Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 5


 

 

Femte kapittel.

 

Dette kapitlet består av to hoveddeler. I den første lovpriser Paulus de rettferdiggjortes salige tilstand, at de har fred med Gud og et sikkert håp om den evige herlighet. At de derved også får åpenbart hvilke velsignelser trengslene her i livet skal tjene til. Og alt sammen bare på grunn av Guds uendelige kjærlighet, som han viste mot oss i Kristus og hans forsoning, som gjør at de er fridd ut fra verden, og kan rose seg av Gud (v.1-11). I den andre delen viser apostelen oss selve den store hovedhensikten i Guds store frelsesverk, når han stiller opp mot hverandre de to stamfedrene. Denne ene: stamfaren for synden og døden. Den andre: stamfaren for rettferdigheten og livet: Adam og Kristus. Han viser at loven på ingen måte tilintetgjør Guds store frelsesverk ved at den åpenbarer syndens makt. Men tvertimot opphøyer det, ved at rettferdigheten og nåden deretter virkelig blir stor for sjelene (v.12-21).

 

Tidligere har Paulus vist at alle mennesker er under synd, at ingen kan rettferdiggjøres gjennom loven, men at vi rettferdiggjøres bare av nåde, ved troen på Kristus. Så understreker og opphøyer han her enda sterkere denne rettferdigheten ved tro, og taler nå om dens herlige frukter. Men her kommer han bare kort inn på dette, som han behandler mer utførlig i det åttende kapitlet. Her taler han særlig om hvor lykkelig de menneskene er, som er blitt rettferdiggjort ved tro. Slik begynner han:

 

1 og 2: Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet.

Her nevner Paulus straks de to vesentligste følgene av at Gud gjenføder og rettferdiggjør et menneske: først evig nåde og samfunn med Gud allerede her i livet. Og videre: håpet om den herlighet Gud skal gi etter livet her på jorden. Paulus fortsetter den første delen av kapitlet med å tale om hvordan de troende kan rose seg av trengsler, av at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, at Den Hellige Ånd er oss gitt, og at vi kan rose oss av Gud selv. Men dette er alt sammen bare naturlige følger av disse to store hoved-skattene. Hvem er så det lykkelige menneske som eier alt dette? Det viser Paulus aller først. Han begynner slik:

 

Da vi nå er rettferdiggjort av tro. For det første merker vi oss at han sier ikke: Da vi nå har levd et best mulig liv, så vil ikke Gud kreve mer av oss, men gi oss sin nåde og fred. Nei, han sier først: "Da vi nå er rettferdiggjort". Vi må være helt og holdent rettferdige, d.v.s fullkomne overfor Guds hellige lov. Noe mindre kan ikke tilfredstille Gud. Det har Paulus ettertrykkelig bevist i det foregående. I kap 2:13 og Gal 3:10 uttaler han dette spesielt konkret. Videre sier heller ikke Paulus: Da vi nå selv er blitt slik vi bør være etter loven. Vi har etter hvert fått et hjerte og et helliggjort liv, så loven og samvittigheten ikke lenger anklager oss. Og på dette grunnlag er vi selv blitt rettferdige. Nei, Paulus sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro". - Av tro, sier han. Altså rettferdige i en annens fullkommenhet. Hvordan det skjer, eller hva troen er, og hva det er troen lever på, det har han vist i forrige kapittel. Der sier han f.eks. i v.5: "Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige..", og i v.25: "han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".

 

Vi som er rettferdiggjort av tro, er altså mennesker som erkjenner at vi i oss selv er ugudelige, men har all vår trøst i "ham som rettferdiggjør den ugudelige". Som er fortapt med alt vårt eget strev med å omvende oss, ved vår anger, vår bønn og vår helliggjørelse, men til slutt fant all vår rettferdighet i ham som døde og oppstod for oss, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor 1:30). Hvem du så måtte være, og hvordan du så måtte ha det - er du bare en av disse fattige, og har du bare all ditt hjertes trøst overfor synden, i Kristus, så er også du en av disse Paulus taler om her. Og alt det han roser seg av, det tilhører også deg (se kap 4:24).

 

Fred med Gud. Dette er den første store hoved-skatten. "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud", eller "hos Gud". Vi er kommet tilbake i hans nåde og samfunn. Krigen er slutt. Det er stiftet fred. Der er noen som tror det her tales om den indre freden, som en sjel får ved troen på syndenes forlatelse. Men slik det lyder i grunnteksten, ser vi at ordene "fred med Gud" her egentlig betegner det fredsforhold som oppstår mellom Gud og mennesker ved rettferdiggjørelsen. Da oppheves den Guds vrede som hviler over dem som ikke tror på Sønnen (Joh 3:36), og Guds evige vennskap og samfunn kommer på nytt til dem*.

 

*eiränän poieistai echein, agein pros betegner det fredsforhold som stiftes mellom to parter som tidligere har vært i strid med hverandre. Verdslig lektyre dokumenterer også dette. Sammelikn også om pros i Apg 2:47, 24:16. Hvis det menes sjelens indre fred, så står det enten konkret (kap 8:6, 14:17, 15:13), eller det heter "fred fra Gud" (kap 1:7), eller "Guds fred" (Fil 4:7), o.s.v. Men aldri som her: "fred med Gud". Her tales det altså om fredsforholdet mellom Gud og mennesker, som gjør at Guds vrede er opphørt (konf.v.9). Ordet brukes også i samme betydning i Ef 2:14-15. Men av dette fredsforhold med Gud må det alltid følge en indre fred i sjelen. Den førstsnevnte og sistnevnte freden står derfor i samme forhold til hverandre som rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. (Olshausen, Meyer, Philippi m.fl.)

 

Men troens øye ser jo nettopp dette, og dermed kommer en salig fred i sjelen, som er en av troens første frukter, og som sammen med rettferdigheten er noe av Guds rike i mennesket. Skriften sier jo: "Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (Rom 14:17). Derfor er også kongen i dette riket skildret som Melkisedek i Salem, d.v.s. rettferdighetens konge i fredens rike (se Heb 7). Altså følger selvsagt også hjertets fred, når en har fått "hans rettferdighet som blir til evig tid". Derfor har vi nok omkring dette bibelordet også lov å tale om den freden. Men vi må holde klart for oss hva teksten egentlig taler om: freden hos Gud, det guddommelige vennskap og samfunn, som gjør at han ser på den troende som sitt elskede barn som er kommet tilbake til ham (Luk 15:20-24).

 

Også denne teksten viser at hvert menneske som ikke er blitt rettferdiggjort ved tro, er under Guds vrede og dødsdom. Mellom vreden og samfunn med Gud finnes det ikke noe ingenmannsland for noen som helst skapning. Er det sant, det apostelen sier, at bare de som er rettferdiggjort av tro, har fred med Gud, - ja så må konsekvensen være at den som ikke er blitt rettferdiggjort av tro, må være under Guds vrede, må stå i et krigs/kampforhold til sin Skaper. Og forholdet har sin bakgrunn i dette: Mennesket har falt fra Gud. Det har gjort opprør mot sin konge. Men denne synden, og alle de andre syndene dette mennesket bærer på, er nå utslettet i Stedfortrederens blod. Rettferdigheten som var krenket, er tilfredsstilt, og Gud selv er forsonet og står på nytt med farssinnet vendt mot alle mennesker. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv". "Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender".

 

Men saken er at så lenge de som er fiender ikke vil legge ned våpnene og vende tilbake i lydighet mot kongen sin, vende tilbake til hans fullbrakte nådestol, så vil hans dom måtte hvile over dem. Legg merke til hvordan Jesus taler i Joh 3: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne", men han fortsetter: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv". Men den som ikke tror, skal altså "fortapes", slik Jesus også tilføyer i v.18: "Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn". Og i v.36 sier døperen Johannes: "Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham". Vi merker hvordan alt følger av tro eller vantro. Gud er forsonet. "Han gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger". Han lengter og ser etter sin fortapte sønn. Det er bare én ting som mangler: at han kommer tilbake. Paulus sier det slik: "Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!". Det er bare dette som gjenstår.

 

Men hvis nå dette ikke skjer, at vi "kysser (d.v.s.hyller) Sønnen", da "blir han vred", "hans vrede blir opptent", og vi "går til grunne på veien" (Sal 2:12). De grove og frekke synderne har selvsagt Guds vrede over seg. At "foraktere", som ikke har noe som helst bruk for Herren, har Guds vrede over seg, det forstår vi også lett. Men dette gjelder så langtfra bare dem. Nei, Skriften taler like klart om dom selv over det mennesket som er uroet og vekket opp til frykt for Gud, men likevel ikke flyr til nådestolen og søker rettferdigheten av tro, men i strid med hans ord innbiller seg at de skal kunne opprette skaden gjennom sin kristendom, skal kunne minske sin skyld og redusere Guds vrede. Slike faller under samme dom, om de så kjemper seg til døde i egne gjerninger. Alt er forgjeves, så lenge de ikke "gir seg inn under Guds rettferdighet" og "kysser (hyller) Sønnen", men bare strever med å opprette sin egen rettferdighet gjennom sin anger, sin tro, bønn, bibellesning, avhold o.s.v. Alt er forgjeves. Den hellige Guds betingelser blir ikke tilfredsstilt. Deres kjærlighet til Gud blir aldri ekte, de elsker ham ikke fullkomment "av hele sitt hjerte". Det er ikke som det bør være med kjærligheten til sin neste. Det er alltid først og fremst seg selv. Det er ikke som det skal med renheten i hjertet, med oppriktigheten, de hater ikke syndene, o.s.v.

 

Og det som verre er, de kjemper mot Guds evige utvelgelse (Ef 1:4), kjemper mot Lammets ære, de "trår Guds Sønn under føtter og forakter paktens blod". Bare dette siste er jo nok til at de pådrar seg en forskrekkelig Guds vrede. Da blir det i sannhet "forferdelig å falle i den levende Guds hender" (Se Heb 10:28-31). Alle mennesker er altså under synden, vreden og dommen, så lenge de ikke har søkt forlikelsen gjennom Kristus alene.

 

Noe ganske annet er det med dem som har søkt denne forlikelsen, og "er rettferdiggjort av tro", har gitt opp alt sitt eget strev, ja anser det for skrap. De er blitt overbevist om at de er fortapt, og har gitt Gud ære ved å fly til forløsningen i Kristus Jesus. De er da, av Gud selv, rettferdiggjort, frikjent fra alle sine synder, og ikledd Kristi rettferdighet. Og i ham er Gud fullkomment tilfredsstilt. Han er den som fullkomment har oppfylt loven, "drept fiendskapet", og på nytt utbredt den evige nåden over menneskene. Nå er det fred med Gud. Nå er det slutt på all vrede, slutt på all tilregnelse av synder. Nå er det bare vennskap, samfunn, nå den beste kledningen, nå gjøkalven, nå gledesmåltid, nå på nytt barneforholdet.

 

Den troende sjelen er ikke mer sin egen, må aldri mer selv gjøre regnskap for Gud. Det gjør han som er "for Guds åsyn for vår skyld". All den synd som den troende enda, ja daglig, faller i, er utsonet av Ham. Han er rettferdiggjort "av tro", og er alltid rettferdig - bare i "Den Elskede". Å, tenk for et vennskap! Gud er i seg selv den evige kjærligheten, og han ser nå på nytt sitt barn ikledd all den rettferdighet og velbehag som han i skapelsen selv hadde gitt menneskene. Ja det de nå er ikledd er ennå større, for det er selve Sønnens velbehag for Faderen. Nå ser Gud oss bare i ham som i all sin guddommelige fullkommenhet er for Guds åsyn for vår skyld. Da passer det ikke å tale, slik vi ofte hører, som om Gud på grunn av våre synder bare aller nådigst tåler oss. Nei, det er tvertimot slik Skiften lærer oss, at han ikke en gang tilregner oss syndene (kap 4:8), men ser oss bare i Kristus, og derfor rett og slett har sin "lyst" og sin "glede" i oss (Jes 62:4-5). Vi er "Herrens elskede som skal bo trygt hos ham" (5Mos 33:12). For vår rettferdighet i Guds øyne er ikke vårt, men Guds eget verk. Og Gud er alltid tilfreds med det han selv har gjort!

 

Så blir da det store spørsmålet bare dette: Er vår rettferdighet helt og holdent Kristi verk - eller består den også noe av vårt eget? Består den i noe vi selv er eller gjør, da er det ikke noe en kan stole på. Da er der straks "flekker og rynker". Men skjuler bruden seg bare i ham, Den Elskede, da er hun, slik Paulus uttrykker det, virkelig "uten flekk eller rynke eller noe slikt" (Ef 5:27), og slik hun beskrives i Salomos høysang: "Alt er fagert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noe lyte på deg". Slik må det jo også være, når Jesus selv kunne si: "Den som er badet, er jo helt ren". Og tenk da for en fred og samfunn vi har med Gud som er selve kjærligheten!

 

Her er det viktig at vi merker oss ordet "har" - "vi har fred med Gud". Paulus sier ikke: vi kjenner freden med Gud, men altså "vi har". Av sammenhengen det står i: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus", forstår vi at dette vi "har", det er noe vi har slått fast, om en sannhet utenfor oss, og som vi derfor i tro til Guds løfter må holde fast på. Og det blir en kamp, ofte under de største prøvelser, mens Gud kanskje for en tid skjuler seg for oss, og vi kan være i de bitreste anfektelser på grunn av synden. Loven anklager oss, samvittigheten dømmer oss skyldig, og djevelen skyter sine ildpiler i hjertet. Da er et slikt Guds samfunn og vennskap det vi minst av alt opplever - i oss selv! Dette er lidelser alle Guds barn helt sikkert vil måtte oppleve: at de ikke kjenner nåden i hjertet sitt, men bare mørke, tørke og død. Da er det om å gjøre at vi vet, og minner oss selv om, hva Gud har gjort, og løftene han har gitt oss. Og så må vi, som Abraham: "på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære".

 

Her kunne noen tenke: Tidligere er det jo sagt at den striden vi har med Gud, den skal også føre til en salig fred og ro i samvittigheten. Hvordan kan det da være at det er det motsatte vi opplever, hvis vi virkelig eier denne freden med Gud? Det er viktig å få avklart et slikt spørsmål. Derfor vil vi gjerne gå litt nærmere inn på denne freden.

 

Først må vi da legge merke til at vår indre fred må være grunnet på et stort og salig forhold: at vi er under Guds nåde og vennskap. Men vissheten om dette må vi ha fra Guds urokkelige ord og løfter - altså totalt uavhengig av om vi kjenner noen stadfestelse på dette i hjertet vårt! Visst får vi også innimellom smake Guds velsignelse, når hans ord "kommer til oss", når han lar "fred komme over oss som en bekk" (Jes 66:12) og gir sitt følbare vitnesbyrd i sjelen: "du er min". Men vi må aldri tro at en slik opplevelse av nåden alltid skal gis oss. Tvertimot er det et kjennetegn på hvordan Gud øver oss i troen, når han fullstendig kan skjule sin nåde, og lar oss oppleve det som om han ikke vil ha noe med oss å gjøre.

 

Hvordan skulle vi da ha fred? Jo, da er det om å gjøre at vi med en fast tro hele tiden holder oss til hva Gud, på tross av alt dette vi erfarer, har gitt og lovet oss i sin elskede Sønn. Vite og grunne på Skriftens ord om at Gud er trofast, at nådepakten er en "evig pakt" (Jes 55:3, 54:8), uansett hvordan det skifter i det vi føler og erfarer. Det er jo disse ordene som er "Guds kraft til frelse", som altså virker den frelsende tro - men også holder den i live ("han er troens opphavsmann og fullender" Heb 12:2). På disse ord kan jeg tro at alle mine synder er forlatt, og at Gud er nådig mot meg. Da har jeg en mektig og salig fred i sjelen. Da taler jeg med Gud som med en forsonet og glad far. Da skjelver jeg ikke for dommen og evigheten, men er blitt overbevist om at min fred skal bli fullkommen, når jeg får se ham som skal komme i skyen på samme måte som han fór opp - med sine sår som han hadde vist disiplene sine, så de gikk fra tvil til visshet og fred (Joh 20:19-20). En slik fred har vi bare i at vi "er rettferdiggjort av tro".

 

Både vår rettferdighet og vår fred skal vi altså bare ha ved tro.

 

Denne freden på grunn av Kristi sår, er et sterkt tegn på en forsonet tilstand. Men når Herren kommer igjen, skal de samme sårene føre en rystelse over alle dem som ikke er forsonet med ham. "De skal se hen til ham som de har gjennomstunget". Da skal de fly fra hans åsyn og be om at fjellene skal falle over dem og skjule dem. Noe av dette opplever disse ofte allerede her i livet. Det er et tegn på hvordan det står til med sjelen. Luther sier: "En sannferdig og god samvittighet har fred når Gud er nær, men skjelver når Gud synes fjern". Den troende blir trøstet når Kristus åpenbarer seg. Men da blir den ufrelste uroet. Guds barn sier: når jeg kan tro at det er sant, alt det som er skrevet om Kristus, da er jeg trøstet. Den ufrelste, derimot, uroes nettopp ved tanken på om det var sant, alt det Skriften inneholder om Kristus.

 

Legg nøye merke til dette tegnet! Det forteller sannheten om ditt forhold til Gud og til dine synder. Det vitner om det er så at du har inngått forlik med dommeren, om du har din daglige plass ved nådestolen og tar dine synder fram der for at de kan bli tilgitt. Eller om du tvertimot holder deg unna Gud, og ikke taler med ham om syndene dine. Det stod ikke godt til med David, da han "tidde", og ikke bekjente sine synder for Gud (Sal 32:3-4). Når han derimot bekjente sine synder, og fikk forlatelse, da fikk han en fred så han kunne synge i hjertelig glede: "Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult" (v.1). Han sier: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld. Sela. Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne. Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå" (v.5-6). Dermed forkynner han at de hellige ikke er fri for synd, men at deres fred bare består i at de bekjenner syndene sine, og får tilgivelse.

 

Slik er altså fred i samvittigheten avhengig av om vi har fått forlatelse for syndene. Mens derimot en stadig redsel for Gud vitner om en uforsonet tilstand. Men det må ikke oppfattes som at all uro og frykt overfor Gud vitner om en slik tilstand. Både Davids salmer og alle de helliges historie vitner klart om at Gud kan bekymre og forskrekke sine hellige, så de ikke opplever noe som helst annet enn at Gud er vred på dem. Da skjelver de virkelig, og deres "hjerte stønner så de må skrike ut" (Sal 38:9). Men legg merke til forskjellen: dette er ikke deres egentlige liv. Det er noe som inntreffer, men går over. Deres egentlige liv er fred og et fortrolig samfunn med Gud (Sal 97:11). Paulus sier: "Åndens attrå er liv og fred" (Rom 8:6). Og i 8:15 sier han: "Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, far!" Men dels etter store Guds prøvelser, dels på grunn av synden som ennå henger fast ved oss, og svakheten i troen, så skjer det at også de hellige av og til skjelver*. Dette er da ikke tegn på noe fundamentalt galt, når vårt liv samlet sett er et liv i forsoningen og troen. Tvert imot ville det være et betenkelig tegn, om troen og freden aldri skulle ristes gjennom slike ting vi just har nevnt. De helliges historie er ikke slik.

 

*Men i tillegg finner vi også, her og der, noen mennesker som aldri synes å få fred. De går der uten noen som helst erfaring av livet med Gud. Noen også med en udefinerbar engstelse. Dette på tross av at de synes å ha søkt rettferdighet og fred, bare gjennom troen. En slik tilstand kan ha sin grunn i en eller annen fysisk eller psykisk sykdom i legemet.

 

Det er noe ganske annet når sannheten er at mennesket egentlig lever et liv fjernt fra Gud, og i frykt ved tanken på dommen. Dette vitner om en falsk, uforsonet ånd. Dette er grunnen til at "de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille. Det er ingen fred" (Jes 57:20-21). Av disse sover de fleste så tungt, bedratt i en falsk fred, slik Job skildrer det: "de synger til tromme og sitar, og gleder seg ved fløytens låt. De lever sine dager i lykke, og i et øyeblikk farer de ned i dødsriket" (sv: til dødsriket fara de i frid) (21:12-13). Andre, derimot, er klar over sin uforsonte tilstand, og er urolig i sin ånd, eller har en skjult anelse om den dommen som hviler over dem. Et slikt menneske kan f.eks. kaste seg inn i gode gjerninger, enkeltvis eller gjennom organisasjoner, eller til og med i bønn og bibellesing. Men tanken på dommens dag og evigheten uroer dem alltid på nytt. De kan aldri bli overbevist om at det ikke fremdeles mangler noe for at de kan bli frelst. Men de håper at det skal rette på seg. At de skal finne fred slik de har det.

 

Mange omtolker Guds bud og krav så de blir mulige å oppfylle, og regner med at da er alt i orden. Slik svever sjelen deres på det stormende havets bølger, opp og ned. Det er alt sammen som Gud selv sier: "Det er ingen fred". Når de plutselig opplever at Herren er nær, kanskje gjennom åpenbare straffedommer fra Gud, eller de ser døden kreve sine ofre, da skjelver de. Slik var det også med fiskeren fra Betsaida (Luk 5). Han kunne tie om sine synder, så lenge Herren bare forkynte fra båten hans. Men den dagen Herren viste seg i sin allmakt, i den store fiskefangsten, da så Simon hvem denne Herren var som stod overfor ham. Da falt han ned for Jesu knær og sa: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" Slik er det med de fleste mennesker. De synes å ha fred, men bare så lenge de ikke opplever at Gud uroer dem. På et øyeblikk er det slutt på freden deres, når Herren er nær.

 

Måtte hver eneste én i hjertets oppriktighet spørre seg selv innfor Herren: Har jeg fred med Gud? Har jeg søkt, og funnet forsoning? Kan jeg her og nå møte Dommeren? Er min egentlige tilstand slik at jeg har mest fred når Gud synes å være nær meg, og at jeg merker tvilen når jeg savner hans nærvær? Eller er det heller slik at jeg har mer fred så lenge jeg kan skyve fra meg slike spørsmål som Gud og evigheten? Slik kan du vite hvordan det står til med samvittigheten din.

 

Nå har vi kanskje sett forskjellen på de troendes mer tilfeldige anfektelser, og uroen hos en som er uten livet med Gud. Men gjennom denne teksten vår må vi alltid huske den sannheten at det er bare når vi "er rettferdiggjort ved troen" at vi har en sann fred i sjelen. Det er to hovedårsaker til at menneskene ikke har fred med Gud. Vi nevner det på nytt: Noen lever ubotferdige. De vil ikke tale ut med Gud om sine synder, men vil leve i urettferdighet. Andre vil nok søke Guds nåde og fred, men finner den aldri. Og grunnen er at de ikke søker den "ved troen", men gjennom sitt eget strev med å omvende seg - som aldri kan bli fullkomment. Da går det som noen vitner om: "Jeg falt, stod opp, men falt på nytt. Jeg gjorde det jeg før hadde skydd, og kjøpte dyrt min kortvarige fred med en langvarig kamp".

 

Hvis du søker og bare venter på noe godt som du selv skal oppleve, - om det så er noe så rett som en riktig anger og tørst etter nåde, et åndelig liv i sjelen - og ikke gir opp alt sammen, og kommer som en "ugudelig" og "død", og får ta imot alt i Kristus alene - da vil du aldri få den rette freden i sjelen. Bare den som gir opp alt han selv er og kan, og anser seg fortapt, og så fester sin tro bare til det som er fullkomment: Kristi verk for oss. Bare den har fred. Det er å være rettferdiggjort "av tro", - gjennom en annen. Dette vil Paulus understreke, når han ikke bare sier at vi er blitt rettferdiggjort av tro, og derfor har fred med Gud, men også føyer til:

 

"Ved vår Herre Jesus Kristus". Det er ikke på grunn av noe som helst godt i eller av oss selv, at vi har fred med Gud, evig nåde, og Skaperens vennskap. Det har vi bare gjennom, eller "ved vår Herre Jesus Kristus". Uttrykket "ved" viser til en mellommann, en stedfortreder. Og det er viktig å holde klart for seg den situasjonen vi har når en mellommann, en stedfortreder opptrer på våre vegne. Vår Herre Kristus er "mellommannen mellom Gud og mennesker" (1Tim 2:5). Det var bare han som kunne inngå fred mellom Gud, som er hellig, og menneskene som er fulle av synd. Uten mellommann kan ikke en hellig Gud ha vennskap og samfunn, og en pakt med syndige mennesker.

 

Fra skapelsen av har Gud hatt tre pakter med menneskene, eller tre veier for menneskene til frelse og samfunn med ham. Den første pakten mennesket levde under med Gud, var det åpne samfunnet mellom Gud og mennesket, slik det var skapt av Gud, før det falt, fullstendig rent og uten synd. Den andre var lovens pakt. Og den tredje var nåde-pakten. For den første pakten behøvdes ingen mellommann eller stedfortreder, for menneskene var rene, uskyldige. De kunne selv oppfylle Guds vilje, og kunne tale åpent med Skaperen i fortrolig samfunn.

 

Under den andre pakten ble menneskene gitt en mellommann, men ikke til soning for overtredelsene. Bare som en ombudsmann mellom Gud og folket. Moses hadde ikke det som var nødvendig, den rettferdighet som loven krevde. Men han bar fram ord fra Gud til folket, og fra folket til Gud. Under den tredje pakten, nåde-pakten, er Jesus Kristus en sann mellommann til vår forsoning. En mellommann som ved sin fullkomne oppfyllelse av loven grunnla en evig fred mellom Gud og menneskene. "Han er vår fred" (Es 2:14). Han er mellommannen og fredsstifteren mellom Gud og menneskene. Det var ved denne "store yppersteprest" Gud "forlikte alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene". Bare gjennom ham kunne syndere komme fram for den hellige Gud, få forlatelse, bli rettferdiggjort og dermed Guds elskede barn. Det er dette som heter å "ha fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus".

 

At det er utelukkende gjennom ham og i ham vi har fred med Gud, det er det helt avgjørende som vår tro og vårt sinn må være opptatt med. Både det å få bli i troen, og det å ha fred med Gud, avhenger av dette. Som sagt tidligere: om nåden og rettferdigheten til en viss grad skulle være avhengig av noe mennesket kunne bidra med, om enn aldri så lite, så ville det straks være noe ustadig, noe som vaklet, som en ikke kunne stole på. Derfor har apostelen her to ganger på rad minnet oss om at det er bare ved vår Herre Jesus Kristus vi har denne fred med Gud. Nå tilføyer han på nytt:

 

Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Med disse ordene fortsetter Paulus å forklare det han sa i det første verset. Sammenhengen er: nå har vi fred med Gud gjennom/ved vår Herre Jesus Kristus. For ved ham har vi fått adgang til denne nåde som vi står i. Forklaringen på at vi har "fred med Gud", er altså at vi har fått adgang til en nådestand, et nåderike. Og denne adgangen til nåderiket har vi fått ved troen. Vi fikk den fra første stund vi trodde, tok vår tilflukt til Kristus, og så lenge vi blir værende i en slik tro. Det rettferdiggjorte menneskets nådestand, eller liv under nåden, er da en stor, sammenhengende helhet: Når det gjelder dens begynnelse sier altså Paulus: "vi har fått adgang". Når det gjelder fortsettelsen, i nådestanden her i livet, sier han: "Vi har fred med Gud". Og når det gjelder nådestanden etter dette liv, sier han: "Og vi roser oss av håp om Guds herlighet".

 

Ordet "adgang til denne nåde", er et ord som er fullt av himmelsk trøst for fattige syndere. Skriften lærer at vi har en vedvarende, en evig adgang til denne nåden. Paulus sier andre steder: "Gjennom ham har vi adgang til Faderen" (Ef 2:18, 3:12). Og i Heb 10:19-20 kaller han det "frimodighet i Jesu blod, til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød". Å, for en evig trøst dette er, at denne adgangen, denne frimodighet til å gå inn i helligdommen, denne nye og levende veien gjennom forhenget, alltid står åpen for oss! Det er dette som er trøsten i alt som skjer, hva jeg så enn måtte oppdage var galt med meg. Ja, om jeg så skulle oppdage at jeg til nå ikke har hatt den rette tro, men vært bedratt og falsk, som Judas eller trollmannen. Også han, som "lå i bitterhets galle og i urettferdighets lenker" hadde adgang til nåden. For Peter sa til ham: "Omvend deg - og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt!" (Apg 8). Også den som var "lunken", og som Herren talte så hardt til: "jeg vil spy deg ut av min munn", hadde likevel adgang til nåden. For Herren føyde til: "jeg råder deg at du kjøper av meg: Gull"..o.s.v.

 

Så lenge det ennå heter idag er det altså hjelp å få, fordi vi alltid har adgang til nåden. Idag kan vi begynne å søke til denne nåden. Fordi vi har denne adgangen, formaner apostelen oss: "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid" (Heb 4:16). Grunnen til alt dette er at denne adgang har vi bare "ved vår Herre Jesus Kristus", en yppersteprest som kan ha medlidenhet med våre svakheter (v.14-15), en "yppersteprest til evig tid" (Heb 6:20). "Han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem" (Heb 7:24-25). At vi ved troen til enhver tid kan forbli i nåden, er dels fordi vi har denne vedvarende adgangen, dels fordi vi har nåden bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Dette sier Paulus noe om gjennom de knappe ordene som nå følger:

 

Som vi står i - "denne nåde som vi står i". Dette korte uttrykket betyr egentlig "stå fast", "bli stående" (se 1Kor 15:1, 2Kor 1:24, Ef 6:13, 1Pet 5:12, Joh 8:44). At vi ved troen til enhver tid kan "stå", eller "bli stående", i nåden, det har jo sin grunn i hvor fast selve nåden er. Og den har igjen, som vi nylig sa, sin grunn i at vi har den bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Hvis det var slik at nåden og rettferdigheten innfor Gud i noen som helst grad var avhengig av noe i eller av oss, da eide vi ikke lenger noen nådestand, ikke mer en "evig" nådepakt. Nei, vi ville ikke et øyeblikk være under Guds nåde - fordi vi aldri et øyeblikk er uten synd, eller er fullkommen overfor loven.

 

Legg nøye merke til dette! Var det slik at vi hadde Guds vennskap bare de gangene vi selv er mer kristelige og mindre skyldige til straff, men var derimot utenfor nåden når vi hadde syndet og falt, da måtte jo rettferdigheten være noe vi kunne oppnå gjennom loven. Nei, slik kan det ikke være. For hvis det var slik, og vi på et eller annet tidspunkt hadde oppnådd rettferdighet ved loven, så måtte vi jo på det tidspunkt være fullkomne etter loven. Vi måtte da være så fullkomne i hjertets kjærlighet til Gud og vår neste som loven krever. Men Paulus har jo gjennom de tre første kapitlene nettopp bevist at det ikke finnes ett eneste menneske på jorden som er rettferdig overfor loven.

 

Den tanken at vi i oss selv, når vi lever et best mulig kristelig liv, skulle behage Gud, men miste hans nåde når det går dårligere med vår kristendom, er den groveste villfarelse. For sannheten er at vi ikke et eneste øyeblikk er så hellige at vi kan behage ham, om han så på oss. Derfor må vi særdeles sterkt fastholde at Kristus ene og alene er vår rettferdighet innfor Faderen. At han "for vår skyld" fullkomment oppfylte alt det loven noen gang krever, og til slutt, i sin død, helt og holdent drepte fiendskapet, så vi fikk en evig fred hos Gud, slik Paulus sier det i Ef 2:14,16: "Han er vår fred - og har drept fiendskapet på korset". Krysostomus sier til dette: "Det kan ikke sies mer ettertrykkelig. Han sier ikke bare borttatt, eller oppløst, men det som er ennå mer ettertrykkelig: drept, eller avlivet, slik at det aldri mer kan komme til live igjen".

 

Så er det da slutt på Guds vrede for syndens skyld, - over dem som tror !

 

Den kjærlige fars vrede, som vi opplever når han oppdrar, riser og tukter oss for våre synder, må ikke forville noen. Den vreden er full av nåde. Det vi nå har talt om, er en vrede som gjør at han fordømmer og forkaster synderen. Denne vreden eksisterer ikke mer for dem som er i Kristus Jesus, som Paulus også uttrykkelig sier det i Rom 8:1. Vi lover og priser evindelig den velsignede Herrens navn, for dette. Alle som "er rettferdiggjort av tro", og blir værende i denne tro, har en evig fred hos Gud, et evig vennskap. Denne troen virker sannelig et herlig Guds verk i sjelen. Den gjør oss til nye mennesker, vi får Den Hellige Ånd, og den virker at vi angrer synden, elsker rettferdigheten og begynner å leve livet på en ny måte. Men det er ikke noe av dette som gjør at vi "står i" denne nåden, eller blir værende i samfunn med Gud. Grunnen er bare at vi ved troen er ikledd Kristus. Bare dette at Kristus i vårt sted står rettferdig innfor Faderen. Derfor er det bare ved troen på ham vi blir stående i nåden, i samfunn med Gud.

 

Peter formaner oss til å strebe etter troens frukter, og sier at gjennom disse "gjør vi vårt kall og utvelgelse fast" (2Pet 1:10). Med dette mener han at vi gjør vårt kall og utvelgelse fast - for oss selv, gjennom disse vitnesbyrd om at vår tro er ekte (se 1Joh 3:18-19). Men selve nådestanden hos Gud har vi bare gjennom Jesus Kristus. Dette taler våre kirkefedre så klart om i Konkordieformelen: "Det betyr ikke at det bare er i begynnelsen av vårt kristenliv, at troen holder seg til rettferdigheten og saligheten, og at så disse gjerningene etter hvert skulle være det som skulle bevare (conservare) troen og den rettferdigheten og saligheten vi hadde mottatt. Men for at vi skulle få en god stadfestelse, ikke bare på at vi hadde mottatt rettferdigheten og saligheten, men også at vi får beholde den, så sier Paulus i Rom 5 klart at det er bare ved troen vi ikke bare er kommet inn under nåden, men også at vi får stå i nåden og roser oss av håp om Guds herlighet hjemme i himmelen. Han sier m.a.o. at både begynnelsen, fortsettelsen og slutten får vi altså bare ved troen".

 

Så er da denne store og trøsterike sannheten viss, og bekreftet fra Skriften: Ingen fall eller skrøpeligheter, ingen skifting fra lysere til mørkere tilstand, kan oppheve eller rokke ved vår nådestand, - så lenge vi lever i troen på Kristus og ikke helt faller fra ham. Nei, all synd som kan tenkes å ramme oss gjennom livet, skal bli utslettet og oppveid i det guddommelige nåderiket, det som ble grunnlagt ved nådepakten i Kristus. Alt skal bli utslettet av den evige ypperstepresten. Det var jo for alle våre misgjerninger at han med sitt eget blod gikk inn i himmelen, for at han skulle være vår talsmann hos Faderen, som Johannes sier: "Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige". Denne talsmannen, og denne nådepakten, er sterkere enn alt det som kan tenkes å inntreffe gjennom hele vårt liv.

 

Når de troende opplever at Åndens lys åpenbarer all slags synd i deres liv, og anklager dem, da kan troen bli satt på mange og store prøver. Én er slått over ende i store fristelser. Nå kjenner han forferdelige anklager i samvittighen, og sukker: jeg har hatt et åpenbart fall. Jeg er falt ut av nåden. En annen klager under stadig press av fristelser: hjertet mitt er falskt. Det elsker jo synden. Det er vaklende og svakt. Jeg er ikke på vakt som jeg burde være, o.s.v. En tredje opplever en langvarig tørkeperiode. Innvortes kjenner han seg død, som om han sover. Han sukker og vet ikke hvordan han skal bli virkelig åndelig våken og gudfryktig. All den synd og fordervelse vi har arvet fra Adam, blir vi virkelig kjent med når Ånden kaster lys over det, og anklager.

 

Er det virkelig sant at all denne elendigheten helt kan bli skjult av nåden? Nei, hvis nåden var det aller minste avhengig av noe hos oss, da var det umulig. Men nå vil det vise seg om du tror disse ordene som sier at vi står i nåden - bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Tviler du på at all denne elendigheten du hadde med deg til nådestolen, kan bli skjult av nåden? Da må jo din tro, i alle fall til en viss grad, være grunnet på noe du kan bidra med selv, og som du nå ser vakler på grunn av dine synder. Eller også må du mene at Guds Sønn ikke er noen fullkommen frelser og talsmann i Faderens øyne.

 

Nå er vi ved et særdeles viktig punkt: Hvor viktig det er å holde fast på disse ordene: "ved Jesus Kristus", og skrive dypt inn i hjertet denne sannheten at vår rettferdighet og fred hos Gud har vi bare i ham som er for Guds åsyn - for vår skyld. Hvis ikke, da er det forkastelig og løgn, alt det Skriften vitner om disse ting. Hvis rettferdigheten i aldri så liten grad skulle kunne oppnås gjennom loven, "da er altså Kristus død uten grunn" (Gal 2:21). "For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet satt ut av kraft" (Rom 4:14). Så har vi da i sannhet en evig nåde hos Gud, - hvis vi har den bare "ved vår Herre Jesus Kristus".

 

Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Dette er nå den andre store hovedhensikten som uvilkårlig følger av den første. Vi er blitt rettferdiggjort av tro og har fred med Gud, fordi vi har samfunn med ham som er himmelens og jordens Skaper og Konge, og er hans barn. Da er det både helt naturlig og selvsagt at vi er hans arvinger, og skal innta det riket som er beredt oss fra verden ble til. Vi skal oppleve den herlighet og salighet som Gud i begynnelsen skapte menneskene til. Nå har han gjenløst oss så dyrt, og forbereder oss med sin Ånd til denne arven. "Er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger" sier Paulus i Rom 8:17. Det tales egentlig lite i Skriften om denne arven, den evige herligheten. Mens det derimot tales mye om hvordan vi kommer til nåden, og blir bevart i den. Og grunnen er uten tvil nettopp den, at denne arven er en helt naturlig følge av at vi har fått nådelivet. En annen grunn er nok at ingen mennesker på jord har opplevd den evige herligheten. Derfor kan heller ikke tanker eller ord skildre den herlighet Gud skal gi oss når han en gang feirer Lammets bryllup, og lar sine venner få oppleve den fullkomne gleden. Den herligheten "som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte".

 

Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Han sier vi roser oss av håpet. Han sier ikke bare at "vi har det håp", men at vi roser oss av det. Ordet betyr at vi har en triumferende visshet i vårt håp. En visshet som også gjør oss så glade og salige at vi ikke kan tie om dette, men synger og vitner om hvor lykkelige vi er, som har fått denne nåden og skal få oppleve Guds herlighet. Og denne vår ros bygger bare på Gud, på det Gud har gjort og på hans ord. Det er altså det motsatte av den ros, eller ære, Paulus taler om i Rom 3:23,27, som gjaldt kjødet, vår egen verdighet. Den ros det nå tales om, har sin grunn i at vi er blitt rettferdiggjort ved troen på ham som døde og oppstod for oss. Derfor er det både en rett og kristelig ros, for i den gir vi Gud ære. Ikke noe menneske har selv noe å rose seg av (Jer 9:23-24, Ef 2:9). "Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt" (Jes 45:25).

 

Den som aldri roser seg av ham, av den nåde og frelse som er Guds eget verk, han ærer ikke Gud, men oppfører seg tverimot som om han ville si: jeg vet ikke sikkert om en kan stole på det Gud har gjort og sagt. Jeg er ikke helt sikker på om Kristus er en fullkommen mellommann, om hans blod renser fra alle synder, så vi kan være velbehagelige for Gud. Jeg vet ikke om det er til å stole på at Gud til slutt skal gi oss sin herlighet. Med sin uvisshet gir dessverre også troende mennesker uttrykk for samme tvil om Guds verk, når deres tro er så svak at de ikke roser seg i Herren. Men vi bør i alle fall forstå at en slik uvisshet ikke gir Gud ære.

 

Men den som har gitt opp alt sitt eget, og nå bare setter sin lit til "ham som rettferdiggjør den ugudelige" - et slikt menneske ser ingen grunn til å leve i det uvisse og la være å tale om det som bare Gud har æren av: Guds nådegjerninger, som har gjort ham til Guds barn og arving til den evige herlighet. Kristus sier: "Gled dere over at navnene deres er innskrevet i himmelen!". "Vi roser oss", leser vi:

 

av håp om Guds herlighet. Dette uttrykket kan bety både den herlighet Gud selv har, og den herlighet han skal gi sine troende. Men dette er jo egentlig en og samme herlighet. Gud skal virkelig gi oss av sin egen herlighet, slik Kristus sa det: "den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett" o.s.v. "Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, forat de skal se min herlighet, som du har gitt meg" o.s.v. (Joh 17:22-24). Er det noen mennesketanke som kan fatte alt det slike ord innebærer? Og at dette gjelder alle troende, helt til verdens ende, det sier Herren uttrykkelig i v.20: "Jeg ber ikke bare for disse (apostlene), men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg". Og så følger disse Herrens ord om at "den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem". Hvem kan da fatte høyde og dybde i den herligheten Gud skal gi oss? Johannes sier at han ikke kan fatte det: "Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi se ham som Han er".

 

Her må vi legge nøye merke til at når han sier at de roser seg av håpet om Guds herlighet, så uttaler Paulus dette før han har begynt å tale et eneste ord om helliggjørelse og gode gjerninger. Han viser at dette håpet grunner de ikke på helliggjørelsen, som følger av troen. Men sier at når "vi er rettferdiggjort av tro", så har vi straks både fred med Gud og håp om Guds herlighet. Nådebarna har (naturligvis) sin arv i himmelen straks de er født på ny. Det er jo denne arven de er født til. Vi ser også at de som den første pinsedagen fikk troen ved å høre Peters forkynnelse, straks deltok i det kristne samfunn i hjemmene hvor de "brøt brødet og holdt måltid med fryd og hjertets enfold" (Apg 2). Det samme leser vi om den etiopiske hoffmannen, og fangevokteren i Filippi.

 

Straks de hadde kommet til troen, kunne de fryde seg. De behøvde ikke først oppleve at de modnet i nåden, eller se fruktene som skal komme av troen. De hadde fått et frelst og glad hjerte, straks de hadde hørt forkynnelsen om den nåden de eide i Kristus. Og et slikt hjerte som lever på Guds nåde i Kristus Jesus, kan ingen ha uten at de tror de har nåden her i livet, og herligheten i himmelen. For hvis vi ikke skulle tro vi fikk herligheten i himmelen, hva skulle så nåden her i livet tjene til? Riktignok kunne vi gjennom Åndens frukter få større visshet om at vår tro var ekte (som apostelen tenker på i 2Pet 1:10-11), men selve troen og håpet må allerede før det kommer noen frukt, være grunnet utelukkende på akkurat det som Gud har lovet, d.v.s. ikke bare syndenes forlatelse, men også evig liv.

 

Må vi så alle vokte oss for den farlige villfarelsen, at et troende Guds barn ikke straks skulle være ferdig til å gå like inn i himmelen, men først måtte modnes i nåden og ha noen Åndens frukter. For det er en falsk og farlig oppfatning. Riktignok kan en slik modning føre til et større mål av herlighet, en større glans, som Skriften taler om noen steder (1Kor 15:41-42, Dan 12:3). Men selve riket, barneretten og arven, har vi bare ved troen alene. Og om vi så opplevde hundre år i nådens oppfostring og tilvekst, så ville vi med det ikke ha noe som helst større håp om Guds herlighet. I samme øyeblikk en synder kommer til troen og nåden, er han kledd i bryllupsklærne og kan gå inn i herligheten. Røveren på korset, og apostelen Johannes som hadde levd hele livet sitt i Kristi tjeneste, fikk begge - av samme nåde - det evige livs gave. I Kolosser-brevets tredje kapittel aner vi litt av tilstanden i denne menigheten, når vi ser hvor alvorlige formaninger Paulus mente de trengte. Likevel oppfordrer han dem i det første kapitlet i samme brev til "med glede å takke Faderen som gjorde dem skikket til å få del i de helliges arv i lyset".

 

Slik følger da håpet om frelse og Guds herlighet allerede med nåden, når troen fødes. Akkurat som en jordisk arverett bare beror på en fødsel. Måtte vi da ikke bare være fornøyd med å eie, men også "rose oss" av dette veldige håpet! Da gir vi Gud ære, og samtidig styrkes all vår åndelige kraft i striden. "Frelsens hjelm" er et viktig våpen (Ef 6:17). Vi kommer nok ikke bare til å oppleve at vi blir trøtte i livets motgang, men også å få mange sår, mange glødende piler, så sant vi virkelig kjemper striden for kronen. Da er det sannelig nødvendig at vi oppliver og styrker vår Ånd med håpet om Guds herlighet og evig liv. Sløres blikket ditt på det salige målet, den herlige kronen? Skynd deg da straks til de store, evige grunnvollene for det salige håpet! Gud er trofast og allmektig, derfor skal vårt håp ikke gjøres til skamme.

 

Får bare løftene i Skriften øke din tro, da ser du straks hvor umåtelig rik og salig du er. Se på alt det Gud har gjort fra verden ble skapt, og spør deg selv om det kunne være mulig at Gud ikke hadde noe større mål med å skape menneskene, enn at de etter en tids lidelse på jorden, til sist skulle bli til ingenting! Bare menneskesjelens evner er nok til å overbevise deg om noe annet. Og videre: skulle Gud ha gitt sin Sønn i en blodig martyrdød - bare for noe timelig godt? Har Gud sendt sin Ånd i våre hjerter for først å knuse oss, og deretter trøste og helliggjøre oss, har han gitt oss korset og all den tukt vi hver dag behøver - og fremdeles kan du være usikker på hva alt dette er forberedelser til? Til slutt: Gud har gitt oss alle løfter om evig liv, og så skulle han til slutt bedra oss? "Herre, øk vår tro!" Det er bønnen vi trenger å be for at vi "like til enden kan holde fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av".

 

3: Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,

4: tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp,

5: Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.

Å være i samfunn med Gud og ha hans vennskap er så stor en lykke, og vi får så herlig Åndens lys når Guds kjærlighet flyter til våre hjerter. Da opplever vi at selv lidelse og motgang, som vanligvis knuser alle menneskers trøst og mot, tvertimot gir oss en ny, rik og åndelig trøst. I dette kapitlet er Paulus opptatt med å vise at da det altså er ved troen vi blir rettferdiggjort, så er vi frelst og salige. Da er hele målet med livet vunnet. Da er alt vel for tid og evighet. Som han har sagt, så er vi da salige Guds barn og himmelens arvinger, - og da har vi fred med Gud, eller et evig vennskap, og roser oss av håp om Guds herlighet.

 

Men Paulus vil samtidig avklare forholdet med den store motsigelsen som ligger i alle de troendes lidelser på jorden. Hvordan kan jeg være salig, når alt mulig bittert treffer meg så hjertet mitt daglig må lide*? Da skynder Paulus seg å svare: det forholdet er tvertimot et nytt bevis på vår salighet. Det er et resultat av at vi oppdras for himmelen. Derfor ikke bare tåler vi dette, men vi "roser oss også av våre trengsler". Trengslene er et nytt stort og godt bevis på den kjærlighet vår Far i himmelen omgir oss med. Dette opplyser og trøster Ånden oss med, og derfor kan vi prise ham. Tidligere har Paulus sagt at da vi nå er rettferdiggjort av tro, og har Guds vennskap, "roser vi oss av håp om Guds herlighet". Nå tilføyer han:

 

*Dette at så mye lidelse rammet Jesu etterfølgere, at de var en forfulgt og elendig hop på jord, var spesielt jødenes innvendig mot troen på Jesus. En jøde hadde jo nemlig store problemer med å tenke seg Guds nåde og Messias's rike på jord annerledes enn i en jordisk seierrik sammenheng. Hedningene pleide også håne de kristne når de roste seg av sin salighet i troen, med å minne dem om deres elendige situasjon. I sin Octavius gjengir Minucius Felix deres uttalelser slik: "Se, dere er jo noen fattige og hjelpeløse mennesker, og slikt skulle deres Gud tillate? Enten vil han ikke, eller så kan han ikke hjelpe sine. Dere opplever jo bare forfølgelser, straff, pinebenker og kors. Hvor er deres Gud, som gjør de døde levende? Dere er jo bedratt! Dere kommer ikke til å oppstå til evig liv, og det liv dere kunne hatt her, det har dere forkastet!"

 

Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler. Med ordene "ikke bare det", taler Paulus som om det ikke var nok å rose seg av håpet om Guds herlighet. Selv om det jo slett ikke var noe smått eller ubetydelig! Håpet om selve Guds herlighet burde jo tusen ganger oppveie alle lidelser her i livet. Vi burde jo være villige til, om så var, å lide det bitreste martyrium i hundre år, når vi deretter skulle få oppleve en salighet som aldri skulle ta slutt, fordi den fortsetter i all evighet, og ingenting kan komme etterpå dette siste. Å vite noe slikt, ha et håp om evighetens herlighet som er grunnet på Guds sannferdighet, burde jo være nok til å stoppe all vår utålmodighet, og fylle oss med en stor, himmelsk fryd midt oppi all bedrøvelse.

 

Men når vi har så mye mer å rose oss av, enn det første vi nevner, om det er aldri så stort, så bruker vi betegnelsen "ikke bare det, men vi roser oss også av...." slik Paulus gjør her. Han sier altså: Ikke nok med at vi roser oss av dette salige håp. Men også selve trengslene, som vi opplever som det motsatte av salighet, blir bare et nytt emne for oss, til å love Gud, til å rose oss i Den Hellige Ånd. Vi har jo ikke bare den trøsten at våre trengsler en gang skal ta slutt og byttes om med herlighet, men at trengslene også i seg selv er et nytt tegn på vår himmelske Fars nåde og omtanke, fordi trengslene er et viktig legemiddel (sv: hälsomedel), og en betydningsfull oppdragelse - uten tvil for et annet liv enn dette.

 

For vi vet at trengselen virker tålmodighet. "Vi vet". En bør merke seg dette ordet nøye. Det er just dette en vet som helt og holdent avgjør om en kan rose seg av trengsler. Der er ikke noe menneske som er "sørgende, men alltid glade", uten at de kjenner noe til dette, vet noe mer enn det de synes og føler. Det er ingen trøst i selve trengselen, og de kristne er ikke gjort av stein, så de ikke skulle kunne kjenne hvordan trengsel smerter. Med bakgrunn i den trengsel som rammet ham i Asia, sier jo Paulus selv at "den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde" (2Kor 1:8). Et annet sted (1Kor 2:3) framgår det at han har opplevd "svakhet, stor frykt og beven". Og hvor sterkt vitner ikke spesielt Davids salmer om hvordan de hellige led under trengslene? Skulle jeg så dømme etter hva vi synes eller føler under trengslene, da kunne jeg vel ikke rose meg av trengslene, men ville nok alltid bli sittende nedslått i fortvilelse. Derfor behøver vi å vite noe - om hvorfor vi har trengsler, og hva de virker i oss.

 

Noen kristne blir trøstesløse og mister helt motet, når de rammes av timelige bekymringer, motgang eller ulykke. Det kan se ut som om de ikke har mer kunnskap om trengsel enn det de ser og føler. Slik må det ikke være med oss. Kristne skal være mennesker som ser noe mer enn det de har foran øynene sine, som vet noe som de bare grunner på sin Fars ord. Hvis ikke vi ser noe trøstelig i trengslene, da kan vi ikke tro vår himmelske Fars ord om dette. La oss nå tenke litt over hva Herren Gud sier om trengsler. Først sier Herren Kristus uttrykkelig at ikke noe som helst kan hende oss, ikke en gang at det faller et hår av hodet vårt, uten at vår Far vil det. Hver lidelse, hver motgang, stor eller liten, er altså sendt oss av den omsorgsfulle og viselige Far. Kan vi ha noen bedre trøst?

 

Og hva sier han så videre om meningen, eller betydningen av alt det bitre han sender oss? Paulus taler i teksten vår om hva trengslene virker. Men først skal vi se på hvorfor vi får trengsler, hva Guds hensikt er når han tukter oss. Dette sier Herren: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Måtte vi legge nøye merke til det ordet! Slik taler også apostelen: "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som sønner". Ja, apostelen anser dette tegnet på barneretten så viktig, at han tilføyer disse tankevekkende ordene: "hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn, og ikke sønner" (Heb 12).

 

For en uutømmelig kilde med trøst som skjules i alle trengsler, bare vi kunne holde fast i disse to sannhetene: først at det vi møter, både godt og ondt, stort eller lite, er sendt oss av Faderen. For det andre: at alt det som tukter, knuser, skremmer og bekymrer oss, - oss som lever i troen på Kristus -, det vitner om Guds faderlige omsorg for oss. Det er et tegn på vårt barneforhold, og vitner om at det er en oppdragelse som foregår, med himmelen som mål. Hvis du derimot ennå er et uomvendt menneske, da er det bare "din egen ondskap som tukter deg" (Jer 2:19). Og da er du bare på veg til noe ennå verre, - hvis det ikke skjer en omvendelse! Men hvis du har søkt omvendelsens nåde, og rettferdighet av tro, da skal du vite at all din trengsel er bare faderlig omsorg. Det er en kilde til rik trøst, å vite dette.

 

Men her kunne noen bemerke: Alt dette ville nok også trøste meg, bare jeg visste at trengslene var en faderlig tukt, og ikke det motsatte: Guds vrede og straff for vantro og synd. Jovisst kan en rose seg om en lider uskyldig, for Kristi skyld. Men det er så visst ingen trøst i å lide for sine egne synder. Svar: det er sant, at å lide "som en ugjerningsmann", eller "straffes når en har syndet", det er ikke noe å rose seg av (1Pet 2:20, 4:15-16). Men samtidig er det klart at for Guds barn er det nåde også i disse lidelsene. Egentlig har det bare finnes én som har lidt uskyldig. Skriften vitner om at nettopp de som har fått nåde for sine synder, de skal likevel tuktes på grunn av disse syndene. Men Skriften sier det så trøstefullt om hvordan Guds miskunnhet/rettferdighet alltid står fast i Sønnen: "Dersom hans (Sønnens) barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham (Sønnen), og min trofasthet skal ikke svikte" (Sal 89:31-34). "Dommen skal begynne med Guds hus" (1Pet 4:17).

 

Men Paulus forteller også oss hvorfor dette skjer: "Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:32). Og selv om vi skulle oppleve at Gud i sin tukt tar fatt i helt konkrete synder hos oss, så er heller ikke det annet enn faderlig nidkjærhet for å døde synden. Bak dette står ikke vrede, men bare nåde og omsorg, slik det sies så mektig i 2Makab 6:13-16: "Det er jo egentlig et tegn på stor nåde at de som synder, ikke får gå fri i lang tid, men straffes straks. Når det gjelder andre folkeslag, venter Herren tålmodig med å straffe dem til de har fylt sine synders mål. Men med oss ville han det skulle være annerledes. Han ville ikke vente med å straffe oss helt til våre synder hadde nådd den ytterste grense. Derfor tar han aldri sin barmhjertighet fra oss, og selv om han tukter oss med ulykke, forlater han ikke sitt eget folk".

 

Når vår himmelske Far på denne måten, av bare kjærlighet, slår oss på grunn av vår synd, før "våre synder hadde nådd den ytterste grense", da må vi jo kunne rose oss også av de trengslene som er tukt for syndene våre. D.v.s. at midt i tukten trøstes vi med tanken på Guds nådefulle og kjærlige omsorg i dette. For det betyr jo at han stanser oss opp, for at vi ikke skal fortapes gjennom mer og mer synd. Hans faderlige øye følger oss fortsatt, og vitner om at hans mål er å føre oss til himmelen. Dette er det vi bør vite om meningen og betydningen av de trengslene Gud sender oss. Men der er også en rik trøstens kilde i de velsignelser trengslene gir vårt åndelige liv (sv: lidandets hälsosamma verkningar). Det er dette Paulus taler om i teksten vår. Han viser at virkningene av trengslene er som en sammenhengende kjede, som trinn for trinn bare virker til å styrke vårt håp om Guds herlighet. Og det vi "vet" om dette, som gir grunn til å "rose oss av våre trengsler", det taler han nå om:

 

Trengselen virker tålmodighet. Dette er den største salige virkningen de troende har av sine trengsler. Men ordet "tålmodighet" må ikke bare oppfattes som en stille underkastelse i trengselen. Grunntekstens ord betyr først og fremst standhaftighet, utholdenhet (i alt godt), modenhet og fasthet i kristenlivet, og utholdenhet inntil enden. Derfor er også verbet som svarer til dette ordet oversatt i Bibelen vår med "holde ut til enden" (Mat 10:22, 24:13). Det er altså dette trengslene virker hos sanne kristne. Verdens mennesker mister fatningen, knurrer og forbanner Gud, når trengslene møter dem. Og "de som tar imot ordet med glede når de hører det, men ikke har noen rot, de tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra" (Luk 8:13). Mens altså de som virkelig har sin rot plantet i Kristus, bare blir fastere, alvorligere og går dypere i sitt Gudsforhold, gjennom trengslene. Det Paulus sier her, er noe en ofte ser hos mange, både vakte og troende sjeler.

 

Selv med et sant Åndens liv i hjertet, er likevel en ung kristen nokså vaklende og usikker før han har møtt prøvelser. Det sanselige og verden fører ham så langt fra den rette veien. Da sukker omsorgsfulle nådesøsken: hvordan skal dette ende? Men før en vet av det, kommer Gud med hjelpen. Han fester et tungt lodd til den lette og ustadige sjelen. Det kan være en langvarig lidelse, et bittert savn gjennom hele livet, en kronisk sykdom, fattigdom, eller en ydmykende og intens fristelse. Den sjelen som tidligere var usikker og vaklende, blir fra nå av mer gudfryktig og stø. Nå går han dypere i Ordet, kjemper alvorligere i bønnen, og blir mer og mer redd for sitt eget hjerte. Lidelsene skaper fasthet. Dermed virkes ikke minst tålmodighet. I medgangstider vil mange mennesker være utålmodige og fulle av krav. For den minste motstand klager og knurrer de mot Gud og mennesker. Men når langvarige trengsler har bearbeidet dem, blir de så tålmodig og fornøyd til sinns, at de ser bare godhet i både Gud og mennesker.

 

For at en alltid skal kunne følge Guds vei, kreves det en dyp erfaring i tålmodighet. Hvis vi skal holde ut gjennom alle prøvelsene i den åndelige striden, og i hele Guds husholdning, som alltid virker ukjent og fremmed for kjødet, har vi behov for en helt spesiell tålmodighet. Kristus bruker uttrykket "bære frukt i utholdenhet" (Luk 8:15). I Heb 12:1 heter det å "løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss". Herren Kristus sier også dette om utholdenhet/tålmodighet: "Hold ut, så skal dere vinne deres sjeler". Alle slike ord understreker jo at det trenges en særskilt tålmodighet, for at vi til enhver tid skal kunne holde ut i et godt og rett kristent liv. Men også denne dyrebare nåden virkes i oss gjennom trengslene.

 

Det skjer ved at hele vårt åndelige liv vokser, ved at trengslene driver oss til Gud og til nådemidlene. Så lettsindig er menneskehjertet, at så snart vi har hatt en tid uten noen som helst sorger og bekymringer, så har det ikke mye tanke for Gud. "Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren". Hvor tom og kraftløs er ikke bønnen når alt er vel, når ingen nød, ingen bekymring driver oss? Det er nøden og bedrøvelsen som former alvorlige bønnemennesker. Hvor tørt og smakløst blir ikke Guds ord når alt er stille og greitt? Men når nød, fristelser, og bekymringer setter litt hardere inn på oss, da blir det om å gjøre å finne fram hva Gud selv har sagt. Da får en smak på Davids salmer, og på alt Guds ord. Ja, hva er troen - når vi ikke mangler noe, men alt er vel med oss, med helse og vår redning, vår kristendom og gudfryktighet, o.s.v.? Men når alt dette går i stykker, når troen og bønnen blir satt på prøve, - først da lutres, styrkes og vokser det åndelige livet. Det er da vi gjør erfaringer i tålmodighet og standhaftighet.

 

Det var dette apostelen Jakob tenkte på, da han skrev disse underlige ordene:"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet" (Jak 1:2-3). Av v.14 ser vi at han med disse "mange slags prøvelser" også regner dem som kommer av vår "egen lyst". I slike ting er det jo alltid noe syndig. Ja, er det noen større trengsler for Guds barn, enn nettopp deres egen lyst? (konf.Heb 12:4-5). Og likevel sier altså apostelen: "Akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser". Det er visst noe som synes temmelig fremmed for vår tankeverden? Men hvis forholdet er at dine fristelser til synd er blitt en trengsel, en lidelse for deg, en prøve for troen, - så må også dette tjene til en styrking av din gudsfrykt og tålmodighet.

 

Vi ville nok bli noen svært så lettlivede, stolte, blinde og døde sjeler, hvis det ikke lenger var noen fristelser som skremte oss. Luther skriver så treffende til sin venn Antonius: "Hvis det ikke fantes noen fristelser som satte den kristne tro på prøve, så kunne vi vel ane hva slags selvsikre, dovne og vellystige kristne vi skulle få se. Akkurat slik hele pavedømmet nå er blitt. Men når nå fristelsene er de kristnes myrra, aloë og motgift mot alle byller, sår og synd, så er det jo klart at vi må ikke forakte dette, men heller ta imot slikt, hvordan så enn Gud sender det. Slik at dette kan bli til nytte, hva skikkelse det enn måtte ha, og hvor tungt det enn måtte være". Tenk så over dette: Selv fristelsene, som vel er de mest knusende trengslene, må "ved Den Hellige Ånd som er oss gitt", tjene til vårt beste, d.v.s. til å virke tålmodighet og utholdenhet. Hvilke trengsler skulle vi da ikke kunne rose oss av - når til og med de trengslene som er virket av vår syndige natur, gjennom hele vårt liv er med på å skape tålmodighet og utholdenhet i vår kristendom?

 

Tålmodigheten virker et prøvet sinn. Gjennom trengslene har vi lært utholdenhet, tålmodighet og dette å bie på Herren. (Gr.sprokets ord som er oversatt med "bie" betyr egentlig å vente lenge og tilsynelatende forgjeves). Disse erfaringene har gitt oss et prøvet sinn. Vi har fått "prøve", d.v.s. gjøre erfaringer, ikke bare om hans trofasthet og makt til å hjelpe i all nød, men også kjennskap til, og erfaringer med, hvordan det verk som er virket i oss står seg. Grunntekstens ord som er oversatt med "et prøvet sinn", betyr dels (en) prøve, dels også noe som har bestått prøven, en prøvet egenskap. Og sammenhengen viser tydelig at her må ordet ha sistnevnte betydning. Dels fordi det sies at tålmodigheten virker et prøvet sinn. Dels fordi det forutsetter at også håp er en følge av dette.

 

Men både hykleren og den sanne kristne møter prøvelser i livets oppdragelse. Prøven i seg selv skiller dem ikke. Men av det som kommer ut av prøvelsene: tålmodigheten, utholdenheten i Guds nåde gjennom alle stormene, merker vi at det var et Guds verk i hjertet, og ikke et verk av kjøtt og blod. Når en kristen gjennomlever mange harde prøvelser, får vi erfare hvordan all kraft fra naturens hånd står maktesløs, hvor avguderiskt hjertet er, hvor trassig det er i medgangen, hvor forsagt i motgang. Men vi ser at vi likevel blir bevart av en ukjent makt, så vi ikke helt går til grunne, eller trekker oss unna den himmelske smelterens ild (Mal 3:3). Da skjønner vi at det må være Gud som virker dette. Selv under de veldigste syndens fristelser, og vår egen vaklende natur, kan vi ikke helt slippe Gud og Ordet. Når han ikke frir oss ut og gir oss den kraften og freden vi ba om, hender det nok at vi blir utålmodige, og ofte til og med fristes til å gi Gud opp. Men alltid kommer vi til anger og tro på nytt. Når vi likevel slik ikke helt kan forlate en så underlig Gud, men tvert imot ennå alltid holder fast ved ham, da forstår vi at her er det nok et Guds verk i vår skrøpelige kristendom. Her åpenbares nok litt av "Guds kraft som fullendes i svakhet" (2Kor 12:9).

 

Om vi ikke alltid selv skjønner slikt mens vi opplever prøvelsene, så er nok kjennetegnene på den nye fødselen mest framtredende nettopp under harde prøvelser og åndelig tørke, på samme måte som en ser stjernene best når det blir helt mørkt. Etter å ha mistet alt det han hadde, kunne Job fremdeles si: "Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke" (Job 27:5-6). Og midt i motgangen synger Asaf: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd" (Sal 73:23). Disse ordene er langt sterkere bevis på troens ekthet og kraft, enn de langt lifligere ordene de talte i deres herligere dager. Til Jobs fromhet i hans gode dager, hadde den listige Satan denne bemerkningen overfor Herren: "Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke vernet om ham og hans hus og alt som hans er, på alle kanter? Men rekk bare din hånd ut og rør ved alt det som hans er! Da vil han for visst si deg farvel like opp i ansiktet" (1:9-11).

 

Slik skal ektheten av Guds herlige verk i sjelen prøves i lidelsens ild. Om vi ikke selv riktig ser dette mens prøvelsen pågår, skal vi nok senere, gjennom Åndens opplysning forstå det. Da blir det til en ny og herlig styrke for vårt håp om evig liv (se 2Pet 1:10-11, 1Joh 3:19). Da begynner vi å forstå at Gud er opptatt med å forme oss, at alt det vi opplever er bare forspill til et bedre liv. Og når Herren Gud er så opptatt med å arbeide med oss hele tiden her i livet, så vil han selvsagt ikke forlate oss når arbeidet er fullendt, når han henter oss hjem til seg. Det er slike erfaringer Paulus har talt om her. Derfor tilføyer han også noe som passer godt inn i sammenhengen:

 

Og det prøvede sinn (virker) håp. Som sagt tidligere: vi ser at vår tro og vår gudsfrykt, når de har bestått lidelsens prøve, må være Guds eget verk. Da styrkes vårt håp om den herlighet Gud skal gi sine utvalgte (Rom 8:30). Nå nevnes håpet for andre gang her. Tidligere har Paulus sagt at håpet om Guds herlighet kommer av troen på Kristi verk (v.1-2). Når det nå sies her at "det prøvede sinn virker håp", så må dette oppfattes som en styrkelse av vissheten i håpet. At ordvalget likevel kan være "og det prøvede sinn virker håp", som om håpet først nå kommer, så er det ikke en uvanlig talemåte. F.eks. i Joh 2:11, når Jesus gjorde vann til vin, står det at "han åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde på ham", selv om de jo hadde hatt tro på sin Mester også før dette skjedde. Men det betyr at de nå fikk en forøket, sterkere tro. Slik må vi altså også forstå disse ordene om håpet. At apostelen her mener det samme håp som i v.2, altså om himmelens herlighet, det ser vi ikke bare av sammenhengen, men også av flere andre steder i apostlenes brever.

 

Den bemerkningen Luther har omkring dette, er treffende og oppbyggelig. Han sier at den kristne som i tålmodighet holder ut i prøvelsene, og bier på Herrens hjelp, får derved et forøket håp om at da skal nok Gud også hjelpe på samme måte i framtida. Prøvelsene han har vært igjennom på denne måten, gjør at når nye trengsler kommer, så mister han ikke motet, men sier: jeg husker godt hvor umulig alt så ut den og den gangen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for at jeg skulle kunne hjelpes i den saken jeg da stod oppe i. Men Herren sviktet ikke, Herren kom med sin hjelp. Og han, som var mektig nok til å hjelpe den gangen, så ille som det da så ut, han skal nok også kunne hjelpe nå. Også dette håpet er en dyrebar frukt av trengslene. Men som vi sa, så kan vi av sammenhengen skjønne at her mener Paulus håpet om den herlighet Gud skal gi oss i himmelen. Han sier altså at dette håpet styrkes gjennom trengslene, eller de bevis vi dermed får på troens ekthet. Og i 2Pet 1:10-11 finner vi nøyaktig samme mening som denne. Der sier Peter at når vi "gjør vårt kall og utvelgelse fast", d.v.s. får slike stadfestelser på dette, "skal det rikelig bli gitt oss inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike". Vi får en mer fri og åpen utsikt i vårt håp om Guds evige herlighet.

 

Apostelen Jakob sier det samme: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham" (Jak 1:12). Luther sier: "Altså virker korset, hos dem som vil bære det i tålmodighet og vil holde ut inntil enden, et stødig, fast og fullkomment håp. Men hos dem som støter an mot korset, og altså er udugelige, virker det bare fortvilelse. Under korset lærer menneskene at utenom Gud er der ikke noe som helst en kan fryde seg i, eller håpe og rose seg av. Om så trengslene tar fra oss absolutt alt, så står vi fremdeles tilbake med Gud. For de kan ikke ta Gud fra oss - de tvertimot trykker oss til Gud. Men når alt er tatt fra oss, selv våre gode og åndelige gjerninger, og vi fremdeles får nåde til å holde ut, da finner vi Gud, den eneste vi har satt vår lit til. Da opplever vi dette å være salige i håpet".

 

Og håpet gjør ikke til skamme. Dette håpet skal ikke svikte eller holde oss for narr, så vi til slutt, etter at vi har rost oss av håpet om Guds herlighet, skal stå overfor åndeverdenen og mennesker med skam, og ikke få denne herligheten. Nei, håpet har jo ikke sin grunn i oss selv, eller noe vi har fortjent, men i den store, trofaste Guds gjerninger og løfter. Og dette håpet kan ikke bedra oss. De menneskene som tror de er gode og fromme nok, eller som fariseerne, tror Gud har gitt dem det de trenger, slik at nå er de selv blitt det som trenges for å kunne håpe på Guds nåde og den evige saligheten, - de skal en dag stå der bedratt og bli skyldige innfor den rettferdige dommeren. Mens de som ser at de er så elendige og jammerlige at de knapt våger håpe på å nå fram, selv om Kristus og det han har gjort for verden er det eneste de har sett hen til, de skal oppleve uventede ting den dagen. De skal møte en nåde, en ære og en salighet langt utover alt de hadde ventet på, så de skal "bli som drømmende" (Sal 126), d.v.s. at de skal vanskelig kunne fatte at dette er sant, at de nå er så salige. At dette ikke bare er en lokkende innbilning, men at de troendes flokk virkelig har en stor og evig herlighet som venter dem, og ikke skal komme til skamme, det gir Paulus oss nå ennå mer grunn for i det han fortsetter å si.

 

For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt. Uttrykket "Guds kjærlighet" kan etter det greske språket betegne enten den kjærlighet Gud elsker oss med, eller den kjærlighet vi elsker Gud med. Men vi behøver ikke være i tvil om hvilken av disse former for kjærlighet Paulus mener, når han straks (i v.6-8) tar opp dette store emnet, og taler om denne Guds kjærlighet. Det er altså Guds store kjærlighet til oss det tales om her. Den som gjorde at "Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere" (v.8). Ved at Ånden er utgytt i våre hjerter, forsikrer denne kjærlighet oss om at vi ikke skal bli til skamme i vårt håp. Det ville forøvrig blitt en altfor ustadig visshet vi skulle hatt om dette, hvis det skulle berodd på vår kjærlighet til Gud.

 

Riktignok er det sant at Gud har lovet livets krone til "dem som elsker ham" (1Kor 2:9, Jak 1:12). Det er også sant at de som har den frelsende tro på Guds kjærlighet og sine synders forlatelse, da også elsker ham som elsket oss først. Men hvor skjult er ikke ofte denne vår kjærlighet? Ofte oppleves den mer som et savn, en søken etter "ham som min sjel elsker". Hvordan skulle så dette kunne tjene til å overbevise oss om Guds kjærlighet? Mens derimot Guds kjærlighet til oss, stadfestet i Kristi død for syndere, er et virkelig fast håp for oss. Slik skildrer da også Paulus den like nedenfor.

 

Det Paulus sier, er egentlig at det er denne Guds kjærlighet utøst i våre hjerter, som overbeviser oss om at håpet ikke kommer til å bli gjort til skam. Dette bør en legge nøye merke til. Det sanne håpet er født av Guds kjærlighet. Selv om trengsler virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og prøvelsene styrker håpet, så må likevel håpet først være født av Ånden ved troen - hvis det skal ha med seg noen som helst trøst og visshet som består i nød og død. Håpet om frelse er sikkert og visst i seg selv en sterk hjelm (1Tess 5:8), men har ingen som helst nytte hvis stridsmannens indre liv er vekk. Livskraften er Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd. Vi vil alltid stå tilbake med denne konklusjonen: Om menneskene har all mulig kunnskap, og alle mulige åndelige erfaringer, så vil de alltid være like fredløse og ulykkelige, hvis de ikke har erfart dette, hvis ikke Gud har latt sin Ånd åpenbare Kristi kjærlighet i deres hjerte.

 

Akkurat slik er det med all mulig kunnskap om solen. Kunnskapen gir oss ikke noe lys og varme. Solen må selv la sine varme lysstråler treffe oss. På samme måte er alt det vi hører og vet om Guds kjærlighet, fruktesløst og dødt, helt til Gud selv ved sin Ånd gir oss sin kjærlighet i våre hjerter. Da inntar Guds kjærlighet oss, og gjennomtrenger alle vår sjels krefter. Så blir vi nye mennesker i hjerte og sinn, og får ny retning på hele vårt liv. Dette kan bare virkes gjennom Kristi evangelium (Gal 3:2-5, Rom 10:14). Men vi må ikke tro at vi, når som helst vi synes vi trenger det, likesom bare kan "motta" evangeliets kraft og livgivende lys og varme. Gud må sammen med Ordet sende oss Ånden fra Det Høye (1Kor 12:3, Ef 2:22, 2Kor 3:5). Fra naturens side finnes det ikke noe som helst åndelig liv eller lys, intet virkelig godt eller hellig i et menneske. Alt som er godt i oss er virket av Guds Ånd. Den minste søking etter Guds rike, anger overfor Gud, eller håp om Guds nåde gjennom Kristus, er det alltid bare Guds Ånd som har virket. For noe slikt finnes ikke hos et eneste av Adams barn, før Ånden har besøkt et hjerte gjennom evangeliets budskap, og så har fått virke noe der. Og det er heller ikke noen som kan beholde noe slikt i hjertet et øyeblikk lenger enn Ånden virker.

 

Når så et menneske ikke bare er ristet opp av søvnen, men også daglig kjenner hvordan Guds hellige lov dømmer hans gjerninger, da ser han at for sine talløse overtredelser fortjente han bare helvetes ild. Likevel tror han ikke bare at han har fred med Gud (v.1), men roser seg også av håp om Guds evige herlighet i himmelen (v.2), og tror dette så sikkert at alle trengsler og lidelser han opplever langtfra greier å kvele dette håpet, men tvertimot bidrar til å styrke det (v.3). At et slikt under kan skje, det må da i ennå større grad bare kunne være virket av Ånden!

 

Men hvordan kan det hete her at den kjærlighet Gud elsker oss med, "er utøst i våre hjerter"? Burde det ikke heller være tale om fornemmelsen av, eller en levende kunnskap om, Guds kjærlighet? Svar: det er sikkert en levende kunnskap om Guds kjærlighet, som er meningen, ettersom det tales om Guds kjærlighet til oss. Vi har tidligere sagt om solen, at vi ikke kan ha noen rett erfaring om dens lys og varme, uten at den selv lar dette lys og denne varme stråle ned til oss. Det kommer virkelig noe av solen selv på kroppen vår, når solstrålene treffer oss og varmer oss opp. På samme måte er det også med Guds kjærlighet. Vi får ikke noe levende kjennskap og erfaring med den, uten at noen av dens stråler får strømme inn i våre hjerter.

 

Når Guds kjærlighet utøses i våre hjerter, kan det av og til skje på en måte så vi opplever det følbart herlig, slik ordet "utøse" nettopp skildrer, d.v.s. at Guds kjærlighet strømmer utover, og inntar hele hjertet vårt, som en flom. Andre ganger er der ingen følelser som registrerer noe som helst. Likevel har vi Guds kjærlighet på en rett og virksom måte i hjertene våre. Det ser vi jo ved at den holder oss fast mot all syndenødens og anfektelsens stormfloder, så vi likevel alltid får bli i troen på ham. For det er jo bare denne Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som år etter år holder oss fast til ham, hvor mange og svære fristelsestormene enn er i våre liv. I slike tider får vi en grundig lærdom i at det guddommelige Ordet er det eneste middel som virker at vi får - og at vi beholder - Guds kjærlighet i våre hjerter. Men en slik virkning av Ordet kan ingen ta. Det kan bare gis oss ved Den Hellige Ånd.

 

Men så sier altså Paulus at det er denne Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som overbeviser oss om at "håpet gjør ikke til skamme". Igjen må vi først huske på at det er bare Guds kjærlighet i Kristi forsoning, som er grunnlaget for dette håpet vårt. For det andre er det bare denne kjærligheten, utøst ved Ånden i hjertene våre, som gir oss dette underfulle lys, at vi ikke bare roser oss av Guds herlighet, men også av alle mulige trengsler som dukker og dreper vår natur, men som samtidig bare styrker vårt håp om Guds herlighet. Gjennom dette forstår vi sammenhengen i apostelens ord. Og så vil han med tillegget "for Guds kjærlighet er utøst" o.s.v., vise grunnen til vår visshet om at håpet ikke gjør til skamme. En visshet som også gjør at vi kan "rose oss" av dette håp, så vel som av selve trengslene (v.2,3).

 

Nettopp i at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, ligger også det sterkeste bevis på at vårt håp ikke skal gjøres til skamme. Tenk, når Gud selv gjennom sin Hellige Ånd har utøst sin kjærlighet i våre hjerter -! Hvorfor skulle han ha noen som helst grunn til det, hvis han ikke hadde som mål å gi oss sin evige salighet? Opplevelsen av hans kjærlighet er det største i himmelens salighet. Skulle han nå gi oss en forsmak på denne salighet, hvis han likevel ikke ville gi oss selve saligheten i himmelen? Gud er selve kjærligheten og den evige trofastheten. Skulle han så forferdelig bedra dem som tror på ham, at han først gir dem en forsmak på sin salighet, og dermed jo vekker opp deres trang etter denne, og håpet -, og til sist skulle han så svike dem i håpet?

 

Det samme kan vi jo si om "Den Hellige Ånd som er oss gitt". Den kalles uttrykkelig en "pant på vår arv" (Ef 1:14, 2Kor 1:22). Skulle Gud, den evige trofastheten, gi oss pantet på vår arv, - og så skulle vi ikke få denne arven? Hvis vi bare av oss selv hadde tatt dette håpet til oss, på vår egen måte, slik de som ikke er gjenfødt har gjort, da ville vi oppleve at dette håpet nettopp gjør til skamme. "Den gudløses håp går til grunne" (Job 8:13). Vi som er blitt "rettferdiggjort av tro" (v.1), har dessverre en tilbøyelighet til å tvile på om vi eier Guds nåde og evig salighet, fordi vi er blitt stående til skamme overfor Guds lov, og fortsatt stadig tuktes av denne. Men Gud har ved sitt evangelium og sin Ånd overbevist oss, og ført oss til en tro som strir mot alt som er i oss: vår fornuft, samvittighet og følelser. Skulle likevel Gud svike oss i denne troen og det håp han selv gjennom sin Ånd hadde virket i oss?

 

Ser du for et sterkt bevis på at vårt håp ikke gjør til skamme, som ligger i dette at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd? Så fortsetter Paulus i de følgene versene (6-11) å skildre Guds kjærlighet. Og i det ser vi ennå bedre hvor sterkt dette beviset er, og hvor fast grunn vi har for vårt håp om den evige salighet.

 

6: For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.

7: For knapt vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø.

8: Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Det er storheten i Guds kjærlighet Paulus først skildrer i v.6-8, for å overbevise de troende om at de ikke vil bli sviktet i deres håp om saligheten. Men før vi tar for oss dette, selve hovedemnet i teksten vår, så la oss se litt nærmere på vårt forhold generelt til Guds kjærlighet. Ikke minst for at vi ikke skal møte hovedemnet mer eller mindre sovende. Gud og hans kjærlighet er ikke bare ord. Her tales det om den store Gud, som har vårt liv og og all vår ferd for tid og evighet i sin hånd! Han som har skapt alle ting, og som hvert øyeblikk ser deg, i enhver situasjon - når du er sterk, og når du faller! Han som du stadig trenger å be til, og som du vil overgi din sjel til i din dødsstund! Det er spørsmål om hva slags forhold denne store Gud har til oss! Jeg vet at han ser meg. Ser alle mine synder og mine tanker, og har makt til å kaste meg i helvete. Men har også makt til å gjøre meg uendelig mye godt.

 

Hvordan er denne allmektige Gud, som er nær hos alle mennesker? Hvordan er hans sinnelag mot oss? Det er i sannhet et viktig spørsmål. De fleste menneskene, disse sovende, lettsindige sjelene som aldri spør etter om Gud er vred eller nådig, er overhodet ikke innstilt på å la dette spørsmålet trenge inn på seg. Men der er også andre mennesker som nok kjenner synden, og de frykter. Men de tenker ikke mer grundig over dette spørsmålet. De går der urolige, eller med tomme og kalde hjerter, gjennom livet. Mens de tvert imot kunne vært frelst og salige i Guds kjærlighet. Selv de troende blir ofte så søvnige at de bare blir opptatt med gjerninger, og glemmer denne eneste sanne livskilde.

 

Må nå Gud hjelpe oss alle sammen! Vi trenger alle sterkt til å grunne på dette emnet. Vi får nok likevel ikke for mye av dette i hjertet vårt. Gjennom syndefallet er Guds kjærlighet så fullstendig fjernet fra hjertene våre, at selv med hele Guds mektige evangelium for våre øyne, har vi likevel vanskelig for å få noen rett tanke om dette. Hele vår natur er full av helt motsatte tanker om Gud. Det gjør at de fleste ikke vil ha noe med Gud å gjøre. Mens andre, når de får et møte med Gud, har den kalde forestillingen at Gud er imot oss, slik som vi fortjener. Hele vårt vesen er fullt av synd og uverdighet. Derfor vil dels vår samvittighet, dels vår anklager, djevelen, forfølge oss med forferdelige skrekkbilder av Guds rettferdige vrede. Dette gjør selvsagt også at vi ikke har store tanker om Guds kjærlighet.

 

Hvor fremmede vi står overfor denne kjærligheten, merker vi nok ikke når alt er stille og godt, og vi knapt kjenner noe behov for Gud. Men så snart en alvorlig nød møter oss, eller døden og evigheten trenger seg inn på oss, da blir det nødvendig å søke Gud. Da kjenner vi at vi har ikke store tanker om hans kjærlighet. Da er det vår uverdighet vi kjenner på. Eller vi kjenner bare den kalde vantroens tanke om at Gud ikke bryr seg om oss.

 

Vel er våre tanker altfor små og mørke til at vi noen gang kommer til å kjenne Guds kjærlighet fullt ut, fordi hjertene våre er altfor trange til det. Men det er nok en stor mangel hos dagens troende, og vi må ikke skyve den sannheten til side, at vi alle sammen må søke å få mye mer av Guds kjærlighet og fullkomne glede i hjertene våre. Det vil også skje hvis vi søker det på en langt inderligere måte enn hittil. "Så høyt vi vurderer og betrakter Ordet, så dypt fester det seg i hjertet" (Luther). Og Gud har fremdeles både vilje og makt til å utøse sin kjærlighet i våre hjerter ved Den Hellige Ånd.

 

Men hvis vi vil få mer tro og visshet om Guds kjærlighet, da må vi først og fremst se nærmere på det store beviset Paulus her gir oss på dette, nemlig at Kristus har dødd for oss mens vi ennå var syndere, ja, var "ugudelige" og uten noen forsoning. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", sier Paulus. D.v.s.: Ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, har Gud latt sin kjærlighet til oss skinne fram i det rette lys og uendelige storhet. Selvsagt bør vi også se Guds kjærlighet i alt det han har skapt. Det skyldes jo bare en total blindhet i vår natur, at vi ikke ser Guds faderlige kjærlighet i dette at da han skapte alt som finnes på jorden, så skapte han det til å tjene menneskene. Det er jo noe vi faktisk kan se med våre egne øyne. Selv fornuften erkjenner jo dette, at Gud gav hele jordens rikdommer til menneskene: "Legg jorden under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler" o.s.v. "Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø" o.s.v. Og vi ser jo at alt det som finnes på jorden tjener menneskene, og er skapt akkurat slik vi hadde behov for det. Taler ikke alt dette om Guds kjærlighet? "Jorden er full av hans miskunnhet". Alle fjell og daler, alle sjøer og elver, alt hav og alle kilder, alt taler om Guds omsorg for menneskene. Slik burde vi virkelig se Guds kjærlighet i hver minste ting han har skapt.

 

Likevel nevner ikke Paulus et eneste ord om alt dette, når han vil gi oss bevis på den kjærligheten som kan overbevise grove syndere om Guds nåde og evig salighet. Nei, han retter blikket vårt mot en helt annen bevisførsel. Og det er et bevis som i vår falne og fordervede tilstand virkelig kan virke trøst og salighet. Det han viser oss, er Guds kjærlighet i Kristi forsoning, som kunne frelse syndere uten at Guds hellige rettferdighet, og lovens krav, skulle gjøres til intet. Gud gav sin enbårne Sønn til å lide den bitre døden for oss. Da må vi vel erkjenne at dette er det største beviset på Guds kjærlighet. Det burde vel kunne varme hjertene våre! Måtte vi nå også virkelig dvele ved dette! Men, det forutsetter selvsagt at du har et behov, noen syndenød. Det forutsetter nok at du kjenner din blindhet og behovet for Herrens Ånd. Gud, vær oss nådig og åpenbar din kjærlighet for oss, når vi nå begynner å se nærmere på den herlige teksten!

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Her sier Paulus at Kristus døde for oss på et tidspunkt da det ikke fantes noe godt hos oss, ikke engang så mye som litt anger eller gudsfrykt. Vi var tvertimot gudsforaktere, "ugudelige". Dette er tydelig tale. Selv om vi er syndere, d.v.s. er overtredere av loven, kunne vi vel hatt litt anger over synden, og en viss respekt for Gud. Men ordet "ugudelig" betegner slike som ikke vil ha noe med Gud å gjøre, men spotter og håner ham. Og slik er virkelig alle menneskers natur. Dette er jo forferdelig. Men også for slike er Kristus dødd, sier Paulus her. Også de første ordene: "mens vi ennå var skrøpelige", taler sterkt om dette, hvis vi bare forstår dem rett. Men nettopp med det for øye, vil vi nå se nærmere på selve ordene i teksten vår.

 

For mens vi ennå var skrøpelige. At vi var skrøpelige, taler om et forhold som gjaldt hele menneskeheten, ikke bare jødenes liv under loven. Kristus døde jo for hele verden. Det taler altså om den skrøpelighet vi fikk ved syndefallet, og som hadde vært hele menneskehetens tilstand i all evighet, om ikke Gud hadde forbarmet seg og sendt sin Sønn til vår frelse. Det taler om den hjelpeløse avmakten under djevelen, "solgt til trell under synden", i fortvilelse under Guds rettferdige dom. Luther sier om dette: "Jeg under Satan fanget lå, og kunne meg ei frelse. Og synden presset stadig på, den knuget sjelens helse. Min synd meg til fortvilels' drev, holdt opp for meg all dommens brev, og helvete stod åpent". Hele menneskenaturen var fordervet, forstanden tåkelagt, og hjertet fylt med onde lyster. Alt stemmer med skildringen i Jes 1:5-6: "Hvorfor vil dere bli slått enda mer? Hvorfor vil dere øke deres frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår" o.s.v.

 

Alle Guds bud og krav er til ingen nytte, når sykdommen er så alvorlig at det ikke mer finnes noen kraft til å oppfylle de hellige budene. Det er dette det betyr, det Herren talte gjennom Jes.1:5: Er det bare ennå flere slag dere vil ha, siden dere bare fortsetter i deres frafall? Slik viser også Paulus i dette brevet at loven så langtfra demper, men tvertimot vekker opp synden (7:5-13), ja til og med vekker opp fiendskap mot Gud. Kjødet er nemlig "ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det" (Rom 8:7). Loven krever først og fremst kjærlighet til Gud og hans vilje, og ingen bokstav eller tøddel i hans bud eller dommer kan endres for å gå i møte med vår ondskap. Den uunngåelige følge av dette ble da fordømmelsen, som det ikke i hele menneskeheten fantes noe som helst botemiddel eller hjelp mot. Dette er den "skrøpelighet" Paulus taler om her. Andre steder har han kalt det "død": "Dere var døde ved deres overtredelser og synder". Og så sies det, nøyaktig som i vår tekst, at akkurat i den tilstanden, at vi var døde, var det at Gud på grunn av sin store kjærlighet forbarmet seg over oss (Ef 2:1-5, Kol 2:13).

 

Men denne skrøpeligheten, at vi var fortapt under synden og ikke hadde noen mulighet for frelse, hvis ikke Gud hadde sendt sin Sønn, - det er nå en tid som ligger bak, antyder teksten. Nå har vi en Frelser og alt det som trenges til liv og gudsfrykt. Men den fordervede naturens svakheter følger oss så lenge vi er på jorden. Jesus sa: "Kjødet er skrøpelig". Derfor har vi ofte en hard strid for å beholde troen på Guds nåde, nettopp fordi vi kjenner på denne forferdelige skrøpeligheten i hele vårt vesen. Skrøpelighet i selve viljen, og skrøpelighet når gjerningen skal gjøres. Skrøpelighet i striden mot det onde, skrøpelighet i bønnen, i troen, o.s.v. Bortsett fra det Gud virker i oss, er hele livet for et Guds barn et stadig sukk over svakhet (2Kor 12:9).

 

I all denne skrøpelighet kommer også alltid følelsen av skyld og uverdighet, så vi synes Gud snart må gi oss opp. Men da må vi huske på hva det er Paulus vil ha sagt oss her: Vi var en gang i en slik skrøpelighet at det ikke fantes noen hjelp i hele verden. Da elsket Gud oss så høyt at han gav sin enbårne Sønn for oss.

 

Dermed er det også sterkt bevist at Guds kjærlighet ikke beror på noen vår kraft eller verdighet. Så skal Guds kjærlighet heller ikke kunne rokkes av vår svakhet eller uverdighet.

 

Vi vil nok måtte erkjenne at Guds kjærlighet ikke beror det aller minste på noe vi har eller gjør - hvis vi husker på det som skjedde "mens vi ennå var skrøpelige". Paulus sier at da

 

døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Her viser apostelen at Guds kjærlighet var den samme før vi kom med noen som helst gode eller dårlige egenskaper, d.v.s. før vi ennå var til. Før verdens grunnvoll ble lagt forutså Gud all vår synd og hjelpeløshet. Derfor utvalgte han oss allerede den gang i Kristus (Ef 1:4). Paulus sier "til fastsatt tid". Den tid Faderen på forhånd hadde bestemt. Disse ordene minner oss om Guds evige rådslutning, og om de tidlige og mangfoldige forutsigelsene om Kristi forsoning. Allerede samme dag de første menneskene falt i synd, gav han dem løftet om den velsignede kvinnens ætt, som skulle knuse slangens hode. Og senere, gjennom hele Det gamle testamentes forberedende tid, hadde Gud med utallige løfter og forbilder forberedt dem på den forsoningen som skulle komme. Dette er da en sterk grunn for vår tro! Kristi død var ingen tilfeldighet. Den var oppfyllelsen av en rådslutning fra evighet av, og etter en forutsigelse fra Gud gjennom hundrevis av år. Dette er også noe Paulus vil minne om, når han sier at Kristus døde for oss "til fastsatt tid". Og et annet sted sier Paulus: "Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn".

 

Så har altså Guds kjærlighet ikke hatt sin grunn i våre bedre eller dårlige sider. Vår frelse er et resultat av Guds frie og evige beslutning. Og hva var det så Kristus har gjort til vår frelse? Teksten sier at han "døde for ugudelige". I vårt sted, for at vi skulle oppnå det han dermed oppnådde, led han døden til soning overfor all lovens forbannelse (5Mos 28). Han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13). Dette har han ikke gjort for gode, fromme, og angrende - men for "ugudelige", for sine fiender, de som foraktet ham, som ikke i det hele tatt angret sin synd, og heller ikke ba om noen nåde. Det ser vi allerede i selve situasjonen da Gud forkynte det nådefulle løftet til Adam og Eva, - samme dag som de hadde syndet, og mens de stod der fulle av ondskap, selvforsvar og bitterhet mot Gud selv. Alt dette burde tale til oss om en fullstendig fri og uendelig stor kjærlighet, en vi ellers aldri ser maken til. Dette taler nå Paulus videre om:

 

For knapt vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. For å vise hvor stor Kristi kjærlighet er, når han døde for syndere og fiender, stiller Paulus her spørsmålet om det finnes noe menneske som er villig til å dø for et rettferdig menneske, som urettmessig blir dømt til døden. Og han konkluderer med at det skal bli meget vanskelig å finne en slik. Men muligens ville noen sette livet sitt i fare, eller dø, i stedet for en slik rettferdig, - hvis denne samtidig er et godt menneske - d.v.s. en som var kjent for sine gode gjerninger, og dermed ble ansett å være særlig verdifull for samfunnet*. For en slik kunne kanskje noen ta på seg å dø**. Men om noen ville være villig til å dø for en lovbryter, som på grunn av gjerningene sine fortjente dødsdom, - det stiller Paulus ikke en gang spørsmål om. Og ennå mindre grunn ville det være til å tro noen ville dø for en uvenn, eller en som baktalte ham. Nei, det er ikke en gang noe å stille spørsmål ved.

 

* Det er nettopp dette gr.tekstens ord antyder: Den gode, som er kjent for sin godhet.

** Romernes historie etterlater nettopp eksempler på dette. Derfor er denne framstilling meget vel tilpasset for brevet til romerne.

 

Men for et særdeles godt menneske kunne det kanskje tenkes at noen var villig til å dø. Og dette er så den aller høyeste form for menneskelig kjærlighet. Dette uttrykket (den gamle svenske bibelteksten sier: "För den gode torde någon verkligen hava mod att dö") "verkligen hava mod att dö", sier oss sannheten om at døden er noe mennesket skyr mer enn noe annet. Å bestemme seg for å dø, er noe som koster forferdelig mye. Å påta seg å dø for en annen, er dermed klart det største noen kan gjøre som bevis for kjærlighet, slik også Kristus sier det: "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner" (Joh 15:13). Og så har altså Kristus gitt sitt liv for oss da vi var hans uvenner*. Vi var hverken rettferdige eller gode, men var "ugudelige" (v.6), ja "fiender" (v.10 og kap.8:7). Når Paulus har stilt spørsmål ved hvor langt menneskers kjærlighet kunne tenkes å rekke, så tilføyer han:

 

*Han forklarer straks hva det betyr at Kristus på samme sted kaller sine disipler for "venner" (v.14-15). I v.16 sier han: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere". Det er ikke dere som har vist meg vennskap. Det er meg som har vist dere det. Og dermed har jeg også inntatt deres hjerter, slik at dere også elsker meg.

 

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at..", sier Paulus. D.v.s. Gud viser, og beviser overfor hele verden, sin kjærlighet, "gjør den så stor, så overbevisende og åpenbar, at det ikke er mulig at et eneste menneske (som tenker ordentlig over dette kjærlighetsbevis) vil kunne tvile på det" (Luther). De som ellers er fulle av tvil på Guds kjærlighet, som har en samvittighet som er full av uro, og skjelver for Guds vrede over synden, burde se nøye på dette beviset. Da ville de begynne å ane noe av Guds hjertelag. Begynne å forstå at på tross av Guds hellige nidkjærhet imot all synd, så må han likevel ha en uendelig kjærlighet og barmhjertighet overfor synderen. Vi ville aldri kunne uttenke det, hvis ikke Gud selv hadde åpenbart det gjennom et så stort bevis.

 

denne måten, "ved at"..o.s.v., beviser Gud sin kjærlighet til oss. Kristus bruker også bare dette beviset, når han vil vise sin Fars kjærlighet til oss: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne" o.s.v. Også Johannes sier at dette er selve beviset: "På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss" (1Joh 3:16). Og i 1Joh 4:9: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham".

 

Som sagt, vi ville ellers aldri kunne tenke noe så stort om Guds hjertelag. Det er noe helt uten sidestykke, det Paulus nå har vist. Derfor heter det også med rette at på denne måten ("ved at") har Gud vist (sv: bevist) sin egen kjærlighet. Det er utelukkende Guds egen kjærlighet som kan bevises ved et slikt eksempel. Når vi elsker noen, må det være en venn, eller i det minste et godt, elskverdig menneske. Ser vi derimot dårlige sider ved et menneske, eller det er en uvenn, da pleier vi ikke elske slike, men hater dem tvertimot ofte. Slik står det til med den naturlige kjærligheten hos et menneske. Men Gud, som har det sterkeste hat til synden, og samtidig ser at vi alle sammen er fulle av synd, han har likevel en sånn kjærlighet til synderen, at han heller gav sin elskede Sønn i døden, enn at han skulle se synderen dø. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at...(sv: "Deruti bevisar Gud sin egen kärlek til oss").

 

Når vi virkelig tenker etter hva det er Paulus stadig gjentar, at dette har Gud gjort for "ugudelige", for "syndere", for "fiender", - så må vi vel i undring spørre: Å, du omsorgsfulle Gud, hvordan kan du ha en slik kjærlighet? Er det sant at du elsker oss så høyt? Og hva er det som har fått deg til å elske så høyt? En gammel tjener, vel kjent i himmerikets hemmeligheter, bekjenner at han lenge har sukket over disse spørsmålene. Hva kunne være den egentlige årsaken som drev Gud til en slik kjærlighet til synderne? Omsider, sier han, kom jeg til dette svaret: "Gud elsker. Derfor elsket han". Årsaken lå just i Guds egen kjærlighet. Han har et slikt hjerte som elsker. Derfor elsket han.

 

Gud har selv forklart sin kjærlighet med bildet av en mors kjærlighet. Du ser en mor bære og pleie sitt syke barn med utrettelig kjærlighet, den ene dagen etter den andre. Også om natten når alle de andre sover, våker hun like utrettelig ved barnets seng, eller bærer det i armene sine - dette barnet som ennå ikke har gjort noe annet enn å utmatte sin mor gjennom alle sine behov for hjelp, for mat og stell. Spør du henne hvorfor hun likevel elsker barnet så sterkt, så kan hun ikke gi annet svar enn at det er helt naturlig for henne. Hun blir forundret over spørsmålet ditt, og sier bare: det er jo barnet mitt! At hun elsker barnet sitt, er altså naturens lov i morshjertet. Hun behøver ikke ta seg sammen for å gjøre det. Det betegner heller ikke "en from mor", - bare "en mor" - !

 

Dette morshjertets natur er så sterk, at hvis barnet også videre i livet blir det en kaller "en belastning", som gjør lovbrudd, havner i rettsvesenets hender og må straffes, så kan en vanlig mor ikke se med likegyldighet på dette. Hun kommer i den bitreste lidelse over det. Slik er morshjertet. Tenk hvor stort, om Guds hjerte for oss i alle fall måtte være slik! Tenk om Gud kunne ha en like stor kjærlighet til oss, som en mor har til barnet sitt! Og så sier altså Herren selv at han har en ennå større kjærlighet. I Jes 49:15 leser vi: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg". Så har vi lært å kjenne Guds kjærlighet, ved at han gav sitt liv for oss.

 

Men dermed har vi berørt ennå et forhold som belyser Guds kjærlighet til menneskene: Det er kjærligheten til barnet. Dette minner jo Herren oss om selv. Han taler om seg selv, og spør: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn?" Hvor dypt falne barn vi enn er, og hvor langt bort vi er kommet i synd og ugudelighet, kan Gud likevel ikke glemme at menneskene er hans barn. Han sier han har en mors kjærlighet til oss. Herren Gud har jo skapt oss til sine barn og arvinger. Og selv da djevelen forførte oss, ville Gud likevel ikke la ham gå avsted med byttet. Gud ville fremdeles gjøre noe for å frelse barnet. Dette kaster også lys over denne ellers så ubegripelige Guds kjærlighet, som gjorde at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

 

Å, om vi måtte lære å virkelig tro på denne Guds kjærlighet, og beholde den i våre hjerter! Ikke bare når alt er vel og vi opplever hans Ånd i våre liv, men også når vi bare ser oss som ugudelige syndere! Den eneste måten det kan skje på, er at vi flittig og alvorlig grunner på de ordene som stadig er gjentatt her: "mens vi ennå var syndere", "mens vi ennå var skrøpelige", "han som rettferdiggjør den ugudelige". Men uansett hvor mye vi har hørt og vet om dette, så har vi en innstilling som sitter rotfestet dypt i vår natur. Denne at Gud vil være nådig mot oss - hvis vi er fromme og slik han vil vi skal være. Derfor, så snart konkrete synder begynner å vise seg hos oss, så er det Guds evige vrede tankene våre kretser om. Av og til synes vi ikke noe er mer usannsynlig enn at Gud skulle elske oss, - når vi ikke ser annet hos oss enn synd og ugudelighet, når "synden blir overmåte syndig ved budet" (kap 7:8-13), og samvittigheten sier det er bare vrede og fordømmelse hos Gud.

 

Da gjelder det å huske på det Paulus sier her, at det er ikke for fromme og gode, men for "ugudelige" og "syndere", Kristus led døden. Ja, at det er avgjort at hos oss finnes ikke noen rettferdighet som holder. At innfor Gud er vi i oss selv alltid syndere og overtredere av loven (3:10-20), og at hele vår frelse bare er Guds frie nådegjerning i Kristus. Men også at gjennom den skal vi alltid kunne frelses, fordi Kristus døde nettopp for syndere. Dette må vi tenke grundig over, og alltid holde klart for oss.

 

I sin kommentar til Gal 1:4 sier Luther: "Tenk nå grundig over dette, så du ruster deg til strid, for at du alltid kan være rede når du kommer i største nød og fare. Det kan være kamp med døden, mens samvittigheten minner deg om dine konkrete synder. Med stor styrke går Satan helt innpå deg. Med byrden av dine store synder, som med en syndflod, prøver han å falle over deg og skremme deg, for å jage deg bort fra Kristus, og til slutt la deg bli liggende i fortvilelse. Forbered deg da godt, sier jeg, så du da med frimodig hjerte og sterk tro kan si: Kristus, Guds Sønn, er gitt - ikke for de helliges rettferdighet - men for elendige synderes urettferdighet! Hvorfor vil du da, du ugudelige Satan, på en så fordreid måte gjøre meg til en helgen, og kreve bare fullkommen rettferdighet av meg, når alt i meg bare er synd, - ikke oppdiktede, men virkelige synder? Ikke små og ubetydelige, men store, grove og forferdelige synder... For den som skal bli frelst, ligger derfor all kraft i at disse ordene virkelig blir innprentet og husket: "Han som gav seg selv for våre synder", eller: "mens vi ennå var syndere". Og dette har jeg all grunn til å uttale, for jeg har ofte opplevd det. Jo eldre jeg blir, desto mer opplever jeg det daglig, hvor forferdelig vanskelig det er å tro, spesielt når den elendige samvittigheten er i nød og svettebad, at det ikke er for hellige, rettferdige, og de som er hans venner, Kristus ble gitt, men for ugudelige syndere. For skrøpelige, og de som er hans fiender, som bare fortjente Guds vrede og evig fordømmelse."

 

Slik taler også Luther i en pasjonspreken over teksten vår: "Midt i vår fortvilelse over synden, den guddommelige vreden og straffen på grunn av synden, kommer disse ordene, at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, og gir oss øyeblikkelig trøsten i at det var ikke for noen annen grunn, eller for noen andre slags mennesker, men for syndere - Kristus døde! Så faller du kanskje på nytt i synd, får dermed igjen en dårlig samvittighet, og opplever det som om du igjen har vekket opp Guds vrede mot deg. Ja, selv om du ikke er falt i åpenbare synder og fått en dårlig samvittighet, så skal du likevel straks holde klart for deg at Kristus døde for deg som for en synder. Og behold alltid denne trøsten at han altså ser deg som en synder - selv om du jo alltid skal leve med ham i tro og kjærlighet, så du blir helliggjort og kan bli stående i en god samvittighet".

 

Fordi vi her på jorden aldri lever uten synd, og synden alltid på en eller annen måte vil tynge oss, er det svært viktig å holde fast at

 

det er utelukkende som en synder du er forsonet ved Kristi død.

 

I de versene vi nå kommer til, taler Paulus om følgene av den store kjærlighet Gud har vist oss. På den bakgrunn, sier han, har vi en fast og urokkelig nådestad, som vi nå ved troen får lov å regne med at vi lever i, siden vi nå er forlikte og rettferdige. Han sier det slik:

 

9: Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.

10: For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.

Her har vi noen veldige ord (og nå bruker Rosenius så talende språk at det gjengis uten oversettelse) som "likasom med hävstångens* makt kunne bortvälta även de största stenar från de troendes hjärtan”.

 

*hävstången = en stang/stokk over et vippepunkt, som veier/velter bort store steiner - slik at en større kraft og arm/lengde på stokken, på den ene siden av vippepunktet, dermed får makten med steinen på den andre siden av vippepunktet.

 

Guds kjærlighet til oss var så stor - mens vi ennå var syndere, uten forsoning, uten rettferdiggjørelse, - at han, bare av sin egen kjærlighet, gav sin enbårne Sønn i døden for oss. Da, sier Ordet, skal vi meget mer bli frelst fra vreden, når vi nå er rettferdiggjort ved hans blod. Dette er virkelig en mektig, klar og trøstefull sluttsats. Det er også akkurat den trøst alle troende har mest behov for. For det er dette spørsmålet som vekker mest bekymring hos alle våkne sjeler som kjenner på sin synd. De frykter at de på nytt skal ha vekket opp Guds vrede over seg, så han til slutt fordømmer dem.

 

Da er det jo en veldig trøst når Paulus tar opp slike forhold, og møter bekymringene med stor frimodighet ved å stille oss overfor dette spørsmålet: Bare ut fra sitt eget kjærlighets sinnelag har Gud, på et tidspunkt da vi stod uten noen forsoner og uten rettferdighet, gitt sin enbårne, elskede Sønn til en blodig død for oss. Når Gud har gjort så mye for oss, er det da mulig at han nå, da vi er blitt rettferdiggjort i hans Sønns blod, skulle trekke tilbake denne nåden, og begynne å dømme og behandle oss etter vår fortjeneste, og etter loven? Hva skulle det da tjene til at han gav sin Sønn i døden for oss? Kristus sier: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham". Det var jo dette som var Guds mening og råd, da han gav sin Sønn, at vi skulle frelses gjennom ham, og på den måten ikke mer dømmes etter loven, hvis vi tror på ham. Det er helt umulig at Gud nå skulle handle på en måte som er i total strid med kjærligheten i hans egen natur, og hans evige råd til frelse i Kristus. Det er bare den gamle løgneren som skyter sine piler, så slike tanker om Guds vrede oppstår i vårt eget hjerte. I Guds hjerte, derimot, er det en evig nåde over dem som har fått troen på hans Sønn.

 

Etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod. Det er ikke nok at Gud har elsket oss så høyt da vi ingen forsoning hadde, at han gav sitt liv for oss, og derfor ennå mindre kan ha trukket tilbake sin kjærlighet mot oss, når vi nå er forsonet. Her vil apostelen understreke at alle de som tror, nå står for Gud i et helt annet lys, nemlig som "rettferdiggjort". Vi legger merke til at Paulus i disse versene stiller de to alternativene opp mot hverandre: "syndere" (v.8) - og de som er "rettferdiggjort" (v.9). Det er med bakgrunn i dette motsetningsforholdet han bruker uttrykket "meget mer". Paulus sier at når Gud elsket oss så høyt mens vi var syndere, at han gav sin Sønn for oss, "hvor meget mer skal vi da ved ham bli frelst fra vreden, - når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod".

 

På denne rettferdigjørelsen er det Paulus bygger alt det han forkynner i dette kapitlet, om de troendes salighet her i livet, og i evigheten. Vi ser hvordan han begynner v.1:"Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud". Legg merke til dette! Paulus sier: "Vi er nå rettferdiggjort av tro". Skulle da ikke Gud elske oss nå, han som elsket oss "mens vi ennå var syndere", slik vi har hørt? Nå er vi jo rettferdiggjort, d.v.s. ikke lenger syndere, men overfor loven ustraffelige, fullkomne! Hvordan vi er blitt det? Paulus sier "vi er blitt rettferdiggjort ved Kristi blod".

 

For det første har dette ikke skjedd gjennom noen god gjerning, eller noe som helst vi har kunnet bidra med. For det andre: heller ikke bare gjennom en Guds mildhet, at han har mildnet noen av lovens krav. Nei, "ved Kristi blod" sier Paulus. "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" (Heb 9:22). Her krevdes ikke noe mindre enn Guds Sønns blod. Og når Paulus tidligere (v.1) uttrykte det slik: "rettferdiggjort av tro", og nå formulerer det slik: "rettferdiggjort ved hans (Kristi) blod", så merker vi gjennom ordvalget at det ikke er selve troen som rettferdiggjør, men bare ved det troen lever *: forsoningen i Kristi blod. Noe mindre strekker ikke til.

 

*Guds visdom og omsorg for alle våre behov virker en stille beundring. Det gir seg til kjenne gjennom hvordan han har inngitt profetene og apostlene budskapet i Den Hellige Skrift. Det er ikke uten grunn Skriftens uttrykk om rettferdiggjørelsen veksler. Hver enkelt formulering har til hensikt å møte forskjellige, spesielle misforståelser av denne viktige læren. Så dypt i menneskehjertet sitter trangen etter egenrettferdighet, at når det må innse at Skriften ikke gir andre gjerninger den prisen at de rettferdiggjør oss, så vil man i alle fall det skal være selve troen som gjør at Gud for dens skyld forlater oss alle syndene og tilregner oss rettferdighet. Men resultatet er jo bare at når en så opplever at troen vakler, så har en ikke noe å tro på. Dette uttrykket i teksten vår: "rettferdiggjort ved hans blod", i tillegg til en masse liknende uttrykk, ja selve forsoningslæren i Skriften, har vi så fått for å møte, og veilede overfor en slik villfarelse. Men dette har vi talt mer om under kap.4:3.

 

På den andre side oppstår det av og til også villfarelser av motsatt art, når noen har fått den holdningen at vår rettferdiggjørelse skulle være helt og holdent uavhengig av troen, fordi den én gang for alle var gitt hele verden i Kristi død. De har altså konkludert med at da må alle som Kristus har utgytt sitt blod for, også bli frelst. Slik kastes de stakkars menneskene fra den ene villfarelsen til den andre, når de ikke i Herrens frykt gir akt på alle hans ord. Uttrykket "rettferdiggjort av tro" strir jo mot en slik villfarelse. Det gjør også hele Skriftens lære om omvendelse, om tro, gjenfødelse o.l. Troen er like nødvendig for vår rettferdiggjørelse som Kristi forsoningsoffer, men har en helt annen "funksjon". Kristi blod er løsepengen. Kristi lydighet i hele sitt liv og sin lidelse, er den egentlige rettferdigheten som gjelder for Gud. Det er evangeliets budskap om denne løsepengen som føder, og opprettholder troen (Heb 12:2). Troen tar imot, og tar vare på/ "oppbevarer" den dyrebare gaven. Gjennom troen ikles vi Kristi rettferdighet, så vi blir forenet med ham/født på nytt, og helliggjort. "Uten tro er det umulig å være til behag for Gud" (Heb 11).

 

En tredje villfarelse er denne: En innser, og vitner gjerne om at en blir rettferdiggjort bare ved troen på Kristi fullbragte verk. Men vissheten om at vi er blitt delaktige i dette fullbragte verk svinger hele tiden, avhengig av hvor vellykket eller mislykket vi er i vår kristelige aktivitet, vår bibellesning, vår tro, eller vår bønn. Denne villfarelsen finner vi ikke bare i den katolske kirken. Den forkynnes også i vår kirke, og den har en kime i hvert menneskehjerte. Mot denne villfarelsen strider Skriftens ord: "de blir rettferdiggjort uforskyldt (sv: egentlig "till skänks") av hans nåde" o.s.v., og mange andre ord, f.eks. Ef 2:8-9.

 

Slik har Ånden i Ordet villet forebygge alle villfarelsene. Men menneskehjertet vil alltid en annen vei, og lar seg ikke gjerne lede.

 

Måtte ingen tillate seg den tanken om Guds fullkomne vesen, at han skulle kalle noe menneske rettferdig som ikke virkelig er det. D.v.s. sette til side en eneste bokstav eller tøddel i sin hellige lov, og rettferdiggjøre et menneske uten at alt det loven krever var blitt fullkomment oppfylt for det mennesket. Nei, hans hellige lov og dommer er like urokkelige som hans kjærlighet. Disse ordene "ved hans blod", gir oss en alvorlig påminnelse om hvor forferdelig et onde synden er, og om Guds ufravikelige rettferdighet, som krevde soning i pakt med hans første dom: "når du eter av det, skal du visselig dø". Hvis ikke Kristus hadde utgytt sitt blod, og gått med det inn i det aller helligste, så hadde han ikke "funnet en evig forløsning" for synderne. "Sjelen er i blodet" (3Mos 17:11). Kristi blod gjelder altså på lik linje med hans død som han fullbyrdet sitt forsoningsverk med. Derfor er det "Kristi blod" og "Lammets blod" som over alt i Skriften brukes som uttrykk for vår forsoning.

 

Når nå den store Stedfortrederen og Ypperstepresten slik har oppfylt alt for oss, fullkomment etter loven, så la oss fryde oss og gi ham æren! Det gjør vi ved at vi oppriktig tror og bekjenner at da er vi virkelig rettferdige overfor loven, - men igjen: ikke med noen innbilt eller oppdiktet rettferdighet, men med en fullkommenhet tilsvarende lovens krav, slik ordet "rettferdig" betyr. "Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd". De helliges rettferdighet omtales i Skriften som "rent og skinnende fint lin" som er "tvettet i Lammets blod". Og Kristus sier uttrykkelig: "Den som er badet, er jo helt ren".

 

Hvis vi slik ved Kristi blod virkelig er rettferdige, skulle ikke da hele Guds kjærlighet hvile over oss? Eller, hvorfor skulle Gud da ikke elske oss, han som, selv da vi var syndere, viste at han hadde en slik kjærlighet til oss som vi nå har hørt? Nå kan han elske oss uten at synden hindrer, fordi loven er oppfylt, og Guds krav etter hans guddommelige rettferdighet tilfredsstilt. Hvorfor skulle han ikke nå elske dem som han selv har rettferdiggjort? "Meget mer skal vi nå bli frelst fra vreden", slik at Gud ikke mer skal dømme oss etter loven.

 

Så kan nok hjertet mitt, i mine dager her på jorden, likevel bli skremt og uroet av trusler om Guds vrede. Da kommer det fra mitt vantro hjerte og fiendens gloende piler, som jeg må tåle. Men i Guds hjerte finnes ikke slike trusler, eller noen slik vrede. Der er det bare en evig og urokkelig nåde, kjærlighet og godhet over dem som tror på hans Sønn, selv når han hjemsøker våre synder med ris og plager. Nå er alt bare kjærlighet og nåde. Ingen fordømmende vrede mer - bare kjærlighet. Ingen forbannelse mer - bare velsignelse. Ingen død mer - bare liv og salighet. Hjelp oss, Gud, at vi må få en stadig sterkere tro på dette!

 

For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Paulus's hjerte flyter over mens han fortsetter å utlegge samme trøstefulle sak som i verset foran. Her tales det om motsetninger. Den ene siden i motsetningsforholdet går på mennesket: vår tilstand før - og vår tilstand nå. Og videre: "vi var fiender" - "vi ble forlikt". Den andre siden av motsetningsforholdet gjelder Guds Sønn: "Ved hans død" ble vi forsonet med Gud. "Ved hans liv" blir vi frelst, bevart til evig liv.

 

"Forlikt med Gud - mens vi var fiender"- ! Et virkelig trøsterikt budskap, uansett hvordan en måtte oppfatte ordet "fiender". Dette ordet har en tosidig betydning. Det kan bety at det er vi som er fientlige overfor Gud, slik vi finner det i kap 8:7 og Kol 1:21, hvor Paulus taler om det kjødelige sinnelaget. Men det kan også bety at det er Guds vrede som hviler over oss, slik Paulus taler om i Ef 2:3: "Vi var av naturen vredens barn". I begge disse betydningene er det klart at vi var Guds fiender. Men av det han setter opp som motsetning til "fiender", kan en se hvilken av disse betydningene han sikter til her. Motsetningen er: "vi ble forlikt" - "vi ble forsonet med Gud ved hans Sønns død". Dette uttrykket: "vi ble forlikt", taler altså om det som skjedde i Kristi død, ved at "Gud ble nådig overfor den urett vi hadde gjort " (Heb 8:12), ble tilfredsstilt gjennom blodet på hans kors. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtedelser" (2Kor 5:19). Og ettersom uttrykket "vi ble forlikt" har denne betydningen, og utgjør motsetningen til tidligere "var fiender", så må dette ordet her betegne det samme som uforlikt. Og som uforlikte står vi under Guds vrede, under "lovens forbannelse". Men alt mens vi var i det forholdet til Gud, ble vi forlikt/forsonet ved hans Sønns død. Meget mer, sier apostelen, skal vi nå, når vi slik er forlikt, bli frelst ved hans liv.

 

"Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død". Dette er ord som krever dyp gjennomtenkning. Både for en elendig synder, om han skal komme til troen, - og for en troende kristen, for at han skal kunne forbli i troen, er det overmåte viktig at vi fatter hva det var som skjedde i Kristi død - og som alltid står fast og tilbys oss - enten vi er troende eller vantro - ! Ved Kristi død ble nemlig alle menneskers synder utslettet. Da "forlikte Gud verden med seg selv", og ble nådig overfor den urett vi hadde gjort. Slik Skriften uttrykkelig lærer: "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre" (Gal 3:13).

 

Legg merke til når dette skjedde, at vi ble kjøpt fri fra lovens forbannelse! Apostelen sier det skjedde da Kristus hang på et tre. Det samme sa engelen til Daniel: "Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste (sv: En gräns skall sättes för överträdelsen, ock synderna få en ände, och missgärningen varda forsonad, och en evig rättferdighet framhevd) (Dan 9:24). Dette skulle skje på en bestemt tid, når sytti uker var gått, når en Aller-helligste ble salvet.

 

Så er dette altså skjedd, fullstendig uavhengig av om vi er fromme eller ugudelige, troende eller vantro. Johannes sier det slik: "Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens" (1Joh 2:2). Det samme ropte også døperen Johannes da han første gang fikk se Jesus: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd". Dette skulle Kristus fullbyrde som et "lam"* gjennom sin død. Det samme sier altså også Paulus i det vi tidligere har sitert: "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser" o.s.v. (2Kor 5:19). Dette er altså forsoningen. Den skjedde i Kristi død, og gjelder derfor overfor Gud lenge før vår omvendelse og tro, - ja, gjelder for alle mennesker, også de som ikke tror, og de frafalne.

 

*Uttrykket "Guds lam" refererer seg til Guds budskap gjennom Moses, om hvordan Israel skulle frelses/utfris fra Egypten (2Mos 12:3-23). "Hver husfar skal ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus". Lammets blod skulle strykes på dørstolpene og den øverste dørbjelken til de hus hvor de åt lammet. Og blodet skulle være tegnet, så Gud skulle gå dem forbi, når han gikk gjennom hele landet for å slå ihjel alt førstefødt. Budskapet til oss nå er at nå har Gud, vår far, tatt seg ut sitt lam, for hele sitt hus/hele verden. Derfor er blodet av dette lyteløse lam, Kristus, vår eneste frelse, vår forløsning fra trellelandet.

 

Så gjenstår det bare at også synderen kommer tilbake, og lar seg forsone med Gud, slik Paulus tilføyer sistnevnte bibelsitat: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!" Dette er den del av forsoningen som ennå gjenstår. Bare når dette budskapet berører synderens hjerte, at Gud allerede er forsonet og ikke mer vil tilregne syndene, men rekker ut sin hånd full av nåde, til forsoning, - først da viker fiendskapen i synderens hjerte. Da angrer han sin ondskap mot en så nådig Gud. Da kan han aldri nok få ønske og be om å få være i hans vennskap for evig. Og da er synderen i en nådestand som ikke kan rokkes gjennom noe som helst, så lenge han er forenet med Gud i troen, og ikke helt gir Gud opp og blir "to ganger død" (Jud 12). Men også den vedvarende nåden er det vår levende yppersteprest som bevirker. Paulus sier dette:

 

"Skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt". Hvis vi er blitt forlikt ved hans død, da vi var fiender, så må det være mye mer sikkert at vi nå, når vi er forlikt, skal bli frelst til evig liv, gjennom/ved hans liv. Dette er også noe veldig trøstefullt. Det står fast at alt var fullkomment oppfylt for oss i Kristi død: Loven var oppfylt. All den straff vi fortjente for våre tidligere synder, og ennå daglig fortjener for våre synder, var sonet. I Kristi verk på jorden har vi en fullkommen rettferdighet innfor Gud. Men Skriften lærer at Kristus skal være en evig "yppersteprest etter Melkisedeks vis", at han "nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld", at han "alltid lever til å gå i forbønn for oss", o.s.v. Dette behøves også for at vi skal bli bevart i samfunnet med Gud. Riktignok kan vi ikke på nytt komme under vreden på grunn av syndene våre, så lenge vi ved troen er ikledd den fullkomne rettferdigheten. Men det kunne likevel skje at det forderv som ennå henger ved oss, og våre åndelige fienders makt, kunne føre oss bort fra troen, hvis vi ikke fremdeles hadde en aktiv yppersteprest innfor Gud.

 

Yppersteprestens embete i den gamle pakt var ikke bare å bære fram offer for syndene. Han skulle også daglig forrette gudstjenesten med røkelse, bønner for folket, og ved å utsi velsignelsen. Denne "daglige gudstjeneste", der ypperstepresten stod innfor Gud på hele folkets vegne, i sitt skjønne skrud, skildrer hva vi har gjennom Kristi liv. Hans offer for syndene er båret fram "en gang for alle". Det som nå skjer er at han lever overfor Faderen i vårt sted. Daglig skjøtter han gudstjenesten "for vår skyld", ber for oss, og deler ut de åndelige gavenes velsignelse. Kristus sa til Peter: "Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte". Når vi er svake og avmektige i kampene, forsømmer bønnen og ikke våker som vi skal, når vår lydighet og troskap svikter, - da ville vi mange ganger falle i djevelens hender. Vi ville miste troens og Åndens liv, og dermed på nytt komme under vreden, - hvis ikke Kristus levde for Guds åsyn for vår skyld. Han er vår "talsmann hos Faderen" og virker fremdeles at Den Hellige Ånd kommer til oss, og hjelper oss i all vår skrøpelighet. Han våker når vi ikke er våkne nok. Han er rettferdig og hellig for oss urettferdige og vanhellige.

 

Når jeg er skrøpelig, kald og svak,

forvirret av alt det øyet møter,

da har jeg en som natt og dag

i himmelen min gudstjenst' skjøtter,

som for Guds åsyn står for meg,

er både frelse, liv og vei.

 

Her i livet vil vi aldri riktig kunne fatte hvor mangfoldig den hjelp og bevarelse er, som vi har hatt gjennom alle farene i livet, fra denne levende trofaste, våkende yppersteprest og hyrde. Det vil vi først forstå, og fullkomment kunne tale om, når hele skaren av frelste sjeler fra alle verdenshjørner er samlet for Lammets trone, og hver eneste en av dem nå fatter, og taler om hva han har erfart om dette at "Vi blir frelst ved hans liv".

 

11: Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen.

Her tar Paulus egentlig ikke opp et nytt emne som de troende kan rose seg av. Det er ikke slik at først har vi håpet om Guds herlighet (v.2), dernest trengslene, og så for det tredje: Gud, som vi skulle rose oss av. Nei, her gjentar og avslutter han det han begynte med (v.1), der han sa at da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud. For det å ha fred med Gud, og være overbevist om dette, er akkurat det samme som å "rose seg av Gud". Og innledningen til verset, "Ja, ikke bare det", viser jo tilbake til det som ble omtalt like foran: å bli "frelst fra vreden". Da stemmer Paulus igjen opp den triumferende tonen, og sier: "Ja, ikke bare det" (at vi frelses fra vreden), "men vi roser oss også av Gud". På grunn av Guds store kjærlighet (v.8), og forlikelsen som er skjedd (v.10), er vi så overbevist om at vi får være i hans vennskap, at vi også roser oss av at vi helt og holdent eier Gud og alt han er og formår. Luther gjengir dette så ypperlig slik: "Vi roser oss av Gud, det vil si at han er vår og vi er hans, at vi har allting i all evighet i fellesskapet med ham".

 

Hva det vil si å rose oss av Gud, det lærer vi av apostelens seierssang, kap.8:31-39: "Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Her oppsummerer Paulus alt salig som nevnes kan, og sier: vi har Gud selv, Gud er selv vår venn og Far, og da må jo all salighet og trygghet følge. For det første er Gud selv mye mer enn alle hans gaver. Guds vennskap er mer enn himmelens salighet. Gud selv er solen og saligheten i himmelen, likesom hans vennskap allerede her på jorden er selve kilden til de troendes fryd. For det andre er alle gaver innbefattet i ham. I ham har vi all rettferdighet og styrke. I ham har vi vår fred og trøst. Gud er vår Far, og alle barnas rikdom og trygghet er i selve Faderen. "Er vi barn, da er vi også arvinger". "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?".

 

Tenk, du eier selve den store allmektige Guds vennskap! Da må du sannelig være lykkelig hvert øyeblikk. Om du så var den fattigste på jord - så er du jo den rikeste. Var du mest elendig og foraktet - du er jo den mest ærefulle. Var du den mest ensomme og forlatte - du har alltid det herligste selskap. Slik ser vi David og andre hellige fryde seg i Gud selv, som det eneste de kunne rose seg av, og som deres egentlige trøst: "Min sjel skal fryde seg i min Gud". Ja, hver eneste dag vil vi rose oss i Gud, at han er alt det vi behøver, slik at hjertet har en slik sang: "Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg". Det er på denne måten alle rettferdiggjorte sjeler skulle kjenne sin Gud og rose seg av ham, slik profeten sier: "Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt".

 

Ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. Paulus gjentar stadig at denne nåden, tryggheten og alt vi kan rose oss av, har vi bare ved vår Herre Jesus Kristus og hans forsoning/forlikelse. Det er virkelig nødvendig at vi stadig tar dette til oss. All vår trøst, ja alt vi kan rose oss av i Gud, hans vennskap og den evige salighet, er snart forsvunnet, straks vi vender øyet bort fra den eneste grunn og kilde, og begynner å se på oss selv. Da blir det snart vår synd og all uverdighet som krever oppmerksomhet. Og så mister vi frimodigheten. Det er slutt på gleden og det å rose oss av Gud. Tenk derfor uavlatelig og grundig over at all denne nåden som gjør at vi kan rose oss av Gud, at han er vår med alt hva han er og har, det har utelukkende sin grunn i forlikelsen ved Kristus, som Paulus framholder så sterkt her (v.6-10). Det har ikke sin grunn i noe vi har kunnet bidra med, men bare i den evige kjærligheten som gjorde at Gud gav sin Sønn mens vi ennå var "syndere", "ugudelige" og "fiender".

 

Tenk nå grundig over hva som ligger i dette, at Gud først skapte oss til sine barn og arvinger, og så selv gav oss sin Sønn som frelser - da vi var ugudelige og fiender -, og at vi da "ble forlikt ved hans Sønns død". Dette er en evig trøstens grunn for elendige syndere. Dette vakler og faller ikke sånn som vi vakler og faller. Det står alltid fast. For det er jo et enkelt regnestykke at han som har gjort det største, å gjøre venner av oss som var fiender, han skal meget mer kunne gjøre det som er mindre: d.v.s. når vi nå er så dyrekjøpt, vil han også behandle oss som slike. Nå vil han ikke se på syndene våre og dømme oss etter loven, men alltid være øm og nådig, og føre oss helt fram til den evige salighet som han først skapte oss til, og senere så dyrt gjenløste oss for.

 

Det er så nødvendig at vi alltid roser oss av Gud, d.v.s. at vi alltid beholder et tillitsfullt trosforhold, en glad og hjertelig tillit til ham som er kilden til hele den troendes åndelig liv. Men akkurat like nødvendig er det da selvsagt at vi alltid holder fast i hva dette innebærer: "ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen". Dette er spesielt nødvendig når hjertet vårt er fullstendig iskaldt i forholdet til Gud, slik det kan skje. Vi er kanskje blitt opptatt med alle andre ting, og er blitt fremmede for Gud. Men så skjer det noe vanskelig, noe som gjør at vi må be. Da synes vi Gud også er blitt iskald overfor oss, ikke bryr seg om oss, og ikke hører vår bønn. Da må vi være våkne, og skjønne at dette er et fullstendig falskt bilde av Gud. Det er en forferdelig vanskapning som bare er dannet i vårt eget hjerte, og ved djevelens innskytelser. For Herren Gud har jo selv tegnet et ganske annet bilde av seg selv: som en evig og ubegrenset kjærlighet, som gav sin Sønn for oss, og som nå i enhver situasjon elsker dem som tror på ham. Han er en øm Far som alltid er nær oss, som ser alle våre behov og bekymringer. Og om han skjuler seg og drøyer med hjelpen, så er han likevel alltid bare opptatt med å gjøre oss godt.

 

Gud kan aldri være kald og likegyldig overfor dem som jo er dyrt forlikt gjennom hans Sønn, han som er deres rettferdighet. Tvertimot er han mye sterkere knyttet til oss enn han var til Adam og Eva før fallet. Ikke et øyeblikk kan han glemme dem som han frelste ved sin elskede Sønns blod. Derfor bør vi rose oss av et evig vennskap med Gud, slik apostelen her også viser oss. Vi bør alltid rose oss av ham, ikke bare i våre gode stunder, men i enhver situasjon, ettersom Guds vennskap beror på "forlikelsen"/forsoningen ved Kristus. Paulus sier: "Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!"

 

Å, måtte Gud gi oss sin Ånds lys over de trøsterike ting vi har sett i denne teksten! Da vi ennå ikke var forlikt, da elsket Guds oss så høyt at han gav oss sin Sønn! Nå trenger vi ikke begjære at han på nytt gir sin Sønn, nei ikke en gang en engel, som offer. Bare at han skal la oss få del i den forlikelsen som er skjedd én gang for alle. Men når jeg ser syndene mine, blir jeg redd. Og når jeg ser mitt gamle hjertes ugudelighet, og mitt skrøpelige liv, så jeg tenker at nå må da Gud være vred på meg. Men da vil jeg se på denne teksten og be slik: Hellige Fader, du som elsket oss så høyt at du gav oss din Sønn, da vi ennå ikke hadde noen forlikelse eller forbeder i himmelen! Gi meg da også, for din elskede Sønns skyld, en evig forlatelse og hjelp i min elendige tilstand! Jeg ber ikke nå at du skal gi din Sønn på nytt. Bare at hans rettferdighet nå må behage deg, og at du hører hans bønn når han ber for oss! Du kan ikke forkaste meg, uten at du først forkaster din Sønn og alt han har gjort og gjør for meg. Men din elskede Sønn og hans verk vil du nok aldri forkaste. Derfor forblir også jeg i din nåde i all evighet. Amen.

 

/////////

 

Nå kommer vi til den andre delen av dette kapitlet, versene 12-19. I første og andre kapittel har Paulus beskrevet den fortapte tilstanden alle mennsker ligger i: under synden, men også den eneste veien til frelse: Forlikelsen/forsoningen ved Kristus, og rettferdiggjørelsen ved tro (kap.3). Dette har apostelen stadfestet med Skriftens egne bevis (kap 4). Så har han i første del av dette kapitlet kort antydet den salige tilstand, den evige nåden og tryggheten, som de eier, de som er rettferdiggjort av tro. Nå oppsummerer han alt dette i en eneste stor og herlig skildring av

Guds nåde i vår frelse. Han viser at ettersom synden, døden og fordømmelsen kom over alle mennesker, bare gjennom én: Adam, så skal også nåden, rettferdigheten og livet komme bare gjennom én: vår Herre Jesus Kristus.

 

Først (v.12) rettes vår oppmerksomhet mot den stamfaren vi arvet synden fra. Han viser at "på grunn av synden" kom døden inn i verden. Dette innebærer da selvsagt også at "syndens lønn er døden" (som han utlegger nærmere i kap 6:23) og derfor ikke kan ramme noe menneske som ikke har syndet. Dette er ikke bare en konklusjon vi har funnet på, men apostelens egne ord, at "døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle". Med dette har han uttalt tydelig og klart at alle de som er underkastet døden, er syndere. Men Paulus forutså jo at mange skulle oppfatte dette som meget hard tale, og at innvendigene spesielt skulle gå på at synden (som alltid er dette at en lov brytes) i alle fall ikke kunne tilregnes menneskene før loven ble gitt ved Moses. Derfor svarer Paulus straks på slikt (v.13-14) når han sier at det faktum at døden hersket over menneskene også før Moses, beviser at synden var i verden og ble tilregnet menneskene. Men av dette følger da også at en lov måtte være gitt dem. Dette er meningen og tankegangen i v.12-14.

 

I v.14 har han uttalt at Adam "er et forbilde på den som skulle komme". Dette sikter til at Adam var opphavet til synden og døden, likesom Kristus er opphavet til rettferdigheten og livet. Men så viser han i v.15-17 den store ulikheten som det samtidig er: Hvor langt større gaven er gjennom Kristus, enn det vi mistet gjennom Adam. Etter disse konklusjonene tar han opp igjen (v.18-19) den innledningen han begynte v.12 med: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske". Og nå kommer den fortsettelsen en ventet på etter nevnte innledning: "slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker".

 

12: Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -

Derfor, d.v.s. når vi nå er blitt forlikt med Gud ved Jesus Kristus, (v.10-11), slik at vi, som alle er under synd (kap.1 og 2), likevel er rettferdige ved troen på Kristus (kap.3 og 4)*, har fred med Gud og håpet om hans herlighet i himmelen, og roser oss av Gud selv - så er det på følgende måte det har skjedd, på følgende Guds råd det grunner seg: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden", slik kommer også rettferdigheten, og på grunn av rettferdigheten: livet, gjennom ett menneske. Tilføyelsen har altså Paulus, som nevnt tidligere, ikke straks uttrykt her. Den antydes riktignok gjennom ordene om at Adam er et forbilde på den som skulle komme (v.14). Men i v.18-19 blir denne tilføyelsen klart uttalt.

 

*Det kunne nok se ut til å være mest naturlig å regne med at dia touto ("derfor") bare siktet til det som var sagt umiddelbart foran (v.10-11). Men det er klart at her oppsummerer Paulus absolutt alt han har forkynt hittil i brevet, altså både om menneskenes synd, og om frelsen gjennom Kristus. Da forstår en at han har alt det han tidligere har forkynt, i tankene, helt fra kap.1:18, før han i de tre neste kapitlene begynner å tale mer utførlig om det som følger av og med troen.

 

Våkn opp, alle dere som tørster! Kom hit og få vann! Her finner dere en uutsigelig, veldig trøst. Er dette Guds råd og mening, at likesom vi ble syndere, vredens og dødens barn, gjennom ett menneskes ulydighet, - så skal vi også gjennom ett menneskes lydighet motta rettferdighet, Guds vennskap og det evige liv? Ja, da er det slutt på lovpaktens vilkår - for den som tørster og mottar rettferdigheten i Kristus - ! Slutt på at vi lever et fryktsomt kristenliv bygd på vår egen lydighet og rettferdighet.

 

I denne teksten heter det over alt: "ved ett menneske". Ved ett menneske arvet vi synden og døden. Gjennom én har vi rettferdigheten og livet. Fordi det ikke heter gjennom hver og en, men gjennom én, da kan vi stakkars syndere begynne å fryde oss i håpet. Da er veien gjennom vår egen rettferdighet tilintetgjort. Akkurat som om et stort fjell styrtet ned over et lite skrøpelig bolighus, og knuste det fullstendig, slik knuser også dette budskapet hvert enkelt menneskes fortjeneste, og viser oss samtidig at vi må vende oss til en helt annen vei, så vi kan bli rettferdige og frelst gjennom én.

 

Ofte kjenner vi det både i sjel og legeme, at vi har arvet synden og døden gjennom Adam. Skal vi da, på samme måte motta rettferdigheten og livet bare gjennom én: Jesus Kristus? Da begynner vi å fryde oss i håpet. "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord!" Da skal syndere bli himmelens arvinger, og i evighet bare lovprise én for det evige livets gave - . Men før vi studerer denne veldige trøst mer, vil vi først se hva denne teksten taler om hvordan synden og døden kom inn i verden. Paulus sier:

 

Synden kom inn i verden ved ett menneske. Med dette vil apostelen ikke bare si at synden begynte gjennom én, men at den "kom inn i verden" (d.v.s. er kommet i alle mennesker) gjennom denne ene. Bare når en forstår uttrykket slik, trer apostelens hovedtanke fram, når han sammenlikner Adams synd - som gav oss døden, med Kristi rettferdighet - som gav oss livet. Det at synden kom inn i verden gjennom én, nemlig menneskeslektens stamfar, er nettopp hovedsaken i dette budskapet. Derfor nevner ikke Paulus Eva, som egentlig var det første mennesket som syndet. Men vi skal straks tale nærmere om hvordan alle mennesker er blitt syndere gjennom én.

 

"Synden". Med synden menes her alt det som strir mot Guds vilje, i et menneske. Til og med den første tanken på noe ondt, som dukker opp. Før syndefallet, eller djevelens fristelse, var det ikke noe som helst i menneskene som stod i opposisjon til Den Allmektige. De visste ikke om noe ondt (1Mos 3:5,22). Men ved syndefallet var denne uskylden død og borte fra menneskene, som nå ble fylt av syndens gift i hele sitt vesen. Og når Paulus her taler om synden, som kom inn i verden gjennom ett menneske, så mener han hele denne Gudfientlige "massen" i menneskene, enten det nå bare gir seg utslag i anlegg eller tilbøyeligheter, tanker og begjær, - eller i ord og gjerninger. Det er alt det Skriften kaller for "synd", "synderoten, syndebrodden og syndefruktene samlet" (Melanchthon). Synden "kom inn i verden", d.v.s. menneskeverdenen, eller hele menneskeslekten. Synden strømmet inn i alt som hadde navn av menneske. Selv ikke det minste spebarn er unntatt, som vi snart skal se.

 

Og døden på grunn av synden. Det forteller oss at det ikke bare var synden selv, i sin natur og i sine utslag, men også syndens skyld og følger, som fra Adam kom over alle mennesker. Vi har allerede slått fast at ettersom det her tales om syndens kilde, og hvordan den kom inn i verden, så innbefatter ordet "synd" alt det Skriften kaller for synd. Men på samme måte må da også ordet "døden" innbefatte alt det Den Hellige Skrift kaller død.

 

Skriften taler uttrykkelig om tre slags død: Den legemlige død, som i Joh 11:4, 12:33, 18:32, Fil 1:20. Den åndelige død, som i 1Joh 3:14, Ef 2:1, Kol 2:13, Mat 8:22. D.v.s. at mennesket ikke lenger ved sin ånd lever i Gud og av Gud, som var kilden og livet for menneskets ånd (konf. Ef 4:18). Og endelig: den evige død, som er motsetningen til evig liv. Den kalles også den "annen død", som er fortsettelsen og fullendelsen av den åndelige døden, etter at livet på jorden er slutt. Det er den evige døden det tales om i Rom 1:32, 2Kor 2:16, 7:10, Jak 1:15, 5:20, 1Joh 5:16, Åp 2:11, o.s.v.

 

Gjennom synden kom døden i alle disse skikkelser over Adam og hans etterkommere. Den dommen som først av alle ble uttalt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø", ble omgående fullbyrdet. Hvordan Adams ånd var skilt fra Gud straks etter syndefallet, det ser vi av at han da forsøkte å skjule seg for Ham som ser alt. Og da Gud kalte ham fram, blir det gjennom mange forferdelige holdninger åpenbart at nå er det den åndelige døden som allerede hersker: Adam forsøker å bortforklare sin skyld, og i en bitter ånd skyver han skylden ikke bare på Eva, men på Gud selv som hadde gitt ham kvinnen (1Mos 3:12). Legemlig var også hans dødsprosess nå påbegynt, fordi legemet hans nå var overgitt den forgjengelighet som til sist skulle avslutte hans jordeliv. Men etter åndelig og legemlig død følger den evige død, hvis mennesket ikke gjennom en ny fødsel blir en ny skapning som lever i og av Kristus, han som alene er livet (Joh 1:4, 6:48-57, 1Joh 5:11-12).

 

Den legemlige døden er syndens lønn for alle syndere. Men da Gud tok Enok og Elias levende opp til himmelen, gav han oss samtidig et bilde på hvordan Guds barn til sist skal fare opp med forklarede legemer. Hvis ikke synden hadde kommet inn i verden, ville Adam og hans slekt vært i den salige tilstand at de hadde vært fri fra den legemlige døden og all lidelse. Både på jorden og i himmelens boliger ville de ha kunnet glede seg i en evig salighet. Døden er den sorte "grensegaten" som markerer at mennesket er skilt fra Gud. Et stående bevis på at mennesket av naturen er skilt fra livets kilde.

 

Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. "Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker". At døden på grunn av synden er kommet til alle mennesker, det er tydelig. Både ordet vi leser, og all erfaring, forteller oss det. Men det Paulus mener med ordene "fordi de alle syndet", blir ofte misforstått. Vanligvis oppfattes det som at ettersom alle mennesker har syndet med sitt legeme, så vil døden "trenge gjennom" til/ramme dem. Men vi vil snart innse at det er ikke det som er apostelens mening her. For det første strider en slik oppfatning mot hovedmålet med denne teksten, hvor Paulus nettopp vil vise at ettersom vi har fått synden og døden gjennom én, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom én. Tenker vi oss ordet gitt en slik (feilaktig) tolkning her, at ettersom vi alle har syndet, som jo er en følge av Adams fall, så dør vi bare på grunn av at vi selv har syndet, - så måtte det motsatte: frelsen i Kristus, lyde slik: ettersom vi alle er blitt rettferdige og har oppfylt loven ved Kristi verk i oss, så får vi det evige liv.

 

Alle vil se at dette er en stor motsigelse mot denne teksten (og hele frelsesbudskapet), som sier at det er "ved den enes lydighet", eller "én manns rettferdige gjerning", vi blir rettferdige. Så må da også det motsatte til dette, budskapet om Adam, lyde slik: "Ved det ene menneskes ulydighet", eller på grunn av "én manns overtredelse", er døden trengt gjennom til alle mennesker.

 

For det andre skulle jo også en slik oppfatning, at enhver dør som følge av sine egne åpenbare synder, medføre at de nyfødte barna ikke ble rammet av døden. For de har jo ennå ikke selv brutt Guds lov. Nei, meningen er tvertimot den at likesom vi alle var tilstede i Adam, og han, som slektens stamfar og stedfortreder syndet, så har vi alle, i og med hans fall, syndet. Dette er en tolkning som stemmer både med tekstens hovedbudskap, og med måten Paulus taler på andre steder. Når han f.eks. taler om motbildet, Kristus, i 2Kor 5:14, sier han at "vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd". Det samme er det han her vil ha sagt om den første stedfortrederen for vår slekt. Med sitt åndelige blikk har Paulus sett oss alle tilstede i Adam. Og likesom Hebreerbrevet ser Levis slekt gjennom Abraham gi tiende til Melkisedek (Heb 7:9), utelukkende med bakgrunn i at Levi på det tidspunkt bare var tilstede i Abraham, så har Paulus sett oss alle synde - i Adam. I dette tilfellet desto mer, fordi Adam i fristelsens stund stod eller falt på vegne av hele menneskeslekten, slik vi alle ser det bevist gjennom de følgene det fikk.

 

Paulus sier også i Rom 11:16: "Er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er grenene det også". Av slike ord kan vi forstå apostelens uttrykksmåte. Men det egentlige beviset ligger, som sagt, i hovedbudskapet: På dette stedet tales det om at både synden og rettferdigheten, som er det som er avgjørende for evig dom eller evig liv, det har vi i én. Og ikke nok med at det er hovedbudskapet i denne teksten, det er samme budskapet som Paulus ganske uttrykkelig, og mange ganger, legger i hvert eneste av de følgene versene. I v.15 sier han at "de mange er døde på grunn av den enes fall". I v.16: "dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse". I v.17: "døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt". I v.18: "Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker", o.s.v.

 

Paulus lærer altså her meget ettertrykkelig at Adam under den første pakt handlet i hele menneskeslektens navn, slik at vi alle syndet i og ved hans synd. Og, som sagt, kan vi alle merke dette, fordi følgene av fallet trengte gjennom til oss alle. Hvis vi ikke alle hadde syndet i vår stamfar, ville vi heller ikke alle måtte bære syndens følger, straffen og døden, både den åndelige og legemlige. Men vi opplever jo konkret at både den åndelige og den legemlige døden er noe vårt naturlige menneske bærer i seg, fullstendig uavhengig av, og før vi begynner å gjøre syndige gjerninger - fordi ingen av naturen lever i Gud, og heller ikke har et udødelig legeme.

 

Men vanskeligheten for vår tro, når det gjelder denne læren om at døden har trengt gjennom til oss på grunn av den énes synd, ligger i at vi dermed har støtt på den dypeste hemmeligheten i Guds råd, og ikke kan begripe dette. At vi stakkars, falne vesener ikke kan begripe Gud, den uendelige, - det er selve vanskeligheten - ! Men at vi av den grunn skulle gå i rette med Gud, og spørre: "Hva gjør du?" - spørre hvordan hans råd kan stemme med hans natur - "Ve den som tretter med sin Skaper" ( leiren og pottemakeren - Jes 45:9) - det er bare et nytt bevis på hvor dypt vi er falt. Herren sier: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden - mens alle morgenstjerner jublet?" o.s.v. (Job 38 og 39).

 

Det bør være nok for oss at det Ordet, som har bevist seg å være den store Guds ord, inneholder denne underlige læren om at likesom fordømmelsen kom over alle mennesker gjennom én overtredelse, slik skulle også rettferdighet og liv gis oss gjennom éns lydighet, "for at intet kjød skal rose seg for Gud". Himlene skal i evighet gjenlyde av lovprisning til denne éne, fordi hans lydighet inntil døden gav oss rettferdighetens lønn. Luther sier: "Vi må la dette stå fast at Adam etter dette bud (1Mos 2:17) har dratt oss alle med i det samme syndens fall, for vi er alle som én innplantet i ham og hans kjøtt og blod, så det måtte gå oss som det gikk med ham. For Gud hadde besluttet dette, at alle mennesker skulle nedstamme fra dette ene menneske, og vi er da også alle hans barn. Derfor, det han har gjort, og den forbannelse som ble lagt på ham, møter også uavkortet oss alle, slik at vi må regnes som én deig og kake med ham, alt som kalles for menneske" (W. III s.90).

 

Men selv om vi nå har funnet at Paulus med disse ordene: "fordi de syndet alle", egentlig taler om at vi syndet i og med Adam i hans fall, så må ingen glemme den andre siden av saken: at vi også arvet hans falne natur, og dermed er fulle av den samme syndens gift som også viste seg hos Adam straks fallet var et faktum. Også på denne måten er vi alle blitt syndere. Paulus taler mange steder om hvordan følgene av fallet fulgte arven og gikk over på Adams slekt. Vi ble altså også i virkeligheten, og i våre egne personer, alle syndere "ved ett menneske". Og om vi ikke alltid opplever det, og er oss det bevisst, så er likevel denne synden som er nedarvet i oss, en styggedom i Guds øyne, og noe som vekker Guds vrede. Vår samvittighet, selv om den bare er en etterlevning av den lov Gud i skapelsen skrev inn i mennesket, vitner klart om dette så snart vi på en eller annen måte står innfor Guds øyne. For da opplever vi alltid vår syndighet som skyld.

 

Fordi vi alle syndet i og med Adams fall, ble vi også i oss selv, alle, som han, syndere, og stilt under syndens lønn: døden -. Og det gjelder, selv for dem som måtte være ukjent med dette forholdet. Det er dette Paulus nå vil vise oss i det følgende. Han sier:

 

13 og 14: for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam - han som er et forbilde på den som skulle komme.

Med disse ordene vil Paulus nå forklare mer om, og bevise, det han just har sagt, at "synden kom inn i verden ved ett menneske". Han taler her som om han er forberedt på den innvendingen at når synd er at en lov blir brutt, så kan det ikke sies at alle var syndere i den lange tiden som gikk fra Adam til loven ble gitt ved Moses, hvis de da ikke, som Adam, hadde fått spesielle påbud av Gud, slik at de ved å bryte det "syndet ved et lovbrudd, slik som Adam". Det forhold at døden jo hersket over menneskene også før Moses, beviser at de måtte ha synd. Og når der var synd, beviser det at der også må ha vært en lov.

 

Han slår fast at der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet*. Men han beviser at synden virkelig må ha vært i verden, og blitt tilregnet menneskene, før loven ble gitt på steintavlene. Og det beviser han med det åpenbare forhold at døden hersket i verden. Hvis det faktum at døden hersket, beviser at der var synd, så følger uomtvistelig at det også har finnes en lov. I tillegg til den loven som er skrevet i samvittigheten, åpenbarte Gud også mer og mer sin vilje gjennom uttrykkelige ord til menneskene. Og synden har alltid vært tilregnet etter hvor stort lys menneskene har hatt om Guds vilje. Men Gud talte allerede til Adams første sønn så strengt for hans synd, at han skjulte seg for Herrens åsyn og ble "en flyktning og en vandrer på jorden" hele sitt liv. Det fantes altså både lov og synd i verden før Moses. Dette beviser Paulus bare med å slå fast at døden hersket jo da også. Tidligere hadde han sagt at det var gjennom synden, at døden trengte gjennom til alle mennesker. Og fordi døden hersket i verden såvel før Mose lov, som etter den ble gitt, må følgen være at synden var i verden, også før loven kom ved Moses.

 

* Fordi det her hele veien er tale om hvordan Gud handler som følge av synden, så må ellogeitai gå på hvordan Gud tilregnet menneskene synden, ikke hvordan menneskene selv vurderte sin situasjon ut fra synden.

 

Døden hersket, sier Paulus - regjerte som en konge - helt fra Adam inntil Moses. Vi ser at alle menneskene også i denne tiden døde den legemlige døden. Men ikke nok med det, vi vil også minne om hvordan Gud i denne tiden før Moses lot døden komme over hele verden på én gang, ved syndfloden som rammet alt levende, unge og gamle, til og med spebarna. Og Herren Gud uttaler uttrykkelig at dette skjedde bare på grunn av all den synd og ondskap som hadde fordervet alt kjød. Slik hersket altså døden også før loven kom ved Moses.

 

Også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam. Adam hadde overtrådt et bud Gud uttrykkelig hadde gitt ham. Dermed falt han under den dødsdom Gud hadde advart ham med. Nå minner Paulus om at døden hersket også over dem som ikke hadde syndet mot et slik uttrykkelig uttalt Guds bud, ja til og med over de små barna som ennå ikke hadde kunnet gjøre noe konkret lovbrudd. Av dette må nødvendigvis følge akkurat det Paulus ønsker å bevise, at synden er blitt tilregnet alle mennesker, også før vi fikk den skrevne loven på steintavlene. Dette at synden generelt er tilstede i alt kjøtt, som en følge av Adams fall, beviser da også det Paulus tidligere har forklart, og som hele hans forkynnelse sikter mot: At Adam, likesom Kristus, var en stedfortreder som stod og som falt på hele menneskeslektens vegne, slik at hele slekten måtte bære følgene av dette.

 

Og når da til og med spebarna, som selv ennå ingen lovbrudd hadde gjort, var undergitt samme syndens straff, altså døden, så har vi der ennå et bevis på at bare selve arvesynden, og den iboende syndens frø, er nok til at vi innfor Gud står i dødsskyld. Dermed har Paulus kort men sterkt bevist det han har sagt i v.12, at "synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden kom inn på grunn av synden". Og så kommer den tilføyelsen vi venter på, etter at den ble utelatt i v.12. Han taler om Adam:

 

han som er et forbilde på den som skulle komme. Da Herren Gud satte Adam til en "alles far" (sv: verdens far - Visd 10:1), som hode for en slekt som er lik ham, og dermed er underlagt synden og døden, da gjorde han det i nådig forutseenhet om ham som skulle komme, den "andre", eller "siste" Adam (1Kor 15:45, 47). Det er ham den første Adam er et "forbilde" (typos) på.

 

Den likheten det siktes til (ved at den første er et forbilde på den andre Adam), består i at

 

likesom Adam var en stamfar som brakte med seg det som tilhørte ham, til de han var en stedfortreder for - slik er også Kristus en ny stamfar som på samme måte bringer med seg det som tilhører ham, til de han er en stedfortreder for.

 

Eller som Krysostomus uttrykker det: "For alle dem som er av ham, ble Adam årsaken til døden, som trengte gjennom til dem på grunn av det han åt, selv om de ikke hadde ett av det forbudte treet. På samme måte ble Kristus for alle dem som er av ham, på tross av at de selv ikke er rettferdige, en stedfortreder til rettferdighet som han så nådig tilveiebrakte for oss alle på korsets tre". Å, evige nåde! Uuttømmelige trøst!

 

På samme måte som vi har fått synden og døden gjennom en annen, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom en annen. Alle de som er født av Adam, d.v.s. som er mennesker, har allerede ved sin fødsel arvet hans forderv, synden og døden, og all den elendighet dette medfører. På samme måte har også alle de som er født på ny til Kristus, og er hans ætt (sv. er hans sæd), gjennom vår nye stamfars rettferdighet fått det evige liv med alt det innebærer. D.v.s. at vi allerede her i livet, nå, har gjenforeningen med Gud, en evig nåde, Den Hellige Ånd i hjertet, og i oppstandelsen himmelske legemer og en evig salighet. Paulus skriver til de troende i Korint, som var "helliget i Kristus Jesus", og sier: "likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus" (1Kor 15:22). "Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen (sv.:den andra människan är Herren av himmelen). Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:47-49).

 

Dette er jo en ubeskrivelig stor trøst. At vi bærer den jordiskes bilde, synden, døden og all elendighet, det kjenner vi, som sagt tidligere, i hele vårt vesen. Men nå sier altså Paulus at ved Guds nåde: "likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske", som er rettferdigheten og evig liv.

 

Selv om vi altså gjennom den første Adam har fått en stor ødeleggelse, så har vi likevel gjennom den andre Adam en ennå større lykke og velsignelse. Erstatningen er mye større enn tapet. Og det vil Paulus gå sterkt inn på i det følgende. Luther sier: "Gjennom ett menneske som hette Adam, er så mye ondt foregått at alle mennesker måtte dø, både han selv og alle oss andre. Det måtte skje, på tross av at vi ikke selv hadde gjort oss skyldige til det, men stod under synd og død bare fordi vi er hans etterkommere. For etter fallet er det ikke lenger en fremmed synd. Den er straks vi ble født blitt vår egen synd. Dette er jo en skrekkelig situasjon og en forferdelig Guds dom, selv om den jo ville vært ennå værre om vi alle skulle måtte forbli i døden. Men denne nød har Gud villet møte, ved at han nå har sendt et annnet menneske som heter Kristus. For den første Adams skyld skulle vi måtte dø, uansett om vi selv har påført oss noen synd. Så skal vi da nå, for den andre Adams, Kristi skyld, uten noen vår fortjeneste, motta livet. Og likesom vi i Adam må ta følgene av at vi er hans lemmer, er av hans kjøtt og blod, - så skal vi altså i Kristus, også allerede her på jord, bare få leve på at han er vårt hode, og er en nåde og gave, slik at vi ikke har noen som helst egen fortjeneste å rose oss av".

 

I tillegg til apostelens hovedemne har vi her også en svært viktig lærdom om synden. Paulus lar oss forstå at vi alle sammen er like fordømte syndere som Adam, at i dette er vi alle like, og at døden er et bevis på dette. Vi bør alle tenke grundig over dette. Det hører til ethvert menneskes natur at når vi ser hvordan synden hersker over alt rundt oss, så anser vi oss ikke selv å være i samme situasjon. Ufrelste, åndelig døde mennesker, men som lever et moralsk høyverdig liv, vil selvsagt ikke tro at de er like store syndere overfor Gud, som tyver og mordere, toldere og skjøger. Med denne holdningen har de dermed ikke bruk for Guds formaning til omvendelse, og står da imot alt det Gud bruker for å frelse dem.

 

Men også de Gud har fått vekke opp, og de som er kommet til troen, er smittet av samme holdning. Ved Guds arbeid på våre hjerter er vi blitt overbevist og forferdet over vår egen synd og skyld.

 

Vi har fått se frelsen i Kristus alene og er blitt Guds barn av bare nåde.

Men da skjer det for svært mange at vi glemmer at vi ennå bærer i oss den samme fordervede naturen som Adam.

 

Vår holdning er likesom at vi er av en bedre slekt enn de groveste syndere, toldere og skjøger. Når vi blir så forferdelig sørgmodige og nedslått hver gang synden våkner opp og blir virksom i oss, så er det det beste beviset på at det er denne holdningen vi lever i. Når det mørke dypet i hjertets forderv åpner seg, og det bryter ut virkelig skrekkelige ting, f.eks. slikt som Kristus sier går ut fra menneskenes hjerter: "utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand" (Mark 7:21) - når vi kjenner noe så forferdelig i oss, da forskrekkes vi og holder på å fortvile - !

 

Der er kristne som i stor anfektelse, kanskje i bønnestunden, til og med opplever en motstand mot Gud. Eller vi kjenner hvor fullstendig kalde vi er overfor Gud, og kjenner på en altfor stor kjærlighet til synlige ting, ja, kjenner på sterk lyst til konkrete synder. Og vi kjenner at vi slett ikke er sønderknust over alt dette, men tvertimot er harde og lettsindige. Eller, når vi jo skulle elske vår neste som oss selv, istedet kjenner på misunnelse. Eller overfor en vennlig tilrettevisning kjenner ergrelse, ja til og med hat stige opp i hjertet. For ikke å snakke om den aller verste synden: at vi ikke setter Kristi lidelse høyere enn vi gjør. Vi kan høre at han ble pint, tornekront og naglet til korset, for vår frelse og salighet. Likevel er ikke vår kjærlighet til ham større! Vi har mer kjærlighet til små, unyttige ting. Å, når vi kjenner på dette, da blir vi skremt og redd.

 

Men hvorfor blir vi så overrasket over å oppleve dette i oss? Bare fordi vi ikke har trodd vi var så fordervet! Vi har sett andre Adams barn som er så åpenlyst bundet i synd. Sett at de likevel forsvarer seg og har ikke bruk for Guds ord, men forkaster og forfølger Kristus. Det har ikke overrasket oss. Men vi må altså ha regnet med at selv tilhørte vi en annen slekt - !

 

Nå er det klart at når vi er født av Gud, så har vi fått en ny og hellig Ånd. Men den delen i vårt vesen som er født av kjøtt, den er tross alt fremdeles kjøtt. Og dette er alltid like forgiftet og ondt. Slik vi også lærer gjennom hele Skriften, lærer Paulus her at synden er alle menneskers natur. Den er alle menneskers felles arv fra Adam, - enten vi vil det eller ei. "Det er ingen forskjell", alle sammen er vi syndere. "Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste" (Sal 14). Allerede på de første blad i Bibelen (1Mos 6) ser vi Gud klage over at "menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Slik er menneskene av naturen, d.v.s. i alt som stammer fra Adam.

 

Hvis vi trodde dette, og alltid holdt det klart for oss, da ville vi ikke bli forskrekket og fortvile når vi opplever at dette lever også i oss selv. Nei, da ville vi istedet love og prise Gud for hans store barmhjertighet, som nettopp for denne vår fortapte tilstand gav oss sin Sønn til frelse.

 

Hvis vi skal få bli i troen, er det meget viktig at vi holder dette for en avgjort, udiskutabel sannhet, og innprenter det sterkt i oss, at vi alle gjennom Adam er så fortapte skapninger, at det i vår natur ikke finnes annet enn synd, ondskap og avmakt, og at vår Herre Gud aldri har hatt noen annen tanke om oss. Med denne holdningen vil vi skynde oss fram til nådestolen når vi blir aller mest ydmyket i våre fall under synden, og si: Min Gud, se igjen dette nye, forferdelige utslag av at i meg selv er alt bare synd! Gud, se ikke på meg, se på din Sønn! Og så må vi alltid huske på at det er bare i sin Sønn Gud har alt sitt velbehag. At all vår rettferdighet er bare i ham, og at Guds vennskap derfor aldri endres det minste på grunn av den synd som er i oss, så lenge vi forblir i hans elskede Sønn. I ham har vi til og med mye større rettferdighet og velbehag for Gud enn Adam hadde før fallet.

 

Vi må aldri glemme hva som er hoved-budskapet i teksten vår: "ved den ene". Ved den ene er vi syndere. Ved den ene er vi rettferdige. Gud være lovet for hans usigelige gave!

 

15: Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

I dette og i de to følgene versene går Paulus videre. Han sier at om vi fikk synden og døden i arv fra Adam, og like sikkert fikk rettferdighet og evig liv ved den enes lydighet, så er det ikke nok med det. Nei, det siste er til og med mye sikrere enn det første. Vi har fått mye mer nåde, rettferdighet og salighet gjennom Kristus, enn vi har hatt synd og død gjennom Adam. Nøden og hjelpen skal ikke stå og vippe likevektig mot hverandre på vekten. Det gode som vi har arvet fra Kristus, er mye større, og gjelder mye mer enn det onde vi arvet fra Adam. Dette er en sterk trøst. Når en arm synder ikke ser og kjenner noe som helst annet i seg, enn bare synd og elendighet i hjerte, tanker, ord og gjerninger, og derfor blir redd og tror Gud må være vred på ham, da sier altså Paulus her: bli ikke overrasket og redd. Du har langt mer rettferdighet og nåde ved det ene mennesket Jesus Kristus, enn du har synd og elendighet fra Adam.

 

Det er sant at ditt forderv og din ondskap er stor, og du kjenner på ugudelighet, hardhet, falskhet, ulydighet, o.s.v. Men alt dette, som er arven fra Adam, har likevel ikke mulighet for å oppveie den store "nådegaven": Kristi, Guds Sønns rettferdighet. Og så dyp er ikke vår fornedrelse i Adam, så sterk er ikke døden, at ikke den ære, det liv og uforgjengelighet Jesus har tilveiebrakt, rikelig erstatter alt sammen. Det er innholdet i den teksten vi nå skal se nærmere på.

 

Men, sier Paulus. Det viser klart tilbake til det han nylig har sagt (v.14), at "Adam er et forbilde på den som skulle komme". Hva likheten mellom Adam og Kristus besto i, det har vi allerede sett nærmere på, og det blir ytterligere utlagt i v.18 og 19. Men, tilføyer apostelen, i forbindelse med denne likheten er der også en ulikhet vi skal legge merke til. Med nådegaven (den nådeskatten vi fikk ved Kristus) er det ikke som med fallet (Adams fall og følgene det fikk). Det er en stor forskjell mellom den kraft som er virksom gjennom disse to, på samme måte som det var stor forskjell på de to menneskene: Adam og Kristus. For er de mange døde på grunn av den enes fall. Alle mennesker, konf.v.12 og 14, kalles her "de mange", i motsetning til "den ene" som var årsak til alles død. Så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

 

Meget mer. Et uendelig trøsterikt ord. Selv om vi tror - ikke bare på det vi kjenner: fordervet, synden og døden fra Adam - men også på det vi ikke kan kjenne og se hos oss selv: nådegaven ved Kristus, så svever vi likevel ofte i uvisshet om hva som til sist skal veie tyngst. Når vi kjenner på hjertets vantro og den følbare fordervelsen, så regner vi vel ofte - i alle fall ubevisst - som om dette gjør mer til at vi blir urene i Guds øyne, enn Kristi soningsverk gjør til at vi blir rettferdige og rene i Guds øyne. For denne rettferdigheten kan vi aldri se eller kjenne hos oss, fordi vi bare har den i "den enes", Kristi "lydighet".

 

Da er det et trøsterikt ord, det Paulus her gjentar så ofte: "meget mer". Hvis Adams synd har medført all den elendighet som skjuler seg her i ordet døden, så skal meget mer nåden og gaven i Kristus (sv:överflöda och gälla til vår rättfärdighet och frälsning) skjule alt sammen og gjelde innfor Gud som vår rettferdighet og frelse. Men ordene "meget mer" taler her egentlig ikke om storheten av Guds nåde og gave, men uttrykker vissheten om disse ting. For vi ser at på alle de stedene samme uttrykk anvendes, så er det for å uttrykke en vurdert visshet (v.9, 10, 17, konf.kap.11:24). At nåden og gaven i Kristus er mye større enn det vi tapte ved Adam, det har Paulus uttrykt med ordene "blitt overmåte rik" (sv.:överflödat). "Meget mer" sier oss altså at uansett hvor sikre vi kan være på vårt fall og vår synd gjennom Adam, noe vi alltid og på alle måter har sørgelige opplevelser av, så er vi likevel mye mer sikre på at nåden og gaven gjennom Kristus skal gjelde mer for Gud til vår frelse, enn fallet og synden til vår fordømmelse.

 

For gjennom det jeg ser og kjenner hos meg selv, kan jeg aldri bli så sikker på hvordan Gud ser på meg, som når jeg ser hva han selv har sagt. Guds ord gir en langt større visshet enn alle våre menneskelige registreringer. Dessuten kan ikke noe menneskehjerte fatte betydningen, høyden og storheten i det en guddomsperson har frembrakt. Nåden og gaven er jo ikke et menneskes verk, men hans verk som har skapt himmel og jord, han som profeten sier "har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe..", og som har et hjerte som mest av alt vil gi stor nåde, slik han grundig har bevist gjennom hele sitt forsoningsverk. Da må en i sannhet også kunne trekke den slutning at det ene menneskets, Jesu Kristi, verk til vår frelse, må kunne overvinne det svake menneskets, Adams, verk til døden. Apostelen har altså her ikke bare gitt oss grunnlag for å kunne utlede hvor mye mer nådegaven må gjelde enn overtredelsene våre, slik noen bibeltolkere begrenser det til. Nei, ordene inneholder et konkret budskap om hvor mye mer nåden og gaven i Kristus veier enn hele fordervet vi har arvet ved Adam. Lovet være Herrens navn for dette!

 

Guds nåde og nådens gave. Disse to uttrykkene taler om hver sine forhold. "Guds nåde" er Guds hjertes kjærlige omsorg, Guds forsonende og nådige sinnelag overfor menneskene. Mens "nådens gave", slik vi ser det i v.16 og 17, viser "rettferdighets-gaven", eller at Gud har gitt oss Kristi lydighet til vår rettferdighet. Når en ser sammenhengen og hovedbudskapet i dette kapitlet, er det lett å skjønne at med "gaven" menes det her ikke noen spesiell Åndens gave, men selve den frelsende "nådens gave". Gaven er Kristi rettferdighet som holdes fram over alt her, og settes opp mot fallet og fordervelsen ved Adam, denne rettferdigheten som har evig liv som en uadskillelig følge, på samme måte som døden ble følgen av Adams fall.

 

I det ene mennesket Jesus Kristus. Denne tilføyelsen: "i det ene mennesket Jesus Kristus", er en del av sammenhengen, og minner oss om at Guds vennskap, og rettferdighetens, nådens gave, har vi utelukkende i det ene mennesket, Jesus Kristus. D.v.s. gjennom det Kristus i sin kjærlighet har gjort for oss. På samme måte som Guds vrede og døden kom over oss gjennom det som det første mennesket, Adam, førte med seg i sitt fall. Derfor kaller Paulus her Kristus for "det ene mennesket", for at hovedtanken i teksten skal komme best mulig fram, dette at vi har alt gjennom "den ene". Synden og døden gjennom én - nåden og gaven gjennom én. Dessuten, når det gjelder hans stedfortredergjerning, må vi alltid se på Kristus som mennesket (1Tim 2:5). For det var nettopp derfor han ble menneske, at han skulle gi sitt legeme, sitt blod og liv til forsoning/forlikelse, og "ved døden gjøre til intet den som hadde dødens velde" (Heb 2:14,15, 10:5,20, Mat 26:28, Joh 6:51).

 

Blitt overmåte rik for de mange. Uttrykket "de mange" må nødvendigvis ha samme betydning her som i første del av verset, og betyr altså alle mennesker. Av dette følger at Guds nådes, og nådens gaves, overmåte store rikdom her taler om den generelle nåde som Kristus tilveiebrakte for alle mennesker, og ikke om den nåden som virkes i hvert enkelt menneske ved troen*. I v.18 har Paulus brukt ordet "alle" både når det er tale om fordømmelsen ved Adam, og om nådegaven ved Kristus. Men, som sagt tidligere, bruker han her uttrykket "de mange" i motsetning til "den ene", om dem nåden ble gitt til. "Og hvem vil nekte for at alle mennesker skal kunne kalles mange?", sier Starke. Ulikheten mellom gaven og synden ligger altså ikke i menneskemassene (hvor mange o.s.v.) som de jo begge strakte seg ut over, men i verdien/omfanget av det tapte og det gjenkjøpte livet. Derfor er nettopp forskjellen skildret her med uttrykket "overmåte rik" (sv.:överflödat"). Et trøstefullt og talende uttrykk. Nådegaven gjennom Kristus har (överflödat) strømmet over på alle sider (over-måte= over målet, d.v.s. det strømmer på så det renner over det målet/kruset vi holder fram). Målet (måt-et) er ikke bare fullt, det renner over.

 

*Det er samme ordet i grunnspråket som i kap 3:22 er oversatt med "Guds rettferdighet..til alle og over alle som tror", altså med "til" - som her er oversatt med "for de mange". I 3:22 skiller jo Paulus meget sterkt mellom "til" og "over", idet han vil si at Guds rettferdighet "kommer til alle" (tilbys alle i evangeliet), "og over alle som tror" (ved Den Hellige Ånd åpenbart og kommet til den enkelte).

 

Det sier oss at Kristus ikke bare har godtgjort og erstattet det som var tapt ved Adam. Han har tilveiebrakt en mye større nåde, ære, og salighet, enn vi ville kunne oppnådd om vi selv hadde vært syndfrie. Ikke bare har han oppfylt loven, og gitt oss en rettferdighet som er lik den Adam hadde i sin syndfrie tilstand før fallet, d.v.s. en ren menneskelig rettferdighet. Men han har tilveiebrakt for oss selve "Guds rettferdighet", slik Paulus sier det i kap.3:21,25. Og Guds rettferdighet, selve Guds egen rettferdighet, må jo være uendelig mye større og herligere enn bare et menneskes rettferdighet. Dessuten har vi den ære og herlighet det medfører at Gud selv kom inn i vår slekt, at Guds Sønn har blitt menneske og vår bror. Og dette må jo være så uendelig mye større enn alt det vi mistet ved Adams fall, at det ikke er noen mennesketanke som kan fatte en slik ære og herliget. Vi forstår kirkefaderen som i sin åndelige fryd over dette sa: "Å, du herlige skyld - som førte med seg en sånn godtgjørelse!" (ord som selvsagt, hvis en tenker på syndefallet generelt, kan oppfattes blasfemisk).

 

Hvis en konge idømmer den skyldige en bot på ti tusen kroner, så må den skyldige betale dette beløpet. Men hvis kongen ønsker å vise stor nåde overfor den dømte, så kan han ikke bare betale de ti tusen kronene for ham, men kan gi ham hundre tusen kroner i tillegg. Da ville helt klart nådegaven være mye større enn skylden og skaden var. Slik er også den "nådegaven" (charisma) som Kristus tilveiebrakte for oss, uendelig mye større enn det vi mistet ved Adam. Gjennom Kristus er vi gjenkjøpt til en slik nåde og ære, at vi innfor Gud skal være høyere enn alle skapte vesener, også høyere enn englene, selv så høye og herlige de jo er. Dette tales det også om i Heb 2:16: "For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av". I samme kapittel, v.11, sier apostelen: "både han som helliggjør, og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre". Å, det er nåde over nåde at de falne menneskene gjennom Kristus skulle reises opp igjen, ikke bare til sin opprinnelige ære innfor Gud, men til en ennå større. Det er dette som ligger i at nåden og gaven er blitt "overmåte rik".

 

Det Paulus her opphøyer og lovpriser, er altså nådens gave, slik den er åpenbart i Kristus og tilbudt hele skaren av fortapte syndere. Han lovpriser og opphøyer denne nådens herlige makt som strekker seg til syndens og dødens dypeste avgrunn, og er en uutømmelig kilde som alle nå kan drikke av, og i evighet stille sin tørst etter rettferdighet og liv. Ja, apostelens øye skuer uten tvil helt fram til de gjenløste sjelene har nådd himmelens frydesal som skal fylles i all evighet med et uendelig halleluja fra alle de gjenløste sjelene. Og de skal lovprise den overmåte rike nådens gave ennå sterkere enn Gud ble lovprist av Guds barn og morgenstjernene ved tidenes begynnelse (Job 38:7).

 

Etter at Paulus har talt om den generelle forskjellen på arven fra Adam og arven fra Kristus, dette at sistnevnte er så uendelig mye større, går apostelen nå over til å tale om en bestemt side av denne ulikheten. Han sier:

 

16: Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse.

Vi merker hva som er det vesentlige siktemålet ved at Paulus i dette verset bruker kontrasten i uttrykkene: "den enes synd", og "manges overtredelser". Dommen til fordømmelse ble gitt for den enes synd. Nådegaven til rettferdighet ble gitt for de manges overtredelser. Også på denne måten vil Paulus vise hvordan gaven ble "overmåte rik for de mange", d.v.s. i kraft og virkning langt overgikk arvesynden fra Adam. Ikke bare i seg selv er nådegaven større og herligere enn bare som en erstatning for det som var tapt (v.15). Også virkningene av dens frelsende kraft er langt større. Den strekker seg ut over de "manges overtredelser", som er i verden, og ikke bare til den "enes synd", som var nok til at dom ble avsagt til fordømmelse. Det er denne veldige forskjellen mellom disse to forhold Paulus taler om her.

 

Dommen kom etter den enes synd - nådegaven kom etter manges overtredelser. En eneste overtredelse av Adam var årsak og kilden som dommen til fordømmelse strømmer ut fra, til hele menneskeheten. Sammenliknet med dette ser Paulus her et desto større bevis på hvor stor Guds nåde er, når vi vet at årsaken og målet for Guds nådige råd til vår frelse var de "mange" overtredelsene. Når et barn har påført seg selv en uoverkommelig gjeld, så blir dette en ennå større anledning for en omsorgsfull far til å bevise sin faderlige kjærlighet, når han betaler gjelden. Og gaven blir større enn om det bare var en mindre gjeld som måtte gjøres opp. Utslettelsen av de mange syndene beviser på samme måte en større nåde, enn om syndene hadde vært få og beskjedne. Dette er dermed på nytt et bevis på at "med nådegaven er det ikke som med fallet" (v.15), men at gaven gjennom Kristus var uendelig mye større og sterkere enn synden og fordømmelsen ved Adam.

 

Men når Paulus sier at dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, så har vi her også den mest ettertrykkelige forklaring på at Adams synd er blitt vår, alle menneskers, synd. "Fordømmelsen" innkluderer alt det Paulus legger i ordet "døden" (v.12,14). Vi er alle "av naturen vredens barn" (Ef 2:3). Det heter at "dommen ble til fordømmelse". Og i v.18: "..til fordømmelse for alle mennesker". Dette viser at om enn det var bare den ene som syndet, så ble følgene av den enes synd, fordømmelse for alle mennesker. Vi må jo da alle ha del i denne samme synd som "den ene", Adam. For Gud, den rettferdige dommer, kan ikke fordømme uskyldige. Hvis en sa at straffen for Adams synd har rammet noen som egentlig var uskyldige, så ville det være å anklage den rettferdige Gud for å være urettferdig. Kan Gud tilregne et menneske noe som ikke virkelig er hans? Hvis Adams overtredelse ikke var vår, like sikkert som den var Adams, kunne da Gud tilregne oss den, og dømme oss etter det? Kan det tenkes at Gud behandler menneskene som syndere, hvis de ikke virkelig er det?

 

Hvis Gud behandler menneskene som syndere på grunn av Adams synd, da sier det seg selv at på dette grunnlag er de syndere. Gud, som er den rettferdige, kunne ikke anse menneskene som syndere, på grunn av noe som ikke gjorde dem til virkelige syndere. Men når vi sier at Adams synd like sikkert er vår, som den er hans, så innebærer det ikke at den er vår og hans på akkurat samme måten. Den er hans personlige gjerningssynd, men den er vår på grunn av at vi var i ham (hele menneskeslektens første stedfortreder), og at han på hele menneskeslektens vegne, etter den første pakt, sto overfor prøven - og falt. Og om vi ikke forstår dette, så rokker ikke det ved saken. Vi forstår ikke Gud, den evige og ubegripelige. Men vi ser det i Guds ord, og i følgene av Adams synd, som vi alle har arvet.

 

Her står vi overfor Guds store hemmelighet: Hvordan Gud tilregner

- så vel Adams synd, som Kristi rettferdighet - !

Det er etter denne guddommelige læren vår frelse står eller faller.

Er ikke Adams synd vår - så er heller ikke Kristi rettferdighet vår!

 

Men på samme måte som Adams synd var vår, bare fordi vi var i ham da han levde som hele slektens stamfar, og syndet mot Guds bud, - så er også Kristi rettferdighet vår, på nøyaktig samme grunnlag. Og likesom Gud ikke hadde kunnet tilregne oss Adams synd, om vi ikke hadde hatt denne synden, så kan han heller ikke tilregne oss Kristi rettferdighet, om den ikke virkelig er vår. Men Kristus har virkelig bestått prøven på våre vegne, gjort og lidt det loven krevde - for oss - ikke for seg selv, men for oss, slik at hans rettferdighet virkelig er vår. Det er dette denne teksten lærer oss.

 

Men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. Den som tar imot nådegaven blir ikke bare fri fra all skyld og dom etter Adams synd, men får også frifinnelse fra sine mange overtredelser. Og nådegaven innebærer ikke bare en fullkommen frifinnelse og syndsforlatelse, men også "livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker" (v.18). D.v.s. at Gud dømmer menneskene som virkelig rettferdige, d.v.s. som en som aldri har syndet, men har oppfylt hele loven. At Gud virkelig rettferdiggjør den troende på denne måten, det beviser han ved å gi ham evig liv, likesom han med døden beviste at vi alle var syndere (v.12,14). Følgene av en virkelig tilregnet rettferdighet må dermed uomtvistelig bli frihet fra syndens evige lønn, som er døden, og evig liv og all den salighet som er rettferdighetens lønn. Dette skildrer nå Paulus med det herligste budskap i neste vers.

 

17: For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.

Døden kom til å herske ved den ene. Allerede under v.12 og 14 så vi på hvordan døden, bare på grunn av ett menneskes synd, lik et statsoverhodes skrekkregime hersket over alle mennesker, unge og gamle, onde og gode, konger og keisere, profeter og hellige. Alle har de måtte bøye seg for dødens banner, til tegn på at de alle har hatt del i Adams synd. Men igjen vil vi straks minne om hvor strengt påpasselig Paulus er med å minne om at hele dette dødens velde over alle mennesker, kom bare gjennom "den ene". Han har ikke latt det stå bare med ordene døden kom til å herske ved den ene, men føyer straks til fordi denne ene falt. Han har denne gjentakelsen for å understreke den sannheten som er så viktig for selve hovedsaken i det budskapet vi har foran oss, at både døden og livet kommer til oss gjennom én. For

 

det store hovedspørsmålet er jo nettopp dette: Skal vi dømmes bare etter det vi selv har gjort - eller etter det en annen har gjort?

 

Loven sier: "hver den som..", d.v.s. at vi hver for oss skal erverve oss evig liv, eller evig død. Men evangeliet sier: "ved den ene". Gjennom én er døden kommet over alle mennesker, allerede før de selv ved egne gjerninger var skyldig til døden. På samme måte kommer rettferdighet og evig liv over alle dem som er Kristi ætt, uten at de ved egne gjerninger har oppnådd livet. Dette er jo summen av hele Skriftens budskap.

 

Hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. "Meget mer" - Paulus sier: når det ene, svake mennesket gjorde den ene synd som førte døden over alle mennesker, så skal meget mer den langt større og overmåte rike gaven, gjennom det andre mennesket, Jesus Kristus, bringe liv og salighet over alle dem som tar imot denne gaven. At alle mennesker er underlagt døden, det er så udiskutabelt at det ikke en gang finnes noen vantro som vil betvile det. Men dette dødens herredømme er kommet gjennom én. Så sier altså Paulus at som den overmåte (sv:överflödande) rikdommen i nåden og gaven gjennom det andre mennesket er uendelig større enn arven fra Adam, så mye mer sikkert og visst er det at alle Guds barn skal leve evinnelig.

 

De som mottar. Her forklarer nå Paulus hvem de er som skal nyte godt av all denne rikdom som Kristus tilveiebragte for oss. Han sier "de som mottar", ordrett: "de mottakende" - "de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Så spør du kanskje: Jeg har hørt om en stor og herlig gave, men hvordan skal jeg vite at den også tilhører meg? Jeg vet nok at Kristus er forsoningen for hele verdens synder (1Joh 2:2), men alle mennesker blir likevel ikke frelst. Hvem er så de som virkelig skal få nyte godt av denne store gaven? På dette spørsmålet svarer altså Paulus her: "De som mottar gaven". Ordet som er brukt her for å "motta", er det samme som er brukt i Joh 1:12, der det heter: "alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn (sv: dem gav han makt til å bli Guds barn), de som tror på hans navn".

 

Her møter vi samme urokkelige budskap som gjennom hele Den Hellige Skrift, nemlig at "alt er ferdig" (bl.a. Mat 22:4), og at det som gjenstår er bare at vi kommer og mottar frelsens gave. Vi kan gå gjennom alle de bud og forskrifter som Skriften lærer, men når det gjelder vår frelse, heter det bare: Å ta imot nåden og rettferdighets-gaven. Skriften bruker mange forskjellige uttrykk, men de går alltid ut på det samme i dette avgjørende spørsmålet. Et sted heter det "tro", "tro på Herren Jesus". Jesus sier "den som kommer til meg", "om noen tørster, han komme til meg", "den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham". Et annet sted kalles det at de har "tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod". Slik taler Skriften, og det er svært viktig at vi holder dette klart for våre hjerter.

 

Vi blir ofte svært opptatt med mange andre ting i Skriften, selv om de ikke har noen avgjørende betydning for liv og salighet. Skriften inneholder mang en lærdom, bud og formaninger. Åndelige menn oppstår og priser og opphøyer snart det ene, snart det andre vi bør være opptatt med og strebe etter. Og alt dette kan på sin måte være viktig og betydningsfullt, alt er kanskje hellig og godt, alt bør vi takke for og øve oss i. Men når det gjelder selve frelsen og barnekåret hos Gud - det avgjørende, store spørsmålet, - så er det bare én ting det gjelder: å ta imot gaven, nåden og rettferdighets-gaven i Kristus. "Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet, for livet er i Guds Sønn" (1Joh 5:11-12).

 

Men om dette er klart nok, så kan en oppriktig sjel fremdeles stå famlende: Kan jeg ikke likevel bedra meg selv, på selve troen min, eller måten jeg har mottatt gaven på? Kan jeg ikke få høre det ennå klarere, hva det er å "motta nåden og rettferdighets-gaven?" Også i dette spørsmålet må det bare være Guds ord som veileder oss. En kan fare vill både til høyre og til venstre. Mange tror de har mottatt Kristus, når de én konkret gang har uttalt at de tar imot ham, og så lever sitt liv etter Guds ord og alltid opphøyer det. Andre igjen er gått konkurs på alle sine egne gjerninger og forsøk på å omvende seg. De hungrer og tørster etter rettferdighet, men setter sitt håp utelukkende til lydighet mot Kristus. De sukker og tynges bestandig i uvisshet om de egentlig har tatt imot ham.

 

Det er umåtelig viktig at vi ser klart og tydelig hva Skriften selv mener med det å "motta" nåden og rettferdighets-gaven. Vé den som tar feil her! Men hvis jeg virkelig vil vite hva Åndens egen mening er i Skriften, da må jeg nok være alvorlig redd for min egen ånd, mitt falske hjerte og forfalskerens makt, og bare søke å motta sannheten, selv om det skulle velte all min tidligere kristendom.

 

Hva det er å motta gaven, ser vi dels av ordene som omtaler dette, dels av hvordan Skriften skildrer de menneskene som Jesus selv gav det vitnesbyrd at de trodde, og var Guds rette barn. Først vil vi da se nærmere på hvordan ordet "motta" er brukt. Vi går igjen til Joh 1:12-13, der evangelisten selv forklarer hvordan det foregår når gaven, Jesus Kristus, mottas på rett måte. Først sier han (v.11) om Herren Kristus: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham". Over alt i Skriften, og i den evangeliske historie, ser vi hvordan dette skjer, at de ikke tar imot ham. Ubotferdige jøder (navnekristne) forakter Jesus, og lever på samme måte som vi ser det over alt i verden den dag i dag. Enten bundet opp i et jordisk sinnelag, i synd og forfengelighet. Eller i en innbilt, egen rettferdighet, der de (som jødene den gang, så også nå) utøver sin religion på bestemte tider i templet, med faster, bønn m.m. Eller slik det ofte foregår idag, at sjelene holdes "varme" gjennom kristelig aktivitet. Men med all sin tro og aktivitet er de alle like uforandrede, - ikke født på ny! Slik er altså den store massen.

 

Men så sier evangelisten om noen andre: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til (sv:makt til) å bli Guds barn, de som tror på hans navn". Her har vi noen ganske andre slags mennesker. Disse som mottok ham, var de som ikke gjennom all sin kristelige aktivitet, gjennom lovens gjerninger, og heller ikke gjennom sine bønner, sin hunger eller sin tro, hadde funnet fred i sin urolige samvittighet. Men alltid, tynget under dommen, søkte og ventet de på Israels trøst. Da disse fikk høre det glade budskapet om Guds nåde gjennom Kristus, og Ånden åpenbarte dette for dem, at Jesus var Kristus, da ble de dratt så sterkt til ham at de ikke fikk ro før de hadde funnet ham. Så falt de ned for ham, bekjente sine synder, og søkte nåde. Og, legg merke til dette: Disse ble nå bundet til ham for hele livet. De ble hans disipler og etterfølgere, så totalt skilt fra den store massen i sinn og vesen, at de av den grunn ble kalt en sekt (Apg 24:5, 28:22).

 

Ved troen på Kristus ble de forvandlet. De ble en ny "skapning" (2Kor 5:17) som så etter hvert, mer og mer ble oppdratt for himmelen. Derfor stopper ikke Johannes med uttrykkene "dem som tok imot ham", og "de som tror på hans navn", men han tilføyer (v.13): "De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Legg endelig merke til dette - !

Dette var det avgjørende tegnet på at de hadde mottatt gaven riktig, at de var "født av Gud", var blitt en ny "skapning" som i hele sitt vesen var bundet til Jesus. Dette innebar ikke at de var blitt feilfrie og fullkomne i denne Kristi etterfølgelse. Nei, de som Kristus selv uttalte var Guds rette barn, og som han kalte for sine "brødre", de var ennå fulle av feil på så mange måter: i kunnskap, i tro, i det å våke, i ydmykhet, åndelig styrke, o.s.v.. Vi ser i deres historie at de falt på så mange områder, slik at Jesus stadig måtte irettesette og lære sine disipler. De trettet om hvem som var størst blant dem, de var sløve og sovnet lett inn, o.s.v.

 

Men det var noe som kjennetegnet dem: De var bundet så fast til ham, de lot seg refse, og de tok lærdom av refselsen og ønsket å ha hans ord som rettesnor for sitt liv, selv om de ikke alltid lyktes i å leve etter det. Og de kunne ikke gå fra ham. De kunne heller ikke tie om ham, men ble alltid værende hos ham som hans folk, uansett hvor underlig han førte dem. Selv når de hadde det forferdelig vondt, når Satan siktet dem som hvete, når det syntes som om troens siktepunkt ble rokket, deres mot og kraft ble slått ned, deres forstand forvirret - så hadde de fremdeles noe som viste hva som var deres egentlige liv: Det var Jesus som deres lengt, deres savn og sorg dreide seg om. Det var han de tenkte på, han de talte om. Når han var borte, da hadde de sorg (og verden gledet seg). Men da han på ny viste seg for dem, frydet de seg. Det er disse ting som kjennetegner selve hjertet hos en kristen, og omtales altså i Skriften med at de "hungrer og tørster", "sukke etter Herren", "påkalle Herren". Her kan du med dine egne øyne selv se hvordan det var de mottok ham (se mer om dette i omtalen av kap.3:22). Du ser altså Skriftens egen forklaring på hva det er å "motta" den frelsende gaven.

 

Prøv deg nå selv på dette! Tilhører du den flokken som Johannes sier disse ordene om: "hans egne tok ikke imot ham", så kjenner du straks Skriftens dom over deg. Ja, selv om du tilhører den lille flokken som har vendt verden ryggen, som kjenner Skriftens budskap godt og holder det for sant og hellig, og vil bevise din tro i gjerninger, du skyr synden og legger vinn på gudfryktighet - så er du likevel bedratt, hvis det er din kristendom, din gudfryktighet, bønn, tro e.l. som du - ofte helt ubevisst - trøster deg til! Da har du ikke en slik nød for syndene dine at du behøver ligge for Jesu føtter og be om tilgivelse hver eneste dag, for dine stadige fall, hungrende etter nåde og rettferdighets-gaven.

 

Her behøves ikke flere ord, dommen er forlengst falt: Den som ikke "tvetter sine kjortler i Lammets blod", den som ikke skjuler seg i "bryllupsklærne", om han enn er kommet til bryllupet (de troendes forsamling på jord), skal kastes ut i mørket utenfor. Men, på den andre siden, om du har mye og bekymringsfull synd du kjemper med, - bare du har dette at du ikke kan unnvære Frelseren og syndenes forlatelse, så er det like sikkert at du til enhver tid har en stor og evig nåde - selv om du av og til opplever at den er skjult for deg. Ja, selv om du til tider kjenner deg så død og likeglad som de sovende disiplene, så du sjokkeres og tenker at dette betyr vel bare at du ikke bryr deg noe som helst om din Frelser.

 

Bare du likevel har et sinn som gjør at du tross alt dømmer deg selv i dette, og aldri blir virkelig glad og salig mettet som når evangeliet om Kristus gjennom et eller annet ord får innpass i hjertet ditt, så du på nytt kan tro du har Guds vennskap. Dette er et usvikelig tegn på at din ånd mottar nådens gave (og dermed en sann nådestand). Så, selv om andre tegn bare gjør deg bekymret, så du ikke fatter hvordan alt henger sammen, så er dette sikkert. Uansett hva som ellers måtte være å rose eller klandre hos deg, så er du da i alle fall under nåden og blir frelst (1Kor 3:11-15).

 

Men troens hånd, som mottar gaven, kan være meget svak. Da blir alle nådens krefter, som en følge av det, også svake i deg (noe som alt sammen er beklagelig, og bør bli bedre). Men vi skal merke oss at på tross av dette er selve gaven, "nåden og rettferdighets-gaven", alltid like stor, og det eneste som kan frelse din sjel til evig liv. Dette vil nå Paulus tale videre om i det følgende:

 

Nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom. Dette sikter til det vi allerede har talt om under v.15, at den gaven vi har fått gjennom Kristus ikke bare er så stor at den motsvarer, men til og med er langt større enn - det vi tapte gjennom Adam. Dette kan være nokså lett å fatte og innse. Men vi bør tenke over hva det innebærer, - og så se om vi virkelig tror det.

 

Da bør vi tenke over at det store syndefordervet vi arvet gjennom Adam, ikke bare gjelder den store, generelle syndens elendighet i verdens mennesker, som ligger totalt fanget i syndens herskende makt. Nei, det viser seg jo også i den syndens elendighet som de troende har å kjempe med, og i all denne mangel på kunnskap om Guds vilje, på tro, på kjærlighet, lydighet, troskap og hellig kraft. At vi likevel gjennom Kristus har en ennå større nåde og rettferdighet, enn fordervet fra Adam, betyr altså at til og med alle disse fall og skrøpeligheter som vi sukker og kjemper under, ikke skal fordømme oss. Den nåden og rettferdighets-gaven vi har tatt imot, skal gjøre, som Paulus sier, at vi som mottok gaven likevel skal "leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Med alle disse syndene og kvalene fra Adam skal vi likevel ikke fortapes, men få evig liv.

 

For, la oss tenke litt grundigere over hva disse ordene innebærer: "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi kan vel ikke fatte eller forklare hvor mye som ligger i dette, så lenge vi ennå er her på jorden. Men så mye vet vi i alle fall, at Gud i sin store barmhjertighet har gitt oss en så rik og mektig hjelp i Kristus, at den - under alle mulige omstendigheter - skal være tilstrekkelig til å frelse dem som tar imot nåden. Ja, i vår aller største nød og avmakt, under synd og alt det arvegods vi har fått fra Adam, skal den opphøye oss til den aller største ære og salighet.

 

Men Paulus nevner spesielt den overstrømmende rikdom som rekkes oss i nåden og rettferdighets-gaven. Dette betyr jo at vi gjennom Kristus har en nåde og en rettferdighet som ikke bare fyller det mål loven krever, eller er like stor som Adams rettferdighet før fallet, men at den er uendelig mye større. Og uttrykket som er brukt: "overstrømmende" rikdom, sier jo nettopp det, at rikdommen, storheten i nåden og rettferdighets-gaven strømmer over lovens "måleenhet" og alle andre sammenliknbare eller tenkelige "mål" (= "måt" - "overmåte rik" - v.15). Og det er ikke underlig, for den er jo selve Guds egen rettferdighet, slik vi har sett det under v.15.

 

Det som først og fremst følger av en slik rettferdighet, er jo at gjennom den står vi under en uendelig Guds kjærlighet og vennskap. En tilstand vi ikke ville kunne få gjennom noen rettferdighet som var oppnådd av noe som helst skapt vesen. For nå elsker Gud dem som eier hans Sønns rettferdighet. Han elsker dem altså ikke bare som rene, syndfrie mennesker. Han elsker dem slik som han elsker sin enbårne, kjære Sønn. Kristus sier selv: "jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg" (Joh 17:23). Men gjennom denne overstrømmende rike rettferdighet har vi ikke bare et Guds vennskap som er stort, men også ett venneskap som har en mye mer langtrekkende varighet enn hva noe annet skapt vesens rettferdighet ville kunne oppnå.

 

Hvis vi i oss selv var så rene og fullkomne som Adam og Eva var før fallet, men vår nådestand var avhengig av denne vår egen fullkommenhet, så ville vi, som tilfellet var med disse, kunne komme under vreden gjennom én eneste synd. Men nå har vi en rettferdighet som er altfor stor til at den skulle kunne skades eller reduseres gjennom våre fall. Kristi rettferdighet er en "evig rettferdighet", som da også er gitt oss nettopp for våre synder, så disse ikke skal kunne fordømme oss. Og tenk, når nåden og rettferdighets-gaven i Kristus er så overstrømmende rik at den frelser de verste syndere, straks de får ta imot den, og at disse da straks føres inn under Guds høyeste nåde, - det blodrøde blir snøhvitt, det som var under vreden blir elsket, det fordømte blir salig - ! Ja, da må sannelig også følgene bli at denne gaven også i all framtid skal skjerme oss for vreden, slik Luther omtaler det: At alle de synder og elendigheter som ennå henger ved oss, mot denne vår rettferdighet bare blir som gnister mot det veldige havet. Dette er nok også apostelens tanker, når han nå taler videre om disse som "mottar nådens og rettferdighets-gaven", at de ikke bare skal motta livet, og nyte dette nye livet, men også at de skal "leve og herske".

 

Leve og herske. Hva kan dette bety: "leve og herske"? Her menes uten tvil alt det som livet, og det å leve, kan omfatte. Og det siktes da selvsagt til all den herlige frukten av hele Kristi verk for oss. Likesom det fra Adam fulgte død, i alt som det innebar, så skal de som er i Kristus ha liv, i alt som det innebærer: allerede her i livet et guddommelig liv i sjelen, ved gjenforeningen med Gud, vår opprinnelse. Og til sist et udødelig legeme og en evig salighet i himmelen, der vi i dypeste forstand skal "leve og herske", "herske sammen med Kristus Jesus" (Åp 22:5, 2Tim 2:12, Rom 8:17, 1Kor 6:2). Men alt dette samler seg omkring ett konkret forhold, dette at de skal ha en evig nåde, og ikke mer på grunn av sine synder komme under vreden. Og alt dette bare ved å forbli i Kristus og hans rettferdighet.

 

Dette er det vesentlige innholdet i uttrykket "leve og herske". Denne tolkningen samstemmer da også best med det hele denne teksten taler om. Den som har en evig nåde og samfunn med Gud, den har alt som liv og salighet kan innbefatte. Og så sier altså Paulus at alt dette bare skal avhenge av dette ene: at vi "mottar nåden og rettferdighets-gaven". Hva som enn forøvrig måtte ramme et slikt menneske, så kan det ikke bli fordømt, for det har Kristus og det evige liv, som fås bare ved ham. Men disse menneskene kan falle. Og de kan siktes av djevelen så de kommer i en ynkelig forfatning. Ja, det kan se ut som om hele deres kristendom kan være ødelagt og tapt. Men de blir ikke forkastet og oppgitt av Gud, så lenge de ennå ligger ved nådestolen for å få "nåden og rettferdighets-gaven". Da har de fremdeles det evige liv. Og hemmeligheten i dette ligger i det som nå følger:

 

Ved den ene, Jesus Kristus. At de troende skal "leve og herske" som konger, dette har de også bare gjennom Kristus. For likesom de var ett med Adam i hans fall, slik er de ett med Kristus i hans seier og triumf. Fordi han er rettferdig, så er også de rettferdige. Fordi han er konge, så er også de konger (Åp 5:10). Fordi han har evig liv, så har også de evig liv. For de er ett med ham, slik som de var ett med Adam. "Jeg lever, og dere skal leve", sa Herren. Og videre: "Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod". Men glem aldri at alt dette har vi utelukkende "ved den ene, Jesus Kristus".

 

Hvis du lever i en åndelig søvn, da har du ikke bruk for dette, det betyr ikke noe for deg. Men er du våken, så du kjenner synden, da blir det snart slutt på å "leve og herske", ja på all trøst - hvis du glemmer dette: "ved den ene", og istedet begynner å se på deg selv og det du kan finne, og kjenner, hos deg selv. For da finner du ingen rettferdighet, men bare synd. Ingen Guds kjærlighet, men bare rettferdig vrede. Intet liv, ingen kraft, men bare død og avmakt. Men hvis du i tro kan si det slik: Kristus er rettferdig, derfor er jeg rettferdig. Kristus eier Guds kjærlighet og velbehag, derfor eier også jeg Guds kjærlighet og velbehag, o.s.v. Da kan du i enhver situasjon, og i din største skrøpelighet, alltid "leve og herske".

 

For å få den rette oppfatning av ordet "motta", gikk vi til Skriften, som forklarte med levende bilder hva ordet betød. På samme måte vil vi også finne hva det betyr å "leve og herske ved den ene". Også dette skildres gjennom levende eksempler i Den Hellige Skrift. Men vi vil se på slike eksempler hvor det ser særdeles ille ut, hvor det har stått en hard kamp om selve livet. For ordet "herske" tyder på strid og kamp. Vi kan tenke på den salige skaren som stod med seierspalmer i hendene. En av de eldste (i himmelen) sa: "Dette er de som kommer ut av den store trengsel" (Åp 7:14). Og hele vår kraft til å seire i striden beskrives slik: "dette er den seier som har overvunnet verden: vår tro" (1Joh 5:4). Men troen har alltid å gjøre med ting som ikke sees, og lever under forhold hvor alt som det naturlige øye ser, er mørkt og motsatt av det som skal tros.

 

Å seire ved tro, å "leve og herske ved den ene", det er noe som ikke alle mennesker fatter noe av, eller i det hele tatt har behov for. Blant disse er igjen først og fremst de åndelig sovende, som tror de selv har kontroll over sin kristendom. Og dernest, de nådebarn som ennå står i sin første glede og kjærlighet, og er så lykkelige over å få ha brudgommen hos seg. Men dette er noe for disse hardt prøvede kristne. Disse som ikke ser og kjenner annet enn at synden og djevelen hersker over dem. Hos dem er ikke synden nå bare et ord, eller en tanke, men en forferdelig virkelighet. Slik er det når en kristen ikke bare kjenner på syndige tanker, lyster og begjær (som selvsagt i seg selv er forferdelig nok), men når hjertets bunnløse forderv bryter ut i syndige ord og gjerninger. Det er når sjeler som ikke har noe høyere ønske enn bare å få leve et hellig liv overfor Gud og mennesker, innimellom blir til de grader siktet av Satan, at det skjer virkelig store fall. Slike tragiske hendelser ser vi mange eksempler på i de helliges historie, og hvordan de sukker, klager og frykter for Guds vrede.

 

Når en kristen opplever slike ting, da blir det virkelig vanskelig for ham å fatte hvordan han skal "leve og herske"/bli frelst og salig. I en slik nød er det jeg trenger å se hva Guds ord sier. Jeg tør ikke bygge min sjels evige ve og vel på noe menneskes tanker og meninger, eller deres lærer. Jeg må høre hva Guds eget ord sier.

 

Hva er det Skriften sier om liknende, tragiske situasjoner? Vi vil ikke stanse ved slike tilfeller som vi oftest hører om, hvor Job, David, Peter m.fl. på tross av forferdelige fristelse-stormer og store fall i synd, likevel ble frelst "ved den ene", gjennom "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi vil nå istedet se på hvordan vår apostel, Paulus, selv dømmer i slike situasjoner, for at vi best kan forstå den dype og rikeste meningen med det han skriver i brevet.

 

I det første brevet hans til "Guds menighet i Korint" finner vi mange avklarende ord. Allerede i tredje kapitlet har vi et tydelig vitnesbyrd om at selve livet, frelsen, bare avhenger av én ting: troen, uansett hvor ille det enn forøvrig kan se ut. Først sier han i v.11: "Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus". Senere sier han at på denne eneste rette grunnvollen er det likevel svært forskjellig hvordan en bygger videre. Det gjelder både de som lærer (som det her synes å gjelde - konf.v.5-10), og videre også hvordan vi praktiserer det i vårt eget liv. Disse måtene vi bygger videre på, sier han, kan være så ulike som "gull, sølv og kostbare stener", - eller "tre, høy og strå". Men så sier han: "Om det byggverk som en har reist, blir stående (når det prøves i dommens ild, v.13), da skal han få lønn" . Men "brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild", d.v.s. gjennom nød og anfektelse.

 

Legg merke til dette! Dette gjelder altså til og med en lærer, som vi må regne med er frelst (ettersom det står at han "skal bli frelst"), men som på grunn av at han ikke lever ved nådestolen har bygget på en så feilaktig måte at det sammenliknes med "tre, høy og strå". D.v.s. at hans budskap har engasjert menigheten i saker som ikke er Guds hellige tale, men er menneskebud. En som har gjort bisaker til hovedsaker. "Slik dreper de sjeler som ikke skulle dø, og holder sjeler i live som ikke skulle leve" (Esek 13:17-23). Dette blir forferdelig for disse som har lært slik, når de en gang får se hva de har gjort. Men selv skal de blir frelst - hvis bare de har bygget på den rette grunnvollen.

 

Dette er noe av det som viser hva det vil si at det er bare ved "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom vi kan leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Det kan nemlig bare skje "ved den ene, Jesus Kristus". I femte kapittel tales det om at en av forsamlingens medlemmer hadde begynt å leve i en synd så ille at den "ikke engang nevnes blant hedningene". Om denne som hadde pådratt seg blodskam dømmer Paulus slik: "han skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse". Satan skulle få lov å ta ham under sin voldsomme behandling. Men legg merke til hva apostelen tilføyer: "for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag". Så skulle altså også en slik kunne bli frelst! Og så ser vi i andre brev til samme menighet, hvordan Paulus formaner brødrene til at de, nå når mannen hadde angret, skulle "tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i enda større sorg" (kap.2).

 

I 1Kor 6 ser vi at han taler til dem om at det i den samme forsamlingen gikk så ille for seg at de kristne (altså brødre i Kristus) gikk til rettsak mot hverandre, "og det for vantro dommere!" sier han. Disse urettferdige skulle løse de kristnes tvister. Paulus formaner dem alvorlig til ikke å drive med slikt. Men i den samme straffetalen ser vi ham uttale at de (kristne i menigheten i Korint) likevel var blant dem som skulle dømme både verden og engler (1Kor 6:2-3). Ennå gav han dem ikke opp, som fortapt, men formante dem til å vende om fra sine synder. Igjen et bevis på at vi frelses utelukkende "ved den ene", ofte gjennom den største trengsel.

 

Videre ser vi at Palus taler om at i den samme forsamlingen var det noen som var så ustyrlige, at de til og med drakk seg fulle når de kom sammen for å dele nattverden. Han gir disse en veldig refsende advarsel, og sier at svære straffedommer skal ramme dem for slike synder. "Men", tilføyer han, "når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11). Paulus gav dem altså ennå ikke opp, men mente de ennå skulle kunne frelses.

 

Alle disse eksemplene viser hvordan den "overstrømmende rike nådens gave", - men også bare den alene -, frelser "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven", selv gjennom den største syndepøl. Det viser at frelsen er bare i "den ene, Jesus Kristus", og at de som tross alt av hjertet har mottatt nåden og rettferdighets-gaven, gjennom den, og bare gjennom den, skal "leve og herske". All vår egen rettferdighet er så totalt fortapt, at Gud i sin store barmhjertighet har lagt all vår frelse og salighet bare i "den ene". Måtte vi aldri glemme dette! Den som har Sønnen, han har livet!

 

18 og 19: Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.

Her vender Paulus tilbake til selve hovedsaken i det budskapet han bærer fram f.o.m. v.12, hvor han sammenlikner Adam og Kristus. I de versene som ligger imellom her, har han vist hvor mye større og mektigere arven fra Kristus er, i forhold til arven fra Adam. Nå tar han opp igjen det uttrykket han har brukt fra v.12 for å understreke sammenlikningen: "ved ett menneske". Men han innleder med et ord som antyder at nå kommer det en sammenfatning og konklusjon på det han har tatt opp i det som ligger imellom. For v.18 begynner med ordet "Altså" - "Altså, likesom én manns overtredelse" o.s.v.

 

Her møter vi da på nytt det store og trøsterike budskapet om at på samme måte som synden og fordømmelsen er kommet over oss gjennom én bestemt overtredelse, så skal vi også få rettferdighet og det evige liv gjennom én bestemt rettferdighet. Uttrykkene som i denne teksten skildrer motsetningene, tjener på en særdeles avklarende måte til gjensidig å tegne et bilde av hverandre. Én manns rettferdige gjerning - motsvarer én manns overtredelser. Av dette forstår vi hva som ligger i uttrykket Kristi rettferdighet, nemlig det motsatte av overtredelse, en fullkommen oppfyllelse av loven, eller som det uttrykkes i v.19: "den enes lydighet". Herren sa selv det samme når han talte om hva Den Hellige Ånd skulle overbevise om: "Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen" (Joh 16:10). Og videre ser vi livsens rettferdiggjørelse gjennom én rettferdig, - står som motsetningen til fordømmelsen gjennom én manns overtredelse.

 

Av dette lærer vi at

rettferdiggjørelsen er en Guds domsavsigelse.

 

Gjennom den erklæres menneskene å være rettferdige, eller erklæres som de som fullkomment har oppfylt loven. Og alt dette bare på grunn av én manns rettferdige gjerning, den enes lydighet. Vi ser at uttrykket "livsens rettferdiggjørelse" står som motsetning til "fordømmelse for alle mennesker", og forteller oss med dette at det rettferdiggjorte mennesket dømmes fri fra døden - og berettiget til det evige livet. Dommen til fordømmelse, etter Adam, gjorde alle mennesker til dødens barn. Men ved rettferdiggjørelses-dommen blir de som er født og lever under denne dødsdommen, i Kristus gjort til det evige livs barn. Videre ser vi hvordan rettferdiggjørelsens omfang (alle mennesker) settes opp mot fordømmelsens omfang (alle mennesker). At nåden og rettferdighets-gaven er gitt til alle mennesker, er da like sikkert som at synden og fordømmelsen kom for å herske over alle mennesker.

 

Men hvordan skal vi forstå dette, når vi gjennom alt Guds ord ser at ikke alle mennesker blir frelst, at ikke alle blir delaktige i Kristi rettferdighet? Først må vi da holde uomtvistelig fast at uttrykket "alle" i siste del av v.18, må bety det samme som "alle" i første del av samme vers. Det sier seg selv, ettersom budskapet er en konkret sammenlikning av første og andre del av verset. Men da oppstår det jo et problem, da vi jo like sikkert vet, som vi nylig sa, at det ikke er alle mennesker som får del i Kristus, - mens derimot alle mennesker i sin natur har arven fra Adam. Augustin sier det så rett: "De mørklagte stedene i Skriften kommer av de mørklagte stedene i hjertene våre". Her er ingen motsigelser, ikke noe problem, hvis bare vi tror det Skriften lærer om Kristus og hans verk for oss.

 

På samme måte som Adams synd og fordømmelsen kom over alle mennesker, - men alle mennesker likevel ikke blir evig fordømt - slik er Kristus og hans rettferdighet gitt til alle mennesker, mens likevel ikke alle mennesker blir frelst. Fra Guds side er rettferdigheten gitt til alle mennesker. Den er tilveiebragt for alle, og venter bare på å bli tatt imot. Men om denne rettferdigheten skal bli det enkelte menneskets personlige eie, det avhenger av at den mottas i tro. Dette er Skriftens gjennomgående lære, og Paulus sa da også dette uttrykkelig i verset foran: "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven". Men hvordan det foregår, at den enkelte mottar gaven, hører ikke inn under dette verset (v.18) hvor budskapet er opptatt med urkjeldene til såvel døden som livet: "én manns overtredelse", og "én manns rettferdige gjerning".

 

Som allerede antydet, trenger vi bare huske på at selv om fordømmelsen fra Adam kom over alle mennesker, så blir likevel ikke alle mennesker fordømt. Bare de blir fordømt, som blir værende under døden fra Adam, og ikke ved en ny fødsel blir podet inn i Kristus. Hele den store skare av de frelste som er nådd fram til Lammets trone (Åp 7:9), er alle sammen Adams barn, og var etter sin første fødsel alle sammen under fordømmelsen. Men nå står de der likevel i sine hvite klær, og med palmer i hendene. Utgangen på vårt liv: saligheten - eller fordømmelsen i all evighet, avhenger altså bare av dette ene: Om menneskene blir værende under døden fra Adam, - eller tvertimot blir født på ny, forenet med Kristus og får del i hans rettferdighet.

 

Men på samme måte som Adam etterlot synden og døden som arv til alle mennesker, så har også Kristus etterlatt rettferdigheten og livet som arv til alle mennesker. Om vi skal bli værende under synden og døden til evig fordømmelse, beror på om vi blir værende i Adams åndelige død. På samme måte: Om vi skal få eie det evige liv, beror på innpodingen i Kristus.

 

Måtte vi tenke grundig over dette: At gaven er gitt til alle, uavhengig av om den blir mottatt eller ikke. Det var en klar og høyst smertelig kjennsgjerning for Paulus, at "ikke alle var lydige mot evangeliet" (sv: icke alla hörsamma evangelium). Men han våget ikke av den grunn å innskrenke nåden i Kristus, som gjelder for alle! Tvertimot, når han tar for seg det som var likheten mellom Adam og Kristus, så er det nettopp dette, at nåden gjelder alle, som er hovedsaken i budskapet. Dette forkynner han derfor uttrykkelig med de presise ordene "for alle mennesker". For éns skyld: fordømmelse, - og for éns skyld: rettferdiggjørelse til alle mennesker, ja til alt det som har navn av menneske.

 

Slik omfatter nåden alle. Når du ser de usleste treller under synden, som hele livet igjennom totalt er bundet i djevelens vold, - tenk da alltid: også disse er gjenløst i Kristus. Også deres skyldbrev har han utslettet og naglet til korset (Kol 2:14). Også for disse venter den beste kledningen, ferdig til å kles på dem - når bare de ville komme tilbake til sin Far (Luk 15:22). Når du ser deg selv så fortapt og fanget under synden, at du ikke lenger vet noe råd, - tenk da også selv grundig over at også for deg var det at den dyrebare løsepengen ble gitt. Også for deg er rettferdighetens kledning ferdig, og klar til å kles på, ettersom også du regnes blant "alle mennesker". Og hvis du så også er en av dem som "mottar nåden og rettferdighets-gaven" (v.17), så eier du også personlig rettferdigheten og livet. Slik forstår vi de dyrebare ordene i verset vårt. Men apostelen fortsetter med å forklare dem ennå tydeligere når han tilføyer:

 

For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Dette er apostelens avslutning på å forklare den vidunderlige liknelsen (v.12-19). "De mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet". Igjen sies det her at "de mange", d.v.s. alle Adams barn (se under v.15), ble syndere "ved det ene menneskes ulydighet". Det at vi arvet Adams natur, utgjorde i seg selv en straff, og et følbart bevis på at vi er delaktig i hans synd. Men det er ikke dette forholdet teksten vår sikter til. Som vi har sett tidligere, slik er det også her vår konkrete delaktighet i det første syndefallet, da vi alle syndet i og ved vår stamfar og stedfortreder, det tales om. Derfor ser vi også apostelens språkbruk: "de mange kom til å stå som syndere", skildrer hvordan vi, uten noen medvirkning fra vår side, bare "kom til å stå" - som syndere.

