Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 12

 

 


 

 

Kapittel 12

 

Innhold: Formaninger til de troende: 1: at de skal overgi seg helt til Gud, fornyes i sitt sinn og i sitt daglige liv, og hver enkelt trofast i ydmykhet bruke sine gaver, som lemmer på samme legeme (v.1-8). 2: Spesielt at de skal legge vinn på kjærlighet. At den må være det som driver og gir frukt i alle de forskjellige kristne kjennetegn: gode gjerninger, hellig nidkjærhet, vennlighet, iver, tålmodighet osv (v.9-21).

 

Med dette kapitlet begynner nå brevets andre store hovedavsnitt som inneholder formaninger og underviser om et kristent liv. I det forrige kapitlet har apostelen lagt en god grunnvoll: evangeliets store hovedlære om Guds råd til frelse, om gjenløsningen i Kristus Jesus, og hvordan vi blir rettferdige ved troen på den. På denne grunnvollen bygger han nå den skjønneste lære om det kristne livet. Han underviser de troende og villige barna også om hvordan de skal vandre her på jorden, til Guds ære og behag, i tjeneste og til nytte for våre medmennesker.

 

I brevets første del lærte vi hvordan vi blir benådet, rettferdiggjort og helliggjort. I denne siste delen lærer vi hvordan de som allerede er benådet i sitt daglige liv skal praktisere det deres helliggjorte sinn allerede elsker. Det er ikke klar tale, når det sies at i den første delen lærer vi om rettferdiggjørelsen, og i den siste om helliggjørelsen. Nei, helliggjørelsen er et dypere verk enn som så. Helliggjørelsens grunnvoll ligger i det vi lærer i den første delen. Helliggjørelsen fødes i sjelen gjennom troen (se kap.6:14,22, 7:4,6, 8:5,12,13,14). Helliggjørelsen fødes og næres av samme forkynnelse som rettferdiggjørelsen - slik Paulus skriver til galaterne: «Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen?» (Gal 3:2).

 

Altså lærer vi i denne siste delen hvordan de sjelene som allerede er helliggjort skal leve ut dette gode som sinnet deres nå er innstilt på. Den villige ånden trenger tross alt å bli støttet, vekket og oppmuntret gjennom formaninger. Derfor finner vi ikke her bare læren om hvordan de kristne skal oppfatte og utføre Herrens vilje, men også direkte formaninger til dette.

 

Men den aller første betingelsen er, som allerede sagt, at denne villige Ånden allerede er født i sjelen. Det er umåtelig viktig at vi holder dette klart for oss, så vi ikke skal komme i skade for å misbruke formaningens ord! Der er to slags mennesker som misbruker formaningens ord på skadelig vis. Først og fremst de som ennå ikke er blitt dødet av loven og frelst gjennom Kristus. De er ikke blitt nye skapninger. Men de er blitt opptatt av formaningene, og begynner å oppføre seg som kristne. I det ytre likner de helliggjorte kristne, men innvortes er de døde. Slik skapes fariseere. Slike sjeler har derfor ennå ikke rett til å ta til seg de apostoliske formaningene. Nei, disse skulle først høre denne forkynnelsen: «Omvend dere!», «bryt dere nytt land og så ikke blant torner!» (Jer 4:3). Det er Åndens frukter Herren vil ha, ikke lovgjerninger.

 

Dernest kan formaningene av og til også misbrukes av dem som tror. Det kan lett skje når de tilfeldigvis er nedtrykt i trelldoms ånd, i sin egen elendighet. De ser bare på dette, og mangler den trøst og gleden i Gud som er det eneste som kan gi lyst og kraft til alt godt. I en slik tilstand vil de ellers så dyrebare formaningene bare bli et trykkende åk. Og det å leve etter disse, blir bare et tvunget trellens arbeid som bare i ennå større grad avsporer sjelen fra den rette Ånden og kraften. Nå trenger denne sjelen en annen forkynnelse - behøver nå først å bli frigjort, glad og villig gjennom evangeliet, - før formaningen kan tas imot på rett måte. «Gleden i Herren er deres styrke» (Neh 8:10).

 

Så bør vi da også aller først merke oss at i denne siste delen av brevet har vi ikke selve læren om hvordan vi blir frelst, eller læren om hvordan vi kommer inn under Guds nåde. Her lærer vi bare om hvordan benådede kristne skal leve her på jord. Mange svever ennå i dette mørke at de tror dette vårt kristne liv er veien til frelse. Her og der forkynnes det slik at en må oppfatte et fromt liv som veien til frelse. Denne villfarelsen, som hele verden er sunket ned i, er nå ettertrykkelig knust i brevets første del. Og den store sannheten om at «intet kjød» kan bestå for Gud i egne gjerninger, er forkynt og bevist. Vi har fått se at bare «gjennom den enes lydighet blir vi rettferdige». Men selv om ikke frelsen blir lovet oss som lønn for et hellig liv, skal vi nok her finne de aller sterkeste årsaker til å vandre verdig for Kristi evangelium. Måtte bare Herren åpne våre sinn og sende oss sin Ånd og kraft med Ordet! Apostelen begynner sin formanende avdeling på en lærrerik måte slik:

 

1: Jeg formaner dere derfor*, brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.

Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet. Paulus vil si: I hele den første delen av brevet har jeg nå vist dere Guds store miskunn og barmhjertighet som er åpenbart i alt han har gjort til vår frelse. I forsoningen gjennom Sønnen, i rettferdiggjørelsen gjennom troen m.m. Når jeg så her taler til mine «brødre», til troende og benådede kristne, så formaner jeg dere nå ved denne Guds barmhjertighet, at dere i lydighet også villig gjør det jeg vil holde fram for dere.

 

*

«Derfor» - hva sikter apostelen til med dette ordet? Når han sier: «jeg formaner dere derfor ved Guds barmhjertighet» så kunne han selvsagt bare sikte til forrige kapittel v.32,35,36, der alt som er talt foran i kapitlet oppsummeres som Guds frie «nåde og miskunn». Men her begynner apostelen en ny hovedavdeling i brevet. Da er uten tvil den meningen riktigere at her ser han tilbake på hele den første avdelingen, hvor det store hovedmålet var å vise Guds barmhjertighet, Guds store og evige nåde.

 

Det som nå er aller mest viktig og lærerikt her, er å legge merke til hvordan den rette evangeliske formaningen skal være og hva den inneholder. Mange tror det er en svært så enkel sak å formane de kristne. De tror de lykkes aller best i dette bare de kan finne fram de alvorligste og skarpeste truslene. De taler til Guds barn som om de skulle tale til de mest uvillige trellene. Legg da merke til hvordan en apostel formaner de troende! Han begynner med å henvende seg til dem som «brødre». Dermed lar han det straks stå klart hvem som skal ha disse formaningene: Altså ikke de vantro og uvillige lovtrellene, men de troende og helliggjorte brødrene. Gjennom tiltalen «brødre» minner han dem også om at de sammen med ham og alle som tror har del i barneforholdet hos Gud, og alt det gode som følger med dette. Videre sier han: Jeg formaner dere. Han sier ikke: Jeg befaler, men «jeg formaner», jeg ber dere (som ordet også betyr). Og en vis lærer sier om dette: «Moses befaler - en apostel formaner». Og dette er verd å legge merke til, særlig hvis en husker på den posisjon og den makt en apostel hadde i menigheten.

 

Til slutt legger vi merke til hvordan Paulus tilføyer: «ved Guds barmhjertighet». Dette er det som har størst betydning i denne sammenheng. At Paulus altså ikke sier: ved Guds strenghet. Men ved «Guds barmhjertighet», d.v.s. for Guds barmhjertighets skyld, eller: Jeg minner dere om Guds barmhjertighet, Guds miskunn (egentlig «barmhjertighetene», d.v.s. de mange bevisene på at Gud forbarmer seg) - med sukk og bønn om at hjertene deres gjennom Guds barmhjertighet må beveges til inderlig takknemlighet og kjærlighet til alle. Og at dere gjennom dette må få en glad og villig lydighet. At Paulus formaner på denne måten, er ikke tilfeldig, men tvert imot et personlig kjennemerke, slik vi finner det mange andre steder. I kap.15:30 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet..» I 1Kor 1:10 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn». Og i 2Kor 10:1: «Jeg formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet», osv. Slik er en apostels formaning til de troende kristne. Slik formaner også Johannes, f.eks. i 1Joh 4:11. Han sier: «Mine elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre». Og videre: (sv.) «Låtom oss älska, ty han har først älskat oss» (v.19).

 

Her ser vi nå først og fremst at Paulus ikke har vært innstilt på at han ved stadig å holde fram den frie nåden, bare skal legge grunnlaget for større lettsindighet. Slik har jo mange trodd det ville virke - mange som også vil være kristne. De mener slik forkynnelse slett ikke vil føre til noen helliggjørelse, men snarere ødelegge den. De tror at helliggjørelsen skapes gjennom lovisk forkynnelse. Paulus lærer tvert imot at det er just gjennom Guds barmhjertighet den rette helliggjørelsen både fødes og opprettholdes. Ja, han lærer helt uttrykkelig at

det kan ikke skje noen som helst helliggjørelse, der mennesket ikke først er frigjort fra loven og er frelst av nåde.

 

I det sjuende kapitlet sa han at «nå er vi frigjort/døde bort fra loven, som holdt oss fanget (legg merke til dette!), ....for at vi skal bære frukt for Gud - slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen» (v.4 og 6). La oss igjen huske på ordene fra Gal 3:2,5: «Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen? Han som gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?» De som på tross av alle slike tydelige ord fra Skriften, likevel holder fast på noen motsatt oppfatning, de må jo ganske sikkert selv ha gjort erfaringer som strir mot disse Skriftens egne ord. Men de må da også vite med seg selv at det aldri har vært nåden som har virket noe som helst godt i deres liv. Det må bare ha vært noe lovisk som har drevet dem. Og dette ser de altså på som «helliggjørelse». Noe de gjør på grunn av lovens trusler eller løfter. Men dette betyr igjen at ennå er de bare fromme naturlige mennesker under loven, samtidig som de riktignok også bekjenner seg til den reneste evangeliske lære.

 

En annen sak er at selv blant frigjorte kristne hersker det ofte forskjellig oppfatning av hvor mye som skal forkynnes av lov og evangelium på hvert enkelt sted. Av mange årsaker kan den forskjellen være både stor og mangfoldig. Men det ligger ikke alltid noe farlig i dette. Det hele skyldes ofte bare noe så naturlig som når det gjelder våre legemlige behov; noen vil ha maten mer salt, andre mindre. Men dette gjelder dem som for øvrig er like i det grunnleggende; at de selv alltid behøver nåde, bare nåde, både for sin tro og sin helliggjørelse.

 

De som selv har opplevd det Paulus lærer her, de har sett hvordan den rette helliggjørelsen fødes. Har opplevd dens liv og kraft, så de blir dødet fra loven og gjort levende av nåden. Og de kan også tro denne apostelens lære. De sier: Jeg har selv opplevd det. Så lenge jeg strevet under loven, ble det aldri noen olje i lampen. Da fikk jeg aldri denne inderlige lysten og iveren etter å gjøre godt. Men straks jeg gikk konkurs på hele min kristendom, og frelst av bare nåde, da brant hjertet mitt i mye mer lyst og iver etter å gjøre det gode, enn jeg noen gang kan få gjennomført. Da fikk jeg også en Ånd som angriper og straffer selv det innerste; tankene mine, begjæret og alt som rører seg i mitt sinn, og som jeg tidligere ikke visste om. Det er utelukkende Guds barmhjertighet som gir meg denne indre lysten til det gode. Nå sier jeg ut fra levende erfaring: «Dine buds vei vil jeg løpe» (Sal 119:32).

 

Det er aldri nåden som gjør meg lettsindig eller likeglad med helliggjørelsen. Det er tvert imot mangel på nåde i hjertet, det er tomhet og trelldoms ånd, som gir synden ny kraft. Slik taler den som har opplevd hva nåden virker. Og når det gjelder dem som ikke tror på denne apostelens lære om at det er bare nåden som helliggjør hjertet, men mener at all denne nåden bare må føre til lettsindighet, så sa vi at de har aldri opplevd nådens kraft. Og dette bekreftes ytterligere av at det er akkurat de samme som også vil slå av litt her og litt der, på de evangeliske formaningene. De synes disse krever for mye av svake mennesker. Mens en troende sjel derimot synes det er så altfor lite, og vil gjerne gjøre alt dette. Men disse siste blir selv aldri fornøyd med det de har gjort. De sukker og klager alltid over sin egen ondskap.

 

Da er det jo ikke så rart at de som aldri har opplevd noe av dette, som tenker og taler ut fra egen mening, da ofte står opp og kjemper mot denne læren om nådens helliggjørende kraft. Når selv Guds barn fristes av sin natur, tvert imot Ordet og deres erfaring, til på nytt å vente på helliggjørelse ut fra loven og fra egne gjerninger. Måtte vi da alle straks huske på hvor alvorlig Skriften skiller mellom lovgjerninger og troens frukter. Huske at det er bare det som springer ut fra troen og nåden, som er helliggjørelse. Da vil vi også forstå hvor viktig det er at det blir den rette formaningen. Forstå hva en annen lærer har sagt: «Ødelegg ikke helliggjørelsen, slik du forsøker å drive fram helliggjørelse!» Det skjer jo når du driver og binder samvittighetene så troens tillit drepes, og villige nådebarn forvandles til redde lovtreller (Rom 6:14, Gal 5:1).

 

Der er noen som tror vi alltid tåler hvilken som helst lovisk og bindende forkynnelse. De kjenner ikke til det som erfaringen har lært Guds barn, og som Luther uttrykker slik: «Man sier at øyet er det mest ømfintlige. Men jeg sier at en våken samvittighet er langt mer ømfintlig». Det er sant at ikke alle som hører Ordet har slik ømfintlig samvittighet. Men slik har i alle fall Guds barn det. Det er også sant at i menigheten finnes det også mange «falske brødre» som nok behøver å vekkes med alvorlige advarsler. Men da er det også nødvendig at vi først og fremst vet hva som kjennetegner slike. Vi må kunne skjelne mellom en falsk Judas og en Peter som har falt. Vi må ikke blande slike med de gudfryktige sjelene som alltid anklager seg selv, og er tilbøyelig til å ta hvert eneste advarende ord til seg. Det er sant at også Guds barn har sine feil. De er ofte trege, ikke alltid så pliktoppfyllende, ikke våkne nok, og behøver mye formaning. Men hvordan de så skal formanes, det lærer apostelen oss i dette og alle de andre brevene hans. Hans tale er både «vennlig og krydret med salt».

 

Men det er alltid slik at Paulus er nøye på vakt overfor samvittighetene, så de ikke skal gli bort fra sin trøst i nåden. Vi ser det til og med når han taler til dem om mannen som levde blant dem i synd. Når mannen omsider var begynt å angre, så formaner Paulus brødrene til tvert imot å trøste ham «så han ikke skal bli ødelagt av en ennå større sorg» (2Kor 2:7-8). Og når han refser korinterne for deres krangel og rettssaker mot hverandre, lar han det samtidig være klart at disse likevel skal være med og dømme engler (1Kor 6:2-3). Men vi har vel ikke noe mer underlig eksempel på dette enn når Kristus anklager disiplene sine for at de tretter. Og tretten gikk til og med på hvem av dem som skulle regnes som den største. Men midt i straffetalen lover han dem at de skal sitte med ham på troner i himmelen, og dømme Israels tolv stammer (Luk 22:24-30). Slik er «Kristi saktmodighet og mildhet», og slik er den rette formaningen til kristne.

 

Etter at vi nå har sett litt på formaningens generelle karakter, vil vi gå over til å studere innholdet i den formaningen apostelen gir oss her. «Jeg formaner dere, brødre» sier han, og jeg formaner dere «ved Guds barmhjertighet». Men til hva? Jo, han sier:

 

at dere framstiller deres legemer som et levende offer. (C.O.R’s Bibel: «At I frambären eder kroppar till et offer, som är levende, heligt och Gud behagligt». Vi følger utleggelsen etter denne teksten, og kommer tilbake til uttrykket «levende» i «svensk» rekkefølge). Paulus går direkte på selve hovedsaken i det å leve ut helliggjørelsen; at vi gir oss selv til Gud, «framstiller våre legemer» med alt det innebærer, som et levende offer. Alle takkofrene etter loven var forbilder på hvordan vår åndelige ofring skulle foregå. Disse takkofrene viste hva vi skal gi Gud av takknemlighet for all hans nåde og miskunn. Så bruker apostelen dette bildespråket, dels på grunn av disse forbildene, dels fordi det er sterkt og gripende, og lett å forstå både for jøder og hedninger. De kristne i Rom, både jøder og hedningekristne, oppfattet både lett og dypt dette bildet. For begge folkeslagene var vel kjent med ofringer. Og ofringen var det største og viktigste i gudstjenesten. Derfor talte dette bildet sterkt til dem. I tillegg anskueliggjorde ofringen så sterkt hvordan et dyr eller en annen offergave både totalt og for alltid ble overgitt til Gud.

 

Så var det da også dette apostelen først og fremst ville ha sagt til de kristne: Dere skal totalt og for alltid overgi dere selv til Gud med alt dere er, har og makter. Slik at dere ikke lenger er deres egne, men tilhører ham som kjøpte dere så dyrt. Nå må dere ikke spare, eller holde tilbake, noe som helst overfor ham. Nå tilhører dere ham, og ikke dere selv. Slik taler Paulus også i 1Kor 6:19-20: «dere tilhører ikke dere selv, dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd, for både legeme og ånd hører Gud til». Det samme sier han i 2Kor 5:15: «Kristus døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem». Dette er hovedsaken i apostelens formaning; at vi ikke må leve for egen regning, men leve for ham som har kjøpt oss.

 

Og ved å tale om ofring, gjør han oss alle til prester som skal ofre åndelige og hellige offer til Gud. På samme måte formaner jo også apostelen Peter de kristne til å være «et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus» (1Pet 2:5). Dette er alle kristnes kall. Apostelen skriver til alle folk til alle tider. Så må hver eneste én som leser dette og vil være en kristen, holde klart for seg at dette er det første og det viktigste han er kalt til; å overgi seg helt og holdent, som et offer til Gud. Ikke lenger bruke sin tid, sine gaver og krefter slik det passer oss selv, men alt sammen for ham som kjøpte oss til så høy pris.

 

Men hva betyr det at Paulus sier «deres legemer» - at vi skal framstille/overgi våre legemer som offer for Gud? Selvsagt skal alt i oss, også sjelen vår, helliges til ham. Selvsagt er hovedtanken her den samme som i kap.6:13 der Paulus sier: «still dere selv fram til tjeneste for Gud». Men det er likevel sikkert ikke uten betydning at han helt konkret nevner våre legemer. Her har apostelen, med bakgrunn i bildespråket om ofringene, bl.a. villet sidestille oss med kroppene til de dyrene som i offertjenesten ble båret fram til Gud. Men med uttrykket «deres legemer», har det nok langt fra vært nok for ham å sidestille oss med offerdyrene. Tenk bare på hvordan Paulus taler i kap.6:12 og bruker uttrykket «deres dødelige legeme» som en markering i forhold til den udødelige ånden (se kommentarene til det verset). Nei, han har nok viktigere grunn for det uttrykket han har valgt.

 

Først og fremst har han dermed skilt fra hverandre offeret - og den som ofrer: Det innvortes mennesket som allerede er født ved troen, og det offer det nå skal bære fram; sitt legeme med hele sitt liv og sine gjerninger. Det er mitt nye åndelig jeg som skal ofre. Og hva skal jeg så ofre? Ditt legeme, sier apostelen. Ikke bare enkelte gjerninger eller gaver, men alt som i deg er. Hele ditt liv og din vandring, alt du foretar deg med legemet her på denne jord. Den som ofrer sitt legeme slik til Gud, han ofrer dermed alt han er og har. Luther sier om disse bibelordene: «Er det noe større noen kan eller vil ofre, enn seg selv? Overgis legemet, så det blir et offer, så overgis alt som finnes i legemet». At sjelen ikke er unntatt, men at hele legemets virksomhet skal skje i den nyfødte villige ånd, det viser Paulus i v.2, hvor han sier: «ved fornyelsen av deres sinn». Men her, i v.1, vil han bare helt konkret ha sagt at også legemet og dets fysiske gjerninger skal helliges Herren og brukes i hans tjeneste. Dette er apostelens vesentligste budskap.

 

Med dette har han da også ettertrykkelig knust verdens falske innstilling om at de kan elske og frykte Gud, selv om det aldri viser seg i livet deres, og de tvert imot tjener synden med legemet og hele sitt vesen. Med dekning i de ordene vi nå har for oss, kan vi da svare disse: Jeg kan ikke tro at du frykter og elsker Gud, hvis du ikke viser dette med at både legemet ditt og alle dine lemmer også tjener ham. Alle vil jo selv gjerne tale om at de er gode, eller at de frykter og elsker Gud, samtidig som vi ser at de fritt og uhemmet tjener synden og avgudene sine. Men da sier altså apostelen: Nei, dette er ikke å tjene Herren. Dere må framstille deres legemer som et offer for ham, og tjene ham med alt dere har. Gjennom slike synlige offer skal det vise seg om dere elsker ham.

 

Men la oss nå se litt nærmere på hvordan det foregår, dette at vi ofrer våre legemer til Gud. Riktignok har mange tusen kristne også bokstavelig overgitt sine legemer som offer, når de som martyrer har latt legemene sine brennes, eller drepes for Kristi skyld på annen måte (Heb 11:35-38). Men selv når dette ikke er aktuelt, så bærer vi likevel fram våre legemer som et offer. Både når vi med alt det vi har tjener Herren. Men også når vi for hans skyld korsfester vårt kjød med dets lyster og begjær. Først og fremst ofrer du altså ditt legeme til Herren når du bruker hele ditt legeme i hans tjeneste. Når du med din tunge taler det som tjener til hans ære, og til nytte for din neste. Når du bekjenner hans navn, lovpriser og sprer ut kunnskap om ham, og når du for øvrig taler alt som er godt og sant. Det samme når du bruker både øyner og ører til å samle på alt som kan fremme Guds ære og din nestes vel, og holder deg selv borte fra forfengelige og unytte ting. Når hendene dine gjør det som er godt og rett, i trofast tjeneste både der du er satt i hjem eller på arbeidsplass, og i enhver kjærlig gjerning overfor din neste. Det samme når føttene dine gjerne går Herrens og kjærlighetens ærend.

 

Kort sagt: Den som for Herrens skyld, drevet av hans miskunnhet, gjerne gjør og tåler det tjenesten og kjærligheten krever, han helliger sitt legeme for Herren. Men i dette hører det også med en konstant korsfestelse av kjødet. For hvis du vil tjene Herren, da kan du ikke gjøre det som smaker deg, din egen ære og egne lyster, men må hele tiden døde disse. Du ser hvordan du kunne oppnå, eller beholde, vennskap med verden, bli sett opp til og verdsatt. Men for Kristi skyld avstår du fra alt dette. Ja, i nidkjærhet for hans sak møter du tvert imot forakt og hån. Eller; i det daglige livet står du imot, og døder syndens fristelser. Du fristes til utålmodighet og sinne, til kjødelig løssluppenhet eller til hovmod og forfengelighet, til misunnelse og baktalelse osv. - Og da, når du ikke lar disse syndene bryte ut i gjerning, men gjennom inntrengende bønn og årvåkenhet døder dem, da framstiller du også legemet ditt som et offer.

 

Det er også slike offer Paulus her ved Guds barmhjertighet formaner oss til. Dette formante han oss også til i kap.6:12-12 med disse ordene: «La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dens lyster. Og still heller ikke legemene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som av døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud».

 

Men når det gjelder å stå imot våre egne voldsomme begjær, da skal vi nok få oppleve følbart hva det vil si å ofre - når offerpresten skal gi seg selv som offer, slik også Herren Kristus selv gjorde. Om dette sier Luther så riktig følgende: «Prestetjenestens tittel er nok herlig, lett uttalt og høyt aktet av alle. Med selve ofringen er det noe annet. Den taler vi ikke ofte om, den gruer alle seg for. For da kommer vi veien om vårt liv, vårt gods, ære, venner og alt det verden har - akkurat det Kristus også stod overfor på korset. Det vil ingen av egen vilje inn på; å velge død istedenfor liv, pine istedenfor lyst, skade istedenfor vinning, skam istedenfor ære, uvenner istedenfor venner. Men det valgte Kristus på korset, til et forbilde for oss! I tillegg må en ikke gjøre alt dette for selv å oppnå noe. Men for å tjene sin neste, og til Guds ære og pris - som også var Kristi mål, da han ofret sitt legeme».

 

Nå må vi ikke bli trøtte og trekke oss tilbake, men alltid stille og villig fortsette med denne offertjenesten. Men da er det også helt klart en forutsetning at vi har særdeles sterke grunner som driver oss, og i tillegg overnaturlig kraft og hjelp. Da blir det nødvendig å be. Be med alvor og flid. Og den aller sterkeste grunn som driver oss, er uten tvil den Paulus her innledet sin formaning med; Guds evige barmhjertighet. Det som i alle situasjoner og tider kan opprettholde vår lyst og kraft til å ofre på denne måten, er utelukkende at vi hele tiden står som mottakere av Guds barmhjertighet. «Den seier som har seiret over verden er vår tro» (1Joh 5:4). Blir det for bittert å døde kjødet ditt så lenge, å avstå fra det som passer deg, din ære, dine lyster, - så styrk og oppfrisk din ånd med Guds store barmhjertighet. Jovisst kan det bli veldig bittert for vår natur når vi alltid skal avstå fra våre sterkeste begjær, og isteden ta på oss det som ikke passer for kjødet. Men da skal du tenke på alt det Gud har gjort for deg, alt han gjør for deg hver dag, og alt han i all evighet vil gjøre for deg. Så blir nok alt annet bare smått.

 

Med bare menneskelige tanker får du vel ikke store kraften av dette. Men hvis Guds Ånd får gjøre det levende og sant for deg, da skal det løfte deg opp over alt som finnes på jord, og gi deg en overnaturlig lyst og kraft. Men da bør du også se grundig på alt Gud har gjort for oss. Stans da først opp ved det Gud i sin evige barmhjertighet har gjort for hele verden. Mens vi ennå var hans fiender sendte han sin Sønn til oss, for at «slik som vi ved det ene menneskes ulydighet alle var blitt syndere, slik skulle vi alle også gjennom den enes lydighet bli rettferdige». Kort sagt: Studér det femte kapitlet nøye. Se deretter på hvordan han gjennom Sønnen har gitt oss så stort et nåderike at syndene våre aldri skal tilregnes dem som tror på ham (kap.4:8), at det «ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (kap.8:1), at i ham har de akkurat den rettferdighet som loven krever (v.3-4). Og videre at de er «Guds barn» og «Kristi medarvinger», «for at han skal være den førstefødte blant mange brødre», og mye annet herlig som det åttende kapitlet inneholder.

 

Studer så til slutt hvordan han etter dette korte, elendige livet vil føre oss til sin himmel, og gi oss all den salighet som hans kjærlighet og allmakt vitner om. Hvis du av hjertet tror dette, da kan du også villig bli martyr. Da vil du alltid få ny lyst og styrke til å fortsette offertjenesten. Da sier du: Gud har gitt meg en evig nåde for mine synder. Ikke en gang mine mange og store fall i denne ofringen skal tilregnes meg og fordømme, men tvert imot alltid forlates. Men da vil også jeg alltid fortsette denne ofringen, til hans ære og pris. Han har tatt bort fra meg den tyngste børa; syndene mine. Jeg slipper å tenke at disse en dag skal dømme meg. Da vil jeg også gjerne ta på meg den langt lettere børa; skynde meg å utføre hans ærend, og miste min egen velvære og ære i denne verden.

 

Bare jeg får tro jeg alltid har Guds nåde og vennskap, så blir «ånden villig, om enn kjødet er svakt». Dette er da den første og største grunnen og drivkraft; «Guds barmhjertighet». Men så har også Paulus gitt noen tilføyninger i dette verset, om denne åndelige ofringen. Alt som er nevnt der er også noe som oppmuntrer oss til dette. Først sier han dette om selve offeret:

 

som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud (sv: att I frambären eder kroppar til et offer, som är levende, heligt och Gud behagligt). Med disse ordene opphøyer Paulus denne åndelige ofringen høyt opp over de forbilledlige ofringene i GT. Først sier han at offeret vårt er «levende», mens derimot offerdyrene i GT ble drept under ofringen. Mens det derimot, når vi åndelige ofrer oss selv, går så underlig for seg at vi stadig vekk dødes - og likevel fremdeles lever. Ja, at jo mer vi dødes og ofres, desto bedre og friskere blir livet vårt. Dette at vi dødes, er akkurat middelet til å leve evig. Kristus sier: «Den som vil frelse sin sjel (sitt liv), skal miste den, men den som mister sin sjel (sitt liv) for min skyld, skal finne den» (Mat 16:25, konf. Rom 6:11). Luther sier: «Derfor må vi forstå ordet «levende» åndelig, slik at det betyr å leve for Gud, og ikke for verden. For den som speker sitt legeme og døder sine lyster, han lever desto bedre for Gud, og er virkelig et levende offer. Når vi på den måten døder legemet og lystene, enten det skjer ved å undertrykke, eller gjennom kors og lidelser, da øver vi oss i og til dette åndelige livet».

 

Apostelen sier videre at vårt offer er «hellig». Også de forbilledlige ofringene var i en viss mening «hellige», d.v.s. utskilt for Gud (se kap.11:16 og kommentaren der). Men det kaller apostelen bare en utvortes hellighet, «kjødelige forskrifter» (Heb 9:10). Og nå vil han si: våre åndelige offer er de rette hellige ofrene. De er i langt dypere og sannere mening hellige. Selvsagt er de også hellige i den først nevnte betydningen. De er jo «utskilt» som offer til Gud. Men i tillegg har disse også en iboende hellighet, når vi i tro og kjærlighet ofrer våre legemer som er «Den Hellige Ånds tempel» der Gud selv bor og virker (kap.8:9,11, 1Kor 3:16, 6:19 m.fl.). Dette er den rette og store helligheten i offeret vårt. Den består ikke i syndfrihet, som ligger ferdig til oss i det nye livet. Men den består i at vi er «helliget og rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og ved Guds Ånd» (1Kor 6:11). Først er offerpresten; den troende sjelen, gjennom rettferdiggjørelsen ikledd Kristi egen hellighet, som i aller beste mening gjør oss hellige for Gud og hele himmelen. Dernest er også offeret, det legemet vi i kjærlighet har overgitt, Den Hellige Ånds bolig og verksted. Da må vel dette kunne sies å være et hellig offer!

