1. februar

Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som et levende offer.   Rom 12:1.

Med disse ordene retter Paulus et knusende slag mot den falske holdningen hele verden har; at de kan elske og frykte Gud, selv om det aldri viser seg i livet. Der tjener de tvert imot synden med hele sitt legeme og sjel. Med bakgrunn i dagens skriftord kan vi da svare disse: «Det er umulig for meg å vite at du tror, frykter og elsker Gud, når du ikke viser det ved at ditt legeme og lemmer også tjener ham».

Alle vil selv gjerne oppfattes som gode mennesker. De påstår kanskje at de frykter og elsker Gud, samtidig som vi ser dem fritt og uhemmet tjener synden og avgudene sine. Men da sier apostelen: Nei, dette kaller vi ikke å tjene Herren. Dere skal stille legemet deres fram som offer for Herren, og tjene ham med alle deres legemsdeler. Gjennom slike synlige offer skal det vise seg om dere virkelig elsker ham.

La oss så gå litt nærmere inn på hva dette vil si i praksis, at vi ofrer legemene våre til Gud. Vi vet at for tusener kristne mennesker har legemene deres også bokstavelig talt blitt levende offer. Som martyrer er de blitt brent, eller torturert og drept på annen måte. Alt sammen for Kristi skyld. Men selv hvor det ikke hersker slike forhold, stiller vi likevel legemene våre fram som levende offer, når vi bruker lemmene våre til å tjene Herren. Og når vi for Kristi skyld korsfester kjødet vårt med dets lyster og begjæringer.

Først og fremst stiller du altså legemet ditt fram som offer for Herren når du bruker lemmene dine i hans tjeneste. Når du taler med munnen din slik at han opphøyes, og din neste har nytte av det. Når du bekjenner hans navn, framholder og utbrer kunnskapen om ham, og forøvrig taler om det som er godt og sant.

Det samme når du bruker øyne og ører til å fange opp alt som kan være med å fremme Guds ære og din nestes vel. Og passer på å ikke bruke dem til forfengelighet og unyttige ting. Når hendene dine gjør det som er godt og rett, i trofast arbeid der du er satt i samfunnet, eller i kjærlighetens tjeneste mot din neste. Eller når føttene dine gjerne går Herrens og kjærlighetens ærend.

Kort sagt: Når du for Herrens skyld, drevet av hans barmhjertighet, gjerne gjør og lider det din daglige livssituasjon og kjærligheten krever, -. Da framstiller du ditt legeme som et levende offer for Herren. Men det fører da også med seg en konstant korsfestelse av kjødet. For hvis du vil tjene Herren, da kan du ikke samtidig følge din egen selvtilfredsstillelse; din egen ære og egne lyster. Men må alltid overgi dette til døden.

Du ser f.eks. hvordan du kunne oppnå, eller beholde, verdens vennskap, respekt og popularitet. Men for Kristi skyld lar du alt dette fare, og pådrar deg tvert imot både forakt og hån gjennom det du gjerne gjør for hans sak. Eller du i det daglige liv står imot og overgir syndens fristelser til døden. Det kan være når utålmodighet, sinne, uredelighet eller egeninteresse, seksuell utskeielse e.l., innbilskhet eller forfengelighet, misunnelse eller baktalelse osv. frister deg. Her er det det skjer.

Når du ikke lar disse syndene få bryte ut i deg, men gjennom inderlig bønn og aktsomhet isteden overgir alt dette til døden, da stiller du legemet ditt fram som et offer for Herren. Også slike ofringer er det apostelen her ved Guds barmhjertighet formaner oss til.

Men her dreier det seg altså om å stå imot våre egne kraftige begjær. Da skal vi nok også få oppleve at det virkelig blir en følbar ofring, når offerpresten skal gi seg selv som offer - som også Kristus selv gjorde. Om dette har Luther så viselig uttalt: «Prestetjenestens tittel er herlig å smykke seg med, lett uttalt og æret av alle. Men selve ofringen ser vi sjelden noe til, den gruer alle seg for. For da gjelder det livet, ja, alt vi eier, ære, venner og alt det vi har i denne verden. Akkurat som for Kristus på korset. Det har ingen lyst til; velge død framfor liv, pine framfor lyst, tap framfor vinning, skam framfor ære, uvenner framfor venner. Men det gjorde Kristus på korset, til et forbilde for oss! Dessuten, når vi gjør alt dette, må det ikke være i egeninteresse, eller for selv å oppnå noe. Men for å tjene vår neste, og for å opphøye og ære Gud. Slik også Kristus gjennom hele sitt liv til det siste, ofret sitt legeme».

Skal vi så ikke bli trøtte, og trekke oss tilbake overfor en slik offertjeneste, men alltid tålmodig og villig fortsette slik, da er det nok nødvendig at det er virkelig sterke krefter som driver oss til dette. Men i tillegg også overnaturlig kraft og hjelp. Og da er det nødvendig med alvorlig og inntrengende bønn.

Når det gjelder det som må drive oss, så blir nok den største og mest vedvarende kraften den apostelen nevner midt inne i formaningen: Guds evige barmhjertighet. Det som til alle tider er sterkt nok til å holde lysten og kraften brennende til denne offertjenesten, er ene og alene det å få motta og leve i Guds barmhjertighet.

Men da må du også alltid ha øyet festet på det Gud har gjort for oss. Hold først og fremst klart for deg hva Gud har gjort for hele verden. At han, mens vi ennå var fiender, gav sin enbårne Sønn for oss, for at «slik som vi ved det ene menneskes ulydighet ble syndere, slik skulle vi ved den enes lydighet bli rettferdige».

Studer deretter hvordan Gud gjennom Sønnen har opprettet dette nåderiket hvor synden ikke skal tilregnes dem som tror på ham. Sett deg til slutt inn i hvordan Gud etter dette korte, elendige livet vil føre oss inn i sin himmel, og gi oss all den salighet hans kjærlighet og allmakt kan oppvise.

Tror du av hjertet dette, da kan du villig bli en martyr. Da vil du alltid tennes og varmes til nytt mot og lyst til å fortsette ofringen.

Til toppen

2. februar

Vær tålmodig i alle slags prøvelser.   Sir 2:4.

Dette er en frukt av håpet om frelse og evig liv. Håpet om en evig glede bør gjøre oss tålmodige overfor alle slags prøvelser i dette korte livet. Dette er jo snart slutt, det varer ikke evig! Gled deg over at i Kristus er du frelst fra den evige trengsel - og er tvert imot på vei til den evige gleden. Ja, er du en kristen, bør du virkelig holde dette klart for deg!

I tillegg finner vi her også en formaning: «Vær tålmodig i alle slags prøvelser», i vanskeligheter, lidelser. En formaning taler alltid til oss om noe som er vår plikt overfor Herren. Vi bør altså for Herrens skyld være tålmodige i prøvelsene. Og det så mye mer som det er Herren, vår Gud, som sender oss enhver lidelse. Tror du det, da skal denne sannheten bli kraften som stiller din utålmodighet, - hvis du er en av dem som elsker Gud.

Tror du Kristi egne ord: Til og med alle hårene på hodene deres er telt? Og det han videre sider: Ikke et hår på hodet deres skal gå tapt uten at det er min himmelske Fars vilje! Tror du at også alle de prøvelser djevelen og andre mennesker påfører deg, til minste detalj er tilmålt deg av Gud? Dette lærer Skriften klart og tydelig.

Se hvordan Herren er den som også setter presise grenser for hvor langt Satan fikk gå med å plage Job! Araberne drepte Jobs tjenere, kaldeerne tok kamelene hans, og stormen feide huset ned over sønnene hans. Men Job så bare Herren i alt dette. Han sa: «Herren gav, Herren tok. Herrens navn være lovet!»

Da den onde Sjimi forbannet David, som var på flukt for sønnen Absalom, sa bare kongen i sine forferdelige prøvelser til sin trofaste Abisjai: «La ham bare forbanne, for Herren har sagt til ham: Forbann David! Hvem våger da å si: Hvorfor har du gjort det?»

Det samme sier Jeremia: «Hvem er den som taler, så det går i oppfyllelse, uten at det er Herren som har befalt det?» Og så sier Herren: «Jeg former lyset og skaper mørket. Jeg gir freden og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette».

Hvem skulle vi da i utålmodighet klage og sukke over? Hvem er du som vil trette med din skaper? Har du gitt ham noe, så du skulle ha krav på gjengjeld? Er Herren for hard mot deg, eller hva er det du krever?

Hvis Herren ville gå i rette med oss, «kunne vi ikke svare ham ett til tusen». Hvis Herren ville handle med oss etter våre synder og gjengjelde oss etter våre misgjerninger, skulle vi havne der det bare er pine, og hvor tørsten aldri slukkes.

Dette er den innstillingen vi bør fylle vår tanke og munn med: Utallige mennesker lider mye mer enn jeg. Hvorfor får jeg så lite plager? Jeg fortjener jo bare Guds vrede. Jeg skulle vel også kunne tåle mer, jeg, som et Guds barn har en evig glede i vente!

Å, Gud, forlat oss all denne vår utålmodighet! Gud, tilgi oss og hjelp oss nå heretter å være mer «tålmodig i prøvelsene»!

Vi har altså ikke noe som helst å klage over, om Herren handlet med oss etter våre synder. Men i tillegg har vi også det faktum at han aldri handler med oss på denne måten, vi som ved troen på Sønnen lever under hans nåde. For alt det vi må lide er utelukkende sendt oss i hans store trofasthet og nåde.

Å, det skal komme en dag da vi skal se alt i det evige lyset. Se hemmeligheten med alle de underlige prøvelsene Gud i sin nåde sendte oss. Da skal vi se at det i all vår prøvelses beger ikke var en eneste dråpe mer enn det som var nødvendig for vårt evige og sanne vel.

Da vil vi se at selv det verste vi syntes vi har opplevd, var sendt oss som ledd i den store oppdragelsen, for at vår evige glede og herlighet bare skulle bli større for oss. Eller at Gud har hatt andre visdommens mål med dette.

Nei, hvem tør vel selvsikkert uttale: Herre, jeg skal nok likevel nå fram til himmelen, selv om du ikke lar så mye bittert ramme meg. Jeg skal nok greie å drepe kjødet mitt, uten å drives av noe så bittert.

Nei, vi kjenner vår store treghet, vår vantro og svakhet i kjødet. Derfor ber vi ofte at Herren må drepe dette hos oss. Men hvordan skulle han kunne gjøre det, uten å sende oss lidelser?

Vi ber ofte at han må bruke det han synes er best, bare han utfører sitt verk i oss, frelser hjertet vårt, øker vår tro, vår bønn, vårt alvor, og helliggjør hele vårt vesen. Men hvis Herren skal oppfylle slike bønner, må han også bruke mange bitre midler. Og da klager og sukker vi, som om det var noe ondt. Vi husker ikke at vi har selv bedt ham om det.

Kort sagt: Når vi en gang får øyne til å se hvordan Herren har brukt lidelsene våre til å fremme sitt navns ære og til vårt evige vel. Hvordan han med vårt kors hjelper vår villige, men svake ånd, imot kjødet. Ja, når vi en gang virkelig får se sannheten i ordet om at «den rettferdige vanskelig skal bli frelst», -. Da blir vi nok ikke bare tålmodige i prøvelsene, men også takknemlige for dem, og sier med Esekiel: «Jeg vil alle mine levedager takke for det som bedrøver min sjel».

Til toppen

3. februar

På grunn av ditt paktsblod skal jeg sette dine fanger fri fra brønnen der det ikke finnes vann.  Sak 9:11.

Det er sant at det er forferdelig med dine synder, ditt hjertes lettsindighet og ugudelighet. Men kjære nedtrykte sjel! Det skal bli orden på alt dette, bare du lærer å kjenne Kristus. Da vil du kunne fryde deg stort, midt i din største elendighet.

Det er spesielt noen sannheter som du ikke tror og forstår. Du tror ikke at all synd i hele verden, og dermed også dine synder, allerede er tatt bort - er fullkomment sonet og utslettet i samme øyeblikk som Kristus døde. Du tror ikke at din og hele verdens synd ble så fullkomment sonet på korset, at den aldri ett eneste minutt kan hindre deg i å eie Guds nåde.

At en evig nåde og rettferdighet helt fra dette skjedde, bare har ventet på å bli tatt imot. At Gud da har et forsonet hjerte som brenner av kjærlighet, og har søkt etter deg på alle dine ville veier, som etter et barn som er kommet bort.

For hvis du virkelig trodde dette, da ville du fylles av salig og ydmyk kjærlighet. Du ville kaste deg inn til ham og rope: Å, min Herre og min Gud!

For det andre tror du ikke at Kristi blod gjelder for alle synder. Du tror nok det gjelder for noen utvortes synder, og slike du allerede har fått seier over. Og for visse «vanlige» synder. Men ikke for de skjulte syndene og for selve hjertets ondskap. Ikke for de virkelig store og uhyggelige syndene. Ikke for de sterke og påtrengende syndene som ennå bor i deg.

Alt dette kommer av at du ikke i levende tro holder fast på at Guds Sønns blod ble utgytt for våre synder. For trodde du det, da ville du ikke lenger regne med deg selv. Stilt overfor det overveldende i en slik forsoning vil du helt og holdent glemme deg selv.

Den som virkelig kunne tro at Guds Sønns blod er utgytt for oss, ville jo gi fullstendig avkall på seg selv og bare synke ned i en salig hvile, med blikket i all evighet festet på forsoningens under i Kristi blod. Må Herren åpne øynene våre, og øke troen!

Våkn da opp og se på den store skaren av evangelister, engler, profeter og apostler som alle vitner med èn munn om at så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, til et soningsoffer for hele verdens synder. Og at denne forsoningen virkelig skulle sette synderne fri fra syndene deres, og fra lovens dom.

Dette er profetens vitnesbyrd: «På grunn av ditt paktsblod, skal jeg sette dine fanger fri fra brønnen». Det samme vitnet Kristus om samme natt som han gikk til sin store lidelse: «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Slik vitner også Johannes: «Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser fra all synd». Og Peter: «Dere vet at dere ble frikjøpt med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk».

Det skulle vel ikke være nødvendig med flere slike vitnesbyrd? Tenk hvordan hele denne verdens tidsalder fra første stund har vært full av disse høytidelige offerhandlingene som Gud selv hadde innstiftet! Full av disse utallige blodige ofringene.

Gjennom fire tusen år har profetier og forbilledlige handlinger forkynt for verden hvordan ett eneste blodig offer en gang i tidens fylde skulle ta bort og sone all verdens synd.

Du stakkars menneskebarn, som ennå går der som trell under loven! Hva har du å sette opp mot dette veldige vitnesbyrdet fra en hel verdens tidsalders utallige blodige offerhandlinger, som alle roper til deg: Det er umulig for deg å gjøre godt igjen den skaden som kalles syndefallet! Herren har veid deg på vekten, og sett at du er altfor lett. Nei, Sion! Bare på grunn av ditt paktsblod blir fangene dine satt fri fra brønnen, der det ikke er vann.

Trekk nå en sunn slutning! Har du oppfattet det Gud har forkynt oss gjennom alle disse vitnesbyrdene? At han gav sin Sønn som et blodig offer for våre synder?

Svar nå på dette: Er de da ikke også både godt og tilstrekkelig sonet? Er ikke da hele verdens synd allerede sonet? Eller gjelder ikke Kristi blod for alle synder? Tror du Kristus har utgytt sitt blod utelukkende for de troende, og bare for enkelte mindre synder?

Luther sier: «Kristus har sannelig ikke utgytt sitt blod bare for tenkte og oppdiktede synder. Men for virkelige, konkrete synder. Og ikke bare for små synder, men også for de virkelige store og grufulle syndene. Heller ikke bare for de gamle syndene vi har seiret over, men også for de voldsomme syndene som ennå herjer i oss».

For, tenk deg om: Hvor skulle vi ellers få hjelp og forsoning for disse syndene som ennå herjer i oss? Og hvor skulle vi få kraft til å overgi disse syndene til døden? - Hvis vi ikke først ved troen fikk tilgivelsens trøst og fryd - som er vår eneste kraft til å seire over de mektige syndene.

Først må vi jo få forlatelse og fred og fryd i Den Hellige Ånd, før vi kan få kraft til å overgi synden til døden!

Gud bevare oss fra å ringeakte kraften av Guds Sønns blod! Skulle ikke det «rense oss fra alle våre synder»! Så sier Herren, vår Gud: «Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull».

Til toppen

4. februar

Vi vet vi er gått over (sv: at vi er ført) fra døden til livet for vi elsker brødrene.               

                                                                                          1Joh 3:14.

Du vet kanskje med deg selv at din omvendelse til Herren og din tro på nåden i Kristus har hatt den frukten med seg at du har fått en ny og inderlig kjærlighet til Guds barn. Ikke bare til et bestemt kristent menneske som har gjort noe godt mot deg, eller vet å verdsette deg. Eller som selv har en naturlig vennlighet som tiltaler deg. Nei, dette er en helt ny kjærlighet som strømmer mot alle dem du ser elsker eller søker Jesus. Slik at disse nå er blitt din nye familie, dine søsken.

Har du det slik? Da skal du vite at bare dette ene forholdet beviser mer enn de herligste gjerninger at det har skjedd en ny fødsel ved Guds Ånd i sjelen din.

Eller opplever du det kanskje selv som om du slett ikke kan være et Guds barn. Du synes hele din kristendom er full av mangler og fall. Men husk da at alle disse fall og dette du synes, betyr ikke noe som helst mot Guds ord og dette tegnet.

Har du det kanskje derimot slik at du nok er blitt vekket opp fra syndens søvn. Du har omvendt deg fra din gamle og ville vei til en gudfryktig vei. Til Guds ord, til bønn og kamp mot synden. Men du har en motvilje overfor andre søkende sjeler. Vil ikke ha noe fellesskap med dem. Du trives best alene, «med Gud og Ordet», som du kaller det. Synes visst dette høres pent og åndelig ut. Men saken er bare at dette strir så totalt mot det mest vesentlige kjennetegnet på hvem som har den rette Guds nåde. Og din omvendelse er dermed sikkert nok falsk og selvgjort.

Hvis din omvendelse virkelig var et Åndens verk, da fulgte også dette tegnet helt naturlig med: kjærligheten til brødrene. Da ville du være så misfornøyd med deg selv, at du som regel syntes andre søkende sjeler var mye bedre.

Og hvis Guds Lams blod var blitt din eneste trøst og alt du hadde å rose deg av. Hvis du hadde vært i «den trange porten», der både din synd og din rettferdighet hadde blitt slettet ut ved Guds Sønns blod. Og hjertet ditt virkelig var blitt satt fri av den overstrømmende nåden. Kort sagt; hvis du levde i den omvendelsen der du selv avtar og Kristus vokser, -. Da ville du, nettopp i denne store gaven - som er felles for alle disse -, smelte så fullstendig sammen med dem, at du virkelig ble «ett hjerte og en sjel» med dem. Akkurat som de første kristne.

Du har kanskje enkelte brødre eller søstre som du setter spesiell pris på, fordi de har akkurat samme syn som deg på enkelte viktige områder? Men da er det ikke den nye fødselen som er virket av Gud, ikke den store nåden i Kristus, men en annen samstemmighet som smelter dere sammen.

Da er dette ikke den rette kjærligheten, det rette kjennetegnet. For Johannes sier uttrykkelig: Hver den som elsker Ham som fødte, han elsker også den som er født av Ham (1Joh 5:1).