 

Det er svært viktig å merke seg at det er denne meningen Paulus har med disse ordene, for at vi ikke skal overse selve hovedbudskapet i teksten, hvor nettopp alt går ut på at

 

både synd og rettferdighet er kommet ved at vi har fått del i en annens gjerning.

 

Ellers var det egentlig ikke så viktig å vite om, og å tro, at vi var delaktige i Adams ulydighet, - hvis det ikke tjente til å åpne øynene våre for den andre store hovedsannheten: at på samme måten er det vi skal bli delaktige i Kristi lydighet, som er den eneste saliggjørende sannheten.

 

Det er altså den store læren om tilregnelsen vi har foran oss her. Den er av avgjørende betydning for hele kristendommen. Og det er imot denne hovedlæren både vantroen og fornuften alltid kjemper de hardeste kampene.

 

Derfor vil vi igjen minne om de mest avgjørende bevisene Paulus lærer oss om dette. Ikke bare at vi arvet Adams syndige natur, men at Adams største synd var alle menneskers synd. "Gjennom den nedsyndet han oss alle på én gang" sier Luther. De avgjørende bevisene på at det er dette forholdet Paulus konkret sikter til, ligger dels i selve hovedbudskapet i denne teksten, dels uttrykt i klare ordvalg. Når apostelen om og om igjen gjentar: "på grunn av den enes fall", "fordi den ene falt", - og opp mot dette setter "én manns rettferdige gjerning", "den enes lydighet", da er det lett å oppfatte hva som er tekstens hovedbudskap: Den store læren om delaktighet i en annens gjerning.

 

I v.16 sier han dessuten at "dommen kom etter den énes synd og ble til fordømmelse", og i v.18: "til fordømmelse for alle mennesker". Da er det klart og tydelig hvorfor menneskene er under fordømmelse. Det er ikke først og fremst på grunn av menneskenes iboende syndige natur. Nei, det han taler om her, er at det er et resultat av én konkret dom: dommen som var avsagt av Gud, og omgående ble fullbyrdet over menneskeheten gjennom dens stedfortreder, "etter den énes synd - og ble til fordømmelse". I v.17 sier han at "døden kom til å herske ved den ene, fordi den ene falt". Og dommen kom ikke bare over Adam, - men som det tales om i v.14 og 18: "til fordømmelse for alle mennesker", "også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam".

 

Da forstår vi at når han i denne teksten taler om synden, så er det med sikte på skyld og fordømmelse, - ikke om synden som bor i oss. I det nittende verset gjentar og sammenfatter han altså det han har talt om i de foregående versene. På den bakgrunn må ordene "de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet", ha samme betydning som gjennom de foregående versene, og bare sikte på syndens skyld, ikke synden i oss. Dette så meget mer som vi også ser ham bruke uttrykk som vi tidligere har bemerket: "de mange kom til å stå som syndere".

 

På denne bakgrunn er det han uttrykker motsetningen slik: at vi skal "stå som rettferdige ved den enes lydighet". Nå er det altså avklart at denne rettferdiggjørelsen ikke taler om at rettferdigheten er virket i oss, som ville være det samme som helliggjørelsen, men at Kristi rettferdighet tilregnes oss. Men da må ordene "kom til å stå som syndere" her heller ikke gå på at vi arvet Adams syndige natur, men bare gå på vår skyld og fordømmelse innfor Gud. Tolket vi det på noen annen måte, ville vi rokke ved bevisførselen, som dokumenteres ved de stadige sammenlikningene og tilsvarende motsetninger. Vi finner heller ikke noen antydning om at det nå er innført en ganske annen mening enn det som har vært gjennomgående i teksten hittil.

 

Dermed er det tilstrekkelig bevist at det Paulus taler om her, det er vår delaktighet i Adams synd, og vår skyld på denne bakgrunn. Men nettopp derfor må denne synd i sannhet også være vår synd, ellers kunne ikke denne syndens skyld tilregnes oss. Er nå dette tungt å fatte, fordi fornuften vår alltid innvender: hvordan kunne Gud tilregne oss Adams synd? - så er dette likevel, som vi ser her, Den Hellige Skrifts egen lære. I tillegg har vi alle sammen bekreftelsen på dette gjennom våre egne bitre opplevelser av at straffen og følgene av Adams synd har rammet oss.

 

At jeg ikke kan forstå Guds underligste veier og dommer, må da ikke få meg til å fornekte sannhetene i disse. Og fornekter vi den første tilregnelsen, vår delaktighet i Adams synd, - så må jeg også fornekte den andre tilregnelsen, at Kristi lydighet skal være vår rettferdighet. Men når Gud taler dette til meg, vil jeg heller i ydmykhet tro både den første og den andre tilregnelsen, og bare rope med apostelen, idet jeg tilber Guds visdom og råd: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier".

 

At Adams synd er alle menneskers synd, det er en hemmelighet som vi bare skal tro på Guds ord. Noen har villet gjøre den forståelig, gjennom liknende forhold i menneskelivet. Men det er ikke måten å gå fram på. Det Gud har forkynt oss er like sant, selv om vi aldri finner noe tilsvarende i våre menneskelige situasjoner. Og det er en meget farlig villfarelse, når kristne tror de skal være istand til å forstå og stadfeste alt det Gud gjør og sier i sitt ord. Da Abraham fikk befaling om å ofre sin sønn, fikk han ingen forklaring på hvorfor det måtte skje, eller på hvordan han da skulle kunne få et tallrikt avkom gjennom den samme Isak. Men han ble sterk i sin tro, "idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre". Denne Abrahams tro er holdt fram for oss som et eksempel.

 

Når engelen forkynte for Maria at hun skulle bli mor til Guds Sønn, så var det fullstendig uforståelig for henne. Men hun bøyde seg ydmykt for sannheten i engelens budskap om at "ingenting er umulig for Gud".

 

Først å ville forstå, før vi kan tro, når vi står overfor Guds ord, er å vanære Gud forferdelig. I forhold til oss er Gud så altfor stor og ubegripelig i alt hans verk. Han vil bare ganske enkelt bli trodd - !

 

"Så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". På samme måte som Adams barn ble dømt til syndere, bare på grunn av hans ulydighet, slik dømmes også hele Kristi ætt for rettferdige bare på grunn av hans lydighet. "Ved den enes lydighet" - her sier altså Paulus uttrykkelig hva Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet, hans egen personlige fullbyrdelse av hele Faderens vilje. Likesom syndefallet besto i "det ene menneskes ulydighet", slik skulle gjenopprettelsen skje "ved den enes lydighet". Hele Kristi liv på jorden, fra krybben til korset, var lydighet. "Kjærligheten er lovens oppfyllelse", sier Paulus (Rom 13:10).

 

Kristus hadde en fullkommen kjærlighet både til sin far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss, og lydighet mot sin far, kom han til jorden og ble vår bror. I den samme kjærlighet gikk han omkring og gjorde vel, og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin far, ville han også "smake døden for alle". Han var "lydig til døden - ja, korsets død" (Fil 2:8). Det å være en lydig tjener var jo svært langt fra hans egentlige stilling, han som selv var lovgiveren og alle kongenes konge. Derfor heter det i Heb 5:8 at han i sitt liv på jorden "lærte lydighet av det han led". Og Herren Kristus sier selv at det var hans mat "å gjøre hans vilje som har sendt meg" (Joh 4:34).

 

At hele Kristi liv var lydighet, det har Herren ved sin Ånd talt klart og tydelig i Sal 40. Der ser vi Kristus tale gjennom David: "Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til - du har boret mine ører". Det siste henspeiler på det som den gang var vanlig, at livegne treller ble merket ved at ørene ble gjennomboret. På den måten vitner da Kristus om at han helt og holdent var blitt en lydig tjener, slik han også i v.9 tilføyer: "å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte". Intet mindre enn en så høy og fullkommen lydighet, kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som var kommet over oss på grunn av den enes ulydighet.

 

Men se nå nøye på denne Kristi fullkomne lydighet. Det er jo den som skjuler all vår stadige ulydighet - ! Alle de helliges åndelige nød og klage er jo akkurat dette at de ikke kan lyde Gud som de burde, men om og om igjen synder mot ham. Der ånden er villig og hellig, der oppleves det medfødte fordervet bare ennå mer følbart og tyngende, og det oppleves alltid som en ulydighet mot Gud. All synd i hjertet og i det åpenbare, i tanker, begjær, ord og gjerninger, er alt sammen, dypest sett, ulydighet mot Gud som gjennom sin hellige lov forbyr alt ondt. Da engstes og klager de troende, og blir redde, fordi de ser sin ulydighet mot Gud.

 

Men hør nå her! Mot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet. Hans lydighet skal være vår lydighet. Det er jo det teksten vår taler om: "så skal også de mange stå rettferdige ved den enes lydighet". Det var akkurat for dette, at Gud sendte sin Sønn under loven, sier apostelen, "for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven" (Gal 4:5). Fra evighet av så Gud alle mennesker ligge under synden og dommen, og så gjennom-fordervet at det ikke var en eneste som fullkomment kunne lyde eller oppfylle loven. I sin evige barmhjertighet besluttet han da, før verdens grunnvoll ble lagt, at han selv skulle gjenopprette dette "ved den ene". Hans Sønn skulle bli "kvinnens ætt", et virkelig menneske, men med en fullkommen lydighet. En ny stamfar og stedfortreder for oss, som skulle oppfylle loven, og gå inn under dens forbannelse. Alt sammen for at vi, som var blitt syndere gjennom den første stamfarens ulydighet, nå skulle bli rettferdige bare gjennom den andres lydighet.

 

Og det er nettopp denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig utgjør selve rettferdigheten, som gjør at vi kan bestå innfor Gud. Konkordieformelen sier: "Derfor ser troen på Kristi person, som den som kom under loven for oss, har båret vår synd, og ved at han gikk til Faderen for oss arme syndere, har vist sin himmelse Fader den fullkomne lydighet, og dermed skjult all vår ulydighet som bor i vår natur og stikker seg fram i tanker, ord og gjerninger, slik at denne (vår ulydighet) ikke tilregnes oss til fordømmelse, men av ren nåde bare for Kristi skyld blir tilgitt oss og forlatt".

 

Derfor, vil du være en rett kristen og tro Guds nåde, men hindres og tynges av din egen stadige ulydighet, da skal du alvorlig gripe denne trøsten: Kristi lydighet er min lydighet. Skulle jeg stå for Gud bare med min egen lydighet, så måtte jeg fortvile og aldri mer tenke på å bli frelst. Da var jeg fortapt, hvis jeg skulle dømmes etter loven. Men derfor har Kristus vært under loven og levd et liv i fullkommen lydighet, for at han derved skulle "kjøpe dem fri som var under loven". For han behøvde sannelig ikke være under loven for sin egen skyld. Han gjorde det alt sammen for oss, i vårt sted, for at det skulle tilregnes oss. Så er dette min eneste rettferdighet: Altså ikke min lydighet, men hans lydighet. For også når det nye mennesket i meg vil være lydig, er likevel det gamle mennesket i meg full av ulydighet. Derfor er det bare dette jeg kan trøste meg til: At Kristus var lydig for oss. På denne måten skal vi ta til oss denne trøsterike teksten.

 

Noen sier: Hva hjelp er det for meg at Kristus var lydig, når jeg ikke selv kan være det? Så svarer vi: hvis ikke Kristi lydighet er din lydighet, så er du evig fortapt. Her taler Herrens apostel til oss at bare "ved den enes lydighet skal vi stå som rettferdige". Vi må i stort alvor innprente disse ordene i hjertene våre: "ved den ene", "ved én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Hvis ikke vi holder fast i slike sannheter, vil det vi kjenner på i vår natur, samvittigheten og vantroens påvirkning, drive oss i alle retninger som spon på det ville havet. Men derimot, hvilken salig trøst og trygghet er det ikke for en stakkars, utmattet synder, å få hvile på denne faste klippen: Guds evige beslutning, at på samme måte som vi alle ble syndere ved den enes ulydighet, slik skal vi også bli rettferdige bare ved den enes lydighet.

 

Den teksten vi nå har hatt foran oss (v.12-19) er av den aller største betydning for hele livet til en kristen, både som den rette lære, og for hjertets tro. Gjennom en herlig sammenlikning mellom Adam og Kristus, har apostelen her forkynt den store hovedsannheten i Kristi evangelium. Sannheten om at slik som all synd, død og fordømmelse er kommet over alle mennesker gjennom den enes ulydighet, på samme måte kommer også all rettferdighet og salighet bare gjennom den enes lydighet. Men han har også vist at det gode som vi arvet ved Kristus, ikke bare er like stort som det onde vi arvet fra Adam. Nei, nåden og rettferdighets-gaven har en overstrømmende rikdom, slik at den som mottar gaven ikke bare har full gjenopprettelse av det som var tapt, men også en mye større nåde, ære og herlighet enn menneskene kunne ha før syndefallet.

 

Summen, ikke bare av denne teksten, men også av alt det Paulus vil forkynne, fra syttende vers i første kapittel og til slutten av dette femte kapittel, går ut på at menneskene ikke blir rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. gjennom noe de selv kan være eller gjøre etter loven, men bare gjennom en fri gave i Kristus. Men da reiser det seg et naturlig spørsmål vi nødvendigvis bør ha svar på: Hva skulle da loven tjene til? Når hele lovens oppgave er å tale om synd og rettferdighet, skulle den ikke da virke rettferdighet? Dette svarer nå Paulus på i neste vers, men på en måte som sikkert virker uventet og støtende på mange.

 

20: Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!

Her uttrykker apostelen i klare ord den hemmelighet som nok bare det åndelige øye vil ha sett (dels i den store forsoningslæren helt fra verden ble til, dels også konkret i Kristi tale og dommer): dette at Guds mening og siktemål med loven ikke var at menneskene gjennom den skulle bli rettferdige og hellige. Men tvertimot, at derved skulle den syndens sykdom som ligger i all menneskenatur, bryte ut og vise seg, og dermed gjøre at det ble skapt et behov og en lengt etter Israels store lege. Slik skulle det "ryddes vei for Herren". Alt skulle tjene ham, for bare i ham var livet. Det var dette loven skulle tjene til: Ikke forminske, men forøke synden.

 

Men det er denne hemmeligheten all fornuft reiser seg mot så lenge vi lever. Det mest nærliggende for oss å tro, er at loven må virke slik som den lærer og tilsikter. Når den forbyr synden, så må den også bevirke at synden dempes. Når den lærer og tilsikter det som er rett og hellig, så må den også virke rettferdighet og hellighet hos dem som tar loven alvorlig. Og denne tanken ligger så dypt i alle menneskers natur, at selv Guds barn, som både ofte og følbart har erfart at gjennom loven fikk bare synden liv og dobbel styrke, mens derimot bare nåden kunne hellige hjertet, - selv de faller stadig på nytt i samme grøft, at de skal forbedre seg selv eller andre ved loven. Måtte vi derfor i stort alvor gi nøye akt på det apostelen lærer oss her, når han sier at loven har en motsatt virkning. Den skal tvertimot bevirke at synden "blir stor"(sv: ett syndens överflödande), og at det er dette som er Guds siktemål med loven. Men la oss se nærmere på tekstens konkrete ordlyd.

 

Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. "Kom til", d.v.s. at i tillegg til den frelsesplanen som nå er forkynt og forklart gjennom Kristus, så har Herren Gud også gitt oss en lov, den som er skrevet i konkrete bud, og gitt gjennom Moses (se v.13-14). Og Guds dypeste mening og hensikt med denne loven var altså at "fallet skulle bli stort" (sv.överträdelsen skulle överflöda). Ennå mer konkret taler grunnteksten slik (sv.) "at överträdelsen måste förmeras eller bliva övermåtten stor".

 

Men hva betyr så dette? Først må en klart forstå teksten slik, at ikke bare var det slik det gikk, men at dette også har vært Guds egen hensikt med at loven ble gitt. Men dette er jo da altfor utrolig! Hvordan kunne det være Guds hensikt med loven, at synden bare skulle øke på, når Gud er hellig og gjennom loven nettopp forbyr synden? Svar: her sies det ikke at Gud gjennom denne loven tilførte synd, og gav synden livsvilkår. Nei, synden var i sannhet allerede tilstede i menneskene. Guds hensikt var bare at denne synden ikke skulle få være der skjult og ubevisst for menneskene, så synderen fortsatt kunne leve i et bedrag om at han var god og rettferdig. Derfor gav Gud oss en lov med bestemte bud og forbud, som satte grenser for friheten, og dermed lot syndens verk manifestere seg. Så kunne synden bli åpenbar, og virke sønderknuselse.

 

Før loven ble gitt ved Moses, var kjennskapet til Guds vilje svakt blant menneskene. Derfor var synden da mer en abstrakt ondskap. Ikke konkret synd, som når velkjente, konkrete bud ble overtrådt. Derfor gav Gud oss en lov med mange tydelige og bestemte bud, for at ondskapen alltid måtte framstå som konkret "synd". "For at fallet skulle bli stort", sier Paulus. Gjennom forbud vekkes og pirres også begjæringer (Rom 7:5-13), og derfor "ble synden stor" (överflödade), ble sterkere, som siste del av verset viser. Det er dette Paulus taler om her. Mange har villet legge en annen mening i dette, enn det som ligger i apostelens egne uttrykk. De sier: Meningen er ikke at synden, men bare synds-erkjennelsen skulle bli større. En følge av at synden blir stor, blir selvsagt at en også lærer å kjenne syndserkjennelsen. Men det er ikke det Paulus har talt om her. Han sier jo klart og tydelig at "fallet skulle bli stort", og "der synden ble stor".

 

I første vers i neste kapittel lar han oss dessuten klart og tydelig forstå at her er det ikke tale om synds-erkjennelsen, men om at synden ble stor. Der sier han: "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli større?". Han regner ikke med at noen skal ha oppfattet det han her taler om (v.20), som om det skulle gå på syndserkjennelsen. Og hele hans forklaring i sjette kapittel viser tydelig at det han har talt om her, det er at selve synden skulle bli stor, på grunn av loven. Som nylig sagt, blir selvsagt også en av følgene at en lærer å kjenne synden i seg. Men teksten vår taler om et langt mer sørgelig og tankevekkende forhold: Dette at selve synden gjennom loven skulle markere seg, og vokse. Og dermed at hverken rettferdighet eller helliggjørelse kunne komme gjennom loven.

 

For at vi bedre skal forstå lovens siktemål, må vi minne om at den virker på tre forskjellige måter: Først på samme måte som det verdslige sverdet: Med bud og forbud hindre den vantro verden i laster og ugjerninger, som de ville ødelegge seg selv og sine medmennesker med. Men denne virkning av loven tjener ikke til sjelers frelse, men er bare for det timelige livet.

 

For det andre tjener loven også til menneskers omvendelse, men da på en helt annen måte. Da virker den ikke til å hindre synden og bidra til vår rettferdighet, men tvertimot til at synden i oss bare reiser seg og bryter ut, til vi må gi opp oss selv og alle våre muligheter for å frelses, og søke vår frelse bare i Kristi forsoning. Dette var det viktigste målet for lovens virkning.

 

Det tredje er at den jo også tjener Guds barn. Dels som en hellig rettesnor for deres liv, som alltid viser oss hva som er ondt eller godt i Guds øyne. Den er en hjelp mot alle hjertets og djevelens bedragerier i disse spørsmålene. Dels er den også et speil, som alltid viser oss vår synd og urenhet, som ydmyker og tukter oss.

 

Men fordi Paulus her er opptatt med selve den store hovedlæren om frelse for syndere, så må han tale om hvordan det kan skje at synderen knuses, modnes og åpnes for bare nåde. Da er det ikke lovens verk å minske synden, men tvertimot å tvinge fram dens omfang, mangfoldighet og grufullhet. Og dette kan bare foregå på den måten som nå er omtalt, ved at først fler og fler av budene blir klarere og klarere for menneskene. Da skjer det at desto større blir også fallet og synden. For når friheten innskrenkes for en skapning som er "solgt under synden", under et overmektig forderv, så skjer fallene i synd i samme grad sterkere. Og jo mer lys dette mennesket får over Guds vilje, desto verre fortoner synden og overtredelsene seg for ham.

 

I tillegg til dette har vi det forhold som apostelen tar opp i kap.7:5-13. Der taler han om naturens ondskap, som er så stor at selve forbudet bare hisser til overtredelse. Paulus taler om "da budet kom", og sier at han kjente ikke begjæret, dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Og da, sier han, er det dette som skjer: "synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg". Det som skjer er jo at når mennesket opplever at det ikke kan oppfylle loven, så blir det bittert mot Gud og hans lov (kap.8:7). Luther sier: "så snart loven virkelig blir åpenbart for et menneske, så er der straks noen av disse "ulovlige" kreftene som reiser seg i mennesket. Disse kreftene hater selvsagt loven, som forbyr og plager menneskene. Så blir disse motstandskreftene forbitret og vrede. De reiser seg og øker i styrke. Altså er loven syndens kraft (1Kor 15:56), for den hisser og forsterker synden. Derfor kalles den også for "dødens lov", fordi den døder/dreper det gamle menneske når den har gjort synden større".

 

"Da er det overmåte viktig å vite", sier Luther videre, "at det er på denne måten en skal bruke loven. For et menneske som etter verdens målestokk ikke er en morder, en horkar eller tyv, men framstår som et virkelig fromt menneske, han ville gjerne sverge på at han virkelig er rettferdig og from. For djevelen har forblindet og befestet seg i ham, så han ikke hverken ser eller kjenner sin synd, sin nød og sin fortapthet. Derfor lever han i denne innbilning, bygd på sine gode gjerninger og fortjeneste. For at en slik helgen skal bli gjort myk og liten, så han erkjenner sin fortapthet og fordømte tilstand, har vår Herre Gud ikke noe annet middel som duger, enn loven. For loven er den rette klubbe eller hammer, det rette tordenslag og Guds vredes øks, som hugger inn, slår ned til jorden og knuser de blinde og forherdede hyklerne.

 

Dette er altså lovens eget og mest betydningsfulle verk, som den må få lov å utrette. Dette er den da også først og fremst sendt til, av Gud. Den skal forskrekke og vekke opp folket, på samme måte som Israels barn ble forskrekket av lyn, torden, og lyden av basuner ved berget Sinai, da de fikk loven. På denne måten rydder loven vei for nåden. For Gud er Gud for de som er elendige, bedrøvet, fattige, nedtrykte, og fortvilte. Til disse kommer Gud med sitt egentlige verk, det som er hans egen natur, hans eget vesen: Han opphøyer de elendige, metter de som hungrer, trøster og beriker de fattige og elendige, gjør syndere rettferdige, døde levende, de fortvilte og fordømte salige" (Luthers forklaring til Gal 3:19).

 

Men loven får dessverre ikke forøke synden og nøden på denne måten, hos alle som omgås med loven. Loven har alltid to slags disipler: Selvrettferdige gjerningskristne - og fortvilte syndere. De førstnevnte er de som blir opptatt med hva de skal gjøre, blir "aktive kristne" som det heter. De har ikke møtt lovens åndelige krav, men er som fariseeren i Luk 18:1-12. De har "tilpasset" loven, tatt ut deler av loven som passer dem. Deres fred og trygghet bygger, - ofte ubevisst -, på deres store avstand fra de åpenlyst store synderne. Og de takker Gud, og gir ham all æren for at de ikke ligger i synden, og for hele sitt liv og virksomhet. Deres indre liv har ennå ikke måtte stå til rette overfor Den Hellige Gud.

 

Slik foregår det hos de menneskene som opptrer som alvorlige kristne, men med all kraft kjemper mot denne Paulus's lære om at loven virker at fallet blir stort, og synden levende. De vet ikke at deres kristendom bare betyr at loven ennå ikke har fått gjøre sitt rette verk hos dem. Ennå har den ikke fått angripe deres indre ondskap. De har bare, som fariseerne, vært opptatt med visse sider av loven, vært opptatt med "tjenesten", med "virksomheten". Derfor er dette forholdet, hvordan loven har fått virke i et menneske, et helt avgjørende tegn som skiller, på den ene siden: de som bare bekjenner seg og lever som kristne - og på den andre siden: de som er kristne.

 

Men hva er det vi sier? Skal loven ikke hindre synden, men tvertimot bare øke den? Skal en ikke tale til lettsindige mennesker med lovens ord, og da i den hensikt at de må leve etter den, leve et bedre liv? Skal de derved tvertimot bli mer syndige? Skal en ikke med loven straffe, f.eks. en som er uærlig, en trettekjær o.s.v., i håp om at de skal avlegge synden? Svar: Hvis dette virkelig er lettsindige mennesker, enten uomvendte verdens barn som ikke bryr seg om hva synd er for noe, eller likeglade kristne mennesker som er blitt fristet bort fra sine hellige forpliktelser, så kan loven i begge disse tilfellene virkelig tjene til at det blir en positiv endring i deres liv.

 

Men hvis loven allerede har fått arbeide med dem, knust dem og dømt dem i samvittigheten, da blir det bare enda verre med dem når de møter loven. Da behøver de et annet ord som føder selve livet i dem, og gir dem den hjertelige tilliten, kjærligheten, lysten og kraften. Hvis det allerede er loven som arbeider på samvittighet og hjerte, da blir synden bare verre når loven treffer dem. Det er dette som ofte overrasker og bedrar oss, når endelig et menneske med alvor begynner å akte på Ordet og arbeide på sin omvendelse, at synden da bare blir ennå verre, slik at nå tar lystene og begjæringer virkelig fatt og driver dem, - noe de tidligere ikke har opplevd (Rom 7:5-13).

 

Kort sagt: Hvis et menneske ikke er kommet lenger enn at det fremdeles makter å gjennomføre det som det tror Guds ord forventer, så byd og pålegg ham alt det Gud krever i sin lov - ! Intet mindre! Og så lenge dette mennesket lykkes i å leve en tilfedsstillende kristendom, så lenge forblir det en gjerningskristen som ikke er knust. Men kommer så den dagen i dette menneskets liv at hele hans kristenliv mislykkes, når synden bare "blir overmåte syndig ved budet". Da mist ikke motet! Da har Gud begynt sitt verk i ham. Da skal han bli mer enn "et kristelig menneske". Da skal han bli født på ny. Og det skjer når han har gitt opp hele sitt arbeid med å omvende seg, og tar sin tilflukt bare til den uforskyldte nåden. Da blir han en kristen.

 

Men der synden ble stor, ble nåden enda større (sv: där synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer). Du som nettopp er inne i denne bitre opplevelsen av at just når du virkelig ville bli en rett kristen, gudfryktig, lydig og ren, så har du virkelig fått se hvordan synden hersker i livet ditt. Ja, hersker og bryter ut i syndige gjerninger. Synden flyter over sine bredder! Til deg taler Ordet: Fortvil ikke! "Der synden ble stor, ble nåden enda større". Sterk og brennende i Ånden taler Paulus her om nådens overmektige regjeringsmakt, når den får slippe inn hos en synder. Av uttrykkene i grunnspråket ser vi hvordan Paulus presser språket til det maksimale, og drar to ord, som begge står for overflod, sammen til ett, for å gi uttrykk for det overstrømmende i nåden. De ordene gr.språket bruker her om nåden sier egentlig: "flyter over målene", eller "overmåte overflytende", "overflod" (se Mark 7:37, 1Tim 1:14, 2Kor 7:4).

 

Allerede i v.15 har han talt om hvordan nåden er blitt "overmåte rik", fløt ut over (eperisseuse -sv.överflödade), og dekket over all den skade vi har fått ved Adam. Og her føyer han så ennå et ord til, som antyder at der hvor synden har strømmet over, der strømmer nåden ennå rikeligere over den igjen (hypereperisseuse). Dette at nåden slik uovervinnelig strømmer til, sier han, det skjer ikke når du opplever at synden din ikke er så stor, men just når synden blir veldig stor - overmåte stor, og "strømmer over". Derfor må loven få komme til og gjøre synden stor og heslig, for at Guds nåde skal få bevise sin uovervinnelige makt.

 

Der skylden er veldig stor, der blir det å motta tilgivelse for den, en større nåde - enn om skylden hadde vært mindre (konf.Luk 7:41-42). Men det vi her taler om gir ingen trøst til de frekke, lettsindige synderne som forakter Guds lov, og fritt kaster seg ut i synden og urettferdigheten. For apostelen taler uttrykkelig om dem som, stilt overfor loven, har fått oppleve hvordan "synden ble stor". Der, sier Paulus, "der ble nåden større".

 

En sjel kan få erfare så grufullt hvordan synden herjer, at han er nær ved å fortvile. Hjertet skriker som Sal 38:9: "Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut" (Sal 38:9). Da er dette mennesket fullstendig rådløs. Men det er ikke Gud - ! Da er nettopp hans time kommet. Da taler han til deg: Vil du nå erkjenne at du er gått fallitt på din egen kristendom, eller din egen moral, og bare overgi deg betingelsesløst til meg? Da skal du få lære hva nåde er. "Da skal du komme din ferd i hu og skamme deg, og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren" (Esek 16:63). En synder som har opplevd dette, vet litt hva det vil si at "der synden ble stor, der ble nåden større".

 

21: Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Likesom. Her forkynnes på nytt hvordan Gud har besluttet å frelse menneskene. Det var Guds store råd og hensikt at synden skulle bli stor gjennom loven, for at nåden skulle få den prisen at den alene - uten noen bistand fra vår side, nei, nåden alene - skulle herske til evig liv, likesom synden hersket ved døden. Foran har vi forklart hva det vil si at "synden har hersket ved døden". "Evig liv" er her satt opp som motsetning til "døden", som her ikke bare betegner den legemlige døden, men alt, både det timelige og evige onde, som er syndens lønn. At synden hersker ved døden, er også mer enn sterkt nok bevist gjennom vår egen erfaring. Men nå sier altså Paulus at likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv.

 

Ved rettferdighet. Hvilken rettferdighet Paulus tenker på i denne teksten, det har han grundig nok forklart tidligere. Han har gjentatt uttrykkene "én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Dette er den eneste fullkomne rettferdighet som oppfyller Guds hellige lov, og tilfredsstiller hans rettferdighet. Utelukkende gjennom denne rettferdigheten hersker nåden over alle de troendes synder.

 

Til evig liv. Nåden skal herske og regjere slik at syndere, som hver eneste dag bare fortjener den evige død, skal få evig liv. Dette skjer bare gjennom den fullkomne Guds rettferdighet. Men om noen skulle komme i tanke om at dette skulle være vår egen rettferdighet, så tilføyer Paulus, for å gjøre det ennå klarere: ved Jesus Kristus. Glemmer vi dette, at vi har all denne nåde utelukkende ved Jesus Kristus, da er det snart slutt både på troen og tilliten. De mest hellige mennesker er bedratt, hvis de glemmer at all nåde, all rettferdighet og alt liv har vi bare i Jesus Kristus. To ganger i dette kapitlet har Paulus gjentatt disse ordene: "ved den ene, Jesus Kristus", "ved Jesus Kristus". Dermed vil han si: Med all vår rettferdighet er vi fortapt. Se ikke på deg selv, om du vil tro Guds nåde. Det er bare i Jesus Kristus vi har "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom", som hersker over alle våre synder.

 

Slik har Paulus her innprentet at bare ved Kristi rettferdighet skal vi få nåde og evig liv. Legg merke til hvor likt apostelen begynner og slutter sin framstilling av læren om rettferdiggjørelsen. Han begynner i kap.1:17 med budskapet om at Kristi evangelium er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Og her slutter han nå med å forkynne at nåden hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

 

I dette 21. verset sammenfatter Paulus på den skjønneste og mest slående måte alt det han hittil har lært oss i dette brevet, om frelse for syndere. Etter at han i kap 3:21-22 kortfattet har forklart hva "Guds rettferdighet" innebærer, fullfører han i dette kapitlet denne viktige læren, ved den herlige sammenlikningen av Adam og Kristus. I dette siste verset forkynner han igjen samme budskap, ved å sammenlikne måten synden og nåden hersker på.

 

Synden har et regjerende herredømme over alle Adams barn. Syndens makt skildres som måten en diktator regjerer på, og som ingen kan unndra seg. Synden "hersket", sier han. På samme måte, sier han, skal nåden "herske". Men med den forskjell at nåden skal herske som et overherredømme, d.v.s. over mennesker som ennå har synd i seg, hvor også "synden blir stor". Slik skal nåden gjelde mye sterkere enn, og over, alle synder. Og hva er det så som skal være grunnlaget for at nåden skal herske slik? Kan det være en Guds godlynte ettergivelse av lovens krav? Nei, sier Paulus, utelukkende "ved rettferdighet". Gjennom et lovmessig oppgjør. Gjennom en så fullkommen "lydighet" at den oppfylte alle Guds krav.

 

Nåden kunne ikke, og måtte ikke frigi lovlig dømte fanger, uten at en fullt gyldig løsepenge var lagt fram. Nåden tramper ikke over den fullkomne rettferdighet Gud krever gjennom loven. Nei, "nåden skal herske ved rettferdighet"! Ved denne, Jesu Kristi rettferdighet skal nåden også virkelig regjere, "herske". Over hva? Paulus stiller nåden opp mot "synden". Nåden skal herske - over synden.

 

Apostelen sier her at nåden hersker, og har et rike, en makt til alle synderes bestandige tilgivelse. Adams syndige natur bor ennå i vårt kjøtt, og bryter dessverre også i vårt liv ut i syndige tanker, ord og gjerninger. Men om vi da tenker at nå må vel Gud være blitt vred, og forkaster oss, så er det slett ikke det som skjer. Nei, nåden gjør at på grunn av den fullkomne rettferdigheten, så blir alt dette tilgitt, og vi får bli i Guds nådepakt. Dette er nåderiket som hersker over synden. Luther sier: "At nåden hersker, betyr at den utgjør et rike som er mektigere over oss enn all synd, all vrede og alt ondt. Dette ordet har aldri noen gjerningskristen forstått. Hjertene deres har samme innstilling som mitt da jeg var i samme situasjon: Når deres kristenliv var vellykket, så hadde de nåde. Men når de syndet, falt, eller kjente synden i seg, så svektes nåden i samme takt, og kunne forsvinne. Og så måtte de gjenvinne den med et bedre kristenliv. De hadde jo heller ikke grunnlag for å tenke annerledes. Men dette kan jo ikke kalles et nåderike som hersker over gjerningene, men et gjerningsrike som hersker over nåden".

 

Men så sier apostelen her at nåden skal herske over gjerningene, - til og med "der synden ble stor". Lovet være Guds evige barmhjertighet! Vi har et nåderike som hersker over gjerningene, til og med "til evig liv". Og alt dette: bare ved den ene, Jesus Kristus, - like sikkert som at vi har synden og døden ved den ene.

 

Dette er summen av dette store og trøsterike budskapet. Hele kristenlivet står eller faller med denne lære. Likeså all nåde i hjertet, all kraft, all helliggjørelse, all trøst og salighet i livet og i døden. La oss så alle be at dette aller viktigste hovedpunkt i Guds evangelium, for Guds barmhjertighets skyld mer og mer må bli åpenbart og bevart i våre hjerter, mot alle indre og ytre fristelser! Amen.

Romerbrevets budskap BIND 2, kap. 7


 

Sjuende kapittel.

Dette kapitlet består av tre deler: Det første handler om Guds barns frihet fra loven (v.1-6). Det andre handler om hvordan loven virker når den angriper ondskapen som bor i oss (v.7-13). Det tredje taler om striden mellom ånden og kjødet (v.14-25).

 

I det forrige kapitlet var Paulus opptatt med å vise at nåden ikke gir plass for synden. Der sier han, som et løfte, at synd ikke skal få herske over de som har liv i Gud. Og grunnen til det er at de "ikke er under lov, men under nåde" (v.14). I dette kapitlet tar han så dette emnet opp på nytt, og går nærmere inn på begge sider av saken: Han taler om friheten fra loven og hvordan vi kan få den. Men også om dens følger og hvordan den virker; nemlig at da først er vi satt i stand til å tjene Gud i ånd og sannhet.

Men så lærer også apostelen her at til en sann gudfryktighet hører frihet fra loven. Spesielt taler han i v.5 og 6 om at "de syndige lystene ble vekket ved loven". Da kunne det kanskje se ut som om han fremstiller loven som et onde, en kilde til synd. Derfor gir han en ny forklaring på hvor god og hellig loven er. Dermed viser han at det er lovens virkning som gjør at den oppegger og åpenbarer alt det onde som bor i mennesket. Samtidig blir det da en forklaring på det verk loven gjør, og den nytte den har, i et menneskes omvendelse. Og det viser at loven med all sitt lys og makt, sine bud og forbud, ikke på noen måte makter å bremse, langt mindre utrydde, synden. Det som skjer er at tvert imot setter loven hele det naturlige menneskes ondskap i opprør, og dermed knuser og døde den mennesket. Dette er tankegangen og innholdet i v.1-13.

 

I forbindelse med at Paulus tar opp syndens makt, der loven hersker, beskriver han videre menneskenaturens generelle forderv, også hos de som er født på ny. Denne beskrivelsen kan en gjerne se som en tilføyelse til det forrige kapitlet. Der skildret han de kristne som "døde for synden", som de som hadde forlatt dens tjeneste, dens herredømme. Men samtidig hadde han alvorlige formaninger til disse kristne, om at nå måtte de ikke tjene synden. Dermed lot han dem tydelig nok forstå at de ikke var helt fri fra den, men ennå stadig ble utsatt for syndens fristelser. Denne side av saken går han nå nærmere inn på gjennom en levende skildring av hvordan han selv opplevde syndens makt. I en tid da han samtidig hadde fått en villig ånd og "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske". Ved at han skildrer sin indre kamp mot synden på denne måten, og hvordan han kom til kort overfor lovens bud, viser han hvor nødvendig det er å være fri fra loven som frelsesgrunn. For både han og alle andre opplever at den gamle naturen (som han kaller kjødet) alltid blir værende i oss, og arbeider også i Guds barn. (v.14-25).

 

I de første seks versene skildrer altså Paulus Guds barns frihet fra loven; hvordan vi er blitt fri fra loven, og hva som er følger og virkninger. Han viser at denne friheten fra loven bare oppstår ved at mennesket dør og dødes. Han sier:

 

1: Eller vet dere ikke, brødre - jeg taler jo til dem som kjenner loven - at loven har herredømme over et mennesket den tiden det lever?

Eller vet dere ikke, brødre. Paulus begynner med et spørsmål i en utfordrende tone. Han vil vekke oppmerksomheten og få dem til å tenke grundig over dette. For nå gjelder det et særdeles viktig forhold om friheten fra loven han skal tale til dem om: Dette at denne friheten får vi bare gjennom å dø,eller å dødes/overgis til døden (v.4). Da er det også særdeles viktig å ha dette forholdet klart for seg for at vi virkelig mer kunne tro denne friheten. Men også for å kunne fatte hva den innebærer. Det er først og fremst totalt urimelig, et tomt ord og et bedrag for alle menneskers vantros mørke, dette at vi skulle være fullstendig fri fra lovens krav og dommer.

 

Å nei, heter det alltid i hjertet, fri fra loven, det kan jeg umulig være. Jeg kjenner jo alltid på lovens krav og dom i hjertet mitt. Nei, var jeg fri fra loven, - da var jeg jo salig frelst! Da hadde jeg jo ingen synd innfor Gud! Hvis jeg var sikker på at Gud ikke dømmer etter loven, da var jeg også så sikker på at jeg eide hans nåde, akkurat som de som alt er hjemme i himmelen. Nei, det er å gå for langt! Slik taler vantroen i hjertet vårt. Da kommer Paulus her og sier: Kjære brødre! Akkurat så fri fra lovens krav og dommer er dere, når dere er døde fra den og forenet med ham som ble oppreist fra de døde. Just så fri fra loven som frelsesgrunn, som de som alt er hjemme i himmelen - ! Ja så fri som om det aldri var gitt noen lov på jorden, hverken med ett eller ti bud. For denne friheten har dere fått ved at dere har dødd. Dere har dødd fra loven og oppstått i en ny tilstand, liksom i en ny verden. En slik fast grunn for vår trøst er det apostelen legger her, når han sier at vi "døde bort fra loven", eller at "loven har herredømme over et menneske den tiden det lever".

 

Men der er mange lettsindige mennesker som tilegner seg trøstelige ting altfor lett og hastig, uten at de virkelig eier dette. Luther sier de "bare tar skummet av evangeliet, men har aldri drukket av den sterke vinen". Slike mennesker kan ofte, i sitt kjødelige sinn, si: "Hør her! Er vi ikke fri fra loven? Hva behøver vi bry oss om loven? Overfor den kan jo likevel ingen stå ren". Gjennom denne teksten svarer da Paulus: Nei, stopp nå litt! Det er ikke min mening at alle mennesker er fri fra loven. Det kommer an på om du har dødd fra den. Du må ikke selv løse deg fra loven. Det er ikke slik det foregår. Hver eneste kvinne er ikke fri fra ektepakten (mannens lov). Det avhenger av et dødsfall om hun skal bli fri. Vet dere ikke, kjære brødre, hvordan det er med loven - jeg taler jo til dem som kjenner loven - jeg taler jo ikke til blinde hedninger, men til dem som er blitt undervist i Herrens lov. Vet dere ikke:

 

at loven har herredømme over et menneske den tiden det lever. Dette er et forhold med loven som gjelder generelt. Uttrykksformen er den samme som apostelen anvender i kap.6:7, der han sier at "den som er død, er rettferdiggjort fra synden", han synder ikke mer. På samme måte er det med vårt forhold til loven. Den som har dødd, har ikke mer noen lov over seg. Loven hersker jo bare over mennesket den tiden det lever - ordrett: "så lang tid det lever", hverken kortere eller lengere tid. Hva som menes med dette, kan belyses med massevis av eksempler. For enhver stilling gjelder en bestemt stillings-avtale, et reglement, en "lov". Hver enkelt slik "lov" gjelder for/"har herredømme over" mennesket bare så lenge det er i den bestemte stillingen. I forrige kapittel talte Paulus om tjenerstanden. Så lenge jeg tjener en herre, gjelder den herrens stillings-reglement som en lov så lenge jeg tjener under den avtalen. Men når jeg går inn i tjeneste for en annen herre, da er jeg fri fra avtalen med den forrige herren. Da hersker ikke han over meg lenger. Så bruker apostelen et annet kjent eksempel; det forholdet som gjelder i ekteskapet:

 

2: Den kvinnen som har en ektemann er ved ekteskapsloven bundet til sin ektemann så lenge han lever. Men hvis ektemannen dør, er hun løst fra ekteskapsloven som bandt henne til ektemannen.

3: Hvis hun da gifter seg med en annen mann mens hennes ektemann lever, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes ektemann dør, er hun fri fra ekteskapsloven, slik at hun ikke er en horkvinne, selv om hun gifter seg med en annen mann.

Det som er hovedsaken i det Paulus vil lære oss med dette eksemplet, er at det er bare gjennom en død vi befries fra loven. Det var mannens død som gjorde at kvinnen var fri fra "ekteskapsloven". Dette eksemplet har apostelen valgt for å belyse hans mer generelle budskap i v.1. Og han bruker det for å gi de kristne i Rom en forestilling om den "store hemmeligheten" (Ef 5:32); menigheten og Kristus, som lemmer på legemet, som bruden og brudgommen. Dette forholdet bruker han også i v.4.

 

Men det disse versene først og fremst vil lære oss, er det vi allerede har nevnt; at det er bare gjennom en konkret død vi oppnår frihet fra loven. Vi lærer hvor fullstendig falskt og urettmessig det er å innbille seg at en eier nåden i Kristus, hvis en ikke er "død bort fra loven", men fremdeles egentlig trøster seg til den. Og trøste seg til den gjør alle som ennå treller under den, forsøker å leve etter den, - med et underforstått håp om å oppnå evig liv på den måten. Mange tenker nok på nåde som noe vi får når vår egen rettferdighet ikke strekker til. Dette er nok det mange mener med "å tro på Kristus". Men det er ganske konkret bare et åndelig ekteskapsbrudd. Så lenge ektemannen lever, er hustruen bundet i henhold til ekteskapsloven, og har da konkret gjort lovbrudd om hun gir seg hen til en annen mann.

 

Slik blandes to årsaker til trøst sammen. Og det til og med to forhold som strir rakt mot hverandre: Det både å skulle bli rettferdig gjennom loven, og det å eie nåden i Kristus, er åndelig utukt, et åndelig ekteskapsbrudd. Det er å svike sitt forhold til loven, som en er skyldig å oppfylle fullkomment - hvis en vil bli rettferdig gjennom den (Gal 3:10). Det er å være troløs mot lovpakten, som hvert menneske står under - hvis de søker rettferdighet gjennom loven. Nåde og frihet fra lovens dommer tilhører et helt annet folk: De som er døde fra loven og søker all sin rettferdighet i han som er stått opp fra de døde. Hele verden lever i dette mørket. De vet ikke at her er to vidt adskilte åndelige riker, med sine helt forskjellige lover og rettigheter - "to pakter" (Gal 4:24). To helt forskjellige veier til rettferdighet og frelse: Lovens og nådens, gjerningenes og troens. I det tiende kapitlet i Romerbrevet kaller Paulus disse to veiene "den rettferdighet som er av loven" og "rettferdigheten av tro". Der lærer han oss også grundigere hva hver av disse innebærer.

 

I Gal 4 skildrer han de to veiene, i budskapet om Abrahams to sønner, tjenestekvinnens og den frie kvinnes. I Heb 12 skildrer han dem med de to fjellene, Sinai og Sion, som var så velkjente og betydningsfulle. "For den som arbeider, blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste. Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet". I Mat 20 ser vi også Kristus taler om at den som viste til sin egen innsats, fikk ingen nådegave, mens derimot den som bare var avhengig av landeierens godhet, fikk alt av nåde. Og i Gal 3:10 taler Paulus sterkt mot dem som trodde de skulle få nåde på gjerningenes vei. Han sier: "Så mange som bygger på lovgjerninger - ordrett: "som er av lovens gjerninger"- , er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem". Det vil si at på denne veien må en fullkomment oppfylle alt, - eller være forbannet. I den ulykkelige tilstanden er altså de som lever i den villfarelsen at de tror de kan oppnå nåde, samtidig med at de ennå lever under loven. Dette skildres altså med den dommen som rammer en hustru hvis hun har forhold til en annen mann, mens hennes rette mann lever.

 

Det andre vi lærer her, er hvor fullkomment fri fra lovens dommer de menneskene er, som er døde fra loven og forenet med Kristus. Paulus sier de er like så fri som en kvinne er fri fra ekteskapsloven som bandt henne til mannen, når hun har sett sin ektemann dø og begravet. Ekteskapets band er oppløst og helt bortfalt ved at mannen døde. Så nå kan kvinnen fritt og uten synd ekte en annen mann. Akkurat så lite som den døde og begravne mannen har noen rett eller makt over henne, så lite gjelder lovens bud, forbud og dommer over den kristne som ved troen lever forenet med Kristus. Loven kan verken rettferdiggjøre eller fordømme en slik sjel. Dette forholdet bygger han så videre på, når han fortsetter:

 

4: På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen - ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud.

I det forholdet han sammenliknet med ovenfor, var det mannen som døde, og hustruen levde videre, fri til å gifte seg med/"tilhøre" en annen. Men når Paulus her går konkret inn på saken, må han si det slik: "Dere døde bort fra loven", for å bli forstått rett. For akkurat det at han sier "dere døde bort fra loven", og ikke: loven døde fra dere, beviser at her taler han om det som skjer i oss ved troen. Ikke om det som skjedde i Kristi død, da han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13), - selv om den forløsningen som da skjedde jo er selve grunnen for den friheten vi får gjennom troen. Som allerede nevnt, er det dette som er selve saken apostelen vil ha fram her; at vi bare ved å "dø fra loven" er fri fra lovpakten og alt som hørte til denne. Paulus sier innledningsvis:

 

På samme måte, mine brødre, "døde også dere bort fra loven". Av det som er sagt i v.1-3 følger altså at det er ved å dø eller dødes fra loven, at dere blir fri fra lovpakten. Det skjer ikke gjennom noen innsats fra deres side. Vi skjønner dette er meningen, når vi ser på det som står foran. Der sier Paulus først at loven hersker over mennesket bare "den tiden det lever". Og deretter, at bare ved mannens død settes kvinnen fri fra loven som bandt henne til mannen.

 

"På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven". Hvordan dette foregår, at vi dør fra loven, fatter vi når vi ser på ordene som følger etter: "ved Kristi legeme". Men først vil vi på nytt forsikre oss om at vi vet hvilken lov det er apostelen taler om her. Som tidligere nevnt vil nok de vantro tolke disse ordene bare til å gjelde den loven som var gitt spesielt for jødene. Men apostelen sikter her til den loven alle hans trosbrødre én gang hadde vært fengslet under; moralloven, eller de ti bud. Dette går klart fram av at han i v.7 uttrykkelig siterer fra ett av budene i den loven han taler om, nemlig: "Du skal ikke begjære". Og ikke bare er det ett av de ti budene, men også det mest åndelige, det som stikker aller dypest i vårt indre menneske. Den levittiske loven derimot inneholder bare "kjødelige forskrifter". Senere sier Paulus at "da budet kom, ble synden vekket opp til liv", at "det gav meg bare død", "slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet" (v.9-13). Da skjønner vi at noe slikt aldri vil komme til å skje gjennom de levittiske forskriftene som ganske lett kunne oppfylles, og gjorde derfor slett ikke at en fariseer ble en synder, men virket det stikk motsatte.

 

Når apostelen mot slutten av kapitlet sier: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", er det da godt nok avklart hvilken lov det er han taler om (se mer om dette under tolkingen av v.14). Det er den loven som er like forpliktende for jøder som for hedninger. Den gjerning denne loven krever, i dens videste betydning, er skrevet i alle menneskers hjerter, uansett på hvilken måte det er blitt åpenbart for dem. Enten det er samvittighetens erfaring av hva som er rett og galt, eller det som er skrevet av Guds finger på de to steintavlene. Alle de Paulus her skriver til, hadde før sin omvendelse levd på denne lovens frelsesvei. Men de av dem som var omvendte hedninger, hadde aldri vært under den jødiske seremonialloven. Altså er det bare om moralloven apostelen taler, her og gjennom hele kapitlet.

 

Men hvis det altså er moralloven det tales om, den som hver dag og stund anklager oss, så står vi jo her overfor en underlig lære. Hvis vi som tror er fri fra denne loven, hva innebærer da denne friheten? Hvordan, og på hvilke områder, er vi fri? Skal lovens bud heller ikke være vår rettesnor? Måtte Gud bevare oss fra å trekke en slik konklusjon! Herren Kristus sier i sin første preken som er skrevet ned: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven". Gjennom hele prekenen fortsetter han så å gi oss den aller dypeste forklaring av lovens bud. Og i brevene sine til de kristne holder alle apostlene nettopp lovens bud fram som rettesnor for deres liv (se f.eks. Rom 13:8-10, Gal 5:14, Jak 2:8, 1Joh 2:7 m.fl.).

 

Nei, som apostelen selv forklarer, så er meningen denne: "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse" (Gal 3:13), Kristus har "befridd dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv" (Heb 2:15). Det er fra "lovens forbannelse", det er fra "frykten for døden" vi er fri. Det er lovens pakt, som frelsesgrunn, vi er befridd fra. Det er den friheten at Gud ikke skal dømme oss etter loven, fordi vi ved troen er forenet med hans Sønn - og på grunn av Sønnens lydighet erklært rettferdige. Gud skal aldri fordømme oss for alle de fall, overtredelser og synder som ennå henger ved oss, og river og pisker oss mens vi ennå er her på jorden. Han skal bevare oss i en evig nåde.

 

Det er en slik frihet fra loven vi eier, at som Guds barn står vi ikke lenger under dens retts- og domsområde. Der kreves det at vår egen lydighet og oppfyllelse av loven må være fullkommen, hvis vi skal oppnå evig liv. Av naturen er alle mennesker fra fødselen under en slik lovpakt, den Gud opprettet med Adam. Han stod der som slektsoverhode for hele menneskeheten, og levde under Guds ord om at hvis han syndet, skulle han "visselig dø" (som omtalt under kap.5). Av naturen lever vi alle under denne pakten. Den loven som er skrevet i vår samvittighet bekrefter stadig dette. Denne pakten ble stadfestet på Sinai, og fra den befries vi bare ved at vi blir forenet med Kristus. Han som er den nye pakts grunnlegger og hode. Alle som er i ham, er like så fri fra den første pakten som en kvinne er fra ekteskapet med sin tidligere mann, når han er død og begravet.

 

Men her kunne noen spørre: Hvis vi er fri fra lovens domsrett - hvor mye kan da lovens bud bety for oss? Hvilken makt har en lov, når de som har overtrådt den ikke skal rammes av den? Svar: I Kristi pakt er det som driver til et liv etter Guds bud, langt sterkere enn lovens trusler. For det første: "Sterk som døden er kjærligheten". Loven har aldri vært i stand til å virke det hele Kristi kirkes historie vitner om at troen og kjærligheten har virket. Les Heb 11, og millioner hellige martyrers historie. "Kristi kjærlighet tvinger oss". I tillegg er storheten i forløsningen, og Den Helliges nærvær, noe som vekker langt sterkere til lydighet, enn alle lovens bud, forbud og trusler. Når Paulus legger stor vekt på å påvirke de troende til lydighet, taler han slik: "Dere ble kjøpt for en høy pris", eller også: "Dere er Guds tempel, og Guds Ånd bor i dere".

 

Og det slike påminnelser ikke makter å bevirke i oss, det gjør Herren med sin daglige tukt, innvortes og utvortes, slik alle troende erfarer. Slik regjerer Herren Kristus i sine. Han døder det gamle mennesket i oss, uten at han noen gang sier: Dere skal fordømmes i synden, selv om dere lever i troen på meg. Noe slikt hører vi aldri fra Herrens munn. Dødsdommen rammer bare dem som helt og holdent "faller fra. For de korsfester Guds Sønn for seg selv på ny", bare dem som "er under loven". Så lenge vi "blir i Kristus", eier vi en evig nåde. Gud vil nok straffe og forskrekke oss. Men aldri oppheve pakten, aldri fordømme oss. Slik er det å være fri fra loven.

 

Lovpaktens betingelser var slik: "det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem", eller: "Vil du gå inn til livet, så hold budene", og videre: "Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem" (5Mos 27:26). Denne pakten krever altså en fullkommen oppfyllelse av budene, for å oppnå evig liv. Og den forkynner forbannelse over den som feiler, om enn bare i ett av budene. Det er denne loven som framstilles her som menneskenes første ektemann. Men denne loven er nå overtrådt. Først har vi alle syndet i Adam. Senere har også hvert enkelt menneske selv syndet. Derfor er vi også alle av naturen under lovens forbannelse. Og denne forbannelses-dom må fullbyrdes over alle mennesker. Enten over hver enkelt av oss, eller fullbyrdes over en ny pakts overhode eller mellommann.

 

En slik mellommann var Kristus, "født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven". Dette ble oppfylt i hans død. "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss". Hver eneste én som nå er forenet med ham, som et lem på hans legeme, har også del i alt det han har gjort. I hans død har de dødd fra loven. Det er dette Paulus vil ha sagt, når han nå tilføyer:

 

ved Kristi legeme. For et mørkt og ubegripelig ord for vår forstand! Men lyset går opp for oss, når vi i tro tenker over hva Kristus har gjort i vårt sted. Paulus sier ikke: ved Kristi død, men "ved Kristi legeme". Med dette ene ordet retter han blikket vårt mot alt det som har skjedd, for at vi skulle bli kjøpt fri fra loven: At Guds Sønn ble menneske, hans lydighet og hans død. Vi ser det også gjennom apostelens ord om at Guds Sønn nettopp derfor ble "født av en kvinne" - d.v.s. fikk et legeme, fordi han både i gjerning og lidelser skulle oppfylle loven og oppleve dens forbannelse. Se Gal 4:4, Heb 2:14, 10:5, "et legeme har du forberedt for meg", og v.10: "--ved ofringen av Jesu Kristi legeme --". Paulus sier også i Ef 2:14-15 at Kristus "i sitt kjød avskaffet fiendskapet, det vil si: budenes lov som er i forskriftene" (konf.Kol 2:14).

 

Det Paulus spesielt vil ha fram her, er at vår forløsning fra loven ble fullbyrdet "ved at Jesu Kristi legeme ble ofret" da "han hang på et tre". I denne dødsstraffen lå all lovens forbannelse. Dette holder han opp for øynene våre. Derfor nevner han ikke en gang vår tro, men bare selve forløsningen i Kristi død, - selv om han så i kap 4:4-5 uttrykkelig sier det som er hele Bibelens budskap, at den som holder seg til gjerninger og ikke tror, får ikke noe av nåde, men står under lovens krav. Men vi ser jo av sammenhengen (spesielt av v.5, "da vi levde etter kjødet") at her taler han om den frihet fra loven vi nå har mottatt ved troen. Den friheten som også er samvittighetens frihet. Over denne teksten uttaler Luther: "Loven er mannen, samvittigheten er hustruen". Men den friheten vi mottok ved troen er den samme som ble skapt ved Kristi død. For det var da vår forløsning fra loven egentlig skjedde, - selv for den som ikke trodde det, og derfor ble værende i sitt fengsel.

 

Men når vi tror, da blir vi virkelig fri. Da blir også samvittigheten fri og salig. Men, merk: utelukkende gjennom den forløsning som skjedde i Kristi død! For når en sjel gir opp all sin egen rettferdighet og kamp, da er han tilintetgjort og hjelpeløs. Da hindrer han ikke lenger ordet om at Jesu Kristi legeme ble ofret, men tar imot det. Da brytes lovens trelldomsbånd i samvittigheten. Nå ser han at Kristi død var hans død. Slik blir han frigjort nettopp ved Kristi død. Vårt tekstord betyr derfor at: Dere døde bort fra loven da Kristi legeme døde fra loven. Det har dere nå trodd. Derfor opplever dere friheten også i samvittigheten. Kristi død er deres død.

 

Det er på denne bakgrunn Guds barn er fullkommen fri fra lovpakten og dens vilkår. De er fri både fra lovens forbannelse og fra dens lønn. Den kan hverken rettferdiggjøre eller fordømme dem. De kan ikke bli rettferdige gjennom loven, fordi de mislyktes i en fullkommen lydighet mot den. Og de kan ikke bli fordømt gjennom den, fordi de ved Kristi død har dødd fra loven. Ved mannens død er en kvinne løst fra ekteskapet med ham. På samme måte er Guds barn, som "er døde bort fra loven", løst fra lovpakten, og lever nå på en helt annen frelsesgrunn. Loven medvirker også selv til at vi i vår samvittighet etter hvert dør bort fra loven. Med sine stadige bud og dommer dukker og utmatter den sjelen, slik at resultatet blir som Paulus sier i v.10: "det gav meg bare død". D.v.s. at du gir opp ethvert håp og anstrengelser på å oppfylle loven i egen kraft.

 

Men denne utmattingen og overbevisningen du etter hvert får om at du selv ikke makter noe som helst, er ikke nok til å gjøre deg fri fra loven.

Selv om jeg er blitt overbevist om jeg ikke er i stand til å betale gjelden min, er jeg ikke dermed gjeldfri - ! Nei, det jeg skylder må betales! Den eneste utveien er at en annen betaler gjelden for meg. Da først blir jeg rettmessig gjeldfri.

Derfor er det utelukkende "ved Kristi legeme" vi blir virkelig fri fra lovens påkrav. Og det kjenner hver eneste våken sjel, at der ikke er noe som helst annet som kan gi samvittigheten den rette freden, enn en fullkommen oppfyllelse av loven. Men her skal vi samtidig holde klart for oss, at om denne samvittighetens frihet ikke er fullkommen, på grunn av vår svake tro, så er likevel vår frihet fra loven alltid fullkommen innfor Gud. Det vil si at det fremdeles alltid er sikkert at Gud ikke skal dømme oss etter loven, når vi tror på hans Sønn. Gud er fullkommen tilfredsstilt gjennom blodet på hans kors.

 

Men hva er det nå vi sier? Er det helt sikkert at Gud ikke dømmer de som tror, etter loven? Da er vi jo fullstendig fri fra all synd! En kunne fristes til å spørre: Er det virkelig sant, det apostelen lærer oss her, eller er det hele bare en herlig drøm? Skal Gud aldri dømme meg etter loven? Hvordan er jeg kommet i en slik særstilling? Ja, noe slikt har ganske visst bare skjedd "ved Kristi legeme", gjennom alt det Kristus gjorde, og hans lydighet og lidelse. Hvor full av synd jeg enn måtte se meg selv, så kan jeg ikke annet enn tro det som er hele Skriftens store hovedlære, fra det første løftet på syndefallets dag og til Kristi rop på korset: "Det er fullbrakt!"

 

Dette er Skriftens hovedlære i alle profetiske forutsigelser, og gjennom alle de levittiske ofringene: En stedfortreder skulle oppfylle loven i vårt sted, ta inn over seg og lide gjennom hele lovens forbannelse. Bare på dette grunnlag er det Guds alvorlige mening at vi skal være fri fra alle lovens bud og dommer. Ja, så fri som om ingen lov var gitt på denne jord. Hvordan skulle vi, på jorden eller i evigheten, kunne prise Gud nok for slik en nåde og gave?

 

For at dere skal tilhøre en annen - ham som ble oppreist fra de døde. En kristen sjel er altså død bort fra loven, som var dens (brudens) første mann. Vi har fått del i Kristi død. Da er vi samtidig på rett måte forenet med ham og har fått del i hans oppstandelse. Kristus er nå vår (brudens) lovlige/rette ektemann, iflg. apostelens sammenlikning med forholdet i ekteskapet. Så nå er det ikke noe galt i at bruden regner seg for fri fra pakten med sin forrige mann (loven), og dens betingelser. For den pakten er nå oppløst gjennom døden. Den som tror får ofte disse pilene skutt mot hjertet sitt: Er det riktig, er det helt sikkert, at jeg kan være fri fra lovens bud og dommer? Kan jeg leve og tro på dette? Her sier altså Paulus i vår tekst, at vi skal få være helt trygge på dette. Likeså sikkert som kvinnen har frihet til å gifte seg med en annen mann, etter at den første er død. For gjennom en død er vi på samme måte lovmessig befridd fra den første pakten med alle dens bud og dommer.

 

De som tror er flyttet over fra Adams pakt, eller lovpakten, og over i Kristi pakt, eller nådepakten. Kristus er menighetens hode og ektemann. Og dette bildet er det som svært ofte er brukt i Skriften om forholdet mellom Kristus og de som tror. Det tales om "bruden" og "brudgommen", "mannen og hustruen". På samme måte som Adam skulle få en kvinne som var skapt av hans ribben, så skulle også Kristus få en brud som var skapt "ved Kristi legeme". I Salomos høysang og i den førtifemte Salme synges det om bruden og brudgommen. Men det tales også ofte om denne "brudgommen" i Det nye testamente. Der framstilles menigheten som "bruden", og som "Lammets hustru". I Ef 5 taler Paulus om "mannen" og "hustruen". Der sier han til slutt: "Dette er en stor hemmelighet; jeg taler her om Kristus og menigheten".

 

Men vi skal likevel holde klart for oss at selv om de som tror, på grunn av at de er rett forenet med Kristus, ikke mer er under loven når det gjelder dens vei til frelse, så er vi, som apostelen sier: "icke utan Guds lag, men ero Kristi lag undergivna" (en bedre gjengivelse av 1Kor 9:21 enn våre norske oversettelser). Glade og lykkelige over hans kjærlighet, mottar de som tror likesom loven av Guds hånd. Nå har de "sin lyst i Herrens lov", og sier av hjertet: "Hans bud er ikke tunge", "hans åk er gagnlig, og hans byrde er lett". Men dette kan de bare synge når den tyngste byrden; syndens og forbannelsens byrde er tatt vekk. Når Luther fikk se forskjellen mellom loven som en pakt, og loven som en rettesnor for livet, gav det ham en slik indre lettelse og fryd at han "følte han gikk på Paradisets gater". Tenk, når jeg vet at på tross av alle de synder, feil og mangler som ennå tynger meg, så har jeg likevel en evig nåde og frihet fra lovens krav og dom - hvor glade blir vi ikke da i hans bud!

 

for at vi skal bære frukt for Gud. Her møter vi igjen det fornuften dømmer som det veldige kjetteriet. I en tale over Gal 2:19 sier Luther at "om fornuften fikk dømme, så har det ikke gått noen verre kjetter på jord, enn den hellige Paulus, som lærer at vi må være døde fra loven, for å kunne bære frukt for Gud". Hele verden mener jo det stikk motsatte; at en må være sterkt bundet til loven, for å kunne bære frukt for Gud, og gjøre virkelig gode gjerninger. De mener frihet fra loven vil ødelegge alt som heter helliggjørelse. Men her ser vi at Paulus lærer det motsatte. Han sier at først når vi er døde fra loven, kan vi bære frukt for Gud. Det samme lærte han under kap 6:14, at nettopp derfor skulle ikke synd få herske over oss, fordi vi "er ikke under lov, men under nåde". Dette er et særdeles viktig punkt i læren. Alle kristne, spesielt de unge og uerfarne, bør legge vel merke til dette; at så usannsynlig det enn er for fornuften, så er det helt nødvendig for en sann helliggjørelse at vi er frigjort fra loven. I vår samvittighet må vi være frigjort fra lovens bud og herredømme. Vi må leve i den frie nåden.

 

Dette har spesielt sin grunn i to forhold. Først at alt det gode vi gjør mens loven ennå regjerer i samvittigheten, det gjør vi ikke for Gud, men for oss selv. Det er bare egeninteressen som driver oss. For å oppnå lønn, og for å unngå dom. Og noe slikt kan jo aldri være noen helliggjørelse, eller behage Gud. Vi ser sammenligningen med mann og hustru: Det hun gjør for ham, bare fordi hun synes hun bør gjøre det for å være en rett hustru, varmer ikke mannens hjerte. Det han først og fremst vil ha, er hennes kjærlighet til ham. For det andre skal vi lenger ute i dette kapitlet også få lære at når loven hersker i samvittigheten, så virker den slett ikke kjærlighet og hellighet, som den krever. Den virker tvert imot at syndens lyster bare øker. Når loven regjerer i samvittigheten, døder den ikke synden, men vekker den tvert imot opp til liv og kraft. Dette taler apostelen nærmere om nedenfor.

 

Se nå bare nærmere på det vi nevnte først. Alt det vi gjør før vi er blitt befridd fra loven og kommet til frelsende tro gjennom foreningen med Kristus, er bare "døde gjerninger" (Heb 9:14), uansett hvor godt og fromt det ser ut. Det er bare egenkjærlighet, egenrettferdighet og trang etter ros, stolthet og all mulig annen kjødelig drivkraft bak alt sammen. Og bare at slike motiver er drivkraften bak det hele, gjør at de ellers så gode gjerningene blir forferdelige i Guds øyne. For han ser til hjertene, og vil først og fremst ha deres kjærlighet og frie lyst til hans vilje. Men det er jo umulig for oss å se med kjærlighet og lyst på loven, så lenge den truer og fordømmer oss. Når vi derimot er fri fra lovens trusler, benådet og frelst ved troen, da blir Gud og hans lov kjær for oss. Da gjør vi Guds vilje av hjertens lyst og kjærlighet til ham. Da tenker vi hverken på himmel eller helvete, men gjør alt bare for å glede vår gode, forsonte Far.

 

Det er dette som er å "bære frukt for Gud". Alt det gode vi tenker, vil og gjør, er en frukt av at vi er forenet med Frelseren. Selv sier han: "Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg". Det apostelen har sagt i dette verset, henger derfor meget godt sammen: Først at vi er døde fra loven og forenet med Kristus, på samme måte som bruden med sin mann. Og for det andre at i denne forening bærer vi frukt for Gud. Dette er sikkert og visst den eneste rette veien både til frelse og til helliggjørelse. Gud hjelpe oss til at vi stadig mer og mer tror og erfarer dette!

 

5: For da vi levde etter kjødet, virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer slik at vi bar frukt for døden.

I v.4 hadde Paulus sagt at først da bærer vi frukt for Gud, når vi er "døde bort fra loven". For å understreke denne sannheten ennå mer, tar han her fram den motsatte situasjonen, slik det var da vi levde under loven. Han sier at da "bar vi frukt for døden".

 

For da vi levde etter kjødet. Etter sammenhengen kunne en vente at apostelen skulle sagt: "Da vi levde under loven". Men vi skal snart innse at det uttrykket han bruker: "Da vi levde etter kjødet", har akkurat den meningen. Vi kan sammenlikne det uttrykket han bruker her, med kap 4:1-2. Spørsmålet er: "Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet?". Og svaret begynner med: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger.." Videre ser vi i Fil 3:3 at uttrykket "sette vår lit til kjød" er motsetningen til å "rose oss i Kristus Jesus". Da ser vi at det stemmer helt med den måten Paulus vanligvis formulerer seg, når han med uttrykket "da vi levde etter kjødet" taler om det livet vi levde da vi ikke var døde fra loven, men ennå trøstet oss til det et menneske er og makter, - altså på lovens vei og premisser.

 

For loven vender seg mot menneskene; krever av menneskene, taler om hva menneskene selv skal være og gjøre. Men menneskene, i seg selv, d.v.s. i sin naturlige tilstand, er kjød etter Skriftens ord. Herren sier: "Det som er født av kjødet, er kjød". Disse ordene: "da vi levde etter kjødet" er dermed bare et uttrykk vi kjenner godt fra Paulus's tankegang, og taler om da vi ennå ikke var døde fra loven. Og det er sant at da var vi også "kjødelige" i hele vårt vesen. I våre tanker, vår forstand og vårt strev. Alt var bare et resultat av den falne menneskenaturen, som Skriften kaller "kjød". Slik at vi ikke hadde mulighet for å tenke, tale og handle annerledes enn etter vår natur. Men her skildrer altså Paulus det motsatte av det han sa like foran; at vi "døde bort fra loven ved Kristi legeme". Derfor tenker han først og fremst på det naturlige menneskes vei i spørsmålet om frelse. Dette at menneskene søker alt gjennom egen innsats. Mener at de skal greie det, at de skal være rettferdige i seg selv, og dermed at de skal bli rettferdige gjennom loven.

 

I tillegg er jo også alle mennesker fra fødselen virkelig under lovpakten. Jøder og hedninger, så vel som de som er døpt til Kristus. Så lenge vi bare lever det naturlige livet, er vi alle under lovens premisser. Vi har alle bare en lovisk oppfatning om Gud og veien til frelse. Så lenge vi ikke er døde fra loven og har fått et nytt liv, der vi lever bare på nåden i Kristus. Derfor er apostelens ord: "da vi levde etter kjødet" et dypt og talende uttrykk om alle mennesker som ikke er døde fra loven. Et uttrykk hvor han inkluderer seg selv og alle de kristne i Rom, både av jøder og hedninger. For nå taler han om den tilstanden de var i før de ble frelst. Og hvordan ville det gått for dem, om de skulle søkt rettferdighet og evig liv på denne lovens vei? Nei, Paulus sier at

 

da virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer slik at vi bar frukt for døden. "De syndige lystene" - ordrett: "syndenes lyster", d.v.s. lyster som fører til synder (hadde her stått "syndens", så hadde det betegnet arvesynden. Men "syndene", i flertall, betegner gjernings-synder). Dette svarer til Jak 1:15: "Når så begjæret har unnfanget, føder det synd". Dessuten kan "syndenes lyster" sikte til det forhold at for hver synd som loven forbyr, så finnes det et tilsvarende begjær i menneskene. Meningen er i alle fall at det tales om begjæringer etter ting som strir mot loven. Derfor er de også i seg selv allerede synd. Ja loven sier selv: "Du skal ikke begjære", ikke begjære noe som er en annens, eller begjære noe galt.

 

Mange mener de ikke har syndet, når de har seiret over et syndig begjær, så det ikke iverksettes. Men da tar de ikke Den Store Guds ord alvorlig. For han forbyr like sterkt det syndige begjæret, som den syndige gjerningen. Herren Kristus sier uttrykkelig: "Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ektekapsbrudd med henne i sitt hjerte". Den som bare har et syndig begjær, selv om han ikke setter det ut i livet, er allerede fortapt etter loven. Men la oss nå se hva apostelen sier om disse syndige lystene. Han sier at de

 

ble vekket ved loven. Her kommer vi til den læren som virker størst anstøt overfor loven. Paulus sier jo at de syndige lystene ble vekket av loven. Ordrett heter det: "Syndenes lyster som (var) ved loven". Her taler apostelen som om loven skulle være opphavet og årsak til de syndige lystene. (Derfor er det også at han i v.7 straks kaster fram spørsmålet: Er loven synd? Men han forklarer i v.13 at det er synden som bor i oss (konf.v.17) som gjør at lystene vekkes ved lovens bud. Syndens utslag, eller de syndige lystene; begjær og tanker, blir både fler og sterkere ved at de blir forbudt av Gud. At naturen virkelig er så ond at dens begjæringer opphisses og egges gjennom selveste forbudet, det viser all erfaring. Det samme ble tidlig sagt av en hedning: "Vi streva alltid till det förbjudna och hava begär till det som nekas oss".

 

I v.7-13 får vi denne sannheten forklart nærmere. Derfor vil vi nå bare understreke det Paulus her uttrykkelig lærer; at lovens forbud og trusler langt fra begrenser synden. At det tvert om er gjennom disse bud og forbud synden vekkes til mer liv og kraft. Jo sterkere loven forbyr det onde, desto mer lyst får vi til å gjøre dette som forbys. Og det er mange som med en viss skrekk opplever, men ikke tør tro dette; at det er loven som vekker våre syndige begjæringer. Men uansett hvor mye fornuften grubler over dette, så vil du nok bittert få erfare det. Forutsatt at lovens åndelige krav virkelig angriper ondskapen din så sterkt at du ville fortvile, - hvis ikke du gir opp overfor sannheten, så du alvorlig tror og bekjenner at så fullstendig fortapt er vi, at alt som kreves for at vi skal bli frelst, både rettferdighet og helliggjørelse, rett og slett må bli gitt oss, helt og holdent som en gave.

 

Det er egentlig dette det hele står om: Om vi er så til de grader onde og fordervet, at vi ikke kan lyde loven og bremse ondskapen i oss, når Gud forbyr den. Og at denne ondskapen i oss tvert imot bare tennes ennå mer opp på denne måten. Det er dette Paulus vil ha fram i dette kapitlet. Og i det åttende kapitlet føyer han også til at "kjødets sinnelag" til og med er "fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det". Når mennesket kjenner at det ikke er i stand til å være lydig mot loven, og Gud dermed på grunn av denne ondskapen fordømmer ham, reiser det seg - nettopp p.g.a. loven - bare bitterhet og hat mot den store Gud og hans lov. På denne måten blir i sannhet synden "grenseløst syndig ved budet" (v.13).

 

Men er det slik det står til med oss, da må det være slutt på enhver mulighet fra naturens side til å gjøre noe som helst godt. For det gode vi selv kan gjøre, det kan vi prøve overfor loven som vender seg til mennesket og krever alt godt. Hvis det nå er slik at gjennom loven bare vekkes syndens begjæringer, og bryter ut, da må konklusjonen være klar: Menneskene er "solgt under synden". Det mestrer ikke seg selv. Det kan ikke ventes noe som helst godt fra menneskets side. At de syndige lystene vekkes ved loven, er altså en særdeles viktig lære.

 

Og...de virket i våre lemmer slik. Paulus sier "våre lemmer", og ikke "i vår kropp". På samme måte som i kap.6:13,19, er dette uttrykk for den sørgelige sannheten om når vi lever i lovtrelldom; at synden slår ut både i vårt indre, og i gjerninger. Begjæringen har alle våre lemmer; øyne, ører, tunge, hender o.s.v., som sine slaver, og i sin makt. Og disse tvinges til å utføre det begjæringen krever. Dette kjenner vi også godt fra vår egen erfaring. Når vi bare i egen makt forsøkte å arbeide under loven, ble vi tvunget til å følge med i den retning begjæringene drog oss. Med ord og gjerninger og hele vårt vesen, "vi gjorde det som kjødet og tankene ville" (Ef 2:1-3). Og dette til tross for at vi kjente i vår samvittighet og så med øynene, at i syndens tjeneste gjorde vi oss selv ulykkelige.

 

Dette er også karakteristisk for tilstanden under loven; at den ikke gir noen kraft. Loven kan skremme deg opp, gjøre deg skrekkslagen og fortvilet. Men den kan ikke gi deg noen kraft. Det rekker bare til tanker, ord og gode forsett. Men ingen hjertens lyst og mulighet til å gjennomføre det som er Guds vilje. Nei, de syndige begjæringene hersker over oss. Men dette må ikke oppfattes som at vi følger alle begjæringene, for disse står ofte i motsetning til hverandre. Gjerrighet i motsetning til sløseriet. Lysten til ære i motsetning til mer urene laster, o.s.v. I tillegg ser vi at vårt begjær om frelse kan drive til å avstå fra enkelte lyster, kan drive til ytre sett gode gjerninger o.l. Men alt dette er jo bare utslag av et begjær til egen nytte (vi vil bli frelst - derfor handler vi slik). Og da er jo slike gjerninger ikke gode i Guds øyne. For det som virkelig er godt, er bare det som gjøres uten tanke på lønn eller straff, frelse eller fordømmelse - bare drevet av kjærlighet til Gud og hans lov. Men en slik holdning vil aldri finnes der hvor loven og dens bud og forbud, løfter og dommer regjerer samvittigheten.

 

Ut fra dette finner vi at det er umulig at loven kan virke noen sann helliggjørelse. Hvis vi regjeres av dens bud og forbud, virker den i beste fall at vi tjener oss selv, og ikke Gud. Men hva er det som regjerer oss da? Ikke noe som helst annet enn våre begjær (hvis vi regner egennytten også inn under begjær). Når sjelen drives av trusler og frykt, er det lett å se at dens gjerninger bare er trellens, og ikke det lykkelige barnets gjerninger. Men det blir vanskeligere å se dette, når sjelen er bedratt i et falskt håp om salighet, og med dette som mål gjør alt det gode med lyst og iver. Men hold klart for deg at motivene ikke da heller er Gud og hans velbehag, men menneskets egen salighet, og dermed altså bare egen-nytten - !

 

Håpet om evig liv oppgløder sikkert og visst også Guds barn til tålmodighet og utholdenhet i kampen. Men den vesentligste forskjellen er at Guds barn har et sinn som er født av nåden. Derfor elsker han det gode og hater synden - selv uten den minste tanke på himmel eller helvete. Mens derimot det mennesket som aldri har dødd bort fra loven og blitt frelst utelukkende på Guds nåde, ikke kan annet enn å følge sin medfødte natur. Det kan ikke elske Gud og hans lov, men gjør alt bare for å slippe unna lovens dom, og for å vinne dens lønn. På den måten er alt det et slikt menneske gjør, utelukkende drevet av egen-nytte. Selv om han gjør det gode med lyst, og drevet av håpet om en lønn som venter. Uansett, så gjør han det gode for å bli frelst, - eller for at han allerede her på jorden skal ha fordeler av den helliggjørelse og godhet han tror han etter hvert selv har fått.

 

Alt jeg gjør med slike motiver, det har jeg ikke gjort for Gud - men for meg selv! Det er forsøk på å "kjøpslå". Og hva slags god gjerning gjør vel det mennesket som betaler for å få varen? Og det er ikke småting menneskene her vil ha for pengene sine, for sine gjerninger og forsakelser, - når de vil ha hele himmelen til gjengjeld. Det kan jo ikke kalles fromhet innfor Gud, å drive den slags "handel". Så lenge loven regjerer og driver oss, er det loven selv som hindrer oss i å gjøre noe for Gud. Så umulig er det for loven å virke frukt for Gud. Og dette gjelder selv i det beste (etter menneskelig vurdering) som kan skje; når menneskene tar loven så alvorlig at de virkelig bestreber seg på å leve etter dens bud og forbud, for å oppfylle disse.

 

Uansett, så lever de fleste menneskene under loven så lettsindig at de følger sine lyster, og bryr seg ikke om Guds bud. Hvis så det aller beste skjer, at loven angriper den indre ondskapen: hjertets lyster, avguder og onde tanker, - da oppstår et mer engstelig forhold. Da vekkes "de syndige lystene" opp til et liv og en kraft, så de ofte bryter ned alle skranker. De blir så sterke i lemmene våre at disse tvinges til å tjene synden. På samme måte som når vi i selvtilfreds åndelig søvn rolig og fritt tjente den.

 

slik at vi bar frukt for døden. Alt det vi gjør - hvis vi ikke har dødd fra loven - det er å bære frukt for døden. Hele vårt levesett er en tjeneste som har døden som lønn (kap 6:20,21,23). Det gjelder enten menneskene lever selvsikkert i synden, og fritt tjener dens lyster. Eller om de plages som slaver under lovens bud og forbud. For det er fremdeles begjærene deres som hersker. Eller om de er bedratt av et falskt håp om salighet, og av den grunn til og med gjør mange "gode" gjerninger. I alle tilfellene er det alt sammen bare "frukt for døden". "Så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse", helt på linje med de som fritt følger sine lyster og forkaster loven. Dermed har Paulus vist at på samme måte som bare de som har dødd fra loven ved Kristi legeme, kan bære frukt for Gud, - så kan derimot de som er under loven ikke gjøre annet enn å bære frukt for døden. Ordet "frukt" antyder at alt avhenger av hvilken "mann" vi er bundet til, eller "gift med". Er det med loven, da kan vi ikke gjøre noe som helst for Gud. Er det med ham som ble oppreist fra de døde, da bærer vi frukt for Gud. I det følgende verset tar Paulus på nytt opp sistnevnte forhold:

6:Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen.

I det forrige kapitlet tok apostelen for seg det motsatte forholdet, slik det er under loven. De syndige lystene ble vekket av loven, og hersket over oss slik at vi bar frukt for døden. Paulus's emne er nå på nytt: Frihet fra loven. Han gjentar det samme som i v.4. Nå i ennå tydeligere ordvalg. Først sier han:

 

Men nå er vi frigjort fra loven. Dette er jo tydelig tale. Måtte alle legge merke til denne uttrykkelige forklaringen: "Nå er vi frigjort fra loven"! Under v.4 har vi tidligere sett hvilken lov det er Paulus taler om her. Det er den som tidligere anklagde og fordømte oss, loven med de ti bud som Gud skrev på de to steintavlene. For det andre har vi sett hvilken frihet, og hva som menes med den friheten som omtales her. Vi har sett på hvilken måte vi er fri fra loven. At det ikke innebærer at loven ikke skal være vår rettesnor, men at vi er fri fra lovpakten og dens frelsesvei. Det kreves ikke at vi selv skal ha oppfylt loven for å bli frelst. Vi skal ikke bli fordømt for våre overtredelser og våre synder. Kort sagt: Gud skal ikke dømme oss etter loven. Men vi har sett at denne friheten fra loven har vi også i vår samvittighet, ved troen. At den dermed også er en samvittighetens frihet fra lovens trykkende trelldom, så vi også er oss bevisst at vi er fri fra lovpakten. Og derfor nå tjener Gud uten frykt, med glede og villige hjerter, som barn som elsker sin far. Dette ser vi dels av apostelens egne ord, f.eks. i Gal 3:13,23,24,25, 4:5,7, Rom 8:15, Gal 5:1,13,14 m.fl. Dels også gjennom Skriftens generelle lære om syndenes forlatelse.

 

Om denne loven og denne friheten sier nå apostelen: "Men nå er vi frigjort fra loven". Slike utvetydige ord burde da vekke mange sjeler og føre dem ut fra mørket! Disse som med en from hensikt er innstilt på å tro alt Guds ord, men aldri synes å ha fått se denne underlige læren om at de som tror er frigjort, er løst fra loven.

Det naturlige menneskes mørke er så tykt at det er mange som tror på syndenes forlatelse, men ikke innser at hvis de har syndenes forlatelse, så må det innebære frihet fra lovens domstol. De innser ikke at hvis vi skal dømmes etter loven, så kan vi ikke ha syndenes forlatelse. Hva hjelper det meg, hele Kristi forsoningsverk, hvis jeg til slutt skal dømmes etter loven?

Måtte Herren åpne øynene våre vidt opp! Og måtte alle kristne alle sine dager ha klart for seg at apostelen uttrykkelig sier: "Men nå er vi frigjort fra loven". Ja, han føyer et ennå sterkere ord til, og sier.

 

siden vi er døde fra det som holdt oss fanget. "Døde"! Her gjentar Paulus det samme som han sa i v.4. Der het det: "på samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven". Der så vi hvordan det foregår, at vi dør bort fra loven: Først viser det seg at "budet gav meg bare død" (v.10), ved at loven bare øker syndens lyster, og dømmer oss til døden. Vi oppgir alt håp om at vi kan bli frelst gjennom noe som helst vi kan foreta oss. Men så blir vi rett og slett frigjort fra hele lovpakten. Og det skjer "ved Kristi legeme" som ble gitt for oss og døde under lovens forbannelser. Vi blir virkelig frigjort når den bøyde samvittigheten gir opp det fruktløse trellelivet, tar imot Kristus og ikles hans rettferdighet. Da begynner vi å nyte fruktene av Kristi død. Og Kristi død var en død fra synden og loven. Men Kristi død var vår død. Den skjedde for oss. Derfor har vi dødd i ham, fordi vi var så inkludert i ham at hans død var vår død.

 

Slik er vi på lovens premisser død fra loven. Det sier også Paulus slik i Gal 2:19-20: "ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud. Jeg er blitt korsfestet med Kristus". Men som tidligere sagt: Om enn vår samvittighets frihet fra loven er ufullkommen, fordi den avhenger av vår tro, så er likevel vår frihet innfor Gud fullkommen. Innfor Gud er vi virkelig døde for loven, for innfor Gud gjelder Kristi død til enhver tid fullkomment, selv om vår tro er vaklende og ufullkommen. Derfor, uansett om troen er svak, har vi som har dødd fra loven og nå lever på Kristi rettferdighet, virkelig like lite å gjøre med lovens premisser og dommer, som et dødt menneske har med lovene på jorden å gjøre. Vi er jo "døde bort fra loven", sier apostelen. Dette er jo et veldig sterkt ord - "død", "døde". Den friheten som inntreffer ved døden, er den mest fullkomne frihet. Det mennesket som er dødt, kan aldri mer bli bundet av loven. La oss derfor merke oss vel dette ordet: "døde".

 

fra det som holdt oss fanget. Her skildrer Paulus loven som et fengsel, som vi holdes fanget i. Fengselets bud, forbud og dommer var stålgitrene, dørene og låsene som holdt oss fengslet under dødsdom. For vi skal straks holde klart for oss at loven allerede dømmer oss til døden for den synden som helt fra fødselen av ligger i vår natur. Synden og døden har vi i arv fra Adam. I tillegg sier loven: "Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem".

 

Vi er altså allerede dømt. Selv om vi aldri syndet mer, men nå tvert imot ved "å omvende oss" forsøker å minske vår skyld for å oppnå Guds nåde. Dette er det mange som ikke vil tro. Men det beviser bare at hele vår natur er så fylt av ondskap og forderv, at vi konstant, på nytt og på nytt, synder og øker vår skyld. Det gjør igjen at samvittigheten stadig er på kollisjonskurs med lovens bud og forbud, og "fengsles" av den bak gitter og lås. Uansett hvilken vei vi vender oss, bli vi alltid "holdt fast" (gr.teksten). Slik blir loven et fengsel. Dette taler også Paulus klart om i Gal 3:23: "Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt av loven, innestengt med sikte på den troen som senere skulle bli åpenbart".

 

Men i dette bildet om loven som et fengsel, ligger ikke bare at vi er fanger som etter loven er dødsdømt. I tillegg taler dette bildet om hva slags kristelighet det er loven virker. Dette sier Luther noe om, over det bibelordet vi nettopp siterte (Gal 3:23): "Lovens oppgave er å holde oss i forvaring, som i et fengsel. Dette er et svært treffende bilde som viser hva loven utretter, og hvor fromme den makter å gjøre menneskene. Ingen tyv, morder eller røver som er fengslet, elsker lenkene han er fengslet med, og det dystre fengslet der han holdes innestengt. Tvert imot skulle han gjerne være med på å rive hele fengslet, ja legge det i aske - hvis han var i stand til det. Der i fengslet gjør han nok ikke nye voldshandlinger. Men det er ikke på grunn av en ny og god vilje, eller kjærlighet til rettferdigheten, men fordi fengslet hindrer ham - !

 

Mens han sitter der fengslet er han ikke begynt å hate synden og alt det gale han drev på med (tvert imot ergrer han seg inderlig over at han ikke er i frihet og kan fortsette å stjele). Men han hater fengslet, og hvis han fikk mulighet til å slippe ut, skulle han stjele som tidligere. Loven setter grenser for menneskene ("holder dem i varetekt") både på mellommenneskelig og åndelig vis. Dette er alt det loven, og rettferdigheten av loven, kan utrette. Den tvinger oss til en utvortes fromhet ved at den truer de som overtrer loven, med straff og plager. Så er da menneskene lydige mot loven fordi de frykter straff. Men det skjer både uvillig og tregt. Men hva slags fromhet er dette, når den unnlater det onde bare av frykt for straff? Nei, denne gjernings-rettferdigheten er i seg selv ikke annet enn kjærlighet til synden, hat overfor rettferdigheten, avsky for Gud og hans lov, og tilbedelse og lovprisning til den største ondskap. For like så hjertelig som tyven elsker fengslet og hater tyveraidene, like hjertelig lyder vi loven, gjør det den krever og avstår fra det den forbyr - når vi er fanget under loven". Så langt Luther.

 

Så langt rekker vår fromhet under loven. Noe ganske annet foregår i det hjertet som er blitt utpint, fordømt og fullstendig oppgitt under fengselsoppholdet, - og så plutselig blir gitt alt - som gave. Alt det han arbeidet på, og søkte hos seg selv, under loven - blir nå overrakt ham av en annen. Nå får han se Gud i et fullstendig nytt lys, som en kjærlig og omsorgsfull Far som bare lengtet etter å få gjøre alt godt mot oss. Derfor lot han oss bli totalt utmattet under loven. Og når en sjel forstår dette: Hvordan alle lovens krav og dommer først og fremst sikter på å utmatte og knuse oss (kap 3:19, 5:20). Forstår at hensikten er at vi skal gi opp det fruktesløse strevet med å bestå innfor Gud gjennom noen egen rettferdighet. At Gud vil gi oss alt, både rettferdighet og helliggjørelse, som en ufortjent gave. Når en utmattet sjel forstår dette - og nå, i åndens lys, ser han er satt fullstendig fri fra loven. Når han tror og ser Guds store kjærlighet i Kristus - - da får han et fullstendig nytt hjerte overfor Gud, og overfor loven. Da forvandles hatet til kjærlighet. Da får han en inderlig lyst og lengsel etter å tjene Gud. Nå sier han fra hjertet: "Hans bud er ikke tunge", "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske". Nå er fengslet forvandlet til et palass.

 

Det er et fengsel Paulus har brukt som bilde. I fengslet sitt har kongen sittende en flokk tyver og røvere. De må alltid overvåkes. Ståldører og låser, gitre og lenker holder dem innestengt, og fangevokterne må hele dagen passe på at de ikke bryter seg ut. Fangevokterne må drive dem til alt de skal gjøre. Men la oss så tenke oss at denne kongen, den dagen han skal krones, vil vise sin store nåde ved at han ikke bare tilgir disse fangene alt det de har gjort, og gir dem sin frihet. Men samtidig gir hver enkelt av dem sin garanti på et rikelig underhold alle deres livs dager. Som forbrytere har de heller ikke noen bolig. Derfor lar kongen hele fengslet bli bygget om til et vakkert palass, og gir dem dette. Alle ståldørene, gitrene og lenkene fjernes, og alt innredes skjønt og behagelig. Dette palasset er nå deres eiendom, deres nye, vakre hjem hvor kongen deres nå stadig besøker dem som en venn, en far. Han kaller dem for sine venner og barn. Han gir dem noe de lett kan makte å arbeide med, slik at de får lov å tjene ham med dette, som de så gjerne vil. For det er ikke noe de nå setter høyere, enn å få ha sin fars vennskap, og få lov å tjene ham.

 

Nå lever de et totalt nytt liv. Riktignok bor de i samme rommet som tidligere var fengslet deres! De går gjennom de samme dørene og gangene som de hadde blitt ført gjennom i lenker! Men alt er forvandlet - ! Nå trives og gleder de seg i disse rommene, og går frivillig gjennom de samme korridorene, der de tidligere ble ført i lenker. Nå ville de ikke tenke på å bryte seg ut gjennom vindu eller vegger. Tvert imot ville det gjøre dem inderlig vondt hvis noen gjorde skade på disse veggene. Slik virker friheten fra loven. Disse veggene og gangene (de hellige budene som er rettesnor for vårt liv) er de samme som tidligere. Men nå lever vi innenfor dem i glede. Nå vandrer vi i disse gangene fritt, uten noen vokter til å drive oss. Nå elsker vi Herrens bud, så hvert eneste feiltrinn smerter oss. Og det skjærer oss i hjertet når noen angriper eller omtolker de hellige budene. Dette virker Ånden når sjelen blir frigjort fra lovens bud, forbud og dommer, og isteden overbevises om en evig nåde. Dette fortsetter Paulus å lære oss om, i det han så sier:

 

slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Paulus gjentar her på nytt samme dyrebare sannhet som i v.4, og som vi virkelig må holde fast. Dette at først når vi er løst fra loven, er vi i stand til å tjene Gud på rett vis (konf.kap 6:14). Hva Paulus mener med Ånden og bokstaven, ser en av kap 2:29, men spesielt i 2Kor 3:6. I sistnevnte bibelvers taler Paulus om hva loven og evangeliet skulle virke. Med uttrykkene bokstavens og Åndens pakt forstår vi at med Ånden menes selve Guds Ånd, som gjennom evangeliet virker i den "nye pakt". Derfor kalles dette "Åndens pakt" (konf.Jer 31:31-34). Paulus sier da også i Gal 3:2: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen (evangeliet som skaper tro)?" Der vil apostelen bevise at det er bare ved "å høre troen", "høre troen forkynt" (sv: genom trons predikan) vi får Ånden. "Å høre troen" er det samme som å høre forkynnelsen om den nye pakt som Gud opprettet med sin Sønn som vår Stedfortreder ("denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere"). Derfor uttrykket "Åndens pakt". Og Ånden er selve Guds Ånd.

 

Av ham fødes det da ganske visst en ny ånd i mennesket, som nå får et nytt og villig sinn, så det har lyst til å gjøre Herrens vilje. Slik Herren selv sier i ovennevnte Jer 31:33: "Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte". Derfor oppfatter også mange ordet "Ånden" i vår tekst som den nye, villige ånden i menneskene. Men, som vi allerede har vist, så stiller Paulus her opp mot hverandre de to stormaktene som hersker i menneskene i åndelige forhold. Den ene er loven, som tvinger med bud, forbud og dommer. Den andre er Guds Ånd som gir liv og lyst i hjertet. Åndens nye vesen, eller ordrett: "Åndens nyhet" (konf.kap.6:4: "livets nyhet" - et helt nytt liv) er dermed det nye livet som Ånden virker når vi frigjøres fra lovens trelldom og tror Guds store nåde. Det er da Herrens egen Ånd som bor i hjertene våre og selv er vår nye, hellige natur. Så virker den igjen at vi tjener Gud av hjertets egen lyst - uten noe sideblikk til lovens trusler eller løfter.

 

Tjenesten i "Åndens nye vesen" er det ikke leiefolk som utfører, men barn. Ikke fanger som tvinges fram, men venner. Og ikke for å oppnå Guds vennskap eller lønn gjennom tjenesten. Bare for å vise den hjertelige takknemlighet som den overstrømmende nåden virker. Luther sier: "Det er dette som skjer når jeg gjør lovens gjerninger frivillig og med lyst, ikke av lovens tvang, eller fordi jeg skulle tro jeg ble frelst gjennom gjerninger. Nei, jeg handler utelukkende i troen. Gjennom den har jeg nok, er rik og har evig liv. Men jeg øver meg og gjør gode gjerninger, selv om det ikke skulle være noen lov. Og jeg gjør det med et lystig, glad og villig hjerte. Det kunne jeg ikke tidligere, når jeg ikke hadde fått troen. Jeg bygger ikke på mine gjerninger, for mitt nye liv har jeg bare i tro. På den måten er det jeg nå lever etter loven, og er likevel ikke under loven, for jeg gjør jo ikke gjerningene fordi loven krever, truer og dømmer. Nei, ved troen er jeg fri fra loven. Troen lar seg ikke binde verken av noen lov, eller av gjerninger. Og denne troen er ikke unyttig, for det er nettopp den som virker de gode gjerningene. Men den bygger ikke på gjerninger, men utelukkende på Guds nåde. Slik sier Paulus det i Gal 2:20: "Det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg". Det er som om han vil si: De gjerningene jeg gjør, mens jeg ennå lever i dette legemet, er ikke mitt liv som jeg står og bygger på. Nei, troen på Guds Sønn som har elsket meg, er mitt egentlige liv, mitt håp og min tillit" (Luthers Ep.preken over Luk 1:26-38).

 

Å "tjene i bokstavens gamle vesen", ordrett: "bokstavens alderdom", er derimot den tjeneste som lovens herredømme virker. Vi har allerede (spes. av 2Kor 3) sett at med uttrykket "bokstaven" mener Paulus loven*. D.v.s. all den tjeneste loven med sitt lys, sine bud og forbud, trusler og løfter kan utvirke hos dem som er under lovens herredømme, i hans fengsel. De som ikke er født av nåden og omskapt til glade og villige barn. Derfor er da også denne tjenesten helt og holdent en "syndens tjeneste" (Kap 6:17,20) slik vi har sett. Det skjer dels ved at loven først vekker lystene, og etter hvert også skaper bitterhet og uvilje mot Gud. Dels også ved at lovens drivkraft til å gjøre gode gjerninger, bare er noe egenrettferdigheten (egennytten) driver fram. Derfor hører lovens herredømme og syndens herredømme sammen, på samme måte som nådens herredømme og rettferdighetens herredømme hører sammen. Når en da vil tjene Gud i bokstavens gamle vesen, kan en nok utrette mye som i det ytre ser ut som gode gjerninger. Men etter sin indre verdi er de ikke annet enn egennytte, trellegjerninger, kjøpslåing, hykleri, og forskjellig annet kjødelig. Alt sammen er bare kald gjerningskristendom, drevet fram av lengsel etter lønn - som vi også har sett tidligere.

*"Bokstaven" og "Ånden" - disse uttrykkene Paulus bruker, har blitt misforstått av mange, og på forskjellig vis. Noen har ment at med "bokstaven" menes slik Skriften lyder verbalt, og med "Ånden" det åndelige budskapet som ligger under dette verbale budskapet. At denne tolkingen er feil, kan vi se med egne øyne ved å studere 2Kor 3, spes.v.6 og 8, som vi også allerede har vist. Og når Paulus sier at "bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende", skal vi huske på at det er nettopp i Skriftens bokstavelige forkynnelse av Kristus, alle frelstes klippe, at liv og salighet er grunnlagt. Og videre huske at det er bare loven som "slår i hjel". Dessuten har nevnte oppfatning om den skjulte eller åndelige betydningen, ofte blitt misbrukt og ført til stor forvirring. En bryr seg ikke om den konkrete ordlyden, og legger isteden det en finner for godt i Guds egne meninger. Måtte Gud bevare oss alle fra å bygge tro og salighet på slik løs sand! Ved å kalle loven "bokstav" skildrer Paulus på sin sterke måte at loven ikke er i stand til å bevirke det den selv krever: et kjærlig hjerte, gudfryktighet og lydighet. Med alle sine bud og forbud blir bare loven som bokstav på et papir, d.v.s. avmektige ord. Dette har Luther en rik og treffende tale over i epistelen for 12.søndag etter trefoldighet. Der sier han bl.a.: "Om en så samler alle budene sammen, priser og opphøyer dem det en kan - slik de da også virkelig tilkommer å prises - så blir de aldri noe annet for oss enn "bokstav", d.v.s. noe som bare blir lært og sagt, men ikke gjort. For "bokstav" står for alle slags bud, lærer og prekener, som bare blir liggende i ordene eller står på papiret, men aldri utføres. På samme måte som når en fyrste utsteder et påbud. Hvis det ikke blir etterlevd, så er og blir det ikke noe som helst mer enn et brev hvor det står skrevet hva som bør gjøres - men som ikke skjer. Slik er det også med Guds bud. Selv om det er den høyeste lærdom og Guds evige vilje, så går det også slik med dem at man gjør dem til et tomt skriv, bare tomme skall, fordi det er uten hjerte og frukt. Det bevirker ikke frelse og evig liv. Derfor står det tvert imot tilbake som en virkelig forsømmelsestavle. Der står det skrevet - ikke det vi gjør, men det vi unnlater og forsømmer. Det er, som verden sier: ett herrebud, men som blir ugjort og ikke etterlevd". Augustin sier: "Hva er loven uten nåde, annet enn bokstav uten ånd? For vår natur kan og makter ikke holde den, hvis ikke Kristus er der med sin nåde".

 

Nei, da er det noe annet med de som er døde fra loven, og nå lever i Åndens nye vesen. De er frelst og lykkelige. De er fri fra alle lovens dommer, men også fra dens herredømme over samvittigheten. For det vekket jo bare opp synden og hat mot Gud. Nå har de all sin lyst og glede i å få tjene ham som gav oss en slik frihet. Paulus sier her at vi skal "tjene", d.v.s. tjene Gud. Dermed er det også sagt tydelig nok at friheten fra loven ikke setter oss i en slags likegyldighets-tilstand. Som om det var opp til oss selv om vi ville gjøre det gode, eller la det være. Nei, Paulus sier det ennå mer bestemt i Gal 5:13: "For dere, brødre, er blitt kalt til frihet. Bruk bare ikke friheten som en anledning for kjødet, men tjen hverandre ved kjærligheten". Det samme sier også Peter: "Som frie, men som likevel ikke bruker friheten til å dekke over ondskapen, men bruker den som Guds tjenere" (1Pet 2:16).

 

Alt dette er ikke et tungt, men et "gagnlig åk", som er kjært og hellig for vår ånd, selv om kjødet er svakt og alltid innstilt på det onde. Kjødet må nok tvinges. Det kan både loven og Herrens tukt hjelpe oss til. Men det at vi har en villig ånd, slik at vi hjertelig ønsker at Gud må bruke de midlene han vil til å døde vårt kjød, og gjennomføre sitt verk i oss. Og at vi har denne lysten og viljen bare på grunn av at vi allerede har mottatt nåden og frelsen i Kristus. Akkurat dette er de beste kjennetegnene på at vi har fått Åndens nye vesen. Hvis ikke denne villige ånd følger vår tro, men vi isteden fremdeles synes det er tungt å skulle tjene Gud, så vi ikke kan følge verden og syndens lyster. Da har vi nok ikke ennå erfart hva det vil si at vi "ved loven døde for loven", og er blitt frelst og fri "ved Kristi legeme". Da er nok bare vår tro en menneskelig tanke som sier "jeg tror", mens hjertet ennå ikke kjenner den frelsende troen. Eller vi går ennå i trelldom og ser på oss selv i alt. Vi tror ennå ikke at alt, både rettferdighet og styrke, må gis oss som en gave, uten gjentjeneste.

 

Riktignok opplever Guds barn også mørke stunder, når den store gaven i Kristus er gjemt for vårt indre øye. Da kjenner vi nok mye sterkere kjødets treghet og ondskap, enn at ånden er villig. Ja, dette kan være fullstendig skjult for oss gjennom mørke tider i anfektelse, da derimot syndens lyster oppleves altfor sterke. Men legg merke til selve hovedsaken i dette spørsmålet; at du gjennom syndens og lovens makt har dødd fra selve håpet om at du selv skal kunne utrette noe som helst, og har fått all din trøst bare i Kristus og det han vil gi deg. Og at du så, når ditt lys og din frelse er Kristus, har din største glede i å tjene ham. Da makter ikke de mørke og tunge stundene å gjøre noe avbrekk i din nådestand. Men vi skal nok stadig gjøre dypere erfaring i at i slike svakhetsperioder hjelper det ikke med eget strev. Tvert imot hjelper bare en ny evangelisk visshet om den evige nåden. For da vekkes på nytt åndens frihet og lyst til gode gjerninger.

 

Måtte vi aldri glemme dette som vi har sett her! Først og fremst at dersom vi er under loven, er i dens fengsel, da er vi skyldig å holde hele loven til fullkommenhet. Hvis ikke, er vi lenket fast til den evige død, uansett hva vi ellers finner på å foreta oss. Dernest; ikke nok med at loven aldri kan gjøre noe menneske hellig og godt, men tvert imot bare vekker opp syndens begjær og hat overfor Gud. Ser vi hvor absolutt nødvendig det er, både for vår rettferdighet og vår helliggjørelse, at vi er fri fra loven? Dette bør en virkelig tenke grundig over. Så vil en ikke fare så lett over denne læren, men være alvorlig opptatt med den, og be at Gud gir nåde til at den virkelig måtte bli preget inn i hjertet vårt.

 

Gjennom det daglige liv bør vi også øve oss vel i å møte loven på rett måte, når den stiller seg foran oss. Taler lovens bud til oss om Guds hellige vilje, og om våre fall og forsømmelser, så skal vi i hellig ærefrykt ta slike påminnelser til oss, og rette oss etter dem. Men dersom vår samvittighet er i ferd med å bli fengslet av vår skyld og lovens trusler, da er det på tide å være våken. Da svarer vi: Nå vil jeg ikke høre eller se på loven. For det er opp- og avgjort at jeg er full av synd, og kan ikke bestå innfor lovens krav. Men jeg har en helt annen rettferdighet som er min frelse. Skal jeg dømmes etter loven, kan jeg straks si farvel til alt håp om å bli frelst. Men nå er vi frigjort fra loven, døde fra det som holdt oss fanget. Vi er døde fra det "ved Kristi legeme". Akkurat derfor kan jeg også hjertelig elske Guds hellige lov, og ønsker meg framfor alle ting stor nåde og kraft til å oppfylle dens bud.

 

Å, måtte da alle de som har fått dette salige lyset, vår frihet fra loven, ivrig tjene sine brødre med det samme budskapet! Det er da underlig at det blir talt så lite over dette emnet - når det er det helt nødvendige både for vår rettferdighet og vår helliggjørelse! Ja, måtte vi tale til både troende og de utenfor, om at det virkelig finnes et så lykkelig folk på jorden, som ikke lenger lever under loven som frelsesvei, som ikke lenger skal dømmes etter loven. "Jesus er blitt mellommann for en bedre pakt".

 

7: Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!

Her begynner andre del av kapitlet vårt. Her tales det om hvordan loven virker når den treffer oss slik den skal. Treffer selve ondskapen inni oss. Og denne mektige undervisning begynner apostelen med et merkelig spørsmål: "Er loven synd?". Bare dette spørsmålet bør være nok til å vekke oss opp så vi tenker over hva det nå er Paulus har lært oss om loven, når han nå velger å stille et slikt spørsmål. For det er av hensyn til det han tidligere har uttalt om loven, at han nå stiller dette spørsmålet.

 

Hva skal vi da si? Er loven synd? Tidligere har Paulus lært at loven ikke makter å virke verken rettferdighet eller helliggjørelse. Men at den tvert imot vekker opp synden og Guds vrede i menneskene. I kap.4:15 sier han at "loven framkaller vrede", i kap 5:20 at den bare øker overtredelsene. Han sier: "Loven kom inn ved siden av for at fallet skulle bli større" (sv...överträdelsen skulle överflöda, eller "förmeras"). I kap 6:14 ser vi at først når vi "ikke er under lov, men under nåde", er vi fri fra syndens herredømme. Syndens herredømme går altså hånd i hånd med lovens herredømme. Til slutt minner vi om det vi hørte i dette kapitlet, v.5, at loven "vekket syndige lyster", og (v.6) at først når vi var "frigjort fra loven", kunne vi tjene Gud "i Åndens nye vesen".

 

Alt dette kan selvsagt være grunnlag for å stille spørsmål ved om loven er en synde-kilde. Om den i seg selv er noe ondt og vanhellig (se v.12) når den kan ha slike virkninger. En slik lære om loven, som det spørsmålet her tar tak i, har til alle tider vært en holdning alle blinde og kjødelige har støttet seg til. Fornuften kan jo aldri komme til noen annen konklusjon enn at hvis denne læren er sann, da må loven være ond. Derfor reiser Paulus spørsmålet: "Hva skal vi da si? Er loven synd?" Er det det som er meningen med det jeg har sagt om loven? Eller er det en nødvendig følge av det jeg har sagt, at loven i alle fall i seg selv har syndig natur? Først besvarer Paulus spørsmålet på sitt vanlige korte, men sterke uttrykk for avsky overfor alt bespottelig:

 

På ingen måte! Gud bevare oss fra å tenke noe så forkastelig om hans hellige lov, som at den i seg selv skulle være ond! Men så forklarer apostelen også straks hvor nyttig loven er, når den gjør sitt rette verk, når den åpenbarer vårt dype syndeforderv. Og han viser at det er dette syndefordervet som bor i oss, som er årsaken til at vi får det underlige resultatet av lovens virkning, som han taler om her; at den virker synd og død, isteden for rettferdighet og liv. På denne måten er det Paulus her vil forklare hva det er som gjør at loven virker slik at vi opplever synden. Han skildrer det sterkt og anskuelig, fordi han vitner om det ut fra hvordan han selv har opplevd det. Og alle forstår selvsagt at når han vitner slik om sin egen erfaring, så er det ikke en ensidig beretning om seg selv, uten noe videre perspektiv. Nei, det er den store, allmenne erfaringen han vitner om, på samme måte som gjennom hele brevet.

 

Han forkynner at slik må det skje med ethvert menneske, hvis de noen gang skal dø fra loven og bli forenet med Kristus. Det må skje som med meg; jeg levde en gang uten lov. Jeg var i åndelig søvn. Og da var synden død. Da lå den bare som en slumrende kraft i mitt indre. Men når budet traff samvittigheten, da våknet synden til live. Da vektes den slumrende ondskapen, og slo ut i alle slags lyster og begjær. Og det var da jeg lærte hva synd er. Slik sier han det:

 

Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Nå legger vi merke til de første ordene: "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven". Som svar på spørsmålet han har reist, sier han først at det er så langt fra at loven hverken er synd, eller noen spire til synd. Han sier at det tvert imot er loven som, fordi den i seg selv er hellig, åpenbarte min synd. Og den åpenbarte for meg en synd som ingen annen visdom på jord kunne ha avdekket for meg, da den ved sitt åndsbårne bud åpenbarte for meg hjertets ondskap: "begjæret". På denne måten har Paulus allerede i dette første svaret vist at "loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt" (v.12). Men dermed har vi også fått innledningen til den viktige læren om hvordan menneskene gjennom loven får kjenne synden.

 

Først taler han om dette i enkle vendinger. "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven", sier han. Dette er det allmenne forholdet som han allerede i kap 3:20 omtaler slik: "Ved loven kommer erkjennelse av synd". Men i vårt vers lærer han oss nå også hvordan, og når, vi ved loven blir kjent med synden. Dette er også et viktig punkt. For vi merker nok at selv om vi alle har kunnskap om Guds lov, så kjenner likevel ikke alle synden (hele verden sover jo fullkomment tilfreds i sin synd). Videre må vi huske på at den som ikke får kjenne sin synd, kan heller ikke søke frelse fra synden, men vil komme til å "dø i sine synder". Med all sin kunnskap, sin kløkt og sin tro på Guds ord, er det umulig at noen på rett måte kan få liv i Kristus, uten at de kjenner synden i den grad at "budet bare gav dem død" (v.10).

 

Først da kan de bli levende i Kristus, bli et nytt menneske, født av Gud. Det er dette hele Skriften lærer. Så blir det et viktig spørsmål: Hvordan og når lærer jeg virkelig å kjenne min synd? Det første apostelen svarer på dette, er at det skjer først når du lærer å kjenne begjæret. Han sier: "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!" Av sammenhengen her følger at han ikke kjente synden, når han ikke hadde oppdaget begjæret. Men hva mener han med uttrykket å "kjenne til begjæret" ("jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke...")? Svaret har vi i hans egen forklaring. Det betyr først og fremst det å kjenne begjæret som synd. For han sier: "jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: "Du skal ikke begjære!" Det viser at han først vil ha fram dette at allerede det å begjære er synd. For det lærte han av loven som sa: "Du skal ikke begjære!"

 

For det andre merker vi av v.8 at han tenker på et dypere kjennskap til begjærets makt over oss. Det vet vi bare gjennom bitter erfaring. Som en ytterligere forklaring over emnet, sier han nemlig: "Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg". Og dette er det så han inngående utlegger t.o.m. v.13, der han så oppsummerer det hele i disse ordene: "Men det var synden; for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt (nemlig loven), slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet". På den måten har det skjedd, sier han, at ved budet fikk synden et slikt liv og en makt over meg at "jeg døde". Jeg ble avmektig, tilintetgjort og fordømt (v.10).

 

Men det gjenstår ennå et spørsmål: Når, og på hvilken måte, lærer jeg da i en slik sønderknust tilstand, å kjenne begjæret? Vi har jo sett at bare når vi får erfare begjæret i vårt indre, kjenner vi synden. Men vi spør altså: Når og på hvilken måte lærer vi å kjenne begjæret? Fra vi var barn har vi alle lært budet: "Du skal ikke begjære!" Vi hører og leser det titt. Likevel sover hele verden i spørsmålet om begjær er synd. Mange tar for seg budene, for å bruke dem som åndelig speil for sin sjel, for å se syndene sine. Men de får ingen levende syndserkjennelse av dette. Når og hvordan får en da den rette syndserkjennelsen? Paulus sier det skjer på en ganske annen måte enn gjennom et slikt selvforetak og menneskelig beskuelse av loven.

 

Slik skildrer han det: "Jeg levde en gang uten lov (og da var synden død), men da budet kom, ble synden vekket opp til liv". Hva kan dette bety, at han sier han levde uten lov? Det kan ikke bety at han ikke kjente loven, eller ikke forsøkte å leve etter den. Fra barnsben var han jo blitt undervist i loven. Og i sin uomvendte tilstand var han et så nidkjært medlem av det strengeste religionsparti på sin tid, at han sier: "etter rettferdigheten i loven var jeg blitt ulastelig" (sv.: "efter den rättferdighet, som är i lagen, var ostrafflig") (Fil 3). Hva betyr så dette at han "levde en gang uten lov", og så videre dette om "da budet kom"? Ganske enkelt at han ikke hadde hatt loven levende i sin samvittighet, men hadde sovet i gjerningstrelldom. Han hadde ikke fått se, ikke erfart innholdet i budet: Du skal ikke begjære! At "budet kom" betyr altså at loven ble levende, fikk liv og kraft, i hans samvittighet. Han ble vekket opp av syndesøvnen og opplevde Guds hellige nidkjærhet og øyne vendt mot seg. Det jaget og utmattet ham uansett hva han foretok seg. Det er slik det skjer, at vi får kjenne synden gjennom loven. Det må et stort og nådefullt Guds verk til, for at dette skal skje. Det forutsetter altså at Gud oppsøker deg og vekker deg opp av syndesøvnen. Ellers lærer du aldri å kjenne synden din, uansett hvor mye du speiler deg i loven.

 

Dermed har vi sett hvordan den rette utviklingen er, i dette Paulus lærer oss her. Så vil vi gå nærmere inn på selve ordene. Apostelen sa:

 

For jeg hadde ikke kjent til begjæret. Hva ordet "begjæret" angår, så står det for ethvert begjær som strir mot Guds hellige lov. Grunntekstens ord betyr riktignok bare attrå/begjær enten til godt eller vondt. Men når Paulus anvender budet: "Du skal ikke begjære", forstår vi at her menes et begjær som loven forbyr. Altså ikke bare begjær etter andres eiendom, som det tiende budet taler om, men alt mulig vondt som rører seg i hjertet. I v.8 kaller Paulus det: "all slags ondt begjær" - som helt klart strir mot Guds lov like så mye som selve gjerningen. Det ser vi når Kristus (i Mat 5) forklarer det femte og sjette budet. Der sier han at bare du "blir vred på din bror uten grunn", eller "ser på en kvinne for å begjære henne", så er du "skyldig for dommen". At Paulus "ikke kjente til" begjæret, det betyr, som vi allerede har sett, for det første at han ikke anså begjæret for synd, kjente ikke noe samvittighetskval over sine indre begjær, bare de ikke slo ut i gjerning. Begjæret var noe han fullstendig overså. Det fantes ikke i hans register over synder. For det andre opplevde han heller ikke begjærets makt, hadde ikke den indre striden, alt dette som loven senere vekket opp. Nei, synden lå der liksom død og helt ufarlig i hans indre.

 

Men vi skal legge merke til hva det er Paulus spesielt vil ha fram her; dette at ingen har sett synden, hvis de ikke er vekket opp og har fått kjenne begjæret. Ja, kjenner det som en fordømmende og trykkende synd. Mange mener de har syndserkjennelse når de kjenner samvittighetskval over endel synd og laster. Men apostelen sier her at dermed kan vi ikke si at vi "kjenner synden". Nei, når de bare ser på ytre overtredelser av budene og grove laster, som synd, da har syndene slett ikke fått bearbeide dem så de er blitt sønderknust og botferdige. De fortsetter gjerne sitt liv i synden år etter år. Og om de så finner på å omvende seg, så blir det bare en omvendelse fra deres syndige liv. Da blir de bare fariseere eller gjerningshelgener. De vet ikke hva "omvendelse til Gud" vil si, så lenge de ikke har opplevd at Guds øyne følger deres hjertes tanker og motiver som grunnlag nok til å dømme dem til døden.

 

Så lenge omvendelsen ikke går på "begjæret" og all hjertets ondskap, blir menneskets fromhet bare hykleri og fariseisme. For Jesus sa til slike: "Dere renser utsiden av begeret og fatet", "dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utvendig, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet". "Dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, barmhjertigheten og troen". Over alle disse ropte han ut: "Dere hyklere! Slanger! Giftslangers avkom!" Hvordan kan dere flykte fra helvetes dom? " Må Herren vekke oss alle, hvis vi uten å være klar over det står under slik en dom!

 

La oss se nøye på fariseernes fromhet! De så alvorlig på sine ytre gjerninger. De lærte at den som dreper, driver hor o.s.v. er skyldig under dommen. Men å bli harm på sin neste, hate sin bror, bruke onde ord, ha urene begjær i hjertet, - det var ikke blitt synd for dem. Slike falske helgener finnes til alle tider. De har vendt om fra det som kalles "verden". De avholdt seg fra ytre synder og laster. De gjorde bruk av alle nådens midler, kunne holde andakt i hjemmet. De var særdeles alvorlige i sitt gudsforhold. Gikk aldri en morgen på arbeid uten først å ha lest Guds ord og hatt sin bønnestund. De gikk ikke til hvile en eneste kveld uten først Guds ord og bønn. De er rettferdige og gjør mye godt, tjener Kristi sak med det de eier og gjennom personlig virksomhet, slik som fariseeren i templet. Han sa han gav tiende av alt han tjente (til templet) og fastet to ganger i uka.

 

Men hvis du aldri tynges av ondskapen i hjertet ditt, er tilfreds med deg selv og din kristelighet, men rister på hodet over hvordan andre steller seg. Eller kan gå med et hemmelig hat overfor din neste, misunnelse, eller lyster og begjær etter det som er synd - -. Uroer ikke dette deg? Hva er det din kristendom består i da? Da har den gamle bedrageren fordreid sinnet ditt, så du ikke prøver deg på Kristi ord til fariseerne. Du tenker at dette gjaldt jo fariseerne som var noen forferdelige hyklere. Men du har ikke den minste tanke om at Herrens øyne også følger deg. At du er av samme slaget, bare med den forskjellen at i dag framstår din rettferdighet i kristendommens former. Men Gud lar seg ikke spotte. Bare dette ene tegnet er nok. Dette at du ikke kjenner begjæret og ondskapen i ditt indre som syndig og fordømmende, og derfor ikke ser på deg selv som den største synder. For det siste vil naturlig følge når en kjenner ondskapen i hjertet.

 

Men bare dette ene tegnet, at du ikke har den aller største nød over ondskapen i ditt indre, og bare kan finne all din trøst i Kristi blod. Bare dette ene forholdet gjør at Herren allerede har dømt deg som hykler og fariseer. Kristus så at der var slike mennesker i den flokken han talte til, da han fortalte lignelsen om kongesønnens bryllup, hvor det var kommet inn noen som ikke hadde bryllupsklær på seg, og derfor skulle kastes ut i mørket utenfor. Det var til slike han også talte om de som på den siste dag skulle si til ham: "Vi spiste og drakk for dine øyne, og du underviste i gatene våre". Og "Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?" Og han skal si til dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, dere som driver med lovløshet!"

 

Kort sagt: De som ikke kjenner begjæret i seg, ikke kjenner hjertets innerste tanker, og kjenner motivene som synd, som trykker og fordømmer, men bare ser på det ytre livet og på gjerninger, - til de taler Herren: "Dere hyklere! Hvordan kan dere flykte fra helvetes dom?" Mennesket er alltid det samme. Samme falske hjertet. Det samme bedraget som fantes på Jesu tid, må jo også finnes hos oss. For vi har jo de samme egenskapene som disse som var bedratt på Jesu tid. Den som ikke frykter for sitt eget hjerte, og kjenner falskheten og ondskapen der inne, han er bedratt og kjenner ikke synden. Det er dette Paulus også vil ha fram, når han sier: "Jeg lærte ikke synden å kjenne, for jeg kjente ikke begjæret". Og begjæret lærte han bare å kjenne gjennom loven.

 

...om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Disse ordene viser oss først og fremst at vår natur er så totalt fremmed for sann hellighet, at den ikke ser på begjæret som synd, uten at Gud angriper hjertet med uttrykkelige bud - ! De forteller oss også at vår naturlige syndserkjennelse, den "skyggen" av loven som er igjen etter syndefallet (kap 2:14-15), altså ikke makter å åpenbare begjæret. Vi ser også hvordan den filosofiske moralloven bare anser det som synd når viljen samtykker i begjæret. Og selvsagt enda klarere at den loven det dømmes etter, borgere imellom, ikke omtaler begjæret, men bare dømmer etter utførte gjerninger. Altså er det bare Guds åpenbarte lov, som er åndelig (v.14), som også fordømmer selve begjæret. "Jeg hadde ikke kjent til begjæret", sier apostelen, "om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!"

 

Men når altså Herrens lov taler slik, så må du jo være en gudsfornekter og en hykler, hvis du tror syndige tanker og begjær ikke er synd, når det ikke slår ut i syndige ord og gjerninger. Har Herren Gud forbudt begjæret, så er og blir det synd. Derfor kjemper også Ånden kampen mot begjæret, hos de som er født på ny. At de har forlatelse for begjæret for Kristi skyld, i likhet med all annen synd, gjør ikke at denne synden er uskyldig. Måtte ingen la seg bedra med forførende ord! Alt den hellige Gud har forbudt, det er synd!

 

Men vi går tilbake til Paulus's bekjennelse. Han taler om den hellige loven, som trengte på med sine bud helt inn i hjertet, og sa: "Du skal ikke begjære!". Han sier altså at det var bare dette som kunne åpne øynene hans, så han så dette ondet; "begjæret", som ellers var skjult for ham. Da ble han som "etter rettferdigheten i loven var blitt ulastelig", snart en forferdelig synder. Loven, den store og allmektige Guds hellige bud og forbud, trengte seg på i hjertets innerste, hos denne Saulus som var så tilfreds i sine gjerninger. Da merket han at den store Gud så inn i hjertet hans og sa: Du må ikke ha det minste begjær til noe ond! Å, nå var all hans rettferdighet knust! Nei, han var slett ikke fri fra syndige tanker og begjær. Så vil han gjøre seg fri fra synden i hjertet. Vil stå imot og fordrive alle onde tanker, så han også kan være hellig i hjertet, innfor Guds øyne. Men nå oppstår det en ny og enda verre nød enn han noen gang hadde kjent til. For tankene og begjæret lar seg ikke drive ut. De blir bare verre og verre, jo mer han får se av dem, og jo mer han kjemper mot dem. Dette forholdet taler så Paulus videre om:

 

8: Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg. For uten lov er synden død.

Paulus sier her at vår oppvåkning overfor synden ikke bare skjer ved at loven holder fram for oss alle sine hellige bud, og viser oss synden. Det skjer også ved at loven vekker opp all ondskapen som lå der død, så den våkner opp i alle slags begjær. Gjennom all slags kamp og avmakt skulle vi på denne dype erfaringens vei lære å kjenne syndens makt over vår natur. Vi skulle ikke bare forstå hva som er synd, men også kjenne syndens makt over oss.

 

Men her sier apostelen at det skjer ikke gjennom lovløshet, men gjennom loven, at synden altså reiser seg. Dermed har han også uttalt det som er den store anstøtssteinen for alle gjerningskristne som aldri er blitt sønderknust. De fatter ikke at loven ikke tjener til å motstå eller bremse på synden, men tvert imot til at synden "överflödar" og "blir grenseløst syndig ved budet" (v.13). De som er av verden vil aldri kunne fatte eller innse at budet skulle ha en slik virkning når det angriper hjertet. De sjokkeres og blåser bare av en slik tanke, og sier at da må jo loven selv være en syndekilde (Men det er jo det samme som at da måtte Gud selv være opphavet til at "synden ble større" - !). Hva skulle vel kunne bremse ned synden, om ikke Guds hellig lov og advarsler skulle kunne virke det? Så langt strekker verdens forstand seg.

 

Men så tenker alle som er vakt: Bare jeg kunne kjenne alvoret rett, i Guds vrede over synden! Bare jeg fikk den rette, dype erkjennelsen av hvor forferdelig synden er! Eller virkelig så helvetes gru! Så skulle jeg vel endelig kunne stå imot synden. Dette er den mest alminnelige tankegangen hos vakte sjeler. Derfor må de også, både bittert og lenge, gå erfaringens motsatte vei - før de gir opp, og tror det Paulus forkynner her: At gjennom loven blir du bare vekket opp og får se synden. At loven ikke kan hindre eller bremse, men bare vekker opp synden. Men det apostelen sier her, det farer de raskt over, som om det bare var en forhastet, uoverveid uttalelse av Paulus. De legger ikke merke til at han sier at det var nettopp budet synden benyttet seg av, og vekket opp all slags begjær i ham.

 

Ennå mer merkelig er det at selv de som tror, og hundre ganger har gjort samme erfaring som apostelen vitner om, like titt faller i samme naturlige oppfatning; at loven skal holde synden i sjakk. Bare vi kjenner loven og dens hellige alvor, så skal det hjelpe oss til å stå imot synden. De som tror har nok stadig kamp med sitt skrøpelige legeme. Derfor kjenner de stadig på synden. Men gjennom sitt naturlige hjertes dype bedrag forføres de stadig til nye feilslåtte forsøk på lovens vei. Gjennom dens bud og forbud forsøker de å oppgløde seg til nye alvorlige anstrengelser, for å få makt over synden på denne måten. Det kan gå så vidt at de ofte står i fare for å bli ført helt bort fra evangeliet, og nok en gang "la seg binde under trelldommens åk".

 

Denne dype og seige innbilningen om at vi med lovens hjelp skal kunne dempe synden, grunner seg egentlig på den gamle og dype tilliten til vår egen kraft. Loven taler jo til menneskene, og krever det gode av dem. Å påstå at loven ikke tjener til å motstå synden, det er det samme som å si at vi ikke i oss selv har makt til å motstå synden, og være som vi bør. Der er nemlig ingen ting som ligger så dypt i vår natur som dette at vi skulle bli lik Gud. Denne gamle innbilningen om at vi slett ikke er så ødelagt og fortapt i synden, at vi ikke fremdeles selv skulle kunne gjøre det gode og stå imot synden. At vi derimot skulle være så fullstendig ødelagt og udugelige til alt godt, så vi ikke skulle kunne stå imot synden - når vi ser Guds vrede overfor synden, og helvetes ild står truende foran oss - det er en altfor ydmykende erkjennelse for menneskene.

 

Denne gamle innbilningen om at vi fremdeles (etter syndefallet) skulle ha en fri vilje og makt til å gjøre det gode og stå imot det onde, har også andre konsekvenser. Mange anser det f.eks. for svært skadelig å frata menneskene troen på hva de selv kan utrette. For da, mener disse, vil jo ingen sette noe som helst inn på å lykkes (som de mener er det som behøves). Men her sier da altså Paulus at det ikke er nok med at loven ikke makter å holde oss fra å synde, men som til og med tvert imot fører til alt det vonde; "begjærene" og "overtredelsene", som vi trodde vi kunne stå imot ved å bruke loven. Han sier at det var nettopp budet som synden benyttet seg av, og virket all slags begjær. Ja, at det til og med var akkurat derfor "loven kom inn ved siden av", "for at fallet skulle bli større" (sv: på det att överträdelsen skulle överflöda" (kap 5:20). Men det kunne være verd bryet å se ennå dypere på denne, Paulus's, lære.

 

Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg. Her skiller Paulus mellom synden og begjæret. Det betyr at "synden" er noe som bor i oss, også når begjæret ikke er vekket opp i oss. Det samme uttrykker han i ordene: "For uten lov er synden død", d.v.s. sover og er uvirksom. Av dette forstår vi at med "begjæret" i v.7 og her menes ikke selve syndefordervet, eller arvesynden, men den lysten til det onde som sporadisk vekkes og oppleves. Mens derimot "synden" i vårt vers betegner selve fordervet, selve tilbøyelsen til det onde, som bor i oss, selv når vi ikke kjenner det. På samme måte som villdyrenes, den giftige ormens og den farlige panterens natur bor i disse dyrene, også når de sover og ikke viser sin sanne natur. Men denne ondskapen som bor i oss ble vekket og opphisset gjennom budet som sa: "Du skal ikke begjære!". Den "tok anledning av" dette budet og "virket all slags ondt begjær i meg", sier Paulus.

 

Så forgiftet og ond er vår natur, at selve Den hellige Guds bud og forbud bare egger den til ennå flere lyster og overtredelser. På samme måte som ulesket kalk blir tent opp når den tilsettes vann, så den begynner å frese. Slik er vår natur. Vi ser det allerede hos et lite barn. Et barn som vanligvis er som en engel, kan plutselig, når moren på den mest omtenksomme måte vil oppdra det, svinge over i en villskap eller raseri, så en forskrekkes. Med alvorlige bud pålegger Guds hellige lov oss å stå imot synden. Og så er vårt hjertes forderv så stort at det bare benytter seg av disse budene til å bryte ut i ennå større kraft mot dem. Paulus sier at synden nå vekte all slags begjær. Budet hisset og vekte på denne måten opp et forderv hos ham som han ikke hadde opplevd før det ble skapt og framkalt gjennom lovens forbud. I kap 8:7 taler han om ennå en sørgelig virkning av loven: Det kjødelige mennesket blir rett og slett bittert mot Gud når det opplever at det ikke kan oppfylle hans lov, samtidig som loven fortsetter å kreve det gode, og truer ham med døden hvis han synder. Men det han egentlig sier her, er at når Gud bare nevner begjæret og forbyr dette, så benytter synden seg av det til ennå større begjær etter de ting som forbys.

 

Dette at vi stilt overfor budet bare fristes til overtredelse, er jo et bevis på hvor forferdelig og hvor dypt det fordervet var som kom inn i vår natur ved syndefallet. For det er jo helt uforståelig at vi bare skulle få mer lyst til det onde, når vi merker at Gud forbyr det! Det er umulig å forklare det med noe som helst annet enn at slik er rett og slett vår natur. Når det gjelder dyrene; at ormen hugger og løven dreper, så sier vi bare at slik er dyrenes natur. På samme måte kan en heller ikke vente mer av mennesket enn det som kommer av dens natur. Det var i syndefallet mennesket ble slik som denne teksten viser. Guds lov var for våre første foreldre fra begynnelsen en kjær veileder. Da elsket de inderlig sin Fars vilje. Men slangen, den falne engelen, sprøytet sin natur inn i hjertene deres, og fristet dem til at de også skulle reise seg mot Gud og ikke lenger gi seg inn under hans pakt. Den falne engelen fordreide dem til å tro at forbudet var en innskrenking av deres frihet. At den forbudte frukten var spesielt god framfor alle de andre. Da fødtes begjæret for første gang i menneskene. Og nå skjedde det som apostelen Jakob skildrer slik: "Når så begjæret har unnfanget, føder den synd. Og synden, når den er blitt fullmoden, føder død".

 

Guds dom ble straks fullbyrdet. Når mennesket syndet, skulle det "visselig dø" (1Mos 2:16). Nå var menneskets sanne liv, livet i Gud, utslokt, og den nye, fallets natur, var født i dem. Denne naturen som så påtakelig minner om dens opphav, om dette første fallet. Langt mer enn noe barn kan minne om dets opphav. For nå er også vår natur blitt slik at vi synes forbudet er en innskrenking av vår frihet, og at den forbudte frukten smaker best. Salomo sier det slik: "Stjålet vann er søtt, og brød som en spiser i smug, smaker herlig" (Ord 9:17). Vi elsker det som forbys, - rett og slett fordi det forbys! Det er menneskenes særegne natur, og den følger dem - om de vil eller ei - så lenge de lever på jorden. Og når så loven virker begjæret - da må det jo være langt fra at loven skulle kunne døde begjæret, skulle kunne ta bort kjærligheten til synden! Om den nok holder oss tilbake fra noen ytre syndige gjerninger, så øker den bare desto mer de syndige begjærene.

 

For uten lov er synden død. Meningen med disse ordene er ganske tydelig av sammenhengen. Så lenge loven ennå ikke hadde vekket synden gjennom forbudet mot å begjære, lå synden ennå bare som en sovende bjørn i vår natur. Synden var ikke "død" i den betydning at den ikke fantes hos Paulus. Men det han vil si er at han kjente ikke dens vesen, og hvordan den virket i disse onde begjærene, før budets hellighet, omfang og strenghet vekte den opp. Og grunnen til det var at når synden, eller hans fordervede naturs ondskap, før loven kom ikke møtte noen motstand, så merket han heller ikke hvordan den levde og arbeidet inne i ham.

 

Alt apostelen taler om her i dette verset, er kjente ting i enhver levende kristens liv. De husker godt hvordan de fikk kjenne sitt fryktelige forderv, kort etter at Gud hadde åpnet øynene deres og vekket dem opp fra syndens søvn, så de så og opplevde lovens åndelige krav. Tidligere hadde de ikke hatt noe som helst problem med dette, de hadde aldri kjent fordervet slik. Men de husker godt hvordan denne hjertets ondskap nå reiste seg voldsomt. Fordi den merket at lovens strenghet ikke ville gi etter det minste for synden, men fordømte den fra den bare var en tanke, og helt til alle dens utslag. Enkelte vakte sjeler har her gjennomlevd særdeles bitre erfaringer i disse uendelige fristelsene som forfulgte og plaget dem i lange tider. Innimellom holdt de på å fortvile med tanken på om de noen gang skulle kunne bli frelst. De følte at de var spesielt fordervet framfor alle andre. De følte de var "overgitt til et udugelig sinn" o.s.v. Alt bare fordi synden aldri tar slutt, men stadig herjer i hjertene og bare får mer makt, jo mer de kjemper og ber imot den.

 

Så uendelige og utmattende kamper må enkelte gjennomgå, før egenrettferdigheten er så dødet at de kan overgi seg som fullstendig fortapte syndere, og bare søke sin frelse i nåden. Slik er det loven virker når Herrens Ånd første gang åpner menneskenes øyner. En kraft som før lå skjult og ueksponert inni dem, reiser seg og vokser i styrke. Og de som tidligere ikke var klar over at det bodde en slik vondskap i dem, opplever nå en makt inni dem som reiser seg mot alle deres gode forsetter, og knuser dem.

 

Men det er ikke bare i den første tiden i omvendelsen vi har disse bitre opplevelsene av syndens makt, fordi loven hersker i samvittigheten. I dette kapitlet vil apostelen tale til oss om hvordan de som er født på ny også opplever dette, de som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" (en fryd som aldri finnes i mennesker som ikke har en levende tro). Selv disse får oppleve hvor stor makt den har, denne "syndens lov som er i lemmene deres". De kan oppleve det like sterkt, og de kan bli like nedbrutt som i den første tiden av omvendelsen, hver gang loven får komme inn i samvittigheten og får jage bort troens glede i nåden. Det skjer spesielt ved at trangen etter egenrettferdighet, som alltid henger ved oss, forfører oss til bare å se på oss selv. Da får vi snart på nytt oppleve hvordan loven vekker opp synden. For vi må aldri glemme at loven alltid har den samme virkningen på vår natur, så snart den får herske i samvittigheten. Og når det skjer hos dem som allerede har mottatt stor nåde, da setter lovens krav ennå mer inn på dem enn tidligere - nettopp fordi den store nåden har fått gjort så dypt inntrykk på dem. For da står det klart for en kristen hvor mye han, som har opplevd så stor nåde, skylder sin Gud. Hvor varmt og trofast han bør elske sin Gud, og gjøre hans vilje i alle ting.

 

Når nå Ånden avdekker mer og mer naturens forderv, som er den samme over alt. Og lovens krav blir mer og mer viktige og hellige for sjelen. Da kan det oppstå en ennå større syndenød enn noen gang tidligere, selv om denne kristne sjel nå har et ankerfeste og et lys over evangeliet som han ikke hadde før. Kort sagt: Der loven hersker i samvittigheten, der blir alltid synden og nøden vekket til live. Og selv om graden av denne nøden er forskjellig, er der alltid én ting felles for alle som får oppleve lovens rette virkning: Gjennom loven "dør" de, blir fortapte, og står fullstendig hjelpeløse. For dette var Guds største hensikt med loven.

 

Så vil kanskje noen spørre: Er det nødvendig at loven må få en slik virkning på alle? Kan ikke Guds nåde føre noen sjeler slik at de tvert imot lykkes i sin kamp for å omvende seg, så de får den motsatte erfaringen av den Paulus hadde? Kan de ikke gjennom oppvåkningen og sin strid mot det onde, bli bedre og bedre ved å leve etter budene? Svar: Måtte vi i så viktige spørsmål ikke følge verken vår egen eller noe annet menneskes mening! "Hvert menneske er en løgner". I et spørsmål som gjelder sjelens evige vé og vel, må vi bare tro på Guds ord. For å slippe å uroes, fristes vi vel til å holde oss til det som passer oss selv best. Men det beste rådet her vil nok være at vi tar spørsmålet om døden og evigheten på alvor, før det er for sent! Og da er det bare ett spørsmål det gjelder: Er det sikkert at jeg er på den rette veien? Er det sikkert at jeg kan være en rett kristen, hvis jeg ikke er "død ved loven"? Når jeg isteden tvert imot lykkes i mitt arbeid med å omvende meg, så jeg synes jeg stadig blir bedre når jeg lever etter budene.

 

Hva sier Kristus og apostlene hans? Paulus sier dette rett og slett er hele hensikten med loven. "Loven kom til for at fallet skulle bli stort" (sv.: överträdelsen skulle överflöda). De som ikke har opplevd denne virkningen av loven, kaller Herren Kristus for "de friske". Disse trenger ikke lege, sier han, "bare de syke". Ingen som lykkes i sitt arbeid med å omvende seg, blir "syke". De føler seg tvert imot "friske". Nei, da blir en ikke "fattig", "bedrøvet", "elendig", "blind" og "ussel". Men det var akkurat det Kristus sa vi måtte bli, hvis vi skulle få motta hans nåde på rett måte (Mat 4:3,4, Åp 3:17). Hvis vi i det hele tatt skal bli rettferdige bare i Kristus, må loven nødvendigvis virke at "fallet blir større". Överträdelsen överflödar og blir "grenseløst syndig ved budet". Kort sagt: at en "ved loven dør for (fra) loven", enten nå dette skjer ved at en får kjenne synder og begjær i vanlig forstand. Eller det mer går på hjertets ugudelighet, hardhet, likegyldighet og lettsindighet, som kan plage enkelte sjeler så de gir opp alt eget strev. Og dermed er lovens hensikt oppnådd.

 

For hovedsaken er jo at menneskene blir dødet, slått ned og tilintetgjort, så det ikke lenger finner noen som helst trøst utenfor Kristus alene. "Hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, da ville rettferdigheten virkelig ha kommet ved loven". Hvis jeg ved hjelp av loven virkelig kunne bli god og rettferdig, så hadde Kristus ikke behøvd leve under loven og fått oppleve dens forbannelse for oss. "For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". Så er det altså helt nødvendig for hvert eneste menneske å oppleve den samme virkningen av loven som Paulus skildrer med seg selv som eksempel. Hvordan skal det da gå med alle dem som aldri opplever denne virkningen av loven, men tvert imot er så fornøyd med sin utvikling at de takker Gud for sin egen rettferdighet. Det var det fariseeren gjorde i templet? Paulus hadde også levd i en slik falsk og sovende tilstand. Det taler han videre om i neste vers.

 

9: Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, ble synden vekket opp til liv, og jeg døde*.

Her taler Paulus om to forskjellige tidsepoker i hans indre liv, begge før han fikk nådelivet. I likhet med alle andre Guds barn har han opplevd tre åndelige epoker: Den første, da han "levde uten lov"; et naturlig liv som selvsikker og syndig. Da "var synden død". Den sov, og vi kjente den ikke. Den andre,

"da budet kom" i hans indre, vekte synden opp og satte den i virksomhet, så "han døde". Den tredje, da han "lever i tro på Guds Sønn"**. Da lever Kristus i ham, og er hans tro og hans helliggjorte liv.

 

*

Rosenius har valgt å slutte vers 9 slik, fordi han finner det mest naturlig for sammenhengen. Slik finner vi det også i andre bibler, bl.a. Den Nye King James, mens vi kanskje mest er vant med at det er v.10 som begynner med dette at "jeg døde".

 

**

Det er verd å merke seg at i C.O.R.'s bibel - som også i andre - heter det "lever jeg i Guds Sønns tro".

 

Jeg levde en gang uten lov. Her ser apostelen tilbake på den første av disse tre epokene. Den tiden skildrer han med at "jeg levde en gang uten lov, og da levde jeg". Det er dette som er meningen. For uttrykket "jeg levde" betyr ikke bare at jeg var til, jeg eksisterte. Men etter grunnteksten og sammenhengen ligger det klart utheving/trykk på ordet, og må oppfattes som motsetningen til det som verset avslutter med: "jeg døde". Vi merker samme forhold i hans omtale av synden. Når det gjelder den første epoken, når han levde uten lov, sier han at da "var synden død" (v.8). Og videre, da budet kom "ble synden vekket opp til liv". Når jeg levde uten lov, da var synden død. Og når synden ved budet ble levende, da døde jeg. Det er dette apostelen forkynner.

 

Gjennom alt sammen er det lett å forstå hva det betyr når han sier at han "levde", når han var uten lov. Ikke bare at: Jeg var meg ikke bevisst døden som ventet meg, og helt fremmed for at der var en dødsdom som var avsagt over meg, på grunn av synden. Men også: I det moralsk høyverdige livet jeg levde, var jeg selvstendig og sterk, og hadde all mulig forventning til at ved egen innsats skulle jeg oppnå evig liv. Jeg var i stand til å gjennomføre det jeg ville, det som krevdes --- trodde jeg. Loven hadde ennå ikke "drept meg" (v.11). At dette er meningen med uttrykket "jeg levde", det forstår vi fordi Paulus her taler om det livet han levde "uten lov". At han da "levde" kan ikke vise til et liv i vanlig; legemlig, åndelig eller evig forstand. For det legemlige livet hadde han også under loven. Og det kunne langt fra menes det åndelige eller evige livet, når han samtidig sier han var "uten lov". Det kan heller ikke menes et livlig syndens og lystenes liv. For han sier tvert imot at da "var synden død". Så gjenstår bare den tolkingen vi allerede har gitt. Her menes dette selvtilfredse, moralske livet, hvor ens egen kraft ikke er knust. Det var altså hans egenrettferdige og selvvirksomme JEG som levde. For det er dette som dødes ved loven.

 

På denne måten var det "jeg levde", da jeg var "uten lov", sier Paulus. Jeg var jo på ingen måte uten noen ytre kjennskap til loven -, men jeg var uten dens indre arbeide og kraft i samvittigheten. Jeg levde uten det sanne kjennskapet til lovens åndelige krav, og uten å ha opplevd hvordan den møter vår natur. Jeg sov. Jeg kjente ikke synden og Guds vrede over den. Derfor levde jeg selvsikker i egen kraft som ikke var brutt ned. Helt ukjent med den forskrekkelse og avmakt som den rette syndserkjennelsen virker. Dette er lett å forstå, for vi opplever det daglig, alle sammen, og ser det rundt oss. Vi ser hvordan alle mennesker er fulle av synd, og likevel lever hele verden i en sånn selvsikkerhet, som om de ikke bar på noe som helst vondt, men hadde det aller beste forhold til Gud og hans lov.

 

De kan ikke skjønne at noen behøver frykte for Gud og evig død, hvis de da ikke har gjort noe, ytre sett, forferdelig galt eller ubarmhjertig mot noen. De ser ikke at alle mennesker i seg selv er glad i verden. At de har sitt hjertes tilfredsstillelse i verdens ting (og som derfor er deres avguder). At de ikke først og fremst tenker på Gud, ha samfunn med ham, taler med Gud og om Gud, og aller helst vil tjene ham, - det bekymrer dem ingen ting. De skjønner ikke at dette betyr at de ikke elsker Gud. De sier: En kan vel ennå elske Gud, selv om en ikke stadig vekk har samfunn med ham, eller er opptatt med det som tilhører ham. Og, en kan vel ennå være en god kristen, selv om en ikke holder Guds lov (og altså elsker synden mer enn Gud), eller selv om det kan være et og annet menneske en har imot (og altså lever i hat).

 

På denne måten trøster verden seg, og frykter knapt et øyeblikk for helvete. Samtidig som de lever ugudelig, med hjertet fullt av avguder, med syndige lyster og begjær. Men i en slik tilstand kan ofte syndens lyster være ganske stille i vår natur, slik at dette sovende mennesket ikke har noe problem med å leve et kristelig og fint liv. Det er dette Paulus sier her: "uten lov er synden død". Da var synden ikke opptatt med å friste meg, når den ikke møtte noen motstand.

 

Men da budet kom, ble synden vekket opp til liv. "Da budet kom", d.v.s. når dens hellige tyngde og sanne mening traff min sjel. Når jeg så at Den Hellige Gud forbød selve begjæret etter det som er forbudt i loven. Apostelen hadde i sannhet hørt og lært budenes ordlyd. Men de hadde ikke fått talt til hans samvittighet med sitt innerste budskap. Og bare så dypt som en kjenner lovens krav og tyngde i samvittigheten, bare så dypt kjenner vi synden. Alle mennesker kjenner til en viss grad at de er syndere. Men her lærer apostelen, som vi også tidligere har sett, at det ikke er noe menneske som kjenner syndens rot og herskende makt over vår natur, før de lærer å kjenne det syndige begjæret og dets makt. Og dette kjennskapet til begjæret er det ikke noe menneske som har, før det blir vekket opp fra syndesøvnen, og budet med guddommelig tyngde får angripe, anklage og fordømme alt vanhellig i deg. En slik erfaring er det Paulus sikter til med ordene "da budet kom".

 

Da lærte han å kjenne synden. Ikke bare alle dens fangarmer som griper over alt i oss; i vår forstand, i viljen og innbilningskraften. Ja, i vårt syn og hørsel, våre ord og gjerninger. Han lærte også, som sagt tidligere, å kjenne den makten synden hersker med over vår natur, som dermed er "solgt under synden", og "ikke bøyer seg inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det" (kap 8:7). Han så at mennesket står uten noen som helst mulighet til selv å gjøre seg fri fra syndens makt.

 

Dette lærer og tror vi aldri bare gjennom muntlig undervisning om hva ordet sier. Først når budet virker med Guds kraft så synden vekkes opp, og så det stakkars mennesket kjemper imot, men likevel bare utmattes og knuses, - da lærer vi det. Og dette er en helt nødvendig erfaring og lærdom. For først da kan mennesket få høre seg frelst gjennom budskapet om ham som for oss ble både rettferdighet og helliggjørelse (1Kor 1:30). Dette er den salige hensikt og mål vår trofaste Gud har med loven, - selv om det begynner på denne besynderlige måten Paulus skildrer her: "Men da budet kom, ble synden vekket opp til liv."

 

"Synden ble vekket opp til liv". Av verset foran har vi allerede sett hva det betyr, at synden blir vekket opp når budet kom. Før dette var synden død, sier Paulus. Den holdt seg i det skjulte, stille og ubemerket så vi ikke kjente den. Men når budet kom, og begynte å virke med sin kraft, da vektes synden til nytt liv. Da "tok den anledning av budet og virket all slags ondt begjær i meg", sier Paulus. All den ondskap som var i hans natur, ble nå levende og reiste seg mot Guds bud. Det var selve begjæret til det loven forbød, og deretter fortvilelse og bitterhet rettet mot Gud. Likeså harme og raseri mot mennesker, så igjen syndige begjær, så løgn og fusk. Til slutt blir dette stakkars mennesket redd og engstelig. Men det er umulig for ham å gjøre seg fri fra alt dette selv. Det er dette Paulus vitner om, når han sier: "da budet kom, våknet synden til live".

 

og jeg døde. Hva dette betyr, skjønner vi av motsetningen: Jeg levde, da jeg var uten lov. Sammenhengen er her klar og tydelig. Paulus stiller opp mot hverandre disse to tilstandene: Når jeg var uten lov, og synden var død, - da levde jeg. Men når budet kom, og synden ble levende, da døde jeg. Gjensidig forklarer de to tilstandene hverandre. Uttrykket "Jeg levde" (når jeg var uten lov), kan ikke bare bety en overbevisning, en innbilning om at en skal nok en gang oppnå evig liv. Det må også innebære følgene av en slik overbevisning, nemlig mot og kraft til å arbeide på sin egen rettferdighet. Tilsvarende må da også uttrykket "og jeg døde" bety at jeg gjennom loven ikke bare fratas min innbilning om at jeg har det evige liv, og blir overbevist om min dødsdom. Men at jeg også opplever syndens utbrudd og kraft og mister min innbilte kraft og troen på meg selv. Mitt selvvirksomme "jeg" døde.

 

For å forstå dette uttrykket vi nå taler om, må vi tenke etter hva apostelen har sagt tidligere, om at det var ikke bare budet: "Du skal ikke begjære", som lærte ham å kjenne synden. Det var også den bitre opplevelsen av at synden bare ble vekket opp gjennom loven, og vekte all slags begjær i ham. Det var denne erfaringen som avgjorde resultatet: "jeg døde". Derfor er det bare gitt en halv forklaring av dette uttrykket: "jeg døde", hvis det utlegges slik: Jeg ble overbevist om min dødsdom. For dette er bare den ene siden av det Paulus har villet ha fram. Det han spesielt har talt om, er hvordan det oppleves. Om lovens utmattende arbeid, det at den vakte synden til live. Vi må ikke overse denne sammenhengen: Når synden levde opp, da døde jeg. Det skjedde ikke ved at jeg bare fikk høre budets ordlyd, og ble klar over hvor syndig begjæret er.

 

Betydning av uttrykket: "jeg døde" kan derfor mer fullstendig uttrykkes slik: Gjennom budet: "Du skal ikke begjære", ble jeg først overbevist om at jeg på tross av all min gjerningsrettferdighet var dømt som synder. Og dermed dømt til døden, fordi jeg ikke selv kunne frigjøre meg fra begjæret. For det andre: Syndens liv og utslag, og begjærene som bare tiltok jo mer loven talte til meg, utmattet meg og gjorde meg fullstendig rådløs, avmektig og tilintetgjort. Først nå var det fullstendig slutt på selvsikkerheten og min egen kraft. Nå var det slutt på at "jeg" kunne bidra med noe som helst til min frelse. Mitt aktive "jeg" hadde dødd. Det var utmattet i samme grad som synden ble levende gjennom loven. innså jeg endelig at jeg var fortapt! Det er dette som her heter: "jeg døde". Det som da skjer kan også ofte være at utmattede sjeler opplever en viss død, rent følelsesmessig. Etter å ha strevet, bedt og arbeidet for å overvinne det onde, og så alt viser seg å være forgjeves, så gir de seg over til en død avmakt. Et uttrykk for en konkurs på alt de selv kan utrette. Og akkurat fordi denne følelsesmessige død er et resultat av en konkurs på alt eget strev, så kommer den så visst også inn under den død Paulus taler om her. For hovedsaken i det hele er jo at menneskene gjennom loven lærer å oppgi seg selv, og alt han kan bidra med til sin frelse.

 

Så har vi nå sett hvordan Paulus først en tid levde "uten lov", uten dens arbeide på samvittigheten. Da var "synden død". Den skjulte seg, gav seg ikke til kjenne. Da "levde han", sterk i en gjerningsrettferdighet som ikke var brutt ned, og totalt ukjent med den dødsdommen som hang over ham. Deretter så vi hvordan det kom en ny tid i hans liv, "da budet kom" og loven traff ham med liv og kraft i hans indre. Den angrep og fordømte begjæret. Men det virket bare all slags begjær i ham, så han til sist gav opp all sin egen rettferdighet og bare så døden i øynene. Nå var han endelig rådløs og avkledd alt.

 

Over hvor lang tid denne Paulus's gjerningsrettferdighet (dette: "jeg levde en gang uten .lov") strakk seg, har vi ingen konkret opplysning om. Men vi kan være helt sikre på at han levde ikke hele sitt liv som fariseer uten at lovens krav uroet hans samvittighet. Den andre tidsepoken, da han kjente begjæret og dødens brodd, varte helt sikkert mer enn de tre dagene han lå stille, etter å være slått ned på veien til Damaskus. Dette at han "gikk langt utover det mange av de samtidige i hans folk gjorde", at han hadde "fått nøye opplæring i fedrenes lov" og "var nidkjær for Gud" (Gal 1:14, Apg 22:3), kan gjerne ha vært en tidlig virkning av at en indre ild var begynt å brenne i samvittigheten hans. Men ennå mer er hans nidkjærhet i å forfølge menigheten et vitnesbyrd om at han da dette foregikk, ikke var helt ubesværet og upåvirket av lovens brodd.

 

For det er en kjensgjerning at mennesker som blir svært oppbrakt over å høre sannheten, ikke er så likegyldig og sikker på sin egen sak, som den som likegyldig lar forkynnelsen av sannheten gå inn det ene øret og ut det andre. Selv den feberaktige fiendtligheten vitner om en indre uro. Ser vi på når Jesus taler til Saulus, der han ligger slått ned av det himmelske lyset og røsten, og sier: "det blir hardt for deg å stampe mot broddene", så er det stor grunn til å tro at disse "broddene" var budet som allerede lenge kan ha arbeidet i samvittigheten hans. Tar vi så det med som vi nettopp har sagt, at overdreven aggresjon overfor sannheten, vitner om en indre uro, så er det høyst sannsynlig at Herren Kristus med disse ordene vil si: Saul, Saul! Jeg kjenner den dypeste grunnen til din fiendtlighet. Av min, og mine vitners åndelige utlegning av loven har du blitt uroet i din egenrettferdighet. Du har fått brodder i din samvittighet. De forsøker du å nedkjempe gjennom din forfølgelse, o.s.v. For vi skal ikke glemme at det var nettopp Kristus som ved sin åndelige utleggelse av loven (f.eks.Mat 5:20-48) hadde uroet fariseerne, hadde gitt dem et stikk i samvittigheten og revet deres rettferdighetsdrakt i stykker. Disse "broddene" var uten tvil "dødens brodd", synden og loven (1Kor 15:56).

 

Vi hadde sikkert gjort fariseeren Paulus urett, hvis vi hadde likestilt ham med den som stod i templet og var glad han ikke var som røvere og mordere, og som hadde sin rettferdighet i sine faster og sitt tiende. Nei, det står at "det stakk dem dypt i hjertet" (blant "dem" var også Paulus) da de hørte Stenfanus's anklage: "Dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den" (Apg 7:53-58). Denne uttalelsen stakk ham altså i hjertet, i åpne sår. Han hadde sikkert allerede forstått, i alle fall noe, av at loven var åndelig og krevde fullkommen kjærlighet og renhet. Men han forsøkte hele tiden å unngå lov-broddenes døds-stikk. For "dø" ville han slett ikke. Med nye plaster av egen rettferdighet forsøkte han hver gang å lege sårene. M.a.o. nedtone lovens anklager, og undertvinge synden i ham. Men loven trengte seg mer og mer inn på ham, og vekte stadig opp mer begjær i ham. Den ene frukt for døden etter den andre vektes i ham (v.5).

 

Det var et drepende liv innved døren til helvete, - og likevel døde ikke fariseeren som var såret til blods, før et lys fra himmelen strålte om ham på veien til Damaskus. "Da kastet loven ham til jorden" sier Luther. Da oppdaget han endelig at han kunne ikke "stampe mot broddene" lenger. "Jeg døde" sier han selv. Så lå han der fortapt. Og nå ble han frelst av bare nåde.

 

10: Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død.

Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død. Loven skal etter sine uttrykkelige løfter gi liv til dem som fullkomment oppfyller den. Og jeg innbilte meg at den skulle gi meg livet. Men gjennom lovens arbeid i meg, opplevde og lærte jeg at denne loven isteden bare førte til død for meg. Det var en underlig oppdagelse - mens hele verden går i den oppfatningen at gjennom loven skal vi få evig liv, den skal være vår frelsesvei. Og så nå oppdage det motsatte; at Gud etter menneskehetens fall har et helt annet mål med loven; at den tvert imot skal tjene til å overbevise oss om vår synd, om død og fordømmelse. At den skal fravriste oss alt håp om evig liv gjennom noen egen rettferdighet, og dermed bli "vår tuktemester til Kristus".

 

"Budet, som skulle være til liv" d.s.v.s loven, gir evig liv til alle som holder og oppfyller den. Som Skriften sier: "Det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem", og videre: "Gjør dette, så skal du leve!" "Budet" står her for hele loven. Men uttrykket er antagelig valgt for å minne om det budet som åpenbarer begjæret, og samtidig uttrykker alle budenes åndelige krav - som var det som virket at loven førte til død. Det var når budet fikk liv og virket med kraft i samvittigheten, at det begynte å fordømme den som trodde han var rettferdig gjennom sine gjerninger. Samtidig virket den all slags begjær, som gjorde at synden bare slo ut sterkere. Da ble håpet om rettferdighetens lønn slokt, og synderen ble overbevist om sin dødsdom. Slik "fikk jeg erfare at budet gav meg bare død". At det bare gav meg død, skyldes altså ikke at det var noe galt med budet, for det er "hellig og rettferdig og godt". Lovens løfte om at "det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem" står også fortsatt ved makt.

 

Nei, årsaken ligger helt og holdent hos det falne menneske, som ikke har mulighet for å leve ut noe det ikke lenger eier; den hellighet som loven krever. Tvert imot er vi så forgiftet og så onde at vi i møte med den hellige loven hisses til overtredelser. Det var når han opplevde dette, Paulus fikk erfare at den loven som han hadde håpet skulle gi ham livet, akkurat den samme viste seg å bare gi ham død. Kristus sa disse ordene om samme sak: "Den som anklager dere, er Moses - han som dere har satt deres lit til". Det gjelder altså ikke bare Paulus, men alle mennesker etter syndefallet, at budet skal bare gi oss død. Og hvordan det skjer, det har apostelen allerede talt mye om. Men han har ennå en tilføyelse:

 

11: For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg.

Bedro (dåret, forførte) meg. Synden benyttet altså budet til å forføre meg. En må være klar over at det er dette som er meningen, for å forstå uttrykket "dåret meg", rett. At det her altså ikke er tale om all slags syndens forførelse. Bare den forførelsen som synden benyttet budet til. Og hva gikk så denne forførelsen ut på? Det må vi finne ut av ved å se hva det er Paulus taler om her. Først har han (v.8) sagt at "synden tok anledning av budet og virket all slags ondt begjær i ham". Gjennom budet "bedro" altså synden ham, og virket all slags begjær i ham. Forførte ham altså til overtredelser. Dernest ser vi at apostelen just har talt om en erfaring, dette at "budet, som skulle gi liv, det gav meg bare død". Det var altså dypt inn i selve hovedspørsmålet han var bedratt. Gjennom budet, d.v.s. loven, hadde synden bedratt ham så han trodde at han skulle oppnå evig liv gjennom lovgjerninger. Og i dette bedraget hadde han så levd, helt til budet :"Du skal ikke begjære" traff ham med Åndens kraft, så han lærte å kjenne synden, og ble "drept" ved budet.

 

Dette har da Paulus nettopp sagt. Og av dette ser vi hvordan synden har dåret ham gjennom budet. Det har skjedd i to viktige spørsmål: Den lovet ham rettferdighet gjennom loven, men den virket overtredelser gjennom loven. Den lovet altså liv gjennom loven, men virket død gjennom den samme loven. Dette foregår på denne måten: For det første består loven av mange hellige bud og forbud, fulgt av trusler om straff, og av løfter. Men det falne mennesket er totalt uvitende om syndens makt, og innbiller seg da at disse hellige budene skal virke i ham det de krever; altså fullkommen hellighet. D.v.s. at disse alvorlige forbud og trusler om straff skal motvirke det som forbys, altså synden. Men nå skjer ikke dette. Apostelen har slått fast at budet tvert imot "virket all slags ondt begjær". Synden, det forgiftede hjertet, benytter seg av budet til å friste oss med tanker om hvor godt den forbudte frukten måtte smake.

 

Slik har synden allerede på det første punktet, vår rettferdighet, dåret oss på to måter gjennom budet. Først med å plante i oss troen på at vi skulle bli hellige gjennom loven. Dernest, gjennom loven å plante i oss lysten til det loven forbyr. Men på samme måte blir vi dåret på det andre punktet, når det gjelder Livet. Når loven har herlige løfter om liv og salighet for dem som holder og fullkomment oppfyller den, så dåres/forledes vi av hovedsynden, troen på oss selv, til å tro at vi, falne syndere, stilt overfor loven skulle kunne oppnå evig liv. Men, sier altså Paulus, til slutt "fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død". Dette var altså de områdene han var blitt bedratt på, gjennom budet: Gjennom det ventet han å oppnå rettferdighet, men ble isteden en synder nettopp gjennom budet. Han ventet å få evig liv gjennom det, men ble isteden drept nettopp gjennom budet.

 

Men skylden for alt dette bedrageriet lå ikke i selve budet, men i synden, sier han. "Synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg". Synden - d.v.s. den naturen vi arvet fra fallet. Grunnvollen i dens natur er selvopptatthet og svære innbilninger om hva vi formår. For slik ble vår natur gjennom det slangen plantet inn i oss: "Dere skal bli lik Gud". Det er utelukkende denne forblindelsen som gjør at vi kan gå og håpe på rettferdighet og liv gjennom loven, på tross av at den krever fullkommen hellighet, og på tross av at Gud tidlig i menneskehetens historie har sagt at "menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av". Hadde vi bare tatt slike ord fra Gud alvorlig, og trodd dem, så hadde vi aldri kunnet innbille oss at vi skulle oppnå rettferdighet og evig liv gjennom loven. Men vi trodde heller slangens stemme i hjertet vårt. Derfor bedro han oss, og det nettopp gjennom budet som ellers ville ha overbevist oss om vår helt fortapte tilstand. Nei, isteden trakk vi slike innbilte konklusjoner av budene, at vi skulle oppnå rettferdighet og evig liv gjennom loven.

 

Det var bare synden, eller slangens stemme i hjertet vårt, som var den eneste årsaken til slike innbilninger. Og her, i Paulus's ord og i sammenhengen, ligger en ganske påtakelig hentydning til framgangsmåten slangen benyttet til å bedra våre første foreldre i Paradis. Dels plantet han i dem høye og smigrende tanker om hva de skulle bli. Dels framstilte han den forbudte frukten som særdeles skjønn og nyttig. Og resultatet av dette var døden.

 

På samme måte virker også slangens stemme i våre hjerter. Først planter han gjennom budet, tanker om hvordan vi selv skal kunne få rettferdighet og evig liv. Videre virker han gjennom samme budene alle slags begjær i oss. Og til slutt, gjennom de samme budene, dreper han oss. Det mest forferdelige i dette syndens bedrag, er at den benytter seg av selve de hellige budene til dette. En fortolker sier det slik: "Den forherliger veiviseren til rettferdighet (Rom 2:17-20), så den kan mate menneskenes dypeste trang; selvsikkerheten, og gjennom dette kan gjøre den gode og hellige loven til den mest dødbringende gift - nei, rettere sagt: holder sjelene fast, gjennom en fariseisk skygge av loven, i innbilningen om at de har liv, inntil han så avslører lovens sanne ansikt, og dreper dem med det".

 

Som allerede sagt, så er hele verden fortsatt så bedratt at de tror loven er vår vei til frelse. Og den innbilningen ligger så dypt hos alle, at selv vakte og troende sjeler har store problemer med dette. Det hjelper ikke at apostelen gjennom dette brevet på mange måter både har sagt og bevist at det er et bedrag. Det falske hjertet gjør at vi tror det ikke - hvis ikke vi har hatt en mer opplevd erfaring av hva det er Paulus taler om, og er blitt "drept" av loven. Når budet taler til oss og sier: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel" o.s.v., så tror vi at vi skal kunne gjøre dette. Vi går til arbeidet med den beste hensikt. Vi kjenner riktignok bestandig det motsatte i hjertet; vi elsker alle andre småting mer enn Gud. Likevel arbeider og håper vi i det lengste på at vi skal nok makte å oppfylle budet. Vi vil ikke tro vi er så fordervet at vi ikke skulle kunne gjøre det. Vi vil ikke tro loven skal virke at "hver munn skal bli lukket igjen, og at hele verden skal stå straffskyldig for Gud"

 

Når loven sier: "Du skal elske din neste som deg selv", så innbiller vi oss at vi også skal kunne gjøre dette, selv om vi bestandig opplever hvordan vi er oss selv nærmest i alle ting. I alle forhold har vi oss selv, egen vinning og vårt eget rykte som bakgrunnsmotiv for alt vi foretar oss. Det er langt fra at vi har like stor omsorg, - nei vi kjenner nok mer til misunnelsen -, overfor vår neste. Likevel forstår vi ikke at det er slutt med all vår mulighet for noen egen rettferdighet overfor loven, men lever isteden i håpet om å oppnå dette. Når budet sier: "Du skal ikke begjære", du skal ikke ha den minste syndige tanke eller begjær, så er vi fremdeles ikke overbevist om at det er helt forbi med oss overfor loven. Vi håper tvert imot at vi ved hjelp av budet skal ha makt over begjærene. Ja, selv om vi ofte opplever det Paulus har forkynt: at budet tvert imot "virket all slags ondt begjær", og at vi gjennom slike erfaringer ofte blir slått ned og dødet, så reiser likevel alltid den gamle innbilningen seg på nytt hos oss; ved hjelp av lovens bud og forbud skal vi nok bli bedre kristne, og undertrykke synden.

 

Som allerede sagt, så er også Guds barn stadig utsatt for dette bedraget, og plager seg likevel lenge med nye forsøk på å bli mere hellig ved hjelp av loven. Til de på nytt blir utmattet og "drept", og finner tilbake til den rette visdommen, at "grenen ikke kan bære frukt av seg selv", men bare ved at at "den blir i vintreet". Når det ofte kan gå slik med de som har levd en tid med Gud, så går det selvsagt ennå oftere samme vei med de mer uerfarne menneskene. De tenker alltid at loven må da gjøre oss hellige! Det skal mer enn noen få ord til å overbevise dem om at vi er så fullstendig fortapt, når det gjelder egne muligheter til å oppnå rettferdighet. Og at loven bare skal vekke opp synden og døde oss, og at Gud vil gi oss all nåde for intet, bare vi erkjenner at vi er fortapt, og bare vender oss mot nåden. Men når vi opplever lovens rette bruk, så foregår det så pass grundig at vi i vårt innerste må erkjenne sannheten om at vi er så fortapt som apostelen lærer her; At loven bare skal tilintetgjøre oss. Men den opplevelsen er altså så nedbrytende, at Paulus skildrer det som å bli "drept ved budet". Han sier:

 

og ved budet drepte synden meg. Paulus sier at etter at synden først bedro ham ved at det tok anledning av budet, så "drepte", eller myrdet den ham ved det samme budet etterpå. Og hvordan det foregår, er akkurat det apostelen har beskrevet foran, da han talte om hvordan synden våknet opp i ham gjennom budet, mens han derimot "døde". Som sagt tidligere, så kan ikke uttrykket "jeg døde" bare beskrive en overbevisning om at døden er syndens lønn, men må spesielt gå på den gjennom-drepende virkningen loven hadde på ham. Like tydelig er meningen i de ordene vi har for oss her: "ved budet drepte synden meg". Når synden gjennom budet stadig bare tok mer og mer overhånd i alle slags begjær, da ble jeg, når jeg opplevde det, endelig død og tilintetgjort. Da ble jeg ikke bare overbevist om at jeg var dødsdømt. Men dels gjennom denne overbevisningen, dels gjennom stadig sterkere erfaring av syndens makt, sto jeg så endelig hjelpeløs og fortapt. Nå hadde jeg gitt opp alle mine egne forsøk, og lå der kraftløs og død under dommen over meg. Slik virket altså den synden som bodde i meg, gjennom loven: "Ved budet drepte synden meg".

 

12: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.

Etter at Paulus nå har vist at loven ikke er årsaken, men bare et redskap for synden, trekker han her konklusjonen over lovens egenskaper, dens hellige innhold. "La det da stå fast at loven er..." innleder han med. I v.7 hadde han meget sterkt tilbakevist tanken om at selve loven kunne være syndig. Og i versene videre viste han, gjennom det loven virket, at den langtfra er noen årsak til synden, men tvert imot har vært midlet som gjorde ham oppmerksom på synden. Ja, den åpenbarte jo den bunnløse syndens ondskap, og overbeviste ham om Guds hellige dom over synden. Og gjennom åpenbaringen av denne dype syndigheten ble han fratatt ethvert håp om å kunne bestå innfor loven. Når loven kunne virke dette, da trekker han den endelige konklusjonen her, at "budet er hellig og rettferdig og godt".

 

At han har brukt to uttrykk for samme sak, "loven" og "budet", gir bare mer dybde og kraft til denne oppsummeringen hans om alt som kalles Guds lov eller bud. "Loven er hellig", d.v.s. den er en åpenbarelse av Guds hellige vesen og vilje, og inneholder derfor ikke bare det motsatte av alt som er syndig, men er også et gjenspeil av Guds egen hellighet. Derfor er den også en fullkommen rettesnor i alt som er hellig og behager Gud. Den er rettferdig, d.v.s. at både i sine bud og i sine dommer svarer den til den guddommelige rettferdigheten. Kan det være noe mere rettferdig krav, enn at vi er og gjør det som forventes etter Guds hellige bud, at vi overhodet ikke synder?

 

Om derimot vi ikke forstår Guds rettferdighet i hans krav overfor det falne og fordervede mennesket, så er dette bare et bevis på hvor utilstrekkelighet vår forstand er, som er en følge av syndefallet. At vi ikke kan holde selv de enkleste kravene, er ikke lovens skyld, men derimot ondskapen i oss. Skulle det være noe mer naturlig enn at vi fryktet og elsket vår allmektige og gode Skaper over alle ting? Er det ikke bare rett og riktig at vi elsker vår neste som oss selv? Er det ikke et rettferdig krav at vi skal være hellige, og ikke i det hele tatt begjære noe Gud har forbudt? Men da er altså det budet rettferdig! Men hvis lovens bud er rettferdige, da er også alle dens dommer rette og rettferdige. Da er det rett at syndens lønn er døden. Kort sagt: Herren er Gud, og alt det han gjør er rett og rettferdig.

 

Men loven er også "god", d.v.s. den skal tjene til det aller beste for menneskene, både når det gjelder den timelige og den evige lykken. Den skal tjene til at menneskene allerede her i livet skal komme i det mest fullkomne og beste forhold til Gud, til sin neste og seg selv. For hvis bare Guds lov virkelig ble holdt, så ville menneskene og hele samfunnet allerede her i livet være i den lykkeligste tilstand. Hvert enkelt bud har så åpenbart menneskets vel som mål. Bare det beviser at loven er sprunget ut fra giveren av all god og fullkommen gave. Så selv i vår falne tilstand, hvor vi umulig kan oppfylle loven, er den overmåte god og virker alt godt, - når bare den brukes rett (1Tim 1:8), d.v.s. der den får gjøre sin rette virkning; å døde vår selvsikkerhet, og drive oss til Kristus.

 

For da mottar vi i ham, først "lovens rettferdighet" (dvs. den rettferdighet loven krever. Kap 8:4, 10:4). Dernest Den Hellige Ånd, som også skriver loven inn i våre hjerter, så den blir vår kjære og hellige rettesnor. Og hvor god er ikke loven, om vi så bare ser på denne éne egenskapen, som "en lykt for min fot og et lys på min sti", som Guds egen forklaring i spørsmålet om hva som er godt og ondt? Da er jo loven virkelig god. Ja, ypperlig! David synger: "Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis. Herrens forskrifter er rette, de gleder hjertet. Herrens bud er rent, det opplyser øynene. Herrens frykt er ren, den varer til evig tid. Herrens lover er sanne, de er alle sammen rettferdige. De er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene" (Sal 19:8-11).

 

Men å komme dit hen, at vi ser loven så "hellig og rettferdig og god", det skjer ikke før vi "har sett inn i den fullkomne lov, frihetens lov", som Jakob sier (Jak 1:25). Ikke før vi er dødd fra loven, og har fått lovens oppfyllelse i "den enes lydighet", og samtidig fått Den Hellige, villige Ånd, som har skrevet loven i hjertet vårt. Inntil dette skjer, er den åndelige loven frastøtende og forskrekkelig for det uåndelige mennesket. Luther sier: "Guds lov er god, rett, hellig og åndelig. Men samtidig en bokstav som døder, fordi den viser hvordan menneskene først og fremst burde være gode, rettferdige, hellige, åndelige, og slik loven krever i alle forhold". Men når menneskene tvert imot er onde, urettferdige, syndige, kjødelige, og i alle forhold motsatt av loven, så blir loven, på grunn av denne motsetningen, utålelig, trykkende, ja forskrekkelig, for menneskene, som til sist opplever at den forkynner død og fordømmelse over dem.

 

Det er dette Paulus vil ha fram her; at det bare er synden som gjør at loven får slike følger for oss. Men dermed har han også gitt et særdeles klart svar på spørsmålet som ble reist i v.7, "om loven er synd". Klart og utvetydig har han vist det han oppsummerer i dette verset, at "loven er hellig og rettferdig og god". Men han ser for seg ennå en mulig innvendig. Den tar han nå opp, for å besvare den:

 

13: Har da det som er godt, blitt til død for meg? På ingen måte! Men det var synden; for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt, slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet.

Har da det som er godt, blitt til død for meg? I v.10 har Paulus sagt at han fikk erfare at budet bare gav ham død. Og nå har han, på tross av det, vist i v.12 at budet er hellig og rettferdig og godt. Det kunne føre til at det ble reist et nytt spørsmål: Kan det som er godt, bevirke død? På dette spørsmålet svarer han igjen: På ingen måte! Det er en like umulig tanke, som at loven skulle være synd (v.7). Det er ikke den gode og rettferdige og hellige loven selv, sier han, - men derimot synden, ondskapen som bor i oss, ulydigheten mot loven, som virket døden.

 

for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt. Apostelen sier: Synden skulle ha en god og hellig motstand å teste seg mot, "for at den skulle framstå som synd", eller: bli kjent for det den er - ! For da ble den avdekket for hva den er, når den "virket død i meg ved det som er godt (loven og budene)". Hvis det hadde vært noen ond makt som hadde virket døden, så kunne det finnes en forklarende unnskyldning for synden. Da kunne skylden vært skjøvet over på den andre onde makten. Men når døden ble virket gjennom det som var godt, ja hellig, da måtte jo hele fordømmelsens dom rettes mot synden selv. Da blir dens forferdelige ondskap virkelig åpenbart. For det må jo være noe forferdelig, det som kan virke den største ondskap gjennom det beste og helligste! Dette skulle være klart og sterkt nok sagt. Men Paulus innskjerper det likevel ennå sterkere med sin tilføyelse:

 

slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet. Ikke nok med at synden skulle bli åpenbart som synd ved at den virket døden gjennom det som er godt, "ved budet". Paulus sier her at synden på den måten også skulle vise seg å være "grenseløst syndig", eller "overmåte syndig", ("overmåte", d.v.s. over alle "måt"= mål og grenser syndig). For, som vi nettopp sa: hadde den blitt vakt til liv og onde begjær gjennom en ond handling, så kunne den nok blitt unnskyldt som en forståelig og begrenset ondskap. Men når den nå vekkes opp gjennom nettopp det gode og hellige, da kan en ikke unngå å se at synden er over alle grenser/grenseløst ond. Da oppdager jeg at når jeg får klarere kjennskap til Guds vilje, så vokser begjæret i meg etter det Gud forbyr ennå mer. Men da forskrekkes jeg over min synd. Da ser jeg den er "grenseløst syndig".

 

Og dette var lovens hensikt, sier Paulus. På samme måte som i kap 5:20, sier han her også uttrykkelig at det var det som var Guds mening og hensikt med loven. Synden skulle bli grenseløst syndig gjennom budet. Dette understrekes to ganger i verset vårt: "for at den klart skulle framstå som synd", og "slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet". Dermed er det altså Guds egen mening og hensikt med loven, at vi gjennom den - ikke skulle bli rettferdige -, men syndige, ja "grenseløst syndige". Gud har altså aldri tenkt at vi, etter syndefallet skulle kunne oppfylle hans lov. Han har en ganske annen hensikt med loven, nemlig at "synden skulle bli større" ("överträdelsen skulle överflöda"), og at vi dermed skulle "drepes" og "dø" gjennom loven. Og hva var det Herren Gud hadde som mål med at synden skulle "bli større" ("överflöda")? Ikke noe annet enn at hans nåde da skal bli "enda mer overstrømmende rik" ("överflöda så mycket mer") (kap 5:20). At han skal få gi "de syke" virkelig helbredelse, sette virkelig fri de fangene som sitter innestengt, gjøre de helt fortapte synderne fullkomment rettferdige, og gjøre de fordømte virkelig frelst.

 

Jo mer du innser din synd, jo mer fri blir du fra loven, - når du lever i tro. Det er Guds alvorlige vilje og mening at så fullstendig fri fra loven skal vi være (v.4 og 6). At vi som aldeles fortapte syndere skal tro på nåden. Derfor er det Guds vilje og mening at du må bli fullstendig hjelpeløs. Utmattet må du ha gitt opp alt ditt eget strev etter å få nåde gjennom å leve etter loven, så du sier: Det er slutt på at jeg skal kunne oppnå noen rettferdighet, slik loven krever. Jeg ble tvunget til å oppgi all tanke på det. Jeg lever på en helt annen rettferdighet - ellers er jeg fortapt.

 

Og nå, du som bare har en sørgelig erfaring av syndens makt og din mislykte omvendelse; du har altså aldri blitt det du håpte på. Du synes det er så merkelig med deg, at du aldri kan bli gudfryktig, alvorlig, fast i troen og sterk til å stå imot synden. Tvert imot er du bare blitt ennå mer syndig. For nå har du fått kjenne synder som du før ikke visste du hadde. F.eks. så sterke lyster og begjær at du ikke vet hvordan du skal greie deg. Du kjenner hvor ugudelig og hardt hjertet ditt er. Du holder på å gi opp alt håp om evig liv -----.Du, legg nå, gjennom alt det Paulus har skrevet her, merke til at all denne besynderlige elendigheten du nå opplever i deg, er bare akkurat det loven skulle virke! Dette er Guds egen hensikt med loven! All denne elendigheten du opplever, heter her i verset vårt: "at synden skulle bli grenseløst syndig ved budet" (överträdelsen skulle överflöda), "synden ble vekket opp til liv, og jeg døde". Din åndelige "konkurs" skal ikke føre til evig død, men til Guds ære. På denne måten vil du etter hvert komme til målet: At du ikke vet noe annet til frelse enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Dette er det herlige målet Herren Gud har med loven -. Men så sørgelig opplever vi hvordan det må skje med oss.

 

Luther sier: "Slik er det rett og slett besluttet i himmelen, at den som vil bli rettferdig og from, han må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, rettferdig, gudfryktig og lært av Gud, ja, en rett troende kristen, han må først bli syk, ugudelig, djevelsk, en kjetter og en vantro". Dvs. at han må få kjenne og erfare (ikke bare forstå) at han av naturen, i seg selv, har et hjerte så vantro, så syndig og fullstendig inntatt av djevelens sæd, som en vantro eller en kjetter. Og Paulus sier i 1Kor 3:18: "Hvis noen blant dere synes å være vis i denne tidsalder, må han bli en dåre, for at han kan bli vis".

 

Så står da dette fast og urokkelig: Det er den uforanderlige Guds vilje i himmelen at av dårer ville han gjøre vise, - av ondskap gjøre gode, - av synd rettferdige, - av en lovbryter gjøre rettskaffen, - av ustyrlige gjøre opplyste, og av en djevelsk skapning gjøre gudfryktige. Og det skjer, som vi nylig sa, når et menneske kjenner den onde sæden, eller Satans vesen og verk i seg, og da roper til ham (dvs Guds Sønn) som er "åpenbart for at han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet" (1Joh 3:8). Spør du så hvordan dette kan skje, blir svaret kort og godt dette: Du kan ikke bli slik i Gud eller Kristus som du gjerne ville være, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir det han vil du skal være. Og han vil at du overfor deg selv og alle mennesker skal være det du virkelig er: en synder, ond, elendig, ugudelig, djevelsk, vantro o.s.v. Dette er sannheten om deg; ditt navn, din tittel og verdighet: "av natur vredens barn" (Ef 2:3).

 

Når du så har opplevd dette, da er du i Guds øyne den som du ville være, dvs. hellig, from, oppriktig, rettferdig, som tror, osv. For når du er blitt så fullstendig ugudelig og fordømt i deg selv, da blir Kristus, med sin rettferdighet, kjær og uunnværlig for deg. Og da er hans rettferdighet din, og du er virkelig hellig, herlig og frelst i Guds øyne. Dette var Guds store, nåderike og endelige mål med loven. Ja, lovet være Gud for hans evige nåde og gave!

--------------

 

Nå kommer vi til det tredje hovedemnet i kapitlet vårt. I versene foran, v.7-13, har han vist at det er ikke lovens skyld, at den har en slik virkning som bl.a. v.5 skildrer (vekker opp syndige begjær, og virker vrede og død). Men at det er synden, ondskapen som bor i oss, som virker dette. I v.14-24 gjør han en tilføyelse om denne ondskapen. At den ikke bare er en kjødelig natur som da naturlig nok strir mot en åndelig lov. Den er også en slik makt (som her kalles "syndens lov som er i lemmene mine") at selv hvor det allerede er født et "indre menneske", og hvor de da elsker Guds lov, elsker det gode og hater det onde - ikke en gang de kan gjøre det de selv vil. De sukker: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Også denne tilstanden forkynner Paulus ved å vitne om hvordan han selv hadde opplevd det. På denne måten skildrer han dermed kjødets kamp mot Ånden.

 

Men før vi går nærmere inn på selve ordene i teksten, er det nødvendig å undersøke om denne oppfatningen av dette avsnittet er den rette. For det har vært forskjellige oppfatninger. Enkelte fortolkere har ikke trodd det var rett å oppfatte dette stedet akkurat slik det står, fordi det er apostelen som taler om seg selv og slik han opplever det. Derfor har de forklart det med at Paulus, selv om han taler som om det var ham selv, likevel bare må ha tenkt på de som ikke er født på ny. Helst tenkt på hvordan lovtrellene opplever det. Og dette fordi de spesielt mener at en rett kristen ikke skal bære på så mye ondskap å klage over, som det apostelen sukker over her.

 

Det har meget stor betydning å se nærmere på dette spørsmålet. Hør nå, du som har søkt og funnet all herlig nåde i Kristus og hans evangelie! Da ble du et nytt menneske. Du begynte å gå en helt ny og annen vei gjennom livet enn verdens mennesker. Likevel er du fremdeles bare en elendig synder i dine egne øyne. Du skjønner: En slik voksende syndserkjennelse følger alltid med det å vokse i nåden! Men når slike sjeler som du får høre og tror en slik utlegning, at en sann kristen ikke kan være så syndig og elendig som det står her, da faller dommen over hjertet ditt. Da tenker du at du som kjenner på så mye synd, kan ikke være et sant Guds barn, født av Gud. Nei, på en eller annen måte må jeg være bedratt. Det må være noe falskt med meg, tenker du. Og hvis du er en falsk kristen, da kan du ikke eie nåden, på linje med når apostelen sier: "Du har verken del eller arv i dette ordet, for ditt hjerte er ikke oppriktig i Guds øyne".

 

Så kan selvsagt noen svare: Men nådens dør står jo alltid åpen. En bekymret sjel kan selvsagt alltid fly til Kristus, slik han er. Han behøver ikke den trøsten, at også de som er rette kristne, har synd. Svar: Men tenk, når de så ofte nettopp har flydd til Kristus, og synden likevel stadig arbeider like sørgelig i dem, - og dette forholdet sies å være et bevis på at de ikke er kommet inn i nådelivet hos Gud! Hva hjelper det da å fly til Kristus? Vi må nok innse at det er slik som vi nettopp sa: Hvis dette at sjelen ennå sukker over synden i seg, at han ikke kan gjøre det gode som han vil osv., slik vi ser det i kapitlet her, er et bevis på et ugjenfødt sinn, - da måtte jo det mennesket som ennå kjenner slik skrøpelighet i seg, fortvile - uansett alt evangeliets budskap. Uansett hvor ofte de så omvender seg å tror, så er synden der ennå. Og hvis dette er et bevis på en ugjenfødt og ufrelst tilstand, ja da vil de jo alltid forbli ufrelste. Så knivskarpt står saken på dette punkt. Derfor er det særdeles nyttig at vi går grundig til verks, når vi undersøker hvordan det forholder seg med dette spørsmålet.

 

La oss først se nærmere på de som ikke vil ta teksten vi har foran oss, som den lyder. De ser ikke på dette som en gjenfødt persons, og slett ikke som Paulus's egen erfaring. Men som et vitnesbyrd fra en maktesløs trell. Det de har som grunn for dette er følgende: Først, som allerede sagt, synes de ikke det kan stemme at en rett kristen, og til og med apostelen selv, ennå skulle ha så mye elendighet å klage over, som det vi hører i teksten. I tillegg misforstår de noen av ordene i teksten, f.eks. ordet "kjødelig" (v.14), som om det skulle bety det samme som å "leve etter kjødet", eller "dere er ikke i kjødet" i kap.8:5 og 9. Grunnteksten har helt forskjellige uttrykk og mening på førstnevnte og de to sistnevnte stedene. Det samme gjelder uttrykket "tar meg til fange under syndens lov" (v.23), som om det skulle bety å bli en slave under synden, osv.

 

Og når en først har tillagt noen av ordene i teksten en mening de ikke har, så blir det selvsagt straks helt umulig å få dem til å passe inn som apostelens vitnesbyrd om hva han selv opplever. Eller en går med den oppfatningen at sanne hellige kristne er praktisk talt syndfrie. Eller en har kanskje en forstandsmessig bekjennelse om at selvsagt er de også syndere. Men straks det viser seg en virkelig synd, så rygger en tilbake, og sier: Nei, noe slikt finnes selvsagt ikke hos de virkelig hellige. Med slike holdninger får en det selvsagt heller ikke til at teksten kan passe på slike.

 

Dernest mener disse at det ville være svært skadelig, om en erkjente at selv de sanne hellige hadde slike nødrop over synden i seg, som Paulus i denne teksten. Det ville bare gjøre menneskene ennå tryggere i deres tro på egen styrke, osv. Derfor mener de en bør forsøke å finne noen annen mening enn selve teksten viser.

 

Ansvaret for hvordan læren hans virker, må vi selvsagt overlate til Paulus selv. Og vi må under enhver omstendighet være trofast mot hans ord. Dernest må vi også tenke over hvor alvorlig hans selv forsøker å forhindre misbruk av hans budskap. Også her i vår tekst finnes det ord som, hvis vi oppfatter dem rett, slett ikke gir plass for den kjødelige tilfredsheten. Spesielt i kap.8 sier Paulus med presise og sterke ord at "hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til", at "de som er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud". Men han formaner også de som har Ånden, til nå "å drepe legemets gjerninger ved Ånden", og understreker alvorlig: "For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". På denne måten har Paulus alvorlig forebygget misbruk av læren hans. Men han har også latt det gå tydelig fram at det ordlyden i vår tekst innebærer, virkelig er hans lære. At de virkelig hellige kristne, som altså har Guds Ånd, fremdeles også har et kjød som må dødes og korsfestes.

 

Men vi går tilbake til påstanden om at et gjenfødt og helliggjort menneske ikke kan ha så mye syndens elendighet å klage over, som teksten vår gir uttrykk for. Det har avgjørende betydning hvordan vi stiller oss til dette punktet. De som har den nevnte oppfatningen tenker slik: At Paulus, som en hellig apostel, ikke skulle kunne gjøre det gode som han ville, men tvert imot gjorde det onde som han ikke ville (v.19), slik at han skulle ha en syndens lov i lemmene sine, som tok ham til fange, - alt dette er jo helt usannsynlig. Apostelen var jo hellig, ikke det motsatte! Han var jo sterk, og da kan han da ikke være svak. Han var jo åndelig, og da kan han da ikke lenger være kjødelig. Slik tenker de.

 

Men la oss nå tenke oss at denne oppfatningen skulle være riktig. Altså at et gjenfødt, helliggjort menneske, som f.eks. en apostel, ikke har noe slikt å klage over, som det som nevnes i teksten vår. Han er hellig og sterk. Han har kraft både til å gjøre det gode som han vil, og til aldri å gjøre det onde, som han hater, eller begå en tilfeldig synd, som å fanges av syndens lov i sine lemmer, osv. Hvis denne oppfatningen er riktig og sann etter Bibelen, da må selvsagt konklusjonen bli at vi ikke kan ta tekstens ord slik som de lyder. Da kan vi ikke se på det som apostelens eget vitnesbyrd om seg selv. Da må han mene noe annet. Da må dette bare være noe han taler om hvordan de har det, de som er under loven.

 

En må aldri utlegge et enkelt bibelvers, så det strir mot hele Skriftens åpenbare lære om samme emne. Men det er helt ukristelig å utlegge tekstens ord annerledes enn de lyder, hvis ordenes klare mening ikke strir mot Skriftens åpenbare lære. Og hva sier så Skriften? Lærer Skriften at de sanne hellige skal være syndfrie i seg selv? Ikke skal ha en kjødelig natur, aldri ha svakheter osv.? Er ikke Skriften tvert imot full av motsatte vitnesbyrd, både med klare ord, og når det gjelder konkrete hellige personer, de rette hellige som Gud selv kalte hellige? Har de ikke samtidig vært syndere? Har de ikke alle sammen sukket, klaget, bedt og grått, ropt og skjelvet? Og hvorfor skulle slikt være nødvendig, hvis de kunne gjøre det gode som de ville, og aldri bli grepet og fanget av "syndens lov"?

 

Er det ikke bare Kristus alene som har den egenskapen at han var "uten synd"? Men hvis jeg har synd, da vil jeg jo sukke som Paulus - så sant jeg, som han kjenner og erkjenner synden. Med dem som ikke holder dette klart for seg, men bare ser på den hellighet og kraft Guds barn skal ha, er det gått på samme måte som det gikk jødene i forholdet til Messias: Hos profetene hadde de lest de herligste skildringer om Messias. Han skulle være en mektig herre, og seire over deres fiender, han som "hadde utgang fra gammel tid, fra evighets dager" (Mika 5:1). Men da de så fikk se ham "foraktet og forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom", da kjente de ham ikke. Da tok de ikke imot ham. De forstod ikke at dette var Guds store visdom; nettopp å skjule all guddommens fylde, kraft og herlighet, under dette ynkelige utseende.

 

Slik går det også med dem som ikke forstår at den rette helligheten akkurat skal stadfestes gjennom nød og kamp mot fordervet i oss. De har lest om Guds kraft hos de hellige, men har ikke forstått at den nettopp skal stadfestes gjennom deres aller største skrøpelighet (2Kor 12:9). At det er selve hemmeligheten i et menneskes sanne helliggjørelse, at just i det sørgeligste utslag fra Adams fall og alle dens følger, har han en hellig Ånd som sukker, roper og kjemper mot fordervet som bor i ham. Og midt oppe i alt dette går han en ganske annen vei gjennom livet, enn de som er av verden. De har ikke forstått at de som er mest rike på Åndens gjerninger, må ha den hardeste kampen mot sin kjødelige natur. At de mest hellige må oppleve den dypeste synden og det motsatte av hellighet. Eller hva er det Skriften sier om dette? La oss alltid stille dette spørsmålet: Var det så at de hellige ikke skulle trekke på fordervet gjennom hele livet på jorden? Hva vitner de helliges historie om dette? Hva taler Davids salmer om dette, eller Peters tårer og Paulus's "torn i kjødet"?

 

Hva er det så som har gitt oss en slik helliggjørelses-lære; at de virkelig hellige menneskene skal kunne gjøre det gode som de vil, og aldri behøve klage over synd og svakheter? Uten tvil bare den stakkars fornuften, som også legger seg opp i åndelige saker. Og i disse sakene er den jo alltid blind og uvitende. Men, lovet være Herren, at apostelens ord her er så klare og bestemte som de er!

 

Det er spesielt tre forhold som beviser at det Paulus taler om i teksten vår, det er vitnesbyrd om hvordan han selv stadig opplever det. Det første har vi allerede nevnt, at det ligger i selve tekstens klare ordlyd, og i det forhold at det ikke er i strid med Skriftens lære for øvrig. Hvis en tekst har et klart og konkret budskap, og dette ikke strir mot Skriften, har vi jo en udiskutabel plikt til å ta ordene slik som de lyder. Hva skulle vi ellers holde oss til, hvis vi ikke kunne holde oss til Skriftens egne ord? Vi har allerede sett at tekstens ordvalg ikke er i strid med Skriften. Men vi skal også fortsatt overbevises om det, etter hvert som vi tar de enkelte versene for oss. Nå vil vi bare vise at tekstens ordlyd er slik at alle som bare ser teksten, alltid må oppfatte den som at apostelen taler om seg selv og hvordan han selv stadig opplever det. Hele veien bruker han nemlig ordene "jeg", "meg", "mitt sinn", "mine lemmer".

 

Og når det gjelder tidsaspektet, ser vi hvordan han klart skiller mellom det han nå taler om her, og det han talte om i versene 7-13. Mens han der brukte ord som skildret en tid som lå bak, taler han her hele veien med ord som uttrykker nåtid, slik han opplever det nå. Tidligere het det: "Jeg lærte ikke synden å kjenne....", "jeg hadde ikke kjent til begjæret...", "synden tok anledning av", "synden..virket all slags ondt begjær i meg", "Jeg levde en gang uten lov", "budet kom", " og jeg døde", osv. Men f.o.m. v.14 blir forholdet det motsatte. Nå bruker han gjennomført ord som skildrer nåtid. Nå sier han: "men jeg er kjødelig", "det jeg gjør, forstår jeg ikke", "det jeg vil, det gjør jeg ikke", "jeg samtykker med loven i at den er god", "viljen har jeg", "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", osv.

 

Hvilken grunn skulle det nå finnes til å anta at apostelen mener noe helt annet enn det han sier? Skulle han med uttrykket "jeg", mene et annet menneske, f.eks. i uttalelsen: "det jeg vil, det gjør jeg ikke"? Når han bruker ord som skildrer hans nåværende liv, skulle han da mene sitt tidligere liv? Hva slags vekt og mening kunne en tillegge teksten generelt, apostelens egne ord, hvis en skulle behandle dem som om det like godt kunne gi den motsatte meningen av hva ordene selv gir uttrykk for? Og når så tekstens tydelige mening også er fullkomment overensstemmende med hele Skriftens lære, må sannelig ingen kristen formaste seg til å utlegge den hellige apostelens ord annerledes enn som han selv har talt. Hele tekstens ordlyd viser altså at Paulus taler om seg selv, og slik han opplever det i sitt eget liv som Guds barn.

 

Men i tillegg til at hele tekstens ordlyd viser dette, er der også noen spesielle ord som har en slik betydning at Paulus ikke kan ha brukt dem hverken om sin egen, eller om andres, u-gjenfødte tilstand. Først ser vi at Paulus i v.22 sier at han fryder seg i Guds lov etter sitt indre menneske. Riktignok er der visst noen som også har forsøkt å tilpasse dette på noe som man kalte "det naturlige menneskes bedre jeg". Det skulle være en samvittighetens og fornuftens stemme, som kjempet mot grove laster. Andre igjen har villet forklare den indre gleden over Guds lov, som noe nåden under sitt kallsarbeid av og til framkalte i kampen overfor fordervet. Men alle disse bortfortolkningene har heldigvis etter hvert vist seg å være udugelige. For det må da til slutt bli spørsmål om hva apostelen selv har ment, ikke hva slags tolkning vi kan finne å ville tillegge hans ord.

 

Har vel Paulus når han taler om "det indre menneske" noen gang ville beskrive noe som finnes i hans natur? Fordi det "indre menneske" fremstår i teksten som motsetning til "kjødet", har noen tolket kjødet som om det bare skulle betegne grovere sinnelag, selve legemets lyster. Ut fra dette har en så sett på det øvrige, indre menneske, - som hjertet, fornuften, samvittigheten, - og kalt det for det indre menneske. Men nå må vi huske på at dette indre mennesket må være godt og hellig, for det skal stride mot kjødet - ! Skulle så dette være apostelens mening, at det skulle finnes noe som helst godt og hellig hos et u-gjenfødt menneske? Villfarelsen i en slik antagelse er så grov at mange kristne sikkert ville mene det ikke var nødvendig å ta spørsmålet opp. Men vi vil bare minne om Kristi egne ord om det indre mennesket som vi av naturen har. Han sier: "For innenfra, ut fra menneskenes hjerte, kommer onde tanker, hor, ekteskapsbrudd, mord, tyverier, griskhet, ondskap, svik, utukt, misunnelse, bespottelse, stolthet og dårskap (Mar 7:21-22). Slik klaget også Herren Gud tidlig: "menneskenes ondskap var stor på jorden, og alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang" (1Mos 6:5).

 

Og så skulle Paulus kanskje tale om et slik "bedre jeg" hos de u-gjenfødte, og tale om det som sitt "indre menneske", som "fryder seg i Guds lov" og kjemper mot kjødet? Er det mulig at dette kan være apostelens mening? Nei, Paulus har da også en helt annen lære om kjødet, enn ovennevnte tolking forutsetter. Når Paulus beskriver kjødet, og regner opp dets gjerninger, så er det ikke bare de grove tendensene han taler om, slike som "utukt, urenhet, skamløshet". Han nevner også de indre, eller "hjertets" synder: "avgudsdyrkelse, trolldom, hat, stridigheter, sjalusi, vrede, selvhevdelse, splittelser, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, usømmelig festing og andre slike gjerninger" (Gal 5). Vi ser altså at med "kjød" menes alt som er "født av kjødet" (Joh 3:6). Det gjelder altså også alt inni oss, hele vår sjel, som alt sammen er gjennomsyret av det adamittiske fordervet.

 

Og selv om det naturlige menneske også har noe inne i seg som strir mot visse grovere synder, så er det ikke mulig at dette kan være det samme som Paulus her taler om som sitt "indre menneske", som fryder seg i Guds lov. Nei, dette "bedre jeg" som altså noen mener finnes hos det u-gjenfødte menneske, er enten samvittighetens stemme, som nok dømmer om ondt og godt, men aldri har noen kjærlighet til Guds lov i seg. Eller, dette "bedre jeg" er bare et finere uttrykk for egenkjærligheten, som gjør at en gjerne tar avstand fra det som kan føre til undergang for oss selv, eller et dårlig rykte. Det er aldri ren kjærlighet til det gode, og hat til selve synden. For en slik kjærlighet, og dette hatet mot synden, kan bare fødes av Guds Ånd. Det er ikke noen fryd i Guds lov, for fryden kommer bare ved troen. Og hvis det skulle være tale om noe nåden under sitt forberedende kallsarbeide virket hos en u-gjenfødt, så måtte det i så fall være noe som stemte med dette apostelen skildrer i versene 7-13; at menneskene får lys over Guds lov - som da åpenbarer hvor syndig begjæret er, m.m. Og hva er det Paulus sier der om hvordan det lyset virker? Han viser tydelig nok at det lyset ikke virker kjærlighet til det gode, men tvert imot "virket all slags ondt begjær i meg". Han sier at "synden ble vekket opp til liv". Alt det som er funnet på, for å bortforklare apostelens egen mening i teksten, er altså bare mørke og forvillelse.

 

Av teksten, såvel som av andre steder i Skriften hvor han bruker de samme ordene, er det åpenbart hva Paulus mener med "det indre menneske". Det er det nye menneske, som er skapt av Gud. Konf. f.eks. 2Kor 4:16, Ef 3:16 m.fl. Angående vår tekst sier Luther: "Det indre menneske er her ånden som fødes av nåden, og som kjemper i de hellige mot kjødet og fornuften". Derfor ser en også hvordan Paulus i den teksten vi nå omtaler, uttrykkelig skiller mellom sitt nye "jeg" - og det gamle. Om sitt nye jeg taler han f.eks. slik: "det jeg hater, gjør jeg", "men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg", "viljen har jeg"..., "det gode jeg vil, gjør jeg ikke", "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", osv. Gjennom disse ordene ser vi hans nye "jeg", det mye menneske, trer fram. Og det er dette "jeg" han holder fram som sitt eget rette jeg.

 

Om sitt gamle "jeg" taler han slik: "jeg er kjødelig, solgt under synden", "det jeg hater, gjør jeg", "jeg vet at i meg, det vil si, i mitt kjød, bor det ikke noe godt", "det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, gjør jeg". Her skiller apostelen tydelig mellom det gamle og det nye "jeg", som mellom to mennesker i samme person. Da blir det i sannhet vanskelig å finne tilsvarende hos en u-gjenfødt. Og da blir det også tydelig hva han mener med "det indre menneske". Som allerede sagt, så er tydelig nok lysten til Guds lov noe ganske annet enn at den naturlige samvittigheten kjenner på lovens krav, eller at fornuften kjemper mot enkelte ødeleggende laster. For dette er, som vi sa, ikke annet enn egennytte. Det er ikke hat til selve synden, men bare til noen ubehagelige følger. Over alt i Skriften ser vi at i vår natur finnes det ikke noen kjærlighet til Gud og hans lov. I kap.8 sier Paulus at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det". Skulle så denne apostelen samtidig mene at det skulle finnes kjærlighet til det gode og noen fryd over Guds lov, hos de u-gjenfødte? Eller hos den utslitte lovtrellen, som han i vårt kapittel har sagt bare opplever syndige begjær gjennom loven?

 

Å fryde seg i Guds lov, eller ha lyst til Guds lov, brukes over alt i Skriften som kjennetegnet på troende og frelste mennesker. "Salig er den mann...som har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt" (Sal 1:2). "Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud" (Sal 112:1). Og han som var "en mann etter Guds hjerte" sier: "Jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem". "Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den". "Herre, din lov er min lyst" (Sal 119:47, 97, 174). Nå vitner altså Skriften om at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud" og "har ikke evne til å bøye seg inn under Guds lov", og at de som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" er kjennetegnet på et frelst og hellig menneske. Skriften vitner også om at det naturlige menneskes indre nettopp er den forgiftede kilden som alt ondt strømmer ut fra. Og Paulus taler i vår tekst om et indre menneske som strider mot kjødet (og "kjødet" inkluderer også alt ondt i vårt indre). Igjen spør vi: Hvordan skulle det da kunne være et u-gjenfødt menneske Paulus har skildret her? Skulle det virkelig bare være en vantro lovtrells opplevelse som ble skildret her?

 

Men her er ennå et vers i teksten, som ganske kort avgjør spørsmålet. Det er det tjuefemte. I v.24 klager Paulus: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Men så bryter han ut i v.25: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Se på dette: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre!" Dette kan da ikke være en død og vantro synders fryderop! Kunne apostelen, med et slikt utrop, ville skildre en lovtrell som ikke kjenner Kristus, eller tror på ham? Paulus sier at "Ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd". Her takker han så Gud "ved Jesus Kristus, vår Herre". Skulle dette også være en u-gjenfødt lovtrells ord?* Nei, her er det helt klart den gjenfødte apostelen selv som taler. Og deretter tilføyer han, som en oppsummering av alt den han har sagt tidligere: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød".

 

*

Selv de som mener at i hele denne delen av kapitlet er det en lovtrell som taler, har innsett at i disse avslutningsordene er det Paulus som taler om seg selv. Men hvordan kan de så holde fast på at i det øvrige tales det bare om hvordan en lovtrell har det? Jo, det gjør de med en begrunnelse som er nesten utrolig. De sier at her gjør plutselig apostelen et sprang fra sin skildring av lovtrellen, til sin egen salige stilling som fri fra trelldommen. Men, sier de, han går senere i samme vers, tilbake til sin skildring av lovtrellen, når han tilføyer: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Men fremdeles står det altså "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn". Så mener de altså at dette siste skal være en annen persons ord, enn den som "takker Gud ved Jesus Kristus". Slik skulle altså apostelen, uten å opplyse et eneste ord om dette, ha blandet sammen de som har liv i Gud, og lovtrellene. Har vi lov å fortolke en inspirert apostels ord på den måten? Men disse har til og med kjent noe av det usannsynlige i måten de tolker på, så de omsider har stilt spørsmål ved om ikke det kan være en eller annen feil i teksten. Burde ikke takksigelsen til Gud ved Kristus ha kommet etter at lovtrellen sluttet å tale? "Men", sier en av disse lærde, "når ingen håndskrift gir noe signal om at der er noen feil i teksten, må vel rekkefølgen på versene være riktige, slik vi har dem". Så mye strev og uro har de hatt, bare fordi de har tolket hele avsnittet (v.14-25) i strid med tekstens klare budskap, og tilegnet en lovtrell disse ordene, mens apostelen hele veien sier "jeg" (og gl.sv.: "så tjäner jag nu själv Guds lag med anden, men syndens lag med köttet").

 

Det er særlig det siste de støter an mot, de som ikke vil forstå at det er to naturer som strir mot hverandre i det mennesket som er født på ny. Og uttrykket blir ennå mer støtende når de oppfatter "kjødet" bare som utvortes, syndige gjerninger. Tidligere har vi sett at det er ikke det apostelen mener med "kjødet". En bør derfor legge merke til at Paulus sier ikke at han tjener syndens lov "med mine gjerninger", men "med mitt kjød", som står for sjelens innerste vesen, som alt sammen ble fordervet ved Adams fall. Kjødet tjener jo synden, selv om det ikke får bryte ut i gjerninger. I tillegg er heller ikke alle de helliges ord og gjerninger syndfrie. Men det er ikke det det tales om her. Her sier bare Paulus: "kjødet". Og at dette går sin egen vei, eller er etter sin natur i syndens tjeneste. Lovtrellen tjener aldri Guds lov med sin ånd. Det har vi sett tidligere. Han har aldri lyst til Guds lov, men får tvert imot bare mer syndig begjær, jo mer han presses og drives av loven. Så burde vi også kunne være overbevist om at det er den samme som priser Gud ved Jesus Kristus, som også tjener Guds lov med sitt sinn. Men det er også den samme som bekjenner at han med sitt kjød tjener syndens lov.

 

Andre steder ser vi Paulus bekjenner at han bærer på et slikt kjød, så han måtte "legge tvang på sitt legeme og holde det i trelldom", slik at han som forkynte for andre, ikke selv skulle "bli forkastet", slik han uttrykker det i 1Kor 9:27. I 2Kor 12 taler han om da han "ble rykket inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales", og hvordan han selv da ikke var mer renset i sitt kjød, enn at han - den hellige apostelen - kunne "bli hovmodig". Og for at han ikke skulle "bli hovmodig" trengte han en tukt som han skildrer slik: "en torn i kjødet, en Satans engel til å slå meg, så jeg ikke skal bli hovmodig". Her legger vi altså merke til at på tross av all den store nåde denne apostelen hadde opplevd, og på tross av all den lidelse han hadde hatt, så var alt dette ikke nok til å døde en så stor synd som overmot. For å holde den nede trengtes fremdeles denne spesielle tukten. Når vi ser alt dette, vil vi nok innse at den synden som bodde i ham var så alvorlig for ham, at han for egen regning meget vel kunne klage som vi har sett i dette kapitlet.

 

Men vi skal også merke oss at det er midt i sin klage over syndens makt, at han også taler om det hellige sinnet og lysten til Guds lov, som han hadde etter sitt indre menneske. Likeså at han aldri bruker uttrykket "indre menneske" om noe som ligger i den falne naturen. Bare om "det nye mennesket, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet". Ja, han skiller så merkbart mellom de to jeg-ene i seg, som mellom to mennesker. Til slutt bryter han ut i sukk etter forløsning, og i lovprisning til Gud ved Jesus Kristus, vår Herre. Dermed viser det seg om igjen og om igjen at alt dette ikke handler om en u-gjenfødt lovtrell - en utleggelse som også vil stride mot tekstens klare budskap, hvor apostelen hele veien sier "jeg", og "så tjäner jag nu själv Guds lag med anden men ...."(v.25).

 

Hele denne striden kunne vært unngått hvis man hadde tenkt etter hva Paulus sier et annet sted. I Gal 5 taler han klart om det samme som i dette kapitlet, når han sier at "kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet....for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Etter at han har formant de kristne til å "stå fast, og ikke nok en gang la seg binde under trelldommens åk", tilføyer han: "For dere, brødre, er blitt kalt til frihet. Bruk bare ikke friheten som en anledning for kjødet", "for kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Og disse to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Det er jo helt og holdent det samme som sies i vår tekst, v.15 og 19. Og dette sier han til de "brødre" som han formaner til å stå fast i troens frihet.*

 

*

For dem som fatter, og makter å holde fast på, det ordene selv sier, er dette tilstrekkelig. Men for de som er svake og avhengige av menneskers vitnesbyrd, kan vi tilføye at det ikke bare er de mest kjente og ansette lærere, som f.eks. Augustin, og alle reformatorene: Luther, Melanchthon, Kalvin m.fl. som har forstått vår tekst slik som den lyder, altså at det er apostelens eget vitnesbyrd om sitt liv som gjenfødt. Men også blant de nye lærde tolkerne har de mest opplyste tolket det like ens. Her må spesielt nevnes dr.Filippi. Ved prestemøtet i Gøteborg 1859 holdt biskopen fram at hans utlegning av Romerbrevet var den beste. I den utlegningen leser vi den mest utførlige dokumentasjonen for at Paulus her taler om sin egen erfaring som benådet apostel. Og det er vel verdt at vi legger merke til sannheten også på dette punktet, spesielt i en tid som denne, da vi f.eks. av og til møter "syndfrihetslære", og får erfare hva det fører til når en glorifiserer de hellige.

 

Etter at vi dermed har tatt for oss hovedtemaet i den teksten vi har foran oss, v.14-25, vil vi nå ta for oss selve ordene, og se nærmere på dem.

 

14: For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden.

Her gir apostelen oss ennå en grunn til hvorfor loven ikke kan ha noen annen virkning på vår natur, enn den som er nevnt foran. I v.7-13 har Paulus bevist at loven ikke virker hellighet. Den vekker tvert imot synden til liv og til virksomhet, og fører til døden. Men dette er likevel ikke lovens skyld. Den er jo "hellig og rettferdig og god". Nei, den egentlige årsaken til dette ligger i synden som bor i oss. Alt dette oppsummerer han nå i denne korte bemerkning, at "loven er åndelig, men jeg er kjødelig". Og i de versene som følger, underbygger han dette ved vitnesbyrd om hvordan han selv opplever det. I dette fjortende verset taler han da om menneskenaturen generelt, i dens forhold til den guddommelige loven. Han taler om kjødet, som er det samme både hos de gjenfødte og hos de u-gjenfødte.

 

For vi vet, sier Paulus. Dette "vi" kan bare gjelde dem som gjennom egen erfaring har lært at "loven er åndelig". Andre forstår ikke dette. Før han ble vekket opp hadde han selv også alltid tenkt at loven bare krevde gjerninger, og kunne oppfylles ved gjerninger. Nå hadde han, som alle Guds barn lært noe annet. Nå vet vi at loven som er utgått fra Gud, og er Ånd, også krever fullkommen renhet og hellighet i vår ånd, ja i hele mennesket; vårt hjerte, våre tanker og begjæringer. Men dette vet bare de som tror. Når et menneske er vekket opp, men ennå ikke født på ny, kjemper han mot åpenbare synder. Nå får han også kjenne de onde begjærene bare sterkere. Men selv på dette stadiet ser og kjenner han ikke mye til lovens åndelige krav; den kjærlighet og hengivenhet vi skylder Gud. Dette fatter vi først når vi ved troen har sett og smakt Guds kjærlighet, og loven ved Den Hellige Ånd er blitt skrevet inn i hjertet. Da kjenner vi at loven er åndelig.

 

Loven er åndelig. Som nevnt taler dette ikke bare om hva som er lovens opphav og dens eget vesen, som gitt oss ved Guds Hellige Ånd. Nei, det taler også om at nettopp på denne bakgrunn krever den også menneskenes ånd, krever en hel og sann hellighet. Nettopp fordi Gud er hellig, må også menneskene være hellige (3Mos 19:2). Kristus sier: "Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet" (Joh 4:24). Dette bør vi huske godt på så lenge vi lever. Vi må huske at Guds hellige lov ikke er fornøyd bare med utvortes tjenester. Den krever hellighet i vår ånd, og hjertets villige lydighet og kjærlighet. Ser vi bare på utvortes gjerninger, blir vi hyklere og fariseere. Men kjenner vi at Guds øyne følger selv hjertets innerste tanker, skjulte motiver og tendenser, da vil det alltid føre til at vi blir stående som fattige syndere overfor loven.

 

Hvis Paulus bare hadde sett et livsmønster i loven, en leveregel for ord og gjerninger, så ville han fortsatt som da han var fariseer; kunne regne seg som rettferdig og god. Men nå lærte han at loven er åndelig, og strakk seg til de mest skjulte lystene i hjertet hans. Og da oppdaget han så stor motstand i seg overfor de hellige budene og alt det de angrep hos ham. Da gikk det som han uttrykte det tidligere i kapitlet: "synden ble vekket opp til liv", "og jeg døde". Denne virkningen har loven fremdeles, og alltid, når Den Helliges øyne får trenge inn i hjertets dyp, så vi merker at i sin lov krever han sannhet og hellighet i vårt indre. Når vi merker at den forbyr ikke bare det minste ytre avvik fra hellighetens rettesnor. Den avdekker hvert skjult og "hemmelig" rom i det bedragerske hjertet, og fordømmer alt som ikke er rett, sant og hellig. Slik er Guds lov: Den er åndelig! Tenk da hvordan den må virke, når den begynner å bearbeide, og går inn i en kjødelig natur.

 

men jeg er kjødelig. Ordet "kjødelig" på dette stedet betyr egentlig "av kjøtt", "sprunget ut av kjøttet"*, og derfor av naturen kjødelig. Legg da merke til det som vi får klart belyst gjennom denne sammenstillingen: Loven er åndelig, d.v.s. sprunget ut fra Den Hellige Ånd, og har derfor åndelige krav. Men jeg er kjødelig, d.v.s. sprunget ut fra kjødet, og derfor kjødelig av legning. Kan der bli annet enn strid og nød, når en sånn lov angriper en sånn natur? Det er apostelens hovedtanke i dette verset.

 

*

Der er noen som mener at Paulus her ikke kan kalle seg selv "kjødelig", når han i kap 8:5-9 beskriver de kjødelige som de som ikke har Ånden, som kjødelige i sitt sinn, og derfor ikke kan tekkes Gud. Men da må vi minne om at kap 8 har helt andre uttrykk for kjødelig, og en helt annen mening enn her. Det vet alle de som leser grunnteksten. Mens vår tekst i de sikreste håndskriftene har ordet sarkinos, som egentlig betyr "av kjøtt", og altså av naturen kjødelig, så har Rom 8:5 hoi kata sarka ontes, "de som lever etter kjødet".

 

Ordet "kjødelig" betyr altså på ingen måte at han ikke var født på ny, men taler bare om den naturen han bar på. Hver eneste kristen er i denne forstand kjødelig, altså i seg selv, av naturen. Alle hans naturlige krefter og tendenser er fulle av synd. At Paulus også bruker uttrykket "kjødelig" om gjenfødte kristne kan hvem som helst se av 1Kor 3:1-3. Der sier han til sine "brødre" i Korint: "Når det er misunnelse, strid og splittelse mellom dere, er dere ikke da kjødelige og lever på menneskelig vis? For når én sier: "Jeg hører til Paulus," og en annen: "Jeg hører til Apollos," er dere ikke da kjødelige?" Og på samme stedet kaller han dem likevel "småbarn i Kristus" (v.1) som han må gi melk (v.2).

 

Men ordet "kjødelig" har ikke nøyaktig samme mening som i 1Kor 3. Korinterne var nemlig kjødelige sammenliknet med eldre og mer befestede kristne. Men i vår tekst kaller han seg selv kjødelig som motsetning til den åndelige og hellige Loven. Og i denne sistnevnte forstand er alle kristne, og på alle stadier, kjødelige. Overfor Ånden står de alle også i sin gamle adamittiske natur, som er full av syndens gift. Så lenge de er på jorden, bor fremdeles Adam i dem. Han kalles "det gamle mennesket, som blir fordervet ved de forførende lyster" (Ef 4:22). Hos Guds barn er nok det gamle menneske korsfestet. Men det er ikke dødt. Det rører ofte så voldsomt på seg, at vi kjenner meget godt at vi av naturen er kjødelige.

 

solgt under synden. Dette er et av de uttrykkene man har ment Paulus ikke hadde kunnet brukt om seg selv, eller om de som er født på ny. Men da tolkes dette uttrykket feil. Vi ser jo at det står som en tilføyelse til "men jeg er kjødelig", og taler åpenbart fortsatt om vår medfødte natur. I syndefallet ble alle mennesker "solgt under synden". Vår natur kom under et ondt overherredømme, på samme måte som en slave kom under sin herres totale herredømme. Og skal jeg tale om meg selv, når det gjelder hva jeg er etter min natur, så må jeg si jeg er solgt til trell under synden - selv om jeg også har et annet jeg, er et annet menneske som er virkelig fri i Kristus (Joh 8:36). Men dette siste er også noe vi merkbart erfarer. I den nye fødselen har de kristne også fått en ny natur, og deres gamle menneske er korsfestet. Men, som vi sa, er den ennå ikke helt dø. Og i samme grad som den ennå lever, er menneskene ennå under syndens tvang. De er ikke så fullstendig frie at de kan gjøre alt det gode som de vil. Deres største ønske er å få være helt fri fra alt syndig. Men så lenge de altså ikke kan det, må de bekjenne at de er under tvang. Også her blir bekjennelsen alltid: "Jeg er solgt under synden".

 

Men vi må ikke glemme at her taler Paulus om hvordan han i seg selv, av naturen, står overfor den hellige og rettferdige og gode loven, som nå hadde fått makt i hans samvittighet. Og jo mer nåden er virksom i en sjel, desto mere vár og "nøyeregnende" blir samvittigheten. Da kunne han ikke unngå å måtte bekjenne: "Jeg er kjødelig, solgt under synden". Loven krever at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av all vår makt, og av hele vår forstand, og at vi skal elske vår neste som oss selv. Men overfor slike krav kommer hvert eneste menneske til kort, selv i sin beste tilstand, og med sine aller beste tanker og gjerninger. Da må de erkjenne at de er "kjødelige, solgt under synden". Selv de mest benådede kristne oppnår bare et visst mål av lydighet og hellighet. Den som altså har nådd det høyeste målet, har m.a.o. ennå ikke oppnådd det fullkomne. Det mangler det ennå mye på. Og hva er så grunnen til at en kristen ikke kan komme lenger enn til en viss grad av fullkommenhet, og altså ikke kan oppnå å bli fullkommen? Bare at hans medfødte natur, synden som ennå bor i ham, hindrer ham.

 

Men synden har ikke herredømme over ham. Den kan ikke lenger beholde ham på hans gamle vei; selvsikkerhetens, vantroens og ugudelighetens vei. Nå går livet hans i en helt ny retning. Det er nå "ikke en vandring etter kjødet, men etter Ånden" (kap.8:4). Men synden kan altså ennå utrette så pass, at en kristen ikke kan komme så langt i lydighet og helliggjørelse som han vil. Han kan ikke oppnå den fullkommenhet han så inderlig ønsker. Og alt dette understreker jo at han er ikke fullkommen fri, men hindres ennå, på et vis, av synden. De som ikke fatter dette, men mener at en rett kristen må være fullkommen fri til å gjøre det gode som han vil, de bruker f.eks. Kristi ord til jødene i Joh 8:36: "Hvis Sønnen gjør dere fri, blir dere virkelig fri". Men når det gjelder dette ordet, må de først merke seg sammenhengen det blir talt i. Den viser at "virkelig fri" tales som motsetning til tilhørernes falske bekjennelse av sin frihet (v.33). Det taler ikke om en frihet som Kristi frigjorte disipler ennå aldri har hatt her på jorden.

 

Hvis Kristus hadde ment at hans rette disipler skulle være fullkommen fri fra synden - hvorfor skulle han da, i den eneste bønnen han lærte dem, og som de dermed alltid skulle be, også ta med dette: "Forlat oss vår skyld" - ? Hvorfor skulle han da, i det nådemåltidet han innstiftet nettopp for sine rette venner, tilby dem akkurat denne trøsten: "som utgytes for mange til syndenes forlatelse"? Eller skulle vi stadig måtte fortsette å be om forlatelse for de syndene vi har bekjent, og som vi tror allerede er forlatt?

 

Men når vi nå slår fast at vi ikke blir fullkomne i lydighet og helliggjørelse, hvor mye vi så strever med det. Da må vi bekjenne at vi er ikke ennå fullkommen fri, men i vår natur solgt under synden. For ellers er det jo all grunn til å spørre: Hvorfor er du ikke fullkommen hellig? Sier du da: Jeg tar det ikke alvorlig nok. Så svares det: Men hvorfor gjør du ikke det? Sier du: Jeg er ikke nidkjær og inderlig nok i min bønn. Så svares det: Hvorfor er du ikke det? Sier du: Jeg tar ikke imot Guds nåde slik jeg skulle. Så svares det: Hvorfor gjør du ikke det? På alle slike spørsmål vil du til slutt ikke finne annet svar enn dette: "jeg er kjødelig, solgt under synden". Og den allmektige Gud vet best hvorfor han ikke utfrir oss fra syndens rot, fra selve naturen, straks vi fødes på ny - men bestemte at vi hele vår prøvetid på jord skal måtte kjempe mot syndens makt.

 

På apostelens innstendige bønner svarte han bare: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Men det er på denne måten at bare Gud og hans nåde får hele æren. På denne måten er det synderen og frelseren, den syke og legen, fåret og hyrden, alltid blir holdt sammen. Ja, på denne måten er det vi dypt og merkbart får erfare hva vi er frelst og forløst fra, så vi skal huske det i all evighet, og på den bakgrunn dobbelt salige synge den evig nye sangen: "Verdig er du til å få ære og pris og velsignelse, for du ble slaktet, og har med ditt blod frikjøpt oss til Gud".

 

15: For det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.

Med eksempler fra sin egen erfaring belyser Paulus nå det han nettopp har sagt om sin natur; at han er "solgt som trell under synden".

For det jeg gjør, forstår jeg ikke. Hva dette betyr, forstår vi spesielt av det han tilføyer: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke" osv. Meningen er nemlig at jeg handler ikke klart bevisst. "Jeg formørkes (i forstanden), jeg rives med (i fristelsens virvel), og er ikke klar over at jeg blir bedratt" (Krysostomus). Disse tekstordene er andre ganger oversatt slik: "Jeg godkjenner ikke det jeg gjør, jeg gir det ikke min støtte". Men selv om dette også dekkes av tekstordet, og i sak er riktig, så er det likevel ikke en helt riktig oversettelse. For det betyr egentlig: "Jeg kjenner ikke, jeg vet ikke, hva jeg gjør". Derfor er meningen helt sikkert denne: Jeg synder ikke klart bevisst, eller som noe jeg egentlig vil. Jeg blir rett og slett en gåte for meg selv. En fremmed, de onde begjærenes makt, bortfører meg mot min vitende og vilje, som for øyeblikket er totalt tåkelagt. Jeg bortføres til å gjøre det jeg avskyr.

 

Det er jo et kjennetegn for alle Guds barn, som nå har Den Hellige Ånd i hjertet, at de ikke vil synde. De er ikke innstilt på å gjøre noe som strider mot sin Gud. Men de overraskes av fordervet som bor i dem, og dets blinde drifter. Derfor angrer de også synden, og fatter ikke hvordan de kunne finne på å gjøre slikt. Det er dette som ligger i tekstens ord: "det jeg gjør, forstår jeg ikke".

 

For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Dette er alle Guds barns dypeste hjertesukk: "Det jeg vil, det gjør jeg ikke". Ved Guds nåde har jeg fått en ny og hellig lyst til Guds lov, men kan likevel aldri oppfylle den - ! Ja, det går så ille at jeg til og med "gjør det jeg hater". Det stiger uendelig mye klage, angst, gråt og sukk opp fra alle Guds barns hjerter og bønnekroker, over denne sørgelige tilstanden. Det er altså to forhold i dette komplekset: Først: at jeg ikke gjør det gode som jeg vil*. Og for det andre: at jeg til og med gjør det onde som jeg hater. Det var ikke noe jeg heller ville, enn å være fylt av Guds kjærlighet, at jeg elsket Gud så jeg hadde all min glede og fryd bare i ham. Men titt kjenner jeg meg isteden så kald overfor Gud, og dratt mot små jordiske ting, så jeg blir redd.

 

Ordet "vil" betegner her ikke dette avmektige, svake bifall til det gode, som kan finnes hos den naturlige fornuften og samvittigheten. Nei, Paulus mener her det nye menneskets hellige, alvorlige lyst til det gode. For det første ser vi "hate", avsky, settes opp som motsetning. Og for det andre forklares denne viljen i v.22 med å "fryde seg i Guds lov etter det indre menneske". Det er altså Guds Ånds verk, en hellig og alvorlig vilje. Det er altså en helt annen mening med verset vi har foran oss, enn hedningens kjente uttalelse: "Jag inser och gillar det goda, men føljer det onda". For med det gav han jo bare uttrykk for at fornuften innså grov sanselighet. Det hadde ingen ting å gjøre med Åndens strid mot kjødet. Se mer om dette under v.14.

 

Jeg ville virkelig gjerne være alvorlig i anger, bønn og helliggjørelse. Ville ha et ydmykt, sønderknust hjerte som så på synden likeså avskyelig som den virkelig er i Guds øyne. Jeg ville gjerne ha en ekte, dyptgående erkjennelse av hvor mye det har kostet min Frelser å kjøpe meg fri fra syndens og lovens forbannelse. Men jeg er og gjør ikke det jeg vil. Jeg kjenner tvert imot ofte helt motsatte ting i hjertet. Det var ikke noe jeg heller ville, enn at jeg kunne frykte og elske Gud og sette all min lit bare til ham. Ikke noe jeg heller ville enn at jeg aldri fryktet for annet enn å skulle synde mot ham. At jeg tok alt, både søtt og bittert, som sendt av ham. Og at jeg kunne hvile i at ikke noe kan hende meg uten at han har sendt det.

 

Men titt er jeg så selvsikker, så hard og lettsindig at jeg ikke tenker på Gud i det hele tatt. Kjenner hverken frykt eller tiltro overfor ham, men ser bare på meg selv og på andre mennesker. Det var ikke noe jeg heller ville, enn at jeg alltid kunne prise og bekjenne Kristus, være varm i bønnen og tørste etter Guds ord. Men titt er jeg derimot treg og feig i bekjennelsen. Ofte kall og uoppmerksom i bønnen og Ordet. Det var heller ikke noe jeg ønsket mer enn alltid å ha en varm og virksom kjærlighet til alle mennesker. At der jeg er satt, som far, mor, barn, arbeidsgiver eller ansatt, fikk være det jeg skulle, trofast og pliktoppfyllende. Og at jeg alltid måtte være snill, saktmodig og ydmyk overfor alle mennesker, fri for onde begjær osv. Men jeg må titt kjenne på det motsatte av alt dette; jeg gjør ikke det jeg blir satt til, kjenner på hissighet og irritasjon overfor medmennesker. Kjenner overmot og stolthet, urene lyster og begjær.

 

Det var ikke noe jeg heller ville enn å elske min neste, så jeg uten den minste misunnelse eller misnøye, alltid kunne forsøke å gjøre alt til det beste for ham. Men ofte må jeg kjenne på det motsatte; likegladhet med hvordan det går ham. Ja, til og med misunnelse når jeg ser han opplever lykke og ære. Jeg ville så gjerne alltid være våken og sterk i kampen mot det onde. Spesielt at jeg hadde en mye sterkere og alvorlig vilje til alt godt. Men her kjenner jeg på alle områder at det skorter. Jeg kjenner at jeg er vinglete og svak. Kort sagt: "Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke".

 

Men Paulus sier til og med at "det jeg hater, det gjør jeg". Min sykdom er ikke bare at jeg lider av unnlatelses-synder eller mangelsykdomer, når det gjelder å gjøre det gode. Nei, jeg gjør til og med det onde som jeg hater. Men dette må da være for sterkt til at det skal være apostelen selv som har sagt det i sin gjenfødte tilstand? Ja, det synes vi kanskje alle sammen. La oss da se hva Skriften selv sier. Tidligere har vi allerede latt oss overbevise om at apostelens ord må tas nøyaktig som de lyder. Det vil si at han taler om seg selv. Nå vil vi også minne hverandre om noen få eksempler fra apostelens eget liv og noen andre hellige.

 

Spørsmålet er altså om Paulus kunne komme til å "gjøre det han hatet". Feighet og motløshet i sin aposteltjeneste har f.eks. sikkert vært noe han hatet av et oppriktig hjerte. Han ville sikkert aller helst ha en så stor og sterk tillit til Gud at han aldri kunne frykte for noe menneske. Likevel bekjenner han selv at da han var i Korint, der han ble dratt fram for domstolen, var det "i svakhet, i frykt og i stor beven", så Gud måtte åpenbare seg for ham, og styrke ham med disse ordene: "Vær ikke redd, men tal og ti ikke, for jeg er med deg, og ingen skal angripe deg eller skade deg" (1Kor 2:3, Apg 18:9,10). På linje med andre synder hatet sikkert Paulus også egne storhetstanker. Likevel bekjenner han i 2Kor 12 at han kjente på denne forferdelige synden i hjertet, etter at han hadde hatt den store opplevelsen som omtales der. Det gjorde at Gud måtte gi ham "en torn i kjødet, en Satans engel til å slå ham, så han ikke skulle bli hovemodig". Hvis en apostel kjenner på hovmod, må det vel være noe av dette han skildrer med at han "gjør* det han hater".

 

*

Vi må holde klart for oss at ordet "gjøre" her ikke bare sikter på utvortes gjerninger, men også på hjertets synder. De som ennå ikke har opplevd lovens åndelige krav, tenker bare på utvortes gjerninger. Men i dette kapitlet har Paulus vitnet om hvordan han hadde lært at selve begjæret også er synd. Og ordet "gjøre" her, betyr langt fra det samme som når Johannes sier: "Den som gjør synd" (1Joh 3:8, 9), som er bevisst, som synder selvvalgt. For Paulus sier jo her: "Det jeg hater, det gjør jeg".

 

Apostelen Peter hadde sin Herres vitnesbyrd om at han var lært av Gud (Mat 16:17), at han hadde den rette tro (Luk 22:32), var "badet" og "ren over det hele" (Joh 13:10). Og han elsket sin Herre så sterkt at han i sin nidkjærhet for ham var den eneste som trakk sverdet mot en bevæpnet flokk soldater. Selvfølgelig hatet han også feighet og løgn, og kunne ikke tenke seg å fornekte sin Herre. Men det var denne Peter som gikk ut og "gråt bittert" da han hadde falt akkurat i disse syndene. Da hadde han "gjort det han hatet". Den samme Peter hatet ganske sikkert også hykleri. Men Paulus forteller i Gal 2 at i Antiokia hyklet Peter, så Paulus måtte irettesette ham i alles nærvær. Dette skjedde altså med Peter lenge etter den velkjente pinsedagen, da han var blitt fylt av Den Hellige Ånd. I sannhet hadde Peter nå gjort det han hatet.

 

Og la oss se på Job. Gud sier selv om ham at "det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde" (Job 1:8). I Esek 14:14 stiller Gud selv Job ved siden av to av de mest kjente hellige Guds menn. Og likevel, da påkjenningene ble for store, gjorde han det han hatet. Opprørt forbannet han den dagen han ble født, og anklaget Gud. Men legg merke til hvordan han senere angret dette, og sier: "Jeg har talt om det jeg ikke forstod....derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske". Den gudfryktige Job hadde altså gjort det han hatet. Og David, en "mann etter Guds hjerte", hatet alt som stred mot Guds hellighet. Det kjenner vi alle til. Vi kjenner også til hvilke forferdelige synder han falt i. Så finner vi da også salme etter salme hvor han klager over sine synder, og frykter for Guds vrede. Han gjorde sannelig det han hatet.

 

Men selv om du ikke faller i de samme store syndene som Job og David, så har du sikkert mange synder i tanker og ord, som du angrer. Hvor finnes det mennesket som er fullkomment, "som ikke snubler i ord" (Jak 3:2), som ikke, liksom Moses, noen gang "taler tankeløst med sine lepper" (Sal 106:33) i utålmodighet, i sinne, eller i ubetenksomhet, og som han så senere angrer? Straks han ser Guds herlighet, roper den hellige profeten Jesaja: "Vé meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper". (Jes 6:5).

 

Slik er de virkelig hellige, her i livet. Og vi har nå bare tatt fram de største og herligste blant dem. De som var så fylt av Ånden at alt det de talte og skrev i Herrens navn var Guds eget ord. Det stadfester Paulus med disse ordene: "Dere tok imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord". Selvsagt skulle den samme Ånden også herske i hele deres liv og vandring. Og likevel var heller ikke de feilfrie i sine gjerninger. Hvem våger da et eneste øyeblikk å slippe slike tanker til; - at han skulle være mer fullkommen og hellig enn disse største Guds vitner på jord? Etter det vi har sett av Skriftens vitnesbyrd må en slik sjel være i en forferdelig villfarelse, hvis han tror han er så hellig at han ikke "gjør det han hater".

 

Riktignok skjer det vel at et Guds barn også kan inntas av slike villfarelser i den første tiden etter han er blitt frelst, med store åndelige opplevelser og sterke følelser (1Joh 2:13-14). Da kjenner de ikke alltid så mye til syndens makt, og den nyfødte troen skjermes for de sterkeste angrepene. Men uansett om det er et Guds barn som inntas av slike forførelser, eller det er u-gjenfødte, så er det alltid farlig. Og det er umulig at en slik holdning i lengden kan leve sammen med en oppriktig og våken ånd. Hvis en kristen ikke kjenner at han gjør det han hater, så kommer det bare av at han sover og har glemt hvordan han burde være og gjøre. Har Herrens Ånd virkelig fått gjort lovens åndelige krav hellige og alvorlige for sjelen din, så alt det som rører seg i deg fanges av flomlyset - - ? Har du virkelig opplevd dette, og samtidig vet du aldri om at du gjør det du hater? Vi kan jo knapt be Fader vår, eller lese ett eneste kapittel i Den Hellige Skrift, uten at kjødet vårt forstyrrer vår ånd med alle slags angrep. Jeg hater at tankene mine farer hit og dit, jeg hater min likegyldighet og egenkjærlighet, jeg hater hissighet og misunnelse. Men dermed er jeg ikke fri fra disse onde tilstandene.

 

Så er det virkelig alle helliges tyngende erfaring, at "det jeg hater, det gjør jeg". Hver eneste kristen bærer sannheten om disse ordene i sitt eget bryst, og gjennom hele sitt liv. Og jo mer Guds barn får vokse, får mer lys og helliggjørelse, jo mer vemmes han over seg selv, som av naturen er "kjødelig", "solgt under synden". Alltid hindres han i løpet av dette fordervet som omgir ham. Nei, det å oppleve at synden bor i oss er langt fra uforenlig med å være et gjenfødt menneske. Tvert imot må vi som gjenfødte mennesker bare oppleve den som er sterkere, jo mer vi blir helliggjort. Jo mer følsomme vi er, desto dypere kjenner vi smerten. Og jo mer helliggjort vi blir, desto mer plagsom blir synden for oss.

 

Menneskene ser sin egen synd,

bare i samme grad som de ser hvor hellig Gud og hans lov er - !

 

Alle som kjenner hvor hellig loven er, hvor gudgitt og nødvendig den er, og som så inderlig ønsker å følge den, forstår svært godt Paulus's sukk over synden. Det har sin grunn i den utvikling hans helliggjørelse har, hans hat til synden og hans opplevelse av Guds hellighet. Den kampen han skildrer her, mellom kjødet og Ånden, var hans største lidelser. Derfor er det han bryter ut i klage her, - en klage som ingen hørte fra ham under alle de harde forfølgelsene han ble utsatt for. Han sier: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" (sv: vem skall frälsa mig från denna dödens kropp). Teksten understøtter slett ikke de selvsikre og lettsindige menneskene, som bærer sine synder svært så lett. Heller ikke de som gjerne vil bli i synden, bare de kan unngå fordømmelsen og tro at denne teksten lover dem en slik løsning. Nei, en gjenfødt og helliggjort sjel hater synden aller mest når han får den største visshet om at han er benådet. Da får han virkelig kjærlighet til Guds lov og "hater" det onde. Men Paulus fortsetter:

 

16: Hvis jeg da gjør det jeg ikke vil, samtykker jeg med loven i at den er god.

Hvis jeg da gjør jeg det jeg ikke vil. Hva som ligger i dette, har vi forklart under forrige vers. Paulus sier at hvis jeg ikke vil det jeg gjør - men hater det onde, da samtykker jeg med loven i at den er god, eller som gr-teksten egentlig sier: "da istemmer jeg med loven" osv. Da er jeg av samme sinn som loven* og ser at den er god, når jeg selv fordømmer det onde som jeg gjør. Så har jeg av hjertet stadfestet at loven er god, og at "budet er hellig og rettferdig og godt" (v.12) (som det ble reist spørsmål om i v.7). Men jeg har dermed også vitnet om meg selv, at uansett hvor ondt og sterkt kjødet enn er, så har jeg også en hellig ånd som samstemmer med Guds Ånd, og som da også samstemmer med loven, og ser at den både er god, nødvendig og kjær. Stadfestelsen på at jeg har Den Hellige Ånd, har jeg når jeg elsker det som Gud elsker, hater det som Gud hater, og lider hver gang Guds lov fravikes. Luther sier at "det er umulig at det mennesket som lider under synden, ikke er et hellig menneske. For den ene djevelen driver ikke den andre ut". Det må være en hellig Ånd som strir mot det vanhellige.

 

*

Legg merke til ordvalget! Det er oversatt svært direkte og "gammeldags"? Men her ligger dybdene! Uttrykksformen: "Da er jeg av samme sinn som loven", avdekker selve hemmeligheten. "Da er jeg av" forteller at mitt (nye jeg's) opphav er den samme som lovens opphav. Gud har født meg ved sitt Ord og gitt sin Ånd i meg. Jeg har altså samme opphav som loven, og derfor samme ånd/"sinn" som loven. Først da ser jeg "at den er god". (oversetters tilføyelse).

 

Så skjult kan ofte nådens verk være hos Guds barn, spesielt under store og langvarige fristelser, når kjødets kjærlighet til synden får overtaket på dem. Da blir de så knust, og da har de ikke lenger klart for seg at just dette at de lider, kjemper og anfektes, nettopp vitner om at de likevel har en hellig Ånd, og i sin ånd tilhører et hellig folk. Men vi må bare holde klart skille mellom denne striden, og lovtrellens. For lovtrellen kjemper også. Men det er bare lovens trusler eller løfter som er drivkraften til trellens kamp for å avstå fra det onde. Han "hater" ikke det onde i rett forstand, eller for Herrens skyld (v.15).

 

Vår tekst taler om en sjel som virkelig "hater" det onde og elsker det gode. Dermed må en ha klart for seg at her er det tale om sannhet og virkelighet, slik en hellig apostel alltid mener det han taler. Og dermed virkelig hat til selve synden, - ikke bare egennyttig strev for å unngå syndens følger. Men et slikt virkelig hat til synden finnes ikke i vår natur. En kan ikke opparbeide det heller. Nei, det fødes av nåden i Guds barns hjerter. Men da eier en det også, slik at en elsker Guds lov og hater synden - uten å skjele til lovens trusler eller løfter. Det er "Guds sæd" sier Johannes, Guds sæd i de gjenfødte som virker dette (1Joh 3:9). Den som på denne veien får et sinn som lider under synden, han "samtykker" ganske sikkert "med loven i at den er god", som det uttrykkes i verset vårt. Og han er altså et hellig menneske, hvor full av synd og ondskap kjødet enn måtte være. Hos disse finnes det et menneske som er skilt fra synden; et nytt, hellig menneske, som ikke gjør det onde, som Paulus sier i neste vers.

 

17: Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

Nå hater jeg altså virkelig det onde og samtykker med loven i at den er god. Fordi mitt hjertes innerste lyst, min egentlige vilje, samstemmer med loven. Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det onde - for jeg elsker jo det gode. Da må det være en annen som elsker og gjør det onde. Ja, det gjør "synden som bor i meg". Slik taler Paulus her. Han skiller mellom seg selv og synden. Han sier at han, som elsker det gode, er et annet menneske enn den som gjør det onde. Den som gjør det onde, er det gamle mennesket, synden, fordervet. Det nye mennesket taler han om som "jeg". Det er det egentlige mennesket, det som er "overhodet", det han selv vedkjenner seg.

 

Dette gir oss også mye nyttig lærdom. Her er for det første ennå et eksempel som tydelig viser at vår tekst, v.14-25, ikke kan sies å gjelde de u-gjenfødte. For hvor vil de plassere dette hellige "jeg" som er skilt fra synden? Kan vel de som "lever etter kjødet" (kap.8:5,7) si: "det er ikke jeg som gjør det onde, men synden som bor i meg"? Det er ikke slik Paulus lærer om de u-gjenfødte. Så forstår da heller ikke disse noe som helst av dette verset. Og det gjør at de ofte rett og slett misbruker disse ordene: "Det er ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". De tar dette som et uttrykk for at de behøver ikke selv erkjenne det syndige forholdet*. Her lar Paulus oss nettopp forstå at han ikke er kjødelig på den måten som disse som "lever etter kjødet" (kap.8:5,9), som gir seg selv medhold i å synde. Nei, sier han, jeg har ganske visst sagt at jeg ikke kan gjøre det jeg vil, men gjør også det jeg hater. Men da er det heller ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg, som hater og fordømmer synden. Jeg, som elsker Guds lov, og vil det gode. Jeg er nå et nytt, åndelig menneske. Men jeg har en sterk fiende som bor i meg, og som skaper alle disse vanskelighetene for meg.

 

*

Derfor har også slike lærde, som har overført hele denne teksten på de u-gjenfødte, også i dette verset (på linje med flere andre i denne teksten, spesielt v.25) falt i den største forvirring. Først sier de f.eks. at dette "jeg" som her skilles fra synden, hos det u-gjenfødte mennesket er "dets vilje, som er i overensstemmelse med loven". Men de ønsker å reservere seg mot den oppfatningen at synden ikke springer ut fra menneskene, men isteden fra en makt som ligger utenfor mennesket. For i så fall ville jo mennesket kunne være uantastelig for synden. Denne oppfatningen støtter de altså ikke, og derfor sier de på samme side som det førstnevnte, at mennesket alltid selv har skylden for sin synd "fordi selve menneskets vilje er kjødelig, rettet på kjødet, overgitt til kjødets trelldom". Å motsi seg selv på den måten, antyder virkelig en vanskelig situasjon, en forvirring. Andre fortolkere "av samme skole", men som likevel finner det noe drøyt å si at de ugudeliges "vilje stemmer overens med loven", har ment at "det jeg som her skilles fra synden, er fornuften og samvittigheten". Men tenk deg at fornuftens og samvittighetens røst kunne kalles "jeg", og dette var Paulus's mening, så skulle altså en morder på grunn av disse ordene si: "Det er ikke jeg som har gjort det". For uten tvil har såvel hans fornuft som hans samvittighet mislikt handlingen hans.

 

Det ligger også en viss trøst for Guds barn i dette verset. Ikke en trøst som unnskyldning for synden, slik oppfatningen er hos de som ikke forstår dette. Men en nødvendig lærdom om forskjellen mellom Guds barns synder, som gir dem smerte, og bevisste synder. Du skal først og fremst legge merke til at dette verset ikke unnskylder synden. Men i likhet med mange andre bibelsteder, kan selvsagt et kjødelig sinn misbruke dette verset også, til sin egen fortapelse (2Pet 3:16). Men de som dette ordet virkelig handler om, Guds barn, som virkelig hater synden og dømmer seg selv, de bruker ikke dette ordet som unnskyldning for sin synd. For det første kjenner de alltid på at synden bor, arbeider og bryter ut i dem selv. Og for det andre kan de aldri si at de har våket, bedt og mottatt nok av Guds nåde til å kunne døde synden. Derfor faller alltid skyld og ydmykelse på meg selv. Begynner jeg derimot å unnskylde synden min, da er den straks blitt noe jeg selv bevisst har gjort.

 

Det er tvert imot ved at jeg erkjenner min synd og dømmer meg selv for syndens skyld, at jeg beviser at jeg av et sant hjerte kan si: "Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Og den trøsten bør alle Guds barn kunne ta til seg av dette ordet: At de ser hvordan Paulus skiller mellom de gjenfødtes synder - og bevisst synd. Og de skal vite at det mennesket som av hjertet kan si det vi leser i verset vårt her, ikke er en av dem som "gjør synd", og dermed skulle være "syndens trell" (Joh 8:34). De er ikke "av djevelen" (1Joh 3:8) så de ikke skulle "arve Guds rike" (Gal 5:21). De er av dem som lider, som ikke "gjør synd", men tvert imot lider under synden.

 

Det er nødvendig at vi trøstes på denne måten. For hvis vi "gjør synd", altså den bevisste synden som jeg gir min tilslutning til, da har vi ingen "del eller arv" i nådens gave. Men hvis jeg av hjertet innfor Gud kan si at det jeg lider aller mest over, det er min synd. Hvis jeg kan rekke mine hender mot himmelen og ta Den Allmektige til vitne på at det er ikke noe jeg har bedt så ofte og så inderlig om, som nettopp hjelp mot mine synder. At det ikke var noe som ville gjøre meg så glad som om jeg plutselig ble fri fra all synd. Ja, da må jeg i sannhet kunne si at det er ikke jeg som gjør det onde. For hvorfor skulle jeg frykte, gråte, sukke og be imot dette, hvis det var min egen bevisste og selvvalgte gjerning? Slik bærer altså dette verset en trøst i seg for Guds barn, som de ikke må la noen ta fra seg.

 

Men samtidig ligger det her all grunn til å frykte, våke og be. For dette farlige onde; synden, bor alltid i meg. Og når synden, den gamle slangens sæd, ennå bor i meg, så er den jo farlig nær! Da er det jo ikke et øyeblikk jeg kan være sikker overfor dens giftige påvirkning, eller voldsomme anfall. Den er alltid klar til angrep, for å fange oss helt. Samtidig som den alltid hindrer oss i det gode, og alltid påvirker oss med en søvnens, blindhetens og bedragets ånd. Å, hvor nødvendig det er at vi alltid er på vakt, våker og ber. Så ikke synden på nytt får herredømme i våre liv, og gjør oss til treller. Å, hvor nødvendig at vi alltid tvetter våre kjortler i Lammets blod, fordi vi alltid er ureine i oss selv. Så vi ikke skal synke fullstendig ned i vantro og fortvilelse!

 

Men så går vi videre i teksten. I v.15-17 har nå Paulus med sine vitnesbyrd fra egen erfaring bevist og forklart hva disse ordene sier oss: "men jeg er kjødelig, solgt under synden" (v.14). Så fortsetter han med å gjenta og understreke dette med de samme ordene i de tre versene som følger. Mest med tanke på de siste ordene i vårt siste vers: "men synden som bor i meg", sier han nå:

 

18: For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv.

For jeg vet. Det Paulus her sier at han vet, det visste han ikke bare fordi han var en Herrens apostel, i kraft av all den kjennskap han ved Ånden hadde til Ordet. Også som en kristen visste han det, gjennom det han selv hadde erfart. Hvert eneste menneske som virkelig kjenner seg selv, vet også det samme som Paulus her sier han vet. Og det han visste, det var at i ham bodde det ikke noe godt. Men i forrige vers har jo Paulus latt oss forstå at det bodde også noe godt i ham. Selv om synden ennå var i kjødet hans, så hadde han også et bedre, et hellig "jeg" som ikke gjorde det onde. Er der selvmotsigelser her? Nei, for at ikke noen skal misoppfatte Paulus's ord, som om han med disse ordene "i meg", skulle tale om samme "jeg" som i det forrige verset, så skynder han seg med en forklaring. Til ordene "i meg" føyer han straks til: det vil si, i mitt kjød. Han vil si at: Når jeg sier at i meg bor intet godt, så mener jeg "i mitt kjød". Da taler jeg ikke om min ånd, mitt nye menneske.

 

Nettopp ved at han tilføyer: "det vil si; i mitt kjød", så sier han jo indirekte at i hans egentlige "jeg" bodde noe godt. Og når han hele veien her bruker den hellige, "åndelige" loven (v.14) som rettesnor for godt og vondt, da må dette gode som han har som motsetning til kjødet, være av en sann, hellig og åndelig natur. Ja, når det her står som motsetning til kjødet, så må dette gode nødvendigvis være ånden; det nye mennesket som Gud har skapt. Vi ser altså at bare i denne korte påminnelsen: "det vil si; i mitt kjød", har vi tilstrekkelig bevist at her taler Paulus ikke i et u-gjenfødt menneskes navn. Men om seg selv, i sitt daværende gjenfødte og hellige liv. For hva finnes der mer i et u-gjenfødt menneske, enn bare kjød? Herren selv sier: "Det som er født av kjødet, er kjød". Tidligere har vi også sett at det Skriften mener med kjød, det er alt som finnes i mennesket fra mors liv av, med legem og sjel, med alle sanser, fornuft og hjerte. Tidlig kalte Gud hele mennesket for "kjød": "De er kjød" (1Mos 6:3). Og like etter, i v.5, ser vi hva "kjødet" er. Gud sier at menneskets tanker og hensikter var onde hele dagen lang. Det samme sier også Paulus om de u-gjenfødte: "Selv deres sinn og samvittighet er besmittet" (Tit 1:15). Men i vår tekst taler en mann som har noe virkelig godt og hellig i seg. For når han vil tale om sin gamle natur, hvor det ikke bodde noe godt, passer han nøye på å tilføye: "det vil si; i mitt kjød".

 

Men når han taler om det som bor i hans kjød, så sier han altså at der bor det ikke noe godt. Hva er det da som bor der? Det er synden (v.17). Det er en uavlatelig trang til alt ondt, og kamp mot alt godt. Ja, det står så kraftig mot alt godt, at Paulus sier at han kan ikke få gjennomført det gode slik som han vil. For han tilføyer:

 

For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv. Ordrett oversatt: "Å ville ligger meg nær" ("ligger meg for hånden", "er hos meg"), men å gjennomføre det gode, det oppnår jeg ikke". Legg merke til hva det står her: "viljen har jeg". Dette var det gode som fantes i ham, som Ånden hadde virket i ham. Dette var det som "lå for hånden". Men fullførelsen fant han ikke kraft til i seg selv. For det var dette kjødet maktet å hindre. Men meningen er absolutt ikke at han ikke gjorde noe som helst godt. Som om han liksom bare hadde en avmektig vilje. Nei, vi ser også hva som ligger i selve ordet "gjøre". Det betyr nemlig "fullføre"/"oppfylle". Det han dermed bare vil si, er at han kunne ikke gjennomføre/oppfylle det gode slik som han ville! Gjennomføringen, det å oppfylle det gode, i ånd og i gjerning, stemte ikke overens med hans vilje. Å gjøre Guds vilje, og å oppfylle den er to forskjellige ting.

 

Å gjøre Guds vilje, det er å gjøre det gode - selv om en kjenner på begjæret til det onde. Men å oppfylle Guds vilje, da har en ikke noe ondt begjær i det hele tatt, men er fullkommen ren. Og når Paulus sier at det "finner jeg ikke kraft til i meg selv", antyder han at når han lette etter det gode hos seg, da "fant" han bare at han hadde en hellig vilje. Men kraften til å gjennomføre det gode, den fant han ikke hos seg selv. Dette forholdet kjenner alle Guds barn på; hvordan vi søker og søker etter det gode, hos oss. Men finner aldri noe som svarer til vår vilje, denne nye, hellige trangen etter å gjøre det som behager Gud. Denne hellige trangen oppleves derfor ofte bare som et smertefullt savn av kraft til å oppfylle Guds vilje. Et Åndens sukk som ikke kan uttrykkes med ord, over fall og skrøpelighet (kap 8:26). Alt dette vitner nettopp om at vi "hungrer og tørster etter rettferdighet" (Mat 5:6). Ofte er det kanskje bare så vidt vi kjenner denne hungeren og tørsten. Men når vi så får nåde til å gjøre godt, da opplever vi gleden. Og det viser at det lå en slik hunger i hjertet. Men jo mer vi så opplever denne hungeren, m.a.o.; jo mer viljen til det gode vokser i oss, i takt med det lys vi får over hva loven krever, desto mer kjenner vi på hvordan vi mangler kraften til å oppfylle/fullføre det gode. Da ser vi fort at selv i våre beste gjerninger blander noe av fordervet seg inn. Eller at det blander seg inn noe halvhjertet eller falskt i utførelsen av gjerningen.

 

Det viser seg altså at det alltid er langt mellom det vi vil, og det vi makter å gjøre. Det er alle Guds barns sukk og prøvelser så lenge de er her på jorden. Men det er altså langt fra at denne mangel på samhørighet mellom vilje og fullførelse strider mot den sanne nåden. Vi må tvert imot si: Vé det menneske som gjør alt det gode som det vil. Som altså ikke har vilje til mer godt enn det han makter å oppfylle! Jo mer en kristen vokser i nåden, desto mer blir sinnet hans renset og viljen hans helliggjort. Og i samme grad vil han kjenne på kjødets urenhet og alt det han mangler i det gode. Ikke bare kjenner han stadig på synd og på fall i alt det han vil, og det han gjør. Han finner heller ikke noe som helst i seg, som er slik han ville det skulle være. Det er denne erfaringen Paulus sikter til, når han sier: "Viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv".

 

Her ville kanskje noen bemerke: Så gjelder det altså også for de gjenfødte, at de har bare en avmektig, kraftløs vilje, på linje med "de gode forsettene" som det naturlige menneske og lovtrellene så nytteløst opparbeider seg? Nei, på ingen måte! Dette er bare en misforståelse u-gjenfødte mennesker kan ha, når de bare ser "det ytre skallet" hos Guds barn. Legg merke til det vi nettopp nå taler om hvordan Gud arbeider med de hellige. De kjenner på stor svikt og avmakt når det gjelder å fullføre gjerningene etter sin nye, helliggjorte vilje. Men denne nye viljen er et så mektig Guds verk at de blir totalt forvandlet, og nye mennesker for resten av sitt liv. Den samme Paulus som klager over at han ikke makter å gjøre det gode som han vil, han er likevel gjennom hele sitt liv en stor Herrens apostel, og kan samtidig si: "Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Men jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg". Og legg også merke til her hvordan han hadde fått sin gode, hellige vilje - av "Guds nåde som er med meg". Så sier han også i Fil 2:13: "det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje".

 

Men hvis viljen er et Guds verk, da er den så visst ikke død og avmektig. Og det vitner hele apostelens liv og virksomhet om. Men i all sin kraft og virksomhet kunne han aldri "gjennomføre/oppfylle" det gode han ville. Det var slik han opplevde det etter at han hadde fått den nye viljen som så gjerne fullkomment ville oppfylle hele lovens åndelige krav. Men når han bare taler om de ytre tingene, som "å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide nød", da kan han uttrykke seg slik: "Jeg makter alt i Kristus, han som styrker meg" (Fil 4:12-13). Men han maktet derimot ikke å frigjøre seg fra fristelsen til å bli hovmodig, eller fra den tornen i kjødet som nettopp var gitt ham mot hovmodet. Han ba tre ganger om å bli løst, men måtte slå seg til ro med dette svaret: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet" (2Kor 12:9).

 

Da lærte han hemmeligheten i Guds barns styrke: "Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk" (v.10). Men selv når han gjennom erkjennelsen av egen skrøpelighet fikk Guds kraft i overflod, kunne han aldri gjøre så mye godt som den hellige, åndelige loven krevde. Når Paulus var kommet svært langt i kraft og hellig vandel, da måtte han kaste seg for Den Allmektiges føtter og rope: Herre, trekk ikke din tjener for dommen. Jeg blir fordømt, hvis jeg skal dømmes etter loven. Vi må aldri glemme at her har Paulus hele tiden blikket festet på den hellige, åndelige loven (v.14). Det er i det lyset han ser det han taler om her, at hans natur er "kjødelig", "solgt under synden", så han ikke makter å gjøre det gode som han vil.

 

Når vi nå har forsøkt å fatte selve meningen med dette verset, vil vi også se hvilke lærdommer vi kan ta til oss fra dette. Først lærer vi at "i mitt kjød bor det ikke noe godt". Og at det er stor villfarelse når noen tror at det naturlige mennesket også kan gjøre noe som er godt og velbehagelig for Gud. Fra vår første fødsel bærer vi med oss arven fra Adam. Selv de fineste naturlige egenskapene; som redelighet, omsorg for medmennesker, pliktoppfyllelse osv., er bare sminket synd. Men det vil vi aldri fatte, hvis vi ikke får nye øyer som ser den åndelige lovens hellighet. Dette at den krever ikke bare gjerningen, men hjertet. Den krever at alt skal gjøres for Gud, av kjærlighet til ham, og for å tjene ham. Da vil vi innse at selv på disse fineste egenskapene er det en stor, svart flekk; ugudelighetens flekk. Bare fordi de har sitt utspring i vår natur, og ikke gjøres for Herrens skyld, av kjærlighet til ham, og på grunn av det han har gjort for oss.

 

Alt et menneske gjør for å tjene Gud, - når det ikke har blikket festet på ham -, er bare av den grunn ugudelighet. For Gud vil at alt det hans skapte vesener gjør, skal være rettet mot ham, skal være noe de gjør for ham. Han sier jo: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt". Og dette er det største og første budet. Da bør vi forstå at alt godt som gjøres, - hvis det ikke gjøres for Gud -, er noe ugudelig. Det samme gjelder når dette er forholdet mellom mann og hustru: Hans høyeste ønske er å få hennes hjerte og kjærlighet. Hun derimot hater ham, men viser ham likevel all mulig ytre kjærlighet, og steller rundt ham på alle måter for å dekke over sitt hat til ham. Tenk hvordan det går når han oppdager skuespillet! Hva betyr da alle hennes gjerninger for ham? Det blir bare et forferdelig skuespill. Slik er all den godhet og dyd som ikke springer ut fra kjærlighet til Gud. Derfor sier Kristus at på den siste dagen skal han omtale dem som "dere som driver med lovløshet", disse som hadde gjort gjerninger som i det ytre var riktige og gode, og til og med kunne være nyttige for menneskene. Men han skal dømme dem nettopp fordi disse gjerningene ikke var gjort mot ham (Mat 7:22-23, konf.kap 10:41-42, 25:42-43).

 

Av dette ser vi at alt som bare virkes av vår natur, og ikke av kjærlighet til Gud, er forkastelig i hans øyne. Selv om det i seg selv er godt, og noe Gud har befalt. F.eks. foreldres kjærlighet til sine barn, barnas lydighet, trofasthet i ekteskapet, kjærlighet til fedrelandet, vennskap, omsorg, pliktoppfyllelse i sitt arbeid, sparsomhet, nøyaktighet osv. Alt disse egenskapene kan menneskene ha av naturen, uten at de har noen kjærlighet til Gud. Og da er alt sammen ugudelighet, for "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud" (kap. 8:7). Tenk da for en ulykkelig tilstand et menneske er i, når det ikke er født på ny! Når det, så lenge det lever, ikke er i stand til å gjøre en eneste gjerning som behager Gud!

 

Men vi skal ta med oss ennå et forhold som går dypere når det gjelder Guds barn, og er spesielt aktuelt for de som ikke har vært kristne så lenge. Når Paulus sier at "i meg ,det vil si; i mitt kjød, bor det ikke noe godt", så ser vi at den nye fødselen forandrer ikke kjødet, eller selve naturen. Kjødet er der med sin gamle ondskap, selv hos de hellige. Men en innbiller seg ofte at gjenfødte og helliggjorte mennesker ikke har det samme vonde kjødet som de ufrelste. Alt det vi finner i versene 14-25 viser oss noe annet. Men dette er spesielt tydelig i dette verset. Her skiller apostelen så klart mellom kjødet og den helliggjorte viljen, når han sier: "I meg, det vil si; i mitt kjød, bor det ikke noe godt". Der ser vi at selv hos Paulus, som hos de andre største og hellige i Skriften, finnes ennå den samme urene og forgiftede naturen som hos de ufrelste. Alt det de ennå bærer i seg av den adamittiske naturen, har ennå samme sæden, som er innstilt bare på det som er vondt, og som kjemper mot Ånden.

 

Da må vi heller ikke forskrekkes alt for mye når vi oppdager de mest forferdelige ting i oss. Djevelen setter jo også alt mulig inn, og vekker giftige fristelser i oss. Vi må lære å ikke fortvile når vi opplever dette i oss. Og heller ikke fordømme brødre, som vi merker dette vonde hos. Bare en hellig ånd hele tiden kjemper i oss mot dette, på tross av all synd og fristelser. At den setter seg imot og fordømmer synden, og holder oss stadig mer korsfestet og knust ved Frelserens føtter. Vi må huske at så lenge vi er på denne jord, vil kjødet alltid stride mot Ånden, og det så sterkt at vi ikke makter å gjøre det vi vil.

 

I de to følgende versene forklarer han samme forhold nærmere, og gjentar da nesten ordrett det han tidligere sa i v.15 og 17.

 

19: For det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.

Vers 15 lød slik: "Det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg". Når Paulus nå gjentar det han har sagt like foran, kan det være mange grunner til dette. Den ene grunnen kan være at han forutså at vi, og spesielt de som er nye på veien, ville stå uforstående overfor dette at han eller andre hellige, skulle bære på nød over et slikt forhold. Ja, det kunne oppfattes så usannsynlig at en kunne kanskje fristes til å tro dette bare var en forhastet uttalelse fra ham. Dette mener også en god fortolker kan være grunnen til at Paulus nå gjentar dette. Ved å gjenta det vil Paulus ha sagt: Det er ikke noen forhastet uttalelse. Det er sannhet og alvor når jeg bekjenner: Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg".

 

Men den andre grunnen til gjentakelse, som også er den mest vanlige i liknende tilfeller, er jo at saken har så stor betydning at en vil gjøre alt det en kan for at den ikke må bli glemt. Da gjentar og gjentar en ordene flere ganger, noe Paulus også helt sikkert har ment med dette. Å, måtte vi da også, alle sammen, nå lære dette, og ikke stadig bare følge vår blinde fornuft! Måtte vi lære at det har den aller største betydning at også denne sannheten blir innprentet i Guds barn; dette at disse - hvis det går rett for seg - ikke vil være i stand til å gjøre det gode som de vil, men tvert imot tvinges til å sukke: "Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg". La oss gjenta det ennå en gang: Vé det menneske som her på denne jord kan gjøre det gode som han vil! Den som mener hans vilje og hans gjerninger er fullkommen samstemmige, han lever i det største bedrag! Der hersker i sannhet ennå bare kjødet.

 

Hvis dette ikke innprentes i oss, vil følgende skje: De som burde trøstes og reises opp igjen, blir slått ned og fordømt. Mens på den andre side, de som burde knuses, bare får leve videre i sin falske trøst. Hvis vi ikke hadde hatt slike eksempler og bekjennelser i Skriften, hvor vi ser at de virkelig hellige også har hatt denne sørgelige erfaringen av syndens makt, så ville jo sanne og våkne kristne måtte fortvile. Eller de ville blitt drevet til å søke en eller annen falsk trøst, en falsk åndelighet så en kan gjøre det gode som en vil - - ! En slik tilfredsstillende kristendom er det ingen stor kunst å oppnå. Det er bare å lukke øynene for alt vondt i ditt indre menneske, og så "legger du listen" for din kristendom og helliggjørelse så vidt lavt at du ikke får problemer med å oppfylle det. Da behøver du ikke lenger klage over at "det gode som jeg vil, gjør jeg ikke". Nei, nå føler du at det gode som jeg vil, det gjør jeg. Så alvorlige følger kunne det bli, om vi ikke fikk lære de sannhetene Paulus forkynner oss her. Derfor har det stor betydning at han gjentar det.

 

Må vi derfor alle sammen også huske at det er ikke noe dårlig tegn at du kjenner deg anklaget, og er misfornøyd med din kristendom. At du ikke kan gjøre det gode som du vil, d.v.s. at du har mer vilje enn du er i stand til å oppfylle - , og derfor også må sukke over at du gjør det onde som du ikke vil. Luther sier: "Når Paulus måtte vitne slik om seg selv, så vil heller ikke vi forsøke å være bedre og helligere. Men hvis vi ikke kjenner på det samme, så er det svært alvorlig. For det er et tegn på at vi har et spedalskt kjød som er dødt, og hvor det onde fortsetter å utbre seg. Men om det så skulle være slik, så tro likevel Skriftens ord, som feller dommen over deg! Med andre ord:

 

Jo mindre du kjenner av din synd og skrøpelighet, jo mer grunn har du til å søke hjelp og legemiddel".

 

Et annet sted sier Luther: "Den er en kristen, som er en synder, som erkjenner sin synd, og i sitt hjerte virkelig klager og sørger over den. Men den som ikke har eller kjenner noen synd, han er ikke en kristen. Treffer du på slike, så er det antikrist, ikke en sann kristen" (Pred. på døperen Joh.'s dag). Ja, glem aldri dette, at selv Paulus hadde denne erfaring, og disse sukk: "Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke,"..osv. Husk at han gjentar dette, for å fortelle oss at det var ikke forhastede ord, men sann og bevisst tale innfor Herren. At det var noe vi burde minnes. Men meningen hans er slett ikke at han aldri gjorde noe godt. Bare, som sagt tidligere, at han ikke kunne gjøre det gode, slik han gjerne ville gjort det. At gjennomføringen ikke var i samme ånd som viljen. At han alltid kom til kort innfor den åndelige loven. Derfor må disse ordene om at "det onde jeg ikke vil, det gjør jeg" oppfattes på samme måte. Ikke at han levde etter kjødet og gjorde alt mulig ondt. Men at han ikke maktet det han så gjerne ville, å være syndfri. Isteden opplevde han at både i det indre og det ytre overrasket synden ham. Slik vi også har sett av klare eksempler fra hans liv. Men dette at han gjennom alt sammen hadde en hellig lyst og vilje, gjorde likevel at det var synden som var hans plage, som han led under - ikke først og fremst hans egne gjerninger. Dette forholdet har han også talt om tidligere, men gjentar det på nytt:

 

20: Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

Her må vi også regne med at gjentakelsen av det som er sagt tidligere (v.17) understreker at saken har så stor betydning at vi ikke må gå lettvint forbi den. Det er da også svært viktig å huske på dette; at hvis jeg gjør det jeg ikke vil, så er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For hvis vi overser dette, så misforstår vi hele teksten. Og da får vi et fullstendig feilaktig bilde av en kristen, som om han heller ikke i sin ånd var hellig. Men på mange måter ser vi gjennom disse versene at her er det et gjenfødt Guds barn som taler. Spesielt når han avslutter med å takke Gud ved Jesus Kristus (v.25). Men så er det også viktig å holde klart for seg at "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd" (1Joh 3:9), men at det er fordervet som bor i oss, som mot vår vilje virker det onde.

 

Det er viktig å forstå at den som kjenner på synden, slik det er skildret her, som "fryder seg i Guds lov etter sitt indre menneske" (v.22). Som på grunn av synden sukker etter å bli løst fra dette dødens legeme (v.24). Og samtidig kan takke Gud ved Jesus Kristus (v.25) - . Han er et hellig menneske, som ikke selv gjør det onde, men oppriktig kan si innfor Gud: "Når jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Når de er knust i fall og synd, er det også viktig for Guds barn å huske på at dette slett ikke var deres egne, bevisste gjerninger, - når de gjør det motsatte av det som er deres innerste, egentlige vilje -. Det er tvert imot nærmest voldtekt fra den syndens makt som de hater. Det er viktig at de vet at Herren kjenner til den avstanden som oppstår mellom dem og synden, og at han ikke ser på synden som noe de gjorde med glede, men som noe de tynges av og lider under (Heb 4:15).

 

Men så har vi altså dem som ikke kjenner seg igjen i dette forholdet, men isteden opplever at de har fullkommen harmoni mellom det de vil og det de gjør. Da er det viktig at disse ikke blir forkynt denne trøsten. Den gjelder jo ikke dem, og de må ikke få ta den til seg. Paulus sier altså: "Hvis jeg gjør det jeg ikke vil". Det er samme som at jeg ikke vil det jeg gjør. Når han så ut fra dette trekker den slutning at da er det ikke han selv som gjør det onde, da merker vi oss at den viljen han omtaler her, den tillegger han stor betydning. Vi forstår at dette kan ikke være en vilje slik den finnes i kjød og blod hos den u-gjenfødte. Slik at hele personen, bare for denne viljens skyld kunne ansees ikke å ha gjort det onde.

 

Følgen av dette blir da at den trøsten versene her inneholder, bare går til dem som har denne viljen det tales om her. Det er altså ikke nok at du innser at også de hellige bærer på synd. Det betyr ikke uten videre at du er en av dem. Selv om du har det på samme måten med at du også kjenner på synd. Nei, spørsmålet om du også er en av de hellige, avhenger av om du har den samme hellige viljen som disse hellige. Om du "fryder deg i Guds lov etter det indre menneske", og hater selve synden -. Ikke bare frykter for syndens følger. Men dette forutsetter at du også har erfart det som er omtalt tidligere i kapitlet, versene 4, 6 og 9, at du ved loven er død for loven. At du har gjennomlevd disse forskjellige tidsepokene i ditt liv: Den første, "jeg levde en gang uten lov" (v.9). Den andre, "når budet kom" og "synden ble vekket opp til liv", "og jeg døde" (v.9-10). Det tredje, når en "er død bort fra loven ved Kristi legeme", og nå "tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen" (v.4 og 6).

 

Det avhenger helt og holdent av disse indre erfaringene, om du er en kristen. Det er ikke nok at du ikke uten videre er en kristen, fordi du er lik de hellige i dette at du også bærer på synd. Nei, det er ikke en gang visst at du er en av dem, selv om du så levde et like hellig liv som dem. Det avhenger utelukkende av dette indre forholdet, nemlig om du ved loven er død bort fra loven, og nå tjener i Åndens nye vesen. Da først "fryder du deg" virkelig "i Guds lov etter det indere menneske", så du kjemper med frykt mot det gamle menneske, og på grunn av synden er misfornøyd med deg selv. Da har du en levende oppfatning av den teksten vi taler om. Da vet du med deg selv at du er et elendig og sønderknust menneske, som aldri hverken kan være eller gjøre det du vil. Ditt sukk er alltid: "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg".

 

Men nå har vi også sett at all denne kampen, usselheten og sukkene bare er det beste bevis på at du ikke er bare kjød, men også har en hellig ånd. At du også av den grunn er et hellig menneske, - selv om den hellighet du har innfor Gud, den har du bare i Kristus. Og da har du ingen grunn til å fortvile på grunn av all din nød over synden. Som sagt tidligere skal du trøstefullt løfte ditt hode og si med apostelen: "Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Dette har Herren virket ved sin Ånd. Lovet være hans navn!

 

21: Jeg erfarer da den loven i meg selv, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.

Her oppsummerer Paulus det han har forkynt i versene foran. Han sier: Jeg erfarer da den loven i meg selv... Og hvilken konklusjon er det så han finner å kunne trekke av det han har vitnet ut fra, slik han har opplevd det? Han bruker et meget sterkt uttrykk når han kaller denne naturens harde og vedvarende kampen mot det gode for en "lov". Han sier: I meg er det rett og slett en lov, en regel, en naturens sannhet; at det onde ligger meg for hånden. Og den loven finner jeg "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode", sier han. Dette er jo da et underlig forhold som det er all grunn til å se nærmere på.

 

i meg selv, jeg som vil gjøre det gode. Med disse ordene sier apostelen tydelig og klart at det er ikke de han taler om, disse "som lever etter kjødet", og dermed ikke "bøyer seg inn under Guds lov" (kap.8:7). Disse som heller ikke kjenner denne kampen vi nå snakker om, fordi deres ånd samstemmer med kjødet. Nei, "i meg selv", sier han, "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode". Og i v.22 forklarer han straks at denne viljen til det gode er ikke trellens tvungne vilje, men hjertets lyst til Guds lov: "For jeg fryder meg (ikke bare kjærlighet og vilje, men lyst, glede og "fryd", sier gr.teksten) i Guds lov etter det indre menneske". Det er et slikt menneske som taler her. Og det er slike som erfarer den loven i seg selv, at det onde ligger dem for hånden.

 

Den loven....., at det onde ligger meg for hånden, eller "ligger hos meg". Ordet "lov" anvendes her i den mest vidtrekkende betydning, d.v.s. som en regel, en rettesnor, og skildrer først og fremst at synden i oss ikke er noe tilfeldig. Den består ikke i enkelte feil av og til. Den er hele vår naturs befalende makt som favner alt det vi er og gjør; våre tanker og begjær, våre ord og gjerninger. Dernest taler ordet "lov" om at naturens ondskap varer så lenge denne naturen eksisterer. Paulus talte om dette også allerede i v.1 i dette kapitlet: "loven har herredømme over et menneske...den tiden det lever". Dermed er også syndens drifter i vår natur uforanderlige så lenge den eksisterer, d.v.s. så lenge vi er på denne jord. Dette kjenner alle våkne Guds barn bittert i livet. Syndens lov er alle kristnes største byrde og jammer på denne jord. Mer enn noe annet vondt forstyrrer den deres lykke og fred. Alltid ligger syndens lov og trykker på dem. Hver morgen våkner de med denne tilstanden. Ikke på noe område kan de være og gjøre det de burde og ville.

 

Men dette gjelder bare de som er våkne, og som kjenner på at Herrens øyne følger selv deres mest skjulte tanker, motiver og begjær, så vel som alle ord og gjerninger. Da opplever vi snart, enten vi vil det eller ei, at tankene er vanhellige og er opptatt med oss selv. Enten vi vil det eller ei, så er selv våre beste gjerninger smittet av skjulte, selvopptatte motiver. Og fra hjertene våre oppdager vi at det dukker opp verdslige og urene begjær. Ofte på tross av at vi kjemper og ber imot dette. Slik stemmer heller ikke våre ord og gjerninger med vårt høye kall og vår benådning. Slik må vi erkjenne at synden er en makt i hele vår natur. Dette er Paulus's erkjennelse i disse ordene: "Jeg erfarer da den loven i meg selv, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden". Og han taler ennå tydeligere om dette når han tilføyer:

 

22 og 23: For jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine.

Her gjentar Paulus oppsummert, skildringen av kampen mellom Ånden og kjødet. "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn". Innholdet er det samme her som det han mer kort uttrykker i foregående vers. Det han der bare uttrykte slik: "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode", forklarer han her slik: "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske". Og det han der uttrykte slik: "Jeg erfarer da den loven...at det onde ligger meg for hånden", det utdyper han her slik: "men jeg ser en annen lov (enn Guds lov) i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov" osv. Vi ser hvordan de siste versene belyser versene foran, så vi også forstår disse bedre.

 

Jeg fryder meg i Guds lov. Som allerede nevnt, så har gr.teksten her et ord som ikke bare betyr bifall, tilslutning, kjærlighet, - men rett og slett glede, fryd, slik det også er gjengitt i teksten. Men om vi fullt ut skulle gjengi ordet som er brukt på gr.språket, så måtte vi si det slik: Jeg fryder meg, med meg selv*, jeg har en indre lyst, jeg gleder meg inderlig over Guds lov. Ordet gir dermed uttrykk for denne sanne, hellige lysten til Guds lov, som bare Gud kan føde i menneskehjertet. Det er denne David taler så ofte om i Salmene. Han sier f.eks. "Salig er den mann...som har sin lyst i Herrens lov" (Sal 1:1-2), "som har sin store glede i hans bud" (Sal 112:1), "jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem", "Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den" (Sal 119:47,97). "Herrens lover...er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene" (Sal 19:11) osv.

 

*

Synädomai, her: "intus", "apud animum meum lætor". For den andre betydningen ordet kan ha: å frydes sammen med noen annen, ligger fjernt fra sammenhengen.

 

En slik lyst til Guds lov er det teksten vår taler om med uttrykket "jeg fryder meg", "gleder meg inderlig". Derfor har dette stedet så avgjørende bevis på at her tales det slett ikke om et u-gjenfødt menneske, som bare kan inspireres av visse pene motiver. Men de elsker ikke Guds lov som rettesnor for livet sitt, når de oppdager hva den krever. Det er også et bevis på at det heller ikke kan være tale om en lovtrell. For enten bærer lovtrellen på fiendskap overfor loven, som han opplever tvingende og truende. Eller så elsker han bare sin egenrettferdighet og det han tror han kan oppnå gjennom loven. For, som en blind fariseer synes han at han lykkes i å være og gjøre det loven krever. Men det er aldri selve loven, og Herren, han har sin glede og lyst i (se igjen kap.8:7). Luther sier: "Å ha lyst til Herrens lov, er hverken medfødt eller plantet inn i den menneskelige naturen, men må komme ned fra himmelen. Det er altså en spesiell lyst. Den samme som den personen har til Guds lov, som Sal 1:1-2 priser salig. En lyst som ikke drives hverken av lovens løfter eller dommer. Men som bare ser på lovens fullkommenhet. Hvor hellig, hvor rettferdig og god, den er. Da er det ikke bare kjærlighet, men også en virkelig frigjort trang, og en lyst en har til loven".

 

Altså er det bare Guds Ånd som føder denne lysten til Guds lov i oss. Og det skjer først når vi ved troen overbevises om at vi er fri fra lovens krav og frelsesgrunn. Da må vi også legge godt merke til at den sanne troen virkelig føder en slik lyst til Guds lov, i oss; denne gleden, fryden og hvilen i alt det Gud elsker. Men står du ennå urolig og engstelig overfor dette at Gud elsker det gode, og hater syndene dine? Da har du sannsynligvis ennå ikke fått den fryden i hjertet ditt; at du er fri fra lovens dommer. Eller har du kanskje mistet den trøsten, og "nok en gang latt deg binde under trelldommens åk"? For da vekkes igjen motviljen til Guds lov. Det blir et tvunget og uvillig trelleliv.

 

Så konkret kjennetegnes bare de levende sjelene av denne lysten til Guds lov.

 

etter det indre menneske. Vi ser av sammenhengen hva Paulus legger i uttrykket "det indre menneske". For han taler om at han fryder seg i Guds lov etter det indre menneske. Også andre steder i Skriften, f.eks. 2Kor 4:16 og Ef 3:16*, viser at med "det indre menneske" mener han det nye mennesket, som er født av nåden, i Guds barn. Uttrykket "indre menneske" kan nok også bli brukt om u-gjenfødte mennesker. Da for å skille det fra deres ytre vesen. Og da er jo deres indre menneske hjertet deres, som er den bitre kilden alt ondt strømmer ut fra (Mark 7:21). Men når det, som her, tales om et indre menneske som "fryder seg i Guds lov", da må uttrykket nødvendigvis betegne "det nye mennesket, som er skapt etter Gud", og som derfor står i strid med det gamle mennesket. Luther sier: "Det indre mennesket kalles her for ånden, født av nåden, som i de hellige strider mot det utvortes menneske, som styres av fornuften, vårt sinn og alt det som hører inn under menneskets natur".

 

*

Paulus er den eneste som bruker uttrykket "indre menneske", og da alltid om de som er født på ny.

 

Det var altså etter sitt indre menneske Paulus hadde lyst til Guds lov. Det lærer oss noe konkret; dette at samtidig med at Paulus taler om sin lyst til Guds lov, så finner han det nødvendig å ha denne innledningen: "etter det indre menneske". Dermed er det underforstått at han kjenner også på noe annet hos seg, som ikke har lyst til Guds lov; nemlig "kjødet", eller "syndens lov som er i lemmene mine", som han nå straks omtaler. Samtidig som han hadde en hellig lyst til å oppfylle all Guds vilje, kjente han også på kjødets motstand og treghet. Samtidig som han kjente hellig hat og avsky for synden, kjente han også på kjødets lyst, ja begjær, etter synden. Derfor kan han ikke tale om at han med glede slutter seg til Guds lov, uten med denne tilføyelsen: "etter det indre menneske". Og han følger straks opp med sitt vitnesbyrd om hva mer han fant i seg:

 

Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn. "Jeg ser" er bare et annet uttrykk for det samme som i v.21: "Jeg erfarer". "En annen lov", dvs. en lov av et annet slag enn Guds lov som jeg har lyst til. Og denne andre loven finner jeg "i lemmene mine", sier apostelen, d.v.s. i det gamle menneske. "Lemmene" står ikke bare for legemets lemmer, men for hele det naturlige mennesket, inklusive sjelens fordervelse og alle dens tilbøyeligheter. I alt dette regjerer syndens lov, og arbeider i oss, kjemper mot Ånden, gjennom det gamle menneskets lemmer. At det er dette Paulus mener med ordet "lemmer", ser vi også av Kol 3:5, hvor han sier: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet" osv. Alt det som nevnes her, tilhører jo det gamle menneske, og er dets lemmer. Og det var både i selve kroppen og i sjelens begjær apostelen fant den syndens lov som kjempet mot den loven som var i hans ånd.

 

"Mitt sinn" er helliggjort av nåden, slik vi ser av v.22 at Guds lov er i hans indre. Da virker det slik at vi bedømmer, elsker eller hater det som møter oss, ettersom forholdet harmonerer eller er i strid med Guds ord. Nå er hans sinns lyst og trang fornyet, så det er blitt opptatt med den åndelige og gode loven og alt det gode den bærer i seg. "Mitt sinn" strekker seg nå etter alt det loven åpenbarer er godt. Nå er der født en kjærlighet til Guds lov, en hjertelig lyst til det gode, og avsky fra det onde. Dette åndelige sinnet er et underbart Guds verk i sjelen. Riktignok skifter det stadig mellom gode og verre stunder som fristelsens stormer pisker opp på overflaten i en kristens liv. Men vi legger merke til at vi har fremdeles dette samme sinnelaget i sjelens dyp, så lenge det åndelige livet varer. Bekreftelsen på dette har vi i livet vårt: Når vi får nåde til å vandre etter Ånden, da er vårt sinn lett og tilfreds. Men går det dårlig, at vi faller og synder, da lider og sukker vi i vårt sinn, som da selv fordømmer sin synd. "Mitt sinn" er altså hele veien det samme.

 

Dette er den "Guds sæd" i sjelen, som Johannes taler om når han sier: "Guds sæd blir i ham". Paulus taler om "loven i mitt sinn". Denne loven er altså ikke selve Guds lov, men Guds lov skrevet i hjertet. Eller en ny, hellig ånd, som samstemmer med Guds lov. Det er dette Herren taler om når han sier: "Jeg vi gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte" (Jer 31:33). Men den onde loven i lemmene mine "ligger i strid" med denne hellige loven i mitt sinn, sier apostelen. Der er et stadig opprør og innbyrdes krig mellom det gamle og det nye mennesket, kjødet og Ånden. Gjensidig forsøker de å bekjempe, fange og drepe hverandre. Paulus skildrer det slik i brevet til galaterne (5:17): "kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Og disse to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil".

 

Denne striden mellom Ånden og kjødet er den største plagen på denne jord for alle sanne kristne. Selve kampen utmatter og bekymrer oss. I tillegg kjenner vi først og fremst i denne kampen hvordan synden arbeider i oss. Vi kjenner på all mulig elendighet i oss; tendenser til utroskap, at vi ikke våker og ber som vi skal, osv. Så lenge sjelen blir værende i det livet Gud har virket i oss, går vel for så vidt ånden av med seieren. Når vi "ikke vandrer etter kjødet" (kap.8:4), men "blir ledet av Ånden" (Gal 5:18), slik at hele vårt liv blir en vandring "etter Ånden". Men i en virkelig svær krig går det ikke alltid så lett for seg. Innimellom finnes det nederlag. Du kan bli såret, eller tatt midlertidig til fange. Det hele avhenger av hvem som til sist beholder landet det kjempes om. Det samme gjelder også i åndskampen. Den åndelige seieren består i at vi ikke holder opp med å følge Kristus. At vi ikke begynner å følge kjødet, men på ny og på ny står opp igjen med omvendelse og tro, og hele tiden fortsetter å følge vår Herre. Men ofte blir kampen hard. Den påfører oss mange bitre sår og ydmykende opplevelser. Paulus sier mer om dette:

 

og tar meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine*. Hva ligger det i dette, "tar meg til fange"? Direkte fra ordene som er brukt kan vi ikke uten videre slutte hvordan det går senere med den som er tatt til fange. Om han bli værende i fangenskap, og blir en trell, eller om herren hans frigir ham. Med andre ord kan vi ikke uten videre se om ordet bare sikter til fangenskapet under syndens lov, som omtales her, og et tilfeldig nederlag i en spesiell fristelse. Eller om det også taler om hvordan vårt sinn tas til fange under synden, hvor sjelen rett og slett blir tjener for synden. Dette er ikke uttrykt klart i teksten. Vi må tolke det etter sammenhengen, og av Guds ord generelt**. Tidligere i denne teksten er det åpenbart at her taler apostelen om sine, og alle Guds barns, erfaringer fra et liv med Gud, med et helliggjort sinn. Han har sagt at han etter sitt indre menneske har lyst, ja, fryder seg i Guds lov. Han takker Gud ved Jesus Kristus (v.25) osv. Fra Guds ord og de helliges historie ser vi hvordan det foregår, og i hvilken grad, en slik sjel blir "tatt til fange under syndens lov".

 

*

"under syndens lov", egentlig "for" eller "til syndens lov". Vi ser at Paulus sier ikke "tar meg til sin fange", men sier: "tar meg til fange under syndens lov". Grunnen til dette er at Paulus uttrykkelig vil ha fram hvilken lov det er som han ser i lemmene sine, og som han innledningsvis bare omtalte som "en annen lov". Nå nevner han den ved navn; det er "syndens lov" sier han.

 

**

Noen har villet gi uttrykket "tar meg til fange" en betydning som ville gjøre at teksten ikke passer på Guds barn, men taler om hvordan krigsfanger bortføres til evig trelldom. Men dette er å omdikte teksten til noe den ikke taler om. Avgjørende kjennetegn for en troende sjel er jo tvert imot lyst og vilje til å leve etter Guds lov, og lovsang til Gud ved Jesus Kristus. Og hvordan selv en slik sjel kan bli fanget under syndens lov, vil vi snart se mer om.

 

Dette ordet om å bli tatt til fange, kan altså først sikte mot det Paulus selv tidligere har talt om; at han ikke kan gjøre det gode som han vil. Dette umulige; aldri noensinne å kunne oppnå fullkommen hellighet. Denne syndens uopphørlige påtrykk (se gr.teksten i Heb 12:1). På tross av all den virkelige friheten i Kristus, fortoner ganske sikkert dette seg for hver eneste kristen som et trykkende fangenskap. Paulus taler om en lov i lemmene sine, som både gjør at han ikke kan gjennomføre det gode slik han ville, men som også virker at han gjør det onde som han hater. I sannhet en bitter plage for et hellig sinn som har en brennende lyst til Guds lov. En plage som varer så lenge vi er på denne jord.

 

Dernest kan uttrykket "tar meg til fange" sikte på de enkelte, sørgelige fall i en kristens liv, når han av og til overvinnes av det onde, og virkelig gjør det han hater. Luther sier: "Det er jo forferdelige ord; at hele menneskets natur strider mot Guds lov. Men apostelen tilføyer noe som er ennå verre og hardere: Loven som er i lemmene mine tar meg til fange under synden. Det vil si: Enten jeg vil eller ei, så blir jeg tvunget til å tjene synden, tvert imot Guds lov". Hvordan foregår dette? Det ser vi eksempler på i Skriften. I syv dager og syv netter kjempet Job tappert mot loven i sine lemmer. Men så mistet han tålmodigheten. Han dukket under for fristelsen, så han forbannet den dagen han ble født. Da var han helt konkret "tatt til fange under syndens lov som var i lemmene hans". Etter det som skjedde i Kornelius's hus, hadde Peter frimodig stått imot alle påtrykk fra de som holdt på omskjærelsen. Men vi ser hvordan han gav etter for dem i Antiokia. Han hyklet sammen med jødene slik at også andre ble revet med (Gal 2:12-13). Da var han "tatt til fange under syndens lov som var i lemmene hans".

 

Vi ser Peter i samfunn med sin Herre som talte til ham om hans tro og om hans renselse i Ordet (Luk 22:32, Joh 13:10). Da var han modig, og stod opp alene mot en bevæpnet flokk. Da var han sterk og villig til å våge livet for sin Herre. Men senere, samme natt, hadde redsel og menneskefrykt grepet ham, så han fornektet sin Herre. Da hadde han sitt eget liv mer kjært enn sin Herre. Da var han "tatt til fange av den loven som var i lemmene hans". Hva annet er det, når et Guds barn angripes av tvil som plager ham gjennom dager og netter, enn at vi blir tatt til fange av loven i lemmene våre? Eller når han angripes av syndige lyster, sinne, eller forførende tanker under bønn, så han ikke kan fri seg fra det hverken med kamp eller bønn? Det er akkurat dette som er å bli "tatt til fange under syndens lov som er i lemmene våre".

 

Dette har vi dessverre altfor mange eksempler på i vårt skrøpelige liv, både når det gjelder troen og livet vårt. I min ånd har jeg en lov som gjør at jeg vil tro alt det min allmektige Herre har sagt, uansett hvor uforståelig det er for min blinde fornuft. Men hvordan går det ikke? I min blinde og selvsikre fornuft er der en annen lov som tar meg til fange, og sier: Dette er fullstendig umulig. Når jeg så ser det umulige i saken, så tviler jeg på Guds ord og "gjør ham til en løgner" (1Joh 5:10). Og dette er jo en forferdelig synd som jeg slett ikke ville falle i. Når jeg så likevel faller i den, er det dette som er skjedd: Jeg er "tatt til fange under syndens lov". Eller hvordan har du det f.eks. når det gjelder din tro på den hellige nattverden? Du tror ordet om at gjennom velsignelsens kalk har du samfunn med Kristi blod, og gjennom brødet har du samfunn med Kristi legeme (1Kor 10:16). Men plutselig begynner du å se på brødet; at det bare er brød, og på vinen; at den bare er vin. Og på det usannsynlige i at Kristus skulle gi oss sitt legeme for å ete det --. Og nå tviler du. Nå har "loven som er i lemmene dine"; din fornuft og dine øyne, tatt deg til fange.

 

Like ens går det med troen på våre legemers oppstandelse. I ditt sinn anser du Herrens ord hellig og sannferdig i dette spørsmålet også. Du tror Gud har makt til å gjøre alt det han vil, og det han har sagt. Men så skjer det at øynene dine stanser ved noen biter av et skjelett. Da tenker du: Skal legemene våre stå opp? Hvordan skal det foregå? Det er jo helt usannsynlig! Igjen er det loven som er i lemmene dine; i øynene dine og i fornuften, som har tatt deg til fange. Og når det gjelder selve den store grunnsannheten om syndenes forlatelse, så går det like ens. Du har hele din frelse i troen på Jesu blod; at det renser deg fra all synd. Men før du vet av det har du begynt å se på en konkret synd; den du lider mest under. Du ser på hvor galt dette er, og hvordan du stadig forfølges av den. Det burde jo én gang bli slutt på dette, men jeg faller jo fremdeles i samme synd, tenker du. Hvordan kan jeg da fortsatt tro jeg har Guds nåde? Og så er du snart tatt til fange under vantroens og fornuftens lov.

 

På samme måte når en eller annen nød, et fall eller bekymring oppstår. Den loven du har i ditt sinn, sier da: Sett ditt håp til Gud! Han er en allmektig og trofast Far. Frykt ikke, bare tro! Men da hører du straks en annen lov tale til deg fra det vantro hjertet ditt. Den sier: Dette er det ikke noe å gjøre med, det er jo helt håpløst, bare gi opp, osv. På denne måten opplever vi stadig i vår svake tro, hvordan vi blir tatt til fange av loven som er i lemmene våre.

 

Men dette skjer ikke bare med vår tro og vårt håp. Det går også på livet. Den loven jeg har i mitt sinn gjør at jeg ikke bare ser på Guds bud som hellige og sanne, men også virkelig gjerne vil følge dem. Men plutselig er det som om de ikke skulle være til. Jeg glemmer Gud og hvor stort det er å ha fellesskap med ham. Jeg oppfører meg som om Gud ikke var til. Da skjer dette som Paulus uttrykte slik i v.15: "Det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg". Jeg vil være urokkelig, saktmodig og mild. Men på et øyeblikk blir jeg grepet av sinne og utålmodighet. Jeg vil alltid være ren fra alle syndige begjær, men tas til fange under syndens lov, så jeg gjør det som jeg hater. Jeg vil være ydmyk overfor alle, tålmodig i alle vanskeligheter, ikke selvopptatt, og med et sinn vendt mot himmelen. Men på et øyeblikk er det motsatte skjedd; jeg er ført over fra mitt rette sinn til en tilstand som forskrekker meg. Jeg fatter ikke hvordan det har skjedd. Er det ikke bare alt sammen, det som Paulus sier her: "Jeg tas til fange under syndens lov, som er i lemmene mine"? Og hvem vet hvor ille det da kan komme til å gå! Jobs, Davids, Peters og flere andre helliges historie taler sitt tydelig språk om dette.

 

At Ånden da likevel seirer, det skyldes, som sagt tidligere, at sjelen får nåde til å beholde dette hellige sinn som hele tiden reiser seg mot kjødet, strir mot synden, og gjennom anger og tro stadig gjenopprettes ved nådestolen. Og der på nytt får trøst, og dermed lyst og kraft til å fortsette et liv "etter Ånden". Det skyldes videre at sjelen gjennom all den ydmykelse den påføres i livet skole, blir desto mer gudfryktig og lærer å kjenne sine svakheter, og syndens skremmende makt. Han drives også stadig dypere i bønnen og i Ordet, for å søke sin hjelp der. Og hvordan det utvikler seg på disse områdene, det er det meget viktig å være oppmerksom på. For hvis det utvikler seg slik at sjelen mer og mer blir borte fra nådestolen, trives i synden og unnskylder den, da vitner det om frafall, søvn og død. Men hvis synden bare blir mer og mer skremmende for ånden, og spesielt den synden kjødet mitt elsker mest, så jeg etter hvert ser på alle andre synder som småtteri imot denne. Ser på meg selv som den mest uverdige synder. Men nåden og Kristus blir mer og mer uunnværlig for meg. Da vitner dette om at mitt sinn gjennom alle kampene bare blir mer og mer gudfryktig og helliggjort.

 

Men hvis det så på nytt skulle skje at all strid opphørte, at sjelen er kommet til det gode og kristelige stadie det er fornøyd med, - da er nok dette et tegn på at du har sovnet. Og uten å være klar over det har du gitt deg over til fienden.

 

Når det står best til i vårt liv her på jorden, da er så visst ikke synden død og sovende. Da oppleves den tung og trykkende. Jeg gir meg ikke over til dens vilje. Jeg våker, ber og kjemper mot den. Men da blir ofte striden hard - og nøden stor. Dette er noe de sjelene som er bedratt og sover, ikke vet noe om. I denne krigen deltar bare de som vil kjempe for kronen, og hvor loven har vekket opp all slags begjær (v.8).

 

Dette oppleves forskrekkelig for et hellig sinn som lever sitt liv overfor sin Gud, i troen på hans nåde. Dette å ennå kjenne på syndige begjær, daglig stå overfor farlige og ydmykende anslag. Hvor forferdelig og utmattende dette er burde vi vel også kunne lese ut fra hvordan en hellig apostel gjennom sitt vitnesbyrd om disse ting, bryter ut i sukk og rop om å bli fridd ut fra dette dødens legeme, slik vi nå skal høre:

 

24: Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?

Her hører du vel at det er et nødrop fra apostelens eget indre? Hvis alt det han har talt om foran, som "jeg" har erfart, skulle være noe en annen hadde opplevd, så måtte dette verset hatt en annen ordlyd. Men her, midt i hans vitnesbyrd om synden i ham, kommer dette sukket, ja ropet - som et direkte utbrudd fra den som skriver. Dette er derfor ennå et bevis på at her er det apostelen som vitner om hvordan han selv opplever det .

 

Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme? Dette er et sukk som bare hellige sjeler forstår, når de er trøttet ut av synden. Dette er et sukk, en klage, som er fullstendig ukjent for verden. For dem er dette en ubegripelig jammer. Bare Gud hører den - fra sine barns bønnestunder. Det er et klagerop, et sukk som har sin dypeste grunn i at en himmelsk sjel, en hellig ånd, er fengslet i et forgiftet og syndig kjød. Når Paulus her bruker uttrykket "dette dødens legeme", så sikter han egentlig ikke til hvordan han fysisk opplever livet på denne jord. For det sier han er noe som er "lett, og som bare varer en kort stund" (2Kor 4:17). Nei, det er "syndelegemet" (kap.6:6), det er "syndens lov i mitt kjød" som presser ham slik. Og det er disse, og ikke andre former for lidelser, Paulus har talt om her. Derfor har også Luther denne kommentar til teksten vår: "Han kaller den "død", denne jammer, disse problemene, og kampen mot synden".

 

Paulus så på seg selv og dette bedrøvelige forholdet at han, som ikke hadde noe høyere ønske enn å få leve hellig og ren innfor Gud, likevel alltid hadde synden i seg og ble tatt til fange under syndens lov, slik han har vitnet her. Da så han på sitt gamle menneske bare som et "dødens legeme". I Kristus var han jo rettferdig og frelst. Men i seg selv var han et syndens og dødens legeme. All den elendighet, all skyld, all uverdighet og lidelse som lå i synden, det stod for ham som selve døden, ja verre enn den. Alt det denne apostelen led for evangeliets skyld; forfølgelse, fengselsopphold, slag og pisking (2Kor 11:23-27). All denne fysiske lidelse har tross alt aldri tvunget fram slike sukk etter forløsning, som når han opplever sin nød over synden. Slik har en rett, hellig sjel det.

 

Apostelen Peter har også hatt store fysiske lidelser. Lik sin Mester og Herre måtte også han lide martyrdøden (Joh 21:19). Men på tross av alle disse fysiske lidelsene ser vi bare Skriften berette én gang at han gråt bittert. Det var da han syndet ved å fornekte sin Herre. Legg igjen merke til at for en virkelig hellig sjel er synden bitrere enn døden. Luther sier: "Hvilket rett kristent menneske ville ikke ønske seg at det ikke bare var sykt, men også død, når det ser og opplever at mens det går der med det friskeste legeme, så ligger det under for synd. Ja, faller kanskje til og med i synd. Og det vet at det fortsatt også kommer til å falle i synd, og på den måten stadig gjøre imot sin kjærlige Fars vilje. For apostelen Paulus har med høylytt klage sukket og ropt: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Det mennesket som ikke frykter mer for synden enn for døden, det elsker ikke sin Far rett. Spesielt når vi også vet at fra Guds side kommer døden som utfrielse fra syndens plager. Slik blir døden en tjener for livet og rettferdigheten.

 

Vel kan vi nok ofte bli svært så likegyldige og verdslige, så vi ikke ser alvorlig nok på synden, og ikke lengter etter forløsning. Men uansett hvordan de har det; det herligste du kan tale til sanne gudfryktige sjeler om den salige evigheten, er å minne dem om at da skal de være fri fra alle sine store synder, sine fristelser og svakheter. At de da aldri mer skal synde mot Gud, men være så hellige som de noen gang kunne ønske. Da lyser ansiktene i glede. Da overdøves kjødets frykt for døden, slik at nå blir den kjær for dem. Av alt dette oppdager vi at det er ikke noe som tynger dem mer enn synden. Og dette er det Paulus gir uttrykk for, når han midt i sitt vitnesbyrd om syndens lov i hans lemmer, roper ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Spørsmålet hans: "Hvem skal fri meg ut?", sier ikke at han var i tvil om hvem som skulle utfri ham. Det er bare den vanlige måten å uttrykke en sterk lengt, en sterk klage, på. Straks vitner han så om sitt salige kjennskap til den rette, den store Forløseren, når han fullfører med:

 

25: Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

Først takksigelse for all nåde og forløsning gjennom Kristus. Deretter en kort oppsummering av alt han har uttalt om sin hellige ånd, og sitt syndige kjød.

 

Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Plutselig avbryter Paulus sin klage og sine sukk. Nå minner han seg selv om hvor mye han burde takke Gud for den utfrielsen, forløsningen, han hadde fått ved Jesus Kristus. Den forløsningen han jo allerede hadde mottatt, og som gjorde at nå stod han ikke lenger under syndens fordømmelse, og heller ikke under syndens herredømme (kap.8:1,15). Og i denne benådede tilstand hadde han grunn til å håpe på en gang også å bli forløst fra syndens lov i lemmene hans. Disse ordene: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus"..osv, er, som det han har skrevet foran, bare et naturlig uttrykk for det han selv opplever og føler på når han ser på hele sin situasjon under ett. Derfor nevner han ikke noe spesielt som ligger til grunn for hans takksigelse. Han sier bare at han takker Gud, ved Jesus Kristus. Altså for all den nåde han hadde gjennom ham. Vi sa at spørsmålet i v.24 ikke var uttrykk for at han var i tvil om hvem som skulle utfri ham, men bare var uttrykk for smerte og lengt. På samme måte er disse ordene ikke uttrykk for noe egentlig svar. Som sagt, er det bare et naturlig uttrykk for den trøsten han har midt i sin lidelse under synden.

 

Dette stedet kan sammenliknes med 1Kor 15:54-57. Der taler også Paulus om vår seier til slutt, og forløsning fra synden og døden, og bryter av med dette utropet: "Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus". Midt i sin lære-tale ser vi han slipper til en hjertets fryd. Men vi ser at det også er en sammenheng mellom vårt vers og sukket og spørsmålet i v.24. Lovsangen i v.25 er jo samtidig svaret på dette spørsmålet: Gud skal frelse meg gjennom Jesus Kristus, vår Herre. Og når Paulus takker Gud "ved Jesus Kristus", så forkynner han dermed at bare gjennom Kristus har vi alt det gode vi kan takke for (konf. 1Kor 1:4). Ordene "vår Herre" er også alltid et tillegg som er fullt av trøst. Det skal minne oss om at Kristus er gitt oss fullt og helt. Han er vår egen forløser og Herre, som vi alltid kan ha all vår lit og tillit til. Ja, det er også en stor trøst å merke seg at Paulus sier ikke min Herre, men vår Herre. For da vet vi at all den nåde, trøst og glede apostelen hadde i Gud ved Jesus Kristus, det skal da vi også ha ved ham. Det tilhører like mye oss som Paulus, fordi Kristus ble gitt for oss like så sikkert som for Paulus. Måtte vi da også tro på ham, på samme måte som Paulus!

 

Men det vi spesielt skal merke oss, og huske godt på, er at Paulus takker Gud ved Jesus Kristus midt i sin klage over syndens lov i sine lemmer. Dette gir oss en meget nødvendig og viktig lærdom. Vår sykelige tendens derimot, er jo at vi bare vil takke Gud når vi ikke ser, kjenner og plages av vår synd. Nei, når vi kjenner syndens lov i våre lemmer, da er det snart slutt på gleden og takksigelsen. Dette er ikke rett for en kristen, for det betyr at vi vil ha vår trøst i oss selv. Legg derfor merke til at midt i sin klage og sukk over syndens lov i sine lemmer, bryter han ut i takksigelse til Gud ved Jesus Kristus. Men derfor sier han da også i stort alvor: "ved Jesus Kristus, vår Herre". Dette er hele grunnen til at han midt i sin klage over synden kan takke Gud. Bare i Jesus Kristus, vår Herre, er det jeg ennå kan ha trøst og håp, sier han. I meg selv finnes det ikke noe grunnlag for at jeg kan trøstes. Alt har jeg bare ved Jesus Kristus, vår Herre.

 

Da blir det vel langt fra at synden skulle makte å dempe vår lovprisning til Kristus! Må vi ikke heller, nettopp fordi vi kjenner på syndens skyld, takke og lovprise for den nåden at vi nå er kjøpt fri fra all syndens forbannelse? Vi eier en evig frihet fra synden, og skal til slutt også bli fri fra den i vårt legeme. Vil det ikke bli nettopp dette som blir vårt største og evige frydens emne, vår høyeste og evige lovsang for tronen, at Kristus har frikjøpt oss? Slik at all den synd som hele livet igjennom forfulgte og plaget oss, ikke skal kunne fordømme oss!

 

Skal jeg derimot bare takke Gud når jeg ikke kjenner noe til synden, da er min trøst og lovsang først og fremst urein. Eller den har i alle fall delvis sin grunn i meg selv. Og da blir den også svært kortvarig og ustadig. Derfor må vi lære alltid å beholde den dypeste sammenheng mellom vår lovprisning til Kristus og vår opplevelse av synden. Det vil nemlig vitne om at vi tror på Kristus, og ikke på noen egen verdighet. Vi må lære å si i tro: Vel er jeg nok dessverre ennå full av synd, jeg elendige menneske. Men så stor og forferdelig skal min synd aldri kunne bli, at ikke den forløsningen som er skjedd i Jesus Kristus mer enn oppveier synden. Og så sterk skal heller ikke synden min noen gang kunne bli, at ikke Han som for lenge siden har forløst meg fra dens forbannelse med sitt blod, også en gang skal forløse meg fra syndens lov i mine lemmer.

 

Hvis jeg selv skulle være ren, og i egen person kunne stå for Gud, da måtte jeg fortvile i all evighet. Men hvis Kristus er min rettferdighet, da kan jeg alltid behage Gud og lovprise ham. Og slik kan vi fortsette: Hvis jeg selv skal overvinne og utrydde synden i meg, da må jeg fortvile. Men skal min Herre Kristus gjøre det, da skal jeg ikke bli skuffet. Bare Gud skal ha takken for alt, og bare ved Jesus Kristus, vår Herre. Slik bør vi ha det i hjertet vårt. Det er dette Paulus ville lære oss, når han midt i klagene over synden takker Gud ved Jesus Kristus.

 

Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Dette er nå oppsummeringen og konklusjonen på alt Paulus har talt om, f.o.m. v.14. Derfor innleder han denne setningen nærmest med et "altså": "Så tjener jeg da Guds lov"...osv. (i C.O.Rosenius's bibel heter det: "Så tjäner jag nu själv Guds lag... Og vi finner samme ordlyd i andre bibler) Ordene "jag själv" kunne like godt hete: "nettopp jeg", den samme som har talt i versene foran, som sukker etter forløsning, og som priser Gud ved Jesus Kristus. Presist denne jeg er det som tjener Guds lov med mitt sinn, og syndens lov med mitt kjød. På samme måte som ovenfor skildrer Paulus seg her som to forskjellige parter som står i strid med hverandre. "Sinnet", eller ånden, er det nye mennesket, det som Gud har skapt ved nåden. Og "kjødet", er den fordervede naturen, det gamle mennesket, som er solgt under synden. Han sier at disse to menneskene som lever i ham, tjener også hver sin "lov": "Guds lov" som er skrevet i hans sinn, og som han fryder seg i etter det indre menneske (v.22). Og "syndens lov" som er i lemmene hans, og som tok ham til fange.

 

Dette bildet er det apostelen gir av ham selv. Og lenger kan heller ikke noe Guds barn komme i denne verden. Dette blir alltid kjennetegnet på et gjenfødt menneske. I hver eneste én av disse, - men også bare i slike - lever og arbeider disse to kreftene; kjødet og Ånden, synden og nåden. Den lov som er i våre lemmer, og den lov som er i vårt sinn. Hvis hyklere misbruker denne sannheten til å unnskylde synden sin med, så er det ikke denne sannheten som har skylden for det. Vi må ikke fornekte eller tie om sannheten, for at den ikke skal kunne misbrukes - ! De som misbruker Guds sannheter til å synde, de må selv bære dommen som rammer dem.

 

"Jeg tjener Guds lov med mitt sinn". Vi sa at dette verset er en oppsummering av det som er sagt foran. Men da har vi nå også innholdet klart for oss. La oss bare kort se på selve ordene. Uttrykket "jeg tjener" er et nytt bevis på at den viljen Paulus taler om i v.18 ikke skildrer dette kraftløse bifallet til alt som er rett, og som kommer fra vår egen fornuft og samvittighet. Nei, "jeg tjener Guds lov med mitt sinn", det skildrer den nye, virksomme viljen, som vi bare får ved Ånden i den nye fødselen. Ved den begynner vi virkelig å "tjene Guds lov". Dette understrekes også med ordene "med mitt sinn", d.v.s. med min ånd. Vi vet at hos lovtrellen er forholdet det helt motsatte. Hvis han forsøker å tjene Guds lov med gjerninger, så samstemmer ikke hans ånd i dette (kap 8:7).

 

At jeg "tjener Guds lov med mitt sinn" vil altså først og fremst si at "jeg fryder meg i Guds lov". Ja, at jeg har glede og en fryd i Ham, slik vi sa under v.22. At jeg ikke tjener Gud på grunn av lovens løfter eller trusler, men av hjertet elsker det gode og hellige, og hater alt det syndige, - gjennom det nye sinnet som er født av Ånden. Og for det andre at dette ikke stopper bare med lysten og viljen, men også virkelig fører til tjeneste. At jeg i ord og gjerning lever et liv etter min Guds lov, så jeg nå virkelig "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" (kap 8:4). Men alltid går jeg med den sørgelige erkjennelsen av det det tales om her; at jeg på grunn av synden i mine lemmer ikke kan gjøre det gode som jeg vil, men gjør det onde som jeg ikke vil. Men legg endelig merke til at hele livet mitt likevel er en vandring "etter Ånden", mens det tidligere var et liv "etter kjødet". Det er mange som vil være kristne,- men i dette ligger bevisføringen for om det stemmer. Dette lærer hele Skriften. Såvel apostelens, som alle Guds barns hjertespråk er dette: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn".

 

"Men syndens lov med mitt kjød". Dette er også nærmere forklart tidligere. Men det er svært nødvendig at vi her har klart for oss hva ordet "kjød" betyr. Det taler nemlig ikke om legemet og utvortes vandel. Men som motsetningen til ånden, eller det nye sinnet, taler det om hele den naturen vi arvet fra Adam. Alt som er "født av kjødet", legem og sjel med alle fordervede krefter og tilbøyeligheter. Og tidligere har Paulus sagt at i sin gamle natur fant han en lov som stred mot den loven som var i hans sinn. Som tok ham til fange under syndens lov, som var i lemmene hans. Dermed har vi også bakgrunnen for dette verset. Det tales ikke om gjerninger, men om naturens ondskap som alltid er den samme, enten det går bedre eller dårligere med gjerningene. Gjerningene er så visst ikke ubesmittet av synden hos de hellige. Men vi må merke oss at disse ordene vi her har for oss, taler om at mens vi virkelig gjør gode og hellige gjerninger, så kan vi komme til å tjene syndens lov med kjødet. Da er gjerningene et Åndens verk, men samtidig rører kjødet på seg med sin ondskap i oss.

 

Med Åndens velvillige sinn kan jeg f.eks. låne eller gi noe til en fattig. Men med det samme kjenner jeg kjødets forderv, enten i motvilje eller i egenrettferdig stolthet. Med et Åndens sinn kan jeg gå til bønnen og Ordet. Men der møter jeg også syndens forderv; tanker som går i andre retninger, vantro m.m. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette å "tjene Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Naturens ondskap rører på seg, mot min vilje. Den er en lov i lemmene mine. En konstant makt som driver og tvinger meg. Denne drivende makten kalles her for "syndens lov". I enhver slik "lov" finnes to sider: 1: Forskrifter og regler. 2: En drivende og tvingende kraft. Slik er det også i "syndens lov" først en ond drift og tilbøyelighet. Men også en viss form for regel for syndens virksomhet. Når Paulus her sier at han "tjener syndens lov med sitt kjød", vil det si at i den grad den fordervede naturen ennå lever og rører på seg, så foregår det etter de regler som gjelder for syndens virksomhet. Og hvordan det foregår, det talte vi om under v.23 gjennom flere eksempler fra Skriften, og hvordan vi selv opplever det.

 

Dermed har vi nå sett på Paulus's bekjennelse og lære om kampen mellom Ånden og kjødet. Vi kan aldri prise Gud nok - bare når det gjelder hvor priviligerte vi er, vi som har fått lære å kjenne en så hellig manns indre kamper. Vi ser en hellig apostel, som fullstendig gav sitt liv til Herren og hans tjeneste. Som levde et liv som helt igjennom kunne stå ustraffelig fram overfor alle hans fiender. En som til sist kunne avslutte sitt løp i gleden over at han stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen, og nå bare ventet på rettferdighetens krans, "som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus". Men når en så høyt benådet og framstående Herrens tjener ser på den veldige syndens strid som foregår i hans indre, må rope ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut" osv., - så ligger det da også i dette en gudgitt skildring av syndens ondskap, hvordan den har forgiftet og fordervet vår natur. Måtte vi da også huske hva det er vi har sett så klart her! Så vi aldri lar oss friste til å miste motet når det skjer med oss også; at vi gjør bitre erfaringer om dette syndens forderv i kjødet.

 

Dette bibelstedet er spesielt godt som trøst til alle dem som er nedtrykt av et spesielt knusende forderv. Kanskje av harde kamper som ingen kjenner noe til, uten dem selv og han som kjenner hjertene. Der er kristne mennesker som enten aldri har undersøkt meningen i dette bibelstedet grundig nok, eller også har blitt villedet av falsk tolkning. De har da aldri våget å oppfatte dette som om det her skulle tales om Paulus og de gjenfødte. Når disse en gang får det rette lys over dette stedet, vil de virkelig prise Gud for den trøst og veiledning dette gir dem. Men de navnekristne, som ennå aldri har opplevd disse kampene i deres indre, ser bare mørke og dårskap i det samme ordet. Den striden som apostelen har skildret her, er det ennå ingen av Guds folk som har unngått, etter syndefallet. Måtte vi huske det godt, og ikke fortvile!

 

Men så bør vi også lære her at vi aldri må la oss forlede til å innbille oss at det vil nok gå godt, selv om vi tillater et så ondt kjød å få leve fritt, som det lyster. Vi må lære alltid å "våke og be, for at vi ikke skal komme i fristelse", slik vår Frelser i kjærlighet formaner oss. Og som grunn for denne formaningen tilføyer han at "ånden er villig, men kjødet er skrøpelig". Ja, av dette skal vi også lære hvor helt og holdent nødvendig det er at vi eier en konstant og evig nåde. At vi ikke mer skal dømmes etter loven. Dette var en hovedhensikt med alt det Paulus har talt om i dette kapitlet.

 

Først minnet han om hvor fri kvinnen er fra mannens lov, når han er død. Med det viste han hvor fullkommen fri vi er fra lovens pakt og vilkår, - når vi er døde, og dermed lovlig frigjort fra loven og forenet med Kristus (v.1-6). Deretter har han vist oss hvor nødvendig det er å være fri fra loven. Samtidig; at den ikke virker at vi blir hellige, men tvert imot gjør at synden øker (v.13). Dette igjen fordi loven er åndelig, mens all vår natur er kjødelig, så at selv de hellige ikke kan gjøre det de vil (v.14-25).

 

Hvis vi så har fått denne frihet fra loven, så la oss ikke bare hjertelig takke Gud. Men også vokte oss vel, og verdsette denne friheten så høyt at vi ikke nok en gang lar oss binde under trelldommens åk. I neste kapittel skal vi få se denne frihetens herlige frukter og virkninger, helt fram til vår evige salighet i himmelen, der Guds barn også blir Guds arvinger. Må Gud gi oss sin nåde til ikke bare å fatte, men også i levende liv eie denne frihet, - og deretter nyte den i evighet! Ja, Gud, den evige Far, være æret og priset for sin usigelige gave! Amen.

Romerbrevets budskap BIND 2, kap. 8

 


 

 

 

Åttende kapittel.

Innhold: Som en følge av alt som er talt foran oppsummerer dette kapitlet Guds barns enestående stilling: De er fri fra all fordømmelse (v.1-4). De retter sinnet mot det som hører Ånden til (v.5-11). De lever ikke lenger som tjenere for kjødet. Derfor må kjødet dødes (v.12-13). De er Guds barn, og dermed også Guds arvinger (v.14-18). Under alle lidelser og motgang har de en sikker grunn i håpet om en herlig forløsning fra legemet, som også hele skapningen stønner og sukker etter (v.19-23). Omtaler selve håpet og dets vesen (v.24-25), hvordan Ånden hjelper oss (v.26-28), og sluttelig Guds evige utvelgelse og kjærlighet (v.26-28). Hele dette budskapet bryter liksom på i Paulus's indre, fram til en avslutning i en triumferende trosvisshet (v.35-39).

Dette kapitlet inneholder den rikeste oppsummering av alt det som heter nåde; både nåden hos Gud, og nådens verk i våre hjerter. Men det både begynner og slutter med den store hovedlæren om nåden hos Gud, eller rettferdiggjørelsens nåde. Det er denne hovedlæren som også har vært selve emnet i alt som har vært skrevet tidligere i brevet. Selv om det sjette kapitlet og en stor del av det sjuende inneholder større tilføyelser, for å forhindre forskjellige muligheter for misforståelser. Men i dette åttende kapitlet kommer altså Paulus tilbake til sitt hovedemne om hvordan vi bare i Kristus er fri fra all fordømmelse, og har evig liv. Han har tilføyelser om Ånden og hvordan den virker i sjelen. Men begynner og slutter med nevnte hovedemne, som særlig skildres sterkt i det femte kapitlet; om vår frelse i Kristus, vår frihet fra fordømmelsen, og de urokkelige grunnsannhetene vi har for å leve i troen på Guds evige nåde.

 

Men, sier Paulus, når denne evige nåde ikke kunne vinnes gjennom loven, så er den gitt oss ved at Gud sendte sin Sønn for å gjøre det loven ikke kunne utrette. Med sitt offer tok han bort syndens fordømmende kraft. Deretter viser han de store hovedtrekkene i det som skiller de som tror fra de vantro, når det gjelder deres sinn. I sin naturlige tilstand er de vantro under loven, og lever derfor etter kjødet. De har en fiendtlig holdning til Gud og hans lov. Mens de som tror derimot er født på nytt av nåden, og har Åndens sinnelag som er liv og fred. Gjennom hele kapitlet fortsetter han så å tale om denne Guds barns store arv og eiendom. Han forkynner at disse som "lever etter Ånden" har Kristi Ånd, og dermed et åndelig og evig liv. Selv om legemene deres må vende tilbake til støvet, skal de vekkes opp på nytt. Allerede her i livet drives de av Guds Ånd. De er Guds barn. De er frigjort fra trelldommens ånd, og har fått barnekårets Ånd. I denne Ånd taler de med Gud som barn med sin far. Vi er "Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham".

 

Her på jord vil vi møte mye vondt. Derfor holder han fram for oss alt det vi har grunn til å trøste oss med. Han taler om all den herlighet vi skal få oppleve; den herlighet hele skapningen sukker etter. Hvordan vi i håpet må vente på det som ikke sees. Hvordan Ånden hjelper oss i all vår svakhet. Om Guds utvelgelse og kjærlighet i Kristus, som står evig fast. For alle de som er, og blir værende i Kristus, gjelder det at de ikke kan fordømmes, hvor hardt alle fiendtlige makter enn måtte kjempe mot dem. Hvem kan fordømme den som Gud rettferdiggjør? - den som Kristus har lidt døden og deretter oppstått for, og nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Paulus proklamerer overfor alt som finnes i hele verden, alt det som er og det som måtte komme, at ikke noe av dette skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.

 

1: Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.*

Ordet "derfor" antyder jo alltid en konklusjon på det som er sagt foran. Så kan en spørre hva det er dette "derfor" sikter til. For siste halvdel av forrige kapittel (kap.7:14-25) handler bare om vårt naturlige forderv, og striden mot Ånden. Det kan ikke stemme at konklusjonen på det skulle være at det ikke er noen fordømmelse for de som tror. Nei, her sikter Paulus til det han har bevist i selve hovedbudskapet i brevet. Det siste han har tatt opp like foran dette kapitlet er bare sidekommentarer. I de fem første kapitlene har han bevist at alle mennesker er syndere. At intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. At vi blir rettferdiggjort av nåde ved troen på forløsningen i Kristus Jesus. Det sjette kapitlet er en tilføyelse hvor Paulus forebygger misbruk av denne nåde-læren, spesielt i forbindelse med hvordan vers 20 i femte kapittel skal oppfattes. Men i det sjuende kapitlet tar han igjen opp det store hovedbudskapet, og viser hvordan vi, ved at vi er forenet med Kristus, er fri fra lovpakten (v.1-6). Det som så følger i kapittel sju, er bare tilføyelser hvor han viser at det han har sagt ikke svekker loven, men ene og alene skyldes fordervet i vår natur.

 

*

C.O.Rosenius's Bibel har ikke siste del av verset; "de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden". Derfor er det ikke kommentarer til den delen under dette bibelverset. Men akkurat samme ordvalg finnes jo nedenfor, som siste del av v.4, og da med aktuelle kommentarer.

 

Det som har vært hensikten med alt han har skrevet hittil i brevet, har vært å bevise og dokumentere evangeliets store hovedlære om menneskenes fordømte tilstand under loven, og deres rettferdiggjørelse i Kristus, ved troen. I det sjuende kapitlet var han kommet så langt i denne bevisførselen, at han har forklart at vi, ved at vi er forenet med Kristus, er helt og holdent fri fra loven. Ja, så fri fra loven som en kvinne er fri fra loven som bandt henne til mannen, når han er død. Men hvis vi er så fri fra loven, da er vi jo like sikkert fri fra all fordømmelse. Det er denne hovedlæren Paulus nå kommer tilbake til, etter at han i mellomtiden har brukt en del tid på å forebygge misforståelser. Og hvilken konklusjon er det så han trekker som følge av det han har bevist, som han har skrevet om foran? Jo, han sier:

 

Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Tenk nøyere over denne forkynnelsen som er full av trøst! Hør: Det finnes ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus! Ja, hva er det vi hører? Ingen fordømmelse! Fullkommen frikjennelse fra all syndens skyll og dom her i livet, og i all evighet - bare ved at vi er i Kristus Jesus. Dette er da så stor en trøst at det burde kunne gjøre et sykt menneske friskt, ja, gjøre en død levende. Dette gjelder altså det menneske som bare er kommet til den erkjennelsen at det ikke lenger kan leve uten Kristus. Hvor mye eller lite de enn synes å ha av syndserkjennelse, alvor osv., så ser de ingen redning uten i Kristus og hans fullbrakte verk (for det er dette som kjennetegner en sjel som "er i Kristus Jesus"). Det finnes altså ingen fordømmelse mer for slike mennesker! De skal aldri dømmes etter loven. Syndene skal aldri tilregnes dem (kap.4:8). De er fri og frelst for evig. Hvordan skal vi kunne prise Den Himmelske Far nok, både her og i evighet, for at han har gitt oss et slikt nåderike?

 

Så vil vi se nærmere på hvert enkelt ord i dette trøstens budskap. "Derfor er det da ingen fordømmelse". Først taler dette til oss om at de som ikke er i Kristus Jesus, de er under loven. Over dem hviler fordømmelsens dom. Vi burde stoppe opp og tenke alvorlig over at her er det spørsmål om hvordan vi skal unngå å komme under evig fordømmelse. Vi burde ikke lese slike ord med en likeglad holdning. Det taler jo om hvilken dom som skal hvile over oss for evigheten! Skal dommen være "evig liv", eller "evig fortapelse"!

 

Paulus har dokumentert at alt som har navn av menneske, de beste så vel som de verste, er etter Guds lov fordømt, fordi alle sammen er syndere. "Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste". Vi er alle "av natur vredens barn". Men nå sier altså apostelen at når vi er i Kristus Jesus, da er det ingen fordømmelse for oss. Følgelig er vi under fordømmelsens dom, hvis vi ikke er i Kristus Jesus. Kristus sa: "Den som ikke tror, er allerede dømt" (Joh 3:18). Kristus døde for alle mennesker. Johannes sier: "Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens synder" (1Joh 2:2). Og Paulus sier: "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle" (2Kor 5:14).

 

Men det er først gjennom den troen som forener oss med Kristus at vi får del i Kristus og hans rikdom, og får nyte godt av den. Bare gjennom denne troen er vi under nådepakten. Men så er da også dette en pakt hvor det ikke finnes noe som helst annet enn nåde og forlatelse.

 

At det så ikke finnes noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, så er det det samme som Herren selv med sterke uttrykk forkynte: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet" (Joh 5:24). Legg merke til: "Han skal ikke komme til dom", kommer ikke under fordømmelsens dom. Han skal ikke dømmes for sine synder. Vi ser det samme i Kristi egen skildring av den siste dommen. Synden som ennå bor i Guds barn er nok i seg selv grunnlag for dom. Men dens fordømmende kraft er nå tatt bort. Den er skjult i ham som kom i syndig kjøds lignelse (skikkelse), og med sitt syndoffer fordømte synden i kjødet (v.3). Når så fordømmelsen har rammet synden i Kristi legeme, så er det ingen fordømmelse som venter oss som nå er i ham. Nå er det hos oss "intet fordømmelig", som Luther oversatte det. Dvs. ingen ting som skal fordømme oss. Tenk; for en salig frihet! Ingen fordømmelse! Lovet være Gud for sin usigelige gave!

 

"For dem". I forrige kapittel talte Paulus om synden som ennå lever i Guds barn. Da brukte han ordene "jeg" og "meg" for å vise at den største nåde ikke fritar oss fra den indre kampen som han taler om der. Men her endrer han språket. Nå sier han ikke at så er det da ingen fordømmelse for meg. Nei, nå sier han "for dem som er i Kristus Jesus". Det vil alltid finnes svake sjeler som har en tendens til ikke å våge ta til seg den trøsten Skriften tilbyr. Hvis ikke Paulus hadde brukt den uttrykksform han nå bruker, så ville disse ment at den nåden og freden det tales om her, den tilhørte bare Paulus og liknende hellige mennesker. Men ikke slike uverdige og skrøpelige barn som de. Derfor endrer altså Paulus uttrykkene, og taler her i generelle ord, for at alle "som er i Kristus Jesus" kan stoppe opp for dette budskapet, og ta til seg denne trøsten. I v.2 ser vi han taler på nytt med ordet "meg". Når han veksler på uttrykkene slik, har han villet vise at den samme som i forrige kapittel klaget over synden i lemmene sine, også er med blant dem som i Kristus er fri fra all fordømmelse. I v.4 bruker han så igjen uttrykket "oss". For, slik vi nettopp sa, å minne om at det han taler om der, det gjelder ikke bare ham, men alle Guds barn.

 

"som er i Kristus Jesus". Å "være i Kristus" er en dyp og underlig uttrykksform i Skriften. Men så taler det også om et dypt og underlig forhold. Å "være i Kristus Jesus" er å være ett med ham. D.v.s. forenet med ham ved troen. Uttrykket antyder nærmest hvordan sjelen ved troen liksom svøper seg inn i Kristus og hans fortjeneste. Eller som Paulus selv sier: er "ikledd Kristus" (Gal 3:27). Her tales altså ikke om at Kristus er med sitt folk, eller at de er med ham. Men at de er i ham, inkludert i ham og forenet med ham. Selv skildrer han denne inderlige foreningen i lignelsen om grenene i vintreet (Joh 15). Der taler han også uttrykkelig om "den som blir i meg, og jeg i ham". I Joh 6 sier han også at "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, blir i meg, og jeg blir i ham" (v.56). Nå vet vi at dette stedet (Joh 6) ikke handler om det å ete og drikke ved nattverden, for den var da ennå ikke innstiftet. Men handler om hvordan vi i troen "eter" og "drikker" Skriftens budskap om hans stedfortredende legeme og blod (v.47).

 

Da ser vi at her forteller Kristus oss selv hvordan vi kan vite om vi virkelig er i ham. Han sier: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod" - altså hver og en som har et slikt hjerte at Kristi forsoning er hans livsbehov, er så uunnværlig for ham som mat og drikke. For det er akkurat dette ordene "ete" og "drikke" hans kjød og blod, skildrer; at vi ved troen lever og mettes av hans forsoning. Den som ikke tar til seg slike ord fra Kristus selv, kommer alltid til å leve i uvisshet. Og så må vi ikke legge noe til. Når bare du ikke kan unnvære Kristi forsoning. Selv om du faller, eller periodevis er likegyldig, - bare du stadig må tilbake til denne livskilden, - så er det ganske sikkert at Gud virker sitt frelsende verk i deg. Og at du da også "blir i ham, og han blir i deg". Da ser Gud på deg som om du er det Kristus er, som om du hadde gjort det han har gjort, og som om du hadde lidd det han har lidd.

 

Dette er grunnen til at nå er der ikke noe som kan tilregnes deg, så du fordømmes. For overfor Gud står du fullstendig skjult i (ett med) hans Sønn. Forbildet i Det gamle testamente på denne enheten med Kristus, finner vi i at ypperstepresten bar de tolv steinene på brystet sitt. Og på hver av disse steinene var Israels tolv stammer skrevet. Når han trådte fram for Gud, så trådte også alle disse fram i ham. På denne måten forkynnes det også i dette at alle som tror, overfor Gud står skjult i Kristus, deres store yppersteprest. Og når de slik står fram i Kristus, og altså er ett med ham, da er de sannelig også fri fra all fordømmelse.

 

Dette tar Luther opp mer grundig. Han sier: "Troen forener sjelen med Kristus, som en brud med sin mann. Alt det Kristus eier, blir den troende sjelens eiendom. Og alt det denne sjelen har, det hører nå Kristus til. Kristus eier frelsen og all velsignelse, og nå blir dette denne sjelens eiendom. Sjelen på sin side har bare synder og misgjerninger. Disse hører fra nå av Kristus til. Dette er sannelig et velsignet bytte! Kristus er både Gud og menneske. Kristus er den som aldri har syndet. Hans hellighet er fullkommen. Han har tatt på seg Guds barns synder, og disse syndene tilintetgjøres og forsvinner i ham. For ingen synder kan bestå i hans uendelige rettferdighet. På denne måten er den sjelen som tror, fridd ut fra sine synder og ikledd sin brudgoms, Kristi, evige rettferdighet. Å, salige forening! Den rike, den rene, den hellige brudgommen har valgt den fattige, syndige og foraktede sjelen til sin brud. Har utfridd henne fra alt ondt, og gjør henne rik på de mest dyrebare velsignelser".

 

Paulus taler også om denne forening med Kristus, på samme måte. I Ef 5 taler han utførlig om mannens og hustruens forhold til hverandre. Men så avslutter han med (v32): "Dette er en stor hemmelighet; jeg taler her om Kristus og menigheten. Like foran (v.29-30) har han også sagt at "Ingen har noen gang hatet sitt eget legeme, men han gir det mat og har omsorg for det, slik Herren gjør med menigheten. For vi er lemmer på hans legeme" (sv: lemmer av hans kropp, av hans køtt och hans ben). Med disse siste ordene minner Paulus om hvordan den første kvinnen ble skapt av den første mannens ribben - som også er et talende bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Paulus bruker samme bildet om lemmene i legemet, når han i 1Kor 12:12 sier: "For slik som legemet er ett og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på det ene legemet er ett legeme, slik er det også med Kristus". Og i Ef 1:23 taler Paulus om det samme legeme, og gir det en stor tilføyelse. Han sier "menigheten, som er hans legeme, fylden av ham som fyller alt i alle". Dermed antyder apostelen at denne forening med Kristus er slik, at om han som fyller alt i alle ble skilt fra de som tror på ham, så ville han se på seg selv som bare halv og ufullkommen.

 

Så sier altså Paulus her at alle de som slik vi nå har omtalt "er i Kristus Jesus", de er i all evighet fri fra all "fordømmelse". Vel kjenner de enda på kjødets mektige strid imot Ånden. Fremdeles har de nok bitre erfaringer i dette å bli tatt til fange av syndens lov i sine lemmer. Derfor sukker de også ofte i nød etter forløsning fra dette dødens legeme. Likevel er de fri fra all fordømmelse! Men dette er jo en frihet som er fullstendig skjult og uforståelig både for vår fornuft og i vårt følelsesliv. Hvem kan vel fatte, eller fullkomment tro dette, at selv om synden ennå er i oss, så skal den ikke fordømme oss? Og selv om vi har fortjent forbannelsen, så skal den likevel ikke ramme oss! Ja, selv om vi daglig fortjener bare Guds vrede, så skal vi i stedet få leve under hans evige nåde.

 

Her kreves nok det som heter tro - ! Her kreves det at vi helt og holdent lukker øynene for alt det som er i oss, og bare se på Kristus og hva vi er i ham. Det er bare i Kristus vi er rettferdige og kan stå for Gud. Det er Kristus som er rettferdig. Det er vår Herre Kristus som i all evighet består overfor lovens krav og dommer. Hvis Herren Gud skulle se på oss - uten Kristus - så er vi straks fordømt. Men ser han oss i Kristus, da ser han oss rettferdige og hellige. Men slik går det også for seg i vår samvittighet. Ser vi på oss selv, uten Kristus, da vil vi måtte fortvile. Men ser vi oss innesluttet i Kristus, da skal vi, selv i vår største syndenød, få nåde til å bli værende i troen. Da sier vi: Fordømmelsen kan likevel ikke ramme meg. Derfor er dette et ord som alle kristne bør skrive i sitt hjertes dyp, passe godt på, og huske: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Og så fortsetter Paulus med å tale om hvorfor de som er i Kristus Jesus, er fri fra all fordømmelse:

 

2: For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.

"Livets Ånds lov" - eller, nærmere gr.teksten: "Loven av Ånden av livet i Kristus Jesus". Nå er spørsmålet hva det er Paulus mener med denne "livets Ånds lov", som altså tilhører livet i Kristus Jesus, og hva som menes med det motsatte: "syndens og dødens lov". Mange har ment at "livets Ånds lov" er det samme som "loven i mitt sinn" (kap.7:23), eller den villige ånd som er virksom i helliggjørelsen. De samme mener at ordene "syndens og dødens lov" er det samme som "syndens lov, som er i lemmene mine", som omtales samme sted (kap.7:23), d.v.s. syndens drivende kraft i kjødet. Og de mener å ha dekning for denne oppfatningen i den likhet i uttrykkene som vi finner på disse to stedene. Naturlig nok er det først og fremst de samme som tolker siste halvdel av kap.7 til bare å gjelde de u-gjenfødtes trelldom i synden. Her ser disse nå de gjenfødtes frihet fra den syndens lov som omtales i det sjuende kapitlet.

 

Så er der igjen andre som har den rette tolking av det sjuende kapitlet, men som har samme, ovennevnte, oppfatning av den teksten vi nå behandler. Disse har da ment at uttrykket "gjort meg fri" enten har gått på frigjørelsen fra selve trelldommen under syndens lov i lemmene våre, eller på friheten i Kristus, fra fordømmelsen for fordervet som stadig bor i oss. Selve læren blir riktignok ikke ubibelsk ved sistnevnte tolking. Den har jo en kristelig mening. Men der er en del ting som taler ennå sterkere for den oppfatningen av teksten som vår kirkes reformatorer og eldste lærere har hatt. Nemlig at Paulus med "syndens og dødens lov" her mener den loven som vekker synden og fører til døden (kap.7:7-13). Altså Guds lov, som i seg selv er hellig og god. Og med "livets Ånds lov" mener det samme som "troens lov" (kap.3:27), "frihetens lov" (Jak 2:12), "Åndens pakt"...som "gjør levende" (2Kor 3:6), altså evangeliet.

 

Når det gjelder den først nevnte oppfatningen av teksten, må vi også minne om at det ikke er vanlig måte Paulus taler på, hvis han bruker samme uttrykk om forskjellige ting. I forrige kapittel hadde han f.eks. talt mye om Guds lov i v.4-16. Men så taler han i v.21, 23 og 25 også om en "lov" i forbindelse med synden. Det samme gjelder det tredje kapitlet. Der hadde han også talt om Guds lov som en "gjerningenes lov" (v.20,21,27). Men så taler han umiddelbart etterpå om evangeliet, og bruker uttrykket "troens lov" (v.27). Men det som veier tyngst for hvordan denne teksten skal tolkes, er særlig følgende: Først det vi allerede har nevnt, at den uttrykksformen han bruker her (omtaler Guds lov som "syndens og dødens lov", og evangeliet som "livets Ånds lov"), ikke er uvanlig, når Paulus taler om loven og evangeliet. Dette vil vi gå grundigere inn på nedenfor. Men den største og egentlige grunnen for vår oppfatning ligger i innholdet og sammenhengen. Vi må ikke miste blikket på hva det er Paulus er opptatt med å forklare og bevise her.

 

Det store hovedbudskapet i forrige vers var at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Men hva er så grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem? Er det fordi de nå har en ny, hellig ånd, og er fri fra syndens trelldom? Er det den nye, helliggjorte ånden som gjør oss fri fra syndens trelldom - og kanskje også fra syndens fordømmelse? Nei, ikke noe av dette stemmer med Paulus's lære. Grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, er jo at de gjennom at de er forenet med Kristus er "frigjort fra loven", fra dens pakt og dens frelsesgrunn, som Paulus taler om i kap.7:1-6. Det er altså ikke sant at de som tror er løst fra syndens lov i sine lemmer fordi de har en annen lov i sitt sinn. Hvis uttrykket "livets Ånds lov" skulle betegne det samme som "loven i mitt sinn", som Paulus taler om i forrige kapittel, så ville han jo motsi seg selv, hvis han nå lærte at denne loven i sinnet gjorde oss fri fra "syndens lov i lemmene mine". For i forrige kapittel har han jo sagt det motsatte; nemlig at uansett om han nå hadde loven i sitt sinn, så var han likevel ikke fri fra "syndens lov i lemmene sine".

 

Det er dette som så tydelig viser at uttrykkene i vår tekst: "syndens og dødens lov", og "livets Ånds lov", ikke kan bety det samme som "syndens lov i lemmene mine", og "loven i mitt sinn". For da han talte om disse, i kapitlet foran, sa han ikke at den ene loven gjorde ham fri fra den andre. Men tvert imot at begge ennå fantes hos ham og kjempet mot hverandre. Av dette ser vi at her må Paulus tale om et helt annet forhold enn i det sjuende kapitlet. Når han der talte om kjødets og Åndens strid mot hverandre, så må det derimot være Guds barns frihet fra loven han taler om her, og som er grunnlaget for at de er fri fra all fordømmelse.

 

Det som allerede er sagt, kan egentlig være nok til å bevise at Paulus i vår tekst ikke taler om syndens lov i lemmene våre, men om Guds hellige lov som vekker synden og fører til døden. Men det samme ser vi også av den klare sammenhengen med verset etter: "For det som var umulig for loven.." osv. Det første ordet, "For", sier oss jo at vers 3 fortsetter forklaringen av det som er sagt i v.2. Her anvendes også samme uttrykket: "loven". Da må det jo være tale om samme "lov" i begge versene. For når en ser på sammenhengen og ordvalget i disse versene, er det vel ingen som vil mene at Paulus med ordet "loven" i v.3 skulle mene noe annet enn den loven han just har omtalt i v.2, dette verset som nå skal videre utdypes? Hva slags mening og sammenheng ville det da være her?

 

Men når vi har dette klart for oss, og innser at i v.2 taler Paulus om vår frihet fra loven, da er innholdet og sammenhengen i alle tre versene fullstendig klar og herlig. Da ser vi at i v.2 sier han vi er fri fra all fordømmelse, fordi vi er gjort fri fra loven, som ellers ville virket synd og død. Og i v.3 sier han at denne vår frigjørelse fra loven har sin grunn i at det loven ikke kunne virke, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Derfor er det ingen fordømmelse tilbake - for dem som er i Kristus Jesus. Etter at vi nå har sett hva som er selve hovedbudskapet, vil vi nå se nærmere på selve teksten i verset vårt.

 

Livets Ånds lov*. I kap.3:27 har Paulus talt om "troens lov" som det motsatte av "gjerningenes". Derfor må "troens lov" der være det samme som evangeliet. Likeså taler han i 2Kor 3:6 om "Åndens pakt" som motsetning til "bokstavens pakt". Og der sier han da videre at "bokstaven slår i hjel" (v.6), og kaller det "fordømmelsens tjeneste", - og at "Ånden gjør levende" (v.6), og kaller det "rettferdighetens tjeneste" (v.9), og "Åndens tjeneste" (v.8). Der merker vi da hvordan han stiller loven og evangeliet opp mot hverandre, og skildrer dem med disse nye, vektige uttrykkene. Det samme skjer altså i vår tekst, hvor han i steden for evangeliet sier "livets Ånds lov" som motsetning til "syndens og dødens lov", loven som binder oss under synd og død. Det betydningsfulle navnet Paulus her gir evangeliet, sier oss at dette er det middelet Den Hellige Ånd bruker for å føre oss til livet i Kristus Jesus. Og gjennom dette middelet forkynner han oss ikke bare Guds råd til frelse, og ber oss motta dette, - men virker også i våre sjeler att vi mottar det og får det evige livet. I kap.1: kalles da også evangeliet for "en Guds kraft til frelse".

 

*

Dette verset har i C.O.Rosenius's Bibel følgende ordlyd: "Ty Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus, har gjort mig fri ifrån syndens ock dödens lag". Dette skal vi bare være oppmerksom på når vi ser hans utlegning. Og vi ser at her har den norske bibeloversettelsen vi bruker bare vel så klart og evangelisk utvetydig ordvalg. I det avsnittet vi nå har foran oss, tolker han da egentlig denne teksten: "Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus". (oversetters kommentar).

 

Men at evangeliet kalles en "lov", kan også ha sin grunn i den befalende myndighet evangeliet også har.

Denne myndigheten som er en like så stor trøst for Guds barn, som den oppleves forferdelig av de som står imot. Det er da en veldig trøst at vi ikke bare får tillatelse til å tro på Guds nåde; tro at Gud har kastet våre synder på sin Sønn, og for hans skyld alltid vil være nådig mot oss. Men han byder og befaler at vi skal tro denne herlige forkynnelsen. Akkurat som Johannes sier: "Dette er hans bud: At vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn". Men vi bør også holde klart for oss at dette herlige evangeliet krever lydighet! Det krever at det blir trodd, og at det får slippe inn i hjertene våre. I motsatt fall vil det komme til å fordømme oss. Derfor taler Paulus både i første og siste kapitlet i dette brevet, om "troens lydighet" (kap.1:5 og 16:26). Og i kap.10 taler han om de som "ikke var lydige mot evangeliet" (sv: "icke hava hørsammat evangelium") (v.16), som "ikke har underordnet seg Guds rettferdighet" (v.3). Av alle slike ord merker vi at selv om evangeliet er nådeforkynnelse, så har det også en lovens befalende myndighet og tyngde. Det kan også være en av grunnene til at uttrykket "lov" er anvendt.

 

Men hvorfor evangeliet kalles for "livets Ånds lov", det ser en tydeligere av gr.teksten. Der fremgår det klart at dette "livet" er livet i Kristus Jesus, som Ånden virker gjennom denne sin "lov". Dette livet er først og fremst det åndelige livet, det nye livet i vårt sinn, når den som "ved loven var død for loven" begynner å røre på seg, begynner å se, høre og oppleve det som Guds Ånd virker. Men da har også sjelen fått motta det evige liv, den evige salighet, som var tapt på grunn av synden, men ved Kristi død og oppstandelse vunnet tilbake. Derfor tilføyer Paulus:

 

i Kristus Jesus. ("Livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri...osv). Johannes sier at "Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet" osv. (1Joh 5:11-12). Det samme sier han i første kapittel i sitt evangelie. Der taler han om "ordet" som var i begynnelsen, og som ble kjød: "I ham var liv". Alle mennesker har fra syndefallets dag vært bundet av den evige dødens band. Ingen skapte vesener eller krefter kunne bryte dette. Bare Gud, som var det evige livet, alt livs opprinnelse og kilde, kunne på nytt gi liv. Men døden var syndens lønn, etter Guds hellige lov, som ikke kan endres, selv med den minste tøddel. Derfor måtte det rettmessig sones for synden, og rettferdigheten gjenopprettes. Og det kunne bare skje ved at Gud selv ble menneske, og i menneskenes sted tilfredsstilte loven. "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss". Og utelukkende gjennom dette hellige og dyre offer ble nå livet, rettmessig etter loven, på nytt gjenopprettet. "I ham (Ordet) var liv" (Joh 1:4).

 

Kristus sier også selv: "Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod". "Jeg er livets brød. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø". "Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig. Og brødet som jeg skal gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv". "Den som tror på Sønnen, har evig liv". "Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø". Alle slike dyrebare Herrens ord forteller oss at like umulig som det er for oss selv å oppnå evig liv gjennom alt det vi måtte kunne foreta oss, - like sikkert er det, på den andre siden, at hvis vi eier ham, tror på ham, lever og mettes gjennom Skriftens ord om hans forsoning, - da eier vi allerede det evige livet. Alle disse bibelordene viser oss at det behøves ikke mer for at vi skal være helt sikker på at vi har det evige livet. Bare at vi er blant dem som "eter hans kjød og drikker hans blod", dvs. lever og mettes av hans forsoning. For hans kjød og blod som han skulle "gi for verdens liv", taler om forsoningen.

 

Om det ellers ser aldri så ille ut med oss. Om vi så kjenner på all mulig synd, elendighet, død og avmakt i oss selv. Bare vi ennå lever utelukkende på Kristi forsoning, så skal vi likevel vite at vi eier det evige livet, som Herren har talt disse tankevekkende ordene om: "På samme måte som den levende Fader utsendte meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg" (Joh 6:57). Lovet og priset være hans navn! Livet er altså i Kristus. Og når vi altså får liv i ham, da frigjøres vi fra loven, dens pakt og dens rettergang. Da er vi fri fra all fordømmelse.

 

Syndens og dødens lov. I begynnelsen av forrige kapittel talte Paulus om Guds barns frihet fra loven. Da forklarte han bl.a. at selv om loven i seg selv var hellig, rettferdig og god, så var det likevel den som indirekte virker synd og død. "Da budet kom, ble synden vekket opp til liv, og jeg døde. Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død. For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg", sier apostelen. Det er med bakgrunn i slike virkninger, Paulus her kaller den for "syndens og dødens lov". Det er også grunn til å kalle den for "syndens lov" fordi det egentlig ikke ville vært noen synd, hvis loven ikke fantes. Å synde er overtredelse av loven (gr.teksten i 1Joh 3:4). "Der det ikke er noen lov, der er det heller ingen lovbrudd" (Rom 4:15). "Synden blir ikke tilregnet når det ikke er noen lov" (Rom 5:13). I tillegg har vi det forholdet som er nevnt i forrige kapittel, at loven også har den virkningen på vår falne natur at den vekker synden opp til liv.

 

I tillegg til de skriftstedene vi allerede har nevnt, taler Paulus i kapittel 7 også om "de syndige lystene, de som ble vekket ved loven" (v.5). Det tales om at "synden ble grenseløst syndig ved budet" (v.13). Og i kap 5:20 sa han at "loven kom inn ved siden av for at fallet skulle bli større". Med denne bakgrunn taler da også Paulus i 1Kor 15:56 om at "syndens kraft er loven". Når vi tenker gjennom alt dette; at synden ikke var til hvis vi ikke hadde hatt loven, og at loven er "syndens kraft", slik at "synden ble grenseløst syndig" (sv: synden överflöda), da finner vi at det er helt overensstemmende med apostelens vanlige måte å tale om loven på, når han kaller den "syndens lov".

 

Men han kaller altså også den hellige loven for "dødens lov". For det er denne hellige loven som også dømmer enhver synder til døden. Helt fra den første dødsdommen i verden ("den dag du eter av det, skal du visselig dø") har det vært gjennom loven døden har regjert over syndere. Det er gjennom lovens dom at "syndens lønn er døden". Derfor taler også Paulus om "dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert på steiner", og om "fordømmelsens tjeneste" (2Kor 3:7,9). I forrige kapittel sier han at "budet som skulle gi liv, det gav meg bare død". Alt dette viser at det er all grunn for at apostelen kaller den moralske loven for "syndens og dødens lov".

 

gjort meg fri*. Grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, er at de "er gjort fri fra syndens og dødens lov", og det er altså skjedd gjennom en "lov", nemlig "livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri..." (sv: Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus). I ham har de nå all den rettferdighet som loven krever (v.4), "For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn" osv. (v.3). Paulus taler altså her om akkurat det samme som i kap.7:1-6, der han uttrykkelig sier: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme". Der sier han: "ved Kristi legeme", og her sier han: "det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse". Der sier han: "frigjort fra loven...som vekket synden opp til liv...og ved budet drepte synden meg", her sier han: "gjort meg fri fra syndens og dødens lov". Kan vi unngå å se at begge stedene taler Paulus om samme sak? Nå har han altså vendt tilbake til sitt store hovedemne om vår rettferdighet og vår frihet fra loven - i Kristus alene. Men under kap 7:1-6 har vår frihet fra loven blitt grundig gjennomgått. Dermed skulle dette verset være grundig nok gjennomgått.

 

*

Vi lar dette uttrykket komme sist, under C.O.R.'s tolking av dette verset. Ikke bare fordi det er slik i hans svenske Bibel, og dermed også kommer i denne rekkefølgen i hans tolking. Men også fordi det gir oss mest, når vi først har fått grundig tolket hva vi er gjort fri fra - ! (oversetters komm.)

 

Måtte nå enhver kristen virkelig trenge inn i de grunnsannhetene Paulus har tatt opp her, som er fulle av trøst: Dette at når vi gjennom Åndens lov har fått livet i Kristus, så er vi virkelig så fri fra syndens og dødens lov, at det ikke mer finnes noen fordømmelse for oss -! Dette er en lære vi aldri blir fullt utlært i så lenge vi lever her i verden. For hele tiden vil alt som finnes i oss; synden, samvittigheten, fornuften og følelsene, trekke oss ned i oss selv så vi glemmer hva vi har i Kristus. Så vil kanskje noen si: Jeg skulle nok også kunne være lykkelig og tro jeg var fri fra fordømmelsen - bare jeg var sikker på dette at jeg "er i Kristus Jesus". At jeg virkelig har fått liv i ham og ennå lever i ham. Men hvordan kan jeg være sikker på det, når jeg kjenner hvor sterkt kjødet herjer i meg? Jeg er jo så ynkelig og svak, og titt faller jeg, og synder. Jeg kjenner så lite av Ånden i meg! Svar: I de mørke stundene ser vi ikke noe som helst av hvordan vi har det med Gud. Men i de lysere stundene, når du har lys og liv i Ordet, da vet du nok hvordan du har det. Da vet du vel om du "er død for loven", d.v.s. er "slått ut" i ditt strev med å omvende deg, har blitt "tvunget i kne" i alt du selv kan bidra med, og har fått all din trøst i Kristus alene.

 

Du vet vel med deg selv hvor det er du vender deg for å få trøst i din nød over synden? Først og fremst, selvsagt: at du har noen nød over synden! Dernest: om du trøster deg i noe du selv foretar deg. Eller du straks tar din tilflukt til Kristus alene. Det er dette som forteller hva som er ditt hjertes trøst. Altså, om samvittigheten din er under loven, eller lever av nåden. Selvsagt vil det være vekslende tider også her. Av og til kjenner vi hverken synd, eller lengt etter troen. Men det er et kjennetegn; om Kristus og hans forsoning er ditt livsbehov. At når du f.eks. har vært borte fra evangeliet, så kjenner du deg tom. Du savner freden, og føler deg matt i din ånd. Mens derimot, når du hører evangeliet om Kristus, da blir du mettet. Du blir styrket, glad og fornyet i din ånd. Dette forteller at det er Kristus som er maten din. Hvis det derimot er slik at du vanligvis er fornøyd med din kristendom, ikke er tynget over din synd, din likegyldighet og troløshet, men har det stille og godt uten å høre noe evangelie. Du har ikke, for nådens skyld, noen kamp mot synden, men har tvert imot godtatt å følge syndens lyster i deg. Vær klar over at dette er klare tegn på at du ikke etter Åndens lov har fått liv i Kristus Jesus.

 

Riktignok er en kristen ikke en som slipper synd og tunge opplevelser, slik vi ser det i forrige kapittel. Men en kristen har en hellig ånd som kjemper og strir mot synden, og driver ham til nådestolen. Selve nøden over din synd, ditt harde hjerte, likegyldigheten, selvsikkerheten m.m., og dermed ditt behov for Kristus og hans evangelie både til rettferdighet og helliggjørelse - selve denne nøden og dette behovet er de sikreste tegnene på at det har skjedd en åndelig fødsel ovenfra. Og da skal du lovprise din himmelske Far og trofaste Frelser, for at selv om du bare kjenner på synd og død som ennå trykker og engster deg, så er det ingen ting som kan fordømme deg. Bare for Kristi skyld, han som er ditt liv, er du nå fullstendig fri fra lovens krav. Nå lever du i et nåderike, der ingen synd skal tilregnes, der du ikke skal dømmes etter loven.

 

Hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp det ikke med noen som helst gode gjerninger. For da ville vi fremdeles ikke være fullkomne. Og hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp ikke en gang Kristi fullbrakte verk. Heller ikke troen og nåden. Det er ikke noe som holder, hvis jeg til slutt skal dømmes etter loven. Den eneste muligheten for at vi kunne frelses fra fordømmelsen, var å frelse oss fra lovens rett til å dømme oss. Det var ingen annen måte å bli fri fra fordømmelsen, enn å bli fri fra loven. Det er dette apostelen vil lære oss her. Herren være lovet i all evighet, for sin usigelige gave!

 

3: For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet.

Når det gjelder innholdet, og den veldige trøsten som ligger i det, har vi her det ordet vi best kan sammenlikne med det markerte Joh 3:16, som kalles "den lille Bibel": "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne.." osv. Akkurat som det verset, så inneholder også vår tekst den store hovedlæren om hva Gud har gjort for å frelse menneskeheten, ved å sende sin enbårne Sønn til verden. Og i vår tekst sies det i tillegg ennå mer uttrykkelig at det var dette "som var umulig for loven"; dette som alltid tynger vår samvittighet. Det var akkurat dette Herren ville redde oss fra, da han sendte sin Sønn. Derfor passer det også svært godt på denne teksten, det Luther skriver om Joh 3:16: "Det burde skrives med gullbokstaver, ikke bare på papir, men om mulig i hjertet. Ja, det burde være det som hver eneste kristen daglig burde lære og betrakte". Vi burde alltid bruke dette verset i vår bønn, for å styrke og opplive hjertet til tro, til glede og tillit. For dette inneholder alt som er nødvendig for å gi en stakkars synder fullkommen trøst og fred. Måtte nå Gud med sin Ånd forklare disse herlige ordene for oss, så vi ikke bare ser dem med øynene, men også får erfare budskapets kraft i hjertene!

 

Når teksten begynner med ordet "For", skjønner vi at nå skal vi få nærmere forklaring på det som er sagt like foran. Som vi sa under v.2, får vi her et nytt bevis på vår oppfatning av det verset (v.2); altså at med "syndens og dødens lov" menes den moralske loven. Og med "livets Ånds lov" menes evangeliet. For her ser vi nå at meningen med v.2 ikke forklares gjennom noe Åndens verk i oss, men med Kristi forsoningsverk for oss. Ja, her forklares hvorfor de "som er i Kristus Jesus" er fri fra loven; denne "syndens og dødens lov" (v.2), og dermed fri fra all "fordømmelse" (v.1). Her ser vi at det har sin grunn i en lovmessig godtgjørelse/oppfyllelse. Det grunner seg på at loven; Guds rettferdighet, er fullkommen tilfredsstilt når det gjelder alle dens krav. Hos oss kunne ikke loven hverken finne eller virke det den krevde. Derfor hvilte fordømmelsens dom over alle mennesker. Men i sin store barmhjertighet visste Gud selv hva han ville gjøre, og sendte hjelp i vår nød. Han sendte sin Sønn, og lot straffen for synden ramme ham. Derfor kan syndens straff; "fordømmelsen", nå ikke lenger ramme dem som er i Kristus Jesus. Og Paulus fullfører setningen slik:

 

For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet... Hva er så dette; "det som var umulig for loven"? Det må helt klart være dette som Paulus etterpå sier at Gud utrettet gjennom sin Sønn: "at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss" (v.4). Det som sies i verset vårt; at Gud fullbyrdet dette; "fordømte synden", på sin Sønn, det var den eneste måten dette kunne løses på. Men det det tales konkret om i vår tekst, er selve situasjonen; vår tilstand: det som var umulig for loven, og som Gud utrettet gjennom sin Sønn. Og det var at loven ikke kunne virke i menneskene den rettferdighet loven selv krever. Grunnen var, sier Paulus, at "den var maktesløs på grunn av kjødet". Denne tilføyelsen viser også hva som var umulig for loven:. Det er alt det den krever av oss for at vi kan bli rettferdige, men som den ikke maktet å virke i oss, på grunn av kjødet.

 

Først og fremst kan den ikke gjøre oss syndfrie og hellige, som vi må være for å kunne stå rettferdige overfor Gud. For det andre kan den ikke ta bort fordømmelsen for de syndene som allerede er gjort, eller oppheve syndens fordømmende makt. Det er alt dette som var umulig for loven, men som Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Dette ser vi også av flere andre steder i Skriften. I Apg 13:39 stiller Paulus Kristus selv opp mot lovens avmakt, og sier: "Ved ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alt som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov". Og i Gal 2:21 sier han: "om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". I disse og flere liknende ord, opphøyes Kristi død og troen på Kristus, og settes opp mot lovens avmakt. Dermed ser vi også gjennom disse ordene at det som var umulig for loven, og som den altså ikke maktet å skape, det er vår rettferdighet.

 

Men så er det da også denne alle mennesker søker å oppnå gjennom loven, og som gjør at det ligger så tungt på Paulus; igjen og igjen å minne om hvor lite dette nytter. Og grunnen til at vi alltid søker vår rettferdighet gjennom loven, det kommer jo helt naturlig av at hele lovens oppgave er å lære og å kreve rettferdighet, og straffe synden. Når så loven vender seg til menneskene med alle sine krav, som om de selv skulle kunne oppfylle disse, da er det ikke underlig at alle mennesker tror de kan bli rettferdige gjennom loven.

 

Å sette sin lit til loven, er egentlig det samme som å sette sin lit til seg selv.

 

Denne trøsten sitter så dypt i alle menneskers natur, at selv de som både titt og bittert får oppleve at loven bare vekker opp synden, de kommer likevel alltid bare tilbake til det samme strevet; gjennom lovgjerninger vil de bli gode og rettferdige. Men dette vil jo aldri lykkes, - vel og merke der hvor sjelen er våken nok til å se hva det er loven krever. Og følgen av det blir bestandig at en blir nedslått, bekymret og fordømt i samvittigheten. Dette, som alle Guds barn har erfart, er vel god nok forklaring på "det som var umulig for loven".

 

Fordi den var maktesløs på grunn av kjødet. Med disse ordene sier apostelen at denne lovens avmakt ikke skyldes noen mangel ved selve loven, men har sin grunn i vårt "kjød", vår fordervede natur. I seg selv er ikke loven svak. Budene er jo hellige og strenge, og dens dommer er forferdelige. Loven er Guds åpenbarte vilje. Og hele skaperverket; himmellegemene og skarene av engler, styres av Guds vilje. Bare menneskene er så fordervet, så ødelagt, at vi ikke lenger kan styres av Guds vilje og bud. Det står alt sammen maktesløst overfor "kjødet". Når det sies her at loven "var maktesløs på grunn av kjødet", og Kristus selv sier at "kjødet er skrøpelig", så stemmer det godt. For nettopp fordi kjødet er skrøpelig, dvs. svakt, syndig og utilregnelig, står også loven maktesløs overfor den.

 

Dette eksemplet belyser det forholdet vi taler om: Selv den beste lege og det sterkeste legemiddel, kan ikke makte å gi helse og krefter til et legeme hvor sykdommen er kommet så langt at det ikke finnes noen livskrefter igjen. Legemidlene kan ikke utrette noe der. Lege og legemidler er maktesløse overfor den sykes avkreftede legeme. Et annet eksempel: Jeg ønsker meg et nytt og vakkert møbel. Jeg går til en møbelsnekker som er dyktig og har skarpt verktøy. Men jeg kommer til ham og ber ham lage møbelet av materialer som er begynt å morkne, og er mårspist i alle retninger. Da vil møbelsnekkeren med alt sitt gode verktøy og all sin praksis, stå maktesløs overfor de materialene jeg har gitt ham. Hans dugelighet blir for svak overfor emnets udugelighet. Slik er det også med loven. Loven er vel hellig og god. Men denne hellige loven har ikke kraft til å forme menneskene; dette råtne emne, etter Guds vilje. Hele vår natur er løsaktig, uetterrettelig, og vi vet ikke vårt eget beste. Materialene er gjennom-mårspiste og faller sammen mellom hendene - !

 

Et menneske kan forskrekkes, kan gråte, kjempe, svette og be, for å holde loven. Men når det virkelig gjelder, så bryter han loven så grovt, som om han aldri skulle hørt hva lovens dom og straff er. Ja, han kan fortvile - men fremdeles synder han. Her er ingen fast holdning. Vi ser det hos mang en lovtrell. Han kan nesten fortvile overfor lovens dom, - og like etterpå bryter han lettsindig loven. Igjen og igjen gjentar dette seg; først angre og fortvile - deretter nye fall i synd. Ja, når loven ikke en gang makter å holde lettsindigheten borte, og isteden virke en varig anger over synden, slik vi ser disse eksemplene på, - da må en vel innse at selve materialet er udugelig, er gjennom-morknet, pillråttent, og faller sammen i Mesterens hender.

 

Det som loven krever, finnes altså ikke hos menneskene. Og det er temmelig umulig å kunne utrette noe, når en ikke har krefter. Umulig å gi noe en ikke eier. Vi har talt om en som er dødssyk, så han ikke lenger eier noen livskraft. Tenk om en ville kreve av en slik at han skulle sette i gang å utføre den jobben han er ansatt i, at han skulle arbeide og ta seg av familien, osv. Da kunne en jo bruke alle de argumentene en ville. En kunne jo holde fram for ham hvor nødvendig det ville være at nettopp han i dag var på jobben og gjorde sin plikt. Men alle forsøk på å overtale, om en så truet og bad, ville jo ikke nytte, - rett og slett fordi han ikke hadde krefter til det. Slik er det også med lovens bud og straffedommer overfor menneskene; budene og dommene er vel hellige og sterke, men vi ligger der i vår avmakt, som den dødssyke. Om de så truer med å drepe oss, så er vi ikke i stand til å oppfylle loven.

 

Noen utvortes gjerninger kan nok fornuften og loven makte å virke gjennom oss. Men å oppfylle Guds bud, som krever hjertets fullkomne kjærlighet og renhet, det makter vi ikke - etter at vi mistet Guds bilde, og dermed også den frie viljen. Nå har vi alle bare denne bekjennelsen: "Jeg er kjødelig, solgt under synden", "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". Alt dette er vel nok til å forklare apostelens ord om at "loven var maktesløs på grunn av kjødet".

 

Følgen av dette er at hele vårt liv så langt fra er rettferdig overfor loven, men tvert imot fullt av synder og overtredelser. Men lovens bud og dommer kan ikke endres en eneste bokstav eller tøddel. Da var det, under slike forhold, umulig at noe menneske kunne frelses, stå rettferdige for Gud og eie evig liv, - hvis ikke Herren Gud selv stod for forsoningen. Og den måtte skje ved en handling av fri og guddommelig nåde, og i pakt med hans guddomelige rettferdighets-krav og sannhet. Det var umulig at barmhjertigheten kunne strekke seg til frelse for syndere på noen annen måte enn den som er åpenbart i Guds evangelie. Hvordan skulle Guds rettferdighets-krav kunne tilfredsstilles gjennom noe som helst mindre enn gjennom en forsoning som hadde en altomfattende og uendelig verdi? Og hvordan skulle en slik forsoning kunne gjennomføres, uten av en person som samtidig var både Gud og menneske - den uendelige Gud i menneskets natur? Dette var det redskap Gud i sin evige kjærlighet utvalgte.

 

ved å sende sin egen Sønn. Se nå først her hvor stor og hvor dyp den guddommelige kjærligheten er! Johannes sier: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn inn i verden, for at vi skal leve ved ham". Og videre: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og har sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1Joh 4:9,10). At dette at Sønnen kom til verden bare var et resultat av Guds kjærlighet, og var Guds høyeste kjærlighets-bevis, det ser vi også Herren selv uttale: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne..". Og hvilken annen grunn enn Guds egen kjærlighet skulle det kunne tenkes, som hadde beveget ham? En gammel lærer sier: "Jeg har lenge anstrengt meg og forsøkt, gjennom alt det vi vet om Gud og om menneskene, å trenge inn til den innerste drivkraften i dette at Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn for den. Men til slutt kom jeg bare til dette resultatet: Gud elsket! Derfor elsket han!"

 

Akkurat som en mor ikke kan oppgi noen annen grunn for at hun dag og natt steller og bærer sitt syke barn, enn at det er en lov i hjertet hennes; morskjærligheten, som tvinger henne til det. Slik finner vi heller aldri noen annen grunn til at Gud gav sin enbårne Sønn. Slik var hans hjerte overfor menneskene. Og menneskene var tross alt hans barn, om enn falt og vanstelt. Men han kjente dem igjen i det barnet han i begynnelsen skapte i sitt bilde, og som arving til hele sin eiendom. Gud elsker sitt falne barn. Det er det som driver ham.

 

Gud "sendte" sin egen Sønn. Dette ordet forteller oss også at Sønnen var til, før han ble sendt til verden. Kristus var Guds Sønn rent bokstavelig. Det måtte han også være, hvis det at han kom til jord skulle åpenbare Guds uendelige kjærlighet til menneskene. Gud har gjennom tidene sendt mange profeter og engler til menneskene. Men Kristus har aldri brukt dette som noe bevis på Guds store kjærlighet. Bare om Sønnen, da han kom til jorden, sier han: "Så har Gud elsket verden". Og når Paulus her ikke bare kaller Kristus for Guds Sønn, men "sin egen Sønn", så skiller han med dette Kristus fra alle som i spesiell mening kalles Guds sønner. Han lar oss forstå at han er den eneste, og egentlige Guds Sønn. Englene kalles Guds sønner, med bakgrunn i deres høye stilling, og at Gud selv har skapt dem. Israel (folket) kalles Guds sønn. Bakgrunnen for det er den faderlige kjærlighet og omsorg Gud omsluttet dette folket med. De gjenfødte kalles Guds sønner, på grunn av deres nye fødsel og at de er forenet med Kristus.

 

Men ingen andre enn Kristus er kalt "hans egen Sønn", eller, som hos Johannes: "den enbårne Sønn" (sv.:"den av Faderen enfødde") (Joh 1:14,18, 3:16). Men denne "gudsfryktens hemmelighet: Gud ble åpenbart i kjødet", kolliderer så sterkt med vår fattige fornuft, at selv de som nok mener de tror Guds ord, likevel anfektes her. De fristes til å oppfatte uttrykket "Guds Sønn" i en annen mening. Tenk derfor grundig gjennom det vi nå har sagt. Husk så også på Skriftens utallige vitnesbyrd som viser, slik Heb 1 skildrer det, hvordan den enbårne Sønnen har fått navn og titler av Faderen, som ingen av englene har fått - "for til hvem av englene har han noen gang sagt: "Du er min Sønn, i dag har jeg født deg"?" (Heb 1:5), eller: "sett deg ved min høyre hånd, til jeg gjør dine fiender til din fotskammel!" (v.13). Vi ser han tilbes som guddom: "La alle Guds engler tilbe ham" (v.6). For det er ingen engler som våger å motta tilbedelse (se Åp 19:10, 22:9). Et evig rike tilhører ham: "Til Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i evighetenes evighet" (Heb 1:8). Og til slutt; at han ansees å ha utført hele skaperverket (v.10), slik også Johannes sier om "Ordet" som ble kjød: "Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til" (Joh 1:3, konf.Heb 1:2).

 

Ta så med at han var "før verden ble skapt". Han sier selv i Joh 17:5: "Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til!" (konf.Ef. 1:4). Dette hadde også profeten Mika talt om, når han sier at fra Betlehem skal det utgå en som hersker over Israel. "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager". La oss i stille tilbedelse prise Den Eviges underbare råd! Sannelig har han sendt sin egen Sønn til verden.

 

I syndig kjøds lignelse, egentlig "i syndens kjøds likhet". Sønnen ble ikke sendt i kjøds likhet, men virkelig i kjødet. Heller ikke i "syndens kjød", men i syndens kjøds likhet. Med "kjød" menes da selve menneskenaturen, som også kan være uten synd, slik som hos Adam og Eva før fallet. "Syndens kjød" derimot taler altså om vår natur, slik den er nå, etter syndefallet, "solgt under synden". Kristus hadde en ren og syndfri menneskenatur. Han var den "som ikke kjente til synd" (2Kor 5:21). Han var "hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere" (Heb 7:26). Han var i sannhet "blitt prøvd i alle ting slik som vi, men uten synd" (Heb 4:15). Derfor kunne han også si: "verdens fyrste kommer, og han har ingenting i meg". Han var Gud åpenbart i kjød. Derfor kunne han ikke forene seg med en natur hvor det fantes selv den minste synd. Skulle han forsone syndere, så måtte han selv være uten synd, slik det fra gammelt var skildret i påskelammet. Det skulle være "et lam uten lyte" (2Mos 12).

 

I 4Mos 21 ser vi Moses i ørkenen, da Gud hadde sendt giftige, dødbringende seraf-slanger inn blant dem, så mange døde. Som redning for de som var bitt av slangene, lager Moses etter Guds befaling en slange i kopper, som i det ytre er lik de giftige slangene, men som selv ikke har noen gift. ("Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve", hadde Gud sagt). Slik skulle også Kristus være lik vår syndige slekt, men selv ikke syndig. Han måtte "bli gjort lik sine brødre i alle ting", "men uten synd". Han som i sitt evige vesen var Guds Sønn, som sammen med Gud har makt og ære, - han kom til jord i syndige menneskers skikkelse. Han "tok på seg en tjeners skikkelse, og kom i menneskers likhet" (Fil 2:7), som også innebar at han for vår skyld gav seg inn under loven og dens forbannelse. Som om han hadde vært en synder, mens han jo var høyt over loven, og i tillegg hellig og uskyldig. Men når et uskyldig menneske blir dømt og henrettet som en forbryter, så er det gjort lik en forbryter - uten selv å være det. Alt dette avklarer vel meningen med dette at Gud sendte sin Sønn til jorden "i syndig kjøds lignelse".

 

For syndens skyld. Hele målet for at Sønnen kom til verden, var å frelsen den fra synden. Johannes sier: "Dere vet at han ble åpenbart for å ta bort syndene våre" (1Joh 3:5), og videre: "I denne hensikt ble Guds Sønn åpenbart, at han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet" (v.8). Og det var både syndens skyld og syndens herredømme som skulle gjøres til intet. Men ordene "for syndens skyld" sikter mest konkret på det å sone for synden. Det viser sammenhengen, fordi her tales det bare om at han "fordømte synden i kjødet"*. Derfor var Luthers oppfatning av disse ordene, "for syndens skyld", at de talte om den synden som ble fordømt i Kristi kjød, eller Kristi syndoffer, - der hele verdens synd ble avstraffet, tatt bort og utslettet. Og se nå her: Apostelen nevner to ting som grunn for at Gud sendte sin Sønn til verden: Loven og synden; "det som var umulig for loven", og: "for syndens skyld. Dette er jo også alt det som trykker, fordømmer og engster alle våkne samvittigheter. Det er også det eneste som kunne føre fordømmelse over oss; dette at vi ikke skulle kunne oppfylle loven, at vi bryter loven, at vi synder. Det er loven og synden som fordømmer og trykker oss. Men så hører vi altså her på nytt at det var akkurat av den grunn Gud sendte hjelp, "da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld".

 

*

I tillegg er uttrykket i gr.teksten akkurat det som brukes når det gjelder forsoningen (gr.teksten i Heb 10:6, 8, 18, 1Pet 3:18 m.fl.).

 

Han fordømte synden i kjødet. I hvems kjød var det Gud fordømte synden? Uten tvil i det kjød hans Sønn var kommet i. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet, eller Guds tanke med den, slik: Menneskene har syndet. Og den som synder skal dø. Men dermed ville menneskene være evig fortapt. Derfor vil jeg la min egen Sønn bli menneske, komme i kjød, og dermed likhet med "syndens kjød", og i denne syndfrie menneskenatur som han kommer til verden i, sone fordømmelsen for alle menneskers synder, "den rettferdige for de urettferdige" (1Pet 3:18, 2Kor 5:21). Fordi synden bor og bryter ut i kjødet, i menneskenaturen, skal den også avstraffes på kjød, - men på ham som har en syndfri menneskenatur.

 

Her ser du sammenhengen. Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet, og fordømte synden i kjødet, slik apostelen sier det i Heb 2:14: "Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen". Men ordene "i kjødet" taler ikke bare om Kristi legeme, men om hele hans menneskenatur, som dette at "hans sjel har hatt møye" (Jes 53:11). I dødsangst og frykt, når han kjente på Guds vrede for syndens skyld, har han også lidt fordømmelsens kvaler i sjelen. Men Skriften bruker over alt bare uttrykkene Kristi kjød, Kristi legeme, og blod, syndofferet som vi ser løftene og forbildene på gjennom de utallige levittiske ofrene.

 

"Han fordømte synden". Her møter vi igjen ordet "fordømmelse", som det ble talt så sterkt om i v.1. Nå ser vi sammenhengen og forklaringen på hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus". Jo, fordi Gud fordømte synden i Kristi kjød. Fordømmelsen har allerede rammet synden. Synden er allerede avstraffet på vårt kjød i Kristus! Derfor må ordet "fordømt" her bety at Gud lot fordømmelsens dom for alle våre synder falle på sin Sønn, fordi han nå stod der som synder ("i syndig kjøds lignelse" og "for syndens skyld") innfor den guddommelige rettferdighetens domstol. Dette er jo hele Skriftens store hovedlære, at "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham", at "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham", at han var det "Guds lam som bar verdens synd".

 

Men hvis vår synd er blitt avstraffet på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme oss som er i ham (v.1), blitt tatt bort, - så sant Gud ikke krever oppgjør to ganger for samme skyld - ! Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Lovet og priset være Herrens navn i all evighet! Det var på Kristi kjød at Gud "fordømte synden" - ! I dette ligger en tankevekkende hemmelighet, full av trøst. Med sin forsoningsdød har ikke Kristus tatt selve synden bort fra verden. Men ved at fordømmelsen rammet ham, er synden fratatt dens fordømmende makt. Avstraffet synd er tilintetgjort synd. Synden er der nok ennå, i vårt kjød og blod. Vi opplever den nok dessverre daglig bittert nok. Men den har mistet sin fordømmende makt. Den gjelder ikke mer som fordømmelse for oss som er i Kristus Jesus, som er forenet med ham og har del i hans forsoning.

 

Synden kan nok ennå medføre åndelig død. Ikke gjennom sin skyld og sin syndighet, for dette er dyrt nok betalt. Men gjennom sin innvirkning på sjelen kan den føre oss bort fra Kristus. Dens fordømmende makt derimot er opphevet ved at fordømmelsens dom allerede har rammet vår garantist, vår mellommann. Loven har allerede vært der og hentet oppgjør for sin fordring. Alt syndig som finnes i oss, eller bryter ut hos oss, er det allerede rettmessig gjort opp for.

 

Her ser vi den veldige trøsten i Paulus's forklaring på hvorfor det "ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus", eller hvorfor de er fri fra loven, og dermed fra all fordømmelse. Å, om vi så bare kunne riktig tro dette, så ville vi jo virkelig være fullkommen frelst, være like trygge for all fordømmelse som om det ikke fantes noen synd på jorden, som om det aldri noen gang var gitt noen lov. For akkurat så fullkomment er jo nemlig hele loven oppfylt. Og så ofte og så sterkt vitner jo hele Skriften om dette. Dette vitner de millioner av forbilledlige soningsoffer om, som Gud hadde påbudt i Det gamle testamente. Dette forsikrer Herrens egne dyrebare ord om: "mitt blod som utgytes for dere til syndenes forlatelse". Det samme vitner alle de eksemplene om, som vi har i Skriften om Guds urokkelige nåde over alle dem som opphøyer Sønnen. Kunne vi bare våkne opp og tro, ville vi jo bli så trygge og salige at "vi ikke skulle bekymre oss mer for alle lovens dommer, enn et lite barn som ligger i vuggen og leker med fingrene sine", som Pretorius sier. Ja, vi skulle være så trygge og salige som englene, som jo står for Guds trone og skuer hans nådige åsyn. Herre, gi oss mer tro! Det må vi virkelig be alvorlig om: Gi oss mer tro! Men apostelen føyer ennå noe til, om hvor tilfredsstilt loven er blitt gjennom Kristus. Han sier:

 

4: for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.

Lovens rettferdige krav. Sønnen sonet vår skyld, for at, i steden for lovens fordømmelse skulle lovens rettferdighet fullbyrdes/oppfylles i oss, eller "på oss", ved at synden ble avstraffet i vårt kjød på Kristus, og at vi er i ham (v.1*). Lovens rettferdige krav er tosidig: Først hva loven krever på alle områder; altså fullkommen lydighet for dens bud. For det andre: Hva den krever overfor synd; altså straff over den som synder. Hvis nå loven var blitt fullkomment oppfylt av mennesker, så hadde den "gitt liv" til oss (kap.7:10). Men fordi menneskene falt, og det ikke er noe menneske som kan bli rettferdig overfor loven, krever den død, for at dens rettferdige krav skal bli tilfredsstilt. Slik er "lovens rettferdige krav". Og evangeliet fratar ikke loven dens rett. Paulus sier jo i kap.3:31 at vi så langt fra setter loven ut av kraft ved troen. Og tidligere i det samme kapitlet sier han jo at nettopp derfor stilte Gud sin Sønn fram som en nådestol (et soningsoffer), så Gud selv fortsatt kunne være rettferdig, samtidig som han gjorde syndere rettferdige.

 

*

Ser vi dette i hele sammenhengen, og sammen med det nærmest foran, må sammenhengen være denne: Loven fikk sin rett i Kristi død. Der ble den rettferdighet som loven krever, fullbyrdet i oss som ikke vandrer etter kjødet osv., men gjennom foreningen med Kristus (v.1) er delaktig i alt hans verk for oss. Denne oppfatningen har også de fleste eldre protestantiske lærere. En del nyere teologer vil forstå ordene om rettferdigheten som "blir oppfylt i oss", som at det er det nye helliggjorte sinnet og livet. Men den oppfatningen kan ikke stemme. Først og fremst strir denne oppfatningen imot sammenhengen. Spørsmålet er her hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus". Der svarer apostelen i v.2 at de ikke er under loven. Og i v.3 at dette har sin grunn i at det som loven ikke var i stand til, det har Gud gjort da han sendte sin Sønn, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Svaret på dette spørsmålet kan jo ikke være at lovens rettferdighet ble oppfylt av oss. For en slik forklaring ble jo da en ganske annen enn den hele sammenhengen bærer budskap om. Dernest bør en legge merke til at i grunnteksten brukes bare dikaiomta, flertall, om den rettferdighet som virkes i oss, eller utøves av oss. Ikke dikaioma, entall, som her. Sluttelig er det heller ikke sant at de kristnes nye og helliggjorte sinn og liv på noen måte svarer til "lovens rettferdige krav". At de "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" er på ingen måte noen fullkommen oppfyllelse av "lovens rettferdige krav". For loven krever jo fullkommen renhet også fra alt ondt "begjær" (kap.7). I tilføyelsen: "som ikke vandrer etter kjødet" osv., så er det bare en skildring av de som tror, - ikke som uttrykk for noen oppfyllelse av lovens krav. Når det står i kap.13 at "kjærligheten er lovens oppfyllelse", så er meningen at i den grad noen elsker, så oppfyller han loven. Hvis da noen hadde en fullkommen kjærlighet, så hadde han oppfylt loven fullkomment. Men noe slikt har Skriften aldri talt om noen av de hellige. "Lovens rettferdige krav" er derfor noe langt mer enn det som virkes i oss ved Ånden.

 

Så måtte lovens krav tilfredsstilles/oppfylles i Kristus, han som er "lovens ende (endemål/oppfyllelse) til rettferdighet for hver den som tror" (kap.10:4). Fordi vi alle hadde synd, krevde loven først at vår mellommann skulle lide for synden. Men da Gud sendte sin Sønn "under loven" (Gal 4:4) for at han også skulle oppfylle lovens bud, ble også lovens krav om fullkommen lydighet oppfylt. Derfor har Kristus på alle områder oppfylt lovens krav for oss. Og dette gjorde han ikke for seg selv, men for oss, akkurat som om vi selv hadde gjort det han gjorde. For det andre: Når vi er i ham (v.1), er fullstendig ett med ham og delaktig i alt hans verk for oss, så sier apostelen nå her at "lovens rettferdige krav blir oppfylt i oss". For hvis vi "er i Kristus Jesus", er ett med ham, så er hans oppfyllelse av lovens krav sannelig også vår oppfyllelse av disse. Akkurat så dyp og alvorlig mening har Skriftens ord om hva det vil si at vi er i ham, og hva han gjorde i vårt sted. Derfor sier også Paulus at "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham" (2Kor 5:21). Å, la oss virkelig lovprise så stor en nåde!

 

Guds mål med å sende sin Sønn var altså at loven og dens rettferdige krav skulle stå ved makt, og vi likevel kunne bli frelst. Vår frelse skulle skje på en måte som stemte med lovens hellighet. Guds barmhjertighet som drev ham til å frelse oss, skulle ikke oppheve loven, skulle ikke frata loven dens rett. De som frelses gjennom Kristus, har jo i ham nettopp den rettferdighet loven krever. I ham har de sonet straffen for sine synder, og i ham har de oppfylt lovens bud. Se nå hvor godt dette stemmer med v.3: "det som var umulig for loven" osv., og hvordan alt sammen forklarer hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus"! Måtte nå hver eneste kristen la dette synke dypt ned i hjertet sitt, og huske den veldige trøsten disse versene inneholder! Måtte vi aldri glemme at det er akkurat "det som var umulig for loven", det er nettopp lovens krav og rettferdighet som vi har gjennom Kristus.

 

Men når vi har hørt og tenkt over alt dette; om hvordan Kristus har oppfylt alt, hvordan han ble født under loven og kjøpte oss fri fra all dens forbannelse, osv., så er nok vanligvis vår største villfarelse at vi avslutter det hele med å synke tilbake i våre egen ufullkommenhet. Vi tenker at alt dette er jo sant og herlig, men hva hjelper det meg, når jeg vet med meg selv hvordan jeg synder mot loven! Jeg oppfyller slett ikke det Gud krever i loven. Tvert imot gjør jeg det Gud uttrykkelig forbyr i loven. Hvordan kan jeg da ha noen trøst i Kristus? Nettopp mot dette tankespinnet er det teksten vår taler så sterkt. Apostelen sier jo at det var akkurat dette som var umulig for loven, fordi den var maktesløs overfor kjødet - ! Det var jo akkurat dette Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Vi må ikke glemme at alle Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven.

 

Nå kjenner du på at dette som Gud krever, får han ikke av deg. Derfor føler du deg knust, skyldig og mismodig. Men lovet være Guds evige nåde! Det var akkurat dette "som var umulig for loven", som Gud gjorde da han sendte sin Sønn. Akkurat det som du i går eller i dag tenker på og engster deg for, fordi det var synd imot loven. Men det har Guds Sønn fullkomment oppfylt, "for at vi skulle ha fred", sier profeten. Gud har hatt som mål at vi stakkars syndere, skulle ha fred. Derfor sendte han sin Sønn. Du synes kanskje dette er altfor mye, altfor stor nåde? Men det var dette den store Gud ville skulle skje. Og først når du tror at akkurat det som ligger så tungt på deg; synden, er tatt bort, er forsonet, - først da blir Kristus virkelig din trøst og din tilflukt. Først da kan du virkelig elske Gud og hans lov, og få en hellig lyst og kraft til å følge ham i livet. Må Gud virkelig gi oss mer tro og fylle oss med sin kjærlighet! Men så fortsetter Paulus i det som følger, med å tale om hva som er kjennetegnene på disse som tror. Han kommer med en tilføyelse:

 

Vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Her ser vi hvilke vesentlige kjennetegn vi finner hos dem som har lovens rettferdighet oppfylt i seg. "De vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden". Dette vesentlige kjennetegnet kan lære oss noe i to retninger. Det taler først og fremst til dem som ser med bekymring på alle sine fall og sine synder. Den minner dem om at etter at de kom til troen på Jesus, har hele livet deres tatt en ny retning - helt motsatt av tidligere. De har fått et nytt livsmønster, og det styres nå av de ord og formaningene Ånden åpenbarer for dem. Nå bør de la disse ordene overbevise dem om at de virkelig "er i Kristus Jesus", - og dermed også fri fra all fordømmelse. Men dette kjennetegnet taler også til de som med all sin kunnskap og bekjennelse om at de tror, likevel i all sin ferd ennå bare følger kjødet, ennå bare "vandrer etter tidsånden i denne verden" (Ef 2:2-3). Disse ordene burde være nok til å overbevise dem om at de lever i et bedrag. For de som har del i Kristi rettferdighet, er bare de "som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden".

 

Ordet "vandre" forekommer ofte i denne åndelige betydningen i Skriften. Det er et meget klart og treffende uttrykk for å skildre et menneskes åndelige tilstand. Det passer godt til å markere hele livsholdningen, i motsetning til det tilfeldige. Ethvert menneske har en viss "linje" for sitt liv, som skiller seg klart ut fra små, tilfeldige avstikkere. I det åndelige livet er dette noe som det er veldig viktig å holde klart for seg. En vantro, eller hykleren, kan ha mange såkalte "gode tider" i livet sitt. Da beveges han av noe godt, gripes av dype sannheter eller positive følelser, og foretar seg da gjerne noe "godt", eller gjør seg opp "gode forsetter". Men hele livet hans fortsetter i den samme retningen, på "den gamle linjen" som følger verden og kjødet. Slik "vandrer" han. Men den som tror har også tunge stunder iblant, da han gripes av noe ondt og innimellom snubler og faller av fra sin egentlige vei. Men hans egentlige livs retning blir alltid den samme (så lenge han ikke helt faller fra). Alltid står han opp på nytt, i anger og tro, og fortsetter sin egentlige vandring etter Ånden. Men nå bare ennå mer på vakt. Det er først og fremst dette som ligger i ordet "vandre". Men her er ennå to viktige ord til:

 

"Etter kjødet", eller "etter Ånden". I forrige, det sjuende kapitlet, har vi sett at med "kjødet" menes ikke bare utvortes gjerninger. Nei, når kjødet brukes som motsetning til Ånden, betyr det alltid hele vår fordervede natur. Og den inkluderer jo da først og fremst vårt indre; vår bedratte forstand, vår sovende samvittighet, vårt forfengelige sinn, våre syndige begjær. Og i tillegg selvsagt; utslagene av alt dette, i ord og ytre gjerninger. Dette bør du legge nøye merke til, så du ikke oppfatter denne teksten som om den bare skulle gjelde ytre gjerninger og levesett. Og da har også det å "vandre etter kjødet" en dypere mening. På den breie veien blir stor ulikhet godtatt mellom dem som tilhører den. Derfor er det mange måter en kan vandre etter kjødet på. Når det gjelder de som søker å bli rettferdiggjort gjennom lovgjerninger, så kaller Paulus dette også for å vandre etter kjødet. Når han taler til galaterne om at de har veket av fra troens vei, og begynt å søke rettferdigheten gjennom loven, sier han: "Etter å ha begynt i Ånden, skal dere nå fullføre i kjødet?" (Gal 3:3).

 

De hadde jo ikke gått over i et syndig, utsvevende liv. Men tvert imot til et liv mange oppfatter som den rette helliggjørelse; de var i ferd med å gjøre lovgjerninger til sin frelsesvei. Hvem tenkte på at dette var å "fullføre i kjødet"? Og likevel er dette like fjernt fra det sanne livet i Kristus og vandringen etter Ånden, som et ugudelig liv i åpenbare synder. Det er nok svært mange som "søker å sette opp sin egen rettferdighet", samtidig som de bekjenner evangeliet og "har nidkjærhet for Gud" (kap.10:2-3). Ja, det er nok nettopp den måten mange uten å vite det "vandrer etter kjødet" og blir bedratt. Vår egen forstand og visdom rekker ikke lenger enn til dette å ha nidkjærhet for Gud, og vise en alvorlig fasthet i vår tro. Men både i dette og på annen måte gjør vi bare lovens gjerninger til vår frelsesvei. Vi "tjener i bokstavens gamle vesen og ikke i Åndens nye vesen" (kap 7:6). På den samme veien hadde Paulus selv "vandret etter kjødet", før han ble omvendt. Og når en så tenker etter hvor sterkt han gjennom hele dette brevet går ut mot denne store villfarelsen, så er vel bare det grunn god nok til å anta at det først og fremst er nettopp denne utvortes tiltalende vandringen etter kjødet, han sikter til her.

 

Uansett må vi først og fremst være spesielt på vakt overfor denne formen for å "vandre etter kjødet". For all nidkjærhet for frelse forfeiler målet, hvis vi ikke er på vakt overfor dette forholdet. Det er ikke noe som så kamuflert og sterkt forviller sjeler som ellers i høyeste grad holder Guds ord høyt, og virkelig mener de søker frelse. Trangen etter å "sette opp sin egen rettferdighet" ligger så dypt i oss, og fører stadig også de troende vill, slik at de alltid står i fare for å bli "bundet under trelldommens åk". For hvis det skjer, da er denne sjelen "falt ut av nåden", er "kommet bort fra Kristus", og står så igjen under forbannelsen. "For så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse" (Gal 3:10). Alle disse bibelordene er vel i sannhet grunn nok til å være spesielt på vakt overfor denne hemmelighetsfulle form for å "vandre etter kjødet".

 

For øvrig er det selvsagt å "vandre etter kjødet" når mennesker lever i kjødelig likegyldighet og vantro, forakt for Guds ord, ugudelig frekkhet og store tanker om egen visdom, i alle slags lyster, i finere eller grovere avguderi eller forfengelige lyster, "etter tidsånden i denne verden". Kort sagt: Bare studer hele denne verdens vesen og levesett, så ser du hva det er å "vandre etter kjødet".

 

Å derimot "vandre etter Ånden" og ikke etter kjødet, forutsetter aller først at en er født av Ånden. For det er det - og bare det - som forvandler ("omvender") både vårt indre og vårt ytre liv, så det begynner å "vandre" i en helt ny retning - "etter Ånden". Da får en se et nytt menneske, slik apostelen sier det i 2Kor 5:17: "Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi" osv. I steden for den gamle, kjødelige tilfredsheten, og tilliten til sin egen fornuft og samvittighet, er det nå blitt en frykt og mistenkelighet overfor alt dette. En våger ikke å stole på sin egen vurderingsevne, men er ofte redd for at en bedrar seg selv. Istedenfor den gamle innbilningen om egen rettferdighet, og betydningen av alt det vi kunne bidra med, kjenner en seg nå bestandig syndig, skyldig, svak og avmektig. Trøst og fred finner en bare i Kristus. Vi er "døde bort fra loven ved Kristi legeme, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen", som Paulus lærte oss i Rom 7:4,6. Dette er det første som hører inn under det å vandre etter Ånden. At menneskenes indre liv regjeres av Ånden, som her (Rom 7:6) ikke bare stilles opp som motsetning til kjødet, men også mot loven (slik vi også ser det i kap.8:14,15).

 

Men deretter følger også på alle områder et nytt liv. Først et nytt sinn og en ny holdning, slik apostelen uttrykker det i neste vers (5): "de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til". D.v.s. at de tenker og anstrenger seg for å leve et liv som stemmer overens med Ånden. Og for det andre en ny livsholdning som er i konstant kamp mot kjødets ondskap, slik Paulus i v.13 taler om at vi "ved Ånden dreper legemets gjerninger". Dette taler han også om til galaterne: "De som tilhører Kristus Jesus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster" (Gal 5:24). Ja, dette er så definitivt og avgjort, at hvis ikke et slikt nytt sinn og nytt liv som krever at kjødet korsfestes, er blitt et resultat av din tro, - så har du fremdeles en falsk og død tro.

 

Den sanne troen er ikke en drøm. Den er en Guds kraft som skaper nye mennesker. Dette er det store, avgjørende tegnet på den sanne troen. Og dette ser vi forkynt gjennom alt Guds ord. Det skiller sanne og falske kristne. De som lever i en sann tro, forenet med Kristus, er "nye skapninger", og de vandrer en helt annen vei gjennom livet enn hele verden for øvrig. Mens den døde troen derimot bare lar menneskene fortsette sitt gamle livsløp.

 

Men la oss se ennå litt til på ordet "vandre". Selv om du hver eneste dag lider under synd og avmakt, ja til og med overrumples av kjødet, snubler og faller, så er ikke det noe som helst bevis i dette forholdet. Ordet taler om den store linjen i livet ditt. Først og fremst når det gjelder ditt indre liv; om du lever i troen, lever på Kristus, død fra loven. Og deretter også ditt daglige liv, i ord og gjerninger. Spørsmålet er om der er en fast "linje" i dette, en kontinuitet (som nettopp betegnes med ordet "vandre"). Om du etter hver gang du snubler eller faller, står opp igjen i anger og tro. At du slik alltid blir værende i det samme nye livet, hvor du tuktes i ditt indre. Du sørger over alt som finnes i deg selv; ditt totale mørke i alt som har med det guddommelige å gjøre, din vantro og alle dine synder. Men på denne bakgrunn søker - og har - all din trøst bare i Kristus. Slik at du derfor alltid har behov for evangeliets ord, og for å be om nåde og hjelp i alle situasjoner.

 

Videre at denne nåden også skaper og nærer i deg kjærlighet til å søke Kristi ære, til å hjelpe til hvor din neste trenger deg, og til selv å renses fra alt som kjød og sinn kan besmittes av. Når det er dette hele livet ditt først og fremst er opptatt med, da er det sikkert og visst en "vandring etter Ånden" og det avgjørende beviset for at du virkelig er i Kristus Jesus, og dermed fri fra all fordømmelse. Hvor sørgelig du enn måtte oppleve "synden som bor i deg" herje med kjødet, så skal ikke noe av det kunne fordømme deg. Så fullkomment er loven tilfredsstilt, og du er da evig fri og frelst. "Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer".

 

I det rike kjernespråket vi nå har gjennomgått har apostelen gitt oss summen av alt det han hittil har lært oss om menneskeslektens eneste vei til frelse: Kristus. Og om vår rettferdiggjørelse ved troen på Kristus, som gjør at vi er fri fra loven og all fordømmelse. Men i siste halvdel av v.4 tok han også med det store, karakteristiske kjennetegnet på den som har fått del i denne nåden; dette at de "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden". Dette nye livet talte kapittel 6 mer utførlig og konkret om. Men her minner Paulus bare ganske kort om det, for å skille de som tror fra de vantro. At dette var hensikten, ser vi tydelig av v.5-9. Dette leder så apostelen til en grundigere skildring av hele en kristens tilstand, såvel indre som ytre liv, hans prøvelser og lidelser, men også hans uendelige rikdommer. Dette taler han nå om i fortsettelsen av kapittel 8. Først går han nærmere inn på dette å "ikke vandre etter kjødet, men etter Ånden". Nå tar han også opp det motsatte; tilstanden for de som "er etter kjødet".

 

5: For de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til.

De som lever etter kjødet. Her bruker apostelen et helt annet uttrykk, og har derfor også en helt annen mening med det han vil si, enn i kap.7:14. Der bruker han et uttrykk som skildrer hvor kjødelige vi er i vår natur. Noe som gjelder alle mennesker, også de som "retter sinnet mot det som hører Ånden til". Men her taler han altså om "de som lever etter kjødet". D.v.s. de som bare er slik de ble født til verden i kjøtt og blod; ikke født på ny, født av Ånden. De har bare den falne Adams natur som leder og hersker over sitt liv. Det er disse Paulus sier retter sinnet mot det som hører kjødet til. Ordet som er oversatt med "retter sinnet mot" gir uttrykk både for viljens og forstandens holdning. Det er dette alt sammen er opptatt med, innretter livet etter. Og dette er veldig godt skildret med at "de retter sinnet mot det som hører kjødet til". Alt de er opptatt med i sine tanker, sin diktning, sin vilje og sin trang, dreier seg omkring det som tilhører kjødet.

 

Men hva er det som "hører kjødet til"? Jo, det er alt som behager og tilfredsstiller vår falne natur. Og her, under vår naturs og kjødets vesentligste egenskaper, har vi først og fremst: Markert selvopptatthet, eller sterk sentrering om hva vi selv betyr, hva vi gjør, mener og elsker. Dernest: Det sinnet som er vendt mot det jordiske; at en ikke er opptatt med Gud og evigheten, men bare med hva vi her og nå kan bli, eller oppnå. Den førstnevnte egenskapen, som er selve naturens kjennetegn, gjør at en har stor tillit til sin egen forstand, frykter ikke for sitt eget hjerte, kjenner overhode ikke sitt eget forderv, sin synd og at en er fanget under den. Tvert imot innbiller en seg at en har styrke nok til både å forstå og gjøre det som er rett og godt. Følgene av dette er først og fremst at hele verden lever i kjødelig tilfredshet, og "farer med fred ned i dødsriket". Dernest at selv når de som "lever etter kjødet" blir overbevist om at det kommer en dommens dag og en evighet, og derfor begynner å vende seg en annen vei, - så søker de alltid sin frelse i noe de selv foretar seg; sin omvendelse, sin bønn, sin anger osv. De "søker å sette opp sin egen rettferdighet, og underordner seg ikke Guds rettferdighet". Selv da strever de altså bare etter kjødet.

 

På denne måten kan det ikke fødes noe hellig sinn i sjelen. Fordi alt bare er et resultat av noe loven har virket, og med tanke på noe de skal oppnå. Dermed blir da også det dypeste i hjertet alltid kjødelig. Uansett hvor skjønne tanker, ord og handlinger det enn kommer ut av det, så vil deres sinn alltid innerst inne være rettet mot det som hører kjødet til, hva de selv kan oppnå. Selv når de kjemper mot enkelte grovere synder og laster, så er de ikke gått til kamp mot sin egentlige natur; selviskheten, sin egen forstand og vurderingsevne, - men styres tvert imot i sin kamp nettopp av dette. Derfor er alt deres strev selv i åndelige spørsmål, kjødelig.

 

Langt lettere er det jo å se at holdningen og strevet er kjødelig hos dem som ikke er opptatt med det åndelige, men bare med det som hører verden til: "kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har". Alle deres tanker, begjær, ord og gjerninger, er rettet mot det jordiske og timelige. De begynner dagen, og de avslutter den, bare med jordisk strev. Den ene dagen er lik den andre. Det er ikke vanskelig å innse at slike mennesker "er etter kjødet", og at de sirkler om, og "attrår" bare "det som hører kjødet til". Men den alvorlige tilstanden disse menneskene er i, det taler Paulus mer om i v.7 og 8.

 

Men de som lever etter Ånden, d.v.s. de som er født av Den Hellige Ånd, har fått en ny åndelig natur, de retter sinnet mot, de er opptatt med, det som hører Ånden til. Tankene deres, viljen og hele innstillingen, det de er mest opptatt med og strever etter, - alt er nå rettet mot det Guds ord lærer, hva det krever og holder fram for oss. På tross av at de ennå bærer på den samme fordervede naturen som før, så er sinnet deres totalt omvendt til motsatt retning. Nå erkjenner de at de er syndige, svake og uverdige, og de søker sin rettferdighet og frelse bare i Kristus. Ja, Den Hellige Ånds første og største oppgave er å åpenbare og opphøye Kristus (Joh 15:26, 16:9,10,14). Slik vil også alltid "de som lever etter Ånden" først og sist være opptatt med Kristus. Det er Kristus deres nye sang vitner om. Det er han som er deres mat, deres alt, deres liv.

 

Og dermed elsker de også alt som er hellig og velbehagelig for Gud. Nå har deres sinn, deres tale og alt fått samme mål. Selv om de nettopp av den grunn bare får ennå mer kamp mot alt kjødets begjær. Ja, det kan gå riktig ille under vandringen. Det kan synes å mislykkes alt, det gode som de ville gjøre. Men de har likevel det samme sinn, som alltid er samstemt med Ånden, som straffer det kjødelige og syndige i seg, i pakt med det Ordet straffer og advarer mot. De kjemper mot seg selv, for å døde sitt kjød. Det er dette som heter å "rette sinnet mot det som hører Ånden til". I kap.7 sa Paulus at han frydet seg i Guds lov etter det indre menneske, men så en annen lov i lemmene sine. Den lå i strid med loven i hans sinn. Det samme sier han altså her også om dem som "lever etter Ånden" - ikke at kjødet deres er hellig og åndelig, bare at de har et hellig sinn. De er opptatt med, de opplever, tenker og strekker seg etter "det som hører Ånden til", sier han.

 

Som vi har nevnt foran, så kan de kjødelige ofte både gjøre og tale mye som er fint og rett etter Guds ord. Men hvis en legger merke til deres livsholdning, deres sinn, så ser en at dette styres av kjødet. Ofte forsvarer og forfekter de til og med det som er kjødelig. De ser på det som helt uskyldig. Men her er forholdet totalt motsatt hos de åndelige. De kan nok innimellom forvilles eller overrumples av kjødet til å gjøre noe som er galt. Men legg merke til deres sinn! Da vil du se hvordan de selv både fordømmer og gråter over sin synd. Deres sinn samstemmer da med Ånden. De tenker, vurderer og bedømmer alle ting slik som Den Hellige Ånd bedømmer ting. Og det vi særlig skal tenke godt over, er at dette er ikke noe som foregår på slump. Nei, det har sin dype grunn, slik at det kan ikke være annerledes. Det må nødvendigvis være slik som apostelen har sagt, både med de som lever etter kjødet, og de som lever etter Ånden. La oss bare høre hva han tilføyer:

 

6: For kjødets sinnelag (vilje, attrå) er død, men Åndens sinnelag er liv og fred.

Her får vi ser hva som er selve "grunnstoffet" og drivkraften i såvel kjødets sinnelag som i Åndens sinnelag. For kjødets sinnelag er død. Og hvilken "død" Paulus tenker på her, det finner vi ved å se på det han setter opp som motsetning: "Åndens sinnelag er liv og fred". Det taler jo helt klart om en tilstand her i livet. Det gjelder det åndelige livet og freden med Gud, slik Paulus også sier det i v.10: "ånden er liv", og i kap.5:1: "Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud". Uttrykket "død" taler da altså her om en tilstand i dette livet, altså den åndelige døden. Derfor sier ikke Paulus at kjødets sinnelag fører til død, men at "kjødets sinnelag er død". Hvis denne tilstanden derimot får fortsette, da blir denne døden også den evige død. Men allerede her i livet "er kjødets sinnelag død": den døden som etter Guds aller første advarsel inntrådte den dagen mennesket syndet (1Mos 2:17). Denne åndelige død taler Skriften ofte om, og i konkret formulering. Paulus sier f.eks. i 1Tim 5:6 om et kjødelig menneske at han "er død mens han ennå lever". Og i Ef 2:1,5 taler han om "dere som var døde i deres overtredelser og synder", og om at "vi var døde i overtredelsene".

 

Herren Kristus talte så sterkt om denne døden, at han sammenliknet den med et lik som skulle begraves. Han sa: "la de døde begrave sine døde". Og når Herren har talt på denne måten, vær da klar over at like sikkert som at et lik er dødt og ikke kan gjøre seg selv levende, like umulig vil det være for den åndelig døde å foreta seg noe som helst som har med det åndelige livet å gjøre.

 

Denne åndelige døden er det altså Paulus taler om, når han sier at "kjødets sinnelag er død". Når "de som lever etter kjødet" tenker, oppfatter, og streber bare etter det "som hører kjødet til", så er altså dette ingen tilfeldighet, ikke noe de selv fritt velger. Det har med en bestemt naturlov å gjøre. Det kjødelige sinnet kan ikke være annerledes. Det ligger under for en tung overmakt, nemlig døden. Det har mistet det livet som kan oppfatte og strekke seg etter det som hører Ånden til. Slik Paulus klart uttrykker det i v.7, der han taler om "kjødets sinnelag", og sier ikke bare at "det bøyer seg ikke inn under Guds lov", men han tilføyer: "og har heller ikke evne til å gjøre det". Det samme sier han i 1Kor 2:14: "Det naturlige menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til.....Han kan heller ikke kjenne dem". Det er dette som er å være "død". Og dette er altså "kjødets sinnelag". Men "de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve". Og det sinnelag som da fødes i et menneske, taler apostelen så videre om.

 

Men Åndens sinnelag er liv og fred. Åndens sinnelag er "liv". Det sinnelaget som nå kjenner, fatter og kan strekke seg etter det som hører Guds Ånd til (v.5), er et guddommelig liv i sjelen. Og dette livet består i at Guds Ånd bor i oss (v.9), at vi har et hemmelighetsfullt, men virkelig og inderlig samfunn med Gud selv som er det evige livet. Og dette livet er ikke dødt og uvirksomt. Det lever og oppleves i hele vårt vesen. Først og fremst i det sinn som erfarer, er opptatt med og strekker seg etter det som hører Ånden til. Men Åndens første oppgave er jo å åpenbare og opphøye Kristus. Slik vil også Kristus være midtpunktet for det åndelige livet. Sjelens innerste sinnelag og tanker er nå rettet mot ham. I ham har nå denne sjelen sitt liv, og i ham også den maten dette livet skal leve på.

 

Kristus er ganske riktig først og fremst vårt liv i den forstand at vi gjennom og i ham har friheten fra den evige døden, og løftet om det evige liv. Men også på den måten at "Kristus lever i meg", når vi lever i tro på Guds Sønn (Gal 2:20), at han er målet for sjelens sinnelag, trøst, glede og håp. Og gjennom dette virker han også det som er hans egen natur; en ny og hellig kjærlighet, en hellig nidkjærhet som gir seg utslag i all ny omsorg, tanker, ord og gjerninger. Slik vi ser det hos dem som er født på ny.

 

Men Åndens attrå er også "fred" - "liv og fred". Apostelen skildret det kjødelige sinnelaget bare med ordet "død". Men her, når det gjelder motsetningen, omtaler han det som er Åndens sinnelag ikke bare med "liv", men også "fred". Det er fordi han i neste vers vil gå nærmere inn på den ufreden som rår i det kjødelige sinnelaget. Der, i v.7, forteller han at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud", at "det bøyer seg ikke inn under Guds lov". Og i v.8 sier han at disse kjødelige "kan ikke være til behag for Gud". Av alt dette merker vi at med "fred" menes her først og fremst fred, vennskap, med Gud. Altså at sjelen nå har Guds nåde og kjærlighet, så vel som at den på sin side har et fortrolig samfunn med Gud i kjærlighet. Apostelen sier i v.15: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" Da sjelen fikk oppleve Guds nåde, at han hadde forlatt den alle dens synder og nå er tilfreds med den gjennom Sønnens fullkomne verk, da får den tidligere så skremte samvittigheten en fred som overgår all forstand.

 

Følgene av denne freden med Gud er da også at sinnet samstemmer med Guds vilje. Ordet "fred" dekker altså her på alle områder motsetningen til det fiendskap mot Gud og strid mot hans lov som omtales i v.7. Vi har ikke ord for hvor salig det er å ha fred med Gud. Ingen ulykke er så stor for et menneske, som at det står i motsetning til sin Skaper. Men så er heller ingen ting så salig, som fred og samfunn med ham. Denne freden med Gud, som også kalles "Guds fred", og ofte, slik som her, bare "fred", er, på samme måte som med rettferdigheten i Kristus, egentlig Guds rike i sjelen. Paulus sier: "Guds rike består...i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (kap.14:17). Men når Åndens sinnelag altså er "liv og fred" - et guddommelig liv i sjelen, og en salig fred med Gud - er det ikke da opplagt at et slikt sinn må være rettet mot det som hører Gud til? Dette er like så uunngåelig som at de kjødelige vil måtte ha sitt sinn rettet mot det som hører kjødet til. Bare fordi kjødets sinnelag er "død". Her ser vi sammenhengen i apostelens ord. Men så fortsetter han, da med å tale om det hvordan det kjødelige sinnelaget egentlig er.

 

7: For kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det.

For... Paulus sier: "Kjødets sinnelag er død" (v.6), for det er fiendskap mot Gud. Ja, se nå her for en forferdelig tilstand det kjødelige sinnelaget er. Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud. Som vi har sagt tidligere, så omfatter "kjødets sinnelag" både forstandens og viljens virksomhet. Forstandens tanker, visdom, holdninger osv. - alt slik som det er av naturen. Og viljens drift etter å søke og attrå det jordiske og egennyttige. All denne sjelens naturlige virksomhet er i strid med Gud. Ja, slik apostelen sier det her, ikke bare fiendtlig, men er selve "fiendskapen" mot Gud. Det naturlige menneske, - selv når en møter det i de herligste menneskene, ja selv de som har nidkjærhet for Gud og søker å grunnlegge sin egen rettferdighet, - har altså likevel i sjelens grunn et dypt rotfestet fiendskap mot Gud. Dette er ofte fullstendig skjult og helt utenkelig for dem selv. Men Herren Gud sier det. Og alle de som i omvendelsens nød lærte å kjenne sitt eget hjerte, de stadfester det.

 

Det naturlige menneske hater Guds hellighet, fordi det elsker synden. Det hater hans rettferdighet, ved at det reiser seg mot hans dommer. Det hater til og med hans barmhjertighet, på grunn av måten han gir nåden på, for det vil selv oppnå det gjennom noe det selv har deltatt i. Men som vi allerede har sagt; i sitt hjertes mørke ser menneskene ikke dette at de er Guds fiende. De synes tvert imot, ja de vil påstå, at de elsker Gud. Og grunnen til det er oftest at de i sin oppfatning har en helt annen Gud enn den som står fram og taler i Den Hellige Skrift. De har selv oppkonstruert seg en Gud som passer sammen med deres bedratte forstand og kjødelige lyster. Og denne Gud elsker de. Men straks den sanne Gud står foran dem, han som krever fullkommen renhet og fordømmer deres kjæreste lyster, da oppstår det virkelig strid inni dem. Dette er det beste bevis på at deres "kjøds sinnelag er fiendskap mot Gud".

 

for det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Det kjødelige sinnet underkaster seg ikke Guds lov. Paulus sier dette er beviset på at kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud: "Det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Tvert imot reiser det seg mot hans vilje. Uansett hva det naturlige menneske foretar seg for å unngå dommen og oppnå evig liv, - så gjør de det ikke i lydighet mot Guds lov (sv: i undergivenhet for Guds lov), men bare som trellen, som drives av egennytten. Kjødets sinnelag stemmer aldri overens med Guds lov, som angriper, straffer og fordømmer dets eget innerste vesen. For den falne naturen har nå en gang blitt slik den fremdeles er. Den elsker alt annet, seg selv og andre skapte ting, mer enn Gud. Dette gjør at den hverken frykter eller har noen trøst i Gud, men er sikker når den har medgang, og fortviler i motgang. I tillegg er denne falne naturen full av alle slags lyster og begjær. Når altså arvesynden i vår natur består nettopp i en konstant tilbøyelighet til det onde, og avvik overfor det gode, så står jo alltid en slik natur i strid mot loven. Kjødets sinnelag bøyer seg altså aldri inn under Guds lov. Og nettopp i dette forholdet; at kjødets sinnelag ikke er å elske og gjøre det som Guds lov krever, ligger jo en åpenbar strid og fiendskap mot Gud - som har gitt loven.

 

Men dette fiendskapet blir ennå mer åpenbart når samvittigheten virkelig blir angrepet av lovens åndelige krav. Da opplever mennesket at det ikke kan oppfylle disse kravene, men innser likevel at han må oppfylle dem fullkomment hvis han ikke skal bli fordømt av Gud, som nå står bydene og truende foran ham. Da stiger det ofte opp en følbar bitterhet mot Gud og hans bud, i den pressede sjelen. Det går ofte så langt at mennesket til slutt ønsker at det aldri var gitt noen lov på denne jord. Luther sier: "Det foregår på den måten, at når loven bremser og hindrer vår hånd og et åpenbart ondt liv, så er det nok til at den bare virker desto større hat og motstand i hjertet. Akkurat som når en guttunge blir mer og mer sint på sin overordnede, jo strengere denne forbyr ham å gjennomføre sin vilje og straffer ham for lovbrudd. Før loven kommer, synder altså menneskene og den onde naturen helt av seg selv, og tenker ikke på loven. Men når loven kommer, forbyr og truer, da først blir naturen virkelig ond og fornærmet på loven. Da begynner den ikke bare å elske synden, men også å hate rettferdigheten". På denne måten blir det ellers så skjulte fiendskapet mot Gud åpenbart. Og nettopp på den måten Paulus uttrykker det her, at "kjødets sinnelag....bøyer seg ikke inn under Guds lov".

 

og har heller ikke evne til å gjøre det. Her er snublesteinen, som alle de som "lever etter kjødet" kolliderer med. Enten opplever menneskene at de ikke kan bøye seg inn under Guds lov. Og da blir de irritert på en slik lov, og en slik Gud som har gitt oss en lov som ingen kan oppfylle, og som samtidig fordømmer oss for lovbrudd. Eller også, hvis mennesket ennå lever i sin naturs blinde innbilning om at vi skal nok selv kunne oppfylle alt, så reagerer det sterkt overfor alle slike ord som det vi nå har for oss. Men Gud har alltid rett i det han har talt. La oss derfor se nøye på disse ordene! Hør hva det er apostelen sier her! Det er ikke nok med at kjødet ikke bøyer seg inn under Guds lov -. Han sier jo også at det "har heller ikke evne til å gjøre det". At det er totalt umulig for vår natur å bøye oss inn under Guds lov. Her lærer Paulus noe hele Guds ord og all vår egen bitre erfaring bekrefter; at alle mennesker, selv de beste slik de er av naturen, er slaver under synden.

 

Men denne sannheten er virkelig noe de som lever etter kjødet steiler overfor. Når Kristus sa til jødene: "Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri", svarte de ham: "Vi har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du si: Dere skal bli fri?" På samme måte oppfører de uomvendte seg i dag. De påstår at de har en fri vilje. De mener at på samme måte som de kan velge å gjøre ondt, så kan de også velge om de vil gjøre godt. Hvis de dermed mente at de ikke hindres av noen ytre tvang til å velge det de vil, så ville det være sant at de i den oppfatningen er frie. Men hindringen ligger i selve den falne naturen. En fornuftig skapning gjør selvsagt sine valg ut fra en indre overbevisning. Men hvis nå dette hans indre, hans sinn, av naturen er ondt, så blir valget ondt. Og er hans sinnelag godt, så blir valget godt.

 

Da sier det seg selv at hvis vår natur og sinnelag/vilje allerede er ond, så kan den ikke gjøre seg selv god. Det er nødvendig at en god makt kommer til utenfra, og skaper et nytt hjerte og sinn i oss. Men så lenge det bare er tale om vår natur, så er forholdet at den alltid er tvunget til å handle etter som den er. Kristus sier: "Et dårlig tre kan ikke bære god frukt. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler?" "Et godt menneske (det som er født av Gud) henter fram gode ting fra den gode skatten i sitt hjerte, og et ondt menneske henter fram onde ting fra den onde skatten (eller forråd/skattkammer)". I sin kjødelige tilstand vil menneskene altså bestandig velge det onde. De kan ikke velge det gode, "har heller ikke evne til å gjøre det". Og det skyldes ikke noen ytre hindring, for da kunne de ikke stilles til ansvar for det, men for sin egen ondskaps skyld. Kristus sier også: "Hvordan kan dere som er onde, tale noe godt? For det hjertet flyter over av, det taler munnen" (Mat 12:34). Ja, profeten Jeremia sier det er så umulig for et menneske selv å kunne gjøre det gode, som at en etiopier kunne forvandle sin hud, eller en panter sine flekker.

 

Men alt dette går på egne muligheter for å bøye seg inn under Guds lov. Det gjelder altså lovens muligheter for å gjøre oss mennesker gode. For loven krever jo, og stiller menneskenes egne muligheter på prøve. I dette kapitlet har nå Paulus først slått fast at det er umulig for loven å virke det den krever, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet (v.3). Og nå sier han at det er umulig for kjødet å bøye seg inn under Guds lov. Alt sammen lærer oss altså hvor grensen går for det som er mulig for menneskene.

 

Noe helt annet er at Herren kan forvandle et menneske. Gud kan gjennom sin Ånd vekke det åndelig døde mennesket, og sette ham i stand til å motta den nåden som tilbys ham. Da bruker ikke Gud en uimotståelig makt, som om han skulle tvinge den vakte sjelen til å bøye seg for sannheten. Kristus sier selv uttrykkelig at også på dette stadie, når han besøker dem med sitt nådekall, skal menneskene også kunne stå imot og forkaste ham (Luk 14:18, Mat 22:3,5, Joh 3:19). Men Gud setter dem i stand til å kunne motta nåden, samtidig som de altså fortsatt , ved å bruke sin egen vilje, kan forkaste nåden.

 

Paulus vitner om seg selv, at han "rådførte seg ikke først med kjød og blod", og videre, at han "ble ikke ulydig mot det himmelske syn" (Gal 1:16, Apg 26:19). Med disse ordene lar han oss forstå at han kunne også vært "ulydig" når Herren nå hadde slått ham ned og vekket ham. Men ingen kan av seg selv omvende seg. Det taler Herren uttrykkelig om: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6:44). Og i samme kapittel: "Derfor har jeg sagt til dere at ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min far" (v.65). Det samme sier Paulus: "Ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd" (1Kor 12:3).

 

Her ser vi hvor uttrykkelig Skriften lærer at det naturlige menneske ikke har noen som helst mulighet til å velge seg det gode, og være Guds lov lydig. På tross av at det jo er menneskets plikt, og at det derfor er rett og rimelig at det kreves av ham. Men menneskene er, som Paulus har sagt tidligere i brevet, "ugudelige" (kap.4:5), en "synder", og "Guds fiender" (kap.5:8,10). I Skriften blir mennesker i denne tilstand alltid omtalt som de som "vandrer etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn", som de som er under "Satans makt", "fanget i djevelens snare". Det var umulig for dem å slippe fri fra dette slaveriet, før det kom "en som er sterkere", en som overvinner den sterke, og "tar fra ham hele den rustningen han stolte på" (Luk 11:22). Det samme sier Paulus, at det er Gud som "har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike" (Kol 1:13). Og Herren selv sier: "Hvis Sønnen gjør dere fri, blir dere virkelig fri" (Joh 8:36). Bare "der Herrens Ånd er, der er det frihet" (2Kor 3:17).

 

Ja, også de som er født av Ånden er hvert eneste øyeblikk avhengig av den samme Åndens virkning. De kan fremdeles slett ikke gjøre det de selv vil. Riktignok er de selvsagt ikke mer syndens treller, så de må fortsette på det gamle slaveriets vei. Nei, de følger Kristus, de "vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden" (v.4). Men det er bare Ånden som bor i oss, som virker alt dette. De kan ikke fritt gjøre hva de vil, som apostelen så grundig lærte i forrige kapittel. I Gal 5 taler han også om striden mellom kjødet og Ånden, der Ånden har tatt bolig: "De to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Ja, i 2Kor 3:5 sier han om de som tror, at de ikke en gang har en eneste god tanke, uten at Gud gir dem den. Han sier: "Ikke det at vi er dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud". Det samme sier også Herren Kristus: "Grenen kan ikke bære frukt av seg selv". "Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting". Slik er altså selv de som er født på ny hvert øyeblikk så avhengige av Gud. Hvor selvsagt er det ikke da, når vi snakker bare om det naturlige menneske, at de ingen som helst frihet har til å gjøre det gode som loven krever.

 

Men her protesterer hele verden: Er det slik det står til, at menneskene virkelig ikke har noen fri vilje, ikke kan være Guds lov lydig, ikke selv kan velge å gjøre det gode og vokte seg for det onde - ! Hvordan kan da en rettferdig Gud kreve dette av oss, og fordømme oss for vår synd? Når vi er født med en slik synd og avmakt, da krever jo faktisk Herren av oss, slik Ordet dømmer, noe han ikke har gitt oss! Herren Kristus har selv gitt oss svaret på slike innvendinger: "Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der hvor jeg ikke har sådd, og sanker der hvor jeg ikke har strødd såkorn. Derfor burde du satt inn pengene hos pengevekslerne. Og da jeg kom, ville jeg ha fått tilbake mitt eget med renter". Hele kraften i ovennevnte protest er falt bort ved at Gud har gitt oss sin Sønn. Sønnen og Ånden er de rette utlånerne (sv: växlarna), formidlerne.

 

For Sønnen har tatt på seg det vi hadde; synden og fordømmelsen. Og gitt oss det han har; rettferdigheten og livet. Og Ånden kan ennå, hver dag, gi nytt liv og ny kraft til den synder som kommer med sin synd og sin nød. Bare vi vil erkjenne vår synd og vår avmakt, og tro på Sønnen, så vil Gud "få tilbake sitt eget med renter". Han får alle lovens krav oppfylt i selve Sønnens fullkommenhet, og får oss både rettferdiggjort og helliggjort. Gjennom sitt ord og sin Ånd møter Gud oss, og setter oss i stand til å tro på Sønnen. Da står vi uten noen unnskyldning, når vi ikke mottar dette, men isteden "tretter med vår skaper". Den som ikke, når "Faderen drar ham", kommer til Sønnen, er med all rett fordømmelsens barn. Det er ingen som behøver å gå evig fortapt for sine synder. Går de fortapt, så er det bare fordi, sier Herren, "de ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn".

 

Dette lærer altså Ordet. Men hva hjelper det? De fleste mennesker spør ikke etter hva Herrens ord sier. I åpenbar strid imot alt det Skriften vitner om hvordan det falne mennesket treller under synden, fornekter de til og med selve vår fortapte tilstand. De påstår at de ikke er treller, men har viljestyrke til å gjøre det gode. En må bare svare slike på samme måte som Herren svarte den unge mannen som spurte hva han skulle gjøre for å få evig liv: "Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!" Du som mener du ikke har noe problem med å oppfylle det Gud krever, og at du har styrke til det: Du kan ikke nekte for at det er din plikt å oppfylle loven fullkomment! Men det første og største budet er dette: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand". Videre må du i alle forhold, og til enhver tid, fullkomment adlyde Gud. Har du gjort dette? Nei! Da er du jo med rette fordømt på grunnlag av din egen påstand. Du sier jo at du både har kunnet og fortsatt kan gjøre alt du bør. Og nå erkjenner du at du har ikke gjort det!

 

Men selv også den som bekjenner at han ikke kan oppfylle budene, har dermed bekjent at han er en syndens trell. Den ene, så vel som den andre er fortapt, hvis de ikke bøyer seg for Guds råd til frelse, og gjennom omvendelse og tro klynger seg til Kristus, som "er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror". Vet du dette, men ikke gjør bruk av det, da skal "ditt blod komme over ditt hode". Kristus sa: "Men nå sier dere: Vi ser. Derfor består deres synd" (Joh 9:41),

 

I dette og de to foregående versene har Paulus med korte, men sterke og uttrykkelige ord skildret det naturlige menneskets kjødelige sinn, som er vendt bort fra Gud. Først har han vist at de som lever etter kjødet, er kjødelig sinnet. Eller retter bare sinnet mot det som hører kjødet til. Dernest har han vist at kjødets sinnelag er død. Dvs. den åndelige døden, som resulterer i den evige død. For det tredje at kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Og for det fjerde at det er så fullstendig fanget i sin ondskap, at det ikke en gang har evne til å bøye seg inn under Guds lov, men isteden må kjempe mot den, hvis det ikke skjer en fullstendig ny fødsel. Alt dette er jo en ganske forferdelig beskrivelse av det naturlige menneskets tilstand. Og likevel bekrefter også all erfaring at slik er det. Hvor ulykkelig er ikke da hvert eneste u-gjenfødte menneske, når selv deres sinnelag og høyeste visdom, alt deres strev og lengsel, - er fiendskap mot Gud, - og ikke har evne til å være annerledes!

 

Dette gjelder jo ikke bare noen spesielt ugudelige mennesker. Det gjelder alle som ikke er født på ny av Gud, altså alle som er slik vi er av naturen. Vi er alle av natur "vredens barn". Hvor lykkelige de da er, de som har lyttet til nådens røst og latt seg forsone med Gud! Jovisst burde vi tilbe den guddommelige barmhjertigheten, som ikke overlot oss til vår naturlige død. Ja, først og sist burde vi tilbe den Guds kjærlighet som gav sin Sønn for oss "da vi var fiender". Og når denne kjærligheten og barmhjertigheten er så stor, så burde vi også ha en like stor og inderlig tillit til ham. For når Gud har elsket oss så høyt, mens vi ennå var fiender, hvor mye mer elsker han oss ikke da nå, når vi er blitt forlikt, og er hans barn (konf.kap.5:10). Ennå bærer vi på det onde kjødet og dets lyster, og i dette ligger det alltid fiendskap, eller strid, imot Gud og hans hellige lov. Men da bør vi også daglig først og sist øve oss i troen på den urokkelige nåden, hvis vi ikke skal stoppe opp i motløshet. Og videre; daglig døde dette onde kjødet, eller gjerne tillate at Gud døder det på sin måte. Og sluttelig; med lengt og glede vente på vår fulle forløsning fra alt dette.

 

8: De som da er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud.

Dette er konklusjonen på alt Paulus har sagt om de kjødelige. En fryktelig konklusjon: De kan ikke være til behag for Gud! Deres sinnelag er fiendskap mot Gud, og Guds vrede hviler over dem. De "kan ikke" være Gud til behag, - hva som helst de så foretar seg. Selv om de av frykt for Guds dom gjør mye for å være til behag for ham, så er alt forgjeves, så lenge de blir værende i sitt kjødelige sinnelag. Alt det de gjør, selv det som utenpå er rett og godt, er avskyelig for Gud, så lenge de ikke bøyer seg for hans ord, vender seg helt om, og ved troen blir ikledd ham som er "Den Elskede" (Ef 1:6). Før et menneskes gjerninger og offer kan være til behag for Gud, må personen selv først behage Gud, slik det sies i 1Mos 4:4, at Herren så først til Abel, og deretter til hans offergave*. "Uten tro er det umulig å være til behag for Gud". Det er ved troen vi blir forenet med Kristus og forsonet med Gud. Og før denne forening og forsoning har skjedd, kan vi ikke foreta oss noe som helst som er til behag for ham.

 

*

I Heb 11:4 ser vi at "ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den (troen) fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig". Det var altså Abels tro, og ikke gaven, som var bedre enn Kains. (oversetters tilføyelse).

 

Vi har altså slått fast at i sin naturlige tilstand, uten en ny fødsel og forening med Gud, kan ikke noe menneske være til behag for Gud. Men tenk da på hvor uhyggelig villfarelsen er når menneskene bare oppfordres til et pent liv og gode gjerninger, for å kunne behage Gud. For et sjelemord og bedrageri!

 

Så lenge vi ikke har gjennomgått den forvandlingen som omtales med ordene "født på ny", "en ny skapning", "ikledd Kristus", "leve etter Ånden", osv., så er alt forgjeves. Vårt sinn er da alltid kjødelig, og vi "kan ikke være til behag for Gud". Men hvis vi ikke kan være til behag for Gud, hvordan kan vi da komme til ham og få bli i hans salige bolig? Nei, da stiller vi oss inn under den vrede og fordømmelse som venter alle hans fiender. Herren Gud bevare oss alle!

 

9: Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til.

Her har vi hellige, tankevekkende domsord. Måtte Herren åpne alles hjerter når vi leser dette! Her anvender apostelen det han har talt like foran. Og han gjør det med uttrykk som var ment å skulle vekke til selvransakelse. I de fire siste versene har han skildret de kjødelige og de åndelige, og sluttet med den forferdelige konklusjonen om at "de som er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud". Nå taler han til de han skriver dette brevet til, og sier: "Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere". Uttrykket å være i kjødet taler her, som i v.8, om å være i den gamle, naturlige tilstanden; "kjødet", - når det er vårt "livselement". Dvs. å være bare slik vi er av naturen. Altså det samme som å "leve etter kjødet" (v.5). Mens derimot å "leve etter Ånden" taler om de som er født og styrt av Ånden. Ja, slik som Paulus sier det her; å ha Guds Ånd boende i hjertet. For her får vi lære hva som er hemmeligheten med Guds barns åndelige sinn. Det er intet mindre enn at Guds Ånd bor i dem. Paulus sier at det er dette som er det avgjørende for om de er i Ånden, og ikke i kjødet. Han sier altså:

 

så sant Guds Ånd bor i dere. Her står vi først overfor et særdeles viktig enten-eller: "så sant Guds Ånd bor i dere". Her er spørsmålet som må vekke oss alle til ettertanke og selvransakelse. Her åpenbares også en usigelig stor nåde. Tenk, Guds Ånd bor i mennesker som ennå lever på denne jord! Tror du dette? Finnes det noe menneske som er i stand til å fatte eller skildre hvor stor nåde, ære og herlighet som finnes i dette å ha Guds Ånd boende i seg? Ja, hvem kan fullt ut tro at dette er en virkelighet? Hvis vi virkelig trodde at Guds Ånd bor i oss, ville vi vel knapt kunne leve, så glade og lykkelige ville vi bli. Men dette er altså en guddommelig sannhet om alle de som er blitt nye, åndelige mennesker.

 

Før vi går videre i å se på hvor stort og hvor sikker denne sannheten er, vil vi først være sikre på at vi har klart for oss hva som menes med "Guds Ånd". Med Guds Ånd er det mange som ikke mener noe annet enn Guds kraft og virkning i sjelen. Eller med dette mener de et sinn som samsvarer med Gud, eller det nye mennesket Gud har skapt i oss. Og mange steder i Skriften kan det være dette ordet "ånd" betyr. Men nå sier apostelen her: "så sant Guds Ånd bor i dere". Og da skal vi snart se at han sikter til det dype, hemmelighetsfulle forholdet; at selve den sanne, levende Gud bor og virker i hans barn. Med Guds Ånd mener han her Ånden personlig, den tredje personen i guddommen. Han som er fullkommen lik Faderen og Sønnen i alt. Paulus sier også i v.10: "Dersom Kristus er i dere". Og i v.26 sier han at Ånden er vår hjelper, og går i forbønn for oss. Alt sammen taler om at det er Gud selv som bor i de sanne troende.

 

Nei, "Guds Ånd" er ikke bare en Guds kraft eller virkning i menneskene, men en person i den treenige guddom. Det vitner også Kristi egne ord om, da han befalte at vi skulle døpes "til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn". Likeså apostelen Peters ord, når han kort sammenfatter den treenige Guds frelsesverk: "Utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og renselse med Jesu Kristi blod" (1Pet 1:2). Og sluttelig nevner vi det ønske apostelen Paulus avslutter et av sine brev med (som kan kalles Det nye testamentes velsignelsesbønn): "Herren Jesu Kristi nåde, og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!" Slik er det Skriften setter Den Hellige Ånd sammen med Faderen og Sønnen, som én person i det evige guddomsvesen.

 

Og vi ser hvor uttrykkelig Kristus taler om Den Hellige Ånd som en person, og ikke bare en kraft, når han sier: "Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal bli hos dere til e vig tid - sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, siden den verken ser ham eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere". "Alt dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det jeg har sagt dere". "Han skal vitne om meg". "Han skal veilede dere til hele sannheten". "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere". "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom" osv. (Joh 14:16, 17, 25, 26, 15:26, 16:7,8,13,14). Av disse ordene ser vi også klart hva som er Talsmannens egentlige oppgave på jorden; nemlig å bearbeide sjelene og plante Kristi verk og ord i hjertene. Å vitne om ham og opprette hans rike, og opplyse, kalle, samle, lede, helliggjøre og bevare menneskene i Kristi rike. Faderen har gitt dem til Sønnen, Sønnen har gjenløst dem, og Den hellige Ånd skal samle, helliggjøre og lede dem til hele sannheten. Alle mennesker er døde i overtredelser og synder, inntil "livets Ånd" (v.2) åpner hjertet og virker at det lukker inn ham som er vårt evige liv, forener dem med ham, og virker en ny skapning i deres indre.

 

Nå sier altså apostelen her at denne Ånden "bor" i dem som tror. Det samme sier han også i 1Kor 3:16: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?". Og i 2Kor 6:16: "Dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem". Og Kristus sier: "Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord. Og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham, og vi skal ha vår bolig hos ham" (Joh 14:23). Store, ubegripelige herlighet! Så kunne en spørre: Hvordan kan den uendelige bo i sine barns hjerter? Dessuten er jo Gud til stede over alt. Hva betyr så disse Kristi og apostlenes ord om at Gud skal bo i sine barn, og vandre iblant dem? Jo, disse ordene skildrer den inderlige foreningen mellom Gud og den sjelen som tror. Det er slik Gud er, og blir værende i dem med sitt nådeverk og sitt fortrolige samfunn som Kristus også har sagt dette om: "Jeg vil gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg".

 

Men vi kan også svare slik: Denne hemmeligheten er stor, og går høyt over all vår forstand. Først i evighetens lys skal vi kunne fatte dette fullt ut. Men uansett så står vi her med en stor sannhet, en dyp og herlig sannhet. Guds Ånd bor, lever og virker i Guds barns hjerter. Det er dette som er hemmeligheten i det vi også erfarer: At tross alle fristelsens stormer, og uansett gode eller dårlige stunder, som virker veldig skiftende forhold i vårt indre menneske, - så er det i sjelens dyp alltid et hellig sinn. Det er alltid det samme. Det sørger over det som er ondt og syndig, men fryder seg over det gode og hellige. Dette sinn har sjelen så lenge den ikke helt er "kommet bort fra Kristus, og har falt ut av nåden" (Gal 5:4). Og dette er ikke annet enn den høye gjesten som bor og virker i sjelen. For uten Guds Ånd vil der ikke være noe som helst sant og hellig som rører seg i oss. Paulus sier at "ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd". Derfor er det da også helt nødvendig for vår frelse, at vi her i livet har Den Hellige Ånd. Uten den er det umulig for oss å eie Guds nåde i Kristus. Dette taler så Paulus videre om:

 

Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til. Her skjerper Paulus tonen. Like foran sa han: "så sant Guds Ånd bor i dere". Men nå tilføyer han altså: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til". Apostelen går ikke uten videre ut fra at alle som hørte til de kristnes forsamling i Rom var sanne og levende lemmer. Og hvis det var noen som ikke virkelig hadde Guds Ånd, så var disse ennå i kjødet, uansett all deres hellige bekjennelse, og alt det kristelige og hellige som forsamlingen stod for. Måtte vi nå alle, hver for seg, tenke grundig over dette! Herren kjenner hver eneste én, og dømmer etter den enkeltes virkelige tilstand. Og apostelens ord er klare: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke ham til". Først og fremst burde de nå våkne opp, de som lettsindig forakter, og nærmest spotter, læren om at Guds Ånd bor i menneskenes hjerter. De erkjenner jo åpent at de ikke har Kristi Ånd. Men da er jo dermed også dommen over dem felt; de hører ikke Kristus til, men er tvert imot hans fiender.

 

Men når Guds Ånd her kalles "Kristi Ånd", så betyr det også veldig mye. Det lærer oss ikke bare at Kristus er Gud, men har en helt spesiell hensikt. Guds Ånd blir omtalt på mange forskjellige måter i Skriften. Men den måten den blir omtalt viser alltid til den spesielle oppgaven som det hvert enkelt sted tales om at Ånden har. Når Kristus skulle forlate disiplene sine, lover han å sende dem "en annen talsmann" (egentlig hjelper, forsvarer). Da gir han altså Ånden det navnet (som ellers brukes om ham selv, se f.eks. 1Joh 2:1) fordi Ånden nå skal erstatte hans synlige vandring blant dem. I Gal 4:6 kaller Paulus Ånden for "Guds Sønns Ånd". Det er fordi han der taler om at de som er frelst, er Guds sønner, og vil skildre deres høyhet og ærefulle likhet med Den enbårne Sønnen. Han sier: "fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønn Ånd inn i våre hjerter".

 

Når han altså her sier "Kristi Ånd", så antyder han dermed hvor nødvendig det er at vi har Ånden, for å tilhøre Kristus. Ikke minst fordi det også er Åndens viktigste oppgave på jord å herliggjøre Kristus, å gjøre Kristus kjent og levende i sjelene. Men den dypeste årsaken til at apostelen her kaller Ånden for "Kristi Ånd", er at han på nytt vil minne om at der ikke er noen som hører Gud til, uten at de hører Kristus til; at de tror på Kristus, lever av Kristus. Johannes sier jo: "Hver den som fornekter Sønnen, han har heller ikke Faderen" (1Joh 2:23). Og når Paulus skal avslutte verset med at da "hører han ikke Kristus til", så er det naturlig for ham å begynne setningen med: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd". For når han i v.14 vil skildre hvem som er Guds barn, da sier han: "så mange som blir ledet av Guds Ånd" (konf.Gal 4:6).

 

En av grunnene til at Ånden helt konkret kan kalles "Kristi Ånd", er som sagt at Åndens viktigste oppgave er å åpenbare Kristus dyrebar og uunnværlig for hjertene. Herren selv sier: "Faderen vil sende ham i mitt navn". "Han skal vitne om meg". "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere" (Joh 14:26, 15:26, 16:14). Denne Ånden, "Talsmannen", er en Kristus-Ånd, en som kjemper for Kristus, fører mennesker til Kristus og binder oss til Kristus. Måtte vi legge godt merke til dette, og huske det! Det vil gi oss et dyrebart lys i det spørsmålet som ofte bekymrer oss; om jeg har denne dyrebare og helt nødvendige gaven; Guds Ånd.

 

For nå reiser jo dette viktige spørsmålet seg: Hvordan skal jeg kunne vite om jeg har Guds Ånd? Dette spørsmålet ville ikke vært så uklart og vanskelig, hvis ikke hjertene våre hadde vært så fordervet, så mørke og så bedratt. Og hvis ikke fiendens makt hadde vært så stor. Denne mørkets makt driver sjelene både i den høyre og den venstre grøften, så de som sover i bedraget vanskelig kan vekkes av Guds ord. Og de som har en gudfryktig ånd, men stadig blir fristet og anfektet av fienden, blir alltid fristet til motløshet og tvil. Den fulle visshet om at vi har Guds Ånd, er det derfor bare Guds Ånd selv som kan gi oss. Men det vil den bruke Ordet til. Følelsene vil alltid kunne bedra oss. Husk derfor alltid på, enten det er lyse eller mørke stunder, at Guds Ånd er Kristi Ånd; en Ånd som skal gjøre Kristus kjent, dyrebar og uunnværlig for sjelen. Det er spesielt gjennom denne hans viktigste oppgave, du skal kunne vite om du har Guds Ånd.

 

Herren taler klart om at det er ikke sikkert at du tilhører ham og har Guds Ånd, selv om du har snudd ryggen til verden og i det ytre tilhører hans rike på jorden. Ennå kan du bli "kastet ut i mørket utenfor", selv om du har vært i hans jordiske rikes bryllup og kanskje måtte kjempe deg fri fra forretningsliv og jordisk gods for å komme så langt (Mat 22, Luk 14). Ja, selv om du er som en jomfru som går for å møte brudgommen (Mat 25). Eller om du gjør mange kraftige gjerninger, profeterer og driver ut onde ånder i hans navn (Mat 7). Alt dette kan mennesker ha vært og gjort, og Herren skal likevel måtte si til dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg!" Paulus sier vi kan ha hatt "nidkjærhet for Gud", kan ha "gitt bort alt det vi eier til mat for de fattige, og gitt vårt legeme til å brennes" (Rom 10, 1Kor 13), men likevel ikke tilhøre Kristus, og blir til sist drevet ut (Gal 4:30). Å, hvordan skal vi så kunne være sikker på om vi har Kristus og hans nåde? Lovet være Herrens navn! La oss se på de som nettopp på grunn av sine synder aldri kan unnvære Kristus, som alltid søker forlatelsens og frelsens nåde bare hos ham. Hva ser vi den samme Frelser og samme apostel tale om slike? Vi ser aldri noe sted hvor de sier at de som har det slik likevel kan være bedratt og under fordømmelse. Nei, noe slikt sier de aldri! Lovet være Gud!

 

La oss derfor bare se nøye på hva som ligger i uttrykket "Kristi Ånd". Er Kristus blitt ditt livs behov, så du virkelig ikke kan unnvære forsonings-nåden? Dette kan i så fall umulig være virket av kjøtt og blod, men bare av Kristi Ånd. Åpne opp øynene, glem ujevnhetene på veien, og se isteden på hele ditt livs kurs. Tenk etter om det er et liv i tro på Guds Sønn. D.v.s. om du noen gang har fått, og ennå har det sinn at du ikke kan unnvære Kristus, på grunn av din synd og uverdighet som alltid er like nedslående. Dette er det gamle, enkle tegnet som står fast, når alle andre tåkelegges i stridens bråk og tumulter. Når alt er vel, når fred og fryd i nåden gir deg gode følelser, da trenges det ingen kunst og visdom for å merke Guds Ånd. Da erfarer en Ånden i hele sitt vesen, i alle dens virkninger. Da ser en jo at en har fått et nytt lys over Guds ord, et nytt hjerte, en ny, hellig lyst til alt som tilhører Guds rike, og en hellig avsky overfor all synd. Det samme gjelder kjærlighet, nidkjærhet og nød for andre sjeler, og for Kristi ære, som en ikke hadde tidligere. Da bugner det av frukter som vitner om hva slags tre det er.

 

Men i de kalde og mørke stundene, når en bare kjenner på synd og troløshet, da kjenner en knapt en eneste av Åndens frukter. Da kreves det en større oppmerksomhet og dypere kjennskap for å kunne vite om Ånden bor i oss. Men da skal vi legge merke til at Skriften har mange eksempler på de kristnes anfektelser og mørke tider, når de savner lyset, og varmen i troen. Ja, de kan synes de har mistet Ånden og Kristus. Men det som kjennetegner dem alle, er at de fremdeles ikke kan unnvære Kristus. De søker hele tiden med usigelige sukk etter ham. Slik var det med Maria, da hun stod ved den tomme graven og gråt. Slik var det med disiplene da de sørget over at Herren var borte, men ble så glade da de fikk se ham på nytt. Ja, slik var det med David i de mørkeste tidene i hans liv. Men i klagesalmene taler han hele tiden om Herren. Det samme gjelder bruden i Høysangen, når hun hele natten går omkring og søker etter ham som hennes sjel har så kjær.

 

Alle gjenkjenner vi dem på samme tegnet. Det er et mektig bånd, en tørst i sjelens dyp, som gjør at vi ikke kan unnvære Kristus. Dette er ikke noe annet enn Kristi Ånd i hjertet, som oppleves på en slik måte, selv i de mørkeste stundene. Og det er vidunderlig å legge merke til og erfare. Selv når en sjel lider av stor likegyldighet overfor sin Frelser, så han i gremmelsen over dette i fullt alvor kan påstå at han i det hele tatt ikke bryr seg om Kristus, - så er selve denne gremmelsen og klagen et vitnesbyrd om hvordan han egentlig har det. Akkurat som når Thomas stridig nekter å tro at Kristus er stått opp, så er selve den stridige nektingen hans et bevis på at dette spørsmålet var ikke likegyldig for ham. Slik har vi det når vi "siktes", i de mørke stundene, da det ofte går så hardt for seg at det kan synes aldeles utelukket at vi ennå skulle ha Guds Ånd. Når bare synd og død formørker oss. Da er det bare disse "sukkene som ikke kan uttrykkes med ord", hungeren og tørsten etter Kristus som er det eneste beviset på at Kristi Ånd bor i oss.

 

Dette er et så karakteristisk Åndens verk i sjelen, noe vi aldri finner hos verdens mennesker, ikke en gang hos dem som har den aller beste naturen. Men den finnes altså likevel hos de elendigste kristne. Og slike tegn bør vi legge nøye merke til. Skal vi undersøke om Guds Ånd bor i oss, da må vi ikke la vårt blinde skjønn, våre følelser eller utseende gi svar på det spørsmålet. Bare Herrens ord og Åndens karakteristiske verk kan svare på det spørsmålet. Svært mange gjør jo den store feilen at de ser på all sin synd og usselhet, og av den grunn rygger tilbake overfor tanken om at Ånden skulle bo i dem.

 

Vi burde jo holde klart for oss at Guds Ånd egentlig bare har sin arbeidsplass hos syndere,

hos dem som kjenner alvorlig på sin synd.

Vi må huske på at hvis vi har Kristi Ånd, så er det bare som lege i et sykehus han bor hos oss!

 

Hvis vi da tenker som så at der legen dukker opp, der må jo alle være friske og glade, da tar en jo alltid feil. Nei, der legen kommer, der er det sykdom, smerter og nød. De friske trenger ham jo ikke. Legg nøye merke til at der sjelen mest av alt er opptatt med synden og Kristus, der bor helt sikkert Guds Ånd.

 

Men som vi sa tidligere, så opplever vi Ånden sterkt på så mange måter i de lyse stundene, når vi får nyte freden og kraften i nåden. Da har sjelen glede og smak på ordet, i bønnen, i sakramentet og i brodersamfunnet. Da taler, synger og skriver vi om Kristus. Da løper vi med glede hans veier. Men vi vil også høre Luthers skildring over Gal 4:6 om disse mer markerte og lett fattelige tegn på at Ånden bor i oss. Han sier: "Selv om det ikke kan sees utenpå oss, at vi er fornyet i våre hjerter og har fått Den Hellige Ånd, så kjenner og merker vi det på at nå vurderer og bedømmer vi alle ting annerledes. Ja, vi taler og bekjenner til og med noe annet enn tidligere. For tidligere har vi ikke kunnet dømme eller tenke rett om noe som helst. Har heller ikke talt eller bekjent slik som vi nå, Gud være lovet, taler og bekjenner - etter at den kjære sannhetens sol er gått opp for oss. Så vi fikk se at alt det vi gjør og er, er syndig og fordømt, og at Kristus alene er alt vi kan vise til. At for hans skyld er Gud nådig mot oss, og gir oss evig liv...... Så øver vi oss hele vårt liv, med all flid i å leve gudfryktig og vokte oss av all makt for synden. Og synder vi, så gjør vi det ikke bevisst og overlagt, men som fall i vår skrøpelighet. Det byr oss imot. Det kan nok skje at vi faller, for djevelen setter stadig snarer for Guds barn. Og i tillegg drar vi ennå på mange synder i vår natur. Derfor, når det gjelder kjødet, så er vi ennå syndere, selv når vi har fått Den Hellige Ånd.

 

Dessuten er det ofte svært lite forskjell på en kristen og andre ydmyke verdens mennesker, - hvis en bare ser på deres utvortes oppførsel. For en kristens gjerninger vil jo, ytre sett, i det daglige ikke markere seg spesielt, når han ganske enkelt bare utfører det han er satt til, enten det nå er på en arbeidsplass midt oppe i folkemengden, eller med stell av hjemmet, arbeid på åkeren. Eller du hjelper og tjener din neste. Det er jo alt sammen bare små og generelle gjerninger som hvilken som helst hedning også kan utføre. Derfor er det vel ikke noe verden vil har mer vanskelig for å forstå, enn at vi skulle ha Den hellige Ånd. Likevel ser de det nok, de som vil se det, når det skjer at vi må lide og bære korset, og bekjenne troen. Når vi stilles på valg; om vi vil miste ektefelle, barn, vårt eget liv eller gods --- eller fornekte Kristus. Da ser en det nok, når vi likevel bekjenner troen, Kristus og hans ord -- men alt sammen bare i Den Hellige Ånds kraft og styrke.

 

Derfor skal vi slett ikke tvile, men bare holde fast på at Den Hellige Ånd bor i oss, og at vi er hans tempel. For den som kjenner at han har lyst og kjærlighet til Guds ord, og gjerne hører, tenker og skriver om Kristus, han vet at alt dette selvsagt ikke skjer ut fra menneskelig vilje eller fornuft, men bare er Den Hellige Ånds gave. Det er rett og slett umulig at noe slikt kunne skje uten Den Hellige Ånd. For at vi har det slik, det skyldes ikke noe i vår medfødte natur. Det er heller ikke noe vi lærer gjennom noen lov. En slik forandring er det bare Den Høyestes høyre hånd som kan skape. Og det er ganske nyttig og godt at ydmyke hjerter som elsker Gud har visshet om at de har Den Hellige Ånd. Derfor må alle ta dette spørsmålet svært alvorlig; om de er sikre på at de lever under Guds nåde, og om både de selv og deres gjerninger behager vår Herre Gud. Må hver eneste sjel anstrenge seg for å få dette helt klart, så de blir overbevist i det spørsmålet, og kan si: Nå vet jeg virkelig at jeg har nåde hos Gud. Ikke på grunn av noen som helst verdighet eller dyd hos meg selv, men for Kristi skyld, han som gikk inn under loven og bar verdens synd. Det er ham jeg tror på.

 

Og at denne troen har vært et Guds verk, det stadfestes ved at jeg har fått et nytt hjerte og sinn. Slik at nå vil jeg gjerne både høre, lese, synge og skrive om Kristus. Og det er ikke noe som ligger så sterkt på hjertet mitt, som at hans evangelie måtte bli kjent over hele verden, og mange måtte omvende seg til det. Dette er sikre kjennetegn på at Den Hellige Ånd lever i oss. For en slik kjærlighet og lyst til Kristus og hans ord, får vi ikke av menneskelig kraft. Heller ikke kan noe lære seg dette, eller skaffe seg det gjennom hardt arbeid og anstrengelser. Det er bare Ånden som kan virke dette i oss, når den herliggjør Kristus for oss, og gjør oss til nye mennesker". Så langt Luthers forklaring av emnet.

 

Men hvis du da finner at tross all din skrøpelighet, så bor Guds Ånd i deg, - tenk da over om du ikke da virkelig er et salig menneske, selv om så alt det du har i denne verden bare skulle være motstand og lidelser, fattigdom, sykdom og forakt fra mennesker. Tenk, når Gud har gitt deg sin Ånd i hjertet! - Det må da helt sikkert tale til deg om hvor glad han er i deg på grunn av sin elskede Sønn. Og når vi slik "ble beseglet med Den Hellige Ånd, løftets Ånd", så vitner det sikkert nok også om at troen på Kristus ikke er noen oppdiktet innbilning. Og endelig vitner det nok også om at Gud har som mål å gjøre noe stort med oss; frelse oss helt fram til den evige herlighet, når han har gitt oss Ånden som pant (2Kor 5:5). Tenk, når samme Ånd som bor i Gud, også bor i deg - om du så ennå en kort tid skal leve her på jorden og vente på den fulle åpenbarelse av den skjulte herligheten: Tenk da etter om du ikke alt har oppnådd nok ære og lykke! Om ikke syndefallet da fullt ut er sonet, og gaven: en evig frelse, er gitt i Kristus. Og det er dette Paulus tenker på, når han fortsetter slik:

 

10: Og dersom Kristus er i dere, er legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.

Hovedtanken og sammenhengen her ser ut til å være denne: Dersom dere altså har Kristus i dere, da har dere sikkert og visst frelse og det evige liv. At legemet blir dødens rov på grunn av synden, kan ikke hindre dette. For ånden er liv på grunn av rettferdighet. Paulus er opptatt av å imøtegå alle mulige innvendinger, og bevise klart at gjennom Kristus har vi virkelig på nytt blitt innsatt i den nåde og salighet som ble tapt i syndefallet. Derfor har han først sagt at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" (v.1). Deretter har han holdt fram for oss det sterke beviset på den store nådens virkelighet: Åndens verk i sjelen; at vi har et åndelig sinn og sinnelag, som er liv og fred (v.5-6). Nå ser han for seg at noen kanskje kunne innvende at "døden er jo syndens lønn, og fortsatt må vi jo en gang dø. Hvordan kan du da si at vi er frigjort fra all syndens forbannelse?" Så svarer altså Paulus her at "det er bare det besværlige legemet* som er underkastet døden, men ånden er liv...osv." Og videre ut gjennom dette kapitlet viser han grundig nok at de kristnes lidelser her i livet, hvor døden er den siste, blir som ingenting mot den herlighet som til sist skal bli åpenbart på dem, og at alt det som så skjer underveis bare må virke sammen til det gode for disse.

 

*

"legemet" må her tolkes i ordets egentlige betydning. Og ordet "dødt" taler om den legemlige døden. Denne tolkingen av ordene framgår tydelig av sammenhengen, for neste vers taler uttrykkelig om våre legemers oppstandelse.

 

Dersom Kristus er i dere.Ho I verset foran sa Paulus: "så sant Guds Ånd bor i dere", og brukte også uttrykket "Kristi Ånd" i samme vers. Nå sier han: "Dersom Kristus er i dere". Denne skiftingen av uttrykk beviser det vi også tidligere har sagt, at her forkynner han den dype hemmeligheten om at det er Gud selv som er i hjertet hos dem som tror. Guds Ånd er Kristi Ånd, og det er gjennom Ånden Kristus bor i oss. Vel er jo Kristus etter sin guddommelige natur allesteds nærværende. Men han er på en spesiell måte tilstede i dem som tror. Dette taler f.eks. Ef 3:17 uttrykkelig om: "at Kristus kan bo i hjertene deres ved troen". Men om Skriften sier at Kristus er i oss, så taler den også mange steder om at vi er i ham (se f.eks. Rom 8:1, 1Kor 1:30, 2Kor 5:17). Så blir det da slik som Kristus selv sier i Joh 6:56, at vi er i ham, og han i oss (konf.Joh 15:4). I denne inderlige forening har vi del i alt hans. Ja, alt har vi sammen med ham. Liksom våre synder ble tilregnet ham, så er nå hans rettferdighet tilregnet oss. Slik at den som gjør noe godt overfor de som er hans, han gjør det for ham (Mat 25:35-40). Og den som forfølger de som er hans, han forfølger ham (Apg 9:4-5). Men hvis vi altså slik har alt felles med ham her i livet, så skal vi sikkert og visst få del i alt hans også i evigheten (se v.17, 2Tim 2:11-12).

 

Da er legemet dødt på grunn av synd. At Paulus her sier legemet er "dødt", og ikke bare sier det samme som i v.11, nemlig: "dødelig", så er det bare et sterkere uttrykk som ennå klarere skildrer den ufravikelige sannnheten i legemets døde tilstand. Ja, det taler om "dødsfrøet" som allerede bor i legemet. Det er samme uttrykksform som profetene bruker, når de ofte taler om noe forestående, som om det allerede var skjedd. I uttrykksformen ligger det også noe foraktelig. For liksom et lik bør heller ikke legemet ha samme oppmerksomhet som ånden, som skal leve i evighet. "På grunn av synd". Legemet er dødt "på grunn av synd". "Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden" - for Gud hadde sagt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø". "Og slik trengte døden seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet" (ved Adam) (kap 5:12). Så bor da også synden, den egentlige dødsårsaken, alltid i oss.

 

Så kunne vi spørre: Men hvorfor skal de kristne dø, når Gud jo har forlatt dem all deres synd, og døden er syndens straff? I kap 4:8 sier Paulus at syndene ikke tilregnes dem. Og i Gal 3:13: "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse" osv. Men døden er jo en del av lovens forbannelse? Slik kan en komme til å tenke, hvis en ikke skiller mellom hva døden er i seg selv, dødens egen natur, - og hva døden nå gjennom Kristi død er for de som tror. For i seg selv er døden riktig nok en syndens straff, og en del av lovens forbannelse. Og slik møter den dem som ikke er i Kristus. Men gjennom Kristi død og oppstandelse er døden for hans folk ikke lenger noen syndens straff, men heller et kampmiddel mot synden. Den er ikke lenger en lovens forbannelse, men er forvandlet til stor velsignelse. Den er en overgang til det sanne livet, det himmelske paradis.

 

At kristne dør, må altså på ingen måte forringe Kristi fullbrakte verk, og vår fulle frihet fra lovens forbannelse. For deres død er jo ingen straff eller hevn på grunn av lovens rettferdige krav. For "dem som er i Kristus Jesus" (v.1) er døden og alt de må lide, bare legene rense-midler (hälsosamme reningsmedel) i deres Fars hånd. Bare noe troen skal prøves på, noe ånden skal renses i, noe som hjelper oss i kampen mot våre fiender og lenker. Alle ting virker sammen til det beste for disse - "enten det er liv eller død, alt er deres" (1Kor 3:22). Dette har Kristi død utrettet. Gjennom den er den første dommen (1Mos 2:17) og all Guds lov fullkomment blitt fullbyrdet og sonet. Gjennom den ble en ny pakt opprettet, og etter den pakten er alle de som er i Kristus fri fra syndens lønn; døden, og fra all lovens forbannelse. For dem er "døden oppslukt til seier", og deres dødsdag er forvandlet fra å være en syndens straff til tvert om å være deres forløsnings-dag fra døden og all elendighet. For dem er graven en skjulegang til Guds Paradis.

 

Høstsæden legges i jorden og kommer neste sommer opp i en ny, yngre og skjønnere drakt (1Kor 15). Den er ikke tapt mens den ligger der i jorden. På samme måte skal heller ikke Guds barns legemer utslettes gjennom døden. Men bare legges i graven, for så å gjenoppstå i nye, skjønne legemer. "Det blir sådd i forgjengelighet, og det blir oppreist i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, og det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd i svakhet, og det blir oppreist i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme". Er det noen som vil kalle en slik død for syndens straff, eller lovens forbannelse? Tvert imot er den jo en altfor stor nåde og velsignelse. Dens mål og nytte for de gjenfødtes legemer, er å utrydde og hindre synden som bor i oss. Vi må jo dø for å bli helt renset. Syndens gift har så totalt trengt igjennom og fordervet legemene våre, at vi, på samme måte som de spedalske husene i Israel, må rives ned og bygges opp på nytt, for å bli renset (3Mos 14:45). Og på samme måte som hvetekornet ikke blir til nytt liv før det blir gravet ned i jorden, slik må også våre legemer dø og gå i oppløsning for å bli virkelig levende og hellige.

 

Så kunne vel noen bemerke at de som lever ved Herrens gjenkomst skal jo ikke dø, men bli forvandlet i et øyeblikk. Hvorfor kunne da ikke Herren gjøre det samme med alle sine? Bare forvandle dem i et øyeblikk, så de ikke behøvde dø. Til dette må en bare svare at Gud er visere enn mennesker. Hvor mange dype og nødvendige (hälsosamme) lærdommer og inntrykk hadde vi ikke mistet, hvis det ikke skulle være noen død som ventet oss lenger? Guds barn trenger jo all mulig hjelp imot synden. Overfor dødens faktum bremses ofte det kjødelige og verdslige sinnet. Overfor døden ser vi både Guds godhet og strenghet. Strenghet og hat til synden når han, livets og frelsens Gud, for syndens skyld lot døden komme til verden. Vi ser hans godhet og inderlige barmhjertighet da han gav sin Sønn i vår død for å bryte denne vår døds brodd, og forvandle den til en god søvn. Så lenge synden er i verden, er døden for Guds barn en velgjerning. Vi må stadig be: Herre, "lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!"

 

Enda en grunn til at Guds barn må dø, er at de skal følge sitt hode i alle ting. Når han døde, skulle da vi, hans lemmer, slippe å gå gjennom dette? Når han gikk denne veien, skulle da hans lemmer gå en annen vei til herligheten? Det er en stor trøst at når vi dør, følger vi i sporene til vår Herre og Frelser, som er gått foran oss denne veien. Men når vår natur alltid vil rygge overfor døden, slik også mange hellige har opplevd, så er det svært nødvendig at frelste sjeler holder dette klart for seg. Først og sist må de huske på at de er i Guds hånd. I den trofaste Fars og Frelsers armer. At ikke et hår skal falle av hodet deres uten at han vil det. At selv om døden i seg selv er forskrekkelig, så er det likevel i døden deres omsorgsfulle og kjære Frelser kommer til dem. I døden går det med oss som det gikk med disiplene i båten, da Jesus kom til dem på vannet. De ble redde, og sa: "det er et spøkelse!" Men han sa: "Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!" Og han som til denne dag har voktet oss i all sin barmhjertighet, han skal heller ikke forlate sine kjære, eller la noe som helst ramme oss, som ikke han i kjærlighet har tillatt.

 

Gjennom døden skal han bare gi oss det vi så lenge har lengtet etter; forløsningen fra alt vondt, og en fullkommen hellighet og trygghet. Da skal vi aldri synde mot ham mer. Aldri mer tynges på grunn av vår svake tro. Aldri mer savne at vi ikke har Frelseren vår hos oss. Nå skal vi få se ham som han er, i Guds Paradis. På jorden har vi alltid vært utlendinger, fattige, skremte og utrygge. Nå skal vi føres inn i vår himmelske arvs rike, i den evige sabbatsro. Israels folk var kommet til Jordan. Med lengtende blikk så de over mot skjønnheten og rikdommen i det landet de var lovet. Likevel skalv de overfor tanken på å skulle krysse Jordan. Og det var høst og Jordan gikk over sine bredder! Men det ble en stor trøst og oppmuntring for dem da de fikk se Herrens paktsark midt ute i Jordan, når Gud hadde åpnet vei gjennom vannet. Døden er vår gang over Jordan. Slik inntar de frelste det himmelske Kanaan. For at ikke elva skulle lukke seg over dem, så er Kristus med dem, og sier: "Jeg lever, og dere skal leve!". Hvis vi virkelig tenkte etter, og trodde alt dette, så ville vi sannelig stemme i med den vise kongen: "Bedre dødsdagen enn fødselsdagen".

 

Men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Det er bare legemet som dør og går i oppløsning. Ånden er liv, et evig liv. Med "ånden" menes her ikke Guds Ånd i seg selv, altså den tredje personen i guddommen. Men ånden i menneskene, den ånden som Guds Ånd har født i oss. Dette forstår vi av at "ånden" her står som motsetning til "legemet". Nå sier ikke apostelen bare: ånden er levende, men: "ånden er liv". Den ånden Gud har født i oss, er et evig liv. Det er selve himmelbarnet som er skapt til en evig fortsettelse. Dette livet kjemper her gjennom mang en hindring og stor svakhet. Men i en ny verden skal den få utvikles i full kraft. Det er Kristi liv i oss. Det kommer fra ham, og er ham. I ham er det hans barn skal oppstå og leve for evig, slik han selv forsikrer oss om: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø".

 

På grunn av rettferdighet. Med "rettferdighet" menes her Kristi rettferdighet som er tilregnet oss. Det ser vi først og fremst i hele Skriftens vitnesbyrd om at ikke noe menneske kan oppnå evig liv gjennom noen annen rettferdighet. Men at dette er rett ser vi også av ordvalget i dette verset, når det sies at legemet er "dødt på grunn av synd". Det ville være den groveste motsigelse, først å si at vi skulle dø for våre synder, og samtidig at vi skulle ha liv på grunn av noen egen rettferdighet. For hva er synd - om ikke nettopp det motsatte av rettferdighet? Den som dør for synden kan ikke beholde livet på grunn av sin egen rettferdighet. Selv det nye livets rettferdighet (helliggjørelsen), som Ånden virker i Guds barn, kan aldri bestå overfor loven og gi oss evig liv.

 

Kristi rettferdighet er det eneste vi kan bestå i, innfor Gud. Og gjennom den arver vi det evige liv. Den er absolutt ikke det samme som den rettferdigheten Gud virker i oss. Men er, som Paulus sier i det femte kapitlet, Kristi egen lydighet som han med sitt liv og i sin lidelse gav for oss. Paulus sier: "For slik som mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet". Og "slik som synden hersket ved døden, slik skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her hører vi hva det er for en rettferdighet som gjør at vi har evig liv. Dessuten har jo også Paulus bevist at de som er i Kristus, er virkelig fri fra all lovens forbannelse. Og at legemets død ikke motbeviser dette, fordi "ånden er liv på grunn av rettferdighet". Men apostelen fortsetter med samme emne, og taler helt tydelig om våre legemers oppstandelse:

 

11: Men hvis hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, skal han som oppreiste Kristus fra de døde, også gi liv til de dødelige legemene deres ved sin Ånd som bor i dere.

Den vesentligste hensikten med dette verset, er å minne de som har Guds Ånd om at i ham har de den sikreste garanti og visshet om at Herren skal vekke opp deres dødelige legemer, til evig liv. Dette verset har altså samme budskap som når apostelen andre steder uttrykkelig kaller Ånden "pantet på vår arv" (Ef 1:14). I 2Kor 5:4-5 taler han også om hvordan vi lengter etter at "det dødelige kan bli oppslukt av livet". Og så føyer han til at Gud "har gitt oss Ånden som pant". I det første kapitlet i samme brev, v.21-22, sier han også at Gud har "salvet oss...og "har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter". Vi legger merke til at nå sier ikke Paulus bare "Guds Ånd", eller "Kristi Ånd". Nei, nå sier han: hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde. Og det er jo en uttrykksform som er mer enn en kan vente av et menneske -. Men så er det jo nettopp inngitt ham av Gud. For med denne uttryksformen vil han først minne om at hvis vi har hans Ånd som viste seg å være den som vekket opp fra døde, så burde vi også kunne vente oss noe tilsvarende. Ja, han minner om den likhet og samfunn med Kristus som vi må ha innfor Faderen, hvis vi også har hans Ånd.

 

For det andre minner han samtidig om at Kristi oppstandelse fra de døde er selve grunnen til at vi har evig liv. Så vil kanskje noen bemerke at selv legemene til de som ikke har Guds Ånd, skal stå opp på den siste dagen, men da "til skam og evig avsky" (Dan 12:2). Og at dermed spørsmålet om Guds Ånd bor i oss ikke er noen betingelse for at legemet skal oppstå. Men da bør vi huske at Paulus's siktemål her er det vi nettopp sa; at de som har Ånden, og som behøver denne trøsten, skulle minnes om denne ekstra garantien for at legemene deres skal stå opp. At den ligger i at de allerede her i livet har Guds Ånd, at deres legemer allerede er Guds tempel. Paulus motsier ikke at alle mennesker, også de kjødelige, skal stilles fram med sine legemer for domstolen. Men det han er opptatt med, er å forsikre de som tror om at gjennom Kristus er de fullkommen fri fra all syndens forbannelse. Og dermed også fri fra dødens makt. Dette har de nå en spesiell "pant" og sikkerhet på, ved at Gud alt nå har gitt dem sin Ånd. Og ved den er de blitt "helliget i hele sin ånd, sjel og legeme" (1Tess 5:23).

 

Han skal også gi liv til de dødelige legemene deres. Disse orden viser at nettopp våre egne legemer, akkurat de legemene som legges i jorden, skal ved Guds allmakt gjenoppstå til livet. Men de vil være så forandret og forherliget, at de i dette forholdet ikke vil være de samme som før (1Kor 15:36,38). Dette var allerede åpenbart for Job, da han sa: "Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud" (Job 19:26). Og profeten Jesaja sier: "Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn opp og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet" (Jes 26:19). Hver eneste sjel skal på den siste dag gjenforenes med sitt eget legeme, det som han her i livet har brukt til godt eller ondt, tjent Gud eller tjent djevelen. Her i livet har legemet vært sjelens organ eller verktøy. Da må det også delta i den salighet, eller de pinsler, som følger i det neste livet. Alt ettersom menneskene har levd i mørkets rike og tjent synden, eller i Kristi rike, og da bare gjort det gode for hans skyld (Mat 25:35-40).

 

Men som vi allerede har sagt, så vil legemene være så forvandlet, for at de skal passe inn i det evighetsliv de går til. Det forgjengelige skal bli ikledt uforgjengelighet, og de som var forenet med Kristus og hans Ånd, skal nå bli lik Kristi herlighets legeme. Liksom de her i livet har båret den første Adams bilde, som var av jorden, jordisk, - slik skal de i oppstandelsen bære den andre Adams bilde, som er himmelsk (1Kor 15). I Fil 3:21 leser vi om Kristus: "Han skal forvandle vårt forgjengelighetslegeme, så det blir likedannet med hans herlighetslegeme. Det skal han gjøre ved den kraft som gjør ham i stand til å underordne alle ting under seg selv". Da Kristus ble forklaret på berget, "skinte hans ansikt som solen, og hans klær ble hvite som lyset". Slik skal også, ifølge Kristi egne ord, "de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike" (Mat 13:43). Herre, vår Gud: Gi oss mer tro! Oppstandelsens hemmelighet og herlighet er så uendelig mye større enn noe menneskes fornuft kan fatte. Så den som vil forsøke å fatte dette med sin forstand, blir bare stående i den mørkeste natt av vantro og tvil. Her kreves det at vi "vet hvem vi er kommet til tro på". Vet at han er både allmektig og sannferdig. Videre kjenner vi til hvordan alt vil skje i oppstandelsen. Men her er det nok nødvendig at vi mer enn én gang må be til Gud om troens gave.

 

ved sin Ånd som bor i dere. For å legge ennå mer tyngde i dette, gjentar apostelen her grunnlaget for den vissheten de kan ha om en herlig oppstandelse: Dette at Guds Ånd allerede bor i dem. Det han vi si, er: Tenk, Gud har allerede gitt dere sin Ånd. Allerede her på jord er legemet deres et Guds tempel, og i dette har han bodd og virket. Han har helliget og renset det. Alt dette vitner da virkelig om at han arbeider mot å gjøre noe herlig ut av dem. Hvis en trodde legemene våre skulle bli liggende igjen som ruiner og bli til intet, så ville jo en slik holdning være en majestetsfornærmelse overfor Den Hellige Ånd og hans ære. Måtte vi alle tenke over dette! Selvsagt er det godt, hvis du tror på sjelens udødelighet. Men det er så menn ikke likegyldig om det er slik at du tror alt Guds ord, - eller om du bare beholder, og tror på, det du anser akseptabelt, - men tviler på det øvrige. For i så fall har du allerede veket av fra troens vei. Du er ikke lenger en som tror; tror bare på Herrens ord. Du tenker isteden bare akkurat det din stakkars fornuft dikterer deg. Men nå er det altså ikke utelukkende sjelene, men ganske konkret legemene som Herren selv så ofte talte slike overbevisende ord om: "Og jeg skal oppreise ham på den siste dag" (Se f.eks. Joh 6:39,40,44).

 

Kan du ikke nå forstå hvordan disse legemene skal kunne stå opp, selv om de er brent eller fullstendig oppløst etter mange år? Eller hvordan "havet skal gi tilbake sine døde". Tenk da etter om du forstår hvordan Gud en gang skapte alle ting av intet, eller hvem som gav ham det han trengte til å skape alt. Svar Gud på de spørsmålene han stilte Job: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?" (Job 38). Bøy deg for den Høye, den opphøyde, og bekjenn at du forstår ikke noe av alt dette, og at han er den allmektige som gjør under! Be om en stråle av hans lys! Se deretter på alt det han har gjort for oss da han sendte sin Sønn, sitt ord, sine sakrament, sin Ånd. Tenk så etter om ikke alt dette vitner om at han har planer om å gjøre oss herlige både til legem og sjel. Da skal nok også din bekjennelse bli at han "som i kraft av en evig pakts blod førte vår Herre Jesus Kristus, sauenes store hyrde, opp fra de døde", også skal føre sitt folks legemer opp fra de døde, for sin Ånds skyld, som bor i dem. Høylovet være hans navn i all evighet!

 

12 og 13: Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet. For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve.

Derfor er vi ikke skyldige. Dette er avslutningen på det som er sagt foran. I dette kapitlet har apostelen hittil talt om det som er størst ved det å være forenet med Kristus: At vi er fri fra all fordømmelse, at Den Hellige Ånd bor i oss, og en herlig oppstandelse til evig liv. På et slikt grunnlag, vil apostelen nå si, er vi sannelig også skyldige til ikke lenger å leve etter kjødet, men nå helt stille vårt liv til Åndens tjeneste. Det er jo nettopp disse store nådens gaver; fri fra all fordømmelse, at Ånden bor i oss, og håpet om en salig oppstandelse, som er det sterkeste grunnlaget som driver oss til å vandre i Ånden i hellig aktsomhet. Det er dette Paulus tenker på her. Og uten tvil sikter han spesielt til det som er sagt om Ånden like foran. Det kan vi vite når vi ser på liknende tekster, som f.eks. Ef 4:30, der han sier: "Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, ham som dere ble beseglet med til forløsningens dag". Og Gal 5:25: "Hvis vi lever i Ånden, så la oss også vandre i Ånden!"

 

Men midt i denne skildringen, så rik på trøst om hvor store ting Guds barn eier ved troen, kommer så disse forskrekkelige ordene: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". Det kan fortelle mange noe underlig. Her taler han jo til de som er omvendt, til kristne. Det viser jo versene foran. Hvordan skal vi da oppfatte det når han nå sier: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø"? Jo, apostelen visste meget godt, noe han også tidlig opplevde, at i en flokk kristne vil det alltid også blandes inn falske kristne, som har en ytre form for gudfryktighet, men fornekter dens rette kraft. Og overfor disse var det nødvendig med et alvorlig domsord. Dernest visste Paulus at også de sanne kristne alltid er utsatt for den faren at de på nytt kan bli bedratt av fienden, bli slappe og søvnige, slik at de lett ennå en gang kan fanges i fiendens garn, i kjødets og verdens lyster. Disse trengte også et advarende ord.

 

Djevelen lar oss jo aldri få leve i fred med sannheten. Så snart Gud har åpenbart sitt evangelie for oss, når vi hører en klar forkynnelse om at vi blir rettferdiggjort ufortjent, bare av nåde, uten gjerninger, så snur den farligste fienden snart opp-ned på det hele. Han vekker slike tanker i oss som at da er det ikke så viktig at vi anstrenger oss med gode gjerninger og dette å drepe kjødet. Vi behøver ikke nekte oss alt mulig, eller gå inn på noe som kjødet setter seg fullstendig imot. For vi er jo alle syndere. Her jo ingen som er rettferdige, alt må jo likevel være bare av nåde. Paulus reagerer overfor en så fordreid og farlig oppfatning av det dyrebare evangeliet. Samtidig vil han støtte og hjelpe Guds barns villige ånd, når han nå på nytt tar opp det forholdet han talte sterkere og mer utførlig om i det sjette kapitlet. Han sier:

 

Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet, men tvert imot overfor Ånden, så vi skulle leve etter Ånden*. "Vi er ikke skyldige", sier Paulus. Dermed synes han å sikte til samme forhold som han omtaler i det sjette kapitlet, der han bruker bildet om tjenere som flytter fra én arbeidsgiver, til tjeneste hos en annen. Da, sier han der, er de ikke lenger pliktige til å tjene den forrige, men skylder nå å tjene sin nye herre (kap 6:16-20). På samme måte som han der sier: "Da dere var tjenere under synden, var dere fri for rettferdigheten" (v.20), så vil han altså her ha sagt: Når dere nå har Guds og Kristi Ånd og tilhører ham (v.9-10), så er dere fri for kjødets tjeneste. Da skylder dere ikke lenger kjødet noen lydighet, men skylder nå tvert imot å lyde og følge Ånden.

 

*

Denne tilføyelsen vi har gjort, ligger så klart antydet i apostelens ord, at han ikke anså det nødvendig å uttrykke det i klartekst. Isteden sier han det jo med ennå sterkere ord i v.13.

 

"Dere har fått et nytt kall, ny tjeneste og et nytt sinn, nå som dere er blitt kristne. Når nå Guds Ånd bor i dere, så krever det at dere skal leve slik som Ånden lærer dere. Og det er slett ikke opp til deres frie vilje, om dere vil gjøre dette, eller la det være. Nei, hvis dere vil rose dere av at dere eier nåden og Ånden, så må også deres bekjennelse være klar: At dere skylder å leve, ikke etter kjødet, som bare vil fortsette å synde, men etter Ånden, som viser dere at så snart dere er blitt Guds barn, så må dere straks vende dere fra synden til et nytt liv i rettferdighet. Og så ikke derfra igjen og til synden" (M.Luther). Det er dette Paulus mener, når han sier: "Derfor er vi ikke skyldige..." osv. Å, måtte alle kristne tidsnok bli klar over at i Kristi rike hersker en bestemt lov. Der gjelder dette at straks vi har fått del i den store nåden, er vi fri fra all fordømmelse, og har Den Hellige Ånd. Og da skal vi omgående si farvel til det gamle livet i synd og forfengelighet, og isteden begynne et nytt liv, ledet av Ånden. For hør nå hva følgene blir, hvis dette ikke skjer. Apostelen sier:

 

For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø. Kort og rett på sak avsier han her dommen over alle dem som lever etter kjødet. Her er det spesielt disse som skjuler seg under evangeliets frihet mens de fortsetter å følge kjødets lyster (Gal 5:13), han vil vekke så de stopper opp. Han taler jo her til en stor flokk kristne. Han vil, om mulig, vekke dem fra den villfarelsen at mens de kanskje roser seg av å ha livet og nåden, kan komme til å ende i den evige døden. Han vil si som så: det rimer på ingen måte at dere som nå er frelst fra synden og døden, og har fått del i Kristi nåde, skulle fortsette i deres tidligere kjødelige levesett. For hvis dere gjør det, må dere ikke tro at dere fremdeles kan beholde livet og til sist bli frelst. Nei, da vil dere ende i den evige døden. Kristi store verk skal så visst ikke bli tilregnet dem som vil fortsette i sine synder. Nei, Kristi død er bare for dem som så g jerne vil være fri fra syndene sine, men ser at de ikke kan fri seg fra dem selv.

 

Men det kreves nok at vi mer konkret har fattet hva det vil si å "leve etter kjødet". Hjertet vårt vil nok vanligvis tyde det forholdet ut fra sin egen tilstand. Hyklerske sjeler vil nok ha det til at dette gjelder bare et grovt liv i åpenbare synder. Mens derimot alvorlige og engstelige sjeler frykter at det å leve etter kjødet også taler om hver eneste svakhetssynd i oss. I tillegg har nok også forkynnelsen over disse ordene ofte vært svevende og uforsiktig. Og det er spesielt farlig når forholdet virkelig går på liv eller død, slik som tilfellet er her.

 

Men hva menes det da her med å "leve etter kjødet"? I det vi har talt om ovenfor har vi ofte sett hva som ligger i uttrykket "kjødet"; at "kjødet" ikke står for noen konkret synd eller lyst, men hele vår fordervede natur, slik vi fikk den fra vår far og mor ved fødselen. Kristus sier det slik: "Det som er født av kjødet, er kjød". Men så er det noen som sier: Å leve etter kjødet er å gi kjødet frihet. Altså å gjøre det kjødet har lyst til. Men dette er jo så uklart uttrykt, at det veldig lett kan misforståes. Det finnes vel knapt noen ugudelig som ikke i noe tilfelle kjemper mot kjødet sitt. Og da ville jo en slik tenke at: jeg gir jo ikke kjødet all mulig frihet, så derfor må vel jeg være en som ikke "lever etter kjødet". På den andre side finnes det heller ikke noe Guds barn som ikke i anger må bekjenne at han har syndet, både i ord og i gjerninger. Og en slik bekjennelse er jo bare et resultatet av at også deres kjød har fått en viss frihet. Derfor kreves det altså her en mer konkret holdning til dette forholdet. De som i kristelig forstand har tolket dette mer grundig, har ofte sagt det slik: Her vil Paulus si at hvis de kristne blir likeglade og gir etter for kjødet, så vil det føre til åndelig død, fordi synden enten virker søvn og forherdelse, eller vantro og fortvilelse. Dette er sikkert nok en kristelig tolkning, men den følgende er uten tvil ennå riktigere.

 

Apostelens ord er nemlig langt mer konkrete en nevnte tolking. Å bli likeglade, og gi etter for kjødet, er selvsagt fryktelig farlig. Men dette er fremdeles ikke å "leve etter kjødet". Og ordene: "da skal dere dø" sier etter apostelens talemåte noe mer enn dette at da kunne vi dø åndelig. Når vi ser på andre steder hvor Paulus anvender samme advarende talemåte til de kristne, finner vi at det er selve dødsdommen han egentlig forkynner dem. Det er den evige døden, som syndens lønn, han taler om. Se Gal 5:19-21, 1Kor 6:9-10, Kol 3:5-6 m.fl. Det er akkurat dette, apostelens måte å tale på, som gir oss den beste forklaringen på hva det er han mener. Men det kommer vi snart nærmere inn på. I uttrykket "leve etter kjødet" legger vi merke til ordet "leve". Det taler om at her er det ikke bare tale om de som tilfeldig faller og synder. Det tales om å føre et liv som er i pakt med kjødet, d.v.s. den falne naturen vår.

 

Å "leve etter kjødet" er derfor kort og godt at vi både i vårt ytre og indre liv bare følger den falne naturen. Det er først og fremst, som Luther sier, "å leve i selvsikkerhet, vantro, avguderi, i forakt for Guds ord, formastelighet" osv. Og i tillegg at en i ord og gjerning følger sine lyster og begjær. Det er dette som er å "leve etter kjødet". Vi må holde klart for oss det vi nevnte ovenfor, at Paulus visste at i flokkene av kristne vil det alltid være både sanne og falske, og at han her på nytt har villet minne om et avgjørende kjennetegn, så kanskje noen av de falske kristne kunne vekkes. Dels at han også vil tale til de som "har begynt i Ånden", så de ikke skal "fullføre i kjødet" (Gal 3:3), d.v.s. falle helt fra.

 

Det er til sanne kristne apostelen taler, når han sier: "jeg frykter for at slik som slanget forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet, og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus" (2Kor 11:3). Og i 1Tim 1:19 taler han til Timoteus om å "kjempe den gode strid, i det du har tro og en god samvittighet, som noen har forkastet, og dermed har lidd skipbrudd på troen". Det samme sier apostelen Peter: "For om de først har flyktet unna verdens urenheter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem, da er det siste blitt verre for dem enn det første. Det har gått med dem som det heter i det sanne ordtaket: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og: Et nyvasket svin velter seg i gjørmen" (2Pet 2:20,22). Av disse, og flere liknende bibelsteder, ser vi klart at Guds barn ikke er fri fra faren for å falle fra, og begynne å "leve etter kjødet" på nytt, i ordets fulle mening. Det er også klart at ordet "leve" må oppfattes i ordets fulle betydning, slik vi sa ovenfor, hvis det skal ende med dommen: "da skal dere dø". For vi vet at for alle tilfeldige synder er det alltid tilgivelse og nåde å få, bare ikke sjelen helt har falt fra og blir værende borte fra Herren.

 

Å "leve eter kjødet" må altså bety det samme som å "vandre etter kjødet" (v.4). Det vil si at vi både i vårt sinn og i selve livet vårt følger den falne naturen. Nå vet vi at fallet av og til skjer til høyre side; til egenrettferdighet og lovgjerninger, slik det skjedde med galaterne som Paulus skriver dette til: "Dere er kommet bort fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven. Dere er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Og nettopp dette fallet er det han taler om, når han i kap.3 sier: "Etter å ha begynt i Ånden, skal dere nå fullføre i kjødet?" Men hos andre skjer kanskje fallet til venstre side; til syndens urenhet. Det var disse Peter siktet til når han talte ovennevnte ord om de som "først har flyktet unna verdens urenhter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem". Disse har da enten søkt en falsk trøst for synden og frivillig begynt å leve i den, slik som Judas. Og da er det alltid det samme som kjennetegner dem som Judas; de bekjenner ikke lenger sin synd og søker forløsning hos Herren. Tvert imot forsvarer og degger de for den.

 

Eller også lever de i en skjult fortvilelse, for de "har forkastet en god samvittighet og har lidd skipbrudd på troen", så de ikke lenger lever ved nådestolen. Det er alt dette som er å "leve etter kjødet". Og det er noe ganske annet enn at vi tilfeldig lar oss "ta til fange under syndens lov som er i lemmene våre" (Rom 7:23) der ånden ennå kjemper kampen mot synden og ennå kan "takke Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre" (v.25). Men alt dette blir ennå mer klart gjennom den dommen apostelen her forkynner over dem som lever etter kjødet. Han sier:

 

Da "skal dere dø". Dette taler ikke om hvordan det åndelige livet kan dø ut, men om selve syndens lønn; den evige døden (kap 6:23). Som vi allerede har sagt, så merker vi det spesielt av de skriftstedene som nærmest motsvarer vår tekst, først og fremst Gal 5:16-21, der Paulus taler om "kjødets gjerninger" , og til slutt avsier samme dom som her. Der sier han det med disse ordene: "De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike". De samme alvorstunge ordene benytter apostelen i 1Kor 6:9-10. Og i Kol 3:5-6 sier han: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet"..osv. Og så føyer han advarselen til med disse ordene: "På grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens (vantroens) barn". Av slike steder ser vi at hensikten med apostelens talemåte, er å forkynne klart den evige døden og "Guds vrede", for å advare mot synden.

 

Men selv om det ikke er uttrykkelig sagt, så ligget det også klart i dette at selv bare et ganske likeglad liv kan føre til åndelig død. Ja, i alt dette ligger det en advarsel til alle kristne om å være redde for å gi etter, noe som helst, overfor kjødets begjæringer. Fordi disse alltid "fører krig mot sjelen". Og hver eneste synd gjør Guds hellige Ånd sorg, og kan føre både til selvsikkerhet og fortvilelse, kort sagt: til åndelig død, og deretter den evige død. Men nå har vi gjennom flere bibelsteder sett at apostelens hensikt var å forkynne selve den evige døds dom over dem som lever etter kjødet. Her vil altså Paulus ha sagt: Når som helst dere måtte opphøre å leve etter Ånden, og på nytt begynner å leve i kjødelig selvsikkerhet, vantro og synd, - så er dere igjen under dødens dom, som er syndens lønn. Da vil dere i evighet lide alt det forferdelige Guds vrede og makt kan komme til å sende over de som står imot ham. Da er dere fordømt til helvete.

 

Så må vi her igjen huske på at en slik dødsdom nødvendigvis innebærer at ordene "leve etter kjødet" oppfattes i sin direkte mening. At det betyr at vi både i vårt ytre og indre liv følger vår natur, slik som bare en uomvendt, en hykler eller en frafallen lever. Eller skulle Paulus med dette mene at selv de som ved troen lever i Kristus, skulle fordømmes til den evige død, hvis de falt i synd? Eller hvis de i striden kanskje til og med ofte ble overmannet av sitt eget kjød, selv om de da skyndte seg til nådestolen med sine synder, dømte seg selv, og søkte forlatelsens og helliggjørelsens nåde i Kristus alene? På ingen måte! De som i tro og gudsfrykt lever i Kristus, har det evige liv (1Joh 5:12). De har alltid en forsvarer hos Faderen (1Joh 2:1). Og da er det alltid en viss dødelse av kjødet, i dem. De kan ikke "gjøre synd", (dvs. kan ikke bevisst og med fullt overlegg synde) så lenge Guds Ånd ennå bor i dem (1Joh 3:9). Dette er det absolutt nødvendig at vi er klar over. For ellers kan selve troens hovedlære bli tåkete, og samvittigheten fanges under trelldommens åk , ja, føre til fortvilelse, - når vi opplever kjødets kamp og tilfeldige nederlag. Som altså ikke er det som uten videre beviser at vi "lever etter kjødet".

 

Den som ennå stadig blir tuktet og knust av sin synd, og bare drives ennå mer til å søke nåde og kraft. Som stadig søker dypere i Guds ord. Som våker og ber i stadig mer alvor. Der synden altså er hans største plage, og en herlig vandring etter Ånden er det han har aller mest lyst til. - Der er det nok slett ikke noe grunnlag for å si at han "lever etter kjødet". Men av denne teksten må likevel alle Guds barn merke seg at en kan ikke leve lettsindig og skjødesløst. Eller tro at på grunn av den store nåden, er ikke synden så farlig. Luther sier: "Den som nå er blitt en kristen må ikke ta så fullstendig feil at han sier: Når jeg nå er fri fra loven, så kan jeg gjøre det jeg har lyst til. Nei, han må si og leve det motsatte. Nettopp fordi han er en kristen, så frykter og vokter han seg for synden, for at han ikke på nytt skal falle ut av sin frihet og ned i sitt tidligere syndens fengsel under loven og Guds vrede. Eller falle fra det nye livet han har fått, og ut i døden. Her hører han nå den alvorlige dommen: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø".

 

For hvis dette skjer, at det mennesket som en gang vandret etter Ånden, som i tro og gudsfrykt kjempet mot kjødet sitt, - nå derimot bare slipper det til. Ja, forsvarer og degger for det som etter Guds ord tydelig og klart straffes, da er dette mennesket allerede dødt. Og da hjelper det ham ikke noe om han vitner om evangeliet, at han har Kristus og troen. Eller det kan være noen som nok har opplevd en viss omvendelse. De har funnet fram til Ordet, og til Ordets venner. Har hørt om nåden og troen, og vil være kristne. Men oppe i alt dette fortsetter de sitt liv i gamle skjødesynder, og er ikke kommet i motsetningsforhold og kamp mot disse. F.eks. sin gjerrighet, sin urenhet, sitt hat til en uvenn, sin stolthet osv. Men da er dette forholdet et sikkert og avgjørende tegn på at omvendelsen hans er falsk, og troen hans er død. For "de som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster" (Gal 5:24). Det kan nok ennå være mye som mangler hos dem, når det gjelder dette å drepe kjødet. Men det vil alltid være et avgjørende skille mellom det å leve i "fredelig sameksistens" med sin synd, eller tvert imot i stadig kamp mot den, selv om jeg nok er svak og skrøpelig i kampen. Og disse som da i egentlig mening "lever etter kjødet", lever altså under apostelens domsord om at da "skal dere dø". Dere vil ende i evig fordømmelse, hvis ikke det skjer en omvendelse i tide.

 

Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. Det vil si: Hvis dere har den Ånden som angriper, straffer, knebler og korsfester kjødet. Og dere holder fram med å døde kjødet, til livets slutt, da skal dere til sist arve evig liv. Men selvsagt er det ikke så å forstå at det skulle ligge noen frelsesgrunn i dette å døde kjødet, noe som skulle gjøre at vi dermed skulle oppnå evig liv. Nei, her tales det bare om konkrete kjennetegn. Og her tales det bare om det som skjer når legemets gjerninger drepes "ved Ånden", altså når det skjer i troen på Kristus".

 

I disse Paulus's ord ligger det mange dyrebare lærdommer. Først lærer vi her, slik Luther også bemerker til disse ord, "at også de kristne har ennå noe av kjødet i seg, og det må dødes. Det er alle slags fristelser og lyster som strir mot Guds bud. De rører seg i vår natur og frister til synd. Det er alt dette som Paulus her kaller "legemets gjerninger". Det er vantro og motløse tanker, kjødelig tilfredshet og motstand overfor gudsfrykten, likegladhet og treghet overfor Guds ord og bønn, utålmodighet og misnøye under lidelser, sinne, hevntanker eller misunnelse og hat overfor vår neste, utukt, gjerrighet, selvopptatthet osv. For slike tilbøyeligheter bærer vi på i vårt kjød, og de holder ikke opp å lokke og friste menneskene. Ja, i sin menneskelige svakhet blir mange inntatt av disse fristelsene, så de ikke tar seg i vare mot å bli overmannet av dem. Og det kommer helt sikkert til å skje hvis menneskene ikke setter seg til motverge på den måten apostelen anviser her; at de dreper slike legemets gjerninger."

 

Som også ellers over alt i Skriften, er dette det første vi lærer: at også hos de kristne finnes det ennå slik ondskap som må dødes. Men samtidig er det like klart at dette ikke er noen grunn til at de behøver fortvile, eller tro de er falt ut av nåden, selv om de ennå finner slike onde ting i seg. Bare disse tingene tross alt ikke er deres liv, men tvert imot deres plage, og når alt ondt bare driver dem til Frelseren.

 

Det Paulus egentlig lærer her, er at alt det onde ikke har noe "fristed" hos dem som tilhører Kristus og har Ånden. Men at de hele livet igjennom må korsfeste og drepe disse legemets gjerninger. Men det betyr da ofte en hard kamp, så sjelen nok mang en gang i kampen holder på å fortvile og gi opp - hvis ikke Gud med sin nåde og Ånd på nytt kommer til og styrker ham. Men når vi så styrkes og gjenopplives av den store nåden; tilgivelsen for alt, Guds evige vennskap, dette at Ånden bor i oss, og håpet om frelse, - da bør en kristen ikke bli trøtt i denne kampen. Skulle heller ikke behøve bli lat og søvnig, men alltid la seg vekke opp på nytt av nåden, slik at du ikke lar kjødet få noen frihet, men stadig fortsetter å drepe kjødets gjerninger. For hvis dette ikke skjer, så kan et likeglad liv føre til åndelig død, som vi også har påpekt tidligere. Også i den mening kan det derfor sies: "hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". Og likeså det motsatte: "Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve". For kjødet og Ånden er begge så sterke at det er umulig at de kan herske sammen. Hvis kjødet hersker, da kan ikke Ånden leve i oss. Men hvis Ånden hersker i oss, da blir kjødet drept.

 

"Ved Ånden". Hvordan foregår så dette, å drepe legemets gjerninger ved Ånden? Dette taler også Luther helt enkelt om, etter egen erfaring. Han sier: "Dette å drepe synden ved Ånden går for seg på denne måten: Menneskene er klar over sin synd og sine svakheter. Når de så kjenner at syndige lyster begynner å røre på seg, da reagerer de straks og vender seg til Guds ord. Ved troen på syndenes forlatelse styrker de seg mot angrepet, og gjør dermed motstand mot synden, d.v.s. aksepterer den ikke, eller lar den slå ut i gjerning. For dette er forskjellen på de som er kristne og hellige, og de andre, som er uten Ånd og tro, eller har latt den fare, så de har mistet den. For riktignok har de kristne, som alle andre, ennå kjødets lyster i seg. Men de blir værende i sin omvendelse og sin gudsfrykt, og beholder troen på at syndene deres er forlatt for Kristi skyld. Derfor slipper de dem heller ikke til, men kemper mot dem". Og nettopp dette, at de ikke slipper kjødet til, men står imot det under bønn og tro på forlatelsen, er et sikkert tegn på at de virkelig er i en sann nåde, og har syndenes forlatelse. Og da vil slike skrøpeligheter som fortsetter å leve i deg og plager deg, ikke bli åndelig dødelig eller fordømmende for deg, slik som for de andre, som fortsetter sitt liv i kjødelig visshet, uten rett omvendelse og tro.

 

Men disse ordene: "ved Ånden" - "hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger", gir oss spesielt to viktige lærdommer. Først og fremst forkaster disse ordene alt som bare er lovisk strev med å døde kjødet. For det strevet er jo bare er et produkt av vår egen samvittighet og fornuft. Det har ikke noe å gjøre med kjærlighet og lyst til Guds lov, som bare kan fødes av troen og Ånden. Vi vet at i alle religioner er det mennesker som har arbeidet med å drepe/døde kjødets lyster. Og de har brukt alle de midler menneskets egen natur har kunnet uttenke. De har speket legemet med hardt arbeid, med faster, med selvpinsle, har våket m.m.Og slik er det også mange som kjemper med bønn og kamp mot det onde, uten at de først eier den frelsende troen og livet. Dette strevet fører ikke noen til frelse. Når det skjer uten Ånden og den levende tro, vil disse etter all nidkjærheten og religiøsiteten til slutt bli "drevet ut" (Se Gal 4:30, 3:10). At det har vært dette Paulus har hatt i tankene, kan vi se av de versene som følger nærmest etterpå, v.14-15. Der setter han trelldommens ånd og barnekårets Ånd opp mot hverandre, og lærer at bare de som blir ledet av Guds Ånd, er Guds barn. Når han sier: "hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger", vil han altså dermed ha sagt: Jeg taler bare om de som i Den Hellige Ånds kraft dreper kjødet sitt. De som allerede er frelst ved troen på nåden, og bare derfor elsker det Gud elsker. For slik er det Den Hellige Ånd virker. Det er bare disse som "skal leve".

 

Dernest har Paulus, med presiseringen "ved Ånden", villet minne om hva som er den rette seierskraften over kjødet. Til trøst og hjelp for dem som kjenner sin egen avmakt og svakhet i striden.

 

Det kreves noe ganske annet enn menneskelige krefter til å overvinne og døde kjødets mektige lyster. Kristus sier: "Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg". Bare med "Herrens veldige kraft" kan vi overvinne det onde. Dette er den kraften som går fra stammen ut i grenene, og som er grunnen til at de bærer frukt. Hvis vi så mangler denne kraften, og kjødet på nytt begynner å få overhånd, da hjelper det ikke bare å kjempe og be. Det eneste som hjelper da, er at sjelen på nytt får senkes ned i nåden, og eter og drikker av den. Ja, hviler seg i nåden - til sjelen igjen blir fylt av Åndens liv og kraft, blir salig og sterk i Herren.

 

Skriften sier jo: "Glede i Herren er deres styrke" (Neh 8:10), og videre: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst" (Sal 119:32). Når en kristen gjennom kjødets mektige ondskap er falt, eller på annen måte er kommet under trelldoms ånd, må han altså vende seg helt og holdent bort fra ord som taler om strid og gjerninger, til ord som taler om Kristus og nåden, for at han først kan reises opp igjen i den salige og sterke barnekårets Ånd. For det er dette Paulus spør galaterne om: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen (evngeliet som skaper tro)? Han som gir dere Ånden, og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?" (Gal 3:2,5). Dette har også Luther sagt noe om. Når det gjelder å døde legemets gjerninger ved Ånden, sier han at i fristelsens stund skal vi "komme i hu Guds ord, og ved troen på syndenes forlatelse styrke oss mot fristelsen".

 

Å, om vi alle kunne huske på dette! Når det blir virkelig ille med oss, når vi ikke har noen som helst kraft i striden og bare kjenner kjødet herje så vi til og med faller og synder. Da opplever vi det som om Gud skulle være fullstendig død og forsvunnet fra verden, eller "ikke slipper min bønn inn på seg" (Klag 3:8). Å, om vi da kunne huske på dette, at da er det på tide å slutte med vår egen kamp, og bare vende oss til Ordet, og høre om Guds store nåde i Kristus. Nå vende oss til evangeliet og alle nådens midler, for å gjenopprette troens fred, som vi hadde fjernet oss fra. Nå legge bak oss all tanke på egen kraft eller svakhet, og bare bære fram dette ene sukket: Gud, får jeg eie din nåde? Får jeg din forlatelse for alt?

 

Og dette spørsmålet må vi ha et konkret svar på, før vi kan få noen kraft. Men da gjelder det å ikke søke dette svaret i følelsene våre. Bare i Guds eget ord! Hvordan handlet Frelseren med alle syndere som søkte hans nåde? Det er bare det vi må se på nå! Og fra Bibelens første blad til det siste vil du ikke kunne finne et eneste eksempel på at noen som bare søkte nåden i Kristus, ble avvist. Men når nå Gud forlater alt, og du får den trøsten at Gud er din venn og Far, - legg da også problemet med å overvinne fristelsene dine, på ham! Dette er seierskraftens hemmelighet. Så lenge du tror du selv kan gjøre noe som helst, får du bare lov til å falle. Å, om vi ville ta imot denne lærdommen! At dette er hemmeligheten til seier i den åndelige kampen. Den som Herren Gud skildret slik til Paulus, da han hadde bedt tre ganger om å få slippe tornen i kjødet: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Den samme hemmeligheten taler Paulus selv om, når han tilføyer: "For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk".

 

Så stor er Herrens nidkjærhet for at hans nåde skal bli opphøyet, at han heller lar det skje fall på de fineste områdene i våre liv, enn at hans ære skulle bli gitt til noen som helst jordisk skapning. Lærdommen vi til slutt trekker av alle våre kamper for å døde legemet, blir alltid at det er bare Herren som har makt til dette. At det er Herren som gjør det, selv om det også kan skje på den måten at han vekker oss opp for at dette må skje. Dernest at han virker en fattig ånd og tro i oss, villighet og bønn. Og han minner oss om at alt dette må vi søke hos ham. Og når det kommer til det punkt at vi i troen ønsker all nåde og kraft fra ham, da virker han alltid det som behager ham, til dødelse av vårt kjød, - hvordan han så fører oss. Hvis han hører vår bønn og gir nåde og kraft til å avstå fra all ugudelighet og de verdslige lystene, da dødes vår kjød. Men hvis han isteden trekker sin kraft tilbake, og overlater oss til å siktes av Satan, da dødes også vårt kjød. Da dødes det innerste i det gamle mennesket; den dype innbilningen om vår egen kraft (Luk 22:62).

 

"Legemets gjerninger" som skulle dødes, er alle slags utslag av fordervet som bor i oss. Det blander seg i våre tanker, ord og handlinger. Så det mangler aldri på områder hvor kjødet må dødes. I Gal 5:19-21 listes det opp en hel del av "legemets gjerninger". Men om du nå ikke alltid fristes til grove synder, så bærer du på en dyp og omfattende selvopptatthet, egne meninger, egen vilje og egen ære, som du alltid må vokte deg for.

Dette finere indre fordervet blir oftere glemt, i motsetning til det ytre og grovere, men er likevel selve kilden til alt vondt. Derfor må vi se alvorlig på disse forholdene, og være spesielt oppmerksomme på dette. Hold derfor klart for deg at det første du bør være mistenksom overfor, er det du selv tenker, vil og mener. Det må prøves på Guds ord og dødes med Åndens kraft.

 

Så fristes du kanskje av sinne eller irritasjon overfor medmennesker. Du blir oppbrakt over dem. Da er det om å gjøre å huske på hvor mye Gud har tilgitt deg, og som gjør at du også må tilgi din neste. Du fristes kanskje til overmot på grunn av ditt intellekt, din lærdom, kunstneriske anlegg, din ærlighet, din rettferdighetssans eller nøyaktighet. Husk da på at "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Du fristes kanskje til kjødelighet og urene begjær. Da må du huske på at du er et hellig Guds tempel, som ikke må gjøres urent. Men først og sist at du lever i Guds evige nåde og samfunn, og derfor bør vandre verdig for ham. Du fristes kanskje til gjerrighet og egne fordeler i handel og vandel. Husk da på at du er arving til himmelen, og bør søke det som er der oppe. Slik vil det til enhver tid være behov for å døde kjødet. Det kan ofte føre til bitter lidelse, og krever derfor stor tålmodighet.

 

Men salige er de menneskene som holder ut i denne kampen inntil enden! De er Guds barn og himmelens arvinger, slik Paulus vil tale til oss om nedenfor. Om det da ofte er bittert, så er det et herlig syn for Gud, for englene og alle hellige, når f.eks. et ungt menneske som tidligere elsket denne verden høyt, nå vender seg bort fra alt dette for Herrens skyld. Eller når et barn som av naturen har en sterk vilje, nå kjemper med seg selv og føyer seg etter Guds og foreldrenes vilje. Når et menneske som var svært opptatt med å være blant de store, nå ved Åndens tukt er blitt enkel og kravløs. Å, hvor herlig det er å se de sterke og hissige begynner å tukte seg selv, og blir milde, ydmyke, saktmodige o.s.v. Når menneskene slik for nådens skyld, begynner å gå helt motsatt av sin egen natur, og bekjemper seg selv, da skjer dette som heter "ved Ånden drepe legemets gjerninger". Og disse "skal leve", sier apostelen. Disse skal innta himmelen. Etter å ha drept kjødet en kort tid her på jord, skal de få leve det evige livet hos Gud, sammen med englene og de hellige som er framme, i en uendelige salighet.

 

14: For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn.

Her ser vi veien til Guds barns skjulte herlighet. Paulus sier her at hvis dere her i livet, for Herrens skyld, står i en vedvarende kamp mot dere selv. At dere med Ånden dreper deres eget kjød. Da skal dere sikkert og visst få evig liv. Da er dere Guds barn! "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Her skildrer apostelen for første gang i dette brevet, den fulle herligheten i Guds barns virkelig tilstand: Dette at de er Guds barn. Og han har gjort en grundig forberedelse til dette veldige han nå forkynner her. Gjennom flere kapitler har han først gitt oss selve grunnlaget for at dette kan forkynnes; alt det Kristus har gjort til vår frelse og fullkomne frihet fra synden og loven. Og så, like foran dette verset vårt, har han skildret bevisene vi har på dette i funksjon; at Ånden bor i oss, og kraften til å drepe kjødet. Men når han nå for første gang har brukt uttrykket "Guds barn", så bruker han videre utover mange andre og herlige ord nettopp om dette (v.15, 16, 17, 19, 21, 29). Der sier han at vi er "Guds arvinger" (v.17). Han taler om at "skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn" (v.19), og om "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Men til slutt sier han også at Kristus skal være "den førstefødte blant mange brødre" (v.29). Men før vi ser nøyere på dybdene i uttrykket "Guds barn", vil vi først se hvem som har del i denne store herligheten. Paulus sier:

 

Så mange som blir ledet av Guds Ånd. Dette er det store og avgjørende kjennetegnet. Blant alle menneskene her på jord er det bare de som blir ledet, som drives og regjeres av Guds Ånd, som er Guds barn. Guds Ånds barn er Guds barn. Alle de som er Guds barn, de blir ledet av Guds Ånd. De som ikke blir ledet av Guds Ånd, de er ikke Guds barn. Dette sier apostelen. Dermed har han først avdekket falskheten i det håpet de lever på, de som i det ytre nok er blant Guds barn, men ikke er det i ånd og sannhet. Luther har denne kommentaren til vår tekst: "Akkurat som oss, så stod også Paulus overfor to slags folk: De rette og de falske kristne. Djevelen sår stadig vekk sitt ugras blant oss som kalles for kristne og roser oss av evangeliet. Da må vi være på vakt - ikke først og fremst overfor det de sier, men overfor gjerningene deres, disse som er så sikre på at de er kristne. For det er ganske lett å tale om Gud, om Kristus og Ånden. Men om et slikt vitnesbyrd er sant, det skal vise seg i om Ånden i deg virker kraftig, så den demper og dreper synden hos deg. For der hvor Ånden er, der er den så visst ikke sovende eller kraftløs. Ånden beviser at den lever i menneskene, ved at den leder, regjerer og driver dem, og at menneskene også lyder og følger ham".

 

Slik viser dette verset oss først det store og velprøvte kjennetegnet som skiller Guds barn fra alle andre mennesker. Hvor som helst i verden vil du finne denne store forskjellen. De store menneskemassene lever bare etter kjødet. Det kan være i frie og grove former, etter deres egne lyster og tidsånden i denne verden. Eller i finere former; opptatt med å bygge opp sin egen rettferdighet, og uten at de blir styrt av Ordet og Ånden. Men der hvor Kristi evangelium er kjent, finnes også et annet folk. Disse er alltid opptatt med hvordan den rette troen og livet med Kristus er. Det er et folk som sukker over all sin skrøpelighet, men som er opptatt med å tro på Kristus og leve med ham. De dreper sitt kjød og bekjenner sin Herre både med ord og gjerninger, så hele livet deres går i motsatt retning av alle andre mennesker. Dette kan aldri kjød og blod virke. Det kan bare skje ved Guds Ånd, og "så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn".

 

De andre drives nok også av en ånd. Men det er en ånd som er fullstendig samstemt med kjødet deres, så de uten motforestillinger kan leve sitt naturlige, u-gjenfødte liv. Det er et fritt og kjødelig liv, i forakt for Guds ord, i selvsikkerhet, i overmot, vantro, overdådighet, misunnelse, hat, gjerrighet, og alle slags andre synder. Så en ser at de drives ikke av Guds Ånd. Eller, som nevnt ovenfor, de lever i en selvlaget kristendom som kjennetegnes ved at de kan bygge opp en trøst i seg selv. Og som igjen beviser at Den Hellige Ånd ikke bor i disse menneskene. For de som har Guds Ånd blir tuktet selv for den mest skjulte synd, enten det er likegladhet, selvopptatthet, unnlatelsessynder osv. Som fattige syndere må de derfor alltid bare leve på Kristi nåde. Disse har Kristi Ånd (v.9). Og bare disse er det som "tilhører Kristus". Bare disse "er Guds barn".

 

Men for at vi skal kunne fatte dette mer bestemt og konkret, må vi spesielt legge merke til to vesentlige uttrykk i dette verset. Det ene er: "blir ledet". Det andre er "av Guds Ånd". Ser vi først på ordet "blir ledet", så betyr det føres, ledes, regjeres. Det er jo noe langt mer konkret enn bare tilfeldig å bli berørt eller beveget av Ånden. Ordet "blir ledet", eller regjeres, knyttes opp mot et helt liv, som blir ledet av Ånden. Det har å gjøre med det samme som omtales i v.9, d.v.s. å ha Guds Ånd boende i hjertet, og er også det samme som i v.4 kalles å "vandre etter Ånden". D.v.s. at hele menneskets livsstil er "etter Ånden". Og dette stadfestes når en ser kjødet og andre fiender fører til at disse menneskene snubler og faller. Da står de alltid opp igjen, i anger og tro, og begynner på nytt å følge Ånden og drepe kjødet. Bare tilfeldige gode eller onde gjerninger, eller tilfeldige møter med Ånden, er ingen bevis i dette forholdet. Det er hele livets "retning" det gjelder. Og dette er det ordet "blir ledet", drives, regjeres, taler om. På samme måte som ordet "vandre", som vi talte mer utførlig om under v.4.

 

Det andre viktige uttrykket i dette verset var "av Guds Ånd". Dette uttrykket kan selvsagt brukes som motsetning til å drives av kjødet, eller av den onde ånden. Men ser vi nærmere på flere andre bibelsteder, og sammenhengen med v.15, så finner vi at "drives av Guds Ånd" her betyr det motsatte av å drives av loven. Som en nærmere forklaring på dette å være drevet av Guds Ånd, tilføyer Paulus nemlig: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" Andre steder, som f.eks. i Gal 3:3-26, 4:5,6, 22-31, ser vi hvordan Paulus setter barnekåret opp mot trelletilstanden, og det å være ledet av Ånden opp mot det å være drevet av loven. Når et menneske er under loven, så er det ikke hverken barn eller sønn, men en tjener, en trell, som drives fra innsats til innsats, men bare høster forbannelse (Gal 3:10). Trellen blir ikke værende i huset, og får ikke noe av arven (Joh 8:35 og Gal 4:30). Men den som blir ledet av Guds Ånd, er under nåden og ikke under loven (Rom 6:14, Gal 5:18). Ved forløsningen fra lovens forbannelse er han blitt satt over fra trelldom til barnekår, fra trellens frykt og ulyst, til det fortrolige barnets fryd og villige lydighet.

 

Med sine trusler og sine løfter kan loven bare herske over treller som innvortes er uvillige i alt det de gjør. Som bare ser på sitt eget beste, d.v.s. å komme seg unna straffen og oppnå lønnen. Ånden derimot leder/driver villige barn, som på grunn av Kristi kjærlighet allerede er frelst. I det de er opptatt med å gjøre skuler de hverken til straff eller lønn. De bare elsker det gode som den omsorgsfulle Faderen elsker og påbyr. Alt sammen bare fordi de ikke behøver gjøre noe som helst for å bli frelst fra fordømmelsen, eller for å komme til himmelen. Alt dette har de allerede som en himmelens gave gjennom det Kristus har gjort. Paulus sier i 2Kor 5: "Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort det klart for oss: Når en døde for alle, da døde alle". Det er dette middelet som kan lede så sterkt, som regjerer og som fører. Hos Guds barn er det dette som har avløst lovens harde driving, som heller ikke førte til livet. Det er denne Åndens ledelse apostelen sikter til her, som om han vil si: Disse som ikke bare på grunn av loven har gitt opp sitt gamle kjødelige og verdslige liv, men som tvert imot er blitt drept fra loven, og nå lever i troens salige frihet. De blir nå ledet av nåden, til å elske og følge sin Frelser med hjertelig lyst etter Guds lov. Disse er det som er Guds barn. Ja, bare de er Guds barn. Men om dem som regjeres av loven sier apostelen: "så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse" (Gal 3:10).

 

Her må vi så alle sammen se til vårt eget hjerte. Innfor Guds øyne må vi tenke over hvordan vi egentlig har det. For her har vi prøven på det store spørsmålet: om vi er Guds barn, eller ikke. Om det er det evige livet - eller evig død, som venter oss.

 

Selv om vi blir ledet av Guds Ånd, blir vi nok ikke fullkomne, feilfrie, så lenge vi lever i denne verden. Nei, "hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (1Joh 1:8), "vi snubler alle i mange ting" (Jak 3:2). Og i det sjuende kapitlet har Paulus gitt oss den aller grundigste læren om dette at selv om han "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske", så han likevel "en annen lov i lemmene sine, som tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans" (konf. Gal 5:17).

 

Men her er spørsmålet om du virkelig er blitt et nytt menneske som ikke lenger følger verden og synden. Som heller ikke bare drives av loven til noe godt. Men som, tilintetgjort av loven, nå lever bare på Kristus og hans nåde, og gjennom denne nåden har fått et nytt og villig sinn som elsker Guds lov. Og når du faller, alltid reiser deg opp igjen i anger og tro, og på nytt begynner å følge Ånden og drepe kjødet. Det er dette som kalles å "bli ledet av Guds Ånd". Hvis du kjenner igjen ditt eget liv i dette, da er du sikkert og visst, etter det apostelen sier her, et Guds barn.

 

Guds barn, iflg. gr.teksten egentlig "Guds sønner". Er det noe menneske som kan tro og ta til seg noe så stort? De som kan tro dette svært så lett, har visst ikke innsett hva disse ordene innebærer. Og de som innser hva disse ordene innebærer, de kan aldri, så lenge de lever på denne jord, tro dette fullt ut. Det er så altfor stort. Det går ikke inn i våre trange hjerter. Tenk: Ikke Den store, allmektige Skaperens tjenere --- men barn, Sønner og døtre - ! Vi kan kanskje fatte så noenlunde hvor stort dette er, når vi ser nærmere på de ordene Paulus bruker i v.17. Der sier han at hvis vi er barn, da er vi også den enbårne Sønnens "medarvinger" - "Kristi medarvinger". Senere, i v.29, sier han at Kristus skal være "den førstefødte blant mange brødre" (konf. Joh 20:17, Heb 2:11,17). Men hvordan skal vi så forstå dette? Å være noens barn innebærer jo vanligvis å være født av dem. Vi kan vel ikke være Guds barn i denne oppfatningen? I en viss mening er Faderens "førstefødte" ene og alene Guds Sønn, som født av Faderen i evighet, og selv Gud. Men i en annen forstand er også alle Guds barn på jord født av Gud. Det skjedde da de ved Ånden ble nye "skapninger".

 

Det er vanligvis to måter å bli sønn i en familie på. Det ene: ved fødsel. Det andre: at vi tas opp i familien (adopsjon). Den store Gud har villet vi skulle være hans barn på begge disse måtene. Om sistnevnte måte taler Paulus i Ef 1:5 hvor han sier at "Ved Jesus Kristus har Gud forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag". Den førstnevnte måten taler spesielt Johannes ofte om, bl.a. når han i Joh 1:12-13 taler om "Guds barn", og fortsetter: "De er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Og "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9 konf. kap.5:1 m.fl.). For noen himmelens under på vår syndige jord! Her vandrer altså fortsatt levende Guds barn - som er født av Gud! "Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og uutgrunnelige hans veier".

 

At vi er Guds barn, det er summen av alt det den treenige Gud har gjort for menneskene, som Skaper, Forsoner og Helliggjører. Synes du dette at du skulle være et Guds barn, er altfor mye? Tenk da på hva Gud skapte mennesket til, fra begynnelsen da han skapte det i sitt bilde, og til arving over alt det han hadde skapt. Ja, han gjorde ferdig sitt rike for dem (Mat 25:34 og Joh 14:2-3). Men, sier du, etter den tid er vi jo falt, vi er jo fulle av synd! Husk da på at det var derfor Gud gav sin enbårne Sønn. Han ble menneske som vi, og med sin lydighet inntil døden gjenvant han det tapte barnekåret for oss. Synes du det er urimelig at du skal være Guds barn, fordi du ennå kjenner så mye synd? Husk da på alt det Kristus har gjort - nettopp for syndens skyld.

 

Men, sier du fortsatt, dermed er vel ikke alle mennesker Guds barn i rett betydning? Nei, derfor må vi da også bli født av Gud, født av Ånden. Hvis du med all ditt kjøds ondskap og strid likevel aldri kan holde på å synde med viten og vilje, "ikke kan synde, fordi Guds sæd blir i deg", Guds Ånd strir mot synden, straffer, oppmuntrer og leder deg, - husk da på ordene i teksten vår: "Så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Når vi altså ser på hva som er selve grunnlaget for vårt barnekår: Den treenige Guds egne gjerninger, - da skal vi nok, på tross av all vår skrøpelighet og alle hjertets innvendinger, bekjenne at så sant Gud er større enn vårt hjerte, så er vi virkelig Guds barn, alle som blir ledet av Guds Ånd.

 

15: For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!

Her er vi da kommet til selve hjertet, det innerste vesen og livet i den sanne kristendommen: Det er denne barnekårets Ånd, fordi en er forsonet og har fortrolig samfunn med Gud. I en sann gudfryktighet er det mye som kan ha stor betydning. F.eks. at vi har den rette lære, det rette alvor i gudsforholdet, kraft o.s.v. Men selve livet, det er at vi kjenner Gud i Kristus, og at vi gjennom dette kjennskapet har fått fred med ham. Har fått visshet om at vi har Guds vennskap, og dermed den fortrolige barnekårets Ånd, som er en naturlig følge av dette. Dette er altså hovedsaken, som det da tales om her. Men først tegner apostelen et bilde av motsetningen til barnekårets ånd. Han sier:

 

Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt. Innledningen: "For dere fikk ikke.." forteller oss at her har vi en tilføyelse til det han har sagt like foran, altså i v.14, d.v.s. hva det er "å bli ledet av Guds Ånd". Nå viser Paulus til ethvert Guds barns erfaring. De må være kommet til bevissthet om at de ved troen har Guds vennskap, og nå lever som barn, - ikke som treller. De er fridd ut fra sin tidligere trelldommens ånd, og har nå fått et så godt og fortrolig forhold til Gud at de kan tale med ham som barn til sin far. Det som nå oppliver dem og driver dem til alt godt, må jo da ganske sikkert være Guds Ånd. Å "bli ledet av Guds Ånd" er altså det motsatte av å bli drevet fram som treller, drives av lovens bud, dens trusler eller dens løfter. Dette er sammenhengen. Innholdet i dette verset taler da om det samme som er blitt behandlet mer utførlig i de seks første versene i det sjuende kapitlet; dette at de som tror er "frigjort fra loven", "døde fra det som holdt oss fanget", og nå lever "i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen".

 

Trelldommens ånd. Her tar apostelen eksemplet fra trellenes liv, der tjenerne i et hus helt og holdent er sin herres eiendom. Da kan han behandle dem som han selv vil. Derfor vil de også alltid leve i frykt for hva han kan finne på. De kan aldri føle seg trygge for når det kan vanke slag og spark, eller om de kan bli solgt til noen som til og med kan være verre enn den herren de nå har. Og at de så, etter mange års trofast tjeneste, skulle oppnå noen arv - nei, det kommer aldri på tale. Tvert imot kan de etter mange år som trell i huset, bli solgt eller drevet ut. En slik tilstand kan bare virke en utrygg, engstelig og bitter ånd. Slik er "trelldommens ånd". Og en slik bunden og usikker trelldommens ånd er det nettopp de sjelene har som lever under Guds lov, - når Guds hellige dom og vrede over synden, og deres egen synd og skyld er blitt åpenbart for dem. Så lenge det bare er lydigheten og oppfyllelsen av loven som står for dem som eneste mulighet for å ikke å gå fortapt, vil deres ånd alltid være i trelldom. For den fullkomne lydigheten oppnår de aldri.

 

Når de gjennom en tid lykkes i å leve mer etter Guds bud, da begynner de å trøste seg med Guds nåde. Men snart bedrar og overfaller synden dem igjen, og igjen står de der med motløshet og dom i samvittigheten. Menneskene oppfatter først og fremst Gud som en streng herre, som krever alt av oss, og straffer syndere med den evige død. Og på det grunnlaget er det jo umulig å elske ham og hans lov. Men når altså kjærligheten til Gud og loven er det første og viktigste han krever, og selve kravet og trusselen gjør kjærlighet umulig, da vil jo menneskene under loven alltid være en utrygg og fordømt trell. Paulus har ofte skildret denne ulykkelige tilstanden. Særlig malende har han framstilt det i Gal 4:22-31 der han sammenlikner de to fjellene; Sinai og Sion, med de to paktene. Og barnene til disse to paktene, med de to sønnene i Abrahams hus: trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn. Han sier at den ene pakten, den de fikk på Sinai, "føder barn til trelldom", og dette er trellkvinnen, Hagar. "Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle" ( ock detta är alla trognas mor). For disse er "løftets barn slik Isak var", "født i kraft av løftet" (konf. Heb 12:18-24 der samme bilde, om de to fjellene, brukes).

 

Her skal vi spesielt merke oss hva han sier om lovpakten: at den liksom Hagar "føder til trelldom", at trellkvinnen "er i trelldom med sine barn", og at slutten på denne tjenesten blir det Skriften sier: "Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn". For straks mennesket har syndet, og fordi loven krever fullkommen lydighet og forkynner forbannelsens dom over hver eneste én som ikke fullkomment oppfyller alt han krever, så vil menneskene i denne tilstand alltid forbli slaver, og bare venter på døden. Apostelen sier da også om slike at de "av frykt for døden er i trelldom hele sitt liv" (Heb 2:15). Og denne egenskapen i pakten fra Sinai merker vi også tydelig i de ytre omstendighetene da loven ble gitt: skodde og mørke, torden og lyn, sterk basunlyd og fjellet ristet. I skrekk "ba folket om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem".

 

Alt dette taler om den tilstanden vi vil være henvist til under loven: Først skodde og mørke, som gjør at vi kan finne på å søke frelse i en pakt som setter fullkommen hellighet som vilkår. Som dernest gjør at vi ikke forstår at loven skulle lukke hver munn og totalt fordømme oss. Vi oppfatter ikke at alt er forgjeves, hva vi så finner på, så lenge vi ikke er kommet inn under en helt annerledes pakt "som ble grunnlagt på bedre løfter" (Heb 8:6). At "folket ba om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem" skildrer hjertets motvilje overfor det Gud krever, så lenge vi bare ser ham som den som krever, og ikke har fått se ham som den Gud som gir. Og selv om vi utretter mye, så skjer det alt sammen i en indre ulyst og uvilje. Vi ønskte helst at vi var fri fra slik en Gud og loven hans. I dette at fjellet ristet og menneskene ble redde, ser vi utryggheten og skrekken som ligger i hjertedypet hos de som treller under loven. Slik er altså denne "trelldommens ånd" som han omtaler når han skriver til dem som tror, og sier: "For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt".

 

"Så dere igjen skulle bli ført inn i frykt", sier apostelen. Med ordet "igjen" minner han om den frykt vi hadde i vår tidligere trelldoms-tilstand. Han vil minne om at nå skal tilstanden være en helt annen, under nådepakten. Noe vi alle har så altfor lett for å glemme. Når vi tidligere levde på lovens premisser og trelldom, ble vi alltid grepet av en viss redsel og frykt overfor Gud når vi kjente synden i oss. Med dette mener vi slett ikke at denne uroen oppleves av alle, og til enhver tid, hos dem som er under loven. Nei, det skjer bare i de periodene samvittigheten deres blir vekket opp og stilt overfor Guds domstol. De fleste lever jo i kjødelig selvsikkerhet, med forherdede samvittigheter. De opplever ikke dommen de lever under. Men den freden disse har, kan være svært ustadig. Plutselig, når Gud oppleves nær, eller døden og evigheten av en eller annen grunn stiller seg foran dem, da kommer frykten og uroen inn over dem. Dette er noe av trelldommens ånd. En slik utrygg og urolig ånd, slik at dere nå igjen skulle skjelve overfor Gud som om dere var under loven, har ikke dere fått, sier Paulus. Nå er ikke Gud lenger en fremmed og forferdelig dommer for dere, men deres omsorgsfulle Far. Nå har dere fått en fri og glad, overbevist og frimodig ånd, på samme måte som barnet har til sin far. Så nå behøver dere ikke frykte at Guds vrede på nytt skal komme over dere, eller skal forkaste og fordømme dere.

 

Her ville så kanskje noen spørre: Men hva så med de rette Guds barn, lever de alltid i en uavbrutt fred? Har de aldri noen uro og frykt? Vitner ikke mange ord og eksempler i Skriften om at selv de hellige ofte har vært redde og klaget? Svar: Jo, Paulus nekter ikke for at slik er det. Men her tales det bare konkret om selve ånden. Her sies det bare at ånden ikke er i trelldom og frykt, men er barnekårets fortrolige Ånd. Vi må ikke glemme sammenhengen her. Paulus er kommet fram til dette emnet i forbindelse med at han i v.13 lærte at vi skulle drepe legemets gjerninger "ved Ånden". Og der føyde han til, i v.14: "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Og som en nærmere forklaring på hva han mente med å "bli ledet av Guds Ånd", så tilføyer han altså her: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd" osv.

 

I denne sammenhengen ser vi hva som er meningen: Det er ikke en trellefrykt som skal drive dere til å døde kjødet. Nei, dere skal gjøre det i en villig barnets ånd, drevet av Kristi kjærlighet. Det som driver dere gjennom hele livet skal være nåden og kjærligheten. Ikke uro og frykt. Dette er hovedtanken hans. Men dette utelukker ikke "den hälsosamma" Gudsfrykten, som Ordet omtaler over alt, og som kreves. Heller ikke den skrøpeligheten og anfektelsen vi kan oppleve i troen. Det er det også mange eksempler på i Skriften. Skrøpeligheten og anfektelsen i troen kommer vi nærmere inn på nedenfor. Men når det gjelder forskjellen mellom trellefrykten og barnets frykt, vil vi her bare kort bemerke at trellefrykten kommer av vantro og egenrettferdigheten. Det er jo egenrettferdigheten sjelen bruker i sine forsøk på å bestå innfor loven. Der kommer han alltid til kort, og da ser han Guds vrede og dom over seg. Mens den barnlige frykten derimot er en frukt av troen. Den kommer av en hellig respekt overfor Guds nærvær, og hvordan han vet Gud liker eller misliker det han foretar seg, slik det alltid vil skje i et hellig barneforhold. Denne "sønnefrykten" (som de gamle kalte det, som motsetning til "trellefrykten") har sammenheng med Den Hellige Ånds arbeide på oss. Dette ser vi omtalt i Apg 9:31, om noen kristne forsamlinger, at "de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst".

 

Men denne Herrens frykt er ikke bare kjærlighetens alvorlige vilje til ikke å gjøre imot ham. Det er også en virkelig frykt for å skulle vekke hans hellige vrede og pådra seg hans tukt. Som ofte kan være ganske harde "dommer", d.v.s. svære ting som kommer over oss; plager etc., p.g.a. synden. Gud dømmer selvsagt aldri dem som ennå er i Kristus Jesus til den evige død på grunn av noen synder. Men han lar alltid sin faderlige påminnelse og dom ramme dem. Paulus sier jo: "Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden". Men når Herren tukter og dømmer oss, da gjør han det på en måte så vi virkelig frykter for det. Men det er også noe annet som hører med til denne "hälsosamme" frykten; nemlig at vi vokter oss for de farene som omgir oss i denne verden. At vi er redd for vårt eget bedragerske hjerte, for djevelens og verdens forførelser. Apostlene formante stadig til å frykte disse tingene. Apostelen Peter tenker nok både på Faderens dommer og farene i verden, når han sier: "Når dere påkaller Faderen, han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så ferdes med frykt i all den tid dere er utlendinger her. For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene" (1Pet 1:17-18).

 

Og Paulus sier: "arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje" (Fil 2:12-13). Av sammenhengen kan alle se at begge disse skriftstedene er skrevet til de kristne. Dette viser oss at den trøst og frimodighet som Ånden gir, ikke er noen kjødelig sikkerhet, som om det ikke var noen som helst fare mer på jorden. Nei, slike ord viser tvert imot at faren er stor. At vi ennå alltid er "på prøve" frem mot målet, som er liv eller død. Derfor har Gud "lagt en frykt for ham i våre hjerter, så vi ikke skal gå bort fra ham" (Jer 32:40). Men denne "hälsosamme" frykten går meget godt sammen med den største tro og tillit til Gud, med kjærligheten og med håpet om en evig herlighet. Derfor sier også David: "Herrens øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn". Derfor er det en skadelig villfarelse når noen mener og lærer at vi skal ha så stor tro på Gud at vi ikke har noen som helst frykt for ham. Hvis vi tenker på ordet om å "tjene ham uten frykt", i Luk 1:74, så sikter det ordet til nøyaktig det samme som vår tekst; at vi skal få være fri fra den trykkende trelldoms-frykten, og isteden ha en fortrolig, barnekårets Ånd, overfor Gud. Dette taler nå Paulus ennå mer om.

 

Men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far! Denne ånden er selve Guds Ånd i våre hjerter, slik vi ser det i Gal 4:6, der det heter: "Fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!" Men for oss, og i våre hjerter, er Guds Ånd en "barnekårets Ånd", d.v.s. en ånd som kjennetegner barnet. Den overbeviser oss om vår barnerett, og virker et dypt og fortrolig samfunn med Gud, som vår forsoner og omsorgsfulle Far. Og dette er helt og holdent et guddommelig verk. Det sier Paulus straks i sin tilføyelse i v.16: "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn". I motsetning til trelldommens ånd, gir Guds Ånd en overnaturlig visshet i sjelen om at vi har Guds vennskap. Den gir en dyp fred i vår samvittighet, på grunn av at forsoningen var fullkommen. Med denne freden følger kjærlighet til Gud, lyst til hans lov, hat til synden, og en inderlig trang etter å leve til Guds ære. Slik virker barnekårets Ånd. "Barnekåret" betyr egentlig å bli tatt opp som barn (adoptering). Barnekårets Ånd er altså et Guds vitnesbyrd om at vi er tatt opp som barn. Da må jo denne ånden ha et inderlig fortrolig forhold til Gud. Og derfor sier jo også Paulus at i denne barnekårets Ånd roper vi: "Abba, Far!".

 

"Abba, Far!". Det syriske ordet "abba" betyr det Paulus sier her: "Far". Opprinnelig ser det ut til å ha sprunget ut fra pludringen til spedbarn. Luther sier: "Det er et rop som fra et lite barn eller en arving, som i barnlig tillit roper til sin far: ba, ba, eller noe slikt som faller lettest for spedbarnets munn"*. Og et slikt fortrolig barnets ord er det jo også troen taler til Gud gjennom Den Hellige Ånd, når sjelen i inderlige sukk sier: "Å, min Far, så er også jeg ditt kjære barn. Ikke på grunn av noen verdighet eller fortjeneste i meg, men for din store barmhjertighets skyld gjennom din enbårne Sønn som er blitt vår bror og Frelser. Lovet være ditt navn, Fader, i all evighet!" Og det er et ganske viktig tegn på den sanne troen, at sjelen taler så fortrolig med Gud. Den sanne troens frukt er ikke bare fred og stillhet fra samvittighetens uro, men også en inderlig forening og samfunn med Gud. Derfor sier også Paulus i Gal 4:6: "fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!"

 

*

Helt fra apostlenes dager har det syriske ordet "abba" vært brukt blant de kristne som et varmt og kjært uttrykk for å påkalle Faderen. Uten tvil har det at Kristus selv i sin yppersteprestlige bønn ropte: "Abba, Far" (Mark 14:36) også bidratt sterkt til bruken av dette uttrykket. På samme måte som vi også har tatt opp i vår kristne vokabular både dette uttrykket, "abba", såvel som flere andre fremmede ord, f.eks. Immanuel og Jehova. Noe som spesielt forklarer bruken av dette uttrykket i vår tekst, er at det fantes en lov blant jødene som forbød treller å kalle en fri mann for "abba", eller en fri kvinne for "imma". Ved å bruke uttrykket "abba" her, vil dermed Paulus ha sagt er vi er ikke lenger treller. Vi er kjøpt fri gjennom Kristus og tatt opp som barn i en sann og virkelig mening. At vi altså nå, liksom den enbårne Sønn, får si "abba" til den himmelske Far.

 

Derfor bør hvert eneste menneske prøve seg oppriktig innfor Gud: Har din tro hatt den virkningen at du har fått et fortrolig samfunn med Gud i Ordet og i bønn? For her sier jo apostelen uttrykkelig at dersom vi er Guds barn, så har vi Guds Sønns Ånd. Og at der Ånden er, der roper vi: "Abba, Far!" Dette Abba-ropet er altså ganske enkelt at sjelen har fortrolig samfunn med sin Gud, går til ham med alle ting, enten det er glede og takksigelse, eller med bekymringer, sukk og bønn. Bare det at sjelen er så forsonet med Gud gjennom Sønnen, og nå har fått det forholdet til ham at han løper med alt til sin Fader - akkurat dette er et karakteristisk kjennetegn på barnekårets Ånd. Abba-ropet kan vel av og til også tvinges fram under angst, i skrøpelighet og svak tro (som vi snart skal tale mere om). Og så til andre tider i den største trosvisshet og fryd. Men hovedsaken er at sjelen har fått det troslivet at han ikke kan unnvære Kristus, og at alle ting nå fører ham til sin Fader.

 

Luther skriver i en preken over Gal 4:1-7 noenlunde slik om det frydefulle og trosvisse abba-ropet: "En kjenner dette ropet, når samvittigheten uten å tvile eller famle hele veien tror og er forvisset om at ikke bare er våre synder forlatt, men at en også er Guds barn og er sikker på sin frelse. Og at en i alle slags situasjoner påkaller og tilber Gud som sin kjære Far. Dette må en være så overbevist om og sikker på, at en ikke anser sitt eget liv så sikkert. Ja, at før skulle en lide all slags død, og til og med helvete, enn at en lar den trøsten bli tatt fra en, så en skulle tvile på dette. For det ville være det samme som å fornærmere Kristus og alt han så rikelig har gjort og lidd for oss, hvis vi ikke trodde at han gjennom alt sammen har gitt oss alt dette i overflod - og hvis vi ikke lar hans store gjerninger og lidelse oppmuntre og styrke oss kraftigere enn synden og anfektelsene forsøker å avskrekke oss fra en slik tillit.

 

Vel kan vi nok oppleve kamper, så vi opplever det som om vi ikke skulle være Guds barn. Vi ser Gud mer som en streng dommer over oss, slik Job og mange med ham opplevde det. Men i denne striden må den barnlige tilliten alltid på nytt komme til makten, selv om den kanskje skjelver. Ellers er alt tapt. Når Kain (d.v.s. en vantro gjerningskristen som likner Kain - 1Mos 4:13-14) hører denne forkynnelsen, da protesterer han av all makt, og sier i stor ydmykhet: Bevar meg, o Gud, fra et slikt forskrekkelig hykleri, og en slik formastelse! Skulle jeg, fattige synder, være så hovmodig at jeg stod der og uttalte meg så sikkert om at jeg var et Guds barn? Nei, å nei! La meg få være ydmyk og erkjenne meg som den fattige synder jeg er, o.s.v. - Vokt deg for slike, og hold deg borte fra dem! For de er de aller største fiender av den kristne tro og din evige frelse. Selv vet vi jo meget godt at vi er fattige syndere. Men her gjelder det ikke å se på hva vi er og gjør, men på det som Kristus har gjort og er for oss.

 

Nå taler vi ikke om det vi er etter vår natur, men om Guds nåde, som, slik Salme 130 uttrykker det, er så mye større enn oss, som himmelen er høyt over jorden. Synes du det er for stort at du skulle være et Guds barn? Kjære deg, la det da ikke være noe smått at Guds Sønn er kommet til jord, født av en kvinne, født under loven, for at du skulle bli et Guds barn. Alt det Gud gjør er stort! Derfor skaper det også stor glede og frimodige sinn som ikke frykter for noe, og som får kraft til enhver tid. Men Kains holdning er konstant trelldom, og skaper bare forsakte og engstelige hjerter som ikke holder hverken i lidelser eller i gjerning. Prøv deg derfor alltid overfor denne teksten. Du må kjenne Åndens rop i hjertet. For det er jo et rop i ditt eget hjerte". Så langt Luther.

 

Summen av det hele blir dette: Hvis du ikke kjenner noe som helst til dette Abba-ropet, så tenk grundig over dette forholdet. Hold ikke opp med å be om å få en slik tro som det er talt om her, før Gud bønnhører deg. For ellers står det ikke rett til med deg.

 

Men ordet "rope" har også en spesiell betydning som vi ikke må glemme. Apostelen sier altså ikke tale, be, hviske, men bruker et ord som betyr rope, skrike. Og dermed lar han oss forstå at det å ha troen ikke betyr at vi er uten anfektelse og nød. Når han sier at vi roper/skriker: Abba, Far, så skildrer det nettopp kampen og iveren i troens bønn. At vi ber av hele hjertet, slik at alt lever og beveges i oss. Men en slik kamp og iver forekommer jo bare i nød og anfektelse. Derfor sier han også i v.26 at "Ånden hjelper oss i våre svakheter", og "går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Luther kommer også inn på dette i ovennevnte tale. Han sier at du må ikke vente eller begjære at det tillitsfulle Abba-ropet skal være det eneste du opplever i hjertet ditt. Der må også være et døds-skrik som driver deg, og lærer deg abba-ropet. Det er noe alle de hellige erfarer. Din synd må også skrike, d.v.s. at den tvinger fram en sterk oppgitthet i din samvittighet. Men Kristi Ånd skal også makte å skrike høyere enn dette skriket, d.v.s. at den skaper en større tillit til Kristus enn oppgittheten som var virket i deg.

 

Johannes sier: "På dette vet vi at vi er av sannheten, og skal slå våre hjerter til ro framfor ham" (1Joh 3:19-20). Her sier Johannes klart nok at nettopp de som "er av sannheten" opplever at "vårt hjerte fordømmer oss" (v.20). For hjertet kjenner bare det som er i oss. Og det er bare synd og uverdighet. Men han sier vi må "slå våre hjerter til ro framfor ham". Nettopp fordi "Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt" - også hva vi har i Kristus. Dette skriftstedet viser tydelig at de sanne hellige, også i Det nye testamente, ikke bare kjente på synden, men også var anfektet i sin tro, så hjertene deres fordømte dem, som Johannes skriver om her. Det samme ser vi av Paulus's trøst til de kristne, når han skriver at "Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter" osv. "La oss derfor komme frimodig fram til nådetronen, for at vi kan få barmhjertighet og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det". Slike ord ville jo aldri blitt skrevet til noen som alltid hadde en urokkelig fred. Men det er altså nettopp til de kristne apostelen skriver dette - !

 

Ja, det var Herrens egen måte å prøve sine nærmeste, trofaste venner på, når han svarte dem nærmest som om han ville skyve dem fra seg. Til sin egen mor sa han: "Kvinne, hva har din bekymring med meg å gjøre?". Vi ser at når han kaller den kananeiske kvinne en hund, føyer han straks etterpå til: "Kvinne, stor er din tro". Så må vi huske på at her på denne jord blir vi aldri fullkomne i troen. Av natur har vi tendenser til å bli motløse, og i tillegg er vi fulle av synd og konstant utsatt for Satans glødende piler. Så må vi vel også innse at følgen av alt dette ikke kan bli annet enn anfektelse i troen, og skrøpelighet og kamp for å beholde den barnlige tilliten. Så sant vi ikke allerede er bedratt av en annen ånd, som ikke eier noen virkelig syndserkjennelse og aldri opplever å bli prøvet i troen. Men hvis du altså virkelig kjenner din synd, og samvittigheten som dømmer deg fordi du bryter Guds bud og vilje, derfor er Gud vred på deg. Da må det jo bli en hard kamp for troen. For da har vi ikke noe som helst annet å stille opp imot denne dødskampen i sjelen, enn det nakne ordet. Da er Kristus ofte fullstendig skjult for oss. Vi ser ham ikke, vi kjenner ikke hans herlige nærvær, men synes tvert imot bare å oppleve at han er vred på oss.

 

"Men akkurat når loven rammer oss på det sterkeste, synden dundrer som torden i samvittigheten, og djevelen brøler på det verste, akkurat da begynner Den Hellige Ånd å rope i våre hjerter: Abba, Far! Og dette ropet er langt sterkere enn lovens, syndens, døden og djevelens høye skrik. Og det trenger seg gjennom mørket og himmelen. Ja, helt inn gjennom Guds ører. Men hvordan foregår dette? Når vi er i stor og alvorlig anfektelse, hender det selvsagt ofte at vi holder fast i Kristus, og tror han er vår Frelser. Men da overrasker loven oss mest. Da overfaller djevelen oss med alle sine skudd og piler, og forsøker av alle krefter å ta fra oss Kristus og all vår trøst. Det er så vidt vi ikke bukker under og gir opp. Da er vi det knekkede røret og den rykende veken (Mat 12:20). Men da kommer Ånden oss til hjelp i vår svakhet, med Ordet" (Luther i hans Galaterbrevskommentar). Slik kjemper barnekårets Ånd mot anfektelsen, ved at den sterkt og uavbrutt roper: Abba, Far! For jo mer disse fiendene våre angriper, anklager og plager oss med ropene sine, desto mer sukker vi, griper om Kristus, påkaller ham med hjerte og munn, klynger oss til ham, og tror han kom for vår skyld under loven, for at han skulle fri oss fra dens forbannelse. Det er denne Åndens kamp mot motløsheten Paulus skildrer, når han sier at vi roper/skriker: Abba, Far!

 

Men så må ingen oppfatte dette som at vi alltid selv skal oppleve det som et rop, et skrik. Nei, når vi er midt oppe i anfektelse og mørke, da synes vi vel knapt vi opplever det som noe sukk en gang. Men hvis vi da bare kunne tro at Guds ører, hjerte og tanker likevel er vendt mot dette svake og avmektige sukket, så ville vi fremdeles ha en stor trøst. Så hører det med til prøvelsen at Gud skjuler seg, slik han alltid har gjort overfor sine hellige. Likeså at troen vår ennå er svak på grunn av prøvelsene, så vi lett kan tenke at Gud ikke bryr seg om oss. Men selv om det er nettopp det Herren forsikrer oss om, så er det nå svært vanskelig å tenke seg at slike sukk fra et bekymret Guds barn oppfattes i hans ører som et sterkt rop. Nei, vi mener fortsatt at det bare så vidt kan kalles en svak bønn, eller et sukk. Men Kristus sier altså at selv slike svake sukk som gjennom natten stiger opp fra hjertene til hans engstelige barn, i hans ører er et rop som angriper hans hjerte så sterkt at han ikke ville kunne holde ut å ikke skulle hjelpe dem.

 

Dette skildrer han i lignelsen om hvordan den urettferdige dommeren reagerte på bønnene fra enken som var i nød. Dommeren sier at hun egentlig plaget ham med sin kraftige pågang. Men Kristus tilføyer altså: "Hør hva den urettferdige dommeren sier! Og skal ikke Gud skaffe retten til sine egne utvalgte, de som roper til ham dag og natt? Er han ikke langmodig med dem?" Se også hva Herren Gud sa til Moses ved Rødehavet: "Hvorfor roper du til meg?" (2Mos 14:15). Men i selve beretningen leser vi ikke om noe som helst rop fra Moses til Gud. Dette ropet må altså ha vært svært skjult. Dette ropet kan ikke mange ha vært klar over. Slett ikke folket, og knapt nok han selv. For vi ser han er fullt opptatt med å stagge det fortvilte folket med alle mulige trøstens ord. Men i hjertet hans har det vært en voldsom kamp mellom tro og frykt. Ja, angst og nød. Det skjønner vi når Herren taler om at Moses ropte til ham.

 

Situasjonen var jo særdeles vanskelig og truende. Moses så denne veldige menneskemassen; Israels barn, innesperret på dette farlige stedet. På begge sidene: bratte fjell. Framfor seg hadde de havet. Og den egyptiske hæren trykket på bakfra. De kunne ikke slippe unna i noen som helst retning. Og hit, til denne tilstanden hadde altså han; Moses, ført dem. Folket fortviler og roper: "Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen?". "Var det ikke det vi sa til deg i Egypt? La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne." o.s.v. Nå måtte den gudfryktige Moses helt sikkert være i den forferdeligste angst og nød. I tro og i Ånden lovet han folket Guds mektige hjelp. Men hans egen natur har nok overmannet ham så han i øyeblikket bare så den uunngåelige livsfaren hele Guds Israel befant seg i. Uten tvil har også djevelen angrepet ham helt inn i hjertet og skreket ut: "I dag skal hele dette folket omkomme. For her finnes ingen vei til å unnslippe. Og du alene har ansvaret for denne forskrekkelige ulykken, du som førte dem ut fra Egypt". Nå hadde nok angsten grepet ham så han bare så vidt kunne puste. Da er det Gud sier at han roper. Slik høres det altså ut i Guds ører!

 

Gud hørte et rop - der vi ikke en gang oppfatter en bønn. Når en kristen går der i stille hjertekval, så slått ut at han ikke kan be en gang, - slik han selv oppfatter det. Da hører altså Gud et konstant rop fra hjertet hans. Ja, så sterkt et rop at han ikke hører noe som helst annet enn dette engstelige barnets rop. Vi ser det ved Rødehavet. Den store fiendens hærskrik og hele folkets nødrop kunne ikke overdøve de lydløse sukkene som gikk fra Moses' hjerte til Guds ører. Gud hørte ingen andre rop enn hans. Og nå gjorde han i sin nåde det største under, og sendte hjelp. Når vi er inne i anfektelse må vi derfor aldri bedømme saken etter hvordan vi opplever den, eller etter det truende ropet fra synden og loven. Hvis vi her skulle la oss lede av vår fornuft, og vurdere ut fra disse ropene, så ville vi fullstendig fortvile. Isteden må vi huske det vi nå har lært, at når en redd sjel påkaller Herrens navn, selv om det bare er hjertets stille sukk, så er dette i Guds ører det sterkeste rop, som griper og rører hjertet hans mer enn noe annet. Paulus sier (v.27) at "han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er". Fra dette fortvilte hjertet hører han bare det gripende barneropet: "Abba, Far!".

 

I dette mektige verset har vi nå sett inn i det rette hjerteforholdet hos Guds barn. Både når det gjelder deres fred og når det angår fruktene deres. Når Paulus sier: "For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikke barnekårets Ånd", lærer vi at et Guds barn skal ha et tillitsfullt barneforhold med Gud, på grunn av forsoningen. Og i dette ligger det at vi har gitt opp å vente på noen egen rettferdighet overfor loven, og lever nå bare på nåden. Vi forstår at det står ikke rett til med oss, hvis vi nærmest er fremmede for Gud. Hvis vi bare drives av vår samvittighet og av loven, og kjenner ikke noe til hva et tillitsfullt barneforhold med Gud er. Men apostelen sier ikke: Dere er nå befridd for all salgs frykt. Nei, det er "trelldommens ånd" han sier vi nå ikke lenger har. Da forstår vi at barnekårets Ånd ikke utelukker at den barnlige frykten også finnes. Den stadfester heller at den også bærer "sønnefrykten" i seg, og at den heller ikke utelukker den "hälsosamme" frykten for våre åndelige fiender og farer, som alt Guds ord sier vi skal frykte.

 

Når så Paulus avslutter med at vi i barnekårets Ånd roper/skriker vårt "Abba, Far!", da lærer vi at den sanne troen eller freden ikke er en fred som aldri rokkes. Nei, den må tvert imot stadig kjempe mot anfektelse, nød og frykt, slik vi har gått nærmere inn på ovenfor. Av dette må vi lære å stadig prøve hva vi bygger freden vår på. Blir den kanskje aldri uroet? Blir den aldri prøvet? Og hva med nød over synden? For den ekte troen vil alltid bli prøvet, så den i stor kraft må rope/skrike sitt "Abba, Far!". Men så har vi også sett at vi ikke må bli mismodige under slike prøvelser, men bare fortsette vårt abba-rop og alltid vente det beste fra vår Fader. De svakeste sukkene fra hjertet vårt hører jo han som sterke rop. Det sier han også klart i Sal 91:14-15 om en sjel som er i ferd med å synke i nøden: "For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære".

 

16: Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.

Ånden selv. Selve Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Dette er bare en kort forklaring på barnekårets Ånd, som forrige vers talte om. Paulus vil her ha sagt at hemmeligheten med barnekårets Ånd og dens abba-rop, er at dette er Guds Ånd selv som vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Den Hellige Ånd i Guds barns hjerter forener sitt vitnesbyrd med deres ånds vitnesbyrd, for å overbevise dem om barneforholdet hos Gud. Denne salige vissheten har de altså ikke bare som Åndens frukter i livet deres, men "Ånden selv" gir dem også et spesielt vitnesbyrd i hjertene deres. Dette er det verset vårt nå taler om.

 

Vi legger merke til at her tales det om et dobbelt vitnesbyrd. Først vår ånds, og dernest Guds Ånd som "vitner med" vår ånd. Vi har vår ånds vitnesbyrd når vi finner og erfarer akkurat det samme hos oss selv som det Skriften taler om som kjennetegn på Åndens karakteristiske verk hos Guds barn. "Når vår erfaring stemmer overens med Guds ord", som Luther sier. Du vet f.eks. at vår egen natur alltid er åndelig død, er forfengelig og verdslig innstilt. Du ser hvordan hele verden lever i stor selvsikkerhet; kjenner ikke sin synd, frykter ikke for Guds dom. Og om de erkjenner at Gud er til, og kanskje vil frykte og tjene ham, så er Kristus, forsoningen, og veien gjennom den en dårskap for deres fornuft. I tillegg har de bare seg selv og sitt eget beste som mål i sin gudsdyrkelse. De vet ikke om noen ren og uegennyttig kjærlighet til medmenneskene.

 

Men så, på tross av all din skrøpelighet, oppdager du at i hjertet og tankene dine har det dannet seg en helt ny holdning til alle disse forholdene. En holdning som stemmer overens med det Guds ord lærer. Isteden for den tidligere "døds-stillheten" hos deg, har du nå fått en ånd som ikke lenger er fornøyd med denne verdens goder. Og heller ikke fornøyd med deg selv. Nei, nå er du hele tiden avhengig av Guds vennskap og Kristi forsoning. Nå blir du alltid tuktet for synd, for ulydighet og utroskap. Men du har fått et anker i Kristus og hans evangelie, som du flyr til. Og der har du nå ditt egentlige livs kilde, din visdom, din rettferdighet og din helliggjørelse, osv. Ja, nå er Kristi forsoning ditt livs behov, din mat. Slik at hvis du noen gang mangler den næringen, blir du svak og avmektig. Din bekjennelse, din bønn, ditt liv blir alt sammen svakere. Men når du så igjen får styrke deg med evangeliets ord, blir du glad, villig og sterk i ditt innvortes menneske.

 

Alt dette vitner om en ånd som lever på Kristus. Som har sin mat i Kristus. I tillegg får du gjennom denne samme troens næring ny lyst til samfunn med Gud. Du får nyopplivet lyst og kraft til å bekjenne din Frelser både med ord og gjerning. Og for hans skyld vende ryggen til synden og være opptatt med det som er godt. Mens du tidligere bare tenkte på ditt eget beste, har du nå et hjerte som er åpent overfor alle mennesker. Du blir opptatt med hvordan de har det på alle måter, og du fryder deg når de kommer til Sannheten og Livet. Alt dette er så karakteristiske kjennetegn på Den Hellige Ånds verk, og er klar kontrast til vår egen natur. Av slike kjennetegn vil du alltid, når ikke anfektelse og mørke omgir deg, kunne vite at her har det skjedd en fødsel fra Gud, og at du altså er et Guds barn. Slik virker vår ånds vitnesbyrd. Men selv til en slik erkjennelse er vi selvsagt avhengig av at Den Hellige Ånd hjelper og opplyser vår ånd. For uten Åndens hjelp ville vi av oss selv ikke være i stand til å registrere disse karakteristiske kjennetegnene på den nye fødselen.

 

Men hvis vi sa at denne Åndens bistand var alt det Paulus her mener med Åndens eget vitnesbyrd, så ville vi gå glipp av den fulle meningen i denne teksten. Her sies nemlig ikke bare at Guds Ånd hjelper og bistår vår ånd med dens vitnesbyrd, men at den er selv et særskilt vitne. Apostelen sier at Ånden selv vitner med vår ånd. Et slikt uttrykk må bety at Guds Ånd gir et konkret og registrerbart vitnesbyrd. Og derfor er dette et vitnesbyrd som ingen kjenner, uten den som får det (Åp 2:17). Men samtidig er det så utvetydig og sterkt når det gis, at det gir en klar stadfestelse på at det er av Gud. På et øyeblikk kan det forvandle den mest nedslåtte og bundne sjel, og gi ham en overnaturlig glede og trøst. Det gir ham lyst og kraft, så nå lider og gjør han med glede det han før trodde var umulig. Dette skildres mange steder i Skriften, som f.eks. når Kristus sier: "Jeg skal åpenbare meg for ham", og "jeg vil gå inn til ham og holde måltid med ham". Og Paulus sier: "Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss". Dette Åndens eget vitnesbyrd er en spesiell overbevisning i hjertet mitt, om at alt det som er forkynt i evangeliet er sant, og at alt dette er mitt.

 

Og at dette er selve Guds Ånds vitnesbyrd, det stadfestes av følgende: Selv ved bruk av alle nådens midler kan ikke sjelen uten videre få trøst, visshet og lys over nåden. Selv om han har hørt de mest klare og trøsterike ord fra Guds munn. Men så, på et øyeblikk, får han nåde til å se og tro. Og han fryder seg. Stadfestelser på Guds Ånds vitnesbyrd har vi jo også gjennom de mange nådevirkningene vi har talt om ovenfor; en hellig lyst og kraft som sjelen aldri tidligere kunne kjempe seg til. Og alt dette samstemmer fullkomment med det vitnesbyrd som vår ånd, opplyst av nåden, henter fra Guds verk i sjelen. Derfor sier også apostelen: "Ånden selv vitner med vår ånd" at vi er Guds barn. Det har den aller største betydning at vi legger merke til dette siste tegnet, og alltid holder det klart for oss. For ellers kan vi lett forvirres og tror det er et Åndens vitnesbyrd, det som bare er et verk av et sterkt følelsesliv eller innbilningskraft. Hos enkelte mennesker er naturen så livlig, følelsene og innbilningskraften så sterk, at det som bare er et utslag av disse tingene, lett kunne oppfattes som et Guds Ånds vitnesbyrd.

 

Men hos slike følger aldri de vesentligste Åndens frukter. Disse menneskene lever fortsatt i det samme selvopptatte, kjødelige og stolte sinnet som det ikke er skjedd noen som helst forandring med. Og som så langt fra er knust. Av og til blir de grepet av høye, himmelske opplevelser. Men så på nytt har de samme gleden i synden og det som er av verden. De får aldri denne hellige kraften som gjør dem til Kristi etterfølgere. Dette vitner jo klart nok om at den fryden de innimellom opplever, ikke var noe Åndens vitnesbyrd.

 

Da ser vi at det viktigste vitnesbyrdet, og det som varer når alle lys og følelser i vårt indre forsvinner, er det vi mottar når Ordet åpenbares for oss med det konkrete budskapet om hvem som er Guds barn. Dette Åndens umiddelbare vitnesbyrd kan av og til bli gitt oss når vi for første gang forenes med Frelseren. Men så kan det forsvinne i lange perioder. Så kan det på nytt bli gitt oss først etter at vi gjennom lang tid har kjempet i tro, og bare holdt fast i Ordet. Men frelsen er alltid knyttet til troen på Jesus, ikke til disse herlige opplevelsene. Det er bare til dem som tror, Ånden gir sitt vitnesbyrd. Paulus sier: "i ham ble også dere, da dere kom til tro, beseglet med Den Hellige Ånd" (Ef 1:13). Og i Heb 11 gjentar han gang på gang at de gamle "ved tro fikk det vitnesbyrd at de var til behag for Gud".

 

Den dyrebare sannheten om at Ånden selv vitner med vår ånd om vårt barnekår, må derfor aldri forføre noen bort fra Skriften, fra de gamle, faste grunnvollene for vår tro: Ordet og sakramentene. Det som fremheves som at det er Ånden og Åndens vitnesbyrd, men mangler Guds ord og sakrament, er alltid en mistenkelig ånd, og et tvetydig vitnesbyrd. Gjennom slikt kan djevelen forføre mange alvorlige kristne. Vårt indre lys må alltid stemme over ens med Skriftens enkle ord, og prøves på disse. Den Hellige Ånd vil bare gi oss lys over Ordet, gi nåde og kraft til å ta imot Ordets budskap. Og vi kan ikke motta frelsen på noen annen måte.

 

Når det så gjelder dem som mener at vi her i livet aldri kan bli helt sikre på vårt barnekår hos Gud, så skjønner vi jo av dette verset at de må leve i et stort mørke. Fordi de selv ikke eier denne salige vissheten, dette Åndens vitnesbyrd, så tror de ingen andre heller kan eie det. Husk da alltid på at her sier apostelen uttrykkelig at "Ånden selv vitner med vår Ånd at vi er Guds barn". Og her taler han jo ikke bare om seg selv, men om alle som tror. Det ser vi av verset foran, der han sier: "Dere fikk barnekårets Ånd". Og hvor ofte gjentar ikke Johannes på sitt eget og alle Guds barns vegne: "På dette vet vi at vi er av sannheten", "Vi vet at vi er av Gud" osv. Måtte da også alle som tror holde klart for seg hvor viktig og hvor dyrebar denne vissheten er! Det er da uendelig stort og herlig at vi allerede her på jorden skal ha visshet om vårt barnekår i himmelen, vite allerede her at jeg er "Guds barn"!

 

Nå kan vi nok aldri her i livet fullt ut fatte hvor stort og herlig dette er. Men salige er de menneskene som eier et slikt vitnesbyrd, som til og med er en visshet som Gud selv har gitt dem. Men selv om vi ikke får det umiddelbare vitnesbyrdet av Guds Ånd, så har vi likevel Guds eget vitnesbyrd. Først og fremst i Ordet som forteller oss hva Gud har gjort for at vi skal få være hans barn. Det var dette han skapte oss til, gjenløste oss til, og i tillegg har født oss på ny - - til å være hans barn. Dernest har vi det store, synlige tegnet på virkeligheten i alt dette; at de som er født av Ånden virkelig står fram som nye skapninger. At Ånden fullstendig forandrer både vårt indre og ytre liv, så vi bli nye mennesker. Ikke bare periodevis, men med et helt nytt liv. Alt dette er jo veldige vitnesbyrd om at vi virkelig er Guds barn, så vi burde juble av fryd.

 

17: Og hvis vi er barn, da er vi også arvinger - Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham.

Der er bare étt problem med dette verset: innholdet er alt for herlig til at det kan rommes i våre trange og vantro hjerter. Uansett hvor mye vi ser, hører og fatter av dette slik vi leser det, så blir likevel selve det herlige budskapet stående igjen utenfor hjertet. Vi nøyer oss ofte med bare å se ordene med øynene våre, og gjenta dem med munnen. Vi kan liksom ikke selv riktig fatte dette, tro det, og tilegne oss et så herlig budskap som vi ser forkynnes her. Selv de som tror dette sterkest, tvinges til å erkjenne at slik er det med dem også.

 

For tenk nå bare nærmere etter hva det er som sies her! Dette at hvis vi er Guds barn, så er vi det i en så sann og virkelig mening, at vi dermed er den store og allmektige Guds arvinger, og den enbårne Sønnens medarvinger i hans evige herlighetsrike! Bare å være, og bli kalt, for en Guds tjener burde jo være den største ære og herlighet for en fattig og uverdig synder. En "Guds tjener" er jo en vi har all grunn til å sette høyt. Men her sier Herrens Ånd at vi som tror på Kristus, skal ikke bare være Guds tjenere, men Guds rette barn, "sønner" og "døtre", "Guds arvinger og Kristi medarvinger". Det samme ser vi også mange andre steder i Skriften. Å være sønn eller datter til en stor og kjent konge eller keiser, blir jo sett på som veldig stort på denne jord. Men hva betyr det, mot å være selve Den Guddommelige Majestets barn og arving? Et slikt barnekår og arv må jo bety en så enorm rikdom, ære og herlighet, at ingen menneskes tanke kan fatte det, og ingen engler kan skildre det.

 

Men her vil vi oppleve det vi allerede har sagt, at selv om vi anser det både for sant og guddommelig, så kan vi ikke få det inn i hjertet. Vi behandler det som om det skulle være en herlig drøm eller sang. Til slutt vet vi ikke riktig om noe av dette er sant og virkelig. Og det går jo slett ikke på det at vi mener Kristus og apostlene lyver. Vi må bare erkjenne at budskapet er altfor stort til å få plass i våre hjerter. Men det er jo slett ikke hverken drøm eller dikt. Det er jo guddommelig sannhet, fordi Kristus har selv sagt det, f.eks. da han talte til Maria om brødrene sine. Da uttrykte han det slik: "min Far og deres Far, min Gud og deres Gud". Hva skal vi da foreta oss, så Gud kan få åpne våre sinn og våre hjerter så vidt opp at den store herligheten får plass der inne? Må Herren, vår Gud, hjelpe oss!

 

Hvis vi er barn, da er vi også arvinger. I verset foran dette har Paulus talt om det dobbelte og samstemmige vitnesbyrdet, når Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Der talte han altså om at vi allerede her på jord ikke bare kan være, men også kan vite at vi er Guds barn. På denne vissheten om barnekåret bygger han nå vår visshet om at vi er Guds arvinger. Og det gjør han med bakgrunn i de generelle naturlovene, som sier at barna i en familie er arvinger til det foreldrene eier. Men i Guds rike gjelder ikke bare en naturlov, slik den gjelder i alle familier, om at arveretten følger barnekåret. Men Gud har selv konkret uttalt at hans barn skal være hans arvinger. I Bibelens første kapittel leser vi om da Gud skapte menneskene i sitt billede. Der sa han: "Fyll jorden, legg den under dere og råd over alt som rører seg på den". Men når Kristus taler om den siste dommen, sier han med henblikk på boligen i himmelen: "Kom, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt". Og andre steder i Skriften står det like tydelig for alles øyne, når han taler om den evige frelse som en arv.

 

På den måten har Herrens Ånd villet minne om det som jo er hele evangeliets hovedlære, at vi skal motta den evige arven som en fri nåde og gave. Det skal ikke oppnåes gjennom noen slags egen fortjeneste, men mottas på samme grunnlag som et barn mottar sin jordiske arv. Bare på grunn av at det er hans barn, arver det farens formue. Selv om det er et svakt og sykt barn, eller en krøpling. Arveloven spør aldri etter barnets fortrinn eller egenskaper. Bare om det er barnet til ham som eide den eiendommen som nå skal skiftes. Slik avhenger arveretten bare av barneforholdet, - ikke av noe vi fortjener. Derfor sier apostelen Peter at Gud "har gjenfødt oss til en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig" (1Pet 1:3,4). Og Paulus sier at vi er "arvinger ifølge løftet" (Gal 3:29), "løftets arvinger" (Heb 6:17), d.v.s. arvinger til alt det som var lovet gjennom Abrahams ætt (sv: Abrahams sæd): Kristus (Gal 3:16). Videre at vi skulle "arve frelse" (Heb 1:14), skulle "bli arvinger ifølge håpet om evige liv" (Tit 3:7), bli "arving til den rettferdighet som er av troen" (Heb 11:7), "arvinger til det rike Gud lovte til dem som elsker ham" (Jak 2:5). Alle disse ordene har akkurat samme budskap: At

 

frelsen og himlenes rike er en arv

- ikke noe som kan kjøpes eller fortjenes, men utelukkende arves!

 

Guds arvinger. Hva den arven innebærer, som Gud selv skal overgi til sine barn, er det umulig å fatte for noe menneskes forstand. Vi kan nok forstå at det må være noe umåtelig stort, det som kalles Guds arv, eller å være Guds arvinger. Og av Guds klare løfter skjønner vi jo at det rett og slett betyr at han lar oss få del i ham selv, i hans egen herlighet og alt han har i himmelen, - i den grad en jordisk skapning i sin gjenfødte tilstand kan ta imot dette. Men omfanget, høyden og dybden i en slik herlighet vil vi ikke kunne fatte her i livet. For dette er "det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte". Ikke en gang den disippelen som Jesus elsket, som synes å ha fått åpenbart Guds vesen og vilje mer enn noen av de andre apostlene, - ikke en gang han var i stand til å skildre fullt ut hva Guds barn "skal bli". Men så mye kunne han si, at "vi skal bli lik ham" og "skal se ham som Han er".

 

Men la oss stanse opp litt ved dette skriftstedet (1Joh 3:2). For i dette korte språket apostelen benytter her, finner vi likevel det vi trenger til å danne oss et bilde av hva Guds arvinger kan se fram til. Apostelens utgangspunkt er at han og andre som tror, er Guds barn. Det taler han om med overbevisning. Men så går han videre, fra deres forhold som barn, til deres forhold som arvinger. Akkurat på samme måte som Paulus gjør i det verset vi nå taler over. Men når det gjelder det som arvingene så skal få, og bli, så kunne Johannes bare tale om det som noe fjernt som ennå ikke var åpenbart. Likevel sier han at så mye var sikkert og visst - "Vi vet.." sier han, "at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som Han er".

 

Vi skal få "se Gud som han er", - ikke lenger bare se ham som "i et speil, i en gåte", men "se ham ansikt til ansikt". Ikke lenger kjenne ham "stykkevis", men "da skal jeg erkjenne ("skall känna fullkomligt") slik som jeg også fullt ut er kjent" (1Kor 13:12). Med den samme uforminskede henrykkelse skal jeg hele tiden få se disse frydefulle fullkomne ting som stråler fram i alt det guddommelige. Bare dette må jo virke en uutsigelig frelsesfryd, beundring, kjærlighet og fryd. Hvis mennesker eller engler skulle forsøke å skildre med korte ord hva de forløstes frelsesfryd skulle bestå i - hva kunne da uttrykke dette bedre enn at "De skal se Gud"?

 

Da skal de først og fremst for evig være fri fra svakhet i troen, utrygghet i samvittigheten, og den følbare anfektelsen som hører med til dette livet; dette vi opplever når vi vandrer i troen, men ikke ser ham, når han også innimellom skjuler seg, og vi ikke opplever noe av hans nåde. Da blir vi her i livet ofte utrygge og skjelver. Spesielt når vi etter nye fall kjenner samvittighetens og lovens anklage og Satans glødende piler. Alt dette skal nå ta slutt. Vi skal "se ham som Han er"; den evige kjærligheten og trofastheten. Men når vi ser hans åsyn skal vi også fylles av den herligste fryd over det fullkomne i all hans guddom, hans umåtelige storhet og majestet, hans evige visdom og makt, hans uendelige kjærlighet, mildhet og skjønnhet. Hvis dronningen av Saba kunne si om Salomos herlighet: "Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine som alltid står for ditt åsyn og hører din visdom" (1Kong 10:8), da er sannelig de som for alltid står for Guds åsyn, og ser hans og Lammets herlighet, mer enn lykkelige. Og så har vår Herre Kristus selv uttrykkelig sagt: "Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de kan se min herlighet, den som du har gitt meg" (Joh 17:24).

 

Og Johannes sier videre i 1Joh 3:2 at vi ved dette å ha vårt blikk festet på Gud, også "skal bli lik ham". Dermed vil han si at det å skue Gud (Som Maria ha sitt blikk festet ved "den gode del") skal ha den virkning på oss at vi "blir lik ham". Som om den herlighet som stråler ut fra ham, skulle gi et gjenskinn i oss. Vi vet at huden på Moses ansikt skinte når han hadde vært inne for Herrens åsyn, og talt med ham. Og vi vet at vi også, allerede i vårt daglige liv, når vi ved troen og Ånden får skue Gud, "blir omskapt til det samme bilde fra herlighet til herlighet" (2Kor 3:18). Men når vi så får se ham ansikt til ansikt, da må hans guddommelige vesen selvsagt i ennå større grad avspeile seg i oss, langt mer fullkomment enn det kan skje her i livet. På hvilken måte dette skal foregå, at vi "blir lik ham", det må vi nok bare overlate til Gud. Men ett er sikkert: Da skal han fullkomment gjenopprette det bildet av seg som han i tidenes morgen skapte mennesket i, og som ble tapt i syndefallet. Paulus sier uttrykkelig: "Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:49).

 

Da skal ikke hjertet vårt lenger være som det er nå; bare en uuttømmelig kilde av synder og vondt. Da skal Kristi hellighet og kjærlighet bo i oss. Da skal ikke vår forstand lenger være omsluttet av den falne naturens mørke, men fylt av lys fra Guds eget lys. Da skal ikke uro, anklager og redsel lenger plage vår samvittighet. Den skal få hvile i Guds kjærlighet, og på grunn av den hellighet som da bor i oss. Da skal vi aldri mer synde mot Gud, aldri mer måtte sukke: "det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". Nei, da skal vi fullkomment være så gode og hellige som vi så gjerne ville, - og nå langt mer enn vi kunne ønske oss her i livet. Da skal ikke vårt legeme lenger være tynget av farlige begjær, eller med sykdom og svakheter, men alltid være rent og skjønt, friskt og sterkt. For nå skal det være "likedannet med Kristi herlighetslegeme". Herren sier uttrykkelig: "Da skal de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike" (Mat 13:43). Vi skal "bli lik ham" når det fullstendig fullkomne hos Gud gjenspeiler seg i vår sjel og legeme, og fullkomment regjerer over oss. Da har vi på nytt alle de egenskaper som tilhørte Guds billede, slik bare Gud alene kan skape oss. Og i stedet for all den uro, pine og smerte som kjødets begjær førte med seg, skal det nå være en uuttømmelig kilde av hellige og rene tanker, som aldri grumses til, i hjertet vårt. Alt dette, og mye, mye mer, hører med i dette at vi skal bli lik Den Hellige og Sanne Gud.

 

Men Skriften taler spesielt om at vi skal være lik Gud i kjærlighet (Mat 5:44-48, 1Joh 4:7,8). For kjærligheten er en så vesentlig egenskap hos Gud at Johannes sier at "Gud er kjærlighet". Skal vi så til sist bli lik Gud i kjærlighet, da må vel en vesentlig del av alle frelstes fryd være det som er det største for den sanne kjærlighet; dette å se hele den skaren av frelste sjeler som får oppleve og nyte den samme ære, samme frelse og fred som vi. Paulus taler også spesielt om at når vår prøvelses tid tar slutt, når profetering og tungetale opphører, så skal kjærligheten aldri "falle bort". Og denne kjærlighetens fryd over å se så mange frelste, har Guds barn en forsmak på her på jord når de ser Guds nåde omvende og innta sjeler. Tenk så hvordan det blir når vi i Guds paradis skal få se den utallige skaren av mennesker som nå er framme. Her på jorden har de alle kjempet mot synd, i farer og motstand. Nå står de frelste og trygge i Guds herlighet. Og tenk hvordan denne frelsesfryd i kjærlighet bølger fram og tilbake mellom dem alle!

 

Ja, sagt ennå en gang: Tenk når alle Guds barn, som har vært spredd rundt i de fire himmelretninger i denne verden, så er samlet i sin Fars rike. Alle har i det vesentligste vært gjennom det samme. De har sett sin synd. De har sett Guds store barmhjertighet, tålmodighet og trofasthet. Med nye og fullkomne, himmelske sjelskvaliteter skal vi da frydefullt minnes alle de bevis på Guds hjelp og langmodighet, som vi opplevde her på jord. Og nå skal vi få se selve sammenhengen i alt det vi opplevde her. Selvsagt vil alt dette fylle våre hjerter med en usigelig frelsesfryd. Skriften forteller oss at da skal det ikke bare bli en stille lovprisning over Guds nåde. Nei, vi skal rope med høy røst: "Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet" (Åp 7:10). I dypeste forstand skal vi da erkjenne det den 126. Samle sier: "Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel".

 

Da vet vi at vår jordiske vandring er lagt bak oss. Nå nyter vi Guds evige frelse, og da bryter vi ut i jubel: Er dette den arven som kostet Jesus Kristus hans blod! Å, velsignede løsepenge - velsignede kjærlighet! Dette er jo troens endelige mål! Dette er den herlighet Skriften talte om! Dette er jo slutten på all min sorg, mine ydmykelser, mine bønner og kamp! Ja, da var i sannhet problemene små - mot å skulle få motta alt dette! "døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer; for de første ting er blitt borte".

 

Fra slike ord i Skriften om arven vår hos Gud, vil vi nok kunne få en viss forestilling om dette. Men skildringen og slik vi forestiller oss det, vil jo på ingen måte svare til virkeligheten. Tenk bare på disse to forholdene; hvis du tror at Gud er både kjærligheten og allmakten i den grad disse to egenskaper i sin fullkommenhet lover! Allerede her på denne jord, som på grunn av synden er forbannet, kan jeg oppleve å få se noe av Guds kjærlighet og makt. Og bare dette overbeviser meg jo om at en umåtelig stor herlighet venter dem som elsker ham. Men selv ville jeg likevel ikke våget å si for mye om dette, om ikke Gud selv i sitt ord hadde lovet oss det. Så vil vi se nærmere på det teksten vår fortsetter med. Paulus sier ikke bare at vi er "Guds barn" og "arvinger", men føyer ennå mer til:

 

og Kristi medarvinger. Tenk for noen ord! Denne tilføyelsen går jo ennå lenger i å skildre hvor ærefull arven vår er. Her får jeg se dypere inn i hvor mye disse ordene "Guds arvinger" betyr. Tenk, vi skal være Kristi, den evige Sønnens, medarvinger! Da må det jo være en uendelig stor og ærefull arv! Og da merker jeg alvoret og den fullkomne meningen i ordene "Guds barn"; at vi er det i dypeste forstand. Vi er den enbårne Sønnens brødre. Hans Far er vår Far, og hans Gud er vår Gud (Joh 20:17). Men finnes det noe menneskes tanke som kan fatte hva den enbårne Sønnens arv innebærer? Hvis vi bare sto stille og tenkte grundig over hva som blir sagt her, så ville vi bli stående i undring, og bekjenne at vi nær sagt ikke tror noe som helst av dette.

 

Her tales det altså om den enbårne, ærefulle Sønnen, som har vunnet og inntatt riket. Og så skal vi være hans medarvinger! Da er jo ikke bare denne arven vår uendelig stor, men den må jo også være i den aller sikreste forvaring. For den enbårne Sønnen kan jo aldri miste arven sin. Der er andre vi leser om i Skriften, som kalles Guds sønner. De har falt og mistet arven sin, som Adam og de falne englene. Men Faderens enbårne Sønn har bestått prøven. Han har vunnet riket, og kan aldri miste det. Derfor kan heller ikke de som er forenet med ham, tape arven. Det kan de være aldeles trygg og viss på, bare gjennom at de er forenet med ham. Men vi har også en ugjenkallelig festekontrakt på arven, et testamente som aldri kan endres mer etter at det er "stadfestet", ikke bare med hans ed (Heb 6:17), men også med "hans død som opprettet testamentet" (Heb 9:15-17). Kristus har selv dødd for å oppnå arven og besegle testamentet, og er i tillegg selv den egentlige "arvingen" til riket (Heb 1:2, Mat 21:38), "den førstefødte blant mange brødre" (Rom 8:29). Og hvis vi nå er hans "medarvinger", da har vi den sikreste garanti for vår arv, i ham. Likevel har Herren i tillegg gitt oss et pant, eller "håndpenger" på arven: Den Hellige Ånd i hjertet. Den kalles jo uttrykkelig "pantet på vår arv" (Ef 1:14). Så langt når det gjelder hvor trygge vi kan være på arven vår.

 

Men akkurat arvens omfang og herlighet, hva det er vi skal arve sammen med Kristus, kan vi ikke si så mye om her i livet. Vi har hans eget ord på at: "Den herlighet som du gav meg, har jeg gitt dem". Selv sier han også at vi skal få bo i de samme herlige boliger som han selv: "Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er". Ja, han sier ennå mer: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone" (Åp 3:21). Og skriften sier at vi skal regjere med ham, at han har "gjort oss til konger og prester for sin Gud og Far" osv. Men vi må bekjenne at alt dette blender oss. Det er altfor herlig til at vi kan fatte det. I tillegg ser vi nå alt sammen bare stykkevis, slik Paulus skildrer det i 1Kor 13. Det er først "når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også vi bli åpenbart sammen med ham i herlighet" (Kol 3:4). Og først da skal vi fatte selve innholdet i denne dype hemmeligheten. Men underveis er bare disse ordene: "Kristi medarvinger" en kilde til de største forventninger om en usigelig herlighet. Måtte bare Gud få holde oss fast i sin nåde og sannhet, helt til vi får motta det som er lovet!

 

Det er riktig nok "en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig", og "som er oppbevart i himmelen for dere". Men Herren sier likevel til oss: "Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din!" "Vær tro inntil døden, og jeg skal gi deg livets krone", og "den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min far på hans trone". Så lenge vi er på denne jord står vi altså ennå på en virkelig prøve. En prøve som først og fremst går ut på dette: At vi i alle prøvelser og kamper fortsatt kan få nåde til å bli i vårt samfunn med Kristus; forenet med ham. For det som er sikkert, er at bare "i ham er liv", og "den som har Sønnen, har livet". Bare vi lever forenet med ham, så har vi alltid det evige liv i vente. Men da er der étt hovedtrekk som kjennetegner oss, på samme måte som det også var hovedtrekket hos ham selv. Og dette er det Paulus nå tilføyer:

 

så sant vi lider med ham. Dette er banen hvor løpet foregår, fram til målet: Herligheten. Arveretten har vi nok utelukkende gjennom barneretten. Og den er rettmessig nok sikret gjennom Kristi lidelse. Men "løpsbanen" fram til vi mottar arven, er at "vi lider med ham". Dette som apostelen tilføyer her har den aller største betydning. Det er et karakteristisk kjennetegn på de sanne arvingene, de ekte barnene (Heb 12:8). Det skal vekke og skille ut fra Guds rette barneflokk; de som går i en falsk innbilning om at de eier arven, men likevel ikke er Kristi etterfølgere. Men disse ordene er også til trøst for dem som lider med ham, men ofte er i så harde lidelser at de fristes til å gi opp. La oss da ta disse ordene grundig inn over oss: "så sant vi lider med ham"! Apostelen forteller oss her at selv i lidelsene skal vi ha samfunn og del i Kristus, som gikk gjennom lidelse til herlighet. Her hersker en så konkret Guds ordning, at lidelse går forut for herligheten, at selv Kristus, som vår foregangsmann i alle ting, har gått denne veien, og uttrykkelig forklart oss at vi skal følge etter ham i dette.

 

Han sier: "Hvis noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge meg" (Luk 9:23). Vi må se på Kristi lidelser fra to sider. Først og fremst led han som forsoner for våre synder. Dernest var lidelsene hans vei til herlighet. Når det gjelder hans sonings-lidelse, så var han helt alene om det: "Pressekaret (vinpressen) har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg". Helt alene tilfredsstilte han den guddommelige rettferdighetens krav. Alene fortjente han i vårt sted rettferdighetens lønn; den evige arven. Sett fra den siden var han vårt eksempel og veiviser. På det området må vi "følge i hans fotspor", og være lik ham. Skriften lærer oss uttrykkelig, også om ham, at han måtte kjempe og seire for å bli opphøyet, og at han i dette skulle være et forbilde og mønster. Selv sier han f.eks.: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min Far på hans trone" (Åp 3:21). Med samme hensikt formanes vi også i Heb 12:2 til å "se på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset, aktet ikke på skammen, og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone". Lidelsen er altså en del av den arven som Kristi medarvinger her på jord har sammen med den "førstefødte". For alle arvingene går veien til arven gjennom lidelse, For mange går den gjennom "stor og lidelsesfull kamp".

 

Men her bør vi legge nøye merke til at apostelen sier ikke bare: "så sant vi lider", men "så sant vi lider med ham". For det er ikke alle lidelser vi kommer opp i, som dermed er tegn på at vi er Kristi medarvinger - "den ugudelige har mange plager", og alt som lever på jorden lider. Men her tales det bare om de lidelser vi opplever på grunn av vårt samfunn med Kristus, på grunn av at vi følger etter ham. Og da ikke bare verdens fiendskap og avsky, men også all den anfektelse synden, kjødet og Satan fører over oss, som nettopp er en følge av at vi er forenet med Kristus. Sluttelig har vi den lidelse Faderen bruker for å oppdra oss, og som alltid vil kjennetegne hans ekte barn. Først og fremst er det en uomtvistelig tale i Ordet, om at "alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt" (2Tim 3:12). Og Kristus sier uttrykkelig: "Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere". Så har vi dem som vil være en kristen, som lever på at de har troen og håpet om evig liv. Men deres kristendom hindrer dem ikke i samtidig å stå på god fot med verden, være aktet og elsket av menneskene. I dette ligger det et uhyggelig og helt konkret tegn på hva slags kristendom dette er. Et tegn på at de ikke er sanne og trofaste Kristi etterfølgere. Herren har selv sagt det (Joh 15:20, Mat 10:25,34,39).

 

I dette å lide med Kristus, har vi også all den lidelse som synden og Satan fører over oss, som kort nevnt ovenfor. Disse lidelsene rammer oss bare fordi vi er blitt forenet med Kristus. Kristus bar verdens synd, med angst og nød, så han kjempet, bad og svettet i Getsemane. På samme måte vil alle de som har Kristi Ånd, også være redd for synden i dem, og kjempe og be mot den. På samme måte som Kristus ble fristet og anfektet av djevelen, slik vil også alle som tror bli forfulgt av den samme fienden, med fristelser og glødende piler. Vel er der noen som vil være kristne, men deres kristendom er av en slik art at synden plager dem ikke. Djevelen frister og anfekter dem ikke. De er tvert imot alltid sterke, modige og tilfreds. Men i alt dette har de konkrete bevis på at deres tro og kristendom er falsk. Alle Guds barns erfaring stadfester dette.

 

Til slutt vil vi nevne det Jesu selv sier, om at de ekte grenene blir renset. De får ikke lov å vokse fritt og uforstyrret på samme måte som de greiene som til sist bare vil bli brent opp. Og apostelen sier: "Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner". Og videre: "Når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden". Men, som nevnt ovenfor, må denne tukten og dette at Herren refser oss, skilles klart fra slike samvittighetskval og straffedommer som også de ugudelige plages med.

 

Dette å lide med Kristus kan vi aldri skjelne klart hvis vi ikke først holder klart for oss at den personen det gjelder må være et Guds barn, slik det er skildret tidligere under dette kapitlet. D.v.s. en sjel som er dødd fra loven og nå lever i Kristus (v.1 og 2), som lever etter Ånden (v.5), ikke lever og vandrer etter kjødet, men etter Ånden (v.4,13), ja, blir ledet av Guds Ånd, barnekårets Ånd, og i denne ånd roper: Abba, Far! (v.14,15). En slik sjel oppdager at han har fått en hel masse nye lidelser. Det gjelder såvel ondskapen som bor i ham selv, som det som møter ham fra djevelen og verden. Lidelser som han tidligere ikke kjente til. Alle slike lidelser har han altså bare fordi Kristus nå bor i ham. Og da er jo alt dette sikre tegn på at han er en av Kristi medarvinger, som nå oppdras for den arven som venter ham.

 

Hvis du ikke vil ha slike lidelser med Kristus, da må du heller ikke prøve å innbille deg at du en gang skal arve herligheten sammen med ham. Der er mange som vil være kristne og til sist bli medarvinger med Kristus. Men de vil ikke lide noe sammen med ham her i livet. Tvert imot tåler de ikke det minste støt, et hardt ord eller et vondt rykte, før de enten klager og skriker om sine plager, eller "justerer" sin kristendom, så de kan gjenvinne verdens gunst. På samme måte vil de likevel ha del i alt det lyse og herlige som evangeliet forkynner. Men noe avhold, noen dødelse av kjødet vil de ikke høre snakk om. En oppriktig sjel som har den nye fødselens kraft i hjertet sitt, kan også plages av mye vondt. Alle Guds barn må erkjenne svakhet og fall. Men disse vil likevel inderlig sørge over ondskapen i hjertet, sine fall og sin vantro. Hvis dette ikke skjer, men de tvert imot lager seg en makeligere vei, forsvarer sin verdslighet og et liv som styres av kjødets lyst, da er dette et helt konkret sørgelig tegn, som nevnt ovenfor. Da vil de bli bedratt i sitt håp om en himmelsk herlighet.

 

Luther sier: "Da vil Kristus på den siste dag ikke erklære deg for sin bror og medarving. Isteden vil han spørre deg: Hvor har du din tornekrone? Hvor har du korset, naglene og pisken? Han vil spørre deg om du har vært en forargelse for hele verden, slik han og alle hans lemmer fra tidenes morgen har vært. Hvis du da ikke kan bevise at du har det slik, så vil han ikke kunne kalle deg for bror og medarving". Kort sagt: Vi må alle lide med Kristus, hvis vi skal bli med ham til herligheten. Dette er det første vi bør lære her.

 

Dernest har kristne her en stor trøst i sin lidelse. Lidelsen er jo ikke tegn på at noe er galt. Det er ikke slik at Gud ikke kan være deres rette og omsorgsfulle Far, når de må ha så mye lidelse her i livet. Ellers kunne vi fristes til å stusse over dette at når vi er begynt å tro vi har så stor en nåde hos Gud, tror vi er hans barn og Kristi brødre og medarvinger, - likevel ikke kan nyte noe av alle disse goder. Men tvert imot være plaget mer enn andre mennesker. Har strid i det ytre, og engstelse inni oss. Samtidig ser vi andre mennesker er langt mer lykkelige og fri for plager. Asaf klager i Sal 73: "Nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut. For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager. Men jeg ble plaget hele dagen, hver morgen kom til meg med tukt". For at vi ikke helt skal falle ut av troen gjennom slike fristelser, er det om å gjøre at vi søker samme vei til lys i problemene som Asaf. Han fortsetter: "Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt" - (hvordan det går både de ugudelige og rettferdige til slutt).

 

Om de førstnevnte sier han: "Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne. De gikk under og tok ende med forferdelse". "Men jeg blir alltid hos deg" - fordi "du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet". Dette er noe apostelen også vil lære oss her. Han vil føre oss inn i "Guds helligdommer" (sv. in i Guds heliga rådslut). Han vil åpne vårt åndelige syn, så vi kan sette pris på den nåde og herlighet som ligger skjult i tukten og lidelsene vi opplever her i livet sammen med Kristus. Og at bare evig fordømmelse ligger og venter de som velger et kort livs lyst i synden. Det samme ville Kristus lære oss gjennom fortellingen om den rike mann og Lasarus (Luk 16:25).

 

Vær da forstandig, og la deg ikke bedra! Er du blitt et Guds barn? Er du blitt et slikt menneske som ikke lenger finner noen ro i synden og verden? Som heller ikke kan finne ro og trøst i din egen religiøsitet, men alltid må søke din fred i Kristus, i det han har gjort, og i hans nåde? Så skal du vite at alle lidelser som da måtte møte deg, i det ytre og ditt indre, om det er aldri så underlig, bare er enda et tegn på at du er Guds barn som nå oppdras for himmelen. Glem aldri de ordene vi alt har minnet om: "Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner", "Når dere må holde ut tukt, så er det Gud som behandler dere som sønner". Selv sier han at "alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Og jo herligere han vil gjøre et barn, jo sterkere går han inn i oppdragelsen av dette barnet. Det er nettopp den tukten som gjør at vi aldri får ro i våre synder. Har du erfart dette? At etter at du kom til tro og ble forenet med Gud, så har du aldri mer ro i ditt forderv? Nå oppdager du den ene synden verre enn den andre. Da skal du vite at dette bare er en følge av at Den Hellige Ånds lys og tukt stadig vokser.

 

Du kjenner den ene fristelsen etter den andre plager deg. Og det verste er at du må erkjenne at selv fristelsen er en synd og et lovbrudd. Derfor frykter du for Guds vrede, og at han skal gi deg helt opp. Da er det en stor kunst å kunne se på dette som at du lider med Kristus, for du ser bare på det som synd og ugudelighet. Men la deg nå ikke føre vill! At det er synd i fristelsene dine, kan jo ikke bortforklares. Men hvis denne synden engster og bedrøver deg, da må den jo være noe av din lidelse. Hvis du tvert imot kunne trives i synden, da kan du ikke kalle det lidelse. Og da hverken gråter eller engstes du over den. Apostelen Jakob ser slik på våre fristelser: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har bestått prøven, skal han få livets krone" (Jak 1:12). Og hva er det han mener med "fristelse"? Det forklarer han straks med tilføyelsen: "Hver og en blir fristet når han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær". Om slike fristelser er det altså han sier dette: "Salig er den mann som holder ut i fristelse".

 

Det er Ånden som bor i deg, som nå virker at du lider i synd og fristelser. Og dette vitner om at nå tuktes og oppdras du fram mot et annet liv enn dette. Det samme gjelder hvis du opplever det som om du aldri mer får ha noen jordisk lykke og glede uforstyrret. Du opplever det som at du, uansett hva du foretar deg, alltid må lide. Bare du merker at alt dette mer og mer vender blikket ditt mot den evige gleden. Ja, da skal du vite at alt dette er tegn på Guds omsorg for din sjel. En oppdragelse fram mot en bedre verden enn denne. Gjennom alt det du lider blir ditt gamle menneske stadig mer utmattet og drept. Din tro blir stadig mer renset, du må mer og mer inn i Ordet og bønn, og lengselen etter frelsens hjemreise blir sterkere og sterkere. Det er dette Gud har som mål, han som alltid har vår evige velferd for øye. Vår lidelse er altså et resultat av hans faderlige kjærlighet, og har som mål at vi skal bli mer og mer lik hans Sønns bilde.

 

for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham. Et annet sted sier Paulus: "Dette er et troverdig ord: For dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham" (2Tim 2:11). Her sier han altså at hvis vi lider med ham, så skal vi også "bli herliggjort sammen med ham". Dette er jo en usigelig trøst for alle de som lider med Kristus. Her i livet har de altså hatt den store ære at de har fått "lide med ham" - og frelst i himmelen skal deres ære bli så stor at de skal "bli herliggjort samen med ham". De skal ikke bare opplevelse lidelsen sammen med ham, her i livet. I evigheten skal de også følge ham i opphøyelsen. Her i livet har de hatt de samme fiendene som han, samme kampene som ham. Men de skal også få del med ham i seieren og herligheten. I alle forhold skal de få være hans "medarvinger".

 

Men hvis alt dette er sant: Du er virkelig Guds barn. Du er Kristi bror og medarving, og til sist skal du være sammen med ham om den evige herligheten. La da gjerne verden få ha sin glans, sin rikdom og ære! Selv på sitt aller høyeste er de jo alle sammen til slutt bare djevelens barn og medarvinger til den evige fordømmelsen (Joh 8:44, Mat 25:41). Ja, la hele den tiden du måtte ha igjen på denne jord bare være en forberedelse til det herlige livet du en gang skal få lov å gå inn til. Og om du da skal lide ganske mye her på jorden, sammen med Kristus, så tenk ikke for mye på dette, når du er på vei til å motta så stor en herlighet. Når vi en gang når så langt at vi opplever hva denne herligheten vil si, vil vi nok helt sikkert anse all denne jordens lidelser for småtteri. Og, om nødvendig, gjerne ennå gå tusen år på jorden i de bitreste martyrlidelser, når vi får ha denne herlighetens krone i vente. Det er dette Paulus ser for seg, når han nå kommer med denne tilføyelsen:

 

18: For jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss.

Med vår forstand og munn kan vi nok alle stemme i med Paulus i dette. Så langt er alt greit. Men hvor dypt i oss sitter denne erkjennelsen? Det vil bare hele livet vårt kunne bevise. Hvor dypt Paulus mente dette, det vitner hele hans apostelgjerning om. Se hvordan han skynder på fra sted til sted, på tross av de verste angrep fra fiendene, "i trengsler, i angst, under piskeslag, i fengselsopphold...". Alt bare for at frelsens lys skulle nå så mange sjeler som mulig. Det har altså brent en overbevisning i hjertet hans, om at alle lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss. Og han hadde tross alt uten tvil opplevd langt flere og større lidelser enn noen av oss. I 2Kor 11:23-28 oppsummerer han en lang rekke av det han har vært igjennom. Han taler om "flere piskeslag, ofte i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene fikk jeg fem ganger de førti piskeslag på ett nær. Tre ganger ble jeg hudstrøket. En gang ble jeg steinet. Tre ganger led jeg skipbrudd. Jeg har ofte vært på reiser, i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i fare i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre, i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger og tørst" osv.

 

Og likevel sier han fra dypet av sitt hjerte: "Jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss". Men Gud hadde en gang forunt denne apostelen et markert blikk inn i den himmelske herligheten, som ingen av oss andre har opplevd. Og det har nok uten tvil bidratt sterkt til den sterke overbevisningen han gir uttrykk for i dette verset. Paulus sier han "ble rykket inn i den tredje himmel", "inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales, slike ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale". Det var så mektig at han visste ikke en gang "om han var i legemet, eller utenfor legemet" (2Kor 12). Hvis noen av oss hadde opplevd noe slikt, ville vi nok uten tvil anse alt det jorden kan by på, både det herlige og det bitre, for "ingenting".

 

Men hvis det nå er slik med oss at vi nok kan gjenta disse apostelens ord med vår munn, men så, når plager eller lidelser møter oss, straks blir utålmodige, klager og syter. Da er nok grunnen den at plagene synes og oppleves, mens den himmelske herligheten ennå er skjult for oss. Men vi har nok selv stor skyld i vår svake tro og utålmodighet. For hvis vi var mer opptatt med å øke troen og håpet, så ville vi nok også ha mer av dette. Derfor må vi nok være mer opptatt med dette, og påkalle Gud om nåde til å få det inn i hjertet.

 

lidelsene i den nåværende tid. Med disse ordene minner Paulus om at uansett hvor bitre lidelsene våre enn er, så varer de bare denne korte tiden (hvis vi er Guds barn). I 2Kor 4:17 sier apostelen om vår trengsel, at den "bare varer en kort stund", d.v.s. går snart over, mens herligheten er "evig". Dette burde vi alltid tenke grundig over. For vi har alle en tendens til at når noen lidelse rammer oss, så opplever vi det som om den skulle fortsette i det uendelige. Og på grunn av denne fordreide holdningen, blir lidelsene mye tyngre å bære. Derfor burde vi så fort som mulig holde fram for oss det faktum at dette snart er slutt. Om det så er plager som ville vare livet ut, så er jo det også bare en kort stund - i forhold til den uendelige evigheten som venter oss. "Få og onde har mine leveårs dager vært" sa den hundre år gamle patriarken. Snart ligger alt det vi har opplevd i livet, bak vår rygg. Derfor sier Paulus også: "Men dette sier jeg, brødre. Tiden er kort, slik at fra nå av må de som gråter, være som de som ikke gråter, de som gleder seg, som de som ikke gleder seg. For denne verdens skikkelse forgår".

 

Hvis du plages i store lidelser, så sørg altså med måte. Det varer ikke lenge, "tiden er kort". Slik tenkte Moses da han "heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han holdt Kristi hån for en større rikdom enn skattene i Egypt. For han så fram til lønnen". Og det som har en ende kan aldri sammenliknes med det uendelige. Bare dette er grunn nok til se på lidelsene i den nåværende tid som ingenting, mot herligheten som venter oss - som blir evig og uten ende. Dessuten følger det alltid en velsignelse med, når Guds barn lider. Herren er nær oss i nøden, og gleder hjertene våre med sin nåde. Paulus sier: "Slik som Kristi lidelser kommer til oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus" (2Kor 1:5). Derfor er helt klart all vår lidelse småtteri mot "den herligheten som er så mye mer overveldende", den "som forblir".

 

den herligheten som skal bli åpenbart på oss. Legg merke til ordene: "som skal bli åpenbart". Her er årsaken til at vi så nødig vil lide noe: Herligheten er ennå ikke åpenbart! Vi ser den ikke med øynene, den er skjult for oss, og troen vår er svak. Luther sier: "Hvis det bare var en herlighet som vi kunne se med øynene, ja, da ville vi nok gjerne være tålmodige martyrer. Hvis det stod noen på den andre siden av en elv med en kiste som var full av gulldukater, og ropte: Den som våger å svømme over skal eie disse gulldukatene! Da skulle vi få se litt av en kappsvømming - bare på grunn av disse gulldukatene som de så med sine egne øyne!" Ja, dette ser vi virkelig mange eksempler på i denne verden. Hvordan mennesker strever og arbeider, tar sjanser og lider, - når bare lønnen er synlig! Se hvordan sjøfolk våger livet på farlige hav, bare fordi han er sikker på lønnen som han får nå han er vel i havn. En forretningsmann stresser og reiser gjerne rundt hele verden, han satser legem og sjel, bare for å oppnå gods og penger. Hvor mange unge strever seg ikke dag og natt gjennom de hardeste studieår. Alt sammen bare fordi de ser for seg det eksamensbeviset, den utmerkelsen og de menneskelige fordelene som venter dem, når de har bestått prøven!

 

Men på dette området vi er opptatt med; når Gud formaner oss til å kjempe for den evige kronen og herligheten, da er vi trege, uvillige og står som maktesløse. Det er bare så vidt vi med Guds ord og bønn makter å holde oppe vårt åndelige liv. Langt mindre ville våge å lide noe for Kristi skyld. Og hvorfor? Bare fordi herligheten som er lovet ennå ikke er åpenbart for oss. Når livets reise er slutt skal Gud føre oss inn i sitt Paradis, og på den siste dag ikke bare gi oss et vidunderlig og skinnende legeme, men også så stor en herlighet at "vi skal bli lik ham". Og da er vi salig frelst for all evighet. Men dette ser vi ikke for øynene våre nå. Nei, her ser vi ikke noe som helst herlig. Det vi ser nå, gjennom hele livet her, er bare en stakkars synder som ennå er full av skrøpelighet. Og som slutt på livet her, ser vi bare hvordan det skrøpelige legemet visner, dør, forvandles og begraves.

 

Nei, det kreves nok åndelige øyne, så vi kan se det som ikke er synlig. Hele sommerens skjønnhet er skjult under vinterens snøskavler og mørke. Men når våren kommer, bryter det fram i all sin skjønnhet. På samme måte er også den herligheten vi har i vente, nå skjult under dette livets trengsler. Men det skal åpenbares en gang, like sikkert som sommeren kommer etter vinter. Herren har sagt det! Men det kreves at vi vet hvem vi tror på; han som er en allmektig og sannferdig Herre som ikke kan svike sine egne ord og sine troende venners håp.

 

"på oss", sier apostelen. Herligheten skal bli "åpenbart på oss. Når han både begynner verset vårt med at "jeg" - "jeg er overbevist", og nå sier at herligheten skal bli åpenbart "på oss", så lar han oss med dette forstå at her tales det ikke bare om de store og hellige, som Paulus og Peter osv. Vi oppfører oss jo ofte som om vi tror slike ord bare skulle gjelde disse. Nei, det gjelder alle som tror, også de minste og skrøpeligste. Bare de er ikledd Kristi rettferdighet, for "dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort" (v.30). "For det er ingen forskjell; for alle har syndet - og blir rettferdiggjort ufortjent". "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Det er dette som ligger i ordet "oss". Og dette er nettopp hovedsaken i troen, at du kan tro dette "oss", slik at du sier: "Også på meg, elendige sjel, skal Gud åpenbare sin herlighet". Hvis denne troen er levende i hjertet, da er du også villig til å lide litt med Kristus. Fordi du vet at til sist skal du også "bli herliggjort sammen med ham". Og like så sikkert som Herren selv har lovet dette, så skal han også fullbyrde det.

 

Etter en kort tids trengsel, prøvelser, kamper og sorger, skal vi "se ham som han er". Da kommer han og henter sin kjempende menighet, den bruden han elsker. Da gir han henne en evig glede, og sier: "Se, nå er vinteren omme. Regnet er dradd forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!" (Høys 2:11-13). Det er Herren som har sagt det. "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Å, Gud! Gi oss mer tro og håp, og hjelp oss igjennom, helt fram til den salige virkelighet!

 

19-22: For skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn.

For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som la den under forgjengelighet, men med håp;

for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn.

For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid.

Her skildrer Paulus med mektige og sterke ordvalg hvordan hele skapningen sukker etter forløsning. Og hensikten hans med dette er å gi Guds barn ennå sterkere grunnlag og visshet om hvor stor den herligheten er som venter dem. Den han har talt om like foran disse versene. Derfor begynner han disse versene med et "For" - "For skaperverkets inderlige lengsel venter med iver.."

 

I begynnelsen skapte Gud alt det som er på jorden til å tjene og glede hans barn, og dermed til ære og pris for hans navn. Men ved syndefallet fikk også hele skapningen sin del av forbannelsen (1Mos 3:17-18). Derfor oppfyller den ikke nå det den opprinnelig var bestemt til. Nå tjener den ikke Guds barn på samme måte som det ville vært hvis synden ikke hadde kommet inn i verden. Tvert imot tjener den mest av alt Skaperens fiender og spottere. Ja, den tjener synden, fordi den brukes av de fleste mennesker til synd. Men samtidig er dette en trelldom, en undertrykkelse, som skapningen lider under. Det skjedde, fra skapningens side "ikke frivillig", "men på grunn av ham som la den under forgjengelighet" (v.20). Men denne situasjonen skal ikke vare alltid. Skapningen er lagt under forgjengelighet, "men med håp; for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn" (v.20-21). Det er dette budskapet i disse versene egentlig dreier seg om.

 

Profetene talte ofte om skapningen som de talte om fornuftige vesener. F.eks. heter det at fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop, og markens trær skal klappe i hendene, at sol og måne, ville dyr, krypdyr og fugler skal love Herren. På samme måte ser også apostelens åndelige øye hvordan hele skapningen lider i et urolig sukk etter å nå fram til målet. Han hører skapningen sukke og ynke seg i lengt etter Guds barns og sin egen forløsning fra den trelldommen de lider under. Og som vi alt har nevnt, bruker Paulus dette til å styrke og oppmuntre alle kristne. Først og fremst til å styrke dem i vissheten; garantien vi har for at vår herlighet skal åpenbares. Den som ligger i dette at hele skapningen når sitt mål først når tiden for herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn, er kommet. Da må vi ganske visst ha et annet og bedre liv i vente. For den verden vi nå lever i, slik vi opplever den, kan ikke være den rette. Den kan ikke være den Gud skapte i begynnelsen. Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor (2Pet 3:13).

 

Dernest ville Paulus med dette budskapet at de skulle holde klart for seg hvor stor den herligheten er som da skal åpenbares, - når hele skapningen skal fornyes og herliggjøres, som et ledd i åpenbaringen av all deres herlighet. For hele Guds skaperverk, vel og merke det som skal tilhøre den nye himmel og den nye jord, skal da renses, fornyes og forskjønnes. Alt sammen bare for at Guds barns herlighet desto mer skal åpenbares.

 

Skaperverket (eller "skapningen"). Her viser ikke ordet "skaperverket" til selve skapelseshandlingen, men til det som ble skapt, de tingene som ble skapt. For vi ser her at skaperverket er noe som lengter, stønner og sukker. Og vi skal snart se at det må være feil når enkelte mener at med ordet "skaperverket" menes bevisste vesener, som engler eller mennesker. Det riktige må være at her siktes det til det vi vanligvis mener med naturen, eller naturens rike. Det kan ikke være englene dette taler om. For englene er hellige, de lever ikke i "forgjengelighetens trelldom", og lengter derfor ikke etter sin egen forløsning. Heller ikke kan det være menneskene det tales om. For de er enten Guds barn, eller djevelens barn. Det kan ikke være Guds barn, for her skilles det klart mellom Guds barn og det skaperverket det tales om. Det kan heller ikke være tale om de menneskene som ikke er Guds barn, for disse lengter ikke etter at Guds barn skal bli åpenbart. Tvert imot hater de dem. Og de som ikke er Guds barn, skal jo heller ikke noen gang forløses fra den fordømmende trelldommen, men skal til sist være evig fortapt.

 

Dermed står vi tilbake med at her tales det bare om det ubevisste skaperverket, både de levende og de livløse: himlene og jorden, elementene, dyr, fisk, fugler og alt som vokser. Paulus vil ha sagt at skaperverket, som Gud på grunn av synden la under forgjengelighetens trelldom, skal bli fridd ut fra sin nåværende fornedrelse, hvor den lengter og sukker. Men etter Guds løfter om en fornyelse, venter den på samme måte som Guds barn å få del i befrielsen fra forgjengelighet og trelldom. Og sammen med dem venter den å bli kledt i den samme herlighet og skjønnhet, slik det alt sammen en gang stod fram fra Skaperens hånd. Når datteren i et rikt hus er brud, blir hele huset rengjort, pyntet og utsmykket til bryllupsfesten. Og alle gjestene, til og med tjenerne, skal iføre seg festklær. Skaperverket er det rike huset som Gud satte menneskene inn i, som barn og arvinger. Når vi taler om at Kristi brud skal gå inn til sin brudgoms herlighet, da er det Guds barn som skal få legge av seg all den elendighet og forakt som har skjult dem her i livet. Da skal de åpenbares i deres sanne herlighet og storhet. Men da skal også alt som hører til boligen deres, rengjøres og pyntes.

 

Dette taler Peter om i 2Pet 3, der han sier at da skal "elementene (himmellegemene) oppløses av brennende hete" . Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp. Men etter hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor". Alt skaperverk som skal tilhøre den nye jorden, og som er skapt for Guds barn, skal befries fra forbannelsen, og gjenopprettes i den fullkomne skapning de hadde da Gud i begynnelsen så på alt det han hadde skapt, og sa at "det var overmåte godt".

 

Paulus sier at dette ubevisste skaperverket har en "inderlig lengsel" som "venter med iver", som "sukker og stønner". Slik har vi som nevnt ovenfor, mange eksempler på at profetene i sin tale om det livløse skaperverket bruker et språk hvor de gir det menneskelige følelser. De sier f.eks. at "jorden sørger", og "mosten visner, vintreet sykner bort. Alle de som før var så hjerteglade, sukker nå". Men når det så tales om at noe nytt er skjedd, da heter det derimot: "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!", og "La elvene klappe i hendene, la fjellene juble alle sammen for Herrens åsyn", "Lov ham, sol og måne! Lov ham, alle lysende stjerner! Lov Herren, dere fjell og hauger, dere ville dyr og alt fe, ild og hagl, snø og skodde" osv. (Jes 49:13, Sal 98:8, 148:3-10).

 

Slik ser vi at menneskenes synd etter Skriftens ord gjør at skaperverket kommer i sorg. Men at skaperverket fryder seg når Guds vrede er borte, og han på ny viser sin nåde. På denne måten taler altså apostelen her om hvordan skaperverket har en inderlig lengsel, og venter med iver på forløsningens salige tid. Gr.tekstens ord for denne inderlige lengsel skildrer egentlig at en med løftet hode skuer fram mot det en lengter etter. I dette ser f.eks. Lütkemann et bilde av en flokk mennesker som lengter så inderlig etter å se sin elskede konge komme, at de virkelig strekker seg for å se over hverandre, om han nå nærmer seg. Slik venter også hele skaperverket med inderlige lengsel etter noe. Og hva er det så den lengter så inderlig etter? Jo, Paulus sier den venter med iver på åpenbaringen av Guds barn (egentlig: "..av Guds sønner). Her i livet er Guds barn så skjult under alle deres skrøpeligheter, under tidens trengsler, kors og lidelser, at de ofte ikke en gang selv holder klart for seg hvem de egentlig er. Langt mindre kan verden kjenne dem (1Joh 3:1). Men en gang skal deres skjulte herlighet lyse fram. Og det er dette hele skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på.

 

For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som la den under forgjengelighet. "Forgjengelighet" - ordet er en skildring av noe som ikke varer ved evig, men forandres, tar slutt en gang. I begynnelsen gikk skapningen ut fra Den allmektiges hånd i all sin fullkommenhet, i likhet med dens opphav. At skapningen nå er "underlagt forgjengelighet" forteller at etter syndefallet er den blitt svak og foranderlig. V.21 sier oss at skapningen er under forgjengelighetens trelldom. Dette er den dommen som har rammet skapningen/skaperverket, fordi den etter at synden kom inn i verden ikke lenger kan tjene menneskene slik den fra begynnelsen var skapt til. På grunn av menneskenes ondskap tjener den nå ikke til Guds ære og menneskenes vel. Gjennom menneskenes misbruk av skapningen tjener den tvert imot mer til deres undergang.

 

Så kan en også tilføye at mens alt dette egentlig var skapt til å tjene og glede Guds barn, som i skapningen nettopp skulle se Skaperen, elske og ære ham, - så tjener det nå tvert imot Guds fiender og spottere. Luther sier om dette: "Den gode solen; det skjønneste og herligste av Guds skaperverk, den tjener aller minst de hellige. Når den skinner på et Guds barn, så må den samtidig skinne på tusenvis av hyklere, fiender av Gud, spottere og forfølgere, røvere, tyver og de som lever i hor, som verden er full av. Den må lyse for dem i alt de foretar seg av ugudelighet og ondskap". Det samme kan jo sies om alt det Gud har skapt. Brødet som gir næring, vinen som styrker oss må ikke bare tjene drankere og fråtsere, men mest av alt alle de ugudelige som ikke gir Gud æren for alt det gode de har i livet.

 

Et vakkert tre, eller blomster, inspirerer og gleder et Guds barn. Det ser Gud i dette, og priser sin Far. Men samtidig er det hundrevis av djevelens barn som får en sjelisk nytelse av disse Guds skapninger. De ofrer ikke en tanke på Den himmelske Fars kjærlighet som har skapt alt dette for sine barn. Et Guds barn opplever en stille dal, eller et majestetisk fjell, og tankene vekkes i undring over Faderens storhet. Samtidig beskuer tusenvis gudsforaktere samme skaperverk bare med sine naturlige øyne, og tenker ikke på Skaperen. Gods og eiendom tjener i de fleste tilfellene bare avgudsdyrkerne. Det edle gullet må også pryde skjøgene. Den vakre hesten må bære de som forkaster Gud. Det stille lammet må avgi sin vakreste ull til de mest lettsindige hyklerne.

 

Det er jo alt sammen en undertrykkende trelldom for skapningen som var ment å skulle tjene Guds barn, så de kunne se sin Frelser i dette, elske og ære ham. For skapningen undertrykkes eller æres, etter hva den blir brukt til. Tenk for en ære det var for de stråene som fikk være leiet for Jesusbarnet i krybben! For en ære for det eselet som fikk bære Herren på ryggen sin! For palmetrærne som de brakk grener av, så Jesus red fram på dem! Og for ravnene som fikk bære kjøtt til Elias! Når derimot den gode må tjene slike som aldri spør etter Skaperen, men tvert imot hele sitt liv forakter og trosser ham, - selvsagt er dette en fryktelig undertrykkelse og trelldom, så en skulle tro jorden ville kunne åpne seg for føttene deres.

 

Til slutt nevner vi hvordan jorden etter Guds dom på syndefallets dag på mange måter er blitt vanskelig og ødeleggende for menneskene, legemlig sett. Gud sa om jorden at "torner og tistler skal den bære for deg". Det vil si at jorden skulle bli full av problemer, lidelser og farer for menneskene. Istedenfor å være en trygg, herlig og rik bolig for Guds barn, er jorden nå stort sett blitt en vanskelig arbeidsplass. Nå vokser det opp mange skadelige og giftige planter. Jorden, sjøen, vannene og luften blir mer og mer forgiftet. De som bor på jorden overraskes og ødelegges av oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd, tordenvær og haglbyger, av forurensingen og landeplager av insekter m.m. Alt dette står jo i sterk kontrast til skapelsens opprinnelige hensikt. Det er jo en forferdelig "forgjengelighetens trelldom", en undertrykkelse og en lidelse for Guds skapning, som gjør at den sukker og stønner. Men i ærefrykt for sin Skaper likevel fortsetter mot målet.

 

Dette at skapningen ble underlagt forgjengelighet, sier Paulus, skjedde "ikke frivillig". Dvs at det var ikke skapningens egen skyld, eller manglende vilje til å tjene menneskene med alt godt, som gjorde at det ble slik. Nei, det vare utelukkende menneskenes skyld at skapningen fikk denne forbannelsen over seg, og ble henvist til denne tilstanden som den nå sukker under. Herren Gud sa uttrykkelig til Adam: "Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld". Huset til opprørske undersåtter skulle rives (Esr 6:11, Dan 2:5). Ikke på grunn av noe som var galt med stokkene eller steinene i huset, men for å legge en større straff på de som eide huset. Ved å ramme det som tilhørte synderne, skulle de understreke den største avsky for det de hadde gjort. På samme grunnlag har menneskenes synd rammet skapningen, som var deres bolig og som de var satt til å herske over. På denne alvorlige måten viser Gud sin hellige nidkjærhet imot all synd, og hvor forskrekkelig synden er, når den gjorde at hele skapningen ble lagt under trelldom og forgjengelighet. Forderv og elendighet hersker nå, og slik vitner selve skapningen om hvordan dens Skaper ble krenket.

 

Å tro at slik vi nå ser skaperverket, slik har det vært da det stod fram fra Skaperens hånd, eller at slik skal det alltid være, det ville være å ringeakte Gud. Nei, Skriften taler klart både om at skaperverket/skapningen en gang ble forbannet på grunn av synden, og lagt under forgjengelighetens trelldom. Og om at den en gang skal gjenopprettes i sin opprinnelige fullkommenhet og skjønnhet. Paulus sier videre at den ble underlagt forgjengelighet,

 

men med håp; (eller: i håp om at...) for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. "Og frigjort fra alt som nå binder og tynger den, og gjør den syk, sur og ikke tjenlig, skal den nå bryte ut i fryd. Nå skal den i all evighet i ren takknemlighet stille seg til rådighet for sine lykkelige innbyggeres behov og ønsker. Og selv skal den lykkelig delta i Guds barns herlige frihet og vidunderlige liv" (hvem som siteres mangler i orig.utgave).

 

Noen har ment at skapningens frigjørelse skal skje ved at den fullstendig tilintetgjøres. Til støtte for denne tolkingen har de anført slike bibelsitat som 2Pet 3:10: "da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene (himmellegemene) skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp". Og Åp 20:11: "Jorden og himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem". Men mange andre tydelige og bestemte ord i Skriften viser oss at meningen i de to nevnte bibelstedene ikke er at skapningen som sådan skal tilintetgjøres. Bare dens nåværende form og beskaffenhet skal helt og holdent forandres. Når f.eks. et stykke metall, f.eks. en skulptur, smeltes i ild, så "forgår" den i sin utforming, men ikke som emne, som metall. På samme måte skal også himlene og jorden "omstøpes" i ild, for å gjenoppstå renset og mer fullkomne enn før.

 

I ovennevnte 2Pet 3 sier apostelen i v.13: "Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord". Og i Sal 102:27 sies det om jorden og himlene: "De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning". Men straks føyes denne forklaringen til: "Som klær skifter du dem ut, og de blir skiftet ut". Dessuten kan en tilføye: Når vi vet at alle ting i naturen kjemper for sin egen opprettholdelse, hvordan kan det da sies at skapningen lengter etter åpenbaringen av Guds barn - hvis altså denne åpenbarelsen skulle være det samme som at hele skapningen til slutt skal tilintetgjøres? Nei, tvert imot skal hele skapningen, samtidig med at Guds barn blir åpenbart, selv også bli forvandlet til en ny og skjønn skikkelse. Paulus sier uttrykkelig i denne teksten vår, at skapningen skal bli fridd ut, og "ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Dvs. at når den utfries skal den bli ikledt en skjønnhet og herlighet som samstemmer med Guds barns herlighet, - så langt den kan overføres og tilpasses skapningen.

 

Tidligere har vi brukt sammenlikningen med datteren i det rike huset, som skal feire bryllupet sitt. Da skal også hele huset gjøres rent og pyntes, så det passer til bryllupsfesten. Hvis da forbannelsen på grunn av synden også kom til å gjelde skapningen, så den rammet den, så skal den nåden som "överflödar över synden" også strekke seg til å gjelde skapningen, så den også blir herliggjort. Og på samme måte som straffen for menneskenes synd ble så mye større ved at følgene strakk seg helt til skapningen, slik skal også Guds barns herlighet bli så mye større, så at selv skapningen, som var gitt til å tjene menneskene, også skal få sin del av deres herlighet. Ved Guds godhet skal skapningen bli delaktig i kårene for hans barn, og ikke i slik det går med hans fiender. Vi forstår kanskje ikke alt, slik det blir det skapningen har i vente sammen med Guds barns frihet i herligheten - hvordan disse nye himler og den nye jorden da skal stå fram. Men én ting er vi i alle fall sikre på: alt skal samstemme med, og opphøye Guds visdom, kjærlighet og makt. Men da vil nok den nye skapningen fullstendig overgå all vår forstand.

 

I vår tekst har Paulus brukt to betydningsfulle uttrykk omkring Guds barn. Det første er "åpenbaringen av Guds barn". Det andre: "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Ordene: "åpenbaringen av Guds barn" sier oss først at Guds barn her i livet er skjult. Akkurat dette at vi er Guds barn, er det mest usannsynlige og skjulte. Ikke bare for hele verden, men også for oss selv. Det går ikke an å se dette på oss, at vi er Guds barn. Vårt barnekår hos Gud, vår rettferdighet og herlighet innfor ham, er her i livet dekket over med en tykk sky av alle slags skrøpeligheter. Utvortes ser vi ut som andre mennesker, bortsett fra at vi går en helt annen vei enn verden, gjennom livet. Men det sees ikke noe guddommelig skinn over våre legemer. Som alle andre lider vi under svakhet, sykdommer, fattigdom, avmakt, og til sist døden og forråtnelse. Og selv om vår ånd er født på ny og helliggjort, så er kjødet fremdeles fullt av synd og elendighet. Vi har en lov i lemmene våre som kjemper mot den loven som er i vår ånd. Stadig sukker vi over at vi gjør ikke det gode som vi vil, men gjør titt det onde som vi ikke vil.

 

Hvordan kan vi da se at vi er Guds barn? Jo, Paulus sier: "deres liv er skjult med Kristus i Gud". Og dette skjulte livet skal én gang være slutt. Hele skapningen venter på åpenbaringen av Guds barn. Så sier apostelen videre samme sted: "Når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med ham i herlighet" (Kol 3:3-4). Da skal sjelene våre bli fridd ut fra alt som er igjen av fordervet, og legemene våre skal bli lik Kristi herlighets legeme. Da skal "dette forgjengelige bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet". Kristus sier: "Da skal de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike". Da er Guds barn åpenbart. Da ser de ut som Guds barn, - når de sitter på sine troner, ikledd herlighetens skinnende drakt. Da er de også kommet til sin herlighets frihet.

 

Vel har vi nok allerede her i livet en tosidig frihet, som vi aldri kan prise Gud nok for. Først friheten fra synd, skyld og fordømmelse. Så vi aldri kan dømmes etter loven. Dernest friheten fra syndens herredømme. Det samme som at vårt livs retning ikke lenger er etter kjødet, men etter Ånden. Men så er vi da her i livet samtidig også fengslet og undertrykt under alt det onde, som nevnt ovenfor, og som skjuler vårt barnekår. Men da skal vi være fri fra alt dette. Da skal vi aldri mer tynges av noen strid mellom kjødet og Ånden. Aldri mer lide under onde tanker, eller av treghet og likegladhet. Aldri mer klage over at "det gode jeg vil, gjør jeg ikke". Aldri mer tynges av tåke eller uvisshet i troen. Da skal vi aldri mer hånes av den løgnaktige verden, eller bombarderes av Satans glødende piler. Og først og fremst skal vi da aldri mer frykte for å gå fortapt. "Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte".

 

Hele skapningen stønner og sukker altså sammen med oss, etter Guds barns og sin egen frigjørelse fra forgjengelighetens trelldom. Og Paulus sier: vi vet dette. Apostelen har altså hatt en konkret overbevisning om dette - at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer (dvs. presser fram sukk fra et tungt og trangt bryst) "ock våndas med oss ändå till nu". Gr.tekstens ord for "våndas" er sterkt og betydningsfullt. Det skildrer den "vånde" en kvinne har når hun skal føde. Skapningen "våndas" (stønner) fordi den venter på den nye "fødselen" som skal skje til slutt (Mat 19:28), når hele naturen skal stå fram i en fornyet og skjønn skikkelse. Men denne tilstanden, disse skapningens tunge sukk og fødsels-vånde, er temmelig skjult for oss. Holder vi nå klart for oss at skapningen nå slett ikke er i sin rette skrud, så fullkommen som den kom fra Skaperens hånd? Ser vi at den slett ikke står i den tjenesten den var tenkt til, men tvert imot ligger under trelldom? For hvis vi hadde dette klart for oss, da ville vi bare i dette ha et klart bevis foran øynene våre, på at Gud har bestemt noe annet. At han vil skape en ny jord og nye himler. Der skal det herske en fullkommenhet og salighet som er Herren verdig.

 

Med dette har Paulus villet komme vår skrøpelige tro i møte, og hjelpe oss ved å vise til noe vi kan se med øynene våre. På samme måte taler Kristus i Mat 6 til de som var svake i troen og var bekymret for sitt daglige brød. Han viser til skapningen, og sier: "Se på fuglene! Legg merke til liljene! Gud klær og før dem. Er ikke dere av større verdi enn dem?" Det samme gjør altså Paulus her, og vil si: Er det ikke nok for dere at dere har Guds løfter om herligheten som venter? Så se på det dere har foran øynene deres! Dette at hele skapningen, slik den er nå, slett ikke stemmer overens med den store og fullkomne Guds kjærlighet og makt. At den ligger i fødsels-vånde, sukker og stønner i lengt etter den nye fødselen. Da skal den tjene Guds barn, og ikke lenger synden. Og tjene dem så fullkomment og herlig som bare Guds kjærlighet kan virke. Men dette kan ikke skje så lenge synden og døden hersker i verden, men først når herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn, er kommet. Dette er jo en stor og sterk stadfestelse på den herlighet som skal åpenbares på Guds barn (v.18). Men til dette; hele skapningens vitnesbyrd, føyer så Paulus også det som ligger i Guds barns egen venting og lengt mens de er i denne verden:

 

23: Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde, også vi stønner med oss selv, og venter med iver på barnekåret; forløsningen av vårt legeme.

Ennå et bevis på at en herlighet som nå er skjult skal åpenbares på Guds barn, ligger i følgende: Selv de som allerede her har fått Åndens førstegrøde, er likevel ikke helt lykkelige og tilfredsstilt. Hele livet igjennom her på jord sukker og stønner de under konstant motbør. Og et så halvt og urolig liv kan jo ikke være det fullbrakte verket som den store og kjærlige Gud skapte, gjenløste og helliget oss til. Der må være et annet og mer fullkomment liv i vente for Guds barn. Riktignok har vi, som sagt ovenfor, allerede mottatt en nåde og forløsning vi takker Gud for i evighet. Da vi ble utfridd både fra syndens skyld og fra syndens herredømme. Da fikk vi leve i Guds vennskap og nådige samfunn, og fikk Åndens helliggjørende verk i hjertene. Men alt dette er likevel bare førstegrøden av den salighet som er beredt for oss. Det er bare en forsmak og "håndpenger" på det vi har i vente. "I dette håpet ble vi frelst", føyer han til i neste vers. Men bare "i håpet"! D.v.s. at ennå opplever vi det ikke. Det vitner om at noe annet, noe fullkomment ennå venter oss. Dette er hovedtanken i denne teksten vår. Og det vil komme ennå tydeligere fram når vi ser nærmere på ordene som er brukt.

 

Åndens førstegrøde. Uttrykket "førstegrøde" brukes som motsetning til det fullbrakte, det endelige, og som en forberedelse til dette (3Mos 23:10-20, 1Kor 15:20, Rom 11:16 m.fl.). Men uttrykket "Åndens førstegrøde" betyr slett ikke, slik noen mener, det motsatte av Åndens fylde, som gis til modnede kristne her i livet. For her taler Paulus om alle Guds barn, alle som har Ånden, ham selv inkludert. Og i v.9 har han helt enkelt sagt: "så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til". Det er det som han der kaller for å "ha Kristi Ånd", som han her kaller for "Åndens førstegrøde". Åndens førstegrøde settes altså her opp mot den fullkomne Åndens fylde vi skal få i himmelen. Og Åndens førstegrøde taler om at vi har mottatt Guds Ånd, hans gjenfødende og helliggjørende kraft i sjelen. Og gjennom dette er vi nye skapninger, som gjør at vi eier troen og Herrens frykt i hjertene. Men Paulus sier altså ikke bare: Vi som har Ånden, men bruker uttrykket "Åndens førstegrøde". Og dette ordvalget har han gjort meget omhyggelig. Det har stor betydning for hva det er han vil ha fram i denne teksten.

 

For med dette peker apostelen på Herrens forordning om det første kornbandet, som Israels barn i påsken skulle komme med til templet. Det skulle "svinges for Herrens åsyn" (3Mos 23:11), og var en høytidelig innvielse av kornhøsten. Det første kornbandet, førstegrøden, var et slags "håndpant" til Gud for den forestående kornhøstingen. Slik er også Ånden som bor i hjertene våre, et "håndpant" på den Åndens og frelsens fullkommenhet som en gang skal åpenbares på oss (konf. 2Kor 5:5, 1:22, Ef 1:14, 4:30). Ellers ville vi vel stadig vært fristet til å spørre: Hvorfor har Gud gitt oss sin Ånd? Hvorfor har han virket et åndelig liv i hjertene våre, helliget og oppdratt oss, hvis han ikke også ville frelse oss for evig? Hvorfor skulle han gjøre oss til sine barn her i livet, hvis han ikke ville gjøre oss til sine arvinger i evigheten? Nå ser vi hvordan Åndens største verk i sjelen er som et første kornband, som å innlede den forestående kornhøsten. Og det er nettopp denne Ånden som bor i oss, som gjør at vi sukker, venter og lengter, - ikke bare etter forløsning fra det onde, men etter barnekåret. Etter fullt ut å kunne nyte alt det apostelen taler om her.

 

også vi (som har fått Åndens førstegrøde) stønner med oss selv. "Vi stønner". Her taler apostelen om noe som er alle Guds barns, og spesielt de mest erfarne barnas, dypeste erfaring. Noe som er fullstendig ukjent for hele verden. Hvordan disse som har fått nåde, ofte både dag og natt kommer fram for Gud med dype og tunge stønn over sitt eget forderv og denne verdens trengsel. De lengter etter et bedre liv enn dette. Jovisst lever vi, allerede her på jord, i en fullkommen frelse. Alt nå og her er vi fri fra all syndens skyld, skal ikke lenger dømmes etter loven, men eie en evig nåde. Vi har Den Hellige Ånd i hjertene, og den leder og vokter oss hver dag. Men vi lever ennå et liv i lidelse, og i forventning. Det som tynger oss mer enn alt annet er fordervet, som alltid henger ved oss. Kjødet er ganske visst naglet til korset, men er ennå ikke dødt. Guds barn vil så gjerne være fullstendig rene og fri fra alt ondt. De vil så gjerne at hjertet skulle være fullt av Guds nåde, av tro og kjærlighet, fylt av et åndelig og hellig sinn. Men til sin store sorg må de ofte kjenne på så mye av det helt motsatte; lettsindighet, ugudelighet, likegladhet, forfengelighet, og en masse andre synder, så de vet ikke hvor de skal gjøre av seg.

 

De ønsker så inderlig at de kunne få bruke alle sine krefter i sin Herres tjeneste. Tenke, tale og gjøre bare det som er godt, hellig og nyttig. Men arvesynden sitter så fast, at ofte taler og gjør de det de kommer til å angre så bittert på. Derfor må de stadig sukke med apostelen: "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". I tillegg har vi djevelen som både frister oss og bedrar oss med alle slags onde innskytelser. Eller han stormer mot hjerte og samvittighet, og truer med Guds vrede og dom. Slik kan han av bare små sandkorn utvikle himmelhøye fjell, så vi tror vi er noen helt fryktelige syndere. Da synes vi slett ikke vi kan regne oss som Guds elskede barn. Vi er redd for at nå har Gud fått nok av oss, og bare vil la oss få møte alle våre synder i en evig fordømmelse. Ja, djevelen bombarderer Guds barn med så glødende piler at det ofte brenner som ild i hjertene. Slik er denne verden, på samme måte som slangens giftige bitt, alltid opptatt med å forgifte livet vårt. Med de samme metodene som verdens hersker, forleder den somme tider Guds barn til å følge etter den i synd og forfengelighet. En annen gang skadefro, med hån, bitre hentydninger og beskyldninger, som knuser hjertene så de heller ville være døde, enn å oppleve alt dette.

 

I tillegg kommer ofte lidelse og fattigdom, sykdom og savn, kort sagt "mange forskjellige prøvelser" (1Pet 1:6) over de kristne. Men alt dette ville jo likevel være ganske overkommelig, hvis bare Gud alltid var like åpenbar og nær gjennom plagene. Eller at vi selv alltid hadde en like årvåken ånd, alltid var like trofast i Ordet og i bønn. Men da er det ofte som om Gud skulle være tusen mil borte, og vår egen ånd skulle være fullstendig lammet, ja død. Dette er det verste av alt, når Gud i lang tid er "som en fortumlet mann, lik en kjempe som ikke makter å hjelpe" (Jer 14:9). Når sjelen i sin nød tar sin tilflukt til ham som fedrene satte sin lit til, og likevel ikke opplever at der er noe svar, noen bønnhørelse hos ham. Det vonde synes bare å bli verre. Ennå mer mørke og avmakt siger inn over oss. Da opplever vi nok i noen grad det samme som vår Herre på korset. Rundt seg så han bare fiender som spottet og hånte ham. Inni seg kjente han syndens forbannelse og alle fordervelsens strømmer. Og over ham; en Gud som hadde vendt seg bort fra ham i vrede, - så han ropte: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

 

Alle kristne har riktignok ikke vært gjennom alt dette. De som opplever de største lidelsene, har nok som regel også tider innimellom med lindring og trøst. Men de fleste vil nok likevel, selv om de jo har Åndens førstegrøde, alltid oppleve synden som bor i dem og avmakten som en stor byrde. Det gjør at de stadig vil sukke. Og i alle fall ved særskilte anledninger; lengte etter sin forløsning og få gå inn til selve arven. Dette har vi jo det beste eksempel på hos apostelen selv, når han i det sjuende kapitlet skildrer hvordan han først var "tatt til fange under syndens lov, som var i lemmene hans", og til sist nærmest roper ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" I 2Kor 5:4 ser vi også han sier at "vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget". Og hvor ofte ser vi ikke disse stønnene i Davids salmer?

 

Kort sagt: Guds barn kjenner alltid på at de mangler noe, så lenge de er her i denne verden. De har en ånd som ikke kan tilfredsstilles fullkomment av noe som helst, uten av det fullkomment gode, den fullkomne hellighet og frelse. Og det finnes bare der hvor vi er forløst fra dette syndens og dødens legeme. Paulus sier: "Vi stønner med oss selv", dvs. i vårt hjertes innerste. Stønnene kan ofte ikke høres av noe menneskes øre. Det går fra et tynget hjerte direkte til Gud, slik David skildrer det: "Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg". Derfor taler Paulus i v.26 om "sukk som ikke kan uttrykkes med ord", som det er Ånden selv som virker, og som registreres bare av ham "som vet hva Åndens sinnelag er". Det er slike dype og inderlige hjertesukk apostelen taler om, når han sier vi "stønner med oss selv".

 

og venter med iver på barnekåret; forløsningen av vårt legeme. "Barnekåret" - hvordan skal dette forståes? Har vi ikke alt nå fått barnekåret, alt nå blitt Guds barn, vi som tror på Kristus? Jo, det er sikkert og visst. Det har jo Paulus talt klart og tydelig om i v.14-17. Men dette er jo noe av "pulsslagene" i det kristne livet, at vi ennå "venter med iver" på det vi allerede eier, - eller at vi på samme tid både er og ikke er det vi en gang skal bli. Vi er rettferdige - og vi er syndere. Vi er frigjort - og vi er i trelldom. Vi er konger - og vi er treller. Det ene i Kristus - det andre i oss selv. Det ene følbart - det andre skjult. Slik er det også med vårt barnekår hos Gud: "Nå er vi Guds barn" (1Joh 3:2), men vi opplever det ikke. Og vår nåværende tilstand tilsvarer ikke på alle områder vår høye stand. De som er "Guds sønner", burde jo være herliggjort både når det gjelder sjel og legeme. Men det skjer ikke før vi er i himmelen. Først da skal vårt barnekår bli fullkomment åpenbart. Først da er vi i dypeste og endelige forstand Guds barn. Kristus sier: "De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn" (Luk 20:36). Og det er denne barnekårets endelige og fulle åpenbarelse Paulus her kaller "barnekåret". I v.19-21 ser vi at det samme forholdet uttrykkes med disse ordene: "..i inderlig lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn", og det tales om å "nå fram til"/"bli ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn".

 

Vårt barnekår hos Gud har to forskjellige epoker. Den første begynner med vår nye fødsel, når vi blir Guds barn og ikles Kristi rettferdighet. Da får vi Den Hellige Ånd som leder oss gjennom hele livet, og oppdrar oss. Men vårt barnekår ligger nå helt skjult under synden som henger så fast ved oss, og dette livets trengsler. Den andre epoken inntreffer når vårt nye, herlighets legeme forenes med sjelen, og ikles all den herlighet og salighet som venter Guds barn i himmelen. Det er denne "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn", da også hele skapningen skal motta sin del av dette Kristus taler om, når han i Mat 19:28 sier: "I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet". Da skal han "gjøre alle ting nye". Da skal ikke bare sjelen vår, men også legemet bære "den andra Adams himmelska bild" (1Kor 15:49). Først da har Guds barn inntatt hele arven, først da opplever de den fullt ut. For den dagen skal Herren Kristus si til dem: "Kom, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt". I himmelen, ja, først i himmelen ikles Guds sønner en herlighet som passer til deres høye stilling. Og etter at dette vårt barnekår er åpenbart, sier apostelen: venter vi med iver på barnekåret;

 

forløsningen av vårt legeme. For at ingen skal misforstå meningen med uttrykket "barnekår", som er brukt her i en betydning som ikke er så vanlig, tilføyer nå Paulus selv, som ytterligere forklaring: "forløsningen av vårt legeme". Men grunnspråket viser at her anvender han et meget sterkt uttrykk som egentlig betyr "løskjøping", "gjenløsning", som brukes når fanger kjøpes fri. Det er det samme ordet som brukes om "forløsningen, den som er i Kristus Jesus", og antyder her at også legemet vårt, på grunn av slik det skjedde ved Kristi "gjenløsning", skal forløses fra sitt fangenskap. På samme måte som en frikjøpt krigsfange fries ut fra fengselet. For på samme måte har også legemet vårt vært fanget under arvesynden, døden og forgjengelighet. Ja, dette at legemet vårt forløses til en evig herlighet, er akkurat kronen på hele Kristi dyrebare gjenløsningsverk. De vantros legemer skal stå opp og gå sammen med sjelen inn til et evig fengsel. Men de rettferdige til evig ære og salighet. Da skal vi i dypeste forstand kalles "de som Herren har gjenløst" (Sal 107:2). Da, når Herren kommer, skal han i dypeste forstand si: "En hämndens dag har jag beslutit, ock mitt forlossningsår har kommit" (Jes 63:4).

 

Og denne forløsningen blir da et resultat av den aller sterkeste Guds kraft, og gir oss den største lykke og salighet, når legemene våre skal stige ut av dødens fengsel, i all den glans og herlighet som skal gjøre dem "likedannet med hans herlighetslegeme". Det blir et verk av skapningens Herre, av han som holder nøklene til både livet og døden i sin hånd. Men det skjer bare på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Bare hans oppstandelses kraft kan bryte gravens segl og stillhet. I Ef 1:19-20 skildrer Paulus den guddomskraften som da skal åpenbares, når han taler om "hvor overveldende stor hans kraft er for oss som tror, etter hans mektige krafts virkning. Det var den han lot virke i Kristus da han reiste ham opp fra de døde" osv. Men denne forløsningen skal også bli så fullstendig at ingen ting kan være mer fullkomment. For "oppstandelsens barn" skal ikke gjenoppstå til sitt tidligere liv, men til en tilstand og et liv i uendelig ære og udødelighet. "Da er døden oppslukt til seier". Men en slik seier har vi ikke bare ved at vi har fått barnekåret og vårt åndelige liv, men først gjennom oppstandelsen.

 

De som fører jordiske kriger kan vinne to slags seire over fiendene sine. Det ene slage