1. november

Far, hvis du vil, så ta dette beger bort fra meg. Men la ikke min vilje skje, bare din vilje. Luk 22:42.

Å, når bare øynene våre blir åpnet så vi får se det Gud er aller mest opptatt av, hans aller største hjertesak: At menneskene må bli frelst! Det som drev ham til jorden som et menneske. Som gjorde ham til et offerlam så han svettet blod, lot seg pine, korsfestes og drepes, -. Da blir det en veldig trøst å få be: «La ikke min vilje skje, bare din vilje!»

Framfor alt er det nødvendig at vi vet og virkelig tror, ja, er overbevist i dypet av vårt hjerte om at Gud i all evighet aldri vil noe annet enn av vi skal bli frelst. I dag og i morgen og alle dager er dette hans uforanderlige vilje.

Men med denne hans aller største hjertesak, din frelse, som mål, kan han måtte la mange og store prøvelser ramme deg. For at du skal nå målet, det evige liv i himmelen, lar han ditt utvortes menneske brytes ned. Lar store vanskeligheter ramme deg. Ja, kanskje det aller vanskeligste, som at du mister noe av det du har mest kjær på jorden, noe du følelsesmessig var smeltet helt sammen med, som var kjærere for deg enn ditt eget liv.

Da rykker kanskje døden bort en av dine kjære. Kanskje din ektefelle eller ditt kjæreste barn. En annen mister plutselig alt han eier. Kanskje onde mennesker fratar deg det som er ennå mer dyrebart; ditt gode navn og rykte. En annen rammes av en uhelbredelig sykdom o.s.v. Å, så mange smertefulle opplevelser denne jammerdalen har for sine vandringsmenn på jorden!

Hvis hjertet vårt da bare blir opptatt med det vi kan se med øynene våre, kan vi totalt miste motet. Men hvis du, som Asaf, får nåde til å «gå inn i Guds helligdom», får se det evige målet for livet, evighetens alvor. Får se vår trofaste Guds omsorg og mål med å sende deg alt dette. Da skal du få se at det er din sjels frelse han tenker på.

Da vil du i tilbedelse «slå ditt hjerte til ro framfor Gud». Selv det verste som har rammet deg vil du da se som den aller største nåde. Eller vet kanskje du hvor store lidelser du må gjennom for at du skal bli frelst og bevart for himmelen? Vi spør igjen: Vet du det?

Stans nå opp her! Hvis nå Gud har så stor omsorg for deg at han tenker å gi deg evig liv i himmelen - ! Har du da grunn til å være misfornøyd om han bruker så smertefulle midler?

Du har kjent på din store treghet og skrøpelighet når det gjelder helliggjørelsen og det å døde kjødet. Kanskje du da også selv har ropt fra dypet av hjertet: «Gud, jeg kan ikke våke, kjempe og døde mitt kjød som jeg bør. Gjør det nå, du! Ja, Herre, knus du mitt kjød, sørg du selv for min helliggjørelse!»

Og så har Herren i sin nåde hørt bønnen din, så har han begynt å døde kjødet ditt. Og da har han ikke funnet noe bedre middel enn det du nå opplever som store lidelser. Har du grunn til å være misfornøyd?

Å, nei! Be Gud om en ydmyk og stille ånd, så du i ditt gamle menneskes hardeste dødskamp kan be: «Far, ikke som jeg vil, men som du vil!» Det er bare dette som gir grunnlag for å overgi seg, - ja, overgi seg til døden. Si farvel til dette livet, til all tanke på noen jordisk lykke. Og så vende hjertet sitt mot evigheten.

Denne bønnen lærer vi i Getsemane. Der presser pinslene og dødens gru denne bønnen fram fra Jesu gudfryktige hjerte: «Er det mulig, da ta dette beger bort fra meg». Likevel tilføyer han straks: «Men la ikke min vilje skje, bare din vilje».

Her lå seieren. Deretter kunne han si med lettet ånd: «Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?» Har en bare fått gi seg over til døden, blir også smerten lindret.

«Men», sier du, «hadde det bare vært min Far som sendte meg denne prøvelsen, men jeg ser jo at det bare er onde mennesker som står bak dette!» Det er hedningen i hjertet ditt som sier dette, og som har flere guder. Riktignok først Skaperen, men så også djevelen, «onde mennesker» o.s.v.

Hvis du isteden trodde det Skriften lærer, at det er bare én Gud som regjerer over alle andre makter, i himmelen, på jorden og i helvete. Så djevelen ikke kunne røre Job, uten at han fikk lov til det. Så verden ikke kan «røre et hår på hodet vårt uten at vår himmelske far vil det», -.

Da ville du få se at selv det onde mennesker gjør mot deg, det har vår allmektige Far bestemt, selv når det gjelder ondskapens form og omfang. Da ville du ikke se menneskene, men bare se Gud, i alt som møter deg.

Skriften lærer at det er Herren som sender oss lidelsene. Også når det skjer gjennom onde mennesker. Det så David klart for seg når den onde Simei forbannet ham. Da sa han: «La ham bare forbanne, for Herren har sagt til ham: Forbann David! Hvem våger da å si: Hvorfor gjør du dette?»

Det var onde mennesker som torturerte Kristus også. Likevel sa han det var Faderen som hadde gitt ham det begeret. Og tenk, når Herren Kristus sier at vi ikke skal miste et hår på hodet uten at Faderen vil det -! Hva skal da kunne hende oss uten at Herren vil det? Hva kan være mindre viktig enn et hårstrå?

For en forferdelig vantro, når vi ikke stoler på slike ord fra Kristi egen munn! For dermed har han jo sagt at vår himmelske Far har omsorg selv for de minste ting i våre liv. At ikke det aller minste kan hende oss, uten at han vil det. Skulle vi ikke da i takknemlig ydmykhet legge allting i hans hånd, og bare si: «La ikke min vilje skje, bare din vilje!»

Til toppen

2. november

Salig er den mann som holder ut i fristelse. Jak 1:12.

Dette er det viktig å legge merke til. Derfor vil vi også se nærmere på disse ordene.

Mange gudfryktige nådebarn kan helt miste motet bare stilt overfor selve fristelsen. Og det skjer særlig ut fra denne holdningen. De sier: «Selv om jeg hadde falt i synd, ville jeg ikke tvilt på at jeg fikk eie Guds nåde. Men nå kjenner jeg noe hos meg som er mye verre; jeg kjenner rett og slett at jeg elsker synden. Og dette er jo helt forferdelig!»

Men da må vi spørre: Er du fornøyd med denne kjærligheten til synden? «Fornøyd med den! Hvordan kan jeg vel være det? Det er tvert imot det verste jeg ser hos meg».

Da vet vi at dette jeg-et, det som hater denne kjærligheten til synden, det er ditt rette jeg. Det er det nye menneske. Det du da kjenner på kaller ikke Skriften for å «elske synden». Det du kaller for at du elsker synden, heter i Skriften «kjødet med dets lyster og begjær».

Det er altså kjødets kjærlighet til synden du kjenner på. Og hvordan skulle vi kunne kjenne en fristelse, hvis vi ikke kjente kjødets lyster og begjæringer?

Det er altså en fristelse du kjenner på. Pass da bare på at du ikke åpner opp for denne fristelsen, forsvarer den og følger den!

Med troens bønn må du stå imot kjødet og djevelen. Og, uansett hvordan det går, må du holde deg ved nådestolen og den uforskyldte nåden i Kristus. I ham har du da alltid det evige liv. Og da kan det se så ille ut som det bare vil. Ja, om du så skulle føle du er fullstendig overmannet av det onde, så «djevelen springer over deg med føttene, og tramper på halsen din», som Luther sier. Eller du opplever det som om djevelen herjer fullstendig uhemmet med deg, og du synes totalt å ha mistet all kraft, all Den Hellige Ånds nåde.

Å, nå å få bli stille, og midt i det svarteste mørke bare vente på Herren, det er de helliges visdom, en vidunderlig nåde. For det Herren gjør med sine barn i tider når de siktes som hvete, er en dyp hemmelighet.

Den som da bare vil regne med det han selv ser og føler, kommer til å fortvile. For det er akkurat dette som er noe av målet med disse dyptgående fristelsene som totalt ruinerer oss, at vi virkelig skal miste all annen trøst i vår egen kristendom eller styrke.

Derfor må det gå så langt og bli så helsvart. For at det ikke skal finnes noen som helst trøst som vi kan se eller kjenne hos oss selv. Så vi bare har all vår trøst i Herren. Hans egen guddommelige trofasthet og makt skal bli alt vi har igjen å håpe på.

Selv i slike fristelser gjelder Jakos ord: «Regn alt bare som glede når dere blir utsatt for alle slags prøvelser (Merk: alle slags). For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet». Og videre: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har bestått prøven, skal han få livets krone».

At apostelen her taler om fristelse til å synde, ser vi tydelig av at han straks tilføyer: «Ingen må si når han blir fristet: Jeg blir fristet av Gud. For Gud kan ikke bli fristet av det onde, og selv frister han ikke noen. Men hver og en blir fristet når han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær».

Men legg merke til ordvalget: «som holder ut i fristelse». Som altså ikke blir trett og bare gir seg over og slipper fristelsen til. Og heller ikke fortviler og forlater nådestolen. Men bare hele tiden, midt i lidelsen, fast i troen, ber: «Led oss ikke inn i fristelse!» Det samme lærer vi av Peter når djevelen frister: «Stå ham imot, faste i troen!»

Når vi ikke lenger tror på Guds nåde, på hans vilje og makt til å hjelpe, da holder vi opp å be og vente på Herren. Da gir vi oss over til fienden.

Skal jeg derimot vente på Herren, da må jeg være innstilt på å vente lenge og tilsynelatende forgjeves *. For oss vil det nok fortone seg som uendelig og fullstendig forgjeves, så vi fristes til å si at «dette går ikke. Det er ikke verdt å vente lenger på noen hjelp. Jeg kjenner det jo tvert imot som om jeg er overlatt til Satan».

Og blir det slutten på det hele, da opphører bønnen. Vår sløve natur bidrar også til dette. Vi blir trøtte av å be når vi ikke straks blir bønnhørt, eller vi knurrer mot Kristus når han ikke fører oss på den måten vi hadde tenkt.

Men Gud selv måtte jo være en løgner hvis vi ble bedratt i vår tro, og han ikke svarte vår bønn på hans løfter. Gjennom hele hans ord sier han jo: «Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg, og du skal prise meg». Da må jo hans ære og sanne vesen knuses, hvis han ikke gjør som disse ordene hans sier.

Våkn derfor opp! Og skriv det dypt inn i hjertet ditt; at det er helt umulig at det mennesket som har mistet all tro på seg selv, og nå bare roper til Herren, - ikke skulle bli hørt. Det er helt umulig at en slik ikke skulle få hjelp, uansett hvor umulig alt måtte se ut.

For her står Herrens eget guddommelige vesen, hele hans guddommelige trofasthet, sannhet og makt som garantist for at jeg blir hjulpet.

* I det gamle uttrykket «bie på Herren», betyr ordet «bie» etter grunnspråket dette «å vente lenge og tilsynelatende forgjeves».

Til toppen

3. november

Vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning. 1Kor 15:58.

Du som leser dette har kanskje den store lykke at du er «utvalgt av verden» og er blitt en som følger Jesus. Du gleder deg over å få leve i et inderlig samfunn og forenet med din Frelser. Å, hold fast på det du har, så ingen skal ta din krone!

Djevelen har sverget på at vi skal dø, og går omkring, ofte som en brølende løve, men så igjen som en lysets engel. Mange som «begynte i Ånden», kommer til å «fullføre i kjødet». Angrepene kommer titt gjennom verden og lystene, som på ny fanger sjelene. De blir trøtte i striden og gir seg igjen over i syndens tjeneste.

Noen møter en sterk og pågående fristelse, og drukner i motløshet. Andre faller for nye lærers bedragende makt. De forføres bort fra den enfoldige troen på Kristus, og selve livet slokner. De gjør ikke som David sier, han «fikk sin sjel til å være stille og tie, som et avvendt barn hos sin mor». Eller hovmodet, som er en dødelig gift for nådens liv i ethvert hjerte, fører dem bort.

Noen markerer åpent sitt frafall ved at de rett og slett går tilbake til verden og synden, og har ikke lenger bruk for Guds ord. Mens andre beholder et gudfryktig ytre, men de har mistet Guds Hellige Ånd, selve livet. De har ingen trang etter nåden og evangeliet. De har «den rette form for kunnskap og sannhet, slik de finner den i loven», men «det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent sannheten... Nå er det siste blitt verre for dem enn det første».

Å, be Gud at han i sin nåde må spare deg for en så stor ulykke! Og innse nå alvoret i apostelens: Vær faste og urokkelige! Vær faste i troen! Lev daglig i inderlig samfunn og vennskap med din Frelser. La ikke noe bety så mye for deg som at du hver dag har visshet om at du eier Guds vennskap. At du alltid har ditt liv og din frelse i Kristus.

Stå fast i kjærlighet og i gudsfrykt, så du ikke lar deg trøtte ut verken av menneskers ondskap og utakknemlighet, eller av din egen ondskap. For da kan du lett bli trøtt og gi deg over til fienden, når kampen blir særdeles hard og langvarig.

Hold ut ennå en tid med å døde kjødet. Nå gjelder det, nå pågår kampen for kronen! «Vær tro», sier Herren, «vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone».

Hold fast på håpet, vær tålmodig på tross av kors og smerter. Hold ut, nå gjelder det! Det er bare en liten stund til å kjempe. Det er lett å falle fra. Men det krever kamp og utholdenhet om vi skal innta himmelens borg.

Faste og urokkelige, sier apostelen. Hold «urokkelig» fast på det gamle Ordet. La deg ikke forvirres av mange slags lærdoms vær, som de svake sivene, som svaier hit og dit i vinden.

Vi lever i en tid da alle slags åndelige nyheter tilbys. En forkynner én nyhet, en annen noe annet. Og menneskenaturen er slik at det gamle ikke smaker så godt lenger, mens det nye frister og smaker. Pass deg for å følge denne naturens tendens. Og vær ikke så selvsikker at du tror du ikke kan bli bedratt, at du selv alltid skal kunne merke hva som er rett og galt.

Vær heller ikke så utakknemlig mot Guds Hellige Ånd og sannheten, som har født deg på ny, at du kunne tro det skulle være noen annen lære som kunne være bedre. Eller at det skulle være nødvendig med noe nytt for dem som allerede «er i Kristus».

Apostelen sier vi er «fullkomne i Kristus», og så vil altså du forbedre denne nådestanden med noen ny, egen gjerning - ! Hva vil du da svare Frelseren din når han spør: Var du da ikke frelst bare i meg? Vi må ikke, som barn, la oss oppvigles og drives omkring av ethvert lærdoms vær.

Nei, slik som dere har mottatt Jesus Kristus, Herren, slik skal dere også vandre i ham - så dere blir rotfestet og oppbygget i ham, og grunnfestet i troen, slik dere er blitt opplært til, så dere er rike i den med takksigelse.

Alltid rike i Herrens gjerning. Vær mer og mer ivrig i Herrens tjeneste den tiden du ennå skal leve her på jorden. Så du ikke, i åndelig dovenskap «lever deg selv», men lar «Kristus leve i deg, han som døde og oppstod for oss».

Vær ivrig i alt som kan bli til ære for Herren, eller til hjelp for hans dyrtkjøpte sjeler. Der må du ikke bli trøtt, men tvert imot bli mer og mer ivrig. Enkelte begynner så lovende. Glade og villige tjener de Gud og nådesøsknene. Men etter noen år blir de slappe og likeglade. Der er ikke noen drivende kraft og lyst lenger.

Dette er jo en sørgelig slutt på så fin en begynnelse. Vær våkne! La oss passe godt på at vår natur ikke bedrar oss! «La oss ikke bli trette når vi gjør det gode, for vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke blir trette». «Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden».

Å, det du utretter i Herren, er aldri forgjeves. Våkn opp! Det som skal komme, det kommer. Det er ikke smart oppdiktede eventyr vi har forkynt. Alt skal fremdeles skje slik Guds ord har talt, for «Gud gir evig liv til alle dem som ved tålmodig utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet».

Til toppen

4. november

Den som gjør synd, er av djevelen.   1 Joh 3:8.

Her skal du legge merke til forskjellen mellom å ha synd, og å gjøre synd. I 1Joh 1:8 leser vi at «hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv». Og i 1Joh 3:8-9: «Den som gjør synd, er av djevelen.....Den som er født av Gud, gjør ikke synd».

At vi har synd betyr at synden bor og arbeider i en kristens kjød. At han da også kan overrumples av den i striden, og falle. Men da med smerte, og med kamp. Vi har da synden som en smerte, ja, som den største plage, noe vi gjerne vil bli kvitt.

Mens derimot å gjøre synd betyr at det er noe vi aktivt gjør, som vi bevisst   aksepterer. Det er noe vi slett ikke har tenkt å kvitte oss med, men tvert imot både forsvarer og har en positiv holdning til.

Mange mennesker kan uttale seg sterkt om hvor farlig synden er. Men selv gjør de ikke noe som helst for å slutte med den. Tvert imot har de en hemmelig lyst til å beholde den. Kanskje de bestemmer seg for å slutte med den, men ikke ennå..... Eller de slutter med mange andre synder, bare for å ha bedre samvittighet til å beholde den ene de er mest glad i, og som de da også ofte forsøker å forsvare eller skjule.

Men den oppriktige sjelen søker i Ordet etter råd og hjelp til å bli kvitt synden sin. Mens de andre søker i Ordet etter noe som kan forsvare synden deres. Og her går da også skillet mellom å ha synd, og å gjøre synd, mellom en oppriktig og en falsk ånd.

Men det er her også nødvendig å se forskjell på syndene i seg selv. Det er nemlig to slags synd. Det ene er slike som det er mulig å slutte helt med, eller som kan bli drevet ut. Som f.eks. misbruk av Guds navn, misbruk av helligdagen, misbruk av rusmidler. Eller verdslige fornøyelser som kristne ikke kan delta i, og synd som hor, tyveri, løgn, uforsonlighet o.s.v.

En kristen kan aldri drive med slike synder, og samtidig ha en sann tro og en god samvittighet. En kristen kan riktignok falle i slik synd, det ser vi også av de helliges historie. Men da mister han også samtidig sin faste tro og fred. Og den kan da bare gjenopprettes gjennom omvendelse og syndenes forlatelse.

Hykleren derimot kan fortsette å leve i slike synder, skjule dem, eller unnskylde dem, og lar det bli en vane. Det er dette som er å «gjøre synd». Og den som gjør synd, han er av djevelen. Dette er å «leve etter kjødet». Men «dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø». Og det er slike synder apostelen omtaler når han sier at «de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike».

Det andre slaget av synder er de vi bærer med oss i selve kjødet, som frø og røtter til alt ondt. Disse er vi aldri i stand til å utrydde helt så lenge vi lever i denne prøvelsens dal. For når disse er totalt utslettet, da trenger vi ikke våke og kjempe lenger - noe som jo ikke skjer før vi ligger i graven.

Synd av dette slaget er f.eks. manglende kjærlighet til Gud, feighet i bekjennelsen, treghet i bønnen og Ordet, misnøye og ulyst i arbeidet der Gud har satt oss, utålmodighet, sinne, urene tanker og begjær, gjerrighet, vantro, jordisk sorg o.s.v.

Også når det gjelder disse syndene vil vi se forskjellen mellom det å ha synd, og å gjøre synd, mellom en oppriktig sjel og en hykler. Hykleren har lært at ingen er ren, at vi alle er svake og syndere. Men dette er han tilfreds med, og bryr seg ikke om verken å våke eller kjempe mot disse syndene. Han tenker at dette blir jeg jo så likevel ikke fri fra. Og lar derfor synden bare få fritt løp.