Dermed lar han oss forstå at den rette kjærligheten til brødrene har blikket festet på at de er født av Gud, og elsker dem nettopp av den grunn. Det ser vi også av det han straks tilføyer: På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder hans bud, dvs. når vi elsker dem for vår felles kjærlige Fars skyld.

Den som ikke holder dette forholdet klart for seg, stiller seg virkelig åpen for bedraget - og vil uten tvil også bli bedratt.

Hvor herlig er det ikke derimot når du vet med deg selv at det er nettopp dette nådens verk i hjertene deres som gjør at du elsker brødrene. Ja, hvor lite du enn synes å se av omvendelsens og helliggjørelsens frukt i ditt liv, så er likevel denne frukten der, liksom av seg selv; at alle Guds barn er blitt din nye slekt, dine elskede brødre.

Du kjenner en kjærlighet strømme mot deg fra dem, så du ofte synes det bare er du som ikke er verdig til å møte en slik kjærlighet. Å, for en salig tilstand! Selvsagt kan du også ha en enkelt bror eller søster som du elsker mest. På samme måte som Jesus elsket Johannes mer enn de andre. Likevel er det hos alle dem som søker og elsker Frelseren, noe som gjør dem så dyrebare for deg at de alle sammen blir som brødre for deg, og at deres sorger og gleder også blir dine.

Den «allmenne kjærligheten» gjør at du ønsker, om mulig, å hjelpe alle mennesker å oppnå det beste du vet om. Men den «broderlige kjærligheten» knytter deg på en helt spesiell måte til samfunn med dem som selv har samfunn med Frelseren.

Hør: En slik kjærlighet beviser noe! Beviser at uansett hvor ille det så måtte stå til med din kristendom, er det likevel Kristus som er ditt liv. Og at på tross av din synd og dine fall bor fremdeles Kristi Ånd i hjertet ditt.

Men vi må huske at selv om kjærligheten er født i hjertet vårt av Ånden, og bare vokser ut fra vårt samfunn med Kristus, må den likevel, som alle Åndens frukter, tas godt vare på. Derfor ser vi hvor ofte Skriften formaner til kjærlighet.

Og på samme måte som denne kjærligheten er en så karakteristisk frukt av livet i Kristus, er den også alltid avhengig av dette livet i ham. Så lenge jeg lever et friskt åndelig liv i sann omvendelse og tro, elsker jeg brødrene. Men når et jordisk sinn begynner å ta overhånd hos en kristen, så han ikke lenger lever i en daglig sann erkjennelse av synden i kjødet og nådens evangelium, da vil han ganske snart bli kald overfor brødrene. Da ser han snart mer feilene deres, enn nåden som bor i dem.

Til toppen

5. februar

Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen. Rom 9:31-32.

Se nå her hva utvelgelsen utretter! Gud har utvalgt troens vei, ikke gjerningenes. Gud har utvalgt «løftets sønn», ikke «trellkvinnens».

Søker så noen på gjerningenes vei, gjennom ydmykhet eller i en eller annen tjeneste for Gud å oppnå hans nåde, da skal han få oppleve at det blir tungt, ja, totalt umulig. For Gud har utvalgt troens barn. Det hjelper ikke å kjempe mot Guds utvelgelse. For da vil det vise seg at den som virkelig «anstrenger seg for å få rettferdighet, oppnår ikke rettferdighet». Mens den som ikke anstrenger seg for å oppnå rettferdighet, han får den, - når han mottar den «i tro».

Den eldste sønnen, som «hadde tjent faren i så mange år, og aldri noensinne overtrådt hans bud», får ikke et kje. Mens den som hadde sløst bort arven sin sammen med skjøger, får gjøkalven når han omsider erkjenner sin synd, vender hjem igjen og tar imot nåden som nåde. Mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.

Selvsagt kan en så underlig måte å styre på opprøre himmel og jord. Ikke så rart at de som hadde «båret dagens byrde og hete», kunne opprøres, bli bitre og knurre mot en så merkelig regjeringsform. De hadde virkelig ofret seg og gitt avkall på verdens lyst. De hadde anstrengt seg til det ytterste for å holde Guds bud og gjøre gode gjerninger.

Og så skulle de til sist se tollere og skjøger, som hadde levd vilt og fritt i synden, «gå før dem inn i Guds rike», gå inn i evangeliets og troens frihet, fryd og fred. Og alt her i livet rose seg av en fullkommen rettferdighet og vitne om barneretten, - den beste festdrakten og ringen -. Mens de selv derimot, utmattet og slitne som de er etter en livslang nidkjær tjeneste, ennå ikke har verken denne rettferdigheten eller dette vitnesbyrdet. Nei, ikke å undres over at de blir opprørt over så underlig måte å styre på.

Men hva hjelper det! Slik var det bestemt i Guds rådslutning alt før verdens grunnvoll ble lagt! Det er ikke lett å kjempe mot denne Herren som «har målt vannene i sin hule hånd, målt ut himmelen med utspente fingrer og samlet opp støvet på jorden i målekar»! Han er så altfor stor og mektig, og har nøklene til både helvete og døden, «han som åpner opp og ingen lukker igjen. Som lukker igjen og ingen åpner opp». Han forbarmer seg over hvem han vil.

Det kommer ikke an på noe menneskes vilje eller anstrengelser, men på Guds barmhjertighet, hvem som skal bli frelst. Gud utvelger hvem han vil! Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror på den enbårne Sønnens navn, og ikke dem som selv vil fortjene himmelen.

Dette er Guds evige utvelgelse. Han har utvalgt oss i Kristus, utelukkende i Kristus, alt før verdens grunnvoll ble lagt.

Den som ikke har klart for seg utvelgelsen, men strever, stamper imot og stanger hodet mot fjellveggen der det ikke finnes noen dør, kommer aldri igjennom. Til slutt, når han på det alvorligste jager etter rettferdighet, vil han tvert imot få høre dette avvisende svaret: «Ta det som er ditt - det du har fortjent - og gå bort!

Uansett hvor hardt det høres ut, så er dette Skriftens tale: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. For alle som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse».

Gud utvalgte oss i Kristus og gav sin Sønn til pine og død for å sone for våre synder og gjenerobre frelsen for oss. Da er det heller ikke noe, verken i himmelen eller på jorden, som gjelder for ham, uten hans Sønns blod og lydighet.

Hans nidkjærhet for Sønnens ære brenner som en ild, som en flamme ut over hele verden. Den brenner opp alt som reiser seg mot den, om det så var den aller største hellighet.

Kom aldri fram for Gud, uten at du kommer i hans elskede Sønns drakt! Ellers møte han deg som en fortærende ild. Kom aldri fram for Gud i ditt eget navn! Forsøk aldri å få hans nåde - uten i Ham Gud har velbehag i! Bare i ham er du velkommen.

Du kan være så alvorlig i din gudsfrykt. Du kan be flittig og brennende. Du angrer dine synder. Du våker og strir mot dem. Du gjør mange gode gjerninger. Alt dette er godt og rett. Men gjør dette og ennå mer godt, og du blir likevel fordømt. Det hjelper ikke, noe av dette, - så lenge ikke alt sammen er blitt som «søppel» for deg. Og Kristus, Kristus alene er blitt hele din rettferdighet og trøst.

Slik er utvelgelsen!

Til toppen

6. februar

Slik skal dere ete det: Dere skal ha hoftene ombundet, ha skor på føttene og stav i hånden. Dere skal ete det i hast (sv: som de som står klar til å dra avsted). Det er Herrens påske.   2Mos 12:11.

Det ligger en dypere åndelig betydning i denne forskriften for hvordan påskelammet skulle etes i Det gamle testamentes tid.

Det taler om at alle som kommer til Kristus og får ta imot ham, straks skal bryte opp fra sitt tidligere trelldomsliv under synden, verden og selvlivet. Straks ta farvel med de gamle holdningene, og slå inn på en helt ny vei. Og siden aldri se seg tilbake, men skynde seg som en forfulgt flyktning, så fort og så langt som mulig bort fra syndens og djevelens tjeneste. Aldri mer bli opptatt med det jordiske, aldri forsøke å innrede seg noe paradis her nede. Men alltid være på reisefot, på vei mot sitt egentlige fedreland.

Apostelen sier: «Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud».

Dette er en kristens rette liv; være død fra sitt gamle jeg og oppreist med Kristus til et nytt liv. Ha sin skatt og sitt fedreland der han er, i himmelen. Kort sagt: Alltid vandre i fotsporene etter Abrahams tro. Om ham heter det: «Ved tro var han en fremmed i det landet som var lovet ham, som om det skulle være et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob. For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper.... De hadde sett det langt borte, hadde trodd på det og vært tilfreds med det slik, for de erkjente at de var gjester og fremmede på jorden, som søkte et bedre fedreland, det vil si det himmelske».

Slik skal hele livet vårt være. Vi skal ete Lammet i reisedrakt, være fremmede og pilegrimer som alltid haster avsted mot våre fedres land. Langs veien er det mye som glitrer; gullgruver og herlige eiendommer. Men en rett pilegrim kan ikke stanse opp der, slå seg ned og bygge og bo langs veien. Rastløs vil han alltid fortsette sin vandring inntil han har nådd fram til det hellige land og Guds stad.

Herbergene bruker han bare til overnatting og nødvendig hvile. Ikke for å slå seg ned der. Slik må hele den kristnes liv være. Tenk over dette, og glem aldri at Lammet skal etes i reisedrakt!

Men ikke nok med det. Samme natt som de åt påskelammet, drog Israels folk i stor hast ut fra landet de hadde vært treller i. Men innen få dager var gått hadde de den gamle undertrykkerens hær i helene. Da så de ingen annen utgang på dette enn ny trelldom under de samme egypterne.

Det samme gjelder ethvert menneske som har fått den store nåden å bli utvalgt av verden til en Jesu etterfølger. Han må aldri glemme at straks dette er skjedd med ham, vil han bli forfulgt og jaget av de gamle fiendene. Glem aldri at du går gjennom et fiendeland, og bærer dine kostbare perler i leirkar! Du er omgitt av tusenvis som lurer på deg, for å røve smykkene dine fra deg.

Det kan være den gamle sjelefienden. Han har sverget å ville drepe oss, enten med makt, med list eller gjennom et uavlatelig press. Eller du angripes av verden, som snart bruker trusler, snart fristende lokkemidler for å dra deg tilbake til dens gamle veier. Og først og sist ditt eget falske hjerte, kjødet som alltid strir mot Ånden og aldri søker Guds rike.

Skulle du i en slik stilling slå deg til ro og sove? Nei, her er det nødvendig alltid å være i full rustning, ha hoftene ombundet med sannhetens belte, klar med stav i hånden og sko på føttene, som de som står klar til å dra avsted.

I ethvert menneskes hjerte er der en enorm trang til å skulle ha noe av denne verden som sin glede og trivsel. Selv de troendes hjerter, som søker sin glede i Gud, vil stadig bøye av mot noe annet.

Her ligger nettopp faren! Å, når en kristen begynner å engasjere seg sterkt i det han har her i verden; sin forretning, sin formue, sitt gårdsbruk -. Da er det stor fare for at han går så opp i alt dette at han ikke blir med i den store nattverden. De fysiske tingene vi blir opptatt med er i seg selv helt uskyldige. Men hjertet - hvordan går det med hjertet ditt? Det er bare det som er spørsmålet.

Vær oppriktig! Hvor er hjertet ditt? - der er skatten din - ! - og det taler munnen om. Din sjels brudgom elsker hjertet ditt i stor nidkjærhet, og godtar ikke at du åpner det for noen annen enn ham! Din lyst skal være i Herren!

Å hvor bittert det er for vår natur aldri å la tankene få gripe om noen jordisk fryd og salighet. Men tvert imot alltid dødes, ta farvel, skynde seg bort fra det. Men hva hjelper det? Slik er jo veien. Og for ånden er det herlig.

La deg derfor aldri bedra, så du forsøker å bygge deg noe paradis her på jorden! Du skal alltid være ikledd reisedrakt, - hvis du vil tilhøre Den Korsfestedes folk, og gå med ham til det himmelske fedrelandet.

Til toppen

7. februar

Ta, et! Dette er mitt legeme som brytes for dere. Gjør dette til minne om meg!   1Kor 11:23-24.

Der er mye som vil hindre oss når vi skal nyte Herrens nattverd. Som kan plage og binde mange Guds barns hjerter så det fullstendig røver fra dem den trøst, forløsning og fryd nattverden skulle gi oss.

En av de største hindringene er at nattverden blir oppfattet som en slags høytidelig offerfest, hvor vi skal gi Gud noe godt. Som om vi skal tre fram for alteret med noe offer som behager Herren; vår ydmykhet, anger, tro, bønn, gode forsetter osv.

Da har vi ikke klart for oss at nattverden er et nådemiddel, hvor Herren tvert imot vil gi oss, hans stakkars, fattige og knuste barn, den trøst, styrke og hvile vi trenger.

Legg altså merke til at nattverden, akkurat som Guds ord, er ett nådemiddel! På samme måte som en ikke kommer til Ordet for å gi eller vise fram for Gud noe godt. Men bare for å noe godt, kraft og hjelp til vår svake tro, vår mangelfulle anger og bønn osv. Slik bør en også komme til Herrens hellige nattverd som til et nådemiddel, hvor en bare søker hjelp til alt det en mangler.

Du gruer deg for å gå til Herrens bord. For du vet med deg selv at ditt daglige liv er så fullt av fall. Du er ikke slik som en rett kristen skal være. Der er noe sykt, enten i troen eller i livet ditt. Der er en betenkelig mangel ved din kristendom, og derfor kan du ikke gå fram med frimodighet til Herrens bord.

Men hva annet betyr dette enn at du fullstendig har glemt hva som var hele hensikten og målet med nattverden! Den skulle jo nettopp være et legemiddel mot all denne sykelighet og mangler i vår tro og vårt liv.

Hvis alt var rett med din kristendom, med troen og livet ditt, da behøvde du ikke benytte dette nådemiddelet. På samme måte som med Kristus og hele hans fullbrakte verk - som ikke var kommet for rettferdige, men for syndere. Selv sier han også at de friske trenger ikke lege, bare de syke.

Tenk deg at en fysisk syk blir oppfordret til å gå til lege, men bare svarer at «det tør jeg ikke, for jeg er så fryktelig syk. Det må være noe veldig galt med blodet mitt. Utslettet mitt er så enormt. I så elendig tilstand kan jeg jo ikke gå til lege. Først må jeg jo ha blitt litt bedre». Ville en ikke bli forskrekket over en slik dårskap, og svare: «er det ikke akkurat for sykdom en skal gå til lege?»

Akkurat på samme måte blir det når en på grunn av åndelig sykdom og mangler er redd for å gå til Herrens hellige nattverd. Den er jo nettopp gitt oss til hjelp og legemiddel mot alle slags mangler og sykdommer.

La oss aldri glemme den kjærlige Frelserens store omsorg da han innstiftet dette nådemiddelet! Hva var det han selv sa om sitt blod da han rakte dem den velsignede kalken? Blant alt det mangfold og store som kunne vært sagt om dette blodet, nevner han bare dette: Det blir utgytt til syndenes forlatelse.

Der ser vi hva det var han ville med dette. Det var til trøst mot synden, mot denne nøden som pinte hans barn aller mest, han innstiftet nådebordet: Til syndenes forlatelse!

Det er synden, bevisstheten om synd og utroskap mot min Gud, som røver fra meg den trøst og frimodighet jeg skulle ha framfor ham. Men det er nettopp som et legemiddel mot denne nød og plage Herren innstiftet dette salige minnemåltidet. Vi skulle minnes hans soningsdød.

Vi blir trøtte på vårt livs vandring. Sjelen blir matt og sulten. Vi blir bedrøvet og såret over våre feilsteg, vår famling og våre fall. Men så har Gud plassert nattverdsbordene som hvilesteder langs veien. For at vi skulle stoppe opp der og få ny kraft gjennom livets brød. Ved å minnes ham og nyte det legemet og blod som ble utgytt til våre synders forlatelse. Og dermed på nytt bli overbevist om at Gud ikke er imot oss, men med oss.

Dermed er det også klart at det er når vi opplever spesielle kriser, er i åndelig ubalanse o.l. som er rette tid for å skynde seg til Herrens nådebord. Akkurat som samme tilstand skal gjøre at vi skynder oss til Ordet.

Dette er også grunnen til at gamle åndens lærere, som hadde sett dette, talte om det å være en verdig nattverdgjest på en måte så en kunne undres på om de var ved sine fulle fem.

Luther sier. «Du bør gå ofte til dette bord, men spesielt når du er vel skikket til det, d.v.s. når du er tynget av mange og store synder».

Som svar på spørsmålet når bør en gå til Herrens nattverd, sier doktor Svedberg: «Når trellesinnet begynner å innta den barnlige tillitens rom i hjertet ditt».

Disse har forstått at nattverden er et nådemiddel.

Til toppen

8. februar

Da dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss, så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord. 1Tess 2:13.

Må Herren forbarme seg over vårt falne hjertes mørke, og åpne våre sinn!

Selv de som aldri tviler på at Ordet er Guds ord, forholder seg likevel ikke til det som om det skulle være tilfellet. Kan likesom ikke i levende tro holde klart for seg at dette virkelig er den store og allmektige Guds ord.

Å, for et sjokk og oppstyr det skulle bli i verden hvis menneskene begynte å regne med Guds ord som det virkelig er - Guds ord -. Den store, allmektige Skaperens ord og dommer. Å, som det ville forskrekke menneskene. De ville løpe og rope, studere og spørre etter veien til frelse, - hvis menneskene virkelig begynte å ta Guds ord for det det virkelig er - Guds ord!

For en fryd og troens visshet, for en jubel og lovsang, fred og styrke i Herren, hvis alle vakte og troende sjeler virkelig kunne regne med Guds ord som det virkelig er - Guds ord!

Da ville vi leve i årvåkenhet, i gudsfrykt og bønn. Og alltid være på vakt overfor det minste avvik fra veien, -. Hvis vi virkelig kunne ta Guds ord for det det virkelig er: Guds ord!

For, du som mener at du allerede omgås Ordet som Guds ord, hvordan kan du da være så usikker i spørsmål Gud selv taler klart nok om i sitt ord? Hvordan kan du hver dag ete, drikke og sove som om alt er vel? Men ennå har du ikke latt deg forlike med Gud og fått visshet om at all din synd er forlatt, at du går frelst hjem til Gud hvis du dør i dette øyeblikk!

Hvordan kan dette være mulig, hvis du virkelig regner det som Guds ord, det som står skrevet i den hellige boken om den eneste veien til frelse, om dommen, om himmelen og om helvete?

Eller du som strever under et eller annet trelldommens åk: Du hører Guds vitnesbyrd om at han har gitt sin enbårne Sønn til vår forsoning. Du tror det er Guds ord. Du hører Guds Sønn full av nåde innby: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder». Hvordan er det da mulig at du fortsetter å leve i samme syke, trellaktige sinn, - hvis du virkelig regner alt dette som Guds ord?

Det er lett å merke at de fleste mennesker ikke ser på Guds ord som hellige, sanne Guds ord. Først og fremst fordi Ordet ikke griper, beveger og inntar hjertene deres. Dernest fordi de ikke omgås Ordet med den dype respekt som de helt sikkert ville hatt hvis de av hjertet virkelig trodde og kjente at det er Gud, Gud selv, himmelens og jordens Herre, som taler til dem i Ordet.

