|
Dette er reformasjonens klare tale: 1: Læren om rettferdiggjørelsen er den nøkkel som «alene åpner døren til hele Skriften». 2: «Menigheten står og faller med læren om rettferdiggjørelsen». som ikke først og fremst er et «monument» over C.O.Rosenius’ forkynnelse. Men et lysende budskap om kristenhetens «kronjuveler» til alle tider.
Rettferdiggjørelsen
og i C. O. Rosenius’ forkynnelse C.O.Rosenius’ forkynnelse er i hele sin bredde i hovedsak en framstilling av den bibelsk-lutherske rettferdiggjørelses- og helliggjørelses-lære, grunnlaget og forutsetningene for denne, og tros- og livserfaringene i dens praktisering. Som
overskrift over Rosenius’ forkynnelse i sin helhet, kan en sette døperen
Johannes’ ord: «Se der Guds lam!» I
Guds hjerte ligger grunnlaget for forsoningen, som er forutsetningen
for rettferdiggjørelsen, som igjen muliggjør og skaper kraft til helliggjørelse.
Det finnes ingen forsoning for synder uten den Gud tilveiebrakte i sin
Sønn, ingen rettferdighet overfor Gud uten Kristi stedfortredende lydighet
og lidelse, og ingen helliggjørelse før rettferdiggjørelsen. Forsoningens historie er ifølge Rosenius i korthet denne: Med sin ulydighet drog Adam hele menneskeslekten med seg i synd og død. Og pådrog seg selv og oss alle Guds vrede og forbannelsesdom. Samfunnet med Gud ble brutt, og kunne fra menneskenes side ikke gjenopprettes. Gud
kunngjorde sin vilje og sine krav i loven, som åpenbarte hans rettferdighet
og hellighet. Til loven føyde Herren dels løftet om at den som oppfyller
den skal leve, og dels forbud med advarsel om at den som bryter budene
skal dø. Gud
visste at intet kjød kunne bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger,
d.v.s. at ikke en éneste er i stand til å oppfylle loven. Derfor gav
han den heller ikke for at den skulle virke rettferdighet. Men for at
overtredelsene skulle åpenbares, og synden «överflöda». På
tross av menneskets totale hjelpeløshet overfor loven, står Guds krav
der like fullt, uten noe som helst prutningsmonn. For å oppnå frelse
og evig liv, må hele loven oppfylles. Men så er altså mennesket - og
her finnes det ingen forskjell - med sitt syndige vesen så totalt under
syndens herredømme. Han kan ikke gjøre det Gud ut fra sitt hellige vesen
krever. Derfor
har så Gud, som slektens skaper, i barmhjertighet mot oss sendt sin
Sønn i syndig kjøds lignelse. I
og med Faderens store tilregnelse tok Sønnen på seg hele menneskeslektens
synd og skyld. Svarte for den som sin egen. Trådte inn under lovens
frelsesvilkår. Ble en mellommann. Og tok oppgjøret med sin Fader for
den falne menneskeslekt, som ikke på ny kunne tas inn i samfunn med
Gud uten en forsoning. Sønnen
gikk inn under loven dels for å lide den ugjenkallelige straffen for
overtredelsene, dels for å oppfylle dens krav. Det
han i lydighet og lidelse utrettet, gjorde han på vegne av hele Adams
slekt, én for alle. Ved det frelste han slekten fra syndens skyld og straff,
døden og fordømmelsen. Og oppnådde gjennom dette den rettferdighet loven
krever. Skriftens
vitnesbyrd om dette er klare som solen og faste som selve grunnfjellet.
Gud har for all verdens synder gitt den store forløsningen som virkelig
gjelder: Guds Sønns blod.