Ja, det kan også være at han egentlig ikke vil disse skal kalles for synder. Kanskje han fullstendig overser dem, som om de ikke eksisterte. Som om f.eks. likegyldighet overfor Gud og ulyst til Ordet og bønn ikke var så store synder.

Den oppriktige sjelen står derimot alltid i kamp. Han lider under disse syndene, sukker under dem og er misfornøyd med seg selv. Han ber og er årvåken overfor det onde. «De som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær». Da kan nok det «korsfestede» kjødet ennå leve og vri seg på korset, og rase for å komme løs. Men det blir hengende der, og får ikke den friheten det ønsker.

De som derimot ikke har korsfestet kjødet sitt, tilhører heller ikke Kristus, sier Skriften.

Men den oppriktige ånden er ikke bare villig når det gjelder å kjempe mot alt ondt. Den er også like villig til å strekke seg etter alt som er godt. I dette skiller den seg da også ut fra den falske ånden.

Det finnes enkelte kristelige mennesker som med sin gudfryktighet, sin bønn, tro, kjærlighet og gode gjerninger likesom har et visst mål. Når de så har nådd dette målet, så strever de ikke lenger. De bekymrer seg ikke med det å vokse i nåden, men synes alt er greit, bare de synes de kan opprettholde det målet de selv har satt seg.

Dette er en ånd som er død, og ikke er innstilt på noen omvendelse. Den oppriktige ånden derimot strekker seg alltid etter en vekst i alt som er godt, f.eks. i ydmykhet, i tro og i kjærlighet, etter mer iver og kraft til å leve et liv til Guds ære.

Der er også visse gjerninger og troens frukter som blir umulige for en falsk kristen. Da avdekker den falske ånden seg i at han nok av og til kan rose og tale varmt om disse, men selv aldri kommer så langt som å forsøke seg på noe av dette.

Til toppen

5. november

Hvis hans barn forlater min lov.... da vil jeg hjemsøke deres synd med riset... men min nåde vil jeg ikke ta fra ham.   Sal 89:31-34.

Hvordan skal vi forstå dette? Her finner vi noe merkelig. Her tales det om når barna synder, og Gud derfor hjemsøker dem med ris og plager. Og så sies det at nåden likevel ikke skal tas fra ham! Hvem er da denne «ham»?

Det ser vi av sammenhengen. I vers 28 leser vi: «Jeg setter ham til min førstefødte». Det er altså den førstefødte det tales om her. Og det fortsetter med: «Til evig tid vil jeg holde min nåde fast overfor ham. Hans ætt skal jeg la vare evig, og hans trone så lenge som himmelens dager». Og så kommer den teksten vi har foran oss i dag: «Men hvis hans barn forlater min lov...»

Men her tales det jo om når Guds barn synder! Hvorfor knyttes da dette opp mot den nåden som var lovet Sønnen? Jo, fordi den nåden som er over barna, den har de bare i Sønnen. Pakten, eller kontrakten, som gir barna denne nåden har Gud opprettet med Sønnen, «den førstefødte».

Han er vår Herre og garantist, vår stedfortreder og forsvarer hos Faderen. Han har «lagt ut» for oss. Har betalt skylden og tilfredsstilt rettferdighetskravet. Derfor skal nåden for hans skyld være urokkelig, selv når barna synder.

Men legg merke til at det står: Hans barn. Det er de som «Gud har gitt ham», de som tror på Sønnen og ved troen er «forenet med ham». Ved troen holder de seg tett inntil ham, som barnet til moren. For at de i hans rettferdighet kan ha sin fred, sin trøst og sin rettferdighet.

Og disse har også hjertets barneforhold til ham. De vil ikke gå bort fra ham. De angrer og bekjenner sine synder for ham, og ville gjerne at de var ugjort. Det er disse som er «hans barn».

Men selv disse kan komme til å falle i synd så grusomt som det står her; at de (akkurat da, når dette skjer) forlater hans lov «og ikke vandrer etter mine bud» (som det heter videre i v.31). Hva gjør Gud da? Jo, sier han, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerninger med slag. Men ikke ta fra dem nåden. For det ville være det samme som at Gud tok sin nåde fra ham som kjøpte denne nåden for barnas regning.

Luther sier: «Når det ser ut for meg som om Gud er vred, som om han vil forkaste meg, da vil jeg svare: Hellige Far: Før du kan forkaste meg, må du først forkaste din egen elskede Sønn, Jesus Kristus. For han er min mellommann, min garantist. Han er min «løser», som har betalt for meg. Godtar du ham, da må også jeg gå fri».

Anvender vi så dette på oss, kan vi si: Du er kommet til Jesus. Du har begynt å tro på ham og gjerne vil være hans oppriktige barn. Men du ser at du er så syndig og stadig faller så grovt, at du tenker at Gud vil måtte overgi deg i en forherdet ånd. Husk da på dette:

Det han vil gjøre på grunn av dine synder, er at han vil hjemsøke deg med ris og plager. Først innvortes i din samvittighet, så lenge det er nok for å tukte deg. Og så også med mange slags utvortes prøvelser, hvis det er nødvendig.

Han vil straffe dine synder med ris og plager, men sin nåde vil han ikke trekke tilbake. For nåden bygger han på sin pakt med Sønnen. Om nåden taler han ikke med deg, men med ham som betalte for den, som er din mellommann, din forsvarer og garantist.

Nåden bygger på noe annet enn ditt mer eller mindre vellykte kristenliv, og kan derfor ikke trekkes tilbake på grunn av dine synder. For da ville det jo heller ikke vært nåde.

Når du så også får oppleve det han har truet med, du får kjenne riset og plagene, frykten og angsten. Så kan du nå likevel få tro sannheten i hans løfte om at du eier en evig nåde.

Når du har syndet og han hjemsøker deg med ris og plager, skal du altså ikke misforstå ham, og tro han er sint på deg. Han har jo sagt det på forhånd; at han vil hjemsøke din synd med ris og dine misgjerninger med plager, uten dermed å bli sint på deg. Dette bør du jo da vite, som en avtalt sak mellom Gud og deg; at du vil falle i synd, og få oppleve riset, men at nåden du lever under skal stå fast i all evighet.

Når du derfor kjenner på synden og riset, så treng deg gjennom det tykke mørket, og si i tillit og trøst: «Nådige Gud: La meg bare kjenne ennå sterkere og mer langvarig din vrede og ditt ris. Og jeg vil likevel ikke misforstå deg. Du har forutsagt dette; at du skal hjemsøke synden med ris og plager, men aldri trekke nåden tilbake. Og da vil jeg gjerne tåle dette». Da har du den rette, ydmyke kristne holdning og tro.

Noe ganske annet er disse som ikke får kjenne denne faderlige tilrettevisningen på grunn av synden, dette indre riset og plagene, angsten og frykten. Som bare lever dager og uker uten bekymring og uten denne redsel og frykten for synden. Eller kan leve selvsikker og fri i en eller annen bevisst kjødelig livsform. Men de er jo sikkert nok uekte barn. De er bare døde hyklere, dårlige jomfruer med en lampe som er gått tørr for olje.

Det vi taler om under denne teksten er barna. Disse som ofte har vanskelig for å tro. Som har svake og motløse, ofte fryktsomme hjerter. Men i Kristus søker de sin tilflukt og sin rettferdighet. Disse skal vite at de på tross av all sin skrøpelighet får leve under nåden så lenge deres stedfortreder har nåde. Så lenge deres løsepenge er godkjent, har de en evig nåde.

Til toppen

6. november

Hva er et menneske, at han skulle være ren, den som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig.   Job 15:14.

Hvor sterk syndserkjennelsen blir hos deg, avhenger av hvor mye Gud betyr for deg.

Står du virkelig framfor den sanne og hellige Gud, kan synden bli så stor for deg at du holder på å forgå. Som alle de helliges eksempler vitner om. Eller finnes det et éneste så hellig og alvorlig kristent menneske at det bare en éneste time fullkomment oppfyller det som det første og største budet krever? Vi spør dem som tar kristendommen mest alvorlig og har mest av Guds Ånd og kraft.

Og hvor langt rekker all mulig fromhet hvis du ikke kan holde det første og største budet? Det budet krever at du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og hele din innstilling. Og i tillegg at du så helt og holdent setter all din lit til ham alene, og frykter ham alene, som hans guddommelige trofasthet og makt fortjener.

Ser du ikke at hvis du elsker Gud slik, av hele ditt hjerte og har all din tillit bare til ham, -. Så Gud alene er den all din kjærlighet, din tillit og din frykt er opptatt med, - . Da vil også din sjel eie en evig hvile og stadig tilfredsstillelse i dette éneste betydningsfulle gode - som er det éneste du er opptatt med -; den uforgjengelige Gud. Da vil du også tro at ikke et hår skal falle av hodet ditt uten at din himmelske Far vil det. At ikke det aller minste kan hende deg, ikke et ord, ikke et blikk såre deg, uten at det er din Fars vilje.

Og når du da ikke elsker noe annet enn ham og det som er velbehagelig for ham, må jo også følgen bli at du hver dag er like rolig og lykkelig, uansett hva som møter deg. Bare fordi du vet at alt kommer fra din Gud, og du elsker bare det som er velbehagelig for ham. Men hvor finnes det hellige mennesket som holder dette budet?

Nå vil vi tale med en slik en. Er du ikke like rolig og lykkelig når noen tar fra deg det kjæreste du eier på jord? Like rolig og lykkelig om noen tar fra deg alt du eier, og du sitter igjen i fattigdom og savn? Er du det hvis noen sørger for at du mister ditt gode navn og rykte, så du blir sett ned på, og alle mennesker forsøker å unngå deg hele resten av ditt liv? Er du like rolig og lykkelig om en alvorlig sykdom, ja, kanskje en morder, forkorter livet ditt?

Hvis det er sant at du elsker Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og med all den kraft som finnes i deg, og i tillegg tror på ham alene, at ingen ting hender deg uten at det er hans vilje, -. Da må du nødvendigvis være like rolig og lykkelig også når slike ting som dette skjer med deg!

Men kanskje det er svært så langt fra at dette er tilfelle? Kanskje du tvert imot uroes bare det aller minste problem rammer deg? Bare du får høre om at noen har baktalt deg, eller har omtalt et svakt punkt hos deg, er det kanskje nok til at du mister freden for lange tider? Ja, kanskje bare et foraktelig blikk uroer deg?

Hvordan kan du da tro at det bare er Gud og det som er velbehagelig for ham, du elsker? Kjenner du at du virkelig elsker din Gud så varmt, og at tankene dine alltid bare er opptatt med ham? Kanskje du tvert imot og mye sterkere elsker et eller annet menneske? Og når vi ved Guds Sønns blod er gjenløst fra alle våre synder, fra døden og djevelens makt, - skulle ikke da vårt høyeste mål for livet være å forherlige ham som har dødd og stått opp igjen for oss? Er det dette du hvert øyeblikk er opptatt med?

Er det ikke slik at hvis du elsker Gud av hele ditt hjerte, da ville det ikke være noe du ville trives så godt med som samfunnet med Gud, i bønn og tillitsfull samtale med ham?

Har du det virkelig slik, at du alltid har trang til samfunn med ham i bønn? Kanskje det så langt fra er slik, at du heller er opptatt med hva som helst annet enn å tale med Gud i bønn? Men hvordan er det da med ditt forhold til det første og største budet? Og så skulle du også elske din neste som deg selv. Tenk alltid alvorlig over de største budene Herren, din Gud, har gitt oss! Hvor mye hjelper det med all din fromhet, om du ikke først og fremst holder de viktigste budene?

Er det virkelig sant at du har like mye omsorg for dine medmennesker som for deg selv? Husk på at med dine medmennesker menes ikke bare en og annen kjær venn. Men alle mennesker, venner og uvenner! Betyr det like mye for deg at det går godt i livet for hvert éneste menneske, som at det går godt for deg? Er du like sårbar overfor et éneste nedsettende ord om et medmenneske, som når du hører noen taler ondt om deg selv?

Du tror jo at hver éneste en som dør uten å være blitt omvendt, blir evig fordømt. Hvis du da elsker din neste som deg selv, må du jo ha akkurat samme nidkjærhet og glød for at hvert éneste menneske skal bli omvendt, som om det stod om din egen frelse eller fordømmelse!

Der er noen få du har nød for. Men kanskje du hver dag ser mange mennesker uten at du foretar deg noe som helst for at disse skal bli vekket opp. Hvordan står det egentlig til med din kjærlighet til din neste? Og hvordan står det til når det gjelder å oppfylle alle de andre budene i ditt daglige liv? Er det ikke slik at i den aller minste sak er det mye vanhellig som rører seg i hjertet ditt? Mye som Herren hater og fordømmer; enten sinne, misunnelse, hat, eller hovmod, egenkjærlighet, urene lyster, eller begjær etter andres eiendom o.s.v. Og fremdeles taler vi bare om de sanne troende, som er våkne og kjenner sin synd.

Det finnes ikke noe menneske som sukker så mye over sin synd, som de hellige, Guds gjenfødte barn. Må ikke de hellige be: «Gå ikke til doms med oss, for det er ikke én levende som er rettferdig for ditt åsyn!» Dette er også Skriftens vitnesbyrd: «Selv blant hans hellige finnes ingen ustraffelige». «Hva er et menneske, at han skulle være ren, den som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig. Himlene er ikke rene i hans øyne, hvor mye mer er ikke da menneskene en styggedom og fordervet, disse som drikker misgjerning som vann!»

Til toppen

7. november

Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. Rom 10:4.

Å, for en uendelig trøst vi har for alle fattige syndere i dette ordet!

Du strever med å omvende deg til Herren, og med å forbedre hjertet og livet ditt, så du på den måten kan bli rettferdig etter loven og få Guds nåde. Men dette er ren villfarelse.

For det første blir du aldri, her på jord, i deg selv rettferdig overfor loven. Dernest var det akkurat dette som «var umulig for loven» som Kristus måtte oppfylle for oss.

Vet du ikke at nå er det slutt på loven som frelsesvei? Hør nå, og husk at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Kristus, Guds evige Sønn, har i vårt sted levd under loven, og i vårt sted oppfylt alle dens bud: Elsket Gud over alle ting og sin neste som seg selv. Og til slutt lidd under lovens forbannelse i vårt sted.

Alt dette gjorde han så visst ikke for sin egen del. For han behøvde det ikke. Nei, det var for oss, - «til rettferdighet for hver den som tror». Dette må vi aldri glemme.

Kanskje du en gang begynte å tro på ham. Men så fikk du se deg så syndig og dømt under loven, at du mister motet. For loven er jo også Guds ord, og den krever mye som du ikke er i stand til. Du skulle f.eks. i det minste elske Gud av hele ditt hjerte. Du skulle være gudfryktig og alltid ha hjertet vendt mot Herren. Du skulle være varm og utholdende i bønn. Være oppriktig takknemlig for all Guds nåde. Være alvorlig opptatt med å døde kjødet.

Men du finner så mye av det helt motsatte i deg: Likegyldighet, ugudelighet, lettsindighet. Og da kan du ikke tro at Gud vil være nådig mot deg og se med velbehag på deg.

Men dette er igjen å streve med din egen rettferdighet, prøve på i egen person å kunne bestå overfor loven. Dette er villfarelse. I deg selv vil du aldri, så lenge du lever, kunne bli rettferdig overfor loven. Men Kristus er lovens ende som rettferdighet for hver den som tror.

I Kristus eier du nå samme rettferdighet og samme velbehag i Guds øyne som om du selv var helt fullkommen etter loven. Tenk over dette, og glem aldri at Kristus er Guds barns rettferdighet. Og at det er slutt på loven som veien til frelse. Det er bare som en kjær rettesnor for livet, og en nødvendig tukt for kjødet, at Guds barn ennå har bruk for loven. Men gjelder det vår frelse, vår rettferdighet eller vår fullkommenhet overfor Gud, da er det fullstendig slutt med loven. For det er en gang for alle avgjort at vi i oss selv alltid er fordømt overfor loven. Vår fullkomne rettferdighet ligger allerede ferdig for alle i Kristus.

Men, å, er dette sant? Da burde vi sannelig også våkne opp for dette! I stor fryd burde vi løfte hodene våre, og i all evighet prise og opphøye så stor en nåde og frihet. Og det er slett ikke nok at vi bare forstår dette. Det må av Guds nåde bli åpenbart for oss. Så må vi bestandig øve vår samvittighet opp i å bruke denne frelsende sannheten i vårt daglige liv under nåden og i helliggjørelsen.

Luther sier: «Med disse ordene vil et menneske kunne verge seg og bestå overfor djevelens angrep og anfektelser, enten det gjelder synder vi har gjort eller i øyeblikket fristes til. Slik at en altså skiller disse to tingene klart fra hverandre: samvittigheten og vårt ytre liv, tro og gjerning.

Hvis så loven vil angripe meg og forskrekke mitt hjerte, da er det på høy tid at jeg avskjediger loven. Og hvis den ikke vil adlyde dette, at jeg da frimodig avviser dens trusler, og sier: Jeg vil gjerne være opptatt med å gjøre gode gjerninger der det er mulig når jeg ferdes blant menneskene. Men her i mitt hjerte, hvor jeg med min samvittighet står framfor Gud, avviser jeg deg og din tale helt og holdent. La meg få være i fred her, og tal ikke til meg om hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Her vil jeg ikke høre verken på Moses eller på fariseerne. Her skal bare Kristus få herske og være alt for meg.

Men hva så med det forholdet at jeg fremdeles alltid har synden i meg, - for det er jo ikke rett? Svar: Ja, det er sant. Jeg er jo en synder og gjør synd. Men derfor må jeg likevel ikke fortvile eller fare til helvete eller rømme for loven. For jeg har ennå en rett og en gjerning som står over Moses.

Med den retten griper jeg ham som har grepet meg, og holder meg til ham som har tatt imot meg i dåpen og lagt meg i sine armer. Og som gjennom evangeliet har innsatt meg som rettighetshaver til sin fullbyrdede frelsesgjerning og hele sitt rike, og som befaler meg å tro på ham. Dette er bare de kristnes visdom og daglige skole, og hører bare til der Kristus alene bør regjere, og samvittigheten har med Gud å gjøre. Det forkynnes ikke for frekke og lettsindige mennesker». Så langt Luther.

Og merk til slutt at det står «hver den som tror». Det er bare for den som tror Kristus er blitt hans rettferdighet.

Så tenker du kanskje: «Dette er jo en veldig trøst. Men hvordan skal jeg kunne vite at alt dette tilhører meg?» Jo, her står uttrykkelig: Hver den som tror.

Er du blant dem som enten lever i likeglad selvopptatthet, eller sitter fast i lovtrelldom, og ennå kan greie deg godt uten Kristus? Da tilhører nok denne nåden ikke deg. Er det derimot blitt slik med deg at du ikke lenger kan få hvile i noe av alt det du selv kan utrette, men i all din store fortapthet bare søker din tilflukt i Kristus og ordet om ham. Da er du sikkert nok en troende.

Og da gjelder alt dette også for deg. Nå er det slutt på lovens rett til å dømme deg. Gud skal aldri mer dømme deg etter loven. For «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Priset være hans navn i all evighet!

Til toppen

8. november

Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Rom 10:11.

Hør! Du skal ikke bli bedratt i ditt håp om frelse, du som søker den hos Kristus. Uansett hvor mørkt og usikkert alt ofte kan se ut her i livet, skal du ikke bli gjort til skamme i ditt håp, bare du har levd ditt liv i troen på ham.

Dette er noe vi ganske snart fatter med forstanden. Men måtte nå Gud vekke oss opp så det virkelig blir åpenbart for oss!

Spørsmålet om å «ikke bli gjort til skamme», er jo et spørsmål om hvor vi skal tilbringe evigheten. Som burde vekke opp mange, men også bli til stor trøst for andre.

Og håpet om frelse og evig liv kan være enten sant eller falskt. Vi skal være klar over at de fleste mennesker har et visst håp for evigheten. Men grunnlaget som det enkelte menneske bygger sin forhåpning på, er svært forskjellig.

Det mest vanlige er jo en blanding av Guds miskunnhet og egen fortjeneste. Men i tillegg har ethvert vantro menneske vanligvis også noe spesielt som de håper på, en trøst som de «tar med i beregningen». Noe som skal forminske deres skyld, eller til og med være en «fortjeneste». Men uansett hva denne trøsten måtte være, så vil alltid dette deres håp bli gjort til skamme på den siste dag.

Bare de som i Bibelens mening «tror på Sønnen», skal få evig liv når han kommer igjen. Men så er det akkurat disse som i prøvelsens tid på jord så ofte anfektes med denne frykten: «Bare jeg ikke likevel, etter alt jeg har trodd på Herren Jesus, til slutt skal bli gjort til skamme».

For Guds barns prøvelser vil alltid være både store og mange. Så sterkt er fordervet som bor i dem, og så bekymringsfulle deres fall og svakheter. Så underlig og skjult er Herrens nåde. Så vekslende og ufattelig den måten han fører oss på. Og til slutt: Så fryktelig er djevelens glødende piler, - . At mang en troende sjel urolig har tenkt: «Hvem vet om jeg ikke tror og tror så lenge at det ender med at jeg blir fordømt?»

Den ene har kilden til sin verste anfektelse i en eller annen iherdig fristelse. Med all sin bønn og alle nådens midler blir han aldri virkelig utfridd, men må alltid trekkes med den.

En annen ser hele sitt liv er fullt av synd, forsømmelser og vantro. Han synes ikke det kan være mulig at Guds Ånd bor i ham.

En tredje bekymres over at han er så forferdelig tørr og likegyldighet, har så stor mangel på alvor, på redelig vilje, sorg over synden, bønn o.s.v. Han er redd for at han er en hykler, er sovnet inn og er åndelig død.

Da blir spørsmålet: Kan bare dette at jeg ennå tror på Jesus, klynger meg til ham og ikke kan unnvære han, være nok mot all fare?

Da er svaret: Ved troen er du blitt et nytt menneske som alltid klynger deg til Kristus. Likevel kan det ennå være mye hos deg som er galt, som kan beklages og som du må rette på. Men ved det ene at du ennå lever i troen på Kristus, er du tross alt et nådebarn, og vil også nå fram til himmelen. Fremdeles vil du likevel alltid kjenne en så sterk kamp mellom kjødet og Ånden, som apostelen taler om i Rom 7:15-25. Så du som han vil måtte rope: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?»

Likevel er all denne elendigheten ikke noe bevis på at troen er falsk. Og kan heller ikke sette ut av kraft den eviggyldige nådepakten. For i den står du jo bare i troen på Kristus. Og i ham er jo all din synd og elendighet forlatt! Det er jo «ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Det er bare dette ene avgjørende: «Den som har Sønnen, han har livet».

Ja, apostelen sier til og med at hvis noen av hjertet i sin tro bygger på den éne grunnvollen som er lagt, Kristus, så skal han bli frelst. Og det selv om han har fortsatt så galt at han har bygget videre bare med høy og strå. For dette skal brenne opp så «han lider tap», d.v.s. at han mister sin lønn for sitt byggverk. «Men selv skal han likevel bli frelst, men da som gjennom ild».

Legg merke til dette! Bare på grunn av dette éne; at han med hjertets tro bygget på den rette grunnvollen, skal han likevel bli frelst. Selv om han altså bygget så galt. Ja, til og med i læren bygget så galt.

Da kan vi jo være ennå mer sikker på at alle de fall vi (ikke bare ut fra den sanne læren, men også ut fra et hellig sinn) selv forkaster, fordømmer, gråter over og tukter oss selv for, - alltid skal få være under en stadig forlatelse. På grunn av ham som vi tror på, vår Herre Kristus, hans fortjeneste og forsvar.

Dette vitner Skriften om over alt. Det samme sier jo også teksten vi har for oss i dag: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».

Bare i ham har vi en evig nåde, ja, et nåderike, som skal være mektig over de fall som ennå rammer og bekymrer oss. Det var dette Kristus ble sendt til jorden for. Han skulle være en virkelig frelser og forsvarer. Og da ikke bare for noen tenkte eller innbilte, men for virkelige synder.

Lovet være hans navn! «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».

Til toppen

9. november

Se, jeg gjør alle ting nye.   Åp 21:5.

Vi vet at alt det nye Herren virker i oss gjennom evangeliet, er det klare beviset på at det virkelig er skjedd en ny fødsel ved Den Hellige Ånd. Der er blitt en helt «ny skapning».

Men da er det også svært viktig at vi ser nærmere på alt dette nye som viser seg hos hvert menneske som er født på ny. Det er ikke bare et nytt åndelig syn og en ny hørsel vi da har fått, men også et helt nytt hjerte og nye tanker. Nå taler og lever vi også på en helt ny måte, vi har fått et nytt forhold til hele verden.

Når vi tidligere så og hørte f.eks. Guds befalinger og løfter, var det likevel som om vi slett ikke så og hørte dem. Og det på tross av at vi jo anså Ordet for å være Guds eget ord.

Vi så med øynene hva det talte om, vi hørte det med ørene. Men vi oppfattet det liksom ikke. Vi kunne se og høre ord som talte om dommen over oss til evig død og fortapelse. Men kunne likevel straks glemme det. Kunne ete, drikke og legge oss til å sove. Og samtidig mente vi dette var Guds ord - !

Nå, derimot, ser og hører vi så det virkelig griper fatt i oss. Vi blir både vekket opp og trøstet, både urolige og glade. Ja, det avgjør hele vår livskurs.

Tidligere kunne vi ha våre egne, uavhengige meninger i åndelige spørsmål. Nå, derimot, er det alltid Guds ord som er den avgjørende rettesnor for alle våre meninger.

Tidligere kunne vi ha mange gode tanker om oss selv, og ha trøst og frimodighet, - uten å livnære oss med evangeliets ord. Nå blir vi alltid knust når vi tenker på oss selv, og har bare vår trøst i evangeliet.

Men det er ikke bare syn, hørsel og tanker som er forandret. Det gjelder også selve hjertet. Nå har vi større lyst og glede i slikt som før virket ubehagelig og nærmest frastøtende. Mens vi derimot nå lider og sukker under slikt som før var vår største forlystelse og kjæreste underholdning.

«Det hjertet er fullt av, det taler munnen». Tidligere kunne vi tale millioner av ord om fullstendig unyttige ting, og det med stor lyst og letthet. Men kunne ikke gjennom mange år tale en éneste halvtime om Frelseren og alt vi eier i himmelen i ham. Vi var åndelig stumme.

Nå er det derimot ingen ting som er mer kjært for oss å tale om enn nettopp Gud, hans ord og hans nåde.

Men så er også livet vårt forvandlet. Før kunne vi leve helt fritt, etter vår egen trang og egne lyster, - så langt alt var til vår egen fordel. Nå har vi fått både en hellig trang og en hellig frykt over hele vårt liv.

Kort sagt: Vi er kommet inn i en helt ny verden, med nye sorger og nye gleder, med nye mål og nye bekymringer. Vi er kommet i et nytt forhold til Gud, til oss selv, og til alle mennesker.

Til Gud: Mens han før var en ukjent Gud eller en dommer vi fryktet for, er han nå vår kjære Far.

Til oss selv: Mens vi før var enig med vårt eget kjødelige hjerte, har vi nå en stadig kamp med dette.

Til verden: For mens vi før hadde et tillitsfullt forhold til den, frykter vi den nå som en fiende. Som også Ordet lærer oss; at den er en av de tre hovedfiendene, «djevelen, verden og vårt eget kjød».

«Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt». Og dette er det da også uendelig stor grunn til å tenke over og trøste oss med. Tenk, at vi med egne øyne kan se slike nye skapninger! Ja, se at selve hjertet må være blitt omskapt. Noe ingen menneskemakt i hele verden ville kunne få til. Burde vi ikke våkne opp og lovprise den store, nådefulle Gud, som gjør noe slikt blant oss?

Du som ikke har opplevd denne åndelige omskapelsen, men kanskje ser den hos andre: Burde du ikke begynne å ane at det er akkurat denne åndelige omskapelsen som er nødvendig for hvert éneste menneske, hvis de skal bli frelst?

Og alt dette nye ble ganske enkelt født i oss gjennom nåden, gjennom evangeliets løfte. Loven kunne ikke utrette dette. Apostelen spør: «Han som gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen forkynt?»

Nei, det var bare løftet som fødte dette nye i oss. Og det akkurat når vi hadde gitt opp oss selv og all vår egen innsats. Derfor kalles vi også med god grunn «løftets barn». Og bare disse er da Guds barn, sier apostelen.

Det er dette han over alt innprenter som bevis på at Gud er trofast ut fra sitt ord, selv om de vantro forkaster det. For Guds løfter gjelder bare de sanne israelitter, og ikke dem som bare «etter kjødet er Abrahams sæd».

Men «om noen er i Kristus, da er han en ny skapning». I det første kapitlet i sitt evangelium sier Johannes det samme om Guds barn: «De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.»

Til toppen

10. november

Da sa Adam: Kvinnen som du gav meg til å være sammen med meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. 1 Mos 3:12.

Her kommer Adams forderv og ondskap klart opp i dagen. Han har fått et konkret spørsmål om han har syndet. Derfor kan han ikke unngå å tale om selve saken. Men hva gjør han isteden?

Ikke med ett éneste ord antyder han noen sann erkjennelse, men søker bare å unnskylde seg: «Kvinnen som du gav meg, var hele årsaken til at jeg åt». Dette er det første som kjennetegner mennesker som har falt: De vil ikke vedkjenne seg synden, men forsøker å bevise sin uskyld.

Så vender Herren seg straks til kvinnen og spør: «Hva er det du har gjort?» Da er det samme holdning hos henne som hos Adam. Vi hører samme ordbruk hos henne, nemlig at hun var blitt ført vill av en annen: «Slangen forførte meg, og jeg åt».

Denne holdningen er så karakteristisk for menneskenaturen. Vi finner den til og med hos de minste barna, straks de har begynt å tale. Når de har gjort det minste galt prøver de straks å skyve skylden over på en annen. Dette merker vi hos dem før de kan ha lært det av andre. Det er medfødt. Og denne vår onde natur viser seg bestandig, i større og mindre saker.

Først overfor mennesker; ingen vil selv ta skylden for noe. Ingen vil bekjenne sine feil, men skjuler og forsvarer dem, selv om de godt vet de er skyldige. Dernest overfor Gud; en vil aldri bøye seg for Guds dom og gi Gud rett, men vil alltid unnskylde og rettferdiggjøre seg selv. Noe som også er grunnen til all selvsikkerhet og manglende vilje til å omvende seg så en kan bli frelst.

Begynner så Guds lov å arbeide ennå hardere på slike mennesker, da stiger bare ondskapen ennå mer. Da blir de til og med bitre mot Gud selv, som har skapt oss og gitt oss sin lov. Dette er det neste vi finner i Adams svar. Han ikke bare unnskylder seg selv, men vil til og med skyve skylden over på Herren, vår Gud. For han sier: «Kvinnen som du gav meg... gav meg av treet..»

Her ser vi tydelig at han bebreider Gud som har gitt ham kvinnen. Ellers ville han bare sagt «kvinnen», eller «min hustru», spesielt fordi det ikke fantes noen annen kvinne. Men han er svært opptatt av å få tilføye: som du har gitt meg.

«Derfor», sier Luther, «er disse ordene fulle av vrede og uvilje mot Gud, som om han ville si: «denne elendigheten har du selv kastet på meg. Hadde ikke du gitt meg kvinnen, men gitt meg min egen hage, og hun ikke hadde bodd hos meg, så skulle jeg vel latt være å synde. Men når jeg nå har syndet, er det din egen skyld, når du har gitt meg kvinnen».

Se hvordan denne forferdelige ondskapen nå har omskapt dette mennesket som for noen minutter siden var så rent og godt! Adam burde jo ha løpt og møtt sin barmhjertige Far, kastet seg ned for ham, bekjent sin forferdelig synd, og bedt om forlatelse. Isteden begynner han først med falske og unnvikende svar. Så skylder han på Guds røst og det nakne legemet Gud hadde skapt ham med, - som grunn for at han gjemte seg.

Når så Herren rett fram spør om han har syndet, begynner han å unnskylde seg, og forakter til og med Gud så han gir ham skylden for at han falt, - fordi han gav ham kvinnen.

Istedenfor å si: Jeg har syndet, sier han m.a.o.: Du, Gud, har syndet, som gav meg kvinnen. Her ser vi i Adam hvordan alle mennesker er og oppfører seg når de har syndet og merker loven taler til dem i samvittigheten. Når verken evangeliet eller en levende tro ennå har fått slippe til og forandret hjertet deres.

Hvis Gud hadde kunnet rope ut: «Adam, jeg har tilgitt deg! Jeg vet hvordan du har syndet. Men jeg har forlatt deg det». Da ville Adam ydmykt angret og bekjent, og virkelig forbannet synden sin. Han ville sagt: «Jeg har syndet, jeg har syndet! Barmhjertige Far, forlat meg!»

Men Adam hadde ennå ikke noe håp om å få forlatelse. Han bare kjente Guds dom over seg, og frykten og redselen. Derfor var hjertet hans stengt, og hardt og bittert mot Gud.

Det hjelper altså ikke at vi innser at det vi har gjort er galt. Vi er ganske enkelt ikke i stand til å forholde oss til Gud på noen annen måte enn Adam her, - så lenge ikke nåden, eller Guds tilgivelse, har varmet opp og ydmyket hjertet.

Eva så uten tvil hvor dårlig Adam lyktes med sine unnskyldninger, og burde selvsagt tatt lærdom av det. Hun burde gitt Gud ære, bekjent synden og ydmykt bedt om nåde og forlatelse. Men nei. Øyeblikket etterpå gjør hun det samme som Adam. Hun er ikke noe som helst bedre. På samme måte som han skyldte på kvinnen, skylder nå hun på slangen, som jo også var noe Gud hadde skapt. Som om hun ville si: «Slangen, som du Gud har skapt og latt krype omkring her, var den som bedro meg».

Slik anklaget de Skaperen og unnskyldte seg selv. Og slik går det alltid fremdeles. Vantro fører med seg all slags ulydighet med alle våre evner og hele vårt legeme. Og ulydighet fører med seg all slags unnskyldning for synden.

Synden vil ikke være synd, eller straffes som synd. Men vil hete ulydighet. Og når den ikke får lov til det, da beskylder den Gud for løgn. Slik utvikler det seg fra en menneskelig til en fullstendig djevelsk synd. Slik utvikler vantroen seg til gudsbespottelse, og ulydigheten går videre til å anklage Skaperen.

Dette blir da høyeste grad av synd; det å spotte Gud og gi ham ansvaret for synden. Som om den skulle ha kommet fra ham. Det er dette vi ser her hos Adam og Eva.

Til toppen

11. november

Siden vi har den samme troens Ånd, etter det som er skrevet: Jeg tror, derfor taler jeg, så tror også vi, derfor taler vi.   2 Kor 4:13.

Her tenker kanskje noen at det finnes nå tross alt så mange fine kristne mennesker som aldri har det med å skulle tale om det de tror, men som viser sin tro i sine gjerninger.

Da må vi bare svare: Hvor står det skrevet at dette er rett? Hvor står det i Guds ord at slike mennesker, som aldri har lyst til å tale om Kristus, er kristne? «Men de er jo så fine mennesker!» Ja, kanskje det. Men hvor står det skrevet at de er kristne? Fromhet, en fin, redelig og human framferd overfor mennesker, kan komme fra mange kilder uten å være troens frukt.

Hvor står det skrevet at de som har fått så stor en skatt i hjertet, som Kristus er, skal kunne tie om ham? Med Skriftens ord og eksempler foran oss kan vi bare strekke oss så langt at enkelte nyfødte og særlig svake barn i nåden, til en viss tid, eller i visse tilstander, kan være åndelig stumme. Men det har aldri vært Guds mening at de alltid skulle ha det slik.

For en tid kunne Josef av Arimatea være en Jesu disippel «i hemmelighet av frykt for jødene». Vi ser også at Nikodemus i en viss situasjon oppsøkte Jesus i skjul av nattemørket. Men senere ser vi dem begge to tre åpent fram med sin bekjennelse.

Noe ganske annet er det om vi i en svekket tilstand, av menneskefrykt eller kjødets treghet en gang iblant tier om Herren. Det kan mang en gang skje med Guds barn. Men det vil alltid bli forlatt når vi går til nådestolen med all vår synd og våre fall, og ber om tilgivelse og ny kraft der.

Noe helt annet er det når vår tro og åndelighet er av en slik art at den aldri skaper noen indre lyst og trang til å bekjenne Jesus. Her må selvsagt Guds ord gjelde mer enn alle menneskers tanker og meninger.

Og nå lærer altså Guds ord, som vi allerede har sett, for det første at det ligger i selve vår nye natur at vi gjerne vil tale om det hjertet er opptatt med. For det andre at den sanne troen fyller hjertet med store, himmelske skatter, og med iver og nidkjærhet for Herrens ære og for at sjeler må bli frelst. Og at alt dette da også må komme til uttrykk i vår tale.

Guds ord lærer oss også at de troende bestandig ikke bare har bekjent Jesus med gjerninger, men også med munnen. Og Skriften lærer at de talte ikke bare på oppfordring, men var drevet av det hjertet strømmet over av. «Det hjertet flyter over av, det taler munnen». Dette sier Herren selv.

Alt dette gir oss spesielt tre viktige lærdommer: Den første: Har det ennå aldri blitt slik med deg at det er din lyst og trang å tale om det åndelige? Har du heller ikke den kjærlige nidkjærhet for Herrens ære og andres frelse at du ønsker du kunne få sagt noe som kunne tjene nettopp til noe av dette? La det da være helt klart for deg at du ennå ikke kjenner den levende troen.

Om så alle regner deg for en kristen, så lever du bare i en falsk og selvgjort kristelighet. Prøver du så å rette på saken ved å begynne å tale om Jesus, for å liksom ha det tegnet på den levende troen. Da er dette bare et forsøk på å bedra deg selv.

For Skriften taler om en bekjennelse som springer ut fra en indre trang og lyst som skapes av den levende troen. Ikke en bekjennelse som en må ta seg sammen for å få til.

Nei, innse at du mangler selve kilden til bekjennelsen; den levende troen. Bær så denne nøden fram for Herren. Og gi deg ikke før du har fått en tro som selv skaper de virkningene du over alt i Skriften vil se alltid har fulgt med den sanne troen.

Den andre lærdommen gjelder deg som gjennom Guds store nåde har fått denne troen på Jesus. Det er blitt en glede for deg å tale om ham til alle du kjenner, og å kunne vitne om ham til hans ære og til frelse for mennesker.

Er dette din trang og lyst, selv om du også daglig knuses av all din skrøpelighet og forsømmelser nettopp i dette? Og har du det slik at når du så fornyes og forfriskes i troen, så får du også en fornyet og forøket lyst og trang i bekjennelsen? Da skal du vite at, uansett alle dine fall, så vitner dette om at Herren bevarer deg i sin nåde og har skapt den troen i deg som vår tekst og hele Skriften vitner om.

