|
Guds hellige lov Vi vet at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis. 1Tim 1:8. Doktor Swebilius sier at «loven er ut fra vår naturlige innstilling nokså kjent, mens evangeliet derimot er en hemmelighet som er skjult for all fornuft». Dette
er så sant og treffende sagt. Likevel finner vi ofte den frykteligste
misoppfatning og misbruk, som gjør at hele Guds lov og alt Guds ord blir
totalt uten kraft og nytte. Og det gjør at utallige sjeler blir overlatt
til et ubehjelpelig forderv. Vi
vil nå her ikke tale om dem som rett og slett forakter
loven. Dommen over disse fatter vi alle. Gud tar jo ikke inn i sin himmel
den som ikke bare er uren og syndig, men også frekt forakter
Guds hellige vilje. For
loven er jo nettopp Guds hellige vilje! Den som forakter Guds hellige
vilje, forakter da Gud. Og det har aldri finnes noe løfte om at Gud vil
være nådig mot den som forakter ham! Er
du svak og syndig, ja, ser at du stadig bryter Guds hellige lov, så er
Guds nåde så stor at han for Kristi skyld forlater deg. Men forakter
du derimot Gud og hans vilje, så du ikke en gang vil forsøke å elske og
lyde ham - ! Hvem kan da vente å bli tilgitt? Eller, mer konkret: Kan
du da tro du allikevel er på veien til himmelen? Stans opp et øyeblikk
og tenk over dette! Vi
har altså her et emne vi ikke må ta lett på, men som vi alle må anse like
betydningsfullt som selve frelsen. Og da skal vi også snart se at det
er ikke nok at vi respekterer og bruker loven, men at vi bruker den «på
lovlig vis». Paulus
vitnet om sine brødre i Israel at «de hadde nidkjærhet for Gud», de «søkte
rettferdighetens lov» m.m. Likevel har han «en stor sorg og en stadig
nød i sitt hjerte for dem, så han skulle ønske at han selv var forbannet
bort fra Kristus for deres skyld», om det kunne redde dem. Hva
var feilen hos dem? Jo, han sier at når de leser loven «ligger
det et dekke over deres hjerte, så de forsøker å bygge opp sin egen rettferdighet
(Rom 9:2,3,31 og 10:2,3, 2Kor 3:15). De
lot ikke loven tukte, dømme, knuse og drive dem til Kristus. De oppfattet
i stedet loven som sin frelsesvei.
Men
lovens egentlige verk og mål er å vekke, knuse og drive syndere til Kristus
- han som er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror,
Rom 10:4. «For
det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet,
det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse..»,
Rom 8:3. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har
ikke livet. For livet er i Guds Sønn», 1Joh 5:11,12. «Og det er ikke frelse
i noen annen», Apg 4:12. Derfor
sier Paulus at «loven
er blitt vår tuktemester til Kristus», Gal 3:24. Dette er dens
egentlige oppgave. Den er døperen Johannes, som riktignok ikke døper med
Den Hellige Ånd og ild, men med omvendelsens dåp, og bereder et vel skikket folk for Herren.
Den
er det fengsel som «holder oss innestengt inntil den troen kommer som
skal åpenbares, for at vi skal bli rettferdiggjort ved tro», Gal 3:23-24. Det
største og aller forferdeligste misbruk av loven, er det som gjør hele
loven unyttig, gjør at hele lovens verk og mål forfeiles. Og når loven
er gjort unyttig, når saltet har mistet sin kraft, - hva skal da kunne
brukes til å salte, vekke og knuse? Og
når hjertet ikke erfarer lovens kraft til å knuse, da har vi ikke bruk
for evangeliet, ikke bruk for Kristus med hele hans fullbrakte verk. For
de friske trenger ikke til lege,
men de som har ondt, de som under lovens harde herredømme er blitt
syke. Men
når verken lov eller evangelium og alt Guds ord ikke lenger får virke
med sin kraft på et hjerte, da er det mennesket hjelpeløst fortapt, og
kan ikke frelses. La
oss nå se hvordan det skjer, at loven og alt Guds ord gjøres unyttig.
