|
Om
loven, omvendelsen og
den rettferdighet som gjelder for Gud Syndens kraft er loven Det er så forferdelig at en kunne gråte de bitreste tårer, når mennesker er vekket opp og søker å komme inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det, Luk 13:24, bare fordi deres eget hjerte, eller umodne lærere og litteratur har ført dem på feil vei. Den
sanne omvendelsen, lovens rette og gjennomgripende verk i synderens
hjerte, er helt nødvendig. Uten dette er skjedd, er alt åndelig strev
forgjeves. Og all tro, all gudsfrykt, ja, Kristus og hans fullbrakte
verk, er da til ingen nytte for dette mennesket.
Mange
kjenner på sin synd i tanker, ord og gjerninger. Og er bare opptatt
med disse syndene, arbeider og kjemper mot dem. Men den som ikke ved lovens krav på hjertet synker ned i naturens forferdelige sump, og der
kommer i nød, han har bare laget seg en avstumpet hykler-omvendelse.
Han omvender seg riktignok, men bare
fra et friere verdens vesen, til
sin egen rettferdighet. Han blir en fariseer. Det
samme med den som nok føler sin naturs ondskap, hjertets fordervelse
og urenhet, - men bare kaster seg inn i nidkjær forsakelse og gudsfrykt.
Han våker, ber, kjemper, og gir ikke opp håpet om å bli rettferdig.
Håper og håper på seier. Men det er bare alt
dette hans øye, trøst og forhåpning
er rettet mot. Med ham går det akkurat på samme måte som med den første.
Kommer
han ikke mens det ennå står så ille til, mens han ennå ikke har vunnet
den seieren han venter på, - kommer han ikke, mens han ennå ligger nede
i sin elendighet, - til Kristus,
til nåde, frelse og trøst bare
i Kristus, så blir han aldri en rett kristen. Han
blir da enten en bedratt gjerningskristen, som har fått trøst i sin
omvendelse og gudsfrykt. Eller han blir en utslitt trell, som gir opp
alt sammen, faller tilbake i sin sorgløse selvsikkerhet, - eller stopper
opp i fortvilelse og fortapelse. Nå
taler vi ikke om dem som åpenlyst roser seg av synd de ikke vil slippe.
Men om dem som virkelig søker å gå inn gjennom den trange port, men
ikke er i stand til det. Feilen
hos disse er at de ikke vil ta imot - eller de får ikke rett forkynt
- hva den rette omvendelsen er, hva som er lovens egentlige oppgave og mål. Å,
om de ville legge merke til Herrens eget ord, f.eks. i følgende bibelsteder!
Og så holde fast på disse, så ingen egne meninger og ingen gjerningskristen
kunne føre dem på villspor. Hør
nå! Skriften sier uttrykkelig at «alt det loven sier, det taler den
til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden
bli skyldig for Guds dom», Rom 3:19. «Loven
kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble
nåden enda større», Rom 5:20. «Hva
skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden
uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven
hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og
vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde
en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot
døde», Rom 7:7-10. Og
v.13: «Synden ble min død, for at den skulle kjennes som synd, ved at
den benyttet det som er godt (loven) til å føre død over meg. Ved budet
skulle synden bli overmåte syndig». Legg
nøye merke til ordene her! Her stod det at lovens egentlige hensikt
og rette virkning er at «hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig
for Guds dom», Rom 3:19. Altså ikke
bli from, ren og hellig, - men «skyldig». Og
grunnen til at loven ikke har noe annet mål, finner vi i neste vers
(20): «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger.
For ved loven kommer erkjennelse av synd». Og
i Rom 5:20 stod det at loven kom inn for at fallet skulle bli stort
(överflöda) - altså ikke overvinnes, men «överflöda» - ! Men der synden
«överflödade», der «överflödade» nåden ennå mer. Her
stod i kap.7 at dette «överflödandet» ikke bare er en syndser-kjennelsens
og angerens «överflödande». Nei, det er, som ordene klart uttrykker
det, synden, virkelig selve synden som «överflödar» gjennom budet. For
det stod at «synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær
i meg», og at synden, ved det som er godt (loven) gjorde at jeg døde.
For at synden skulle bli overmåte syndig gjennom budet. Og
i samme kapittel, v.4,6 står det at for å kunne bære frukt for Gud,
må vi være løsgjort, død fra loven ved Kristi legeme, som er ofret for
synderne. Slik
taler Skriften om lovens rette virkning i et menneskes omvendelse. Luther
sier: «Hva gjør da loven? Som følge av vår naturs ondskap, blir den
årsak til synden. Ja, «den er syndens kraft», sier Paulus, den «virker
vrede». Den
gjør ikke et menneske fromt i hjertet, som katolikkene sier og verdslige
mennesker vil ha det til. Utvortes hindrer den vel til en viss grad
håndens ugjerning. Men det blir det jo bare et hykleri innfor Gud. I
hjertet, derimot, skaper loven så stor en jammer, at den så visst ikke
gjør mennesket fromt, men bare gjør det mye verre en før». Og
denne sin naturlige virkning må loven nødvendigvis få utføre i hjertet
ditt, hvis omvendelsen skal være sann! Det er ikke gjennom krav og bud
du skal bli bedre og mer hellig. Nei, det skal du bli gjennom en annen,
han som døper med Ånd og ild. Men gjennom loven skal du bli «skyldig»,
ja «overmåte syndig». Det
finnes ingen annen vei og hjelp, hvis du noen gang på rett vis skal
få ta imot Kristus, og et nytt liv blir født i hjertet ditt. «For
bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom
rettferdigheten virkelig av loven», Gal 3:21. Og «da er altså Kristus
død uten grunn», 2:21. Loven fullfører sitt rette verk bare den får
slippe inn i hjertet. Angriper den bare det ytre, kan du nok bli svært
så kristelig - i gjerning og i innbilning. Men du blir en fariseer.
Slik levde også Paulus «før budet kom», før lovens åndelige krav trengte
inn på hjertet hans. Slik
har vi også i våre dager mange kristelige mennesker som omgåes loven
på den måten. Som om vi gjennom den skulle kunne bli gode og hellige,
hvis en bare går alvorlig inn for det, og ikke gir opp, men bare fortsetter
å kjempe, be og håpe - . Men
den rette omvendelsen går dypere. Den vekker opp hjertets ondskap, og
gjør meg ikke bedre og bedre, men syndig,
«overmåte syndig gjennom budet». Slik at jeg blir stående til skamme
i alt jeg foretar meg. Jeg innser hvor ille alt i meg selv og min
omvendelse virkelig er. Og får dermed ingen som helst trøst i meg selv. Den som vil bli en rett kristen, må først
bli en synder Legg merke til at når Kristus begynte sitt læreembete, var det første han foretok seg: Å utlegge lovens åndelige krav så høyt at intet menneske skulle kunne oppfylle det. Se Mat 5:21-48. Og
når en mann trodde han hadde oppfylt alt det loven krevde, var Kristus
fremdeles ikke fornøyd. Men gav ham omgående enda et bud som skulle
bli for vanskelig for ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det
du eier, og gi det til de fattige», Mat 19:20-21. Han hjalp ikke mannen
til å få noen trøst i sin egen
kristelighet. Når
derfor noen sier han vil omvende seg, bli en rett kristen og hellig,
må vi svare: Ja, hvis du bare først blir en synder og ugudelig. D.v.s.
at du først må lære å kjenne hvor fortapt, bunn fordervet og ugudelig
du er i deg selv. Så vil du etterpå i sannhet tro på ham «som gjør den
ugudelige rettferdig», Rom 4:5, Og så blir du en rett kristen og hellig.
Her vil vi gjengi et bemerkelsesverdig stykke av Luther, når han taler
over Davids Salme 5: «Det
er helt avgjort besluttet at enhver som vil bli rettferdig og from,
han må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet,
god, rettskaffen og gudfryktig, ja, en rett troende kristen, han må
først bli syk, dåraktig, et narr, djevelsk, en kjetter, en vantro. D.v.s.:
Han må få kjenne at han i sin natur er så trassig, vantro og full av
synd og djevelens sæd i sitt hjerte, som den verste kjetter. Og som
Paulus sier i 1Kor 3:18: «Hvis noen av dere regner seg for å være vis
i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!» Så
står nå denne sannhet uryggelig fast, for det er den uforanderlige Guds
vilje i himmelen; at han av dårer vil gjøre vise, av onde vil gjøre
fromme, av syndere gjøre rettferdige, av vanvittige gjøre kloke mennesker,
av kjettere gjøre troende, og av djevelske skapninger gjøre gudfryktige
mennesker. Som må forståes slik vi tidligere har sagt; at et menneske
først kjenner den onde sæden eller Satans vesen og verk i seg. Og så
roper til ham som er kommet for å gjøre ende på djevelens gjerninger,
1Joh 3:8. Spør
du så hvordan dette kan skje, så er svaret kort og godt dette: Du kan
ikke bli den du gjerne vil være i Gud eller Kristus, uten at du først
i deg selv og overfor alle mennesker blir den Gud vil du skal være.
