Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 14


 

Kapittel 14

 

Innhold: 1: De som er sterke i troen skal ikke forakte de svake, og disse heller ikke dømme de sterke (v.1-4). 2: Det hvert enkelt troende gjør, skal han gjøre for Herrens skyld, han som enhver av oss skal avlegge regnskap for (v.5-12). 3: Ingen må påføre sin bror anstøt (v.13-21). Og det vi gjør, skal vi gjøre i tro, ikke tvilende (22,23).

 

Dette kapitlet har stor betydning, særlig i tider når ulike meninger i åndelige saker, ja ulike levesett, oppstår mellom de kristne. Det kan være meninger og levesett som ansees så viktige at de binder samvittigheten, og truer med å bryte samdrektigheten Guds barn imellom. Når det skjer, bør en ta dette kapitlet grundig for seg. Likevel er det mange som ikke vil ta lærdom av dette, selv om de kan synes å ha stor respekt for Guds ord for øvrig. Men det kommer vanligvis av at de synes dette kapitlet bare omtaler bagatellmessige og likegyldige ting, sammenliknet med de sakene som virkelig skiller bekjennende kristne. Derfor synes de ikke dette kapitlet passer på deres situasjon. De tenker at her tales det jo bare om en skal ete kjøtt eller ikke, om å holde jødiske fastedager eller ikke, men vi står jo fritt i slike saker. Noe ganske annet er det med de sakene som skiller oss i våre dager.... Denne holdningen fører jo til at hele dette kapitlet mister sin verdi, akkurat når det trenges mest. Derfor må vi først ta dette spørsmålet opp til nærmere drøfting.

 

Det er riktig at de forholdene Paulus skildrer her (v.2,5), og som den gang lett kunne føre til splittelser, nå, for vår del, er bagateller og uinteressante. Men slik var det ikke den gangen Paulus skrev dette. Disse sakene var da svært viktige for alle som ville holde seg til Guds ord. Det var Guds ord som uroet samvittighetene, når de oppfattet dem forskjellig. På apostelens uttrykksform må vi vel kunne forstå at disse spørsmålene langt fra var uvesentlige. Han sier at de «for matens skyld kunne ødelegge Guds verk» og såre samvittigheten (v.20). Kunne «få sin bror til å snuble eller ta anstøt» (v.21), ja, til og med bli «dømt» (v.23). Spørsmålet var altså langt fra så bagatellmessig som det kan høres ut i våre ører. For det var Gud selv som gjennom sine bud hadde bundet jødene til forskjellig slag mat, og til visse dager. Og nå har Gud helt fra verden ble til lagt alvorlig inn over oss at betydningen av hans bud og befalinger ikke må bedømmes etter hvor stor den saken det gjelder er i seg selv, men etter det faktum at det er han som har talt ord om dette.

 

Under trussel om dødsdom forbød Gud menneskene i Paradis å ete av kunnskapens tre. Gjerningen det stod om, var svært liten. Men budets dom var overmåte stor. Når så den levittiske loven kom, hadde den samme Gud gitt Israels folk forskrifter om hvilke dyr de fikk ete kjøttet fra, og hvilke de ikke skulle ete. På samme måte hadde han i tillegg til sabbaten også påbudt en god del andre høytider og fastedager. At slike forordninger hadde nådd målet, sin fullbyrdelse og sin slutt i Kristus, det oppfattet ikke alle straks. Apostlene og de som var sterke i troen visste det, og begynte vel etter hvert å lære de svakere dette. Men Gud hadde tross alt aldri i klare ord uttalt at: Nå er det slutt på den levittiske loven. Derfor var de som var svake i troen ennå bundet av disse forordningene. De tenkte at dette har Gud befalt oss. Ingenting er sikrere enn å holde seg til Guds bud. Derfor vil vi holde oss til Guds egne bud*. Og de som hadde «nidkjærhet for loven» på denne måten, var tross alt troende kristne (Apg 21:20-21).

 

*

Mange undrer seg kanskje over at ikke Herren i klare ordelag avlyste den foreldede loven. Svaret er: Først og fremst hadde Kristus sagt at den tid skulle komme, og var allerede kommet, da en ikke lenger skulle være bundet av de gamle forordningene. Nå skulle de rette tilbedere tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh 4:21-24). Dernest viser også dette den store oppgaven han hadde gitt apostlene sine med disse ordene: «Ta imot Den Hellige Ånd! Hvis dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Hvis dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt» (Joh 20:22-23). Det var apostlene som skulle forklare Guds vilje mer utførlig. Kristus sa: «Jeg har ennå mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå». Det var først etter Kristi fullbrakte verk og Den Hellige Ånd var blitt utgytt, at hele sannheten skulle bli forkynt. Og i dette spørsmålet vi har for oss nå, er den blitt utførlig forklart spesielt gjennom Hebreerbrevet.

 

Her ser du hvor stor betydning dette spørsmålet egentlig hadde. For oss er dette småtteri. Men disse menneskene hadde gjennom morsmelken fått innpodet den største respekt for hver eneste bokstav i Guds hellige lov. For dem var det ikke noe småtteri bare å begynne helt fritt å forkaste visse deler av denne. Hovedspørsmålet dreide seg altså ikke om mat eller drikke, men om å holde eller bryte Guds bud. Med denne bakgrunnen skjønner vi vel at dette kapitlet handler om svært viktige spørsmål. Og at dette skal lære oss hvordan kristne også i dag bør forholde seg når ulike meninger oppstår blant dem som alle er opptatt med hva Guds mening er i Ordet. Hva hensikten eller målet er for de ulike meningene, kan være mange. Men den allmenne regel apostelen gir oss her, gjelder for alle tider. Så ser vi på selve teksten.

 

1: Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger.

COR’s svenske bibeltekst begynner her med: «Men antagen er den som är svag i tron..». Verset begynner altså der med et «Men..». Videre legger vi merke til at i de første versene her taler Paulus mye om å spise forskjellig mat. Dermed kan en anta at han er kommet på dette emnet gjennom den formaningen han avsluttet forrige kapittel med: At de kristne ikke skulle pleie kjødet slik at de onde lystene vekkes (kap.13:14). Paulus visste nå at i dette spørsmålet hadde de kristne i Rom så forskjellig syn på saken (v.2,5) at de på grunn av dette lett kunne bli fristet til å splittes, forakte eller fordømme hverandre. Derfor taler han spesielt om dem som hadde mer tro og lys over vår frihet fra den gamle lovens forskrifter om hva slags mat de kunne spise. At disse ikke måtte forakte dem som ennå var bundet av disse forskriftene, og var mer lovisk forsiktige. Samtidig formaner han disse svakere til på sin side ikke å dømme de andre som kjødelige fordi disse lever mer fritt i forhold til mat og drikke.

 

Vi ser klart i hele kapitlet at når de svake unngikk kjøtt og vin (v.21), så var dette ikke bare en form for faste, eller slanking av legemet. Det hadde også sin bakgrunn i at de var bundet av loven. Det ser vi spesielt av v.14 der Paulus sier: «Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingenting er urent i seg selv. Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent». Det var altså et forhold som var avhengig av samvittigheten, hvordan en «betraktet» det. Derfor er det tydelig at apostelen ser at bakgrunnen for deres ulike holdninger ligger i deres ulike grader av tro. Og det er særdeles viktig da alltid å huske at ulike grader av tro bunner i ulik grad av lys over evangeliet. Men hele veien taler han bare generelt om levende kristne, og formaner dem til i alle forhold og i alle ting bare å «gjøre det for Herren», d.v.s. for Herrens skyld, eller med den innstilling å ville gjøre hans vilje (v.6-7).

 

Her lærer altså apostelen om dem som ennå er så uforstandige at de ikke kjenner sin frihet fra den levittiske lovens forskrifter om mat, drikke o.l.. At selv slike mennesker kan ha liv i Gud, og bør omsluttes i kjærlighet som troende sjeler. En så uforstandig kristen kan likevel være en frelst bror. Det avgjørende er at han ikke bevisst har avvist Lyset. Heller ikke søker å bli rettferdig gjennom loven. Men har lært å oppgi all sin egen rettferdighet, og søke sin frelse utelukkende i Kristus. At det er bare på grunn av manglende opplysning han ennå tror de levittiske forskriftene skal holdes på samme måte som de ti bud. Vi skal snart se hvordan dette i høyeste grad kan overføres på våre egne dagsaktuelle forhold. Men først vil vi se nærmere på teksten.

 

Den som er svak i troen. Troen avhenger alltid både av hvor mye vår forstand har fattet av Ordet, og hvor stor fortrøstning hjertet vårt har til Ordet. Den svakhet Paulus omtaler her, hadde særlig sin bakgrunn i at de ikke hadde fattet evangeliets omfang. Men hos slike mennesker kan likevel hjertets tillit til evangeliet, kjærlighet og nidkjærhet være brennende. Det viser erfaringen gang på gang. Men selv om også hele troslivet er svakt, både når det gjelder hva vi har fattet, og hjertets fortrøstning, skal vi likevel i kjærlighet lære å ta imot, omslutte og hjelpe de svake. Det viser både Kristi eksempler og denne formaningen.

 

Dere skal ta dere av, sier apostelen, d.v.s. omslutte som en bror den som er svak i troen. Vise ham all den kjærlighet han har behov for nettopp i denne sin svakhet. Og i kap.15 sier han om det samme at «vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv». Og (v.7): «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære». For en dyrebar lærdom! Likeså full av kjærlighet skal vi ta oss av de svake, som Herren Kristus en gang tok imot oss. Men det er «den som er svak» apostelen taler om - ikke de sterke og selvsikre som står imot selve evangeliets hovedbudskap. For om slike sier han: «Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise...» (Tit 3:10). Nei, her tales det om svake sjeler som er opptatt med å gjøre Guds vilje, og gjerne vil forstå den rett i alt, men som ennå er fanget av fordommer. Derfor tilføyer da også Paulus:

 

Men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger. Dette kan oppfattes på to måter. Først kan det gå på at de sterke ikke bør sette seg til dommere over de svakes tanker eller hjertes tilstand, men i kjærlighet ta seg av dem, selv om de ikke skulle være i stand til å føre disse fram til samme oppfatning som dem i alle ting. Men de siste ordene (som COR gjengir slik fra gr.språket): «icke til tankars åtskiljande» kan også sikte til at de heller ikke bør påføre de svake unødvendig forvirring og uro på den måten som v.15, 20-23 kommer nærmere inn på. Slik hadde Luther oppfattet budskapet, og oversatte det derfor slik: «og bekymr ikke samvittigheten». Hvordan det kan skje, at vi bekymrer de svakes samvittighet, og hvor farlig det er, det kommer vi nærmere inn på senere. I neste vers gir Paulus det første eksemplet på de spørsmålene som på hans tid nettopp kunne skille de som var svake og de sterke i troen.

 

2: For den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak spiser bare grønnsaker.

Det var to forhold som gjorde at dette spørsmålet kunne skape problemer for de kristne i Rom. Vi har allerede sett hvordan de som var omvendt fra jødedommen kunne være bundet av den levittiske lovens forskrifter om hva de kunne ete o.l. Men når det gjaldt hedningene, så hadde de ofret kjøtt til avgudene, og deretter delte de det ut til folket. Dermed skapte dette også problemer for de hedningekristne. De kunne bli stilt overfor kjøtt som først hadde vært ofret til avguder. Og så kunne de anfektes over spørsmålet om de deltok i å tjene avgudene, hvis de spiste dette kjøttet (1Kor 8:4-10). Men bare det at de hadde dette som et problem og en anfektelse, var jo i seg selv et kjennetegn på en levende og vâr tro. Men samtidig også på manglende oppfatning av evangeliet.

 

Fordi han hadde et større lys over evangeliet, kunne Paulus forkynne: «Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingen ting er urent i seg selv» (v.14). Og i 1Kor 8:4, 7-8 sier han: «Når det er spørsmål om å spise av kjøtt som er ofret til avgudene, så vet vi altså at det ikke finnes noen avgud i verden, og at det ikke finnes noen annen Gud enn én».....«Men det er ikke alle som har denne kunnskapen. For noen, som i sin samvittighet er bundet til avguden, spiser ennå det som er ofret til en avgud. Og deres svake samvittighet blir besmittet. Men mat forandrer ikke vår stilling for Gud. For om vi spiser eller ikke spiser, er vi verken bedre eller verre».

 

Om den som har denne innstillingen sier Paulus: Den enes tro gjør at han kan spise alt. Det lyset han har i troen på evangeliet gjør at han er frigjort fra en engstelig samvittighet som viker unna for det som er forbudt i den levittiske loven, eller har vært ofret til avguder. Han kan fritt ete det kjøttet som blir satt fram for ham*. Men den som er svak spiser bare grønnsaker. For å være mer trygg på at han ikke spiser noe som loven forbyr, eller som har vært ofret til avguder, spiser han ikke kjøtt. Dette var altså det første eksemplet på slikt som uroet de kristnes tanker og samvittighet på apostelens tid. Og allerede før det neste eksemplet blir nevnt (v.5), får vi først apostelens lære om den holdning hver enkelt bør ha til dette:

 

*

Av dette stedet, og spesielt v.2 og 14 i dette kapitlet, ser vi at allerede på det tidspunkt apostelen skrev dette, ble det forkynt at den levittiske lovens forskrifter var opphevet, eller ikke var forpliktende lenger. For ellers ville ingen som ønsket å leve etter Herrens lov hatt noe grunnlag for en tro som kunne tillate dem å «spise alt» (sv: äta vad som helst). Av dette følger også at det forbudet mot blodmat som vi leser om i Apg 15, bare var en tilfeldig praksis som tok hensyn til den jødiske fordommen som ennå fantes hos noen av de nyomvendte. Når den levittiske loven om forskjellig kjøtt var opphevet, slik at apostelen nå kunne forkynne at «ingenting er urent i seg selv», så kunne heller ikke blodmat være urent. Når de som var sterke i troen trodde de kunne «äta vad som helst», hvordan kunne da blodmat være noe unntak? Og hvis et unntak var gjort, så hadde det helt sikkert vært nevnt her. Ennå finnes det sjeler blant oss som har problemer med dette spørsmålet. Dette kan da hjelpe dem.

 

3: Den som spiser må ikke forakte den som ikke spiser! Og den som ikke spiser må ikke dømme den som spiser! For Gud har tatt imot ham.

Legg merke til hvor presist og rett på sak Paulus taler! «Den som spiser», det var den som hadde mer lys over evangeliet, og hadde oppfattet sin frihet fra de levittiske matforskriftene. Han var fristet til å «forakte» den svake som ikke hadde sett dette. Mens den svake, som holdt seg strengt til disse forskriftene, kunne på sin side fristes til å «dømme» disse som ikke overholdt denne loven, dømme dem som lettsindige som ikke tok Gud og hans ord alvorlig nok. Apostelen retter sin alvorlige formaning til begge sidene. Den som spiser må ikke forakte den som ikke spiser! Eier du av Guds store nåde et større og mer rett syn på disse ting enn din svake bror, så vokt deg for hovmodet! Frykt! Vær forsiktig så du ikke i hjertet ditt forakter disse svake, men heller tjener dem i desto større ydmykhet og kjærlighet. Det er jo først og fremst det de i sin svakhet trenger. Ellers gjør du, tross alt du har sett av Guds sannheter, noe som er særdeles ondt i Guds øyne. Ja, som er mye verre enn alle de svakes mangel på tro. «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (Jak 4:6). Å ha mye kunnskap om Guds rike er en dyrebar, men ofte farlig gave. «Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger» (1Kor 8:1). Å forakte den svake, strir både mot ydmykheten og kjærligheten. Må Gud bevare oss fra dette!