 

Til sist sier apostelen at offeret også er «velbehagelig for Gud». Nå var ikke de levittiske ofrene lenger behagelige for Gud. De var bare påbudt av Gud for en viss tid, og de fleste var forbilder på Kristi offer. Og fordi dette nå er fullbyrdet, siterer apostelen David: «Brennoffer og syndoffer hadde du ikke behag i» (Heb 10:6). Det var de åndelige ofrene Gud egentlig ville ha. Først og fremst Kristi offer, og deretter alle de gammeltestamentlige takkofrene, var et forbilde på Guds barns åndelige offer. Derfor har nå Paulus en dyp mening med at han, selv når han taler om ofringen av våre legemer, sier de er «velbehagelige for Gud».

 

Men vi må tenke grundig gjennom dette siste; At Herren Gud virkelig ser med inderlig lyst på at et Guds barn i kjærlighet og takknemlighet for Guds store barmhjertighet ofrer sitt legeme til ham, sin villige tjeneste og sin forsakelse av kjødets lyster. Hvis dette derimot ikke skjer i tro og kjærlighet, men bare for å bygge opp noen fortjeneste hos Gud, da er det jo bare et Kainsoffer, som ikke behager Gud. For «uten tro er det umulig å være til behag for Gud». Men hvis vi ofrer noe i tro på Kristus, i takknemlighet over Guds store nåde, da er det alltid velbehagelig for Gud, om det så i seg selv var så lite som «et glass kaldt vann» (Mat 10:42). Peter sier også at våre åndelige offer er sv: «Gud välbehagliga genom Jesus Kristus» (1Pet 2:5). Dette burde virkelig oppmuntre og styrke oss til en slik offertjeneste. Men her blir vi igjen hindret av vår dype og problematiske vantro. Når vi omsider har lært at ikke noe som helst i eller av oss selv kan gjøre oss verdige for Gud, at synden henger ved alt vi gjør, - så kommer slike tanker snikende at: Det er jo ikke noe som helst som behager Gud. Heller ikke det vi i tro og kjærlighet gjør til hans ære og til hjelp for vår neste. Da blir vi trege og mangler lysten til å tjene Herren. Denne holdningen er derfor en svært skadelig villfarelse som binder oss.

 

Rett nok kan vi ikke med egne gjerninger bli forsonet med Gud og nå fram til himmelen. Men selv om våre gjerninger ikke i seg selv er feilfrie og fullkomne i Guds øyne, så er det en like viktig og urokkelig sannhet at når først den enkelte av oss er helliget, og behager Gud gjennom Kristi offer, så har han også inderlig behag i alt det vi gjerne vil ofre og gjøre for ham i kjærlighet. Herren er en mild Far, rik på kjærlighet. Med stort velbehag ser han på alt barna hans i kjærlighet gjør for ham. Når altså et Guds barn, tross all syndens elendighet som ennå herjer i ham, likevel lever i takknemlighet for Guds store barmhjertighet, og både har vilje og lyst til å tjene ham, så har dette Guds største velbehag. Og alt urent og elendig som ennå henger ved vår tjeneste, er så fullstendig tildekket av Kristi rettferdighet, at Herren aldri ser alt dette.

 

Men så er det nok ikke bare overtredelsene, men også vår mangel på og ufullkommenhet i gjerningene, som hindrer oss i å tro Gud kan ha noe velbehag i disse. Vi ser jo alltid etter det som er stort og skinner. Bare vi kunne utrette noe stort, omvende menneskemasser, bli misjonærer eller martyrer, - da kunne vi nok tro at det behaget Gud. Vi holder ikke klart for oss at Guds velbehag bare avhenger av at vi i tro og kjærlighet gjør det han har befalt oss. Vi legger ikke merke til at hans bud og ord leder de fleste mennesker til de minste gjerningene, de som det er mest behov for i hjemmet og i samfunnet. Kristus sier at på den siste dag vil han offentlig, framfor mennesker og engler, lovprise slike gjerninger som hver eneste kristen selv i den svakeste stilling kan utføre. Han sier han vil se med så stort velbehag på de gjerningene som vi for hans skyld har gjort mot våre fattige medmennesker, som om vi hadde gjort dem mot ham selv.

 

Han vil si: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot meg... Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg». Kunne Herren sterkere ha stadfestet sitt velbehag over de gjerningene vi gjør for hans skyld? Men hva kommer det så av at vi likevel ikke tror at en slik tjeneste i kjærlighet er velbehagelig for Gud? Vi tror jo, ja, kjenner klart at det er imot Guds vilje, når vi ikke tjener ham, men tjener synden. Hvorfor skulle det da ikke være velbehagelig for Gud når vi tvert imot flykter fra synden og i kjærlighet tjener ham? Her merker vi igjen hvordan fienden forsøker å fordreie tankene våre.

 

Derfor kan vi ikke innprente sterkt nok i hjertet vårt at apostelen her sier at vårt åndelige offer er «velbehagelig for Gud». Ville vi ikke både gjøre og lide mye i Kristi tjeneste, hvis vi virkelig trodde dette? Se de svære gjerningene, fastene, pilgrimsferdene og forsakelsene de villfarne helgnene i den katolske kirken pålegger seg. Bakgrunnen er bare at de med dette tror de gjør så behagelige gjerninger for Gud at de dermed gjør soning for syndene sine. Og se de jammerlige selvpinslene Indias hedningehelgener; fakirene, tar inn over seg, - bare med samme hensikt. Og her står vi, vi som har evangeliets lys! Vi vet at våre gjerninger verken kan eller behøver sone for syndene våre, for Kristus har gjort alt dette for oss. Så hører vi en apostel forkynne at våre gjerninger likevel er inderlig velbehagelige for Gud, når de er gjort i tro og kjærlighet. Og så har vi så liten lyst, trang og utholdenhet i dette, - bare fordi vi ikke riktig kan tro at disse gjerningene er velbehagelige for Gud - !

 

Tenk deg at du er en kristen som en morgen i stor gremmelse over hvor kald du er, må erkjenne at du ingen kjærlighet har til Kristus. Så, senere samme dag, får du oppleve at han synlig besøker deg. Da ville du ikke spare det dyreste du eide, hvis Herren ba deg om noe av dette. Nei, du ville bare juble og finne fram og gi Frelseren alt det du eide, om det så ble spørsmål om livet. En slik lyst ville vi ha til å ofre alt til Herren, bare vi hadde en levende og fast tro på at vi kunne gjøre noe som var velbehagelig for ham. Men nå sier altså Herren, det vi nettopp har minnet om, at han ser på alt det vi for hans skyld gjør mot vår neste som om det var gjort for ham personlig.

 

Derfor må vi la disse ordene om kjærlighetens offer synke dypt ned i oss: At de er «velbehagelige for Gud»! Måtte så Gud hjelpe oss til å tro dette! Da vil vi i hjertelig lyst si: Å, når det er velbehagelig for Gud at jeg gir denne fattige bror en gave eller et lån, da vil jeg jo virkelig gjerne gjøre det! Når Kristus ser på det som om jeg gjorde det mot ham, - da er jeg sannelig lykkelig! Hvis det er velbehagelig for Gud at jeg i den vanskelige og deprimerende stillingen der jeg er satt, er tålmodig, trofast og flittig, - da vil jeg sannelig gjerne være det! Er det velbehagelig for Gud at jeg, når jeg får store vanskeligheter eller tap, er ydmyk og tilfreds. Eller at jeg er vennlig, saktmodig og ydmyk mot mine medmennesker, ikke møter vondt med vondt, men heller med et «mildt svar demper vrede» (Ord 15:1), - da vil jeg jo gjerne gjøre det! Er det velbehagelig for Gud at jeg står imot, og døder begjæret i meg etter det ene eller det andre, da vil jeg jo også gjerne gjøre det! Er det velbehagelig for Gud at jeg sier et trøstens, advarselens eller formaningens ord til et medmenneske, eller at jeg heller dekker over feilene og svakhetene hans, og ikke baktaler ham, - er alt dette virkelig velbehagelig for Gud, da vil jeg jo også veldig gjerne gjøre det! Ja, slik ville vi styrkes og oppfriskes til alt godt, hvis vi virkelig trodde det Herren Gud og hans apostel har talt til oss; at slike offer er velbehagelig for Gud.

 

Dette er deres åndelige gudstjeneste («åndelige» - gr.teksten: logikos= logisk, fornuftig, i overensstemmelse med Ordet). Dette er apostelens siste tilføyelse om hele denne ofringen av vårt legeme. Han sier det skal være «vår gudstjeneste», og at denne gudstjenesten er logisk. Dermed skiller han ikke bare vår åndelige gudstjeneste fra hedningenes ulogiske (ikke overensstemmende med ordet) avgudsdyrkelse, men også fra den jødiske gudstjenesten. For spesielt de vidløftige ofringene som foregikk etter helt spesielle seremonier, kunne ikke sies i seg selv å være nyttige til noe. De hadde ingen dypere mening med dem. De ble bare utført på grunn av forskriftene. Nå er det selvsagt «logisk»/fornuftig å tilbe Gud på den måten han selv har sagt i sine forskrifter. Det hersker det ikke tvil om. Men der var en vesensforskjell mellom forskriftene i GT og alle de nytestamentlige bud og formaninger: En kunne ikke finne naturlige/logiske grunner for de førstnevnte. De ble bare utført på grunn av budet. Slik er det ikke med den offertjenesten apostelen formaner til her.

 

Det som holdes fram for oss i Det nye testamente, er alltid noe som først og fremst må gjøres i tro og kjærlighet, hvis det skal behage Gud. Dernest at det må tjene til noen nytte for oss selv eller vår neste, noe som er logisk (i overensstemmelse med Ordet) for enhver opplyst kristen. Det er dette Paulus sikter til med uttrykket: deres «åndelige» (noe de har åndelig grunnlag for å gjøre) gudstjeneste. Det er det samme Kristus taler om til den samaritanske kvinnen (Joh 4:23-24), at «den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet». Det fordi, sier Herren: «Gud er Ånd». Og når Paulus i Rom 13:8-10 lærer at kjærligheten er alle budenes ende og innhold, så sier han også hva som er grunnen til dette: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».

 

Og dette gjelder alle Det nye testamentes bud. Jeg vet årsaken til at jeg bør elske Gud over alt: Fordi han er min Skaper, min Frelser, som har gitt meg evig liv i sin Sønn (1Joh 5:11). Han er min Far, mitt største gode. Jeg vet hvorfor jeg bør elske min neste: For da gjør jeg ham ikke noe vondt. Jeg vet hvorfor jeg bør ta meg i vare for kjødelige begjær: For de «fører krig mot sjelen» (1Pet 2:11), de vanhelliger «Guds tempel» (1Kor 6), osv. De som da driver på med gjerninger som ikke er til noen nytte for dem, de har vendt tilbake til den levittiske lovens «svake og ynkelig barnelærdom» (Gal 4:9). Dette at vi nå er kjøpt fri fra disse, og isteden har fått en «åndelig» gudstjeneste å utføre, har så Paulus brukt som ennå en grunn til å påvirke og oppmuntre oss. Må så Gud gi oss nåde til at vi ikke bare vet og forstår dette, men også lar det strømme ut i levende offertjeneste!

 

2: Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje.

I forrige vers har Paulus formant Guds barn til å gi seg selv helt over til Gud. Til å «framstille sine legemer som offer» for ham. I dette verset lærer han at da kreves det en så markert forvandling at vi tar fullstendig avskjed fra vårt tidligere sinn som var «lik denne verden». Her gir han oss den rettesnoren vi skal leve etter. Opp mot hverandre setter han «denne verden» - og «Guds vilje». Han forkynner at vi ikke skal fortsette lik «denne verden». Men legge merke til, og lære oss hva som er «den gode og velbehagelig og fullkomne Guds vilje».

 

Og bli ikke dannet lik denne verden. Gr.tekstens ord for «denne verden» betyr egentlig «denne tiden», d.v.s. hele denne tiden vi lever på jord, - som motsetning til den verden som venter oss i himmelen. Men tiden og tidsånden både avhenger og består jo av menneskenes ånd og vesen. Derfor menes her også med «verden» akkurat den store, herskende masse av mennesker og deres selvopptatte og onde vesen. Den massen som lever sitt liv etter deres falne natur og etter «den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn», «i denne verdens mørke». Derfor kalles denne sterke, onde ånd for «denne verdens fyrste» (Joh 14:30, 16:11). Derfor er denne verden alltid ond, og strir mot Gud, forførende og farlig. Så kaller da også Paulus den i Gal 1:4 for «den nåværende onde tidsalder/verden». Denne verden kan vi da altså ikke følge, eller «bli likedannet med», hvis vi vil ofre oss til Gud og gjøre hans vilje. Den som vil være en sann kristen og følge etter sin Herre gjennom livet, må helt og holdent ta avskjed med dette vanlige verdens vesen. Både i måten han tenker, taler og lever i det daglige, må han sette foten på en helt ny vei. Det er dette apostelen vil ha fram med disse ordene: «Bli ikke dannet lik denne verden».

 

Det som først og fremst blir et viktig spørsmål, er jo hvilke mennesker og holdninger vi så skal regne med til «denne onde tidsalder/verden». Det har det i alle år stått en gammel og omfattende strid om. At verden selv ikke kjenner noe til den fienden vi kaller «verden», er jo lett forståelig. Men selv blant dem som vil være kristne, finnes det mange og svevende oppfatninger i dette spørsmålet. Under uttrykket «verden» vil mange bare regne disse råe og grove menneskene som lever utenfor enhver religion, helt frie og frekke i synd og laster. Men slik er det ikke Kristus beskriver verden. Bare se på ordene hans i Joh 15:18-19: «Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere». Her legger vi nå merke til to ting som gir oss lys over spørsmålet. Først legger vi merke til at med disse ordene er det de Herren ikke har utvalgt av verden, som han regner som «verden». D.v.s. alle som ennå lever i det naturlige livet de ble født til denne verden i. De er ikke født av Gud og blitt «nye skapninger», blitt Kristi disipler og etterfølgere. For Jesus taler her bare om to flokker- «verden» og «dere som jeg har utvalgt av verden» sier han.

 

Dernest skal vi huske på hvem og hvordan de var, de som «hatet» ham. For disse er også blant dem han regner til «verden», når han sier «verden har hatet meg». Da skjønner vi at «verden» ikke bare er de råe menneskene, som lever et frekt og syndig liv, uten noen form for religion. Det er også dem innenfor de kristnes rekker som har den største kjennskap til Guds ord, som er utvortes fromme mennesker, men bare ikke har villet omvende seg til Kristus. For vi vet at Kristus ble ikke hatet av de verste og frekkeste synderne i Israel, av «tollere og skjøger». Men først og fremst av dem som var de fremste i folket; «yppersteprestene, de skriftlærde og fariseerne». Legg altså merke til at disse var de som ble satt høyest blant folket! Dette gir oss en alvorlig lærdom! De var for det første ikke hedninger, helt ukjent med Guds ord og lære. Nei, de tilhørte det folket som hadde Guds hellige ord og sakramentene, ja, til og med Guds herlige åpenbarelser i sin midte. I kraft av alt dette var de skilt ut fra alle andre folk på jord. Dernest var Kristi fiender ikke disse mest lavtstående og lite opplyste menneskene i landet. Nei, de var tvert imot de fremste i landet. De var folkets ledere, deres innvidde lærere og forstandere.

 

Det var disse som hatet og forfulgte Herren Kristus mest! Disse tilhørte altså «verden», etter det Herren selv sier her. Vi må helt konkret og bevisst lukke øynene for sannheten, hvis vi skal kunne unngå å se at til denne onde verden hører også disse lærde, opplyste menneskene vi har midt i kristenheten i dag. De er nidkjære for Guds lov, men de er ikke født av Ånden. Kristus har ikke fått ta dem ut av verden. Tross all sin andektighet og sin kristelige aktivitet, så tilhører de fremdeles den store massen. De er prester, kristelige lærere eller vanlige fine mennesker. De er inderlige, velmenende og viselige. Men alle sammen lever likevel under «denne verdens fyrste» - så lenge de ikke gjennom omvendelsen er blitt «nye skapninger» (2Kor 5:17).

 

Og det vi har sett her, at akkurat de som er mest akseptert av verden er de mest forherdede fiendene av Kristus og hans evangelium, det går alltid igjen til denne dag. Over Gal 1:4 sier Luther at «verden er verst, når den er som best. I de fromme, de vise og lærde osv. viser verden seg som best, men i virkeligheten dobbelt ond. Jeg tenker nå ikke først og fremst på de største syndene mot den andre tavle, slik som ulydighet mot foreldre, hor, et utflytende liv, gjerrighet, tyveri, mord, misunnelse og hat, som verden er totalt sunket ned i. For alt dette er egentlig bare småtteri hvis en sammenlikner med de ugudeliges visdom, rettferdighet osv. som gjør at de synder mot den første tavle. Nei, den hvite djevelen, som driver menneskene til åndelige synder som gir skinn av rettferdighet, gjør mye større skade enn den svarte, som bare driver til kjødets gjerninger, som til og med verden ser er synd».

 

Og Luther sier videre: «Jo mer vise, hellige og rettferdige menneskene er, som lever uten Kristus, desto mer skader de evangeliet». For da tar de seg så godt ut at det er vanskelig for noen å fatte at det ligger så farlig en gift skjult i deres framferd. Med sitt vesen, sine meninger, råd og framferd kan de lokke selv lysets barn bort fra den rette veien. For de tar særdeles vakre og åndelige ord i sin munn. Du hører til og med at de tar avstand fra verden, men vel og merke den blinde og åpenbart ugudelige verden - som om de selv ikke skulle tilhøre denne. De gir seg selv ut for å tilhøre Guds folk, men mener en skal være mer moderat i sin gudfryktighet og kristelige nidkjærhet enn enkelte andre er. Og dermed taler de med større nidkjærhet mot de mest oppriktige kristne, enn mot verdens barn som ikke vil vende om. De er selv av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem, elsker og opphøyer dem (1Joh 4:5). Og når det ikke er noe bevis for at Kristus og hans Ånd bor i et menneske, da la ikke slike forføre deg. Husk apostelens formaning: «Bli ikke dannet lik denne verden»!

 

Men hvis vi skal kunne følge denne formaningen, da er det igjen nødvendig at vi «framstiller våre legemer som et levende offer». For da blir det ofte veldig bittert. Vi blir stående helt alene, og blir sett på som svært merkelige. Vi får hele verden mot oss. Det kan være både far og mor, ektefelle, søsken og mange ansette mennesker som mener de vil deg godt. Bli da ikke verken nedslått eller forvirret! Herren Kristus og alle hans etterfølgere har gått denne veien før deg. Ja, mange tusen er blitt martyrer av den grunn, - fordi de ikke kunne la seg bli dannet lik med denne verden. Da bør du tenke slik: Jeg ser jo mine naboer og gamle venner, ja, mine nærmeste går en helt annen vei. Og de blir respektert og godtatt av hele verden. Men jeg vil likevel heller følge Jesus og hans venner. Da har jeg tross alt et mye herligere vennskap enn det jeg forlater. Jeg har Gud og de gode englene med meg, ja, alle de hellige helt fra verden ble til. Må Gud bare hjelpe meg til å bli trofast inntil enden!

 

Det samme når du ser mange som selv bestemt mener de er kristne, samtidig kan stå i et fortrolig forhold til Kristi fiender, kanskje være sammen med dem i mange unyttige ting, f.eks. tidsfordriv på søndagene o.l. Eller du ser dem kaste bort mange timer av den dyrebare nådetiden med forfengelig snakk, eller forfengelig litteratur osv. Da bør du som virkelig vil følge Jesus, tenke etter om han og hans disipler var opptatt med slike ting, og da heller følge disse helliges eksempel. Så ser du mange som vil være kristne, men som alltid kan tie både om Kristus og om den store faren for uomvendte sjeler. Da bør du tenke etter om dette stemmer med kjærlighetsbudet og det Kristus har lært oss, som du da må ha som din eneste rettesnor for livet. Slik skal du lære deg å ikke «bli dannet lik denne verden» verken i store ting, eller i det små.

 

Men legg nøye merke til at dette gjelder bare slike ting som fører til synd, som strir mot Guds klare ord eller mot kjærlighetsloven. I alle andre forhold derimot skal vi være som andre mennesker. Vi skal leve et naturlig liv, og ikke skille oss ut med merkelig oppførsel, i et påtatt eller etterapet vesen, eller særegenheter som ikke har noen som helst nytte. Den overmodige ånden vil ofte friste selv åndelige sjeler til å oppføre seg som hyklere, med et særpreget utseende eller merkelig måte å være på (Mat 6:16-18). Dette kan selvsagt også kalles å ikke «bli dannet lik denne verden». Men det er langt fra dette apostelen mener her. Slikt noe er tvert imot en skadelig dårskap som bare «gir djevelen rom» (Ef 4:27). Også i måten å være på, var Herren Kristus «lik mennesker, og i sin framtreden funnet som et menneske» (Fil 2:7-8), men uten synd. Hvis du har et sunt og kristent sinn, så er du også hans etterfølger i dette. Du skal alltid tenke på hva som er mest tjenlig for din neste, og leve etter det. For det er den store rettesnoren for hele vårt ytre liv (Rom 13:8-10).

 

Men gjennom din tro og din bekjennelse, gjennom et liv i nidkjærhet for at Herren skal bli opphøyet og at sjelene skal bli frelst, ja, ved å være våken overfor deg selv, - så vil du nok i verdens øyne se temmelig merkelig ut. Men det må du ikke bekymre deg over. Som fremmede og pilegrimer på jorden kjemper vi oss fram mot vårt rette fedreland, det himmelske. Og da vil vi alltid se ut som dårer for verden, som jo tvert imot har hjemmet og alt de eier her på jorden. Men det er på dette helt vesentligste området, alt som gjelder Guds sak, vårt eget og andres evige vel, vi ikke skal bli dannet lik denne verden. Det er det apostelen legger oss på hjertet her.

 

Men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn. «Bli forvandlet». Dette er et sterkt ord som taler om en fullstendig forvandling, ikke bare av vårt ytre, men også vårt indre*. Slik skal altså et menneske forvandles fra som det var før, til en ny skapning, så ulikt dets tidligere liv som en dyreart er ulik en annen. Når vi blir omvendt og født på ny av Ånden, har en slik forvandling allerede skjedd med en kristen (2Kor 5:17). Men nå lærer Paulus at vi som kristne hele tiden fortsatt skal forvandles «ved fornyelsen av vårt sinn». Skriften formaner oss jo uttrykkelig til å «vokse i nåden» (2Pet 3:18). Da må vi jo aldri stoppe opp og være fornøyd med det vi har oppnådd av åndelig sinn og en kristen vandel. Vi må alltid strekke oss etter at dette må få vokse. Dette er først og fremst nødvendig for oss selv, hvis vi skal bli bevart i nåden. Hele veien gjelder det spørsmålet om vi skal nå fram, om vi skal komme frelst gjennom alle fristelsene. For det står skrevet at «den rettferdige vanskelig blir frelst» (1Pet 4:18).

 

*

Gr.tekstens ord: metamorphoustai, har f.eks. vært benyttet av de som har forfattet fabler, til å skildre hvordan dyr forvandles til trær, mennesker til dyr osv. Dette viser oss også noe av dybden i dette ordet.

 

Denne veksten er også nødvendig for at vi mer og mer skal kunne tjene til evangeliets ære og andre sjelers oppbyggelse. Måtte vi da aldri glemme denne apostelens formaning om at vi hele tiden, og mer og mer, skal «bli forvandlet»! Men at vi udugelige og avmektige mennesker skal bli forvandlet, hvordan skal det oppfattes? Jo, ganske enkelt slik alle liknende ord i Skriften skal oppfattes. Vi skal strekke oss etter det, og gjennom bønn og påkallelse og alle andre nådemidler, søke nåde til dette hos Gud (Fil 2:12-13, 2Pet 1:5).

 

Men Paulus sier: «bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn»! Dermed forkaster han alt dette som bare stopper opp med en ytre forvandling. For vi ser jo mange i ord og gjerninger står fram som andektige kristne. Noe som bare skjer gjennom egne anstrengelser, på lovisk eller hyklersk grunn. Men de eier ikke troslivets indre, åndelige lyst og drivkraft. La oss nå også huske det vi sa om dette når vi så på ordene: «ved Guds barmhjertighet» i forrige vers. Når det ikke er Guds kjærlighet gjennom Kristus som er sjelens egentlige drivkraft, som varmer og oppliver hjertet til kjærlighet og lyst til Guds lov, da er alt fromt liv i Guds øyne ikke annet enn skuespill. Da blir også dette å skulle leve lik Kristus et tungt slit, og menneskene vil etter hvert bli trøtte. Og hvis en så fortsetter på denne måten helt til sin død, så er håpet om evig frelse bare et stort bedrag (Mat 22:12-13, 25:11-12). Vår forvandling må altså skje «ved fornyelsen av vårt sinn». Men dette kan ikke skje uten at vi først gjennom en ny fødsel har fått et nytt sinn, som så kan leves ut, fornyes og vokse.

 

Men når vi er blitt nye skapninger, da har vi ved troen og Kristi kjærlighet fått en inderlig lyst til Guds lov, og til å følge etter Kristus. Da må også den forvandlingen som etter hvert skal skje med oss, hele tiden skapes gjennom den samme indre kraften. Paulus sier i Kol 2:6: «Slik dere altså har tatt imot Kristus Jesus, Herren, så vandre i ham». Den samme nåden som en gang fødte oss inn i den nye, villige ånd, skal også hele tiden holde den oppe, styrke og forfriske den. Vi skal hele tiden «holde fast ved hodet. Fra ham får hele legemet næring og blir knyttet sammen ved ledd og sener. Det vokser den vekst som er fra Gud» (Kol 2:19). Grenen kan ikke bære frukt av seg selv, hvis den ikke fortsatt blir i vintreet (Joh 15). Hvis vi så prøver å bære god frukt på andre måter enn det nåden virker, gjennom egen innsats, så bli vi «avhogde grener» som «visner» og dør. Nei, hvis vi vil vokse i alt godt, så må vi også hele tiden vokse i troen. Hele tiden trenge dypere inn i evangeliets hemmeligheter, mer og mer lære å kjenne Kristi kjærlighet og den evige nåden. Mer og mer lære å kjenne vårt eget forderv og store avmakt. Det skal bli en levende sannhet at vi har både vår rettferdighet og vår styrke utelukkende i Kristus (Jes 45:24).

 

Da skal vi fremdeles få bli hos ham gjennom alle fristelsens stormer. Og da skal alt som møter oss bare bidra til at vi vokser i nåden, døder vårt gamle menneske, vår egen fornuft og meninger, og alle kjødets lyster. Samtidig blir da sinnet vårt forvandlet, så vi begynner å oppfatte og se på alt mulig på en helt annen måte enn vår egen natur og hele verden for øvrig oppfatter det. Luther sier om dette: «Daglig lærer vi mer og mer å elske det vår natur og fornuft hater. Etter hvert vil vi da heller være fattige, syke, bli foraktet, være dårer, syndere. Til sist setter vi døden høyere enn livet, (opplevelsen av vår) dårskap mer dyrebar enn (opplevelsen av vår) visdom, forakt mer dyrebar enn ære, foretrekker fattigdom framfor rikdom, ja, synden (som plager og knuser oss) herligere enn (den innbilte) rettferdigheten. Et slikt sinn har ikke verden. Den ser helt annerledes på alt dette. Og den blir værende i sitt gamle sinn, uten noen forvandling eller fornyelse, fastlåst og forherdet». Skal vi nå fram til en slik fornyelse av vårt sinn, så skjer det aldri uten gjennom Den Hellige Ånds arbeid på oss, så vi opplyses, tuktes og føres gjennom mange og store lidelser.

 

så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. Her tales det jo om det som er fornyelsens mål og det den virker. Derfor er grunntekstens ord gjengitt med «så dere kan prøve». Men, som enkelte gode fortolkere bemerker, må ikke nødvendigvis ordet tillegges denne betydningen. Bl.a. fordi her egentlig ikke står: så dere «kan» prøve, men bare «prøve», «undersøke». Samtidig ligger det i dette ordets egentlige betydning her en like viktig lærdom som om det hadde stått «kan prøve». Det står fast at bare et gjenfødt menneske med et fornyet sinn «kan» på rett måte prøve og skille ut det som er Guds velbehagelige vilje. Men det er ennå mer viktig at en kristen virkelig også gjør dette, virkelig er opptatt med å prøve og undersøke hva som er velbehagelig for Gud. Riktignok kan han også av og til ta feil av hva som er Guds vilje, men dette beviser ikke noen slags utroskap (se kap.14:2,6). Hvis han derimot ikke søker å finne Guds vilje, ikke «prøver», tenker etter, hva som kan være velbehagelig for Gud, da er dette er langt dårligere tegn.

 

Derfor har Paulus med disse ordene uten tvil villet si: Selv om dere stadig blir forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så må dere også mer og mer «sette deres ære i å være til behag for Herren» (2Kor 5:9). Alltid mer og mer «prøve» og forsøke å forstå hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. Dette stemmer også helt med den erfaring hver eneste kristen gjør. Så snart han er blitt benådet, så tennes en lyst og vilje i sinnet hans, til å prøve og få vite hva det er som behager Gud. Og jo mer han vokser i nåden, desto mer blir han opptatt med dette å prøve og søke etter Guds vilje. For desto mer underlig begynner Gud å føre ham. En vil alltid høre at kristne som er samlet er opptatt med å tale og drøfte hva som kan være Guds vilje og velbehag. For i dette er det jo de har hele sitt livs rettesnor - selv om de aldri oppnår å kunne leve etter Guds vilje på den måten de gjerne ville. Likevel fortsetter de alltid å studere hva som er Guds vilje, for å gjøre etter den (Sal 103:18). Og i dette skiller de seg ut, langt fra de ugudelige som er helt upåvirket av slike bekymringer. De spør bare hva det er kjødet og tankene vil, eller hva som er denne verdens vilje, hva den har som praksis, og hva den setter høyest.

 

Så må vi da alltid huske den sannheten at det er bare et åndelig sinn som kan prøve hva som er den gode og velbehagelige Guds vilje. Ja, at det bare er gjennom en fortsatt forvandling og fornyelse Guds barn blir mer og mer «trent opp til å skjelne mellom godt og ondt» (Heb 5:14). La oss igjen tenke på det Luther sa om denne høyere grad av åndelige sinn. Han talte om når en kristen etter hvert setter døden høyere enn livet, foretrekker fattigdom framfor rikdom, forakt framfor ære, ja den knusende synden framfor den innbilte rettferdigheten - - -! Så spør vi: Hvem vil noen gang få et slikt sinn uten gjennom Åndens høyskole, gjennom en stadig forvandling og fornyelse som fører gjennom kors og lidelser? Her er det ikke nok at vi med vår forstand innser hva som kan være mer nyttig, men at vi også ser at det er bedre, ser det som «den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje».

