Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 11


Kapittel 11

 

Innhold: Guds rådslutning med Israel: 1: At Gud ikke forkaster sitt folk, men alltid har sin «rest», selv om alle de andre lever i et bedrag (1-10). 2: Men det er heller ikke meningen at alle de andre alltid bare skal fortsette i sitt bedrag. Paulus sukker jo og ber om at de skal omvende seg. For på samme måte som deres fall førte til at hedningene ble frelst, så skal ennå større ting skje når jødene kommer tilbake til Gud (11-16). 3: De som har vendt om fra hedenskap, advares mot å opphøye seg over jødene, og formanes til isteden å frykte for seg selv (17-24). 4: I mer konkrete formuleringer gjentas forutsigelsen om Israels framtidige omvendelse. Deretter avslutter Paulus i tilbedelse og lovprisning til Gud for hans uutgrunnelige visdom og storhet (25-36).

 

I det niende og tiende kapitlet har Paulus nå vist at når Herren Gud etter sitt evige råd til frelse rettferdiggjør bare dem som tror på Sønnen, som han gjør med hedningene - mens Israel i all sin religiøsitet går fortapt på grunn av sin vantro, så er dette ikke i strid verken med hans tidligere løfter til Israel, eller med hvordan han dømmer i sin hellige rettferdighet. Dette har Paulus underbygget gjennom mange ord fra Skriften. Han har bevist at Israel ikke hadde vært overlatt til noen uvitenhet om Guds råd til frelse, men tvert imot både lenge og inntrengende vært kalt til omvendelse. Så har han også vist at da må følgene av alt dette bli at deres egen ulydighet overfor evangeliet var selve årsaken til deres vantro, så de måtte gå fortapt. Alt dette var jo i sum et forferdelig budskap. Så kunne da også Paulus ha forlatt dette emnet, og gått over til den andre hoveddelen i brevet: Formaningene. Men nei, hans kjærlighet til sitt folk, og nøden for tilstanden deres, gav ham ikke lov til å forlate emnet på et så trøstesløst punkt. Han er tvunget til også å forkynne det håpet som ennå står åpent, såvel for oss som for de vantro i Israel.

 

Og her gjør han som de gamle profetene. Etter sin mest knusende omvendelses-forkynnelse, sluttet de ofte med trøst om at det var bedre tider i vente. Her er da apostelens blikk rettet mot de bedre tidene, og mer trøstefulle forhold som ennå gjenstår. Slik ser vi dette kapitlets sammenheng med det forrige.

 

Men det kunne ennå stå et spørsmål åpent, et som ennå ikke var blitt besvart. Vel var egenrettferdighetens vei og vantroens unnskyldninger blitt tilintetgjort, når Paulus viste at Guds løfter ikke er gjort til intet, fordi om de vantro i Israel blir forkastet. For Guds løfter gjaldt jo det sanne Israel. Og i sin nåde utvelger Gud til frelse hvem han vil. Derfor er han rettferdig når han bare utvelger troens barn. Men så kunne det fremdeles spørres: Hvordan fullbyrdes så Guds egen nådige rådslutning i at han utvalgte Israel, og skilte dem ut fra alle andre folk? Herren Gud, som jo på forhånd ser alt, må jo ha hatt et annet og nådigere siktemål med å utvelge Israel, enn at de til slutt bare skal gå fortapt og utslettes?

 

Det spørsmålet belyser nå apostelen. Han viser Guds underlige og nådefulle måte å styre på i dette at ikke bare skulle hele verdens frelser komme fra Israel (v.26). Men, etter at evangeliet på grunn av Israels vantro isteden gikk ut til hedningene, så skulle dette at disse ble benådet og frelst, omsider bli til en vekkelse for Israel. Så skulle de i anger og tro vende om til ham som de først hadde forkastet. Paulus sier: «Ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningene, for å gjøre dem nidkjære. Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde!» «Forherdelse har rammet en del av Israel inntil det fulle antall av hedningene er kommet inn, og så skal hele Israel bli frelst»». Det er når han taler om hvordan Gud fører sitt folk på denne mektige og trofaste måten, at Paulus gripes av beundring over dybden i Guds råd og visdom, så han avslutter med bare å prise og lovsynge Gud. For av ham, gjennom ham og til ham er alt skapt.

 

I dette ellevte kapitlet finner vi altså den mest trøsterike utsikten over Guds rådslutning. Både når det gjelder vårt liv her på jord, og det vi har i vente. Både når det gjelder hedningenes, men også til sist Israels framtidige omvendelse. Men det inneholder også så mye annet som er så «hälsosamt» (som har så stor betydning for vår åndelige helse), så dypt trøsterikt, eller med så advarende tyngde. Så her er det mye godt å hente, hvis Herren i sin nåde lar oss får se og motta det. Måtte bare han være nær oss og velsigne oss!

 

1: Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme.

Jeg spør da. Med bakgrunn i alt jeg har sagt foran, spesielt det vi just har gått gjennom (Kap.10:20-21), og for å unngå en stor misforståelse, så spør jeg: Har Gud forkastet sitt folk? Er dette meningen eller konsekvensen av det jeg har lært? Jeg har jo vist at Israel gjennom sin vantro ikke får del i evangeliets nåde, og at hedningen ved tro får motta den. Innebærer dette at Herren Gud har forkastet sitt folk, altså hele Israel, så hans vrede er over hver eneste én i hele dette folket? Ja, dette var ennå en mulig misforståelse av ordene, apostelen tenkte kunne oppstå. For slik er menneskehjertet. Det misbruker Herrens ord til alle kanter. Først og fremst kunne de jødene som ennå stod imot sannheten, utlegge apostelens budskap på den måten. De kunne si at han lærer at Gud har forkastet sitt folk, ja, forkastet alt som jøde heter.

 

Dernest kunne de som nok var åpne for hans forkynnelse, likevel bli bedratt av hjertets tendenser til å overdimensjonere all urovekkende forkynnelse. Dermed kunne de virkelig oppfatte ordene om Israels vantro og fall, som om Gud hadde gitt opp alle som tilhørte Israels folk, og for alltid utelukket dem fra evangeliets frelse og velsignelse. Vi vet at den oppfatningen også fra tid til annen har slått rot hos kristne. Men denne oppfatningen avviser Paulus kraftig. Han sier: På ingen måte! Gud bevare oss fra å oppfatte ordene hans på den måten! Det er jo ikke selve folket Gud forkaster. Det gjelder bare de vantro av folket. Bare dem som aldri lytter til evangeliet, så det får omvende hjertet deres. Skulle min forkynnelse innebære at selve folket, alt som har navn av Israel, var utelukket fra evangeliets nåde, da hadde jeg jo utelukket meg selv også fra det.

 

Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Dette var jo en enkel og avgjørende måte å argumentere på. Paulus sier m.a.o.: Alle forstår jo at jeg mener jeg selv har del i evangeliets nåde. Hvis det da skulle være min lære at alle som er en israelitt, skulle være forkastet av Gud, så hadde jeg jo dermed også fordømt meg selv. For jeg er jo også en israelitt. Bare dette skulle vel bevise at jeg ikke mener at hele Israel, som folkeslag betraktet, er forkastet. Paulus tilføyer: «Av Abrahams ætt, av Benjamins stamme» (for allerede ordet «israelitt» betegner en av Abrahams etterkommere). Denne tilføyelsen viser apostelens iver etter å underbygge sin bevisførsel kraftig. For dermed har han ikke bare brukt flere ord til å grunnfeste tanken i dette. Han har også vist at han er en virkelig israelitt. Ikke en proselytt (en person som bare var tatt opp som israelitt utenfra) som bare var forenet med Israel, men et blodets avkom av Abraham.

 

I tillegg nevner han at han var «av Benjamins stamme». D.v.s. at han tilhørte en av de to stammene som ble trofaste mot Davids hus og den sanne gudstjenesten da Israel ble splittet under Rehabeam. Dermed er alt dette den beste dokumentasjon for å vise falskheten i den misforståelsen spørsmålet antyder. Dernest viser det også at selve folket, og Guds gamle pakt med dem, ennå alltid var aktet høyt av Paulus. Men at han i nidkjærhet for sannheten og sitt folks frelse, ble drevet til å forkynne den dom som Guds ord innebærer.

 

I tillegg til den vesentligste lærdommen, eller bevisførselen i selve spørsmålet, kan vi av dette stedet også hente en annen lærdom. Som i de mange andre stedene hvor apostelen bruker seg selv som eksempel (f.eks. 1Kor 15, 2Kor 11 og 12, Gal 2, Fil 3 m.fl.), så lærer vi også her at når omstendighetene krever det, så er det ikke galt, eller å anse som forfengelig skryt, å benytte seg selv eller sin egen erfaring som eksempel i det en taler om. Men det må alltid bedømmes ut fra hjertets holdning. Er det for å gjøre noen nytte, jeg viser til egne erfaringer? Eller er det bare for å holde meg selv fram? Både her og andre steder der apostelen nevner seg selv som eksempel, er det alltid nytten av det, og kjærligheten som driver ham til det (2Kor 12:11). Men Paulus bruker også et eksempel fra Skriften for å belyse spørsmålet. Han sier:

 

2-4: Gud har ikke forkastet sitt folk som han tidligere har vedkjent seg. Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia, hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: Herre, de har drept profetene dine og revet ned altrene dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv. Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? Jeg har latt det bli igjen for meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal.

Gud har ikke forkastet sitt folk som han tidligere har vedkjent seg. Dette slås klart fast fra apostelens side. Og det vil han nå bevise. «...forkastet sitt folk som han tidligere har vedkjent seg»! Bare i disse ordene ligger en klar motsigelse. Gud kan jo umulig forkaste «sitt folk», så sant han er en trofast Gud (v.29, 2Tim 3:13). Men Paulus sier ikke bare «sitt folk» (Guds folk), men tilføyer også: «som han tidligere har vedkjent seg». At han «tidligere har vedkjent seg» dette folket, er jo ennå en garanti for at han ikke kan forkaste det. Men «som han tidligere har vedkjent seg» er ikke det samme som utvalgt eller forut bestemt. For det er ikke noe av dette apostelens ord her betyr, bare at han «tidligere har vedkjent seg» dem. Og selve folkets utvelgelse er her antydet gjennom uttrykket «sitt folk».

 

Men de som Gud på forhånd kjente til ville være og forbli hans folk, dem har han også forutbestemt til å være det (se kap.8:29-30 og forklaringen). Og nettopp i dette at han på forhånd kjente til dem, ligger jo den største sikkerheten for at han ikke skal forkaste sitt utvalgte folk. For ingenting er skjult, slik at Gud ikke på forhånd har sett det. Altså må Gud på forhånd ha kjent til hele dette folks historie. Såvel all deres ulydighet, deres vantro og fall, som også at de på nytt kommer tilbake til Gud. For alt dette har han jo forutsagt i sitt ord, og må derfor også skje. Men i dette ligger da også den største garantien for at han ikke kan forkaste sitt folk, hele folket, men bare de som ikke tror, i dette folket. Ikke noen som helst situasjon kan gjøre at Gud vil forkaste sitt folk. For han kjente det jo på forhånd, før han utvalgte det. Og med ordene «sitt folk som han tidligere har vedkjent seg» menes ikke bare det åndelige Israel (kap.9:6-8), men hele folket, det ser vi tydelig av sammenhengen.

 

Først og fremst dreier hele spørsmålet seg i v.1: «Har Gud forkastet sitt folk?» ikke om de som tror, men om hele Israels folk. Det ser vi tydelig av hvordan Paulus ordlegger seg når han bruker seg selv som eksempel. Han sier ikke: Jeg er jo også en som tror. Men: «Jeg er jo også av Abrahams ætt, av Benjamins stamme». Og svaret må jo nødvendigvis dreie seg om akkurat det samme som spørsmålet. Videre handler også hele kapitlet om Israels folk som folk betraktet. Ordene: «som han tidligere har vedkjent seg» taler altså om hvordan Gud har vedkjent seg Abraham og hans etterkommere, d.v.s. utvalgt dem, til å være hans eiendomsfolk, på grunnlag av slik han forut kjente dem.

 

Dette taler Herren om mange steder, bl.a, i 5Mos 10:15, 14:2, Jes 41:8-9, 44:1-2. I de versene vi nå har for oss, viser Paulus samtidig at hele folket ikke er inkludert i Guds frelsende pakt. Det er bare «en rest, etter nådens utvelgelse» (v.5) som utgjør Guds sanne, benådede folk. Likevel er det egentlig ikke dette det dreier seg om her, hvor spørsmålet som stilles er om Gud forkastet hele jødefolket. Det er dette Paulus bestemt avviser. Og med dette eksemplet lar han oss også se at uansett hvor ille det ser ut med hele folket, så har Gud likevel sine blant dem, som tror, og som han kjenner. Det viser jo også at han ikke har forkastet alle som tilhører Israel.

 

Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia (1Kong 19:10-18), hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: Herre, de har drept profetene dine og revet ned altrene dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv. Først legger vi merke til hvor godt dette eksemplet passet inn nå. For tilstanden i Israel da Elia talte dette til Herren, var på mange måter den samme som på Paulus’ dager; en tid full av sterkt fiendskap og forfølgelse mot sannheten. Når apostelen skriver dette, var Kristus drept. Det samme gjaldt mange av hans vitner. Samtidig som den store massen av folket forkastet evangeliet. Slik var også tilstanden på Elia’s tid. På det tidspunkt teksten omtaler, var profeten på flukt bort fra sine fiender. Trist og nedslått gjemte han seg i ørkenen ved fjellet Horeb. Der taler Herren til ham: «Hva vil du her, Elia?». Og han svarer med den klagen over tilstanden i Israel som ordene i teksten her viser. Paulus sier Elia «anklager Israel overfor Gud» - nå anklager han Israel, han som brant av kjærlighet og nidkjærhet for folkets vel -! Han sier: «Herre, de har drept profetene dine og revet ned altrene* dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv».

 

 

 

*

«Altrene dine». I loven var det forbudt å ofre til Herren på andre steder enn i Jerusalem (5Mos 12:13flg.). Men de hellige av Israels folk hadde nå ikke adgang til Jerusalem. I denne nødssituasjonen hadde de derfor bygget alter for Herren i deres eget land. Og Herren godtok disse som altere for ham.

 

Her sier altså Elia at han er alene igjen av profetene (1Kong 18:22). Men både av Guds svar og av Paulus’ anvendelse av skriftstedet, går det tydelig fram at den nedslåtte Elia ikke bare opplevde at han var den eneste igjen av profetene, men også at han var den eneste troende igjen. Han så hele folket som frafalt og dødt overfor Herren. For vi merker at i sitt svar taler Herren om hvor mange han ennå regnet som sitt folk, - han taler ikke om profeter. Og ettersom dette er Herrens svar på profetens klage, så ser vi hva klagen må ha gått ut på. I profetens nedslåtte motløshet fortonte situasjonen seg så fortvilet at han så alt som tapt i Israel. Han kunne ikke gjøre eller håpe mer. Derfor begir han seg ut i ørkenen og vil leve for seg selv i en hule ved Horeb.

 

Da ser vi hvor godt dette eksemplet passer overfor spørsmålet: «Har Gud forkastet sitt folk?» Ikke usannsynlig har Paulus selv, i den nedslående erkjennelsen av jødenes vantro, kjent det på samme måte som Elia, og hatt behov for samme trøst som han fikk. Den samme motløshet har sikkert også mange troende jøder kjent ved tanken på hvor få de var i den store massen. Derfor er det da også Paulus holder fram Guds svar så sterkt og medfølende. Først vekker han opp, ved å innlede med et spørsmål: Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? Og selve svaret er også lærerikt og verd å tenke over. Mens profeten sier: «Jeg er alene igjen», så sier Herren i sterk motsetning til dette:

 

Jeg har latt det bli igjen for meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal». I teksten, 1Kong 19, ser vi først hvordan Herren forkynte for den motløse profeten hvilken straffedom han nå, gjennom Hasael, Jehu og Elia, skulle sende over det frafalne folket. Deretter tilføyer han: «Men jeg vil la sju tusen bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Baal». Alle de som ennå ikke hadde falt fra og begynt å dyrke avgudene, men holdt seg til den sanne Gud og hans ord, de regnet Herren ennå for sine, og ville skåne disse. For når de holdt seg til den sanne Gud, og hørte hans ord, så kunne nådens Ånd ennå bearbeide dem, og de kunne en gang få motta troen. Disse sju tusen som var blitt igjen, bruker Paulus som et bilde på «den rest som er igjen etter nådens utvelgelse» (v.5), og vil si: På Elias’ tid, da det så så ille ut i Israel at til og med profeten mistet motet og trodde han var den eneste troende igjen, så kjente likevel Herren sju tusen menn som ikke hadde bøyd kne for Baal. Men på samme måte ser han også nå midt inne i massen av et vantro Israel, mange som enten allerede tror, eller fremdeles skal få motta troen. Og disse som Herren elsker og har utvalgt som sine, er jo også israelitter. Så kan da også dere se at han har ikke forkastet sitt folk. Slik besvarer han spørsmålet.

 

Men dette eksemplet er jo veldig lærerikt for oss. Her får vi se hvor forskjellige Gud og mennesker er. Hvordan selv de mest åndelige, som her den sterke profeten Elia, i tunge og mørke stunder kan bli så forvirret at vi bare oppfatter det som dødt alt sammen i Guds forsamling (og det skjer nok særlig hvor forsamlingen er gammel og blandet opp med mange ugudelige mennesker). Men Herren Gud har og kjenner hele tiden sine, der hans ord og sakrament ennå brukes. I slike mørke tider fristes vi også, på samme måte som Elia, til å trekke oss unna, til å la den store vantro massen bare fare i sin elendighet, og bare søke vår egen redning. Måtte vi da huske på hvordan Herren her talte til profeten: «Hva vil du her» i denne ensomme hulen? Nei, gå inn til Damaskus. Der skal du få noe å gjøre. Ennå er ikke alt håp ute for Israel. Om ikke du ser andre enn deg selv som en rest for mitt rike, så ser jeg annerledes. «Jeg har latt det bli igjen for meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal». Gå og hold ut i tjeneste for disse med kjærlighet og tålmod!

 

Slik talte også Herren til profeten Jona, når han også ville rømme bort fra Ninive, som etter hans mening ikke ville la seg hjelpe. Herren er mer trofast enn hans mest trofaste tjenere. Jona ble harm på grunn av at Gud var så mild mot Ninive, og klager mer over hvordan det gikk med kikajontreet, enn over den store byen. Og Herren sier: «Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med. Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen». Slik er Herrens hjertelag, også overfor et ugudelig folk. Å, om vi kunne huske på dette! - Og huske på at selv der vi ikke ser noe annet enn død og ugudelighet, der har Herren ennå mange som han ser kan bli frelst.

 

Men samtidig skal vi vokte oss mot den tanken lettsindige «kalkstrykere» (Esek 13:11) vil plante som en falsk trøst i seg selv og andre; dette at Guds folk ikke nødvendigvis trenger stå åpenbart fram, og dermed skille seg ut, her på jord. Men at vi bare skal håpe det beste selv for dem som dør uten at det har foregått noen som helst omvendelse fra deres fullkomne likhet med verden. Nei, dette er langt fra det teksten vår lærer oss. Den taler bare om at Herren i denne ugudelige massen ser noen som vi ikke ser. Noen som enten er, eller kommer til å bli omvendt. Noen som enten allerede tror, men som av redsel for verdens fiendskap ennå bare i hemmelighet er Jesu disipler (Joh 19:38). Eller de skal i framtiden få komme til troen.

 

Herren har tydelig nok uttalt at hans folk ikke skal være skjult. Men i stor nåde støtter og oppdrar han dem, når de er nye og svake på veien, for at de en gang skal stå klart fram og bekjenne hans navn. Han sier jo: «Man tenner ikke en lampe og setter den under et kar» osv., «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules», «Dere er verdens lys», «Dere er jordens salt» osv. Hvordan kan en være «salt» som brukes mot verdens forråtnelse, hvis en selv er lik verden? Hvordan kan en være et «lys» for verden, hvis en bare taler og lever helt likt med den (dette talte vi mer inngående om under kap.10:10). Men vi går tilbake til teksten. Etter at Paulus har sitert Herrens svar til Elia: «Jeg har latt det bli igjen for meg sju tusen menn...», anvender han nå dette på dagens Israel:

 

5: Så er det da i den tid som er nå, en rest igjen etter nådens utvelgelse.

På Elias tid, da den store massen av folket var frafalne, og hadde begynt å dyrke Baal, så Herren fremdeles sju tusen menn som ikke hadde falt fra slik, og som han derfor skånte og bevarte. På samme måte kjenner også Gud «i den tid som nå er» (d.v.s. i apostelens egen, og hele den nytestamentlige tid) i den store massen av vantro jøder, mange som enten allerede tror, eller som etter hvert vil komme til troen, og som han da også allerede har utvalgt til frelse. Det er disse Paulus her kaller «en rest igjen etter nådens utvelgelse». Han kaller det «en rest», med bakgrunn i det han sa i forrige vers: «jeg har latt det bli igjen for meg...», og for å antyde at de utgjør bare en svært liten rest av den store massen som gikk bort i vantro. Selv om denne hellige rest allerede på apostelens tid var en flokk på «mange titusener» (Apg 21:20), så var de likevel, sammenliknet med den store massen av vantroens mennesker, bare å regne som «en rest».

 

Etter nådens utvelgelse. D.v.s. etter den utvelgelse som nåden gjør. Den utvelgelse som skjer etter nådens regler; at Gud utvelger dem som ikke har noen fortjeneste å vise til, men søker sin frelse av bare nåde - og på den andre side forkaster dem som virkelig har gjort gode gjerninger, men som også bygger sin rettferdighet nettopp på dette. Allerede i v.6 følger Paulus opp dette punktet med denne forklaringen: «Og er det ved nåde, da er det ikke lenger ved gjerninger..». Da ser vi hva han vil ha fram; som er akkurat det samme som i det niende kapitlet var forklaringen på alt det Paulus hadde sagt der om nådens utvelgelse. Der sa han det slik; at de som hadde jaget etter rettferdighet, fikk den ikke, bare fordi de søkte den gjennom gjerninger. Mens derimot de som ikke en gang hadde jaget etter rettferdighet, de mottok den. Fordi de tok imot den i tro, av nåde. Der ser vi hva nådens utvelgelse er; det er den som skjer etter Guds faste rådslutning om å frelse bare dem som tror, men derimot utelukke de egenrettferdige, de som «ikke underordner seg/gir seg inn under Guds rettferdighet» (kap.10:3), «ikke er lydige mot evangeliet» (sv.: icke hörsamma evangelium) (v.16).

 

Med slike uttrykkelige ord har Paulus tydelig forklart at Israels forkastelse ikke var et resultat av en slags Guds vilkårlige beslutning om konkrete personer, men av deres egen ulydighet mot evangeliet. Og da er den «rest som er igjen etter nådens utvelgelse» de som tvert imot åpner seg for evangeliet, og som fattige syndere søker nåde gjennom Kristus. Slike fantes altså fremdeles blant de mange vantro i Israel. Dermed er det også bevist at Herren ikke har forkastet hele sitt folk, men frelser alle som tror, enten det er «jøde eller greker» (kap.10:12). Dette blir da svaret på spørsmålet i v.1. Men Paulus er aller mest opptatt med sitt hovedbudskap; den store læren om frelsen, at det er bare av nåde ved troen på Kristus Gud rettferdiggjør menneskene. Derfor tar han på nytt opp dette med «nådens utvelgelse», og sier:

 

6: Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning.

I vers 5 hadde Paulus sagt at det ennå fantes en rest igjen etter nådens utvelgelse. Og nå tilføyer han: «Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger». Er det altså etter nådens utvelgelse at denne rest ennå finnes, og når dermed ikke hele Israel er forkastet, - så er det ikke deres (jødenes) fortjeneste - slik dere jøder alltid vil ha det til. Nei, tenk nå etter hva «nåde» betyr! Nåde utelukker jo alt som heter fortjeneste, for er det av nåde, da er det ikke på grunn av deres gjerninger, - ellers var nåden ikke lenger nåde. Er det derimot på grunn av deres gjerninger, da er det jo ikke lenger av nåde, ellers er gjerningen ikke lenger gjerning. Slik er sammenhengen her.

 

Her har vi nå et av de sterkeste kjerneordene i Skriften. Et ord som er svært nyttig til å klarne tankene i dette viktige spørsmålet; hva nåde vil si. Og det er særdeles viktig. Tusenvis av mennesker bekjenner og synger hele livet at det er bare av nåde ved Kristus, vi blir frelst. Likevel legger de hele sin sjel i egen aktivitet for å fortjene eller bli verdige til Guds nåde. Mange lever i det mørke at de tror mennesket har noe godt i seg selv, så håper de hele tiden på alt godt fra Gud, og sier samtidig: «av hans nåde». Slik blander de sammen nåde og fortjeneste.

 

Mange kan være våkne nok til å se sin konstante synd og ondskap. Men de har aldri den rette freden i sjelen. De går alltid i et kvelende mørke, halvveis dømt, og uvisse på om de eier Guds nåde. For de erkjenner at de makter ikke være og gjøre alt det Gud krever. Likevel bekjenner de at vi blir frelst bare av nåde, ikke ved gjerninger. Slik blander de sammen nåde og fortjeneste, og er ikke oppmerksomme på at disse to tingene jo er rake motsetninger til hverandre. Denne sammenblandingen er meget skadelig, og kveler all åndelig kraft. For når en har det slik, kan en aldri få full fred og visshet om Guds nåde og vennskap. Dermed kan en heller ikke få den kjærlighet, lyst og kraft til det gode som bare følger av den fulle trøst og fred med Gud. Derfor bør vi legge meget godt merke til dette verset, og strekke oss etter å få det rette synet på nåden. Og hør da hva det er apostelen sier:

 

Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger - er det av nåde, bare gjennom Kristus, at vi er rettferdige og tilfredsstiller Gud, så er det hverken helt eller delvis gjennom vår egen verdighet, fromhet, lydighet, kjærlighet, anger, bønn, ....Nei, det er helt og holdent av nåde. Ja, så fullstendig av nåde at alle dine fall og overtredelser ikke det minste kan redusere Guds kjærlighet - så sant det er av nåde, av ren nåde - ! For da er det ikke av våre gjerninger, hverken indre eller ytre.