Det skjer, som sagt, ved at du gjør loven til din frelsesvei,
mens den skulle fordømme deg og bli en tuktemester til Kristus. Og det
foregår på den måten at du slår av, jenker og pruter på Herrens bud og
dommer, så de passer til synderens holdning og smak, så kravene passer
til det du selv er i stand til. Så
sies det at «det og det er ingen dødelig i stand til å oppfylle. Derfor
kan det ikke være Guds mening å kreve noe slikt. For Gud kan ikke ha krevd
mer enn vi er i stand til å oppfylle». Dette
er grunnvillfarelsen. På den måten vil aldri «hver munn bli lukket, og
hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19. Den
som vil fatte hvorfor loven krever mer enn vi noen gang er i stand til
å oppfylle, og hvor langt loven går i sine krav, skal bare tenke etter
hva loven egentlig er. Loven
er intet annet enn Guds hellighet, Guds hellige vilje, uttrykt i menneskelige
ord overfor menneskets bevissthet. Altså:
Akkurat så langt som Guds hellighet strekker seg, så langt strekker Guds
krav seg. Loven sier: Gud vil
det og det, og Gud vil ikke
o.s.v. Og
da er det klart at denne Guds vilje holder ikke opp å kreve en stadig
større rettferdighet av deg, før du er like hellig som Gud selv er. For
det han ikke selv vil gjøre, vil han selvsagt heller ikke du skal gjøre. Han
sier heller ikke noen gang at «det og det vil jeg ikke. Men på grunn av
ditt begjær gir jeg deg likevel lov til det. Nei, han sier: «Dere skal
være hellige. For jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2. Når
vi innser at loven er Guds hellighet, Guds vilje, da forstår vi hvorfor
aldri i evighet ikke en gang én
bokstav eller prikk kan forandres eller tilpasses en fallen menneskeslekts
skrøpeligheter. For da måtte Guds hellighet endres. Og
den som har fått nåde til å skue inn i lovens hellighet, kan ikke lenger
ha noe håp om å bli fullkommen overfor loven, altså bli like hellig som
Gud. Han vil selvsagt i stedet bli bøyd og knust. Den som håper på å bli
rettferdig overfor loven, han har et
dekke over sitt hjerte, er blind og vet ikke hva loven krever. Så
sier du: «En kan jo aldri bli liksom Gud, eller helt fullkommen. Men en
får gjøre så godt en kan». Men det godtar selvsagt aldri Gud. Du skal
gjøre alt! Hvis ikke, er du fordømt! For slik lyder loven: «Forbannet
være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem», 5Mos
27:26. Og en apostel i Det nye testamente sier: «Den som holder hele loven,
men snubler i étt bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jak 2:10. Så
sier en annen: «Men Gud er jo for Kristi skyld nådig, så han tilgir om
vi ikke er i stand til å oppfylle alt». Nei, Gud er absolutt ikke nådig
mot noen som skylder loven noe som helst. Noe
helt annet er det med dem som ved troen eier Kristi rettferdighet. Disse
skylder ikke loven noe som helst. For i
Kristus eier de akkurat den
rettferdighet loven krever, Rom 8:4, akkurat «det som var umulig
for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud,
da han sendte sin egen Sønn...», v.3. Kort sagt: De
er ikke under loven, men under nåden, Rom 6:14-15. Men
de som er under loven, får ikke det minste grann ettergitt. Kristus sier
selv: «Ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven skal forgå»,
Mat 5:18. Å,
for en forferdelig nød at menneskene ikke har klart for seg at det er
noen mennesker som er under loven, og andre som ikke er under loven, men
under nåden, Rom 3:19, 6:14 og 7:4,6. Og at Guds «regjeringsform» er totalt
forskjellig på disse to områdene. Riktignok
er Guds nåde uendelig stor og rik. Men ikke det minste av dette vil de
nyte godt av, de som er under loven, som vil være «Moses’ disipler», Joh
9:28. Nei, Paulus sier at «de som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse»,
Gal 3:10. Driver
vi på med å forkynne kjødets evangelium, pruter, jenker og trekker ifra
på loven, så fører det bare til egenrettferdighet og selvsikkerhet. Dette
er det mest forferdelige misbruk av loven. For dermed er hele lovens egentlige
mål og nytte forkastet. Den skulle jo knuse, tukte og drive oss - ikke
til egenrettferdighet, ikke til trelldommens åk og fortvilelsens avgrunn.
Men til Kristus, som er lovens endemål, til rettferdighet for hver den
som tror, Rom 10:4. Denne
måten å omgå og bryte lovens brodd, skjer også i den form å håpe
på fremtiden. Det jeg i dag ikke makter å oppfylle av loven, skal
jeg nok en gang ved Guds
hjelp bli i stand til - - ! Vi
må vokte oss som mot selveste djevelen overfor slike fristende utleggelser
av loven; som at mennesker skal kunne oppfylle den, og at en ikke kan
dø som frelst før det er skjedd at vi er blitt rene og fullkomne i oss
selv. For i dette skjuler det seg en Antikrist som vil gjøre oss uavhengige
av Kristi blod, og gir oss en falsk trøst i ens egen rettferdighet. Nei,
jo hetere det er ved Sinai, jo strengere og klart Guds lovs alvorlige
og åndelige krav står fram for sjelene, desto bedre for dem. Desto
før får de trøst. Og det en trøst som holder. For jo fortere blir
de fratatt den falske trøsten som håper på lovens rettferdighet. Og da
tvinges de til å søke en annen mann; Jesus. Og der får de frelse og salighet. Legg
altså merke til at det finnes ingen bedre middel til å hjelpe sjelene
snarest mulig til trøst, enn å holde fram loven så streng og het som den
virkelig er. For jo før de fratas all trøst i sin egen rettferdighet etter
loven, desto før gir de seg inn under Kristi rettferdighet i evangeliet. Du
må nemlig få kjenne roten og dypet av ditt syndeforderv; hjertets
kjødelige frelsesvisshet, hykleriet, hardheten og forakten overfor Gud.
Få se at du er en ulykkelig, fortapt
synder. For så lenge du ikke ser det ondes brodd i hjertets dyp, så lever
fremdeles ditt viktige «jeg»; «jeg skal», «jeg vil»... Da hviler du aldri
bare i Kristi fullbrakte
verk. Men
denne grundige erkjennelsen av sin tilstand kommer en vanligvis ikke til
straks en blir vakt. For da blir en nok forskrekket. Men ennå ikke hjelpeløs.
Men
får du så se at Gud krever hjertet,
og du forsøker å rense det, da blir du snart hjelpeløs. For du burde
jo elske Gud over alle ting. Men kjenner at du er kald og har mange avguder.
Du burde be og kjempe alvorlig mot synden. Men gir deg lettsindig og uten
kamp i stedet i syndens vold, og kan ikke en gang angre den rett, men
er hard og selvsikker. Da
blir du redd og sier: Jeg er jo fullstendig fortapt. Jeg er forherdet,
en hykler. Men det var jo akkurat dette loven skulle virke, og som vi
sa; helt nødvendig at du lærte å kjenne ondskapen i deg. Og
nå finner du ingen trøst. For det er jo forferdelig å være så hard, så
selvsikker, en slik hykler m.m. Men ville
du ikke ha denne erkjennelsen av synden? Jo, men du ville bare ha følelsen
av synden, - ikke selve syndefordervet. Og
nå synes du ikke du har den rette følelsen av synd. Du har bare selve
syndene. Men var det ikke akkurat denne følelsesløsheten overfor synden
du burde få kjenne? Og var det ikke all trøst i deg selv som du burde
miste? For å drives til Kristus - så bare
han kunne bli all din trøst! Men
nå er det ikke lett å komme til ham, nå er det ikke lett å tro - . Nei,
nå avhenger alt av at du får Guds nåde. Ellers er du evig fortapt, på
tross av alt du nå har erfart. Men
nå står han og kaller så varmt: «Kom til meg, alle dere som strever og
bærer tunge byrder». Hvis du nå bare lukker igjen fornuftens øyne, og
kaster deg akkurat som du er i hans favn, så er du frelst - som en brand
ut av ilden! Renset i hans blod, rettferdig, frelst og glad. Nå forstår
du at «Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror»,
Rom 10:4. Så
har loven også sin rette bruk ikke bare til menneskets omvendelse, men
også i den daglige helliggjørelsen. Men det kan vi ikke komme nærmere
inn på her. C.O.Rosenius (Samlade Skrifter) Det er ikke noe menneske som har Guds nåde, hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.
