Rettferdighetens frukt skal være fred. Jes 32:17.
Luther sier: «En sann og god samvittighet har fred når Gud er nær, men er urolig når Gud er langt borte». Guds barn blir trøstet når Kristus åpenbarer seg. Den som ikke har liv i Gud blir da virkelig urolig.
Guds barn sier: når jeg bare kan tro at alt det som er skrevet om Kristus er sant, da har jeg trøst. Den som ikke har liv i Gud uroes nettopp for den tanken at det skulle være sant alt det Skriften inneholder om Kristus.
Legg godt merke til dette tegnet! Det gir et karakteristisk vitnesbyrd om hvordan du i virkeligheten har det med Gud og med dine synder. Det forteller om du har latt deg forlike med Dommeren, om hvor ofte du oppsøker nådestolen, bærer dine synder fram og søker forsoning der. Eller du tvert imot holder deg borte fra Gud, og ikke taler med ham om syndene dine.
Det stod ikke rett til med David da han holdt seg borte fra Gud, og ikke bekjente sin synd for ham. Når han derimot bekjente sin synd og søkte forlatelse, da fikk han fred. Da kunne han av hjertet synge: «Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt».
Han hadde ikke den trøsten at han ikke lenger kjente noen synd hos seg. Nei, han sier tvert imot at «alle hellige» skulle få bekjenne sine synder. Da skulle «mektige vannflommer, når de kommer, ikke nå fram til dem». Dermed gir han oss et klart budskap om at de helliges fred ikke bygger på at de ikke kjenner noe ondt hos seg selv. Men bare på dette at de bekjenner sine synder og har forlatelsen.
Fred i samvittigheten avhenger altså av at vi har syndenes forlatelse. Mens en stadig redsel for Gud derimot vitner om en uforsonet tilstand. Men dette må vi ikke oppfatte som at enhver frykt for Gud skulle vitne om en slik tilstand. Både Davids Salmer og alle helliges liv viser klart at Gud ofte kan forskrekke og bekymre sine hellige, så de bare opplever det som om Gud er vred på dem. De skjelver i angst og «skriker på grunn av sitt hjertes uro».
Men legg merke til forskjellen: Dette er ikke en konstant tilstand, men noe som går over. Deres egentlige liv er fred og tillitsfullt samfunn med Gud, som apostelen sier: «Åndens attrå er liv og fred». Og videre: «Dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk det utvalgte barnets Ånd, og i den Ånden roper vi: Abba kjære Fader».
Fordi synden ennå henger så fast ved oss, på grunn av svakheten i troen og når Gud sender oss store prøvelser, så skjer det fremdeles at de hellige av og til skjelver. Dette er ikke tegn på at noe er galt fatt. Når bare livet som helhet er et forsonet og troende liv. Tvert imot ville det være et betenkelig tegn om troen og freden aldri ble uroet gjennom slikt som vi nettopp har nevnt. De helliges historie gir oss ikke et slikt bilde.
Noe helt annet er det når den egentlige tilstand for et menneske er et liv fjernt fra Gud, og skrekk vekkes ved tanken på dommen. Det vitner om en falsk, uforsonet ånd. Dette er grunnen til at «de ugudelige er som det opprørte havet. Det er ingen fred for de ugudelige».
De fleste av dem er sikkert sovnet så tungt inn i en bedratt og falsk fred, at «de synger til tamburin og lyre, og gleder seg over lyden fra fløyten. De nyter det gode alle sine dager, og frykter ikke et øyeblikk for helvete», som Job sier.
Mens andre er klar over at de ikke er forsonet med Gud. De har en urolig ånd, eller i alle fall en anelse om hva som venter dem.
Slike mennesker anstrenger seg ofte for å stille sin uro med gode gjerninger eller andektige bønnestunder o.l. Men tanken på den kommende dommen og evigheten gjør dem alltid på ny urolige. De føler seg aldri trygge på at de har gjort nok for å bli frelst. De frykter alltid for at det kanskje ennå er noe som mangler, og ser fram til at en gang skal vel dette også bli bedre. Eller de gjør et forsøk på å nedjustere Guds krav. Tilpasser dem liksom etter sin egen tilstand og liv, så de våger å håpe på en nådig dom.
Slik svever sjelen deres på det stormende havets bølger, opp og ned, gjennom hele året. Som Gud sier: «De har ingen fred». Når Guds straff, døden eller evigheten, eller Herrens nærvær plutselig står foran dem, da skjelver de.
Slik er det med de fleste mennesker. Det kan se ut som om de har fred. Men det er bare så lenge de ikke opplever at Gud rører ved dem. På et øyeblikk er det slutt på deres fred - straks de merker at Herren er nær. Dette er jo en ulykkelig tilstand.
Måtte hver éneste en gå til sitt eget hjerte, og spørre seg selv innfor Herren: Har jeg fred med Gud? Har jeg søkt og funnet forsoning? Kan jeg i dette øyeblikk møte Dommeren?
Har jeg vanligvis mer fred når Gud er nær hos meg, slik at jeg tvert imot lider når jeg savner hans nærvær? Eller er det en betingelse for at jeg skal ha fred; at jeg glemmer Gud?
Svaret du kan gi på slike spørsmål vitner om hvordan det står til med samvittigheten din.
Vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet. Rom 5:3.
Legg nøye merke til ordene: «vi vet». Det er dette at «vi vet» alt avhenger av, om noen skal kunne rose seg i trengsler.
Det er ingen som er glad i trengsler, uten at de vet noe om trengselen, noe mer enn det som sees og kjennes. Det er ingen trøst i selve trengselen. Og de kristne er ikke gjort av stein, så de ikke skulle kjenne smerten i tunge prøvelser.
Davids Salmer vitner f.eks. sterkt om de helliges følsomhet for lidelser. Skulle jeg da dømme ut fra hvordan jeg selv opplever det under lidelsene, kunne jeg så visst ikke rose meg i trengslene, men ville bare bli nedslått og fortvilet.
Derfor er det nødvendig at vi vet noe. Vet hva trengselen betyr. Men også hva den virker i oss.
Enkelte kristne blir fullstendig motløse og oppgitt bare en eller annen vanskelighet, motgang eller ulykke rammer dem. Det virker som om de ikke vet noe som helst mer om trengselen enn det de ser og opplever.
Men slik bør det ikke være med oss. Kristne skal være et folk som ser noe mer enn det de har foran øynene sine. Som vet noe bare ut fra sin Fars ord. Ser vi ikke i trengselen noe som helst som trøster oss, da kan vi jo ikke tro vår himmelske Fars ord nettopp om dette.
La oss nå tenke litt over hva Herren, vår Gud sier om lidelser. Først og fremst sier Herren uttrykkelig at ingen ting kan hende oss, ikke en gang et hår kan falle av hodet vårt, uten at det er vår Fars vilje. Hver eneste lidelse, hver en motgang, stor eller liten, er altså sendt oss av den omsorgsfulle og viselige Faderen. Kan der være noe mer trøsterikt?
Og hva sier han så videre om meningen og betydningen av alt det bitre som han sender oss? Apostelen kommer i teksten inn på hva trengselen virker. Men vi vil først se på hva den betyr, hva Guds mening og hensikt er når han tukter oss.
Herren sier: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg». Måtte vi huske dette ordet godt! Det samme sier apostelen: «Når dere må tåle tukt, da er det Gud som behandler dere som sønner». Ja, apostelen anser dette tegnet på barnekåret så viktig at han også tilføyer disse tankevekkende ordene: «hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner».
Å, for en uuttømmelig kilde av trøst i all lidelse, hvis vi bare kunne holde fast på disse sannhetene! Først at alt som møter oss, av ondt eller godt, stort eller lite, er sendt oss av vår Far!
For det andre; at alt som tukter, knuser, forskrekker og bekymrer oss, - vi som lever i troen på Kristus, det vitner om Guds faderlige omsorg for oss. Det er et tegn på vårt barnekår. Nå oppdraes vi for himmelen.
Men er du ennå et uomvendt menneske, da er det bare din ondskap som gjør at du blir så plaget. «For sin overtredelse og sine misgjerningers skyld ble dårene plaget». Da er det bare noe ennå verre som venter deg, hvis det ikke skjer en omvendelse. Men har du søkt omvendelsens nåde og rettferdigheten av tro, da kan du være trygg på at all din lidelse bare er faderlig omsorg. For en rik trøstens kilde det er å vite dette!
Videre har vi også en rik trøstens kilde i trengselens «hälsosamma» virkninger. Det er disse apostelen taler om når han fortsetter teksten vår med at trengselen virker tålmodighet.
Ordet «tålmodighet» må ikke oppfattes bare som en stille underkastelse i lidelsen. For grunntekstens ord betyr egentlig standhaftighet, utholdenhet i alt godt, modenhet og fasthet i kristendommen, og det å holde ut inntil enden.
Dette virker trengslene hos sanne kristne. Mens verden gjennom lidelsene tvert imot mister besinnelsen, knurrer og forbanner Gud. Da er det at de som bare rent overfladisk har mottatt ordet med glede, men ikke har røtter, faller fra på grunn av trengslene. Men de som har «strukket sine røtter dypt ned», i Kristus, blir gjennom trengslene stadig mer grunnfestet, faste og alvorlige i sitt gudsliv.
Det apostelen her tenker på, kan vi ofte se i en flokk av vakte og troende sjeler. Selv med et sant Åndens liv i hjertet, kan likevel ofte en ung kristen som ikke har vært prøvet i trengsler, være temmelig ustadig og vaklende. Følelsene hans og verden fører ham fort bort fra den rette veien.
Da vekkes omsorgen hos hans nådesøsken. De blir bekymret og tenker: hvordan skal dette gå? Men før en vet ordet av det kommer Gud med hjelpen. Han fester et tungt lodd til den lette og ustadige sjelen. Det kan være en langvarig lidelse, et bittert tap for hele livet, en langvarig sykdom eller fattigdom, eller en ydmykende og påtrengende fristelse.
Fra nå av blir den tidligere så ustadige, vaklende sjelen langt mer gudfryktig og stødig. Går nå dypere inn i Ordet, kjemper nå alvorligere i bønn, blir nå mer og mer redd for sitt eget hjerte o.s.v.
Trengselen virker standhaftighet. Men dermed virker den også spesielt tålmodighet. Samme menneske, som i medgangstider var fullt av krav og utålmodighet, så han i den minste motgang klaget og knurret både mot Gud og mennesker, blir gjennom langvarig lidelse så tålmodig og fornøyd til sinns at han synes både Gud og mennesker etter hvert er altfor gode mot ham.
Men hvis vi alltid skal kunne følge Guds vei, trenges det også en tålmodighet i en dypere mening. Skal vi alltid holde ut gjennom all den åndelige stridens trengsel og Guds underlige føringer, da blir vi avhengige av en helt spesiell tålmodighet. Som også Herren Kristus sier. «Vær tålmodige, så skal dere redde deres sjeler!»
Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort i hans blod, ved ham bli frelst fra vreden! Rom 5:9.
Her har vi nå disse veldige ordene som liksom med kraften av en brekkstang kunne velte bort de største steiner fra Guds barns hjerter.
Apostelen sier: Når Guds kjærlighet til oss mens vi ennå var syndere, uten forsoning, uten rettferdiggjørelse, var så sterk at han frivillig gav sin enbårne Sønn i døden for oss. Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort i hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.
Dette er jo en overmåte sterk, mektig og trøsterik slutning. Og det er akkurat denne trøsten alle Guds barn behøver. For det er tross alt dette som aller mest bekymrer alle våkne sjeler som kjenner sin synd. De frykter for at Gud kanskje på nytt kan bli vred på dem, og kanskje dermed la all mulig ulykke komme over dem, og så til slutt fordømme dem.
Da blir det jo virkelig stor trøst i at apostelen nettopp møter slike bekymringer, og med stor frimodighet liksom sier: Vi har en Gud som bare av kjærlighet til menneskene har gjort så mye mens vi ennå var syndere, uten forsoner og uten noen rettferdighet, at han gav sin enbårne, elskede Sønn i en blodig død for oss. Er det da mulig at han nå, når vi er blitt rettferdige i hans Sønns blod, skulle kunne trekke tilbake denne nåden, og begynne å behandle og dømme oss etter vår fortjeneste og etter loven?
Hva skulle det da være for, at han sendte sin Sønn i døden for oss? Kristus sier: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Det var jo Guds mening og vilje med å sende Sønnen at vi skulle bli frelst ved ham. Og dermed ikke lenger dømmes etter loven, når vi tror på ham.
Det er fullstendig umulig at Gud nå skulle handle på en måte som strir mot hans egen kjærlighet, og mot hans evige råd om frelse i Kristus. Det er bare i våre egne hjerter slike tanker om Guds vrede oppstår, eller skytes inn av den gamle løgnens far. I Guds hjerte vil det alltid være en evig nåde over dem som tror på hans Sønn.
Og det er ikke nok med at Gud elsket oss så høyt at han gav sitt liv for oss da vi ingen forsoning hadde, og derfor nå slett ikke kan være uten kjærlighet til oss når vi er forsonet. For apostelen lar oss jo her høre at vi som tror, nå også står for Guds åsyn i et helt annet lys; Nemlig som rettferdiggjort!
Når Gud elsket oss så høyt mens vi ennå var syndere, at han gav sin Sønn for oss, sier apostelen, «hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden!»
Legg nå merke til hva det er apostelen sier: Nå er vi blitt rettferdiggjort! Skulle ikke da Gud elske oss nå, han som elsket oss så høyt mens vi ennå var «syndere», som vi nå har sett? Nå er vi blitt rettferdiggjort, d.v.s. ikke syndere, men overfor loven fullkomne og ustraffelige. Og hvordan ble vi det? Apostelen sier: «vi er blitt rettferdiggjort i Kristi blod».
Først og fremst har dette ikke skjedd gjennom noen fromhet eller gjerning hos oss. For det andre heller ikke bare gjennom en mildere Gud, som dermed har slått av på noe av sin rettferdighets krav.
Nei, sier apostelen, det har skjedd i Kristi blod. Her kreves det at «blod ble utgytt». Og ikke noe mindre enn Guds Sønns blod. I v.1 ser vi apostelen bruker uttrykket «rettferdiggjort av tro». Og nå sier han altså her: «rettferdiggjort i Kristi blod».
Da merker vi oss ut fra hans eget ordvalg at det ikke er gjennom selve troen vi blir rettferdiggjort. Men bare gjennom det som troen rettes mot, bygger på og lever av: Forsoningen i Kristi blod.* Noe mindre kunne ikke utrette dette.
Måtte ingen la den tanken slippe til om Guds fullkomne hellighet; at han skulle kalle noe menneske rettferdig som ikke virkelig er det. Skulle altså slå av på en eneste bokstav eller tøddel i sin hellige lov, og så kunne rettferdiggjøre noen uten at alt det loven krever var fullkomment oppfylt av dette mennesket. Nei, hans hellige lov og dommer er like hellige og urokkelige som hans kjærlighet.
Disse ordene; i hans blod, gir oss en alvorlig påminnelse om hvor uendelig ond synden virkelig er. Om Guds strenge og ufravikelig rettferdige lov og dom. Og om hans fasthet i utførelsen av sin først uttalte dom: «Den dag du eter av det, skal du sannelig dø».
Hvis Kristus ikke hadde utgytt sitt blod, og med det gått inn i det aller helligste, så hadde han ikke «funnet en evig forløsning» for synderne. «Livet er i blodet», og Kristi blod gjelder da på samme måte som hans død, hvor han fullbyrdet hele sitt soningsverk. Derfor forkynnes «Kristi blod», «Lammets blod», gjennom hele Skriften som vår forsoning.
Så er da dette «dommen»: Når dermed alt, slik loven krever, er fullkomment oppfylt av den store Stedfortreder og Yppersteprest, så la oss fryde og glede oss, og gi ham æren.
Og da først og fremst ved å tro og bekjenne at vi virkelig, og overensstemmende med loven, er rettferdige, -. Men husk igjen: ikke med noen innbilt eller oppdiktet rettferdighet. Men med en rettferdighet som fullkomment svarer til lovens krav, som også ordet «rettferdig» betyr. «Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra all synd»
* «Troen kan sammenliknes med en utrakt tom hånd som tar imot den gaven Kristus har tilveiebrakt for den som ikke tror» (Sitat. Oversetters tilføyelse).
Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse. Mat 26:28.
Ut fra disse hellige ord er det åpenbart at både synder og gode gjerninger er druknet, døde og forsvunnet i Kristi blods røde hav.
At de største synder der har mistet sin kraft til å fordømme oss. At de største fortjenester av kristelighet og gode gjerninger har mistet sin kraft til å rettferdiggjøre oss. For når Guds egen Sønn tross alt ble nødt til å lide døden for å frelse meg, da vil jeg tie om hva jeg måtte kunne ha fortjent innfor Gud.
Ja, her er det åpenbart at ingen synder kan hindre, og ingen gode gjerninger kan gjøre at jeg benådes og rettferdiggjøres av Gud.
At det innfor Gud ikke er noe som helst som kan hindre den verste synder fra å komme når som helst og motta Guds nåde og rettferdighet i Kristus Jesus; Den nåde og rettferdighet som ble kjøpt til hele verden på den store forsoningsdagen. Og som helt fra den dagen bare har ventet på ham. Fordi han i all sin nød og fortapthet, i sin synd og uverdighet, ikke behøver å bli noe som helst annerledes enn han er, for å få komme til Jesus. Men at alt er ferdig, alt er fullbrakt.
Det betyr altså at jeg får komme i samme øyeblikk jeg får bruk for Kristus. Og får komme just slik som jeg er. Så syndig og uverdig jeg er. Med stort eller lite kjennskap til Kristus. Så kald eller varm, så hard eller rørt, så nidkjær eller likegyldig, så ren eller uren jeg er, -. For å få i Kristus, som gave, alt det jeg mangler.
For var det ikke slik, - men at jeg isteden selv først måtte ha noen gode egenskaper som skulle gjøre Gud mer tilfreds med meg, - da fikk jeg jo ikke nåden og rettferdigheten bare i Kristus. Da var det ikke «uten gjerninger», ikke «uten loven» jeg ble fullkommen, slik som Skriften påstår.
Når det gjelder omvendelse, anger og tro, så kreves aldri noe av dette for å bevege Guds hjerte til å ville gi nåde. Men det er alt sammen nødvendig for synderens eget hjerte, for at han skal få bruk for nåde.
Og når det er synderens største nød, hans største behov og hans eneste trøst å få komme til Kristus, da er det allerede nok omvendelse, nok anger og tro til at han alt kan være benådet i Kristus. Men legg godt merke til at vi sier: største nød, største behov og eneste trøst! Måtte ingen bedra seg selv - !
Men her er det videre åpenbart at så lenge vi blir i Kristus, d.v.s. så lenge Kristus med sin forsoning, Kristus med sitt fullbrakte verk, Kristus med hans nåde og vennskap, er vårt hjertes behov eller trøst, -. Da er vi hvert øyeblikk i en og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor Gud. Den samme hvert øyeblikk, - i styrke og svakhet, når vi får nåde til å gjøre noe godt, og når vi kommer til å falle i skrøpelighet og synd.
For var det ikke slik, men at vi isteden var mer rettferdige og benådet innfor Gud når vi selv var mer kristelige og pene, men mindre rettferdige når vi var mindre kristelige, -. Da kom jo virkelig rettferdigheten av gjerninger, - eller i det minste delvis av gjerninger, og da også bare delvis av Kristus.
Og det ville i sannhet være en fryktelig holdning mot ham som har kjøpt oss til Gud med sitt blod, og mot hele Skriften som så sterkt imøtegår dette. Som stadig gjentar «av nåde», «ved Jesus Kristus», «i hans blod», «ved troen», «ikke av dere selv», «ikke av gjerninger», «uten loven» o.s.v.
Kort sagt: Er det sant at vi blir og er rettferdiggjort i Kristus alene, uten noen hjelp fra loven, uten gjerninger, -. Da er jo naturligvis også følgen av det at dette er vi også like mye hver dag og hvert øyeblikk, så lenge vi er i Kristus ved troen.
For det er ikke noe annet som forandres etter som tiden går, - som det ene øyeblikket er bedre, og det andre verre -, enn oss selv og våre gjerninger, i tanker ord og gjerning. Kristi rettferdighet forandres jo ikke. Og når Kristi rettferdighet er vår rettferdighet innfor Gud, da kan den rettferdighet som vi har innfor Gud ikke forandres.
Men når vi så taler om disse våre gjerninger, så gjelder det naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger, men hele menneskets, med legeme og sjel. Og da ikke minst disse vesentligste gjerningene som det første budet i loven handler om; sjelens, hjertets, tankenes gjerninger og tilbøyeligheter. Det gjelder kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet, bønn, gode tanker, onde tanker osv. Alt hører inn under overskriften: våre gjerninger.
Men skulle vår rettferdighet bygge på disse, da var den ikke Kristi rettferdighet. Er vår rettferdighet derimot utelukkende Kristi rettferdighet, da bygger den jo ikke på disse.
Slik apostelen også sier det: «Er det av nåde, da er det ikke av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning».
Men dette siste forkaster han helt klart, og sier: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves».
Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sov. Mat 25:5.
Disse Kristi ord om de ti jomfruene, både de kloke og de uforstandige, ser vi daglig stadfestet for øynene våre. Vi ser det i den ubegripelige søvn og lunkenhet som hersker over alt i kristenheten.
Verden er død og forherdet i selvsikkerhet eller kjødelig visshet. Hykleren bedrar seg selv år etter år i en falsk kristendom og et falskt håp. De vakte og kristne blir glemsomme og søvnige. De stanser på halvveien, eller vender seg helt om til den åndelige død.
Og årsaken var at brudgommen lot vente på seg, - tiden ble for lang og ensformig. Ingen åndelige manifestasjoner eller andre ekstraordinære opplevelser. Den ene dagen er som den andre, det ene året går som det andre. Ingen spesielle tegn som tyder på at Herren kommer, er å se.
De ugudelige trives og fryder seg i all sin medgang. De er lykkelige og glade. Den som frykter Herren og søker det usynlige, blir smilt av som en dåre. Han opplever ofte ulykke og motgang. Tusen ting frister øyne og ører, og vil fange ham. Og hjertet bøyes mot jorden.
Alt og alle er talerør for verden. Få eller ingen har omsorg, kommer og advarer og vekker oss, eller gir oss et trøstens ord. Guds ord og bønnen forsømmes. Bekjennelsen - og da også forfølgelsen - stopper opp.
Slik er ondskapens time og mørkets makt, når selv en kristen ikke greier å holde seg våken, blir kald og slumrer inn. Og sover han lenge, kan nok også den oljen han en gang hadde, tørke inn. Han glir over i kjødelig visshet, selvsikkerhet og åndelig død.
Den søvn og kulde selv levende kristne faller i, viser seg i at det åndelige og himmelske etter hvert ikke lenger betyr så mye for dem. Mens det jordiske derimot blir stort og viktig for dem. Det som da skjer med en kristen, er at han først blir ganske fornøyd og trygg på seg selv. Kjenner ikke store problemer med synden, ingen kamp mellom Ånden og kjødet. Ingen frykt for fienden. Ingen mistanke rettet mot seg selv.
Som nettopp var Peters tilstand da han så frimodig uttalte at «selv om alle kommer til å ta anstøt på grunn av deg, skal aldri jeg ta anstøt». Noe som skjedde bare få timer før han fornektet sin Herre og Frelser. Og som David da han gikk opp på taket og kastet lettsindige blikk på kvinnen, uten å frykte for noen fare. Eller hver enkelt av oss, når vi ikke lenger er opptatt med å vokse i nåden. Når nåden i Kristus ikke lenger fryder hjertet. Når bønnen og Ordet ikke lenger har den samme smaken... osv.
Men det som da kjennetegner den oppriktige ånden, og skiller en levende kristen fra en død, er at den første snart blir bekymret over sin tilstand, snart får et vekkende blikk fra sin Herre, og går ut og gråter bittert. Eller det går så langt i hans selvtillit at Gud må bruke ytre midler, som tukt og ydmykelser, eller sender en Natan som refser ham. Da innser han sitt eget beste, tar advarsler og tukt til hjertet, bekjenner sin synd og sløvhet, og vender om.
Derimot er det tegn på at søvnen og den kjødelige vissheten er gått over til død og forherdelse, eller kjennetegnet på en falsk kristen, når en hele tiden er fornøyd og trygg. Ikke lar seg advare, men bare fortsetter, som Judas, i bevisst synd, fornekter, skjuler og forsvarer den.
Eller som de uforstandige jomfruene: Utvortes likner de de forstandige i alt. Under det ytre, derimot, i hjertets skjulte dyp, mangler de nådens liv og skole. Men lar det i stillhet bare være med det, inntil videre.... til døren er stengt!
Å, for en forskrekkelig tilstand, når et menneske ikke lenger er i stand til å tenke alvorlig over hvordan de har det med Gud. Ikke i stand til å stanse opp og se sitt forhold til de alvorlige spørsmålene. Ikke kan frykte for sin tilstand, ikke reise noen mistanke mot seg selv - !
Men det er akkurat dette som kjennetegner den menneskelige naturen; En forskrekkelig og sann stadfestelse på den døden som skulle bli følgen av syndefallet, - «da skal du sannelig dø». Og en sann stadfestelse på skildringen i Rom 3:18: det er ingen gudsfrykt for deres øyne.
De hører, leser og tror gjerne om tusenvis andre at de blir bedratt uten å skjønne at de går fortapt. Men frykter ikke selv for muligheten av at det samme kan skje med dem. De leser og hører om karakteristiske kjennetegn på sin tilstand. Men skyver det fra seg, og snur seg fort til alt jordisk igjen.
Her ser vi sannheten i det Luther sier: «Den som ikke frykter for seg selv, han har all grunn til å frykte», ja, har grunn til virkelig å bli redd. For når en ikke kan frykte eller uroes over sin egen tilstand, kanskje lever i en hemmelig eller kjær synd - og ikke ser faren i dette, ikke ser synden så alvorlig, eller er tilfreds med seg selv og sin kristendom, - . Da er dette fryktelige tegn på en skjult åndelig død. Det er forspillet til en evig jammer.
Mens det nettopp er et karakteristisk kjennetegn på de levende og våkne kristne, at de har en ånd som frykter for å falle ut av nåden. Og det frykter de ofte for selv når det ingen fare er på ferde. De prøver seg selv, er redd for å bedra seg selv, er misfornøyde med seg selv. Og når de kjenner de blir søvnige og glemsomme, er dette det som bekymrer dem sterkest.
Denne årvåkne ånden som frykter angrepene, er også den rette årvåkenhet. Det gjør at sauene holder seg tett inn til hyrden, at kyllingene alltid holder seg under hønas vinger, at Guds barn daglig søker og ikler seg Kristi rettferdighet.
Og da er de hvert øyeblikk bevart mot dommen. Bevart mot alt dette som skal komme. Er hvert øyeblikk ikledd, og i stand til å møte Menneskesønnen.
Jeg ber dere, brødre, om å ta vare på dette formaningsord. Heb 13:22.
Så lenge et menneske får være en lydhør og ydmyk disippel, så det vil høre og følge all Guds vilje og råd til vår frelse, -. Da vil også alltid Den Hellige Ånd som har tatt bolig i mennesket, fullbyrde det gode verk den har begynt. Og Ånden vil fortsette å avdekke det som ennå kan være skjult, og rette opp det som er urett.
Men en ganske annen tilstand kan snart oppstå, en tilstand som ikke er så lett å rette opp igjen. Det skjer når mennesket rett og slett gjør det til en grunnholdning ikke å ta til seg alt som går på tukt og formaning. Men isteden gjør et visst utvalg av Guds ord, og ikke vil høre eller la seg bevege av det som angriper kjødet og synden.
Riktignok skal en foreta den grensegangen at en ikke samtidig med at en tar til seg av evangeliet om Kristus, også tar inn over seg lovens forbannelse og dom, i samvittigheten. For disse to kommer aldri over ens. Den som har Kristus, som søker eller eier sin rettferdighet bare i ham, er fri fra all lovens forbannelse, og bør alltid holde fast på dette. Ellers spotter og forakter han Kristi blod og alle Guds løfter. Men dette gjelder utelukkende i spørsmålet om hvordan vi står innfor Gud.
Når det derimot gjelder hvordan vi skal leve her på jorden, så kan vi aldri få nok formaninger, tukt og oppmuntringer. Og slike er det da svært nødvendig at vi tar til oss, og i liv og gjerning leve etter dette. Hvis det er slik at vi virkelig vil være kristne - !
Men så har vi dem som i tillegg til at de har den holdningen at de vil være frie i sitt kjød og sitt liv, også gjør det til en vane bare å velge ut og ta til seg de ordene som høres ganske pene og kjærlige ut. De skyver fra seg alt som angriper og uroer dem i deres synd.
Følgen blir jo at de stiller seg helt avvisende til de «hälsosamme» formaningens ord. De ser på slikt som «lovtrelldom», som de som troende bør avvise. De viser også fra seg all broderlig formaning og irettesettelse. Begynner tvert imot å forsvare seg og sin synd. Og på toppen av det hele slår de seg ned ved en eller annen usikker, uvirksom og kraftløs åndelig lærdomsbrønn.
Ved den brønnen kan en både være mer kristelig enn verden forøvrig, - og samtidig stå på ganske god fot med verden, og være helt lik dem i hverdagslivet. For en slik kristelighet finnes også.
Men disse som går på denne veien er aldeles fortapt. Så sant ikke et spesielt Guds nådes under skjer med dem. For de forherdes stadig bare mer gjennom den grunnholdningen de har inntatt; ikke å ta til seg noen av de ordene som ville korrigere dem. De skyr det eneste midlet som skulle hjelpe dem, skyr «hälsosam» lærdom, og skyr plagen med en dypere og grundigere selvransakelse o.s.v.
Dette er den brede villfarelsens vei. Og der går også til alle tider mange av dem som lykkelig unngikk andre avveier, hvor de gjennom loven forsøkte å bygge opp sin egen rettferdighet. Ja, også mange som hadde kommet igjennom til troens liv. Og ennå flere, selvsagt, av dem som aldri hadde kommet til noen rett omvendelse.
Tenk hvordan apostlene på sin tid advarte mot disse avveiene! Hvor sterkt og høylydt sukker ikke Luther over det samme! Han sier: «Se hvordan man nå alle steder stiller seg så dåraktig overfor evangeliet, at jeg nesten ikke vet om jeg skal preke mer, eller ei. Jeg hadde stoppet opp for lenge siden, hvis jeg ikke hadde visst at det gikk like ens med Kristus. For så snart vi forkynner at det ikke avhenger av oss eller våre gjerninger, men bare av Guds gave, så vil ingen gjøre noe godt, leve rett eller være lydig, - i tillegg til at man sier vi forbyr folk å gjøre gode gjerninger.
Når man så i sin forkynnelse taler om et rent og bibelsk liv, så vil verden omgående kaste seg over det, og bygge seg en stige av dette opp til himmelen. Men dette kan ikke Gud godta. Et dårlig liv duger ikke. Og et vakkert liv tar jeg også anstøt av. Ja, for dem som bare er opptatt med å leve et moralsk holdbart og pent liv, hadde det vært bedre om de hadde vært horer og forbrytere, og lå i rennesteinen. Men fremdeles er det ikke Guds vilje at vi skal leve et ondt liv.
Hvordan skal vi da stelle oss? Du må passe på at du holder deg på middelveien, og ikke viker av verken til den venstre eller den høyre siden. Og lever et bibelsk og stille liv overfor verden. Men uten å gjøre noe vesen av det, eller oppføre deg som om dette skulle være bedre enn om du sover eller er våken, som du jo ikke ville tro gjorde deg mer fortjent til himmelen.
Altså skal alt bibelsk og rett liv leves i nådens Ånd. Slik at ingen har den holdningen at noen som helst gjerning skal gjøre meg mer berettiget til frelsen.
Jeg ville gjerne ha slike disipler som hadde klart for seg hva et rett kristent liv er. Men en finner dem ingen steder med like holdninger. For enten vil flokkene være altfor ukristelige, eller også altfor hellige. Vel, vel, den som kan fatte det, han fatte det. Vi kan ikke mer enn å føre det inn i ørene. Gud må føre det inn i hjertene!»
Kristus døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv, men ham som døde og oppstod for dem. 2Kor 5:15.
Disse ordene sier oss for det første at vi har fått del i hele Kristi fortjeneste, hele det verk Kristus fullbyrdet ved sin død. Slik at hans egen død på Golgata for snart to tusen år siden er blitt vår egen så fullkomment som om vi selv hadde vært der og lidd den døden vi fortjente.
For det andre at vi samtidig også er innvidd til en etterfølgelse av ham i en død som er lik hans død. Slik at så snart vi er blitt kristne, har fått del i Kristi fullbrakte verk og alle hans rikes skatter, er vi også straks innvidd til syndedøden. Forpliktet til straks å ta avskjed med vårt gamle syndige liv, vår tidligere tjeneste under urettferdigheten. Nå i en daglig korsfestelse av kjødet, mer og mer døde synden og leve Gudslivet. På samme måte som Kristus gjennom døden på korset tok avskjed med de syndene han hadde tatt på seg.
Og på samme måte som Kristus da gav seg selv til Gud som et evig gjeldende soningsoffer, slik skal vi nå gi oss til Gud som et virkelig takkoffer, hellig og velbehagelig for Gud. Alt sammen fordi Kristus er død for oss, og fordi vi tror på ham og er ikledd hans rettferdighet.
Men kanskje dette ennå er for lite til å bevege deg til en virkelig alvorlig overgivelse av kjødet til døden? Det er kanskje for lite for deg at Kristus døde for deg, at du nå ikke lenger er under loven, men under nåden? At du er fri fra synden?
Du trives kanskje bedre i syndens tjeneste. For da slipper du denne bitre dødsprosessen. Da behøver du ikke bestandig fornekte deg selv, og følge Kristus til korset.
Men husk: Ingen tvinger deg til å tjene Kristus mot din vilje, og det er selvsagt mer behagelig for kjødet å leve i synden.
Tenk grundig over hva du gjør, før du slår følge med meg, sier Jesus (Luk 14). Så det ikke skal gå som med den mannen som begynte å bygge et hus, men ikke hadde regnet ut hva det ville koste. Og som etter mange dagers arbeid og mye strev måtte gi det opp. Eller den mannen som gikk i krig, men ikke hadde beregnet fiendens styrke.
Synden gir kjødet mang en fornøyelse, men det ville være urett å tie om dens lønn - for «syndens lønn er døden».
Når det fortoner seg smått, det Kristus har å gi oss, bør vi altså tenke over hva alternativet er. Hva det vil si å ikke tilhøre Kristus, å ikke være under nåden, men under loven! Ikke være fri fra synden, men selv i dødens stund stå uten Stedfortrederen. Være i sine synder under lovens forbannelse, og i dommen få motta syndens lønn, som er døden, den evige døden i helvetes dyp. Det er dette som er syndens vilkår.
Tenker vi ordentlig over dette, da vil vi mye heller være korsfestet med Kristus, og døde synden her en liten stund. Og deretter være med ham i Paradis for evig, enn bare en liten tid å leve ut vår lyst i synden, og så ha en evig lidelse.
Og det særlig når vi allerede her i livet ved Guds store nåde, ved Ordets og Åndens trøst og oppbyggelse har oppnådd mye mer enn vi har gått glipp av. Har ved oversprengningen av Kristi blod en god samvittighet, som er «et daglig gjestebud».
Men så er da du en av disse lykkelige sjelene; du som ikke bare er døpt til Kristus, men også er blitt vakt og har fått troen. Du har det håp at du har den levende troen. Du vet du er satt fri fra synden og ikke lenger er under loven, men under nåden. Slik at ingenting av alt det onde som ennå henger ved deg, skal tilregnes deg. At loven ikke skal fordømme deg, og Gud ikke være vred på deg.
Men, hør: Hvis du ikke har denne troen, og slik en frihet, men tvert imot ennå er bekymret for hvordan du skal bli kvitt syndens skyld og få en nådig Gud. Da hører du ikke hjemme blant dem vi taler om her. Da kan du ikke døde synden og leve gudslivet. Nei, da må du først få troens frihet.
Men er du, som vi nettopp sa, ved troen frigjort fra din synd og ditt trelldoms sinn, så du kan glede deg over at du vet hvor fullkomment denne saken er fullbyrdet av Kristus. Du har smakt hvor god Herren er, erfart hans Ånds vitnesbyrd om din barnerett, og har Den Hellige Ånd i ditt hjerte.
Da må det jo også være en glede for deg å dø med Kristus, være korsfestet med ham, gi deg helt og holdent til ham.
Da må det jo bli en plikt for deg å ikke lenger være din egen. Ikke lenger følge ditt eget kjød, dine egne meninger, din egen vilje, dine egne lyster og begjæringer. Men i alle ditt livs dager ta avstand fra all ugudelighet og verdslig lyst, og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i denne verden. Ja, leve for hans regning, som levde og døde for deg.
For «Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv, men ham som døde og oppstod for dem».
Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. Joh 15:3.
La oss stanse opp litt her for den dype, hemmelige årsaken til at Kristus kunne kalle disiplene sine rene. De samme skrøpelige disiplene som Bibelen forteller hadde så utallige mangler og fall. Ja, som falt i virkelig store synder.
Legg merke til at selv samme kveld som han forutsa og opplevde deres fall og synder, kunne han to ganger kalle dem rene. Den ene gangen var dette ordene hans: «Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere». Hans ord hadde skapt den troen som lever på Kristus og hans renhet, hans fullbrakte verk.
Den andre gangen sa han: «Den som er vasket/badet (ved troen, i Lammets blod) er ren over det hele (er fullkomment ren).. Også dere er rene, men ikke alle. For han visste hvem som ville forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene». Denne tilføyelsen viser at Kristus talte om en åndelig renhet. For både fysisk, på sitt legeme, og etter den levittiske (kirkelige) skikk var Judas like ren som de andre disiplene.
Men Kristus taler her om den skjulte, den tilregnede renheten som vi ved troen er ikledd, og sier: «Dere er fullkomment rene». Og det sa han samme kvelden som de syndet så sørgelig.
Og slik talte altså han som «har øyne som ildtunger», og som er den som skal dømme på den siste dag! Hadde han bare sett på det som bodde i disiplene selv, da hadde han ikke sagt: Dere er fullkomment rene. Nei, det var det at de var badet/vasket, og hans ord, som hadde gjort dem rene.
Riktignok ikke i deres egne øyne, eller i noe annet menneskes øyne. Men i Guds øyne, han som kan se og vurdere Kristi rettferdighet rett. Å, for et sterkt bevis på den rettferdighet som er den samme hvert øyeblikk og i all evighet!
Men Gud er jo i all evighet uforsonlig mot synd, og han elsker rettferdighet. Hvordan kan han da se meg som like rettferdig og god det øyeblikket jeg faller og synder, som det øyeblikket jeg gjør hans vilje?
Svar: I sannhet har Gud en hellig og evig vrede mot all synd. Men - skal vi da aldri ta til oss forsoningens underlige råd, og lovprise den? All denne sin vrede vendte han jo utelukkende mot Sønnen, og lot den ramme ham! All syndens skyld og straff la han på Ham. «Herren kastet alle våre synder på ham. Han (Sønnen) er såret for våre misgjerninger og knust for våre synders skyld. Straffen ligger på ham».
Var jeg ikke kledd i hans rettferdighet, så ville den minste synd være nok til å fordømme meg. Men det er med blikket rettet mot Kristi rettferdighet at apostelen sier det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Og når så Gud hjemsøker sine barn, som han alltid er mest nøyeregnende med, med straff for synd, da skjer det ikke i vrede, eller for å kreve oppgjør for syndens skyld. Da skjer det i kjærlighet. For å døde syndens rot og begjæringer.
Derfor sa han om sin Sønns barn: «Men hvis de synder mot min lov og ikke holder mine bud, da vil jeg hjemsøke deres synd med ris, og deres misgjerninger med slag. Men min nåde vil jeg ikke ta fra Ham».
I sin forklaring over Sal 51 sier Luther om det vi her taler om, at synden må sees på fra to sider: Først som forlatt gjennom Kristi rettferdighet, som vi er ikledd ved troen, og som gjør at syndene som ennå henger ved oss, ikke tilregnes oss. For det andre holde klart for oss at synden ennå bor i oss, som er grunnen til at vi behøver den daglige renselsen, som Den Hellige Ånd bruker til å svekke og døde synden i oss».
«For», sier Luther videre, «som også Augustin sier, så henger fordervet, eller sykdommen (d.v.s. synden), som er medfødt, ved de hellige. Den rører seg i vårt kjød, og er ennå ikke helt og holdent dødet og utryddet. Men den er forlatt, og tilregnes ikke de troende så de fordømmes. For Guds nåde og barmhjertighet hersker over oss. Derfor kan ikke synden fordømme, eller gjøre Gud vred. Likevel blir det, selv hos dem som er hellige og rettferdige, fremdeles noe igjen av synden, som lyst, onde begjær og andre laster. Og det er å bli renset også fra dette, David ber om her (i Sal 51). Derfor er det sant både at en kristen ikke er en synder, og at alle kristne er syndere».
Men virkelig å fatte - og så la den innta oss - denne høye, himmelske og aller største trøstens hemmelighet, det er en virkelig stor kunst, sier Luther: At nåden og rettferdigheten så absolutt ikke kommer av gjerninger. At vi i Kristus hvert øyeblikk er like rettferdige og benådet. Ja, at «røveren på korset i Kristus er like hellig som Peter, og avhenger overhode ikke av at Peter og Paulus har gjort større gjerninger enn røveren, og deg og meg» (Luther).
Å fatte denne evangeliets hemmelighet rett, og så la den innta oss så troen skapes - og holdes i live, er en svært så vanskelig sak. Ja, hvis ikke Gud selv av bare nåde gir oss Åndens lys, og åpner våre øyne og sinn, så er det aldeles umulig. For vi er alle sammen av naturen «dårer og trege av hjertet til å tro alt det som profetene har sagt».
Slik er da loven blitt vår tuktemester til Kristus. Gal 3:24.
Her ser vi nå målet med den syndserkjennelsen loven virker, og hva som kjennetegner en rett syndserkjennelse. Målet med selve syndserkjennelsen var nemlig ikke at Gud skulle kunne forlate synden. For at det skulle skje har en annen mann måtte kjenne og angre synden så sterkt at svetten hans ble som blodsdråper.
Målet var heller ikke at gjennom den bitre erkjennelsen av synd skulle synden brennes ut og overvinnes. For det kan bare Ånden gjøre. Og den får vi bare gjennom Ordet, når vi hører det forkynt.
Riktignok er det sant at syndserkjennelsen kan lære deg å avlegge en og annen ytre synd, og at lettsindighet og villskap kan roe seg ned og dempes. Men det egentlige fordervet stiger bare i samme grad inne i oss.
Nei, det endelige målet var at du skulle drives til Kristus. At du ikke skulle finne noen ro og hvile noe annet sted enn i fristaden; Kristus.
Kjennetegnet på at du kjenner synden din rett, blir derfor at dette målet er nådd. Og det stadfestes når du ikke lenger har noe håp om å oppnå nåde gjennom noen som helst medvirkning fra din side, men bare søker nåden i Kristus og hans forsoningsdød.
Hvis du ennå kan bli som før i verden og synden, da er du ennå ikke vekket opp. Ikke en gang blitt drevet inn mot deg selv og din egen omvendelse. Og da kjenner du slett ikke synden.
Men om du så er vakt, men kan stoppe opp med deg selv, din omvendelse, anger og bønn. Og har ditt håp, din trøst og din hvile i noe av dette. Da kjenner du ikke fordervet rett. Da er du fremdeles utenfor Kristus, og like fortapt som en selvsikker synder. Her er det den falske, Kains, syndserkjennelse åpenbares.
Det finnes mange vakte og kristelige mennesker, som kjenner og erkjenner mye synd, ja, av og til kjenner seg helt fordømt. Men de kan gjennom alt dette likevel greie seg selv. Den ene dagen går etter den andre i samme tilstand. Og slik er det mulig å leve. Riktignok er de ikke helt tilfreds, men de greier likevel å leve med det. De eter og drikker, arbeider og sover, ja, kan le og fleipe, - selv om de ikke vet om de har Guds nåde, men kanskje tvert imot åpent bekjenner at de er fortapelsens barn.
Hører de noen lovprise den frie og uforskyldte nåden, eller de innbys til å motta den, da stiller de seg straks avvisende. Ofte inntar de en underlig ydmykhet, og sier de slett ikke kan ta imot nåden slik som det nå står til med dem. Og dermed sier eller mener de faktisk: «Å nei, jeg er da ikke så frekk. Mine synder er altfor store til at jeg skulle kunne tilegne meg nåden så lettvint. Det kan bare den gjøre som ikke kjenner på så mye synd som meg».
Og dermed har disse inntatt en skjult tilfredshet med seg selv. Eller de tror faktisk de selv har det mer rett enn disse troende, som umulig kan ha så sterk syndserkjennelse som de selv har.
Disse har en viss, men merkelig form for syndserkjennelse. En skulle ikke tro det som tross alt er sannheten; at der ennå hersker en inderlig selvtilfredshet, en selvsikker ånd i hjertet deres, som har gjort selve samvittighetskvalen over synden til sin trøst. Og dermed stenges Kristus ute, med sitt blods fullbrakte verk og sin frie, store nåde.
Om så disse plagde seg selv til døde med sin syndserkjennelse, vil de aldri nå fram til fristaden, til det eneste som gjelder for Gud. Og på denne måten kommer de til å dø i sine synder.
Disse ser vi karakteristisk skildret i Kains skjebne. Han hadde også en viss syndserkjennelse innfor Gud. Han sa: «Min skyld er for stor til at jeg kan bli tilgitt!» Han hadde virkelig en urolig og rammet samvittighet, en urolig ånd som skalv som lauv for det minste vindpust. Han var fremmed overfor Gud, og ulykkelig alle sine dager.
Men legg merke til at dette at Gud var vred på ham, det ble ikke for tungt for ham, det greide han likevel å bære. Han staket ut sin egen kurs til landet Nod, øst for Eden, bygget seg en by og fikk kone og barn. Det var ikke noen nødvendighet for ham å bøye seg for Gud og få visshet om å eie hans nåde.
Ja, her ser du forskjellen mellom det som bare er en urolig samvittighet, og det som er Åndens vekkelse, mellom den syndenød som selve synden og samvittigheten skaper, og den som Guds Ånd virker gjennom Ordet.
Den første finner en ofte hos de mest ugudelige, når de har gjort noen klar og åpenbar synd. Men når samvittigheten ikke lenger er uroet, er menneskene de samme som før. For alt det mennesket selv, eller noen som helst menneskelig kraft kan få til, som i sin samvittighet, kan aldri føde dem på ny. Det er det bare Den Hellige Ånd som kan.
Den vekkelse og syndenød som Ånden virker, driver alltid menneskene til omvendelse og tro. Og skaper en total forvandling. Derfor blir kjennetegnet på en sann syndserkjennelse alltid det vi har nevnt: Den skaper en forvandling, og et nytt menneske reises opp, som skyr synden.
Eller vi ser mennesket kan ikke lenger bli i sin gamle tilstand. Det søker en redning, og innser til sist at det ikke nytter å lete etter den hos seg selv, men bare i Kristus. Dette mennesket kan ikke hvile før det har mottatt nåden i ham, og vissheten om å eie den. Denne nåden og vissheten virker igjen fred, kjærlighet og et villig hjerte overfor Gud og alt godt.
Og dette var målet med syndserkjennelsen, ikke at Gud gjennom den skulle bli villig til å gi oss nåde. Men at vi skulle bli villige til å motta nåden.
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Joh 16:23.
Det er mange som tenker som så: «Hva betyr det at jeg ber? Min bønn er jo så svak, så utilstrekkelig og uverdig, at Gud kan da umulig høre meg». Svar: Gud bevare deg fra å bygge din tro på bønnhørelse på hvor tilstrekkelig eller verdig bønnen din er. For det er dette du gjør når du på grunn av bønnens utilstrekkelighet tviler på bønnhørelse.
Er det da i ditt eget navn du skal be? Har ikke Kristus gitt deg lov til å gå i hans navn til Faderen, og stå fram for hans regning, på den verdighet han har oppnådd gjennom all sin lidelse og forbønn, høye rop og tårer, sin død og sitt blod? Har han ikke sagt: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Men be nå i mitt navn, og alt det dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere»?
Avvis derfor djevelens angrep om din uverdighet, og si: «Jeg behøver slett ikke min egen bønns verdighet. Jeg har en skriftlig fullmakt fra Den store Herren, Guds enbårne Sønn. Han har befalt meg å gå i sitt navn til Faderen. Han sa at «alt dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere».
Og når denne skriftlige fullmakten, signert med Jesu navn, blir lagt fram for Faderen, da har din bønn en kraft og verdi som holder. Dette bør vi ha klart for oss hver gang vi i vår bønn bruker disse ordene: «for din Sønn, Jesu Kristi, vår Herres skyld». For Gud verdsetter høyt sin egen Sønns befaling og vår lydige tillit til den.
Han har jo selv befalt deg å be. Da gjør du bare det han selv har befalt. Og da har din bønn kraft og er verdig på grunn av hans befaling.
For hvis Gud så på personen, kunne ikke noe menneske komme fram for ham. Om dette sier Luther: «Derfor må du si: Mine bønner er ikke dårligere, mindre hellige og velbehagelige for Gud, enn Paulus’ og de mest hellige menneskers bønner var. Årsaken er: I det som går på personen, erkjenner jeg gjerne at de levde et helligere liv. Men jeg kan ikke godta at de har noe fortrinn når det gjelder befalingen om å be. For jeg er overbevist om at Gud ikke hører bønn for personens skyld, men for sitt ords skyld, og den lydighet vi viser mot ham og Ordet».
Nå har jeg samme befaling om å be, og samme Kristi fortjeneste som de hellige hadde. Når derfor Gud bare ser på dette, bør jeg ikke anse min bønn mindre viktig og hellig enn deres.
Her kreves nå bare tro, den dyrebare gaven: Tro. Og særlig når det du ber om kan synes helt umulig å oppnå, og når Gud venter lenge med å bønnhøre deg. Da bør du foreta en grundig undersøkelse av om noe virkelig kan være umulig for Gud.
Og denne undersøkelsen skal du selvsagt først og fremst gjøre på Bibelens hellige sider. F.eks. i beretningen om Israels utgang av Egypt, hvordan de gikk gjennom havet. Om Daniel i løvehulen, de tre mennene i den brennende ovnen, og det som står om dette i Daniel 2, eller i alle Kristi underverk i Det nye testamente.
Men rett også den samme granskingen mot underverkene på himmelhvelvingen og i blomsterengen. Tror du da ennå noe kan være umulig for Gud?
Når han da venter med å svare, så tenk på alle de hellige som har ligget i samme prøvelsens ild. Og husk at det hører med til Guds oppdragelse av deg. Dette er noe du trenger for å øve opp din tro, din bønn, din ydmykhet og tålmodighet.
Men hvis du har vanskelig for å tro så mye godt og stort om din Gud, så tenk på enken i Luk 18. Jesus sier at hun i sin nød hadde vendt seg til en sterk person, en dommer. Han verken fryktet Gud eller tok hensyn til noe menneske, og ville derfor fra først av ikke hjelpe henne. Men til slutt sa han til seg selv: «Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, vil jeg hjelpe henne til å få rett, fordi denne enken plager meg (med bønn). Ellers vil hun slite meg ut ved stadig å komme hit».
Så sier Herren: «Hør hva den urettferdige dommeren sier! Skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?».
Se dette Jesu vidunderlige hjertelag! Bare for å oppmuntre oss til å tro, bruker han en slik lignelse om sin kjærlige Far. Burde vi ikke skjemmes over vår vantro?
Dommeren var jo ikke uovervinnelig, og Gud må da virkelig ha et varmere hjerte enn denne dommeren! Skulle da Gud la oss rope forgjeves dag og natt til ham? «Er han sen når det gjelder dem!», sier Jesus.
Må så Gud gi hver kristen mer iver og tro i bønn! Da vil nok også Guds verk i ham og omkring ham vokse mer. De som er blitt flittige bønnens mennesker, har alltid merkbart større vekst i nåde og visdom, i nådegaver og kraft. Ser du en kristen som har mer rikdom og frukt i disse ting, kan du samtidig være sikker på at det er en som ofte er på kne for sin Gud.
Derfor vet vi også at de gamle, hellige, som David, Daniel m.fl. var særpregede bønnens mennesker. Det berettes om evangelisten Johannes, at huden på knærne hans var like tykk som under føttene, fordi han tilbrakte så mye tid på kne. Og Prætorius sier: «jeg har ikke talt med noe menneske så mye som med Gud».
Hva er det fremdeles jeg mangler? Mat 19:20.
Mange er kristelige, uten å være kristne. Ja, uten i det hele tatt å være vakt. Og mange er vakt og på en viss måte omvendt - nemlig ved den omvendelsen de selv kan foreta. De har vendt seg bort fra verdens løsslupne, gudløse vesen, og til et viljebestemt alvorlig og gudfryktig livsmønster. Men er fremdels ingen rett kristen, ennå ikke frigjort og frelst i Kristus alene.
Mange tror og bekjenner også at Kristus er vår visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, - fordi de vet at Kristus skal være alt dette, og at det er dette de skal tro og bekjenne for å være en rett kristen. Men under denne troen og bekjennelsen er der et hjerte som har sin skjulte trøst og tillit til noe ganske annet. Det kan være omvendelsens alvor, det kan være angeren, bønnen eller kampen. For når disse tingene «fungerer tilfredsstillende», da er man så trøstet og så kristelig -. Men er det i Kristus -?
Det sanne forholdet viser seg når noe av dette ikke fungerer slik vi gjerne ville. Da kan vi ikke trøstes utelukkende med Kristus. Da betyr han ikke noe som helst! Da viser det seg å være en snikende egenrettferdighetens slange, en falsk tro. For den har ikke sin virkelige - og eneste - trøst i Kristus alene.
Vi finner et herlig og treffende uttrykk for disse sannhetene i 1Kong 19:11-13: «Og se, Herren gikk forbi, og en stormvind, stor og kraftig, rev fjellene i stykker og knuste klippene for Herrens åsyn, men Herren var ikke i stormvinden. Etter stormvinden kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom en svak, hviskende røst. Straks Elia hørte den, dekket han til ansiktet sitt med kappen og gikk ut og stilte seg i inngangen til hulen».
I dette majestetiske, billedlige underet så profeten ikke bare Guds ledelse av sitt eget liv skildret og malt for øynene. Men også et bilde på hvordan Gud arbeider i sitt nåderike på jord.
Stormvinden, jordskjelvet og ilden var jo en treffende skildring av loven, hvordan og når den arbeider. Mens derimot lyden av den svake, hviskende røsten, skildrer evangeliet, og når det er tid for dette - først sterkt, og i det ytre.
Det skildrer hvordan Gud handlet med menneskene på forskjellig vis i Det gamle og Det nye testamente. Men også hvordan Gud arbeider mer stille i det enkelte menneskes indre, der også alltid en «gammeltestamentlig tid», - med dens lover, krav, mangfoldige offertjenester og venting, - går foran Kristi komme og nådefulle åpenbarelse. Og denne «gammeltestamentlige tid» kan være lang hos den ene, og kortere hos en annen.
Hos mang en sjel reiser det seg nemlig ofte et stormvær av åndelige oppdagelser, innsikt, forsett, åndelige ord og aktiviteter. Så de til og med selv i Herrens navn begynner å storme på andre. Begynner å rive fjellene i stykker og knuse klippene for Herrens åsyn. Og der er sterke meninger om mangt. Men sørgelig lite besinnelse og visdom, sørgelig lite av erfaringens dybde. Ja, selv er de ikke en gang vekket virkelig opp. For de har fremdeles stor trøst i mange ting i seg selv, og har store forhåpninger til en stadig positiv utvikling i deres omvendelse. Det er bare et sterkt vær, en stor og kraftig stormvind. «Men Herren var ikke i stormvinden» - !
Så utvikler saken seg videre med slik en. Han blir virkelig vekket opp. Det blir et jordskjelv i hans indre. Et skjelv går gjennom hjertet hans. Han får se at med all sin storm verken er eller gjør han selv det Ordets innhold virkelig krever. Han forskrekkes. Han går nå alvorlig inn for både å gjøre og bli det som kreves. Men han lykkes ikke i dette. Der er ingen kraft. Det ble bare med jordskjelvet, og alt det maktet å opprøre. For «Herren var ikke i jordskjelvet». Tvert imot blir det nå bare verre og verre. For «de syndige lystene blir vekket ved loven, som vekker all slags ondt begjær i ham», og som nå bare overmanner ham mer enn før. Da begynner det å brenne en ild, en pinende angstens ild og en brennende anstrengelsens ild. Men alt like nytteløst - for «Herren var ikke i ilden».
Nå faller
motet. Alt er like fruktesløst. Alle forhåpninger har slått feil, alle muligheter er tapt. Og nå begynner det å brenne opp, det som ilden hadde antent; det egenrettferdige jeg'et: Jeg..., jeg måtte, jeg skal, jeg burde jo...! Men Paulus sier: «Og jeg døde».
Men nå, nå kommer «en svak, hviskende røst»; evangeliets helbredende, fredsskapende og frelsende stemme.. Nå er tiden inne for å trøste det fortvilte hjertet. Nå smaker det godt å høre om en fullstendig ufortjent nåde over det helt og holdent fortapte menneskebarnet som ligger der i sitt blod. Nå, når all annen trøst har slått feil, får den rette trøsten rom i hjertet. Nå faller de stormende tankene til ro. Kvalen og begjæringene stilner. Nå er det født et nytt liv, en fryd, en fred, en kjærlighet og en samdrektighet og fortrolighet med Herren. Nå er det skapt vennlige øyne, glade og fredsskapende ord, nye åndelige evner.
For her er nå Herren, her dekker vi til ansiktet i salig undring overfor en så uventet hjelp, en så uforskyldt nåde, og sier: Dette hadde jeg aldri trodd. Dette forstod jeg ikke, at det kunne skje på denne måten. At jeg av bare nåde skulle få nåde når jeg var som aller verst.
Eller vi blir stumme i salig skam over den store nåden, slik det står i Esek 16: «Du skal huske, bli skamfull og aldri mer åpne din munn på grunn av din vanære, når jeg gir soning for deg for alt du har gjort, sier Herren Gud». Når Elia i den svake, hviskende røsten opplevde Herrens nærvær, da dekket han til ansiktet sitt med kappen og gikk ut og stilte seg i inngangen til hulen». For liksom å gi uttrykk for at han nå bare stilte seg inn under Herrens vilje i alt: «Tal, Herre; din tjener hører».
Først nå er man en kristen, og i stand til å leve et nytestamentlig liv - ikke i bokstavens, men i Åndens tjeneste. Nå er også den stummes tunge løst til lovprisning, til en rett bekjennelse av Kristus. En rekkefølge også David uttrykker slik: «Jeg trodde, derfor talte jeg, men jeg blir svært plaget.».
Lev ikke et liv som tar etter denne verden. Rom 12:2.
Grunntekstens ord for «denne verden» betyr egentlig «denne tiden», d.v.s. hele vårt jordiske livs tid, som motsetning til den kommende verden. Men tiden eller tidsånden avhenger og består av verdens mennesker, deres ånd og vesen.
Det det tales om her, er derfor nettopp den verdenen, den store massen av mennesker som hersker med sin selvopptatthet og onde vesen. Som utvikler seg etter sin falne natur, og etter «den ånd som nå er virksom i vantroens barn», «i denne verdens mørke». Derfor kalles også denne mektige, onde ånd for «denne verdens fyrste».
Derfor er denne verden alltid ond, i en konstant strid mot Gud, forførerisk og farlig. Apostelen kaller den også betegnende for «den nåværende onde verden» (Gal 1). Derfor kan vi ikke leve et liv som «tar etter denne verden», hvis vi vil ofre oss til Gud og gjøre hans vilje.
Den som vil være en sann kristen, og følge etter sin Herre gjennom livet, må helt og holdent bryte med det vanlige verdens vesen. Må, både i måten å tenke, tale og leve på, gå inn på en helt ny vei. Det er dette apostelen her mener med «Lev ikke et liv som tar etter denne verden».
Men skal vi følge denne formaningen, da er det nødvendig at vi «overgir oss selv som et offer». For da kommer vi til å leve et så ensomt og underlig liv at vi får hele verden mot oss; far og mor, ektefelle, søsken og mange vel ansette og velmenende mennesker. Og det vil vi ofte oppleve som svært bittert.
La deg da ikke bli nedslått eller forvillet. Herren Kristus og alle hans etterfølgere har gått denne veien før deg. Ja, mange tusen er nettopp derfor blitt martyrer, fordi de ikke kunne leve et liv som tar etter denne verden.
Derfor skal du tenke slik: Riktignok ser jeg naboene og mine gamle venner, ja, mine nærmeste, gå en helt annen vei. Og de har hele verdens respekt og vennskap. Men på tross av alt dette vil jeg heller følge Kristus og hans venner. Da har jeg et mye herlige samfunn enn det jeg gir fra meg. Jeg har Gud og hans engler med meg, ja, alle de hellige helt fra verden ble til. Gud hjelpe meg til å bli trofast til det siste!
Du vil også se mange som så selvsikkert regner seg for kristne, men samtidig kan ha et tillitsfullt samfunn med Kristi fiender. Deltar kanskje sammen med dem i mange unyttige ting, f.eks. unødvendig tidsfordriv på helligdagen. Eller du ser dem kaste bort mangfoldige timer av den dyrebare nådetiden i verdslig prat eller lesning. Men da må du som virkelig vil følge Kristus, tenke etter om han og hans disipler brukte tiden til slikt, og så heller følge disse helliges eksempel.
Når du ser mange som vil være kristne, alltid kan tie om Kristus og om den faren de uomvendte lever i, bør du tenke over om dette stemmer med kjærlighetsbudet og med Kristi lære og eksempel. Og så leve ditt liv med dette som rettesnor. Slik skal du, både i større og mindre forhold, lære å «ikke leve et liv som tar etter denne verden».
Men merk deg nøye at dette gjelder bare slike forhold som fører til synd, som strir mot Guds åpenbare ord, eller mot kjærlighetsbudet.
I alle andre forhold derimot skal vi leve som andre mennesker, beholde et naturlig levesett, og ikke oppføre oss merkelig med et påtatt og kunstig vesen eller unødvendig egenart.
En hovmodig ånd frister av og til selv ydmyke sjeler til å oppføre seg som hyklere; ha et spesielt utseende og merkelige kjennetegn i måten å være på. Slikt kan noen selvsagt også fristes til å kalle for «ikke å leve et liv som tar etter denne verden». Men det er selvsagt ikke dette apostelen mener her. Dette er tvert imot skadelig dårskap som bar «gir djevelen rom».
Selv i måten å være på, kom Herren Kristus «i menneskers likhet, og ble i sin framtreden funnet som et menneske» - men uten synd. Har du et sunt kristent sinn, skal du være hans etterfølger også i dette. Du skal alltid tenke på hva som kan være til nytte for din neste. For det er den beste rettesnoren for alt vårt ytre liv.
Likevel vil du nok gjennom troen og bekjennelsen, i nidkjærhet for Herrens ære og sjelers vel, og ved at du alltid er på vakt overfor deg selv, alltid bli sett på som noe rart av verden.
Men du må ikke la deg bekymre av dette. Vi er fremmede og pilegrimer på jorden, som strekker oss etter vårt rette fedreland, det himmelske. Derfor vil vi jo alltid bli sett på som dårer av verden, som her på jorden tvert imot har sitt hjem og sitt alt.
Det er akkurat på disse helt vesentlige områdene som angår Guds sak, vårt eget og andres evige liv, vi må vokte oss. Så vi ikke lever et liv som tar etter denne verden. Det er dette apostelen legger oss på hjertet her.
I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere, at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke. Rom 12:3.
Hele dette brevet, hvor vi finner disse ordene, skriver apostelen til «alle i Rom som er Guds kjære, kalte og hellige». Likevel har han altså her denne spesielle tilføyelsen: «enhver som er iblant dere».
Dermed merker vi oss at det ligger ham på hjertet å trenge inn på hver enkelt kristen, for å markere at hver eneste en virkelig trenger denne advarselen. At ikke noen må tro de er frie for å fristes til hovmod.
Når apostelen vil at ikke en eneste skal overse denne formaningen, er det samtidig også et klart signal om hvor skadelig nettopp denne fristelsen er.
Å tenke for høyt om seg selv, ha for store tanker om sine gaver og anlegg, og dermed bedåres av hovmodsånden, - det er det farlige ondet apostelen advarer oss mot her.
Og hvis vi skal få se enda nøyere hva han sikter til med disse ordene, må vi også legge merke til sammenhengen mellom dette verset og de som følger etterpå (v.4-8). Der taler han om forskjellen mellom de ulike gavene, deres rette bruk i menigheten, og viser hvordan alle Guds barn sammen utgjør et legeme, og innbyrdes er hverandres lemmer med forskjellige nådegaver.
Av sammenhengen forstår vi da at Paulus med det verset vi har foran oss i dag mener at vi ikke, på grunn av forskjellige gaver, må splittes eller opphøye oss selv, og se ned på de andre. Men beholde åndens enhet, ydmykhet og kjærlighet.
Men om vi nå har oppfattet apostelens formaning, er det ikke dermed sagt at dette er levendegjort i hjertene våre. Vi er fullstendig avhengig av at Gud på sin spesielle måte forbarmer seg over oss, om noen skal unngå å tenke for høyt om seg selv, ja, skal gå inn i et totalt frafall gjennom den sterke og farlige hovmodsånden.
For den fristelsen er så påtrengende i all menneskenatur, og den angriper i så forskjellige skikkelser. Til slutt stiller den seg så avvisende overfor alt som er rett, at en kristen som skjønner dette kan bli mismodig med tanke på livet videre, og bare må rope: «Gud, forbarm deg over meg!»
For intet menneske går fri for denne fristelsen. Den ligger i selve vår natur. Vi finner det tidlig hos de små barna, og ser hvordan de begynner å sette seg opp mot hverandre med sitt skryt: Jeg er bedre enn deg til å gjøre dette osv. Og vi vet at det var spesielt egenrettferdighet og hovmod den falne engelen i begynnelsen smittet menneskene med, når han sa: «Dere skal bli lik Gud..».
Og så ser vi hvordan denne naturen fra da av trenger seg på i menneskene, så det neppe finnes én kristen som greier å bare leve et stille og ubemerket liv. For hver eneste en vil strekke seg oppover.
Dette ser vi til og med der hvor et naturlig grunnlag ikke finnes. Selv hos dem som bare har svært beskjeden utrustning og anlegg, ja, kanskje er det en kaller mindre begavet, ser vi til og med ofte denne merkelige hovmodsinnbilningen stikke fram. Dette er et ganske merkelig studie som bevis på hvor dypt denne tendensen ligger i all menneskenatur, selv om den framtrer i svært så ulike omstendigheter og skikkelser.
Kan du nå ikke gjennom Guds ord og Ånd holdes i ydmykhet, fattigdom og gudsfrykt, da begynner du snart å bygge opp store tanker om deg selv. Da er du plutselig langt mer opplyst enn andre. Mer viserlig, trofast, alvorlig, ydmyk og dyktig.
Da kan du være sikker på at du vil bli styrtet ned fra denne «tronen», falle i all slags dårskap, eller i synd og skam. Her kan ingen årvåkenhet eller styrke hjelpe deg. Herren Kristus sier uttrykkelig: «De første skal bli de siste», «den som opphøyer seg selv, skal fornedres». Og Peter forteller hvordan dette foregår: «Gud står de stolte imot».
Når Gud står deg imot, forsøk da aldri å slippe fram på en lettere måte. Du kan prøve med hva du vil. Uansett så kommer du til å falle. Tror du du er mer vis og opplyst enn alle andre, så vil du falle i mer villfarelser og dårskap enn alle andre. Tror du du er mer ydmyk og sterk enn andre, så kommer du til å falle i mer synd og skam enn andre.
Mang en ung gutt og jente med en strålende framtid, fikk hele livet sitt ødelagt bare på grunn av hovmod. Mang en kristen med store nådegaver falt i de største dårskaper bare fordi han lot seg innta av smiger og stor ord.
Dette er så åpenbart gjennom all erfaring både i stort og smått at hele verden kjenner ordspråket. «Hovmod står for fall». Her er det ikke noe annet som hjelper enn at du i tide lar deg advare. At du straks begynner å påkalle og be til vår store og allmektige Gud om at han må forbarme seg over deg, og gjøre deg ydmyk og fattig i ånden. Og den bønnen vil han gjerne høre.
Hvis du selv ikke gjennom Ordet og Ånden kan få et ydmykt sinn, har nok Herren ennå et middel. Da sender han deg en sterkt ydmykende opplevelse. Men ta da imot også dette som den aller største nåde, bare du kan bli bevart i troen. For da er alt bare nåde - mot det å bli sittende fast i hovmod, og bli «blant de siste».
Gud, vær oss nådig! La da heller alt annet ondt ramme oss, bare ikke hovmodets og forherdelsens dom!
Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene. 1Joh 1:9.
Hva det vil si å bekjenne våre synder, kan vi lære av Davids ord i Sal 32:3,5: «Så lenge jeg tidde (om det jeg hadde gjort, min store synd) var mine bein skjøre, idet jeg stønnet hele dagen....men jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Og du tok bort min syndeskyld».
Vi ser at denne bekjennelsen skjer overfor Herren. «Jeg vil bekjenne for Herren», sier David. Da skjønner vi at når han sier han «tidde», var det også en holdning han inntok overfor Herren.
Men hva vil det si, spør kanskje noen. Er det mulig å tie om noe overfor Herren? Alt er jo åpent og bart for hans øyne!
Jo, dette er noe erfaringen viser oss. I Davids munn betyr det egentlig å holde sin synd, sin dårlige og syke samvittighet på en viss avstand fra Gud. Syndserkjennelsen skal liksom helst få kjøles ned litt, før en er innstilt på å gå fram til nådestolen, falle ned for Gud, erkjenne synden og be om tilgivelse og nåde.
Men dette ordet kan også sies å tale om alle denne verdens mennesker, som går der døde, og ikke vil omvende seg. For hele verden går og tier med sine synder overfor Herren. Derfor lever de i sin ufrelste, ulykkelige tilstand. De kjenner ikke synden, og har derfor ikke mulighet for å bekjenne den rett.
Derfor betyr ordet «bekjenne» å omvende seg, lære å kjenne sin synd rett, den overhengende forbannelsen som hviler over en, og søke nåde i Kristus. Dette er da også alt som kreves for å få del i den forlatelsen som allerede er oppnådd gjennom Kristi fullbrakte verk.
Det må oppstå en stor hunger i landet hvor den fortapte sønn oppholder seg, for at han skal få behov for å vende tankene tilbake til sin fars hus og den store synden han gjorde da han forlot sin far og gikk ut og ødela arven sin. Først da bestemmer han seg: «Jeg vil stå opp og gå til min far og bekjenne: Far, jeg har syndet i himmelen og mot deg, og er ikke verd å kalles til din sønn. Men la meg får være som en av dine leiefolk!».
Slik har Jesus selv gjort ordvalget når han ville gi et bilde av en omvendelse. Og av disse ordene skal vi lære noe om den rette bekjennelse. Den fortapte sønn nevnte ikke noen spesiell synd. Han sa bare: «Jeg har syndet i himmelen og mot deg, og er ikke verd å kalles din sønn». Han sa ikke: Den eller den synden har du all grunn til å være oppbrakt over. Men jeg, jeg, hele meg, er uverdig til heretter å kalles din sønn.
Hva skal vi lære av dette? Blant annet at det er ingen rett omvendelse når en bare kjenner og erkjenner en og annen synd, men samtidig har mange andre gode sider som gjør meg selvtilfreds.
Nei, en må innse at en er helt og holdent fordømt, eller verd fordømmelse. Videre ser vi at den fortapte sønnen ikke bare blir der han er, men begynner virkelig på veien tilbake til sin far. Det er en falsk syndserkjennelse hvis du fortsatt kan bli der du er; borte fra Gud, ute i verden og synden.
Men legg også merke til at den fortapte sønnen sa: «La meg få være som en av dine leiefolk!» Her er det hans egenrettferdighet og vantro som kommer fram. Han syntes ikke han på ny kunne få hele sitt barnekår av bare nåde, men at han først måtte tjene seg opp blant leiefolkene hos sin far. Og dette er en holdning en stadig ser gjentar seg hos dem som omvender seg.
Men der skal vi merke oss at faren fullstendig overser denne velmente villfarelsen. Vi ser at «Mens sønnen ennå var langt borte (hadde ikke rukket å be en eneste bønn, ikke gråte en eneste tåre, ikke gjøre en eneste tjeneste) så faren ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang mot ham, falt ham om halsen og kysset ham».
Å, her ser du den enestående, guddommelige forlatelsen! Hadde ikke faren hatt all grunn til å si: Gå bort, så uverdig du er, du fortapte sønn? Du har sløst bort arven din! Du har kastet fra deg din arverett! Men nei, han bebreidet ham ikke for syndene hans med ett eneste ord. Heller ikke krevde han den aller minste tilbakebetaling eller godtgjørelse. Men sørger straks for at han blir iført den beste festdrakten, får ring på hånden og skor på føttene. Og han lager en gledesfest fordi sønnen er kommet hjem.
Slik har Kristus selv skildret den guddommelige forlatelsen. Det er slik han vil vi skal kjenne ham og forholde oss til ham. Faderhjertet var uforandret, ømt og tilgivende, selv under sønnens fravær og forferdelige syndeliv. Det ble ikke forsonet ved at sønnen kom hjem. Det var forlengst tilstrekkelig forsonet! Men han som hadde dratt bort, hadde ingen nytte av det før han kom tilbake.
Av dette lærer vi at Gud er forsonet også for de ugudelige, de vantro og uomvendte. Kristus har tatt bort også deres synder på én dag. Også de har en nåde og forlatelse som er kjøpt til dem; den beste festdrakten; Kristi rettferdighets skinnende klare silke. Den har lenge vært ferdig også for deres regning, og bare ventet på å bli tatt imot.
Her kan vi også lære når det er at dette salige underet skjer, at en fattig synder virkelig mottar nåde, forlatelse og barnekår. Det skjer straks han i bevisst alvor vender om til Herren.
D.v.s. når han har mistet troen på seg selv og alt sitt eget; sin anger, bønn og sin egen omvendelse, men vender sin oppgitte, sultne og tørstende sjels øye mot den korsfestede.
Og i ennå sterkere grad når han fatter at han har sin frelse i Kristus. Første gang han får se i evangeliet det han aldri før har sett; hvordan alt er ferdig, er nok og mer enn nok i Kristus.
Ordet er ganske nær deg, for det er i din munn og i ditt hjerte; det er det troens ord som vi forkynner. Rom 10:8.
Legg godt merke til disse ordene! Her er troens hemmelighet. Her er den sanne visdom. «Ordet er ganske nær deg».
Den som vil finne Gud og Kristus, skal bare holde seg til Ordet. Der vil Gud møte oss. Der finner du Kristus. Du behøver ikke fare omkring og søke etter ham i underlige opplevelser eller ukjente skjulesteder, verken i høyde eller dybde. Du har ham ganske nær deg, i Ordet, ordet som skaper troen, «troens ord». Lar du det innta hjertet ditt, da har du Kristus og alt det ordene inneholder og lover.
Du behøver ikke sveve hit og dit med tankene dine som om du ville si: Bare jeg visste hva Gud i himmelen tenker om meg, og vil gjøre med meg! Bare jeg visste om navnet mitt står i livets bok, eller ikke! Å, bare Gud på en eller annen måte ville åpenbare seg for meg og si meg det!
Si ikke noe slikt i hjertet ditt. Gud har allerede gjort det du ønsker. Han har allerede åpenbart seg og gitt oss det ordet som gjelder for alle, for hver eneste en. Du kan være helt sikker på at han gjør ikke forskjell på mennesker. Nei, den nådens lov han har forkynt gjelder like mye for alle.
Vi forstår godt hvordan vårt lands lover gjelder i jordiske forhold. Kjenner jeg samfunnets lover, så behøver jeg ikke si: Å, om jeg bare fikk tale med kongen og høre om jeg kunne regne med hans kongelige beskyttelse. Nei, jeg vet på forhånd hvem han er nådig mot, og beskytter. Det gjør han mot alle som retter seg etter landets lover. På samme måte er det med Guds ord. Det skyldes bare et altfor løst forhold i vår tro på Guds ord, når vi ikke vet hva Gud tenker om oss. Han har jo allerede fortalt oss det i Ordet.
Der ser jeg at hvis jeg ikke vil opphøye Sønnen, men velger å leve i verden, fritt etter mitt eget kjød og lyst, i synd og lettsindighet, så er jeg under fordømmelsens dom.
Vil jeg derimot forsøke gjennom egen rettferdighet etter loven å oppnå Guds nåde, da vet jeg at kravet er dette: Oppfyll alt, så skal du få leve! Og hvis jeg da synder i en eneste ting, så er jeg under forbannelse.
Er jeg derimot dømt av loven, rådløs og knust, men søker nå frelse utelukkende i Sønnen, i hans forsoning, og ikke lenger kan unnvære Sønnen og hans evangelium. Da vet jeg at jeg allerede er ikledd hans rettferdighet, og skrevet i livets bok, hvor ille det enn synes eller kjennes i hjertet mit. Hvordan kan jeg vite alt dette? Jo, det vet jeg ut fra Guds eget ord. Hvem skulle jeg tro, om ikke Gud selv? Og dette finner vi forkynt av ham over alt i Skriften.
I stort alvor bør vi prente denne lærdommen inn i hjertene våre. For ellers vil det bli særdeles vanskelig å fortsatt bli i troen gjennom alle de angrep hjertene våre blir utsatt for i denne verden. Kjødet er fullt av synd. Samvittigheten full av et lovisk sinn. Og følelsene hos gudfryktige sjeler er av og til som et åpent sår, mens Gud og hans nåde ofte fullstendig er skjult og svært uforståelig. Her har da vår fiende, djevelen, rike muligheter og midler han kan bruke til å anfekte oss så lenge vi er på jorden.
Da gjelder det å ha et sterkt feste i nøden. Så vi ikke står avhengige av hva vi er, finner eller kjenner i oss selv, men holder kraftig fast ved den allmektige Guds evige ord.
Om denne dyrebare lærdommen sier Luther følgende: «En ting er å føle. Noe annet å tro. Derfor må en vende seg bort fra følelsene, og helt konkret ta imot ordet med hørselen slik som det lyder. Liksom skrive det inn i hjertet sitt, og holde fast på det. Selv om det ikke skulle være noe som helst som tyder på at syndene mine er tatt bort fra meg, men tvert imot er følbare hos meg ennå».
Men dette skjer da også bare ved at vi ved troen iherdig holder fast ved Guds ord. Og tenk bare på at vår store Gud, himmelens og jordens skaper, forsikrer oss om at «Så sant jeg lever, jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». Skulle ikke da hver éneste fortapt synder stole på dette, straks søke Herren og få leve?
Den store Gud har helt fra verden ble til åpenbart sin evige rådslutning gjennom mange uttrykkelige ord og talende forbilder; Ved å sende sin enbårne Sønn ville han gjenopprette det som ble ødelagt ved syndefallet, ta bort synden og oppfylle loven. Videre har en stor skare av evangelister med Den Hellige Ånds kraft vitnet om at alt dette er fullbrakt.
I tillegg gir Herren selv oss det høytidelige løftet: «Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet - og jeg vi gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt».
Skulle ikke da hver eneste fortapt synder stole på slike løfter og tillitsfullt gå fram til nådestolen?
Skulle ikke da hver eneste anfektede kristen med alle sine fristelser og skrøpeligheter likevel la sitt trøtte hjerte få hvile i slike ord?
Ordet, Guds eget ord, er ganske nær deg, ja, i ditt hjerte og i din munn, når du i tro lar det få innta deg.
Der har du da Kristus og hele frelsen, bare i og med Ordet.
Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot fyrster og mektige, nemlig mot verdens herrer, de som regjerer i denne verdens mørke. Ef 6:12.
Ser vi nærmere på, og oppsummerer det apostelen her antyder om vår fiende, får vi et forskrekkelig bilde av ham; En som samtidig er svært mektig, svært listig og slu, og i tillegg en usynlig fiende som kan være tett innpå oss uten at vi aner det. Først vil vi se nærmere på dette siste.
Når apostelen sier «vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot fyrster og mektige», betyr det på ingen måte at vi ikke også skal stride mot vårt eget onde kjød og det sterke fordervet i oss. Men etter Paulus’ vanlige måte å tale på betyr det at i denne striden har vi ikke, som i en vanlig krig, konkrete legemer vi kan rette våpnene mot, så vi kunne treffe dem med et sverd.
Våre fiender er tvert imot åndsvesener som vi ikke kan drepe, usynlige fiender som kan være tett innpå oss uten at vi kan se dem eller frykte for at de er så nær. Og bare dette er jo et temmelig skremmende forhold.
Dernest lar hans oss forstå at våre fiender ikke er svake ånder som vi ikke behøver å ta så alvorlig. Men tvert imot særdeles mektige og betydningsfulle. Han kaller dem fyrster og mektige - eller nøyaktig etter grunnteksten: «fyrstedømmer» og «makter», eller øvrigheter. Disse ordene antyder at djevelen også har et virkelig rike med sin forfatning og sine lover. Slik at enkelte onde overengler som fyrster og øvrighet, styrer og regjerer over de andre djevlene.
Videre kaller han dem verdens herrer, som jo er en svært skremmende betegnelse. Men så har også Kristus selv kalt djevelen for «denne verdens fyrste». Og Paulus kaller ham til og med «denne verdens gud».
Disse betegnelsene sier oss da også tydelig at djevelen fullstendig regjerer samtlige uomvendte mennesker i denne verden, noe vi til dels også kan se med egne øyne. Konger og keisere er svake slaver, eller trofaste og lydige undersåtter, i hans rike og regjerning.
Vi vet også at vår fiende er av høy avstamming; han er en fallen engel. Og at han har et forskrekkelig mot, når han bevisst våger å kjempe mot den allmektige Gud. I Kristi dager på jord gikk han så langt i sitt overmot at han til og med prøvde å friste Herren selv til å falle ned og tilbe ham.
Og den makten han har over et menneske fatter vi når Kristus skildrer menneskene og djevelen som et hus og dets herre. Når han taler om en som sterkt bevæpnet forsvarer sitt hus, så er menneskene for djevelen bare som et hus er for huseieren.
På samme måte skildres også hans styrke så sterkt som hans brennende nidkjærhet etter å ødelegge oss. Det ser vi når apostelen Peter kaller ham en løve, en løve som brøler av sult, som springer omkring og søker noen han kan oppsluke.
Alt dette er jo så forskrekkelige skildringer av fienden vår, at et menneske kan ha god grunn til å grue seg for å leve på jorden.
Og det er i alle fall helt sikkert at de som ikke i gudsfrykt holder seg til Herren, må ganske sikkert alt være, eller vil falle, i djevelens klør. Det er også helt sikkert at hvis Herren overlater oss til oss selv, så er vi fortapt. Da kan djevelen når som helst kaste oss i de forferdeligste dyp av synd og elendighet, og deretter i helvetes avgrunn.
Men vi vet også at så sant vi ikke lever i selvsikkerhet og tillit til vår egen styrke, men er blitt små barn og svake sauer overfor Herren, skal utfallet av striden heller ikke være avhengig av vår styrke. Heller ikke av djevelens makt. Men av Herren, som selv skal stride for oss, ja, skal bære oss i sine armer og bevare oss som sine lam.
Hvis Gud bare en eneste time gav djevelen full frihet over oss, ville han bare på den timen rive oss i stykker og kaste oss i helvete. Hvert øyeblikk i vårt liv når dette ikke skjer, er derfor et vitnesbyrd om Guds trofaste, omsorgsfulle og sterke nærvær.
Å, måtte vi også huske godt på dette! Striden er altså en åndelig strid. Den avhenger ikke av vår makt og styrke.
Men den egenskapen hos djevelen som vi har mest grunn til å frykte, er da også hans list, hans mangfoldige måter å lure og bedra oss på, så vi ikke i det hele tatt tenker på å vende oss til Herrens kraft, men frivillig overgir oss til fienden.
Derfor taler også Skriften mest om denne djevelens egenskap. I Bibelens siste bok kalles han den gamle slangen, som bedrar hele verden, og deriblant mange kloke, lærde og opplyste mennesker.
Men kanskje vi ikke finner noe ord som skildrer denne fiendens fryktelige omfang på list og bedrag mer skrekkelig enn det vi hører fra Kristi egen munn: «Satans dybder». Og når apostelen sier at han også skaper seg om til en «lysets engel». Må Gud bevare hvert menneskebarn mot dette!
Mot «Satans dybder» duger nok ingen menneskes forstand, ingen kunnskap eller årvåkenhet. Hvis ikke Gud selv «i sitt forsyn bevarer vår ånd».
Mot «Satans dybder» vil jeg bare sette opp «Guds dybder», «Israels vokter. Han slumrer ikke og sover ikke».
Ombundet på føttene med den beredskap til kamp som fredens evangelium gir. Ef 6:15.
Denne delen av vårt våpenutstyr lyder mer ordrett etter grunnteksten: «Skodd med villighet til fredens evangelium».
Alle Kristi stridsmenn er også kalt til å delta i det som ligger så sterkt på deres Herres hjerte; at fredens evangelium blir utbredt på jorden. Herren Kristus sier: «Den som ikke er med meg, er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer». Peter sier, ikke til prester, men til kristne i sin alminnelighet: «Dere skal forkynne hans underfulle storverk, han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys».
Men hvis du blir nidkjær og trofast til å vitne om din Frelser, da utsetter du deg samtidig for mange ubehageligheter. Ja, da får du hele djevelens rike mot deg. Inni deg mange og tunge glødende skudd, og utvortes hans trofaste tjenerinne; verdens fiendskap og ondskap. Alt dette er bare opptatt med å spane etter alle tenkelige muligheter til å få angripe deg.
Da forstår du vel hvor nødvendig denne delen av rustningen er, som heter: «Ombundet på føttene med den beredskap til kamp som fredens evangelium gir».
Legg merke til: «Ombundet», eller «skodd på føttene»! Det er nødvendig for soldaten å være skodd på føttene, når han skal rykke fram gjennom ukjent land, fullt av stikkende torner, skarpe steiner og giftige slanger.
På samme måte må også vi være rustet mot alt det onde og fristelsene til utålmodighet, som hoper seg opp på veien vår, hvis vi virkelig vil være nidkjære og trofaste for Kristi evangelium. Da må vi trenge oss fram liksom gjennom et tykt tornekratt, der mange kvasse saker og giftige dyr vil komme til å såre, rive og stikke i oss, hvis vi ikke er godt rustet.
Og hva skal vi da ha til fottøy? Hva er det da vi skal sko oss med? Apostelen sier: med den villighet, eller beredskap til kamp som fredens evangelium gir.
Denne beredskapen består først og fremst i en indre villighet, en hjertens lyst og kjærlighet, som nettopp skapes av fredens evangelium. Her ligger hemmeligheten. Erfarne kristne kjenner til dette. Alle mulige formaninger, henstillinger, oppfordringer og oppmuntringer er fullstendig uten kraft til å gi oss en levende bekjennelse av evangeliet. Hvis vi ikke selv er blitt varme, opplivet og villige i ånden - nettopp av det samme evangeliet.
Hvis hjertet ennå er kaldt og dødt, finner en alltid en eller annen unnskyldning for at en er åndelig stum. Eller en forsøker å ta seg ordentlig sammen, men det blir likevel ikke noe av - hvis vi da ikke settes i bevegelse av andre i en eller annen kristelig aktivitet.
Men når mitt eget hjerte er blitt frelst og varmet opp gjennom nåden, når Herren har talt til meg, og overbevist meg om at jeg har hans vennskap og syndenes forlatelse, -. Da får jeg en egen, indre drift. Da kan jeg ikke tie. Da går det med meg akkurat som med David som sier: «Jeg trodde, derfor talte jeg», og «når du trøster mitt hjerte, da løper jeg dine buds vei».
Ordet som oversettes både med beredskap og villighet antyder klart at en står beredt. Og at føttene er dekket, eller skodd, taler om at en ikke er så ømtålig for alt det skarpe en tråkker borti, og tyder på tålmodighet.
Derfor hører det spesielt med til vårt åndelige fottøy at vi ruster oss med en utholdende tålmodighet. At vi alvorlig er innstilt på at vi skal lide, og vil lide med Kristus. Som Peter sier: «Derfor, når Kristus har lidd for oss i kjødet, så skal også dere væpne dere med den samme tanken» - å ville lide for hans skyld.
For hvis vi ikke er væpnet med den tanken, går det med oss slik som vi ofte ser, at mange begynner den åndelige striden med stor lyst og frimodighet. Men når striden blir litt mer alvorlig, så lidelsene virkelig begynner å ta på, da gjør de straks en sving til siden. Da forandrer de tonen og kursen. Og det bare for å unngå lidelse.
Men slike duger ikke i denne striden. For den som virkelig vil være en kristen, som vil tilhøre ham som ble korsfestet og foraktet, og for alvor være opptatt med hans sak og evangelium, -. Han må, som Luther sier: «vente seg all mulig motstand, vold, vonde tider, utakk, hån og foraktelse, selv om han bare gjør godt». Derfor må vi ha en innstilling så vi tåler det onde og de mest ufortjent bitre ting. Og slik i tålmodighet trenge oss igjennom.
Men skal du være skikket til dette, så kreves det først og fremst at du står i et tillitsfullt samfunn med din Gud, og kjenner ham som din forsonte, omsorgsfulle Far.
Og for det andre at du tar sterkt inn over deg den dyrebare sannheten at da skal Gud sørge for deg under alle forhold, og ømt våke over alt det som hender deg. Så ikke et hår kan falle av hodet ditt uten at det er hans trofaste vilje.
Mange gjentar nok også dette med munnen. Men det er få som for alvor tror det!
Dessuten burde vi heller ikke så totalt kaste fra oss vår Herres gamle og kjente ord: «Salige er dere når menneskene håner og forfølger dere. Fryd og gled dere, for stor er deres lønn i himmelen. For slik forfulgte de profetene som var før dere».
Skal da også vi, uverdige, få del i denne profetenes ære? Gud, hjelp oss å våkne!
Selv om havets vann bruser og sjøen går hvit, selv om fjellene skjelver når havet løfter seg. Sela. Likevel skal Guds stad eie fryden ved sine brønner, der Den Høyestes hellige boliger er. Sal 46:4-5.
Dette er jo en glad og triumferende sang. Et virkelig frimodig hjerte som med sin Gud springer over murene, som svinger seg over alle hindringer, over både fjell og stup. Her finner vi ikke tegn av forsakthet.
Likevel er denne glade salmen skrevet på en tid da «havets vann bruste og sjøen gikk hvit», da «store trengsler» hadde oppstått, slik vi ser av v.2.
Hva er det som gjør at en i slike tider kan være så frimodig? Legg merke til hvordan denne kongelige sangeren ordlegger seg!
Slik begynner Salmen: «Gud er vår tilflukt og styrke». Og slik slutter den: «Hærskarenes Ære er med oss. Jakobs Gud er vår tilflukt. Sela».
Det er bare om å gjøre at slike sannheter blir sanne og levende for hjertet vårt. At våre øyne åpnes. At det blir en liten åpning i det tykke mørket som skjuler Guds herlighet for øyet vårt. Da vil vi, alle sammen, synge og springe av fryd på samme måte som David.
Da Elisas tjener så hæren med hester og vogner som hadde leiret seg rundt byen, ropte han: «Å, min herre! Hva skal vi gjøre?». Men Elisa sa: «Frykt ikke, for de som er med oss, er flere enn de som er med dem».
Men den skjelvende tjeneren var ennå ikke beroliget. Hva gjorde Elisa da? Han sa: «Herre, jeg ber deg, åpne øynene hans så han kan se». Da åpnet Herren tjenerens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild omkring Elisa. Og nå var ikke tjeneren redd lenger. Her ser du alt vi behøver: Herre, åpne øynene våre, så vi kan se!
Her må vi da forstå at denne Guds stad, den sanne, levende kirken, ikke må oppfattes som noe ytre kirkesamfunn som kan inkludere et helt lands innbyggere, selv om alle er døpt til Kristus. Nei, her tales det om «de helliges samfunn», som består av alle levende Kristi lemmer innenfor alle kirker og forsamlinger som har Guds ord. Guds ord er den ene nødvendige sæd til Guds rike, og er derfor spredd ut over hele verden.
Se hvordan disse levende lemmene i Kristus er spredd rundt omkring, her og der! Dette er bruden og Lammets hustru, som en liten stund lever her i et fremmed og fiendtlig land, fjernt fra sitt rette hjem, sin brudgoms slott. Dette er Kristi legeme, som ennå skal lide mye på jorden, og venter på sin forløsning. Dette er Herrens menighet, den gode hyrdens hjord som beiter på hans saftige beitemarker. Dette er det «hellige templet av levende steiner, bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, der Jesus Kristus selv er hoved-hjørnesteinen».
Dette er de helliges medborgere og Guds husfolk. Blant disse lever og regjerer Herren som en Far i sitt hus.
Dette er Herrens hage som han selv har plantet, hvor han fryder seg mellom rosene. Det er, kort sagt, «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene».
Det er om denne Guds stad David synger så frimodig og full av fryd: «Selv om havets vann bruser og sjøen går hvit, selv om fjellene skjelver når havet løfter seg. Sela. Likevel skal Guds stad eie fryden ved sine brønner, der Den Høyestes hellige boliger er».
Men finnes det da også noe blant oss som svarer til dette herlige budskapet vi har her foran oss? Eller kanskje det bare er tomme ord? Og hva er det da vi har som det karakteristiske kjennetegnet på Guds folk, på dem som Herren selv kjenner som sine?
Dette spørsmålet vil alltid være det helt avgjørende for ærlige sjeler. Og på dette svarer vi: Til dette levende Kristi legeme hører hver éneste en som i større eller mindre syndserkjennelse har søkt frelse. Og så omsider har funnet sin eneste trøst, sitt liv og sin salighet i Frelseren, - utelukkende i Frelseren. Slik at han, bare han er den som hjertets lengt er rettet mot, bare i ham hjertet har funnet sin fred. Og det er hjertets største sorg når han savnes, og største glede når han er nær.
Ja, dette er brudens kjennetegn. Og i dette hjerteforholdet er alle kristne like: At Kristus er uunnværlig. Først og fremst som forsoner og rettferdighet. Så også til helliggjørelse og forløsning.
Er det ikke underlig å tenke på at i alle land og til alle tider, i alle folk, slekter og tungemål der en finner kristne, uansett alle de ulike folk, lynner og skikker, - er de i dette hjerteforholdet likevel like? De kan være svært så forskjellige på andre områder, i nådegaver og kall, og i enkelte, spesielle oppfatninger. Men på étt område er de alle like: Kristus, Kristus er deres liv og deres lovsang.
Her ser du hvem disse er som virkelig er Guds folk, og som i vår tekst skildres som Guds stad.
I sannhet en underlig stad! Liten og uanselig, og likevel så stor og herlig. Stor i sitt omfang, over hele verden, strekker seg fra pol til pol. Og overmåte herlig, ut fra sitt indre liv og det mål den har i vente.
Én gang skal vi så også få se dem samlet, alle disse som er spredt rundt om i landene. Da skal bruden stå fram i hennes fulle glans og pryd.
Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud. Joh 20:17.
Dette var det første Frelseren sa etter å ha stått opp og fullbyrdet sitt store verk. Og vi merker på ordvalget at han har en markert omsorg for at vi skal feste oppmerksomheten ved ordet brødre. Spesielt fordi han også markerer dette i ordene etterpå: «min Far og deres Far, min Gud og deres Gud». I tillegg husker vi også at Kristus før sin død aldri tiltalte disiplene sine med brødre.
Han hadde nok tidligere kalt dem venner, og vist dem stor kjærlighet, og i mer allmenn omtale også sagt at «den som gjorde hans vilje, skulle være hans bror og søster og mor». Men han hadde ikke direkte tiltalt dem med brødre.
Det er altså først når det store forsoningsverket var fullbyrdet, når det som var skjedd ved syndefallet var gjenopprettet, slangens hode var knust, synden sonet og den evige rettferdighet ført fram, og menneskenes opprinnelige barnekår hos Gud dermed på ny var gjenopprettet, -. Det er da Kristus begynner å bruke tiltalen brødre, og sier: «Min Far og deres Far, min Gud og deres Gud».
Dette har virkelig stor betydning. Dette har vi all grunn til å stanse opp for og tenke over. Og at dette var det første Herren uttalte etter sin oppstandelse, gir oss ennå mer å tenke på. Vi forstår at det var nettopp dette som var det store målet for hele Kristi forsoning: Å gjenopprette det barnekåret hos Gud som vi mistet i syndefallet.
For alt det øvrige som ble utrettet; at synden ble sonet, lovens forbannelse ble tatt bort og den evige rettferdighet ført fram, er alt sammen bare deler av et eneste stort verk: Gjenopprettelsen av barnekåret som vi hadde mistet.
For det er jo dette som er selve hovedsaken, at menneskene i begynnelsen var skapt til Guds barn og arvinger. Og når dette vårt barnekår ble tapt i syndefallet, skulle «kvinnens sæd» gjenopprette dette.
I barnekåret hos Gud har vi all vår frelse og salighet, «for er vi barn, da er vi også arvinger». Det var altså gjenopprettelsen av dette som var selve målet og innholdet i alt det Kristus, som den andre Adam, skulle utrette.
Den som har forstått dette, vil etter Kristi fullbrakte soning straks spørre: Er så vårt barnekår hos Gud nå gjenopprettet? Er vi nå på ny satt inn i det forholdet til Gud som menneskene hadde før fallet?
Og nå kommer altså Herren selv her og bekrefter det. Det er det første han uttaler etter sin oppstandelse. Og han har en spesiell omsorg for at vi skal legge merke til hva han sier: «Mine brødre», «min Far og deres Far, min Gud og deres Gud», - Min og deres! Min og deres! Den som her ikke aner noe stort og guddommelig, må ha sine sanser fullstendig lammet.
Å, så underlig! Kristus selv, himmelens Herre, Guds evige Sønn, som først kom og ble et menneske akkurat som vi, og nå har fullbyrdet gjenløsningens verk, - han sier om fattige, skrøpelige disipler: Mine brødre - mine - brødre - min Far og deres Far!
Slik har Herren brutt ned skilleveggen. Så er Gud og menneskene på ny forenet. Så er det som gikk tapt: barnekåret hos Gud, blitt gjenopprettet! Så er Guds Sønn, som apostelen sier, blitt den førstefødte blant mange brødre. Merk deg dette: «den førstefødte blant mange brødre».
Hva er det jeg hører? Selv om vi titt og ofte har studert denne vidunderlige broderhilsenen, har vi likevel knapt begynt å fatte den. Her er det dybder og høyder som går over all menneskelig forstand. Gaven er altfor stor, og hjertene våre altfor trange.
Men skulle så ennå noen ha dette spørsmålet: Ja, dette sa han om disiplene, disse trofaste, som stod Jesus nærmest, som hadde fulgt ham i mer enn tre år, og som var ydmyke og hellige. Det var dem han kalte brødre. Men hva har dette med oss å gjøre?
Da vil vi bare svare: Er det ennå ikke gått opp for deg at dette brorskapet med Kristus er det samme som vårt barnekår hos Gud? Og at dette var selve hovedmålet for Kristi forsoning, som jo ikke skjedde bare for noen få venner, men for hele verden!
Ganske riktig er det altfor urimelig at vi, fattige syndere, skulle være Kristi brødre. Men hva sier Skriften? Og har vel Kristus noen gang gjort forskjell på folk?
Gud, som er alle menneskers skaper og frelser, ser ikke etter personlighet, men på mennesket. Ikke en gang Kristi egen mor fikk ha noe fortrinn. For alle som heter menneske var like for ham.
Det er ganske enkelt menneskene som er så dyrebare for ham. Ikke den eller den personen. Bare med den forskjell at de gjenfødte Guds barn ligger i hans fang og er hans store fryd og glede. Mens de vantro er hans store sorg, fjernt fra hans varme omsorg.
Så gjelder da dette brorskapet ikke bare de første disiplene. Men også alle oss som ved deres ord er kommet til tro på Kristus.
Å, for en herlighet! Å, du evige frydens kilde! Hver éneste en av oss som gjennom deres ord har begynt å tro på ham, har samme rett som dem til å vite at dette herlige Kristi budskap også gjelder meg: Mine brødre - min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.
Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Åp 21:4.
De første ting er alt det som tilhører vår jordiske tilværelse, støvets tid på jord: - «tårer», «sorg», «skrik», «pine» og «død». Når alt dette er veket bort, da skal det bare være fryd og salighet ved Guds høyre hånd i evighet. Da skal jeg aldri mer gråte, engstes og lide under syndens makt i meg, av djevelens fristelser og anfektelser, eller av verdens ondskap, forakt, løgn og spott.
Tenk hva dette betyr! Aldri mer pines av syndige tanker eller begjær, men alltid være hellig, ren, fri og åndelig. Nå skal mitt hjerte varmes av frelsens salige følelser. Nå skal jeg ha et hjerte som helt og fullkomment kan elske Gud, et hjerte som ikke kjenner noe større og herligere enn det mine øyne nå ser og nyter. Nå skal jeg aldri mer behøve minne meg selv om at jeg bør elske Gud. For nå skal jeg ha et hjerte som ikke kan annet enn å elske ham og alt som tilhører ham - akkurat som en som brenner av kjærlighet til kjæresten helt av seg selv har det hjertet som elsker.
Å, for en herlig tid, når synden ikke lenger skal henge fast ved oss! Da skal vi ikke lenger kjempe mot dette opprørske hjertet, som her i livet alltid vil føre oss bort fra Gud. Ikke mer sjokkeres over det dype fordervet, av en eller annen treghet, likegyldighet eller sinne. Eller av utålmodighet, stolthet, eller av feighet for å bekjenne Kristus. Ingen snubling og fall, ikke lenger gjøre Den Hellige Ånd sorg. Ingen syndige ord eller gjerninger skal lenger bekymre vår samvittighet. Nå skal vi for evig hvile ut fra alt dette.
Vi skal heller ikke lenger oppleve tvil om vi har Guds kjærlighet. Nå skal vi ikke lenger ordlegge oss på denne måten: «Hvordan skal jeg kunne vite om mitt hjerte virkelig er oppriktig innfor Gud, at min omvendelse er sann, at jeg har en levende tro? Jeg er redd for at alt det jeg gjør bare er hykleri, at Gud er vred på meg».
Nei, alt dette hører inn under de første ting, det jordiske livet. Alt dette skal nå forandres til lovprisning. Aldri mer skal vi frykte for Guds mishag. Ikke lenger noe hjertets kval. Ikke mer noe helvete som blander seg med himmelen.
Her i livet skjer det ofte at Guds barn kjenner Guds vrede «skyller over dem som bølger og brottsjøer». Men når de første ting er veket bort, skal de fullkomment «smake og se at Herren er god». Nå skal de høre ham si til dem: «Bare en kort tid, som et øyeblikk, skjulte jeg mitt åsyn for deg. Men med evig nåde vil jeg forbarme meg over deg».
Ennå en gang gjentar vi: Tenk for en sabbatsro og hvile, når vi ikke lenger skal kjenne kjødets og djevelens fristelser! For en smerte det er for en kristen bare det å kjenne fristelsene til alt ondt. Snart er det forferdelige og bespottelige tanker om Gud, om Kristus og om visse hellige sannheter. Snart en fristelse til å vende seg mot jordiske ting, leke med syndens lokkemat, søke litt glede i kjødets lyster, som står klare som krutt til å tenne ilden, så snart en gnist faller ned i dem.
Her svever vi i en konstant fare. Hver sans, hvert lem hos oss, hvert eneste skapte vesen kan bli en fristelse for oss. Vi kan knapt åpne øynene, før vi misunner dem som er over oss, eller ser ned på dem som er mindre enn oss.
Hvor fort skjer det ikke at vi synder med tungen, og ennå mer med hjertet! Har vi en skarp forstand, hvor fort oppblåses vi da ikke! Har vi noen myndighet, hvor fort misbruker vi da ikke vår makt! Er vi underordnede, hvor fort ergrer vi oss ikke over hvordan andre foretrekkes, og kritiserer dem!
Slike hjerter må vi slites med her. Men tenk når vi blir fullkomment fri fra all denne ondskapen! Og det for all evighet, for all evighet - «for de første ting er veket bort»!
Men alt dette er jo talt «som av et barn», og bare om det onde som vi skal slippe bort fra. Av dette onde har vi all mulig erfaring. Men hvem er i stand til å skildre det gode vi skal få motta, «det øyet ikke har sett, og som ikke er gått opp for noe menneskes hjerte»?
Tenk bare hva den allmektige Gud kan gjøre for riktig å glede barna sine som er kommet hjem! Han kan skape en herlighet som aldri tar slutt. Han kan, om han vil, skape hjerter i oss som selv kjenner en usigelig fryd. Vi opplever jo ofte at sorg og glede bare avhenger av hjertets stemning, slik at et glad hjerte fryder seg uten noen spesiell grunn. Tenk hvordan det da blir når alt i og omkring oss bare er de aller saligste tilstander. Og så hjertet i tillegg er friskt og glad, ja, beruset av fryd, som Den Allmektige Skaperen er i stand til å gjøre det.
Vi forstår at når bare den tid kommer at Gud vil skape denne salige og evige tilstand, da kan han også gjøre ufattelige ting.
Og for det andre innser vi at han som er selve kjærligheten, i sin time også virkelig må ville det, - når vi, som er onde, til og med kan fable om å ville skape himler.
Å, Gud, driv bort dette tykke mørke i vår sjel! Vi har jo ufattelige ting i vente - like sikkert som du selv har sagt det.
Jeg vil alltid love Herren. Hans pris skal alltid være i min munn. Sal 34:2.
Dette sier David, han som opplevde så mange og harde prøvelser. Og slik bør nok en kristen også ha det, at han alltid er glad og takknemlig over en slik lykke. Han er jo gitt arverett til hele Kristi rikdom. Slik sier også apostelen: «Vær alltid glade.... takk under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus».
Først og fremst er det vel den mest naturlige og salige plikt for et Guds barn at det alt i denne jordiske skole begynner det himmelske livet. Og da med å lovprise vår Gud, glede seg over, elske og opphøye sin himmelske Far for alt hva han er i seg selv. Og for hva han har gjort, gjør og skal gjøre for sine barn. Hvem kan vel utdype alt det vi bare med disse antydningene har å lovprise Gud for?
Men noe som ikke er mindre betydningsfullt å merke seg, er at utakknemlighet er en synd som drar en hel masse forskjellige følger med seg. «Utakknemligheten er som et uttørrende vær. Den får alle Guds nådeskilder til å tørke inn».
Og utakknemligheten fortroller på en måte menneskets sinn, så det ikke ser det gode det eier. Da kan han i virkeligheten være det meste lykkelige menneske på jord, men går likevel rundt som det meste ulykkelige vesen gjennom hele livet, og er en martyr i stadig misnøye. Han blir en byrde for seg selv og en fornekter av Guds ære.
Én ting er sikkert; selv den som har fått minst på denne jord, har likevel all mulig grunn til uavlatelig å lovprise, takke og opphøye vår Gud. For bare det å få se eller vite noe om Guds herlige verk og vesen, burde jo fylle oss med lovprisning til ham. «Hele jorden er full av hans herlighet. Himmel og jord er full av hans ære». Den minst lykkelige har all grunn til å prise Gud bare for det han er i seg selv.
Og langt større grunn til å prise Gud har da du, hvis du er en av dem som også har fått kjenne hans store nåde og barmhjertighet på ditt eget hjerte. Har fått den store nåde å være kalt til Kristi rike. Er blitt benådet med Den Hellige Ånds lys, så du har lært å kjenne deg selv og din Frelser, og er blitt Guds barn. Men i tillegg til alt dette kanskje også stadig erfarer en hel masse velgjerninger fra Gud, både åndelige og legemlige. Har Guds ord og daglig brød, ja, alt som er nødvendig for hele dette livet. Burde du da ikke også takke og lovprise vår Gud?
Hvis du da tvert imot glemmer alt dette. Går utakknemlig og misfornøyd, og bare stirrer på noen små vanskeligheter. Da er dette en utakknemlighet som vanskelig blir stående ustraffet. En kristen bør være et glad og takknemlig menneske.
Om vi nå har forstått at utakknemligheten er en svært farlig og ødeleggende synd, så gjenstår ennå et spørsmål: Hvordan skal vi da få slike hjerter som setter den rette pris på de goder Gud gir, og takker og lovpriser ham for dette?
Ja, her er det ikke noe annet som hjelper, enn det apostelen sier: «Våkn opp slik som rett er!» Her er det bare om å gjøre at vi i sannhet fester blikket på Gud. De mest døde og utakknemlige menneskene har fått hjerter fulle av lovprisning til Gud, bare de fikk øynene åpnet så de så Gud og det han har gjort og daglig gjør.
Derfor, når David virkelig ville vekke opp sin sjel til å lovprise Gud, sa han: «Glem ikke - glem ikke noen av alle hans velgjerninger». Hvis Gud ikke har gjort noe godt mot deg, behøver du ikke takke ham.
Men vi burde sannelig lovprise og tilbe Gud bare for det han er i seg selv, om vi så ikke har sett han har gjort noe som helst godt mot oss. For vi blir jo ofte begeistret for store personligheter - selv om vi ikke har opplevd at de har gjort noe godt mot oss.
Men den rette takknemligheten inntar ikke noe menneskehjerte før det selv har erfart noe av Guds nåde; den store nåden som fullstendig smelter og omskaper mennesket.
Derfor kan vi aldri for alvor oppfordre noen andre til å lovprise Gud, enn dem som har fått kjenne hans store barmhjertighet. Som har fått se at de er blitt frelst fra dødens og djevelens vold, og født på ny av Guds Ånd. «De døde priser deg ikke, Herre».
Og uten at noen blir født på ny kan han heller ikke her i livet se Guds rike. Han er blind og død, og ser ikke Guds herlighet. Å forsøke å få slike til å være glade og takknemlige, ville være som å skulle få snø og is til å bli varme.
Men om det altså ikke nytter å arbeide med selve hjertet, for at det skal bli varmt og takknemlig, hvis vi ikke har fått se Guds godhet, -. Så er det på den andre side svært lett å være takknemlig når vi smaker og ser hvor herlig Herren er. Ja, da blir det tvert imot vanskelig å la være å takke og lovprise ham.
Det var ikke vanskelig for Israels barn å lovprise og opphøye Gud når de hadde gått gjennom Rødehavet, og så fiendene bli begravet i bølgene. Nei, da var det lett, ja, et uimotståelig hjertets behov for å få bryte ut i lov og pris til Guds ære. Hør hvordan de da sang bare om hva Herren hadde gjort, hva Herren var, og hva Herren hadde bevist for dem hva han var i stand til.
Så er da hele hemmeligheten med et takknemlig og lovsyngende hjerte at det ser Herren.
Vandre slik som verdig er i det kall dere ble kalt til, med all ydmykhet og saktmodighet, så dere med tålmodighet bærer over med hverandre i kjærlighet. Ef 4:1-2.
Du som er Guds barn, skal vandre, leve et liv, som er ditt høye kall verdig! Du ser andre, ja, også dem som vil være kristne, likevel uhemmet lar sine sanser være åpne for all forfengelighet. De lytter, ser, står og taler i alle slags unyttige og farlige forhold. Men da skal du som er kalt til det salige samfunnet med Frelseren, og har Den Hellige Ånd i hjertet ditt, tvert imot være opptatt med det som passer sammen med dette ditt høye samfunn.
«Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg!» sier apostelen. Og videre: «Guds tempel er hellig!» Da burde du holde en viss vakt over ditt hjertes tempel, så ikke all mulig verdslighet fikk komme inn der.
Du ser andre dukker sine sjeler ned i mange og store planer for jordisk vinning, for å opprette seg et paradis her. Da skal derimot du, som er kalt til Guds rike og herlighet, ha din skatt og ditt Paradis i himmelen, «søke det som er der oppe». Med Herrens vilje og bud som rettesnor skal du skjøtte det du også er kalt til på jord, mens hjertet hele tiden søker det som ikke synes.
Du ser andre, som også vil være kristne, er så opptatt med å «leve seg selv» at de kan se sine medmennesker i vantroens og syndens mørke gå på fortapelsens vei, uten å advare dem med et eneste ord. Frykten for å bli upopulære, dovenskap og makelighet holder dem tilbake.
Men da bør du, som har ditt liv og din frelse i Kristi død, holde klart for deg at «han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv». Og at han derfor har gjort oss til konger og prester for Gud. For at vi gjennom alvorlig bønn og ved å bekjenne Ordet bestandig skal samle med ham.
Se så nærmere på det eksemplet apostelen selv holder fram for oss her. Han sier vi skal vandre med all ydmykhet og saktmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Også på dette området skal vi være Guds etterfølgere, som hans elskede barn. Så vi ikke lenger skal leve som dem som bare er opptatt med egen forfengelighet.
Du møter nok dem som vil være kristne, men har et selvsikkert vesen, så de alltid vil være blant de fremste, fineste og beste, -. Da skal du tvert imot huske på at du er kalt til å tilhøre et rike hvor Herren selv sier den som vil være den største der, skal være som den minste. Og den som er størst skal være alles tjener. Men hvor de som anser seg selv som de første, og også vil andre skal se opp til dem slik, de skal bli de siste.
Ja, måtte vi aldri glemme at av alt det Kristus refset sine disipler for, var det ikke noe han advarte mot med så alvorlige ord som hovmodet. Dette advarte han dem mot ofte, og når han så det minste tegn til slikt.
Når de spurte hvem som var den største i himlenes rike, avbrøt han deres innbilninger med forskrekkelige ord. Han sa at de slett ikke skulle komme inn der, hvis de ikke omvendte seg, fikk et nytt sinn og ble som barn igjen.
Når disiplene en annen gang frydet seg over sin makt til å drive ut djevler, sa straks Herren: «Gled dere ikke over at åndene er lydige mot dere. Men gled der over at navnet deres er innskrevet i himmelen».
Så avgjørende er dette punktet, og så farlig denne fryden over det som fremhever noe hos oss selv. Men at våre navn av bare nåde er innskrevet i himmelen, dette er noe som er felles for alle svake nådebarn, det skal vi få fryde oss over.
Peter sa: «Selv om alle kommer til å ta anstøt på grunn av deg, skal aldri jeg ta anstøt». Men straks fikk Satan lov å sikte ham som hvete. Senere skrev den samme Peter: «La dere ydmyke under Guds mektige hånd. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde».
Så ser du kanskje andre som også vil være kristne, som kan oppføre seg inderlig vennlig blant fremmede, men som er rene tyranner i hjemmet sitt, kranglete og harde mot sine nærmeste. Da skal tvert imot du huske på ditt kall til å følge etter ham som ikke knurret eller klaget, men var «saktmodig og ydmyk av hjertet».
Øv deg alvorlig i en hjertets barmhjertighet, mildhet og saktmodighet. Så ikke kjødet får beholde sin frihet. Kan du så ikke hindre ethvert utbrudd av et hissig sinn, må du likevel skille deg fra de ugudelige ved at du da erkjenner din feil. At du er åpen for godt vennskap, og ikke «lar solen gå ned over din vrede».
Selv om du virkelig har vanskelige medmennesker, så husk at det nettopp er ditt kall som kristen å overvinne det onde med det gode, og å «vaske føttene deres» - slik apostelen framholder her: «så dere bærer over med hverandre i kjærlighet».
Vår lærefader Luther skriver: «Om din ektefelle, din tjener, dine nærmeste også virkelig har en forargelig feil, så unnskyld dem - og bruk du all din store nåde til å tjene dem så de kan omvende seg. Husk at du er kalt til å bære din nestes byrder. Ikke minst fordi du også ganske sikkert har noen feil som også andre må tolerere hos deg».
Ja, det er dette vi er kalt til. Og på denne måten skal vi i alle mulige situasjoner huske på vårt høye og herlige kall som kristne og Guds barn. Og så vandre slik som verdig er i dette kallet. Gud gi oss alle stadig mer nåde i dette!
Bli i meg! Bli i min kjærlighet! Joh 15:4,9.
Legg merke til dette: Bli i meg! - Bli i min kjærlighet! Det må ligge noe særdeles viktig i disse ordene, når Herren selv gjentar dem så ofte. Hele ti ganger etter hverandre i Joh 15 bruker Herren dette ordet om å bli i ham.
Alle må skjønne at vår Frelser med et spesielt alvor vil innskjerpe dette budskapet til oss, og hvor særdeles viktig dette må være, når han så ofte gjentar ett og samme ord.
Men da må det også bety mye for oss at vi fatter hva Herren mener med dette. Og da bør vi se på hvordan han ordlegger seg.
Legg merke til at han sier ikke: Bli i min tjeneste, bli min etterfølger, eller bli i bønn til meg. Nei, han taler om et mye mer inderlig forhold; Han sier «Bli i meg», «dersom dere blir i meg».
Hele det dype innholdet i dette uttrykket vil vel, her i livet, ingen helt kunne gjennomskue og utlegge. Men så mye forstår vi, at det taler om den mest inderlige forening med ham. Slik han også har skildret det når han taler om grenene i treet.
Men hva en slik forening gir oss, og hvordan den skapes, det antyder Herren gjennom den forklarende tilføyelsen: «Dersom mine ord blir i dere - bli i min kjærlighet». Vi blir i Kristus når vi blir i hans kjærlighet, og har hans ord ikke bare i hodet og i munnen, men i hjertet. Så det virkelig er vår trøst.
Dette at du blir i Kristus, og at han blir i deg, er ofte den mest skjulte hemmelighet. Men legg merke til om du lever av Kristi ord og Kristi kjærlighet. Er det slik, da lever du i Kristus, og Kristus lever i deg.
Du vet vel med deg selv om du har din trøst i Kristus. Du kan prøve det bl.a. på dette: Når du tynges og bekymres over dine synder og svakheter - får du da din trøst bare i ordet om Kristi kjærlighet, Kristi rettferdighet, Kristi blod? Eller finner hjertet ditt trøst i noe i deg selv, eller noe du foretar deg.
Legg godt merke til om du har din trøst i å gjøre, eller i å høre. Slik kan du merke om du lever i troen.
Når du med alt du selv kan foreta deg, likevel aldri blir trøstet, men bare ved å høre evangeliet, da merker du at trøsten kommer gjennom det du tror. Dette er så viktig et punkt, at den som ikke vil bli bedratt må legge godt merke til dette.
Har du et hjerte som er avhengig og lever av ordet om Kristus, som kroppen er avhengig av legemlig føde, da blir du i Herren, og han i deg. Da kjenner du også hvordan hjertet dras til ham, hungrer og tørster etter ham, og bare i ham og hans kjærlighet får trøst og liv.
I Gal 2 skildrer Paulus så herlig hva det vil si at vi lever av Kristi kjærlighet, og at Kristus lever i oss gjennom troen: «Jeg er ved loven død fra loven for å leve for Gud; jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, for det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i Guds Sønns tro, han som elsket meg og gav seg selv for meg». Her ser vi helliggjørelsens rette liv og kraft. Det er dette som er å bli i meg - bli i min kjærlighet.
Legg merke til hvordan apostelen ordlegger seg: «Jeg er ved loven død for loven - jeg lever nå i Guds Sønns tro, han som elsket meg».
Se her, du fattige sjel, hva det er du mangler når du er en slave under synden. Når du nok kan bli redd, ja, helt fortvilet over synden. Men likevel ikke helt kan avsky og hate den, så synden fortsatt ennå er sterk i alle dine sanser og lemmer. Feilen er at du ikke er død fra loven. Ikke er fri og frelst i Kristi kjærlighet, men inni deg er bundet i trellens sinn under loven.
Hvordan skulle det da være mulig at du kunne ha liv og kraft og en hellig vilje? «Hvis det var gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven». Nei, bokstaven slår i hjel. Loven gjør bare synden levende og «virker slik i våre lemmer at vi bærer frukt for døden».
Vil du ha liv og kraft til helliggjørelse, da må du være «død fra loven», og bare leve i Kristi kjærlighet. Apostelen sa: Jeg er ved loven død fra loven. Først har selve loven dødet meg, min egen virksomhet og innbilninger. Det skjedde når den vekket opp all mulig synd i meg. «Budet bedrog meg, og ved budet drepte synden meg», «og jeg døde» - nå var det slutt med meg. Jeg var ikke lenger i stand til å gjøre, kjenne, tenke eller foreta meg noe som helst. Innså at det nyttet ikke å røre en finger for å bli frelst. Jeg var fortapt. Jeg var død.
Da kom en annen lov, troens lov, og sa: Tro på Herren Jesus! Evangeliet talte til meg om hele Kristi fullbrakte verk, hans død og hans kjærlighet. Og alt var for meg! Da ble min ånd levende.
Og nå, som jeg var «skilt fra den andre mannen», ble jeg forenet med ham som er stått opp fra de døde. Og «jeg lever. Men nå lever jeg ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, for det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i Guds Sønns tro, han som elsket meg og gav seg selv for meg».
Det er selve livet i mitt liv; at Guds Sønn har elsket meg og gitt seg selv for meg. Det er dette som er å «bli i min kjærlighet».
Som en hyrde skal han fø sin hjord. Han skal samle lammene med sin arm og bære dem ved sitt bryst. Dem som har lam, skal han lede. Jes 40:11.
Å, for en trøst når vi er nær ved å fortvile over vårt eget hjertes mørke. Når vi ser hvor kalde og ustadige vi er, og frykter for djevelens grusomme planer, list og pågåenhet. Ser det utrolige mangfold av forvirrende lærdomsvær. Og da kjenner oss utrygge og er redd vi skal rent fortvile og gå fortapt.
Å, for en trøst, når Herren sier at han vil selv være vår hyrde. Tenk for en trøst for en fattig synder, som kjenner sin ynkelige avmakt i alle forhold. At Kristus ser på syndere bare som sauer. Vi betyr ikke mer, vi er bare sauer, som han er den gode hyrden for. Som heller ofrer livet sitt, enn å skulle se at sauene blir borte.
Tenk også for en trøst når en med uro ser på farene som truer andre sjeler i den «lille flokken». Ser hvor mye som forviller sauene. Å, for en trøst det da er at han som har «all makt i himmel og på jord», er hyrden for sauene. Han skal sørge for dem.
Og tenk for en betryggende rettesnor for alle underhyrdene, de «små guttene», som Jesaja kaller dem, som både fra sitt indre og utenfra stadig stilles overfor spørsmålet: «Viser du sauene den rette veien? Behandler du sauene rett?».
Da er dette en veldig trøst å eie den trygge rettesnoren, dette helt avgjørende eksemplet Herren selv gir oss, når han sier: Jeg er den gode hyrden. For denne overhyrden må vi jo alle og enhver virkelig bøye oss. Ham er det vi må rette oss etter. Ellers er vi så visst ingen gode hyrder. «Har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til».
Det første i det vi nå har for oss, som er verd å stoppe opp for, og som fryder en fattig synder, er at her ser vi at Gud bare regner med oss som sauer. Fortapte og maktesløse sauer. Som umulig selv kan passe seg og vokte seg for ulven, men helt og holdent er avhengig av en hyrde.
Slik har jo også Herren skildret menneskene over alt i Skriften. Og han arbeider uten stans på å bryte ned og ta fra oss de innbilningene som ligger så dypt i all menneskelig natur; at vi skulle selv ha lys og kraft til å hjelpe oss. At vi skulle i alle fall være i stand til å forstå noe, og kunne utrette noe.
Mot denne dype og stadige innbilningen sier Ordet tvert imot: «Fra himmelen skuer Herren ned på menneskenes barn, for å se om det er noen som har forstand, noen som søker Gud. Men de er alle veket av, og alle sammen er ugudelige. Der er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste».
Ja, apostelen sier vi er så ugudelige at «vi er ikke en gang dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv». For Gud må virke i oss «både å ville og å virke». En slik udugelighet ligger uttrykt i dette bildet av sauene.
Blant alle dyrene er sauene de mest utsatte, vergeløse og enfoldige. De har ikke tenner til å forsvare seg med mot ulven. I tillegg er de kjent som dyr med svært lite forstand. Og dette har gjort dem til et ordspråk, så et svært lite forstandig menneske lett blir kalt for en sau.
Og slik er vi da, på det åndelige område, alle sammen store dårer. Ellers kloke mennesker er straks de største dårer når det gjelder deres egne sjeler. Og de mest opplyste kristne er alltid fortapt overfor «satans dybder», hvis Herren slipper dem.
Og selv når vi ser klarest hva vi burde gjøre, er vi likevel så avmektige at vi ofte må rope og sukke: «jeg er solgt under synden. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg».
Å, bli nå endelig helt klar over dette, du som forvirrer hjertet ditt med spørsmålet om hva du selv kan utrette for å bli frelst!
Du er ikke så betydningsfull. Du er bare en sau! Bøy deg for Herren og bekjenn med David: «Jeg er en villfaren og bortkommen sau. Let opp din tjener!» Bekjenn at du ikke er i stand til å utrette noe som helst, ikke en gang å tenke.
Be om å få alt bare som en gave fra Herren. Hvis han velger å ville gi deg noe, så har du det. Hvis det ikke er han som gir deg, så er alt ditt eget strev forgjeves. Du er bare en svak og forsvarsløs sau.
Men se så videre den usigelige trøsten vi har i at Herren Kristus selv sier at dette er hans forhold til oss; Han er hyrden for sauene.
Og nå er det jo akkurat hyrdens ansvar at han skal ta vare på sauene. Han skal ikke vente at sauene selv skal kunne forsvare seg, selv skal vokte seg for ulven, selv skal seire over den. Nei, det er hyrden som skal gjøre alt dette. Og helt uten hensyn til om sauen fortjener det eller ikke. Det hører med til hyrdens kall.
Og husk nå på at Jesus selv sier: Jeg er den gode hyrden. Da vil han jo jeg skal regne ham for en god hyrde. Og vente av ham akkurat det jeg virkelig kan vente av en god hyrde. Hvem skulle jeg tro på, om ikke Herren selv?
Dere er verdens lys! Mat 5:14.
Når Herren sier at han er verdens lys, og på et annet sted sier til sine disipler: Dere er verdens lys, ligger det absolutt ingen motsetning i disse ordene. Jesu disipler er verdens lys, like sikkert som han selv var det.
Som forsoner for hele verdens synd, står han alene. Der er han suveren, uten noen medhjelper, han trådte vinpressen alene. Men gjennom sitt liv lot han også verden oppleve Guds natur. Og på dette området skal alle Guds barn også følge etter ham. Hver éneste frelst synder kan - og skal - være et levende vitnesbyrd om Guds hellighet og kjærlighet, slik Jesus selv var det her på jord.
Den Allmektige Gud har åpenbart noe av sin visdom akkurat i dette at han omvender sine barn til å være verdens lys. Mye av Guds hellige natur og egenskaper kunne vi se i Guds skapelsesverk. Og ennå klarere er alt dette skildret i hans åpenbarte ord. Men det er bare ganske få mennesker som gransker naturens oppslåtte bok. Og selv den flokken som alvorlig studerer Guds hellige ord, er i den store sammenheng tross alt ikke så mange.
Men Guds barns liv og framferd er den boken som alle mennesker leser. De kristnes liv er en oppslått bok for alle de omgåes med. Det kreves ikke noen spesielt skarp evne til å granske deres ord og gjerninger. Nei, både lærd og ulærd legger nøye merke til alt de foretar seg. Og utallige mennesker ville aldri tenkt på å undersøke nærmere Guds åpenbarte ord, hvis de ikke hadde blitt vekket opp for at det er en Gud, ved å se noe av ham selv gjennom hans barns liv.
Når verdens barn ser hvordan Kristi disipler er blitt forvandlet ved troen på evangeliet, da rører dette også ved dem. Og så begynner de ofte å lytte til og undersøke dette evangeliet nærmere, og får til slutt også motta det.
Det som er Kristi universelle menighets plikt, er også hver enkelt menighets og hver enkelt av dens medlemmers plikt. Hver éneste kristne forsamling er satt til å være et verdens lys. For å vise Guds hellighet og kjærlighet. Og på den måten være et middel til at andre syndere skal draes til Frelseren.
Hvis da en forsamling ikke står fram som noe verdens lys, i klar kontrast til den onde og bedratte verden rundt omkring, så fortjener den ikke å kalles en kristen forsamling.
Men la oss huske godt på at fordi hver menighet er satt sammen av forskjellige lemmer, så avhenger også helhetens «kvalitet» av de enkelte lemmene. Hvert lem i menigheten er jo kalt til å være et verdens lys - «et Kristi levende brev, kjent og lest av alle mennesker».
Hvis et lem ikke er et slikt lys, et slikt levende brev fra den kjærlige og hellige Gud, da forkaster han selv sin rett til å tilhøre Kristi menighet. Han er bare til skade, og en skam for menigheten. Og er også til stor skade i verden rundt ham.
Elskede brødre og søstre: Står det slik til med noen av oss? Vi stiller dette spørsmålet, ikke for at noen skal se seg omkring og kaste seg over andre med sin dom. Men at hver og en som kaller seg Jesu disippel, må spørre seg selv: Står det slik til med meg?
Vi ber hver eneste en av dere alle at dere oppriktig undersøker hva det er hos deg, helt konkret hos deg, - i det som ligger bak dine handlinger, eller i dine tanker, ord og gjerninger - som kan hindre Guds rike og hans ære.
Må nå hver eneste en som kaller seg Kristi disippel i fullt alvor stille seg selv dette spørsmålet: «Hva er det hos meg som kan gi menneskene grunn til anklage, og dermed hindre syndere i å omvende seg? Er det sikkert at jeg ikke på noen måte kan være årsak til at en sjel ringeakter Ordet, og ser på all levende kristendom som skinnhellighet?»
Ja, må hver eneste Kristi disippel stille seg slike spørsmål! Hver eneste kristen må nå straks undersøke hva det er hos ham som hindrer Kristi rike. Og utsett så ikke et øyeblikk å søke hjelp til å forandre på dette.
Det kan svi, og det kan smerte. Men la det heller skje nå enn senere. La oss aldri glemme at den grenen som ikke bærer frukt, skal hogges av og kastes på ilden.
Nå er dette egentlig ikke talt til dem som hver dag dømmer og straffer seg selv. Disse bør tvert imot se bort fra seg selv, og svøpe seg helt inn i Kristi rene drakt. Så deres sjel i ham får den hvile og styrke som trenges til helliggjørelsen.
Nei, her taler vi til dem som tror på evangeliet, men samtidig er lettsindige og ikke bryr seg. Det er disse Luther taler om når han sier: «Her gjelder det å ikke se på deres munn, men på hvordan de lever livet».
Ja, her er det ikke vakker tale som betyr noe. Men først og fremst om du har noe «Ånds og krafts bevis». Det er lett å rose seg av Gud og Kristus. Men om din tro er sann og oppriktig, det vil vise seg i om du også har Den Hellige Ånd i hjertet ditt. Da angriper, binder og korsfester Ånden ditt gamle menneske, og gjør deg ydmyk og full av kjærlighet.
Men du kommer aldri her i livet til å bli fornøyd med din helliggjørelse og kraft, - så sant du er våken, og ikke bedrageren har dysset deg i søvn i din egen innbilte helliggjørelse. Fremdeles kommer du nok alltid til å kjenne mye mer av din synd enn av din hellighet.
Men andre skal kunne se, og i lysere stunder skal du også selv som apostelen kunne bekjenne at «Guds nåde mot deg har tross alt ikke vært forgjeves». Det skal vise seg at med din tro fulgte likevel også de mest nødvendige Åndens frukter, - om enn ikke i den grad som du selv ønsket.
Så vendte mennene seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham ble stående for Herrens åsyn. Abraham kom nærmere ham og sa: «Vil du utslette den rettferdige sammen med den ugudelige? 1Mos 18:22-23.
Vi går inn i terebintelunden i Mamre, og lytter til denne underlige samtalen som føres mellom Abraham og hans høyhellige gjester på høyden like ved.
De står og ser utover i retning av Sodoma som nå skulle ødelegges (1Mos 18:16-33). Alt det som foregår her er bare i seg selv så dyrebart. Enten en ser på vår himmelske Fars omsorg, eller den trofaste tjenerens fortrolige og nidkjære bønn, kan det oppgløde ethvert Guds barns hjerte.
Men det viser oss samtidig hva alle Guds barn plikter å gjøre i liknende situasjoner. Det åpner også for et blikk inn i hjertet til en trofast Guds venn akkurat når et ugudelig folk skulle rammes av en Herrens straffedom.
Og ennå mer tiltrekkende og trosstyrkende er det blikk som åpnes for oss inn i vår himmelske Fars forbarmende hjerte. Og hvor høyt han setter sine troende barn, når han for bare ti rettferdige vil skåne en hel by som er full av ugudelige foraktere.
Hvis du leser beretningen i sin helhet i Bibelen, vil du se hvordan vår himmelske Far trer ned på sin tjeners plan, skjuler sin majestet, forvandler seg fra sitt guddomsvesen til en menneskelig skikkelse, og sine tanker til menneskelig talemåte, slik at en synes en hører og ser bare et menneske. Alt gjør han bare for å fjerne all frykt hos sin tjener, og vekke hans fortrolighet til seg.
Dette lykkes han også i. Vi ser hvordan Abrahams tro tennes mer og mer av Guds vennlighet. Slik at han beveger seg stadig lenger inn i bønnen. Men samtidig liksom stadig mer forlegen på grunn av sin frimodighet.
Abraham hørte at Herren ville skåne Sodoma hvis der var femti rettferdige. Men han innså straks at selv på denne betingelsen ville byene som var truet likevel bli rammet av Guds vrede. Derfor innså han at det var nødvendig fortest mulig å redusere det første tallet.
Vi vet han sluttet med å antyde ti, og fikk løfte om å bli bønnhørt. Da tenkte han at å gå lengre ned i antall ville være å krenke Den Høyestes rettferdighet, og at Herren, hvis der ikke fantes ti rettferdige, ikke ville kunne holde tilbake sin rettferdige dom.
Tidlig morgenen etter vender derfor patriarken urolig tilbake til samme stedet hvor han hadde talt med Herren. Bekymret ser han nå røyken stige opp fra dalen, som fra en ovn. Han hadde fått et sterkt inntrykk av Guds rettferdighet, og altså forstått at alt morgenen etter ville utfallet vise seg.
Herren stod sammen med sin tjener på en høyde hvor de kunne se ut over Sodoma og områdene der. På samme måte har også hvert Guds barn i Åndens lys et blikk ut og over de rent menneskelige situasjonene. Og ser i store verdensbegivenheter bare Den Allmektiges tanker. Ser at det er bare Guds sannhet og dom som åpenbares i alt sammen.
Herren talte med Abraham om hva han ville gjøre med Sodoma og Gomorra. Gjennom sitt ord åpenbarer han sitt råd også for oss. Vi vet at når et folk er kommet til det punkt at de ikke lenger hører på Guds røst, men frekt tramper både på hans bud og hans barmhjertighet, -. Da stiger syndens rop mot himmelen og nedkaller Den Allmektiges nidkjære ild gjennom store utvortes straffedommer.
Og hva vi da bør gjøre, har vi nå sett. Den som er benådet og lever i det tillitsfulle barnekåret hos Gud, så han taler med ham som barn med sin far, skal nå anvende denne nåden. Han skal tre fram og «stå for Herrens åsyn», som Abraham, med forbønn for dem som trues med straffedom.
Ja, la oss, som apostelen formaner, gjøre bønn og forbønn for alle mennesker, for konger og øvrighet, for hele Kristi menighet, og for våre nærmeste. Gud vil gjøre store ting, men helst som svar på sine barns bønner, for at hans nåde kan bli kjent og lovprist.
Derfor bør vi be om mye fra Herren. Vi ser hvordan den fromme patriarken seks ganger ydmykt ber om å få begjære ennå noe mer. Og ikke en éneste av disse seks gangene blir han avvist.
Gud svarte ham i sin nåde hver gang. Og hver gang vi ber Gud forbarme seg over syndere, kan vi være sikre på at vår bønn er velbehagelig for Gud. For da stemmer den så godt over ens med hans eget hjerte.
Guds barns bønner forandrer nok ikke på Guds dom og hans nåderikes lover. Den som bevisst står imot Herrens Ånd kan ikke frelses, selv gjennom Kristi egen forbønn og tårer. Det ser vi i Skriften når jødene ikke ville omvende seg.
Men det virker i alle fall forbønnen, at Gud likevel gjør noe spesielt med dem som hans elskede venner ber for. Vi ser også her hvordan Herren av hjertet var villig til å forlate alle disse truede byene, bare der fantes ti rettferdige.
Og her er så det neste vi skulle lære av dette bibelstedet. Og det er noe overmåte herlig som stråler fram fra Guds hjerte. For se hvor dyrebar i Guds øyne en éneste rettferdig er, d.v.s. en sjel som er rettferdiggjort i Kristi blod ved troen, som har syndenes forlatelse og gjerne vil helliggjøres.
For noen få slike vil Herren skåne en hel by, full av ugudelige mennesker. Herren Kristus viser altså at for ham er alle hans barn en dyrebar skatt, der de finnes, spredd rundt om i verden.
Det burde sannelig dra og bøye oss ned for hans føtter. Og nest etter forbønnen fra vår store Yppersteprest, er det visst ikke noe som har slik innflytelse på hvordan Herren handler med folkene, som når han ser de få rettferdige og deres forbønn.
Elsk hverandre inderlig av et rent hjerte, dere som er gjenfødt. 1Pet 1:22-23.
Kjærligheten til Guds barn er en frukt og et tegn på den nye fødselen. En formaning til å elske med denne kjærligheten det her tales om, angår derfor ikke hvem som helst. Men bare gjenfødte kristne.
Vi må passe på at vi ikke prøver å formane dem som bare er «født etter kjødet» til å elske dem som er «født etter Ånden». Det blir alltid en umulig oppgave å ville oppheve den gamle fiendskapen mellom slangens sæd og kvinnens. Det er Guds gjenfødte barn det gjelder, når Herren Kristus og apostlene formaner: «Elsk hverandre inderlig!»
Kjærligheten er født i hjertene våre av Ånden, og vokser ved at vi selv lever sammenvokset med Frelseren. Likevel er det nødvendig, som med alle Åndens frukter, at den voktes og skjøttes godt. Derfor har vi de mange Skriftens formaninger og oppmuntringer til kjærlighet.
Og det er et stort tap, og en stor fare, om du mister kjærligheten til brødrene. Vår svorne fiende fører en konstant kamp mot de kristnes broderkjærlighet. For han vet godt hva han har oppnådd hvis han kan få ført deg bort fra samfunnet med brødrene. Også i våre egne hjerter finner han mange midler han kan bruke.
Men like mye som denne kjærligheten er en frukt av livet i Kristus, så er den også alltid totalt avhengig av dette livet. Så lenge jeg lever et liv i en levende nådens daglig omvendelse og tro, elsker jeg mine nådesøsken. Derfor ligger den første, den alminneligste og mest alvorlige årsaken til at kjærligheten blir kald, i et svekket nådeliv.
Når et jordisk sinnelag begynner å ta overhånd hos en kristen, da lever han ikke lenger i en nådens daglige omvendelse og tro. Da har han ikke lenger en sann syndserkjennelse og all sin trøst i nåden. Og da begynner han straks å bli kald overfor brødrene. Da ser han mer feilene deres enn den nåden som bor i dem. Også slik fullbyrdes disse ordene fra Herrens munn: «Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste».
I tillegg er det også mye uforstand og andre feil blant brødrene, som kan støte og dempe kjærligheten. Og så finnes det også meningsforskjeller som splitter brødrene. Riktignok gjelder som regel meningsforskjellene bare mindre vesentlige spørsmål, for i den store hovedsaken er jo alle Guds barn i hele verden enige. Men likevel kan disse meningsforskjellene påføre kjærligheten dødelige sår.
Dette skjer særlig på to måter: Først og fremst hvis jeg ikke innser at en åndelig bror kan være en like redelig og benådet kristen, selv om han ikke oppfatter alle ting i Guds ord slik jeg gjør. Det har sammenheng med at jeg ikke forstår at det finnes gjenfødte Guds barn også blant dem som på visse områder har andre oppfatninger. For følgen av dette blir at jeg begynner å fordømme alle disse som i noen grad har en annen mening enn meg. Og en slik dømmesyke vil alltid slokke kjærligheten.
Noe ganske annet er det om jeg motsier den falske oppfatningen, eller påtaler en feil eller uforstandig oppførsel hos en bror. Slik også Kristus refset Peter når han drog sverdet, og en annen gang kalte ham «Satan» (motstander). Dette vil ikke gå ut over kjærligheten. Men helt å fordømme dem som tross alt har all sin trøst i Kristi blod, det bryter totalt med kjærligheten, og vil drepe den.
Dernest skjer dette når disse mindre viktige spørsmålene blir så store og avgjørende for meg, at de får førsteplassen i hjertet mitt. Det vises ved at alle de som er enig med meg i de aktuelle spørsmålene, selv om de ikke lever i Kristus, blir mere kjær for meg enn de som virkelig er Jesu venner, men ikke er enig med meg i et eller annet spørsmål. Å, det er et betenkelig tegn og et forferdelig forhold!
Det kan kanskje gjelde et så overfladisk spørsmål at selv Kristi fiender med glød kan gå inn for det. Men som er blitt så viktig for meg at jeg i kjærlighet og glede har samfunn med disse, utelukkende fordi de står sammen med meg i dette mindre viktige spørsmålet. Framfor å foretrekke et møte med de nådesøsken i Kristus «som har fått samme dyrebare tro som jeg i vår Gud og vår Frelser Jesu Kristi rettferdighet».
Når altså et menneske som er min Herres fiende. Som ennå aldri har fått den tanken å søke sin forsoning og fred i Lammets blod. Som ennå aldri har ligget som en fortapt synder ved Jesu føtter, men har trampet Guds Sønn under fot og vanhelliget paktsblodet. Er det ikke da betenkelig, og en fryktelig situasjon, når et slikt menneske blir mer kjært for meg enn en Jesu venn, som har fått sitt alt i Lammets død og smerte. Som er Guds barn og min evighetsbror?
Og vitner ikke dette om at det ubetydelige spørsmålet, som var årsaken til alt sammen, har fått større betydning for meg enn Frelseren. Og de som er brødre på det grunnlaget er kjærere for meg enn de som er brødre i Kristus?
Kjærligheten til Guds barn kan altså utslokkes gjennom så mange forskjellige forhold.
Hvor viktig er det ikke da å gi nøye akt på seg selv! Og ha klart for oss all den grunn vi har til å elske våre nådesøsken!
Det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om livets Ord.......det forkynner vi dere. 1Joh.1:1,3
Tenk for en seirende trøst og styrke det var for Johannes, når han kunne gi så sterkt et vitnesbyrd! Det er den triumferende vissheten vi hører i dette vitnesbyrdet; Jeg forkynner ikke noe tvilsomt, men det jeg har sett med mine egne øyne, hørt med mine ører og rørt ved med hendene mine.
Johannes var den som hadde fått den store gleden å ligger inntil Jesu bryst. Som hadde vandret, hvilt og våket sammen med ham. Stått ved korset hans, og vært der da han fòr opp til himmelen.
Ikke så underlig da at Johannes med fryd kunne gjøre og lide alt som var nødvendig. I sitt evangelieskrift har han da også vitnet om dette han hadde sett: «Vi så hans herlighet, den herlighet som den Enbårne Sønn har fra Faderen, full av nåde og sannhet».
Peter har også triumfert på samme måte, og stadfestet sitt vitnesbyrd med hva han selv har sett: «Det var ikke smart oppdiktede eventyr vi brukte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi kraft og gjenkomst, men vi var øyenvitner til hans herlighet». Lovet være Gud!
Men så sier du: «Hva slags visshet kan så vi ha, vi som ikke har sett dette med egne øyne?». Jo, Gud være lovet: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv!» - Det er noe han har sett og skuet. Gud har sørget for at vi ikke står uten vitnesbyrd om ham.
Den som ikke tror Guds vitnesbyrd, han er med all rett straffet med blindhet. Han ser ingen ting. Ser ikke det som står rett framfor ham. Akkurat dette som de vantro jødene beviste, de som hadde Kristus og alle hans gjerninger rett for øynene sine. De hadde Johannes og Peter. Men så likevel ingen ting.
Men den som tror på Guds Sønn, ser i ham «urim og tummim» (lys og fullkommenhet). Han har hver dag samfunn med Kristus. Skulle han da ikke kjenne ham?
Den som tror på Guds Sønn, ser herlige ting. Først og fremst i seg selv og sin frelse; Det vil si ved gjenfødelsen en ny skapning, som ikke er noe mindre under enn den første skapning fra Guds hånd.
Og omkring seg ser han også stadig nye stadfestelser på Guds ord. Hva ser han ikke f.eks. av den lille rest av Israel i jødene! Hva ser han ikke gjennom hedningenes fattige lære om sine guder! Hva ser han ikke bare i det faktum at ordet om den korsfestede ikke stanset opp med hans død, men er gått ut til alle land!
Hva behøver han mer av bevis for Kristi oppstandelse? Hva er det da mer han behøver, for å vite hvem denne Herren var? Er det ikke alt sammen bare et spørsmål om å se Jo, takk og lov, o Gud! Vi har sett.
Men dette gjelder likevel ikke alle. Bare dem som du, Gud, «vil åpenbare det for». Vi må ydmyke oss under Guds mektige hånd, og be om denne nåden; om et åndelig syn. For dette får vi bare ovenfra, fra lysets Far.
Det andre Johannes lærer oss her, er at vi daglig må omgås vår Herre og Frelser og all hans sannhet og nåde, gjennom Livets ord. Dette at han daglig omgås med dette, antyder han ved å gjenta det samme med forskjellige ord: «Det som vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om Livets ord».
Her ser vi det andre nødvendige vilkåret for at vi alltid kan ha en seirende trøst og glede av Kristus; nemlig at vi ikke bare har hørt og sett. Men stadig, igjen og igjen, hører og ser - og på ny ser og «rører ved», eller omgås med alle disse våre himmelske rikdommer.
Her er hemmeligheten til at vi alltid kan ha kraft og trøst i hjertet: Dette at vi ser, - ja, at vi stadig ser og gransker alt dette som er hele grunnlaget for all vår fryd.
Nå taler vi om det som alt sammen avhenger av. Her er årsaken til at vi har så lite fred og fryd i hjertene våre: Vi gransker alt annet - tusen ganger -. Bare ikke dette som gir liv og fryd. Ja, samtidig med at vi flittig hører og leser, kan vi like vel ha vårt indre øye rettet bare på oss selv, på all vår elendighet. Men Kristi kjærlighet, Guds evige utvelgelse, våre himmelske rikdommer, - det lar vi oss ikke senke ned i.
Og hva hjelper da alt Guds ord! Det vårt sinn er opptatt og omgås med, det fyller også hjertet vårt. Det er en beklagelig sykelighet hos mange kristne at de er så lite opptatt med å ta til seg alt dette store og herlige, som nettopp skulle fylle dem med fred og fryd. Derimot senker de hele sin sjel ned i slikt som fyller dem med alt ondt, og gir dem uro og kvaler. Det vi er mest opptatt med, det får vi også sterkest inntrykk av. Gud hjelpe oss!
Dette er noe så viktig og nødvendig, at alt er forgjeves hvis vi i dette forholdet ikke retter oss etter Ordet.
Her må vi hjelpe hverandre med formaninger og oppmuntring til flittigere å omgås med våre store rikdommer i Kristus. Det finnes ingen annen måte til å få noen glede og styrke i hjertet.
Luther, som hele dagen ikke gjorde annet enn å arbeide i Ordet og læren, hadde ikke noe annet råd enn det enkleste nådebarn har: Som sin egen sjels behov tok han daglig trosartiklene og de ti bud for seg, og noen velkjente kjerneord om Kristus, som han om igjen og om igjen for tusende gang tok til seg.
Og ingen annen kristen har ennå oppfunnet noen annen måte å få kraft på, og til å beholde den i hjertet.
Må så Gud hjelpe oss til å leve et liv etter dette!
Hvis vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. 1Joh 1:6.
Det store spørsmålet som hele tyngden av dette verset samler seg om, må være hva det vil si å vandre i mørket. Og i det spørsmålet skal vi være svært forsiktige, så vi ikke selv prøver å utdype det, men søker å finne Herrens egen mening, Ordets egen forklaring. Så vi verken påføres unødig uro, eller føres inn i en falsk trøst.
Men Gud skje lov! Alt ligger ferdig utdypet i Ordet. Kristus sier: «Hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke gjerningene hans skal bli avslørt». Merk: «For at ikke gjerningene hans skal bli avslørt»!
Menneskene skyr det avslørende ordet. De vil ikke kom fram med hele sitt liv for Gud, som er lyset, og la synden bli avdekket og dømt, bekjenne den og be om tilgivelse og forsoning. Isteden forsøker de å dekke seg, og sier som Judas: «Det er vel ikke meg?» Det er jo akkurat dette som er å vandre i mørket.
Sammenlikn så dette med vers 8: «Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss». Og motsetningen, i v.9: «Hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast».
Å si at en har samfunn med Gud, og samtidig vandre i mørket, er å ikke ha et åpent forhold til Gud, å ikke ligge med sin synd innfor nådestolen. Vi vil tvert imot ikke overgi synden vår til dom. Vi vil ikke bekjenne den for Gud, for å få den både forlatt og dødet. Vi vil fortsette uforstyrret i vår synd. Og drar over oss et dekke av unnskyldninger og skuespill, for å få ha synden i fred, så den verken blir straffet eller tatt bort.
Den egentlige grunnen til at et menneske vandrer i mørket, er at de har en ånd som sover. Som ikke vil høre og ikke vil vende om, og ikke regner med noen Gud.
For gjennom sitt ord forkynner jo Gud oss sin vilje og sin frelse for oss til evig liv. Viser oss hvordan hjertet blir født på ny, og hvordan vi i vårt daglige liv blir helliggjort. Når vi da likevel fortsatt kan leve et liv som ikke stemmer med dette Guds ord, da skjønner vi at grunnen er forherdelse og forakt for Gud.
Mange kan ha en ganske ydmyk utvortes oppførsel. Vil skille seg ut fra verden gjennom et andektig liv, en viss kristelig aktivitet, vakre ord og gjerninger. Men de vandrer i mørket. For de lever ikke innfor nådestolen, i «det aller helligste», i den omvendelsen som er av Gud og «den dyrebare tro i vår Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet». De kjenner ikke til noen Åndens fødsel. Disse forakter det Ordet taler om hjertets indre forhold, og spotter altså Den Allmektige.
Men Gud er lys. Hans øye legger nøye merke til alt dette. Og han lar seg ikke spotte.
Du vet du aldri har erfart noen Åndens fødselsarbeid med din sjel, noen syndens nød og dom. Du har ikke kjempet innfor nådestolen. Og til slutt, gjennom Herrens salige nådebudskap blitt forløst fra dommen, har fått løftet om forlatelse, og gjennom dette et nytt liv i hjertet.
Nei, det eneste du vet er at du av deg selv begynte på en ny vei, når du innså at det var nødvendig. Du begynte å lese dine andakter, begynte med bønn og gode gjerninger. Og slik har du fortsatt, uten noen gang å ha sunket ned i en overmektig og overstrømmende synd. Heller ikke har du opplevd at nåden, midt i din fortapthet «strømmet over ennå mer».
Nei, din forbedring og din trøst har vokset i takt med hverandre -. For din trøst har nemlig hele tiden bygget på din egen omvendelse og forbedring. Og slik fortsetter du, og håper til og med det skal ende godt. Du; dette er det samme som å spotte Herren, og forakte hans ord!
Du vet at Skriften lærer en helt annen vei; ved at synden blir stor, og så nåden ennå større. Denne nye fødselens trange port. Og du vet Kristus uttrykkelig sa: «Uten at en blir født - født på ny, kan en ikke se Guds rike».
Men du frykter fortsatt ingen ting. Fremdeles håper du at du skal få se Guds rike.
Du hører noen Guds barn ut fra egen herlig erfaring tale om hva den nye fødselen virket i hjertet deres. Du hører dem vitne om syndenød, om tro og om fred og glede i Den Hellige Ånd. Og du vet med deg selv at det de sier er sant.
Men selv er du stum, så lenge det handler om dette emnet, - til det kommer til gjerninger, kristelig aktivitet og slike ting. Der føler du deg hjemme. Bare ikke i det som dreier seg om ditt indre forhold i dette med omvendelse og tro.
Men fremdeles håper du på at det skal gå godt med deg, at du skal få se Guds rike! Du ser nok hva det er Herren sier om dette. Men det vil du ikke forstå, ikke studere nærmere. Men går fort forbi det.
Ja, det er dette som heter å vandre i mørket med sitt indre menneske, og ikke ville komme fram i lyset.
Men djevelens påfunn er mangfoldige for å føre oss i fortapelse. Det finnes også mennesker blant oss som bekjenner seg som kristne. Som virkelig har erfart mye av dette Guds arbeid på deres indre liv. Og som med mange riktige ord og uttrykk kan tale om mye av dette. Om sin vekkelse, hvordan troen ble tent, deres klare vitnesbyrd osv. De vet også hvordan de skal tale om loven og evangeliet, om troen og om helliggjørelsen.
Men på tross av alt dette vandrer de nå i mørket. Det viser seg i at de frimodig driver med mørkets gjerninger, og vil ikke erkjenne synden, ikke vil la seg refse. Men unnskylder og forsvarer sine holdninger.
Det er dette Johannes nevner som tegn på hvem det er som vandrer i mørket. Han bruker eksemplet med hat, og sier: «Den som sier han vandrer i lyset, men hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Og han vet ikke hvor han går, for mørket har forblindet hans øyne».
Hvis jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva har du med det? Følg du meg! Joh 21:22.
Herren hadde forberedt Peter på at han skulle lide martyrdøden, da han sa: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut hendene dine, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil». Men så ser vi Johannes forteller at da snudde Peter seg, så på den disippel som Jesus elsket, og sa: «Men Herre, hva da med ham?» Da er det Jesus svarer: «Hvis jeg vil at han skal leve til jeg komme, hva har du med det? Følg du meg!»
Det vi har mest lærdom av i denne teksten, er hvor fort og alvorlig Herren avbryter Peter som er opptatt med hvordan det skal gå med en annen disippel. Han vender hans oppmerksomhet bare mot det han selv er kalt til, og lar ham skjønne at alt avhenger av ham som har kalt ham, og hans vilje. Hvis jeg vil, sier han.
Her er det viktigste ordet i Skriften når det gjelder våre gjerninger. Her er det ordet som gjør et menneskes gjerning stor, viktig og dyrebar - «Jeg vil» -. Her er det ordet som gjør at den minste og mest ubetydelige gjerning, som å feie et gulv, kan være mer dyrebar og hellig for Gud, enn om jeg bygde et stort tempel for ham. Eller gikk ut og omvendte hedninger. Hvis altså den første gjerningen var befalt av Gud, og sistnevnte bare var gjerninger jeg selv hadde valgt meg ut.
Å, om vi endelig en gang kunne få åpnet øynene for dette forholdet! For det er ingen ting som lammer ellers villige og trofaste kristnes nidkjærhet mer enn denne vår gamle tilbøyelighet til å se på gjerningens egen verdi i menneskers øyne.
Og denne holdningen greier vi ikke selv å rive oss løs fra. Er det en ubetydelig handling, anser vi den straks for mindre hellig og velbehagelig for Gud. Vi glemmer fullstendig at det bare er Den Allmektige Guds vilje og befaling som gir en gjerning noen verdi.
Nå vet vi at Gud alt fra verden ble til satte mennesket på prøve. Den prøven mennesket ikke besto. Gud ville skjerpe vår oppmerksomhet på det faktum at for Herren gjelder den minste gjerning like mye som den største. Alt vurderes bare ut fra hans ord. Og han ville bare prøve vår lydighet. Det er tro, kjærlighet og lydighet han ser etter hos oss. Vi ser det når Gud knyttet hele verdens store prøve til den lille gjerningen; at de ikke skulle ete av étt bestemt tre i Paradis.
Legg da endelig merke til dette: At mellom oss mennesker er det nok stor forskjell på gjerninger. Vi ser det f.eks. som en langt større tjeneste det den trofaste sjelesørgeren eller misjonæren får gjøre for menneskene, enn det en håndverker eller tjenestejente kan utrette.
Men i Guds øyne er den ene tjenesten like verdifull som den andre, når det bare er gjort i tro og lydighet til hans ord.
Vår Herre og Gud har et stort rike på jord; hele menneskeheten med både dens verdslige og åndelige ordninger. I dette riket finnes det mange forskjellige behov, og det krever mange slags tjenere og mange slags tjenester, som alle er nødvendige for helheten. Der må være konge og menigmann, overordnede og underordnede, lærere og elever, foreldre og barn, arbeidsgivere og ansatte. Alle har forskjellige kall, plikter og oppgaver. Og alt dette er like dyrebart for Gud, fordi han har selv skapt det slik. Dessuten er alt dette også nødvendig for oss.
Det er dette Paulus skildrer når han taler om de forskjellige lemmene på et legeme: «Ikke alle lemmer har samme gjerning. Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet slik som han ville. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer. Og alt etter den nåde som er gitt oss, har vi ulike nådegaver», og ulike kall.
Nå har Gud gitt sine særskilte ordninger for hvert enkelt ledd i hele samfunnet. For barn og foreldre, mann og hustru, arbeidsgiver og ansatt. Og når hvert enkelt menneske nødvendigvis hører inn under et av disse ledd i samfunnet, har også hvert eneste menneske Guds ordning for hans liv og tjeneste.
Derfor kan også hvert eneste menneske som gjør de gjerningene Gud har bestemt for den plass han har i samfunnet, være like sikker på at han gjør en tjeneste for Gud. Som om Herren selv hadde kommet til ham og bedt ham gjøre denne gjerningen - . Og da hadde vi ganske sikkert vært overlykkelige, bare fordi vi fikk gjøre en tjeneste for ham.
Ei tjenestejente kan nok ofte synes hun har en ubetydelig tjeneste, og aldri tror hun kan få noen anledning til å gjøre gode gjerninger. Men hvis hun nå virkelig kunne ta dette vi nå har vist, til seg. Da skulle hjertet hennes fylles av fryd over at hun med sine enkle, huslige gjøremål bare gjør gode gjerninger, og alltid får tjene Gud. For hennes plass og oppgaver blant oss er like mye en Guds ordning, som en biskops eller misjonærs gjerninger.
Forsømmer du derimot det Gud har bestemt for din oppgave i samfunnet, og heller velger å gjør en gjerning som i seg selv er stor, så har den ingen verdi for Gud. Og det å forsømme det Gud har bestemt for deg, er en stor synd.
Mine sauer hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg. Joh. 10:27.
Se her hva Kristus sier om sine sauer: De hører min røst, og de følger meg. Dette er de første og klareste fruktene av det sanne kjennskapet til Kristus.
Når en stakkars forkommen sau virkelig begynner å kjenne sin gode og trofaste hyrde. Begynner å fatte at han har satt sitt liv til for hans liv, og nå elsker og vokter det trygt. Å, da blir det en lyst og en trang i livet for den sauen å få følge en så gode hyrde.
Det går ganske enkelt ikke an å kjenne ham, og så ikke elske ham. Og det er heller ikke mulig å elske ham, og så ikke ville følge ham. Men hvis han ikke har begynt å innta hjertet ditt så du gjerne vil forlate alt for å få være hans venn og etterfølger, da har du ennå ikke lært å kjenne ham.
Men la oss gå litt dypere inn i dette. Det er sant at troen og kjennskapet til Kristus har mange grader, og kan stadig vokse. Og en svak tro virker ikke samme kjærlighet og kraft til helliggjørelse, som en sterkere.
Derfor kan vi lett bli ført vill, hvis vi vil prøve vår egen og andres åndelige tilstand på den kraften som er virksom i vårt daglige liv. Og derfor har Pontoppidan i stor visdom sagt at «den rettferdiggjørende troen er det eneste sikre kjennetegnet på om et menneske er frelst av nåde».
Det samme har Luther sagt med disse ordene: «En kristen kan ikke bedømmes og gjenkjennes rett på annet enn samvittigheten (d.v.s. hjertets indre forhold både til Gud og til synden). For rette kristne kan falle, og de falske kan hykle og leve et svært så pent liv».
Men når Kristus sier: «Mine sauer hører min røst», så har han dermed markert to viktige frukter og tegn på en levende tro.
Først at de får et åpnet øre for hyrderøsten. Selv om de forøvrig kan være svært enfoldige og ulærde, har de likevel på dette området en spesiell, fin sans til å skjelne. De gjenkjenner den gode Hyrdens røst, framfor de andre.
For det andre ligger det også i å «høre min røst» akkurat dette som er et så sterkt kjennetegn på Guds barn; at om de ikke alltid i handling er i stand til å utføre det de ville og burde, har de likevel et åpent hjerte og inderlig sinn for det. De har denne «villige ånd» som så inderlig ønsker å kunne gjøre det. De anklager seg selv for sine fall, og sukker virkelig etter nåde og kraft til å gjøre og være det som Herren elsker.
Dette beviser det hjertelig åpne øre og det lyttende sinn. Det Herren taler i sitt ord, det «fenger i dem». De setter det høyt, og lytter til det. Og har ikke noe høyere ønske enn virkelig å kunne gjøre etter det.
Det er bare så stor en nød for dem, noe de alle klager over, dette at det er en lov i deres lemmer som strir mot loven i deres sinn, så de ikke kan gjøre det de vil.
En kan legge merke til noe som er et bevis på deres lydige sinn og rene ånd: Hvis det er en synd som på en spesielt sterk måte forfølger dem, så er det akkurat denne synden de stadig er opptatt med å ta fram i sine bønner. Det er nesten ikke noe annet de ber så sterkt og inntrengende for, som å få hjelp til å bli løst fra denne. Og i slike perioder ser de på alle andres synder som ingenting imot denne. Det er bare deres synd som er så stor og fordømmende, synes de.
Å, takk og lov at det er slik med Guds kjære barn! Helt motsatt er jo forholdet hos hykleren og fariseeren. De ser bare hvor store og fordømmende andres synder er. Men sine egne synder overser de fullstendig. Legg altså merke til at det er Den Hellige Ånd som følger med den levende troen!
Men der er også noe du skal legge merke til med ordene «de følger meg»: Hvis et menneske omgås og lovpriser evangeliet på en måte der han samtidig likevel fortsatt er den samme i sinn og skinn som han alltid har vært. Fortsetter i sitt gamle forhold til verden og sine hemmelige synder. Det skjer ingen forvandling til en total annen retning i livet, til en Jesu disippel og etterfølger. Da har dette mennesket bare bedratt seg selv med en selvlaget tro.
Stans opp, og tenk over dette, hvem du så er, du som leser disse Jesu ord: «de følger meg»!
Du er bedratt, og har bare en falsk, selvlaget tro, hvis du ikke er blitt en Jesu etterfølger. Den levende troen er «en Guds kraft i oss så vi blir forvandlet og født på ny av Gud. Som gjør oss til helt nye mennesker i hjerte og sinn, og har Den Hellige Ånd med seg» (Luther). Og Paulus sier: «Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning». Ja, det er som han kommer inn i en ny verden og begynner et nytt liv.
Dette er det store beviset på om troen er levende, - etter at du først har lagt nøye merke til om den er sann. D.v.s. om den lever på Kristi forsoning og syndenes forlatelse, og ikke din egen kristelighet.
For hvis det skal bli noen sann Kristi etterfølgelse og helliggjørelse, må det springe ut fra at vi har syndenes forlatelse, og ikke fra vår egen rettferdiggjørelsestrang.
Først må vi, tilintetgjort og benådet, bli så inntatt av Kristus og hans nåde, at vi bare for hans skyld følger etter ham. At det blir en sannhet i hjertet vårt, når vi bekjenner: «Kristi kjærlighet tvinger oss. Og vi har slått dette fast for oss selv: Når én er død for alle, så er alle døde».
Men når denne Kristi kjærlighet tvinger oss, da blir sannelig også følgen av det et nytt liv, en ny skapning, som nå med en ny lyst følger Frelseren sin gjennom livet.