 

Ellers er ikke nåden lenger nåde, - ellers var ikke nåden det den er; en helt ufortjent overrekkelse og gave. Nei, da ble selve begrepet: nåde opphevet. Når det i Guds ord tales om nåde, så menes det en virkelig og ren nåde. Ikke en blanding av nåde og belønning, men en nåde som utelukker all vår fortjeneste.

 

Men hvis det er av gjerninger, - av noen som helst vår fortjeneste eller verdighet, at Gud tar imot oss og rettferdiggjør oss, så er det ikke lenger nåde. Da må vi ikke lenger komme og si at vi frelses av nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning. Dvs: Nåde og fortjeneste er så motsatte ting, at hvis det er ved gjerninger eller fortjeneste vi blir Guds barn, så bør vi også erkjenne hvor verdifull vår fortjeneste er, og ikke fornekte den ved å tale om nåde. For det er en ynkelig fortjeneste - hvis det behøves noen nåde til å belønne den med. Så skarpt er det Paulus taler her. Han sier m.a.o: Det må være enten - eller. Enten må det være nåde, og da er det ikke noen fortjeneste. Nei, absolutt ikke noen fortjeneste. Eller også er det fortjeneste, og da er det absolutt ikke nåde. Nei, slett ingen nåde. At noen er kjærlig mot en som fortjener det, som er verd kjærlighet, - det er ingen nåde.

 

Det er ingen virkelig nåde - hvis den ikke er virkelig ufortjent.

Det er dette som er apostelens klare budskap.

 

Så står vi da over dette avgjørende spørsmålet: Om det da virkelig er av nåde at Gud frelser menneskene! Hva er det Herren Gud i himmelen har besluttet og åpenbart i sitt ord om akkurat dette? Er det bare av nåde Gud vil frelse menneskene? Eller er det på grunn av noe som helst vi kan fortjene eller oppnå? All min fred her i livet, og trøsten i min dødsstund, avhenger av svaret på dette spørsmålet. Og i dette helt avgjørende spørsmålet er jeg nødt til å vite hva Herren, vår Gud selv sier. Hva sier Gud om dette gjennom alle sine åpenbarelser og profetiske budskap om Sønnen som han skulle sende? Hva sier han oss gjennom konkrete ord, og forbilledlig i Skriften, om hvordan syndere benådes? La oss ta dette grundig for oss!

 

Det første og aller sterkeste beviset på at Gud vil frelse menneskene bare av nåde, slik at all vår fortjeneste er utelukket, ligger ganske visst i denne veldige gaven; at han sendte sin Sønn, den enbårne, til å være under loven for oss, og bli et offer for våre synder. Det som ligger bak at han gav oss denne gaven, og alt det Gud har forkynt om akkurat dette, legger den dypeste grunnen i hjertet for troen på en aldeles uforskyldt nåde. Tenk: Når Gud fra verden ble til har forkynt at han ville sende sin Sønn som vår Frelser! Når han alt på syndefallets dag talte om at «kvinnens ætt (sv: kvinnens sæd) skulle knuse slangens hode»! Og senere, gjennom en lang, forberedende tidsepoke, med utallige forbilledlige ofringer og fornyede løfter, hele veien holdt oppe sitt folks håp på Frelseren som var lovet!

 

Og deretter kom han, han som englene sang om, stadfestet av tegn og under, og ved at Den Hellige Ånd ble utgytt. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet». Vi så ham som en lydig tjener, «født under loven, for å kjøpe fri dem som var under loven». Vi hørte ham forkynne at han var «kommet for å gi sitt liv som løsepenge» (Mat 20:28), for å «utgyte sitt blod til syndenes forlatelse» (Mat 26.28). Og vi så ham som i seg selv var hellig og uskyldig, lide korsets forferdelige død for våre synder.

 

Jovisst sier dette oss at han ville frelse menneskene av bare nåde. Gud gav oss sin enbårne Sønn til en løsepenge og et blodig offer for våre synder! Da kan hver eneste én regne ut om han fremdeles vil se etter noen verdighet eller fortjeneste hos oss. «For om rettferdighet kommer ved loven (på grunn av noe vi har fortjent), så døde altså Kristus forgjeves» (Gal 2:21), sier Paulus.

 

Ta etter hvert for deg alle de konkrete ordene Gud har gitt oss om dette. Vi vil bare minne om noen av disse. F.eks. det Herren sier i Jes 43:22-25: «Du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak. Du har ikke kjøpt kalmus-krydder til meg for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett. Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mer i hu». Her sier han altså: «Ikke har du søkt og påkalt meg slik som du burde. Ikke har du vært så lydig og trofast som du burde, til å holde mine bud. Ikke har du tatt det alvorlig som du burde, med å døde kjødet ditt, og leve et liv i helliggjørelse. Nei, du har vært hard, troløs og lettsindig» - «du har bare trettet meg med dine synder...». «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld», på grunn av det jeg har utrettet, på grunn av mitt hjertes barmhjertighet og «etter min viljes gode velbehag» (Ef 1:5).

 

Alt dette taler jo tydelig nok: Det er av nåde - ikke av gjerninger - jeg gjør deg rettferdig og frelst. Hvem kan regne opp alle Skriftens ord om nåde? At vi «blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde», bare gjennom Kristi verk, - det er jo summen av hele Guds evangelium. «Av nåde er dere frelst» sier Paulus, «av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave» - «det er Guds gave» - «ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg». Og i dette brevet ville Paulus virkelig holde denne hovedsannheten kraftig fram. Derfor begynte han, lenge og utførlig i de tre første kapitlene med å føre bevis for dette. Han viste at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», at «både jøder og grekere er alle under synd», at «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste», men at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus». Slik taler Skriftens ord uttrykkelig om dette.

 

Og hva finner vi også forkynt om dette i alle Skriftens vitnesbyrd om hvordan syndere benådes? Var det på grunn av noe de hadde fortjent, eller av nåde, at Gud på selve syndefallets dag kom til Adam og første gang forkynte evangeliet? Hold klart for deg situasjonsbildet! Adam og Eva var ikke som oss, «solgt under synden». Før fallet levde de i Guds bilde og hadde frihet i viljen. Så står nå Adam der, full av unnskyldninger og ondskap overfor Gud - ! Var det noe Adam hadde fortjent, - eller var det av nåde - Herren Gud nå kom for å si ham et trøstens ord? Var det etter fortjeneste, - eller av nåde - at Gud forlot David hans grove synd? Og hva med Saulus? En slik forfølger av Guds folk, akkurat nå på full fart mot Damaskus for å gripe og torturere de kristne der. Der og da blir han slått ned av Herren, benådet og kalt til apostel! Var det etter fortjeneste, - eller av nåde - Gud møtte ham slik?

 

Har Herren sett på hva disse menneskene har fortjent, eller deres verdighet, når han benådet disse menneskene? Å, måtte øynene våre bli åpnet! Og Kristus taler om at hans rike er likt en landeier som gav full daglønn til dem som bare hadde arbeidet én time, og om den faren som gav «den beste festdrakten» og «gjøkalven» til den sønnen som hadde sløst bort arven sin sammen med skjøger. Forstår du da, når du hører dette, hva det er Herren vil ha sagt oss om sin nåde? Vitner ikke alle disse eksemplene om en nåde som tilintetgjør både våre synder - og vår fortjeneste, om vi har noen? - slik at verken våre synder fordømmer oss, eller våre gode gjerninger frelser oss.

 

Det er dette vi må holde fast i, og bruke hver gang vi blir dratt mot våre egne gjerninger, når fienden angriper vår samvittighet. Da holder han ustanselig fram for oss hvordan vi selv er, og hvordan vi burde være. Og da kan han forvirre tankene våre så vi fullstendig glemmer hele Guds evangeliums hovedlære. For da fortoner det seg for oss som om Gud bare handler med oss etter hva vi selv har fortjent. Som om han bare skulle være nådig mot oss når vi er slik vi bør være, altså at vi av oss selv makter å holde loven. Slik kan fienden på et øyeblikk rykke oss bort fra hele Guds evangelium. For det lærer oss jo noe ganske annet. Det forkynner jo at Gud ikke handler med oss etter våre synder, når vi søker nåde gjennom Sønnen. Det forkynner at disse evige gavene; barnekåret og himmelen, aldri kan oppnås gjennom våre egne gjerninger. Men at det alltid er på grunn av en annens, bare for Kristi gjernings skyld, som gjelder i evighet. Og at disse evige gavene aldri kan påvirkes det minste av de syndene som ennå henger ved oss. Bare vi hele tiden blir i Kristus, strekker oss etter å tro og lyde ham - om det så også går temmelig dårlig med dette. «Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde».

 

Det er også fullstendig utenkelig at noen kristen, mens han er på denne jord skulle bli så fullkommen at han ikke stadig måtte tuktes av loven. Og da ville han jo også måtte fortvile, hvis han skulle begynne å se på sin egen verdighet. Hvor mye godt han enn gjør, så kan han aldri si at han gjør alt det Guds hellige lov krever. Så virker en økende kunnskap om Gud at han også får se mer og mer synd hos seg selv. Og da vil han aldri kunne få hvile og trøst, hvis han ikke stadig lar den uforskyldte nåden dekke ham helt. Han må alltid si til seg selv: Når jeg har gjort alt som gjøres kan, så vil jeg ennå være fortapt hvis Gud skulle se på meg. Men hvis nåden er avhengig av mine gjerninger, da er det ikke lenger noen nåde. Og hvis det ikke er nåde, da er jeg fortapt!

 

Dette at vi i oss selv ennå er syndige, det kjenner også samvittigheten på, helt riktig, når den er våken. Men djevelen vet også dette meget godt. Dermed kan han trykke en sjel ned og plage den fryktelig - hvis han får ført mennesket inn i en ond sirkel der det bare ser på hvordan det er selv. Uansett hva det foretar seg, vil djevelen kunne påvise synd og fall. Kanskje det er en ren barmhjertighetssak, og kanskje du til og med gir halvdelen av alt det du eier til de fattige, - så kommer tanken på at fortsatt eier du mer enn mange andre. Går du inn for å være ren i både tanker og hjerte, så skjer det midt i din beste gjerning at det går som et lyn gjennom deg: Fór det ikke nå en selvopptatt tanke gjennom deg? Går du inn i bønn, så blir du akkurat nå fanget av en masse selvopptatthet i tankene dine. Vil du forsøke å kvitte deg med ti overflødige ting, så kan fienden vise deg ti andre som du umulig kan unnvære. Og så heter det: Du er en hykler, når du ikke oppfyller alt!

 

Uansett, hvis vi synker ned i våre egne gjerninger, vil det aldri ta slutt på anfektelser og motløshet. Derfor er det helt nødvendig å lære seg grundig at det det gjelder, er en total og fullkommen nåde som dekker over hele mennesket. Vi kan svare fienden slik: Hvis jeg ikke kan få Guds vennskap uten å være rettferdig i meg selv, så kommer jeg aldri i evighet til å få den. Når det gjelder å tjene min neste, døde kjødet og gjøre Guds vilje, så er det ikke noe jeg mer ønsker enn å gjøre alt dette fullkomment. Det er heller ikke noe jeg ber Gud mer om enn dette. Men hvis min benådning skal være avhengig av dette, da må jeg bare straks si farvel til all tanke om frelse. Kort sagt: «er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde. Men er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger, ellers er ikke nåden lenger nåde».

 

Dette må vi holde fast på. Ikke bare med tanke på vår mangel på gode gjerninger, og når vi kjenner det vonde i vårt indre. Men spesielt også når vi rett og slett kastes over ende og faller i synd på grunn av kjødets og djevelens fristelser. Da har vi det aller største behovet for troen på den evige og frie nåden. Johannes sier: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, da har vi en talsmann (sv: försvarare) hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige» (1Joh 2:1). Det er jo akkurat når noen synder, at en talsmann, en forsvarer, møter fram.

 

Men så kunne noen spørre: Skal en da alltid tro på nåden? Finnes det ikke en grense, også når det gjelden nåden? Kommer Gud aldri til å bli vred på oss på grunn av syndene våre, og dermed forkaste oss? Men vi svarer: Kan Gud på grunn av syndene deres, forkaste dem som tror på Sønnen? Dem som nettopp på grunn av all sin synd ligger ved Jesu føtter? Da ville vårt liv i nåden sannelig være grunnet på vår egen fromhet. Da er det ikke av bare nåde. Og da er hele Guds evangelium falskt, og hele nåderiket rast sammen. Nei, «er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde».

 

Men i Skriften har vi jo også mange ord om Guds vrede, ja, om evig fortapelse? Svar: Ganske riktig. Men du skal alltid merke deg at alle slike ord gjelder bare de som forakter Kristus. Enten er det slike som aldri vil høre på, men alltid bare står imot Herren. Eller det er noen som en gang ble omvendt, men som senere falt fra, og nå «elsker de mørket» slik som Judas. Men det gjelder aldri slike som dømmer seg selv og ligger ved Jesu føtter. Fra første til siste blad i Skriften vil du aldri finne et eneste eksempel på at noen av disse ble forkastet og fordømt, disse som lå med sin synd foran nådestolen. Nei, ikke en eneste. Måtte vi aldri glemme at Kristi rike er en evig og frelsende nåde, at «når det i vårt kjød er en evig synd, var det også nødvendig at vi skulle få en evig nåde» (Luther).

 

Men kommer da aldri Herren til å handle med oss etter våre synder? er det kanskje ennå noen som spør. Da må du høre akkurat det som David sier: «han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger» (Sal 103). Men han «straffer deres overtredelser med staven, og deres misgjerninger med slag» (Sal 89:33). Likevel heter det også i dette: «om så skal være» (1Pet 1:6), d.v.s. når vi ikke dømmer og straffer oss selv, når Ordet og Ånden ikke får gjøre den virkning, og tukte oss som det skulle. Men straks Ånden på nytt får herske i oss, så selve synden blir den største plage for oss, blir en straff og en tukt, da sparer Herren oss også for de største straffedommene som han ellers ville måtte sende oss. Det er dette Paulus taler om i 1Kor 11:31-32: «Hadde vi dømt oss selv, ville vi ikke blitt dømt. Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden».

 

Denne Herrens tukt er dermed også bare et tegn på hans trofaste nåde, og ikke på vrede. Vi må altså stadig holde fast på den store hovedsannheten; at det hviler en evig nåde over alle dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1). Hvordan skulle ellers Kristi rike være, hvis det ikke var slik? Hva skulle ellers Kristi utgytte blod bety, hvis det ikke betød dette? Derfor, hver gang du tenker Gud må handle med deg etter dine synder, - eller vil være nådig mot deg når du lykkes i din kristendom, eller vil støte deg bort i sin vrede når synden i deg bryter ut - . Hver gang slike tanker gjør at du holder på å gi opp, ikke våger å be, men fristes til å flykte, og holde deg borte fra Gud -. Husk da på at dette bare er tanker «løgnens far» har plantet inn i deg. Vær da straks bevisst på dette, og si: Nei, er det på grunn av mine gjerninger Gud er nådig mot meg, da er det jo ikke lenger nåde. Men er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Priset være da Gud for hans evige nåde!

 

Å, om vi alltid kunne holde fast på Guds evige nåde. Hvor kjær og verdifull ville han ikke da bli for hjertene våre! Ja, da ville vi elske ham og hans vilje inderlig. Og av hjertet ville vi hate og forbanne synden. Vi kjenner jo at det er alltid bare nåden som varmer opp og helliger hjertet.

Når vi tror Gud er vred på oss på grunn av en eller annen synd hos oss, da viker hjertets kjærlighet fra Gud til synden. Når vi på nytt tror at Gud forlater oss alt, og er tilfreds med oss bare for sin Sønns skyld, da vender hjertets kjærlighet seg fra synden til Gud. Noen har sagt det slik: «den synden som ikke er tilgitt, den elsker vi. Men tilgitt synd hater vi». Så er da den evige nåden også den eneste vei og kraft til helliggjørelse.

Vi ber: Gud gi oss et stadig større lys i nåden, også for at vi i alle forhold stadig kunne helliggjøres og prise og ære hans nåde mer og mer!

 

7: Hva da? Israel har ikke oppnådd det som det søker etter. Men de utvalgte har fått det, og de andre ble forblindet (sv.:er blitt forherdet).

Hva da? Paulus sier altså: Hva blir så følgen av alt det jeg nå har sagt om Israel? Og spesielt når det gjelder dette om en «rest som er igjen etter nådens utvelgelse». Det samme med tilføyelsen: «Og er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger» (v.5-6)? Hvordan skal vi kort oppsummere Israels tilstand? Jo, summen av alt dette er denne: Israel har ikke oppnådd det som det søker etter. Men de utvalgte har fått det, og de andre ble forblindet (sv: er blitt forherdet). Israel, dvs. størstedelen av folket, søker nemlig sin rettferdighet gjennom egne gjerninger, - ikke av Guds nåde, ikke gjennom Kristus. Derfor har de ikke oppnådd det som de søker etter, men er blitt forkastet av Gud. «Men de utvalgte har oppnådd det» (sv. hava fått det). «De utvalgte», disse elendige som selv ikke har noen som helst rettferdighet, men bare synd. De søker all sin rettferdighet utelukkende i Kristus, og det er bare i ham alene vi er utvalgt (Ef 1:4). Disse får motta rettferdighet, og disse er derfor den lille «rest som er blitt igjen etter nådens utvelgelse». Slik forklarer Paulus dette forholdet.

 

Hva det er Israel søker og ikke finner, og hva grunnen er til det, det har Paulus uttrykkelig forklart i kap 9:31-32. Der sier han at «Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger». På den bakgrunnen blir disse ordene virkelig alvorlige: «nådens utvelgelse» (v.5) - «Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger»! Utvelgelsen til frelse skjer så fullstendig urokkelig etter Guds evige råd om at vi skal frelses gjennom Sønnen. Alt Israels strev etter rettferdighet, all deres «nidkjærhet for Gud», alle deres høytidelige gudstjeneste og alt som var mye bedre hos dem enn hos hedningene, løftene ..osv. (Kap.9:4-5) - alt dette kunne derfor ikke hjelpe dem til noen rettferdighet, - når de ikke gav seg inn under Guds råd til frelse, og søkte den gjennom troen. Nei, «det som Israel søker etter, det har de ikke fått».

 

«Men de utvalgte har fått det». Hvem er så «de utvalgte»? Og hvordan er de blitt det? Er det på grunn av noen egen fortjeneste? Langt ifra! «Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger». Skjer det da etter et helt vilkårlig nådevalg, uten hensyn til hvordan de forholder seg til evangeliet? Det sier ikke apostelen, når han forklarer årsaken til at Israel ikke har fått det de søker etter. Han sier ikke at Gud ikke har villet gi Israel sin nåde. Men han sier at de har selv foraktet den nåden de er tilbudt, de «har ikke underordnet seg (gav seg ikke inn under) Guds rettferdighet» (kap 10:3), var «ikke lydige mot evangeliet» (sv: icke hörsammat evang.) (v.16). Men Herren «rakte hele dagen lang hendene sine ut til et ulydig og gjenstridig folk» (v.21). Så handlet det ikke om en vilkårlig beslutning om at bare bestemte personer skulle bli frelst, og som stengte Israel ute. Men en urokkelig rådslutning om veien til frelse; at den skulle være Kristus - ikke våre gjerninger.

 

Når da Israel utelukkende søkte rettferdigheten gjennom sine gjerninger, og forkastet Kristus, så var det dette som stengte dem ute. Samtidig som de mest uverdige synderne mottok rettferdigheten, fordi de tok imot den av Guds nåde gjennom troen på Kristus. Slik har Paulus forklart utvelgelsen, i kap.9:30-33. De utvaglte er dermed de som tar imot (sv: anamma) rettferdigheten av bare nåde, og dermed (hörsamma evangelium) lar evangeliet få gripe hjertet sitt. Dette er alltid fattige sjeler som ikke har noe som helst å vise til hos seg selv. Tvert imot er de knust over sin synd, og søker hele sin frelse utelukkende i Kristus. Disse «oppnår det» («har nådd det», sv: «får det»), - det som de egenrettferdige forgjeves søker etter.

 

Det Paulus har sagt om Israel og om de utvalgte, det gjelder til alle tider og for alle folk som har Kristi evangelium. «Det som Israel søker etter, har de ikke fått. Men de utvalgte har fått det». Det mengden innenfor kristenheten søker - bare gjennom en utvortes gudstjeneste og medmenneskelig ærbarhet, det får de ikke. Bare de som er omvendt og som tror, får det. Men selv gjennom flokken av de alvorlige sjelene går det et skille. Det de som lever i sin egen påtatte kristendom søker gjennom sine egne gjerninger, sitt alvor, sin virksomhet, sin bønn, sitt avhold osv., det får de ikke. For selv om alt dette i seg selv er godt, så er det bare en bedragerisk forførelse - når sjelen søker frelsen gjennom dette*. Den kristendommen vi selv har bygd opp, den strir mot Guds råd til frelse. Og det den søker, det får den ikke. «Men de utvalgte får det» - disse sønderknuste som i seg selv alltid er uverdige, men har troen på Kristus, som lever bare på nåde. De får det. «De andre er blitt forblindet/forherdet» - disse som selv er gode, sterke og kristelige. Så kan du være så alvorlig du bare vil - du oppnår likevel ikke Guds rike, du er ikke blant de utvalgte -. Når du ikke kjenner deg elendig og falsk, og søker alt i Kristus. Det er bare de elendige som i sannhet kan få eie Kristus. Og bare i ham er vi utvalgt (Ef 1:4).

 

*

Dette er de som er bedratt selv ikke klar over (Åp 3:17). Tvert imot vitner de om at de har frelsen bare i Kristus - fordi det vet de (de kan det) fra forkynnelsen. Men bevisst eller ubevisst bygger de på at de er «aktive kristne», «et bønnens menneske» osv. (Oversetters tilføyelse).

 

De andre ble forblindet (sv: er blitt forherdet*). Hjertets hardhet er tosidig. Først har vi den naturlige siden, på grunn av at hvert éneste menneskehjerte er en arv fra syndefallet. Og den hardheten eller «blindheten» kan bli fryktelig mye større gjennom vår vane til å stå imot Ordets røst. Dernest blindheten vi har fått som en Guds straffedom. På grunn av menneskenes fortsatte ulydighet og motstand mot Ånden rettmessig «overgav han dem til et uverdig sinn» (kap 1:28), og lar dem gå videre i en ubehjelpelig forherdelse. De blir da på alle måter uimottagelige for sannheten. Forstanden formørkes, samvittigheten bedøves og hjertet forherdes. De har fått et «fordervet sinn, de holder ikke prøve med sin tro» (2Tim 3:8). Det er denne forferdelige tilstanden Paulus tenker på her, og som han kommer nærmere inn på i v.8-10.

 

Men denne fryktelige straffedommen hadde de nå unngått, de som var en «rest etter nådens utvelgelse». Det er som motsetning til disse, apostelen sier «de andre er blitt forherdet/forblindet». Disse andre er altså de som hører ordet, akkurat som Israel hadde «hørt det» (kap 10:18-19), men likevel bare er blitt værende i sin ubotferdige tilstand. Hele nådens tid er de et «ulydig og gjenstridig folk» (kap 10:21). Disse blir da rettmesig forherdet og forblindet av Gud.

 

*

Ordet i gr.teksten er utledet fra et ord som først og fremst betegner den slags stein-emne som et bestemt slag kildevann avsetter. Det hardner etter hvert, og blir til stein. Det samme ordet brukes også om andre slags forherdelser, som f.eks. i hendene etter tungt arbeide. Av dette forstår vi hva ordet betyr når det brukes om hjertet.

 

8: Slik som det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag.

Her får vi nå en skildring av hvordan Gud i sin straffedom forherder og forblinder de som forakter ham. Denne skildringen er så forferdelig at den jo burde vekke hvert éneste menneske opp til å frykte for en slik ubotferdighet og ulydighet overfor Guds nådes kall, så en ikke pådrar seg en slik dom. Slik som det står skrevet. Paulus tar fram Skriftens egne ord om dommen som skulle ramme Israel når de forherdet seg, og viser at denne dommen var forutsagt tidlig i deres hellige skrift. Det profetiske ord har han først og fremst hentet fra Jesajas bok, dels fra kap.6:9-10, dels fra kap.29:10. Her sammenfatter han dem til et kort uttrykk: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. Ordene «helt til denne dag» synes å være tatt fra 5Mos 29:4. Der finner vi disse ordene igjen, riktignok i en annen form og hvor det lyder slik: «inntil denne dag». Men Paulus kan her også selv, helt uavhengig, tenkes å ha gjort denne tilføyelsen. Som om han ville si at akkurat slik som det skjedde før, slik går det også for seg i dag.

 

«En sløvhetens ånd», en «bedøvet ånd», en «dvalens ånd». Uttrykket ser ut til å være tatt fra Jes 29:10 der det heter at «Herren har utøst over dere en dyp søvnens ånd. Han har tillukket deres øyne..». Ordene «sløvhetens ånd» minner også om de stedene hvor det sies at folket har «fått Guds vredes beger å drikke», eller «vin å drikke så vi ravet» - altså en drikk som gjorde at de ravet og falt (Jes 51:17, Sal 60:5). De fikk en ånd hvor all sunn vurdering er borte, slik at en gjør og taler det som er galt. Og en forstår ikke at det er galt, men tror en handler og taler klokt. Det er en slik ånd som her kalles for «en sløvhetens ånd» (sv: en «bedøvningens ande»). Og i det skriftstedet vi nevnte, Jes 29:10, tales det ikke bare om hvordan Herren har utøst over folket en dyp søvnens ånd, og har tillukket deres øyne. Der er også en malende skildring av hvor omfattende sløvheten er, og hvor fullkomment den utelukker all mulighet for å fatte Guds ord. Det står at Gud «har tillukket deres øyne - profetene. Og han har tillukket deres hoder - seerne. Slik er synet av alt dette (sv: profetsynet) blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Gir en den til en som skjønner skrift, og sier: Les dette! - så sier han: jeg kan ikke, for den er forseglet. Eller en rekker boken til en som ikke skjønner skrift, og sier: Les dette! - så sier han: Jeg skjønner ikke skrift» (v.10-12).

 

Dette er profetens skildring av dommen over forblindelsen - i sannhet en forferdelig skildring. Med åpne øyne som ser - d.v.s. som tror at de ser - skal de likevel ikke kunne fatte de mest tydelige Guds ord. Det skal være som en «forseglet bok», eller bortgjemt bok for dem. Og akkurat slik viser det seg også å være i dag. Og det ikke bare blant jødene, det samme skjer innen kristenheten. De ser og hører Guds ord, de erkjenner det er Guds ord, men har ikke fått motta noe som helst av Guds eget budskap i Skriften.