 

Til det kreves det alltid først et åndelig sinn, som igjen alltid må fornyes. Først da begynner vi med vårt nye sinn å se på alle ting slik de virkelig er - og altså helt motsatt av vår naturlige forstand og oppfatning. Og først da forstår vi virkelig hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. For det er jo bare det som virkelig er til det beste for oss, som også alltid er Guds vilje. Men hvor finnes det et naturlig menneske som kan vurdere saker og hendelser på denne måten? «Det naturlige menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til, for de er som dårskap for ham. Han kan heller ikke kjenne dem, for de dømmes åndelig» (1Kor 2:14). Ennå mindre forstår de noe av Guds underlige måte å lede de hellige på. Det er bare gjennom at vi mer og mer ofres, dødes og fornyes, at vi får dette underlige syn. Augustin taler slik om dette: «I samme grad som vi avdør fra denne verden, i samme grad ser vi (det som tilhører Guds åndelige og usynlige rike). Og i samme grad som vi lever for denne verden, i samme grad er vi blinde (for det åndelige)».

 

La oss til slutt se på det store, hellige og herlige målet for det en kristen «prøver» og strever mot, nemlig Guds vilje, eller det Gud vil. Paulus skildrer og lovpriser med tre forskjellige ord denne Guds vilje, når han kaller den for «den gode og velbehagelig og fullkomne Guds vilje». Etter gr.teksten kan det også gjerne lyde slik: «hva Gud vil, det gode og (ham) velbehagelige og fullkomne». Men meningen blir den samme, for begge oversettelsene blir en beskrivelse av det Gud vil. Og dette er alltid målet for det Guds barn skal prøve, skal strekke seg etter og være opptatt med. Paulus sier Guds vilje er «god», eller det Gud vil er godt. Enten Gud forkynner oss sin vilje, som rettesnor for livet vårt, eller han driver igjennom sin vilje med oss i livet, så er alltid hans vilje god og full av kjærlighet. Med disse ordene møter Paulus vår blinde og kjødelige innstilling, som ofte oppfatter Guds vilje som vond og bitter. Uansett hvor mye vi etter Ånden elsker Guds vilje, så står alltid vår kjødelige natur så hardt imot, at vi ofte synes Guds vilje er tung og bitter. Når det gjelder vår barnelære, bemerker også Luther at Guds vilje skjer nettopp «når Gud hindrer oss i å iverksette vår kjødelige vilje».

 

Guds vilje er altså at vårt indre menneske skal fornyes, helliggjøres og bevares. Og at vårt kjød derfor må korsfestes og dødes. Men da må hans vilje, og slik han fører oss, ofte bli bittert for naturen. Han fører oss jo på tvers av våre lyster, ødelegger våre kjødelige nytelser og bryter med vår fornuft og meninger. Da pines vi titt forferdelig over en slik Guds vilje. Vi er mest innstilt på å kalle ham grusom. Men da sier altså apostelen: Nei, Guds vilje er god. Ro deg ned! Gud har din største rikdom som mål når han steller slik med deg. Men hvordan skal vi kunne skjønne at apostelen også sier at Guds vilje er «velbehagelig»? Vi forstår riktignok at her, på samme måte som i v.1, tales om Guds velbehag i det han påbyr eller gjør med oss. Men da kan det synes unødvendig å tilføye at det er velbehagelig for Gud, for det burde jo være selvsagt. Til dette må vi svare at apostelen taler slik her på grunn av vår kjødelige fornuft og innstilling, for det står alltid i kontrast til Guds veier. Paulus former ord etter vårt behov. Det han vil ha sagt er: Selv om det som viser seg å være Guds vilje, ikke smaker for vår natur, så er det likevel velbehagelig for den store Gud. Og etter hvert som sinnet fornyes, begynner vi inderlig å elske, prøve og strekke oss etter det som er velbehagelig for Gud.

 

Bare dette at Gud har velbehag i det han byder og gjør med oss, vil etter hvert oppgløde vår ånd så «vårt kjøds mishag oppslukes av hans velbehag» (Luther). Guds barn kan også bekrefte dette. Ingenting oppgløder deres ånd mer til å gjøre og lide i det som er Guds vilje, enn akkurat den tanken at det hjertelig behager Gud at jeg gjennomlever alt dette. Da vil jeg også inderlig gjerne gå gjennom lidelsene. Et slikt sinn har disse som på grunn av «Guds barmhjertighet» gir seg selv som et offer, og hele tiden stadig forvandles ved fornyelsen av sitt sinn. De prøver og strekker seg etter hva det er Gud vil, hva som er godt og velbehagelig for Gud (konf.Heb 13:21).

 

Til slutt sier apostelen at Guds vilje også er «fullkommen». Vår nye ånd er skapt slik at vi søker etter det fullkomne. Vi kan ikke finne ro i noe ufullkomment. Da sier Paulus her: Guds vilje er fullkommen. I denne verden finnes det ikke noe som helst fullkomment, uten Guds vilje. Elsker dere det fullkomne, så finnes det ikke i dere, og heller ikke i hele verden. Bare i Guds vilje. Det han byder eller gjør, er det eneste fullkomne på jorden. Ja, det er så fullstendig fullkomment som Gud selv er. En kan ikke legge noe til, og ikke trekke noe fra. Elsker dere da det fullkomne, så elsk Guds vilje! Med alle disse tre kjennetegnene på Guds vilje har Paulus villet si: Det Gud vil er «godt» for oss, «velbehagelig» for Gud og «fullkomment» i seg selv. Dette er jo også noe som burde forfriske og oppmuntre oss, så «vi la alt dette på sinne» (Fil 4:8) til å hjelpe oss, så vi kan prøve og strekke oss etter det som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje.

 

I disse to første versene har nå apostelen skildret de store, generelle trekkene i en kristens helliggjørelse. Så tar han nå, i det følgende, opp de enkelte sidene i dette. Han tilføyer:

 

3: I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere, at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke, men tenke med besinnelse, alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro.

Her viser Paulus med konkrete eksempler hva han mener med formaningen, når han sier vi skal forvandles og fornyes. At dette ikke er gjort bare gjennom tanker og ord, men krever virkelig praksis i livet. Og da tar han først opp en veldig viktig side ved dette. Han angriper den synden som både ligger dypest i oss, og også er den farligste: Vårt stolte og selvsikre sinn. Og når han nå vil advare mot denne forferdelige faren, da hever han sin røst. Da formulerer han seg med skarpere ord for å vekke ekstra oppmerksomhet. Han uttrykker seg slik:

 

I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere. Egentlig: Jeg tilsier dere, jeg understreker og påkaller deres oppmerksomhet for noe som dere for all del ikke må overse. Og jeg taler dette til dere «i kraft av den nåde som er gitt meg», d.v.s. i kraft av mitt apostelembete. Jeg taler her som en Herrens apostel. Jeg taler til dere «med et Herrens ord», ikke bare et menneskes (1Tess 4:15). For «den nåden som er gitt ham», og som han påberoper seg, er jo det som gir tyngden i disse ordene hans, og sikter til hans kall som apostel (se kap.1:5, 15:15-16, Ef 3:7-8). Paulus legger nok, på samme måte som i v.1, alltid Guds barmhjertighet til grunn for den rette lydigheten. Og som regel taler han til sine brødre i en mild og hjertelig formaning. Men når han vil vekke oppmerksomheten overfor særdeles viktige budskap, kan han nok, som her, skjerpe tonen og minne om den myndighet han har som apostel. Dette taler han om i kap.15:15-16: «noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, for å påminne dere, på grunn av den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skal være en Jesu Kristi tjener».

 

enhver som er iblant dere. Brevet er skrevet til «alle i Rom som er Guds kjære, kalte og hellige» (1:7). Men her føyer han altså spesielt til: «enhver som er iblant dere». Da merker vi det har en bestemt hensikt. Han vil budskapet skal trenge inn på hver enkelt kristen, at de skal forstå at «enhver» skal trenge denne formaningen, at ikke en éneste en må tro at de ikke utsettes for fristelsen til dette stolte og selvsikre sinnet. Det antyder samtidig hvor stor fare han ser i denne fristelsen, når apostelen ikke vil at noen skal la denne formaningen gå upåaktet forbi.

 

at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke, men tenke med besinnelse. Dette er da selve formaningen, dette som er så farlig, og som apostelen advarer mot her: å ha for store tanker om seg selv, for høye tanker om sine gaver og evner, og dermed la seg bedra av denne stolte og selvsikre ånden. Og hvis vi skal se ennå klarere hva Paulus sikter til på dette stedet, må en legge merke til sammenhengen mellom dette verset og de som følger etterpå (4-8). Der tar apostelen for seg forskjell og det rette bruk av de ulike åndelige gavene i menigheten, og viser at alle Guds barn tilsammen utgjør et legeme, og hver for seg er hverandres lemmer som har ulike gaver osv. Paulus vil da ha fram at vi ikke må splittes opp, eller opphøye oss selv og forakte andre, på grunn av at vi har forskjellige gaver. Men bli værende i Åndens enhet, ydmykhet og kjærlighet (konf.Ef 4:2-7). Det er dette Paulus egentlig sikter til her. Og da legger vi merke til hvordan han går fram. Først formaner han oss til å ikke tenke for høyt om oss selv, men tenke med besinnelse. Dernest gir han oss også her et visst mål eller rettesnor på hvordan vi bør tenke om, eller bedømme, oss selv. Og hva er så denne rettesnoren? Jo, han sier:

 

alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro. Ordene «alt etter som» betyr egentlig «i samme grad som». Her merker vi nå først at det Paulus vil med disse ordene, ikke er at vi skal se smått på, og undervurdere den nåden Gud virkelig har gitt oss. Han vil bare at vi ikke skal tenke høyere om oss selv enn det mål av tro vi har fått av Gud, - og så også alltid samtidig erkjenne at da er det heller ikke vårt verk, noe vi har fortjent. Men bare Guds gave, eller det pund han har latt oss forvalte. For «Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro». Men nå reiser først og fremst dette spørsmålet seg: Hva er det som menes her med «tro» og «et mål av tro» som skal hjelpe oss til å få de rette og sunne tankene om oss selv? Og hvordan skal en selv kunne bedømme sin tro? En burde vel ha grunn til å frykte at vi på grunn av vår stolte og selvsikre ånd også overvurderer vår egen tro?

 

Her må vi nå huske godt på det hele Skriften lærer om hvordan vi skal prøve om vi har den rette tro. Det skal skje gjennom slik den gir seg utslag i ytre og åpenbare bevis, gjennom dens kraft og virkninger i og gjennom oss. Apostelen Johannes lærer at til og med når «vårt hjerte fordømmer oss», når vi ser store synder og svakheter hos oss selv, skal vi likevel kunne «vite at vi er av sannheten», bare fordi vi også hele tiden har noe av det troen virker. Vi har noe i oss som naturen aldri vil kunne virke, f.eks. den nye, sanne kjærligheten som bare troen kan føde, når vi «ikke elsker med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet» sier apostelen (1Joh 3:18-20). Det finnes altså noen så klare bevis for at vi har troen. Slik at uansett hvor elendige vi enn kjenner oss, så skal vi likevel, når vi vet disse finnes hos oss, kunne se at «Guds nåde mot meg har ikke vært forgjeves» (1Kor 15:10). Ja, når Paulus skriver dette: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves», så tilføyer han straks dette beviset: «Men jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg».

 

Av slike ytre bevis kunne Paulus på tross av alt det som hadde sønderknust og ydmyket ham, likevel se og vite at Guds nåde mot ham ikke hadde vært forgjeves. Ja, at han også hadde det mål av tro, de gaver og den kraft som krevdes for en som var kalt til apostel. Det taler han også om i 2Kor 12:12: «De tegn som kjennetegner en apostel ble i sannhet virket blant dere» (konf.kap.3:2-3, 11:5-6, 1Kor 9:2 m.fl.). Og akkurat dette viser hva Paulus mener her med det mål av tro som skulle virke at vi kunne tenke rett om oss selv. For her taler han egentlig om hvordan de forskjellige Kristi lemmer er dugelige til ulike gjøremål og tjenester innen menigheten (v.4-8). Så kunne f.eks. menigheten finne at et Guds barn på grunn av åpenbare bevis i kraft og i gjerning var satt i stand til f.eks. å tjene som diakon (v.7: diakonia). Men samme person kunne samtidig totalt mangle en profets eller lærers gaver (v.6-7). Likeså kunne en annen ha gave til å «formane» (v.8), men likevel ikke til å «profetere» (v.6) osv. (konf.1Kor 12:8-10, 29).

 

Slike eksempler kan vise oss hva Paulus vil ha fram gjennom teksten vi har for oss. Med «tro» mener han uten tvil den frelsende troen, troen på Kristus. Men her taler han om hvordan den viser seg levende i oss gjennom det den virker i livet vårt. Og da finnes den samme frelsende troen mer svak og uvirksom hos den ene, mer kraftig og framtredende i kjærlig nidkjærhet og tjeneste hos den andre - og denne tjenesten mer i én retning hos den ene, mer i en annen retning hos den andre. Etter disse ytre tegn vil så apostelen at hver enkelt kristen skal bedømme sin dugelighet for det ene eller andre kallet innen Guds menighet (v.6-8). Den som altså ikke bryr seg om slike virkelige bevis, men bare ut fra slik han selv innbiller seg, vurderer sin dyktighet for et kall eller arbeid som er større enn det mål av tro han har fått, han «tenker høyere om seg selv enn han bør tenke». Hans hovmod virker da ganske snart forargelse i Guds menighet. Han kommer med spesialiteter og nye ting som gjør at Guds barn splittes, de enfoldige forvirres og besmittes. At dette er apostelens egentlige budskap på dette stedet, ser vi dels av sammenhengen med v.4-8, dels også av det motsatte som vi finner i Ef 4:2-7. Må da Gud bevare hvert eneste Guds barn fra denne ødeleggende innbilningen om seg selv!

 

«Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro» sier Paulus. Selve den troen som behøves til frelse, den gir Gud til alle som hører hans røst og ikke bevisst motsetter seg hans Ånd. For «Gud vil ikke at noen skal gå fortapt» (2Pet 3:9). «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst» (1Tim 2:4). Men troen er allerede en frelsende tro - første gang den har fått ta imot Kristi nåde (sv: vid det førsta anammandet av Kristi nåd). For gjennom denne troen er sjelen straks ikledd Kristus og alt hans fullbrakte verk. Gjennom denne troen er alle Guds barn like innfor ham. Røveren på korset var frelst gjennom sin tro på Kristus og alt hans fullbrakte verk, like vel som Peter, Paulus, Abraham og alle de hellige, selv om hans tro ikke var prøvet i praksis, og like sterk som deres.

 

Slik er vi altså allerede frelst på troens aller første stadie. Men så følger etter hvert tildelingen av de ulike mål av tro, når Gud etter sin visdoms rådslutning har bestemt det ene barnet til étt kall, det andre til et annet. Og da kreves det jo også ulike gaver og kraft til disse forskjellige kallene. Da skjer dette som Paulus taler om her, at «Gud tildeler hver enkelt et mål av tro». Dermed avviser så visst ikke apostelen det faktum at når noen gjør mer trofast bruk av nådens midler, ber flittigere og virkelig søker en stadig større nåde over sitt liv, så gir også Gud mer av dette. Men samtidig vil vi også alltid lære, uansett hvor mye vi ber og søker, at vi for det første ikke er i stand til å be og søke slik som vi bør. Dernest at det vi får motta av tro og nåde - alltid bare er et visst mål - det er bare én som ikke fikk Ånden etter mål (Joh 3:34).

 

Uansett hvor sterkt vi roper og «ydmyker oss for vår Guds åsyn» (Dan 10:12), så kan ikke hvem som helst bli en Paulus eller en Luther. Her må vi bare gå inn under Herrens viselige «tildeling» når han «virker i oss både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). Paulus taler også i 1Kor 12:11 om hvordan Gud fritt og uavhengig tildeler målet av tro. Han sier Gud «deler ut til hver enkelt, slik han vil». Og i 1Kor 7:7: «Enhver har sin egen nådegave fra Gud, én på denne måten og en annen annerledes» (konf.2Kor 10:13, Ef 4:7). Når det gjelder oss selv og hvordan vi skal komme gjennom denne verden og nå fram til himmelen, kan nok et mindre mål av tro være vel så fordelaktig som et større. For de store målene av tro fører også med seg store farer. Men ettersom Gud har bestemt den ene til en større tjeneste enn en annen, så må han også gi den første et større mål av styrke.

 

Men uansett hvordan vi ser på dette, så står det tindrende klart at «et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er blitt gitt ham fra himmelen» (Joh 3:27). Peter ville nok gjerne vært like sterk i prøvelsens stund i påsken, som han var på pinsedagen. Men han kunne ikke ta denne kraften en eneste dag før Herren hadde bestemt at han skulle få den. Så står vi da alltid bare avhengig av at Gud deler ut etter hans frie vilje. Å, måtte dette bli en langt dypere erkjennelse i hjertet vårt! Da ville vi ikke opphøye oss om vi fikk et større mål av tro eller styrke, men bare erkjenne at alt tilhører Gud. At det er et lån, et pund vi er betrodd, noe vi en dag skal stå til regnskap for innfor den evige kongen. Og det er betrodd oss, ikke til å fremme vår, men hans ære, og til nytte for vår neste. Men om vi så lar dette bli en dyp erkjennelse i oss at det står helt og holdent til Gud hvor stort mål av tro han vil gi oss, så må vi ikke la motløshet innta oss når vi på tross av alt vi ber om dette, likevel kjenner på at vi har så lite tro. Tvert imot skal vi i ydmykhet overlate til Gud hvor mye han vil gi oss. Bare han vet hva vi trenger. Og vi er jo tross alt frelst, bare vi har Sønnen!

 

Men om vi nå med dette har forstått apostelens formaning, så har vi dermed ikke sett hele saken. Fremdeles er vi avhengig av at Gud forbarmer seg over oss, hvis vi skal unngå å tenke for høyt om oss selv, ja, til og med kanskje gå fortapt på grunn av den sterke og farlige tilbøyeligheten til å tenke for høyt om oss selv. For denne fristelsen er så påtrengende i alle menneskers natur, den dukker opp i så mangfoldige skikkelser, og er så ødeleggende for alt godt, at en kristen som har forstått dette, kan grue seg for livet, og bare rope og be: Gud, forbarm deg over meg! Vi så det i ordene: «enhver som er iblant dere». Og vi ser Paulus lærer det her, at det ikke er noe menneske som kan si seg fri for denne tilbøyeligheten. Den ligger i selve vår natur. Vi finner den allerede hos barna. Som ganske små begynner de å skryte og opphøye seg overfor hverandre: Jeg er flinkere til dette enn du er...osv. Ja, vi vet at det var særlig egenkjærlighet og overmot som den falne engelen i begynnelsen smittet over på menneskene da han sa: «Dere skal bli liksom Gud».

 

Fra da av satt denne naturen så fast hos menneskene at det knapt finnes en eneste kristen som får leve stille og ubemerket. Hver eneste én vil høyere. Og dette gjør at selv der en ikke kan se at det finnes noen naturlige anlegg og gaver, hos mennesker som kanskje til og med er det vi kaller mindre begavet, stikker likevel ofte denne stolte, hovmodige ånden seg fram. Det er ganske merkelig å se disse utslagene som bevis på hvor dypt denne tilbøyeligheten ligger i menneskets natur, selv om den nok opptrer svært forskjellig. Tidligere, under kap.11:19-21, har vi sett hvordan denne tendensen var virksom allerede hos de første kristne i Rom. Vi så hvordan de som for kort tid siden var hedninger, og nå av Guds vidunderlige nåde var blitt tatt opp blant hans folk, allerede var begynt å opphøye seg over jødene. Ja, vi så også på Paulus’ egen bekjennelse (2Kor 12) at han må ha vært fristet til å opphøye seg på grunn av sine store åpenbarelser. For Herren måtte sende en «torn i kjødet, en Satans engel til å slå ham», så han ikke skulle bli hovmodig.

 

Tenk: når en hellig apostel må oppleve dette, hvor finnes da det menneske som går fullstendig fri fra denne plagen? Når Luther taler over disse ordene: «mange som er de første, skal bli de siste», sier han bl.a.: «Dette gjelder de mest vellykkede menneskene. Ja, det forskrekker de mest hellige at Kristus taler dette til selve apostlene. I denne forførende oppfatningen av seg selv er mange vellykkede mennesker falt. Så er de blitt selvsikre, og tror de snart er framme og utenfor all fare. Se hva som var Sauls fall! Se hvordan Gud lot David falle! Hvor dypt måtte ikke Peter falle? Hvordan falt ikke enkelte av Paulus’ disipler? Derfor er det sannelig også nødvendig at en også i vår tid forkynner dette for dem som allerede kjenner evangeliet. Altså for slike som meg, som tror vi kan lære og mestre hele verden. Det ligger oss nær å innbille oss at nå er vi de som står Gud nærmest, vi har Den Hellige Ånd fullkommen i oss.

 

Ja, hva er f.eks. grunnen til at det nå for tiden dukker opp så mange nye menigheter, og at den ene behandler evangeliet på den ene måten, den andre på en annen måte? Uten tvil at ingen tror dette ordet gjelder dem: «de første skal bli de siste». Noen aner kanskje at dette angår dem, men de er så sikre og uten frykt at de fremdeles tror alt er i orden. Derfor vil det gå med dem som dette ordet sier, at de blir de siste, som raser avsted med alle slags forførende lærer som ikke har Guds Hellige Ånd, og er i strid med hans hellige ord». Så langt Luther.

 

Kort sagt: Hvis ikke du kan bli bevart i ydmykhet, fattig i ånden, og med frykt for Gud, - men isteden begynner å slippe til høye tanker om deg selv, at du er mer opplyst, mer trofast, alvorlig, hellig, dugelig og skikket enn andre - da kan du være sikker på at du vil bli styrtet ned. Du vil falle i all slags dårskap eller synd og skam. Det kan du ikke unngå verken med din styrke, eller at du våker. Herren Kristus sier uttrykkelig, som vi just har hørt: «De første skal bli de siste». Og han sier videre: «den som opphøyer seg selv, skal fornedres». Peter taler om hvordan dette skjer: «Gud står de stolte imot» (1Pet 5:5). Når Gud står imot deg, forsøk da aldri å komme lettvint fram! Du kan foreta deg hva som helst, - uansett, så kommer du til å bli styrtet. Innbiller du deg at du er mer opplyst og vis enn de andre, så kommer du også til å falle i mer villfarelser og dårskap enn de andre. Mang en ung og lovende sjel er blitt fordervet for hele livet utelukkende p.g.a. overmot. Mang en benådet kristen ble ødelagt og falt i den største dårskap, bare fordi han ble inntatt av smiger og selvopptatthet.

 

Dette er noe all erfaring i stort og smått dokumenterer så åpenlyst at hele verden taler om at «stolthet står for fall». Her er det bare én ting som hjelper; at du lar deg advare i tide, og straks begynner å rope og be til den store, allmektige Gud om at han må forbarme seg over deg og gjøre deg ydmyk og fattig i ånden. Og den bønnen vil han gjerne høre. Hvis du ikke gjennom Ordet og Ånden kan få et ydmykt sinn, så har nok Herren ennå et middel han kan bruke: Han sender noe i din vei som ydmyker deg kraftig. Ta da bare imot dette som den største nåde, bare du da kan bli bevart i troen! For dette er jo bare nåde fra Gud, mot å sitte fast i hovmod, og bli blant de siste. Gud, vær oss nådig! Gud, la heller alt mulig vondt ramme oss, bare vi kan bli reddet fra hovmodets og forherdelsens dom!

 

4 og 5: For slik som vi har mange lemmer på ett legeme, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, ett legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer.

Dette forholdet er rikt på trøst, men også tankevekkende; at vi alle, så mange som tror på Kristus, er «ett legeme i Kristus, men hver for seg hverandres lemmer». Dermed har altså den svakeste kristne samme salige del i selve hodet, Kristus, som en apostel, som Peter, Paulus og alle hellige. Og dermed står vi i et inderlig fellesskap også med disse, som et lem i samme legeme. Dette nåderike forholdet nevner apostelen her som ennå en grunn som skulle oppmuntre oss til å bli i Åndens enhet, i kjærlighet og ydmykhet. Gjennom de ordene han har talt like foran, har han formant til at ingen skal tenke høyere om seg selv enn han bør tenke, men tenke med besinnelse, d.v.s. i pakt med det mål av tro Gud tildeler hver enkelt. For å understreke og forklare dette grundigere, tilføyer han nå: «For slik som vi har mange lemmer på ett legeme, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, ett legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer».

 

Ut fra denne sammenhengen, og av det som følger videre (i v.6-8), hvordan hver enkelt skal ta vare på sin gave, ser vi at formaningen i v.3, om at ingen bør tenke for høyt om seg selv, først og fremst gjelder vårt forhold som medlemmer i menigheten. I praksis at ikke noen må trenge seg inn i høyere tjeneste og stilling enn dem Herren har gitt ham gaver til. Og heller ikke på grunn av sine store gaver og tjeneste tro han er bedre enn andre kristne. Men holde klart for seg at vi alle bare er lemmer på samme legeme. Og det betyr jo langt mer enn de enkelte gaver. Den forskjell som så finnes mellom lemmene har jo bare sin bakgrunn i at de har forskjellige oppgaver, og har fått gavene sine tilpasset etter disse.

 

Hvis vi hadde et klart blikk på disse sannhetene, ville vi verken opphøye oss, om vi har større gaver og tjenester enn andre. Eller bli misfornøyde og misunnelige mot andre, hvis de gaver og tjenester vi har fått kan synes mindre betydningsfulle. Vi må bare huske på at alle er vi jo det samme legemet, og innbyrdes er vi hverandres lemmer. Da har vi alle sammen del i hverandres gaver. Og de største gaver og tjenester blir små mot dette at vi er lemmer på legemet, og har samfunn med hodet. Den minste legemsdelen eier noe som er langt større enn den vakreste legemsdelens gaver og tjeneste: Den hører med i legemet, og dermed også i hodets herlighet.

 

Dette vil Paulus ha fram gjennom bildet han gir oss her; det menneskelige legemet med alle sine lemmer - dette vidunderlige byggverket der hvert enkelt lem er knyttet sammen med de andre i det mest guddommelige system. Alle lemmene utgjør tilsammen bare étt eneste legeme, eksisterer av den samme livskraften. Fordi samme blod strømmer gjennom dem alle, og alle kontrolleres av én og samme levende sjel. Apostelen bruker ofte dette bildet, se f.eks. 1Kor 12:12-31, Ef 4:4-16, Kol 2:19. Men det han spesielt vil ha fram her, er at hvert enkelt lem har sitt eget og særskilte kall og tjeneste i legemet. Og dermed også de gavene som hører til denne tjenesten, som også viser hvilken tjeneste Gud hadde ment det enkelte lem skulle ha. Dermed avviser han også straks den tanken at hvilken som helst kristen skulle være skikket til alle mulige tjenester innen menigheten. Samtidig har han dermed også, slik vi allerede har nevnt, forsøkt å forebygge overmodige innbilninger som kunne føre til at vi enten streber etter høyere verv enn Gud har gitt oss, eller opphøyer oss over de mindre lemmene, og ser ned på dem.

 

Men med bildet av lemmene i legemet har Paulus derimot ikke villet si at alle gaver og tjenester i menigheten har like stor betydning. For det lærer ikke dette bildet oss. Vi vet jo alle at det ene lemmet i ett legeme kan ha langt større betydning enn et annet. I 1Kor 12:22-24 taler Paulus nettopp om lemmenes innbyrdes ulikhet. Men viser samtidig at de tilhører likevel samme legeme, og er nyttige og nødvendige for at dette skal fungere best mulig. Hvem ville ikke heller miste en finger enn et øye? Likevel er fingeren også et lem vi har stort bruk for, som vi setter pris på og nødig vil miste. Samtidig lærer apostelen først og fremst at selv om det ene lemmet ganske visst kan være mer nødvendig enn det andre, så har hvert enkelt lem først og fremst sin plass i legemet, og sin del i hodets storhet og ære. Dernest har det sin egen, særskilte tjeneste å utføre, og altså sin betydning og nytte for legemet.

 

Det er ikke noe lem som bare tjener seg selv. Hvert enkelt lem tjener de andre lemmene. Øyet ser hva det er hånden må ta og hvor foten skal gå. Hånden arbeider for hele legemet, og foten går og bærer det fram der verken øyet eller andre lemmer kan skades. Slik er hvert enkelt lem opptatt i en tjeneste som gjelder de andre, og ikke bare seg selv. «Derfor finnes det egentlig ikke noe bedre eksempel på kjærlighet og gode gjerninger enn det vi ser i legemets lemmer. Gjennom sin tjeneste viser de nettopp hvordan en kristen ikke bare bør tjene seg selv, men også andre, gjennom sine gjerninger. Levde vi alle slik, da ble det nok ingen partier iblant oss» (Luther).

 

I 1Kor 12:15-21 taler Paulus om hvordan lemmene, uansett all ulikhet dem imellom, likevel alle tilhører legemet, og at deres ulikhet og mangfold i tjeneste er nødvendig for legemet: «Hvis foten skulle si: «Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ikke en del av legemet,» er den da ikke en del av legemet». Og hvis øret skulle si: «Fordi jeg ikke er øye, er jeg ikke en del av legemet,» er den da ikke en del av legemet? Hvis hele legemet var øye, hvor ville det da bli av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ville det da bli av luktesansen? Men nå har Gud satt lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet akkurat slik som han selv ville. Og hvis de alle var ett lem, hvor ville da legemet vært? Men nå er det virkelig mange lemmer, men ett legeme. Og øyet kan ikke si til hånden: «Jeg har ikke bruk for deg». Hodet kan heller ikke si til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.»

 

Dette er en enormt viktig lærdom. Men hvor viktig et ydmykt, samdrektig og kjærlig samhold virkelig er, det vil nok ikke gå opp for oss før vi får bittert erfare den mangfoldige og drepende smitten som oppstår når kristne mennesker ikke kan være stille i ydmyk samdrektighet. Når den ene går ut på én måte, den andre på en annen, og begge påberoper seg at de går med evangeliet. Alt dette som bare kan skje når den enkelte går ut i egen visdom og kraft. «Der er ikke noe som er mer skadelig for den kristne tro og for menigheten, enn at dens medlemmer går ut i egen viselighet. Det kan ikke unngåes at da viker de av fra den rette veien og bygger noe eget som de selv synes passer» (Luther). Når jeg slipper slike fristelser til, da tror jeg at det nye som jeg nå selv ser og tenker, det må helt klart være noe Gud har behag i. Da er ikke noe så rett og riktig som det jeg nå ser. Da må alle Guds mennesker som tidligere har kjempet og påkalt Gud om hans lys, ha vært i mørke - når de ikke ser det jeg nå ser - , osv.

