Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 16


 

Kapittel 16

 

Innhold: Avsluttende ord og hilsninger, advarsler, gode ønsker, og til sist en lovprisning til Gud.

 

I dette kapitlet, og spesielt i v.1-16, ser vi et levende og herlig bilde av den kristne broderkjærligheten. Og det ikke bare i dens mest åpenbare og storslagne drakt, i omsorgen for sjelers frelse, men i dens innerste medfølelse for nådesøsken. Vi ser det når Paulus i v.1-2 uttrykker så stor omsorg for at de skal ta imot og vise en enkelt liten nådesøster den rette omsorg og praktisk støtte. Det samme skinner fram fra versene 3-16 gjennom hans hjertelige hilsen til en hel masse mennesker i menigheten, som han nevner med navn. Og vi ser hvordan han nesten ikke kan nevne noen uten at han tilføyer ord som enten gir uttrykk for hans kjærlighet til dem, eller hvor mye disse menneskene betydde for ham.

 

1 og 2: Jeg anbefaler dere vår søster Føbe, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ, for at dere kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Og støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. For hun har vært en hjelper for mange, også for meg.

Føbe var den som brakte med seg fra Korint dette dyrebare brevet til Rom. Det ser vi av den gamle underskriften på hele dette brevet. Apostelen kaller henne «vår søster». Benevnelsen bror og søster er tatt fra vårt jordiske slektsforhold, og brukes i menigheten til å gi uttrykk for det åndelige slektskapet som eksisterer mellom Guds barn. De er født på ny til Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Dette viser hvor sterkt de kristne er forenet, og hvor høyt de da også bør elske hverandre innbyrdes. Hvis alle kristne virkelig er brødre og søstre, så må de jo ikke la noe som helst kunne ødelegge deres innbyrdes kjærlighet.

 

Men Paulus fortsetter: som er menighetstjenerinne i Kenkreæ, eller egentlig: «som er diakonisse i menigheten i Kenkreæ». Her ser vi at diakoni allerede var en etablert tjeneste i den kirken apostelen Paulus opprettet. Vi ser også at det altså ikke bare var menn som var utvalgt til å tjene de fattige og syke, såvel som menighetens mer ordinære behov (Apg 6:1-6), men også kvinner. En tjeneste jo også kvinnen vanligvis har spesielle anlegg for (konf. 1Tim 5:9-10). Og hva er det Paulus nå har på hjertet? Jo, at de kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Det er måten de tar imot henne på, han er opptatt med. At det ikke bare skal skje med vanlig gjestfrihet, men som et lem på Kristi legeme, en søster i nåden. Det er dette som er å «ta imot henne i Herren». Og støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. Slik skal de troende i inderlig kjærlighet omslutte hver éneste bror eller søster i nåden. Her føyer Paulus til alvorlige ord, når han sier «som er verdig for de hellige». Det er ikke verdig for de hellige å ta imot en Jesu venn i kald likegyldighet. Herren setter jo sine høyere enn englene. Ja, de er Kristi «brødre» og «medarvinger». Og på den siste dag skal dommeren si: «Alt det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, har dere gjort mot meg».

 

Vel kan de hellige være både fattige og foraktet. Men de er likevel Guds folk, Guds barn og Jesu Kristi brødre. Derfor skal vi møte dem i stor kjærlighet. I tillegg til dette, som jo gjelder alle Guds barn, nevner så også Paulus ennå en grunn når det gjelder Føbe: For hun har vært en hjelper for mange. Med stor nidkjærhet hadde hun med sin kjærlighetstjeneste forsøkt å være til hjelp for brødrene i deres nød. Også for meg føyer så Paulus til. Vi vet ikke på hvilken måte Føbe hadde vært til hjelp for Paulus selv. Hun kan ha hatt mange muligheter hvor hun har tjent ham. Enten med å bidra til å underholde ham, eller med personlig hjelp på reisene hans, i sykdom eller i andre vanskeligheter. Alt dette nevner nå Paulus bare for å påvirke de romerske kristne ennå sterkere til å vise henne all mulig omsorg.

 

Men legg altså spesielt merke til hvordan det framfor alt er kjærligheten vi ser dokumentert gjennom disse to versene! Her skriver denne store apostelen, Paulus. Og han bruker så mange ord utelukkende for at denne lille, enslige kvinnen skal bli godt mottatt av de kristne, og få oppleve deres kjærlighet og omsorg. Det var tross alt ikke hennes liv eller sjel som stod på spill. Bare en tilfeldig hjelp og omsorg. Likevel er denne store apostelen så opptatt med, og skriver så mye nettopp om dette. Å, måtte vi alle speile oss i dette eksemplet! - Men den samme kjærligheten stråler også fram fra den rekke av hilsener som nå følger.

 

3 og 4: Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine egne liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningene.

Her begynner nå Paulus å be dem spesielt hilse flere av menighetens medlemmer, selv om jo brevet er skrevet til dem alle. Også disse hilsenene er bare utbrudd av apostelens inderlige kjærlighet som strømmer over mot disse nådesøsknene. Han har ingen spesiell hensikt, ikke noe konkret budskap han skal ha fram. Han må bare få nevnt dem, hilset dem spesielt, og få sagt noe godt om hver enkelt av dem. Og den kjærligheten som gir seg uttrykk på denne måten, er jo ikke den naturlige, men dypest sett denne åndelige kjærligheten som gleder seg over brødrene fordi de tilhører Kristus. Og det beviser Paulus’ troskap i tjenesten - den kjærlighet som er selve det underlige tegnet på den sanne nåden som Kristus og apostlene talte så mye om (f.eks. Joh 13:35, 1Joh 3:14,18,19, Apg 4:32, Gal 5:22). Det er denne kjærligheten som ligger bak disse hilsenene til forskjellige brødre og søstre. Mange forestiller seg en apostels opphøyete ånd slik at han slett ikke var opptatt med å hilse til enkelte mennesker, og med spesielle gode ord. Her ser vi noe ganske annet. Og en slik åndelig opphøyethet, som skulle gjøre oss stive på mangel av kjærlighet utelukkende på grunn av innbilt åndelighet, er bare et forferdelige skuespill.

 

Å sende hilsener til spesielle mennesker eller familier er jo vanlig praksis, og brukes til noen vi setter spesiell pris på, og er glad i. Denne teksten viser oss da først at i alt som ikke er synd skal vi følge det tilvante livsmønsteret. Å vike av fra det, bare for å gjøre noe spesielt (utover det Gud har forbudt eller befalt), fører ikke til noe godt, men kan tvert imot gjøre mye skade. Det er bare i alt hvor Guds vilje krever det av oss, at vi skal skille oss ut fra verden. Og mulighetene til også å praktisere det, dukker nok tidsnok opp, uten at vi behøver oppsøke dem -! Vi har ingen støtte i Guds ord for å tale eller kle oss på noen særskilt måte. Som kristne skal vi derimot på begge disse områder være tilbakeholdne - men altså hverken i det ene eller det andre være opptatt med å skille oss ut fra andre mennesker. Samtidig lærer vi av disse hilsenene at det ikke er noe brudd på den allmenne kjærlighet som vi skal ha til hele Guds menighet, om vi har et spesielt godt forhold til enkelte nådesøsken. Vi ser hvordan Paulus hadde en spesiell omsorg for enkelte blant alle som tilhørte menigheten i Rom.

 

Først hilser Paulus det hellige ekteparet Priskilla og Akvilas som tok imot ham i sitt hus i Korint, da han kom dit fra Aten for første gang (Apg 18:2). Priskilla og Akvilas må ha vært spesielt benådede, opplyste sjeler som brant for Kristi sak. Her kaller Paulus dem for sine «medarbeidere i Kristus Jesus». Dette var jo da også bakgrunnen for at de fulgte apostelen da han forlot Korint og drog til Efesos (Apg 18:18). Men vi vet også at det var dette ekteparet som «forklarte» den veltalende Apollos «nøyere om Guds vei». Han var riktignok allerede «opplært i Herrens vei - og brennende i ånden, - selv om han bare kjente til Johannes’ dåp» (Apg 18:24-26). Vi legger også merke til at ikke bare i vår tekst, men også to ganger i Apg 18, blir hustruen nevnt foran mannen. Det mener man har vist at det har særlig vært henne som har markert seg i nidkjærhet og tjeneste for Kristi sak. Da skal vi også legge merke til at det ikke er noe som holder apostelen tilbake fra å kalle disse hustruene for sine «medarbeidere i Kristus». Han lar ikke misunnelse eller andre ting friste ham til å oppfatte disse som inntrengere i hans embete.

 

Å forvalte et embete i Kristi menighet er riktignok bare gitt dem som blir spesielt innsatt til dette. Men å arbeide for sjelers frelse, enten alene i det skjulte, eller offentlig, det tilhører ikke noe særskilt embete, ikke en gang en apostels. Det er hver éneste kristen kalt til, alt etter de gaver og krefter menighetens hode (Kristus) har gitt ham. Og når det gjelder bruken av disse gavene i Herrens tjeneste, er det nok en allmenn sannhet at de kristne generelt utretter for lite. Vi opplever nok aldri at de gjør for mye. Men her stadfester altså apostelen at Priskilla og Akvilas er hans «medarbeidere i Kristus Jesus». Og ganske visst skal Herren Jesus selv stadfeste det samme om alle, enten det er menn eller kvinner, som i et embete eller uten noe formelt embete har umaket seg for å bringe evangeliets budskap til fattige syndere.

 

Vi kjenner ikke til hvordan og når dette ekteparet våget livet sitt for apostelens liv. Men det er helt klart at apostelens uttrykksform ikke bare er et billedspråk som skildrer særmerket troskap i sin alminnelighet. Det er tvert imot tydelig at der har vært tilfeller hvor fiendtlige stormløp har vært satt inn mot Paulus, og at de da har gjort så markert innsats for å redde ham, at de satte sitt eget liv i fare. Dette kan vi utlede av at ikke bare Paulus, men også «alle menighetene blant hedningene» takket Priskilla og Akvilas. Dette viser at det virkelig gjaldt apostelens liv, og at dette ekteparet har vært redskaper som gjorde at han ble reddet. Men da har vi jo også i dag all grunn til sammen med dem å fryde oss i takknemlighet og kjærlighet til Priskilla og Akvilas.

 

5: Hils også menigheten som er i deres hus! Hils min kjære Epainetos, som er førstegrøden for Kristus i Akaia!

Menigheten som er i deres hus (altså i Akvilas og Priskillas hus). Dette var en bestemt del av menigheten i Rom. For i denne store byen måtte nå de kristne samles på mer enn ett sted (se v.14-15). Og blant disse stedene de samltes var da også Akvilas og Priskillas hus. Av 1Kor 16:19 ser vi det samme ekteparet åpne hjemmet sitt til møtelokale også i Efesos. Hils min kjære Epainetos. Paulus elsket alle kristne. Når han så nevner noen konkret som «min kjære», så var det en som var spesielt kjær for ham. Mange undrer seg på om en slik kjærlighet stemmer overens med den dype, åndelige kjærligheten i Herren. Da må vi huske at ikke bare apostelen, men også Kristus selv, med Johannes, «den disippel som Jesus elsket», har gitt oss eksempler på en slik kjærlighet.

 

Det avgjørende er bare at vi først og fremst har en spesiell kjærlighet til alle Guds barn - dette som i våre hjerter skiller dem fra alle de vantro. Men så er jo forholdet at en særlig kjærlighet til visse kristne mennesker kan ha svært forskjellig årsak. Her synes årsaken å ha vært at Epainetos var førstegrøden for Kristus i Akaia (Lilleasia). Det første kornbandet som ble skåret fra åkeren skulle gis til ypperstepresten som skulle bære det fram for Herren som et tegn på takknemlighet og håp om en rik kornhøst. Det er klart at en nidkjær Kristi tjener får en spesiell kjærlighet til det mennesket som blir et lands førstegrøde for Kristus. Tenk; den første frukten Kristus får av evangeliet i et land!

 

6: Hils Maria, som arbeidet så mye for oss!

Paulus nevner ikke hva Marias arbeid hadde bestått i. Men han husker på henne, og nevner henne spesielt, i takknemlighet. Han sier at hun har arbeidet så mye for oss. Selv har hun sikkert sett på det som sin største glede.

 

7: Hils Andronikus og Junias, mine landsmenn og medfanger, som er høyt aktet blant apostlene. De var også i Kristus før meg. (Her heter det i COR’s Bibel: «mina fränder och medfångar»).

I sin kjærlighet never Paulus først Andronikus og Junias, som hans «fränder» eller slektninger. Dette betyr ikke, som enkelte mener, bare at de var jøder (som i kap.9:3), men handler virkelig om et nærmer slektskap. Det ser vi av at Paulus bruker denne betegnelsen spesielt på Andronikus og Junias. Hvis det bare hadde vært tale om «landsmenn», så ser vi jo at mange av de andre han nevner her var jøder, som f.eks. Akvilas og Priskilla (Apg 18:2) m.fl.. Andronikus og Junias var altså i en mer markert betydning hans slektninger. Så nevner han da også dette. Gjennom alt merker vi hvordan Paulus har vært opptatt med å omtale og fremheve hver enkelt av brødrene. Dette viser også den kjærligheten vi ganske riktig skal ha til våre slektninger. Alle kristne er rett nok brødre. Men dette behøver ikke å hindre noen i et særlig varmt forhold til våre slektninger. Gud er jo den som selv har knyttet slektskapsbåndene mellom menneskene.

 

Dette er også viktig å merke seg, for det gjendriver den oppfatningen at alle jordiske slektskapsbånd liksom skal oppheves, eller måtte vike for det dype, åndelige slektskapet mellom Guds barn. Mine medfanger. Vi vet ikke når, hvor og på hvilken måte disse apostelens «slektninger» hadde vært fanger sammen med ham, bare at dette har skjedd. Og det å være en fange for Kristi skyld, er en stor ære. For på samme måte som det som blir satt høyt blant menneskene er en styggedom for Gud (Luk 16:15), så er også dette, som i menneskers øyne er en vanære, den høyeste utmerkelse innfor Gud.

 

som er høyt aktet blant apostlene. At Andronikus og Junias var «høyt aktet» blant apostlene, viser at de har hatt et nært kjennskap til Kristi apostler, og vært spesielt avholdt av disse. Uten tvil på grunn av deres troskap, kjærlighet og nidkjærhet for Kristi sak (som jo også hadde ført dem i fengsel sammen med Paulus). Ettersom de er blitt omvendt før Paulus er det også ganske trolig at de har vært blant disse «tilreisende fra Rom» som på den store pinsedagen fikk oppleve at forkynnelsen «skar dem i hjertet». Deretter har de så vendt tilbake som kristne til Rom, og blitt de første frøkornene fra evangeliets gode sæd. Når så senere slektningen deres, Saulus, ble forvandlet fra en fryktelig forfølger til en stor apostel, har de oppsøkt ham, og så også fått lide sammen med ham. Men Paulus gir dem ennå et skussmål: De var også i Kristus før meg. Se denne kostelige ydmykheten; at den store apostelen også vil føye dette til at Andronikus og Junias var blitt forenet med Kristus før ham! Det er helt tydelig at han sier dette for å ære disse to, og setter dem høyere enn seg selv. Måtte vi også huske slike lærdommer!

 

8 og 9: Hils Ampliatus, min kjære i Herren! Hils Urbanus, vår medarbeider i Kristus, og min kjære Stakys!

I tillegg til Epainetos (v.5), hilser Paulus to brødre og en søster, Persis (v.12), som sine «kjære». Vi har allerede talt sammen under v.5 om en slik kjærlighet. Vi må alltid bare legge godt merke til den korte, men viktige tilføyelsen: «i Herren». Kjærligheten til brødrene er et viktig tegn på den sanne nåden i hjertet. Men mange kan elske forskjellige kristne mennesker uten å eie denne nåden. De elsker dem altså ikke «i Herren», eller fordi de elsker Kristus, men av ganske andre årsaker. Hver enkelt av oss må prøve sin kjærlighet på dette!

 

Paulus kaller Urbanus sin «medarbeider i Kristus», d.v.s. sin medhjelper i arbeidet for Kristi sak. Selv hos dem som arbeider for sjelers frelse, finner vi dessverre av og til dette kjødelige sinn som selv vil ha all ære for de åndelige fruktene som viser seg i deres område. Det er nærmest misunnelse som preger deres holdning til sine medarbeidere. Her ser vi Paulus med et rakt motsatt sinn, når han tvert imot lovpriser og opphøyer disse som har vært hans «medarbeidere i Kristus». Må så hver og en av oss speile oss i dette apostelens sinn!

 

10: Hils Apelles, som har stått sin prøve i Kristus! Hils dem som er av Aristobulus’ hus!

Overfor menigheten i Rom fremhever Paulus her Apellas som en disippel «som har stått sin prøve i Kristus». Apellas må ha vært en mer erfaren mann, har kanskje vært gjennom mange og store åndelige fristelser, eller også forfølgelser fra verden. Og i alle prøvelsene har han vært standhaftig. Vi har tidligere, og nå også her, sett hvordan Paulus ofte og helt åpent kommer med oppmuntrende og positive vitnesbyrd om dem han skriver til. Han nevner noen som har arbeidet mye for Kristus, at en annen har vært apostelens medarbeider, at en tredje har vært hardt prøvet, osv. Slik vi også har vært inne på tidligere, oppfatter vi ofte dette som særdeles merkelig og farlig, bare egnet til å blåse opp vår egen stolthet og svake hjerte. Måtte vi da her lære å forstå dette forholdet bedre! Alt godt kan misbrukes av vårt elendige hjerte. Men alt godt må ikke dermed forkastes av den grunn. Det gode vitnesbyrdet Paulus her gir enkelte må vi bare ikke forveksle med menneskelig smiger! Nei, vi kan snarere sammenlikne det med den oppmuntring foreldre gir sine barn, for at de kan bli ennå mer flittige, og vise ennå mer kjærlighet. Som når Paulus i kap.12:10 formante med disse ordene: «Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i broderkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære!»

