Om loven, omvendelsen
og den rettferdighet som gjelder for Gud
Syndens kraft er loven
Det er så forferdelig at en kunne gråte de bitreste tårer, når mennesker er vekket opp og søker å komme inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det, Luk 13:24, bare fordi deres eget hjerte, eller umodne lærere og litteratur har ført dem på feil vei.
Den sanne omvendelsen, lovens rette og gjennomgripende verk i synderens hjerte, er helt nødvendig. Uten dette er skjedd, er alt åndelig strev forgjeves. Og all tro, all gudsfrykt, ja, Kristus og hans fullbrakte verk, er da til ingen nytte for dette mennesket.
Mange kjenner på sin synd i tanker, ord og gjerninger. Og er bare opptatt med disse syndene, arbeider og kjemper mot dem. Men den som ikke ved lovens krav på hjertet synker ned i naturens forferdelige sump, og der kommer i nød, han har bare laget seg en avstumpet hykler-omvendelse. Han omvender seg riktignok, men bare fra et friere verdens vesen, til sin egen rettferdighet. Han blir en fariseer.
Det samme med den som nok føler sin naturs ondskap, hjertets fordervelse og urenhet, - men bare kaster seg inn i nidkjær forsakelse og gudsfrykt. Han våker, ber, kjemper, og gir ikke opp håpet om å bli rettferdig. Håper og håper på seier. Men det er bare alt dette hans øye, trøst og forhåpning er rettet mot. Med ham går det akkurat på samme måte som med den første.
Kommer han ikke mens det ennå står så ille til, mens han ennå ikke har vunnet den seieren han venter på, - kommer han ikke, mens han ennå ligger nede i sin elendighet, - til Kristus, til nåde, frelse og trøst bare i Kristus, så blir han aldri en rett kristen.
Han blir da enten en bedratt gjerningskristen, som har fått trøst i sin omvendelse og gudsfrykt. Eller han blir en utslitt trell, som gir opp alt sammen, faller tilbake i sin sorgløse selvsikkerhet, - eller stopper opp i fortvilelse og fortapelse.
Nå taler vi ikke om dem som åpenlyst roser seg av synd de ikke vil slippe. Men om dem som virkelig søker å gå inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det.
Feilen hos disse er at de ikke vil ta imot - eller de får ikke rett forkynt - hva den rette omvendelsen er, hva som er lovens egentlige oppgave og mål.
Å, om de ville legge merke til Herrens eget ord, f.eks. i følgende bibelsteder! Og så holde fast på disse, så ingen egne meninger og ingen gjerningskristen kunne føre dem på villspor.
Hør nå! Skriften sier uttrykkelig at «alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Guds dom», Rom 3:19.
«Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større», Rom 5:20.
«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde», Rom 7:7-10.
Og v.13: «Synden ble min død, for at den skulle kjennes som synd, ved at den benyttet det som er godt (loven) til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig».
Legg nøye merke til ordene her! Her stod det at lovens egentlige hensikt og rette virkning er at «hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Guds dom», Rom 3:19. Altså ikke bli from, ren og hellig, - men «skyldig».
Og grunnen til at loven ikke har noe annet mål, finner vi i neste vers (20): «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd».
Og i Rom 5:20 stod det at loven kom inn for at fallet skulle bli stort (överflöda) - altså ikke overvinnes, men «överflöda» - ! Men der synden «överflödade», der «överflödade» nåden ennå mer.
Her stod i kap.7 at dette «överflödandet» ikke bare er en syndser-kjennelsens og angerens «överflödande». Nei, det er, som ordene klart uttrykker det, synden, virkelig selve synden som «överflödar» gjennom budet. For det stod at «synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg», og at synden, ved det som er godt (loven) gjorde at jeg døde. For at synden skulle bli overmåte syndig gjennom budet.
Og i samme kapittel, v.4,6 står det at for å kunne bære frukt for Gud, må vi være løsgjort, død fra loven ved Kristi legeme, som er ofret for synderne.
Slik taler Skriften om lovens rette virkning i et menneskes omvendelse. Luther sier: «Hva gjør da loven? Som følge av vår naturs ondskap, blir den årsak til synden. Ja, «den er syndens kraft», sier Paulus, den «virker vrede».
Den gjør ikke et menneske fromt i hjertet, som katolikkene sier og verdslige mennesker vil ha det til. Utvortes hindrer den vel til en viss grad håndens ugjerning. Men det blir det jo bare et hykleri innfor Gud. I hjertet, derimot, skaper loven så stor en jammer, at den så visst ikke gjør mennesket fromt, men bare gjør det mye verre en før».
Og denne sin naturlige virkning må loven nødvendigvis få utføre i hjertet ditt, hvis omvendelsen skal være sann! Det er ikke gjennom krav og bud du skal bli bedre og mer hellig. Nei, det skal du bli gjennom en annen, han som døper med Ånd og ild. Men gjennom loven skal du bli «skyldig», ja «overmåte syndig».
Det finnes ingen annen vei og hjelp, hvis du noen gang på rett vis skal få ta imot Kristus, og et nytt liv blir født i hjertet ditt.
«For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven», Gal 3:21. Og «da er altså Kristus død uten grunn», 2:21. Loven fullfører sitt rette verk bare den får slippe inn i hjertet. Angriper den bare det ytre, kan du nok bli svært så kristelig - i gjerning og i innbilning. Men du blir en fariseer. Slik levde også Paulus «før budet kom», før lovens åndelige krav trengte inn på hjertet hans.
Slik har vi også i våre dager mange kristelige mennesker som omgåes loven på den måten. Som om vi gjennom den skulle kunne bli gode og hellige, hvis en bare går alvorlig inn for det, og ikke gir opp, men bare fortsetter å kjempe, be og håpe - .
Men den rette omvendelsen går dypere. Den vekker opp hjertets ondskap, og gjør meg ikke bedre og bedre, men syndig, «overmåte syndig gjennom budet». Slik at jeg blir stående til skamme i alt jeg foretar meg. Jeg innser hvor ille alt i meg selv og min omvendelse virkelig er. Og får dermed ingen som helst trøst i meg selv.
Den som vil bli en rett kristen, må først bli en synder
Legg merke til at når Kristus begynte sitt læreembete, var det første han foretok seg: Å utlegge lovens åndelige krav så høyt at intet menneske skulle kunne oppfylle det. Se Mat 5:21-48.
Og når en mann trodde han hadde oppfylt alt det loven krevde, var Kristus fremdeles ikke fornøyd. Men gav ham omgående enda et bud som skulle bli for vanskelig for ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige», Mat 19:20-21. Han hjalp ikke mannen til å få noen trøst i sin egen kristelighet.
Når derfor noen sier han vil omvende seg, bli en rett kristen og hellig, må vi svare: Ja, hvis du bare først blir en synder og ugudelig. D.v.s. at du først må lære å kjenne hvor fortapt, bunn fordervet og ugudelig du er i deg selv. Så vil du etterpå i sannhet tro på ham «som gjør den ugudelige rettferdig», Rom 4:5, Og så blir du en rett kristen og hellig. Her vil vi gjengi et bemerkelsesverdig stykke av Luther, når han taler over Davids Salme 5:
«Det er helt avgjort besluttet at enhver som vil bli rettferdig og from, han må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, god, rettskaffen og gudfryktig, ja, en rett troende kristen, han må først bli syk, dåraktig, et narr, djevelsk, en kjetter, en vantro. D.v.s.: Han må få kjenne at han i sin natur er så trassig, vantro og full av synd og djevelens sæd i sitt hjerte, som den verste kjetter. Og som Paulus sier i 1Kor 3:18: «Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!»
Så står nå denne sannhet uryggelig fast, for det er den uforanderlige Guds vilje i himmelen; at han av dårer vil gjøre vise, av onde vil gjøre fromme, av syndere gjøre rettferdige, av vanvittige gjøre kloke mennesker, av kjettere gjøre troende, og av djevelske skapninger gjøre gudfryktige mennesker. Som må forståes slik vi tidligere har sagt; at et menneske først kjenner den onde sæden eller Satans vesen og verk i seg. Og så roper til ham som er kommet for å gjøre ende på djevelens gjerninger, 1Joh 3:8.
Spør du så hvordan dette kan skje, så er svaret kort og godt dette: Du kan ikke bli den du gjerne vil være i Gud eller Kristus, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir den Gud vil du skal være. Men han vil at du i deg selv og overfor alle mennesker skal være den du virkelig er, nemlig en synder - ond, djevelsk, vantro o.s.v. Det er ditt navn, tittel og verdighet; at du heter og er av naturen et vredens barn, Ef 2:3. Dette er den rette ydmykheten. Har du erfart dette, så er du i Guds øyne den som du vil være, d.v.s. hellig, oppriktig, rettskaffen, en troende o.s.v.» Så langt Luther.