 

Og den som ikke spiser må ikke dømme den som spiser! Den «som ikke spiser», holdt seg strengt etter lovens matforskrifter. Og når denne ikke forstod, eller trodde den friere broren handlet etter sin overbevisning, men trodde hans friere oppførsel var av kjødelig art og i vantro mot Gud, så var dette i seg selv forkastelig og fordømmende. Samtidig skal vi huske at slikt på apostelens tid ofte skjedde på grunn av manglende kunnskap om at denne loven om mat og drikke var opphevd, at de kristne var fri fra dens påbud og forskrifter. Dette opplyser nå Paulus de svake om, når han sier at de ikke skal dømme dem som levde et friere liv i dette spørsmålet. For disse må jo da ha en berettiget bevisst frihet fra lovens forskrifter. Når en ikke skal dømme dem, men betrakte dem som levende kristne, selv om de konsekvent anså seg uforpliktet og fri fra disse forskriftene.

 

Hvis noen lever fritt og åpenbart i strid med de tid bud, da kan en med rette dømme dem (1Tim 5:24). Her tales bare om slikt som de kristne kunne ha ulike tanker om, mens de på begge sider alltid var oppriktig opptatt med å fatte og gjøre Guds vilje. I slike tilfeller skal vi alltid være forsiktige med å dømme. Det vil alltid finnes enkelte forhold og bibelsteder som noen oppfatter som helt klare og utvetydige, mens en annen troende likevel oppfatter det på en annen måte. Da må vi ikke straks dømme den broren som fremdeles ser det annerledes, hvis han ellers i hele livet sitt lever som en kristen, som har forlatt urettferdigheten og lever for Kristus (v.6). For da kan vi også være sikre på at hans frihet i et spesielt forhold skyldes hans overbevisning, hans åndelige syn i Ordet, og ikke noen falskhet i ånden. Og hvis du ikke ser på ham ut fra denne synsvinkel, så «dømmer» du, og gjør deg dermed nettopp skyldig i det apostelen advarer mot i dette verset.

 

Av sammenhengen ser vi at de «svake» hadde tendens til å dømme de andre som ikke avholdt seg fra kjøtt og vin. De så på dem som mindre alvorlige og oppriktige kristne enn dem selv, og at de levde i en livstruende fare for sin sjel. For i det følgende, spesielt v.4, svarer Paulus nettopp slike tanker. Først, som grunn for at de svake ikke skal dømme sin bror, sier han: For Gud har tatt imot ham. Her tales det om en kristen, en som gjør det for Herrens skyld, det han gjør (v.6). Et slikt menneske har alltid Guds vennskap. Gud «har tatt imot ham» i de helliges samfunn, og da får ingen lov å dømme ham. Selv om han har misforstått sin frihet, og gjort noe som i seg selv ikke er rett, så er han likevel et Guds barn når han gjør dette i den oppfatning at det er rett innfor Gud. At han er en kristen beror jo bare på at han lever utelukkende i troen på Kristus og vil gjøre hans vilje, uansett om han lykkes bedre eller dårligere i dette. Slike har Gud tatt imot, og da må ingen mennesker dømme dem. Dette taler så Paulus mer om:

 

4: Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe.

Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Ordene «Hvem er så du?» er uttrykk for noe som ligger apostelen sterkt på hjertet. I stor nidkjærhet kjemper han for Herrens suverene og eksklusive rett til å dømme. Bare det at du dømmer «en annens tjener», dømmer en som ikke hører inn under deg, men under Kristus, - bare det gjør at du er skyldig til straff. Det er et inngrep i Guds enevelde. Hvis Gud har tatt imot din bror som lever mer fritt enn du, latt ham få del i sitt rike og vennskap, og han i tro holder fast ved Kristus, - hvordan kan da du våge å dømme ham, bare fordi han i et spesielt forhold tenker annerledes enn deg? På den måten setter du din forstand og din innsikt i Ordet over Herrens nådesdom. For den erklærer jo hver eneste én benådet og frelst, bare de har all sin frelses trøst i Kristus alene, og gjerne vil både fatte og gjøre hans vilje, uansett hvordan de så lykkes i dette. Slike sjeler står under Guds nådesdom, ikke under noe menneskes. Det ville vært noe ganske annet hvis det var et frafallent menneske som ikke ville vende om, men bare avviste Herrens ord. Slike mennesker kan en selvsagt dømme, når de i synlige ord og gjerninger beviser sin tilstand (1Tim 5:24). Da er det ikke vår, men Herrens dom vi gir uttrykk for.

 

Det vi taler om her, er mennesker som i hele sitt liv viser at de holder Ordet høyt, er dømt av loven og har sin rettferdighet utelukkende i Kristus. Disse som tar inn over seg alt Guds ord, men bare på visse punkter oppfatter det annerledes enn du gjør. Det er her apostelen spør: Hvordan våger du dømme disse? Det som du da dømmer, er hans skjulte hjerteforhold til Gud. Du mener han kan ikke være oppriktig, bare fordi han ikke oppfatter hvert eneste Guds ord på samme måte som du. Da feller du den dom at det må være en eller annen uren hensikt som ligger bak. At han ikke vil innse sannheten, og at han dermed bare hykler sin kristendom. Det er akkurat denne form for å dømme, når en dømmer hjertets skjulte hensikter, som Herren vil være alene om å utforske (Jer 17:10). Det er dette Guds ord forbyr. Mennesker vurderer ut fra det de kan se med øynene sine. Bare Gud ser inn i hjertet. Derfor står hjertet bare under Guds dom. Dessuten er han vår suverene Herre som hvert éneste menneske en gang skal gjøre regnskap for. Derfor har også Paulus denne tilføyelsen:

 

Han står eller faller for sin egen herre. «For sin egen Herre», d.v.s. for den som er hans herre skal han gjøre regnskap, skal han stå eller falle. Hvis han «står», d.v.s. blir værende i nåden, så er han bevart av og hos sin egen herre. Det er fortsatt bare tale om de som ved Guds nåde har fått ta imot Kristus, og derfor er hans egne (v.8). «Faller» han, så er han falt fra sin egen herre, og er derfor utelukkende under hans dom, ikke under din eller noe annet menneskes.

 

Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe. Av denne setningen forstår vi at når de svake dømte en bror som levde mer fritt (v.3), så var det fordi de ikke trodde han da kunne bli stående i nåden, men ville falle fra. Og det kom igjen av at de trodde hans frihet hadde en ren kjødelig bakgrunn, av mangel på tro og alvor. Ikke at han gjorde det ut fra noen overbevisning. Men om nå hans friere måte å leve på virkelig skulle medføre noen fare (slik livet på denne jord alltid er fullt av farer), så er likevel «Gud mektig til å holde ham oppe» når han ikke bevisst avviser, men oppriktig gjerne vil følge Guds ord. «Gud er mektig» - det er jo den eneste trøsten vi alle har, at «Gud er mektig til å holde oss oppe», selv når vi står fullstendig maktesløse. Det samme håpet må vi da også ha for dem som i enkelte spørsmål tenker annerledes enn oss. Ulikhetene i oppfatninger og livsstil er mange. Nå tar Paulus fram ennå et eksempel på dette:

 

5: Ett menneske setter én dag høyere enn en annen, et annet menneske holder alle dager for å være like. Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!

Dette er det andre eksemplet på ulikhetene mellom de svake og de sterke på apostelens tid. De som ennå holdt fast ved den levittiske lovens forskrifter om mat, holdt seg også etter de samme budene om høytider og fastedager. Vi forstår at teksten vår ikke gjelder sabbaten eller «Herrens dag» (Åp 1:10), men bare disse andre «høytider, nymånedager og sabbater» som bare var «en skygge av de kommende ting» (Kol 2:16-17). Det kan vi se av dette kapitlet i sin helhet, som nettopp handler om slike ting som de første kristne hadde ulike oppfatninger av. Men i spørsmålet om sabbaten skulle holdes hellig, var det aldri noen uenighet. For sabbaten hadde de ikke fra den levittiske loven, men alt fra skapelsens dager (1Mos 1). Her gjelder det altså akkurat det samme som i Gal 4:9-10, der Paulus taler alvorlig til dem om at nå burde de kjenne og holde fast på sin frihet fra den levittiske loven. Han sier: «Hvordan kan dere på ny vende dere til de svake og ynkelige maktene (barnelærdommene); vil dere på ny trelle under dem? Dere holder nøye rede på dager og måneder og årstider og år» (konf.Kol 2:16).

 

Ja, slik levde altså de svake. «Ett menneske setter én dag høyere enn en annen». De som hadde mer lys over evangeliet, som hadde sett sin frihet, de «holdt alle dager for å være like». De var ikke bundet opp av disse jødiske fastedagene eller høytidene, men tjente Gud i Åndens nye vesen på den måten som var naturlig, slik hver dags behov og kjærligheten krevde. Og dette var jo i seg selv mer riktig, og stemte også helt med apostelens syn (v.14). Men han visste at disse svake i Rom ikke ville «bli rettferdiggjort ved loven» (Gal 5:4), at de bare praktiserte disse forskriftene i en klippefast tro på Kristus alene, ja, gjorde det «for Herren» (v.6). Så overlot han til deres videre utvikling i troen at de skulle få lært hva som i seg selv var mest viktig, og er her bare opptatt med å lære dem det som var mest viktig for det evige liv: troen, en god samvittighet, og kjærligheten. Derfor tilføyer han bare her:

 

Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn! I spørsmål hvor oppriktige kristne kan få ulike oppfatninger, må enhver handle etter sin absolutte overbevisning. Ikke foreta seg noe som de ennå ikke er sikre på er rett etter Guds vilje. Må så hver enkelt av oss søke full visshet i hvert enkelt spørsmål, og så frimodig handle etter den! Det er altså ikke fullt så farlig om en skulle ta feil i hva som er rett i slike spørsmål, som når en gjør noe under tvil. For det bryter jo ned både troen og samvittigheten (v.22-23). Derfor er dette en viktig regel: «Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!». Men så må en samtidig huske at den frihet i oppfatning og livsmønster som med dette aksepteres for kristne, utelukkende gjelder i spørsmål som ikke strir mot klare og utvetydige ord i Skriften, eller mot troen og kjærligheten. F.eks. holder det ikke å si at «den ene tror Kristus er eneste vei til frelse. Den andre at det derimot er våre gjerninger. Enhver får bare være fullt overbevist i sitt eget sinn, så er alt greit». Nei, det går ikke! Selvsagt kunne «de som er ulærde og ubefestede forvrenge dette», men da «til sin egen undergang» (2Pet 3:16). Men selv om hele Guds evangelium er «skjult», så «er det for dem som går fortapt det er skjult» (2Kor 4:3).

 

Det går heller ikke an å si at «den ene ser på vennskap med verden og dens lyst som farlig. Den andre ser på dette som uskyldige ting. Enhver må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!» Nei, dette har vi jo klare ord om i Skriften: «vennskap med verden er fiendskap mot Gud». Det går ikke an å tenke som det passer oss selv, hvis vi virkelig vil være kristne. Ikke en gang i de spørsmålene hvor vi generelt sett står fritt, men hvor det i det hellige samfunnet vi tilhører er gjort samdrektig vedtak som må overholdes. For da krever kjærlighetsbudet at vi ikke forårsaker splittelse og uorden på grunn av vår frihet eller egne oppfatninger. Med henvisning til dette bibelstedet om å ta vare på bestemte dager kunne f.eks. noen si: «Det var nå den sjuende dagen Gud fra skapelsen av gjorde til hviledag. Søndagen er bare noe menigheten har valgt, derfor trenger jeg ikke holde den hellig». Hvis du taler på denne måten, da «ferdes du ikke lenger i kjærlighet» (v.15), da «setter du deg til doms over forskjellige meninger» (v.1). Da går det ikke an her å anvende disse ordene om at enhver bare må være fullt overbevist i sitt eget sinn.

 

Nei, her taler apostelen utelukkende om slike spørsmål hvor Guds barn på tross av at de alltid ønsker å holde seg til Guds ord og gjøre hans vilje, likevel hadde fått ulik oppfatning av hva som behager Gud. Da var det nødvendig at de handlet etter sin overbevisning. Det motsatte ville jo være nedbrytende for samvittigheten, for da sto de jo imot det de oppfattet som Guds bud og vilje. Men det er jo ikke det som skjer med dem som i lettsindighet bare følger sitt eget hode. De kan ikke innfor Gud bevitne at de «gjør det for Herren». Legg merke til det apostelen tilføyer nå:

 

6: Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren, og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk.

Her har vi så hovedsaken og den rette forklaringen på hvorfor de sterke ikke burde forakte de svake, og de igjen ikke dømme de sterke. Her er også kjennetegnet på de meningsforskjellene vi alltid bør betrakte med kjærlig mildhet. Disse ulikhetene må altså være av en slik art at de på begge sider «gjør det for Herren», slik de gjør det. Dette er det rette kjennetegnet. La oss derfor legge merke til disse ordene! Paulus sier altså:

 

Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. «Den som tar vare på én bestemt dag», d.v.s. er nøye på å holde de jødiske høytidene og fastedagene, han «gjør det for Herren», d.v.s. at han gjør det for Herrens skyld. Han tror det er slik Herren vil ha det, og gjør det så «for Herren». Da hadde han ikke fått den rette lærdom i dette, og tenkte derfor galt. Men hensikten var god. Gjerningen kan altså være urett i seg selv, men den kan likevel være utført i en kristelig og god mening. Og i slike tilfeller finnes det i disse misforståelsene ikke noe bevis på at de ikke har den sanne nåden og troen. Slike sjeler skal en alltid omgås i kjærlighet som brødre.

 

Og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. En totalt motsatt gjerning kan springe ut fra samme gode hensikt som den førstnevnte. Den som kjenner sin frihet i Kristus, også frihet fra den levittiske lovens forskrifter, og derfor ikke «tar vare på én bestemt dag» som det er påbudt i denne loven, han gjør det også for Herren. Han mener at slik vitner han praktisk om denne friheten, gjør Guds vilje og fremmer hans ære. Her lærer vi at vi i alle slike tilfeller skal la være å dømme eller forakte hverandre.

 

Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Her har vi samme kommentar som i forrige eksempel. «Den som spiser» er den som anser seg fri til å kunne spise det som var forbudt etter den levittiske loven. Og han «spiser for Herren». Han bruker sin frihet med den holdning at det er slik Herren vil det skal være, fordi denne loven har nådd sitt mål og sin slutt i Kristus. Det samme gjelder den som fritt spiser kjøtt som kanskje først kan ha vært ofret til avguder, og ikke først må vite nærmere om dette. For han vet at «det ikke finnes noen avgud i verden» (1Kor 8:4). Den som har tro og kunnskap nok til å «spise alt», handler også med den innstillingen at det han gjør, det er Guds vilje. - for han gir Gud takk. Når han gjør det «for Herren», så beviser det samtidig at «han gir Gud takk». Hvis han derimot anså sin frie holdning til hva han spiste å være mot Guds vilje, så ville han ikke takke Gud. For den som gjør eller nyter noe med en dårlig samvittighet, kan ikke takke Gud for dette.

 

Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk. Det er akkurat samme gode hensikt, nemlig å gjøre Guds vilje, som også driver den svake broren som avholdt seg fra det slags kjøtt som enten var forbudt etter loven, eller først kunne vært offer til avguder. Når han «ikke spiser» dette, «gjør han det for Herren og gir Gud takk». D.v.s. han mener han gjør Guds vilje. Da har han en god samvittighet, og takker dermed Gud ved at han spiser dette. Vi må ikke glemme det vi har sett her; at totalt motsatte gjerninger på begge sider kan «gjøres for Herren»! Men dette kan bare skje med bakgrunn i forskjellig oppfatning av hva det er Gud vil vi skal gjøre.

 

Her har vi nå mye å lære. Først og fremst ser vi her hvilken betydning disse spørsmålene hadde. Det dreide seg jo egentlig om å gjøre Guds vilje, - eller tvert imot bryte hans bud. Dette var jo ikke uvesentlige ting. Derfor kunne de også gjennom praksis i disse spørsmålene komme på kollisjonskurs med sin samvittighet, ja til og med bli fordømt (v.20,23). Samtidig ser vi også her, som allerede nevnt, det rette kjennetegnet på de situasjonene vi bør møte i broderlig omsorg. Disse tilfellene der det på begge sider er gudfryktige sjeler som «gjør det for Herren», det de gjør. Men hvor de har så ulike oppfatninger, at de med samme gode hensikt likevel handler totalt forskjellig. Her ser vi også at det lys vi ber om og får fra Herren i åndelige spørsmål, ikke må oppfattes som noe vi straks mottar i hele den guddommelige sannhet og dybde. Nei, her ser vi at selv de Guds barn som i stort alvor og mye bønn og påkallelse søker lys over Guds ord, bare litt etter litt fikk stadig klarere lys. For vi ser her at Paulus var fullt klar over at de på begge sider levde i nåden, de han omtaler her, og som likevel hadde så motsatte meninger.

 

På tross av at de hadde den samme frelsende tro og nåde i hjertet, hadde de ennå ikke fått samme lys over alt. Og vi har ingen grunn til å tro at de ikke hadde bedt Gud om lys over spørsmålene. De var jo gudfryktige sjeler som «gjorde alt for Herren» og tok spørsmålet så alvorlig at de stod i fare for å «såre sin samvittighet». Begge parter hadde altså sikkert nok bedt Gud, og likevel ennå ikke kommet til det sanne lys i hvert enkelt spørsmål. Saken er at det jo bare er Kristus som har «Ånden uten mål» (Joh 3:34). Vi har alle sammen bare «Åndens førstegrøde» (Rom 8:23). Vi forstår altså bare «stykkevis» og «profeterer stykkevis» (1Kor 13:9). Tenk på apostelen Peter og alt det lys han mottok den første pinsedagen. Likevel kunne han lang tid etterpå, i Joppe, mangle så mye lys nettopp over det han da stod overfor, at han ikke trodde han burde gå til hedningene for å forkynne evangeliet.

 

Herren måtte åpne øynene hans i dette spørsmålet på en helt spesiell måte, gjennom et veldig syn; noe som liknet en stor duk full av alle slags dyr som finnes på jorden (Apg 10). Og dette på tross av at apostlene hadde fått denne uttrykkelige befalingen: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen!» Ennå var altså ikke rekkevidden av de ordene blitt åpenbart for Peter. Hvordan skulle så vi da kunne vente at vi skulle ha fullt lys over alle spørsmål? Det er viktig å holde dette klart for oss, hvis vi vil ta lærdom av det apostelen gir oss i dette kapitlet. For ellers vil vi stadig misoppfatte og stille spørsmål ved om de i det hele tatt har liv i Gud, disse som ikke har samme kunnskap og lys over Ordet som oss. Og i en slik holdning ligger akkurat dette å dømme, som Paulus advarer mot her.

 

Hovedsaken i det Paulus har lært oss er først og fremst at vi alle sammen må være «fullt overbevist i vårt eget sinn», må «gjøre det for Herren» det hver enkelt av oss gjør, og da gjøre det med en god samvittighet. Dernest at vi ikke må dømme eller forakte vår bror fordi han ser noe på en annen måte enn vi gjør, hvis han for øvrig viser seg som en kristen, har gitt opp seg selv og har bare Kristus som sin trøst, sin rettferdighet og styrke. Vi må innse at han også kan ha en like oppriktig trang til å fatte og gjøre Guds vilje, som vi har, selv om han ikke fatter alt. Åpenbaringen over Ordet er en Guds gave, som ikke deles ut likt til alle, men «kjærligheten er fullkommenhetens bånd». Gi oss, o Gud, i din nåde et stadige rikere mål både av troens og kjærlighetens visdom!

 

7 og 8: For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til.

Dette er både hemmeligheten og storheten i Guds barns liv på jord. De tilhører Herren med sitt liv, sitt levnetsløp, ja, også med sin død. De er ikke sine egne, de er hans, som skapte, gjenløste og helliget dem. Og de er ikke hans bare gjennom pakten med ham, men også gjennom sin ånd og gjennom hele sitt liv og levnetsløp.

 

For ingen av oss lever for seg selv. «Ingen av oss» - altså oss som virkelig tror på Kristus, enten vi er svake eller sterke i troen. Alle lever vi for Herren. Med denne mer generelle uttrykksformen forklarer apostelen her hvordan han i v.6 kunne si at både de svake og de sterke i sin forskjellige praksis likevel «gjorde det for Herren», enten de altså ennå overholdt den levittiske loven eller anså seg fri fra den. På begge sider gjorde de det for Herren, «for ingen av oss lever for seg selv». Det er dette Paulus vil ha fram her. Dette er da også den virkelige situasjonen for alle som i ånd og sannhet er helliget til Herren. I dåpen er vi alle helliget til ham, da han tok oss inn i sin pakt. Da ble vi «forenet med ham» både i en død og i en oppstandelse som hadde likhet med hans død og oppstandelse (kap.6:5). Men videre i livet avhenger det jo av at vi også i troen og ånden er helliget ham, så vi virkelig lever av ham, i ham og for ham.

 

De åndelig døde kan bare «leve for seg selv», leve for sin egen regning og etter sine egne lyster, «frie for rettferdigheten» (kap.6:20). At derimot Guds gjenfødte barn i sin ånd og hele sitt livs holdning virkelig lever for Herren, det har utelukkende sin grunn i at den nye fødselen og det åndelige livet ikke bare er en tanke eller innbilning, men en reell virkelighet. Dette viser seg så i hele livet, i Åndens kraft og gjennom nye egenskaper som ingen har fra naturens side. Og i alt dette gudgitte skiller så denne karakteristiske egenskapen seg ut; at vi ikke lenger lever for oss selv. Nå har vi vårt høyeste og mest dyrebare mål i Herren, hans sak, hans ære, hans velbehag, - uansett hvor dårlig det måtte lykkes for oss å etterleve dette som vi så inderlig elsker og strekker oss etter.

 

Begynner vi å leve for oss selv, så er dette et brudd med vår innerste vilje. Dette tar vi da inn over oss, idet vi «dømmer oss selv» (1Kor 11:31-32). Om alle slike brudd på dette sitt rette liv kan en levende kristen alltid si: «Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg» (kap.7:20). «Jag själv tjänar Guds lag med anden» (7:25), mitt nye og rette jeg er helliget, og er enig i at Guds lov er god (7:16). Slik lever en kristen i sin ånd og i alt han møter i livet, fordi «ingen av oss lever for seg selv».

 

Og ingen dør for seg selv. Heller ikke når det gjelder sin død, er en kristen lenger sin egen. I alt tilhører han Herren, og er underlagt ham. En kristen har ingen rett, og heller ingen vilje til f.eks. å kaste bort livet sitt i noe han selv får lyst til. Hvis han må sette livet på spill, ja, kanskje ofre det, må det skje på Herrens bud og i hans Ånd. «Dere tilhører ikke dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris» sier Paulus (1Kor 7:19-20). Bare hvis det kreves til Herrens ære og velbehag, skal vi være villige til å ofre livet vårt - og da på den måten og i den tid som behager Herren. Et Guds barn må ikke ønske verken å leve eller dø ut fra egne behov. Alltid skal han si: Hvis Gud vil jeg ennå skal bli noen tid her på jord, så vil jeg også det. Vil Gud derimot ta meg hjem, så vil jeg ikke være på jorden. Én gang synder vi med å ønske oss et langt liv, en annen gang med et selvvalgt ønske om å dø. Men alt det vi er og har, selv livet vårt, hører Herren til, og bør overlates til ham. Slik har vi det da virkelig også ved Ånden. Og Paulus omtaler altså dette slik: «Ingen dør for seg selv».

 

For når vi lever, lever vi for Herren. At vi «lever for Herren», vil si at vi betrakter hele vårt liv og vårt livsløp som Herrens eiendom. Og derfor på alle områder bare lever livet som hans tjenere. Og det vil jo si at vi i alle forhold spør etter hans vilje som den eneste rettesnor for alt vi skal foreta oss. Vi har blikket festet utelukkende på hva som kan opphøye og ære ham. Det innebærer også at vi lar ham få lede oss i alt det som møter oss her i livet. Det gjelder i gode og onde tider, enten han gir oss noe, eller tar noe. Det betyr at vi ofrer alle våre gaver og krefter til ham.

 

Og når vi dør, dør vi for Herren. På samme måte som hele livet vårt er Herrens, og overgitt, helliget Ham, så er også vår død det samme. Selv når vi dør en naturlig død, så lar vi det skje i vissheten om at vi tilhører Herren og «dør for Herren». Derfor vil vi også være tilfreds, uansett når og på hvilken måte det behager ham å hente oss hjem. Men i visse tilfeller avhenger døden også av vårt eget valg. En martyr kan f.eks. under blodige forfølgelser unngå døden hvis han vil fornekte evangeliet. Eller når en misjonær ser en konkret dødsfare ligger på veien han må gå med budskapet som skal redde sjelene. Det samme når soldaten etter Guds ordning skal våge livet, men kunne redde det ved å desertere. I alle slike tilfeller er en kristen både pliktig og etter Ånden villig til heller å ofre livet, enn å svike sin troskap mot Herren, hans sak eller hans ordning (kap.13:1-2). Og når han på den måten ofrer livet for Herrens skyld, da «dør han for Herren».

 

Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. Såvel i livet som i døden er vi både hans eiendom og hans tjenere. En slik trøst og trygghet er det bare Guds barn som har, at hvor de enn er, i livet, i døden eller etter døden, så «er de Herrens» (gr.teksten). De er Herrens eiendom og omsluttes av all hans kjærlighet og trofaste omsorg. De hviler alltid trygt i hans hender som er gitt «all makt i himmel og på jord». Selv når vi lever her i fremmed land, er vi hans barn og tjenere, lever i hans usynlige fellesskap. Og hentes vi herfra, da er vi «hjemme hos Herren» (2Kor 5:9). Da skal vi i evighet se ham som han er. Her i livet hører vi Herren til. Først og fremst gjennom troen og samvittigheten. Men deretter også gjennom kjærligheten og tjenesten. Om det første sier Paulus i Gal 2:19-20: «Ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn..» Og om det siste sier han altså: «når vi lever, lever vi for Herren».

 

I dette tosidige forholdet hører vi Herren til i livet. Når vi dør er vi også Herrens eiendom, og i hans varetekt både til legeme og sjel. Legemet er da i hans skjulte, men sikre varetekt, inntil dagen da vi skal stå opp igjen og forvandles uforgjengelig til et evig liv. Og sjelen er i Guds paradis, i samfunnet med Kristus og alle de hellige*, inntil den store dag da den skal ikles «det åndelige legeme» (1Kor 15:44) som er lik Kristi herlighets legeme. Vi kan altså være helt sikre på at den som hører Herren til i livet, han tilhører ham også i døden og evigheten. Det er altså et salig faktum som overgår all vår forstand, at «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til».

 

*

Når sjelen har forlatt legemet er den ikke, slik mange mener, bare i en slags dvaletilstand. Den lever i samfunn med Kristus og de frelstes ånder (når vi taler om gjenfødte sjeler). Dette ser vi ikke bare ut fra Kristi egne ord til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis», men også i det neste verset i teksten vår. Der heter det at Kristus «skal være Herre både over døde og levende». Hvis Kristus skal «være Herre», «herske», «regjere» over de som er døde, så må jo disse befinne seg i et bevisst og levende samfunn med ham. Kristus sier jo også at «Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes» (Mat 22:32, konf. Fil 1:23).

 

9: Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at han skulle være Herre både over døde og levende.

Her finner vi så både forklaringen og det rette grunnlaget for at Guds barn, enten de lever eller dør, hører Herren til. Denne salige sannheten er frukten av hele Kristi frelsesverk; hans død, hans oppstandelse, og som vår yppersteprest framfor Gud og konge, i all evighet. Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen. Dette var selve hensikten, målet for hele hans forsoning. Han skulle kjøpe oss fri fra syndens, dødens og djevelens vold. Og gjennom dette få rett til å benåde, frelse og eie oss som sine her i livet og i all evighet. Ja, som det sies her: «være Herre over oss». Ikke bare mens vi lever på jorden, men også etter vår død, i det evige livet. Det er dette som er meningen med ordene: «Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at han skulle være Herre både over døde og levende». Vi ser et markert samsvar nettopp i dette at Kristus både har dødd og er blitt levende igjen - og at både levende og døde skal være under hans herredømme.

 

Nå vet vi jo at det var nødvendig for at noe som helst menneske skulle kunne bli frelst, at han både døde, og at han stod opp igjen. Og at den som er frelst og benådet, deretter «er Herrens», først gjennom hele sitt liv på jord, og så også etter døden. Alt bare på grunn av samme forsoningsverk: Kristi død og oppstandelse. Dette er selvsagt hovedsaken. Men gjennom sitt ordvalg har apostelen samtidig vist oss den veien som først hodet, og deretter lemmene skulle gå. Først skulle Kristus leve på jorden, så dø, og deretter stå opp og leve evig. Den samme veien skal også vi gå, og for hvert eneste skritt høre Herren til. Først gjennom livet på jord, så i vår død, og til sist i det evige livet. Og når apostelen sier dette er skjedd med Kristus «for at» han «skulle være Herre», eller «herske» over oss, så har han dermed også forklart hvorfor Guds barn aldri mer skal «leve for seg selv», men alltid «leve for Herren», i hele sitt liv anse seg for hans eiendom og tjenere.

 

Han er vår rette Herre, den som har kjøpt oss fri, og derfor eier oss. Derfor skal også han regjere over oss. Og det ikke bare i dette livet, men også i vår død og i all evighet. Slik har vi jo også tidlig lært å forstå dette, og sier det gjennom vår trosbekjennelse: «Jag tror at Jesus Kristus, sann Gud og sann människa, är min Herre, vilken förlossat, förvärvat och vunnit mig, förtappade og fördömda människa, ifrån alla synder, ifrån döden och djävulens våld, icke med guld eller silver, utan med sitt heliga och dyra blod och med sitt oskyldigas lidande och död ; på det at jag skulle vara hans egen, bliva och leva under honom i hans rike och tjäna honom i evig rättferdighet, oskuld og salighet; såsom han är uppstånden ifrån döden, lever och regerar i evighet». Dette er akkurat meningen med verset vårt, og summen av hele Guds evangelium. Og dette er så hele grunnlaget, det som forplikter oss og som er alle Guds barns inderlige lyst; å se alt som Herrens velbehag og til hans navns ære, - kort sagt: å leve for ham.