 

Og årsaken til at Gud forblinder menneskene på denne måten, det ser vi i neste verset i det samme kapitlet: «Og Herren sier: Fordi dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært...». Å, måtte hvert éneste menneske legge nøye merke til disse ordene! Her er den egentlige årsaken til straffedommen over forblindelsen; menneskene er falske og hyklerske i sin kristendom, gir bare Gud munnens og leppenes tilbedelse, men ikke hjertets kjærlighet og lydighet. De vil ikke oppriktig gjøre alt det han ber om, men velger bare ut av Guds ord det som passer dem, og gjør bare visse gjerninger for Gud. Hvis de derimot vendte om, og var innstilt på å gjøre alt etter Guds vilje, og gjøre det straks, så skulle de snart få kjenne sin fortapte tilstand, hvordan de var fanget under synden og djevelen. Da skulle de for alvor drives til å søke Herren. Og slike knuste og søkende sjeler gir Gud alltid sin nåde og sitt lys.

 

De kan nok være kristelige, være trofaste kirkegjengere, forstå de kristne sannhetene og bekjenne dem med munnen. Men når de ellers i alle livets forhold går den veien de selv velger, og fortsetter i sin uomvendte tilstand, tjener sine avguder i synd og forfengelighet, og ikke gir Herren hjertet sitt, da er jo hele deres omgang med Herren bare hykleri. Da blir hans rettferdige dom denne: Fordi dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg....så skal jeg også ta lyset fra dem, så de ikke skal få leke seg med det, og drive å spotte meg. Jeg skal gi dem en «dyp søvnens ånd, øyne så de ikke skal se, og ører så de ikke skal høre».

 

Det som er så skremmende og så tankevekkende her, er at det er Gud selv, den store og kjærlige Gud, som til sist straffer dem slik, de som forakter ham. Han forblinder dem, så de går evig fortapt. Altså den samme nåderike Gud som brenner av kjærlighet til menneskene så han gav sin egen evige Sønn for oss, og forlater de verste synderne all deres skyld mot ham, - bare de opphøyer Sønnen og blir hans disipler. Den samme Gud som alltid forlater de hjelpeløse barna sine all deres synd, og til sist vil gi dem en evig herlighet - selv om de i seg selv bare fortjente hans vrede. Denne kjærlige Gud er det som utøser «en dyp søvnens ånd» over andre mennesker, så de blir ubehjelpelige og blinde. Det skjer over dem som står imot hans kall, og bare hykler overfor ham med ytre gjerninger. Og denne forferdelige straffedommen har han altså latt komme selv over sitt eiendomsfolk, over sin venn Abrahams barn, når de begynte å hykle for hans åsyn. Her får vi se Guds forskrekkelige rettferdighet - se at «Gud lar seg ikke spotte!». Se at samtidig som han er overmåte nådig mot fattige syndere som hører hans røst og lar seg lede til omvendelse og tro, så er han en forskrekkelig hevner over dem som forakter ham, som står imot hans nådige kall.

 

I Jes 6:9 gir han profeten denne befalingen: «Gå avsted og si til dette folket: Hør og hør, men forstå ikke! Se og se, men skjønn ikke!» D.v.s. hør og se hvor mye dere vil - så skal dere likevel ikke kunne forstå eller gripe det. I den grad skal hjertene deres forherdes. Og alt sammen bare fordi de, den gang Gud med sin Ånd søkte dem i sin nåde, og det dermed var mulig for dem å oppfatte og lyde hans røst, likevel i sin ulydighet ikke hørte på det kjærlige kallet. Men Herren tilføyer også her: «Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli legt. Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? (hvor lenge skal denne forherdelsen vare?) Og han sa: Til byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt» (v.10-11).

 

Slik talte altså Herren om Israel. Og nå står vi og ser hvor presist alt dette gikk i oppfyllelse. Så spør vi: Skulle ikke noe slikt vekke hvert éneste menneske? Men nei! Mange vil fortsatt ikke kunne se og vekkes opp av dette, - alle de blant oss som ligger under den samme forblindelsens dom. Her ser vi hva det vil si at mennesker er forblindet. Måtte Gud i sin nåde skåne oss alle fra dette! «Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud».

 

Og må så ingen tro at denne forferdelige måten Gud handlet på, bare gjaldt Det gamle testamentes tid. Nei, Jesus Kristus uttalte, midt i sin kjærlige nidkjærhet for sjelers frelse, samme dom over dem som hørte ham den gang, men ikke adlød hans røst, ikke ville la den slippe inn i hjertet til omvendelse og tro. Bare se det vi leser i det trettende kapitlet i Matteus. Da disiplene spurte ham hvorfor han talte til folket i lignelser, som de ikke forstod, svarte han: «Dere er det gitt å kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. For den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har. Derfor taler jeg til dem i lignelser. For selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår de ikke. Og på dem blir Jesaja’s profeti oppfylt, som sier: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertet til dette folket er blitt sløvet. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så jeg kunne få lege dem».

 

Tenk for noen forferdelige ord fra denne Frelseren som er full av nåde! Han sier altså uttrykkelig at det er «derfor» han taler i lignelser, for at noen av folket ikke skulle fatte det - ! Han sa: «Dem er det ikke gitt» - «den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har». Og det som disse «ikke har», det er mottakelighet for Guds røst, når han taler til dem. Det som de da «skal bli fratatt», det er selve lyset. Det samme sier også apostelen i 2Tess 2:10-12: «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst, av den grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de skal tro løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdigheten, skal bli dømt». Legg merke til at så langt går Guds rettferdige vrede når han dømmer med forblindelse. Han ikke bare holder tilbake lyset fra dem, men «sender dem» også «kraftig villfarelse, så de tror løgnen» og blir fordømt.

 

Dette siste skriftstedet forklarer også et forhold som ofte virker uforståelig på ærlige sjeler. Det skjer av og til, spesielt når evangeliet forkynnes med kraft og velsignelse et sted. Da oppstår også ofte de kraftigste villfarelser, som spres i tale og skrift. Ja, det oppstår åpenbare angrep mot troen på Gud og Kristus. Da blir mange Guds barn redde for at flere skal bli ført bort fra selve hovedsannhetene, og rett og slett forvandles til Gudsfornektere. Men da må vi huske at når slike ting skjer, da skjer det som Guds straffedom over dem som ikke vil vende om. Som på tross av all den Guds nåde som tilbys dem, ikke vil høre, men alltid står imot Guds Ånd. Og vi må ikke diskutere hvordan Gud dømmer. Selv når det skjer i så forferdelig vrede at han «sender dem kraftig villfarelse», så de ikke vil tro sannheten.

 

Selvsagt gjør det vondt, ja, det er forferdelig å se hvordan udødelige sjeler skal bedras slik og forherdes «så de skal tro løgnen», ..så «de skal bli dømt». Men vi må også huske på at det er ikke noen bagatell, det de har begått mot den store Herren, når de stod imot og foraktet all hans nåde. Når de til og med ikke bare har hørt hans ord forkynt i Åndens kraft, men også har sett hvordan Guds Ånd har virket at mange mennesker ble omvendt i landet. Og likevel stått imot den kraftige vekkelsen som lå i alt dette - og kanskje også kjent hans kjærlige kall på sine egne hjerter. Men likevel foraktet alt sammen, og bare vendt seg til verden og selvopptatthet. På en så forferdelig forakt mot Gud må det jo også følge en forferdelig dom. Gud er større enn menneskene. Selvsagt er det forferdelig at mennesker skal gå fortapt. Men det er ikke noe mindre at den store Gud skal bli foraktet og spottet.

 

Det blir nok også et forferdelig syn, når dommeren på den siste dag viser de ufrelste bort til den evige pine. Da vil Gud være stor og herlig for de rettferdige. Da ser de ikke på de ubotferdiges ondskap som om den ikke fortjener en slik straff. Selv vil de undres over Guds store nåde og miskunn, så han frelste dem selv på tross av all deres synd og uverdighet. Og med tanken på de ufrelste vil de opphøye Guds rettferdighet, og bare si: Gud, «sanne og rettferdige er dine dommer!» Dette bør vi huske på når mennesker som har hørt, men foraktet sannheten, blir forført av store villfarelser. Straffedommen er forferdelig - men ikke større enn deres synd. Hvis vi synes Guds straff er for stor, da kommer det bare av at vi ikke selv ser Gud så stor som han er. - Men igjen går vi tilbake til teksten. Nå føyer Paulus til ennå et vitnesbyrd fra Skriften om denne forblindelsens dom:

 

9 og 10: Og David sier: La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og la alltid deres rygg være bøyd.

Disse ordene finner vi i den underlige sekstiniende Salme, som er helt og holdent profetisk, og skildrer Kristus i hans lidelse. Ordene i denne teksten er altså ikke Davids, men Guds dom over de ubotferdige jødene, og lyder slik: «La deres bord bli en snare..», «La deres øyne bli formørket...» At Salmen handler om Kristus, og at ordene er hans, selv om de er uttalt av profeten David, det ser vi av innholdet i flere av versene. Men spesielt ser vi det gjennom evangeliene og apostlenes brever. Der er det ofte gjengitt ord fra denne Salmen, og da anvendt på Kristus. I Salmen heter det f.eks. at «nidkjærhet for ditt hus har fortært meg» (v.10), og Johannes sier at dette ble fullbyrdet da Kristus drev ut av templet alle dem som drev handel der (Joh 2:17). I v.5 tales det om «de som hater meg uten grunn», og i Joh 15:25 ser vi Kristus anvender dette på seg selv. I v.10 heter det at «spotten fra dem som spotter deg, har falt på meg», og i Rom 15:3 ser vi apostelen anvender dette på Kristus. I v.22 heter det at «de gav meg galle til føde, og for min tørst gav de meg eddik å drikke», og alle evangelistene viser at dette ble oppfylt på Kristus, osv.

 

Når det her tales om framtidige ting som om det allerede hadde skjedd, så er dette den formen de profetiske budskapene framstod i, slik vi finner det over alt i Skriften. Gud lot sine profeter se de framtidige hendelsene som fullbyrdet, for øynene deres. Slik har også David i ånden, profetisk forflyttet til Messias’ dager, sett og hørt ham lide, rope, be og lovprise. Så har David skrevet ned det Kristus har talt i ham. Og hva inneholder så den profetien, den Guds dom over jødene, som gjengis her i teksten? Først heter det:

 

La deres bord bli til en snare. - Deres bord? Bordet taler vanligvis til oss om alt mulig legemlig godt, i samme mening som vi ofte bruker ordet brød. «Han har jo alt han trenger til sitt brød» sier vi. D.v.s. alt han trenger til sitt daglige liv. Og selv om disse ordene i Salmen: «de gav meg galle til føde, og for min tørst gav de meg eddik å drikke» ganske riktig også i sin egentlige mening ble oppfylt på korset, så utgjør de, i likhet med hele hendelsen, også et billedspråk som betyr å påføre bitre lidelser. Hvis en derfor holder klart for seg at det er nettopp etter disse ordene om eddik og galle, disse ordene kommer: «La deres bord bli til en snare og en felle», da synes meningen å være : Når de har foraktet all min nåde så sterkt at de også har påført meg all denne bitre lidelsen, så skal også alt det som smaker godt for kjødet bli til den største fordervelse for dem, ja, bli den rette «gjengjeldelse for dem». Her sammenstilles bord eller mat med «snare» og «felle». Da ser vi tydelig at bildet i dette skildrer hvordan fugler eller dyr fanges i snarer eller feller, og at det er lokkematen som er lagt ut, som fører dem inn i snaren.

 

Slik kommer altså også Herren til å legge ut lokkemat, som en rettferdig straff for de som har foraktet hans nåde. De får jordisk velsignelse som lokkemat, de som har spottet ham. Ved at deres kristenliv bare er et skuespill. De får leve i overflod og nytelse. De tingene som her betegnes med «deres bord», er det samme som vi i Mat 13 ser Kristus kaller «ugresset», eller i Luk 8 for «torner som skjøt opp og kvalte» den gode sæden. Der forklarer også Jesus at «ugresset», «tornene» er «bekymringer, rikdommer og livets lyster». Og nå var det kommet der hen at Herren til og med skulle bruke forførelser til å hjemsøke sitt «gjenstridige folk». Jødene lønnet all hans nåde mot dem, med at de gav malurt og galle til den Messias som lenge forut var lovet dem. Men nå skulle da den legemlige rikdommen og velstanden, som gjorde at de forkastet Herren, bli en så veldig forførelse for dem at de ikke kunne stå imot den. De skulle bli så fengslet og bedøvet at de senere aldri ville kunne registrere noen advarsel. Det er slik «vredens kar» blir «gjort fullt ferdige til ødeleggelse» (kap 9:22).

 

Og til en snublestein. Her må «snublestein» uten tvil oppfattes i dens egentlige betydning, som er lokkestang e.l. D.v.s. den stangen (formet som en krok) som lokkematen var hengt fast i. Senere er da uttrykket brukt om alt som gir anstøt, eller fører til at noen faller. Sammen med ordet foran («en felle») dekker så dette uttrykket Salmens ord (Sal 69:23). Der er bare uttrykkene «snare» og «felle» brukt (gr.spr.: «til en felle for de sikre»). Men Paulus har med uttrykket «snublestein» gitt et ennå mer dekkende uttrykk for det det gjelder. Alt taler om hvordan de skal fanges og ødelegges, de som ikke vil bli lydige mot Herrens røst, og derfor pådrar seg hans rettferdige straffedom.

 

og en gjengjeldelse for dem. Det er som en «gjengjeldelse» for deres ubotferdighet og forakt for nåden at Gud blir en slik fiende, og setter opp feller for dem. I Jes 63:10 leser vi at «de var gjenstridige og gjorde Guds Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem». Skriften sier altså uttrykkelig at dette vonde er en «gjengjeldelse» på grunn av at de forakter nåden. Dermed skulle det være bevist sterkt nok at det er ikke på grunn av noen slags vilkårlig beslutning fra Guds side. Og når det er en «gjengjeldelse» på grunn av deres motstand mot Ånden, da er også Guds inderlige nidkjærhet for at de skulle bli frelst, grundig bevist. Da er menneskene selv helt klart skyld i at de går fortapt.

 

La deres øyne bli formørket, så de ikke ser. Det er dette som er selve saken, selve resultatet av alt det ordene foran taler om. For det Paulus har villet bevise med ord fra Skriften, er akkurat dette at de var forblindet, forherdet (v.7). Også dette at deres bord skulle bli en snare og en felle for dem, det skjedde jo for at de skulle bli grundig bedøvet og forherdet. Og forblindelsen skulle være så markert at de ikke kunne se noen ting, slik det ble skildret i Jes 29:11-12. Guds ord skulle bli som en forseglet bok for dem, som når en sier «Jeg kan ikke lese den, den er forseglet!». Av deres historie kan vi tydelig se hvordan en slik total forblindelse hadde falt over jødene. Med sine egne øyne så de Kristus gjøre så herlige underverk som ingen uten Gud kan virke. Likevel kunne de ikke vekkes opp til å tilbe og lyde ham. Fem tusen menn vitnet om hvordan han mettet dem alle med brødunderet i ørkenen. Oppvekkelsen av Lasarus var så åpenbart og stort et underverk at de fiendtlige prestene ville drepe ham, for at dette underet ikke skulle føre til at folk trodde på ham. Tegnene som skjedde da Kristus døde var så veldige at høvedsmannen og de som stod rundt ham ble grepet av frykt og sa: «Sannelig, han var Guds Sønn!».

 

På tross av alt dette kunne de forherdede fiendene av Gud samme kvelden tale sammen om ham med uttrykk som «denne forføreren» o.l. (Mat 27:63). I dag kan fortsatt jøder som har den aller største respekt for sin Bibel, lese i denne at det skal komme en som heter spire, og at «kongespir ikke skal vike fra Juda... før fredsfyrsten kommer» (1Mos 49:10 m.fl.). Og fremdeles ser vi de samme fornekte at han er kommet, selv om det nå også er lenge siden «kongespiret»/septeret vek fra Juda. Massevis av liknende eksempler viser hvor alvorlig og dypt denne forblindelsen går. Men vi ser jo samme tilstanden innenfor kristenheten. De som er forblindet har f.eks. akseptert alle bevisene på Bibelens guddommelige opprinnelse, så de fornekter ikke dette. Likevel ser mange av dem ikke en gang hvem Kristus er. Men for de fleste er tilstanden at de i frekk dristighet overser all den dom Bibelen uttaler over deres egen åpenbare ubotferdighet og syndige liv. Ja, de «farer med fred ned i dødsriket» (1Kong 2:6) - for det er umulig at Guds egne ord skulle kunne svikte, så de skulle kunne slippe unna en dom som er Guds dom. Her ser vi hvordan forblindelsen til og med fører menneskene inn i et så frekt og hardt overmot.

 

og la alltid deres rygg være bøyd, d.v.s. under tyngden av trelldom, uro og nød. Så de blir avmektige, så «deres hofter alltid svikter» (slik ordene lyder i selve Salmen). De vil jo ikke ta imot Kristi gagnlige åk (Mat 11:30), men velger i sin vantro å trelle under trelldommens åk av lovens bud og krav (Apg 15:10, Gal 5:1). Så la dem da også straks selv bli slike plagede treller, - så lenge de ikke vender om til Herren, han som kjøpte dem fri. Vi ser «gjengjeldelsen» i alt dette. Fordi de «elsket mørket framfor lyset» (Joh 3:19), så ble Guds rettferdige dom over dem at øynene deres totalt skulle formørkes. De ville jo ikke høre ham som var kommet for å «sette trellene fri», og som sa: «Hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri». Dermed ble Guds dom at deres rygg alltid skal tynges ned og bøyes under er uutholdelig åk, både lovens og forherdelsens åk med alle sine plager. Og slik ser vi jødenes tilstand bare fortsetter å være, uansett alt det de har lidd gjennom den lange tiden som er gått etter at de forkastet Kristus. Men slik må det jo også være, når forblindelsen var en Guds dom, slik apostelen nå har bevist med ord fra Skriften.

 

Dette er så alt sammen «skrevet ned til advarsel for oss» (1Kor 10:11). Herren er til alle tider den samme. Og vi har nå sett at der er en «grunnlov» som gjelder for hvordan han steller med menneskene. Vi ser at der han har vist sin store nåde, og latt sitt lys skinne klart fram, men hvor alt blir uten frukt, ja, blir bare foraktet, der er hans rettferdige vrede i samme grad stor. Vi ser at straffen for den synden at de ikke åpner seg for hans kallende nåde, består i at han trekker den kallende nåden tilbake, og overlater menneskene til en forblindelse, en forherdelse. Måtte vi da først og fremst huske på at jo større den nåden er, som blir tilbudt, men så forkastet av menneskene, jo større blir Guds vrede over dem! Når Herren Kristus roper ut sitt «Vé» over de byene hvor han hadde gjort de aller største gjerningene, og de likevel ikke omvendte seg, så ser vi hvordan dommens strenghet settes etter graden av det lys og nåde han hadde vist hver enkelt av byene (Mat 11:20-24). Følgen av dette må nødvendigvis bli at vi kristne, som får ha evangeliets lys i sin største klarhet, vi må også regne med at den aller største Guds vrede vil komme over oss, hvis vi likevel fortsatt blir værende i vår synd, vår vantro og ubotferdighet.

 

Dette gjelder først og fremst alle som bor i et kristent land, og som er blitt undervist i hele Guds ord. Men aller sterkest vil Guds dom ramme dem som Gud også på en spesiell måte har møtt med sin nåde, og hvor kallet likevel ikke har fått slippe til. Disse som har hatt spesielt god anledning til både å høre og se Guds rike i virksomhet. Som f.eks. har bodd på steder hvor Guds ord har vært forkynt i Ånd og kraft, og har sett sjeler bli omvendt. Ja, kanskje de har opplevd det i sitt eget hus, hvordan evangeliets sanne ord ble forkynt, og sett dets virkninger på sine nærmeste. Dommen over slike vil nok ganske visst bli aller hardest, hvis de etter alt dette står imot Guds kallende stemme, og bare blir værende i sin uomvendte tilstand.

 

For, la oss ennå en gang huske på hvordan Herren Kristus taler om de byene der de hadde forkastet et markert møte med ham. Han ropte straks ut et sterkere Vé over Korasin og Betsaida enn over Tyrus og Sidon. Men så vender han seg mot Kapernaum. Der hadde han bodd og forkynt mest, slik at den byen ble kalt «hans egen by» (Mat 4:13, 9:1). Da skjerpes dette Vé til den grad at han sier: «Og du, Kapernaum, som er opphøyet til himmelen, skal bli kastet ned til dødsriket. For dersom de mektige gjerningene som ble gjort i deg, hadde vært gjort i Sodoma, ville Sodoma blitt stående til denne dag. Men jeg sier dere at det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg» (Mat 11:23-24). Vi ser hvordan ansvaret og dommen forsterkes i samme grad som de har hatt et møte med Guds nåde, og likevel avvist det.

 

Nå har teksten vist oss at Guds vrede over denne synden fullbyrdes på den måten at han helt stille bare overlater menneskene i deres ubotferdige tilstand til å forherdes. Nå vekker og taler han aldri mer til dem. Og da er de fortapt. Da kan de aldri mer omvende seg til Gud, når han ikke lenger arbeider på dem.

 

Dette er så forferdelig at gudfryktige sjeler forskrekkes i sin innerste sjel. De blir redde for at de står overfor den samme dommen. For Gud har gitt dem et stort lys over sitt ord og sitt verk. Likevel føler de seg fortsatt så harde, så ulydige og troløse. Ofte frykter de for at de allerede er forherdet, eller at de snart kommer til å bli det. Dette tynger dem så de roper fra dypet av hjertet: Herre Gud, slipp meg ikke! Gud, ta ikke din Hellige Ånd fra meg! La heller alt annet vondt komme over meg, bare du ikke lar meg forblindes og forherdes! - Slike sjeler, som roper til Herren i denne frykt og beven, skal nettopp vite at denne frykten og dette sukket er det sikreste bevis på at de ikke er forherdet. I tillegg er også denne frykten og bønnen det beste middel mot forherdelse.

 

Men for å komme nærmere inn på dette vil vi ta opp et spørsmål som mange Guds barn kjenner på. De sier: Jeg kjenner at jeg frykter ikke synden alvorlig nok. Tvert imot kjenner jeg en sterk kjærlighet til enkelte syndige ting. Er ikke da dette den ulydigheten som må føre til forherdelse? Eller kan vi regne med at et omvendt menneske aldri kan falle så dypt at de kommer under forherdelsens dom? La oss se alvorlig på dette spørsmålet! Først må vi holde klart for oss at de som en gang er blitt omvendt, selvsagt også kan falle fra. Det kan vi lese tydelig nok om i Heb 6:4-8, 10:26, Luk 11:24-26, 2Pet 2:20-22, og flere andre steder i Skriften. Derfor er det klart nok at selv benådede sjeler ennå alltid står i fare, så lenge de er på jorden. Djevelen går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke, verden omgir oss ennå med alle sine fristelser, og selv bærer vi ennå i oss et bedragerisk hjerte. Derfor inneholder også apostlenes brever så mange advarsler og formaninger til «de hellige», om at vi skal ta på oss Guds fulle våpenrustning, for at vi kan være i stand til å stå imot på den onde dag og bli stående inntil enden.

 

Hvis en kristen blir så sikker at han ikke tar Ordets advarsler til seg, men bare vil leve fritt, selv i det han vet er synd, - da står det ille til med den villige ånden. Det kan selvsagt være en tilfeldig sløvhet som han i redsel våkner opp av igjen. Men det kan også være en fristelse som han selv i sitt hjertes dyp forbanner, men hvor han likevel på nytt får denne selvsikre ånden som aldri lar seg advare. Da har ganske visst den villige ånden forlatt ham. En så ulykkelig utgang kan også den få som på nytt lar seg fange under trelldommens åk. Det kan være at han i oppgitthet trekker seg bort fra nådestolen, trøtner og gir opp all søking etter frelse. Eller han begynner å tilfredsstille seg med forskjellig kristelig aktivitet, men glemmer fordervet i hjertet. Da forvandles han til en fariseer. I alle disse tilfellene blir etter hvert den innvortes advarende Ånden helt stille, og forherdelsen inntar mennesket. Men husk det som allerede er sagt: Hvis dette mennesket ennå har en ånd som frykter for alt dette, som frykter for selvsikkerhet og all slags avvik fra Ordet, og hvor disse bekymringene driver ham til å rope til Herren om hans nåde og Ånd, da er dette det sikreste bevis på at du ikke er forherdet.

 

Vi må aldri glemme hva forherdelsens dom innebærer, nemlig at Gud aldri mer taler til oss med sin Ånd. Aldri mer tukter og vekker menneskene. Men tvert imot nå «utøser en dyp søvnens ånd» over dem. En sløvhetens ånd, så de hverken ser eller hører Gud taler til dem gjennom Ordet. Som nevnt tidligere, så er hjertets hardhet, blindhet og sikkerhet av tosidig art; den naturlige, den medfødte - eller det er skjedd gjennom Guds forherdelses dom. Den førstnevnte sikkerheten og hardheten er det en mulighet for å bryte. Den sistnevnte kan aldri brytes. Mange som i dag er harde og sikre, kommer en gang til å bli vekket opp. Derfor er ikke enhver hardhet et bevis på at forherdelsens dom har rammet et menneske. Samtidig ser vi altså at det mennesket slett ikke er forherdet, som allerede kjenner frykten for forherdelsen, som kjemper mot sin hardhet natt og dag, og roper til Herren om hans miskunnhet. Vi skal huske på at Kristus og apostlene aldri med sin tale om forherdelse ville bekymre disse som dømte seg selv, som fryktet for Guds ord og ropte til Gud i sin nød mot alt vondt.