Når en jordisk konge eller statsoverhode taler til oss, og spesielt hvis vi står i noe avhengighetsforhold til ham og hans ord, lytter vi jo med spent oppmerksomhet og ærbødighet. Vi passer på å ikke miste ett eneste ord av talen hans.

Hvis så hans ord samtidig inneholder en fryktelig dom, f.eks. en konkret dødsdom som også rammer oss, da blir vi grepet av sjokk og angst. Og hvorfor det? Helt klart fordi det var kongen selv som uttalte dette som sitt siste og avgjørende ord.

Og hvis hans ord inneholder løfter til oss, fulle av nåde, ja, kanskje til og med en benådning fra døden, som vi tidligere var dømt til. Da ville en usigelig glede og takknemlighet strømme gjennom hjertet vårt. Og hvorfor det? Først og fremst fordi det var kongen selv som hadde talt. Ham må jeg jo stole på. Dernest fordi hans ord inneholdt den største nåde og gave til meg.

Ja, når en konge taler til oss, da setter vi det høyt. Vi gjemmer på det, ja, holder det friskt i minne hele livet. Bare fordi det var en stor konges ord. Selv om hans ord verken betyr noen stor nåde jeg får, eller noen dom som rammer meg.

Her ser du hva som ville skje hvis vi regnet med Guds ord som det det virkelig er - Guds ord! Hva betyr vel en jordisk konge, sammenliknet med Herren selv, Skaperen, alle kongenes Konge?

En jordisk konges ord virker altså stor frykt eller glede, alt etter hva budskapet hans går på. Da skulle jo den Allmektige Guds ord langt mer gripe hjertene våre, og fylle dem med frykt eller glede, - hvis vi virkelig tok hans ord for hva det er!

En jordisk konges ord setter vi altså så høyt, elsker og gjemmer på det, selv om budskapet er svært ubetydelig. Hvor mye mer skulle vi ikke da sette Guds ord høyt, elske og gjemme det i hjertene våre, - hvis vi virkelig regnet det for Guds ord!

Vi omgås derimot ofte Ordet mer eller mindre tankeløst og søvnig. Vi verken forskrekkes eller forfriskes av budskapets innhold. Vi bare fortsetter vårt livs vei i vantro, sikker på at alt nok er i orden. Da må jo feilen ganske sikkert være at vi ikke anser Guds ord for å være det det er; den store og allmektige Guds ord.

Denne tvilende holdningen uten noen som helst overbevisning. Denne vaklingen mellom tro og vantro, mellom frykt og håp. Eller dette kalde og lunkne, likegyldige livet. Er ikke alt sammen bare et bevis på at du ikke anser Guds ord for å være det det virkelig er - Guds ord?

Måtte så alle kristne legge vel merke til dette forholdet! For her ligger årsaken til all åndelig slapphet og halvhet i troen, i kjærligheten og i livet; at vi ikke anser Guds ord for hellig, ikke tror og holder fast ved at det er Guds ord!

Til toppen

9. februar

På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme. Rom 7:4.

Når det gjelder vår frihet fra loven, er det nødvendig å legge godt merke til at denne friheten bare oppstår ved at vi dør eller dødes.

Først og fremst er dette et totalt ulogisk ord, et bedrag og fullstendig urimelig for det troens mørke vi alle lever i; at vi skal være fri fra lovens krav og dommer. Å nei, heter det alltid i hjertet, - «fri fra loven», det kan jeg slett ikke være. Jeg kjenner jo alltid dens krav og dom. Nei, var jeg fri fra loven, da var jeg jo fullkommen frelst. Nei, det er for mye! Slik taler vårt vantro hjerte.

Men da kommer apostelen og sier: Kjære bror, akkurat så fri fra lovens krav og dom er dere, fordi dere er døde fra loven og forenet med den Oppstandne. Så frie som de som allerede er frelst hjemme i himmelen. Ja, som om vi aldri hadde fått noen lov på jorden, verken ett eller ti bud. For denne friheten oppstod ved at dere har dødd fra loven, og så oppstått i en ny tilstand, som i en ny verden.

På den andre side finnes det lettsindige mennesker som altfor lett tilegner seg trøstens ord uten at de virkelig eier det Ordet taler om. Disse kan godt, i sitt kjødelige sinn, f.eks. vitne om at «vi er da fri ifra loven. Vi behøver ikke lenger bry oss om det den sier! Ingen kan jo likevel bestå innfor den».

Da kommer apostelen på ny og sier: Nei, vent nå litt! Det er ikke min mening at alle mennesker er fri fra loven. Det kommer an på om du er blitt dødet/drept fra loven. Du kan ikke uten videre frigjøre deg fra den selv.

Det er ikke alle kvinner som er fri fra loven som binder henne til ektemannen. Det avhenger av et dødsfall om hun skal bli fri. Vet dere ikke, kjære brødre, hvordan det forholder seg med loven? «Vet dere ikke at loven hersker over et menneske så lenge det lever? Den kvinnen som har en ektemann er ved ekteskapsloven bundet til sin ektemann så lenge han lever. Men hvis ektemannen dør, er hun løst fra ekteskapsloven som bandt henne til ektemannen. Men hvis hun har forhold til en annen mann mens hennes ektemann lever, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes ektemann dør, er hun fri fra ekteskapsloven, slik at hun ikke er en horkvinne selv om hun har giftet seg med en annen mann».

Den første og egentlige lærdommen vi får her er det vi allerede har påpekt, at det er bare gjennom en bestemt død vi oppnår frihet fra loven. Her lærer vi hvor fullstendig falskt og urettmessig det er å innbille seg at en eier nåden gjennom Kristus hvis en ikke er «blitt drept fra loven», men tvert imot ennå setter sitt egentlige håp nettopp til loven. Ennå tror at å leve mest mulig rett etter loven skal hjelpe oss til rettferdighet og frelse.

Da samtidig å tro på en nåde der vår egen rettferdighet ikke strekker til, det oppfatter mange som den rette troen på Kristus. Men det er ikke annet enn et åndelig ekteskapsbrudd. Så lenge mannen lever, er hustruen etter ekteskapsloven bundet til mannen. Slik at hun rettmessig kalles en lovbryter hvis hun samtidig har et forhold til en annen mann.

På denne måten sammenblandes to forskjellige grunnlag for vårt hjertes trøst. Og det to grunnlag som totalt strir mot hverandre. Nemlig å bli rettferdige gjennom loven - og det å få nåde gjennom Kristus.

En slik sammenblanding er åndelig løsaktighet, åndelig ekteskapsbrudd. Det er å svike sitt forhold til loven - som en er skyldig å oppfylle fullkomment, - hvis en vil bli rettferdig på lovens vei.

Nåde og frihet fra lovens dom tilhører et helt annet folk; nemlig dem som er drept fra loven og søker all sin rettferdighet utelukkende i den Oppstandne. Hele verden ligger i det mørke at de ikke vet at her er to vidt forskjellige åndelige riker med sine ulike lover og rettigheter. To pakter, de to Testamentene. To helt atskilte veier til rettferdighet og frelse; lovens og nådens, gjerningenes og troens (se Rom 4:4-5).

Og i Gal 3:10 taler apostelen så sterkt imot dem som lever på gjerningenes vei, og innbiller seg at de er under nåden. Han sier: «Så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem». Det vil si at på denne veien må en oppfylle alt, eller være forbannet.

Så forferdelig er den villfarelsen å håpe på nåde mens en ennå lever under loven. Det er dette som skildres med den dommen som rammer en hustru som innleder et forhold med en annen mann mens hennes ektemann lever.

Det andre vi bør lære her er hvor fullkomment fri fra lovens dom det mennesket er som er blitt drept fra loven og forenet med Kristus. Han er så fri, sier apostelen her, som en kvinne, når hun har sett sin mann dø og begravet, er fri fra loven som bandt henne til mannen.

Ekteskapets bånd er oppløst og fullstendig tilintetgjort i og med mannens død, slik at kvinnen nå fritt og uten å synde kan ekte en annen mann. Akkurat så liten rett eller makt den døde og begravde mannen har over kvinnen, så liten rett eller makt har lovens krav over den kristne som lever i samfunn og forenet med Kristus. Loven kan verken rettferdiggjøre eller fordømme slike.

Til toppen

10. februar

For at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skulle bære frukt for Gud. (sv: ..for at dere skulle være nære en annen, nemlig nære ham som ble oppreist..)   Rom 7:4.

Et gjenfødt menneske er død fra loven, som var dets første mann, og har fått del i Kristi død. Men da er også dette Guds barn med det samme forenet med Kristus, har et ekte samfunn med ham, og har del i hans oppstandelse.

Kristus er nå dette gudsbarnets rettmessige ektemann, som apostelen skildrer det her med bakgrunn i et ekteskap. Derfor er det helt rett at dette mennesket anser seg helt fri fra den første mannens, lovens, pakt, med sine bud og forskrifter. For denne pakten er oppløst i og med døden.

De troendes hjerter rammes riktig nok ofte av slike piler: Er det nå helt rett dette? Er det sikkert at jeg virkelig er fri fra lovens bud og dom? Kan jeg leve og dø på dette?

Her sier apostelen i hele den sammenheng dagens tekst står, at vi skal få være helt trygge, på samme måte som en kvinne står fullstendig fri til å gifte seg med en annen mann når den første er død. For slik er også vi gjennom et menneskes død blitt rettmessig utfridd fra den første pakten med alle dens krav og dommer.

Fra Adams arv, eller lovpakten, er Guds barn flyttet over i nådepakten og samfunnet med Kristus. Kristus er menighetens hode og rette ektemann. I dette bildet; «bruden» og «brudgommen», «mannen og hustruen», er Kristi forhold til Guds barn ofte skildret i Skriften.

På samme måte som Adam skulle få en hustru som var skapt av et av hans egne ribben, slik skulle også Kristus få en brud som var skapt gjennom «hans legeme». Ikke bare i Salomos Høysang og i «brudesangen» i Salme 45, men også i Det nye testamente tales det ofte om denne «brudgommen», og hvor menigheten omtales som «bruden» og «Lammets hustru». Når apostelen i Ef 5 taler om «mannen og «hustruen», avslutter han slik: «Dette er en stor hemmelighet, jeg taler her om Kristus og menigheten».

Men på den andre side må vi huske på at selv om Guds barn i kraft av sin rettmessige forening og samfunn med Kristus ikke lenger er under loven, når det gjelder vårt frelsesforhold, er de likevel ikke «lovløse overfor Gud». Men er nå bundet av «Kristi lov».

Frie og lykkelige i hans kjærlighet tar de nå villig til seg lovens ord, som av Kristi hånd. De får «lyst til Guds bud». Nå som den tyngste byrden, syndens og forbannelsens byrde, er tatt bort, sier de av hjertet: «Hans bud er ikke tunge».

Når Luther fikk se forskjellen mellom loven som en pakt, og loven som en rettesnor for livet, fylte det hans sinn med en frigjørelse og fryd, så han opplevde det som han gikk på en av Paradisets gater.

Tenk på dette: Når jeg vet at på tross av all den synd og fall jeg fremdeles plages med, så har jeg likevel en evig nåde og frihet fra lovens dom! Hvor kjære blir ikke da alle Guds bud!

For at vi skal bære frukt for Gud. Her støter vi igjen på dette som fornuften dømmer som et kolossalt kjetteri. Luther sier over Gal 2:19 at «hvis fornuften fikk dømme, så hadde aldri så stor en kjetter gått på denne jord, som den hellige Paulus. Han som lærer at vi må være døde fra loven (sv: dødet/drept fra loven) for å kunne bære frukt for Gud».

Hele verden mener jo tvert imot at vi må være skikkelig bundet av loven, hvis vi skal bære frukt for Gud, gjøre gode gjerninger. De tror frigjørelse fra loven vil gjøre slutt på alt som heter helliggjørelse. Men her ser vi at Paulus lærer noe helt annet. Han sier at først når vi er døde fra loven, kan vi bære frukt for Gud.

Dette er et umåtelig viktig lærepunkt som alle kristne, og særlig de unge og uerfarne, bør legge meget godt merke til; dette at uansett hvor forkastelig det er for fornuften, er det likevel helt avgjørende at vi har dødd fra loven, for at det skal kunne bli en sann helliggjørelse. Vi må være frigjort i vår samvittighet fra lovens dom og herredømme, og leve i den frie nåden.

Dette skyldes at alt det gode som vi gjør mens loven fremdeles hersker i samvittigheten, det gjør vi egentlig ikke for Gud, men for oss selv. Det er bare egennyttens gjerninger, for å unngå straffen og dommen, eller for å oppnå lønn.

Og dette kan jo aldri være nådebarnets liv, eller behage Gud. På samme måte som en mann aldri ville være tilfreds med all den oppmerksomhet en hustru kunne vise ham, hvis det bare var noe hun gjorde fordi en eller annen myndighet tvang henne til det. Mannen vil jo aller først ha kjærligheten hennes.

Alt det vi gjør mens vi ennå ikke er fridd ut fra loven og er gått over til det nye livet i Kristus, er bare «døde gjerninger». Uansett hvor godt og kristelig det kan se ut. Det er drevet fram av egenkjærlighet, egoisme, egenrettferdighet, hovmod og annen kjødelig drivkraft.

Og bare disse motivene gjør selv de beste gjerningene til en styggedom i Guds øyne. For han ser til hjertet, og vil først og fremst ha hjertets kjærlighet og frie lyst. Men vi kan selvsagt aldri se med kjærlighet og lyst på loven - så lenge den truer og dømmer oss!

Når vi derimot er fri fra lovens dom, er benådet og lykkelig frelst i troen, da blir Gud og hans lov herlig for oss. Da gjør vi Guds vilje i kjærlighet og av hjertens lyst.

Det er dette som er å bære frukt for Gud. Og dette er da sikkert og visst både frelsens og helliggjørelsens eneste og sanne vei.

Til toppen

11. februar

Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Rom 4:3.

Først og fremst skal vi har klart for oss at det løftet Abraham trodde, var egentlig evangeliet om Kristus. Ordene: «Abraham trodde Gud», i vår tekst, finner vi igjen i 1Mos 15:6. Der ser vi riktignok ikke med det samme noe mer enn løftet om Abrahams tallrike avkom.

Men det som samtidig også lå i dette løftet, det visste Abraham gjennom et løfte han hadde fått tidligere. I 1Mos 12:3 ser vi at Gud hadde forkynt ham at «i hans ætt (sv: i hans sæd) skulle alle slekter på jorden velsignes».

Det var egentlig det samme løftet om en Frelser som våre første foreldre hørte forkynt av Gud på syndefallets dag. Det var løftet om kvinnens hellige ætt (sæd) som skulle knuse slangens hode. En forløser, født av en kvinne, som skulle tilintetgjøre syndens og djevelens gjerninger. Og det er dette løftet alle Guds barn, helt fra den rettferdige Abels tid, har trodd og blitt rettferdige på.

Det var dette løftet som ble gjentatt til Abraham, gang på gang. Slik at selv om dette hovedpunktet, selve edelstenen i Guds løfter til Abraham, ikke ble nevnt konkret hver gang, så lå det alltid underforstått i løftene.

Dette er apostelens egen forklaring, slik vi også ser det ut fra Gal 3. Og Kristus taler klart og tydelig om hva Abrahams øyne i tro var festet på, ja, noe han til og med frydet seg over i sin tro. Herren sier: «Deres far, Abraham, frydet seg over å se min dag, og han så den og gledet seg».

For det andre, hvis apostelen her hadde villet si at det var selve troen, som en god gjerning fra menneskenes side, som var blitt regnet Abraham til rettferdighet, så ville han med en slik antydning ha skåret over selve nerven i hele sin rettferdiggjørelseslære.

Hele hensikten hans på dette stedet er å vise at vi blir rettferdige uten noen fortjeneste eller verdighet fra vår side. Men utelukkende av Guds nåde og gjennom den forløsning som er skjedd i Kristus.

I det følgende kapitlet i Romerbrevet sier han uttrykkelig at det bare er «ved den enes lydighet» vi blir rettferdige. Rettferdighet er intet mindre enn lovens oppfyllelse. Og det er ikke selve troen i stand til å utrette. Troen fornekter jo tvert imot i seg selv all vår fortjeneste. For den som tror på Kristus, han bekjenner at han selv ikke er rettferdig, men tvert imot fortapt, og kjenner ikke Veien. Og har nettopp derfor tatt imot «Guds rettferdighet»; den oppfyllelse av loven som er skjedd i Kristus.

Troen må fødes av et ord fra Gud som den kan ta til seg. Og hva jeg får gjennom troen er avhengig av dette ordets innhold. Hvis vi ikke holder dette klart for oss, vil vi alltid misforstå ord om troen og troens rettferdighet.

La oss ta en sammenlikning: En tapt sønn lever langt borte i et fremmed land. Der lever han i stor nød. Men faren hans lover ham en stor og herlig eiendom, bare han vil komme tilbake og ta imot den. Sønnen er lenge i tvil, og blir derfor bare fortsatt i sin fattigdom. Men omsider begynner han å tro at faren virkelig mener det han har sagt. Da skynder han seg hjem for å ta imot eiendommen sin. Og så er han straks rik og lykkelig.

Senere sier han: «Jeg ble altfor lenge der ute i nøden. Det var vantroen min som var skyld i det. Straks jeg trodde min fars ord, ble jeg rik. Det var bare troen min som gjorde meg rik».

Hvis så noen bare hører denne uttalelsen, og ikke kjenner og har klart for seg farens løfte, kunne de lett oppfatte det som at denne mannen er blitt belønnet for den tillit han som sønn hadde til sin fars ord. Da ville den som kjente til forholdet si: Nei, legg merke til innholdet i det løftet han til sist trodde! Det var dette som gjorde ham rik! Løftet handlet om en stor eiendom. Det er denne selve rikdommen består i. Hans tro utrettet bare at han kom til å nyte godt av løftet.

Det er på denne måten vi skal oppfatte ordene: «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet». At troen gjorde at han ble rettferdig, skyldtes bare innholdet i det løftet som ble tatt imot ved tro. Og innholdet var Kristus!

Hvis vi ikke oppfatter disse ordene slik, vil vi totalt forkaste hele Skriftens store hovedlære. Vi vil forkaste, spotte og forakte alt det Gud helt fra verden ble til har forkynt for oss om en Frelser og en forsoning i hans blod. Vi forkaster alt Gud har forkynt gjennom engler og profeter, og forbilledlig gjennom den levittiske offertjenesten og alle dens blodige offer. Kort sagt: Hele Skriftens egentlige innhold; læren om Kristus, Kristi lydighet, Kristi lidelser, død og oppstandelse ville vi da forkaste.

Alt dette ville jo ikke bety noe som helst, hvis Gud kunne gjøre oss rettferdige utelukkende på grunn av den gode egenskapen at vi trodde han var sannferdig.

Apostelen gir her ikke noen mer utførlig forklaring (slik som han gjør i det følgende kapitlet). Men det vil ganske visst ingen kunne holde fram som noen unnskyldning overfor Gud, hvis de benytter dette ordet som dekning for å utlegge en helt ny tanke som strir mot hele Skriftens hovedlære.

Noe som gjennom hele Skriften bare åpenbarer Guds majestet og storhet, er at han ikke alltid gjentar noe han har sagt tidligere. Men krever at vi husker forklaringene han har gitt oss, og forstår ham på dette grunnlag.