Her
er et av forsoningens mysterier, som er skjult for all fornuft - og
som den enten fornekter eller omtolker - : At Gud både krever
og gir forløsningen. Men ettersom denne forløsningen nå er gitt,
kan ingen av våre gjerninger fortjene - og ingen av våre synder hindre
- nåden hos Gud. Dette er Guds frelsesverk for hele den falne menneskehet. Denne gjerning forkynner Gud i evangeliet, som må tas imot av det enkelte menneske. Ånden vekker og kaller gjennom Ordet den enkelte til å stå opp og vende om til Gud. I
all menneskenatur ligger det en trang etter å gjøre seg til overfor
Gud. Dette viser seg spesielt hos den som er vakt, og som da gjerne
vil gjøre seg betydningsfull i Guds øyne. Denne egenrettferdig-gjørelsen
kan nok skjer på alvor. Men hvis Ånden ikke har fått åpnet menneskets
øyne for syndens dype forderv i ham, og lovens åndelige krav, så blir
han en fariseer. Som enten lettsindig pruter på det Gud krever, og ser
seg selv som en ikke så aller verst synder. Eller han blir en dyster
slave under trelldommens åk. Men
framfor den hellige Gud står den som virkelig søker den rette frelsen,
med dette brennende spørsmålet: Kan jeg bli frelst, og hvordan skal
det gå til? Den rette omvendelsen kjennetegnes av trøstesløshet over alt som mennesket kan finne i seg selv og i alt hva han gjør. Men akkurat gjennom dette drives han så til Kristus. Så lenge han kan holde seg borte fra ham, er syndserkjennelsen for liten. Det
kreves så mye at han ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før
han har frelsen i ham. Det kreves ikke noe mindre, men heller ikke mer.
Han
ser at han er fullstendig ugudelig, uverdig enhver form for nåde, og
fortjener bare fortapelsen. Han står der uten noen nådegave eller kraft
som kan forandre hans stilling. Han anser seg fortapt, og ser han ville
tusen ganger fare til helvete, hvis frelsen skulle være avhengig av
noe som helst hos ham selv. I
denne fortvilte tilstand blir ropet: «Herre, hjelp, jeg går under! -
Gud, miskunn deg over meg, arme synder!» Men
nå får han høre evangeliet; at Kristus har kommet for å frelse syndere,
gjøre den ugudelige rettferdig. Som han før fikk se inn i syndens virkelighet
i seg selv, får han nå se inn i nådens virkelighet hos Kristus. Her
får han liv, får se seg forsonet og frelst i Kristus. Hemmeligheten
blir åpenbart for ham; betydningen av Kristi stedfortredende gjerning.
Han tror, og er dermed slik han må være for å bli tatt inn i samfunn
med Gud. Troen har forenet ham med Kristus, og Kristi oppgjør for synden
og oppfyllelse av lovens frelsesvilkår tilhører nå ham personlig. Like
virkelig som om han selv i egen person hadde lidd straffen, betalt gjelden
og oppfylt loven. Nå
er synderen rett og sant ferdig for himmelen og frelse, til barnekår
hos Gud. Men
så underlig og mot all fornuft foregår det altså; den som skal bli virkelig
vis og opplyst, må først bli en blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig
og frelst, må først bli en fordømt synder. Akkurat
som at når det gjelder å oppnå rettferdighet innfor Gud, ikke finnes
noen forskjell på fromme og ugudelige mennesker, gode gjerninger og
ugjerninger. Så finnes det heller ingen forskjell på en svak og en sterk
tro når det gjelder rettferdighetens fullkommenhet. Den svake troen
eier en like fullkommen rettferdighet som den sterke troen. Den
rettferdighet Gud har åpenbart, skiller seg fra all annen rettferdighet.
Den er guddommelig og fullkommen, for den er et verk av Herren selv.
På samme måte som verden er et verk av Gud. Faderen har tilveiebrakt
den gjennom Sønnen. Hva
er så rettferdiggjørelsen etter Rosenius’ forkynnelse? Rettferdiggjørelsen er en domsavsigelse hvor Gud frikjenner den som står anklaget av loven, og dømt i sin samvittighet for synd og overtredelser, - og tilregner ham alt Kristi fullbrakte verk. Det
skjer på den måten at Gud for Kristi skyld forlater og skjuler de synder
som finnes hos mennesket.
Og tilregner ham en rettferdighet som ikke
finnes hos ham. Rettferdiggjørelsen
er ingen ettergivenhet overfor Guds hellige krav, det ville stride mot
hans vesen. Den har sitt grunnlag i en fullkommen soning og ustraffelighet
overfor loven. Rosenius
skriver: «Et menneske kan gjøre opp for det en annen skylder, f.eks.
betale sin brors gjeld, slik at den skyldige virkelig blir gjeldfri
og ikke kan kreves for mer. Det betyr at denne dermed ikke bare anses
for å være det, men han er virkelig
skyldfri, på grunn av at denne broren har betalt hele hans gjeld. Så
mye mer må da Herren Kristi fullbyrdelse og betaling for oss, gjøre
oss virkelig skyldfrie og rettferdige - på tross av at vi selv ikke
er i stand til å oppfylle loven. Derfor
må vi ikke oppfatte ordene «tilregne rettferdighet» som om Gud skulle
regne oss som rettferdige, mens vi i virkeligheten ikke er det. Meningen
er bare den at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet
oss. Men på en så sann og fullkommen måte at vi virkelig er rettferdige.
Den
hellige loven i sin majestetiske rett er med det ikke på noen måte brutt.
Dens krav er oppfylt i all dens uendelige omfang, dens dommer og straff
er skjedd fyldest i all sin gru. Fra
dette møtet på Golgata, - mellom barmhjertigheten på den ene siden,
og rettferdighet og dom på den andre siden - skinner det fram en uendelig
herlighet som skal fylle evigheten med lovprisning til Gud, når den
en gang fullkomment åpenbares for mennesker, engler og alle tenkende
vesener. Kort
sagt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det
er ikke bare en tenkt og oppdiktet, men en virkelig rettferdighet han
tilregner oss. Han skal på den siste dag i hele verdens påsyn kalle
sine troende rettferdige. Og i samsvar med den fullkomne rettferdighets
krav, gi dem rettferdighetens krone». Gjennom
Kristi død har altså, ifølge Rosenius, Gud vist seg å være så rettferdig
at synderen får den dom loven har fastsatt, selv om den måtte ramme
den enbårne Sønn. Og
når synderen slik er skjult i Kristus, alle i én, er Gud så rettferdig
at han ifølge løftet rettferdiggjør den som tror Sønnen. Bare
fordi Kristus har lidd synderens straff og oppfylt lovens krav, står
Guds hellighets vesen fremdeles uantastet, når han gjør den ugudelige
rettferdig. At
syndene skjules, som David og Paulus taler om, innebærer ikke at Gud
forringer krav, eller regner med formildende omstendigheter. Nådestolen/lokket
skjuler lovens tavler, anklageren, som ligger i paktsarken. Når skjer rettferdiggjørelsen? Den skjer første gang mennesket, i spørsmålet om hvordan han skal bli frelst, oppgir alt håp til noe i seg selv. Og, hungrende og tørstende, vender sitt hjertes øye til den korsfestede. Når han ser sin frelse i Kristus, og hører av evangeliet at alt er ferdig. Nå får han nok, og mer enn nok med Kristus. Som
bevis på at han virkelig er rettferdig, gir Gud ham evig liv. For «syndens
lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre»,
Rom 6:23. Når
et menneske blir i Kristus, er han rettferdig, tross fall og forseelser.
Rosenius skriver: «Så lenge synderen blir værende i Kristus, d.v.s.
så lenge Kristus med hele sitt fullbrakte verk, med sin nåde og vennskap,
er hans hjertes behov og trøst, så lenge lever han bestandig under en
og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor Gud. Under alle
forhold likt, - i styrkens som i svakhetens stund, når han får nåde
til å gjøre noe godt, som når det skjer at han snubler og faller i noen
skrøpelighet eller synd. For
var det ikke slik, - hvis han var mer rettferdig overfor Gud når han
selv levde et mer hellig og godt liv, og mindre rettferdig når han var
mindre hellig og god -, da ville jo rettferdigheten komme av gjerninger.
Eller i alle fall delvis komme av gjerninger, og bare delvis av Kristus. Som virkelig ville være en bespottelig tale om
ham som frikjøpte oss til Gud
med sitt blod. Og en motsigelse til hele Den Hellige Skrift som
så sterkt avviser noe slikt, og gjentar og gjentar ordene: av nåde -
ved hans blod - ved troen - ikke av dere selv - ikke av gjerninger -
uten gjerninger, uten loven o.s.v. Kort
sagt: Er det sant at vi blir, og fortsatt er, rettferdige ved Kristus
alene, uten noen hjelp fra loven, uten bidrag av gjerninger, så er naturligvis
følgen av det at vi også må være dette
i like stor grad til alle tider, så lenge vi er ved troen i Kristus. For
det er jo ikke noe annet som forandres, enn vi selv og våre gjerninger.
Det er bare oss som det ene
øyeblikk er gode og det andre dårligere, både i vårt indre og i det
ytre. Kristi rettferdighet forandres jo ikke. Er
altså Kristi rettferdighet vår rettferdighet innfor Gud, så kan den
rettferdighet vi har innfor Gud ikke forandres. Men
til disse våre gjerninger hører
naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger. Men hele menneskets,
med legem og sjel. Og først og fremst disse grunnleggende gjerningene
som det første budet i loven omtaler: Sjelens, hjertets, tankenes og
driftenes gjerninger, såsom kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet,
bønn, gode tanker, onde tanker m.m. Alt hører inn under våre
gjerninger. Men
skulle vår rettferdighet bestå i noe av dette, da besto den jo ikke
av Kristi rettferdighet. Og består den derimot alene i Kristi rettferdighet,
da består den jo ikke i noe av dette. Som
også Paulus sier: «Er det av nåde, så er det ikke lenger av gjerninger.
Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er
det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning»,
Rom 11:6. Et annet sted avslutter han samme emne kort og presist med
at: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven,
da er altså Kristus død uten grunn»», Gal 2:21. Men
så må vi vokte oss for den villfarelsen at den som er rettferdiggjort
også er syndfri i sitt kjød. Nei, han er på samme tid synder
og rettferdig. Virkelig synder
i seg selv, men virkelig rettferdig i Kristus. For
et menneske rettferdiggjøres ikke på den måten at personen blir fri
for synd i seg selv, som om synden skulle være utslettet i hele hans
vesen. Nei, det skjer ved at han tilregnes en annens rettferdighet. Når
Skriften ofte taler om troens rettferdighet, innebærer ikke det at troen
i seg selv utretter noe som helst overfor Gud. «Troen er», sier Rosenius,
«å likne med en ring av bly, som i seg selv er helt verdiløs, men som
har en innfatning, en edelsten, som har mange millioner kroners verdi».
I seg selv er troen svak og elendig. Men fordi den griper om Kristus,
er den dyrebar innfor Gud, og gjør mennesket velbehagelig i Guds øyne. Troen
er ingen fortjeneste eller verdighet. Den er bare en fortapt sjels redning
i nåden - som da også gir Kristus all ære. Bare det Kristus har utrettet,
er grunn for at Gud rettferdiggjør den som tror. Troen kan sammenliknes med den utstrakte tomme hånd, som tar imot den gaven Kristus tilveiebrakte for den som ikke tror Storheten i den rettferdiggjortes stilling skildrer Rosenius bl.a. med å sitere Basilus’ ord: «Hvis noen så den rettferdighet og skjønnhet som et rettferdiggjort menneske i Kristus har innfor Gud, ville han reise seg bare for skyggen av dette menneske, og bukke dypt». Til rettferdiggjørelsen knytter så Rosenius den sanne helliggjørelsen «Dette store hovedstykke i den kristne lære», skriver Rosenius, «er nest etter læren om Kristi forsoning, det aller viktigste. Kristi rettferdighet, og Åndens helliggjørelse i oss, forholder seg til hverandre i nådens rike, som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike.» Når
et menneske ved Sønnen blir virkelig fri, får han et nytt, hellig sinn.
Han blir villig og istandsatt til gode gjerninger, med kraft til å vandre
som en Kristi etterfølger. Men
nettopp i det åndelige livets vårblomstring møter Satan opp. Nå sier
han at når du nå er frelst, er du også fri for all fare, og har intet
å frykte. Eller han sier at når nå samvittigheten er frigjort fra loven,
så kan du også anse ditt daglige liv som frigjort fra den. «Kjødet»
- «det gamle menneske» - «syndens legeme» er forskjellige uttrykk for
samme sak. Det står ikke bare for noen urene lyster, men skildrer alt
det vi fra vår naturlige fødsel er og har fra Adam. Det er altså hele
mennesket med alle kroppens og sjelens tilbøyeligheter og krefter, fornuft,
hjerte og sinn, som alt er fullt av synd. «Det som er født av kjødet
er kjød». Og dette skal opp på korset. Rosenius
skriver: «Hvis noen tror de tilhører Kristus, men likevel ikke vil korsfeste
sitt kjød, ikke i det hele tatt har begynt på dette, da bedrar han seg
selv». Videre skriver han at hvis noen gjennom en viss endring i livsførsel
og oppfatning m.m. «tror han er født på ny, men bare fortsetter med
sine gamle synder, forsøker å unnskylde og skjule en synd, da er omvendelsen
falsk, og troen død». Men
her understreker Rosenius at vi må skille mellom det å stå i et fredelig forhold til synden i kjødet, og det å være i en konstant
krig mot kjødet. For kjødet dødes tross alt ikke på et øyeblikk,
og blir aldri godt. Det skal være festet til korset. Riktignok
vrir og vender det seg, sliter og kjemper mot Ånden. «Sliter det seg
et øyeblikk løs, resulterer det bare i en fordoblet straff, der Herren
tukter gjennom sitt ord og vår samvittighet. Dette vokter den troende
seg for». Å bli værende, og trives i noen synd, vitner ikke om et korsfestet
kjød og et Åndens herredømme. Men
ingen annen skal i det hele tatt forsøke å tenke på noen helliggjørelse,
enn den som i sin samvittighet er frigjort fra loven. Hvis noen tror
det er gjennom helliggjørelsen de skal bli kvitt synden, så vandrer
de ennå i mørket. Bare den som er frigjort i Kristus, kan bære frukt
for Gud. Rosenius
skriver: «Vår frihet fra synden, innfor Gud, er fullkommen. Samtidig
som helligheten i oss er ufullkommen.
