordene som troens rettferdighet taler, så må vi tenke gjennom alt som ligger mellom disse to ytterpunktene i Kristi verk som vår frelser, altså alt det han gjorde og led i vårt sted. Han kom ned fra himmelen og ble vår bror, ble et sant menneske som oss, «men uten synd», «født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe fri dem som var under loven» (Gal 4:4-5). Heb 2:14-15 taler herlig, klart og tydelig om dette: «Då nu barnen hava samma kött och blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen, og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv».

 

For at vi skulle kunne frelses, krevdes det to store verk: Først at vi måtte befris fra syndens skyld og straff. For det andre at det måtte oppnås adgang for oss til det evige liv. For å oppnå det første, måtte straffen for all vår synd fullbyrdes på den stedfortrederen som var utsett til dette, og lovens forbannelse måtte ramme ham. Dernest måtte han oppnå en fullkommen rettferdighet for oss, ved at han i vårt sted i sitt liv oppfylte lovens bud og krav. Begge deler har Herren Kristus oppfylt etter Skriftene. Han taler selv slik om begge disse forhold: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sin sjel som løsepenge for mange». «For mange» d.v.s. alle (1Joh 2:2). Det første ble tidlig forutsagt i Skriften, når Messias (gjennom David) sier til Faderen: «du har boret mine ører» (Sal 40:7). Det sikter til datidens skikk hvor livegne treller ble merket ved å bore gjennom ørene, og taler om hvordan Kristus skulle være en lydig tjener under loven. På samme måte som vi ble gjort til syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skulle vi også ved det ene menneskes lydighet bli gjort rettferdige.

 

Og at Kristus skulle være offeret for våre synder, det taler hele Skriften om. Dels i de mest konkrete ordvalg, dels gjennom de utallige forbildene som lå i de blodige ofringene som Herren helt fra begynnelsen hadde foreskrevet (Heb 10:1-14). Det var ham påskelammet skulle være et bilde på, når lammets blod skulle strykes på dørstokkene, og dermed verge mot mordengelens sverd. Det var ham det store soningsofferet taler om, som ble båret fram bare én gang hvert år, osv. Om ham vitner alle profetene at han skulle bli «såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger» (Jes 53), at han skulle «ta dette landets misgjerning bort på én dag» (Sak 3). Dette vitner også døperen Johannes, når han roper ut: «Se! Guds Lam som bærer bort verdens synd!» Dette vitner alle evangelistene og apostlene om.

 

Peter sier: «Dere ble frikjøpt med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk» (1Pet 1:18-19). Paulus sier at «det var etter Faderens velbehag ved ham å forlike alle ting med seg selv, ved at han hadde gjort fred ved blodet på hans kors, enten det er de ting som er på jorden, eller de ting som er i himmelen» (Kol 1:20). Johannes sier: «Jesu Kristi blod, hans sønns blod, renser oss fra all synd» (1Joh 1:7). Ja, Herren sier selv: «mitt blod utgytes for dere til syndenes forlatelse». Dette synger også den triumferende skaren om foran Lammets trone: «Du ble slaktet, og har med ditt blod frikjøpt oss til Gud». Og beseglingen av alt var dette at «Gud reiste ham opp etter å ha løst dødens smerter» (Apg 2:24), at han er blitt «oppreist til vår rettferdiggjørelse».

 

Så er da dette det store verk Herren Kristus kom ned fra himmelen for å utføre. Som gjorde at han ble født under loven, at han led, døde og stod opp igjen - det store verket han gjorde til vår rettferdighet. Dette er det veldige verk som de i alle fall i gjerning fornekter, de som «ikke har underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet», men «søker å opprette sin egen rettferdighet». Det er slike fornektere som rettferdigheten av troen aller først retter seg mot med disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde». «De fornekter til og med den Herre som kjøpte dem» sier Peter, - de vil trenge seg inn i hans embete, og selv nå gjøre det som kostet Guds Sønn et trettitalls år i tjeneste under loven og en blodig død på forbannelsens tre. For den som vil forsøke å tilfredsstille loven og oppnå Guds nåde gjennom sin egen kristelighet, han innbiller seg jo at han kan selv gjøre alt det som krevde Kristi lydighet og bitre død.

 

Skriften vitner om at han «tråkket selv pressekaret, han selv alene, uten at noen av folkene var med ham» (Jes 63:3). Men de egenrettferdige vil hjelpe ham med dette arbeidet, og fullbyrde det. I tillegg fornekter de den store Guds vitnesbyrd, ja, de fornekter alt Gud har lovet om sin Sønn gjennom hele Skriften. De fornekter at Kristus er kommet fra himmelen som vår forsoner, såvel som at han er stått opp fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Det er denne anklagen som ligger i disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen».

 

Men i disse ordene ligger det også en stor trøst for svake og forsagte sjeler som fremdeles ser på seg selv, og dermed ikke finner fred. Det er ikke alltid noe bevisst målrettet i dette at vi søker å sette opp vår egen rettferdighet. Ofte skyldes det rett og slett mangel på lys/klarhet og tro, når en sjel som i alt ønsker å underordne seg Gud, likevel ikke forstår hvor fullstendig fortapte vi er, og hvor fullkomment alt er oppfylt av Kristus. Slike sjeler bør her vekkes opp til en legende/avklarende (sv: hälsosam) erkjennelse. La disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen?» osv. vekke deg opp til å tenke over om ikke alt det du nå forsøker å oppnå gjennom din egen kristelighet, allerede er fullbrakt av Herren Kristus. Det er nok også i en advarende tone du tiltales her, men det er en trøsters advarende tone. En advarende tone fordi du egentlig ikke er trygg og glad nok med bare det Kristus har gjort. Og advarselen taler til deg slik: Hvorfor tviler du ennå på om du kan oppnå Guds vennskap? Har Kristus slett ikke oppfylt alt det loven krever av deg? Er ikke Kristus kommet fra himmelen for nettopp å gjøre «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet» (Rom 8:3)? Eller har han ikke vært i stand til å fullføre sitt oppdrag, og derfor blitt værende i dødens vold? Er han ikke stått opp igjen?

 

Det er helt rett, det som Luther sier: «Den som alltid ser på seg selv og klager over at han er så stor en synder at han kan ikke tro at Gud kan være nådig mot ham, han oppfører seg som om han ville si: Jeg tror ikke Guds Sønn er kommet fra himmelen for å ta bort mine synder. Jeg tror ikke han har utført dette verket, og stått opp igjen til vår rettferdighet. Nei, jeg tror ikke et eneste av alle de ord som Skriften vitner om ham. Og hvilken tyrker eller jøde kunne vel finne på å tenke eller tale mer bespottelig om Herren Kristus!» Så, hvis du tror at Kristus både er kommet fra himmelen, og har stått opp fra de døde, og dermed har blitt en fullkommen soning for våre synder, så må du jo nødvendigvis erkjenne dette, og at det er fullstendig nok også for dine synder. For det hjelper deg ingen ting om du tror det er skjedd en soning for hele verdens synder, hvis du ikke tror at det også gjelder for dine. Det hjelper deg heller ikke at du tror han har sonet for noen synder som du ikke er opptatt med eller tynges av. Du må tro at Kristus har sonet nettopp for de syndene som daglig plager og tynger deg. Du må tro at han virkelig har utført dette for deg. Først da kan dette virke glede, kjærlighet og takknemlighet i deg.

 

Derfor må du slutte med å se på deg selv. Tvert imot bør du til Herren Kristi ære bekjenne at han har fullkomment frikjøpt deg fra alle dine synders skyld og dom. At selv om du ennå har og kjenner dem hos deg, kan de likevel ikke fordømme deg. Du bør bekjenne at i Kristus er du fullkommen ren og hellig, like så sikkert som at Kristus er oppstanden. For da er «troen vår ikke forgjeves, og da er vi ikke lenger i våre synder» (1Kor 15:17). Ja, i Heb 10 sies det jo at hvis syndofferet virkelig tok bort syndene, da skulle vi jo ha en god samvittighet. For apostelen sier at hvis de levittiske ofrene virkelig tok bort syndene, da hadde de som bar fram ofrene ikke lenger noen synd på samvittigheten. Da var de jo én gang for alle gjort rene (v.2)! Husk da at når vi ennå bærer på våre synder i samvittigheten, så sier vi jo dermed at heller ikke Kristi blod kunne ta bort syndene. Å, si ikke noe slikt i hjertet ditt!

 

Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Legg godt merke til dette! Her er troens hemmelighet. Her ser du den sanne visdommen. «Ordet er deg nær». Den som ville finne Gud og Kristus skal bare holde seg til Ordet. Der vil Gud møte oss. Der finner du Kristus. Du behøver ikke løpe rundt og søke ham i sterke følelser eller i ukjente skjulesteder, hverken høyt der oppe, eller i dypet. Du har ham ganske nær deg, i Ordet, - «troens ord» (sv: ordet om tron). Lar du det slippe inn og innta hjertet ditt, så har du Kristus i hjertet. Så har du alt det ordene forkynner og lover. Du behøver ikke sveve hit og dit i tankene, og si: Bare jeg visste hva Gud i himmelen tenker om meg og vil gjøre med meg! Bare jeg visste om navnet mitt står i Livets bok eller ikke! Å, bare Gud på en eller annen måte ville åpenbare seg for meg, og fortelle meg det! Å, si ikke noe sånn i hjertet ditt! Gud har allerede gjort det du sukker etter. Han har allerede åpenbart seg og gitt oss det ordet som gjelder for alle, for hver og én. Vær du ganske sikker på at han gjør ingen forskjell på folk, - de nådens lover han har forkynt, gjelder i like stor grad for alle.

 

I jordiske forhold oppfatter vi enkelt og greit hvordan samfunnets lover gjelder. Og når jeg kjenner samfunnets lover, behøver jeg ikke si: Å, om jeg bare kunne få talt med kongen, og høre om jeg kan regne med at jeg er beskyttet av landets øvrighet! Nei, jeg vet på forhånd hvem kongen er nådig mot, hvem landets øvrighet beskytter; jo, alle som retter seg etter landets lover. Slik er det også med Guds ord. Det er noe som mangler i vår tro på Guds ord, når vi ikke vet hva Gud tenker om oss. Han har allerede fortalt oss det i sitt ord. Der ser jeg at hvis jeg ikke vil tilbe Sønnen, men bare leve fritt i verden etter min egen lyst og vilje, i synd og lettsindighet, da hviler fordømmelsens dom over meg. Vil jeg på den andre side forsøke å få Guds nåde gjennom egen rettferdighet etter loven, så vet jeg at betingelsen er denne: Oppfyll fullkomment alt! Så skal du få leve. Men også at hvis jeg synder på étt eneste punkt, så er jeg under forbannelse. Går jeg derimot dømt av loven, rådløs og nedslått, men likevel nå søker min frelse bare i Sønnen, i hans forsoning, og ikke lenger kan unnvære ham og hans evangelium. Da vet jeg at jeg allerede er ikledd hans rettferdighet og har mitt navn i Livets bok, hvor ille det enn oppleves at det er i hjertet mitt. «Den som har Sønnen, har livet». Hvordan jeg kan vite dette? Jo, det vet jeg fra Guds eget ord! Hvem skulle jeg tro, om ikke Gud selv? Og dette ser vi han forkynner oss over alt.

 

Dette er svært alvorlig, og vi bør prente denne lærdommen dypt inn i hjertene våre. For ellers vil det være særdeles vanskelig å få bli i troen gjennom all den mangfoldige anfektelsen som angriper hjertene våre her i denne verden. Kjødet er fullt av synd, og samvittigheten full av loviskhet. Følelseslivet er ofte hos gudfryktige sjeler som et åpent sår, og Gud med sin nåde er ofte skjult i tykke skyer, og vanskelig å forstå. Her har da vår fiende, djevelen, rik anledning til å anfekte oss så lenge vi er på jorden. Da gjelder det å ha en sterk fortøyning i nøden. At vi ikke er avhengig av hva vi er, hva vi finner eller kjenner i oss selv, men holder fast ved den store Guds evige ord. Denne dyrebare kunsten taler Luther svært lærerikt om i en preken på påskedagen. Der sier han bl.a.: «Det er én ting å kjenne, - noe annet å tro. Hvis en med sine legemlige øyne så Kristus sveve oppe mot himmelen, slik som en ser solen, så behøvde en jo ikke tro det. Men at Kristus «er gitt for våre synder, og oppreist til vår rettferdiggjørelse», det kan vi hverken se eller kjenne.

 

Derfor må en vende seg fra følelsene, og bare ta imot Ordet med hørselen, slik som det lyder. Og så må en liksom skrive det inn i hjertet og holde fast i dette, selv om ingen ting tyder på at syndene mine er tatt bort fra meg, men jeg kjenner dem ennå i meg. Nå må jeg ikke leve på hvordan det kjennes. Jeg må holde fast på at synden, døden og helvete er overvunnet. Selv om jeg synes jeg opplever at jeg er midt i syndens, dødens og helvetes vold. Så skal troen føre oss helt stille og sakte gjennom synden, døden og helvete.

 

Og nå skal vi høre en liknelse om fiskene i vannet. Når de er fanget i nota, trekker en dem så sakte mot land at de ikke merker annet enn at de ennå er frie i vannet. Men når en drar dem opp på land, da har de ikke lenger vannet rundt seg, men ligger åpne på stranden. De spretter og spreller. Og nå først kjenner de at de er fanget. Slik går det også med sjelene når de blir fanget av evangeliet, som Kristus også sammenlikner med ei not (Mat 13:47). Når evangeliets ord føder et hjerte på ny, så fester det hjertet til Kristus og fører det så stille, så sakte og skjønt ut av syndens og djevelens rike. Men mens dette pågår, kjenner og fatter sjelen ikke noe annet enn at den ennå synes å være i sin synd og død.

 

Men så oppstår det en kamp. For nå står følelsene i strid med troen, og troen mot følelsene. Og jo mer troen vokser, desto mer avtar følelsene, og omvendt. Synden henger ennå fast i oss, slik som stolthet, gjerrighet, hissighet osv. Men bare for at den nå skulle drive oss til troen, og slik at troen dag etter dag måtte vokse, og menneskene omsider måtte bli virkelig kristne som holdt den rette sabbaten, nemlig på den måten at de liksom helt og holdent skjuler seg i Kristus. Da må samvittigheten til slutt bli tilfreds, og alle syndens dønninger og bølger legge seg. På havet kommer den ene bølgen brytende innover etter den andre, som om de ville skylle bort hele stranden. Men de bryter bare hverandre ned mot den. På samme måte bryter også syndene mot oss og vil synke oss ned i fortvilelse. Men etter hvert må de alle sammen opphøre og forsvinne». Så langt Luther.

 

Men alt dette skjer bare ved at troen iherdig holder fast ved Guds ord. Og tenk, den store, allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, forsikrer: «Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». Hvor finnes da den fortapte synderen som ikke skulle ha tillit til dette, kaste seg inn til ham og får leve? Fra verden ble til har den store Gud med utallige uttrykkelige ord og talende forbilder åpenbart sin evige rådslutning. Gjennom sin enbårne Sønn ville han gjenopprette det som var tapt ved syndefallet, ta bort synden og oppfylle loven. Og en stor skare av vitner, i tillegg til Den Hellige Ånds virksomhet på jorden, har båret fram gledesbud om at alt dette er fullbrakt. Ja, Herren selv forsikrer om at han «er den første og den siste, han som lever og var død, og se, jeg er levende i all evighet...Den som tørster vil jeg gi av kilden med livets vann uten betaling» (Åp 1:17-18, 21:6). Hvor er da den fortapte synderen som ikke skulle ha tillit til slike ord, og med frimodighet stå fram for nådens trone? Skulle ikke hver anfektet kristen med alle sine fristelser og skrøpeligheter kunne hvile sitt trøtte hjerte på slike ord? Ordet, Guds eget ord, er nær oss, ja, i hjertet ditt og i din munn, når du tar imot det i tro.

 

Det er troens ord (sv; Detta är ordet om tron). Det er ikke lovens ord (v.5), det er troens ord (sv: ordet om tron) som bringer Kristus inn i hjertet ditt. - som vi forkynner, altså «vi» som er Herrens apostler, og alle de som bare forkynner akkurat det samme som vi, apostlene. For Herren hadde selv sagt til disse: «Det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Mat 18:18). Legg merke til hvordan Herren selv taler til dem her om at det finnes ikke noen annen måte å dømme på i himmelen, i Guds hjerte, enn slik han taler på jord gjennom disse vitnene sine. Si da ikke i ditt hjerte: «Hvem skal fare opp til himmelen» osv. Guds eget ord er deg nær. Si heller som så: Nå vet jeg hvordan Gud i himmelen dømmer om min sak, og hva han vil gjøre med meg. Fordi jeg alltid blir fordømt i loven, kan jeg aldri redde meg uten Kristus. Men derfor er jeg også alltid rettferdig i ham, og skal aldri dømmes etter loven. Dette har jeg garantien på i hans eget ord, fra han som skal dømme på den siste dag. Da er jeg trygg. Da vet jeg hvordan han skal dømme. Hans ord er meg nær. Lovet være hans navn i all evighet!

 

9: For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.

Det er det store spørsmålet om hvordan en blir frelst, apostelen på nytt tar for seg her. Dette emnet har han også vært veien om i det forrige verset, hvor han advarer mot å søke i alle retninger, og siterer Moses i dette: «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner». Hvordan dette skal forståes - hvordan ordet kan frelse oss, og hvordan ordet er i vår munn og i vårt hjerte - det er det Paulus forklarer nå, når han sier: «For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst». Dette er et særdeles dyrebart bibelord. I korte, klare og bestemte ordelag får vi her høre hvordan vi «blir frelst», frelst fra den evige fortapelse og satt over i den evige saligheten.

 

Her sies det uttrykkelig at du blir frelst gjennom dette ene: At du i ditt hjerte tror, og med din munn bekjenner Herren Jesus, og at han er oppreist fra de døde. Så nær, og så bestemt er frelsen gitt i «troens ord». Du behøver ikke søke å bygge opp din egen rettferdighet på lovens lange og umulige vei (v.5), slik som det vantro Israel (v.2). Heller ikke behøver du sveve hit og dit sammen med de flakkende og tvilende sjelene, og liksom spørre: «Hvem skal fare opp til himmelen for å hente Kristus ned, eller fare ned i avgrunnen for å hente ham opp fra de døde?» Nei, «ordet er deg nær - troens ord». Når bare du har det slik i hjertet ditt, at du på denne levende måten tror på Jesus og bekjenner ham både som «Herre», som er kommet fra himmelen, og også som din fullkomne Frelser, «oppreist fra de døde», da skal du bli frelst.

 

Men la oss legge godt merke til hvordan Paulus her taler både om «tro», og om å «bekjenne»! Det er ikke bare sprunget ut av Mose ord om både «munn» og «hjerte», som ble sitert i v.8. Men i v.10 ser vi at disse; troen og bekjennelsen, har hver sin oppgave. For der heter det at «med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Nedenfor skal vi se nærmere på hva som ligger i denne forskjellen. Men nå skal du først legge merke til at når apostelen vil uttale den store forsikringen: «du skal bli frelst» - som han også sier nedenfor om «hver den som tror på ham» (v.11), og «hver den som påkaller Herrens navn» (v.13) - så gir han oss her først et særmerkt kjennetegn på den ekte troen, og på en nødvendig «praktisering» av troen. Og tegnet på den frelsende troen er at du gjennom den blir en Jesu venn som av hele ditt hjerte bekjenner ham og søker å fremme hans rike. Men det blir samtidig nødvendig å omsette troen i praksis; i bekjennelsen. For den levende troen føder alltid både en indre lyst og drift i hjertet til å tale om Jesus som nå er blitt dets skatt, og en kjærlighetens nidkjærhet opptatt med å fremme hans ære og sjelers frelse.

 

Vi forstår straks at med bekjennelse menes her hjertets frie og levende uttrykk for sin tro. Ikke bare munnens bekjennelse, eller noe en har lært i barneårene og stått og gjentatt i gudshusene, en bekjennelse enhver vantro også kan stå fram med. For vi vet først og fremst at Skriften alltid mener det alvorlig med alt det den taler. Slik at når Skriften taler om en frelsende tro eller bekjennelse, så menes det alltid den levende troen og den sanne bekjennelsen. For «det hjertet flyter over av, det taler munnen» (Mat 12:34). Dessuten har apostelen her uttrykkelig føyd til disse ordene: «og tror i ditt hjerte». Ja, vær klar over at det er dette slag bekjennelse det tales om her; at du altså «tror i ditt hjerte» og derfor taler. Og slik taler allerede David: «Jag tror, därför tala jag» (Sal 116.10).

 

Og hva er det nå den troende sjelen bekjenner om Jesus? At Jesus er Herre (ordlyden i C.O.R’s og flere andre bibler) sier Paulus. Dette er det første vi må tro og bekjenne; at den dypt foraktede, torturerte og til sist drepte Jesus er «Herren fra himmelen» (1Kor 15:47). At «det er han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde» (Apg 10:42). Dermed bekjenner den som tror at Herren allerede er kommet ned fra himmelen, - i motsetning til dem som spør: «Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned» (v.6). Ja, i dette at Jesus er Herre, ligger alt det vi tror og bekjenner om hans person og vesen, og som vi aldri uten Den Hellige Ånd ville være i stand til å tro og bekjenne rett. Apostelen sier at «ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd» (1Kor 12:3). En slik bekjennelse; den som springer ut fra Åndens verk i sjelen, er det da Paulus taler om her. For gjennom Åndens opplysning kan vi allerede her og nå av hjertet tro det alle tunger én gang skal bekjenne; at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (Fil 2:8-11).

 

Men det er ennå en viktig side ved Jesus, som den som tror bekjenner. Og hva er så det? Jo, at Gud har oppreist ham fra de døde. Akkurat her er nok dette også tatt fram som svar på spørsmålet i v.7: «Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde». Men vi kjenner til hvordan apostlene uten noen slik bakgrunn over alt holdt fram Kristi oppstandelse, som summen og stadfestelsen på alt det han som vår stedfortreder utførte her på jord (se f.eks. 1Kor 15:14,17,18, Apg 2:24, Rom 4:25, 1Pet 3:21). Dermed må vi oppfatte det som at dette er tilføyd med klar hensikt. For det er jo en helt nødvendig sak for vår frelse at vi tror i vårt hjerte at alt er fullbrakt. At synden virkelig er utslettet, loven fullkomment oppfylt i vårt sted, Guds rettferdighet rettslig tilfredsstilt, døden og djevelen fullstendig overvunnet, og «en evig rettferdighet ført fram». Men alt dette ble fullbrakt og beseglet da Gud oppvakte vår stedfortreder fra de døde.

 

I denne korte bekjennelsen om Kristi oppstandelse finner vi altså alt det en troende sjel behøver for å vandre trygt på frelsens vei. For det apostelen sier her at et frelst menneske tror og bekjenner; at Jesus «er Herre» og at «Gud har oppreist ham fra de døde», innebærer jo alt som den frelsende troen omfatter. I sak er det altså det samme som andre steder heter å «tro på Jesus» (v.11), å «ha Sønnen» (1Joh 5:12), «ete hans kjøtt og drikke hans blod» (Joh 6) osv. Og en slik tro på Jesus er det jo hele Skriften vitner om; at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

 

Da skal du bli frelst. Tenk godt etter hva dette ordet betyr: Frelst! «Da skal du bli frelst!» Kan jeg virkelig bli frelst, evig frelst og salig i himmelen? Er det noe jeg helt sikkert kan vite om den saken? Disse spørsmålene burde jo gjøre denne teksten vår overmåte viktig for oss. Her taler apostelen som om denne saken skulle være helt klar og avgjort; om altså hvem som blir frelst. Og slik er det også. Paulus sier klart og bestemt at hvis du er en som har denne bekjennelsen, hvor det er bare hjertets tro som oppgløder deg til å bekjenne din Frelser (men som alltid også har andre tegn på samme levende tro), så er det sikkert at «du skal bli frelst». Nå er det ennå bare noen år eller dager i denne jammerdalen, så er du inne i Guds evige herlighet. Ja, om det jo er så altfor stort, så må det likevel sies: I alt Guds ord er det helt sikkert og klart at så sant du inntil din siste dag lever i denne troen på Jesus at det bare er troen som oppgløder deg til også å bekjenne ham, så er du en av dem som en gang skal stå på hans høyre side og innbys til å gå inn til det riket som er gjort ferdig for oss fra verdens grunnvoll ble lagt.

 

Legg merke til det trykk Paulus i dette verset legger i ordet «du», «din munn», «ditt hjerte», «du»! Med dette utfordrer han hver eneste leser til å gå i seg selv og spørre: Er nå jeg en som har denne troen? Er det en slik bekjennelse som det tales om her, som er i min munn? Bruker jeg å tale om Kristus, og da bare ut fra mitt hjertes tro? I samme grad som det er en virkelighet at vi i vårt hjerte tror på Jesus, og bekjenner Herren Jesus med vår munn, i akkurat samme grad har vi visshet om vår frelse.

 

10: For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.

Først legger en merke til hvordan Paulus nå nevner troen og bekjennelsen i deres rette rekkefølge. Når han i v.9 nevnte munnens bekjennelse før hjertets tro, var det en følge av rekkefølgen i det han siterte fra Moses om «munn» og «hjerte». Men her vil apostelen gå mer bestemt inn på selve saken, og da nevner han hjertets tro først, og munnens bekjennelse etter.

 

Det har blitt oppfattet litt forskjellig at apostelen her på denne måten skiller, og sier at vi blir rettferdiggjort ved tro, og frelst ved bekjennelsen. Noen har ment at dette bare skyldes hensynet til formuleringen, og ikke selve saken. Slik at det fremdeles bare menes det samme som ovenfor; at med hjertets tro og munnens bekjennelse blir vi rettferdig og frelst. Men denne utleggelsen er ikke dekkende, når en ser på de bestemte og uttrykkelige ordene Paulus anvender her. Og i så fall skulle også bekjennelsen kunne kreves for at vi skulle være rettferdige, like så vel som troen. Men vi ser jo at Paulus her, overensstemmende med hele Skriften, sier at bare ved hjertets tro blir vi rettferdige. Altså må vi holde fast på at Paulus har en bestemt mening med å formulere det slik, at «med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Og da har en funnet at det er dette han vil ha fram: Troen er noe som er skjult i hjertet, og som bare Gud ser. Gjennom den er vi nå allerede rettferdige innfor ham. Men denne hjertets tro må komme fram og vise seg i gjerning og styrke, hvis vi virkelig skal nå fram til himmelen. Dette skjer så gjennom bekjennelsen, som liksom blir den synlige veien fram til vi virkelig skal få motta den endelige frelse og salighet som vi allerede nå bare ved troen har arveretten til.