C.O.Rosenius fra «Romerbrevets
budskap», under kap.1:5. -------------- Sjelens tørst Sal 42:2 flg. «Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud». Slik står det i den førtiandre Salmen i Bibelen. Det
forekommer ofte i Skriften at tørsten brukes som bilde. Det er menneskenes
dype erfaringer i livet som brukes som bilder på åndelige sannheter. Men
hva er det da for en tørst i livets dype erfaringer som her brukes som
bilde? Det
er ikke den tørsten nåtidens mennesker vanligvis snakker om, når de sier:
«Jeg er tørst». Nei, det vi her står overfor, er en tørst den får prøve
som har gått seg vill i heteste ørkenen, og så ikke har funnet en dråpe
vann. Og heller ikke vet hvor han skal finne vann. Han
søker etter det minste tegn på at det kan finnes en vannkilde. Han drømmer
om den minste lille rest etter en vannkulp, det minste vanndrypp fra en
uttørket bekk. Hele hans vesen skriker etter vann. Det er en slik situasjon
som er bildet på den tørsten salmisten taler om når han sier: «Min sjel
tørster etter Gud, etter den levende Gud». Det
tales også i Skriften om å hungre. Jesus sier: «Salige er de som hungrer
og tørster etter rettferdighet...», Mat 5:6. Det er tale om hunger etter
Guds ord. Også her dreier det seg om en virkelig hunger. Den som de kjenner
som virkelig har prøvd hva det er å hungre. Den
som hungrer og tørster er den som ikke har fått verken mat eller vann
gjennom lengre tid. Og ikke har sett
verken mat eller vann innen rekkevidde. Nå
vil det vise seg at tørsten er verre enn hungeren. Uten mat kan en holde
ut gjennom lengre tid. Men uten vann står snart selve livet på spill. Og
så har vi en annen viktig erfaring fra våre liv, som er med i dette bildet
som taler om sjelens tørst: Når tørsten har nådd sitt høydepunkt, da tenker
den som tørster ikke lenger på seg selv. Det er riktignok han selv som
tørster, og hans eget liv som står på spill. Likevel er det ikke lenger
seg selv han tenker på. Det eneste som nå står for hans indre øye, det
er friskt vann. Når
salmisten sier «min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud», da
er hans tanker og all hans trang rettet bare
mot Gud. Det er den levende Gud han tørster etter, som den som
tørster bare strekker seg etter friskt vann. Denne
sjelens tørst må da være noe ganske annet enn den uro og lengt som finnes
hos den som ennå er mest opptatt med seg selv. Det
finnes jo virkelig mye uro og lengt hos alvorlige og oppriktige mennesker.
Det er en uro og lengt etter det åndelige. Og det er en slags hunger,
en frukt av en indre tomhet. En vil ha svar på visse spørsmål, vil ha
noe å tro på, noe å feste sin lit til. Men
dette er ennå ikke den virkelige hungeren og tørsten. Det er fremdeles
bare, eller i alle fall mest, seg selv en er opptatt med. En
lengter ikke etter Gud selv. Men etter en Gud som skal kunne gi svar på
ens egne spørsmål. Det er ikke Guds eget ord en lengter etter. Men etter
et svar fra Gud på ens egne spørsmål, en hjelp fra en høyere makt til
å løse ens egne problemer og vanskeligheter. Jesus
taler selv ofte om hunger og tørst. Og han taler om det brødet han vil
gi til dem som hungrer, og det levende vann han vil gi til dem som tørster.
Han vil gi brød til den som hungrer, og la den tørste få drikke: «Jeg
er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror
på meg, skal aldri noen gang tørste», Joh 6:35. Er
da Jesus Kristus helt følelsesløs overfor dem som ennå ikke har opplevd
den virkelige hungeren og den rette tørsten? Nei! Men så lenge vi ikke
retter vår lengt mot ham, men alle våre tanker ennå bare dreier seg om
oss selv, så kan vi ikke se ham. Da lytter vi ikke til ham, men til oss
selv. Vi hører ikke hans røst. Men
den dypeste hunger og tørst vi møter i evangeliet, er ikke menneskers
tørst. Det er Jesu Kristi, Frelserens, tørst. Evangeliene beretter både
i begynnelsen og mot slutten om Jesu hunger og tørst. Han hungrer i ørkenen.
Og på korset sier han disse ordene: «Jeg tørster!», Joh 19:28. Han har
prøvet den legemlige hungeren og tørsten, som det mennesket
han var, slik som oss i alle ting. Men
han har også den guddommelige tørsten. Han taler om hva som er hans mat:
«Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning»,
Joh 4:34. Skriften
forteller oss også hvem som har sendt ham, og hva den gjerningen er som
han ble sendt for å fullføre: «Så har Gud elsket verden at han gav sin
Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes,
men ha evig liv», Joh 3:16. Bak
den legemlige tørsten på korset hos mennesket Jesus, ligger den guddommelige
tørsten hos Frelseren; tørsten etter å gi sitt liv for de lidende, villfarne,
hjelpeløse og fortvilte menneskene. «De gav meg galle å ete, og for min
tørst gav de meg eddik å drikke», sier David profetisk som Kristus på
korset, i Sal 69:22. Kristi
tørst er denne: Å få gi hver tørstende sjel av Livets vann for intet,
Åp 21:6-7: «Så sa han til meg: Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen
og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt.
Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være hans Gud, og han skal
være min sønn».
Hugo Odeberg, fra boka «Rannsakan» Be om hunger og tørst etter Guds ord, over våre land! ----------------- Den som vil bli frelst, må først bli en synder! Da Jesus begynte å lære, gjorde han det med å sette lovens krav så høyt at intet menneske kunne oppfylle det. Se Mat 5:21-28. Og da en mann trodde at han hadde holdt loven, var Jesus ikke tilfreds, men skyndte seg å gi ham et bud som skulle bli for vanskelig for ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg alt det du har, og gi det til de fattige, Mat 19:20-21. Han hjalp altså ikke mannen til å finne trøst i sine egne lovgjerninger. Når
derfor noen sier at han vil omvende seg og bli et frelst og godt menneske,
må vi svare ham: Først må du bli en ugudelig synder. Du må lære å kjenne
at du er fortapt, grunnfordervet og ugudelig. Da kan du i sannhet tro
på ham som rettferdiggjør den ugudelige, Rom 4:5. På den måten kan du
bli frelst og hellig. Her
vil vi sitere noe av Luthers kommentar til Salme 5: «Den som vil bli rettferdig
og god, må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet
fra sin synd, bli hellig, rettskaffen og gudfryktig, ja, en rett troende
kristen, - må bli syk, ja, virkelig dårlig, bli et narr, umulig, djevelsk,
en kjetter og vantro. Så
står dette fast og urokkelig: Det er Guds vilje at han av dårer vil gjøre
vise, av onde hellige, av syndere rettferdige, av umulige rettskafne,
av vanvittige kloke, av kjettere troende, og av en djevelskikkelse gudfryktig. For
mennesket føler djevelens vesen og verk i seg, og roper til ham som er
kommet for å ødelegge djevelens gjerninger, nemlig Guds Sønn, 1Joh 3:8. Spør
du hvordan dette kan skje, er svaret kort og godt: Du kan ikke
bli den du vil være i Gud eller Kristus, hvis du ikke først blir den i
deg selv og for alle mennesker som Gud vil at du skal være. Men han vil
at du skal erkjenne for deg selv og for alle mennesker, den du virkelig
er; nemlig en synder, umulig, ond, ugudelig, djevelsk, vantro osv. Det
er ditt navn, din tittel og din verdighet, at du heter og er et vredens
barn av naturen,
Ef 2:3. Dette
er den rette ydmykhet og sakens rette sammenheng. Har du erfaring i dette,
er du i Guds øyne den du vil være, nemlig frelst, hellig, oppriktig og
rettskaffen, ja, en troende». Så langt Luther. Men
hvordan går så dette for seg, at den som er ugudelig i seg selv, nå i
Guds øyne er den han vil være, altså frelst og hellig? Jo, det går for
seg på den måten som Paulus sier: «Loven er blitt vår tuktemester til
Kristus, for at vi skal bli rettferdiggjort ved tro», Gal 3:24. Nå
kryper synderen til Kristi føtter og søker skjul under hans rettferdighet.
Nå forakter han ikke Kristus mer, men ser at han er hans dyrebare forløser.
Nå takker han for de smulene som kastes til hundene (Mat 7:6flg.), og
er glad om han blir kalt en hund, når han bare får nåde og tilgivelse
for syndene sine. Ja,
han synes han kan dø av lykkelig undring over at han som er så uverdig,
skulle bli tilregnet alt Kristi fullbrakte verk. Men det var jo akkurat
dette som var Guds hensikt med loven. Nå vil han ikke lenger uroe synderen.
Hensikten er nådd. Nå gir han ham alt sammen for ingenting; hele Kristus
med alt han fullbrakte verk. For hør hva Skriften sier: «Det
som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet,
det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse», Rom 8:3. «Men
da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under
loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle
få barnekår», Gal 4:4-5. «Derfor
sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men
et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst
til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for
å gjøre din vilje, Gud..... og ved denne vilje er vi blitt helliget ved
at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle», Heb 10:5-10. Synderen
er blitt til skamme ved sine
forsøk på lovlydighet. Men her kan han likevel rose seg av en lovlydighet.
Her sier jo Paulus at det som loven krevde av oss, men ikke kunne oppnå,
fordi den stod maktesløs på grunn av kjødet, det
gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. For
Jesus ble født under loven for selv å oppfylle den for oss - for å kjøpe
oss fri som var under loven. Han sa at det var han som skulle oppfylle
Guds vilje. Og i denne vilje er vi helliget ved Jesu offer. Å,
for et dyp av visdom i Guds kjærlighet! Burde vi nå ikke, som Luther sier,
begynne å spytte på vår egen rettferdighet, og som Paulus akte den for
søppel - når Gud har villet gi oss det alt sammen for ingenting, det som
vi skulle gjøre, men ikke kunne, og led for oss det som vi skulle ha lidd! Summen
av dette er: Rettferdige må vi være. Det kan vi ikke bli av oss selv.
Men Kristus har gjort det. Han har holdt loven. Ikke for seg selv, for
han var jo lovens herre. Men han har holdt den for oss, som han selv sier:
«Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet»,
Joh 17:19. I hans fullkomne liv er min oppfyllelse av loven, min fullkomne
hellighet og rettferdighet. Vil
jeg da være en rett kristen, må jeg si: Jeg har oppfylt loven, ikke i
egen person, men ved min stedfortreder; Kristus.
C.O.Rosenius - fra «Veiledning til fred»
------------------ Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus gav seg selv for våre synder, og døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5:8 og Gal 1:4) Luther sier: «Tenk nå grundig over dette, så du ruster deg til strid, for at du alltid kan være rede når du kommer i største nød og fare. Det
kan være kamp med døden, mens samvittigheten minner deg om dine konkrete
synder. Med stor styrke går Satan helt innpå deg. Med byrden av dine store
synder, som med en syndflod, prøver han å falle over deg og skremme deg.
For å jage deg bort fra Kristus, og til slutt la deg bli liggende i fortvilelse. Forbered
deg da godt, sier jeg. Så du med frimodig hjerte og sterk tro kan si:
Kristus, Guds Sønn, er gitt - ikke for de helliges rettferdighet - men
for elendige synderes urettferdighet! Hvorfor vil du da, du ugudelige
Satan, på en så fordreid måte
gjøre meg til en helgen, og kreve bare fullkommen rettferdighet av meg,
- når alt i meg bare er synd, ikke oppdiktede, men virkelige synder -
? Ikke små og ubetydelige, men store, grove og forferdelige synder.... For
den som skal bli frelst, ligger derfor all kraft i at disse ordene virkelig
blir innprentet og husket: «Han som gav seg selv for våre synder», eller:
«mens vi ennå var syndere». Og
dette har jeg all grunn til å uttale, for jeg har ofte opplevd det. Jo
eldre jeg blir, desto mer opplever jeg det daglig, hvor forferdelig vanskelig
det er å tro, spesielt når den elendige samvittigheten er i nød og svettebad,
at det ikke er for hellige, rettferdige, de som er hans venner, Kristus
ble gitt. Men for ugudelige syndere. For skrøpelige, og de som er hans
fiender, som bare fortjente Guds vrede og evig fordømmelse». Fordi
vi her på jorden aldri lever uten synd, og synden alltid på en eller annen
måte vil tynge oss, er det svært viktig å holde fast at: det er utelukkende
som en synder du er forsonet
ved Kristi død.
Fra C.O.Rosenius (Romerbrevets budskap, under kap.5:8.) -------------------- Vekker ikke slike utdrag fra «Romerbrevets budskap» (se over), tørst etter å ta til deg av denne Gudgitte forkynnelsen? Det var Rosenius’ utleggelse av Romerbrevet i bladet «Pietisten», som gjorde at opplaget på bladet «eksploderte» til 13.000 ex. og ble Skandinavias største tidsskrift. Det
forteller at det var ikke bare teologer -, men husmoren, bonden, fiskeren....
som rev dette til seg. De hadde ikke vår tids 37 timers arbeidsdag, massevis
av skolegang og nok av tid til lesning. Men de hadde det rette kristenlivets
karakteristiske kjennetegn; tørst
etter åndelig mat. I
Romerbrevet er hele Bibelens budskap samlet. Og noen bedre forkynnelse
og lære enn Rosenius’ tolking av dette, har vi idag ikke i våre land. «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere!», sier Jesus, Joh 6:53.
--------------- Seraf-slangen, reist opp i ørkenen
«Lag
deg en seraf-slange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt
og ser på den, få leve.» 4Mos 20:4-9.
Du
har sikkert ofte hørt omtalt kobberslangen.
Er det ikke underlig hvordan tusenkunstneren kan «vri» dette til, så det
fokuseres på metallet
denne slangen ble laget i? Mens Guds skjulte budskap i dette skriftstedet
er noe langt herligere. «På
veien ble folket utålmodige», leser vi i 4Mos 20:4. Der kjenner vi oss
igjen noen hver. De var «inderlig lei av denne usle maten»; bare himmelbrødet,
mannaen, dag etter dag. Hvordan er det med deg? Er himmelbrødet, nådens
budskap i evangeliet, nok for deg hver dag? Eller må du har «noe mer»,
mer «spennende», mer «utfordrende» - - - ? «Da
sendte Herren seraf-slanger
inn blant folket». Dette var giftige, dødbringende slanger. «De bet
folket, og mye folk av Israel døde». Disse
seraf-slangene er også et bilde på menneskene, deg og meg. Ved Adams fall
fikk hele menneskeheten slangens gift. Vi er fra fødselen av, etter vår
natur, giftige seraf-slanger (Jesus sa: «Dere har djevelen til far, og
dere vil gjøre deres fars gjerninger» Joh 8:44). Og vi tilfører hverandre
stadig dødbringende bitt. «Så
kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, vi har talt mot Herren og mot
deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss!» Slik
er det vi alltid forsøker å løse problemet: Få Gud til å fjerne
plageåndene våre. Ber om å få fjernet naboen, som aldri gir meg fred med
sine angrep. Ber om å få fjernet sjefen, kollegaen.... Og ber aller mest
om å få fjernet den aller største plageånden for et gjenfødt Guds barn;
hans egen, syndige natur. Men
«da sa Herren til Moses: Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang.
Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve». Så
forteller v. 9 at «Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang.
Og når en slange hadde bitt noen og han så på kobberslangen, ble han i
live». Og så er forkynnelsen blitt opptatt med kobberslangen, og maler
ut hvor utrolig det måtte synes for disse menneskene som hadde slike dødelige
slangebitt, at bare de så på denne kobberslangen,
så skulle de leve. Men
budskapet er jo så langt dypere og herligere: «Lag deg en seraf-slange
og sett den på en stang». Lag en av samme slaget! «Det som var umulig
for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud,
da han sendte sin egen sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld,
og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3. «Gud
sendte sin egen sønn i syndig kjøds lignelse» - , en av samme slaget som
disse giftige seraf-slangene; menneskene - men denne uten gift - ! Vi
som virkelig kjenner på seraf-slangen i oss selv, og roper om hjelp til
å bli kvitt den: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens
legeme!», Rom 7:24. Vi skal få feste blikket - ikke på seraf-slangen i
oss selv, men på en av samme slaget, Stedfortrederen,
Mellommannen, oppreist på korset, - hvor Gud «fordømte synden i kjødet,
for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss», Rom 8:3-4. Og
vi hører ham rope ut: «Det er fullbrakt!». «Det var Gud som i Kristus
forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser»,
2Kor 5:19. «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus»,
Rom 8:1. «Og
hver den som er bitt og ser på ham, skal leve»! Luther sier i denne forbindelse: «Troen er blikket uavlatelig festet på Kristus». Hvis de flyttet blikket fra seraf-slangen Moses hadde satt på en stang, og over på seg selv og slangens dødbringende bitt, døde de. Men
der er også en annen side ved kobberslangen, som er lite kjent. I 2Kong
18: 3-4 leser vi om kongen Hiskia. «Han gjorde det som var rett i Herrens
øyne.... Han la ned offerhaugene og slo i stykker bildestøttene og hogg
ned Astarte-bildet og knuste den kobberslangen som Moses hadde laget, for like til den tid
hadde Israels barn brent røkelse for den, de kalte den Nehustan». Det
opprinnelige hendelsesforløpet var nå historie. Menneskene stod ikke lenger
overfor Seraf-slangenes bitt, og liv eller død. Slik glemmer også vi altfor
fort seraf-slangen i oss, og så er det ikke lenger frelse eller fortapelse
som alt dreier seg om. Da
begynner vi å tilbe midlene/redskapene
Gud bruker for å velsigne oss. Nå er det ikke lenger den dødelig fortapte
synderens tilbedelse til Gud. Og så må Gud gripe inn: «For min skyld,
for min skyld gjør jeg det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn
bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen», Jes 48:11.
H.H. --------------- Jesus bekjenner all verdens synd som sin!
Mat 3:15-17:
Men Jesus svarte ham og sa: La
det nå skje! For slik sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.
Da lot han det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. La det nå skje! - sier Jesus når døperen Johannes nekter å døpe ham. Egentlig
betyr dette «nå» denne
éne gang. For det som skjer i Jesu dåp, har aldri skjedd før, og kommer
heller aldri til å gjenta seg! Når
dette skal skje denne éne gang, er det fordi det på den måten sømmer
seg for Jesus og Johannes å fullbyrde all
rettferdighet. «All
rettferdighet» - det som i ett og alt er rettferdig - er uttrykk for Guds
evige råd til frelse - den rådslutning han fattet hos seg selv før himmel
og jord og noe menneske var skapt. «Sømmer
seg» er i Guds ord alltid uttrykk for å sette Guds råd i verk, virkeliggjøre
det som Gud har bestemt, Heb 2:10. Den
syndfrie skal i synderes dåp til syndsbekjennelse for at Guds evige råd
til frelse skal bli virkeliggjort! Om
Johannes til å begynne med ikke helt ut forstår betydningen av Jesu ord,
hindrer han nå ikke lenger Jesus i å bli døpt, og lar det skje som Jesus
ber om. Så stiger Jesus ned i Jordan og blir døpt med synderes dåp! Da
går det opp for Johannes at denne syndfrie nettopp bekjenner synd! Jesus
bekjenner all verdens synd som sin! Han
som er født under loven for å kjøpe dem fri som er under loven, han tar
konsekvensen av dette og bekjenner seg ansvarlig overfor Faderen for alle
lovbrudd fra det første menneske til det siste, Gal 4:4-5. Da
går det for alvor opp for døperen Johannes hvem Jesus er. Fra da av peker
han på Jesus og sier: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» Det
som Jesus bekjente seg til i dåpen, det ble fullført på Golgata kors.
Jesu dåp hører altså med til selve de frelsende kjensgjerningene, på samme
måte som hans død på korset, hans oppstandelse og hans himmelfart. Stans
opp for dette og si til deg selv: I Jordan bekjente Jesus mine synder
som sine, og på Golgata sonet han dem med sitt eget blod! Slik har Jesus
tatt bort min synd fra Guds ansikt for meg!
Øivind Andersen
fra andaktsboka «Ved kilden» ---------------- |