Men han vil at du i deg selv og overfor alle mennesker skal være den
du virkelig er, nemlig en synder - ond, djevelsk, vantro o.s.v. Det er ditt navn, tittel og
verdighet; at du heter og er av
naturen et vredens barn,
Ef 2:3. Dette er den rette ydmykheten. Har du erfart dette, så
er du i Guds øyne den som du vil være, d.v.s. hellig, oppriktig, rettskaffen,
en troende o.s.v.» Så langt Luther. Men
hvordan kan så dette skje, som Luther nevner til slutt; at den som har
innsett at han i seg selv er ugudelig, syndig, djevelsk, nå i Guds øyne
er den som han vil være, nemlig hellig, god, gudfryktig og elskelig?
Nå er vi inne i det aller helligste! Jo, det foregår slik som Paulus
sier: «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort
av tro», Gal 3:24. Nå
kryper synderen til Kristi føtter for å skjule seg under hans
rettferdighet. Nå forakter
han ikke lenger Kristus, men har ham som sin dyrebare skatt. Nå takker
han for de smulene som kastes til hundene, og er tilfreds med å bli
kalt en hund, bare han kan få nåde og forlatelse for syndene. Og nå
kan han nesten forgå av salig undring over at han,
så uverdig, ja høyst uverdig som han er, virkelig skulle få hele
Kristi fullbrakte verk tilregnet seg. Men
det var jo akkurat dette Gud hadde som mål med loven. Nå vil han ikke
lenger bedrøve synderen, målet er oppnådd. Nå skjenker han ham alt sammen
for intet, hele Kristus med alt hans fullbrakte verk. Nå er den fattige
synderen på et øyeblikk et frelst, hellig og rikt Guds barn (dette er
nådens orden!). Nå kan han
rose seg av at hele loven er oppfylt. For hør nå videre hva Skriften
sier: Rom
8:3: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn
av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds
lignelse...» Gal
4:4-5: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne,
født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven,
så vi skulle få barnekår.» Heb
10:5-10: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville
du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Se, jeg kommer - i bokrullen
er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. - - Ved denne vilje
er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for
alle.» Her
kan den utskjemte, usle synderen igjen få løfte opp hodet sitt. Han
er gjort til skamme i sine forsøk på lovlydighet. Men her har han likevel
en lovlydighet å rose seg av. Hva
synes du om dette vi her siterer fra Paulus? Han sier at akkurat det
som loven krevde, men ikke var i stand til å utrette i oss, fordi den
var maktesløs på grunn av kjødet, - det, akkurat det samme - gjorde
Gud da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Sønnen ble født
under loven, for at han i egen person kunne fullbyrde alt for oss, og
dermed «kjøpe oss fri som var under loven». Og
når han trer inn i verden sier han uttrykkelig at det var han som skulle
oppfylle Guds vilje: «Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om
meg - for å gjøre din vilje, Gud!» Og i fullbyrdelsen av denne vilje
«er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for
alle». Å,
vidunderlige kjærlighets rådslutning hos himmelens Gud! Skulle vi ikke
straks begynne, som Luther sier, å spytte etter vår egen usle rettferdighet,
og som Paulus kalle den for «søppel». Når den barmhjertige Gud på denne
måten har skjenket oss hele lovens oppfyllelse for ingenting, bare gjennom
sin Sønn. Som påtok seg å gjøre det vi var skyldige til å gjøre, men
ikke kunne. Og som led i vårt sted det vi skulle ha lidd. I
én sum: Rettferdige må vi være, loven må vi ha oppfylt. Men vi
kan ikke utrette dette. Kristus har gjort det. Han har fullkomment oppfylt
loven, - ikke for sin egen del, men i sannhet for oss. Som han selv
så nådefullt sier: «Jeg helliger meg for dem, - for dem, for dem - for
at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19. Kristus
helliget seg for oss gjennom lidelse og lydighet. Kristus holdt loven
fullkomment. Han elsket Gud over alle ting. Han hadde et hellig hjerte,
hellige tanker, hellige ord og gjerninger. Han elsket også sin neste
som seg selv. Og han elsket så høyt at han døde for sine uvenner, og
led det vi skulle ha lidd. Når han ble spottet, spottet han ikke tilbake.
Og når han led, truet han ikke. Der
har jeg min oppfyllelse av loven. Der er min fullkomne kristendom og
rettferdighet. Når
Paulus sier: «Én er død for alle, derfor har de alle dødd», så ligger
det også i dette: Hvis én
har oppfylt loven for alle, så har alle oppfylt loven. Paulus sier jo
uttrykkelig at Kristus ble født under loven for at han skulle kjøpe
dem fri som var under loven. Én har oppfylt loven for alle. Vil
jeg så være en kristen, og virkelig tro og ære Sønnen, så må jeg selvsagt
si: Jeg har fullkomment oppfylt loven, jeg er fullstendig skyldfri.
Riktignok ikke i meg selv, i min egen person. Men gjennom min garantist,
mellommann, stedfortreder; Kristus. Selv
var jeg bare verd straks å bli kastet ut i det ytterste mørke, hvis
jeg ikke æret ham og all hans lidelse med å anse meg fullkommen rettferdig
i ham. For å ikke tro og bekjenne dette, er jo det samme som å si at enten har han ikke fullført det verk han hadde tatt på seg, ikke fullkomment holdt loven og holdt ut straffen for all vår synd. Eller også at dette ikke virkelig skjedde for oss, men at han bare behøvde det for sin egen del. Og hva slags bekjennelse var vel det for en kristen?
C.O.Rosenius i «Veiledning
til fred», i ny oversettelse (som den opprinnelige utgaven), - kommer
i juni/juli - om Gud vil! ---------------
Det er synd å synde. Men det er noe som er enda verre, og det er å vende seg bort fra Gud og
skjule synden for ham. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, 1Joh 1:9. Vår
dypeste skade ligger ikke i at det onde bor i oss. Heller ikke i at
synden har fått makt over oss. Den dypeste skaden ligger i at vi ikke
vil innrømme synden overfor Gud. På
alle måter prøver vi å vri oss bort fra selve synden, eller finne en
årsak her eller der, - bare ikke hos oss selv. Her
ligger vår dypeste skade. Hovmodet
førte mennesket bort fra Gud. Og det er også det som ligger mest i veien
når vi skal finne tilbake til Gud. Vi kan nok innrømme at vi er syndere,
og at vi også synder. Men ofte er vi store mestere i å gå omkring selve
synden, også når vi trer fram for Gud. Av
alt som bøyer oss, er det knapt noe som det faller så hardt å gå med
på for oss, som dette å innrømme selve synden. Kan
vi utlevere også denne festningen i vårt liv til Gud, så er seieren
vunnet av ham som gir den ydmyke nåde. Da
stiger gleden og freden på nytt fram i sjelen. Fordi han som tilgir
den synden vi har erkjent, han renser oss fra all urettferdighet. Ingen ting burde være for kjært å ofre for å eie denne livets store lykke.
Jeg kysser på din hånd, om nåde beder,
at du ved sannhets Ånd rett vei meg leder,
mitt hjertes mulm og mørke mer oppklarer
og sender lyset inn,
som alle mine trinn fra fall bevarer. Ludvig Hope «Et ord i dag» Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt! Mat 9:2 Disse ordene viser oss hva Kristi rike er, nemlig et rike der denne herlige røsten alltid høres: «Dine synder er deg forlatt!» Og
annerledes må vi ikke tenke oss Kristi rike, når det gjelder hvordan
vi skal leve overfor Gud. For vi lærer jo at det viktigste er å kunne
rette opp en svak samvittighet, og vite hvordan vi har det med Gud og
vår neste. Derfor
må vi også bestandig holde oss til disse ordene: Vær
frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt! Og
følgelig er Kristi rikes forfatning slik at der er det alltid trøst
og syndenes forlatelse. For
i disse to ordene; syndenes
forlatelse, består hele Kristi rike. Det
betyr at der må det altså finnes synder -. Men er de der, må man kjenne
dem. Når jeg så har lært å kjenne dem, kan jeg med en gang få forlatelsen
og nåden. Men
før forlatelsen kommer, er alt bare synd. Og dette må jeg kjenne så
klart at jeg vet og bekjenner at alt
i meg er fortapt. Ellers
kan syndsforlatelsen ikke komme til. Synder
har vi jo ingen mangel på. Men feilen er at vi ikke kjenner dem. Men
når vi kjenner og bekjenner dem, er straks forlatelsen der.
M.Luther
Han fordømte synden i kjødet Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, Rom 8:3. I hvem sitt kjød var det Gud fordømte synden? Uten tvil i det kjød hans Sønn var kommet i. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet, eller Guds tanke med den, slik: Menneskene
har syndet. Og den som synder skal dø. Men dermed ville menneskene være
evig fortapt. Derfor vil jeg la min egen Sønn bli menneske, komme i
kjød, og dermed likhet med «syndens kjød». Og i denne syndfrie menneskenatur
som han kommer til verden i, sone fordømmelsen for alle menneskers synder,
«den rettferdige for de urettferdige»
(1Pet 3:18, 2Kor 5:21). Fordi synden bor og bryter ut i kjødet, i menneskenaturen,
skal den også avstraffes på kjød, - men på ham som har en syndfri menneskenatur.
Her
ser du sammenhengen. Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet, og fordømte
synden i kjødet, slik apostelen sier det i Heb 2:14: «Siden barna har
del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at
han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er
djevelen». Men
ordene «i kjødet» taler ikke bare om Kristi legeme,
men om hele hans menneskenatur,
som dette at «hans sjel har hatt møye» (Jes 53:11). I dødsangst og frykt,
når han kjente på Guds vrede for syndens skyld, har han også lidt fordømmelsens
kvaler i sjelen. Men Skriften bruker over alt bare uttrykkene Kristi
kjød, Kristi legeme og blod, syndofferet som vi ser løftene og forbildene
på gjennom de utallige levittiske ofrene. «Han fordømte synden». Her møter vi igjen ordet «fordømmelse», som
det tales så sterkt om i v.1. Nå ser vi sammenhengen og forklaringen
på hvorfor det «ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus»,
Rom 8:1. Jo, fordi Gud fordømte
synden i Kristi kjød. Fordømmelsen har alt rammet synden. Synden
er alt avstraffet på vårt kjød i
Kristus! Derfor
må ordet «fordømt» her bety at Gud lot fordømmelsens dom for alle våre
synder falle på sin Sønn, fordi han nå stod der som synder («i syndig
kjøds lignelse» og «for syndens skyld») innfor den guddommelige rettferdighetens
domstol. Dette
er jo hele Skriftens store hovedlære at «han som ikke kjente til synd,
gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet
i ham». At «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». At
han var det «Guds lam som bar verdens synd». Men
hvis vår synd er blitt avstraffet
på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme
oss som er i ham (v.1), blitt tatt bort, - fordi Gud ikke krever
oppgjør to ganger for samme skyld - ! Derfor
er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Lovet og
priset være Herrens navn i all evighet! Det var på
Kristi kjød at Gud «fordømte synden» - ! I
dette ligger en tankevekkende hemmelighet, full av trøst. Med sin forsoningsdød
har ikke Kristus tatt selve synden bort fra verden. Men ved at fordømmelsen
rammet ham, er synden fratatt
dens fordøm-mende makt. Avstraffet
synd er tilintetgjort synd. Synden er der nok ennå, i vårt kjød og blod.
Vi opplever den nok dessverre daglig bittert nok. Men den har mistet
sin fordømmende makt. Den gjelder ikke mer som fordømmelse for oss
som er i Kristus Jesus, som er forenet med ham og har del i hans
forsoning. Synden
kan nok ennå medføre åndelig død. Ikke gjennom sin skyld og sin syndighet,
for dette er dyrt nok betalt. Men gjennom sin
innvirkning på sjelen, kan den føre oss bort fra Kristus. Dens fordømmende
makt derimot er opphevet ved at fordømmelsens dom allerede har rammet
vår garantist, vår mellommann. Loven har allerede vært der og hentet
oppgjør for sin fordring. Alt syndig som finnes i oss, eller bryter
ut hos oss, er det alt rettmessig gjort opp for. Her
ser vi den veldige trøsten i Paulus’ forklaring på hvorfor det «ikke
er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», eller hvorfor de
er fri fra loven, og dermed fra all fordømmelse. Å,
om vi så bare kunne riktig tro dette! Så ville vi jo virkelig være fullkommen
frelst, være like trygge for all fordømmelse som om det ikke fantes
noen synd på jorden, som om det aldri noen gang var gitt noen lov. For
akkurat så fullkomment er jo nemlig hele loven oppfylt. Og så ofte og
så sterkt vitner jo hele Skriften om dette. Dette vitner de millioner av forbilledlige soningsoffer om, som Gud hadde påbudt i Det gamle testamente. Dette forsikrer Herrens egne dyrebare ord om: «mitt blod som utgytes for dere til syndenes forlatelse». Det
samme vitner alle de eksemplene om, som vi har i Skriften om Guds urokkelige
nåde over alle dem som opphøyer Sønnen. Kunne
vi bare våkne opp og tro, ville vi jo bli så trygge og salige at «vi
ikke skulle bekymre oss mer for alle lovens dommer, enn et lite barn
som ligger i vogga og leker med fingrene sine», som Pretorius sier.
Ja, vi skulle være så trygge og salige som englene, som jo står for
Guds trone og skuer hans nådige åsyn. Herre,
gi oss mer tro! Det må vi virkelig be alvorlig om: Gi oss mer tro! Men
apostelen føyer ennå noe til, om hvor tilfredsstilt loven er blitt gjennom
Kristus. Han sier: for at lovens rettferdige krav skulle bli
oppfylt i oss Lovens rettferdige krav. Sønnen sonet vår skyld, for at, i stedet for lovens fordømmelse skulle lovens rettferdighet fullbyrdes/oppfylles i oss, eller «på oss», ved at synden ble avstraffet i vårt kjød på Kristus, og at vi er i ham. Lovens
rettferdige krav er tosidig: Først hva loven krever på alle områder;
altså fullkommen lydighet for dens bud. For det andre: Hva den krever
overfor synd; altså straff over den som synder. Hvis
nå loven var blitt fullkomment oppfylt av mennesker, så hadde den «gitt
liv» til oss (kap.7:10). Men fordi menneskene falt, og det ikke er noe
menneske som kan bli rettferdig overfor loven, krever den død. For at
dens rettferdige krav skal bli tilfredsstilt. Slik
er «lovens rettferdige krav». Og evangeliet fratar ikke loven dens rett.
Paulus sier jo i Rom 3:31 at vi så langt fra setter loven ut av kraft
ved troen. Og tidligere i det samme kapitlet sier han jo at nettopp
derfor stilte Gud sin Sønn fram som
en nådestol (et soningsoffer). Så Gud selv fortsatt kunne være rettferdig,
samtidig som han gjorde syndere rettferdige. Så
måtte lovens krav tilfredsstilles/oppfylles i Kristus, han som er «lovens
ende (endemål/oppfyllelse) til rettferdighet for hver den som tror»
(Rom 10:4). Fordi
vi alle hadde synd, krevde loven først at vår mellommann skulle lide
for synden. Men da Gud sendte sin Sønn «under loven» (Gal 4:4) for at
han også skulle oppfylle lovens bud, ble også lovens krav om fullkommen
lydighet oppfylt. Derfor har Kristus på alle områder oppfylt lovens
krav for oss. Og
dette gjorde han ikke for seg selv, men for oss, akkurat som om vi selv
hadde gjort det han gjorde. For det andre: Når vi er i ham (v.1), er fullstendig ett med ham og delaktig i alt hans verk for oss, så sier apostelen nå her at «lovens rettferdige krav blir oppfylt i oss». For hvis vi «er i Kristus Jesus», er ett med ham, så er hans oppfyllelse av lovens krav sannelig også vår oppfyllelse av disse. Akkurat
så dyp og alvorlig mening har Skriftens ord om hva det vil si at vi
er i ham, og hva han gjorde i vårt sted. Derfor sier også Paulus at
«han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi
skulle bli Guds rettferdighet i ham» (2Kor 5:21). Å, la oss virkelig
lovprise så stor en nåde! Guds
mål med å sende sin Sønn var altså at loven og dens rettferdige krav
skulle stå ved makt, og vi likevel kunne bli frelst. Vår frelse skulle
skje på en måte som stemte med lovens hellighet. Guds
barmhjertighet som drev ham til å frelse oss, skulle ikke oppheve loven,
skulle ikke frata loven dens rett. De som frelses gjennom Kristus, har
jo i ham nettopp den rettferdighet loven krever. I ham har de sonet straffen
for sine synder, og i ham har de oppfylt lovens bud. Se
nå hvor godt dette stemmer med v.3: «det som var umulig for loven» osv.,
og hvordan alt sammen forklarer hvorfor det «ingen fordømmelse er for
dem som er i Kristus Jesus»! Måtte
nå hver éneste kristen la dette synke dypt ned i hjertet sitt, og huske
den veldige trøsten disse versene inneholder! Måtte vi aldri glemme
at det er akkurat «det som var umulig for loven», det er nettopp lovens
krav og rettferdighet som vi har gjennom Kristus! Men
når vi har hørt og tenkt over alt dette; om hvordan Kristus har oppfylt
alt, hvordan han ble født under loven og kjøpte oss fri fra all dens
forbannelse, o.s.v., så er nok vanligvis vår største villfarelse at
vi avslutter det hele med å synke tilbake i vår egen ufullkommenhet.
Vi tenker at alt dette er jo sant og herlig, men hva hjelper det meg, når jeg vet med meg selv hvordan jeg synder mot loven! Jeg oppfyller slett ikke det Gud krever i loven. Tvert imot gjør jeg det Gud uttrykkelig forbyr i loven. Hvordan kan jeg da ha noen trøst i Kristus? Nettopp
mot dette tankespinnet er det teksten vår taler så sterkt. Apostelen
sier jo at det var akkurat dette som var umulig for loven, fordi den
var maktesløs overfor kjødet - ! Det var jo akkurat dette Gud gjorde
da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Vi må ikke glemme at
alle Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven. Nå
kjenner du på at dette som Gud krever, får han ikke av deg. Derfor føler
du deg knust, skyldig og mismodig. Men lovet være Guds evige nåde! Det
var akkurat dette «som var umulig for loven», som Gud gjorde da han
sendte sin Sønn. Akkurat det som du i går eller i dag tenker på og engster
deg for, fordi det var synd imot loven. Men det har Guds Sønn fullkomment
oppfylt, «for at vi skulle ha fred», sier profeten. Gud har hatt som
mål at vi stakkars syndere skulle ha fred. Derfor sendte han sin Sønn. Du
synes kanskje dette er altfor mye, altfor stor nåde? Men det var dette
den store Gud ville skulle skje. Og først når du tror at akkurat det
som ligger så tungt på deg; synden, er tatt bort, er forsonet, - først
da blir Kristus virkelig din trøst og din tilflukt. Først da kan du
virkelig elske Gud og hans lov, og få en hellig lyst og kraft til å
følge ham i livet. Må Gud virkelig gi oss mer tro og fylle oss med sin kjærlighet!
C.O.Rosenius
i «Romerbrevets budskap» (3 bind) Er det rart disse bøkene er gitt undertittelen: «Bibelhøyskole og sjelesorg» - ? Dette er bare noe av maten du finner der. Les bøkene - og ET!
Har du sett hvordan Jesus i Salmene «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss (sv: for vår skyld). For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13. Kristus er selv uskyldig. Men fordi enhver røver ifølge loven skulle korsfestes, var også Kristus selv ifølge Mose lov skyldig til å korsfestes - fordi han ikledde seg synderne og røverne personlig. Og det ikke bare en enkelt, men alle syndere og røvere. For
vi er syndere og røvere. Derfor er vi skyldige til død og evig fordømmelse.
Men Kristus tok på seg all vår synd, og døde for den på korset.
Derfor måtte han bli en røver, som vi leser i Jes 53:12: «han ble
regnet blant overtredere». Alle
profetene har sett at Kristus skulle være den største røver, morder,
ekteskapsbryter, tyv, forakter... som noen gang har finnes i verden. For
nå opptrer han ikke i egen person. Nå er han ikke lenger Guds Sønn, født
av en jomfru. Nå er han en synder - som har og bærer Paulus’ synd;
forakteren, forfølgeren og torturisten. Og Peters synd; han som
fornektet Kristus. Og Davids, som var en ekteskapsbryter og morder, som
fikk hedningene til å spotte Gud. Kort
sagt; han bar alle menneskers samtlige synder på sitt legeme. Ikke som om han selv hadde gjort dem. Men de synder som vi hadde begått, påtok han seg i sitt eget legeme - for å gjøre fyldest for dem med sitt eget blod. Derfor,
på tross av sin egen persons uskyld, ble han rammet av Mose lov, som
skulle ha rammet oss alle. Slik at han ble regnet blant syndere og røvere.
Når altså loven anså ham som røver, døde og drepte de ham som en røver. Vi
bør altså lære å kjenne Kristus som ikledd - ikke bare kjøtt og
blod - men også ikledd våre synder, vår forbannelse, vår død og alt
ondt. Men
er det ikke forkastelig å kalle Guds Sønn en synder og en forbannelse?
Vel, vil du fornekte at han ble en synder og en forbannelse, bør du også
fornekte at han har lidd, ble korsfestet og døde! Vår
synd må bli Kristi egen synd - eller vi må gå fortapt i evighet. For
hvorfor straffes Kristus? Skjer det ikke nettopp fordi han har og bærer
synden? At Kristus har synd, det stadfester også Den Hellige Ånd
f.eks. i Sal 40:13: «Mine misgjerninger har grepet meg». I Sal 41:5:
«Jeg sier: Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet
mot deg». Og i Sal 69:6: «Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld
er ikke skjult for deg».* I
disse salmene taler Den Hellige Ånd på Kristi vegne, og sier med klare
ord at Kristus har syndet, eller at han har synd. Disse
uttalelsene i Salmene er ikke kommet fra den uskyldige, men fra den
lidende Kristus, som trådte inn i alle synderes sted, og derfor ble
skyldig for hele verdens synd. Og
dette er vår største trøst; at vi slik ikler Kristus, at han skjules
i din og min, og hele verdens synder, og ser ham bære alle våre
synder. Når
syndene ble tatt bort gjennom ham, så var det fordi de ikke kunne tas
bort gjennom oss. Dette
er den herligste av alle lærer, og breddfull av trøst. Den
barmhjertige Fader så oss helt nedtrykt under loven og holdt under
forbannelsen, uten noen mulighet til å bli fridd ut fra dette. Da
sendte han sin enbårne Sønn til verden, la alle menneskers samtlige
synder på ham, og sa: Vær
fornekteren Peter! Vær forfølgeren, forakteren og torturisten Paulus!
Vær ekteskapsbryteren David! Vær synderen som åt eplet i Paradis! Vær
røveren på korset! Med ett ord: Vær alle mennesker personlig, som har
gjort alle menneskers synder. Og pass så på at du betaler og gjør opp
for alt dette! Da
kommer loven og sier: Jeg ser at denne synderen tar på seg alle
menneskers synder. Så jeg ser ingen synd utenom ham. Altså skal han dø
på korset. Og så angriper loven ham, og dreper ham. Når
da Kristus selv er blitt skyldig for alle de synder vi har begått, må
altså vi være fri fra alle synder - men ikke gjennom oss selv, ikke
gjennom våre gjerninger eller fortjeneste, men gjennom Jesus Kristus. Er
han derimot uskyldig, og bar han ikke
våre synder, så bærer vi
dem fremdeles, og skal dø og bli fordømt i dem. «Men
Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1Kor
15:57). Amen! * Nedenfor finner du de versene som er sitert ovenfor fra Salmene, der Jesus står fram for Gud med din og min synd og skyld, som sin. I parentesene ut for hvert enkelt vers finner du versene i samme kapittel som viser klart at det ikke er David, men Jesus selv (gjennom David opphøyd i Ånden) som taler her: Sal 40:13 (v.8-9). Sal 41:5 (v.13). Sal
69:6 (v.22). --------------- M.Luther
|