Om syndfriheten innfor Gud heter det: «Dere er blitt frigjort fra synden».
Men om helliggjørelsen tales det om «frukt som fører til helliggjørelse»,
d.v.s. til å bli hellige. Rettferdiggjørelsen innfor Gud med alt det
innebærer, er noe som er skjedd.
Mens helliggjørelsen, Åndens verk i oss, med alt det innebærer,
er noe som stadig skjer. Dette bør vi legge merke til, og vokte oss vel for å
endre Åndens ord. Vi må ikke forandre stadig
skjer til skjedd. Men
heller ikke skjedd til stadig skjer. Vi
må altså ikke et øyeblikk slippe til den tanken at vi nok håper vi er
benådet og fridd ut fra den gamle syndepølen. Mens vi, når vi ser på
den daglige skrøpeligheten, likevel anser oss mindre fullkomne, ja,
til og med urene og forferdelige i Guds øyne. Nei,
da må vi overfor Gud anse oss fullkomment frigjort fra synden, virkelig
rettferdiggjort, uklanderlig hellige, og si til loven, fornuften og
følelsene: «Det Gud har renset, må ikke du se på som urent»». All
kraft til helliggjørelse ligger ifølge Rosenius i rettferdiggjørelsen Dette er en skjult hemmelighet for alle gjerningskristne. Alt strev for å bli helliggjort, før vi i vår samvittighet er døde fra loven og frigjort fra den som vi var fanget under, - er fullstendig meningsløst. En
kristens erfaring med helliggjørelsen skildrer Rosenuis slik: «Jeg falt
ofte i den gamle innbilningen om egen kraft og dugelighet. Jeg mente
det tross alt var min egen oppgave å hellige meg. Jeg begynte igjen
med eget strev. Jeg skulle tro slik og slik, be og kjempe. Og trodde
jeg selv hadde noen kraft til dette. Men da ble jeg på ny avmektig og
fortapt. Kunne ikke tro, ikke en gang tenke, mer enn det Herren til
enhver tid virket i meg. Og
når jeg slik på ny ble slått ned, avmektig og død, da kom Herren igjen
med sitt evangelium. Og førte meg på ny til festet, som jeg hadde veket
bort fra, - til hans nåde alene. Da fikk jeg igjen lyst og kraft til
det gode. Har
du erfart noe av dette? Og på denne måten har funnet både din rettferdighet
og din helliggjørelse bare i Kristus, slik at du i alle forhold til
alle tider lever i avhengighet av ham? Da kjenner du hva den rette helliggjørelsen
er. Da
er det en virkelighet at ditt gamle menneske dødes. Da blir ikke bare
dets utbrudd bremset. Men da dødes det indre. Da dødes selve hjertet
og livet i det gamle menneske, nemlig den dype, uendelige selviskheten,
innbilningen om noen egen kraft og dugelighet. Det
er denne dype selviskhet og innbilning som utgjør selve livet og hjertet
i det gamle menneske. Og fra denne kilden strømmer det så ut en forferdelig
syndeflod gjennom alle vår naturs krefter, så som overmot, gudsforakt,
selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvtekt, vellyst,
sinne, utålmodighet, falskhet, løgn, og mange andre synder. Skal
nå denne slangens sæd kunne angripes og dødes, da må nok først den dype
selviskheten, den innbilte egne kraften, bli slått ned. Og det ikke
bare én gang, i omvendelsen, men gjennom hele vårt liv, i den daglige
omvendelsen. Akkurat
som vi første gang gjennom loven ble gjort til skamme i alt vi foretok
oss for å gjøre oss selv rettferdige. Slik må vi også hele tiden uopphørlig
bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe eller få til noe
selv. For at vi aldri skal få vår trøst
eller glede i oss selv, eller i noe som er i oss selv. Men bare
i Herren Kristus alene. For, som vi nettopp sa; på denne måten blir
selve hjertet i det gamle mennesket gjennomboret og drept. Men
vi må ikke bli liggende i vår elendighet, stoppe opp i noen trelldom
og avmakt. Nei, det nye mennesket - «Åndens attrå er liv og fred» -
må samtidig stadig næres og holdes i live. Det er altså like nødvendig
at vi ved evangeliet bestandig blir trøstet og renset i vår samvittighet,
glade og salige i nåden. På
denne måten blir det alltid en virkelig og levende - ikke en selvgjort
og død - helliggjørelse ved Ånden». Helliggjørelsens
hemmelighet er altså ifølge Rosenius’ forkynnelse: Å være avhengig av
Gud, holde seg tett inn til ham ved Sønnen. Og ved Ordet om Kristus
hele tiden holde levende troen, barnekåret, gleden, lysten og kraften.
Gleden i Herren er helliggjørelsens kraftkilde. Som gjør ånden villig
til å gi akt på Guds hellige vilje og Kristi forbilde. Akkurat
når ditt nådeliv er friskt og samstemt med Gud, erfarer du bestandig
at ennå mangler du noe. Du har ikke nådd målet, men du strekker deg
hele tiden etter det, du hungrer og tørster etter rettferdighet. Den
sanne helliggjørelsen er ikke noe vi «får til». Den vokser
selv. Herren skaper vår helliggjørelse, slik at det ofte overrasker
oss selv, når vi ikke finner noe som helst vi kan rose oss av, men tvert
imot ikke ser annet enn skrøpelighet, og ikke kjenner annet enn ubrukelighet.
I oss selv ser vi intet annet enn synd. Og alt godt er utelukkende Herrens
gaver. Da er Kristus vårt liv, Kristus alene. Rosenius
taler om helliggjørelsens nødvendighet. Han understreker sterkt betydningen
av at den må være ekte. Nemlig et villig sinn som bare evangeliet har
virket, til å la seg avkle, og til å korsfeste og døde det gamle menneske.
Altså Åndens kamp mot kjødet, som må foregå så lenge vi er i denne hytten.
Så
sier han: «Nå gjenstår det bare å praktisere dette». Øve, øve i det
daglige livet, understreker han igjen og igjen. Helliggjørelsen skal
alltid foregå i det største alvor. Slarv og lettsindighet på dette området,
fører snart til ulykke. Jesus er det store forbilde. Og
så spør du: «Men hvem er i stand til dette?» Svar:
«At du skulle gjøre alt dette selv, har aldri vært meningen. Men at
du skulle begynne å bestrebe deg på dette. Så i dine bestrebelser grundig få
lære at du ikke er i stand til det. Og så tvinges til å sukke og rope
til Herren, som så selv -
og på sin måte, som vi har
vist - utfører helliggjørelsens verk. Men det verket utføres gjennom
kraften av det drivende og advarende, samt trøstende Ordet. Og
det som så ikke kan utrettes ved Ordet og indre påminnelser og påtrykk,
det utretter Herren med riset, med lidelsens torner, om det er nødvendig. De
troende sier: Kjære Gud, bruk det du trenger, bare du får stemme hjertets
strenger. For étt er nødvendig, og uten helliggjørelse skal ingen se
Herren. Samtidig som de alltid først og sist holder dette punktet klart:
«Med étt offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget».
Kristus må vokse, jeg skal avta. Men om jeg enn ufullkomment står fram
i hans sted her nede, så står han alltid fullkomment fram for meg der
oppe». Rosenius
taler ofte i denne ånd til den oppriktige. Men
så sier du til sist, du oppriktige sjel, men samtidig så oppgitt over
deg selv: «Å, om det bare en gang kunne bli riktig helt og sant og virkelig
med meg! Skal jeg fullkomment rettferdiggjøres og helliggjøres, må det
virkelig skje en mer grundig frelse med meg!» Nå
svarer Rosenius: «Vær klar over at den grundige frelsen skjer aldri
mer! Den skjedde for 2000 år siden, der henrettelsen ble fullbyrdet
utenfor Jerusalem. Om det leser vi at «når Jesus hadde fått vineddiken,
sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd». Legg
godt merke til: fullbrakt! Der
ser du den grundige frelsen!
Den som skal tro seg frelst, han må vende sin tro 2000 år tilbake -
til det som skjedde i Kristus» Læren
om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen har i Rosenius’ forkynnelse
som blikkfang alltid: Guds Lam! Alfr. Furberg
Predikant
og distriktsombud i Evangeliska Fra «Romerbrevets budskap, kapittel 1-5 Det er Guds rettferdighet alene som er kilden til all sann kristendom, alt liv og kraft, all fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet. Da er det jo en tragedie at selv mennesker som bekjenner seg som kristne, i altfor liten grad er opptatt med Guds rettferdighet, - når den altså er det helt avgjørende i en kristens liv. s.144. Tenk alltid over dette: Vår rettferdighet er fullkommen, just fordi den er bare i Kristus. s.168. Nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å kreve oppgjør to ganger for samme skyld - ! ER det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss – så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (1Joh 1:9). s.171. Det er ikke noe menneske som har Guds nåde, hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus. s.32 ----------- «Se, jeg forkynner dere en stor glede», Luk 2:10 Å, så herlig det er å høre engelens rop: «Se, jeg forkynner dere en stor glede: I dag er det født dere en frelser!» Og deretter den himmelske hærskares herlige jubelsang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» Ja,
dette er universets herligste budskap. Likevel er der mangt et kristelig
menneske som i sin glade julefeiring aldri har sett hva som egentlig
er den «store gleden» engelen kommer med bud om. Og i hele sitt liv
har de aldri hatt noen glede eller bruk for dette barnet som ble født.
Aller
sørgeligst er det å se kristelige, velmenende mennesker i stort alvor
forsøker å feire sin Frelsers fødsel på en verdig måte. Og virkelig
går så opp i det med sjel og sinn, - fordi de har lært
at vi skal glede oss i dette barnet. Men uten at det noen gang er blitt
åpenbart for dem hva det er han egentlig har utrettet for dem, - som
var det de jo skulle gledet seg i. Og
så er det slutt på all deres juleglede like fort som julelysene er slokt
og høytidsfølelsen kjølner. Hadde
du fått se hva Kristus har gjort for oss, så hadde du jo feiret jul
hele året i all din livstid. Som frelste sjeler i all evighet kommer
til å prise Gud for dette nådeunder, at han sendte sin enbårne Sønn.
Å,
vi må be om å få åpenbart hva hensikten egentlig var med at Gud kom
til verden, og hva han vil være for meg i det daglige liv. Og
så må vi nå alvorlig påkalle Gud og be om hans Hellige Ånd. Vil han
være nådig imot oss og velsigne det ordet vi nå skal dele med hverandre,
så kan vi få mye godt ut fra det. Hvis ikke, så er vi like fattige etterpå.
Jo
lenger vi lever i denne skolen, jo dypere overbevises vi om at alt avhenger
av Guds Ånd, om vi skal få det frelsende lys over Kristus. Ellers nytter
det ikke, selv om vi utlegger Ordet aldri så tydelig. Jesus har selv
sagt: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen
uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:25-27. Hva
er så det store målet Gud hadde med å sende sin Sønn til oss? Hva er
Sønnens hovedærend til jorden, hva ville han utrette her? Blant
de mange ord vi finner i Skriften om dette, er det vi leser i Rom 8:3
et av dem vi skal legge best merke til: «Det som var umulig for loven,
fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte
sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte
synden i kjødet.» Riktignok
har vi hørt det samme av Jesajas julebudskap, når han sier om barnet
som er oss født, om sønnen som er oss gitt: «De gleder seg for ditt
åsyn, slik en gleder seg om høsten....For åket som tynget det, og stokken
på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians
dag». Hva
annet er «åket som tynget det», enn loven, som lesser skuldrene våre
ned med syndens byrde? Hva er «stokken på dets skulder», annet enn den
truende, straffende og fordømmende loven, som stadig plager vår samvittighet?
Gal 5:1. Og uttrykkene «åket», «stokken på dets skulder» og «driverens
stav», er alle lånt fra slavetiden, hvor de stakkars trellene ble drevet
fram med stokk og slag, til å gå under åk og dra stein, eller bære tunge
byrder. Den
samme Herrens Ånd har altså sagt akkurat det samme til oss gjennom profeten,
som det Ordet ved apostelen Paulus vi har foran oss her. Men profetens
ord er kledd i bildespråk, og er derfor ikke så konkret og uttrykkelig
som vi ser det blir sagt av apostelen Paulus. Når
vår falske trøst er brutt ned, og den gamle fienden ikke lenger trøster
oss med vår fred, men tvert
imot anfekter oss i den, da blir vi lett mistroiske til Guds løfter.
Og da er det godt at han også taler til oss nettopp så uttrykkelig,
for at vi kan stole på at dette virkelig er meningen. For vi synes det
er så altfor stor en trøst til at det kan være sant. Dernest
ligger det i disse Paulus’ ord som vi her har foran oss, et budskap
som er så gripende trøstefullt, at maken neppe finnes i Det nye testamente.
Det skal vi nå se nærmere på. Kristne
med noen erfaring vet at våre tanker lett føres inn i denne forvirringen:
Vi vet at Kristus har oppfylt alt, at han «ble født under loven». Og
at «han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse
for oss». Men
mens vi sitter og oppriktig tar til oss disse herlige ordene, så blir
plutselig denne trøsten på et øyeblikk tilintetgjort på denne måten:
Det siger inn over oss at «dette er sant og stort. Men hva hjelper vel
det meg, når jeg vet så altfor godt at på det eller det området er eller
gjør jeg ikke det Gud vil.» Der er et eller annet som Gud uttrykkelig
krever, men som jeg likevel ennå ikke har oppfylt ordentlig. Der er
et eller annet som Guds ord uttrykkelig forbyr, men som jeg fremdeles
ikke har kvittet meg med. Hvordan kan da jeg ta til meg noen trøst fra Kristi ord? Det
er akkurat imot en slik forvirring i tankene, at vår Bibel er så sterk
og herlig. Se hva det er apostelen sier her! Han sier det er akkurat
dette som er umulig for loven,
som så Gud gjorde da han sendte
sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse. Vi
må huske på at alt Guds ord som krever
noe av oss, eller driver og tukter oss, det hører inn under loven.
Så kjenner du at det som Gud krever av deg, det får han ikke. Loven
krever, men kan ikke gi
noe. Derfor blir du alltid anklaget, skyldig og nedslått. Men
lovet være Guds evige nåde! Du skal ikke gå fortapt, sier apostelen
Paulus. For «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på
grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig
kjøds lignelse». Det som du i går eller i dag tenker på med frykt, som
noe som er umulig å oppfylle overfor loven, akkurat det har Guds Sønn
alt oppfylt. Han skulle jo i alle ting oppfylle loven og bære bort synden
- «født av en kvinne, født under loven». Da
ser du den enorme betydning Kristi komme til jord har for deg. Og da
kan du forstå at englenes budskap var en så «stor
glede» for oss. Er det noe rart at de som har fått en så stor og
virkelig glede og nytte av Frelseren, ikke kan annet enn å glede seg
og prise ham? Eller skulle en kunne ønske seg noe herligere? Hvis
et menneske, som kjenner sin fortapte tilstand i synden, satte seg ned
for å ønske seg noe. Kunne han vel da tenke ut noe bedre enn dette:
Å, om Gud kunne gitt oss en som med sin
lydighet oppfylte loven og gav oss en fullkommen rettferdighet! Slik
at Gud gjennom ham var fullkommen tilfreds med oss. Så Gud da kunne
elske oss like inderlig som han i begynnelsen elsket alt det han hadde
skapt, og spesielt sitt bilde; mennesket! Tenk om Gud hadde besluttet
noe så stort til vår frelse! Eller
kan det være mulig at dette alt er skjedd? Ja,
det ser i alle fall Paulus ut til å ha ment når han skrev: «Det som
var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det
gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse...»,
Rom 8:3. Det
samme ser det ut til også ligger i Kristi egne ord, når han sier: «Så
har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne..», Joh 3:16. Det
må jo også være en bekreftelse på det samme vi finner i Paulus’ ord,
når han sier: «Liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene
menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den
enes lydighet», Rom 5:19. Og
igjen Kristi egne ord: «Jeg helliger meg selv for dem», Joh 17:19. Og:
«Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene
og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted», Mat 20:28. Å,
du evige Guds kjærlighet! Hvem kan prise deg rett for alt dette? Å,
du trøttende vantroens mørke som hindrer oss i å se Guds herlighet! Dette
er jo selve det store hovedinnholdet av alt Guds evangelium; at Gud
sendte sin Sønn til verden for å oppfylle fullkomment det som var umulig
for loven å virke i oss. Det er det alle profetene vitner om. Det samme
er det alle forbilledlige personer, handlinger og gjenstander i Det
gamle testamente vitner om. Og derfor sier Paulus igjen på et annet
sted: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne,
født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven,
så vi skulle få barnekår». Og igjen: «Kristus er lovens endemål, til
rettferdighet for hver den som tror».
C.O.Rosenius fra boka «Veiledning til fred» i ny utgave under utarbeidelse |