Men hvordan kan så dette skje, som Luther nevner til slutt; at den som har innsett at han i seg selv er ugudelig, syndig, djevelsk, nå i Guds øyne er den som han vil være, nemlig hellig, god, gudfryktig og elskelig? Nå er vi inne i det aller helligste! Jo, det foregår slik som Paulus sier: «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24.
Nå kryper synderen til Kristi føtter for å skjule seg under hans rettferdighet. Nå forakter han ikke lenger Kristus, men har ham som sin dyrebare skatt. Nå takker han for de smulene som kastes til hundene, og er tilfreds med å bli kalt en hund, bare han kan få nåde og forlatelse for syndene. Og nå kan han nesten forgå av salig undring over at han, så uverdig, ja høyst uverdig som han er, virkelig skulle få hele Kristi fullbrakte verk tilregnet seg.
Men det var jo akkurat dette Gud hadde som mål med loven. Nå vil han ikke lenger bedrøve synderen, målet er oppnådd. Nå skjenker han ham alt sammen for intet, hele Kristus med alt hans fullbrakte verk. Nå er den fattige synderen på et øyeblikk et frelst, hellig og rikt Guds barn (dette er nådens orden!). Nå kan han rose seg av at hele loven er oppfylt. For hør nå videre hva Skriften sier:
Rom 8:3: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse...»
Gal 4:4-5: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.»
Heb 10:5-10: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. - - Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.»
Her kan den utskjemte, usle synderen igjen få løfte opp hodet sitt. Han er gjort til skamme i sine forsøk på lovlydighet. Men her har han likevel en lovlydighet å rose seg av.
Hva synes du om dette vi her siterer fra Paulus? Han sier at akkurat det som loven krevde, men ikke var i stand til å utrette i oss, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, - det, akkurat det samme - gjorde Gud da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Sønnen ble født under loven, for at han i egen person kunne fullbyrde alt for oss, og dermed «kjøpe oss fri som var under loven».
Og når han trer inn i verden sier han uttrykkelig at det var han som skulle oppfylle Guds vilje: «Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud!» Og i fullbyrdelsen av denne vilje «er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle».
Å, vidunderlige kjærlighets rådslutning hos himmelens Gud! Skulle vi ikke straks begynne, som Luther sier, å spytte etter vår egen usle rettferdighet, og som Paulus kalle den for «søppel». Når den barmhjertige Gud på denne måten har skjenket oss hele lovens oppfyllelse for ingenting, bare gjennom sin Sønn. Som påtok seg å gjøre det vi var skyldige til å gjøre, men ikke kunne. Og som led i vårt sted det vi skulle ha lidd.
I én sum: Rettferdige må vi være, loven må vi ha oppfylt. Men vi kan ikke utrette dette. Kristus har gjort det. Han har fullkomment oppfylt loven, - ikke for sin egen del, men i sannhet for oss. Som han selv så nådefullt sier: «Jeg helliger meg for dem, - for dem, for dem - for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19.
Kristus helliget seg for oss gjennom lidelse og lydighet. Kristus holdt loven fullkomment. Han elsket Gud over alle ting. Han hadde et hellig hjerte, hellige tanker, hellige ord og gjerninger. Han elsket også sin neste som seg selv. Og han elsket så høyt at han døde for sine uvenner, og led det vi skulle ha lidd. Når han ble spottet, spottet han ikke tilbake. Og når han led, truet han ikke.
Der har jeg min oppfyllelse av loven. Der er min fullkomne kristendom og rettferdighet.
Når Paulus sier: «Én er død for alle, derfor har de alle dødd», så ligger det også i dette: Hvis én har oppfylt loven for alle, så har alle oppfylt loven. Paulus sier jo uttrykkelig at Kristus ble født under loven for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven. Én har oppfylt loven for alle.
Vil jeg så være en kristen, og virkelig tro og ære Sønnen, så må jeg selvsagt si: Jeg har fullkomment oppfylt loven, jeg er fullstendig skyldfri. Riktignok ikke i meg selv, i min egen person. Men gjennom min garantist, mellommann, stedfortreder; Kristus.
Selv var jeg bare verd straks å bli kastet ut i det ytterste mørke, hvis jeg ikke æret ham og all hans lidelse med å anse meg fullkommen rettferdig i ham.
For å ikke tro og bekjenne dette, er jo det samme som å si at enten har han ikke fullført det verk han hadde tatt på seg, ikke fullkomment holdt loven og holdt ut straffen for all vår synd. Eller også at dette ikke virkelig skjedde for oss, men at han bare behøvde det for sin egen del. Og hva slags bekjennelse var vel det for en kristen?
C.O.Rosenius i «Veiledning til fred», i ny oversettelse (som den opprinnelige utgaven), - kommer i juni/juli - om Gud vil!
---------------
Det er synd å synde.
Men det er noe som er enda verre,
og det er å vende seg bort fra Gud
og skjule synden for ham.
Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, 1Joh 1:9.
Vår dypeste skade ligger ikke i at det onde bor i oss. Heller ikke i at synden har fått makt over oss. Den dypeste skaden ligger i at vi ikke vil innrømme synden overfor Gud.
På alle måter prøver vi å vri oss bort fra selve synden, eller finne en årsak her eller der, - bare ikke hos oss selv.
Her ligger vår dypeste skade.
Hovmodet førte mennesket bort fra Gud. Og det er også det som ligger mest i veien når vi skal finne tilbake til Gud. Vi kan nok innrømme at vi er syndere, og at vi også synder. Men ofte er vi store mestere i å gå omkring selve synden, også når vi trer fram for Gud.
Av alt som bøyer oss, er det knapt noe som det faller så hardt å gå med på for oss, som dette å innrømme selve synden.
Kan vi utlevere også denne festningen i vårt liv til Gud, så er seieren vunnet av ham som gir den ydmyke nåde.
Da stiger gleden og freden på nytt fram i sjelen. Fordi han som tilgir den synden vi har erkjent, han renser oss fra all urettferdighet.
Ingen ting burde være for kjært å ofre for å eie denne livets store lykke.
Jeg kysser på din hånd, om nåde beder,
at du ved sannhets Ånd rett vei meg leder,
mitt hjertes mulm og mørke mer oppklarer
og sender lyset inn,
som alle mine trinn fra fall bevarer.
Ludvig Hope «Et ord i dag»
Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!
Mat 9:2
Disse ordene viser oss hva Kristi rike er, nemlig et rike der denne herlige røsten alltid høres: «Dine synder er deg forlatt!»
Og annerledes må vi ikke tenke oss Kristi rike, når det gjelder hvordan vi skal leve overfor Gud. For vi lærer jo at det viktigste er å kunne rette opp en svak samvittighet, og vite hvordan vi har det med Gud og vår neste.
Derfor må vi også bestandig holde oss til disse ordene: Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!
Og følgelig er Kristi rikes forfatning slik at der er det alltid trøst og syndenes forlatelse.
For i disse to ordene; syndenes forlatelse, består hele Kristi rike.
Det betyr at der må det altså finnes synder -. Men er de der, må man kjenne dem. Når jeg så har lært å kjenne dem, kan jeg med en gang få forlatelsen og nåden.
Men før forlatelsen kommer, er alt bare synd. Og dette må jeg kjenne så klart at jeg vet og bekjenner at alt i meg er fortapt. Ellers kan syndsforlatelsen ikke komme til.
Synder har vi jo ingen mangel på. Men feilen er at vi ikke kjenner dem. Men når vi kjenner og bekjenner dem, er straks forlatelsen der.
M.Luther
Han fordømte synden i kjødet
Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, Rom 8:3.
I hvem sitt kjød var det Gud fordømte synden? Uten tvil i det kjød hans Sønn var kommet i. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet, eller Guds tanke med den, slik:
Menneskene har syndet. Og den som synder skal dø. Men dermed ville menneskene være evig fortapt. Derfor vil jeg la min egen Sønn bli menneske, komme i kjød, og dermed likhet med «syndens kjød». Og i denne syndfrie menneskenatur som han kommer til verden i, sone fordømmelsen for alle menneskers synder, «den rettferdige for de urettferdige» (1Pet 3:18, 2Kor 5:21). Fordi synden bor og bryter ut i kjødet, i menneskenaturen, skal den også avstraffes på kjød, - men på ham som har en syndfri menneskenatur.
Her ser du sammenhengen. Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet, og fordømte synden i kjødet, slik apostelen sier det i Heb 2:14: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen».
Men ordene «i kjødet» taler ikke bare om Kristi legeme, men om hele hans menneskenatur, som dette at «hans sjel har hatt møye» (Jes 53:11). I dødsangst og frykt, når han kjente på Guds vrede for syndens skyld, har han også lidt fordømmelsens kvaler i sjelen. Men Skriften bruker over alt bare uttrykkene Kristi kjød, Kristi legeme og blod, syndofferet som vi ser løftene og forbildene på gjennom de utallige levittiske ofrene.
«Han fordømte synden». Her møter vi igjen ordet «fordømmelse», som det tales så sterkt om i v.1. Nå ser vi sammenhengen og forklaringen på hvorfor det «ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1. Jo, fordi Gud fordømte synden i Kristi kjød. Fordømmelsen har alt rammet synden. Synden er alt avstraffet på vårt kjød i Kristus!
Derfor må ordet «fordømt» her bety at Gud lot fordømmelsens dom for alle våre synder falle på sin Sønn, fordi han nå stod der som synder («i syndig kjøds lignelse» og «for syndens skyld») innfor den guddommelige rettferdighetens domstol.
Dette er jo hele Skriftens store hovedlære at «han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham». At «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». At han var det «Guds lam som bar verdens synd».
Men hvis vår synd er blitt avstraffet på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme oss som er i ham (v.1), blitt tatt bort, - fordi Gud ikke krever oppgjør to ganger for samme skyld - !
Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Lovet og priset være Herrens navn i all evighet! Det var på Kristi kjød at Gud «fordømte synden» - !
I dette ligger en tankevekkende hemmelighet, full av trøst. Med sin forsoningsdød har ikke Kristus tatt selve synden bort fra verden. Men ved at fordømmelsen rammet ham, er synden fratatt dens fordøm-mende makt.
Avstraffet synd er tilintetgjort synd. Synden er der nok ennå, i vårt kjød og blod. Vi opplever den nok dessverre daglig bittert nok. Men den har mistet sin fordømmende makt. Den gjelder ikke mer som fordømmelse for oss som er i Kristus Jesus, som er forenet med ham og har del i hans forsoning.
Synden kan nok ennå medføre åndelig død. Ikke gjennom sin skyld og sin syndighet, for dette er dyrt nok betalt. Men gjennom sin innvirkning på sjelen, kan den føre oss bort fra Kristus. Dens fordømmende makt derimot er opphevet ved at fordømmelsens dom allerede har rammet vår garantist, vår mellommann. Loven har allerede vært der og hentet oppgjør for sin fordring. Alt syndig som finnes i oss, eller bryter ut hos oss, er det alt rettmessig gjort opp for.
Her ser vi den veldige trøsten i Paulus’ forklaring på hvorfor det «ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», eller hvorfor de er fri fra loven, og dermed fra all fordømmelse.
Å, om vi så bare kunne riktig tro dette! Så ville vi jo virkelig være fullkommen frelst, være like trygge for all fordømmelse som om det ikke fantes noen synd på jorden, som om det aldri noen gang var gitt noen lov. For akkurat så fullkomment er jo nemlig hele loven oppfylt. Og så ofte og så sterkt vitner jo hele Skriften om dette.
Dette vitner de millioner av forbilledlige soningsoffer om, som Gud hadde påbudt i Det gamle testamente. Dette forsikrer Herrens egne dyrebare ord om: «mitt blod som utgytes for dere til syndenes forlatelse».
Det samme vitner alle de eksemplene om, som vi har i Skriften om Guds urokkelige nåde over alle dem som opphøyer Sønnen.
Kunne vi bare våkne opp og tro, ville vi jo bli så trygge og salige at «vi ikke skulle bekymre oss mer for alle lovens dommer, enn et lite barn som ligger i vogga og leker med fingrene sine», som Pretorius sier. Ja, vi skulle være så trygge og salige som englene, som jo står for Guds trone og skuer hans nådige åsyn.
Herre, gi oss mer tro! Det må vi virkelig be alvorlig om: Gi oss mer tro!
Men apostelen føyer ennå noe til, om hvor tilfredsstilt loven er blitt gjennom Kristus. Han sier:
for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss
v.4
Lovens rettferdige krav. Sønnen sonet vår skyld, for at, i stedet for lovens fordømmelse skulle lovens rettferdighet fullbyrdes/oppfylles i oss, eller «på oss», ved at synden ble avstraffet i vårt kjød på Kristus, og at vi er i ham.
Lovens rettferdige krav er tosidig: Først hva loven krever på alle områder; altså fullkommen lydighet for dens bud. For det andre: Hva den krever overfor synd; altså straff over den som synder.
Hvis nå loven var blitt fullkomment oppfylt av mennesker, så hadde den «gitt liv» til oss (kap.7:10). Men fordi menneskene falt, og det ikke er noe menneske som kan bli rettferdig overfor loven, krever den død. For at dens rettferdige krav skal bli tilfredsstilt.
Slik er «lovens rettferdige krav». Og evangeliet fratar ikke loven dens rett. Paulus sier jo i Rom 3:31 at vi så langt fra setter loven ut av kraft ved troen. Og tidligere i det samme kapitlet sier han jo at nettopp derfor stilte Gud sin Sønn fram som en nådestol (et soningsoffer). Så Gud selv fortsatt kunne være rettferdig, samtidig som han gjorde syndere rettferdige.
Så måtte lovens krav tilfredsstilles/oppfylles i Kristus, han som er «lovens ende (endemål/oppfyllelse) til rettferdighet for hver den som tror» (Rom 10:4).
Fordi vi alle hadde synd, krevde loven først at vår mellommann skulle lide for synden. Men da Gud sendte sin Sønn «under loven» (Gal 4:4) for at han også skulle oppfylle lovens bud, ble også lovens krav om fullkommen lydighet oppfylt. Derfor har Kristus på alle områder oppfylt lovens krav for oss.
Og dette gjorde han ikke for seg selv, men for oss, akkurat som om vi selv hadde gjort det han gjorde.
For det andre: Når vi er i ham (v.1), er fullstendig ett med ham og delaktig i alt hans verk for oss, så sier apostelen nå her at «lovens rettferdige krav blir oppfylt i oss». For hvis vi «er i Kristus Jesus», er ett med ham, så er hans oppfyllelse av lovens krav sannelig også vår oppfyllelse av disse.
Akkurat så dyp og alvorlig mening har Skriftens ord om hva det vil si at vi er i ham, og hva han gjorde i vårt sted. Derfor sier også Paulus at «han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham» (2Kor 5:21). Å, la oss virkelig lovprise så stor en nåde!
Guds mål med å sende sin Sønn var altså at loven og dens rettferdige krav skulle stå ved makt, og vi likevel kunne bli frelst. Vår frelse skulle skje på en måte som stemte med lovens hellighet.
Guds barmhjertighet som drev ham til å frelse oss, skulle ikke oppheve loven, skulle ikke frata loven dens rett. De som frelses gjennom Kristus, har jo i ham nettopp den rettferdighet loven krever. I ham har de sonet straffen for sine synder, og i ham har de oppfylt lovens bud.
Se nå hvor godt dette stemmer med v.3: «det som var umulig for loven» osv., og hvordan alt sammen forklarer hvorfor det «ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus»!
Måtte nå hver éneste kristen la dette synke dypt ned i hjertet sitt, og huske den veldige trøsten disse versene inneholder! Måtte vi aldri glemme at det er akkurat «det som var umulig for loven», det er nettopp lovens krav og rettferdighet som vi har gjennom Kristus!
Men når vi har hørt og tenkt over alt dette; om hvordan Kristus har oppfylt alt, hvordan han ble født under loven og kjøpte oss fri fra all dens forbannelse, o.s.v., så er nok vanligvis vår største villfarelse at vi avslutter det hele med å synke tilbake i vår egen ufullkommenhet.
Vi tenker at alt dette er jo sant og herlig, men hva hjelper det meg, når jeg vet med meg selv hvordan jeg synder mot loven! Jeg oppfyller slett ikke det Gud krever i loven. Tvert imot gjør jeg det Gud uttrykkelig forbyr i loven. Hvordan kan jeg da ha noen trøst i Kristus?
Nettopp mot dette tankespinnet er det teksten vår taler så sterkt. Apostelen sier jo at det var akkurat dette som var umulig for loven, fordi den var maktesløs overfor kjødet - ! Det var jo akkurat dette Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Vi må ikke glemme at alle Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven.
Nå kjenner du på at dette som Gud krever, får han ikke av deg. Derfor føler du deg knust, skyldig og mismodig. Men lovet være Guds evige nåde! Det var akkurat dette «som var umulig for loven», som Gud gjorde da han sendte sin Sønn. Akkurat det som du i går eller i dag tenker på og engster deg for, fordi det var synd imot loven. Men det har Guds Sønn fullkomment oppfylt, «for at vi skulle ha fred», sier profeten. Gud har hatt som mål at vi stakkars syndere skulle ha fred. Derfor sendte han sin Sønn.
Du synes kanskje dette er altfor mye, altfor stor nåde? Men det var dette den store Gud ville skulle skje. Og først når du tror at akkurat det som ligger så tungt på deg; synden, er tatt bort, er forsonet, - først da blir Kristus virkelig din trøst og din tilflukt. Først da kan du virkelig elske Gud og hans lov, og få en hellig lyst og kraft til å følge ham i livet.
Må Gud virkelig gi oss mer tro og fylle oss med sin kjærlighet!
C.O.Rosenius i «Romerbrevets budskap» (3 bind)
Er det rart disse bøkene er gitt undertittelen: «Bibelhøyskole og sjelesorg» - ? Dette er bare noe av maten du finner der. Les bøkene - og ET!
Har du sett hvordan Jesus i Salmene
kaller din og min synd for sin?
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss (sv: for vår skyld). For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13.
Kristus er selv uskyldig. Men fordi enhver røver ifølge loven skulle korsfestes, var også Kristus selv ifølge Mose lov skyldig til å korsfestes - fordi han ikledde seg synderne og røverne personlig. Og det ikke bare en enkelt, men alle syndere og røvere.
For vi er syndere og røvere. Derfor er vi skyldige til død og evig fordømmelse. Men Kristus tok på seg all vår synd, og døde for den på korset. Derfor måtte han bli en røver, som vi leser i Jes 53:12: «han ble regnet blant overtredere».
Alle profetene har sett at Kristus skulle være den største røver, morder, ekteskapsbryter, tyv, forakter... som noen gang har finnes i verden. For nå opptrer han ikke i egen person. Nå er han ikke lenger Guds Sønn, født av en jomfru. Nå er han en synder - som har og bærer Paulus’ synd; forakteren, forfølgeren og torturisten. Og Peters synd; han som fornektet Kristus. Og Davids, som var en ekteskapsbryter og morder, som fikk hedningene til å spotte Gud.
Kort sagt; han bar alle menneskers samtlige synder på sitt legeme.
Ikke som om han selv hadde gjort dem. Men de synder som vi hadde begått, påtok han seg i sitt eget legeme - for å gjøre fyldest for dem med sitt eget blod.
Derfor, på tross av sin egen persons uskyld, ble han rammet av Mose lov, som skulle ha rammet oss alle. Slik at han ble regnet blant syndere og røvere. Når altså loven anså ham som røver, døde og drepte de ham som en røver.
Vi bør altså lære å kjenne Kristus som ikledd - ikke bare kjøtt og blod - men også ikledd våre synder, vår forbannelse, vår død og alt ondt.
Men er det ikke forkastelig å kalle Guds Sønn en synder og en forbannelse? Vel, vil du fornekte at han ble en synder og en forbannelse, bør du også fornekte at han har lidd, ble korsfestet og døde!
Vår synd må bli Kristi egen synd - eller vi må gå fortapt i evighet. For hvorfor straffes Kristus? Skjer det ikke nettopp fordi han har og bærer synden? At Kristus har synd, det stadfester også Den Hellige Ånd f.eks. i Sal 40:13: «Mine misgjerninger har grepet meg». I Sal 41:5: «Jeg sier: Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet mot deg». Og i Sal 69:6: «Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult for deg».*
I disse salmene taler Den Hellige Ånd på Kristi vegne, og sier med klare ord at Kristus har syndet, eller at han har synd.
Disse uttalelsene i Salmene er ikke kommet fra den uskyldige, men fra den lidende Kristus, som trådte inn i alle synderes sted, og derfor ble skyldig for hele verdens synd.
Og dette er vår største trøst; at vi slik ikler Kristus, at han skjules i din og min, og hele verdens synder, og ser ham bære alle våre synder.
Når syndene ble tatt bort gjennom ham, så var det fordi de ikke kunne tas bort gjennom oss.
Dette er den herligste av alle lærer, og breddfull av trøst.
Den barmhjertige Fader så oss helt nedtrykt under loven og holdt under forbannelsen, uten noen mulighet til å bli fridd ut fra dette. Da sendte han sin enbårne Sønn til verden, la alle menneskers samtlige synder på ham, og sa:
Vær fornekteren Peter! Vær forfølgeren, forakteren og torturisten Paulus! Vær ekteskapsbryteren David! Vær synderen som åt eplet i Paradis! Vær røveren på korset! Med ett ord: Vær alle mennesker personlig, som har gjort alle menneskers synder. Og pass så på at du betaler og gjør opp for alt dette!
Da kommer loven og sier: Jeg ser at denne synderen tar på seg alle menneskers synder. Så jeg ser ingen synd utenom ham. Altså skal han dø på korset. Og så angriper loven ham, og dreper ham.
Når da Kristus selv er blitt skyldig for alle de synder vi har begått, må altså vi være fri fra alle synder - men ikke gjennom oss selv, ikke gjennom våre gjerninger eller fortjeneste, men gjennom Jesus Kristus.
Er han derimot uskyldig, og bar han ikke våre synder, så bærer vi dem fremdeles, og skal dø og bli fordømt i dem.
«Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1Kor 15:57). Amen!
Konsentrat av M.Luthers utleggelse i «Store Galaterbrevskommentaren».
* Nedenfor finner du de versene som er sitert ovenfor fra Salmene, der Jesus står fram for Gud med din og min synd og skyld, som sin. I parentesene ut for hvert enkelt vers finner du versene i samme kapittel som viser klart at det ikke er David, men Jesus selv (gjennom David opphøyd i Ånden) som taler her:
Sal 40:13 (v.8-9). Sal 41:5 (v.13). Sal 69:6 (v.22).
---------------
«Den som ikke vil bekjenne at han er hellig og rettferdig, men i stedet alltid klager over hvor stor en synder han er, han oppfører seg som om han vil si: jeg tror ikke at Kristus er død for meg. Heller ikke at jeg er døpt, eller at Kristi blod har renset meg, eller kan gjøre meg ren. Jeg tror ikke ett eneste ord er sant av Skriftens vitnesbyrd om Kristus».
M.Luther
Loven og evangeliet
Kall meg døv og blind og ussel,
åndsforlatt og grunnfallitt,
skjelvende for lovens trussel,
dømt, med hele livet mitt,
til de selvfortaptes ild!
Kall meg ellers hva du vil.
For jeg er jo intet annet
i meg selv enn gudforbannet.
Det er Herren som forkynner
at han holdt Guds lov og bud,
at han sonet mine synder,
at han nå står fram for Gud
som min talsmann. Dermed har
jeg jo Herrens eget svar.
Og det holder, ja, det holder,
hva enn alle djevler volder.
Når nå Satan stadig sikter
nettopp på å knekke meg,
vise meg hvordan jeg svikter,
ja, så viser også jeg
Satan til Guds egen Sønn.
Jeg er Jesu smertes lønn,
og er heller intet skyldig.
For hans verk for meg er gyldig.
Som den første gang i hagen,
like inn til denne dag,
driver Satan så forslagen
med all list og skjult bedrag,
å forføre denne slekt.
Men Guds ord har større vekt.
Jeg har fått det store Ordet
om det Jesus er og gjorde.
Himlens engler bær’ meg over
inn til løftets skjønne land.
Jeg har alt det Skriften lover.
Selve livet mitt er han
som har gitt sitt blod for meg.
Hvem er salig? Det er jeg.
Hvorfor det? Fordi jeg eier
Jesu liv og død og seier.
Olav Nergård fra diktsamlingen «I Herrens hånd»
Du bruker vel tid med Bibelen?
Men i tillegg trenger vi i dag, som aldri før, god, bibelsk lære.
Det finner du i Roseniuslitteraturen.
Bestill blader og traktater (gratis tilsendt) til utdeling. Og vær først og fremst med og spre bøkene fra Arven Forlag.
Det ligger oss spesielt på hjertet å spre nyoversatte: «Fader vår», «Husandaktsboka» og «Romerbrevets budskap» (alle av C.O.Rosenius).
----------
Bladet Arven sendes gratis til alle som selv ønsker å motta det.
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092
Arven Forlag: Sånum, N-4513 Mandal. Forlaget: 3138.07.03508
tlf: 38 26 21 44 - Fax: 38 26 21 32 - Mob. 918 70 466 - E-post:
www.arven.net
Navn av å leve - men død
All næringsvirksomhet er i disse dager opptatt med årsoppgjøret, hva årsoppgjøret forteller om virksomheten. Og da først og fremst sett i forhold til virksomhetens målsetting.
Hva avdekker så «årsoppgjøret»
om våre kjære fedrelands helsetilstand?
En forferdelig nød: Ingen er villige til å vende seg mot roten til ondet.
Det gjelder på alle områder: Familie, moral, helse, økonomi o.s.v.
Først og fremst har familien tidligere alltid vært den klare hovedpillaren i samfunnsbygget. Nå lar man ekteskapene gå i oppløsning, ja, legger til rette for utglidningene. Og er bare opptatt med å bøte på virkningene av familieoppløsningene.
Tidligere var det satt moralske grenser hvor f.eks. «fri sex» var like utenkelig som dagens uttrykk var totalt ukjent. Nå deler man bare ut prevensjon for å hindre virkningene av fri sex (som det altså ikke er aktuelt å gjøre noe med).
Tidligere holdt helsevesenet fram det grunnleggende: Kosthold og livsform. Nå konsentrerer man seg om å produsere medikamenter til å lege eller dempe virkningene av feil kosthold og livsform.
Tidligere sa tannlegen: «Ikke bruk slikkerier!» Nå sier han: «Bruk fluor!» I økonomi sa vi før: «Spar først. Så vil din erfaring vise hvor mye lån din økonomi kan betjene.» Nå heter det bare: «Hvor mye vil du låne?»
Ingen er villige til å gå til roten av ondet, ingen vil snakke om hovedproblemet - for «der synder vi jo alle». Ingen vil innse at vi må stoppe opp og vende om, - hvis våre land med sitt folk, sin moral, helse, og først og fremst sjel, skal reddes.
Er vi villige til å ta sannheten inn over oss?
Det var når kristendommen kom til landet vårt, at vi fikk alt det gode vi nå snart har mistet. De gamle sa at «et land får den regjering Guds folk vil ha» - ! De så at styringen av landet, ja, alt, avhang av Gud, og av Guds folks tro og liv.
Hva er så skjedd med selve kristenheten, når alt dette andre går i oppløsning? Hva forteller vår kristenhets «årsoppgjør»?
Kristenheten og misjon har dypest sett en éneste målsetning:
At Guds navn skal bli herliggjort, og sjeler bli frelst
Det «legemiddel» Gud sendte til jord, for å fremme kjennskapet til, og herliggjøre, sitt navn, var Guds egen sæd: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.... I ham var liv, og livet var menneskenes lys».
Jesus gav ett éneste oppdrag til framtidens kristenhet, som han selv sier det i Mat 28:18: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Eller som Lukas gjengir det klart: «I hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av», Luk 24:47.
Og når han forlot oss og gikk til sin Far i himmelen, lovet han at Talsmannen, Den Hellige Ånd skulle komme til oss. Og sa: «Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere», Joh 16:14.
Den levende kristenhet har så bestandig holdt klart for seg sin totale avhengighet av Ordet og Ånden. Vi leser om at «Guds ord hadde framgang og bredte seg stadig videre ut», Apg 12:24. «Herrens ord hadde stor framgang og fikk makt», Apg 19:20. «For også til dere erevangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det oglærte å kjenne Guds nåde i sannhet», Kol 1:6.
Det som så dypest sett skjedde ved reformasjonen, var intet annet enn gjenoppdagelsen av evangeliet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene. Det var ganske enkelt en nyoppdagelse av hva Paulus i Rom 1:16-17 mente med «Guds rettferdighet», og at «evangeliet er en Guds kraft til frelse - - for i det åpenbares Guds rettferdighet...»
Det var Luthers store overbevisning at «Kirkehistorien er ikke historien om menneskers handling, men om det som Guds levende og kraftige Ord utretter på sin gang gjennom folkeverdenen».
Hva har skjedd med kristenheten?
Vi vil ikke bruke tid på vår kirkes åpenbare frafall. Dens forfall har lekfolksorganisasjonenes ledere lenge vært altfor opptatt med og «levd på».
Den store nøden er lekfolket i vår «etablerte kristenhet»
Rett grunnlag for vurdering av kristenhetens tilstand, er naturlig nok først og fremst dens egen utadvente virksomhet, og hvordan den altså selv ønsker å presentere seg for publikum (dens ansikt utad). Der forteller den jo selv hvem den er.
Vi ser den: «Arrangerer kurs i lovsangsdans og drama», ... hvor teksten forteller at det også blir gitt opplæring «i bruk av hånddukker». Misjonen «ser med glede og spenning fram til denne dagen, og håper at mange er interesserte i dette kurstilbudet».
En forsamling hadde følgende overskrift for lørdagens samling: «Bønn, dans og drama».
En annen retning inviterer til «3 dager med: En desperat lengsel etter Gud. Intens lovsang. Fullstendig overgivelse....»
Et misjonsselskap presenterer ny jule-CD hvor et klart sex-fiksert bilde av den kvinnelige sopranen dekker coveren.
Misjonsselskapenes forlag har gjennom lang tid fulgt verdens krav i utgivelse av litteratur. Av det lille som har kommet ut av gammel solid forkynnelse, ser vi eksempler på hvordan originaltekstens budskap er markert beskåret.
Tidligere klar konservativ og Skrifttro bibelskole har nå disse linje-tilbudene: 1: Bibel og formidling, 2: Bibel, idrett og friluftsliv, 3: Bibel og studie. 4: Bibel og musikk.
Tidligere var det kort og godt Bibelskole det ble innvitert til. Når vi må ha «og... et eller annet» med, så forteller vi selvsagt at vi synes det første er ikke nok å innby til!
Et fylkeslags årsmelding hadde dype sukk over mangel på barne- og ungdomsledere. Hovedstyrets representant hadde et godt råd: Kanskjeallidrett var løsningen. Det hadde gitt gode utslag andre steder - - !
Verdens stillingsbetegnelser inntar misjonsselskapene: Seniorkonsulent, allidrettskonsulent, danse- og dramakonsulent.....
Nye misjonærer forteller at eventyrlysten er en betydelig faktor. De blir heller ikke lenge ute på misjonsmarken. Det synes ikke lenger å være noe livslangt kall.
Strategi, kreativitet og følge med tiden, applauderes sterkt og er nå «linjen» man ligger på.
Man regner matematisk når det gjelder misjonens muligheter for mannskap, framdrift og investeringer.
Kopier av det Guds ord og Ånd alene kan virke, søkes oppnådd gjennom kursing.
Det er mennesket man nå regner med, og det er mennesket som omtales og opphøyes. Det satses bevisst på markedskreftene.
Man er opptatt av nye virkemidler og sangkrefter. Har altså bevisst valgt dette, og dermed valgt bort de eneste virkemidler og krefter Bibelen kjenner i Guds rikes målsetting, nemlig evangeliet - for i det åpenbares Guds kraft til frelse, og Guds Hellige Ånd.
Når det gjelder dans og drama slår vi bare kort og godt fast det Claes Johansson skriver i «Bibeltrogna Vänner II»: «Dans forekommer ikke i den israelske gudstjeneste, som er meget nøyaktig beskrevet i GT. Når dans omtales i GT er det som folkedans, der f.eks. seierherren ble møtt av syngende og dansende kvinner, når han vendte hjem etter krig. Det er slik dans Moses ble hyllet med da de var kommet over Rødehavet. Når David unntaksvis en eneste gang danset foran arken, vekket denne tildragelsen stor oppstandelse.
I den kultiske poesien, det vil si i Salmene, som i profetiene om det kommende Gudsriket, anvendes så ordet «dans» i billedlig betydning - på samme måte som f.eks. sæd, vin og olje - som uttrykk for glede. En bokstavelig tolking her, ville føre like mye vill som å tro at den svenske salmeboken «Upp psaltare och harpa» innebar at disse instrumentene skulle brukes i all svensk gudstjeneste på 1800- og 1900-tallet».
Og her har vi nå bare nevnt det verdslige inntog i kristenheten. Hva så med alt som mangler? Hvor finnes de karakteristiske tegnene på en levende menighet? Hvor høres forkynnelse om arvesynden, om dom, om Guds vrede og evig fortapelse - men også om gjenfødelse, om Lammet og blodet og om evig liv? Hvor kommer folk fast sammen uten taler, bare deler det de selv har fått i Guds ord, og i nødsbønn for land og folk? Hvor er «de fattige i ånden»? Det er jo hos «den som er sønderknust og nedbøyet i Ånden» Gud vil bo.
Hva sier Skriften om denne tilstanden?
«De sier at de kjenner Gud, men de fornekter ham med sine gjerninger», Tit 1:16.
Guds ord sier: «Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren», Jer 17:5.
«Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro», 2Kor 6:14-15.
Jesus sa: «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre», Mat 6:24.
Hva er en avgud? Alt som et menneske dyrker, frykter, elsker og stoler på i stedet for den eneste sanne Gud. (Pontoppidans utleggelse av det første bud).
Guds folk har nå sagt: «Vi vil være som alle de andre folkene». Men til det sa Gud: «Det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem», 1Sam 8.
Hva gjør en verdslig bedrift, hvor årsoppgjøret viser at drift og driftsmidler totalt avviker fra virksomhetens formål?
Bedriftens ledelse og revisor kommer sammen med sin bankforbindelse og erkjenner at man nå «har tapt sin kapital og driver på kreditors regning». Loven pålegger dem nå å «begjære oppbud», og de erklærer seg offentlig konkurs.
Men når det gjelder et «årsoppgjør» i Guds rike, da går det ennå dypere
Jesus sa at når Talsmannen, Den Hellige Ånd, kom, skulle han først og fremst: «Overbevise....... Om synd, fordi de ikke tror på meg...» Joh 16:8 flg.
All kreativiteten og aktiviteten viser klart at kristenheten ikke lenger har tiltro til Guds ord. Men Ordet er Gud, Joh 1:1.
Vi har da ikke lenger tiltro til - og har dermed forlatt - Gud.
Men hvor går dypest sett dommen «om synd, fordi de ikke tror på meg»?
«Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det ...... dømmer hjertets tanker og råd», Heb 4:12.
Paulus taler om:
«den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus», Rom 2:16.
Det er «det skjulte hos menneskene», våre dypeste motiver, «hjertets tanker og råd», som skal dømmes:
... mange hjerters tanker skal bli åpenbart
«...også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart», Luk 2:35.
Dette er Simeons profetiske ord over Jesu mor når barnet hennes etter skikken blir omskåret. En dag skal «et sverd gjennombore» Marias hjerte - når hun skal stå og se ham hun fødte bli naglet til korset og dø sin blodige død på Golgata for alle mennesker.
Men hva er det Gud ved sin Hellige Ånd vil tale til oss om gjennom dette budskapet? Jo, det profetiske budskapet gjennom Simeon til Jesu mor taler direkte til alle mennesker:
Det er vårt hjertes forhold til Jesu død og blod, vårt evige liv står eller faller ved
Det var svært mye godt å si om menigheten i Efesus, Åp 2. Men - de hadde forlatt sin første kjærlighet - som er Jesus. «Omvend deg og gjør de første gjerninger», sier Jesus. Hva er «de første gjerninger»? Jesus svarer klart når de spør hva de skal gjøre for å gjøre Guds gjerninger: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt», Joh 6. De hadde ikke den levende tro på Jesu blod, Jesu soning på Golgata.
Det samme gjelder Laodikeamenigheten, Åp 3. De var seg meget bevisst sine «sterke sider». Men de «visste ikke at de var usle og ynkelige og fattige og blinde og nakne». De visste ikke at de i seg selv alltid var fortapt og stod skyldige for Gud. Og de manglet alt, for de manglet bryllupsdrakten - som er Jesus alene.
Simeons profetiske ord til Maria stadfester hele Skriftens hovedbudskap fra Bibelens første sider: «Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk», 2 Mos 8:23.
Når Simeon står med Jesusbarnet i armene, får hans hjertes øye se dette: «Gud, nå har jeg sett din frelse!»
Peter forkynner Kristus for dem som er samlet i Kornelius’ hus, og avslutter med: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Og da leser vi straks i neste vers: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet».., Apg 10:43-44. De ble født på ny!
Det er når Jesus og hans frelse blir åpenbart for våre hjerter, når Kristus blir forkynt, at sjeler går over fra døden til livet.
Det er her, overfor det som skjedde på Golgata, alle hjerters tanker skal bli åpenbart - og dømmes etter - !
Det var på dette punktet, akkurat når Jesus begynte å tale til disiplene om at han skulle fullføre sin soningsgjerning på Golgata, at Peter sier: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje med deg!», Mat 16:22.
Da ble Peters hjertes tanker åpenbart. Og Jesus måtte si til ham: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til». Nei, uten åpenbaring har ikke noe menneske «sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til». «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet», er sangen for tronen. Åp 7:10.
Det er altså ikke drama, dans o.s.v. - det dypest sett dreier seg om
Vi ser hvordan debatten i dag i beste fall strekker seg til om dans, drama o.l. er bibelsk. Men stopper vi opp med dette, er vi overhodet ikke kommet til saken.
Nei, Gud dømmer det skjulte hos menneskene, etter evangeliet, ved Jesus Kristus. Guds rike setter dypest sett alltid en frelse til skille, den frelse som gjenomboret Marias hjerte som et sverd - for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.
Guds ord sier: «To onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann», Jer 2:13.
Slik er alltid utviklingen. Det vi har summert opp ovenfor, som dagens kristenhet har «hogd seg ut», er sprukne brønner som ikke holder vann. Det kan nok mange se og være enige i. Men det virkelig alvorlige, er det Jeremias her viser alltid må ha skjedd først:
De har forlatt Ham som er kilden med det levende vann; evangeliet om forsoningen og rettferdiggjørelsen i Lammets blod.
Dette gjelder i dag ikke bare Den norske kirke, men også svært mange frikirker og alle våre største misjonsselskaper med sine bibel- og misjonsskoler.
Med dette trår disse Guds Sønn under føtter og forakter paktens blod,
som vi blir helliget ved, og spotter nådens Ånd?(se Heb 10:29)
Ser du dette? Erkjenner du sannheten i dette innfor Gud og for deg selv?
Ethvert Guds barn er forpliktet til å ta standpunkt til det som skjer i kristenheten i dag.
Og du har alt tatt standpunkt, enten du vil eller ei. Der er ingen nøytral posisjon i Guds rike. «Prøv Åndene om de er av Gud....... «Prøv alt...», sier apostlene. «Den som ikke er med meg, er imot meg», sier Jesus.
Det er nødvendig - om noen ennå kan vekkes og reddes - at kristenheten står klart ansikt til ansikt med hva de er med på, og på forskjellig vis gir sin støtte til, - og dermed blir medskyldige i den virksomhet som har forlatt Gud og Lammet: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger», 2Joh v.10-11.
Med denne gjennomgangen på Skriftens grunn må du ta standpunkt til hva som skjer.
Eller har du lukket øynene for hvordan Antikrist nå over mange ti-år særdeles aktivt har brukt den etablerte kristenhet selv til å knuse den virkelig evangeliske kristendom?
Jeremias fikk i oppdrag å «rykke opp og rive ned, å ødelegge og bryte ned», - før han kunne «bygge og plante», Jer 1:10. Det er ikke mulig å «bygge og plante» der det ikke først er rykket opp og revet ned, ødelagt og brutt ned alt som stenger. Det taler Skriften og våre gamle lærere klart om, både når det gjelder enkeltmennesker og land og folk.
De forkynnere, bibellærere og ledere som ikke konkret og sterkt formaner unge og gamle til å ta avstand fra den verdsliggjorte - og på den andre side i like stor grad overåndelige - kristendom vi har i dag, har glemt alvoret: «De skal lære mitt folk å skjelne mellom hellig og vanhellig og forklare dem forskjellen mellom urent og rent», Esek 44:23. De er satt til å våke over sjeler, og skal en dag avlegge regnskap overfor Gud, Heb 13:17, Esek 3:17 m.fl.
Profetkallets ansvar
En Herrens profet har det inte lätt, När syndaren sover utan tro |
Då måste han säga synden vid namn och inte förskräckas för någon man, förkunna Guds dom och lagens hot: «Yxan är satt till trädets rot». Men när syndaren vaknar och hör Hans Hallebo i «Pietisten» |
Det forsøkes med «lapper på gamle klær»
Den lille kamp som i det hele tatt foregår i kristenheten synes også, som i det øvrige samfunn, mer å være rettet mot resultatene av frafallet, enn å komme til selve saken.
Noe av det mest tragiske i dag, er de få «evangeliske, konservativt bibelske» tjenere som taler om Guds ord, men ikke som Guds ord , 1Pet 4:11. Og det lille grann «god» litteratur som er kommet ut i våre skandinaviske land, som vi griper med begjærlighet - og lever på - fordi den lyder så bibelsk og rett, og skiller seg ut fra den lette kristendommen. Men som alt sammen bare «sementerer» tilstanden. Fordi vi i denne forkynnelsen ikke kommer til noen vekkelse. Budskapet mangler Guds ords røst; Den Hellige Ånds dype ransakende og vekkende, men også livgivende kjennetegn.
«På din lange ferd ble du trett. Likevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak», Jes 57:10..
Det spørres ikke: Har du egentlig liv i Gud? Kjenner du lovens «drepende» «Romerne sju-arbeide»? Vet du hva det vil si å bli født på ny? Lever du nå bare i nåden? Eller er alt dette nå bare noe du kan, og gjerne kan godt og virkelig «står på» og «kjemper for» - - ?
Nå hviler ansvaret på det lokale lekfolk i by og bygd
De troende formanes i Guds ord til: «Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!», 1Joh 4:1. Og: «Prøv alt, hold fast på det gode», 1Tess 5:21.
I Sal 103:20 leser vi om å «lyde hans ords røst». Altså ikke bare lyde Herrens ord, mens hans ords røst! Jesus sier: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg», «de skal høre min røst». «Hver den som er av sannheten, hører min røst». De som er hans får, hører altså hva som er Herrens røst - og da selvsagt også hva som ikke er hans, men bare er tjenerens, forkynnerens røst.
Men tilstanden har nå over mange år vært at forsamlingen ikke har kunnet høre hva som er «Guds ords røst». De har m.a.o. over lang tid bare hørt tjenerens røst - uten å reagere. Og spesielle nådegaver til å prøve ånder har vært totalt fraværende. Alt har vært godtatt når bare tjeneren representerte gode gamle menigheter eller misjonsselskaper.
Nå slår dette i ekstrem grad tilbake på flokkene rundt om i by og bygd. Fraværet av Guds Ånd i forkynnelsen er nå så sterk at enkelte forstår at budskapet er direkte ubibelsk. Men enten den er bibelsk, men uten Guds ords røst, eller den er direkte ubibelsk, så fortsetter man i by og bygd å ta imot utsendinger fra forsamlinger og misjonsselskap som har forlatt Gud, - og gir penger til samme virksomhet - ! Som alt sammen selvsagt gjør folket «medskyldig i deres onde gjerninger», 2Joh v.10-11.
Nå gjelder det ikke først og fremst å tilkalle sangevangelister som kan skape rørelse på stedet. Om en sjel skulle bli født på ny, vet de fleste Guds barn ikke en forsamling de kunne henvise dem til som et åndelig hjem.
Nå må templet (først våre hjerters tempel, og så bedehuset) renses. «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.....Gjør ikke min Fars hus til en handelsbod!» Mat 21:13, Joh 2:16 m.m.fl. Og legg merke til at alt de tilbød ved de bordene Jesus veltet og drev ut, var nødvendigheter for dem som skulle ofre i templet. Men denne virksomheten skulle ikke foregå i templet. Det var hellig.
«Om det bare var noen iblant dere som ville stenge tempeldørene, så dere ikke forgjeves tenner ild på mitt alter! Jeg har ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Jeg har ikke lyst til offergaver fra deres hånd», Mal 1:10.
Hvordan møter Guds folk et slikt frafall?
Når Gud åpenbarer situasjonens gru for oss, er fristelsen enten å bli oppbrakt, eller å falle i mismot. Men begge deler må vi bekjenne for Gud som synd. Har Gud åpenbart den sanne tilstand i kristenheten for oss, er det selvsagt for at vi skal vende oss til ham i nød og bønn på Guds ords grunn og i Jesu navn.
Se Esras, se Daniel og mange andre av Bibelens menn og kvinner. De sørget, fastet og ropte til Gud: «Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.....vi har forlatt dine bud...Herre, Israels Gud! Du er rettferdig. Vi er bare en levning, en rest som er blitt frelst, som det kan bli sett på denne dag. Se, vi er nå her for ditt åsyn i vår syndeskyld. For etter det som nå har hendt, kan ingen bli stående for deg», Esras 9.
«Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.... og vi hørte ikke på Herren vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han satte fram for oss ved sine tjenere profetene..... Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige... Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke - for din egen skyld, min Gud!» Dan 9.
Legg merke til at profetene tok alltid seg selv med: «Vi har forlatt dine bud», «Vi har syndet...» For vi er alle medskyldige. De fleste av oss har selv på et eller annet tidspunkt, før vi ble født på ny, deltatt i utviklingen til det vi i dag ser.
Og hvis vi nå ser frafallet, hvor mye har vi båret nøden fram for Gud i bønn? Hvor mange har vi gått til av prester, predikanter, ledere og de «kreative kristne», og i virkelig nød talt med dem først og fremst om de har liv i Gud, eller formant dem til å vende om. Det er der det nå må begynne. Nå må vi slutte å bare sette lapper på gamle klær.
Nå må vi komme sammen rundt om i hjemmene, markere overfor Gud og mennesker at vi ser nøden ved å sette av faste kvelder til samdrektig bønn på Ordets grunn. Det er først og fremst den levende menighets nød vi skal bære fram for Gud i bønn: «Vi har syndet! Send i din nåde for Jesu skyld vekkelse i og blant oss som kristne!» - (Se «Arven» nr.4/2001 om Guds folk og bønn).
Og så må vi handle ut fra Guds ord og i hans Ånd.
H.H.
Ha navn og vitnesbyrd av å leve, men er hemmelig død Åp 3:1
Grener i Kristus som skal kastes, gjester i bryllupet som ikke avviste innbydelsen, men likevel skulle kastes ut i mørket utenfor, «Jomfruer» som har skilt seg ut fra verden, men uforstandige - som ikke får komme inn i bryllupssalen. Å, hva er dette? Hva er dette?
Ja, hva er dette? Det er Kristi ord - og noe Kristus ser og vet, som han tenker på og skildrer med disse ordene. Men hva er det? Hvem gjelder det, hvem rammer dette? «Det er vel ikke meg, Herre?»
Ja, hva er vel alt dette, annet enn den gamle, fryktelige sannheten om at selv blant dem som har skilt seg ut fra verden, og i sin gudfryktighet har skilt lag med de mange, likevel finnes dem som skal «kastes ut i mørket utenfor». Som altså ikke er kristne, og ikke blir frelst.
Noe som kjennetegner disse uekte barna, er at de aldri kan mistenke seg selv og frykte for sin tilstand. De våkner ikke opp for Herrens ord om dette.
Men kom nå her og se i Bibelen, du som bestandig bare vil tro godt om din tilstand. Kom og se hvordan du bare får lov å sove, og til og med får trøst som styrker din selvsikkerhet, - når det er slik du absolutt selv vil ha det.
I 2Kong 8:7-15 leser vi hvordan Benhadad, kongen i Syria lå syk. Han får høre at Gudsmannen Elisa var kommet til Damaskus. Så sier han til Hasael: Ta med deg gaver og gå til denne Guds mann og spør om jeg skal bli frisk av denne sykdommen.
Hasael kommer til Elisa med førti kamellaster av alt det beste som fantes i Damaskus, og bærer fram kongens spørsmål. Og Elisa sa: «Gå du bare og si* til ham: Du skal leve! Men Herren har latt meg se at han skal dø.» (*det vet jeg at du i alle fall vil gjøre). Og Guds mann stod med ubevegelig ansikt og stirret på ham til Hasael kjente seg brydd. Så begynte Elisa å gråte».
Så gikk Hasael hjem, og når kongen spurte: «Hva sa Elisa?» svarte han: «Han sa du skal overleve.» Men dagen etter tok han et teppe, dyppet det i vann og bredde det ut over kongens ansikt så han døde.
Så kan du spørre: Hvorfor skulle Herrens profet si til denne syke kongen som lå på det siste, at han skulle overleve, når han klart visste han skulle dø?
Jo, slik handler Gud med hyklere som later som de spør ham, men samtidig aldri vil tro annet enn det som passer dem. Profeten så med én gang av de store gavene som ble sendt til ham, at kongen ønsket et trøstens svar. At det ikke var om å gjøre å få vite sannheten, men å bli oppmuntret. Da visste han at selv om han sa ham sannheten, så ville han likevel ikke trodd det og omvendt seg.
Da var det overensstemmende med Guds hellige rettferdighet å gi ham svar etter hans eget ønske, og la ham dø i sin selvsikkerhet.
Vi har mange eksempler på slik en Guds rettferdighets dom. Gud selv sier: «Jeg vil forherde Faraos hjerte... så egypterne skal kjenne at jeg er Herren», 2Mos 14:4. For Farao hadde mange ganger fått anledning til å se at Jehova var den rette Gud, og hadde likevel bare forkastet ham og hans bud.
Om sitt eget folk sier Herren: «Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli leget», Jes 6:10.
Et veldig markert eksempel har vi i 1Kong 22. Kong Akab ville gå til krig mot Ramot i Gilead. Da rådførte han seg med fire hundre falske profeter, som alle med en munn sa: «Dra avsted, og Herren skal gi landet i kongens hånd». Men den eneste sanne profet, Mika, ville kongen ikke spørre, for han sa: «Han hater meg, for han spår aldri noe godt om meg, men bare ondt».
Etter påtrykk av Josafat sender han likevel til slutt bud til Mika og ber ham komme. Budet formaner Mika til å stemme i med de andre profetene til kongens behag. Når så Mika kommer, sier han derfor: Dra opp! Så skal du ha lykken med deg, og Herren skal gi byen i kongens hånd.
Men nå later Akab som om han virkelig vil høre sannheten, og sier: «Hvor mange ganger skal jeg ha deg til å sverge på at du ikke skal tale annet til meg enn sannhet i Herrens navn?» Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre, la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus!».
Så åpenbarer Herren et nytt syn for profeten. Og legg nå nøye merke til dette: «Mika sa: Så hør da Herrens ord: Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham på hans høyre og venstre side. Og Herren sa: Hvem vil lokke Akab til å dra opp til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den andre så. Da gikk ånden (spådomsånden) fram og stilte seg for Herrens åsyn og sa: Jeg skal lokke ham. Herren spurte ham: Hvorledes? Han svarte: Jeg vil gå av sted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal lokke ham. Det skal også lykkes deg. Gå av sted og gjør det!»
Resultatet kjenner vi: Akab drog likevel i krig og trodde han skulle overleve ved å forkle seg. «Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeskjørtet og brynjen». Dermed døde kongen.
Se her hvordan Herren handler: Til den som ikke vil høre Guds røst sender Gud fire hundre falske røster, så han bedraes og forherdes, så han, når han senere får en alvorlig advarsel fra Herren, ikke er i stand til å høre den, men bare følger sitt eget råd og går til sin egen fortapelse.
Vi skal legge merke til at av alle de hellige Guds menn som har talt i Skriften, profeter og apostler, er det ingen som så ofte og så tydelig har talt som Kristus selv om denne hemmelig død, disse selvbedratte «kristne». Det var evighetens Far som kom ned fra himmelen og som kjente alt best, som har kasteskovlen i sin hånd, som selv er hyrden og som sa: «Jeg kjenner mine får». Derfor: Hør ham!
C.O.Rosenius
«Anstøtsklippen», den store hemmeligheten
«Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi at dere sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde ---- at han må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige», Ef 3:14-16, 18-19, 1:17-18.
Slik så altså Paulus det var nødvendig å be. Så dypt skjult så han altså hemmeligheten lå - evangeliet, kristendommens store hemmelighet. Så uendelig stor og rik anså han evangeliets skatt å være. Og en så hellig, guddommelig gave anså han den rette troen å være!
Han visste at her krevdes en visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Gud. Det krevdes at Gud selv opplyste hjertets øyne, åpnet hjerte og sinn, og av nåde skjenket dette nye åndelige synet på selve evangeliets budskap.
Og alt dette stemmer med Kristi egne ord i Mat 11:27: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for». Og like ovenfor: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige».
Av alt dette innser jeg at det er ikke nok å skaffe seg kunnskap om evangeliets lære. Nei, her kommer det ann på om «Sønnen vil åpenbare det». Her merker jeg at selv om jeg på en måte tror alt det Guds evangelium forkynner, så kan likevel hele dets egentlige mening og innhold være skjult for meg.
«Jeg var vakt, kristelig og alvorlig, og mente jeg allerede trodde alt det en bør tro. Og derfor fikk jeg aldri den rette troen», sier noen. «På tro og tro er det stor forskjell», sier Luther.
Og dette ser vi godt nok bekreftet når et menneske får sine øyne åpnet, og begynner å virkelig se og tro det evangeliet inneholder. Vi ser hvor totalt ny og forvandlet han blir, hvor fri og lett han blir. Som om en tung bør er falt av ham. Hvordan han nå taler og bekjenner, synger og skriver om Kristus, lovpriser og opphøyer ham som han aldri før har gjort. Og hvordan han nå avviser og forkaster all menneskelig rettferdighet som «skrap», «fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd», Fil 3:8.
Han blir, kort sagt, som om han aldri før hadde hørt noe om Kristus - og hadde kanskje tross alt virkelig studert, talt og skrevet om hva en skal tro og bekjenne om ham.
Det finnes altså en hemmelighet som er skjult for forstanden. Men denne hemmelighet er samtidig også
det virkelige stridsspørsmålet og anstøtsklippen
En rett åndelig prest hadde en gang skrevet en beretning om en vekkelse i hans sokn. Denne beretningen hadde et eget avsnitt om stridigheter som hadde oppstått i menigheten under denne vekkelsen. Og der kunne han fortelle at når en studerte disse stridighetene nærmere, viste det seg at hovedpunktene i det som skilte partene, var disse:
1: Om Kristus virkelig var død og oppstanden for oss.
2: Om man dermed ble rettferdiggjort og frelst bare ved troen på ham.
På en reise leste presten fra denne beretningen for noen venner et sted. Men når han kom til disse punktene, stoppet de ham og spurte: «Hva for noe? Har det i din menighet noen gang overhodet vært stilt spørsmål ved dette første punktet?»
Presten svarte: «Det utgjør selve stridsspørsmålet - ! Selv om ingen av oss noen gang med vår munn har fornektet dette, at Kristus er død for syndere. Men all striden oppstod på denne måten: Etter at vi alle hadde stått sammen i vårt vantroens strev, var det noen som ved Guds nåde begynte å virkelig tro på dette som Skriften vitner om hva vi har fått gjennom Kristi død og oppstandelse. De ble frigjorte og glade.
Men så begynte de andre å forarge seg over at disse samtidig forkastet sin «gamle» tro som den største forvillelse - og det var jo også fortsatt de andres «tro».
Prestens venner, som hørte dette, tenkte en stund over det. Og det gikk opp for dem at de som er så opptatt med hva vi skal gjøre, ikke for alvor kan tro at Guds Sønn ble menneske, led og døde for at vi skulle få denne nåden.
De innså at hvis de virkelig trodde at Gud ble et menneskebarn, led, kjempet og døde som vår forsoner, - så ville alt i hele verden blekne, og ikke lenger bety noe som helst for dem, mot dette store.
C.O.Rosenius
Lever du i Ordet?
Carl Olof Rosenius.
C.O.Rosenius ble født 3/2-1816 i Västerbotten i Sverige. Han døde 24/2-1868, bare 52 år gammel.
Påbegynt teologisk studie ved Uppsala universitet ble ikke langvarig. Sykdom, dårlig økonomi og indre anfektelse satte en stopper for det. Han fant ikke det han søkte i universitetets teologi.
En markert vekkelsesbevegelse ble skapt ved hans forkynnelse over hele Skandinavia.
Carl Olof Rosenius ble kalt for «Nordens evangelist» og «Nordens sjelesørger».
Han skrev aldri bøker. Det meste av all hans skriftlige forkynnelse kom ut gjennom bladet «Pietisten», som han begynte å gi ut i 1842. Fra dette bladet er så tekstene hentet til Husandaktsboka og de andre bøkene som etter hvert er kommet ut.
I 19. årgang av «Pietisten» begynte Rosenius utleggelsen av Romerbrevet. Han forberedte seg ved å lese gjennom de beste engelske og tyske tolkingene, og brukte i arbeidet daglig fire fremmede språk: gresk, latin, engelsk og tysk. Denne grundige romerbrevstolkingen som han arbeidet med i 7 år, ble regnet som kronen på verket av all hans forkynnelse, og var ferdig i 1866.
Etter hvert som Romerbrevskommentaren begynte å komme ut i «Pietisten», «eksploderte» tingertallet på bladet til 13.000 eksemplarer - på et tidspunkt da Sveriges største avis, «Aftonbladet», lå nokså konstant på 4.000 ex. Noe som klart understreker at det ikke bare var teologer og andre forkynnere, men den vanlige mann og kvinne som her fant «Veien» og «livets vann».
Rosenius skrev også sanger. Noen av disse har vi ennå i sangbøkene våre.
Ut over de skandinaviske språk, er den mest kjente Rosenius-litteraturen oversatt til engelsk, tysk, forskjellige afrikanske språk, hindi, tamil, telugu, spansk, russisk, kinesisk. I flere land legges Rosenius-litteratur også ut på internett.
Den norske prosten Chr.S. Dick oversatte allerede på 1860/70-tallet Romerbrevskommentaren, boka «Fader vår», Husandaktsboka, biografien som Rosenius’ nærmeste medarbeidere skrev etter hans død, og noen av sangene hans.
Som Paulus’ ble også Rosenius’ klare nådeforkynnelse møtt av egenrettferdighetens nidkjære motstand. Anklagene har variert. Det het seg at han forkynte «verdensrettferdiggjørelse» (at Gud ikke lenger ser noen synd i verden, slik at menneskene ikke behøver noen personlig syndenes forlatelse, men bare må få se det). Og ikke minst har han i senere år nærmest vært ansett som «far for nyevangelismen».
Professor dr.theol Carl Fr. Wisløff har i to artikler klart tilbakevist førstnevnte påstand. Og bl.a. dr.theol Godvin Ousland har klart vist at Rosenius’ forkynnelse ikke hadde noe å gjøre med nyevangelismen, men at enkelte andre dessverre blandet hans og nyevangelismens forkynnelse sammen. Forkynneren, cand.theol Øivind Andersen avviste også definitivt at Rosenius hadde noe å gjøre med nyevangelismen.
«Den som sier at Rosenius var ensidig, har aldri forstått Rosenius. Han gav helliggjørelsestalen i evangeliets lys en stor plass. Ellers hadde det heller aldri blitt så friskt et nådeliv for de mange troende».
Frits Larsen
forstander, Hillerød bibelskole, Danmark.
«Ingen mann har i de senere slektsledd betydd så mye for Guds rike i Sverige som Rosenius. Og hans betydning for Norge er uoverskuelig» (Fr.Wisløff).
«Norsk kristendom kjenner seg i stor åndelig takknemlighetsgjeld til Sverige, for hva vi har fått gjennom Sveriges profet, Carl Olof Rosenius. Rosenius vil være kjær, og bety noe åndelig her i Norge, så lenge her overhodet finnes levende kristendom» (Olav Valen-Sendstad).
Disse bøkene er lest inn som lydbøker hos KABB:
KABB - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte. Tlf. 47 69 81 69 81
www.kabb.no
www.lydbokhandel.no
Skriv søkeord og trykk "enter".
Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!
"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde
Se også: www.budskabet.net (DK)
Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530
Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.