|
Det gjorde Gud. Rom 8:3.
Der
er to ord jeg aldri kan lære, aldri kan virkelig tro, aldri kan huske.
Det er disse: fortapt
og fullbrakt. Der
var et menneske som hadde en kristens vanlige lengt etter ikke bare
å tro, men også å finne et lite granne trøst i seg selv. Lenge gikk
han virkelig nedbrutt og ba: «Å, så uverdig og syndig jeg er! Å, så
forskrekkelig kald og død! Å, sånn mangel på kraft! Og ingen bønnhørelse
på at Gud skal sette meg fri fra mine synder! Og ingen rett sorg over
synden, intet virkelig alvor i meg. Å, så forferdelig! På
denne måten, helt sunket ned i sitt eget, gikk dette mennesket lenge
i mørke. Til
sist talte Herren til ham på en spesiell måte, denne gangen i en drøm.
Han drømte at han skulle synge sammen med noen venner. Sangboka var
svært gammel, og gulbrun av alder. Når boka ble åpnet, så han sangen
stod skrevet i to spalter på siden. Sangen var veldig lang, i en gammelmodig,
men klar stil. Men
hva ser han? Jo, når han begynner å se på selve ordene, og begynner
å synge, så består hele den lange sangen bare av étt eneste ord som
stadig gjentas om igjen og om igjen: Fullbrakt!
Fullbrakt! Fullbrakt! Han
blader om, og ser igjen, med de samme formskjønne bokstavene, bare samme
ordet: Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt! Og
på ennå et blad, og fremdeles bare i samme uendelige sang: Fullbrakt!
Fullbrakt! Fullbrakt! Nå
var det slutt på drømmen. Men det dyrebare ordet fullbrakt,
med det innholdet evighetens himmelkor opphøyer og lovpriser, begynte
nå å bli levende for hans sjel. Og Ånden åpenbarte det slik for ham: Alt,
og akkurat det som var umulig for loven, det gjorde Gud! Han kom for
å frelse det som var fortapt. Alt
i oss er fortapt. Men alt er fullbrakt i Kristus! Men
jeg burde da virkelig frykte Gud? - Ja visst, men det er fullbrakt!
Men
jeg burde jo i det minste ha en virkelig anger og bønn? - Det er fullbrakt! Men
så burde jeg i alle fall inderlig elske Gud? - Det er fullbrakt! Men
hva med min uendelige synd og ulydighet? - Det er fullbrakt! Men
min utakknemlighet og treghet? - Det er fullbrakt! Nå
gråter han av kjærlighet til slik en Gud. Og nå kjenner han i hjertet
hva det er som skaper ånd og helliggjørelse. Barmhjertige
Gud! Åpn opp denne helligdommen for min sjel! Og skriv med store, brennende
bokstaver disse ordene for min sjels øye: «Kristus:
Loven ende. Alt, alt i oss er fortapt - alt er fullbrakt i Kristus!»
C.O.Rosenius |