 

Da er en ikke på vakt, mistenkelig overfor sin egen ånd. Da er en tvert imot både mer lærd og viselig enn alle andre troende. Her går veien til all mulig splittelse og uro i Guds menighet. Derfor er det ikke noe kristne skulle be Gud mer om, enn en nådens og ydmykhetens ånd som er mer redd for å tro at alt det jeg selv ser er riktig, enn for de verste ytre forførerne. Hvis jeg kan bli bevart i ydmykhet, så blir jeg også fortsatt under Guds nåde og ledelse, selv om jeg på mange områder ennå har mye å lære. Hvis jeg derimot hadde det klareste lys som noe menneske på jorden har hatt, men også selv var ganske bevisst på dette, og dermed også trodde at selv forstod jeg alt, så er jeg allerede dømt til å forblindes. Da er det helt utelukket at jeg kan unngå forblindelsens dom. For Guds ord står alltid fast, og han sa at «de første skal bli de siste».

 

Derfor ser vi at de ydmyke, selv om de fra naturens side er enfoldige og ulærte, alltid har lettere for å finne veien enn de selvsikre, selv om disse både er intelligente og lærde. For de første har Guds hjelp, mens de siste har Gud mot seg (1Pet 5:5). Og det å ha Gud som hjelper, er noe langt mer viktig enn å ha det høyeste intellekt. Både i læren og i livet går det alltid bedre for de ydmyke og ulærte, enn for de mest lærde og vise, for disse er oppblåste. Dette er det første vi bør huske på når det gjelder høye tanker om oss selv (v.3), og ulikhetene mellom de kristne.

 

I dette bildet har vi i tillegg den lærdommen at hvor store gaver og fortrinn jeg enn måtte ha, så er selv det minste lemmet på Kristi legeme noe som er større enn alle de enkelte gavene. Det har alt dette store som alle Guds barn har like mye av, og som Paulus oppsummerer slik: «ett legeme og én Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i dere alle» (Ef 4:4-6). Vi, selv om vi er mange, er ett legeme i Kristus, sier teksten vår. «Vi, selv om vi er mange» - alle Guds barn i hele verden, helt til jordens ender, «er ett legeme» (sv: ett eneste legeme) - og det til og med «i Kristus» som er hodet (Ef 1:22, 4:15, 5:23, Kol 1:18, 2:19). Det er «i Kristus» vi er forenet i ett legeme. Og følgen er da at alt dette bare gjelder dem som «er i Kristus Jesus» (kap.8:1), d.v.s. ved troen forenet med ham. Alle disse er ett eneste legeme. Så fullkomment er vi ett, uansett hvor mange vi er. Dette talte også Kristus om da han sa til sin Far: «Jeg ber ikke bare for disse (mine disipler), men også for dem som kommer til å tro på meg ved deres ord. Jeg ber at de alle må være ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg» (Joh 17:20-21).

 

Å, hvor herlig! Det minste og svakeste Guds barn, hvor det så måtte finnes, lever dermed i det aller herligste samfunn med apostlene og alle de hellige, ja, med Kristus selv og hans Far. Dette bør jo da også på det sterkeste smelte oss sammen i kjærlighet, og bryte ned all selvopptatthet, all forakt for noen som tross alt tilhører legemet, all selviskhet og splittelsesånd. Ja, det bør føre til at vi elsker alle mennesker inderlig, som våre egne søsken, som våre egne lemmer, - bare de lever med Kristus, selv om der er mange ulikheter, og mange feil og mangler ennå tynger dem. Bare de har hele sin trøst i Kristus, er de likevel våre evighetsbrødre og lemmer i vårt eget legeme - hver enkelt er vi hverandres lemmer -. Og aldri har noen hatet sitt eget legeme, sier Paulus (Ef 5:29). Ulikheter i forstand og oppfatning vil nok av og til medføre at vi ikke kan delta med alle brødre i alt. Vi kan f.eks. ikke delta i noe vi anser som urett. Men så lenge vi tror de lever i avhengighet av Kristus, at han er deres liv, deres alt, så skal vi fremdeles, for vårt fellesskap i Herrens skyld, elske dem som våre brødre.

 

Vi bør altså alltid frykte for denne ånden som vil ha splittelse, dette partisinnet som gjør at vi bare slår oss sammen noen ganske få som på hvert eneste punkt tenker likt med oss. Disse fraskilte sjelene må jo fullstendig mangle syn for Kristi rikes bredde og herlighet - når de tror Kristi rike bare finnes innefor deres egen lille flokk, - og dette riket etter Skriften tross alt skal fylle himmelen med «en stor skare som ingen kan telle» av alle folkeslag, stammer, folk og tungemål, som lovpriser Lammet. De som forlanger fullkommen lik oppfatning av alle ting hos alle Guds barn, kommer allerede her på jord i dette mørket til å miste hele Kristi rike. For Skriften har bare som forutsetning for denne barneretten at vi har tatt imot Kristus, at Gud har født oss på ny ved sin Ånd (Joh 1:12-13, 1Joh 5:12). Andre igjen mister synet på Kristi rike bare ved at de i sin dårskap krever et fullkomment liv av Guds barn. De erkjenner kanskje i læren at ingen på denne jord er syndfri. Men så snart det viser seg en virkelig synd hos noen kristne, stiller de straks spørsmål ved om de er frelst, trekker seg bort fra dem og fordømmer dem. Mens Skriften lærer at de rette kristne alltid lever i strid med kjødet, med djevelen og verden. Og den striden kan ingen kjempe uten at det også begås feil.

 

I forordet til sin omtale av Åpenbaringsboken taler Luther tankevekkende ord om denne dårskapen; å kreve feilfri hellighet hos Guds barn. Han sier: «De selvsikre oppfører seg slik: De har hørt at de kristne skal være et hellig, fredsomt, andektig, vennlig og dydig folk. Derfor tror de det ikke skal finnes noen uoverensstemmelser, noe kjetteri, noen fall, men bare fryd og gammen hos dem. Disse burde lese denne Åpenbaringsboken, og lære seg å se på kristenheten med andre enn den blinde fornuftens øyne. For denne boka, mener jeg, viser nok av fryktelige uhyrer av noen dyr, onde engler, ville og forferdelige plager, for ikke å tale om andre skrøpeligheter og fall som alltid har finnes blant de kristne. Under slike tilstander må jo all fornuft ha forlatt kristenheten. Dette at «jeg tror på en hellig, allmenn kirke» er like så vel en trosartikkel som de andre. Derfor vil ingen fornuft, om den anvender alle former for briller, kunne se den hellige kirken. Djevelen vil stadig forsøke å skjule den gjennom irritasjoner og splittelser, så du tvert imot opplever anstøt gjennom den. I tillegg kan nok også Gud skjule den hellige menigheten gjennom dens skrøpeligheter og mangfoldige fall og mangler, så du kan fristes til andre tanker om den.

 

Den hellige kirken/menigheten, d.v.s. bruden, er ikke noe vi ser - men tror. Og troen handler om de ting en ikke ser (Heb 11:1). Sammen med sin Herre synger bruden også denne sangen: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg». Den kristne er også skjult for ham selv, så han ikke ser sin hellighet og fullkommenhet, men bare uavlatelig ser seg vanhellig og ufullkommen. Og så vil du, selvsikker og overmodig, se kristenheten med din blinde fornuft og dine urene øyne! Nei, vår hellighet er i himmelen, der Kristus er. Ikke i verden, så alle og enhver kan beskue den som en vare på torget. La derfor bare irritasjon, splittelser, kjetteri og avmakt stå for det det er. Bare ordet om evangeliet blir forkynt rett hos oss, og vi elsker og opphøyer det, så skal vi ikke behøve være i tvil om at Kristus er nær oss og med oss, om det går aldri så ille for seg rundt oss». Så langt Luther. Så langt som denne visdommen rekker, er det nok ikke mange som kommer. Men den er nødvendig hvis vi skal kunne se Kristi legeme på jorden, bli bevart i kjærligheten, og elske alle som lever med Kristus som våre lemmer.

 

6-8: Når vi da har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss, så la oss bruke dem. Hvis det er profeti, så la oss profetere i overensstemmelse med troen, eller om det er en tjeneste, la oss bruke den i tjenesten. Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen, den som formaner, må ta vare på formaningen, den som gir, må gi med gavmildhet, den som har lederansvar, må lede med iver, den som viser miskunn, må gjøre det med glede.

Forrige vers sluttet med: «og hver enkelt er vi hverandres lemmer». Som en umiddelbar fortsettelse kommer så disse versene: Når vi da har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss. Tidligere har Paulus sagt at «alle lemmene har ikke samme funksjon». Som en konsekvens av dette sier han altså nå at «vi har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss». Vi har de store og helt vesentligste gavene: Kristus, barnekåret hos Gud, syndenes forlatelse, Den Hellige Ånd osv. Disse gavene eier alle Guds barn i like stor grad, og altså fullt ut. Men i tillegg har vi også en del særskilte gaver, både nådens og naturens gaver. I disse er vi mer eller mindre ulike. F.eks. har den ene en spesiell gave til å profetere eller forkynne med ånd og kraft. Den andre har gaver til å undervise barn og nye på veien. En tredje til å formane og minne om en kristens plikter. En fjerde har kanskje vanskelig for å tale, men har en spesiell gave til å hjelpe fattige og syke, osv.

 

Slike eksempler regner apostelen opp her, og viser dermed hva han mener med ordene «vi har gaver som er ulike». Og slik blir det jo bare på grunn av Guds frie utdeling. Paulus føyer jo til: «ifølge den nåde som er gitt oss». D.v.s. at alt er Guds nåde og gave, ingen kan ta noe selv. I Guds store visdom og velbehag er det delt ut forskjellig til lemmene i samme legeme. Og Paulus sier i 1Kor 12: «Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme» (v.4). Og: «Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik han vil» (v.11).

 

Men like enkel som denne sannheten er i seg selv, like sørgelig blir den likevel ofte både oversett og glemt. Å, hvor mye ergrelse, avguderi, mistenksomhet, feilaktig dømming m.m.m. vokser ikke opp bare fordi en ikke holder klart for seg dette; at lemmene som tilhører samme legeme, og dermed er like rette barn som Gud elsker, likevel har ulike gaver. Når vi tenker og taler om dette forholdet, da er vi alle sammen forstandige nok til å innse dette. Men straks vi står overfor dette i livet, når vi møter disse ulike gavene i praksis, da er forstanden borte. Da står vi straks klar til å holde spesielle gaver fram som mønster for alle kristne. Da stiller vi spørsmål ved om den eller den kan være et lem i Kristus, når han ikke har den gaven - ! Slike holdninger er jo særdeles skadelige, og vi bør huske det apostelen sier her om at lemmene i samme legeme har «gaver som er ulike».

 

Se hvor sterkt han uttrykker dette i 1Kor 12:28-30! Der sier han: «Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å utføre helbredelser, så nådegaver til å hjelpe, videre nådegaver til å styre, så nådegave til å tale i forskjellige tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Har vel alle nådegaver til å utføre helbredelser? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?» Her sier Paulus uttrykkelig at alle kan ikke gjøre det enkelte andre kan, og likevel er de alle lemmer på Kristi legeme (v.27). Alle er like sanne kristne, like kjære for Gud. Men «Er vel alle profeter? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Kan vel alle tyde tunger?» osv.

 

Men med dette gis det ingen dekning for at vi skal tro alle mennesker er Guds barn, fordi om de synes å leve et bibelsk liv, og på tross av at de mangler det avgjørende tegnet på at de er kristne: den åndelige fattigdommen, troen og kjærligheten. For legg merke til at apostelen sier ikke: Er vel alle knust av loven? Lider vel alle på grunn av synden? Henger de vel alle fast ved Kristus? Har de vel alle en ny kjærlighet og et nytt, hellig liv? osv. Nei, de spørsmålene stiller han ikke, for i alt dette står de alle likt, selv om graden av tro, kjærlighet og syndserkjennelse kan være forskjellig mellom dem. Hvis du altså møter dem som vil være kristne, men som gir tydelig uttrykk for at de holder så fast med Gud, har fått så mye kraft som de ønsker, - så de kan være og gjøre det de vil, kan tro, elske og lyde Gud slik de bør osv., da behøver du nok ikke tenke at dette er en spesiell Åndens gave som nettopp de har fått. Å nei, så sterke, sjølhjulpne og hellige har nok aldri de rette Guds barn noen gang vært. For det er étt klart forhold som kjennetegner alle disse: De er knust på grunn av sin synd og svakhet, og har alle sin trøst utelukkende i Guds nåde. Kristus taler riktignok om en mann som takket Gud for at han var så mye mer gudfryktig enn andre, - men det var en fariseer (Luk 18:9-14). Her tales det bare om hvor forskjellig gavene kan være. Ikke om selve sinnet eller ånden hos kristne. For i det er alle like - «Ånden er den samme».

 

Men så møter du noen mennesker som har dette avgjørende tegnet i kristendommen: De er fattige i ånden, nedbrutt over seg selv, men har all sin trøst og sitt liv i Kristus og hans evangelium. Da skal du straks si: Om jeg aldri skulle få vite noe som helst mer om disse, så vet jeg likevel at de er Kristi lemmer. Så ser du etter hvert en god del ulikheter hos dem. Den ene har f.eks. en spesiell nåde til å forkynne Guds ord, den andre derimot vanskelig for å uttrykke seg. Den ene har en spesiell nåde til å vandre varlig og viselig, den andre derimot har en sterk natur, og går ofte over streken. Den ene er glad og livlig, den andre ofte tung og bedrøvet. Den ene ser lyst og optimistisk på alt, den andres øyne fester seg mer med det som er vondt og farlig. Den ene er kvikk og korrekt i tjeneste for Herren, den andre mer treg og vanskelig, osv. Da må du være forsiktig, så du ikke på grunn av disse ulikhetene begynner å stille spørsmålstegn ved noen av dem. Kom i hu apostelens ord om at vi «har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss».

 

Men det betyr heller ikke at vi dermed skal akseptere at alt er like godt. For vi skal hele tiden «søke etter de nådegavene som er de beste». Men selve livet, nåden, barnekåret hos Gud skal vi ikke knytte opp til de ulike gavene. For gavene er gitt som det behager Kristus, til de ulike lemmene i legemet. Den ene er øye, og kan ikke løpe som foten. Den andre er et øre, og kan ikke arbeide som hånden. Men både øye og øre, hånd og fot hører med til legemet. La oss igjen huske apostelens ord: «Kan vel alle tyde tunger? Er vel alle profeter? Kan vel alle gjøre undergjerninger?» Selv hos apostlene finner vi så store ulikheter at hvis vi ikke visste at de står så høyt i Kristi rike, hadde vi vært snare til å avskrive noen av dem. Hvor mange har ikke blitt i tvil om hvordan det forholder seg, når de ser forskjellen på Jakobs og Paulus’ budskap? Og likevel er de begge like rette Kristi tjenere. Hvor forskjellig oppførte ikke Peter og Johannes seg da Kristus stod på stranden? Peter stupte fra båten for å komme hurtigst mulig til Jesus. Johannes ble stående sammen med de andre til de hadde fått fiskegarnene på land (Joh 21:7-8).

 

Hos alle apostlene finner vi særegenheter. Likevel har de alle sammen den ene hovedsaken, den samme Ånden og læren. Alle har både sin rettferdighet og sin helliggjørelse utelukkende i Kristus. Alle arbeider de på samme hellige tempel, selv om den ene er opptatt med å legge grunnvollen, den andre med å bygge på denne (1Kor 3:10). «Vi har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss». Men ettersom det er Gud som gir alt, så bør jo heller ikke noen opphøye seg. Og heller ikke gå inn i noen som helst tjeneste som han ikke har fått Herrens kall og gaver til. For slikt blir bare stående som bevis på at en har tenkt for høyt om seg selv. Det er dette skadelige ondet Paulus advarer mot her. Og så fortsetter han, da med å formane alle til å ta vare på den gaven de har fått, og trofast bruke den til det beste for menigheten:

 

Hvis det er profeti, så la oss profetere i overensstemmelse med troen. «Profeti» eller profetisk gave har for det meste samme betydning i Det nye testamente som i Det gamle. Men i GT var profetene spesielt utrustet av Gud til å forkynne bot. De var sendt dels for å forkynne ting som skulle skje. Eller, med Guds dommer, formaninger og løfter, vekke folket til omvendelse og tro. Samme betydning har ordet «profetere» også i NT: Altså først og fremst å motta og forkynne guddommelige åpenbarelser. Det kunne være ting som skulle skje (Åp 1:3, 22:7-8, Apg 11:27-28, 21:10-11, konf.1Pet 1:10). Eller det kunne være skjulte hemmeligheter som skulle åpenbares, enten fra Guds hemmelige råd, eller i menneskehjertenes skjulte dyp (Luk 1:67 flg., Ef 3:6, 1Kor 14:24-25, Joh 4:19, Apg 5:3). Det kunne være mer generell forkynnelse av Guds ord, med utleggelse fra Skriften å tale til vekkelse, «til oppbyggelse, formaning og trøst» (Joh 7:40, Apg 15:32, 1Kor 14:3,4,31).

 

Selv de som ikke hadde det særegne grunnlaget eller guddommelige åpenbarelser for sin forkynnelse, ble også kalt «profeter», når de i hellig nidkjærhet talte Guds ord og forkynte omvendelse og tro. Det framgår klart av 1Kor 14, f.eks. v.1,3,4,5,24,31, at den gaven og tjenesten ble kalt å profetere. Og det er denne sistnevnte gaven, å forkynne og utlegge Skriften, Paulus sikter til i teksten vår. Det ser vi av at han formaner profetene til å passe på at de «profeterer i overensstemmelse med troen». For den førstnevnte profetgaven; gjennom guddommelig åpenbaring forutsi ting som skal skje, er jo ikke kontrollert av profetens egne tanker. Han kan jo ikke selv, f.eks. på Paulus’ formaning, styre sin profetering, for det slag profeti er en umiddelbar åpenbarelse av Gud selv*. Og profeten må uttale budskapet, også om han selv ikke forstår det (Dan 12:7, Joh 11:51). Mens her sikter altså Paulus til den slags profetering som han omtaler i 1Kor 14. Og om den form for profetering sier han (v.32): «Profetenes ånder er underordnet profetene», det vil si at de kan selv, etter sin forstand, bruke gaven sin på den ene eller andre måten. Derfor kan også Paulus her formane dem til å passe på at deres profeti er i overensstemmelse med troen.

 

 

*

Når Skriften taler om profeti i førstnevnte forståelse, så tales det ikke uten videre om et spesielt syn inn i framtiden, en visdom til å forutse hva som skal skje. Nei, med «forutsi» mener Skriften noe langt dypere; en virkelig åpenbarelse fra Gud, som slett ikke beror på budbærerens klokskap eller vurderinger.

 

Men hva vil det så si at profetien skal være «i overensstemmelse med troen»? Uten tvil at vår utleggelse av Skriften, og hele forkynnelsen, skal være slik at den stemmer overens med den klare hovedlæren om troen på Kristus*. Troens lære om frelse gjennom Kristus er som solen i hele Skriften, som en majestet som regjerer over alle andre lærer. Det som ikke stemmer overens med den store hovedlæren; at vi blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde, utelukkende ved troen på Kristus, er alltid falskt og farlig. Den som ikke ser Kristus i Skriften, og korrigerer alle sine tanker og ord etter den hovedlæren, og frelsen ved ham, han er i mørket og fører menneskene vill! Den derimot som i Åndens lys ser det Gud fra verden ble til har åpenbart om sin Sønn; at han er gitt for å bære og ta bort våre synder, han har dette lys over alt som læres i Skriften. Da kan han lett regne ut f.eks. hvor mye vi selv kan utrette; om vi kan frelse oss selv, om noe av vår kristelighet kan hjelpe oss til å få nåden hos Gud, om noe av vår kraft duger til å bryte syndens lenker og sette oss fri fra djevelens makt. Nei, da vil han forkaste alle slike tanker og lærer, og rent og klart forkynne at vi med alt vårt strev er fortapt, hvis ikke Kristus frelser oss og blir både vår rettferdighet og vår helliggjørelse.

 

*

Enkelte nyere fortolkere har oppfattet ordene «i overensstemmelse med troen» slik at med troen skulle det menes den subjektive troen (fides qua creditur). Så har de da oversatt ordene slik: «etter målet av (profetens egen) tro». Derved ville meningen bli at man ikke behøver forkynne mer enn det en selv tror. Riktignok kan også den formaningen ofte være nødvendig nok. For den som preker mer enn han selv tror, har enten en drepende kald forkynnelse, eller det han forkynner er svevende og galt,- slik vi ikke sjeldent opplever hvordan nettopp de som selv ikke eier den sanne troen, likevel taler med de sterkeste ord om noe de ikke har opplevd (Kol 2:18), og skildrer de virkelig kristne slik en nok kunne ønske dem, men aldri finner dem på jorden. Der kunne nok denne formaningen være nødvendig; Tal ikke utover det din egen tro rekker! Men vi kan ikke regne med at apostelen har villet gi oss en så ubestemt regel for vår profetering, som «målet av vår egen tro». Og vi ser klart at Paulus bruker ordet «tro» også om troens lære, eller den objektive troen (fides quae creditur) - se f.eks. Gal 1:23, 3:2,5,23, Jud v.3,20. Da er uten tvil Luthers og andre eldre læreres tolking den rette. De sier Paulus vil ha formant til at profetien må være overensstemmende med den store, åpenbare troslæren. Det samme lærer jo også Peter på det tilsvarende stedet, i 1Pet 4:10-11: «Hvis noen taler, skal han tale som Guds ord». Konf. Apg 26:22.

 

Dette er den troen som åpenbares i Skriften, «den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige» (Jud v.3). Derfor sier Luther om den teksten vi har foran oss: «Hermed er hele den læren og utleggingen av Skriften ettertrykkelig forkastet, som fører til at vi bygger på egne gjerninger og i troens navn bare skaper falsk kristendom og gjerningskristne. For alt som lærer oss å fordrive synden, bli frelst og hellige, og ha en god samvittighet innfor Gud, på noen annen måte enn utelukkende ved troen, uten gjerninger - det har omgående stemplet seg selv. Det er ikke «overensstemmende med troen». Det er mange ord i Skriften som kan oppfattes forskjellig. Da er det stor nåde og hjelp i at vi har denne rettesnoren for hvordan vi skal oppfatte hvert enkelt ord. Det er den klare og åpenbare troslæren som er denne rettesnoren.

 

eller om det er (hvis noen har) en tjeneste, la oss bruke den i tjenesten. Gr.tekstens ord for «tjeneste», diakonia, har riktignok enkelte steder den vide betydningen av tjeneste generelt (1Kor 12:5, Ef 4:12). Men her ser vi hvordan det tales om nådegavene og tjenesten i menigheten som to adskilte ting. Da må også diakonia stå for en spesiell tjeneste. Og da taler ordet om diakonitjenesten, som tok seg av menighetens legemlige behov, sørget for de fattige og syke, tok seg av de husløse, underholdt enker og faderløse (se Apg 6:1-6, 1Pet 4:11 om «tjenere», d.v.s. diakoner, Fil 1:1, 1Tim 3:8,12). Hvis da noen har den gaven og tjenesten, vil Paulus her ha sagt, så bruk den, og vær ikke opptatt med å strebe etter noe høyere, i overdrevne tanker om deg selv! For denne fysiske tjenesten er også nødvendig for menigheten. Hvis ingen vil gå inn i denne fysiske tjenesten, men alle sammen bare vil delta i høyere oppdrag, så vil det oppstå en følbar mangel i menigheten. Og følgen av det blir misnøye og splittelser (1Pet 4:15). Kort sagt: Uansett hvilken tjeneste Herren enn har satt deg i, så vær altså først og fremst opptatt med den. Og gjør det i troskap, ydmykhet og tålmodighet for Herrens skyld, han som kalte deg til dette. Og du kan heller ikke foreta deg noe som helst bedre enn at du trofast tjener i det som er gitt deg av Gud.

 

Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen, den som formaner, må ta vare på formaningen. Disse to gavene og kall; å lære og formane, er altså noe annet enn å profetere. Mens det å profetere betegner forkynnelsen i Åndens nidkjærhet og kraft, betegner det å lære mer begrenset det å undervise eller tilføre menneskene den rette kunnskapen om Ordets grunnsannheter. Det å formane er så ved hjelp av nødvendig overbevisende dokumentasjon å legge Ordets lærdommer inn over menneskenes hjerter, for at de også skal gjøre etter det. Det innebærer da også å påminne, trøste og oppmuntre. I det å profetere ligger også alltid læren og formaningen. Men for å lære og formane kreves det derimot ikke at en også skal ha profetiens nådegave. Mange har klar nok kunnskap og kan lære og undervise, men har ikke den ånd, den nidkjærhet og det lys som kjennetegner det å tale profetisk. Så har en tredje heller ikke gaven til å undervise klart, men har likevel en spesiell nåde til å formane, trøste og oppmuntre sine medmennesker, og minne dem om det de har hørt og lært, for at de skal tro og handle etter dette. Men nå sier altså apostelen: «Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen». Han må være opptatt med å tjene på rett måte i denne nådegaven. Så har han da også i høyeste grad nok å være opptatt med, i denne nådegaven, og dessuten en særdeles nødvendig tjeneste. Han behøver ikke se seg om etter noen større nådegave.

 

«Den som formaner, må ta vare på formaningen». Etter den nåde han har fått må han flittig tjene sine medmennesker med denne gaven. Han skal minne dem om de dyrebare lærdommene de har fått. I ydmykhet skal han kjærlig formane, trøste og påvirke dem. Slik Paulus skriver til Timoteus: «Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og undervisning» (2Tim 4:2). Så de kristne ikke skal sovne fra det de har lært, og bli trege og likeglade, slik det ofte skjer. Alle Guds barn må bare være opptatt med å tjene til beste for menigheten i den nådegaven de selv har. Da er de alltid til nytte, og behøver ikke se seg om etter noe høyere som de ikke har fått kall eller nådegave til.

 

Men dermed har ikke Paulus sagt at disse nådegavene alltid bare finnes hos forskjellige personer. For disse tre gavene kan også gjerne finnes hos en og samme person. Slik de alltid i større eller mindre grad finnes hos dem som har profetiens nådegave. Men det apostelen (etter utgangspunktet i v.3) egentlig vil ha sagt, er at ingen, i høye tanker om seg selv, må strebe etter høyere verv enn det Gud har utrustet ham til, men bare være opptatt med trofast å tjene med den nådegaven han har fått. Paulus sier til Timoteus: «Vanskjøtt ikke den nådegaven som er i deg». «Du skal grunne på disse ting og leve helt i dem» (1Tim 4:14-15).

 

den som gir, må gi med gavmildhet. Her taler altså Paulus først om å «gi», og senere i verset om å «vise barmhjertighet». Altså som to forskjellige kjærlighetens frukter. Da har en oppfattet det som at det som nevnes først, det å «gi», er det hver enkelt gav når det ble tatt opp offer eller innsamlinger til de mer generelle behov i menigheten, spesielt til underhold av forkynnere og fattige (Apg 11:29, Rom 15:26-27, 1Kor 16:1-3, 2Kor kap.8 og 9, 1Tim 5:16-18, 1Kor 9:7,11). Å «vise barmhjertighet» taler derimot om hjelp til alle andre individuelle og tilfeldige behov hos mennesker som var fattige, syke, forfulgt, fengslet o.l.

 

Når det så gjelder dette å «gi», så forstår vi at selv vårt jordiske gods er gaver vi kan tjene med, ikke bare mennesker generelt, men også spesielt tjene Guds menighet. I GT var det foreskrevet i loven hvor mye hver israelitt skulle gi: Først den årlige tienden som ble brukt til alt som gikk med i den omfattende gudstjenesten, og i tillegg en særskilt tiende hvert tredje år til de fattige. I NT er det ikke foreskrevet noe slikt konkret mål, for i evangeliets nådefulle tid er det kjærligheten som skal regjere. Men alle de apostoliske formaningene på dette området viser tydelig og klart at vi ikke må glemme denne kjærlighetsplikten. Og nå sier altså apostelen: Hvis Gud har gitt deg midler og anledning til å tjene enten de fattige du vet om, eller Kristi rike, innen- eller utenlands, med ditt jordiske gods, så «gi med gavmildhet». D.v.s. at vi skal gi i ren omsorg og kjærlighet, ikke i noen annen hensikt. Ikke for at andre skal legge merke til det, slik hyklerne gjør (Mat 6:1-4), eller for å oppnå noe innfor Gud. Nei, fritt og for intet skal du gi, bare for å ære din Herre, og for å hjelpe de fattige.

 

Vi ser hvordan Kristus også så nettopp etter denne hjertets gavmildhet, da han satte seg ved tempelkisten og så hvordan folk la penger i den. Han kalte disiplene til seg og roste den fattige enken som i sin store fattigdom gav to småmynter. Slik er Herren fremdeles opptatt med å se til hjertene våre når vi gir noe. I den sammenheng Paulus kommer med denne påminnelsen, ligger også den tanken at noen kristne skal ha denne spesielle gaven og kallet til å tjene menigheten med sine jordiske eiendeler og sin gavmildhet. Spesielt hvis du har fått mye av disse timelige godene, og nå er blitt et omvendt og troende menneske, har du også all grunn til å tro du er spesielt kalt til å tjene den fattige Kristus med alt det du eier. Det betyr ikke at du ikke også skal vitne om ham med din munn. Bare at du også har fått et spesielt kall til å «gi», - og da «gi med gavmildhet».

 

den som har lederansvar, må lede med iver. Her tales det ikke om lederansvar i verdslige saker, men i det som gjelder menigheten. Luther sier om dette: «Dette er forstandere som skal ha ansvar for alle kirkens embeter. De skal påse at de som skal lære, passer sin tjeneste og ikke forsømmer den. At de som skal tjene, deler ut det de har, rett, osv. Dette bør være biskopenes embete. Derfor heter de også biskoper, d.v.s. tilsynsmenn». Men dette ordet gjelder jo også forstandere og lærere, kort sagt alle som har ansvar for å lede noe av menighetens arbeid. Til alle disse taler Paulus her om å tjene «med iver». Den som trer inn i en biskops kall, eller i annen kirkelig ledelse, og har oppfattet hvor viktig dette kallet er, må nok ta farvel med sine gode dager, med noen avslappet tilstand og livets lyst. Like så stort og viktig dette kallet er, når det gjelder fruktene, like så farlig er det for den som forsømmer en slik tjeneste. Og ansvaret for noe slikt er fryktelig. Må Gud hjelpe alle disse!

 

Enten de nå gjør sin plikt, eller ei, så trenger de alle kristnes omsorg og forbønn. Tar de tjenesten alvorlig, i stor omsorg, da vil de alltid føle på at kreftene strekker ikke til. Disse skal jo ikke bare rent generelt forsøke å hjelpe mange mennesker. Bare dette fører alltid med seg masse problemer. Men de skal kjempe for at mennesker blir frelst, og gå fremst i striden mot djevelen og hans rike. Og hvordan skal slike kunne få noen ro, om de er våkne og trofaste? Hvis så forstanderen/presten forsømmer seg og ikke er våken, da blir følgene så forferdelige og ansvaret så stort at det finnes ikke ord sterke nok til å beskrive det. «Den som mye er gitt, av ham skal mye kreves». Derfor: «Den som har lederansvar, må lede med iver» (konf.Apg 20:28, 1Tim 5:17).

 

den som viser miskunn, må gjøre det med glede. Vi har allerede sett hva det er Paulus tenker på når han taler om å «vise miskunn»; at det består i all tilfeldig kjærlig tjeneste overfor folk som er i nød, syke, i fengsel, eller på annen måte trenger menighetens eller din hjelp. Og så sier altså apostelen her at når de viser miskunn, må de «gjøre med glede», d.v.s. med et villig og glad hjerte. Dette er viktig, og gleder både Gud og den som trenger hjelpen din. Paulus sier uttrykkelig om Gud at han «elsker en glad giver» (2Kor 9:7), d.v.s. at han vil se om du gjør det gode av hjertets lyst og kjærlighet. Men også for den som trenger hjelpen og får oppleve din miskunn, betyr det mye at du gjør det med glede. At du ikke salter og forbitrer det med et surt og tvert ansikt. Dessverre er det nok mange som oppfører seg så tregt og tungt, og finner på alle slags unnskyldninger til å slippe unna, hver gang de blir stilt overfor et klart kall til å vise miskunn.

 

Men Herren, den rettferdige dommer, ser hvordan du sårer ditt medmenneske som lider, med din synbare uvilje. Derfor omvelter han ofte livets veier så det blir deg som blir nødt til å ha hjelp av andre mennesker - og da selv må høste som du har sådd (2Kor 9:6). Gud hjelpe oss med vårt onde og elendige hjerte! Apostelens formaning er viktig: «Den som viser miskunn, må gjøre det med glede».

 

Med disse sju eksemplene har nå Paulus vist at de forskjellige lemmene på Kristi legeme har mange forskjellige gaver og tjenester, men at ingen av lemmene eller deres tjeneste er unødvendig. Alle er nødvendige i tjenesten for de andre lemmene. Følgelig må heller ikke noen verken opphøye seg fordi de har en større nådegave og kall, eller være misfornøyd med noe som er mindre, og strebe etter å oppnå noe større. Hver og en skal bare flittig tjene i det Gud har lagt ferdig for ham. Da skal også all nåde og velsignelse strømme fram gjennom alle ledd og lemmer til hele legemet. Mens derimot all slags ulykke, splittelser og elendighet følger der det motsatte er tilfellet. Måtte så Gud gi hver enkelt av oss nåde til ikke bare å vite og forstå dette, men grunne på det innfor Herren, og så praktisere det i all vår ferd!

 

9: La kjærligheten være uten hykleri. Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt!

Tidligere har Paulus i dette kapitlet skildret det kristne livet i store hovedtrekk. Han har formant Guds barn til å gi seg selv som offer, ikke å bli dannet lik denne verden, men forvandles og fornyes så de mer og mer kan prøve hva som er Guds vilje. Sluttelig at de som lemmer på Kristi legeme i ydmykhet skal holde seg til sitt eget kall. Så følger nå her en strøm av mer detaljerte formaninger til å leve det kristne livet, - da alt sammen som frukt av kjærligheten, som det først og sist siktes til her.

 

Hovedemnet her er altså kjærligheten. Kjærligheten er jo, som Paulus også sier i neste kapittel, hele «lovens oppfyllelse». På samme måten taler han også andre steder: «Hele loven er oppfylt i ett ord, nemlig dette: Du skal elske din neste som deg selv» (Gal 5:14). «Budets siktemål er kjærlighet som kommer av et rent hjerte, av en god samvittighet og fra en oppriktig tro» (1Tim 1:5). Vi har jo ikke sterke nok ord til å skildre hvor uendelig stor betydning dette emnet har, dette som apostelen sier er «budets siktemål», er «oppfyllelsen av loven», ja, som han sier er det største Guds Ånd virker i oss. I 1Kor 13 sammenfatter han alt Den Hellige Ånd virker i oss, i «disse tre: tro håp og kjærlighet». Men umiddelbart fortsetter han: «Men den største av dem er kjærligheten»*. Måtte vi da våkne opp og huske på at da er det ikke likegyldig hvordan vi har det med kjærligheten! Ja, måtte Gud selv i sin nåde tale med hver eneste én av oss om dette spørsmålet! Sjelefienden lar oss aldri få være i fred med noe som helst av det Gud virker i oss. Stadig forsøker han å påvirke sinnene våre.

 

*

For selv om troen griper Kristus, og dermed er det eneste som fører til at vi blir rettferdiggjort, er likevel kjærligheten i seg selv større. Dels gjennom det den selv virker (å gi og gjøre alt godt, mens troen, som en utrakt tom hånd, bare tar imot), dels også ved at den «faller aldri bort» (1Kor 13:8).

 

En finere form for egenrettferdighet vil gjøre vår kjærlighet og vår praktisering av denne til frelsesvei. Men det er minst like ille å se hvordan det foregår i den andre grøften. Som kristne har vi lært den store grunnsannheten om at vi blir rettferdiggjort ufortjent, bare ved troen på Kristus, og at vi ved denne troen også får den nye, himmelske kjærligheten. Men så begynner noen av disse etter en tid å bli så kalde og døde, og vi ser lite både til kjærligheten og dens frukter hos dem. Nå ser det ut som om de bare «lever for seg selv». Vi ser de har ofte også veldig lett for å trøste seg selv i denne situasjonen, med at vi blir jo frelst bare av nåde, ved tro - - som om vi skulle kunne bli frelst gjennom en tro som ikke virker noen kjærlighet. Det er særlig overfor slike sørgelige bedrag at vi både titt og alvorlig bør huske på det Herrens ord lærer oss på dette området. Visst er det sant at vi blir rettferdiggjort utelukkende av Guds nåde, ved troen på den kjærligheten som Gud elsket oss med i Kristus, og ikke gjennom noen vår kjærlighet. Men det er ikke sant at vi blir rettferdiggjort gjennom en tro som ikke virker kjærlighet.

 

Nei, sier Paulus, «om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting» (1Kor 13:2). «Det er like umulig at den levende troen kan være uten kjærlighet, som at ilden kan være uten varme» (Luther). Når Skriften lærer at vi blir rettferdiggjort bare ved tro, så menes bare den troen som gjør hjertet levende og varmt i kjærlighet. Herren Kristus sa selv: «Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13:35). Og i sitt første brev gjentar Johannes på nytt og på nytt at det er nettopp gjennom kjærligheten at vi «vet at vi er av sannheten», vet vi «er Guds barn», «er født av Gud» osv. Hvis vi én gang er kommet til troen, så vet vi også hvordan vi fikk en ny og brennende kjærlighet i hjertene våre. Ikke bare til den nådige Gud, som tilgav oss alle syndene våre, men også til alle mennesker. Først og fremst som «broderkjærlighet» til alle dem vi opplevde åndelig samfunn med, de som trodde og elsket Jesus. Men også en «kjærlighet til alle» (2Pet 1), så vi i inderlig omsorg er opptatt med at alle mennesker må bli frelst og salige.

 

Hvis vi da ikke har denne kjærligheten, hvordan står det da til med vår tro? Da kan vår selvsikkerhet og fred være aldri så sterk, og vårt lys over Ordet være aldri så stort. Likevel er troen vår nå ganske visst bare en skygge av det den en gang var, - når den ikke lenger virker noen kjærlighet. Se hvor store og prisverdige gjerninger Herren Kristus tross alt fant hos menighetens engel i Efesus. Likevel hadde han mistet sin første kjærlighet. Og dette, sier altså Kristus, er et så avgjørende tegn, ja så stort et «frafall», at hvis det ikke skjedde en omvendelse, så skulle til og med lysestaken bli flyttet fra dem. «Jeg vet om gjerningene dine», sier Herren, «arbeidet ditt, tålmodigheten din, og at du ikke kan tåle dem som er onde. Og du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere. Og du har holdt ut, og du har tålmodighet, og du har arbeidet for mitt navns skyld uten å bli trett. Likevel har jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene, ellers skal jeg brått komme over deg og flytte lysestaken din fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg» (Åp 2:1-5).

 

Her ser vi at kjærligheten også er en helt spesiell ting i hjertet. Og vi kan altså ha mistet den midt oppe i så prisverdig virksomhet, så kraftige og kristelige gjerninger som dem Kristus regner opp her. Når du altså ikke lenger ligger ved Jesu føtter, i nød over all din synd, men selv er blitt så kristelig, og derfor heller ikke lenger blir tent opp i kjærlighet til brødrene. Paulus viser også i 1Kor 13:1-3 hvordan vi kan ha mistet denne kjærlighet, selv når vi ennå har de mest kristelige gjerningene. Der sier han: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg gir bort alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes (som martyr på bålet), men ikke har kjærlighet, gagner det meg intet». Hvor markert dette altså forholder seg, burde sannelig vekke oss, så vi prøver oss selv innfor Herrens åsyn, hvordan det står til akkurat nå med vår kjærlighet!

 

Både av Kristi og av apostelens ord ser vi jo at uansett hva vi er, hva vi tror eller utretter, hvis vi ikke har denne virkelige kjærligheten i hjertet, som fødes ved troen, så er alt sammen falskt, og bare et bedrag. Det kan se så kristelig og pent ut det bare vil. Måtte vi huske dette, og grunne på det alle vårt livs dager!

 

Vi har sett hvor nødvendig den sanne kjærligheten er. Nå skal vi se nærmere på hva kjærligheten består i, og hvordan den på rett måte bør stadfeste seg selv i det virkelige liv.

 

La kjærligheten være uten hykleri. Se hvor fint og treffende Paulus retter spissen på Åndens sverd mot det rette punktet i hver eneste sak. Om «profeti» sa han at det farligste var om den ikke var «i overensstemmelse med troen». Om den som hadde en «tjeneste», at den vanligste feilen var at en forsømte å «bruke den i tjenesten». Om den som «gir», og generelt den som «viser barmhjertighet» at den mest utbredte feilen var at en ikke gjorde det «i gavmildhet» og «med glede» osv. Så sier han altså her om «kjærligheten» at det viktigste er at den må «være uten hykleri». Det aller verste er altså at kjærligheten blir hyklersk, falsk. Altså bare et skuespill. Paulus vil vel ikke ha sagt at kjærligheten i seg selv er hyklersk. Nei, der den i det hele tatt finnes, der er den alltid i seg selv oppriktig. Men apostelen vil ha sagt at menneskene selv er hyklerske og spiller en kjærlighet. At mange, som ikke har den virkelige kjærligheten, likevel gjennom vennlige ord og framferd spiller en kjærlighet. Ja, gjør til og med mye godt mot mange mennesker. Men i hjertet sitt elsker de dem ikke. De hater dem kanskje til og med, og snakker vondt om dem bak ryggen deres.

 

Det er en slik hyklersk kjærlighet Paulus angriper, når han sier: «La kjærligheten være uten hykleri». Johannes taler også om en slik hyklersk kjærlighet når han sier: «Mine små barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet» (1Joh 3:18). Dette er svært skarp tale om den kjærligheten som bare er et skuespill - «elske med ord eller med tunge» -. Men denne hyklerske kjærligheten er et så forferdelig onde at apostelen ikke har ord for å brennemerke den sterkt nok. Og her må en virkelig undre seg over at allerede hos disse første kristne regnet altså apostlene med, ja støtte faktisk på, noe så falskt og ille som denne hyklerske kjærligheten. Legg merke til at dette er hos dem som de kaller sine «barn», ja, «Guds kjære, kalte og hellige».

 

Og når apostlene fant så alvorlige feil og mangler hos disse første kristne, som de gav så gode skussmål, så må vi aldri fristes til å innbille oss at vi er feilfrie og hellige straks vi er omvendt og får troen. Eller tro vi ikke behøver noen formaning og tukt. Vi må heller ikke omgående fordømme oss selv eller andre, om vi også i oss og vår tid finner noe liknende. Nei, vi må bare ta formaningen til hjertet, be Gud om tilgivelse for denne synden, tro denne tilgivelsen, og så søke Guds nåde til helliggjørelse. Det er en særdeles nødvendig formaning, dette: «La kjærligheten være uten hykleri!» For de kristne skal alltid være et trofast og oppriktig folk. Alltid helt forskjellig fra den falske, troløse verden. Slik er det vel også vanligvis, men fienden vil ødelgge alt som er godt og rett. Han vil stadig på nytt friste oss til alt vondt. La oss derfor våke, og be om nåde til å bevare den oppriktige kjærligheten!

 

Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt! Det er nok riktigst å oppfatte dette som en tilføyelse til det som er sagt like foran - spesielt fordi det etter gr.språket egentlig heter: «avskyende (eller: i det dere avskyr) det onde, fastholdende det gode». Og dette gir oss da et ennå dypere innblikk i apostelens egentlige siktemål. Legg merke til hvordan han taler! «La kjærligheten være uten hykleri, slik at dere avskyr det onde og isteden holder dere til det som er godt». Her legger vi merke til at han også refser det hykleriet som ofte bare er et resultat av at vi er feige, at vi har menneskefrykt og heller vil ta vare på et godt forhold til mennesker. Og for å beholde dette vennskapet, tier en så om det onde når en er sammen med menneskene - tier kanskje til og med om det som kan føre til deres evige fortapelse. Luther sier om dette at «vi ser gjennom fingrene med, ja, kanskje til og med ler og lar det se ut som om vi er med på notene, at våre medmennesker gjør synd, for vi vil ikke ergre dem med å fortelle hvor alvorlig synden er hos dem».

 

Paulus sikter her til den dype, åndelige kjærligheten som er så oppriktig opptatt med sin nestes evige vé og vel at han heller vil tale alvorlig til ham om synden, og dermed kanskje såre ham og miste vennskapet, enn gå der og tie om den farlige tilstanden han ser han er oppe i. Dette sier også Luther sanne ord om: «En rett kjærlighet lar ikke tanker om sitt forhold til denne vennen, være avgjørende; hvor stort bruk han har for vennskapet med ham, hvor verdifullt samfunnet med ham er, og hvor forferdelig det ville være å bli uvenn med ham». Nei, den rette kjærligheten ser på vennens sanne og evige vel. Hater og angriper derfor det som kan skade ham, er på vakt og advarer mot det som kan føre ham på avveie - om det så skulle være hans far, hans mor, bror eller søster.

 

Av sammenhengen ser vi vel nå at ordene: «Avsky det som er ondt!», når det gjelder vår neste, innebærer at vi i oppriktig kjærlighet må påtale dette. Men da må ingen oppfatte det som om apostelen her gir noe som helst medhold til den praksis i å påtale det onde som vi ser hos enkelte. De avskyr og refser bare synden hos andre, men ikke hos seg selv. Dette er jo svært alvorlig; at en påtaler synden når en ser den hos andre, men uten en mine kan akseptere det samme hos seg selv. Ja, til og med unnskylder og bortforklarer det hos seg selv, men refser det samme som grov synd hos andre. En setter vakre navn på det, når det viser seg hos oss selv. Men omtaler det med sterke ord og vendinger når en ser det hos andre. Når en f.eks. selv har fått litt mer av disse jordiske godene, da kaller vi det «en Guds velsignelse». Men når en ser andre mennesker får det, da omtaler en det med et sukk som «rikdommens forførelse» for sjelene.

 

Når en selv blir elsket og æret, da ser en bare Guds og menneskers godhet i dette. Men når en bror blir gjenstand for samme kjærlighet og aktelse, da heter det «en fryktelig avgudsdyrkelse». Når du selv kanskje i opphisset sinne taler sterke ord til en broder, da sier du at du har talt til ham «i oppriktighet», eller «har sagt ham sannheten». Men når en bror, kanskje i den inderligste kjærlighet, og etter mye kamp og bønn innfor Gud, taler til deg om det han er redd kan være farlig for ditt evige vel, da oppfatter du det som mistenkeliggjørelse fra en som setter seg høyere enn deg. Slik er det elendige menneskehjertet. Hvis vi da altså fullstendig følger dette og refser hos andre det samme som en godtar hos seg selv, så er nok dette nettopp en hyklersk kjærlighet og en forferdelig form for nidkjærhet. Det var slik fariseerne levde, når de, slik Kristus skildrer det, kunne se flisen i sin brors øye, men ikke var klar over planken i sitt eget. For å gjøre det Paulus formaner oss til her, kreves det altså at du aller først avskyr det onde hos deg selv, før du påtaler det hos din bror. Først da kan det å påtale synden få bli et kjærlighetsverk.

 

Men hvis det så virkelig er av kjærlighet du avskyr det onde hos din bror, så bør du også opptre i ydmykhet og inderlighet, som kjærligheten alltid gjør, når du skal påtale synden hos ham. Du må velge det rette tidspunktet. Ikke tale til ham når du selv er vred eller opphisset, men når du har det mest vennskapelige og fortrolige forholdet til ham. I Gal 6:1-2 ser du andre forhold du må være oppmerksom på. Hvis du vil vinne og omvende din bror, så er altså det viktigste at du har en oppriktig kjærlighet til ham i hjertet, og at du beviser dette gjennom din framferd. Og så hører også dette med:

 

Hold dere til det som er godt! I den sammenheng dette står, vil apostelen si: Når du avskyr og påtaler det onde hos din neste, skal du også passe på at du ikke glemmer det gode, som tross alt også kan finnes hos ham. At du ikke hater og forkaster hele mennesket. Du må følge Herren Kristus som forbilde. Se f.eks. i Åp., kap.2 og 3, hvordan han der refser det onde som han så hos de sju menighetene, men samtidig også erkjente det gode som ennå fantes hos dem. Selv der han tar fram en så alvorlig ting som at de hadde forlatt sin første kjærlighet, føyer han likevel til: «Men dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg også hater». Legg også merke til hvordan han refser disiplene sine for deres uverdige diskusjon. Midt i straffetalen tilføyer han likevel: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere» (Luk 22). Å omtale det gode på denne måten, hos en bror som har syndet, er et velsignet middel til å åpne hjertet hans for den irettesettelsen han har fått.

 

Hvis du derimot bare er opptatt med det vonde hos ham, kan dette ha mange skadelige virkninger. Først skaper det et kaldt hjerte hos deg, mot ham. Dernest skaper det en vond holdning hos ham også. Han oppfatter det som en urettmessig påtale, og begynner også å se etter feil hos deg. Dermed ender dette som fra først av var en velmenende henvendelse, bare med gjensidig trette og mangel på kjærlighet på begge sider. Og da kan det gå akkurat som Paulus advarer galaterne mot: «pass på at dere ikke eter hverandre opp» (5:15), at vi dreper kjærligheten som tross alt har mer betydning enn alle de gode sidene ved et bibelsk liv. Slik blir resultatet når vi ikke ser og merker oss det gode, ja, «holder oss til det som er godt» selv hos en bror som feiler. Og så mange feil kan han da aldri ha, at det ikke også skulle være noe godt hos ham, bare vi i kjærlighet er innstilt på å oppdage dette. Her lå det da altså også en side av den oppriktige kjærligheten; at vi, samtidig som vi avskyr det onde, også «holder oss til det som er godt».

 

Men denne tilføyelsen: «Hold dere til det som er godt!» kan tas i en mer vidstrakt betydning, slik også Luther har gjort; at kjærligheten bør være så fullstendig uten hykleri, så upartisk og hellig at du i like stor grad kan verdsette det gode hos din uvenn, som du kan refse det vonde hos din venn. At du altså «blir opptatt (bare) med det gode» uansett hvor det finnes. Det ligger til vår fordervede natur at hvis bare en person ikke «smaker» oss, så ser vi ikke noe som helst godt hos ham. Uansett hva han gjør, så tar vi det opp i verste mening. Slik skal ikke den rene og inderlige kjærligheten oppføre seg. De kristne skal beholde hjerte og sinn i Guds fred, så de har et behersket og sant syn på tingene. De ser også det gode, uansett hvor det finnes, også hos den som har fornærmet dem. Ja, vi bør være så på vakt overfor vårt onde hjertes makt til å føre oss vill, at vi anstrenger oss mer for å se det gode hos den som har fornærmet oss, enn hos den som bare taler godt om oss. Gjør jeg ikke det, men isteden følger hjertets natur, og bedømmer allting ut fra menneskenes personlige forhold til meg, da er det straks slutt på den rene, upartiske kjærligheten. Men apostelen har ennå mer han vil tilføye:

 

10: Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i broderkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære!

Her tales det spesielt om «broderkjærligheten», kjærligheten mellom dem som er brødre i Kristus. Og det taler apostelen om på en måte som sikkert rammer mange av oss. Gr.språkets ord for «ømhjertet» (svensk tekst: «Varen i bröderkärleken ömhjärtade mot varandra..») er et ord som brukes om en fars eller mors varme kjærlighet til barna sine, og om naturlige brødres kjærlighet til hverandre. Nå sier altså Paulus her at en slik inderlig kjærlighet, en så hjertelig omtanke for hverandre, skal det være mellom alle kristne. I det himmelske barneforholdet er de jo hverandres brødre og søstre. Indirekte refses altså her også denne kalde og stive samværsformen enkelte har overfor sine brødre i nåden, selv om de samtidig mener de er kristne. Selv om de ikke taler vondt om dem, så omgås de dem likevel ikke med den nære og inderlige kjærligheten, men lar dem liksom bare leve slik de selv finner for godt. Et slikt forhold er langt fra den rette broderkjærligheten.

 

Hvis vi virkelig er brødre for evigheten, bør vi også kjenne og elske hverandre i det lyset. Ja, ha et samfunn med hverandre som deler både sorger og gleder. Og med den omtanken for hverandre, den overbærenhet og mildhet som en god far eller mor har for barna sine. Det er dette apostelen vil ha fram med disse ordene. Luther sier: «Hva altså en slik vennlig, broderlig kjærlighet gjør, lider og tåler overfor sin neste, det kan du lære av å se på en legemlig mors forhold til barnet sitt. Slik har også Kristus gjort med oss, og gjør det samme fremdeles. Han er overbærende med oss i alle ting, og beskytter oss, - vi som er så urene, ufullkomne, skrøpelige og syndige at det ser ut som vi slett ikke er kristne -. Men hans kjærlighet gjør oss til kristne, uten hensyn til all vår elendighet».

 

Det er dype og tankevekkende grunner for denne inderlige og varme broderkjærligheten kristne imellom. Først og fremst at Herren har befalt dette i sitt ord. Videre at Kristus med sin kjærlighet til oss har gitt oss et så stort og oppmuntrende forbilde på en slik kjærlighet. Men til sist også spesielt dette at vi virkelig er brødre. Vi er født av samme Far, er bestemt til samme arv. Derfor lærte også Jesus oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen!» I alt dette ligger det virkelig store og kraftige grunner for kjærligheten til brødrene; nemlig at de er vår Fars barn og dermed våre brødre. Først og fremst må vi derfor elske dem for Faderens skyld. Johannes sier: (sv) «Var och en som älskar den som födde (norsk: hver den som elsker Faderen), han älskar ock den som är född av honom» (1Joh 5:1). Og når vi jo alltid elsker våre naturlige brødre med en spesiell kjærlighet, bør vi jo i ennå større grad elske dem som etter vårt veldige barnekår hos Gud er våre brødre. Måtte da også alle kristne være klar over at når vi med all rett kaller hverandre brødre og søstre, så skal vi også ha den samme kjærlighet, samme omsorg for hverandre i hjertene våre, som disse ordene innebærer. «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre», sier Peter.

 

vær fremst i dette å vise de andre ære! Her lærer vi at de kristne ikke bare skal ha en inderlig kjærlighet til hverandre i hjertet, og i å tjene hverandre i mer vesentlige ting. Men også i omgang og omtale vise hverandre aktelse og ære, ja, «vise hverandre ære». Dette at vi alle sammen vil være den første til å vise de andre oppmerksomhet, og da ikke bare i utvortes oppførsel, men også i hjertets sanne oppmerksomhet. I Fil 2:3 formaner apostelen: «enhver skal med ydmykt sinn anse de andre høyere enn seg selv». Bare å vise en utvorters høflighet uten å ha den indre oppriktigheten, er bare et skuespill som ikke hører hjemme hos Guds barn. Men har vi fått denne ydmykheten, kjærligheten og omsorgen for andre i hjertet vårt, da bør vi etter denne teksten også bevise det i omgangen med andre. De kristne skal ikke være et uoppdragent og uhøflig folk. Men slik det læres her; også i samfunn med menneskene opptre ydmykt, vennlig og hjelpsomt.

 

Vi husker hvordan Jesus også innskjerpet dette overfor disiplene sine gjennom fotvaskingen. Hver av dem skulle være den minste, og være den andres tjener. Og så stod han altså der selv fram som et forbilde for dem i dette. Luther sier om dette at «Kristi kjærlighet og vennlighet mot oss fører også dette med seg at vi for Kristi skyld, han som er i oss, setter hverandre høyt. Det stemmer ikke at jeg skulle forakte noen på grunn av at jeg ser mye galt hos ham. Isteden skal jeg tenke: Min Herre bor i dette svake karet, og ærer det med sitt nærvær. Nå akter altså Kristus min bror verdig, og er så nådig og god mot ham at han får ha like stor del i Kristus og alt hans, som jeg har. Da må jo også jeg bøye meg for ham og vise ham ære, som min Herres levende tempel og bolig. Hva har vel jeg med hvor elendig denne boligen er, den Herren tross alt har tatt bolig i? Hvis den ikke er for elendig til at han kan bo i den, hvorfor skulle da jeg, som bare er en elendig tjener, ikke også hedre ham?» Dette er jo også en «hälsosam» lærdom! Måtte så bare Gud gi oss sin nåde til også å leve etter det!

 

11: Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i ånden og tjen Herren!

Her gir apostelen oss mange nyttige formaninger. Vi skal ikke være «trege», lunkne og uoppmerksomme. Med flid og utholdenhet skal vi tvert imot tjene vår neste i det kall vi har. Dette er altså noe som skal kjennetegne de kristne. I å vise iver. Her brukes samme ordet som det vi finner i v.8 om lederansvaret, altså «med iver», eller med omsorg. Men her tales det bare om iver generelt, det sies ikke noe om hva vi skal vise iver i. Derfor har Luther også ganske riktig gitt uttrykk for meningen slik: «i det som ligger foran deg». For Paulus vil her uten tvil ha sagt: Uansett om det er et åndelig eller legemlig arbeid, - vær ikke trege, lunkne eller uoppmerksomme, men nidkjære, omsorgsfulle og utholdende. Her refser han dermed dette lettlivede, likegyldige livet, når en somler, utsetter og ikke tar det så nøye med noen ting. Dovenskap utretter litt, men lar det like snart ligge, slik vi ser det hos mange mennesker. I sin ustadighet virrer de rundt fra det ene arbeidet til det andre. De holder ikke ut i noe, men dropper det så snart de blir trøtte, når arbeidet koster litt. Det er slike som skildres her som «trege».

 

Og dette kan en se både i fysisk og åndelig abeid, der en ikke er utholdende. Luther sier: «En ser mennesker med stor iver gi seg i kast med noe nytt. Det kan være lese, studere, eller faste og speke legemet. Eller det å gi, tjene vår neste osv. Men når de har gjort dette to eller tre ganger, holder de ikke ut lenger. De gir opp. For den første gløden er kjølnet - akkurat som nysgjerrigheten pleier dabbe av når den er tilfredsstilt -. Av dette blir det så bare upålitelige og udugelige mennesker».

 

Slik må ikke de kristne være. Om det så bare er den vanlige latheten og dagdriveriet, så er det «upassende» for kristne. Paulus skriver til tessalonikerne: «Vi hører at det er noen blant dere som lever upassende, og som ikke arbeider, men blander seg opp i andres saker. De som lever slik pålegger og formaner vi ved vår Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og spise sitt eget brød» (2Tess 3:1-12). En merker at her taler apostelen i stort alvor. Han bruker ikke bare uttrykket «upassende», når de ikke arbeidet ordentlig, men formaner dem også ved vår Herre Jesus Kristus til å forandre på dette: «De som lever slik formaner vi ved vår Herre Jesus Kristus...» Og det er ikke uten grunn apostelen formaner på denne måten. For det er særdeles «upassende», ja, til anstøt. Det fører skam over Kristi evangelium når noen som bekjenner seg til det gjør seg skyldig i en slik anklage at de bare vil prate og ete, men ikke arbeide. Dette er noe vi skal ta inn over oss her, selv om det nok er mer sannsynlig at Paulus, når en ser på sammenhengen, her i teksten vår heller tenker på en tjeneste i menigheten. Av det Paulus nå føyer til, ser vi at her tales det ikke bare om en naturlig iver og virksomhet, men om en iver og nidkjærhet som kommer fra ånden, selv om den utøves på legemlige ting.

 

vær brennende i ånden. Dette er så motsetningen til den treghet og ulyst Paulus har nevnt i første del av verset. Her får vi nå se hvordan vi, selv med en treg natur, kan bli virksomme. Hvordan vi får en nidkjærhet og en lyst som seirer over naturens motstand. Paulus sier: «Vær brennende i ånden». Med «ånden» menes her ikke Guds Ånd i seg selv, heller ikke bare menneskets ånd slik den er av naturen. Her menes ånden i en kristen, «den av Guds Ånd levendegjorte og helliggjorte menneskets ånd», «den nye skapning» i oss. Og nå sier altså apostelen: «Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i ånden». Dette vil da si: Selv om du har en treg natur, skal likevel en brennende ånd kunne overvinne den tregheten, og drive deg til flittig virksomhet i den tjenesten du har fått. Vi ser av sammenhengen at det er dette som er meningen. Og så er det bare om å gjøre at vi tar formaningen til oss, og gjør etter den.

 

Vi lærer av disse ordene: «vær brennende i ånden», at en kristen ikke kan være fornøyd med en kald og dorsk ånd. Ved å bruke alle nådemidlene skal han strebe etter stadig å bli varmere, ja brennende i ånden. Da går vi ikke til pliktene våre med ulyst og treghet, men kommer til å oppfylle dem med lyst og iver, og i utholdenhet. Selvsagt kan vår naturlige drift, om den settes inn på det åndelige området, nok starte opp i mangt med stor iver, og vil ofte gjøre alt med én gang. Men det viser seg at det ganske snart stagnerer når arbeidet blir både tungt og langvarig, eller møter alvorlig motstand. «For den kjødelige brannen kan ikke holde ut i lengden i åndelige ting» (Luther). Men en åndelig brennende nidkjærhet, en iver som er født og næres av Guds Ånd, slokner ikke om den møter motstand. Den tennes heller ennå mer opp og blir sterkere gjennom slikt. Med Åndens nidkjærhet er det slik at den svekkes og avtar heller gjennom ytre ro og medgang, og når den er «arbeidsløs». Men styrkes gjennom arbeid og kamp. Derfor kan den nidkjærheten holde ut og fortsette gjennom all slags motstand og vanskeligheter. Vi ser altså en dyp sammenheng mellom disse to forholdene: «Vær ikke trege i å vise iver» - og «vær brennende i ånden».

 

Men hvordan det kan skje at vi blir brennende i ånden, det lærer vi av andre bibelord. Vi ser at det skjer ikke gjennom noen menneskelige anstrengelser, men bare ved at vi blir fylt av Guds kjærlighet. Selv å prøve å opphete seg til nidkjær virksomhet eller stor veltalenhet, er ikke å være brennende i ånden. Det varer heller ikke så lenge, og blir heller ikke til noen velsignelse. Nei, brennende i ånden, det blir vi bare på samme måten som vi ser de to disiplene på vei til Emmaus vitner om. De sa: «Brant ikke hjertet vårt i oss da han talte med oss på veien, og da han åpnet Skriftene for oss?» Det vil alltid være Jesu ord og Ånd som på nytt og på nytt gjør oss brennende i ånden. Jo større gaver en kristen har fått til tjeneste for andre, og jo mer han får å gjøre, desto oftere må han trekke seg tilbake i stillhet innfor Herren. For at denne hyrden kan varme og opplyse ham gjennom Guds ord og Kristi kjærlighet, så han på nytt tennes opp i ånden. Ellers vil han snart dø, blir kald og ubrukelig på tross av alle sine gaver, sine vakre ord og gjerninger. Men så gir apostelen en veiledning som ofte trenges, selv for en åndelig brennende nidkjærhet. Han sier:

 

og tjen Herren! Dette er en formaning som henger nøye sammen med det som er sagt foran. Altså: Vær ikke trege, men brennende i ånden, «tjen Herren». I den gamle svenske Bibelen heter det: «Tjen tiden!» Det sier oss at uansett hvor brennende en kristen blir i ånden, så skal han ha kjærlighet og visdom til å handle slik at han ikke bare blindt følger visse regler, men tenker på hva kjærligheten og visdommen gir råd om i det enkelte tilfelle - som kan kreve at vi til forskjellige tider og tilfeller må handle forskjellig, hvis vi skal tjene Herren rett og til virkelig velsignelse for vår neste. Moses tok hensyn til tiden, da han ikke omskar folket på grunn av de store anstrengelsene de var utsatt for under vandringen i ørkenen (Jos 5:4-7). Paulus var overbevist om at de kristne var fullkommen fri fra den jødiske seremonialloven. Likevel tok han hensyn til forholdene da han i Jerusalem føyde seg etter de troende jødenes råd, og gikk opp i templet og renset seg etter jødisk skikk (Apg 21:23-26). I alt det vi foretar oss skal vi altså alltid, om det så er i den minste tjeneste, holde klart for oss om vi nå tjener Herren selv på denne måten.

 

12: Gled dere i håpet, vær tålmodige i trengselen og vær fast utholdende i bønnen!

Når Paulus akkurat nå taler om å være glade i håpet, om tålmodighet og utholdende bønn, kan det se ut som om han gjennom ordene i verset foran er kommet til å tenke konkret på den tiden han selv levde i. Det var en veldig tung tid, på grunn av forfølgelsen mot de kristne som nå var begynt. For det er jo særlig i tider med lidelser, med nød og sorg vi blir øvet i håpet, i tålmodighet og i bønnen. Paulus taler først om håpet, og sier:

 

Gled dere i håpet. Med «håpet» mener Paulus Guds barns forventning til den framtidige herligheten. Troen griper Guds nærværende nåde. Men håpet ser fram til «Guds herlighet» (Rom 5:1-2). Og så sier altså Paulus at vi skal «glede» oss i dette håpet. Også dette er en formaning som kommer midt inne i en rad av andre kristelige plikter. Da ser det jo ut som om også dette å glede seg er en kristelig plikt? Ja, og det er det da også! Men apostelen sier ikke bare: «Gled dere!». Han sier: «Gled dere i håpet!» Andre steder sier han: «Gled dere i Herren!» - «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4). Paulus formaner oss ikke til å være glade over ingenting - heller ikke over noe småtteri eller forfengeligheter. Han holder fram for oss hele evighetens salighets-håp som gledesgrunn. Hvis vi virkelig holdt dette klart for oss - altså hva det er vi er kalt til. Og deretter virkelig trodde det Gud har lovet, så ville vi nok også vært fulle av fryd. Og da ikke bare de dagene da alt går greit, men også gjennom de tyngste dagene på jorden. Og denne gleden i håpet har langt større betydning og velsignelse enn vi vanligvis tenker. Den gir oss ny kraft i hele vårt kristenliv. Derfor må vi også gå dypere inn i dette emnet.

 

Selve håpets siktemål, eller alt det herlige som venter oss hos Gud, det vil vi jo aldri fullt ut kunne fatte her i livet, - «det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker ham» (1Kor 2:9). Men bare det vi tross alt kan se og ane ut fra Guds løfter, er jo så stort og herlig, at ikke noe menneske fullt ut kan uttrykke det. Hvem kan f.eks. si hvor mye som ligger i dette at vi er «Guds arvinger og Kristi medarvinger»? Og hvem er det så som skal få oppleve denne ærefulle salighet? Jo, det er uttrykkelig sagt at det er alle dem som her i livet er blitt Guds barn. For slik lyder det: «Hvis vi er barn, da er vi også arvinger» (kap.8:17). Det gjelder altså hver eneste én som er fridd ut fra verden. Som gjennom Guds ord og Ånd er blitt vekket opp av syndens søvn, og har funnet frelsen bare i Kristus. Som ennå, på tross av alle sine skrøpeligheter og fall er avhengig av ham. Som ikke kan unnvære ham, hans nåde og vennskap, hans kjød og hans blod, d.v.s. hans forsoning, men nettopp i dette har alt det de trenger for sin sjel. Og det er nettopp dette Herren Kristus selv sier: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og ham skal jeg reise opp på den siste dag» (Joh 6:47-57).

 

Tenk at Herren selv sier om alle slike fattige sjeler som har all sin trøst bare i hans forsoning, at de skal få det evige livs salighet! Og det sier han så bestemt, og gjentar det mange ganger. Men hvem kan da uttrykke hvor lykkelig et slikt menneske er? Hvem kan utlegge hvor mye som ligger i Kristi egne ord: «Da skal de rettferdige stråle som solen i deres fars rike» (Mat 13:43)? Hvem kan utlegge hvor mye det innebærer som Johannes uttrykker slik: «..da skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er» (1Joh 3:2)? Og dette håpet hadde allerede David da han sa: «Jeg vil skue ditt åsyn i rettferdighet. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved din skikkelse» (Sal 17:15). Og Job når han sa: «Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud» (Job 19:25-26). Kristus har også uttrykkelig sagt: «Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de skal se min herlighet, den som du har gitt meg» (Joh 17:24).

 

Hvem kan altså utlegge hvor stor salighet vi skal få oppleve når vi får se Guds åsyn? Tre av disiplene fikk være med Jesus opp på fjellet. Der fikk de et møte med to av himmelens borgere, og Herren selv ble en kort stund åpenbart i herlighet for dem. Bare dette svært begrensede glimtet av himmelens herlighet var nok til at disiplene ble så opprømt at Lukas skildrer Peters reaksjon slik: «han visste ikke hva han sa». Han ville jo helst bare bli der på fjellet. «Mester, det er godt at vi er her, la oss lage tre hytter», sa han (Luk 9:28-33). Hvordan skal det da gå med oss, når hele himmelen med all dens herlighet blir gitt til våre forklarede, og da fullt mottakelige sjeler? Hvem kan vel fatte eller utlegge hvor mye herlig den allmektige Gud skal kunne overlate til sine venner når han en gang byr dem: «Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt»? - «Da skal Gud tørke bort hver tåre fra øynene deres, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte» (Åp 21:4).

 

Men er det nå riktig og sikkert nok at dette virkelig en gang skal skje? Er dette like sikkert som den nåden vi får oppleve her i livet? Stilt overfor dette helt avgjørende spørsmålet pleier det være godt å tenke grundig over at det er den samme Herren Kristus som sier alt dette til oss, som også har gjort og sagt alt annet som vi pleier tro om ham. F.eks. at han sa: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Tror vi det ene er sant, da må vi jo også tro det andre er det. Må vi da aldri glemme at det er den samme Herren Kristus som uttrykkelig forkynner: «Jeg gir dem evig liv», «Jeg skal oppreise dem på den siste dag», «de skal se min herlighet» osv.! Hvis vi tror på Guds sønn, så er bare et eneste ord fra ham nok til å overbevise hjertene våre om at vi har en herlighet i vente. Riktignok er der også andre forhold som kan overbevise oss om det samme. Når Kristus i Mat 6:25-34 vil styrke oss i troen på Guds omsorg for våre timelige behov, ber han oss også se på det vi har rett for øynene våre. På fuglene som jo Gud før, og på liljene som han kler. Slik kan vi også, for å styrke oss i håpet om det som venter oss i himmelen, se på noe av alt det vi har for øynene våre. Da skjønner vi at Gud virkelig har hatt et evig liv som mål for oss.

 

Eller hva skulle ellers Kristi rike på jord være et vitnesbyrd om? Hvorfor har Gud gitt oss helligdagen, sitt ord og sine sakrament, hvis det ikke skulle ha evig liv som mål? Hvorfor har Gud sendt sin enbårne Sønn til verden for å lide og dø for våre synder? Skulle han dermed bare villet oppnå noe timelig godt for oss? Hvorfor sender han Den Hellige Ånd som vekker, omskaper og helliger vårt indre menneske? Hvorfor tukter og oppdrar han oss gjennom hele livet? Alt sammen vitner jo klart om at han har et annet liv som mål for oss, og vil skape noe langt mer herlig ut av oss. Likevel, hvis vi har en levende tro på Guds Sønn, så er det ikke noe som overbeviser oss mer om dette enn et ord fra ham. Da er det ingen ting som er så visst og sikkert som når han sier: «Jeg skal oppreise dem på den siste dag», «jeg skal ta dere til meg. For der jeg er, der skal også dere være». Hva er mer sikkert enn det Herren Kristus selv sier? Vårt frelseshåp har altså en totalt urokkelig grunnvoll. Derfor kalles også dette håpet for «et anker for sjelen, som er sikkert og fast» (Heb 6:19).

 

Når vi da har en så herlig og fast grunnvoll for håpet vårt om den evige gleden, da burde vi jo selvsagt også ta farvel med alle jordiske sorger og si: Vik fra meg, all sorg, all engstelse og uro! Jeg har en evig glede. Jeg går mot en evig lykke. For håpet om evig liv er ikke grunnet på vår verdighet eller våre tanker, men på Guds egne gjerninger og evige rådslutning. Det sømmer seg ikke for dem som bekjenner sin tro på Kristus, og er også til stor skade for vår kristendom, at vi glemmer det håpet vi har om evig liv, og ikke gleder oss over det, men isteden går med tunge skritt og sukker mot himmelens glede. Med alvor og flid må vi være mer opptatt med vårt håp om evig liv. Da ville det nok gi ny styrke til hele vår kristendom. Det ville gjøre oss mer opptatt med den rette veien til livet, og mer likeglade med alt det jordiske. Det ville styrke oss til mer tålmod og utholdenhet i kampen for kronen. Derfor kalles også håpet om frelse for en «hjelm» (1Tess 5:8, Ef 6:17). Hjelmen er en viktig del av rustningen. Med den løper vi mer dristig fram i kampen.

 

Og så kaller altså apostelen håpet for «et anker for sjelen, som er sikkert og fast». Dermed sier han at håpet om frelse skal holde oss fast til Herren gjennom alle fristelsens stormer, så vi ikke forsvinner ut over verdens ville hav. Et levende og fast håp skal i lidelser og nødens tider lære oss bedre å kjenne ham som er himmelbrødet. I dager med jordisk glede og lykke skal det holde oss nøkterne og sindige, så vi kan si som apostelen: «Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste» (Fil 1:23). Å, måtte Herren tilgi oss vår vantro, at vi så lite gleder oss i håpet! Og måtte han hjelpe oss til at det ble en forandring også i dette!

 

Vær tålmodige i trengselen. Dette er også en frukt av håpet om frelse. Håpet om en evig glede bør gjøre oss tålmodige gjennom all nøden i livet her på jord. Og dette er snart slutt, det varer ikke evig. Fryd deg over at du i Kristus er frelst fra den evige nøden - og tvert imot er på vei til den evige gleden! Ja, hvis du virkelig er en kristen, så bør du også ta dette inn over deg. Men i tillegg har vi her også en formaning: «Vær tålmodige i trengselen!», problemene, lidelsene. En apostolisk formaning minner oss om det som er vår plikt overfor Herren. Derfor må vi for Herrens skyld være tålmodige i motgang, - og særlig når vi også husker på at det er Gud, vår himmelske Far, som sender oss hver enkelt lidelse (Jes 45:7, Amos 3:6 m.fl.). Tror du dette, da vil dette stille din utålmodighet, - hvis du er blant dem som elsker Gud. Tror du Herren Kristi egne ord: «til og med alle hårene på hodene deres er telt»? Og så sier han videre: «Ikke et hår på hodet deres skal gå tapt».

 

Tror du at alt det vonde både djevelen og andre mennesker påfører deg, i hver minste detalj er tilmålt av Gud? For det lærer Skriften uttrykkelig. Se hvor nøyaktig Gud hver eneste gang tilpasset hvor langt Satan fikk lov å gå med å plage Job. Og når så araberne hadde drept Jobs sønner, kaldeerne hadde tatt kamelene hans, og stormen hadde knust huset så det falt sammen over barna hans, - da så Job bare Herren i alt sammen. Han sa: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» Og da det ynkelige mennesket Sime’i forbannet David da han var på flukt for sin sønn Absalom, sa bare den sorgtyngede kongen til sin hærfører Abisai: «Når Herren har sagt til ham: Bann David! - hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?» (2Sam 16). Det samme sier Jeremia: «Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?» (Klag 3:37). Og det samme sier Herren selv: «Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette» (Jes 45:7).

 

Hvem skulle vi da klage og syte over? Hvem er du som vil trette med din Skaper? (Jes 45:9). Har du gitt ham noe først, så han skulle gi deg vederlag? (Job 41:2). Er Herren for hard mot deg? Eller hva krav tror du du har mot ham? Hvis Herren ville gå i rette med oss, hadde vi ikke noe vi skulle ha sagt mot ham, selv i en eneste sak av tusen (Job 9:3). Hvis Herren ville handle med oss etter våre synder, og gjengjelde oss etter våre misgjerninger, ville vi havne i helvetes pine, og ikke kunne oppdrive en eneste dråpe vann. Så bør en også tenke slik: Utallige mennesker lider mye mer enn jeg. Hvorfor skulle så jeg slippe fri fra lidelser, når jeg bare fortjener Guds vrede? Og jeg, et Guds barn, skulle vel også tåle dette, jeg som har et håp om evig glede. Å, Gud, forlat oss da all utålmodighet! Forlat oss, og hjelp oss så vi fra nå av må være mer «tålmodige i trengselen»!

 

Men bortsett fra at vi ikke har noe å klage over, om så Herren handlet med oss etter våre synder, så er jo forholdet at han aldri handler med oss slik, når vi ved troen på Sønnen får leve i hans nåde. Alt det vanskelige vi må igjennom er bare sendt oss på grunn av hans uendelige trofasthet og godhet. Å, det kommer en dag da vi i det evige lyset skal se hemmeligheten i alt det underlige Gud har sendt i vår vei. Da skal vi se at i all vår motgangs beger var det ikke en dråpe mer enn det som var nødvendig for å føre oss frelst fram til himmelens arv. Da vil vi se at det bitreste som har skjedd, har vært sendt oss til vår kongelige oppdragelse, eller for å øke vår evige glede og herlighet med mer av det som bare Guds visdom kjenner. Og hvem våger da å tenke at «jeg skal nok nå fram til himmelen, uten at du, Herre, lar så mye tungt og bittert komme over meg. Jeg er da tross alt i stand til å undertrykke mitt kjød, uten at så mye vondt skal ramme meg». Nei, vi kjenner vår store treghet, troløshet og kjødelighet godt nok. Så vi ber isteden titt at Herren selv må døde dette hos oss. Men hvordan skulle det kunne skje, uten at han også måtte sende oss lidelser?

 

Ofte ber vi at han skal bruke det han ser er best, bare han fullfører sitt verk i oss, griper hjertet vårt, øker vår tro, vår bønn, vårt alvor, og helliger hele vårt vesen. Men når Herren hører slike bønner, må han også bruke mange bitre midler til dette. Og da klager og syter vi, som om det var noe vondt. Vi tenker ikke på at vi har selv bedt ham om dette. Kort sagt: Når vi en gang får øyner som ser, da oppdager vi hvordan Gud gjennom våre lidelser opphøyer sitt navns ære og vårt beste. Da ser vi hvordan han med disse jordiske kors hjelper vår villige, men svake ånd imot kjødet. Ja, når vi til slutt virkelig får se sannheten i ordene om at «den rettferdige vanskelig blir frelst», da kommer vi ikke bare til å bli tålmodige i trengselen, men også takknemlige for den.

 

og vær fast utholdende i bønnen! Denne formaningen kan selvsagt først oppfattes som at den taler om at vi gjennom hele livet vårt aldri må holde opp å be. Dette er da også sikkert nok slik vi skal leve livet, at vi «ber uavlatelig» (1Tess 5:17). Hvis ikke Gud selv sender oss sin nåde og hjelp, var vi ikke i stand til å utføre en eneste av våre kristelige plikter, eller komme velberget gjennom en eneste av våre mange kamper og farer. Og når vi alltid behøver Gud, hans nåde og hjelp, da bør vi selvsagt også alltid be. Dette foregår da også hos Guds barn i åndens sukk gjennom hele dagen. Bønnen er som åndedrettet hos det nye mennesket. Og på samme måte som legemet vårt ikke kan leve uten at vi puster, så kan vi heller ikke leve livet i Gud uten å be.

 

Jeg trenger hele tiden ny kraft ovenfra. Til troen, til kjærlighet, til tålmodighet, til iver og trofasthet i min jordiske stilling, til hjelp i fristelser, osv. Så konstant foregår den åndelige krigføringen, så intense og farlige er fiendens angrep, at selv de sterkeste kristne er fortapt hvis de ikke hele tiden mottar guddommelig hjelp. Det er disse ting som ligger til grunn for apostelens formaninger til utholdende bønn. I Eferserbrevets sjette kapittel skildrer han både fiendene og våpnene våre. Der ser vi da også hvordan han avslutter sin «feltpreken» slik: «Og be alltid med all bønn og påkallelse i Ånden!» (konf. Kol 4:2, Fil 4:6). Derfor er det nok særdeles nødvendig til alle tider, det apostelen formaner oss til her: «vær fast utholdende i bønnen!»

 

Men hvis vi ser på den sammenheng disse ordene har med det som står like foran, om tålmodighet i trengselen, ser det ut til at Paulus her særlig tenker på når vi har trengselstider. Han taler til oss om når vi spesielt da, nettopp når vi er nedslått over hvor lenge prøvelsene trekker ut, ikke må stoppe opp med å be og vente hjelp fra Herren. Altså det samme som Kristus talte om i Luk 18:1-8, når han «fortalte dem en lignelse om å alltid være utholdende i bønnen, og ikke bli trette». Og akkurat her har vi den harde prøven. Akkurat dette kan ofte vårt evige vé og vel komme til å avhenge av; om vi kan holde ut når fristelsene og prøvelsene blir langvarige og harde, og Gud venter med å sende hjelpen. Det er fiendens frykteligste våpen; når han setter alt inn på å trøtte oss totalt ut. Og seieren er hans, hvis han ved å trekke fristelsen ut over tid kan frarøve oss alt håp, så vi holder opp å be og vente på hjelp fra Herren.

 

Det er dette fienden har som mål med alle de grusomme pilene vi får oppleve at han hele tiden skyter inn i vårt innerste gjennom langvarige prøvelser. Da opplever vi ikke noe som helst av Guds nærvær og kjærlighet, og ser ikke noe av arven som venter i himmelen. Vi kjenner bare på alt det vonde i oss selv, kjenner syndens og djevelens makt og Guds rettferdige lov og domsord. Da skyter fienden de frykteligste tanker om Gud inn mot hjertet vårt; at hos ham kan vi ikke vente noen hjelp. At det ikke blir noen som helst slutt på all trengselen, som bare kommer til å fortsette i all evighet.

 

Det var akkurat mot slike fristelser Herren talte til dem denne lignelsen vi nevnte ovenfor (i Luk 18). Han talte om en enke som hadde store problemer. Hun søkte hjelp hos «en dommer som ikke fryktet Gud eller tok hensyn til noe menneske». Legg merke til denne lignelsen! Bare dette at Herren Kristus selv talte til dem helt konkret «om å alltid være utholdende i bønn, og ikke bli trette» vekker jo uvilkårlig tankene våre. Det ser jo ut til at hensikten hans er å forebygge at vi skal bli motløse. At han vil vise oss at uansett hvor langvarige og knusende prøvelsene blir, så vil Gud alltid til sist hjelpe oss. Herren kunne jo ha forsøkt å forebygge at vi ble nedkjempet, på en annen måte. Han kunne jo bare latt være å vente så lenge med å åpenbare sin nåde, komme raskere med hjelpen. Det ville jo gi samme resultat; at vi satte vår lit til ham, og ikke ble trette. Men nei, den framgangsmåten velger han ikke. Isteden gir han oss denne lignelsen, og dessuten gjennom hele Skriften mangfoldige løfter om sin trofasthet og at han alltid hjelper til slutt.

 

Av dette skal vi først lære at det altså må være en fullstendig urokkelig lov i Guds måte å føre oss på, at han vil vente med sin hjelp, vil la prøvelsen bli lang og nedbrytende. Ja, dette er en hovedsak i det han vil lære oss her. Han sier jo om den urettferdige dommeren at «til å begynne med ville han ikke»..dvs. hjelpe enken. Hvor lang denne tiden blir, kan være forskjellig, avhengig av hvor forskjellig troen og andre forhold er hos barna som prøves. Abraham var sterk i troen. Men da han hadde fått løftet om et avkom ingen kunne telle, måtte han vente et kvart århundre, og selv bli hundre år gammel, før løftets sønn ble født. Men da jomfru Maria ikke kunne finne det tolvårige underbarnet, da var tre dager og tre netter stor og bitter nok prøvelse for hennes anfektede hjerte.

 

Det viser seg alltid at enten det går over kort eller lengere tid, vil det alltid fortone seg for den sjelen som prøves, som om prøvelsene aldri tok slutt. Kunne vi bare se at det blir alltid noe godt ut av det, ville vi straks være trøstet. Men når det står på, ser det fullstendig uløselig ut. Slik er det da Herrens vilje at vi alltid skal ha så stor tillit til hans trofasthet, hans omsorg, makt og sannferdighet, at vi helt og holdent overlater til ham å bestemme når og hvordan vi skal bli hjulpet. Og samtidig skal vi vite at det er utelukket at vi skal bli skuffet, når vi i tro og bønn venter på ham. Det er dette Herren først og fremst vil ha sagt oss gjennom denne lignelsen.

 

Men det hører også med at denne lignelsen viser hvordan vi, mens prøvelsene står på, bare ser Gud som en «dommer». Ikke en mild og nådig, men en streng og upåvirkelig dommer. Likevel sier altså Herren at selv om dommeren var slik, så kunne han ikke i lengden stå imot bønnene fra den ulykkelige enken. Til sist sa han: «Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, vil jeg hjelpe henne til å få rett, fordi denne enken plager meg» (d.v.s. med hennes bønner). «Så sa Herren: Hør hva den urettferdige dommeren sier! Og skal ikke da Gud skaffe retten til sine egne utvalgte, de som roper til ham dag og natt? Er han ikke langmodig med dem?»

 

Kunne Herren bruke noe bedre for å overbevise oss om sin bønnhørende trofasthet, enn å gi oss så talende bilde som dette? Vi måtte jo tro Gud var verre enn det hardeste menneske, hvis vi skulle tvile på at han til sist alltid hører våre bønner. Må Gud virkelig tilgi oss vår vantro! Gud har jo lovet: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg hjelpe deg, og du skal prise meg!» (Sal 50:15). Herren Kristus har i ordelag så sterke som i eds form lovet oss: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere» (Joh 16:23). «Alt det dere ber om i deres bønn, når dere tror, det skal dere få» (Mat 21:22). «Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen» (Joh 16:24). «Hver den som ber, han får, den som leter han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for» (Mat 7:8). Skulle vi så ikke tro slike ord fra Herren selv?

 

Men hvis det likevel skjer at Gud virkelig ikke bønnhører oss, da må feilen enten være at vi ber om noe Gud aldri har lovet han vil gi oss. Eller vi begjærer det skal skje på en måte som strir mot den ordningen Gud alltid fastholder. Det skjer f.eks. med dem som ber om daglig brød, men ikke vil arbeide. De ber kanskje om Den Hellige Ånd, men bruker ikke Ordet. Eller ber om syndenes forlatelse samtidig som de bevisst og med vilje fortsetter å synde (Heb 10:26). Om slike bønner sier Skriften: «Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, da er til og med hans bønn en styggedom» (Ord 28:9, konf. Sal 18:42, Job 27:9). På samme måte ber vi også om noe Gud aldri har lovet å gi oss, hvis vi ber om at vi allerede nå skal få noe av det som Gud har lovet oss i det kommende livet, f.eks. en urokkelig fred, en fullkommen syndfrihet osv.

 

Så har vi kanskje ofte bedt: Gud gi meg bare det du ser er nyttig, «La ikke min vilje skje, bare din vilje!» (Luk 22:42). Da kan vi heller ikke vente å bli bønnhørt når vi senere, i uforstand, ber om noe som bare ville skade oss. Kort sagt: Guds løfter kan ikke svikte. Ber vi overensstemmende med disse, da har vi en urokkelig visshet om at Herren hører bønnene våre. Men fortsatt har han sine veier, når det gjelder hvordan og når han svarer. Å, hvor mange underfulle bevis på Guds godhet har de ikke sett, de som tror dette, og lever i disse sannhetene! Og når dette da virkelig er sant, så la oss i alle vårt livs dager være flittige i bønnen. Ja, når det ser aller mørkest ut, nettopp da være «utholdende i bønnen»! Gi oss, Gud, selv din nåde til dette!

 

13: Del ut ettersom de hellige trenger, legg vinn på gjestfrihet!

Del ut.... Dette heter egentlig etter gr.språket: «Delta i de helliges behov». Og denne formaningen betyr at de kristne bør se på sine fattige trosbrødres behov som om det var dem selv. Vi bør ha så sann og hjertelig kjærlighet at vi lever etter dette ordet: «Om ett lem lider, lider alle lemmene sammen med det», og etter det største kjærlighetsbudet: «Du skal elske din neste som deg selv!» Men om apostelen her spesielt nevner «de hellige», lærer vi også her, som i Gal 6:10, at vi etter den allmenne kjærlighetsloven skal «gjøre det gode mot alle, særlig dem som er av troens folk». Dette bibelstedet om det «de hellige trenger», viser at det forholdet som ble innført i den første menigheten; at alt de eide, hadde de sammen (Apg 2:44-45, 4:32-34), allerede var opphørt. Uten tvil på grunn av at det tidlig kom inn i menigheten folk som var dovne, og bare misbrukte dette. Av dette bibelstedet lærer vi også at vi skal være bevisst hva vi gir til. Det skal ikke tjene til støtte for noe Gud ikke kan akseptere, men til virkelige behov der det «trenges». Og så bør vi også gjøre det ennå mer villig; «dele ut ettersom de hellige trenger», d.v.s. i en omsorgsfull, broderlig kjærlighet hjelpe dem som har konkrete behov, og ikke misbruker gaven i dovenskap eller overflod.

 

Men hvem er så «de hellige», disse «fattige blant de hellige», som Paulus kaller dem i kap.15:26? Å, måtte vi nå snart lære å forstå dette ordet «hellig» rett! Over alt i apostlenes brever vil vi se at det er på alle de troende kristne dette opphøyde navnet «hellig» brukes (konf.Rom 1:7). Det er ikke noen kristne som spesielt skiller seg ut, som apostlene eller profetene, som kalles «hellige». Det er alle som Ånden gjennom den nye fødsel har utskilt fra verden for å tilhøre Gud. Og disse gjenfødte sjelene er i dobbel forstand virkelig hellige for Gud. Først er Kristi fullkomne hellighet tilregnet dem. Dernest er også Åndens helliggjørelse begynt i dem. Begge disse forhold uttrykker Paulus slik i 1Kor 6:11: «Dere ble helliget, og dere ble rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og ved vår Guds Ånd». Så er vi da Guds hellige, selv om vi ikke er syndfrie. Det ser vi f.eks. når David først taler om all sin forferdelige overtredelse og synd, og deretter sier: «Derfor, la hver from be til deg..»(Sal 32). Det er bare i Kristus vi er virkelig hellige.

 

Luther sier så sterkt og tankevekkende nettopp i forbindelse med teksten vår: «Paulus taler her om de hellige på jorden, d.v.s. de kristne, og kaller dem hellige til ære for Guds nåde. For bare ved Guds nåde er de hellige i troen, uten noen som helst gjerninger. Det ville være en stor skam, og rett og slett en fornektelse, om en kristen ville nekte for at han er hellig. For da bekjente han samtidig at også Kristi blod, Guds ord, Ånd og nåde, ja, Gud selv ikke var hellig. Og fornektet alt dette som Gud nettopp hadde brukt for at han skulle få være hellig».

 

Det er altså disse som er de hellige. Og det er altså deres behov, det de trenger, vi i inderlig kjærlighet skal ta oss av, som om det var vår egen nød. Hvis vi ikke gjør det, men bare beholder alt vi eier for oss selv, da kan vi sannelig ikke leve i Guds kjærlighet. Noe ganske annet er det at vi i vår skrøpelighet kan feile, kan være eller gjøre noe vi egentlig ikke vil. Men hvis vi ikke har eller viser noen kjærlighet, da vitner det om noe langt mer alvorlig: At vi ikke lever i Guds kjærlighet. Johannes sier jo uttrykkelig: «Hver den som har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?» (1Joh 3:17). Vi kan lese mer om dette å dele med andre slik de trenger, i 1Kor 16:1-3, og i 2Kor kap.8 og 9. «Den som gir, må gi med gavmildhet...den som viser barmhjertighet, må gjøre det med glede», lærte vi i v.8.

 

Legg vinn på gjestfrihet! De kristne burde kappes om å ta inn til seg og hjelpe fattige og hjemløse brødre. Denne formaningen finner vi ofte i Skriften (se Heb 13:2, 1Pet 4:9). De første kristne ble under forfølgelsene ofte jaget bort fra hjemmene sine. Så vandret de rundt til fremmede trakter, og den gang hadde man jo ingen offentlige hoteller e.l. for dem som kom reisende. På denne bakgrunn er det bibelstedene taler om at troende brødre i glad og villig kjærlighet skal vise gjestfrihet, ja, legge vinn på (egentlig «etterjage») å få gjøre dette. Men selv om det er stor forskjell på den tiden og vår, så gjelder alltid den store kjærlighetsloven; at vi i alle mulige forhold skal tjene vår neste. Og at kjærligheten ikke bare skal stadfestes gjennom vakre ord, men i praktisk handling, også når det koster både anstrengelser og utholdenhet. Også i dag kan det å vise gjestfrihet ofte bli vårt kall. Det kan nok by på offer, men hvis det likevel ikke er helt umulig for oss, skal vi alltid både med glad hjerte og et vennlig åsyn også på dette området tjene en bror som trenger det. Apostelen Peter tilføyer at det også bør skje «uten å klage» (1Pet 4:9). Slik ønsker vi nok selv også å oppleve det når vi har behov for vår nestes tjeneste. Og det store budet, når det gjelder vår neste, er alltid dette: «Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem» (Mat 7:12).

 

14: Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke!

Dette verset kan være skrevet som konkret sammenheng med de foran (som kanskje først og fremst gjaldt hjelpen til forfulgte kristne), og har dermed spesiell betydning for den tiden dette ble skrevet. Da synes Paulus her å ha tenkt at det lett kunne skje med de forfulgte kristne at de ble fristet til vrede, så de ikke kunne tåle fiendene sine. På den andre side behøver vi slett ikke søke etter slike sammenhenger når vi stilles overfor den ene formaningen etter den andre. Av og til finnes slik bakgrunn. Andre ganger ikke. Det vesentlige er at vi alle tar disse formaningene til hjertet, og erkjenner at den egentlige lærdommen i disse gjelder for alle folk til alle tider.

 

Herren Kristus kunne ikke tale positivt om de fiendtlig innstilte jødene. Han sa uttrykkelig at de var hyklere, løgnere, mordere, ja, at «dere er av deres far, djevelen» (Joh 8:44). Men så inderlig ønsket han bare det beste for dem, omvendelse og frelse, at han gråt over deres ulydighet. Her vil altså apostelen si: Velsign, ønsk bare godt for dem som forfølger dere: «velsign og forbann ikke!» Og at Kristus i sterke vendinger klart ga uttrykk for hvordan jødene egentlig var, så gir det ingen som helst dekning for at ulyst skal bryte ut fra oss i vonde ord mot våre fiender. For i disse sterke ordene fra Kristus lå det bare en hellig og alvorlig irettesettelse. Det er bare i egenskap av profet, av lærer eller dommer noe menneske kan følge Kristi eksempel i dette.

 

Hvis det bare er oss selv det går ut over, det vi opplever av vondt, bør vi ikke tale vondt om fienden. Men heller tigge og be for dem, på samme måte som også Kristus gjorde. For «når han ble hånet, hånte han ikke igjen. Da han led, truet han ikke, men overlot seg selv til ham som dømmer rettferdig». I sin lidelse var han «lik et lam som ble ført bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn». (1Pet 2:23, Jes 53:7). Det er eksemplet han har gitt oss når det gjelder hvordan vi skal forholde oss til våre fiender.

 

Å «velsigne» er å ønske alt godt. Å velsigne dem som forfølger oss, betyr at vi i hjertelig medlidenhet over den ulykkelige situasjonen de står i, inderlig ønsker og ber til Gud for dem; at han må gi dem nåde til omvendelse og frelse, slik Kristus ba for bødlene sine, på korset. Det samme gjorde Stefanus mens de steinet ham. Slike hjerter skal de kristne ha. Men så mildt og forsonlig sinn overfor dem som forfølger oss, får vi aldri fra vårt naturlige jeg. Det skjer alltid bare som et nådens underverk i de hjertene som er født på ny. Ja, selv for dem blir det også en kamp før dette skjer, fordi naturen vår står så hardt imot. Derfor gjentar apostelen denne formaningen, og sier for andre gang:

 

Velsign, og forbann ikke! Når dette gjentas, så skyldes det først og fremst at det koster kamp å følge denne formaningen, på grunn av arvesynden som ennå bor i oss. Dernest fordi det er særdeles viktig og maktpåliggende at nåden nettopp på dette området seirer over naturens ondskap. For det ville være et særdeles dårlig vitnesbyrd fra Kristi disipler, hvis vi skulle følge kjødet i dette spørsmålet, og «bli overvunnet av det onde». Når vi tvert imot etter Kristi sinn skulle «overvinne det onde med det gode», og gjennom gode gjerninger bare «samle glødende kull på hodet deres» (v.20-21). Ja, slik er Kristi lov. For tekstordene våre er jo egentlig hans ord, og i bergprekenen sier han også selv: «Dere har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere» (Mat 5:43). Det er dette apostelen vil ha fram her, når han sier: «Velsign og forbann ikke!».

 

Så kunne en jo innvende her at vi ser i Skriften at de hellige ikke bare advarte eller truet med Guds dom, men også forbannet. I Davids salmer, særlig i Sal 109, ser vi forbannelsen over de ugudelige uttales flere ganger. Vi ser også Peter sier til trollmannen Simon: (sv.) «Fördömt vare du och dina penningar!». Og Paulus sier om dem som forfører galaterne: «Det var godt om de som fører dere vill, kunne lemleste seg selv fullstendig» (med sin omskjærelses-forkynnelse). Dette som disse hellige har gjort, til og med skriftlig, kan jo ikke være galt. Hvordan skal vi så oppfatte dette? Svaret er at vi alltid må skille mellom det som tales i et gudgitt embete - og menneskenes «dagligtale». Når vi ser de hellige benytte uttrykk som høres ut som at de ønsket Guds vrede over de ugudelige, så innebærer det enten, som i de siterte ordene fra David og Peter, profetiske uttrykk for det som skulle ramme de onde menneskene det ble talt til/om. Eller, som Paulus’ ord om dem som oppviglet galaterne; ett virkelig ønske om at Gud måtte ødelegge deres onde virksomhet.

 

Når Gud gjennom sine vitner forbanner, er det en hellig forbannelse. Men hvis du selv, fordi en enkel vond handling har rammet deg, ønsker vondt over din fiende, da er det ukristelig. Når loven og øvrigheten dreper ugjerningsmenn, er det rett. Men ikke hvis du som enkeltmenneske gjør det samme. Det samme gjelder det å forbanne. Hvis du i rett tid og i hellig nidkjærhet forkynner Herrens dom, så er det både rett og vel. Men ikke hvis du går fram på samme måte, bare som uttrykk for ditt eget hjertes ergrelse. Her taler Paulus bare om vårt liv som enkeltmennesker. Og der er det alltid dette som gjelder: «Velsign, og forbann ikke!»

 

Men så kan ofte nettopp dette skje at vårt sinne over personlig fornærmelse, vår misunnelse eller hat, kan ikle seg den hellige nidkjærhetens drakt. Så tror man at man bare uttaler Herrens dom, men det som ligger bak er bare at en er oppbrakt i sitt eget hjerte. Og her er ofte selvbedraget så fint og sterkt at ingenting hjelper for å avdekke det. Hvis ikke Den Hellige Ånd, som ransaker alt, får vise deg hvordan det kan være at du aldri tidligere har hatt noen nød for de samme menneskene, disse som du nå veier og måler. Først nå, etter at de har sagt eller gjort noe som har rammet deg, begynner din gransking av dem. Hva er det da som innerst inne driver deg? Og hvorfor så du aldri tidligere dette som du nå ser er så galt hos dem? På denne måten kan du avdekke at det du kalte hellig nidkjærhet, egentlig bare var den mest falske synd, hat eller misunnelse. Men det er jo også bare Den Hellige Ånd som kan virke noe så nåderikt og herlig i oss, som at vi virkelig velsigner dem som forfølger oss.

 

For som vi sa, så er dette så totalt umulig for vår natur. F.eks. at når et menneske rett og slett forfølger oss, og på alle vis, i ord og gjerning bare er ute etter å skade oss, - at vi da ikke en gang skal tale ille om dem -! Og heller ikke ønske noe som helst vondt for dem, men bare av hjertet ønske dem det aller beste - -! Da er allerede noe stort skjedd, når vi tålmodig kan omgås slike på vennlig vis. Og ennå større hvis vi av hjertet kan tilgi dem. Men aller størst hvis vi i kjærlighet kan unne dem, ønske og gjøre for dem det aller beste. Da er alt dette utelukkende Den Hellige Ånds verk. Så innser vi jo at alt dette aldri vil skje fullkomment her på jord. Herren Kristus var den eneste som var fullkommen. Men så sant vi lever i hans kjærlighet, må vi også hele tiden øve oss i å følge etter ham i dette. Uansett hvor godt eller dårlig dette lykkes for oss. Til hjelp i denne kampen som er så hard for naturen, gjelder det først og fremst å se på Jesus, han som er gått foran i både lidelse og tålmodighet. Og så må vi også virkelig tro og holde klart for oss at intet vondt kan ramme oss uten at Herren vil det.

 

Dette sa Kristus om sine lidelser: «Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?» Tilsvarende talte David om Sime’is forbannelser: «Når Herren har sagt til ham: Bann David! - hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?» Kunne vi bare se på fiendene våre med disse øynene; at også disse går vår kjære Herres ærend! Kunne vi bare se ham i alt som var vanskelig for oss, da fødtes nok snart både nåde og kjærlighet i hjertene våre. Da ble det virkelighet og sannhet i at vi «velsigner dem som forfølger oss». Og akkurat dette forholdet har også vår apostel Paulus blitt så prøvet i at han kunne si: «Når vi blir spottet, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, holder vi ut» (1Kor 4:12). Måtte så også vi strekke oss etter å få nåde til dette!

 

Fra å lære om vårt forhold til våre fiender, går nå apostelen over til å lære oss hvordan vi i kjærlighet skal være overfor alle mennesker.

 

15: Gled dere med dem som gleder seg, og gråt med dem som gråter!

I dette verset ser vi klare eksempler på hva det er Gud krever i sitt store kjærlighetsbud: «Elsk din neste som deg selv!» Paulus sier m.a.o.: Ta inderlig del i det som skjer med din neste, som om det gjaldt deg selv, enten det er godt eller vondt! Slik at når din neste opplever noe godt, så gleder du deg. Og når han får en sorg, så sørger du. Det er slik det virker, når en elsker sin neste som seg selv. Det er klart nok for alle at det er dette Paulus mener. Likevel vet vi at dette å «glede seg med de glade» blir lettsindig misbrukt av en del haltende kristne, som om apostelen her skulle gi dem dekning for å delta i all slags verdslig og syndig lyst og glede. Og det er jo forferdelig å misbruke Den hellige Skrift på denne måten. Skriften lærer: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! Hva samfunn har en troende med en vantro? Gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren (2Kor 6:14-17). Vi legger også merke til at Paulus ikke bare sier: «Gled dere med dem som gleder seg», men også: «gråt med dem som gråter». Da ser vi at her dreier det seg ikke bare om glede eller sorg, men at vi har omsorg og deltar i alt som møter vår neste. I v.13 taler Paulus om å dele ut «ettersom de hellige trenger». Men her taler han om vår generelle omsorg for alle mennesker og i alt som skjer med dem, i sorg eller glede. Bare vi ikke deltar i noe som i seg selv er synd.

 

Vi merker oss Herren Kristi eksempel når han gjorde sitt første under i et bryllup. Eller vi legger merke til hvordan han i kjærlighet og medlidenhet gav legemlig hjelp, og trøstet så mange, selv der han ikke fikk gi dem den evige gleden. Der finner vi sannheten i det Luther sier angående denne teksten, at vi troende kristne «generelt skal være tjenere for hele verden, og i alle forhold som hver enkelt står oppe i. For at vi (gjennom en slik kjærlighet) kunne lokke alle mennesker til evangeliet». Og så tilføyer han: «Er så noen glade, så skal ikke vi gå rundt med alvorstunge ansikter, som hyklere som på denne måten vil gi uttrykk for at de alene er vise og hellige, mens alle andre som ikke er like sure som dem, er dårer og syndere. Nei, slik skal ikke de kristne være. Tvert imot skal deres glede smitte på oss, hvis ikke den grunner seg på noen synd». Dette er først og fremst viktig å tenke over. Men så må vi også alltid holde klart for oss hva som er det største og viktigste målet med omsorgen vår; at vi vil tjene denne sjelen for å «lokke menneskene til evangeliet».

 

Da må vi følge etter vår Frelsers eksempel. Alltid, når han var i bryllup eller satt tilbords hos fariseeren, talte eller gjorde han noe som skulle være til beste for sjelene. Hvis så vi alltid har det samme som mål, da kan vi nok også delta i mye som bare er menneskelig glede. Det kan være gårdbrukerens glede over en rik innhøsting, eller foreldrenes fryd over at et velskapt barn er født, osv. Når det altså går vår neste godt, enten det gjelder legeme, eiendom, omtale, eller annet som tilhører ham. For alt dette er jo Guds gaver, som han gleder menneskenes hjerter med (Apg 14:17). Ja, vi bør glede oss med vår neste som om det gode hadde skjedd med oss selv. Riktignok ser vi mange misbruke Guds gaver. Likevel er de i seg selv gode. Derfor bør vi ikke surmulende fordømme dem som får gavene. Dette er noe Kristi forbilde lærer oss. Men hender det derimot noe vondt med vår neste, med hans legeme, eiendom, omtale eller annet, da bør vi på den andre siden delta i sorgen, som om det hadde rammet oss selv. Dette ligger i ordene: «gråt med dem som gråter!» Hovedsaken er altså hele veien: «Du skal elske din neste som deg selv!»

 

Men å, for en falskhet som bor i det falne menneskehjertet akkurat her! Å «gråte med dem som gråter» kan nok en naturlig og medmenneskelig medlidenhet prestere. På samme måte kan vi nok også glede oss når noe har lykkes for en riktig kjær venn - hvis vi selv har opplevd det samme, eller noen ennå større lykke! Men kan vi glede oss utelukkende over noe en annen har oppnådd? Når noen som vi ikke har noe spesielt vennskap til, men likevel er vår neste, et dyrekjøpt menneske, får oppleve noe stort, en gave, en ære eller utmerkelse som vi ikke har - -? Når det altså går på å ganske enkelt glede seg på grunn av at vår neste er lykkelig, som teksten egentlig går på. Da kan det vel ofte bli så som så med denne gleden vår? Ja, da kan det vel dessverre også skje at vi kjenner på noe ganske annet; en viss sorg i hjertet vårt, bare på grunn av vår nestes glede og lykke.

 

Å, hva er nå dette for en sorg? Er det ikke selve den svarte misunnelsen - dette mest markerte motstykket til å elske sin neste som seg selv? For hvis du elsket din neste som deg selv, da skulle jo hans lykke bare være din glede, etter apostelens ord: «Om ett lem blir æret, gleder alle lemmene seg sammen med det». Hver enkelt som tror han er både god og from, må prøve seg på akkurat dette innfor Guds øyne! Men så må heller ikke hver enkelt kristen som kjenner på denne synden i seg, miste motet. Vi må igjen se hva Kristus har utslettet med sitt blod, og bare be Gud om hans Ånds gave; denne guddommelige kjærligheten som gjør at vi da virkelig elsker vår neste og «gleder oss med dem som gleder seg, og gråter med dem som gråter».

 

16: Ha samme sinn overfor hverandre! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til de lave! Vær ikke selvkloke!

Her formaner apostelen til samdrektighet og ydmykhet i det medmenneskelige samfunn. Spesielt av sammenhengen har man her sett at det tales ikke om samdrektighet på det åndelige området, men i helt hverdagslige forhold. For både før og etter dette verset er Paulus opptatt med allmenne og menneskelige forhold. Dessuten har han allerede tidligere, i v.3-8, gitt sin formaning til ydmykhet og barmhjertighet på det åndelige området, når han lærte om de forskjellige gavene og kall i menighetens tjeneste. Så er det kanskje noen som mener at et slikt emne, som samdrektighet og ydmykhet i vanlige, jordiske forhold, ikke er et viktig nok emne for en apostels formaning, eller for opplyste kristne å være opptatt med. Men da vil vi nok snart få erfare noe annet i livet, bare vi ser de store fristelsene vi fører oss og andre inn i. Og dermed også fører skam over Jesu navn, nettopp på grunn av manglende ydmykhet og medmenneskelighet.

 

Derfor har heller ikke Herren selv sett dette som noe han ikke behøvde ta opp i sin forkynnelse. Han talte både om ydmykhet og føyelighet. I bergprekenen sier han f.eks.: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden», og i Luk 14:7-11 taler han om at vi ikke skal søke etter plassen øverst ved bordet. Vi skal ha klart for oss at den sanne kristendommen vil forme sine barn så de skikker seg rett og blir lykkelige i alt. Den vil føre oss til livet, så vi ikke skal sveve høyt oppe i innbilningen, og så, senere i livet få oppleve at vi mangler alt. Den rette kristendommen viser oss at vi bør være opptatt med «de ting som er sanne, de ting som er sømmelige, de ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som er verd å elske, de ting som det tales vel om..» Derfor har Paulus også tidligere i kapitlet talt om slike ting som kan synes å være mindre viktige, f.eks. i v.10 om hvordan kristne skulle «være fremst i dette å vise de andre ære». Hvis vi altså ikke bryr oss om formaningene i disse mindre anselige forholdene, kan vi påføre både oss selv og andre mye ondskap, så det bare blir kiv og stridigheter som ikke hører hjemme blant kristne. Og så sier apostelen konkret:

 

Ha samme sinn overfor hverandre! Dermed vil Paulus ha sagt: En kristen skal ikke være selvopptatt og selvsikker i sin omgang med andre, så han vil at alt skal gå etter hans eget hode. Han bør også la de andre slippe til med sin oppfatning og sine meninger, der dette ikke konkret strir mot Guds ord og vilje. I verset foran lærte vi å ha så inderlig omsorg for vår neste at vi i alle ting som i seg selv er uskyldige «gleder oss med dem som gleder seg, og gråter med dem som gråter». På samme måte bør vi i alle medmenneskelige spørsmål vise omsorg og hjelpsomhet, og gjerne gi etter for en annens forstand og mening. For ellers vil vi bare egge til strid og uenighet. Samme lærdom gir apostelen oss også i v.18 når han sier: «Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!»

 

Her er apostelen opptatt med en særdeles sterk legning i alle menneskers natur, nemlig selvopptatthet og selvsikkerhet. Vi finner dette allerede hos de små barna. Straks de begynner å tale, viser det seg en tendens til ensidighet og krangel. Og så ser vi over alt der mennesker ferdes, hvordan det gamle ordtaket går i oppfyllelse: «så mange hoder der er, så mange meninger oppstår». Alle tror deres forstand og oppfatning er den beste. Hvis vi da følger vår naturlige legning, og alltid vil kjempe for vårt eget standpunkt, kan det jo ikke unngåes at det blir en uavlatelig strid og uenighet i verden. Derfor er det jo gitt særdeles stor nåde og visdom hvis en kristen også på dette området tar imot lærdom. At en tidlig lærer seg til også å gi etter for andre, og heller stiller seg kritisk overfor sin egen forstand og meninger, enn alltid å kjempe for disse.

 

Dette er da den generelle lærdommen Paulus vil gi oss her. Men hvis den legningen i vår natur som vi her snakker om, virkelig ligger så dypt rotfestet i vår natur, da må vi jo innse at den også vil gjøre seg gjeldende på åndelige områder. Derfor er det om å gjøre at vi først og fremst tar til oss de mange formaningene til åndelig samdrektighet, som vi finner i apostlenes brever. Men selvsagt kan vi ikke alle se like klart i hvert enkelt åndelig spørsmål. Og det virker da like sikkert også inn på samdrektigheten. «Vi kjenner stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis» sier Paulus (1Kor 13:9). Men vi skal likevel «legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd». D.v.s. at vi, som med en fast lenke av fred, kjærlighet og omgjengelighet, skal holde fast ved den enhet som Ånden har virket mellom oss. Først og fremst fordi vi jo står last og brast om alle de helt vesentlige tingene vi har felles, vi som i Kristus «er ett legeme og én Ånd» m.m. (Ef 4:3-6).

 

Denne enhet i Ånden og i tale (1Kor 1:10) er jo helt avgjørende. Så, hvis noen synes de har en klarere forstand enn alle andre, og på grunn av denne sin forstand oppfører seg så det blir uro og splittelser blant dem som er blitt frelst og forenet i Kristus, så gjør de dermed mye mer vondt enn om de hadde beholdt sine meninger for seg selv. Ja, i det fjortende kapitlet skal vi lære at selv om det var en virkelig sannhet du kjempet for, så kan du komme til å kjempe på en måte som gjør at sjelene føres bort fra «den enfoldige troskap mot Kristus». Og da har du «ødelagt den som Kristus døde for», som apostelen sier (Rom 14:15), og «din kunnskap har ført til at den svake bror går fortapt» (1Kor 8:11). Den åndelige samdrektigheten, og det at Guds barn holder fast ved den enfoldige troskapen mot Kristus, er altså så viktige. Og du må heller alle dine livs dager tie og «ha din tro for deg selv framfor Gud» (14:22), enn at du skulle komme til å ødelegge disse grunnpilarene i et åndelig samfunn.

 

Men farene for at samdrektigheten skal bli uroet, er langt større og mer hemmelighetsfull enn vi aner. Og dette er akkurat årsaken til at apostlene så titt og alvorlig formaner i dette emnet. De sier f.eks.: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelser blant dere», og «Ha det samme sinn, lev i fred med hverandre! Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!» (1Kor 1:10, 2Kor 13:11, konf. Rom 15:5, Fil 2:2, 4:2). Slike formaninger til åndelig samdrektighet må vi altså aldri glemme. Men, som vi har vist tidligere, så har Paulus i tillegg til disse formaningene også formant til enhet og fred i vår medmenneskelige framferd. Med henblikk på dette tilføyer han nå noe som også viser hva som er de viktigste kildene til uenighet og strid.

 

Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til de lave (ordrett: «utan låter eder med bortföras av de ringa»). Her skjuler den ene kilden seg, til uenighet og strid; dette å trakte etter det som står høyt i kurs. Det kan være ære, anseelse og rikdom. For da får vi snart problemer med noen som står i veien for at vi kan klatre oppover. Apostelen Jakob sier: «Hvor kommer krigene og stridighetene blant dere fra? Kommer de ikke fra lystene deres, som fører krig i lemmene deres?» (Jak 4:1 konf. 1Tim 6:9). Hvis vi altså vil beholde fred og enighet, må vi ikke samtidig strekke oss etter noe som ligger høyere enn det Gud har gitt oss. Isteden skal vi være beskjedne, holde oss «til de lave», ja slik apostelens uttrykk altså egentlig lyder: «låta oss med bortföras» d.v.s. bli trukket inn blant «de lave» og ubemerkte forholdene i livet. Så smaker kanskje disse ikke akkurat vår natur. Men husk da bare på at livets reise er så kort, og er snart slutt. Og livets farer er også alltid størst høyt oppe, «det blåser på toppene». I «de lavere dalstrøk» er det mer stille og trygt. «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning» (1Tim 6:6).

 

Vær ikke selvkloke! Her skjuler den andre kilden seg, til all uenighet; innbilningen om at en er mye klokere enn andre. Selv om vi så at vår tekst egentlig sikter mot uenighet på verdslige områder, må vi alltid huske at også de åndelige splittelsene alltid oppstår på samme måten: Enkelte mennesker blir angrepet av den sykdommen at de tror de er særdeles opplyste. Ja, de anser seg t.o.m. mer kloke, viselige og klarsynte enn hele den øvrige troende menigheten. Hvis det ikke hadde vært tilfelle, ville de jo sikkert latt seg overbevise om at uansett hvor klart de mente deres egen oppfatning var den eneste rette, så kan dette være noe de selv innbiller seg. Når altså hele den øvrige troende menigheten under mye bønn og påkallelse likevel har fått en annen oppfatning av Skriften. Hvis kirken eller dens lærere framholder en mening som strir mot den klare, utvetydige bibelteksten (som vi jo ser de vantro og forfalne kirkene gjør), da er det rett å ta avstand fra slike meninger, og isteden følge Bibelens klare ord.

 

I spørsmål hvor hele den troende, levende menighet (og her snakker vi ikke om den store vantro massen) er enig om sannheten - da å kaste inn sin spesielle og avvikende mening, eller en mening noen har som er brutt ut fra forsamlingen, det må jo ganske visst være å forakte apostlenes formaninger til samdrektighet. Da er en virkelig «selvklok». Tenk på hvordan det ofte går med skrifter fra de mest levende og trofaste Guds menn kirken har hatt, skrifter som i mange hundre år har vært prøvet og godtatt over hele kristenheten. Så dukker det gang på gang opp enkeltpersoner som plutselig synes de ser noe ganske annet, noe som er mye riktigere. Og så kaster de straks alle de gamle skriftene overbord som ubrukelige. Her kunne det virkelig være på sin plass med apostelens formaning: «Vær ikke selvkloke!»

 

Så er da også denne selvklokskapen en kilde til utallige stridigheter på verdslige områder. Der er alltid noen som vil korrigere det andre tenker, taler og gjør. Men slike kommer jo alltid i konflikt med alle mennesker. De splitter all enighet og fred, og står tilbake som dem som vil være klokere enn alle andre. Dette er en motbydelig innbilningssykdom, og er spesielt ødeleggende for en kristen, som tvert imot burde likne sin Herre, han som var «ydmyk av hjertet». Kort sagt er det ikke blant alt vondt noe som er så farlig som hovmodet. Derfor ser vi også Paulus taler om dette ondet både oftere og sterkere enn om noe annet. Han talte mot hovmodet med de mest alvorlige advarslene i forrige kapittel v.12-25. Likeså i begynnelsen av det kapitlet vi nå har foran oss, v.3. Der har han en vekkende innledning: «I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke». Måtte så Gud i sin nåde bevare sine barn fra dette farligste ondet, hovmodet, som også bringer alt annet vondt med seg!

 

17: Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker!

Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Her fortsetter apostelen med å formane til et godt og kristent liv menneskene imellom. Og her tar han opp en tendens som sitter ganske dypt i vår natur; tendensen til å gjengjelde ondt med ondt. Denne tilbøyeligheten er så sterk hos oss at selv de som har en mer mild og forsiktig natur, likevel når de blir forulempet, kjenner trangen til å gjengjelde. F.eks. etter å være rammet av vonde ord, gi tilbake «med samme mynt». Eller fordi noen én gang avviste oss i noe vi trengte hjelp til, da selv å avvise dem ved neste korsvei, osv. Ja, dette er en så allmenn og mektig trang i vår natur, at det er bare Guds nåde, bare Kristi kjærlighet utgytt i våre hjerter som kan ha mulighet for å tømme ut og rense dette hevnens beger. Og likevel kommer det nok ikke til å skje uten at vi våker, kjemper og ber.

 

Her kunne så noen stusse litt, og mene at så onde er de da tross alt ikke. Noe så grovt som et slags hevnbegjær tror de da ikke finnes i dem. Men bedra ikke deg selv! Du hevner vel ikke verken med hånden eller med andre grove gjerninger. Men hvordan går det med tungen, «den er en ustyrlig ondskap, full av dødelig gift» (Jak 3:8). Hvis du får rede på at noen har sagt noe vondt om deg, - er du da ikke fristet til selv å si noe vondt om dette menneske, som gjengjeld? Selv om det kanskje skjer i fine og listige former, så maler du et skrekkelig bilde av denne personen. Å, for en giftig ondskap Herrens øyne da får se! Og er ikke dette nettopp å «gjengjelde ondt med ondt»? Vi kan ikke bortforklare at dette hevnens beger står som en av de sterkeste tilbøyelighetene vi har i vår natur. Derfor finner vi også svært ofte formaninger på dette området i Guds ord (se f.eks. 1Tess 5:15, 1Pet 3:9, Mat 5:39).

 

Men så blir det viktige spørsmålet; hvordan skal vi kunne stå imot så sterke krefter? Vi har ofte nevnt de vanlige midlene i alle fristelser; særlig bruken av Ordet, våke, be og kjempe. Særlig mot denne sterke makten i vår natur (til å gjengjelde ondt med ondt) har vi ett spesielt kraftig middel. Det er at vi stadig dypere og dypere lærer å kjenne vår egen ondskap og vår store skyld innfor Gud, og samtidig får beholde troen på at vi i Kristus Jesus eier hans konstante miskunn over oss. Hvis du fristes til å bli opptatt med din brors ondskap, så drives du straks til å gjengjelde på et eller annet vis. Kanskje det ikke skjer på noen verre måte enn med et tvert oppsyn eller et lite bittert ord. Men vær da snar til å vende blikket mot dine egne mange og store synder mot Gud, og tenk på hvordan han hver eneste gang gjerne vil tilgi deg! «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger» (Sal 103:10). Ikke med ondt, nei, ikke en gang med sin rettferdige dom gjengjelder Gud overfor oss. Tvert imot lot han sin egen elskede Sønn dø for oss syndere, mens vi ennå var fiender og ugudelige (kap.5:6-10).

 

Skulle da ikke denne Guds inderlige miskunnhet også bevege oss til å tilgi vår neste? (Ef 4:32, Kol 3:12-13). Men hvis dette ikke skjer. Hvis vi bare fortsetter å hate vår neste, vil hevne oss og ikke vise miskunn, da har Herren Kristus sagt at da skal også vi stå overfor en dom uten miskunn (se Mat 18:23-35, 6:14, konf.Jak 2:13). Det er altså ikke nok med tanker og ord, men at vi virkelig gjør det Kristus lærer. At vi tror hans nåde og elsker vår neste. Ja, følger etter Kristi eksempel. «Da han ble hånet, hånte han ikke igjen. Da han led, truet han ikke» (1Pet 2:23). Vi kan ikke gjøre dette fullkomment, som han. Men vi må alltid øve oss i dette. «Se til», sier Paulus, «se til at ingen gjengjelder ondt med ondt» (1Tess 5:15). Ja, i dette forholdet kreves det virkelig at vi må «se til», passe på, være opptatt med..... For dette hevnbegeret søker seg opp mange skjulte framkomstveier. Særlig kan det som sagt skje med en listig og giftig tunge. Når en ikke kan ramme et menneske på noen annen måte, så kan et ord være nok til å svartmale denne personen for andre. Å, hvor mye elendighet, vondskap og selvhevdelse som blomstrer, bare på grunn av bevisst giftige ord blant menneskene! Hvis dette også skjer innen de kristnes flokk, og de som står utenfor blir oppmerksomme på dette - tenk da for en skam og for et anstøt dette må føre over kristennavnet! Det ser ut til at det må være akkurat dette Paulus tenker på, når han nå fortsetter slik:

 

Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker! Ordet som er oversatt med «godt» betyr egentlig vakkert, prydelig, og dermed også edelt eller «vakkert i moralsk forstand». Her vil apostelen dermed ha sagt: Legg vinn på det gode overfor alle mennesker, i samme ånd som når du av hjertet tilgir, istedenfor å gjengjelde ondt med ondt. Det samme tar apostelen opp i 1Tess 5:22: «Avstå fra enhver form for ondskap!» I alle menneskers øyne må det jo framstå som noe ondt, når vi gjengjelder ondt med ondt. Men i samme grad vil det jo også være vidunderlig for mennesker å få se konkret bevis på en seirende kjærlighet, når noen bare gjør alt mulig godt mot en som er hans uvenn. For dette står jo i så skarp kontrast til all menneskelig natur. Men dermed lyser det også desto sterkere opp som det det virkelig er: et guddommelig verk på jord.

 

Og derfor er det også spesielt gjennom et slikt verk vi etter Kristi ord kan bli mer lik Gud. For straks han har sagt: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere», så tilføyer han: «Slik skal dere være som barn av deres Far i himlene. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og han lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Mat 5:44-45). Tenk at det virkelig er noen som allerede her på jord likner Gud selv, på samme måte som barn likner sin far - ! Det må i sannhet være herlig å få se dette blant oss.

 

«Det som er godt overfor alle mennesker» sier Paulus. Vanligvis kan ikke verden se eller verdsette det hellige. Tvert imot forkaster de heller den mest hellige nidkjærhet som noe vondt. Men når Gud gjennom sine barn virker så stor miskunnhet mot dem som gjør oss vondt, ser vi derimot at verden, i alle fall til en viss grad verdsetter dette. Som sammenhengen også viser, er det derfor først og fremst om slike barmhjertighetsgjerninger Paulus sier: «Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker!» Men så gjelder dette dessuten selvsagt også alt det Guds ord taler om hvordan de kristne skal være. Paulus sier f.eks. i Fil 4:8: «For øvrig, brødre, det som er sant, det som er sømmelig, det som er rettferdig, det som er rent, det som er verd å elske, alt som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt dette på sinne!».

 

Det samme taler han om i 2Kor 8:21: «Vi vil gjerne legge vinn på det som er ære verd, ikke bare i Herrens øyne, men også i menneskers øyne». Dette gjaldt nok først og fremst hvordan de skulle forvalte gavemidlene til de fattige. Men det er samtidig også en allmenn regel, slik vi så det av ordene: «Avsky det som er ondt» (sv: Avhållen eder från allt slags ont»). Av dette skal vi så lære at en kristen ikke alltid bare kan overse hvordan andre mennesker bedømmer ham. Han kan ikke bare si at «når jeg har en god samvittighet, bryr ikke jeg meg om hva andre måtte mene om meg».

 

Dette kan vel i enkelte tilfeller være riktig, men slett ikke i alle. At verden kaller det gode ondt, og avviser at Gud har virket noe som helst i deg; din omvendelse, din tro og bekjennelse, det må vi selvsagt alltid ta avstand fra. Men her er det tale om det som er «godt overfor alle mennesker» - altså en vurdering etter det som etter allmenn oppfatning er godt eller vondt, eller etter den loven som er skrevet i vår samvittighet. Det som synes å være i strid med dette, bør vi selvsagt ikke gjøre. Noe ganske annet er det når det enkelte menneske på grunn av egne spesielle holdninger eller misunnelse erklærer noe for vondt, som ikke etter allmenn oppfatning er det. Som f.eks. når fariseerne klandret Herren Kristus at han styrket sine utmattede krefter med vin. Men se hvordan han da selv reagerer på dette! Han forteller selv at de kalte ham for en «storeter og vindrikker» (Luk 7:34). Likevel fortsatte han helt til hans siste kveld å «drikke av vintreets frukt». For her dreide det seg ikke om svake sjeler som kunne ta anstøt. Her var det fiendtlig innstilte fariseere som bare søkte etter noe de kunne laste ham for. Når vi derimot står overfor svake sjeler som kan komme til å lide på grunn av vår bruk av ellers uskyldige ting, da lærer apostelen at vi for kjærlighetens skyld ikke skal gjøre det som kan bli til anstøt for dem (se kap.14:14-22, 1Kor 8:10-13).

 

18: Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!»

De kristne bør være gode, saktmodige og rettskafne mennesker. De bør aldri gjengjelde ondt med ondt. De bør legge vinn på det som er godt overfor alle mennesker. Ja, «hvis mulig, og så langt det står til dem, leve fredelig med alle mennesker», det være seg de som tror og de som ikke tror, jøder og hedninger. Slik er sammenhengen her. Dette attende verset handler altså om at vi skal ha en medgjørlig og fredens holdning i alle medmenneskelige forhold. D.v.s. i alle de spørsmål der vi ikke for sannhetens skyld, i troskap mot Kristi sak og til beste for sjelene, må ta standpunkt mot noen. For det er jo selvsagt langt fra apostelens mening at vi skal gi etter i noe som berører vår tro. Vi må aldri la sannheten, Kristi ære og sjelenes vel, bli ofret for selv å ha fred og vennskap med alle mennesker. Og denne begrensningen i sin formaning har da også Paulus gitt med ordene: «Hvis det er mulig».

 

Hvis det er mulig. Det vil altså ikke alltid være mulig å ha fred med alle mennesker, hvis vi er trofast mot Gud og sannheten. Dette var også Davids erfaring. Han sier: «Jeg vil bare ha fred. Men når jeg taler, vil de ha krig» (Sal 120:7). Hele verden strir mot Gud og hans rike. Hvis jeg da trofast vil bekjenne min tro på Kristus, vil det være uunngåelig å komme i strid med mennesker. Det sa også Kristus sterkt og avklarende med disse ordene: «Tror dere at jeg kom for å skape fred på jorden? Jeg sier dere: Langt ifra, heller splittelse. Fra nå av skal fem i ett hus være splittet: tre mot to og to mot tre. Far skal ligge i strid med sønn og sønn med far, mor med datter og datter med mor, svigermor med sin svigerdatter og svigerdatter med sin svigermor» (Luk 12:51-53). Derfor sier han også videre: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere!» (Luk 6:26). Her ser vi klart falskheten i kristendommen hos dem som alltid tilpasser seg alle mennesker, så de aldri kommer opp i noen strid på grunn av at de vil følge Jesus. Slike mennesker anklager som regel de troendes nidkjærhet. De sier at hvis de kristne hadde mer visdom og ydmykhet, så ville de også kunne gå sammen med verden.

 

Slike mennesker burde minne seg selv om at verden aldri kunne akseptere Herren Kristus, den eneste fullkomne, som var «mild og ydmyk av hjertet». Og han kunne aldri leve i fred og vennskap med de vantro. Selvsagt kan kristne mennesker også feile i dette med den rette visdom, i ydmykhet og kjærlighet. Men at de, samtidig som de er trofaste mot Kristi sak, også fullt ut skulle kunne aksepteres av verden, det strir mot sannheten. Nei, dere troløse, «vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» (Jak 4:4). Her ser vi altså den konstant uunngåelige årsaken til strid. Men Paulus sier videre:

 

så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker! Er det virkelig for Kristi skyld og på grunn av verdens fiendskap mot sannheten, dere er kommet opp i strid, da la det ikke bekymre dere! Pass bare godt på, du kristne bror, at det ikke finnes noen kjødelig årsak til striden, i deg. At det ikke er din egne natur, noen tverrhet, kritisk ånd e.l. som gjør dette. Men å finne slike ting hos oss selv, det er temmelig vanskelig. Det skyldes vår egenkjærlige natur, som alltid vil skyve skylden over på andre. Men der er likevel én måte du har mulighet for å oppdage en kjødelig grunn til at du stadig er i konflikt med mennesker. Det er at du legger merke til hvordan det står til med kjærligheten i måten du taler på. Kommer du ofte i konflikt på grunn av snakk som ikke er drevet fram av kjærlighetens uro for sjelene, og med bønn om velsignelse? Er det snakk som glir uhemmet over leppene dine, da har du grunn til å undersøke om det er noe kjødelig som driver deg. At du har en iver etter å skulle rette på alt som er urett, er ikke bevis nok for at du drives av kjærlighet.

 

Men når du er opptatt med å be for dem du taler til, og stadig er på vakt om du selv skulle mangle vesentlige ting for at din tale skulle nå inn, - det vitner om at det er det hellige som driver deg. Måtte Gud åpenbare vårt eget hjertes mange farlige påfunn! Mange blir ulykkelige martyrer i konstant ufred med mennesker bare på grunn av sin egen vanskelige natur, sin selvopptatthet og en ustyrlig tunge. Derfor sier også apostelen Peter på samme måte som David: «Den som vil elske livet og se gode dager, skal holde sin tunge borte fra ondt, og sine lepper fra å tale svik....Han skal søke fred og jage etter den» (1Pet 3:10-11, Sal 34:13-15).

 

Men uansett hvor føyelige og vennlige vi er, vil det aldri være mulig for oss alltid å ha fred med alle mennesker. Og det er ikke bare fiendskapen mot Kristus, men også mange jordiske forhold som gjør at vi får problemer med mange stridslystne mennesker. Det er det som er bakgrunnen for at Paulus bruker denne formuleringen: «Hvis det er mulig,...skal dere leve fredelig..» Om altså andre mennesker angriper deg, din person, din eiendom, ditt rykte, må du ikke selv stride, eller åpne opp for strid. Du må overlate saken til den trofaste og allmektige Fader, som alltid tar seg av de elendige og fattige i ånden. Derfor sa også Herren Kristus: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden». Den som alltid selv vil kjempe for sin rett, må lide mye, og miste mye. Lykkelige er de kristne som tror på sin himmelske Fars omsorg, så de overlater til ham å føre saken deres. Hvis jeg vil selv forsvare min sak, er det bare rettferdig når Gud helt og fullt overlater det alt sammen til meg selv. Men da går det også alltid galt. Hvis jeg derimot overlater saken til Gud, da blir den hans, da skal han forsvare den. Og da gjør han det alltid på beste måte. Dette har David talt mye om i Salmene sine, f.eks. den trettifemte, trettisjuende, førtifjerde og femtiåttende m.fl. Og dette taler også Paulus om i følgende vers.

 

19: Dere kjære, ta ikke hevn selv, men gi heller rom for vreden! For det står skrevet: Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Herren.

Her stiller Paulus opp mot hverandre; Guds rettferdige vrede og hevn - og vår ugudelighet når vi hevner oss selv. Der antyder han det vi nettopp har sagt; at hvis vi lar Gud beskytte oss, vil han også ha omsorg for oss i alle ting. Han vil hevne all urett som rammer oss, og skaffe oss rett. Men hvis vi hevner oss selv, da går vi foran Gud, og har tatt saken i egne hender. Og da får vi greie oss selv! Vi ser dette gjennom ordvalget. Paulus stiller opp mot hverandre: Guds hevn - og vår hevn, og sier: «Ta ikke hevn selv, utan lämnen Guds* vrede rum». Paulus sier ikke at den urett vi har lidd ikke skal bli hevnet. Han vil bare Gud skal få være den suverene majestet, og få bli dommeren for alle mennesker. Derfor må vi ikke trenge oss inn i hans embete med selv å ta oss til rette. Herren vil være alene som konge og dommer over sine skapninger.

 

*

At her menes Guds vrede (selv om ordet «Guds» ikke anvendes i gr.teksten) er helt klart gjennom fortsettelsen: «For det står skrevet: Hevnen er min, sier Herren». Og når han taler om Guds vrede, eller rettferdige hevn, bruker Paulus ofte å utelate ordet «Guds», og bare sier «vreden» (se Rom 5:9, 1Tess 1:10, 2:16). Og under enhver omstendighet må en jo forstå at det er Gud som er den rette dommeren, og den som skal hevne.

 

For det står skrevet: Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Herren (5Mos 32:35). Disse ord fra Herren burde i sannhet for alltid gjøre slutt på all vår hevnlyst. Den store Gud vil jo være den som hevner oss. Da burde vi jo heller frykte så alvorlig for hans vrede, at vår vrede ble vendt til inderlig barmhjertighet og forbønn for våre fiender. Vi ser jo hvor høyt Herren elsker sine barn og venner. Han sier jo at «den som rører ved dere, rører ved hans øyesten» (Sak 2:12). Vi ser den brennende nidkjærhet han våker over dem med, så Kristus selv har uttalt at «til og med alle hårene på hodene deres er telt». Og det innebærer jo også at Gud ser den mest skjulte ondskap og ubarmhjertighet som noen kan ramme oss med. I tillegg vet vi hvor grusomt det kan komme til å skje, når Guds egen vrede og straff rammer noen.

 

Men da burde vi i sannhet bare bli stille og be: Gud, vær oss alle nådig! Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere! For når Gud hjemsøker den som har gjort deg urett og ondt, da går det langt verre for seg enn du kanskje selv skulle ønske. For vi må aldri glemme at den som påfører oss uforskyldte lidelser, har ikke bare gjort dette mot oss, men i ennå større grad mot Herren Gud, han som har langt større omsorg for oss enn vi har selv. Og da er den som plager deg straks under Guds vrede - og Ham vil han aldri kunne rømme for. For det er ennå ingen menneske som har kunnet unnslippe Herren Gud!

 

Étt er sikkert; hvert enkelt menneskes forhold til synden er det ingen som vil kunne rømme fra, - det kommer Guds allmakts fullkommenhet til å sørge for. Synden kommer alltid, på en eller annen måte, til å innhente synderen - enten her i livet, eller i evigheten. Her i livet enten i omvendelsens sønderknuselse over synden og delaktigheten i Kristi lidelser, eller også som straffens og hevnens smerte. Hvis synderen her i livet blir omvendt og får del i Kristi lidelse og soning for synden, da vil han ikke måtte gjennom den rette straffen for synden. For denne har rammet Stedfortrederen; Kristus. Men angerens og tuktens lidelse vil han nok få erfare. Hvis derimot dette ikke har skjedd, da kommer alltid Guds vrede til å ramme ham. Her i livet skjer det da ofte på en måte så vi ikke alltid ser det som straff for synden. Det kan være gjennom «vanlige» ulykker, sykdom, hungersnød, brann, oversvømmelser, krig o.s.v. Men av og til skjer det også på en slik måte at selv vi mennesker tydelig kan se Guds rettferdige straff gjennom det som skjer.

 

Et menneske som har terrorisert de svake; enker og faderløse barn, og urettmessig tilranet seg andres eiendom, rammes f.eks. av markerte ulykker, og han ender i den usleste fattigdom og elendighet. Vi ser dem som har bedratt, løyet på mennesker og fratatt dem deres gode navn og rykte, selv faller i åpenbar skam og vanære. Eller vi ser en som har påført mennesker hjertesår for hele livet, uten å kunne rammes av det offentlige rettsvesen, likevel selv til slutt ender opp i fysiske eller psykiske tilstander ingen ville unne ham, ja, iblant i selvmord, osv.

 

Men hvis det ikke skjer her i livet, at Gud hevner misgjerningen, da venter hans rettferdige hevn i den forferdelige evigheten; «den kommende vrede». Og når du har dette klart for deg, hvordan kan du da bære på noe vondt i hjertet ditt, mot din uvenn? Kan du da gå med hevntanker mot ham, når du vet at så stor Guds vrede alt står over ham? Burde du ikke da heller gripes av inderlig medlidenhet med ham, og be for ham, at han må bli omvendt! Dette er tanker vi må ta inn over oss. For den store og forferdelige Herren sier: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde».

 

Dette holder Paulus nå fram for oss, for å ta alvorlig fatt i og kvele vår sterke tilbøyelighet til ondskap, og til selv å ta hevn. Tidligere har han sagt: «gjengjeld ikke noen ondt med ondt!» Han har formant oss til tvert imot å legge vinn på det som er godt overfor alle mennesker. Ja, hvis det er mulig, og så langt det står til oss, leve i fred med alle mennesker. Likevel har han altså her igjen talt til oss på en måte som burde bevege det hardeste hjerte, om aldri selv å ta hevn. Ikke bare begynner han med den inderligste innledningen: «Dere kjære!». Men formaner oss så til ikke å trenge oss inn på den allmektige Guds suverene dommerembete, det som han selv omtaler slik: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde». Og dette burde sannelig være nok til at ingen som selv vil være en kristen, skulle bære på den minste hevn eller uvilje mot en feilende medtjener - hvis en altså selv lever utelukkende på Guds miskunnhet, og hvert eneste øyeblikk trenger Guds tålmod.

 

Men taler så også denne formaningen om at en kristen aldri skal ta opp med landets myndigheter noen som helst urett han har lidd? At dette ikke er apostelens mening blir vi nok tilstrekkelig overbevist om i de første versene av neste kapittel. Etter denne formaningen om ikke selv å ta hevn, taler Paulus der nettopp om øvrigheten. Der lærer han at øvrigheten «er Guds tjener for deg til det som er godt», og at «øvrigheten ikke bærer sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde». Det er altså bare det selv å ta hevn, apostelen taler mot. Men når altså hevnen også kan utføres ved å overlate det til øvrigheten, må hver enkelt kristen prøve dette innfor Gud: Hvorfor han anmelder en liten urett til myndighetene. Er det for å hevne - eller bare for at myndighetene skal bli satt i stand til å utføre sitt embete; som er å sørge for rett til fornærmede og å straffe ugjerning. For vi innser jo at hvis ingen anmelder ugjerninger, kommer øvrigheten til å bære sverdet forgjeves. Da gis rettferdigheten og ondskapen fritt spillerom, og det ville jo være en stor ulykke for hele samfunnet.

 

Det er altså i kjærlighet og ærbødighet for hvordan Gud styrer, vi skal anmelde det onde. Hvis vi så får rett, er det Gud vi skal takke. Får vi ikke rett, skal vi innse at nå er det tid for å lide i stillhet og ydmykhet. Og alt dette ser vi gjennom Kristi eksempel. Når han stod for domstolen og ble slått av en rettsbetjent, appellerte han til retten når han sa: «Hvis jeg har talt ondt, så vitne da om det onde. Men hvis det er sant, hvorfor slår du meg da?» Men når domstolen gjorde den mest forferdelige urett mot ham, og overlot ham til å dø, da led han stille, som et lam. Det samme gjorde Paulus. Først anket han sin sak inn for keiseren. Senere led han ydmykt martyrdøden. Det som kreves hele veien er bare et kristent sinn som av hjertet forlater, og ikke tar hevn, men overlater hevnen til ham som dømmer rett. Og så fortsetter Paulus med å tale om hvordan dette tilgivende og ydmyke sinn skal vise seg i handling.

 

20: Derfor, hvis din fiende er sulten, gi ham mat. Hvis han er tørst, gi ham å drikke! For ved å gjøre det, samler du glødende kull på hodet hans.

Hvis din fiende er sulten, gi ham mat ... Du skal være så langt fra tanken på å skulle hevne deg, eller i det hele tatt bære på onde tanker om din fiende, at du tvert imot på alle måter hjelper ham. I kjærlighet skal du gjøre alt godt mot ham, når du ser han trenger noe. Å gi ham mat og drikke når han er sulten eller tørster, er bare eksempler på den hjelp vi alltid skal gi dem. Når du altså ser han mangler noe, eller trenger annen hjelp, så hjelp ham som om han var din gode venn. Først da beviser du at du virkelig har tilgitt ham hans ondskap, og har overlatt hevnen til Gud. Og en slik omsorg vil merkes, når du ikke gjør dette for å bli lagt merke til, eller gjør det på noen sårende måte. For dette er en så guddommelig kjærlighet, og så fullstendig fremmed for all menneskelig natur, at det ikke er noe som kan smelte din uvenns hjerte så sterkt, og vende det til anger og vennskap med deg. Det er dette avslutningen på verset sikter til:

 

For ved å gjøre det, samler du glødende kull på hodet hans*. Din fiende vet meget godt hvordan han har oppført seg mot deg, har forsøkt å skade både din eiendom og ditt rykte. Men når dette mennesket opplever at du slett ikke bærer på noe fiendskap mot ham, men tvert imot i hjertelig kjærlighet bare gjør alt mulig godt mot ham, da kan han vanskelig unngå å kjenne en brennende smerte av anger og skam. Ja, det kan bli som en ild i hjertet hans, så han ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Da vil han bli oppbrakt over seg selv, vil erkjenne sin ondskap og kanskje bli din beste venn. Og dette er virkelig noe som behager Gud, forsoningens og kjærlighetens Far. På mange forskjellig vis vil han lønne dine kjærlige anstrengelser. Vår tekst er tatt fra Ord 25:21-22, og det er nok nettopp dette Salomo har tenkt på, når han sier disse ordene: «Sulter din fiende, så gi ham brød å ete. Tørster han, så gi ham vann å drikke! For da sanker du glødende kull på hans hode, og Herren skal gjengjelde deg det».

 

*

Å «samle glødende kull på hans hode» er et østerlandsk bildespråk. Det taler om å påføre noen en gjennomtrengende og uutholdelig smerte. Det finnes arabiske ordtak hvor det f.eks. heter «Kull i hjertet», «Ild i leveren» o.l. Men i det ordtaket vi har for oss siktes det bare til en velgjørende smerte; angerens, - ikke en smerte som påføres i tillegg til straffedommens smerte, som noen har ment. Og hvis det var meningen å gjøre noe med den hensikt å legge ny straff til den dommens straff som venter, så var vi igjen ute med en hevn, som jo forbys. Nei, her tales det om hva vi skal gjøre i virkelig kjærlighet, istedenfor å hevne oss. At Herren Gud sikkert straffer ennå strengere den som også forakter vår kjærlighet, er en helt annen sak vi ikke må ha i tankene når vi gjør godt.

 

«Herren skal gjengjelde deg det». Først vil du oppleve den gjengjeldelsen at fienden din blir din venn. Så vil du oppleve det store i at det ødeleggende og pinefulle fiendskapet forvandles til kjærlighet og fred. Og slik kan Gud også på mangfoldige andre måter gjengjelde dem som lyder ham og gjør hans vilje. Her ser vi da bare på hvor herlig det er å bli forlikt og venner. Men vi må jo erkjenne at dypest sett så ligger det nettopp i dette en særdeles rik gjengjeldelse for all den selvfornektelse og kamp mot hjertets ondskap som måtte til før forlikelsen og freden var et faktum. Hvem kjenner vel all den kval og lidelse menneskene på begge sider opplever, når de ligger i fiendskap med hverandre? Når så fiendskapen er slutt, når to uvenner rekker hverandre forsoningens hånd og blir bestevenner, da er jo dette et syn som kan fryde englene.

 

Men når det da ligger så mye lidelse i uenighet og fiendskap, og så mye herlighet og glede i forsonlighet og vennskap - hvorfor velger da ikke alle mennesker det siste, og snur ryggen til det forferdelige hatet og hevnlysten? Jo, det ville vi nok alle gjort - - hvis det ikke hadde vært for den altfor mektige ondskapen i hjertene våre. Her kreves det en hard strid mot vår egen ondskap. Det er her slaget vil stå, om vi seirer eller beseires i denne striden. For hvis vi overvinner vår egen ondskap, så overvinnes vanligvis også (gjennom vår kjærlighet) uvennens ondskap. Det er nok denne tosidige strid og seier Paulus sikter til, når han avslutter slik:

 

21: Bli ikke overvunnet av det onde, men overvinn det onde med det gode!

Når vi ser på disse ordene i sammenheng med verset foran, ser det ut til at meningen først og fremst er denne: La ikke din uvenns ondskap overvinne deg, så du også bli ond! Men overvinn hans ondskap med din uavlatelige kjærlighet, slik at du forvandler ham til din venn! Men da må du, som vi nylig sa, først overvinne ditt eget hjertes ondskap, så denne ikke får makt over den tilgivende kjærligheten. Hvis du blir liggende i hat og hevnlyst, da er du «overvunnet av det onde», og da av et dobbelt onde. Det onde i din uvenn har slått seg sammen med det onde i ditt eget hjerte for å friste deg til hat og hevnlyst. Og de har vunnet over deg når du unnskylder din egen ondskap, og ikke vil tilgi, elske og gjøre din neste alt godt.

 

Når du da er overvunnet av det onde, da er du også dobbelt ulykkelig. Ikke nok med at du ligger i hat og uvennskap med ditt medmenneske. Det er jo i seg selv en fredløs og ulykkelig tilstand. Men gjennom det samme hatet og uforsonligheten er du også stengt ute fra Guds nåde og vennskap. For Herren Kristus har uttrykkelig sagt: «dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere deres overtredelser» (Mat 6:14-15, 5:23-26, 18:32-35).

 

Det er altså en svært alvorlig sak, dette å ikke la seg overvinne av det onde, så vi blir liggende i hat og uforsonlighet. Ja, dette er helt nødvendig for at vi kan nå fram til evig liv. Der er en helt spesiell side ved dette ondet, nemlig hatet. For det vitner om din sjels stilling til Gud, til synden og til nåden. For bare du sier at du ikke kan tilgi en bestemt person, så sier du dermed samtidig at du kan unnvære Guds nåde og tilgivelsen for syndene dine, ja, at du kan unnvære din sjels evige frelse!

 

Men bare du virkelig kjenner din egen synd, og Guds nåde blir uunnværlig for deg, da kan du tilgi den største urett mot deg. Men hvis du ikke kan det, så be Gud forbarme seg over deg, og vekke deg opp både i forhold til din synd og til Guds dyrebare nåde. Da kommer du nok til å kunne tilgi hva som helst, og ikke la deg overvinne av dette dødelige ondet; det uforsonlige hatet.

 

men overvinn det onde med det gode! Dette vil da aller først si: Overvinn din uvenns ondskap med bare å vise ham all mulig kjærlighet og gode gjerninger (v.20). Med et «mildt svar dempes harme» (Ord 15:1). Et uvennlig blikk møter du med et varmt og vennlig blikk. Når du vet at naboen din taler vondt om deg, så tal om noe godt du vet om ham. Så kan også han få høre det du har talt om ham, og bli påvirket til å bli din venn. Hvis han ikke vil hjelpe deg med noe du trenger, så pass på å bruke en anledning til å hjelpe ham med noe han trenger, osv. Slik «overvinnes det onde med det gode». Det er som en tvekamp mellom din uvenns ondskap og ditt tålmod, din kjærlighet og dine velgjerninger. Pass på at dette «gode» hos deg ikke blir overvunnet, men tvert imot overvinner uvennens ondskap. For hvis bare det gode hos deg ikke overvinnes og opphører, men du isteden bare fortsetter i kjærlighet og gode gjerninger, da vil i de fleste tilfeller også ondskapen overvinnes gjennom dette. Men om dette siste likevel ikke skulle skje, så har du i alle fall overvunnet det farligste ondet, når bare du har overvunnet ditt eget hjerte, og kan få bli i kjærligheten.

 

Men også dette ondet; alt det som rører seg i ditt eget hjerte, kan også bare overvinnes gjennom en annens kjærlighet; gjennom nåden i Guds hjerte. Hvis du bare kjemper i egen kraft mot ditt hjertes ondskap, blir du snart overvunnet. Det som må skje er at Guds store kjærlighet, som gjør at han alltid tilgir alle dine synder, blir åpenbart for hjertet ditt. At den alltid får herske der. Da vil du også alltid bli drevet til inderlig og kjærlig miskunnhet mot din neste. Og da har du også i dypeste forstand «overvunnet det onde med det gode».

 

Slik foregår de kristnes kamper og seirer. Verden kaller det å seire når en har lykkes i å hevne seg på sine fiender. I Kristi rike består seieren i at en ikke hevner seg, at en overvinner sin trang til å hevne seg. De kristne kjemper først og fremst mot sin egen ondskap. Og at den kan nedkjempes er den seieren de mest fryder seg over. Men når de også må kjempe mot andres ondskap, så bruker de kjærlighet og gode gjerninger til å nedkjempe den med. Å, måtte Gud med sin store, evige kjærlighet bare mer og mer tenne vår lyst til denne kampen - å «overvinne det onde med det gode»!

 

Og slik slutter dette tolvte kapitlet, fullt av dyrebare formaninger og lærdommer. Her har vi fått se hvordan den rette apostoliske formaningen er. Her har vi sett dens dype, evangeliske klippegrunn: «Jeg formaner dere ved Guds barmhjertighet». Den store hovedsaken i all sann gudsfrykt; at vi gir oss selv helt som offer for Gud. Ikke lenger lar oss danne lik denne verden, men blir forvandlet ved fornyelsen av vårt sinn. Vi har sett omtalt de viktigste Åndens frukter og de kristnes gode gjerninger, og formaning til et bibelsk liv. Vi har sett ydmykhet og kjærlighet skildret, og kjærligheten i praksis, gjennom oppriktighet, vennlighet, tjenersinn, medlidenhet, forsonlighet osv.

 

Å, så skjønne, så dyrebare og kjære alle disse lærdommene er, når bare «ånden er villig», på grunn av den frie nåden er glad og innstilt på det gode. Da blir også loven kjær for oss, når vi er blitt frigjort fra loven, - frigjort fra dens domsrett og trusler. Da stemmer vi hjertelig i med David: «Herre, dina rätter aro dyrebarare än gull, ja, mer än fint gull i mängd; de ero sötare än
honung, ja, mer än renaste honung» (Sal 19:10-11). Lovet være Gud! Vi har sett mye av disse Herrens kostelige retter, og i de kapitlene vi har igjen får vi se ennå mer. Måtte så bare Herren gi oss rikelig av sin Hellige Ånd, så vi ikke bare forstår og vet, men av hjertet elsker og gjør det som er velbehagelig for ham! Amen.

 

 

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit