Tilbake

Troens vanskelige kunst

 Ikke så at jeg alt har grepet det,  Fil 3:12

 Når den store troshelt og lærefader Luther var blitt gammel i Herrens tjeneste, med dype åndelige studier, bønn, skriving og forkynnelse av alt som har med troen å gjøre, sa han: «Jeg er nå gjennom lang øvelse Guds skje lov kommet så langt at jeg nesten begynner å tro at Gud er himmelens og jordens skaper».

Underlige ord! Er den gamle læremester virkelig så ynkelig i sin tro? - «begynner nesten å tro at Gud er himmelens og jordens skaper» - - ! Noe små barn alt på syvårs-trinnet tror!

Dette var Luther. Men hva skal vi så si om den store apostelen Paulus, den største trospredikant verden har sett? Når han omsider bekjenner at han ennå ikke selv kan kunsten, sier han: «Jeg jager etter det», «jager» etter den nåde å kunne gripe Kristus.

Men mannen etter Guds hjerte forklarer oss hemmeligheten. «Når alt gikk godt for meg, sa jeg: Aldri i evighet skal jeg rokkes! Men når du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet», Sal 30:7-8.

Her har vi det! Paulus og Luther taler ikke om den lette følelsestroen, som kommer av seg selv i gode dager. De taler om den troen som er en stor virkelighet i sjelen, og som blir en kraft i prøvelser, en mektig, kjempende kraft.

En kan nok tro så lenge en ikke utsettes for prøvelser. Men når Luther her taler om sin tro på Skaperen, så mener han en tro som han uten noen jordisk hjelp kunne gå til kamp med, mot en hel verden av fiendskap. Våge å gå inn i den store rikssalen i Worms, inn til keiseren og alle verdslige og åndelige fyrster han hadde imot seg, der både djevelens og pavens makt ville drepe ham.

Når ingen jordisk støtte hjalp noe som helst, men bare Den Allmektiges skjold måtte trøste ham, - da gjaldt det for alvor å tro at Gud er himmelens og jordens skaper, og har makt over alt det han har skapt. At ikke et hår faller av hodet vårt uten det er hans vilje. Det er en slik tro Luther taler om.

På samme måte skal troen på Kristus og nåden i ham være vår eneste redning og trøst. Når alt er vel og bra, hjertet er åndelig og får sin kraft gjennom Ordet og bønnen, og livet vårt er så noenlunde samstemt med dette, - da kan en tro så mye en vil (om dette i det hele tatt kan kalles for tro -!)

Men når alt fortoner seg mørkt og fortvilet. Når hjertet er ugudelig, når synd og nød velter over oss som en veldig flom, og Gud synes bare å stå foran oss som en hellig og vred dommer, - da gjelder det å ha den rette tro. Da vil det vise seg om vi, ut over det vi ser og kjenner, har et høyere feste.

De som har en kristendom som bare er et produkt av et studium, en filosofi, de er snart utlært i dette. En slik tro ville nok mange av oss snart kunne «lært». Men de som trenger troen som en kjempende kraft mot det som tynger og angriper hjertet aller mest, de har alltid bare så vidt det aller nødvendigste - selv etter et langt liv i erfaring av dette.

Vi nevnte troshelten Luther. En annen Guds mann som er kjent for sin glede i troen, Christian Scriver, begynner en preken med akkurat de samme ordene av Luther. Og viser med det at heller ikke han er kommet lenger.

Hvordan kan det egentlig stå til med troen hos disse kristne som er så fort utlært når det gjelder evangeliet, og som liksom «kan» dette å tro? Mens vi ser disse store trosheltene er så skrøpelige! Nå taler vi ikke om denne store massen av religiøse mennesker, men om de mange «aktive kristne», som undrer seg over disse svake kristne «som ikke utretter noen ting», men som alltid må høre og dvele ved ordet om nåde og tro. Mens de selv har fått nok av dette for lenge siden, og bare har samme smak på evangeliet som Israel hadde på mannaen da de sa: «vi er inderlig lei av denne usle maten», 4Mos 21:5.

Noen kan tale mye om både troen og evangeliet. Men de røper det betenkelige tegnet at de alltid er så forstandige og sterke at de kan tro så mye de vil. De taler om troen som om vi selv hadde kontroll over den. Hva vitner dette om? Varer dette bare en kort tid, så kan det vel også skje hos levende kristne. Men er hele livet ditt slik, da burde du nok innse at din tro ikke er rett. For hvis du levde under Den Hellige Ånds arbeid med deg, da ville den blottlegge ditt hjertes fordervelse. Og da ville du få svært vanskelig for å tro du var benådet av Gud, akkurat som de største hellige har hatt det.

Men du har en tro og en kristendom som djevelen ikke er interessert i å anfekte eller forstyrre. Og det er egentlig denne slags tro Luther med så brennende iver vil skal bli åpenbart, når han taler så sterkt om sin egen svake tro. For like etter det vi siterte ovenfor, tilføyer han: «Dette er noe hvem som helst alltid har hatt så lett for å tro, unntagen jeg og noen andre fattige syndere, slike som Moses, David, Jesaja og flere liknende, som bare såvidt har begynt å tro. Så jeg, gamle disippel og nesten utlevde doctor må storlig forundre meg over hvordan så mange har det i dag. Bare de har bladet i en bok, så vet de alt som Den Hellige Ånd vet».

Den samme farlige innbilningen advarer han også sterkt mot andre steder, og særlig da når det gjelder troen på syndenes forlatelse og Guds vennskap: «Dette (å tro) er den vanskeligste kunst på jorden, men forfølges dessverre av den farlige trøsten at intet synes å være lettere å lære. For så snart en har lest eller hørt noe om dette, så anser en seg straks utlært i det, og vil så høre noe nytt eller bedre. Jeg må derfor formane alle som vil være kristne, enten de er lærere eller tilhørere, at de framfor alle ting passer seg for denne farlige innbilningen. De må vite at de på dette området alltid bare vil bli hjelpeløse disipler så lenge de lever. Ja, om de så har den sanne troen, hvor fort kan det ikke skje at de tusen ganger mister lyset og motet i striden!

Det neste, som det har stor betydning å huske, er at akkurat på den onde dag - i mørke og stormfulle tider - trenger vi troen og evangeliets ord. Og troen er nettopp en fast tillit til Den Allmektiges ord når det ser aller mest fortvilet ut.

I slike anfektelsens dager ser vi at vi med all rett skulle fordømmes, og dermed fortvile over våre virkelige synder. Og i disse tåkete, tørre dagene, når vi ikke føler noen ting, synes vi derfor vi må være fullstendig døde. Da er det om å gjøre at vi får nåde til å seire over disse sterke motsigelsene, og ennå tro Guds nåde og vennskap - utelukkende på grunn av Den Trofastes forløsning og uryggelige løfte, som gjelder i all evighet. Ja, tro at Gud akkurat derfor er blitt menneske, for at han ene og alene kan være vår rettferdighet. Slik at jeg, mens mitt hjerte skriker og uroes over all min synd, død og utroskap, - likevel i tro lytter til Guds ord: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld», Jes 43:25.

Det er dette som heter «tro». Men denne troen er ikke «alles tro». Lykkelig er den som gjennom slike prøvelser kan si med Luther at en «nesten tror». Og f.eks. si: «Jeg tror nesten at Guds Sønn ble ikledd mitt kjød, og at det er min rettferdighet. Jeg tror nesten at Guds Sønn har utgytt sitt blod for meg, og at det gjelder mer enn alle mine synder». Under andre og bedre forhold kan en så også med full visshet si: «Jeg kunne tusen ganger dø på at Jesu Guds Sønns blod renser meg for alle mine synder».

Men det kommer situasjoner når alt i meg, både fornuft og følelser roper: Nei! Nei! Jeg kan umulig være et Guds barn, så uverdig som jeg nå er. Da er det ennå større nåde å kunne tro og holde fast på Guds ord. Og for å få en slik tro, må vi stadig søke å vokse ved evangelisk lære og liv.

Fra år til år må vi stadig forkynne, lese og grunne på det samme budskapet så lenge vi er på jorden, og ennå ikke har lagt de siste prøvelsene bak oss. Derfor sa også Paulus: «Å skrive det samme til dere igjen, er ikke tungt for meg, og for dere gir det bare større visshet», Fil 3:1. Det er i slike tunge tider, når synden fullstendig vil slokke vår tillit til Guds nåde, at troen blir prøvet.

C.O. Rosenius i «Veiledning til fred» - ny utgave

En rett syndsbekjennelse

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, 1Joh 1:9.

Er ikke dette i én sum hele Skriftens lære om hvordan en fortapt synder benådes? Både med uttrykkelige ord, og med utallige eksempler har Gud helt fra verden ble til, forkynt at det var på denne måten Adams barn skulle få hans nåde. La oss se nærmere på disse ordene.

Apostelen Johannes sier: Dersom vi bekjenner våre synder... Hva som her menes med å bekjenne synden, ser vi klart av sammenhengen. Like foran har Johannes talt om dem som «vandrer i mørket» og sier «de ikke har synd». Han sier at disse «bedrar seg selv». Og så føyer han til, som motsetning: «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater...»

Av dette ser vi da først at her er det ikke tale om en utvortes tilfeldig syndsbekjennelse, eller som kanskje bare er gjentatt etter noen som har sagt foran. Nei, her dreier det seg om en bekymret, fortapt synder.

Samtidig må vi se forskjell på bekymring og bekymring. Der er mange som nok med en viss bekymring og anger bekjenner synden, - men likevel fortsetter å leve i synd. Dette ser vi hos kong Saul, som bekjente: Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, 1Sam 15:24. Men han søkte aldri en hel forlikelse og forening med Gud.

På samme måte sa Farao: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere», 2Mos 10:16. Men hele hans bekjennelse kom bare av at den åttende plagen skremte ham. Ikke av et oppriktig hjerte som ville omvende seg og bli forsonet med Israels Gud.

Kain bekjente også: «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den», 1Mos 4:13. Men med det samme gikk han bort fra Herrens åsyn, og søkte ikke hans nåde. Og Judas utbrøt i bitter smerte: «Jeg har syndet ved å forråde uskyldig blod».

Av alle disse eksemplene ser vi at til en rett syndsbekjennelse hører en hel omvendelse ved Guds Ånds arbeid i hjertet. Slik at synden selv, som er en forbrytelse mot Gud, tynger og driver mennesket til å utøse sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om nåde.

Mang en syndens trell kan nok en gang i blant bekjenne sin synd i bitter smerte. Men bare med tanke på syndens følger. Det er ikke synden selv, som en forbrytelse mot Gud, som tynger ham. Han har heller ikke noen trang etter å komme i rett samfunn med Gud. Derfor blir han da også fortsatt bare en syndens trell.

Til en rett syndsbekjennelse kreves det altså at Guds røst har truffet og vekket opp samvittigheten, og kastet sjelen under Guds rettferdige dom. Men også at han med bakgrunn i Guds nådekall og evangeliets innbydelse har et visst håp om at Gud skal forbarme seg over ham, og derfor søker hans nåde.

Den som ikke har noe kjennskap til nåden, men bare kjenner på synd og dom, kommer ikke til Gud. Hvor det blir en rett bekjennelse av synd, må det altså også være en gnist av tro. Så lenge Adam og Eva bare kjente på synden og dommen, skjulte de seg for Guds åsyn. Slik var det også en tid med David. Han holdt seg på avstand fra Gud og ville ikke bekjenne sin synd. Han «stønnet hele dagen», og «hans ben ble borttært», for dag og natt lå Guds hånd tungt på ham. Men så sa han til Gud: «Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld», Sal 32.

Den som vil se hvordan en rett syndserkjennelse og syndsbekjennelse er, skal studere Davids 51. Salme. Vi vil bare ta fram to punkter fra da han utøste sitt hjerte for Gud. Han hadde gjort åpenbar synd til stor forargelse for menneskene, og da spesielt en forferdelig synd overfor Uria. Likevel lå hans synd overfor Gud i alt dette så sterkt på hans hjerte, at det liksom totalt overskygget all hans forbrytelse mot menneskene. Og han sier til Herren: Mot deg, ja, mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort! Her ser vi bildet av et rett gudfryktig hjerte.

For det andre er det ikke bare det grove utbruddet av synden, som tynger ham. Det er selve naturens ondskap som nå legger seg inn over ham, så han går til selve kilden, og sier: Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.

Akkurat dette at han kjente selve naturens ondskap og fordervelsen i sitt vesen, er det aller viktigste. For så lenge en bare ser på noen utbrudd av synden, men ikke kjenner at hjertet er fullt av, og vil synd, så kan en alltid fremdeles bygge seg opp en falsk trøst. Da blir en aldri fortapt i seg selv. Og derfor heller ikke frigjort og frelst i Kristus.

Det viktigste i en sann syndserkjennelse er derfor at en kjenner selve hjertets forderv; den fryktelige forakten for Gud, selvsikkerhet, vantro, hardhet, hykleri og all mulig ondskap. Slik at vår egen erkjennelse svarer til Guds egen beskrivelse av hjertet som «ondt» og «svikefullt, mer enn noe annet».

Og er det ikke akkurat dette som tynger så mange? De sukker: «Hjertet mitt er så forferdelig ondt at det kan ikke beskrives; så hardt, så kaldt, så hyklerskt, falskt og lettsindig, og så påvirkelig av all mulig synd, ja, rett og slett djevelskt!»

Ja, nå kjenner du det akkurat som Herren selv har skildret det. Synes du nå at Herrens dom over hjertet er for hardt? Nei, tvert imot finner du ikke sterke nok ord til å skildre det.

Men så fortsetter du: «Ja, men jeg kjenner jo ikke selve synden, jeg er så hard, så lettsindig, så hyklersk!»

Svar: Det er akkurat dette som er den store ondskapen; at du er så hard, så lettsindig og hyklersk. Det er selve kilden til all synd. Det er selve hjertets ondskap og lyst til all synd, som du nå kjenner. Og dette er nødvendig.

Så er du nå kommet til det punkt at du med full overbevisning dømmer deg selv, og virkelig tror av hele ditt hjerte at du er den ynkeligste og mest uverdige skapning.

«Ja, men det er virkelig sant at jeg ikke har et sønderknust, ydmykt og angrende hjerte. Men at jeg tvert imot er forferdelig hard og lettsindig», sier du.

Svar: Det er sannelig «virkelig» at hjertet ditt er akkurat slik. Og denne fordervelsen må du kjenne. Det må, som du selv sier, bli forferdelig for deg.

Men for dem som bekjenner hvor forferdelig full av synd de er, gjelder denne veldige trøsten: Gud er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene..

Merk deg også, og husk da endelig dette: At loven ikke har mulighet for å utrette mer enn akkurat dette å gjøre deg til en fattig synder. Synden skulle bli overmåte syndig i deg, din munn skulle bli lukket og du bli stående skyldig for Gud, Rom 7:13, 3:19. Og husk at det Gud nå vil, er bare å kunne forkynne og gi deg sin nåde. Nå er ditt sinns motstand brutt ned. Du gir Gud rett i hans dom over deg. Nå skyr du ikke lenger lyset, men dømmer gjerne deg selv. Og nå skulle du gjerne ta imot Jesus, - bare du turde -.

Men så sier Skriften at alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn. Ja, hvem skulle få nåde og frelse, om ikke akkurat disse fortapte, som dømmer seg selv? Den menneskenatur som ikke er knust, reiser seg mot Guds dommer, og blir bare bitter mot dem. Mens den som dømmer seg selv, er åpen for nåden. Og det er nettopp for slike nåden er gitt og forkynt.

Vi må ha klart for oss at all Skriftens dom og straff slett ikke er uttalt til dem som dømmer seg selv og sukker etter nåde og forsoning i Kristus. Men rettes mot dem som enten åpenlyst står imot Guds Ånd og Ord. Eller som hyklere går med blant Jesu disipler, som en Judas, med en skjult synd som en ikke vil miste, men degger for. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene.

Selv om du ennå ikke er født av Gud og har troens og helliggjørelsens kraft, men likevel lar Guds ord tale til deg, - og tukter og dømmer deg selv, - da er du alt gjenstand for Guds nåde og trøst.

Men hør og tro nå dette! Så du ikke blir i din vantro, men tillitsfullt går fram til nådestolen, d.v.s. at du bekjenner alle dine synder og din elendighet for Gud. Så skal du sannelig bli rettferdiggjort og født av Gud - selv om du kanskje ikke straks føler noe av dette i hjertet ditt.

C.O.Rosenius i «Veiledning til fred» ny utgave

Den ugudeliges rett

«Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:5.

Det kommer tider også hos den beste kristen, da alt synes å svikte for ham. En kan ikke se noe annet, verken i hjerte eller gjerning, enn det som anklager og dømmer. Alt ser ut som sår og hykleri.

«Jeg er ikke det jeg har gitt meg ut for å være» - slik klager det inne i hjertet. Det indre menneske ser ut som et hav fullt av vrakstumper og styggedom.

«Før gikk jeg til Gud som barnet til far. Nå tør jeg ikke tro meg frelst, og kan ikke kalle Gud for far. Jeg har mistet barnekårets ånd, og Guds Ånd vitner ikke med min ånd at jeg er hans barn».

Troen vil svikte og håpet vil vakle,

solen er borte, i sjelen er natt.

Slik klager mange som før levde et tillitsfullt og frigjort kristenliv.

Du som er kommet inn i denne natten, jeg vil minne deg om at hvis det skulle være så galt at du har mistet barneretten, så har du ennå en rett igjen: Den ugudeliges rett! Og mer enn en ugudelig kan du ikke være.

Når alt svikter for deg, har du likevel dette igjen at du kan tro på ham som gjør den ugudelige rettferdig. Den retten skal du gripe fatt i. La så alt hos deg selv gå i stykker. Ved denne rett er du frelst!

Ludvig Hope i «Et ord i dag»

Ettersom det i vårt kjød er en evig synd, var det nødvendig at Kristus gjennom sin død gav oss en evig nåde.

M. Luther

Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte?

Det er Gud som rettferdiggjør. Rom 8:33.

Paulus har talt til oss om Guds store kjærlighet, som gjorde at han «ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle». Og på denne bakgrunn har apostelen tidligere bare stilt dette generelle spørsmålet: «Hvem er da imot oss?» «Hvordan skulle da Gud kunne annet enn å gi oss alle ting med Sønnen?» Men nå begynner han å ta opp konkrete eksempler på slike ting som vanligvis bekymrer oss mest.

I en triumferende tone løfter han opp for oss den ene trøsten etter den andre, for hver bekymring han nevner. Han sier: «Hvem vil komme med anklage?», «Hvem er den som fordømmer?», «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?» Det er disse tingene som oftest pleier bekymre Guds barn. Og mot hvert slikt spørsmål, stiller han den sterkeste trøsten.

Men blant alle våre bekymringer er det nok de som går på samvittigheten som er de viktigste. De kommer fra anklager i vårt indre, og fører til frykt for Guds vrede.

Disse bekymringene trenger hurtigst å bli legt. For hvis jeg kan tro at Gud er glad i meg, og nådig, da kan jeg også tro han vil hjelpe meg i alle sjelens farer som kommer utenfra; i forfølgelse, fattigdom og annen nød (v.35-38). Derfor taler Paulus nå først om bekymringene i vår samvittighet, anklager og fordømmelse, og gir oss først trøst mot disse.

Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? «Guds utvalgte» er de som «er i Kristus Jesus». For det er utelukkende i Ham Gud har sitt velbehag. Og det er i Ham «han har utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1:4). Det er disse han, her i livet, har utvalgt av verden, eller utskilt som sine barn og arvinger. Herren sier: «Jeg har utvalgt dere av verden» (Joh 15:19).

Og dette har skjedd i den rekkefølge og utvikling som vi har sett i v.29 og 30. «Dem som han kjente på forhånd», som de som kom til å bli værende i troen inntil enden, de hadde han også «forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde». Disse er det han så har «kalt», «rettferdiggjort» og «herliggjort».

Kort sagt: Alle de som blir i Kristus inntil enden, de er Guds utvalgte. Dette er den eneste sanne og «helsosamme» anvendelsen av uttrykket «utvalgt». Denne anvendelsen av uttrykket er i harmoni med alt Guds ord, og det virker både den rette trøst og den rette gudsfrykt.

Hvis dette uttrykket derimot får meg til å tenke på Guds forutseende, som er skjult og hemmelig for oss mennesker, da blir jo konklusjonen; enten at han har sett at jeg kommer til å bli i troen inntil enden. Eller også det motsatte; at jeg før eller siden ville falle ut av troen.

Men for kristne mennesker ville jo dette være en altfor lettsindig omgang med hellige og alvorlige spørsmål. Det ville være å bygge sin trøst, eller uro, på løse tanker og forestillinger.

Det eneste sikre er at så lenge vi ikke «synder med vilje», eller «faller fra» (Heb 6:6, 10:26), men tvert imot frykter for å skulle miste Kristus, - da skal ingenting kunne skille oss fra hans kjærlighet (v.39), og da er vi hele tiden Guds utvalgte.

Apostelen Peter sier: «Dere er en utvalgt ætt». Derfor kaller også Paulus her de som tror, for «Guds utvalgte». Men han stiller straks opp en annen og konkret grunn for at han kan trøste dem med at ingen anklage skal kunne ødelegge Guds utvalgte: Dette at det er Gud som rettferdiggjør.

Så ser vi at når det gjelder dette spørsmålet, så bygger han ikke vår trøst på Guds forutseende, som alltid vil være skjult for oss. Men mot «anklage» stiller han «rettferdiggjøre» som er en fullstendig motsatt handling. Når Gud rettferdiggjør, gjelder ingen anklage. Det er apostelens trøst i dette ordet.

Det andre vi her bør lære oss, er at Guds utvalgte ikke er fri fra indre anklager og frykt for Guds vrede. For her setter apostelen opp Guds rettferdiggjørende nåde mot anklagene.

Av dette skjønner vi at her tales det ikke om menneskelige anklager, men om det som anklager oss innfor Gud (Sak 3:1). Slike anklager hvor det er bare Guds rettferdiggjørelse som hjelper.

Legg merke til at her trøster altså Paulus de som er Guds utvalgte, mot disse indre anklagene. Og dette er altså den første bekymringen han tar opp, og trøster dem mot.

Da ser vi jo klart nok her at Guds utvalgte ikke er fri for slike anklager som at de ikke er så fullkomne, heller ikke har så fast og urokkelig fred i troen, at de ikke kjenner angeren og frykten  for Guds vrede som de skal osv. Nei, som neste vers viser, må de til og med trøstes mot frykten for å bli «fordømt».

En generell oppfatning er ofte at de sanne kristne, de som har det rett med Gud i sitt innvortes menneske, de har en kontinuerlig og uforstyrret fred med sin Gud. De har alltid en god og fredfull samvittighet. Ofte bygger denne oppfatningen på at folk tror de lever så hellig et liv, at de på det grunnlaget kan ha en slik fred. Eller at de har så sterk en tro, at uansett hvordan de kan falle i sitt kristenliv, så har de fred på grunn av sin sterke tro og all kunnskapen de har om evangeliet.

Men her ser vi altså at Paulus finner det nødvendig å trøste «Guds utvalgte» mot anklager og frykt for å bli fordømt.

Legg altså grundig merke til at det er slike sanne kristne han taler om, at han kaller dem «Guds utvalgte»! Og likevel trøster han dem mot slike indre anklager!

Dette må vi huske godt! Så vi ikke lar oss forville av disse innbilte fromme og sterke åndene som taler om at vi alltid skal ha fred. For noe tilsvarende finner vi ikke hos noen av Skriftens hellige. Alle ble tuktet, og alle var kjempende sjeler. Apostelen Johannes taler om de som har en sann kjærlighet, som «er av sannheten», og som han dermed sier «skal slå sine hjerter til ro framfor Gud».

Og vi ser at de nok også opplever at hjertene deres fordømmer dem. For han sier: «Mine små barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet! Og på dette vet vi at vi er av sannheten, og skal slå våre hjerter til ro framfor Ham. For dersom vårt hjerte fordømmer oss (sv.: hvadhelst vårt hjärta må anklaga oss för), er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alt» (1Joh 3:18-20).

På nytt merker vi her at nettopp de som «er av sannheten» og bør «slå sine hjerter til ro framfor Gud», likevel opplever slike anklager at hjertet deres fordømmer dem. Men når hjertet vårt anklager og fordømmer oss, så har det alltid sin grunn i at samvittigheten plages av noe som i seg selv fordømmes av Guds ord. Det er bare på slik bakgrunn loven og samvittigheten kan komme til å anklage oss. Slik sier altså Johannes det står til med dem som «er av sannheten». Og slik står det også til med dem Paulus likevel kaller for «Guds utvalgte».

For så sant disse menneskene har Den Hellige Ånd i hjertet, så må den nødvendigvis se og anklage alt hos dem som ikke er rent og fullkomment. Men nå er vår gamle natur fremdeles full av synd og forderv, slik vi har sett det utførlig omtalt i det sjuende kapitlet.

Når vi da på det sterkeste ønsker å elske, lovprise og adlyde vår Gud, så kjenner vi på så mye likegladhet, utakknemlighet og ulydighet hos oss selv, at vi blir redd. Vi har bedt Gud om nåde til virkelig å kunne elske vår neste. Være gode, saktmodige, avholdende, rene, ydmyke, uegennyttige o.s.v.

Men isteden opplever vi det helt motsatte inni oss; sinne, utålmodighet, urene lyster, misunnelse, stolthet osv. Og når vi ikke er våkne nok, eller overraskes, kan disse syndene dessverre også bryte ut i både ord og gjerninger.

Så holder samvittigheten og loven disse syndene opp foran oss. Samtidig minnes vi all den nåde Gud har vist da han gav oss sitt lys, sin tilgivelse og sin Hellige Ånd. Og på en slik bakgrunn blir anklagene virkelig alvorlige og skremmende. Her møter alltid den gamle «anklageren» opp (Åp 12:10); djevelen som utmaler situasjonen på det aller verste.

Det er ikke noe Guds barn lider så voldsomt under som sin synd. Det er heller ikke noe annet de roper og ber så inderlig om hjelp mot. Likevel greier denne tyrannen å innbille dem at de synder med vilje, og at Gud plutselig skal fordømme dem. Slike brennende piler skyter han inn mot hjertene til de av Guds barn som kjemper mest mot synden.

De som aldri omvender seg til Herren, aldri bekjenner sin synd og søker forsoningens nåde til forlatelse og til frigjøring, disse skal jo til slutt dø i sine synder. Men den forskrekkelige dommen som gjelder disse, den retter den gamle anklageren nå mot de mest sønderknuste Guds barn, som tvert imot nettopp ligger ved nådestolen med all sin usselhet. Ja, disse vil stadig få erfare anklagene fra sin egen samvittighet, fra loven og fra djevelen. Så livet deres ofte bare blir sukk over synd, forsømmelser og ulydighet.

Men opp mot alle slike anklager settet Paulus den store Gud og hans nådige rettferdiggjørelse. På samme måte som Johannes, når vårt hjerte fordømmer oss, bare minner om dette at «Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt». Han kjenner nemlig ikke bare til hva som bor i menneskene, men også hva han selv har gjort til vår rettferdiggjørelse. Så sier også Paulus nå:

«Det er Gud som rettferdiggjør». Hvem vil anklage, når Gud rettferdiggjør? Gud er den eneste dommeren vi står overfor. Gud er den vi har forbrutt oss mot med våre synder, slik David uttrykker det: «Mot deg alene har jeg syndet».

Når det så er denne Gud som rettferdiggjør, hvem vil da anklage? Hva betyr da hjertets ellers samvittighetens anklager? Gud er jo den eneste vi har å frykte for. Men det ligger en særdeles stor trøst i noe mange glemmer helt, nemlig at det samtidig er Gud selv som rettferdiggjør. Gud selv som forsvarer oss. Gud selv som legger vår sak på sitt hjerte. Gud selv som bruker så mange ord for å overbevise oss om hvor fast hans nåde står.

Tenk da over at Gud helt fra evighet av har hatt samme hensikt. Fra verden ble til har han forkynt at han ville selv sende en hjelp mot våre synder. Og da tiden var inne gav han sin egen Sønn til å oppfylle alt det loven ikke kunne få til. Derfor er det også han rettferdiggjør alle de som tror på ham.

Men hvordan skulle da syndene kunne gjelde noe som helst innfor Gud, så vi skulle bli fordømt etter dem? Da måtte jo Gud ha angret sitt evige råd, og sin egen mest dyrebare gjerning.

Vi må aldri glemme dette; at vår rettferdiggjørelse er Guds egen frie gjerning. Paulus sier «Ved Jesus Kristus har Gud forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag».

Det samme sier også Herren selv: «Jeg utsletter dine misgjerninger for min skyld». Og det er tross alt ingen som kan gjøre noen rettferdig, eller frikjenne en synder fra skylden, uten Gud alene. Det er Gud alene som rettferdiggjør. Hvordan skulle da noen anklage gjelde mot dem som Gud rettferdiggjør?

Her taler apostelen i samme trøstens tone som Kristus i lignelsen om arbeiderne i vingården, der landeieren sier: «Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?» At jeg vil gi denne arbeideren en ufortjent gave, hvorfor reagerer du på det?

Det samme er det Paulus vil ha sagt her: Det er Guds frie avgjørelse å rettferdiggjøre hvem han vil. Og nå har han bestemt at han vil rettferdiggjøre alle de som opphøyer Sønnen. Disse ikler han guddommelig rettferdighet, og avsier den dom at ingen synd skal tilregnes dem til fordømmelse. Hans dom er at også all den synd som ennå bryter ut i dem, alltid skal være tilgitt. Må ikke han få lov å gjøre med sitt som han vil? Det er jo utelukkende han som er menneskenes Herre og dommer.

Og om nå vi ikke fullt ut forstår å verdsette Guds Sønns forsoning, eller Guds rettferdiggjørende nåde, så settes det likevel høyt av Gud selv. Selv verdsetter han sitt eget verk så stort og dyrekjøpt som det virkelig er.

Mitt hjerte og min samvittighet kan ikke fatte og verdsette det Gud har gjort for oss gjennom sin Sønn. Mens syndene derimot står klart for meg, og vokser seg store for mitt indre øye.

Men dette er likevel ikke noe som gjelder for Gud. Og når det ikke gjelder for Gud, men bare i mitt følelsesliv, mitt vantro hjerte og oppfatning, - så kan jo ikke alle slike anklager skade meg. De kan bare uroe meg i perioder, - men ikke fordømme meg. Det er dette apostelen vil ha fram her med ordene: «Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør».

Når Gud selv ser på denne vår rettferdiggjørelse som fullkommen, da bør sannelig vi bare prise hans store nådes verk, i salig trøst og trygghet. Alt er jo i orden! Alt er jo fullbrakt!

Om så syndene mine var tusen ganger flere og større, så veier de ingen ting mot den rettferdiggjørelsen vår store Gud har gitt oss. Selv om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte. Ja, Gud er større enn vårt hjerte. Vi lovpriser hans navn!

C.O.Rosenius i «Romerbrevets budskap» kap.6-8.

Det gjorde Gud.   Rom 8:3.

Der er to ord jeg aldri kan lære, aldri kan virkelig tro, aldri kan huske. Det er disse: fortapt  og  fullbrakt.

Der var et menneske som hadde en kristens vanlige lengt etter ikke bare å tro, men også å finne et lite granne trøst i seg selv. Lenge gikk han virkelig nedbrutt og ba: «Å, så uverdig og syndig jeg er! Å, så forskrekkelig kald og død! Å, sånn mangel på kraft! Og ingen bønnhørelse på at Gud skal sette meg fri fra mine synder! Og ingen rett sorg over synden, intet virkelig alvor i meg. Å, så forferdelig!»

På denne måten, helt sunket ned i sitt eget, gikk dette mennesket lenge i mørke.

Til sist talte Herren til ham på en spesiell måte, denne gangen i en drøm. Han drømte at han skulle synge sammen med noen venner. Sangboka var svært gammel, og gulbrun av alder. Når boka ble åpnet, så han sangen stod skrevet i to spalter på siden. Sangen var veldig lang, i en gammelmodig, men klar stil.

Men hva ser han? Jo, når han begynner å se på selve ordene, og begynner å synge, så består hele den lange sangen bare av étt eneste ord som stadig gjentas om igjen og om igjen:

Fullbrakt!  Fullbrakt!  Fullbrakt!

Han blader om, og ser igjen, med de samme formskjønne bokstavene, bare samme ordet: Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt!

Og på ennå et blad, og fremdeles bare i samme uendelige sang: Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt!

Nå var det slutt på drømmen. Men det dyrebare ordet fullbrakt, med det innholdet evighetens himmelkor opphøyer og lovpriser, begynte nå å bli levende for hans sjel. Og Ånden åpenbarte det slik for ham:

Alt, alt det du burde være og gjøre, har Jesus fullbrakt, - fullbrakt for deg!

Alt, og akkurat det som var umulig for loven, det gjorde Gud! Han kom for å frelse det som var fortapt.

Alt i oss er fortapt. Men alt er fullbrakt i Kristus!

Men jeg burde da virkelig frykte Gud? - Ja visst, men det er fullbrakt!

Men jeg burde jo i det minste ha en virkelig anger og bønn? - Det er fullbrakt!

Men så burde jeg i alle fall inderlig elske Gud? - Det er fullbrakt!

Men hva med min uendelige synd og ulydighet? - Det er fullbrakt!

Men min utakknemlighet og treghet? - Det er fullbrakt!

Nå gråter han av kjærlighet til slik en Gud. Og nå kjenner han i hjertet hva det er som skaper ånd og helliggjørelse.

Barmhjertige Gud! Åpn opp denne helligdommen for min sjel! Og skriv med store, brennende bokstaver disse ordene for min sjels øye:

«Kristus: Lovens ende. Alt, alt i oss er fortapt - alt er fullbrakt i Kristus!»

C. O. Rosenius

En kristen er ikke et menneske som ingen synd har, men et menneske som ingen synd tilregnes. 

M. Luther

Ditt forhold til blodet

Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt, 2Mos 12:13.

Gud hadde bestemt seg for å frelse Israel. Han hadde sett den nød de var i, og han hadde hørt ropene deres fra fangenskapet. Nå kom han til dem og ville utfri dem.

I hvert hjem skulle de slakte et feilfritt årsgammelt lam. Kjøttet skulle de spise for å få kraft og styrke til reisen, blodet skulle beskytte dem fra fiendens angrep. Dette skulle skje ved at blodet ble strøket på dørstolpene.

Det ser ut for meg som dette ble til dom for noen, mens det ble til frelse for andre. Det samme blod hadde disse to motsatte virkningene. Det som avgjorde hvilken virkning blodet skulle få, var den stilling den enkelte tok til dette blodet. - Dette angikk absolutt alle i Egypt: Død eller utfrielse.

Vårt påskelam er også slaktet, og blodet har runnet til vår utfrielse.

Men slik som det var med lammets blod i den gamle pakt, slik er det med vår Frelsers blod i dag. Dette blodet blir deg enten til liv eller død. Avgjørende for deg i den saken blir hvilken stilling du tar til Jesu Kristi blod.

Gjør det klart for deg hvilket forhold du står i til blodet, og hvilken stilling du tar til det. Det blir et enten - eller. Du kan ikke være nøytral.

Her blir det ikke spørsmål om du er jøde eller hedning, kvinne eller mann, ung eller gammel, rik eller fattig, her er vi alle like. Avgjørende for din frelse er ditt forhold til blodet.

Her blir det heller ikke spørsmål om du er vakt eller ikke, om du har bøyd kne, om du ber, leser Guds ord, vitner og deltar i arbeidet i Guds rike. Det blir heller ikke spørsmål om du tror om deg selv at du er frelst. Nei, en ting er avgjørende for din frelse, og det er ditt forhold til Jesu Kristi blod.

Jeg har hørt mange si at blodet må bli strøket på hjertets dørstolper. Det har aldri tiltalt meg. Slik tale kan det vel være en sannhet i, men saken er den at blodet har runnet, og frelsen er ferdig. Avgjørende for deg er om du er i Kristus, om du er innenfor blodets beskyttelse. Da kan ingen dom ramme deg og ingen synd fordømme deg.

Hvor ussel og elendig du er, om du martres av tvil, hvor sort av synd du er og hvor ynkelig du enn synes du er, - Jesu Kristi blod alene er din frelse, din fred, din trygghet og ditt vern.

Utenom Kristus er du fortapt, om du har levd som en helgen. Men om dem som er i Kristus, står det at det ingen fordømmelse er. De er rene, de er nye skapninger.

Men så blir spørsmålet hvordan det går til at en flytter inn i Kristus.

Først vil jeg spørre deg som er et Guds barn: Hva tid skjedde det at du flyttet inn i Kristus, og hvor var du hen da? - En kvinne som gav seg over til Gud på søndag, flyttet inn i Kristus på mandag. Det som forårsaket denne flyttingen, var et ord som kom til henne fra Gud: «Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær!» Sak 3:4.

Kvinnen trodde det ordet og flyttet inn i Kristus. Hør ordet om Kristus, tro det Gud forkynner om frelsen i Kristus. Da flytter du inn under blodets beskyttelse.

Hvorledes skal jeg være når jeg tror, når jeg flytter inn i Kristus, spør du. Jo, du skal være slik Bibelen sier. Du skal være fortapt, ugudelig, en riktig stakkar som ingenting får til. En som i egne øyne bare blir verre og verre, sortere og sortere, kaldere og kaldere, mer og mer likegyldig, mer og mer umulig. Slik skal du være.

Hvor mye fikk røveren til? Hva presterte Sakkeus? Hva godt hadde kvinnen ved Sykars brønn gjort?

Slik som du er, har du rett til å høre ordet om blodet som rant for deg. Ved Jesu blod er du forlikt med Gud. Blodet slettet ut også ditt skyldbrev.

«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset», Kol 2:14.

Ved blodet er din og min synd fjernet.

Ved blodet og på grunn av blodet tilregnes du ikke dine synder slik som du sitter og leser dette nå. Ikke en eneste dag, ikke en time, nei ikke et minutt er vi tilregnet vår synd når vi er under blodet, i Kristus.

Sven Foldøen i boka «Du er fri»