 

Over alt i Skriften ser vi hvordan Herren selv oppmuntrer til gode gjerninger, også ved bruk av lovord om dem som har vist stor lydighet, kjærlighet eller tålmodighet. Vi vet at troen og kjærligheten er den egentlige kilden og hovedsaklige beveggrunnen som alt godt strømmer ut fra. Likevel ser vi hvordan Gud samtidig har villet anvende alle mulige midler som kan bidra til å oppmuntre til det gode og motvirke det onde. Til dette bruker Gud av og til refselser, ris og plager. En annen gang løfter, oppmuntringer og lovord. Dette gjør nå Paulus når han her berømmer forskjellige kristne nådesøsken. Dette har ofte den rette virkning, og for mange svake barn kan det være nødvendig. Måtte bare hver éneste kristen strekke seg etter en vekst og fasthet i alt godt, og ikke leve på menneskers gunst. I enhver situasjon skal vi være trofast i Herren Kristi tjeneste - bare for hans skyld og den lønnen han gir. Vé den som blir avhengig av menneskers gunst! Med disse går det til slutt som Kristus sa til jødene: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære fra hverandre, og den æren som kommer fra den eneste Gud, søker dere ikke?» (Joh 5:44).

 

Hils dem som er av Aristobulus’ hus! Hvis Aristobulus ennå levde, må han helt sikkert vært en hedning. For vi ser Paulus hilser ikke til ham, men konkret bare til dem som tilhørte hans hus, som var kristne. På Paulus’ tid var mange Guds barn i tjeneste hos hedninger, men de var likevel trofaste mot sin himmelske Herre. Det er til slike kristne tjenere Paulus hilser her. I det himmelske brorskap er det ingen forskjell på om en er tjener eller selv har tjenere. Der er vi alle ett i Kristus Jesus.

 

11: Hils Herodion, min landsmann (el.slektning)! Hils dem som er av Narkisso’s hus, og som er i Herren! (Her har COR’s Bibel: «Hälsen Herodion, min frände»).

Herodin blir bare nevnt som ennå en slektning av Paulus (konf.v.7). Narkisso’s hus - om denne Narkisso var den ungdommen vi hører om hos keiser Klaudius, eller en annen med samme navn, vet vi ikke, og det har heller ikke stor betydning. Det er de som tilhører hans hus, og «som er i Herren», apostelen hilser. På samme måte som like foran om Aristobulus’ hus.

 

12: Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren! Hils den kjære Persis, hun som har arbeidet så mye i Herren!

Disse tre var kvinner, og ble alle hilset som de som «arbeidet i Herren». Å «arbeide i Herren» betyr å arbeide i evangeliet, eller for sjelers åndelige vel, og blir gjerne brukt om sjelesørgere. Og her ser vi Paulus to ganger i dette verset taler om kvinner som har «arbeidet i Herren». Ja, om Persis sier han at hun «har arbeidet så mye i Herren». Derfor satte han henne også spesielt høyt, så han kaller henne «den kjære». Og dermed er det ikke uten videre sagt at hun var diakonisse eller lærer for barn. Nei, når Paulus på denne måten spesielt fremhever hvor mye hun har arbeidet for Herren, er det mer sannsynlig at hun har gjort dette på eget initiativ, fritt og uten noen pålagt tjeneste. Bare ut fra en indre trang, - bare drevet av Kristi kjærlighet. En slik tjeneste i Herren har da foregått enten i samtale med det enkelte menneske hun tilfeldig traff på. Kanskje gjennom besøk hos syke eller fanger. Eller i flittig forbønn osv.

 

Og slik tjeneste, som er prestenes og profetenes oppgave i kraft av sitt embete, har altså blitt utført av disse kvinnene, utelukkende av frivillig kjærlighet. Ikke «i menighetene», der Ordet ble forkynt (1Kor 14:34-35). Men mer som private sammenkomster. Og her holder apostelen fram og roser disse kvinnenes tjeneste. La oss lære av dette at kvinnene ikke er nektet noen slik kjærlighetstjeneste, når de ikke bryter forstyrrende inn der menn forkynner. Tvert imot blir her en slik tjeneste rost. Og blir også stadfestet gjennom Kristi eget eksempel da det nettopp var en kvinne han gav oppgaven å være det første mennesket som skulle få vitne om hans oppstandelse. Og når Paulus spesielt fremhever Persis «som har arbeidet så mye i Herren», bør det lære hver enkelt av oss å strekke oss etter å vokse i en slik kjærlighetens tjeneste. Men først bør vi nok legge oss på hjertet det apostelen sier om et annet kjærlighetsverk: «For hvis det først er et villig sinn, blir det verdsatt etter det en har, og ikke etter den en ikke har» (2Kor 8:12). Vi må huske at gavene er forskjellige, og at vi «etter det målet Kristi gave gis etter» (Ef 4:7) kommer til å bære ulik frukt (Mat 13:8). Men la oss i alle fall alle strekke oss etter å vokse i alt godt, så vi kan bære «mer frukt» (Joh 15:2)!

 

13: Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor!

Det har vært vanlig å mene at denne Rufus har vært sønn til Simon fra Kyréne, som ble tvunget til å bære Kristi kors. Det kan også gjerne være riktig, når en ser at Simons sønner, Rufus og Aleksander, var så godt kjent av Jesu disipler at Simon gikk under betegnelsen: «far til Aleksander og Rufus» (Mark 15:21). Men det Paulus her nå sier om Rufus, er at han var den utvalgte i Herren, og at hans mor også var Paulus’ mor. At Rufus kalles «den utvalgte i Herren» kan ikke gå på hans utvelgelse til frelse, den vi alle eier i Kristus. For denne utvelgelsen er et like fullkomment kjennetegn for alle troende. Her taler derimot dette uttrykket helt klart om apostelens kjærlighet til Rufus; at Paulus hadde utvalgt ham til sin spesielt fortrolige bror (på samme måte som uttrykket «den kjære», om Persis i forrige vers, så åpenbart skildres apostelens kjærlighet til Persis at Luther uten videre oversatte det med «min elskede»). Og på samme måte som Paulus i det åttende verset sier: «min kjære i Herren», så sier han her: «den utvalgte i Herren».

 

hans mor og min mor er et uttrykk for særdeles varm takknemlighet. Det viser at Rufus’ mor hadde hatt en særdeles inderlig og kjærlig omsorg for Paulus, som om hun hadde vært hans egen mor. At hun ikke var hans virkelige mor, sier seg selv. For Rufus var ikke hans virkelige bror. Nei, at Rufus var Paulus’ «utvalgte» bror, og Rufus’ mor var hans mor, det var slektskap som var skapt gjennom samme kjærlighet som gjorde Jesu mor til Johannes’ mor, og Johannes til hennes sønn (Joh 19:26-27). Å, om denne kjærligheten hadde vært mer brennende mellom Guds barn! Da hadde vi i hjertelighet tatt oss av hverandre. Ja, i moderlig omsorg virkelig passet på hverandre. Alt Paulus skriver i dette hilsnings-kapitlet vitner om et så inderlig kjærlighetsforhold mellom de første kristne som vi ikke lenger har noe som helst begrep om. Skulle vi sammenlikne oss med dem, så måtte jo vår kjærlighet sies å være iskald. Og vi har fremdeles Peters formaning: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!» (1Pet 4:8). Å, måtte vi alle våkne opp og begynne å rope for alvor til vår allmektige Frelser at han må hjelpe oss, så det kan bli en radikal forandring med oss i dette forholdet!

 

14 og 15: Hils Asynkritos, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas og brødrene som er sammen med dem! Hils Filologus og Julia, Nerevs og hans søster og Olympas og alle de hellige som er sammen med dem!

Her nevner så Paulus mange nådesøsken uten å fremheve noen av dem spesielt. Dette tegnet på at han husket dem i kjærlighet, og ville glede og oppmuntre disse som ble nevnt. Det samme gjaldt «alle de hellige som er sammen med dem». Guds barn skiller seg ikke alle like markert ut. Men de er alle nådesøsken, brødre og søstre, og like delaktige i ham som er «den førstefødte blant mange brødre». Noen av dem har store nådegaver. Andre igjen har ingen spesielt synlige gaver. Men vi skal elske dem alle. En menighet består ikke bare av markert synlige kristne. Men av alle kristne, selv om noen av dem er små og uanselige. Kristi rike er en skole hvor han oppdrar dem alle for sin evige herlighet. - og alle de hellige som er sammen med dem, d.v.s. de troende i deres familier og naboskap. Kanskje Paulus ikke kjente dem alle personlig. Men som kristne var han likevel opptatt av, og hadde omsorg for dem.

 

Nå er dette et brev hvor budskapet er gitt apostelen av Den Hellige Ånd. Og dette budskapet skal bevares så lenge jorden står, til undervisning og oppbyggelse for menigheten. Da kan det synes underlig for enkelte at dette som mange bare oppfatter som unødvendige høflighetsfraser, skal oppta såvidt mye plass. Men apostelen er jo ledet av Herrens Ånd såvel i dette som i de dypeste emnene han behandler i brevet! Da er det jo også tydelig at vi bør søke lærdom også i denne delen av brevet. Og da lærer vi her, slik vi også har antydet tidligere, at Guds barn i sin omgang med hverandre bør benytte hver eneste mulighet til å vise oppmerksomhet. Så kjærligheten kan få utfolde seg i ord og i gjerninger. Og ellers bruke de daglige anledningene som byr seg i det naturlige samfunnet med hverandre til innbyrdes å vise hverandre oppmerksomhet og omtanke (Rom 12:10).

 

16: Hils hverandre med et hellig kyss! Kristi menigheter hilser dere.

Nå har Paulus avsluttet sine egne hilsener i varm broderkjærlighet. Så antyder han hvordan han ville brødrene skulle bruke også et ytre tegn på den kjærlighet de hadde til hverandre. Han sier: Hils hverandre med et hellig kyss! Så varmt bør dere elske hverandre, sier han. Det er tydelig nok at det er kjærligheten, og ikke det ytre tegnet, som er hovedsaken. Det vet vi ikke bare ut fra apostelens åndelige sinn og generelt fullstendig ubundne holdning til ytre former. Men også av at dette broderkysset ikke var noe han påla som praksis for alle menighetene. Det var bare en mer tilfeldig, blant mange oppmuntringer, til å vise broderlig kjærlighet (1Kor 16:20, 2Kor 13:12, 1Tess 5:26). Men dette har også senere vært praktisert. Dels innen den eldste kirken, dels også innen visse kirkesamfunn senere. Da helst etter en felles bønn under den hellige nattverd, hvor hver enkelt gav den som stod nærmest det hellige «kjærlighetens kyss» (1Pet 5:14). Paulus kaller det altså «et hellig kyss», fordi det skulle være et uttrykk for det åndelige kjærlighetsforholdet, og ikke noe fra vårt naturlige følelsesliv. Da har vi altså forstått at Paulus her ikke ville foreskrive noen seremoni. Bare framelske en kjærlig omgang blant brødrene. Dermed må også enhver form vi uttrykker vår kjærlighet på, stå oss fritt, og bare formes ut fra hjertets egen holdning.

 

Kristi menigheter hilser dere. Alt det Paulus skriver, understreker bare det inderlige og kjærlige fellesskapet de første kristne hadde seg imellom. Ikke nok med at enkelte troende i én menighet hilste noen bestemte venner i en annen. Men hele menigheten ba apostelen gi uttrykk for deres kjærlighet og varme ønsker til en hel menighet. De opplevde samfunnet med hverandre som brødre for evigheten. Noe jo også alle kristne over hele jorden er; barn av samme Fader, arvinger til samme arv. Og da kan ingen skranker skille dem. De så ut over hav og land til fjerne menigheter, og ropte i ånden: Vi hilser dere, hellige brødre i Herren! - Gud, åpne våre øyne så vi også kan se denne ditt rikes herlighet, det dype fellesskapet mellom alle dine barn av alle slekter, folk og stammer over hele jorden! Gud, øk vår tro, og gi oss en brennende kjærlighet til hverandre!

 

17: Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splitttelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!

Her taler apostelen i en helt spesiell tone. Dette er første gang i Romerbrevet at han advarer mot dem som skaper splittelser og frafall fra læren. Den unge menigheten i Rom kan ennå ikke ha vært utsatt for dette. Men apostelen advarer mot det som kan komme, ja, som vanligvis dukker opp på hvert sted hvor evangeliet har virket vekkelse og liv noen tid. Dette nevner han også i sin avskjedstale til de eldste i Efesos: «Dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg» (Apg 20:29-30).

 

Emnet i teksten vår er av særdeles stor betydning. Det bærer et sterkt sverd i seg, når Paulus sier: «Ta avstand fra dem!», de «forfører hjertene til de godtroende» (v.18). Men mange har en tendens til på totalt feilaktig og ubarmhjertig vis å benytte dette verset på enhver meningsforskjell de oppdager hos brødre. Så går andre til den motsatte ytterlighet; i en total misoppfatning av kjærlighetsloven vil de aldri høre på denne advarselen. I ukritisk åpenhet tar de imot alt og alle som kommer med et Guds ord og viser en viss nidkjærhet for sjelene. I tillegg har jo som regel disse som skaper splittelse en både pen og sterk forkynnelse, og gir seg ut for å være den rette sannhetens forkjempere. Så mange forvilles bare av dette. Alt dette gjør at emnet her ikke er så enkelt i praksis. Måtte da Herren selv med sin Hellige Ånd bevare oss i sin frykt, og lede oss i sin sannhet når vi skal studere, og deretter leve dette ut i praksis! - Men nå vil vi se nærmere på hvordan det egentlig er apostelen taler.

 

Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Mange bibeloversettelser, så også den COR bruker, begynner denne setningen med et: «Men» jeg formaner dere, brødre.. Og dette viser en sammenheng med det som står like foran. Midt i de varme og hjertelige hilsningene og oppmuntring til broderlig kjærlighet, avbryter Paulus seg selv med en alvorlig advarsel og formaning mot å ta broderlig imot slike som skaper splittelser og kan bli årsak til frafall fra den læren menigheten hadde tatt imot. Ta avstand fra dem sier Paulus; dere skal ikke ta imot dem med den kjærlighet jeg har forsøkt å framelske hos dere (konf.2Joh v.10). Nei, dem skal dere ta avstand fra, fordi de er farlige for deres sjeler. Dette er sammenhengen.

 

Men hvem er så disse som vi skal vokte oss for? Hva mener Paulus med «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall»? Å, her må vi gå fram med stor gudsfrykt og forsiktighet, når vi skal se nærmere på dette spørsmålet! - Først spør vi: Er det meningen at vi skal ta avstand fra hver éneste kristen fordi han kan ha en annen oppfatning enn oss av et eller annet Guds ord, og som vi dermed kan komme i diskusjon med? Selvsagt ikke! Tekstens ord innebærer noe ganske annet. Det var også noe helt annet Paulus lærte i det fjortende og femtende kapitlet, der han talte om ulike meninger som alltid kan forekomme mellom de svakere og sterke i troen. Vi så at den éne hadde fått se sin frihet fra den foreldede loven, mens en annen fremdeles var bundet av den. Den éne setter én dag høyere enn en annen. Et annet menneske holder alle dager for å være like (Rom 14:5).

 

Da er det ikke til å unngå at mennesker også taler forskjellig om dette. Men der ser vi Paulus bare formaner dem til å leve sammen i kjærlighet, og godta hverandre. Han sier: «Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger». Både den som kan spise hva som helst, og den som ikke spiser all slags mat, «gjør det for Herren». Derfor bør ingen av dem dømme eller forakte den andre, osv. I den teksten vi har foran oss er det tale om noe ganske annet enn at det kan være enkelte avvik i oppfatninger av Ordet. Og hva det virkelig er Paulus taler om her, det vil vi forstå dels ved å gå nærmere inn på hvordan tekstens ord lyder, dels ved å sammenlikne teksten med flere tilsvarende steder i Paulus’ øvrige brev, der han kommer med nøyaktig samme advarsler.

 

Når det først gjelder selve ordlyden i teksten, så ser vi at Paulus uttrykkelig sier: «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i». Av dette må vi da tydelig kunne se at dette skriftstedet umulig kan anvendes på dem som bare for sin egen del går med en annen oppfatning, og ikke kan forstå at den oppfatningen menigheten for øvrig har, kan være riktig. Men som likevel aldri forsøker å angripe deres tro. Nei, slike skal vi så visst ikke ta avstand fra. Vi skal tvert imot omslutte dem med all mulig kjærlighet. Ta oss av dem, og hjelpe dem som våre kjære brødre. Det har vi apostelens inngående utlegging om i kap.14:1-3, 15:1-3. I vår tekst tales det bare om «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra læren» osv. Det er altså utbrytere med egne forsamlinger, som ikke nøyer seg med å ha sine egne meninger om enkelte ting, men som også arbeider for å trekke andre til sin «linje» og forsamling. De arbeider for å få en flokk tilhengere som bryter ut fra den øvrige troende menighet, og følger den nye «linjen». Det er dette som heter å «skape splittelse og blir årsak til frafall fra læren».

 

Men her kunne kanskje noen innvende at når to parter kjemper mot hverandre, og på begge sider bruker Skriften som belegg for sine meninger, så kan det jo bli spørsmål om hvem av dem vi skal ta avstand fra. For alle synes jo hans vei er rett. Kan en annen fare vill, så kan vel like godt jeg også! Hvem skal en her tro, og hvem skal en tvert imot «ta avstand fra»? Nå skal vi se hvor lærerik teksten virkelig er. Apostelen sier: «Ta avstand fra dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra læren». Han taler til en troende og levende menighet og sier: Hvis noen kommer med en lære som strir mot den læren dere har mottatt; altså den troende menighetens alminnelige lære, han skaper splittelser. Og da skal dere «ta avstand fra dem». Her snakker vi altså ikke om den læren en gammel og frafallen kirke etter hvert lever på, og som alle levende Guds barn reiser seg mot. Slik det skjedde da Luther stod fram mot pavekirkens dåraktige lære. Historien viser at i samme grad som kirkene falt fra og begynte med bibelstridig lære, så fikk de oppleve at her og der reiste det seg levende røster mot dem. De angrep og uroet disse kirkene helt til de ofte grep til sverdet og bålet.

 

Luther reiste seg altså slett ikke mot enkelte ulike oppfatninger, som også fantes mellom de troende. Men bare mot konkrete avvik fra Ordet, som den frafalne kirken i kjødelig overmot hadde tillatt seg. Disse kunne han møte med de klareste sannheter, hentet fra Skriften. De lærte jo f.eks. at en kunne kjøpe seg syndenes forlatelse for penger, eller at en burde tilbe jomfru Maria og andre helgener. Da er det ikke nødvendig med omstendelige samtaler og omhyggelige konklusjoner, men bare klare bibelord til å imøtegå slikt med. Noe ganske annet er det når noen angriper den læren som alle troende Guds barn lever på, og altså setter sitt individuelle lys over hele den troende menighetens. Da er det han «skaper splittelser og er årsak til frafall fra læren». Må vi da først og fremst huske på at det var to ting i teksten som var nøkkelen til den rette oppfatningen: Først at Paulus sier: «splittelser og frafall fra den lære som dere er blitt undervist i» (sv: den lära som I haven inhämtat - som dere har tatt imot). For det andre at han sier dette til en levende, troende forsamling.

 

Da har vi det klart. De «Partistifterne» det tales om her, er de som reiser seg mot den læren, den oppfatningen av Skriften, som den levende, troende menigheten på stedet har lært, som den holder seg til og lever på, og som er hellig for dem. Å sette seg opp mot denne alminnelige læren er ikke bare et tegn på en særdeles oppblåst ånd. Men også nettopp på det fordervelige partimakeriet som er så farlig for sjelene, og som apostelen advarer så sterkt mot her.

 

Men her kan det nå oppstå et vanskelig og viktig spørsmål. For i det fjortende kapitlet så vi at de meningsforskjellene som ble omtalt der, kunne føre til splittelser når de ble forfektet overfor andre. Men likevel ble vi i det kapitlet formant til ikke å ta avstand fra slike brødre, bare på grunn av forskjellige meninger. Men tvert imot ha samfunn med dem og bære (15:4) deres uforstand. Hvordan skal jeg så kunne se forskjellen på disse avvikene, og dem som jeg skal ta avstand fra? Også dette spørsmålet finnes det svar på i teksten vår: «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i». Det er disse vi skal vokte oss for. Disse som ikke nøyer seg med selv, for egen del, å ha en annen mening enn menigheten for øvrig. Men som også forsøker å trekke andre med «på samme linje». Og dette blir ennå mer belyst og understreket gjennom andre bibelsteder der Paulus kommer med samme advarsel som i vår tekst. I det allerede siterte Apg 20:30 sier han: «Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg selv». Legg merke til denne uttrykksformen: «..for å dra disiplene etter seg selv». Det er dette som er å «skape splittelse» og blir «årsak til frafall fra læren».

 

I Apg 15:1-2 leser vi: «Det var noen menn fra Judea som kom ned og lærte brødrene slik: «Hvis dere ikke blir omskåret etter skikken fra Moses, kan dere ikke bli frelst». Paulus og Barnabas fikk derfor ikke lite strid og ordskifte med dem». Legg merke til at de «kom ned og lærte brødrene» dette nye. I Fil 3:2 sier Paulus: «Hold øye med hundene, hold øye med de onde arbeiderne, hold øye med sønderskjæringen!» I 2Kor 11:13-15 sier han: «For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler». Vi legger merke til at hele veien er det tale om slike som arbeider for å trekke de troende inn på sin mening, og som dermed «skaper splittelsene og er årsak til frafall fra læren». Dette taler jo Paulus mye om i Galaterbrevet. Der sier han i det første kapitlet, v.6-7: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium».

 

Og i femte kapittel, v.12: «Det var godt om de som fører dere vill, kunne lemleste seg selv fullstendig!» Av alle disse stedene ser vi først og fremst, som allerede nevnt, at det tales bare om dem som arbeider på å føre de troende sjelene fra den læren de allerede har tatt imot, en lære som allerede har gjenfødt og frelst dem - føre dem fra denne læren for å vinne dem for en annen mening eller «linje». Det er altså overhode ikke tale om dem som bærer på en eller annen egen oppfatning, men om arbeidere som misjonærer, «falske apostler, bedragerske arbeidere».

 

Dernest lærer vi av disse og flere tilsvarende skriftsteder hvilke, og hvor avgjørende viktige de lærene var, som disse onde arbeiderne ble årsak til frafall fra. Lærene som var forfalsket, eller ble innført av de onde arbeiderne, var av forskjellig karakter, og av større eller mindre betydning. Én gang var det selve den store grunnleggende læren om Kristus. Som når man fornektet hans guddom, eller man nektet at Jesus var Kristus (1Joh 2:18,22,23, 4:1,3, 2Joh v.7-10). Men det kunne også bare være at de kom med tillegg til troens lære, som gjorde at den ble forfalsket. Man gjorde de rettferdiges hjerter motløse (Esek 13:22) med å holde fram gjerninger som måtte kreves om de skulle kunne tekkes Gud. Det kunne være omskjærelsen og andre lovgjerninger (Gal 5:2-4, 6:12-13, Kol 2:8-12). I tillegg krevde de falske apostlene gjerninger som ikke tjente til noen som helst nytte. Slike som bare hørte til i Det gamle testamentes tid, mens det i Det nye testamente bare oppfordres til gjerninger som har noen gagn og nytte.

 

I følgende skriftsteder: Kol 2:16-18, 21-22, 1Tim 4:8, 1:4-5, Rom 13:8,10 kan en se hvilke påbud, forskrifter og unyttige gjerninger det var de falske lærerne forkynte, og som førte til splittelse av samdrektigheten i Kristus. Samtidig ser vi der at Det nye testamente bare oppfordrer til gjerninger som blir tjenere for kjærligheten, og er til virkelig nytte*. Endelig ser vi også Paulus advarer mot dem som trekker sjelene inn i slike emner som ikke skaper verken nytt liv eller den rette helliggjørelse. Som bare drev med unyttig «ordstrid», og som i det åpenbare ikke drev med noen egentlig villfarelse. Dette taler Paulus om til Timoteus. Han sier: «Hvis noen lærer annerledes og ikke holder seg til de sunne ord, vår Herre Jesu Kristi ord og den lære som stemmer med gudsfrykt (vår Herre Jesu Kristi hälsosamma ord), da er han stolt og forstår ingenting. Men han har sykelig trang til stridigheter og diskusjoner om ord, og fra dette kommer misunnelse, strid, spott, onde mistanker, unyttig krangel mellom mennesker som har fordervede sinn og som er blitt frarøvet sannheten. De tror at gudsfrykten er et middel til vinning. Slike skal du trekke deg unna!» (1Tim 6:3-5).

 

 

*

Så har vi noen som mener at selv i Det nye testamente har vi fra Kristus selv et bud som ikke sikter på noen egentlig nytte, men som bare er en lydighetsgjerning. Og som bør oppfylles fordi det er noe Kristus befaler; nemlig budet om dåpen. Men da skal vi være klar over at slik har ikke Kristus lært. Kristus og hans apostler lærer at dåpen er et nådemiddel til frelse. Ikke en tom lydighetshandling. Peter sier om dåpens vann: «det som nå også frelser oss» (1Pet 3:21). Kristus selv sier at vi må «fødes av vann og Ånd» (Joh 3:5). Paulus sier at Gud frelste oss «ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd» (Tit 3:5). Selv om vår blinde fornuft ikke begriper dette, er det fremdeles dette Herren Kristus har lært om dåpen. At det altså ikke bare er en lydighetshandling eller bare en «bekjennelse», bare et ytre tegn på at de er kristne. Dåpen er riktignok også et ytre tegn for de kristne, men samtidig noe uendelig mye mer.

 

Tidligere i samme brev sier også Paulus: «du må pålegge noen at de ikke skal undervise i en annen lære (främmande lära), eller vie sin oppmerksomhet til eventyr og endeløse ættetavler, som fører til stridigheter i stedet for den oppbyggelse som er fra Gud, den som er i troen» (1Tim 1:3-4). Det samme i 2Tim 2:23 der Paulus formaner til å «unngå tåpelige og barnslige diskusjoner, for du vet at de fører til strid» (konf. 1Tim 4:7, 2Tim 2:16-18, Tit 3:9). Denne advarselen er det all grunn til å tenke nærmere over. Det er ingen problem å forstå at en konkret villfarelse fører med seg splittelse og skade. Men at splittelse og frafall fra læren kan bli resultatet av «tåpelige og barnslige diskusjoner», eller emner som ikke gir «den oppbyggelse som er fra Gud», når de til og med anvender ord fra Den Hellige Skrift, det er det mange som ikke vil tro.

 

Å møte sjeler som søker frelse, med budskap som ikke er til noen gagn i den åndelige tilstand de befinner seg, eller som ikke er nødvendige i den tiden vi nå lever i, men bare fører sjelene over i uaktuelle og fjerne aspekter, er å forføre dem. Det er å føre sjelene bort fra det «ene nødvendige» til et åndelig virvar, en åndelig frustrasjon. Og det fører til uenighet og splittelser mellom dem som i troens enfold skulle ha ett hjerte og én sjel.

 

Men nå taler apostelen i vår tekst ikke direkte til disse onde arbeiderne. Hos dem hadde han ikke noe håp om å kunne utrette noe (2Tim 3:13). Nei, han retter sin advarsel til den øvrige troende menighet. Og hva er det nå han sier disse troende skal gjøre? Han sier: «Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!» - «Legg merke til dem!», for at dere kan være på vakt så dere ikke blir fanget og forføres av deres budskap. Dette er det første Paulus formaner til her. Men han har en ennå mer avgjørende tilføyelse; han sier: Ta avstand fra dem! Ordet i gr.teksten betyr å «unnvike noen», «vik bort fra dem». Dette vil altså Paulus de troende skal gjøre overfor dem som skaper splittelser og blir årsak til frafall fra den læren de har tatt imot, den læren menigheten lever på og i.

 

Legg merke til hva det er apostelen sier! Han sier ikke at vi skal dømme og fordømme dem. Nei, all dom over deres innerste tilstand skal vi overlate til Gud. Apostelen sier heller ikke at vi skal hate og forkaste dem, for en slik oppførsel kan ikke Guds barn være bekjent av. Nei, han sier bare vi skal «ta avstand fra dem», ikke ha åndelig fellesskap med dem, ikke høre på dem og ikke samarbeide med dem. Alt sammen bare fordi de skaper splittelse og blir årsak til frafall fra den lære vi har tatt imot. For både ordet og all erfaring viser hvor farlig splittelser og frafall fra læren virkelig er for det kristne livet. Hensikten med å ta avstand fra disse onde arbeiderne har to sider. For det første; at vi ikke må fanges av deres budskap (Mat 7:15). For det andre; at vi ikke skal støtte opp om det de står for, så vi blir «medskyldige i deres onde gjerninger» (2Joh v.10-11), styrker dem i deres partisinn, og bare øker splittelsen i menigheten (konf.2Tess 3:14).

 

Kan du så trygt si at selv om du hører eller leser det de forkynner, så verken blottstiller du deg for villfarelsens bedragerske makt, eller med ditt eksempel leder andre inn i fristelse, - så står du fritt til det. Men tenk etter om denne din trygghet er vel begrunnet! Apostelens budskap til oss her er jo: «Ta avstand fra dem!» Og vi ser akkurat den samme formaningen andre steder. I 2Tim 3:5 sier han: «Slike skal du vende deg bort fra!». Og hvis noen «ikke adlyder vårt ord», sier han: «Ha ikke fellesskap med ham» (2Tess 3:14).

 

Her kan så kanskje noen komme med denne innvendingen: Hvis nå dette er levende kristne som bare i uforstand har latt seg innta av en villfarelse, men nå føler seg så forpliktet på dette budskapet at de føler seg drevet av sin samvittighet til å være med å utbre det, - hva skal vi da gjøre? Skal vi også ta avstand fra disse? Svar: Gjør da det samme som Kristus da hans trofaste disippel, Peter, ville forsøke å hindre ham i å gå lidelsens vei. Han sa: «Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg». Og likevel elsket han fortsatt Peter som sin trofaste disippel, som en «bror». Gjør det samme, du! La det ikke bli avstand mellom deg og disse i ditt hjertes kjærlighetsforhold til dem. Men ta avstand fra den feilaktige læren og holdningen. Delta ikke frivillig i noe som støtter dem og deres virksomhet. For at verken du selv eller andre svake nådesøsken skal få den oppfatningen at det ikke er så farlig med denne nye læren. Vær forsiktig så du ikke på noe område støtter virksomhet som kan gjøre det vanskelig for noen å gripe den rette lære, eller kan bli årsak til frafall for dem som har tatt imot Kristi og apostlenes lære!

 

Hvis en bror er blitt så oppblåst at han tror hans mening er bedre enn den læren hele den levende Guds menighet lever på, og som arbeider for å skape splittelse, da er det nok sikrest å følge apostelens budskap: «Ta avstand fra dem!» For her betyr din og menighetens samdrektighet i Kristus mer enn hvordan du opptrer overfor den onde arbeideren. Det sikreste er alltid å rette seg etter Ordet. Paulus har ikke gått med den holdningen som mange har i dag, at det ikke er noen fare for at vi skal bli bedratt, at vi skal nok alltid kunne skille mellom rett og urett. Han har heller ikke forkynt at vi i fortrolighet skal stå åpne og ta imot alle, selv om de kanskje bruker Guds ord og har en viss nidkjærhet for å vinne sjeler. Det har heller ikke Kristus noen gang lært. Tvert imot taler Kristus om noen som skal kunne «profetere i hans navn, drive ut demoner i hans navn, og gjøre mange kraftige gjerninger i hans navn» (Mat 7:22), og som likevel var «ugjerningsmenn» fordi de var «falske profeter» som vi skal vokte oss for. Gud, fri oss fra den lettsindighet vi har overfor ditt ord! Å, hvor få det er selv blant bekjennende kristne, som virkelig setter Ordet høyt nok! Vi dømmer først og sist ut fra det vi selv mener. Alle tror at selv har vi visdom nok.

 

La oss igjen huske at det tryggeste er at vi retter oss etter Herrens ord. Og nå har vi sett at både Kristus og apostlene sier: «Vokt dere for dem!», «Ta avstand fra dem!». Fra disse «som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den læren dere har tatt imot». Ja, enten det nå var en professor i Guds kunnskap, eller noen av våre enfoldige brødre som begynte å lære noe om Kristus og troens lære, eller om sakramentene, eller om de siste ting, og som strir mot «den lære som dere er blitt undervist i» (sv: som dere har tatt imot), - den læren som allerede har gjort oss til frelste og nye mennesker, - da må vi bare rette oss etter apostelens formaning: «Ta avstand fra dem!» Å, hvor lite vi fatter betydningen av enhet i tro og lære! Hvor lite vi aner om hvilke sjelekvaler som følger i frafallet fra selve læren! Men vår store fiende, djevelen, forstår det. Derfor har han ingen ro så lenge det finnes en flokk kristne som er ett i Kristus. Der er det han ser etter muligheter for å skape splittelse og frafall fra læren.

 

Luther sier at når det gjelder å skape splittelser og frafall fra læren, så arbeider djevelen med samme iver og kraft som vi finner det hos en som har som mål å bryte seg inn i et hus for å stjele og myrde. Kan han ikke komme inn gjennom en dør eller et vindu, så forsøker han gjennom taket. Og slipper han ikke inn der, så graver han seg inn under muren. Han kan aldri tåle at det finnes kristne som beholder troens og Åndens enhet. Han gjør alt for å splitte dem. Og splittelse kan han bare oppnå når det blir enkelt å føre sjelene dit han vil. Da er snart ingenting sikkert og rett for dem. Da blir de opptatt med alt annet enn det ene nødvendige. Da kan også de uomvendte trøste seg med at det er ikke så sikkert med noe i Ordet, når ikke en gang de kristne seg i mellom kan bli enige om meningen. Med avvik fra læren kommer kort sagt all slags ulykke. Derfor har det stor betydning å være mer våken og trofast overfor apostelens formaning i denne teksten. - Men Paulus har ennå en grunn for at vi bør vike fra disse onde arbeiderne. Han tilføyer:

 

18: For de som er slik, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Og med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende.

De som skaper splittelsene og blir årsak til frafall fra Kristi og apostlenes lære, «tjener ikke vår Herre Jesus Kristus», sier Paulus. Dette bør være god nok grunn så vi ikke må være i tvil om vi skal «ta avstand fra dem». Og det er en vel begrunnet tilføyelse. For det er nettopp det disse onde arbeiderne gir seg ut for; at de er Kristi tjenere, og som de med vakre ord og framferd vil overbevise oss om. Paulus sier i 2Kor 11:13-15 at de «omskaper seg til Kristi apostler» og til «rettferdighetens tjenere». Men uansett hvor stor likheten deres kan bli med «rettferdighetens tjenere», ja, selv om de selv tror de tjener Kristus, så er det ikke dette som er sannheten, når de kjemper for å splitte hans lille hjord, arbeider for å trenge inn med et budskap som virker frafall fra den læren flokken kom til tro på, har sin trøst i, og som er hellig og dyrebar for dem.

 

Selv med den overbevisning Paulus for egen del hadde, om at han var fri fra den foreldede lovens krav (Rom 14:14), nevnte han ikke et ord om dette, som kunne støte de troende jødene i Jerusalem. De trodde jo ennå de måtte holde denne loven. Selv gikk han isteden opp i templet og renset seg på jødisk vis. Så redd var han for å skape noen splittelse eller forvirring omkring den læren menigheten i Jerusalem var blitt frelst og levde på. Der var han som en jøde for jødene, og for dem som var under loven, var han som en som er under loven. Og hvorfor oppførte han seg slik? «For ikke å hindre Kristi evangelium», sier han (se Apg 21:23flg., 1Kor 9:12, 20-23). Tenk litt over dette! Han som hadde en apostels overbevisning om sannheten i dette spørsmålet, er ikke opptatt med absolutt å få lært dem dette (når det ikke var helt nødvendig for at de skulle bli frelst. For disse kjente allerede den frelsende sannheten). Han ville heller la det ligge enn å skulle bli årsak til splittelse og uro omkring den læren de hadde blitt frelst og levde på. Han ville ikke forstyrre dem i en god utvikling i nåden.

 

Hva skal en så si om dem som holder fram det de selv mener er den rette lære, og setter den høyere enn menighetens lære - og da ikke overfor en død løgnkirke, men overfor en gjenfødt, levende menighet? Og på grunnlag av denne sin nye lære kjemper de for å skape splittelse i den levende menigheten, og dermed få tilhengere til sin egen lære. Selv om de, på samme måte som Paulus, skulle eie en guddommelig overbevisning om at de hadde det rette lys, burde de likevel, på samme måte som Paulus, heller tie med dette. Når det ikke er en helt nødvendig lære for at sjelene skal bli frelst. Heller det enn at det skapes frafall fra den rette lære ved at de er opptatt med utidig forkynnelse. Dette lærer jo Paulus både med sitt budskap og sine handlinger. De som fremdeles ikke vil høre på dette, og heller ikke bryr seg om hva resultatet blir når de setter seg opp mot den levende menighets lære, - de «tjener ikke vår Herre Jesus Kristus» sier apostelen. La oss så virkelig huske dette!

 

Men når de dermed altså ikke tjener Kristus, og heller ikke bryr seg om hva de gjør med hans lille flokk, da drives de selvsagt bare av kjødelige motiver. Her nevner så Paulus noe så skrøpelig motiv som at de «tjener sin egen mage». Hos enkelte kan slike motiv være mer eller mindre ubevisst. Hos andre igjen er det helt bevisst kjødelige motiver som driver dem. Et annet sted nevner Paulus en annen drivfjær hos disse arbeiderne. Han sier at de «til ingen nytte blåser seg opp av sitt kjødelig sinn» (Kol 2:18). De er så oppblåst av sin egen innbilning om det de mener er rett, at de virkelig tror det er helt nødvendig for alle å få ta imot nettopp deres lære. Men enten det nå er dette selv å oppnå noe, eller deres eget hovmod som driver disse arbeiderne, så er det i begge tilfellene grunn nok til å «ta avstand fra dem», slik Paulus har formant.

 

Så nevner Paulus også den framgangsmåten og midlene disse arbeiderne bruker for å fange sjelene. Han sier: «med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende». Gr.tekstens ord taler helt riktig først og fremst om «glatte og smigrende ord», på vanlig, menneskelig innsmigrende vis. Men fortolkere har også hevdet at når det her er tale om å fange omvendte, troende sjeler, kan det også være herlig, evangelisk forkynnelse som disse arbeiderne først benytter seg av, inntil de har oppnådd tillit og åpenhet. Deretter kommer de med sin egen nye lære. Ordet som er oversatt med «smigrende» ord, betyr også «rosende» tale. Vi ser ikke klart her om Paulus dermed vil si at de bruker kjærlige og smigrende ord om dem de håper å vinne, eller om det er sin lære og dem som de vinner for denne, de roser og priser lykkelige. Men han sier klart nok at de med sine smigrende tale «forfører hjertene til de godtroende».

 

De oppriktige og enfoldige sjelenes godtroenhet gjør at de ikke frykter for å bli forført. De er positivt innstilt og tror alt er vel når de får høre herlige bibeltekster og vakker utleggelse over disse. De oppfatter det som ukristelig, og mangel på kjærlighet, å skulle frykte noe ondt fra disse som taler så åndelig og herlig. De har ikke klart for seg at det er fruktene av denne forkynnelsen; villfarelsen fra den sunne lære, og all den nøden sjelene dermed føres ut i, Paulus advarer mot her, og som gjør at han sier de forfører hjertene, og som gjør at han så alvorlig advarer mot dem som driver med dette. De som blir forført kan innerst inne være fromme og oppriktige sjeler, og som derfor må omsluttes med all mulig kjærlighet. Det er bare om disse onde arbeiderne Paulus taler alle disse advarslene vi nå har sett. Ennå er det vel noen som er tilbøyelige til å se på disse advarslene som svært så lite kjærlige. Men disse må da lære å stille seg kritiske til sin egen forstand og oppfatning. Vi står her overfor en hellig apostels ord! Det er tross alt oss som skal ta imot lære av ham! Tenk på hvor brennende vi har sett kjærligheten hans vise seg tidligere i dette kapitlet! Du kan være sikker på at det er den samme kjærligheten som driver ham til denne advarselen.

 

Den rette kjærligheten ser på hva som er til hjelp eller til skade for sjelene. Og hvem ser rekkevidden av all den sjelenød som oppstår når mennesker som søker frelse rokkes i troen på læren, splittes og føres inn i ordstrid og nye meninger, så de til slutt ikke vet hva de skal tro eller holde for sant. En vet heller aldri hvor langt det kan gå med tilstanden til slike sjeler. Vi har mange sørgelige eksempler på tragiske skjebner. Hva skal redningen være for disse når de møter harde og langvarige fristelser, hvis de er blitt usikre på hvordan de skal oppfatte de frelsende sannhetene? Det er tross alt bare et stort Guds under om vi kommer lykkelig gjennom alle disse harde og utpinende kampene, selv når vi har den rene lære klar og fast for oss. Men hvordan skal det gå hvis den grunnvollen vakler på grunn av de mange forskjellige tolkningene? Og hva kan da være sterkt nok til at verden vekkes og omvendes, når de stadig hører om alle de forskjellige meningene om Skriften, som også splitter de kristne i så mange partier? Å, de vet ikke hva de gjør, de som skaper splittelser og blir årsak til frafall fra den rene læren som vi har tatt imot, som har gjenfødt oss, og som vi lever på. Vær ikke overrasket over at apostelen går så sterkt ut mot dette! - Men han vil innprente sin formaning med ennå en tilføyelse:

 

19: For deres lydighet er blitt kjent for alle. Derfor er jeg glad på deres vegne. Men jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde.

Hvilken sammenheng dette verset har med formaningen og advarselen like foran, ser vi hvis vi sammenlikner med kap.15:14-15. Der sier Paulus at selv om han visste at de kristne i Rom var fulle av godhet og all kunnskap, hadde han likevel skrevet mer frimodig til dem for å minne dem (om noe de altså allerede visste). Det er på samme måte han taler her også. Nå har han advart dem mot disse som skaper splittelse, formant dem til å ta avstand fra slike, og sagt at de «forfører hjertene til de godtroende». Nå tilføyer han: Dermed ville jeg ikke ha fram at dere er de som står mest åpne for villfarelser og forførelse. Tvert imot er deres lydighet mot evangeliet kjent av alle. Hensikten har bare vært at dere må være på vakt. At dere må være åpne og ta vare på alt som er rett og godt. Men usmittet, ja, avvisende mot alt som kan forføre dere.

 

Noen har oppfattet dette verset på helt motsatt vis. De mener Paulus med «lydighet» her mener at de stiller seg åpne for alt mulig, og at han vil si: Min advarsel mot dem som skaper splittelser er særdeles nødvendig for dere. For det er jo allment kjent hvor lydige, bøyelige og lette dere er å overbevise. Derfor dukker nok disse også snart opp hos dere. Men at dette ikke er apostelens mening, kan vi se dels av selve ordet «lydighet», og det som egentlig ligger i dette ordet. Dels også av tilføyelsen: «Derfor er jeg glad på deres vegne». Når det gjelder ordet «Lydighet», så har det alltid den gode betydningen av lydighet mot evangeliets sanne lære. Ofte betyr det selve hjertets villige «lydighet» mot selve nådens kall til omvendelse og tro. Ikke noe menneskes naturlige lydighet, men den som virkes av selve Ordet (se utleggelsen av kap.1:5), en hjertets lydighet som bare er hjertets overgivelse til evangeliet. Men deretter, som en frukt av dette, kommer også lydighet til all Guds vilje. Det var dette herlige og klare kjennetegnet de var blitt kjent for blant folkene (konf. kap.1:8).

 

Det var denne deres lydighet til alt Guds ord Paulus nå gledet seg over på deres vegne. Og på denne grunnvollen hadde han også håp om at de ville være lydige mot det Ordet taler om samdrektighet og trofasthet mot den sannheten som kan frelse, og ikke så snart åpne seg for noe nytt i læren. Derfor er jeg glad på deres vegne, sier han. Han fryder seg hjertelig over at de har en velsignet utvikling i nåden. (Vi merker altså at det var bare kjærlighet som også drev ham til sterke advarsler!) Men samtidig med denne gleden over dem, som han gir uttrykk for, bærer han også på en frykt for at de kanskje ikke hadde nok av den visdom og gode enfold som kreves for å holde fast på det som er godt, og ikke bli inntatt av alt det onde. Derfor tilføyer han: Men jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde.

 

La oss nå se litt nærmere på disse ordene, ja, ta dem inn over oss! «Jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde» (sv: Och enfaldiga til det onda). Det er det samme som Paulus sier til korinterne: «Brødre, vær ikke barn i forstand, men vær småbarn i ondskap! I forstand skal dere være modne» (fullvoksne, fullmodne, 1Kor 14:20). Det kristne enfoldet (enfoldigheten) er en dyrebar gave. Men dette er ikke et uttrykk for manglende forstand eller kunnskap. Nei, det gode, prisverdige enfold består i at samtidig med alt det vi vet, likevel «regner alt for tap sammenlignet med det som er så mye mer verd; kunnskapen om Kristus Jesus» (1Kor 2:2, Fil 3:8). Videre innebærer det, som i vår tekst, at vi holder oss så pass borte fra alt det som kan skade oss, at vi er «usmittet av alt det onde», d.v.s. som barn ikke er opplyst om, eller er ukjent med, alt dette som foregår rundt oss i verden. Det er dette som er å «være småbarn i ondskap», eller som vår tekst sier: «vara enfaldiga til det onda».

 

Og dette enfoldet er en usigelig dyrebar gave. Men hvis vi ikke samtidig også har en viss åndelig visdom, så blir vi ganske snart forført. Det er dette Paulus mener med å «være kloke i det som er godt», og «vær ikke barn i forstand», «i forstand skal dere være fullvoksne». Mens enfold overfor det onde betyr at vi er så distansert fra det at vi som små barn ikke en gang vet om det. Så betyr også det å være kloke i det som er godt, at vi har trengt oss så sterkt inn i dypet av det som er godt, at vi alltid er i stand til å velge ut det gode, og ser forskjell på det som er ondt og ødeleggende.

 

En slik visdom kreves særlig for å prøve all forkynnelse, om den er «i overensstemmelse med troen» (kap.12:6). Men er også nødvendig for å prøve alle forhold i det daglige liv, om det skjer i kjærlighetens fotspor (kap.13:10). Men her hjelper det ikke med noen som helst menneskelig visdom og skarpsindighet. Her kreves ganske enkelt Guds nåde og gave. Det gjelder særlig når det onde går dypt, og er ikledd herlige ord og gjerninger. Når villfarelsen er pyntet med et skinnende slør av sannheter, ofte med undergjerninger som bevis (2Tess 2:9flg.). Og vi er jo alle slik av natur at vi blir fort lei av det gamle, og tennes lett opp av alt som er nytt. Å, må da Herren være nådig mot oss og komme oss til hjelp med sin Ånds lys!

 

Men Paulus vil vi skal bruke alle midler for å få den nødvendige visdom til «det som er godt». Han oppmuntrer oss til i Åndens lys, gjennom bønn og studie stadig å trenge dypere inn i de skjulte hemmelighetene i alle Guds ords sannheter. Det er det som er hensikten med formaningen, når han sier vi skal «være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde». «Se, jeg sender dere som sauer midt blant ulver. Derfor skal dere være kloke som slanger og enfoldige som duer» (Mat 10:16). Vi skal altså strekke oss etter denne dyrebare visdommen. Men likevel alltid huske at det er bare Herrens Ånd som kan veilede oss i alle sannheter, og åpenbare Satans dybder. Vi må huske at den som har størst visdom og kunnskap, blir fortest og aller mest bedratt - hvis han setter sin lit til sin egen kunnskap og klare syn.

 

Ingenting er så farlig som å tro at en er så godt utrustet med Guds ord og visdom at vi nok selv skal kunne høre hva som er rett og galt. Nei, da går det mye bedre for dem som ikke har så mye kunnskap, som bare kjenner på sin mangel på kunnskap, og trenger all nåde og veiledning av Gud (se 1Pet 5:5). Og det er denne vår avhengighet av Gud, når det gjelder å bevares fra djevelens onde angrep f.eks. mot vår samdrektighet i læren, vi ser uttrykt gjennom apostelens plutselige avbrytelse av sin formaning, for så å begynne å tale om hva Herren Gud skal gjøre i saken.

 

20: Og fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen.

Og fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter. Den kjennsgjerning at vi ikke kan stå imot og overvinne forførelser, men at Gud selv må gjøre det, ligger til grunn for at Paulus brått kommer med denne tilføyelsen til sine formaninger. Og når han her bruker betegnelsen «fredens Gud», så har det helt sikkert sammenheng med de brytninger og splittelser i menighetene som han har talt om her (v.17). Vi finner akkurat tilsvarende sammenheng i 2Kor 13:11 der han først formaner: «Ha det samme sinn, lev i fred med hverandre!», og så straks tilføyer: «Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!» Men så ser vi Paulus i dette forholdet begynner å tale om vår arvefiende, Satan, og sier at Gud skal knuse Satan under våre føtter. Dermed lar han det være klart at det egentlig er denne sjelenes fiende som driver sitt spill gjennom tvister og splittelsene som oppstår mellom de kristne.

 

Når altså noen begynner å lære noe blant de kristne som strir mot «den lære som dere har tatt imot», og det så oppstår splittelser og frafall fra læren, så er ikke dette bare små mellommenneskelige uoverensstemmelser, slik vi ofte tror. Det er tvert imot et listig angrep av den onde selv; Satan. Tenk bare etter hva følgene virkelig blir etter frafall fra den rene lære. Vi mister jo vårt eneste faste holdepunkt. Det skapes usikkerhet omkring sannheten. Samfunnet med nådesøsken splittes opp i uenighet, hat, onde mistanker osv. Mens all verdens selvsikkerhet tvert imot styrkes. Da skjønner du at Satan har vært der og sådd ut sin gift. For Satan er ikke noe tomt bilde i tankene. Nei, det som ligger igjen etter ham vitner om hans vesen: «slangen som forførte Eva med sin list» (2Kor 11:3). «Han som kalles djevelen (den som bakvasker) eller Satan (motstander)» (Åp 12:9), «denne tidsalders gud» (2Kor 4:4), en «morder» og en «løgner» (Joh 8:44), som snart «går omkring som en brølende løve» (2Pet 5:8), snart «omskaper seg til en lysets engel» (2Kor 11:14).

 

Denne fienden vet meget godt hva han oppnår bare han kan skape et visst avvik fra læren. Som vi tidligere har vist, er hans nidkjærhet på dette område så enormt og pågående at det ikke vil finnes kristne noe sted som vil kunne beholde samdrektighet og enhet i det gamle og gode Ordet, hvis ikke Herren gjør et under med sin beskyttende nåde og makt. Går vi rundt og er selvsikre, vil alltid splittelse og frafall fra læren komme. Men hvis vi lyder apostelens formaning (v.17) og går med gudsfrykt og bønn til Herren, så vil han også gjøre det Paulus lover oss her: «Fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter».

 

Ordet «snart» går på det trøstens forhold at alle disse nye lærene Satan bruker for å uroe menigheten, snart skal forsvinne. De har bare en kort tid på seg. Mens derimot den gamle sannheten som er blitt angrepet, står fast fra slekt til slekt, fra den ene tidsepoken til den neste. I 2Tim 3:9 sier Paulus om forførere at «de skal ikke komme videre, for dårskapen deres skal bli åpenbar for alle». For våre utålmodige hjerter kan vel dette synes å drøye vel lenge. Men for den langmodige Gud er det bare en kort tid (konf. Luk 18:7-8). Han sier: «Se, jeg komme snart!». Satan vet også i stor vrede «at han har en kort tid» (Åp 12:12).

 

Men legg merke til hvor lærerikt apostelen taler her! Han sier det er Gud som skal knuse Satan - men samtidig at det skal skje «under våre føtter». Med ordvalget: å «knuse Satan under føttene» minner Paulus oss om det første løftet; at «kvinnens ætt skal knuse slangens hode» (sv: kvinnans säd skall söndertrampa ormens hovud). Og dette løftet ble fullkomment oppfylt da Kristus med sin død «tok makten fra ham som hadde dødens makt - det er djevelen» (Heb 2:14). Men det som så gjenstår, er at Herren også, når det gjelder den makt Satan har til å friste og forføre, vil hjelpe oss og bryte ned hans gjerninger i våre åndelige kamper. Det er dette Paulus taler om her. Og da sier han altså at de føtter Satan nå skal knuses under, er våre føtter. Men likevel at det er Gud som knuser ham, «fredens Gud», ja, fredsfyrsten, den eneste som er Satan overmektig.

 

Her lærer vi hva som foregår i de åndelige kampene: Det er Kristus som utkjemper kampen - men i og gjennom oss! Kristus gjør det med sin Ånd og sitt ord som tas imot i våre hjerter. Og likevel slik at all kraft er i Herren og av Herren alene. Lar vi bare den tanken slippe til at med vår forstand og omtenksomhet skal vi nok greie det, - så blir det Satan som knuser oss. For da kan ikke Kristus få gitt oss sin kraft (2Kor 12:9). Men jo dypere vår erkjennelse er av at vi ikke er i stand til noe som helst overfor denne veldige fienden, jo mer vi setter vårt håp utelukkende til Kristus, desto snarere kan han knuse Satan under våre føtter. Da tilintetgjør han Satans verk blant oss, så vi kan gå ut av striden med seier og fryd, og prise Gud for det underet han har gjort. Det er slik det foregår i hver eneste åndelig strid - slik også i den disse versene taler om. Måtte så Herren Kristus være vårt eneste håp og hjelp! Det samme ønsket slutter også Paulus med:

 

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen. Dette er den hilsen og ønske Paulus ofte avslutter med, som en oppsummering av alt vi behøver til liv og frelse. Vi har jo alt i «vår Herre Jesu Kristi nåde». Hvis vi har den med oss, så er alt vel. Da går det rett og godt for oss i alle mulige kamper og farer. Måtte da vår Herre Jesu Kristi nåde også virkelig være med oss alle, nå og for alltid!

 

«Vår Herre Jesu Kristi nåde». I disse korte ordene ligger både kilden til og summen av alt godt som vi både her i livet og i all evighet mottar fra Gud. I Kristi nåde ligger alle Guds rikes største skatter og velsignelser: Først og fremst Kristi personlige miskunnhet og kjærlighet. Dernest alle velgjerningene han som vår frelser, forsoner, som den som helliggjør og som vår hyrde, lar komme over oss. Der vår Herre Jesu Kristi nåde er, der er himmeriket. Der er syndenes forlatelse og Faderens fullkomne vennskap. Der er Den Hellige Ånd med hele sitt verk i sjelen. Ja, der er evig liv og salighet.

 

Med denne avslutningen uttrykker Paulus sitt hjertes innerste ønske for denne Guds menighet. Han ønsker dem alt dette gode som hans eget hjerte var fullt av, og derfor strømmer ord som dekker alt dette, ut av seg selv. Han vil ikke at en éneste blant dem skal mangle Kristi nåde. Han ønsker Herren Kristi nåde skal være med både de svake og de sterkere, med de yngste barna og med fedrene, med de mest trofaste og med de som ofte feilet. For alle trengte de vår Herre Jesu Kristi nåde.

 

21: Min medarbeider Timoteus og Lukius, Jason og Sosipater, mine landsmenn, hilser dere.

Først har altså Paulus skrevet ned sine egne hilsener. Og i den forbindelse avbrutt seg selv med sterke advarsler mot arbeidere som fører til splittelse og frafall fra den rene lære. Så bærer han fram hilsener fra sine nærmeste medarbeidere i Korint som han nå besøkte. Den første er Timoteus, hans medarbeider i evangeliets tjeneste. Fra ham hilser han i mange av sine brever. Timoteus var en spesiell Herrens tjener. Vi ser Paulus skriver om ham at «Jeg har nemlig ingen andre med samme sinnelag, som så oppriktig vil vise omsorg for deres åndelige ve og vel» (Fil 2:20). Timoteus er den Paulus gir sin mest rosende omtale (Apg 16:1, 1Tim 1:2, 1Tess 3:2 m.fl.). I tillegg til Timoteus hilser så Paulus fra tre andre menn som Paulus i kjærlighet skildrer som sine slektninger (sv: Lukius, Jason og Sosipater, mina fränder, hälsa eder). Mer om disse i Apg 13:1, 17:5-9, 20:4.

 

22: Jeg, Tertius, som skrev ned dette brevet, hilser dere i Herren.

Paulus dikterte gjerne brevene sine for skrivere (konf. 2Tess 3:17). Men han har også skrevet brev «med sin egen hånd» (Gal 6:11). Når han forfattet det store Romerbrevet, hadde han altså Tertius som skriver. Paulus har begynt å diktere hilsningene fra vennene. Så kan det se ut som om Tertius har brutt inn med ønske om også selv å få skrive ned sin hilsen. For vi ser Paulus fremdeles har tre andre brødre han skal hilse fra (v.23). Men vi ser hvordan Paulus selv i småting ønsket å glede brødrene sine. Tertius fikk bryte inn med sin egen hilsen. Navnet Tertius tyder på at han var en romer. Da kan vi også tenke oss den glede og kjærlighet han la i denne hilsenen, og den fryd i ånden han har hatt når han skrev ned hele dette brevet til brødrene i Rom.

 

Tertius har ikke bare sittet og skrevet dette som en leid og likegyldig skriver. Med hele sitt hjerte har han fulgt med i budskapet som den store apostelen dikterte. Han var en bror i troen. Derfor sier han også: «Jeg hilser dere i Herren». D.v.s. som et lem i Herren Kristus hilser jeg dere som også er lemmer i ham og medarvinger til det evige liv. Tertius har uten tvil vært svært lykkelig over å få skrive ned dette brevet til romerne.

 

23: Gaius, min vert og vert for hele menigheten, hilser dere. Erastus, bykassereren, hilser dere, og det samme gjør Kvartus, en bror.

«Gaius, min vert og vert for hele menigheten» sier Paulus. Denne Gaius er uten tvil den samme som vi ser nevnt i 1Kor 1:14, som en av de to Paulus unntaksvis hadde døpt. Og nå bor Paulus i hans hus, akkurat som han, første gang han kom til Korint bodde hos Akvilas og deretter hos Justus (Apg 18:1-7). Her får vi da vite hvem det var Paulus bodde hos nå, og hvor altså det herlige Romerbrevet ble skrevet. Det har i sannhet vært et velsignet hus, der en så viktig del av Den Hellige Skrift ble forfattet. Og når Gaius tok imot Paulus som gjest i sitt hus og lot ham få et rom hvor han kunne skrive, da fikk han sikkert nok også erfare det vi leser i Heb 13:2. Gjennom gjestfrihet «har noen hatt engler på besøk uten å vite det».

 

Men Gaius er ikke bare vert for apostelen, men også «for hele menigheten». Grunnen til det kan være at han hadde så stort husrom at de troende i Korint hadde sine sammenkomster hos ham. Eller det kan bety at der ble mange besøk fra folk i menigheten så lenge Paulus var der, og at Gaius var gjestfri og tok godt imot alle. Begge deler var uten tvil tilfelle. Nå har han fått den store nåden at apostelen bodde i hans eget hus og var opptatt med å forfatte sitt hellige skriv til Rom. Da kunne ikke Gaius la denne muligheten gå fra seg til også selv å få sendt en hilsen til Guds menighet i Rom, på samme måte som de andre.

 

Så hilser også Erastus, bykassereren, til de kristne i Rom. Denne hilsenen har en spesiell lærdom til oss. Vi ser en troende, varm kristen, en av Paulus’ venner, som ber om å få hilse til en flokk brødre i Rom som han kanskje ikke en gang kjente. Og det vi spesielt skal merke oss, er at dette er en offentlig tjenestemann i en hedensk by. Han tjener en hedensk befolkning som deres bykasserer. Det lærer oss at en sann kristendom ikke krever at vi skal skille oss ut så vi ikke kan ha vanlige stillinger i samfunnet, selv om samfunnet er ugudelig. Så lenge verden selv ikke avsetter oss fra våre stillinger, skal vi stille og trofast utføre arbeidet og tjene dem vi er satt til å tjene. Vi skal bare vokte oss så vi ikke blir lik verden i deres syndige liv, eller i trang etter å tekkes mennesker på et eller annet område kommer i skade for å fornekte vår Herre Kristus. Der er ikke noe som helst galt i selve embetet. Det er en Guds ordning (kap 13:1-6). Hvis vi skjøtter arbeidet i tro og gudsfrykt, så er alt sammen hellig og velbehagelig for Gud. Erastus, som forvaltet bykassen, var like hellig for Gud som Gaius, som var vert for både apostelen og hele menigheten.

 

Til slutt hilser også «Kvartus, en bror» (sv: och brodern Kvartus). Dette betyr ikke at han var Erastus’ bror, for da ville språkbruket røpet det. Nei, her siktes det til det åndelige brorskapet. Paulus hadde ikke noe annet han kunne nevne, som fremhevet Kvartus, enn at han var «en bror». Men så er dette også den største heder og ærestittel for alle kristne. At Erastus var bykasserer, var ikke så stort som at han var en bror i Kristus. Nei, ikke en gang det at Gaius var vert for hele menigheten, kunne sidestilles med den ære at han var en kristen. Det åndelige brorskapet var da også det viktigste i alle disse hilsenene. Derfor avsluttes også alle hilsenene ganske enkelt med denne påminnelsen om at Kvartus var en bror. Nå var alle hilsenene uttrykt. Da begynner apostelen å tenke på avslutningen på brevet. Og i den samme kjærlighetens ånd han har lagt i sine brødres hilsener, lar han ennå en gang sitt hjertes bønn og velsignelse strømme mot den romerske menigheten.

 

Han nedber Kristi nåde over brødrene. Så løfter han blikket fra brødrene opp til sin store Gud. En sterk lovprisning stiger opp til Gud for all den nåde og velsignelse han hadde gitt, og som også i framtiden var mektig til å styrke dem. Han sier:

 

24-25: Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. (C.O.R’s Bibel utelater dette v.24) Han som makter å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av hemmeligheten som har vært holdt skjult fra evige tider,

Når apostelen nå er i ferd med å avslutte dette veldige brevet, ser han tilbake. Han dveler ved de uendelige nådens rikdommer vi har i Kristi evangelium. Er også opptatt med at de kristne må grunnfestes i nåden. Men han vet at alt sammen er av Gud, både gaven og at de må bli bevart. Da fylles hjertet av tilbedelse og denne lovprisningen til den store og nådefulle Gud og hans evangelium som nå var blitt åpenbart for alle mennesker. På samme måte gikk det også da han skulle avslutte de tre kapitlene hvor han talte om Guds underlige og nådefulle råd til frelse for verden (kap.9, 10 og 11). Da brøt han også ut i en herlig lovprisning: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor ursansakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier!...For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være æren i all evighet! Amen» (Rom 11:3-36). At Paulus slik åpent gir uttrykk for sin lovprisning over all den trøst han så i Gud og hans evangelium, kunne selvsagt bare ha sin grunn i et naturlig behov for å gi uttrykk for hjertets følelser. Men det kunne også være den bevisste hensikt å la nådesøsknene få ennå et oppmuntrende ord med i brevet.

 

Han som makter å styrke dere. At de kristne skulle bli grunnfestet i evangeliets sannhet var selve hovedformålet for hele brevet (konf. kap.1:11). Nå sier apostelen at det er bare Gud som er i stand til å grunnfeste oss. Når vi erfarer at selv er vi ikke i stand til dette, behøver vi altså ikke fortvile. Det er Gud som skal gjøre dette. Det er med «Guds veldige kraft» vi skal bevares. Det samme sier Peter, at det er «ved Guds kraft vi blir bevart ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid» (1Pet 1:5). At Gud er «all nådes Gud». At det er Gud «som kalte oss til sin evige herlighet», Gud som «dyktiggjør, grunnfester, styrker og befester oss» (1Pet 5:10). Men for at vi virkelig skal kunne kjenne den trøsten vi har i alt dette, kreves det først at vi har klart for oss den fryktelige tilstanden vi står i hvis vi noen gang skulle ha falt ut av nåden, være kommet bort fra det livet som er av Gud. Dernest at vi erkjenner hvor totalt maktesløse vi står overfor alle våre åndelige fiender.

 

Da blir dette den store trøsten for oss; at hos Gud er det både vilje og makt til å bevare oss til det evige liv. Dette talte Paulus meget sterke ord om i kap.8:31-39. Der talte han først om Guds bestemte vilje til å frelse oss, om Guds brennende kjærlighet. At han «ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle». Og da spør Paulus straks: «Hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» Og så avslutter han triumferende: «Jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter....skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre». Tror vi dette, og hele tiden holder dette klart for oss, da stemmer vi nok også i med lovprisningen til Gud: «Bare ham tilhører æren ved Jesus Kristus i all evighet!» Men hvis noen spør hvordan vi skal kunne grunnfestes så vi kan bli bevart til evig liv, da svarer apostelen:

 

etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus. «Etter mitt evangelium», gjennom den forklaringen på hvordan Gud har villet frelse menneskene, som jeg nå har gitt dere. Når Paulus bruker uttrykket «mitt evangelium», understreker han sin overbevisning om at han er en utvalgt apostel med myndighet til i Kristi navn å lære verden veien til frelse. Men samtidig antyder han med dette uttrykket at det vil komme mange andre som også forkynner noe de gir ut for å være Guds evangelium, men som slett ikke er det. Etter store og herlige åpenbarelser av Kristus var denne apostelen så hellig overbevist om den rette sannheten at han kunne si: «Selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det vi har forkynt for dere, han være forbannet!» (Gal 1:8). Men da var det også en presis og god støtte for de enfoldige at han her kort og godt uttrykte det slik: «etter mitt evangelium» (så de straks kunne vite hva som var det rette evangeliet).

 

«Og forkynnelsen av Jesus Kristus». Dette er et forklarende tillegg til «etter mitt evangelium». Paulus sier m.a.o.: Mitt evangelium er forkynnelsen av Jesus Kristus (konf. Apg 5:42, 1Kor 2:2). Og i dette budskapet er det de troende bør «styrkes», eller grunnfestes, så de kan bli faste og urokkelige. De skal ikke la seg trekke inn i menneskelige spekulasjoner om hvordan vi blir frelst. Dette som nettopp fører til svermeri, og drar over seg Guds rettferdige straff fordi de ikke har nok med den store nåden at Gud har gitt oss sitt ord fra himmelen. Nei, la oss holde fast ved «det som var fra begynnelsen» (1Joh 1:1), ordet om Jesus Kristus, han som ble vår frelse etter Guds utvelgelse før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1:4). Han som ble forkynt for våre første foreldre allerede på syndefallets dag. Og som deretter gjennom utallige vitnesbyrd i ord og forbilledlige handlinger står fram over alt i Skriften.

 

Ordet om Kristus er hele Skriftens kjerne og midtpunkt. «I bokrullen er det skrevet om meg» sier han (Heb 10:7). Ikke bare den forbilledlige loven om ofringene, men også den loven som «var inngravert med bokstaver på steiner» (2Kor 3:7), viser bare til Kristus. For den har som mål å utmatte, knuse og drive oss til nådestolen i hans blod (Rom 5:20-21, Gal 3:24). Så er da Kristus helt konkret innholdet og siktepunktet for enhver evangelisk forkynnelse. Men vi skal ikke stadfestes i troen på evangeliet bare slik vi finner det åpenbart i Det gamle testamentes profetier og forbilder. Det skal også skje gjennom den fullendte forkynnelsen om Kristus, etter det klare lyset som ble tent gjennom oppfyllelsen av profetiene, gjennom Kristi fullbrakte verk og utgytelsen av Ånden. Det er dette Paulus tenker på med tilføyelsen:

 

etter åpenbaringen av hemmeligheten. Den hemmeligheten Paulus tenker på her, er nettopp den Guds viljes hemmelighet om hvordan vi skulle bli frelst, som først ble virkelig åpenbart gjennom evangeliets fulle lys (konf. Ef 1:9 og v.4). At også hedningene skulle bli innbudt til Kristi nåderike, var også en del av denne hemmelighet (konf.Ef 3:3-6). Men bare en del. Samtidig var dette noe som hadde stor betydning for å fatte den egentlige hemmeligheten. For nå ble det klart at lovens gjerninger ikke var nødvendige for å bli rettferdige innfor Gud. Nå skulle altså tvert imot ville hedninger, som ikke en gang hadde hørt om loven og langt mindre hadde oppfylt den, kunne få ta imot nåde og rettferdiggjørelse bare ved troen på Kristus. Da lå det jo i dette det sterkeste bevis på evangeliets grunnleggende budskap om at vi frelses bare av nåde gjennom den énes rettferdighet, den énes lydighet.

 

Vi ser at Paulus i kap.9:30 også bruker dette at hedningene fikk del i Kristi rike, for å fremheve nåden. Der vektlegger han nettopp dette at de ikke en gang «søkte rettferdighet», og likevel har fått rettferdighet ved tro. Mens Israel, som søkte rettferdighet, ikke fikk den. Bare fordi de ikke tok imot den ved tro, men søkte den gjennom lovgjerninger. Og når Paulus da her uten noen nærmere forklaring bare taler om «åpenbaringen av hemmeligheten», må vi forstå det som den hemmelighet han gjennom hele brevet aller mest har vært opptatt med måtte bli åpenbart. Vi ser at straks han i de to første kapitlene grundig har vist at både jøder og grekere alle var fulle av synd, og så i kap.3:21 begynner å forkynne hovedinnholdet i evangeliet, så sier han: «Nå er derimot Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet som er bevitnet av loven og profetene». Der ser vi at

 

selve hemmeligheten, det som «er blitt åpenbart», er Guds rettferdighet.

 

Men så tilføyer han straks: «uten noen lov». Det var dette han ville bevise så sterkt ved å tale om at også hedningene ble benådet. Vi fatter sammmenhengen hvis vi holder klart for oss hvor dypt den oppfatningen satt hos jødene at de gjennom sin lov og gudsdyrkelse hadde alt i orden.

 

Gjennom hele Romerbrevet åpenbares den rene og klare læren om Guds vei til frelse. At alle står like skyldige for Guds øyne, uansett hva vi har gjort eller gjør. For vi har alle overtrådt, og bryter stadig Guds lov. Og vi frelses utelukkende ved forløsningen i Kristus Jesus, så snart vi tar imot den ved tro. Det er altså dette - som fremdeles, i dag, er den dype hemmeligheten for ethvert menneskes natur. Og som har vært apostelens store hovedemne gjennom hele brevet - det er dette som er den store hemmeligheten som han også her i sin avsluttende lovprisning har i tankene. Selv når han i det første kapitlet taler om hva han ville gjøre for romerne (v.15-17), så er det «å forkynne evangeliet» (v.15). Og i v.17 taler han om hva det er som dermed skal «åpenbares». Han sier: «for i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet». Det er dette som er hemmeligheten det siktes til i ordene «åpenbaringen av hemmeligheten».

 

som har vært holdt skjult fra evige tider (sv: som under eviga tider varit förtegat). Dette kan synes noe underlig. Vi vet jo at Herren fra verden ble til har talt til menneskene om en Frelser som skulle komme, og med utallige forbilledlige handlinger og profetier forberedt hans komme. Men saken avklares når vi innser at her taler apostelen om Kristi evangeliums «høylyse dag», - sammenliknet med Det gamle testamentes morgendemring gjennom profetiene og forbildenes dunkle antydninger. Denne sammenlikningen bruker han også i 2Kor 3, der han sier (v.10): «For det som slik delvis ble herliggjort (gjennom GT’s profetier og forbilder), har nå ingen herlighet sammenliknet med den herligheten som er så mye mer overveldende» (altså den som stråler fram gjennom «Åndens tjeneste» (v.8) eller «rettferdighetens tjeneste», forkynnelsen av evangeliet i nytestamentlig tid.

 

Nå er det oppfylt, alt det profetiene mer eller mindre dunkelt forkynte skulle skje. Nå har vi sett Kristus fødes, lide, dø og oppstå. Og vi har hørt apostlene i Åndens høylyse dag utlegge Det gamle testamentes løfter, og på det mest nøyaktige beskrive troens vei. - Da åpenbares selv Det gamle testamentes evangeliske budskap så vi kan synes de var like klare som en av apostlenes ord i Det nye testamente. Men det var altså slett ikke slik, for da var ennå ikke alt fullbyrdet! Da var løftene om Kristi første komme til jord like dunkle for fedrene, som løftene om hans gjenkomst på dommens dag, og som den evige frelsen er like dunkel for oss i vår tid.

 

Enkelte Guds barn har ganske visst et levende lys over dette. Men hvor mye mer levende skulle vi ikke sett det, nå som det alt sammen er fullbyrdet, oppfylt? Da ville vi se at hele vårt liv i troen og håpet hittil bare har vært som en vandring i mørket, - sammenliknet med den overbevisende klarhet vi ser alt i etter at det står fullt opplyst for hjertet vårt. Akkurat slik var forskjellen mellom det lyset Kristi tid førte med seg, sammenliknet med det som kunne utledes av Det gamle testamentes løfter og skyggebilder. Disse kan nærmest sammenliknes med gåter, og løsningen på gåtene har en da i Det nye testamente.

 

Augustin sier: «Det nye testamente ligger skjult i Det gamle. Og Det gamle testamente ligger oppslått i Det nye». Derfor sammenliknes Kristus og evangeliets fulle lys med solen, «rettferdighetens sol». Mens det profetiske ord derimot sammenliknes med «et lys som skinner på et mørkt sted inntil dagen gryr» (2Pet 1:19). For nå, i Det nye testamentes tid, kunne apostlene si: «Vi var øyenvitner til hans herlighet» (v.16), «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne har fra Faderen» (Joh 1:14), «det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved....det forkynner vi dere» (1Joh 1:1-3). Så kom i tillegg den store pinsedagens veldige utgytelse av Ånden over apostlene. Da var de endelig istandsatt til å gi videre denne fullstendige rettferdiggjørelses-læren som vi bare finner i deres skrifter. Det er dette Paulus taler om her, for å vekke oss opp så vi lovpriser Gud og fryder oss. Bare den som har fått det fulle lyset over frelsens vei, kan si at hemmeligheten hadde «vært holdt skjult (sv: varit förtegat) fra evige tider».

 

26-27: men som nå er blitt åpenbart og ved de profetiske skrifter gjort kjent for alle folkeslag, etter den evige Guds befaling, for å virke troens lydighet - den eneste vise Gud, bare ham tilhører æren ved Jesus Kristus i all evighet. Amen.

men er nå blitt åpenbart....og gjort kjent. At hemmeligheten nå er blitt kunngjort ved de profetiske skrifter kan oppfattes dels som at når profetiene gikk i oppfyllelse, falt et nytt og klart lys over deres budskap, slik at evangeliets hemmelighet nå ble åpenbart for alle fattige sjeler. Dels kan det gå på det faktum at både Kristus og apostlene alltid belyste og stadfestet sin forkynnelse med profetenes skrifter. Over alt, både når Kristus talte og i apostlenes brever, ser vi at de henviste til Skriften; til Moses og profetene. Særlig overfor jødene var dette et nyttig middel til å overbevise dem om sannheten.

 

Men Paulus sier videre at hemmeligheten er blitt åpenbart og gjort kjent etter den evige Guds befaling. Dette er en tilføyelse som er full av trøst. Legg merke til at det skjedde «etter den evige Guds befaling»! Det er hans alvorlige vilje at vi skal få del i hans rådslutning, skal få ta imot troen og bli frelst. Hvis vi altså nå gjerne vil vite hva slags holdning den store Gud i himmelen har overfor oss, og hva han til slutt vil gjøre med oss, uverdige syndere, - så hører vi her på nytt at det var «den evige Guds befaling» at det glade budskap skulle forkynnes «for alle folkeslag», «for alle hedningefolk». Dette Jesu Kristi evangelium som forkynner at vi gjennom syndefallet alle sammen ble så fordervet at «ikke ett eneste menneske blir rettferdiggjort for Gud av lovgjerninger» (Gal 2:16). Men at derfor har så Gud i sin barmhjertighet og visdom fra evighet av gitt oss et annet stedfortredende menneske; den andre Adam. Så vi bare ved hans lydighet skal bli rettferdige. Så vi bare ved troen på ham skal få være fullstendig fri fra lovens dom. Slik at selv mens synden dessverre ennå bor i oss, ja, til og med av og til bryter ut, skal vi likevel være så rene og velbehagelige for Gud som om vi aldri hadde hatt noen synd.

 

Slik har vi jo hemmeligheten forkynt og åpenbart gjennom Kristi evangelium. Og det har altså skjedd «etter den evige Guds befaling». Det er altså Guds alvorlige vilje at vi skal tro dette, og ha den fred som bør følge en slik nåde. Dette er altså den evige Guds sinnelag overfor oss, ja, overfor «alle folkeslag». Til og med slike mennesker som har sølet seg til i de aller groveste synder og elendighet. Kristi evangelium er etter Guds befaling forkynt for alle folkeslag. Det vil si at det er Guds befaling og klare hensikt at alle folkeslag skal få ta imot det glade budskap. Da Kristus var gitt all makt i himmel og på jord, gav han også sine vitner den samme befalingen: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen»».

 

Dette er altså «den evige Guds befaling». Etter sitt vesen er Gud evig. Han var til før alt annet. Han er fra evighet til evighet. Og må derfor være fullkomment uforanderlig. Men da må han også i dag, også i denne stund, ha det samme omsorgsfulle sinnelag som vi ser åpenbart i denne «befalingen». Å, måtte vi da også ta dette til oss, og tro dette! Så ville vi nok også begynne å elske og lovprise ham. Både Skriftens ord og all erfaring vitner om at selv de verste fiender, bare de får vite at Gud er så uendelig nådig, bare de får Åndens lys over dette, så begynner de å elske ham inderlig. De begynner å gråte over sin egen ondskap og ulydighet mot en så nådig Gud og Far. Da vender de om til ham. Nå vil de være hans lydige barn.

 

Det er på denne måten Gud har villet vinne syndere: Gjennom sin «överflödande» nåde.

Derfor kommer også apostelen straks med denne tilføyelsen:

 

for å virke troens lydighet. Med «troens lydighet» menes den lydighet at vi tror. For dette er Guds bud i evangeliet: «at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn». Da blir også følgen lydighet mot hans bud i loven, så vi også «elsker hverandre» (1Joh 3:23). Ja, slik er de salige fruktene når evangeliets hemmelighet blir åpenbart for oss. Når troens øyne åpnes hos oss så vi ser at vi, på tross av alle våre synder, likevel eier den evige Guds kjærlighet. At han gjennom Sønnens død nå er forsonet og nådig mot oss. Ja, at han aldri vil tilregne oss syndene våre etter loven, når vi tror på Sønnen (kap.4:5-8, 5:6-10, 18-21, 8:1,3 m.fl.). Å, når vi får Åndens lys så vi ser og tror dette, da begynner vi å lovprise, opphøye og elske så nådig en Gud.

 

Troens lydighet fødes altså bare gjennom evangeliet!

Derfor har Gud befalt at evangeliet skulle forkynnes for alle folkeslag.

 

Den eneste vise Gud, bare ham tilhører æren ved Jesus Kristus i all evighet. Amen. «Den eneste vise Gud». Paulus har tidligere talt mye om Guds kraft til å grunnfeste oss, om hans store nåde og kjærlighet som åpenbares i evangeliet m.m.. Nå minner han oss om ennå en stor, markert og fullkommen egenskap hos Gud; om den dype, guddommelige visdommen. En tilsvarende lovprisning over Guds uutgrunnelige visdom strømmet også ut over apostelens lepper da han var kommet til slutten av brevets første hovedavsnitt, om Guds rådslutning til frelse i Kristi evangelium. Da utbrøt han: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier! For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?» (Rom 11:33-34). «Den eneste vise Gud», sier teksten vår. Alle de mest vise mennesker er bare dårer når det gjelder spørsmålet om hvordan vi blir frelst.

 

Samtidig som evangeliet er en «snublestein» og en «dårskap» for vår blinde fornuft (1Kor 1:18-25), er det i virkeligheten en uutgrunnelig visdom som engler gjerne ønsker å se inn i (1Pet 1:12). Vi ser det også omtalt i Ef 3:10, at «Guds mangfoldige visdom (i forsoningen, v.11) nå ved menigheten skulle bli gjort kjent for maktene og myndighetene i den himmelske verden».

 

Å, må også dette få øke vår glade lovprisning, vår tilbedelse til Gud! Fordi han er den eneste vise, og at dermed vi, som små uforstandige barn, bare får høre og ta imot det han vil si til oss. Får hvile hodet vårt mot hans, den eneste vises, uutgrunnelige rådslutning til vår frelse. Ham, den eneste mektige og eneste vise Gud, være da priset og æret ved Jesus Kristus i evighet!

 

ved Jesus Kristus sier apostelen. For utelukkende gjennom ham er det Gud kan bli lovprist og avholdt. Det er bare gjennom Kristus Gud er forsonet og full av nåde mot syndere. Utelukkende gjennom ham at skyldige veseners samvittigheter kan komme til fred med Gud. Bare i Kristus og hans forsoning er det Guds uendelige kjærlighet og visdom åpenbarer seg. Og alt dette betyr at det også er bare gjennom Jesus Kristus våre hjerter virkelig kan prise og tilbe Gud. Jesus Kristus er midtpunktet, begynnelsen og slutten i hele Guds evangelium og i alle Guds barns hjerter.

 

Så er det da også bare gjennom Jesus Kristus alle ære, lovprisning og tilbedelse skal bæres fram for den store og evige Faderen fra alle frelstes hjerter her i livet og i evighet. Og må så også våre hjerter inderlig lovprise ham for alt det vi har i hans navn (d.v.s. i hans person), - som virkelig er verd all tilbedelse - og for alle hans usigelige gaver til oss syndere! Ja, ham, den eneste allmektige og vise, all barmhjertighets Gud og all trøsts Fader, tilhører æren og lovprisningen nå og i all evighet! Amen.

 

 

La oss ta et tilbakeblikk

på de viktigste lærdommene i Romerbrevet.

 

I dette herlige og åndrike brevet har vi møtt de dypeste lærdommene på alle kristendommens viktigste områder. Vi har fått erfare det Luther sier: «Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det vil være av stor betydning for hver eneste kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød».

 

Men la oss nå ta et kort overblikk over brevets budskap. La oss se på hvilke store, herlige og nødvendige lærdommer vi har fått. Men også hvor nødvendige disse er for selve livet, at vi daglig må ta til oss av disse, og leve dem ut i dagliglivet. La oss aldri glemme apostelens bemerkning om Israels barn: «Ordet som de hørte ble ikke til noen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det (Heb 4:2). Vi har alle svært lett for å bli selvsikre, falle i åndelig søvn og falskhet, men også i vantro eller motløshet. Da må vi aldri glemme at vi hver dag må ta Ordet til oss og leve etter det ( konf.2Mos 16:4-35), som vår eneste hjelp mot alle disse farene.

 

Den største og aller farligste tendensen hos oss alle, er den kjødelige selvsikkerheten; at vi ikke regner med Gud, ser bort fra at han alltid er nær oss og ser oss, forakter hans bud og advarsler, og vil bare sove i synden. Dette er jo et hvert menneskes tilstand av naturen. Og det er dette som er den åndelige døden. Men denne faren ligger også alltid på lur for alle som en gang er blitt vekket opp og frelst. Det vi derfor aller først trenger, er å vekkes opp fra døds-søvnen, og stadig på nytt vekkes opp fra vår selvsikkerhet, så vi isteden alltid har Gud og hans ord for øynene våre. Og det er jo akkurat dette Paulus først er opptatt med i Romerbrevet. Han søker å vekke menneskene opp fra deres selvsikkerhet. Straks han har avsluttet sin innledende hilsen (1:1-17), er det første emnet han tar opp at «Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som undertrykker sannheten i urettferdighet».

 

Han vil bevise at ingen mennesker kan unngå Guds vrede, hvis de er blant disse som ikke bare har synd, men som også «undertrykker sannheten i urettferdighet» (d.v.s. holder sannheten borte fra tankene sine, for å kunne fortsette fritt i synden). Til det bruker han den tankevekkende sannheten at vi står ansvarlige i samme grad som vi har kunnskap om Gud. Og at alle mennesker har en viss kunnskap om ham. Paulus viser at selv den svært så ufullkomne kunnskapen hedningene hadde, var tilstrekkelig til at de hadde et forpliktende ansvar. De var altså «uten unnskyldning» (v.20). Hvor mye større måtte så ikke ansvaret være for dem som hadde et langt større lys, som hadde Guds ord? Dette omhandles i det andre kapitlet. Hedningene har to kilder til kunnskap om Gud. Først og fremst skaperverket som står der foran øynene på dem og vitner om Skaperen (1:19-20). Så også samvittigheten som anklager det onde og vitner om at Guds lov er skrevet i hjertene deres (2:14-15).

 

Gjennom disse to forholdene «kjenner de Gud» godt nok (sier apostelen). Derfor dømmes det som bevisst motstand når de fortsetter å synde («undertrykker sannheten i urettferdighet»). Og hva gjør da Gud? Paulus sier: «Selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud, men de ble tomme i sine tanker, og deres dåraktige hjerte ble formørket - . På grunn av dette overgav Gud dem til vanærende lidenskaper» (1:21-26). «Og ettersom de ikke fant noen verdi i å holde seg til Gud i sin erkjennelse, overgav Gud dem til et uverdig sinn» (v.28). Det er jo en forferdelig tilstand - når Gud overlater et menneske til seg selv. Helt stille bare trekker seg tilbake fra ham, og overlater ham til hans hjertes ondskap og dårskap, til forherdelse! Og dette ser vi levende eksempler på over alt, både blant hedningene i deres ynkelige dårskap og ugudelighet (1:24-32), og blant jøder og navnekristne i deres forblindelse (11:8-10).

 

Vi ser virkelig at Gud gjør dette med mennesker. Han forblinder dem når de mot bedre vitende trosser ham (konf. Sal 50:17-21, 2Tess 2:10-12). Denne Guds rettferdige dom er fryktelig. Men hvor forferdelig er det ikke hvis vi som har større lys enn jødene, bare fortsetter å leve i synden, uten å omvende oss og bli frelst! Aller verst er det når dette skjer med kristne som en gang er blitt omvendt og benådet med selve Åndens lys, og har smakt Guds godhet i hjertene sine. Når disse på nytt begynner å leve et liv i lettsindighet og selvsikkerhet, bedøvet av jordiske sanser og «syndens bedrag» (Heb 3:13). Når den gamle slangen har forført dem slik at det nå ikke lenger er noe som helst som makter å advare dem og omvende dem til frelse. De bare fortsetter å misbruke Guds nåde i løsaktighet. Da er det ikke mulig å unngå følgene, så sant Gud i går og i dag er den samme. Da vil han også i dag la denne vreden ramme oss. Først overlater han oss til oss selv og vår selvsikkerhet, tar sin Ånd fra oss og lar oss forherdes så vi ikke et eneste øyeblikk frykter for helvete. Nå kan vi synde fullstendig fritt - uten at det bekymrer oss det minste. Dette er det første Gud i sin hellige vrede gjør med dem som avviser ham og vil leve fritt i sine synder.

 

Det andre - Gud bevare oss så vi aldri i evighet får oppleve hva det er! «Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud» (Heb 10:31). Paulus gir oss en antydning om dette når han sier: «Ved din hardhet og ditt hjertes ubotferdighet samler du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares. Han skal gi enhver etter sine gjerninger...Over dem som søker sitt eget og er ulydige mot sannheten, men som derimot lyder urettferdigheten, lar han komme harme og vrede, ja, trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde» (2:5-9). Å, Herre Gud, vær oss nådig! Gi oss heller de største slag her i livet! Hjemsøk heller våre synder med hardeste ris og plager, bare vi ikke må sove og forherdes! Hvis de to første kapitlene i dette brevet får vekke oss opp for dette forholdet, da har vi brukt dem på rette måten.

 

Men på samme måte som vi i selvsikker lettsindighet forakter Gud og hans bud, har vi også en like sterk tilbøyelighet til å tvile på nåden, til vantro og egenrettferdighet. Så når Gud endelig oppnår å fordrive søvnen fra øynene våre, slik at vi får se vår synd og Guds dom, så vender vi oss omgående til et eller annet vi skal gjøre for å hjelpe på saken. Til vår anger, bønn og helliggjørelse. Og hvis dette ikke fører til noen framgang, gir vi opp i fortvilelse.

Det vi da mangler, er at vi ennå ikke virkelig kjenner og tror hvor fullstendig fortapte vi egentlig er, så vi ikke kan gjøre noe som helst til vår frelse. Og at vi heller ikke kjenner storheten og tilstrekkeligheten av forsoningen i Kristi død: Disse aller viktigste hovedlærdommene i kristendommen; om hele menneskehetens fortapte tilstand under syndens overmakt, og den fullkomne forsoningen gjennom Kristus. Og om den frie adgangen til nåden ved troen på ham.

 

Disse hovedlærdommene er det som forkynnes rikt og sterkt i brevets tredje, fjerde og femte kapittel. Om hvordan alle mennesker ligger under for syndens makt. Noe som allerede i de to første kapitlene ble slått fast. Paulus sier i kap.3:9: «Vi har ovenfor anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Men dette bekrefter han så også i samme kapitlet med Skriftens egne ord: «Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste. Det er ikke én som har forstand. Det er ikke én som søker etter Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en éneste» (v.10-12). Dette er en overmåte viktig lære, for å kunne forstå fylden og meningen med Kristi forsoning, og komme til en mer grunnfestet trøst i Guds nåde. Når vi ikke har en rett erkjennelse av vår fullstendig fortapte tilstand, tenker vi alltid, uansett hva vi så hører om forsoningen og nåden, at vi nok selv også må bidra med noen godhet og fromhet for å kunne tro vi er benådet.

 

Hele Guds evangelium hjelper oss ingen ting,

hvis vi ikke kjenner Skriftens lære om syndens makt over hele vår natur.

Uansett hvor stor tro vi da har fått gjennom evangeliet, så rives alt sammen ned så snart vi får en dypere erfaring av vår egen synd. Derfor er det så riktig, det Luther har sagt: «Troens veske må ha to rom. Det ene for læren om hvor fullstendig fortapt vi er i oss selv. Det andre for læren om hvor fullkomment alt er oppfylt i Kristus».

Derfor må hver éneste kristen gjøre seg godt kjent med Skriftens lære om syndens makt over menneskene. Hvordan hele vår slekt gjennom syndefallet ble så forgiftet og fylt av all mulig ondskap at det ikke finnes et éneste hellig menneske på jord som ikke kjenner på nøden, og klager og sukker over at synden henger så fast i hele deres vesen. Både i tanker, ord og gjerninger. Og har gjort at det aldri kan oppnås noen syndfri rettferdighet på jord. Dette vitner alle de helliges liv om, alle deres sukk og frykt for Gud, alle deres bønner om nåde og hjelp. Det samme vitner tekstene om, som Paulus nevner fra Davids Salmer: «det finnes ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste». Legg merke til: «Ikke en éneste!» Derfor sier han også videre at gjennom loven skal «hver munn bli lukket igjen, og hele verden skal stå straffskyldig for Gud, siden intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger» (3:19-20). Ja, han går så langt at han sier at «det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære» (v.22-23).

Dette taler han i kap.7:14-25 om mulig ennå sterkere om. Der sier han at selv han, som hadde en brennende lyst til Guds lov etter det indre menneske, likevel så en annen lov i lemmene sine, som kjempet mot den loven som var i hans ånd, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans. Derfor bryter han ut i et nødens sukk: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?» Og årsaken til denne fryktelige kampen forklarer han slik: «For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden» (v.14. Ordet i gr.teksten som er oversatt med «kjødelig» betyr egentlig «kjøtt», «et kjødelig emne», av naturen kjødelig). Ja, dette stedet gir oss den beste forklaringen på hvorfor den hellige og gode loven har så uventet virkning på menneskene. Og som gjør at istedenfor at synden skulle bremses av lovens forbud, så blir synden tvert imot «grensesløst syndig ved budet» (v.13).

Men en slik virkning har riktignok ikke loven på alle mennesker. Bare på dem som virkelig erfarer dens virkning på hjertet. Luther sier loven har to forskjellige virkninger og to forskjellige disipler. Hos dem som bare ser på gjerninger virker den et utvendig pent vesen, - som hos fariseerne. Men hos dem som ønsker å gjøre alt det den påbyr, også når dens åndelige krav angriper dypet av hjertet og det indre fordervet, hos dem virker den bare syndenød og fortvilelse. Og dette er nok det aller sterkeste bevis på det forferdelige fordervet som inntok vår natur gjennom syndefallet. Men også samtidig det beste bevis på hvor bortkastet og fruktesløse alle våre anstrengelser er, for å frelse oss selv. For når selve det hellige forbudet bare øker ondskapen, - hva skal vi da foreta oss? Jo, da må jo alle våre anstrengelser bare opphøre, slik Paulus selv skildrer det: «Jeg døde!» (v.9-10).

Så står vi ved dette «veikrysset»: Vi har møtt det åndelige kravet: «Du skal ikke begjære!» Og dette er blitt alvorlig for oss, dette har vi tatt inn over oss. Men vi har også opplevd denne sannheten om hvordan loven virker på vår natur, når den virkelig angriper den. Hva så? Les da først kap.5:20 og deretter kap.7:7-13. Her ser du hvor tett Gud har sørget for at alle utveier er stengt for synderen til å søke frelse utenom Kristus.

Den som ikke vil ta sin tilflukt til ren nåde, til den fullkomment frie og uforskyldte nåden, utelukkende gjennom forløsningen i Kristus Jesus, han kommer til å fortvile og gi opp, hvis han virkelig kjenner sine synder.

 

Dette er det aller første Paulus får lært oss gjennom denne klare skildringen av vårt dype forderv. Og vi har sett at han taler ikke om dette som noen tilfeldig tilstand, eller at det skulle skyldes manglende alvor hos enkelte. Nei, han viser at det gjelder alt som har navn av menneske. Han sier «intet kjød», «ikke én eneste», «hver munn», «hele verden». Ja, han sier at selve loven (legg merke til: ikke lovløsheten, men loven) har denne virkningen på vår natur at den som går mest alvorlig inn for å holde loven på alle områder, er den som sterkest får oppleve denne lovens virkning i oss.

Har du ennå ikke erfart dette? Da forstår du heller ikke hva det er Paulus lærer på dette området. Men da forteller du selv at du ennå ikke har opplevd lovens rette virkning, og dermed heller ikke oppfattet lovens krav mot ditt indre menneske, mot hjertet og tankene! (Mat 5:22-28). Da har du på samme måte som fariseerne laget ditt eget mål for din kristendom, passe stort til at du kan oppfylle det. For hvis du virkelig med det rette alvor går inn for å holde det loven krever, må det jo føre fram til det mål loven ble gitt til! Derfor er det selvsagt en klar følge at ikke ett éneste menneske på jord vil kunne lykkes bedre i sitt eget strev for å omvende seg, enn det Paulus lærer oss her. Og da er også like så sikkert hver éneste sjel fortapt og fordømt så lenge de er under loven.

Men når vi da altså bare har fortjent, og bestandig bare fortjener, Guds vrede og evige fordømmelse, skal vi da også bare bli stående der under vreden og fordømmelsen? Eller hvordan skal vi da kunne bli frelst og få tro på Guds evige vennskap? Dette er så brevets store hovedemne med læren om menneskehetens frelse og rettferdiggjørelse ved troen på Kristus. Umiddelbart etter at han har slått fast at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», tilføyer Paulus: «Nå er derimot Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet som er bevitnet av loven og profetene. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell». (3:20-22). Så fortapt er alle mennesker i seg selv at «det er ingen forskjell». Derfor blir også alle like fullkomment benådet og rettferdiggjort bare ved troen på «forløsningen, den som er i Kristus Jesus» (v.24).

Her gir så apostelen også en forklaring på Guds evige råd til frelse, eller Guds tanke med forsoningen gjennom Kristus. Han sier at Gud har stilt Kristus fram som et forsoningsoffer («en nådestol» - som ypperstepresten sprengte offerblodet ut over) i hans blod. «Slik ville Gud vise sin rettferdighet» i dette at han forlater syndene (3:25-26). Den guddommelige rettferdigheten og sannheten som Guds bud og advarsler stod for, krevde at ikke en bokstav eller tøddel av loven skulle forgå, men at alt skulle oppfylles av menneskene, hvis de skulle kunne bli frelst. Men alle mennesker er under syndens makt. Altså kunne ingen oppfylle loven. Og derfor har Gud stilt sin Sønn fram til et forsoningsoffer («en nådestol»), for at alle mennesker og ånder skulle se at ikke noe som helst av loven var slettet eller ettergitt, men at syndere blir benådet utelukkende på grunnlag av en fullbyrdelse av loven. Det er dette Johannes også tenker på når han sier at Gud ikke bare er trofast, men også «rettferdig» når han tilgir syndene (1Joh 1:9).

Når Paulus her kaller Kristus et «soningsoffer («en nådestol») i hans blod» (konf.Heb 4:16), så sikter han dermed til det herlige forbildet i Det gamle testamente; soningsofferet. På den store forsoningsdagen bar ypperstepresten offerdyrets blod inn i det aller helligste, og stenket blodet ut over nådestolen (lokket på arken). Dette var jo et forbilde på den endelige og virkelig forsoningen i Guds Lams blod. Ja, han minner om de utallige ofringene under den gamle pakt. Alle siktet til og forberedte étt og det samme; at menneskene skulle frelses gjennom et stort og evig soningsoffer som skulle komme (Heb 10). Her har vi den eneste urokkelige grunn for vår salige trøst og fred i troen; Dette at Gud helt fra verdens begynnelse gjennom utallige forbilder og gjentatte løfter har holdt oppe et stadig vitnesbyrd om forsoningen i Kristi blod.

I det femte kapitlet går Paulus ennå dypere inn i Guds evige plan med menneskene. Der taler han (v.12-19) om menneskehetens to stedfortredere; Adam og Kristus. Han sier «slik som synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden...» og «slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik blir den enes rettferdighet til rettferdiggjørelse for alle mennesker. For slik som de mange ble stilt fram som syndere (sv: «gjorda til syndare») ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige (sv: «göras rättfärdia») ved den eneste lydighet». Å, evige nåde! Tenk at Gud først har besluttet, og deretter åpenbart denne sin vei til frelse for oss! Verken livet her eller evigheten blir nok til å lovprise og tilbe Gud for den uendelige nåden og veldige trøst som ligger i disse ordene.

Vi var jo alle innstilt på at Guds nåde kunne vi bare oppnå gjennom vår egen lydighet. Ellers måtte vi fordømmes for vår ulydighet. Nå får vi her høre, og det til og med uttalt tre ganger, at Gud aldri hadde tenkt det slik. Nei, den store, nådefulle Guds tanke har hele tiden vært at «slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik har også den enes rettferdighet blitt til rettferdiggjørelse for alle mennesker» - og slik v.17 sier, over alle dem «som tar imot nådens overflod og rettferdighetens gave». Det skal bli gitt oss utelukkende på grunn av «den enes lydighet»; den velsignede mellommannen, den andre Adam.

Hvordan skal vi så oppfatte dette at Gud tross alt alltid taler til oss i loven, og krever lydighet og rettferdighet? Dette svarer apostelen på i v.20-21: «Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik (sv: varest synden överflödade, där överflödade då nåden ännu mer), for at slik som synden hersket ved døden, skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre». Å, evige nåde! Å for en guddommelig barmhjertighet! Gud har altså aldri tenkt at etter syndefallet skulle menneskene selv oppfylle loven, og bli rettferdige på den måten. Han har altså tvert imot gitt oss loven med den hensikt att «överträdelsen skulle överflöda» (på den måten kap7:7-13 viser). For at vi grundig måtte få erkjenne hva vi alle sammen også alltid har vært: fortapte syndere. Og som syndere virkelig kunne sette pris på, tilbe og lovprise Gud for den store og dyrkjøpte nåden. Fra dypet av hjertet lære å prise Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod.

Men skal så mitt alvorlige og trofaste strev for å gjøre Herrens vilje ikke bety noe som helst for at jeg kan bli benådet? Er det virkelig ingen forskjell innfor Gud mellom det éne mennesket som lever strengt etter Guds ord og gir avkall på synden og verdens lyst, og en annen som gir kjødet all mulig frihet? Og hva kan det så ellers være som gjør den forskjellen på mennesker at den ene blir frelst og den andre fordømt, når de altså alle er like uverdige? Slike spørsmål har Paulus gitt svar på i det fjerde kapitlet, og stadfester der svaret sitt med eksempler fra de to største Guds hellige i Det gamle testamente; Abraham og David. Først stiller han spørsmålet: Hva kan vi si Abraham har oppnådd på grunn av all sin fromhet. Og svarer at dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av sine gjerninger, så har han noe å rose seg av. Men det har han i alle fall ikke hatt overfor Gud. For hva sier Skriften: «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet». Og så tilføyer Paulus noen særdeles tankevekkende ord som samtidig forteller oss hva som er selve hemmeligheten i dette forholdet: «For den som arbeider blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste (sv: «den som håller sig til gärningar, honom tillräknas icke lönen efter nåd, utan efter skyldighet»). Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet» (v.4-5).

Hvis det mest kristelige og hellige menneske bevisst eller ubevisst lever på disse sine gjerninger, så får han ingen nåde. Men får «oppgjør» «som fortjeneste», eller som noe han bare skylder å gjøre (konf. Mat 20:1-6). Den derimot som er så knust i sin ugudelighet at han tar sin tilflukt til «ham som rettferdiggjør den ugudelige» som sin eneste redning, får omgående - utelukkende som gave - sin rettferdiggjørelse bare ved troen (Altså ikke ved selve troen, men «ved troen» som motsetning til «ved gjerninger»). Så alvorlig er Guds utvelgelse i Kristus, at han forkaster de beste, «de som arbeider» - fordi de er opptatt med sine gjerninger, sin aktivitet. Mens de største synderne blir straks benådet, fordi de kommer i tro til Sønnen. Dette taler Paulus sterkt om i det niende kapitlet. Der sier han det så sterkt, som en forklaring på dette vanskelige kapitlet om utvelgelsen: «Hedningene som ikke søkte rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen» (v.30-32).

Så sterkt går denne apostelen ut med sin Herres lære om troen. For at vi skal se det er bare som fortapte syndere vi får motta nåden utelukkende ved tro. Her skal vi lære - og det må vi aldri glemme - at

vi rettferdiggjøres bare gjennom en tilregnelse,

ved at Gud tilregner oss det vi selv ikke er eller har gjort, men det Mellommannen var og gjorde. Men tilregner oss derimot ikke syndene våre.

Dette var også Davids frelsesvei og lære. Det minner Paulus om, når han siterer fra Sal 32:1-2 der «David uttaler saligprisningen over det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger», og videre: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd». Og denne friheten fra å bli tilregnet all vår synd, skal vi bare ha utelukkende gjennom troen på Kristus. Men så er det mange som blir opptatt med at det er bare troen som nevnes som grunnlag for vår frelse. Da mener de troen må være så verdifull i seg selv at den virker frelse. Men nettopp for å avverge en slik oppfatning er det Paulus har denne utfyllende tilføyelsen i v.16: «Derfor er løftet av tro, for at det kunne være av nåde». Det ligger ingen som helst verdighet eller fortjeneste i selve troen. Troen er den fattige og fortapte synders tilflukt utelukkende til bare nåde.* Troen gir hele æren til Kristus og nåden. Men nettopp fordi den er født av, og lever på den kostelige perlen; Kristus, er den så dyrebar for Gud. Det er bare på grunnlag av det Kristus har fortjent, at det er en frelsende tro. Derfor måtte det være av tro, for at det ikke skulle bero på noe vi hadde fortjent, men være utelukkende av nåde.

*

Eller som en annen har sagt det, nettopp i et foredrag over emnet: «Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen i C.O.Rosenius’ forkynnelse»: «Troen er den utstrakte, tomme hånd som tar imot den gaven Kristus har kjøpt til den som ikke tror» (Oversetters tilføyelse).

Men når det så bare er av nåde vi blir frelst, og bare gjennom tro, så kunne jo mange mene at da hadde det ikke lenger noen betydning at vi gjør Guds vilje. Da er det liksom ikke lenger så farlig om vi synder og slipper kjødet fri. Men da svarer Paulus dette: «Dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve» (8:13). Dersom dere faller fra den troen og daglige omvendelsen som alltid følger med et hellig sinn, og som kjemper mot synden og stadig døder kjødet, da skal dere være klar over at dere er under Guds vrede. Da er dere falt ut av nåden, og er på nytt under Guds dom til fordømmelse.

Men hvis så noen spør: Bør vi ikke da være mer tilbakeholdne med å tale om troens dybder og troens lære, når den altså kan misbrukes til et løsaktig liv? Da svarer apostelen: «Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven» (3:31).

Det er bare ved å høre evangeliet om Guds Sønn at noe som helst menneske kan motta Ånden og virkelig begynne å elske Gud - som er lovens første krav, ja, som er «lovens oppfyllelse».**

 

Begge disse innvendingene besvarer Paulus også i det sjette kapitlet. I kap.5:20 har han sagt at «der synden (gjennom loven) ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik». Så tenker han seg i kap.6:20 at følgende spørsmål kan dukke opp: «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?» Og så svarer han: «På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?» Og hva det betyr at «vi døde fra synden» forklarer han så med denne tilføyelsen: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?»

**

«Bare ved å høre evangeliet om Guds Sønn...» (sv: blott genom trons predikan»), «ved å høre troen» (Gal 3:3,5), som alt sammen er det samme som å høre forkynnelsen av evangeliet om Guds Sønn - det eneste som «er en Guds kraft til frelse» (Rom 1:16), den eneste kraft som skaper troen på Frelseren. (Oversetters tilføyelse).

 

Det er ikke bare dåpens betydning, men også dåpspaktens innhold som gjør at vi overfor synden skal ha den holdningen at vi er døde og begravet (v.4-6), og at på samme måte som Kristus er reist opp fra de døde, slik skal også vi leve et helt nytt liv. På dette grunnlaget er det apostelen formaner oss til å akte oss som totalt døde fra synden, og som bare levende for Gud. Til å ikke stille våre lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Men tvert imot overgi oss helt til Gud med alt det vi er og kan.

Men Paulus ser også for seg den veldige kampen som følger med dette, og frykten vi kan få for totalt å bli overvunnet og beseiret av synden. Derfor trøster han oss med disse ordene: «Synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde» (v.14). Her viser han på nytt at

det er friheten fra loven, det er troen og tilliten til Guds nåde,

som er den eneste kraft som kan seire over synden.

Det samme lærer han oss i kap.7:4 når han sier at vi «døde bort fra loven ved Kristi legeme...for at vi skal bære frukt for Gud». Dette kunne vi ikke så lenge vi var under loven, bundet med trellens innstilling i vår samvittighet. For loven virker det motsatte av alt hellig. Loven vekker opp all slags ondt begjær (7:7-13) og gjør synden «grenseløst syndig ved budet».

Denne herlige forkynnelsen og lærdommene er det dette brevet gir oss. Først og fremst i det store og helt avgjørende spørsmålet om hvordan menneskene blir frelst. Men også videre gjennom alle øvrige omvendelsens, troens og helliggjørelsens hemmeligheter. Det som nå gjenstår; om troens og nådens salige frukter og det kristne livet, skal vi så bare ta et ennå raskere blikk på. La oss først minne hverandre om de aller viktigste av troens salige frukter.

Den første og helt vesentlige frukten av troen og forlikelsen med Gud er jo selve nådestanden, vårt liv under nåden, d.v.s. det faste og evige vennskapet med Gud. Dette taler Paulus om i det femte og åttende kapitlet. I det førstnevnte sier han: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet» (v.1-2). «Fred med Gud» er her det samme som at vi har Guds vennskap. Lever vi i denne salige tilstanden at vi nå på nytt har Guds vennskap, og i en slik nådepakt at han aldri mer vil tilregne oss synden, da eier vi også løftet om det evige livs herlighet hos Gud. «Er vi barn, da er vi også arvinger».

I v.9-10 taler Paulus om hvor omfattende livet under nåden er: «Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt». For en trøsterik påminnelse! Mens vi ennå var fiender - mens det ennå ikke var skjedd noen forsoning - da hadde Gud i sin guddommelige natur en slik kjærlighet til det falne barnet at han gav sin Sønn til et blodig offer for oss. Hvor mye mer skal vi ikke da, når vi nå er blitt rettferdiggjort i Sønnens blod, ved ham bli frelst fra vreden. Og nå roper vi ikke og ber om at han skal gi sin Sønn for oss, nei, ikke en gang en engel. Bare at han skal la den forsoningen Sønnen allerede har oppnådd, gjelde for alle våre synder. Vil han da ikke også gjøre dette?

Jo, når det gjelder hvor fast og sikker denne nåden er, taler Paulus videre i kap.8:1 og sier at det er (sv: finnes) ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Riktignok står det også om disse at de «ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden» (hele livet deres, deres livs retning, er totalt forandret). Men grunnen til at de var fri fra all fordømmelse lå ikke i dette, men i at de nå ikke lenger er under loven (v.2). Og dette igjen av den grunn vi leser i v.3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet».

Hør disse trøstens ord! Akkurat det «som var umulig for loven», det loven ikke kunne virke gjennom oss, «det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn...» Derfor skal vi ikke lenger dømmes etter loven. Om dette sier så Paulus i kap.7:1-6 at vi er så fri fra loven som en kvinne er fra ektepakten når mannen hennes er død og begravet. Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Vi er altså i et konstant og evig vennskap med Gud så lenge vi er bundet til hans Sønn. Da er vi ikke noe som helst mindre i Guds øyne enn barn, Guds barn og arvinger (8:16-17). Og det i så virkelig mening som når Kristus, Guds evige Sønn, her kalles «den førstefødte blant mange brødre» (8:29).

Med en slik stor og evig nåde følger da siden alt godt og salig som nevnes kan. For når vi er Guds barn, da skal nok vår himmelske Far også befale hele skapningen å stå til vår tjeneste. Paulus sier: «Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?» Og videre: «Alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud» (8:28,31). Da kan vi rose oss av alt det onde vi må gjennom i alle livets vanskeligheter, fordi vi vet hvor mye godt alt dette virker i oss (5:3-5). Men vi kan også rose oss med trøst i at selv ikke det som i seg selv er ondt og farlig (synden og djevelen med all sin makt) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (8:28-39).

Når vi er forsonet med Gud, og er hans barn og hans Sønns brødre, da gir Gud oss også mange herlige gaver her i livet, og til sist den uforgjengelige arven. Blant gavene her i livet må vi først nevne den store gaven det er at selve Guds Ånd skal bo i hjertene våre. Om dette sier Paulus at «dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til» (8:9). Men når Guds Ånd bor i hjertet vårt, da er den ikke uvirksom der. Den arbeider, omskaper og helliger hele vårt vesen. Det første den da skaper er et salig, barnlig og fortrolig tillitsforhold til Gud. Paulus sier: «Dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!» Og forklaringen på dette gir Paulus oss her: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn» (8:14-16). Å for en dyrebar gave! En trøtt og knust sjel, som er utslitt og utmattet av lovens stadige krav og all indre kamp, får nå dette direkte vitnesbyrdet av Guds Ånd som gjør ham overbevist om nåden og et fortrolig tillitsforhold med Gud. Å, for en salig fred og kvile!

Men i tillegg til denne tillitsfulle barnekårets Ånd, føder han også i oss et nytt og hellig sinn som fra nå av elsker alt som er av Gud, eller som Gud elsker. Og derimot hater det Gud hater. Dette er det «åndelige sinnet». Det er om dette Paulus sier at «de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til» (v.5). Selv om vi ennå bærer på den gamle fordervede naturen (kjødet) som er like ond som den alltid har vært, har Gud likevel gjort et uendelig dyrebart verk gjennom sin Ånd i den nye fødselen, og gitt oss et nytt sinn. Gjennom dette er vårt sinn så i pakt med Gud og hans ord, at akkurat slik som Gud dømmer etter sitt ord, slik dømmer også vårt nye sinn. Får vi nåde til noe som er godt og hellig, enten i hjerte eller gjerning, så fryder vi oss. Begynner noe ondt å få tak i oss, blir vi sørgmodige. Selve vårt sinn er uforanderlig gjennom alt det som møter oss. Dette er helliggjørelsens hemmelighet.

Videre bærer også Den Hellige Ånd selv hovedomsorgen for sitt verk. Den vokter og hjelper oss i alle våre fristelser, så vi ikke skal gå fullstendig til grunne, men bli bevart i nåden. Paulus sier: «På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er, for han går i forbønn for de hellige etter Guds vilje» (8:26-27). Tenk for en trøst som ligger i disse ordene! Først at Ånden vokter og hjelper oss i «våre svakheter» -. Vi tenker jo som oftest når det gjelder våre svakheter at dette er bare noe som påkaller Guds vrede over oss. Men nei, han vil tvert imot «hjelpe oss i våre svakheter».

Dernest at bare et sukk, «sukk som ikke kan uttrykkes med ord», er nok. Er for Gud en hellig bønn, er rett og slett Den Hellige Ånds bønn for oss. Det er altså en bønn som han som ransaker hjertene tar imot som Åndens egen forbønn for oss. Å, for en trøst, særlig i tider da vi opplever stor skrøpelighet så vi ikke en gang kan be! For en trøst det da er å vite at Gud hører disse våre sukk som om de skulle være de sterkeste bønnerop.

Gud skal altså selv ved sin Ånd hjelpe oss gjennom alle kamper og farer, helt fram til vårt salige mål. Det overbevises vi sterkest om gjennom den herlige læren om hans utvelgelse fra evighet av. For det knytter alt vårt håp utelukkende til Gud, Guds makt og Guds bestemte vilje til å føre fram til herligheten alle dem som lar seg dra til Sønnen, alle som ikke «synder med vilje etter at de har fått erkjennelse av sannheten» (Heb 10:26). «For dem som han kjente på forhånd (på forhånd visste)», sier Paulus, dem «har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde...Og dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt. Og dem han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort» (8.29-30).

«Herliggjort» sier Paulus. Dette er den siste, den for evig fullendte frukten av Kristi forsoning, og av troen og forsoningen med Gud. Peter sier klart at målet for vår tro er sjelenes frelse (1Pet 1:9). Når vi er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi først og fremst «fred med Gud». Og for det andre: «Håpet om Guds herlighet» (5:1-2). «Hvis vi er barn, da er vi også arvinger og Kristi medarvinger» (8:17-18). Gud vil selv føre oss helt fram til herligheten. Han har skapt oss for den evige herligheten, og til den evige herligheten har han også gjenløst oss med Kristi dyre blod. Til den samme herlighet har han også kalt oss med sin Ånd. Og for denne herlighet er det han også oppdrar oss med så mye nåde og tukt.

Da er det sikkert nok også hans mening å føre oss helt fram til herligheten - oss, så mange som ikke med vilje går bort, men tvert imot er redd for at vi ikke skal bli bevart inntil enden. Ingen av våre skrøpeligheter, og heller ikke fiendens makt, skal kunne hindre oss i å nå lykkelig fram. Fordi dette er Guds egen bestemte vilje, noe han selv har omsorg for og selv utfører. Det er denne Guds faste utvelgelse og store kjærlighet som er bakgrunnen for apostelens triumferende visshet om at ingenting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, som han da også slutter det åttende kapitlet med (8:32flg.).

Det niende, tiende og ellevte kapitlet handler også om hvor fast denne utvelgelsen står, og hvordan alle menneskers frelse bare skal bero på deres forhold til Kristus, som er nåde-utvelgelsens mål og midtpunkt. Derfor ligger det også en veldig trøst i disse kapitlene. Og dermed er selve den egentlige frelseslæren i Romerbrevet avsluttet. I denne første delen av brevet har Paulus vist hvordan alt kjøtt er fortapt og solgt under synden. At «det er ingen forskjell», men at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus», bare ved at vi i tro tar imot denne forløsningen. Gjennom denne troen fødes så et hellig sinn i oss, og alle Åndens frukter og et grunnfestet håp om den evige herlighet. Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd i tid og evighet! Amen.

Det som så gjenstår, handler derimot bare om Guds barns daglige liv. Ikke om hvordan vi skal bli Guds benådede barn, men om hvordan vi i vår benådede tilstand skal leve en kristens liv her på jorden. Også på dette området har vi den mest dyrebare lærdom å hente i dette brevet. For det første er selve emnet dyrebart. Vi blir ikke benådet på grunn av at vi lever et godt og rett liv, men bare gjennom Kristi lydighet (5:19). Men det bærer de mest velsignelsesrike frukter når Guds barn lever et rett og kristent liv. For det fører til at Faderen blir opphøyet, Kristi evangelium æret og lovprist, våre medmennesker blir oppbygget og hjulpet, vår utvelgelse til frelse stadfestet osv. Når Guds barn derimot lever et likeglad og skjødesløst liv, får det de mest ulykkelige følger. Evangeliet blir spottet og forkastet, udødelige sjeler vender seg bort fra den eneste veien til frelse, djevelens anfektelser griper om seg, den vare samvittigheten svekkes, og faren for åndelig død er stor. Derfor er læren om et rett kristent liv av uvurderlig betydning.

Dernest er forkynnelsen av dette emnet her i Romerbrevet den aller beste. Mange kan ha en enorm trang til å leve et rett kristent liv, og med sterke ord stadfester de dette. Men de går så uviselig fram at de mer skader enn gagner den saken de vil fremme. Derfor må vi legge stor vekt på selve måten en «hälsosam» formaning skal skje på, slik vi ser det så herlig forkynt her gjennom apostelens eksempel.

Det første vi der skal merke oss er hva som er grunnlaget, hva apostelen bygger sin formaning på. Legg merke til hvordan han taler! «Jeg formaner dere, brødre, ved Guds barmhjertighet». Han sier ikke: på grunn av Guds strenge bud eller på grunn av den evige fordømmelsen. Men: «för Guds barmhärtighets skull». Og at Paulus formaner på denne konkrete måten, er ikke tilfeldig for dette stedet. Det er nettopp denne formuleringen som kjennetegner mange steder i Bibelen. I kap.15:30 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet». I 1Kor 1:10 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn», osv. Det er slik Paulus formaner de levende kristne. Men slik formaner også Johannes, f.eks. i 1Joh 4:11 der han sier: «Elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre». Og igjen: «Vi elsker ham fordi han har elsket oss først» (v.19).

Her ser vi aller først at Paulus ikke har hatt den oppfatningen som så mange har, selv om de vil være kristne. De tror at når vi sterkt forkynner den ufortjente nåden, så fører det bare til løssluppenhet. At det ikke skaper, men tvert imot hindrer helliggjørelsen. At altså helliggjørelsen skal være frukt av at loven forkynnes. Nei, Paulus lærer tvert imot at det er nettopp Guds barmhjertighet som føder den rette helliggjørelsen, og nærer den. Ja, han lærer uttrykkelig at det umulig kan bli noen helliggjørelse hvis ikke sjelen er frigjort fra loven og salig frelst i nåden. I kap.7 sier han: «Nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget - (legg merke til:) så vi kan bære frukt for Gud - slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens vesen» (v.4,6). Riktignok behøver også Guds barn den hjelp som lovens formaninger, ris og plager gir dem. Og de søker den også ofte. Men legg merke til: dette bare som en hjelp for den villige ånden, en hjelp mot kjødets lettsindighet. Derfor ser vi også Paulus bruker alvorlige advarsler når det behøves.

Men selve kilden til all helliggjørelse og et rett og godt liv må alltid være «Guds barmhjertighet» og en samvittighet som er satt fri fra loven. Paulus skriver til korinterne: «Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort dette klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle» (2Kor 5:14). Det er denne kjærlighet, utgytt i våre hjerter, som er selve livet og kraften i helliggjørelsen. Men når så umodne «tuktemestere til Kristus» ikke selv har levende kjennskap til dette, så formaner de ofte på en slik måte at det hele bare dømmer og river ned svake samvittigheter. Dermed stenger de døren for det som er selve kilden til helliggjørelsen; hjertets tillit til Guds nåde, den glade trøsten i Kristi kjærlighet. Riktignok må også de friske grenene renses (Joh 15:2). Men en røff og ulært innleid dagarbeider kan skjære og herje i frukthagen så de unge trærne rett og slett tørker inn og dør. Da hadde det tross alt vært bedre å hatt et tre som var levende. Selv om det ikke var så fullkomment rett og pent. Gud gi oss all nåde så vi merker oss dette, og husker det rette forbildet på all formaning: «Jeg formaner dere, brødre, ved Guds barmhjertighet».

Det andre vi her kan legge merke til når det gjelder måten å formane på, er at Paulus ikke bare i vanlige ordelag oppfordrer til et kristent og hellig liv. Men han sier uttrykkelig hva et hellig liv består i. Over alt nevner han i sine formaninger de konkrete gjerningene og holdninger Guds barn skal strekke seg etter. Hvis en ikke gjør det, men bare rent generelt oppfordrer til helliggjørelse, så skjer det Paulus nevner i 1Kor 14. Der taler han om en basun som gir en uklar lyd. Da vet en ikke hva som står på, og ingen gjør seg klar til kamp. Da går noen i kloster og tror at da er en hellig, når en bare blir andektig og stille. Andre igjen finner aldri noen helliggjørelse verken hos seg selv eller andre, - fordi de ikke vet hva helliggjørelsen består i. Derfor blir de også forført på alle slags vis. Da har vi her apostelens rette og herlige formaning som i tydelig ord forteller oss hva vi skal gjøre. Så vil vi ganske kort oppsummere det vi finner om dette i de fire kapitlene (12-15):

Først formaner Paulus de kristne til å overgi seg selv helt til Gud og til hans tjeneste. At de ikke bare skal gi ham enkelte visse gjerninger og tjenester. Men gi ham hele sin sjel og sinn, sitt «legeme som et levende offer» sier apostelen (tilsvarende ofrene i Det gamle testamente). Meningen i dette er det han sier i kap.6: «still dere selv fram til tjeneste for Gud» (v.13). Men for at dette ikke bare skal skje som en kraftløs tanke eller mening, nevner han straks i samme vers uttrykkelig på hvilken måte lemmene våre skal stilles til tjeneste for Gud: «som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud». Å, måtte vi først og fremst både huske og gjøre det slik! Disse ordene: «framstille sitt legeme som et offer» antyder at vi ikke skal skåne vårt kjød, men gjøre og lide alt det som hører med til å følge etter Kristus. Og gjøre det villig for Herrens skyld.

Deretter gir Paulus straks et eksempel på et slikt offer. Han sier: «Bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn». Dette er også en av grunnreglene for hele en kristens holdning. For i alt det vi gjør, i ord eller gjerning, i Kristi tjeneste, må vi ta avstand fra verdens holdninger til alt. Gud, gi oss nåde også til dette! - Men så begynner Paulus å tale om mer særskilte kristne egenskaper. Fremst blant disse setter han ydmykheten. Vi vet også at alle Guds gode gaver er knyttet til denne; «de ydmyke gir han nåde» (Jak 4:6). Paulus formaner her spesielt til den ydmykhet som kreves for at det ikke skal bli noen splittelse blant de kristne på grunn av ulike gaver og tjenester. Men at, når vi alle er lemmer på samme legeme, hver og en da bare trofast og villig tjener med den gave han har fått.

Dernest tar Paulus fram en annen helt vesentlig egenskap som kan sees som en sammenfatning av alle: Kjærligheten. For nå følger en herlig rekke av skjønne egenskaper som regnes opp gjennom det tolvte kapitlet. Men alt dette er bare en mer detaljert skildring av de ulike områdene kjærligheten leves ut på. Derfor sier også Paulus i kap.13:8,10: «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven». Og videre: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse». Det hører altså med til kjærligheten at vi hater og straffer det onde, men holder fast på og praktiserer det gode. At vi er vennlige mot hverandre, at vi «er fremst i dette å vise de andre ære», at vi ikke er trege, men flittige der hver enkelt av oss har sin plass i samfunnet. At vi deler våre goder med de fattige, legger vinn på gjestfrihet, velsigner dem som forbanner oss, gleder oss med dem som er glade, gråter med dem som gråter, og mye annet det tolvte kapitlet holder fram for oss.

Et bevis på et så viktig, fint og dypt utslag av kjærlighet finner vi utførlig skildret i det fjortende kapitlet hvor det formanes i vårt forhold til de svake, eller når ulike oppfatninger og livsmønstre truer med å splitte Guds barn. Se den herlige lærdommen Paulus gir oss på dette området! Og han gir oss det på en særdeles gripende måte når han i det femtende kapitlet holder fram som eksempel Kristi kjærlighet. Hvordan han «ikke behaget seg selv», men gjorde alt for vår skyld og ut fra vårt behov. Måtte nå denne vår Herre Kristi kjærlighet drive oss sterkt, så også vi elsker vår neste på samme måte. Ikke er opptatt med å «behage oss selv», men på alle mulige områder bare gjør det vår neste trenger til. Om det så bare gjelder et utholdende liv sammen med uforstandige nådesøsken. Ja, om vi så må miste all vår egen ære, og bare tie om det vi selv ser så mye klarere.

Det er dette apostelen lærer oss her. Det er nok også dette som er den fineste og dypeste måten kjærligheten kan få springe ut på. Og selvsagt er det viktig alt det Ånden virker. Men «den største av dem er kjærligheten» (1Kor 13). «Kjærligheten er lovens oppfyllelse», kjærligheten er «fullkommenhetens bånd» (Kol 3:14). Kjærligheten er summen av hele det kristne livet. Det første store hovedavsnittet i brevet, om frelseslæren, kunne sammenfattes i disse ordene: Kristus og troen. På samme måte kan dette siste hovedavsnittet om det kristne livet sammenfattes i dette ene ordet: Kjærligheten. Og dette var jo summen av både loven og evangeliet. Dette var jo den evige Guds bud: «At vi skal tro på hans Sønn, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han gav oss bud om» (1Joh 3:23).

Så har vi da sett hvordan alle kristendommens viktigste lærdommer på det mest utfyllende vis er blitt framstilt for oss i dette veldige Romerbrevet. Vi har sett det klare lyset, den dybden, den mektige ånden og den brennende kjærligheten som har preget hver enkelt del av brevet. Måtte vi aldri slutte å studere alt dette! Og måtte vi aldri glemme at alt dette som er så viktig og som vi har lært her, skal anvendes på oss og leves ut i hele vårt daglige liv! Det skal være det vi skal nære vår sjel med gjennom hele livet. Det skal være vår næring til alt vi trenger til liv og gudsfrykt. For vår tro, vårt håp. For tålmodighet, for kjærligheten og alle kristenlivets egenskaper. Men da trenger vi så visst også Guds egen gave til dette. Og det trenges at vi flittig og alvorlig ber. Gud, gi oss din nåde også til dette!

Ja, må så tålmodets og trøstens Gud, han som alene er mektig til å grunnfeste oss i all denne saliggjørende sannhet, gi oss alt dette av sin egen store barmhjertighet i Kristus, gjennom sin Hellige Ånd! Og Gud, den eneste vise, stor i nåde og miskunnhet, den trofaste og veldige Gud, ham være ære og lov og pris nå og i evighet! Amen.


bunn-bilde

Webdesign ©Salit