I ditt kjød og blod finnes aldri denne lysten til å tale om Jesus, denne inderlige trangen etter at mennesker må bli frelst, og å opphøye Herren. Slik skal Guds verk kunne gjenkjennes på dets frukt, også «frukt av lepper som bekjenner hans navn».

Den tredje lærdommen er: Hvis det nå er slik du har det, og din ånd trakter etter å vitne om Herren. Men treghet i kjødet, verdens fiendskap, - eller vennskap -, og andre forhold, holder deg tilbake. Våk da, og be at du nå ikke må følge kjødet, og bli ulydig mot Ånden. For da kan igjen Guds verk i deg kveles.

Til toppen

12. november

Mitt rike er ikke av denne verden.   Joh 18:36.

Hva et rike av denne verden er, det ser vi med øynene. Det består av utvortes prakt og anseelse, makt, hærstyrker, våpen, ære, titler og alt som trenges for å styrke og fremheve dette utvortes, legemlige livet.

Kristi rike derimot, er et åndelig og usynlig rike. I menneskers øyne er det foraktelig og elendig, og er ikke til for vårt jordiske liv, men for vårt evige vel og for en annen tid.

Mot det aller største onde; en evig fortapelse, kan alle verdens riker ikke hjelpe oss. Synden bøyer de mektigste fyrstene under sitt herredømme. Djevelen, «denne verdens fyrste», tvinger alle konger og fyrster til å tjene seg, hvis de ikke har tatt sin tilflukt til Kristus og er blitt forløst av ham.

Overfor døden må enhver fyrste legge ned sitt septer, og la seg bli båret stille bort. Ja, den evige fordømmelsen rammer like sikkert en konge som ikke vil omvende seg, som et hvilket som helst annet menneske.

Nei, mot denne evige ondskapen har denne verdens riker ingen hjelp. Men det er her Kristi rike skal være vår hjelp. Riktignok har Kristi rike ingen anseelse i verden. I menneskers øyne er det elendig og jammerlig, - som deres gudsendte konge var da han stod spottet og forslått framfor Pilatus.

Hans rike ser altså høyst elendig ut, og beskytter oss ikke mot forakt fra verden, ikke mot angrep fra mennesker, ikke mot kors og lidelser. Ikke en gang mot fristelser og anfektelser fra synden og Satan. Nei, det fører snarere alt slikt over oss.

Men mot Guds vrede og en evig død beskytter det. Fra synden, både dens straff og dens herredømme, befrir det oss. Fra hele djevelens rike og overmakt frelser det. Og mot helvete og den evige ild bevarer det.

De menneskene som tror på Kristus og lever i hans rike, skal aldri i evighet dø. For når den legemlige døden gjør slutt på det elendige jordiske livet, da først skal de virkelig begynne å leve. Liksom Kristus gikk inn til sin herlighet først når han led døden. Slik er Kristi rike, og dette er hans mening med disse ordene: «Mitt rike er ikke av denne verden».

Men dette burde vi først og fremst lære og innprente i oss fra forbildene kongen selv gir oss. Kristi dype fornedrelse og lidelse er stilt så åpenlyst til skue i gripende trekk for våre øyne. For at Guds barn til alle tider i ham skulle se et forbilde for deres egen vei gjennom livet. At den må gå gjennom lidelse til herlighet.

Og så nedslående og underlig blir ofte den veien, eller Kristi rike på jord, for oss, at selv dets mest opplyste innbyggere stadig står rådville og spørrende. Derfor må du studere kongen flittig og grundig, som et bilde på hvordan livet er i hans rike.

Og øv deg da spesielt på å se sammenhengen mellom de store motsetningene hos Kristus. Motsetningene mellom den han virkelig er, og det han etter sitt ytre ser ut som.

Se denne store og herlige personen, og den dype fornedrelsen og det ynkelige utseendet! I sin person og virkelighet er han den store «ærens Konge», Faderens enbårne Sønn. Selv i menneskes skikkelse har Faderen «gitt ham all makt i himmel og på jord», og «gitt ham navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, på jorden og under jorden. For at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». Slik er denne kongen i virkelighet.

Men se hvor mye av dette som synes på ham! Han ble født i en stall. Gjennom hele sitt liv var han den mest «forlatte og foraktede av mennesker», «full av lidelser og sykdom». Så fattig at «revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der han kan hvile hodet sitt».

Og når han holder sitt viktige inntok i Jerusalem, slik profetene hadde forutsagt, da rir han på et arbeidsesel de har lånt. Og de fattige disiplenes klær er hans sadel.

Er dette den store ærens konge, som profetene har sunget om fra verden ble til? Ja, han er den samme «herlighetens konge, sterk og mektig i krig». Men så lite ser vi av alt dette at det ikke er så underlig om menneskene fristes til å hånle av hans kongsnavn og si: Da må han jo være en tiggerkonge.

Ta så også med det vi skal lære av dette: At slik som kongen er, slik er også hans rike, - altså et rike som består av de skarpeste motsetninger: Den største ære og herlighet overfor Gud.  - Men i den største usselhet overfor oss selv og alle mennesker.

Hans rike er rettferdighetens og fredens rike. Men da er der også bestandig synd, kamp og uro. Hans barn får eie den aller største nåde og ære hos Gud, og er ikke noe som helst mindre enn Guds barn, «mine sønner og døtre, sier Herren, den allmektige».

Ja, vi er Kristi brødre og medarvinger, som skal «stråle som solen i vår Fars rike». Og likevel går vi her på jord som om vi skulle være fullstendig forlatt av Gud. Som om vi var under Guds vrede på grunn av våre synder.

Da skal vi komme i hu vår konges virkelighet innfor Gud. Og at just slik er det i hans rike: Den store nåden og herligheten skal være skjult under all jammer og usselhet her i livet. For at troen alltid skal holdes levende.

Til toppen

13. november

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Sal 119:105.

Tenk hvor grusomt de behandler sine sjeler, disse som totalt avviser dette guddommelige lyset; Guds ord. I sin store nåde har Gud sendt oss fra himmelen dette synlige midlet der han selv bor og virker gjennom. Og som hele vårt evige liv avhenger av at vi flittig og rett bruker.

Vi ser den blinde og frekke verden forakte og trampe på disse perlene. Men det som er ennå mer forferdelig, er å se dem som en gang har smakt det gode Guds ord, og blitt opplært av dette, ofte lar verden og kjødet hindre seg, så hele dagen, ja ofte uker, går uten at de bruker tid på at sjelen får mat.

Eller de setter seg en stund med Ordet. Men tankene og hjertet er så fylt av verdslige ting at de umulig kan ta Ordet til seg. Det er umulig at et stormfullt og brusende hav kan bli varmet opp av solens stråler. Hele frukten av et slikt forhold blir bare økt likegyldighet med Ordet. Vi må møte Ordet med en stille og mottakelig ånd, hvis det skal kunne varme opp hjertet.

Hindringene er alt det jordiske. Jesus talte om «tornene som kvalte sæden», om «dette livs bekymringer, rikdom og vellyst». Det er kjødelighet, treghet og alle slags bekymringer og gjøremål som nå er blitt viktigere for den bedratte sjelen enn det himmelske.

Nå sier han: «Jeg har ikke tid til å være opptatt med Ordet så mye nå, for det og det må gjøres». Og legg merke til at dette som må gjøres, er noe jordisk. Mens det som kan unnlates, er det himmelske, som nå betyr mindre. Slik er sjelen blitt bedratt og forblindet.

Du sier: «Det er en hellig plikt å være opptatt med sin jordiske livsoppgave. Den må ikke forsømmes. Og den som ikke forsørger sine egne, er verre enn en hedning». Men Jesus sier: «Det ene skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes».

Din trofasthet på arbeidsplass og overfor din familie kan være den mest fullkomne. Men lar du nådens liv dø ut, kan din trofasthet på arbeidsplassen ikke frelse deg i døden og dommen.

Og det er bare bedrageren, den gamle slangen, som innbiller deg at det kan gå ut over din familie eller ditt yrke, om du bruker den nødvendige tid på Ordet og bønn. Det er hedningen i ditt eget hjerte, vantroen, som ikke kjenner til Guds velsignelse. Som ikke bryr seg om det himmelske. Som heller tøyser eller prater bort ti timer, enn å bruke én time til å studere Guds ord.

Å, for en hedensk forakt for Gud og din udødelige sjel! Her har du adgang til det salige, dype og ærefulle samfunnet med himmelens og jordens Herre, din frelser, og få høre ham tale. For det skjer i Ordet. Og å tale til ham, som skjer i bønnen.

Og så sier du at du har ikke tid til dette - ! Men å høre og tale om unyttige ting, det har du tid til! Dette må da kalles for å være bedratt av djevelen. På grunn av alle dine «viktige» gjøremål har du altså ikke tid til å bruke en éneste av døgnets tjuefire timer på at sjelen skal få næring - !

Tenk om Gud lar deg ligge syk et år! Verden består likevel. Hvem takker deg da for din store innsats her i verden? Det kan ikke hjelpe deg nå. Og Gud og hans ord har du jo ikke hatt videre bruk for - så noe så lite betydningsfullt for deg vil du vel ikke vente noen hjelp fra nå heller - ?

Du klager kanskje over svakhet og fristelser som du ikke er i stand til å overvinne? Men hva er grunnen til dette? Bare den at du har forsømt Guds ord. Noe som alltid fører til at ditt indre menneske mister sin kraft. Troen, gudsfrykten og alle nådens krefter svekkes. At du skulle kunne seire over det onde i deg uten nådemidlene, det venter verken Gud eller mennesker.

Nei, kraft til dette finnes ikke i menneskets natur. Derfor er det Gud har gitt oss dette nådemidlet fra himmelen. Hvis du derimot virkelig bruker dette nådemidlet rett, vil ingen ting som du trenger til liv og gudsfrykt være umulig for deg.

Sier du at du har forsøkt å lese Guds ord, uten at det er blitt bedre, da må det skyldes en av disse årsakene. Enten forstår du ikke hva omvendelse vil si. Du trodde du i en fart skulle oppnå en viss kraft, gudsfrykt og hellighet. Men du visste ikke at veien dit gikk gjennom fornedrelsens og ydmykelsens dal. Og at du da ikke vil oppleve å se at du selv blir bedre og bedre. Men tvert imot.

Eller du er faktisk fremdeles en slave under synden, og har ennå ikke fått nytt liv, en ny trang og åndelig kraft. Da har du nok ikke brukt Ordet på rett måte.

I tillegg har du kanskje vendt opp ned på Guds rekkefølge. Du har først forsøkt å overvinne det onde i deg, før du tenkte på å ta imot Kristi fullbrakte verk. Først ville bære frukt, før du skulle innpodes i Kristus.

Begynn nå å adlyde Ordet! Det sier:  

Fly først til Jesus, tigg om nåd’. Mot syndens makt skal det så også bli råd.

Vend deg bort fra den dype egenrettferdigheten, og kast deg, akkurat som du er, med alle fall og innvendinger, i nådens favn.

Da skal du få erfare at «der synden «överflödade», der «överflödade» da nåden langt mer». Og så skal denne «överflödande» nåden få glede, smelte og forvandle ditt elendige hjerte, så det ikke lenger får smak på det onde som du for kort tid siden var fanget i. Nå vil det gode som du tidligere ikke maktet, bli ditt hjertes trang og lyst.

Dette lærer Ordet oss. Bruk det, ta det til deg og følg det! Da vil alt du trenger for å bli frelst, være mulig for deg.

Til toppen

14. november

Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet.   Kol 3:12.

Se disse dyrebare smykkene som skal pryde Guds utvalgte, hellige og elskede!

Først minner apostelen om de troendes høye stilling, og vil vi skal være kledd i samsvar med den. Som det altså sømmer seg «Guds utvalgte, hellige og elskede».

Den samme formaningen gir apostelen oss også i Ef 4: «Jeg formaner dere altså at dere vandrer verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet». Merk: «verdig for det kall dere er kalt med».

Det som er svært så verdig eller passende for verdens barn, kan være fullstendig uverdig eller upassende for et Guds barn. Det gjelder f.eks. å beholde alt sitt eget bare for seg selv, være stor på det og selvopptatt, kverulere, eller ikke kunne styre sin tunge.

Alt dette aksepteres blant verdens barn. Men for lysets barn ville alt dette være galt. De skal gå den motsatte veien i forhold til verdens barn. Det passer seg ikke for kongens barn å gå kledd som tiggerbarn. Når dere nå er Guds utvalgte, hellige og elskede, sier apostelen, -. Så kle dere da slik som det sømmer seg for slike.

Så vil vi nå se nærmere på selve drakten. Først nevnes inderlig barmhjertighet, som taler om en inderlig og brennende omsorg i hjertet. Som igjen fører til inderlig medfølelse. Det gjør at vi forlater den som gjør feil og hjelper den som trenger hjelp. Og dette er en klar motsetning til det kalde, selviske sinnet, som bare er opptatt med det som er til det beste for oss selv.

I de troendes hjerter er dette virkningen av at vi har fått del i guddommelig natur. Det er også noe av det innerste som mest kjennetegner Gud selv. Denne Guds inderlige barmhjertighet kommer til uttrykk mange steder. F.eks. når han sier: «Er ikke Efraim min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må huske på ham, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor blir jeg rørt i mitt hjerte for hans skyld, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren».

Og denne Guds inderlige barmhjertighet gjenspeiles i alle hans barn. Kristus sier: «Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig!» Og: «Slik skal dere være deres Fars barn (eller avbilder). For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige».

Den neste delen av drakten vår var godhet, eller vennlighet, velvillighet. Dette taler om en indre holdning, en trang etter å være til glede og nytte for alle mennesker. Og som dermed er et så skjønt smykke på Guds utvalgte barns drakt, at mange bare på grunn av denne egenskapen blir dratt til Gud og hans folk.

Guds barn bør jo være de mest vennlige og velvillige mennesker på jorden. Det ingen forkynnelse har maktet, har denne egenskapen ofte utrettet. Derfor var også hele Kristi liv på jord gjennomsyret av vennlighet og velvillighet. «Han gikk omring og gjorde vel og helbredet alle». Den største kunnskap og de best formulerte ord har ingen virkning, men irriterer bare, når et falskt og uvennlig vesen virker frastøtende. Å, så sørgelig slikt er!

Nei, de som skal formidle videre den mest dyrebare kunnskapen, bør bære den innsvøpt i det varmeste, vennligste vesen.

Den tredje delen av drakten var ydmykhet. Som alle vil forstå, har dette nær sammenheng med det som er nevnt foran. Drevet av inderlig barmhjertighet må en kristen kanskje ofte si et advarende ord for å vekke et medmenneske. Men det er i seg selv en handling som ofte vil bli oppfattet som åndelig hovmod.

Og det er jo nettopp det som er verdens vanligste beskyldning mot Guds barn, at de er hovmodige. Mens det i virkeligheten ikke er noen mennesker som kjenner og sukker så mye over sin egen elendighet som akkurat de kristne.

Men når da en kristens bekjennelse, hvis han taler av sannheten, vil bli oppfattet av verdens barn som hovmod, er det jo desto mer nødvendig at vi på alle mulige måter uttrykker og beviser at våre vitnesbyrd ikke er drevet av hovmod. Det er nødvendig at vi ikke bare har et ydmykt hjerte, men også ikler oss ydmykhet.

Skulle det dukke opp hovmod eller innbilskhet i hjertet, og vi godtar dette, er det stor fare på ferde. Da vil det snart skje et stort fall eller annen forferdelse. «For Gud står de stolte imot». Og da hjelper det ikke verken med god forstand eller skarp årvåkenhet for å unngå den fallgraven som blir lagt i vår vei.

Derfor sier apostelen: «Vær sterkt opptatt med å   være ikledd ydmykhet! Det skal til og med bli vanskelig for dere å bli bevart i den. Vær ikke selvgode, men anse dere på samme plan som de hjelpeløse! Vær ikke selvkloke!»

Det fjerde som vi skulle ikle oss, var saktmodighet. D.v.s. at vi ikke så lett lar oss irritere.

Og det femte, langmodighet; at vi ikke lar oss trøtte ut i vår tilgivende saktmodighet. Så vi ikke fristes til f.eks. å unngå vennskap med dem som setter vår tålmodighet på prøve.

Til toppen

15. november

Salige er de tjenere som deres herre finner våkne når han kommer. Luk. 12:37.

Salige er de tjenere, sier Herren. Og hvor salige/lykkelige, de er, det antyder han videre i verset slik: «Sannelig sier jeg dere at han skal binde opp om seg og la dem sette seg ned og spise, og herren skal selv komme og tjene dem».

Hvor mye det virkelig innebærer, vil bare himmelens evige herlighet vise oss. Men noe uendelig stort, og noe like fullkomment og virkelig er det, - når denne Herren sier det - og til og med understreker det så sterkt med ordene: «Sannelig sier jeg dere».

Himmelens salighet skildres flere steder i Skriften som et gjestebud, eller et måltid ved vår Herres bord. Det er dette bildet Herren også bruker her. Det er sikkert nok at det som her skildres, er at Herren i sin evige herlighet skal fylle alle Guds barn med en uendelig salighet og glede med «himmelens herlige gaver».

Men den måten Herren skildrer dette på, bør vi uten tvil også se nærmere på. For der gir han oss alltid dypere innblikk både i sitt eget hjertelag, og i selve det budskapet han gir oss med det bildet han bruker.

La oss da først ta opp den innvendingen som har vært gjort mot dette bildet, der Kristus sier at brudgommen skal la tjenerne sette seg til bords, og selv binde opp om seg og tjene dem. Der hører vi sagt at dette bildet overdrives i forhold til virkeligheten i det menneskelige livet. At realiteten heller er slik det er skildret i Luk 17:7-8, der det er tjenerne som, selv om de hele dagen har vært ute på all slags arbeid, likevel når kvelden kommer også må varte opp sin herre ved bordet.

Det har vært oppfattet som å male med alt for sterke farger å si at brudgommen skal la tjenerne sette seg som herrer ved bordet. For vi ser jo at Kristus med brudgommen her taler om seg selv, og at altså han skal binde opp om seg og stelle til for sine tjenere.

Men mot denne innvendingen har det også blitt gitt et godt og riktig svar. Og svaret er dette: Grunnen til at bildet overdrives i forhold til virkeligheten i det menneskelige livet, er at Kristus her nettopp har malt med selve saken han vil ha fram, for øyet. Og det han vil ha fram, det han vil skildre er det som skal komme; det himmelske gjestebudet, og sitt evige råd, etter sitt hjerte, om hvordan han skal hedre og fryde dem som har vært tro imot ham.

Men hans hjertelag og hans høye mål med oss overgår jo alt som noen gang er sett på jorden. Og da er jo det en naturlig årsak til at bildet i våre øyne kan synes overdrevet.

I den himmelske herligheten skal vi ikke bare vente oss av Kristus det som ligger innenfor vår tankes grenseland. Men noe som overgår all menneskelig evne til tenkning. For «det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham».

Når Gud allerede i skapelsen gjorde så allmektige ting at ingen mennesketanke kan fatte hvordan det kunne skje. Så skal han også bevise sin store og overmenneskelige allmakt i den nåde og salighet han skal gi alle sine venner når den tid kommer at han skal forfriske og glede dem etter alle deres lidelser.

Og særlig når det gjelder dette løftet, at han skal la sine tjenere sette seg til bords, og selv binde opp om seg og varte dem opp, har Herren selv gitt eksempler på dette alt da han gikk her nede på jorden. Det skjedde spesielt i to tilfeller.

