Forlat oss vår skyld! Mat 6:12.
Denne bønnen: Forlat oss vår skyld, er for det nye menneske det samme som hjertet er for hele legemet. Og som dermed også er det som setter alle livets øvrige krefter i bevegelse.
Hvis hjertet stanser i et legeme, da drives ikke lenger blodet gjennom årene. Da er livet slutt, da flykter sjelen. Det samme skjer når denne bønnen ikke lenger er pulserende liv i vårt indre menneske. Når det ikke lenger er et sukk om forlatelse, når vi ikke lenger trenger å komme til nådestolen, da er det slutt på nådelivet, da flykter Guds Ånd.
Vi vet jo at hele det åndelige livet avhenger av to vesentlige nådens verk i oss: omvendelse og tro. Eller på den ene side en levende erkjennelse av synden, som driver mennesket inn i bønn både om forlatelse og om hjelp mot synden. Og på den annen side livet under nåden, som drar mennesket til nådestolen hvor det begjærer og tar imot denne forlatelsen.
Til disse to aller viktigste livsfunksjonene i vårt åndelige liv er det Herren har gitt oss denne bønnen. Vi vet at om alt annet vi trenger til liv og gudsfrykt finnes hos et menneske, men selve livet ved nådestolen mangler, så er alt kaldt og dødt.
Det stadfester Herren når han sier til engelen for menigheten i Efesus: «Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet». «Den første kjærligheten» er den kjærligheten vi hadde i forlovelsestiden, den kjærligheten vi får når vi nettopp er blitt benådet. Herren sier: «Den som mye er forlatt, elsker mye». Dette er det første denne bønnen vil lære oss.
Herren lærte sine barn denne daglige bønnen: Forlat oss vår skyld! Da legger jeg først og fremst merke til at det altså er et kjennetegn på hans barn; at de alltid vil ha en trang til å få forlatelse, og altså kjenner syndene sine, som bekymrer dem.
For han kan ikke ha ment bønnen skulle være et tomt uttrykk for noe som ikke lenger bekymrer oss. Det er jo et forferdelig skuespill om vi bare fortsetter å be denne bønnen uten at vi bevisst har noen synd og anger! Må Gud virkelig gjøre oss alvorlig redd for et slikt hykleri!
Så viser da denne bønnen oss at de sanne kristne alltid skal kjenne lovens og samvittighetens dom over sine synder, og derfor også alltid skal ha behov for vissheten som syndenes forlatelse.
Men det neste vi lærer her, er at det ikke er noe bevis mot at vi har et rett kristenliv, når vi har synd som bekymrer oss. Det finnes enkelte kristne som på tross av alt sitt lys over evangeliet, og flittig bruk av dette, likevel sjelden er virkelig fri i sin ånd. Bare fordi de ikke kjenner noe av den kraft og utfrielse fra sine synder som de mener den rette troen skal gi dem.
De vet nok at Guds rette barn også har synd, at kjødet strir imot Ånden o.s.v., for det ser de i hele Skriften. Men straks de ser noen virkelig synd hos seg selv, blir de forvirret. Da mister de straks frimodigheten, fordi de tenker at slikt ikke skulle forekomme hvis de virkelig var sanne kristne. Men dette viser jo at innerst inne har de den forestillingen at en sann kristen ikke har virkelige synder.
Hver gang vi ber denne bønnen: Forlat oss vår skyld, burde vi vekkes opp fra denne villfarelsen, og innse at det må også finnes virkelige synder hos de sanne kristne. For vi behøver da ikke be om forlatelse for synder som ikke finnes hos oss - !
Nei, når Herren Kristus har lært sine beste disipler en bønn som de og alle sanne kristne daglig skulle be. Og der har han lært dem å be: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere!» Da innser jeg at hans sanne barn alltid har virkelige synder å trekkes med. Gud har ikke tenkt seg det skulle være noen barn som var fri fra synd. Men tvert imot at synden alltid skulle plage dem.
Det tredje jeg skjønner, når Herren lærte oss å be denne bønnen, er at han virkelig vil forlate syndene våre. At hans holdning er alltid å gi sine barn forlatelse for syndene deres.
Tenk; når den trofaste Frelseren sa: «Derfor skal dere be slik: Fader vår,.....forlat oss vår skyld», da vil han selvsagt også forlate dem. Her har vi også den veldige trøsten i dette at Herren har lært oss å be om noe helt konkret. Da vet vi jo alltid at dette konkrete han selv har lært oss be om, må han i alle fall ville gi oss.
Denne trofaste Herre og Frelser utgjøt sitt blod til syndenes forlatelse. Så har han lært oss å be denne bønnen om syndenes forlatelse. Skulle vi da kunne tro han ikke ville forlate dem, når vi kommer og ber ham om det? Skulle han i dette mest alvorlige forhold når det gjelder vår sjel ville holde oss for narr, - han som i sin store kjærlighet kom til verden og gav sitt blod for oss?
Hvem kan det være som likevel gjør dette spørsmålet så tåkete for oss, som fyller hjertene våre med uvisshet når det gjelder Guds nåde, så vi nesten aldri har virkelig fred og visshet om dette? Merker vi ikke at det er vår sjels fiende?
La oss derfor begynne å stole på Kristi trofasthet, og hvile trygt på denne forlatelsen!
Som vi og forlater våre skyldnere. Mat 6:12.
Mange troende oppfatter dette tillegget til den femte bønn som helt uforståelig og forferdelig, så de blir helt motløse. Men det skyldes en misforståelse. For dette tillegget skal tvert imot være med og gi oss en visshet i troen, om vi forstår det rett.
For enkelte falske kristne, som kan leve i uforsonlighet og hat, er det derimot med all grunn forferdelig. For dem er da dette også den bindenøkkelen som binder dem til evig fordømmelse.
La oss nå se nærmere på denne tilføyelsen: som vi og forlater våre skyldnere. Mange har undret seg på om Kristus virkelig her vil si at bare i den grad vi forlater våre medmennesker, skal også han forlate oss. De tenker som så; at Gud er jo ikke menneske og dømmer ikke etter det øynene ser. Hvordan kan vi da noen gang virkelig være sikker på at vi har full forlatelse, hvis Gud ikke forlater mer enn vi forlater?
Men vi behøver ikke gå i uvisshet om meningen med denne tilføyelsen. For vi ser hvordan Herren selv forklarer det, straks etter at han har lært oss Fader vår.
Det første han da sier, er nettopp å forklare dette ordet. Han sier: «For dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere. Men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far forlate dere deres overtredelser.»
Og i Mat 18 forteller Herren en spesiell lignelse for å innskjerpe dette forholdet. Han taler om tjeneren som var skyldig ti tusen talenter, og fikk ettergitt alt sammen. Men som like etterpå gikk løs på sin medtjener og krevde til siste øre den gjelden han skyldte ham på hundre denarer. Og som på grunn av denne sin ubarmhjertighet på ny ble gjort ansvarlig for hele sin egen store gjeld, som nå måtte betales til siste øre.
Deretter sier så Herren: «Slik skal også min himmelske Far gjøre med dere, dersom ikke hver éneste en av dere av hjertet tilgir sin bror hans overtredelser». Av alt dette forstår vi godt Herrens alvorlige mening med denne tilføyelsen til den femte bønnen.
Men denne lignelsen viser også at dette punktet slett ikke gjelder verdens mennesker. Til dem taler dette derimot slik: Et godt menneske, som selv ikke har gjort opp sitt regnskap med Kongen, d.v.s. ikke ved omvendelse og tro er blitt forenet med Gud, det mennesket lever fremdeles i sin naturlige, ugjenfødte tilstand. Og om slike mennesker måtte ha aldri så god samvittighet om at de ikke har en eneste uvenn på jord, men hjertelig gjerne forlater ethvert menneske deres synd mot dem. Så blir disse likevel kastet ut i det ytterste mørke. Bare fordi de ikke for sin egen del har gjort opp sitt regnskap med Kongen.
På den andre side har vi mennesker som ved Guds store nåde virkelig er dratt av Faderen, er blitt omvendt av Gud og forlikt med ham. Men så kommer de etter hvert bort i forskjellige forhold i sin omverden som påvirker dem. Og det som i omvendelsen var det eneste nødvendige for dem, Guds nåde og vennskap, blir oppblandet eller utvannet. Så kan f.eks. stor ondskap eller urettferdighet fra medmennesker føre til at hjertet stivner i hat til disse, og ikke kan forlate dem.
Da har en slik sjel mistet den benådningen han hadde hos Gud, og tapt det aller største og viktigste i livet - på grunn av menneskenes ondskap, - eller egentlig på grunn av sin egen ånds frafall.
Men, sier du: «Er det virkelig mulig at Gud kan dømme et svakt menneske på den måten, bare fordi det ikke kan forlate alle onde mennesker?» Ja, det er ikke bare mulig, men det er helt konkret det Kristus med klare ord har sagt, og vist oss med nevnte lignelse i Mat 18. Med denne tilføyelsen i den daglige bønnen har han derfor også villet understreke dette markerte forholdet.
Saken er nemlig den at ganske visst blir også de urettferdige menneskene som førte til hatet, straffet. Og ganske visst har Kristi blod utslettet like store synder som ditt hat. Men det at du lar hatet fange deg, viser at du er falt. At du ikke lenger lever i den nye fødsels nåde. For «alt det som er født av Gud, seirer over verden», seirer selv over dens største ondskap. Slik vi ser når de hellige martyrene med et glad hjerte og uten hat kunne bli torturert og pint i hjel o.s.v.
«Og dette er den seier som har seiret over verden; vår tro». Da den rette Guds nåde en gang fikk innta hjertet ditt, ble dine egne synder så stort et onde for deg, at alle andre menneskers ondskap sammenliknet bare ble småtteri. Og Guds vennskap var så stort for deg, at alt annet ikke hadde noen betydning.
Derfor er det klart at dette sinnet har du nå mistet, når du kan overvinnes av det onde så du blir fanget i hat. I slike spørsmål vil nemlig utfallet alltid avhenge av hvor stor du ser din egen synd - og Guds nåde!
Blir din egen synd virkelig stor for deg, så blir andre menneskers ondskap ubetydelig. Blir Guds nåde virkelig dyrebar for deg, så kan du med letthet slippe alt annet.
Dette gjør at de svakeste og mest skrøpelige kristne, som går så nedtrykt over sine egne synder og svakheter, ganske lett består denne prøven og kan tilgi andre. Ja, jo svakere og skrøpelige de er i egne øyne, jo lettere har de for å tilgi andre.
Her ser du hemmeligheten med denne tilføyelsen i den femte bønnen. Å, det er så skarpsynt formulert, og så skjønt, at det virkelig røper sin Mester!
Kristus stod opp igjen på den tredje dag etter Skriftene. 1 Kor 15:4.
Ved å minne om Kristi oppstandelse har apostelen her i 1Kor 15 helt ubemerket lagt det sterkeste grunnlag for hele sin bevisførsel og lære om de dødes oppstandelse. Og det altså før han i det hele tatt har fortalt korinterne hva han var opptatt med, og ville bevise for dem.
Dermed har han for det første oppnådd å føre dem fra deres egne flyktige tanker og meninger, og over på den faste grunnvollen for all sann tro: At Gud har talt - at Gud har talt her på jorden. Og det Gud har talt må ha evig gyldighet, uansett hva våre stakkars hoder og hjerter måtte ha av innvendinger.
Himmel og jord skal forgå, men ikke den minste bokstav eller en prikk av Guds ord skal forgå. Dette er viktig å legge merke til her. For hele grunnen til all vår tvil omkring denne eller andre trosartikler, er utelukkende dette at vi ikke kan begripe hvordan det kan være mulig.
Vårt lille hode reiser seg mot den store Gud, og vil, som Luther sier: «ta ham i kragen og spørre hvordan han kan tale slik». I vår blindhet husker vi ikke på at vi ikke en gang forstår oss på vårt eget legeme og sjel, som vi har så nær oss. Vi fatter jo ikke mulighetene vi har i våre egne evner, f.eks. vår hukommelse, vår tanke, vårt syn, vår evne til å tale.
Tenker vi grundig gjennom de evnene vi har bare i disse sansene, må vi bekjenne at de virkelig er Guds underbare skaperverk, som vi ikke forstår oss på. Og likevel vil vi forstå selveste Skaperen, eller mestre ham og gjøre ham til en løgner straks han sier noe vi ikke forstår.
Det er visst grunn til å spørre: Hvem av oss var Guds rådgiver da han skapte det første menneskets hjerne? Gud, vær oss nådig og la oss ikke bli dårer?
Når altså apostelen nå begynner med å minne korinterne om hva som er blitt forkynt for dem etter Skriftene, vil han straks flytte hele spørsmålet over fra intellektets utgangspunkt til Ordets klippegrunn.
Troen skal utelukkende holde seg til Ordet. Fornuften må ikke forsøke seg på å mestre hellige trossannheter. For da ville vi snart miste alt sant lys, og ikke tro mer enn bare det vi ser med øynene og kjenner med hendene. Som at jeg skal tro på de dødes oppstandelse. At alle mennesker én dag på ny skal bli gjort levende, og vårt legeme og sjel igjen skal forenes slik som det er nå.
Det kan sannelig ikke fornuften begripe. For den ser bare det vi har foran øynene våre; at verden nå har bestått så lenge, og den ene etter den andre dør. At alt sammen går i oppløsning, smuldrer opp og blir til jord i graven. Og at ennå er ingen kommet tilbake. I tillegg er noen legemer brent opp og blitt aske, og asken spredd utover. Andre har druknet i havet og er blitt spist opp av fisk.
Hvis nå fornuften tar for seg å utforske hvordan Gud skal kunne holde rede på alle disse, og på én dag skape nye legemer av dem, da er et snart slutt på hele trosartikkelen. Og slik vil det alltid gå når menneskene ikke vil holde seg utelukkende til Ordet, men forsøker å bedømme en ren trosartikkel ut fra sin egen fornuft.
Slik er det når jeg f.eks. uroes av mine synder, og loven og samvittigheten dømmer meg. Da har jeg snart mistet all tillit og trøst i Guds nåde og velbehag, hvis jeg ikke holder blikket festet på Guds nådepakt i Kristus, og alle hans løfter om dette. Slipper jeg dette holdepunktet, og driver over i egne tanker og følelser, da er det snart slutt på troen.
Slik har det også ofte gått med selve læren om Kristus. Når en har villet forstå hvordan Gud kunne beslutte å sende sin Sønn som vår forsoner. Hvordan Guds Sønn kunne bli menneske, kunne gråte, be, lide og dø. Eller hvordan Gud kunne la en stor del av verden være helt ukjent med alt dette, og ikke i sin allmakt , f.eks. ved engler, la evangeliet blir mer utbredt o.s.v. På den måten kan en finne på mange underlige og gale tanker, og ender opp med at en ikke tror noe som helst.
Ja, slik går det også i dag for mange når det gjelder nådemidlene. I dåpen ser en, akkurat som et dyr, bare vannet. I nattverden ser en bare at brødet er brød og vinen er vin o.s.v. Og når en da glemmer at Gud er allmektig. Eller med munnen kanskje bekjenner det, men i hjertet tenker at det og det kan Gud ikke gjøre, -. Da har en snart mistet de herligste trossannhetene, bare på grunn av at den blinde fornuften har blandet seg inn.
«Gud har sagt...», «Det står skrevet:...». Det skal være nok for oss. For skal jeg bli bevart i troen på at jeg skal få evig liv med et skjønt og herlig legeme - etter å være blitt lagt i jorden, er smuldret opp og blitt til jord, -. Til det trenges det en guddommelig og himmelsk overbevisning og visshet om dette, som ikke lar seg bevege verken av noe vi kjenner eller ser. Da må vi bare løfte blikket opp over alt slikt, til ham som har sagt dette, og som «er i stand til å gjøre langt mer enn det vi ber om eller forstår».
Det så heller ikke på noen måte ut som om Kristus skulle stå opp, etter å være drept så grufullt og nå lå i graven, under en forseglet stein. Nå var det sannelig alt for vanskelig å tro at han skulle være Herre også over død og grav. Men fordi han har sagt det, - han som har skapt alle ting, så måtte det skje.
Og på det samme Guds ord skal også vår oppstandelse en dag bli virkelighet. Så utrolig, ja, utenkelig det enn synes for vår fornuft. Fordi Gud selv har sagt det. Og han kan ikke lyve!
Nå ser vi klarere hvor viktig det var her at apostelen straks førte korinterne inn på det guddommelige Ordets klippefaste grunnvoll.
Dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Rom 8:13.
Her avsier apostelen kort og konsist dommen over alle dem som lever etter kjødet.
Med dette vil han spesielt vekke til ettertanke dem som gir seg ut for å leve i evangeliets frihet, men bare vil bruke det til å forsvare et liv i sitt kjøds lyster. For her taler apostelen til en flokk med kristne. Han vil forsøke å vekke dem opp fra en slik innbilning. Så de ikke, istedenfor liv og nåde, som de vitner om at de har, skal ende i den evige død.
Det stemmer jo slett ikke, vil han si, at dere som nå er frelst fra synden og døden, og har fått del i Kristi nåde, skal fortsette i deres tidligere kjødelige liv. For hvis det er det dere vil, må dere ikke samtidig tro dere også kan beholde livet og bli frelst. For da er det bare den evige døden som venter dere.
Kristi fullbrakte verk er til ingen nytte for dem som vil fortsette med syndene sine. Nei, Kristi fullbrakte verk i hans død kan bare frelse dem som gjerne vil være fri fra sine synder, men selv ikke kan befri seg fra dem.
Men vi må se nærmere på hva det vil si å leve etter kjødet. Hjertet vil nok vanligvis svare på det spørsmålet ut fra sin egen tilstand. Hyklerne vil da at det bare skal bety et liv i grov og åpenbar synd. Mens alvorlige og engstelige sjeler er redd for at enhver skrøpelighetssynd betyr at de lever etter kjødet.
Så kan nok også utleggelsen av dette skriftstedet av og til ha vært noe svevende og uforsiktig. Og det er spesielt farlig når forholdet gjelder liv eller død, som her er tilfellet. Hva betyr det så her, å leve etter kjødet?
For det første merker vi oss da at med kjødet menes ikke noen bestemt synd eller lyst, men hele vår fordervede natur. Slik vi fra fødselen har arvet den fra far og mor. Kristus sier: «Det som er født av kjød, er kjød».
Men så er det noen som sier: Å leve etter kjødet er å gi kjødet frihet til å gjøre som det selv vil. Men dette er så ubestemt uttrykt at det lett kan misforståes. Det finnes vel ikke noe ugudelig menneske som aldri strir mot sitt eget kjød. Og da ville disse lett kunne tenke at «jeg gir jo ikke kjødet all mulig frihet, så jeg lever da ikke etter kjødet».
På den andre side finnes det ingen troende kristen som ikke med anger må bekjenne at de synder både i ord og i gjerning. Og dette forutsetter jo alltid at kjødet har fått en viss frihet. Det er derfor nødvendig at vi får en mer konkret oppfatning av saken.
De som har tolket dette mer utførlig i den kristne ånd, har ofte sagt: Her vil apostelen si at hvis de kristne blir likeglade og gir etter for kjødet, så kan det føre til åndelig død. Fordi synden enten fører til søvn og forherdelse, eller vantro og fortvilelse. Dette er utvilsomt en kristelig tolking, mens en annen utvilsomt er mer riktig.
Apostelens ord er nemlig langt mer bestemt enn sistnevnte tolking. Å bli likeglad og gi etter for kjødet, er selvsagt fryktelig farlig. Men fremdeles ikke helt det samme som å leve etter kjødet. Og ordene; «da skal dere dø», betyr etter apostelens måte å tale på noe mer enn dette at den åndelige døden venter oss.
Vi ser nemlig at andre steder hvor apostelen anvender samme truende taleform overfor de kristne, så er det når han forkynner den endelige dødsdommen og taler om den evige døden, og da som syndens lønn.
Akkurat denne apostelens måte å formulere seg på, er det viktigste grunnlaget for å forstå budskapet. Så viser da også ordet leve, at det å «leve etter kjødet» ikke kan bety det å tilfeldig falle i synd. Men å leve et liv etter kjødet som vår falne natur vil.
Å leve etter kjødet må altså bety det samme som å «vandre etter kjødet». Når vi altså både i sinn og liv følger vår gamle natur.
Nå vet vi at frafallet av og til også skjer til den høyre siden, i egenrettferdighet, i form av lovgjerninger. Som galaternes fall, hvor apostelen sier: «Dere er kommet bort fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven. Dere er falt ut av nåden». Og han skildrer denne måten for frafall slik: «Dere har begynt i Ånd. Vil dere nå fullføre i kjød?»