Til toppen

12. februar

Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten. Luk. 13:3.

Nå sier du: «Men her står det tross alt: Hvis dere ikke omvender dere, skal dere omkomme». Jeg vet nok at denne «omvendelsen» ikke betyr det samme som en forbedring, en fornyelse, helliggjørelse, eller en omgående utrensking av det onde i oss. Noe en nok ikke har krefter til, før en er blitt innpodet i Kristus og har fått Den Hellige Ånd. Men det må da i alle fall kreves det som ligger i dette ordet «omvendelse»; nemlig anger, sønderknuselse og sorg over synden. Jeg er redd for at min omvendelse ikke er som den bør være. Jeg er fremdeles hard og kald. Hvordan kan jeg da tro?»

Svar: Det er sant at det kreves en omvendelse. Og den begynner med en viss syndserkjennelse. Som senere, i våre forsøk på å forbedre oss, går over til en dypere erfaring av synden. Da opplever vi en åndelig fattigdom og mister all trøst i oss selv.

Men for at du skal kunne vite om denne din omvendelse er som den skal være, må du gå nærmere inn på hva den har som sin målsetting. For det som svarer til sin målsetting, det er jo slik det bør være.

Så spør vi: Hva er omvendelsens egentlige mål eller hensikt? Omvendelsens første og egentlige hensikt er slett ikke at du gjennom den skal bli slik Gud vil ha deg, og på det grunnlag bli benådet. Men at du skal drives til Kristus. Paulus sier: «Loven er en tuktemester til Kristus, for at vi skal bli rettferdiggjort av tro».

Hvis du da ennå fortsatt kan leve opptatt av verden, i kjødelig trygghet, borte fra Kristus, uten visshet om at du er benådet av Gud. Da er din opplevelse av synden helt sikkert for liten. Og kan du fremdeles slå deg til ro og tro du er frelst og salig, bare du strever med din egen omvendelse, med din anger, bønn osv., da er din syndserkjennelse ennå ikke rett.

Men så snart du ikke får noen fred, ikke kan leve i verden og i uvisshet om du har Guds nåde. Og spesielt når du er kommet til det punkt at du ikke kjenner noen som helst trøst i deg selv, din egen omvendelse, anger og bønn. Men må, helt og holdent, slik som du er, ta din tilflukt utelukkende til nåden i Kristus. Da er din omvendelse rett. For den oppfyller sin målsetting; den skulle drive deg til Kristus. Og i ham er du reddet og frelst, du er innenfor murene i tilfluktsbyen. Den som har Sønnen, har livet.

Du skjønner at hvis syndserkjennelsen er rett, da opplever du den ikke slik at du selv blir tilfreds med den. For da ville du snart ha din trøst i den. Da fikk du din trøst i noe i deg selv. Og det var tvert imot all slik trøst som skulle tas fra deg.

Den rette omvendelsen skaper misnøye med vår omvendelse. Ja, viser oss vår hardhet, vår tilfredse lunkenhet, denne innerste, dypeste fordervelsen i oss. Så du tvinges til, - ikke som noen flyktig følelsessak -, men som din fullstendige overbevisning, en dyptpløyende dom over deg selv om at du er hard, lunken og likegyldig, ugudelig, fortapt og fordømt. Først da får Kristi blod æren for at bare det kunne frelse deg.

Kort sagt: Spør du hvor mye syndserkjennelse det altså kreves, kan vi svare deg: Det er ikke mye - bare så mye at du ikke kan leve uten Kristus. Ikke kan få fred før du er frelst i ham. Det kreves ikke mer, men heller ikke mindre.

Det er også en stor villfarelse å tro at vi først skal ha en tid med sorg over synden. Så kommer tro, fred, fryd og stadig helliggjørelse etterpå. Nei, begynn bare å tro på Kristus, og følg ham så i den daglige omvendelsen. Så skal du nok også få kjenne synden sterkere enn før.

Et av de alle fineste og sterkeste kunstgrep djevelen bruker, er dette: Vi tenker oss et menneske som tror alt Guds ord, og vil også gjerne ha Ordets kraft i hjertet, og til å leve etter Ordet. Men dette mennesket har en stor synd på sin samvittighet. Da planter djevelen denne tanken i ham: «Selvsagt er evangeliet sant, nåden stor og all synd tatt bort. Så alle vanlige syndere kan selvsagt få nåde. Men, - med deg er det noe ganske annet. Du vet jo godt selv hva du har gjort. Hadde det bare ikke vært en slik synd (som en av de hemmelige eller åpenbare syndene mot det femte, sjette eller sjuende budet), da hadde du nok kunnet få nåde. Men med deg er det noe ganske annet».

Dette at «med deg er det noe ganske annet», er det giftigste kunstgrep den gamle slangen bruker. Han er jo «en løgner og morder fra begynnelsen». For sannheten er at det finnes ikke noe som helst unntak, ikke noe spesielt forhold som Kristi blod ikke fullkomment og sterkt nok har sonet for, når en hjelpeløs synder tar imot det ved tro.

Det er jo dette som er evangeliets dypeste innhold, stadfestet både i ord og eksempler gjennom hele Det gamle og Det nye testamente: «Om så dine synder er blodrøde, skal de bli snøhvite. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull». Et talende vitnesbyrd er David, som hadde drevet hor og drept kvinnens mann. Likeså Manasse, røveren på korset, den store synderinnen, Peter som fornektet Jesus, og mange andre slike eksempler.

Ja, det er nettopp for slike store synders skyld, som ingen andre i himmelen eller på jorden kunne hjelpe oss med, at Guds Sønn ble menneske, utgjøt sitt blod og døde. «For at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

Til toppen

13. februar

Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg. Ef 4:30.

Hvordan er det dette skjer, at vi gjør Guds Hellige Ånd sorg, og driver den bort? Kort sagt skjer det gjennom all slags ulydighet mot Den Hellige Ånd.

Den Hellige Ånd vil deg noe. Den driver deg til noe. Når du da ikke vil lyde ham i dette, da gjør du ham sorg og driver ham bort. Den Hellige Ånd vil skape syndserkjennelse, anger, trang etter å bli rett omvendt og forenet med Gud.

Vender du deg da bort fra det den vil med deg. Bryr deg ikke om Den Hellige Ånds stemme. Kaster fra deg det den allerede har virket i deg, istedenfor å bruke Ordet til å holde dette i live, ja, helst øke det. Frykter ikke for å miste dette. Sukker ikke til Gud om å virke mer av dette hans verk i deg. Da forakter du Den Hellige Ånd. Slik slukker du den ut.

Den griper kanskje fatt i, og dømmer, en eller annen synd hos deg, og krever at du oppgir den. Hvis du da ikke vil lyde ham, men ennå bare forsvarer den, og fortsetter i samme synd, da gjør du Den Hellige Ånd sorg. Ja, selv når du nok er villig til å oppgi synden, bare ikke nå med én gang, så vitner dette om en falskhet i din ånd. Du bryr deg ikke om «din besøkelsestid». Følgen kan bli at Guds Ånd må forlate deg.

Ja, selv når du nok vil omvende deg og vende ryggen til synden, men likevel ikke vil høre Herrens stemme og følge den veien han viser deg i dette: At du først må bli en fortapt synder og ta imot Kristus, først tro og fryde deg, før du får styrken i Herren. Når du ikke vil høre denne Guds viljes råd, men kjemper mot utvelgelsen, da gjør du hans Hellige Ånd sorg.

Og til slutt: Når du så også gjerne vil følge denne veien Herren viser deg, men ikke vil bruke det midlet Gud har gitt oss til dette: Hans hellige ord. Ikke vil bruke ledig tid til å lese, høre og studere det. Da «frister du Gud» og «utslokker Ånden».

Legg godt merke til dette siste punktet: Du vil gjerne vende deg bort fra synden og omvende deg, men bare gjennom ditt eget arbeid på hjertet ditt. Du ber om Åndens nåde og hjelp til dette, men bruker ikke Åndens midler. På denne måten kommer du aldri til å få det du strekker deg etter. Slik har Gud aldri lovet deg det.

Nei, Gud har gitt oss sitt ord, der vil han møte oss. I og gjennom Ordet vil han bo og virke, men ikke uten Ordet. Å ha anledning til å bruke Ordet, ha mulighet for å omgås kristne lærere og nådesøsken m.m., men bare forkaster disse nådens midler, og så samtidig be om nåde til omvendelse og tro, - det er å friste Herren. På samme måte som om en ba Gud om å underholde oss med det vi trenger til vårt legemlige liv, men ikke ville spise det Gud har gitt oss til dette.

At du er syndig og svak, ikke kan gjøre alt det Ånden kaller deg til, det kommer ikke til å drive Ånden bort. Det vil han selv ta seg av. Det er skuespill og bevisst ulydighet som driver Ånden bort.

Men det er ikke bare når Guds Ånd begynner sitt verk i oss, at vi kan gjøre ham sorg. Nei, selv kristne som allerede «har fått Den Hellige Ånd» står fremdeles alltid overfor samme fare. Det var nettopp til de troende i Efesus, som allerede var «beseglet med Den Hellige Ånd», Paulus skrev dette: «Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg». Og hva var det som kunne gjøre Den Hellige Ånd sorg? Jo, all synd gjør Den Hellige Ånd sorg. Selv den mest skjulte i hjertet ditt, som hovmod, begjær, misunnelse, falskhet osv.

Men legg merke til at det er bare når vårt innvortes menneske gir etter, slik at en også unnskylder og forsvarer synden, at Guds Ånd drives bort. Når en selv kjemper mot synden, lider, sukker og ber mot den, da arbeider Ånden som legen i et sykehus. Der er han på alle sider omgitt av sykdommer, lidelser, sår og jammer, men der er han i sitt rette element. Der har han sin egentlige arbeidsmark.

Derfor kan Guds Ånd meget vel bo i en synders hjerte, der det ennå er fullt av sykdom, urenhet, sår og etsende byller, jammer og sukk. Var det ikke slik, ville ikke et eneste kristent menneske beholde Guds Ånd én dag. Hva det derimot er som driver Ånden bort, det forklarer Herren selv når han sier: De lar ikke min Ånd straffe (tukte) seg (1Mos 6:3 på svensk).

Her ser vi hovedpunktet: Når et menneske ikke lar Guds Ånd tukte, eller oppdra seg. Men bare taler vel om, unnskylder og forsvarer det onde de gjør, -. Det er dette som bedrøver og gjør Den Hellige Ånd så stor sorg at den må forlate denne sjelen. De lar ikke min Ånd tukte seg.

Og dette skjer ikke bare når vi klart står imot Ordets advarsler og sier: Dette bryr jeg meg bare ikke om. Men også når en vrir og vender seg unna Ordet, og ikke vil forstå det slik som det står skrevet, fordi det angriper den hemmelige synden jeg vil beholde. Når en ikke søker i Ordet etter hjelp til å få bukt med sin synd, men isteden søker etter støtte for å fortsette i den. Og på disse måtene altså ikke er innstilt på å oppgi eller få bukt med synden, men heller sikter på å bli i den. Det er dette som forteller at vi ikke lar Guds Ånd tukte/oppdra oss.

På samme måte når trellens ånd vil innta hjertet. Hvis en da ikke vil la evangeliets ord om nåden i Kristus herske i hjertet. Men selvsikker bare følger fornuften og følelsene, og stadig kommer med innvendinger mot evangeliet, mot den barmhjertige Frelseren som fremdeles tilbyr nåde, - . Da gjør en Den Hellige Ånd sorg.

Og videre helt generelt, når en ikke lytter til Åndens hellige formaninger i hjertet vårt når den minner oss om å bruke Ordet til en stund i bønn, eller til gode gjerninger, når den dømmer oss for onde tanker, egenkjærlighet, selvopptatthet, hat osv. Alt dette gjør Den Hellige Ånd sorg.

Til toppen

14. februar

Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker! Rom 12:18.

Dette verset taler om hvordan vi skal være medgjørlige og fredsommelige i all vår omgang med mennesker. D.v.s. i alle spørsmål hvor vi ikke av hensyn til sannheten, vår troskap mot Kristi sak, og i omsorg for sjelene blir nødt til å kjempe mot mennesker.

For det er jo langt fra at en apostel ville antyde at vi skulle gi etter i troens saker, og heller ofre sannheten, Kristi ære og omsorgen for sjelene, for å oppnå fred og vennskap med alle mennesker. En viss begrensning, som nevnt, har da også apostelen antydet med innledningen av dette verset: «Hvis det er mulig..»

Det vil altså ikke alltid være mulig å beholde fred med alle mennesker, hvis vi er trofaste mot Gud og sannheten. David fikk erfare dette, og sier: «Jeg vil bare fred. Men når jeg taler, vil de ha strid». Hele verden strir mot Gud og hans rike. Hvis jeg så vil være trofast i min bekjennelse av Kristus, vil jeg dermed nødvendigvis komme i strid med mennesker.

Kristus taler selv klart og avgjørende om dette med disse ordene: «Tro ikke at jeg kom for å bringe fred på jorden. Jeg kom ikke for å bringe fred men sverd (sv: men ganske visst splittelse). For jeg har kommet for å sette en mann opp mot sin far, en datter opp mot sin mor, og en svigerdatter opp mot sin svigermor». Derfor sa han også: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere!»

Her åpenbares falskheten hos den slags kristne som vil forsøke å jenke seg etter alle mennesker, slik at de aldri i nidkjærhet for Kristus kommer i konflikt med noen mennesker. Ja, som til og med kritiserer Guds barns nidkjærhet, og sier at hvis de heller hadde vært litt mer viselige, ydmyke og varme, skulle de nok også bli akseptert av verden.

Måtte bare slike mennesker huske på at Herren Kristus, den fullkomne, som var «mild og ydmyk av hjertet», likevel aldri ble godtatt av verden, aldri kunne ha fred og vennskap med vantro mennesker.

Selvsagt kan også de kristne ofte mangle både viselighet, ydmykhet og kjærlighet. Men at de, samtidig som de er trofaste mot Kristi sak, også skulle kunne bli akseptert av verden, det strir altså mot sannheten. Nei, «dere horkarer og horkvinner! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» Her ser vi den konstant uunngåelige årsaken til striden. Men apostelen sier videre:

Så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker. Hvis det virkelig er for Kristi skyld og på grunn av verdens fiendskap mot sannheten, dere kommer opp i strid, så la ikke det bekymre dere. Pass endelig bare på, du som vil være en kristen, at det ikke finnes noen kjødelig årsak hos deg, som skaper striden. Det kan være noe i din natur; egenhet, tverrhet, kritisk ånd e.l. Men det kan være svært vanskelig å finne noe slikt hos oss selv. For egenkjærlighetens tilbøyelighet vil alltid rettferdiggjøre oss selv, og skyve skylden over på andre.

Det kan likevel være én prøve du kan foreta, og dermed muligens avdekke en kjødelig grunn til den striden du har med mennesker. Prøv hvordan det står til med kjærligheten i det du sier til menneskene!

Oppstår det ofte strid på grunn av noe du sier, som ikke er drevet fram av kjærlighetens nød for sjelene og med bønn om velsignelse, men mer er ord som bare strømmer lett over leppene dine? Da bør du nok være mistenkelig, at det kan skyldes en kjødelig grunn hos deg selv.

Nidkjærhet til å skulle korrigere alt som du ser er urett, er ikke godt nok bevis på at det er kjærligheten som driver deg. Men hvis du pleier å be for dem som du taler til, og pleier å være redd for din egen utilstrekkelighet, da vitner det om at det er en hellig bakgrunn du drives av.

Måtte Gud åpenbare for oss vårt eget hjertes skuespill! Mange mennesker lider som ulykkelige martyrer i en kontinuerlig ufred med mennesker, bare på grunn av et selvopptatt og umedgjørlig gemytt, og en løssluppen tunge. Derfor sier apostelen Peter det samme som David tidligere har sagt: «Den som vil elske livet og se gode dager, skal holde sin tunge borte fra ondt, og sine lepper fra å tale svik. (sv: at de ikke taler bedragersk). Søk fred og jag etter den!»

Men om vi er aldri så fredsommelige, føyelige og vennlige, vil det ikke være mulig for oss alltid å bevare fred med alle mennesker. Ikke bare på grunn av deres fiendskap mot Kristus, men også på grunn av mange jordiske forhold, vil stridslystne mennesker skape problemer for oss. Det er det som egentlig er bakgrunnen for at apostelen sier: «så langt det står til dere, skal de leve fredelig med alle mennesker».

Når da andre mennesker angriper deg, din eiendom, din person, ditt rykte, må du likevel selv ikke stride, eller åpne for strid. Du skal overlate din sak til din trofaste og allmektige Fader, som alltid sørger for de elendige og undertrykte. Kristus sa: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden».

Den som alltid selv vil kjempe for sin rett, vil komme til å lide mye, og tape mye. Lykkelige er de kristne som får nåde til å tro på sin himmelske Fars omsorg, så de overlater til ham å ta seg av saken deres!

Vil jeg selv ta meg av saken, lar Gud meg med all rett bare behandle den selv. Og da går det alltid dårlig. Overlater jeg derimot saken til Gud, da er den hans. Da kommer han til å ta seg av den. Og da gjør han det alltid på den beste måten.

Til toppen

15. februar

Gud har gjort sin viljes hemmelighet kjent for oss, etter sitt gode velbehag.

                                                                               Ef. 1:9.

Alle menneskenes tanker og meninger om Gud er alltid feilaktige og forvrengte. Det vitner alle tiders og folkeslags historie om. Den ene tenker seg Gud på én måte, og beskriver ham tilsvarende. Den andre på en ganske annen måte. Den ene tror han gjør Gud til lags med én ting. Den andre med noe annet. Så det er helt jammerlig å se på hvordan de har fart vill og løpt i mørke. Men akkurat det samme skjer også med oss når vi ikke lenger holder øyet festet på Ordet.

Hva sier så det evige, himmelske ordet om Guds vilje og rådslutning om vår evige frelse? Jo, hør! «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

«Det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære. Men de blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus».

«Med sitt eget blod gikk han inn i det aller helligste én gang for alle, og fant en evig forløsning». «Derfor holder vi fast på at et menneske blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger».

Slik lyder de hellige ordene som både himmel og jord må bøye seg for og tilbe. La så all verdens vismenn, ja, engler og ånder, fornuft og følelser, si just hva de vil. På tronen i himmelen sitter én, dommeren over alt som er skapt. Han taler ord som i alle evigheters evighet står fast som fjell.

Og hans ord sier alt kjød er fordervet og fortapt, det er ingen forskjell. Men at den enbårne Sønnen, som var i Faderens skjød, ikledde seg kjød, og bar én gang for alle fram det offeret som Faderen krevde, og som gjelder i evighet.

Derfor forkynner det samme Guds ord at vi blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde gjennom den forløsningen som er skjedd i Kristus Jesus. At om så syndene dine er blodrøde, skal de likevel - i det offerets blod - bli snøhvite. At om syndene dine var mange som sanden i havet, skulle de likevel utslettes her.

For det var ikke en helgen, heller ikke en engel, men den store, hellige Gud, som har skapt verden og planeter i tusentall, som sørget for å utslette dem. Det var han som ikledde seg menneskelig kjøtt og blod, og utslettet dermed menneskenes synder.

For at hver éneste en som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv. Ikke mer skal dømmes og vurderes etter det vi selv har fortjent, men etter det denne mellommannen har gjort. Og derfor i ham hvert eneste øyeblikk være rettferdige og velbehagelige for Gud.

Dette er den store Majestetens evige rådslutning. Dette er den dom han har latt forkynne. Mot denne blir alle våre tanker og meninger bare høy og strå. Hva betyr det så at menneskers blinde, svake og barnslige meninger sier noe ganske annet? Hvem er du som vil trette med Gud? Å, at vi måtte ha mer visdom! Å, måtte Gud virkelig åpne og opplyse øynene våre, så vi kunne se dette himmelske lyset, og kunne benytte oss av det i livet!

Når jeg f.eks. synes jeg har vært mer gudfryktig og åndelig, og av den grunn er mer kjær for Gud, burde jeg straks si til meg selv: Dette er jo et villfarelsens tankespinn hos meg. For Gud har jo sagt at alle er ugudelige. At ingen i seg selv noen gang kan tilfredsstille ham. Ingen kan gjennom sine gjerninger bli rettferdige, osv.

Når jeg en annen gang synes jeg har vært så syndig at Gud umulig kan være like nådig som før, da bør jeg si til meg selv: Dette er villfarelse og tankespinn.

Ordets evige dom sier at jeg i meg selv hvert eneste øyeblikk er like skyldig til fordømmelse. Men også at min stedfortreder hvert eneste øyeblikk er like rettferdig. At jeg dermed i Kristus hvert øyeblikk er like rettferdig og kjær for Gud. At hvis vi får rettferdighet ved gjerninger, da er altså Kristus død forgjeves.

Hvis jeg da skulle være mer rettferdig og kjær for Gud når jeg selv hadde levd litt frommere, - og mindre rettferdig når jeg selv hadde vært mindre from, da ville virkelig rettferdighet være å få gjennom gjerninger. Og «da er altså Kristus død forgjeves». Måtte Gud i sin nåde bevare meg fra en slik gudsbespottelse!

Når jeg tenker at nå må vel Gud være trett av meg på grunn av alle syndene mine. Nå kan han da ikke lenger ha meg kjær. Nei, han må være vred, og har forlatt meg på grunn av den eller den konkrete synden. Da bør jeg straks si til meg selv: Nei, dette er ikke det rette bildet av Gud, men et avskyelig avgudsbilde, et tankens spøkelse! For en Gud som vurderer ut fra min stakkars fromhet eller mangel på fromhet, og er nådig eller ikke nådig mot meg ut fra dette, elsker av og til mer og av og til mindre, - en slik Gud finnes verken i himmelen eller på jorden.

Den eneste sanne Gud, er en Gud som alltid elsker med like stor og brennende kjærlighet. Som i meg selv bestandig har like stor grunn til å harmes og fordømme. Men også i Kristus bestandig like stor grunn til å benåde og elske. Som nettopp derfor også bestandig har like sterk og brennende kjærlighet til meg, og omsorg for meg.

Slik forkynner det evige, himmelske ordet at Gud er. Hvis jeg sitter med et annet inntrykk, så er det bare en feiltagelse hos meg, et falskt bilde av Gud, som kommer av at det rette bildet av Gud ble utslettet hos menneskene i syndefallet.

  

16. februar

Guds rike består ikke i ord, men i kraft. 1Kor 4:20.

Dette er alvorlige ord. Alle må også i sin samvittighet erkjenne sannheten i dette. Og den som til sist vil stå frelst innfor Guds trone, skal ikke i ubetenksomhet skyve denne sannheten fra seg. Men heller påkalle Guds Ånd om nåde til å stoppe opp i alvorlig selvprøvelse.

At «Guds rike ikke består i ord, men i kraft», er en særdeles nødvendig påminnelse. For først og fremst er hvert eneste menneskes hjerte en bedragersk og fordervet ting, fullt av falskhet, løgn, bedrageri og skuespill. Derfor står vi alltid i stor fare for å bedra oss selv med bare en utvortes from kristendom, en munkekristendom, med kunnskap og bekjennelse. Men uten å eie kristendommens sanne liv og kraft.

For det andre er det også all grunn til å frykte for at det ordet vi tar fram her nettopp nå er «et ord i rette tid». Den tiden vi lever i er kanskje slik at de kjære kristne, spesielt enkelte steder, har særdeles stort behov for å stoppe opp for dette: Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Uansett vil det utvilsomt til alle tider og steder finnes noen innenfor den flokken Gud har vekket opp, som kommer til å bedra seg selv. Som er fornøyd når de har mye kunnskap og forstand, pluss en ytre form for gudsfrykt, men som mangler dens rette kraft. Og det skjer også at hele forsamlinger får en slik holdning til ord og kunnskap at det blir svært nødvendig for disse å bli minnet om at Guds rike ikke består i ord, men i kraft.

Vi skal heller ikke glemme hvordan tilstanden var i den forsamlingen apostelen skrev disse skarpe ordene til. Det gjaldt menigheten i Korint. Paulus hadde forkynt for dem evangeliet med Guds råd til frelse, «ikke med overtalende ord fra menneskelig visdom, men med Ånds og krafts bevis». Og de hadde tatt imot det i troens enfold og blitt frelst.

Men snart trengte det seg inn en slik ånd blant dem at nesten all deres oppmerksom bare ble opptatt med læren. Ikke med livet, men med læren, de forskjellige former for lære, og lærerne. De ble opptatt med Paulus, med Kefas og Apollos. Den ene sa: Jeg hører til Paulus, den andre: jeg til Apollos, den tredje: jeg til Kefas, og den fjerde: jeg til Kristus.

Men dermed tenkte de mindre på hvor dårlig det stod til med deres eget indre liv, hvordan læren i praksis fikk virke med kraft i hjertet og i livet. Derfor kunne også helt forferdelige ting skje blant dem, uten at noen bekymret seg videre over det. I tillegg var de blitt selvtilfredse, «oppblåste», sterke og modige, midt oppi denne ynkelige tilstanden i menigheten.

I samme kapittel som vi har hentet vår tekst fra, sier apostelen. «Dere er allerede mette! Dere er allerede rike! Dere har hersket som konger uten oss. Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er vise i Kristus! Vi er svake, men dere er sterke! Dere er æret, men vi er vanæret! Men jeg skal komme til dere om kort tid, om Herren vil, og da er det ikke ordene fra de oppblåste jeg skal lære å kjenne, men kraften deres. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft».

Vel, selv der dette bildet ikke treffer helt, er det likevel sikkert nok at vi er mer rike på ord enn på kraft. Vi er, Gud skje lov, ganske rike på åndelig lærdom, på ord og forstand. Vi har mer åndelig kunnskap enn de største helgener tidligere hadde. Men har sannelig all grunn til å si det biskop Pontoppidan allerede på sin tid bekjente: «Ser jeg på våre forfedre, synes jeg de utrettet mer enn de visste. Men vi vet mer enn vi utretter. De liknet den fruktbare Lea med svakt syn, men vi den ufruktbare Rakel med et deilig ansikt».

Det vi derfor nå trenger aller mest må uten tvil være å anvende denne kunnskapen i praksis. For «Guds rike består ikke i ord, men i kraft».

Men la oss vokte oss for den oppfatningen mange både før og nå har; at det vi har mer enn nok av, er troens forkynnelse. At det vi mangler, det er læren om helliggjørelse. At det første er nok og tilstrekkelig utlagt. Men at manglene i vår kristendom nå først og fremst kan rettes opp ved å forkynne lov og helliggjørelse.

Nei, sannheten er fremdeles at det er bare den foraktede, «dårskapens forkynnelse», troens forkynnelse, som gir Ånden, gir liv og kraft og sannhet i helliggjørelsen. Der gudsfryktens kraft og resultater mangler, der mangler også tro og liv i Kristus.

Feilen er at vi ikke tar Ordet til hjertet for straks også å bruke det, iverksette det, leve etter det. Isteden samler vi det bare i forstanden, for å granske det og lage læresetninger av det.

Med andre ord bruker vi hele vår tid på å smi våpnene, polere og registrere dem. Men lar samtidig fienden fortsatt beholde landet, uten å bruke våpnene på den. En har altså oppmerksomheten utelukkende opptatt med læresetninger og begrep.

Men selve saken, det Ordet skulle virke; anger i hjertet, tro og helliggjørelse, hjertets virkelige trøstegrunn, glede, liv, kjærlighet og kjennskapen til Gud i Kristus, - og den virkelige helliggjørelsen, som utelukkende flyter som en elv ut fra alt dette, - blir liksom glemt -!

Og (Merk!), just nå, midt oppi alt dette, står vi i fare for også å miste læren, den ekte, sanne læren! Men i hvert fall mister vi på denne måten selve saken - Guds rike - i oss. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Til toppen

17. februar

Vi vandrer i tro, og ser ham ikke (C. O. R´s bibeltekst). 2Kor 5:7.

Dette er nettopp hele Guds rikes hemmelighet, at det er et troens rike. Et rike som strir mot all fornuft, følelser, syn og menneskelige oppfatninger. Usynlig, underlig, hemmelighetsfullt.

Den som ikke holder dette klart for seg, og stadig, om og om igjen, vekkes opp for denne sannheten, kommer aldri til å bestå i troen.

Vi må huske på at Kristi rike er likt Kristus! At bruden skal likne sin brudgom! At det er den rette kristendommens kjennetegn at vi blir «likedannet med Guds Sønns bilde».

Johannes sier: «Som han (Kristus) er, slik er vi i denne verden». Men hvordan var Kristus i denne verden? Er ikke summen av all kunnskap om Kristus at i ham var de største motsetninger forenet? Største syndepøl (all verdens synd) og største hellighet. Den største fornedrelse og den største ære.

«Han var foraktet og avvist av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom». Men også den mest opphøyde. «Han er avglansen av Guds herlighet og det uttrykte bildet av hans vesen». Han var alle tjeneres tjener, men også alle kongenes Konge og alle herrenes Herre. Han var den fattigste, men likevel den rikeste.

Men som han er, slik er vi i denne verden. Også i de troende er de største motsetninger forenet; den dypeste fornedrelse (helt til det å være en fordømt synder), og den største opphøyelse til kongelig ære (til det å få være selve Guds barn). Den dypeste syndens tilstand, og den største rettferdighet og renhet. Den største fattigdom, og den største rikdom. Den største svakhet, og den største styrke.

Det ene har vi i oss selv, det andre har vi i Kristus. Det ene arvet fra Adam, det andre arvet fra Kristus. Det ene kjenner vi på i alle våre lemmer, fornemmer det i alle våre sanser. Det andre er helt skjult for vår fornuft og alle sanser, og må bare tros utelukkende på Guds sannferdighet. En annen ting er at Kristus en og annen gang hjelper oss i vår svake tro, og lar oss, liksom Tomas, få se og kjenne Guds herlighet.

Men det koster ubeskrivelig mye, før vi kan finne oss i denne blandingen, disse motsetningene; Å tro det vi ikke kan kjenne, tro den skjulte nåden og rettferdigheten, - når vi bare ser og kjenner på det motsatte.

De som har kristendommen bare som en vitenskap, et studium, de kan denne kunsten, dessverre, alt for godt. Men når et menneske begynner å erfare at Guds rike ikke bare består i ord, men i kraft, så han virkelig kjenner syndens brodd, og virkelig tror på sin rettferdighet i Kristus, - å, da får han virkelig kjenne på all den usselhet, urenhet og likegyldighet, og for en skrøpelig tro, for et mørke og frykt det finnes i ham.

Å, for en stor, guddommelig nåde fra det høye, som da kreves! For at vi midt oppe i slik en elendighet kan se og tro at Guds vennskap med oss er uforandret. Kan se den skjulte rettferdigheten, renheten og velbehaget vi der, fram for Guds øyne, har i Kristus!

Spesielt vanskelig blir det når denne elendigheten aldri synes å ta slutt, men blir langvarig, ja, uendelig. Og blir verre og verre. Hvem holder da ennå ut? Å, for en troens kamp det blir!

Om jeg til og med totalt blir fri fra en og annen utvortes synd, så blir bare mitt indre forderv mer og mer forferdelig og nedslående.

"Jo nærmer' Jesu fotskammel jeg er,                                                                                                                     Jo mer mitt dype syndefall jeg ser."

Johannes sier: «Gud er lys, og i ham finnes det ikke noe mørke». Jo nærmere en sjel kommer lyset, jo mer ser den sin egen urenhet. I tillegg trekker også Gud alltid den følbare nåden tilbake etter som troen vokser og tåler å bli prøvet, eller når et menneske trenger å bli ydmyket dypere.

Da kjenner en seg tørr, død, kald og svak. Da oppstår en elendighet, en avmakt, en åndelig lammelse, et mørke og en motløshet. Og det gjør igjen at vi ikke kan tro annet enn at nå må vi være fullstendig frafallen, død, oppgitt av Gud og overgitt til «et udugelig sinn».

Å, for en kamp! Og hvor vanskelig nå å tro, nå kunne trenge gjennom dette tykke, svarte mørket, - og midt inne i synden se rettferdigheten. Kjenne på den åndelige døden, men se Livet. I den sterkt følbare forlattheten se Guds store trofasthet og kjærlighet smile mot oss!

Skal det kunne skje, må vi for alvor lukke øynene for alt det vi ser og føler, og bare se på Guds ord. For alvor tro at det fullstendig er slutt på all vår rettferdighet. At Gud aldri et øyeblikk dømmer etter den, men bare ser på det hans Sønn har utrettet. Slik at vi utelukkende i dette står rene og velbehagelige for Gud, gjort ulastelige i ham, den elskede.

Til toppen

18. februar

Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt.   Ef 1:4.

Her ser vi det uforgjengelige, det veldige som ikke rokkes av noen som helst stormer eller forandringer som skjer gjennom tidene her i denne verden. Det som var fra begynnelsen - det er det evige og uforanderlige!

Å, om vi bare kunne la dette budskapet, denne sannheten, fullstendig innta og omslynge hjertene våre! Å, for en festning mot alle stormer og angrep, for en sterk og urokkelig fred og glede! Selv for en kristen vil livet bli en ørkenvandring, fattig på glede, når disse store, evige sannhetene ikke står klart for ham.

Her sier altså apostelen at vi er utvalgt i Kristus før denne verdens grunnvoll ble lagt. Dermed vil han minne oss om det evige, faste og urokkelige i Guds nåde mot oss gjennom Kristus.

Han sier m.a.o.: Det jeg nå forkynner dere, er ikke noe nytt eller fremmed, men det urgamle budskap. Det er eldre enn selv himmel og jord. For selv før verden ble skapt hadde Gud utvalgt oss i sin enbårne Sønn, og besluttet å sende ham til oss når tidens fylde kom. For å stå fram i vår menneskelige natur, og bli vårt liv og vårt lys.

Ingenting er så uforanderlig som Guds råd fra evighet av! Det Gud «etter sin egen viljes gode velbehag» har besluttet, kan aldri i evighet forandres. «Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på».

Heller ikke kan noen annen makt tilintetgjøre eller forhindre det som Gud har besluttet. Han som har skapt millioner planeter, og ved sitt allmakts ord trukket opp deres uforanderlige baner -, skulle han la sin plan og beslutning fra evighet av rokkes eller bli hindret?

Hans motstander, djevelen, førte menneskene ut i synd og død. Men skulle Gud da bare la dem for evig bli i døden, uten håp og mulighet for redning? Nei, Livet, som var hos Faderen, måtte åpenbares i kjød og bli menneskenes lys, frelse og håp - . Fordi han hadde utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt.

Derfor må vi aldri glemme Guds rådslutning om menneskene fra evighet av, og hvor uforanderlig denne rådsslutningen er. At den står fast med all sin rikdom på trøst og frelse, uansett hva som måtte hende oss, og uavhengig av alt det vi måtte se og kjenne hos oss selv.

Gud har tross alt skapt menneskene i sitt bilde, til sine barn og arvinger. Og før verdens grunnvoll ble lagt, ble grunnen lagt for vår frelse: «utvalgt i Kristus». D.v.s. etter sitt evige råd besluttet å gjenopprette gjennom ham det syndefallet hadde ødelagt. Gjøre ham til vår andre Adam, vår stedfortreder og frelses fyrste. For at hver éneste en som i sin nød vender seg til ham og i tro slipper ham inn, - ikke skal gå fortapt -, men ha evig liv.

Etter at Gud hadde besluttet dette, skapte han menneskene til sine barn og sitt rikes arvinger. Selv om han meget godt forutså syndefallet og all dens synd og elendighet dette skulle føre over menneskeheten.

Han visste godt hvordan dette skulle gjenopprettes. Hans viljes råd skulle ikke være forgjeves. Derfor gjorde han allerede i begynnelsen også i stand himmelens boliger for menneskene. Kristus sier han på den siste dag skal innby sine troende slik: «Kom, dere som er velsignet av min Far, og innta det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt».

Derfor gjorde han også i stand den boligen menneskene skulle ha her i prøvelsens tid på jord, med all kongelig rikdom og prakt. Han gjorde alt for menneskene; bygget, plantet, og pyntet for dem på jorden. Og fylte den med alt både som var nødvendig, og som de kunne fryde seg over. Han sa: «Alt dette har jeg gitt dere! Dere skal ha råderett over fiskene i havet, over fuglene i luften og over hver levende skapning som rører seg på jorden».

Studer denne Guds plan med menneskene, fra evighet av! Det kan ofte styrke et sorgfullt hjerte, og gi det en veldig trøst og glede. Hvordan er ikke mang en kristen, som hadde sunket ned i en dyp fortvilelse, blitt trøstet når bare Ånden har fått minne ham om at: «Du er jo faktisk ennå et menneske! Og Gud har jo tross alt i sitt eget hjerte noen veldige, store nådens tanker om menneskene.

Han har jo en uforanderlig rådslutning og et varmt faderhjerte for dem. I tillegg er han en allmektig Skaper! Da kan jeg aldri synke så dypt at han ikke kan løfte meg opp, og til sin herlighets ære og pris gjøre noe virkelig stort ut av meg.

Våre første foreldre, som tross alt hadde all den styrke de trengte til å holde hans bud, brøt på så tragisk vis disse. Men se den hjertelige omsorgen han viser mot dem, når han likevel forbarmer seg over disse falne barna sine. Han oppsøker dem og trøster dem.

Og når han til og med har gitt oss sin enbårne Sønn som vår bror og Frelser, da kan han ikke være så likeglad med menneskene! Nei, da må han nok ha noen dypere faderomsorg for dem! Hvem vet, ennå kan så stor en Fader gjøre store ting for meg!»

Slike tanker omkring «det som var fra begynnelsen» kan virkelig glede og styrke oss, når vi får nåde til å tenke langt dypere over det.

Til toppen

19. februar

Alt det som ikke er av tro, er synd. Rom 14:23.

Troen, samvittigheten, det indre og gode hjerteforholdet til Gud, ja, det er hjertet og kilden til livet i det nye mennesket. Mye er viktig i det åndelige livet; kjærlighet, ydmykhet, oppriktighet, gode gjerninger osv. Men bare én ting er livet, er hjertet i legemet! Det er troen, samvittigheten, den indre vissheten om å ha fred med Gud.

Og grunnlaget for det er to ting. Først og fremst at vi gjennom evangeliet og nåden i Kristus er frigjort fra den loviske trelldomsånden. Har fått visshet om at vi har syndenes forlatelse, og nå lever i en evangelisk barnekårets Ånd, i et tillitsfullt vennskap med Gud.

Dette er den første betingelsen og kilden til all sann gudsfrykt, all kjærlighet, lyst og kraft til det gode. Mangler vi denne tillitsfulle barnekårets Ånd, da er alle Guds bud og vilje med oss vanskelig, tung og umulig. Alle gjerninger blir bare trellens tvungne og uvillige tjeneste. Og «så mange som bygger på lovgjerninger (sv: alle dem som omgås med lovens gjerninger), er under forbannelse».

Det andre er at jeg må også være gjort maktesløs. Så jeg selv ikke eier noen som helst kraft til å gjøre det gode, men synden samtidig gjennom loven bare blir sterkere og sterkere.

Når jeg da har fått Skriftens løfter om Guds vennskap, når min Gud taler til meg: «Barn, vær frimodig! Dine synder er deg tilgitt!» - Å, da tennes livet i meg, da brenner hjertet mitt. Da er han og hans åk herlig, og hans byrde er lett.

Når min Gud har talt til meg: Du er min, da går jeg videre med en salig hemmelighet i hjertet; Jeg har en venn, en skatt, en herlighet som ikke kan sammenliknes med noe annet. Da «driver denne Kristi kjærlighet meg» så herlig til å tjene ham i alt. Til ikke lenger leve for meg selv, men for ham som er død og stod opp igjen for meg. Her ser du hva som er hjertet og livet i all sann gudsfrykt!

For at vi skal ha denne tro, denne visshet om at vi har fred med Gud, er det nødvendig at vi også vet at det livet, de gjerningene, jeg bevisst og med vilje gjør, er til behag for Gud. At jeg gjør dem først og fremst fordi det er etter Guds ord og vilje.

Jeg feiler nok daglig i all min svakhet. Men det hører inn under de synder jeg hver dag bærer fram for Gud i «Fader vår», og ber: «Forlat oss vår skyld!». Og som jeg da tror jeg har en evig forlatelse for.

Men det livet som er mitt virkelige liv, det jeg bevisst og villet gjør som min egen gjerning, det må stemme overens med Ordet. Ellers vil det ikke samstemme med troen og med Guds vilje.

Denne bevisstheten, som vi kan kalle troen i gjerningene, er egentlig den troen apostelen taler om i vårt tekstord: «Alt det som ikke er av tro, er synd».

Alt det som ikke strømmer ut fra et slikt hjerte, som først er benådet gjennom den rettferdiggjørende troen på Kristus, og lever i vennskap med Gud. Og for det andre: som anser Guds vilje som lov for sitt liv, og gjør gjerningene sine med den innstilling at de er i pakt med Guds vilje. - Alt det som ikke strømmer ut fra denne kilden, det er synd.

Her ser vi hvordan det første budet er kilden og grunnlaget for at alle de andre budene skal kunne oppfylles. At Gud er hjertets Gud. At hjertet over alle ting tror, elsker og fryktet Gud. Dette er hovedsaken i alt kristent liv.

Det er ikke uten grunn vi bruker så mange ord på dette. For nest etter det store hovedpunktet om hvordan vi rettferdiggjøres ved tro, er dette det største og viktigste lærepunktet; hva som er et rett kristent liv, eller gode og velbehagelige gjerninger for Gud. Derfor har også djevelen gjennom alle tider først og fremst brukt all sin makt til å forvrenge disse to hovedpunktene.

Ser vi på Kristi egen tid, oppdager vi at det var nettopp på disse to punktene læren ble forvrengt. Alt det Herren lærte, gikk først og fremst ut på at intet levende menneske var rettferdig i Guds øyne. At all rettferdighet innfor Gud bare bestod i at «han (Kristus) gikk til Faderen». Dernest at bare utvortes gjerninger ikke gjorde et menneske velbehagelig for Gud. Gud ville ha hjertet!

Den som nå virkelig vil ha det rett med Gud, vandre på hans veier og leve et rett kristent liv, må prøve seg ut fra alt dette. Det er forferdelig for et skuespill som framføres på dette området. For riktignok vil jo mange leve et kristent liv, men glemmer totalt selve hovedsaken og grunnlaget for dette; at vi lever i vennskap med Gud, i troen på at vi har hans velbehag.

«La oss ikke friste Kristus!». Han ser godt hvordan du har det. Han ser etter troen! Hva hjelper det deg om du så virkelig anstrenger deg med din gudsfrykt og kristendom, hvis Herren likevel til sist forkaster alt sammen som hykleri og synd? For alt det som ikke er av tro, er synd.

Til toppen 

20. februar

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal en da salte med? Da er det ikke godt for noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene.   Mat 5:13.

Å, om alle gjenfødte kristne måtte forstå, og virkelig våkne opp for den faren de står midt oppe i, i tider når kristendommen har medvind og blir populær, og verden viser et kristelig og fint ansikt.

Da vil de lett bli sløvet og trukket ned i lunkenhet og verdslighet. Da mister de lett sin åndelige kraft og klare holdning. En slik søvndyssende tid har allerede i forskjellig grad begynt å innta visse steder i landet vårt. Og det er sørgelig å se hvordan saltet der mister sin kraft.

Da lager man seg sin egen, selvkonstruerte, tilpassede, hyggelige kristendom. Som bare består av visse andaktsøvelser og enkelte pene, medmenneskelige kjærlighetsgjerninger som verden kan synes godt om. Men hjertets gjenfødelse, den omvendelsen som er av Gud, - det opptar ikke tankene, det spørsmålet skyver en fra seg.

Men hør nå hva Kristus selv sier: «Dere er jordens salt. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal en da salte med? Da er det ikke godt for noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene».

En kristen mister Åndens kraft og klare holdning når han lar seg friste til å tilpasse seg menneskene, så han glir inn i hyggelig samfunn med verden. Da dømmer han ikke lenger det onde verken med ord eller holdning, og har ingen klar bekjennelse av Kristus. Da er han ikke lenger til noen som helst nytte, men blir tråkket ned av menneskene.

Han blir så uendelig bøyelig overfor alle mennesker. Lytter til deres høye rop om å være «tolerant», «inkluderende», og aksepterer etter hvert alt. Han blir, om ikke annet så ved sin taushet, en støtte til den syndige, ugudelige ånden i tiden, - som han tvert imot burde refse.

Da har saltet mistet sin kraft, og lyset er skjult under en krukke. Og grunnen til alt dette er at en vil ha fred og vennskap med alle - , nei, ennå dypere ligger årsaken: Der er allerede oppstått et brudd i selve nådelivet, i forholdet til synden og troens liv i Frelseren.

Bare dette blir vekket opp igjen, og Kristus på nytt blir kjær for deg, da blir Åndens og kjærlighetens nidkjærhet sterkere enn alle menneskers vennskap eller hat. Ha salt i dere selv, sier Herren. Ikke vår egen naturs, eller det kritiske sinnets bitre salt. Nei, her tales det om den sanne kjærlighetens nidkjærhet som bare Guds Ånd virker.

Vær gjerne øm, varsom og saktmodig i dine formaninger. Vokt deg for all grov og upassende framgangsmåte. For dette rører jo ved noe så ømtålig som menneskenes selvfølelse. Ja, la det heller være, hvis ikke kjærlighet og ydmykhet er det som hersker i hjertet ditt, så det kan merkes på hele din framferd.

Men la ikke forsiktigheten og ydmykheten resultere i en kraftløs ettergivenhet, som så ikke utretter noe som helst. Som bare i medlidenhet med de menneskelige følelsene heller lar sine medmenneskers sjeler gå til helvete, uten at du med ett eneste ord har forsøkt å advare dem!

Ha evigheten klart for deg! Elsk din neste som deg selv! La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt! Deres tale må alltid være vennlig, krydret med salt.

Men det er ikke bare med vår bekjennelse og den omsorgsfulle, broderlige formaningen vi skal bevise kristendommens kraft og alvor. Det skal skje gjennom hele vårt samfunn med mennesker. En kristendom som ikke svir som salt i verdens øyne, men blir akseptert og populær, den mangler sikkert nok både saltet, kraften og salvelsen.

Tenk på hva Kristus sier: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere!» Det samme sier også apostelen: «Vennskap med verden er fiendskap mot Gud». Å, stans nå opp og tenk over slike ord! Du kan ikke bare vise dem fra deg, - det er Herrens ord!

Om du derimot av og til, og på spesielle områder, får positiv oppmerksomhet fra verden, så er det noe annet. Det kan nok skje for en kristen, noe vi også ser av apostelens ord: «Ved ære og vanære, ved onde rykter og gode rykter».

Men at hele ditt vesens holdning og mål gjennom livet skulle bli akseptert av verden, det er noe som ikke stemmer med Kristi og hans apostlers ord og eksempler.

Stans derfor opp og tenk over dette, så du ikke må «løpe forgjeves». Årene flyr av sted, og døden kommer ofte så uventet. Hvis så ikke en gang selve veien er den rette, er det jo en forferdelig og total ulykke.

Til toppen

21. februar

Ved dette (Guds og Jesu Kristi herlighet og guddomskraft) er de største og mest dyrebare løfter blitt gitt oss. 2Pet 1:4.

Den store Herren Gud skapte i begynnelsen denne underlige slekten, menneskene, etter sitt bilde, til barn og arvinger. Men han har også, helt uberørt av slektens dype syndefall, likevel gitt dem de største og mest dyrebare løfter. Det innebærer ingen ting mindre enn at vi blir «likedannet med hans Sønns bilde». Blir hans evige Sønns «brødre» og «medarvinger» til en evig og uendelig stor herlighet i himmelen.

Med dette store som mål lot han allerede på syndefallets dag menneskene få høre det løftet som vel må kalles «det aller største». I dette er alle de andre løftene samlet som rundt selve «kjernen». Det var løftet om en Frelser, «kvinnens ætt» (sv: kvinnens sæd), som skulle knuse slangens hode.

Det løftet blir gjentatt og gjentatt gjennom hele Det gamle testamente, først til patriarkene, og senere til profetene. Det ble malt for øynene på Israels folk gjennom de utallige blodige ofringene i gudstjenestene deres. Og alle ofringene utgjorde bare ett eneste stort løfte om det store Lammets blod som skulle komme til soning for hele verden.

Løftene vi har i Det gamle testamente om denne Frelseren, omtaler ham ofte med helt konkrete og høyst betydningsfulle og løfterike navn. Tenker vi litt over disse, får vi et klart bilde på hvordan løftene i Det gamle testamente er oppfylt.

Vi leser om «Kvinnens sæd», «han som skal knuse slangens hode», «Abrahams ætt, i hvem alle verdens slekter skulle velsignes», «Isais rot», «Davids Sønn», «Forløseren», «Herren i Israel», «Sions Konge», «Den store profeten», «Spire», «Alle hedningers trøst», «Fyrsten og Læreren for folkene», «Hedningenes lys», «Herrens arm», «Herrens salvede», «Guds salighet fra Sion», «En som forkynner rettferdighet og sannhet i en stor forsamling», osv.

Om dette mennesket som var lovet sies det uttrykkelig at Herren kastet alle våre synder på ham, han bar våre synder. «Du gjorde hans sjel til et skyldoffer», «ved hans sår har vi fått legedom». «På grunn av ditt paktsblod skal jeg sette fangene fri fra brønnen». Han skulle «føre fanger ut av fengslet». Han var «for helvete en gift, og for døden en plage». «Ved at de kjenner ham, skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre de mange, for han har båret deres misgjerninger», osv.

Og så, når tiden var kommet at alt dette skulle oppfylles, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven, for at vi skulle få barnekår.

Da kom engelen med budskap til en jomfru i Israel om denne som skulle fødes, om navnet hans og den gjerning han skulle utføre: «Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder».

Når så den store stunden var kommet da han skulle fullbyrde sitt verk, «Den natten da han ble forrådt», sa han selv om sitt blod: «Dette blir utgytt til syndenes forlatelse».

Senere gikk en stor flokk evangelister ut, og tungene fra den ilden som falt over dem på pinsedagen gav alle ett og samme vitnesbyrd: «Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd».

Og så, fra dette store vitnesbyrdet, strømmer så alle de andre veldige og dyrebare løftene til hver enkelt troende. Hver eneste én som nedslått og sønderknust overfor Guds lov påkaller Jesu navn med bønn om syndenes forlatelse, har disse konkrete løftene om at Gud har senket alle hans synder ned i havets dyp, og aldri mer skal komme dem i hu.

Han har løfte om at han i Guds øyne er fullkommen ren, slik at Gud selv sier han er hvit som snø. At synden skal få være «like langt fra ham som øst er fra vest». «Så høyt som himlene er over jorden, så stor er hans nåde mot dem som frykter ham». At Guds barn fullkomment er benådet i Den elskede. At vi ikke lenger er under loven, men under nåden. At selv om loven var en tuktemester for oss, til Kristus, så er vi nå, da «troen er kommet», «ikke lenger under tuktemesteren» osv. Alt dette må vi vel kunne kalle «de største og mest dyrebare løfter»!

Men nå kalles det altså ennå for «løfter», selv om vi allerede har fått det som var lovet. Det er ikke bare et bibelsk språkbruk, men har også en betydning vi aldri må glemme: Nemlig at alt dette som er gitt oss, tross alt ennå er så totalt skjult og fremmed for vår følelse, vår forstand og alle sanser. Slik at det bare er gjennom en fast tillit til Herrens løfter om alt det som er gitt oss, at vi kan beholde vår trøst. For det vi ser og kjenner er bare synd og følelsen av at vi er under loven, og må være forferdelige og forkastelige i Guds øyne. Og ikke rene og ulastelige.

Hvis du altså vil bli i troen, må du forberede deg på at du stadig bare kjenner og ser det motsatte i deg selv. Og til det mest utrettelige må du holde blikket festet på hva Den allmektige Gud har gjort og sagt. Ellers er du snart sunket ned i din egen elendighet.

Du må ha Guds løfter så sterkt innprentet i hjertet at du tåler å se synden i deg, og likevel kan si: «Jeg har ingen synd. Jeg er fullstendig fri, ren og hellig. All min synd er ingen synd, - innfor Gud - som vet hva Kristi blod har utrettet. «Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Selv har jeg ingen rettferdighet, men er likevel fullkommen rettferdig for Gud - som vet at Kristi rettferdighet gjelder. Alt bygger på Guds eget evige ord om sin Sønn».

Til toppen

22. februar

Hovedsummen av budet er kjærlighet. 1Tim 1:5 (C. O. R’s bib.tekst).

Det er farlig med et galt forhold til loven. Det aller verste og mest tragiske resultatet av dette ser vi hos mennesker som slett ikke forakter Gud, men tvert imot vil være noe ganske annet enn verden. De vil være Guds barn og etterfølgere. Men de lever i et lettsindig og falskt forhold til loven, som gjør at de ikke blir annet enn gjerningskristne, egenrettferdige og blinde fariseere.

Og disse er langt vanskeligere å vekke for Herrens Ånd enn de mest ugudelige syndere. Kristus sa til yppersteprestene og folkets eldste: «Tollere og skjøger kommer inn i Guds rike før dere».

Denne bedragets og forblindelsens tilstand oppstår hos mennesker som har så falskt forhold til Guds hellige lov, at de bare lar den gjelde gjerningene. Bare ser på hvordan de skal leve, og ikke lar loven treffe hjertet, få prøve hjertets kjærlighet, renhet og hellighet. Som jo er det første og det viktigste Gud krever i sin lov.

Isteden konstruerer de opp en viss dagsorden hvor de har lagt inn en del kristelige aktiviteter, - slike ting som de greit kan gjennomføre. De slutter f.eks. med en del klart syndige vaner, og begynner en daglig rytme med Guds ord og bønn.

Og nå lever de straks mer tilfreds med sin kristendom, - som om det bare var dette Gud krever av oss. Fremdeles har de knapt en gang lagt merke til hva Gud krever i det første budet. Langt mindre oppfylt det.

De bryr seg dermed altså ikke i det hele tatt om hva det er Gud aller først krever, og som han selv sier er det første og største budet. Og når de slik glatt går forbi og overser det som er størst i loven, så er jo det hele et falskt skuespill innfor Guds ansikt. Det er jo tydelig og åpenbar spott mot Gud.

For når de ganske enkelt kan omtolke Guds bud, har de dermed bevist at de i sin kristelighet ikke har bruk for Gud, men bare vurderer sin tilstand ut fra den grad de har lykkes i enkelte gjerninger. De har nok med seg selv og sin egen vellykkede kristendom. De søker ikke Gud, hans hellige øyne, hans vilje og bud. Nei, dette spotter og forakter de.

De føler seg trøstet og styrket når de har lykkes i å slutte med en eller annen åpenbar synd. De sverget og misbrukte f.eks. tidligere Guds navn. Nå gjør de aldri mer det. Før pleide de kanskje å vanhellige helligdagen med verdslig arbeid eller hobby. Nå gjør de aldri det mer, men vil isteden ta til seg av Guds ord hele dagen. Tidligere pleide de leve i en usunn overflod av mat, drikke eller klær. Nå er de sluttet med slikt. Ja, kanskje de levde i en eller annen form for last; i hor, eller i uærlighet i handel og arbeid. Nå har de ved Guds nåde lagt av slike synder.

Ser en ikke her den ene seieren etter den andre? Er ikke dette helliggjørelse? Er ikke dette et omvendt menneske, en kristen?

Og de gjør ennå mer. Tidligere pleide de aldri bry seg det minste om andres ve eller vel. Nå tar de hele verdens nød til hjertet, og gir mennesker både legemlig og åndelig hjelp. Er ikke dette Åndens frukter? Ser vi ikke her kjærligheten, som er hovedsummen av budet («budets siktemål»)?

Skulle ikke det mennesket som kan vise fram slike gjerninger ha all grunn til å føle seg tilfreds? Skulle ikke slike ha all mulig rett til å tro, og regne med at de har del i Kristi stedfortredende gjerning?

Men samtidig driver de altså på med et enormt skuespill for Guds åsyn. Bryr seg aldri om hans største og viktigste bud om hjerteforholdet. Stopper aldri opp for hvordan det står til der inne, f.eks. med kjærligheten til Gud, med renhet i tanker og begjær, med renhet fra egenkjærlighet, selvopptatthet, misunnelse, hat ---. Nei, at de er så store hyklere og skuespillere at de ikke bryr seg om synden i sitt indre liv, det ser de ikke!

Og hvorfor ser de det ikke? Grunnen er det blomsterslør av kristelig aktivitet og gode gjerninger de skjuler seg bak. Dette lammer så totalt deres indre liv at de ikke er i stand til å se den ugudeligheten som hersker der inne.

Men dette er jo i høyeste grad å omgås Guds lov på falskt grunnlag! Ikke lar sannheten slippe til om at Gud aller først ser etter hjertet. Hvordan hvert eneste Guds bud aller først krever hjertets fullkomne hellighet. Og at Gud elsker oss i en hellig nidkjærhet som ikke lar seg bedra med gjerninger, men vil ha hele menneskets sinnelag. Herren sier: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig!».

Det var dette hykleriet, dette falske skuespillet med loven, Kristus alltid angrep fariseerne for. Han sa f.eks.: «Dere renser utsiden av beger og fat, men innvendig er de fulle av rov og nytelsessyke. Dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet. På samme måte gir også dere menneskene inntrykk av å være rettferdige i det ytre, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet. Dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, barmhjertigheten og troen. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes».

Å, må vi nå endelig våkne opp og bli i stand til å innse at dette er Herrens nidkjære vilje med loven! Og at det er på denne måten Gud ser og dømmer over vårt forhold til loven!

Til toppen

23. februar

Husk på hviledagen så du holder den hellig. 2Mos 20:8.

Gud legger særdeles stor vekt på at hviledagen blir holdt hellig. Det understreker han tydelig når han ikke bare pålegger oss at vi skal «holde hviledagen hellig», men innleder med at vi skal «huske på» den. En mindre viktig sak kan en gå direkte inn på, uten først å tenke noe videre over den. En sak som en først må tenke gjennom, må være av en viss betydning og omfang.

Det andre vi blir minnet om når vi leser: «Husk på», er at vi også på forhånd skal legge til rette våre nødvendige gjøremål slik at det blir mulig å holde helligdagen hellig, uten å bli forstyrret av alt annet.

Mange mister helligdagens velsignelse og sjelens hvile i Gud og hans ord, bare fordi de ikke på forhånd husket på hviledagen så de unngikk den slags gjøremål og slike besøk som kunne hindre dem og deres familie fra å holde hviledagen hellig. Mange hindres av problemer som de selv kunne ha ryddet av veien hvis de hadde vært lydige mot Herrens ord: «Husk på hviledagen så du holder den hellig.»

Men hva skal vi så gjøre for å helligholde hviledagen? Hvordan blir hviledagen holdt hellig, og hvordan blir den vanhelliget? Vår lærefader Luther uttrykker dette kort og innholdsrikt slik: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter eller forsømmer forkynnelsen og Guds ord, men holder det hellig, og gjerne hører og lærer det». Dette er i Det nye testamentes ånd det sabbatsbudet krever. Vi skal først og fremst ha et sinn som elsker Guds ord. Da skal vi nok også i liv og gjerning holde hviledagen hellig.

Nå er det derimot en temmelig vanskelig oppgave å skulle sette opp regler for de rent ytre gjerninger, så de passer for hvert enkelt tilfelle og omstendighet. Dernest er hviledagen ikke holdt hellig bare med pene andakter og kristelige gjerninger, hvis alt dette ikke strømmer ut fra gudsfrykt og fra kjærlighet til Gud og hans ord. For uten denne kjærligheten og gudsfrykten er alt dette ikke annet i Guds øyne enn skuespill.

Gudsfryktens og kjærlighetens Ånd må bo i hjertet ditt. Så skal den nok også i hvert enkelt tilfelle fortelle deg hva du skal gjøre eller la være, når det gjelder de ytre gjerningene. Hovedsaken er at vi frykter og elsker Gud så høyt at vi ikke avviser hans ord, men anser det for hellig, og gjerne hører og lærer det.

Det tredje bud forbyr altså å ha et selvopptatt og ugudelig sinn, som forakter Guds hellige ord, og derfor også kan gjøre akkurat det en vil på hans dag. Men kast et blikk ut over verden, og se hvordan det vanligvis står til på dette området. Da ser vi nok ting som er så forskrekkelige og sjokkerende at en kan fristes til å skrike av gremmelse og forskrekkelse.

Vi skal bare peke på étt merkelig forhold. De første ordene vi finner i Skriften om hvordan hviledagen ble innstiftet, er disse: «Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den».

Den sjuende dagen er altså en dag Gud har «velsignet». Og vi må også av hele vårt hjerte erkjenne at denne dagen også ble en velsignet dag framfor alle andre dager i uken. Det ble dagen da Gud på en særskilt måte vil møte menneskene og la sin velsignelse strømme ut over dem.

En velsignelse av så høy, himmelsk og evig karakter at den strekker seg inn i, og slutter først i den evige frelsen. Bare de frelste skarene vil i all evighet lovprise den rett innfor Guds trone.

Videre heter det at Gud helliget den dagen. Den skulle være en hellig dag framfor alle dager, skilt ut som en dag menneskene bare skulle være opptatt med det hellige og himmelske.

Men det blir et forskrekkelig syn vi får se når vi lar tankene gå til hva denne dagen blir for de store, vantro menneskemassene. Den blir jo det totalt motsatte av det hellige og himmelske. Den blir jo den største forbannelse og den mest vanhellige dag blant alle våre dager.

Virkedagene kunne jo kalles hellige, sammenliknet med hviledagen, når en ser hvordan verden bruker den. De fleste verdens barn gjør jo på virkedagene ganske pent bare det lovlige arbeid som kreves i deres jordiske stilling. Men på hviledagen er de opptatt med fornøyelser. Da går det på hjertets begjær, og det er synden eller tilfredsstillelse av kjødet.

Den ene går ut i grovere lyster, som fråtseri eller rusmisbruk, spill, dans og nattlige utsvevelser. Den andre i finere former, bare i lediggang og tidsfordriv, uforsiktige talemåter og lettsindig selskapsliv, skuespill og sport.

Det som de andre dagene var helt uskyldig, som vårt jordiske arbeid, skolegang o.l., blir dermed på denne hviledagen som Herren har helliget, åpenbar synd. Når en altså ser det som vanligvis skjer, må en bare erkjenne sannheten i uttrykket: «Søndagen er syndedagen».

Men at hviledagen blir til en forbannelse, det skjer også på en finere måte, mer åndelig og skjult. Det skjer med dem som nok i det åpenbare holder hviledagen hellig med kirkegang og bruk av Ordet. Men uten et åpent hjerte og hellig frykt for den Herren som taler til dem i Ordet, uten vilje til å omvende seg, og den hjertets lydighet nådens Ånd virker.

De pådrar seg en slik forbannelse over måten de hører Ordet på, at det hadde vært bedre om de bare hadde drevet med verdslig arbeid denne dagen.

Den frukten de har av måten de hører på, er nemlig bare en større forherdelse og forblindelse. For jo mer et menneske fortsetter å høre Guds ord på en slik måte, desto mer sløves og forherdes det.

Den som ikke trer fram for Herren i oppriktighet, villig til straks å lyde og følge hans ord, han blir bare forherdet av å høre Ordet. På denne måten blir den dagen Herren vår Gud velsignet, til en forbannelse for det falske hjertet som ikke vil omvende seg.

Til toppen

24. februar

Herren gleder seg i sine gjerninger. Sal 104:31.

Alle elsker jo vanligvis det de selv har laget. Langt mer må jo dette da gjelde Herren. Alt hans verk er jo bare skjønnhet og fullkommenhet. Tenk grundig over dette forholdet, for det ligger en veldig trøst i dette!

Skulle ikke Gud være fornøyd med det han selv har gjort? Han har da all grunn til å glede seg over sitt eget verk! Men hvor finner vi nå hans verk? Må vi til djevelen i helvete? Gud bevare oss fra å tenke i den retning! Den tilstand djevelen nå er i, har han selv pådratt seg.

Eller kanskje hos englene i himmelen? Nei, ikke her heller. De har, under lovpakten, selv oppnådd sin herlighet og tilkjempet seg sine kroner.

Kanskje hos de egenrettferdige, i deres egne gode gjerninger og det de selv har utrettet? Nei, slett ikke! Alt sammen er bare deres eget verk som de også selv alene må stå til ansvar for på den store dag.

Hvor finner vi da Herrens gjerninger, som han gleder seg over?

Jo, der en toller slår seg for brystet med disse ordene: «Gud, vær meg synder nådig!». Der en Bartimeus roper ved veien: «Jesus, Davids Sønn, miskunn deg over meg!». Der en kananeisk kvinne taler om hundene og smulene, og en sønderknust Magdalena vasker Jesu føtter med tårene sine.

Der en Paulus glad utbryter: «Jeg fikk miskunn!», og en Asaf: «Når jeg bare har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden!». Og der Simon Peter med skjelvende stemme sier: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær».

Der slike ting skjer, der er hans verk, hans gjerninger, som han gleder seg over. Der steinhjertene blir forvandlet til myk leire i Guds hånd, og stålsatte ansikt til voks hvor Gud kan få preget sitt bilde.

Der sjeler som aldri har spurt etter Herren, nå begynner å tørste etter den levende Gud, som hjorten tørster etter friskt vann. Der de gjerningsrettferdige begynner å kurre som duer på ruinene av sin rettferdighet, og de vise begynner å innse at all deres visdom var dårskap.

Der fattige syndere begynner å gråte ved Jesu føtter, og fordømte forbrytere frimodig begynner å påkalle ham som sin forsvarer mot den som anklager.

Der ser vi hans verk, der er hans gjerninger, som er hans lyst.

Det han gleder seg over finnes da altså hos menneskene, blant hans fattige syndere. Hos dem er det hans glede er, det som fryder hans øye. Hvordan fryder ikke en naturvenn seg over en vakker dal. Og den som har plantet en vingård fryder seg over dens blomstring og fruktbarhet.

Slik gleder Herren seg over den vingården han med sitt soningsblod og sin Ånd har plantet på jorden.

Tenk på den gjenfødte, nye skapningen i en synder! Hvor det gleder Guds øye! Han kan ikke se seg mett på dette, for det er hans gjerning. Derfor sier han også til bruden: «La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er yndig, og din skikkelse er herlig».

Men, sier du, dette taler han om sin brud; disse hellige, vidunderlige sjelene. Der kan han nok med god grunn glede seg i sine gjerninger. Men ikke i meg og slike som meg. For jeg er en forferdelig synder!

Hva er det nå du sier? Er det din egen vellykkede kristendom Gud nå skal glede seg i? Skal du nå tekkes Gud med noe du selv har utrettet? Har du allerede glemt den sannheten som er så full av trøst, at «Herren gleder seg i sine gjerninger», at «vi er benådet i Ham, Den elskede»? Ikke i oss selv!

Så sier du: «Hos meg selv finner jeg bare synd og urenhet, og det kan umulig være Herrens gjerninger». Svar: Akkurat det at du bare ser synd og urenhet hos deg selv, er jo Herrens verk, Herrens gjerning! Synden er ikke Herrens verk. Men at du kjenner den i deg, det er slett ikke ditt eget verk, og heller ikke djevelens.

Det den giften slangen én gang sprøytet inn i menneskeheten: «Dere skal bli lik Gud!», har fylt hele menneskets natur med selvforgudelse*.

En sønderknust ånd er derfor nettopp en slik Herrens gjerning og verk at Gud og hans engler gleder seg over det. Det er slike Herrens gjerninger som leder fortapte sønner og døtre hjem til Faderens favn. Som driver synderen til nådestolen, der han kan kle seg og skjule seg i Kristi rettferdighet, «den beste festdrakten». Her ser du Guds hjertes største lyst og glede!

Den som er ikledd Kristus, han er hellig og herlig i Guds øyne. Selv om han i seg selv og i egne øyne er den forferdeligste synder.

* Derfor strever alle hyklere og avgudsdyrkere med å gjøre de gjerningene som bare tilhører guddommen, som bare Kristus ene og alene kan gjøre. Med sin munn sier de ganske visst ikke: «Jeg er Gud, jeg er Kristus». Men i virkeligheten gjør de gjennom sine gjerninger krav på Kristi guddom og hans embete. Derfor sier de i praksis: «Jeg er Kristus, jeg er Frelseren, - ikke bare min, men også andres. (Fra Luthers Store Galaterbrevskommentar, under Gal 3:10). Oversetters tilføyelse.

Til toppen

25. februar

Dere barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for dette er velbehagelig for Herren. Kol 3:20.

Denne lydigheten det tales om her, gjelder altså overfor våre foreldre og alle andre foresatte, som jo også kommer inn under dette.

Og denne lydigheten strekker seg så langt at den ikke tillater mer enn ett eneste unntak; nemlig om lydigheten mot foreldre skulle komme i strid med lydigheten mot Gud. For da heter det at «vi skal lyde Gud mer enn mennesker», og «den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd». Med dette eneste unntaket er regelen denne: «Dere barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for dette er velbehagelig for Herren».

På samme måte formanes alle tjenere til å «være lydige mot dem som er deres herrer etter kjødet, i alle forhold. Ikke med øyentjeneste, som slike som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere som vil gjøre Guds vilje av hjertet. Gjør deres tjeneste med velvilje, som for Herren og ikke for mennesker».

Når det gjelder vårt forhold til myndighetene, heter det like ens: «Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter». «Underordn dere all menneskelig ordning for Herrens skyld, enten det er under kongen som den øverste, eller under befalingsmenn, fordi de er sendt av ham».

Og til slutt, når det gjelder lærere, har Guds ord også sine formaninger og forskrifter: «Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem».

Så husker vi altså også at lydigheten har en viss grense den ikke må overstige. Lydigheten mot foreldre, myndigheter og lærere må ikke føre til ulydighet mot Gud, hans ord og samvittigheten.

Skulle da våre overordnede gå så langt at de forlanger en lydighet av oss som kommer i konflikt med Guds klare Ord og en våken samvittighet, da må vi ydmykt, men bestemt, si vi ikke kan gjøre dette. Så får menneskene kalle det ulydighet, opprør eller hva de vil.

Men innenfor denne grensen som bestemmer hvor langt foreldrerett og myndighetenes makt strekker seg over oss, er vi skyldige til en uinnskrenket lydighet. Og det finnes ikke noe område som det gis så mange alvorlige og hjertelige formaninger om, som nettopp denne lydigheten.

Selvsagt kan denne lydigheten av og til virkelig koste oss. Når f.eks. de som har rett til å beordre oss, misbruker denne retten og krever harde og urettferdige tjenester. Eller en overordnet viser stor uforstand, slik at den som skal utføre ordren ser en langt bedre løsning på denne saken hvor han nå bare skal adlyde og handle. Men så lenge oppdraget vi får ikke strir mot Guds ord og samvittigheten, er vi skyldige til villig å adlyde, «ikke bare de gode og milde, men også de vanskelige».

Det eneste den som skal adlyde kan tillate seg, er i ydmyk og saktmodig ånd komme med sine innvendinger. Men hvis dette ikke endrer situasjonen, da må vi adlyde, selv om vi dermed også må lide urett, og kanskje innser at vi kunne gjennomført samme oppdrag på en langt mer viselig og fornuftig måte.

For Herren har i dette forholdet ikke pålagt oss først å foreta en kritisk vurdering av far og mors vilje med oss -! Men å adlyde, i alle ting lyde dem.

Det som kan se så hardt og vanskelig ut i dette Gud her pålegger oss, blir forvandlet til fryd, og det bitre blir søtt, bare vi får nåde til å huske at på denne måten gjør vi Herrens vilje. I dette tjener vi Herren, og ikke mennesker. Og vår lydighet mot lunefulle foreldre, harde overordnede og urettferdige myndigheter, er godt og velbehagelig for Herren -!

Sier vi ikke at hvis vi bare kunne være sikre på hvordan vi kunne tjene Herren, og gjøre noe som virkelig er godt og velbehagelig for ham, så var vi villige til å tåle de største prøvelser? Bare vi så også kunne si: Nå vet jeg at jeg har gjort noe Gud selv har sagt jeg skal gjøre, og som derfor selvsagt er velbehagelig for ham.

Du, dette kan vi jo alle sammen gjøre hver eneste dag uansett hvor ubetydelig stilling vi har i samfunnet. Bare du lydig utretter det din far eller mor, din sjef eller myndigheter krever av deg. For i dette forholdet har jo Herren klart latt deg vite hva som er hans vilje, at han vil ha det slik. Og en slik lydighet har han   selv sagt, er til hans aller største velbehag.

Derfor, som Luther sier, «om du så bare gjorde noe så smått som å feie gulvet eller ta opp et halmstrå, bare du gjør det i lydighet mot dine foreldre eller andre foresatte, og ellers gjør dette i tro og kjærlighet. Så er disse ytre sett bagatellmessige gjerningene gode og langt større i Guds øyne enn om du uten at Gud hadde befalt deg det kunne gjøre det under å omvende hele verden».

Så skarpt bør våre gjerninger bedømmes ut fra det Gud klart har åpenbart for oss gjennom sitt ord. Der har han latt oss kjenne hans vilje, så vi kan vite om våre gjerninger er velbehagelige for Gud, eller ikke.

Det er altså om å gjøre at det blir ut fra Guds ord vi vurderer vår lydighet mot foreldre og alle foresatte. Da vil nok denne lydigheten bli lett og herlig for ånden; den villige ånden, og for samvittigheten. Ja, en herlig gudstjeneste. Selv om det nok for kjød og blod mang en gang kommer til å koste.

For hva kan vel gjøre mitt sinn mer lykkelig og min tjeneste mer kjær, enn når jeg kan si om det jeg gjør at «dette har Gud selv sagt jeg skal gjøre. Dette er godt og velbehagelig for Ham, det vet jeg helt sikkert»!

Til toppen

26. februar

Så sa Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse. 1Mos 1:26.

Det første og mest bemerkelsesverdige i denne beretningen, er at Herren sier: La oss - la oss gjøre mennesker. Her antydes det at det skjer i et samråd. Herren sa altså ikke: Jeg vil gjøre mennesker. Men: La oss gjøre mennesker.

All den øvrige mangfold ble skapt uten noe slikt samråd, men bare på Allmaktens befaling. Men når Gud ville skape mennesket, da ble det holdt en rådslagning.

Men hvem er det så Herren rådslår med? I dette samrådet var utvilsomt alle tre personer i Guddommen tilstede. Nå skulle den skapningen bli til som ikke bare skulle få et jordisk og forgjengelig legeme, men også en udødelig sjel, skapt av Guds egen Ånd. Og med et evig samliv med Gud i himmelen som mål.

Herren sier: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse». Men den evig forutseende Gud så samtidig menneskets fall, og all den synd og elendighet som skulle strømme ut fra dette. Derfor ville han ikke slippe denne viktige skapningen ut av sin hånd før han hadde holdt rådslagning om dette, og Sønnen, det evige Ordet, hadde tatt på seg å være vår frelse.

Det neste som er bemerkelsesverdig omkring skapelsen av mennesket, er at det ble skapt på en helt annen måte enn alle de andre skapningene, selv de høyest utviklede dyrene. Legger vi merke til uttrykksformen, ser det ut som om Gud ikke handlet ved direkte skapning av disse, men med sitt allmakts Ord isteden virket inn på krefter som var nedlagt i naturen. For når fiskene og dyrene ble skapt, heter det: Det skal vrimle av levende skapninger i vannene! - Jorden skal bære fram levende skapninger!

Når derimot mennesket skulle skapes, da fikk ingen slike naturkrefter være med. Da virker Gud suverent og direkte. Da er det et verk alle personene i Guddommen er forenet i. Da heter det: La oss gjøre mennesker!

Mennesket er altså verken født av vannet eller av jorden, som enkelte hedningfolk tidligere påstod de var dannet av. Mennesket er på en suveren og direkte måte skapt av Gud.

Ennå mer bemerkelsesverdig blir denne skapelsen når vi legger merke til hva menneskets to deler, sjel og ånd, er laget av. Der heter det i kap.2:7: «Og Herren Gud formet mennesket av jordens støv, og han blåste livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble en levende sjel».

Legg først og fremst merke til dette: «Gud formet mennesket». Det var Guds eget verk, og ble da også det aller mest underbare kunstverk på jorden. Og Gud formet menneskets legeme til en evig påminnelse om at vi er støv og jordens kryp.

Derfor fikk også det første mennesket navnet Adam, som betyr av jord, jordisk, eller jordbarnet. For at vi aldri skulle glemme hvor forgjengelig legemet og dette jordiske livet er, og alltid søke det som gjelder sjelen og evigheten.

«Og Gud blåste livets ånde inn i hans nesebor». En opphøyet og skjønn opprinnelse! Den udødelige sjelen, evighetsbarnet, som ble formet med et evig liv hos Gud som mål, er så direkte skapt av Gud at Skriften sier at Gud blåste det inn i mennesket.

Her må vi bryte ut, som David: «Jeg vil prise deg, Gud, fordi jeg er formet på underlig vis». Her er grunnen til at Paulus kunne si: «For vi er også hans slekt». Så har vi sett hvordan både legemet og sjelen, jordbarnet og evighetsbarnet, begge er Guds direkte og suverene verk.

I tillegg finner vi det tredje og aller merkeligste forholdet; dette at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Dette har Herrens Ånd spesielt villet gjøre oss oppmerksomme på gjennom en stadig gjentagelse av dette forholdet. For slik leser vi ordene: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse. - Så skapte Gud mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte han ham». Her gjentas det med flere forskjellige uttrykk at mennesket skulle være Guds bilde, eller lignelse.

Selv om vi aldri her i livet fullt ut kommer til å forstå dette Guds bilde, så står likevel dette underlige faktum fast; at mennesket ble skapt i Guds bilde. Og i dette ligger det noe uendelig stort. Derfor kunne også Guds Sønn komme og bli menneske, bli vår bror, lik sine brødre i alle ting, og «skammer seg ikke over å kalle dem brødre».

Han kom for å gjenopprette det gudsbildet som ble ødelagt i syndefallet. Derfor skal vi også gjennom Ham ennå få komme til samme herlighet som vi i skapelsen var bestemt til.

Gjennom den nye fødselen, den nye skapelsen, blir vi straks nye skapninger i Kristus, og får del i Guds natur. Og det nye menneske skal daglig fornyes til kunnskap etter bildet av Ham som skapte det.

Men fullstendig gjenopprettet blir aldri Guds bilde i oss før vi i oppstandelsen får nye, rene og udødelige legemer, og Kristus blir åpenbart i alle dem som tror. Som Johannes sier: «Elskede, nå er vi Guds barn. Og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er».

Til toppen

27. februar

Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd. Rom 4:8.

Hør! «..det menneske som Herren aldri tilregner synd» - ! Finnes det noe slikt menneske på jorden? Og i tilfelle: Hvor finnes han? Har du sett et slikt menneske?

Erkjenn at vi ikke riktig tror Guds ord!

Et så lykkelig menneske ville jeg gjerne treffe, en som har et slikt forhold til Gud at Gud aldri tilregner ham syndene hans. Og hvem er det som er så lykkelig?

Apostelen sier det er den samme som «den som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger», og den «som har fått sine lovbrudd tilgitt, og som har fått sine synder dekket over».

Men hvordan er et slikt lykkelig menneske? Hva er det som kjennetegner et slikt menneske? Hva kan jeg kjenne slik en på? Det vil jeg jo gjerne vite, for å prøve om til og med jeg kunne være, eller i alle fall bli, så lykkelig et menneske.

Apostelen sier (v.5) at det er en som kjenner seg ugudelig, og derfor ikke finner trøst i kristelig aktivitet og gjerninger, men bare tror på «ham som rettferdiggjør den ugudelige».

Samme kjennetegn ser vi David gir på det salige menneske som Gud ikke tilregner syndene. Han beskriver ham som en som hadde hatt en falskhet i sin ånd, som gjorde at han innfor Herren tidde om sin synd. Men så hadde denne falskheten måtte vike. Og nå var situasjonen den at han kunne si til Herren: «Min synd bekjente jeg for deg, og min misgjerning har jeg ikke dekket over».

Det lærer oss først og fremst at dette ikke er et stolt menneske som ennå ikke er bøyet av Gud. Det er ikke en som ennå har sin tilfredsstillelse i kristelig aktivitet, og ikke har noen trang til nådestolen.

Slike mennesker spiller en falsk kristendom for Guds øyne. Bærer fram for ham sine offer av gode gjerninger, inderlige, daglige andakter, kristen virksomhet, bønner osv.

Men de tier om syndene sine. For de opplever heller ikke disse som noe skremmende. Eller de viker bevisst unna dette spørsmålet, for å kunne fortsette i synden, - slik tilfellet ser ut til å ha vært med David «så lenge han tidde» om syndene sine innfor Herren. - En tilstand han betegnet som «svik i sin ånd».

Det første som ligger i Davids: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren», er at denne falskheten, eller «svik i hans ånd», er drevet bort. Men i denne bekjennelsen ligger for det andre at han søker redningen i Guds nåde.

For den som ikke har noen som helst tro på Guds nåde, han trekker seg unna Gud og tier om synden. Han kommer ikke fram for Gud med sin bekjennelse. Det er dette Kristus vil lære oss gjennom sin omgang med fattige syndere. De kom til ham redde og ofte skjelvende av angst. Likevel sa han til dem: «Din tro har frelst deg!». Det er altså alltid tro i det hjertet som ikke fortsatt kan holde seg borte fra nådestolen.

Er nå dette din situasjon, - er dette skildringen av deg som leser dette? Da er akkurat du det salige mennesket som Herren aldri tilregner synd. Så elendig, syndig og uverdig du enn må være, så lever du i en vedvarende nåde og vennskap hos Gud. Du er et nådebarn som Gud aldri vil dømme etter loven, aldri vil tilregne syndene dine. Han ser dem nok, men sier: Jeg tilregner deg dem ikke, fordi du tror på min elskede Sønn, og jeg har gitt ham som en nådestol for verden.

Det er virkelig alvor i den store guddommelige sannheten; at de som tror er et folk som Herren aldri tilregner synd. Hvis du så kjenner på mye synd, så glem aldri hva denne teksten taler til deg. Her heter det ikke: Salig er det menneske hvor Herren aldri finner noen synd.

Men slik lyder det: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd». Her sies det ikke: Salige er de som ingen lovbrudd har begått. Men: «salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt».

Men så gjelder det da at vi med en fast tro holder oss til slike Guds ord, og ikke lar oss forville av hva vi måtte synes eller føle. De sørgeligste opplevelser av syndens herjing med oss, og de frykteligste stormer av innvortes nød eller utvortes angrep, kan ikke tilintetgjøre denne Guds sannhet: At Gud forlater, og tilregner ikke synden. Han lar sine barn få leve under en evig nåde.

Se på den mannen som nettopp uttalte de ordene Paulus siterer her. Se på Davids historie! Se for en nåde han fikk, - men også de fryktelige fallene han fikk oppleve! Se det store kallet han fikk, som Kristi forbilde og stamfar, fra gjetergutt opphøyet til Israels konge og profet. Legg merke til Guds vitnesbyrd om ham (1Sam 13:14), og det som strømmer ut fra hans eget hjerte i Salmene. Han hadde fått stor nåde og et hjerte som brant for Herren.

Men hva hadde han ikke vært gjennom! Satan hadde siktet ham fryktelig. Syndens utbrudd hadde ført ham i fall og overtredelser. Les om den anger og syndenød han kom i, innfor Gud. Se hvordan straffen innhentet ham, og de store ydmykelsene han måtte oppleve. Men se så også hans anger og gråt for Herrens åsyn, - «for mine synders skyld» sier David.

Og likevel forkaster ikke Gud ham helt. «Han anklager», sier David, men «ikke for alltid», og «holder ikke evig fast på vrede». «For så høyt som himlene er over jorden, så stor er hans nåde mot dem som frykter ham».

Til toppen

28. februar

Du skal ikke slå i hjel. 2Mos 20:13

Hvis vi legger nøye merke til Kristi forklaring av dette budet (Mat 5), vil vi oppdage at Guds blikk og tanker går en del dypere enn våre. At Gud ser på det innvortes menneske. At det er vår ånd, vårt hjerte, våre innerste tanker den store Skaperen og åndenes Fader har i tankene.

I disse ordene; «ikke slå i hjel», legger han noe mye mer enn bare dette at du ikke skal ta livet av et menneske. Det er ikke bare hånden din blikket hans er rettet mot. Men mot deg selv, hele ditt vesen, ditt hjerte, hva som rører seg der inne. Det gjelder din tunge, dine øyekast, dine hemmeligste tanker. Ja, din kjærlighet - eller tankeløshet.

For han sier: Du skal ikke slå i hjel. Og hva betyr så dette du?

Det taler sikkert ikke om din hånd, din tunge, eller noen annen bestemt legemsdel. Men ganske sikkert om hele mennesket. Og da først og fremst om sjelen.

For hvis jeg sier: Du skal ikke gjøre det eller det, så taler jeg jo ikke til hånden, men til hele personen. Ja, selv om jeg så formulerte det slik: Hånden din må ikke gjøre dette, så talte jeg jo egentlig ikke til hånden, men til deg selv, til din sjel, din forstand og hjerte, som bestemmer over hånden, og beveger den. For hånden er bare en tjener for sjelen, forstanden og viljen.

Så kan vi da forstå at Gud ser etter det innvortes menneske. Derfor betyr dette ordet: Du skal ikke slå i hjel, det samme som om han sa: Ikke noe av alt som finnes i deg må slå i hjel.

Det finnes veldig mange måter å slå i hjel på. Men uansett hva slag måte det gjelder; det kan være med hånden eller med tungen, med hjertet, med tegn eller fakter, med ergerlige øyekast, eller med ørene som bare lukker seg for andres nød, -. Så kalles alt sammen for å slå i hjel. For bak alt dette finnes et hjerte med en holdning som gjør at du i Guds øyne er en morder.

Skal vi så sammenfatte det som forbys i det femte budet, har vi aller først selve gjerningen, det å slå i hjel. At ikke noe menneske, av seg selv, har rett til å forkorte et annet menneskes livstid. Ikke noe menneske, av seg selv, - det vil si at hvis øvrigheten dømmer ugjerningsmenn til døden, da er dette ikke noe menneskes, men Guds gjerning.

For Gud har gitt uttrykkelige befalinger i sin lov om henrettelse av mennesker, og innsatt øvrigheten til å fullbyrde dette. Det heter om øvrigheten at «den bærer ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde».

Videre forbyr Gud også hver eneste, minste begynnelse til drap. Om så ugjerningen aldri fullbyrdes. Hjertets opphisselse og sinne kan vanligvis ikke skjules. Det avdekkes i alle fall som regel gjennom et mørkt ansikt, eller bitre ord og utfall. Men selv dette er ikke bare syndig i Guds øyne, men er også i virkeligheten et påbegynt drap.

Kort sagt: All tanke, tale eller gjerning overfor vår neste, som er sprunget ut fra et bittert, hatefullt, misunnelig, hevngjerrig sinn, et sinn som mangler kjærlighet, - det er i Guds øyne drap.

En far straffer f.eks. i ubehersket sinne barnet sitt. Det er ganske riktig ham som har rett til å straffe barnet. Men han gjør det ikke i kjærlighet. Det er ikke i omsorgens nidkjærhet for en best mulig oppdragelse han gjør det. Han gjør det i sinne, i et ubehersket raseri.

Når dette pågår tenker han ikke på den skaden barnet kan få både på kropp og sjel. Han er bare opptatt med å la sitt raseri få fritt utløp. Står ikke denne faren her som sitt barns morder?

Eller en hissig mor lar sent og tidlig sinnet sitt gå ut over et barn. Uavlatelig og planløs banning og straff for stort og smått er dagligdags. Hun tenker aldri på de brennende glørne som dermed blir lagt, og som brenner, både på barnets åndelige og legemlige livskraft. Hva er en slik mor i Guds øyne? Nå taler vi om en mor som bare drives av sitt ustyrlige sinne. Hun er intet annet enn sitt barns morder!

Et annet sted raser en mann i vilt, ubehersket sinne mot sin kone, - henne som han isteden skulle vist all mulig ømhet og forstand, tålmodighet og overbærenhet.

Eller en vanskelig kvinne plager sin mann med bitre og stikkende ord, med et tankeløst, kaldt vesen, - dag og natt.

En gjerrig og ubarmhjertig arbeidsgiver driver sine ansatte langt ut over det forsvarlige osv.

Hva er så alt dette i Guds øyne? Ikke bare innfor Guds øyne, men også i praktisk gjerning er alt dette ikke annet enn påbegynte mord! Og alt dette sinne, denne skånselsløse bitterheten overfor medmennesker, - hvordan skal alt dette kunne behage den nådige, barmhjertige Gud?

Inn under dette som her er nevnt, som rett og slett er påbegynte drap, hører også det å hindre sin neste i å bli reddet. Eller å ikke bidra med hjelp til den som er i livsfare. Skriften sier at den som fratar noen det han skal leve av, han dreper ham. Men dette betyr også at hvis du ser din neste i livstruende fare, men bare lukker hjertet ditt til for ham, og ikke gir ham det han trenger til å bli reddet, da gjør du, i den grad du var i stand til å hjelpe, det du kan for å slå ham i hjel.

For hvis alle som ble stilt overfor dette mennesket oppførte seg på samme måte som deg, da ble dette mennesket som var i livsfare også virkelig drept. Og da har du vært med på det drapet. Like mye som den som ser sin neste holder på å omkomme i brann eller i vann, og ikke gjør noe for å redde ham.

Til toppen

29. februar

For er vi blitt forenet med ham (sv: er blitt plantet inn med ham) ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Rom 6:5.

Egentlig: «Sammenvokst til hans døds og oppstandelses likhet». Disse ordene kan vi best forklare med et bilde Kristus bruker. Han sammenlikner seg selv med et hvetekorn som må dø og graves ned i jorden, før det kan bære frukt. På samme måte må også vi først dø og begraves med all vår egen evne og dyktighet. Før vi kan få et nytt, himmelsk liv, og bli et hvetekorn av det slag som den himmelske innhøsteren er fornøyd med, og som han samler i sine låver.

Så lenge mennesket selv ennå er og kan noe, er alt det det gjør, selv dets mest kristelige liv, «født av kjødet», og dermed avskyelig for Gud. Selv når det er på det beste, er det smittet av selvforgudelsens arvelige belastning, og i tillegg med all vår forgiftede naturs styggedom.

All vår egen kraft og evne, klokskap og aktivitetstrang må derfor bli slått ned og knust, hvis Gud skal få åpenbart sin kraft på oss. Det må komme til det punkt at synderen ligger der fullstendig fortapt, skyldig, fordømt, avmektig og rådløs. Og i denne sin fortapte tilstand får høre Guds Sønns stemme tale til ham utelukkende om barmhjertighet og nåde. Først da begynner det nye, sanne livet i ham.

De egenrettferdige lovtrellene forstår ikke noe som helst av dette. For dem er dette bare tåkeprat og dårskap. For de tror at når vi bare virkelig går inn for det, så blir vi hellige og gode kristne. Kristi ord om at «uten meg kan dere slett ikke gjøre noe», skyver de bare fra seg.

Eller de oppfatter det bare som at vi er avhengige av å be om hans hjelp til alt vi skal utrette. Men Herren sier ikke «uten at dere ber til meg». Han sier: «Uten at dere blir i meg, som grenen i vintreet, kan dere slett ikke gjøre noe. Bli i min kjærlighet».

Riktignok er det nødvendig med bønn. Men med all vår bønn blir det likevel ingen sann helliggjørelse, hvis ikke det skjer på den måten Skriften selv lærer oss: At du dør, blir fortapt og hjelpeløs i deg selv, og får ditt liv og din frelse utelukkende i Kristus, sammenvokst til hans døds og oppstandelses likhet. Nei, det må skje på den rette måten. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare alene igjen. Men hvis det dør, bærer det mye frukt».

Men da er nok derimot den rette helliggjørelsen begynt i hjertet ditt, når dette har skjedd med deg at du sier: Uansett hvor inderlig jeg anstrengte meg og strevde for å oppnå den rette rettferdighet og helliggjørelse hos meg selv, står jeg bare igjen og skjemmes over alt mitt strev. For til slutt fant jeg både min rettferdighet og helliggjørelse i en annen, - bare i min Herre Kristus.

Jeg var innstilt på å gjøre mye. Jeg kjempet, jeg bad, jeg stilte store krav til meg selv. Men ble bare mer og mer ulykkelig, syndig og dømt. Inntil jeg innså at alt mitt strev var ubrukelig, og lå der helt fortapt. Da kom Herren og gjorde meg levende. Jeg ble frelst og salig utelukkende i hans nåde.

Men ofte falt jeg på ny ned i den gamle innbilningen om at det finnes noen kraft og dyktighet hos meg selv. For jeg tenkte at dette var nå tross alt noe jeg selv måtte ta meg av, det med helliggjørelsen.

Så begynte jeg igjen med eget strev. Jeg måtte ha en viss tro, jeg måtte be og kjempe. Og dette trodde jeg at jeg hadde nok kraft til selv. Men så ble jeg på ny ubehjelpelig og fortapt. Kunne ikke tro, ikke be, ikke en gang tenke - mer enn det Herren hvert enkelt øyeblikk virket i meg.

Når jeg slik på nytt ble knust og død, så kom Herren igjen med sitt evangelium, og førte meg på ny inn på den faste grunnen som jeg hadde bøyd av fra, tilbake bare til hans nåde. Og da fikk jeg på ny lyst og kraft til alt godt.

Har du det slik, du som leser dette? Har du erfart dette, og på denne måten funnet både din rettferdighet og din helliggjørelse utelukkende i Kristus. Slik at du erkjenner at du hvert øyeblikk og i alle ting er totalt avhengig av ham. Da foregår det en sann dødelse av ditt gamle menneske.

Og da blir ikke bare synden bremset når det gjelder dens utbrudd. Da dødes også menneskets indre, selve hjertet og livet i det gamle menneske; den dype, uendelige selviskheten, innbilningen om at det finnes noen som helst kraft og dyktighet i oss selv.

Det er denne dype selviskheten og innbilningen som er selve livet og hjertet i det gamle mennesket. Og fra denne kilden strømmer så en fryktelig syndeflod ut i hele vår natur, slik som hovmod, gudsforakt, kjødelig trygghet, vantro, likegyldighet, ulydighet, egenrådighet, fråtseri, sinne, utålmodighet, falskhet, løgn, og liknende synd og styggedom.

Skal så denne gamle slangens gift kunne bekjempes og drepes, da må nok først og fremst egoismen, som sitter så dypt i oss, brytes ned; innbilningen om at det finnes noen som helst kraft i oss selv. Og det må nok ikke skje bare én gang, i selve omvendelsen. Men gjennom hele livet vårt, i den daglige omvendelsen. På samme måte som loven første gang fikk knust oss, så vi bare skjemmes over alt vårt eget.

Slik må vi også fremdeles, om og om igjen, bli knust og ydmyket så snart vi selv vil gjøre noe, bli noe, eller oppnå noe. For at vi aldri skal få vår trøst og glede i oss selv eller noe som helst vi har deltatt med, - men bare i Herren Kristus selv.

Men så er også faren der for at vi bare skal bli liggende i vår elendighet, eller stoppe opp i trelldom og avmakt. Derfor er det like nødvendig at det nye mennesket hele tiden næres og styrkes, «Åndens sinnelag er liv og fred». Gjennom evangeliet må vi også hele tiden bli trøstet og renset i vår samvittighet, frelst og lykkelige i nåden. På denne måten blir det alltid en sann og levende helliggjørelse, virket av Ånden. Ikke bare noe selvgjort, dødt og utvortes.

 

Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge