Derfor opphøyer (sv: beprisar) Gud sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Rom 5:8.
Gud «beprisar/opphøyer gjennom dette sin kjærlighet», sier apostelen. Gud «framstiller sin kjærlighet», d.v.s. markerer, understreker og beviser den for hele verden, «gjør den så stor, så sikker og åpenbar at det ikke er mulig for et menneske å tvile på dette, hvis de virkelig ser dette sannhetsbeviset» (Luther).
Den som er full av tvil om han eier Guds kjærlighet, som uroes og frykter for Guds vrede over synden, burde med dette beviset begynne å ane noe om Guds hjertelag. Burde begynne å innse at selv om Gud har en hellig nidkjærhet mot synden, så må hjertet hans likevel brenne av uendelig kjærlighet og ømhet overfor synderne.
Men dette ville vi aldri kunnet tenke ut hvis ikke Gud hadde åpenbart det gjennom dette store beviset. Med dette understreker Gud sin kjærlighet til oss. Det er også bare samme beviset Kristus bruker når han vil understreke sin Fars kjærlighet til oss: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne».
Johannes sier også at dette er selve beviset: «På dette kjenner vi Guds kjærlighet, at han gav sitt liv for oss». Og videre: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham».
Hadde vi ikke hatt disse vitnesbyrdene, hadde vi ikke kunnet tenke noe så stort om Guds hjertelag. Så heter det da også ganske riktig at derfor har Gud bevist sin egen kjærlighet på denne måten. Det er bare Guds egen, usammenliknbare kjærlighet, som beviser seg selv på denne måten.
Når vi elsker noen, må det være en venn, eller i det minste et godt, elskverdig menneske. Ser vi derimot noe vi ikke liker hos et menneske, eller det er en uvenn, eller en som baktaler oss, da pleier vi ikke elske, men tvert imot hate slike mennesker. Slik er den kjærligheten vi har av naturen.
Gud har det aller sterkeste hat til synden. I tillegg ser han at alle mennesker er fulle av synd. Likevel har han altså så stor kjærlighet til synderen at han heller sendte sin elskede Sønn i døden, enn å se syndere dø uten håp.
Tenk så grundig over det apostelen så ofte gjentar; at Gud gjorde dette for ugudelige, for syndere, mens vi ennå var uvenner. Da vil du nok i stor undring måtte si: Å, gode Gud, hvordan kan du da ha så stor en kjærlighet? Er det sant at du elsker så høyt? Og hva er det som driver deg til denne kjærligheten?
En gammel Guds tjener hadde lenge fordypet seg i dette spørsmålet: Hva kunne den egentlige årsaken være for Guds kjærlighet til syndere. Og han sier han omsider bare har dette svaret: «Gud elsker, derfor elsker han». Årsaken lå nettopp i Guds eget kjærlige vesen. Han hadde et hjerte som var fullt av kjærlighet. Derfor elsket han.
Gud har selv skildret sin kjærlighet ved bildet av en mors kjærlighet. Vi ser hvordan en mor med utrettelig kjærlighet bærer og steller sitt syke barn den ene dagen etter den andre. Også om natten når andre mennesker sover er hun like utrettelig våken ved barnets seng, eller bærer det i armene sine, - et barn som ennå aldri har kunne gjøre annet enn bare å utmatte sin mor med alt som det trenger.
Spør du så denne moren hvorfor hun likevel elsker barnet så høyt, har hun ikke noen annen årsak enn den at hjertet driver henne til det. Hun vil undre seg over spørsmålet ditt, og si: Det er jo mitt barn! At hun elsker barnet sitt, er jo ganske enkelt naturens lov for et morshjerte. Hun behøver ikke tvinge seg til det. Og det er ikke en gang noe tegn på at det er en spesielt engasjert mor, men bare en mor!
Denne morshjertets natur er så sterk at selv om det også, når det vokser til, blir problemer med dette barnet, at det kommer på kant med loven og blir straffet, kan en naturlig mor ikke se på dette med likegyldighet. Det vil smerte henne dypt i hjertet. For slik er et morshjertes natur.
Tenk om det er på samme måte med Guds hjerte! Tenk om Gud har like stor kjærlighet til oss som en mor til barnet sitt! Og så sier Gud altså selv at han har en ennå dypere kjærlighet. For så sier Herren: «Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet ved sitt bryst? Sannelig, disse kan vel glemme, men jeg kan ikke glemme deg!», «på dette kjenner vi Guds kjærlighet, at han gav sitt liv for oss».
Men dermed har vi også berørt ennå et forhold som kan forklare Guds kjærlighet til menneskene. Det er kjærligheten til barnet. Dette sier han oss jo gjennom ordene han taler om seg selv når han spør: «Kan vel en kvinne glemme sitt barn?» Uansett hvor dypt vi er falt, hvor ynkelige vi enn er, og hvor langt vi er kommet ut i synd og ugudelighet, - så kan Gud likevel ikke glemme at menneskene er hans barn.
Han sier han har en mors kjærlighet til oss. Herren, vår Gud, har jo skapt oss til sine barn og arvinger. Og selv om djevelen forførte oss, ville likevel Gud ikke bare overlate byttet til ham. Ennå ville han foreta seg noe for å frelse barnet. Dette kan til en viss grad forklare denne ellers så ubegripelige Guds kjærlighet som gjorde at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.
Han som er Gud over alle ting, høylovet i evighet. Amen. Rom 9:5.
Dette sies uttrykkelig om Kristus, at han er «Gud over alle ting, høylovet i evighet». Dermed har vi her et av de mest bemerkelsesverdige bibelord om vår Herre Jesu Kristi evige guddom.
Apostelen har først talt om hvordan Kristus ble menneske. Da var det jo nå akkurat på sin plass også å minne om hans guddommelige natur, og her gjør han det så med klare og utvetydige ord. Derfor har dette skriftstedet alltid skapt store problemer for vår Herres fiender som fornekter hans guddom, men som i sin dårskap likevel ikke greier å bortforklare hele Skriften.
Desto mer dyrebart er da dette skriftstedet for alle Guds barn. Spesielt for dem som har vært sterkest utsatt for tvilens glødende piler. Og har du aldri tvilt på Kristi guddom, så tenk nå likevel grundig gjennom hvor stor og dyrebar den troen er som du bekjenner!
Tror du virkelig at den evige Gud er blitt menneske, akkurat som oss, bortsett fra synden som er i oss? Tenk grundig gjennom hva dette innebærer og medfører! Og tenk da hva situasjonen ville vært om vi ikke hadde fullgode bevis nettopp om dette!
Men la oss virkelig prise Gud for at Skriftens vitnesbyrd i dette vårt livs alvorligste spørsmål er så utvetydige og fullgode bevis! Vi vil minne hverandre om noen av disse. Blant alle tar vi nå bare fram slike som vitner om hva Kristus var og har gjort før han ble menneske.
I Salme 40 er det klart Kristus som sier til Faderen: «Brennoffer og syndoffer krever du ikke. Da sa jeg: Se jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg, at jeg skal gjøre din vilje, min Gud». Og videre: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten».
Disse skriftstedene viser klart at han var til før han ble menneske. Det samme bekreftes ut fra Joh 1: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Gud var Ordet. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til av alt det som ble til. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønnen har fra Faderen, full av nåde og sannhet».
Her sies det uttrykkelig at det var den samme som i begynnelsen skapte alt, som også ble kjød og bodde blant oss. Det samme ser vi av Fil 2, der det sies om Kristus: «han, som var i Guds skikkelse, anså det ikke for rov å være lik Gud, men han fornedret seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, og kom i menneskelig skikkelse».
Her sies det også at Kristus selv tok en tjeners skikkelse på seg og ble som et annet menneske. Altså var han også til før han gjorde dette. Så sier han da også selv at han var i himmelen før han kom til jorden: «Ingen har steget opp til himmelen, bortsett fra han som kom ned fra himmelen, det er Menneskesønnen, som er i himmelen» (Joh 3:13). Og i v. 31 sier døperen Johannes det samme om ham: «Han som kommer fra himmelen er over alle».
Og Kristus sier også: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg». Og videre: «Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?». Og igjen: «Far, herliggjør meg hos deg selv med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til».
Legg nå merke til slike ord! Han var hos Faderen før denne verden ble skapt. Det sies også mange steder i Bibelen at alle ting er skapt ved Sønnen. I tillegg til det vi allerede har nevnt fra Joh 1, sies det også i Kol 1 om «Guds elskede Sønn»: «I ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved ham og for ham». Og i Heb 1: «Ved ham har han også skapt hele verden».
Disse skriftstedene slår uttrykkelig fast at Jesus Kristus, som gikk her på jorden, har skapt alt. Og at dette skjedde før han kom til jorden som menneske. Denne personen må da være den evige Gud selv.
Det sies da også klart i Mika 5 at den samme som skulle fødes i Betlehem også var der fra evighet av: «Men du, Betlehem, Efrata - selv om du er liten til å være blant Judas tusener -, fra deg skal han utgå for meg, han som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra fordums tid, fra evighets dager».
Det samme sa Herren Jesus i majestetisk ro til jødene: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Før Abraham ble født, er jeg». Vi kan ikke fortsette å regne opp alle slike vitnesbyrd. La oss bare lovprise og tilbe den treenige Gud!
Og denne sannheten, at Kristus er Gud, høylovet i evighet, avslutter så apostelen med «amen». Amen er en bekreftelse, en stadfestelse som understreket at det som er sagt, er en viktig og urokkelig sannhet.
Den sannheten at Jesus Kristus var og er den evige Gud, bekreftes da også med god grunn med Amen. Det har vi sett gjennom alle bibelsitatene ovenfor. Kristus er Gud over alle ting, høylovet i evighet. Amen.
Gled dere i håpet. Rom 12:12.
Med håpet mener apostelen Guds barns forventning til herligheten i himmelen. Troen lever på Guds nåde her i livet. Men håpet ser fram til herligheten hos Gud, den herlighet Gud skal gi.
Nå sier apostelen at vi skal glede oss i dette håpet. Han ber oss ikke forsøke å glede oss over ingen ting -, og heller ikke over noe ubetydelig eller noe forgjengelig. Nei, han holder opp for oss håpet om hele det evige liv, som det vi skal glede oss over.
Hvis vi virkelig oppfattet hva det er for et håp vi er kalt til, og så levende trodde det Gud har lovet, skulle vi ganske sikkert bli fylt av glede. Ikke bare de dagene alt er lett, men også når vi opplever de tyngste dagene her på jord. Og denne gleden; gleden i håpet, har langt større betydning og velsignelse enn vi vanligvis tenker oss. Den gir oss en ny kraft i hele vår kristendom. Derfor vil vi da også se nærmere på akkurat dette.
Håpets mål, det håpet strekker seg etter og lever på; den herlighet Gud har gjort ferdig for oss, vil vi vel aldri her i livet fullt ut kunne fatte. For «det intet øye har sett, og intet øre har hørt, det har Gud forberedt for dem som elsker ham». Men bare det vi ut fra Guds løfter ser og aner, er så stort og herlig at ingen mennesker kan finne ord for det.
Hvem kan fullgodt uttrykke hva det innebærer at vi skal være Guds arvinger og Kristi medarvinger? Og hvem er disse som skal bli opphøyet til noe så salig? Jo, helt konkret de som her i livet er Guds barn. For slik lyder Ordet: «Er vi barn, da er vi også Guds arvinger og Kristi medarvinger».
Altså hver éneste en som er utvalgt av verden. Som gjennom Guds ord og Ånd er blitt vekket opp av sin søvn i synden og har funnet sin frelse i Kristus. Og som fremdeles, med alle sine svakheter, har all sin trøst bare i ham. Som ikke kan unnvære hans nåde og vennskap, ja, hans kjød og blod, d.v.s. hans forsoning, men nettopp i dette har sin mat og hele sitt livs behov for sin sjel.
For så sier vår Herre Kristus: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og ham skal jeg reise opp på den siste dag». Tenk at Kristus selv sier om alle slike fattige sjeler som bare har all sin trøst i hans forsoning, at de skal ha det evig livs salighet! Og det sier han ganske bestemt, og gjentar det mange ganger. Hvem er da den som fullt ut kan skildre det som ligger i Kristi egne ord: «Da skal de rettferdige stråle som solen i sin Fars rike»!
Og hvem kan utdype det vi ser Johannes sier: «Da skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er». Dette håpet hadde allerede David da han sa: «Men jeg, jeg vil skue ditt åsyn i rettferdighet. Når jeg våkner skal jeg mettes ved din skikkelse».
Herren Kristus har også uttrykkelig sagt: «Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de skal se min herlighet, den som du har gitt meg».
Hva kan være mer troverdig enn det Herren Kristus selv sier? Vårt håp om frelse har dermed en usvikelig grunn. Derfor heter det også: «Dette håpet har vi som et anker for sjelen, sikkert og fast».
Når vi nå har et så herlig og sikkert fundert håp om den evige gleden, bør vi da også si farvel til alle jordiske bekymringer! Bort med all engstelse og all uro! Jeg har en evig lykke, jeg går mot en evig glede. Like så sikkert som håpet om frelse ikke er bygget på vår verdighet eller våre tanker, men på Guds egne gjerninger og evige rådslutning.
Det er både uverdig for dem som bekjenner seg til Kristus, men også til stor skade for vår kristendom, at vi glemmer håpet om frelse, og ikke fryder oss over det. Men bare går med tunge skritt og sukk på veien mot himmelens glede.
Vi må bli opptatt med vårt håp om frelse med langt større alvor. Da vil det, som vi nettopp sa, også styrke hele vår kristendom. Det vil sette oss mer i stand til å gå den rette veien til livet, og gjøre oss mer likegyldige for det jordiske. Det ville oppgløde oss til mer tålmodighet og utholdenhet i kampen for kronen.
Derfor blir også håpet om frelse kalt for en hjelm. Hjelmen er en viktig del av rustningen. Den gjør at vi har mer mot til å storme fram i striden. Og når apostelen kaller håpet et «anker for sjelen, sikkert og fast», har han med det også sagt at håpet om frelse skal makte å holde oss fast hos Herren gjennom alle fristelsens stormer, så vi ikke fullstendig skal drives bort på verdens ville hav.
I tider med nød og lidelser skal et levende og fast håp føre oss dypere inn i himmelens evige gleder. Og holde oss nøkterne og forstandige når jordisk lykke prøver å oppta oss. Så vi alltid kan si som apostelen: «Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste».
Å, måtte Herren forlate vår vantro, og hjelpe oss til å glede oss mer i håpet!
Skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart....For skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i Guds barns herlige frihet. Rom 8:19,21.
Med sterke, malende ord skildrer apostelen her skapningens sukk etter forløsning. For dermed å gi Guds barn ennå en grunn for hvor urokkelig og stor den herligheten er som venter dem, og som han tidligere har talt til dem om.
I begynnelsen skapte Gud alt som er på jorden til sine barn, for at de skulle bruke og glede seg over det. Og dermed til ære og pris for hans herlige navn. Men gjennom syndefallet fikk også denne skapningen sin del av forbannelsen, slik at den nå ikke lenger oppfyller det den opprinnelig var bestemt til. Dels fordi den nå ikke tjener Guds barn slik som den skulle ha tjent dem hvis synden ikke hadde kommet til verden, men tvert imot mest tjener Skaperens fiender og motstandere. Ja, den tjener helt konkret synden, fordi den misbrukes av de fleste mennesker til synd.
Så er da dette en undertrykkelse eller trelldom som skapningen lider under, mot sin vilje og uten sin skyld. Det var for syndens skyld at Gud etter syndefallet la skapningen under forbannelse og trelldom. Men dette misforholdet skal likevel ikke vare alltid. Skapningen ligger under forgjengelighetens trelldom, men med det håp at den en gang skal bli fridd ut fra dette «og ført inn i Guds barns herlige frihet».
Dette er det vesentlige i det budskapet vi har foran oss her. Men profetene taler ofte om den fornuftsløse skapningen som om det var fornuftige vesener. Som når det f.eks. sies at fjell og høyder fryder seg, at trærne klapper i hendene, at sol og måne, villdyr og fisker lovpriser Herren. På samme måte ser også apostelens åndelige øyne hele skapningen som i en lidelse, en urolig lengsel etter å nå fram til målet. Han hører skapningen sukke og uroes mens den venter på forløsningen for Guds barn og for seg selv, fra trelldommen.
Og dette holder apostelen fram for å styrke og oppmuntre alle kristne. For det første med den visshet, den garantien for at vår herlighet skal bli åpenbart, som ligger i at hele skapningen først når sitt mål samtidig med at Guds barn når fram til sin endelige, herlige frihet. For Guds barn må da ha et annet og bedre liv i vente. Den nåværende verdensorden kan ikke være den rette, eller den Gud i begynnelsen hadde som mål. Nei, vi skal etter hans løfter få vente på en ny himmel og en ny jord.
For det andre for at vi skulle ta mer inn over oss storheten i den herligheten som da kommer til å bli åpenbart. Når hele skapningen skal fornyes og forherliges så all dens herlighet åpenbares. Når alt Guds skaperverk, det som skal tilhøre den nye himmel og den nye jord, skal renses, fornyes og forskjønnes - bare for at Guds barns herlighet skal stå desto klarere fram.
Apostelen ønsker å si at skapningen, som ble lagt under forgjengelighet for syndens skyld, skal fries ut fra denne undertrykkelsen som den sukker under. At den etter Guds løfter, liksom Guds barn, venter på å bli fridd ut fra forgjengelighet og forderv. Og sammen med dem skal ikles den herlighet og skjønnhet den en gang ble skapt med fra Faderens hånd.
Når en datter i et rikt hus skal gifte seg, blir hele huset vasket og pyntet til bryllupsfesten. Alle gjestene, og selv tjenerne, skal da ikle seg høytidsklær. Skapningen er det rike huset hvor Gud fra skapelsen av hadde satt menneskene for å være barn og arvinger. Når Kristi brud skal gå inn i sin brudgoms herlighet, når Guds barn skal legge av seg den fattigdom og forakt de har vært skjult under her i livet, og åpenbares i deres sanne høyhet og herlighet. Da skal alt de har på seg fornyes, renses og pyntes.
Peter sier at da skal «himlene fortæres av ild, og jorden og alt som er på den skal smelte av hete. Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor». Den nye himmel og den nye jord, som er gjort ferdig for Guds barn, skal da bli befridd fra forbannelsen. Da skal det gjenopprettes i den fullkomne tilstand alt hadde fra begynnelsen, da Gud så alt det han hadde gjort og sa «det var overmåte godt».
Teksten vår sier at skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart. Grunntekstens ord for «venter og lengter» skildrer egentlig det å vente på en slik måte at en på tå og med utstrakt hals ser etter den en venter på. Lüthemann ser derfor her et bilde på en flokk mennesker som lengter så inderlig etter å få se sin elskede konge komme, at de strekker seg alt de kan for å se over hverandre, om han nå snart nærmer seg.
Slik venter også hele skapningen i inderlig lengt etter noe. Og hva er så dette som de lenger så inderlig etter? Apostelen svarer: Etter at Guds barn skal bli åpenbart!
Her i livet er Guds barn så skjult, dels under all deres egen skrøpelighet, dels under dette livets vanskeligheter, kors og lidelser. Så de ofte ikke en gang selv vet hvem de er. Og langt mindre kan verden kjenne dem. Men en gang skal deres skjulte herlighet skinne fram. Og det venter hele skapningen på med inderlig lengsel.
Overgi ikke deres lemmer til synden, som urettferdighets våpen, men gi dere selv til Gud. Rom 6:13.
Her gir apostelen oss en alvorlig formaning. Hvis vi ikke kan unngå at synden angriper oss i vårt indre, med onde tanker og lyster, må vi ikke med vårt legemes lemmer også utføre det onde. Men hele tiden, tvert imot all indre ondskap, tale og leve etter Guds ord.
Derfor mener han da her helt konkret vårt dødelige legeme og dets lemmer; øyne, øre, tunge, hånd, fot osv. Ditt øye kjenner seg blendet enten av jordens forgjengelige skatter, av forførende legemlig skjønnhet, eller av verdens stas og prakt.
Disse synlige tingene vil da dra deg mot synden. Da er det om å gjøre at vi flyr bort fra lysten som stiger opp i oss, og ikke en gang lar øyet lenger være opptatt med dette som forfører det. For ellers overgir du det nettopp til synden, som urettferdighets våpen.
I øret ditt mottar du fristelser når du hører på syndig og forførende tale. Stanser du likevel opp og lytter, da overgir du ditt øre til synden, som et urettferdighets våpen.
Når du blir sint, blir du fristet til å såre, stikke eller være spydig mot dine medmennesker med din tunge. Eller på grunn av hemmelig uvilje eller misunnelse fristes du til å baktale eller sette ut rykter om et medmenneske som ikke er til stede, og fordreie hans ord og gjerninger verst mulig. Slipper du tungen løs i slike fristelser, da overgir du den til synden, som et urettferdighets våpen.
Men gi dere selv, altså både med legeme og sjel, med alle indre og ytre
krefter, - til Gud. Først og fremst skal vi gi hjertets frykt, tillit og kjærlighet til ham. Og så videre all lydighet og tjeneste både i gjerning og i lidelse. Det er dette vi skal gi til Gud. Vi skal gi ham oss selv med alt det vi er og har. Hele vårt liv, med alt som finnes i det, skal vi tilegne ham.
Vi skal ikke trekke oss unna noe som helst han vil vi skal foreta oss, ingen lidelse eller kors som han legger på oss. Vi skal ikke holde vårt liv så kjært at vi ikke kan ofre det for ham. Å, for en nåde å kunne få gi seg selv til Gud, - at han vil ha oss som sine egne, at han vil si til en stakkars synder: «Mitt barn; gi meg ditt hjerte!»
Og når vi da har gitt oss selv til Gud med alt som i oss er, så må vi også overgi vårt legemes lemmer til ham, som rettferdighets våpen. Her ser vi at den kristendommen er ikke den rette, som nok vil dyrke Gud i sitt hjerte, og ikke vil overgi sine lemmer til synden, - men forøvrig bare vil være uvirksom, og ingenting gjøre i Herrens tjeneste.
Her sier apostelen at vi også skal tjene ham med vårt utvortes menneske. Han sier vi skal «gi ham våre lemmer som rettferdighets våpen». Vi skal ikke bare gå rundt og være kristelige, og ikke gjøre noe ondt. Vi skal være virksomme og la våre lemmer bli brukt i Herrens tjeneste.
Som våpen, sier apostelen. Det sier oss at også vår konge fører en krig på jorden, der våre lemmer skal brukes som våpen.
Og han sier som rettferdighets våpen. Vår konge «skal opprette rett og rettferdighet på jorden», d.v.s. alt som er sant, godt og hellig. Og det skal vi få være med på.
Dette kan vi gjøre på mange forskjellige måter, «alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro». Vi skal bruke våre lemmer; øyne, ører, hånd, tunge, ikke bare til det vi vanligvis regner som gudstjeneste; høre og lese hans ord, tilbe og bekjenne ham. Men også til alt kjærligheten krever i vårt daglige liv, i vårt hjem og i vår jordiske stilling. For Kristi kjærlighet driver oss til å tjene vår neste med glede.
Når du for Herrens skyld tålmodig og ærlig utfører ditt daglige arbeid, eller gavmildt deler ut av din jordiske formue, da gir du dine hender til Gud, som rettferdighets våpen.
Når du for Herrens store nådes skyld gjerne går kjærlighetens ærend, da gir du ham dine føtter. Når du av kjærlighet taler det som er godt og nyttig - enten formaner, trøster og lærer menneskene Guds vei. Eller tar deg av barn eller syke, trøster i sorg e.l. - . Da helliger du din tunge til Gud, som rettferdighets våpen.
Når en arbeider i verkstedet eller ute på åkeren, en fattig tjener eller tjenestejente, levendegjort av nåden, i med - og motgang trofast og tålmodig utfører sine plikter, - da skal de ha den oppmuntring at de ikke bare tjener mennesker, men Gud selv.
For til alle som i tro og kjærlighet for Kristi skyld tjener sin neste på den måte hver enkelt er i stand til, skal den store, trofaste Herren en dag si: «Dere har gjort det mot meg».
Å, for en stor trøst og oppmuntring vi har, hvis vi alltid har dette klart for oss! Tenk for et salig kall! Mens hele verden tjener synden, får vi overgi våre liv med alle våre krefter og gaver til den store Herrens tjeneste, for å delta i hans hellige krig på jorden!
Det er da virkelig en ubeskrivelig herlig oppfordring for vår ånd: «Gi dere selv til Gud, og deres lemmer som rettferdighets våpen for Gud». Salige er de som virkelig får leve i troen, slik at både deres ånd og deres liv sier ja og amen til dette!
Du sier med rette at jeg er konge. Til det er jeg født. Joh 18:37.
Jeg er en konge, bekjenner Herren her overfor Pilatus. Hele verden foraktet Kristus. De kjente ham ikke. Og så skulle det til sist vise seg at denne Kristus var en stor og mektig konge, som har et veldig rike på jorden, og legger folk og land under sitt herredømme.
De blinde og vantro hører og synger nok om dette, men ser det ikke, opplever ikke noe av dette. De ser bare på Kristi rike som et drømmebilde, noe bare forvirrede mennesker innbiller seg.
Men legg bare merke til den enorme makten dette riket har over verden! Se hvordan både folk og land blir helt forvandlet så snart Kristi evangelium får makt iblant dem. Se hvordan det uten jordisk krigsmakt får seier midt blant sine fiendtlige motstandere. Og hvordan ingen menneskelig makt er i stand til å nedkjempe det.
Når bare denne kongen gav sine fattige vitner dette oppdraget: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen!», så gikk de - og spurte ingen keiser om tillatelse. Men trosset tvert imot alle keiseres strenge forbud og veldige motstand. Overfor Kristi rike hadde keiserne ingen makt, selv med alle sine våpen og torturredskaper. Alle bål og økser og sverd utrettet her ingen ting.
For Kristi rike er ikke noe drømmebilde, slik verden mener. Det viser antall martyrer. Det dreier seg om mange millioner. Ikke bare ble de åndelig omskapt, men ble også villige til å lide den frykteligste tortur for Kristi navns skyld. Kristi rike er langt fra noe fantasteri. Hele Bibelen har f.eks. blitt oversatt til mer enn 1900 forskjellige språk o.s.v.
Du kjenner kanskje mennesker som ingen menneskelig makt kunne forvandle i hjerte og sinn fra sitt kjødelige og ugudelige liv. Så har du opplevd å se hvordan Kristi evangelium gjorde dem til helt nye mennesker.
Du vet at disse menneskene tidligere levde et liv bare opptatt med seg selv og sine jordiske behov i tanker ord og gjerning, fra morgen til kveld, fra dag til dag. Og nå ser du de har fått et helt nytt åndelig innhold i sinn, hjerte og forstand. Nå tenker og taler de kjærlig og med hjertelig glede om Kristus og alt som handler om ham. Med ord og gjerning vil de nå tjene ham. Og dette gjør de ikke av noen som helst tvang, men ut fra sitt hjertes innerste lyst og glede.
Du har kanskje med egne øyne sett mennesker som tidligere alltid var tilfreds og fornøyd med seg selv, men nå alltid er misfornøyd med seg selv, og redd for hvordan det står til med sitt innerste hjerteforhold. Som nå bare har all sin trøst utelukkende i Kristus.
Du har kanskje sett noen som tidligere alltid var ulykkelig og utilfreds både med Gud og mennesker. Men nå har fått en dyp hjertets fryd og fred i sin Frelser. Eller et menneske som aldri før brydde seg om andre menneskers ve og vel, men nå har fått en slik kjærlighet at de alltid er opptatt med hvordan det eller det mennesket skal bli frelst o.s.v.
Er ikke alt dette bevis på en stor og underlig makt som er i stand til å omskape menneskers innerste vesen? Og slike tegn har vi da også stadig for øynene for alle som vil se dem.
Så se da hva Kristi rike virkelig er! Og at han virkelig også er konge! En stor og mektig konge som går fram med sin sak tross alle jordiske kongers motstand. Og han utretter det som er umulig for all menneskelig makt og klokskap.
Men alt dette som vi delvis ser med øynene, er jo nettopp det vi kunne vente oss av en slik konges personlighet og myndighet. Det kunne ikke være annerledes, når vi husker på hvem denne kongen egentlig er, og at han tidlig i GT åpenbarte at han skulle utrette slike store ting på jorden. «Til det er jeg født, og til det er jeg kommet til verden», sier han.
Hvem er han? Disse ordene: «kommet til verden», må oppfattes i den betydning de egentlig hadde i hans munn, og som vi ser andre steder når han taler, f.eks. når han sier: «Jeg kom fra Faderen og er kommet inn i verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen». I Betlehem skulle han fødes, han som hadde sin begynnelse «fra fordums tid, fra evighets dager». Det er denne kongen som var hos Faderen før verden ble skapt.
Og skulle ikke da denne kongen også regjere og ha et stort og mektig rike? Dette var jo forutsagt gjennom hele Det gamle testamente. Dette sier Faderen til Sønnen: «Begjær av meg, og jeg skal gi deg folkeslagene som din arv og jordens ender til din eiendom». Og videre: «Det er for lite at du er min tjener til å reise opp igjen Jakobs stammer, og føre tilbake den frelste rest av Israel. Jeg skal også gjøre deg til et lys for hedningefolkene, så du kan være min frelse til jordens ende».
«Hans herredømme skal bre seg vidt, og freden skal være uten ende». Slik framstilles han også i Daniels syn; først som en menneskesønn som kom i skyen. Deretter sies det om ham: «Ham gav han herredømme og ære og rike, så alle folk og folkestammer med alle tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er evig, det skal ikke forgå, og hans rike har ingen ende».
Derfor skildres hans også i Åp 19 som en konge med mange kroner på hodet. «Han har ett navn skrevet på sin kjortel og på sin hofte: Konge over alle konger, og Herre over alle herrer».
Om husets herre hadde visst i hvilken time tyven kom, ville han våke og ikke tillatt at det ble gjort innbrudd i huset hans. Luk 12:39.
Med denne lignelsen om tyven vil Kristus tale til oss: 1: om faren ved å ikke være forberedt når han kommer. Og 2: Om hvor viktig det er å alltid være forberedt, fordi vi ikke vet når han kommer igjen.
At dette er budskapet i lignelsen, vet vi av den konklusjonen Herren selv trekker med sin tilføyelse: «Derfor skal også dere være rede, for Menneskesønnen kommer i den time som dere ikke venter».
For det første merker vi oss at med dette ordvalget knuser Kristus den drømmen noen har om at ikke den siste dommen, men en ny herligere nådetid, skal begynne samtidig med hans synlige gjenkomst. Og en slik Kristi gjenkomst ville jo ikke vært farlig som tyven.
Herren sier selv at når han kommer i sin storhet, skal han dømme alle folk. Og det skal skje på den måten at de rettferdige bare skal innbys til å innta det rike som er gjort ferdig for dem fra verden ble til. Mens de andre skal vises bort til den evige ild.
Slik har også den apostoliske tro vært fra begynnelsen: «Fór opp til himmelen....skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Når Kristus kommer igjen, synlig i skyen, da kommer han for å holde den siste dom.
De kan være både lærde, fromme, og mene det så vel, disse som forsøker å overse eller bortforklare de mange og tydelige utsagnene fra Kristus selv. Men her, som overfor all annen bortforklaring av Kristi klare ord, må vi frimodig forkaste slik utleggelse.
På samme måte knuser denne teksten også en annen drøm som lettsindige sjeler trøster seg til; den at om vi ikke her i livet har fått det rette forholdet til Gud, skal det likevel kunne skje etter døden. At det også i åndeverdenen skal være en nådetid.
Hvis dette var sant, ville jo ikke Kristus lagt så alvorlig inn over oss dette å være forberedt når han kommer. Og da ville det jo vært helt meningsløst når Skriften sier: «I dag, i dag, om dere hører hans røst» - «Se, nå er det den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag».
Herren Kristus lærer altså at når han kommer, enten i vår død, eller i sin egen synlige åpenbarelse, da er det slutt på nådetiden. Da gjenstår bare den avgjørende dommen og evigheten. «Vær derfor beredt når Menneskesønnen kommer», sier han, - forberedt, ferdige for da å gå inn med ham til bryllupssalen.
De som da ikke er beredt, da ikke har olje på lampene sine, men nå først forsøker å skaffe seg det, - blir utstengt for evig. Dette lærer Herren selv oss i Mat 25:1-12. De unge jomfruene ropte og ba: «Herre, Herre, lukk opp for oss!» Men nei, nå var det ingen nåde å få - det var slutt på nådetiden. Derfor tilføyer Herren også der: «Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen for Menneskesønnens komme».
Å, er det sant, det Herren sier her, at det for evig er slutt med alle nåde når han kommer, eller når han kommer til oss i døden, og at det mennesket går fortapt som ikke da er beredt? Uansett hva vår blinde fornuft måtte mene om det, så har han tross alt sagt dette, han som er den evige dommeren. Hvem skulle jeg tro mer enn han?
Men da er det jo helt forferdelig bare en eneste time å ikke være forberedt. Sovne en eneste kveld uten å vite med sikkerhet at jeg eier Guds vennskap. Tenk om døden kommer overraskende på deg, (han kommer jo ofte «som en tyv om natten») så du ikke mer våkner opp i dette livet! Du er gått over i evigheten - ufrelst!
Ord strekker ikke til for å skildre det grufulle i det som da er skjedd. For evig ufrelst - for evig fortapt - ! Det er en slik skjebne Herren Kristus her advarer oss mot.
Og hva er så rådet han gir oss her, så vi kan unngå noe så fryktelig? Vær forberedt, sier han, våk! Men hva er det da å være rede, være forberedt? Det må jo nødvendigvis bety at vi har et slikt forhold med Gud som Herrens egne ord lærer er helt nødvendig for å bli frelst. Og det er jo at vi må være «ikledd, så vi ikke skal bli funnet nakne», kledd i «bryllupsklærne».
Det er usigelig tankevekkende når Herren Kristus sier at selv blant dem som har trengt seg gjennom alt som stengte, av kjøpmannskap og gårdsdrift, likevel finnes noen som skal kastes ut i det ytterste mørke! Og det bare fordi det ikke hadde skjedd en sann omvendelse med dem. De hadde ikke blitt fullstendig avkledd og fratatt all trøst i sin egen kristendom, så de var blitt helt avhengige av Kristi rettferdighet og evangeliets ord om ham.
Dersom du ikke «har sluttet en pakt med døden og gjort en avtale med helvete», må du jo la slike Herrens egne ord tale til hjertet ditt. Du små spørre deg selv innfor ham: Lever jeg i en sann omvendelse? Er det mest avgjørende behovet i mitt liv: Kristus, hans forsoning, hans rettferdighet? Slik at jeg ikke bare forstår og vet at slik skal det være, men virkelig lever i dette. Så at min syndenød driver meg til å «tvette mine klær i Lammets blod».
Kjære sjel: Har du det slik. Da bøy deg for Gud og tilbe! For da er du virkelig «kledd i bryllupsklærne».
Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø». 1 Mos 3:4.
Her skal vi legge merke til hvordan djevelen begynner sine angrep. Han begynner med sakte å løse opp det bandet som binder mennesket til Gud, nemlig troen på Guds ord.
Aller først sier han: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen»? Ennå formulerer han seg i forsiktige ord og vendinger. Ennå kommer han ikke med drastiske formuleringer, men utfordrer Evas fornuft gjennom spørsmålet sitt. Og overlater det til henne selv å tenke ut svaret.
Nå vurderer hun fornuftsmessig om et slikt påbud fra Gud kan være rimelig. Eller om de ikke til og med kan ha misforstått Gud.
Og så snart Eva har innlatt seg på samtale med slangen, vokser straks hans dristighet. Nå er forsiktigheten lagt bak, nå sier han helt avgjort: «Dere skal slett ikke dø».
Dette er djevelens framgangsmåte. Han begynner med å røre ved troen. Forvirrer menneskets tanker om Guds ord, trekker forstanden inn, og gjør mennesket usikker på Guds mening med ordene.
Vinner han dette slaget, så vinner han alt. Får derimot mennesket nåde til å bli fast i en levende tro på Ordet, da er ikke noe begjær så sterkt, intet fall så dypt, at ikke det rette Åndens samfunnet med Gud kan gjenopprettes.
Dette vet djevelen. «Derfor», som Luther sier, «var planen hans gjennom sine ord å dra Eva bort fra det Gud hadde sagt. Så har han, etter at Ordet var ryddet av veien, ødelagt den gode viljen mennesket hadde fra skapelsen, så det til slutt reiste seg mot Gud. Har også forvirret og ødelagt forstanden, slik at mennesket tvilte på Guds vilje.
Mot Guds bud strekker en ulydig og gjenstridig hånd seg ut og plukker eplet. Så følger en ulydig og gjenstridig munn og tenner. Kort sagt følger alt mulig ondt når først vantro eller tvil på Guds ord har fått slippe til. For hva kan være mer ondt enn å være ulydig mot Gud og adlyde djevelen?»
Dette var da målet med slangens første frekke og snedige spørsmål: Har Gud virkelig sagt? Og med disse ordene: Dere skal slett ikke dø. Som om han ville si: Dere er sannelig lette å narre, hvis dere tror Gud har sagt noe slikt. For Gud er jo slett ikke en som bryr seg med om dere eter det ene eller det andre. Og dessuten, hvis dere er satt til å herske over hele jorden, skulle dere da være bundet av noe slikt, så dere ikke skulle kunne stå fritt til å ete av alle trærne i hagen?
Ville ikke det være helt i strid med det Gud har sagt: Se, jeg har gitt dere hver plante som setter frø og som finnes på jordens overflate, og hvert tre som gir frukt med frø i. De skal være til mat for dere?
Dette er måten den gamle slangen arbeider på for å forvirre kvinnen, og skape uvisshet og vantro overfor Guds ord.
Og akkurat samme måte går han fram på i dag. Er det ikke merkverdig at en fremdeles ofte hører nøyaktig samme ordene fra mang en listig slange djevelen bruker til å knuse troen hos Guds barn! «Har Gud virkelig sagt..?» Har Gud f.eks. virkelig sagt at den som ikke holder hele loven, skal bli fordømt?
Eller: Har Gud virkelig satt menneskene på jorden, når han visste at de skulle falle, så han til slutt skulle fordømme dem? Eller: Skulle Gud virkelig la en uskyldig lide for de skyldige? Har Gud virkelig sagt at han vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn? Skulle Gud, som er selve kjærligheten, være så nøye på det? o.s.v.
På denne måten styrker djevelen de ugudelige i sin selvsikkerhet. Dem hjelper han til en urokkelig tro på Guds godhet, på at intet ondt skal ramme dem. Dere skal slett ikke dø, sier han.
Men når det gjelder Guds barn, derimot, så anfekter han dem stadig i deres tro. Der lyder det slik: Har Gud virkelig sagt...? F.eks.: Har Gud virkelig sagt at han ikke tilregner meg synden, den jeg jo virkelig har og kjenner i meg, - og tvert imot tilregnet meg en rettferdighet som jeg ikke har og kjenner i meg?
Har Gud virkelig sagt at jeg, som dessverre synder hver dag, likevel skal få være hans barn, - som om jeg aldri hadde syndet? - Og alt dette bare for hans egen Sønns skyld, som gav seg selv for våre synder?
Eller: Har Gud virkelig sagt at han er nær oss alle dager, og dermed også i mitt lille rom og hører alt jeg ber eller sukker om? o.s.v.
På denne måten anfekter den gamle slangen oss på alle områder i vår tro på Guds ord. For å gjøre oss usikre og svevende i tankene. For så, deretter, å kunne føre oss hvor han vil.
Dette må vi alltid være forberedt på, og være på vakt mot.
Loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik. Rom 5:20.
(I C.O.R.’s Bibel: Lagen er med inkommen, at synden skulle överflöda. Men der synden överflödade, der överflödade nåden mycket mer).
Det er bare dem som drives og tvinges av synd og lov, som virkelig lovpriser Guds Lam som tok bort all synd. Gud er forsonet, «nådig mot våre overtredelser». Hans hjerte brenner av miskunnhet i kjærlighet til alle sine dyrkjøpte sjeler. Men de kan ikke frelses, de søker ikke til fristadene, uten at de jages og drives av blodhevneren. Derfor må Gud alltid plage og utmatte oss med lovens bud og dommer.
Josef brant av kjærlighet til brødrene når de kom til ham i Egypt, og var straks innstilt på å hjelpe dem. Men gjennom sin tolk «talte han hardt til dem». Han lot dem bli bundet og fengslet, han forskrekket og bedrøvet dem, for å gjøre de harde hjertene deres myke.
Slik må også Herren gjennom sin tjener og tolk, Moses, forskrekke, fengsle, tvinge og bedrøve oss. Men det er ikke av hjertet han plager og bedrøver menneskenes barn». Alt det loven sier, det sier den «for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal stå straffskyldig for Gud», og at synden skal flyte over (sv: överflöda).
I Rom 7 viser apostelen oss hvordan loven får synden til å flyte over. Der ser vi at loven ikke bare, som i et speil, viser oss synden. Men også gjennom forbudet vekker opp synden som hittil har sovet. Vekker den opp til aktiv kamp for at den ikke lenger skal få skjule seg, så synderen tror han er syndfri: «Jeg levde en tid uten lov, og da var synden død. Men når budet kom, våknet synden til live og virket all slags ondt begjær i meg».
Og nå er synderen straks blitt svak og hjelpesløs, han som før var så selvsikker og selvhjulpen, så stolt og så kristelig. Nå er han plutselig så svak og hjelpeløs at ingen ting i verden kan trøste ham. Nå blir livet i synden, som før var så kjært for ham, bare bittert. Det fremmede landet en slagmark. Men nå blir Faderhuset kjært for ham, ja, til og med tjenerstillingen der.
Å, så mye godt som kommer ut av det når synden flyter over. Og dette modnes ikke fram gjennom lovløshet, men gjennom loven. Til dette er loven god, men ikke til å gjøre menneskene gudfryktige. Merk deg, og husk det for alltid; at Skriften sier: «Loven kom inn for at synden skulle flyte over». - Merk deg: ikke overvinnes, men flyte over! Slik at akkurat når du vil bli bedre, så blir du bare verre! Når du vil være hyggelig og hellig, blir du tvert imot uhyggelig, og synden flyter over.
Når du vil elske Gud, da kjenner du hat, eller i alle fall en forferdelig kulde i hjertet. Når du vil være god og saktmodig, da koker bitterhet i deg. Når du vil være ren i tanker og hjerte, da «vekkes all slags ondt begjær i deg». Du vil være sønderknust og ydmyk, men da blir du steinhard, stiv og full av hovmod.
Det er dette Paulus kaller for at «budet som skulle gi liv, det gav meg bare død». At «synden kunne bli grenseløst syndig ved budet». Og dette er den rette virkningen av loven når den treffer hjertet.
Men nå passer det liksom på ingen måte, midt i en slik tilstand av synd og elendighet, å ta imot nåde. Derfor vrir sjelen seg til alle kanter for å finne andre utveier. Hvis loven ikke har truffet dypt nok, kan menneskene lett finne utløp og trøst gjennom egne gjerninger; sin anger, sin bønn, sin omvendelse, sin seier over enkelte synder, sitt nye kristelige liv.
Slik blir et menneske en fariseer. Én blir opptatt med ytre gjerninger, i diakonal og religiøs virksomhet. En annen har sin frelse ved botsbenken, i tårer, bønner, forsakelse, ydmykhet, og ved å ta avstand fra verden. En tredje demper uroen som er vekket i ham ved engasjert studie av åndelig litteratur. Han samler kunnskap og klar åndelig lære, uten selv å ha «smeltet sammen med» budskapet han tok til seg o.s.v.
Nå er tiden inne for Åndens overbevisnings eller straffende embete. Alle disse «helgenene» skal loven overbevise. Om hva da? - Om synd fordi de ikke tror på meg. Ånden skal åpenbare for dem at selv om de har gjort alt noe dødelig menneske kan gjøre. Om de har angret synden så de kunne gråte blod. Om de har bedt dag og natt på sine bare knær. Om de har tuktet seg selv på det strengeste, kjempet til blods mot synden, nektet sine øyne å se, sin ører å høre og sin tunge å tale noe som helst unyttig. Nektet sin munn å smake og hele sitt legeme å nyte noe som helst unyttig.
Om de har gitt alle sine eiendeler til de fattige og brukt all sin tid på sin nestes behov. Om de har profetert i Jesu navn, og gjort mange kraftige gjerninger i Jesu navn, -.
Så skal Herren med sårene i hender og side fordømme dem og si: «Gå bort fra meg, dere som gjorde urett, - på grunn av synd, fordi dere ikke trodde på meg».
Ånden skal åpenbare for dem at de med all denne sin hellighet, likevel skal kastes ut i det ytterste mørke. Fordi de ikke hadde Kristi rettferdighets bryllupsklær. Fordi de ikke hadde hatt hele sin trøst bare i den blodige Frelseren på Golgata. Ikke har gjort det bytte med ham at han har tatt deres synder på seg, og de har fått motta hans rettferdighet.
Å, la nå dette én gang for alle stå fast for deg: Hvis ikke hans gjerninger er dine gjerninger, hvis ikke hans anger, hans bønner, hans lidelse og død er blitt ditt, - da er du evig fortapt.
Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd! Joh 1:29.
Døperen Johannes var den Faderen hadde sendt i forveien, for å peke ut Sønnen og forkynne hans gjerning for verden. Og dette er ordene Johannes roper ut i hellig glede når han får se Jesus første gang komme mot seg: «Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd!».
Dette er selve kjernespråket om Kristi egentlige gjerning på jorden. Et budskap som burde få alle klokker til å ringe der det ropes ut til menneskene. Et kjernespråk som synges ut over hodene våre når vi kneler ved alteret for å motta Jesu legeme og blod. Da hører vi tre ganger gjentatt: «O, du Guds Lam, som bærer bort verdens synder». La oss da nøye granske dette dype budskapet!
Lammet, Gudslammet heter det egentlig i grunnteksten. Og når Johannes i denne bestemte form taler om Lammet, har det helt klart henvisning til alle de lam som var blitt ofret i den forbilledlige gudstjenesten i Israel. Bibelsitatet minner oss særlig om påskelammet, som var det mest særmerkte blant alle ofringene. Hvert år ble det ofret ett lam i hvert hus rundt om i hele folket.
Men når Johannes her ikke bare sier Lammet, men: «Guds Lam, som bærer bort verdens synd», må vi tro at han særlig har tenkt på Jes 53. For der finner vi ikke bare ordene, men også selve budskapet i disse ordene.
Der sies det ikke bare at Kristus skulle være «lik et lam som ble ledet bort for å slaktes. Slik en sau tier for den som klipper det, slik åpnet han ikke sin munn». Men også at han skulle bære verdens synder. Der finner vi de dyrebare ordene: «Vi fòr alle vill som får. Vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren kastet alle våre synder på ham». Og videre: «Han bærer deres misgjerninger», «han er såret for våre overtredelser. Han er knust for våre misgjerninger. Straffen ligger på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom».
Alt dette legger Johannes i disse korte, men rike ordene, idet han peker på Jesus og roper: «Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd!»
Kanskje noen undrer seg på om dette virkelig kan ha skjedd. Når vi fremdeles stadig ser hvordan synden herjer i verden. Når vi kjenner hvordan den ennå bor i oss selv. Men da skal vi huske at her tales det om noe som tas bort gjennom et offer! Mens de forbilledlige ofringene bare skildret at skylden og straffen for synden ble tatt bort, eller flyttet fra det skyldige mennesket over på offerdyret som ble ført fram, og som da også ble slaktet.
Hos Jesaja ser vi derimot klart profetisk om Guds Lam: «Herren kastet alle våre synder på ham». Og videre: «Han er såret for våre overtredelser, - straffen ligger på ham». Men verken i disse skriftstedene eller i de forbilledlige offerhandlingene ligger det noen antydning om at syndens smitte skulle bli tatt bort fra det syndige mennesket. Det sies altså bare om straffen, at den ble lagt på ham. Men for at vi skulle ha fred, sier Jesaja.
Det samme sier Hebreerbrevet; at hvis offeret virkelig tar bort syndene, skal vi ikke lenger bære dem på samvittigheten. Som et bevis på at de levittiske ofrene ikke tok bort syndene, sies det her at de som ofret, fremdeles bar på syndene i sin samvittighet.
Skal vår samvittighet ha frihet fra syndene, er det en forutsetning at vi nå virkelig vet og tror hva dette Gudslammets offer har utrettet. Her blir det virkelig spørsmål om vår tro. Det mangler ingen ting i Kristi fullbrakte verk. For uten tvil har Guds Lam med sitt offer tatt bort verdens synder.
Hvis vi da fremdeles selv bærer våre synder, og ikke har fred og frihet i vår samvittighet, så er hele feilen at vi ikke tror det Gud har vitnet om sin Sønn; at han kastet alle våre synder på ham. Og her skal vi se hva tro virkelig er, - men også hvor fordømmende stor synd vantroen er.
Med dette klart for øye, er troen ganske enkelt å holde det for sant at Guds Lam bærer verdens synd. Eller som Jesajas ord lød, at Herren kastet alle våre synder på ham. Å ha vår fulle frihet fra syndens skyld og dom, overfor Gud og i vår egen samvittighet, avhenger av så enkel en sannhet som denne: At hvis noe blir tatt bort fra étt sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første stedet.
Hvis dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke lenger på deg. Har Herren Gud kastet, tilregnet og fullbyrdet dommen over dine synder på Lammet, så står de ikke fremdeles på din regning! Det er ganske riktig deg som har gjort synden og brutt Guds lov. Men når Herren Gud i sin store barmhjertighet har tatt dem fra deg og kastet dem på sitt Lam, vil han så visst ikke tilregne deg de samme syndene.
Dette har Luther disse trøstens ord om: «Herren Gud sa: Jeg vet syndene dine er for tunge å bære for deg. Derfor vil jeg legge dem på mitt Lam, og ta dem bort. Tror du dette? For når du gjør det, er du fri fra syndene.
Synden har bare to steder den kan være. Enten er den hos deg, og henger tungt over hodet ditt. Eller den er hos Kristus, Guds Lam. Hviler den på dine skuldre, er du fortapt. Men hviler den på Kristus, er du fri og blir frelst. Velg nå hvilken av delene du vil. Om syndene bare ble liggende på deg, var det etter lov og rett. Men av nåde er de kastet på Kristus, Guds Lam. Hadde det ikke vært slik, og Gud ville gå i rette med oss, var vi evig fortapt».
Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl. 1 Mos 3:15.
Med disse ordene såes evangeliets første frøkorn i verden. Ikke bare som de første menneskenes trøst og frelse. Men som hele Guds evangelium om hans frelsesverk og nåderike for alle mennesker på jorden.
Herren begynner sin straffetale til Satan med disse ordene: «Fordi du har gjort dette» (bedratt menneskene og ført dem ut i synd og forbannelse). Og det er sammenhengen her vi skal merke oss. For det er denne samtalen han avslutter med de ordene vi har foran oss i dag: «Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl».
Vi ser at det er menneskehetens, vårt, fall i synd Herren brenner for her. At det var dette som skulle hevnes, - og det så kraftig at Herren sier til forføreren: Hodet ditt skal bli trampet i stykker og knust - fordi du har gjort dette.
Her ser jeg at Herren Gud selv har tatt seg av vår sak, og står på vår side mot Satan. Han tar seg av hevnen mot Satan, og frelser oss. Og det med så brennende hjerte at han bruker de aller sterkeste ord når han truer Satan. Slangen får høre at hans hode skal trampes i stykker og knuses. Dette må jo ha vært en forferdelig dom for den listige slangen.
Vi ser altså hvordan Gud brenner av nidkjærhet for menneskene, sin fortapte sønn. I NT ser vi hvordan Kristus ble opprørt i sin ånd på samme måte når han taler om dem som forfører de små barna som tror på ham. Aldri taler den ømme Frelseren så harde ord. Han sier en kvernstein skal bindes om halsen på slike forførere, så de går fort til havets bunn.
Av slike ord burde en da merke hvordan Guds hjerte brenner for sjelene. At han slett ikke er så likeglad med oss som vårt harde og vantro hjerte prøver å innbille oss. Vi har sannelig nok av klare løfter om hans brennende kjærlighet til oss. Og vi har ennå flere bevis på dette i alt han har gjort til vår frelse. Men våre hjerter er dessverre slik at vi ofte ikke tror, eller er oppmerksomme på disse store bevisene på hans kjærlighet. Da tror vi ofte lettere det vi selv oppdager når Herren ikke taler til oss.
Her får vi liksom stå og lytte - , lytte til Herrens tale til slangen. Og der også oppdage Herrens innerste tanker om oss. Han sier til slangen: Fordi du har gjort dette, skal forbannelsen ramme deg verre enn noen som helst annen skapning. Og kvinnens sæd skal knuse ditt hode.
Det andre jeg merker meg her er at Herren gjør vår sak til en sak mellom Kristus og djevelen. Han sier at kvinnens sæd skal knuse slangens hode, og at slangen skal knuse dens hæl.
Vi skal være klar over at grunnteksten bruker samme ord om slangens angrep på kvinnens sæd, som når denne skal knuse slangens hode. Det hebraiske ordet skildrer egentlig all slags ondt som en fiende påfører noen. Den konkrete betydningen i hvert enkelt tilfelle avhenger så dels av hvem som utfører det onde, dels av hvilken legemsdel som rammes av dette.
Her er da en bemerkelsesverdig antydning om hvordan også Kristus skulle knuses i denne striden. Slangen skulle også rette all mulig vold mot Kristus og knuse ham, - men begrenset til «hans hæl», d.v.s. hans minst betydningsfulle del; hans manndom, som jo ble knust i hans død. Men som Gud og Stedfortreder vant Kristus seier i denne kampen på liv og død med slangen.
Så sier Herren. Og taler derimot ikke ett eneste ord om oss, om noe vi skal foreta oss i dette veldige spørsmålet: Hvordan vi skal bli frelst fra synden, døden og djevelen. Så totalt har Herren tatt denne saken ut av vår hånd. Så totalt har han gjort den til Kristi egen sak.
Og ellers hadde vi jo vært evig fortapt. For å sone for syndefallet, fri oss fra synden, djevelen og døden, er et verk som går langt ut over all vår begrensning. Derfor har vår nådige Herre gjort dette til sin egen sak. Priset være hans navn! «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, Den enbårne». - «Liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet». «For så sier Herren: «For ingenting ble dere solgt, og uten penger skal dere bli løskjøpt». «Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss».
Og hva blir så frukten av dette for oss? Jo, at vi ikke skal gjøre noe som helst for å utslette synden. Vi får alt som gave, av Guds frie og ufortjente nåde, - bare vi tar imot den, bare vi kommer til hans nådes bryllup, - når han kaller. Og lar ham slippe til med sin miskunnhet mot oss.
Da blir vi ikke noe som helst mindre enn Guds rettferdighet i Kristus. Å, Gud, øk vår tro! Her stadfestes Moses’ ord: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. Frykt ikke! Stå nå her og se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag!» Herre øk vår tro!
Når ditt ord kommer til oss, holder det oss oppe, og er til fryd og glede for vårt hjerte. Jer 15:16.
Her viser profeten hvor nyttig og nødvendig det er å bruke Guds ord. Men bare tanken på hvor umulig det er å utlegge dette emnet rett får hånden til å synke. Emnets enorme betydning, den veldige motstanden dette vil møte, vårt trege kjød, verden med sine fangarmer og en rasende Satan reiser seg da mot en.
Her burde ordene skrives med ildskrift i hver enkelts hjerte. Likevel var det ikke forkynt sterkt nok. Hvem tenker vel over at den egentlige grunnen til all elendigheten i verden, all svakhet i menigheten så vel som dens medlemmer, er at vi forsømmer å bruke Guds ord. Og at flittig og rett bruk av Guds ord er grunnen til alt åndelig godt i verden.
Tilstanden i verden er at menneskene er falt, og syndens følger er forferdelige; vantro, synd, selvsikkerhet, hardhet og mørke m.m. Men Gud ville ikke at det ikke skulle finnes redning fra alt dette. Guds barmhjertighet og rettferdighet kunne ikke la menneskene være overgitt til denne tilstanden uten noe som helst middel til å opprette skaden.
Derfor sendte han oss et middel fra himmelen. En hellig sæd som, når den ble sådd i menneskehjertet, skulle gjenskape det tapte Gudsbildet. Det skulle gi oss lys over veien, hellighet i viljen, og ny, åndelig kraft.
Du er blind, du er hard, vantro, ufrelst og bundet i synd. Men det er redning fra alt dette i det legemiddelet Gud sendte oss fra himmelen. Gjennom dette midlet kan du få nytt, åndelig syn, lære å kjenne din synd, og bli frelst og fri i Kristus.
Men bruker du ikke dette midlet, har du ingen mulighet for å overvinne det onde og bli reist opp igjen. Selv om du ber Gud inderlig om nåde til dette, og våker og strir deg til døde mot synden. Alt vil være forgjeves, syndefloden bare bryter fram med uimotståelig styrke.
Alt dette bekrefter også all erfaring. Det finnes steder og menigheter som har åndelige lærere, som med sin forkynnelse pløyer og sår, og som vanner åkeren med sine tårer. Men det står likevel jammerlig til blant folket. En finner ingen varig åndelig kraft der, ingen vekst i tro og gudsfrykt. Vitnesbyrdene har sin rot i forstand eller følelser. Og hva er årsaken?
Undersøk, så skal du få se grunnen er den at menneskene der selv ikke har begynt å ta til seg av Guds ord. Og så lenge de ikke gjør det, blir heller ikke det ordet de hører fra prekestolen til liv for dem. Det bærer ingen frukt.
Enkelte steder og tider skjer det kraftige vekkelser som rører ved mange mennesker. Det begynner å grønnes og blomstre over alt, og mange fryder seg og venter på rike frukter av denne Herrens herlige åker. Men så går det noen år. Du besøker dette stedet, og kjenner deg ikke igjen. I sorg må du erkjenne at stedet ligger der som en ørken. Du ser bare tistler og torner, mer frekkhet og ugudelighet enn noen gang. Og hva tror du er årsaken?
Jo, en åndens arbeider ble tatt bort. Så var det ikke lenger noen som brydde seg om menneskene. Og selv hadde de ikke kommet inn i Ordet, så de kunne ta til seg av det.
Derimot finner du andre steder hvor det kanskje ikke har stått noen markert person i spissen for Guds verk. Men hvor folket selv har begynt å ta til seg av Guds ord. Der fryder du deg over å se hvordan Guds verk ikke bare består, men også har vokset, spredd seg og blitt mer modent.
Slike tilfeller er så vanlige at alle med noen innsikt i Guds rikes tilstand ser dette skjer rundt oss. Men hvordan kan dette forklares? Jo, tenk bare på din egen erfaring, hvis du er en kristen og har gått noen tid i Åndens skole. Hva kan du rose deg av, som har holdt ditt åndelige liv oppe og gitt vekst? Har du selv vært så sterk, så trofast, så årvåken, så opplyst, at dette har gitt deg den kraften du trengte i alle prøvelser?
Nei, du har ikke noe annet enn Guds trofasthet å rose deg av. Men nå er Gud like trofast imot alle. Det har ikke manglet på Guds trofasthet, der kristendommen har dødd ut. Forskjellen har bare vært at der har de sluttet å bruke nådemidlet, mens du har fått nåde til å ta til deg av det. Så treg og glemsk du er, har du likevel alltid tatt til deg av ordet, gjerne lest og hørt det forkynt. Selv om du også på dette området har mye forsømmelse å bebreide deg for.
Du har også erfart forskjellig virkning etter som det har gått opp og ned med deg akkurat på dette området. Har du ikke lagt merke til at når du i lengre tid ikke har tatt til deg av Guds ord, er du blitt kald, død og livløs i ditt indre, svak overfor fristelser, verdslig og kjødelig? Mens det på den andre side har stått mye bedre til med ditt indre menneske i tider når du flittig tar til deg av Ordet.
Og hvor ofte var det ikke et bibelvers, en forkynnelse, eller kort sagt et eller annet Guds ord som vekket deg opp og frelste deg, når du var nær på å falle i synd, eller gli inn i en sløv selvsikkerhet.
Har du ikke mang en gang opplevd at du var kald og død, men du kom til å lese et vers eller kapittel i Bibelen, eller noe i en god, åndelig bok. Eller du traff en venn som delte Guds ord med deg. Og du fikk nytt liv, ny varme, og nytt lys.
Fikk du ikke da erfare det David bekjenner: «Om ikke din lov var min fryd, hadde jeg gått fortapt i min elendighet»? Du ser hvordan Ordet har vært det midlet Gud har brukt for å holde ditt nådeliv oppe. På samme måte er det med alle kristne. Det er ikke for ingen ting Guds ord kalles et nådemiddel. Og uten det er det umulig å beholde nådelivet.
Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef 2:8.
Nåde er et viktig ord i frelseslæren. Derfor må vi virkelig stoppe opp for dette ordet. Det kan virke som om det er lett å forstå, så lenge det bare dreier seg om å tenke og tale om det. Men så snart det gjelder bruken av det, når vår frelse eller fordømmelse i evighet avhenger av dette, da er ikke noe ord vanskeligere å fatte og tro, enn dette korte ordet nåde.
Læren om nåden er en viktig del av læren om Gud. Og det å ha et rett kjennskap til Gud i hans nåde, det er evig liv.
Først og fremst har vi klart for oss at hele verden ligger i et tykt mørke når det gjelder spørsmålet om Guds nåde. De fleste oppfatter nåde som at Gud ikke er så nøye på det med menneskene, fordi vi er svake og ikke kan være fullkomne. «Men Gud er jo nådig», sier man så, «han er ikke så nøye og streng med oss».
Dette er den nådeforkynnelsen den gamle slangen bruker og bedrar hele verden med. Guds nåde blir på denne måten en slags ettergivenhet som helt og holdent tilintetgjør Guds rettferdighet og sannhet i hans bud og dommer.
Men Skriften lærer noe ganske annet om Guds nåde. Hva nåde er, vil du lære når du blir stille overfor budskapet om hvordan Kristus svettet blod, ble hudflettet og med høye rop åndet ut på korset. Det samme med budskapet om Jerusalems ødeleggelse, og alt det forferdelige som da rammet Guds eiendomsfolk, - samtidig som vi vet at ikke en spurv faller til jorden uten at Gud vil det.
Guds nåde er ikke ettergivenhet eller snillisme. Guds hjerte brenner nok for oss med en kjærlighet og barmhjertighet som vi ikke kan fatte. Men denne hans kjærlige miskunnhet kan ikke møte noe menneske i strid med hans like store og fullkomne rettferdighet og rettferdighetskrav. «Rettferdighet og dom er hans trones grunnvoll. Nåde og sannhet er for hans åsyn».
Ingen kan få Guds nåde uten i fullkommen overensstemmelse med hans rettferdighet. Kristus gråt over Jerusalem, men kunne ikke frelse byen, fordi de ikke ville høre på hans røst.
Taler vi om Guds forlatende nåde, hvor menneskene får del i hans nåde og vennskap, må vi alltid ha klart for oss at denne nåden får vi aldri uten i Kristus. Men er vi i Kristus, og eier alt han har gjort og er for oss, da har vi også en fullkommen nåde og Guds inderlige vennskap og kjærlighet.
Utenfor Kristus får vi ikke noe som helst av nåde, men bare etter fortjeneste. Men for dem som er i Kristus Jesus gjelder tvert imot ingen gjerning, ingen synd, ingen uverdighet. Det er dette som er nåde.
Nåden er det totalt motsatte av alt som har med gjerning og fortjeneste å gjøre. Dette er en særdeles viktig grunnholdning, hvis en vil forstå hva nåde er.
Apostelen sier: «Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåde ikke lenger noen nåde. Men er det av gjerninger, da er det ikke lenger av nåde. Ellers blir gjerningen ikke lenger noen gjerning».
Og videre: «Den som holder seg til gjerninger får ikke lønnen tilregnet av nåde, men som noe han har fortjent». Der får vi nåde og fortjeneste stilt opp mot hverandre som motsetninger. Og «Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg».
Av alle slike ord ser vi at nåde og gjerninger, nåde og fortjeneste, er totalt motsatte ting. Det ene må nødvendigvis utelukke det andre.
Skriften lærer at menneskene blir rettferdige og frelst bare av nåde. Da forutsetter Skriften selvsagt at de som lever under denne nåden i seg selv ingen rett har til denne gaven. Men tvert imot bare har fortjent Guds straff og vrede, og fortsatt, så lenge de lever på denne jord ingen ting annet fortjener, hvis Gud skulle handle etter hva vi fortjener. Fordi den fullkomne rettferdighet krever en fullkommen hellighet, og det i oss alltid bare er synd.
Alt dette er nå ganske lett å forstå, når det bare gjelder selve læren. Men så møter Gud et menneske, og vekker det opp av søvnen. Da ser og kjenner mennesket det dype, bunnløse fordervet i sjelens innerste vesen, i tanker og begjær, og i motivet for alle sine handlinger. Ser det gamle hjertet alltid vil den gale veien, ser kjødet er fullt av syndige tendenser. Og alt sammen blir bare mer og mer belyst av Den Hellige Ånd som bor i oss.
Å, da er det ikke lett å fatte at nåden er slik at all denne synden ikke kan hindre eller rokke den det aller minste. Loven er klar for menneskets bevissthet. Når så Gud får vist oss sin store nåde, blir lovens krav ennå mer hellige og viktige for oss. Men da blir den indre anklagen over all synd ennå mer følbar.
I samme grad som Gud er nådig, oppleves all synd ennå mer grufull og knusende. Når så fienden ikke lenger kan holde menneskene i søvn og selvsikkerhet, setter han alt inn på å føre dem inn i motløshet og tvil. Til det bruker han alle midler. Først og fremst vekker han opp synden som bor i oss. Så bruker han alle Skriftens domsord til å pine og uroe sjelen og fordreie oppfatningen av Guds nåde. Og hele tiden holder han fram Guds hellighet og vrede over synden.
Nå å beholde ordet nåde i sin sanne og fulle betydning, det er en visdom som overgår all menneskelig forstand. Men må Gud også bevare enhver kristen fra det bedraget å tro han skal bli utlært i dette emnet! For i dette har alle sanne hellige ennå bare blitt spede lærlinger. Det ser vi klart i alle de sukk, angst og nød vi finner i Davids salmer og alle de helliges historie.
Enda de kjente Gud, æret og takket de ham ikke som Gud, men ble tomme i sine tanker, og deres dåraktige hjerte er blitt formørket. Rom 1:21.
Her lærer vi hvor alvorlig Gud krever av menneskene at de skal takke og prise ham i samme grad som de kjenner ham. Selv om vi bare kjenner ham som en vis og allmektig skaper, vil han likevel at vi også skal tilbe ham slik. Selv da skylder vi ham hele vårt hjertes kjærlighet, ærbødighet og lydighet.
De har «ikke æret og takket ham», sier apostelen. Vi bør stadig minne oss selv om at Gud er opphavet til alt vi er og har, «i ham er det vi lever og beveger oss og er til». Derfor er det også noe av det viktigste i vår gudsdyrkelse at vi alltid takker ham, erkjenner vår avhengighet av ham, og i alle ting gir ham alene æren.
Og tenk, når hedningene, som ikke en gang hadde evangeliets lys, likevel «er uten unnskyldning» når de ikke ærer og takker Gud. Hvordan skal det da gå med oss, som han har talt til gjennom sine profeter og til sist gjennom selve Sønnen, om vi ikke ærer og takker vår Gud!
Men hva det virkelig er å ære ham som Gud, det er det nok grunn til å tenke ennå dypere over. Det gjør vi ikke bare med ord, pen framtreden og vakre gjerninger. For de som erkjenner at Gud er Ånd, de skal også tilbe ham i ånd og sannhet.
Som vi allerede har vist, vil Gud vi skal opphøye ham i samme grad som han har åpenbart seg for oss; elske ham slik vi har sett han fortjener vår kjærlighet, frykte ham slik vi har sett vi har grunn til å frykte ham, tro på ham slik vi har sett han er trofast og sannferdig. Og lyde ham i alle ting, slik vi har sett han har makt og rett til å herske over oss i alle ting. Dette er å ære og takke ham som Gud.
Hvis vi nå av hjertet vil prise Gud på denne måten, da må vi først overfor ham bli knust, på grunn av alle våre feil og synder vi da får se hos oss selv. Vi må bekjenne at han dømmer fullstendig rett om han kaster oss i helvete. Da opphøyer og priser vi ham som Gud. Da får Gud igjen den æren han ble frarøvet i syndefallet, når slangen forgiftet menneskene med denne tanken: «Har Gud virkelig sagt dere skal dø?» Når vi nå erkjenner oss skyldige til døden, da ærer og takker vi ham som Gud.
Han har også åpenbart for oss sitt råd til vår frelse, åpenbart sin Sønn for oss, og sin bestemte vilje til å frelse alle dem som opphøyer Sønnen. Men da kreves det også at vi tror han er sannferdig i sitt budskap om hvordan han vil frelse oss. Så vi ikke forkaster Guds nåde, men bøyer oss for hans ord og tror på hans barmhjertighet. Dette er å ære og takke ham som Gud.
Forstår vi, syndere, at det er hans alvorlige vilje at «de som nå lever ved hans Sønns død, ikke skal leve seg selv, men ham som er død og oppstanden for dem»? At vi skal ta avskjed med alt som ikke behager Gud, og gjøre det som er hans vilje, -. Da kreves det også at vi med glade, takknemlige og villige hjerter gjør dette. Og, uansett alt som mangler hos oss, alltid tror på den evige forlatelsen som han kjøpte så dyrt, og så sikkert har lovet oss. Alt dette hører med til å ære og takke ham som Gud.
Gjør vi ikke dette, men blir «formørket i våre tanker» og begynner å leve fritt, mot alt vårt kjennskap til Gud, da vil Gud, som den rettferdige straff ta sitt lys fra oss. Da lar han våre uforstandige hjerter formørkes og finne på all slags uhyggelige ting, som apostelen her sier om hedningene.
Dette er den alvorlige lærdommen denne teksten gir oss, og som særlig bør gripe oss som Gud har gitt sitt evangelium til. Så høyt har altså Gud benådet oss, at han ikke bare har stilt hele skapningen fram for øynene våre, full av vitnesbyrd om hans evige kraft og guddom. Men har også gitt oss sin egen Sønn fra himmelen, som er blitt vår bror og trofaste stedfortreder. Han oppfylte loven og kjøpte oss med sitt blod fri fra synden og lovens forbannelse.
Han har gitt oss sitt ord om alt dette, og sender oss daglig Den Hellige Ånd som selv virker alt vi trenger til liv og gudsfrykt. Som kaller, vekker, tukter og trøster oss, - alt etter som vi trenger det.
Tenk; når Gud har gitt, og fortsatt gir oss alt dette, - mens verden fremdeles går sin egen vei, er selvsikker og ugudelig, ikke frykter Gud, ikke priser og takker ham for all hans nåde, men bare lever fritt i all sin synd, sin selvopptatthet og avgudsdyrkelse, -. Hvem kan da undre seg over at Gud bare lar verden fare. Ja, bare lar dem forblindes og forherdes så de knapt et øyeblikk frykter for helvete.
Hvor mye alvorligere er det ikke da for oss? Vi som til og med har Guds nåde og Åndens liv og lys, har smakt Guds godhet og er begynt å vandre i Ånden, om vi på nytt skulle falle fra, bli selvopptatt i våre tanker og igjen leve i selvsikkerhet og bevisste synder. Hvor rettferdig, men forferdelig, ville ikke da Guds dom bli over oss!
Uansett hvor skrøpelige og syndige vi var, bare vi gav ham alene æren og bekjente vår synd for ham, dømte oss selv og søkte hans nåde, ville jo alt sammen bli tilgitt.
Men forakter vi ham, misbruker og setter oss opp mot det lyset han har gitt oss, og begynner å holde sannheten nede i urettferdighet, -. Hvem kan da undres, sier vi ennå en gang, over at Gud i sin hellige rettferdighet handler med oss slik fortsettelsen av dagens tekst viser!
På samme måte hjelper også Ånden oss i vår skrøpelighet. Rom 8:26.
Her har vi den dype kilden til alle Guds barns usigelige sukk: vår skrøpelighet. Dette er noe vi kjenner igjen, et ord som tatt ut av våre egne hjerter. Og tenk; det er apostelen selv som sier dette, sier «vår skrøpelighet». Han tar altså seg selv med blant dem som erkjenner sin skrøpelighet.
Ja, jo lenger vi lever under Åndens tukt, desto dypere kjenner vi vår skrøpelighet, så vi til sist erkjenner: Alt som er i meg, er bare skrøpelighet.
Hva Gud er og virker i oss, er noe annet. Men i oss selv er det bare skrøpelighet. Og det kjenner vi aller mest i alt som er mest dyrebart og kjært for oss. I det som har med vår åndelige forstand å gjøre, i vår tro, vårt håp, vår kjærlighet, vårt kristne alvor, vår årvåkenhet, vår bønn o.s.v.
Vi kjenner den største skrøpelighet på alle disse områdene. Selv om Gud har gitt oss en ny åndelig forstand, er vi likevel til sine tider fullstendig blinde. Vi ser ikke det mest åpenbare i Ordet. Der leser vi med våre egne øyne den største trøst som finnes. Og nettopp for hjelpeløse syndere. Likevel er det som om vi ikke ser det.
Vi likner en mann som står rett framfor en vegg, og likevel ikke ser den. Vi ikke bare tror Gud er over alt, men vi kjenner det også i vår samvittighet. Vi kjenner at han ser også våre hemmeligste tanker. Og likevel lever vi timer og dager som om Gud ikke var til. Vi verken frykter ham når fristelser angriper oss, eller har noen trøst i at han er nær, når vi er i nød eller vi ber. Hvordan henger dette sammen?
Jo, så avmektige er vi, så stor er skrøpeligheten i oss. Gud har åpenbart sin Sønn for oss, så ingen ting er så dyrebart og stort for oss som Kristus. Likevel opplever vi det til visse tider som om det ikke var noen Kristus til, som om vi må stå for Gud i vår egen rettferdighet.
Selv om Gud har gitt oss den sterkeste grunn å bygge vårt håp om frelse på, er det ofte likevel så skrøpelig både med vårt håp og vår forventning, at lange tider kan gå uten at vi i det hele tatt tenker på at en evig herlighet venter oss. Da er dette håpet bare som en drøm. I våre hjerter og følelser er det som om det ikke er noe mer, når livet på jorden er slutt.
Selv om Gud har skapt en ny kjærlighet i hjertet vårt, merker vi likevel ofte at vi først og sist tenker på vårt eget beste.
Med gjenfødelsen og barnekåret ble også en bønnens Ånd født i hjertet vårt. Og bønnen bør jo også være det aller største for Guds barn, noe den nok til visse tider også er. Likevel opplever vi andre tider da det byr oss imot å be, og midt i bønnen kan vi bli opptatt av syndige tanker. Alt dette viser i sannhet vår store skrøpelighet.
Når vi så ikke bare innser og erkjenner, men også virkelig opplever at skrøpeligheten i oss er så stor, da fristes vi til motløshet. Men da sier apostelen: Bli ikke motløs, vi har en som hjelper oss: «Ånden hjelper oss i vår skrøpelighet». I samme vers bruker apostelen uttrykket Ånden selv.
Så er dette den store hjelper, trøster, veileder og forsvarer. Vår himmelske Far har, på grunn av Sønnens fullbrakte verk og forbønn, gitt Ånden i oppdrag å følge og vokte hans barn hele livet her på jord.
Selv med alt Gud har gitt oss i Sønnen, og med alle nådens midler og alt Åndens verk i hjertene våre, ville vi ikke komme lykkelig gjennom alle livets farer og vanskeligheter, om ikke «Ånden selv» vokter oss, leder og trøster oss.
Det er nok også det samme Kristus vil ha fram overfor sine disipler når han forbereder dem på sin bortgang. Akkurat da ser vi han ofte gjentar løftet om en annen Talsmann. Han hadde også gitt dem de herligste løftene. Han hadde lovet dem at selv om han nå skulle forlate dem, skulle han ikke la dem bli igjen faderløse. De skulle også få se ham igjen, og få en glede som ingen kunne ta fra dem.
Han hadde sagt til dem at i hans Fars hus var det mange rom. At han nå gikk bort for å gjøre i stand et sted for dem. At de visste veien, fordi han selv var veien. Og at han skulle komme igjen og ta dem til seg m.m.
Men selv med alt dette lar han dem også skjønne at de ennå ikke er trygge for all fare. Derfor gir han dem ennå ett løfte, som han så ofte gjentok; at han skulle sende en annen talsmann til dem, sannhetens Ånd. Han skulle alltid bli hos dem, lede dem i sannheten og minne dem om alt det Jesus hadde sagt.
Dette må vi alle skrive dypt inn i hjertene våre; at vi slett ikke er overlatt til oss selv, til vår egen omsorg, eller at det skal være avhengig av vår egen styrke om vi skal få seier i kampene. Nei, da ville vi være helt fortapt. Men «Ånden selv hjelper oss i vår skrøpelighet».
I grunnteksten har ordet hjelper en dyp betydning. Det betyr egentlig «ta i med», altså ta i med noen en vil hjelpe, «legge hånden på verket» sammen med ham.
Ånden selv går inn i våre skrøpeligheter, vår hjelpeløse situasjon. Ikke for straks å ta bort vår skrøpelighet, men for å lede alt slik at hans kraft blir åpenbart i vår skrøpelighet. Så vi til slutt bare skal beundre og lovprise ham, hans visdom, hans trofasthet og makt.
La hoftene deres være ombundet og lampene deres brennende. Luk 12:35.
Disse ordene sier i billedspråk det samme som Herren straks tilføyer: «Vær selv lik mennesker som venter på sin herre når han vender tilbake fra bryllupet, slik at når han kommer og banker på, kan de straks åpne opp for ham».
Og når det gjelder den åndelige betydningen av dette ordet, vil Herren si: Vær hvert øyeblikk forberedt på at jeg kan komme. La meg og tjenesten for meg være det blikket deres alltid er rettet mot. Vokt dere, så hjertene deres ikke blir opptatt med noe annet. Så det ikke blir bedratt og behersket av verden eller av kjødet. Så det ikke kan tjene meg på rette måten og kan ta imot meg med glede. Jeg er nå ikke synlig tilstede hos dere, inntil jeg har vunnet min brud (det er hele den menighet, eller det antall av menneskeslekten som skal bli frelst). Men da skal jeg komme igjen i stor herlighet, for å dømme levende og døde. Pass på at dere alltid er forberedt på den dagen!
Men for å være forberedt på den dagen kreves det særlig to ting: Det første er at vi alltid er kledd i bryllupsklærne. D.v.s. lever i troen og daglig ifører oss Kristi rettferdighet. Så vi ikke sovner bort fra den syndserkjennelsen som virkelig driver oss til Kristus. Men at vi alltid har så stor nød for våre synder at vi ikke kan leve uten Kristus og ordet om ham.
Dette er det aller viktigste for at vi kan møte dommeren med fryd, for «den som har Sønnen, har livet». Den som lever av hans kjød og blod, d.v.s. av hans forsoning, han har helt konkrete løfter om det evige liv. Dette er den første betingelsen for at vi kan være frelst når vi dør, og stå for Kristi domstol.
Men dernest er det også nødvendig at vi passer på å leve i en frisk kjærlighetens ånd. «For på denne måten skal det rikelig» - fritt og fredfullt - «bli gitt oss inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike». Så vi ikke bare slipper inn «som gjennom ild».
Med lyst og glede skal vi tjene Herren, og strekke oss etter det som er der oppe. Så ikke våre hjerter blir tynget av dette livets bekymringer, av gjerrighet og andre synder som binder oss, eller av hat og uforsonlighet overfor medmennesker. For slike ting hindrer oss i å tre fram med frimodighet for Gud.
At slike hindringer ryddes av veien, og at kjærligheten får drive oss i tjenesten, det er den nærmeste betydningen av disse ordene om å «la hoftene være ombundet» og «lampen brennende».
Med dette vil Kristus spesielt formane oss til å ikke la det kjødelige, selvsikre og selvopptatte livet på ny ta overhånd. Dette ser vi ennå tydeligere i det han tilføyer i v.45 og 46: «Men hvis denne tjeneren sier i sitt hjerte: «Min Herre venter med å komme», og han begynner å slå tjenerne og tjenestekvinnene og å spise og drikke så han blir beruset, da skal denne tjenerens herre komme på en dag når han ikke venter ham».
Denne tjeneren skildrer slett ikke bare en likegyldig kristen, men en helt frafallen kristen. Det ser vi av at den evige vredens dom rammet ham; Herren sier: Han skal hugge ham i stykker og gi ham sin lodd sammen med de vantro».
Og vi må aldri glemme at det er nettopp denne forferdelige slutt det får, når en kristen begynner å være så likegyldig og selvsikker at han ikke frykter for farene, og ikke lar seg advare. En slik selvsikkerhet fører nettopp til et totalt frafall, til åndelig død, og til evig fordømmelse.
Derfor er det helt nødvendig at vi tar Kristi advarsel alvorlig til hjertet, hvis vi skal bli frelst. Og hvis vi er begynt å bli verdslige, selvopptatte og selvsikre, må vi straks bryte opp fra selvsikkerhetens leir. Vi må søke Guds barmhjertighet og nåde til å komme tilbake til den første gudfryktige og aktsomme ånden. Den vi levde i fra begynnelsen, da Gud omvendte oss.
Fra første til siste side i Den Hellige Skrift finner vi ikke et éneste sted som gir et selvsikkert menneske noe håp om at det skal gå godt også for ham. Det står ikke et éneste ord som sier at Gud er så nådig og trofast at selv om du ikke bekymrer deg for noen ting og ikke er redd verken for synden eller djevelen, så skal nok Herren i sin nåde hjelpe deg. Nei, et slikt løfte finnes ikke i Bibelen.
Der er vidunderlige, nåderike løfter for syndere. Også for dem som har de aller største fristelser, fall og synder. Men legg merke til at løftene alltid bare gjelder dem som lar seg tukte og føres til omvendelse, anger, frykt, strid og bønn. Da er det hjelp å få for alt. Men ikke ellers. Sjelefiendens hær vil ødelegge de selvsikre.
I dette fiendelandet må vi enten kjempe og leve i stadig frykt, og frelses bare ved virksomheten av Guds makt. Eller bli selvsikre og uten bekymring, og da gå fortapt.
Slik er det alltid i en virkelig krig. Slik er det også for den som må kjempe seg oppover ei stri elv, for ikke å bli ført med ut over fossefallet. Legger han seg til å sove i båten, vil han straks begynne å drive, og snart bli ført utfor og omkomme.
Og hele vår natur er jo smittet av et forderv som alltid drar på oss bort fra frelsens vei. I tillegg arbeider verden og djevelen uavbrutt med samme hensikt. Alt dette er grunn nok til at vi selvsagt må ta til oss denne Herrens formaning: «La hoftene deres være ombundet og lampene deres brennende».
Hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Joh 14:13.
Her skal vi legge nøye merke til hva det vil si å be i Jesu navn. Å be i Jesu navn betyr egentlig å be med grunnlag i Jesu stedfortredergjerning. I bønn ved tro påberope oss stedfortrederens rettigheter.
Det er dette som ligger i selve uttrykket; å be i en annens navn, og som er vel kjent fra det daglige liv. Det er dette som skjer når en rik og vel ansett mann gir sin kausjon og anbefaling til en bank. For at en person som selv ikke har sikkerhet nok, kan få det lånet han trenger der på den andres navn.
Med en kausjon fra en slik vel ansett person, går den som trenger hjelpen med stor frimodighet til banken. Og banken er da også så trygg og klar til å hjelpe låntakeren med det han trenger, at låntakerens egen mangel på formue og sikkerhet ikke betyr noe. Vi behøver ikke mer enn denne kausjonisten, sier banken.
Slik går det når vi får komme i en annens navn. Dette hjelper oss å fatte hva det betyr å be i Jesu navn, og som i vår kirkes bønner vanligvis avsluttes med ordene: «ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre».
Og ser vi på sammenhengen omkring den teksten vi har foran oss i Joh 14, finner vi vel også dekning for den oppfatningen at det å be i Jesu navn også innebærer at vi ber overensstemmende med Jesu sinnelag.
Men skal vi på rett måte kunne be med grunnlag i Jesu stedfortredergjerning, og be med Jesu sinnelag, må der ha skjedd det Åndens verk i hjertet som har gjort oss til Guds barn og Jesu sanne disipler.
Så dypt ligger syndefallets smitte i hele vår natur, at vi tror Gud ser på oss og vår verdighet. At han er nådig mot oss bare når vi har vært lydige og levd et pent kristelig liv. Men at vi ikke kan vente at han skal være nådig mot oss og høre våre bønner når vi lider samvittighetens kvaler for synd og fall.
Sanne Guds barn ble i omvendelsen så tilintetgjort og knust av loven at de bare med stor nød kom gjennom den trange port av bare nåde for Kristi fullbrakte stedfortredergjernings skyld. Så ble de fullkomment frelst og salig i denne troen på Kristus alene.
Likevel sitter denne selvrettferdighetssmitten så dypt i hele vår natur, at selv disse sanne Guds barn tusen ganger, ja, så lenge de lever på denne jord, igjen og igjen faller i samme villfarelse; at Gud skal være nådig og høre bønnen deres bare i samme grad som de har vært lydige og fromme. Men derimot ikke vil høre bønnen deres når de er blitt overrumplet av synden og kjenner seg uverdige.
Men å komme fram i bønn med den holdningen at Gud skal høre oss i samme grad som vi selv er verdige, det er akkurat motsetningen til å be i Jesu navn, eller med all sin tillit til hans stedfortredergjerning.
Å, hvor mye nød og knusende erfaringer vi må igjennom før vi omsider helt og fullt mener det når vi i bønn til Gud sier: Bare på Jesu verdighet, bare i Jesu navn, bare for hans skyld, vær meg nådig og gi meg av det gode, selv om jeg bare har fortjent alt ondt.
Men når dette er så vanskelig selv for gjenfødte Guds barn, hvor totalt umulig er det ikke da for et uomvendt menneske å kunne be rett en éneste bønn bare grunnet på Jesu verk alene! Like umulig er det jo også i den u-gjenfødte tilstand å kunne be med Jesu sinnelag. Av hjertet ha den samme trang og bønn som Herren Jesus selv, som var det andre som hørte med i det å be i Jesu navn. For bønn skal være uttrykk for hjertets begjær og trang.
Men tenk for et nådens underverk når jeg oppdager at jeg ved troen har fått et slikt hjerte! At også når jeg ikke tenker på Jesu forbilde og eksempel på bønn, men bare går helt vanlig i mitt daglige arbeid, likevel har den samme nøden i hjertet, den samme omsorg, ønsker og sukk som jeg kjenner igjen fra Herrens bønn og andre uttrykk for Jesu sinnelag.
Jeg går og tenker og sukker om at Gud i sin nåde må la sitt rike vokse i mitt og andres hjerter. Så jeg må ha det sinn at jeg ikke har noen større glede enn når jeg hører hva Gud har utrettet i et menneskes hjerte, eller når jeg merker at Guds rike har framgang på et sted, eller Guds navn blir kjent og æret.
For da har jeg fått samme sinnelag som ligger i de to første bønnene av Fader vår: «Helliget vorde ditt navn, komme ditt rike». Dette var også summen av alt det som var Jesu trang og nød her på jord. Det han døde for, og det han brukte alle krefter på, for å frelse sjeler og utbre Guds rike på jorden.
Du som går og sukker for akkurat det samme, som har nød for sjelers frelse: Gled og fryd deg over at du har fått den nåde å ha samme sinnelag som Jesus! Om da verden virker aldri så mørk og ond for deg, så er det nådens under som er virket i hjertet ditt, tusen ganger mer verdt enn alt du kan tenke deg på jord.
Når du, uten å tenke på Jesu forbilde eller på bønnene i Fader vår, kanskje både dag og natt går med dette sukket: Å, om Gud ville drive sin vilje igjennom med meg, selv om hans vilje skulle hindre og døde min egen vilje! Da er det samme sinn i hjertet ditt som i den tredje bønnen: «Skje din vilje!»
Våkn opp med fryd og undring over det underverket som er skjedd med hjertet ditt; at samme sinn er i deg som i Jesus!
For en nåde, for en herlighet, at samme Ånd bor i oss som i Gud! Er ikke dette et bevis på at vi har «fått del i Guds natur»?
Lydighet er bedre enn offer, og lydhørhet er bedre enn fettet av værer. 1 Sam 15:22.
Her hører vi at overfor Gud er det bare tale om lydighet. Dette skal lære oss at den ene gjerningen er like stor for ham som den andre. En gjernings betydning avhenger bare av Guds bud.
Har Gud befalt noe, da er dette så stort og viktig, om det så var så liten en gjerning som det å plukke opp et halmstrå. Men hvis Gud ikke har befalt det, har det ingen som helst betydning i Guds øyne. Om det så var noe så stort som å vekke opp døde, eller omvende hele verden. Så blir da bare Guds åpenbarte ord og bud en lykt for vår fot og en rettesnor på vår vandring.
Måtte vi da, alle sammen, legge oss på hjerte det Gud har befalt oss! Hver eneste kristen har alltid to slags plikter som Gud har pålagt oss: For det første de individuelle pliktene hvert menneske har der den enkelte har sin plass i hjem og på arbeid. Dernest de mer allmenne eller tilfeldige kjærlighetsgjerningene overfor våre medmennesker.
Om de førstnevnte sier Skriften: «Jeg formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt til. Alle lemmene har ikke samme funksjon. Slik Herren har kalt hver enkelt, slik skal han leve videre. Det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud. Enhver skal være i det kall han var i da han ble kalt» o.s.v.
Om de felles pliktene heter det: «Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem. Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».
Det er helt klart at det er i din daglige gjerning i hjem og arbeid de fleste kjærlighetsgjerningene mot vår neste vanligvis blir gjort. Men det er få mennesker som har klart for seg at det er nettopp her Gud stiller de første og største kravene til oss.
Derfor bør vi virkelig åpne øynene våre og se hvordan det over alt hersker en Guds orden og innretning, like fra Guds trone i himmelen og helt ned til jordens innerste. Gud, som er «ordens Gud», har ordnet det slik at én skal ha en overordnet, og en annen en underordnet oppgave. Den éne skal være husets herre, den andre en tjener. Én skal være far eller mor, den andre barn. Den éne rik, den andre fattig. Den éne gift, den andre ugift. Akkurat som i legemet ett lem skal være øye, et annet øre, en tredje hånd, en fjerde fot.
Så er da Guds første vilje og krav at hver enkelt skal skjøtte sin egen stilling. Den som er overordnet skal styre rett, og den som er en underordnet skal underordne seg med lydig trofasthet i sitt arbeid. At øyet er opptatt med å se, men overlater til øret å høre. At foten går, men overlater til hånden å arbeide.
Å, for et herlig liv det da skulle bli på jorden, hvis alle bare var klar over at det er Guds første vilje og krav, når det gjelder vårt daglige liv, at hver enkelt skal utføre sitt daglige arbeid rett. At dette er en rett og hellig gudstjeneste til Guds ære, når en midt i sitt daglige arbeid, i de enkleste gjerninger, virkelig står i et hellig tempel og forretter en gudstjeneste.
Men da trenges det et åndelig øye, som ikke bare ser det alle kan se, men ser Guds gode ordning og befaling. Hvis vi med våre legemlige øyne så Gud stå foran oss, og hørte ham be om en tjeneste, - om det så var det aller minste -, så var det ikke lenger så ubetydelig for oss. Det ville straks få langt større verdi. Og vi ville gjøre den tjenesten med den største lyst. Bare fordi vi fikk tjene Gud selv med dette.
Luther sier: «Hvis Gud og hans engler en dag besøkte deg, og ba deg å feie gulvet. Da ville du nok bli så glad over dette, - så visst ikke for selve gjerningens skyld, som i seg selv var svært ubetydelig. Men for hans skyld som hadde bedt deg å gjøre det».
Og nå har Gud nettopp gitt deg slike befalinger. Han har f.eks. latt deg bli en tjener eller et barn i huset. Til disse har han så sagt: «Dere tjenere, vær lydige mot dem som er deres herrer i kjødet», - «hedre din far og din mor». Altså: Gjør det de setter deg til å gjøre!
Dette er altså Guds befaling. Så ser du da at når din far, mor eller arbeidsgiver ber deg gjøre noe, så står Gud bak dem med sitt fjerde bud og sier: Ja, gå og gjør dette! Derfor sier apostelen: «Underordne dere all menneskelig ordning for Herrens skyld!» Merk dette: for Herrens skyld - for Herrens skyld!
Dette betyr jo nettopp at denne menneskelige ordning er en Guds befaling, - nemlig så lenge den er en ordentlig menneskelig ordning, og ikke et djevelsk opprør mot et eller annet Guds bud. Den er en Guds ordning fordi det er Gud selv som har innsatt den.
Det er både viktig og nødvendig at alle kristne legger godt merke til slike skriftord, og ofte grunner på dette emnet. For Satan angriper oss hardt nettopp på dette området, og fører den éne inn i treghet og likegyldighet. En annen inn i den største anfektelse, misnøye og fristelser. Så de ikke skal trives med sitt daglige arbeid, blir misunnelige på andre og ikke lenger pålitelige.
La oss derfor i alle livets forhold alltid huske disse Herrens ord: lydighet er bedre enn offer!
Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg. Jes 49:16.
Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, sier Herren.
Han taler til sitt sorgfulle Sion, sitt folk på jorden. Med disse ordene vil han fullstendig overbevise sine ynkelige barn om at selv om han til og med ville, - noe han her uttrykkelig avviser -, så kan han likevel ikke glemme dem. For, sier han, i begge mine hender har jeg tegnet deg.
Hvor skulle jeg da gjøre av hendene mine, så jeg ikke så dem, om jeg skulle kunne glemme deg? Du står der jo, innskrevet! Og da som en påminnelse for meg, like for øynene mine!
Men det er ikke bare dette Herren vil si oss gjennom dette skriftordet. Her er noe ennå dypere. Herren har ikke bare tegnet oss i sine hender slik som en bærer sin ektefelles navn i en ring på hånden.
Grunnspråket bruker et ord som betyr håndflaten. Og Herrens Ånd har allerede i Det gamle testamente, lenge før disse ordene ble uttalt, latt profetene forutse hvordan Kristi hender og føtter skulle gjennombores. I Davids tjueandre Salme sukker Messias: «De har gjennomboret mine hender og mine føtter».
Det er derfor gode grunner for det biskop Hersleb sier, at dette: Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, sikter til spikermerkene Kristus fikk etter naglene som ble slått gjennom hendene hans. Disse var Jesus også spesielt opptatt av å vise sine disipler mang en gang etter sin oppstandelse.
Og Hersleb fortsetter: «Naglegapene i Kristi hender er derfor en stadig påminnelse for ham om dem som var årsaken til at han lot seg gjennombore. Der har han tegnet oss, - ikke med blekk, men med sitt eget blod. Ikke bare utenpå, som med en penn, men tvert imot helt igjennom, med jernnagler eller spiker. For at han aldri skulle kunne glemme oss, noe han jo heller ikke selv vil. Og for at det også skulle kunne sies gjennom David: «Glemmer jeg deg, Jerusalem, så må jeg glemme min høyre hånd!»
Slik vil også Herren, gjennom det ordet vi har for oss i dag, si oss: «Du behøver ikke frykte, du engstelige sjel, og være redd for at jeg skal glemme deg, så lenge jeg ikke glemmer min høyre hånd eller begge mine hender. For der er du innskrevet. Først måtte jeg jo da ha glemt begge hendene mine, om jeg skulle kunne glemme deg».
Ja, sannelig er det noe veldig stort Herren legger i disse ordene: Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg. Og så var det virkelig også stort at Kristus fôr opp til himmelen med gjennomborede hender.
Men det som er det aller største, det sikreste, og det vi mest trenger, er at vi alle for evig er innskrevet, eller tegnet, i disse sårene. Og dermed har del i den forsoning som er fullbrakt i Jesus Kristus. For det at vi alle har del i dette, det er noe av det Skriften aller tydeligst har åpenbart.
Og ikke noe som helst, hvor fortvilt og ille det så ser ut for oss, kan hindre oss i å ha del i denne forsoningen.
Selv om vi er falt fra Herren, og dermed ikke lenger står skrevet i Livets bok, så står vi fremdeles innskrevet, eller «tegnet», i Kristi forsoningstegn; hans naglemerker.
For denne forsoningen er likevel skjedd for oss, og kan aldri utslettes. Den gjelder evig, og gir oss alltid frelsen så snart vi på ny får motta den.
Dette hadde den evangeliske sangeren sett, som skrev:
Gud være lov, jeg får min uro slippe, Jeg ser jo jeg er skrevet inn i dine sår. Før skal du glemme både deg og himlens Fader, Før noen gang jeg der blir strøket ut. |
Hvordan kan det være slik? Og hva om jeg så faller fra? Svar: Selv om mitt navn ikke finnes i Livets bok, vil jeg likevel alltid stå tegnet i Kristi sår, som én av hele menneskeslekten som denne forsoningen ble fullbrakt for, den som gjelder i evighet.
Dette er det urokkelige grunnlaget vi bygger på. Og derfor er det at alt kan bli oppgjort og tilgitt, og at jeg aldri kan bli glemt av Gud.
Det er dette det er om å gjøre å holde fast på, uansett hvor fortvilet alt ser ut. Slik skal vi ved makt trenge oss inn i himlenes rike ved ikke å se, og likevel tro!
Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. Fil 4:7.
For en kristen er det avgjørende å bli bevart, og få beholde og styrke freden i hjertet. Men skal det kunne skje gjennom alle kristenlivets vekslende forhold, må vi framfor alt flittig og enfoldig ta til oss av fredens evangelium. Dette er den rette kilden til Guds fred.
Det er evangeliet som alltid kan holde oss oppe gjennom alle de anfektelsene, kvaler og sorger som både fornuften, følelsene, samvittigheten og Satan uten stans forsøker å trykke oss ned med.
Det er bare Ordet og nådemidlene vi har til vern og mur mot alle disse fiendene. Der bor Talsmannen, vår trøster i liv og død, og taler med oss. Han sier: Frykt ikke! Vær frimodig! Er du en synder, så er Kristus din rettferdighet. Nå lever du i det riket der ingen synd blir tilregnet deg. Nå lever du ikke lenger i et gjerningenes rike, som regjerer over nåden. Men i et nåderike som regjerer over gjerningene. Du er for evig forsonet med Gud, og han har sverget at han i all evighet ikke skal bli vred på deg.
Dette er Guds rikes fredsbasun. Og uavlatelig må denne lyde i våre ører og hjerte hvis vi skal ha noen fred.
Men gjennom Ordet trenger vi Herren selv. Vi må flittig be Den Hellige Ånd at Ordet må arbeide på hjertene våre. Prætorius sier: «En kristen bør hver morgen, straks han våkner og stadig utover hele dagen, sukke til Gud om at hans fred som overgår all forstand må bevare hans svake hjerte fra all ufred som djevelens tyranni, verdens ondskap og mye annet kan kaste mot ham».
Å, hva ville det ikke bety om Guds fred i langt større grad fikk dominere og styre hjerte og sinn hos alle kristne!
For det første er det jo vår barmhjertige Guds inderligste vilje at vi ikke skulle leve alle våre dager i mørke og uhygge, - når vi jo er så dyrt kjøpt. I Guds øyne er vi jo så dyrebare, så herlig kledd, så veldig rike og lykkelige i Kristus. Han ville vi skulle ha fullkommen fred i ham.
Apostelen sier uttrykkelig: «Gled dere alltid, for dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus». Og Kristus selv sier: «Jeg er kommet for at mine får skal ha liv og det i overflod».
Legg merke til at denne freden var det endelige, selve hovedmålet for hele Kristi forsoning. Som det også uttrykkelig står skrevet: «Straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom». Og videre: «Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid».
Derfor: Jo mer glad og fredfull noen er i Kristus, jo mer kjært er det for Gud. Og jo mer æres og opphøyes dermed Kristus, som er hele grunnlaget denne gleden og freden bygger på.
Men så har heller ikke en kristen ellers så mye glede på jorden. Der opplever han bare strid og angrep fra kjødet og djevelen, og fra verdens ondskap. Derfor er det også helt nødvendig at vi står godt rustet med en sterk, urokkelig Guds fred i hjertet. Som også Jesus sier når han avslutter sin avskjedstale til disiplene natten før han dør: «Dette har jeg talt til dere, for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær ved godt mot! Jeg har overvunnet verden».
Det var altså Frelserens alvorlige vilje at vi skulle ha fred i ham. Samtidig som ingen visste bedre enn han hvor syndige og uverdige vi er!
Når han da likevel unner oss denne freden - . Ja, med dette som mål lider og dør for oss, trøster og taler vennlig til oss, for at vi skal ha fred i ham - . Da var det vel også på tide at vi slo oss til ro, og var tilfreds på hans regning, som små barn i sin mors armer?
Og det er jo akkurat denne freden som framfor noe annet styrker og bevarer våre hjerter i Kristus. Gir liv, lyst og kraft til alt godt. Som det står skrevet: «Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus». Og: «Gleden i Herren er deres styrke».
Når jeg i troen har fred med Gud, da kan jeg gjøre og tåle hva som helst. Da kan hvem som helst være uvennlig mot meg. Når jeg er sikker på at jeg har Guds vennskap, og gleder meg over den himmelske skatten, da kan jeg tåle å miste det som er kjært på jorden.
Har derimot hjertet mistet denne Guds fred, da står jeg svakt overfor alt, åpen for hver éneste fristelse.
Det er derfor en sannhet hver éneste kristen må huske godt: At Guds fred bevarer hjertet, at gleden i Herren er vår styrke.
Se, Herrens hånd er ikke for kort, så han ikke kan hjelpe. Hans øre er ikke tunghørt, så det ikke kan høre. Jes 59:1.
Det er mange mennesker som i alle forhold forøvrig viser seg som rette kristne, men som går der så tynget av en enkelt bekymring, nød eller vanskelighet. Som om det aldri var hjelp å få for dette. Som om det virkelig fantes en nød der Gud ikke var i stand til å hjelpe. Som om Gud var død, eller hadde mistet all makt til å hjelpe. Og som om det virkelig fantes tilfeller hvor Den allmektiges barn måtte finne seg i å være ulykkelige.
Ellers ser de ut til å ha både tro og forstand nok. Men når det gjelder en bestemt nød, eller et problem, sukker og sørger de så svært som om de ikke hadde noen Gud og Frelser. Blir de formant til å stole på Gud, svarer de: «Jeg vet jo at Gud er både allmektig og trofast. Men her er jo en situasjon hvor det ikke er mulig at jeg kan bli hjulpet».
Ja, denne bekymringens ånd kan komme til å angripe hvilken som helst kristen. Men når en kristen anser noen som helst situasjonen så håpløs at det ikke er mulig å bli hjulpet, da er det mørke, vantro og villfarelse som har skapt en slik holdning.
Dette er alltid Herrens svar: «Er min hånd for kort til å forløse, eller har jeg ingen kraft i meg til å frelse?» Eller har jeg ikke lenger noe hjerte for dere? «Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, hvor jeg skulle ha gitt dere opp og forlatt dere? Til hvem av dem som har noe å kreve av meg har jeg solgt dere?»
Det er altså bare mørke og villfarelse som står bak den tanken at en kristen i noe som helst tilfelle behøver å være ulykkelig. For et Guds barn er aldri ulykkelig. Kan i virkeligheten aldri være ulykkelig.
For det første er bare det å være et Guds barn i seg selv en stor lykke. Ja, så stor en lykke at enhver ulykke i livet, - selv om det ikke fantes hjelp for den - i forhold til dette bare blir som et lite sandkorn mot hele jordkloden. Eller som å miste en tiøre mot det å eie en million.
Og for det andre kan Gud hjelpe i alle forhold. Herrens høyre hånd kan forvandle alt. Og det Herren ikke vil, eller ikke finner tjenlig å forvandle, bør aldri gjøre Guds barn ulykkelige. For det er da helt sikkert til deres eget beste at det får fortsette. Apostelen sier: «Vi vet at alle ting virker sammen til det beste for dem som elsker Gud».
Den store fordelen som alle Guds barn har framfor andre mennesker, er at uansett hva som hender med dem, så må det alltid tjene til det beste for dem. Verden kan nok ha mer gull og sølv, flere hus og hytter, mer mat og klær, mer skjemt og moro.
Men verdens mennesker kan aldri få det gode forholdet Guds barn lever i, hvor alle ting virker sammen til det beste for dem. For de bruker tvert imot alle ting til sin egen skade. Og når de har det som best og er kommet til topps, har de bare oppnådd å bli djevelens slaver og medarvinger til den evige ild.
Guds barn derimot kan ha det som verst og er kommet dypest ned i lidelsens og prøvelsens jammerdal. Job sitter i sekk og aske og skraper sårene sine. Jeremia ligger i gjørmen på bunnen av brønnen. Daniel ligger i løvehulen, og den fattige Lasarus ligger i sine sår og filler foran den rikes dør. Men det er likevel ikke verre med dem enn at de hele tiden får være Herrens «øyensteiner», hans hjertes glede, rettferdighetens barn, hans hellige folk, og det eiendomsfolket som til sist skal bæres av engler til «Abrahams skjød».
På denne måten kan jo aldri Guds barn være ulykkelige. Selv ulykken må jo til og med virke til det beste for dem. Og det som mer er; selv synden, som er det største ondet, skal ikke fordømme dem. Djevelen skal ikke få overvinne dem, døden skal ikke skade dem. Tvert imot skal alle disse grusomme fiendene på Herrens befaling tjene til noe gagn for dem.
Her ser vi da at det finnes ingen nød hvor Gud ikke kan hjelpe. Det finnes ingen makt som «er i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre».
Det finnes ingen fiende som kan rive Kristi sauer bort fra ham. For noen gang å skulle fortapes, må disse, på samme måte som våre første foreldre, med viten og vilje gå bort fra Kristus, med viten og vilje lukke øret til for Herrens røst, fordi de er bedratt av slangens gift og syndens bedrag.
Her er grunnen til den viktige sannheten; at ingen kristen går fortapt så lenge han selv frykter for at det skal skje, holder Guds ord høyt, hører det, og lar seg tale til rette. Så lenge kan ingen makt skille ham fra Kristi kjærlighet. Uansett hvor svak han så er, hvor ille det ser ut og hvor dypt han er falt i elendighet.
Vi kan bli hjulpet i alt, så lenge vi søker hjelpen hos Herren, og på den måten der Herren har lovet å hjelpe oss. For det er umulig at noen som har all sin trøst i Herren og i tro påkaller ham, likevel skulle bli til skamme. Gransk Skriftene og se om du finner noen, fra verden ble til, som har sin trøst i Herren og påkaller ham, og så noen gang er kommet til skamme.
Nei, det skyldes nok bare en ynkelig vantro når en kristen i noe tilfelle sørger som om han ikke hadde noe håp. For Gud kan hjelpe i alle ting. I alle forhold er han en Far, en allmektig og trofast Far.
Han sørger for sine barn på alle områder, tar del i alt som skjer med dem. Han hjelper, advarer og beskytter, som Skriften sier: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Den som rører ved dere, rører ved hans øyenstein».
Dette er nåde, hvis noen på grunn av sin samvittighet overfor Gud holder ut i smerte når en lider urettferdig. 1 Pet 2:19.
I en preken på 15. søndag etter trefoldighet sier Luther: «Det kalles vanligvis for å tjene Gud, når vi gjør det Gud har befalt, og lar være å gjøre det Gud har forbudt. Og på denne måten kunne gudstjenesten finnes over hele verden. Ikke bare i kirken, men også i huset, i kjøkkenet, i kjelleren, på verkstedet, på åkeren, i byen og på landet, - bare vi ville leve slik Gud vil på hver vår plass.
For det er klart nok at Gud har innstiftet og vil opprettholde ikke bare kirken og det verdslige samfunn, men også familien. Alle kan derfor være med og tjene Gud, hver på sin plass i samfunnet. Først og fremst far og mor. Dernest barna, naboer og enhver såvel arbeidsgivere som arbeidstakere. For det er Guds vilje og befaling. Og slik kunne menneskene i alt sitt daglige strev være glade og lykkelige. Ikke noe ville bli for tungt for dem, hvis bare de levde etter Guds vilje i hjem og arbeid.
Men djevelen kjemper med hender og føtter for å hindre oss i å leve i denne gleden, og gi oss alle en uvilje mot det vi skal gjøre og som Gud har befalt. For at menneskene ikke skal ha noen kjærlighet til sin daglige gjerning, og Gud ikke skal få noen tjeneste». Så langt Luther.
Det er altså nødvendig at vi har et villig hjerte og åndelige øyne, tro og kjærlighet, og lyst til Guds lov. «Åndelige øyne» vil si at vi alle, der vi er satt i hjem og samfunn, må se Gud, se Gud foran seg, se Guds bud og vilje, og ikke stanse opp bare ved gjerningens egenverdi.
For det andre er det også nødvendig med en utrettelig tålmodighet. For djevelen prøver alltid å gjøre oss misfornøyde med vårt kall og arbeid. Å, for en nåde da å ha den kjærligheten til Gud som kan drukne vår misnøye i hans velbehag. Så vi bare for hans viljes skyld lider og holder ut i tålmodighet.
Apostelen Peter sier: «Dere tjenere, vær deres herrer underordnet med all frykt, ikke bare de gode og milde, men også de strenge. For dette er nåde, hvis noen på grunn av sin samvittighet overfor Gud holder ut i smerte når en lider urettferdig. Når dere gjør godt og likevel må lide, hvis dere da kan være tålmodige, finner det nåde for Gud. For til dette ble dere kalt, fordi Kristus også led for oss og etterlot oss et eksempel, for at dere skulle følge i hans fotspor».
Dere barn og dere som er arbeidstakere, merk dere disse ordene: Ikke bare de gode og milde, men også de strenge! Legg også merke til: På grunn av sin samvittighet overfor Gud - holde ut i smerte når en lider urettferdig, - dette finner nåde for Gud - til dette ble dere kalt - fordi Kristus også led for oss.
Ja, dette er godt i Guds øyne, når et barn som tror på Frelseren, lider under foreldres og søskens vrangvilje, men holder ut i ydmykhet «på grunn av sin samvittighet overfor Gud». Ikke reiser seg mot dem i tross. Og heller ikke gir seg over i sorg og oppgitthet, eller går tilbake til verden. Men lider tålmodig og venter på Herren, og har sin trøst, sin venn og tilflukt i Frelseren alene. Dette finner nåde for Gud.
Det samme er tilfelle når en trofast kristen som har en ugudelig og vanskelig ektefelle, «på grunn av sin samvittighet overfor Gud» tålmodig holder ut i trengselen, lider urett, men viser kjærlighet og lever med sin ektefelle i tilgivelsens ånd.
Det finner nåde hos Gud når en kristen far eller mor, som har ugudelige og vanskelige barn, i utrettelig fasthet, tålmodighet og kjærlighet strever med å oppdra dem, formaner, tukter, forlater og oppmuntrer, men først og sist legger dem fram for Gud i bønn.
Det finner nåde hos Gud når en lærer i Guds rike, som har en lite fruktbar arbeidsmark, likevel med kjærlighet arbeider i tålmodighet og ikke blir trøtt. Nidkjær og kjærlig, offentlig og i det skjulte, i tide og utide holder på og tukter og formaner med all langmodighet og lære. Og på grunn av dette villig lider under hele verdens, sine kollegers og alle onde ånders fiendskap. Men først og fremst selv er opptatt med å øve seg i gudsfrykt, og bygge opp nådelivet i sitt eget hjerte.
Det finner nåde hos Gud når en kristen skoleungdom tålmodig lever under sine ugudelige kameraters spott. Selv holder seg usmittet av verden, og tåler å bli ansett som en dåre for Kristi skyld. Gjerne ofrer sine evner til Gud, men med ansvar for sin framtid ser det som en plikt å streve med sine verdslige studier i ulike emner. Samtidig som det som hører himmelen til hele tiden har førsteplassen i hjertet hans.
Det finner nåde hos Gud når en håndverker «på grunn av sin samvittighet overfor Gud» er redelig og trofast i yrket sitt. Heller lever i fattigdom og opplever å miste kunder, enn å skulle benytte seg av triksing og falskhet, som hans konkurrenter i yrket tjener penger på o.s.v.
På denne måten har alle mennesker hver på sin plass, sine prøvelser og problemer. Da kreves det tålmodighet og åndelige øyne og hjerter til både å se og elske det som er velbehagelig for Gud. Bli faste og urokkelige, trofaste og flittige hver på sin plass. Og på denne måten tjene sin neste, og dermed gjøre Guds vilje. Dette finner nåde hos Gud, og er den rette måten å leve på.
Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg, gull som er gjennomglødet og prøvet i ild, så du kan bli rik. Åp 3:18.
Merk deg hva Herren sier her: «Kjøp av meg»! Tenk grundig over hva det betyr, hva det vil si at Herren i denne brennende ånd, i majestetisk dyp, alvorlig formanende ånd sier: Jeg råder deg til å kjøpe av meg! ..av meg!
Dette betyr jo at han fullstendig avviser all egen innsats fra vår side, alt selvgjort. Det er en sterk understreking av at det ikke er noe som helst som gjelder innfor Gud, unntatt det som Sønnen har gjort.
Men «kjøpe» - ? Hvordan skal det foregå? Jo, Herren sier: «Hør, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom hit, kjøp og et! Ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk!» Og videre: «Den som tørster skal komme, og hver den som vil, skal ta livets vann for intet».
Merk: For intet! Det er denne måten å «kjøpe» på, han her omtaler slik: «Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg». Det vil si. Jeg råder deg til å holde opp med ditt eget strev, og bare tror, bare tar imot av meg!
Riktignok taler han her i en halvt straffende tone, i en alvorlig formanende ånd. Men desto herligere er det når vi ser hva han vil fram til. Det er jo som om han vil si: Jeg forlanger nå at du ikke selv foretar deg det aller minste for å gjøre meg nådig, eller deg selv varm. Jeg forlanger at du slutter med din kristelige aktivitet, din selvvirksomhet, - og bare tar imot. Jeg forlanger nå at du tror at det jeg har gjort er nok for deg!
Stans opp og tenk deg om! Ta til deg disse Herrens majestetiske ord: «Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg, gull som er gjennomglødet og prøvet i ild, så du kan bli rik»! Så skal du få erfare at det virkelig kan gjøre en lunken sjel brennende, en som er kald og død; levende og varm. For her hører vi store og herlige ting.
For det første har Herren like foran dette verset gitt den aller sterkeste skildring av hvor elendig og uverdig denne personen er, som så deretter blir tilbudt alt dette. For at ikke en éneste sjel skal tro at dette ikke gjelder ham. Ikke skal stå der og tro han ikke kan få del i dette, eller er for uverdig.
Dernest at dette er den allmektige Herrens egne, mest alvorlige råd og majestetiske ord til en så uverdig synder. Mot disse Herrens ord er alle våre tanker, meninger og følelser bare som sandkorn mot et gigantisk fjellmassiv.
Men hva mener så Kristus med dette «gull» som han tilbyr oss? Noen har ment det er troen. Men det er feil, det strekker overhode ikke til her. Troen, den skildres her med det å kjøpe, som betyr begjære og tro.
Men gullet som skal kjøpes, og som altså er selve rikdommen, er det troen åpner seg for og mottar. Det er Kristi dyre blod, eller hele hans fullbrakte verk. I all hans pine er det gjennomglødet og prøvet.
Peter sier: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, som sølv eller gull, dere ble gjenløst fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod».
Peter vil si: Når noe skal kjøpes tilbake, er det nødvendig med sølv og gull. Men det gullet vi er gjenløst/kjøpt tilbake med, er ikke det forgjengelige, men det uforgjengelige; det er Kristi dyrebare blod.
Dette blodet, eller Kristi fullbrakte verk, er den éneste rikdommen for en fattig synder. Selve troen er ikke en rikdom som gjelder for Gud. Det er ikke nok for Gud at du kommer fram for ham med din egen tro, eller din anger, din bønn, din kjærlighet, din ydmykhet. For ikke en gang dette som Den Hellige Ånd har skapt i oss, kan forsvare oss eller bestå i dommens ild. Det er alt sammen ufullkomment på grunn av karets urenhet.
Nei, den som vil bestå for Guds dom, som den som er «rik», må ha noe som er ennå mer verdifullt. Han må ha det gullet som for lenge siden er gjennomglødet og har bestått sin prøve for Guds domstol. Dette er bare Kristi egen rettferdighet.
Og tenk så grundig over den verdien dette gullet har, som Kristus tilbyr oss her; altså hans dyrebare blod! Du er svært syndig og hjelpeløs. Du er skyldig ti tusen talenter. Du har syndet så mange ganger, så grovt og så utillatelig. Men legg så alt dette i den ene vektskålen, og i den andre det blodet Guds Sønn har utgytt for hele verden. Og se hva som gjelder mest!
Jo visst er syndene våre store og utillatelige. Men jeg har hørt fra hans egen munn: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som blir utgytt til syndenes forlatelse», og hans apostel som sier: «Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra alle våre synder». Å, da er min hjelpeløse, syndige, fortvilte sjel full av trøst og frimodighet. Da begynner jeg igjen å få nytt liv, ja, å bli brennende i min ånd.
For hva kan være en mer tilstrekkelig forsoning enn Kristi blod? Hvilken synd hos et forgjengelig vesen kan oppveie verdien av Den Uforgjengeliges blod?
Og her taler altså Kristus til den mest uverdige mannen som har sunket så dypt, og ikke lenger har den nåden han en gang eide. Han sier til ham: «Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg, så du kan bli rik». Han sier altså at mannen ikke bare skal bli skyldfri, men til og med rik. Og at det bare skjer gjennom dette gullet!
La oss kaste fra oss mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen. Rom 13:12.
Av neste vers ser vi hva apostelen mener med «mørkets gjerninger». Der nevner han noen av dem; fråtseri, drukkenskap, utukt, misunnelse o.s.v. Og at han kaller slike synder for «mørkets gjerninger», betyr ikke bare at når en driver med slikt, så skyr en det naturlige lyset. For det er ikke det naturlige lys eller mørke det tales om her, men at slike gjerninger tilhører det åndelige mørket, den kjødelige selvsikkerheten og ugudelighetens mørke. I dette mørket lever menneskene fritt i all slags synd og laster.
Men det vi spesielt bør legge merke til, er at apostelen sier: «la oss kaste fra oss», eller «avlegge», disse mørkets gjerninger. Og dette sier han altså til Guds barn. Av dette lærer vi først at Guds barn ikke er helt fri fra enhver grad eller form av slike synder. Riktignok lever vi ikke som verden, som selv vil synden, og lever i den uten forsøk på å vende seg fra den. Men vi kan likevel smittes av den. Og i tider hvor søvn eller store fristelser tar tak i oss, kan vi lett fanges av lystene, som også mange helliges historie viser.
Av dette lærer vi å ikke straks fortvile eller fordømme oss selv eller andre kristne når noe slikt får slippe til i oss. Nei, hvis bare hjertet vender om fra synden, holder seg i tro til sin Frelser, og søker hans nåde til forlatelse og frigjørelse fra synden, da er det ennå nåden som hersker over oss. Det har vi all grunn til å takke Herren Kristus for, han som gav oss en fullkommen nåde over virkelige synder.
Men det andre vi skal merke oss her, er apostelens egentlige formaning: At vi skal kaste fra oss disse mørkets gjerninger. Vi skal, på grunn av all den nåde som bare skjenkes oss, virkelig sette alt inn på å slutte med alt dette.
Apostelen sier ikke: La oss bare kjenne og erkjenne syndene våre. Nei, han sier: La oss avlegge dem. Her har vi nå det rette kjennemerket på det som skiller en sann fra en falsk kristen.
Den førstnevnte forskrekkes i sitt hjerte over sin synd. Han søker all Guds nåde og alle nådens midler for å bli kvitt synden. Mens den sistnevnte gjør en hemmelig pakt med synden og vil beholde den. Han unnskylder den overfor seg selv, selv om han nok av og til med sin munn erkjenner synden.
Riktignok kan et Guds barn i prøvelsens stund glemme Gud, og oppføre seg som om Ånden fullstendig skulle ha forlatt ham. Vi ser det hos Peter når han tre ganger fornekter sin Herre. Men Peter gikk straks etterpå ut og gråt bittert. Slik er også hver sann kristen i sin ånd dypt fiendtlig mot sin egen synd.
Men hvordan kan dette skje, at vi rett og slett avlegger synden? Det skjer på forskjellig vis. Noen synder kan vi uten videre straks avlegge. Og da skal vi fryde oss og ikke tale om skrøpelighet, men lovprise Guds nåde. Men andre synder blir derimot vår tukt og ris gjennom lange tider, ja, kanskje for hele livet. Hvis det ikke var tilfelle, ble vi jo fullstendig syndfrie. Selv om det ikke er noe mindre vi etter Ånden trakter etter. For den godtar ingen synd.
Når vi så kjemper mot de syndene som ennå henger fast i oss, så de ikke får makt over oss som hos verden, så skjer heller ikke det med vår egen kraft, men bare ved at vi tar vår tilflukt til «hans veldes kraft».
Og ta på oss lysets våpen. «Lysets våpen» er motsetningen til «mørkets gjerninger». Mens mørkets gjerninger besto av synder og laster, består lysets våpen av renhet, avholdenhet, årvåkenhet. Og framfor alt tro, kjærlighet og håp i hjertet og i vårt daglige liv. Dette er «våpnene» vi kjemper med mot kjødets fristelser og mot verdens og djevelens forførelser.
Vi merker oss at apostelen, når han nettopp har talt om «mørkets gjerninger», likevel her, som deres motsetning, bruker uttrykket «lysets våpen», og ikke «lysets gjerninger». Med dette gir han uttrykk for at her kommer det til å bli strid og kamp, her er det nødvendig med våpen, hvis vi alltid skal kunne bestå i tro og gudsfrykt.
Det kristne livet blir aldri et enkelt og lett liv, slik som de har det, de som «sover om natten». Det blir ofte en hard, langvarig og farlig kamp, der det gjelder å kjempe for selve livet, eller å dø og miste alt, på samme måte som i en krig. En krig er ikke enkel og lett. Der er alltid uro, livsfare og frykt. Der må en bestandig være årvåkne og være rustet til ny kamp.
Snart er det troen og samvittigheten som angripes, så vi på ny står i fare for å bli fanget av «trelldommens åk». Snart det ytre livet, der djevelen vil styrte oss ned i synd og skam. Så er det kjærligheten som settes på prøve, hvor vi står i fare for å bli fylt av hat og uvennskap o.s.v.
Mot alle disse farene må vi stå rustet og ikledd lysets våpen. Og her kan kampen ofte bli hard og farlig, så vi holder på å fortvile. Bare den allmektige og trofaste Herres «store under» frelser oss her. Derfor taler også Peter om at «den rettferdige blir vanskelig frelst».
Hvordan skal det da gå med dem som nok vil være kristne, men likevel lever så uforstyrret og fredfullt et liv, som om de var i det mest skjermede hjemmet? Som om de ikke har noen åndelig fiende. Som om djevelen ikke lenger hadde noe ondt i sinne mot dem. Som om kjødet og verden ikke lenger var noen farlige fiender - !
Både Ordet og all erfaring vitner om at ingen kristen kommer lykkelig gjennom dette fiendelandet uten frykt og kamp. Frykter jeg ikke for noe, så er jeg i stor fare. Å tro en er utenfor all fare, midt blant fiender som alltid trenger innpå en, er et stort bedrag.
Enten lever jeg i frykt og kamp, og da ved Guds makt blir frelst. Eller selvsikker og sorgløs, og jeg går fortapt.
Derfor har også vår Herre Kristus så alvorlig formant: «Våk og be» - «og det jeg sier til dere, det sier jeg til alle: Våk»
La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode! Rom 12:21.
Ser vi disse ordene i sammenheng med verset foran, synes meningen først og fremst å være denne: La ikke din uvenns ondskap overvinne deg, så du også blir ond. Men overvinn isteden hans ondskap med en strøm av kjærlighet fra deg. Slik at du forvandler ham til din venn.
Men først og fremst er det da nødvendig at du har lært å overvinne ditt eget hjertes ondskap, så ikke dette får overmakt over den tilgivende kjærligheten. Den som sitter fast i hat og hevnlyst, har blitt «overvunnet av det onde», og det av et dobbelt onde.
Det onde i hans uvenns hjerte og det onde i hans eget hjerte har slått seg sammen for å friste ham til hat og hevnlyst. Og når han forsvarer og unnskylder sin egen ondskap, og ikke vil forlate, elske og gjøre godt mot sin neste, da har de seiret over ham.
Når du er overvunnet av det onde, da er du også på en måte dobbelt ulykkelig. Ikke nok med at hjertet ditt preges av hat og uvennskap mot et medmenneske, som fra før i seg selv er i en ulykkelig og fredløs tilstand. Men du er også på grunn av det samme hatet og uforsonligheten utestengt fra Guds nåde og vennskap.
For vår Herre Kristus har tydelig uttalt: «Dersom ikke hver éneste en av dere av hjertet forlater sin bror hans overtredelser, da skal heller ikke deres Far forlate dere deres overtredelser».
Det har derfor den aller største betydning at vi ikke lar oss overvinne av det onde og blir sittende fast i hat og uforsonlighet. Ja, det er altså helt nødvendig hvis vi skal bli frelst.
Det er et helt spesielt forhold i denne ondskapen med hatet. Det vitner nemlig om hvordan ditt hjertes forhold er til Gud, til synden og nåden. For bare du sier du ikke kan forlate et bestemt menneske, så sier du samtidig at du kan selv unnvære Guds nåde og Guds forlatelse av dine synder. Ja, du kan selv unnvære frelse og evig liv.
Hvis du derimot klart kjenner din egen synd, og Guds nåde virkelig er uunnværlig for deg, da kan du selv forlate de aller største urettferdigheter som påføres deg.
Kan du ikke det, så be Gud forbarme seg over deg og vekke deg opp, så du ser både dine synder og Guds dyrebare nåde. Da vil du kunne forlate hva som helst, og ikke la deg overvinne av dette dødelige ondet; det uforsonlige hatet.
Men overvinn det onde med det gode. Dette betyr framfor alt å overvinne din uvenns ondskap med en strøm av kjærlighet og hjelpsomhet mot ham. På et hardt ord gir du et mykt svar. Slik demper du harmen. Et uvennlig blikk møter du med et varmt og vennlig åsyn.
Når du får høre at en nabo har sagt noe ondt om deg, skal du fortelle noe godt du vet om ham. Så kanskje han også får høre dette, og forholdet kan forvandles til vennskap. Når han avslår å gi deg den hjelpen du trenger, pass da du på å få gitt ham en hjelp som han kan trenge o.s.v.
På denne måten «overvinnes det onde med det gode». Det blir en konstant drakamp mellom din uvenns ondskap og din egen tålmodighet, din kjærlighet og hjelpsomhet. Pass da på at ikke det gode hos deg bukker under, men tvert imot overvinner uvennens ondskap.
Og blir bare ikke det gode hos deg overvunnet, men du alltid får fortsette i kjærlighet og hjelpsomhet, vil nok din uvenns ondskap i de fleste tilfeller bli overvunnet.
Men om så det ikke skjer, har du likevel overvunnet det farligste ondet når du har overvunnet ditt eget hjerte og bevart kjærligheten. Men også dette ondet, det som rører seg i ditt eget hjerte, kan også bare overvinnes gjennom en annens godhet: Nåden i Guds hjerte.
Kjemper du bare i egen kraft mot ditt hjertes ondskap, blir du snart overvunnet. Men hvis Guds store kjærlighet, som forlater alle dine synder, blir åpenbart for hjertet ditt, og alltid får bestemme der, da vil du også alltid bli drevet til omsorgens kjærlighet mot din neste. Og da er det i dypeste forstand skjedd i ditt eget liv at «det onde er overvunnet med det gode».
Slik er de kristnes kamper og seirer. Verden kaller det å seire når den har kunnet hevne seg mot en fiende. Men i Kristi rike består seieren i at en ikke hevner seg, men overvinner sin trang til å ta hevn.
De kristne strir først og fremst mot sin egen ondskap. Å nedkjempe den er deres største seier. Men også når de strir mot andres ondskap, er det kjærlighet og hjelpsomhet de bruker for å bekjempe den.
Måtte Gud med sin store og evige kjærlighet mer og mer oppgløde oss til denne kampen - å «overvinne det onde med det gode»!
Deres liv er skjult med Kristus i Gud. Kol 3:3.
Legg merke til dette: Vårt liv i Gud er skjult! - og skjult med Kristus!
Kristus er vårt liv. Men Kristus er skjult. Derfor er vårt liv skjult. Det er dette apostelen forkynner her. Det samme bekrefter også alle de helliges erfaring. Men vi, vi vil ikke uten videre godta dette. Vi sier: Var det et virkelig liv med Kristus i Gud, så skulle det vel ikke være så skjult. Men heller stråle fram, synes, kjennes og oppleves mer.
La oss nå se hvordan det forholder seg med dette. Det er sant at «den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv», at «Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn». Det er sant, det Johannes så ofte gjentar: Vi vet - vi vet at vi er av Gud, vi vet at vi er Guds barn, vi vet at Gud blir i oss.
Et menneske som ikke har opplevd noen omvendelse, noen vekkelse fra syndens søvn, noen kamp under loven, noen forløsning i Kristus. Ikke har fått et nytt liv med Kristus og en ny vandring med ham. Men ennå er ett med verden - om enn ikke på de verste områdene, -. Det mennesket bedrar seg selv, det er helt sikkert. Og fremdeles tror en slik at han kan leve det skjulte livet med Kristus i Gud. Og vil kanskje til og med oppfatte dette skriftstedet som om livet i Kristus ikke hadde noen som helst konkrete kjennetegn, og ingen stadfestelse i noen ny kraft i ens liv.
Nei, det står hele tiden fast det Skriften lærer om at det gode treet skal kjennes på Åndens frukter. Men når det åndelige livet samtidig er så skjult, så har det følgende grunner: Først og fremst at vår falne, blinde fornuft dels aldri forstår seg rett på Åndens verk og frukter, dels ikke legger merke til disse. For vi vil liksom gripe selve livet med hendene, se og oppleve det.
Ofte er vi ikke fornøyd med Åndens frukter slik Skriften skildrer dem. Vi vil selv bestemme hvordan det åndelige livet skal ta seg ut. Når f.eks. Skriften, som de største Åndens frukter, nevner kjærlighet, glede, fred o.s.v., så sier mange: «Ja, men hvor langt strekker nå dette? Riktignok fikk jeg en ny kjærlighet i hjertet da jeg fikk forlatelse for alle mine synder. Jeg fikk nok en glede og fred med Gud som jeg aldri før har hatt. Men hva hjelper det alt sammen, det er jo så svakt, og svinger så sterkt i meg. Jeg burde jo ha en langt sterkere kjærlighet, glede, fred, saktmodighet» o.s.v.
Eller vi venter på å få oppleve selve livet i oss. Og når vi ikke har slike opplevelser, begynner vi straks å tvile på om vi har livet. For det andre er vårt liv i Gud aller mest skjult når Gud ikke bare holder følelsene og troens kraft tilbake, men også lar mye synd og elendighet overfalle oss. Når han tillater Satan å sikte oss på den mest grusomme måten, frister og plager oss med syndige tanker, lyster og begjær. Slik at vi også av og til faller. Så Peter fornekter sin Herre, lyver og banner. Slik at Paulus og Barnabas tretter.
Å, når slike ting skjer med oss, - hvor er da vårt liv med Kristus i Gud, - tenker vi. Å, nei, å tro at Guds Ånd skulle bo i meg, det er jo det største galskap. Nei, ikke Guds Ånd, men djevelens. Ja, nå er vårt liv med Kristus virkelig godt skjult.
I tillegg lar Gud alle slags vanskelige opplevelser, ulykker og lidelse ramme oss, ja, skylle over oss som en flodbølge. Som når alle ondskapens krefter, naturen, mennesker og ånder slo seg sammen mot en gudfryktig Job. Røvere, lynet og storm tok fra ham alt det han eide, til og med barna. Djevelen plaget hans legeme, hustruen spottet hans tro, de ynkelige vennene hans veltet nye steiner til byrden hans, og hans eget hjerte raste mot Gud så han forbannet den dagen han ble født.
Hvor er nå mannen som var så høyt benådet at det ikke fantes hans like i hele landet? Hvor er nå det inderlige Guds vennskap som han hadde? Her har vi et eksempel på hvor uendelig dypt vår herlighet kan være skjult.
Men av alt dette onde som tåkelegger og skjuler vårt liv med Kristus, kan likevel ingen ting sammenliknes med synden. Utvortes lidelser er sammenliknet med den bare svake lidelser.
Det er snart å lære seg at disse er et faderlig ris, at «den Herren elsker, den tukter han». Men når synden og djevelen og hissige syndens lyster raser i kjødet, da kjenner du deg som død. Da føles det som om Ånden har forlatt deg, og som om Gud i sin rettferdige dom har forlatt deg o.s.v.
Ja, dette er de virkelige dødsstøtene. Og de går gjennom marg og bein hos oss. Det formørker vårt liv under nåden. Da er det ikke noe annet som hjelper enn å slutte med all vår tanke om vårt eget nådeliv. Og bare se på vår evige og uforanderlige Gud selv, om ikke han kan frelse og hjelpe oss ut av dette.
Men når det igjen klarner for oss, får vi nok se at midt i det svarteste mørket skjulte det seg ikke bare et uforandret faderhjerte i Gud, og vår rettferdighet, som ennå var den samme, fullkomne, i Kristus. Men også et sant, levende, kjempende nådeliv i hjertet vårt.
Det er den høyeste Guds visdom å kjenne godt til hvordan Gud på underlig vis fører sine hellige. Hvordan han skjuler livet under døden, rettferdigheten under synden, nåden under vreden, ja, himmel under helvete.
Og denne høyeste Guds visdom er nødvendig om vi skal holde ut i troen på denne Herren.
Stå da ombundet om livet med sannheten. Ef 6:14.
Dette ordvalget er lånt fra datidens krigføring. Krigeren skulle ha et belte spent om livet sitt. De side klærne de brukte på den tiden, skulle løftes opp, samles og spennes fast med dette beltet, så de ikke skulle flagre og hindre dem i striden. Samtidig skulle beltet også gi kroppen en viss fasthet og holdning.
Men selve beltet, som vi skal være ombundet med, hva er så det? Jo, apostelen sier «med sannheten». Å, for en guddommelig visdom! Her taler Herrens Ånd. Vårt åndelige liv skal være ombundet med sannheten.
På samme måte som vår fiendes innerste vesen og kraft er løgnen; falskhet, løgn og bedrag, - så skal vårt sterkeste våpen mot ham være sannheten.
Men ordet sannhet har en dobbelt betydning i Skriften. Først lærens sannhet, eller Guds ord. Og det taler da om at vi skal ruste oss med en klar og sikker kunnskap i Guds ord, så vi ikke lar oss forvirre av mange slags fremmede lærdommer.
Men dernest betyr dette ordet også sannhet i vårt eget hjerte; d.v.s. oppriktighet og alvor. At vi i alle forhold bare spør etter hva som er Guds vilje, for så også å gjøre etter det. Og vi bør uten tvil stå ombundet med sannhet i begge betydningene.
Det finnes ikke noe kraftigere middel mot alle djevelens forførelser, enn å holde fast på det Gud har talt i sitt ord. På samme måte som krigerens klær skulle holdes samlet av krigsbeltet, så det ikke skulle flagre alle veier. Slik skal våre tanker, som ofte flagrer alle veier, strammes hardt sammen med sannheten. Så vi alltid møter fristeren med: Dette har Gud sagt i sitt ord. Og «himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå», sier Jesus. Det Gud selv har talt, det står urokkelig fast, og det vil jeg tro på.
Å, for en salig trygghet, å få binde om seg Guds egen sannhet! Og dette er det første og det viktigste, hvis vi skal kunne stå fast i prøvelsens time.
Men hva hjelper det med all mulig fasthet i læren, hvis Guds Ånd ikke har fått skapt det rette alvoret i hjertet, så vi bare ønsker å få vite hva det er Gud vil i hver enkelt sak, for så å gjøre etter det?
Hva hjelper krigerens våpen, hvis det ikke finnes liv og kraft i legemet hans? Da faller sverdet av seg selv ut av hånden hans. På samme måte glir Ordets sannhet ut av seg selv, hvis vi ikke beholder den sannheten og oppriktigheten Gud har virket i hjertet vårt.
Hvert éneste menneskes hjerte er av naturen fullt av hykleri og falskhet, - hvert menneske er en løgner! Det er bare gjennom den nye fødselen Herrens Ånd skaper dette hellige alvoret i hjertet vårt, som gjør at vi sier: «Jeg må vite hva som er Guds vilje, hvordan han vil ha det, koste hva det koste vil, ja, om det så skal koste meg livet. Hans vilje skal være min rettesnor».
Da vil jeg ta inn over meg alt Guds ord. Da velger jeg meg ikke ut bare enkelte gjerninger og oppfatninger. Da er jeg på vakt overfor det innerste i hjerte, tanker, begjær og hemmelige tendenser, som ingen mennesker ser. Da blir jeg nok på alle områder tuktet og nedslått over meg selv. Men da blir også Kristus herliggjort for min sjel, og jeg har forlatelse for alt, så jeg fryder meg over en evig nåde.
Men da får jeg også en inderlig kjærlighet til alt det Gud vil. Og da er det sannhet i min gudsfrykt, når jeg gjør det gode av hjertens lyst, og ikke av tvang. Nå vandrer jeg for Guds åsyn med både mitt indre og utvortes menneske. Og da blir jeg stadig mer og mer renset, oppriktig og sann i tanker, ord og i hele mitt vesen.
Dette er helt og fullt et verk av Herrens Ånd. Og fordi han virker sannhet i vårt vesen, kalles han også for Sannhetens Ånd. Det er hele den nye fødselens verk som gjør at vi er av sannheten og vandrer i sannheten.
Men alt Gud har virket i oss vil djevelen ødelegge. Dette arbeider han stadig med. På ny vil han gjøre hjertet vårt falskt og likegyldig, så det ikke skal være så nøye på hva som er Guds mening og vilje.
Da er det om å gjøre at vi ved den nåden vi har fått virkelig frykter for djevelens bedrag. At vi virkelig er nøye på alt, ikke slipper noen falskhet til i hjertet vårt. Straks vi merker det minste til djevelens bedrag, må vi rope til Gud: «La heller alt mulig ondt skje med meg, bare jeg ikke må bli falsk i mitt forhold til deg! Bruk heller de bitreste ting, Gud. Bare jeg får være oppriktig overfor deg!» På denne måten spenner vi også sannheten om vårt sinns hofter.
Og glemmer vi dette, så er alt tapt. En kristen kjenner fremdeles slangens gift strømmer på i sin natur, i alle slags tendenser, også som falskhet. Men det fører ikke til døden, så lenge den oppriktige Ånden kjemper imot, forbanner denne slangens yngel og påkaller Gud.
Men den som ikke merker noen som helst falskhet i seg, men tror han er helt ren for slikt, han er allerede dysset i søvn av den. Og da fører falskheten til åndelig død når en begynner å forsvare den, inngår hemmelig pakt med den og vil tjene den. Da er selve ånden og hjertet ditt falskt.
En slik kristen kan ikke kjempe Åndens kamp, om det så bare er i en enkelt sak. Når han vet med seg selv at han unnskylder falskheten, så står han maktesløs, er ikke åpen for Gud, blir feig i striden og ustadig i vandringen.
Men der oppriktighet har råderetten i hjertet, kan djevelen ingenting utrette. For alle fristelser til synd fører der bare til et sterkere bønneliv og gudsfrykt.
Forakt ikke Herrens tukt! Bli heller ikke motløs når du tuktes av ham. Heb 12:5.
Du har fått den store nåde å tro dine synder er forlatt. Du tror du er et Guds barn. Likevel har du veldig lett for å bli utålmodig og misfornøyd over den måten Herren fører deg på i livet. Bare fordi ikke alt har gått slik som du i ditt hjerte har ønsket og tenkt. Det er kanskje noe du spesielt sterkt hadde ønsket deg, og som du ikke fikk. Mens noe du rett og slett fryktet, har derimot rammet deg.
Det er nettopp deg vi vil tale noen ord med i dag. Mange tilfeldige sorger og prøvelser kan også gjøre hjertet ondt. En forfølges kanskje av mennesker en viss tid. En annen blir syk, men blir på ny frisk. En tredje har opplevd et tap, som riktignok ikke hadde betydning for hans framtid o.s.v. Men slike ting er egentlig bare små prøvelser som en snart finner trøst mot.
De virkelig dyptpløyende prøvelsene er de som synes å ha avgjørende betydning for hele ditt liv og din framtid, når du ser ditt livs største forhåpninger og ønsker slår feil.
Du søkte lykken, men synes å ha blitt ulykkelig. Du er bundet til noe du ikke kan ha noe håp om å bli fri fra i dette livet. F.eks. en sykdom eller et menneske du er blitt bundet til for hele livet, og som er et kors for deg. Eller du har knyttet hele ditt hjertes lykke til en bestemt person, - og så er denne personen tatt fra deg o.s.v.
Du som nå sørger i det stille, og føler deg ulykkelig: Løft nå øynene dine opp og se framover mot den uendelige evigheten! Er du nå helt sikker på at du ikke trenger denne Guds underlige og harde skole for at du skal nå lykkelig fram?
Har du så fullstendig glemt hvor stor og skjebnesvanger en strid det gjelder, hvis du skal bli frelst og komme til himmelen? Du vet jo at hele verden ligger i det onde, og at det er få som blir frelst, ja, at «den rettferdige vanskelig blir frelst».
Du tror og erfarer at hele ditt vesen er gjennomsyret av den gamle slangens gift. For slik er det i sannhet med hvert eneste menneske. Hjertet ditt er en hissig og lett tennbar ting, som alltid vil i feil retning. Ditt kjød er fullt av lyster og begjær. Du tror og ser at hele verden omkring deg er full av fristelser, og hvordan djevelens makt og list er så stor og omfattende at mangt et stort Guds menneske er blitt forført og hemmelig bedratt, så de er gått evig fortapt.
Det er jo forferdelig å se en slik tilstand. Men likevel kan du altså tro at du er den eneste som skal være fritatt fra all fare! Deg kan det falske hjertet og den gamle slangen aldri bedra, - tror du. Er du så overbevist om at det skal nok gå godt for deg å komme igjennom alle farer i denne verden - ?
Vel, sier du, men hvor vil du da hen med alt dette? At jeg synes jeg er blitt ulykkelig, er vel ikke det samme som at jeg er så selvsikker at jeg tror jeg er fritatt for all fare i evighet?
Jo, her er nok en dypere sammenheng enn du tror. Du kan være sikker på at det er ikke av hjertet Gud plager menneskene, men bare så langt det er nødvendig for den enkelte. Vær du sikker på at hvis ikke prøvelsene var nødvendige for ditt evige liv, så ville den uendelige kjærligheten i Guds hjerte heller gitt deg et Paradis på jorden.
Og om dine prøvelser ikke alltid er sendt for å redde deg fra den evige død, burde det være nok for deg at Herren vil helliggjøre deg ennå mer. Vil døde ditt gamle menneske og gjøre deg mer rik på åndelig kraft, liv og ånd, tro, bønn, kjærlighet, årvåkenhet og ydmykhet.
Eller betyr alt dette ingen ting for deg? Er synden og ditt kjødelige sinn noe du ikke tar så nøye, så det ikke smaker deg at Gud døder dette?
Hvor høyt setter du da Gud og hans vennskap? Hvis Gud vil bli mer æret gjennom deg, skulle da det ikke smake deg? Er du mer opptatt med din jordiske trivsel, enn av at Gud blir æret?
Å, tenk da over, du menneske, hvem som har skapt deg til denne verden med en udødelig sjel! Og ikke bare det, men også sendt sin egen elskede Sønn til en blodig død for at du skulle bli frelst! Har han da ikke også rett til å gjøre deg til «et ærens kar», og føre deg slik at du blir til hans ære? Smaker dette deg tvert imot ikke, så du til og med ergrer deg over det?
«Nei, langt fra», sier du, «det har jeg så langt fra noe imot. Tvert imot er det min inderlige bønn at Gud bare må gjøre meg mer alvorlig og hellig til sitt navns ære. Hvor ofte har jeg ikke bedt ham døde mitt kjød, når jeg har kjent på at jeg selv verken gjorde eller kunne gjøre dette. Nei, det at han døder mitt kjød misliker jeg slett ikke. Men jeg taler om mine bitre prøvelser. Det er disse som gjør meg så ulykkelig».
Du vil altså bli korsfestet og dødet - men uten lidelser - ! Du vil oppleve korsdøden leende. Ha nagler gjennom hender og føtter, men uten smerte. Å ja, så fordreid kan det hele fortone seg i vår tankeverden.
Men la det da nå bli klart for deg at det gamle menneske kan ikke bli overgitt til døden uten lidelse. Hvis du ber Gud døde kjødet ditt, må du ikke bli overasket om mye lidelse rammer deg. Med en slik bønn har du selv dratt dette over deg.
Gud hører svært gjerne når du ber ham døde kjødet ditt og la nåden få større innpass i deg. Men han vet da ingen bedre måte å bønnhøre deg på, enn gjennom prøvelser, fristelser, kors og problemer.
Etter sin barmhjertighet frelste hans oss gjennom den nye fødselens bad. Tit 3:5.
Her ser vi hvor store nådens skatter Herren knyttet til dåpen. Hva og hvor mye vi mottar der. Det som skjedde der er intet mindre enn at vi ble frelst!
Å bli frelst er det samme som å bli befridd fra alle sine synder, fra dødens og djevelens makt over oss. Og samtidig settes over i det evige livs uendelige arv og rikdom. På en gang få tilbake all den nåde, det barnekåret hos Gud, den ære og herlighet vi ved skapelsen var bestemt til. Som vi mistet gjennom syndefallet, men som Kristus gjennom hele sitt liv og lidelse, ja, med sin død og oppstandelse på ny kjøpte oss rettighet til. Å, hvor stor Guds evige, kjærlige rådslutning til vår frelse har vært!
Alt dette ville Kristus knytte sammen med, og legge ned i, dåpens vann. Slik ville han med et synlig tegn i sin menighet markere hver enkelt som eier av all denne nåden. I dåpen ville Gud gi oss den trøst vi behøver, og hjelpe oss å ta imot hans store, men åndelige og usynlige gave.
Dåpens vann ser svært lite betydningsfullt ut i våre øyne. Likevel er det et uendelig rikt og dyrebart vann. Det er med det som en stor godseier sa om en ubetydelig gullring : «Den jeg gir, og som tar imot denne ringen, han skal eie meg selv og alt jeg eier».
Ringen var i seg selv bare verd noen titals kroner. Men nå var denne ringen plutselig blitt en særdeles dyrebar ting. For nå representerte den ikke lenger bare sin egen lille kroneverdi. Nå var hele denne personen som hadde gitt løftet, pluss alt han eide, knyttet til denne ringen, og hørte nå med i ringens verdi. Og hvorfor? Jo, bare på grunn av det løftet som var knyttet til denne ringen; nemlig at den som fikk, og tok imot den, skulle få eie alt dette.
Slik er det også med dåpen. Uten Guds ord er det bare vann, og har ingen verdi. Men gjennom det løftet Kristus knyttet til dåpens vann er det et nådemiddel, hvor Gud gir oss hele sin frelse og nåde.
Det er lærerikt å se hvordan Gud ofte har knyttet sine usynlige og himmelske nådegaver til jordiske, og synlige ting og tegn. Vårt svake og sanselige menneskehjerte har alltid måtte hjelpes på denne måten. Vi har mange eksempler på dette i Det gamle testamente. Eksempler som nettopp er forbilder på hvordan vi frelses gjennom Kristus.
Når Israels barn skulle skjermes mot mordengelens sverd, skjedde det gjennom et synlig tegn. Påskelammet skulle slaktes, og blodet av dette skulle strykes på husets dørstolper. Og når de på vandringen i ørkenen ble bitt av de giftige serafslangene, ble det laget en serafslange (en av samme slaget, men uten gift) i kobber. Den ble satt på en stang, og når de som var bitt så på den, skulle de få leve. Og her leser vi uttrykkelig at «Den som vendte seg og så på tegnet, ble frelst, ikke av det han så, men av deg, som er alles Frelser. Det var verken urter eller forbindinger som reddet dem, men ditt ord, Herre, som leger alt» (Visd. 16:7,8,12.)
I 2.Kong 5 har vi også et treffende forbilde på dåpen, og hvordan vår fornuft stiller seg til dette. Den syriske høvedsmannen Naaman kommer til profeten Elisa for å bli helbredet fra sin spedalskhet. Gjennom en tjener mottar han da bare denne beskjeden fra profeten: «Gå og bad deg i Jordan sju ganger, så skal du bli frisk».
Da blir Naaman sint og vil bare reise hjem igjen, fordi profeten ikke selv kommer ut og foretar noen høytidelige seremonier, men bare sender en tjener med en ganske alminnelig beskjed. Men når Naaman omsider lar seg overtale til å stige ned i Jordan på profetens ord, blir han straks, på grunn av løftet, fullstendig frisk. Og hvorfor? Så visst ikke på grunn av noe som helst spesielt med vannet i Jordan. Men bare på grunn av løftet som var knyttet til vannet i Jordan: «Bad der, så skal du bli frisk».
Her ser du et bilde på dåpen, - og på oss. Først ser vi bare en enkel Ordets tjener «forrette» dåpen, og det med svært enkle og uanselige midler. Bare vi fikk se Gud selv forrette dåpen i himmelsk høytid, og hørte ham selv tilsi oss frelsen, da ville vi nok tro det. Da hadde det alt sammen stor verdi og betydning. Men nå er løftet så gammelt og langveisfra. Nå ser vi ingenting i dette med våre øyne.
Isteden ser vi på selve vannet og tenker: Skulle ikke f.eks. min angers tårer bedre kunne rense bort synden, enn dette vannet som bare er hentet fra brønnen og stenkes på legemet? Men hvis vi bare fortsetter å se på vannet, og glemmer løftets ord, forakter vi lettsindig både dåpen og Kristi ord, og blir bare i vår synds spedalskhet.
Får vi derimot nåde til ved troen å se på Kristi løfte om dette vannet, da kommer vi også til å bli rene og frelst, akkurat som Ordet lover. For det er jo tross alt ikke verken drøm eller dikt, men en evig, guddommelig sannhet. Han kan ikke lyve, han som sa: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst».
Når denne Herren sier et ord, gjelder jo det tusen ganger mer enn alle våre tanker og meninger.
La oss derfor holde øynene klart festet på Herrens ord, uten noe som helst øyekast til siden. For ingen ting i hele verden er mer sikkert og pålitelig enn dette.
Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. Sal 103:10.
Disse ordene er fulle av nåde og trøst. Og de er så tydelige at en aldri kan fryde seg nok over dette, aldri kan lovprise og takke, aldri av hjertet ta dette inn over oss nok.
Først og fremst har vi her hele evangeliets innhold om at Gud ikke gjør med oss etter våre synder, men etter sin Sønns fullbrakte verk. Herren har én gang gjort med én etter våre synder, og gjengjeldt på ham etter våre misgjerninger. For «ham som ikke kjente til synd, har Gud gjort til synd for oss».
«Sannelig, det er våre sykdommer han tok på seg, det er våre smerter han bar. Herren kastet alle våre synder på ham. Han er såret for våre overtredelser, han er knust for våre misgjerninger». For «Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres».
Her er grunnen til at han ikke gjør med oss etter våre synder. Og derfor ser vi hvordan de største syndere får nåde, mens de mest hellige i gjerninger er blitt fordømt.
Men det er samtidig klart at det er visse mennesker Herren vil forholde seg til etter deres synder. Det står i Rom 4:4: «Den som holder seg til gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som fortjeneste». Det vil si at de skal få etter som de har fortjent. Fordi det var slik de ville ha det, og dermed ikke i sannhet opphøyet Sønnen. «Men den som ikke holder seg til gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet».
Kort sagt: At Gud ikke gjør med oss etter våre synder, er hele evangeliets innhold. Men fremdeles sitter denne smitten uutslettelig fast i alle mennesker, selv i Guds barn; at Gud bare er nådig mot oss i den grad vi selv har levd et rett kristent liv. Og er mindre nådig mot oss når vi har falt og syndet.
Men var det slik, da kom rettferdigheten virkelig av gjerningene, og da er Kristus død forgjeves. «Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er nåden ikke lenger nåde! Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning».
Men se nå videre i Salme 103 hvor veldig denne tilregnede rettferdigheten er. Å, for noen herlige ord: «Så høyt som himmelen er over jorden, så stor er hans nåde mot dem som frykter ham». Måtte hver éneste kristen skrive disse herlige ordene dypt inn i sitt hjerte, dette veldige bildet Herrens Ånd selv bruker! Da vil det skape et himmelsk Paradis i hvert enkelt hjerte.
Tenk: «Så høyt som himmelen er over jorden» - noe intet menneskelig øye kan beregne. Og likevel står det her at like stor er hans nåde mot dem som frykter ham.
Nå er himmelen så høyt over jorden at ikke en éneste av alle de ujevnhetene som finnes på jorden, vil være synlig på den avstanden. For oss her nede er det derimot selvsagt stor avstand mellom dalbunnen og de største fjelltoppene. Vi ser de store ujevnhetene på jorden. Men vær sikker på at ingen fjelltopp når opp til himmelen, så den får laget noen ujevnhet der.
På samme måte er det med syndene og nåden. For oss tårner ofte syndene seg opp til store fjelltopper. Men Guds nåde er så stor over dem som himmelen er høyt over jorden. Slik at syndene våre ikke har mulighet for å lage den minste ujevnhet i nåden.
Og tenk: Skulle syndene kunne gjøre noen ujevnhet i nåden, slik at vi hadde Guds nåde når vi hadde gjort gode gjerninger, men ikke hadde samme nåden når vi hadde gjort noe som var galt. Da kom jo rettferdigheten virkelig av gjerninger. Og alt evangeliet lærer om forsoningen og nåden hadde vært falskt.
Kjenner du ikke hvordan både fornuft og følelser rygger tilbake overfor denne tanken?
Hva så med Kristus, som sier om de skrøpelige disiplene: «Dere er alt rene», og «helt rene». Og Paulus, som sier: «Er det av nåde, da er det ikke av gjerninger». Og David, som sier her at nåden er så stor over oss som himmelen er høyt over jorden. Da måtte de alle være dårer og løgnere!
Så dypt sitter denne smitten i oss; dette at nåden må avhenge av gjerningene.
Men den som skal kunne stå fast i en slik troens kamp, må skrive Den Hellige Ånds ord dypt inn i hjertet, og virkelig be Gud alvorlig om troens Ånd.