Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 9


 

 

Forord

 

Forfatteren Carl Olof Rosenius, hans forkynnelse og virksomhet er nærmere omtalt i forord til det første bindet (Romerbrevets budskap - Kapittel 1-5). Der er også Rosenius’ egen omfattende innledning til hans tolking av Romerbrevet tatt inn. Der tar han opp selve tankegangen gjennom hele brevet, «dette brevet som er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium» (M. Luther).

 

Alle bibelsitat var i det første bindet hentet fra Norsk Bibel 1988. Senere kom Det nye testamente etter mønster av Den Nye King James fra Bibelforlaget. I det andre bindet av Romerbrevstolkingen (kapittel 6-8) ble så alle bibelsitat fra Det nye testamente hentet fra denne. Og da ikke minst fordi denne oversettelsen ligger nærmere den bibelteksten C.O.Rosenius selv har brukt når han tolket Romerbrevet, enn andre norske bibeloversettelser som kunne vært aktuelle.

 

Samme bibeloversettelse foreligger nå også med Salmenes Bok. I dette siste bindet av C.O.Rosenius’ Romerbrevstolking er så alle bibelsitat såvel fra Det nye testamente som fra Salmenes Bok hentet fra denne oversettelsen. I Bibelforlagets Nytestamente er alle navn og henvisninger til Guddommen gjennomført med stor bokstav, slik vi finner det i King James-oversettelsene. Men i denne tolkingen av Romerbrevet, hvor det veksler mellom direkte bibelsitat, og C.O.Rosenius’ egne kommentarer som selv ofte er rene bibelsitat, ville dette vært unaturlig. Det er derfor ikke gjennomført her.

 

Alle bibelsitat fra Det gamle testamente forøvrig er fortsatt hentet fra Norsk Bibel 1988.

 

En del steder hvor originalens svenske tekst er mer dekkende, har vi gjengitt denne. Enkelte særdeles dekkende svenske ord er beholdt i vår norske tekst, f.eks. «hälsosam» (hvor betydningsfullt det som omtales er for vår åndelige helse).

 

 

                                                         Mandal, april 1997.

 

                                                         Hermod Hogganvik

 

Kapittel 9

 

Innhold: Evangeliets grunnsannhet; at vi frelses bare gjennom Kristus, stadfestes og understrekes ennå mer. 1: Ved at Paulus utdyper sin sorg over det vantro Israel (v.1-5). 2: Ved at han viser at Guds løfter til det gamle paktsfolket ennå står ved makt, selv om de ikke alle er sanne israelitter. For selv i Israel har det også alltid finnes noen utvalgte løftets barn (v.6-13). 3: Ved at han viser at Gud har en majestetisk rett til å utvelge til frelse hvem han vil (v.14-29). Og 4: Ved at Gud har utvalgt troens vei, har hedningene, som har gjort minst for å oppnå rettferdighet, mottatt frelse ved tro. Mens derimot Israel, som virkelig har stridd for å oppnå rettferdighet, ikke har fått den, fordi de ikke søkte den gjennom Kristus (v.30-33).

 

Fra og med det niende kapitlet begynner et spesielt og nytt avsnitt i brevet. Dette avsnittet omfatter kapitlene 9, 10 og 11. Hovedinnholdet i dette spesielle avsnittet er jødenes forkastelse og hedningenes utvelgelse, som en ny stadfestelse på at rettferdigheten ved tro er den eneste som gjelder innfor Gud. Dette er da apostelens hovedbudskap. Og under dette tar han så på nytt opp, og belyser her grundigere, det spørsmålet han allerede har berørt i kap.3:3-4; om Gud ennå er trofast mot sin gamle pakt med Israel, - nå som frelsen etter evangeliets lære bare fås ved troen på Kristus. En nærmere utlegning av dette forholdet hadde den aller største betydning. For det måtte jo nødvendigvis være særdeles hardt for jødene å få høre nå at alt deres strev for å oppnå frelse var nytteløst. De tenkte jo ikke minst på hvordan dette kunne stemme med alle de herlige løftene han tross alt hadde gitt dem. Nå sier Paulus at de er ikke sanne israelitter på grunn av det de er etter kjødet. Men at Gud helt fra begynnelsen bare hadde gitt løftet om frelse til troens barn osv. Hvis Paulus ikke hadde minnet dem om dette, ja, innprentet dem det slik, ville de jo alltid låst seg i denne problemstillingen: Enten har Gud brutt pakten med oss. Eller, fordi dette ikke kan være mulig, må evangeliet være falskt.

 

Men da viser Paulus først at ikke alt som har navn av Israel var forkastet, men bare de som ikke trodde. Dernest at det alltid har finnes en hellig rest, noen levende Guds barn blant dem, som ble frelst. Og for det andre: at når Israel omsider omvender seg, når «fylden av hedningene er kommet inn», så skal også de bli frelst ved troen på den Frelseren de nå har forkastet. Det er dermed dem selv som har brutt pakten, og ikke Den Hellige Gud. I det andre og tredje kapitlet har Paulus vist at de ikke oppfylte lovpaktens krav, men var syndere. Og da kunne de ikke bli rettferdige gjennom lovgjerninger. Når de nå også forkastet den Frelseren de hadde fått løfte om, så var det jo i full overensstemmelse med Guds pakt med dem, at de nå ble forkastet. Deres forkastelse var dermed bare en bekreftelse på Guds sannferdighet og trofasthet mot sine ord til Israel. Dette viser han med å sitere mange ord fra deres hellige skrifter. Dette er innholdet i de tre kapitlene vi nå har foran oss.

 

Spesielt når det gjelder det niende kapitlet, er det viktig å legge godt merke til hvordan kapitlet begynner, og hvordan det slutter, for at vi skal få den rette oppfatningen av budskapet. Det første som kaster lys over hva det er apostelen vil forkynne gjennom de ellers temmelig gåtefulle og anstøtelige ordene i dette kapitlet, er at vi vet hva det var tankene og hjertet hans var opptatt med når han skrev dette. Bare jeg vet hva han var opptatt av, da forstår jeg også det han taler om. Han begynner kapitlet med å utøse det som nettopp nå ligger ham på hjertet. Og i de første versene i det tiende kapitlet er det på nytt samme nød som strømmer ut fra hjertet hans. Det det gjelder er at han «har en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte» for sine brødre i Israel. Og hvorfor? Jo, han sier «For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse. Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å bygge opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Dette er den store og stadige nøden som har grepet hjertet hans når han skriver dette kapitlet.

 

Det var disse hans «landsmenn etter kjødet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret (etter Abrahams utvelgelse), herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet». Dette var det sørgelige forholdet; at disse hans brødre av Israel, som hadde de hellige Guds menn som fedre, selv om de hadde nidkjærhet for Gud og søkte rettferdigheten, likevel kom til å gå evig fortapt. Bare fordi de ikke underordnet seg Guds rettferdighet, men selv ville tilkjempe seg rettferdigheten gjennom egne gjerninger. Det var dette tyngende forholdet han hadde for øynene når han skrev dette. Og mot dette ulykkelige og hardnakkede selvrettferdighets-strevet kjente apostelen ikke noe sterkere middel enn å holde fram for dem Guds frie og evige, urokkelige utvelgelse - som det ikke nytter å kjempe for å oppnå.

 

Derfor møter han sine brødres ulykkelige strev med denne holdningen: Han sier: Dere strir mot Guds evige utvelgelse av bare nåde. Da er det jo ikke mulig at dere kan bli frelst! Gud har bare utvalgt til frelse dem som søker den gjennom Kristus. Og dere søker den gjennom deres gjerninger! Derfor dere jo bli forkastet! Dere tenker at vi er jo Abrahams barn, det utvalgte folket. Vi har loven, gudstjenesten og løftene. Skulle ikke vi bli frelst, da måtte jo Gud bryte sin pakt med oss! Å nei, riktignok står Guds ord til dere ennå ved makt. Men husk: «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig israelitter. Det vil si; ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten» (v.6,8).

 

Se hvordan Gud fritt utvelger, sier Paulus. Han viser til eksempler gjennom patriarkenes sønner som skulle arve Abrahams velsignelse. Blant Abrahams sønner var det bare «løftets sønn», Isak, som ble utvalgt: «I Isak skal din ætt bli kalt». Og av Isaks sønner utvalgte Gud den yngste framfor den eldste, «mens barna ennå ikke var født, og hadde verken gjort godt eller ondt». Dere ser at Guds utvelgelse er fullstendig fri og uavhengig av noen menneskelig fortjeneste. For her skjedde det altså før barna var født, og verken hadde gjort godt eller ondt «for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved ham som kaller» (v.11). Slik taler apostelen her. Og han bruker ennå flere ord og eksempler som taler om Guds frie utvelgelse. Som da Gud sier til Moses: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Gjennom slike ord kommer så Paulus fram til denne konklusjonen på hvordan vi blir frelst: «Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn» (v.16).

 

Han sier m.a.o. at; det hjelper ikke å ville tilkjempe seg frelsen etter det en selv tror er veien, eller med noen som helst innsats fra oss selv. Gud frelser hvem han vil! Det avhenger av Guds frie utvelgelse! Dette var jo særdeles anstøtelige ord. Men Paulus venter ennå litt med å gi oss løsningen på gåten. Isteden nevner han et ennå mer uforståelig eksempel: «Skriften sier til Farao: Nettopp til dette har jeg reist deg opp: at jeg kan få vise min kraft på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden». Og så føyer Paulus til: «Derfor forbarmer han seg over den han vil, og forherder den han vil» (v.17-18). Nå var apostelen forberedt på at de som leste dette ikke lenger holdt ut denne harde talen, men ville reise seg og svare: «Hva mer har han da å klage over? For hvem kan stå imot hans vilje?» (v.19). Men Paulus viker ikke en hårsbredd tilbake. Han svarer like upåvirket: «Menneske, hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik? Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære?»

 

Her taler Paulus som om han vil si: Du skal være fornøyd, enten Gud har bestemt deg til frelse eller til fordømmelse. Er det noe som kan være mer knusende for den stolte selvrettferdigheten hos Adams barn, enn å høre slikt? Og det er helt sikkert at hvis ikke Gud gir oss sin nåde, men bare gjengjelder oss etter vår fortjeneste, så er han dermed fullkommen rettferdig når han ikke vil la oss få oppleve den frelsesveien han har tilbudt oss, men bare handler med oss etter loven. Han gjør ingen urett mot oss. Vi har ikke noe som helst grunnlag for å motsi ham, om han vil gå i rette med oss. Men Paulus går tilbake til eksemplet han har nevnt, om Farao, og viser det beretningen om Moses også sier oss; at Gud «i stor langmodighet holdt ut med vredens kar som (bare på grunn av sin egen selvsikre mangel på omvendelse) var gjort fullt ferdig til ødeleggelse». Han viser at Herren ikke straks gjorde av med sine motstandere, men forsøkte med mange gjentatte advarsler, med landeplager og med under, å formane sterkt til å vende om. Men når alt var forgjeves, når «Farao forherdet sitt hjerte» (2Mos 8:32), da falt til slutt dommen: Jeg skal forherde Faraos hjerte; jeg skal gjøre ham til et varselstegn for hele verden. Av dette skal andre lære å frykte mitt navn. Og når alt dette nevnes, ligger det også her en antydning om hva som venter jødene på grunn av deres harde motstand mot evangeliet.

 

Etter at han har gitt sine lesere stor bekymring med disse anstøtelige ordene om utvelgelse og forkastelse, gir han til slutt selv løsningen på alt han har villet forkynne med dette. Det gjør han i v.30-32. Der sier han klart og utvetydig: «Hva skal vi da si? At hedningene som ikke jaget etter rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snubler over snublesteinen». Det er dette som forklarer oss hele målet med budskapet i kapitlet vårt. Med sin støtende tale om utvelgelse og forkastelse har Paulus rett og slett villet sprenge egenrettferdighetens grunnvoll. Han sier: Her hjelper ingen ting. For dere strir mot Guds evige rådslutning. Gud har utvalgt troens vei - ikke gjerningenes. Hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har fått rettferdighet straks de stod hjelpeløse og ba om nåde, og i tro fikk motta (anamma) Kristus som sin frelse.

 

Men Israel, som har loven og gudstjenesten, og har «jaget etter rettferdighet», de har ikke fått motta den. Bare fordi de ikke søkte den ved tro, men gjennom lovens gjerninger. De som har vært fromme er blitt forkastet, mens de som har levd et vilt liv, de har fått nåde- -. Alt bare fordi de første ikke hadde bruk for nåden, mens de siste nettopp søkte nåde. Og Gud hadde fra evighet av besluttet å bare gi sin frelse til dem som søkte nåde gjennom Kristus. Hvis vi derimot glemmer dette evige Guds nådevalg, blir denne Guds regjeringsform virkelig støtende; dette at hedningene, tollere og skjøger bare ved tro skulle gå inn i himmelen - og de alvorligste lovhelgnene bare på grunn av vantro skulle bli stengt ute. Men hva vil du gjøre? Slik var det besluttet før verdens grunnvoll ble lagt; at fordi alt kjød på jorden var fortapt på grunn av synden, skulle vi frelses av bare nåde gjennom Sønnen. Det er ikke lett å ta opp kampen med ham «som med sin hånd har grunnfestet jorden, og med sin høyre hånd har utspent himmelen». Han er altfor stor og mektig for oss. Han forbarmer seg over hvem han vil. Han utvelger hvem han vil. Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror i den enbårne Sønnens navn, og å forkaste dem som vil nå himmelen i egen kraft.

 

Dette er hovedsaken i kapitlet vårt. Her tales nok om hvilke konkrete personer i Israel som ble utvalgt til å arve løftet som ble gitt til Abraham (v.6-13), og om hvordan hedningene ble tatt opp i Guds nådepakt (v.24-33). Men vi har nå sett av hans egen forklaring at hans egentlige siktemål ikke er å tale om at spesielle folk eller personer er blitt utvalgt. Han har bare brukt disse som eksempler på Guds frie utvelgelse. Nei, den utvelgelsen det egentlig tales om her, omfatter alle som tror på Kristus, både av jøder og hedninger. Apostelens hovedbudskap var at Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, - Kristi fortjeneste, og ikke vår. «Her er det verken greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, - - men Kristus er alt og i alle».

 

Når vi nå har sett hele siktemålet med dette kapitlet, vil det bli lettere for oss å forstå meningen i de forskjellige delene av det, og ordene, som vi nå vil se nærmere på. Må Gud være oss nær i dette, og velsigne oss!

 

1 og 2: Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, og min samvittighet vitner også sammen med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte.

Jeg taler sannhet. Nå vil Paulus gi uttrykk for noe som vanskelig vil bli trodd. Derfor begynner han med en høytidelig forsikring. Han påberoper seg Guds og sin egen samvittighets stadfestelse på at han taler sant. Her skal han tale om sin store sorg og stadige nød på grunn av de vantro jødenes ulykkelige tilstand. Og bekymringen hans gikk så langt at han ønsket seg selv «forbannet bort fra Kristus», hvis bare det kunne frelse disse fra deres vantro. Men å tro dette han sier her, møtte to store problemer: For det første var det vanskelig å fatte en slik kjærlighet som den Paulus omtaler her. Og dette var ikke bare vanskelig for de vantro jødene, som så på Paulus som en fiende. Det er vanskelig å fatte for hvem som helst, hvis en tenker etter den grad av kjærlighet det er tale om her; at apostelen til og med «ønsket at han selv var forbannet bort fra Kristus» for om mulig å frelse disse vantro menneskene.

 

I tillegg var det vanskelig å fatte at han trodde tilstanden var så dramatisk hos et folk som ikke bare hadde så store kjennetegn og nådetilbud som han regner opp her (v.4-5), men som også hadde «nidkjærhet for Gud» (10:2). De var ikke likeglade med Gud og hans vilje. Nei, i stor hengivenhet levde de ut sin religion. At et slikt folk skulle være i en så dramatisk, ufrelst tilstand, at apostelen for deres skyld hadde en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte - - det er noe som selv i dag er umulig å forstå for mange. Men derfor ligger det da også en dyp og viktig lærdom nettopp i dette. Måtte vi derfor huske det vi leser her! Paulus stadfester det, og tar Gud og sin samvittighet til vitner på at han sier sannheten.

 

Med tilføyelsen i Kristus - «jeg taler sannhet i Kristus» - understreker Paulus at han taler som en som er forenet med Kristus. Han taler i Kristi samfunn og ånd. Slik at det han her forsikrer, var så sant som om Kristus selv hadde uttalt det. Denne påminnelsen om at han talte forenet med Kristus, kunne jo ikke bety noe i deres øyne som ikke trodde på Kristus. Men det viser oss samtidig at apostelen i denne sin alvorlige forsikring har tenkt på de levende Guds barn i Rom. At han så at også disse hadde behov for en så hellig bevitnelse/forsikring. Han innså altså at det han nå ville skrive, det ville være vanskelig å fatte selv for Guds barn. Og han tilføyer ytterligere: jeg lyver ikke. Når Paulus med disse ordene gjentar at det han skriver er sant, som han jo alt ha sagt, vil han understreke sin alvorlige nød for å bli trodd i dette han nå vil si til dem.

 

Her kan en så med god grunn undres litt, og spørre hva som er grunnen til at Paulus er så opptatt med å bli trodd i det han skal si om sin hjertesorg over jødenes tilstand. Jo, svaret er nok at dette hadde veldig stor betydning for å vekke dem, og modne sinnene deres for å ta imot denne nødvendige og samtidig hemmelighetsfulle sannheten som dypest sett skal forkynnes her: Dette at menneskene på tross av all sin religiøsitet og all sin nidkjærhet for Gud, er fortapt og går mot en evig fordømmelse - hvis de ikke tror på Kristus, og søker all sin rettferdighet i ham. Og for at de skulle kunne gripe denne viktige sannheten var det nødvendig at de trodde apostelen hadde en slik kjærlighet til det folket som han her sier er fortapt. For at ikke noen skulle tenke at denne hans harde uttalelse var et resultat av iskald vurdering og manglende kjærlighet til dette folket. Men det var også viktig at de trodde at han virkelig så tilstanden blant dette folk så alvorlig som han skildrer den her. Dette er bakgrunnen for at han har et så alvorlig ønske om å bli trodd på det han sier om sin dype sorg over disse brødrene.

 

Han kommer med ennå en tilføyelse: og min samvittighet vitner også sammen med meg i Den Hellige Ånd. Paulus påberoper seg ikke bare sin samvittighets vitnesbyrd. Han minner også om at han har ikke bare en naturlig samvittighet, som ofte kan bedras, men en samvittighet som er opplyst og helliggjort av Den Hellige Ånd. At han taler under Den Hellige Ånds nåde, lys og sannferdighet. Og hva er det så Paulus forsikrer med så hellige ord? Jo, han sier:

 

at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte «for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet» (v.3). Og hvorfor denne dype sorg for disse brødrene? Det forklarer Paulus i v.31: «Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov». Og videre, i kap.10:3: «Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å bygge opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Det er altså dette som er hele grunnlaget for apostelens store sorg og stadige nød i hjertet. Selv om han i troen og håpet har all den trøst og glede han vitner så herlig om i forrige kapittel, så har han altså samtidig en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte. Slik er det rette Guds barns hjerte: I den største ro en stadig uro. Fryd i troen - sorg i kjærligheten. I et Guds barns hjerte finnes ikke bare fred og fryd. Gjennom sin tro har ikke Paulus bare hatt den sorgen han vitner om i det sjuende kapitlet. Der han på grunn av sitt eget forderv bryter ut i klage og sukk etter forløsning fra dette dødens legeme. Men han har også en annen stor og stadig nød i hjertet sitt over andres ufrelste tilstand. Slik virker den sanne og levende kjærligheten.

 

Den som ikke har noen nød for andres ufrelste tilstand, og spesielt for sine brødre etter kjødet, sine landsmenn og sine venner, han kan ikke ha del i Guds natur, for «Gud er kjærlighet». Nøyaktig i samme grad som vi har ikledd oss Guds natur, og tror alt det Skriften vitner både om himmelen og om helvete, og om den eneste veien til frelse, - i samme grad uroes vi også av nød og omsorg for at andre må bli frelst. Dette ligger uvilkårlig i sakens natur. Det stadfestes også av Skriften og all erfaring. Og det er nyttig at vi stopper opp for denne sannheten, og prøver vår tro og vår kjærlighet. Men dette at vår omsorg for andres sjeler alltid står i forhold til vår tro og vår kjærlighet, gir oss også forklaringen på det ukjente omfanget av apostelens kjærlighets omsorg, som neste vers vitner om.

 

3: For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet,

Dette verset har vært gjenstand for mange spekulasjoner og mange ulike tolkingsforsøk. Bare fordi man ikke har kunnet begripe hvordan noe slikt var mulig; at altså Paulus rett og slett kunne ønske seg selv forbannet bort fra Kristus for sine brødres skyld*. Og grunnen til at det er så vanskelig å kunne fatte dette, er selvsagt at vi ikke har noen kjennskap til en kjærlighet av den grad som skildres her, men vil bare bedømme dette ut fra vårt eget kalde og trege hjerte. Men det sikreste er nå at vi tar apostelens ord som de lyder, og tror hans kjærlighets uro virkelig går så langt at han t.o.m. har kjent dette ønsket trenge på i sitt hjerte; at han heller for egen del ville bli kastet bort fra Kristus, bare hans brødre kunne bli frelst.

 

*

En av antagelsene har vært at her skulle det bare være tale om en forkastelse som skulle gjelde for en viss tid. En annen har vært at Paulus i dette verset ikke taler om sin nåværende tid som kristen, og heller ikke om noe egentlig ønske som han noen gang skulle ha båret på. Men at han med disse ordene taler om sin tidligere fariseiske tid, da han raste mot Guds forsamlinger og dermed uttrykker seg med at: Jeg ville bli forbannet bort fra Kristus - d.v.s. slik forholdt jeg meg til ham som om jeg hadde ønsket jeg ble forbannet. Det menes da at han nevner dette bare som et eksempel på hvordan han nå betrakter de vantro jødenes tilstand. Ordene: «for mine brødres skyld» skulle da høre med til verset foran. Men disse, og flere liknende tolkingsforsøk, er så spesielle, og strir både mot tekstord og sammenheng, så de vitner bare om hvor vanskelig man har hatt for å fatte selve saken apostelen taler om her.

 

Men her taler Paulus bare om hvordan han opplever det i sitt hjerte, i denne brennende kjærlighetens uro. Han er likevel samtidig helt klar over det umulige i akkurat dette han da ønsket. Dette forholdet er også uttrykt i ordene «kunne ønske». Paulus vil si: jeg vet jo at det ikke er mulig at en som tror på Kristus skulle bli forkastet, eller «forbannet». Og det er heller ikke mulig at mitt offer kunne løse min bror fra forbannelsen (Sal 49:8, 5Mos 24:16). Men jeg tenker på jødene, mine brødre, på all den nåde og gave de er gitt av Gud, framfor alle andre. Tenker på at de skulle bli evig fordømt, bare på grunn av sin innbitte vantro. Da blir dette så uutholdelig for meg at jeg glemmer det umulige i mitt ønske. Men når jeg slik tenker meg det som mulig, da ville jeg gjerne bli et offer for deres skyld, og forkastes av Kristus, - bare jeg visste at mine brødre ble frelst for evigheten. Det er dette Paulus vil si dem her. Og han er ikke den eneste som har hatt en slik kjærlighet. Moses hadde også et slikt hjerte for Israel. For da folket hadde vekket opp Guds vrede med deres avgudsdyrkelse ved Sinai, og Moses ber for dem, sier han bl.a.: «Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok» (2Mos 32:32).

 

Av slike eksempler skal vi ikke bare lære hvilken makt kjærligheten har, der den er av guddommelig natur. Vi skal også vekkes opp for det forskrekkelige alvoret i de forhold som har åpenbart seg for disse Guds menn, når en slik uro og angst for brødrene kunne gripe hjertet deres. Ønsket om å bli forbannet bort fra Kristus for sine brødres skyld, var ikke bare skapt hos Paulus gjennom kjærlighet. Han må også ha sett noe forferdelig i sine brødres tilstand, og hva slutten på deres liv ville bli. For ham må Den Allmektige Guds ord vært sannhet, både om himmel og helvete. Paulus kan ikke ha gått, som mange av oss, i nærmest en drømmende uvisshet om det som ligger foran oss, om den siste dommen og evigheten. Han kan ikke ha svevet hit og dit i sine tanker om veien til frelse, og tenkt snart ett, snart et annet. Nei, for ham må det ha vært en evig og udiskutabel sannhet at «den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham», og at «så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse». La oss være klar over at alle slike ord har, når det gjelder Paulus, vært udiskutable sannheter.

 

Først og fremst har han av hjertet trodd på den store nåden og den evige frelsen i Kristus. I denne troen er det hans brennende kjærlighet har sin kilde. Men så har han også trodd den uttalte dommen over dem som ikke har bruk for Guds Sønn. Og dette har virket den store nøden for hans ufrelste brødre.

 

Hvis vi virkelig trodde det Gud har forkynt, ville også vi ha en brennende kjærlighet og en vedvarende omsorg for våre ufrelste medmennesker. Med vår vantro eller lunkenhet overfor mange av de største sannhetene, kan vi gjøre Gud til en løgner. Men i det spørsmålet sover vi, - mens vi burde brenne av hellig nidkjærhet. Må Herren Gud vekke oss opp, og åpne øynene våre! Der hvor den naturlige kjærligheten blander seg inn, som når det gjelder kristne foreldres nød for barnas sjeler, kristne barns nød for foreldre, søskens omsorg for hverandre osv., da kjenner vi vel på litt av apostelens kjærlighets uro, og den bekymring som opptok disse kristnes hjerter både dag og natt. Men vi kjenner svært lite til den grad av kjærlighetens nidkjærhet som vi ser hos Moses og Paulus.

 

Vel er det sant at vi kan ikke alle bli så store Guds redskaper som disse. Men det er Guds gaver det er tale om i dette, og vi kunne alle ha mer, hvis vi søkte å få mer - ! Riktignok hadde Moses og Paulus sett Herren, og mange store tegn og under fra ham. Hadde vi sett det samme som dem, så var nok også vi mer brennende i ånden, mer sikre i vår tro og våkne i vår kjærlige omsorg. Men det vi bør bestrebe oss på, er å legge merke til hva som kjennetegnet disse menneskene som har sett og trodd mer. Da kan også vi vekkes opp til å innse alvoret i de sannhetene Gud har forkynt oss. Og gjennom det kan vi vokse i tro og gudsfrykt, i kjærlighet og nidkjærhet for at sjeler må bli frelst.

 

Det som spesielt vekte opp Paulus’ kjærlighets nød for hans ufrelste brødre, var ikke først og fremst at de var hans «landsmenn etter kjødet». I langt større grad var det alle de fortrinn og nåderike omsorg Gud hadde gitt dem, og som nå skulle bli uten frukt bare på grunn av deres vantro, som tynget ham. Dette tar han opp når han nå tilføyer:

 

4 og 5: de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er over alle, den evig velsignede Gud. Amen.

de som er israelitter. Det som opprører hjertet mitt så enormt, vil Paulus si, er at de er et så spesielt folk. De er benådet av Gud framfor alle andre folk. Og på tross av alt dette er de på vei til fortapelse! Først og fremst er de «israelitter». Det vil si at de er de troende fedres barn. De stammer fra den patriarken som hadde mottatt så stor nåde, og som også hadde gitt dem sitt navn. Han som Gud hadde latt få oppleve så mange nådefulle åpenbarelser. Det vi spesielt husker er det møtet med Gud som gav ham navnet «Israel», og som samtidig var et budskap om hvordan Guds Sønn en gang skulle bli åpenbart i kjød (se 1Mos 32). I et menneskes skikkelse kjempet Herren med patriarken og gav ham til sist dette vitnesbyrdet: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel (den som kjemper med Gud), for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet».

 

De er altså barna til så høyt benådede fedre at Gud brukte disse fedrenes navn for å skildre hvem han selv var. Da Moses spurte Gud om hans navn, svarte han først: «Jeg er den jeg er». Men deretter sa Gud til Moses: «Så skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, så skal de kalle meg fra slekt til slekt» (2Mos 3:15, konf. Mat 22:32). Og flere steder i Bibelen viser hvor høyt Paulus verdsatte Israels opprinnelse og navn (se f.eks. 2Kor 11:22, Fil 3:5). At dette folket skulle gå fortapt var selvsagt noe som måtte gripe ham dypt i hjertet.

 

Dem tilhører barnekåret. At barnekåret tilhørte Israels folk, sikter egentlig til at Gud, blant alle andre, hadde utvalgt dette folket som sitt eget. Hadde voktet, fulgt og beskyttet dem som sine egne barn. Vi har Herrens egne ord på dette. F.eks. i 2Mos 4:22-23: «Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte er Israel. Jeg sa til deg (Farao): La min sønn fare». Og 5Mos 14:1-2: «Dere er barn av Herren, deres Gud. Et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden til å være hans eiendomsfolk». Jer 31:9,20 - konf. Jes 63:16: «Jeg skal være en far for Israel, og Efra’im er min førstefødte» - «mitt kjæreste barn». Det lå en dyp og hemmelighetsfull grunn for den faderlige omsorgen Herren hadde for Israel, og som kommer til uttrykk i disse ordene. Det var dette at hans evige Sønn liksom var innesluttet i Israel. Og det var innenfor dette folket han skulle fødes som menneske.

 

Ennå en konkret grunn for at apostelen kunne si at barnekåret tilhørte Israel, var at det var bare innenfor dette folket Guds sanne barn fantes i Det gamle testamentes tid. For det var bare blant dem Herrens ord den gang fantes, og det er alltid bare Guds ord som føder åndelige barn. Så også i den mening kunne det sies at barnekåret tilhørte Israel. Det var i Israel Gud hadde sine barn på jord. Hele folket var en utvalgt ætt, som han elsket og så på som sine barn. Og i det folket fantes også sanne åndelige barn som var født og ledet av Ånden, med de samme karakteristiske kjennetegn som vi finner i kap.8, v.14-15. Dette vitner spesielt Davids Salmer om, selv om nok den ånd barnet hadde i Det gamle testamente mer liknet arvingen som er under formynderskap (Gal 4:2).

 

herligheten. Med dette sikter Paulus til de mange ganger Gud åpenbarte seg i sin herlighet for Israel. Spesielt taler det nok om det de med sitt eget språk skildret med «Herrens herlighet» som hvilte over nådestolen. Først i tabernaklet, og senere i det aller helligste i templet, i en underbar sky som Herren talte ut fra. Allerede under vandringen i ørkenen åpenbarte Gud sin herlighet, i skystøtten om dagen og i en ildstøtte om natten (2Mos 13:21, 40:34, 3Mos 16:2, 1Kong 8:10, 2Krøn 5:13). Det taler, kort sagt, om at Herren selv bodde i Israel. Der hadde han valgt ut sin helligdom hvor han holdt til, og der åpenbarte han seg på en helt spesielt måte, i forhold til alle andre folkeslag. Dette var Israels herlighet. Paktene. Gud hadde opprettet to store pakter med Israel. Og disse paktene var folkets grunnvoller på ethvert område. Det var pakten med Abraham og pakten som ble opprettet ved Sinai. Dette at Herren selv hadde opprettet særskilte pakter med dette folket, og at de likevel nå på grunn av sin vantro var på vei mot evig fortapelse, har uten tvil vært noe av det som har vekket den aller største nøden i apostelens hjerte.

 

Lovgivningen. Her tales det om en lov som er uttrykt i konkrete ord og bud. Alle andre folkeslag hadde bare samvittighetens tilslørte, lovtunge røst. De var prisgitt sine egne villfarne tanker og trollmennenes bedrag, i spørsmålet om hva som er Guds mål og vilje. Men Israels folk hadde altså Guds egne ord og bud som lykt for sin fot og lys på alle sine veier, bare de ville følge dette lyset. Israel ble utvalgt til å motta, å håndheve og til å videreformidle Guds egen hellige lov til alle jordens mennesker. Gudstjenesten. Dette sikter til den ordningen for gudsdyrkelsen og tilbedelse som Gud hadde forskrevet dette folket gjennom Moses. Dette foregikk først i tabernaklet, og senere i templet, gjennom alle de ofringene, renselsene og andre seremonier som prestene forrettet. Alle andre folk var overlatt til sine egne kløktige oppfinnelser. Bare Israels folk hadde sin dypt betydningsfulle gudstjeneste som var innstiftet av Gud (Heb 9:1-9, 10:1).

 

Og løftene. Hele deres hellige Bibel viser oss hvor mange og store løfter som var gitt til Israel. Men der var ett løfte som strålte som selve solen blant alle de andre løftene; løftet om Frelseren som skulle komme, Messias, Herrens salvede. Og så, når nå til og med oppfyllelsen av løftene var kommet, skulle de altså føre ulykke over seg selv gjennom sin vantro! Jo, her var det sannelig grunn til stor nød, når Paulus tenkte på alt dette.

 

Også fedrene tilhører dem. Det vil si at de er sønner og etterkommere av de troende patriarkene som hadde mottatt så stor nåde og velsignelse: Abraham, Isak og Jakob sammen med mange andre markerte Guds menn i Skriften; konger, profeter og andre hellige. Fedrene deres hadde elsket Gud og lengtet etter at Kristus skulle komme. Og de som så endelig opplever denne salige dagen, de forakter ham. Det er de hellige fedrenes barn som nå i sin vantro er på vei til fortapelsen! Det er dette som gir Paulus den inderlige nøden. Men når det gjelder disse fedrenes barn, så føyer han ennå noe til, som uten tvil var det ømmeste punktet i den nøden som plagde ham. Han sier:

 

og fra dem er Kristus kommet etter kjødet. Dette er høydepunktet og fullbyrdelsen av alle de fortrinn Israel hadde. Den dyrebare Herren Kristus var født inn blant dette folket. De hadde den høye utvelgelse og nåde å være de nærmeste slektningene til verdens Frelser. De var det folk som Gud spesielt med dette målet for øye hadde utvalgt framfor alle andre, og hadde oppfostret med så stor omsorg. Men i dette taler også Paulus noe om Kristus, som er verd å legge merke til. Med ordene: «etter kjødet» sier han ikke bare at Kristus er et sant menneske, når han har kommet til jord i et legeme, født av en menneskelig slekt. Med uttrykket antyder han at Kristus også har en annen natur og opphav enn denne menneskelige. For vi finner ellers aldri tilføyelsen: «etter kjødet» når det tales om noens opphav.

 

Han som er over alle, den evig velsignede Gud. Når alt dette uttrykkelig sies om Kristus; at han «er over alle, den evig velsignede Gud», har vi her et av de særegne skriftstedene som taler om vår Herre Jesu Kristi evige guddom. Paulus har først talt om Kristi menneskelige opphav. Dermed var det nå naturlig også å minne om hans guddommelige natur. Her gjør han det med klare og utvetydige ord. Det vil alltid finnes fiender av vår Herre, og mennesker som fornekter at han også er Gud, men som i all sin dårskap likevel ikke ønsker å forkaste hele Skriften. Men nettopp disse har til alle tider fått store problemer med dette skriftstedet. Desto mer dyrebart er dette ordet for alle dem som tror. Særlig for dem som stadig bombarderes med tvilens glødende piler. Selv om du aldri har tvilt på Kristi guddom, så tenk likevel grundig over hvor stor og verdifull den troen er som du bekjenner! Tror du virkelig at den evige Gud er blitt et menneske akkurat som oss, men uten synd? Tenk grundig etter hva det betyr, og hva det fører med seg. Og tenk om vi ikke hadde hatt tilstrekkelige vitnesbyrd om alt dette! Så pris da Gud for at Skriftens vitnesbyrd i dette vårt livs største spørsmål er så tilstrekkelige og utvetydige.

 

Vi vil minne hverandre om noen av disse. Men i den mengden vi har av slike vitnesbyrd tar vi nå bare for oss de som taler om hva Kristus har vært og gjort før han ble menneske. Han står for Faderen og sier: «Brennoffer og syndoffer hadde du ikke behag i. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud». Og videre: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten» (Heb 10:6-7, 2:14, Sal 40:7-9). Disse skriftstedene forteller oss at han var til før han ble menneske. Det samme gjelder det merkelige ordet i Joh 1: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet». Her sies det uttrykkelig at den samme som i begynnelsen skapte alle ting, ble kjød og bodde blant oss.

 

Det samme ser vi i Fil 2 der det sies om Kristus at han, da han «var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et tilranet gode å være lik Gud, men han (gav avkall på det) uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse, og kom i menneskers likhet. I sin framtreden var han funnet som et menneske». Av uttrykksformen; at Kristus selv tok på seg en tjeners skikkelse og ble menneske, ser vi at han var til før han gjorde dette. Han sier også selv at han var i himmelen før han kom til jord: «Ingen har steget opp til himmelen, bortsett fra han som kom ned fra himmelen, det er Menneskesønnen som er i himmelen» (Joh 3:13). Og i v.31 sier døperen Johannes det samme om ham: «Han som kommer ovenfra, er over alle». Og Kristus sier også: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg» (Joh 6:38 konf.v.33, 41, 50, 51, 58). Og videre: «Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» (v.62). «Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til» (Joh 17:5). Hører du disse ordene? Han var hos Faderen før denne verden fantes.

 

Videre sies det mange steder at alt er skapt ved Sønnen. I tillegg til det vi allerede har nevnt i Joh 1:3, sies det også i Kol 1:13,16 om «Guds elskede Sønn»: «I ham ble alle ting skapt, de som er i himmelen, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved ham og for ham». Og i Heb 1:2 leser vi: «Ved ham har han også skapt alle verdener». Disse skriftstedene viser uttrykkelig at Jesus Kristus, som gikk her på jorden, har skapt alle ting. Og at det skjedde før han ble menneske. En slik person må jo være den evige Gud selv. I Mika 5:1 ser vi også at den samme som skulle fødes i Betlehem, var til fra evighet av: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager». Det samme uttalte Herren Jesus i majestetisk verdighet til jødene: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er (Guds eget navn: Herren) før Abraham var» (Joh 8:58).

 

Men hvorfor skal vi fortsette å regne opp ennå flere av alle disse vitnesbyrdene? La oss bare prise og tilbe Jesus Kristus, han som var født av Israels folk «etter kjødet», «han som er over alle, den evig velsignede Gud»! Med dette har Paulus sluttet å regne opp alle de fortrinn Gud i sin nåde hadde overøst Israel med. Hvis han bare hadde nevnt Kristi menneskelige natur og opphav, ville det ikke kommet fram det som lå ham på hjertet; hvor uendelig høyt dette folket var benådet og velsignet framfor alle andre. Men ved at han sier at «han som er over alle, den evig velsignede Gud» var født inn i dette folket, da hadde han skildret det største som kan kalles herlighet og opphøyelse. Og som avslutning på denne utlegningen som viser at Kristus var Gud, legger nå apostelen til et Amen. Amen var en bekreftelse, et ord som stadfestet at det som var sagt, var en viktig og urokkelig sannhet. Slik ble den sannheten at Jesus Kristus var den evige Gud, rettmessig bekreftet med «Amen». Det har vi sett gjennom de skriftstedene som er sitert. Kristus er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

 

Nå har apostelen skildret de forholdene som gjorde at han hadde så stor en sorg og stadig nød i sitt hjerte for sine brødre, jødenes, skyld. I slutten av kapitlet forklarer han hva det er han har villet si med alt sammen. Det var at disse brødrene som til og med jaget etter rettferdighetens lov, likevel ikke hadde fått rettferdighet og derfor gikk fortapt, bare fordi de i sin vantro «støtte mot snublesteinen». På grunn av sin vantro skulle de gå fortapt, disse som framfor alle andre folk på jord hadde opplevd så mye nåde og velsignelse. Da kan vi forstå hvorfor sorg og nød hadde grepet apostelens hjerte. Ja, så forskrekkelig alvorlig er da også den sannheten. For det viser at

alle de største opplevelser av Guds nåde som noe menneske på jord kan ha, er ikke noen sikker garanti for at de blir frelst. På tross av alle disse velsignelsene vil de dø i sine synder, hvis de mangler den levende troen på Kristus.

 

At Gud i sin nåde velsigner oss på mange synlige vis, er så langtfra noen stadfestelse på vår frelse. Skriften vitner tvert imot om at fordømmelsen over oss bare øker i den grad vi har opplevd mye av Guds nåde - hvis vi likevel lever og dør i vår vantro. «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som er betrodd mye, han skal bes om enda mer» (Luk 12:48). Det var nettopp over de byene hvor Kristus hadde gjort sine største undergjerninger, men hvor de likevel ikke hadde omvendt seg, at han forkynte de skrekkeligste vé-rop. Hvordan skal det så gå med dem som ikke bare har det lys og all den nåde som Israel hadde opplevd, men som også har det lys og nådens under som kristendommen gav oss gjennom Kristi fullbrakte forsoning? Når Ånden er utgytt i rikt monn, vi har evangeliets fulle lys, og alle de bevis på Åndens verk som er åpenbare på jord! Dette kan du lese om i Heb 2:1-4, 10:26-31 og andre steder. Må Herren Gud vekke alle opp så vi lar slike ord prøve oss!

 

Å, hvor heldige de er, alle de som er blitt vekket opp av søvnen, som har fått et åndelig sinn så de kan se og tro på Sønnen. Kristus er jo den evige Gud. Guds evige Sønn er jo blitt menneske og vår bror, bare for at han kunne bli vår Frelser og stedfortreder! Så ligger det bak dem; tiden da de jaget etter rettferdighet, men bare ble tuktet og aldri ble annet enn syndere overfor loven. Nå tror de bare på ham som er lovens ende og vår rettferdighet. Og da må de jo sannelig være sikret i all evighet mot enhver dom etter loven, ja, ha en høy og evig nåde hos Faderen. Hva betyr det da at jeg er syndig, død og avmektig, - når Guds evige Sønn er blitt menneske? Bare i ham er alt gjenopprettet! Bare i ham er det Faderen har sitt velbehag! Dette er noe som også kan gjøre mitt døde hjerte levende i kjærlighet og nidkjærhet. Salige er da alle de som tror på Sønnen! Ja, salige er alle de som har sin tillit i ham!

 

6: Men det er ikke så å forstå at Guds ord har vært uten virkning. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.

Her vil Paulus ha sagt: Nå har jeg utøst min dype sorg over Israel. Dermed har jeg latt dere forstå at jeg mener de ikke er frelst. Men dermed mener jeg ikke at Guds ord og løfter til dette folket er trukket tilbake eller ugyldige. Det er ikke snakk om at Gud på sin side ikke står fast ved sin pakt. Langt ifra! Gud er så visst trofast. Hans ord er sanne og urokkelige (konf.kap.3:3, 4Mos 23:19, 2:13). Hans gamle paktsfolk, hvis en taler om flertallet i folket, er riktignok ikke frelst. Men det kommer av at Guds løfter om frelse aldri ble gitt til hele det folk som nedstammer fra Israel. Men bare til dem som er sanne israelitter. Løftene gjaldt bare dem som er israelitter både i ånden og i hele sitt liv. Men alle som stammer fra Israel er jo ikke israelitter.

 

Stamfaren deres, Israel, var ikke bare kjøtt og blod. Han var også et åndelig menneske. Han var en som var blitt knust, og ved troen et frelst og omskapt menneske. Og slik er også de sanne israelittene. De er ikke bare av Israels kjøtt og blod, men også av Israels ånd. De er hans barn i sitt innvortes menneske. Dette hadde Paulus berørt allerede i det andre kapitlet. Der sa han: «Rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelse er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden (gjenfødelse ved Guds ord), ikke i bokstaven» (v.28-29).

 

Når altså Paulus her sier at «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel», så er det akkurat det samme som når et sannhetsvitne i kristenheten i dag sier at det er slett ikke alle som er kristne, fordi om de tilhører kristne forsamlinger. Ikke alle de som tror at Guds ord er sant, er dermed rett troende. «Det er stor forskjell på å tro og å tro» (Luther). Og uansett all den nåde, de hellige sakramentene og gudstjenesten og de dyrebare løftene som kristendommen eier, så er du like lite frelst som en hedning, hvis ikke du er en kristen i din ånd og ditt liv, og altså er en Kristi etterfølger. Det er dette vi skal være klar over når vi leser disse ordene: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel».

 

Både av denne teksten og av mange andre bibelsteder ser vi at det på Kristi og apostlenes dager var akkurat som i vår tid. De som var født, oppvokst og levde i Israel, mente de hadde all rett til å regne seg for israelitter. De ofret ikke en tanke på at Gud er en stor og hellig Gud, som vil eie hjertet og hele mennesket, som ser og gjennomskuer alt hykleri. Og at det derfor kreves en total forvandling av menneskets indre. Når døperen Johannes og Kristus begynte å forkynne «omvendelse», måtte de alltid først nedkjempe denne falske trøsten jødene levde på: «Vi har Abraham til far» (Mat 3:9, Joh 8:37, 39 m.fl.). Dette var alltid jødenes tankegang: Er vi ikke Guds folk? Blir ikke vi frelst, hvem skulle da bli det? Det er jo vi, og bare vi som har Guds ord og alle hans sterke løfter. Det er vi som har gudstjenesten som Gud selv har innstiftet, og loven, paktene og de mange åpenbarelsene av Guds herlighet. Skulle vi bli forkastet? Da måtte jo Herren selv trekke tilbake sine ord og løfter til oss. De ville verken høre eller ta inn over seg det faktum at alle disse løftene, når det gjelder Guds vennskap og evige frelse, bare tilhører dem som er sanne israelitter. Den troende Abrahams åndelige barn.

 

Akkurat slik går det i dag også. Nesten hvert eneste menneske innenfor kristenheten gjør krav på å være rette kristne, og mener de har del i de kristnes frelsesløfter. I en fullstendig uomvendt og kjødelig tilstand tilegner de seg Guds nådeløfter. Og så griper de etter hvert til så mang en trøst som støtte for sin frelsesgrunn. Det begynner ofte med egne gjerninger, stor rettferdighetssans, humanitær innsats osv. Men etter hvert flytter det over på at de er døpt, er en kristen. Og til sist, ikke minst; at Guds barmhjertighet og nådens løfter er så store. De vil verken høre eller erkjenne at alle disse nådens løfter bare tilhører dem som i omvendelse og tro søker Guds nåde gjennom Kristus, og blir nye mennesker. Måtte vi alle sammen la dette tale til oss!

 

Herren har fullbyrdet sin dom over jødene. Ikke etter hvordan de tenker - men etter sitt ord. Det samme skal han også gjøre med oss. Uansett hvordan du trøster deg, og selv mener du har fred og salighet, vil Herren til sist komme og dømme deg. Ikke etter dine tanker - men etter sitt ord. Og hvis du da bare er en kristen i det ytre, ikke født av Ånden, blir hans dom at du skal «ikke se Guds rike». At du en gang ble døpt til Kristus, og har opplevd alle hans nådige velsignelser og innbydelser til omvendelse, skal ikke kunne beskytte deg den dagen Herren kommer for å møte deg. Tvert imot vil det bare øke fordømmelsen over deg, fordi du har misbrukt og forkastet all denne nåden. Med all denne nåden har du bare fortsatt i din kjødelige ferd «etter tidsånden i denne verden» (Ef 2:1-3). Uansett hva vi mener og tenker, så går det til slutt slik Herren taler og dømmer. Og Herren spør bare etter om du har vært en kristen i ånd og sannhet, «for ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel».

 

Med disse ordene bør vi også bli klar over hvor falsk den læren er som vil tilskrive sakramentene en slik kraft, spesielt når det gjelder dåpen, at de sier at det mennesket som en gang er døpt til Kristus, alltid vil ha noe av Guds nåde bevart i sitt hjerte. Her må ingen la seg bedra. Det er sikkert og visst at Gud på sin side er trofast mot sin pakt og sine løfter. Men like sikkert er det at de som er døpt ender i fortapelse, like sikkert som de som ikke er døpt, ja, går til en ennå større fordømmelse, når de som en gang ble tatt opp i Guds nåde, nå i sitt indre er vantro og «to ganger døde». Og hvis noen fra sin dåp er blitt værende i nådepakten, må han da nødvendigvis ha de egenskapene Ånden virker. Der Guds nåde bor, der bor Guds Ånd. Men den stadfester alltid sitt nærvær, virker alltid sitt verk; først og fremst «en ny skapning», som lever og trives i alt det som er av Gud. Deretter er det Åndens verk å drepe det gamle menneske, tukte, lede og oppdra sjelen i Guds nåde, slik at en går en helt annen vei gjennom livet enn hele verden forøvrig. Her tales det ikke om noen fullkommenhet i oss selv - «allesamman äro vi syndare» - men de som er født av Guds Ånd, de er blitt «nye skapninger». De drives av den samme Ånden til å gå en helt ny vei gjennom verden. Og bare de som slik «blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn» (kap.8:14). Dette bør vi huske når vi leser ordene: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel». Det er ikke alle som er kristne, fordi om de holder seg blant de kristne. Men denne apostelens viktigste bemerkning innprenter han ytterligere med ennå flere ord. Han sier:

 

7: og de er heller ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: I Isak skal din ætt bli kalt.

Her begynner Paulus å belyse det han vil ha sagt, med malende eksempler og bilder fra forfedrenes historie. Han sier: «de er heller ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men (dette sa Gud til dem): I Isak skal din ætt bli kalt» (Sv.: genom Isak skall säd uppkallas etter dig. 1Mos 21:12). «heller ikke er alle barn» - dvs. arvinger, Abrahams sanne barn og arvinger til de løftene som ble gitt til ham - «selv om de tilhører Abrahams etterkommere» - eller etterkommere gjennom naturlig fødsel. For Gud skilte mellom Abrahams to sønner; Ismael og Isak. Han sa: «I Isak skal din ætt bli kalt». Dvs. fra Isak skal din slektslinje gå. Vi forstår at med «barn» menes her ikke Guds, men Abrahams barn. Det ser vi dels av det som er sagt om Isak, dels av hele sammenhengen. Først i neste vers er det Paulus, som en utlegning av dette, taler om Guds barn. Og det er nettopp det som er apostelens siktemål; å vise jødene at der er to slags Abrahams barn: Noen som er arvinger til hans velsignelse, og andre som ikke er det. Bare de første er Abrahams rette barn. Men så er de da også Guds barn, slik han taler om i neste vers. Ordene «bli kalt» (I Isak skal din ætt bli kalt) vil bare si at når en taler om Abrahams ætt, så skal en mene dem som nedstammer fra Isak. De andre sønnenes avkom skal ikke «bli kalt» eller omtales som Abrahams ætt.

 

Med alt dette vil Paulus ha sagt at helt fra Abrahams hus skal dere legge merke til det jeg nå har sagt; at løftene ikke er gitt til alle, selv om de er Abrahams avkom etter kjødet. Hele veien vil dere se at det foregår en utvelgelse blant hans avkom, når det gjelder hvem det er som skal få motta hans velsignelse. På samme måte som det også blant hedningene foregår en liknende utvelgelse (kap.4:12). Abraham hadde først to sønner; Isamel og Isak. Senere fikk han ennå seks til med Ketura. Men ingen andre enn Isak ble arving til de store løftene som var gitt til Abraham. Så var da også Isak «født i kraft av løftet» (Gal 4:23), gjennom en overnaturlig kraft som Gud gav den ufruktbare Sara gjennom et løfte. Derfor er Isaks fødsel et glimrende bilde på den nye fødselen ved Ånden. Altså et bilde Gud selv gav verden allerede i Abrahams telt.

 

I Galaterbrevet taler Paulus om forskjellen på de to sønnene i Abrahams hus; han som er «født av trellkvinnen», og han som er «født av den frie kvinnen». Som bilde på de to slags troende mennesker som alltid vil finnes der evangeliet forkynnes, nemlig lovens treller og løftets sønner (Gal 4:22-31). Men her bruker han egentlig eksemplet i to hensikter: Først til å bevise at ikke alle er Abrahams barn og åndelige slekt, selv om de var hans avkom etter kjødet. Dernest, som vi nettopp sa, som et bilde på den nye fødselen, som også er en fødsel «i kraft av løftet», nemlig evangeliets løfte. Og Paulus forklarer selv det han har sagt slik:

 

8: Det vil si; ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten.

Legg først merke til hva som nå viser seg å være apostelens hovedemne i dette kapitlet. Det det egentlig hele veien tales om, er hvem som er «Guds barn» og skal få det evige liv. Det var i dette spørsmålet han hadde den store nøden for Israel. Gjennom alle de bilder han bruker fra Israels timelige og åndelige historie, er det dette ene spørsmålet som stiger fram: Hvordan vi blir «Guds barn» (v.8), «får rettferdighet» (v.30). Altså hvordan vi blir frelst.

 

Men nå vil vi se på sammenhengen. Når Paulus begynner med «Det vil si», så lover han oss en forklaring på noe han nettopp har sagt. Nå vil han si: Hensikten med det jeg sa like foran, er at alle ikke dermed er Guds barn, fordi om dere er Abrahams barn etter kjødet, - sånn som dere jøder tror det er. Dere tror jo dere blir frelst bare dere er kjødets barn. Og i ordet «kjød» inkluderer Paulus ikke bare den naturlige avstamningen, men også alt det Gud i sin nåde hadde gitt Abraham og de andre fedrene, og som de hadde arvet etter dem. Det var hele deres israelittiske religion, omskjærelsen, budene osv. (se kap 4:1-2, Fil 3:4-6). Men så sier han nå; selv med alt dette er dere ikke uten videre Guds barn. Nei, det avhenger av om dere er «løftets barn». Og med «løftets barn» mener ikke Paulus bare «barn som var lovet». Heller ikke bare «barn som har løftet». Men, som han forklarer det i Gal 4:23: barn som er «født i kraft av løftet», slik som Isak var. Isaks mor var jo fra naturens side ufruktbar. Og da hun i sitt nittiende år mottok Guds løfte om en sønn, så lo hun av det, som noe utenkelig. Likevel fikk hun, i og med Guds løfte og ved troen på det (Heb 11:11), en overnaturlig kraft, slik at hun ble gravid. Derfor sier Paulus at Isak ble «født i kraft av løftet». Og med dette for øye bruker han her uttrykket «løftets barn» når han nå taler om alle som er «Guds barn».

 

Det er derfor vi også ser hvorfor han tar fram Isaks fødsel. For også i den er disse to forholdene de viktigste: Først at vi selv er tilintetgjort; at vi kjenner oss åndelig døde og ufruktbare, på samme måte som Sara var det legemlig. At alle våre naturlige muligheter for å bevirke noe godt er fullstendig tilintetgjort. At det er like umulig for oss å selv motstå synden, og gjøre oss gode og hellige, som det var for Sara å selv utvirke at hun ble gravid. Dette er det første vi ser i Isaks fødsel som et forbilde på den nye fødsel. Det andre er at når vi slik fortviles over oss selv og alt vi selv står for, og fristes, liksom Sara, til å tvile på Guds løfte, så skjer det noe mer. Vi får likevel - nettopp gjennom det samme løftet, når bare det gripes med en viss tro - et nytt liv inni oss, som begynner å vise seg i håp og lengt etter Guds nåde, kjærlighet til evangeliet og evangeliets venner osv. Og omsider, når Guds nåde blir åpenbart for oss så vi kan tro vi er fullstendig benådet, mottar vi alle det nye livets krefter. Før vi selv er blitt klar over det, er et nytt menneske født i oss, som nå ser, hører, tenker, taler og vandrer helt annerledes enn det gamle mennesket. «Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt» (2Kor 5:17).

 

Alt dette nye virkes jo i oss bare gjennom evangeliet, og er derfor et karakteristisk bevis på at det virkelig har foregått en ny fødsel ved Ånden, at der er blitt «en ny skapning». Derfor må det være svært viktig å stanse opp og se nærmere på disse nye tingene som viser seg hos hvert menneske som er født på ny. For her er det jo ikke bare tale om nytt åndelig syn og hørsel, men også et nytt hjerte, nye tanker og ny tale, nytt liv og nytt forhold til verden. Før så og hørte vi f.eks. Guds dommer og løfter, og etterpå var det som om vi likevel ikke skulle sett og hørt dem. Og vi så hele tiden på Ordet som Guds eget ord. Vi så med øynene hva det var Ordet talte til oss, og vi hørte med ørene. Men vi kunne ikke «forstå» det (Mat 13:14, 1Kor 2:14). Vi kunne se og høre ordene som innebar dommen over oss til evig død. Likevel kunne vi straks glemme det, kunne ete, drikke og sove rolig, som før. Og fremdeles holdt vi det for å være Guds ord - !

 

Nå derimot ser og hører vi så det griper oss. Vi blir forskrekket, eller trøstet, både bedrøvet og glade. Ja, det gir oss en ny retning i hele livet vårt. Før kunne vi tenke som vi ville ettersom vi selv fant for godt, selv i åndelige ting. Nå derimot har vi alltid en avgjørende rettesnor for alt det vi skal mene; nemlig Guds ord. Før hadde vi nok mange positive tanker om oss selv, vi var sterke og modige, - selv uten å oppbygge oss på evangeliets ord. Nå blir vi alltid nedslått når vi tenker på oss selv, og trøsten har vi bare i evangeliet. Men ikke bare syn, hørsel og tanker er forandret, men også selve hjertet. Slik at nå har vi vår største lyst og glede i det vi før opplevde som ubehagelig og trykkende. Nå derimot plager det oss, det som før var vår største lyst og kjæreste underholdning. Det er bare et faktum at «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Før kunne vi tale millioner av ord om unyttige ting, lett og lystig. Men vi kunne ikke tale en halv time i et helt år om Frelseren og hans himmelske rike. Vi var åndelig stumme.

 

Nå derimot er det ikke noe som er kjærere for oss enn å tale om Gud, hans ord og hans nåde. Men så er da også hele vårt liv forvandlet. Tidligere levde vi fritt, slik vi selv fant for godt og hadde lyst på - så langt egne fordeler og omdømme tillot -! Nå har vi fått en hellig lyst og en hellig tukt over hele vårt liv. Vi er kort sagt som i en ny verden, med nye sorger og nye gleder, med nye oppgaver og nye faremomenter. Vi er kommet i et nytt forhold til Gud, til oss selv og til alle mennesker. Til Gud som før var en ukjent Gud for oss, eller en dommer vi var redd for. Nå er han vår kjente og kjære Frelser. Til oss selv; ved at vi før levde et liv som var styrt av vårt eget kjødelige hjerte. Mens vi nå lever i en stadig kamp mot dette. Til verden; for før stod vi i et fortrolig forhold til dem. Men nå frykter vi verden som vår fiende. Og dette stemmer med Ordet som lærer oss at den er en av våre tre hovedfiender: djevelen, verden og vårt eget kjøtt. Slik «er det gamle forbi. Se, alt er blitt nytt».

 

Dette er jo veldig stort og trøsterikt. Tenk, her kan vi med våre egne øyne se slike nye skapninger, ja se at selve hjertet er blitt omskapt. Noe ingen menneskemakt i hele verden kan få til! Skulle vi ikke da våkne opp, og lovprise den store, nådefulle Gud som gjør slike under iblant oss? Og du som vet at denne åndelige omskapingen som du ser hos andre, ennå ikke har skjedd med deg; begynner du ikke å ane at en slik åndelig omskaping må være nødvendig for hvert eneste menneske som skal bli frelst?

 

Og alt dette nye i oss ble utelukkende født «i kraft av løftet»/«på grunn av løftet», gjennom evangeliets løfte. Loven kunne ikke virke dette. I Gal 3:2,5 sier Paulus det slik: «Den som gir Ånden, og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?». Nei, bare «i kraft av løftet» ble det nye livet født i oss, og det nettopp da når vi hadde gitt opp oss selv og alt vi kunne utrette. Derfor kalles vi da også her med god grunn for «løftets barn». Og bare disse er Guds barn og blir «regnet til ætten» sier Paulus her. Dette innprenter han altså her som bevis på at Gud er trofast mot sitt ord, selv om de vantro i Israel går fortapt; for Guds løfter gjelder bare de sanne israelittene og ikke dem som bare er «kjødets barn» av Abraham. Det Paulus sier her er altså akkurat det samme som Johannes sier om Guds barn i første kapittel av sitt evangelium: «de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». På dette var altså Isak et forbilde. For han ble ikke født på noe naturlig grunnlag. Det manglet fullstendig hos Sara. Han ble født ved Guds kraft, som hun mottok ved troen på løftet. Og så taler Paulus videre om dette:

 

9: For dette er løftets ord: På denne tiden skal jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.

Dette Guds løfte leser vi i 1Mos 18:10, og det var det Sara trodde da hun «ved tro fikk kraft til å unnfange en ætt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder» (Heb 11:11). Det er dette løftet Paulus sikter til når han sier Isak «ble født i kraft av løftet» (Gal 4:23). I tillegg fikk han senere også det løftet som gjorde ham til arving og til den andre stamfaren for Abrahams ætt, da det ble sagt: «i Isak skal din ætt bli kalt» (1Mos 21:12). Isak var altså på alle måter en løftets sønn. Og akkurat det var også grunnen til at det gikk et klart skille mellom ham og brødrene hans. For de var ikke født som noe resultat av et løfte*, og var bare Abrahams barn «etter kjødet». Det er dette eksemplet Paulus bruker her for å fortelle jødene at den naturlige nedstammingen fra Abraham ikke gjorde dem til hans sanne barn og arvinger. At det sanne barnekåret og arven var avhengig av om de også var «løftets barn». Og bare slike, altså Abrahams åndelige barn, er Guds barn, har apostelen like foran vist dem.

 

*

Her sier M.Luther i sin «Store galaterbrevskommentar»: Altså ble Ismael født uten Ordet, bare på Saras bønn. For her finnes ikke noe Guds ord som lover Abraham denne sønnen. Alt skjer bare mer «tilfeldig», noe som også bekreftes med Saras ord: «Kanskje jeg kunne få et barn ved henne» (Hagar). (Oversetters kommentar).

 

Her blir da alle naturlige fortrinn og forutsetninger forkastet, og Guds frie og ufortjente nåde opphøyet. Det er akkurat dette Paulus vil ha fram her. Og i det følgende innprenter han det på det sterkeste, og setter det opp mot den egenrettferdige innbilningen om at Gud må da ta hensyn til de menneskelige kvalifikasjonene, og til hva vi fortjener etter våre gjerninger. Se hvor suveren Guds nåde er, sier Paulus; bare den som Gud selv utvelger til arving, skal ha arven, og ingen annen. Selv de aller største ytre gjerninger og fortrinn kommer ikke til å bety noe som helst innfor Gud. Alt gis oss utelukkende av nåde, etter hans frie utvelgelse. Og nå har det behaget Gud å utvelge bare løftets barn, og forkaste alle dem som kommer med noe de selv har utrettet. Dette er hovedbudskapet i alt det som er sagt her, og i det som nå følger videre. Det kan hver enkelt se av apostelens egen avsluttende forklaring, i v.30-33. Med samme hensikt tilføyer han nå:

 

10-12: Og ikke bare dette, men da Rebekka også var svanger ved én mann, ved vår far Isak - for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Og den eldste skal tjene den yngste».

Og ikke bare dette, ikke bare det eksemplet som nå er nevnt, det om Abrahams egne sønner, beviser at arven avhenger av et løfte, og ikke av noe naturlig avkom eller hva vi har fortjent etter våre gjerninger. Nei, apostelen vil ha sagt at vi har et ennå mer talende eksempel på dette, hvis vi ser på de to sønnene Isak fikk med Rebekka. Når det gjelder det første eksemplet, kunne det jo innvendes at mellom Isak og Ismael var det virkelig en viss forskjell, når det gjaldt opphavet. For Isak var jo født av Abrahams egentlige hustru, av den «frie» kvinnen. Mens derimot Ismael var født av tjenestekvinnen. Og i dette kunne det jo ligge en naturlig forskjell som gjorde at Isak ble erklært som arving, framfor Ismael. I tillegg hadde jo Ismael også tidlig vist seg å være en «spotter», som også kunne vært en grunn for at Isak ble foretrukket framfor ham. Derfor tar nå Paulus fram et nytt eksempel hvor det ikke var mulig å komme med noen slike innvendinger; han minner om Esau og Jakob. Han minner om at på det tidspunkt da Gud uttalte sitt løfte om Jakobs utvelgelse, fantes det ingen forskjell på disse to brødrene, verken når det gjaldt opphav eller gjerninger.

 

Først minner han om at når det gjelder opphav, så var det ingen ulikhet mellom disse. De var rettmessige og «fullverdige» brødre, ettersom de hadde en og samme mor, og hun «var svanger ved én mann», altså hadde de samme far; Isak. Hvis noen av dem skulle ha noe fortrinn, måtte det være Esau, som var den førstefødte. Likevel ble Jakob den som Gud utvalgte, framfor Esau. Videre minner Paulus om at det heller ikke var mulig at det kunne finnes noen ulikhet mellom disse når det gjaldt gjerninger, eller hva de kunne fortjent. For barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt, da ordet med løftet ble gitt. Og så tidlig ble ordene med løftet gitt, sier Paulus, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, med ved ham som kaller (sv.: ikke på grund av gärningar, utan av den kallandes behag). Det vil si: Gud meddelte hva han hadde bestemt om de to brødrene allerede på et tidspunkt da Jakob ennå ikke hadde gjort noe godt, som kunne gjøre at han skulle fortjene å bli utvalgt. Og Esau ennå ikke hadde gjort noe ondt som kunne gjøre at han skulle settes til side. Alt sammen for at Guds måte å utvelge på skulle stå fast, ja, bli stadfestet. For at hver og en skulle se at denne utvelgelsen ikke bygget på deres gjerninger, men «ved ham som kaller» (sv.:av den kallandes behag).

 

Og ordene som avgjorde utvelgelsen var disse: Den eldste skal tjene den yngste. Det var Guds forutbestemmelse om den arv og skjebne de to brødrene og deres avkom her på jord skulle få. Jakobs etterkommere skulle bli større og sterkere enn Esaus, og herske over dem. Slik lyder teksten i 1Mos 25:23 i sin helhet: «Og Herren sa til henne (Rebekka): I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at. Det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste». Denne forutbestemmelsen over Jakob og Esau har da også gått i oppfyllelse over deres etterkommere. Edomittene, som nedstammet fra Esau, ble ofte undertrykt av Israels folk. Vi bør legge nøye merke til at her tales det om de to brødrenes timelige forhold. Teksten sier uttrykkelig: «Den eldste skal tjene den yngste», og «det ene folk skal være sterkere enn det andre». Dette bør vi merke oss for at ikke dette skal føre til motstridende oppfatninger når det gjelder evangeliets kall og utvelgelse til frelse. Og med disse ordene her friskt i minne, vil vi også ha den rette oppfatning av de ordene Paulus nå tilføyer videre:

 

13: Som det står skrevet: Jakob har jeg elsket, men Esau har jeg hatet.

For at vi skal oppfatte disse ordene rett, bør vi legge nøye merke til at når apostelen sier dette, så sikter han til det samme som han har uttalt i bibelverset like foran. Han begynner nemlig med: «Som det står skrevet». En slik formulering gir løfte om en stadfestelse på noe som nylig er sagt. Altså må disse ordene som siteres fra Mal 1:2-3 gjelde samme sak som de ordene vi nylig har lest, om utvelgelsen. Disse ordene: «Jakob har jeg elsket» taler altså om hvordan Jakob ble utvalgt, slik det forkynnes i 1Mos 25:23. Og ordene: «men Esau har jeg hatet» taler altså tilsvarende om den forutbestemmelsen Gud fattet også over Esau, som vi leser på samme sted. Den forutbestemmelsen var at han «skal tjene den yngste», at hans etterkommere skulle undertrykkes av Jakobs etterkommere. At ordet «hatet» går på det rent jordiske, det framgår helt klart på det stedet i Mal 1 som Paulus siterer fra her. I sin sammenheng lyder det slik: «men Esau hater jeg, og jeg gjorde hans fjell til en ørken og hans arveland til bolig for ørkenens sjakaler». Her tales ikke noe om hans sjel og hans evighet, men bare om «hans fjell», og om «hans arveland», som skulle bli til bolig for sjakalene.

 

Vi ser altså at de eksemplene apostelen her benytter til å skildre den guddommelige nådens frihet, i seg selv ikke handler om evig nåde eller evig fortapelse, men om Israels jordiske forhold. Vi vet jo godt at ikke alle Jakobs etterkommere ble evig salige (det er akkurat det motsatte Paulus beviser her), og at heller ikke alle Esaus etterkommere på grunn av disse Guds ord (1Mos 25:23) dermed må gå fortapt og være hatet av Gud for evig. Vi ser f.eks. det motsatte i Am 9:11-12, der også Edom får løfte om evangeliet. Og i Mark 3:8 ser vi noe av oppfyllelsen av det løftet. Det det tales om i de skriftstedene som ligger til grunn for den teksten vi behandler, er bare at «den eldste skal tjene den yngste», og at «det ene folk skal være sterkere enn det andre». Det er Herren selv som sier dette i de tekstene Paulus siterer fra. Dermed faller det straks bort, hele grunnlaget for den oppfatningen at Gud gjennom en helt vilkårlig beslutning, og uten hensyn til hvordan menneskene møter kallet, skulle ha avgjort hvordan det skal gå med hver enkelt sjel; om de skal bli frelst, eller bli evig fordømt. Man har bl.a. anvendt disse ordene om Jakob og Esau, som «elsket», eller «hatet», uten å ta hensyn til hva vi nå har sett at Gud selv har lagt i disse ordene.

 

Når Paulus har brukt disse eksemplene på hvor fritt fordelingen av jordisk arv og stilling foregikk, som bilder på den frihet Gud har til å bestemme hvem som skal bli frelst, må vi ikke «presse» bildene til mer enn det Paulus har villet skildre. Vi må se hvordan han selv velger å anvende eksemplene. Da vil vi se av hans avsluttende utlegning (v.30-33) hva det er han egentlig vil vise: Nemlig at Gud i sin suverene frihet til å bestemme over fortapte syndere og deres frelse, har utvalgt troens vei - og ikke gjerningenes.

 

Alt det apostelen har hatt som mål med de eksemplene vi har nevnt, er følgende: Først har han bevist at «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel», er virkelig barn og arvinger til Abrahams velsignelse. Og dermed har han revet ned den første og mest dyrebare trøsten jødene hadde; at de i sin vantro mente de var selvskrevne arvinger til frelsen fordi de var Abrahams barn (se Mat 3:9, Joh 8:39, Fil 3:5). Dernest har han med disse eksemplene malt for øynene våre; Guds majestetiske frihet til å bestemme hvem som skal bli frelst, eller ikke. Men alltid med den ene hensikt som han forkynner klart i v.30-33; å vise at Gud har utvalgt troens vei, troens barn. Ikke dem som søker rettferdighet gjennom sine egne gjerninger. Og dermed har han revet ned den andre dyrebare trøsten, som er hele verdens trøst, nemlig gjerningene, som over alt i Kristi læretaler og apostlenes skrifter blir forkastet. Igjen og igjen møter vi disse ordene: «Ikke av gjerninger», «ikke av dere selv, det er Guds gave», «ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde», «ved tro, uten lovgjerninger», osv. At det er bare dette Paulus vil ha fram, det sier han selv uttrykkelig i sin avslutning, v.30-33. Og hver eneste oppfatning eller tydning av apostelens ord, som ikke stemmer overens med denne hans egen forklaring, er dermed selvgjort og falsk, og bør omgående forkastes.

 

Hele vår oppfatning av dette kapitlet vil avhenge av at vi har tindrende klart for oss hva det er apostelen vil forkynne her, og at vi holder det fast. Hva det er han vil ha fram. Hva han på den ene side vil bryte ned, og på den andre side vil bygge opp. Og da ser vi at det er bare det vi nettopp sa, som er budskapet hans. Det er bare denne fortrøstningen til naturlig opphav og det vi kan fortjene i kraft av gjerninger, han vil bryte ned. Men slett ikke troens eller nådens vei, hvor det avhenger av om kallet får nå inn til vårt hjertes øre, får innta det, og etter hvert gjenføde det, så vi kommer til nådens bryllup, - eller står imot og forkaster innbydelsen. Hvis Paulus skulle ville forkaste denne nådens vei, og troen, da stod vi bare tilbake med en helt vilkårlig utvelgelse. Men da ville Paulus vært i strid med Kristus og hele Skriften som ikke lærer noe annet enn denne nådens vei. Men Paulus vil aldri kunne tilskrives noen slik tydning. Han har alltid uttrykkelig forkynt hva det er han mener; at alle mennesker, enten det er jøder eller hedninger, har sin frelse eller fordømmelse utelukkende i spørsmålet om de søker sin rettferdighet ved tro, eller gjennom gjerninger.

 

Og hvis da noen skulle mene at troen er en fortjeneste (noe vi her avviser), for at Guds nåde skulle bli forherliget rett, da lar han oss straks vite at da vet de ikke hva tro er. Paulus stiller jo tro og fortjeneste opp mot hverandre som motsetninger (v.32, Ef 2:8, Gal 2:16, m.fl.). Tro er å ha mistet troen på all egen fortjeneste, og kaste seg i Guds rene nåde. Tro er å motta uten noen gjenytelse. Troen er at jeg tar avstand fra alt som finnes i meg selv, også selve min tro, og ser opp til det Kristus har gjort, som min eneste redning og rettferdighet. Skulle det så ennå være noen som i dette kapitlet så noen dekning for å tro på en helt vilkårlig utvelgelse, må vi til slutt minne om dette: Når Paulus i v.30-33 gir sin endelige forklaring på hva han har ment, så sier han ikke: Israel, som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov, fordi de ikke var forutbestemt av Gud til å bli frelst. Og at hedningene derimot har fått rettferdighet, fordi Gud hadde forutbestemt dem til å bli frelst.

 

Nei, noen slik forkynnelse hører vi ikke fra Paulus eller noen annen apostel. Men det er dette han sier: Israel gikk glipp av denne rettferdigheten, fordi de ikke søkte den i tro, men gjennom lovgjerninger. Skylden for fordømmelsen over de vantro legger han ikke på en utvelgelse av visse personer etter noen slags vilkårlig forutbestemmelse hos Gud, men på deres egen vantro. Det samme sa Kristus da han gråt over Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn osv., men dere ville ikke». Har du noe sted sett at apostelen har drevet med en lære eller hatt en mening som strir mot hans eget og hele Guds evangelium? Gud har sendt ut sitt evangelium med et altomfattende kall hvor han innbyr alle verdens sjeler, alle folk og hvert enkelt menneske, å komme til sitt nåderike. Skulle han da samtidig ha forutbestemt hos seg selv at det og det mennesket vil jeg ikke gi min nåde til omvendelse og frelse - vel og merke: uten hensyn til hvordan menneskene møtte Guds kall - ? Gud bevare ethvert menneske fra å gå med slike tanker om Gud!

 

Når Gud vil forblinde eller forherde noen, ja, til og med lar det skje at noen mennesker ikke får noe kall, har det alltid sin grunn i hva han «kjente på forhånd» hos disse, slik Paulus uttrykkelig forklarer under kap.8:29. Og, for å komme tilbake til våre tekstord: «Jakob har jeg elsket, men Esau har jeg hatet» - skulle disse ord, helt på tvers av tekstens egen forklaring, likevel gå på disse to brødrenes evige ve og vel, så måtte Guds forutbestemmelse om dette være en følge av det han visste/»kjente på forhånd» om disse; altså om hvordan brødrene i framtiden ville forholde seg til nådekallet. For slik er jo apostelens lære over dette sist siterte bibelverset. Men vi har jo allerede sett at Paulus slett ikke taler om disse brødrenes evige, men om deres timelige/jordiske arv og stilling. På samme måte som han gjennom hele kapitlet aldri taler om at enkelte mennesker er utvalgt til frelse, men om den eneste veien som er utvalgt til frelse for alle.

 

Men den guddommelige utvelgelsen; den nådens utvelgelse hvor Gud forut bestemte at menneskene skulle frelses bare gjennom Kristus og troen på ham, det har Paulus forkynt her med stor kraft. Den sannheten har Paulus lagt svært alvorlig inn over jødene og alle andre egenrettferdige sjeler, og advart sterkt mot å stampe mot brodden og søke rettferdigheten på den måten en selv tror er den rette. For da, sier han, kan det gå slik at du som virkelig anstrengte deg for å oppnå rettferdigheten, du fikk den ikke. Mens de som ikke gjorde noe som helst for sin rettferdighet, men tvert imot levde vilt i synd og skam som hedningene, de fikk til sist rettferdighet og frelse. Bare fordi de lot Gud tale til seg gjennom sitt ord, falt ned for hans føtter, erkjente Guds dom over seg, og søkte all sin rettferdighet bare i Kristus. Dette er den sannhet og budskap Paulus her så klart og sterkt har forkynt; at Herren Gud, som i sin kongelige makt har rett til å frelse hvem han vil, har villet utvelge til frelse bare dem som tror på Sønnen, og forkaste de ellers så utmerkede menneskene, når de står imot denne utvelgelsen og fortsetter å søke sin rettferdighet gjennom noen form for egne gjerninger.

 

Men når vi nå har forstått hva det er Paulus vil ha fram, tenk da for en uendelig trøst som ligger i dette for alle fattige syndere! Tenk på hvordan han skildrer den guddommelige nådens frihet gjennom det han her sier: «for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt»! Paulus sier altså: Så totalt fri fra all menneskelig fortjeneste er Guds nåde, - som hans utvelgelse av Jakob framfor Esau var. Barnene hadde ennå ikke gjort verken godt eller ondt. De var jo ikke engang født. Ja, så fri er Guds nåde, så totalt uavhengig av våre gjerninger, både de onde og de gode. Hos oss finnes det ingen som helst grunnlag for Guds nåde. Han gjør alt for sin egen skyld, «etter sin viljes gode velbehag», eller som den samme apostelen sier det et annet sted i Ef 1: «Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag, til pris for sin nådes herlighet».

 

Det er dette som kalles nåde - den frie nåde, slik Paulus også skildrer det i Ef 2:8-9: «Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg». Legg merke til: «det er ikke av dere selv», ikke på grunn av noe som helst i dere selv. «Det er Guds gave», heter det. Det er en gave! Slik er evangeliets nåde! Og så fri måtte nåden være, hvis vi skulle kunne frelses. Det kommer av at alle mennesker er så fullstendig fortapt etter at syndefallet ødela all vår kraft, så det var umulig for noe menneske å bli frelst - hvis Gud skulle se etter det aller minste av noe godt eller noen verdighet hos oss. Her gjensto bare to muligheter: Enten å framskaffe, og deretter gi oss en fullstendig betingelsesløs nåde, eller å la alle mennesker gå fortapt.

 

Men da Gud forbarmet seg over oss så han gav sin sønn som syndoffer og til å oppfylle loven, så er nå også Guds nåde så fullstendig fri fra ethvert hensyn til noe godt eller rettferdig hos oss, så han frelser de groveste syndere, når de kysser (hyller, tilber) Sønnen (Sal 2:12). Og på den andre side fordømmer han de ellers så plettfrie menneskene når de ikke tilber Sønnen, men tvert imot fortsetter å søke sin rettferdighet i et eller annet hos seg selv. Her ser vi at den frelsende nåden er så fullstendig fri og uavhengig av oss, på samme måte som Guds utvelgelse av Jakob framfor Esau, «for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt».

 

Så fri ser vi også Kristus skildre nåden. I hans lignelse om den bortkomne sønnen forkynner han jo at den beste kledningen ble gitt til den som hadde sløst bort arven sammen med skjøger. Og gjøkalven ble slaktet for å feire hans hjemkomst. Men den eldste sønnen, som aldri hadde forlatt sin fars hus og bud, men alltid hadde tjent ham, han klager over at han aldri har fått «så mye som et kje, så jeg kunne ha fest sammen med vennene mine». Det samme ser vi i Jesu lignelse om arbeiderne i vingården. Der framstiller han det slik at husbonden gir en full daglønn i gave til dem som hadde stått ledig det meste av dagen på torget. Mens de som hadde arbeidet hele dagen i tungt slit og hete, bare fikk avtalt daglønn, men ikke noe som helst som gave. Og når disse klaget på denne forskjellsbehandlingen, svarer husbonden bare: «Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?». At jeg nå vil gi disse en helt ufortjent gave, det er min frie nåde og godhet. Slik har altså Kristus også forkynt sin fullkomment frie nåde. På denne måten vil Gud slå fullstendig til jorden all tanke på egen fortjeneste og verdighet hos fortapte syndere, og samtidig opphøye bare sin egen frie og guddommelige nåde. Å, for en trøst for fortapte syndere! Hvordan skulle vi kunne prise denne Guds store og uforskyldte nåde nok, her i livet eller i all evighet? Herren være lovet i evighet! Herre, gi oss mer tro!

 

14: Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte!

Gud regjerer altså på en så fri og fullstendig uavhengig måte, at han utvelger Jakob framfor Esau. Og det til og med før barna ennå var født, og verken hadde gjort godt eller ondt. «Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud?» Han utvelger jo fullstendig suverent bare de barna som tror, til å arve evig liv. Han tar jo ingen som helst hensyn til menneskelige forutsetninger, verken hvem de er, eller hva de har utrettet. Hedningene, som ikke har gjort noe som helst for å oppnå rettferdighet, de blir straks barn i hans rike, så snart de søker nåden i Kristus alene. Men Israel, som virkelig har anstrengt seg for å oppnå rettferdighet, blir forkastet på grunn av sin vantro. Er ikke da Gud urettferdig?

 

På ingen måte! Gud bevare oss fra en så hedensk tanke! Gud er rettferdig i alt, slik han dømmer. Om han så fordømmer oss alle sammen, så gjør han bare det som er rett mot oss. Og om han så benåder noen syndere, så gjør han da ikke dermed urett overfor noen. Alle mennesker er så til de grader fortapt, at om Gud gir sin nåde til noen, - så er dette utelukkende nåde. Og da kan jo ingen gå i rette med ham for hva han gjør. I neste vers ser vi hva han selv sier om dette.

 

15: For han sier til Moses: Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot.

Dette er ord fra «herrenes herre og kongenes konge»: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Disse ordene og omstendighetene omkring disse ordene fra Gud, finner vi i 2.Mos, kap 33. Forhistorien var at folket hadde laget gullkalven, hadde tilbedt den og dermed pådratt seg Herrens vrede. Så hadde Moses bedt for folket, og på Herrens befaling hadde de ydmyket seg «og ingen tok sine smykker på seg» (v.4-6). Da lover Gud at han «vil sende en engel foran ham» osv. Men så ber Moses om at han også må få et synlig bevis på at han og hans folk «har funnet nåde for Guds øyne». Han sier: «La meg da få se din herlighet!» Da svarer Herren: «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over» (v.19).

 

Her ser vi hvordan Herren først lover Moses og hele folket en stor og enestående nåde og gave; at «all hans godhet» (som var Kristus, se kap.34:5-9 og 1Kor 10:4) skulle gå foran dem gjennom ørkenen. Men så tilføyer Herren at det var ikke noe annet som hadde drevet ham til denne nåden, enn bare hans egen nåde og barmhjertighet. At jeg er «nådig» mot deg, Moses, det er bare av nåde. At jeg «miskunner» meg over folket, det skjer bare av miskunnhet. Dine bønner har ikke oppnådd - og folkets synder har ikke forhindret denne min nåde. Jeg gjør alt for min egen skyld. «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Dette er ord Herren taler som svar på Moses’ bønner, og spesielt med tanke på Moses og hans folk. Men samtidig uttaler Herren her med disse ordene selve grunnregelen for hvordan han gir sin nåde til menneskene, til alle tider. Og det er jo i denne mening Paulus har brukt disse ordene.

 

Men hvordan kan så disse ordene være svar på spørsmålet som ble kastet fram i v.14, om hvordan forholdet blir mellom Guds rettferdighets-krav og denne frie nåden. For det kan jo se ut som om det slett ikke ligger noe egentlig bevis i disse ordene, når det gjelder spørsmålet om rettferdighets-kravet. Så er det mange som sier at det spørsmålet avklares bare en legger vekten på ordene «miskunner meg» og «barmhjertig», og ikke på ordet «den» i begge setningene, slik at meningen blir: det er bare nåde når jeg er barmhjertig mot en synder. Og hvis det er bare nåde og gave, så kan det ikke bli spørsmål om dette er rettferdig eller urettferdig. Nå er det unektelig dette som er hovedtanken i ordene; at det er bare nåde, når Gud er nådig mot syndere. Men la oss se nærmere på hvordan Paulus selv konkluderer, etter det han har sagt såvel i dette verset som i v.17, om Farao. I v.18 sier han: «Derfor forbarmer han seg over den han vil, og forherder den han vil». Dermed ser vi at vi må også legge vekt på ordet «den». Det vil si at når vi taler om den frie nåden, må vi også ta med at Gud ikke vurderer menneskene og deres menneskelige forutsetninger, men forbarmer seg over «den han vil».

 

Men dermed er det ikke sagt at han foretar en tilfeldig utvelgelse av mennesker etter som han selv finner for godt, uten noen grunnregel for sitt valg. Nei, det Paulus lærer oss her, gjennom sin egen avslutning i versene 30-33, er jo bare at dette skjer uten hensyn til menneskelige forutsetninger, enten det nå måtte være noe de har fortjent, eller annen verdighet. Vi må aldri glemme apostelens hovedbudskap, som bare har som mål å bryte ned egenrettferdigheten, og vise at Gud i sin frie nåde utvalgte troens barn, «løftets barn», og ikke de som «søkte rettferdigheten ved lovgjerninger». Dette var jo Guds frie nådes utvelgelse. Men Paulus forkynner dette i en utfordrende tone gjennom denne delen av kapitlet, hvor han uten ytterligere forklaring beviser at Gud utvelger til frelse hvem han vil. Jødene mente jo at Gud måtte da utvelge dem, fordi de både gjennom sitt opphav og ved gjerninger hadde de rette forutsetningene. Mens altså Paulus slår fast at Gud bare utvelger dem som tror på Kristus. Og i den forbindelse er det han sier her at Gud utvelger «den han vil». På alle måter har altså Paulus holdt fram Guds majestetiske frihet i sin nåde, for om mulig å knuse og totalt utslette den hardnakkede egenrettferdigheten og de menneskelige forutsetningene som de tviholdt på. Dette som vi først ser hos jødene, men senere finner så dypt nedgravd i alle menneskers natur.

 

Så blir da apostelens svar dette: Uansett hva dere så måtte ha å innvende overfor den frie nåden, så må dere være klar over at Herren selv i deres egen hellige skrift har forkynt at han vil og skal bruke denne nåden fritt. At han benåder hvem han vil, og at det skjer av bare nåde. Og det er bare med dette at spørsmålet som er kastet inn i v.14 imøtegåes; nemlig at Skriften lærer at Gud virkelig er så fri i sin nåde mot syndere, som om han ville si: Hvis dere vil ha det til at Gud med dette opptrer urettferdig, så må dere ta dette opp direkte med Gud selv! For legg merke til at det er ham selv som har forkynt sin nådes frihet slik, og det i deres egne hellige skrifter. Og dere akter jo disse høyt, og tror på dem. Hvis dere da innser at Gud selv forkynner at så fri er hans nåde, så gjenstår det jo bare at dere også innretter dere etter det.

 

I Luk 19:20-23, i lignelsen om pundene, finner vi et liknende svar på innvendingen mot Guds rettferdighet. En av tjenerne kom tilbake med sitt pund, uten at det hadde kastet noe av seg. Han sa: «For jeg var redd deg, siden du er en streng mann. Du samler inn det du ikke har lagt ut, og høster det du ikke har sådd». Da svarte husbonden: «Ut fra det du selv sier skal jeg dømme deg, du onde tjener. Du visste at jeg var en streng mann, og at jeg samlet inn det jeg ikke hadde lagt ut» osv.. «Hvorfor ga du da ikke pengene mine til pengevekslerne?». Husbonden går altså ikke inn i noe forsøk på direkte å gjendrive den onde beskyldningen som ble satt fram mot ham. Han lot den bare bli stående, som for tjenerens egen regning. Men han inndrev sin fordring, ja, dømte tjeneren med hans egne ord. På samme måte opptrer Paulus her overfor dem som mener at slik evangeliet framstiller nåden, så kan Gud ikke være rettferdig. Han bare viser til at slik har Gud selv forklart om sin nåde. Med sin motsigelse tar de jo rett og slett «til motmæle mot Gud», og det stempler han helt kort som ugudelig og urimelig (v.20-21).

 

Det er på denne måten Guds rettferdighet og storhet forklares best, og som gir synderen den nødvendige og «hälsosamme» ydmykelsen. For det finnes jo et helt konkret og bestemt grunnlag for hvordan Gud utdeler sin nåde; den mest fullkomne rettferdighets grunnlag. Og dette forkynnes over alt i Skriften. Men når menneskene ikke vil høre, eller legge merke til dette, men bare hardnakket står fast på sin mening, på tross av alt det Gud forkynner, så kommer det øyeblikk da Herren ikke lenger gir noen forklaring. Han bare holder fram den nakne sannheten. Om det så blir til motstandernes fall og fordervelse, så blir det likevel til lys og trøst for de ydmyke.

 

Gjennom dette verset og hele denne delen av kapitlet, er det altså dette Paulus vil ha sagt: Gud er stor og suveren. Intet menneske kan kreve noe som helst av ham. Intet menneske kan stille ham til ansvar, eller kreve redegjørelse for hva han gjør. Han gir sin nåde til hvem han vil. Slik taler også Kristus, spesielt i lignelsen om arbeiderne i vingården. Der forteller han om husbondens svar til ham som knurret over at de som hadde kommet i den ellevte timen fikk like mye som den som hadde arbeidet hele dagen. Husbonden sier: «Venn, jeg gjør deg ingen urett. Ble ikke du enig med meg om én denar? Jeg vil gi denne siste det samme som deg. Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?» (Mat 20:13-15). På samme måte avvises også jødene og alle egenrettferdige mennesker her i vårt vers med dette korte svaret fra Guds egen munn: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».

 

Men grunnene til at Gud ikke kan ta hensyn til hva noe menneske har fortjent, men bare fritt utdeler sin nåde, de har Paulus redegjort for meget utførlig i begynnelsen av dette brevet, spesielt i de tre første kapitlene. Først viste han at alle mennesker, «både jøder og grekere alle er under synd», og at alle sammen med full rett kunne fordømmes (kap.3:9). Dette er den første grunnen til at hvert eneste menneske må frelses bare av nåde. Dernest viste han at Gud, nettopp «for å vise sin rettferdighet, fordi han hadde båret over med syndene», hadde «stilt sin Sønn offentlig fram som et soningsoffer/nådestol i hans eget blod» (v.25-26). Gud hadde forordnet et rettmessig oppgjør for syndene, for at han kunne forlate synder uten å bryte lovens høyhet og hellighet. Dette er da den andre grunnen til at Gud med all rett benåder selv de største syndere. Dermed har han også gitt oss den eneste veien til å få del i denne nåden; veien hvor troen fødes og lever ved å motta det Stedfortrederen har utrettet.

 

Paulus kaller denne bestemte veien for en lov, «troens lov» (kap.3:27). Han sier rettferdigheten kommer ufortjent «til alle», men «over alle som tror» (v.22). Så slutter han da også dette kapitlet vi nå har for oss, med å forklare at når Israel ikke fikk rettferdighet, så var det bare fordi de «ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger». Og at hedningene derimot fikk rettferdighet bare fordi de søkte den ved tro (v.30-33). Det er altså ikke en vilkårlig beslutning som går på visse personer, men en urokkelig nådens orden som utelukker den ene og frelser den andre, alt etter hvordan de forholder seg til evangeliet om Kristus. Og hvordan kan vi så vite at det er dette som er apostelens mening i dette kapitlet? Svar: Bare fordi han selv har forklart det slik. Her holdes bare den frie nåden fram mot egen fortjeneste og personlige forutsetninger som de henger så fast ved. Der er ingen motsetning mellom dette budskapet og den gamle urokkelige nådens ordning som forkynnes av apostelen selv og i alt Guds ord.

 

Men tenk nå for en usigelig og veldig trøst som forkynnes her til alle fattige syndere! En trøst som er høyst nødvendig. Vi har alle sammen en natur som ligger dypt nedsunket i egenrettferdighet. Hele vår natur er slik at selv om vi hundre ganger har gjort den dypeste erfaring i dette; at alt er fortapt i oss - og alt er fullkomment i Kristus, så begynner vi likevel hver dag på nytt å søke rettferdighet i oss selv. Og det foregår på forskjellig vis. Hvis vi f.eks. selv får nåde til å leve litt mer hellig, så håper vi Gud er nådig mot oss. Men hvis dagen har forløpt mer uheldig, og vi har gjort dype erfaringer om vårt eget forderv, da går vi med den innstillingen at Gud må være vred på oss. Da er vi nedslått og redde for Gud, fullstendig som om hans nåde avhang av vår egen rettferdighet. Mot denne vår galskap hjelper hverken opplysning eller erfaring. Det er en sykdom i selve naturen, som vi ikke kommer utenom. Men det som da skal holde oss oppe, så vi blir værende i troen, og ikke helt følger vantroens tilbøyelighet, det er utelukkende Ordet. Måtte vi da også huske på det ordet vi har foran oss her, hvor Herren Gud så høytidelig forkynner: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».

 

Det er fullstendig slutt på all menneskelig verdighet. Den er tapt, sier Herren her. Det er utelukkende min egen frie nåde når jeg forbarmer meg over syndere. Det finnes ingen mennesker som fortjener min nåde. Dere er fortapt alle sammen, hvis jeg ser på deres verdighet. Dere mangler alt. Alt er syndig og forbannet. Det jeg gjør, det gjør jeg for min egen skyld. Det sier Herren Gud også i Jes 43:22-26: «Du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel. Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak»... «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu».

 

Her kunne det være en hjelp til å styrke troen om vi ser nærmere på hva grunnene er for slik en nådens frihet. Den første grunnen Paulus forkynte i begynnelsen av brevet, var at alt som har navn av menneske er fortapt under synden. At «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». At «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». At «det er ingen forskjell, for alle har syndet». De mest hellige kristne bærer ennå på de største syndene i hjertet sitt. Synder som strir mot de største og første budene. Og i tillegg bærer de også på en masse syndige tanker, lyster og begjæringer som strir mot alle Guds bud. Først og fremst bærer jeg alltid i meg den synden det er at jeg ikke elsker, tror og frykter Gud slik budet krever. For hvis jeg «av hele mitt hjerte og av hele min sjel» elsket og trodde Gud, da ville jeg oppleve en konstant fred og salighet. Da ville jeg aldri uroes av det som møtte meg her på jord. Jeg ville alltid ha min fred upåvirket bare i Gud.

 

Men slik er det dessverre ikke. Vi bryter tvert imot stadig det første og største budet. Og denne synden er hele verden fullstendig ukjent med. Ja, selv de troende sover ofte overfor denne synden. Når de derimot er litt mer våkne, opplever de at denne synden dukker opp i alle slags forkledninger. I likegladhet og vantro, så vel som i overdreven kjærlighet til forgjengelige ting. Men også som utålmodighet over noe vi plages av eller har mistet. En utålmodighet som også kan gå over til knurring og bitterhet overfor Gud. Om dette sier Melanchthon: «Å bli opprørt over hvordan Gud dømmer, irriteres eller være misfornøyd med at Gud ikke straks utfrir oss fra ulykke, å knurre og vri seg over at de ugudelige har det lettere her i verden, å opprøres til sinne, å tennes til utukt og lettsindighet, til ærgjerrighet mot gods, penger osv. Alt dette kjenner gudfryktige mennesker herjer i seg, slik Salmene og profetene også taler klart om».

 

Og når det gjelder kjærligheten til vår neste, som Gud krever av oss i det andre store budet, så er det like ille med den. Etter vår natur tenker hvert eneste menneske først og fremst på seg selv. Er svært opptatt med alt som angår oss selv, men berøres svært lite av det som gjelder vår neste. Ja, hvem kjenner alle de forkledninger denne synden viser seg i? At vi ikke elsker vår neste som oss selv, det bevises jo både av våre følelser, våre tanker, ord og gjerninger. I tillegg kan en kristen også oppleve de forferdeligste syndene mot alle budene. Og når Gud et øyeblikk trekker seg tilbake, kan de oppleve de skrekkeligste fallene, slik vi ser det i de helliges historie. Blant Skriftens hellige finner vi de aller fleste vitnesbyrdene om et hellig sinn i Davids salmer. Disse gleder og styrker ennå alle Guds barn på jord. Og Guds Sønn brukte selv ord fra disse salmene (f.eks.Sal 22). Men se hvordan denne samme David, «mannen etter Guds hjerte», faller i de forferdeligste synder med én gang Herren overlot ham til fordervet som bodde i ham. Vi ser det i hans gyselige hardhet overfor Sauls slektninger. Videre i de groveste brudd på såvel femte som sjette bud. Vi ser det i et overmot som kostet sytti tusen mennesker livet.

 

Gud sa om en annen hellig mann at «det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde» (Job 1). Men når Job var blitt utpint av langvarige fristelser, faller han så dypt at han forbanner den dagen han ble født, og glemmer den inderlige omsorgen Gud har vist ham ved å bevare hans liv. Og hva sier vår apostel om seg selv? Jo, han bekjenner at selv om han fryder seg i Guds lov etter det indre menneske, så kjente han en annen lov i lemmene sine. Den lå i strid med loven i hans sinn, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans. Kort sagt: Det blir som Paulus selv sier det, at «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». Etter min natur er jeg alltid «kjødelig, solgt under synden». Jeg er ikke fri til å gjøre det gode som jeg vil. Jeg gjør ofte det onde som jeg ikke vil, selv om jeg har den inderligste trang til Guds lov, og ønsker meg heller døden enn at jeg skulle synde mot min Gud på denne måten (kap.7:14-25).

 

Men når det er slik det står til med alle mennesker, da var det jo helt nødvendig at nåden måtte være fri og totalt uavhengig av oss, - hvis altså noe menneske skulle kunne frelses! For Herren Gud fant ikke et éneste menneske som han kunne være nådig mot for deres egen skyld. Da må det nok ganske sikkert være slik som han sier det her: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».

 

Den andre årsaken til at Guds nåde er så fullstendig fri, er «forløsningen, den som er i Kristus Jesus» (kap.3:24). På grunn av sin store kjærlighet som Gud elsket oss med, gav han sin evige Sønn til å gjenreise det som var tapt ved syndefallet. Til å ta på seg alle menneskers synd og betale for dem med sitt liv, med sin lydighet oppfylle alle lovens krav og opprette en fullkommen rettferdighet for oss. Dette var sikkert og visst et verk av Guds frie nåde, slik Paulus sier det: «Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», og «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag». Men nå er all synd sonet gjennom Sønnen, og alle lovens krav er oppfylt. I denne fullbyrdede oppfyllelse ligger da selve grunnlaget for at rettferdigheten ikke lenger krever at syndere skal bli rettferdige for å frelses. Nei, nå kan Gud samtidig «være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus» (sv.: «som er av Jesu tro») (kap.3:26). På samme grunnlag sier Johannes at Gud ikke bare er trofast, men også rettferdig, når han tilgir oss syndene (1Joh 1:9).

 

På dette grunnlag er Guds nåde så fri at Gud overhode ikke ser etter hva noe menneske har fortjent eller har syndet - når det gjelder den frelsende nåden -, men alltid er fullkommen tilfreds med alle dem som er ikledd Sønnens rettferdighet. Og slik er det i enhver tilstand, såvel i de gode som i de dårlige tidene. For når det er bare i Kristi rettferdighet vi er rettferdige innfor Gud og frie fra loven, da er vi sikkert nok i enhver situasjon rettferdige og fri fra all fordømmelse, så lenge vi er i Kristus (kap.8:1-3). Skulle nå Gud ennå se etter vår rettferdighet, da var ikke rettferdigheten bare i Kristus. Skulle Guds nåde være avhengig av våre bedre eller dårligere tider, da var det jo av gjerninger, og ikke av ren nåde. Paulus sier: «Er det ved nåde, da er det ikke lenger ved gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er ved gjerninger, er det ikke lenger ved nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning» (kap.11:6).

 

Ja, skulle Gud se på våre bedre eller dårligere tilstander, så ville han nok ikke finne noen som helst tilstand som gav grunnlag for å være nådig mot oss. For han ser til det innerste i oss, og ser hvordan vi alltid er syndige. Og på det grunnlaget skulle da alltid hans vrede være vendt mot oss. Men det finnes ikke lenger noen vrede og dom til fordømmelse for «dem som er i Kristus Jesus». Noe ganske annet er at Gud følger oss med sin faderlige nidkjærhet, og «straffer våre overtredelser med staven, og våre misgjerninger med slag» (Sal 89:33). Dette kalles nok ofte i Skriften for «vrede», og for å «dømme», men gjelder bare den omsorgsfulle Fars vrede, slik Paulus skildrer det i 1Kor 11:32: «Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden». Dette er en vrede som er en del av Guds inderligste omsorg for våre sjeler. Taler vi derimot om den vrede og dom som dømmer oss til den evige død, da må vi si med Paulus at «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Den frelsende nåden i Guds hjerte er fullstendig fri fra alle hensyn til vår verdighet.

 

Dette er det nå Gud forkynner oss i denne sin alvorlige erklæring: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Og så stor og fri er så denne nåden, at den også dekker over de største og groveste syndene. Slik Gud også selv sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Jes 1:18). Derfor kunne også David få nåde for sine største synder straks han kom til bekjennelse og anger. Og den Saulus som hadde gjort det til sin oppgave å forfølge, torturere og drepe Jesu venner, fikk ikke bare nåde, men fikk også et høyt kall til apostel. Slik er Guds nåde; en miskunnhet av majestetisk storhet, av bare nåde. En nåde som er så høyt over alle menneskers synder og fortjeneste «som himlene er over jorden» (Sal 103:11). «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Lovet være denne store Gud i all evighet for denne sin evige nåde!

 

16: Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn.

Dette er da avslutningen på ordene like foran, fra Guds munn. Å motta Guds nåde og bli frelst, det avhenger ikke av noen menneskelig anstrengelse, verken av om en vil eller om en løper, om en strever eller hva en gjør, - men av Guds miskunn. Men hvordan skal en så forstå dette at her nedvurderer apostelen vår vilje og våre anstrengelser, mens han samtidig på andre steder av all kraft oppmuntrer til det han kaller et «løp» for å «få seiersprisen» - ? I 1Kor 9:23-27 taler han mye om dette, og sier spesielt i v.24: «Vet dere ikke at alle de som deltar i et kappløp, er med og løper, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan få den!» Og i Fil 3:24 sier han om seg selv at han «jager mot målet; mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus». (Konf. 2Tim 4:7, Heb 12:1). Apostelen kan jo ikke tale i strid med seg selv. Derfor må vi spørre: Hva mener han da, når han sier at det ikke kommer an på den som vil eller den som løper, men på Guds miskunn? Igjen må vi da her se på sammenhengen og på apostelens eget sammendrag til slutt, i versene 30-33. Der ser vi at her taler han bare om hvordan vi skal oppnå rettferdigheten. Her tales det bare om rettferdigheten innfor Gud. Det Paulus her sikter til med «den som vil» og «den som løper», det viser han i de første versene i neste kapittel slik: «de har nidkjærhet for Gud» - «de søker å sette opp sin egen rettferdighet» (kap 10:2,3).

 

Jødene tenkte jo slik: Skulle ikke Gud ta vår nidkjærhet i betraktning - hvordan vi virkelig strekker oss etter rettferdighet, og hvordan vi anstrenger oss for å oppfylle hans lov? Men da sier Paulus: Nei, alt sammen er forgjeves! Fordi dere ikke bøyer dere for hans ord og bare søker hans miskunn gjennom Kristus. Det avhenger ikke av menneskenes vilje, eller deres anstrengelser, men av Guds miskunn. Luther sier: «Kort sagt er det alt sammen en tale til dem som tror de har alt under kontroll. Gud sier at den han gir det, han skal få eie det. Ingen må tro at de med sin hellighet skal kunne tvinge meg til å gi dem det. Dere søker, og vil ha det på grunnlag av deres rettferdighet og hellighet. Men det hverken kan eller vil jeg tillate. Jeg ville heller bryte ned og utrydde alt, både prestedømme og kongerike, ja, til og med min lov. Men søker dere på nytt til min nåde, da skal dere få motta det». Dette er altså tekstens egentlige budskap.

 

For øvrig gjelder disse ordene selvsagt også nådens verk i hjertene våre, både hvordan det hele begynner, og hvordan det fortsetter inntil vi er hjemme. Ordene viser også i dette at alt det vi strever og løper hjelper ingen ting, hvis ikke Gud i sin barmhjertighet miskunner seg over oss, vender seg til oss og gir oss sin Hellige Ånd. Samtidig taler det til oss at når vi på den andre side kjenner oss fullstendig døde og maktesløse, så skal vi ikke behøve å bli motløse. For Gud kan i sin miskunn hjelpe i alle situasjoner, og kan gi oss alt det vi trenger til. Herren sier: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham». Og Paulus sier: «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje». Likeså Peter: «Dere som ved Guds kraft blir bevart ved troen, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid». Og akkurat da, når Herren «drar», når Herren er nær og «virker», da settes det mennesket som ellers er dødt, i stand til også å kunne «høre hans røst», til å «komme til ham», «motta ham», «tro», «følge ham» osv., slik Skriften taler om menneskene. Eller vi ser menneskene tvert imot avviser alt dette, «står imot», «forkaster» osv., slik Skriften også viser.

 

Her finnes altså ingen støtte for det vi hører fra de ubotferdige, som ikke vil erkjenne sin synd og omvende seg. De sier: Hva kan vi vel gjøre selv for å bli omvendt? Det kommer jo ikke an på om en vil eller om en løper, men avhenger bare av Guds miskunn. Det er jo bare Gud som kan vekke og omvende meg. Og når Gud ikke gjør det, kan jeg jo ikke bli omvendt ---! Måtte hvert eneste menneske vokte seg vel for å bruke Guds ord på denne måten, og dermed forkaste Den Hellige! «Gud lar seg ikke spotte». Er det virkelig sant at Gud aldri har talt til deg og gitt deg noen nåde til omvendelse? Kan du den store dagen da han kommer for å møte deg, svare ham med dette: Du gav meg aldri nåde til å bli frelst? Er det ikke isteden mennesket selv som står imot Den Hellige Ånd? Herren selv sier jo at «Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender til et ulydig folk som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker». Og Herren sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham» osv. Når Herren gråter over Jerusalem sier han: «Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn osv., ..men dere ville ikke». Er det da ikke sant det Herren selv sier: «den som leter, han finner» osv. ?

 

Men når det gjelder dette å søke, så sier han: «dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte» (Jer 29:13). Men der er også noen som søker, som han sier dette om: «Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det» (Luk 13:24-27). Og det er det to årsaker til. Først at de ikke søker ham «av hele sitt hjerte», men «vil tjene to herrer» samtidig, vil ha både Gud og verden. Eller, slik sistnevnte tekst viser, de vil nok omvende seg - men ikke nå. For Herren sier at når husets herre har reist seg og stengt døren, da begynner de å banke på den. Dernest er det nok noen som søker med en viss nidkjærhet, men «ikke med en sann erkjennelse». De søker nemlig «å bygge opp sin egen rettferdighet, og har ikke underordnet seg Guds rettferdighet» (Rom 10:2-3). Da skjer dette som Paulus taler om her i kapitlet, at de som søker etter rettferdighet ikke får rettferdighet. Fordi de ikke søker den i tro, men gjennom lovens gjerninger.

 

Søker vi derimot slik at vi bøyer oss for Herren, og vil høre hva han sier om den eneste veien og døren (Joh 10:9, Rom 14:6), da gjelder sikkert og visst Herrens løfte: «Den som leter, han finner». Og det bibelverset vi nå gjennomgår, står på ingen måte i strid med denne allmenne sannhet som er forkynt i Guds ord. Det er menneskenes egen skyld, og ikke Herrens, hvis de ikke blir omvendt. Vi ser også i dette tilfellet hvor farlig det er å tillegge Skriftens ord den meningen vi selv synes passer. Og hvor nødvendig det er å se nøye etter hva som har vært den hellige forfatterens egen mening, og så la hans ord bare få tale til oss det han selv hadde som hensikt.

 

I denne teksten ligger det først og fremst et særdeles knusende slag mot all egenrettferdighet, mot alle slags tanker om å oppnå Guds nåde gjennom noe av vår egen vilje og vårt «løp», våre anstrengelser og tiltak. Men i tillegg ligger det en like sterk trøst i dette til alle fattige nådesøkende sjeler som kjenner på sin avmakt, og derfor fristes til å bli motløse. Denne teksten sier altså først til de egenrettferdige: Det er fullstendig nytteløst og forgjeves alt det dere gjør for å bli frelst; all deres hellige nidkjærhet, at dere vil og at dere løper, alle deres gjerninger og forsakelser. Alt sammen er bortkastede anstrengelser. Det avhenger utelukkende av Guds miskunn, hvem som skal bli frelst. Og Gud har besluttet at frelse og salighet bare skal gis til fattige syndere som tror på Sønnen. Ikke til dem som vil oppnå rettferdighet gjennom noe som helst som de selv kan delta med.

 

Til de elendige og sønderknuste derimot bærer teksten bud med trøst og oppmuntring. Til dem sier den: Det er sant at hos dere mangler alt, både vilje og mulighet til å oppfylle Guds lov. Dere er bare overtredere og uverdige i alt. Men alt skal gis dere av nåde - «det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn».

 

Denne teksten er særlig rik på trøst til dem som er knust av at de mangler både vilje og alvor. Av både sin treghet og avmakt. De sier: Var det bare slik at jeg var svak og mangelfull når jeg skulle gjøre det gode, så kunne jeg nok tro jeg hadde Guds nåde. Men jeg har ikke en gang en alvorlig vilje. Jeg er tvert imot treg og likeglad. Hvordan kan jeg da tro at Gud er nådig mot meg? Men slike tanker viser at vi er nok i gang med å bygge oss opp et håp på vår egen vilje og løp. Men da sier altså Paulus her: Det er nytteløst selv om du hadde en vilje og et alvor. Alt sammen er fordervet gjennom syndefallet. I deg selv finnes ikke noe som helst som kan gi grunnlag for nåde hos Gud. Hør derfor etter: «Det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn».

 

Så vet du samtidig at det alltid hører med til en sann omvendelse og tro at viljen bøyes til lydighet mot Guds røst. Og at det ikke er noe menneske som har del i denne frie og uforskyldte nåde i Kristus hvis dette nådens verk ikke finnes i hjertet. Da er det også sikkert og visst at de som aldri vil høre Herrens tale, men alltid motsetter seg hans kall, de får også være i sin ugudelige og ufrelste tilstand, ja, forherdes, forblindes og dør i sine synder. Hvis mennesket derimot har latt seg åpne for kallet, slik at det nå er dets høyeste ønske at det må få en alvorlig vilje og få lyde Herrens røst i alt, da er allerede motstanden brutt. Da er «ånden villig» selv om «kjødet» er fullt av ondskap, selvsikkerhet, hardhet, lettsindighet m.m. Men alt dette skal da ikke kunne hindre Guds Ånd i å gi denne synderen så mye nåde i hjertet som Gud vil. Og hvor mye han nå får kjenne av villighet eller treghet, det avhenger alt sammen bare av hvordan Gud i sin visdom vil føre ham. Men gjennom alt dette skal all denne tregheten vi har sukket over innfor Gud, verken kunne fordømme noen eller forminske Guds nåde. Sammen med all den andre synden skal det være tilgitt.

 

Det er dette apostelen vil ha fram her; at selve nåden er fri og uavhengig av vår vilje og vårt løp. Vi må aldri glemme at Gud er så stor og majestetisk i sin nåde at han ikke ser etter om det finnes noe i menneskene som kan gi grunnlag for hans miskunn. Derfor kan han både forbarme seg over de mest uverdige syndere, når de søker nåde gjennom Kristus. Og samtidig på den andre side la sin vredes dom ramme dem som har anstrengt seg enormt for å oppnå rettferdighet, fordi de dermed tror de kan stå fram for Gud i egen rettferdighet. Det er all denne inngrodde holdningen til egen rettferdighet Paulus vil bryte ned til grunnen her, når han sier: «det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn».

 

Men at Gud er så stor og fri i sin miskunn, det understreker apostelen ytterligere gjennom et eksempel på det motsatte; nemlig hvordan Gud lar sine straffedommer ramme dem som motsetter seg hans kall. For gjennom slike eksempler framgår det jo ennå tydeligere at Gud da også må være fri i sin nåde. For den som er fri til å hjemsøke med veldig straff, må også være fri til å benåde med veldig miskunnhet. Det er dette Paulus først og fremst vil ha fram når han bruker Farao som eksempel i det neste verset. Men i tillegg ligger det i dette eksemplet også en tale til de hardnakkede jødene, om hva Gud også kunne komme til å gjøre med dem hvis de fortsatte å stride mot ham; altså det samme som han gjorde med Farao. Når Farao ikke ville bøye seg for Herrens tale, ble han, nettopp gjennom sin forherdelse og sitt fall, et advarende eksempel for hele verden når Herrens veldige makt og fryktelige dom rammet ham. Ja, slik gikk det med Farao, og på samme måte gikk det med det vantro Israel. Paulus løfter speilet opp foran øynene deres med disse ordene:

 

17: For Skriften sier til Farao: Nettopp til dette har jeg reist deg opp, at jeg kan få vise min kraft på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.

For. Like foran har vi vist hvordan eksemplet med Farao har sammenheng med emnet (v.14-16). Guds frihet og rett til å hjemsøke mennesker med veldig straff forutsetter og bekrefter at han også må ha sin fulle frihet til å tildele sin nåde. Skriften sier, d.v.s. Guds ord i Skriften. I Skriften fortelles det at Gud sa til Farao, den Farao eller egyptiske konge som undertrykte Israels folk: Nettopp til dette har jeg reist deg opp, d.v.s. latt deg oppstå og leve (ikke i hast utslettet deg) - «at jeg kan få vise min kraft på deg». At uttrykket «reist deg opp» har den betydning vi nettopp har vist, ser vi dels av det skriftstedet det er hentet fra (2Mos 9:16), der det hebraiske ordet har betydningen «oppholde», «la bestå». Dels ser vi det i bruken og betydningen av det ordet apostelen benytter her, når det blir anvendt andre steder i Det nye testamente. Der er det oversatt og forstått som «oppstå», «stå fram» f.eks. «falske profeter skal stå fram» osv. (Mat 11:11, 24:11, Joh 7:52 m.fl.).

 

Men i sin avslutning av dette emnet ser vi Paulus anvender ordet «forherde» - «han forherder den han vil» (v.18). Det kommer av at nå ser han på Guds hensikt med å skåne Farao så lenge. Gjennom denne stadige gjentatte forakt for de mange kallene, advarslene og truslene fra Gud som han fikk, ble Farao bare ennå mer forherdet. At dette var Guds hensikt, finner vi også i Guds uttrykkelige ord: «Jeg vil forherde Faraos hjerte» (2Mos 4:21, 10:1,10,27 m.fl.). I historien om Farao er hans forherdelse spesielt fremtredende. Dette var ennå en dokumentasjon på apostelens ord: «Han forherder den han vil».

 

at jeg kan få vise min kraft på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden. Her står så den oppsiktsvekkende sannheten helt utvetydig uttalt: Gud lot Farao leve og fortsette sin ulykkelige strid mot alle advarslene, for at Gud skulle få vist sin kraft på ham. Og at det så i all ettertid skulle bli forkynt blant alle jordens folk hva Herren gjorde med Farao, for at alle folk skulle lære å frykte Herren, Israels Gud. Og dette hadde Herren sagt til sin tjener Moses på forhånd, for at Moses ikke skulle bli helt fortvilet over at Gud med alle de advarslene han sendte, og med alle underne som skjedde, ikke kunne gjøre Farao myk. Nei, Farao skulle forherdes. Men hele denne striden hadde bare ett éneste mål; at Guds storhet og makt skulle bli åpenbart. Gud ville la det skje på denne måten. Gjennom alle Guds ord han fikk høre, og alle Guds under han fikk se, skulle han bare forherdes mer og mer ettersom tiden gikk. Bare ved kraftige gjerninger fra Guds utrakte arm skulle han bli slått, så han måtte la folket dra ut, men selv ble han druknet i havet sammen med sine folk.

 

Men forstå nå dette rett! Farao var ugudelig og en vantro. I den rett han mente han hadde over disse fremmede i hans land, Israels barn, trosset han, og ville ikke høre tale om Herren, deres Gud (2Mos 5:2). Han lot sin vilje og djevelen få råde. Gud ville uten tvil først og fremst at Farao skulle ha vendt om og gitt Gud æren. Hans gjentatte kall til Farao gjennom Moses var selvsagt alvorlig ment. Men Farao stod imot disse sterke kall til å la seg utfri fra ondskapens makt. Han forherdet sitt hjerte, som vi ser omtalt så titt. Det var da Gud i pakt med sin hellige rettferdighet gjorde Farao til et skrekkens eksempel. Nå overlot han ham til hele hans hjertes forderv og forførerens innspill. Og da måtte det bare gå dypere og dypere inn i synd og forherdelse med denne stakkars mannen. Dette var Herrens måte å forherde hans hjerte på. Gud står ikke som en handlingslammet tilskuer til hva de ugudelige driver på med. Nei, Skriften sier noe ganske annet om Guds straffende rettferdighet.

 

Paulus sier: «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst, av den grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de tror løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdigheten, skal bli dømt» (2Tess 2:10-12). Gud behøver ikke gjøre mer for å forherde et menneske, så det bare går fra den ene synden til den neste (Sal 69:28), enn at han bare overlater mennesket til dets eget iboende forderv (Rom 1:24,26). Men i tillegg kommer en ennå mer forferdelig konsekvens av Guds rettferdighet, når han også «sender dem villfarelsens makt» («kraftig villfarelse») (konf.Mat 13:10-13). Slik handler Gud for å forherlige sin forferdelige makt og rettferdighet, og som straff over ubotferdige syndere. «Alt har Herren gjort til sin hensikt, også den ugudelige til ulykkens dag» (Ord 16:4). Måtte da Gud være nådig mot oss, og heller la alt annet vondt komme over oss, bare ikke forherdelsens dom!

 

18: derfor viser han miskunn mot den han vil, og forherder den han vil.

Dette er oppsummeringen/konklusjonen på de to eksemplene han har tatt fram her; dette om Guds nåde over folket på deres vandring i ørkenen, og om Faraos forherdelse. Hovedvekten legges her tydelig nok på ordene «den han vil». Så sterkt følger apostelen opp det han har som sitt mål her, nemlig å bryte fullstendig ned ethvert argument som bygger på noen som helst form for egenrettferdighet eller andre fortrinn. Og på den andre side fremheve Guds majestetiske frihet til å benåde, eller tvert imot overlate synderen til den evige pine. Paulus går ennå ikke inn på noen nærmere forklaring på dette, men fortsetter bare med de sterkeste uttrykk å knuse de egenrettferdige og sjølgode.

 

Som motsetning til å vise miskunn, setter han her forherde, og ikke: bli vred eller fordømme (som kunne synes å være mer naturlig motsetning til å «vise miskunn»). Men dette har han helt klart all grunn til, med bakgrunn i det eksemplet om Farao som han nettopp har vist. Det var forherdelsen som var det mest markerte der. Men nettopp i det ligger det også en spesiell, tankevekkende lærdom. Når Gud «miskunner» seg over et menneske, gir han det Åndens nåde til omvendelse og tro. Men når Gud derimot vil straffe en synder med sin evige vrede, skjer det ved at han lar ham bli stående uten denne nåden og overlatt til seg selv, så han uten videre forblindes og «forherdes» i sine synder. Dermed er det i virkeligheten meget rett når «forherde» settes opp som motsetning til at Gud «viser miskunn». Måtte vi så aldri glemme den advarselen som ligger i dette!

 

Men hvordan skal vi så oppfatte ordene den han vil - «Gud viser miskunn mot den han vil, og forherder den han vil»? Jo, disse ordene henviser jo klart til de eksemplene som nettopp har vært nevnt; hvordan Gud forbarmet seg over folket i ørkenen, men forherdet Farao. Og da skulle det ikke være vanskelig å se at årsaken til hvordan Gud handler forskjellig med disse, ligger i hvordan disse menneskene forholder seg forskjellig til Guds ord. Samtidig beholder begge eksemplene sin tilsiktede brodd mot jødene, som ikke var videre opptatt med sitt forhold til Guds kall til omvendelse, men bare med hva de kunne oppnå etter sine gjerninger. Men her var det altså apostelens mål å knuse all tanke om hva vi kan oppnå med våre gjerninger. Det var Guds frie vilje at det folket som hadde syndet så grufullt i ørkenen, likevel skulle benådes, bare de ydmyket seg. Men at Farao derimot skulle forherdes, utelukkende fordi han motsatte seg Guds kall til omvendelse. Dessuten, hvem Gud vil benåde, og på den andre side forherde, det er noe vi finner forkynt over alt i Skriften.

 

Skriften lærer at Gud på grunn av sin store kjærlighet «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». Men viser også at når han da har den forferdelige viljen med enkelte mennesker at de skal forherdes og fortapes, så har denne rettferdighetens straffende vilje sin grunn i en motstand mot nåden. Enten med bakgrunn i noe disse menneskene allerede har bevist, eller i noe Gud kjenner til på forhånd (kap.8:29). Likevel ser vi flere eksempler i Skriften på at Guds vilje omtales uten at det gis noen slik inngående forklaring. I Mat 11:27 sier f.eks. Kristus: «Alle ting er overgitt til meg av min Far, og ingen kjenner Sønnen uten Faderen. Heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den Sønnen vil åpenbare ham for». Her forkynner han bare sin vilje om hvem det er som skal få kjenne Faderen: «den Sønnen vil åpenbare ham for».

 

Men hvis noen skulle oppfatte dette som at denne viljen ikke tar noe som helst hensyn til hvordan det står til med det enkelte menneske, så bør de lese hva Jesus sier i det nest siste verset foran ovennevnte (v.25): «Jeg takker deg, Far, himmelens og jordens Herre, at du har skjult dette for vise og kloke, og åpenbart det for umyndige». Der får vi høre at det var avhengig av et visst forhold hos menneskene, om han skulle åpenbare sin sannhet for dem, eller tvert imot skjule den. Derfor er det så rett, det noen eldre lærere har sagt om denne teksten: «Gud forbarmer seg over den han vil, og forherder den han vil. Men hvem det er Gud vil forbarme seg over, og hvem han vil forherde, det lærer Paulus og hele Skriften oss klart nok andre steder». Måtte vi da bare alle sammen, både i liv og lære, bøye oss for Guds åpenbarte vilje. Så kan jeg være helt sikker på at jeg får være en av dem Gud vil forbarme seg over.

 

Så ser du kanskje at syndene dine er like så store som når Israels folk ved selveste Sinai-fjellet støpte en avgud i trass mot Guds første bud. Eller så store som Davids synder; han, som etter all den nåde han hadde fått motta, både drev hor og myrdet. Eller som Paulus’ synder; han som forfulgte og drepte Jesu venner. - Hør: Alt vil du likevel få tilgivelse for. Det er ikke noe som helst som skal kunne forhindre Guds barmhjertighet - hvis du nå bare tar din tilflukt til barmhjertighetens evige grunnvoll: Kristi forsoning. For «han viser miskunn mot den han vil, og forherder den han vil». Og han vil miskunne seg over hver eneste én som tar sin tilflukt til Sønnen!

 

Vil du derimot ikke bøye deg for denne åpenbare sannheten, men bare står imot nådens kall, da er det ingen dyd, fromhet eller rettferdighet som hjelper deg. Du vil komme til å stå under Guds vrede, og vil forblindes og forherdes fram mot en evig fortapelse. Ja, selv om du så har gjort markert gode gjerninger, og levd som den alvorligste kristne. For «den Gud vil, den forherder han». Og han vil forherde hvert éneste menneske som forherder seg mot hans kall til å omvende seg og tro. Det er altså dette apostelen vil forkynne jødene, uten mer inngående forklaring. Men dette vil Herren også ha talt til oss alle. Må Gud gi oss nåde til å høre hans stemme i tro og lydighet!

 

19: Du vil da si til meg: Hva mer har han da å klage over? For hvem kan stå imot hans vilje?

Fra de eksemplene han har hentet fra Skriften har Paulus i verset foran avsluttet med denne konklusjonen: «Gud forbarmer seg over den han vil, og forherder seg over den han vil». Da var det en ganske naturlig innvending fra en stolt jøde: «Hva mer har han da å klage over? For hvem kan stå imot hans vilje?». Hvis alt bare avhenger av Guds vilje, om Gud skal forherde mennesker. Og hvis han forherder den han vil, (den som er forherdet, er jo ikke i stand til å være lydig mot Gud). Hvordan kan han da beskylde dem for ulydighet, eller «klage over» den som han selv har valgt å forherde? «For hvem kan stå imot hans vilje?» d.v.s. har det noen gang vært noen som har hatt makt til det? Såpass skarp innvending er Paulus forberedt på, fra en stiv og stolt jøde.

 

Fremdeles bruker Paulus harde og støtende ord, for å vekke og uroe de egenrettferdige jødene som bare pukker på at Gud krever rettferdighet (v.14). Og etter deres oppfatning betyr jo det at Gud skal gi alt godt, også frelsen, til dem som med nidkjærhet i lovens gjerninger jager etter rettferdighet. Det er nettopp apostelens hensikt å uroe og knuse disse menneskene, og skjerpe deres oppmerksomhet skarpt mot den dypere avklaringen han til sist gir dem (v.30-33). Derfor gir han dem fremdeles ingen nærmere forklaring på denne innvendingen. Han framholder fortsatt bare Guds suverene makt og rett til å gjøre med oss det han selv vil. Ja, han karakteriserer denne innvendingen som fullstendig ugudelig, og kaller det for å «ta til motmæle mot Gud»:

 

20 - 21: Men sannelig, menneske, hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik? Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære?

Men sannelig, menneske! Her taler jo Paulus om en innvending fra en frekk motstander. Derfor legger han seg også på en skarp og frisk formulering av svaret. Ja, han taler i en slags hellig spottende tone (se Sal 2:4, 59:9, Job 38:3) og sier: «Men sannelig, menneske» - på samme måte som han i 1Kor 15:36 sier: «Du dåre!». «Sannelig, menneske» - skulle du være den rette til å ta opp til granskning hvordan Gud handler? Tenk deg om! Hvem er du egentlig, du menneske, annet enn en jordklump? Hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Grunnspråkets ord som er oversatt med «tar til motmæle» går på dette å trette, svare igjen o.l. Paulus minner her om Herrens ord i Jes 45.9: «Ve den som tretter med sin skaper - et skår blant andre potteskår av jord! Kan leiren si til ham som former den: Hva gjør du?». Paulus vil rette oppmerksomheten mot hvor dåraktig det er at den ynkelig skapningen, «mennesket», tar til motmæle mot Skaperen, om det så ikke skimter det minste streif av lys eller rettferdighet i den måten Gud handler på. Ja, selv om det skulle synes som om at alt det han gjør og sier var både urettferdig og vrangt.

 

Mennesket burde isteden legge hånden sin over munnen og bøye seg i støvet for Den Allmektige. Han skylder ikke oss noe som helst. Vi er hans skaperverk, og da har Skaperen selvsagt også all makt over oss. Her kunne det nevnes mange ting som kunne stoppe munnen vår. F.eks. først og fremst at vi alle er lovbrytere overfor hans pakt, og står i oss selv som fiender av Gud. For det andre at Gud i alle ting er altfor stor til at vi kan begripe og bedømme ham. Men Paulus viser bare til dette at vi er Guds skaperverk: «Kan det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik? Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære?»

 

Her er det altså tale om Guds makt eller rett over menneskene. Og det var dette Paulus ville forkynne, for å knuse dem som kommer med krav og med innvendinger. Men samtidig gjelder sannelig også det bildet han bruker her, om pottemakeren og leiren, i alle forhold. Det vil si at Herren Gud har all mulig rett til å gjøre med menneskene det han vil. At menneskene ligger i Guds hånd og overgitt hans frie vilje i alle forhold, på samme måte som leiren i pottemakerens hånd. Men dermed er det så visst ikke sagt at Gud, når det gjelder vår frelse, handler uten å følge noen som helst grunnleggende regel for hvem han benåder og hvem han forherder, som om han skulle handle etter som det falt ham inn. Det tales heller ikke her om at denne grunnleggende regelen skulle være ukjent for oss. Nei, av apostelens avslutning av denne talen ser vi svaret, og forstår at han nok var i stand til å gi dem et mer forståelig svar allerede på dette punkt i sin tale til dem. Han kunne straks vist dem den store grunnleggende regelen Gud handler etter, når han benåder eller fordømmer menneskene. Men han anså det nå mer nødvendig å holde en overbevisende tale om Guds ubegrensede makt og frie utvelgelse, for å bryte ned jødenes nidkjærhet på egenrettferdighetens vei. Samtidig må vi alltid huske på at evig frelse bare gis oss etter en viss grunnregel og ordning, slik det holdes fram i alt Guds ord.

 

Hvis vi derimot taler om hvordan Gud deler ut timelige goder, eller at han med étt menneske eller folk handler på den ene måten, og med andre gjør annerledes, da kan vi nok ikke følge Guds tanker og spor. Da vet vi bare at alle hans veier er miskunnhet og trofasthet i hans visdom, kjærlighet og rettferdighet. Ja, i det vi daglig opplever vet vi heller ikke hva som er nåde og hva som er vrede, hva som er lykke og hva som er ulykke. Det avhenger jo av hvordan alt sammen virker inn på vårt evige mål. For å forstå hele forholdet må vi se Gud i hans to forskjellige egenskaper: Først som den som har skapt og alene har eierretten over alle mennesker. For det andre, som menneskenes dommer og frelser.

 

Som den som har skapt og eier alle, deler Gud ut sine gaver i sin fullkomne visdom, nåde og rettferdighet. Men ofte etter prinsipper vi ikke kjenner. Tidspunktet vi blir født til verden, landet der vi skal leve, den oppdragelsen vi får, våre foreldre, våre naturlige anlegg..... Alt dette og utallige andre forhold er bestemt av Gud etter et handlingsmønster som ligger langt ut over vår fatteevne. Men hvordan Gud vil handle med oss som vår dommer og frelser, det er forkynt oss klart og tydelig, og er derfor vel kjent for alle som kjenner og lever i hans ord. Vi vet at han «skal lønne enhver etter hans gjerninger», at den som hører hans røst, som tror og tilber Sønnen, skal bli frelst. Men den som ikke tror skal bli fordømt. Dette er jo noe hele Skriften forkynner oss.

 

Dette er noe en må holde klart for seg, når det gjelder tekstens anvendelse generelt. Men det Paulus her altså først og fremst vil ha fram, det er som vi tidligere har sagt; å knuse dem som tar til motmæle overfor Herren og krever at Herren skal dømme på deres premisser. Først og fremst vil han si til de selvsikre jødene: Dere viser til Guds rettferdighet, og mener han vil ikke være rettferdig hvis han ikke tar hensyn til deres fortrinn framfor hedningene, som at dere er barn av deres gudfryktige fedre, at dere har loven og løftene, og den skjønne gudstjenesten, at dere gjør mange gode gjerninger og viser stor nidkjærhet i deres gudsdyrkelse (v.4,5). Dere mener at på grunn av alt dette skulle liksom Gud være forpliktet til å frelse dere. Dere mener at dere som er de gudfryktige fedrenes barn, er en slags særskilt hellig slekt, framfor hedningene, o.s.v. Men dere må huske på at Skriften tvert imot lærer at alle mennesker er av samme slag. Så er da også dere av samme stoff som hedningene. Og Gud er så suveren i sin nåde og sine dommer over alle, som pottemakeren «har makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære». «Han viser miskunn mot den han vil» -, og vil miskunne seg over den som tror på Sønnen. Han «forherder den han vil» - og han vil forherde dem som ikke hører hans røst. Det er dette apostelen vil ha fram her.

 

Hele veien må vi huske på at apostelens hovedbudskap bare er dette at Gud er suveren og fri i sin makt til å utvelge til frelse bare dem som tror på Sønnen, og på den andre side forkaste alle dem, også de frommeste gjerningshelgener, som ikke tror. Og er det så ennå noen som spør hvordan vi kan vite at det ikke er noe annet Paulus har som mål, så gjentar vi gjerne på nytt: det vet vi bare fordi apostelen selv tydelig nok sier det slik (v.30-33). Vi må jo spørre ham selv hva han har som mål med budskapet sitt, og ikke selv tillegge ordene hans en mening som strir mot hans egen forklaring.

 

Når apostelen først, uten noen nærmere forklaring, bare holder fram Guds store makt og suverenitet over alt og alle som han har skapt, så er det den helt rette måten å bryte ned alle som vil ta til motmæle mot Gud. Enten det nå går på spørsmålet om frelse og rettferdighet, som her, eller det gjelder andre former for Guds handlemåter med sitt skaperverk. Mange reiser seg mot Gud fordi de f.eks. ikke forstår hvorfor han som har all makt ikke kunne sende sitt ord på samme tid og til alle folk. Eller hvorfor han som vet alt, og dermed også forutså syndefallet, likevel skapte menneskene, o.s.v. Andre tar anstøt av hvordan han fører dem selv. De kan ikke skjønne hvorfor han fører dem på en måte som plager dem, og som de selv ikke kan forstå. De kaster skylden for dette på Gud. De «tar til motmæle», klager og knurrer. De sier: «Hvorfor fører du meg slik?» Slik tok Job til motmæle mot Gud da ulykker og anfektelser hadde utpint ham.

 

Da er dette det rette svaret: Hvem er du, menneske, som tretter med din Gud, som leiren med sin pottemaker, eller som verket med sin mester? Kan du utgrunne ditt eget innerste? Hvis du ikke kan det, hvordan kan du da utgrunne ham som himlene og himlenes himler ikke kan romme (1Kong 8:27). Hvordan vil du forstå og bedømme ham som har «målt vannene med sin hule hånd, jordens mold i skjepper, og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler»? For ham «er folkeslag som en dråpe i et spann».

 

Noe liknende framholdt også Herren for den stakkars Job, da Job hadde klaget lenge over hvordan det gikk med ham: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket, hvor er dets sted - så du kunne bære det fram dit hvor det hører hjemme, og vise det veien dit hvor det bor! Du vet det vel! Den gang ble du jo født, og dine dagers tall er stort. Kan du knytte Sjustjernens bånd eller kan du løse Orions lenker? Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?» - «Du som klandrer Den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, du må svare på dette! Bind opp om deg som en mann! Jeg vil spørre deg, og du skal svare meg. Vil du også gjøre min rettferdighet til intet? Vil du dømme meg skyldig, så du får rett? Har du slik en arm som Gud?» osv. (Job 38, 39 og 40).

 

Og Paulus taler i samme tone i Rom 11:34-35: «Hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem har først gitt noe til ham, slik at han skulle få gjengjeld?» Og når du nå ikke forstår noe som helst av Guds veier, og heller ikke kan vise til noen fortjeneste som han bør belønne, - hvordan kan du da ta til motmæle mot Gud? Hvordan kan du vite om ikke det som du synes ser aller mest galt ut, er det aller beste? Om ikke dette som river mest i hjertet ditt, er det som er det mest nyttige for deg. I alle fall «kan vel ikke det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik?»

 

Med forkynnelsen om Mesterens høyhet og makt har apostelen nå brakt til taushet dem som vil ta til motmæle mot Gud. Så går han over til å forklare hva Guds hellige hensikt er når han forherder sine motstandere. Han sier:

 

22 og 23: Selv om Gud ønsket å vise sin vrede og gjøre sin kraft kjent, har han likevel i stor langmodighet holdt ut med de vredens kar som var gjort fullt ferdig til ødeleggelse, og også for at hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhets kar, som han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet?

Her ser vi Guds største og egentlige hensikt når han forherder sine motstandere. Han vil vise sin majestetiske vrede og kraft - sin vrede over synden, og sin makt til å straffe. Og dermed stråler også rikdommen i hans nådes herlighet over barmhjertighetens kar, klarere fram. Men for at vi skal forstå dette ennå bedre, vil vi først se litt nærmere på de viktigste ordene i disse versene, og deretter ta et overblikk over sammenhengen.

 

Vredens og miskunnhets kar. I verset foran talte Paulus om pottemakeren som lager noen kar til ære, og andre til vanære. Så fortsetter han her å tale om «karene». Med «vredens kar» mener han de menneskene som Gud forherder (v.18), disse som til sist fullt ut skal «fylles av Herrens brennende vrede» (Jes 51:20). «Miskunnhets kar» er de menneskene Herren forbarmer seg over (v.18). Disse skal han la all sin nåde strømme ned over slik at de karene blir fulle av Guds miskunnhet, salighet og herlighet. Noen har ment at med vredens kar menes her Farao og egypterne, som først ble skånet gjennom lang tid, men til sist ble utslettet. Og med miskunnhets kar skulle da menes Israels barn, som Gud frelste ut nettopp gjennom straffedommen som rammet egypterne. Men av det verset som følger like etter disse, ser vi at Paulus ikke bare sikter til dette ene tilfellet, men taler om vredens og miskunnhets kar generelt. For der sier han om miskunnhets kar: «Til slike kar kalte han også oss, ikke bare av jødene, men også av hedningene». Farao og egypterne, og på den andre side israelittene, må vi altså bare se på som eksempler på vredens og miskunnhets kar.

 

Men når det angår vredens kar, så gjelder det her i vår tekst bare mennesker som, på samme måte som Farao, forherdet seg overfor Guds røst, og dermed også ble forherdet av ham. På samme måte som det også gikk med de ubotferdige jødene, og for øvrig med alle andre som bevisst står imot nådens kall til omvendelse. Noe ganske annet er jo at vi alle av natur er «vredens barn» (Ef 2:3). Men det er jo bare av slike vredens barn Gud lager barmhjertighetens kar, når de en gang lar seg omvende. Det er altså ikke dette det tales om her. Og Paulus føyer til ennå en talende skildring av vredens kar, når han sier:

 

som var gjort fullt ferdig til ødeleggelse. Av disse ordene ser vi først det vi allerede har nevnt, at med «vredens kar» menes de menneskene som rammes av Guds vrede. De som har forherdet seg mot hans røst så han overlater dem til forherdelse, ja, «forherder dem» (v.17-18). Og som Paulus sier i Kap 1:28: «overgir dem til et uverdig (udugelig) sinn». Da er disse «gjort fullt ferdig til ødeleggelse» og kan aldri mer komme til omvendelse og tro. For hvis Gud på forhånd har sett om et menneske at det en gang skal kunne omvendes til frelse, vil han aldri overgi dette mennesket til forherdelse. Nei, da følger Gud dette mennesket med et øye som ser et miskunnhets kar i denne sjelen som ennå ikke har latt ham få slippe inn. For det andre er det verd å tenke nærmere over at apostelen bruker denne skildringen: «som han (Gud) på forhånd hadde gjort i stand til herlighet», når han taler om miskunnhets kar. Men når han taler om vredens kar bruker han et annet ord og i en annen form, når han sier: «som var gjort fullt ferdig til ødeleggelse». En slik endring av uttrykksform kan ikke være valgt uten at det har noen betydning.

 

Ser vi på bildet av pottemakeren og leiren, og på v.18 om hvordan Gud også forherder mennesker (konf. 2Tess 2:11-12, Mat 13:11-13) er det klart nok at Gud medvirker til at vredens kar blir «gjort fullt ferdig til fortapelse». Men like sikkert er det at med disse ulike uttrykksformene for hvordan de ulike karene formes («gjøres i stand»), har apostelen her også villet skildre forskjellen i Guds handlemåte i de to ulike tilfellene. Og hva består så denne forskjellen i? Jo, det underviser alt Guds ord oss om. Forskjellen er den at det å benåde og frelse sjeler er Guds opprinnelige vilje og hans eget verk. Mens det derimot ikke er Guds opprinnelige vilje at menneskene skal bli forherdet og fordømmes. Da er det dem selv som har forherdet seg overfor nådens kall. Når miskunnhets kar blir gjort i stand til herlighet, er det Gud som både begynner og som fullfører verket; «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). Men når vredens kar blir «gjort fullt ferdig til fortapelse», har de selv stått imot Guds opprinnelige og innerste vilje som var at «alle mennesker skal bli frelst». Det er en slik forskjell i hvordan de to ulike karene «formes» Paulus her har villet antyde gjennom forskjellen i uttrykksform.

 

I Mat 25:34,41 finner vi også en tilsvarende forskjell i uttrykksform. Der ser vi Kristus i den siste dom skal si til de frelste på sin høyre side: «Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt». Men til de andre på sin venstre side skal han si: «Gå bort til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler». Og at dette at vredens kar blir gjort ferdig til fortapelse, ikke er Guds egen og egentlige vilje, blir nå ennå sterkere understreket i det apostelen fortsetter med å si:

 

Gud har i stor langmodighet holdt ut med vredens kar. Hvordan skulle en kunne si at Gud i stor langmodighet har holdt ut med noe han selv har villet og gjort? Noe slikt ville jo innebære en klar motsigelse. Hvis utviklingen av vredens kar til fortapelse var et verk av Guds egen opprinnelige vilje, hvorfor skulle han da behøve så «stor langmodighet» til å holde ut med dem? Hvis forherdelsen var et resultat av en slags vilkårlig beslutning hos Gud, da måtte jo Guds store langmodighet i å holde ut med dem være en langmodighet med noe han selv hadde gjort. Vi taler om en som i langmodighet holder ut med noen. Men det er jo bare aktuelt når det som holdes ut er noe som den som holder det ut selv verken vil, eller har gjort. Av disse ordene om langmodig utholdenhet ser vi altså ennå en gang klart at Paulus aldri har ment eller villet si at Gud forherder mennesker som resultat av noen slags vilkårlig rådslutning.

 

Men her gjenstår ennå et spørsmål: Hva er det Gud mener med denne «langmodige utholdenheten»? Er dette en nåde mot disse vredens kar, en slags utsettelse i håp om at de skal omvende seg? På dette må vi svare at slike ugudelige som Herren ser vil komme til omvendelse og tro på et senere tidspunkt, de vil få erfare at «Herren venter med å være dem nådig» (Jes 30:18). Det er klart nok. Dette taler Paulus om i kap.2:4 der han sier: «Forakter du hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet vil føre deg til omvendelse?» Men i den teksten vi har for oss, fra Rom 9:22, taler han altså om slike vredens kar som er «gjort fullt ferdig til ødeleggelse». Da kan den langmodigheten det her tales om ikke ha deres egen frelse som mål, men meningen må være den samme som i Herrens ord til Farao (v.17): «Nettopp til dette har jeg reist deg opp (ikke utslettet deg i hast, men gitt deg en viss tid å leve), at jeg kan få vise min kraft på deg».

 

Paulus har jo også uttrykkelig sagt i den teksten vi har foran oss, at Guds mål med å holde ut i langmodighet, som det tales om her, var «at hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhets kar». Derfor har han i stor langmodighet holdt ut med sine vredes kar, d.v.s. ikke straks kastet dem i fortapelsen, men latt dem leve så lenge at både deres ondskap og Guds makt kunne stå klart fram. Altså er det ikke for vredens kar, men for miskunnhets kar Guds store langmodighet blir til velsignelse. Men blant disse karene som er gjort full ferdig til ødeleggelse, lever det også andre kar; mennesker som skal «rense seg» (sv: «holde seg rene») fra de førstnevnte, for at de «selv kan være et kar til ære, helliget og nyttig for Mesteren, gjort i stand til all god gjerning» (2Tim 2:21). For deres skyld er det stor nåde at Herren skåner de ugudeliges flokk, som har mange sjeler midt iblant dem som skal bli omvendt.

 

I blindt overmot ropte jødene én gang: «Hans blod får komme over oss og over våre barn!». Da holdt Gud i stor langmodighet ut med disse sine vredes kar, så «fullt ferdige» de enn var til ødeleggelse, for at han kunne oppfylle den korsfestedes bønn på de som fantes blant dem, og som skulle omvendes til frelse. Paulus var jo selv et grelt eksempel på denne Kristi tålmodighet. Da han skrev disse ordene var ennå ikke den syndige byen Jerusalem ødelagt, byen som all rettferdighets blod skulle komme over. Ennå gikk det ut et nytt kall til omvendelse, til byens innbyggere. Og ennå lever alle jødene spredt ut over hele jorden, mens den skyld de pådrar seg ved fortsatt motstand mot evangeliet, stadig roper mot himmelen. I stor langmodighet holder Gud ut med dem for sin «gjenlevende rests» skyld, disse som til sist skal omvende seg og bli frelst. På samme måte står ennå hele den vantro verden full av vredens kar, «gjort fullt ferdige til ødeleggelse». Men Gud drøyer med den siste dommen i en tålmodighet som går langt ut over det selv de hellige kan fatte (Åp 6:10). Alt sammen bare for deres skyld som han på forhånd kjente til skulle arve frelse.

 

Og også for at hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhets kar. Her står Guds «herlighets rikdom» for storheten i hans herlige nåde og miskunn. Og den skal åpenbares over miskunnhets kar, så vel gjennom den vrede Gud åpenbarer over synden, og hans makt til å straffe, som gjennom hvordan han i langmodighet holder ut med vredens kar. Det er spesielt to måter Guds nådes rikdom viser seg i hans tålmodige utholdenhet med vredens kar. Den første er at når Guds vrede og makt til å straffe blir åpenbar for alle gjennom det som skjer, så trer jo samtidig straks motsetningen klart fram: Guds nåde mot miskunnhets kar. Gjennom mørket lærer vi bedre både å kjenne og å verdsette lyset, og gjennom sykdom lærer vi å verdsette den dyre gave en god helse er. På samme måte vises også nådens storhet desto herligere når vi ser den rettferdige vreden åpenbart.

 

Noa så hele verden omkomme i syndfloden, men selv ble han og hele hans familie skånet. Israel stod reddet på den andre siden av Rødehavet, men så Farao og hæren hans gå under i bølgene. Abraham og Lot så Sodoma ødelegges under et regn av svovel og ild, men stod selv trygge og frelst. Ja, da Jerusalem ble ødelagt, stod de troende jødene og så sine vantro brødre bli ødelagt under en forskrekkelig Guds vrede, mens de selv fikk være under hans nåde og ble spart for den ytre straffedommen. Jovisst ble Guds nådes rikdom markert åpenbart gjennom disse hendelsene, herlig og stor for hjertene til dem som ble reddet. De fant vel neppe ord som sterkt nok kunne uttrykke hvordan hjertet fløt over av lov og pris til sin kjære Herre. På samme måte nå, når alle omvendte sjeler ser hele verden ligge der i et tykt mørke, i synd og vantro, og ser mange som åpenbart er forherdet «dør i sine synder». Da må de holde klart for seg hvor stor nåde de har fått, de som «er fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike». Ja, vi burde la dette synke inn over oss, så vi aldri kunne prise Gud nok for hans store miskunn. Dette er altså den éne måten Guds nådes rikdom herliggjøres på, når han i langmodighet holder ut med vredens kar.

 

Det andre legger vi også merke til nettopp i dette at Gud i stor langmodighet holder ut med vredens kar, og ikke straks ødelegger disse, som jo er gjort ferdig til fortapelse. Og når han samtidig også venter lenge på andre som ennå er ulydige, på at de en gang skal omvende seg for at kan vise sin nåde mot dem. De troende frykter jo ofte for at Gud vil gi dem opp på grunn av all deres skrøpelighet. Men disse får her se et åpenbart bevis på hans egen uendelige miskunn, når han kan holde ut så lenge med de ugudelige. «Dine barns fiender og de som var skyldige til døden, tuktet du. Men du både drøyde og skånte dem i straffen, for at de skulle kunne omvende seg. Hvor mye mer omsorg har du ikke da idet du dømmer dine barn, som er avkom etter fedrene som du gjorde pakten med, og gav løfter! Derfor, så ofte som du plager våre fiender, så gjør du det også til en tukt for oss, for at vi skal tenke vel over all din godhet. Og om vi så også skulle bli dømt, at vi likevel skulle ha trøst i din miskunnhet» (oversatt fra den svenske teksten i Visd 12:20-22). Slik ser vi hvordan Gud, også når han lar sin dom ramme de som er forherdet, og i sin barmhjertige utholdenhet overfor dem, forherliger sin store miskunnhet mot sine barn og venner.

 

Og så vil apostelen gjennom alt dette ha sagt at hvis Gud har så store og herlige mål med sine dommer, selv når han forherder sine motstandere, hva kan det da være å innvende overfor hans rettferdighet eller hans nåde? Når han altså viser sin hellige vrede, sin makt og sin langmodighet over sine motstandere, og sin store miskunnhet overfor sine venner. Skal han ikke da «finnas rättferdig i sine ord och få rätt, när han dømes?» (kap.3:4). Vredens kar har ingen rett til å klage over mangel på rettferdighet når Gud dømmer. Så har heller ikke miskunnhets kar noen egen fortjeneste, men bare Guds nåde å takke for at de har fått del i hans arv. Det er dette Paulus vil ha fram gjennom denne delen av kapitlet. Men spesielt i det ellevte kapitlet utlegger han dette ennå dypere.

 

Etter at han nå har brakt til taushet enhver innvending (v.6,14,19) som kunne reises mot hans forkynnelse om den eneste veien til frelse, kommer han nå, i mer enkle og tydelige ord, til hva det er han vil fram til.

 

24: Til slike kar kalte han også oss, ikke bare av jødene, men også av hedningene.

Her viser Paulus hvem som er «miskunnhets kar». Det er ikke bare jødene, slik som de nok selv tenkte, men også hedningene. Men likevel verken jødene eller hedningene generelt, eller som folk. Bare enkeltmenneskene i folkemassene. Disse som var «kalt» av Gud ved Ordet og Ånden, og, slik dette ordet ofte betyr; ved troen hadde annammet kallet (tatt imot kallet, latt det få slippe inn). (Se kommentaren til kap.1:7). I kap.8:29-30 hadde Paulus sagt at dette at Gud forut kjente og forut hadde bestemt de samme til frelse, det viste seg først i virksom kraft gjennom kallet. Tilsvarende sier han også her at miskunnhets kar er de som blir «kalt». At evangeliets kall aller først kom til jødene, det erkjenner Paulus her gjerne. Men like foran har han først grundig bevist at de ved å påberope seg eneretten til Guds rike, stengte seg selv ute fra nådens kall. Det er ikke jødene generelt, men «av jødene» Gud kaller og frelser sine miskunnhets kar, på samme måte som heller ikke hedningene generelt, men «av hedningene», sier apostelen her.

 

Dette verset tilbakeviser også med uttrykkelige ord den overfladiske og falske oppfatningen av at det i dette kapitlet bare skulle handle om hvordan hedningene ble tatt opp i Kristi rike, og hvordan jødene ble forkastet. Vi ser at her taler ikke Paulus om hvordan hele folkeslag ble tatt opp eller forkastet, men kjemper tvert imot for den store frelseslæren; at bare den som tror på Kristus skal bli frelst, hva folk han så enn måtte tilhøre (konf. v.27, kap.10:12-13, kap.11:1-5 m.fl.). Vi må ikke glemme at Paulus’ store hensikt og oppgave ikke er noe som helst annet enn å lære oss hvordan vi skal bli frelst. Ikke å tale om noe som helst annet som har skjedd i verden, så sant det ikke er noe som underbygger denne hans store hovedlære.

 

Men igjen går vi tilbake til teksten. Nå vil apostelen vise hvordan det tidlig ble forkynt i Skriften at Herren skulle kalle inn i sitt rike mennesker blant alle folkeslag, både av jøder og hedninger. Først stadfester han med Skriften at hedningene skulle tas opp blant hans folk.

 

25 og 26: Som han også sier i Hosea: Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle den som er elsket. Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt barn av den levende Gud.

Det som Paulus her siterer fra profeten Hosea, er vel opprinnelig talt om Israels ti stammer, som den gang, som folk betraktet, dyrket sine avguder. Men dermed hadde jo dette folket plassert seg selv på linje med hedningene. Og denne profetien sikter jo også fram mot Kristi nådefulle tid (Hos 3:5), da evangeliet skal forkynnes for «hele skapningen», for «hver skapning under himmelen». Så har da Paulus i dette budskapet sett en av de mange profetiene om hvordan hedningene også skal bli kalt inn til Guds rike. Ikke minst også med bakgrunn i at alle hedninger egentlig må sees som frafalne fra de eldste fedrenes tro på den sanne Gud. For den gudfryktige Noa var en gang stamfar for dem alle. At Paulus anvender disse ordene som bevis for at Gud også skal kalle hedningene til frelse, det ser vi av sammenhengen med v.24.

 

Han hadde nok kunnet finne mer uttrykkelige profetier om hedningene, særlig hos Jesaja (f.eks. 49:6, 60:1-16, 66:19-23 m.fl.). Men profeten Hosea har hatt et spesielt oppdrag fra Herren til å bære fram nettopp den sannheten som er Paulus’ emne i dette kapitlet; dette at verken våre fedre eller andre ytre fortrinn kan hjelpe den som er frafallen, men bare at de gjennom omvendelse og tro på nytt føres inn under Guds nåde. Og i tillegg til at Hosea talte slike ord som Paulus her anvender (vi finner dem i Hos 1:10, 2:23), så har denne profeten også hatt Guds befaling om å skildre Israels frafall gjennom hans synlige handlinger. Først skulle han ta en hore til hustru, og gjennom de navnene han skulle gi barna, skulle han så skildre akkurat det som er emnet i vår tekst. Det ene barnet ble kalt «Lo-Ammi» som betyr «ikke mitt folk», og den andre «Lo-Ruhama» («den som ikke får miskunn»). Gjennom dette ble folket klart skildret som hedninger. Men Herren sier samtidig at det skal komme en ny tid. Da vil han kalle de frafalne tilbake, og da skal også de «vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager» (Hos 3:5).

 

Da skal det oppfylles, det Paulus siterer her: «Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle den som er elsket». Den troløse bruden hadde vendt om til sin mann, og igjen blitt omsluttet av hans kjærlighet. Dette taler Herren ennå mer om i v.19-20 av det samme Hos 2: «Jeg vil trolove meg med deg for evig tid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet. Og jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren».

 

Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt barn av den levende Gud. Ordene «på det sted» viser at det ikke skal være nødvendig med noen fysisk flytting til Jerusalem eller Jødeland. Nei, hvor som helst de måtte finnes, disse som har fått dommen: «Dere er ikke mitt folk», der skal de bli kalt «barn av den levende Gud». Men denne dommen: «Dere er ikke mitt folk», har jo rammet både Israels frafalne stammer og alle hedningefolk for øvrig over alt på jorden. Løftet innebærer altså at de skal få del i den åndelige arven, at de blir «barn av den levende Gud». Og det skal skje over alt i verden. Kristi rike er et åndelig rike, og «det himmelske Jerusalem» finnes over alt hvor Kristi evangelium forkynnes (Heb 12:22). Og de skal ikke bare kalles Guds folk, men til og med «Guds barn» («barn av den levende Gud», til forskjell fra de døde gudenes tilbedere). De skal være Guds barn i den fulle og hele betydning som skildres i kap.8:15,17 og 29; d.v.s. at de blir også Guds arvinger og Kristi brødre og medarvinger, mens han skal være «den førstefødte blant mange brødre». Og alt dette skal de få motta, disse menneskene som en gang «ikke var Guds folk», som «ikke var elsket» (konf. 1Pet 2:10, Ef 2:11-22).

 

Her ser vi da på nytt nådens uendelige omfang. Og når vi da har disse løftene, så fulle av trøst, la oss da aldri glemme at dette tilbys oss, vi som leser dem! Hvem er de vel, disse som skal kalles «barn av Den levende Gud», disse Gud elsker? Paulus sa i v.24: «Til slike kar kalte han også oss, ikke bare av jødene, men også av hedningene». Disse Guds barn, som han elsker, de er alle av naturen «vredens barn». Men Gud selv har «kalt» dem og omvendt dem til ham. Og nå har de både sin rettferdighet og sin styrke bare i ham. D.v.s. at de har ikke lenger noen trøst i noe som helst i seg selv, men tror på ham! Tidligere har de «ikke vært Guds folk», «ikke vært elsket». Slik har vi alle vært, fulle av alt mulig ondt og djevelskt. Vi var Guds fiender, overtrådte alle hans bud. Vi var avgudsdyrkere, spottere av hans navn, foraktet hans ord, i alt var vi vantro og uverdige. Ja, etter Kristi egne ord i Mat 5:21-28 var vi mordere, drev hor, var tyver og løgnere. Slik er vi alle av naturen, selv om det bare er de gjenfødte som har en levende erfaring av dette. Derfor kalles vi med all rett «ikke Guds folk», «ikke elsket». Men det er om slike det sies her at når de «omvendte seg til Herren sin Gud og David sin konge» skulle det bli ropt ut til dem: «Å, dere den levende Guds barn» (Hos 1:10 - svensk bib.tekst).

 

Men selv om vi nok ennå kjenner på alt dette syndige som er regnet opp her, så skal vi ikke fortvile, så vi glemmer hva Gud har gjort. For gjennom hans elskede Sønn er vi likevel nå hans elskede barn - «barn av den levende Gud». Å, for en styrke og trøst at det er Herren, den levende Gud selv, som har forkynt dette for oss! Det er ingen menneskelig tanke, eller noe annet som kan rokkes eller svikte. Det står fast i all evighet, uansett hvordan det skifter i mitt kristenliv, i hva jeg føler, tenker og mener. Alle, uten noe som helst unntak; alle som er blitt bundet til Guds Sønn slik at de ikke lenger kan leve uten ham, er sikkert og visst Guds barn - «barn av den levende Gud», og hans elskede, hans brud. Dette forkynnes jo her til oss på nytt ut fra Guds eget ord. Lovet være Herren med all vår takk i evighet!

 

27: Jesaja roper også ut over Israel: Selv om tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare en rest bli frelst.

I v.24 har Paulus forkynt oss at barmhjertighetens kar skal kalles ut fra hedningene, så vel som ut fra Israels folk. I de to versene deretter har han så sitert profetiene om hvordan hedningene skal benådes. I dette verset og i de to påfølgende tar han så fram profetier om jødene. Disse profetiene henter han fra Jesajas bok, og sier: «Jesaja roper også ut over Israel: Selv om tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Jes 10:20-22). Paulus sier at profeten «roper» dette, d.v.s. at det er et budskap i kraft og varme, og som til et folk som hører dårlig, et «gjenstridig folk--som ikke vil høre Herrens lov». Og hva ligger det i disse profetens ord? Jo, nettopp det Paulus så inngående har vist i dette kapitlet; at det ikke er tale om at folket som sådant, men bare en viss «rest», skal bli frelst. Uansett hvilket mål og oppfyllelse profetien må ha hatt i Det gamle testamente, så er dette profetiens dypeste mening, som da også Paulus oppfatter den.

 

Ved første øyekast virker det som om profeten her bare talte om jødenes utfrielse fra det babylonske fangeskap. Men så må vi samtidig ikke glemme, det som så ofte gjelder for de gammeltestamentlige profetiene, at alt det som skjedde med Israels folk under den gamle pakt også var forbilde på åndelige ting og hendelser under den nye pakt. Vi vet f.eks. at Israels barns utfrielse fra Egypt, hvordan de gikk gjennom Rødehavet, vandringen gjennom ørkenen, hvordan de gikk over Jordan og deres inntog i Kanaans land - alle disse historiske hendelsene var samtidig malende forbilder på det åndelige som skulle skje i Kristi rike. Paulus sier det slik i 1Kor 10:11: «Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss». Av dette følger at Israels utfrielse av det babylonske fangenskap, og dermed også profetien om at det skulle skje, er forbilder. Det har et profetisk budskap om den åndelige utfrielse/frelse som sjelene skulle få oppleve i Kristi rike.

 

Det er underlig å se i Daniels niende kapittel hvordan Herren selv nettopp anvender dette bildet, Israels utfrielse fra Babel, til å skildre den store utfrielsen/forløsningen gjennom Kristus. For når Daniel i sin sorg over Israels fangenskap i Babel, lå innfor Herren i bønn og syndsbekjennelse for seg og sitt folk, så svarte Herrens engel med den herlige forkynnelsen om forløsningen gjennom Kristus. Det babylonske fangenskapet skulle vare i sytti år. Derfor begynte Herrens svar gjennom engelen Gabriel med disse ordene: «Sytti uker er tilmålt ditt folk..» (d.v.s. «årsuker», ei uke var sju år. Se 1Mos 29:27-28). Det Paulus forkynner her ut fra Jesajas tiende kapittel, har altså først en bokstavelig mening og oppfyllelse, men også en åndelig og forbilledlig. Men f.eks. de ordene som står i den samme profetien som er nevnt her (Jes 10:20), at en gjenværende rest «skal trofast stole på Herren, Israels Hellige», kan jo ikke ha sin fulle oppfyllelse på andre enn dem som i en sann tro har tatt sin tilflukt til Kristus. Det samme gjelder ordene i v.21: «En rest skal omvende seg, en rest av Jakob, til den veldige Gud». For hjemkomsten fra Babel førte jo ikke til noen slik omvendelse.

 

Til slutt bør vi også huske at det er nettopp av hvordan Kristus og hans apostler bruker profetiene, vi skal lære hva hver enkelt profeti egentlig bærer bud om. Ved at han bruker denne profetien, har Paulus nettopp latt oss få vite hva som var profetiens dypeste og åndelige betydning: Dette at selv om de aller fleste av Israels folk i vantro forkastet Herren, og derfor gikk fortapt, så skulle likevel en liten del av folket («en rest») bli frelst ved tro.

 

Når profeten bruker akkurat disse ordene: «For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en rest av det omvende seg» (Jes 10:22), er det tydelig at han tenker på løftet som ble gitt til Abraham; om at hans ætt (sv: sæd) skulle bli mangfoldig som støvet på jorden (1Mos 13:16). Dermed ville profeten ha sagt til jødene at hvor mye de enn trøstet seg med dette løftet, når de bare leste det på kjødelig vis og dermed alle sammen regnet seg som Abrahams barn, så var det likevel bare en liten del blant dem som virkelig skulle bli frelst; altså bare de som ble omvendt til Herren. Dette var jo en forferdelig forkynnelse; at disse store menneskemassene skulle gå fortapt på grunn av sin vantro. Men så full av trøst var samtidig løftet om at en rest likevel skulle bli frelst. I de to følgende versene føyer apostelen ennå flere profetiske ord til, om begge disse sannhetene. Først en fortsettelse av det som just er talt, ut fra Jes 10:22.

 

28: For han skal fullføre verket og forkorte det i rettferdighet, for Herren skal snart avslutte verket på jorden.

I grunnteksten kan dette verset synes noe uklart. På hebraisk lyder det noenlunde slik: «For Herren, Herren Sebaot skal la ødeleggelse og ugjenkallelig besluttet straffedom komme over hele jorden». Ordene sikter helt klart til Guds straffedommer over jødene på grunn av at de forkaster Messias. Da ble de i hast «hogd av» fra å være hans folk. Herren Gud gjorde kort prosess etter en rettferdig dom. Med Jerusalems ødeleggelse fulgte en ødeleggelse av hele Israels folk. Dels som et folk; deres lands forfatning opphørte, og de som overlevde ble spredt ut over hele jorden. Dels også i egenskap av Guds folk; Ikke bare var det slutt på deres egen gudstjeneste, og templet var ikke mer, men forblindelsens dom var nå også falt over sjelene deres (Rom 11:8,10,25). Bare en liten rest holdt i tro fast ved evangeliet. Ødeleggelsen kom over folket som en flodbølge, der Guds rettferdige straff rammet dem. Engelen som talte til Daniel kom ennå tydeligere inn på dette: «Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer (den romerske keisers hær) - og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet» (Dan 9:26).

 

Hittil hadde Gud vist en uendelighet av tålmod overfor dette folket, på tross av all deres synd. Bare i enkelttilfeller hadde han straffet dem. Men nå, når de hadde hørt evangeliet og forherdet seg mot det, ja, til sist drept sønnen til ham som eide vingården (Mat 21:38), da var syndens mål fullt. Da «sendte kongen ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres» (Mat 22:7). Da ble Guds rike tatt fra dem og gitt til hedningene (Mat 21:43). Å, måtte ingen feiltolke og misbruke Herrens tålmodighet! Vel holder han ut i sin store langmodighet med vredens kar. Men der det ikke skjer noen omvendelse, der bryter omsider hans hellige vrede ut, og slår disse lærkarene i stykker. Midt i straffedommen skjuler det seg derimot alltid en nåde for barmhjertighetens kar. Det taler han nå mer om.

 

29: Og som Jesaja hadde sagt tidligere: Hvis ikke Herren Sebaot hadde latt en ætt bli tilbake for oss, ville vi ha blitt som Sodoma, og vi ville ha blitt lik Gomorra.

Disse ordene finner vi igjen i Jes 1:9. De er unektelig fullbyrdet allerede gjennom alle de straffedommene som hadde rammet Israels folk under den gamle pakt. I den dypeste og egentlige meningen taler også disse ordene om den siste ødeleggelsen som skulle komme over folket fordi de forkastet Kristus. Men ordene taler også om at på tross av ødeleggelsen over folket som sådan, skulle likevel «en ætt» bli tilbake, liksom en «sæd» (et frøkorn). Og fra denne «sæd» skulle så det folket av Israel stå opp som senere skulle «vende om og søke Herren og hans gaver i de siste dager» (Hos 3:5).

 

Hvis ikke Herren hadde hatt dette målet for øye, ville ikke en eneste vantro jøde blitt skånet, men hele folket blitt så totalt utslettet som Sodoma og Gomorra. Herren Kristus sa om Jerusalems ødeleggelse at «hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe kjød bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet» (Mat 24:22). Selv innenfor dette folket, som var så nedsunket i synd, hadde altså Herren sine «utvalgte», disse som han «på forhånd kjente til» (Rom 8:29) at de en gang skulle vende om til den Herren de hadde forkastet, og igjen «bli podet inn i sitt eget oliventre» (Rom 11:23-24). For deres skyld ble ødeleggelsens dager forkortet, for at en «ætt» måtte bli igjen som et framtidig såkorn, til et nytt, troende Israel.

 

«Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet!» Det er lærdommen Paulus selv trekker ut fra det han har talt om her (kap.11:22). Men han fortsetter, henvendt til leseren, og sier: «Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av». Gud er fortsatt den samme i sine dommer, også i dag. Alt sammen er skrevet «til advarsel for oss». Det hjalp ikke jødene noe som helst at de var barn av de troende fedrene. At barneretten, herligheten, pakten, loven, gudstjenesten og løftene m.m. tilhørte dem. For nå levde de i vantro, og ville ikke omvende seg. At du er en kristen, er døpt, hører evangeliet forkynt, går til Herrens nattverd, lever et kristelig liv...alt dette hjelper deg ingen ting, - når du ennå fortsetter et liv uten den omvendelsen som er av Gud, og uten den troen på Kristus som er blitt til gjennom en ny fødsel, at du er blitt en «ny skapning», at livet ditt har fått en helt ny retning.

 

Og like så sikkert som Guds advarsler overfor Israel gikk så markert i oppfyllelse, så vi selv i våre dager fremdeles ser levninger av det atspredde folket over hele jorden, som et minnesmerke over hvor uryggelig fast Guds dommer står. Like sikkert skal også hans dommer over kristne som ikke vil omvende seg, gå i oppfyllelse. Men salige er alle de som hører hans røst, som lar seg omvende til Herren, tror og følger ham. Med dem har han en uendelighet av tålmod. Over disse miskunnhets kar skal han bevise hele sin herlige nådes rikdom. I stor langmodighet holder han altså ut med vredens kar, og venter på dem som ennå ikke vil høre hans røst «inntil han kan være dem nådig». «Hvor mye varsommere måtte du da dømme dine barn» (Visd 12:21), så han ikke forkaster dem som midt i all skrøpelighet likevel tror på hans Sønn, som erkjenner sin synd og gjerne vil være bedre kristne enn de er. Disse som har synden som sin største lidelse, og nåden i Kristus er deres eneste trøst og liv. Men dette får vi mer anledning til å grunne på i de følgende versene. Måtte så Herren selv tale til hver enkelt av oss gjennom dette vi nå har sett, og gjennom den godhet og strenghet han har vist få øke både troen og gudsfrykten i oss!

 

30-32: Hva skal vi da si? At hedningene som ikke søkte rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen.

Her har vi så forklaringen på alt det Paulus har villet ha fram gjennom dette kapitlet. Gjennom gåtefulle og støtende ord har han først lenge uroet de selvrettferdige jødene. Så kommer han her med forklaringen på alt dette, og innleder med dette helt klare spørsmålet: Hva skal vi da si? Hva har vi lært av de skriftstedene vi har tatt fram her? Og hva er selve saken som det tales om hele veien? Jo, svaret er altså dette: «At hedningene som ikke søkte etter rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger».

 

Paulus’ forklaring går ut på følgende: Jeg har sagt, og bevist med Skriften, at når det gjelder hvem som skal bli frelst, så «kommer det ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn». Ja, at «Gud forbarmer seg over den han vil, og forherder den han vil», m.m. tilsvarende. Med alt dette har jeg først og fremst talt om dette som står åpenbart for alles øyne; at hedninger, som ikke søkte rettferdighet, de har fått rettferdighet utelukkende ved tro. Mens Israel, som gjennom alle slags lovens gjerninger søkte rettferdighet, de har ikke fått den. Bare fordi de ikke søkte den ved tro. For de snublet over snublesteinen. Og gjennom dette store eksemplet skal denne evighetsviktige sannheten innskjerpes; at det mest nidkjære løp og strev etter rettferdighet ikke forplikter Gud til å rettferdiggjøre dem som løper og strever slik. Tvert imot; når de søker sin rettferdighet gjennom gjerninger, skal de aldri motta den. Mens derimot de mest uverdige menneske-typer, som f.eks. hedningene, som ikke en gang søkte etter rettferdighet, de skal få rettferdighet når de ved troen får ta imot (annammer) Kristus.

 

Så fri er Gud til å forbarme seg over hvem han vil, at han kan forkaste og forherde sitt eget gamle eiendomsfolk, som jaget etter rettferdighet - kan forkaste disse bare fordi de ikke søkte rettferdigheten i Kristus. Mens han derimot tar imot, benåder og rettferdiggjør ville og ugudelige hedninger, når de omsider vender seg til Kristus og annammer (tar imot) den rettferdighet som er av tro. Det var dette Paulus ville ha fram når han brukte eksemplet om hvordan Gud helt fritt utvalgte Jakob framfor Esau på et tidspunkt da barna ennå ikke var født, og ikke hadde gjort hverken godt eller ondt. Med samme hensikt er det apostelen viser til hvordan Gud talte til Moses om hvordan han helt fritt og av bare nåde forbarmet seg over folket i ørkenen. Og som et advarende eksempel minner så Paulus om hvordan Gud talte til Farao om hans forherdelse.

 

Det Paulus vil ha sagt er at intet menneske kan tilkjempe seg rettferdighet og nåde hos Gud på den måten som passer mennesket selv. Det er bare Herren selv som bestemmer veien. Og dette gjør han på så underlig vis at han forkaster dem som virkelig har gjort ganske gode gjerninger, og benåder derimot dem som har gjort dårligere gjerninger - bare avhengig av om de tilber eller forkaster Kristus, - han som er den eneste veien til frelse. Så er da dette kapitlet det sterkeste sprengningsverktøyet Paulus har brukt til om mulig å gjennombore og underminere egenrettferdighetens seige og hardeste grunnvoller.

 

Her har vi da også det aller sterkeste evangelium om Guds frie nåde gjennom Kristus. Men før vi ser nærmere på det, vil vi først se hvor konkret disse versene avviser den falske tydningen av dette kapitlet; at Paulus her skulle ha lært om noen slags helt vilkårlig rådslutning fra Gud side, hvor han skulle frelse eller fordømme mennesker uten noe som helst hensyn til hvordan den enkelte forholder seg til evangeliets kall. Her forklarer jo Paulus selv hva det er han har villet si. Og i v.32 svarer han uttrykkelig på spørsmålet om hvorfor Israel ble forkastet. Ingen av stedene nevner han et ord om noen form for vilkårlig forkastelse. Tvert imot holder han uttrykkelig fram Israels vantro som selve årsaken til at de ikke hadde grepet rettferdighetens lov. Om hedningene sier han bare at de «har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro». Men når han sier om Israel at de «ikke har grepet rettferdighetens lov», spør han konkret: «Hvorfor?» Og da svarer han: «Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen». Han sier ikke: Fordi Gud hadde besluttet å ikke gi dem sin nåde til omvendelse og tro. Nei, gjentatte ganger viser han at de hadde selv skylden: «fordi de ikke søkte den ved tro», «de snublet over snublesteinen».   

 

Paulus legger hele skylden på dem selv - på samme måte som Herren Gud selv gjør over alt i Skriften. Men når skylden legges på Israels egen vantro, så forutsetter jo det at de også må ha kunnet komme til troen, istedenfor at de altså i vantro forkastet nåden. Vi ser dette belyst i kap.10, hvor det først (i v.14) heter: «Hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt om?». Og hvor han så tilføyer (i v.18): «Har de ikke hørt? Jo, sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden, og deres ord til hele jorden». I neste vers fortsetter han: «Men jeg sier: Forstod ikke Israel dette?» Og på nytt gjentar han (v.21): «Men til Israel sier han (Gud): Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle». Alt dette går jo bare ut på å bevise at det er Israel selv som er skyld i sin vantro - ikke Gud, ikke en vilkårlig rådslutning fra Guds side. Det skal sannelig en sterk vilje til å forsvare sin egen fastlåste mening, når den er på kollisjonskurs med så klare ord i Skriften. For her har jo Paulus tydelig nok uttrykt hva det er han har villet si. Dessuten; hvorfor skulle en kunne tro at han her i dette kapitlet plutselig ville komme med en helt ny lære som stred imot alt det han selv ellers lærer - og imot alt det hele Skriften lærer om dette forholdet?

 

Når Paulus i kap.8:29-30 konkret taler om Guds utvelgelse av enkelte personer, så grunner han denne utvelgelsen på det han på forhånd visste, at han «kjente dem på forhånd», (v.29). Så skulle han altså nå plutselig kullkaste det han lærte oss der. Og så lære oss nå at Gud, i en helt vilkårlig rådslutning, uten dette at han «kjente dem på forhånd», skulle bestemme at visse mennesker skulle frelses, og andre derimot fordømmes. Dette skulle da altså skje uten noe som helst hensyn til om disse menneskene tok imot eller avviste evangeliets kall. Skulle en kunne tro slikt kunne skje med en Kristi apostel? Må Gud bevare oss mot vår egen ånd og overfor all villfarelse! Det finnes ikke noe menneske på jord som er så hellig og opplyst at det ikke kan bedras av disse. Vi har da sett ellers utmerkede Guds menn nettopp falle i den villfarelsen vi har omtalt her. Nei, vi må ha rettesnoren for all vår tro i Skriftens åpenbare og tydelig ord.

 

Selv om Paulus ikke hadde tilføyd den forklaringen han gir oss her (i v.30-32) og i neste kapittel, burde vi likevel ha forstått hans mindre tydelige ord, hvis vi har den åpenbare troslæren gjennom hele Skriften klart for oss. Paulus’ viktige tolkingsregel er følgende: «Har noen en profeti, så la oss profetere i overensstemmelse med troen». Men desto mer bør vi takke Gud for Ordets klarhet, når apostelen selv har gitt oss en forklaring som både avklarer enhver tvetydighet og uttrykkelig sier oss hva det er han mener.

 

Men her kan så noen innvende: Altså var det likevel noe som hadde betydning hos hedningene, og som gjorde at de ble frelst; dette at de trodde? Dette var jo tross alt noe som krevdes av dem, og altså en fortjeneste hos dem som trodde -! Men her er svaret: At hedningene trodde, det var ikke deres fortjeneste, men Guds gave. At derimot jødene ikke trodde, det var deres egen skyld. Gud gav hedningene alt av bare nåde. Til frelse for uverdige hedninger gav han først sin Sønn fra himmelen. Deretter sitt ord og sin Ånd som virket troen i hjertene deres. Men legg merke til at alle disse dyrebare gavene gav han også til Israel både tydeligere og rikeligere enn til hedningene. Likevel ble Israel værende i sin vantro. Fremdeles stod de imot all denne Guds nåde. Og det var jo grunn nok for at de ble fordømt. Dette taler Jesaja om i gripende vendinger i kap.63: «Herrens miskunn vil jeg forkynne, de gjerninger som vi priser ham for, etter alt det Herren har gjort mot oss - hans store godhet mot Israels hus». «Därför at han älskade dem och ville skona dem, därför förloste han dem», «han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager. Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem».

 

Slik ser vi også Herren Kristus gråtende sier til Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene sine, men dere ville ikke!». At en sjel blir omvendt, får troen og blir frelst, er alt sammen bare nåde og gave. Men når et annet menneske som har fått det samme nådetilbudet forblir uomvendt, vantro og ufrelst, så er det hans egen skyld. Det er et resultat av at han står imot og tramper på den samme nåden som gjorde den andre troende og frelst. Vår innskrenkete forstand kan ikke fatte alle sider av dette (Joh 3:8), kan ikke begripe hvorfor den ene blir omvendt gjennom nådens kall og virkninger, mens den andre gjennom det samme kall og virkninger ikke omvender seg og tror. Men denne vår begrensede fatteevne kan jo aldri være noen tilstrekkelig grunn for at vi skulle driste oss til å fornekte selve den sannheten som Skriften selv holder fram over alt; at det uomvendte menneske selv har skyld i sin vantro og fortapelse. Men så har vi nå også talt nok om dette her. Hver den som vil bøye seg for alt Guds ord behøver ikke leve i uvisshet i dette spørsmålet.*

 

*

Mange kan kanskje undre seg over hvor inngående vi har behandlet dette emnet. Men det skyldes at blant mange fremmede lærer så har dessverre også denne, om en helt vilkårlig forutbestemmelse, begynt å virke uro og splittelser blant de kristne flere steder i vårt land. Så her har vi erfart det både Luther og flere opplyste lærere har sagt, at hvis man selv bare på ett eneste område begynner å gi etter på den gamle, prøvede og sunne skrifttolkingen, og etter egen oppfatning tyder eller tar imot tydninger av Skriften, så kommer en til å gå fra den ene villfarelsen til den andre. Slik er man da også kommet til den villfarende læren om en vilkårlig nådeutvelgelse. Og når det gjelder grunnlaget for en slik lære, så har man alltid brukt Romerbrevets niende kapittel som det primære. Dette er grunnen til at vi har gått så sterkt og bredt inn på hvordan Paulus selv har forklart seg tvert imot denne læren, og legger hele skylden for Israels fortapelse på deres egen vantro. Og for at ennå et siste ord skal være sagt i saken: Tenk nå vel etter, hver eneste kristen, hva slags tanker det er du gjør deg om den trofaste Herren Gud, hvis du tror at samtidig som Gud sender ut sitt budskap over hele jorden, og kaller alle mennesker til å komme til nådens rike, ja, «befaler at alle mennesker alle steder skal omvende seg» (Apg 17:30), - så skulle han likevel samtidig selv ha bestemt at bare noen spesielle personer skulle bli frelst. Og, uten hensyn til om menneskene tok imot eller avviste kallet, skulle han ha forutbestemt andre til ikke å få hans nåde til å omvende seg og tro. Ville ikke dette være å tilskrive den hellige Gud (forferdelig bare å si slikt) en viss falskhet? Da måtte jo Guds hjerte ha en ganske annen holdning enn den han taler til oss om i sitt ord. Og så skulle han altså til slutt legge hele skylden på den ulykkelige synderen, på tross av at han altså selv skulle ha bestemt at han ikke ville gi ham sin nåde til omvendelse? Kan vi i det hele tatt tenke noe slikt om Gud?

 

Etter at vi nå har sett hvor klart disse versene avviser den falske oppfatningen om et vilkårlig nådevalg, går vi over til å se på den herlige trøsten disse versene inneholder for fattige syndere. Paulus sier:

 

Hedningene - egentlig: «hedninger» (det er ikke tale om hele folkeslag, men den enkelte som oppnår rettferdighet) som ikke søkte rettferdighet. Disse er altså de som «har fått rettferdighet». Dette er jo et herlig eksempel på Guds frie og ufortjente nåde. For hva hadde vel disse hedningene fortjent? La oss tenke grundig over dette spørsmålet! For uansett hvor mye vi har lært eller hørt om Guds ufortjente nåde, så ligger alltid denne smitten der i vår natur; at vi ser etter egen fortjeneste eller verdighet. Hvis vi selv gjennom en dag eller en uke har lykkes litt bedre i vårt kristenliv, da kan vi nok tro Guds nåde er over oss. Men kjenner vi oss tvert imot mer mislykket og syndige, da er vi redd for at Guds vrede er over oss. Derfor er det all grunn til å se nærmere på hvilken verdighet eller fortjeneste de hadde, disse som hadde fått den rettferdighet Israel ikke oppnådde.

 

Paulus sier først at de var «hedninger». Og hvordan hedningene var, det har han skildret utførlig i det første kapitlet. Der viser han først at selv om deres kjennskap til Gud er begrenset, så er de «uten unnskyldning» (v.20). «For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem» dels i Guds skaperverk og mektige gjerninger, men også i deres samvittighet (2:15). Deretter viser han hvor dypt de er sunket i forferdelige og unaturlige laster, og slutter med å nevne en lang rekke med deres mest markerte synder: «De er fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De er slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige. Disse kjenner Guds rettferdige dom, og de vet at de som driver med den slags, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare det samme selv, men de gir også sin støtte til andre som gjør det».

 

Så føyer altså apostelen til alt dette at de ikke en gang «søkte ikke rettferdighet». De har levd helt likegyldig i spørsmålet om hva som er Guds vilje. Kort sagt: De har vært «uten Gud i verden» (Ef 2:12). Og legg nå merke til at det er disse som mottar nåde og frelse, mens Israel ble forkastet, - Israel, som hadde Guds ord og den herlige gudstjenesten, pakten og løftene, og som «søkte rettferdighetens lov», ja, som apostelen bevitner i kap.10:2, «hadde nidkjærhet for Gud». Israels barn ble forkastet på grunn av sin vantro, mens hedningene - etter hele sitt ugudelige liv - får rettferdighet, «men det er den rettferdighet som er av tro».

 

Med en så uventet og underlig dom har nå Gud fullstendig knust og revet grunnen bort for selv det minste forsøk på å bestå innfor ham gjennom noen egen rettferdighet. Tenk: Gud er hellig og hater all synd, men når det gjelder rettferdighet og frelse, så snur han fullstendig opp-ned på deres åpenbare tilstand. Han rettferdiggjør dem som har levd midt oppe i synden, men fordømmer derimot dem som i stor nidkjærhet søkte rettferdighet, - fullstendig tvert imot all verdighet og fortjeneste. Tenk for en ubegripelig regjeringsform! Men så stor er Herrens nidkjærhet for sin rettferdighet og Lammets ære!

 

Tenk for en underlig dom og regjeringsform som hersker i Kristi rike! Selv viser han det når han sier at de som hadde kastet bort dagen på forfengelighetens torg og bare arbeidet en eneste time, de fikk en hel daglønn som gave. Mens de som hadde arbeidet hele dagen og «båret dagen byrde og hete», de fikk ikke noe som helst i gave. De fikk bare etter det de hadde fortjent. Den sønnen som drog bort fra sin fars hus, og hadde sløst bort arven sin sammen med skjøger, han får «den beste kledningen». Og «gjøkalven» slaktes for å feire hjemkomsten. Mens den eldste sønnen derimot, som aldri har forlatt sin fars hus, men alltid har tjent ham, han klager over at han «aldri har fått så mye som et kje, så han kunne ha fest sammen med vennene sine». Hele vår natur opprøres jo over en slik fordeling. Og der hvor egenrettferdigheten ikke er brutt ned, der vil forargelsen alltid reise seg med slike toner: Vel, dømmer Gud på denne måten, da kan en jo like godt synde fritt og uhemmet---! Nei, pass deg nå, du menneske som vil trette med Gud! Gud opphøyer og belønner så visst ikke synden, fordi om han benåder synderen.

 

Den måten han dømmer på, som ofte kan se underlig ut, har bare sin grunn i Guds evige nådevalg da han utvalgte oss utelukkende i Kristus (Ef 1:4). Og det er ikke noe Gud tåler så lite som at synderen selv i egen person vil være rettferdig overfor ham. Så stor er Gud i sin himmel at han kan benåde og forherlige de største syndere, når de bøyer seg og tilber Sønnen. Men kaster de frommeste gjerningskristne i helvete, når de lever i sin egen rettferdighet. Så stor er Gud at det ikke finnes noe menneske som har syndet så grusomt at Gud ikke kan gjøre ham rettferdig og herlig. Og på den andre side er det ikke noe menneske som kan komme så høyt i hellighet at Gud ikke kan styrte ham like i helvete. Om vi blir frelst, så kommer det ikke an på om vi vil eller om vi løper, på vår fortjeneste eller vår verdighet, men utelukkende på Guds barmhjertighet.

 

Paulus vil fullstendig tilintetgjøre all vår forventning til å skulle oppnå noe med vår verdighet eller vår fortjeneste, når han sier at Gud har rettferdiggjort hedninger som ikke en gang søkte rettferdighet. Slike uverdige skapninger har altså Gud i sin frie nåde gitt rettferdighetens gave, straks de gav seg over til Kristus. Mens Israel derimot, som i stor nidkjærhet for Gud søkte rettferdighet, ikke oppnådde rettferdighet. Bare fordi de ikke søkte den ved tro, men gjennom lovgjerninger. Og disse uverdige hedningene hadde så visst ikke mottatt noen liten nåde. Nei, Paulus sier:

 

De har fått rettferdighet. De er ikke bare reddet ut fra den evige vreden, som de har fortjent i alle sitt livs dager. Men de har også «fått rettferdighet». De har fått - som gave - en hel og fullkommen rettferdighet. Det vil si hele lovens oppfyllelse, så fullkommen som Kristus oppnådde den for oss, hele Kristi fullkomne lydighet i all hans gjerning og lidelse. For Paulus forkynner uttrykkelig hvilken rettferdighet han mener, når han tilføyer:

 

men det er den rettferdighet som er av tro. I det tredje og femte kapitlet har vi lært at denne rettferdigheten er Kristi egen lydighet i gjerning og lidelse. For først sier apostelen: «Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (kap 3:21-22). Deretter, i v.24, kommer denne utførlige klargjøringen av rettferdigheten ved tro: «De blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus». Og i kap.5:18-19 sier han: «Slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik blir den enes rettferdighet til rettferdiggjørelse til liv for alle mennesker. For slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet». Vi kan aldri titt nok ta disse ordene inn over oss: «Den enes lydighet», «den enes rettferdighet». For vi vil alltid være tilbøyelige til å se på vår egen lydighet og vår egen rettferdighet.

 

Når nå altså de uverdige hedningene mottar Guds Sønns egen rettferdighet, da er de ikke bare fridd ut fra vreden. De er også satt over i Guds aller inderligste vennskap. Ja, slik vi lærte det i det åttende kapitlet; da er de rett og slett «Guds barn» og «arvinger», ja, «Kristi medarvinger». Og hvem kan skildre hvor stor Guds kjærlighet må være til dem som er ikledd hans enbårne Sønns egen rettferdighet, og er hans Sønns «brødre» og «medarvinger»? Disse må da i høyeste grad være velbehagelige for Gud! Om disse må han da bare ha fredstanker. Hans mest trofaste faderomsorg må jo følge disse hvert øyeblikk gjennom hele livet, og så vil han én gang gi dem en uendelig stor salighet. Her ser du da hvor stor Guds nåde er, når alt dette blir gitt slike uverdige skapninger som hedningene, som ikke en gang søkte etter rettferdighet.

 

Men hvem er de så, disse hedningene som får oppleve all denne nåden? Er dette råe avgudsdyrkere som aldri har hørt om Kristus? Nei, slett ikke. For teksten forteller oss at rettferdigheten kommer «av tro», eller «er av tro». «Og hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt om?» (kap.10:14). Gjelder dette da oss alle, bare vi har hørt om Kristus? Nei, sier teksten, for rettferdigheten får vi ved tro, «men ikke alle (som har hørt om Kristus) var lydige mot evangeliet» (sv: hava hørsammat evangelium) (kap.10:16). Er det da kanskje bare noen tilfeldige hedninger som vi ikke kjenner noe til, som får eie denne nåden? Det stemmer heller ikke. For teksten vår sier i det siste verset: «hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». Måtte vi da la det synke dypt inn over oss at den nåden vi taler om her, tilhører ikke bare noen tilfeldig tid eller sted. Den kan også blir vår, vi som leser dette. For det er det som er det aller viktigste i alt dette, at vi eier det selv.

 

Vil du så få visshet i om all denne nåden også er din, så legg nøye merke til ordene Paulus bruker når han taler. Han sier at rettferdigheten «er av tro». Her gjentas altså det som uavlatelig forkynnes gjennom hele Skriften, at det er bare ved tro vi mottar den frelsende rettferdigheten. Om alle dine egne og andres meninger sa noe annet, så stol da bare på hva det er Gud og hans vitner sier! Og de forkynner at det ikke er noe annet som nytter, at alle andre veier er falske. Det er en éneste vei til å få eie all Guds nåde, og det er troens vei - «troen på Jesus Kristus», troen på «ham som rettferdiggjør den ugudelige». Så gjenstår det bare at du får se hva Skriften mener med tro. Og der vil du finne at den frelsende troen ikke er det hele verden kaller for tro; bare kunnskap og erkjennelse av sannhetene i Ordet. Det er heller ikke det du selv velger å kalle tro; gode og varme opplevelser av nåden, eller noe slikt. Nei, det Skriften kaller for tro er dette du finner hos disse menneskene hvor Skriften sier at de trodde. Det du finner hos dem hvor Kristus sa: «Din tro har frelst deg».

 

Det var disse fattige synderne som sønderknust søkte nåde hos ham. I nød over sin synd hadde de gitt opp alle andre veier til frelse. Men gjennom evangeliet ble de nå dratt til ham og deretter bundet til ham, så de ble hans folk, hans etterfølgere for hele livet. Der ser du med egne øyne hva den frelsende troen er. Og bare tenk for en nåde dette er, at du tydelig kan se i Skriften hva det var Kristus mente var en frelsende tro. At du i selve Skriften kan se hva det var som kjennetegnet dem som fikk oppleve Kristus si til dem at de hadde den frelsende tro. Og så; for en veldig nåde det er når du kjenner igjen akkurat det samme hos deg selv. Og ettersom «Herren Gud ikke gjør forskjell på noe menneske», og fordi du også er en av dem han har frikjøpt, da må du jo også kunne vite at han sier det samme til deg: «Din tro har frelst dig, gå med fred!». For det må jo da også gjelde for deg, det de fikk motta fra hans egen munn, de som kom til ham mens han levde på jorden: «Din tro har frelst deg».

 

I den teksten vi nå har for oss har vi et herlig eksempel på Guds frie nåde, som vi aldri må glemme; dette at Gud tar imot og bare på grunnlag av tro rettferdiggjør hedninger som ikke en gang søkte etter rettferdighet. Gjennom en så mektig og virkelighetsnær skildring lyser Guds store og frie nåde gjennom Kristus virkelig opp for øynene våre. Slike eksempler bør vi studere nøye, for at vi kan beholde denne trøsten som overgår alt det vi måtte møte i anfektelsens tider. For de som virkelig tror, har alltid så mye kamp og uro på grunn av synden som ennå bor i dem, at de har behov for alt Guds ord for å kunne beholde troen.

 

For slike sjeler som er slått ned av synd, vil dette eksemplet være en veldig trøst. Mens derimot de som med all sin kunnskap ennå kan fortsette å leve i verdens og syndens tjeneste, som ikke knuses av sine synder og drives til Kristus, men tvert imot forherdes, de bør lytte til et annet budskap i det som nå følger i teksten vår. Der vil de få se et folk som er omgitt av alle nådemidlene, som er overøst med de herligste manifestasjonene av Guds makt, rettferdighet og barmhjertighet. Men som på tross av alt dette likevel har forherdet hjertene. Det er ikke noe som kan vekke dem så de ser sin synd og sin dødsdom, så de kunne drives til å omvende seg til Herren. Isteden søker de bare å bygge opp sin egen rettferdighet og ender med å «dø i sine synder». Paulus sier videre:

 

Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Her har vi så den sørgelige motsetningen til det som er talt foran, og siste del av svaret på spørsmålet: «Hva skal vi da si?». Hedningene, de som ikke var Guds folk, og som ikke en gang «søkte rettferdighet», de har fått rettferdighet, bare gjennom troen på Kristus. Og Israel, de gudfryktige og troende fedrenes barn, Abraham, Isak og Jakobs sønner, Guds eget folk - de ble forkastet, de har ikke oppnådd rettferdigheten. Når det gjelder den store massen blant disse, så blir de forblindet, forherdet og fordømt. Det var dette som skapte den «store sorg og stadige nød» i Paulus’ hjerte (v.2). Og det som gjorde sorgen spesielt bitter, var tanken på all den nåde og alle de goder Gud hadde overøst dette folket med, «de som er israelitter», sier han, «dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er over alle, den evig velsignede Gud».

 

I tillegg til alt dette har vi den sannheten Paulus nevner her, at det var ikke noen likeglad holdning de hadde til Gud og sin frelse. Nei, de «søkte rettferdighetens lov»* eller lovens pris, akkurat som de som kjemper på idrettsarenaen for prisen/seieren. På samme måten «søkte»/anstrengte Israel seg for å oppnå rettferdighet. Og i denne kampen brukte de mange midler og store anstrengelser. De fastet, ofret, ba o.s.v. På tross av alt dette «har de ikke grepet rettferdighetens lov». De nådde ikke fram til målet, de ble ikke rettferdige, men ble værende under lovens forbannelse og måtte «dø i sine synder» (Joh 8:24). På samme måte stiller også Kristus Israel og hedningene opp mot hverandre i den gripende talen om at «mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike. Men rikets sønner skal kastes ut i det ytterste mørket. Der skal det være gråt og tenners gnissel» (Mat 8:11-12). For en forferdelig slutt på så stor innsats og strev for å oppnå rettferdighet! Hvordan kan det ende slik? Hvordan kunne en så forferdelig slutt ramme et så høyt benådet folk, - som til og med søkte rettferdighet? Ja, det er akkurat spørsmålet apostelen nå selv reiser, og samtidig besvarer med sin tilføyelse:

 

 

*

Uttrykket «rettferdighetens lov» - de «søkte rettferdighetens lov», men «har ikke grepet rettferdighetens lov» - kan synes noe underlig. Vi ventet nok heller at apostelen skulle sagt: De søkte lovens rettferdighet osv. Av sammenhengen, og fordi det her tales om en klar motsetning til det som just er sagt om hedningene (at de ikke søkte rettferdighet), oppfatter vi nok at Paulus med dette uttrykket vil si noe slikt som at «Israel søkte rettferdighet». Og da som han antyder; at det som Israel søkte, det ville de også ha oppnådd, bare de hadde søkt det i tro. Men saken er at de ikke hadde en ren kjærlighet til selve rettferdigheten. De søkte den bare på grunn av loven. På grunn av lovens trusler eller løfter søkte de å oppfylle den, og oppnå dens pris. Derfor sier Paulus at de søkte «rettferdighetens lov» - en kan si at de søkte en «rettferdiggjørende lov». Jødene søkte en lov som skulle rettferdiggjøre dem. Men en slik lov var ikke Guds lov for syndere, som den bare kan fordømme. Det var bare i troen på Kristus den rettferdiggjørende loven fantes. Men rettferdigheten i Kristus ville ikke jødene ha. Derfor «har de ikke grepet rettferdighetens lov», og fikk aldri motta det salige vitnesbyrdet om at de var rettferdige.

 

Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. «Hvorfor?» Med dette uttrykkelige spørsmålet vil apostelen vekke alles oppmerksomhet. Hva var egentlig årsaken til at en så forferdelig og uventet slutt skulle bli resultatet av en så nidkjær og aktiv innsats for å oppnå rettferdighet? Det enkle og bestemte svaret er dette: De søkte rettferdighet, men ikke gjennom tro, ikke i Kristus. Men gjennom lovgjerninger. De hadde «nidkjærhet for Gud», de søkte rettferdighet. Men de søkte den der den nå, etter syndefallet, aldri finnes. Og de forkastet ham som er den eneste rettferdighet som finnes for syndere. De ville trenge seg fram gjennom fjellveggen, hvor det ikke finnes noen dør, og knuste dermed bare sine egne hoder. Dette var grunnen, sier apostelen.

 

Det første vi lærer her, er det vi allerede har sett: Hvor sterkt Paulus her imøtegår læren om at Gud skulle ha forutbestemt oss enten til frelse eller til fordømmelse, etter en slags vilkårlig rådslutning. På det uttrykkelige spørsmålet om hvorfor Israel ikke hadde grepet rettferdighetens lov, svarer Paulus ikke: Fordi Gud ikke hadde utvalgt dem til frelse. Nei, svaret var: «Fordi de ikke søkte den ved tro». Fordi «de snublet over snublesteinen». Men dette har vi allerede talt nok om.

 

Det neste vi lærer her er hvor fast og urokkelig Gud har besluttet at det er bare i sin Sønn han benåder og rettferdiggjør syndere, og hvordan det er helt umulig at Gud kan være nådig mot en synder, uten gjennom hans Sønn. Det ser vi her av hvordan han selv ikke en gang for sitt eget eiendomsfolk, for Abrahams, Isaks og Jakobs barn, kunne gjøre noe unntak. Selv disse, på tross av alle deres anstrengelser etter rettferdighetens lov, lar han dø i sine synder og gå fortapt. Fordi de ikke bøyer seg inn under den rettferdiggjørelsens lov som ble forkynt for dem, troen på Kristus. Men tvert imot strir mot den og fortsetter å søke rettferdiggjørelse gjennom egne gjerninger. Her lærer vi alvoret i budskapet om at «Det er ikke frelse i noen annen (enn Kristus), for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4:12), og alvoret i Jesu egne ord: «Jeg er veien... Ingen kommer til Faderen uten ved meg».

 

Hvis bare vårt hjerte virkelig trodde denne Bibelens store hovedsannhet, da ville vi straks kunne forkaste mang en selvlaget mening i spørsmålet om frelse, og innse falskheten i mang en strålende fromhet. Først og fremst ville vi jo da fullstendig kunne avvise den grove usannheten som til og med hersker midt i kristenheten, at en kan bli frelst gjennom hvilken religion som helst, hvis en bare har det rette alvor og trofasthet. Hvis bare en handler etter sin samvittighet og forstand. Dette som verden til og med har formet som ordspråk, og som mange tror er Bibelens ord; at «enhver blir salig i sin tro». Både vår tekst, så vel som de ordene vi nettopp har sitert fra Peter og fra Herren selv, sier noe ganske annet.

 

Men her lærer vi også noe som er mye mer viktig. Dette at selv de som bekjenner seg til Kristi evangelium, på tross av alt sitt alvor og nidkjærhet i tjeneste for ham, fremdeles kan gå fortapt. Det skjer når de ikke av hjertet søker all sin rettferdighet i Kristus alene. Samtidig med at de bekjenner sin frelse ved tro alene, har de hjertets egentlige trøst i sin egen kristendom eller gudfryktighet.

 

Israel hadde Guds eget ord, fullt av herlig forkynnelse om Kristus. Og de bekjente at de trodde alt det deres hellige Skrift inneholdt. Likevel søkte de sin rettferdighet i egne gjerninger, og gikk fortapt. Slik sier også Kristus det skal gå med dem som har tilhørt hans menighet, har bekjent at de tilhører ham, men ikke har vært ikledd bryllupsklærne. Både i det sjuende og det tjueandre kapitlet i Matteus evangelium viser Herren at selv de som gjennom nådens kall hadde gått ut fra verden og slått seg sammen med dem som trodde på ham, for å tjene ham, selv de skal likevel bli «kastet ut i det ytterste mørke» når de ikke har hatt all sin rettferdighet bare i ham. For det bryllupet han skildrer i Mat 22:2-13 som «himlenes rike» på jord, det er ikke den store, allmenne forsamlingen av alle som er døpt. Det ser vi av at de som er med i denne flokken, de er kommet dit etter et kall gjennom de tjenerne som var sendt ut. Men dette var et kall (sv.: som de icke kunde hörsamma) som ikke nådde inn hos dem som var fanget i sin jordiske eller kristelige aktivitet. De var ikke i stand til å høre, til å reagare på kallet. Men kristelig aktivitet og jordisk gods hindrer ingen fra å tilhøre den synlige, blandede forsamlingen.

 

Og likevel, selv om «bryllupet» altså skildrer alle dem som gjennom Guds kall har skilt lag med verden og nå samles i tilbedelse av Kristus, så kastes de altså ut i mørket utenfor, de som Herren finner uten bryllupsklær. Slik taler også Herren i Mat 7:22-23 om at mange på den store dag skal si til ham: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger?» Men han skal da bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, I ogärningsmän!» Så alvorlig har Kristus understreket den sannheten at ingen ting, ikke noe hellig liv og ikke en gang å profetere eller gjøre kraftige gjerninger i hans navn, frelser sjelen. Bare én ting kan frelse: bare bryllupsklærne som er «tvettet og gjort hvite i Lammets blod» (Åp 7:14), bare den tro som i hjertets dyp virkelig har, eller søker, all sin trøst i Kristus alene. Må Herren hjelpe hver eneste en av oss, mens vi ennå har nådens tid, til å ta til oss slike ord fra Kristi egen munn!

 

For de snublet over snublesteinen. Her får vi den egentlige forklaringen på jødenes vantro. Det som gjorde at de ikke ville høre når Kristus og hans vitner talte til dem om faren ved det de drev på med, og formante dem til omvendelse. I tillegg til egenrettferdigheten som satt så dypt hos dem, kom deres fornuft og egne meninger som avgjorde hvordan Kristus skulle opptre, hvordan han skulle lære og være. Og når de ikke opplevde Jesus slik som de hadde tenkt seg Kristus, så forherdet hjertene seg overfor hans ord. De hadde selv gjort seg opp en mening om at Messias og hans rike skulle komme til dem i jordisk makt og glans. At han skulle være å finne blant de ledende i Israel, skulle samstemme i alt det de lærte og gjorde, og sammen med dem skulle gjøre jødene til et fritt og lykkelig folk på jorden. Men nå refset han jo tvert imot dette folkets hyrder og alt deres falske vesen. Og når det gjaldt hans egen person, så var han jo «foraktet og forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom». Derfor «aktet de ham for intet» (Jes 53).

 

Senere oppstod det også en veldig strid om læren, når han tok de aller største synderne til nåde, og samtidig fordømte de mest ansette fariseerne. Her ser vi den virkelige snublesteinen. Og når han så til sist ender sitt liv på et sted hvor de henrettet mennesker, så var alt sammen nok til å gjøre dem fullstendig overbevist i sin oppfatning av at han var en bedrager. Nå kunne de freidig håne ham på korset, og fortsette å forakte alt hans ord. Så forskrekkelig var Kristus blitt deres «snublestein», at på den hadde de fordervet seg så totalt at de nå, ved å drepe livets fyrste ble mangedobbelt lovbrytere i forhold til det de hadde vært før. Slik kan den store, rettferdige Gud gjengjelde og styrte dem som ikke i alle ting vil bøye seg for hans ord.

 

33: Som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt, og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.

Som det står skrevet. Selv denne ulykkelige virkningen som Kristi første komme skulle få hos de vantro, var altså forutsagt i Skriften. I sin trofasthet hadde Gud advart Israel, hvis de bare hadde villet gi akt på Ordet. Det Paulus siterer her fra Skriften, er et sammendrag av to steder hos Jesaja; nemlig 28:16 og 8:14. Den fullstendige teksten i disse versene skildrer Kristus mer utførlig, både som de troendes grunnstein og som de vantros snublestein. Her har Paulus bare brukt det som han nå er opptatt med å tale om, nemlig snublesteinen. Hos profeten lyder ordene slik: «Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein. Den som tror, haster ikke». Fra dette verset har Paulus bare hentet begynnelsen og slutten. Men fra det andre verset har han hentet ordene om snublesteinen. Det verset lyder slik: «Han skal bli til en helligdom (et hellig tilfluktssted eller fristed, og da for de som tror) og til en snublestein og en anstøtsklippe for begge Israels hus (Israel og Juda), til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere. Og mange blant dem skal snuble, de skal falle og skamslå seg, og de skal falle i snaren og bli fanget».

 

Dette bildet av Kristus; bildet av en stein - dels menighetens grunnstein, en «fast hjørnestein», dels også en snublestein og en anstøtsklippe - dette bildet anvendes ofte i Det nye testamente av Herren og apostlene, som f.eks. i Mat 21:44, Luk 20:17-18, Apg 4:11, 1Pet 2:4,7. Måtte vi så også holde klart for oss det som forkynnes her, og aldri glemme det; at Kristus også skal være en snublestein og en anstøtsklippe.

 

Og hvordan kan så dette skje? Hvordan kan Kristus komme til å bli til skade og fordervelse for oss? Vi har allerede ganske kort vist hvordan det gikk til med jødene. De tok først og fremst anstøt av hans personlige ringhet og grufulle død. Dernest av hans lære og hans dommer, som stod i klar kontrast til deres holdninger. På samme vis skjer det også i dag. For det første vet vi hvordan hele den blinde verden tar anstøt av Kristus og hans evangelium. De ser på det som «dårskap» (1Kor 1:18-25). Dette at Guds Sønn ble menneske, og dermed hans dype fornedring, læren om forsoningen gjennom hans død, om sakramentene m.m....Alt sammen er en dårskap for det naturlige menneske (1Kor 2:14). Men det egentlige «anstøtet» som vår tekst først og fremst sikter til, når vi ser på sammenhengen, er selve hovedlæren om at Kristus benåder og gjør de mest uverdige syndere salige, mens han fordømmer de mest fromme og aktive gjerningskristne. Dette er den virkelige «snublesteinen» til alle tider. Derfor vil det alltid hete at «denne mannen tar imot syndere» - «hvis han hadde vært en profet, ville han visst hvem og hva slags kvinne det er som rører ham, at hun er en synderinne» (Luk 15:2, 7:39). Kristus skulle ikke ta imot syndere, men bare omgås hellige.

 

Den samme kritikken eller anstøtet dukker fremdeles opp over alt hvor evangeliet forkynnes i ånd og sannhet. Og dette skjer ikke bare blant lettsindige mennesker, men også blant mange som «har nidkjærhet for Gud» og «jager etter rettferdighet». Hos mange som tidligere ble ansett som de mest opplyste og rette kristne, men som så blir fullstendig forvirret, og begynner å spotte det evangeliet som jo er Kristi eget nåderike ord. De sier det er en ny lære, og at den direkte hindrer helliggjørelsen. Og de blir rett og slett fiender av evangeliet. Det går altså med dem slik profeten sa: «de skal falle i snaren og bli fanget». Hvis ikke Kristus hadde kommet med sitt evangelium til deres sted, så ville de fortsatt ha blitt, uforstyrret, i sin egen rettroenhet. Men nå blir de altså «fanget», og det blir avdekket at de er Kristi fiender. Bare fordi budskapet nå kom til dem i ett klarere lys, og i kraft og med full overbevisning.

 

og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Lovet være Herrens navn! Selv om den store massen i Israel, og de alle fleste innen kristenheten, snubler og faller over denne steinen, så finnes det likevel noen andre mennesker. For dem er han en «kostbar, fast hjørnestein», en frelsens klippe. Og i den har de all sin trøst i livet og i døden. Det er disse menneskene som til slutt får dette løftet: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». «Ikke bli gjort til skamme» vil si at de skal ikke skuffes i sitt håp til ham. Han skal ikke svike dem, de som tror på ham. Det skal ikke slå feil, at vi virkelig skal få alt det vi i tro på Kristus har håpet på.

 

Men når det gis et slikt ekstra løfte om dette, så viser det at de som tror også pleier anfektes nettopp med denne frykten og uvissheten: Eier og oppnår jeg nå virkelig dette som ordene taler om og lover? Vi ser også hvordan denne uvissheten plaget de hellige. Det vitner hele veien deres historie om. Og vi kjenner det selv, alle sammen. Så skjult er livet i Gud, og så mange er våre fall og skrøpeligheter. Så svak er vår tro at ofte vet vi ikke om vi virkelig er frelst, selv om vi tror på Jesus (1Joh 5:13). Men da kommer altså den evige Far her og lover: Bygg trygt og sikkert på den steinen jeg har lagt i Sion. Han svikter aldri! «Den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».

 

Å, måtte vi særlig merke oss, og ta godt vare på disse ordene! «Den...» - for det er ingen forskjell; her er ikke ett éneste menneske unntatt - «den som tror på ham» - hver eneste én som i sin syndenød søker til ham - . Hver eneste én som har gitt opp all sin egen rettferdighet og alle egne forsøk på å frelse seg, men som i denne tilstanden hører og åpner seg for evangeliet om Kristus. D.v.s. som dras til ham og bindes til ham, slik som alle de synderne som kom til Kristus da han var her på jord, og ble hans folk og nye mennesker. Det gjelder hver eneste én som tror på ham: De «skal ikke bli gjort til skamme». De kan ikke, det er umulig at de kan bli gjort til skamme. De skal få evig liv! Fordi Gud er trofast og sannferdig, og kan ikke bedra sine barn.

 

Med dette sterke løftet slutter det sterkt evangeliske niende kapitlet i Romerbrevet. Mange har nok oppfattet dette kapitlet som både tungt og uforståelig. Men nå har vi etter hvert sett at det virkelig er både klart og fullt av trøst, - bare en legger merke til den forklaringen Paulus selv gir på hva det er han vil ha fram med sitt budskap. Vi har sett at hensikten har vært å forsøke å sprenge vekk egenrettferdighetens grunnpilarer. Og å vise at selv om Guds nåde er så stor at han i Kristus rettferdiggjør de verste syndere, så kan de som har mottatt mest nåde og som har vært mest nidkjære i utfoldelsen av sin kristendom, komme til å gå fortapt når de bare fortsetter å søke sin rettferdighet i egne gjerninger. Vi har sett at «den ene i sin fromhet vandrer foran himlens port, og kommer til helvete. Mens den andre i sin synd går på helvetes strand, og kommer til himmelen» (Luther). Alt avhenger av tro eller vantro. I sannhet er dette det store, majestetisk frie utvelgelsens verk vi har sett framstilt. Alt sammen er bare den sterkeste trøst for de fattige som tror, - men forferdelig og anstøtelig for stivsinnede egenrettferdige.

 

At ingen kristelighet rettferdiggjør oss, og ingen synd fordømmer oss - det er virkelig en uendelig stor trøst for de elendige som ikke har noen annen trøst enn Kristus, bare Kristus. Måtte vi så alle leve i denne trøsten til vår siste dag, og huske at Herren Gud har lovet om sin Sønn at «den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme»! Amen.

 

 

 

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit