«Uten helliggjørelse skal ingen se Herren!», Heb 12:14. Det er et sannhetens ord mange kjenner, men som få virkelig tenker over. Som regel blir dette glemt; at uten helliggjørelse får ingen se Herren.

Som regel blir det også glemt at det ingen sann helliggjørelse kan finnes der hvor ikke Den Hellige Ånd bor i hjertet. En vet nok at helliggjørelsen er Den Hellige Ånds gjerning, og at all helliggjørelse som ikke er virket av Herren selv ved Ånden, bare er bedrag. Likevel søker tusenvis av mennesker å oppnå helliggjørelse, uten først å ha klart for seg om de har fått Den Hellige Ånd. De er heller ikke opptatt med hvordan en får Ånden, og hva Den Hellige Ånds gjerning egentlig er.

Et sant troende menneske kjenner ingen annen vei til hellig-gjørelse, enn å søke å få Den Hellige Ånd. Og det er ingen annen vei til å få Ånden, enn ved stille å høre evangeliet om Guds Sønns fullbrakte verk forkynt!

En evangelisk predikant ble en gang spurt hvorfor han prekte så mye om Kristus, og så lite om helliggjørelsen. Han svarte: «Fordi jeg ikke vet noen bedre måte å forkynne helligjørelse på, eller rettere; til å skape helliggjørelse, enn den samme forkynnelsen som skaper og opprettholder troen. Når jeg derimot forkynner loven, tenker jeg aldri at dette skal virke helliggjørelse, men syndenød. Og når jeg forkynner formaningens ord, er målet med det bare å kalle til virksomhet en helliggjørelse som alt finnes hos Guds barn.

Vil jeg virke helliggjørelse, da forkynner jeg ham som Gud gav for våre synder, og som også er blitt vår helliggjørelse. Jeg tror nemlig, og har erfart, sannheten i at «nå er vi løsgjort fra loven, døde fra den... så vi kan bære frukt for Gud.... og tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen», Rom 7:4,6.

Og akkurat så mye godt som det ved Ånden strømmer til deg av den store nåden, av troen, av gleden og av kjærligheten, så mye sann helliggjørelse har du.

Alt godt som vi gjør, drevet av lovens krav, er ingen hellig-gjørelse. Det er ikke noen god gjerning, men «lovgjerninger», i Guds øyne. Og alle, alle de som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse! Gal 3:10.

Det du kan tale om, vitner om hva du har grepet med din forstand. Men det du har lyst og trang til å tale om, det er det som bor i hjertet ditt.

Hva er ditt kjæreste samtaleemne? Det avgjør om Kristus er ditt hjertes skatt.

Det er også et tegn på de ekte grenene at vingårdsmannen renser dem. Likevel kan mange ha indre kval og bebreidelser for sine synder, uten at de lever i Åndens tukt og er barn av Gud. Kong Saul hadde samvittighetskval over sine synder, så han gråt og erkjente sin ondskap. Men han var likevel i den ondes vold, 1Sam 24:17 flg. Kain hadde urolig samvittighet og hjertet skalv da han sa: «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den», 1Mos 4:13. Men han vendte likevel ikke om.

For så å skille Åndens tukt fra nevnte kval, er ingenting bedre og mer pålitelig enn at du legger merke til hvordan forholdet er mellom din indre anger og tukt, og den fred vi har nevnt ovenfor. Om det dypest sett er et fortrolig forhold mellom deg og Gud. Om det er som følge av det at du nettopp har en tuktens Ånd i hjertet ditt, som ikke tillater deg å synde mot din gode venn og nådige Far.

Legg så dernest nøye merke til hvilken retning tukten fører deg. Driver de deg til Gud, så du hver dag og stund må bekjenne synden for ham, be om forlatelse og om nåde til å bli kvitt den? Skjuler du deg i Kristi rettferdighet, så du igjen kan komme i det samme gode forholdet til Gud som før?

Vær så også på vakt for om det bare er utvortes og større synder som gjør deg urolig. Mens du aldri blir anfektet for den indre, «finere» ondskapen, egenkjærligheten, stoltheten, lunkenheten. Ville ikke Ånden tukte også disse tingene - dersom han bodde i hjertet ditt? Rette kristne tuktes ofte mest for disse indre forholdene.

----------

Dette sitatet er hentet fra boka ”I Åndens helliggjørelse” av C.O.Rosenius, s.131-132.

Det er skrevet i forbindelse med utuktsynden, men har avgjørende betydning i ethvert kristenliv:

Når en har fått forlatelse mange ganger, og stadig faller i samme synd igjen, så blir det til slutt altfor urimelig å komme tilbake til troen. Det blir helt umulig. For da tenker vi: Gud må ha gitt meg over til et sinn som ikke duger, jeg er fortapt, osv.

Den som angripes hardt av denne synden, bør eie en dyrebar lærdom om en særdeles enfoldig tro, ja, en virkelig iherdig tro, hvis han skal bli frelst. For etter å ha prøvet alle andre og gode muligheter, vil du til sist lære at ingen regel, ingen årvåkenhet, ingen avsky for synd, bønn eller kamp - hjelper her.

Her frelses du bare ved den underlige troen, som midt i synden kan flykte rett i armene til den hellige Gud som du synder imot, - og bare ved forsoningens blod få innta og bli mottatt av ham.

Eller ennå bedre: Når du virkelig kan tro at uansett hvor stor synden er, så er den tross alt flyttet bort fra deg og kastet på Guds Lam. At samme synd som du nå med skrekk ser hos deg, likevel ikke ligger på deg, men er lagt på Kristi rygg. Vel og merke; når vi ikke lenger snakker om et fattig menneskes anstrengelse for å tro, men dette virkelig er blitt din store og herlige trøst. Da er ingenting sterkere enn dette til å rive djevelens lenker i stykker, og gjøre deg fri. Bare "gleden i Herren er din styrke".

Men skal vi få en slik tro og glede i Herren, hjelper det ikke bare å ville tro. Her må vi bruke de midlene vi har fått; evangeliets ord, personlig skriftemål, brødres forbønn, nattverd og bønn til Gud om troens gave.

Likevel må du også her lære at ikke en gang disse midlene eller all mulig aktsomhet hjelper. Men at til sist avhenger hele din frelse utelukkende av Guds barmhjertighet.

At vi må få en dypere lærdom i dette, ydmykes mer, og lære å frykte Herren, er jo selve hovedsaken, -. Og dermed også grunnen til at Gud sender så mye vanskelig, og så mang en mektig djevel får angripe oss. I sannhet: Her hjelper bare Herrens barmhjertighet!

                                            --------------

Men om altså troen og gudsfrykten hos meg er både ufullkommen og full av fall, så er likevel alt sammen fullkomment for Gud. For om min tro er svak eller sterk, er jeg selv på det svakeste ikledd hele Kristus, Gal 3:27. Jeg er helt og holdent skjult i nådepakten, og fri fra loven, så ikke en éneste synd tilregnes meg.

Om så mitt eget fordreide hjerte ikke alltid verdsetter Kristi blod så høyt at det gir meg en konstant og fullkommen fred, så er dette blodet bestandig aktet usigelig høyt i himmelen. Der, i Guds hjerte, gjelder det alltid umåtelig sterkt - og til evig tid.

Kort sagt: I Guds øyne er vi fullkommen døde fra synden og oppstått rettferdige med Kristus, så snart vi ved troen er blitt ikledd Kristus. Vi er i Guds øyne like så frie fra all synd som Kristus var da han stod opp fra de døde. Derfor «er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1.

Luther sier. «En kristen er ikke et menneske som ingen synd har, men et menneske som ingen synd blir tilregnet».

              


bunn-bilde

Webdesign ©Salit