Husk derfor på hvordan du tok imot og hørte!
Hold fast på det og omvend deg! Åp 3:3

 Disse ordene i overskriften taler Herren til en menighet som han sier «har navn av å leve, men du er død!». Men la oss nå først, med bakgrunn i Skriften, ta et overblikk over dagens kristenhet i våre skandinaviske land.

Vi hadde i våre land gjennom lange tider forsamlinger som var frukten av de gamle vekkelser. Men det er vel tydelig nok at de aller fleste etter hvert har stivnet til i noe som bare var et mønster, ikke Ånd og liv.

De sjelene som er blitt vekket opp av Gud, merker at her hører de ikke Hyrdens røst. De er sterkt uroet av de tørre både høy- og lavkirkelige sammenhenger, og søker et bibelsk, åndelig kristenliv.

Men ofte overreagerer de så sterkt på dette som gir seg ut for å være åndelig, men ikke er det, at de mister den rette årvåkenhet når de vender seg bort nesten med avsky, og nærmest «kaster seg ut på det åpne hav» i søken etter et sted hvor de kan få oppleve «bibelske tilstander».

Disse gamle, tilstivnede vekkelsesretninger må dermed ta inn over seg et stort og alvorlig ansvar for at vi får «sigøynervandringene», som vekkelsesretningene selv kritiserer, hvor menneskene går fra forsamling til forsamling på leting etter Gud og Guds Ånd.

Men etter som årene har gått, har menighet etter menighet og misjonsselskap etter misjonsselskap latt seg dra med i popularitets- og aktivitetsgaloppen som aldri har noen ende. Den ene begynte, og trakk ungdommene til seg, den andre kritiserte påfunnene som ble benyttet som «trekkplaster» - men lå selv 10 år senere på en langt mer dramatisk linje enn den de tidligere hadde kritisert.

De merket ikke at popularitets- og aktivitetssnøballen alltid må vokse. Det som fenger i dag, er for dårlig allerede om et år - for dem som «går på» popularitetstrekkplastrene.

Vi har i vårt blad ved flere anledninger og på forskjellig vis berørt dagens åndelige forfall i våre lands etablerte kristendom. Vi gjør det nå igjen for å markere enda alvorligere den åndelige dramatikken i dette. Og denne gangen ikke minst for å framheve hvordan tusenkunstneren, Satan, sørger for at om vi ser forfallet i én retning, han da straks står ferdig med en ny litt mer «bibelsk» eller «åndelig» retning/menighet.

I en slik utvikling oppstår det stadig nye «kontrautslag»

Akkurat som før det 16. århundres reformasjon - hvor svært mange virkelig var opptatt med at det nå trengtes en åndelig og moralsk reformasjon. Hvor parolene da ble: «Tilbake til Bibelen!», «Reformere kirken etter Guds ord», «Gjenopprette Det nye testamentes rene kirke!». Alle bare med hver sine mislykkende resultater.

Der er tross alt sjeler hvor Gud har fått virke en viss hunger og tørst etter frelse. De ser seg om etter mer bibelske sammenhenger enn både de stivnede møteformene og denne voldsomme aktivitetskristendommen og rock- eller gospelretningene.

Så dukker et nytt «tilbud» opp, en mer karismatisk bevegelse. Her er det et - i det åpenbare - mer «åndelig liv». Her opplever menneskene utslag av «nådegaver» - som de har hatt en sterk hunger etter, men aldri opplevd i de tørre forsamlingene, og som mange føler et sterkt behov for, for å få hjelp.

Så oppstår et nytt - nå mer «tidstilpasset» kontrautslag. Denne opplevelseskristendommen utfordrer nemlig sterkt den «trofaste bibelkonservative» fløy, hvor det ganske snart vokser opp en «kontrabevegelse».

Opp gjennom alle år har hele tiden liberalteologien forsøkt å få bedre fotfeste i våre folk. Og som kontrautslag ser vi da stadig igjen og igjen at de som ikke er grunnfestet i nåden alene, som kontrast til liberalteologien straks går i retning av katolisismen med sin lovtrelldom.

For mange går imidlertid også veien motsatt. Karismatikken - det følelsesmessige, avløser det katolske som spiller på det visuelle; lystenning, prosesjoner, ikoner .....

Fra så vel katolisismen som fra de mange andre retninger vi har fått, hentes så i våre bestående menigheter lystenning, «stasjoner» framme i kirken hvor man ved den ene «stasjonen» kan søke frelse, ved andre «stasjoner» kan søke forbønn for det ene og det andre. Eller flytte en stein fra en kurv bort til et kors, for å illustrere våre synder flyttet fra oss bort til/under Jesu kors.

Vi hører Guds VE-rop i Esek 13:17-23 over alt dette (kort oppsummert):

De holder i live det som skulle dø, og dreper det som skulle leve;

Hva er det som holdes i live, men skulle dø? Det er selvlivet i oss, egenrettferdigheten.

Og hva er det som samtidig drepes, men skulle leve? Det er Gudslivet i gjenfødte sjeler.

I samme skriftstedet sier Gud: «Dere lyver for mitt folk, som, gjerne hører på løgn.... Ved løgn gjør dere den rettferdiges hjerte motløst, uten at jeg har bedrøvet ham, og dere styrker den ugudeliges hender, så han ikke vender om fra sin onde vei, så jeg kan la ham leve».

Det er altså vel og merke ikke denne verdens mennesker som Gud roper sitt VE over her fordi de «holder i live det som skulle dø, og dreper det som skulle leve. Nei, det er profeter, d.v.s. mennesker som står fram og påberoper seg å være sendt av Gud, men som «spår etter sitt eget hjerte», som Gud sier her i v.17.

Hva holder i live det som skulle dø, og dreper det som skulle leve? Jo den «skog» av «tilbud» dagens kristenhet står fram med, som alt sammen representerer noe vi skal gjøre, noe vi skal motta, eller noe vi skal være.

Aktivitetskristendommen er bevisst på at unge og eldre fortest mulig må komme inn i forsamlingenes «virksomhet», og med det - tror de - knyttes til Kristus. Mens det som skjer er bare at de med alt dette «bindes» til forsamlingen.

Opplevelseskristendommen kan vi dele i to: A: Musikk- og rytmeopplevelser, som konkret tilfredsstiller legemet.

B: Den mer åndelige karismatikken, som tilfredsstiller oss gjennom mer åndelige opplevelser. Uten at vi overhode aner det, lever vi på nådegaver - som ofte ikke en gang er virket av Den Hellige Ånd, men som bare er sjelisk tungetale, tydning, profetier o.s.v.

Dette er alt sammen livgivende mat for det mer «åndelige» selvlivet og egenrettferdigheten, og er for svært mange med på å «holde i live det som skulle dø, og drepe det som skule leve».

I tillegg, men også til tider blandet inn i noen av de ovennevnte retningene, har vi de ennå mer klare lovtrellretningene - som ofte er dem som kan samle aller flest tilhengene,  - bare vi får lov å delta med noe selv på himmelveien, som jo all lovtrelldom går ut på.

Bibelskolene har i stor grad forlengst forlatt den evangeliske, karakteristiske forkynnelsen - som de selv stadig framdeles står fram og forteller de tilhører - men altså ikke lenger har bruk for. De sier «vi må følge med tiden». Men faktum er at de uten å merke det bare følger med strømmen!

Den som av Guds store nåde er blitt virkelig frelst ut fra verden, får store problemer, og kommer i konstant konflikt med lærerne på dagens bibelskoler og forkynnere. For disse nyfødte sjelene lever på Skriften alene. Mens dagens «etablerte kristenhet» følger med tiden, og vil - eller tør - ikke ta klare standpunkt i åndskampen.

En tidligere meget Skrifttro bibelskole innførte for 2 år siden valgfaget: «Jakt og friluftsliv»!!! Og forteller at «målet med undervisningen er at elevene skal kunne ta jaktprøven i løpet av høsten» - - !!!! («Dagen» 14.9.02).

For noen år tilbake ville det blitt kalt «sinnsykt», om noen hadde forutsagt en slik utvikling på en Bibelskole! Nå er det ingen som løfter sin røst mot dette. Men de samme kretser roper meget høyt mot andre utglidninger i den offisielle kirke og andre trosretninger - hvor forskjellen bare er at disse ligger liberalt litt foran i verdsliggjøringen.

Slik holdes i live det som skulle dø, og drepes det som skulle leve!

Fellesnevneren for alt sammen: Vi har ikke nok med frelse for syndere i Jesus Kristus alene, av nåde alene, ved tro!

Åndelig misbruk av barn og unge

Guds barn, «den usle makk, Israels lille flokk», må i dag sitte og se sine unge bli åndelig misbrukt i den etablerte kristenhet.

Og dette åndelige misbruket er selvsagt langt mer uhyggelig og evighetsalvorlig enn det som i dag slåes enormt opp, og selvsagt er forferdelig; seksuelt misbruk av barn og unge!!!!

Barn og unge føres i kristenhetens navn vill gjennom aktiviteter og all mulig verdsliggjøring av kristendommen. Unge som ennå ikke er grunnfestet, og oftest i det hele tatt ikke levende kristne, brukes til å lede og åpne møter, vitne, til å være ledere. I det hele tatt aktiveres bort fra Jesus!

De får høre at de er så «verdifulle» for Gud, må få «et større selvbilde», o.s.v. De blendes for læren om arvesynden, og «vaksineres» dermed mot Skriftens budskap om en fullkommen Stedfortreder.

Over alt dette lyder Jesu egen dom: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som stenger himlenes rike for menneskene! Selv går dere ikke inn, og dem som er i ferd med å gå inn, tillater dere ikke å gå inn», Mat 23:13. «De er blinde veiledere for blinde», Mat 15:14.

Og nå er vi ved det vi her og nå vil bruke mest tid på. For her foregår den farligste, virkelige krigen mot Guds rike på jord.

I siste instans ser vi reist opp nyetableringer som vil bekjempe utglidningene, vil stanse alt ubibelsk i forsamlingene, kvinnelige prester/forkynnere, homofili, o.s.v. Vi får konferanser med emner som har som mål å rette opp ubibelske tilstander - som bare er et resultat av at selve grunnvollen ikke er på plass. Men det synes å være skjult for lederne i disse samlingene.

En «bibelsk» forkynnelse - men som ikke «kommer i mål»

Det holdes f.eks. skrifttro foredrag om å prøve ånder. Men forsamlingen har aldri blitt stilt overfor spørsmålet om de i det hele tatt er født på ny - og har livet i Guds Sønn i dag! Og kan da selvfølgelig overhode ikke gjøre bruk av en lærdom om å prøve ånder - hvis de ikke har livet i Guds Sønn!

Det tales ofte om å være stille ved Jesu føtter. Og mange verdifulle ord blir sagt i slik sammenheng. Men de kommer ikke til selve budskapet i Jesu ord til Martha: «Maria har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne!», Luk 10.

Hva er det som «ikke skal tas fra henne»? Det er selvfølgelig Jesus! En gang skal jo alt tas fra oss - unntatt Jesus. Vi får ikke hørt budskapet om å ha nok med alt vi eier i Jesus. Får ikke fryde oss over å høre en forkynner som har fått åpenbart selve budskapet om Maria som sitter der og ser sin totale stedfortreder foran seg: Ser sin frelse, «sin visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning», 1Kor 1:30.

Vi får i stedet bare en omfattende utleggelse om sannhetene i hvor betydningsfullt det er å være stille ved Jesu føtter, i Ordet, i bønn o.s.v. - som alt sammen er vel og bra, og store sannheter. Men som egentlig er lovforkynnelse - som heller ikke blir rett fordi den ikke stiller oss overfor det umulige krav - så det får drive oss til Kristus, den store sannheten, hvis navn er JEG ER.

Vi kjenner boktittelen: «Veien i Lammets spor». Hvor høyt setter vi ikke et menneske hvis motto og livsform nettopp har vært denne veien i Lammets spor? En som hele sitt liv har bestrebet seg på å leve som Jesus; vandre stille og ydmykt blant menneskene...

Men, som en gammel broder sa: «Det er da helt umulig for noe som helst menneske på denne jord å vandre veien i Lammets spor!» Nei, det er Jesus selv som er veien, sannheten og livet. Vi skal bare vandre med ham.

Kommer det så et Guds sendebud i forsamlingen med Ordets og Åndens budskap, så begeistres nok noen i flokken, særlig de gamle som har hørt Hyrdens røst tidligere. Også unge sjeler som lengter etter åndelig mat, vekkes da opp. Men alle faller tilbake i den gamle dødssøvnen når den tradisjonelle forkynnelsen på ny bare dreper det som skulle leve, og holder i live det som skulle dø.

Men det store Satans tricks når en forsamling utvikler seg mot frafall, er at det foregår så fint trinnvis.

Det store bedraget i den forbindelse, er at først forsvinner Hyrdens røst («mine får hører min røst») i forkynnelsen! Her var det de levende lemmene skulle våknet og reagert, mens de ennå hadde «åndelig gehør».

Men nå utvikler etter hvert forkynnelsen seg i klar liberal retning, og musikken likeså. Først da våkner «de konservative» og går f.eks. ut av flokken.

Men nå har lemmene i årevis gått under en forkynnelse som har drept det som skulle leve, og holdt i live det som skulle dø.

Deres åndelige hørsel er ødelagt

Nå er alt godt bare det er «bibelsk» og Israelsvennlig*. At de ikke lenger hører Hyrdens røst, kan de nå ikke lenger bedømme. Nå er de bare sjokkert over de klart liberale retningene i forkynnelse, sang og musikk m.m.

Og nå går de svært ofte rett i motsatt grøft - hvor det heller ikke er noen Hyrdens røst, men hvor de tilfredsstilles med en forkynnelse som dundrer løs på liberal forkynnelse og moderne musikk i kristne sammenhenger. Her får de ikke noen som helst klar evangelisk forkynnelse. Her dreier det som om «full overgivelse», «dypere helliggjørelse», tjeneste for Herren, d.v.s. «noe vi skal være, noe vi skal gjøre, eller noe vi skal motta» - bare i en annen utgave.

De vekker tanken - men ikke ånden!

Har du hørt Øivind Andersens beretning om da han og Tormod Vågen ble kalt inn på kontoret til Ludvig Hope? Hope sa til dem: «Jeg har intet å utsette på deres kristendom. Dere er dyktige lærere, bedre enn jeg noen gang ble. Men jeg må si til dere at dere har ikke Den Hellige Ånd over budskapet når dere står på talerstolen!»

«Hvordan tror dere vi reagerte», sier Øivind Andersen, og forteller oss litt om akkurat det. Men så føyer han til: «Men Å, hvor mange ganger jeg har takket Gud for at Hope fikk nåde til å si dette til oss!»

Kjenner du noen som i dag kan ha så stor nød og omsorg for en forkynner, en bibelskolelærer, at han ville dra over seg selv en slik åndskamp, og den - i alle fall umiddelbare - motstand fra den andre part, som en slik brodertukt ville påføre ham? Men se så hva mange av oss senere fikk fra Gud gjennom Øivind Andersen, som forteller dette!

«Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet», sa kvinnen til Elias, 1Kong 17:24.

Guds budskap i Rom 7 og 8
er i sannhet «satt til fall og oppreisning for mange»

Vi ser tendensene til å ødelegge nådens evangelium ved å «dra det ned til oss» går langt inn i det som alvorlig vil være «bibeltro» utleggelse av Skriften. F.eks. har det opp gjennom alle år vært en utleggelse som gir Rom 7 ut for å være Paulus’ vitnesbyrd om hans liv før gjenfødelsen. Og så skal Rom 8 være hans vitnesbyrd om hans liv etter gjenfødelsen.

Det er jo helt klart feil. Vi kan kort slå fast at det er bare Den Hellige Ånd i et gjenfødt menneske som kan virke og avdekke en kamp som den Paulus skildrer i Rom 7.

Men bedraget går videre, og inn i en mer «troverdig» form ved f.eks. det vi kan oppleve under utleggelse av Rom 7:14-25, at «Det er ikke en kristens normale kamp mot synden som skildres her; men det er hvordan det går en kristen i kampen mot synden, når han prøver å bruke loven for å seire over synden og leve et hellig liv!»

Ja, riktig nok er det slik det alltid går hvis vi forsøker å bruke loven i kampen mot synden. Men hva så med den som får leve under nåden? Hva med «Steingrunnen» og «tornen i kjødet». Er vi ferdig med alt dette bare vi lever under nåden, og ikke bruker loven i kampen mot synden? Selvsagt ikke!

Nei, Paulus opplevde at loven fikk dømme hans indre menneske, så han ikke bare mislyktes i å seire over synden, men virkelig fikk erfare lovens mål: «Jeg derimot døde». Og fikk det endelige lovens resultat: Det drev ham til Kristus.

For enhver gjenfødt sjel burde det være klart at det nødrop hele Rom 7 munner ut i: «Hvem skal fri meg..» – ikke fortsetter med: «fra all denne synden jeg stadig faller i». Men rett og slett: «Hvem skal fri meg fra dette syndens legeme?» – hele meg, med ånd, sjel og legeme, slik det fra Adams fall vil være til vi ligger i grav.

Bare, ja, bare den som har fått oppleve – og fremdeles, som gjenfødt Guds barn, opplever «steingrunnen», «tornen i kjødet» og litt til av det enorme hav «dette syndens legeme» innebærer, vil med Paulus i Rom 7:25 bryte ut i jubel over løsepengen: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» Bare der synden blir åpenbart stor, der blir nåden ennå større, Rom 5:20.

Og så avslutter han med: «Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød». Taler ikke det klart nok om dette Luther skildrer med at «Troens veske må ha to rom: Ett for hva vi er i oss selv, og ett for hva vi eier i Jesus Kristus»?

Er ikke dette siste verset også et sterkt bevis på at han taler ikke om at nå har han funnet ut at bare han bruker evangeliet i stedet for loven, så har han virkelig seier over all synd? Nei, han ser hvordan han fremdeles stadig «tjener syndens lov med sitt kjød».

Bare den som erkjenner dette, har erfaringens dype lovprisning til Ham som har kjøpt oss – med hele «dette dødens legeme» – til Gud med sitt blod. Det er det Guds nådebarn priser Lammet for: At vi er kjøpt fri fra all vår synd og elendighet – også den vi ennå kjenner herjer vilt i vårt legeme («Ettersom det i vårt kjød er en evig synd, var det nødvendig at Kristus gjennom sin død gav oss en evig nåde», M.Luther).

Den rette oppfatningen av Paulus’ Romerne sju-vitnesbyrd stadfestes av Kingos sang: «Aldri er jeg uten våde, aldri dog foruten nåde, Alltid har jeg sukk og ve, Alltid kan jeg Jesus se. Alltid trykker mine synder, Alltid Jesus hjelp forkynner, Alltid er jeg stedt i tvang, Alltid er jeg full av sang» o.s.v.

Rosenius har klar tale over v.24: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?»:

«Dette er et sukk som bare hellige sjeler forstår, når de er trøttet ut av synden. Dette er et sukk, en klage, som er fullstendig ukjent for verden. For dem er dette en ubegripelig jammer. Bare Gud hører den - fra sine barns bønnestunder. Det er et klagerop, et sukk som har sin dypeste grunn i at en himmelsk sjel, en hellig ånd, er fengslet i et forgiftet og syndig kjød» (uthevet bare i denne gjengivelsen).

Og under v.25 sier Rosenius: «Men det vi spesielt skal merke oss, og huske godt på, er at Paulus takker Gud ved Jesus Kristus midt i sin klage over syndens lov i sine lemmer. Dette gir oss en meget nødvendig og viktig lærdom.

Vår sykelige tendens derimot, er jo at vi bare vil takke Gud når vi ikke ser, kjenner og plages av vår synd. Nei, når vi kjenner syndens lov i våre lemmer, da er det snart slutt på gleden og takksigelsen. Dette er ikke rett for en kristen, for det betyr at vi vil ha vår trøst i oss selv.

Legg derfor merke til at midt i sin klage og sukk over syndens lov i sine lemmer, bryter han ut i takksigelse til Gud ved Jesus Kristus. Men derfor sier han da også i stort alvor: «ved Jesus Kristus, vår Herre». Dette er hele grunnen til at han midt i sin klage over synden kan takke Gud. Bare i Jesus Kristus, vår Herre, er det jeg ennå kan ha trøst og håp, sier han. I meg selv finnes det ikke noe grunnlag for at jeg kan trøstes. Alt har jeg bare ved Jesus Kristus, vår Herre».

Rom 8:2-4 mistolkes også av mer enn én. «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden».

Her utlegges det av enkelte som om «lovens rettferdighet» oppfylles i den troende til «livets rettferdighet», eller helliggjørelse.

Her trekkes igjen det vi bare eier i Kristus, ned til oss. Men ser vi på sammenhengen, så begynner jo kapitlet med: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Det markeres altså klart at det er det vi eier i ham, det tales om her. Og så fortsetter det med et «For..» som selvsagt betyr at det vi nå skal høre, det er hvordan det gikk til/hva som er selve grunnlaget for at det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus – og handler altså overhode ikke om noen «livets rettferdighet» eller noe annet som virkes i oss.

En utleggelse som nevnt ovenfor er det vi mennesker har drevet med fra Adam og Evas fall på slangens ord: «Dere skal bli….». Mens Jesus sier: «Mitt navn er: JEG ER». Han er, som vår stedfortreder, alt vi behøver. «Han er blitt vår visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning».               

Der er ikke noe farligere enn å trekke ned til oss noe av Kristi fullbrakte verk. Dermed sier vi at det er nok med lapper på gamle klær, nok med Guds hjelp, Guds kraft o.s.v. Det er høyst u-evangelisk. Og vi forkaster og spotter Jesu fullbrakte soningsverk som vår totale stedfortreder.

Så alvorlig, og intet mindre, er dette dypest sett. Har vi ikke sett – og ser daglig – tendensen i oss alle sammen?

Må Gud nå i sin nåde stadig på ny avdekke for våre hjerter «steingrunnen» i oss, og frelsen i Jesus Kristus alene!

Det er det samme hos de nidkjære, alvorlig konservative bibeltro, men som «ikke gav seg inn under Guds rettferdighet», Rom 10:3. Disse har til alle tider vært den siste, sterkeste hinder for vekkelse.

Det som var – og er – umulig for loven – selv med all mulig hjelp, kraft o.s.v. fra Gud, «det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn…. og fordømte synden i kjødet». Fordømte hele verdens synd som da var lagt på Kristus, fordømte all denne vår synd i Kristi kjød på Golgata!!! «For at lovens rettferdighet (lovens rettferdige krav) skulle bli oppfylt i oss som er i Kristus Jesus» – konf. begynnelsen på dette avsnittet, v.1.

Rosenius sier om Rom 8:4: «Ser vi dette i hele sammenhengen, og sammen med det nærmest foran, må sammenhengen være denne: Loven fikk sin rett i Kristi død. Der ble den rettferdighet som loven krever, fullbyrdet i oss som ikke vandrer etter kjødet, men gjennom foreningen med Kristus (v. 1) er delaktig i alt hans verk for oss. Denne oppfatningen har også de fleste eldre protestantiske lærere.

En del nyere teologer vil forstå ordene om rettferdigheten som «blir oppfylt i oss», som at det er det nye helliggjorte sinnet og livet. Men den oppfatningen kan ikke stemme. Først og fremst strir denne oppfatningen imot sammenhengen. Spørsmålet er her hvorfor det «ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus». Der svarer apostelen i v. 2 at de ikke er under loven. Og i v. 3 at dette har sin grunn i at det som loven ikke var i stand til, det har Gud gjort da han sendte sin Sønn, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Svaret på dette spørsmålet kan ikke være at lovens rettferdighet ble oppfylt av oss. For en slik forklaring ble jo da en ganske annen enn den hele sammenhengen bærer budskap om.

Sluttelig er det heller ikke sant at de kristnes nye og helliggjorte sinn og liv på noen måte svarer til «lovens rettferdige krav». At de «ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden» er på ingen måte noen fullkommen oppfyllelse av «lovens rettferdige krav». For loven krever jo fullkommen renhet også fra alt ondt «begjær» (kap. 7). I tilføyelsen: «som ikke vandrer etter kjødet» o.s.v., så er det bare en skildring av de som tror, - ikke som uttrykk for noen oppfyllelse av lovens krav.

Når det står i kap. 13 at «kjærligheten er lovens oppfyllelse», så er meningen at i den grad noen elsker, så oppfyller han loven. Hvis da noen hadde en fullkommen kjærlighet, så hadde han oppfylt loven fullkomment. Men noe slikt har Skriften aldri talt om noen av de hellige. «Lovens rettferdige krav» er derfor noe langt mer enn det som virkes i oss ved Ånden». Så langt Rosenius.

I denne forbindelse viser vi til Rosenius’ svært aktuelle utleggelse av Rom 3:21: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven», «Romerbrevets budskap Kap.1-5» s.142 flg.

Følgende sitat av Luther er for øvrig en meget god avklaring i det vi taler om her:

«Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg», s.167 «Rombr.’s budskap» kap.1-5.

Den Herren får arbeide med, vil gjerne at «han skal vokse, jeg skal avta». Det samstemmer vi gladelig i, alle som gjerne vil være bibeltro kristne. Men selv gjenfødte Guds barn må stadig erkjenne på ny: Vi hadde nok ikke regnet med at det også vil innebære at vi mister all «vår kristendom».

Det blir bare en eneste igjen, den gode del, som ikke skal tas fra oss; Jesus Kristus alene. Vi får bare Jesus å holde fram foran oss, eller skjule oss bak når vi står foran den tre ganger hellige Guds øyne!

Det er dette som ligger bak så mange trosretninger og forannevnte menneskepåfunn: En har ikke nok med å leve bare på det vi eier i Jesus Kristus alene. Vi må ha deltatt i noe av dette selv, så vi kan ha en selvopplevet, følbar stadfestelse på at vi har det rett med Gud. Har altså ikke nok med Ordet!

Aktivitets- så vel som opplevelseskristendommen,  eller på den andre siden; nidkjær, men lovisk bibelutleggelse dreier seg altså alt sammen om noe vi skal gjøre,  noe vi skal motta, eller noe vi skal være. Eller unngår alt dette, men kommer ikke fram til selve hovedbudskapet om Jesus alene. Alt sammen holder i live det som skulle dø, selvlivet. Og dreper det som skulle leve: Gudslivet - i Jesus Kristus alene.

Så langt kan kanskje de fleste av våre lesere være enige i det vi har skrevet, og se sannheten i det.

Men ser vi at den utglidningen vi nå har berørt i alle dens former overfor Gud er en klar forkastelse av evangeliet om at Gud måtte sende sin enbårne Sønn. Ikke som lapper på gamle klær, bare som vår kraft, hjelp, seier o.s.v. Men som en total Stedfortreder for ethvert menneske på denne jord. For å leve et stedfortredende fullkomment liv under Loven, og sone på Golgata all menneskehetens synd.

Hva er det som svikter selv i vår tids «bibeltro» retninger, som virkelig kjemper, men som likevel ikke «kommer i mål» med sin kamp, sine emner og foredrag?

Har vi ikke sett hvor dypt syndefallet førte oss alle?

«Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og blind og naken»

Bare egen personlige erfaring i Herrens nødvendige avkledning, før en rett omvendelse skjer, og etter - -!!! gir grunnlag for å bedømme hvor saken står hos oss selv og hos andre.

Det 16. århundres reformasjon var noe så enkelt som gjenoppdagelsen av evangeliet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene!

Da ble de opptatt med det dødelige alvor i den rene lære. Som ganske enkelt er læren om frelse for syndere i Jesus Kristus alene.

Og da fikk de erfare at bekjennelsen dypest sett ble så enkel som benådede synderes lovprisning til Gud: Store Gud vi lover deg....

Hvem er fariseeren?

Fariseer betyr egentlig «utskilt». En fariseer er altså en som virkelig tar sin kristendom så alvorlig at han er blitt en utskilt, har skilt seg markert ut fra denne verden. Og det er jo noe Guds ord sier hans barn virkelig skal! Hvor mange bekjennende kristne kan det sies om?

Og de fariseerne Jesus taler disse ordene til, Mat 23:13 til, er slett ikke noen overfladiske «aktivitetskristne». De studerte, trengte seg inn i Skriften, og gikk av hele sitt hjerte inn for å leve etter den. Alt ville de legge i Guds hånd; sitt daglige liv, sin økonomi o.s.v.

Men Jesus sier til dem: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv», Joh 5:39-40.

Hva er altså, kort oppsummert, en fariseer: Det er en som av hele sitt hjerte går inn for - noe han ikke er!!!

En slik har jeg vært i mange år. Jeg opplevde en «markert omvendelse», forkastet den «lette» kristendommen, og ville være et bibeltro Guds barn. Jeg vitnet, og var også ute og forkynte Guds ord. Helt til Gud viste meg at jeg måtte be om å få se evangeliet - som jeg hadde vitnet og talt om - !!!! og han i sin evige, store nåde åpenbarte evangeliet om Guds Sønn for meg!

Husk derfor på hvordan du tok imot og hørte!
Hold fast på det og omvend deg! Åp 3:3.

 Ordene: «Husk på hvordan du tok imot og hørte», taler til noen som en gang «tok imot og hørte», d.v.s. kom til liv i Gud ved at de tok imot Ordet. Men den forsamlingen feller nå Herren denne dommen over: «Du har navn av at du lever, men du er død!»

Det må da være av stor evighetsbetydning for oss alle å se nærmere på disse ordene! For dette er jo Herrens eneste gitte anvisning for å bli frelst, til en menighetsforstander, så vel som for hele menigheten og enkeltpersoner som har hatt liv i Gud, men er sovnet inn! Konf. Åp 2:4-5.

Dette må samtidig være av like stor betydning for dem som vet de aldri har hatt liv i Gud, her å få se hvor avgjørende Herren selv anser dette å være: «Hvordan du tok imot og hørte» - for at en skal få - og fortsatt hver dag eie livet i Gud.

Reformasjonens menn gikk meget sterkt inn på dette i Konkordieformelen.

Hvordan vi kommer til tro på evangeliet,
eller læren om omvendelsen

 Luther selv opplevde at blant hans egne tilhengere var det også mange som falt fra, og vendte tilbake til den katolske gjerningskristendommen. Det ble da etter hvert klart at en slik utvikling hadde sin bakgrunn i hvordan det ble lært om den rette omvendelse, eller hvordan vi kommer til troen.

Det førte til at reformasjonens lærere gikk sterkt inn på hvem som virker omvendelsen. De sa: Det er ikke mennesket som kan bevirke sin omvendelse. Heller ikke mennesket sammen med Gud, enten det er på den måten at mennesket begynner på omvendelsen og Gud fullbyrder. Eller det sies at Gud begynner omvendelsen og mennesket fullbyrder.

Nei, Gud alene virker omvendelsen. Skriften ikke bare frakjenner mennesket enhver mulighet til å tro evangeliet, Joh 6:44, 1Kor 2:14. Skriften viser til og med at mennesket bare kan stå imot evangeliet, ja, rett og slett er fiendtlig overfor Gud, så lenge det bare er det naturlige (d.v.s uomvendte) menneske, Rom 8:7.

Skriften viser at et menneske kommer til tro på Kristus alene som et verk av Guds nåde og allmakt, Fil 1:29, Ef 1:19-20. Og skildrer dette som et under, tilsvarende hvordan lyset ble skapt da verden ble til, 2Kor 4:6. For å fatte Guds enerådene virksomhet i omvendelsen, må en altså ha klart for seg hva omvendelsen består i, nemlig å komme til tro på evangeliet, da en også blir født på ny.

Har en ikke dette klart for seg, blir en meget lett bedratt gjennom forskjellige menneskelige, utvortes tiltak. Menneskene kan jo ved mange utvortes tiltak vekke stor oppmerksomhet og beundring, med den hensikt å bli frelst, eller i alle fall komme nærmere Gud. Men mennesket er absolutt ikke i stand til å tro at Gud for Kristi skyld er nådig mot ham - uten noe som helst menneskelig tiltak fra hans side.

Opp gjennom nyere tider har det vært teologer som taler om en dragning mot det høye i det naturlige menneske, en oppriktig streben etter forsoning med Gud. Og i dette ser så disse teologene menneskets delaktighet i omvendelsen. Men disse glemmer at denne dragningen mot det høye for det naturlige menneske selvsagt bare kan skje på Lovens vei - altså i klar motsatt vei av den vi kan komme til Gud på.

Denne dragningen mot det høye på Lovens vei var særdeles sterkt utviklet hos Paulus før hans omvendelse. Men denne dragningen førte - ifølge hans egen autentiske beretning - slett ikke til at han kom nærmere Gud, men gjorde ham tvert imot rasende mot de kristne og mot evangeliet.

Gjenfødt ved Guds ord, 1Pet 1:23,25.

«Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Apg 10:43. Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet». De ble født på ny!

Når Gud i sin nåde åpenbarer for våre hjerter budskapet om en fullkommen frelse for syndere i Jesus Kristus alene, da fødes vi på ny. Dette kan skje når vi f.eks. leser ordene i Gal 3:16:

«Løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus...... loven ble lagt til for overtredelsenes skyld, «til dess at sæden skulle komme, han åt vilken løftet hade blivit givit» (C.O.Rosenius’ bibelovers.)

Løftene var bare gitt til én: Jesus Kristus. Det er dette budskapet som setter en sjel fri! Han er selv Ordet, og her i v.19 omtales han som «sæden», som dette ordet i Gal 3:16, som såes ut og virker troen på Ham selv.

En spesiell undersøkelse
ved alle anledninger, og på mange steder, - angående menighetens levende lemmer, om hvordan de var nådd fram til «livet»

La meg først si at jeg tror mange som vil være bibeltro kristne, kan ha spørsmålstegn ved om det virkelig var Gud som brukte kvinnen, Marie Monsen, så veldig til forkynnelse under vekkelsene i Kina. Det var også et spørsmål for meg, og jeg sukket og bad til Gud over det.

Så svarte Gud meg med ordet: «Om disse tier, så skal steinene rope!», Luk 19:40. Det var helt klart at de som skulle ha «ropt», misjonærene ute i Kina på den tiden, de tidde! Herren fikk ikke talt gjennom dem. Da lot han «steinene rope». Da bruker Gud hvem og hva han vil. Gud er suveren! Det ser vi mange eksempler på i Bibelen. Og nå brukte Gud Marie Monsen i Kina - men som et unntak! For at han skulle få all ære, og gjøre dem som trodde de var de eneste rette forvaltere av Guds ord, til skamme.

Men hvis så vi bruker unntaket Marie Monsen som bevis - «Gud bruker jo også kvinner» - for å til og med endre Guds ords regel, da er det oss som er de største dårer.

Vi har mye å lære av Marie Monsens bøker om bønn. Men sterkest inntrykk vil jeg tro boka «Vekkelsen som ble en Åndens aksjon» gjør på de fleste. Derfra vil vi nå ta med noen utdrag fra det hun forteller under avsnittet: «En ny oppgave med en rik læretid».

Der forteller hun hvordan Gud ledet henne til å begynne.

Det var blitt en kraftig oppvekkelse i henne over at ordene «frelst» og «gjenfødt» nærmest var sjeldne ord i menighetene. Det vanlige var å «tro på Gud», eller «tro på Jesus».

Ble det spurt: «Tror du på Jesus», svarte alle i menighetene bekreftende på det.

Så begynte Marie Monsen «spørreundersøkelsen». Vi gjengir et par eksempler:

«H. hadde vært evangelist i flere år. Det var ingen tvil i min sjel om at han var en frelst sjel. «Tror du på Jesus», ble han spurt. Han så svært forbauset på meg: «Ja, det vet du da at jeg gjør». «Er du gjenfødt?» - «Gjenfødt? - gjenfødt? Nei, det vet jeg ikke».- «Tenk på det, så taler vi mer om det senere».

Neste dag kom han helt strålende og sa: «Jo, jeg er født på ny!» - «Hvordan vet du det?» - «Det står i katekismen at når en blir født på ny, hater en det en før elsket, og elsker det en før hatet. Før hatet jeg utlendingene og deres lære, og mest av alt ordet Jesus - helt fra første stund jeg hørte det. Nå elsker jeg Jesus og Bibelen og misjonærene og alle troende». Han var synlig lykkelig over klarheten han hadde fått.

«Når kom denne forandringen?» - «Nei, det vet jeg ingenting om». - «Hvis du noen gang blir klar over det, så fortell meg det!». Tidlig neste morgen var han der igjen, og ansiktet strålte: «Jeg vet det. Så rart det enn høres, så kom forandringen etter en liten hendelse en dag. Det var stormøte på stasjonen. Jeg ble sittende nokså langt framme, men den dagen ville jeg bare gråte. Men hva ville folk tenke om jeg gjorde det? Til slutt var det umulig å holde tårene tilbake lenger, så jeg løp ut av møtet.

Så ble jeg gående ute i gården mens tårene silte. En forsinket, ufrelst tilhører stanset ved det merkelige synet: Evangelisten gråtende? - Hva gråter du for? Spørsmålet kalte fram svaret på noe jeg til da ikke selv hadde vært klar over: - fordi jeg er så stor en synder! Det er vel ingenting å gråte over. Jeg synes dere stadig sier at Jesus frelser syndere! - Akkurat da ble den sannheten levende for meg, og freden og hvilen og gleden ble min».

«Det var nok den dagen du ble frelst». - «Ja, nå forstår jeg det, og gleder meg til å kunne fortelle andre om hvordan jeg ble frelst. Det kan bli til hjelp for noen. Jeg hadde mest lyst til å gå inn igjen på møtet og rope det ut til alle: Jesus døde for å frelse syndere!»

«Pator D. var en sjelden hyggelig mann, alltid opptatt i sin gjerning i en stor menighet. Han var varmhjertet og gjorde absolutt ikke forskjell på folk - var behagelig og tillitvekkende - og en god forkynner. I sannhet en hyrde for hjorden, ble det fortalt meg.

Etter noen samtaler jeg hadde med ham føltes det som om det uunngåelige spørsmålet måtte til. Tross alle lovord om ham var vi likevel ikke helt på bølgelengde.

«Er du født på ny?» Meget alvorlig kom det: «Jeg skulle ønske jeg visste det selv. Det spørsmålet har lenge vært et problem for meg.  - «Vil du fortelle meg akkurat hvordan du har det, så får vi se om vi kan finne løsningen». - «Med hensyn til det spørsmålet føler jeg det som om jeg bor i et stort, tomt hus, uten dør eller vinduer. Og jeg går stadig og famler langs veggene og leter etter en vei ut».

Jeg fikk oppleve å få en mektig, medynksfull kjærlighet da det måtte fortelles ham at han var en ufrelst mann. «Jeg har aldri vært noen synder som trenger en Frelser», sa han. Svaret nesten falt ut av munnen min: «Men du har vært en blind veileder for blinde!» Med det gikk han stille fra meg.

Men forbønnen for ham ble fortsatt. Noen dager etter kom han igjen. Merkelig nok ble det den sist nevnte synden som dømte ham: «Jeg har bare vært en hyklerprest!»

Han fikk oppleve nåde for en synder og friheten i Kristus. Han ble med på mange møter etterpå, og ble til stor velsignelse med sitt levende vitnesbyrd om synd og nåde: «Jeg som var totalt blind, er blitt seende!»

Så langt fra boka «Vekkelsen som ble en Åndens aksjon».

 Også i våre land må vi nå begynne å spørre hverandre:
Er du født på ny? Har du liv i Gud i dag?

Vi vet av erfaring at de aller fleste av dagens bekjennende kristne, som i Kina den gang, ikke vet hva «født på ny» betyr. Og, om de vet det, slett ikke vet hva det innebærer. Noen vil svare positivt på et slikt spørsmål. Men det vil vise seg at det bygger de på da de «bestemte seg», «omvendte seg»... Altså noe som har foregått i deres følelsesliv eller ytre markeringer.

Det er ikke alle som opplever en ny fødsel som noe som har skjedd i et øyeblikk. Men alle gjenfødte sjeler vil ha et vitnesbyrd om noe som skjedde med dem, og som utelukkende var virket av Gud alene ved Ordet og Ånden. Og som de erkjenner uten tvil må ha vært en ny fødsel.

De får et FØR og et NÅ. Om de selv feilaktig har trodd de har vært en kristen i mange år, får nå deres frelsesforhold et helt nytt innhold - hvor de får se sannheten i Jes 43:24-25: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu».

Hver for oss må vi be: Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!», Sal 139:23-24.

Så må vi be om inderlig omsorgsnød for dem som er på samme vei som vi selv - før vi ble født på ny.

Og la oss så begynne å spørre dem Gud leder oss til: «Er du født på ny?» Eller: «Har du liv i Gud?» eller «livet i Guds Sønn». For «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», 1Joh 5:11-12.

H.H.

Til toppen