Men så kan også fallet skje til den venstre siden, når en faller i åpenbare synder. Peter sier at de som en gang «gjennom kjennskapet til vår Herre og frelser Jesus Kristus har fått slippe bort fra verdens urenhet, har så igjen begitt seg ut i den, og er blitt overmannet».
De har nå enten søkt etter en falsk trøst for synden og helt bevisst begynt å leve i den, akkurat som Judas. Og de har da samme tegn som ham; at de ikke lenger bekjenner sin synd for Herren og søker å bli frelst fra den. Men isteden unnskylder og forsvarer de den.
Eller de lever i en skjult fortvilelse. De har «forkastet en god samvittighet, og dermed lidd skipbrudd på troen». De lever ikke lenger ved nådestolen.
Det er alt dette som er å «leve etter kjødet». Og er noe ganske annet enn å bli «tatt til fange under syndens lov som er i lemmene mine», der ånden kjemper mot synden og ennå kan «takke Gud ved Jesus Kristus, vår Herre».
Hvis dere døder legemets gjerninger ved Ånden, skal dere leve. Rom 8:13.
Her viser apostelen oss nå den rette kraften til å seire over kjødet, og til trøst og veiledning for dem som kjenner sin egen svakhet og avmakt i striden.
Hvis vi skal overvinne og døde kjødets sterke lyster, kreves det noe ganske annet enn menneskelig kraft. Når Luther taler om å døde kjødet ved Ånden, sier han at vi, når fristelsen møter oss, skal «huske på Guds ord og styrke oss mot fristelsene ved troen på syndenes forlatelse».
Å, om vi alle kunne huske dette når det blir mørkt og står ille til med oss! Vi erkjenner at vi mangler all kraft i striden. Kjenner bare hvordan kjødet herjer i oss, så vi ofte faller og gjør det som er galt. Vi opplever det som om Gud var død og forsvunnet fra verden. Å, om vi da kunne huske på dette!
For det er nå vi skal holde opp med vår egen strid, og straks vende oss i en annen retning, og bare høre om Guds store nåde i Jesus Kristus. Nå vende oss til evangeliet og alle nådens hjelpemidler, for å gjenopprette troens fred som vi nå holdt på å miste.
Nå skal vi vende oss bort fra alle tanker både om vår egen kraft og om vår skrøpelighet, og bare vende oss til Gud med dette éne spørsmålet: Gud, får jeg din nåde? Får jeg din forlatelse for alt?
På dette spørsmålet må vi ha et konkret svar, før vi kan få noen kraft. Men da gjelder det at vi ikke søker dette svaret i våre følelser, men bare i Guds eget ord. Og hvis du nå får den trøsten at Gud er din venn og Far, så overlat da også til ham det å seire over fristelsene dine.
Dette er hemmeligheten med den kraften som seirer. Så lenge du tror at du selv kan utrette noe, får du stadig bare falle. Så stor nidkjærhet har vår Far i himmelen for at hans nåde skal forherliges, at han heller lar et pent rettskaffent liv bli knust, før han gir sin ære til noen skapning.
Den lærdommen vi høster av all vår kamp for å døde kjødet, blir alltid at det er bare Herren som har makt til dette. At det er Herren som gjør dette. Selv om det ofte foregår slik at han vekker en trang og nød i hjertet vårt for at dette må skje. Vekker hos oss en fattig ånd og tro, villighet og bønn. Men minner oss så om at vi må søke alt dette bare hos ham.
Og når det er kommet så langt at vi i troen inderlig ønsker all nåde og kraft bare fra ham, da utfører han alltid sitt verk, og døder kjødet i oss. Men på den måten han ser er mest tjenlig for den enkelte av oss.
Hører han bønnen vår, og gir oss nåde og kraft til å vende oss bort fra ugudelighet og verdslig lyst, da dødes kjødet vårt. Men trekker han sin kraft bort fra oss, og overlater oss til å siktes av Satan, da dødes også vårt kjød. Da dødes det dypeste i det gamle mennesket; den sterke innbilningen om vår egen kraft.
Kjødets gjerninger, som skal dødes, er alle former for utslag fra vår fordervede natur. Det blander seg inn i våre tanker, ord og handlinger, og alt som rører seg i vårt sinn. Kjødet må altså alltid dødes.
I Gal 5 nevnes mange eksempler på «kjødets gjerninger». Men selv om det ikke alltid er fristelsen til å gjøre grove synder, som frister deg. Så har du alltid en omfattende, inngrodd selvopptatthet og egenkjærlighet dypt rotfestet i hjertet ditt. Egne meninger, egen vilje og æresyke, som du alltid må være på vakt mot.
Dette litt finere indre fordervet blir som regel lettere glemt, enn det utvortes og mer grove. Men er likevel selve kilden til alt ondt. Derfor må vi alltid ta dette alvorlig, og være spesielt oppmerksom på det. Og husk alltid på at det du selv tenker, vil og mener, er det første du bør være mistenksom overfor. Du må prøve det på Guds ord og døde det med Åndens kraft.
Du fristes kanskje til å bli irritert og utålmodig overfor andre mennesker. Da er det om å gjøre at du husker på alt det Gud har forlatt hos deg, og at du da også må kunne tilgi din neste. Kanskje du fristes til å opphøye deg på grunn av din forstand, dine evner, lærdom, kunnskap og dyktighet. Husk da på at Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.
Kanskje du fristes til fråtseri og urent begjær. Da må du huske på at du er et hellig tempel for Gud, og at det ikke må bli urent. Men først og sist huske at du lever i Guds evige nåde og samfunn, og derfor bør leve slik at du ærer ham. Kanskje du fristes til gjerrighet og egen vinning i handel og arbeid. Kom da i hu at du er arving til himmelen, som bør være opptatt med det som er der oppe.
På denne måten er det i sannhet alltid noe område hvor vi må døde kjødet. Det fører da også ofte til bitre lidelser, og krever derfor en uendelig tålmodighet. Men salige er de som holder ut inntil enden! De er Guds barn og himmelens arvinger. Om det ofte er bittert, så er det et herlig syn for Gud, engler og alle de hellige, når f.eks. et ungt menneske, som verden og all dens lyst har betydd alt for, nå for Herrens skyld vender seg bort fra alt dette.
Eller når et menneske, som av natur har vært svært selvopptatt, nå strir mot seg selv, og lar Guds og sine foresattes vilje gå foran sin egen. Når et menneske som har vært selvopptatt og hovmodig, gjennom Åndens tukt er blitt enkel og fordringsløs. Å, for et herlig syn, når den selvsikre og hissige begynner å tukte seg selv. Og blir forsiktig, ydmyk og saktmodig o.s.v.
Når menneskene på denne måten for nådens skyld går rett imot sin egen natur, og kjemper mot seg selv, da ser vi virkelig hva det er å døde kjødets gjerninger ved Ånden.
Og disse skal leve, sier apostelen. Disse skal innta himmelen. Skal, etter en kort tid i kamp med å døde kjødet, få det evige liv hos Gud, sammen med hans engler og alle de hellige, i en uendelig salighet.
Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Rom 8:33.
«Guds utvalgte» er de som «er i Kristus Jesus». I ham har Gud sitt velbehag, og «i ham har Gud utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt». Disse har han også, her i livet, utvalgt av verden, eller skilt ut som sine barn og medarvinger, som Herren sa: «Jeg har utvalgt dem av verden».
Dette er den éneste sanne og «hälsosamma» anvendelsen vi kan godta av ordet «utvalgt». Den stemmer med alt Guds ord, og skaper både trøst og gudsfrykt.
Det er farlig å gjøre seg andre tanker om utleggelse av ordet «utvalgt». F.eks. at Gud i sin allmakt på forhånd har sett alt om meg, slik at han bestemmer om han skal «utvelge» eller ikke «utvelge» meg, etter om jeg lever i troen til min siste dag, eller om jeg ikke gjør det. Dette ville være å bygge sin trøst eller sin uro på løse tanker og innbilninger, og en altfor lettsindig tanke av en kristen i så hellig og alvorlig et spørsmål.
Det eneste sikre er at så lenge vi ikke «synder med vilje», eller faller fra, men frykter for å miste Kristus, så skal ingen ting kunne skille oss fra hans kjærlighet. Og da er vi til enhver tid «Guds utvalgte». Peter sier: «Dere er en utvalgt ætt», på samme måte som Paulus her omtaler de troende som Guds utvalgte.
Men han nevner likevel en annen og spesiell grunn for den trøsten at ingen skal kunne anklage disse; nemlig at «Gud er den som rettferdiggjør». Og det viser at han i dette spørsmålet ikke bygger vår trøst på Guds allmektige forutseenhet, som alltid er skjult for oss. «Rettferdiggjøre» står i forhold til «anklage» som en fullstendig motsatt handling. Når Gud rettferdiggjør, gjelder ingen anklage. Det er den trøsten apostelen gir oss her.
Gud er den som rettferdiggjør. Gud er den eneste dommeren. Gud er den vi har syndet mot. David sier: «Mot deg, mot deg alene har jeg syndet». Når så Gud rettferdiggjør, hvem vil da anklage? Hva betyr det da om hjertet eller samvittigheten anklager oss?
Det ligger en særdeles sterk trøst i det forholdet mange overser; at når Gud er den éneste vi trenger å frykte, er det samtidig Gud som rettferdiggjør. Gud selv som forsvarer oss. Gud selv som har lagt vår sak på sitt hjerte. Gud selv som bruker så mange ord for å overbevise oss om hvor klippefast hans nåde er.
Tenk; Gud selv har helt fra evighet av besluttet, og når verden ble til også forkynt; at han ville selv gi oss en hjelp mot all vår synd. Og da tidens fylde var kommet sendte han sin egen Sønn for å oppfylle alt det loven ikke kunne utrette.
Derfor rettferdiggjør Gud også alle dem som tror på Sønnen. - - Hvordan skulle da våre synder kunne fordømme oss overfor Gud? Da måtte jo Gud selv ha forkastet sin egen beslutning fra evighet av, og sin mest dyrebare gjerning.
Vi må aldri glemme dette; at vår rettferdiggjørelse er Guds egen frie gjerning!
Derfor sier også apostelen at «han har gjort oss til sine barn, etter sin viljes gode velbehag». Herren selv sier: «Jeg, jeg er den som utsletter din overtredelse for min skyld». Og det er ingen andre som kan sette en synder fri fra sin skyld og erklære ham rettferdig, enn Gud alene. Det er bare Gud som rettferdiggjør.
Hvordan skulle da noen anklage kunne gjelde mot dem som Gud rettferdiggjør? Her taler apostelen i samme trøstende og konsekvente tone som Kristus i lignelsen om arbeiderne i vingården, der eieren av vingården sier: «Kan ikke jeg gjøre som jeg vil med mitt eget?» Om jeg vil gi denne en ufortjent gave, hva har da du med det?
På samme måte vil apostelen også her si: Det er Guds eget frie valg å rettferdiggjøre hvem han vil. Og nå vil han rettferdiggjøre alle dem som tror på Sønnen. Han kler dem i guddommelig rettferdighet, og avsier den dom at ingen synder skal tilregnes dem så de fordømmes. Hans dom går ut på at alle de synder som ennå plager dem, skal alltid være forlatt. Kan han ikke gjøre som han vil med sitt eget? Han alene er jo Herre og dommer over menneskene!
Om nå vi ikke helt forstår å verdsette Guds Sønns fortjeneste, eller Guds rettferdiggjørende nåde høyt nok, så verdsettes det likevel høyt og dyrebart av Gud selv.
Om mitt hjerte ikke fatter og forstår det Gud har gjort for oss i sin Sønn, men bare tenker på mine synder og regner med dem, så gjelder likevel ingen av delene noe som helst overfor Gud. Og når det ikke gjelder overfor Gud, men bare i mine følelser, i mitt vantro hjerte og mine meninger, kan ingen av disse anklagene utrette noe som helst. Det kan bare en stund uroe meg, men kan ikke fordømme meg.
Det er dette apostelen mener her, når han sier: «Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør». Når Gud selv altså anser denne vår rettferdiggjørelse som fullkommen, bør selvsagt vi, i salig trøst og forvissning, bare prise dette hans store nådens verk, og si: Alt er vel, alt er fullkomment!
Om så mine synder var tusen ganger flere og større, så veide de likevel ingen ting mot den allmektige Guds rettferdighet som han har gitt meg i Kristus. Lovet være hans navn!
Grip framfor alt troens skjold; med det er dere i stand til å slokke alle den ondes brennende piler. Ef 6:16.
Skjoldet var en vesentlig del av de gamle krigernes rustning. Det ble båret med venstre hånd og arm, og krigeren kunne innta en stilling bak skjoldet, så det kunne beskytte hele kroppen mot piler og kastespyd.
Det samme gjelder troens skjold, som bare holder fram Kristus og hans ord. Mot alle Satans anfektelser er det intet annet som hjelper enn å holde selve Guds Sønn framfor seg, som et skjold, og skjule seg bak ham. Da er troen et slikt skjold som skjuler og beskytter hele vår person, uansett hvor mange og store feil og synder vi måtte ha.
Hvem du enn er, du som leser dette og gjerne vil være en kristen, så legg denne lærdommen alvorlig på hjertet! For du kan være sikker på at uansett hvor ekte Guds verk måtte være i oss, og hvor alvorlig vi enn ifører oss all Guds fulle rustning, og våker og ber. Så kommer vi alltid til både å kjenne og se mye mer av synd og utroskap hos oss, enn av gudsfrykt og rettferdighet. Så sant vi ikke er bedratt, eller sover - !
Alt som fremdeles finnes av arven fra Adam, vil jo alltid være et uutømmelig forderv i oss. Så vi må nok til slutt bli frelst like ufortjent som en røver, som kommer til Jesus direkte fra sin røverleir.
Vi forkynner nok, formaner, tukter, advarer, ber og oppmuntrer, med det mål at hele de kristnes natur skal helliges. Og det er ikke noe alle oppriktige kristne sukker mer om innfor nådestolen enn akkurat dette; at de må bli fridd ut fra all sin ondskap. Likevel blir det aldri annerledes her på jorden enn at vi faller mang en gang. Kjødet er fullt av onde lyster og synd som dessverre ofte slår ut i gjerning. Og alt Åndens verk, troen, kjærligheten og bønnen er besmittet og oppblandet med karets urenhet.
Derfor vil vi til slutt bare måtte be om uforskyldt nåde, akkurat som andre store syndere. Be om at Kristus med hele sitt fullbrakte verk må dekke, skjule og bevare oss. Ellers er vi fortapt, og det til og med når vi lever som best.
Vi må altså framfor alt holde det tindrende klart og hevet høyt over alt annet, at vi blir rettferdiggjort utelukkende for Kristi skyld. Det er bare i Kristus og hans rettferdighet vi kan komme fram for Gud.
For ikke en gang selve troen, som jo er noe Gud selv har skapt i oss, kan beskytte oss mot Guds vrede. Det er bare troens gjenstand, Kristus, hans lydighet og hans blod, som er et fullgodt skjold, som kan stanse og slokke alle Satans glødende piler.
Måtte da alle kristne framfor alt lære å bruke dette troens skjold. Og bruke det slik at så snart Gud advarer, påbyr eller forbyr noe, da bøyer du deg i gudsfrykt for dette, og ber ham om nåde til også å gjøre etter hans vilje.
Men når du så ser alle dine mangler og svakheter, at du ikke har gjort eller kan gjøre det Gud vil, - skal du nå, i det forholdet vi nå taler om, la det være en annen sak. Og igjen bare holde klart for deg at du er beskyttet mot vreden bare ved Kristi fullbrakte verk.
Nådepakten i Kristus rokkes ikke. Den står fast i evighet, uansett hvordan det går med vår lydighet og kristne livsførsel, så lenge vi ennå lever ved nådestolen. Der er uendelig mange forskjellige grader i lydighet og kristen livsførsel. Men frelsen ligger i dette éne; at vi ved troen lever i Kristus. Johannes sier: «Den som har Sønnen, har livet».
Uansett hva som går galt for deg, si derfor straks: Gud, forlat og hjelp meg, elendige synder! Det er forferdelig, ja, grufullt, at jeg fremdeles er så skrøpelig. Men Gud, du evige konge, være lovet og priset i evighet for at jeg tross alt har en annen som er min rettferdighet overfor Gud.
Du arge Satan, som fyller hele mitt vesen med så mye ondt, du bruker dette til å forskrekke meg og vil fullstendig fordømme meg. Men det skal en annen mann, han som heter Jesus Kristus, hindre deg i. Han er min evige, trofaste Frelser. Min totale og fullkomne rettferdighet. Er han ikke det, så er jeg og hver eneste kristen evig fortapt.
Du kan ha rett i at jeg ikke har spent sannhetens belte godt nok omkring meg. Der er dessverre ennå mye falskhet i hjertet mitt. Men jeg kjenner en mann som fikk et spyd stukket inn i siden sin. Og bare i ham er det hjertet som er fullkomment fylt av sannhet. Han og hans sår er mitt skjold mot dine brennende piler.
Det er sant, og virkelig fryktelig, at mine gjerninger og daglige liv ennå er så skrøpelig og uberegnelig. Men jeg har sett en mann med gjennomborede hender og føtter. I de hendene er mine gode gjerninger, og i de føttene min rette kristne vandring. Hvis ikke Kristi gjerninger er mine, er jeg evig fortapt.
Det er sant, og noe jeg hver dag plages av, at jeg ennå har så mange onde tanker. Men jeg har sett et hellig hode med tornekrone. I det hodet er mine gode tanker.
Jeg ville så inderlig gjerne at min egen kristendom var fullkommen. Det er ikke noe jeg har bedt så mye om som nettopp dette. Men når det gjelder min frelse, da sier jeg bare: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Kristi rettferdighet.
Min kristendom holder ikke for Gud. Men det gjør min Herre Kristus. Derfor er han da også så kjær for meg, så dyrebar og uunnværlig.
Ja, slik kan vi bare med dette skjoldet møte og slokke «alle den ondes brennende piler».
Ta på dere frelsens hjelm. Ef 6:17.
Hva frelsens hjelm er, ser vi av 1Tess 5:8, der det sies at vi skal sette på oss håpet om frelse som hjelm. Det er altså håpet om frelse, eller et fast og levende håp om evig frelse i himmelen, som er vår hjelm.
Hjelmen var av metall, og dekket for datidens krigere det meste av hodet. Den beskyttet dermed en svært viktig legemsdel. For et eneste treff av sverd mot hodet, kunne straks medføre døden, eller sette krigeren ute av stand til å fortsette kampen.
Så viktig er også vår åndelige hjelm. Ta bort håpet om frelse, og all åndelig kraft er borte! Da er det ikke lenger noen kraft i Guds ord. Da ser menneskene bare «de synlige ting», og duger da ikke lenger til den åndelige kampen, verken til å stride eller å lide.
Hjelmen som dekket krigerens hode gjorde ham dobbelt modig. Med den rykket han dristig fram i kampen, og var ikke redd for sverdhoggene. På samme måte virker også et fast og levende håp om frelse; vi er ikke så redd for hva som kan møte oss framover, her i livet. Vårt øye er festet på hva som er Herrens vilje. For vi vet at når kampen er slutt, venter det oss så stor herlighet, at all lidelse her i livet ikke betyr noe som helst.
Men det må mer til enn en masse ord og pene tanker, hvis håpet om frelse virkelig skal bli en slik hjelm for oss, en kraft i kampen. Det trenges en dyp begrunnelse og en levende tro. Mens solen ennå skinner og alt går lett i livet, kan en nok tale og synge om himmelens salighet, og akkurat da ha aller minst bruk for denne trøsten.
Men vær klar over at det kommer nok andre tider, mørke og onde dager, når du synes ingen i verden kan hjelpe deg. Når hjertet ditt vil sprenges av ubeskrivelig nød, når du «ville lete etter døden mer enn etter skjulte skatter» (Job 3:21). Nå ser det ut som om det er slutt på all lykke i livet, og du holder på å forgå bare med tanken på at hele livet ditt nå kanskje er slutt.
Forbered deg derfor godt akkurat for dette! Undersøk virkelig alvorlig om vi har noe sikkert og holdbart grunnlag for vårt håp om frelse. Be Gud om at hans Hellige Ånd må skrive dette dypt inn i hjertet ditt, så det blir en levende grunntanke gjennom hele ditt liv.
Har du et sikkert og fast håp om frelse, vil det også skape den rette livsvisdommen i alle livets situasjoner, en dyp og urokkelig trøst i all sorg, og en guddommelig fred og kraft i alle kamper og prøvelser.
Men dette er ikke et emne for hvem som helst. Det kan jo ikke smake mer enn som lunkent vann i munnen på dem som vil ha sine gode gaver her i livet, de som er denne verdens barn. «Himmelen? Hva? Himmelen, - Nei, fortell oss heller oppskriften på god helse, mat, klær og det å bli akseptert av andre mennesker», hører du bare fra den kanten, «Himmelen, den kommer vel i sin tid, den trenger vi ikke tenke på nå».
Men selv blant dem som er begynt å søke det som er der oppe, og lever i samfunn med Gud, har mange ennå ikke fått bruk for betydningen og kraften av håpet om frelse. De har ennå ikke i noen videre grad blitt knust, blitt dødet. Det jordiske livet har ennå ikke bedratt og såret, knust og utmattet dem grundig nok. De har ennå mange vakre tanker og forhåpninger for dette livet. Men vær klar over at hvis du skal forberedes for himmelen, da kommer det andre tider, når du ikke finner herligere ord i Bibelen enn dem som taler om hvor herlig det skal bli å fare herfra til himmelen.
Så sant du tilhører Kristus, skal ditt gamle menneske med dets lyster og begjæringer være korsfestet. Og et korsfestet liv er et liv i angst, et liv på korset, der jeg hele tiden dør. Hva slags glede kan en gi til en som henger på korset? En kort lindring og hvile kan vel gjennom Guds nåde bli gitt ham, slik som en engel ble sendt til Getsemane og styrket Jesus. Men denne lindringen brytes snart av ny smerte, av bitterhet, tårer og skrik.
Jo lenger vi lever som kristne, jo mer må vi gi apostelen rett i at «hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker».
Jo mer tiden går, desto mer stadfestes den gamle Skriftens ord om hele dette livet: «dets herlighet er bare strev og sorg», og «uro og strev er alle menneskers lodd helt fra de blir født og til de blir begravet. Det de tenker på og frykter for, er den dagen de skal dø. Enten de sitter på en strålende trone, eller det er den minste på jord. Der er alltid sinne, fiendskap, misunnelse, ufred og dødsfare» (Sir 40:1.4).
Ditt håp om frelse vil bli kraftig styrket hvis du alltid husker godt på at den uendelige, dype lengselen hos menneskene etter lykke, aldri fullt ut kan tilfredsstilles på denne jord. At hele dette livet bare er et stort bedrag. Den rikeste og lykkeligste kongen i Israel hadde i et langt og herlig liv, hele tiden, gjennom alt som fantes på jorden, - lett etter lykken. Men han stod til slutt igjen med denne nedslående erfaringen at alt er bare bedrag, alt er tomhet.
Det finnes ikke noe på jorden som kan gjøre den udødelige sjelen lykkelig. Den som får mest av jordisk lykke og glede, får alltid samtidig et hjerte som ikke kan nyte denne gleden. Og i tillegg vil etter hvert den uhyggelige tanken komme, at snart er det også slutt på alt sammen.
Brødre, jeg kan ikke si at jeg selv ennå har fattet det. Fil 3:13.
Her ser vi hva det vil si å være frisk og sunn i vårt indre menneske. Her hører du den store apostelen, Paulus, sier han ennå ikke har fattet det. Hva mener apostelen med dette? Har han ennå ikke fått troen, den evangeliske friheten, liv og frelse i Kristus? Å jo, han hadde alt dette. Vi vet at når han skrev dette brevet, var hans forkynnelse alt spredd ut over hele landet.
Når vi vet dette, og likevel hører ham her si: «Jeg kan ikke si at jeg selv ennå har fattet det», da undres vi ennå mer. Og vi spør: Hvordan hadde apostelen det da med sitt eget åndelige liv? Eller taler han kanskje på andres vegne? Kanskje han her gir uttrykk for hvordan en nybegynner i kristendommen har det, - et menneske som ennå ikke for alvor tør tro han lever i nåden, eller en som ikke i det hele tatt er kommet gjennom den trange port?
Å, nei! I dette samme kapitlet, v.1-14, har han nettopp fortalt sin egen åndelige historie. Der taler han bare om seg selv, og sier da altså her uttrykkelig: «Kjære brødre, jeg kan ikke si at jeg selv ennå har fattet det».
Disse ordene taler altså en mann som langt fra er noen nybegynner i kristendommen! Men som tvert imot lever så på høyden av det evangeliske troslivet, som langt fra kan sies om noen av oss.
Disse ordene taler den samme apostelen som kunne si: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg»! Den samme troshelten som triumferende kunne rope: «Hvem kan skille meg fra Kristi kjærlighet?» Den samme hellige mannen som Kristus hadde vunnet skikkelse i, langt mer enn hos noen annen etter ham, og som til Guds ære i sannhet kunne rope ut: «Mine brødre, vær mine etterfølgere. Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss». Denne mannen bekjenner her fritt og åpent at selv han har ennå ikke fattet det, eller er fullkommen.
Her vil mang en evangelisk kristen blant oss stusse og undres. Det har du også all grunn til å gjøre. Men vær nå på vakt, så du oppfatter dette rett!
Når Paulus her taler om sin ufullkommenhet, taler han ikke om hva han er i Kristus overfor Gud. Når han taler om det, da hører vi noe ganske annet. Da sier han: «Hvem vil anklage...! Hvem er den som fordømmer..!». «Vi er rettferdiggjort ved tro», «med ett offer har han for all evighet gjort oss fullkomne». Her var Paulus «fullkommen»!
Men når han taler om sin ufullkommenhet, da taler han om sitt hjertes tilstand, om sin åndelige stilling til Herren, om sitt trosliv. Og bare med det for øye bekjenner han at han ennå ikke har fattet det, ennå ikke er kommet til målet som han jager mot. Ennå har han ikke det lyset over hemmeligheten i Kristi forsoning, som han lengtet etter. Ennå ikke den fasthet i troen og den trøsten av det i sitt hjerte som han sukker etter.
«Ja, ja», sier du, «da er det jo ikke så underlig at han formulerer seg slik i denne ydmyke bekjennelsen sin. For hvem tør vel, med henblikk på sitt eget trosliv, anse seg selv fullkommen og allerede har nådd målet!» Si ikke det! Selvsagt må du tro du selv er fullkommen, eller alt står ved målet for alt ditt strev, når du ikke søker noe mer, når du er fornøyd med det stadiet du har oppnådd i det åndelige!
Ta ikke dette ille opp, men prøv det på deg selv, som for Guds ansikt! Vi har alle et hardt og falskt hjerte. Vi har alle en fiende som har sverget å ville drepe oss, og er innstilt på å fullbyrde det. Når han ikke lenger kan holde oss fast i synd og vantro, så setter han angrepet inn fra den andre siden. Da hjelper han til med å vogge oss inn i en falsk trøst og fred i hjertet, som like sikkert fører til hans mål.
Han trøster oss med at «nå er du en opplyst og evangelisk kristen. Nå behøver du ikke mer, nå er alt i orden!» Og om han ikke sier det til oss i så klare ord, så blåser han på sjelens øye med sitt søvndyssende åndedrag. Da sovner du og blir likegyldig, så resultatet blir nøyaktig det samme: At sjelen er mett og vel tilfreds med sitt standpunkt, og har ikke lenger noe behov for fornyelse eller vekst i nåden og i kjennskapet til vår Herre Jesus Kristus.
Men den som virkelig gjør bruk av det evangeliet lærer, og ikke bare har det i forstanden og munnen, men vil eie evangeliets kraft i tro, fred, glede, kjærlighet og gudsfrykt, han vil aldri bli utlært. Han vil bare mer og mer kjenne hvor mye han ennå trenger å lære.
Og her er akkurat årsaken til at vi taler så sterkt om det å være åndelig «mett». For det er et sterkt vitnesbyrd om noe helt konkret. Det vitner nemlig om at det er inntrådt en stillstand; selve nådelivet er begynt å dø ut.
Du lever f.eks. et fint kristent liv. Du har en bibelsk dagsrytme, med bestemte tider til Bibel og bønn, og til gode gjerninger. Du kan også med rette bekjenne at «mine synder er forlatt, på det og det tidspunkt i livet fikk jeg troens visshet om at dette er sant». Og så er du fornøyd. Alt er vel, du er ved målet.
«Ja», sier du, «er vi da ikke virkelig også ved målet? Er ikke da alt vel?» Jo, visst du nå også har fått troen og lever i Kristus, da er ganske visst alt vel med din rettferdighet overfor Gud.
Merk deg, kjære sjel: I Kristus er du så fullkommen i Guds øyne, så du aldri riktig kan tro det som det er. Må Gud gi deg nåde til alltid å kunne holde den saken klar!
Men selv da, - ja, akkurat da, når det er rett med ditt liv i nåden, og fullkomment vel overfor Gud, da vil du selv kjenne at det alltid mangler noe hos deg selv. Da må du ha Paulus’ sinn, som sier: «Jeg er ennå ikke ved målet. Men jeg jager etter det».
Da må du kjenne og erkjenne alt du mangler i ditt liv i nåden, i troen og gleden i Herren, i kjærligheten og gudsfrykten. Da må du leve i en daglig hunger og tørst etter rettferdigheten, - slik som du ser det her hos Paulus.
Den som eter og drikker uverdig, eter og drikker dom over seg selv. 1 Kor 11:29.
En av de verste villfarelsene når det gjelder den hellige nattverden, er den oppfatningen at hvilket som helst menneske, uten videre, eller gjennom en tilfeldig forberedelse kan bli en verdig nattverdgjest uten å være en sann Jesu venn og disippel.
Det er mange som både før og etter de har deltatt i nattverden, gjennom hele sitt liv har tilhørt den store flokken av uomvendte verdens mennesker. Og så tror de at de i denne tilstand skal kunne gå «verdig» til Herrens hellige nattverd. Å, for en forferdelig villfarelse! Det er så hårene kunne reise seg på hver gjenfødt kristen.
Hvor finnes det ett eneste ord i Skriften med antydning om at også slike som disse bare kan komme til Herrens nattverd, eller etter en tilfeldig forberedelse, - uten at de er blitt omvendt til Herren, er blitt Jesu venner og disipler, og hver eneste dag gjennom hele livet lever av Kristus og med Kristus?
Å, måtte nå alle som har øre også høre, og alle som har stemme nå rope ut at dette er en forferdelig villfarelse!
Eller tror du kanskje Kristus lar seg bedra med en tilfeldig forberedelse, med en kristelighet som passer for situasjonen, så han på det grunnlaget godtar deg som hans venn? Tror du Den Hellige lar seg bedra av en påtatt og selvgjort kristelighet, anger, syndsbekjennelse og bønn? Og godtar at du så straks går tilbake til det samme selvopptatte livet som tidligere, når bare du har gjort unna ditt årlige besøk ved nattverdbordet?
Forbarm deg over oss, Gud, og vekk opp fra søvnen alle forkynnere som ikke ærlig forkynner menneskene sannheten!
Klart og utvetydig skulle de jo forkynne at det bare er spørsmål om en éneste ting for at du skal være en verdig nattverdgjest: Om du er en Jesu venn og disippel! Eller i alle fall er vekket opp og har fått nød for å bli det for resten av livet ditt.
Ingen blir en verdig nattverdgjest uten videre, og heller ikke gjennom en tilfeldig forberedelse. Men bare gjennom en Guds omvendelse, der du er blitt en Jesu venn og disippel for hele ditt liv! Er du det, da er du en verdig nattverdgjest. Er du det ikke, da er du uverdig.
Det nytter ikke å anstrenge seg med noen tilfeldig forberedelse. Du må være klar over at du da bare «eter og drikker dom over deg selv». Selv om du ikke bare holder på et døgn, men kanskje både en uke og gjerne en måned kjemper med tårer i bønn på dine knær, i nidkjær forberedelse før nattverden.
Du er fremdeles en uverdig nattverdgjest, du eter og drikker dom over deg selv. Så lenge du bare er opptatt med å bli en verdig nattverdgjest, og ikke for hele ditt liv trenger å bli Guds barn, og bli og leve under ham i hans rike. Det er saken!
Kristus innstiftet dette dyrebare måltidet for sine venner. I nattverden skjer det en inderlig forening mellom Kristus og de troende. Det er dette han samme kvelden som han innstiftet nattverden talte om i sin bønn: «Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, slik som du, Far, i meg, og jeg i deg!»
Om denne bønnen sier han: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg».
Og det var jo umulig at han kunne be denne bønnen for verden! Det var jo ikke mulig at han kunne be verden være med og feire minnet om hans død, be dem som foraktet ham om å ete hans kjød og drikke hans blod!
Det er også forskrekkelig å tenke på hva det vil si at mennesker som hver éneste dag «lever uten Gud i verden», og klarer seg svært så godt uten ham, en gang om året skal stå fram for Guds ansikt. Skal delta i dette hans venners hellige kjærlighetsmåltid. Og der liksom gå inn i det inderligste vennskap med ham. - For så like etterpå å gå tilbake til det samme selvopptatte og ugudelige livet som tidligere - !
Er ikke dette akkurat det samme som når Judas stod fram for Jesus i Getsemane, hilste ham: «Vær hilset, Rabbi!», og kysset ham? Skal ikke Herren også til slike nattverdgjester si: «Min venn, hvorfor er du her? Forråder du Menneskesønnen med et kyss?»
Skulle du ikke skjelve i hele din sjel og ditt legeme av skrekk for å stå fram for Gud med et slikt sinn? Forstår du ikke at den store, hellige Herren da kommer til å si til deg: «Du hykler, jeg kjenner til dine gjerninger! Du er ikke min, men verdens venn. Hvorfor kommer du her, hvor mine venner feirer minnet om min død? Jeg vet at i morgen går du tilbake til et liv i verden og synden, som før. Gå bort, du hykler!»
Måtte du ikke vente deg et slikt svar fra Den Hellige, han som har øyer som luende ild, - . Du som bare uten videre, eller etter en selvpåtatt forberedelse kommer til Herrens nattverd. Men som alle ditt livs dager ikke bryr deg om å tilhøre ham og følge ham?
Vær alltid glade! 1Tess 5:16.
Her sier noen: «Glede i Herren er en troens og Åndens frukt. Den kan en ikke bare ta seg til før den blir gitt. Den kan ikke skapes gjennom formaninger».
Det er sant. Men kjærlighet, ydmykhet og vennlighet er også troens frukt. Og apostlene formante også til dette. På samme måte formaner de oss også til å ha denne Åndens frukt; gleden i Herren, og sier: «Vær alltid glade, for dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus», og «gled dere i Herren alltid».
Og så bør da vi strekke oss etter denne gleden, og anvende alle nådens midler for at det kan skje. Mister vi troens glede, da mister vi også alle andre gaver og krefter.
Så er det noen som sier: «Glede er jo et resultat av omstendighetene. Når jeg har grunn til å glede meg, så blir jeg glad. Men hvordan kan jeg glede meg når jeg bare opplever sorg og nød?» Dette er en rett skildring bare av den menneskelige og kjødelige gleden. Men apostelen sier: «Som sorgfulle, men likevel alltid glade». Han sier også: «Jeg er overlykkelig midt i all vår trengsel», og: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!»
Er du ennå et vantro menneske, kan du nok ikke glede deg i Herren. Og da er din glede avhengig av din daglige situasjon. Men et Guds barn har en dyp og inderlig fred som gjør at han kan glede seg midt i trengselen.
Likevel må ingen oppfatte dette som at de ytre omstendighetene ikke virker inn på et Guds barns hjerte. For så lenge de lever i denne hytten, kjenner de nok hvordan det svir. Asaf bekjenner at «mitt hjerte ble fylt av bitterhet, og det stakk meg i mitt indre. Jeg var som en dåre og et villdyr overfor deg».
Men hør om den gledens kilde han fremdeles har. For han tilføyer: «Likevel blir jeg alltid hos deg. Når jeg bare har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Om enn mitt kjøtt og mitt hjerte svikter, så er du, Gud, mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid». Det er et slikt hjerte vi taler om her.
Et vantro menneske har ikke noe som helst grunnlag for å glede seg i Herren. Enten er de opptatt med alle slags avguder, lettsindig og totalt jordisk, eller de er fanget av loven, i trelldom og redd for Gud. Å oppmuntre slike til glede i Herren, ville være det samme som å forsøke å få vannet til å brenne.
Et vantro menneske har da heller ingen grunn til glede. Det er bare det ynkeligste vanvidd at et verdens barn et éneste øyeblikk kan le. Det lever jo under Den Allmektiges vrede, og er på vei til den evige døden -! Så er det da heller ikke noen apostel som har oppfordret slike ulykkelige mennesker til å glede seg. Til dem sies det derimot: «Gråt og klag på grunn av alle de ulykkene som skal komme over dere!»
Nei, her tales det til de gjenfødte nådebarna, den allmektige Guds venner. Og disse har virkelig grunn, ja, all mulig grunn til alltid å glede og fryde seg, selv når de verste jordiske ulykker og sorger rammer dem. De er bestandig lykkelige. Om de ikke alltid er glade, er de likevel alltid lykkelige. Derfor bør de da også alltid glede seg.
Men ingen kristen mestrer ennå den kunsten å alltid glede seg. Følelsene går sine egne veier, og veksler som skyene på himmelen. Likevel har de alltid grunn til å glede seg, fordi de alltid er lykkelige. «Se, dem som holder ut priser vi salige».
For det andre finnes det også en dypere glede enn den følelsene gir oss; en samvittighetens, en troens glede, som sier: «Jeg er likevel glad! - selv om jeg akkurat nå ikke kjenner så mye til gleden, er jeg likevel glad for at jeg har en Herre som er min venn. En skatt som langt overgår alt annet».
En slik glede er det de kristne bør ha. Det er dette apostelen formaner til når han sier: «Gled dere alltid!» Men han oppgir også grunnen til dette, for han tilføyer: i Herren. Legg merke til dette: I Herren. Ikke i gull eller sølv, ikke i selvsikkerhet og oppvisning, ikke i helse eller styrke, ikke i kunst eller visdom, ikke i makt og ære, ikke i vennskap og popularitet. Ikke en gang i gode gjerninger eller hellighet.
For alt dette vil bare bli en bedragersk og falsk fryd. Dette er ikke noe dere skal få glede dere i lenge, hvis dere er ekte barn som lever i Guds Hellige Ånds skole. Dette er også en farlig glede, som drar hjertet bort fra Herren. Og han vil være sine barns eneste glede og skatt. Alt dette gir også en kort glede, selv for verdens mennesker.
Hvis dere derfor vil glede dere «alltid», ja, i all evighet, må deres glede være «i Herren». All annen fryd, selv over Herrens gaver eller over sin helliggjørelse, kraft eller gode gjerninger, er en farlig fryd. Det får vi en tankevekkende lærdom i gjennom vår omsorgsfulle og våkne Herres raske advarsel til disiplene når de opprømt forteller hvordan de i Jesu navn hadde drevet ut djevler: «Gled dere ikke over at åndene er dere underlagt. Gled dere heller over at deres navn er skrevet opp i himmelen».
Herrens Ånd advarer oss på samme måte gjennom profeten: «Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den mektige skal ikke rose seg av sin makt, den rike skal ikke rose seg av sin rikdom. Men den som vil rose seg, skal rose seg av at han har forstand og kjenner meg».
Herren har en brennende nidkjærhet. Han tåler ikke at hans brud har sitt hjertes glede og skatt i noe annet enn i ham.
Synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. Rom 6:14.
Apostelen sier her at de som lever under nåden, og ikke under loven, over dem skal ikke synden få herske. Dette er jo en underlig forsikring.
Men hva er så grunnen til nettopp dette; at synden ikke skal få herske over oss, fordi vi ikke er under loven, men under nåden? Jo, det har sin grunn i to forhold.
Den første grunnen ligger i det hjertet som er født på ny av nådens evangelium. Den andre grunnen ligger i Guds hjertelag og hans måte å styre på.
Når en sjel «gjennom loven er død fra loven», og nå lever av bare nåde, har han dermed også fått et helt nytt hjerte som inderlig elsker Gud og hans vilje, og virkelig hater synden.
Tidligere gikk dette mennesket under lovens trelldoms åk. Han eide ikke syndenes forlatelse, men så bare Guds trusler på grunn av syndene sine. Han kunne ikke elske Gud og hate synden.
Guds bud og trusler kunne nok gjøre at han ble redd og trykket av synden. Men virkelig hate og forbanne den kunne han ikke. Hans forhold til synden er den samme som en frier som er blitt jaget vekk, og trekker seg motvillig bort fra den han elsker, - men bare på grunn av farens strenghet.
Så lenge Gud bare stod truende med sine bud, for hans indre øye, kunne han ikke få kjærlighet, lyst og glede i ham. Hans kjærlighet var knyttet til den synden Gud fordømte.
Det er ganske riktig som en Åndens mann har uttalt, at «synd som ikke er forlatt, blir elsket. Bare forlatt synd blir hatet». Kjærligheten er den sterkeste makten i mennesket. Det jeg elsker, det har makt over meg.
Når en sjel fries ut fra lovens trelldom og settes over i nådens rike, skapes det i ham en kjærlighet og glede i Herren, og hat til synden. Det er da ikke bare en naturlig gjenkjærlighet til en som har elsket oss. Det er helt konkret «Guds sæd» i hjertet til det mennesket som nå er født på ny. Guds Hellige Ånd tar bolig i hjertet hans.
Og det er utelukkende denne Guds sæd som overvinner, behersker og døder synden. Ja, som til og med gjør at vi «kan ikke synde», som Johannes sier. Vi kan ikke lenger trives i synden, og kan derfor ikke «stille lemmene fram til tjeneste» for den. Da hersker heller ikke synden over oss. Dette er det første vi skal legge merke til for å forstå vår tekst.
Men her er også en annen hemmelighet. Når apostelen sier at «Synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden», så har dette løftet sin grunn i noe mer enn vårt nye, hellige sinnelag.
Det har sin grunn i Gud selv!
Når et menneske «gjennom loven er død fra loven», og har fått all sin trøst i Gud og hans nåde, da lever det i det svake og barnlige avhengighetsforholdet som Gud har lovet å ta ansvar for. Apostelen sier i 2Kor 12: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk». Og der uttrykker han nettopp hemmeligheten.
For dette bygger på det Herren like før hadde sagt til Paulus: «Min kraft er sterk i de svake». Gud viser sin kraft bare i de svake. Gud vil ikke gi sin kraft til de sterke, til dem som ennå tror de selv har noen kraft. Bare til dem som har gitt opp alt sitt strev og sin kristendom, og derfor nå lever bare av nåde.
Men de som er under loven, som ennå ikke er blitt utmattet og knust, men ennå tror de kan selv gjøre noe for at synden ikke skal få makt over dem, de kjemper ennå i egen kraft.
Riktignok ber disse også ofte Gud om å få hans kraft. Men det ville være i strid med Guds visdom og hele hans frelsesvei med menneskene, som alt sammen er av bare nåde uten noen som helst fortjeneste. Det kan han ikke gi dem i den tilstand de nå er i, hvor de ennå håper på å makte noe i sin egen kraft. De er jo ikke dødet av loven, de lever ikke bare på nåden.
Den som ser mer på det ytre livet hos et menneske som er sterkt i seg selv, kan nok ta feil og synes at også denne eier Guds kraft mot synden. Men Herren sier dette bare er en utvortes renhet og skjønnhet, som de hvitkalkede gravene Jesus sammenliknet med.
Selve syndens makt over det indre livet er ennå ikke blitt åpenbart for dem, når de ennå kan feste noen lit til egen kraft og vurderinger. Kraften i det indre fordervet er derfor ennå ikke brutt ned.
Ganske annerledes er det med dem som har gitt seg selv fullstendig opp, og har all sin rettferdighet og styrke bare i Kristus. Slike tilintetgjorte sjeler, disse svake barna som er blitt totalt avhengige av Herren, akkurat disse er det Herren selv tar seg av. Disse trøster han, og sier: «La min nåde være nok for deg; min kraft er sterk i de svake».
Så er dette den andre grunnen til at apostelen kan love oss at «synden ikke skal få herske over dem som ikke er under loven, men under nåden».
Men dette er jo en hemmelighet som er skjult for all vår fornuft. Derfor trenger vi spesielt å ta inn over oss den lærdom apostelen gir oss her; at det bare er mulig å herske over synden når vi ikke er under loven, men under nåden.
Den som holder seg til gjerningene, får ikke lønnen regnet som nåde, men som noe han har fortjent. Rom 4:4.
I grunnteksten heter det egentlig: «Ham som virker, som arbeider». Eller som Luther så treffende gjengir det: «som omgåes med/er opptatt av gjerninger».
Meningen er uten tvil den teksten vår (C. O. R’s) Bibel gjengir: «Den som holder seg til gjerningene». Ordet «virker», eller «arbeider» i gr. teksten, har fått en god oversettelse i vår tekst, der det klart viser at hjertet har sin trøst i gjerningene. Det framgår bl.a. klart av det apostelen skriver i neste vers, og hvor han uttrykker det motsatte: «Men den som ikke virker, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige..» Der merker vi at ordet «virker» her betyr at hjertet har sin trøst i virksomheten, eller gjerningene.
Dessuten forstår vi at hvis hjertet var frigjort, var dødet fra loven, og i troen forenet med Kristus, da var virksomheten og gjerningene ikke noe hinder for rettferdigheten overfor Gud. Da var den tvert imot en frukt og en stadfestelse på at de levde i denne rettferdigheten.
Saken er at uansett hvordan din oppfatning og din bekjennelse er, så kan hjertet ikke ha sin trøst i noe annet enn i ett av disse to mulighetene: 1: Enten i din egen virksomhet, det du er og gjør. Eller, 2: I ham som rettferdiggjør den ugudelige.
Det vi fortjener ut fra vår egen virksomhet, og Guds nåde gjennom Kristus, er rake motsetninger. Har jeg satt mitt håp til noe jeg selv kan utrette, så kan jeg umulig samtidig ha satt mitt håp til Kristus. For da kretser ditt hjertes tanker bare omkring dine gjerninger og virksomhet, uansett om din forstand og munn sier noe annet. Og da er du en «som holder seg til gjerninger». Av Gud får du da bare etter det du har fortjent, «det som er ditt» (Mat 20:14).
Han får ikke lønnen regnet som nåde, men som noe han har fortjent. Legg merke til dette: Den som arbeider får «lønn» - ikke nåde, men «lønn». Har han helt og holdent utrettet alt slik vingårdsmannen forlangte, så får han den avtalte lønnen, og behøver ikke takke for den, som for noen nådegave. For det er jo bare det han selv har fortjent.
Og skulle han på den andre side ikke fullt ut ha gjort sin plikt, så blir han straffet. Han får ikke noe som helst av nåde. Slik er loven. Den som holder seg til lovens vilkår, blir også dømt bare etter disse. Slik har vi også sett det forklart av vår Herre Kristus i lignelsen om arbeiderne i vingården.
I Guds rikes vilkår gjelder en urokkelig regel, der gis det ingen skånsel: Den som holder seg til gjerningene, skal lønnes bare etter det han selv har fortjent, og får ikke noe som helst av nåde. Dette kan synes svært hardt, når kanskje et slikt menneske har gjort mange flere gjerninger enn den som ber om og får nåde. Men det hjelper ikke. Det ligger en streng og ubevegelig tone i Skriftens ord på dette området.
Når en av arbeiderne klaget, gav ikke vingårdsmannen etter, men svarte: «Ble ikke du enig med meg om en bestemt dagslønn? Ta det som er ditt og gå bort!» Samme knusende tonen bruker apostelen også i Rom 9. Der er det jødenes ubøyelige egenrettferdighet og den fordømmelsen som dermed hviler over dem, som driver ham når han sier i den samme tonen: Det hjelper ikke hvor mye dere arbeider og løper for å bli rettferdige. Dere har Guds utvelgelse mot dere. Gud har utvalgt bare den som tror, og har forkastet dem som er opptatt med gjerninger.
Alt avhenger av Gud selv. «Det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser barmhjertighet», når det gjelder hvem som skal bli frelst. De som har strevet etter rettferdighet, har ikke fått den. Men de som ikke søkte rettferdigheten, har fått den. Og hva var grunnen til det? Jo, fordi de første søkte rettferdigheten gjennom gjerningene, - de fikk den ikke. Mens de andre derimot, som tok imot den i tro, de fikk den.
På samme måte taler han i Gal 4. Der skiller han dem som søker frelse i to flokker. Som bilde på disse to flokkene bruker han Abrahams to sønner, trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn. De er dermed altså treller eller barn, som han senere også kaller «løftets barn». Og der forkynner han uten skånsel: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke bli arving sammen med den frie kvinnens sønn!»
Dette høres jo hardt ut. Når de har arbeidet og trellet i lang tid, skal de likevel til sist drives ut! Mennesker som har vært med i himmerikets bryllup på jorden (Mat 22), og virkelig lagt vekt på gode gjerninger og et rett liv (skildret med «hender og føtter). Men dette har blitt hele deres kristendom, så de til slutt ikke har «bryllupsklærne» på seg. Derfor sier Jesus at de skal «kastes ut i det ytterste mørke».
Så glødende er altså Herrens nidkjærhet for rettferdigheten etter sin lov, og for sin Sønns ære!
Å, måtte alle mennesker som vil være eller bli kristne, tenke grundig over dette; at det i dette spørsmålet ikke går an å sveve hit og dit med sine egne tanker. Og selv stake ut en vei til frelse som de synes passer!
For her står vi overfor en urokkelig Guds domsslutning, som ikke noe menneske har funnet opp, og som ingen mennesker kan endre. Det er den allmektige Guds egen rådsslutning at den som vil bli frelst, kan bare bli det som en fattig, fortapt synder. Som har gitt opp all sin egen rettferdighet og muligheter, og søker sin frelse bare i Kristi rettferdighet.
Han ble ikke svak i troen. Rom 4:19.
Ikke svak i troen. Dette er en vanlig måte å uttrykke det motsatte på, og sier oss altså at Abraham hadde en svært sterk tro. Men må samtidig ikke oppfattes som at Abraham aldri måtte kjempe med vantroen, eller at han aldri kjente på at han var svak i troen, som jo alle de hellige lider under.
Apostelen kjente nok til det som står i 1.Mosebok 17 om da Gud kom og fornyet løftet sitt til Abraham. Da kunne Abraham ikke la være å tenke på både sin egen og Saras høye alder. Det ser vi tydelig av at Abraham lo, og sa i sitt hjerte: «Kan det bli født barn til en mann som er hundre år gammel?» Og så begynner han å tale til Gud om Ismael som sin arving. Akkurat som han første gang talte til Gud som om det måtte bli tjeneren Elieser som skulle bli arvingen hans.
Men når apostelen likevel sier: «Han ble ikke svak i troen», gir han oss dermed en nyttig lærdom om troens natur, dens styrke og svakhet. Vi tror nok oftest at troens styrke skal vise seg i en konstant glede og frimodighet. Og, på den andre side, at når vi føler oss svake og bekymret, skal det være tegn på en svak tro.
Men her kan vi nå lære noe annet. Abraham har hatt en sterk tro. Og kunne likevel oppleve frykt og engstelse. Sannheten er at troens styrke viser seg i tider med mørke og anfektelser, - ikke i glade og lyse dager.
Et muntert og frimodig sinn kan ofte bety at vi lettsindig overser hellige plikter og truende farer. Eller at Gud i sin nåde lar oss oppleve spesielt følbar velsignelse. Men å holde fast på Herrens løfter, og på grunn av disse være frimodig og glad - selv når vi klart ser problemene tårner seg opp, og all følbar nåde er borte, - det er et tegn på en sterk tro.
Men selv om vi ikke kan være frimodige og glade i mørke og kamp, men likevel kan få nåde til å holde fast i Guds allmakt og trofasthet, så er dette likeså mye et tegn på en sterk tro.
Når det blir sagt at Abraham ikke var svak i troen, vil det si at han ved Guds kraft seiret i kampen med sin fornuft, som ville røve fra ham håpet. At han holdt ut i kampen og holdt Guds løfte og håpet fast i hjertet sitt. Og, på tross av hvor usannsynlig det kunne se ut, ventet han hele tiden på at løftet skulle bli oppfylt. Helt til fornuftens latter ble avløst av en befriende salig latter da Saras barn lå der foran ham, og den lykkelige moren utbryter: «Gud har gjort det så jeg må le; alle som hører dette, vil le av meg».
Men apostelen fortsetter å utdype hva Abrahams trosstyrke viste seg i. Han sier: «Han var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt, for han var snart hundre år. Og heller ikke av Saras døde morsliv». Han har nok kjent på sitt halvdøde legeme og sine hundre år. Fienden og fornuften har nok minnet ham om Saras ufruktbarhet.
Men hans trosstyrke var at han ikke «var opptatt» av dette. Ikke lot øynene sine stoppe opp ved disse nedslående tilstandene. Ikke lot seg ta til fange av dette. Selv om han nok måtte kjempe mot tankene nettopp på disse «murene».
Han holdt alltid Guds allmakt og sannferdighet opp mot fornuftens innvendinger. Hans styrke var dette: Gud har sagt det!, «han som gjør de døde levende, og omtaler det som ikke finnes, som om det finnes».
Gud har sagt det, han som har skapt hele verden av intet. Og han kan ikke lyve. Dette gjelder mer enn Abrahams og Saras utdødde legemer. Det var ikke på disse utdødde legemene, men på Guds allmakt og sannferdighet han trodde.
Å, for et herlig eksempel på tro! Måtte også vi snart lære å leve dette gudslivet i tro!
Og den som vil være en kristen, og holde ut i troen gjennom alt Gud fører ham inn i, skal nok få all mulig grunn til å øve seg i dette. Han må lære å ikke bli opptatt med sin egen kristendom, sin tro, sin kjærlighet, sin bønn. Men uten stans feste blikket på noe som er utenfor oss; på Gud, på alt det Gud er, og på hans løfter og ord.
Se derfor ikke på din halvdøde tro, men på Guds trofasthet. Ikke på din halvdøde kjærlighet, men på Kristi kjærlighet. Ikke på din kalde og skrøpelige bønn, men på Guds faste løfter. Ikke på din kraftløse strid i fristelser, men på «Guds mektige kraft», Guds trofasthet, «som ikke skal la dere fristes over evne».
Men vær klar over at dette kommer ikke til å gå lettvint for seg. Det kreves en hard kamp for å døde fornuften, som stadig vil bygge på det vi selv er, gjør eller er i stand til.
Derfor er det ingen tvil om at i dette spørsmålet har troen og fornuften stått hardt mot hverandre i Abrahams hjerte. Men til slutt har troen gått av med seieren, beholdt stillingen og slått til jorden den farligste og mest skadelige Guds fiende; fornuften.
Det samme må også alle levende Guds barn gjøre, om de, som Abraham, vil gå inn i troens ukjente og skjulte mørke. Og på denne måten gir vi vår Herre og Gud det offer og gudstjeneste han aller mest ønsker seg.
Slik som mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Rom 5:19.
Alle Adams barn er dømt og erklært som syndere, bare på grunn av hans ulydighet. Men på samme måte erklæres også «all Kristi sæd» å være rettferdig, bare på grunn av den enes lydighet.
Ved den enes lydighet. Her sier nå apostelen uttrykkelig hva Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet, hans egen personlige fullkomne oppfyllelse av all Faderens vilje. På samme måte som syndefallet besto i «ens ulydighet», slik skulle også gjenopprettelsen skje gjennom «ens lydighet».
Hele Kristi liv på jorden, helt fra krybben til korset, var lydighet. «Kjærligheten er lovens oppfyllelse», sier apostelen. Kristus hadde en fullkommen kjærlighet både til sin Far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin Far kom han til jorden og ble vår bror. I samme kjærlighet og lydighet gikk han omkring og gjorde vel og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin Far ville han også «smake døden for alle». Og han ble «lydig helt til døden, ja, døden på korset».
Det var ikke noe som helst mindre enn en så dyp og fullkommen lydighet som kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som gjennom den enes ulydighet var kommet over oss. Men se nå her, hvordan det er denne Kristi fullkomne lydighet som dekker over all vår daglige ulydighet! Alle de helliges åndelige nød og sukk er alltid dette at de ikke er i stand til å lyde Gud på rett måte, men tvert imot alltid gjør ham imot.
Der ånden er villig og hellig, der er det medfødte fordervet bare ennå mer følbart og trykkende, og oppleves alltid som ulydighet. All synd i hjertet eller i livet, i tanker, begjær, ord og gjerninger, er alltid det samme som ulydighet mot Gud. For i sin hellige lov forbyr han jo all denne ondskapen. Og da blir Guds barn engstelige og sukker over sin ulydighet mot Gud.
Men se nå her! Imot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet. Hans lydighet skal være vår lydighet. Det sier denne teksten, at gjennom ens lydighet blir mange rettferdige. Det var akkurat derfor Gud sendte sin Sønn under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven.
Gud så fra evighet av alle mennesker som falt under loven og dommen, og så fulle av synd at ikke en éneste fullkomment kunne lyde eller oppfylle loven. Derfor besluttet han i sin evige barmhjertighet at han ville selv gjenopprette alt dette. Hans Sønn skulle bli et virkelig menneske, men med fullkommen lydighet.
Som en ny stamfar for oss, skulle han oppfylle loven og gå inn i lidelsen under dens forbannelse. For at slik som vi var blitt syndere gjennom den første stamfarens ulydighet, slik skulle vi også bli rettferdige bare gjennom den andres lydighet.
Og det er akkurat denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig er selve rettferdigheten som vi kan bestå med for Gud.
«Derfor», sier Konkordieformelen, «ser troen på Kristi person slik han i vårt sted er født under loven. Han har båret vår synd. Og når han så gikk til Faderen for oss, fattige syndere, har han vist sin himmelske Far den fullkomne lydighet, og dermed skjult all den ulydighet som bor i vår natur og stikker fram i dens tanker, ord og gjerninger. Slik at denne vår ulydighet ikke skal tilregnes oss til fordømmelse, men av ren nåde bare for Kristi skyld bli tilgitt og forlatt oss».
Derfor må vi si til hver éneste en som gjerne vil være en kristen og tro Guds nåde, men som holdes tilbake og blir nedtrykt av sin egen mangfoldige ulydighet: Grip med alvor denne trøsten og si: Kristi lydighet er min lydighet. Med min egen lydighet og rettferdighet er jeg fullstendig fortapt. Jeg ville totalt fortvile, og aldri mer tenke på å bli frelst, hvis jeg skulle dømmes etter loven. Men akkurat derfor har Kristus vært under loven og vist en fullkommen lydighet, for at han gjennom det skulle «kjøpe oss fri som var under loven».
For han behøvde så visst ikke være under loven for sitt eget vedkommende. Han gjorde det jo alt sammen for oss, i vårt sted så det skulle tilregnes oss.
Så er da dette min éneste rettferdighet: Ikke min lydighet, men hans lydighet. For selv når mitt nye menneske vil være lydig, er likevel den gamle naturen i meg full av ulydighet. Derfor er det nå min éneste trøst at Kristus var lydig for oss.
På denne måten skal vi ta til oss denne teksten som er så full av trøst. Sier så noen: Hva hjelper det meg at Kristus var lydig, når jeg selv ikke kan være det? Da svarer vi: Hvis ikke Kristi lydighet er din lydighet, da er du evig fortapt!
Her forkynner apostelen til oss at det er bare «gjennom den enes lydighet vi blir rettferdige». Derfor må vi virkelig alvorlig innprente disse ordene i hjertene våre: «gjennom den enes lydighet»! Ellers vil følelsenes, samvittighetens og vantroens vær bare blåse oss hit og dit, som agner på det ville havet.
Da er det noe ganske annet for en fattig, utslitt synder, som gir trøst og trygghet, å få hvile på denne faste fjellgrunnen: Guds evige rådslutning; at slik som vi alle ble syndere gjennom den enes ulydighet, slik skal vi også bli rettferdige bare gjennom den enes lydighet.
Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. 1 Tess 4:7.
Nest etter læren om Kristi forsoning, og hvordan vi ved troen får del i den, er læren om helliggjørelsen det viktigste og mest betydningsfulle for at det åndelige livet forsatt skal være levende i oss. Eller, rettere sagt: Det åndelige livet, ja, det evige livet, står og faller med disse to hovedsakene: Kristi rettferdighet for oss, og Åndens helliggjørelse i oss. Disse to forholder seg til hverandre i nådens rike som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike.
Tusenvis av sjeler har «begynt i Ånd, men fullført i kjød». Bare fordi de ikke tidlig nok og alvorlig nok tok akkurat dette inn over seg, ikke slapp Herrens ord og Ånd til når han ville virke helliggjørelse i dem.
La oss ta et eksempel. Et menneske blir vakt og forsøker alvorlig å bli frelst. Da kommer han vanligvis først inn i trelldom under loven, og det fruktesløse strevet med å bygge opp sin egen rettferdighet. Forsøker å forbedre seg, slutte med forskjellige synder, våker, ber og kjemper mot dem. Den bevisste eller ubevisste hensikten med alt dette er da at først når dette en gang lykkes, føler han at han kan ta imot nåde og fred i Kristus.
Men det mislykkes jo hele tiden. Synden blir bare ennå sterkere i ham. Han faller. Står vel opp igjen, men faller på nytt. Han gjør ting han før har skydd. Han blir så selvsikker, hard og lettsindig at han blir redd for seg selv og holder på å gi opp. Kort sagt: «Synden överflödar».
I denne ulykkelige tilstanden får han så høre evangeliet om Guds Sønn. Får høre at Kristus er kommet for å frelse syndere, for å gjøre den ugudelige rettferdig. At vi fullstendig ufortjent blir rettferdiggjort. Uten gjerninger, uten hjelp av loven, - bare av nåde, ved tro.
Nå får han liv, nå blir han frelst. I dette nådens ord hører han at han er kjøpt fri. Her får han sin trøst, sitt himmerike på jord. Og nå begynner han i sannhet å leve i Guds barns herlige frihet. «For den som Sønnen får frigjort, han blir virkelig fri».
Og med dette troens liv følger også straks et nytt, hellig sinn, som er villig til alle gode gjerninger. Nå har han fått en ny kraft og vilje til å følge Kristus i livet. Og så er den rette helliggjørelsen virkelig begynt. Nå er han plantet på det rette stedet, som «et tre som er plantet ved strømmer av vann». For han er innpodet i Kristus og lever i hans forsoning.
Hvem skulle tro at akkurat her, midt i denne herlige vårblomstringen, med evangeliets regn og solvarme, skulle den giftige slangen kunne vokse opp, som snart skulle ødelegge hele denne nye herlige planten? Men akkurat dette er det som så sørgelig titt skjer.
Og hvordan skjer dette? Jo f.eks. på denne måten: Ganske snart dukker den samme slangen opp som også bedro Eva med sin list; selve den farlige Satan. Og når han ikke har lykkes i å føre mennesket vill ved å holde det fast under loven, vil han forsøke igjen, men på motsatt side.
Nå planter han en trøst som Ordet aldri har gitt; nemlig dette at når mennesket nå er frigjort fra all syndens skam og dom, fra lovens forbannelse og fra dødens og djevelens vold, så er det også utenfor all fare. Så trenger det ikke frykte noe som helst, men kan slå seg fullstendig til ro.
Men dette er jo både en skadelig, og til og med falsk holdning. For det rettferdiggjorte mennesket er absolutt ikke utenfor all fare. Og faren er både dobbelt så stor og nærmere når en ikke frykter for den.
Det rettferdiggjorte menneske er ganske visst fri fra syndens skyld og dom og forbannelse. Men har fremdeles en annen fiende, som snart kan komme til å ødelegge hele den nye og herlige skatten. Vi har det syndige kjødet; fordervet som bor i oss, som uavlatelig vil inngå pakt med djevelen og med verden.
Og selv om denne synden i deg ikke tilregnes eller fordømmer deg så lenge du blir i Kristus, kan den likevel gjøre mye ondt, hvis den ikke i tide angripes. Gjennom det vi kaller den «daglige omvendelse» må den korsfestes og dødes.
Den kan gjøre mye forferdelig ondt, den kan kvele og drepe ditt åndelige liv. Som Jesus utrykkelig sa om tornene som vokste opp blant den gode sæden, og kvelte den. Og da er jo hele skatten på ny tapt, som om du aldri hadde eid den.
Men i tillegg til nevnte villfarelse som Satan bruker, kan også menneskene selv komme til å bidra i samme retning. De leser f.eks. alvorlige formaninger i Guds ord om ikke på ny å la seg fange under trelldoms åk, men bli stående i den frihet Kristus har kalt oss til. Men i tillegg til den gode lærdommen i dette ordet, tar de også til seg en falsk oppfatning av ordet; nå bryr de seg ikke så mye om de ordene som krever noe av oss, men blir bare opptatt med det herlige evangeliet.
Dermed (når det gjelder vår frihet fra loven) blander de sammen samvittigheten og kjødet, vår rettferdighet overfor Gud og vårt liv på jorden. De gjør friheten fra loven gjeldende på disse vidt forskjellige områdene.
Ja, de gir nok dessverre mye mer frihet til kjødet og sin livsførsel, enn til sin samvittighet. For den smitteeffekten og sykelige trangen ligger i vår natur, at vi i vår samvittighet vil være loviske og trellbundne, men i kjødet og vår livsførsel vil være frie og lovløse.
Ordet taler om frihet fra loven. Men det går ikke alltid konkret inn på hva som skal være fritt og hva som skal være bundet. Når så fristelser til konkret synd setter inn, da kan det lett skje at menneskene «bruker friheten som en anledning for kjødet» og «misbruker vår Guds nåde til et liv i utsvevelse».
Legg fra dere det som hører til deres tidligere livsstil, det gamle menneske.... og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud. Ef 4:22,24.
Det nye menneske «er skapt etter Gud», eller i Guds bilde. Hva og hvordan dette nye mennesket egentlig er, kan nok synes vanskelig å skildre. Men, lovet være Gud! han har gitt oss et menneske som fullkomment hadde Guds bilde, for at vi skulle se på ham og følge etter ham; «mennesket Jesus Kristus», som var «avglansen av hans herlighet og det uttrykte bildet av hans vesen».
Hvis vi vil se Guds bilde og lære hvordan vi skal være og leve, så skal vi bare se på Jesus. Ikke se på ham slik han var som Guds Sønn eller Guds Lam, vår forsoner. Men slik som han var som menneske.
Så har da Gud ikke bare gitt oss det mest fullkomne og herligste, men også det kjæreste forbilde vi kan se på og følge etter. For han er hele tiden samtidig både vår frelses håp, vår frelser og forsvarer hos Faderen.
Det gamle mennesket, derimot, som vi «skal legge fra oss», som skal korsfestes og dødes, er all den elendighet Adams fall førte over oss. Først og fremst vårt kjødelige sinnelag, som er fiendskap mot Gud. Den dype egenkjærligheten, vår egen sterke vilje og selvopptatthet, som gjør at vi i alle ting først og fremst er opptatt med, mener og tenker bare omkring meg og mitt.
Her er det grenseløse hovmodet, som alltid vil være noe, vil synes og høres. Og den dype vantroen med alle sine utløpere: Forakt for Guds ord, selvsikkerhet i medgang, motløshet i motgang, jordiske bekymringer, hardhet og likegyldighet overfor Gud og medmennesker. Ulyst overfor Ordet og bønnen, onde tanker, urene lyster og begjær o.s.v.
I tillegg kommer all den synd dette så bryter ut i som utvortes gjerninger: lettsindig tale, et løsaktiv liv, utukt, hykleri, løgn, uredelighet i arbeid og forretning, gjerrighet, ubarmhjertighet, sinne, hat, og mange andre synder og laster en kunne nevne.
Dette er det stygge bildet vi skal kle av oss, som skal korsfestes og dødes. Hvis vi virkelig ble opptatt med dette, ble vi nok ikke lenger så selvsikre, så frie, frekke og fornøyd med oss selv.
Nå har vi altså selve saken klart nok for oss. Så gjenstår det bare at vi også lever slik. Og her er også Guds vilje og råd, Ordets og Åndens tale klar. Budskapet til Guds barn er dette: Nå er du blitt fri fra alle dine synder. Du slipper å være opptatt med den aller største nøden; hvordan du skal bli fri fra all din synd.
Men ta nå i glede og takknemlighet denne lettere nøden inn over hjertet ditt; nå skal du bare følge i Jesu fotspor, så du forvandles etter hans bilde som har elsket, kjøpt og utfridd deg. Så du mer og mer likner ham, og alle ditt livs dager hater det han hater, og elsker det han elsker.
Når du nå er fri fra dine synder, og slipper å han noen nød over dem, du er blitt Guds barn og Kristi bror. Vær da som han var, og lev ditt liv slik som han levde! Han levde i det mest inderlige samfunn med sin Far. Han var full av kjærlighet til både Gud og mennesker. Det var hans liv og mat å gjøre Faderens vilje o.s.v.
Slik skal også du ha det mest inderlige samfunn med Faderen, stadig og varmt være sammen med ham. La det også få være din mat og ditt liv å få gjøre hans vilje, få tjene din neste og døde ditt kjød. Du er jo «Den Hellige Ånds tempel», så den samme Ånden bor i deg som i din Frelser. Driv ikke bort denne himmelske duen! Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg med lettsindige ord eller andre synder! Og ikke er lydig når han taler til deg,
Du skal ikke ødelegge eller gjøre Guds tempel urent med kjødets lyster og kjødets gjerninger. Tål heller alt mulig, framfor å gjøre noe som er imot din Guds vilje. Kristus bekjente sannheten, også da det kostet ham livet. Bekjenn da også du Kristus, selv om det koster deg menneskers aktelse, ditt navn og rykte, ja, liv og eiendom.
Kristus var tilfreds i enhver situasjon, fordi slik var det hans Fars vilje. Vær da også du tilfreds i din hverdag, så din utilfredshet dør bort i Guds velbehag. Kristus moret seg aldri på lettsindig måte. Men han gledet seg i gudsfrykt. La da også det samme kjennetegne ditt liv, du som er Guds barn og Kristi bror!
«Men hvem er i stand til å leve slik?», sier du kanskje, «bare jeg kunne klare alt dette!» Hør! Det har aldri vært meningen at du skulle gjøre alt dette selv. Eller at du straks skulle bli fullkommen. Men at du skulle gå inn for å leve slik. Og når du så virkelig går inn for det, da grundig få lære at det ikke er mulig for deg å leve slik. Og at du da tvinges til å sukke og rope til Herren, så han - og på sin måte - utfører helliggjørelsens verk i deg.
Helliggjørelsen er ikke noe menneskes verk, men Herrens. Men det verket utføres gjennom Guds kraft i Ordet, som driver og advarer og trøster oss. «I oss selv er vi ikke dyktige til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv», «det er Gud som virker i dere både å ville og å virke - merk - for at hans gode vilje skal skje».
Og det som nå ikke utrettes med Ordet og gjennom påminnelser til det indre i mennesket, det gjør Herren med riset, i trengselens smelteovn der det er nødvendig. «Tuktens ris lærer å gi akt på Ordet».
Guds barn sier av hjertet: «Bruk, o Gud, den vei du finner, bare du mitt hjerte vinner», for ett er nødvendig. Og «uten helliggjørelse skal ingen se Herren». Men hold likevel først og fremst fast på dette: «Ved ett offer har han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget».
Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er blodrøde, skal de bli hvite som snø. Jes 1:18.
Så snart synderen er avkledd alt han selv har å rose seg av, vil Gud bare forlate og trøste ham i alt.
Det er jo åpenbart gjennom hele Guds ord at synden er utslettet, og at Gud er nådig og brenner av kjærlig nidkjærhet etter å få forlate og trøste synderen. Men synderen vil ikke ha noen nåde. For med sin selvsikre natur, som han arvet fra Adam, tror han at han skal kunne møte Gud i egen kraft.
Denne holdningen er selve demningen i mennesket mot Guds nåde. Men er bare den demningen sprengt bort, da har Guds nåde fritt løp. Og da blir alt godt. Når bare et Adams barn bli ydmyket, så det vil ta imot nåde. Ikke bare vil la seg omvende og forlike med Gud. Men også vil oppgi alt sitt eget og ta imot nåde - bare som nåde. Å, da får dette mennesket straks forlatelse, ja, mye forlatelse. Da møter synderen den store tilgivende Guds barmhjertighet, som er en barmhjertighet uten grense eller slutt.
Du har synd på samvittigheten. Du går der nedtrykt og fordømt, og kan ikke gjøre noe som helst for å hjelpe deg ut av dette. Men hør! Du skal slippe. Du skal slippe å gjøre det aller minste, og slipper også å fortvile og gi opp. Lovpris Herren, hvem du så er, «han som forlater alle dine misgjerninger»!
Du har bare fortjent å aldri bli trøstet, men bare alltid og evig gå fortvilet og dømt. Men du skal slippe! Du skal få være glad. Du skal få kaste byrden din av deg og være fullkomment fri og glad, som om du aldri hadde syndet. Min sjel, lov Herren! Han som forlater alle dine synder.
Gud forlater synder, forlater alle synder, i alle sammenhenger og til alle tider. Og han forlater fullstendig uforskyldt. Lær bare først å kjenne den guddommelige forlatelsen, eller be Gud om troen, så skal alt bli godt!
Mange tror de forstår Guds nådes forlatelse svært godt. Og forstår likevel ikke noe som helst av det. Først må vi merke oss at forlatelse, eller nåde, er det helt motsatte av alt som heter fortjeneste. Paulus sier: «Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning».
Forlatelse er også noe helt annet enn en unnskyldning. Gud unnskylder ikke synden, men forlater den. Derfor kan også alt forlates, selv om det slett ikke kan unnskyldes. For forlatelsen gis utelukkende av ren nåde. Det er som med et menneske, som etter hvilken som helst rett ikke kunne gå fri, men måtte dømmes og straffes. Men likevel nå i ren barmhjertighet blir benådet og satt fri fra alt sammen.
At Gud forlater, betyr at «han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger». Slik er Gud! Han gjør slett ikke med oss etter våre synder. Hvis Gud et éneste øyeblikk gjorde med oss etter våre synder, så ble ikke ett éneste menneske frelst. Men hele Kristi rike på jord er bare forlatelse over alle som i tro holder seg til Kristus. Ja, en konstant forlatelse, en fullstendig uforskyldt forlatelse og en total forlatelse.
Eller er det ikke sikkert nok at Gud forlater alle dine synder? Har ikke himmel, jord og helvete, ja, mennesker og ånder ettertrykkelig nok fått vite at Gud forlater alle synder? Og at ingen blir fordømt for syndens størrelse, men bare fordi de ikke har bruk for nåden?
Gud har selv i egen person forsikret oss om at han vil forlate synder. Det samme har han gjort i tusenvis av klare løfter gjennom profeter og engler. Ja, gjennom hans enbårne Sønn og hans apostler, og gjennom en stor skare evangelister.
Selv alle helvetes makter skal ikke kunne utslette dette vitnesbyrdet fra denne lysende hæren, eller frarøve oss vår visshet om syndenes forlatelse. Hele Bibelens innhold, fra begynnelse til slutt, er alt sammen utelukkende konsentrert om alt Gud har gjort for at vi skulle få syndenes forlatelse.
Selve loven var jo også bare gitt for at vi skulle lære å kjenne vår egen fortapte tilstand, og drives til Kristus for å motta forlatelsen. Og alt som Guds Sønn gjorde på jorden, det gjorde han for at vi skulle få syndenes forlatelse.
Han ble et menneskebarn, ble vår bror og stedfortreder, uttrykkelig for «å frelse sitt folk fra deres synder», som engelen sa. Han utgjøt sitt hellige blod til soning for verdens synder, som han selv uttrykkelig sier: «mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse».
Han innstiftet dåpen. I den tar han oss opp i en evig nådepakt. Han innstiftet nattverden, for at han stadig gjennom livet vårt i den kunne fornye sin forsikring om syndenes forlatelse. I «Fader vår» lærte han oss å be daglig og konkret: Forlat oss vår skyld.
Skulle han ha noen grunn til å gjøre alt dette, hvis det ikke var hans alvorlige mening og vilje å forlate synder? Gud har så visst ikke sendt sin Sønn til verden for å fordømme verden, eller bare for noe kortvarig jordisk gode!
Alt Herren har gjort står som en garanti for at han har en virkelig og alvorlig vilje til å forlate syndene våre, og på ny ta oss til seg som sine barn og kjæreste venner. Det er jo dette han har skapt oss til, og av bare nåde gitt oss det evige liv.
Han som forløser ditt liv fra fordervelsen, som kroner deg med nåde og barmhjertighet. Sal 103:4.
Når Gud forlater et menneske all dets synd og leger alle dets sykdommer, så er det mennesket utfridd både fra Guds vrede og fra fordømmelsen. Og Guds ubegripelige kjærlighet, - den store guddommelige kjærligheten som overgår all menneskelig tenkning -, hviler fra nå av også over det mennesket.
Gud elsker dette mennesket med en kjærlighet vi bare svakt kan sammenlikne med en mors kjærlighet til sitt lille barn, eller som en brudgom elsker sin brud. Dette er det herligste budskapet Gud har åpenbart for oss i Den Hellige Skrift.
Skriften har mange herlige ord om dette. Kristus sier f.eks. selv at det blir glede i himmelen over en synder som vender om. På samme måte viser han farens glede når han fikk se sin fortapte sønn igjen. Og i Jes 62 leser vi: «Som en brudgom gleder seg over sin brud, slik skal din Gud glede seg over deg». Og videre: «Du skal bli kalt «min lyst er i henne», for Herren har sin lyst i deg». Herren selv sier uttrykkelig om sine troende: «Jeg skal fryde meg over dem, så jeg gjør godt imot dem».
Men først har han sagt: «Jeg skal slutte en evig pakt med dem om at jeg ikke skal vende meg bort fra å gjøre godt imot dem. Men jeg skal legge min frykt i deres hjerte, så de ikke skal vike bort fra meg. Ja, jeg skal fryde meg over dem, så jeg gjør godt imot dem».
Og Herren sier videre: «Å, hva godt skal jeg gjøre med deg, Efraim? Å, hva godt skal jeg gjøre med deg, Juda? Jeg har lyst til kjærlighet, og ikke til offer». Og i Mat 9 viser Kristus tydelig hvordan Gud i hjertelig kjærlighet tar imot alle, selv de verste syndere, som kommer til ham. Fariseerne var opprørt over den vennlige holdningen han hadde overfor tollere og syndere. Men da svarer Jesus: «Gå og lær hva disse ordene betyr: Jeg har lyst til barmhjertighet, og ikke til offer!»
Den som tror på ham, er altså straks elsket. Uansett om han er en uren toller eller hvilken som helst annen synder. Og nå - nå blir det mennesket alle sitt livs dager båret på hans armer, og bevart fra alt ondt i Guds barmhjertige favn. Hans sjel er for evig fri fra den evige fortapelse, kjøpt fri av en nær slektning. Og han skal i sitt daglige liv bli voktet med en spesiell omsorg av denne samme slektning, «Goel», (forløser); vår Frelser.
Ja, Guds velgjerninger og barmhjertighet skal omgi ham på alle kanter, som en gullkrone dekker og pryder et hode. Dette er meningen med disse ordene: «Han som forløser ditt liv fra fordervelsen, som kroner deg med nåde og barmhjertighet». For det hebraiske ordet for «forløser», taler om hvordan en slektning av omsorg for en i familien kjøper denne fri fra slaveri.
Den samme Guds inderlige omsorg er det også neste verset i Salme 103 handler om: «Han som fyller deg med trøst (eller: metter din sjel med det gode), så du blir ung igjen som ørnen». For ørnen skifter ham, og blir liksom fornyet når de gamle fjærene faller av, og den får nye.
På samme måte fornyes vi når Herren kommer til oss med sin trøst. Og hvis Herren ikke gir oss troen som gave, er det umulig for oss å ta til oss noen virkelig trøst og fred. Han er troens opphavsmann og fullender.
Om noen undertrykker oss, eller dømmer oss urettferdig, da er Herren den som dømmer rettferdig og tar seg av vår sak, «Herren handler rettferdig, han gir rett til alle som må tåle urett».
Vi kan oppleve at de mest respekterte mennesker angriper oss fiendtlig, forvrenger våre ord til det ugjenkjennelige, og henger oss ut som villfarende eller falske kristne. Men vi bare tier, selv om vi klart kunne avkrefte det vrengebildet de gir av oss, - vi tier og er «som en døv, som ikke hører noe, og som en stum hvor det ikke er noe svar å få». Likevel tar Herren seg så herlig av vår sak. Våre motstandere blir mer og mer avkledd, og står igjen som dem de virkelig er.
Alt dette kommer bare av Herrens trofasthet. Hvis vi kan tro, bli stille og bare vente på ham, uansett hvordan ting fortoner seg. «Herren handler rettferdig, han gir rett til alle som må tåle urett». Se den store omsorg og godhet Herren viste Moses og Israels barn! «Han gjorde sine veier kjent for Moses, sine gjerninger for Israels barn». Derfor kan vi være så uendelig lykkelige fordi vi ikke behøver sveve i uvisshet om hva som er Guds vilje og mening.
Vi skal bare ha klart for oss at Gud selv har åpenbart seg på jorden. Har selv talt og sagt hva som er hans vilje. Og har fra evighet av bestemt hvordan vi skulle frelses. I tillegg har han med sine herlige gjerninger åpenbart hvem han er, vist at han er Den Allmektige, selve Skaperen.
Da skal vi ikke behøve å gjette oss til hva som er Guds vilje og mening med våre liv. Vi skal bare se på Guds ord. Der se hans veier og hans hjertelag for oss. Og der bli like sikker på hva Gud tenker om oss, som om dommen allerede var avsagt.
Å, for en stor nåde!
Da vi var døde i våre overtredelser og synder. Ef 2:5.
Legg merke til det ordvalget apostelen bruker om vår naturlige tilstand - det korte, men talende ordet : døde - døde i våre overtredelser og synder. Det er det dype, ulykkesvangre ordet som bærer i seg hele syndefallets følger: «Den dagen du eter av det skal du sannelig dø!»
Livet i Gud er borte. Mennesket er åndelig sett et lik. Det har Kristus selv sagt: «La de døde begrave sine døde». Mange mener dette er for hard tale. At ordene ikke kan ha så omfattende betydning som ordet død vanligvis har.
Men for det første burde ingen mistenke Herren Kristus for å bruke et overdrevet uttrykk. Vi ser han i nevnte sitat sidestiller den legemlige og den åndelig døde som to slags lik. Og i tillegg bør vi bare se på selve saken. Da vil vi nok overraskes når vi blir klar over hva som virkelig ligger i dette ordet: døde.
Det som kjennetegner den legemlige døden, er at mennesket ikke bare har mistet all følelse, ikke ser, hører og kjenner noe som helst. Men også at han ikke har det minste åndedrett. Og alt dette på tross av at han fremdeles har alle organer; øyner, ører, munn, lunger, - akkurat som ethvert levende menneske.
Og er det ikke akkurat slik med den som er åndelig død? Han kan ha alle de ytre sansene friske og aktive. Kan ha en klar forstand, et følsomt hjerte, stor kunnskap, en høy moral, vakre ord og gjerninger. Men livet i Kristus - det er bare dette han mangler. Han er ikke forenet med Gud, han mangler trangen og tørsten etter Gud, hans vilje, hans ord, hans nåde.
Han ser, hører, tenker og kjenner sterkt alt som er jordisk og sanselig. Men har ikke sans for noe av det som har med Guds Hellige Ånd å gjøre. Det skal vi nå se noen bevis på. Han leser nok, hører, forstår og tror nok på en måte Guds ord. Men han kan f.eks. lese og høre Guds klare dommer over hans eget liv, og fremdeles være like uberørt.
Han leser og hører om Guds rike, Guds nåde og vennskap. Om det salige samfunnet med Gud. Men hos ham vekker det ikke den minste lengt etter dette. Akkurat som et lik hvor det ikke lenger er noe som helst åndedrett. Hjertet hans er fylt opp med avguder, med jordiske og unyttige ting, med hva vi skal ete, hva vi skal drikke og kle oss med, hva vi kan oppleve, se, høre og nyte.
Men Gud, - Gud...? Hva Gud vil, det tenker han ikke på. Og legg altså merke til at han har en viss tro på at Guds ord er sant. Har kanskje aldri tvilt på det. Har altså et
visst indre vitnesbyrd om dette. Og da hører og ser han i det samme Guds ord den klare fordømmelsens dom over hver éneste en som ikke er født av Gud, født på ny -. Men han har ikke erfart hva gjenfødelse er i sitt liv. Og likevel frykter han ikke det aller minste. Samtidig som han fremdeles tror dette er Guds ord - !
Han ser, leser og hører i dette Guds ord om at der er bare to veier: Den brede, som fører til fortapelse. Den veien «mange» går på. Og den smale, som fører til livet. Som bare «få» går på. Men ikke et sekund er han opptatt med spørsmålet om hvilken vei det er han selv går på. Og likevel tror han fremdeles at Bibelen er Guds ord - !
Men hvorfor frykter han da ikke? Ja, si det! Slik er det å være død. Her ser du hva dette betyr: døde - døde i overtredelser og synder.
Når et menneske er åndelig død, hva er det da som leder det gjennom livet? Apostelen svarer, v.2: «tidsånden i denne verden, og fyrsten over luftens makt, den ånd som er virksom i vantroens barn».
Først: «tidsånden i verden». Hvis det er den som leder oss, så følger mennesket med strømmen. Gjør som de andre gjør. Ser på verden og den moralen som gjelder der. Er den grov, blir også han grov. Er moralen penere, lever også han penere. Vi ser dem på denne måten i mange forskjellige skikkelser. Men i alle formene hører de alle sammen til denne verden, til de «mange» som går på den brede veien.
Er så verden sin egen herre? Har den egentlig styringen med seg selv? Nei, sier apostelen, verdens løp bestemmes av fyrsten over luftens makt. Kristus kaller ham også for «denne verdens fyrste», og Herren vil heller ikke i dette utsagnet bli ansett som en løgner.
Vi må aldri glemme at det er bare to åndelige riker, og to fyrster, som kjemper om menneskesjelene: Kristus og Belial, Mikael og dragen, slangen og kvinnens sæd, den sterke og den sterkere. «Mikael og englene hans kjempet mot dragen. Og dragen og englene hans kjempet». Det er en kamp som foregår så lenge denne verden består.
Regjeringsformen i mørkets rike er løgn og mord, bedrag, synd og død. Kristus sier at verdens fyrste er løgnens far, og en manndraper fra begynnelsen. Og borgerne i dette riket er, i tillegg til de falne englene, alle vantro mennesker på jorden og i helvete.
Men regjerningsformen i Kristi rike er sannhet og nåde, - rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Skriften sier: «rettferdighet og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn». Og borgerne i det riket er, i tillegg til de gode englene, alle troende mennesker på jorden og i himmelen.
Trellkvinnens sønn skal ikke arve som den frie kvinnens sønn. Gal 4:30.
Tusenvis av ellers ganske opplyste mennesker vet ikke at Skriften taler om to åndelige riker:
Først har vi et lovens rike, der en får alt etter det en selv har fortjent. Som apostelen sier: «Den som holder seg til gjerninger får ikke lønnen av nåde, men etter fortjeneste».
Det samme er det Kristus vil vise oss når han sier at de som hadde arbeidet hele dagen, som hadde båret dagens byrde og hete i vingården, fikk ingen nåde, men bare etter som de hadde fortjent. Bare «daglønnen». Fordi de «holdt seg til gjerningene»! Disse menneskene kalles i Skriften for treller eller tjenere, trellkvinnens sønner, som bare skal få det de har fortjent.
Men så finnes det også et nåderike, der det aldri går etter vår fortjeneste. Nei, de som hører hjemme her, eier en konstant nåde. I gode og dårligere dager samme nådestand. På grunn av at de har en stedfortreder som har gjort det slik at de ikke dømmes etter loven, at ingen synder blir tilregnet dem.
Akkurat som vi leser det i Rom 4: «Men den som ikke holder seg til gjerninger, men tror på ham som gjør den ugudelige rettferdig, han får sin tro tilregnet som rettferdighet, slik også David priser det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger, og som Herren aldri tilregner noen synd». Disse kaller Skriften for barn, sønner og den frie kvinnes barn, som skal «bli i huset» og eie arven.
Med disse ordene om tjenere og barn i huset, spesielt når det gjelder det viktige og forbilledlige Abrahams hus, har Paulus tatt fram et forhold som er særdeles lærerikt. Men som mange aldri tenker over. Midt i våre egne familier har Gud gitt oss et talende bilde på hvordan han handler i nåde.
Ser vi ikke hvordan barna i hjemmet vårt legemlig sett nettopp lever i en slik nådehusholdning? De blir aldri skyldig noe. Hvor mye de så daglig forbruker, og uansett hvor lite de selv utretter for å skaffe til veie noe av det vi trenger i huset. De har alt de behøver, fritt og uten betaling.
De får sin mat og drikke, sine klær, sitt stell, sin seng, sin oppdragelse. Om de kanskje selv ikke skaffer til veie noe som helst, men bare forbruker, blir de aldri skyldig noe. Og så til slutt, etter i mange år bare å ha mottatt alt mulig godt, skal de til og med motta arven.
Tjenerne i huset, derimot, har strevet trofast med tungt arbeid. Det er kanskje nettopp dem som har skaffet alt dette hjemmet lever av. Men med dem blir det holdt regnskap - ! Hvis noen av dem gjennom året har tatt ut mer enn den lønnen som er avtalt, står de til slutt med gjeld. Og å arve noe som helst fra dette huset kommer ikke på tale for dem.
Mens barna, - la det være sagt ennå en gang -, uansett alt de forbruker og hvor lite de enn arbeider, blir de aldri skyldig noe. Er ikke det en underlig styringsform? Og hva kommer det av at barna aldri blir skyldig noe? Det kommer jo bare av at det aldri blir ført noe regnskap med dem. «De er jo barn», sier vi, «hvem holder vel regnskap med barna, så lenge de bor hjemme?»
Ja, dette er Guds rikes hemmelighet. Med barna føres det aldri regnskap. Om vi står med gjeld, eller er gjeldfrie, avhenger bare av om vi er tjenere eller barn, «trellkvinnens sønner», eller «den frie kvinnens barn».
I din egen familie ser du det sanne bildet av nåderiket. Det bildet Skriften så titt bruker. Akkurat som med dine barn, er det med dem som er i Kristus, og «lever i barnekår» hos Gud. Det føres ikke noe regnskap med dem. De er det folk som Gud ikke tilregner noen synd. De lever av nåde på grunn av alt deres førstefødte bror har fortjent. Derfor lever de i en uavbrutt barnekårets nådestand.
Å, er dette sant? Er det mulig at det også finnes et slikt nåderike på jorden? Ja, dette er sant! Skriftens ord står evig fast, selv om våre ustadige hjerter er gjennomtrengt av loviskhet, og ikke kan holde fast på denne salige trøsten. Men Skriften lyver ikke. Derfor er dette alle troendes tilstand: At Gud ikke tilregner dem noen synd til fordømmelse. At de er Guds elskede barn.
De lever under samme nåde hos Gud de dagene det går dårlig for dem, som når det går bedre. Når de fryder seg over at de får kraft til å gjøre noe godt, og når de sukker over sine synder og dårskap så de «roper til Herren i hjertets angst». De eier den samme nåde når de smaker og ser hvor god Herren er, som når de gjennom langvarig tørke bare får smake malurt og galle.
Men hvis det ikke er slik, hvis vi er mer velbehagelige for Gud bare når vi får nåde til å leve et mer hellig kristenliv. Da kommer jo rettferdigheten av våre gjerninger. Og da er altså Kristus død forgjeves. Da lever vi jo i et gjerningsrike, som hersker over nåden. Og ikke et nåderike som hersker over gjerningene.
Vi innrømmer at denne læren er den største galskap for vår fornuft. For alt som i oss er. Følelser, fornuft og samvittighet er fullt av loviskhet, så vi stadig trekkes ned i loviske holdninger. Men skulle vi derfor for alvor bare tro det vi ut fra vår natur mener og kjenner? Det ville jo være det samme som å falle fra troen.
Nei, nåderiket, der ingen synd tilregnes, er summen av alt Kristus har fortjent ved sitt fullbrakte verk, og av hele Skriftens tusentalls vitnesbyrd om det samme. Gud være lovet i evighet for sin ubeskrivelig store gave!
Du dåre! Det du sår får ikke liv uten at det dør..... Men Gud gir det et legeme, slik han vil. 1 Kor 15:36,38.
Det er som om apostelen her ville si: Du dåre, hvorfor ser du det som både utrolig og umulig at Gud kan la våre oppløste og tilintetgjorte legemer stå opp av jorden igjen. Du anser det jo ikke et øyeblikk umulig, det du selv hvert år ser for øynene dine; at Gud omskaper de døde frøkornene i jorden, så de blir levende og kommer opp av jorden i en ny og bare herligere drakt.
Hver vår ser du oppstandelsen med din egne øyne. Du ser hvordan sæden om høsten pløyes ned i jorden. Den ligger der og smuldrer opp som bortkastet. Vinteren dekker den med et teppe av is og snø, og kalde vinterstormer feier over den veldige graven. Gjennom hele vinterens lange måneder og mørke er dette såkornet glemt av deg, som om det ikke lenger eksisterte.
Men hva skjer? Jo, etter hvert bryter våren seglene. Solen får mer og mer makt, og med solens varme løser nå Skaperen liksvøpet og byr de døde å stå opp. Nå bryter det opp av jorden tusenvis nye, levende og friske spirer som etter hvert blir grønne strå, og som etter hvert gir bonden mangedobbelt igjen av den sæden han sådde ut om høsten.
Slik lar Gud det skje rett for øynene på alle mennesker. Men dette er ikke noe vi overraskes over, - bare fordi vi ser det hvert år.
Men hvis vi ikke helt fra vi ble født var blitt vant til å se at dette døde, tørre kornet, som ble pløyd ned under jorden om høsten, står opp igjen når sommeren kommer, så hadde vi vel sagt at dette også var svært så merkelig og utrolig. Mens vi altså nå, på grunn av dette vi er vant til, knapt er i stand til å oppfatte at det er et underverk. Nei, vi sier bare ganske enkelt at «det vokser». Men innser ikke at denne veksten virkelig er et skaperverk. For ingen kunstner i hele verden er i stand til å skape ett eneste grasstrå.
Spiren, som bryter opp gjennom jordskorpen, er et slikt skaperverk. Den har sitt frø i det kornet som gikk i oppløsning nede i jorden, som altså døde og stod opp igjen. Ingen i hele verden er i stand til å gjøre noe slikt. Det er den allmektige Skaperens eget verk.
Men hvis nå den samme allmektige Gud åpenbarer for oss at han vil gjøre det samme med våre legemer. Vil også la dem bli gravet ned i jorden og smuldre opp der. For så en dag å stå opp igjen når den store evighetens sommer er kommet, og «rettferdighetens sol går opp med legedom under sine vinger». Og denne, vår allmektige Gud, forkynner at han da vil byde våre døde legemer å stå opp. - Da ser vi på det som både usannsynlig og umulig.
Er ikke dette den tiltalen som da passer best på oss: «Du dåre»? Tenk ennå en gang over dette! Vi ser hvordan de ubetydelige såkornene av rug, hvete, havre o.l., står opp igjen, - -. Men likevel kan vi ikke tenke oss at de store, verdifulle, underbart skapte og dyrt kjøpte såkornene; våre legemer, som er så høyt verdsatt at Guds egen Sønn kom til jord i et menneskes legeme, -. De skulle altså ikke få ha den ære som hvete og rug, så de skulle kunne stå opp igjen - - !
Og hvorfor? Bare fordi vår stakkarslige fornuft ikke begriper hvordan dette kan skje, så den Allmektige dermed kan gjøre akkurat det han har sagt. Er det ikke bare på sin plass at vi kalles for dårer?
Men den egentlige dårskapen er jo at vi ikke bare stopper opp og innser at her står vi ganske enkelt overfor et nytt, stort skaperverk fra den allmektige Gud. Som apostelen her sier: «Gud gir det et legeme, slik han vil», -. Gud, ikke du, menneske, ikke frøkornet, men Gud, Skaperen. Som en gang skapte hele jorden og all verdens skapninger - av intet. Du dåre!
Det er ham det tales om her: «Gud gir det et legeme, slik som han vil». Alt skjer ut fra, og avhenger bare av, hans egen frie vilje.
Hva er lettere for den allmektige Skaperen enn å gjøre det han selv vil? Men her ser vi hvor totalt ubemerket vi går hen og blir dårer, hvis vi forakter Gud, hans ord og hans makt!
Da merker vi ikke at vi i åndelige spørsmål er blinde. Ja, så blinde at selv de mest grunnleggende sannhetene, som til og med hedningene bare ut fra selve skaperverket ser, er tatt fra oss.
Og da står vi der tvilende på at det ene og det andre er mulig, -. Samtidig som det altså har å gjøre med noe den allmektige Gud har sagt - - !
Å, vi burde vokte oss for straffedommen over en slik blindhet. Gud er stor og hellig. Den som ikke vil bøye seg ydmykt for hans sannhet og makt, den slår han med blindhet. «Gud gjør de vises visdom til dårskap». «Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer», virkelige dårer - som nå kan finne på å avvise det vi daglig ser med egne øyne; at Gud med letthet kan gjøre alt det han vil.
Legg derfor av all ondskap og alt svik og hykleri og misunnelse og all baktalelse! 1 Pet 2:1.
Det er jo et forskrekkelig bevis på vår dype fordervelse når vi, ofte uten å ha noen egentlig grunn for det, heller hører og taler om det som er galt hos et medmenneske, enn om det som er godt hos ham.
Selv tåler vi svært så lite når det gjelder vårt eget omdømme. Vi har ikke lett for å svelge at noen har noe som helst å utsette på oss. Og alle vil gjerne at hele verden skal ha alt mulig godt å si om dem. Likevel har vi problemer med å tåle at det tales særdeles godt om andre.
Den gamle slangen har forgiftet menneskene i den grad at to eller tre mennesker knapt er kommet sammen, før et eller annet menneske blir gjenstand for en ukjærlig og lite positiv samtale.
Ja, det finnes såkalte venner og kjente, og til og med slektninger, som rett og slett besøker hverandre bare for å hente «godt stoff» til onde tanker og historier om hverandre. Finner en så noe virkelig ondt å samtale om, blir dette utførlig og inngående sømfart. Men dette er å forråde og baktale sin neste.
Dette er straks en åpenbar synd mot det hellige kjærlighetsbudet: «Alt det dere ikke vil menneskene skal gjøre mot dere, skal dere heller ikke gjøre mot dem!»
Men det er vanligvis ikke nok med at en legger ut og sprer om seg med det som virkelig er ondt. Ofte blir det plusset på med litt av hvert. Historien strekkes utenfor sannhetens grenser, og indre beveggrunner og hensikter blir oppdiktet og lagt til, så det hele blir ennå verre.
Og hver den som bærer historien videre, plusser på den sitt onde hjertes tanker. Jo lenger ryktet løper, jo mer vokser dette uhyret, så en til sist knapt finner igjen en smule av den opprinnelige sannheten. Dette er jo noe vi nesten hver dag opplever.
Måtte hvert éneste menneske som ennå har igjen noen frykt for Gud og redsel for synden, vokte seg vel for å delta i en slik forfølgelse! Ellers kan vi svært lett komme til å bringe videre noe som fra begynnelsen rett og slett var satt ut som en oppdiktet løgn og en ren hevnaksjon mot et menneske.
Tror du Gud kan godta at du i tankeløs godtroenhet, eller i hemmelig uvilje mot et menneske, straks tror og går videre med alt du hører fortalt? Uten å egentlig ville det har mange på den måten blitt avskyelige baktalere.
Alt som er vanlig blant verdens mennesker og hyklere, blir en fristelse for Guds barn. Som det å tenke og tale ondt om enkelte mennesker. For selv der den gode og villige ånden og kjærligheten lever, har vi også fremdeles den gamle naturen, det gamle fordervede kjødet, det gamle hjertets ondskap.
Derfor preges vår mening og oppfatning av andre mennesker ofte bare av deres forhold til oss selv. Hvis bare et menneske er positivt innstilt til meg, tenker og taler alt godt om meg, da kan jeg lett ta opp alt hos det mennesket i den beste mening. Selv om han forøvrig ikke er den aller beste. Denne tendensen er noe gudfryktige mennesker kjenner med smerte. Men som de likegyldige aldri merker.
Har derimot et langt bedre menneske kommet til å fornærme meg, f.eks. kommet med en ubehagelig bemerkning om meg, da har straks mitt onde hjerte en tendens til å søke etter feil hos den andre, for så å blåse den opp og spre den videre.
For et forferdelig udyr det falne menneskehjertet er! Bare fordi din stolthet er blitt rammet av en eller annen bemerkning, er du straks ute etter å finne og fortelle alt mulig ondt om din neste. Kan han ikke være et hederlig menneske, selv om han har påpekt en feil hos deg? Eller om Gud har velsignet ham med en eller annen gave eller fortrinn framfor deg. Kan ikke han likevel være et hederlig menneske?
Hvorfor skal du være ute etter å finne alt mulig galt hos naboen din, bare fordi han gjør det bedre enn deg på enkelte områder i livet? Hvor ofte har ikke en slik misunnelse i hjertet gjort at mange har begynt å tenke og tale ondt om samme menneske som de tidligere, i mange år, har vært glad i. Og som de da bare så alt mulig godt hos.
Det er svært nyttig for en kristen å tidlig ha klart for seg hvor falskt og lunefullt det onde hjertet er. Vi ser jo stadig eksempler på at vi vurderer menneskene ut fra våre egne følelser og vilje eller uvilje mot dem. Det tilfellet som et ondsinnet menneske ser som helsvart, kan for den som er velvillig innstilt være helt ubetydelig. Eller til og med all ros verd. Slik blir omdømmet avhengig av øynene som ser.
La oss tenke grundig over dette, og vokte oss for vårt eget hjerte! Vokte oss for å følge de tanker og følelser som dukker opp hos oss overfor dem som på en eller annen måte har tråkket oss på tærne.
Ja, sannelig! Kjenner du misunnelse eller hat mot et medmenneske i hjertet ditt? Kjenner du noen som helst trang til å angripe ham, eller brenner et eller annet negativt rykte om ham inni deg? Å, vær da på vakt! Da er mørkets makt på trappene.
Gjør dette til minne om meg. Luk 22:19.
Hva var Herrens mening med å innstifte den hellige nattverden? Hva var den egentlige hensikten med dette? Mange kristne får aldri den rette oppfatningen av nattverden og hvordan de skal ta imot den på rett måte. Og dermed får de heller ikke den rette trøsten, gleden og fryden nattverden skulle gi dem.
Hver minste ting Herren har tenkt med nattverden vil vi nok først få se i evighetens overlys. Men noe kan vi likevel også her og nå forstå og dele med hverandre. Her vil vi nå bare se nærmere på nattverden som et minne om Kristi soningsdød. Selv sa Herren:
Gjør dette til minne om meg. Vi skjønner jo først og fremst at når det var for å minne om ham, så var dette ikke noe han trengte. Men noe som var til hjelp for oss. For alt Kristus gjorde på jorden, det gjorde han for oss, som han jo selv sier: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv til løsepenge for mange».
Legg så merke til den store nåden som ligger bare i dette at han innstiftet nattverden for at den skulle minne om ham. Kristus kjente jo alle de svake sidene hos sine barn, og den vanskelige veien de måtte gå gjennom dette livets ørken og jammerdal. Visste hvordan de titt ville bli fristet til å gi opp. Hvordan de med sine svake og redde hjerter, og i denne uavlatelige kampen med kjødet, verden og Satans list og piler skulle bli trøtte, syke, oppgitte og motløse.
Men han visste også at i ham skulle de ha all sin trøst og kraft. At bare de på ny ble minnet om ham, ville de igjen få nytt liv og mot, styrke og glede til å fortsette på veien.
Videre visste han at det som aller mest kunne få dem til å miste motet, gjøre dem redde og engstelige, ville være deres egne synder, feil og svakheter. Men han visste også at ikke noe annet enn hans lidelse og død, hans legeme og blod, som ble ofret til syndenes forlatelse, kunne være deres trøst mot all synd.
Derfor innstiftet han nattverden, som skulle minne om hans soningsdød, og sa: Barn, kom ofte hit alle sammen når det begynner å mørkne for dere. Når dere holder på å gi opp, kom da sammen for å nyte mitt legeme og blod, og tenk på meg.
Han ville, kort sagt, sette opp hvilehytter langs veien vår. Der trette vandrere skulle gå inn og hvile og styrke seg med dette himmelbrødet; hans legeme og blod, og med minnet om ham.
Denne påminnelsen om forsoningens under er svært nyttig for hele vårt innvortes menneske. Den vekker oss opp fra glemsomhet og søvn. Den rensker bort tåken som gjennom livets vandring lett legger seg over øynene. Den maler både synden og nåden med sine rette farger. Den trøster, styrker og gjenoppretter barnekårets fred og fryd i motløse hjerter. Den løfter våre sjeler fra jorden, og retter blikket mot himmelen.
Men Kristus innstiftet ikke nattverden bare som en minnefest. Han gir oss også sitt legeme og blod, som vi skulle ete og drikke. Dette, og det han sa når han rakte fram velsignelsens kalk, viser oss hva han spesielt ville med dette. Det han sa var jo at: «dette er mitt blod, den nye pakts blod, som blir utgytt for dere og for mange til syndenes forlatelse».
Det viser at med nattverden ville han først og fremst trøste oss mot syndene våre, og gi vår sønderknuste samvittighet fred. For det éneste han sa om sitt blod, var at det var «den nye pakts blod», og at det ble «utgytt til syndenes forlatelse».
Her skal du merke deg Herrens hensikt og hjertelag! Det var altså ikke nok for ham bare å utgyte sitt blod til syndenes forlatelse. Han ville også på det sterkeste overbevise oss om at vi har del i denne forsoningen. Ville vi skulle bli virkelig trøstet og glade over dette.
Og det er så maktpåliggende for ham at han også gir oss dette sitt blod i vår munn, og sier: «Drikk alle av den! Drikk denne sterke motgiften mot dine synder og mot deres fordømmende kraft.
Ta selv her imot løsepengen! Så du kan vite at du, du, du, har del i dette - dette er mitt blod, den nye pakts blod, som blir utgytt (bare) til syndenes forlatelse.
I dette blodet opprettes det et nytt testamente, en ny pakt mellom Gud og dere. Ikke slik som det gamle, - det gamle krevde og fordømte -, det nye gir og forsoner. Det gamle sa: Gjør, gi! Det nye sier: Tro, ta imot! Den gamle pakts blod var blodet av bukker og kalver. Den nye pakts blod er Guds Sønns blod. Og dette mitt blod utgytes til syndenes forlatelse».
Det er dette Herren vil si oss gjennom nattverden. Her har vi en uuttømmelig trøstens kilde for alle som plages av synd og samvittighetskval, -. Bare de kunne stanse opp, besinne seg, og stille og grundig tenke over det Herren gjør og taler til oss her.
De som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Gal 5:24.
Dette er et forskrekkelig ord for dem som ikke er blitt mer dødet i sitt gamle «jeg», og mer har ikledd seg Kristus, men ennå har den holdningen at dette skal vi utrette selv. For ikke å tale om dem som ikke har fått noen Åndens førstegrøde, men ennå bare har et kjødelige sinn, og som da bare er fiender av Gud og hans lov.
Derfor må vi aldri glemme at hele grunnlaget for at det gamle menneske kan dødes og et nytt kan reises opp, er at vi i vår samvittighet først må ha dødd fra loven. Og at vi er blitt frigjort og glade i Kristus, fordi vi i ham har vår rettferdighet og vår helliggjørelse. Dette er grunnlaget.
Vi kan nok være vakt. Men hvis vi ikke er et frigjort og gjenfødt Guds barn, er alt forgjeves. Da blir alt bare tungt og vanskelig, ja, umulig. Vi er bare en redd trell. Slik også Paulus viser, at vi ikke kan bære frukt for Gud, ikke kan vandre i Åndens nye vesen, før vi er døde fra loven, fridd ut fra ham som holdt oss fanget.
Noe annet er det når vi i tro kan si som Paulus: «Jeg er ved loven død fra loven, for at jeg skulle leve for Gud», - jeg har forsøkt å oppfylle loven, for å være rettferdig. Men jeg mislyktes totalt. Jeg følte meg bare mer og mer fordømt, hjelpeløs, maktesløs og rådløs, «Jeg døde».
Men alt det jeg søkte, det fant jeg i en annen, i Kristus. I ham er jeg rettferdig, ren og frelst. Han er min rettferdighet.
Dessuten trodde jeg at jeg måtte hellige meg selv. Det satte jeg også alt inn på. Jeg ba, jeg kjempet. Alt så jeg som min egen oppgave, min egen innsats. Men også på dette området mislyktes jeg totalt. Jeg stod maktesløs, kunne ikke tro, ikke be. Jeg var «ikke i stand til å tenke ut noe som om det kom fra meg selv». Jeg var ikke i stand til noe som helst mer enn det Herren hvert øyeblikk virket i meg.
Da oppdaget jeg at selv min helliggjørelse var bare Herrens frie nåde og gave. Jeg ble tilintetgjort, «jeg døde». Og det livet som jeg nå lever, det lever ikke jeg, men Kristus, som lever i meg. For det livet jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i Guds Sønns tro, han som elsket meg og gav seg selv for meg.
På denne måten er Kristus blitt både min rettferdighet og min helliggjørelse. I alt er jeg hvert øyeblikk blitt avhengig av ham.
Da, og først da, blir det en sann helliggjørelse og dødelse av mitt gamle menneske. Da blir ikke bare syndens utbrudd dempet. Da dødes også mitt indre menneske. Da dødes selve hjertet og livet i det gamle menneske; den dype, uendelige selviskheten, selvopptattheten og egenkjærligheten.
Med det gamle menneske menes alt det medfødte onde vi av naturen har arvet fra Adam. Det første og mest vesentlige her er det vi nettopp nevnte; selviskheten; egenkjærligheten og innbilningen om hvor betydningsfulle vi selv er. For dette er akkurat den sæden slangen spesielt sådde da han sa til våre første foreldre: «Dere skal bli slik som Gud».
Fra denne kilden strømmer så en forferdelig syndeflod ut i hele vår natur. Som så gir seg utslag i våre sinnelag, begjær, tanker, ord og gjerninger. Som hovmod, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvtekt, usedelighet, sinne, utålmodighet, urene tanker, misunnelse, gjerrighet, falskhet, løgn, baktalelse og mange andre synder. Slik ser det gamle menneske ut.
Det nye menneske derimot, som skal reises opp og få vokse i oss, er det nye sinnelaget som ved troen blir født i hjertet av Den Hellige Ånd. Det er dette som er å «få del i Guds natur». Og som viser seg hos oss gjennom et nytt barneforhold til Gud. Vi får en barnlig tillit til Gud, kjærlighet, mildhet, ydmykhet, gudsfrykt, og frykt for synden, kjærlighet til Guds lov, til hellighet og rettferdighet, til avhold o.s.v.
Alt dette kan vi fullkomment se hos Kristus, som var «det rette bilde av Guds vesen».
Når det gjelder det nye menneske i oss, er nok barnet lite mens det ennå er nyfødt. Men det er likevel, helt fra den nye fødsel hellig og velbehagelig for Gud. Akkurat som Kristus også var liten og uanselig mens han ennå lå i krybben. Men likevel var Guds Sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd, dyrebar og kjær for både Gud, engler og mennesker.
Dette hellige barnet vokste i visdom, alder og nåde hos Gud og mennesker, der han bodde i det syndige Nasaret. Og til slutt, etter mye kamp og motstand, lidelser og fristelser, fullbyrdet han det som var hans livs mål.
På samme måte skal også det nye menneske, Kristus i oss, vokse i nåden, her det lever, omgitt av arven etter Adam, av angrep fra verden, og onde ånders forførelser. Inntil Kristus mer og mer alene blir den som virker og bestemmer over oss, mer og mer blir alt i alle. Da er det gamle menneske naglet til korset. Der det daglig lider og utmattes mer og mer, kveles og dødes.
Alle de som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Rom 8:14.
Dette er det store og avgjørende kjennetegnet. Blant alle mennesker på hele jorden er det bare disse som er Guds barn, de som drives og lar seg lede gjennom livet av Guds Ånd.
Guds Ånds barn er Guds barn. Alle de som er Guds barn, de drives av Guds Ånd. De som ikke drives av Guds Ånd, de er ikke Guds barn.
Slik viser dette skriftstedet oss det store, grunnleggende kjennetegnet som skiller Guds barn fra alle andre mennesker.
Over hele verden finner vi dette store skillet. Den store masse av mennesker lever bare etter kjødet. Enten det skjer i løsslupne og grove former, etter deres egne lyster og etter tidsånden i denne verden. Eller det foregår på en finere måte, med strev for å bygge opp sin egen rettferdighet, men uten å styres av Ordet og Ånden.
Men der Kristi evangelium ennå lever blant menneskene, der finner vi også et annet folk. Et folk hvor hovedsaken alltid er dette: Har jeg den rette troen og livet i Kristi fotspor? Et folk som med all sin skrøpelighet og sukk over synden likevel alltid er opptatt med å leve i tro og å følge Kristus. Å døde sitt kjød, og både med ord og gjerning bekjenne sin Herre, slik at hele deres liv går i motsatt retning av hele verden.
Men dette skapes aldri av kjød og blod. Det skjer bare ved Guds Ånd, «de som drives av Guds Ånd, de er Guds barn».
«Guds barn», egentlig «Guds sønner»! Hvor finnes det menneske som kan tro og innstille seg på noe så stort? De som har lett for å tro dette, har visst aldri innsett hva disse ordene virkelig innebærer. Og de som har innsett hva ordene innebærer, kan aldri fullkomment tro dette så lenge de er her på jorden. Det er så altfor stort. Det går ikke inn i våre trange hjerter.
Tenk; den store, allmektige Skaperens - ikke tjenere -, men barn, sønner og døtre! Vi kan fatte noe av hvor stort dette er, når vi ser nærmere på de ordene apostelen bruker her. Han sier at hvis vi er barn, da er vi også den enbårne Sønnens medarvinger, - «Kristi medarvinger». Og lenger ute; at Kristus «skulle være den førstefødte blant mange brødre».
Men hvordan skal vi så forstå dette? Det å være noens barn pleier jo, rett forstått, vanligvis bety at vi er født av ham. Vi kan vel ikke i denne mening være Guds barn? Nei, på én måte er det vel bare Faderens «enbårne» som er Guds Sønn. Han er jo født av Faderen fra evighet av, og av naturen Gud. Men i en annen mening er alle Guds barn på jorden født av Gud. For ved Ånden er de blitt en «ny skapning».
Det skjer vanligvis på to måter at vi blir noens barn. For det første gjennom en fødsel. Eller ved adopsjon. Det var Guds vilje at vi skulle være hans barn på begge disse måtene. Om den sistnevnte måten taler apostelen i Ef 1 når han sier: «Han har bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd».
Om den første måten taler Johannes ofte, som når han sier om Guds barn at «de er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». Og «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud».
For et himmelens under på vår syndige jord: Levende Guds barn, som er født av Gud - ! «Å, for en dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor ubegripelige hans dommer er, og hvor uutgrunnelige hans veier!»
At vi er Guds barn, det er summen av alt den treenige Gud har gjort for menneskene, som Skaper, Forsoner og den som helliggjør.
Synes du det er så altfor stort, at du kan være et Guds barn? Så tenk på at det var akkurat dette Gud helt fra begynnelsen skapte menneskene til. Han skapte dem i sitt bilde og til arvinger av alt han hadde skapt. Ja, han gjorde til og med i stand boliger for dem i himmelen.
Men, sier du, vi er falt, vi er jo fulle av synd! Husk da på at det var derfor Gud sendte sin enbårne Sønn. For at han skulle bli menneske, som oss. Og med sin lydighet inntil døden gjenerobret han det barnekåret vi hadde mistet.
Synes du ikke det kan stemme, at du kan være Guds barn, når du kjenner på så mye synd? Tenk da på alt Kristus har gjort for å frelse syndere.
Men, sier du igjen: Alle mennesker er ikke dermed uten videre Guds barn i rett betydning. Da er svaret: Nei, men akkurat derfor blir vi født av Gud, født av Ånden.
Du kjenner på kjødets ondskap og kjødets strid imot Ånden. Likevel kan du ikke bevisst slippe kjødet løs, kan ikke gjøre synd. For «Guds sæd» er i deg, og Guds Ånd strir imot synden. Den tukter, trøster og leder deg. Husk da på disse ordene: «Alle de som drives av Guds Ånd, de er Guds barn».
La oss da heller se på grunnlaget for vårt barnekår; den treenige Guds egne gjerninger. Da vil vi, på tross av all skrøpelighet og alle hjertets innvendinger, kunne bekjenne at: Gud er større enn vårt hjerte, og vi er i sannhet Guds barn, alle de som drives av Guds Ånd.
Jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium. Rom 1:16.
Hvorfor kommer apostelen med denne påstanden? Evangeliet er jo ikke noe å skamme seg over. Det er jo gitt oss fra himmelen av Gud, og dermed det mest ærefulle som finnes på jorden. Hvorfor sier da apostelen at han ikke skammer seg over det? Uten tvil fordi menneskene pleier å skamme seg over det.
Så vil sikkert mange si at slik må det bare ha vært på apostelens tid, når vantro jøder og hedninger ikke kjente evangeliets herlige budskap, og da, i sin misforståtte visdom, foraktet det.
Ja, det er riktignok sant at slik var det på apostelens tid, at evangeliet var «for jødene et anstøt, og for grekerne en dårskap. Fordi jødene krevde tegn, og grekerne søkte etter visdom».
Men nøyaktig slik er det den dag i dag. Kristi evangelium er et anstøt og en dårskap for størstedelen av dem som til og med er døpt til hans navn. Menneskenaturen er den samme til enhver tid og på ethvert sted, uavhengig av alle ytre forandringer.
Derfor passer også alt Guds ord til alle tider og på alle mennesker, enten det er jøder eller hedninger, muhamedanere eller de som bare har navn av å være kristne. Det apostelen sier passer over alt: «det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er som dårskap for ham. Han kan ikke fatte det».
Og ikke bare det, for Kristi evangelium står også i enhver forstand sterkt i strid med alt det som ligger dypest i vår natur. I evangeliet angripes det som menneskene aller mest elsker; sin uavhengighet. Det krever at både forstand og vilje lar seg fullstendig lede av Kristi ord. Der blir alt hovmod og selvsikkerhet brutt ned. Der er det bare Gud som blir stor, og mennesket bare en fattig tigger.
Og dette er noe som aldri smaker, men bare er pine og død for menneskenaturen. Dette er grunnen til at Kristi ord og Kristi sanne vitner alltid vil bli hatet av alt som ikke er født av Gud.
Derfor sa også Herren så ofte til sine disipler at de måtte forberede seg på å bli hatet av alle mennesker for hans navns skyld. Og han sa at det var ikke rett med dem, de var ikke hans sanne disipler, hvis de ikke hadde dette tegnet. Hvis det ikke gikk med dem akkurat som det gikk med Mesteren.
Det er ikke Kristi sanne og rene evangelium, hvis verden kan elske det, hvis det ikke blir foraktet og angrepet.
Men de som er fiender av evangeliet, vil aldri ha det på seg at de hater det som er godt og rett. Derfor vil alltid fiendskapen mot evangeliet opptre som nidkjærhet for sannheten. Og på den bakgrunn forkaste Kristi sak som dårskap, eller som noe falskt og ondt, som en ikke må ha noe å gjøre med.
Kristi disipler og venner utgjør alltid den minste flokken, bare noen få foraktede sjeler. Mens hele verden, som forakter dem, er den store, toneangivende og vel ansette mengden. Og da kan en lett forstå at det alltid vil være en stor fristelse å skamme seg over Kristus og hans ord.
Å, for mange kristne blir dette en veldig hard kamp. For Kristi skyld å skulle gi avkall på all denne verdens aktelse. Bli en dåre, merke at en blir foraktet og sett på som noe av det verste, av både sin familie og venner, ja, av hele samfunnet. For det er ikke noe som betyr mer her på jord enn akkurat dette å bli godtatt av medmennesker, ha deres vennskap og tillit.
Og nå skal vi unnvære alt dette. Det er det selvsagt bare et guddommelig verk i hjertet som kan utrette, for at vi i all framtid skal kunne leve uten alt dette. For her taler vi ikke om den kristeligheten verden kan respektere og godta. Men om den sanne og ekte gudsfrykten hos dem som følger Kristus. Dette som nødvendigvis alltid må bli et anstøt og en dårskap for hele verden.
Kristus har også sagt: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere». Som om han vil si: Vil de det skal bli oppfattet som om de hater dere fordi dere mangler den rette ydmykhet, saktmodighet o.s.v., da husk at jeg var saktmodig og ydmyk av hjertet. Men likevel hatet de meg.
Gjennom Jesus Kristus har vi ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Rom 5:2.
Ordet «adgang», adgang til nåden, er fullt av himmelsk trøst til fattige syndere. Og Skriften lærer at denne adgangen til nåden har vi alltid.
Apostelen bruker andre steder disse formuleringene om det samme: «adgang til Gud», eller «til Faderen gjennom Kristus». Og i Heb 10:19-20 kaller han det «frimodighet (sv: frihet) i Jesu blod til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si gjennom hans kjød».
Å, for en evig trøst; at denne adgangen, denne friheten til å gå fram for nådestolen, denne nye og levende veien gjennom forhenget, alltid står åpen for oss!
Det er dette som hjelper i alt som jeg kommer ut for. Uansett hva som skjer i mitt liv, ja, selv om jeg skulle oppdage at jeg hittil aldri virkelig har hatt en levende tro, men bare har levd i et bedrag, som Judas. Eller som trollmannen, som var «forgiftet av bitterhet og bundet av urettferdighet», men likevel hadde adgang til nåden. For apostelen sier til ham: «Omvend deg, og be Gud om at ditt hjertes onde tanker må bli deg forlatt».
Og selv den «lunkne» (Åp 3), som ble tiltalt så sterkt: «Jeg vil spy deg ut av min munn», hadde fremdeles adgang til nåden. For Herren tilføyde: «Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg».
Derfor, så lenge det ennå heter «i dag», kan mennesker komme til Gud og bli frelst. Fordi vi alltid har adgang til nåden!
I dag kan vi ta vår tilflukt til denne nåden. Som apostelen, nettopp på grunn av denne adgang formaner oss til: «La oss derfor komme fram til nådestolen med frimodighet, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det».
Alt bygger på at vi har denne adgang bare «gjennom Jesus Kristus». At vi har en yppersteprest som har medlidenhet med våre skrøpeligheter, en «evig yppersteprest» som «har et uforgjengelig prestedømme. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som gjennom ham kommer til Gud. Og han lever alltid for å gå i forbønn for oss».
Grunnen til at vi ved troen alltid kan få bli i nåden, er altså: 1: At vi alltid har denne adgang til nåden. 2: Fordi vi har nåden bare «gjennom Jesus Kristus».
Og dermed er denne store, betydningsfulle sannheten slått fast og bekreftet av Skriften, at ingen fall eller skrøpeligheter, ingen skifting i gode og dårlige stunder, kan utslette eller forandre vår nådestand. Bare vi ved troen blir i Kristus og ikke helt faller fra ham.
For alt som måtte komme over oss av synd her i livet, skal leges og oppveies av den guddommelige nådepakten som ble opprettet i Kristus. Alt skal bli legt av den evige ypperstepresten. Det er akkurat derfor han er gått inn i himmelen med sitt eget blod, for at han skulle være vår stedfortreder og talsmann hos Faderen.
Johannes sier: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men hvis noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige».
Denne talsmannen og denne nådepakten er sterkere enn all syndens smitte som måtte ramme oss i hele vårt liv. Åndens lys åpenbarer og anklager all synd hos Guds barn. Men da settes også troen på mange og store prøver. En er kanskje kastet over ende gjennom store fristelser. Han kjenner på fryktelige anklager i samvittigheten, som sier: «Jeg har gjort en åpenbar synd, jeg er falt ut av nåden».
En annen brytes av stadige fristelser, og sukker: «Hjertet mitt er så falskt. Det elsker synden. Det er så vinglete og uforsiktig. Jeg våker ikke som jeg skal o.s.v.
Gjennom langvarig tørke, innvortes følelsesløshet og død, kjenner en tredje det som om han sover. Han sukker og vet ikke hvordan han skal bli virkelig våken og gudfryktig.
All den synd og elendighet vi arvet fra Adam blir på mange måter følbar når Åndens lyskaster kommer inn over oss og dømmer det.
Er det da mulig at all denne elendigheten kan bli utslettet og skjult av nåden? Nei, hvis nåden på noe område var avhengig av oss, var det umulig. Og her vil det vise seg om du tror disse ordene; at vi lever i denne nåden bare «gjennom vår Herre Jesus Kristus».
Hvis du derimot tviler på at all denne elendigheten som du har med deg her fram for nådestolen, kan utslettes av nåden, -. Da bygger du altså din tro i alle fall delvis på noe godt hos deg selv. Eller også anser du ikke Guds Sønn for å være en fullkommen Frelser og Stedfortreder hos Faderen.
Her står vi overfor et særdeles viktig punkt; om vi altså kan holde fast på disse ordene: «Gjennom Jesus Kristus». Vi må skrive denne sannheten dypt inn i hjertet: At vår rettferdighet og fred med Gud har vi utelukkende i ham som er for Guds åsyn for oss. For hvis dette ikke er sant, da er alt Skriften vitner om dette falskt, og vi er alle fortapt.
Hvis rettferdigheten, om så bare en del av den, kommer av loven, «da er altså Kristus død forgjeves». «Er det de som bygger på loven, som er arvinger, da blir troen uten innhold, og løftet satt ut av kraft».
Så har vi da virkelig en evig nåde hos Gud, så sant vi har den bare «gjennom Jesus Kristus, vår Herre».
Og dersom Kristus er i dere, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Rom 8:10.
Om noen spør: «Hvorfor skal de troende dø, når Gud har forlatt dem syndene deres? Døden er jo syndens straff!» Da må vi svare: At de troende dør er ingen forringelse av Kristi fullkomne soningsverk og vår fullstendige frihet fra lovens forbannelse. Deres død er på ingen måte noen straff eller hevn ut fra Guds rettferdighet.
For dem som er i Kristus Jesus, er døden og all lidelse bare «hälsosamme» rensemidler i deres Fars hånd. Som skal prøve troen, rense ånden, og løse dem fra deres fiender og lenker. Alt skal samvirke til beste for dem, «alt er deres ...enten det er liv eller død».
Dette har Kristi død utrettet. Der ble hele Guds lov fullkomment oppfylt. Der ble en ny pakt opprettet. Og alle som er i Kristus, er i denne nye pakten fri fra syndens lønn; døden. Og fra all lovens forbannelse.
For dem er døden «oppslukt til seier». Og deres dødsdag er forvandlet fra å være en syndens straff, til tvert imot å bli deres forløsningsdag fra døden og all elendighet. For dem er graven bare en overgang til Guds Paradis. Legemene deres ligger i jorden som såkorn til oppstandelsens liv.
Når såkornet legges i jorden om høsten, kommer det opp igjen til sommeren, som nye skudd i det skjønneste skrud. Når det er lagt i jorden, er det dermed på ingen måte gått tapt. På samme måte er det med Guds barns legemer. De er ikke for evig ødelagt. Bare lagt ned i jorden for så å stå opp igjen i ny og skjønnere drakt.
«Legemet blir sådd i forgjengelighet, og det blir oppreist i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, og det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd i skrøpelighet og skal stå opp i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, og det oppstår et åndelig legeme».
Kan vel en slik død kalles syndens straff eller lovens forbannelse? Tvert imot er den jo en altfor stor nåde og velsignelse. Målet og nytten med døden for de gjenfødtes legemer, er å utrydde og tilintetgjøre synden som bor i dem. De må dø for å bli helt renset.
Syndens gift har så totalt gjennomtrengt legemene deres, at de, på samme måte som de spedalske husene i Israel, må rives ned og reises opp på ny for å bli renset. Og på samme måte som hvetekornet ikke kan bli nytt liv før det blir gravet ned i jorden, så må også våre legemer dø og bli til støv før de kan bli virkelig levende og hellige.
Så kunne nok noen her innvende at de som lever når Herren kommer igjen, skal jo aldri dø. De blir forvandlet i et øyeblikk. Hvorfor kunne ikke Herren gjøre akkurat det samme med alle sine, bare i et øyeblikk forvandle dem, så de ikke behøvde dø?
Til det må vi bare svare at Gud er større og visere enn menneskene. Hvor mange dype og «hälsosamme» inntrykk hadde vi ikke blitt fratatt, hvis vi ikke lenger visste døden en gang ventet oss? Guds barn trenger jo all mulig hjelp imot synden.
Bevisstheten om døden bremser ofte vårt kjødelige og verdslige sinn. Den taler til oss både om Guds godhet og Guds strenghet. Taler om Guds strenghet og hat imot synden, - for syndens skyld lot livets og frelsens Gud døden komme til verden. Den taler om Guds godhet og hans inderlige barmhjertighet, da han gav oss sin Sønn til å dø vår død, for å bryte dødens brodd og forvandle den til en god søvn.
Så lenge synden er i verden, er døden en velgjerning for Guds barn. De trenger stadig å be: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!»
Ennå en grunn til at Guds barn skal dø, er at de i alle ting skal følge etter ham som er hode for sitt legeme. Når han døde, skulle da vi, hans lemmer, være unntatt fra denne utgangen på livet? Når han har gått denne veien til herligheten, skulle da hans lemmer gå en annen vei til den.
Det er en stor trøst at når vi dør, da følger vi vår Herre og Frelser, som har gått foran oss denne veien. Vår menneskelig natur gyser overfor døden. Det har også mange hellige erfart.
Da er det også svært nødvendig og nyttig at Guds barn har dette med døden klart for seg. Men først og sist husker at de er i Guds hånd, i den trofaste Faderens og Frelserens armer. At ikke et hår skal falle fra hodet deres uten at han vil det. At selv om døden kommer mot oss som noe forferdelig, så er det jo deres gode og kjente Frelser som kommer til dem i døden.
I døden skjer det samme med oss som med disiplene da de var ombord i båten og Jesus kom til dem på vannet. De ble redde og sa: «Det er et spøkelse!» Men han sa: «Det er meg, frykt ikke!»
Og han, som til denne dag alltid har tatt seg av oss med så stor barmhjertighet, skal heller ikke i døden forlate noen av sine kjære. Han skal heller ikke la noe som helst ondt hende oss, som ikke han i sin kjærlighet har bestemt.
Gjennom døden skal han gi oss det vi så lenge har lengtet etter; forløsningen fra alt ondt, en fullkommen hellighet og trygghet. Da skal vi aldri mer synde mot vår kjære Frelser. Aldri mer tynges av problemer med å tro. Aldri mer anfektes av djevelen. Aldri mer oppleve at Frelseren blir borte for oss. Nå skal vi se ham som han er i Guds Paradis.
På jorden har vi alltid vært fremmede og utlendinger, fattige, skremte og utrygge. Nå skal vi føres inn til vår arv i det himmelske rike, til den evige hvile.
Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket. Luk 12:32.
Mange som virkelig søker Guds rike kjenner på sin egen skrøpelighet, og dermed også på frykt for at de ikke skal finne dette riket. Men da er det jo en veldig trøst hvis de bare kan våkne opp for budskapet i et ord som dette fra Herren. For disse ordene: «Frykt ikke», er jo sagt av ham som har all makt! Da må det jo bære i seg et løfte om at han skal hjelpe oss fram, uansett hvor ille det ser ut for oss.
Men her må vi legge nøye merke til at dette taler ikke Herren til alle mennesker uten unntak. Han sier ikke at ingen mennesker behøver frykte. Nei, han sier uttrykkelig hvem det er som skal få ha denne trøsten. Han sier: «du lille hjord».
Riktignok er Herren i seg selv full av nåde mot alle mennesker. Det er klart nok. Men likevel lever mange mennesker i en tilstand hvor de har all grunn til å frykte. Og da frykte det aller verste som kan tenkes; at de rett og slett skal bli fordømt og aldri få se Guds rike. Til disse sier Herren ikke: «Frykt ikke».
Men skillet går alltid i det enkelte menneskes sjelstilstand. Og vi må aldri glemme at så lenge det ennå heter «i dag», kan fremdeles alt bli rettet opp. Bare vi vil høre Herrens røst.
Dette trøstens ord: «Frykt ikke!» gir Herren bare til sin lille (sv: «klene» d.v.s. hjelpeløse) hjord. Bare dem han kaller for sine sauer. Vi ser i Joh 10 hvor spesielt han kjennetegner sine sauer. Han sier: «Jeg kjenner mine, og jeg er kjent av mine», «de hører min røst, og de følger meg», og «ingen kan rykke dem ut av min hånd».
Og i Mat 25, om den siste, dommens, dag, taler han om hvordan han da skal skille alle mennesker fra hverandre, som en hyrde skiller sauene fra geitene. Sauene skal han stille på sin høyre side. Og geitene på den venstre. Alt skildrer hvordan Herren i sin dom skiller menneskene etter deres hjertes forhold til ham.
Til dem han kaller for sine sauer, taler han varme og trøstens ord. Men til dem som er på hans venstre side taler han de mest forskrekkelig ord: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler!»
For at vi ikke skal bli bedratt, eller selv bedra noen, må vi altså ha klart for oss at disse ordene i teksten i dag, så herlige og fulle av trøst de jo er, bare gjelder dem som Kristus kjenner som sine sauer. Og som han skildrer med disse ordene: «De hører min røst», «de følger meg».
Han sier ikke at de er så gode, så trofaste eller så sterke som de burde være. Og slett ikke at de er syndfrie og hellige. Nei, de er virkelig syndere. Noe som tynger dem selv dypt. Men der er noe som skiller dem ut fra alle andre mennesker: Mens hele verden lever fritt etter sitt eget hjertes lyster og tanker, lar Jesu sauer, med all sin skrøpelighet, Herren få lede dem med sin røst. Alltid opptatt med hva sier hans ord, og hva er hans vilje.
De klynger seg til ham. Blir tuktet av hans ord. Men blir også trøstet og ledet gjennom livet av det samme Guds ord.
Du vil gjerne være en rett kristen. Du kan ikke unnvære din Frelser og hans evangelium. Men du sukker under så mye synd, og du frykter for at du aldri skal få se Guds rike, så du ofte holder på å gi opp. Men Guds underlige nåde har likevel gjort at du ennå alltid klynger deg til din Frelser. Du kan ikke gi opp ham og det evige livet.
Hør nå hva det er Herren selv sier i vår tekst! Dette taler jo den Herren som til sist skal dømme alle på den siste dag, den eneste som burde bety noe for oss. Hvem skulle jeg tro mer enn Herren selv? Og han er det som altså nå sier her: «Frykt ikke, du lille, hjelpeløse hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket».
Hør denne veldige grunnen for vår trøst: Det har behaget deres Far! Her ser vi igjen hvordan vår trøst og vårt håp bygges utelukkende på den guddommelige Majestets egen velbehagelige vilje og frie gave. Tro da for visst og sikkert at dette også er den éneste rette grunnen. Når du da altså bare er en av sauene i hans lille hjelpeløse hjord, så gir han deg riket.
Dette var Faderens frie og velbehagelige vilje. For «han har selv tatt oss til sine barn gjennom Jesus Kristus, etter sin viljes gode velbehag». Og hva er så den evige Faders vilje og velbehag? Jo, så sier Herren: At han vil «gi dere riket». Og til hvem vil han gi dette riket? Til dere som er en hjelpeløs hjord, fulle av mangler på tro og lydighet, på mot og forstand.
Derfor vil han gi dere riket som en frivillig gave. «For av nåde er dere frelst, gjennom troen. Det er ikke av dere selv, det er Guds gave». Det er en gave! «Ikke gjennom gjerninger, for at ikke noen skal rose seg».
Men akkurat derfor er det han gir det til dem som er en hjelpeløs hjord. Ikke til de sterke og modige. Selv om nok disse, når det gjelder gjerninger, har mindre å angre og gråte over enn de førstnevnte. «For er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde».
Vi er, alle mennesker, syndere. Og så er det altså Herrens velbehagelige vilje å gi riket til dem som kjenner sin synd, som bare søker nåde, og bare vil leve i tro.
Jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov. Rom 7:23.
Ja, dette har vi dessverre altfor mange eksempler på i vårt skrøpelige liv, både når det gjelder troen og vårt daglige liv.
I mitt sinn har jeg også den lov at jeg vil tro alt som min allmektige Herre har sagt. Uansett hvor utrolig det så er for min blinde fornuft. Men hvordan går det? Jo, i min blinde og selvsikre fornuft finnes en annen lov. Den tar meg til fange og sier at det eller det er usannsynlig, ja, totalt umulig. Og når jeg ser det umulige i saken, da tviler jeg på Guds ord og «gjør ham til en løgner».
Dette er jo en forferdelig synd, som jeg slett ikke vil falle i. Men når jeg likevel faller i den, er det nettopp stadfestelsen på at «jeg tas til fange under syndens lov».
Eller hvor lett har f.eks. du for å tro at våre legemer skal stå opp igjen fra graven? Ditt nye sinn tror Herrens ord som hellige og sannferdige om dette. Du tror Gud har makt til å kunne gjøre alt han vil og har sagt. Men så skjer det at øynene dine ser for seg noen oppsmuldrede beinrester. Og så tenker du: Skal våre legemer stå opp igjen? Nei, det er for usannsynlig. Da har den loven som er i lemmene dine, i øyne og fornuft, tatt deg til fange.
Med selve den store hovedartikkelen om syndenes forlatelse går det jo stadig på samme måte. Hele din frelse har du bare i troen på Jesu blod. At dette renser oss fra alle våre synder. Men før du vet av det har tankene stanset ved en bestemt synd som er verst for deg, og som du har størst problemer med å bli kvitt. Så tenker du at nå må jeg da snart slutte med denne synden, jeg faller jo stadig i den. Og hvordan kan jeg da tro jeg har Guds nåde? Så er du snart fanget i vantroens og fornuftens lov.
Det samme skjer når du blir utsatt for andre problemer, fall og bekymringer. Da sier den loven som er i ditt sinn: Sett din lit til Gud! Han er en allmektig og trofast Far. Frykt ikke, bare tro! Men da hører du straks en annen lov fra ditt vantro hjerte, som sier: Her er det ikke noe som nytter, det er helt umulig, jeg kan like godt gi dette opp o.s.v. På denne måten opplever vi stadig i vår svake tro hvordan loven i lemmene våre tar oss til fange.
Og dette skjer ikke bare når det gjelder vår tro og vårt håp. Men også vårt daglige liv. Etter den loven som er i mitt sinn er Guds bud ikke bare hellige og sanne, men også hjertelig kjære for meg. Men plutselig er det som om de ikke skulle eksistere for meg. Jeg kjenner ikke Guds nærvær. Det er som om Gud ikke skulle være til. Det samme skjer med meg som med apostelen når han sier: «Det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg».
Jeg vil stå fast, være saktmodig og god. Men plutselig blir jeg fylt av sinne og utålmodighet. Jeg vil holde meg ren og fri fra alt syndig begjær. Men blir tatt til fange av syndens lov så jeg gjør det jeg hater. Jeg vil være ydmyk overfor alle mennesker, tålmodig i prøvelser, uselvisk og himmelvent. Men plutselig blir jeg forvandlet fra mitt rette sinn til en tilstand som er en gåte for meg, og som gjør meg redd.
Alt sammen er jo akkurat det apostelen her sier: Jeg blir tatt til fange av syndens lov som er i lemmene mine. Og da er det umulig å vite hvor ille det så kan gå.
Hvis Ånden da likevel seirer til slutt, så er det fordi hjertet gjennom alt blir bevart i det hellige sinn som hele tiden reiser seg mot kjødet og strir mot synden. Dette nye sinnet fører deg stadig på ny, gjennom anger og tro, til nådestolen. Der fornyes ditt hellige sinn, og får trøst, trang og kraft til å fortsette å vandre i Ånden.
For det som da skjer, er at hjertet blir mer og mer gudfryktig, lærer mer og mer å kjenne sin svakhet og syndens fryktelig makt. Og drives stadig sterkere til Ordet og bønnen, for å søke all hjelpen der.
Og det er særdeles viktig å være oppmerksom på hvordan det går med oss nettopp på dette punktet. For hvis det derimot går slik at hjertet ditt mer og mer holder seg borte fra nådestolen, trives i synden og bare unnskylder den. Da vitner dette om at du er «blitt liggende etter», ja, om søvn eller død.
Skjer derimot dette: Synden blir stadig mer gyselig for ånden, og akkurat den synden kjødet mitt aller mest elsker, så jeg etter hvert synes all annen synd bare er småtteri imot denne. Da ser jeg på meg selv som den aller verste synder. Men nåden og Kristus blir samtidig mer og mer uunnværlig for meg. - Da vitner dette om at ånden gjennom all kampen blir mer og mer gudfryktig og helliggjort.
Skulle det så skje igjen at all kamp stilner. At hjertet ditt nå er blitt selvsikkert, er blitt så godt og kristelig det vil være. Da er dette et klart tegn på at du er sovnet, og ganske stille har gitt deg over til fienden.
Når det går slik det skal i dette livet, da er synden ikke død og uvirksom. Da er den alltid plagsom og trykkende. Da overgir jeg meg ikke til dens vilje, men våker og ber og kjemper mot den.
Men da blir ofte striden hard og nøden stor. Dette er helt ukjent for alle dem som er bedratt og sover. I denne striden står alle de som kjemper for kronen, og hvor loven har vekket opp all slags ondt begjær i dem.