 

Og dette gjelder til alle tider, men har sin særlige betydning for den tiden som var full av forfølgelse, når Paulus skrev dette. Ikke minst da var de troendes endelige frelse avhengig av at de holdt ut/fortsatte med sin bekjennelse. Ved troen i hjertet var de allerede rettferdige for Gud og benådet. Men at de virkelig skulle nå fram til den evige saligheten, det avhang av om de kunne stå fast i sin bekjennelse når de for Kristi skyld måtte lide og kanskje miste alt de hadde kjært på denne jord: ektefelle, barn, far og mor, brødre, friheten, ja, sitt eget liv. Da gjelder det at en «med hjertet tror til rettferdighet, og med munnen bekjenner til frelse» (konf.Heb 10:36-38, 3:6).

 

Men selv om vi ikke blir satt på samme prøve med vår bekjennelse som i de tidene med forfølgelser, så kan det likevel komme til å stå på vår bekjennelse, om vi skal nå fram til himmelens salighet. For hvis ikke hjertets tro får vise sin styrke gjennom bekjennelsen, så kveles nådens verk i sjelen. Dels gjennom selve den utroskapen som ligger nettopp i dette at vi ikke bekjenner vår Herre. Dels fordi verden alltid får dobbel makt over oss når vi ikke vitner om sannheten. Og hvis troen virkelig finnes i hjertet, så må der nødvendigvis være en indre trang og drift til å ville tale om den store og dyrebare skatten vi nå har fått i hjertet vårt. Og gjennom vitnesbyrd om sannheten dokumenterer den nidkjærhet for Herrens ære, og den kjærlighet til vår neste som følger med troen. Når så menneskene ikke er lydige, men står imot når Ånden minner og driver, da kveles nådens verk i sjelen, på samme måte som en ild kveles og slokner, når den stenges inne så den ikke får luft.

 

Slik forstår vi da selve hovedbudskapet i at «med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Både troen og bekjennelsen er nødvendige for vår frelse, men på helt forskjellig vis. Innfor Gud blir vi rettferdige og benådet bare gjennom hjertets tro. For troen holder seg utelukkende til den fullkomne rettferdigheten i Kristus. Slik at hvis den som just har fått troen, straks etterpå dør, så går han inn til Livet, før noen bekjennelse er kommet over leppene hans. Men hvis han får leve en tid her på jord, da er det helt nødvendig at det blir bekjennelse. Det er nødvendig for åndens liv at det får vise og gi uttrykk for den nådekraften som bor i hjertet. Her er det viktig å legge nøye merke til ordene: «med hjertet tror en». Denne troen er den frelsende troen - ikke den troen som bare finnes i hodet og bare er forstandens overbevisning om at dette er sant. Men den som bor i hjertet, dvs. er et sjelens begjær, behov, som det søker og strekker seg etter (for det er dette som ligger i Skriftens ord: «hjertet»). Derfor skildres også troens liv ofte i Skriften som hungre, tørste, søke, begjære, påkalle, komme til Jesus osv.

 

Ja, hva «hjertets tro» er, det kan en f.eks. se i det som skjedde med disiplene da deres Herre var død. Vi ser dem når forstandens tro eller overbevisning om ham var knust. Da sa de: «Vi håpet (tidligere) at det var han som skulle forløse Israel (her fortsetter teksten i COR’s bibel med et «.., men..»). Men likevel hang de så fast ved ham i hjertets kjærlighet, at de kunne ikke la være å søke etter ham og tale om ham. Dette forteller oss hva «hjertets tro» er, til forskjell fra den kalde forstandens tro. Og «med hjertet tror en til rettferdighet» sier apostelen. Det vil si at med denne troen er det vi tar imot Kristi rettferdighet. Derfor kalles den også «troens rettferdighet» (Rom 4:13). Det er ikke selve troen som er din rettferdighet, men den setter oss inn i Kristi rettferdighet. Derfor sies det også her uttrykkelig at en «tror til rettferdighet». Hvordan vi nå blir frelst gjennom denne troen, det får vi ser mer om i neste vers. Her vil vi nå se nøyere på ordene om bekjennelsen.

 

Hvorfor bekjennelsen er nødvendig for vår frelse, det vil vi nok særlig forstå hvis vi går dypere inn i den sannheten at der troen finnes i hjertet, der må det nødvendigvis være født noe nytt. Det må være født en indre trang eller drift til å ville tale om de store skattene hjertet nå har fått motta. Der må også være en kjærlighetens nidkjærhet for at andre må bli frelst, og for å opphøye Herren. Denne kjærlighetens nidkjærhet må også uttrykke seg i ord. Og hvis en levende tro alltid skaper en slik trang og nidkjærhet, da må også konsekvensen bli at hvis en som tror likevel ikke bekjenner sin Frelser, så må han stå imot og kvele Åndens tale i hjertet sitt. Men da kan vi også trekke denne slutning, at de som ikke kjenner til denne indre trangen til å tale om de himmelske skattene, og heller ikke har denne kjærlige nidkjærheten for at andre må bli frelst, ennå ikke kan ha denne levende troen i hjertet. Det første og viktigste spørsmålet blir da dette: Er det sikkert at den levende troen nødvendigvis må medføre en indre trang og lyst til å tale om sin store skatt, og denne nidkjærheten for at andre må bli frelst? Og ettersom denne sannheten avslører mye falsk åndelighet, vil den også alltid møte store motsigelser. La oss da prøve disse i lyset av Guds ord! Lykkelig er den sjel som våkner opp fra sin falske åndelighet, og lar Guds ord få råde!

 

Motstanden begynner ofte med en sammenblanding av noe sant og noe falskt. Det sies f.eks.: Mange kan tale vakkert om Gud og Jesus, om troen og nåden. Men med livet sitt fornekter de ham. Bekjenn ham derfor heller med ditt liv, så kan du tie med munnen - hvis du da ikke blir konkret oppfordret til å bekjenne din tro. Da må du jo bekjenne med munnen - ellers ikke. Til slikt må vi svare at dessverre er det sant at mange taler vakkert om Gud og Jesus, men samtidig fornekter ham med sitt liv. Og at disse ganske riktig ville gjort best i å tie. Det er også sant at det er nødvendig å bekjenne ham med hele vårt liv.

 

Men fremdeles står det helt fast at den levende troen også må gi seg utslag i at vi «med munnen bekjenner». Det stadfester både Herren og hans vitner. Ja, det må føre til en indre lyst og trang til dette. Herren Kristus sier: «Der skatten deres er, der vil også hjertet deres være», og «det hjertet flyter over av, det taler munnen» (Mat 6:21, 12:34). Dette sier altså Herren! Og sannheten i disse ordene bevises i alle mulige forhold. I all menneskelig tale hører en bestandig hva hjertet deres er fullt av. Du hører at det kjøpmannen først og sist snakker om, det er varer og salget. Eller du hører gårdbrukeren taler om været og avling. Da vet du at dette avslører hva hjertet deres er opptatt med.

 

Nå sier altså Herren Kristus at dette gjelder også i det åndelige forholdet, at «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Men du foretrekker altså akkurat her å gjøre et unntak fra den regelen som ellers er allment godtatt? Vitner ikke dette om at en eller annen sterk åndsmakt binder sjelen din så du blir «ulydig mot sannheten»? Ja, som gjør at du selv ennå ikke har opplevd at hjertet blir fylt av de himmelske skattene, som gjør at en får lyst til å tale nettopp om disse. Kanskje kjenner du også mange mennesker som gjennom et langt liv ikke en eneste gang talte om Jesus og de himmelske ting, men nå er blitt så forvandlet. De har fått sånn indre lyst og trang til å bekjenne, at de kan ikke stanses hverken med trusler eller straff. Der ser du jo med egne øyne hva som ligger i disse Kristi ord: «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Og så fylt av det himmelske er hjertene deres blitt bare ved troen, den frelsende troen. For nå har de fått Guds nåde, er hans barn og venner, og skal få evig liv. Paulus sier: «Siden vi har den samme troens Ånd, etter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg, - så tror også vi, derfor taler vi» (2Kor 4:13).

 

Legg merke til at apostelen sier at det vi taler, det er det bare troen som virker. Og her har han sitert Davids ord i Sal 116:10. Men der ser vi av fortsettelsen at dette talte David på tross av at han ble forfulgt på grunn av sin bekjennelse: «Jeg trodde, derfor talte jeg, jag som var storligen plågad». Og i Sal 120:7 ser vi David sier: «Jag själv håller frid, men så snart jag säger ett ord, äro de redo til strids». Og hvorfor taler han på denne måten? Jo, av dette ser vi at han talte slett ikke på noen oppfordring, men han sier: «Jeg tror, derfor taler jeg». Jeg tror så herlige ting at jeg kan ikke tie. Hjertet mitt brenner og blir for fullt. Jeg tror, selv om menneskene står klar til å angripe meg. I alle disse ordene Kristus, David og Paulus har talt, sies det uttrykkelig at det ligger i troens og hjertets natur at en vil gjerne tale om det som er blitt hjertets skatt og rikdom. At der den sanne troens ånd er, der det også bli en indre lyst og trang både til å tale om sin herlige skatt, og til kjærlig nidkjærhet for andres frelse og for Herrens ære.

 

Og noe annet skulle vel ikke være mulig, når det allerede ligger i alle menneskers natur å gjerne ville tale om det hjertet er fullt av? Nå har sjelen fått den uutsigelig store skatten og lykken at jeg er forsonet med Gud. Jeg er Guds barn og har hans løfte om himmelens herlighet. Men hvis en bare har alt dette i forstanden, da blir det riktig nok ingen hjertets lyst og trang av det. Hvis det derimot er blitt levende og sant for hjertet, hvordan kan en da tie om det? Ja, slik står saken: «På tro og tro er det stor forskjell» (Luther). Paulus taler om en tro som er blitt liv og sannhet i sjelen. Da må der nødvendigvis bli en indre lyst og trang til å tale om disse uendelige skattene. La oss tenke oss at noen vil søke lykken i en annen verdensdel. De håper at der skal de lykkes bedre. De selger eiendommen sin her de nå bor, her som de har slekten og vennene. Nå skal de reise til den andre siden av kloden. Er det mulig at de under all denne forberedelsen, og under selve reisen, ikke skulle tale med hverandre om dette veldige som de nå gir seg ut på? Nei, tvert imot er det nå ikke noe annet de taler så mye om som akkurat dette.

 

En kristen har jo en langt større lykke i sikte, han «söker et bättre fädernesland, det himmelska». Han skal avlegge all sin gamle syndige tilstand. Han skal gå gjennom en farlig verden, skal følge sin Herre gjennom mang en kamp, men også gjennom mye som leger kampens sår. De går framover mot et rike som er evig. Skulle han tross alt dette aldri tale med vennene sine om det som lå ham på hjertet? Skulle den nye kjærlige omsorgen som Ånden virker, aldri vise seg gjennom det han talte? Å, må det alltid være sant i våre liv, at «det hjertet flyter over av, det taler munnen».

 

Men ennå vil det være noen som har innvendinger. De sier: Men det finnes nå mange fine kristne som aldri har det på den måten at de absolutt skal tale om det de tror, men viser heller sin tro gjennom sine gjerninger. Da må vi bare svare: Hvor står det skrevet noe som gir dekning for dette? Hvor står det i Guds ord at de er kristne, de som aldri har trang til å tale om Kristus? Men de er så fine mennesker, sier du. Fremdeles spør vi: Hvor står det skrevet av slike er kristne? Fine mennesker, et fint kristelig liv, redelighet og omsorg overfor medmennesker kan springe ut fra mange slags kilder. Det behøver ikke være troens frukt. Hvor står det skrevet at de som har fått så stor en skatt som Kristus i hjertet, kan tie om ham? Stilt overfor Skriftens ord og eksempler kan vi strekke oss så langt at vi kan godta at enkelte svake barn i nåden en begrenset tid, eller enkelte perioder, kan være åndelig stumme. Men det har aldri vært Guds mening at slik skulle de fortsette å være. Til en viss tid kunne Josef fra Arimatea være en Jesu disippel «i hemmelighet, av frykt for jødene». For Nikodemus begynte det med at det var bare dekket av nattens mørke han våget å oppsøke Jesus. Men det kom en tid for dem begge, da de stod fram med åpen bekjennelse (Joh 19:38-40).

 

Det er noe ganske annet om vi, på grunn av menneskefrykt eller kjødelig treghet, en gang iblant tier om Herren. Noe slikt kan også hende med de som tror, og de lever likevel under tilgivelsen. For i all sin synd og mangler søker de alltid til nådens trone i bønn om tilgivelse og ny kraft. En helt annen sak er det når vår tro og åndelighet er av en slik art at det aldri har gitt noen indre lyst og trang til å bekjenne Jesus. Her må Guds ord selvsagt gjelde mer enn hva menneskene tenker og mener. Og nå lærer Guds ord altså at det først og fremst ligger i selve vår natur at vi gjerne taler om det hjertet er fylt av. Dernest at den sanne troen fyller hjertet med store himmelske skatter og nidkjærhet for Herrens ære og sjelenes vel, og at alt dette da må trenge seg på også gjennom vår tale. Videre lærer Guds ord oss at de troende til alle tider har bekjent Jesus. Ikke bare med gjerninger, men også med munnen - «det taler munnen» sa Herren Kristus. «Med munnen bekjenner en» sier teksten vår. Og Skriften lærer at de talte ikke bare på oppfordring, men av hjertens lyst - «det hjertet flyter over av, det taler munnen».

 

Alt dette gir oss tre viktige lærdommer. Den første: Har det ennå aldri blitt slik med deg at det er blitt en lyst for deg å tale om det åndelige? Og har du heller ikke den kjærlighetens nidkjærhet for Herrens ære og andres frelse at du ønsker du kunne tale med dette som mål? La det da være helt klart at du ennå ikke har opplevd hva den levende troen er. Uansett om alle andre mener du er en kristen, så lever du likevel bare i en eller annen falsk og selvgjort kristendom. Så prøver du kanskje å rette på saken med at du begynner å anstrenge deg for å tale om Jesus. Så tenker du at nå har jeg da i alle fall det tegnet på en levende tro. Men i det du da foretar deg, bedrar du bare deg selv. Skriften taler om en bekjennelse som springer ut fra en indre lyst og trang, som virkes av selve troen. Ikke en bekjennelse som bare er noe du har tvunget fram. Nei, la deg nå bare overbevise om at du mangler selve kilden til bekjennelsen; den levende troen. Kom så fram for Herren med denne nøden, og gi ikke opp før du har fått en slik tro som selv skaper de virkningene som du ser gjennom hele Skriften og til alle tider har vært kjennetegnet på den sanne troen.

 

Den andre lærdommen er denne: Ved Guds store nåde har du nå fått en slik tro på Jesus at du virkelig har lyst til å tale om ham til vennene dine, kan vitne om ham til hjelp for andre og til hans ære, - selv om du nok også daglig knuses på grunn av stor svakhet og forsømmelighet nettopp på dette området. Men legg merke til at bare det er slik at dette er noe du har lyst til, og du har det slik at når du fornyes i din tro, så får du også en ny lyst og kraft i bekjennelsen, - så skal du vite at uansett alle dine fall, så vitner dette likevel om at Herren har gitt deg nåde, og virket i deg den troen som teksten vår og hele Skriften taler om. I kjøtt og blod finnes aldri denne lysten til å tale om Jesus, eller denne kjærlighetens nidkjærhet for sjelers frelse og Herrens ære. Slik skal Guds verk gjenkjennes på dets frukt, også på «frukt av lepper som lover hans navn» (Heb 13:15, Hos 14:3).

 

Den tredje lærdommen er: Du har kanskje opplevd alt dette, og du har også etter din ånd lyst til å vitne om Herren*, men treghet i ditt kjød, verdens fiendskap eller vennskap, og kanskje andre forhold holder deg tilbake. Da må du våke og be om at du nå ikke følger ditt kjøtt og blir ulydig mot Ånden. For da kan Åndens verk igjen kveles i deg. Tekstens ord står fast: «Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Er vi allerede blitt rettferdige innfor Gud, så skal vi også nå fram til frelsens mål i himmelen - så sant vi «helt til enden holder fast på frimodigheten og rosen som håpet gir» (Heb 3:6).

 

*

Det vi snakker om er ikke å «gå ut og preke» - «Mine brødre, ikke mange av dere må bli lærere» (Jak 3:1) -, men bare at vi, mens vi hver dag passer på å utføre vårt jordiske kall rett og godt, benytter de mulighetene der er til å tale noe som fører til evig liv. For hele verden taler bare om unyttige ting.

 

11: Skriften sier jo: Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.

Med Skriftens ord bekrefter Paulus her det han sa i verset foran, at vi rettferdiggjøres utelukkende ved troen på Kristus. Allerede i v.4 har han sagt at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Og i v.5 har han vist hvordan lovens betingelser er, for å avskjære ethvert håp vi måtte ha om å nå fram på den veien. Deretter har han, overfor dem som speider i uvisshet til alle kanter etter Kristus, forklart at bare gjennom troen på Ordet får vi eie ham (v.6-10). Nå viser han at dette var ikke noen ny lære. Den stod skrevet i de gamle, hellige skriftene, og var altså, fra verden ble til, den gamle og eneste veien som menneskene kunne bli frelst på. For Skriften sier: «Hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme» (Jes 28:16).

 

Av dette ordet, som forekom allerede i kap.9:33, hører vi nå i korte og presise ord at ved dette ene; at en sjel tror på Kristus, «skal han ikke bli gjort til skamme». Da blir det jo veldig viktig for oss om vi har den rette forståelsen av hva denne troen er, hva Skriften mener med å «tro på Jesus». Og la oss da på nytt huske på det vi minnet om under kap.9:30, at den som vil ha en fast og usvikelig oppfatning av hva den frelsende troen er, må finne det i Skriftens egne ord. Der kan vi jo se det med egne øyne. Vi ser det i de mange og tydelige tilfellene der menneskene fikk høre av Kristi egen munn at de hadde den frelsende troen. Tenk for en trygghet det er at vi får se hva Kristus selv godtok som en frelsende tro! Og hvordan var de, disse som fikk dette vitnesbyrdet av ham? Alle sammen var de jo knuste syndere som hadde gitt opp alle sine anstrengelser for å søke frelse gjennom loven. Nå var de hjelpeløse og fortapt. Derfor kom de til Jesus. I ham så de den Frelseren som var lovet. Hos ham søkte de nå tilgivelse og nåde.

 

Uansett om de hadde mye eller lite lys over hva han skulle gjøre til vår frelse, så fikk de alltid høre ham si dette: «Din tro har frelst deg», - bare dette éne fantes hos dem; at de var fortapt og hjelpeløse under loven, og søkte alt hos Jesus, slik at de også ble bundet til ham, ble hans folk som nå bekjente og fulgte ham. Nå mottok de også Den Hellige Ånd med dens frukter. Men før noen som helst av fruktene viste seg, mens de ennå, kanskje oppløst i gråt, lå ved Jesu føtter, fikk de høre ham si til dem at de hadde troen - og med troen tilgivelse og all Guds nåde.

 

På samme måte skal hver eneste sjel bli frelst, inntil verdens ende. Bare du, på tross av alle dine egne forsøk på å undertvinge synden og oppnå Guds nåde, er like fortapt og hjelpeløs, men stopper opp for evangeliets ord, inntas av dette og dras til Frelseren. Og at du nå søker alt i ham og blir bundet til ham. Så sier han også til deg: «Din tro har frelst deg». Da har du også det Skriften mener med «troen på Jesus». Og nå sier altså vår tekst at hvis du blir værende i en slik tro på ham, så skal du også en gang virkelig erfare det du etter hans ord hadde håpet på. For «Skriften sier jo: Hver den som tror på ham skal ikke bli gjort til skamme»!

 

Skal ikke bli gjort til skamme, d.v.s. at du skal ikke bli bedratt når det gjelder ditt håp om den evige frelsen du har søkt hos Kristus. Uansett hvor mye mørke og tvil som kommer inn under vandringen, så skal ditt håp alltid bli stadfestet når du når målet. Bare du har levd i troen på ham. Dette fatter vi raskt og lett med forstanden, men måtte Gud vekke oss opp, så vi også ved troen smelter sammen med det vi hører (Heb 4:2). Dette spørsmålet om ikke å «bli gjort til skamme» er jo avgjørende for evigheten! Det burde føre til vekkelse hos mange, - og bli til stor trøst for andre.

 

Håpet på det evige liv kan være både ekte og falskt. Vi skal være klar over at nesten alle mennesker har et visst håp om evigheten. Men grunnlaget for menneskenes håp om evigheten er mangfoldig. Den mest alminnelige grunnen er en blanding av Guds barmhjertighet og egen fortjeneste. I tillegg har som regel hvert eneste ufrelste menneske et eller annet spesielt som de, bevisst eller ubevisst, håper skal mildne skylden deres, - eller til og med innebære noen fortjeneste. Men uansett hva dette så går på, av alt som noen gang kan oppfinnes, så vil deres håp alltid bli gjort til skamme på den siste dag. Bare de som etter Bibelens mening «tror på Sønnen», skal gå inn til den evige frelse og salighet når Jesus kommer igjen.

 

Men så er det alle disse som gjennom prøvelsestiden her nede så ofte anfektes under denne frykten: Bare jeg ikke, etter alt jeg har trodd på Herren Jesus, til sist likevel blir gjort til skamme. Guds barn opplever mange og tunge prøvelser. Fordervet som bor i dem er så sterkt. Deres fall og svakheter bekymrer dem voldsomt. Deres Herres nåde er så underlig og skjult. Måten han styrer på er så forskjellig og ufattelig. Og til sist: Så voldsomme er djevelens gloende piler, at mang en troende sjel med uro har tenkt: Hvem vet om jeg ikke tror og tror, men likevel til slutt møter fordømmelsen? Den ene har kilden til sin verste anfektelse i en særdeles iherdig fristelse. På tross av inntrengende bønn og andre nådemidler blir han aldri virkelig fri, men må alltid dras med den. Den andre ser hele sitt liv fullt av synd, forsømmelser og utroskap, så han ikke ser noen mulighet for at Guds Ånd kan bo i ham. Den tredje lider under så stor tørrhet og likegyldighet, en så stor mangel på alvor, på oppriktighet og nød over synden, på bønn m.m., at han frykter at han er en hykler, og er åndelig død.

 

Da blir spørsmålet: Gjelder det også her, dette at bare jeg fremdeles tror på Jesus, holder meg inn til ham, ikke kan unnvære ham.... er dette nok til at jeg skal få være trygg i all fare? I verset foran stod det jo også: Dersom du «bekjenner med din munn»? Altså var der ennå en betingelse. På dette må vi bare ganske kort svare: Ord som taler om bekjennelsen og alle Åndens frukter innebærer ingen nye betingelser, men skildrer bare den frelsende troen. Bærer troen din ingen frukt? Har du ennå ikke fått noen lyst til å tale om Herren Kristus, og heller ikke noen kjærlighetens nidkjærhet for at andre må bli frelst? Da er alt dette bare bevis på at du ennå ikke har erfart hva det vil si å tro. Har derimot din tro båret den frukten at du er blitt et nytt menneske. At både ditt indre og ditt ytre liv har fått en helt ny kurs i livet, så du kjenner deg levende igjen når vi taler om denne lysten til å bekjenne, og den kjærlighetens nidkjærhet. Ja, da har du allerede vitnesbyrd om at din tro er av det rette og levende slaget. Men hør nå, og legg godt merke til dette: Likevel kan du kanskje ennå dras med alle de skrøpelighetene vi har nevnt. Det er en ganske alminnelig villfarelse når menneskene tenker at den sanne troen og Åndens frukter skal utelukke disse elendighetene - som om syndfrihet skulle være noe som er nevnt blant Åndens frukter i Bibelen.

              

Nei, sier du, jeg mener ikke total syndfrihet. Men jeg trodde jeg skulle ha så mye hellig kraft at synden ikke så sterkt lenger skulle kunne innta meg, og så ofte rive meg over ende. Jeg tror jo slikt må være å «gjøre synd» og være «syndens trell» (Joh 8:34, 1Joh 3:8). Er ikke dette å «synde med vilje» (Heb 10:26)? Svar: Hvor i Ordet finner du noe som støtter dette? Hva forteller de virkelig helliges historie? Hvordan klaget og sukket ikke de? Det er ikke å «gjøre synd», eller å «synde med vilje», når du ikke er enig med deg selv om synden. Når du isteden, med alt du har forstått er synd, ligger ved nådestolen, og der lar nåden få gjenopplive den ånden i deg som ikke aksepterer, men fordømmer kjødets kjærlighet til synden. Paulus sier: «Men hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg». Du er ikke «syndens trell» eller «ligger under for» synden (2Pet 2:19), når du ikke i ditt sinn «ligger under» for det (Rom 8:5), men isteden skynder deg til din kjære Frelser med alt som du vet er imot ham, og ber om hjelp og forløsning. Hadde Judas hatt det sinnet, hadde han ikke gått fortapt.

 

Og kort sagt skal vi alltid huske at der hvor Åndens frukter er, som jo stadfester en ekte og levende tro, der kan ingen elendighet som ennå henger ved mennesket, bevise det motsatte.

Selv om du ved troen er blitt et nytt menneske som fremdeles alltid holder fast ved Kristus, kan det nok ennå være mye hos deg som du sukker over. Men gjennom dette ene; at du likevel lever i troen på Kristus, så er du fremdeles et nådebarn, så skal du også nå himmelen. Selv om du ennå alltid skulle kjenne en like så sterk strid mellom kjødet og Ånden, som apostelen taler om i kap.7:15-25. Og selv om du på samme måte må rope: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?», så kan all denne elendigheten likevel ikke bevise at troen er falsk. Heller ikke kan det tilintetgjøre den evige nådepakten. I den står du bare ved troen på Kristus. Og etter den nådepakten ligger all synd skjult under tilgivelsen. For det er jo «ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (kap.8:1). Det er bare dette som gjelder: «Den som har Sønnen, har livet» (1Joh 5:12).

 

Ja, apostelen sier at når vi i hjertets tro bygger på den ene grunnvollen; Kristus, - om vi enn skulle bygge så dårlig på den at hele vårt verk brenner opp og vi «blir skadet» (gr.tekstens ord), d.v.s. mister lønnen for det han har bygget, likevel så «skal han selv bli frelst» - «men da som gjennom ild» (1Kor 3:11-15). Legg merke til at bare på grunn av det éne forholdet; at han i hjertets tro bygget på den rette grunnvollen, så skulle han likevel bli frelst. Selv om han altså bygget så dårlig, ja, selv om han t.o.m. i læren bygget så dårlig (for det er egentlig det Paulus taler om). Og alle de fall som vi selv (ikke bare ut fra den sanne læren, men også ut fra prøven på et hellig sinn) tar avstand fra, fordømmer, gråter over og tukter hos oss selv, skal da i ennå større grad bestandig få være under tilgivelse. På grunn av Herren Kristi fortjeneste og forsvar, han vi tror på (1Joh 2:1).

 

Dette taler Skriften om over alt. Dette er det disse ordene taler til oss: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». Bare gjennom ham er det vi har en evig nåde, ja, et nåderike, som skal herske og dekke over alle de fall som ennå henger ved og bekymrer oss. Det var dette Kristus kom til jorden for, at han skulle være en virkelig frelser og forsvarer. Og da ikke bare for noen tenkte og innbilte, men for virkelige synder. Priset være hans navn! «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».

 

12: For det er ingen forskjell på jøde og greker, for han er den samme Herre over alle, han er rik nok for alle som kaller på ham.

Det er ingen forskjell. For videre å utlegge det han nettopp har sagt: «Hver den som tror»osv., sier Paulus her at når det gjelder frelse, så «er det ingen forskjell på jøde og greker» (hedning). Alle sammen er de syndere, og alle blir like fritt og ufortjent rettferdiggjort av nåde gjennom én og samme tro på Kristus (kap.3:9-24). Jødene med hele sin religion, og ville hedninger som ikke en gang søkte rettferdighet, skal like ufortjent benådes, bare de tar sin tilflukt til Jesu navn. Og på tross av alle de ulikheter som selv etter deres omvendelse hang ved så forskjellige folk, så ble de likevel værende i den samme nåden bare ved troen på ham. - For han er den samme Herre over alle. Alle folk og hvert éneste enkeltmenneske har én og samme Herre, én og samme Skaper, én og samme Frelser. Da kan det heller ikke være noen forskjell på den måten de skal bli frelst på. Alle må de da ha samme adgang og samme løfte hos den eneste felles Herre. Med «Herre» mener Paulus Kristus, han som ble sendt av Faderen som gjenløseren og frelseshøvdningen som var blitt gitt all makt i himmel og på jord. Det ser vi av mange skriftsteder (f.eks. Fil 2:10-11, 1Kor 1:2,3,7-10).

 

Rik nok for alle som kaller på ham. Herren er rik, ja, ganske visst overmåte rik på nåde og kraft. Vi behøver sannelig ikke tenke fattigslig, som om ikke alle folk og syndere skulle kunne få så stor og fri nåde. Eller at noen av oss ikke skulle ha mulighet for å få del i hans nåde og løfter, eller i den himmelske arven. Han er rik nok på all den nåden vi behøver. Det er ingen vanskelighet for ham å gi oss alt det vi roper og ber ham om. Ja, selv dette kunne vi nok ta til oss temmelig lett. Men tror vi det, når det virkelig gjelder? Tror du Herren med letthet kan gi deg alt det du behøver? Da den spedalske sa: «Herre, hvis du vil, kan du gjøre meg ren», så hadde han allerede i denne erkjennelsen en kime til trøst. Slik ville det også være en stor trøst for oss, hvis vi, når synden og loven truer samvittigheten, virkelig kunne tro dette, og si: Hvis du vil, så kan du straks gi meg tilgivelse, selv om min synd skulle vært tusen ganger større. For så stor forsoning har du fullbrakt. Og hvis jeg så også, når jeg kjenner syndens og fristelsens forskrekkelige makt over meg, av hjertet kunne si: Hvis du vil, så kan du i denne stund befale fristeren å vike fra meg. Du kan befale hellig lyst og kraft å innta hjertet mitt. Ja, da ville jeg i dette alt ha en stor trøst.

 

Men i ennå større grad hvis jeg trodde han også var rik på all god vilje, «rik på barmhjertighet på grunn av sin store kjærlighet», ja, trodde at han også elsket oss mens vi ennå var døde i overtredelser (Ef 2:4-5). Da skulle jeg nok frimodig si: Du både kan og vil gjøre det beste for meg. Da behøver jeg ikke fortvile, men kan være sikker på at om du drøyer med å sende den hjelpen jeg ber om, så har du en bestemt hensikt med det, i din visdom. Det skyldes ingen mangel på vilje eller evne hos deg. Ja, dette er det vi skal ta til oss gjennom ordene om at «Herren er rik nok for alle som kaller på ham».

 

13: For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Den påkallelse det er tale om her, er en påkallelse i tro på Jesus. Det forutsetter en levende tro på ham. Det kommer tydelig fram i neste vers: «Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?» Altså er det ikke her tale om en hvilken som helst påkallelse, f.eks. om en påkaller Gud uten at det skjer gjennom Kristus. Eller på annen måte uten tro, fordi en innbiller seg at en skal oppnå noe ved å rope på Herren Kristus. Nei, her tales det bare om den påkallelsen som skjer i troen på ham som hele forkynnelsen av evangeliet taler om, slik vi ser det omtalt i de følgene versene, 14-15. Og han som all evangeliets forkynnelse dreier seg om, er Herren Kristus. Må vi så virkelig huske dette, at å «påkalle Herrens navn» er i tro å påkalle Jesu navn! Men dette forutsetter at vi kjenner Gud som en rettferdig Gud, at vi kjenner oss selv som en fortapt synder, og at vi kjenner Frelseren så mye at det er født et visst håp til ham i sjelen vår. Da vil det vekkes i oss en påkallelse, et sukk og en bønn om all nåde. At denne forutsetningen må være tilstede, det ser vi jo av teksten: «hver den som påkaller Herrens navn» som fortsetter med dette konkrete løftet at han «skal bli frelst» (konf. v.11).

 

Når dette er avklart, er også hele teksten klar for oss. Formuleringen taler med uinnskrenket ordvalg: Hver den, «hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Ordene er hentet fra Joel, kap.3, der profeten taler om hvordan Den Hellige Ånd, etter Kristi fullbrakte verk på jord, skal utgytes. Dette avsluttes i v.5 med dette majestetiske budskapet : «Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Hør på dette, alle verdens ånder: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst»! Hør dette, alle fortvilte hjerter! Det er den nådeforkynnelsen som går ut til alle syndere: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst!» Hør dette, alle dere som ennå mener at Herren gjør forskjell på mennesker! Dere som sier: Bare jeg visste om dette også gjelder meg! Hør dette klare og tydelige budskapet fra Herrens egen munn: «Hver den - hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst».

 

Under alle tenkelige omstendigheter, med alle mulige synder og fall, med all mulig mangel på tro, på kjærlighet, på lydighet --- hvis bare denne fattige synderen på tross av alt dette «påkaller Herrens Jesu navn». Påkaller - selv om det ikke skjer i noen sterk tro, men likevel med et hjertens begjær om å kunne tro. Påkaller­ - kanskje ikke en gang med en ordentlig bønn, men med «Åndens sukk som ikke kan uttrykkes med ord». Påkaller - kanskje ikke med noe fullstendig kjennskap, men med Bartimeus’ rop, han som ikke ville la seg stanse: «Jesus, Davids Sønn, miskunn deg over meg!» - så skal han bli frelst. Dette er et ord som står fast, høyt hevet over alle våre menneskelige tilstander. Det er en regel uten unntak, at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

 

Du kan være en sjel som nettopp er vekket opp av Gud. Det kan være smått stell med din anger, med «den rette» omvendelse, og med din tro. Men du begynner å påkalle Jesu navn, og da blir du frelst. Likeså hvis en kristen har falt, men flyr til nådestolen med sin synd og påkaller Jesu navn, så blir han frelst. Ja, hvis en helt frafallen kristen våkner opp, og på samme måte som den fortapte sønn vender hjem til Faren som venter, så blir det også nå bare glede blant Guds engler i himmelen. Hvem du enn er, og hvordan du enn måtte ha det: Her har du alltid en sikker vei til frelse. Dette ordet utelukker ingen. Hvem som helst - «hver den - som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Priset være hans navn i all evighet!

 

14 og 15: Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt? Og hvordan skal de høre uten en som forkynner? Og hvordan skal de forkynne hvis de ikke blir utsendt? Som det står skrevet: Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium, som forkynner evangeliet om de gode nyheter!

I det vi har gjennomgått foran av dette kapitlet, har Paulus gått grundig inn på det han sluttet det niende kapitlet med; nemlig at årsaken til at så mange i Israel gikk fortapt var deres egenrettferdighet og vantro. Samtidig har han også vist at frelsen klart og visst gis til «hver den som tror», «hver den som påkaller Herrens navn». Det som nå tas opp har som mål å frata jødene den unnskyldningen at de ikke kjente Guds vilje med evangeliet. Nå vil Paulus velte ansvaret inn over dem, stille dem selv ansvarlige for deres konkrete forakt, for deres «ohörsamhet» overfor evangeliet (v.16: «ikke alle var lydige mot evangeliet»), ohörsamhet overfor Guds nådekall (v.21).

 

Dette gjør apostelen ved at han skritt for skritt, som i en ubrutt kjede, viser hvor nødvendig det var for vår tro og vår frelse at Gud sendte oss det gode budskap om Kristus (v.14-15). Grundig, også med ord fra Skriften, beviser og understreker han at Herren virkelig har gitt Israel sitt evangelium, og at deres vantro da følgelig også er deres egen skyld i ulydighet, forakt og «ohörsamhet» (v.16-21). Dette er sammenhenget av hele kapitlet. Det vi nå har foran oss i disse to versene, om nødvendigheten av at evangeliet forkynnes, er egentlig bare et mellomledd i apostelens bevisførsel. Og hovedemnet er uavbrutt det samme, det vi av de første versene i kap.9 og 10 ser lå så tungt på hjertet hans; spørsmålet om Israels frelse og salighet.

 

Men når vi skal gå nærmere inn på den konkrete teksten, ser vi først og fremst hvordan Paulus i v.14-15 begynner med å vise hvor avhengig vi er av å høre ordet om Kristus forkynt, for at en skal kunne komme til tro og kunne begynne å påkalle ham. Derfor sier han først:

 

Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på? I verset foran har Paulus anvendt profeten Joels ord: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Men med denne «påkallelsen» som bakgrunn, tar nå Paulus for seg å vise hvor nødvendig det er at Gud først må ha sendt oss sitt ord om Kristus, før vi kan bli frelst. For det at vi påkaller forutsetter jo at vi tror. Troen forutsetter igjen at vi har hørt. At vi hører forutsetter forkynnelse, og forkynnelsen forutsetter at noen er sendt ut med budskapet. Av dette første spørsmålet: «Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?», merker vi først, slik vi viste allerede under v.13, at den påkallelsen som fører til frelse, alltid må være en troens påkallelse av den Herrens navn som forkynnes i evangeliet. Ikke en påkallelse av Gud uten å gå gjennom Kristus. Heller ikke en egenrettferdig eller hyklerisk påkallelse bare med munnen. Nei, en påkallelse som forutsetter tro. For her (og det i form av et spørsmål som uttrykker en sterk nektelse) sier Paulus at ingen kan påkalle Herrens navn uten å tro på ham. Dermed viser han jo at den påkallelsen han taler om her aldri kunne tenkes uten tro.

 

Det andre vi lærer her, er at troen ikke bare finnes hos dem som har full visshet og fryd over at de allerede har mottatt frelsen, men også hos dem som ennå i nød og i påkallelse av Jesu navn søker frelsen. For det å «påkalle Herrens navn» skildrer egentlig en nødssituasjon. Dette stadfester det Luther sier om dem som i stor nød og hjelpeløshet kom til Jesus, og bare lå der i tårer og bønn for hans føtter. Luther sier: «Hadde de ikke hatt troen, så hadde de ikke kommet til Jesus for akkurat nå å søke frelsen hos ham. Akkurat det at de kommer til ham, beviser at de trodde på ham». Her avdekkes falskheten i den læren om troen som sier at den nødvendigvis må innebære full visshet om nåden, og at hvis du ikke eier full visshet, trøst og fred, så har du ingen tro. Her sier apostelen noe annet, nemlig at bare det at du påkaller Herren Jesu navn beviser at der må finnes en tro. Han sier: «Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?»

 

Og hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt? Ja, dette er umulig. Og dette er altså tilstanden for alle hedninger, så lenge de ikke har fått høre evangeliet om Guds Sønn. Og hvordan skal de høre uten en som forkynner? Det saliggjørende ordet om verdens Frelser skulle ikke forkynnes direkte av noen Guds røst fra himmelen, eller gjennom usynlige englevesener. Heller ikke skulle det inngis oss direkte av Den Hellige Ånd i hjertet, uten noe ytre middel. Selv om det riktignok var nettopp på slike overnaturlige måter det først ble overlevert. Men deretter skulle det i all framtid utbres over jorden ved at «noen av de unnkomne (de som er blitt frelst) sendes til hedningefolkene» (Jes 66:19). Herren sa selv til disiplene sine: «Som Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere». «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen» (Mat 28:18, Mark 16:15). Dette er altså den ordning Herren har fastlagt for hvordan evangeliet skal bli spredt. Følgelig kan ingen få høre evangeliet uten at noen forkynner det, hvis altså ikke noen evangeliets budbærer sendes til dem.

 

Med ordene «uten en som forkynner» mener selvsagt ikke Paulus at det skal være umulig å komme til troen, bare ved å lese Den Hellige Skrift, - som om det alltid skulle kreves et menneskes muntlige forkynnelse. At det ikke er meningen, ser vi også klart gjennom mange eksempler i Skriften. Nei, apostelen taler bare om at vi er avhengig av ordet om Kristus for å kunne tro på ham (v.17). Men samtidig vet vi jo at evangeliet vanligvis i begynnelsen kommer til folkene og landene gjennom forkynnere, og at den levende stemmen er et spesielt velsignet middel til å tenne troen.

 

Og hvordan skal de forkynne hvis de ikke blir utsendt? Dette er da siste leddet i den kjeden, - eller egentlig det første. At Gud sender evangeliets budskap, det er begynnelsen på vår frelse fra mørkets rike. Gud er opphavet både til vår frelse og til vår tro. «Alt dette er av Gud. Han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus, og gav oss forlikelsens tjeneste» (2Kor 5:18). Hvis Herren ikke hadde sendt sine vitner til oss, så hadde vi blitt værende all evighet i dødens mørke. Det er egentlig dette Paulus forkynner oss med disse ordene.

 

Å, måtte vi da virkelig ta inn over oss de viktige lærdommene som ligger i at Gud har sendt oss evangeliet. Hvor stort, hvor viktig og betydningsfullt det egentlig er, det ligger nettopp i dette at det er Gud som har sendt oss evangeliets budskap. Hvis en jordisk konge sender tjeneren sin med et budskap til oss, og denne tjeneren i seg selv er liten og skrøpelig, så passer vi oss nok for å la budbæreren og hans persons betydning påvirke vår vurdering av budskapet. Nei, vi husker straks på hvem det er som har sendt ham. Og da har budskapet hans også straks stor kraft og betydning. I Mat 22 taler Kristus om kongen som laget i stand bryllup for sønnen sin, og «sendte ut tjenerne sine» for å innby. Men der ser vi at når tjenernes innbydelse bare ble foraktet, så fikk det store og forferdelige følger. Og det skjedde ikke på ordre fra tjenerne, men fra kongen som hadde sendt dem. Nå «sendte han ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres». Slik er det med et budskap som blir sendt ut fra en mektig konge. Den som forakter tjeneren, forakter herren hans. Når så evangeliets budskap er sendt av ham som har «all makt i himmel og på jord», da er det meget farlig å ikke åpne seg for dette budskapet (v.16). Dette vil også apostelen ha sagt oss her.

 

På den andre side ligger også den største styrke og trøst for alle som tror nettopp i dette at det er Gud selv som har sendt oss evangeliets budskap. Det kan se smått og fattigslig ut i det ytre, alt omkring Kristi evangelium, denne «forkynnelsens dårskap» om en korsfestet frelser og den nåden vi skal kunne få gjennom ham. La deg bare ikke bedra til å se smått på budskapet av den grunn! Husk på hvem som har sendt dette budskapet til oss! Er det gått opp for deg at budskapet er sendt av himmelens og jordens Herre? Så stol da i trygg forvissning på dette i livet og i døden! Det er på denne grunnen Paulus bygger betydningen av sin forkynnelse. Se hvordan han begynner nesten alle brevene sine med å minne om at han er Jesu Kristi apostel (sendebud). Og spesielt til galaterne bruker han mange ord på å innskjerpe at han ikke har sitt evangelium fra mennesker, nei, ikke en gang gjennom noe menneske, men ved åpenbarelse av Jesus Kristus (Gal 1:1, 8-12). Det er på dette grunnlaget han taler så sterkt og modig, at han til og med utbryter: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! (v.8-9).

 

Så stor betydning ligger det i dette at de som forkynner evangeliet er sendt av Gud. Men nå sier altså apostelen at vi hadde aldri hatt noe evangelium, hvis ikke Gud hadde sendt det til oss. Har vi evangeliet, så er det sendt oss av ham som det er utgått fra. Og er det sendt oss av Gud, så skal vi like sikkert stå ansvarlige like overfor ham for hvordan vi (hörsamma) tar imot det. Hvis Gud ikke hadde sendt sitt evangelium om Kristus til Israel, så hadde de hatt en unnskyldning for sin vantro. Men nå hadde Herren Gud virkelig sendt dem evangeliets forkynnere. Og dette forsterker Paulus med ord fra Skriften, når han tilføyer:

 

Som det står skrevet: Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium, som forkynner evangeliet om de gode nyheter. De ordene Paulus anvender her, er fra Jes 52:7 hvor det heter: «Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge». Denne profetien bar nok først og fremst fram det frydefulle budskapet om hvordan folket skulle bli fridd ut fra det babylonske fangenskapet, og hvordan dette skulle ropes ut av glade budbærere på Judeas fjell. Men samtidig innebar profetien, slik Paulus også anvender den, i sin dypeste åndelige mening, et budskap om den ennå større og herligere forløsningen som skulle komme gjennom Kristus. Spesielt i dette (Jes 52), men også i kapitlet foran, omtales konkret denne forløsningen ved Kristus. Og når denne evige forløsningen ropes ut gjennom evangeliets budbærere, da må det virkelig skildres slik: «Hvor fagre (sv: ljuvliga) er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse».

 

Ordvalget «hans føtter» antyder at de skal komme som budbærere. I motsetning til dem som «sitter på Moses’ stol», d.v.s. foreleser den gamle, kjente lovens læresetninger, skulle disse være budbærere som kom løpende med et nytt og herlig budskap. Ja, som aldri skulle stanse opp, men alltid «være på føttene» (d.v.s. gå ut i hele verden med budskapet sitt). Og Bengel sier: «Og er vel føttene (skrittene) deres allerede på avstand ljuvliga, hvor mye mer da deres lepper på nært hold». Hvor herlige måtte de ikke være for hedningefolkene? Hjertene deres var tynget under en urolig samvittighet og brennende anklager. De lever i en konstant frykt for ikke å kunne tilfredsstille det grusomme guddomsvesenet som de bare kjenner som en som ikke er tilfredsstilt - ikke som en som er forsonet. Hvor fagre da hans føtter som kommer og forkynner at Gud er «nådig overfor deres urett, og deres synder og deres lovbrudd skal han aldri minnes mer» (Heb 8:12). Ja, at Gud har elsket den falne verden så høyt at han gav sin Sønn, den enbårne, til vår frelse. Hvor herlig dette budskapet er for ulykkelige hedninger, det har vi mange rørende beretninger om fra misjonsmarkene.

 

Men hvor herlig er ikke også dette evangeliets budskap blant oss, når det kommer til et sted eller et menneske som bare kjenner lovens harde bud som en byrde på sjelen. I langvarig nød og rådløshet har de mange ganger gitt opp. Så har de på nytt begynt på sine umulige anstrengelser på å bygge opp sin egen rettferdighet. Men alltid på nytt blitt slått ned av lovens og samvittighetens anklager, så de ikke vet noe som helst råd lenger. Hvor herlig er det ikke da å få høre en evangelisk forkynnelse som kommer og løser fangene, og sier til de fortvilte hjertene: «Vær ikke redde!», akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse» osv.

 

«For Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss». Hvor herlig er ikke den forkynnelsen som sier: Gud er forlikt, la dere nå forlike med Gud!, - som sier: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». «For slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet», - som forkynner at «loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større (sv: at överträdelsen skulle överflöda). Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik». Ja, dette er å «forkynne fred», å «bære godt budskap», å «forkynne frelse». Hvor herlige, hvor fagre, er ikke deres føtter, deres forkynnelse, som bærer fram slike budskap!

 

Men emnet: evangeliets herlighet og betydning for sjelen, har også en alvorlig side som vi bør tenke grundig over. Gjennom evangeliets betydning for sjelen åpenbares nemlig mitt hjertes tilstand. Evangeliet er ikke herlig for alle! For mange er det bare «ussel mat» som de er «inderlig lei av» (4Mos 21:5). Dette vitner om deres tilstand. Måtte hver eneste én gå til sitt eget hjerte og spørre: Er evangeliet herlig, ja, uunnværlig for meg? For slik må det være for alle våkne og fattige sjeler. Og hvis det én gang har vært herlig og uunnværlig for deg, men nå er blitt en gammel forkynnelse som du kan godt nok, da har helt sikkert den åndelige søvnen fått makt over deg. Da er den første kjæligheten borte, og da blir snart lysestaken flyttet, hvis du ikke omvender deg (Åp 2:5). Den utakknemlighet og likegladhet overfor evangeliet som ofte oppstår der en har hatt evangeliet lenge, har nok også Gud råd for. Men det skjer ved at han tar fra de mette sjelene den rikdommen de ikke lenger verdsetter. Så lar han dem på nytt tørke inn gjennom lang tid, for at de etter en tid på nytt bedre kan kjenne hvor fagre budbærerens føtter er. Eller han rammer dem med den forferdelige straffen at de fylles med fremmede og bedragerske lærer, eller med all verdens søppel, med synd og skam. Kirkens historie viser oss alt dette. Måtte vi i tide tenke grundig over evangeliets betydning, - og hvor mye det betyr for oss selv - -!

 

Men det er også andre årsaker til at vi bør tenke grundig gjennom denne teksten: For å vekkes opp til mer kjærlighetens omtanke for våre hedenske brødre som ennå aldri har hørt lyden av det frelsesbudskapet som vi er begynt å bli trøtte av. De ville i stor fryd glede seg om de bare fikk smulene fra de overmette barnenes bord. Du som har smakt evangeliets frydefulle budskap; tenk på brødrene dine i de hedenske landene! Hvordan skal de kunne bli frelst uten troen på Jesus? Og hvordan skal de tro og påkalle ham som de ikke har hørt? Og hvordan skal de høre uten noen som forkynner? Og hvordan skal noen kunne forkynne hvis de ikke blir utsendt?

 

Hvem skal så være Guds redskap til å sende nådens budbærere? Er det ikke de kristne, de som eier den dyre gaven; evangeliet? Og hvilke kristne skulle spesielt beveges til dette? Er det noen nærmere enn akkurat de som selv har smakt hvor herlig evangeliet er? Og hvem blant disse som tror skal så beveges til denne kjærlighetsgjerning? Skulle det ikke også være deg -, ja, skulle det ikke være hver eneste én? Hvem skulle være unntatt eller utelukket fra den nåden det er å få tjene sin Herres rike? Det er betenkelig at enkelte kristne, som forøvrig kan synes å være levende i nåden, ikke kjenner den indre trangen og driften etter å få være med i en slik hjertesak for deres Herres rike. Andre derimot, som ennå ikke markert har smakt evangeliets sødme, er villige til å gjøre ganske mye for at fortapte syndere skulle få motta dette lyset.

 

Men vi går tilbake til teksten. Apostelen har hatt en helt konkret hensikt med å anvende de profetiske ordene fra GT. Med Den Hellige Skrifts eget vitnesbyrd vil han overbevise jødene om at Herren ikke har latt dem gå uvitende om evangeliets frelsende lære. Men da må jo det første spørsmålet bli; hvorfor de likevel ikke tror på Kristus, men ennå søker å bygge opp sin egen rettferdighet. Dette spørsmålet svarer han nå på, med denne tilføyelsen:

 

16: Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde det budskapet han hørte av oss?

Med dette sukket gir Paulus uttrykk for den egentlige årsaken til menneskenes vantro og fortapelse. Det ligger ikke i det at de ikke har hørt eller opplevd Guds kall. Heller ikke i noen slags forutbestemt vilkårlig beslutning fra Guds side. Nei, sier apostelen: «De hava icke alla hörsammat evangelium» («ikke alle var lydige mot evangeliet») - det er deres egen «ohörsamhet» som gjør dem ulykkelige. Nådens herlige budskap er gått ut til dem, de er innbudt til bryllupet, de er kalt, og titt minnet om å komme (v.21). Men de var ikke lydige* overfor (sv: hava icke hörsammat) kallet. Og denne dommen rammer ikke bare de åpenbare gudsforakterne som lever fritt i verden og synden, men også mange som «har nidkjærhet for Gud» og «jaget etter rettferdighetens lov». Og hva denne ulydigheten mot evangeliet egentlig består i, det sa Paulus uttrykkelig i v.3: «De har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet» - «De søker å bygge opp sin egen rettferdighet».

 

*

Mange har en fullstendig feil, og særdeles farlig, oppfatning og bruk av ordet «lydig» i denne forbindelse. Det læres ofte som om dette skulle gå på det vi vanligvis legger i menneskelig lydighet. Hele Skriften bærer derimot klart budskap om at den «lydighet mot evangeliet» det her og mange andre steder tales om, er en hjertets åpenhet og mottagelighet for evangeliet - som forøvrig også bare virkes gjennom evangeliets budskap (Rom 1:5, 10:16, 16:26 m.fl.). Derfor er ofte det svenske «hörsamma» gjengitt, som taler om et åpent øre - og som i langt mindre grad enn vårt «lydig» gjør leserne til lydighetstreller. (Oversetters kommentar).

 

Her taler ikke apostelen om det forholdet at vi på alle områder er overtredere overfor Guds bud, og dermed ikke rettmessig er lydige mot loven. Den ulydigheten er et allment onde for alle mennesker - «Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». Men denne tilstanden får likevel alltid være under forlatelse, når mennesket likevel lyder evangeliets kall, og kommer i anger og tro til Jesu føtter. Nei, her tales det om den fordømmende ulydigheten som Herren skildrer slik: «Om synd, fordi de ikke tror på meg». Ulydigheten mot evangeliet består i at en ikke hører og tilber Sønnen, ikke bøyer seg for hans nådes kall, ikke vil lyde hans røst som kaller oss til omvendelse og tro. Det er en åpenbar sannhet at ikke noe menneske av seg selv er villig til dette. Hver eneste én er død i synden. Men just derfor kommer Gud først med sin nåderøst til mennesket, der det ligger fullstendig død i sine synder. I og gjennom sin nåde setter han deg i stand til både å høre hans røst, og til å søke nåde. Men fortsatt kan du velge å lukke øret ditt til for kallet.

 

Herren forklarer selv hva det vil si å være ulydig mot evangeliet, når han sier: «Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket framfor lyset». Det samme taler han om når han sier om de som var innbudt til nådens bryllup, at når innbydelsen kom så «foraktet de det og gikk sin vei, en til sin egen gård, en annen til sin forretning» (Mat 22:1-5, Luk 14:16-24). Det er dette som ligger i Paulus’ ord: «Ikke alle var lydige mot evangeliet». Og at det var dette som ville komme til å skje der evangeliet blir forkynt, det var også forutsagt av profetene. Paulus tilføyer:

 

For Jesaja sier: Herre, hvem trodde det budskapet han hørte av oss? Med dette klagesukket begynner profeten det kapitlet hvor han tydeligere og rikere enn noe annet sted viser Kristus i hans lidelse for oss (Jes 53). Og den forutsigelsen om jødenes vantro som ligger i dette, brukte også Johannes (12:38) til å forklare hvordan de, selv om de så Herren Jesu mange underverk for øynene sine, likevel kunne bli værende i sin vantro. Johannes sier at denne vantroen var en tilstand som profetene hadde forutsagt, og som en derfor måtte vente: «for at profeten Jesajas ord skulle bli oppfylt, slik han har sagt: Herre, hvem trodde vårt budskap? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?» Dette nødens sukk antyder at det bare ville komme til å bli få av den store massen som ville tro. Bak spørsmålet: «hvem trodde» ligger denne tanken: Vil i det hele tatt noen komme til å tro?

 

Og her taler profeten tross alt om det folket som høyaktet sin hellige skrift som en åpenbarelse fra Gud! Denne profetien om jødenes vantro bruker apostelen her for om mulig å vekke sine vantro brødre. De skulle få se at deres vantro til og med var noe som var forutsagt av profetene. Og et slikt eksempel på vantro, som jødenes, er da så forferdelig og skremmende at det burde vekke de vantro også blant oss i dag. Men nei, den profetiske forutsigelsen vil gå i oppfyllelse til alle tider. Det vil alltid bare bli få som tror og blir frelst. - Etter at Paulus nå kort har talt om årsaken til at jødene gikk fortapt, gir han i neste vers et konsentrat av hva han nettopp har sagt om troens grunn og kilde. For at han deretter ennå grundigere kan bevise at jødenes vantro var selvforskyldt. Først sier han:

 

17: Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord.

Dette verset er en konklusjon på versene foran, 14-15. Der viste jo Paulus at for å kunne tro, måtte en ha fått høre evangeliet forkynt. Og at denne forkynnelsen igjen forutsatte at noen var blitt sendt ut, eller hadde fått Guds befaling om å forkynne. Så sier han nå: «Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord». Her står ganske klart: «Ved Guds ord». Det sier oss at vi selvsagt ikke er avhengig av forkynnelsen til enhver tid - hvis Ordet først er blitt forkynt, så vi kan lese eller «høre» det gjengitt på annen måte. For vi vet jo at mange kommer til tro gjennom selve Bibelens ord, uten at noen levende røst forkynner det. Men den muntlige forkynnelsen av evangeliet vil alltid være det primære, det vi først og fremst søker der det forkynnes rent.

 

Men la oss nå se hva vi lærer av dette verset vårt. Jo, at troen ikke kan fødes uten gjennom evangeliets ord. Hver eneste én som vil få den frelsende troen, bør tenke grundig over dette. Troen vil aldri kunne oppstå i et menneskes hjerte uten gjennom Guds nådebudskap. Riktignok forkynner også Guds skaperverk hans storhet, hans visdom og godhet. Og loven i vår samvittighet taler nok også om hans hellighet og rettferdighet. Men selv om menneskene var mer mottagelige for dette budskapet ut fra Guds natur, enn slik vi ble det gjennom syndefallet, så kunne vi aldri gjennom dette komme til tro på det eneste navnet som vi kan bli frelst ved. Vi ville aldri få en tro som omskaper og helliger hjertet, en tro som gir trøst mot synden og fred i døden. En frelsende og helliggjørende tro kommer aldri gjennom noen fornuftens beslutning eller andre tiltak. Kort sagt: Den rette troen kommer aldri fra noen annen kilde enn det guddommelige ordet om Frelseren. «Troen kommer av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord».

 

Av dette burde vi lære hvor dåraktige anstrengelsene deres er, når de strever for å få hjertet til å tro - bare gjennom sine egne tanker. Likeså hvor falskt og fruktesløst det er når de, som Luther sier, «setter seg i en krok og venter på Den Hellige Ånd», men unnlater å bruke de synlige nådemidlene. Gud har ikke lovet å gi oss troen og Den Hellige Ånd på den måten. Han har sagt: «Hør! Så skal deres sjel leve!», «Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter». «Ordet, det som går ut av min munn, skal ikke vende tomt tilbake til meg» (Jes 55). Ennå mer ugudelig er sinn og tale hos dem som lever et likeglad liv, leser og hører alt annet mer enn Guds ord, og likevel sier: «En kan jo ikke selv ta til seg troen. Det er jo Gud som skal virke troen...». Det er dette som er å «friste Herren». Disse skal en gang få høre den rettferdige dommeren tale dette til dem: Dere ville ikke. Gjennom mitt ord ville jeg gi dere min Ånd. Men det nådemiddelet foraktet dere bare. «Gud lar seg ikke spotte». Når da troen kommer av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord, - etter Guds befaling sendt og forkynt for oss -, da er det virkelig farlig å avvise denne forkynnelsen.

 

18: Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo, sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ender.

Her begynner Paulus mer åpent å gi uttrykk for hensikten med denne delen av kapitlet. Han vil holde jødene selv konkret ansvarlig for sin åpenbare ulydighet mot evangeliet. Og det gjør han ved å bevise at de slett ikke hadde levd under noen mangel på kjennskap om Guds råd til frelse. «Men jeg sier: Har de ikke hørt?». På det spørsmålet svarer han med et ord fra Davids nittende Salme, hvor det først tales om at «Himlene forkynner Guds herlighet. Og hvelvingen viser hans henders verk», og hvordan spesielt solen går ut over verden og sprer sitt lys over alt. Men for sangeren er alt dette også ytre bilder på hva han straks etterpå, v.8-12, uttrykkelig omtaler; nemlig Herrens ord og vitnesbyrd, som «gleder hjertet, er rent og opplyser øynene». Nå anvender Paulus på evangeliets forkynnelse det som i v.5 først og fremst sies om hvordan skaperverket taler/forkynner. Dermed viser han oss Salmens dypere, åndelige mening. Deres røst (røsten av dem som forkynner Herrens ære) har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ender.

 

I dette kapitlet tales det jo gjennomført om Israel (v.1, 19,21). Og Israel hadde alltid kjennskap til Guds ord, selv da dette folket levde spredt ut over jorden. Dermed er apostelens bevisførsel her fullstendig uimotsigelig. Gud hadde stadig åpenbart seg for Israel. Til Israel hadde han sendt profetene sine. Mens andre folk lå i mørke, hadde Israel både gjennom skrift og tale, og i mange herlige forbilledlige handlinger, alltid forkynnelsen om Frelseren som skulle komme. Med all mulig grunn kunne derfor Paulus spørre: «Har de ikke hørt?». Og han gjentar sitt spørsmål, og underbygger sin påstand med ennå flere bibelord, for desto dypere å presse brodden av sin bevisførsel inn i sine vantro brødres hjerter. Han tilføyer:

 

19: Men jeg sier: Forstod ikke Israel dette? Først sier Moses: Jeg vil gjøre dere nidkjære ved dem som ikke er et folkeslag. Jeg vil egge dere til vrede ved et uforstandig folkeslag.

Meningen med dette og de følgende versene fatter vi lettest og riktigst når vi husker på hva som er apostelens hovedlære i disse kapitlene (9-11), og hva han spesielt vil innprente hos jødene. Han har lært at Guds rike gis ikke etter fortjeneste eller andre menneskelige forutsetninger, men av bare nåde til «hver den som tror», enten han nå er «jøde eller greker». Er så dette en ny lære som Israel uten noen som helst følger for dem bare kan forkaste? Eller har ikke deres egen Hellige Skrift forlengst forkynt dem dette? Dette er selve spørsmålsstillingen. Det er dette som ligger ham på hjertet, når Paulus nå spør: «Men jeg sier: Forstod ikke Israel dette?» (C.O.R.’s tekst sier: Var vel dette ukjent for Israel?) - hva er så «dette»? Jo, det som det dreide seg om, var dette avgjørende spørsmålet; om Guds rike gis bare av nåde til «hver den som tror». Og altså ikke til jødene bare på grunnlag av at de var Guds eiendomsfolk med all deres gudsdyrkelse. Men til hver den som tror. Slik at også hedningene, «dem som ikke er et folkeslag», når de tror blir frelst, i motsetning til det vantro eiendomsfolket.

 

Har ikke Israel fått vite dette? Har ikke Skriften for lenge siden forkynt dette? Nå kommer det rette svaret på spørsmålet, når Paulus siterer Skriftene deres: «Først sier Moses: Jeg vil gjøre dere nidkjære ved dem som ikke er et folkeslag. Jeg vil egge dere til vrede ved et uforstandig folkeslag». Å, Israels folk: I disse Herrens ord fra 5Mos 32:21 er det jo forutsagt at hedningene skal bli så velsignet ved å motta evangeliets lys, nåde og frelse, at dere blir oppbrakt mot dem i misunnelse. Så stor en nåde skal bli gitt til hedningene at dere skal vekkes opp. Først til nidkjærhet, sinne og misunnelse. Senere vil dere uroes, og etter hvert føres til omvendelse og iver etter å innta riket. Dette som først av alle ble tilbudt dere. Men som nå, på grunn av at dere foraktet det, ble gitt til hedningene fordi de trodde.

 

Sammenliknet med Israel var hedningene et «ikke-folk» (gr.teksten). For selv om de på det menneskelige plan nok var ordnet i samfunn, så var de i åndelig mening som ville. Sammenliknet med Israel var de også et «uforstandig folkeslag». For mens Israel hadde lyset fra Guds ord blant seg, så lå hedningene nedsunket i den dypeste uvitenhet og råskap. Der hersket hverken opplysning, godhet eller verdighet av noe slag. Men et slikt folk, sier altså Herren, skal bli så opplyst og benådet - framfor dere, at jeg gjennom dette skal vekke dere opp, «gjøre dere nidkjære», ja, «egge dere til vrede». Men, (slik vi ser det i kap.11:25-27) denne vreden skal i sin tid gå over til vrede og sorg over dere selv, ja, til anger og omvendelse. På samme måte som en hustru som med god grunn er forkastet av sin mann, skulle Israel kjenne en dyp smerte ved å oppleve mannens forbindelse med en annen (hedningene). Og på den bakgrunn tennes opp til iver etter å gjenvinne hans kjærlighet, få gripe evangeliet og bli frelst på samme måte som hedningene som er kommet til tro.

 

I denne forutsigelsen ser vi også klart forkynt apostelens store hovedlære, som han hele veien innprenter; at evangeliets nåde, rettferdighet og frelse ikke skulle gis etter fortjeneste eller andre ytre fortrinn, men av bare nåde til «hver den som tror». Her ser vi at dette hadde Moses, den første av profetene, forutsagt i Israels Hellige Skrift. Altså var det ikke noen ny lære som de bare kunne forkaste, uten at det fikk noen som helst konsekvenser. Dette er sterk bevisførsel fra apostelens side. Men han bruker ennå flere vitnesbyrd fra Skriften. Han fortsetter:

 

20: Men Jesaja er meget frimodig og sier: Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg ble åpenbart for dem som ikke spurte etter meg.

21: Men til Israel sier han: Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle.

Slik følger disse versene etter hverandre i Jesaja 65:1-2.

«Jesaja er meget frimodig», sier Paulus. Apostelen visste at det krevdes frimodighet til å uttale dette som disse Herrens ord innebærer. Det tales jo om hvordan de mest uverdige mennesker kommer til Guds rike, får nåde og frelse bare ved tro (v.4,11,12). Mens de mest nidkjære gjerningskristne fremdeles bare var et «ulydig folk som tar til motmæle» ( sv: ohörsamt och gensträvigt folk).

 

Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg ble åpenbart for dem som ikke spurte etter meg. Her taler Herren gjennom profeten ennå mer tydelig enn det han i mer skjulte ordelag forutsa gjennom Moses (v.19): At hedningene skulle komme til hans rike og motta dets nåde og velsignelser. Hos Moses ble disse kalt «et uforstandig folkeslag» «som ikke er et folk». Her omtales de med disse ordene: «de som ikke søkte meg, - ikke spurte etter meg». Og nå er det altså disse Herren holder fram. «Av slike var det jeg ble funnet», sier han. Men da må det vel også være han som har oppsøkt dem? Ja, akkurat slik var det. Og dette stadfestet at evangeliet skulle gå ut til hele verden, skulle forkynnes for «hele skapningen», og altså ikke bygge på noen som helst fortjeneste eller forutsetninger som jødene mente de hadde. Dette var da det budskapet Jesaja i Herrens navn hadde stor «frimodighet» til å forkynne.

 

Men husk så på den veldige, guddommelige nåden som skinner fram gjennom disse ordene! «Et uforstandig folkeslag», et folk som ikke en gang «søkte Herren», ikke «spurte etter ham». Det var disse som skulle finne ham, og det var disse som skulle få komme inn i nådens rike, istedenfor dem som utrettet så mye for sin religion som jødene. Ja, slik er Kristi rike; et nåderike, et frelsens rike for «det som er fortapt», for «det dåraktige», «det som blir foraktet», «det som ikke er noe» (1Kor 1:27-28). Her hører vi det tales om «de som ikke søkte meg, - ikke spurte etter meg». Dette burde jo lokke fram de stakkars sjelene som sitter i åndelig mørke, og som, svake i troen, ikke er kommet lenger enn til dette klagesukket: Hvis jeg nå bare hadde den rette tørst etter nåden, den rette anger, var alvorlig og flittig i bønn - da kunne nok jeg også håpe på nåde. Men når jeg er så likeglad og lettsindig osv. ..hvordan kan da Gud være nådig mot meg? Du: Se nå her hva Herren selv sier: «De som ikke søkte meg, - ikke spurte etter meg»! Noe ganske annet er det hvis derimot et menneske aldri søker Herren. Da blir det vel i all evighet borte fra hans nåde. Men da er det ikke fordi nåden i Guds hjerte var blitt mindre på grunn av dette menneskets likegyldighet.

 

Vi skal huske at enten vi kommer eller ei, så har han dødd på korset for hver eneste sjel. Han «søker det som er fortapt». Søker dem som ennå ikke søker ham, slik Kristus sier det: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15:16). Men da virker sikkert nok hans nåde at vi også begynner å søke ham. Profeten sier det slik: «Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg» (Jes 65:1). At vi begynner å søke og spørre etter Herren, er bare en frukt av at han først har oppsøkt oss. Herren sier at «ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham». Guds kjærlighet drar oss - før vi begynner å søke ham, og er derfor helt uberørt av noen godhet eller fromhet hos oss. Men når vi så begynner å søke ham, da får vi kjenne vår store likegyldighet, vårt kalde hjerte og vår treghet. Da er det om å gjøre at vi husker at nåden i Guds hjerte er fullstendig uavhengig av om vi søker, eller av hvor alvorlige vi er, hvor mye vi ber osv. På tross av at Jerusalem ikke ville omvende seg, så var Jesu hjertelag slik at han gråt over deres tilstand. Slik er Guds hjertelag. Hør nå hva Paulus også tilføyer:

 

Men til Israel sier han: Hele dagen lang rekker jeg ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle. Dette er da siste ordet, men også det sterkeste, som svar på spørsmålet: «Forstod ikke Israel dette?» (sv: Var vel dette ukjent for Israel?). Israel er bundet opp i sitt ansvar. Mer enn noe annet folk har Israel fått høre Herrens ord. «Til Israel», eller «når det gjelder Israel» sier han: hele dagen lang rekker jeg ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle» (sv: til et ohörsamt och gensträvigt folk). «Hele dagen», d.v.s. gjennom hele deres nådedag, hele den lange tiden Herren søkte folket med sin nåde. «Jeg rakte mine hender ut til dem», d.v.s. jeg har stått som en øm, forsonlig far står med utrakte armer mot barnet sitt som har falt og er gått bort. Jeg sier: Kom tilbake, barnet mitt! Jeg vil forlate deg alt. Kom bare og kast deg i armene mine! Erkjenn bare at jeg er din allmektige Far, og søk omvendelse, så skal alt bli godt igjen! Ja, slik har Herren Gud virkelig ropt til Israel: «Vend tilbake, Israel, du frafalne datter», eller du utro brud, «jeg vil opprette en ny pakt med deg» osv.. Det er dette han sier gjennom at han «rekker ut hendene sine».

 

Og hvordan har så folket svart på all denne nåden? Det får vi vite gjennom disse ordene fra Herren: «ett ohörsamt och gensträvigt folk». Slik er det folket har vært. Det samme klager Herren Gud også over andre steder: «Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode (sv: bära äkta druvor)?» (Jes 5:4). Samme klagesukk har Herren foran Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene sine, men dere ville ikke!» (Mat 23:37). De «ville ikke». De var et «ulydig (sv: ohörsamt) folk», sier teksten vår. De «var ikke lydige mot (sv: hörsammade icke) evangeliet». De ville ikke vende om og gi Herren hjertet, men gav ham isteden bare ytre gjerninger og seremonier i sin gudstjeneste. Ja, de var «et folk som tok til motmæle» (sv: et gjenstridig folk). De reiste seg mot omvendelses-predikantene, de motsa sterkt og viste fra seg all Guds nåde.

 

I disse klagesukkene: «et ulydig folk som tar til motmæle» er, kort sagt, hele Israels historie skildret, slik folket var både før, under og etter Kristi dager på jord. Mot Moses og Aron reiste de seg ofte. Profetene steinet de. Livets fyrste drepte de. Og denne ubotferdige ondskapen, og den dommen som ble følgene, var altså forutsagt av profetene. Dermed lå det også i Paulus’ anvendelse av Jesajas ord, et særdeles sterkt og knusende budskap. Det medførte jo at de ikke lenger kunne forsvare seg med uvitenhet, for de var kalt til omvendelse av Gud, lenge og inntrengende - «hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender». Dernest gikk det jo også klart fram av budskapet hans at de var «et ulydig folk som tok til motmæle». Dermed var også dommen over dem allerede uttalt.

 

Slik avslutter apostelen det kapitlet hvor han begynte med dette som var «hans hjertes ønske og bønn til Gud for Israel». Hans kjærlighet til dem hindret ham ikke i å uttale dommen over dem. Og i dette kapitlet har han også tydelig sagt hva som var grunnen til at et slikt folk, som hadde «nidkjærhet for Gud» og «jaget etter rettferdighetens lov», likevel gikk fortapt. Fordi de altså i alt sitt strev etter rettferdighet ikke var lydige mot (sv: icke hörsammat) evangeliet - «de søkte å bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor underordnet de seg ikke (gav seg ikke inn under) Guds rettferdighet». Måtte vi aldri glemme denne lærdommen!

 

Måtte vi så aldri glemme at alt det Skriften inneholder om Israel, det er skrevet for alle folk til alle tider - «det ble skrevet ned til advarsel for oss» (1Kor 10:11). Og måtte så også hver eneste én av oss holde dette speilet opp for øynene våre! Ønsker du å få klar beskjed om hvilket sinnelag Gud har, og hva han til sist vil gjøre med oss, så bare se på Israels historie. Hvordan han handlet med det ulydige og gjenstridige folket. Der ser du hva Gud skal gjøre med dem som aldri vil adlyde hans kall til omvendelse, men alltid bare fortsetter i synd og selvopptatthet. Ja, der ser du hva han vil gjøre også med dem som har hatt stor nidkjærhet for Gud, for kristelighet og bønn, - men som i alt dette har sin egentlige trøst, sin rettferdighet - og dermed ikke «hörsamma evangelium». Ja, hva gjorde Gud med det egenrettferdige, troløse og ubotferdige Israel? For det samme skal han jo også gjøre med de troløse og ubotferdige kristne. Profeten sier «de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem» (Jes 63:10).

 

Nå gjorde Gud det han hadde forutsagt et annet sted: «Fordi jeg ropte, og dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, fordi dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer som dere gruer for, når det dere gruer for kommer som et uvær, og deres ulykke farer fram som en stormvind.... Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg» (Ord 1:24-30). Slik gikk Herren fram gjennom mange straffedommer over Israel, men spesielt i den siste, da Jerusalem ble ødelagt. «Da ble der slike bønnerop inne i byen at steinene kunne røres. Men himmelen var som av kobber», stengt for all deres bønn. Nå var det Herren som ikke hørte dem, - på samme måte som de før ikke ville høre på ham. Slik handler Herren. En tid rekker han sine hender ut og innbyr synderen til å komme. Men den dagen kommer da nådens tid er forbi. Da følger dommen uten barmhjertighet. Slik har også den kjærlige Frelseren beskrevet det f.eks. i Mat 22:1-13, og mange andre steder. Og når vi ser hvordan jødene ble kastet og spredt ut over hele verden, da ser vi realiteten av alvoret i Herrens advarsler. Å, måtte hver eneste én våkne opp og erkjenne at Herren er fortsatt akkurat den samme! Hans advarsler til troløse kristne er like alvorlige som advarslene til det troløse Israel!

 

Men på samme måte som Gud er en forferdelig dommer over dem som forakter ham, så er han også umåtelig nådig mot alle dem som hører hans røst og faller ned for hans fot. Se hvordan han fryder seg over de stakkars hedningene som tok imot hans nåde: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg». Ja, se hvordan han skildrer sin inderlige lengt når han venter på sitt «ohörsamma och gensträviga folk». Og husk så på at Gud er den samme til alle tider. Nøyaktig slik som han var, eller sa at han var, slik er han også i dag. Og hva er det han sier om seg selv? «Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender». Slik står han også i denne stund med utrakte hender mot hver eneste én som ønsker å kunne tro, og å komme til ham. Slik taler også Herren Kristus: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!» «Den som kommer til meg, skal jeg aldri støte ut». Dette må jo være akkurat det samme som at: Jeg står med utrakte hender.

 

Så sier du kanskje: Men denne nåden må jo bare være for virkelig botferdige og lydige sjeler, men jeg er bestandig ulydig. Jeg har ikke en gang en alvorlig vilje og kjærlighet til det gode. Hvordan skulle så jeg kunne ha noen trøst av slike ord? - Svar: Se nå etter hvordan teksten lyder! Han sier ikke: Jeg rakte mine hender ut til et lydig og botferdig..., men tvert imot «til et ulydig og gjenstridig folk». Men hvordan skal så dette oppfattes? Et slikt folk er jo forkastet? Ja, hvis du aldri blir noe annet enn ulydig og gjenstridig, da er du nok for ditt vedkommende ulykkelig. Men fortsatt er jo Herren Gud den han sier han er. Spørsmålet er jo om Gud kan være nådig - når du er så ulydig. Hør nå, og glem aldri dette: At nåden i Guds hjerte er fullstendig fri og uavhengig av din fromhet. Se hvordan han kom til Adam på syndefallets dag med den første forkynnelsen av evangeliet, da Adam var så full av ondskap at han i bitterhet ville skyve skylden for fallet over på Gud selv. Han sier jo at: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt». Men på tross av dette bar Gud fram sitt nådefulle budskap. Og se hvordan den fortapte sønnens far «da han fremdeles var langt unna» «sprang ham imøte og falt ham om halsen og kysset ham». Slik har Herren Kristus selv skildret sitt hjertelag.

 

Hvis du derimot bestandig blir værende i det fremmede landet, så blir du jo også for evig borte fra Guds nåde og frelse. Men faderhjertet er alltid uforandret. Faderarmene er likevel alltid utrakt mot deg så lenge din nådetid varer, så lenge du ennå blir kalt. «Hele dagen lang rekker han sine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk». Er det derimot kommet dit hen at du selv kjemper mot din ondskap og ulydighet, og gjerne vil tro og adlyde Guds kall, så kjenner du kanskje ennå daglig naturens ulydighet. For den dukker jo opp både i tanker, ord og gjerninger. Men hvis du da, uansett alt dette likevel søker nåde, tilgivelse og hjelp ved Jesu føtter, ja, så er du ganske visst både søkt og funnet av din himmelske Far. For da er ulydigheten mot evangeliet brutt, og du er allerede i Fars armer.

 

Måtte vi aldri glemme hva denne teksten sier; at Gud står med utrakte hender - til og med mot et ulydig folk. Og da må jo også ganske visst det mennesket bli mottatt med all hans kjærlighet og glede, som selv tar avstand fra sin ulydighet og inderlig ønsker både å tro og å lyde ham. Så er da ordet om en slik nåde hos Gud både overbevisende og klart framstilt også i dette dyrebare kapitlet. Måtte bare Gud gi oss av sin Hellige Ånd, så vi også kan få dette inn i hjertet, og deretter beholde det til evig liv! Amen.


bunn-bilde

Webdesign ©Salit