 

Og når det gjelder dette at du «ikke frykter alvorlig nok for synden», så må vi spørre: Hva er «alvorlig nok» for en kristen, når han forsøker å vurdere seg selv? Noe slikt finnes ikke! En våken kristen finner feil og svikt i alt som er i ham. Ingen våken sjel kjenner at noe er «rett» eller «alvorlig nok» hos ham. Og jo mer våken og gudfryktig han er, desto sterkere kjenner han på det gamle hjertets ugudelighet. At vi da også «kjenner på kjærlighet til syndige ting», så er det ikke noe annet enn at vi kjenner på kjødets lyster og begjæringer. Men så lenge vi selv fordømmer disse syndige begjærene i oss, og disse bare driver oss til nådestolen for å søke forlatelse og utfrielse, så er alt dette bare den gamle kampen mellom kjødet og Ånden, og som kjennetegner dem som har Guds Ånd. Det er en kamp som nødvendigvis vil måtte oppstå der hvor både Ånden og kjødet begge er tilstede i samme menneske. Der må alltid kjødets begjæringer bli følbare, slik vi talte sammen om i gjennomgangen av kap.7:14 flg.

 

Kort sagt viser forherdelsens dom seg i at mennesket ikke lenger registrerer Åndens advarsler. Ser ikke lenger hva Ordet taler til ham, tar det ikke lenger til seg. Mens derimot det mennesket som selv sukker over all sin ondskap, men søker all sin hjelp hos Kristus, det mennesket har både hjerte, øyne og ører åpne. Det ser både sitt store forderv og Guds store nåde. Det mennesket er så visst ikke forherdet, men kan ennå nå frelst fram til himmelen, noe de som er forherdet ikke kan. Derfor har de all grunn til å fryde seg, og lovprise Guds miskunn. Men så lenge de ennå er på jorden, må de likevel «fryde seg med beven» (Sal 2:11), våke og be, så de får beholde det de har, og ikke mister kronen. Gud, hjelp du oss selv til denne salige utgang på livet vårt! Bevar oss fra alt vondt! La heller alt vondt komme over oss, bare ikke forherdelsens dom! Slå oss heller, og tukt oss, du, bare du ikke forlater oss!

 

11: Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? På ingen måte! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningene, for å gjøre dem nidkjære.

I versene like foran, 8-10, har Paulus talt om den forferdelige forherdelses-dommen Gud lot ramme sitt gamle paktsfolk. Nå vil han vise, det som også er kapitlets hovedemne, at Gud likevel «ikke har forkastet sitt folk» (v.29). Han har ikke gitt det opp for alltid. Ennå har han sine fredstanker om det frafalne Israel. Alt skildrer et sterkt bilde av hvor stor Gud er i sin nåde og trofasthet, selv midt i sin strengeste dom. Hvis vi ser godt på dette bildet, vil vi også gjennom disse versene kunne bli oppbygget. For nærmere å kunne forklare det som er sagt om Israels forherdelse, tar Paulus nå hele spørsmålet opp slik:

 

Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? (sv: Icke hava de väl stött emot, på det at de skulle falla?). «Stött emot», det har de gjort, på den måten som er nevnt i kap.9:32: «de snublet over snublesteinen». Men nå er spørsmålet: Har de stött imot for så alltid å bli liggende i sitt forderv, bli utelukket fra Guds rike? Ordet «falle» innebærer akkurat dette. Det ser vi dels av hvordan ordet forekommer her, i forholdet til «snublet»/stå imot. Men vi ser det også av svaret i verset vårt, og dernest i de neste versene, som viser at en gjenopprettelse ennå til slutt venter dette folket. Spørsmålet: «Har de snublet for at de skulle falle» er nok litt uklart. Derfor er det også blitt oppfattet forskjellig av ulike tolkere. Noen har oppfattet det slik: Er det bare som en straff, for at de rett og slett skal falle, Gud har latt dem støte imot/snuble? Har han ikke hatt noen mer nådig hensikt med dette? Andre igjen tyder det slik: Har de støtt imot, fordi de rett og slett bare skulle falle, fordi Gud hadde besluttet det slik? osv.

 

Men ikke minst på bakgrunn av den forskjellen vi ser mellom disse oppfatningene, synes det å være klart at det er i ordet «falle» hemmeligheten ligger, når ordet her står i betydningen av: for alltid bli liggende. Altså: Har Guds hensikt med at de snublet/støtte imot vært at de aldri skulle bli hjulpet? Er det ingen gjenopprettelse i vente for dem? For det er jo det dette kapitlet handler om (v.1). Og det svaret som gis her, handler også først og fremst om Israels framtidige gjenopprettelse. Riktignok sies det først at hedningene gjennom Israels fall skal få motta evangeliet. Men dette nevnes egentlig her som det middel de blir til at Israel vekkes opp igjen - for at han gjennom dette nettopp skulle «gjøre dem nidkjære». Det er hovedsaken i dette svaret.

 

Det kan synes underlig at det i spørsmålet også åpnes for en hensikt med at Israel skulle støte imot/snuble. For det er jo klart at ingen velger å støte imot med den hensikt å falle. Men, i likhet med det vi under v.8-10 viste med Skriftens egne ord, ser vi også her at det lå en Guds straffedom i Israels blindhet og fall. Det var Gud som nå hadde gitt dem en «sløvhetens ånd». Det er han som hadde en hensikt med at de falt. Men nå viser Paulus at midt i denne Guds vrede lå det også en stor nåde: Det var ikke Guds mening at hele folket skulle forkastes, skulle for alltid bli liggende i sitt fall. Men at han i sin evige barmhjertighet og visdom ville la deres fall bort fra nådens rike bli et middel til store, nåderike hendelser. Dette taler så Paulus om gjennom sitt svar på spørsmålet. Han hadde spurt om de hadde snublet for at de for alltid skulle falle. Nå svarer han:

 

På ingen måte! Det være langt fra! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningene, for å gjøre dem nidkjære. Det er så langt fra at Gud skulle ha besluttet at hele folket skulle gå fortapt. Nei, han ville tvert imot at deres fall skulle bli et middel til to store nåderike hendelser. Det første: at evangeliet gjennom dette desto snarere også skulle komme til hedningene. Det andre: at deres benådning og mange velsignelser gjennom evangeliet skulle gjøre Israel nidkjær, så de i anger og tro skulle vende om til den Messias de hadde forkastet. Israel skulle dermed altså ikke alltid bli borte fra Gud. Etter at de gjennom lange tider ble stående uten de velsignelsene de i sin vantro hadde forkastet, skulle de til slutt omvende seg. Men når Kristi evangelium kom til hedningene gjennom Israels fall, så betyr det slett ikke at disse aldri ville fått evangeliet hvis ikke Israel hadde forkastet det. Nei, her omtales det bare for å vise den underlige måten evangeliet skulle få komme til hedningene på; at det først skulle forkastes av Israel, og så bli gitt til hedningene. Dette forutsa Herren Kristus uttrykkelig i Mat 21:43.

 

Det samme forkynte han også gjennom lignelsene om kongesønnens bryllup og det store festmåltidet/nattverden (Mat 22:1-10, Luk 14:16-24). Vi ser at når de som ble innbudt (dvs. Israel innbudt gjennom profetene) ikke ville komme, fikk tjenerne beskjed om å gå ut på veiene og ved gjerdene (dvs. gå ut, utenfor byen som er Israel). Og der ute på veiene, dvs. blant hedningefolkene rundt omkring, kalle inn så mange de kunne finne. Det samme ser vi også apostlene gjorde. Når jødene i Antiokia «motsa og spottet» det Paulus forkynte, da sa de til dem: «Det var nødvendig at Guds ord først skulle bli talt til dere. Men siden dere forkaster det og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, se, da vender vi oss til hedningene. For slik har Herren befalt oss» (Apg 13:46. Se også Apg 18:6, 28:28). Jødenes forfølgelser mot de kristne i Judea førte da også til at disse raskt ble drevet ut til andre land. Der spredde de så ut evangeliet. Enten hver i sitt jordiske kall med sitt personlige vitnesbyrd, eller som offentlige lærere (Apg 8:4). Og på denne underlige omveien ledet Herren Gud det hele slik at Israels fall, som i seg selv var ille nok, også førte til at de selv ble knust og angret. Paulus fortsetter med:

 

For å gjøre dem nidkjære. At uttrykket «gjøre dem nidkjære» brukes her i positiv betydning, om å vekke dem til iver for å gjenvinne den nåde og frelse som de nå har sett er kommet til hedningene, det ser vi av v.14. Der bruker Paulus samme uttrykk slik: «om jeg på noen måte kan gjøre dem nidkjære som er av mitt kjød, og frelse noen av dem». Og Herren hadde talt allerede gjennom Moses om at det, ved at hedningene ble benådet, skulle vekkes opp en slik nidkjærhet, det så vi i kap.10:19. Den tid skal komme da jødene ikke lenger skal forsøke å bortforklare at det er deres fedres Gud som er med alle dem som tror på Kristus. Da skal de se med gremmelse hvor ulykkelige de var i sitt bedrag, når de forkastet Herren. Og hvor lykkelige og velsignet de hedningene blir som tror på ham. Og da skal dette tenne en ild i hjertene deres, så de får en anger og en nidkjærhet til å gjenvinne den frelsen som aller først ble forkynt for dem, men som de i vantro forkastet.

 

Det var denne måten vår store og underlige Gud hadde valgt for omsider å føre sitt gamle paktsfolk til å besinne seg. Vi ser jo blant oss også i dag at når Guds straff fullbyrdes over frekke syndere, så kan det være en advarsel og en vekkelse for andre. Og når vi ser merkbar forandring med store syndere som omvender seg, vekker det ofte andre til å søke den samme nåden som kan føre til så store ting. Slik skal det altså også komme til å gå når det gjelder Israel og hedningene. Israels fall skal bli til gagn for hedningene, og hedningenes frelse skal etter hvert tjene til Israels gjenopprettelse. Et så nåderikt mål hadde altså ennå Gud med det vantro Israel, midt under hans største straffedom over dem. Her legger du merke til den store Guds uutgrunnelige visdom og nåde. «Han anklager ikke for alltid, og holder ikke evig fast på vrede» (Sal 103:9).

 

Gud er en stor og majestetisk Herre over alle sine skapninger. Ingen kan falle så dypt at Gud ikke (så lenge det er nådens tid) fremdeles gjerne vil hjelpe ham opp. Heller ikke kan noen stige så høyt i nåde og hellighet, at ikke Herren Gud kan styrte ham ned. Slik skal vi lære å vurdere Guds storhet, så vi verken opphøyer oss på grunn av vår store benådning, eller fortviler på grunn av vår store usselhet. Selv den bunnløse vantroen, ondskapen og elendigheten Israel hadde falt i, førte gjennom Guds nådige ledelse til at hele rikdommen i evangeliets nåde desto før kom til hedningene. Og til at Guds rettferdighet og barmhjertighet, visdom og trofasthet bare ennå mer skulle bli forherliget for Israels folk, når de én gang etter sin langvarige avsporing på nytt vender tilbake til sin rette konge og forløser. Slik er den store Guds visdom og trofasthet.

 

12: Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde.

I forrige vers sa Paulus at gjennom Israels folk hadde frelsen kommet til hedningene, og at dette skulle vekke Israel på nytt, til nidkjærhet. Og denne glade nyheten som verden nå kunne se fram til, understreker han her med denne tilføyelsen: «Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde». «Deres fåtall» (sv: deres förminskning). Ordet har sin opprinnelse i, og skildrer egentlig en krigshærs nederlag, og den skaden og ødeleggelsen de dermed pådrar seg. Det var et nederlag, på alle måter ødeleggende for Israel, at de i sin vantro falt, og viste fra seg Kristi evangelium. Men dermed oppstod det en luke i Guds forsamling, en åpning for hedningene. Nå kunne Israels fall og ødeleggelsen bli en rikdom for hele verden, en velsignelse for hedningene over hele jorden. Nå mottok de desto tidligere evangeliet og alle himmelens skatter. Hvor mye skal da ikke Israels «fylde», deres gjenopprettelse i Kristi rike ved at de til slutt omvender seg, også bli til velsignelse for den øvrige verden! Her står ordet «fylde» som motsetningen til deres «fall» eller «förminskning». Da må også denne fylden stå for Israels gjenopprettelse, deres omvendelse til slutt*.

 

*

Men ordet «fylde» taler likevel ikke om at hvert éneste menneske i Israels folk skulle bli omvendt eller sanne troende. Det ser vi når vi sammenlikner dette stedet med «fylden av hedningene» i v.25. For det er jo åpenbart at «fylden av hedningene» ikke betyr at alle hedningene da skal bli omvendt. Og her sies det at Israels fylde skal bli til en langt større velsignelse for verden, enn deres fall ble (som jo tross alt ble et middel til at mange tusen ble frelst). Da må det ennå være mye velsignelse som venter hedningene - når tiden kommer for jødenes «fylde». På tross av, altså, at hedningenes «fylde» inntreffer før Israels omvendelse skjer (v.25). Dette viser at ordet «fylde» her og i v.25 ikke taler om at alle skal bli frelst, men bare om de som tar imot nåden i Kristus.

 

Denne Israels omvendelse skal bli til den største velsignelse for den øvrige verden. Dels skal det da blant disse sønderknuste israelittene stå opp mange veldige vitner. I Åndens lys har de nå fått se hvor grufullt de behandlet Messias, ham som løftene gjaldt. Ham som profetene hadde talt om når de sa at «de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik en klager over sin førstefødte» (Sak 12:10). Da skal også de vantro, blant hedningene og de navnekristne, i denne Israels omvendelse se det mektigste bevis på at Guds ord er sannhet. Når også denne store avslutningen i Guds store plan for menneskehetens frelse altså inntreffer, at Israel etter sine utallige år i vantro, omvender seg. Og det er uten tvil for å kunne framstille dette store beviset for all verden, at Gud så underbart holder dette gamle paktsfolket så ubeblandet på jorden. At de fremdeles holdes så forskjellig fra alle andre folk. Selv om de i tusener av år har levd midt inni alle andre folkeslag.

 

Veldige stormer og omveltninger har gått over menneskeheten i denne lange tiden, og over det Israel som ble strødd ut over hele verden. Men ennå består dette folket med sine særegne trekk og sin gamle religion, for at de likevel alltid skal være Guds «vitner» på jorden, dette som de også opprinnelig ble utvalgt til (Jes 43:10). Selv i denne tilstanden; spredt rundt omkring blant alle slags folk, vandrer dette folket rundt som et vitnesbyrd i verden. De står som et Guds under i all deres uutslettelige særegenhet. Og som et bevis alle til enhver tid kan se, på Guds sannferdighet i det gamle Ordets domsforkynnelse. Men dette vitnesbyrdet skal da framstå ennå sterkere, når Israel etter profetiene også omvender seg, sønerknust påkaller ham som de så lenge i vantro forkastet, og bekjenner «at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære»*

 

*

At Israels folk skal være et «vitne» om sannferdigheten i Guds ord, det skjer først og fremst på den måten som her er omtalt. Men det skjer på ennå en måte det kan være verd å nevne, selv om det egentlig ikke hører inn under denne teksten. Det er nemlig Israels fall og fiendskap mot Kristi sanne vitner vi har å takke for at vi kan være så sikre på at det gjennom tidene ikke har blitt foretatt noen som helst forandringer i Det gamle testamentes profetier. For så nøye har jødene voktet på de kristne, og på samme måten har de kristne voktet på jødene, at om noen som helst av partene hadde villet foreta den minste forandring av ett éneste ord i testamentet, så hadde noen fra den andre siden omgående slått alarm. Hvis det skulle være noen som trodde det kunne vært foretatt noen som helst forandring, slik at profetiene passet bedre til alt som etter hvert er oppfylt så presist, så burde dette være nok til å overbevise selv de som er mest vantro blant oss, om at dette ikke har skjedd.

 

Men på nytt tar vi for oss teksten. Paulus har et inderlig ønske om at hans eget folk skal omvende seg. Men han venter også at dette særlig skal skje etter at hedningene omvender seg. Det gir han igjen uttrykk for, nå på denne måten:

 

13 og 14: For jeg taler til dere hedninger. Så sant jeg er hedningenes apostel, ærer jeg tjenesten min, om jeg på noen måte kan gjøre dem nidkjære som er av mitt kjød, og frelse noen av dem.

Det trettende verset begynner med et «For» - «For jeg taler til dere hedninger». Det står altså i sammenheng med det som er talt foran, på denne måten: Jeg sa: «Har jødenes fall blitt til rikdom for verden, hvor mye mer da deres fylde!» For jeg taler til dere hedninger, dere som kanskje kunne tro at jødene ikke lå meg så tungt på hjertet, fordi jeg spesielt er hedningenes apostel. Til dere sier jeg at selv når jeg gleder meg over min tjeneste, at jeg er hedningenes apostel, så gjør jeg det også med den hensikt at det skal gjøre noen av jødene nidkjære. For (v.15) deres omvendelse skal resultere i de herligste frukter i verden forøvrig. Slik ser sammenhengen ut til å være i disse fire versene (12-15). «Dere hedninger» betyr: dere som er født som hedninger, og så omvendt fra hedenskapen. Så sant, dvs. i den grad jeg nå er.. - hedningenes apostel. D.v.s. først og fremst kalt og utvalgt til det (Apg 9:15, 13:2, 22:21, Rom 15:16, Gal 1:16, 2:2, m.fl.).

 

Denne sin tjeneste «ærer» eller opphøyer apostelen. Ikke bare med selve arbeidet, sin nidkjære og velsignelsesrike tjeneste, men også med å omtale de salige fruktene dette hadde ført til. Det ser vi han gjør mange steder i brevene sine (f.eks. Fil 4:1, Kol 2:5-6, 1Tess 2:19, Tit 2:10-14). Om jeg på noen måte kan gjøre dem nidkjære som er av mitt kjød. «Om jeg på noen måte kan» - disse ordene viser apostelens inderlige lengt og alvorlige anstrengelser for å kunne vekke sine vantro landsmenn. Og frelse noen av dem. I egentlig forstand er det bare Gud som kan frelse menneskene. Men her menes det: være et redskap til at noen blir omvendt. Her ser vi uttrykket brukt på rett måte, og da bør vi ikke ta anstøt av det, eller oppfatte det galt. Denne talemåten brukes også andre steder (se Jak 5:19-20, Jud v.23). Vi ser altså hvordan dette å kunne vekke noen av Israel til anger og tro, var en tosidig nød for Paulus. Det gjaldt ikke bare deres egen frelse, men også fordi deres omvendelse skal få de mest vidtrekkende og velsignede følger for hele verden. Dette sier han igjen slik:

 

15: For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da deres antakelse være, om ikke liv av døde?

Bare sterkere uttrykt sier apostelen her det samme som i v.12. Her kaller han Israels fall «deres forkastelse». Men i v.2 har han forklart at «Gud har ikke forkastet sitt folk», d.v.s. ikke forkastet hele folket, og heller ikke for alltid. Og om den forkastelsen som likevel skjer, sier han at den førte «til forlikelse for verden» (sv: världens forsoning). Dvs. at gjennom Israels fall fikk hedningene i verden del i evangeliet. Og dermed fikk de «forlikelsen», forsoningen med Gud, rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus, og en salig forening med det sanne Israel (Ef 2:11-22). Hedningene i verden fikk oppleve denne nåden nettopp ved at det gamle paktsfolket ble forkastet på grunn av sin vantro. Men den egentlige årsaken til at hedningene fikk høre evangeliet, og dermed fikk motta forlikelsen, var selvsagt at Kristus hadde forlikt dem begge med Gud i ett legeme ved korset, og ved det drepte fiendskapet (Ef 2:16). Fra da av skulle det ikke mer, som tidligere, eksistere noe skille mellom folkene. Da skulle de «gå ut i all verden og forkynne evangeliet for hele skapningen». Men det som skjedde var at jødene ble «forkastet» på grunn av sin vantro, og ble forlatt av Gud for en tid. Og den dyre gaven som de forkastet, ble gitt til hedningene.

 

Men når Israels forkastelse førte til en så stor velsignelse for verden, sier Paulus, hva vil da deres antakelse være, om ikke liv av døde? Det vil si: hvordan skal ikke da deres antakelse i Kristi rike (dette at de på ny blir podet inn i treet) tjene til at mange også i verden for øvrig får et nytt liv, som om de (åndelig talt) stod opp fra de døde. Når jødene samlet som folk i anger og tro vender seg til Kristus, skal ikke da et sterkere åndelig liv også gjennomstrømme hele Guds rike på jord - gjennomstrømme alle de halvdøde kristne forsamlingene? Mange mennesker vil se det veldige underet som da skjer med jødene som har levd i vantro i så lang en tid. Vil ikke da verden rundt dem, som ser dette, vekkes til nytt liv, bli så overrasket, så oppmuntret og brennende i ånden som om de skulle ha stått opp fra de døde? Jo, noe slikt vil ganske sikkert skje når jødene på nytt blir innpodet.

 

Og dette at Israel på nytt blir innpodet, det har vi grunn til å vente på. For Gud er trofast og tenker på sin pakt med deres trofaste fedre. Riktignok er de nå, akkurat som den fortapte sønn, dratt bort til et fremmed land, og har sløst bort arven sin. Men den evige Faderen kjenner dem ennå som sitt eget paktsfolk, og vil ennå en gang i sin nåde ta imot dem, når de vender angrende tilbake. «For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake» (v.29). Dette taler så Paulus videre om:

 

16: For om førstegrøden er hellig, er hele deigen også hellig. Og om roten er hellig, er også grenene det.

Her legger nå apostelen fram et nytt bevis på sin påstand (v.2) om at «Gud har ikke forkastet sitt folk». Dette har han tidligere først bevist ved å minne om at han var selv en israelitt (og likevel ikke var forkastet). Og videre med at selv om de aller fleste av Israels folk levde i vantro og forherdelse, så hadde Gud fremdeles, blant dette folket, «en rest igjen etter nådens utvelgelse». Dette var også et bevis på at hele folket var ikke forkastet. Riktignok var profetiene om at de skulle bli forherdet, fullbyrdet - de hadde falt over «snublesteinen» -. Men ikke på den måten at de for alltid skulle bli borte. For Gud hadde ennå i sin visdom store planer for dem. Først skulle deres fall bli et middel til at hedningene ble frelst. Og når de så til sist ble benådet, skulle dette igjen vekke Israel til nidkjærhet. I alt dette lå det jo tydelige bevis på at Gud hadde ikke forkastet sitt folk.

 

Så føyer Paulus i dette verset ennå et bevis til i dette spørsmålet. Det gjør han med to lignelser. Den første er hentet fra loven om «førstegrøden» og det første brødet som de laget av den (4Mos 15:19-21). Når det ble helliget Herren, ble hele kornhøsten deres helliget (3Mos 23:10-17). I den andre lignelsen bruker han et tre med rot og greiner som bilde. Dette bildet bruker apostelen særlig for å tale mange viktige sannheter til de omvendte og benådede hedningene (v.17-24). Med begge disse bildene vil Paulus først og fremst skildre hvor urokkelig Guds pakt med Israels fedre er. For her betyr ordet «hellig» ikke den helligheten som er virket av Ånden og bor i oss. Nei, det taler bare om noe som er gitt og utvalgt for Herren, og tilhører ham. Noen har villet ha det til at «førstegrøden» og «roten» taler om de jødene som først ble omvendt i nytestamentlig tid. Men denne oppfatningen er feil. Det viser sammenhengen, og hvordan apostelen selv anvender disse bildene.

 

For «grenene» (de naturlige) må en gang hatt forbindelse med roten, og de «grenene som ble brukket av» (v.17) må før de ble brukket av hatt forbindelse med roten. Og det kunne jo ikke være tilfellet hvis roten skulle være den kristne moderkirken. For disse grenene som ble brukket av har jo aldri tilhørt den. «Førstegrøden» og «roten» er altså et bilde på jødefolkets stamfedre; Abraham og de andre troende patriarkene. «Deigen» og de «naturlige grenene» er jødefolket. Blant dette folket oppstod også den første Kristi menighet, for evangeliet ble først forkynt for de fortapte får av Israels hus. Og de som da trodde, ble det sanne Israel. Men så ble hedningene også, gjennom evangeliet, forenet med dette sanne Israel. Derfor sies det om dem her at de, som grener fra et «vilt oliventre», ble innpodet i «et edelt oliventre» (v.17, 19,24). Alt dette viser tydelig nok hva han vil ha fram med bildene.

 

Men det som virker underlig for noen, er at Paulus, når det gjelder Israel og deres fedre, kan si at deigen og grenene er hellige, fordi førstegrøden og roten har vært hellig. Da kan en lett tenke som så: Abraham, Isak og Jakob var vel hellige, men var ikke etterkommerne deres svært så vanhellige? Dette spørsmålet dukker opp fordi vi ikke oppfatter ordet «hellig» rett. Som vi allerede har sagt, så betyr ordet «hellig» her og mange andre steder i Skriften ikke den personlige helligheten i oss. Det betyr bare at de var skilt ut, utvalgt, fra alle andre, for å være et folk for Herren og til hans tjeneste. Riktignok var det dem som hadde de hellige nådemidlene, og gjennom dem kunne de også bli helliget i ånden. Men vi finner at når de ble kalt «hellige», så siktet dette slett ikke til noen personlig hellighet.

 

I 5Mos 1:26-33 kan vi f.eks. se hvordan Moses taler til israelerne. Han minner dem om hvordan de hadde satt seg opp mot Herren i ørkenen. Men samtidig, når han formaner dem til å skille seg av med de farlige avgudsdyrkerne i Kanaan, sier han som en påminnelse: «For et hellig folk er du for Herren din Gud». Og han føyer til som en forklaring: «Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk» (Kap 7:6). I samme betydning og med samme forklaring forekommer også ordet «hellig» i kap.14:2, 26:18 i 5Mos. (Konf. 2Mos 19:6, Dan 8:24, 12:7). Samme betydning har også ordet «hellig» noen steder i NT, som her og i 1Kor 7:14.

 

Og at Gud på grunn av sin pakt med fedrene vil vise Israel en spesiell nåde, det tales det også mye om i Skriften. I 5Mos 9 minner Moses folket om hvordan de gang på gang har satt seg opp imot Herren. Og i v.13 skildrer han dem som «et hardnakket folk». Men han føyer til: «Men bare dine fedre har Herren lagt sin kjærlighet på, så han elsket dem. Og dere som er deres etterkommere, utvalgte han framfor alle andre folkeslag» (5Mos 10:15). Det samme hører vi i 2Mos 2:24-25: «Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Og Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem». Og i 5Mos 4:31 gir Moses dette løftet: «For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han skal ikke slippe deg og ikke la deg gå til grunne. Han skal ikke glemme pakten med dine fedre som han stadfestet med ed». Men disse løftene er så mange i GT at vi kan ikke nevne alle.

 

Apostelens bevis er da dette: Slik som hele deigen er hellig fordi førstegrøden ble ofret til Herren, og fordi hele treet lever i naturlig samfunn med roten, så er etterkommerne fra Abraham (han som Herren opprettet sin pakt med) også utskilt fra alle andre folk, og er hans eiendomsfolk. For Herren Gud holder alltid fast i sin pakt, selv om mange i vantro glemmer ham (konf.Rom 3:3, 11:22). Herren hadde selv med sin høyre hånd plantet treet, som et edel oliventre. Riktignok er mange av grenene brutt av. Men treet står der fremdeles, og mange av disse grenene som ble brutt av, skal på nytt innpodes. De frafalne barna skal vende tilbake til sin fars, Abrahams, tro. Derfor har Herren latt det bli tilbake en sæd han kan plante, og ikke latt det gå med jødene som med Sodoma og Gomorra, som ble totalt utslettet (kap 9:28-29). Slik er den guddommelige trofastheten. Det er dette apostelen vil ha fram, og som er tekstens egentlige mening.

 

Men vi burde også legge merke til den veldige trøsten dette budskapet også har til oss kristne, som Gud også har gjort en pakt med - «en bedre pakt, en som ble grunnlagt på bedre løfter» (Heb 8:6). Vi var grener på et «vilt oliventre», og ble innpodet i treet hvor den troende Abraham var rot. D.v.s. at med den samme tro som Abraham hadde ble vi forenet med den første menighet, liksom vi er «forenet med ham» (Kristus) (kap 6:5), innpodet i det sanne vintreet (Joh 15). Og det navnet (Jesunavnet) gjelder for Gud - ennå mer enn Abrahams. Riktignok har vi ikke her den trøsten at hvis bare vi er blitt forenet med ham ved dåpen, så er vi sikkert alltid i vennskap med Gud. Vi ser også at den nåden Abraham stod i, den tilfalt ikke alle hans etterkommere, selv om de stod i den utvortes pakten med Gud. Når de falt fra i vantro, kom de i en forferdelig tilstand, slik vi har sett. Kristus taler også uttrykkelig om grenene på vintreet som «ikke blir i meg». De ble «kastet ut» og «visner», ja, blir «kastet på ilden, og de brenner» (Joh 15:6).

 

Men den trøsten har vi her, vi som er døpt, at Gud er trofast mot sin pakt. Da er han ikke bare nådig mot oss, som han er mot alle hedninger, når vi omvender oss og kommer tilbake til ham. Men han «husker sin pakt til evig tid» (Sal 105:8). D.v.s. at på grunn av den pakten han én gang tok oss inn i, viser han oss en spesiell nåde. Han sender sitt ord og sin Ånd, og mange kraftige midler til vekkelse for dem som han en gang tok inn i sin pakt. Da taler han om oss som om den frafalne Efra’im: «Er da Efra’im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren» (Jer 31:20).

 

Spesielt har de levende kristne en stor trøst i denne Guds trofasthet. I tro og påkallelse klynger de seg ennå til Kristus. Men på grunn av sine uendelige skrøpeligheter fristes de stadig til å miste motet. De tenker at nå må vel Gud snart gi dem opp, og enten i vrede forkaste dem, eller i alle fall se på dem som en forferdelig byrde. Da må vi huske det vi har sett her. Det var på grunn av «roten» Gud ville vise «grenene» en spesiell nåde. Det var fordi han elsket fedrene, at Gud også elsket barna deres. Og som grunnvoll for vår trøst har vi en langt mer hellig rot og førstegrøde enn Abraham: Et navn som er ennå større for Gud; hans elskede Sønn, Jesus Kristus. Denne roten gjelder mer for Gud enn Abraham. Vi må huske på at det er i Guds elskede Sønn vi er innpodet. Og så må vi bruke dette ordet på oss: «Er førstegrøden hellig, er hele deigen også hellig. Og om roten er hellig, er også grenene det».

 

Da kan vi tro at med alle våre skrøpeligheter er vi ikke bare «frelst fra vreden» (Rom 5:9). Vi er også hellige og ulastelige i ham, Den elskede (Ef 1:4,6). For da er det i sannhet slik at fordi Kristus er hellig og ulastelig, så er de også hellige og ulastelige, alle dem som er forenet med ham, så lenge de holder seg til ham som grenene til treet. Denne bruken av bildet er altså rett, og gjelder alle som tror: «Er roten hellig, er også grenene det». Er Kristus hellig og ulastelig for Faderen, så er vi også det. Riktignok er det ikke dette vi hører fra vårt eget hjerte. Nei, etter vår oppfatning, slik vi opplever det, reiser det seg nok helt motstridende røster (ettersom vi kjenner synden i oss) som roper og skriker, og forteller oss at vi er helt forkastelige i Guds øyne.

 

Men nå bør vi altså likevel tro det som Herren selv sier, og ikke det vårt hjerte og vår mening vil fortelle oss. Og når Herren Kristus talte om den som ved troen var renset i hans blod, sa han uttrykkelig at «den som er badet er ren over det hele (sv: helt og holdent ren). Også dere er rene, men ikke alle». Forræderen var unntaket. Men bare han. Peter var ren. Tomas var ren. Og alle de andre skrøpelige disiplene var helt og holdent rene. Så totalt rene kunne de nok ikke være i seg selv, men bare i Kristus. «Roten» var hellig! Derfor var også grenene hellige. Gud, gi oss nåde til å tro og fatte dette! - Så fortsetter vi igjen med teksten. Nå gjør Paulus en ny anvendelse av bildet med roten og grenene.

 

17 og 18: Om noen av grenene ble brukket av, og du som var et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg.

Før Paulus avslutter sin dokumentasjon over Guds omsorgsfulle tanker om Israels framtid, kommer han først med en «hälsosam» advarsel til de hedningene som var blitt omvendt, at de ikke måtte opphøye seg over jødene. Og denne formaningen fortsetter helt fram til v.25. - Oliventreet, og det ville oliventreet. Det første er Israels folk, plantet av Gud, vannet og stelt. Samtidig lå hele verden for øvrig som overlatt til seg selv i hedenskapets mørke og råskap, og kalles derfor her for et «vilt oliventre». Men så var noen av oliventreets grener brutt av*. Og «blant dem», eller istedenfor dem «ble grener fra et vilt oliventre innpodet**, og fikk del i roten og sevjen fra oliventreet». De hedningene som kom til troen, ble «Abrahams barn» (Gal 3:28-29) og fikk del i all den nåde og velsignelse som tidligere bare Israel hadde. Men når de opplevde så stor en nåde, så kunne de hedningene som var kommet til troen lett «rose seg», oppblåses og opphøye seg og forakte jødene som var falt så dypt i sin vantro.

 

*

«Noen av grenene» sier apostelen, mens vi vet at det var jo de aller fleste av jødene som forkastet Herren. Men Paulus bruker dette mer forsiktige uttrykket fordi han her taler til slike som var fristet til å oppdimensjonere denne eldre brorens fall, og bygge sin egen opphøyelse på dette. Det er de benådede hedningene han taler til her, disse som han advarer mot å opphøye seg. Det er samtidig en formaning til oss om å tale forsiktig, i kjærlighet, om andres fall. Konf. kap.3:3, Heb 3:16.

 

**

Noen har bemerket at i virkeligheten foregår det ikke på den måten, når det podes i et tre, at en vill gren podes inn i et edelt oliventre, men at det alltid er det motsatte som skjer. Til det må vi bare svare at den hellige forfatteren må, når han bruker billedspråket, først og fremst ha blikket festet på det budskapet han vil ha fram. Når så dette ofte er overnaturlig, og strir mot naturlige forhold, må han likevel alltid framstille det slik det er tjenlig for hans åndelige budskap, selv om de bildene han bruker på enkelte punkter i praksis foregår på en annen måte.

 

Paulus kunne godt tenke seg at en så stor synd ville oppstå blant de omvendte hedningene. Eller kanskje han allerede hadde lagt merke til at de opphøyet seg slik over jødene. Derfor tar han svært alvorlig fatt i denne synden. Først kommer han med selve advarselen: «ros dere ikke overfor grenene!». Dernest taler han til dem om hvorfor denne synden var så farlig. Først sier han:

 

Men dersom du roser deg, så husk at det er jo ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. «Dersom du roser deg» - dersom du i selvopptatt innbilning setter deg selv høyere enn jødene, fordi de ikke tror, mens du derimot er en troende kristen, - så bør du huske på at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. Det er ikke de hedningene som er blitt kristne, som utgjør den stammen som jødene en gang på nytt skal podes inn i. Det er tvert imot jødene (de troende, «som har Abrahams tro») som utgjør den stammen vi er innpodet i. «Dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt», sier Paulus (Gal 3:29 og v.7). Det er ikke fra oss evangeliets velsignelse er kommet til jødene. Men fra dem er denne velsignelsen kommet til oss. Innen kristenheten er ofte jødene blitt foraktet på en uverdig måte. Ja, forfulgt, plyndret og drept. Bare fordi de var jøder. Det viser at denne apostelens påminnelse har vi nok ikke tatt inn over oss. Vi må huske på at jødene lenge før oss var Guds folk. At det var fra dem vi fikk Guds ord. Ja, at selv Herren Kristus, da han kom i kjød, ble født inn i dette folket. Husk også på at de første kristne var jøder. Likeså de første og herligste evangeliets forkynnere; apostlene. Alt dette burde dempe enhver hoven forakt overfor jødene, og isteden gi oss kjærlighet til dem. - Paulus taler så videre i den samme formaningen:

 

19: Du vil da si: Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.

Paulus tenker seg at en omvendt hedning fortsatt opphøyer seg over jødene, og vil liksom si: Du kan jo ikke nekte for at det er brukket av grener på dette oliventreet, og at det skjedde for å gi plass for meg. Da må jeg jo bety noe mer for Gud, enn disse grenene som ble brutt av! Dette svarer så Paulus på:

 

20: Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt!

Vel...Paulus gir ham rett i at jødene var falt fra, og at deres fall førte til at hedningene ble frelst. Men han føyer straks til en bemerkning som burde dukke hovmodet: ved vantro ble de brukket av - dvs. at det har ikke skjedd fordi Gud elsket dem mindre enn deg. Heller ikke fordi de var mer uverdige enn deg. Men fordi de begynte å sette sin lit til et eller annet hos dem selv, og så var det vantroen som overtok (kap.9:32). En slik vantro kan du selv også lett falle i, hvis du begynner å tro at du har alt i orden. Det skjedde altså med Guds første eiendomsfolk!

 

Og du står innpodet ved tro. D.v.s.: Du står nå i Guds nåde, men slett ikke fordi Gud har en spesiell kjærlighet til deg. Og aller minst er det på grunn av noe du har utrettet eller fortjent. Nei, det er fordi du har mottatt din benådning som en helt fri, overrakt gave. Det er slik det skjer gjennom tro. I den levende troen ligger akkurat dette at en i seg selv er en fattig, fortapt synder, og mottar all nåde som en fri gave. Det er dette som er troens natur; at vi lever i avhengighet av Gud og hans nåde. Derfor: Vær ikke hovmodig, men frykt! Vokt deg for den innbilningen at nå er du utenfor all fare! Enten det nå er fordi du - kanskje ubevisst - begynner å føle at fortjener du Guds nåde, eller er mer trofast og sterk enn de har vært, disse som har falt, som ble brukket av.

 

Pass deg, så du ikke blir trygg i din egenrettferdighet, for en slik ånd fører alltid til fall. «Våk!» eller «Frykt!» sier apostelen. Og det han vil si med dette, er akkurat det samme som i 1Kor 10:12. Der taler han også om hvordan jødene forlot ham, og sier: «Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller». Lev ikke i en selvvalgt frelsesvisshet, men frykt for ditt falske og vinglete hjerte, så det ikke bedrar deg! Du er tross alt ennå en synder, og er alltid avhengig av nåden. Lev derfor alltid med Gud i en barnslig «sønnefrykt» (ikke trellefrykt), så ikke du også glir inn under samme dom som jødene!

 

21: For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at han ikke sparer deg heller.

Så forferdelig farlig er selvsikkerhet, stolthet og selvtilfredshet, at det altså drev apostelen til å advare så sterkt som dette verset taler til oss. Legg merke til at han skriver dette til de kjære brødrene i troen. Han taler i kap.1:7 om hvor herlig de er benådet, og sier de «er Guds kjære, kalte og hellige». Nå sier han at de må huske på at det kan gå like ens med dem, at de faller under Guds vrede som jødene, og blir forkastet. Og han antyder at disse, som riktignok ikke hadde mottatt så store tegn og løfter som jødene, måtte innse at dette like godt kunne skje med dem. For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, sier han - de som opprinnelig stammet fra den kjære roten; Abraham - når Gud handlet så forferdelig med dem, at de falt i overmot og vantro, - kan det være at han ikke sparer deg heller.

 

Jødene var naturlige grener i det edle oliventreet (v.24). Det var de som først og fremst hadde del i pakten med Abraham. Og likevel, når de falt i egenrettferdighet og vantro, var det ingen ting som kunne hjelpe dem; verken det at de var arvinger fra den utvalgte stammen, eller deres herlige gudstjeneste og mange ofre. Gud forkastet dem likevel, som avbrutte grener. Pass da på, du som kom fra et vilt oliventre, men ble innpodet i treet med den roten de en gang tilhørte! At ikke din stolthet og selvsikkerhet skal føre den samme dommen over deg, så du også blir saget av og forkastes. Dette er apostelens budskap her.

 

Dette er jo en alvorlig formaning som apostelen gir de første kristne. Da forstår vi hvor forferdelig farlig det er når vi begynner å vurdere oss og vår kristendom opp mot andre som åpenbart sporer av, eller er falt. Da siger selvsikkerheten og egenrettferdigheten inn, og vi er blitt bedre enn andre - ! Kanskje det ikke er akkurat jødene vi «måler oss» mot, og føler oss bedre enn. Det kan være andre villfarne mennesker, eller til og med brødre i troen, men som vi synes har mindre kunnskap og tro enn vi har selv. For det er slik det foregår. Og dette er ikke bare den verste, men også den farligste synden. Vi kan få nåde og hjelp for alt annet ondt, hvis bare vi får nåde til å leve i en fattig og våken ånd, og i troen holder oss ved nådestolen. Men selvsikkerhet og egenrettferdighet er noe som står så skarpt i strid med nåden, og gjør at Gud selv blir vår motstander. «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (1Pet 5:5). Og når Gud «står imot» noen, da er det forbi med dette mennesket, uansett hva det så måtte forsøke seg med - hvis det da ikke på ny ydmyker seg under Guds veldige hånd. Gjør det ikke det, men kanskje isteden vil «begynne på nytt» og vokte seg mot fall, så vil det være forgjeves. De kommer til å falle, for nå setter Gud selv snarer for dem (v.8-10). Derfor er det utelukket at noe som helst menneske kan nå lykkelig fram til det salige målet, hvis de er selvsikre og egenrettferdige, så de ikke frykter for sitt eget hjerte og Herrens dom.

 

Når Paulus her sier: «Frykt!», så mener han selvsagt ikke å si: Vær uten trøst og fred i Kristus, vær aldri helt sikker på Guds nåde! Nei, det er ikke trelldommens ånd (kap.8:15) apostelen vil vi skal ha, men denne gudfryktige ånd («sønnefrykten») som opphøyer Herrens rettferdighet, og er redd for å miste den store skatten som vi eier bare av nåde. Til å «frykte» på denne måten formaner også apostelen Peter. Han sier: «Og når dere påkaller Faderen, han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så ferdes med frykt (gudsfrykt) all den tid dere er utlendinger her» (1Pet 1:17). Og Paulus taler andre steder konkret til dem som fristes i den selvsikkerheten som ligger nærmest vår tekst; at kristne mennesker til de grader blir opptatt med andres villfarelser at de glemmer sine egne svakheter. I Gal 6:1 sier han: «Brødre, hvis et menneske blir grepet i en overtredelse, skal dere som er åndelige vise en slik til rette med en ydmyk ånd. Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet».

 

Sammenhengen her viser at det er akkurat når vi ser på andres fall og synder, at vi selv er i fare for å glemme vår egen fattigdom. Og dermed i overmot og selvtilfredshet har syndige holdninger overfor de som er falt. Dette ser vi ofte i virkeligheten. Mang en kristen levde et lykkelig kristenliv helt til han i overmot og med et hardt dømmende hjerte falt i synd i forholdet til en bror som hadde falt. Og da kommer han selv til å gå inn i et ennå større fall. Det er akkurat denne faren apostelen advarer så sterkt mot. Måtte vi alle passe oss i tide!

 

Men ut fra dette burde vi jo også lære hvor ynkelig og usselt hvert eneste menneskehjerte er. Her antyder jo Paulus i teksten vår at selv de hellige i Rom kunne falle i denne fristelsen, og opphøye seg i overmot over de ulykkelige jødene. Disse troende i Rom levde jo i den første apostoliske tiden, mens Kristi rike ennå var i sin ungdoms kraft. Likevel kunne altså apostelen frykte at noe slikt kunne skje med dem! Og hva hadde så disse omvendte hedningene å opphøye seg på? Paulus sa jo i kap.9:30 at de «jaget ikke en gang etter rettferdighet» - da de mottok evangeliet og rettferdigheten av bare nåde. Likevel kunne de alt nå finne på å opphøye seg, disse «Guds kjære, kalte og hellige».

 

Ja, hva skal vi si til det Paulus vitner om seg selv i 2Kor 12:7? Han sier at selv han var så fristet til å bli hovmodig på grunn av nåden i de høye åpenbarelsene, at Gud måtte sende ham en «torn i kjødet, en Satans engel», for at han ikke skulle opphøye seg. Og grunnen til at han ble fristet til hovmod, var til og med en nådens ufortjente gave; dette at han «ble rykket inn i den tredje himmel», d.v.s. at han hadde hatt en helt spesiell opplevelse av Guds nåde. Dette var jo ikke noe han hadde fortjent, men bare en nåderik, ufortjent gave. Likevel ble han fristet til å opphøye seg! Tro da aldri at det finnes noen større fromhet verken hos deg selv eller hos de mest hellige. Men lær av dette at selv de mest forferdelige syndene kunne friste de største hellige. Finnes det kanskje noen større synd enn når en benådet synder blir hovmodig - hovmodig på grunn av noe som ikke på noen måte er noe han har fortjent? Paulus fortsetter i samme tone, og sier:

 

22: Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som er falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av.

Her innskjerper apostelen sin advarsel til de kristne i Rom. Dette gjør han ved først å vekke deres oppmerksomhet mot den store Gud, «Guds godhet og strenghet». Deretter mot den faren de ennå selv var i. Først oppfordrer han dem til å legge merke til «Guds strenghet», eller rettferdige dom «overfor dem som er falt». Denne Guds strenghet, slik den hadde rammet Guds eget og høyt benådede eiendomsfolk, burde jo virke en «hälsosam» oppvekking og frykt hos alle som så dette. Dernest minner han dem om «Guds godhet», Guds store og uforskyldte nåde i at han tok imot og rettferdiggjorde dem som var uverdige hedninger. Denne godheten burde jo fylle dem som hadde fått oppleve den, med bare ydmykhet og kjærlighet.

 

For det tredje minner han dem om hvor nødvendig det er at de «fortsetter i hans godhet», i den frie nåden, og ikke driver over i egenrettferdighet og vantro (slik det gikk med jødene). Og for det fjerde taler han med formanende ord til disse troende kristne om at det kunne hende også med dem at de kunne bli hogd av fra det oliventreet de nå var innpodet i. Dette er innholdet og sammenhengen i det verset vi nå har foran oss. Og dette var nok den sterkeste advarsel han kunne gi disse benådede kristne, mot hovmod. Men dette verset har også noen særdeles viktige lærdommer for oss alle. La oss nå tenke litt nærmere over disse! Paulus sier:

 

Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet. Det er ikke noe som er viktigere for vår sjels frelse, for vår tro og vår gudsfrykt, enn at vi har et rett bilde av Gud. Spesielt av disse egenskapene: Hans «godhet» og «strenghet». Vé det menneske som har gjort seg opp et feilaktig bilde av Gud, av hvordan hans sinn og hans bud gjelder for oss! Har du tatt feil av Gud på disse områdene, da farer du vill her og i all evighet. Selv om du ikke kjenner alle sannhetene i Guds ord for øvrig, så kan likevel din sjel bli frelst, bare du har det rette bildet av Guds godhet og strenghet. Men oppfatter du disse feil, da blir hele din evighetsvei feil. Da lever du i en falsk innbilning her i livet - og ender med en forferdelig oppdagelse i døden; at du er evig fortapt. Pass derfor nøye på at du ikke har et falskt bilde av Gud! Mange mennesker gjør seg opp sitt eget bilde av Gud, slik de selv synes passer, etter sin egen forstand. Men nå er det ikke noe som er så falskt og bedratt som vårt eget hjerte og meninger, etter at den gamle slangen tok bort det rette bildet av Gud i syndefallet, og plantet sin gift i oss, sin egen løgnens ånd.

 

Så ser vi noen mennesker har dannet seg et bilde av Gud så mild og bøyelig at han er tilfreds med alt det de selv elsker, så han aldri blir vred og straffer dem. Mens andre igjen bærer på en forferdelig samvittighet. De har et bilde av Gud som bare en streng og forferdelig dommer som skal handle med dem utelukkende etter deres egen fortjeneste, o.s.v. Ja, vi opplever vel alle at hvis vi ikke passer på å holde øynene festet på Guds ord, så gjør vi oss mange forskjellige bilder av Gud. Det ene øyeblikket opplever vi ham så mild og nådig at vi ikke frykter for noen som helst synd -. I neste øyeblikk opplever vi ham streng og langt fra nådig, som om han aldri ville forlate noen som helst synd. Vi ser at det ikke er noe så falskt og vaklende som vårt eget hjerte, og våre tanker om Gud.

 

Derfor er det ikke noe som er mer nødvendig enn at vi stiller oss skeptiske til, og forkaster alle våre egne tanker og meninger om Gud. Og tar vårt bilde av ham bare fra hans eget ord. Men ikke alt Guds ord er like klart. For å få det rette synet på Guds ord, vil det da være til stor hjelp om vi flittig tar for oss de store, åpenbare bevisene på Guds sinnelag. I Ordet ser vi dette åpenbart i nådens gjerninger, og i strenghet i den måten Gud har handlet med menneskene i tidligere tider. Selv om jeg skulle kunne misforstå enkelte uttrykk i Skriften, så skulle de talende eksemplene kunne lede meg til det rette. I disse eksemplene kan en jo med egne øyne se Guds sinnelag overfor menneskene. Derfor roper nå Paulus ut, etter at to store eksempler er blitt vist like foran: «Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet!». Altså den vi ser i hans dom over de vantro jødene, og i hans nåde mot de uverdige hedningene.

 

Legg da først merke til strengheten overfor dem som falt, altså Guds eget eiendomsfolk. Husk på hvilke store fordeler og fortrinn de hadde framfor alle andre folk på jorden. De var barn av de troende fedrene, «dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene» (kap.9:4-5). Og Paulus sier om dem som gikk ut fra Egypt, at «alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, alle spiste de den samme åndelige mat, og alle drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og den klippen var Kristus» (1Kor 10:2-4). Og likevel, da de falt fra Herren lot de seg ikke advare, omvendte seg ikke og opphøyet Sønnen, men forkastet ham som var Israels trøst. Og da var det ikke noe som kunne hjelpe dem, hva de så enn fant på for å tekkes Gud. All deres gudstjeneste, alle deres offer og bønner var forgjeves. Nå måtte de gå fortapt. Og hva var det Herren Gud da gjorde med dem?

 

Først forblindet han dem, og forherdet hjertene deres så de ikke kunne se med øynene eller høre med ørene (v.8-10, Mat 13:13-15). Deretter sopte han dem bort som med en storm fra deres eget land, lot byen deres bli ødelagt, lot mesteparten av folket omkomme på forferdelig vis, og spredte dem som overlevde ut over hele jorden. Se Guds strenghet over dem, som straff! Les hvor forskrekkelig det foregikk da Jerusalem ble ødelagt, og om de forferdelige lidelsene som gang på gang rammet jødene. Vi hører f.eks. at en jødisk familiefar i ren og skjer barmhjertighet tok livet av sin kjære kone, sine barn, og til sist seg selv, for at de skulle slippe den forferdelige behandlingen fienden deres utsatte dem for. Når en da tenker på at ikke en fugl skal falle til jorden uten at det er vår himmelske fars vilje, så kan en undres over at Guds hellige vrede kan være så grufull. Men Gud er overmåte stor i alt - også i sin straffende rettferdighet.

 

Først har han gjennom lange tider øst ut over folket utallige velgjerninger av åndelig og legemlig velsignelse. Stadig har han på ny kalt dem til omvendelse og tilbudt dem sin nåde. Men alt er forgjeves, alt blir bare foraktet. Da kommer omsider hans time, når han utøser sin forskrekkelige vrede over dem. Slik ser vi Gud handle gjennom alle tider og med alle folk. Og det er skrevet til advarsel for oss. At vi er døpt til Kristus, at vi har og kjenner alt Guds ord, at vi går i kirken og til Herrens nattverd, at vi deltar i mye kristelig aktivitet, avskyr mange grove synder og oppfører oss som kristelige mennesker - --. Ikke noe av dette kommer til å bli noen hjelp for oss hvis vi ikke lar Herrens kall til omvendelse og tro slippe til hos oss, hvis vi ikke av hjertet omvender oss til Kristus, og blir hans disipler og etterfølgere gjennom hele livet.

 

Nei, alt det vi av Guds nåde har mottatt av ham, vil bare øke den vredens dom som venter oss, når vi ikke tok imot, og brukte alt sammen i lydighet mot Herrens ord. Da vil forherdelsens dom også ramme oss, så vi fortsetter et liv i frekke synder og til sist dør i våre synder. Slik er Guds strenghet over dem som forakter ham. Men hvis vi derimot «hörsammar» (åpner ører og hjerte for) Herrens røst og omvender oss til ham i tro og helliggjørelse, da blir alle syndene våre tilgitt og forlatt, såvel de største som de minste. Da får vi en evig nåde. Det lærer vi av det andre eksemplet apostelen gir oss her. Han sier:

 

Legg derfor merke til Guds godhet...godhet mot deg, hvis du da fortsetter i hans godhet. Guds «godhet» skildrer Guds kjærlige sinnelag, som alltid først og fremst søker å gjøre oss godt, tilgi og hjelpe oss. Men finnes det noe menneske som noen gang, her på jord, er i stand til virkelig å fatte og tro Guds godhet? Nå må vi virkelig også vokte oss for noen gang å tenke og vurdere dette Guds sinnelag ut fra egne meninger og følelser. Her må vi tvert imot alltid bare dømme etter Herrens egne ord, og de store bevisene på hans godhet som han allerede har gitt oss. Og det eksemplet på Guds godhet som holdes fram for oss her, er dette at hedningene ble tatt opp i Guds rike. Hva hadde vel disse utrettet, så de fortjente så umåtelig stor nåde? Nei, hedningene kunne ikke på noen som helst måte ansees verdige til dette.

 

Paulus har nevnt at de ikke en gang jaget etter rettferdighet (kap.9:30), men at de tvert imot var «fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De ble slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige» (kap.1:29-31). Slik var hedningene. Og likevel, så snart de «hørsammade» evangeliets ord (hørte evangeliets ord, og lot det innta hjertet), falt ned for Gud og mottok nåden i Kristus, så ble de straks benådet. De ble tvettet rene, gjort rettferdige, tatt opp som Guds barn og arvinger, ja «medborgere med de hellige, og Guds husfolk». Paulus sier i Ef 2:5-6 at det var på et tidspunkt da vi «var døde i våre overtredelser, at han gjorde oss levende sammen med Kristus og oppreiste oss sammen med ham og satte oss sammen med ham i den himmelske verden i Kristus Jesus».

 

Her ser du Guds godhet, Guds store og majestetiske nåde. Her ser du at selv om vi hadde begått de mest forferdelige synder, ja, selv om vi ennå lå i dem, så skal ikke noe som helst kunne hindre Guds nåde, så snart vi begynner å tilbe og opphøye Sønnen, og vil tilhøre ham hele vårt liv. Da vil også vi bli rettferdiggjort, tvettet rene, og gjort til Guds barn og arvinger. Og deretter vil vi få leve under Guds store nåde og frihet fra all vår syndeskyld og fra all fordømmelse. Ja, i like stor nåde og frihet fra alt dette som de troende i Rom. I kap.8:1 har apostelen sagt at «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Så vil nok Gud med faderlig ris og formaninger tukte synden i oss, for å hjelpe oss mot dens forførelse og makt. Men han vil aldri forkaste oss på grunn av noen som helst synd. Tvert imot vil han, som Heb 4:15 sier det: «ha medlidenhet med våre skrøpeligheter». Et slikt bilde av Guds godhet ser vi altså nettopp her i apostelens omtale av hvordan hedningene ble benådet.

 

Men hvem kan telle alle de bevis på Guds nåde som vi finner gjennom hele Skriften? Det aller største beviset, som ingen andre kommer opp mot, er selve forsoningens nåde. Hvem kan noen gang, her i livet, fatte høyden og dybden i den kjærligheten Gud viste, da han, fordi han elsket verden så høyt, gav sin enbårne Sønn som et offer for våre synder! Føy så til dette også alle Skriftens eksempler på Guds nåde og godhet mot de enkelte synderne. La oss bare minnes noen få eksempler på dette: f.eks. Guds godhet mot Adam. Mens menneskene ennå levde i Guds bilde, med all den kraft det innebar, brøt Adam likevel det éneste budet Faderen hadde gitt ham. Senere møtte han Gud i en ond ånd og så stor ondskap at han sa: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet..» Men da ser vi Guds godhet mot Adam. Akkurat bærer Gud fram sitt budskap til Adam; sitt første løftes ord om en frelser!

 

Eller tenk på Guds godhet mot David. Tross all den nåde og kjennskap han hadde til Gud, til hans bud og hans løfter, begikk han store synder i kjødets lyst, i hardhet og overmot. Men se hvordan Gud likevel bestandig tilgav ham. Legg merke til Kristi kjærlighet og barmhjertighet når han har så stor nød for det syndige Jerusalem, at han gråter over byen (Luk 19). Eller når han fryder seg så over å få vise den samaritanske kvinnen Messias, at han glemmer han er sulten (Joh 4). Eller når han er så opptatt med å få trøstet Peter som var så knust etter fallet, at han først og fremst etter sin oppstandelse møter ham (Luk 24:34). Eller når han gjør sin skrekkelige forfølger, Saulus, til en stor apostel! o.s.v.

 

Ja, slik er Gud! Gud er kjærlighet. Alt i oss, enten det er meninger eller følelser, som strir mot dette bildet av Gud, er alt sammen bare bedrag fra vårt vantro hjerte eller djevelen, som alltid vil anfekte oss. Men én ting er sikkert: Synden kommer til å forskrekke oss så grufullt, hvis den virkelig får tumle med oss - og så enormt kommer samvittigheten og djevelen med alle lovens krav til å forvrenge Guds bilde for oss - at det blir umulig å beholde den rette tilliten til Guds nåde og godhet, - hvis vi ikke bestandig holder øynene festet på Guds eget ord, og de åpenbare bevisene på hans nåde, de vi ser i Skriften.

 

For at vi skal fatte Guds godhet og strenghet rett, må vi også huske det dette og alle andre eksempler i Skriften viser; at både godheten og strengheten har Kristus som mål, eller har med menneskenes forhold til Kristus å gjøre. At «all Guds nåd är fästad vid Kristus», all Guds nåde er samlet/gitt oss i Kristus. At det er ingen annen synd som kan utelukke oss fra nåden, enn vantro, eller frafall fra Kristus. I det eksemplet teksten vår sikter til, ser vi at de som hadde falt under Guds dom; jødene, jo egentlig hadde mange og store fortrinn framfor hedningene når det gjaldt gjerninger. Ikke minst gjennom deres gudstjenester, deres offer, bønner o.s.v. Men bare fordi de i vantro forkastet Kristus, og søkte å bygge opp sin egen rettferdighet, ble de forkastet. Mens derimot hedningene midt i alle sine forferdelige synder mottok all Guds nåde, fordi de tok imot Kristus (Kap.9:30-33).

 

Ja, dette er noe vi ser gjennom hele Skriften. Gud var alltid nådig mot dem som opphøyet og tilbad Sønnen. Hvor store syndere de enn var, de som kom til Kristus, så ble det aldri spørsmål om syndene deres. De fikk alltid nåde - og fikk leve resten av sitt liv under Guds nåde, så lenge de i omvendelse og tro holdt seg til ham. Dommen til evig fortapelse rammet bare dem som ikke hadde bruk for nåden og Kristus. Derfor skriver Johannes: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds sønn, har ikke livet. For dette livet er i hans Sønn» (1Joh 5:11-12). Så lenge du blir værende i troen, vil du alltid komme til å oppleve Guds miskunnhet og barmhjertighet. Og du vil få se Guds godhet mot deg. Dette taler så Paulus videre om:

 

Hvis du da fortsetter i hans godhet. D.v.s. at du av hjertet har til hensikt å leve livet under Guds nåde. At du lever i troen, og ikke faller fra - enten i selvsikkerhet og forakt for alt som er hellig, eller glir over i egenrettferdighet, som jødene gjorde. For den som glir over i egenrettferdighet, «forkaster Guds nåde» (Gal 2:21) like mye som den som faller i frekk ugudelighet. Med uttrykket «fortsetter i hans godhet» menes vel først og fremst å bli værende i troen på Kristus, i den mest omfattende betydning, og ikke falle ut av hans rike (konf.Apg 13:43). Men vi legger merke til hvordan Paulus her sammenlikner situasjonen for de omvendte av hedningene, med jødenes. Og at jødenes fall forklares med at de «ikke søkte rettferdigheten av tro, men ved lovgjerninger» (kap.9:32, 10:2). Da skjønner vi også at det Paulus her vil ha fram med disse ordene, er at de i hjertets fulle tillit må bli værende i den frie, ufortjente nåden - og ikke gli over i egenrettferdighet og selvsikker kristendom. Det har også vært apostelens mål her å advare mot hovmod og selvsikkerhet. Det er altså dette som er meningen: Hvis du lever livet med et fattig hjertes behov for nåde, i tillit utelukkende til Guds godhet gjennom Kristus, så skal du også alltid få erfare denne Guds godhet mot deg!

 

Ellers vil også du bli hogd av. Hvis du ikke blir værende i Guds uforskyldte godhet, så går det med deg akkurat som med jødene. Som en død og tørr gren blir du hogd av fra det oliventreet som du nå er podet inn i. Det er dette Herren Kristus også taler om i Joh 15, der han sier at de grenene som ikke bærer frukt, blir tatt bort, kastes og brennes. Og der er det også samme grunn som gis for at det går slik, nemlig at en «ikke blir i ham», «i hans kjærlighet» (v.6, 9). Men om dem som blir i ham, sier han at de «bærer mye frukt» (v.5). Den grenen på ham som ikke bærer frukt, skildrer en kristen som nok kan synes å være en gren på ham, men som ikke virkelig lever i hans nåde, i hans kjærlighet. Dette er da den første og vesentligste lærdommen i ordet om å bli i Guds godhet, eller i motsatt fall bli hogd av.

 

Men i disse ordene om at «ellers vil også du bli hogd av», blir jo også den villfarelsen at levende kristne ikke skal kunne falle fra, klart tilbakevist. For her er to forhold helt åpenbare: Først at her taler apostelen til levende kristne. For han kan jo ikke si til falske kristne at de skal lære å kjenne og se Guds godhet. Dessuten: hvor stor skade ville det ligge i at en falsk kristen falt ut av sitt uekte samfunn med menigheten? Han ville jo likevel aldri nå fram til Guds evige rike gjennom å fortsette i det falske samfunnet. Dessuten vet vi at når en apostel taler, så mener han alvorlig det han sier. Slik at når han taler som her, om sjeler som lever i Guds godhet, så mener han dem som virkelig gjør det. Og her taler jo apostelen til disse første og ekte kristne i den romerske menigheten. Dette er det første som her er klart og åpenbart.

 

Det andre er at når Paulus likevel sier: «hvis du da fortsetter i hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av», så har han dermed også uttrykkelig sagt fra om at også de levende kristne kan falle fra. - For vi tror vel ikke han advarer mot noe som aldri skulle kunne skje? Når han uttrykkelig sier at «du blir avhogd, hvis ikke du blir i Guds godhet», så kan apostelen aldri ha ment det motsatte; at de grenene som var innpodet aldri skulle kunne bli avhogd! Men dette har vi talt nærmere om under kap.8:35. Må Gud bevare alle kristne fra falske meninger! Og måtte vi aldri få oppleve det ordene her taler om: «Ellers vil også du bli avhogd»!

 

Ikke noe sted gir Skriften støtte til noen som helst kristen i den holdningen at han ikke skal kunne «forføres av slangen» (2Kor 11:3), «forhekses» (Gal 3:1) og «falle ut av nåden» (Gal 5:4). Ordet formaner tvert imot hver éneste en: «Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til hans hvile, så la oss derfor frykte så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten» (hava blivit tilbake) (Heb 4:1). Alle sammen lever vi ennå bare i prøvens tid. Det som kunne hende de første menneskene mens de ennå hadde Gudsbildet i hjertet, det kan også hende hver éneste levende kristen - gjennom den gamle slangens list og vårt hjertes bedrag. Jødene kunne altså falle fra, på tross av alle nådemidlene de hadde, og Guds herlige åpenbarelser blant dem. Da kan det også skje med oss! For deres fall er skrevet til advarsel for oss (1Kor 10:11). Derfor har apostelen talt i stort alvor til de kristne: «Vær ikke hovmodig, men frykt!» (v.20). Men om de levende kristne kan falle fra, så kan også de som er falt reises opp igjen. Dette tilføyer nå Paulus:

 

23: Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen.

Etter at apostelen på det sterkeste har advart de troende av hedningene til ikke å opphøye seg over jødene, vender han igjen tilbake til hvordan jødene en gang i framtiden skal bli omvendt. Og her nevner han ennå en grunn for vårt håp om at det samme kan skje, hvis vi er i samme situasjon, nemlig Guds makt: «Gud har makt til å pode dem inn igjen». Men, for at ingen skal oppfatte dette som at de skal bli omvendt gjennom en uimotståelig kraft, innleder han denne setningen med: «Hvis de ikke fortsetter i sin vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt...». Å stå imot, å fortsette i sin vantro, - det ligger i deres hender, det har de selv kraft til. Det viser denne innledningen. Men hvis de ikke står imot, ikke bevisst blir i sin vantro, da vil Herren gi dem troens liv som gave - dette som de selv ikke har makt til å innta, hvis ikke Gud gir dem det. Alt som har navn av liv, også troens liv, kan bare Gud gi oss, han «som gjør de døde levende og kaller på det som ikke finnes, som om det finnes» (kap.4:17). Derfor sier Paulus at dette at de blir podet inn, det skal skje gjennom Guds makt.

 

Og at dette skal kunne skje, at disse avhogde grenene på nytt skal bli podet inn, at de avvisende jødene en gang på nytt skal bli levende kristne, - det vil alltid synes svært usannsynlig for mange. Nettopp derfor var det særdeles nødvendig for Paulus å rette oppmerksomheten mot Guds makt, som alltid vil kunne utrette det som synes umulig for alle mennesker (Mat 19:26, Luk 1:37, Sak 8:6). Gud er mektig til å gjøre de tørre benene levende (Esek 37:1-14), og pode inn de avhogde grenene av Israels oliventre på nytt.

 

I tillegg til dette første og egentlige budskapet i teksten, kan vi fra disse ordene om at grenene skal podes inn, også hente en generell lærdom når det gjelder hvert enkelt menneskes omvendelse. For vi vet at en avhogd gren som ligger på jorden, kan umulig selv pode seg inn i stammen. Den vil nødvendigvis bare bli liggende der og tørke inn, - hvis ikke noen ganske snart tar den opp og poder den inn igjen. På samme måte kan heller ikke menneskene selv gjøre seg åndelige levende, tro og forene seg med Kristus - hvis ikke Gud selv med sin Ånd kommer og virker dette i hjertet deres. Og likevel kan de, selv når Herren kaller dem, velge å stå imot dette, så de på tross av all Guds makt ikke blir levende. De kan bevisst stå imot Ånden (Mat 23:37, 22:3,5, Luk 14:18-21) og «fortsette i sin vantro». Men så ser vi altså her at når Gud er mektig til også å frelse jødene, de som drepte Guds egen Sønn, så finnes det ingen syndens avgrunn så dyp at Gud ikke er mektig til å frelse sjelene fra dette - bare de ikke bevisst fortsetter i sin vantro. Vi ser at Gud er mektig til å forlate de verste syndene, og til å omvende og hellige de verste synderne. Å, Gud: Øk vår tro!

 

Etter at Paulus nå har vist at det ikke er umulig for Israel en gang å bli omvendt, gir han nå ennå en grunn for at de frelste hedningene ikke skulle anse dette utrolig, men heller vente at denne store hendelsen skulle skje. Han sier:

 

24: For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre?

Billedspråket i dette verset er enkelt og lettfattelig. Apostelen vil ha sagt: For deg som tidligere var hedning, men som nå tror, bør det være helt klart at Gud ikke bare er i stand til å omvende Israel på nytt - men at han også vil gjøre det. Det må da du skjønne, når han viste så stor en nåde mot deg - noe som en ennå mindre kunne vente, og som var ennå mer unaturlig. For du er jo bare en gren fra (sv.): «det av naturen vilda oljeträdet». Legg merke til det treffende bildet på hedenskapet - som også vokser som et vilt tre i skogen, uten det blir stelt eller tuktet! Du er «hogd av», skilt ut, tatt bort fra et slikt vilt oliventre og innpodet i et edelt oliventre, d.v.s. forenet med Guds sanne Israel, fått del i deres mange og herlige velsignelser. ..i strid med naturen, d.v.s. at dere var «utenfor Israels medborgerskap og fremmede for løftets pakter» (Ef 2:12). Du hadde ingen rett til denne velsignelsen, for du tilhørte ikke av naturen Israel.

 

Tenk så på at når du, som bare var en gren på et slikt vilt oliventre, likevel av bare nåde er blitt tatt opp i Kristi rike, - hvor mye mer skulle da ikke disse «som er naturlige grener» på det edle oliventreet, d.v.s. som er de troende patriarkenes barn, de egentlige arvingene av alle de løftene som ble gitt til fedrene, «bli innpodet i sitt eget oliventre»? Skulle ikke disse også bli gjeninnsatt og få del i all den nåden de fra først av ble lovet, men som de nå har mistet på grunn av sin vantro? På grunn av sin pakt med dette folket er Gud på en spesiell måte alltid knyttet til dem. I sin guddommelige trofasthet «husker han sin pakt til evig tid» (Sal 105:8, 111:5). Men det talte vi mer utførlig om under v.16.

 

Når en så ser på jødene og deres harde vantro, kan det nok synes temmelig usannsynlig at de en gang skal bli omvendt. Men ser vi på Herren vår Gud, hans løfter til dette folket og hans evige trofasthet, bør jo det at de skal bli omvendt, fortone seg mindre utrolig, enn budskapet om at de ville hedningene også skulle bli innpodet i Kristus. Særlig i den tiden det sistnevnte heller ikke var skjedd. At Gud på ny setter jødene inn i det som på en måte var deres arv fra fedrene, må vi ikke se på som noe mer uventet enn det han allerede har gjort da han kalte dem som var «syndere av hedningefolk» (Gal 2:15) til å få del i de samme velsignelsene. Velsignelser som de ikke hadde noen som helst kunnskap om, og som ingen kunne tenke at de hadde noen sannsynlig rett til. Gjennom disse påminnelsene har nå apostelen bearbeidet og forberedt sinnene til den forutsigelse han nå helt konkret uttaler:

 

25: For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn.

Hittil har Paulus talt om Israels framtidige omvendelse som et håp. Nå forkynner han uttrykkelig, profetisk dette. Apostelen innleder med markert å tiltale de som er frelst ut fra hedenskapen som brødre. Det gir uttrykk for hans kjærlighet til dem. Men han bruker det også for å vekke deres oppmerksomhet. Jeg vil ikke at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, sier han. «Hemmelighet» (mysterium) betyr i Det nye testamente noe som er så skjult for menneskene at de av seg selv aldri vil kunne finne det, og som bare meddeles oss gjennom guddommelig åpenbarelse. For jødene var det akkurat så stor hemmelighet, dette at Herren Gud også skulle kalle hedningene til å få del i hans rike (Ef 3:3-6). Og nå var det en like så stor hemmelighet for de omvendte hedningene, at jødene en gang også skulle bli Guds folk.

 

Når Paulus nå forkynner denne hemmeligheten, minner han først om at det var ikke hele, men bare en del av Israel, som var rammet av forherdelsen. Dernest forkynner han at denne forherdelsens dom ikke skulle hvile over Israel for all tid. At en gang skulle også de omvendes til Herren. Dette var altså skjult for dem som var frelst fra hedningefolk. Og det var ikke skjult fordi det ikke var forutsagt i Skriften. Men fordi de ikke hadde øyne som kunne se det. Derfor sier Paulus: Jeg vil åpenbare den hemmeligheten for dere, så dere ikke skal være kloke i egne øyne (sv: at I icke mån anse eder själva för visa). Åpenbarelsen av denne hemmeligheten kunne bryte ned hovmodet deres på to måter: Først, slik det oftest skjer, på den måten at når de nå ville forstå at jødene også var inkludert i Guds nådige omsorg, så hadde de ingen grunn til å opphøye seg over, eller forakte dem (v.18,20). Dernest ved at de nå oppdaget at de ikke var så opplyst som de selv trodde, når de altså ikke visste dette apostelen nå forkynner. At dette siste var noe Paulus hadde i tankene, synes jo nettopp uttrykksformen hans å tyde på: «så dere ikke skal være kloke i egne øyne» (konf.Ord 3:7). Det var ydmykende å måtte erkjenne at de hadde gått rundt med en falsk oppfatning, og ikke hatt kjennskap til Guds store og nådige planer med Israel. Men hva er det så apostelen åpenbarer? Først minner han om:

 

at forherdelse har rammet en del av Israel. Og det at «forherdelse hadde rammet Israel», det visste disse omvendte hedningene godt. Men at det ikke var hele Israel, men bare en del av dem (riktignok den aller største delen) som var forherdet, - det var det de måtte få hørt. I v.8-9 har vi lært hvordan denne forherdelsen skjedde, og hvordan den må forståes; som en Guds straffedom fordi de hadde foraktet og avvist all hans nåde. Jødene er under en forherdelsens dom - men ikke alle. Selv blant dem har Herren «en rest igjen etter nådens utvelgelse» (v.5). Dette er også årsaken til at det alltid har vært mulig å vinne en og annen av dette folket for Kristi evangelium. Rett nok kan vi ikke vente noen allmenn omvendelse av Israel før den tiden kommer som antydes her. Men vi både kan og bør likevel håpe på en viss positiv utvikling i dette, og hele tiden i kjærlighet arbeide for at jødene skal bli omvendt. Det finner vi også god dekning for i dette uttrykket «en del» i teksten vår. Men Paulus forkynner samtidig også at Israels forherdelse en gang skal opphøre. Den skal bare vare til en bestemt tid.

 

inntil fylden (det fulle antall) av hedningene er kommet inn. Her har vi en antydning om når dette skal skje, at Israels forherdelse skal opphøre. Når ikke noen her og der skal omvendes, men «hele Israel» (v.26), d.v.s. Israel som folk. Det skal altså skje når «fylden av hedningene er kommet inn», dvs. kommet inn i Kristi menighet. Vi har ikke fått åpenbart hvor snart det skal skje. Men når dette har skjedd, da følger også den store vekkelsen og omvendelsen i Israel. Men hva vil så «fylden av hedningene» si? Disse ordene «inntil fylden av hedningene», eller «det fulle antall», er kommet inn» vil uten tvil si: når det som ennå mangler i den skare av hedninger som skal samles i Kristi rike, er kommet inn der, når hedningefolkenes hovedinnsamling i menigheten har skjedd. Omvendelsen av hedninger er begynt, og foregår stadig. Og når det antallet av dem som skal bli frelst er kommet inn i Guds menighet - dette som her betegnes med «fylden av hedningene er kommet inn» (konf.v.12) - da kommer tiden for jødene, da massevis av dem skal våkne opp og omvende seg til Herren.

 

Men «fylden av hedningene» kan aldri oppfattes som at hver eneste hedning skal bli omvendt. Nei, Skriften lærer uttrykkelig at når tiden kommer for Kristi gjenkomst og dommen, da skal det være stor ondskap, vantro og ugudelighet på jorden (Mat 24:37-39, Luk 18:8, 1Tim 4:1, 2Tim 3:1-4). Men da skal også fiendtlige folk, «Gog og Magog», reise seg til den siste kampen mot Kristi menighet (Åp 20:8) (se også første fotnote under tolkn. av v.12). Den «hemmeligheten», den tidsangivelsen for jødenes utfrielse fra straffedommen apostelen her forkynner, er den samme som Kristus forkynte i Luk 21:24 om dem, da han sa: «De skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt». «Hedningenes tider» vil si den tiden som er bestemt da hedningene skal kalles til Kristi rike. Når den tiden er ute, da er fylden av hedningene kommet inn, - selv om ikke alle er blitt omvendt og frelst. Og da kommer jødenes tid.

 

26: og så skal hele Israel bli frelst, slik det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og han skal vende ugudelighet bort fra Jakob.

27: For dette er min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.

og så skal hele Israel bli frelst. Her står «hele Israel» som motsetning til «en del av Israel» i forrige vers. Og ettersom hele kapitlet handler om selve folket, det legemlige Israel (v.1), så har vi her en konkret forutsigelse om at Israel som folk da skal omvende seg til Kristi evangelium, og ikke bare enkelte mennesker i folket. For det har alltid vært et faktum at enkelte mennesker i Israel tok imot Jesus. Det nevner jo f.eks. Paulus i v.5 med «en rest igjen etter nådens utvelgelse». Dette løftet kan altså ikke anvendes bare på det åndelige Israel, eller de enkelte troende. For her tales det jo om det som skal skje når «fylden av hedningene er kommet inn». Da skal Israel som folk bli kristne, befris fra sin forherdelses-dom, våkne opp og gripe Kristi evangelium. Det er dette som her kalles at de blir «frelst». I v.11 ser vi at akkurat det samme betegnes som «frelse». Der sies det at «frelsen er kommet til hedningene» - når de ble kalt til å komme til Kristi evangelium, - selv om ikke alle sammen da ble frelst og sanne kristne.

 

Så må vi her også på nytt understreke at når det her sies at «hele Israel skal bli frelst», så betyr ikke det at hver eneste israelitt skal bli sanne kristne. I v.23 talte Paulus uttrykkelig om «hvis de ikke fortsetter i vantro». De ville altså alltid beholde den friheten at de kunne fortsette i vantro. De skal ikke med en uimotståelig makt bli omvendt. Og så blir alltid denne friheten brukt på forskjellig vis av hver enkelt sjel. I brevene sine kaller han hele forsamlinger «hellige», selv om de også hadde mange falske medlemmer. På samme måte sier en at et land er «kristent», i motsetning til de klart hedenske landene, selv om det også i det landet er mange som ikke er sanne kristne. På samme måte sies det altså her også at «hele Israel skal bli frelst», fordi Israel som folk betraktet da tar imot frelsens evangelium, selv om mange enkeltpersoner blant dem bare er falske kristne. For det vil alltid være en personlig sak hvordan det enkelte menneske møter nåden. Vi må aldri selv tenke ut noe som står i strid med Guds åpenbare og tydelige ord om den alminnelige nådens orden, at hvert enkelt menneske skal ha frihet til å stå imot og forkaste kallet.

 

Men det skal komme en salig tid for Israel. Det taler ikke bare denne hellige teksten om, men også mange andre. Se f.eks. det som sies allerede i 5Mos 4:29-31. Der tales det uttrykkelig om hva som skal skje «i de siste dager». Like underlig er Hos 3:4-5: «I mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder». Slik er det de har det nå. Men så tilføyer profeten: «Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge (den sanne David: Kristus). Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager». Og det som er aller mest talende, og slett ikke kan utledes i retning av noe som allerede er skjedd, er det Kristus selv forutsa i Det nye testamentes tid. Se f.eks. Mat 23:39, Luk 13:35, 21:24, Apg 1:6-7. I sistnevnte skriftsted legger vi merke til at Kristus på disiplenes spørsmål ikke benekter at han skal «gjenopprette riket for Israel», men han sa bare til disiplene at «det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet».