Det første var da han for siste gang hadde samlet disiplene sine for å ete påskelammet sammen med dem. Da talte han med dem om hvordan han en gang, i sin Fars rike, skulle dele de himmelske rettene med dem. Og så innstiftet han nattverden.

Da var han den som tjente dem. Han delte ut både brødet og vinen til disiplene, og de tok imot det av hans hånd. Akkurat som da han bandt linkledet om seg og gikk fra den ene til den andre og vasket føttene deres.

Dette var alt sammen et ytre forbilde på det han en gang, i den himmelske bryllupssalen, skal gjøre for alle sine troende.

Den andre gangen var om morgenen ved Tiberias-sjøen. Herren hadde stekt fisk på stranden til sine sultne disipler. Da ser vi ham også gå mellom dem og gi dem både av fisken og brødet.

På denne måten har han allerede her på jord villet vise hvordan han en gang, når den tid vi fornedres i verden er slutt, fullkomment skal fryde og opphøye sine venner.

Når de på jorden en kort tid har søkt å ære ham, skal han i himmelen gi dem en evig ære. Når de i livet her har bundet opp om seg for å tjene ham, skal nå han binde opp om seg og tjene dem. Når de i livet her har bekjent ham overfor menneskene, skal nå han bekjenne dem overfor sin Far og hans engler.

Å, for et herlig bytte! Å, for en ufattelig ære!

Og hvem er så han som har sagt dette til oss? Skal vi tro ham? Kan virkelig så herlige løfter være sanne?

Han selv, som heter trofast og sannferdig, har sagt det! Lovet være hans navn i all evighet!

 

 

16. november  

 

Han som ble gitt for våre synder, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse.   Rom 4:25.

 

Dette skriftstedet har Luther kalt «knippet som sammenfatter hele den kristne troen».

 

Derfor satte han også dette skriftstedet som overskrift over de schmalkaldiske artiklene, og la det til grunn for «den første og viktigste artikkelen, som ingen kristen kan vike fra eller slå av på om så himmel og jord og alt annet styrtet sammen».

 

Dette skriftstedet har apostelen formulert i stor dypsindighet. Derfor krever det også av oss en dyp utleggelse. Som allerede sagt, inneholder dette i en sum de store grunnsannhetene i Kristi forsoningsverk. Og spesielt formuleringen her er det all grunn til fordype seg i.

 

Apostelen sier at Kristus ble gitt for våre synder, og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Når han setter opp mot hverandre «gitt» og «oppreist», skjønner vi at med ordet «gitt», menes: overgitt til døden.

 

Vi vet at Skriften over alt ellers framstiller Kristi død som grunn for vår rettferdiggjørelse, og at hans soningsverk dermed virkelig var fullbyrdet. Som også Kristus viste da han ropte ut på korset: «Det er fullbrakt!» Men da er det jo litt merkelig, som vi må studere nærmere, hva apostelen her kan mene, når han sier at Kristus ble gitt for våre synder, og oppreist til vår rettferdiggjørelse.

 

Meningen er uten tvil denne: I sin død bar Kristus på synden. All verdens synd var lagt på ham, som han betalte med sitt liv. I sin oppstandelse var han som vår stedfortreder rettferdiggjort og «førte fram en evig rettferdighet» og et evig liv.

 

I sin død ble han «gjort til synd for oss». Og løste oss da fra syndens skyld og lovens forbannelse, ved at han tilfredsstilte det guddommelige rettferdighetskravet; å lide den døden som var syndens lønn.

 

Og hans oppstandelse ble rettferdighetens og livets seier over synden og døden. Det var kronen og seglet på hans fullbyrdede soningsverk overfor alle mennesker og åndsmakter.

 

Som vår mellommann og stedfortreder, den andre Adam, hadde han tatt på seg å svare for alle våre synder, lide for vår fortjente straff, og fullbyrde det den guddommelige strafferettslige rettferdighet krevde.

 

Alt dette fullbyrdet han da han gav seg selv som et offer, og gjenløste oss med sitt blod.

 

Men med sin oppstandelse har han ikke bare gitt alle mennesker et bevis på at han led og døde som hellig og Guds Sønn, for andres synder, og ikke for noen skyld hos ham selv. Men også at den godtgjørelse for våre synder som han hadde påtatt seg, var fullkomment godkjent av Faderen.

 

Som Skriften også sier; at han er «gjort levende i Ånden», og dermed også «rettferdiggjort i Ånden». D.v.s. frikjent fra all den skyld og straff og dom han som menneskenes stedfortreder hadde tatt på seg.

 

Kristus var altså så fullstendig vår stedfortreder overfor Guds dom, som om hele menneskeheten har gjort og lidd det han gjorde og led, «og vi har avklart dette med oss selv at når en er død for alle, da er de alle døde».

 

Men da gjelder dette også hans oppstandelse. I Guds øyne var vi alle med i hans oppstandelse. Slik at han stod opp rettferdig for alle, som om vi alle hadde stått opp rettferdige. Derfor kalles han også: «Herren, vår rettferdighet».

 

Og derfor er også Kristi oppstandelse den egentlige grunnen for vår rettferdiggjørelse. Det er nok ganske sikkert dette apostelen har villet ha fram med denne formuleringen; at Kristus ble «gitt for våre synder, og oppreist til vår rettferdiggjørelse».

 

Men ved sin oppstandelse har Kristus også trått inn i det evige presteembete, der han bestandig «er for Guds åsyn for vår skyld». Han er der i vårt sted, «den rettferdige for de urettferdige». «Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himmelen, og som gjør prestetjeneste i helligdommen og i det sanne tabernaklet».

 

«For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort med hender, som er et bilde av den sanne helligdom, men inn i selve himmelen, for at han nå skal være for Guds åsyn for vår skyld».

 

Merk dette! at «han nå skal være for Guds åsyn for vår skyld». Dette er i sannhet vår fullkomne rettferdighet overfor Gud! Og hva hører vi her? Er Kristus virkelig for Guds åsyn for oss? Er dette sant? Da har vi nok større verdi i Guds øyne enn vi hadde tenkt. Da eier vi sikkert nok en stor og fullkommen rettferdighet i hans øyne.

 

At Kristus alltid er i vårt sted framfor Faderen, og utfører sin ypperste- prestlige gudstjeneste for oss, - det er, gjentar vi ennå en gang -, i sannhet vår fullkomne rettferdighet.

 

Slik framgår det klart at vår rettferdiggjørelse på alle måter har sin grunn i Kristi oppstandelse.

 

Til toppen

 

17. november

 

Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget.   Rom 7:6.

 

Her taler apostelen om loven som et fengsel, hvor vi blir holdt som fanger. Lovens bud og dommer var stålgitterene, dører og låser som holdt oss innesperret til døden.

 

Først bør vi ha klart for oss at loven dømmer oss til døden allerede for den synden som ligger i vår natur. Vi har jo synden og døden i arv fra Adam. Og loven sier: «Forbannet er hver den som ikke fullkomment oppfyller alt som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør det».

 

Vi er altså allerede dømt, om vi så aldri mer synder. Men om vi ikke tror dette, men nå på alle måter forsøker å forbedre oss og minske vår skyld, for å oppnå nåde hos Gud, -. Så er tross alt hele vår natur så full av ondskap og forderv at vi hele tiden synder på ny og øker vår skyld. Og dermed rammes samvittigheten stadig på ny, og sperres inne av loven. Vi blir sittende bak lovens jerngitter og lås. Hvor vi så vender oss blir vi alltid holdt fanget.

 

Et slikt fengsel er loven. Det samme sier apostelen også i Gal 3:23: «Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart».

 

Men i dette bildet av loven som et fengsel, ligger ikke bare det at vi er fanger som etter lovens dom er dømt til døden. Det taler også til oss om hva slags kristendom loven er i stand til å skape. Luther sier: «Lovens embete er å holde oss i forvaring som i et fengsel. Dette er et svært treffende bilde, som viser hva loven utretter, og hva det er for slags kristendom den virker i menneskene.

 

Ingen tyv, morder eller røver som er tatt til fange, elsker lenkene sine og det dystre fengslet der han sitter innestengt. Hvis han kunne, ville han tvert imot ha revet ned fengslet med sine stålgitter, ja, legge det i aske.

 

I fengslet gjør han nok ikke noe galt. Men det er ikke på grunn av noen god vilje, eller av kjærlighet til rettferdigheten. Men ganske enkelt fordi fengslet hindrer ham fra å gjøre det.

 

Og mens han sitter i fengslet, avskyr og hater han så visst ennå ikke synden og sin forbryterbane (tvert imot sørger han hjertelig over at han ikke er fri og kan fortsette å stjele). Men fengslet hater han. Og hvis han fikk anledning til å slippe ut, ville han fortsette å stjele som før.

 

Både i menneskelig og åndelig forstand sperrer loven menneskene inne, innenfor visse grenser. Dette er lovens oppgave. Og slik er dens rettferdighet; den tvinger oss til en utvortes kristendom, ved at den truer dem som bryter loven, med straff og plager. Så er vi riktignok lydige mot loven. Men bare av frykt for straff. Og det skjer uvillig og med stor misnøye.

 

Men hva er vel det for slags kristendom, når den lar være å gjøre det som er galt, bare av frykt for straff? Denne gjerningsrettferdigheten betyr derfor dypest sett bare at vi elsker synden og hater rettferdigheten. Vi avskyr Gud og hans lov, og tilber og opphøyer den største ondskap.

 

For med samme hjertelighet som tyven elsker fengslet og hater tyvetoktene, med samme hjertelighet er vi lydige mot loven, gjør det den krever, og lar være det den forbyr, - så lenge vi er fanget av den». Så langt Luther.

 

Slik er vår kristendom under loven. Ganske annerledes blir det i hjertet hos en sjel som gjennom et slikt fengselsopphold er utmattet, fordømt og oppgitt, og så med én gang får alt som gave. Når alt han hadde strevet med under loven, og søkt etter hos seg selv, blir overrakt ham av en annen - som gave.

 

Nå får han se Gud i et helt nytt lys, som en god Far, som bare venter på å få gjøre oss godt. Og derfor, med dette som mål, også har utmattet oss på denne måten under loven.

 

Nå får han se at all lovens straff og dom først og fremst har som mål å utmatte og bryte oss ned, for at vi skal gi opp det fruktesløse strevet for å bli godtatt av Gud gjennom vår egen rettferdighet. Får se at Gud vil gi alt, både rettferdighet og helliggjørelse, som en ufortjent gave, -.

 

Når en utmattet sjel fatter dette, og nå i Åndens lys ser han er totalt fridd ut fra loven, tror og ser Guds store kjærlighet i Kristus, - . Da får han et fullstendig nytt hjerte både overfor Gud og loven.

 

Da forvandles hatet til kjærlighet. Da kan han tjene Gud med inderlig lyst og trang. Nå sier han av hjertet: «Hans bud er ikke tunge å bære», «jeg har lyst til Guds lov etter mitt indre menneske».

 

Nå er fengslet forvandlet til et palass. Det er dette som skjer når vi blir satt fri fra loven: Nå elsker vi Herrens bud og hans veier, så hvert feilsteg smerter oss. Og om noen nå ville forandre på, eller forsøke å bortforklare, de hellige budene, ville det tynge oss smertelig.

 

Dette virker Ånden når sjelen blir frigjort fra lovens krav og dommer, og får visshet om en evig nåde.

 

Til toppen

 

18. november

 

Så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort med ham. Rom 8:17.

 

Så sant vi lider med ham. Dette er den øvingsbanen som fører til herligheten.

 

Arveretten har vi bare gjennom barnekåret. Den er rettmessig kjøpt utelukkende gjennom Kristi lidelser. Men banen vi må løpe på inntil arven overrekkes oss, er denne: å lide med ham.

 

Dette har stor betydning, og er et karakteristisk kjennetegn på de sanne arvingene, de ekte barna. Det skal dels vekke og skille ut fra flokken av Guds barn dem som har en falsk trøst i at de har del i arven, men som slett ikke er Kristi etterfølgere. Og at det er et kjennetegn, skal også være en trøst for dem som virkelig lider med ham, men hvor lidelsen ofte blir så sterk at de fristes til å gi opp.

 

La oss da tenke grundig over disse ordene: «Så sant vi lider med ham». Her sier apostelen at også i lidelsen har vi samfunn med Kristus som gjennom lidelsen gikk inn til herligheten.

 

Det er en klar og avgjort Guds ordning at lidelse kommer foran herligheten. At også Kristus, som vår veiviser og forbilde i alt, har gått denne veien. Og uttrykkelig sagt at vi skal følge etter ham også i dette.

 

Det er to sider ved Kristi lidelser på jorden. Først og fremst led han som den som skulle sone for våre synder. Dernest var lidelsen hans vei til herligheten. Hans soningslidelse var han fullstendig alene om. «Han tråkket vinpressen alene, og ingen av folkene var med ham». Han alene oppfylte den guddommelige rettferdighetens krav. Han alene kjøpte for oss den evige arven, rettferdighetens lønn.

 

Men dernest var han også vårt forbilde og veiviser, «for at vi skulle følge etter i hans fotspor». Der skal vi være lik ham. Skriften lærer uttrykkelig at han måtte kjempe og seire før han ble opphøyet, og at han i dette skal være et forbilde for oss. Selv sier han: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min far på hans trone».

 

Lidelsen er altså den lodd alle Kristi medarvinger har her på jord sammen med de «førstefødte»*. Alle arvingene må gjennom trengsler, noen «gjennom mange trengsler», før de får arven.

 

Men så må vi legge nøye merke til at apostelen sier ikke bare: Så sant vi lider. Men han sier: «Så sant vi lider med ham». For det er slett ikke enhver lidelse som er et tegn på at vi er Kristi medarvinger. «Den ugudelige har mange lidelser», og alt som lever på jorden, lider.

 

Nei, her er det tale om den lidelse vi har på grunn av vårt samfunn med Kristus og som hans etterfølgere. Altså ikke bare verdens fiendskap og hån. Men også all den anfektelse på grunn av synden, kjødet og Satan, som nettopp er en følge av vårt samfunn med Kristus. Og til slutt også de lidelser som er Herrens tukt, og som alltid kjennetegner hans ekte barn.

 

Først og fremst viser Guds ord klart at «alle dem som vil leve gudfryktig i Jesus Kristus, skal bli forfulgt». Kristus sa selv at «en tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere».

 

Hvis altså noen vil være en kristen, trøste seg til at han eier troen og det evige liv, men har en kristendom og gudsfrykt som godt kan leve sammen med denne verden, være elsket og respektert av folk flest, -. Da ligger det bare i dette et uhyggelig og avgjørende tegn på hva slags gudsfrykt han har. Et tegn på at han ikke er en sann og trofast Kristi etterfølger. Herren har selv sagt det.

 

Til det å lide med Kristus hører også all den lidelse synden og Satan påfører oss, og som vi har bare fordi vi lever i samfunn med Kristus. I angst og nød bar Kristus all verdens synd. Han kjempet, bad og svettet i Getsemane. På samme måte vil da også alle som har Kristi Ånd, oppleve angst, kjempe og be på grunn av synden som bor i oss.

 

På samme måte som Kristus ble fristet og anfektet av djevelen, slik vil også alle Guds barn bli fristet av samme fiende, og forfulgt med onde fristelser og glødende piler.

 

Vil så noen være en kristen, men har en form for tro og gudsfrykt som gjør at synden ikke plager dem og djevelen ikke frister og anfekter dem. Vil leve hver dag i en sterk, frimodig og fredelig sinnstilstand. Da er dette i seg selv et betenkelig tegn på at deres tro og gudsfrykt er falsk. Alle de helliges historie bekrefter dette.

 

Likevel er det én ting som først må være klart, før vi kan si at en person lider med Kristus. Han må først og fremst være et Guds barn, en sjel som ikke lever etter kjødet, men etter Ånden. Ja, som drives av Guds Ånd, og i denne Ånd roper: Abba, kjære Far!

 

Den som har det slik, vil få erfare at han har en hel mengde nye lidelser, så vel på grunn av ondskapen som bor i ham selv, som på grunn av djevelen og verden. Lidelser som han før ikke kjente til.

 

All denne lidelsen har han bare på grunn av at Kristus bor i ham. Og da er alt sammen sikre tegn på at han er en Kristi medarving som nå blir oppdratt for den arven han skal få.

 

* De «førstefødte» er de frelste som er nådd fram før Kristi fullbrakte verk på Golgata.

 

Til toppen

 

19. november

 

Utfør all din gjerning etter Guds ord.   Siraks bok 9:22.*

 

Alt Gud har forkynt for menneskene i sitt ord, går i hovedsak ut på å lære oss to ting: Først hvordan vi skal få nåde hos Gud, få forlatelse for våre synder og bli hans barn. Dernest hvordan vi skal leve her på jord som et Guds barn, for å tjene vår himmelske Far og gjøre hans vilje.

 

Men fordi dette er de to hovedpunktene som Guds rike iblant oss står og faller med, så er det også disse punktene djevelen til alle tider vil angripe mest, og forsøke å frarøve oss. Og hvor så vel hele kirkesamfunn som de enkelte vakte sjelene oftest farer vill.

 

Når Kristus lærte, var det særlig på to områder han refset sitt folk og viste dem den rette veien. Først refset han deres falske rettferdiggjørelse, deres egenrettferdighet. Dernest deres falske gudstjeneste, deres selvvalgte gode gjerninger. Han talte f.eks. til dem om hvordan de «gav tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet».

 

Når kirkens reformasjon ble drevet igjennom, skjedde det hovedsaklig ved at Luther stadig framholdt to lærepunkter. For det første: Den sanne rettferdighet som gjelder innfor Gud; som er Kristi rettferdighet, troens rettferdighet. Og for det andre: Hva som er sanne, gode gjerninger, sann gudstjeneste, og et hellig liv som er til behag for Gud. Og som bare er det Gud selv i sitt ord har befalt oss å gjøre.

 

Dermed angrep og refset han først og fremst pavekirkens rettferdiggjørelseslære. Som var at mennesket blir rettferdig i samme grad som det blir hellig. Dernest det falske begrepet om hva som er et hellig liv til behag for Gud. Hvor pavekirkens svar var å gå i kloster, leve ugift, faste, våke, plage legemet, foreta pilegrimsreiser osv.

 

Derfor er det med rette blitt sagt at det var disse to lærepunktene som la til rette for reformasjonen. Og at man kan takke reformasjonen for at disse to lærepunktene på ny ble dagsaktuelle: Om den sanne rettferdigheten innfor Gud, og den sanne helligheten i livet.

 

Som vi allerede har sagt, er det disse to punktene djevelen til alle tider har angrepet og forvrengt. Og det så fint, så stilt, sånn litt etter litt, at en ikke merker det før en allerede er ført bort fra veien. Så er da også både fornuften, følelsene og våre egne meninger fiendtlig innstilt overfor begge disse lærepunktene.

 

Ingen ting er mer fornuftsstridig enn at jeg skal være rettferdig og til behag for Gud - samtidig som jeg selv ser og kjenner jeg er full av synd. At jeg skal være rettferdig og ren for Gud bare gjennom en tilregnet rettferdighet. På samme måte kan jeg umulig fatte at jeg gjør de mest velbehagelige gjerninger for Gud, - altså en sann og hellig gudstjeneste -, når jeg bare gjør de mest alminnelige ting som det daglige liv krever, i hjem eller på arbeidsplass, eller det et menneske i nød trenger av meg. Jeg gjør jo da bare de samme gjerningene som en from hedning, et moralsk høyverdig verdens menneske kan gjøre.

 

Selv kan jeg heller ikke forstå det kan være noen særlig fare i å følge fromme innskytelser, som synes å være Guds Ånds tale i hjertet mitt. Og som bare går ut på å drive meg til mer hellige gjerninger. At det skal være noen stor fare å straks følge slike innskytelser, og ikke være så nøye på først å undersøke om det stemmer med Guds åpenbarte ord i Skriften. Dette kan følelser og fornuft ikke innse.

 

Men djevelen og vår fornuft vil med all makt føre oss bort fra Ordet, også når det gjelder livet. Og det lærer vi spesielt av erfaringen. Djevelen har nettopp ført mange ut i vanvittige ting, og gjort stor skade i Kristi kirke, nettopp ved å føre mennesker bort fra ordet på denne måten.

 

Den skaden som dermed har skjedd, og ennå daglig skjer, er særlig av to slag: Først noe som ofte rammer vakte og søkende sjeler (som gjerne med stort alvor lever et gudfryktig liv, og ikke sparer seg selv på noe område, bare de kan tjene Herren). Disse blir drevet til alle slags handlinger og livsstil, som dels fornuften, dels en antatt Guds røst i hjertet drev dem til. Men som verken Guds åpenbarte ord påla dem, eller et medmenneske i nød hadde noen hjelp av.

 

Det andre som skjer, er noe vi alle daglig opplever: At selv om vi gjør de rette gode gjerningene, så gjør vi dem likevel med så stor ulyst, treghet og lite nøyaktighet, straks vi glemmer Ordet. Glemmer hvilke gjerninger Ordet krever av oss.

 

Mens vi derimot ville gjøre alt med den største lyst og interesse, bare vi leste Ordet med større oppmerksomhet. Bare vi så og husket at vi med disse enkle gjerningene i vårt hjem eller arbeid virkelig tjener Gud selv, står innfor Guds øyne og utretter det han har satt oss til.

 

* Gjengitt etter C.O.Rosenius’ svenske bibeloversettelse.

 

Til toppen

 

20. november

 

Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren. Gal. 3:25.

 

Luther sier: «En kristen er ikke et menneske som ikke har noen synd, men et menneske som ikke blir tilregnet noen synd». En kristen er altså ikke et menneske som har det privilegium å ikke gjøre synd. Men som, om så galt skjer at det faller, aldri skal dømmes etter loven.

 

For hvis vi skulle stilles overfor loven, og dømmes etter den, da «ville ikke noe kjød bli frelst». Og da ville det være best å gi opp all tanke på å bli frelst.

 

Men da ville også alt Guds evangelium være falskt. Da var Kristus død forgjeves, og alle Guds barn evig fortapt i sine synder.

 

Men Skriften sier at akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse». Skriften sier at «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss». Og Skriften sier: «Men nå, når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren (loven)».

 

Dette er grunnen til at ingen synd blir tilregnet Guds barn. Som både David og Paulus også uttrykkelig vitner om: «Salig er det menneske som Gud ingen synd tilregner». Legg merke til at de sa ikke: Som det ikke finnes noen synd hos. Men: Som ikke blir tilregnet noen synd.

 

Men det er ikke nok med at vi er fri fra loven, og at ingen synd blir tilregnet oss. For i tillegg til dette blir vi tvert imot tilregnet en rettferdighet. En fullkommen og evig rettferdighet, som ikke finnes i oss; den rettferdighet Kristus kjøpte til oss med sitt blod.

 

Skriften vitner om dette: «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Og: «Salig er det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger».

 

Derfor er vi i Guds øyne ikke bare fri fra all synd. Men også tvert imot fullkomment rettferdige, ja, er selve rettferdigheten, og hvert øyeblikk velbehagelige for Gud i Jesus Kristus, «den utvalgte». Så kan da Gud nå elske oss av hele sitt hjertes kjærlighet.

 

Og alt dette kommer av at vi er ikledd Kristus med alt det han var og gjorde for oss, slik at Gud nå bare ser oss i sin elskede Sønn.

 

Luther sier: «Se nå den veldige rikdom den kristne troen har, der hele Kristi fullbrakte verk og lidelse blir gitt den til eiendom. Så den kan like sikkert sette sin lit til dette som om den skulle ha gjort det selv. For Kristus har så visst ikke gjort dette for seg selv, men for oss. Han trengte ikke noe av alt dette. Men har samlet denne skatten for oss, for at vi skulle tro og eie ham».

 

Og Luther sier videre: «Fordi Kristus er min ved troen, og jeg da også er hans, kan ingen lov anklage meg mer enn den kan anklage Kristus. Om så loven kommer og angriper meg, reiser jeg meg mot den og sier: Jeg har jo gjort alt og mer enn du vil ha, gjennom min stedfortreder, Kristus. Og selv om jeg ennå har synd i mitt kjød, har jeg likevel min rettferdighet i Kristus. Han er min, og gir meg alt han eier. Da er til og med hans renhet min. Altså kan loven ikke utrette noe imot meg. Men ser jeg ned på meg selv, finner jeg fremdeles mye urent. Det har loven rett i.

 

Loven sier: Du har synder (innfor Gud). Svarer jeg: Ja, så er jeg fortapt. Svarer jeg: Nei, så må jeg ha en sterk grunn å stå på. Og hvor skal jeg så ta dette mitt Nei fra? I meg selv finner jeg så visst ikke grunnlag for det.

 

Men i Kristus finner jeg det. Der må jeg hente det, og holde det fram for loven. Han kan si: Nei overfor loven. Og har all mulig grunn for det. For han er hellig og uten synd. Og dette sitt Nei skjenker han meg samtidig med at han skjenker meg sin rettferdighet». Så langt Luther.

 

Det er altså dette Skriften mener når den sier: «Dere døde bort fra loven ved Kristi legeme». Eller: «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». At «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», og at ingen synd blir tilregnet dem.

 

Å, her skulle vi sannelig stoppe opp og tenke etter! Huske på hvilke kongelige friheter og rettigheter vi har. Tenke over om alt dette er sant eller ikke. For enten må jo alt dette være sant. Eller også er det løgn.

 

Er det sant at det ikke er noe som skal fordømmes i dem som er i Kristus Jesus? At selv om synden ennå bor i dem, og overrumpler og kaster dem over ende, skal den likevel aldri bli tilregnet dem, fordi de ikke er under loven, men under nåden. Og at de dermed aldri skal gjøre regnskap overfor loven, så lenge de ved troen holder seg til Kristus. Er alt dette sant, da er det jo en overraskende stor sannhet!

 

Og det er sant, like så sikkert som Guds ord ikke kan lyve. Det er sant, på tross av alt det djevelen, de gjerningskristne og vår egen fornuft måtte si om dette.

 

Å, her vil vi stoppe opp. Her vil jeg fryde meg midt i jammerdalen. Tenk; Herren, vår Immanuel, har grunnlagt så salig et rike på jorden, at syndere framfor Gud ikke skal være syndere, men hellige, rene og elsket av Gud.

 

Til toppen

 

21. november

 

Som han er, slik er også vi i denne verden. 1Joh 4:17.

 

La oss tenke grundig over disse ordene av Johannes, at «som han (Kristus) var, slik er også vi i denne verden»!

 

Hvor skjult var ikke Kristus i denne verden, - han som var Faderens enbårne, «avglansen av hans herlighet og det uttrykte bildet av hans vesen», Gud av Gud - ! Hvor ubemerket kom han ikke inn i denne verden, i menneskelig skikkelse! Hvor dypt var ikke hans herlighet skjult i «syndig kjøds lignelse»!

 

Selvsagt skulle troen ha den rette grunn å bygge sin visshet på. Englene sang i skyene den natten han ble født. Selv gjorde han gjerninger som ingen andre enn Gud kunne gjøre. Han fikk ære og pris fra Gud selv, som talte til dem da han var på fjellet sammen med apostlene, og sa: Dette er min Sønn, den elskede!» Og han hadde alle profetienes kjennetegn.

 

Men han sa til dem: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal få se, og de som ser, skal blindes». For at vantroens selvsikre sinn, som alltid vil se tegn, skulle straffes med blindhet. Og at han etter Faderens vilje skulle bli lik brødrene, og bære deres byrder. Derfor ble han det aller mest foraktede og forlatte menneske på jord, «full av piner og vel kjent med sykdom. Folk skjulte sitt ansikt for ham».

 

Tenk hvor skjult og helt uakseptabelt alt dette er for all fornuft: At Guds sønn skal være født i en stall blant dyrene! Vokset opp i en by som hadde et slikt rykte på seg over hele landet, at en enfoldig Natanael spør: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?»

 

Guds Sønn på jorden, og så er han fattigere enn himmelens fugler. Eier ingen ting som han kan hvile hodet sitt mot. Foraktet, spottet, forfulgt, som en «hjort som blir jaget bort tidlig om morgenen». Til slutt blir han bundet, hudflettet, utskjelt, spyttet på og slått av noen usle rettstjenere. Blir hengt opp på et kors mellom to røvere utenfor byen, mens bødlene hånte og sa: «Er du Guds Sønn, så frels deg selv!» Så roper han selv at han er forlatt av Gud, og han dør og begraves.

 

Hvor så en her tegn til noen guddommelig majestet, noen Skaperens makt og herlighet? Finnes det vel noe som helst på jorden som kan synes mer urimelig enn at dette var Guds Sønn?

 

Men så står han da opp på den tid han selv hadde forutsagt. Viser seg i førti dager, og for fem hundre på en gang. Og farer så opp til himmelen mens mange ser på.

 

Så skjulte det seg altså likevel en guddommelig majestet under det ytre skrøpelige utseendet.

 

Og så - : «som han er, slik er også vi i denne verden». Som hodet er, slik er også lemmene. Som brudgommen er, slik er også bruden. Elendig og stakkarslig syntes brudgommen å være. Elendig og stakkarslig synes også bruden å være. Men under hennes elendighet skal det skjule seg guddommelig herlighet, under hennes fattigdom himmelsk rikdom. Under synd og skrøpelighet; en høy og evig rettferdighet.

 

Her er det bare om å gjøre at vi ikke lar oss forville av det vi ser og føler. Det kan knapt i ett éneste tilfelle synes mer usannsynlig at vi er Guds barn, «Guds utvalgte, hellige og elskede», enn dette at Jesus skulle være Guds Sønn.

 

Skulle vi ikke da være fornøyd med å være skjult sammen med ham, vårt hode, her i livet på jord, og gå sammen med ham i ydmykelsens tilstand her i jammerdalen?

 

For nå har vi jo Guds bestemte ord på at bare ved troen på Kristus er vi Guds barn, rettferdige og rene for Gud. Og da skal vi også tro dette så sikkert og visst som om vi allerede var i himmelen. Ja, like så sikkert som at Gud ikke kan lyve. Og så sikkert er det, selv om vi nå ikke kjenner det aller minste av dette i vårt hjerte.

 

Hovedgrunnen til at alt dette er skjult i livet vårt, er at Kristi rike skal være et troens rike, en ydmykende, trang og lav port for Adams skrøpelige barn. Kristus skal til alle tider være som en dom over denne verden. For at de som vil se, skal blindes, og de som nøyer seg med ikke å se, skal bli gjort seende.

 

For at ingen andre skal kunne komme inn i dette riket og følge Gideon, enn de som er fornøyd med hva som helst som det måtte behage ham å sende over dem.

 

De ble ikke med i Gideons hær etter fritt valg. Men etter en ydmykende prøve: «Den som bøyer seg ned og lepjer vannet i seg som en hund, skal gå med Gideon. Alle de andre kan snu og gå tilbake».

 

På samme måte i dag. Den som er villig til å være en hund, som kan være tilfreds med hva som helst som skjer, som han ser eller opplever, - bare den kan følge Jesus.

 

Mens derimot den som absolutt må se, kjenne og smake hvor god Gud er, som må ha sitt liv i Gud klart og merkbart, for at alt skal foregå rett og riktig. Alltid må oppleve sitt eget indre varmt og kristelig, sitt daglige liv alltid følbart sterkt og hellig. Som vil oppleve velsignelse over framgang i verden. At alle kristne skal være helt rene og uten noe å sette fingeren på. At det aldri skal være noen skrøpelighet eller uenighet blant dem, - -- hvis de skal kunne kalle seg kristne.

 

Den som vil ha sitt liv i Gud på denne måten, og ikke nøyer seg med at det er skjult, ja, av og til fullstendig skjult av synd og elendighet, -. Han bør bare når som helst vende tilbake fra denne hæren. Han duger ikke til dette felttoget.

 

Den korsfestedes hær er tilfreds med å vandre i troens tykke, svarte mørke. Ofte overhode ikke se og kjenne noe til Guds nåde gjennom lang tid. Som om de var fullstendig fortapt.

 

Til toppen

 

22. november

 

Fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Åp 3:16.

 

Dette er forferdelige ord som er sagt av den nådige Frelseren. Må Gud hjelpe oss alle, så hver og en må være oppriktig mot seg selv! Så vi ikke står under slik en dom uten å vite det før den rammer oss.

 

Det som her er viktigst for oss, er å undersøke hva det er Kristus mener med det å være lunken.

 

I dette Herren sier her om de lunkne, er der noe alle ser og forstår. Men også noe som bare få legger merke til. Alle innser at når Herren sier: «Du er verken kald eller varm», så mener han: Du er ikke bare et vanlig verdens menneske, helt likegyldig og fremmed for det åndelige livet. Riktignok er du noe ganske annet enn den store massen. Du kjenner mine veier, du forkynner mitt ord og lærer andre; «jeg vet om dine gjerninger». Du har mange av disse.

 

Men du er heller ikke varm. Hjertet ditt har det ikke rett med Gud. Du mangler den rette kjærligheten, livet og samfunnet med meg. Du taler heller om meg, enn med meg. Du er heller opptatt med hvordan det står til med de andres sjeler, enn med din egen o.s.v.

 

Det er dette som er å være «verken kald eller varm». Hva «kald» betyr, det ser vi på verden når den oppfører seg på sitt mest jordiske vesen, likegyldig for alt åndelig.

 

Og hva «varm» er, det ser vi hos disse trofaste Guds barn som i hele sitt liv alltid bare har én interesse: Frelseren og hans nåde. Det som gjør dem mest glade er Frelseren og samfunnet med ham. Det som tynger dem mest, er kampen mot synden, og når Herren skjuler seg for dem, så de savner samfunnet med ham. Når de taler, synger og skriver om det som hjertet er mest opptatt av, så er det om Frelseren. Dette er klart og forståelig for alle.

 

Men i praksis står vi ennå med et stort og uløst spørsmål: Alle bekjennende kristne synes jo de opplever at Herren av og til skjuler seg for dem, og de herlige følelsene er borte. Drar dette ut, da vokser følelsen av hvor elendige de virkelig er. Da sukker og klager de over sin likegyldighet; at de ikke elsker Frelseren som de ville, ikke ber så varmt som før. De angripes ofte av fristelser, blir fristet av syndige tanker. De blir atspredt i sinnet, likegyldige og kalde i kjærligheten.

 

Hva annet kan de da tro, enn at det nettopp er dem det er tale om her. De synes Kristi ord om de «lunkne» skildrer dem selv. For ikke er de riktig kalde, synes de. Og heller ikke riktig varme. Hva annet kan da passe på dem enn akkurat dette med «lunkne»?

 

Ja, hva skal vi så svare på dette?

 

Er det virkelig slik en sjelstilstand Herren taler om her, som den disse troende selv er så bekymret for? Nei, lovet være Herren, for at han har selv forklart hva som kjennetegner de lunkne! Ellers ville vi nok alle måtte fortvile over denne teksten.

 

Les da følgende vers. Der forklarer Herren hva som var kjennetegnet og beviset på lunkenhet: «Fordi du sier: «Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe, og vet ikke at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken».

 

Ja, her har vi det som kjennetegner de lunkne, de som Herren vil spy ut av sin munn! Her sier jo Herren uttrykkelig hva en kan kjenne de lunkne på: «Du er lunken, du sier: Jeg er rik, har overflod» o.s.v.

 

Ordet «for», eller «fordi» brukes alltid foran en bevisførsel. Det at du er lunken, sier altså Herren her, det åpenbares ved at du sier: «Jeg er rik». For det betyr at du er fornøyd med deg selv. Var du derimot varm, da ville du ikke være fornøyd med deg selv.

 

Uttrykket: «Du sier» må ikke bare oppfattes ut fra det munnen uttrykker. For mang en lunken sjel er klok nok til ikke å uttale seg så sterkt overfor mennesker. Nei, det må vi oppfatte som et uttrykk for hjertets, eller den indre holdningen. Som Skriften også uttrykker på denne måten: «Du sier i ditt hjerte». Det betyr altså at vi i vårt stille sinn er fornøyd med oss selv, ikke kjenner vår nakenhet og fattigdom.

 

Dette er et karakteristisk og svært viktig tegn når det gjelder den rette omvendelsen i hjertet. Et tegn som går mye dypere og skarpere enn alle andre tegn. Og åpenbarer ofte det som en ikke på noen annen måte kan få fram i dagen.

 

Det kan nemlig være så rett og riktig med alt annet. Likevel er det helt sikkert at det kristne mennesket som er fornøyd med seg selv, som ikke av og til bekymrer seg, ja, forskrekkes og engster seg for sin egen sjelstilstand, -. Men alltid har fred med seg selv i dette spørsmålet. Det mennesket lever helt klart i samme lunkne tilstand som menighetsforstanderen i Laodikea.

 

Nå taler vi ikke om det forhold at alle kristne av og til kan være litt mer tilfreds med sitt liv. Det kan nok skje, enten i forbindelse med en markert åndelig oppvåkning. Eller i en forbigående sløvhetstilstand. Men da får de snart like stor nød for seg selv. Og selv når de har den største trøst og glede i Kristus, er de da oftest samtidig misfornøyd med seg selv. Denne misnøyen med seg selv er altså det vanlige i en kristens liv.

 

Men det kan jo også skje med den lunkne at han av og til blir misfornøyd med seg selv. F.eks. når han har falt i en markert synd. Og særlig hvis dette har skjedd for øynene på andre mennesker. Eller han bekymrer seg over selve gjerningen. Men han er likevel vanligvis fornøyd med seg selv. Han er selvsikker og på ingen måte knust.

 

Vi må altså bedømme ut fra et menneskes vanlige oppfatning av seg selv. Det er dette vår Herre Kristus holder fram her som kjennetegn på den lunkne.

 

Til toppen

 

23. november

 

For i håpet er vi frelst. Rom 8:24.

 

Vi er frelst, sier apostelen her. Dette er både for stor en trøst, og for stor hemmelighet til at vi uten videre kan tro det. Dette er noe bare den allmektige Guds ord, ja, hans ed og hans Ånd må fortelle oss. Og likevel kommer det ikke riktig inn i hjertene våre.

 

Men det er jo en guddommelig sannhet, det apostelen sier her; at vi allerede her på jorden er «frelst», vi som har Åndens førstegrøde. Vi er frelst. Selv om vi ikke her i livet verken kan se eller kjenne det.

 

Grunntekstens ord for at vi «er frelst», betyr egentlig «reddet», «frelst», fridd ut fra fordømmelsen, og berget for himmelen. I dette begrepet ligger det ikke noe som henspeiler på våre følelser, vår opplevelse av frelsen. Det er noe som bare skal tros.

 

Derfor sier apostelen at det er «i håpet» vi er frelst. «Frelst», «reddet», er nettopp det ordet som har gitt Frelseren navn. Og i seg bærer dette ordet også bud om at vi har del i alt hans fullbrakte verk. At vi da altså eier syndenes forlatelse og Guds evige vennskap. At vi er Guds barn, innskrevet i hans bok i himmelen. At vi er kjent, elsket og ventet i himmelen. At vi står i et inderlig samfunn, forenet, med Gud. At vi har Den Hellige Ånd i hjertet, som opplyser, helliggjør og leder oss i sannheten til vi får lov å komme hjem.

 

Det er alt dette som i sannhet betyr å være frelst. Og dette er vi alt her og nå, sier apostelen. Verden tror vi først blir frelst når vi dør. Og i en viss betydning kan nok det også være rett. D.v.s. når vi tenker på at først da er det Guds barn virkelig får oppleve den endelige frelsen.

 

Men det teksten taler om her, er at disse allerede her i livet er «frelst». Det vil si allerede her i livet i Guds øyne er barn, arvinger og de rette eiere av alle himmelens skatter.

 

Abraham ble ikke Guds venn først gjennom sin død. Det var han allerede på forhånd, mens han bodde i telt her på jord. Men det samme Guds vennskap som han da eide, fulgte ham også i døden og evigheten.

 

Ingen blir Guds venn i det øyeblikk han dør, når sjelen skilles fra legemet. Nei, skal vi være Guds venn i evigheten, må vi først ha blitt det her. Den som her i livet ikke ved troen har Sønnen, «skal ikke se livet».

 

Men de som her i livet har Åndens førstegrøde, skal også en gang arve den fullkomne salighet i himmelen. De som har levd i samfunn med Kristus her, skal også være med ham i evigheten. Derfor er de også salige allerede her. Eller er ikke det menneske salig, som er Guds elskede barn, og kan tale med Gud som med sin far?

 

Er ikke det menneske salig, som Kristus omtaler slik: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet»!

 

Er ikke de salige, som apostelen omtaler slik: «Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod». Er ikke de salige?

 

Og disse som apostelen kunne skrive dette til, levde ennå her på jorden. De bar ennå på dette syndens og dødens legeme. Og var fremdeles omgitt av alle slags åndelige fiender. De kjempet ennå med sitt forderv, også fram til forløsningen.

 

Likevel sier altså apostelen at de er kommet «til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, og til de fullendte rettferdiges ånder».

 

Apostelen ser her bare en éneste stor og salig menighet, hvor noen allerede er kommet inn i himmelen, «de fullendte rettferdiges ånder», og noen ennå er på jorden, og trenger «renselsens blod».

 

Og akkurat slik er det da også de troende har det. Som Guds barn og venner er de, sammen med dem som allerede er nådd fram til himmelen, en éneste stor menighet. Akkurat som når vi på helligdager ser mange mennesker strømme inn i kirken. Noen er allerede kommet inn. Noen er akkurat nå i døren, mens andre ennå er utenfor. Likevel er de samtidig alle sammen bare en éneste stor forsamling.

 

Slik er det også med Guds barn. Vi som ennå er ute, på denne jord, tilhører like så sikkert de frelstes menighet, som de som allerede er nådd fram til himmelen, - selv om vi altså ennå ikke er kommet inn. Dette ligger også i teksten i dag, når det sies at vi allerede «er frelst», - men altså ennå: «i håpet».

 

Å, for en vidtgripende velsignelse det blir hvis vi har denne sannheten prentet dypt inn i hjertene våre: At vi allerede her i livet er frelst! Allerede her er Guds barn og arvinger, som nå bare går og venter på den salige forløsningen når vi får komme hjem!

 

Det er denne troens og håpets trøst som er selve styrken i hele vår kristendom.

 

Til toppen

 

24. november

 

Den som ble sådd blant tornene, er den som hører ordet, men denne verdens bekymringer og rikdommens forførelse kveler ordet, og han blir uten frukt. Mat. 13:22.

 

Når Kristus sier hva det er som kveler Ordets gode sæd i hjertene der den allerede har begynt å spire, da nevner han bare: denne verdens bekymringer, rikdommens forførelse, og livets lyster (se også Luk 8:14).

 

Han nevner altså ingen grove synder eller fall, ingen uærlighet, tyveri, bedrageri o.s.v., som årsak til at sjelen går fortapt. Men bare at ordets verk i hjertet blir kvalt. Her kan vi da lære forskjellen på når en normal omsorg for livets nødvendige jordiske oppgaver ikke bare går over til gjerrighet, men til og med fører til døden.

 

Dette er et særdeles viktig skriftord. En oppriktig kristen kjenner med sorg at han ikke er fri fra jordiske bekymringer. Og da spør han: Kan jeg da fremdeles ha liv i Gud? Eller når fører disse jordiske bekymringene rett og slett til døden for meg?

 

Merk deg da Kristi svar. Det er når det kveler den gode sæden i hjertet ditt. Da fører det til døden for deg.

 

Men hvordan, og når skjer så dette?

 

Her er svaret: Den gode sæden er Guds ord. Og her har dette begynt å spire. Tenk da først over hva det er Guds ord skaper i hjertet! Ordet er jo tosidig; lov og evangelium. Derfor er også Ordets virkning i hjertet tosidig.

 

Loven vekker og knuser oss, så vi kjenner synden i hjertet. Ja, kjenner den så sterkt at vi ikke finner noen som helst fred eller trøst i hele verden. Vi jages og drives til å søke all vår redning og fred i Kristus alene.

 

Og når vi så har fått troen, drives vi til en «daglig omvendelse» som holder oss våkne så vi ikke kan leve som verden, lystige og frie i synden. Vi styres, tuktes og korsfestes av Ånden så vi også fremdeles alltid kjenner vår synd. Og det ofte så sterkt at vi har store vanskeligheter med å tro. Men da blir også Kristus og evangeliet alltid vår éneste tilflukt og glede. Dette er både lovens og evangeliets verk.

 

Evangeliets eget og særskilte verk er at det knuste hjertet får fred i Kristus. Får liv, trøst og glede i evangeliet. Får da samtidig også en ny kjærlighet, som bryter ut i en glad, enfoldig bekjennelse, og i kjærlighetens gjerninger.

 

Kort sagt er det omvendelse, tro og helliggjørelse Ordet skaper i hjertet.

 

Når så dette er klart, innser vi også lett hva det vil si at den gode sæden kveles av denne verdens bekymringer, eller av rikdommens forførelse, og livets lyster.

 

Det skjer når tankene dine blir så engasjert av dette. Det kan være i bekymring for fattigdom, så vel som når du blir oppglødet over framgang i rikdom eller omdømme, du får så mye å tenke på. Hjertet ditt erobres, fylles og engasjeres av dette jordiske. Guds nåde og vennskap er ikke lenger det som betyr mest for deg. Det er trengt til side av alt det jordiske.

 

Da har Ordet snart ingen virksom kraft på hjertet ditt. Og snart har synden ingen kraft til å uroe deg og knuse deg. Du merker den knapt, den er bare lett som en fjær. For du har andre bekymringer, annen sorg - eller fryd - som opptar deg. Du har ikke tid til å la noen åndelig nød få arbeide med deg.

 

Du hviler i en tykk, myk dunseng. Det er din jordiske lykke som er din fred. Derfor er du alltid sterk og frimodig i din kristendom. Eller du blir i alle fall ikke lenger knust over din synd.

 

Det samme som før bekymret deg, og som virkelig også er synd, kan nå fritt passere. Det uroer deg ikke det minste. Nei, du begynner tvert imot etter hvert å unnskylde og forsvare det.

 

Slik er da lovens virkning i hjertet blitt kvalt. Hjertet og din samvittighet har sovnet og er blitt forherdet.

 

Men når da loven har mistet sin kraft i deg, når synden ikke lenger kan knuse og bekymre deg, - hvor er da troen? Hva betyr da evangeliet og Kristus for deg?

 

Intet annet enn en gammel lekse i hodet og på leppene dine. Som du fremdeles kan ganske godt. Men som ikke lenger har noen som helst virkning i deg. For der loven ikke knuser og dreper, der kan ikke evangeliet gi verken liv eller kraft. Derfor blir du nå verken knust og redd for deg selv, eller virkelig glad og sterk i Herren.

 

Og vil du så heller ikke erkjenne denne tilstanden, men bare fortsetter å vitne om hva du eier i evangeliet. Da går du over i det uhyggelige hykleriet som fullbyrder forherdelsen og slokker den siste gnist av nådens verk.

 

Slike hjerter likner på disse slette, glatte og harde flintsteinene som ligger på stranden, slipt slik av havets bølger og sanden. På samme måte har brusende verdens stormer på den ene siden, og en hyklersk omgang med Ordet på den andre siden, etter hvert tilskjært og slipt hjertet. Da blir det så hardt og glatt at ingen ting lenger biter på det.

 

Og dette var altså et hjerte som en gang var åpent for nådens Ånd. Som kjente syndens bitterhet, men nåden i Kristus ennå mer overstrømmende. Og nå er denne himmelske sæden kvalt av jordens torner. Å, som du er falt fra himmelen, du skjønne morgenstjerne! (Jes 14:12).

 

Til toppen

 

 

 

25. november

 

Det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er. 1Joh 3:2.

 

Johannes sier at vi ved å se på Gud, skal bli lik ham. Apostelen antyder da at det å se på Gud skal ha den virkning på oss at vi blir lik ham. Slik at den herlighet som stråler ut fra ham skal gi gjenskinn i våre legemer.

 

Ja, kunne Moses’ ansikt skinne bare fordi han hadde stått foran Guds ansikt på Sinai. Og kan vi allerede nå, bare ved at vi i troen og Ånden ser Gud, bli «forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet». Så må da selvsagt også hans bilde, når vi ser ham ansikt til ansikt, prege seg i oss på en helt annen og mer fullkommen måte enn her.

 

Hvordan vi skal bli lik ham, er det bare Gud som kjenner. Men så mye er sikkert at da skal han fullkomment gjenopprette det bildet av ham som han fra begynnelsen skapte mennesket i, og som vi mistet i syndefallet.

 

Skriften sier uttrykkelig: «Slik vi har båret bildet av den jordiske (Adam), slik skal vi også bære bildet av den himmelske». Da skal hjertet vårt ikke være som nå; en uuttømmelig kilde av synd og angst. For da skal Kristi hellighet og kjærlighet bo i oss.

 

Da skal vår forstand ikke lenger være dekket av vår falne naturs mørke. Men lyst opp av Guds eget lys. Vår samvittighet skal ikke lenger være preget av den uroen, anklagen og redselen som har plaget oss her. Da har den ro og fred i Guds kjærlighet, og i følelsen av den hellighet som da bor i oss.

 

Da skal vi aldri mer synde mot vår Gud. Aldri mer sukke over at: «det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Da skal vi fullkomment være langt mer gode og hellige enn vi her i livet noen gang kunne håpe og ønske.

 

Da skal ikke vårt legeme lenger smittes av syndige begjær, eller med sykdom og skrøpelighet. Men alltid være rent og skjønt, friskt, sterkt og lett. For nå skal det være «likedannet med Kristi herlighetslegeme». Herren sier selv: «Da skal de rettferdige skinne som solen i sin fars rike».

 

Vi skal bli lik ham når Guds egen fullkommenhet avspeiler seg i våre sjeler og legemer, og helt og holdent hersker over dem. For da har vi på ny de egenskaper som tilhørte Guds bilde, som også gjør seg gjeldende i enhver god ånd, og som Gud i tidenes morgen skapte oss med.

 

Istedenfor den uro, kamp og smerte som urene tanker og begjær skaper i oss, skal nå hjertene våre være fylt av en uutømmelig, ny og sprudlende gledeskilde som aldri forurenses. Dette og mye mer hører med når vi skal bli lik den hellige og herlige Gud.

 

Men Skriften taler særlig om at vi skal bli lik Gud i kjærlighet, ettersom jo kjærligheten er en vesentlig egenskap hos Gud. Johannes sier at «Gud er kjærligheten». Blir vi lik Gud i kjærlighet, da må vel også vårt frelste liv i himmelen for en stor del gi seg utslag i en tilfredsstillelse av den sanne kjærlighet. Det som også nettopp vil skje når vi får se den frelste skaren som ikke kan telles, og se dem oppleve den samme ære, salighet og trygghet som oss.

 

Hva det vil bety å se så mange frelste i himmelen, kan et Guds barn få en anelse om når vi allerede her på jord ser hva som skjer når Guds nåde overbeviser og inntar hjertene.

 

Tenk da hvordan det blir når vi i Guds Paradis skal se ut over skaren av mennesker. Som alle her nede har kjempet med synd, farer og angst. Men nå står frelst og trygge i Guds evige hvile. Tenk, når denne salige tilstanden forplantes fra den ene til den andre gjennom det glade, innbyrdes forholdet, slik sjel virker på sjel.

 

Ja, vi sier det ennå en gang: Tenk, når alle Guds barn, som har vært spredd i alle fire himmelretninger på jord, er samlet i sin Fars rike! Og alle har de opplevd sin egen store synd, og Guds ennå større barmhjertighet, tålmodighet og trofasthet. Hvordan vi da med forklarede og fullkomne holdninger og egenskaper, når vi ser ham ansikt til ansikt, skal minne hverandre og fryde oss over alt det vi opplevde   av Guds hjelp og langmodighet i våre liv. Og nå også forstå sammenhengen i alt det vi opplevde. Selvsagt vil alt dette fylle våre hjerter med en usigelig fryd.

 

Da sier Skriften at vi ikke lenger bare forsiktig skal lovprise Guds nåde, men med høy røst rope: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!»

 

Og med tanken på vandringen her nede på jord, og den fryden vi nå har i Guds nærhet, skal vi utbryte: «Er dette arven som kostet Jesus Kristus hans blod? Å, velsignede løsepenge og velsignede kjærlighet! Er dette troens mål? Er dette den herlighet Skriften talte om? Er dette slutten på all min nød, all ydmykelse, miner bønner og kamper? Da var sannelig prøvelsene små mot den arven jeg nå eier. Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er veket bort».

 

Til toppen

 

26. november

 

Kristus er gått inn i selve himmelen for at han nå skal være for Guds åsyn for oss. Heb 9:24.

 

Kristus hadde fått i oppdrag av Faderen å stå i vårt sted overfor loven, som den andre Adam. Fra krybbe til grav levde og handlet han i vårt sted.

 

Dette lærer Skriften tydeligere enn noe annet. «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss». Han overtok lovens krav som var rettet mot oss og vår skyld, - «født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven».

 

Det han gjorde, det gjorde vi. Det han led, det led vi, - «for vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd».

 

Etter at han så har oppfylt all rettferdighet i vårt sted, og vi dermed har oppfylt den i ham, vender han, med hele himmelens fryderop, tilbake dit han var kommet fra.

 

Og hva gjør han nå for oss i himmelen? Apostelen sier: «For at han nå skal være, åpenbare seg, framstille seg, for Guds åsyn for oss». Han trer fram for Faderen med de forklarede sårene, som tegn på hans ubegrensede lydighet. Men ikke nok med det. Han står fram i sin fullkomne oppfyllelse av loven for oss. Og i dette skrud er han Faderens største velbehag og fryd og glede.  

 

Men det har han da vært fra evighet av, sier du kanskje. Nei, legg nå godt merke til dette! Nå er han ikke bare det evige Ordet, som var fra begynnelsen hos Gud. For nå er han alt dette som menneskesønnen! Som den andre Adam! Som sin menneskelige slekts hode og stedfortreder! 

 

Han trer ikke bare fram for Faderen i egen person. Men representerer og trer fram for Faderen i sin person med alle sine lemmer.

 

Legg merke til hvordan apostelen taler: Han er for Guds åsyn for oss - for oss - for oss. Merk deg dette: for oss!

 

På samme måte som vår evige Far en gang så hele menneskeslekten i den første Adam, ser han nå alle Kristi lemmer i Kristus alene. I Kristi skikkelse ser han vår skikkelse. I Kristi renhet, vår renhet. I Kristi skjønnhet, vår skjønnhet. Ja, i alt hos Kristus som gir grunn til å bli elsket av Gud, - ser han oss.

 

Kristus sier selv: «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet». Og Paulus sier: «I ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn».

 

Men når Faderen ser oss i Kristus, så elsker han oss også i Kristus «med den kjærlighet som han elsket ham med», og som derfor i Skriften kalles «Guds kjærlighet i Kristus Jesus».

 

Og denne himmelske beslutning fra evighet av kan ikke sammenliknes med noe som helst på denne jord. Men la oss ta Farao og Josef som et svakt eksempel. For Farao var Josef alt han ønsket seg. Hans høyre hånd og folkets redningsmann.

 

La oss tenke oss at Farao kunne se alle de andre Jakobs sønner i Josef, hadde det samme bilde av dem alle sammen, som av Josef. Da elsket han dem selvsagt med samme kjærlighet, og satte dem like høyt som Josef. Viste dem samme ære og gav dem alle mulige goder som han hadde gitt Josef.

 

Da hadde jo Farao sett Ruben, Simeon, Benjamin og de andre i Josef. Og da hadde han elsket dem i Josef, omfavnet dem i Josef. Da hadde Josef representert og trått fram for kongen på sine brødres vegne.

 

På denne måten er det Kristus trer fram for Faderen i vårt sted. Men med den store forskjellen at vår himmelske Far ikke forsøker å tenke seg vår likhet med Kristus. Fordi vi virkelig eier en slik likhet, etter den store guddommelige loven om tilregnelsen. Og fordi Kristus virkelig var en stedfortreder for oss, og har oppfylt all Guds rettferdighets krav i vårt sted.

 

Så må ingen her gjøre seg den oppfatningen av saken at Gud liksom «ikke vet om» at vi fremdeles er urene syndere. For det vet han selvsagt. Og derfor er det han fører oss gjennom så mang en renselses ild, der vi ofte holder på å gi opp.

 

Men han ser oss ikke, bedømmer oss ikke lenger etter det vi er i oss selv, men etter det vi er i hans kjære og elskede Sønn. Derfor elsker han oss også mye høyere enn vi kan fatte med vår forstand, på tross av all vår mangfoldige synd og skrøpelighet som plager oss.

 

Mens vi går og tenker vi er de mest forferdelige i Guds øyne, så er vi altså de mest herlige og fullkomne i hans øyne, - alt sammen fordi Kristus lever for Guds åsyn for oss.

 

Så kommer det da bare an på om vi nøyer oss med dette, og ikke vil stå fram for Gud i noe annet enn Kristus. Har du ingen trøst før du selv er blitt hellig, da er det jo i din egen hellighet du vil stå fram for Gud.

 

Tviler du på om du har Guds vennskap fordi du ikke synes din tro er som den bør være. Da er det jo i din egen tro du vil stå fram for Gud. Tror du at Gud ikke kan elske deg fordi du kjenner deg så tørr og kald i hjertet. Da er det jo i dine egne varme følelser du vil stå fram for Gud.

 

Tror du Gud ville elske deg mer hvis en eller annen egenskap hos deg hadde nådd en større grad av fullkommenhet. Da er det jo i dine egne mer eller mindre gode egenskaper du vil stå fram for Gud.

 

Du vil selv være din yppersteprest. Du vil bli frelst i ditt eget navn og person! Vokt deg for vantroens opprør mot Herrens salvede! «Det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved, - uten i Jesu Kristi navn»!

 

Til toppen

 

27. november

 

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Rom. 1:7.

 

Disse to korte ordene; nåde og fred, inneholder hele det kristne livet. Nåde: syndene forlatelse. Fred: en god og glad samvittighet.

 

Men fred betyr også, i en mer vidtrekkende betydning, alt det gode og all den inderlige trygghet og lykke som er et resultat av dette gode forholdet til Gud.

 

Derfor sier også apostelen at når vi har fred med Gud, da roser vi oss ikke bare av den nåden som vi står i, men vi roser oss også av håpet om herligheten hos Gud. Og ikke nok med det, men vi roser oss også av våre trengsler, fordi vi vet at også trengslene skal tjene til alt mulig godt for oss.

 

Og Paulus sier til slutt at vi roser oss av Gud selv, at han nå er vår Far. Og da må vi nødvendigvis ha alt godt. For hvis Gud er for oss, hvem er da imot oss! Tenk, Gud, som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, - skulle ikke han også gi oss alle ting med ham? Så mye ligger det i dette ordet: Fred.

 

Og tenk for et nådeunder Gud har gjort i et menneske når han har åpnet dets åndelige sinn, så det ser hva det vil si at himmelens og jordens Herre er dets venn! Og det på så klippefast en grunnvoll at all menneskets synd, som det ennå bærer i seg, ikke kan rokke denne nådestanden. På denne grunnvollen har vi selvsagt en guddommelig og salig fred.

 

Har jeg så også fått åpnet øynene for den sannheten at ikke et hår skal falle av hodet mitt uten at den trofaste og allmektige Faderen vil det, -. At det ikke finnes noe som helst ondt som ikke han kan rette opp så snart han vil, -. Og at han nå umulig kan la noe ondt ramme meg, som ikke er helt nødvendig for meg, -. Selvsagt er da dette en guddommelig og salig fred.

 

Men denne freden kalles da med all mulig grunn for «fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus», som apostelen sier. For denne freden er ikke bare en gave som Gud gir. Og heller ikke noe vi har i selve troen. Men som bygger på, og som vi får ved troen på Gud selv, hans vennskap og hans makt. Legg godt merke til dette!

 

Han sier ikke: Fred fra verden -. For «i verden har dere trengsel», «verden hater dere», sier Kristus. Han sier ikke: Fred fra kjødet, -. For kjødet vil alltid «begjære imot Ånden», sier han. Han sier ikke: Fred fra djevelen, -. For «djevelen er kommet ned til dere i stor vrede», sier Johannes.

 

Og han sier heller ikke: Fred på grunn av gode jordiske levevilkår, fred på grunn av gode venner, et godt rykte, god helse o.s.v. For alt dette gir svært så ustadig fred.

 

Nei, han sier: «Fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus». Det vil si at han ønsker oss en guddommelig og himmelsk fred. Som også Kristus sier: «Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere». Verdens fred består i at noe ondt i livet som uroer oss, blir fjernet. Som når en fiende har beleiret en by. Da er det uro og ufred i byen. Men straks fienden har trukket seg tilbake, er det fred igjen i byen.

 

På samme måte er det også ufred når fattigdom eller sykdom tynger deg. Men når dette er over, har du igjen fred. Likeså når noen angriper deg med løgn og baksnakkelse. Da har du ufred. Men når angrepene opphører, har du igjen fred. Slik svinger verdens fred.

 

Men Guds fred har du selv mens all denne utvortes ondskapen ennå fortsetter og anfekter deg. Fordi du har hele ditt hjertes fred bare i dette at Gud er din venn, og at Gud er allmektig. At han hører bønnene dine, ser tårene dine, og kan på et øyeblikk, når han vil, stanse stormen, og igjen gi deg hvile.

 

Den som har Guds fred vet at selv mens kjødet er fullt av synd, og djevelen anfekter med fristelser og anklager mot samvittigheten, så er Kristus med sin rettferdighet og nåde mye større enn alt dette. Og at han er vår allmektige talsmann og forsvarer hos Faderen.

 

Guds fred betyr at selv når alt ondt i verden, så som sykdom, fattigdom, sladder m.m. plager deg, så vet du likevel at Gud og hans vennskap er tusen ganger større enn alt dette. Og at han snart skal komme og hente deg fra denne jammerdalen opp til seg i himmelen, der du for evig skal være fri for alt ondt, trygg og frelst sammen med Gud og alle de hellige.

 

Dette er Guds fred.

 

Denne freden avhenger altså av nåden i hjertet. Derfor kan den både vokse og avta. Men hele vår kristendom avhenger jo av nåden og freden i hjertet. Så viktige er derfor begge deler, - ikke bare som noe vi ønsker oss, men også som noe vi er opptatt med å ta vare på i hjertet vårt.

 

Men midlet vi trenger for at både nåden og freden kan vokse i hjertet vårt, har vi bare i dette som Peter sier: «ved å kjenne Gud og Jesus, vår Herre». Jo mer vi kjenner Gud og vår Herre Jesus Kristus, desto mer nåde og fred får vi i hjertet.

 

Måtte derfor hver eneste kristen virkelig være opptatt med å verne om disse dyrebare skattene i hjertet sitt! Ja, måtte først og fremst Gud selv gi oss sin nåde til dette!

 

Til toppen

 

28. november

 

Er vi blitt forenet (sv.: innplantet) med Kristus ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Rom. 6:5.

 

Måtte vi alle merke oss her hva som er den sanne helliggjørelsens hemmelighet!

 

Apostelen sier ikke at vi bare skal streve etter å bli lik Kristus i hans død og oppstandelse. Han sier vi er «innplantet, innpodet i Kristus ved likheten med hans død og oppstandelse».

 

Ordet innplantet eller sammenvokset skildrer en inderlig forening med Kristus. Hvor finner vi vel en mer inderlig forening enn den mellom stammen og en frisk gren? Sammen er de på fullkommen måte treet. Det samme livet og saften som er i stammen, er jo også i grenen. Av natur er de ett. For et under av Guds nåde!

 

Kristus har selv brukt dette bildet med grenene i vintreet for å beskrive foreningen mellom ham og de troende (Joh 15). Der taler han om denne «sammenvoksingen» med ham, og sier: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham...»

 

Samme kvelden sa han også til sin himmelske Far i bønn: «Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett». Dette er i sannhet et nådens under som langt overgår alle våre tanker.

 

Og denne inderlige forening med Kristus, denne «sammenvoksingen», sier altså apostelen er selve grunnlaget for den rette helliggjørelsen, for at kjødet kan dødes og vi kan vandre i et helt nytt liv. Det samme sier også Kristus: «Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noe. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg».

 

Vi burde da høre og tro det Herren selv og hans apostel sier!

 

Mange taler om helliggjørelsen, men har en helt annen lære om den. De driver bare på med bud, leveregler og formaninger overfor menneskene, og tror det skal gjøre dem hellige. Uten hensyn til om disse først er forenet med Kristus, er døde fra loven og lever i troen.

 

Dette er en forførelse alle må vokte seg vel for. For den skaper bare «hvitkalkede graver», hyklere og aktivitetskristne. Og dette er fra før også nedlagt i alle menneskers natur. Vi tror vi selv er i stand til å gjøre Guds vilje, bare vi anstrenger oss nok.

 

Husk da på så lenge du lever at når apostelen ville lære oss om helliggjørelsen, så begynte han ikke bare med å gi oss bud og leveregler. Heller ikke med å tukte, formane eller å pådrive.

 

Nei, først skriver han altså om grunnvollen og vilkåret for all sann helliggjørelse; En inderlige forening med Kristus. Vi er «forenet», vi er «døde med Kristus». Vi er «begravet» og «stått opp igjen» med ham. Dette må først ha skjedd, sier han.

 

På samme måte begynner han også sin formaningstale i brevet til kolosserne med disse ordene: «Er dere da oppreist med Kristus», «Dere er jo døde». Og når Herren selv forteller oss hvordan vi skal kunne bære frukt, sier han: «Dersom dere blir i meg. Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv».

 

Når skal vi egentlig bli ferdig med denne ulykkelige dårskapen; å vente på frukt - før treet ennå er plantet? - denne innbilningen som stikker så dypt i oss, om at vi i oss selv har noen kraft til å bære god frukt.

 

Er du ikke forenet med Kristus, så er det umulig at du kan bære god frukt. Men derimot er det like umulig at du kan bli uten frukt, hvis du virkelig lever i et forenet samfunn med Kristus.

 

Han sier jo selv at «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt». Når han sier: «hver gren på meg som ikke bærer frukt», da taler han om den som «har navn av å leve, men som er død».

 

Men om alt som virkelig lever i ham, sier han at «det bærer frukt. Noen hundre foll, noen seksti og noen tretti foll». Det er umulig at Kristus og hans Ånd kan bo i oss uten å skulle utrette noe.

 

Om du derfor bare «lever deg selv», etter tidsånden i denne verden, gjør det kjødet har lyst på, og er fremmed for det sinn som elsker Guds lov, som kjemper imot og døder det gamle menneske, -. Da er dette det beste kjennetegn på at du ikke lever i samfunn og forenet med Kristus.

 

At du da i dåpen en gang ble innpodet i ham. Eller om du nå bekjenner at du både tror og tilhører ham. Så hjelper ikke dette deg, når du fremdeles lever uten å være forenet med Kristus.

 

Da har du brutt din dåpspakt, og er en gren som er brutt av fra Kristus, og som på den måten du lever, bare tørker inn mer og mer.

 

Men Gud, «som gjør de døde levende, og kaller på det som ikke er til, som om det var til», han gjør fremdeles store under. Nettopp «da vi var døde i syndene, gjorde han oss levende sammen med Kristus».

 

Han er «rik på barmhjertighet på grunn av sin store kjærlighet». Han vil fremdeles gjøre det underet også med deg, som Kristus skildrer slik: «de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve».

 

Til toppen

 

29. november

 

La nåde og fred få vokse i dere gjennom kjennskapet til Gud og Jesus, vår Herre. 2 Pet 1:2.

 

Pass på, dere levende kristne, at dere ikke sovner, sløves, sakker av, dør bort!

 

Voks derimot, søk alltid mer - mer tro og kjennskap til Kristus, mer kjærlighet, et mer himmelvent sinn, mer ydmykhet og gudsfrykt!

 

Hvis noen svarte: Jeg har nok tro, nok kjærlighet til Gud og mennesker, nok fred, fryd og Den Hellige Ånd, nok ydmykhet og gudsfrykt o.s.v. Da ville vi nok sjokkeres over en slik holdning, en slik mørkets makt over et sinn, en slik selvsikkerhet og forblindelse.

 

Slike holdninger hører vi riktignok svært sjeldent noen åpent gir uttrykk for. Men når en kristen likevel aldri har noen trang til at det må skje noen vekst på disse områdene, er det likevel all grunn til å frykte for at han med hele sin sjel egentlig sier akkurat det samme: Jeg har nok av både tro, kjærlighet og gudsfrykt!

 

Og det er helt klart at det ikke står rett til med en kristen som ikke har noen nød nettopp for dette.

 

Spørsmålet om å vokse i nåden er nettopp noe av det som prøver og avdekker vår åndelige tilstand, uten at vi er klar over det. Noen føler et stikk i hjertet når dette emnet bringes på bane. Å, hvordan står det nå til med meg, når det gjelder å vokse i nåden? sukker de. Nei, det går vel heller tilbake med meg.

 

Andre igjen leser ordet om å vokse i nåden med stor ro. De studerer og forsker på det, men overlater til andre å ta dette til hjertet. Og her må vi gi Luther rett når han sier: «De som burde frykte, de frykter ikke. Men de som ikke burde frykte, de frykter».

 

Der er et bedrag, en mørkets makt som «bedøver» sjelen. Som gjør den sterk og modig, selvsikker og forherdet. Så den ikke reagerer på noe, frykter ingen ting, tar ikke noe til seg. Den bare tenker, forstår, taler.

 

Dette bedraget skulle vel ikke være begynt hos deg? Du er en kristen, du hører Herren Kristus selv rope ut: «La den rettferdige bli ennå mer rettferdig, og la den hellige bli ennå mer hellig», men «den som er ond fremdeles være ond». Men det uroer deg ikke.

 

Du vet med deg selv at du i dagens løp ikke har nød for noen vekst i nåden. Og at Kristi egne, alvorlige formaninger heller ikke vekker opp hjertet ditt. Er ikke da hjertet ditt allerede bedratt?

 

Og hvorfor tror du ikke det står slik til med deg? Hvorfor skulle akkurat du ha gått fri for alt bedraget fra mørkets makt? Har kanskje djevelen ikke lenger noen onde hensikter med deg? Er han plutselig blitt god, eller er han død?

 

Tenk hva det betyr når Kristi egne, og så alvorlige ord ikke vekker deg! Rette kristne, som ikke har sovnet helt, har ofte dette som sin største bekymring, at de ikke finner noen åndelig vekst hos seg selv. Det viser at de har ennå Herrens frykt og Ånd i hjertet, og blir ennå ledet av ham. Og da er det alltid hjelp å få i alle ting.

 

Luther sier at troen i hjertet aldri er stille. Enten tiltar den, eller den avtar. Og der det ikke skjer, der er det ingen levende tro, bare en død innbilning i hjertet om Gud. Dette gjelder hele nådelivet i hjertet; troen, kjærligheten, gudsfrykten. Og det er en sann og tankevekkende bemerkning.

 

Det er et karakteristisk kjennetegn på den hagen som den himmelske Far har plantet, at den er avhengig av åndelig stell og næring. Og derfor av og til forfriskes og vokser, og av og til stagnerer eller falmer.

 

Den tro derimot som ikke er avhengig av næring, men alltid står like sterk, er bare en selvgjort og død tro.

 

Her er det likevel en forskjell vi skal merke oss. Den allmenne selvsikre troen har det markerte tegnet at den ikke bare lever like godt uten noen som helst åndelig næring. Den trives i grunnen aller best når ikke noe Guds ord kommer for nær innpå. Den uroes og forstyrres derimot gjennom Guds ord.

 

Men de mer finere gjerningskristne likner de kristne på det punkt at deres tro og fred også bygger på et avhengighetsforhold, og kan svinge. De lever ikke på et avhengighetsforhold til åndelig næring, men til deres egen kristelige, mer eller mindre beviste «åndelige» selvtilfredsstillelse.

 

Har de f.eks. forsømt sin daglige bibellesing, bønn o.l. Eller det er kommet en annen rift i deres kristelighetsdrakt. Da har de ikke den samme freden lenger. Og den kan de da bare rette opp igjen ved å gjenoppta sine selvvalgte andaktsstunder.

 

Den ekte troen er ikke avhengig av selve rutinen med lesing av Ordet, bønn o.l. Men av innholdet av det som leses, av om kjennskapet til Jesus vokser eller avtar.

 

Derfor sier apostelen at nåden og freden vokser gjennom kjennskapet til Gud og Jesus, vår Herre.

 

Og den trøst og styrke som ikke avhenger av kjennskapet til Kristus, men lever på sin egenrettferdighet, er ikke den rette Guds nåde. Den er en blomst som vokser ut av vårt eget hjerte, og som visner «når Herrens ånde blåser på den».

 

Men når nådens liv altså alltid er i vekst, eller avtar, er det jo et forferdelig tegn hvis dette er noe som ikke berører oss. Hvis vi bare lever videre uten tanke for om det er noen vekst i nåden.

 

Og hvis det som skjer er at det avtar, da vil det også dø, hvis det ikke snart skjer noen endring. For hvis det en tid vanskjøttes og avtar, må det nødvendigvis snart vekkes opp igjen og styrkes. Hvis det ikke skal ende med døden.

 

Til toppen

 

30. november

 

Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet. Rom 1:24.

 

Her hører vi hva Gud gjør med dem som ikke følger det lys han har gitt dem. Han overgir dem til deres hjerters lyster. Og straks føres de av sine lyster ut i et hav av urenhet, som nå blir den lønn de har fortjent.

 

«Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen». Men ondskapens makt i mennesket er så stor, at hvis bare Gud overlater det til seg selv, raser det øyeblikkelig ut i all slags synd og skam.

 

Gjennom syndefallet ble menneskets natur fylt av den gamle slangens gift, synd og all slags ondskap. Akkurat som en flodbølge arbeider seg innover landet, eller en vannåre bryter opp og flommer utover, trenger denne ondskapen seg på, og påvirker hjertets tanker, lyster og begjær.

 

Herren klaget tidlig over at «menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen». Og Kristus sier: «Ut fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelser».

 

Hvis ikke Gud i sin allmakt og mange naturlige hindringer holdt denne syndefloden tilbake, kunne ikke noe som helst samfunn bestå. Nei, hele menneskeslekten ville gått under på grunn av den voksende ondskapen. Alle mennesker ville ganske snart komme til å ødelegge både seg selv og andre.

 

Også der hvor nådens krefter ikke får slippe til og virke, har Gud i sin store faderomsorg for menneskeslekten lagt naturlige bremser og bånd på den ødeleggende ondskapen. Der bruker han naturlig klokskap, frykt for skam og skade, bevisstheten om hva som er best for en selv o.s.v. Dessuten undertrykker Gud den påtrengende ondskapen, og holder den tilbake med sin allmakt.

 

Men når så menneskene forakter denne hans kjærlige vei til frelse, og tramper på den, så sender han dem sin rettferdige straff. Han drar bort disse hindringene for syndens flodbølge, og overlater menneskene til seg selv og den ondes giftige angrep. Og da velter ondskapens makt inn over dem og bryter ned alle mål og grenser.

 

Da får en se disse forferdelige utbruddene som apostelen her i Rom 1 nevner fra hedningenes liv, og som en altfor ofte ser også innen kristenheten; disse forferdelige skrekk eksemplene selv blant slike som vanligvis anses for fornuftige mennesker. Plutselig trekkes de inn i en eller annen skrekkelig synd eller dårskap. En blir en tyv eller bedrager. En annen blir morder. En tredje ligger under for fryktelige ting. En fjerde begår selvmord o.s.v.

 

Når de så før var regnet for kloke og hederlige mennesker, og nå ender på denne uhyggelige måten, da står verden der og undrer seg, og kan ikke begripe hvordan slikt kan skje. For disse kloke og fine menneskene kunne jo aldri tenkes å ville finne på å gjøre noe som det de nå er kommet opp i. Hvordan kan så dette ha skjedd?

 

Ikke på noen annen måte enn den apostelen sier i v.21: «Selv om de kjente Gud, æret og takket de ham ikke som Gud». De merket Guds røst. Men ville ikke bøye seg.

 

De «undertrykte sannheten i urettferdighet». «De gav seg ut for å være vise», og ville ikke tro det Gud talte til dem. På grunn av alt dette har så Gud overgitt dem til deres hjerters lyster. Og slik er de blitt dårer.

 

Å, måtte hvert eneste menneske som ennå er i stand til å besinne seg, før det er for sent tenke over hva det er Herrens apostel her vil lære oss!

 

Mang en ungdom har tidlig hørt av omsorgsfulle foreldre eller lærere hva Gud har lært oss, både om vårt daglige liv og om frelsen og evigheten. De har hørt og forstått at Gud er allmektig. At det er farlig å trosse denne Herrens ord. De har hørt og forstått at denne allmektige Gud alvorlig vil og formaner alle mennesker til å omvende seg til ham og bli frelst. At de skal frykte og elske ham, tro og følge ham gjennom livet.

 

Men nå vil de ikke høre og leve etter hans ord. De vil heller følge sine egne lyster og verdens fristelser. Og tror de nok skal passe seg, så de ikke glir ut i så altfor grovt liv, ikke synker for dypt ned i syndesluket. De tror de har selv makt til å sette nødvendige grenser i livet, og holde dem.

 

Legg merke til at de vil ikke helt «tilhøre Herren, og leve med ham i hans rike», men er likevel innstilt på å passe seg, så de ikke skal falle for dypt. Men dette vil de aldri være i stand til.

 

Det er slike mennesker Herren overgir til kreftene i deres lyster, så de faller i synd og urenhet, i skammelig urettferdighet, eller annen sørgelig dårskap.

 

«Gud lar seg ikke spotte». Vil du ikke høre hans ord og omvende deg helt til ham, da hjelper det ikke med klokskap og årvåkenhet. Da må du ned i dypet. Før eller siden, her i livet eller i evigheten, kommer du bittert til å erfare at dette var din største ulykke i livet; at du ikke var lydig mot Herren, men trosset hans vilje og plan med deg.

Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge