Tilbake

Et nytt blad - !

Har vi ikke mer enn nok blader?

Jo, helt sikkert, alt for mange blader. Likevel våger vi å gi ut ennå et nytt blad.

Dette bladet skal

1: Forkynne Arven fra Adam og Arven fra Kristus, bl.a. gjennom stoff  hentet i arven fra fedrene.

Dermed skulle også bakgrunnen for bladets navn være klar.

2: Som reformasjonen være opptatt med «det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære». Hvor «den rene lære» står for noe mer enn korrekt teologisk teori. Når reformasjonen krevde at evangeliet skulle læres «rent», da betyr «lære», og det «å lære», det samme som disse ordene betyr i Det nye testamente: forkynnelsen av evangeliets frelsesbudskap for menneskene.

3: Forkynne Bibelens og reformasjonens klare lære om «tilregnelsen», både av Adams synd og av Kristi soning og frelse. Og om «rettferdiggjørelsen», hvor reformasjonen på Bibelens klare grunn lærte at «Kirken (den levende menighet) står og faller med læren om rettferdiggjørelsen».

Bladet skal være gratis

Til gjengjeld må antall og tidspunkt for nye numre få lov å komme litt fritt.

Nå sendes dette første nummer av bladet bl.a. til alle som har bestilt litteratur fra vårt forlag. Men du vil få anledning til også å bli kvitt dette bladet gratis, hvis du ikke har bruk for det. I 3. eller 4. nummer av bladet vil det komme en talong du kan bruke til det, der vi betaler portoen.

-------------------

 Nåde

Nåde er et viktig og sentralt ord i læren om vår frelse. Derfor må vi også studere dette nøye. Så lenge vi bare tenker og taler om det, kan det synes svært lett å forstå. Men så snart det blir tale om å anvende det, - når vår evige frelse eller fordømmelse avgjøres av nåde, - da er det ikke noe annet som er vanskeligere å fatte og tro, enn dette korte ordet nåde.

Læren om nåden er en viktig del av læren om Gud. Og det å ha det rette kjennskap til Gud i hans nåde, det er evig liv (Joh 17:3).

Vi står først og fremst overfor det faktum at hele verden ligger i et tykt mørke når det gjelder spørsmålet om Guds nåde. Nåde blir oppfattet som at «Gud skal ikke være så nøyeregnende med menneskene, som jo er svake og ikke kan leve et fullkomment liv». «Men Gud er jo nådig», sier en, og så siterer en Skriftens ord: «For Jesu skyld forlater han oss syndene».

Dette er den nådeforkynnelsen den gamle slangen bruker for å bedra hele verden - så den fortsetter å sove. På denne måten blir Guds nåde en slags ettergivenhet, så en liksom bare kan se bort fra hans rettferdighetskrav og domsforkynnelse.

Men det er noe ganske annet Skriften lærer om Guds nåde. Du vil få lære noe annet gjennom budskapet om at Kristus svettet blod, at han ble hudflettet, og om hans høye rop på korset. Også når du leser videre, og oppdager hvordan Jerusalem ble ødelagt, og alt det grusomme som dermed kom over Guds eiendomsfolk, mens ikke en fugl faller til jorden uten at vår himmelske Far vil det -.

Nei, Guds nåde er ikke ettergivenhet. Guds hjerte kjennetegnes sikkert og visst av en ubegripelig stor kjærlighet og barmhjertighet for oss. Men dette praktiserer han ikke i strid med den like store og fullkomne rettferdigheten han krever. «Rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn» (Sal 89:15).

Ingen kan få Guds nåde, uten at det skjer i fullkommen overensstemmelse med hans rettferdighetskrav. Kristus kunne gråte over Jerusalem, men han kunne ikke frelse dem, for de ville ikke høre på hans røst.

Taler vi om Guds tilgivende nåde, i betydningen av at menneskene kommer inn i hans pakt og vennskap, så må vi holde klart for oss at denne nåden aldri gis oss utenom Kristus.

Det var utelukkende en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krevde, som tilfredsstilte Den Hellige Gud. Og det er bare étt eneste forhold som gjør at et menneske får komme inn under Guds nåde, og får leve der. Det er at mennesket gjennom en levende tro er forenet med Kristus, og dermed ved ham har fått del i alt det han har gjort for oss. Ja, fått del i det som om mennesket selv skulle ha gjort det.

Det er ikke noe menneske som har Guds nåde,
hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.

Men dersom du er i ham med alt det han har gjort og er for oss, da eier du også en fullkommen nåde, og har Guds salige vennskap og kjærlighet.

For liksom det utenfor Kristus ikke gis noen nåde, men bare etter fortjeneste, så gjelder tvert imot ingen gjerning, ingen synd eller uverdighet, hos dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1). Det er dette som er nåde!

Nåde er den totale motsetning til alt som har med gjerninger og fortjeneste å gjøre. Det er det helt grunnleggende en må være klar over, om en vil komme til å fatte hva nåde er.

Apostelen sier: «Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde, ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning» (Rom 11:6). Og han sier videre: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent» (Rom 4:4).

Her blir nåde og fortjeneste stilt opp mot hverandre som motsetninger. I Rom 4:16 leser vi: «Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde». Og i Ef 2:8-9 sier han: «Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg». Av alle disse bibelstedene ser vi at nåde og gjerninger, nåde og fortjeneste, er totalt motsatte, slik at det ene nødvendigvis må utelukke det andre.

Når Skriften lærer at det er bare ved nåde et menneske blir rettferdig og frelst, hva sier så det oss om de menneskene som lever under denne nåden? Jo, det forteller oss at det er mennesker som ikke har noen som helst rett til denne gaven.

Men ikke nok med det, de fortjener tvert imot bare Guds straff og vrede, og så lenge de lever på jorden vil de ikke fortjene noe som helst annet - hvis Gud  skulle handle med oss etter fortjeneste - ! Fordi Guds fullkomne rettferdighet krever en fullkommen hellighet, mens det i oss bestandig er synd, - også etter vi er frelst - !

Ja, alt dette er lett å forstå, når det bare gjelder selve læren. Men når Gud besøker et menneske, og vekker det opp fra søvnen, da ser og kjenner det sitt dype, uendelige syndeforderv i sjelens innerste vesen, i tanker, begjær og alt som rører seg der inne. Det innser at det gamle hjertet alltid vil i syndig retning, og at kjødet er fullt av syndige tilbøyeligheter.

Denne tilstanden blir bare mer og mer åpenbar og følbar ved den Ånd som nå har tatt bolig i oss. Da blir det i alle fall vanskelig å fatte at nådens kjennetegn er dette: at all denne vår synd og våre lyster ikke hindrer eller rokker den noe som helst.

For når loven er skrevet i menneskets hjerte, og den store nåden som Gud har vist ham får ham til å se virkelig alvorlig på sin syndige natur, da vil han kjenne den indre anklagen over sin synd ennå sterkere.

I samme grad som vi erfarer Guds uforskyldte nåde, vil vi erfare synden forferdelig. Og når fienden ikke lenger kan holde menneskene fast under søvn og sikkerhet, så vil han sette alt inn på å gi dem motløshet og uro.

Til dette bruker han alle midler. Først og fremst vekker han stadig opp igjen synden som bor i deg. Deretter bruker han dette til å forskrekke og pine din sjel, ved at han trekker fram alle mulige dømmende Guds ord. Dermed vil han samtidig tåkelegge ditt syn på Guds nåde, og stadig holde fram for deg Guds hellighet og vrede over all synd.

Å kunne beholde ordet nåde i sin sanne og fulle betydning i denne situasjonen, det er en visdom som overgår all menneskelig forstand. Måtte Gud bevare alle kristne fra en slik dårskap at de skulle komme til å tro de er utlært i dette emne - !

Til og med alle virkelig hellige mennesker har bare blitt spede lærlinger i dette emne så lenge de levde. Det ser vi av alle de sukk, den angst og nød, som vi leser om i Davids Salmer og historiene om alle de hellige.

C.O.Rosenius, s.31-33 i «Romerbrevets budskap - Kapittel 1-5»

----------------

En gammel bønn:

Gud, gi meg nåde til å se mitt behov for nåde!

Gi meg nåde til å be om nåde!

Gi meg nåde til å motta nåden!

Og gi meg så nåde til å bruke nåden!

-------------------------------------

De åndelig fattige og de åndelig rike.

Og han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld. Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen. For på samme vis gjorde deres fedre med profetene.

Men ve dere som er rike, for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre! Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte! Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene. (Luk 6:20-26).  

Mange tror at disse som Kristus priser salige i denne teksten, er svært ulykkelige mennesker. Det er en vanlig oppfatning blant denne verdens barn at veien til himmelen er en gledeløs vei, og det sanne kristenliv rene fengselslivet.

Men verden tenker og taler om dette, som på alle andre områder, stikk motsatt av Guds ord. For Skriften lærer tvert imot at det bare er de sanne troende som er virkelig lykkelige. Det er bare dem som har fred og sann glede i hjertet. De hører jo hjemme i det riket som er «rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd» (Rom 14:17).

Frelseren sier om disse menneskene at de er fattige. Det å være fattig blir vanligvis sett på som en stor ulykke. Mens de fleste jo trakter etter rikdom, som sees på som noe som kan gjøre mennesket lykkelig.

Men det er de åndelig fattige Frelseren priser salige. Åndelig fattigdom er altså et kjennetegn på dem som er salige på jorden.

Riktignok er jo alle mennesker av naturen fattige i denne forstand. For vi mangler alle sammen den rettferdighet som kreves av oss overfor Gud. Vi mangler lys, fred og kraft, og er totalt ugudelige i oss selv. Vi mangler altså alt som skal til for å kunne vandre på Herrens vei.

Men så skal vi også være klar over at Jesus med disse ordene ikke mener alle, når han taler om de fattige i ånden. Han sikter bare til dem som har lært å  se og kjenne sin fattigdom. Disse menneskene føler at de er ugudelige i seg selv.

Er du en av dem, kjære venn, da kjenner du at du mangler den kjærligheten til Gud og mennesker som Gud krever av deg i sin lov. Mens hjertet ditt er fullt av den egenkjærligheten som Guds lov forbyr.

Du skulle være saktmodig og ydmyk, som Jesus var. I stedet kjenner du på tendenser til sinne og selvopptatthet. Hjertet ditt skulle være fylt av en hellig lyst til å gjøre Guds vilje på alle områder. Men i stedet kjenner du på lyst til all slags synd. Du skulle ha inderlig sorg over din ulydighet mot Herren. Men du er lettsindig og tar det lett med synden. Kort sagt: Du har synd i overflod, men mangler den sanne hellighet!

Og når så det å være åndelig fattig, i den betydning vi taler om her, i Skriften omtales som noe godt, fordi det jo er et verk av Den Hellige Ånd, så trekker du den konklusjon at du også mangler den sanne fattigdom.

«Kunne jeg bare være riktig fattig», sier du kanskje, «men jeg mangler jo dette også»

Den virkelig åndelig fattige finner ikke trøst verken i sin syndserkjennelse, sin anger, sin omvendelse, sin tro, sin bønn, sin kjærlighet, eller sin helliggjørelse. Han finner ikke hvile i noe i seg selv. Og drives derfor til å se seg om  etter en ankergrunn utenfor seg selv.

Så kommer evangeliet og tilbyr en Kristus som har lidd for urettferdige og er død for ugudelige. En Frelser som er kommet til verden for å gjøre virkelige syndere frelst og salige. Da finner slike mennesker trøst.

Du har fortjent døden, og han er død i ditt sted. «Vi har gjort dette klart for oss: Når én er død for alle, da er de alle døde» (2Kor 5:14).

Du er skyldig til lovens forbannelse. Men «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre» (Gal 3:13).

Din samvittighet dømmer deg straffskyldig. Men «han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:5).

Er du virkelig åndelig fattig, da vender du deg ikke bort fra den uforskyldte nåden som er gitt deg i Kristus. Nei, du åpner hjertet ditt for den, ved at du setter din lit til hans fullbrakte soning for dine synder.

Den virkelig åndelig fattige hungrer og tørster etter rettferdighet. Men når denne rettferdighet tilbys ham i Kristus, skulle han da ville avslå den? Han sukker over at han er så elendig, så blind og naken. Vil han da ikke glede seg over det herlige budskapet om at Kristus har oppfylt alt i vårt sted?

Og den som i sitt eget hjerte ikke kjenner verken oppriktighet, alvor, sønderknuselse, anger, tro eller kjærlighet, men tilstår at han i seg selv virkelig er ugudelig -. Vil han ikke juble når han får høre at alle som vil, får komme og ta imot nådens og livets vann uforskyldt? Når traff vi en som hungret, men likevel avslo å ta imot et godt måltid mat, med den påstand at han ville heller fortsette å hungre. Eller en som var tørst, heller foretrakk å fortsette å tørste like ved siden av en sprudlende bekk?

Vi forstår altså at det beste kjennetegn på en åndelig fattig, ikke er dette å klynke og klage over synden. For det er det mange som gjør, men som i sitt hjerte samtidig er mer eller mindre selvtilfreds med seg selv.

Nei, kjennetegnet er dette at de uten innvendinger mottar og tilegner seg den frelsens gave som Herren har gitt oss da han sendte sin Sønn til verden.

Men la oss så se litt på hva Jesus sier om disse fattige, hungrende, sorgfulle og forfulgte sjelene. «Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le».

Du eier altså himlenes rike, du fattige! Han sier ikke at det skal bli ditt, men at det er ditt. Tenk! Det er nå ditt! I dag er det ditt! Men hva er så Guds rike? Det er, som vi har hørt, rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Du eier altså rettferdighet, fred og glede - som motsetning til din fattigdom, hunger og sorg. Kristi rettferdighet er din rettferdighet.

Der er mange hull i ditt livs rettferdighetsdrakt. Men du er ikledd Kristi lydighets «beste kledning». Du er pyntet i hans hellighets «bryllupsklær». Som en hvit, sid kappe rekker den til og med ned over føttene, og skjuler dine mange feil og skrøpeligheter under din daglige vandring. Syng da av hele ditt hjerte:

Ren og rettferdig,

Himmelen verdig,

Ikke i meg, men i Jesus jeg er.

Men la oss nå til slutt tale litt med hverandre om dem som Frelseren kaller «rike» i vår tekst.

I tillegg til at de er rike, sier han også at de er «mette», at de «ler», og at «alle mennesker taler vel om dem». At de er rike, vil si at de innbiller seg at de har noe godt, noe de kan bestå med for Gud.

Ja, slik er det, at mange av dem som søker å bli frelst, er åndelig rike. Det er disse som ikke har innsett at deres eget strev med å omvende seg ikke duger. Som ikke har fått sin munn lukket ved loven, men bare er opptatt med lovens gjerninger i hjertet sitt.

Disse, som metter seg gjennom sin egen innsats, har til alle tider hatet den foraktede «nasareersekten» som bare roser seg av Jesus og hans blod. De har alltid bare talt ondt om og forfulgt disse.

Derimot soler de seg selv i, som Jesus sier i dagens tekst, at alle mennesker, d.v.s. denne verdens barn, taler vel om dem. De er av verden, derfor elsker verden dem. Og fordi verden setter pris på rettskaffenhet, bare den ikke er en frukt av troen på Kristus, blir de vanligvis sett opp til med den største aktelse.

Den åndelige rike sier: «Ingen blir fullkomne her på jorden. Og jeg vil ikke gi meg ut for å være hellig, slik som disse alvorlige mørkemennene, pietistene, står og vitner om. Jeg vil bekjenne meg som en fattig synder, og vår Herre synes godt om de fattige i ånden. Ja, han priser jo akkurat slike salige. Og Gud vet at jeg jo akkurat er en slik, fattig i ånden. Som ikke gir seg ut for å være noe Guds barn, som de egenrettferdige fariseerne, disse oppblåste leserne, gjør.

Nei, jeg er en fattig tolder. Og jeg er inderlig takknemlig til Gud for at  jeg ikke er som så mange andre mennesker, som opphøyer seg av at de hører Herren til, og forakter andre. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Og når jeg vet at mitt hjerte er ydmykt, vil jeg bare holde fast på troen, og ikke la noen ta fra meg håpet om at jeg skal nå himmelen når jeg dør».

Men Jesus roper altså ve over deg, du som i egne øyne er fattig i ånden. Han kaller deg «rik». Og rik er du i din egen innbilning, rik på alt godt, til og med åndelig fattigdom.

Men snart kommer en dag når dine øyne skal bli åpnet. Når døden banker på hos deg, og det lyder: «Gjør deg rede til å møte din Gud!» Hvordan går det da med deg? Da vil det vise seg at du er veiet på vektskålen, og funnet for lett.

Det kan være djevelen velger å underholde deg med falsk trøst helt til siste øyeblikk. Men når dine legemlige øyne er lukket, og din uomvendte slekt og venner priser deg salig, da åpnes dine øyne der det er slutt på lykkerusen, i helvete, i pinen (Luk 16). «Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte!»

Men når han i dag roper ve over deg, du uomvendte synder, da er det fordi han vil vekke deg opp fra den faren du svever i. I håp om at du skal besinne deg. Du lever jo i nådens tid, og kan derfor ennå reddes. Gud vil ingen synders død, men at de skal omvende seg og leve.

Gud kaller deg i dag til sin nådestol, og sier: «Kom og la oss gå i rette med hverandre. Om dine synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Jes 1:18).

Vil du bare la deg omvende til ham og motta hans nåde, vil all din synd bli glemt og tilgitt. Og himmeriket med all dets velsignelse blir ditt. Men skynd deg! Det kan så snart være for sent.

(Paul Gerhard Sand, fra «Livet i Guds Sønn»)

---------------------

«Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det
onde jeg ikke vil, det gjør jeg»,
Rom 7:19.

Vé det menneske som her på denne jord kan gjøre det gode som han vil! Den som mener hans vilje og hans gjerninger er fullkommen samstemmige, han lever i det største bedrag! Der hersker i sannhet ennå bare kjødet.

Hvis dette ikke innprentes i oss, vil følgende skje: De som burde trøstes og reises opp igjen, blir slått ned og fordømt. Mens på den andre side, de som burde knuses, bare får leve videre i sin falske trøst.

Hvis vi ikke hadde hatt slike eksempler og bekjennelser i Skriften, hvor vi ser at de virkelig hellige også har hatt denne sørgelige erfaringen av syndens makt, så ville jo sanne og våkne kristne måtte fortvile. Eller de ville blitt drevet til å søke en eller annen falsk trøst, en falsk åndelighet så en kan gjøre det gode som en vil - - !

En slik tilfredsstillende kristendom er det ingen stor kunst å oppnå. Det er bare å lukke øynene for alt ondt i ditt indre menneske, og så «legger du listen» for din kristendom og helliggjørelse så vidt lavt at du ikke får problemer med å oppfylle det.

Da behøver du ikke lenger klage over at «det gode som jeg vil, gjør jeg ikke». Nei, nå føler du at det gode som jeg vil, det gjør jeg. Så alvorlige følger kunne det bli, om vi ikke fikk lære de sannhetene Paulus forkynner oss her. Derfor har det stor betydning at han gjentar det.

Må vi derfor alle sammen også huske at det er ikke noe dårlig tegn at du kjenner deg anklaget, og er misfornøyd med din kristendom. At du ikke kan gjøre det gode som du vil, d.v.s. at du har mer vilje enn du er i stand til å oppfylle - , og derfor også må sukke over at du gjør det onde som du ikke vil.

Luther sier: «Når Paulus måtte vitne slik om seg selv, så vil heller ikke vi forsøke å være bedre og helligere. Men hvis vi ikke kjenner på det samme, så er det svært alvorlig. For det er et tegn på at vi har et spedalsk kjød som er dødt, og hvor det onde fortsetter å utbre seg. Men om det så skulle være slik, så tro likevel Skriftens ord, som feller dommen over deg! Med andre ord:

Jo mindre du kjenner av din synd og skrøpelighet, jo mer grunn har du til å søke hjelp og legemiddel».

C.O.Rosenius, i «Romerbrevets budskap» kap.6-8, side 168/9.

----------------------

Bryllupsklær.

Mat 22:1-14.

For å kunne forstå lignelsen i Mat 22:1-14, har det avgjørende betydning at vi fatter hva som ligger i uttrykket «bryllupsklær».

Dette må vi igjen forstå ut fra selve lignelsen. Temaet med en konge som innbyr til bryllup, er vanlig. Motivet framhever vanligvis Guds måte å handle på. Enten ved at motsetningene mellom Gud og en jordisk konge framheves. Eller ved at Guds måte å handle på illustreres med en jordisk konges.

Når det gjelder et jordisk bryllup, må den innbudne ha et antrekk som passer til anledningen. Noe som selvsagt gjelder i ennå større grad når det er en konge som innbyr til bryllup. Og den som da blir innbudt, er blant de fremste, de fornemste, i landet.

Men det er tydelig ut fra denne lignelsen at Jesus, som så ofte, vender opp ned på begrepene. Dette blir åpenbart når vi ser hvilke gjester det er som blir tatt imot i dette bryllupet. Det er slike som raskes i hop fra gater og veikryss. Deres verdighet bestod i at de var helt uverdige. Merk deg at disse var både onde og gode - !

Vi skal samtidig merke oss Luk 14, som er en tilsvarende lignelse. Der finner vi i v.13 en allmenn regel: «Men når du gjør gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme, blinde...». Lignelsen kommer i v.16-24. I v.21 står det: «Gå i hast ut i byens gater og streder, og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme».

Dette er ikke en annen versjon av samme lignelse. Her ser vi i stedet et eksempel på variasjonene i Jesu undervisning. De som innbys er de fattige på alle områder, legemlig, åndelig og moralsk.

Og disse som samles inn får ikke noe innbydelseskort, for så å gå hjem og ta på seg passende antrekk. Nei, de føres direkte inn i festsalen.

Når det gjelder «bryllupsklær», kan vi ha to muligheter. Den ene er at gjestene er slik som de i virkeligheten er, fattige og elendige. Da er han som manglet bryllupsklær en som var innstilt på at han måtte selv skaffe seg dem, for å oppfylle forutsetningene for å komme inn i himmelen.

Den andre muligheten er at bryllupsklærne blir utlevert av kongen selv, og er altså en drakt som ikke kan oppnåes gjennom egen innsats - altså Kristi rettferdighet.

I lys av hva vi forøvrig leser i NT ser vi at dette stemmer: Gud utvalgte det som ingenting er (i 1Kor 1:29 står det ordrett: «..det som ikke er...») Og denne uverdigheten kan ikke gjøres om til en verdighet som vi kan påberope oss innfor Gud.

Denne bakgrunnen kaster et spesielt lys over slutten av lignelsen. Også der lyser Guds kjærlighets vesen fram så alt forandres. Mørket kan anskueliggjøres med konsentriske sirkler, der Gud - kilden til alt lys - er sentrum. Og hvor vi lever på jorden langt borte fra dette, men ikke utenfor. Utenfor sirklene, derimot, er mørket. Der finnes ikke noe som helst av det guddommelige lyset og livet.

Et menneske med sin naturlige innstilling mener at de som totalt mangler rettferdighet bør drives ut. Men Gud kaller alle. Han driver ikke ut noen. Guds holdning ser vi f.eks. i Joh 3:16 og Jer 3:22.

Den som kastes ut i mørket er i denne lignelsen den som selv utruster seg med noe. Det var akkurat det samme syndefallet bestod i, at menneskeheten ville søke sitt eget, i stedet for å leve av Gud. Så er altså egenrettferdighet og selvopptatthet ondskapens egentlige grunn og opphav. Den egenrettferdige driver seg selv ut i mørket. Konf. Mat 16:25.

Da ser vi også klarere meningen med at «mange er kalt, men få er utvalgt» (v.14). De få illustreres av dem som ble samlet opp på veiene. Og dette er ikke en innbydelse til bryllup som skjer på måfå. De få er de fattige, de som ingenting er. Slik viser lignelsen direkte hen på hvordan Kristus i sin kjærlighet kom til verden «for å frelse det som er fortapt» (Luk 19:10, Jes 61, Sal 145-147).

Oversatt fra Hugo Odebergs bok «Rannsakan».

--------------------------

Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør allting for meg.

M. Luther.(sitert s.167 under Rom 3:23-24 i C.O.Rosenius’ Romerbrevstolking)

«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», 1Joh 1,9.

Dette er i en kort sum hele Skriftens lære om hvordan en fattig synder får nåde. På denne veien skulle Adams barn komme til Gud og få nåde. Det har han vist med uttrykkelige ord og utallige eksempler helt fra verden ble til.

Vi ser av sammenhengen hva det menes med å bekjenne sine synder. Like foran har apostelen talt om dem han sier vandrer i mørke og bedrar seg selv, fordi de sier de ikke har synd. Så føyer han til som en motsetning til disse: Dersom vi bekjenner våre synder er han trofast og rettferdig, så han forlater.

Av dette ser vi at det her ikke er spørsmål om en utvortes framført eller forelest syndsbekjennelse. Her handler det om en fattig, bekymret synder.

Men vi må også se at det er forskjell på bekymring og bekymring. Det er mange som med en viss bekymring og anger bekjenner synden, og likevel bevisst fortsetter i synden. Kong Saul bekjente: «Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord», 1Sam 15:24.Men han forsøkte aldri å bli forlikt med Gud og få samfunn med ham.

Kong Faraoa sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere», 2Mos 10:16. Men hele hans erkjennelse kom bare av at han var blitt skremt av plagene. Han søkte ikke med et botferdig hjerte å bli forsonet med Israels Gud.

Også Kain sa: «Min misgjerning er større enn jeg kan bære den», 1Mos 4:13. Men i det samme gikk han vekk fra Herrens ansikt og søkte ikke hans nåde. Og Judas brøt ut i bitter sorg: «Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod», Mat 27:4.

Alle disse eksemplene viser oss at det til en rett syndsbekjennelse hører med en hel omvendelse, virket i sjelen av Den Hellige Gud. Synden, som er en forbrytelse mot Gud, må bedrøve sjelen og drive den til å åpne hele sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om nåde.

Mang en syndens trell kan nok av og til i bitter smerte bekjenne sin synd, men uten noen som helst nød og trang til omvendelse. Det er bare syndens følger som tynger ham. Det er ikke synden selv, det at den er en forbrytelse mot Gud. Derfor blir han også fortsatt bare en trell under synden.

Det hører med til en rett syndserkjennelse at Guds røst har truffet og vekket samvittigheten, og brakt sjelen inn under Guds rettferdige dom. Men det hører også med at det som følge av Guds nådige kall og evangeliets innbydelse,  er født et håp om Guds barmhjertighet i hjertet, så en går fram for nådestolen og søker nåde.

Den som ikke vet noe om nåden, men bare kjenner synd og dom, han kommer ikke til Gud. For å bekjenne sine synder, må en altså ha en gnist av tro.

Så lenge Adam og Eva bare kjente synden og dommen, flyktet de for Guds ansikt. Slik var det også en tid med David. Han holdt seg på avstand fra Gud og ville ikke bekjenne synden. «Jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld», Sal 32.

Den som vil vite hvordan en rett syndserkjennelse og syndsbekjennelse er, skal lese Salme 51. David hadde gjort en forferdelig synd først og fremst mot Uria. Det han hadde gjort hadde også ført til stor forargelse blant menneskene. Likevel var det Gud, og den synd han med dette hadde gjort overfor ham, som lå så tungt på ham at han sa: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort».

Det er heller ikke bare det grove utslaget av synden som tynger ham. Han ser med smerte på selve sin naturs ondskap. Han går til ondets kilde og rot: «Se,  jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd».

Det å kjenne selve naturens ondskap og hjertets fordervelse, er det aller viktigste. Så lenge en bare ser på et eller annet utbrudd av synden, kan en alltid finne hvile i en eller annen falsk trøst. Først når en kjenner at hele ens vesen er fullt av synd, kan en både se seg fortapt og bli frigjort og frelst i Jesus.

Det viktigste i en sann syndserkjennelse er altså at en kjenner selve hjertets forderv; den fryktelige forakten for Gud, selvsikkerheten, vantroen, hardheten, hykleriet og all ondskapen. Slik at vår erkjennelse stemmer med det Gud selv sier om hjertet: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges», Jer 17:9.

Akkurat dette er det som bekymrer disse som er så fattige og svake i ånden at de stadig sukker: «Hjertet mitt er så ondt, så ubeskrivelig og forferdelig ondt. Det er så hardt, så kaldt, så falskt, så ustødig og lettsindig. Det er fullt av hykleri og lyst til alt ondt. Ja, det er rett og slett djevelsk!»

Se så, nå kjenner du det akkurat slik som Herren beskriver det. Synes du nå at Ordets dom er for hard? Nei, du synes ikke du finner noe ord som sier det så ille som det virkelig er.

«Ja, men jeg kjenner ikke synden», sier du, «jeg er så selvsikker, så hard, lettsindig og hyklersk». Det er en stor ondskap å være så selvsikker og hard, lettsindig og hyklersk. Det er kilden til all synd, det er selve hjertets ondskap du nå kjenner på. Og dette er nødvendig.

Så er det da kommet så langt med deg at du med full overbevisning dømmer deg selv, og av hele ditt hjerte tror at du er den usleste og mest uverdige av alle skapninger.

«Ja, men det er virkelig slik at jeg har ikke et sønderknust, ydmykt og angrende hjerte. Det er virkelig sant at jeg er forferdelig selvsikker, hard og lettsindig». Ja, det er helt sant at hjertet er slik. Og denne fordervelsen må du kjenne slik at det blir, som du selv sier, forferdelig for deg. Men de som bekjenner at de er fulle av synd, skal vite at trøsten nettopp gjelder dem: «..så er Gud trofast og rettferdig, så han forlater».

Her må du stanse opp. Loven kan ikke utrette mer enn å gjøre deg skrøpelig ved at den gjør «synden overmåte syndig».

Det som Gud nå vil, er bare å kunne få gi deg sin nåde. Motstanden i ditt sinn er nå brutt. Du gir Gud rett i hans dommer. Du vender deg ikke bort fra lyset. Du dømmer deg selv og vil gjerne ta imot Jesus, bare du torde. Og Ordet sier: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn», Joh 1:12. Ja, hvem skulle vel ha mer rett på nåde og frelse enn akkurat disse elendige, som dømmer seg selv?

Den stolte menneskenaturen forsvarer sin tilstand. Den reiser seg irritert mot Guds dommer. Men den som dømmer seg selv, er åpen for nåden. Og for slike er det all nåde er gitt og forkynt.

De mange dommer og straff i Skriften er ikke sagt til dem som dømmer seg selv og begjærer nåde og forsoning i Kristus. Alt det sikter alltid mot de selvsikre menneskene som enten åpent står imot Guds Ånd og ord, eller går og hykler blant Jesu disipler, som Judas, med hemmelig synder de dekker over og  forsvarer.

«Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet».

Det kan hende du ennå ikke er født av Gud og har troen og kraften. Men dersom du lar Guds ord tale til deg, slik at du refser og dømmer deg selv, da er alt hele Guds nåde og trøst virksomt i deg. Du må høre og tro dette, så du ikke skal gi opp i din vantro.

Gå frimodig fram til nådestolen. Bekjenn all din synd og elendighet for den trofaste Gud. Da skal du ganske sikkert bli rettferdiggjort og født av Gud, selv om du kanskje ikke straks kjenner noe av det i hjertet ditt.

Fra boka "I syndsforlatelsens rike" av C. O. Rosenius.

Det er egen erfaring som driver til utgivelse av dette bladet. Etter det jeg selv opplevde som en markert «omvendelse», slo jeg inn på en «bibeltro» vei i livet.

Så etter flere år «som bibeltro kristen» viste Gud meg at jeg måtte be om å få se evangeliet om Guds Sønn, noe jeg trodde jeg kjente svært godt, og som jeg hadde vitnet og talt om.

Vi vet at det var dette som skjedde med Paulus, med Luther, med John og Charles Wesley, med Øivind Andersen o.s.v. De trodde de var  kristne. De  hadde vitnet og forkynt. Men Gud viste dem at de  ikke hadde liv i Gud, og måtte bli født på ny.

Det det gjelder, om vi skal nå fram til evig liv hos Gud, er dette:

Er du født på ny?

Har du liv i Gud?

H.H.

Til toppen