 

Når Paulus her sier at det er en «hemmelighet», et «mysterium», det han skal åpenbare for dem, så må ingen kristen ta avstand fra det bare fordi han ikke kan forstå alt som dette innebærer, eller kan svare på alle de spørsmål alt mulig tankespinn kunne finne på å kaste fram i den forbindelse. Nei, vi må bare, akkurat som Paulus avslutter kapitlet (v.33-36), i tilbedelse prise vår store Guds visdom, makt og trofasthet. Hver eneste «hemmelighet» Gud åpenbarer for oss må vi alltid ta imot i tro og tillit til Gud, selv om vi ikke alltid forstår det. Og i v.23 har apostelen minnet om at det han taler om her, det skal skje ved Guds makt: «Gud har makt til å pode dem inn igjen». Men nå nevner han også et par profetiske ord om dette veldige som skal skje:

 

slik det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. Disse ordene finner vi igjen i Jes 59:20, riktignok med litt forskjellig uttrykksform. Hos profeten heter det: «Det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob, sier Herren». Forskjellen er større i neste vers (27) i vår tekst og det følgende verset (21) i Jes 59, for nå henter Paulus ordene fra to forskjellige steder i GT. Jes 59:21 begynner med: «Og dette er den pakt som jeg gjør med dem, sier Herren» - tilsvarende vårt v.27. Men de øvrige ordene i vårt vers: «når jeg tar bort deres synder» står ikke samme sted som det øvrige i Jesaja, men synes å være tatt fra Jes 27:9. Der leser vi først (v.8): «Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra deg. Herren drev det bort med sitt hårde vær på østavindens dag». Og så følger i v.9: «Derfor blir Jakobs misgjerning utsonet. Og det at hans synd blir tatt bort, gir full frukt (sv.: giva fullmogen frukt).

 

Men ennå mer sannsynlig er det at apostelen (med referanse til «pakten» i v.27) har hentet ordene om at syndene blir tatt bort, fra Jer 31:31-34. Der skildres nøye «en ny pakt med Israels hus». Og om denne nye pakten sies det at den skal ikke være som den første, den de fikk på Sinai, med lover skrevet på steintavler. Men også nevnt uttrykkelig at i den nye pakt skal syndene forlates og aldri mer kommes i hu. At Paulus slik i forbindelse med enkelte uttrykk endrer tekster og henter ordene sine fra flere steder, viser bare at han i sin rike ånd og kraft er opptatt med saken og meningen med det han skal forkynne. Han er overbevist om at han, slik han gjengir det, likevel bærer fram Herrens egne ord og mening. Profeten sier det slik: «Det skal komme en gjenløser for Sion». Apostelen sier: «Utfrieren skal komme fra Sion» (Sion, «Davids by» i Jerusalem, og midtpunktet for Israels gudsdyrkelse, betegner her bare Israels folk. Konf..Jes 2:3). Han synes å ville ha sagt at gjenløseren er nå alt kommet til Sion, men skal så senere komme derfra med ånd og kraft for hele verden. Og helt sikkert har apostelen her villet minne om det profetiske løftet, om at «Sion» skal motta gjenløseren.

 

Når profeten videre sier: «dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob (Israel)», så sier apostelen om utfrieren at han skal «vende ugudelighet bort fra Jakob». Dermed minner han nemlig straks om at Israels omvendelse er et verk av utfrieren, Kristus, som da også skal bli mottatt som dette av jødene. Og når en apostel har anvendt de profetiske ordene som et løfte om at Israel til slutt skal bli omvendt til Gud, så kan vi også være helt sikre på at slik er de ment. Rett nok var Frelseren allerede kommet til Sion da apostelen skrev dette. Første gang han kom til vår jord, tok han med sin forsoning, sin lydighet og sine lidelser, bort verdens synder, og løste oss fra lovens forbannelse. Men med sin forkynnelse, sine vitner og sin Ånd begynte han da også omvendelsens verk i Israel. Dette verk skal han så fullbyrde når han til slutt kommer igjen for å «gjenopprette riket for Israel» (Apg 1:5-6). Da skal det tidligere så kalde og harde folket i anger og tro rope: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Luk 13:35).

 

For dette er min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. Her er det den store Herren Gud som taler. Hør hva det er han sier! Dette er Guds testament, eller pakt, den mest urokkelige pakt. For det er klart at den «gjelder». Det er «bekreftet» at «den som opprettet testamentet er død» (Heb 9:16-17). Da er det denne personens siste vilje, og da tar en ikke senere noe bort, og «legger heller ikke lenger noe til», som apostelen bemerker i Gal 3:15. En så urokkelig pakt er det Herren sier han vil opprette med det frafalne Israel! Det taler han om mange steder, som f.eks. i Jer 31:31-34, 32:40, Esek 16:60-63 m.fl. Og hva går så denne pakten ut på? Jo, Herren sier selv: «at jeg tar bort deres synder». Slik skildrer han det i nevnte vers fra Jer 31: at den nye pakten skulle ikke være som den første, den han brøt med fedrene på den tid da han førte dem ut av Egypt og de kom til Sinai. Nei, det skulle være en ny og ganske annerledes pakt. Og forskjellen skulle særlig være den at mens han i den forrige pakten hadde skrevet loven på steintavler, på grunn av de gjenstridige hjertene, så han måtte tvinge dem - så skulle han i den nye pakten skrive loven i deres hjerter og sinn.

 

Og mens synden i den forrige pakten ikke skulle forlates, men straffes, - så het det at i den nye pakten ville Gud «forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu». Det var altså syndenes forlatelse og hjertets forandring som skulle kjennetegne den nye pakten. Det skulle være en nådepakt, en fredspakt og en «evig pakt», slik Herren så ofte talte om den (Jes 54:10, 55:3, Jer 32:40, Esek 16:60-62, 34:25, 37:26).

 

En slik pakt ville altså Herren til og med opprette med sitt frafalne Israel! Ser du ikke nå på nytt hvor uendelig stor Guds nåde er? Etter at de har syndet så grovt, som vi ser hele Israels historie vitner om, så ligger de ham altså ennå så sterkt på hjertet at han oppretter en pakt med dem. En pakt som går ut på at han selv tar bort syndene deres. For å få en viss forståelse av den store nåden som stråler fram gjennom dette, må en først sette seg litt inn i hva slags, og hvor omfattende Israels synd var. Som vi har sagt tidligere (v.22), så var hedningenes synder, sett fra én side, større. Hvis en tenker på hvordan de levde fullstendig lovløst i en mengde grove synder. Men sett fra en annen side var jødenes synder langt verre, når en tar i betraktning all den nåden Gud hadde øst ut over dette folket, all den kunnskap de hadde om Gud, og mange andre fortrinn de hadde framfor hedningene. Vi kjenner Jesu egne ord om at «den som mye er gitt, av ham skal mye kreves» (Luk 12:48, konf.Mat 11:20-24). Likeså når vi tenker på hva Israels synd egentlig gikk ut på: Det var jo dypest sett fiendskap mot den nåden og sannheten de kjente så godt.

 

Først og fremst tenker vi på hvor mye godt Gud har gitt dem. Men hvem kan beskrive all den helt spesielle nåde og kjærlighet Gud har vist dette folket? Da måtte vi se på alle Bibelens utallige bevis på nettopp dette. Jesaja sier om «hans store godhet mot Israels hus» bl.a.: «I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager» (Jes 63:7-9). En annen profet sier noe liknende til Israels folk: «Den som rører ved dere, rører ved hans øyesten» (Sak 2:12). Gud levde og vandret selv med Israel på jorden, og viste seg for dem i store tegn og under. Og til Israel var det han sendte sine profeter og vismenn, ja, til slutt sin evige Sønn. Han «bodde midt iblant dem». Hans nidkjærhet og kjærlighet for de fortapte fårene av Israels hus var så stor at han gråt, ropte, bad og arbeidet dag og natt. Han sammenliknet seg selv med en høne som forsøkte å samle Jerusalems barn under sine vinger. Og hvordan takket de ham så for alt dette? Ikke nok med at de alltid var et «ulydig og gjenstridig folk». Nei, de var også det folket som «drepte profetene og steinet dem som ble sendt til dem», og til slutt også «drepte Livets Fyrste». Skulle en kunne tro noe menneske på denne jord kunne synde så forferdelig?

 

Hva gjorde da Herren Gud? Først lot han sin rettferdige vrede gå ut over dem. Det skjedde dels gjennom at hjertene deres ble forherdet, dels i mye ytre plager og straff, i Jerusalems ødeleggelse og at folket ble spredt over hele verden. Men så vil han altså, etter alt dette, fremdeles vise dem så stor en nåde som den nye pakten lover. Vil på nytt tilgi dem, vil selv ta bort syndene deres og aldri holde opp å gjøre vel mot dem. Slik er Herren. Husk dette, at akkurat slik er Herren!

 

Og alt dette er skrevet til lærdom for oss. Når Herren Gud benåder et slikt folk, og forlater slike synder, - hvem skulle han da ikke også kunne benåde? Hvilke synder skulle han da ikke ville forlate? De verste syndene er ganske sikkert de vi har gjort etter å ha fått så mye nåde. Ingenting gjør oss mer redd enn når vi må erkjenne at vi visste Guds vilje, og vi har opplevd så stor en nåde fra ham, og likevel har jeg syndet så mye! Men se da på Israel! Det var jo akkurat det samme med Israel. Deres synder var i sannhet store og forferdelige. Likevel ville Herren forlate dem alt sammen, bare de ikke «fortsetter i sin vantro». Han vil selv «utslette deres misgjerninger», rense dem i forsoningens blod, og gjøre alt godt mot dem. Har vi ikke her bevis og stadfestelse nok på det han sier i Jes 1:18?: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull».

 

Og legg merke til ordene: «utslette deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu» (Jer 31:34). Det er han - han, den skadelidende - som selv vil utslette våre synder. Vi har alltid den holdningen at først må vi selv befri oss fra syndene, før Gud kan være nådig mot oss. Men her sier Herren på nytt, som også hele Skriften vitner om, at han vil selv ta bort/utslette syndene våre. Og dette skjer i dobbelt forstand. Først tar han bort syndens skyld, gjennom forsoning og forlatelse, så de ikke mer skal fordømme oss. Vi skal alltid få leve i et nåderike. Det vil si at alle de syndene som ennå lever i kjødet vårt, og dessverre også ofte bryter ut, skal aldri tilregnes oss. I Guds øyne skal de ikke være som synder, men bare som sykdommer og lidelser. Og disse vil han så hjelpe og trøste oss imot. Han vil «miskunne seg over oss». Videre skal han også ta bort syndene så de ikke skal herske over oss. Vi skal få kraft til å gå en helt annen vei gjennom livet, enn resten av verden gjør. Herren skal selv med sin Ånd og sin tukt døde synden i oss, og hellige hele vårt sinn. Husk at også dette er det Herren selv som skal gjøre!

 

Vi derimot er jo innstilt på at når Gud for Kristi skyld forlater oss syndene våre, så må det jo være vår sak å få renset dem ut, og å døde dem. Men Herren sier: «Jeg vil gi min lov i deres sinn, og skrive den i deres hjerte» (Jer 31:33). «Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg» (Jer 32:40). Og apostelen sier: «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). «Vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud» (2Kor 3:5). All tukt og formaninger til oss skulle altså lære oss å søke alt hos Gud, og lære oss at «et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er blitt gitt ham fra himmelen». Lære oss å begjære og motta all nåde av Gud, og prise Gud for alt. Dette er også noe denne teksten ville lære oss. Måtte så den store, nåderike Gud også gi oss den nåde å se det, og tro det!

 

28: Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld.

Denne teksten er blitt oppfattet litt forskjellig. Ordrett lyder den etter gr.teksten slik: «Etter evangeliet fiender for deres skyld, men etter utvelgelsen elsket for fedrenes skyld». Da har enkelte oppfattet det som at apostelen her skulle tale om hvordan hans eget forhold er til jødene - om han ser på dem som fiender, eller som noen han elsker. Mens andre igjen gjennom sammenhengen har funnet at dette ikke er meningen, men at her tales det om Gud, og hva jødene er for ham. Og denne siste oppfatningen er den rette. Det ser vi altså av sammenhengen, både med det som er sagt foran, og det som kommer etterpå. Det som er sagt like foran, såvel som hele kapitlet, handler jo om Guds forhold til Israel. Og meningen blir særlig klar når en ser de siste ordene i dette verset («ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld») straks forklares med tilføyelsen: sv: «Ty Guds nådegåvor och kallelse äro sådana, att han icke ångrar dem» (v.29).

 

Det er altså Gud det tales om, at han for fedrenes skyld, på grunn av sin pakt med dem, er glad i deres arvinger (konf.v.16 og kommentaren til det). Dette verset gir da ennå mer lys over kapitlets hovedemne, som er at «Gud har ikke forkastet sitt folk» (v.1-2), men vil «innpode de avhogde grenene i deres eget oliventre» (v.24). Men så har han jo latt en så fryktelig dom ramme dem - og samtidig har han altså så kjærlige fredstanker med dem? Dette tosidige forholdet forklarer nå apostelen slik: Etter evangeliet behandler Gud dem som fiender for deres skyld. Men etter utvelgelsen elsker han dem for fedrenes skyld.

 

Ifølge evangeliet (etter evangeliet), d.v.s. fra evangeliets synsvinkel, eller: etter evangeliets grunnlag - er de fiender, d.v.s. behandlet av Gud som fiender. Ordet «fiender» sikter ikke her til deres fiendtlige sinnelag overfor Gud, men til hvordan Gud ser på dem. Det ser vi av sammenhengen med det motsatte uttrykket: «»elsket for fedrenes skyld». Men hva betyr så dette: for deres skyld - «for dere» som er kristne fra hedningene? Hva kan det henspeile på? Jo, uten tvil samme forhold som er omtalt tidligere i kapitlet, i forbindelse med at gjennom Israel er frelsen kommet til hedningene. Israels fall er «blitt til rikdom for verden» osv.. Ordene «for deres skyld» betyr altså «til deres fordel», «for å begunstige dere». Men ifølge utvelgelsen, - den utvelgelsen Gud gjorde da han utvalgte Abraham og hans etterkommere - er de elsket for fedrenes skyld. D.v.s. at Gud på en spesiell måte er knyttet til dette folket på grunn av sin kjærlighet til fedrene og sin pakt med dem. Les om dette i 2Mos 2:24, 5Mos 4:31,37, 10:15. Dette skulle være tydelig nok, men kommer ennå klarere fram gjennom tilføyelsen:

 

29: For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.

Ifølge gr.teksten: «For det kan ikke angres på Guds nådegaver og kall». Dvs. at Gud kan ikke angre på sine nådegaver eller kall som er gått ut fra ham. Med dette forklarer apostelen siste del av forrige vers: «ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld». For Gud kan ikke angre, føyer han så til, eller endre noe han en gang har gjort eller besluttet. Hans kall og nådegaver kan ikke kalles tilbake. Nå har han en gang kalt Abrahams arvinger til å være hans eget folk, framfor alle andre slekter på jorden. Og til sitt folk har han også gitt store og nåderike løfter. Dette han dermed har gitt dem, vil han aldri trekke tilbake. Sitt kall til dem kommer han aldri til å endre. Ordet «kall» betyr altså her det samme som «utvelgelse» i forrige vers. I dette kallet, hvor Abrahams ætt (sv: sæd) ble utvalgt til å være Guds folk, lå også det åndelige kallet til evig liv. For til alle Abrahams etterkommere ble samme velsignelsen forkynt som den deres troende far hadde fått erfare. Og dette kallet oppfylles fullkomment på alle dem «som også følger etter i sporene av den tro som vår far Abraham hadde» (kap.4:12). Dvs. først på den «rest som blir igjen etter nådens utvelgelse», og senere på alle dem som i den siste tiden skal bli frelst (iflg.v.25-26).

 

Det var nettopp på grunn av denne sin «utvelgelse», eller nådefulle omsorg, at Gud sparte noen av folket da Jerusalem ble ødelagt, og ikke lot dem bli helt utslettet. Kristus sa jo at «Hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe kjød bli frelst (dvs. ikke en éneste av Israel). Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet» (Mat 24:22, konf.Rom 9:29). Det var for deres skyld, de som ennå skulle bli omvendt og frelst, at Gud i denne forferdelige straffedommen, ja, helt til denne dag, alltid har spart noen av dette folket. Samme årsak nevnes også i Jes 65:8-9: «Så sier Herren: Som folk sier når de finner saft i druen: Ødelegg den ikke, for det er en velsignelse i den! - slik vil jeg gjøre for mine tjeneres skyld og ikke ødelegge hele folket. Men jeg vil la en ætt komme av Jakob og av Juda en arving til mine fjell. Mine utvalgte skal arve landet». Her ser vi hva som egentlig menes med disse ordene: «Gud ångrar icke sina nådegåvor og kallelse».

 

Men disse ordene har jo også en veldig trøst til oss kristne. Hovedtanken i teksten er jo at en nåde og en utvelgelse Gud én gang har gitt, kan ikke kalles tilbake av ham. Og nå har jo også vi et særdeles tidlig kall og utvelgelse som grunn for vårt håp om frelse og evig liv. Også oss har Gud gitt de herligste og største løftene. Han «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1:4). Bruk nå det verset vi nå har foran oss, på disse løftene: «Guds nådegaver og kall äro sådana, att han icke ångrar dem».

 

Dette Guds råd til vår frelse, at han utvalgte oss i Kristus, må jo være totalt urokkelig - og helt uavhengig av oss - når Gud bestemte dette så tidlig at det ikke var noe menneske som var skapt, og kunne være med og påvirke dette! Det skjedde jo «før verdens grunnvoll ble lagt»! Da ennå ingen dag var blitt til. Da ennå ingen sol eller måne fantes. Da tenkte Gud i sin evige frie rådslutning på å skape universer. På jorden ville han skape en slekt etter sitt bilde, til barn som skulle arve alle hans gaver, en slekt som skulle kunne se og fryde seg over alt hans verk, over alt som var fullkomment gjort av ham.

 

Men for at vi skulle lære også å kjenne hans guddommelige rettferdighet og barmhjertighet, besluttet han at vi skulle settes på en prøve. Han forutså hvordan vi gjennom den falne englens misunnelse og list skulle bedras til å falle. Og han forutså all den elendighet og fordervelse som skulle følge av det fallet. Men da er det han også fatter dette råd til vår frelse; å gi oss som stedfortreder sin evige Sønn. Han skulle komme ned til jorden, ikle seg vårt kjøtt og ta vår sak på seg. Påta seg å oppfylle loven og lide straffen i vårt sted. For at hver eneste én som i sin syndenød tar sin tilflukt til ham, og i tro holder seg til ham, ikke skal fortapes men ha evig liv. Dette var Guds eget frie valg, Guds eget besluttede råd til vår frelse som apostelen uttrykker slik: «Han har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag, til pris for sin nådes herlighet» (Ef 1:4-6). Dette sitt råd forkynte han selv allerede på syndefallets dag. Og senere lot han stadig dette løftet sitt bli gjentatt og gjentatt, gjennom sine mange vitner og gjennom millioner av forbilledlige ofringer - helt til tiden kom da det skulle bli oppfylt i Jesu fødsel, lidelser, død og oppstandelse.

 

Da vitnet døperen Johannes: «Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd!». Og da vitnet Herren selv: «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Så ble det reist opp en stor skare som bar ut det glade budskap om at bare i ham har vi frelse, og at hans blod renser oss fra all synd. Dette Guds råd til frelse er altså besluttet meget tidlig, og rikelig forkynt. Skulle så Gud angre dette sitt evige kall, og ta det tilbake igjen? Skulle han nå begynne å se etter rettferdighet hos oss, og gjøre med oss etter våre synder? Er ikke den store Herren Gud trofast og uforanderlig i sitt evige råd, og i sine mange og dyrebare løfter? Skulle han noen gang ville forandre noe han selv har besluttet og forkynt? Legg merke til: sv:«..efter sin egen viljas välbehag!» Nei, noe slikt tenker vi ikke om vår store Gud - bortsett fra når synden vår overrasker oss. Da oppfører vi oss som om Gud skulle gjøre med oss etter våre synder. Å, da må vi huske godt på at det var jo nettopp for syndens skyld Gud gav sin Sønn til vår frelse. Skulle han så nå se på våre synder, og for deres skyld ikke være nådig mot oss, vi som i all vår elendighet likevel tror på Sønnen, og søker vår frelse bare i ham?

 

Skulle han da på grunn av synden bli trøtt av oss, og forkaste oss? Da var jo hans eget råd fra evighet av gjort til intet. Nei, dette kan aldri i evighet skje. «Guds nådegåvor och kallelse äro sådana att han icke ångrar dem». Vi lover og priser Gud i all evighet, han som før verdens grunnvoll ble lagt utvalgte oss i Kristus, d.v.s. besluttet å være nådig mot oss - bare i Ham! Dette sitt evige råd vil han aldri angre. Dette er det første vi her bør ta inn over oss.

 

Men han har da også tidlig i livet vårt inngått en særskilt pakt med den enkelte av oss. Det skjedde i dåpen som er «en god samvittighets pakt med Gud» (1Pet 3:21). Da tok han imot oss som sine barn og «ikledde oss Kristus» (Gal 3:27). For at vi utelukkende i ham skulle få være rettferdige og «rene over det hele» (Joh 13:10). Skulle så Herren noen gang senere trekke denne pakten tilbake, og begynne å dømme en sjel etter hva han er i seg selv? Hvis jeg derimot faller fra, i vantro, så er jeg, på samme måte som de vantro jødene, en «avbrukket gren». Og i den situasjonen kan jeg jo ikke regne med, eller dra nytte av stammens rot og kraft, av Kristi nåde, som jeg nå har brutt med. Men Herren «husker sin pakt til evig tid» (Sal 105:8), og vil av den grunn arbeide på meg med en særskilt nåde, for å føre meg tilbake - slik vi så under v.16.

Kort sagt: Vår vantro kan ikke gjøre Guds trofasthet til intet (kap.3:3).

Det er utelukket at Herren Gud kan endre eller trekke tilbake sin pakt. «Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake».

 

I det som nå følger ser vi hvordan apostelen både vil bryte ned overmotet hos disse hedningekristne, og vil overbevise dem om at jødene, selv om de nå er falt fra i vantro, på ny skal få motta troen.

 

30 og 31: For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud, men nå likevel har fått miskunn ved deres (Israels) ulydighet, slik har også disse andre nå vært ulydige, for at også de skal få nåde ved den nåde som er vist dere.

Her minner nå Paulus de hedningekristne først om hvordan de kom til troen. At de på tross av all sin tidligere vantro og ugudelighet likevel nå er blitt benådede kristne. Så lar han dem forstå at da bør heller ikke de, på grunn av at jødene nå lever i vantro, se det som noe umulig eller utrolig at de også en gang skal bli omvendt. - For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud (sv: Ikke trodde på Gud)... Her kunne så noen spørre hvordan en kan si at hedningene «var ulydige mot/ikke trodde på Gud», når en skulle tro det forutsatte at de hadde en viss kunnskap om Gud. Dette kan forståes slik at her tales det om den mest fjerne fortid, da Gud talte til dem gjennom Noa og flere av patriarkene. Men dernest er det jo samme tilstanden hele den øvrige tiden før hedningene ble kalt gjennom evangeliet; at de ikke trodde, de var ulydige mot Gud. I de to første kapitlene har Paulus vist at hedningene, ved å se på hele Guds skaperverk, og gjennom sin egen samvittighet, har så mye kunnskap om Gud og hans vilje, at de «er uten unnskyldning» (kap.1:20).

 

Så kan også noen stusse på uttrykket: at de nå har fått miskunn «ved deres (jødenes) ulydighet». Men dette er det samme som vi så i v.11, da uttrykt slik: «ved deres (jødenes) overtredelse er frelsen kommet til hedningene». Og dette forklarte vi nærmere under det verset. Herren skulle alltid ha en menighet på jorden. Hvis den gamle falt fra, så skulle det føre til at en ny ble opprettet. «Siden dere forkastet Guds ord», sa Paulus til de gjenstridige jødene, «og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, se, da vender vi oss til hedningene. For slik har Herren befalt oss» (Apg 13:47-47). Her ser vi at også v.31 taler om hvordan, på den andre side, jødene skulle få miskunn gjennom den miskunnhet hedningene fikk motta. Og det er jo det samme som det vi tidligere har sett antydet i v.11, og i kap.10:19: hvordan det frafalne Israel skal «vekkes til nidkjærhet», til å søke frelse, når de ser hedningene i tro mottar denne frelsen.

 

Miskunn. Her gjentar og gjentar apostelen ordene «miskunn» og «nåde»: «dere...har fått miskunn», «de skal få nåde». I denne benådningen av såvel jødene som av hedningene, skal alle, både mennesker og engler, til sist bare se Guds store miskunn. Hver eneste én ser vel helt klart at det var utelukkende av nåde og miskunn hedningene ble kalt til Kristi rike. Men når det gjaldt jødene, skulle nok nettopp deres fall tjene til at deres benådning skulle bli et vitnesbyrd om en like stor og ufortjent miskunn og nåde. Hvis jødene som folk hadde tatt imot Kristus og frelsen i ham, så hadde ikke Guds miskunn blitt så underbar og synlig. Da hadde både de selv og verden for øvrig bare sett på det på samme måten som jødene ser det i dag: at på grunn av sitt opphav og sin religion er de selvskrevne arvinger til Messias’ rike og hele frelsen. Men når de har falt så dypt at de korsfestet herlighetens Herre. Og i mange hundre år har de fortsatt i vantro, og forkastet ham. Da vil deres omvendelse og benådning vitne om like stor og underbar miskunn som den hedningene fikk oppleve, disse som «ikke en gang jaget etter rettferdighet», men levde i all mulig hedenskap og synd. Den nåde som er vist dere, sier apostelen. Den samme nåden som frelste hedningene - uten den aller minste innblanding av noen fortjeneste - skal også frelse jødene. Derfor tilføyer nå Paulus:

 

32: For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle.

Nå begynner Paulus avslutningen av sin omfattende og herlige forkynnelse over Guds evige rådslutning om hvordan menneskene skulle bli frelst. Dette har vært det store emnet hans gjennom brevets første store hoveddel: de elleve første kapitlene. Han avslutter med nøyaktig det samme budskapet som han begynte: med å forklare hvordan alle mennesker er under synd, står skyldige for Gud, og at alle bare kan frelses gjennom Guds nåde og miskunn. Paulus begynte brevet (de to første kapitlene) med et omfattende bevis på at «både jøder og grekere alle er under synd» (kap.3:9). Men han forkynte samtidig også at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde». På samme måte har han i de tre siste kapitlene (9-11) vist at jødene tross all religiøsitet, nå i sin vantro er falt i en ennå større synd enn de verste hedningene, men likevel til slutt skal bli frelst gjennom Guds miskunn. Dette er det egentlige innholdet i disse ordene: «For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle» (sv: Ty Gud har inneslutit alla under otro, på det att han skulle förbarma sig över alla).

 

Overgitt/»innesluttet» - «overgitt dem alle til ulydighet» (sv: inneslutit alla under otro). Hva kan så dette bety? Gr.tekstens ord for «overgitt/inneslutte» brukes f.eks. om hvordan en fange blir innesluttet i et fengsel, eller om fisk i noten, og betyr vanligvis: å bli overgitt i en annens makt. (Se f.eks. 1Sam 24:19, Sal 31:9, 78:62, 1Makab 5:5 og Luk 5:6). Når vi kjenner betydningen av dette ordet, og legger merke til sammenhengen, da ser vi at meningen er denne:

 

På grunn av deres vantro, har Gud latt både hedninger og jøder forherdes og forblindes i denne deres vantro (se kap.1:18-24 og kap.11:8-10). Og dette har han gjort ved å overgi dem/inneslutte dem i et vantroens fengsel. Han har overgitt dem til vantroens overmakt, og på denne måten gjort dem alle til like store syndere. Gjort dem alle like uverdige til å motta noe som helst godt fra Gud. Og dermed, når han likevel tar dem opp i sitt nåderike - som jo allerede var skjedd med hedningene, og blitt lovet om jødene - så må det utelukkende være hans egen guddommelige miskunn og nåde som gjør dette.

 

Jødene hadde selvsagt også gjennom alle tider vært syndere, ja, vært et ulydig og gjenstridig folk. Men før evangeliet ble forkynt for dem, om at Kristus var kommet til jord som vår forsoner, og de hadde tatt anstøt mot dette og falt i sin aller største synd og korsfestet Kristus, da så de jo ut til å være et folk som hadde mangfoldige fortrinn framfor hedningene. Og selv satt de jo alltid fast i denne oppfatningen. Men etter dette deres største fall ble de like store, ja, større syndere enn de aller verste hedningene. Da ble alle sammen, både hedninger og jøder, overgitt/innesluttet til ett og samme ondskapens og vantroens fengsel. Det er helt klart at de gjennom sin ulydighet (sv: ohörsamhet) selv var skyld i at de ble så forherdet i sin ondskap (kap.1:18-24, 10:16,21). Men når så Herren også forherdet dem i denne tilstanden, så brukte han i sin visdom denne deres ondskap til å opphøye sin store miskunn og nåde. Når de ikke ville tro eller adlyde hans råd, så lot han denne ulydigheten få utvikle seg til de grader, at når han til slutt tilgir dem alt, og tar dem opp i sitt rike, så skal hans guddommelige miskunn og nåde stråle fram i sin skjønneste glans. Og det at han overgir dem, både hedninger og jøder, i deres vantros overmakt, det er dette som heter at «Gud har overgitt dem alle til ulydighet».

 

For at han kunne vise nåde mot dem alle. Det var dette som var den store Guds nådefulle hensikt da han overgav dem alle til ulydighet/vantro. Først ville han grundig tilintetgjøre alt som kunne likne på verdighet eller fortjeneste hos disse fattige menneskene. For at det ikke skulle være noe som helst igjen som kunne frelse dem, uten hans rene miskunn og nåde. Den store Gud finner jo ingen som helst verdighet hos syndere. Men når han ikke kan få åpenbart sin nåde så lenge vi tror vi har noe som helst å komme fram med for Gud, så lar han ulydigheten og vantroen få utvikle seg i den grad at vår tilstand virkelig må bli åpenbar for oss. For først når det virkelig blir slutt på vår rettferdighet, da står det åpent så Guds nåde kan bli utgytt i hele sin rikdom.

 

Guds nåde og vår fortjeneste kan aldri gå sammen. Det er rake motsetninger, slik Paulus også uttrykker det i v.6: «Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning». Dette forholdet gjelder alle mennesker til alle tider. Men gjennom disse store hendelsene i datidens verden (først hedningenes og senere jødenes forherdelse - og deretter benådning for begge) skulle dette også stå klart og åpenbart fram i det ytre for alle mennesker. Hele verden skal nå se at verken hedningenes verste ugudelighet, eller jødenes blodige fiendskap mot Gud, kunne hindre Guds nåde, som alle disse stakkars synderne får eie, bare de til slutt kan bøyes ned for Kristus. I sin store visdom har Gud forstått å lede begge disse folkenes ulydighet så alt sammen fører fram til så store bevis på Guds miskunn og nåde. Det er denne dybden av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud, Paulus til slutt bryter ut i tilbedelse og undring over (v.33-36).

 

Gud hadde altså et helt konkret mål med å overgi både hedningene og jødene til deres vantro. Og det er fremdeles akkurat samme mål han har for øye når han først gjennom loven gjør oss til riktig fortapte syndere, før han kan få åpenbart for oss sin miskunn og nåde. Så, når det gjelder Guds hensikt, er teksten vår helt lik den vi har i Gal 3:22: «Skriften har stengt alt inne under synd, for at løftet, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror». For at «Skriften har stengt alt inne under synd» er jo akkurat det samme som at Guds ord kaster alt som finnes i oss under fordømmelsens dom, under overskriften: «synd». Skriften dømmer alt som er utenfor Kristus under forbannelse - uansett hvor vakkert og rett det lyser og glitrer (Gal 3:10). «For at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal bli straffskyldig for Gud». Skriftens dom er at «det er ingen forskjell, for alle har syndet» (Rom 3:19-23).

 

Så er det ikke bare alt som er i oss, alt det vi selv forsøker på for å bli rettferdige, som blir «stengt inne under synd». Vi blir også selv «overgitt til ulydighet» (sv: inneslutna under otro), fordømt og fortapt. Og det skjer ikke bare gjennom at Skriftens ord viser oss at vi er syndere. Heller ikke bare gjennom at vi speiler oss i lovens bud. Nei, dette skjer bare gjennom bitter erfaring. Det skjer når «loven vekker synden til live» slik at vi blir «grenseløst syndig ved budet» (Rom 7:7-13). Da skjer akkurat det samme med oss, gjennom loven, som Gud gjorde med hedningene og jødene da han overgav dem alle til ulydighet og vantro. Selve lyset bare økte ondskapen deres, og styrtet dem ennå dypere - når de ikke var lydige mot lyset. Dette taler Paulus om, og sier til og med om hedningene disse ordene: «Selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud» - for de «undertrykker sannheten i urettferdighet» - «Derfor overgav Gud dem også til urenhet i sine hjerters onde lyster» (kap.1:18-24).

 

Men ennå tydeligere viser dette seg når det gjelder jødene; at det var Kristus selv og lyset av hans ord som ble det som gjorde at de falt. Ondskapen deres hadde aldri utviklet seg så skrekkelig hvis ikke Kristus var kommet. Derfor kalles han da også for en «snublestein» og en «klippe til anstøt» (sv: «støtesten» og «förargelsesklippa»). Og slik går det også med oss under loven. På grunn av alt det onde som bor i oss, så egget budet bare ondskapen ytterligere opp - «synden ble grensesløst syndig ved budet». Men Herren har bare ett og samme nådefulle mål med alt dette; at Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus skal komme til alle som tror.

 

Dette taler Paulus om i Rom 5:30: «Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik» (sv: varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer). Der ser vi på nytt den samme nåderike hensikten med at vi skulle stenges inne under synd. Synden var jo hele tiden tilstede i oss. Men Gud ville ikke tillate at den bare holdt seg skjult. Den gikk jo allerede som en mektig flod gjennom hvert menneskes vesen. Men Gud ville ikke la den flyte så stille og rolig at den fortsatt var like ukjent. Derfor satte han en demning foran den, så den skulle tvinges til å stige, ja, «överflöda», og dermed forskrekke oss. En slik demning er loven. At «synden överflödade» sier akkurat det ordene skildrer. Det er ikke bare angeren, men selve synden som «överflödar». Det viser apostelen tydelig nok i det sjuende kapitlet, når han uttrykkelig viser hvordan selve budet: «Du skal ikke begjære» nettopp virker i oss alle mulige begjær, og at «uten lov er synden død». Men når så budet kommer til oss i kraft og arbeider i samvittigheten, da «våkner synden til live». Da reiser den seg. Da stiger det opp flere og sterkere syndige lyster enn noen gang tidligere (v.7-13).

 

Også her viser Paulus oss den nåderike hensikten som ligger i alt dette: Dere døde bort fra loven, frigjort fra det som holdt oss fanget, for at dere nå skal leve med ham som er stått opp fra de døde, og i den nye kjærligheten som nå fødes i hjertet til den som tror (v.4,6). At vi er bundet, overgitt til og blitt innesluttet under synden, har bare som hensikt at Gud skal få åpenbart for oss sin store «miskunn» og «nåde». Men så lenge vi ikke vil tro denne nåden, men bare, akkurat som jødene, søker å bygge opp vår egen rettferdighet, - og dermed også er «overgitt til ulydighet» - så er vi dermed også bundet inn under alt som følger med vantroen: trolldoms ånd, redsel for Gud, bitterhet overfor hans krav, uro, kval og overmektig synd. Hvis vi derimot går konkurs på alt vi selv er i stand til å utrette, og bare søker den ufortjente, store nåden i Kristus - da finner vi straks alt i ham. Alt det som vi i all vår uro søkte å finne i oss selv: rettferdighet, nåde, fred, glede, kjærlighet, lyst og kraft til det gode. Men dette kunne vi verken tro eller motta, før vi var blitt tilstrekkelig utpint under vantroen. Derfor skjer det da også fortsatt at «Gud overgir dem alle til ulydighet, for at han kan vise nåde mot dem alle».

 

Måtte vi huske dette godt! For her ligger hemmeligheten - både når det gjelder vår benådning og vår helliggjørelse. Herren vår Gud må få gjøre fullstendig slutt på all vår egen verdighet og muligheter. Vi må komme dit hen at vi helt og holdent gir opp alt dette, og blir som de verste synderne i våre egne øyne. Vender vi oss da til Kristus, da er det også straks slutt med at noen som helst synd tilregnes oss. Da skal vi aldri mer dømmes etter loven. Da lar Gud sin miskunn og nåde, og all Åndens kraft strømme over oss. Det var bare derfor han «overgav alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle». Han gjorde alle like - for at han kunne miskunne seg over alle - over alle som til sist bare opphøyer og tilber Sønnen.

 

På samme måte som han viste miskunn mot hedningene, uansett hvor grove syndene deres var, bare de tilba Sønnen. Slik skal han også miskunne seg over hver éneste en, «om deres synder er røde som skarlagen» (Jes 1:18). På samme måte som han skal miskunne seg over jødene når de vender om, selv om de har korsfestet Guds Sønn, slik skal han også miskunne seg over oss - selv om vi lenge i vantro har korsfestet ham. Det er dette ordet «alle» taler til oss her - «for at han (Gud) kunne vise nåde mot dem alle». Og denne store miskunn som er for alle, den skal også alle få erfare - bare de først er blitt fortapte syndere, men nå tilber og opphøyer Sønnen (Han kom «for å frelse det som er fortapt» Luk 19:10). På den måten kan Gud i sin visdom og nåde styre vårt forderv så det fører til den største åpenbarelse av hans miskunn og nåde. Det er også grunnen til at himmelen i evighet skal gjenlyde av frelste synderes lovsang over Guds store og uendelige miskunn. Og dette må vel alt nå vekke alle Guds barn til lovprisning og tilbedelse over all Guds ubegripelige visdom, nåde og makt, - slik apostelen nå også avslutter dette sitt budskap.

 

33-36: Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier! For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem har først gitt til ham, så han skulle få gjengjeld? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være æren i all evighet! Amen.

Nå ser apostelen tilbake på hvor uendelig omfattende Guds nåde, visdom og makt er, slik alt sammen viser seg sterkt gjennom hele den første delen av dette brevet. Og særlig med bakgrunn i slik det topper seg i forrige vers, hvor vi ser Herrens hånd er med i alt, «for å kunne vise nåde mot dem alle», føler Paulus seg nå grepet av hellig beundring over Guds storhet. Han bryter ut: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier!» Hvilken dybde! sier apostelen. Foran seg ser han liksom et uendelig hav med en dybde det heller ikke er mulig å måle. Et hav av alle nådens rikdommer, eller et uendelig dyp av visdom og kunnskap hos Gud. Ordet «dybde» er vanligvis uttrykk for en fylde vi ikke kan tenke oss omfanget av. Og en tilsvarende beundring og tilbedelse vil ganske sikkert også skapes i oss, hvis vi får se litt inn i hvor uendelig stor Guds nåde, makt og visdom virkelig er. Særlig når vi får se litt av hans gaver og råd for at den fortapte menneskeslekten skal kunne frelses.

 

Men hvor er det mennesket som kan kjenne bare én enkelt side av Guds fullkommenhet, eller en av hans gaver, fullt ut? Han har nok vist seg for oss i Ordet, i alt hans verk, i skapningen, i gjenløsningen og i den majestetiske måten han styrer folkene på (som har vært emnet i dette kapitlet). Men tross alt dette ser vi bare «stykkevis», bare «som i et speil, i en gåte». Vi taler ennå som små barn og «tenker som et barn» på alt dette (1Kor 13:9-12). Men når så Herren i sin nåde og med sin Ånd åpenbarer noe av all sin makt og visdom, må vi jo bare fryde oss, og i undring rope som Paulus: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!» Men fremdeles er det bare som barn vi også nå taler om Gud. Da skiller vi mellom hans visdom og hans kunnskap. Med Guds «visdom» mener vi da at han forstår å lede alt på den aller beste måten, fram til en avslutning full av nåde. Med hans «kunnskap» derimot, mener vi at han på det mest fullkomne på forhånd kjenner hvordan alt skal forløpe og virke. Ja, at han ikke bare kjenner det som har hendt, som hender og som skal hende, - men også det som under andre omstendigheter muligens kunne ha skjedd. Men alt dette er fremdeles bare å tale som barn om den store Gud. Hvem kan fatte hans evige vesen?

 

Hvor uransakelige hans dommer er, d.v.s. at vi mennesker aldri vil kunne utforske dem med vår forstand. Gud må selv åpenbare dem for oss. Hvem kunne vel f.eks. tenke ut de dommene Paulus omtaler i dette brevet; hvordan Herren «overgav» hedningefolkene til deres hjertes lyster, når de ikke var lydige mot det svake lyset de tross alt hadde? Eller dette at Gud lot dem vandre så lenge i mørket, og så til sist lot dem få motta evangeliets velsignelser før det utvalgte Israel fikk det? Eller når han svarte på Israels vantro med å «forherde» dem nettopp i deres vantro, så de gjorde den forferdelige synden å korsfeste Kristus - men at han likevel fremdeles lover å holde sin pakt med dem og ta bort deres synder? Hvem hadde kunnet tenke ut slike dommer?

 

Og hvor uutgrunnelige hans veier - når han f.eks. først lar Israels frafall føre til at hedningene blir frelst, og senere gjennom at hedningene benådes vil vekke Israel til nidkjærhet og omvendelse! Ja, hvor uransakelige er ikke Guds dommer og veier, når han gjennom «det ene menneskes ulydighet» lar hele vår slekt falle under synden og døden, og så på nytt vil gjøre oss rettferdige gjennom «den enes lydighet»! Jo, vi ser det nå klart i Guds ord. Men selv ville vi aldri kunne tenkt ut noe slikt. Nei, i forsoningens hemmelighet ligger en «dybde» som selv «engler gjerne ønsker å se inn i». I langt større grad må det da også hos oss oppstå mange spørsmål som vår svake forstand ikke kan løse.

 

Hva skal vi så gjøre? Da skal vi frykte! Frykte som for selve arvefienden, når vi fristes til å ville begripe noe mer enn det Gud selv åpenbarer tydelig - og likeså når vi fristes til å tvile på det han åpenbarer. Det var denne frekkheten som styrtet englene ned fra deres høye plass. Nei, som ydmyke barn skal vi bare høre hva det er Gud taler, og i hjertelig tro og tilbedelse si: Herrens dommer er uutgrunnelige, men like sikkert er alle sammen rettferdige. Hans veier er uransakelige, og like sikkert er alt bare hans visdom, hans godhet og sannhet. Det jeg forstår er guddommelig, og det jeg ikke forstår anser jeg for like ypperlig og guddommelig. Feilen ligger bare hos meg, i min mørke og innskrenkete forstand.

 

Å, måtte vi alle holde dette helt klart for oss! Mange, også blant dem som gjerne vil være kristne, lider av den dårskapen at de tror de bør forstå alt i Guds ord. Og det som de da ikke forstår, det stiller de seg kritiske til. Men her ser vi en ganske annen holdning hos denne apostelen. Når han har støtt på dype hemmeligheter i Guds ord, har han bare bøyd seg i ydmyk tilbedelse overfor disse. Skulle noe som helst menneske kunne trenge gjennom alt i Guds sinn, hans råd og hans veier, da måtte det først og fremst være ham som ble rykket inn i den tredje himmel, der han så og hørte veldige ting (2Kor 12). Men selv han uttaler altså at intet menneske kan utforske Herrens sinn og veier. Og så vil vi, med vårt lille hode, sette oss opp og kunne kontrollere Herren! Hvordan skulle det ta seg ut fra «mennesket, det krypet, makk som det er», for «vi er fra i går og vet intet» (Job 8:9, 25:6)? Ikke bedre enn om mauren forlot tua si for å studere menneskenes byggekunst. Disse små dyrene forstår jo ikke noe av det vi gjør. Ikke desto mindre er sammenlikningen god. Kort sagt: Jeg vil ikke tro på en Gud som jeg kunne forstå fullt ut, en Gud som ikke overgikk min fattige forstand.

 

For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Det samme har også Jesaja sagt: «Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver? Hvem har han rådført seg med, så han gav ham forstand og opplyste ham om den rette veien og gav ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdommens vei?» (Jes 40:13-14, konf.Jer 23:18, Visd 9:13-17). Slik taler også Herren til Job for å knuse hans innbilte visdom: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Kjenner du himmelens lover... Fastsetter du dens herredømme over jorden?» (Job 38). Det samme spør Sirak: «Hvem kan utforske hans storverk? Hvem kan måle hans veldige kraft, hvem kan til fulle regne opp hans velgjerninger?» (kap.18). Og særlig med tanke på apostelens store emne i dette brevet, kan vi fortsette og spørre: Hvem kunne tenkt at dette var Guds sinnelag, at han skulle gi oss alt av bare nåde - så fullstendig bare av nåde som vi har sett det her? Hvem hadde tenkt at han gav oss loven for at synden skulle «överflöda», og at når synden «överflödade, så överflödade nåden ännu mer»? Og hvem hadde tenkt at akkurat når han døder oss gjennom loven, og stenger alt som i oss er inn under synd, da er det for at han kan miskunne seg over oss?

 

Nei, noe slikt hadde vi aldri kunnet tenkt oss. Men Gud gjør alt «etter sin viljes gode velbehag» (Ef 1:5). «Eller hvem var hans rådgiver?» Når Gud utvalgte oss i Kristus «før verdens grunnvoll ble lagt», hvem bad ham da, eller påvirket ham til å gjøre dette? Helt alene, og «etter sin frie viljes råd» besluttet han selv at vi skulle frelses på den måten han også selv åpenbarte det. Gud er majestetisk fri og selvstendig i sin nåde. Ingen kan innvirke noe som helst på det, «ingen kan trekke noe fra eller legge noe til» (Guds velgjerninger) (Sir 18:6). En kan ikke foreta seg noe som helst annet overfor dette, enn ydmykt å lytte til det Gud taler. Og så bare motta og takke.

 

Eller hvem har først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld? All nåde, alt lys, ja, alt det vi har, er Guds frie nådegaver. Dette minner Herren oss om i ordene hans til Job: «Hvem gav meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag?» (Job 41:2). Det er jo det mest usannsynlige at Skaperen skulle komme i noe som helst avhengighetsforhold til noen han selv har skapt, at leiren eller krukken skulle ha noe som helst å kreve at pottemakeren. Alt som det behager den store Gud å gi oss, er jo bare av hans frie, ufortjente nåde. Dette vil apostelen først og fremst minne jødene om. For de er jo stadig opptatt med hvordan de skal bygge opp noen fortjeneste. «Hvem har først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld?» Dette må også hver eneste egenrettferdig grunne på. Er du kanskje mer from, mild, ren, rettferdig og opplyst enn tusen andre? Er du bevart fra synd som du ser andre faller i?.... «Hva har du, som du ikke har fått? Hvis du nå virkelig har fått det, hvorfor skryter du som om du ikke hadde fått det?» (1Kor 4:7). Skulle ditt fortrinn da være noe du kunne vise til innfor Gud?

 

Og hvis du så har fått mye, så kan du til slutt stå i større skyld, fordi du ikke samtidig og i samme grad har vært takknemlig, og vært i Herrens tjeneste med de pundene du har mottatt. Det som er helt sikkert, er at det ikke finnes noe menneske som har noen fortjeneste innfor Gud, men bare skyld. Dette er det første vi lærer her. Men her bør også alle knuste sjeler finne trøst. Når millioner syndere står frelst og lovprisende for Guds trone, så er det helt og holdent bare av nåde. For hvem av disse har «først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld?» Nei, selv de eldste i himmelen kastet kronene sine ned for Herrens trone for å markere at han var den som hadde gitt dem frelse (Åp 4:10). De sier: «Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og ved din vilje består alle ting, og ved din vilje ble de skapt» (v.11).

 

For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Legg nå merke til denne avslutningen, denne kostbare sluttsteinen i den grunnvollen apostelen nå har lagt! På denne vil han nå, i de kapitlene som følger, fortsette å bygge med rent gull, sølv og edle steiner med sine formaninger. I disse avsluttende ordene uttrykker han nå summen og hemmeligheten av hele Guds evangelium. Og samtidig er det det aller største bevis på det som er sagt like foran; at vi har ikke «først gitt noe til ham, så vi skulle få noe til gjengjeld». «For av ham og ved ham og til ham er alle ting». At det i dette skulle ligge en hentydning til Guds treenighet, slik noen tror, det finnes det ikke grunnlag for hverken ut fra tekst eller sammenheng. Nei, meningen er ganske enkelt denne: Herren er såvel opprinnelse som middel og mål for alt. «For av ham er alle ting», d.v.s. at Gud selv er opprinnelsen og skaperen til alle ting. Gud er den evige urkilden som alt har strømmet ut fra. Etter hans vilje er himmel og jord skapt. Etter hans viljes gode velbehag ble også menneskene gjenløst og kalt til frelse, slik apostelen sier det i 2Kor 5:18: «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus, og gav oss forlikelsens tjeneste». For hvem har vel på noen som helst måte vært i stand til å påvirke Gud til å gjøre alt dette? Nei, alt har bare vært et resultat av hans egen frie vilje.

 

«Og ved ham er alle ting», d.v.s. at selv har han også både skapt og utført alle ting. «Gud var i Kristus», «Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv». Gud må også selv ved sin Ånd kalle oss, vekke, lære, helliggjøre og holde oss fast i nåden. Han er selv den som skaper alt liv, all lyst, all kraft, all hjelp og redning. Selv sier han: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser» (Jes 43:11). Og videre: «Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten meg er det ingen Gud. Jeg bandt beltet om deg, enda du ikke kjente meg, for at de både i øst og i vest skal vite at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette» (Jes 45:5-7).

 

«Og til ham er alle ting», d.v.s. han er selv målet for alle sine gjerninger. Han gjør alt for sin egen skyld, til sin egen ære, og for å gjennomføre sine høyhellige mål med menneskene. Etter hans evige rådslutning skapte han kloder og mennesker. Han besluttet å sende sin egen Sønn som vår frelser, og utelukkende i ham være nådig mot oss,..osv. Men det som drev ham til alt dette, kilden og målet, hadde han bare i seg selv. Selv sier han det slik: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld» (Jes 43:25), d.v.s. på grunn av mitt hjertes kjærlighet til menneskene, og til min evige ære (konf.Ef 1.5). Det er dette som ligger i disse ordene: «Av ham og ved ham og til ham er alle ting».

 

Se for en underlig slutt det er på den lange utlegningen om Guds råd til frelse, som disse elleve kapitlene inneholder!

 

Her har vi nå, på den mest overbevisende måte, sett at «både jøder og grekere», d.v.s. alle mennesker, «er under synd». At «det er ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste». Her har vi sett Guds evige rådslutning om hvordan vi skulle frelses; at «slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet» (kap.5:19). Her har vi sett lovens egentlige mål og oppgave for at vi skal bli frelst; at «överträdelsen skulle överflöda», at «hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal bli straffskyldig for Gud». Og vi har også sett at «der synden överflödade, där överflödade nåden ennå mer». Derfor har da også Gud «overgitt/innesluttet dem alle til/under ulydighet og synd, for at han kunne vise nåde/miskunne seg over dem alle». Her har vi også sett hvordan vi mottar alle denne nåden; altså ved tro. At vi «tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige».

 

Her har vi også sett hva denne troen virker i oss; at vi «fikk barnekårets Ånd» så vi «ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden». Vi har sett hvordan Ånden skal hjelpe oss til dette, i vår skrøpelighet, også når vi ikke en gang kan be slik som vi burde. At «alle ting virker sammen til det gode» for oss, og at ingen ting skal kunne «skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre». Til sist har vi også sett hvor uendelig stor nåde og ære som er Guds høyeste mål å få gi menneskene: Tenk! Han vil vi skal bli «Guds barn og arvinger» og «Kristi medarvinger». Og at Guds evige Sønn skal være «den førstefødte blant mange brødre». Så avsluttes det hele med å vise oss hemmeligheten med all denne nåden: At «alt dette er av Gud. For av ham og ved ham og til ham er alle ting». Hva skal vi så si til alt dette? Hva skulle vi føle trang til å tilføye - annet enn apostelens egen avslutning om Guds råd til vår frelse:

 

Ham være æret i all evighet! Amen. Ja, ham være æret og lovprist og takket av alle mennesker og engler nå og i evighet! Amen.

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit