Troen og frelsesvisshet

i Luthers forkynnelse

Utdrag av oversetteren, Martin Lindstrøms forord til svensk utgave av

Martin Luthers "Store Galaterbrevskommentar".

------------------------------

I vår bevissthet står Luther som den store helt og forkynner av tros- og frelsesvissheten. Men det som ikke alltid blir lagt merke til, er at han også gjennom hele livet er en anfektelsens mann, som stadig må kjempe med tvil og anfektelse, ja med fortvilelse. I sitt forord til denne boka sier han selv at når det gjelder rettferdiggjørelsens artikkel, så er det bare svært lite, ja nærmest bare det helt grunnleggende han ennå har fattet. Luther selv har aldri blitt ferdig med den "lutherske" rettferdiggjørelseslæren! Både for den som vil studere det grunnleggende i kristendommen, og for den som søker sin oppbyggelse, er dette et forhold som det er meget viktig å være oppmerksom på. Den som i teorien eller i praksis er ferdig med rettferdiggjørelseslæren, slik at "nå er det gått opp for ham", så nå er det forholdet enkelt og greit -, det menneske har neppe forstått hva Luther mener med rettferdiggjørelseslæren. "For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap" (1.Kor 1,22-23).

En særdeles stor fristelse, som alltid vil forfølge oss, er å ta bort anstøtet og gjøre dårskapen til kjødelig visshet. Dette fordi det ser ut som om det bare er på den måten kristendommen vil kunne fremstå og bli akseptert, respektert og godtatt. Gjør en det, så henfaller en til dette livs visshet og teologisk platthet.

Troen er for Luther å ikke tvile på det en ikke ser. Det var maktpåliggende for Luther at troen måtte forbli tro - at den ikke fikk gå over til forstandsmessig visshet.

Hvis en taler om at det er frelsesvissheten som var det som kjennetegnet Luthers forkynnelse, så må en først gå nærmere inn på hva en da mener med frelsesvisshet. Oppfatter en det som en visshet om sin egen salighet, likesom en garanti for at jeg som person skal være sikret saligheten i evighet, så vil det være riktigst å si at Luther har aldri lært noen slik frelsesvisshet. Han advarte tvert imot mot en slik frelsesvisshet som djevelens farligste snare. Den visshet som Luther så utrettelig innprenter er av et helt annet slag. Den er vissheten om at Gud er kjærlighet, og at han har all makt og vil føre sin vilje igjennom, uansett alt som står den imot. For ånden i det nye menneske, som er skapt av Ordet, er dette virkelig visshet og virkelig trygghet. Men for kjødet er det like mye en drepende dom, for "kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike" (1.Kor 15,50).

Samtidig må vi passe på at dette ikke fører oss inn i noe forsøk på å granske oss selv, og på det grunnlag finne ut om Ånden er der -! For da gir vi avkall på Guds rettferdighet - til fordel for en selvgjort rettferdighet, og dermed havner en enten i kjødelig visshet - eller i like kjødelig fortvilelse.

Der finnes ingen, og må aldri finnes noen annen utvei i spørsmålet om vår frelse, enn at vi igjen og igjen fester blikk og tanker ved Kristi gjerning for oss, ved Guds løfter i Ordet, og ved å bruke sakramentene. Dette betyr at det gamle menneske dødes - for det gamle menneske krever en ganske annen visshet, og har alle andre oppfatninger av Guds rike - noe som alt sammen nå forlates. Men det betyr samtidig at et nytt menneske dannes og står fram. For det som lever på vissheten om Guds kjærlighet og makt, må jo være noe som er sprunget ut av Gud selv, og har hans natur.

Troen og vissheten blir dermed en tro på og en visshet om Guds seier over synd, død, djevel og helvete, slik det ble fullbrakt etter Guds vilje. Over denne seier kan ånden, men ikke kjødet, glede seg.

Luthers rettferdiggjørelseslære, og dermed hele ”hans” reformasjon, har altså bare ett eneste siktepunkt; den tro som gir Gud alene æren!