 

Det samme sier Paulus i 2Kor 5:15: «Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppsto for dem». Kristus døde som den andre Adam, den andre som ble stilt fram som en stedfortreder (sv: provmänniskan) for alle mennesker, og døde dermed i alles sted. Da må heller ikke lenger alle de som han døde for, se på seg selv som uavhengige og selvstendige individer, skilt fra ham. De må se seg som lemmer i ham, som tilhører ham, og derfor skylder å tjene ham. «Derfor døde han jo» «for alle»! Måtte Gud åpne øynene hos oss alle sammen for denne sannheten! Er det sant at Kristus har dødd for oss? At Guds Sønn for vår skyld ble menneske, og gjennom sterke rop og tårer ofret livet sitt for oss, for at vi skulle leve ved ham, skulle eie en evig nåde for hans skyld, på tross av all vår synd, og til sist arve det evige liv? Skulle vi ikke da gjerne gi ham hele vårt liv, til hans ære, til hans tjeneste og velbehag, i alt det vi foretar oss?

 

Hvor klart og sterkt taler ikke disse ordene til oss: «Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem»? Ikke noe menneske har rett til å leve her på jord uten å leve for ham som har gjenløst oss og kjøpt oss fri fra den evige døden og fordømmelsen. Det er i sannhet ille at Guds barn selv, som jo med hele sin ånd helliger seg for Herren, likevel ikke kan leve mer fullkomment til hans tjeneste og ære. Men ennå frykteligere er det å ikke en gang overgi sitt liv til hans ære, men bare leve fritt og med fullt forsett etter sin egen lyst. Dette er jo et fullstendig ugudelig liv som Luther har uttalt disse sterke ordene om: «Fordømt til det dypeste helvete er det livet et menneske lever for seg selv». Og alle kan selv se med åpne øyne hvordan det foregår når verdens barn lever ut dette livet under fordømmelse. Se hvordan det utvikler seg, livet som er fritt for tanke om hva som tjener til Herrens ære. Hvor en i hele sitt liv, med tanker, ord og gjerninger bare følger sine egne lyster.

 

«De fornekter den Herre som kjøpte dem» (2Pet 2:1), selv om de bekjenner ham med sin munn. Og annerledes kan det ikke gå med dem som er åndelig døde. At det i det hele tatt finnes noe menneske som lever for Herren, er et under så stort, og bare av hans nåde gjennom den nye fødselen. De som da avviser den nåden som kaller dem til omvendelse, de står da fremdeles under den falne naturens herredømme og lever bare for seg selv og på eget ansvar. Og de som lever på sitt eget ansvar, de skal også dø på eget ansvar, skal også bare måtte hjelpe seg selv både i døden og i dommen. Det er bare de som «lever for Herren» som også skal «dø for Herren».

 

Men når så Kristus altså er vår rette Herre, og hver en som tror dermed tilhører og tjener ham som kjøpte og gjenløste oss så dyrt med sitt blod, - da er det vel også nødvendig at vi lar ham alene få være dommeren over alle disse. At vi altså avholder oss fra å dømme «en annens tjener» (v.4). Nå kommer apostelen tilbake til dette spørsmålet, og sier:

 

10: Men hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor viser du forakt for din bror? For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol.

Først har nå Paulus brukt mange sannheter for å formane til ikke å dømme eller forakte brødre. Han har minnet om at broderen er en annens tjener (v.4). Videre at det han gjør, det gjør han for Herren (v.6). Og at begge disse forholdene bygger på Kristi død og oppstandelse (v.9). Så vender han seg nå med et refsende spørsmål både til de svake, som fristes til å dømme, og til de som er sterke, som fristes til å forakte sin bror (v.3). Til de første sier han: (sv.) Men du, varför dömer du din broder? Du som bundet opp av din samvittighet holder deg strengt etter den gamle loven; hvorfor dømmer du din bror som med bakgrunn i forkynnelsen og sin overbevisning lever mer fritt? Du nøyer deg altså ikke med at du for din egen del skal ha «en ren samvittighet», og holder din måte å tenke og leve på som den riktigste. Men du vil gjøre det samme til en regel også for alle andre. Og så fordømmer du dem som ikke lar seg påvirke av deg - selv om de handler etter sin beste overbevisning om hva som er Guds vilje. Da faller du nettopp i den synden Paulus her påtaler; du «dømmer din bror».

 

Eller (sv: du andre) hvorfor viser du forakt for din bror? Du har fått nåde til å oppfatte Guds råd til frelse for menneskene med større klarhet, så du innser at den forbilledlige loven hadde sitt mål og sin slutt i Kristus. Men hvorfor forakter du så din svakere bror som ennå ikke har sett dette? Kanskje han virker merkelig og lite opplyst, men han kan likevel være likeså oppriktig og trofast mot Gud som du. Og «Herrens øyne se etter trofasthet». Herren elsker like varmt det svakeste barnet. Og i sin nåde og trofasthet vil han oppdra det for det samme evige riket, og gi det den samme himmelske arv som deg. Da er altså denne merkelige og lite opplyste kristne også omsluttet av Guds høyeste kjærlighet--! Hvordan kan da du våge å forakte ham? Det er dette apostelen vil ha fram her. Men i tillegg til disse anklagende spørsmålene føyer han ennå en påminnelse til; om at Herren alene skal være vår dommer.

 

For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol. Du som dømmer eller forakter din bror; du tar deg til rette i Kristi majestetiske, suverene embete! Din bror lever under Kristi herredømme og skal dømmes bare av ham. - Men her merker vi på ny hvilken form for utillatelig «dømming» det er tale om; det å dømme over skjulte og tvetydige forhold. Mens derimot det mennesket som lettsindig forakter Kristi evangelium, og med klare og tydelige ord eller gjerninger beviser dette, er allerede dømt. Og det å holde fram Guds dommer over slike mennesker, er ikke å «dømme» eller gjøre noe som er galt (1Tim 5:24). Når tvert imot slike som åpenbart lever i strid med Guds ord, samtidig aksepteres som kristne, da er det en like stor styggedom i Herrens øyne som å fordømme den rettferdige (Ord 17:15). Men å dømme den som i det åpenbare lever som en bror, som ikke hverken i åpenbare ord eller gjerninger fornekter evangeliet - og dermed dømme over hjertets innerste tilstand, innerste bakgrunn for handlingene, - det er å bemektige seg den evige dommerens suverene rett. Han vil være alene om å ransake og dømme hjertene.

 

La oss så legge oss denne apostelens påminnelse på hjertet: «Vi skal alle stilles fram for Kristi domstol»! - Det samme som han også minner om i 1Kor 4:5. Bare Herren Kristus, «som lever og var død,...og har nøklene til dødsriket og til døden» (Åp 1:18), bare han innehar retten til å dømme. Og bare han er det som har mulighet til å ransake hjertene. En dag skal han sitte på sin herlighets trone, og da skal vi alle samen, uten unntak, dømmes av ham. Først da vil alle hjertets hemmeligheter bli avslørt. Da vil det bli åpenbart om våre gode gjerninger har vært frukt av troen og kjærligheten til Kristus. Eller om vi bare har vært opptatt med å tjene oss selv eller andre mennesker, men ikke har tjent denne kongen. For så langt kan vår natur og egenrettferdighet gå i fromhet at vi gjerne er opptatt med å hjelpe våre medmennesker, vise medynk med nøden og gjøre godt mot mange mennesker. Fremdeles kan vi likevel være fullstendig døde overfor Kristus, og lever ikke for ham eller hans rike.

 

Men alle de som har levd for ham, vært drevet av hans kjærlighet, frelst av hans nåde, - enten de nå har lykkes godt eller dårlig i det å oppfatte og gjøre hans vilje i alle ting, - de skal, når han kommer tilbake, bli innbudt til hans rike. De skal høre ham si til dem: «Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg». På den andre siden har vi dem som levde for seg selv, som med sin lommebok, sine anlegg og alle sine fortrinn ikke har villet tjene ham. De har bare vært opptatt med seg selv, sitt eget velbehag og ære, - selv om det nok også kan ha skjedd gjennom mang en veldedighet mot de fattige. De har ikke gjort det for hans skyld, drevet av hans frelsende nåde, men bare naturlig påvirket av nøden. Kanskje de har håpet på en lønn i evigheten, eller til og med bare på heder og lønn fra mennesker. Da kan ikke dommeren på den siste dag si: «dere gjorde det mot meg»! Dette er alle disse som ikke levde for Herren. Disse skal vises bort til evig straff. Det uttaler han selv, den nådige, men rettferdige dommeren (Mat 25:31-46). Måtte vi alle i tide bli klar over dette!

 

Kristi egen skildring av den siste dommen har stor betydning. Først og fremst fordi det er han, dommeren selv, som har uttalt dette. Dernest på grunn av den tankevekkende lærdommen; at det altså er etter våre gjerninger - men ikke etter vår fortjeneste, vi skal dømmes - - ! Men etter våre gjerninger - utelukkende fordi disse dypest sett bare er «bevisførsel i retten» på et bestemt forhold: Om vi elsket ham så høyt at vi ville tjene ham i hans brødre. Bare dette er det han taler om. Han taler ikke om hva vi har fortjent med våre gjerninger - . Verken synden i Guds barns gjerninger, eller de vantros vakre gjerninger blir nevnt -. Bare tegnene eller bevisene, enten på tro eller vantro.

 

Herren vil altså selv være den som dømmer oss. Være den eneste som ransaker alles hjerter, som kan trenge igjennom og dømme hva som var bakgrunnen for hver enkelt handling, bedømme hjertets innerste tilstand og hensikt med alt. Men da må også vi vokte oss vel for å trenge oss inn i dette hans embete, opphøye oss til å delta i noe som bare tilkommer ham. Som allerede nevnt er det noe ganske annet når åpenbare ord og gjerninger bare vitner om mangel på syndserkjennelse og vilje til å omvende seg. Men når vi med vår dom trenger inn i hjertets skjulte liv og hensikter, bare etter hva vi selv opplever, oppfatter eller antar om vår bror, - og som strir mot hans egen bekjennelse, - det er å trenge seg inn i Kristi dommerembete.

 

Så lenge et menneske selv bekjenner troen på Kristus, og livet vitner om anger over synd, trang etter helliggjørelse, til å leve etter Guds lov, kjærlighet til brødrene osv. - da skal vi våkte oss vel for å tenke eller felle den dom at de ikke er frelst. Selv om de på enkelte områder, i tanker eller livsmønster, viker av fra det som er vår oppfatning og vår måte. På deres egen bekjennelse bør vi da tro at de «gjør det for Herren». Og så overlate til Herren å dømme hjertets hemmeligheter. Det er dette apostelen vil ha fram her. Så kommer han med et ord fra Skriften om Herren Kristi suverene rett til å dømme:

 

11: For det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud (sv: varje tunga skall prisa Gud).

For det står skrevet. En apostels tale er like guddommelig gitt ham av Herren, som profetenes tale i Det gamle testamente. Likevel ser vi hvordan apostlene, og til og med Herren Kristus selv, siterer ord fra Skriften, som for dem var Det gamle testamente. Dette er ikke bare et tankevekkende tegn på hva slags bok Den Hellige Skrift er, men vitner også om at apostelen med sitat fra Skriften ville legge ennå mer tyngde i sitt eget budskap. Det var ikke nok for ham bare å bære fram sitt eget budskap om at vi skal alle sammen stå for Kristi domstol (som jo dessuten er forkynt oss av Herren selv). Paulus ville også stadfeste det med ord fra Den Hellige Skrift. Disse ordene er tatt fra Jes 45:23, riktignok ikke gjengitt ordrett, men i sak samme budskap. Mens profeten sier det slik: «Jeg har sverget ved meg selv...», har apostelen gjengitt det som direkte uttrykt av Herren selv: «Så sant jeg lever (egentlig bare: Jeg lever), sier Herren». Så hopper Paulus over noen ord, og tar så med igjen det som berører hans eget emne: «for meg skal hvert kne bøye seg....»

 

Selv hos profeten i GT handler disse ordene om Kristus. Det kan vi se av versene foran, hvor det tales om ham som de skal vende seg til fra alle jordens ender, for å bli frelst. Men bare det faktum at Paulus siterer disse ordene fra Skriften for å understreke det han nettopp har sagt om Kristus, stadfester konkret at de profetiske ordene taler om ham. Og hva er det så vi skal lære av dette budskapet? I tillegg til det egentlige målet med denne teksten, kan vi også her se et vitnesbyrd om Kristi sanne guddom; --alle knær skal bøye seg for ham. Dette taler Paulus ennå klarere om i Fil 2:10-11. Der anvender han de samme profetiske ordene, og sier at «i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (konf. Heb 1:6,8,13). Og spesielt når det gjelder den siste dommen, har Herren Kristus selv ikke bare sagt at det er ham som skal forestå den, men også at dette skal være et tegn på at han er satt like høyt som Faderen i ære og makt. For slik lyder hans ord: «For Faderen dømmer ingen, men han har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen, slik de ærer Faderen» (Joh 5:22-23, konf.Apg 17:31).

 

Dette er den lærdom vi rent umiddelbart kan trekke av disse profetiske ordene. Men i praksis vil apostelen med dette budskapet spesielt ha sagt at når alle knær én dag skal bøyes for den store dommeren, så må også hvert éneste menneske daglig vokte seg vel for å trenge seg inn på hans enevelde, og sette seg opp som dommer over menneskenes hjerter og tanker - som jo alle bare skal stå til regnskap for den store og evige kongen. Og her skal vi også alle lære at når alle skal frykte og bøye seg for ham, så skal ikke vi frykte og bøye oss for svake mennesker og deres vekslende dommer. Vi skal alltid la Herrens allvitenhet være det vi fester blikket til (som Paulus også lærer i 1Kor 4:3-5). Ellers blir vi bare «menneskers treller». En kristens samvittighet bør være rettet mot Gud og hans dom. Og denne lærdommen av teksten uttrykker også apostelen selv i neste vers.

 

12: Enhver av oss skal da overfor Gud avlegge regnskap for seg selv.

Dette er da avslutningen på budskapet vi har fått helt fra første vers i dette kapitlet. Det er overfor Gud hver enkelt av oss skal avlegge regnskap for oss selv. Hvert éneste menneske skal til sist stå for Kristi domstol og høre ham selv avsi den endelige dommen. Og dommen blir avsagt på den avgjørende grunnregelen Herren selv har gitt oss i Mat 25:31-46. Men når Herren selv skal dømme sine tjenere, da er jo også følgen av dette at intet menneske kan tillate seg å avsi noen dom over dem. Likeså at ingen slavisk skal la seg påvirke av hvordan mennesker dømmer. At vi slavisk påvirkes av menneskers omdømme, det viser seg i at vi bare har fred når menneskene taler positivt om oss. I motsatt fall føler vi ikke vel. Selvsagt skal vi ikke på alle områder være upåvirket av hvordan menneskene omtaler oss (se v.16 og Rom 12:17, 2Kor 8:21). Men freden i hjertet vårt må hvile på en fastere grunn. Som vi allerede har nevnt, skal vi «leve for Herren», vår allmektige dommer som vet alt. Og bygge vår trøst utelukkende på hans ord og hans dom. «Envher av oss skal da overfor Gud avlegge regnskap for oss selv».

 

13: La oss derfor ikke lenger dømme hverandre, men heller ha den innstilling at vi ikke legger en snublestein eller en årsak til fall i veien for vår bror.

La oss derfor ikke lenger dømme hverandre. Slik gjentar Paulus ennå en gang formaningen (se v.4,10), og nå med en formulering som sier at nå må det bli helt slutt med den ukristelige dømmingen, for han sier «ikke lenger». Han taler også i en varm, men påtrengende tone, og tar også seg selv med i dette ønsket; han sier «la oss - derfor». D.v.s.: Som følge av alt det som nå er sagt - «la oss derfor ikke lenger dømme hverandre». Gjennom den inntrengende formaningen i dette forholdet, som har gått igjen hele veien, kan vi ikke unngå å legge merke til at vår trang til å dømme eller forakte våre brødre må være svært sterk. Men også at denne synden må være farligere og mer drepende enn vi vanligvis tror.

 

At vår trang i denne retning er særdeles stor, det vil vi snart måtte innse, bare vi gransker oss selv litt. Da legger vi merke til hvor snare vi er i alle mulige situasjoner, til å dømme brødre. Denne trangen finnes hos alle, men får særlig slippe til hos selvopptatte mennesker som Guds ord og Ånd ennå ikke har fått knuse. Som ennå ikke er blitt stoppet opp for Guds krav på det innvortes mennesket, og derfor ikke er blitt tuktet av sin egen elendighet, og heller ikke gjennomtrengt av Guds nåde. Og kjenner vi ikke alle denne trangen i oss? Bare en bror ikke uttrykker seg på samme måte som vi er blitt vant til, så står vi straks klar til å betvile at han eier selve Livet, - selv om han ikke har sagt noe som vitner om et uomvendt hjerte eller en falskhet i ånden. Det kan være nok at han bare har en annen mening enn oss i et spesielt spørsmål som slett ikke rører med livsnerven, en annen måte å leve, ete eller drikke, eller kle seg på. Straks våkner det i oss en mistanke til hans alvor og oppriktighet i sitt gudsforhold. Og i langt større grad hvis det viser seg en virkelig synd eller svakhet hos ham. Da tror vi at vi har full rett til å dømme ham - uten først å høre hvordan han selv ser på dette; om han bare unnskylder, kanskje til og med forsvarer noe han klart vet er synd, - eller om han tvert imot kjemper i anger mot synden.

 

Luther sier: «Vi er så dåraktige helgener at på tross av at vi selv alle sammen dras med synden, og hele vårt liv stadig trenger tilgivelse, vil vi likevel at vår bror skal være fullstendig feilfri». Har han så til og med sagt eller gjort noe som er mindre bra overfor oss, fornærmet oss e.l., da retter vi straks blikket som ørnen mot ham, for om mulig å oppdage et eller annet han kan anklages for. Slik er menneskehjertet. Og her er den egentlige kilden som alle slags former for dømming, forakt og ukjærlige tanker og ord strømmer ut fra. Det er vårt naturlige hjerte, ja, hele vår natur med all dens ondskap, selviskhet og egenkjærlighet. Gjennom den blir til og med ofte de kristne så bedratt at de er overbevist om at de er drevet av hellig nidkjærhet når de dømmer og forakter en bror. På tross av at de dermed altså handler tvert imot denne formaningen. De handler også imot det store kjærlighetsbudet. For de kan jo ikke gjøre sin neste noe godt, men alltid bare ondt ved å dømme ham. Og denne vår påtrengende trang etter å dømme er nok uten tvil en av grunnene til at apostelen skriver så vidt mye om dette.

 

Den andre grunnen til dette kan tenkes å ligge i at dette å dømme også er et mye større onde enn vi noen gang tror. Vi ser jo bare på det som en temmelig ubetydelig sak, hvis vi ikke til og med oppfatter det som både godt og rettferdig at vi dømmer en bror. Men nå er det tvert imot en særdeles ond og fordervelig last. Ikke nok med at den som dømmer har foraktet Guds enerådene majestetiske rett over sine tjenere, og har påtatt seg noe som bare tilkommer Herren (v.4, 9, 10, 11). Nei, han bringer dermed også mye ondt over sine medmennesker. Hvor mye bitterhet og mangel på kjærlighet, ond mistanke, splittelse og partier er ikke skapt bare på grunn av et menneskes utidige dømmesyke? En ydmyk og fortrolig formaning er det som kan virke omvendelse. Mens all form for dømming av hjertets indre holdning og skjulte motiver oftest bare virker splittelse og ondskap, partier og strid, brudd mellom brødre. Kort sagt; dette å dømme er i enhver form et avskyelig onde. Og dette var vel også en grunn for at apostelen ikke så snart forlater dette emnet, men så utholdende advarer og avslutter med å si: «La oss derfor ikke lenger dømme hverandre».

 

Men heller ha den innstilling at vi ikke legger en snublestein eller en årsak til fall i veien for en bror. Her vil apostelen si: Istedenfor å engasjere tankene deres på ukjærlig dømming, så bruk dem nå heller i kjærlighetens tjeneste, så dere bestemmer dere for å aldri ville legge til rette for noe anstøt eller årsak til fall for brødre. Å «legge en snublestein eller en årsak til fall» kunne de sterkere lett gjøre gjennom unødvendig og ubetenkt bruk av sin frihet, slik at de svake ble forvirret i spørsmålet om hvordan evangeliet skal oppfattes rett. Eller de kunne fristes til å praktisere en frihet som de ennå ikke selv hadde fått motta klart nok på nådens grunn, så de ennå ikke var frigjort i sin samvittighet (1Kor 8:10). Dette er noe Guds barn ikke kan være med å påføre andre, men heller ha den faste holdningen at de aldri vil være med å forårsake unødig uro i en brors samvittighet. For å belyse dette forholdet ennå bedre, føyer nå Paulus til:

 

14: Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingenting er urent i seg selv. Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent.

Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus. I versene foran har Paulus framholdt som det viktigste at hver og en først og fremst må «være fullt overbevist i sitt eget sinn» (v.5.), følge sin overbevisning, og ikke gjøre noe som går imot hans samvittighet. For det andre: at vi ikke må dømme eller forakte dem som har andre oppfatninger enn oss. Men samtidig vil han nå ikke legge skjul på at den ene oppfatningen tross alt i seg selv er riktigere enn den andre. Her uttaler apostelen sin egen fullkomne overbevisning om hva som var det eneste rette svaret i dette spørsmålet hvor oppfatningene var så forskjellige. Og han lar det være klart at hans holdning i dette forholdet ikke bare var hans menneskelige overbevisning. Han var blitt overbevist om dette «ved Herren Jesus». Det var m.a.o. en overbevisning som var skapt gjennom hans samfunn med Herren Jesus, og den lærdom han hadde fått av ham. Og hva var det nå han var så overbevist om? Jo;

 

at ingenting er urent i seg selv. Det ble sett på som «urent», eller egentlig som vanhellig og smittefarlig, det kjøttet av dyr som den levittiske loven forbød å spise, og det samme med kjøtt som først hadde vært offer til avgudene (1Kor 8). Her fjerner nå apostelen all usikkerhet, og forkynner klart og tydelig nok at den loven som inneholdt forskriftene om rene eller urene ting, var «opphevd på grunn av dets skrøpelighet og ubrukelighet» (Heb 7:18). Også når det gjelder det som først hadde vært offer til avguder, forkynner han klart i 1Kor 8:4 at «det ikke finnes noen avgud i verden», og at engstelsen mot å la være å spise slike offergaver skyldtes manglende kunnskap (v.7). I sum uttaler Paulus her den rene og sanne holdningen til alle liknende spørsmål; at alt Gud har skapt er i seg selv rent og godt (1Tim 4:4). Det er bare synden, bare det som går ut fra menneskets hjerte, som kan gjøre et menneske urent, kan besmitte ham (Mat 15:11). Selve tingene er gode og uskyldige.

 

Det er bare menneskets ondskap og misbruk av tingene som skader ham. «For de rene er alle ting rene», sier apostelen, «men for dem som er besmittet og vantro, er ingenting rent. Men selv deres sinn og samvittighet er besmittet» (Tit 1:15). «For de rene» - . «De rene» er de som har et hjerte som Gud har gjort rent gjennom troen, så de med et helliggjort sinn bruker midlene, og bruker dem slik Gud vil. For dem er alt rent, godt og til nytte. «Men for dem som er besmittet og vantro», som alltid regjeres av sitt kjødelige sinn og misbruker selv de mest hellige ting til skade for seg selv, - «for dem er ingenting rent». De kan delta i det som i seg selv er hellig, de ber, hører Ordet, tar imot Herrens nattverd, støtter dem som er i nød, osv. Men alt er besmittet av deres eget vantro sinn. Alt er bare et stort skuespill. For under alt sammen er et ubotferdig hjerte som forakter Gud.

 

Dette forstår vi nok lett. Men så er spørsmålet: Kan vi så si om det disse vantro lager og finner på, bare for å tilfredsstille sin kjødelige natur, at alt sammen er rent og uskyldig? Deres kjødelige sinn gjør jo at selv hellige ting bli urene. Hvordan kan da alt det som bare er skapt av de samme kjødelige og urene sinnene, være rent? Og; skal et Guds barn anse slike ting for rene og uskyldige? Nei, alt som bare er skapt av et kjødelig sinn, og bare for å tilfredsstille dette, hører like lite til blant det som i seg selv er rent, som selve synden. Nei, her taler apostelen bare om det «som Gud skapte til å bli mottatt med takksigelse av dem som tror og erkjenner sannheten» (1Tim 4:3), - altså utelukkende om selve tingen i seg selv. Utelukkende om tingene/gjenstandene gjelder dette at «ingenting er urent i seg selv». Alt det Gud hadde gjort var overmåte godt og velbehagelig for ham (1Mos 1:31).

 

Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent. Selv de mest uskyldige ting blir syndige og skadelige for den sjelen som fremdeles betrakter dem for urene. Hvis et menneske gjør noe han tror mishager Gud, da bryter han jo i sin samvittighet med Guds vilje, på akkurat samme måte som om selve gjerningen var noe Gud hadde forbudt. Det ligger mye i dette ordspråket: «Når to gjør det samme, er det ikke det samme». Når én gjør det i tro og full overbevisning om at det er velbehagelig for Gud, så er det godt og rent for ham. Men når en annen gjør det med en urolig samvittighet, så er det urent for ham. Dette er da den første grunnregelen for våre handlinger; at vi skal gjøre alt i tro og med en god samvittighet. - Men nå må ingen tenke at dermed er alt vel. At han nå bare kan sett i gang og være fri til å gjøre alt det han oppfatter som rent og uskyldig. Nei, apostelen har ennå en grunnregel i dette spørsmålet, og den heter kjærligheten. «Du skal elske din neste som deg selv». I din frihet må du ikke bli en Kain som sa: «Er jeg min brors vokter?» Paulus har en tilføyelse:

 

15: Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din ødelegge den som Kristus døde for.

Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din... I dette tankevekkende verset blir spørsmålet først hva som menes med å «bli påført sorg» - «om din bror blir påført sorg på grunn av maten din». For dette er jo noe som har så stor konsekvens at apostelen sier at da «ferdes du ikke lenger i kjærlighet», ja, at du «ødelegger den som Kristus døde for». Hva betyr da dette å «bli påført sorg på grunn av maten din»? Uten tvil det samme som når det i v.20 tales om at «for matens skyld» ødelegges Guds verk. Din bror blir «påført sorg», får problemer med sin samvittighet på grunn av din mat. Han ser du uanfektet spiser det som han ennå ser på som noe loven forbyr. Enten føres han da inn i tvil og uro i spørsmålet om hvordan evangeliet skal oppfattets rett, og dermed mister han sin freds grunnvoll. Eller han begynner gjennom ditt eksempel å gjøre det samme som du, på tross av at han ennå ikke er blitt overbevist om at dette er det rette. Og det fører etter hvert til anfektelser og en urolig samvittighet. Det er særlig denne siste utviklingen v.23 taler om: «Men den som tviler, er dømt hvis han spiser...»

 

Det samme ser vi også forkynt i 1Kor 8. Der viser først Paulus at selve maten gjør oss verken bedre eller verre innfor Gud (v.8). Så tilføyer han akkurat samme advarsel som i vår tekst: «Men se til at denne friheten dere har ikke på noen måte blir en snublestein for dem som er svake. For hvis noen ser at dere som har kunnskap spiser i et avgudstempel, vil ikke da samvittigheten til den som er svak, bli så styrket at han spiser av avgudsofrene? Og skal din kunnskap føre til at den svake bror går fortapt, han som Kristus døde for?» (v.9-11). Da forstår vi meningen. Vi ser for oss en mer opplyst kristen i en spesiell situasjon. I sin egen samvittighet er han fullt overbevist om at det han foretar seg er rent innfor Gud. Likevel kan han gjennom denne sin måte å leve på, påføre en svakere bror som ser dette, og som ikke har sett friheten i dette, stor uro og nød i sin samvittighet. Ja, hele hans fred i troen kan bli rokket. Og hvis du er klar over dette forholdet, men ikke vil avstå fra noe for din svake brors skyld, hva gjør du da? Apostelen sier at da

 

ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Da har du allerede bøyd av fra den rette, den hellige veien, som heter å «ferdes i kjærlighet». Da tramper du på Guds høyeste vilje med loven, som er at «du skal elske din neste som deg selv» og «ikke gjøre din neste noe ondt» (kap.13:10). Og dette er jo virkelig en alvorlig sak. For du må jo være klar over at all din gudstjeneste er bortkastet, hvis den ikke stemmer over ens med Guds høyeste vilje. Det er klart at du er fri. Med god samvittighet kan du gjøre alt det som ikke i seg selv er ondt. Men «hvis noen ser deg» sier apostelen, noen som ennå ikke har sett at han selv er fri i dette, da blir han såret og skadet i sin samvittighet. Ett sted kan du f.eks. både i mat og drikke, i klesdrakt, i tale og oppførsel praktisere en frihet som er helt uskyldig, og som ingen svake brødre tar anstøt av. Men så kommer du kanskje til et annet sted der akkurat samme frihet støter og forvirrer svake brødre. Hvis du da ikke tar hensyn til dette, men fortsatt bare krever å få leve ut den samme friheten, da «ferdes du ikke lenger i kjærlighet».

 

Kjærligheten skulle lære deg at nå skal du ofre din frihet for dine svake brødres samvittighet (1Kor 10:28-29), og være «en svak for de svake» (1Kor 9:22, 2Kor 11:29), så lenge de ennå ikke er blitt overbevist om det uskyldige i dette friere livsmønsteret. Luther sier at «din frihet skulle her tre tilbake for dine brødres svakhet. For det kan ikke skade deg om din frihet en gang iblant må begrenses. Det skader derimot din bror, hvis han på grunn av sin svakhet påføres anstøt eller forvirring. Men til dette kreves det kjærlighet. Du skal tenke på hva som er det beste for en annen. Ikke på hvor fritt du kan leve livet ditt. Men hvor mye du kan være til nytte og hjelp for din neste. Kjærligheten gjør at du nettopp settes i tjeneste-skyld, når du selv er fridd ut fra lovens trelldoms åk». Og med sin avslutning av verset understreker Paulus hvor viktig det er med en slik kjærlighetsgjerning. Ja, for en forferdelig synd og skade vi kan gjøre om dette ikke skjer.

 

Du skal ikke med maten din ødelegge den som Kristus døde for. Her skal vi lære at selv åndelige forhold skal vi ikke bare vurdere med grove, kjødelige øyne. Hvem skulle vel tenkt at vi med helt uskyldige ting som i seg selv ikke var galt, kunne gjøre noe så forferdelig som å «ødelegge den som Kristus døde for»? Dette er noe Guds barn må ta inn over seg. Her må vi be om å få det fine og skarpe blikket som legger merke til de skjulte, men evige konsekvensene av forhold som i det ytre bare ser ut som bagateller og helt uskyldig. Her er det ikke tale om noe som helst mindre enn å «ødelegge» (sv: fördärva), skade for evig, en menneskesjel som Kristus døde for. Og det til og med bare med mat, med ellers helt uskyldige ting. Bare fordi du bruker dem i en situasjon hvor en svak bror tar anstøt og skades av dette. Din bror «ødelegges», ja går fortapt, når hans samvittighet påføres så stor skade at han kommer bort fra troen og livet i Gud (konf. 1Kor 8:11).

 

Å ødelegge Kristi dyrekjøpte eiendom på den måten, det vil du selvsagt ikke gjøre hvis du selv er et Guds barn som har din evige frelse og fred i Kristi død. Eller vil du ikke for en brors evige frelses skyld ofre en enkelt frihet, noe du ellers nyter? Under store smerter ofret Kristus livet sitt for denne bror! Hvis du ikke vil det, da drives du nok ikke av Kristi kjærlighet. Paulus hadde et annet sinn. Han sa: «Hvis mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt, så jeg ikke fører min bror til fall» (1Kor 8:13). Hvis du ikke har dette sinn, da må du holde klart for deg at det er Herren selv du setter deg opp mot. Da fører du Kristi eiendom, et menneskes sjel, til fortapelse. En Kristus satte så høyt at han led døden for ham. Det er et særdeles dristig verk å «ødelegge den som Kristus døde for». Måtte Gud bevare hver eneste kristen fra noe slikt! Ja, måtte Gud åpne øynene våre så vi ser de omfattende og veldige følgene av alle slike handlinger som kan rokke med sjelens forhold til Gud!

 

16: Derfor må dere ikke la det gode dere har, bli spottet som noe ondt!

Derfor må dere ikke la det gode dere har, bli spottet som noe ondt. Det har vært ulike meninger om hva det er apostelen her kaller «det gode dere har». Mange har ment at her menes våre legemlige goder; mat, drikke m.m., og som vi har frihet til å bruke, bare det ikke blir til anstøt eller forargelse for vår bror (v.14-15). Andre derimot, som har sett noe dypere i saken og sammenhengen, har innsett at i dette kapitlet er det ikke så ubetydelige ting det er spørsmål om, som bare at vår spising og drikking blir spottet. Men at gjennom uskjønnsomt bruk av disse ytre ting kan et langt større gode som vi har, bli spottet som noe ondt. Nemlig det vi dypest sett ser som «det gode vi har»; vårt åndelige gode, vårt kjære evangelium. I verset foran sier Paulus: «Du skal ikke med maten din ødelegge (føre til fortapelse) den som Kristus døde for». At jeg «ødelegger» min bror, det skjer når han ved at jeg misbruker min frihet, får problemer med sin tro. Og da er det jo ikke maten, men evangeliet som blir spottet (konf.1Tim 6:1, Tit 2:5).

 

Ved å bruke vår frihet i utide, også i dette å ete og drikke, åpner vi opp for spott. Og det vi skal legge godt merke til, er at da rammer spotten noe langt mer: Selve den dyrebare skatten, Kristi evangelium - som i sannhet står for «det gode vi har». På samme måte er det også Luther har utlagt denne teksten. Han sier: «Vår skatt (det gode vi har) er evangeliet. Og det blir spottet som noe ondt når den kristnes frihet brukes til de svakes anstøt». Vi merker vel av ordvalget at her taler ikke apostelen bare til de sterke, men til alle i menigheten. Men det kan tyde på at han nå også tenker på «dem som er utenfor», at de ikke skulle gis anledning til å tale negativt om vårt evangelium. For formuleringen «bli spottet som noe ondt» passer nok best på dem som ikke tror. Her vil altså apostelen formane alle kristne: De sterke til å bruke sin frihet varsomt. De svake til å være forsiktige med å dømme, så de «ikke blir til anstøt verken for jødene eller grekerne, eller for Guds menighet» (1Kor 10:32).

 

Nå vet vi godt at det ikke alltid er omsorg og god vilje som driver de ufrelste til å grave fram og angripe alt som virkelig er galt blant de kristne. Det skjer også at alt det vi gjør blir tatt opp i gal mening. Den som f. eks. lever et alvorlig og rett kristenliv, blir dømt som skinnhellig. Og den som lever mer fritt, dømmes som løsaktig, osv. En slik ondskap fra verden kommer vi aldri utenom. Men det apostelen formaner til, er at vi ikke selv gir dem rettmessig anledning til å spotte. Så langt som det står til oss, skal vi oppføre oss rett overfor alle mennesker «for at Guds ord ikke skal bli spottet» (Tit 2:5, 1Pet 2:12,15). Og aller sist burde vi begynne å trette, dømme eller forakte hverandre for så bagatellmessige ting som mat og drikke. Som om selveste Guds rike bestod av slike ytre ting. For da gir vi jo nettopp verden anledning til å spotte vår hellige sak. Derfor minner nå også apostelen oss om:

 

17: For Guds rike består ikke i å spise og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.

For Guds rike er ikke mat og drikke (rett oversatt fra COR’s Bibel). De svake var altså så strengt bundet til de gamle forskriftene om mat og drikke at de, når de møtte et annet syn på det spørsmålet, lett kunne fordømme dem som var sterke. Og disse sistnevnte på sin side var altså så opptatt med å praktisere sin frihet, at de samtidig kunne glemme hva de dermed påførte de svakes samvittighet. Når de slik altså på begge sider, bare på grunn av spørsmålet om mat eller drikke, kunne være et middel til at evangeliet ble spottet som noe ondt, da så nok Paulus nødvendigheten av å minne dem om at «Guds rike består ikke i å spise og drikke». For de la jo dermed så stor vekt på disse ytre og bagatellmessige tingene, som om Guds rike skulle bestå av dette.

 

Men når apostelen kommer med en slik påminnelse til troende kristne, om at Guds rike ikke består i å spise og drikke, så ligger det jo en ganske sterk antydning i dette. Nærmest et spørsmål til dem om de virkelig lever i så barnslig en uforstand. For hvor finnes et gjenfødt Guds barn som virkelig på alvor tror Guds rike består i å spise eller drikke? «Guds rike», nådens rike på jord, der Gud frelser og helliggjør sjelene våre, er jo et åndelig rike, som ikke kan bestå av slike ytre ting. Men når det så ikke består i å spise og drikke, da har jo de som søker Guds rike, og gjerne også vil tjene i dette, ingen rett til å oppgradere disse små og ytre tingene så høyt at de for deres skyld skulle gjøre noe som var skadelig for sjelene. Da har ikke de sterke noe grunnlag for en støtende praktisering av sin frihet. Heller ikke har de svake, fordi de er avholdende overfor forskjellig slag mat og drikke, noen grunn til å regne seg som bedre kristne. Det er dette apostelen her vil minne oss om, for at vi ikke på grunn av disse bagatellmessige tingene, skal gi mennesker grunnlag for å spotte vårt mest dyrebare gode; frelsens evangelium, som noe ondt.

 

Når han sier at Guds rike ikke består i å spise eller drikke, da vil han jo si det samme som han i 1Kor 8:8 formulerer slik: «Mat forandrer ikke vår stilling for Gud. For om vi spiser eller ikke spiser, er vi verken bedre eller verre». Den teksten vi har foran oss går derfor først og fremst på alle slike ting som verken gjør oss bedre eller verre innfor Gud. Men gjelder selvsagt også i utvidet forstand alt som ikke er vesentlig, men tilfeldig eller underordnet. Når Guds rike ikke består i å spise og drikke, må du jo også skjønne at det ikke gjør det verken bedre eller verre innfor Gud hva du så eter eller lar være å ete, om du drikker vin eller vann. Det samme kunne vi si om mange andre utvortes ting. Guds rike består ikke i hva vi klær oss med, eller i andre utvortes manérer. Verken i det å være fattig eller rik, være glad eller bedrøvet, i å tilbe på kne eller om vi står, ligger eller sitter, i å tilbe i Guds tempel eller i våre hjem osv.

 

Derfor ser vi også at Herren Kristus og hans lydige tjenere gjorde både det ene og det andre. Mens døperen Johannes bare var kledd i en enkel kamelhårskappe, var Kristus kledd slik at soldatene kunne dele klærne hans i fire deler, og i tillegg kaste lodd om kjortelen hans. Mens Johannes levde av vill honning og grashopper, kunne Kristus ete og drikke det samme som andre mennesker (Luk 7:34), og drakk også «av vintreets frukt» (Luk 22:18). Johannes levde og forkynte i ørkenen. Kristus gikk i tempelet, og der ba han til sin far, somme tider på kne, somme tider stod eller satt han, osv. Alt dette viser oss hva det er Paulus vil lære oss med disse ordene. - Men når Guds rike ikke består i å spise og drikke, eller i andre utvortes forhold, hva består det så i? Apostelen sier:

 

i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. Dette er jo et dyrebart ord som kort oppsummert sier oss alt det vesentligste Guds rike består i. La oss legge nøye merke til dette! Det det tales om her, er Guds rike på jord, som også blir kalt «himlenes rike» (Mat 13:24-47, 22:2 m.fl.). Dette er jo et stort og omfattende emne. Hva er det altså Guds rike består i? Først sier apostelen: «I rettferdighet». Men hva menes så her med rettferdighet, - når vi vet at en kristen rettferdighet kan bety to ting; enten rettferdigheten ved tro, eller livets rettferdighet? Bare hvis vi ennå lever i vår falne naturs store mørke kan vi være i tvil om svaret. Der er alltid store mangler ved den éne rettferdigheten. Den andre rettferdigheten er selve fullkommenheten. Den ene er et sår - den andre dets legedom. Den ene følges av sukk og tårer, den andre av «fred og glede i Den hellige Ånd». Når det gjelder den rettferdighet som er påbegynt i vårt liv, er det grunn til å understreke at den riktignok tilhører Guds rike, men ikke er Guds rike.

 

Her tales det om hva som er Guds rike. Da taler apostelen helt klart om den fullkomne rettferdigheten, troens rettferdighet, som er selve «Guds rettferdighet» (kap.3:21, 2Kor 5:21), og som er selve hovedemnet i apostelens brev (eller de elleve første kapitlene). Ja, med all rett kan vi si at troens rettferdighet, Kristus og alt hans verk, er det store hovedemnet i hele Den Hellige Skrift. For ikke bare profetene og den forbilledlige loven om alle ofringene, men også den moralske loven, taler i dypeste forstand om Kristus, vår rettferdighet. For alt sammen sikter egentlig på å forberede oss til å motta ham (Gal 3:23-24). Men det som er det største i Den Hellige Skrift, må jo da ganske klart også være det største i Guds rike.

 

Vi ser også at når Kristus i et kort sammendrag vil si alt som Den Hellige Ånd skulle virke på jorden og åpenbare for hele verden, så lyder de innholdsrike ordene slik: «Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. Om synd, fordi de ikke tror på meg, om rettferdighet, fordi jeg går til min far...» Legg merke til hvilken rettferdighet det er Herren nå omtaler! «Fordi jeg går til min far» sier han. Jeg, som menneskenes yppersteprest, går gjennom min død inn i Det Aller Helligste med forsoningsblodet. Dette er den rettferdighet som Den Hellige Ånd skal åpenbare. Det er denne rettferdigheten Paulus taler om her, når han i så kort formulering sier hva Guds rike er.

 

Vil vi så vite hva det er som gjør oss til kristne, gjør oss rettferdige innfor Gud og til innbyggere i hans rike? Her sier apostelen at det er ikke å spise eller drikke, eller noe som helst vi kan gjøre. Bare det store som Gud har gjort for oss, bare «Guds rettferdighet» mottatt i tro. «Den som har Sønnen, har livet». Dette er den rettferdighet som Guds rike egentlig består i. Derfor har da også Luther sterkt og herlig forklart denne teksten slik: «I Guds rike regjerer Kristus over alle troende. Som en trofast konge skjermer, straffer, belønner, leder og styrer han dem. Der har de troende på sin side all sin trøst i ham alene, følger ham i lydighet, og mottar villig hans faderlige tukt og straff. Men dette riket er ikke verdslig eller timelig, men åndelig. Det består ikke i mat og drikke, eller i noen ytre ting. Bare i rettferdighet. I det å trøste og tilfredsstille menneskenes hjerter og samvittighet.

 

Det er derfor intet annet enn at synden forlates og tas bort. For det er den som tilsøler, tynger og forurenser samvittighetene. Et verdslig rike består jo i at folket kan leve i ro, og fredelig sammen skaffe seg det nødvendige til livets opphold. På samme måte gir Guds rike slike forhold på åndelig vis. Det bekjemper syndens rike, og er intet annet enn en konstant utslettelse og forlatelse av synder. Gud viser sin herlighet og nåde i dette livet ved at han tar bort og forlater menneskers synder. Dette er et nådens rike på jorden. Men når så synden med sine hovedpartnere; djevelen, døden og helvete, ikke lenger kan anfekte menneskene, da blir det et herlighetens rike og fullkommen salighet». Så langt Luther.

 

Men når vi så er blitt utfridd fra synden og ikledd Kristi rettferdighet, da blir følgene av dette ennå en rettferdighet som vi kaller «livets rettferdighet». Ved troen og Ånden har vi fått nye hjerter. Det gjør at vi i kjærlighet og villig lydighet innretter hele vårt liv etter Guds ord. Dette er «livets rettferdighet». Vårt liv etter Guds ord er hele vår tid på jord ufullkomment. Men etter at vi er født ved Ånden begynner vi å strekke oss etter det, for at også vi kunne elske og tjene vår neste slik som Kristus har elsket og tjent oss. Nå vil vi ikke bare gjøre det som er rett overfor vår neste, men også få gjøre ham alt godt, og etter hvert bli en tjener på denne måten for alle mennesker, også for de svake og uforstandige (1Kor 9:19). Alt bare med dette ene som mål; å få være til tjeneste og nytte for alle. Når vi på den måten regjeres av kjærligheten, og bare ser hva som er tjenlig for vår neste, da skjer dette som Luther sier: «en kristens gjerninger har ikke noe navn», d.v.s. at han konsentrerer seg ikke bare om spesielle gjerninger, slik at han kunne ta dem fram. Han bare gjør alt som til enhver tid er nyttig for menneskene.

 

Han er ikke lenger bundet opp av «linjer» og regler. Bare av dette å elske og gjøre det kjærligheten i hvert enkelt tilfelle krever (kap.13:8-10). Da vil en snart være sterk med de sterke, snart svak med de svake, snart mer fri i frie ting, snart mer lovbundet (1Kor 9:20-22). Snart rik, snart fattig, snart faste, så igjen ete (Fil 4:12), snart drikke vin, så igjen vann. Snart være lykkelig, så i alvor, alt etter som det ene eller det andre er mest tjenlig i det enkelte tilfelle. Å styres av kjærligheten på denne måten, og bare se på hva som er gagnlig for sin neste, det er det rette kristne livets rettferdighet. Det lærte vi i det trettende kapittel av ordene om å ikke «bli noen noe skyldig, uten det å elske hverandre», at «kjærligheten er lovens oppfyllelse», og at «den som elsker sin neste, har oppfylt loven». Og dette er også en rettferdighet som tilhører Guds rike. Men som allerede sagt, er denne bare begynt, og vil alltid bli ufullkommen. Så har vi da, i alle fall på det vesentligste punktet, forstått hva Guds rike består i; rettferdighet.

 

Det andre apostelen nevner, er «fred». Og hvilken fred det tales om her, kan vi igjen se av sammenhengen. Her taler Paulus om Guds rikes natur eller vesen. Da må han med «fred» mene det som utgjør den første og vesentligste virkningen av troens rettferdighet; nemlig «fred med Gud». Denne omtaler Paulus i kap.5:1 slik: «Da vi nå altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus». Denne freden består egentlig i det inderlige forholdet vi har til Gud, fordi vi nå ikke lenger er under hans vrede, men i hans fullkomne vennskap og nåde, er hans barn og venner. Men med denne tilstanden følger også gjennom den samme troen en salig visshet om alt dette. Slik at vi også har fred i hjerte og samvittighet. Det er dette som i kap.8:15 kalles for «barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!»

 

Syndefallet rammet alle mennesker. Nå er barna på nytt blitt Guds venner, kan igjen tale fortrolig med ham som sin far. Dette kan jo i sannhet kalles «Guds rike», ja, «himlenes rike» på jord. Denne freden er en naturlig frukt av troen og troens rettferdighet, slik vi så det allerede under kap.5:1. Dette taler også Jes 32:17 om slik: «Rettferdighetens verk skal være fred. Og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid». Men vårt hjertes fred avhenger jo av vår tro. Derfor vil den også, akkurat som troen, variere og kjempe. I Guds hjerte derimot er det et konstant og vedvarende fredsforhold til oss. Han ser oss alltid rettferdige og fullkomne i Kristus, så lenge vi blir i ham (Rom 8:1). Men vår tros syn er svært ustadig og svakt. Derfor er vår registrerbare fred også slik. Jo sterkere vår tro er, desto fastere er vår fred. Og med en fast Guds fred følger også mange salige frukter. Hvis jeg har fred med Gud, har jeg også full visshet om at han er min venn og Far. Da har jeg også, hver gang nød og sorg møter meg, en dyp, vidunderlig trøst og frimodighet.

 

Denne freden talte Kristus slik om til sine disipler: «Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt!» (Joh 14:27). Verdens fred er av en slik art at den avhenger av de ytre omstendighetene. Kristi fred derimot varer ved i hjertene til dem som under alle forhold har sin fred i Gud, i hans vennskap og i håpet om den kommende herlighet (Rom 5:2-5, Sal 73:25-26). En annen salig frukt av denne freden er at nå er vi også fredsommelige overfor mennesker. Nå kjemper vi ikke lenger for vår rett, som vi var så opptatt med da vi manglet denne freden. Nå kan vi overlate til vår omsorgsfulle og allmektige Far å forsvare vår sak. Slik virker Guds fred i sjelen. Og da kan vi vel forstå hvorfor apostelen sier at «Guds rike er rettferdighet og fred».

 

Det tredje som Paulus sier hører med, er «glede i Den Hellige Ånd». En kristen har ikke bare fred, men også glede i Den Hellige Ånd. Ja, er ofte «overlykkelig midt i all sin trengsel» (2Kor 7:4). Denne gleden i Den Hellige Ånd er helt konkret også en naturlig følge av den levende troen på evangeliet - som jo «forkynner oss en stor glede», som engelen sa da Jesus ble født. Men samtidig er den, på samme måte som troen selv, en direkte gave fra Gud, og et Guds verk som ingen vet om uten den som har fått erfare det. Vi har mange eksempler i Skriften på denne gleden over evangeliets nåde; som de tre tusen på pinsedagen (Apg 2:46), den etiopiske hoffmannen (8:39), fangevokteren i Filippi (16:34) m.fl. Det mennesket som er gått over fra en tilstand under Guds vrede - til en fred og forlikelse med Gud, og i Åndens lys ser det himmeriket av nåde og salighet han nå er satt over i, - han må jo glede og fryde seg inderlig - hvis han ennå er ved full bevissthet.

 

Denne gleden får vi nok ofte sterkest oppleve når vi får den første troens visshet, og i de herlige bryllupsdagene når brudgommen er nær. Da kjenner vi hans nærhet, da har han ennå ikke begynt å skjule seg for oss, og andre prøvelser er ennå ikke blitt for store. Vanligvis nevner Paulus «gleden» først, og deretter «freden», som i neste kapittel v.13, i Gal 5:22 og Fil 4:4,7. Men gleden gis oss på svært forskjellig vis, ettersom Herren oppdrar den enkelte sjel på særskilt vis. Oftest er det slik at den som har mindre problemer, også har mindre av den overnaturlige gleden. Mens det derimot etter store prøvelser oftest gis større fryd og glede - slik de helliges historie og erfaringer lærer oss.

 

Men det vi her særlig skal huske på, er at et Guds barn ikke bare har den aller største grunn, men også de sterkeste formaningene og oppmuntringene i Guds ord til å glede seg. Grunnlag og årsak for denne gleden er større enn det som kan beskrives med ord. Tenk: Du er forsonet med himmelens og jordens Herre! Lever i hans vennskap og bekjentskap! Har forlatelse for alle dine synder! Er innskrevet i Livets bok! Er et Guds barn og arving, som etter dette korte, ustadige livet skal få eie en uovervinnelig og evig, fullkommen herlighet! Skulle du ikke da kunne glede deg - selv midt i din største sorg?

 

Du lever jo i et nåderike hvor selv de syndene som ennå bor i deg, og som dessverre også ofte bryter ut, aldri skal tilregnes deg så du fordømmes! Du skal aldri dømmes av Gud etter loven, men skal få leve under en evig nåde! Skulle ikke du fryde og glede deg inderlig? Den trofaste Herren har også lovet å være vår gode hyrde som skal vokte fårene slik de trenger det, og vil oppsøke oss når fårene kommer bort. Ja, han har lovet å ta seg av alt som noen gang kan komme til å bekymre oss. Til og med nedkjempe våre fiender og lege oss etter våre fall. Han har lovet å «være med oss alle dager», med sin trofasthet følge og bevare oss på alle våre veier. Skulle vi da ikke glede oss?

 

Derfor kommer også Skriften med så mange oppfordringer til å fryde og glede oss. Der leser vi: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4), «Klapp i hendene, alle folk! Rop til Gud med jublende røst!» (Sal 47:2), «Glede i Herren er deres styrke» (Neh 8:10), «Dette skriver vi til dere, for at deres glede kan være fullkommen» (1Joh 1:4) osv. Det er jo en stor synd, bare dette at vi ikke fryder oss mer i Herren. Men la oss da fryde oss over at selv den synden får ligge under hans tilgivelse, så lenge vi tross alt blir værende i Kristus. Så skal vel den tiden også komme da vi virkelig skal kunne fryde oss.

 

Når apostelen Peter taler om den salighet som vi ved Guds makt skal bli bevart fram til, sier han først: «Over dette jubler dere, selv om dere nå, en liten stund, om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser». Like etterpå tilføyer han: «Dere fryder dere med en usigelig glede full av herlighet, når dere vinner fram til målet for deres tro, sjelenes frelse» (1Pet 1:6,8). Da er Guds rike blitt fullkomment i oss i videste forstand; både rettferdigheten, freden og gleden i Den Hellige Ånd. Men allerede her på jord må det være begynt. Og i disse bibelske sannhetene består det - ikke i at vi blir opptatt med noen utvortes gjerninger og regler,- men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.

 

Nå har Paulus forklart hva Guds rike består i. Så bruker han dette på det emnet han nå taler over:

 

18: For den som tjener Kristus i disse ting, er velbehagelig for Gud og holder prøve for mennesker.

Den som tjener Kristus i disse ting. Å tjene Kristus «i disse ting», vil altså si: i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. Og det betyr at den rettferdigheten, freden og gleden som er nevnt her, skal være vårt åndelige eksistensgrunnlag. Den mat og den ånd vi lever av og i, når vi utfører vår tjeneste for Kristus. Vår ånd skal leve i disse sannhetene. Skal leve og røre seg i Kristi rettferdighet, i freden og gleden i Den Hellige Ånd. Så all vår tjeneste ganske enkelt strømmer ut fra denne kilden. Som kontrast til dem som bare lever på «den gamle linjen», regler, ytre gjerninger osv. Selv midt inne blant de kristne finnes dem som bare lever og virker på regler og gjerninger. Ikke på Kristi rettferdighet og den fred og gleden som fødes av dette. Alle deres tanker og ord handler bare om «utfordringer», aksjoner og fysisk innsats. Derfor har disse også en tendens til å dømme og forakte andre som ikke er like «aktive» som dem. Og det er akkurat denne dømmingen og forakten Paulus tar opp og refser i dette kapitlet. Dette er ikke den rette ånden, sier han her. Guds rike består ikke i denne utvortes innsatsen, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. Bare den som lever i disse sannhetene og tjener Kristus i den ånden, er en rett kristen.

 

er velbehagelig for Gud og holder prøve for mennesker. «Den som tjener Kristus i disse ting», han er «velbehagelig for Gud». For Gud har hele sitt velbehag i Sønnen. Og derfor også i dem som lever i ham, opphøyer og ærer ham. Vi finner det samme i Ef 1:6. Der heter det at Gud «tok oss til nåde i Den Elskede». Og som motsetning til dette leser vi i Heb 11:6 at «uten tro er det umulig å være til behag for Gud». Vi kan delta i den mest kristelige aktivitet, gjøre de beste gjerninger, men er likevel ikke velbehagelige for Gud hvis vi ikke gjør alt dette i denne troens ånd som ærer Sønnen i alt. Det mennesket derimot som lever og rører seg i troens rettferdighet, med den fred og glede som strømmer ut derfra, er alltid velbehagelig for Gud. Selv om gjerningene hans er aldri så skrøpelige. Ja, selv om han til og med av og til tar feil i hva som i seg selv er det mest riktige. Hele tiden eier han likevel Guds store velbehag, dette vakreste smykket: Sønnens rettferdighet. Da strømmer også tjenesten hans ut fra den rette kilden, fra troens glade og villige ånd. Å, måtte vi virkelig tro dette! For en salighet; å være «velbehagelig for Gud»! - at samme menneske som i bitter smerte bare kjenner på synd og uverdighet hos seg selv, i samme stund ikke bare eier tilgivelsen, men også får være velbehagelig for Gud!

 

og holder prøve for mennesker. Hva kan så dette bety? Ordet som er oversatt med «holder prøve» betyr egentlig akseptabel, godkjent, akseptert som ekte. Her ser det ut til at Paulus sikter til motsetningen av v.16, at «det gode vi har blir spottet som noe ondt». Riktignok er ikke menneskene i sin alminnelighet i stand til å oppfatte og akseptere den sanne gudsfrykten for det den er. Men når en kristen går inn for å leve overensstemmende med sin tro på Kristus, da gir han ikke menneskene noe grunnlag for å spotte det gode vi har. Da er de nødt til, i alle fall i sitt hjerte, å erkjenne at han er en ekte kristen. Og selv om de ikke har så mye til overs for den slags, må de likevel respektere ham, så langt et naturlig menneske kan ha noen som helst holdning til det hellige, det sanne og rette. Selv hedningen Pilatus innså Kristi uskyld, at det bare var hat og misunnelse som drev jødene til å anklage ham. Paulus har også tidligere slått fast at menneskene i sin alminnelighet har en holdning til hva som er rett. Han sier: «Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker» (kap 12:17).

 

Oppsummert ser vi at det kristne menneske som i troens og kjærlighetens ånd tjener Kristus, og derfor passer på å leve rett, og til sine medmenneskers tjeneste og nytte, han blir vanligvis «prøvet» og godkjent som ekte av menneskene. Som motsetning til en som drives av den selvopptatte ånden som forakter og fordømmer alt som ikke stemmer med hans egen oppfatning og meninger, og altså ikke styres av kjærlighet og ydmykhet, men av egenkjærlighet og hovmod (konf. 2Kor 10:18). Paulus uttaler seg altså ut fra en slik sammenlikning og bakgrunn. Og da kan vi også forstå budskapet hans. Noe det han nå tilføyer også bidrar til.

 

19: La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred, og det som fører til oppbyggelse av hverandre.

Med bakgrunn i de inngående utleggelsene Paulus hittil har gitt, begynner han nå å formane. Han sier: La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred... Formaningen hans her er svært alvorlig. For det ordet han bruker, og som er oversatt med «ivrig søke etter», betyr egentlig å jage etter, forfølge. Og med det antyder han at den freden han nå har omtalt, og freden mellom de kristne, liksom stadig forsøker å rømme bort fra oss, skal være vanskelig å finne igjen og beholde. Så mangfoldige og sterke er fristelsene til splittelse og krangel. Fristelsene kommer dels fra vår naturs selvopptatthet, egenkjærlighet og storhetstanker. Dels fra sjelefienden som meget godt vet hva han oppnår hvis han kan splitte de kristne og vekke opp innbyrdes mistro og uenighet. Den som nå har kjærlighetens omsorg for sjelene og for evangeliets ære, bør i stort alvor ta denne formaningen til hjertet. Bør forberede seg på å få oppleve store fristelser til utglidninger og splittelser. Og han må be Gud om hans nåde til «ivrig å søke etter det som tjener til fred», på samme måte som en jeger forfølger viltet som alltid forsøker å slippe unna ham*.

 

 

*

Men at vi ikke bør gi opp sannheten for tidlig, det kan du lese om i utlegningen av Rom 12:18.

 

Men hvis vi skal søke etter det som fremmer freden, da må vi nok huske på lærdommene i dette kapitlet: Ikke kreve at alle skal tenke likt med oss i alle spørsmål. Ikke omgående mistenke og dømme dem som har en annen oppfatning. Og heller ikke misbruke vår frihet så de svake ødelegges, eller forakte dem fordi de ikke er mer opplyst osv. Nei, i utrettelig kjærlighet skal vi være forstandige, og bare tenke på hva som kan være til størst mulig nytte for de dyrekjøpte sjelene i hvert enkelt tilfelle. Derfor tilføyer da også Paulus:...og det som fører til oppbyggelse* av hverandre. Og dette at sjelene har utbytte og blir oppbygget, er jo det aller viktigste. Det er dette den sanne kjærligheten må søke etter, og la alt annet, selv et mer fullkomment lys over hvert enkelt spørsmål, tre tilbake overfor dette at sjelene oppbygges i tro, kjærlighet og gudsfrykt. Hvis du glemmer dette, og blir mer nidkjær for at de andre må innse og akseptere din oppfatning i enhver sak, da kan du forårsake noe ganske forferdelig; akkurat det Paulus skildrer i 1Kor 8:11 med disse ordene: «Din kunnskap fører til at den svake bror går fortapt, han som Kristus døde for». Derfor tilføyer han også akkurat nå for andre gang i dette kapitlet, sin advarsel i dette forholdet:

 

*

«Oppbyggelse», egentlig «husbygging», et bildespråk som i Skriften ofte anvendes når det tales om å bygge Guds kirke eller tempel på klippen eller hjørnesteinen Kristus, f.eks. i 1Kor 3:9-17, Ef 2:20-21, 1Pet 2:5.

 

20: Ødelegg ikke Guds verk for matens skyld! Alle ting er nok rene, men det er ondt for det menneske som spiser og tar anstøt.

Som vi nettopp sa, så er denne advarselen allerede uttalt tidligere i kapitlet med nesten de samme ordene, og derfor også til en viss grad forklart. I v.15 sa Paulus: «Du skal ikke med maten din ødelegge den som Kristus døde for». Dette heter altså her: Ødelegg ikke Guds verk for matens skyld. «Guds verk» kunne ganske rett utelukkende oppfattes som nådens verk i din brors sjel (iflg.Joh 6:29). Men Paulus synes likevel med dette å ha tenkt på hele det dyrekjøpte og troende mennesket (v.15); det Guds tempel og oppbyggingen av dette, som han nettopp har omtalt (v.19). På et annet sted sier han også at «vi er Guds verk, skapt i Kristus Jesus...» (Ef 2:10), og at vi er «en ny skapning» (2Kor 5:17). Da ser vi også ennå alvorligere på advarselen: «Ødelegg ikke Guds verk», når vi husker at det ikke bare er tale om et enkelt Guds verk i sjelen, men hele mennesket som ødelegges (sv.: nedbrytes), som med ånd, sjel og legeme sendes i den evige fortapelse. Dette er jo en forferdelig gjerning, å ødelegge Guds herligste verk, «ødelegge Guds tempel».

 

Dette taler Paulus disse forskrekkelige ordene om i 1Kor 3:17: «Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dere er dette templet». Å, måtte hver éneste kristen huske på at så forferdelige ting kan han komme til å gjøre, bare med noe så uskyldig som «mat». Hvis han i uforsiktig bruk av sin frihet frister en svak bror til noe som ødelegger hans samvittighet. Dette skjer særlig når en bror forledes til å ta etter deg på et tidspunkt da han selv ikke er blitt fullt overbevist om at dette ikke er synd. Det er derfor Paulus igjen tilføyer: Alle ting er nok rene, men det er ondt for det menneske som spiser og tar anstøt. Dette hadde Paulus allerede sagt i v.14. Der gav han først uttrykk for sin fulle overbevisning om at «ingenting er urent i seg selv». Etterpå føyer han så til: «Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent». Her sier han nå at det er «ondt» for det menneske som spiser og tar anstøt. Og av et slikt anstøt kan det følge stor skade; først og fremst tvil, deretter fullkommen vantro og alt åndelig forfall.

 

Etter denne alvorlige advarselen kommer apostelen nå med en tilføyelse som burde være alle Guds barns frivillige grunnholdning overfor sine svake brødre:

 

21: Det er godt å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller å bli svak.

Derfor uttrykket «Demoners beger» i 1Kor 10:20-21. Det er godt­ - eller «fortreffelig», rett, skjønt, nyttig - å holde seg helt borte fra slike saker som kan skade de svake: å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin. Det var akkurat slike ting som på apostelens tid ble til anstøt for de svake*. Eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller bli svak. Paulus kan ikke regne opp alt som kan skade de svake. Hver enkelt kristen må selv tenke etter om han i sin vandel kan tenkes «å gjøre noe annet» som kan skade brødrene. I så fall må han frivillig skyve sin lyst til side, og i kjærlighet slutte med dette. Og når det gjelder det vi kan utsette en bror for, skildrer Paulus her dette med tre ord som i sin betydning er ganske like. Han kan «ta anstøt», han opplever din frihet støtende. Det skjer når han kommer i tvil om en slik frihet har Guds velbehag, og dermed kommer han også i tvil om læren. Han sier det kan få en bror til å «snuble»..eller «bli svak». Begge disse uttrykkene taler om at han ikke lenger har en fast og sterk tro. Troen, og dermed også livet, blir tvert imot vaklende og svakt. Han mister sin frimodighet og faste holdning.

 

*

Også vin, på grunn av det som er omtalt i 1Kor 8:7. For vin var også noe av det som ble ofret til avgudene.

 

Hvis du oppfatter, eller kanskje bare har en anelse om, at noe i ditt liv som for deg selv er helt uskyldig, kan føre til så alvorlige følger for svake brødre, så bør du jo straks i kjærlighet slutte med dette*. Det vil du ganske sikkert også gjøre hvis du har Paulus’ sinn. Han sa: «Hvis min mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt, så jeg ikke fører min bror til fall».

 

*

Her har vi ett eksempel som lett kan overføres til vår tid. Paulus nevner vin. Bruk av vin er i seg selv uskyldig, når du ikke blir avhengig av det, men bruker det med måte. Hvorfor bør likevel en kristen også avstå selv fra et slikt måtelig bruk av vinen? Bare av den grunn som nevnes her; for ikke å skade de svake. Du vil kanskje lykkes i å forbli måteholden i dette hele ditt liv. Men din sønn, en slektning, en kollega som vil følge ditt eksempel, de ender opp med et forbruk som fører til fortapelse både i livet og i evigheten. Da kan du ikke si du er uskyldig i at de går fortapt. Det var ditt måtehold som etter hvert forledet dem til å begynne sakte og pent med det som etter hvert ødela dem. Så mye bedre det ville vært om du istedenfor det eksemplet du gav dem, tvert imot både i ord og eksempler hadde lært dem å aldri ha den minste berøring med slike forførelsesmidler.

 

22: Har du tro? Ha den for deg selv framfor Gud. Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger.

Har du tro? Ha den for deg selv framfor Gud. Av den klare sammenhengen med versene foran ser vi at med «tro» menes her den troen som omtales i v.2 og 14. Det tales om en tro som er født og styrket gjennom en dypere evangelisk opplysning. Som setter sjelen fri, som «de sterkere» eide, og som bl.a. gjorde at de kunne «spise alt». Nå pålegger altså apostelen deg å «ha den for deg selv framfor Gud». Dermed vil han bare si akkurat det samme som tidligere: Misbruk ikke din kunnskap, din frihet, til skade for dine svake trosbrødre. Det du med fred i en god samvittighet innfor Gud selv kan gjøre, det er en frihet du skal «ha for deg selv» - som ikke skal praktiseres i de tilfellene hvor en svak bror kan komme til å snuble eller ta anstøt eller bli svak (konf. v.14-15, 1Kor 8:9-10). Denne utleggelsen framgår så tindrende klart av sammenhengen. Det kan derfor bare være en total mangel på kjennskap til Skriften, eller et bevisst misbruk av apostelens ord, når dette stedet benyttes mot gjenfødte Guds barn, for å dempe deres levende bekjennelse av den frelsende troen.

 

Nei, når det gjelder troen på Kristus, som alle levende Guds barn har, da heter det ikke noe sted i Skriften: «Ha den for deg selv framfor Gud». Tvert imot leser vi f.eks.: «Siden vi har den samme troens Ånd, etter som det er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg, så tror også vi, derfor taler vi» (2Kor 4:13 konf. Rom 10:10 og kommentaren til dette). I dette verset vi nå har for oss, er det bare tale om den troen som det dreier seg om i dette kapitlet; den dype opplysningen i troen som gjorde at de sterke hadde fått oppfatte vår evangeliske frihet. Derfor tilføyer da også Paulus:

 

Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. «Salig» - det er en troende kristens tilstand når han lever i et godt forhold både til Gud og til sin samvittighet, - enten han er svak eller sterk -, bare han følger sin overbevisning så han «ikke dømmer seg selv (ikke feller sin egen dom) i det han velger». Han prøver det først, om det er uskyldig. Først deretter praktiserer han det. Saligheten innfor Gud, selve nådestanden, eier han bare ved troen på Kristi rettferdighet. Og den saligheten får vi lov å eie selv når vi har de største samvittighetskvaler, - og da ikke bare på grunn av tvetydige ting, men også for virkelige synder -, så lenge vi likevel blir værende i Kristus (Rom 8:1). Men her tales det om den salige freden i samvittigheten. Som er motsetningen til den samvittighetens dom som neste vers taler om, som er et resultat av at en bruker en frihet under tvil. Her tales det om en salighet som er en god samvittighet og en fullstendig frimodighet innfor Gud (konf. 1Joh 3:21-22, Jak 1:25).

 

Men for å omsette dette i praksis, må vi nok huske på at her tales det bare om Guds barn. Et u-gjenfødt menneske kan jo ikke dømme ut fra sin samvittighet hva som er rett og galt. Han kan ikke si: «Jeg har ingen problemer med min samvittighet når jeg gjør dette eller hint. Derfor må også jeg kunne regne meg for salig». Dette ville jo i så fall være et forferdelig misbruk av apostelens ord. Hele veien har han jo her bare talt om de kristne, og som han kunne inkludere når han sier: «ingen av oss lever for seg selv» (v.7-8). Om de som ikke er født på ny, sier han derimot at «Selv deres sinn og samvittighet er besmittet» (Tit 1:15). Hvordan skulle så en slik samvittighet kunne bedømme hva som er velbehagelig for Gud? Noe ganske annet er det med en gjenfødt sjel, som lever for Herrens åsyn og som tjener Herren. Når han innfor Herren prøver en sak det kan være ulike meninger om blant de kristne, og ser hva som er rett, selv om andre på grunn av manglende kunnskap ser annerledes på dette, da gjelder apostelens ord: «Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger». Et annet sted sier han: «For hvorfor blir min frihet dømt av et annet menneskes samvittighet?» (1Kor 10:29).

 

Hovedregelen for hvordan vi skal prøve alle slike ting som vi ikke har svar på gjennom konkrete Guds ord, gir Paulus oss helt kort i 1Kor 10:23, som en oppsummering av alt det han har lært oss over dette emnet. Han sier det på denne måten: «Alle ting er tillatt for meg, men ikke alt er til nytte. Alle ting er tillatt for meg, men ikke alt oppbygger». Prøv altså om disse tvetydige spørsmålene gjennom praksis på noen som helst måte kan være skadelige for deg, eller kan få din bror til å snuble, eller kan føre spott eller skam over vårt dyrebare evangelium. Hvis ikke noe av dette er tilfelle, så kan du være fri og leve det ut med god samvittighet. Det kan f.eks. være nyttig å bruke «litt vin» (1Tim 5:23). Men hvis du eller en bror gjennom dette kommer i fare for å bli avhengig av det, da bør du sky det som pesten. Ut fra denne grunnholdningen kan alle tilsvarende spørsmål bedømmes. Og så «er den salig som ikke dømmer seg selv i det han velger». - Så fortsetter Paulus med det motsatte forholdet:

 

23: Men den som tviler, er dømt hvis han spiser, for han spiser ikke i tro. For det som ikke er av tro, er synd.

Men den som tviler, den som ikke er fullt overbevist om det er rett det han gjør, han er dømt, d.v.s. i sin samvittighet, hvis han spiser. D.v.s. om han bruker en frihet som han frykter ikke er velbehagelig for Gud. Ja, da er han også dømt etter loven. For når han gjør noe han frykter kan være synd, så gjør han også en virkelig synd. Selv om gjerningen i seg selv er uskyldig. For han spiser ikke i tro. Han gjør det ikke i troen på at det er velbehagelig for Gud. Han gjør det som en synd. Og dette er å synde både med hjerte og samvittighet, være ulydig mot Gud. Selv om en i etterhånd finner ut at gjerningen i seg selv er god. Og lovens dom rammer jo også hver synd vi begår i hjertet vårt.

 

Men om jeg så virkelig også er fordømt innfor Gud, er under hans vrede, det avhenger av et annet forhold: Om jeg lever i tro og erkjennelse av mine synder. Som også nevnt tidligere, så har alle Guds barn også virkelige synder, men er samtidig fri fra all fordømmelse. «Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8:1). Vi må aldri glemme denne store hovedsannheten i alt Guds evangelium. I den teksten vi har for oss her, tales det altså bare om at når den som tviler gjør en gjerning som dermed er synd, så medfører det også alltid lovens dom i samvittigheten. For at det skal være en virkelig god gjerning, kreves det en troens visshet om at dette er velbehagelig for Gud. Derfor fortsetter Paulus slik:

 

For det som ikke er av tro, er synd. Dette er en allmenn grunnregel. Vi vet fra hele evangeliets lære at ingen menneskelig gjerning er velbehagelig for Gud, hvis den ikke blir gjort i troen på Sønnen. Bare i ham er både vi selv og våre gjerninger velbehagelige for Gud. Og «uten tro er det umulig å være til behag for Gud» (Heb 1:6), «for de vantro er ingenting rent. Men selv deres sinn og samvittighet er besmittet» (Tit 1:15). Derfor gjelder de skriftstedene vi siterer her hele et ufrelst menneskes liv i sin alminnelighet. Hele deres liv, på ethvert område, strømmer jo ut fra denne urene kilden; vantroen og et kjødelig sinn. «Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud» (Rom 8:7), og strir mot hans sterkeste oppfordring: «Omvend dere!», «Opphøy Sønnen!». Så lenge et menneske ikke lyder Gud i dette, er dette mennesket Guds motstander og fiende. Og hva som helst en fiende gjør mot oss, så er det ikke velbehagelig i våre øyne.

 

Så taler da også Augustin sant når han sier at «hele de ufrelstes liv er synd». Også i dette ser vi det gjelder at «det som ikke er av tro, er synd». Men i den sammenheng ordene står her, handler de egentlig om den troen det tales om tidligere i kapitlet, og som består i at den sjel som er benådet i Kristus, også er fullstendig overbevist om at det han foretar seg er velbehagelig for Gud. Og da kreves det først og fremst at vi tror at ingen av våre gjerninger er så fullkomne at de i seg selv er velbehagelige for Gud, men at hver god gjerning bare er velbehagelig på grunn av Kristus. Dernest krever det altså at den gjerningen vi mener vi fritt kan tillate oss, ikke er i strid med Guds ord, men er slik at den kan gjøres i Jesu navn. Hvis jeg ikke har denne troen, og dermed handler mot min samvittighet, da gjør jeg synd. Og da gjør vi virkelig synd, selv om, som tidligere sagt, gjerningen i seg selv er uskyldig. Alt som ikke springer ut fra en troende og villig ånds overbevisning om at gjerningen er velbehagelig for Gud, det er synd. Det er dette Paulus vil ha fram med ordene: «Alt som ikke er av tro, er synd».

 

Med dette vil apostelen minne de sterke om hvor mye ondt det kan føre til, når de i utide bruker sin frihet, og dermed frister de svake til å gjøre det samme, selv når disse ennå oppfatter dette som synd, og derfor i sin samvittighet rett og slett synder innfor Gud. For dette fører jo til at samvittigheten fordømmer dem. Det kan ende med et fullstendig frafall og en evig fortapelse. Måtte Gud også legge denne lærdommen inn over alle kristnes hjerter! - Ja, alle de lærdommene dette kapitlet har gitt oss:

 

Først og fremst at vi har troen og en god samvittighet innfor Gud. Dernest kjærlighetens omsorg for vår nestes vel. Det er summen av dette kapitlet. Gud, øk vår tro og vår kjærlighet! «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt». Derfor er den «lovens oppfyllelse» og Guds aller høyeste vilje og mål for vårt liv. All visdom, all rett kunnskap og alle korrekte handlinger er intet. Ja, det er til og med alt sammen bare synd - hvis det ikke står i kjærlighetens tjeneste! Det er dette vi har kunnet lære her. Gud hjelpe oss da til ikke bare å kjenne Guds vilje, men også i hele vårt daglige liv gjøre etter den! Amen.


bunn-bilde

Webdesign ©Salit