1. Troen alene

1. Vi må eie Den Hellige Ånd?

2. Hvordan får jeg Den Hellige Ånd?

3. Selvprøvelse

7. Elsker du meg

1. Ransak dere selv!

2. Kjærlighetens kjennetegn

2. Kristus alene

1. De to paktene

2. «Fattig i meg selv jeg er... »

3. «På min egen gjernings vei....»

4. «Hjelpeløs til nåden ser»

5. Tro som du er!

6. Jesu død og blod skal gjelde!

8. Vekst

1. Stillstand er tilbakegang

2. Nådens kraft

3. Han skal vokse, jeg skal avta

4. Kristus som yppersteprest - nå - i himmelen

3. Nåden alene 9. Livet i Kristus

1. Død og oppstanden med Kristus

2. To fiender som vil ta fra oss det evige liv: urenhet og gjerrighet

4. Ordet alene

1. Den Hellige Ånd blir gitt oss gjennom Ordet

2. Mennesket lever av Guds ord

3. La Kristi ord bo rikelig blant dere!

4. Melk og fast føde

10. Hustavlene

1. Gode gjerninger

2. En hustrus plikter

3. Mannens plikter

4. Om ekteskap mellom troende og vantro

5. Barnas plikter

6. Foreldrenes plikter

7. Ansattes plikter

8. Arbeidsgiveres plikter

5. Vintreet og grenen

1. Ekte og falske frukter

2. Tukt og renselse

3. Bli i meg!

11. Frafall

1. Den som ikke hver dag lever av evangeliet, vil bli syk og dø

2. Kjødelig liv fører til død

3. Uskyldige ting kan bli avguder

4. Egenrettferdighetens fare

5. Det er farlig å ville være sin egen helliggjører!

6. Vi har rett til å skjule oss i Jesu fullbrakte verk

6. Bli sterke i Herren!

1. Vår egen makt er intet verd

2. Hva skal formaningene tjene til?

3. Troens kamp

4. Djevelens listige angrep

5. Som en lysets engel

6. Ta Guds fulle rustning på

12. To lignelser

1. Den hemmelighetsfulle hjertegleden

2. Det skjulte liv

 

Forord

«Vi står her overfor det som er hovedbetingelsen for alt sant kristenliv på jord: Om dere er oppreist med Kristus, - om dere er døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud? Om Kristus er deres liv?

All from og pen kristelighet som ikke strømmer ut fra denne kilden, er løgn og hykleri».

Dette er tatt fra innledningen til et av avsnittene i boka.

Gjentatte ganger har det feilaktig vært hevdet at Rosenius hadde for ensidig nådeforkynnelse. Betegnende nok samme angrep som Paulus’ - og enhver ren nådeforkynnelse - alltid blir møtt med av egenrettferdigheten.

Så har det blitt sagt at Rosenius var «far til nyevangelismen» - som delvis gikk i samme retning; lettvint nådeforkynnelse, på bekostning av helliggjørelsesforkynnelsen.

Denne boka er det beste «saksdokument» mot alle slike påstander. For her avdekkes det bibelske grunnlaget for helliggjørelsen - noe egenrettferdighetens forkjempere ikke har med i beregningen.

Her finner du Bibelens klare råd til frelse og helliggjørelse. Den forkynnelsen som har frelst mennesker, ikke bare over hele Skandinavia, hvor det skapte en markert vekkelsesbevegelse på 1850-70-tallet. Men også videre ut over verden, hvor Rosenius-skriftene er blitt oversatt, og fremdeles oversettes til stadig nye språk.

Carl Olof Rosenius (1816-1868) skrev ikke bøker. Hans forkynnelse, som senere er kommet ut i bokform, ble spredd gjennom bladet «Pietisten», som «eksploderte» til 13.000 eksemplarer og ble Skandinavias største tidsskrift, på et tidspunkt da Sveriges største avis lå på 4.000 ex.

Rosenius er blitt kalt «Nordens evangelist» og «Nordens sjelesørger». Det skjønner du snart når du leser Roseniuslitteraturen.

Kapittel 1

Troen alene

I Apg 19 leser vi at i Efesus fant Paulus noen disipler og spurte dem: «Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?» De svarte: «Vi har ikke en gang hørt at det finnes en Hellig Ånd». Han sa da: «Hvilken dåp ble dere da døpt med?» De sa: «Med Johannes’ dåp». Da begynte Paulus å forklare Johannes’ dåp for dem. Den var en omvendelsens dåp (v.4) «til den tro som skulle komme, ble åpenbart», Gal 3:23-24.

Selve troen var noe de manglet. Den var ennå ikke født i hjertet deres. Og grunnen var at de ikke hadde fått Den Hellige Ånd. Men da han hadde undervist dem om troen på Jesus, og lagt hendene sine på dem, fikk de Den Hellige Ånd.

Det var sannelig noe vi ikke skulle ha ventet, at disse disiplene ikke hadde fått Den Hellige Ånd, enda de var jo døpt med Johannes’ dåp til omvendelse. Gud hadde sendt ham i forveien for Kristus for å «berede vei», og knuse menneskenes steinhjerter gjennom sin forkynnelse om at de måtte straks omvende seg. At de så var døpt med Johannes’ dåp, betyr at de hadde tatt imot den Åndens forkynnelse Johannes bar fram, og hadde latt seg døpe til denne omvendelsen.

Men denne omvendelsen kunne aldri gi liv, trøst, fred og fryd, et nytt hjerte, Åndens nye sinnelag og kraft. Dette skulle Kristus utrette gjennom sin nådeforkynnelse. Døperen Johannes pleide si det slik: «Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, skal døpe dere med Den Hellige Ånd», Mat 3, Mark 1, Luk 3, Joh 1.

Det å bare være døpt med Johannes’ dåp, betyr altså å leve på omvendelsens og forbedringens vei, men uten å ha fått forlatelsens store trøst og glede i Kristus. Da går du med denne holdningen: Å, bare jeg kunne være, kunne gjøre, kunne kjempe, våke og be som jeg burde - !

Du har ennå ikke fått det sinn som sier: Å, det er bare det Kristus er, det Kristus har gjort, det Kristus har stridd, har bedt, har utrettet - - som holder. Og det er nok for meg. «Jeg døde», jeg kom skammelig til kort med min omvendelse og forbedring. Men tenk, jeg fikk alt på én gang i «ham som elsket meg og gav seg selv for meg». Og «det liv jeg nå lever i kjødet (d.v.s. her på jorden), det lever jeg i troen på Guds Sønn», Gal 2:19-20.

Det er fint å se her hvordan disse disiplene lot seg undervise av Paulus om hva de manglet, og ikke bare avviste det han sa. Derfor ble da dette virkelig en stor gledens dag for dem. Sannsynligvis har de aldri ant at de manglet noe, at det ennå måtte skje noe stort og herlig med dem.

Å, måtte mange blant oss, også de som lever i Johannes’ omvendelses dåp, få nåde til å slippe inn over seg denne selvransakelsen; spørsmålet om de har Den Hellige Ånd! Om ikke mange er i samme situasjon som den vi leser om i Efesus.

Jo visst er vi døpt til Kristus, og har alle hørt at Den Hellige Ånd er kommet. Men vi ser jo rett for øynene våre at de fleste ikke vet mer om Den Hellige Ånd bor i dem, og Åndens sanne verk, enn disse som aldri hadde hørt at det var noen Hellig Ånd.

For dem som ikke kjenner og sørger over at de ikke har Den Hellige Ånd, er dette vi her snakker om, hard tale.

Noen har nok opplevd en viss oppvekking og herlige følelser. Men de har etter hvert mistet omvendelsens årvåkenhet. Nå har de alt sammen bare i munnen, i kristelige ord og vendinger, som ikke betyr noe som helst for hjertet deres. De har ingen fryktens ånd, ingen nød for å være oppriktig, ingen redsel for hjertets falskhet og syndens bedrag. De kan delta i verdslig selvopptatthet, som Ånden pleier å tukte ærlige sjeler for, men som de nå i stedet unnskylder og forsvarer.

De kan nok tale fint om troen og nåden. Men når denne troen ikke skaper verken glede, kraft eller en ny trang, så viser det seg jo at de i virkeligheten ikke har verken troen eller Ånden.

Så er der noen som med en våken samvittighet kjenner og erkjenner sin fordervelse og avmakt. De ser ondskapen i seg, og vil gjerne bli kvitt den. Men de er fullstendig avmektige i sin omvendelse. Der er ingen Hellig Ånd, ingen overnaturlig kraft og ingen fred. Altså ingen ting som vitner om at Ånden bor i dem, og om den sanne helliggjørelsen.

De vil mye. Vil våke, be, kjempe, elske. Men alt stopper bare med viljen, beslutninger og gode forsetter. Der er bare avmakt og død.

De vil så inderlig angre synden. Men kjenner bare på hardhet, hykleri og lettsindighet. De vil elske Gud, men kjenner bare en forferdelig lunkenhet overfor ham. Og elsker i stedet andre ting. De vil be. Men får det ikke til. Bønnen blir tørr, kort, kraftløs og hyklersk. De vil våke og kjempe mot synden. Men sukker i stedet: Jeg er så fryktelig lettsindig at jeg synder så snart fristelsen kommer.

Syndens forderv hersker i dem. De ligger under for de gamle skjødesyndene.

Noen dager går det riktig nok bedre for dem. Og de begynner å håpe at seieren er vunnet. Men så raser hele deres pene kristelighet sammen. Alt er like uhyggelig som før, eller enda verre. De synger på slike sanger:

Finnes det no’n lyster til
som jeg overvinner?
Jeg kan tenke hva jeg vil,
synden seg innfinner.
Jeg kan tale hva jeg må,
tungen meg forråder.
Jeg kan ligge, gå og stå,
synden ved meg henger.

Jeg bestemmer at jeg vil
ei det onde gjøre,
men det som jeg fristes til,
får meg snart forføre.
Nei, jeg har slett ingen ro
verken i min Gud hell’ verden.
Ikke kan jeg nåden tro,
har ei fred på ferden.

Disse menneskene ligger sunket ned i Jordans kalde vann. I «Johannes’ dåp til omvendelse». Der er tilstanden så ynkelig.

Og slike tilstander kan også komme til levende Guds barn etter at de en tid har levd i troens frihet. Igjen kan de la seg fange av trelldommens åk, og synke ned i et lovisk sinn. Da har loven igjen samme oppgave som før de kom til troen; å vekke opp synden og åpenbare avmakten.

Men disse som har fått troens liv, og som bare under anfektelse mister Åndens seirende kraft, de skulle jo fra egen erfaring kjenne til det som kan hjelpe dem til igjen å få Åndens liv og fred. Og de som aldri har smakt troens sanne fred og kraft, bør jo av denne elendige tilstanden innse at de ikke har fått Ånden.

For Skriften sier jo: «Der Herrens Ånd er, der er frihet», «Åndens attrå er liv og fred», «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred...», «Alt det som er født av Gud, seirer over verden», 2Kor 3:17, Rom 8:6, Gal 5:22, 1Joh 5:4.

Hvordan skulle det kunne skje at jeg har Den Hellige Ånd i hjertet, uten at den virket noe som helst? Er jeg ikke da fremdeles bare en slave og fredløs sjel som er fremmed for Frelseren?

Men så spør da også en sjel som oppriktig innser dette, i virkelig alvor:

Til toppen

2. Hvordan får jeg Den Hellige Ånd?

Her svarer de fleste: Ved bønn! Og dette er vel og bra. Men tusen urolige og engstelige mennesker sier da at «jeg har bedt dag og natt om Den Hellige Ånd og dens frukter; kjærlighet, glede og fred. Men fremdeles står jeg på samme sted, enda jeg har søkt i mange år. Jeg mangler alt som hører med til en sann helliggjørelse».

Hva kan feilen være her? Gud brenner av kjærlighet, og vil så inderlig gjerne gi Den Hellige Ånd til alle dem som ber ham. Men han verken kan eller vil gi Ånden på noen annen måte enn den han har vist oss i Ordet.

Hele Skriften og all erfaring viser at vi får ikke Ånden uansett hva vi foretar oss. Johannes’ dåp er vel god. Bønn er også bra. Omvendelse og alvor...., alt dette er godt. Men om en så arbeider med dette i førti år, vil en fortsatt være uten Ånd og liv dersom ikke noe annet skjer.

Hør hva det er Paulus sier til galaterne: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre evangeliet forkynt, som skaper troen?» Gal 3:2.

Her er hemmeligheten med hvordan vi får Ånden: Ved å høre evangeliet forkynt, som skaper troen! Eller som det egentlig heter: Troens hørelse! Slik er det Paulus lærer. Og her tar han galaterne selv til vitner, og tvinger dem til å erkjenne det de selv har erfart.

Nå har de blitt forført av falske profeter til å søke rettferdighet og helliggjørelse gjennom loven. Av egen bitter erfaring burde de vite at så lenge de strevde under loven med det de selv kunne prestere, fikk de aldri Ånden. Men så snart de hørte og tok imot forkynnelsen om Guds store nåde i Kristus, og om troen, fikk de Den Hellige Ånd.

Vi har sett at slik gikk det med disiplene i Efesus, Apg 19. Vi finner også et rikt vitnesbyrd om det samme i Apg 10. Der hører vi om Kornelius at «han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud». Likevel kunne han ikke komme inn i Guds rike før det ble sendt bud etter Peter, og han kom og forkynte Kristus for ham. Men da dette skjedde, og ordene om at «hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn» kom inn i ører og hjerter, da, står det, «falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet».

Hva gjorde de så selv når dette skjedde? Absolutt ingen ting! De satt helt stille, med korslagte hender, og bare hørte Peters forkynnelse. De hørte om Kristus, som var død, men igjen ble levende. Peter sa: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Og akkurat «mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet», v.43-44.

Er ikke dette tydelig nok tale? Skal vi ennå bare stampe mot brodden for å holde på egne meninger? Her bekrefter både Skriften og erfaringen at Ånden og helliggjørelsen får vi bare «ved troens hørelse». Og det skjer ikke ved at vi skal gjøre noe som helst. Men ved at vi hører evangeliet om Guds Sønn forkynt. Når Ånden åpenbarer dette budskapet om uforskyldt nåde, overbeviser og inntar det selv hjertet vårt.

Å, for et knusende slag dette er mot vår elendige, stolte og selvgode natur. Her kan du selv ikke utrette noe som helst. Vil du ha Den Hellige Ånd og bli hellig, må du bli stille. Du må erfare og erkjenne at du er død og ikke kan utrette noe som helst.

Nå må du bare høre hva en annen har gjort. Og bare gjennom dette å høre, stille og passivt, og motta frelsens gave, miskunnhet og forlatelse, skal du få liv. Da får du Den Hellige Ånd med alle Åndens frukter, kjærlighet, glede, fred.....

Men vil du ikke høre på dette, så må du bare gå. Du kan fortsette å prøve deg både i ti og tjue år med å våke, kjempe og be. La oss så se om du får Den Hellige Ånd på denne måten!

Du kommer til å vansmekte tusen ganger i vantroens ørken, og finne din død der, hvis du tror du kan få Ånden og dens liv med kjærlighet, glede, fred og kraft på lovens vei. Hånden og tungen kan du nok tvinge, og holde vekk fra syndige ord og gjerninger. Men her taler vi om helliggjørelsen, om hjertet og hjertets helliggjørelse.

Og hjertet kan ikke noe menneske tvinge. Hjertet går sin egen vei, og blir alltid det samme, uansett hvor mye en forsøker å bearbeide det. Det jeg elsker, det elsker jeg, selv om jeg sier til meg selv: Dette må du ikke elske! Ja, selv om Gud selv forbyr det.

Og det som jeg ikke elsker, det kan jeg ikke tvinges til å elske, selv om Gud selv sier jeg skal elske det. Når Gud sier jeg skal gjøre det, kan jeg nok ønske at jeg kunne elske det. Jeg kan også si: Ja, jeg vil være lydig, jeg vil elske. Men fremdeles elsker jeg ikke. Hjertet kan ikke tvinges.

Her må vi bare stemme i med sangeren:  

Vårt hjerte er vel ringe.
Dog lar det seg ei tvinge,
til lydighet ei bringe
om hele jordens vekt og makt
med kraft ble på det lagt.
Om Moses med sin hammer
det både slår og rammer,
dog ennå før han sluttet har,
så er det som det var.

Ei makter alle plager,
samvittighet som nager,
hard lutringsild og alvorsdyst,
å dempe syndens sterke lyst!
Foruten tro på Kristi blod
er strev og bønn og gjerning all
et hardt, men kjernløst skall.

Dette blir helt tydelig når vi tenker på hva Åndens frukt er. Mange taler, tenker og drømmer om helliggjørelsen og Ånden, uten å vite hva Åndens verk er. Det blir bare en drøm og en anelse for dem, ingen virkelighet.

Åndens første frukt er kjærlighet. Kjærlighet er den eneste rette kilde for all helliggjørelse og alle gode gjerninger. Og den kan en ikke få gjennom gode forsetter, alvor, bud, lov, kamp eller strid. Men Kristus forklarer hvordan vi får den. I Luk 7:36-50 sier han at denne kjærligheten skapes når Gud forlater syndene og vi mottar Guds miskunnhet. Den som mye forlates, elsker mye. Den som mindre forlates, elsker mindre.

«En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti.... Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest?», Luk 7:41 flg.

Fariseeren Simon innser at den som hadde fått mest ettergitt, ville elske ham mest. Så bruker Jesus dette overfor ham: Du, Simon, er så åpen at du tar ikke anstøt av meg, som de andre fariseerne gjør. Du innbyr meg til å spise hos deg. Men, Simon, - denne kvinnen, denne store synderinnen, hun bader mine føtter med sine kjærlighetstårer og tørker dem med sitt hår, og kan ikke holde opp med å kysse føttene mine. Du, derimot, har ikke en gang gitt meg vann til å vaske føttene mine i. Enda hun er en stor synder, og du en stor og hellig person, så er det likevel henne som har Den Hellige Ånd - og du har den ikke. Hun har Åndens frukter, og du har lovgjerninger. Så er da hun en sann hellig, og du en falsk.

Slik blir altså kjærligheten født: Den som mye forlates, elsker mye. Den éneste måten kjærligheten kan bli tent i hjertene til Adams barn, er at Gud forlater dem alt det de har gjort. Da elsker de ham. Se Jer 31:31-34.

Dette gjelder også de andre Åndens frukter. En sann glede, en virkelig fred i Gud, en indre hjertets godhet, - det kan ikke noe menneske ta seg til. Alt Åndens verk får jeg på den måten at jeg som en synder, før jeg er blitt hellig, blir benådet og møter Frelserens grenseløse kjærlighet. Slik det skjedde med synderinnen.

Men her tenker så noen: «Selvsagt tror jeg på Kristus - som så mange andre. Så det er nok i orden med troen. Det er i selve livet mitt det svikter». Med den holdningen viser de bare at de ikke har noe som helst begrep om hva troen på Kristus er.

De mener de tror på Kristus, når de tror det er sant alt det som står skrevet om Kristus. Og så ser de på alt han har lidd for oss, som noe de ikke behøver tenke så mye mer på. De er hele tiden bare opptatt av - og har all sin oppmerksomhet rettet mot - seg selv.

Derfor har de trøst når alt går greit i livet. Men har de gjort en eller annen grov synd, søker de til anger, bot og bønn. Bevisst eller ubevisst er dette veien for dem til å få nåde og fred med Gud.

Men dette betyr at de i hjertets innerste bare tror på seg selv, samtidig som de både med forstanden og munnen taler som Guds ord.

Den som virkelig tror på Kristus, har hele sin sjels oppmerksomhet rettet på ham. Han har sitt blikk festet på Kristus, og har all sin trøst og glede i ham. En rett kristen har nemlig gitt opp seg selv og alt sitt arbeid, og lært å se på det som søppel og skrap. Han har nå sitt alt i Kristus, virkelig sitt alt, både sin rettferdighet og sin helliggjørelse.

En slik troende har denne bekjennelsen: Jeg synes også at jeg burde arbeide mer selv, og ikke bare være opptatt så mye med å tro. Jeg er ofte redd for at jeg tror for mye, og at jeg burde bli mer opptatt med loven, for å bli alvorlig, og dermed mer hellig. Men når jeg så tenker på hva jeg har lært når jeg strevde under loven, så bekrefter jo det bare det Skriften sier: Så lenge jeg gikk med et lovisk sinn, og strevde med loviske gjerninger, var jeg dypest sett helt kald overfor Gud i hjertet. Jeg hadde ingen lyst og kjærlighet til ham og hans veier. Jeg kunne heller ikke fri meg fra bestemte synder som hersket over meg, og ble stadig plaget av en indre uro.

Men da jeg lærte å kjenne Frelseren, og fikk troen på hans nåde og løfter om syndenes forlatelse, da fikk jeg en forunderlig lyst og kraft til det gode. Jeg fikk en kjærlighet og glede som gjorde at det som før var tungt, nå gikk som av seg selv. Og stadig får jeg erfare på ny at når jeg fanges i loviskhet, blir jeg kald og svak. Men når jeg får fred i Kristus, får jeg en ny lyst og kraft til det gode.

Her ser vi hvor langt vekk fra sannheten og fra erfaringen om den sanne troens kraft, de må være som mener at den enkle troen på Kristus er skadelig for helliggjørelsen!

Et sant troende menneske kjenner ingen annen vei til helliggjørelse, enn å søke å få Den Hellige Ånd. Og det er ingen annen vei til å få Ånden, enn ved stille å høre evangeliet om Guds Sønns fullbrakte verk forkynt!

En evangelisk predikant ble en gang spurt hvorfor han prekte så mye om Kristus, og så lite om helliggjørelsen. Han svarte: «Fordi jeg ikke vet noen bedre måte å forkynne helliggjørelse på, eller rettere; til å skape helliggjørelse, enn den samme forkynnelsen som skaper og opprettholder troen. Når jeg derimot forkynner loven, tenker jeg aldri at dette skal virke helliggjørelse, men syndenød. Og når jeg forkynner formaningens ord, er målet med det bare å kalle til virksomhet en helliggjørelse som alt finnes hos Guds barn.

Vil jeg virke helliggjørelse, da forkynner jeg ham som Gud gav for våre synder, og som også er blitt vår helliggjørelse. Jeg tror nemlig, og har erfart, sannheten i at «nå er vi løsgjort fra loven, døde fra den... så vi kan bære frukt for Gud.... og tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen», Rom 7:4,6.

Og akkurat så mye godt som det ved Ånden strømmer til deg av den store nåden, av troen, av gleden og av kjærligheten, så mye sann helliggjørelse har du.

Alt godt som vi gjør, drevet av lovens krav, er ingen helliggjørelse. Det er ikke noen god gjerning, men «lovgjerninger», i Guds øyne. Og alle, alle de som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse! Gal 3:10.

Til toppen

3. Selvprøvelse

Men hvordan kan vi så vite at vi har Den Hellige Ånd? Paulus sier: «Kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere?», 2Kor 13:5. Kjenner dere ikke at han skaper det i dere som Skriften sier han vil gjøre?

Det vil for det første bety at du en gang fikk nytt lys over loven, så du begynte å søke frelse. Og nytt lys over evangeliet, så du begynte å hungre og tørste etter den store nåden. Ja, du fikk din fred og glede i Jesus, og fikk et nytt sinn, et nytt liv - og et «nytt språk».

Det betyr videre at du hver dag ønsker å leve i Kristus. Du kjenner dine synder og feil, slik at du ikke kan leve uten å bli overbevist om Frelserens nåde. Du pleier også å få denne trøsten, og får sammen med den en tillitsfull ånd som roper: Abba, Far!

Du får lyst til å være trofast mot ham, og med ord og liv bekjenne ham som din frelser. Disse virkningene av Den Hellige Ånd vil nok være blandet opp med en forferdelig skrøpelighet i deg selv. Men det er likevel det aller sterkeste bevis på at Den Hellige Ånd bor og virker i deg. For noe slikt kan aldri din medfødte natur skape i deg.

Luther sier: «Du kan kjenne hos deg selv om du i nød og angst får trøst i evangeliet. Og med det får fred midt i tvil og forskrekkelse. Så hjertet ditt får hvile i at Gud er nådig mot deg, og du får frimodighet til å påkalle ham og vente på hjelp fra ham! Dette er det rette vitnesbyrdet i ditt indre. På det kan du merke at Den Hellige Ånd virker i deg».

Og videre sier han: «Den som merker at han som regel har lyst og kjærlighet til Guds ord, så han gjerne hører, taler, tenker og skriver om Kristus, han skal vite at slikt så visst ikke er en frukt av menneskelig vilje eller fornuft. Men at det er Den Hellige Ånds gave. Derimot kan en være sikker på at djevelen bor der hvor en skyr og hater Guds ord».

Det finnes ingen større ære og herlighet på jorden enn å ha Guds Ånd boende i hjertet. Lite av denne herlighet er nok synlig for menneskenes øyne. Men et troende hjerte er en slik helligdom at «en burde reise seg og bukke bare for skyggen av et slikt menneske».

Ja, tenk for en ære og nåde at samme ånd bor i oss som i Gud! Da må visst Gud kjenne godt til alt som tynger oss, når hans egen Ånd bor i oss.

I dette ligger samtidig en alvorlig advarsel mot alt lettsindig og syndig vesen som kan vanhellige det legeme og de lemmer som er Åndens tempel. En kristen må alltid huske på hva for en høy gjest som bor i ham, så han ikke bedrøver og driver bort Den Hellige Ånd gjennom ugudelighet og ulydighet.

«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere», 1Kor 3:16-17, 6:15-20, 2Kor 6:16.

Ja, bare det å bli opptatt med mange tomme tanker og ord omkring bagateller, må vi vokte oss for. For da vender vi ryggen til herlighetens Herre, som en i stedet kunne ha samfunn og være opptatt med i sitt sinn. «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg», Ef 4:30.

Måtte alle kristne i denne farlige tiden ikke glemme å be inderlig om Den Hellige Ånd, for seg selv og for hele Guds menighet!

Uten Guds Ånd vil alt åndelig liv svinne inn og dø, og alt vårt arbeid være forgjeves. Våk og be! Kristus har lovt oss å høre bønnen om Den Hellige Ånd: «Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham!» Luk 11:13.

Kapittel 2

Kristus alene

1. De to paktene

Mange taler om helliggjørelsen, men få eier den. Mange vil gjerne eie den, men kjenner ikke veien. Mange kjenner veien, men gjør ikke alvor av å gå på den.

I Salme 103:17-18 finner vi de to hovedpunktene som hører til en sann helliggjørelse: «Herrens miskunnhet er fra evighet til evighet.... over dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør etter dem».

Her finner vi veien til helliggjørelse; at vi har fått fred og vennskap med Gud! Her er hemmeligheten!

Det er bare dårskap og bedrag alt det vi bråker og strever med helliggjørelse, så lenge vi ikke er blitt ført inn i Herrens fredspakt. Er blitt benådet, lykkelig og glad. Er blitt frigjort fra loven i samvittigheten, og fått løftet om syndenes forlatelse og at vi er en Guds venn. For dette er helliggjørelsens vei og første vilkår!

Da vil vi stadig på ny varmes opp av denne usigelig store nåden. Vi vil elske, prise og ære ham, og inderlig ønske å leve til behag for ham.

Men dersom helliggjørelsen skal få utvikle seg i våre liv, er det like uunngåelig nødvendig at vi blir værende i denne troens frihet. At vi ikke på ny lar oss fange under trelldoms åk. Ikke på ny begynner å søke rettferdighet eller helliggjørelse gjennom loven. Men stadig gir Lammet æren for at han ved troen er blitt både vår rettferdighet og helliggjørelse, 1Kor 1:30, slik som det fra sårene i hans side kom ut både blod og vann.

Det er dette som er å «holde hans pakt».

Vi vet at Herren har opprettet to pakter for menneskene. Den ene er lovens pakt. I den heter det: «Det menneske som gjør etter mine bud, skal leve ved dem. Men forbannet er den som ikke holder denne lovens ord, så han gjør etter dem». Hensikten med denne pakten er å styre menneskeheten, døde og ydmyke Adams stolte barn, og drive dem til Kristus.

Den andre er nådens pakt. Den skal frelse dem som er ydmyket ved loven. I den heter det: «Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd. Men nå er Guds rettferdighet åpenbart uten loven, det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus. For det som var umulig for loven, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse; - for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv».

Det var denne hemmeligheten som også på Davids tid skilte de troende og de vantro. De vantro israelittene hadde sin hellighet i sine gjerninger. De så bare lovpakten, og de strevde og trellet. De troende, derimot, som Abel, Noa, Abraham og David, så og levde i nådepakten. Derfor var de først og fremst rettferdige i den, - og som en følge av det; også glade og fulle av kjærlighet mot sin Gud og mot menneskene, Heb 11.

Dette omtaler David slik: «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort», Sal 25:14. Det kunne han ikke si om lovens pakt, som alle vantro og gjerningshellige kjente godt. Men David var innlevd i nådepaktens hemmelighet. I Salme 103 synger han herlig om en stadig, vedvarende forlatelse, og om en nåde og miskunnhet som er så mektig over oss som himmelen er høy over jorden. Og med det har han bevist at det er nådens pakt han synger om, når han sier: «dem som holder hans pakt».

Det å holde hans pakt er altså det samme som «ikke på ny å la seg fange under trelldoms åk».

Det er å være trofast mot sin «blodsbrudgom». La ham være vårt alt i alle forhold, vår eneste og fullkomne rettferdighet og helliggjørelse, - som vi har nok med! Dette er også nettopp hemmeligheten med veksten i den sanne helliggjørelsen.

For prøv nå endelig her å forstå, du kjære kristne venn; hva som skjer straks du på ny blir fanget i loven, i trellens sinn. Da ser du bort fra den uforskyldte nåden, og forsøker med eget strev å utrette det nåden ennå ikke har fått utrette. Du viker av fra troens, og inn på lovens vei. Da er det umulig å bli hellig, om du så lar ditt legeme brennes på bålet eller sulter deg til døde. Det er umulig i all evighet, så lenge du er på lovens vei, at du kan gjøre en eneste god gjerning.

Eller hva mener Paulus når han i Rom 7:4,6 sier at vi ikke kan bære frukt for Gud før vi er døde fra loven, satt fri fra ham som holdt oss fanget? Jo, enten vi er klar over det eller ei, så gjør vi alt det gode bare fordi vi skal, vi bør, vi må gjøre dette - hvis vi skal være en rett kristen, bli hellig og få evig liv. Vi gjør det ikke fordi Gud i Kristus har vært så ubegripelig god at han har gitt nåde og forlatelse for intet, og dermed har gjort hjertet glad. Vi gjør det altså ikke av tro, drevet av Kristi kjærlighet.

Men «alt som ikke er av tro, er synd», Rom 14:23. Og «alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Til toppen

2. «Fattig i meg selv jeg er ...»

Lovens gjerninger er alt det jeg gjør, drevet av lovens krav. Enten det er av frykt for lovens trusler, eller det er i tillit til dens løfter. Lovgjerninger er også alt det jeg gjør glad og opplivet av den tilfredsstillelse min egen kristendom og mine gode gjerninger virker i meg.

Mens derimot troens frukter bare er det sinn og det liv som følger av at jeg har fått nåde, fred og glede i Kristus fullstendig uforskyldt. Og at alt dette er så totalt for intet at jeg ikke behøver å legge to pinner i kors for min frelse. Det er denne nåden og salige friheten som virkelig kan opplive og drive et menneske. Og alt det vi så gjør, drevet av dette, det er «av tro».

Lovens gjerninger derimot er alltid urene. Dessuten har loven også den virkning når den regjerer i samvittigheten, at den vekker opp ondskapen ennå mer. Den vekker begjær etter det som er ondt, og ulyst til det gode. Dermed er helliggjørelsens første betingelse, den indre hellige lysten, borte. Og da blir mennesket mer ugudelig og vanhellig enn noen gang.

Men selv om vi tusen ganger har måttet erkjenne at vi ikke blir mer hellig på lovens vei, men tvert imot bare svakere, og synden vekkes opp. Og selv om vi tydelig og klart har innsett at alt det som ikke er en frukt av troen og nåden, er lovens gjerninger, og altså er synd. Så er det likevel den aller største kunst for oss å holde denne lærdom ren - og ikke på ny la oss fange under trelldoms åk.

Vår menneskelige natur har en evig innbilning om hva vi er i oss selv, som stadig reiser seg i utallige skikkelser. Og selv om den ofte er blitt slått ned, så heter det alltid i vårt eget hjerte: «Det går ikke an å leve så helt på bare nåde. Jeg må da selv foreta meg noe for å bli mer hellig» - (legg merke til; altså mer hellig enn nåden og troen har gjort meg!). Og det er alltid nok av dem som vil støtte opp om en slik tankegang, og få meg vekk fra enfoldig å bli i min korsfestede Kristus, og vente alt av ham.

Men da gjelder det å svare som Paulus i Gal 1: «Selv om en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium, han være forbannet!»

F.V.Krummacher tar dette opp i en preken over Høysangen. Han taler om kristne som i sin nød har fått forlatelse og fred i Jesu blod, og som dermed er blitt glade og lykkelige. Men så sier han: «Nå er det om å gjøre at vi forstår det apostoliske ord: Liksom dere tok imot Kristus Jesus som herre, så vandre i ham».

Når han hadde fått forlatelse, tenkte han: Det gamle er nå forbi, så nå må derfor alt i deg være nytt. I all din gjerning og ferd må du vise deg som en som virkelig er født på ny. Og så begynte han med hele sitt alvor å døde det gamle menneske.

Ved å bruke alle de krefter Gud hadde gitt ham, håpet han dette skulle lykkes. Hos ham skulle en ikke finne en skrøpelig kristendom som hos så mange andre. Han la opp en plan, og håpet han litt etter litt skulle bli i stand til å legge av den ene synden etter den andre. Så skulle han i alle fall etter ti, tjue år kunne bli til ære for sin Herres herlighet.

At en fra begynnelsen måtte komme til Kristus som en totalt naken forbryter, det hadde han grepet. Men at en så fortsatt bare måtte være en fattig, hjelpeløs synder, det har han på ingen måte kunnet fatte. Kunne det være meningen at en, etter som en vokste i nåden, desto mer ville måtte erkjenne elendigheten i sin naturlige fortapte tilstand, og dermed bare bli mer og mer fattig og avhengig av nåde?

Ennå, sier Krummacher, har han ikke lært dette bedre enn at han daglig må lære det på ny. Men, sier han, hvis intet kjød skal rose seg av Gud, hvis Kristi forsoningsoffer alltid skal få være den eneste grunnen til vår frelse, og troen den eneste veien til å få frelsen, så kan det ikke skje på den måten som jeg håpet og forestilte meg.

Nei, da må Gud til min ydmykelse la meg beholde det onde som bor i meg, og som er mitt sanne jeg, hvor nødig jeg enn vil dette. Fullkomment fjerner han ikke fra meg noe av dette onde som er i meg.

Til sin egen forherligelse beholder han hos seg selv det gode som bor i ham og er hans eget sanne liv, hvor gjerne jeg enn ville eie det hos meg selv. Han overfører ikke til meg så mye som en eneste gnist av lys og liv på en slik måte at jeg kan anse det som mitt eget og noe jeg selv har skaffet meg. Det blir aldri noe som jeg selv, etter mitt eget forgodtbefinnende, kan «disponere» som og når jeg vil.

Men menneskets sanne forvandling, som er en del av legedommen ved Jesu sår, og en frukt av Herrens Ånd, uteblir dermed ikke. Tvert imot er det ikke noe som så sterkt virker en sann helliggjørelse, som dette at vi alltid må være og bli en synder.

Og Krummacher har rett. Egenkjærligheten, menneskets hovedsykdom, blir ikke overvunnet bedre og grundigere enn på denne ydmykelsens vei. Der lærer en hva det vil si å miste sitt liv. En får grunn til, og lærer, å helt og holdent gi Kristus all ære.

Alt godt hos oss; hver seier over fristelsene, hver frelse fra syndens overmakt, hvert sukk som stiger opp til Herren, hver god tanke, hvert godt ord i rette tid - alt sammen blir noe som rekkes oss av bare nåde. Det er ikke vårt. Som alt annet Gud i sin miskunnhet gir oss, må det fra det ene øyeblikk til det andre skjenkes oss av bare nåde.

Før vi går videre må vi minne om at her taler vi om levende kristne, som en gang fullstendig har gitt opp håpet om at det finnes noe som helst godt i dem selv. Som så søkte, og gjennom evangeliets ord fikk frelse i Kristus, og troens liv, fred og glede i Den Hellige Ånd. Da ble de også helt andre mennesker enn de hadde vært før. Både de selv og andre kunne klart merke den forandringen som hadde skjedd. Men, som vi her har sagt, må så videre i livet erkjennelsen av synden stadig være levende og få utvikle seg.

Og da fører Gud sine barn underlig. Da opplever en kristen ikke at han selv blir bedre og bedre. Men synes ofte med nød at han bare blir verre og verre. Når han så likevel fremdeles bare holder seg til Kristus, og gjennom ordet om ham alltid på ny reises opp og trøstes, så får han stadig ny lyst og kraft, Jes 40:31.

Og akkurat dette er den sanne helliggjørelsens vei. På denne måten dødes, som sagt, den dype egenkjærligheten aller grundigst. Og dermed dødes det som nettopp utgjør det gamle menneskets egentlige liv. På denne måten blir samtidig trøsten i Frelseren, kjærligheten til ham og den villige ånden i hjertet alltid som ny. Dette blir dermed den rette helliggjørelsens livskraft.

Til toppen

3. «På min egen gjernings vei...»

Krummacher prøvde på forskjellige veier å nå det målet han hadde satt seg. Først håpet han på god framgang gjennom flittig bibellesning. Men han innså snart at kjødets lyster ikke lot seg kvele, og langt mindre fordrive av hans bibelkunnskap. Etter hvert innså han at hans tro på Guds ord mer var gått over til en slags overtro, enn til rett åndelig bruk, og at han hadde begynt å bruke skriftstedene som en slags amuletter. De skulle liksom, gjennom en slags iboende kraft i skriftstedene, fordrive synden og de onde lystene.

Så prøve han et annet middel: bønnen. Han bøyde kne og ba til bestemte tider, og så titt han ellers fikk anledning, alene og sammen med andre. Han ba inntrengende og med et alvor som syntes å skulle beseire alt. Men heller ikke dette strakk til. Også med dette kom den stakkars mannen til kort.

Han innså ikke hva han mest av alt trengte. Og bønnen hans var dypest sett bare en hjelp til selvhjelp. Med den ville han tiltvinge seg noe som bare kan bli tatt imot som en uforskyldt gave av nådens hånd - når troens dør blir åpnet, og sjelen blir frelst og frigjort fra loven, Rom 7:4.

Siden innså han at han på dette tidspunkt i virkeligheten ikke trodde at Jesu bønnekamp i Getsemane og hans blod på korset hadde fullbrakt alt. At dette fullkomment hadde forsonet Guds hjerte, og dermed åpnet vei for at han kunne si ja til våre fattige bønner.

Han satt ennå fast i sin kjødelige og egenrettferdige holdning; at han med tårer og sukk skulle kjempe seg gjennom Guds vrede, og oppnå det han søkte mer som en slags lønn, enn som fullstendig ufortjent nåde.

På denne veien kunne han da heller ikke oppnå annet enn bare en dypere overbevisning om hjertets bunnløse syndighet. Selvbildet som en bønnens mann utrustet med Åndens salvelse, sank etter alle disse forsøkene i graven.

Men ennå gav han ikke opp håpet om å nå målet. Ved hellig alvor, skille seg ut fra verden, og gjennom en ukuelig strenghet mot seg selv, ville han nå korsfeste og døde det syndige kjødet. Og den tapre helten sa til seg selv: «Når du på ingen områder skåner ditt gamle menneske, men hver dag går det inn på livet med dette at; nå skal du dødes! Du må på korset! Da må vel mitt syndige kjød bli beseiret og ånden bli helt og holdent innviet til Herren!»

Og så begynte det kraftige arbeidet med å døde de jordiske lemmene. Kjødet ble lagt på pinebenken. Klær, mat og drikke, alt ble innskrenket til det aller nødvendigste. Legemets trang etter velvære ble møtt med bitter hån. Øyner og ører fikk et meget begrenset bruksområde. Og på tusenvis av områder påla han seg selv det stikk motsatte av det han selv traktet etter. Ja, med fysisk vold forsøkte han til og med å fordrive det gamle menneskes fantasier og lyster.

Hva ble så resultatet? «Jeg innså», sier han selv, «at alt dette bare er som et barns lek, og ingen ting mer. Jeg så at det gamle menneske er altfor sterkt til at det kan utsultes eller piskes til døde. Jeg så det jeg nå daglig mer og mer ser; at grunnen til at en kaster seg inn i denne avmektige hjelpe-seg-selv-innsatsen for å bekjempe sine sterke begjær, er at en altfor gjerne vil gå forbi Kristi kors. Og alltid, selv om det ofte er ganske fint og skjult, vil forsøke å være sin egen frelser og forløser.

Skriftens lære om korsfestelsen av kjødet inneholder en guddommelig sannhet. Men jeg hadde ikke oppfattet dette budskapet, og enda mindre funnet rette måten dette kunne anvendes i det daglige livet».

Ja, for Krummacher ble det klart at kjødets lyster ikke kan overvinnes på noen annen måte enn ved levende å holde fast på at Kristus på korset alt har beseiret og drept vårt gamle menneske. Altså bare gjennom et frimodig trosliv i den frie nådens rike. Bare ved at vi fryder oss over vår frihet og fullkommenhet i Kristus. Og ikke er opptatt med noe annet enn at vi må leve i Kristus og eie ham.

I ti år hadde denne mannen strevd med å få helliggjørelsen til. Hadde trøttet seg ut på lovens vei, og med alle sine forsøk ikke vun-net noe, men bare hatt tap. Hjertets fred hadde han mistet. Motet var knekt. Tapt var alt som kunne gi noe håp om selv å bli rettferdig.

Men disse kostbare tapene ble til stor gevinst for ham. For akkurat dette tvang ham inn på den rette veien. Hans totale urenhet, som han hadde fått erfare så bittert, fikk nå være med og åpne øynene hans. Nå så han forskjellen på lov og evangelium.

Til toppen

4. «Hjelpeløs til nåden ser....»

Nå ble Kristus åpenbart for ham i all sin herlighet. Han innså at den som eier ham, eier alt. Nå gikk det store lyset opp for ham; at han i Kristus alt var korsfestet, død, reist opp igjen og satt med ham i himmelen hos Gud. Slik at han alt var velbehagelig for Gud i Kristus, Ef 2:5-6.

Nå så han hvor forferdelig det er å ville ha en rettferdighet og verdighet som ikke er Kristi egen. Hvor forkastelig det er å bli opptatt med noe annet enn å beundre og fryde seg i den store nåden vi har fått i Kristus.

Nå så han hvor forferdelig det er å ikke bare hvile i troen på ham som har gjenløst oss med sitt blod, at han kan gjøre oss så hellige som vårt høye kall krever. Nå kunne han ikke tenke seg noe så troløst som å «bryte den salige pakten med ham, for å holde seg til noen annen».

Legg nå her merke til: Også denne mannen hadde nå fått se at alle disse forsøkene på å gjøre seg selv hellig, var å «bryte pakten» med vår blodsbrudgom. Det var å ikke «holde hans pakt», Sal 103:19. Men i stedet på ny slå seg sammen med den gamle mannen, loven - som han en gang var død fra «ved Kristi legeme, for at vi skulle tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud», Rom 7:1-4.

Det eneste som nå lå ham på hjertet var bare å ha Kristus - og ham alene - for sine øyne. Selv sier han: «Det en i kristendommen først og fremst må søke, motta og eie, det er tro! Strekker ens trang seg noe ut over dette enfoldige å eie troen. Eller hjertet blir mer opptatt av noe annet. Så røper det bare en falsk innbilning om at vi selv tror vi er i stand til å utrette noe som helst.

Dermed kommer en uten tvil inn i en kjødelig virksomhet som fører bort fra den rette veien. Og det betyr igjen intet mindre enn å fornekte kraften av Kristi død, og opphøye seg selv og sin kraft. Da kan en nok streve seg trøtt og død, men oppnår ikke noe som helst - uten å møte motstand fra Herren på alle kanter».

Men hva betyr dette? Skal den som bare søker å være til behag for Herren, møte motstand fra Herren - bare fordi han begynte på veien med et lovisk og selvvirksomt sinn?

Ja, dette er den rette forståelse av Peters ord: «Gud står de stolte imot», 1Pet 5:5.

Hvem skulle trodd han var overmodig og stolt, når han kjempet i bønn og strevde for å bli ydmyk, døde sitt kjød o.s.v.? Men det er akkurat det han er. For hadde han den rette ydmykhet, så ville han ikke hatt så stor forventning til sin egen innsats.

Den som virkelig er ydmyket, har gitt opp alt det han selv kan få til. Han erkjenner at han er helt og holdent fortapt. At han ikke er i stand til så mye som å røre en finger når det gjelder sin frelse eller helliggjørelse.

Da blir han stille. Da gir han Gud rett. Nå tar han imot nåden bare som nåde, ja, som en totalt uforskyldt nåde. Og da - da går han igjennom «den trange porten». Da er han blitt ydmyket. Og «de ydmyke gir Gud nåde», 1Pet 5:5.

Her må vi også lære at ikke alle som ber om kraft mot synden, kan vente å bli bønnhørt. Nei, hvis noen først vil tilkjempe seg helliggjørelsens kraft, før han skal ta imot evangeliet. Og tror han har Guds løfter om å bli bønnhørt, så nå skal han bare be til Gud o.s.v. Da må vi fortelle ham at han kan bare be ennå flittigere, sterkere, mer ydmykt..., men han vil likevel ikke bli bønnhørt av Gud.

For Gud har ikke lovet deg noe på denne måten. Gud har ikke lovet å gi deg kraft hvis du ikke først har gitt Lammet ære og tatt imot nåde bare som nåde. Altså først er blitt født på ny, glad og frigjort fra loven, og dermed innpodet i Kristus, det sanne vintreet. Eller har du kanskje vendt deg bort fra din trøst i ham, til ditt eget strev, og dermed slitt deg løs fra stammen?

Nei, han har uttrykkelig sagt: «Den som blir i meg»..... «liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Den som blir i meg, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre», Joh 15.

Når han nå står opp om morgenen, forteller Krummacher, er det ikke lenger med alle slags loviske forsetter og påfunn. Men i en fryd og en visshet om at: Jeg har jo Kristus - hva mer trenger jeg da?

Men oppnådde da virkelig Krummacher det helliggjørelsens mål som han strevde etter? Ja, hvis noe som helst er i stand til å temme og binde det gamle menneske, dempe dets onde lyster, lære oss å gi avkall på denne verden, og gjøre oss brennende til Guds ære, - så er det troens glade blikk på den arv vi har fått uforskyldt av bare nåde i Kristus. Det er det stille, salige, men ofte skjulte hjertets liv i hans kjærlighet og nåde.

Er han da nå hellig? Hør her! De som omgåes ham forteller at det er skjedd en stor forandring med ham. Han er blitt et langt mer ydmykt menneske. Han er mer fast, forsonlig, sindig, tålmodig og vis. Og at det aldri før har vist seg så mye av det de nå ser hos ham, som hører til Åndens frukter.

Det sier altså hans nærmeste. Men selv synes han ikke å merke det. Det han selv vet, og daglig bare får kjenne på mer og mer, er at han i seg selv er en ynkelig og fattig synder, som bare i Kristus er blitt hellig og rettferdig overfor Gud.

Og sikkert er det at denne erkjennelsen er den grobunnen de himmelske blomster, som vi kaller Åndens frukter, skal vokse og trives i.

Til toppen

5. Tro som du er!

Nå vil Ordet alltid kreve bare det som er godt, og dømmer alle fall og mangler. Da kan vi lett fristes til å tenke: «Nei, min tro bærer ikke god frukt. Jeg ser jo at det går ikke an å tro på denne måten. Jeg må nok foreta meg noe annet!»

Og aller sterkest blir selvsagt denne fristelsen når også en av disse «nidkjære kristne» kommer og holder fram akkurat det samme som jeg selv har gått og tenkt hundre ganger, og sier så fromt som en engel: «Det er selvsagt vel og bra med troen, men, men - pass nå på at du ikke har vært for lettvint med denne troen! Har du angret dine synder ordentlig? Og er du nå blitt slik som Kristus er og Ordet krever? Ellers er nok ikke troen din som den skal være!»

Da kan jo dette Guds nådebarn ikke være fornøyd med noe som helst hos seg selv. Han synes han angrer for lite sin synd, står langt etter Kristus i hellighet, er langt fra i alt slik som Ordet krever og det en kan kalle å oppfylle loven.

Hva er nå mer naturlig enn at han forlater sin tro på Kristus, og forsøker seg på en ny omvendelse? Og da er det uvisst hvor han stopper med «å omvende seg» - !

En student hadde ved Guds store miskunnhet blitt vakt. Etter å ha kjempet med sin omvendelse, hadde han endelig fått frelsen og fred og ro i Kristus alene. Og nå levde han et herlig og salig liv i samfunn med Frelseren.

En dag fikk han besøk av en gammel, erfaren kristen og fortalte for ham om det herlige som hadde skjedd med ham. Men så føyde han til tilslutt: «Jeg er bare redd for at jeg har grepet troen for kvikt, og ikke kjent og angret min synd sterkt nok». «Ja, ja», svarte den gamle, «det kan nok så være». Og så ble det ikke sagt mer.

Dette rammet den unge studenten som et lynnedslag. Han fikk ikke sagt et ord mer. Han trodde alt måtte ha vært selvbedrag, og bestemte seg nå for at han ville ikke ta imot et eneste trøstens ord før han var blitt riktig sønderknust. Dermed trodde han at når han nå gav avkall på all form for nåde, skulle det føre til en forferdelig syndenød og sønderknuselse.

Men hva skjedde? Han ventet og ventet. Han leste de mest alvorlige bøker og lyttet til de strengeste prekener. Men den sønder-knuselsen han ventet på, kom aldri. Tvert imot ble han bare kaldere, tregere og mer likeglad dag for dag. Det som hadde skjedd, var at den «hälsosamme» spenningen, trangen etter Kristus, kampen mellom misnøyen med seg selv og troen på Kristus, hadde opphørt - ! Og dermed døde alt liv, all saft og kraft. Slik gikk det i flere uker.

Heldigvis var det snart slutt på skoleåret, og studenten kom hjem på ferie til sin far som var en Åndens lærer på stedet. Faren merket straks en forandring med sønnen, og spurte hvordan det stod til. Sønnen fortalte alt hvordan det hadde foregått, og fikk et uventet svar.

Den gamle erfarne læreren sa: «Nei men kjære deg! På denne måten kan du gå fullstendig fortapt! Du kan ha misforstått denne gamle broder. Ellers kan jeg ikke begripe hvordan en erfaren kristen kan uttrykke seg slik. Når han sa at «det kan nok så være», må han ha ment at det var vel trolig at du kunne frykte for noe slikt - men ikke at han var enig i at slik stod det til med deg.

Men uansett hva han mente, må du av denne din egen bitre erfaring lære at på den veien du har gitt deg inn på nå, vil du bli mer og mer kald og hard, og til slutt fullstendig død, - hvis du ikke, i all din skrøpelighet, nå på ny kaster deg i Frelserens fang.

Du skal vite at du har kjent nok av synden, når den fikk drive deg til Kristus, og du har fått
nytt liv i ham. Forøvrig er det ikke noe menneske som kan angre sin synd «nok». Også det har Kristus gjort for oss når han svettet blod. Og har du først fått troen på ham, så skal du nok etter hvert også få kjenne din synd mer enn noen gang før.

Med den veiledningen kom denne unge studenten tilbake til sin Frelser. Senere fikk han erfare at syndserkjennelsen på ny innfant seg. Da innså han at den også besto i å alltid kjenne sin hardhet, og aldri bli fornøyd med sin anger og syndserkjennelse. Og gjennom alt dette lærte han hvor viktig det er å holde fast ved pakten med sin blodsbrudgom.

Til toppen

6. Jesu død og blod skal gjelde!

Det er godt når det går som med denne studenten, at en ingen trøst og framgang finner i seg selv, når vekkelsen og omvendelsen går så dypt at hjertets ondskap avdekkes og opprøres.

Verre går det med dem som enten bedras i egen kristelig aktivitet, som de finner all sin tilfredsstillelse i. Eller som ikke finner noen trøst på omvendelsens vei. Det ble ikke som de ventet. Og som så ikke vil høre mer om noen trøst. I fortvilelse, desperasjon eller rådløshet slår de nå alt fra seg.

Slik kan forsøk på selvforbedringens vei ende. Apostelens advarsler i Gal. 5 og Kol 2, og Kristi advarsel i Joh 15:4-6 er noe disse uerfarne menneskene ikke tar til seg. Å trampe på lovens bud, er forferdelig i slike menneskers øyne. Men at de med sin gjerningskristendom tramper på Guds Sønns blod, innser de ikke.

Å, måtte de innse at disse advarslene ikke er noe vi kan høre eller forakte som vi vil, uten at det får konsekvenser. Det er jo tvert imot et spørsmål vårt evige liv avhenger av!

Men disse blinde menneskene, som har sitt liv i «sin» kristendom, skal en dag med forskrekkelse møte en mann med gjennomborede hender og føtter. Da skal de se hvem de har gjennomstunget!

En sann kristen har i Kristus sitt alt - i alle forhold. Der har han sin eneste trøst, sin ros, fred og frelse. Og nå kan han i frimodig tro si: Hans gjennomborede hender og føtter er mine gode gjerninger. Hans gjennomstungne hjerte er mitt éneste rette hjerteforhold. Hans sår, min frelse og helse. o.s.v.

Den som «holder Herrens pakt» på denne måten, han vil også med glede «komme hans bud i hu, så han gjør etter dem». Da kan han liksom aldri få gjort nok gode gjerninger. Og da kan en både formane og påskynde slik en til å gjøre gode gjerninger, bare samvittigheten er fri og løst i Kristus, og formaningen bare taler til kjødet og det daglige liv.

Her vil så noen innvende: Hvorfor skal vi nå formane og påskynde, når jo Kristi kjærlighet tvinger oss? Men her skal vi merke oss Kristi egne ord: «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig». Ånden er altså villig, og behøver ikke drives. Men kjødet er ondt og tregt, og strir mot Ånden. Det må dødes, tuktes, drives og korsfestes. Og dette gjør Herren med formaningens og advarslenes ord. Og den som ikke vil ta imot slike formaninger, må ikke rose seg av å ha tro eller frihet fra loven.

Det er ikke mulig at den sanne troen kan være uten kjærlighet og lyst til Herrens lov. Der er noen som bare vil høre det herlige evangeliet, men akkurat da, når de tror og er lykkelige, ikke vil høre formaningens ord. De vil også være frie i kjødet, og sier formaningen bare på ny binder samvittigheten. Men de skal vite at de slett ikke har noen sann tro, men er bundet både med sitt kjød og sin ånd under forbannelse.

Apostelen Johannes sier: «På dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, at vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham! - og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham», 1Joh 2:3-4. Paulus sier: «Dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet», Gal 5:13.

En kristen kjenner ofte ikke noe mer av sitt åndelige liv enn denne hungeren etter å få leve etter Herrens bud «så han gjør etter dem». Dette er den «hunger og tørst etter rettferdighet» som Kristus taler om i Mat 5, og som altså dreier seg om å leve et rettferdig liv. En rett kristen blir aldri fullkomment mettet i dette, her i livet. Herrens bud, med sine åndelige krav på det innvortes menneske, står alltid høyere enn vi vil kunne være i stand til å oppfylle. Vi vil alltid ha et åndens sukk: Å, om jeg bare kunne være og gjøre akkurat det som er Herrens vilje!

Og dette ønsket og sukket er liksom åndedrettet og hjerteslagene i det nye mennesket. Og hva er så dette, dypest sett? Egentlig intet annet enn Kristus i oss, Guds Ånd som bor i hjertet, dette at vi har «fått del i guddommelig natur», 2Pet 1:4.

Det er denne rene, Hellige Ånd, som alltid kjemper mot kjødet og gjør at vi, selv når vi snubler og faller, ikke kan bli i synden. Som Pretorius sier: «Helliggjørelsen er alltid til stede i de troendes hjerter» - det er angeren, bønn og sukk om å kunne bli bedre! Den hellige og villige ånden i oss er nettopp den sanne helliggjørelsens hemmelighet.

Her har vi noe å prøve oss på. Det tales altså i Sal 103:18 om å «komme hans bud i hu, så de gjør etter dem». Tusener forstår Herrens bud, tenker på dem og taler om dem. Men selv begynner de aldri å gjøre etter dem. Nei, det er ingen vanskelighet å tenke og tale om gode gjerninger og kreve dem av andre. Mange synes at da kan det aldri bli talt alvorlig nok om dette. Men selv rører de ikke byrden med en finger. Til slike sier Herren: «Hva har du med å fortelle om mine lover og ta min pakt i din munn? Du hater jo (når det gjelder deg selv) tukt og kaster mine ord bak deg», Sal 50:17. Gud lar seg ikke spotte!

Også for en levende kristen er det stor fare hvis han begynner å misbruke læren om vår skrøpelighet. Slik at han, når han har fått sin trøst og fred i Kristus, bare gir opp når noe som står foran ham synes umulig. Vi skal alltid «komme Herrens bud i hu, så vi gjør etter dem». Vi må ikke tenke at noe er umulig. Husk på at den kraften du ikke alt har fått, den kan du tross alt . Det som synes umulig for deg, er lett for Herren.

Samtidig med at Paulus taler om sin skrøpelighet, taler han også om at «Guds kraft fullendes i skrøpelighet», 2Kor 12. Når du har fred med Gud og har visshet om syndenes forlatelse, skal du tillitsfullt og alvorlig legge det problemet som er for stort for deg, på din omsorgsfulle Frelsers hjerte. Og be om hans kraft til å kunne gjøre det han krever. Si som Augustin: «Krev hva du vil av meg, Herre, og gi meg så selv det du krever. Du vet jo, Herre, at selv er jeg ikke i stand til å utrette noe som helst».

Kanskje du så aldri får det du på denne veien ber om, (2Kor 12:8-9), og aldri blir i stand til å gjøre alt det gode du så gjerne vil. Men da er det likevel nødvendig at du husker på Herrens bud, og ber om å få gjøre etter dem. For ved å praktisere dette, vil du alltid eie en levende, personlig erfaring av din skrøpelighet. Og det skaper den «hälsosamme» ydmykelsen som er Guds mål, når han overlater oss til oss selv og til Satan, (v.7).

Bare kunnskapen om vår skrøpelighet skaper ingen ydmykelse. Ingenting er mer bedrøvelig enn når en troende sjel ikke lenger «kommer Herrens bud i hu, så han gjør etter dem». Og dermed ikke lenger ydmykes og bøyes av sine fall.

Legg godt merke til dette! Når et menneske taler om vår store avmakt og våre feil, men samtidig mangler ydmykhet, er selvsikker og sterk, da er det et skuespill og en skingrende røst.

Det er sant at vi kan ikke be som vi bør. Er ofte adspredte, trege og kalde i bønnen. Det er også sant at den som i sin bekymring ennå tror på Kristus, ikke bør miste motet og slippe vantroen til. Men skal jeg av den grunn aldri plage mitt kjød med å be? Så langt i fra! Jeg skal selvsagt likevel be så mye jeg kan, og samtidig be Gud om nåde til å kunne be bedre?

Jeg kan ikke være så vennlig, god, ydmyk, kjærlig, ren og tålmodig. Kan ikke bekjenne Kristus, ikke være oppofrende overfor min neste - som jeg burde. Likevel skal jeg av den grunn selvsagt ikke glemme alle disse verdifulle tingene. Men alltid komme Herrens bud i hu, så jeg gjør etter dem. Og stadig be Gud om mer og mer kraft til å gjøre dette.

Det er altså av uvurderlig betydning at vi først og sist er opptatt med å «holde hans (Guds) pakt». Så vi, når mange og store svikt på dette området rammer oss, ikke på nytt lar oss fange under trelldoms åk. Men i tide vender tilbake fra alt eget strev, til hvilen i Kristus, og sier: «Holder ikke min kristendom, så skal i alle fall min Kristus holde».

Kapittel 3

Nåden alene

«Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd», Kol 3:14. Summen av all Åndens frukt og det som er godt i menneskene, er kjærligheten. Den innbefatter alle andre Åndens frukter, slik vi ser det nevnt i Rom 13:8-10: «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse bud: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse».

Derfor kaller Paulus kjærligheten for «fullkommenhetens bånd» (eller «sambånd»). Eller som andre ville oversette det: «fullkommenhetsknippet».

Så her ser du den skjønne drakten Guds utvalgte, hellige og elskede skal vandre i! Og likevel er ikke dette deres «høytidsdrakt» (Sak 3), som de skal stå ikledd framfor Kongen. Overfor ham trenges en langt mer fullkommen drakt; det hvite lin som er tvettet i Lammets blod, Åp 7:14.

Kjærligheten er bare hverdagsdrakten vår, som vi skal bære og tjene i blant menneskene. Overfor Gud gjelder ikke en gang de helliges aller største hellighet. Overfor ham er ikke engang himlene rene. «Se, han stoler ikke engang på sine tjenere, og han finner feil hos sine engler», Job 4:18.

Her gjelder bare Kristi rettferdighets skrud, som han selv til slutt til og med må trekke over vårt beste og mest velmente liv, og si: «Dette kan være godt overfor mennesker, men ikke for Guds ansikt, Rom 4:2. Men jeg, jeg tar bort fra deg din misgjerning og skyld, og vil kle deg i høytidsklær», Jes 43:25, Sak 3:4.

Men så sier noen: «Ja, det er jo akkurat dette jeg tror: Vi kan ikke bestå med vårt liv overfor Gud. Derfor nytter det ikke å være så opptatt med det». Og så taler de om troen og nåden, men gir kjødet full frihet. For de regner som så at de kan jo likevel ikke annet enn synde.

Men denne holdningen er ikke noe godt tegn på at Guds Ånd skulle bo i dette menneskets hjerte. Det er riktig at vi alle er syndere. Og vi ser at et verdens menneske med en finere natur ofte er ikledd mer vennlighet og saktmodighet enn en kristen som har et sterkt temperament. Men der må likevel bli et nytt forhold når Guds Ånd, med sin nåde og fred, får slippe inn i hjertet. Den Hellige Ånd kan aldri være uvirksom. Den vil i det minste åpenbare seg i et nådebarn, hvis han overrumples av en hissig

natur. Da vil han møte det med en sønderknust ånd, tukte seg selv og be både Gud og mennesker om tålmodighet og hjelp.

Den grenen på vintreet som ikke renses og tuktes, skal brennes. Mens den grenen som bærer frukt, den renses. Den som ikke bærer frukt, den renses ikke og tuktes ikke. Den får leve fritt og vokse som den vil, men - den skal brennes (Joh 15). Gud hjelpe oss alle til å være oppriktige mot oss selv! Dette er Herren Kristi egne ord!

Men så vil noen si: «Det er akkurat det jeg har tenkt på. Og dermed har jeg jo bekreftelsen på at jeg verken overfor Gud eller mennesker er slik som apostelen sier jeg skal være. Det er jo forferdelig! Jeg skulle jo «ikle meg inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet». I stedet er hjertet mitt fullt av elendighet. Jeg er utålmodig, hissig, stolt og bitter. Dette dømmer meg, jeg kan jo ikke være en av Guds utvalgte barn».

Skal vi da si: «Du må være slik apostelen formaner her, og ikke la din natur overmanne deg! Du må forbedre deg og leve etter Ordet!» Da svarer dette mennesket: «Det er jo akkurat dette jeg tror. Men når jeg nå ikke er slik, og merker jeg bare blir verre og verre, selv om jeg ber Gud om nåde til å bli annerledes. Da må jeg jo være og bli fordømt! Og etter hvert merker jeg at jeg er ikke en gang alvorlig, kjemper, angrer og ber ikke rett».

Sier vi da: «Mener du så at du da ikke tror, og ikke har fred med Gud?», Så er svaret: «Hvordan kan jeg tro, når jeg tydelig ser at jeg ikke er som jeg bør, ikke har troens frukter?»

Se nå her hvor feilen ligger! Se hvor viktig apostelens innledning er! Han begynner denne formaningen med ordene: «Er dere da oppreist med Kristus!», Kol 3:1.

Men du ligger jo nede i trelldom under loven! Du er ikke dødd fra loven, og stått opp i Kristi rettferdighet, Rom 7:4-6. Du er ikke ved troen fri og frelst. Og hvordan skulle det kunne være mulig at du da skulle ha «troens frukter»?

Nå må du lære hva «troens frukter» er! Det er det som kommer av troen på og gleden over den store nåden.

Så må vi da igjen tilbake til «evangeliets dårskap». Du må lære denne hemmeligheten og lærdommen: Det er umulig at du kan bli bedre - før du har gitt opp tanken på noen forbedring! - Vanvittige kjetteri! Dette må jo bare være å slå dørene vidt opp for synden!

Nei, hør nå! Det er umulig at du kan bli bedre før du har gitt opp din forbedring, ditt strev, dette å våke og kjempe og be. Og i stedet vender deg til noe helt annet, til en annens kamp, bønn, renhet og godhet. Og får, som ditt eget, alt det han har vært og gjort. Så du like frimodig kan rose deg av dette, som om det var deg selv som hadde vært, gjort, bedd og lidd det som han var, gjorde, bad og led. For det var jo virkelig i ditt sted han var og gjorde alt dette.

Det er ikke en spøk evangeliet forkynner! Det er ikke for å være herlig og beroligende, det er den største nød og alvor. Og det kreves lydighet overfor evangeliet, så vel som overfor loven, om sjelen skal frelses.

Det krever: Hvil fra ditt strev! Ellers blir du ulykkelig i all evighet. Hvil, og la deg overbevise om at du er en aldeles fortapt synder, som nå må løftes opp fra din blodige synd, slik som du er.

Når du så, av bare nåde, er blitt frelst og hellig, glad og fri i ditt hjerte, - da først kan det ventes noen kraft, noen troens frukt.

Likevel er det mange som aldri vil stoppe opp for denne Guds ordning, men bare fortsetter med at «det står jo i Guds ord at vi skal kjempe, våke og be». De tror at dette alltid er det første og avgjørende. Dem vil vi gi en lignelse:

Er ikke et godt måltid med næringsrik mat, et godt middel til å gjenopprette legemlige krefter, hvis en er trøtt og svak? Men hvis et menneske begynner å få feber, blir det også svakt og matt, og ikke i stand til å arbeide. Hvis han da ville styrke seg med den samme kraftige maten, ville legen si til ham: «Da vil du bare gjøre alt det du kan for å forkorte livet ditt. Du kjenner deg matt og svak, og nå skal jeg gi deg noe som bare vil gjøre deg ennå mer matt og svak. Du må først og fremst bli kvitt feberen din. Så blir det nok også etter hvert mulig å gi deg kreftene tilbake, - om enn ikke først og fremst med et sterkt måltid mat».

Et menneske som bare strever med sine synder og sin forbedring, er åndelig febersyk. Loven brenner i samvittigheten, uroer og stresser sinnet, så det blir umulig å være god, ydmyk og saktmo-dig. Tvert imot blir vi da ofte temmelig ufordragelige både for oss selv og andre; «da budet kom, våknet synden til live», Rom 7:9. All kraft forsvant, jeg døde, v.10.

For slike mennesker er den ellers så gode, hellige lov som et sterkt måltid mat for den febersyke. Alle bud og regler, alt han strever, våker og ber, som for et nådens barn er så nødvendig, øker nå bare den åndelige nøden, og stenger for hjelpen.

Å, hvor mye annerledes alt blir når jeg blir overbevist om den store nåden; at all min skyld ligger igjen på Kristi rygg, og ikke på meg. For Herren kastet alle våre synder på ham, Jes 53! At samme ondskap som akkurat nå raser i et menneskes kjød, er blitt lagt på Guds Lam. At akkurat det som var umulig for loven, og som du i dag lider under, er så rikelig sonet at det ikke et øyeblikk tilregnes deg - om det så kommer til å forfølge deg like til graven!

Hvis et slikt plaget menneske på en så evangelisk grunn kan få virkelig fred og vennskap med Gud, da legger de brusende bølgene seg straks. Da får vi en stille, ydmyk, enfoldig og glad ånd, som nå ser at Gud og mennesker er så altfor gode. Da erfarer vi hva troens frukt, Åndens frukt vil si.

Det er altså ikke kraft og styrke du først og fremst trenger. Det er noe annet som må komme først. Du må få et hjerte hvor troens nåde og fred regjerer - et frelst og salig hjerte.

Det er Guds store nåde og hjertets salige fred i nåden; Guds fred, som er de helliges rette hemmelighet og kraft. Som vi så ofte minnes med Skriftens ord: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst», Sal 119:32. «Glede i Herren er deres styrke*», Neh 8:10. «La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Vær takknemlige!», Kol 3:15.

* Hvor mange siterer ikke dette verset slik: «Glede i Herren skal være deres styrke» (altså lovisk)! Men det står ikke skal være, men ER deres styrke (altså nåde) - ! (Utgivers tilføyelse)

Kapittel 4

Ordet alene

1. Den Hellige Ånd blir gitt oss gjennom Ordet

Ånden kommer ikke som noen selvstendig, suveren kraft og påvirker våre sjeler. Den bruker nådens middel; Ordet, - Ordet og sakramentene.

Dersom du vil ha Den Hellige Ånd, dens verk og gaver i hjertet ditt, så gå til Ordet, som er Åndens ord. Les det, hør det, tal og syng det, og be om Ånden. Så skal du også få den.

Der er noen som går og tenker og tenker, og sukker og ber om Ånden og Åndens frukter. Men de kommer aldri lenger. De får ingen fred, kjærlighet og visshet. Så viser det seg at de bruker ikke Ordet. De bare arbeider med seg selv, forsøker med bønn og sukk å få Ånden. Og hvordan skulle det da være mulig at det skulle kunne skje noe guddommelig og åndelig i dem?

Apostelen sier uttrykkelig i Gal 3:2 at Ånden får vi bare ved troens forkynnelse, eller som det egentlig står; «troens hørelse». Og i Apg 10:44 leser vi at «mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet».

Hva hadde så disse foretatt seg for at dette skulle skje? Absolutt intet annet enn å høre på. De satt helt stille og bare hørte Ordet. Og så kom Ordet ved Ånden inn i hjertene deres, med anger, tro, kjærlighet, liv og kraft. Dette gjorde dem til helt nye mennesker, Apg 2 og 10.

Det handler altså om Ordet, Ordet, - bruk Ordet! Det er hele hemmeligheten både når det gjelder hvordan vi får det åndelige livet, og hvordan det næres, vokser og opprettholdes.

Det er ikke sant, det enkelte mener, at nå er det og det kristne mennesket så grunnfestet i nåden, at det dermed kan tro og leve som det vil. Nei, har noen en tro og et liv som er bare Åndens - og ikke deres eget - verk, så skyldes det ikke deres egen standhaftighet og styrke at de kan tro og leve som de gjør. Men bare at de styrker sin sjel med det guddommelige Ordet.

Forsømmer de Ordet, så begynner straks deres gamle natur å vokse. Og det virkelig åndelige dør. Det er altså bare gjennom Guds ord at Guds Ånd bor og virker i og gjennom et menneske.

Likevel skal vi merke oss at ikke alle som leser Guds ord, får Ånd og liv. Tusener skriftlærde og fariseere blant oss er vitner om dette. Hva skyldes så det? Jo, husk endelig på at alt fremdeles fullt og helt avhenger av Gud, om vi skal få Åndens kraft. Det kreves at vi går til Ordet med det sinn denne påminnelsen burde virke i oss. Altså med den ydmykhet og frykt, med det åpne øre og den tro som sømmer seg innfor Den Hellige Guds åsyn når han taler.

Vi er ikke en gang i stand til å tenke ut noe som av oss selv, 2Kor 3:5. Og da langt mindre i stand til å tro, våke og bevare en rett oppfatning av sannheten. Vi står hjelpeløse hvis ikke Den Hellige Ånd virker det alt sammen.

Vi er midt i det farligste fiendeland, i en konstant krig. Vi vet at den gamle slangen, som kalles djevel og Satan, har bedratt tusenvis av våre brødre, og alltid bare uttenker ondt. Han har sverget at han skal drepe oss. Derfor går han hvileløst omkring som en brølende løve, og søker etter noen han kan sluke.

Vi ser stadig sørgelige spor etter ham. Ett sted har han revet i hjel et lam. En annen er jaget eller fristet inn på villspor. Ennå en annen fullstendig slukt. Så har en vakt sjel sovnet, og er gått tilbake til verden. En annen er blitt så selvsikker at han ikke reagerer på noen som helst formaning. Så er én falt i en stor synd, og er blitt liggende der. En annen er fanget i en falsk lære og er blitt villedet, o.s.v.

Det er ikke uten grunn at Kristus og apostlene så inntrengende og ofte advarer oss. Vi bør ikke føle oss så trygge og likegyldige. Vi må holde oss bevisst til Herren og hans ord. Det store, velsignede hovedbudskapet om Kristus og hans fullbrakte verk, må holdes klart og rent, fast og uforfalsket. Så vi alltid blir fullstendig fattige og enfoldige i troen. «Den nye sangen» må aldri bli for gammel for oss.

Vi må være oppriktige overfor oss selv og overfor Herren. Rette alle våre tanker, ord og gjerninger etter hans hellige vilje, og vite at Herren er nær.

Vi må mer og mer lære å kjenne våre fiender og farer, og hvordan fienden søker å røve vårt åndelige og evige liv. Og så må vi titt og ofte be, alene, og med og for hverandre. Og først og sist be om Den Hellige Ånds hjelp i alt.

Den som er med oss, er sterkere enn den som er imot oss. Vi skal verken gi opp eller miste motet. Vår Herre Jesu Kristi nåde er nok. Den er en fri og åpen kilde mot all synd og urenhet. I Den Hellige Ånds samfunn gjennom Ordet og nådemidlene, har vi nok hjelp, kraft og trøst i all mulig skrøpelighet og farer. «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor. Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot. Sela. En strøm - dens bekker gleder Guds stad, Den Høyestes hellige bolig», Sal 46:2-5.

Til toppen

2. Mennesket lever av Guds ord

Guds ord burde skrives med ildskrift i hvert éneste hjerte, og likevel være for svakt forkynt. For hvem har egentlig klart for seg at det er forsømmelsen av Guds ord som er den egentlige årsaken til all åndelig elendighet i verden, all svikt innen kirkene og hos kirkens enkelte lemmer. Og at det er den flittige og rette bruk av Guds ord som er grunnlaget for alt åndelig godt i verden.

Syndefallet rammet hele menneskeheten. Men fra himmelen sendte Gud sitt ord til å motvirke følgene av syndefallet. Når Guds ord (den nye sæd) ble sådd ut, skulle det Gudsbildet som gikk tapt ved syndefallet, gjenopprettes i menneskehjertene, og gi lys, en hellig vilje og ny åndelig kraft.

Men uten den rette bruk av dette nådemidlet, vil du ikke være i stand til å få det nye livet, eller seire over din ondskap. Om du så ber Gud inderlig om nåde til dette, om du våker og kjemper mot det onde, så er alt nytteløst.

Har du ikke ofte erfart hvor kald og død du etter hvert er blitt, når du i lengre tid har forsømt Guds ord? Du blir verdslig og kjødelig, og svak overfor alle slags fristelser. Men i tider når du derimot bruker Ordet flittig, har du det mye bedre i ditt innvortes menneske. Og på samme måte hvordan du mang en gang holdt på å falle i synd, men et skriftsted eller en forkynnelse du hørte, vekket deg opp og frelste deg.

Var du ikke mang en gang kald og død, men du kom til å lese et vers eller et kapittel i Bibelen, et stykke i en god bok, eller du traff en venn som talte Guds ord med deg. Og du fikk nytt liv. Du måtte si som David: «Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet», Sal 119:92.

Slik ser du hvordan Ordet var det midlet Gud brukte til å holde ditt nådeliv oppe. Derfor kalles Guds ord med rette et nådemiddel. Og uten det er det umulig å beholde nådelivet.

Slik har altså Gud gitt oss fra himmelen dette synlige midlet, som han selv bor i og virker gjennom. Og hele vår frelse og evige liv avhenger av at vi bruker dette flittig og rett.

Likevel ser vi ikke bare likeglade verdens mennesker forakte og trampe på disse perlene. Men det som er langt verre; også dem som en gang har smakt Guds gode ord, lar ofte verden og sitt eget kjød holde dem borte fra Ordet. Hele dagen, og kanskje hele uken går uten at de bruker ett eneste minutt til sjelens mat.

Og om de en stund slår seg ned med Ordet, er tankene og hjertet så opptatt med verdslige ting, ja, er som et hav i storm, som ikke lar seg varme opp av solens stråler.

Skal Guds ord få varme opp hjertet, må det tas imot i en stille og åpen ånd. Det hindres av det Jesus kaller «tornene som kveler den gode sæden». Det er blant annet rikdommens bedrag og timelige bekymringer, kjødelig treghet og alt det vi er opptatt med. Som alt sammen nå er blitt viktigere for det bedratte hjertet, enn det som har med himmelen å gjøre.

Men om du så fullkomment gjør det du skal både i ditt hjem og ditt arbeid, men lar nådelivet dø ut, så kan din fullkomne jordiske pliktoppfyllelse ikke frelse deg i døden og dommen.

At den tiden du bruker på Guds ord og bønn, vil gå ut over ditt hjem og ditt arbeid, er bare noe den gamle slangen og hedningen i ditt eget bryst prøver å innbille deg. Den vil heller du skal bruke ti minutter til tomt prat, enn å bruke ett minutt i stillhet med Gud.

Du sier kanskje at du på grunn av alle dine gjøremål ikke har tid til å ofre en éneste av døgnets tjuefire timer til å ta til deg mat for din sjel. Men verden ville fremdeles stå om Gud la deg syk et helt år!

Så klager du over svakhet og fristelser som du ikke får seier over. Men når du ikke bruker nådens middel, venter verken Gud eller mennesker at du skal seire over det onde i deg. Nei, slik en kraft finnes ikke i menneskene. Det var derfor Gud sendte oss dette nådemidlet ovenfra. Bruker du derimot dette nådemidlet rett, skal ikke noe av det som hører til liv og gudsfrykt, være umulig.

Begynn å vær lydig mot Guds ord som lærer deg:  

Fly først til Kristus og tigg om nåd’,
Med synden skal det så siden bli råd!

La den dype egenrettferdigheten fare, og kast deg, just som du er, med alle dine fall og innvendinger i nådens favn. Så skal du få erfare at «der synden «överflödade», der «överflödade» nåden ennå mer», Rom 5:20.

Og nå skal denne overstrømmende nåden glede, smelte og forvandle ditt fattige hjerte, så det ikke lenger får smak på det onde som nylig holdt deg fast. Det gode, som du ikke maktet å utrette, skal du nå med fryd kunne gjøre.

Sier du at du ofte hører og leser Ordet, men du «får ikke noe av det», du er like kald og følelsesløs. Da må vi spørre: Er du fornøyd med dette at du er kald og følelsesløs overfor himmelens ord? Da er det et tegn på et forherdet hjerte som ikke er innstilt på å omvende seg. Legg godt merke til dette!

Men er dette derimot en nød for deg, du går til Ordet med en ydmyk trang til å motta Herrens tale til deg. Men du er like kald og tørr. Da er nok selve din kalde tilstand synd, men din nød over dette er et tegn på et ærlig disippelsinn. Og du kan være sikker på at du i denne tilstanden ikke skal høre Ordet uten at det virker noe.

For denne tilstanden vil først og fremst gjøre deg mer ydmyk og misfornøyd med deg selv, enn den sterkeste sønderknusende forkynnelsen er i stand til å virke. Så skal etter hvert også den sæden som er lagt ned i tørr jord, i sin tid, når regnet faller, spire og bære frukt.

Det var dette Jesus mente når han sa at Den Hellige Ånd «skal minne dere om alt det som jeg har sagt dere», Joh 14:26. Slik gikk det også med disiplene. De forstod ikke alt når Jesus talte til dem. Men senere, når noe skjedde hvor hans ord passet inn, «da kom de i hu at han hadde sagt dem dette».

Det smaker f.eks. ikke et glad og sorgløst menneske å høre en trøstepreken. Men så en dag, når nød og sorg også rammer dette mennesket, da kommer akkurat denne prekenen de en gang hørte, til nytte.

Eller er du kanskje blant dem som sier: «Jeg behøver ikke lese og høre mer. Jeg vet det jeg trenger å vite. Nå gjelder det bare å kunne leve etter dette».

Da skal du vite at nå er du helt på villspor. Guds ord er ikke gitt oss bare til kunnskap og kjennskap, men også for å gi kraft til å leve etter det. Om du nå vet alt du behøver å vite, så gjenstår det altså å gjøre etter det. Og her er Ordet det eneste som gir lyst og kraft til dette.

Kort sagt; det åndelige livet er ikke bare noe en skal vite. Nei, ikke en gang et liv etter visse grunnregler og prinsipper. Det er et virkelig liv ovenfra - som, i likhet med alt annet liv, alltid må styrkes med den næring det selv er skapt til; nemlig livets brød, som er kommet ned fra himmelen.

Mang en oppriktig sjel ser med bekymring på framtiden med all dens utglidning og fristelser. De tenker: «Hvordan skal jeg da kunne stå fast i nåden og beholde livet?» Men nådelivet avhenger ikke av alt det som møter deg. Men av om du vil benytte nådemidlet. Da skal Kristus selv, i sin uendelige trofasthet, sørge for at ditt nådeliv holdes oppe.

Slik kan vi se mangt et svakt nådebarn, ofte tungt belastet av en hard natur, og i tillegg ensom i vanskelige omgivelser; altså som lam midt iblant ulver. Men i stille fryd ser vi dem bli bevart - utelukkende ved Jesus som vår trofaste hyrde - , og til og med merkbart vokser. Bare fordi de har holdt seg flittig i Ordet.

Vil du eie det evige liv, må du altså sørge for at ditt åndelige liv får føde!

Har du så ikke tid til Guds ord så mye som du virkelig trenger, så må du ta deg tid. Hele livet er tross alt en prioritering. Du må prioritere Ordet høyere enn hva du har gjort. Du må finne tid enten dag eller natt. For ett er nødvendig!

Dersom du bare slår fast at dette kan du ikke, så kan vi også bare slå fast at da blir du heller ikke frelst. Da må du bare slutte med å tenke på himmelen.

Skulle du derimot helt bli fratatt Guds ord, f.eks. i et fengsel, da vil nok Gud holde ditt nådeliv oppe. Men ikke der hvor du har tilgang til Ordet, og din bruk av det bare avhenger av din egen prioritering - hva du vurderer høyest av alt du er opptatt med - !

Å, som vi, alle levende kristne, som jo da er de rette sjelesørgere, må oppmuntre og formane menneskene til å bruke Guds ord! Du gjør selvsagt en god gjerning når du metter en sulten og fattig sjel. Men du gjør hundre ganger mer godt om du setter det samme mennesket i stand til i hele sin levetid selv å skaffe seg og nyte sitt daglige brød. Dette gjør den som lærer menneskene å selv bruke Guds ord.

Hvem er vel den hyrde for sjelene som bare med egen hånd fullt ut kan fø alle fårene? Men har han sørget for at folket kan ta til seg næringen selv, da har han ført sin hjord ut på en stor, vid og frodig slette, der de alltid har mat nok.

Til sist er det, også når det gjelder bruken av Ordet, viktig å ta med seg noen praktiske regler. Les ikke på slump. Ta for deg en bestemt del eller bok i Bibelen. Les så dette i sammenheng.

Er du lite kjent i Bibelen, så begynn helst med Det nye testamente. Er det mulig, så bestem også en viss tid for å lese i Bibelen.

Les ikke bare for deg selv, men ofte også sammen med andre. All erfaring viser at Ordet vanligvis åpenbarer seg mer når det deles sammen med andre nådesøsken. Derfor var det fra kirkens første tider vanlig at de kristne holdt samdrektig sammen og bad, leste, talte og sang Herrens ord.

Del også Ordet med andre du ikke har lest det sammen med. Da får det oftest dobbel kraft på ditt eget hjerte. Og med det velsigner du andre og fullfører din tjeneste.

Så lærer Skriften at du «skal innprente Guds ord i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp», 5Mos 6:7. Men her går ofte pliktoppfyllende foreldre for langt i sin nød for sine nærmeste. Del og innskjerp daglig Guds ord med disse dyrebare sjelene. Men la det ikke gå over i sorg og bekymring! Gjør enfoldig det Guds ord sier. Og legg så all din omsorg på ham.

Du skulle kanskje ønske du hadde en huspredikant, som hver dag kunne forkynne Guds ord til lærdom, til omvendelse og helliggjørelse, og til trøst for alle dine kjære?

Vel, det kan du få om du vil. Uten lønn kan du få de største predikanter til å forkynne hver éneste dag i ditt hus! Ja, til og med konger og hellige profeter, som ikke smigrer, og ikke holder noe av sannheten tilbake, men åpent og ærlig taler Guds ord. Og selveste Kristus og hans hellige apostler vil gjerne få tale Guds ord i ditt hus - hvis det er det du lengter etter!

Burde du da ikke skamme deg over at du så lenge har foraktet slike tilbud?

Tenk om vi fikk høre at et eller annet sted stod det en Guds engel og talte! Ville vi ikke da skynde oss, om vi så skulle måtte krype dit på våre knær?

Og hvis vi så på vei dit møtte en skare av mennesker som var på vei tilbake, som sa: «Dere kommer for sent. På lysende vinger steg engelen opp igjen til himmelen». Ville vi da ikke innstendig be dem fortelle noe de kunne huske han hadde sagt?

Og hvis de så sa: «Jo, her har vi hele talen hans nedskrevet». Ville vi da ikke gi alt for å få se og høre det?

Men nå har jo dette virkelig skjedd. Gud selv har jo talt i hjem og i templer, dels gjennom engler og profeter, og så til sist gjennom Sønnen. Og disse ordene har vi i Den Hellige Skrift: Bibelen. Det er ikke dikt, men guddommelig sannhet.

Skulle vi ikke da inderlig elske, ære, og flittig studere Guds ord! Som keiser Teodosius; skrive av Bibelen med gullbokstaver - eller enda bedre: Skrive dem dypt inn i våre hjerter! Og så ved Guds nåde få tro Guds ord, lyde Ordet, og bli i Ordet helt til vi dør.

Til toppen

3. La Kristi ord bo rikelig blant dere! Kol 3:16

For mange er denne formaningen ikke et tvingende bud, bare et kjært privilegium. Slik er det virkelig der livet i Kristus er friskt og varmt. Det finnes, Guds skje lov, ennå et slikt folk her på jord.

Men for andre er samme formaning et tyngende påbud som de aldri tenker på å leve etter. Og ennå andre rett og slett hater en slik formaning.

Dette er altså et skriftsted som prøver og avkler oss uten at vi selv oppdager det. Et emne hvor mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

Men selv for dem som en gang eide det friske livet i Kristus, kan det komme tider da «det drog ut før brudgommen kom», og «de slumret alle inn og sov». Da er denne formaningen svært nødvendig. Og selv om ånden er villig hos Guds barn, så er kjødet svakt og tregt. De er ikke i stand til å «gjøre det som de vil», greier ikke å leve etter dette Guds ord som de tross alt elsker, og erkjenne sannheten i det.

Men når vi så erkjenner at Kristi ord virkelig skal bo rikelig blant oss. At dette er det sanne «universalmidlet» mot alt åndelig ondt, både hos den enkelte kristne og i deres forsamlinger. Når vi vet hvor stor velsignelse det ville være såvel for hver enkelt kristen som for all deres omgivelse, - om Kristi ord bodde rikelig blant dem. Og på den andre side hvor stort tap og skade det er der dette ikke skjer. Og når vi så skal tale over dette emne, - blir en lett nedslått og redd. En kjenner at det finnes ikke sterke nok ord, og ingen åpne nok hjerter for et budskap av så stor betydning.

Apostelen formaner oss akkurat her til det som en Gud skje lov får se der hvor en åndelig vekkelse og et evangelisk trosliv blusser opp, der det Gud har plantet skal «blomstre og juble», Jes 35:1-2. Der ser en hvor rikelig Kristi ord bor i sjelene. Der leser, taler, synger, underviser og formaner de hverandre med Ordet, i hjertets fryd og lyst. Og det på alle tider og steder, så verden står der like forskrekket, forarget og spottende som jødene på pinsefestens dag.

Det er nødvendig for både vårt åndelige og evige vel at vi alltid vokser i nåde og kjennskap til Kristus. Vi må derfor aldri forsømme Ordet. Vi må lese, tale, synge og innbyrdes lære og formane hverandre. Og slik holde ved like og utbre den hellige ilden. For ellers går det som Jesus sa til menigheten i Efesus, at hvis de ikke vendte tilbake til sin første kjærlighet, ville han flytte lysestaken bort fra dem, Åp 2:4-5.

Det er altså ingen frivillig sak, som vi kan gjøre med som det passer oss, og likevel beholde livet. Hvis vi ikke vil fullende i kjød og den evige død, er vi hele tiden nødt til å holde vårt åndelige liv oppe med hver dag å ta til oss av Guds ord.

Når apostelen sier: «La Guds ord bo rikelig blant dere», skal det ikke bare få overnatte som gjest på en kort visitt. Det skal alltid bo og regjere i vårt hjerte. Selv om du ikke har så mye tid til å høre og lese det, kan du i alle fall tenke på det, tale eller synge noe om Guds ord.

«Så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser, og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud», fortsetter apostelen. De som da sier at kristne i alminnelighet ikke skal lære og formane hverandre, det er det bare presten som skal gjøre, taler jo klart imot dette ordet i Kol 3:16. Den samme formaningen finner vi forøvrig også flere andre steder i Bibelen.

Derfor sier Luther: «I Kol 3:16 åpner Paulus læreembetet for alle kristne ved at han sier: Lær og forman hverandre, og dermed også hver og en seg selv, i tillegg til den offentlige preken. Slik at Guds ord alltid, både offentlig og der mennesker møtes, til de mange og til den enkelte, må ha fritt løp».

I utleggelsen av Apg kap. 6 og 7, om Stefanus, sier Luther det samme: «Her står vi overfor spørsmålet om lekmenn også får lov å forkynne. For Stefanus var jo satt til å tjene ved bordene, ikke til å forkynne. Det embetet skulle apostlene ta seg av. Men når Stefanus kommer på torget blant folket, ser vi ham straks opptrer med tegn og under. Og vi ser han imøtegår yppersteprestene. Her står Stefanus fast, og gir med sitt eksempel hver og en rett til å forkynne hvor han enn måtte være, i hus eller på torg. Han lar ikke Guds ord være bundet til bestemte personer. Men med dette hindrer han ikke apostlene i deres forkynnelse. Han skjøtter bare selv sin tjeneste, klar til å tie når apostlene selv taler. For det må være orden, så ikke alle taler på en gang, som Paulus sier i 1Kor 14».

Ja, det må være noen som er kalt til å ofre hele sitt liv til forkynnelse og sjelesorg. Men det fritar ikke de andre kristne fra sin plikt til «å forkynne hans storhet som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:9, over alt hvor det passer inn der de er satt her på jord.

På samme måte er noen kalt til å være «tårnvektere», for å varsle om en brann bryter ut. Samtidig som det ikke fritar andre fra ansvaret for å straks slå alarm om de får se en brann oppstår. Det ville jo være opplagt dårskap om noen sa: Du har ikke noe med å rope om at det brenner. For du er ingen tårnvekter.

Og om vakten har sovnet i tårnet, og ikke sett at det brant. Og så alle andre ropte det brant, så burde han jo ikke ergre seg over det. Dersom han ville ta fatt i de andre fordi de hadde ropt «brann», ville de vel bare svare: «Er det ikke nok at du har sittet og sove, om ikke din ære som tårnvekter skal bety mer enn liv og eiendom som stod i fare for brannen!»

Vi vil så til slutt ta fram noen klare ord fra Bibelen. Den som ikke lar seg overbevise av Bibelen i dette spørsmålet, bør vel innse at han heller ikke er kalt til å forkynne. For da er han nok ingen «kongelig prest», 1Pet 2:9.

Moses sier: «Gid alt Herrens folk var profeter! Gid Herren ville legge sin Ånd på dem!», 4Mos 11:29. Kristus sier: «Den som ikke samler med meg, han sprer», Mat 12:30. Paulus sier, i tillegg til det vi alt har nevnt fra Kol 3:16: «Jag etter kjærligheten! Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk! Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst», 1Kor 14:1,3.

Peter sier: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, - for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:9. Jakob sier: «Mine brødre! Dersom noen iblant dere har faret vill fra sannheten, og en omvender ham, så skal han vite at den som omvender en synder fra hans villfarne vei, han frelser en sjel fra døden, og skjuler en mengde av synder», Jak 5:19-20. Se også Paulus i 1Tess 5:11,14.

Slik taler altså Moses, og slik taler Kristus, Herren i sitt hus, og slik taler hans apostler. Likevel er det en del vektere på muren som sier: Nei, folket skal tie i åndelige saker. Bare vi skal tale og lære. Det var også en del yppersteprester, eldste og prester i Jerusalem, som forbød de enkle fiskerne som

Herren hadde kalt til sine vitner, å tale eller lære i Jesu navn. Men Peter svarte: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!», Apg 4:18-19.

Vi skal også ha klart for oss at Luther sier: «En kristen har ikke bare rett og makt til å lære Guds ord, men er også skyldig å gjøre det, hvis ikke hans sjel skal gå fortapt og komme i unåde hos Gud».

Til toppen

4. Melk og fast føde

Den apostoliske tale i Heb 5:12,14 om «melk» og «fast føde», brukes ofte på urett vis, så det fører de enfoldig troende i fortvilelse. Det utlegges da som om det er bare det førstnevnte, «melk», som taler om evangeliet, mens «fast føde» skal være en alvorlig formaning til helliggjørelse.

Nå er det nødvendig nok å si folk sannheten, forkynne loven og formane dem til helliggjørelse. Det har alt sammen også sin plass i Herrens arbeid med oss. Men det er ikke dette apostelen mener med «fast føde».

Nei, ordet fra Sinai er i seg selv som steintavlene, hardt og ubøyelig. Som mat for hungrende sjeler, vil dette være å «gi dem steiner i stedet for brød». Loven er gitt for å døde, ikke for å gjøre levende. Den skal ramme, knuse og utmatte dem som ennå vil forsøke med egen innsats å bestå for Gud. Og skal så siden være en rettesnor for vårt liv. Men loven kan aldri skape verken det nye livet, hellig lyst eller kraft. Se mer om dette i Rom 7:10-13.

Hva apostelen mener med «melk» og «fast føde» må vi lære av hans eget ord, når han bruker disse uttrykkene.

«Melk» skildrer riktig nok evangeliet, men da i en enfoldig framstilling som blir lett fattelig for dem som ennå er spedbarn i nåden. Eller som apostelen i samme vers kaller det: «de første grunnleggende ting i Guds ord», og som han i de 3 første versene i neste kapittel kaller «barnelærdommen om Kristus» o.s.v., Heb 5:12, 6:1.

Betegnelsen «fast føde» derimot, bruker han om de dypere hemmelighetene i evangeliet, som for «spedbarn i nåden» er vanskelig å fatte og motta. Som f.eks. om Kristi yppersteprestlige gjerning i bildet av den hemmelighetsfulle Melkisedek.

Hvem som helst kan se at det er dette apostelen selv mener med det han taler om her. I v.10, 11 og 12 sier han jo selv om Kristus at «han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis. Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å utlegge, fordi dere er blitt sløve til å høre». «Dere trenger fremdeles til melk og ikke til fast føde», o.s.v. Dette er sammenhengen.

Hva er så «fast føde»? Hva var det han hadde «mye å si om», men som var vanskelig å utlegge, fordi de var blitt sløve til å høre? Det var om Kristi evige prestedømme etter Melkisedeks vis (v.10). Så viser han, i det følgende sjette kapitlet, årsakene til at han, på tross av deres sløvhet, anså seg tvunget til å gi dem den faste føden, å «gå videre mot det fullkomne». Og så skriver han omgående fire lange kapitler om Kristi evige prestedømme etter Melkisedeks vis, (kapitlene 7-10).

Ja dette er «mat», som Kristus sier: «Mitt kjød er i sannhet mat», Joh 6:55. Og det er «fast føde» fordi det er høyt og vanskelig å fatte for de nyfødte, men samtidig det mest faste og trøsterike budskap for hjertet.

Når jeg altså forkynner: «Salige er de fattige i ånden», Jesus tar imot syndere, det blir glede i himmelen over én synder som omvender seg», o.s.v., så er det «melk». Det er enkel og lett fattelig føde for barna.

«Fast føde» er det når jeg forkynner: Det er ikke nok at Jesus med sin død tok bort alle våre synder. Han er nå til og med alltid for Guds åsyn for vår skyld, i vårt sted, og går i forbønn for oss. Han, den rettferdige og hellige, trer fram i vårt sted for Faderen. Det er vår éneste rettferdighet som gjelder for Gud.

Og Gud forakter ikke sin Sønn. Gud er fornøyd med ham. La det være all din trøst!

Dette er altså «fast føde», den «visdom vi taler blant de fullkomne», 1Kor 2:6.

Måtte vi så ikke bare forstå, men også virkelig ete av denne faste føden!

Kapittel 5

Vintreet og grenene

1. Ekte og falske frukter

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt», Joh 15. Meningen med disse ordene kan ikke være at noen virkelig kan bli ved troen i Jesus, og likevel være uten frukt og bli forkastet. Herren sier jo like etter: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt», v.5.

Med ordene «grener i meg» vil Herren fint og skarpt si oss hvor stor likheten mellom de ekte og de uekte barna kan være, sml. Heb 12:18. Hvor mye fromhet, bekjennelse og overfladisk samfunn med Gud og med levende kristne et menneske kan ha. Uten å eie det sanne livet og den kraften fra Gud som viser seg i fruktene. Det er det samme Herren taler om her, som i Mat 25 om jomfruene som var på vei for å møte brudgommen. Men hvor halvparten ikke hadde olje på lampene, og ble utestengt i all evighet. Som Herren sier i Åp 3:1: «Du har navn av at du lever, men du er død».

Så sier Herren om de ekte og gode grenene at vingårdsmannen renser dem. D.v.s. beskjærer, tukter og bøyer dem, og tar bort det som vil hindre veksten hos dem. Lar dem ikke vokse som de selv vil. Men de grenene som ikke bærer frukt, får være i fred for vingårdsmannens kniv. De behøver ikke renses, for de skal til slutt brennes.

Her er det all grunn til å stoppe opp og prøve oss selv på Guds ord. Samtidig må vi også erkjenne at det jo alltid går slik at vingårdsmannens kniv ikke treffer de uekte grenene, men bare de ekte. Vi ser at «de som burde frykte, frykter ikke. Og de som ikke burde frykte, de frykter».

Det er et uhyggelig tegn hos mange at de rett og slett ikke er i stand til å frykte for sin egen tilstand, og ikke en gang prøve seg selv. De er så selvsikre og fornøyde med sine gode følelser og sin kristelighet, at Kristi ord bare stryker forbi dem som en svak vind.

Du håper du er en kristen. Du føler slik en fred, er så tillitsfull i bønnen. Du tror på Guds ord, og har så mange bevis på Guds kjærlighet, at du ikke kan tenke annet enn at du eier hans nåde. Kanskje tenker du slik: Jeg har nå lenge vært blant de kristne. Jeg har brutt med verden og fått oppleve hva det koster å tilhøre Gud. Jeg har også vært aktiv i Guds rikes arbeid. Alle vet at jeg er en kristen, o.s.v.

Alt dette er vel og bra. Mangfoldige tusen kan ikke si dette om seg selv. Men, kjære deg, dette beviser likevel ikke at du er en sann og levende kristen. Likheten mellom de ekte og uekte grenene, og mellom de kloke og de uforstandige jomfruene er så stor, at du på tross av alt dette godt kan være bedratt - !

Du tenker på gode gjerninger du har gjort, og på synder du har sluttet med, og kanskje noen åndelige gaver du har. Du tror at dette må være vitnesbyrd om at du har troens liv. Men Skriften lar deg ikke slå deg til ro med dette. Herren sier: «mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» Mat 7:22-23.

Vi må da prøve oss selv nøye, om det virkelig er troens og Åndens ekte frukter vi har.

«Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet», Gal 5:22. «Siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! - så tror også vi, og derfor taler vi», 2Kor 4:13. «Det hjertet er fullt av, det taler munnen», Mat 12:34. «Alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro», 1Joh 5:4. Og til slutt Kristi egne ord som vi alt har nevnt: «Hver gren som bærer frukt, den renser han, for at den kan bære mer frukt» - konf. apostelens ord i Heb 12:8 om at «er dere uten frukt - da er dere uekte barn, og ikke sønner».

De fruktene som de ekte grenene på Kristus bærer, er altså for det første kjærlighet, glede o.s.v. For det andre et nytt åndelig språk; munnens bekjennelse. For det tredje at en ikke er slave under noe, men seirer over verden. Og for det fjerde at en står under en daglig tukt av Herrens Ånd.

Med kjærlighet vil vi først tenke på den innbyrdes kjærligheten de kristne imellom; kjærligheten til brødrene, Joh 13:35, 1Joh 2:9-11, 3:14, 5:1-2 m.fl.. Mange har et eller annet religiøst vennskap, og de elsker disse, uten at de er Jesu disipler. Fariseerne elsker også hverandre som brødre. Det samme gjør sadduseerne. Slik er det innen alle partier.

Mange elsker også sanne Guds barn, uten at de selv er født av Gud.

Legg merke til hvordan din kjærlighet til brødrene er oppstått! Er det fordi de er født av Gud? Eller er det bare fordi de har personlige egenskaper du setter pris på? Oppstod din kjærlighet ved at du selv først søkte Herren, hungret og tørstet etter hans nåde? Du fant denne nåden og fred med Gud, og begynte å elske ham. Og så snart du så eller hørte andre som søkte og elsket Herren, så ble du så glad i dem at du glemte alle deres øvrige egenskaper.

Mangt et kristelig menneske kan også ha en indre fred, uten at den er noen Åndens frukt. Og det er akkurat slik en fred som nå burde begynne å uroes.

Tenk etter hvordan du har fått din fred, og hver dag får den! Er den virkelig en følge av at du som en hjelpeløs synder fikk trøst av ordet om Kristi rettferdighet?

Og tenk etter om det fremdeles, hver dag, er på samme måten du får denne freden! Eller vokser freden liksom av seg selv i hjertet ditt? Er det tvert imot bare fordi du ingen anfektelser har av dine synder, men bare lever rolig og tilfreds med deg selv?

Den rette freden er fattige synderes fred med Gud i Kristus. Og den får vi ved å høre og lese ordet om ham og hans rettferdighet. Guds ord sier: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus», Rom 5:1.

Langmodighet, mildhet og godhet kan en av og til finne mer av hos noen vantro mennesker enn hos enkelte Guds barn. Det kan ha sin bakgrunn i lynne, oppdragelse o.s.v. Du må undersøke om disse gode egenskapene hos deg virkelig er Åndens frukter. Om de er blitt til på den måten at du fikk nåde hos Gud, og denne nåden begynte å opptukte deg, ofte i strid med ditt kjød og din natur. Ofte er sukk og kamp - hos dem som har en stridbar og sterk natur - bedre tegn enn andres styrke og fullkommenhet.

En annen troens frukt var at vi bekjenner med munnen. Men det går også an å bekjenne med sin munn, tale stort og mye om åndelige emner, om lov og evangelium, om omvendelse, tro og helliggjørelse, - uten at det er noen sann bekjennelse av Kristus, eller noe tegn på åndelig liv.

Pass på om din tale hver dag er et resultat av at du tror, 2Kor 4:13. Og legg merke til hva du taler om! Er det om Frelseren, om dine synder, om syndenes forlatelse, om nåde og barnekår hos Gud?

Hvorfor har du motvilje og frykt for å tale om slike ting? Står det ikke uttrykkelig: «Det hjertet er fullt av, det taler munnen»? Det er da vel aldri tungt å tale om sitt kjæreste emne?

Hyklere og de som lever et fint men loviskt liv, kan nok tale om kirkelige saker og om andres villfarelser og synder. Men ikke om Lammet, ikke om nåden og trøsten i Kristus.

Det du kan tale om, vitner om hva du har grepet med din forstand. Men det du har lyst og trang til å tale om, det er det som bor i hjertet ditt.

Hva er ditt kjæreste samtaleemne? Det avgjør om Kristus er ditt hjertes skatt.

Det er også et tegn på de ekte grenene at vingårdsmannen renser dem. Likevel kan mange ha indre kval og bebreidelser for sine synder, uten at de lever i Åndens tukt og er barn av Gud. Kong Saul hadde samvittighetskval over sine synder, så han gråt og erkjente sin ondskap. Men han var likevel i den ondes vold, 1Sam 24:17 flg. Kain hadde urolig samvittighet og hjertet skalv da han sa: «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den», 1Mos 4:13. Men han vendte likevel ikke om.

For så å skille Åndens tukt fra nevnte kval, er ingenting bedre og mer pålitelig enn at du legger merke til hvordan forholdet er mellom din indre anger og tukt, og den fred vi har nevnt ovenfor. Om det dypest sett er et fortrolig forhold mellom deg og Gud. Om det er som følge av det at du nettopp har en tuktens Ånd i hjertet ditt, som ikke tillater deg å synde mot din gode venn og nådige Far.

Legg så dernest nøye merke til hvilken retning tukten fører deg. Driver de deg til Gud, så du hver dag og stund må bekjenne synden for ham, be om forlatelse og om nåde til å bli kvitt den? Skjuler du deg i Kristi rettferdighet, så du igjen kan komme i det samme gode forholdet til Gud som før?

Vær så også på vakt for om det bare er utvortes og større synder som gjør deg urolig. Mens du aldri blir anfektet for den indre, «finere» ondskapen, egenkjærligheten, stoltheten, lunkenheten. Ville ikke Ånden tukte også disse tingene - dersom han bodde i hjertet ditt? Rette kristne tuktes ofte mest for disse indre forholdene.

Så vil vi også se på hva det vil si, som Johannes sier: «alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro». Hele ellevte kapittel i Hebr.brevet vitner om det samme: Hva de gamle ved troen har maktet og lidd. For Kristi skyld har de ved troen gitt opp alt som de hadde kjært. Djevelen, verden og kjødet fristet dem til å svike Herren. Men de seiret over alt ved troen. Det er dette som kalles å seire over verden.

Et gjenfødt, troende menneske er ikke trell under noe, verken under synd, verdslig lyst, eller uskyldige ting. Dette betyr ikke at det onde ikke har tak i ham. Heller ikke at han ikke kan overvinnes av dette, og falle. Men han kan ikke bli i synden, ikke gjøre synd, som noe han må fortsette med, ikke kan unnvære eller oppgi. I realiteten er et mennesket slave under synden, når det ikke kjemper og heller ikke ber om å bli fridd ut fra den, men tvert imot unnskylder og forsvarer den.

---------------

Vi skal nå avslutte omtalen av Åndens frukter og bevisene på dette.

Nå må vi overlate til hver enkelt å selv ta vare på sin sjel. For det er klart at du kan bare la være å tro og ta til deg disse Ordets advarsler.

Du kan la være å lytte til Åndens røst og prøve deg selv. Men da kan Herren overgi deg til din selvsikkerhet, slik vi ser det i Sal 81:12 -13: «Mitt folk hørte ikke min røst. Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hardhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd». Kong Akab foraktet Herrens advarsel, og fikk så gå i fred mot sin tilintetgjørelse. Les 1Kong 22!

Du synes kanskje det er ille å bli klar over at det ikke er i orden med ditt gudsforhold. Det syntes også den gamle kong Benhadad. Han lå syk, og syntes det ville være forferdelig å få det svaret at han skulle dø. For å få et trøstende svar fra profeten, sendte han derfor rike gaver med sendebudet. Så fikk han da også et trøstende svar, fikk bli i sin selvsikkerhet, - men måtte så også dø i den!

Slik kan også du få det, hvis det er det du vil. Men Gud bevare deg fra slikt! Vær oppriktig mot deg selv mens det ennå er nådens dag! Ta imot den tukt Ånden vil gi deg!

Hvis du ved Guds barmhjertighet har kunnet oppdage at du til nå ikke har hatt det rett med Gud, må du ikke la noe menneske dysse ned eller bagatellisere denne Åndens oppvekkelse. La deg ikke trøste med noe mindre enn en ny drakt, nytt liv og ny fred. Det er tusener som har våknet opp etter å ha levd lenge i selvbedrag, og som nå priser Gud for at han har vekket dem opp.

Dersom du er blitt mismodig og har mistet troen på deg selv, så kom du til Kristus akkurat slik som du er. Dersom du aldri har hatt det godt med Gud, har du aldri før kommet på denne måten. Og har du hatt det godt med Gud før, så kjenner du veien av egen erfaring. Kom da på samme måte til den samme Frelseren.

Guds rike er nær deg. Faderens favn er åpen mot deg. Det Kristus har utrettet er nok for deg, selv om du var tusen ganger verre enn du er. Ånden er villig til å gi deg den levende troen. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid! Og roper fremdeles: Den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!

Til toppen

2. Tukt og renselse

«Jeg har satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer», sier Herren. Og han gjentar med ettertrykk at disse fruktene skal strømme ut fra, og avhenge av samfunnet med ham. For han sier: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. Bli i min kjærlighet».

Du har kanskje erfart og lært mye, utrettet og lidd mye. Men disse fruktene som Skriften her nevner, mangler hos deg. Da ser du jo med egne øyne at du er ennå ikke rett forenet med Kristus. Så om du dømmer deg selv og lengter etter en hel forening med ham, så mangler det ennå at du kjenner din Frelser. Du må bli senket ned i hans grenseløse kjærlighet - bli «døpt med Ånd og ild».

Men vil du fortsette som hittil uten å eie de mest avgjørende Åndens frukter, da er du sikkert nok blant de grenene som skal skjæres av. Ja, Herren sier at de skal kastes på ilden, og de brenner.

Men er nå de gode grenene fullstendig rene? De som har kjærlighet og alle Åndens frukter, er de ikke da renset fra alt ondt? Nei, Kristus sier noe annet: «Hver gren som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt». En god gren som bærer mye god frukt, kan likevel ha noen tørre kvister og villskudd, som må skjæres vekk.

En kristen kan være rik på kjærlighet og Åndens frukter. Og likevel ikke bare ha sin del av alle menneskers syndeforderv, men kan også ha feil som stadig følger ham, og som han hver dag må korsfeste. Det må da ikke fordømme deg hvis du daglig plages av synder og feil, så sant du ennå lever i samfunn med Frelseren.

Det er ingen som kjenner så sterkt på synd og urenhet, og lider under dette, som nettopp de beste kristne. De er likevel samtidig rene i Kristus, og velbehagelige grener for Gud på vintreet.

Og disse grenene renser Herren. Det skjer ikke med vann, men med skrape og kniv. Når vi hører Ordet, kjenner vi hvordan det tveeggede sverdet skjærer inne i oss. Det angriper nettopp de synder og feil som henger mest fast ved oss. Og hvordan blir vi ikke skrapet innvendig gjennom Åndens tukt, når vi har vært likegyldige og ulydige i Herrens skole!

Det er den omsorgsfulle vingårdsmannen som går og steller sin hage, som ikke en éneste dag lar oss være fornøyd med oss selv.

«Om natten tukter mine nyrer meg», sier David. Der Den Hellige Ånd bor, kan det ikke bli annerledes. Det er umulig at han ikke skulle finne noe urent hos oss. Og like umulig er det at han ikke skulle angripe og dømme dette - der han bor og virker.

Det som så ikke oppnåes gjennom Ordet og denne indre renselsen, det gjør den trofaste Herren med utvortes prøvelser, som Peter omtaler; at vi «har sorg i mange slags prøvelser, når så skal være». For et himmelens barn skal renses. «Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Og hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt», Heb 12. Legg merke til at det er dette som er målet!

Men «det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn». Han gjør det bare «når så skal være». Han renser den friske grenen for at den skal bære mer frukt. Han vil at en edel og verdifull gren som bærer gode frukter, skal bære ennå mer herlig frukt. Lovet være Gud!

Vi ser jo at dette også skjer hos dem som tuktes. Har vi ikke med sorg mang en gang sett kristne leve et makelig, men også ufruktbart liv. Så ble de plutselig rammet av en dyp sorg eller ulykke, eller en stor indre anfektelse, så vi nesten fryktet for hva som kunne skje med dem. Men når de så kom ut av denne prøvelsens ovn, var de blitt helt andre mennesker. Nå var de blitt mer alvorlige kristne, og mer fruktbare i gode gjerninger.

Og merker vi ikke, alle som Herren får arbeide med, at så snart en større selvopptatthet, egenkjærlighet e.l. begynner å innta oss, så får vi en ny prøvelse. Som stopper oss opp så vi besinner oss. Og når så Herren får trøste hjertet vårt, er vi igjen som etter et oppfriskende bad. Så begynner vi med ny iver å løpe hans buds vei.

De som er blitt vant til denne trofaste fadertukten, kan etter hvert selv vite når det er ny tukt i vente. Så sikkert er det at de friske grenene skal renses. Herren har en hellig nidkjærhet for de sjelene han forbereder for himmelen. Han vil omskape dem så de blir mer og mer rene og fruktbare. Mens de andre bare får vokse helt fritt etter kjødets lyster. Som det står på Bibelens siste blad: «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!»

Vi skal derfor ha klart for oss, det vi allerede har sagt, at denne renselsesprosessen er et viktig kjennetegn på de friske grenene. Og da spesielt denne innvortes renselsen, denne Åndens tukt i hjertet.

Utvortes prøvelser kan også ramme de ugudelige. Men den indre tukten av Ånden, der en aldri får bli fornøyd med seg selv, er noe bare Guds gjenfødte barn kjenner til. De blir stadig dømt og tuktet for sine fall og synd. Men derfor trenger de også alltid å ligge ved evangeliets rike trøst og kilde.

Og dette er et så karakteristisk kjennetegn på de troende, at selv om de da på grunn av all sin skrøpelighet selv ofte ikke ser sin frukt, kan likevel denne tukten røpe at de nettopp hører til de grenene Herren tar seg av.

Så ser vi andre mennesker som også synes å være kristne, og virkelig er ganske annerledes enn et vanlig verdens menneske. De lever likevel et liv så trygt og selvsikkert, fornøyd meg seg selv. Ja, så sterkt og fortreffelig, og lider mer over andres feil enn over sine egne. Men dette er da et betenkelig tegn på at de ikke hører til de grenene som Herren renser, at de ikke har Herrens Ånd.

For det er jo, som sagt, umulig at Guds rene, Hellige Ånd ikke skulle finne noe som han dømmer, hvis han får bo i et hjerte. Og apostelens ord er klare: «Hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner», Heb 12:8.

Må så Herrens Ånd legge inn over hjertene våre det Herren har talt til oss her, så vi aldri må glemme dette! Må Guds barn få en stadig fastere visshet om sitt salige samfunn med Frelseren, 1Joh 4:13! Og må så derimot de som ennå ikke har dette, ikke få noen ro før de er blitt forenet med ham, og så begynner å bære de fruktene Skriften selv omtaler!

Da skal vi, på tross av all den urenhet som fremdeles henger så fast ved oss, likevel ved troens rettferdighet være rene i Guds øyne.

Men vi ser også at det er stor forskjell på de kristne, som også Herren sier om den gode åkerens grøde; noen gir hundre fold, noe seksti fold, og noe tretti fold. Noen kristne er nesten alltid virksomme i kjærlighet og gode gjerninger. Andre er langt mindre fruktbare. Og så til sist disse som er så likegyldige og ufruktbare, at en ikke skulle tro de visste at de var kalt «ikke til å leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem».

Og her står vi overfor noe ganske underlig. For nå taler vi om dem som for øvrig synes å ha liv i Guds Sønns navn. De kan ikke unnvære ordet om Kristus. De drives av sin syndserkjennelse til å søke sitt hjertes trøst i Kristus. Da kan de ikke uten videre utelukkes fra å være Guds barn - «den som har Sønnen, har livet».

Men det underlige er at de likevel bærer så like frukt. De har riktig nok de mest vesentlige kjennetegnene; en ny kjærlighet, både til åndelige brødre og til sine medmennesker. Og de har skilt seg ut fra verden. De er på mange måter blitt andre mennesker enn de var før. Men deres åndelige liv er likevel så svakt, deres kjærlighet så kald og begrenset. De lever for det meste for seg selv, eller for dem de tiltrekkes av den naturlige kjærligheten eller andre egeninteresser.

Alt dette fortoner seg helt annerledes hos andre kristne som kan ha den sterkeste natur, men som ved nåden er blitt bøyd, og så gjennom evangeliet fått se hva det vil si å ha freden og gleden i Herren.

Hva er så forskjellen på disse? Skulle ikke Guds barn, som har mottatt Guds barmhjertighet, være gode og friske fruktbare trær? Tenk, når dette ikke skjer, men alt er bare for tungt, du har ingen kraft som driver deg! Du lever «uvirksom og uten frukt i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus»! Hva er feilen? Hva er årsaken?

Herren sier: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre».

Her er årsaken! Du lever ikke i et inderlig samfunn med din Frelser. Du lever enten i en likeglad, verdslig og lettsindig ånd, og har da lettere for å trøste deg selv, og vil ikke tro situasjonen er så farlig. Eller du lever i et lovisk trellesinn. Eller, slik det ofte skjer; i en blanding av begge deler. Kristus sier om de ti jomfruene, altså også de kloke, at de slumret alle inn og sov.

Men nå vil vår trofaste Herre vekke deg opp av søvnen, så du ikke skal sovne inn i døden. Og da er det virkelig en salig stund i ditt liv - om du lar deg vekke!

Herren sier: Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg.

Bare omvend deg! Du behøver ikke gi opp. Så full av nåde avsluttet han den strenge advarselen til den lunkne menighetsforstanderen i Laodikea. Følg da ikke djevelens og din egen natur, som når advarselen rammer deg bare vil skyve fra deg all trøst og tenker: «Jeg er død, jeg er lunken og bærer ingen frukt. Derfor kan jeg like godt slutte å tro på Guds nåde».

Pass deg nå! Dette er en bitter rot fra Adam. Ydmyk deg derimot under Guds mektige hånd. «Når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden», 1Kor 11:32. Pris Herrens evige barmhjertighet for at du slipper å bli fordømt sammen med verden!

Og hør hva det er Herren sier! Han sier ikke: Gå bort fra meg til du har lært å bære mer frukt. Nei, han sier: Bli i meg! Bli i meg! Grenen kan ikke bære frukt av seg selv. Og hør dette ennå en gang: «Dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!»

Det karakteristiske med dem som derimot lever i åndelig trelldom, og dermed ikke kan bære frukt, er at de bestandig dømmer seg selv. De er nok ikke alltid knust og alvorlig opptatt med Guds rike, men kan av og til være helt lettsindige. Men i deres innerste bevissthet regjerer lov og dom. De ser alltid på seg selv, og sier at de kan ikke tro, for de er så ugudelige, hyklerske og kalde o.s.v. Og så lenge de er slik, kan de umulig ta til seg nåden, som jo «bare tilhører de virkelig rette kristne», mener de.

Disse er i sitt indre ulykkelige mennesker. Selv om de ofte sterkt avviser noe slikt. De bærer på en hemmelig fordømmelse i sine hjerter. Men de venter på bedre tider, når de skal få kraft o.s.v., og «alt blir bedre» -.

Mens andre igjen er falt i grove synder, eller er fanget i sterke og pågående fristelser, og dermed blitt jaget bort fra nådestolen. Så strever de med først selv å seire over sin synd, før de skal tro de er helt benådet. Disse vil først se grenen bære god frukt, før den skal podes inn i vintreet.

Men har så disse kristne, vil noen spørre, en levende tro? Det kommer bare an på dette ene; om deres ånd, samtidig med alt dette, ennå hungrer og strekker seg etter Jesus og har sitt øye festet på ham. Eller om de bestemt avviser denne nåden, og har sitt øye festet på noe annet som de selv først må gjøre og bli. For hvis de er slik, er de bare «Kainske helgener» som til og med er fiender av troens vei. Og slår dermed følge med de mer tilfredse og selvgode lovtrellene, som åpent lærer at en kan ikke tro før en er kommet så og så langt i sin helliggjørelse.

Mens de andre, som selv med sitt trellesinn likevel har sitt øye festet på Jesus, og bare ønsker de kunne tro, er som «rykende veker». Som nok ikke gir noe lys, men med sin røyk likevel beviser at der ennå finnes en gnist av ild.

Å, dere stakkars velmenende sjeler! Hør nå deres Herres ord nettopp til dere: Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.

Om du synes det er aldri så urimelig, så er der ingen annen vei. Det er her det må skje; midt i denne din ubehjelpelige, harde og ugudelige tilstand, hvor synden strømmer over.

Det er nå du først må la Herren få overrekke deg den ennå mer overstrømmende nåden, og bli frelst og forenet med Jesus. Og dette må skje før du kan bli et hår bedre, ja, før du i det hele tatt kan få en ren vilje til å bli bedre.

Til toppen

3. Bli i meg!

Det må være noe særdeles viktig i disse ordene, når Herren ikke mindre enn ti ganger etter hverandre sier: Bli i meg!, Bli i meg!....

Da må hver enkelt av oss merke seg det alvor og den nidkjærhet vår Frelser viser for å innskjerpe dette budskapet for oss. Og da må det også være svært viktig at vi oppfatter hva det er Herren vil si oss her.

Tenk da over hvordan han ordlegger seg. Legg merke til at han sier ikke: Bli i min tjeneste, bli min etterfølger Eller: bli i bønn til meg. Nei, han taler om et mye mer inderlig forhold når han sier: «Bli i meg».

Hele dybden i disse ordene lærer vel ingen her i sitt jordiske liv å gjennomskue. Men så mye fatter vi, at det taler om på det mest inderlige å bli forenet med ham. Slik som han også uttrykker det med dette bildet om grener i et tre. Og som han sier det i sin yppersteprestlige bønn: at de alle må være ett, liksom du, Far, i meg, og jeg i deg - jeg i dem og du i meg.

Hvordan vi så kan få oppleve å være forenet med ham, og hvordan det skjer, det antyder Herren med tilføyelsen: Dersom dere blir i meg, og: bli i min kjærlighet. Vi blir i Kristus når vi blir i hans kjærlighet og har hans ord, ikke bare i hodet og munnen, men i hjertet. Slik at det virkelig er vår inderlige trøst.

Dette om du er i Kristus, og om han er i deg, er ofte en skjult hemmelighet. Men legg merke til om du lever på Kristi ord og Kristi kjærlighet. Har du det slik, da lever du i Kristus og Kristus i deg.

Du merker vel med deg selv om dine synder og hjelpeløshet pleier bekymre deg? Og om du da får all din trøst bare i ordet om Kristi kjærlighet, Kristi rettferdighet, Kristi blod. Eller om hjertet ditt har noen trøst i seg selv, eller i noe du selv utretter.

Legg godt merke til om du finner din trøst i det å høre, eller i det å gjøre!

Da merker du om du lever av troen.

Når du med all din kristelige aktivitet aldri kan få den rette trøsten, men bare gjennom å høre evangeliet, da merker du at din trøst kommer av tro.

Dette er så viktig et punkt, at den som ikke vil bli bedratt, blir nødt til å legge godt merke til dette. Har du et hjerte som er avhengig av og lever av ordet om Kristus, akkurat som kroppen lever av legemlig føde, - da blir du i ham, og han i deg. Da kjenner du også at hjertet ditt draes så inderlig til ham, hungrer og tørster etter ham, og bare i ham og hans kjærlighet har sin trøst og sitt liv.

Hva det vil si å leve på Kristi kjærlighet, og at Kristus lever i oss ved troen, skildrer Paulus så herlig i Gal 2:19-20: «Jeg er ved loven dødd bort fra loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg». Her ser du helliggjørelsens rette liv og kraft: Bli i meg - bli i min kjærlighet.

Legg merke til hva det er apostelen sier: «Jeg er ved loven dødd bort fra loven - jeg lever nå i troen på Guds Sønn, han som elsket meg....»

Se her, du fattige sjel, hva du mangler når du er slave under synden! Når du nok kan forskrekkes, ja, fortvile over synden. Men likevel ikke helt kan avsky og hate den, og synden er mektig over hele ditt sinn og legeme. Feilen er at du er ikke dødd bort fra loven. Du er ikke fri og frelst i Kristi kjærlighet, men tvert imot i ditt indre en lovtrell.

Hvordan kan det da være mulig å ha liv og kraft og en hellig vilje? «Bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven». Nei, bokstaven slår ihjel. Loven gjør bare synden levende, og «virker slik i våre lemmer at vi bærer frukt for døden». Se Rom 7:4-11.

Apostelen sa: Jeg er ved loven dødd bort fra loven. Først har selve loven «drept»/knust meg, min selvvirksomhet og selvopptatthet. Det skjedde når den vekket opp «all slags begjær i meg», synden benyttet seg av budet og bedro og drepte meg ved det» - og «jeg døde».

Det var slutten på meg. Nå kunne jeg ikke lenger gjøre, kjenne, tenke eller foreta meg noe som helst. Kunne ikke røre en finger for å bli frelst. Jeg var fortapt, jeg var død.

Men da kom en annen lov, troens lov, og sa: Tro på Herren Jesus! Evangeliet forkynte meg alt Kristi fullbrakte verk; hans død og hans kjærlighet. Og alt sammen for meg! Da ble min ånd levende. Nå, frigjort fra den første mannen, Rom 7:1-3, ble jeg forenet med ham som er stått opp fra de døde (v.4). Og «nå er det ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg». Hvordan da? Jo, «det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn». Hva bygger jeg da min tro på? Jo, på «han som har elsket meg og gav seg selv for meg». Det er selve livet i mitt liv; at Guds Sønn har elsket meg og gitt seg selv for meg. Derfor heter det: «Bli i min kjærlighet».

At vi er frigjort fra loven, er altså betingelsen for en rett og hellig tjeneste i Ånden. Jeg er død fra loven. Jeg vet ikke om noen lov som kan fordømme meg, ingen gjerning som kan frelse meg, ingen synd som blir tilregnet meg. Jeg vet ikke noe annet enn troen på «Guds Sønn, som har elsket meg og gav seg selv for meg».

Det er dette som er hemmeligheten i all sann helliggjørelse, dette som gir liv, lyst og kraft til mitt ellers så iskalde, døde og avmektige hjerte. Jeg kan ikke glemme, og ikke fortie den kjærligheten at Guds Sønn elsket meg og har gjort sitt fullbrakte verk for meg. Så ingen synd nå fordømmer meg, og jeg lever i et nåderike som hersker over gjerningene.

Dette omskaper meg, gir meg liv og driver meg til ikke mer å «leve for meg selv, men for ham som døde og oppstod for oss». «Kristi kjærlighet tvinger oss, vi som har gjort dette klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd», 2Kor 5:14.

Det er slett ikke nok å «bare be». Tusen ulykkelige sjeler ber og kjemper, men får likevel ingen kraft, intet liv. Kristus sier da heller ikke «bli i bønn», men «bli i meg, bli i min kjærlighet». Vi må dø bort fra loven. Først da kan vi bære frukt for Gud.

Hvis du noen gang vil bære mer frukt, har du bare én vei å gå: Du må først komme i et rett, evangelisk trosforhold til din Frelser. Og vel og merke; mens synden ennå ikke er overvunnet. Samtidig som du må si farvel til all tanke på noen kristelighet og kraft hos deg selv. Ja, du må ha dødd bort fra loven så du ikke lenger lar din samvittighet fanges, om så syndene dine var tusen ganger verre.

Du må la det bli din alvorlige erkjennelse at du selv ikke kan annet enn å synde. Kristus må, helt og alene, få bli både din rettferdighet og din styrke, Jes 45:24.

Det er dette vi skal lære når Kristus tillater Satan å «sikte oss som hvete». Det er dette vi så sent vil erkjenne; at vi av oss selv står fullstendig hjelpeløse, og at Kristus alene får være vår Frelser. Det er for at dette skal bli en levende sannhet for hjertene våre, at vi må gjennom disse sørgelige erfaringene av synd og overmektige fristelser. Den dype, evige innbilningen om noen egen kraft lar seg ikke fordrive, før vi opplever det som om vi går fullstendig fortapt i vår elendighet.

I hodet og munnen har vi nok en rett bekjennelse om at vi er fullstendig hjelpeløse, og at alt må vi få som Guds gave. Men i hjertet gjemmer det seg lenge en innbilning som hvisker: Det er selvsagt jeg som må gjøre det. Og selvsagt kan jeg, bare jeg vil!

Derfor hører vi også stadig dette jeg-et i alt som lovtrellene sier: «Bare jeg var mer alvorlig, bare jeg hadde en mer oppriktig vilje, bare jeg var litt mer inntrengende i bønn...» Det er dette «bare jeg», «bare jeg» - i alt som strømmer ut fra hjertet. Det viser hva som bor der inne.

Da er det noe ganske annet når en hører dette: «Jeg har gitt opp meg selv. Nå innser jeg at jeg ikke er i stand til noe som helst for å seire over det onde. Jeg kan ikke en gang tenke det som er rett. Jeg ser at hvis jeg makter noe som helst, så er det bare en gave fra Herren».

Det er dette Herren vil si oss med disse ordene: «Uten meg kan dere slett intet gjøre». (Og vi skal legge merke til at i gr.teksten står det en dobbel nektelse; slett intet). All bønn, alvor og kamp blir uten frukt til dere er podet inn i meg. «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag».

Og dette virker han i ydmyke sjeler som har lært av sine egne ufruktbare anstrengelser at de selv ikke er i stand til å utrette noe som helst. Når de hører hans røst, og lar seg omvende til Jesus, gjør han dem levende i ham. Men vil de selv kjempe og virke, da må fremdeles bare alt ondt herske over dem.

Dette hadde en gammel kristen lært. Når en yngre bror kom og klaget over sin totale avmakt overfor
synd og fristelser, gav han ham dette underlige svaret: «Det er jo ikke mulig at du kan seire - så lenge du kjemper». Og fordi dette ble oppfattet som altfor uforståelig, føyde den gamle til: «Jeg mener; så lenge ditt eget jeg ennå har noen kraft igjen som du håper skal hjelpe».

Nei, du må bli til intet. Da kommer Herren og spør deg: Har du fremdeles noen resurser du skal forsøke? Kan du fremdeles utrette noe selv? Svarer du da av hjertet: Nei, jeg er fortapt, det er slutt med meg! Så sier Herren: Da kan jeg dra deg opp av den dype gjørmen, sette dine føtter på en klippe og gjøre dine trinn faste.

Så har vi nå sett at alt liv, all lyst og kraft til å bære frukt, avhenger av at vi blir i Kristus.

Når jeg har den salige hemmeligheten i hjertet, at jeg har Guds vennskap, at Gud har forlatt alle mine synder, og at ingen synd tilregnes meg mer. Å, da blir Herren virkelig dyrebar for meg. For nå lever jeg i en så konstant skyldfrihet, som om ingenting var synd, som om aldri noen lov var gitt, verken ett eller ti bud.

Og nå bryr jeg meg ikke mer om hele verden. Da vil jeg leve for min Herre, da bekjenner jeg ham med ord og eksempel, og «gjør nå med glede hva før falt meg tungt».

Jeg er riktignok ikke befridd fra mitt urene og gjenstridige kjød. Men i dette troens samfunn med Frelseren ligger jo all den fruktbare kraften. Og nå først kan jeg virkelig be imot alt ondt. For nå ber jeg i tro og i Jesu navn, og ikke med disse egenrettferdige hensiktene som tidligere gjorde at Herren ikke kunne bønnhøre meg. For da hadde bare min selvopptatthet fått ny næring.

Nå har jeg alt i Herrens nåde. Og da gjelder dette at «dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det», v.7.

Herren kunne vel gjøre deg fullkommen hellig og ren som en engel. Men han vet best hva som er mest nødvendig for oss. Du sier kanskje at «Herren kan da ikke ville det onde. Det må selvsagt være min skyld når jeg ikke får den kraften jeg ber om».

Og det er helt riktig; feilen ligger hos deg, men i slik en feil som Kristus har omtalt. Du vil f.eks. leve i din egen kraft, og ikke i hans nåde. Det var dette som gjorde at han lot Peter siktes av Satan, og Paulus bli slått av en Satans engel, for å lære dem å ikke opphøye seg selv. Han sa: «Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet», 2Kor 12:9. Den gangen trengte Paulus mer å få kjenne sin svakhet enn sin styrke.

Du vil kanskje leve i en selvopptatt, likegyldig og verdslig ånd, og ikke holde deg tett inn til din Frelser. Men vil likevel aktivt delta i kristelig virksomhet. Da vil straks fruktene minke. For Herren sier: Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv.....

Det kan altså se svært så urimelig ut at du fortsatt skal være i ham, du som synes alt er så elendig med deg. Men det finnes jo ikke noe annet råd. Hvor skal du ellers vende deg? Han er den eneste som har all makt i himmel og på jord! Han er den som er kommet for å gjøre ende på djevelens gjerninger. Søk bare å få et ennå mer inderlig samfunn med ham, og få en ennå fastere tro.

Herren fører deg kanskje fremdeles på underlig vis, og lar deg, som Paulus, plages av en torn i kjødet, og bli slått av en Satans engel. Men din evige frelse avhenger likevel alltid bare av om du blir i ham. Foretar du deg noe som helst annet, da fører det bare til den visse død. For Herren sier videre: «Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner». Legg merke til dette; han visner!

Det er dette som skjer. Hvor titt har vi ikke sett hvordan et menneske ved å handle ut fra sin fornuft er havnet i trelldom! Det kan skje gjennom vårt naturlige loviske sinnelag. Eller vi gjennom loviske lærere blir dratt inn i trelldom.

Så kan mange begynne på egen hånd å be og kjempe, eller bare vente på en større kraft eller dypere anger - før de tror de kan ta imot den store nåden i Kristus. Men de blir bare ennå tørrere, ennå mer kalde og døde. Så de til sist ikke en gang uroes over sin tilstand, men bare lar alt gå som det kan. Og er til slutt totalt døde. Som Kristus har sagt; de visner - som grenen!

Nå vet vi at en gren kan bli podet inn igjen, om den er brutt av stammen - bare det skjer fort! Men får den ligge for lenge, skilt fra treet, så den begynner å visne, da hjelper det ikke å pode den inn igjen. Da er det for sent, da er den død. Derfor er det viktige ord, de David sier: «Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne».

Men det menneske som er redd for at han kan være vissen, som dømmer og tukter seg selv, 1Kor 11:31, han er ikke helt død. For akkurat i denne redselen har han bevist at han er ikke helt visnet.

Men når hjertet er tomt og lunkent, ikke lenger har sin skatt og glede i Frelseren, da står det åpent for alle slags avguder, skatter og lyster. Og da binder djevelen den stakkars sjelen med det ene bandet etter det andre. Det har vi mange sørgelige eksempler på. Og dette er mennesker som en gang var på vei til himmelen - !

Og hvordan begynte det? Jo, de lot seg jage vekk fra nådestolen. De hadde kanskje falt i en grov synd. Dette var jo i seg selv ille, men hadde likevel kunne blitt gjenopprettet - bare de hadde blitt i troen på Jesus. Men de lot i stedet også troen fare, og rømte fra nådestolen, som Adam rømte for Gud når han hadde syndet. De begynte å kjempe i egen kraft, og ville vise Gud en mer fullkommen frukt - før de igjen skulle be om hans nåde.

Men da gikk det som Herren selv sier; grenen kan ikke bære frukt når den ikke blir i vintreet; den visner. De blir mer og mer fanget i synden, mer og mer avmektige, og til sist helt likeglade. Og nå er de døde.

Se da her alvoret i Kristi formaning til oss: «Bli i meg. Hvis noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren, og visner. Og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner».

Intet ord fra Kristi munn mangler den dype betydningen. Hvorfor slutter det da her med at de brenner? Denne antydning er helt forferdelig! Men det er talt av den evige Sannhetens munn. Må Herren bevare alle troende!

Lovet være Herren for sitt nåderike budskap: Bli i meg! Bli i min kjærlighet! Liksom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere - bli i min kjærlighet!

Kapittel 6

Bli sterke i Herren!

1. Vår egen makt er intet verd

Hvordan skal jeg få kraft? Jeg ser hva jeg burde være og gjøre, men har ingen kraft.

Legg da merke til hva Ordet forkynner: «Bli sterke i Herren og i hans allmakts kraft», Ef 6:10. Dermed har Paulus først minnet oss om at kraften finnes ikke hos oss. Vår egen kraft duger overhodet ikke i denne kampen.

Og her må vi understreke det vi først og fremst må huske i denne formaningen, og gjennom alt Guds ord om kamp og styrke: At alt du selv kan bidra med ikke hjelper noen ting, hvis ikke Herren vår Gud forbarmer seg og sender deg sin kraft! Hvis vi ikke alltid husker dette, kan vi falle i to villfarelser. Enten i overmot og tillit til egen kraft. Eller i mismot og forsakthet, så en fortviler og overgir seg viljeløst til fienden.

Guds ord og all erfaring lærer oss at bare den tanken; at jeg er så godt utrustet med forstand, med kunnskap og med Guds kraft, at jeg behøver ikke frykte, - er akkurat det som fører til de største fall og elendighet. Og da hjelper ingen forsiktighet, klokskap og aktsomhet mot forførelser og fall. Har du bare den tanken at du skal nok ikke kunne forføres eller falle, da du i snaren.

Gud selv vil stille seg foran deg. For Gud vil ikke gi sin ære til noen annen. Av alt ondt er det ikke noe Gud tåler så lite som at et menneske tror det er noe.

Det er grunnen til at vi kan se de mest benådede og utrustne kristne, når kanskje ganske små fristelser møter dem, går ut i helt overraskende villfarelser og fall. Mens derimot ganske skrøpelige kristne mennesker står fast og går trygt gjennom de største fristelser. Vi ser at det også her går som Ordet sier, at «de siste skal bli de første, og de første de siste». Og hvorfor? Jo, fordi Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Men akkurat som disse ordene: «i hans allmakts kraft», lærer oss å ikke stole på vår egen styrke, lærer de oss også å ikke fortvile over vår egen svakhet. Du sier: «Men jeg kjenner jo at jeg er ikke sterk overfor en bestemt fristelse. Jeg er så ubegripelig svak og står helt maktesløs. Og fiendens makt og knep overmanner meg fullstendig».

Svar: Å, måtte du bare kjenne alt dette ennå sterkere! Ja, kjenne det så overbevisende at du ikke en gang kunne tenke deg at seieren skulle ha noe å gjøre med din egen kraft og hva du kunne utrette. Så den saken var avgjort; at du hvert éneste øyeblikk var avhengig av Guds barmhjertighet og allmakt.

Men har du ennå tanker om din egen styrke og hva du kan utrette, så må du ennå oppleve mange nederlag. Inntil du endelig kommer så langt at du aldri mer regner med deg selv, men bare med Herren.

Og i samme grad som vi lærer å kjenne vår svakhet, begynner Herren å gi oss av sin allmakts kraft, å bevare oss fra fristelsene, eller fører oss gjennom dem på underlig vis. For det er hans lyst å gjøre godt mot de elendige.

Ett er sikkert; de bevares best mot villfarelser og fall, som er mest redd for seg selv, og bare stoler på Herren. Det svake diebarnet faller minst, for det blir båret på mors armer. Dette er løsningen på Paulus’ gåtefulle ord i 2Kor 12:10: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk». Det er som Herren selv svarer ham: Min kraft blir fullendt i skrøpelighet.

I vår tekst viser altså Paulus oss at vi skal bli sterke i Guds allmakts kraft - ikke i vår egen, men i Guds kraft. Dermed har han villet si at den kraften som vi skal seire med, er hos Gud. Gud har kraften hos seg selv, og vil bare i enhver situasjon gi oss så mye han ser er nødvendig.

Ja, her taler apostelen akkurat som Moses til det fortvilte folket ved Rødehavet: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille», 2Mos 14. Legg merke til dette: Herren skal stride for dere, og dere skal være stille! Ja, hvis ikke Herren selv strir for oss og frelser oss med sin kraft, så er vi fortapt. Men han vil veldig gjerne få vise sin kraft på oss, bare vi først kjenner vår svakhet.

Så er da hemmeligheten i all vår ynkelige kamp, og når Gud på underlig vis fører sine gjennom fristelser og skrøpelighet; bare at han mer og mer vil døde den dype selvforgudelsen i oss. Den giften var det den gamle slangen fødte i vår natur ved syndefallet, da han sa: «Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt». Men nå skal Herren bli vårt éneste håp, og vår eneste Gud.

Dom 7 er et godt eksempel på dette. Når Gideon gikk til krig mot midianittene, lå fienden utover dalen «så tett som gresshopper», «og det var ikke tall på kamelene deres. De var tallrike som havets sand», v.12.

Gideon hadde fra først av en ganske bra hær på tretti tusen mann. Men så møter Herren ham og sier: «Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd. For da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg». Så tar Herren fra ham nesten alt folket han har med seg. Han fikk bare beholde tre hundre mann.

I tillegg skulle disse ikke utstyre seg med sverd, men bare med en steinkrukke: I den skulle de skjule en fakkel de holdt i den ene hånden. I den andre hånden skulle de holde en trompet. Og så gjorde Herren det underet at alle fiendene i forvirringen selv hogde hverandre ned.

Slik ser vi hemmeligheten med hvordan Gud handler med oss. Det samme sier han til oss i dag: Du har for mye styrke selv. Hvis jeg gav deg seier mens du har så mye egen kraft, så kunne du opphøye deg overfor meg og si: min kraft, min årvåkenhet, min bønn, min kristendom... har hjulpet meg.

Nei, nå skal du gå fullstendig avkledd all egen styrke, og se hvordan Herren gjør under, og lar også i dag fiendene selv drepe hverandre. Og da skal du i salig undring tilbe Herren og si: «Jeg, elendige synder, utrettet intet, jeg gjorde intet. Herren har gjort alt!»

Og slik taler Guds ord om menneskene. Husk hvordan apostelen sier at «vi av oss selv ikke duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud», 2Kor 3:5. Han sier at vi ikke en gang har viljen i vår makt, for «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag», Fil 2:13. Og han sier vi ikke en gang «vet hva vi skal be om slik vi burde», Rom 8:26.

Hva er da menneskene selv i stand til å utrette? Tenke, ville og be er vel det vi først og fremst burde gjøre! Men ikke en gang det kan vi, om ikke Gud gir oss det. Hva er da et menneske? Luther sier: «Mennesket kan av seg selv intet annet enn synde og fare vill». Det er bare den gamle slangens gift som innbiller oss at vi selv kan gjøre noe godt.

Til toppen

2. Hva skal formaningene tjene til?

Nå spør noen: Hvis vi ikke er i stand til å gjøre noe, og Gud må gjøre alt, hvorfor formanes så vi til å «bli sterke», «ta på oss Guds fulle rustning», å «stå imot djevelen», «våke og be» o.s.v., som hele Skriften lærer?

Som vi alt har sagt, er alle slike formaninger til oss først og fremst et middel Gud bruker til å vekke oss opp for hvor viktig alt dette er. Dernest får vi jo gjennom vår kamp snart lære å kjenne vår avmakt og store hjelpeløshet. Da stiger det opp fra hjertet et inderlig rop til Herren om hans nåde og hjelp. Da blir han kjent som vår eneste Gud og hjelper.

På denne måten virker da Herren selv i oss alt det han krever av oss.

Når han åpenbarer fiendens makt og list, kan vi ikke dermed selv vokte oss nok for fienden. Men dermed lærer vi å holde oss nærmere inntil den trofaste og mektige hjelperen. Bonden må pløye og så kornet i åkeren, men det er Gud alene som har i sin makt å gi vekst. Soldatene må bruke våpnene, men seieren er i Herrens hånd. Men hvis bonden ikke vil pløye og så, kan Gud ikke få gi ham noen kornhøst. Hvis Gideon ikke i det hele tatt hadde gått ut mot midianittene, så hadde han ikke fått se Guds herlige allmakt.

Slik skjønner vi budskapet i disse ordene: Bli sterke i Herren - men bare i hans allmakts kraft, Ef 6:10. De sier oss: Slå dere ikke til ro med en sovende, kald og død ånd. For da vil fienden seire over dere. Nei, våkn opp, og rust dere til strid! Søk alltid å vokse i nåde, i tro, i å våke og be! «Vandre i Ånden», men husk at all kraft, seier og framgang er hos Gud - og avhenger bare av at han i barmhjertighet gir deg det.

Og når seieren bare avhenger av Guds kraft, skal vi ikke behøve gi opp om vi kjenner vår skrøpelighet, så lenge Gud selv ikke er blitt skrøpelig. Når det er Gud som skal stride for oss, da er det ingen fare så lenge Gud er både trofast og allmektig.

Slik skal vi da lære å si som Augustin: «Krev av meg, Herre, hva du vil. Men gi selv alt det du krever». Når du gir meg vilje og kraft, da har jeg det. Men hvis du ikke gir, da har jeg ingen av delene. Jeg har bare det du gir. I deg alene har jeg min trøst.

Etter vår tekst i Ef 6:10 følger så noen ord som mer enn noe annet burde vekke oss alle til årvåkenhet i spørsmålet om hvordan vi skal nå frelst fram til himmelen. For her begynner apostelen å skildre den fienden vi har imot oss. Hans ord er korte, men tankevekkende:

Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Å, måtte hver éneste en som leser dette, stoppe opp og få se hvordan hans egen stilling egentlig er midt blant så fryktelige fiender!

Hvem du så er, så har du en udødelig sjel. Du er på vei til den uendelige evigheten. Du er hvert øyeblikk gjenstand for angrep fra slike fienders forferdelige og mest listige angrep. Er ikke slikt verd å ta inn over seg?

Riktig nok kan denne forferdelige fienden ikke skade dem som frykter for ham, og holder seg til den gode hyrden. Men like sikkert vil ikke de som er selvsikre og uten frykt, få slippe ødeleggelsene fra denne fienden.

Det er sant at djevelen ikke kan gjøre oss mer enn det Herren lar ham få lov til, Job 1:12, Mat 8:31, 2Kor 12:7-9. Men like sant er det at Gud ikke kan vike fra grunnregelen for hvordan han styrer; at de som bli ledet og bevart av ham, også må frykte og høre ham. De som ikke lenger vil la hans Ånd tukte seg, blir overgitt til fienden, Rom 1:21,24, 2Tess 2:10-11, Sal 81:12-13.

Gud leder og bevarer oss ikke gjennom hele livet som roboter. Han fører ikke kampen utenfor oss. Han leder oss som tenkende individer, gjennom å tale til oss - gjennom å vekke og opplyse oss om både fienden og hjelperen. Og setter oss på den måten selv inn i striden.

Derfor er det hele Skriften lærer oss opp på denne måten; stadig å advare, vekke, lære, drive og oppfordre oss til å våke, be, kjempe o.s.v. Men samtidig også alltid overbeviser oss om at all kraft og seier bare finnes hos Herren, og avhenger helt av at han gir oss det.

Derfor opplever vi at bare vi en éneste dag blir selvsikre og likeglade, glemmer fienden og hjelperen, og legger våpnene bort, så kan vi regne med at noen djevelens streker eller fall straks står for døren. Til vi igjen vekkes opp til ny årvåkenhet og gudsfrykt. Eller vi ikke lar oss vekke opp, men bare faller tilbake i vår naturlige selvsikkerhet uten frykt. Og da faller helt i fiendens hender, og blir ulykkelig frafalne hele vår livstid.

Derfor er det så viktig å lære å kjenne fienden, og bruke våpnene mot ham.

Til toppen

3. Troens kamp

Mens vi ennå er spedbarn i nåden, blir vi ikke sluppet ut i noen strid hvor det kreves den store kunnskap og kjennskap. Da ammes vi ennå «ved Guds trygge bryst», og har heller ikke smak for noe annet enn evangeliets melk. Vi har mer enn nok i vår gode Frelsers kjærlighet. Og han erstatter vår mangel på kunnskap og kjennskap, med sin inderlige omsorg, og oppfyller løftene i Sal 116:6: «Herren bevarer de enfoldige».

Han gjør med disse som han gjorde med Israels barn når han ikke førte dem den korteste veien til Kanaan, gjennom filistrenes land. «For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt», 2Mos 13:17.

Men litt etter litt tar han dem med i striden, og lærer hendene deres opp til å bruke et sverd. Så vokser de i nåden og kjennskap til Kristus, og i erfaring med Satans metoder, og blir somme tider også overmannet. Men gjennom det hele blir de stadig mer årvåkne og gudfryktige. Og erkjenner da klart at vi umulig kan komme lykkelig gjennom dette fiendelandet, hvis vi ikke lærer å kjenne fienden.

Så tenker nok mange som daglig kjenner på kampen med djevelen, at «jeg behøver så menn ikke utdype mitt kjennskap til den fienden. Ham kjenner jeg da nå godt nok». Og det er klart at de fleste Guds barn har nok erfaring i anfektelse og kamp, og dermed bevis nok for at denne fienden omgir oss. Det kjenner vi alle mer enn godt er.

Hvordan opplever vi ikke mang en gang, alene på rommet, å måtte kjempe og svette i timevis i en åndelig kamp, som ingen synlig skapning er årsak til. Jeg bøyer mine knær for min hellige og gode Gud, og vil be. Men de mest forferdelige tanker trenger seg inn på meg. Eller det i den mest fortrolige krets av nådesøsken på et øyeblikk bryter ut en storm av den mest urimelige misforståelse. Da trenger vi så menn ikke flere bevis på den ondes nærvær.

Men det er ikke det samme som at nå trenger vi ikke mer kunnskap og kjennskap til tusenkunstnerens fristelser. For han er så stor en mester i sin kunst, at han plutselig kan formørke vår forstand i fristelsens øyeblikk, så vi ikke har den aller minste tanke om at dette er selve fienden som taler med oss. Kunne vi bare alltid ha klart for oss at det er djevelen som påvirker oss, så var jo mer enn halvdelen av fristelsen borte. Han opptrer ofte så skjult «for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig».

Mer og mer lærer vi dybden i apostelens ord om at «vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene...» o.s.v. Det betyr slett ikke at vi ikke også har kamp mot vårt eget kjød og medfødte forderv. Men det betyr at vi i denne krigen ikke har mennesker som våre våpen skal rettes mot. For våre fiender er åndsvesener, som vi ikke kan utrydde. De er usynlige og kan være tett innpå oss uten at vi ser dem, eller i det hele tatt frykter for at de er nær oss. Og bare det må jo skjerpe vår årvåkenhet.

Dernest lar Paulus oss innse at våre fiender langt fra er svake ånder vi ikke behøver ta så høytidelig. Han kaller dem tvert imot makter og myndigheter. Med det antyder han at djevelen har et virkelig rike med sin forfatning og ordninger. Videre kaller han dem «verdens herrer i dette mørke», som jo er et fryktinngytende navn. Så har også Jesus selv kalt djevelen «verdens fyrste», Joh 14:30, 16:11. Og Paulus kaller ham til og med «denne verdens gud», 2Kor 4:4. Dette viser jo tydelig nok at djevelen fullstendig hersker over hele den uomvendte menneskehet.

Vi vet også at fienden vår er av høy herkomst. Han er en fallen engel. Han har et forferdelig mot, når han bevisst våger å kjempe mot selve den store Gud. I Kristi dager på jord gikk han til og med så langt i sitt overmot at han ba Herren selv falle ned og tilbe seg, Mat 4.

Den makt han har over et stakkars menneske, kan en jo fatte, når vi ser i Luk 11:21, hvor han taler om at «den sterke med våpen vokter sin egen gård». Djevelen blir som en husbonde, og menneskene hans hus. Og Peter skildrer ham som en brølende løve, som streifer omkring for å se hvem han kan sluke, 1Pet 5:8.

Alt dette er jo så fryktelige ting at et menneske virkelig kan grue seg for å leve på jorden.

En ting er sikkert når vi tenker på alt dette, at de som ikke i gudsfrykt holder seg nær til Herren, må ganske sikkert være, eller vil komme til å falle i djevelens hender.

Men vi vet også at så sant vi ikke sover i selvsikkerhet, eller tror på vår egen styrke, men er blitt små barn innfor Herren, så skal kampens utfall ikke avhenge av vår styrke. Og heller ikke av djevelens makt. For Herren vil selv stride for oss og bære oss på sine armer, som lam.

«Vår egen kraft er intet verd, vi var nok snart nedhugne. Men én går fram i denne ferd, for ham må all ting bugne».

Hvis Gud bare én eneste time ikke beskyttet og bevarte oss, men lot djevelen få full frihet over oss, så ville han på den ene timen rive oss i stykker og kaste oss i helvete. Hver time i vårt liv når dette ikke skjer, er altså et vitne om Guds trofaste omsorg og nævær. Å, om vi kunne huske dette!

Dette er altså en åndelig kamp hvor det ikke dreier seg om vår makt eller styrke. Den egenskapen hos djevelen vi virkelig må frykte for, er den list som han bruker til å bedra og fordreie oss, så vi ikke i det hele tatt søker Herrens kraft, men villig gir oss over til fienden. Derfor taler da også Skriften mest om denne hans egenskap, og derfor sier også apostelen her: «Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep».

Uttrykket «listige angrep» «anvendes om den krigslist som en bruker for å forsøke å overrumple fienden der han minst venter det» (Starcke). Det er også denne mangfoldige list og sluhet hos djevelen som gjør at han skildres i Bibelen som en slange. Han kunne bedra våre første foreldre, som var skapt i Guds bilde med en klar forstand og et rent hjerte, 1Mos 3. Også i Bibelens siste bok kalles han slangen «som forfører hele verden», Åp 12:9. Men kanskje det ikke finnes noe som sterkere skildrer denne fiendens fryktelige list og bedrag enn ordet fra Kristi egen munn i Åp 2:24: «Satans dybder», eller når apostelen sier han skaper seg om til en lysets engel, 2Kor 11:14.

Må Gud bevare alle mennesker! Mot «Satans dybder» hjelper nok verken menneskeforstand, stor kunnskap eller årvåkenhet, hvis ikke Gud med sin «varetekt verner om min ånd», Job 10:12. Mot «Satans dybder» må jeg bare sette «dybdene i Gud», 1Kor 2:10, og «Israels vokter, som ikke blunder eller sover», Sal 121:3-4.

Så forstår vi nå hvorfor apostelen ikke vet noe annet han kan stå imot djevelen med enn troen: «Stå ham imot, faste i troen», 1Pet 5:9. Fordi troen jo alltid innebærer at mennesket har gitt opp all tro på seg selv, og setter hele sitt håp til Herren alene, hans makt, hans trofasthet og bevarende nåde.

Og det er jo slike han alltid har lovet å bevare: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem», Jes 40:11.

Det er hemmeligheten i alt Guds ord og hvordan Gud alltid fører oss; at vi bare skal bli tilintetgjort i oss selv, bli små og fryktsomme får, som holder seg tett inntil Hyrden, og har sin trøst i ham alene.

Har du noen styrke eller noe som helst annet å trøste deg til mot Satans makt og dybder, slik som Peter en kveld trodde han hadde, da blir du snart bare et lettkorn i Satans sold. Da vil du oppleve en kamp som mot en krokodille, som Herren sier til Job: «Kan du dra Leviatan opp med en fiskekrok, og binde tungen med et snøre? Kan du sette en sivline i nesen på den og gjennombore kjeven med en krok? Vil den rette mange ydmyke bønner til deg eller tale milde ord til deg? Vil den gjøre en avtale med deg, så du kan få den til trell for all tid? Kan du leke med den som med en fugl? Prøv å legge hånd på den! Den striden skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!», Job 40.

Nei, den rette årvåkenhet er på vakt mot enhver innbilning om at vi skulle ha noen egen styrke, trofasthet eller årvåkenhet. Og dernest også på vakt mot all mistro til Guds omsorg, trofasthet og makt.

Til toppen

4. Djevelens listige angrep

Det er viktig at vi virkelig lærer å kjenne Satans måte å kjempe på, så vi fortest mulig kan gjenkjenne ham. Derfor må vi også undersøke hva som spesielt kjennetegner hans angrep og fristelser. Og da begynner vi med det første eksemplet vi har i Bibelen.

Ordet i 1Mos 3:15, om at «kvinnens sæd skal knuse slangens hode», er liksom frøkornet til alt Guds evangelium i Skriften. På samme måte er den korte skildringen av Satan, i 1Mos 3:1-5, liksom frøkornet til all Skriftens lære om denne fiendens krigføring:

«Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt».

Legg merke til at slangen først sådde tvil om, og dermed prøvde å føre Evas tanker bort fra Guds ord. Forsøkte altså å få henne til mer fritt å bruke sin fornuft, og tenke etter om det kunne være sannsynlig det Gud skulle ha sagt.

Først taler han uklart og tvetydig, uten bastante påstander. Kaster bare fram et spørsmål, og det går ikke direkte på det forbudte treet, men på alle trærne i hagen. Og straks la han sannsynligvis vekt på dere, dere som eneste eiere av denne hagen, og alene-herskere over hele jorden - - skulle Gud ha gjort noen innskrenking i deres frihet til å ete av alle trærne? Kan det være Guds mening? o.s.v.

Og straks Eva innlater seg i samtale med ham, stiger hans frimodighet. Nå fornekter han klart Guds ord, og sier: «Dere kommer slett ikke til å dø!»

Å, måtte hver éneste en for all framtid merke seg hva som er selve hovedsaken i djevelens strategi, og det vesentlige punktet alt skal avhenge av! Det avgjør om vi skal bli reddet, eller tvert imot fanges av denne fienden. Det er dette Satan først av alt angriper: Vårt forhold til Guds ord, om vi bestemt skal tro alt Gud har sagt. Eller om vi med vår egen fornuft skal finne ut om vi heller skal tro noe annet.

En gammel kristen hadde i mange tiår kjempet mot Satan. Når han med korte ord skulle si hva som alltid hadde vært det avgjørende for om han skulle stå eller falle, sa han det slik: Det er om jeg har kunnet holde fast på Guds ord. Eller om jeg tvert imot bare har begynt å tenke, tenke helt fritt slik det faller meg inn, uten å tenke på Ordet. Tenke og sveve hit og dit på egne og andres meninger.

Hvordan kan f.eks. en kristen, som fyltes med avsky bare han tenkte på en bestemt synd, - så plutselig både godta, forsvare og leve i den samme synden? Jo, han har i fristelsens time vendt blikket bort fra Guds bud og til synden. Og så begynt bare å tenke - tenke selvstendig over saken, uten å se på Ordet.

Hvordan kan mennesker i kristendommens navn foreta seg de største dumheter, og se på det som gode og hellige gjerninger, slikt som Herren til og med har forbudt? Og på den andre side gjøre til synd slikt som Herren i sitt ord aldri har ment var synd?

Og hvordan kan det skje at en kjempende kristen på grunn av synder og fall mister tilliten til Guds nåde og vennskap, blir fremmed og sky overfor sin Frelser, og bundet i trelldoms ånd - på tross av alt det Guds evangelium sier om Kristus og den evige nåde og frihet fra loven, som han har fullbrakt for oss? Jo, bare fordi mennesket vender øyet bort fra Guds ord og inn mot seg selv. Og begynner bare å tenke og tenke. Og så mener det er helt umulig at det nå kan være Guds barn, når det kjenner seg slik og slik.

Å, om en kunne rope ut så fjellene skalv, denne sannheten inn i alle Guds barns ører og hjerter: Om all Satans makt skal få slippe til over deg, avhenger bare av om han kan få ført ditt øye bort fra Guds ord! All din seier avhenger jo av at du blir i Guds ord! Guds ord, Guds ord, og hva det sier! At du ser etter hva Gud har sagt!

Alt som ikke har sin grunn i Guds ord, er villfarelse og falskt, om det ser aldri så åndelig ut.

Det Gud kaller for synd og forbyr, det er synd og farlig, om så ditt hjerte tusen ganger sier det ikke er så farlig, og om hele verden med alle sine lærde og hellige kaller det uskyldig. Det Gud kaller godt og hellig, det er godt og hellig, selv om du og hele verden kaller det vanhellig.

Det Gud ikke spesielt har nevnt, bør alltid bedømmes ut fra kjærlighetens lov, og godtas eller forkastes etter om det er til gagn eller skade for deg eller din neste.

Hvor sterkt ble ikke dette forkynt for oss i Kristi egen kamp med Satan, slik vi leser det i 4. kapittel i Matteus og Lukas! Kristus kunne selv talt de helligste og reneste Guds ord. Men svarer likevel ikke Satan med ett éneste eget, men bare med Skriftens ord: Det står skrevet - det står skrevet!

Og dette avvæpnet Satan så sterkt at han også begynte å bruke samme skarpe sverd, og sa til Herren: «Det står skrevet..» - men da unngikk han listig det som ikke passet ham i Guds ord.

Husk dette alle ditt livs dager; at Kristus selv hadde ikke noe annet å si til Satan, enn bare dette: det står skrevet. Er ikke dette et kraftig anslag mot alle våre egne tanker og meninger?

Djevelen kan nok plage oss sterkt når han vekker begjæret i oss, og virkelig pine og utmatte oss. Men det er likevel en liten fristelse, mot når han angriper din tro på Guds ord. Når han vil at du ikke skal ta det til deg slik som Gud har talt, men lar synden få være uskyldig, så du kan leve fritt i den. Flykt da fra Satan så fort du kan og så langt du kan komme. Flykt for ditt liv til Gud, og gjem ditt øye, ditt hode og ditt hjerte i hans ord. Så skal Gud frelse deg og gi deg sin kraft, så Satans list skal bli til skamme.

Satan har alltid to mål med menneskene: Først forføre oss til synd imot Gud. Deretter at vi skal bli i synden, eller i fortvilelsen over synden, og bli hans evige bytte. Derfor sier Kristus at han er «en drapsmann fra begynnelsen», en løgner og løgnens far, Joh 8:44.

I tillegg til sin egen løgn, bruker han alt som finnes i et menneske. Særlig vår falne naturs «lyster og begjær». Derfor planter han i hele menneskeslekten en makt av lyster og begjær som hersker i dem. Å være noe, eie noe og nyte noe, det er alle mennesker opptatt med.

Han skjuler det bitre som synden fører med seg, og lokker med fristende tanker om den sødme og lykke begjæret kan gi. Slik fratar han menneskene all mulig dømmekraft, og de føres som med bind for øynene til slaktebenken, Ord 7:21-22, 9:17-18.

Djevelen begynner aldri med alt han vil oppnå. Han begynner forsiktig og smått, med noe som ikke ser ut til å ha så stor betydning. Men er så det «innvilget», så gjør han som slangen; har den bare fått hodet igjennom, så trekker den straks hele den glatte kroppen etter seg. Han vet at med en liten surdeig kan han syre hele deigen, og med en gnist setter han en hel skog i brann.

For at en synd skal se uskyldig ut, forgyller han den og gir den et pent navn. Lar f.eks. gjerrighet hete «helt nødvendig ansvar for sin eiendom» o.s.v. Han gir deg inntrykk av at du får åndelig utbytte av synden; «du blir så ydmyk, så sønderknust» etterpå. Men det er jo ingen som blir sønderknust av en synd de har begynt å unnskylde.

Og får han deg til å unnskylde synden, eller bare kjempe mot den i lovisk strev, uten tro, da frarøver han deg all frihet. Da er du like lite i stand til å holde opp å synde, som en stein kan stanse av seg selv når den er begynt å rulle utfor et fjell.

Vi ser det med det første syndefallet. Straks synden var fullbyrdet, var det ingen trøst lenger. Da rømte de stakkars menneskene, og gjemte seg for Guds åsyn. Til og med Judas Iskariots forferdelige synd fikk på forhånd utseende av å ikke være så farlig. Han ble lokket med de tretti sølvpengene, og med at «Jesus ville nok ikke bli dømt. Både er han jo uskyldig, og vi har da lov og rett her i landet. Og i verste fall hadde han jo selv makt til å frigjøre seg». Å, om vi en gang kunne lære hvordan djevelen pynter på synden i fristelsens øyeblikk!

Men straks synden var fullbyrdet, da trøstet ikke Satan Judas lenger. Da fyltes hjertet med den mest grufulle fortvilelse. Da trodde ikke Judas det var noen barmhjertighet å få verken hos Gud eller mennesker. Og selv de yppersteprestene som hadde talt så pent til ham, hadde nå ikke noen medfølelse overfor ham da han kom til dem og jamret seg over sin synd. De bare avviste ham med: «Hva kommer det oss ved? Det blir din sak». Slik trøster Satan etterpå. Nå hadde han lykkes i alt. Og Judas gikk bort og hengte seg - «han gikk til sitt sted».

Å, om vi kunne få prentet det inn i oss så vi aldri glemmer det: Når djevelen vil forføre oss, er det to ting han holder sterkt fram for oss: Først at synden er særdeles herlig - eller lønnsom. Og for det andre; at synden slett ikke er farlig. Husk dette godt: særdeles herlig - og ikke farlig. Disse to fargene er det djevelen maler synden med i fristelsens øyeblikk. Kunne vi bare se hva djevelen vil oss til slutt, da ville vi nok rømme så langt vi kunne komme fra den mest fristende synden. Må Gud for sin evige kjærlighets, og sin elskede Sønns skyld være oss nådig og gi oss sin Hellige Ånd!

Men det aller verste og mest utmattende av alle djevelens kampformer, er likevel det som omtales som «djevelens listige angrep». Hvordan han stadig skifter taktikk, fra den ene siden til det helt motsatte, og står fram i et utseende som er noe ganske annet enn hans velkjente skikkelse. Noe en ikke så snart vil tro om ham, og som ikke mange forstår.

Dette ser vi eksempler på når Satan frister Kristus i ørkenen, Mat 4:1-11. Han begynner med naturlige fristelser, slik aktuelle omstendigheter innbyr til; han taler til en sulten om brød. Og til en som kan synes aldeles fortapt i ørkenen, stiller han spørsmålet hvordan denne kan være Guds Sønn (noe Faderen like før fristelsen hadde stadfestet at han var, Mat 3:17). Om han altså lenger kan vente på noen omsorg fra ham.

Den samme fristelsen møter Jesus på korset: «Er du Guds Sønn, da stig ned av korset, hjelp deg selv!», og: «Han har jo satt sin lit til Gud, la nå Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn». Dette er svært karakteristisk for djevelens ånd.

Men legg så merke til hvordan Satan slår om sin framgangsmåte. Her møtte jo Satan en urokkelig tillit til Faderen, og en sterk og fast holdning til Skriften. Nå vil han friste Kristus til hovmot, og til en tro som ville være å friste Gud. Han fører Kristus til den hellige stad og opp på templets tinder. Og nå vil han, siden Kristus hadde en slik urokkelig tro på Skriften, at han skal kaste seg ned fra denne høyden, og etter Skriftens ord vente seg englevakt, så han ikke skulle støte sin fot mot noen stein.

Se her hvordan Satan skifter mellom rakt motsatte fristelser: En gang til vantro, så til overdreven tro. En gang til mismot, og så til overmot. Han frister til selvsikkerhet, og så til fortvilelse. Slår om til synd, og deretter til egenrettferdighet. Og kan han ikke få oss til å tro at virkelig synd ikke er synd, så skaper han en slik samvittighet at vi også anser noe for synd som ikke er synd, o.s.v.

Når så Satan ser at han ingenting utretter med de første fristelsene, slår han om til en tredje metode. Han forlater disse mer åndelige spørsmålene, og forsøker nå å gi Herren lyst til verdens herlighet. Han merker at Kristus bare vil være en lydig tjener for Faderens ord og til hans velbehag, så menneskene kan bli frelst. Men da søker han å vende ham bort fra denne lidelsens vei, akkurat som Peters: «Gud fri deg Herre! Dette må aldri skje deg». Nå «viser han ham (ant. gjennom et syn) alle verdens riker og deres herlighet».

Dette kjenner en Herrens tjener til. Etter en tid med lidelser i ørkenens tørke og ensomhet, søker Satan å bedra oss gjennom rikdom og velvære. En tid lar han verden utmatte en Kristi tjener gjennom forakt og forfølgelse. Så forsøker han å gjøre ham lunken og verdslig ved å gi ham høye stillinger og mye rikdom.

Til toppen

5. Som en lysets engel

De fleste forestiller seg vanligvis Satan bare på én måte. De vil ikke tro han opptrer i mangfoldige skikkelser, og som meget raskt kan forandre seg til noe ganske annet. En kan f.eks. lett tro at Satan er på ferde når en fristes til en åpenbar synd. Men at han også kan bruke uskyldige, ja, til og med himmelske ting til å forføre oss med, det har de fleste vanskelig for å tro.

Men vi bør likevel gi Guds ord rett, når det uttrykkelig sier at han «skaper seg om til en lysets engel», 2Kor 11:14. I vår tekst, Ef 6:12, tales det om «ondskapens åndehær i himmelrommet». Og Starcke forklarer dette slik: «Ordet skildrer en fullstendig skjult og fin åndelig ondskap, slik den aldri vil finnes hos noe annet skapt vesen, enn bare hos ånder».

Det betyr at han da, på den måten vi her nevner, opptrer i en fullstendig motsatt skikkelse av det han vanligvis gjør. Så lenge menneskene lever i verden, uten Gud, gjør Satan alt for å inngi dem en falsk visshet om at de nok har alt i orden. Men straks de kommer til liv i Gud kommer han så med uro, angst og frykt.

Å, dette er vel bevis nok på at vi har en tenkende og nidkjær fiende blant oss. Og samtidig innser vi at den nye fødselen ikke bare er tomme ord, men betyr en helt konkret og spesiell omskapelse. For det samme mennesket som i hele sitt liv i verden og uten Gud, alltid hadde fullkommen fred, er nå blitt så forvandlet at det nå, med alle muligheter for trøst, glede og trygghet, likevel stadig blir anfektet i sin tro, og tilbøyelig til å bli mismodig.

Det store mesterverket har Satan utført som «lysets engel», når han forfører sanne nådebarn, som i sin åndelige fattigdom har hatt sitt alt i Kristus, både sin rettferdighet og sin styrke. Da fører han dem bort fra den sanne nådens og helliggjørelsens vei - til et eller annet eget verk, som gjør at de stopper opp. Enten i en selvvalgt åndelig oppblåsthet, slik det omtales i Kol 2:18-12. Eller i den trelldommen som omtales i Gal 5:1.

Dette storverket lykkes han særlig i gjennom å angripe eller forringe den helliggjørelsen vi har bare ved troen, kjærligheten og Åndens tukt, ved at vi blir i vintreet. Han får oss til å fullstendig overse Den Hellige Ånds eget verk, som fødte oss på ny. Og fører oss på en helt ny vei der vi selv skal være eller gjøre noe. Der vi ikke så enfoldig bare skal «holde fast ved han som er hodet, hvorfra hele legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd», Kol 2:19.

Han innbiller oss at det går ikke an slik å bare vente alt av Kristus, å bare fly til ham når en faller. Nei, du må foreta deg noe nytt, noen egen innsats med din helliggjørelse! Altså en ny vei der du ikke skal være så fattig og elendig som når du var hos Kristus. Det åndelige livet som Gud selv skapte i deg da du kom til troen og ble frelst av uforskyldt nåde, det duger ikke lenger. Du skal inn på en ny vei, der du skal bli mer hellig enn du noen gang ble på troens vei, en vei der du ikke skal være så fattig og misfornøyd med deg selv.

Her står den skinnende hvite djevelen fram. Her er «ondskapens åndehær i himmelrommet» så fin at ikke noe menneskes øye kan se den. Hvem vil vel tenke på at her er Satan på ferde, når det bare er snakk om å bli mer helliggjort! Det er jo like utenkelig for vår fornuft som om noen ville lære oss å bli redd for gudsfrykt, hellighet og alvor!

Her kan bare Guds Hellige Ånd hjelpe oss, så vi blir bevart i ydmykhet, og holder blikket festet på Guds ord, f.eks. Joh 15:4, Gal 3:2,5, Rom 7:6,12-13, Kol 2:6-10.

Men blant ondskapens finere angrepsformer hører også en annen side ved den englekledde fienden. Han gjør sjeler som har smakt den himmelske manna, lei av dette gamle ordet om Kristus og «den lære som hører til gudsfrykt». Nå gir han dem lyst på «noe nytt», eller opptatt med å ransake skjulte hellige hemmeligheter.

De blir åndelig oppblåst i en selvsikker og overmodig ånd. De vil ikke lenger høre på hvis noen vil tale dem til rette. For nå er de alltid sikre på at Ånden har gitt dem det riktigste lyset. Og alt som ikke stemmer overens med det de ser, anser de som feil. Mens Gud aldri pleier å gi det største målet av lys til dem som er oppblåst. Og alt sammen har Satan gitt ut for å være en «søking etter sannheten».

De er ikke lenger fullt opptatt med de store, nødvendige hovedsakene: troen, kjærligheten, ydmykheten, gudsfrykten, kjødets dødelse, og å forberede seg for himmelen. Og da forstår vi at de er «vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus».

«Hør, kjære kristen, sier de, du har jo Guds ord. Din egen tro sier jo at Kristus er fart opp til himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd. Hva kan da få deg til å tro at han skulle være i brødet og vinen, o.s.v.? Her ser du en listig banking på døren - ikke som om det var Satan, men som ord og sannheter fra Kristus.

Slik inntar og forfører han de uforstandige og selvsikre sjelene. Slik angriper han hver og en, spesielt gjennom åndelige anfektelser i troen og i det store budskapet om hva vi eier i Kristus. Han kommer med alle slags tanker for å føre Kristus vekk fra øynene dine. Så du bare skal se på deg selv, hva du har gjort og ikke har gjort.

Ja, han stiller seg fram så hellig for deg, som om han var Kristus selv i sin majestet, og forskrekker deg som dommeren som krever dine gjerninger av deg. Han fordreier dine tanker om troen på Kristus, så du skal tro at alt er i orden når du lever på din egen kristendom og ikke bare på Kristus», Luther.

Til toppen

6. Ta Guds fulle rustning på

Legg nå merke til hva det er Paulus sier: «Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt», Ef 6:13.

Han sier: «Ta derfor Guds fulle rustning...». Nettopp fordi vi har en så forferdelig fiende; usynlig, mektig og umåtelig listig og ondskapsfull, så ta derfor hele Guds rustning - ikke din egen, men Guds -. Og ikke bare noe av rustningen, men hele, Guds fulle våpenrustning! Grunntekstens ord skildrer den fullstendige rustning en tungt bevepnet kriger var utstyrt med, og som vi ser Paulus straks nevner det mest betydningsfulle av.

Vi kan nok med Luther si at hele dette livet er «den onde dag», sammenliknet med den frelstes evighets gode dag. Men apostelen sikter nok her sikkert til det Kristus kaller «prøvelsens time», Åp 3:10, eller de spesielt store fristelsens tider, Luk 8:13, Job 1:13-20, Sal 32:6, Mat 7:25-27.

Stå da ombundet med sannhetens belte om livet. Fiendens egentlige vesen og kraft er løgn og falskhet. Så må også vårt viktigste våpen mot ham være sannhet. Men i Skriften har dette ordet to betydninger.

Først lærens sannhet etter Guds ord. Det betyr at vi må ruste oss med klar og sikker kunnskap om Guds ord, så vi ikke lar oss «føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer».

Men dernest betegner også ordet sannhet i vårt vesen. D.v.s. oppriktighet, alvor. At vi i alt bare vil vite hva som er Guds vilje, for så å gjøre etter det.

Som vi alt har sett, finnes det ikke noe sterkere middel mot djevelens forførelser, enn å holde sterkt fast på Guds ord: «Det står skrevet!» Dette er virkelig et fast belte «om vårt sinns lender». Og det er en virkelig trygghet, å stå ombundet med Guds ords sannhet! Som det første og mest nødvendige, hvis vi skal stå fast når forførelsen kommer. Vi ser hvordan det gikk med Eva når hun ikke lenger holdt seg til det Gud hadde sagt. Og, på den andre side, hvordan selv Kristus ikke brukte noe annet imot fristeren enn: «Det står skrevet».

Men hva hjelper det med fasthet i læren, hvis vi ikke har et alvorlig sinn som Gud alene har virket i oss, så vi i alt bare vil vite hva som er Guds vilje, og vil gjøre etter det! Hva hjelper krigerens våpen, hvis det ikke finnes styrke i legemet hans? Da faller sverdet ut av hånden hans. Slik forlater vi også snart Ordets sannhet, hvis ikke den sannhet og oppriktighet Guds Ånd har virket i hjertet, fortsatt er der. Hvert menneskes hjerte er av naturen fullt av hykleri og falskhet, «hvert menneske er en løgner», Sal 116:11. Bare i den nye fødsel skaper Herrens Ånd dette hellige alvoret i hjertet vårt.

Ikledd rettferdighetens brynje. Her synes de tolkere å ha oppfattet apostelens mening riktigst, når de med «rettferdighetens brynje» mener dette livets rettferdighet. Vi sier ikke at et rettferdig liv her på jord er et vilkår for selve frelsen. For det er jo selvsagt at en kristen først og fremst må eie Kristi tilregnede rettferdighet, og leve ved tro, før han kan ha det som er frukten av dette; helliggjør-elsen.

Og så spør du: Hvordan kan livets rettferdighet være et våpen i den åndelige striden, og samtidig så viktig at det skal være en kristens brynje?

Jo, djevelen trenger seg av all makt på de kristne, og vil, om mulig, slukke alt Guds verk i hjertet vårt, både gudsfrykt og troen. Og til dette bruker han først og sist synden. Vi har tidligere vist hvordan han først forsøker å bedra oss, og få oss til å sove i synden. Han maler den ut som ikke så farlig, men tvert imot herlig og berikende.

Når vi så er falt i synd, gjør han oss likeglade og tilfredse i synden. Så vi etter hvert forherdes, og hjertet ikke lenger lar seg påvirke av Åndens tale. Du har ikke lenger behov for nådestolen. Men blir bare mer og mer sterk i din selvvalgte tro - jo mer du synder, stadig mer modig og selvsikker. Nå er du ikke lenger redd for synden.

Men Luther taler også om hvordan «djevelen kan plage til og med fromme hjerter så grufullt, selv om de lever i gudsfrykt, og er rike på gode gjerninger. For han leter opp de mangler og forsømmelser som de vet med seg selv at de har.

Men langt mer forferdelig blir anfektelsen når menneskene i tillegg har levd et skjødesløst liv, og virkelig ikke latt kjærligheten drive dem. Når da djevelen og døden går løs på et menneske, da smelter hjertet som snø i solen. Da heter det: Å, jeg har både her og der manglet kjærlighet overfor min neste. Eller: Jeg har ikke vært som jeg burde i den stilling jeg har. Jeg har tvert imot vært opptatt med å utnytte den til min egen fordel. Jeg har levd i langvarig hat til et menneske. Eller: Jeg har ikke gitt mine barn og mine medarbeidere den rette kristne opplæring, og ikke vært det gode forbilde jeg skulle vært for dem. Og nå er nådetiden slutt. Da blir det mye akk og vé og forskrekkelse som farer gjennom hjertet.

Noe ganske annet skjer der troen får vise seg i kjærlighetsgjerninger og gode frukter. Der står mennesket fastere, slik apostelen Peter taler om når vi ved troens frukt «gjør vårt kall og utvelgelse fast.....blir vi også rikelig gitt inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike», 2Pet 1:11.

Riktig nok er det så at noen ved Guds nåde får fare hjem til himmelen ved tro, så fri for omsorg for noen som helst gjerninger som barnet etter sin dåp. De griper om Kristus som røveren på korset, uten å ha noen som helst gode gjerninger.

Men en slik tro er ikke noe ethvert menneske har. Den som har en svak og uprøvet tro, kommer fram for Gud slik, men i den største nød. For når du i din samvittighets anfektelse i dødens stund stilles overfor Guds dom, og dine naboer, sammen med ditt eget hjerte, overbeviser deg om alt du har manglet av kjærlighet, -, da kan du nok komme til å skifte farge, ja, både bleikne og rødme. Hjertet ditt skjelver, du ligger i svettebad.

Men dette betyr riktignok ikke at du av den grunn blir fordømt. Du må likevel sette all din lit til Kristus, og hos ham få tilgivelse for all din synd og mangler. Men det vil nå skje gjennom stor frykt og svakhet. Du må tåle den pinen å ha en stikkende torn i ditt hjerte og samvittighet» (så langt Luther).

Å, måtte alle kristne være på vakt, og alltid være sterkt opptatt også med denne rettferdighetens brynje! Den skal beskytte oss mot djevelens dødelige skudd mot selve hjertet, som han får sette inn etter et skjødesløst liv. Det vil han bruke til å bevise at vi ikke kan ha liv i Guds Sønn.

Men vi har sett at dette dreier seg bare om troens frukter, og ikke om vi dermed er blitt uverdige til Guds nåde, eller overfor lovens fordømmelse. For der gjelder noe ganske annet enn vår tro og rettferdige liv. Der gjelder intet mindre enn en fullkommen rettferdighet - hans rettferdighet som «ble gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», 2Kor 5:21.

Til sist vil vi nevne at et uklanderlig liv også er en viktig brynje i striden for Kristi ord og sak overfor mennesker som er Ordets fiender. Du vil jo bli stående ganske taus og tilintetgjort hvis de kan slå deg i ansiktet med ditt eget dårlige liv! Og ingen ting kan gi verden sterkere støtte for sitt ugudelige liv og forakt for sannheten, enn når sannhetens talsmenn selv lever et dårlig liv.

Hvor sterkt virker det ikke derimot, når de som kjemper for troens og den uforskyldte nådens vei - imot gjerningenes vei, selv er rikest på kjærlighet og gode gjerninger. Dette våpenet brukte Paulus spesielt overfor de falske apostlene og det de hadde å rose seg av, og mot alle som angrep hans evangeliske forkynnelse, se f.eks. 2Kor 11 og 12, Fil 3 og 1Tess 2 m.fl.

Dette våpenet brukte også Jesus da han sa til jødene: «Hvem av dere kan overbevise meg om synd? Men sier jeg sannheten, hvorfor tror dere meg da ikke?»

Dette burde også enhver kristen, om enn ikke med samme tyngde, kunne si til mennesker. Som profeten Samuel sa til det gjenstridige folket: «Vitne nå mot meg for Herren og for hans salvede: Har jeg fratatt noen hans okse eller hans esel? Er det noen jeg har gjort urett mot eller undertrykt?» o.s.v., 1Sam 12:3. Det er som en lærer har sagt: «de troendes ord er spiker. Men deres gjerninger er hammerslagene som driver spikeren inn».

Det er dette som er å være iført rettferdighetens brynje. Må Gud gi oss alle nåde til dette. Alt sammen må bli gitt oss som nådegaver. For også om livets rettferdighet gjelder det til sist at «så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn».

Tror vi på oss selv, da går det helt galt. «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». Bare Guds barmhjertighet må være vår trøst og vår styrke.

Etter at apostelen har nevnt det rustningen for øvrig består av, blir vi minnet om å «be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse». Det eneste som nå er nødvendig, er ikke bare at vi leser, hører og forstår dette. Men også i lydighet virkelig ikler oss disse våpnene og bruker dem. Da vil vi ganske sikkert også få kjenne på stor skrøpelighet, kamp og redsel. Slik det alltid skjer i en krig.

Men vi har et sikkert og fast løfte om at vi aldri skal helt forgå, men til slutt frelses, om nødvendig som gjennom ild. For vi må ikke glemme det vi har sagt helt fra begynnelsen, at det er i Guds allmakts kraft vi skal bli sterke. Seieren avhenger altså ikke av vår, men av Guds kraft. Det er Guds kraft og trofasthet som gjør at ikke en éneste skal gå fortapt av dem som tar sin tilflukt til ham.

Apostelen har altså ikke nevnt bønnen som noe spesielt våpen, men bare til slutt tilføyer her: «med all bønn og påkallelse». Dermed har han latt oss forstå at bønnen og Guds hjelp er vi avhengig av i bruken av alle rustningens deler.

Bønnen er den luften hele striden må føres i. Bønnen er de kjempendes åndedrett. Uten den er all kraft og liv utenkelig.

Legg merke til hvordan apostelen begynner og slutter med å gjøre alt avhengig av Gud. Han begynner med å tale om Guds allmakts kraft, og slutter med å henvise oss til bønn og påkallelse. Og slik er det. Den beste rustning er ubrukelig, hvis Gud trekker sin Ånd fra oss. Du må tigge om hver nådesmule hos Gud, når du vil bruke disse våpnene.

Skal du stå ombundet med sannhetens belte, så må du tigge og be om «sannhetens Ånd». Ellers er du snart bedratt. Vil du være iført rettferdighetens brynje, så må du be til Gud som er den eneste som «virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag».

Å, hvor vi må be for alt denne rustningen omfatter! Og det gjelder all slags bønn, alene og sammen med andre, i stille sukk og i uttrykkelig påkallelse. Alltid påkalle det éneste dyrebare navnet som gjelder overfor Gud. Bare i det navnet er det alle bønner blir hørt.

Vi må våke med all utholdenhet i bønn for alle de hellige. Har vi forstått hvor farlig en fiende vi har, da må vi ikke sove i selvsikkerhet. For fra alle kanter står djevelen klar med all sin list. Derfor må vi alltid påkalle Herren, og være rustet med våpnene. Som også Kristus så inderlig formante oss: «Våk og be, for at dere ikke må komme i fristelse» - og hvor han et annet sted tilføyer: «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!»

La oss huske Paulus’ formaning til bønn for alle de hellige, og særlig for evangeliets vitner - hvor han tilføyer: «og be også for meg». Når denne store apostelen trenger til forbønn, da kan vi lett regne ut hvor nødvendig det er for oss, svake og søvnige kristne.

Ja, måtte alle troende i denne tiden be inntrengende for seg selv og for hele Guds Israel! Hjelp oss til det, du trofaste og allmektige Frelser, for ditt navns skyld! Så vi kan komme lykkelig gjennom alle farer og kamper på jorden, og til sist får motta hos deg det du har lovet den som seirer. Hør oss for ditt navns skyld! Amen.

Kapittel 7

Elsker du meg?

«Uten helliggjørelse skal ingen se Herren», Heb 12:14.

«Uten gjerninger er troen død», Jak 2:17,20,26.

1. Ransak dere selv!

Helt fra kirkens første og friskeste tid finner vi sørgelige feil i de kristne menighetene, både villfarelser i læren og ubibelsk livsførsel. Når altså Herren selv, læreren fra himmelen, forkynte ordet, og etter ham hans nærmeste disipler, som var salvet av Ånden. Når kirken i tillegg daglig ble lutret i forfølgelsens ild, og den gode sæd ble vannet med martyrenes blod.

Av den grunn, ser vi i apostlenes brever og på kirkehistoriens første blad, settes troen på en «hellig kirke» sterkt på prøve, og en fristes til å utbryte: «Er dette den skjønne bruden? Er det dette Kristus og apostlene hans har plantet?»

Luther sier om sine erfaringer på dette området: «Se hvor dåraktig man i denne tiden stiller seg overfor evangeliet, så jeg nesten ikke vet om jeg skal forkynne det mer. Jeg hadde holdt opp for lenge siden, om jeg ikke så at det gikk på samme måten med Kristus. For så snart en forkynner at vår frelse ikke er et resultat av vårt liv eller våre gjerninger, men er en Guds gave, så vil ingen gjøre noe godt, leve gudfryktig og være lydig. Samtidig som også noen sier vi forbyr gode gjerninger. Vel, dette må bare få gå sin gang. Evangeliet må tross alt dette fortsatt forkynnes i menigheten. Den som kan fatte det, han fatte det.

Gud vil at vi skal leve et hellig og godt liv. Og den som ikke gjør det, han får nok sin straff. Men er det så noen som lever et hellig liv, og hører vi forkynner om et rett og godt liv, så vil de straks bygge en stige opp til himmelen på dette. Dette kan Gud ikke tåle.

For dem som bare blir opptatt med sitt rettskafne og pene liv, var det bedre om de var skjøger og lå i rennesteinen. Men selvsagt vil ikke Gud at vi skal leve et ondt og ugudelig liv. Det tåler han ikke, og vil fordømme deg om du gjør det. Men lever du et rettskaffent liv, så vil du ha din trøst i dette, og det kan Gud heller ikke tåle.

Hvordan skal vi så forholde oss? Pass på at du ikke viker verken til høyre eller til venstre. I ditt liv skal du være gudfryktig og god, men i troen utelukkende se på Kristus. Så du ikke setter alt ditt gudfryktige og pene liv høyere enn at du spiser og sover.

Men hva skjer? Jo, når en preker slik, da er det ingen som vil leve slik. Og forkynner en det slett ikke, så lever de et vilt og uhemmet liv, og det blir harde og ugudelige mennesker. Så blir det da bare til slutt Gud alene som kan styre sitt folk».

For nå å bli mer klar over farene både på den høyre og den venstre siden, vil vi ta for oss Jesu tre ganger gjentatte spørsmål til Peter: «Elsker du meg?», og Jesu tre ganger gjentatte formaning: «Fø mine lam!», «vokt mine får!», «Fø mine får!», Joh 21:15-17.

Vi er nå ved Genesaretsjøen. Sju av Herrens aposteler, som var blitt utvalgt til å være «menneskefiskere», hadde vært sammen hele natten som vanlige yrkesfiskere og forsøkt å skaffe seg noe å ete. Morgenen bryter fram, de har ingen fisk fått, alt håp er ute. Da står Hjelperen på stranden.

Nå var Frelseren opphøyet og forherliget, men ville ennå en gang vise hvordan han skal være med oss alle dager inntil verdens ende - når alt vårt eget strev først viser seg fruktløst og vårt håp svikter. Og hva gjør han nå? Jo, i tillegg til at han gir dem en rik fiskefangst, har han også alt stekt fisk på stranden til de våte og sultne disiplene.

Slik er det vår Herre stadig gjør. Når først alt er blitt mørkt, skal plutselig alt bli lyst. Først nå i mindre målestokk under vårt livs vandring. Og så til slutt en gang for alle, når hele denne tidsalders mørke er over, og Herren virkelig står fram og fryder sine venner.

Men så til teksten: «Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam!

Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!

Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!»

Det er altså kjærligheten Jesus spør etter hos disippelen. Ikke om gjerninger eller gudsfrykt, eller: Vil du alvorlig anstrenge deg for å gjøre og lide det jeg har pålagt deg? Nei, dette er spørsmålet: Elsker du meg? Noe en ikke pleier å spørre sine tjenere om, men sin brud, sin ektefelle. Å, tenk! For en Frelser vi har, som vil leve i et slikt kjærlighetsforhold til oss.

Men ser vi nærmere på teksten, så ligger det noe mer i Frelserens spørsmål. For han sier ikke først bare: «Elsker du meg?» Men: «Elsker du meg mer enn disse?» Og her har vi egentlig hemmeligheten i denne samtalen.

Vi vet at Peter en gang tidligere hadde uttalt så sterkt: «Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!». Som nok var et uttrykk for at Peter var fristet til å tro at han hadde selv en større kjærlighet og trofasthet mot Frelseren enn de andre disiplene. Dessuten hadde Peter nettopp vist dette, da han ikke kunne vente til båten kom til lands, men kastet seg i sjøen og svømte inn til Herren.

Med alle sine meget gode egenskaper var nok Peter fristet til å anse seg som den fremste. Derfor ville Herren nettopp med dette spørsmålet knuse ham.

Men hanen galte og Jesus snudde seg og så på ham, så Peter bare måtte gå ut og gråte bittert. Da hadde han lært å vokte seg for å uttale seg så sterkt om sin trofasthet. Derfor svarte han nå ikke bare «ja», men noe helt annet enn det han ble spurt om. Han sa: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær». Og det er underlig hvordan grunnteksten viser klart at Peter ikke bare unnlater ordene «mer enn disse», men velger også et annet ord for å elske. Et ord som er svakere enn det Herren brukte.

Derfor gjentar så ikke Herren disse ordene «mer enn disse», men skjerper likevel sin hjerteprøve med neste spørsmål. For nå sier han: Du vil altså ikke lenger forsikre at du elsker meg mer enn disse. Men ennå mener du at du elsker meg. Likevel må jeg spørre deg ennå en gang: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg?» På dette svarer Peter igjen med sitt svakere uttrykk: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær».

Men Herren vil ennå ikke la denne saken være så fullstendig avgjort. Han vil Peter skal tale om sin kjærlighet med en viss frykt og beven. Derfor bruker han nå Peters eget ord for å elske, som om han fremdeles stilte spørsmål ved om han i det hele tatt elsket så mye som det ordet innebar. Han sier: «Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær?»

Nå blir Peter bedrøvet over at Herren for tredje gang spør om dette. Nå overlater han helt og holdent dommen over sin kjærlighet til Herrens egen allvitenhet, og sier: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær».

Slik ser vi gjennom hele den evangeliske historien at det finnes ingen synd som Herren advarte sine disipler så alvorlig mot, som denne egenkjærligheten, selvsikkerheten og selvopphøyelsen. Og det var akkurat dette som gjorde at Herren måtte si Peter disse forferdelige ordene om at de første kan bli de siste.

Så gjenstår det bare at vi som leser dette går i oss selv, og hver for oss tar denne Herrens advarsel til hjertet.

Det er et dødsens bedrag når vi begynner å bli fornøyd med vår egen gudsfrykt, kjærlighet, trofasthet og kraft. Og vi skal spesielt legge merke til at det gjør ikke saken noe som helst bedre når vi mener at alt det gode vi finner hos oss er Herrens verk, er Kristi kraft i oss.

Det passer hovmodsånden svært godt å kunne plassere en glorie på toppen av alt sammen, fordi alt sammen er guddommelig, er Guds kraft - og ingen menneskelig fortreffelighet - - !

Også Luk 10:17-20 er et lærerikt skriftsted. Her kommer disiplene glade tilbake til Herren og sier: «til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!» Da sa han til dem: Se, jeg har gitt dere makt over all fiendens makt......Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!».

Hvorfor skulle Herren markere denne forskjellen? Jo, gleden over den kraften som var gitt den enkelte av dem, kunne lett gjøre dem oppblåste. Mens derimot dette at navnet deres var skrevet i himmelen, var en felles gave for alle nådebarn, kjøpt med Kristi blod. Husk på at det er Herren selv som går klar grensegang her. Og at det ikke gjorde saken noe som helst bedre at de sa: Det er i ditt navn, ikke vårt. Det er i din kraft, ikke vår, vi seirer over fienden. Den som ikke tar til seg denne Herrens egen advarsel, kan alt være bedratt.

Ingen vil vel tro at Peter, som framfor noen av de andre hadde Herrens eget vitnesbyrd om at han var lært av Gud, skulle mene det var hans egen menneskelige trofasthet og kraft han roste seg av, Mat 16:17, 26:33. Likevel var ikke Herren fornøyd når Peter forsikret hvor trofast han skulle være, men knuste straks denne hans selvsikkerhet med å forutsi hans fall.

Og når Herren vil advare oss mot dette selvbedraget, forteller han (Luk 18:9-14) en lignelse om en mann som står i templet og takker Gud, ikke seg selv, ikke sin egen menneskelige kraft. Han sier: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer» o.s.v. Se hvor fint Herrens Ånd griper etter falskheten i hjertet vårt! Kristus så for seg hvordan vi bedrar oss selv med å rose oss av Guds kraft.

Et annet eksempel på dette er Paulus, når han taler om at han «ble rykket like inn i den tredje himmel....og hørte usigelige ord». Han mente da selvsagt ikke at dette var av hans egen kraft. Han viser klart at det jo helt og holdent var Guds verk. Likevel tilføyer han: «For at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel...» Legg merke til hva det var denne hellige apostelen fryktet for! Jo, at han skulle «opphøye» seg over Guds verk!

La oss huske at det hjelper ikke å si: «det er ikke min, men Kristi kraft jeg roser meg av». For det er fremdeles like giftig og farlig. Hvis bare noen kunne ha klart for seg hva det innebærer at det er Guds gave, så ville han riktignok ikke opphøye seg over det. Da ville det jo ikke ha den innvirkningen på ham at han syntes han var noe bedre enn andre.

Men en så ren og klar holdning er helt umulig for et menneskes hjerte. Og Paulus trodde altså ikke at han kunne det. For han trengte «en torn i kjødet, en Satans engel» for å bli bevart fra denne fine smitten.

Men hva betyr så dette? Hvis jeg virkelig har fått et større lys på det åndelige området, eller fått mer tro, kjærlighet og alvor i helliggjørelsen, enn andre. Skal jeg da ikke ha lov til å se dette og prise Gud for det?

Det er riktignok et underlig svar; at selv om du virkelig har alt dette, mer enn andre, så skal du ikke selv se det slik. Men så underlig steller Herren med oss. Og all erfaring bekrefter dette. Vi ser hvordan de mest trofaste og modne kristne er de mest fattige i ånden, og misfornøyde med seg selv. Det er slik Herren vil ha det, og da styrer han også alt så det blir slik. Men da må det også bli virkelighet for oss, slik han vil det, så vi ikke med munnen sier: «Jeg er den minste av alle», mens vi innerst inne synes vi er de beste.

La det nå likevel være klart at hvis noen mener det hører med til den åndelige fattigdommen og ydmykheten at jeg aldri skal kunne se at jeg er blitt et omvendt menneske, en ny skapning, med et hjerte som av Guds nåde er forvandlet , - så taler de stikk i strid med både Skrift og all erfaring.

Hele Skriften vitner om at de troende vet om at de har fått slik en nåde. Johannes sier: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet», «vi vet vi er av sannheten». Paulus sier: «av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves». Og i den teksten vi har for oss sier Peter: «Du vet at jeg har deg kjær», og han ble ikke straffet for den vissheten.

Hvis en erfaren kristen ser tilbake på sin åndelige barndom, må han jo kunne se at han den gang hadde en langt mer begrenset kunnskap om Kristus, tro og kjennskap til ham. Og mens det den gang besto mer av følelser, har han nå lært å ha nok med Guds nåde etter hans ord. I dette har han så vokset, mens følelsene mer har avtatt.

Og på samme måte hvis en kristen har vært fanget i en stor fristelse eller synd, og så er blitt løst. Så kan han jo ikke annet enn prise Gud for en slik forløsning. Men faren ligger i at når han har gjort slike erfaringer, straks blir fornøyd med sin helliggjørelse og kristendom. Han tror at ved Guds nåde er han selv blitt mer trofast og god overfor Herren. Dermed ser han mindre feil hos seg selv enn før, og mindre feil enn hos andre. Da er det farlige bedraget på gang i ham, som Herren advarte så alvorlig imot.

For hvis han i alle disse erfaringene av Guds nåde hadde beholdt et våkent sinn og et åpent øye på alt hva han da burde være og gjøre, så ville han tvert imot bli mye mer misfornøyd med seg selv. Da ville han med full overbevisning mene og si: jeg er mye dårligere enn de første årene jeg var frelst, og mye mer uverdig til å gå på Guds jord enn noen ugudelig. For Gud har jo oppsøkt meg, og med sin Ånd omvendt en så forferdelig synder som meg. Og alltid vist all sin rikdom av tålmod mot meg. I stedet for å kaste meg i helvete, har han til denne dag holdt meg fast ved sin Ånd. Og så lønner jeg ham for alt dette bare med skammelig utakknemlighet, likegyldighet, hardhet, ulydighet og all slags synd og styggedom som bor i hjertet.

Her ser vi hvordan det går til at den beste kristne kjenner seg som den største synder på jorden. Som Luther sier: «De største hellige har den største erkjennelse av synden».

Det gode Gud har virket i meg, knuser meg virkelig, når jeg ser hvordan jeg selv samtidig er. Hvordan jeg har stått imot og rett og slett hindret Guds arbeid i meg, og ennå selv er så ond, så troløs og ulydig. Et uomvendt menneskes synd vil jeg kalle rene fromheten, sammenliknet med min synd. For akkurat det at Gud av bare miskunnhet har kalt meg og dratt meg til seg, det gjør all min ondskap så forferdelig stor.

For jo større nåde Gud viser imot meg, desto større blir jo min forpliktelse overfor ham. Og når jeg i stedet vet hvor ugudelig hjertet mitt er, midt i alt dette, så knuser og ydmyker den meg bare ennå mer, all den nåden jeg får.

At jeg har mottatt forløsning fra den eller den synden, og likevel er så full av synd i hjertet, så utakknemlig, så kald og ulydig mot Gud, det forskrekker meg. Hvor er nå min glede over min framgang i helliggjørelse? Jeg kan jo tvert imot ikke tro det er noen kristen som er så elendig som jeg.

Og hva er grunnen til dette? Jo, bare at Herrens rene, hellige Ånd angriper og refser alt som er urent og vanhellig i hjertet mitt, så lenge noe slikt finnes hos meg, - d.v.s. så lenge jeg ikke er like ren og hellig som Gud selv.

I tillegg steller også Gud med meg så han ser om jeg f.eks. står i fare for å opphøye meg. Da kan han raskt ta fra meg en gave, eller la en Satans engel slå meg, eller «sikte meg som hvete». Derfor er alle Guds gaver; tro, kraft, kjærlighet, årvåkenhet, nådens og bønnens ånd o.s.v., ikke noe som er fast overlatt til vår egen forvaltning, - men som kommer og går. Slik at om jeg en dag er sterk i troen, kan jeg i morgen være svak. Om jeg i går var varm, kan jeg i dag være kald. I går årvåken og i bønn, i dag «siktet» o.s.v. I går i hvile ved Faderens bryst, i dag som om jeg var fullstendig fortapt.

Kort sagt; jeg lever i daglig avhengighet av Gud. Jeg må hver dag og stund tigge, som igjen beviser at jeg ikke selv er herre over det gode. Hadde jeg selv makt over nådens krefter, behøvde jeg ikke rope og tigge om nåde.

Hver og en som kjenner Den Hellige Skrift bør tenke over om ikke denne erfaringen stemmer bedre med alle de helliges historie som er skildret der, deres sukk, kamp, tårer og bønner, - enn det vi kan se i enkelte retninger, hvor menneskene synes å selv ha kontroll over sin kristendom, og tror at alt avhenger av dem selv og deres eget forhold.

Her ser vi akkurat forskjellen mellom den selvgjorte kristendommen, og den som er født av Gud. I den førstnevnte er og har vi det vi vil, men i den sistnevnte er og har vi bare det vi får.

Og sistnevnte må alltid føre til en fattig og ydmyk ånd. Alt dette kan vel langt på vei forklare hvorfor den mest trofaste og modne kristne kan være den mest fattige i ånden og mest misfornøyd med seg selv.

Men den største og mest opplagte forklaringen er jo at denne åndelige fattigdommen er Herrens eget verk - det er Guds lys i oss. Og med Guds lys i et urent syndens hus, der kan det aldri bli slutt på renselse og misnøye med seg selv, - så lenge vi ikke er like hellige som Gud selv. Og er jeg misfornøyd med meg selv, så kan jeg jo ikke være tilfreds med min helliggjørelse - !

Følgen av det blir jo at den mest våkne og trofaste kristne ikke bare kan, men også være den som er mest nedslått over seg selv, - hvis han virkelig er åndelig våken.

Men mange gudfryktige kristne kan slett ikke slå seg til ro med at de aldri får se slutten på alle sine skrøpeligheter. De får aldri oppleve den gleden å finne en slik helliggjørelse hos seg selv som de så lenge har søkt og sukket etter. Men hva vil du da foreta deg? Har du selv kraft til å frigjøre deg fra all din skrøpelighet, så gjør det da, og klag ikke mer! «Har dere ikke hørt loven», sier Paulus. Har du ikke også hørt evangeliet? «Vi har fått Ånden ved å høre troen forkynt», Gal 3:2,5. Og «gleden i Herren er deres styrke», sier profeten. I tillegg har vi Herrens formaninger: «Våk og be!»

Er du kanskje rett og slett misfornøyd med denne måten du føres på, og ønsker deg hvilken vei som helst, bare du kan få oppleve en tilfredsstillende helliggjørelse. Da skal vi vise deg hvordan du skal bli fornøyd med din hellighet.

Du skal bare feste blikket ditt på en eller annen åndelig utfoldelse eller kristelig aktivitet og gode gjerninger. At du f.eks. hver dag passer på å ha morgen- og kveldsandakt; leser Guds ord med andektig bønn. At du overfor alle mennesker er rettskaffen og eksemplarisk i all din ferd. Gir bestemte beløp til misjonen og til andre som trenger det. Og siden du også vet en skal tro på Kristus, så gjør også det.

Holder du bare øynene festet på en slik dagsorden, så risikerer du ingen bekymring for hva som egentlig foregår innerst i hjertet ditt. - Og nå har du snart den gleden du ønsker deg over en mer tilfredsstillende helliggjørelse.

Dette er noe historien kan fortelle. Det var denne veien han hadde gått, mannen som stod i templet, og var kommet til at han kunne takke Gud for at han ikke var som andre mennesker, «for», sier han, «Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener, og jeg er ingen røver, urettferdig, horkar - eller som denne toller».

Det var samme veien den menigheten hadde gått som var så rik på helliggjørelse at de til og med sa «jeg har overflod». Som de mente gjorde at de også hadde noe å gi til elendige syndere. Og det er samme vei de har gått, mange i vår egen kirke, som er blitt så kristelige at de ikke kan begripe seg på de skrøpelige sjelene som alltid sukker og klager over seg selv, og alltid er avhengig av evangeliets trøst.

Må Gud bevare oss alle fra en slik utvikling at vi er blitt fornøyd med vår kristendom! Kristus har selv talt om hvor stor denne faren er, så han til og med sier at hvis du får nåde til å gjøre noe godt, så «la ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør». Han bruker et ordvalg som skildrer den aller største frykt for seg selv.

Hvordan blir så en kristens liv? Alltid frykte for sitt eget hjerte som for djevelen! Ikke får han noen ro i synden, for da refser Gud ham. Og ikke får han ha sin hvile i sin fromhet, da tukter Gud ham også.

Hvor skal han så finne noen ro? Det må bli slik som Kristus selv sier: «Dere skal ha fred i meg», og over «at deres navn - gjennom mitt blod - er skrevet i himmelen». Fryd dere over dette!

Dersom den mest benådede kristne bare begynner å bli opptatt med seg selv, og ser på seg selv som den beste, så gjør dette at han blir «blant de siste».

Enkelte vet at de i hemmelighet anser seg selv for den beste. Men de er kommet så langt i sitt selvbedrag, at selv om Guds ord treffer dem, er de ikke i stand til å være redd for seg selv og ta seg i vare.

Derfor hender det også at det allerede her i livet går som denne dommen forkynner; de blir blant de siste, faller i åpenbar grov synd eller villfarelser. Noen blir liggende i sine fall. Andre blir reist opp med frykt, og har tatt lærdom av skaden.

Til toppen

2. Kjærlighetens kjennetegn

Vi skal altså merke oss hva det betyr at Herren tre ganger på rad har denne sammenhengen i hva han sier til Peter: Elsker du meg? fø mine lam! Elsker du meg? fø mine får!

Har han ikke dermed også uttrykkelig fortalt oss at han ikke vil ha noen tjeneste av oss, ber ikke om noen gode gjerninger fra oss, hvis vi ikke først elsker ham?

Hva så med deg som leser dette? Vil du ikke nå selv stoppe opp for Herrens åsyn, og med evighetens alvor for øynene ta opp ditt eget hjertes forhold til spørsmålet: Hvordan er det med meg? Elsker jeg Jesus?

Og for at du ennå bedre skal kjenne betydningen av dette spørsmålet, så husk at dette punktet er det Guds hellige lov først nevner: «Du skal elske Herren din Gud....» Og at dermed alle de gjerninger som ikke strømmer ut fra denne kjærligheten ikke er noe som helst annet innfor Gud - enn hykleri.

Ja, Herren er så nidkjær for kjærligheten i våre hjerter, at han ikke en gang er fornøyd med de mest hellige gjerninger og mest trofaste tjenester for hans rike, hvis det ikke strømmer ut fra kjærligheten til ham. Les Åp 2:1 flg.

Dette spørsmålet legges altså inn over hjertene våre med så stort alvor, at vi tenker at ikke noe menneske kan bli frelst uten å gjennomgå denne hjerteprøven. Men er vi så alle virkelig selv i stand til å stoppe opp og ta dette inn over oss? Skriften og all erfaring viser oss noe ganske annet. Den som virkelig elsker Jesus, d.v.s. den som Jesus er blitt «dyrebar» for (1Pet 2:6), så han ikke kan tie om ham, han sukker og klager alltid over sin forferdelige likegyldighet.

Mens den som er helt «lunken» i kjærligheten sier: «Jeg er rik og mangler ingen ting», Åp 3:16-17. De hjertelig trofaste disiplene kunne ha dødd av sorg da deres Herre ble forrådt til fiendene. Da Herren fortalte at en av dem skulle forråde ham, ble de redde og spurte: Det er vel ikke meg. Men en av dem ble ikke redd - det var forræderen selv. Det stadfestes av Luthers ord: «De som burde frykte, de frykter ikke. Mens alle de som ikke burde frykte, de frykter».

Hvis du altså nå straks anser deg selv som fritatt for en grundig ransakelse i dette spørsmålet, så har du bare i det et mer enn betenkelig tegn på at du er bedratt av mørkets åndsmakter. De største hellige har kunnet bli bedratt, og de alvorligste kristne frykter for at det kan skje med dem. «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter....» Jer 17:9-10.

I sendebrevet til menigheten i Efesus, Åp 2:1 flg., ser vi Herren sier uttrykkelig at menighetens leder ikke bare hadde en vanlig kristens kunnskap og erfaring, men også kunne prøve det som gav seg ut for å være åndelig. Og han hadde kraft og nidkjærhet i hellig virksomhet. Det er særlig dette Herren nevner mye om: «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett».

Sammenfatter du alt dette, og mer svært positivt som er nevnt om denne mannen, så får du et bilde av en uvanlig dyktig Kristi tjener. Men han hadde forlatt sin første kjærlighet. Og bare dette avgjorde hele hans tilstand. Hvis ikke det skjedde en endring i dette forholdet, ville Herren flytte hans lysestake fra sitt sted.

Av dette innser vi at det er noe mer å holde hans bud, enn å gjøre visse gjerninger etter hans bud. Og selv om du er en like ypperlig Kristi tjener som denne, så har Herren fremdeles et spørsmål å stille deg: «Elsker du meg?».

Så må du legge merke til ordet «meg». «Elsker du meg», ikke mitt - . Det er akkurat her den ekte brudekjærligheten skiller seg fra skjøgekjærligheten (Luther).

Vi taler ikke om så grove syndere som Judas Iskariot, som fulgte Jesus for pengenes skyld. Eller trollmannen Simon, som med sitt gamle urene begjær ville handle til seg Den Hellige Ånds gave. Nei, vi taler om det ubegripelig fine og hemmelighetsfulle bedraget i vår selvforgudelses-natur, som ble plantet gjennom den gamle slangens ord om at «dere skal bli lik Gud og kjenne godt og ondt».

Fra den dag har det i oss alltid, i tillegg til sansenes lyster, også vært en like adamittisk selvforherligelses-natur, - som menneskene rømmer inn i når de begynner å ane syndens gru i seg.

Og når da mennesker, som trollmannen Simon, merker at i Jesu navn gis det en veldig kraft som vi ellers ikke kan få, og at i ham ligger visdommens og kunnskapens skatter skjult, da skal de ha tak i dette. Da blir de Jesu disipler, elsker og følger ham, tilber og påkaller ham. Men hele tiden med øyet festet på denne kraften og gavene. Ikke på den korsfestede og hva han i sin person er og har gjort.

Nå er man ikke lenger en jødisk fariseer, som ser på lovens bud. Men en kristelig fariseer - som nå, gjennom Kristus, søker akkurat det samme som de jødiske fariseerne søkte gjennom loven. Her ser vi hva skjøgekjærligheten er.

Den ekte bruden var kledd i «rent og skinnende fint lin», Åp 19:8, som var tvettet i Lammets blod», Åp 7:14. Men Herren Kristus sier at i samme bryllup fantes det mennesker som ikke hadde disse bryllupsklærne.

Å, måtte vi for Herrens og for vår egen frelses skyld, bli så oppriktige at vi innser hva det er hjertet vårt egentlig er ute etter! Om det er selve nåden, forsoningsnåden, renselsen i Jesu blod. Eller tvert imot bare alt det andre som hører med i bryllupet - !

Det hjelper ikke at hodet og tungen er blitt kristelig. Tenk etter hva det er som først og sist betyr noe for hjertet ditt!

Vi nevnte «tungen» - det er også oftest den som avdekker den hemmelige skjøgekjærligheten. For «det hjertet er fullt av, det taler munnen». Der det først og sist bare tales om gjerninger og innsatsvilje, om kirke og misjon. Men ikke en eneste halvtime med hjertens lyst om Lammets blod, som jo er den ekte brudens sang, - der er det et meget alvorlig tegn. Gud hjelpe oss til å holde øynene åpne, og ikke anse alt åndelig for rett!

Det er ikke uten grunn vi så ofte og sterkt peker på denne faren. Når en som «har tålmodighet og har hatt mye å bære for Herrens navns skyld, og er ikke gått trett», midt i alt dette kunne være på denne hemmelige ulykkens vei, -! Skulle det da ikke være nødvendig at de mest oppriktige kristne mennesker tok denne hemmeligheten alvorlig?

Åpenbare synder i liv og gjerning blir nok stadig refset. For loven er skrevet i hvert menneskes hjerte. Hedninger og jøder, og ennå mer navnekristne, skriftlærde og fariseere kan gjøre oss den tjenesten å refse oss dersom vi synder i gjerninger. I tillegg, som Luther sier:

«Loven har fast tilholdssted hos alle kristne, selv de mest evangeliske. Mens derimot evangeliet er en sjelden gjest i hjertet».

Derfor dømmer de kristne seg langt oftere for synd mot loven, enn for synd mot evangeliet.

Men lysets barn må se dypere, og merke seg denne hemmelige ondskapen, som skal «føre også de utvalgte vill, om det var mulig». «For vi er ikke uvitende om hans planer». Når Satan ikke kan holde menneskene fanget i selvsikkerhet og synd, så «skaper han seg om til en lysets engel». Nå tilbyr han seg å lede de vakte sjelene til å kaste seg ut i gode gjerninger, kristelig aktivitet o.l. - bare de i all hemmelighet kan føres forbi Golgata og denne mannen i den blodige drakten, den eneste som er en «gift for helvete, og for døden en plage».

Han vil føre dem forbi «den trange porten», der menneskene helt inn til benet avkles sin egen vakre kristelighet, og bare i Lammets blod finner hele sin frelse, sin bryllupsdrakt og sin sang.

Satan er fornøyd bare menneskene kan bedras så pass at de raskt gjør seg ferdig med at: «Kristi forsoning er selvsagt det første og viktigste, det er jo klart nok, og det tror vi jo». Men så med hele sin sjel bli opptatt med hva vi nå skal gjøre. Og aldri slipper til tanken om at i denne holdningen ligger et dødelig frafall. Aldri fatter hva dette å bli avkledd, og «bryllupsklærne» betyr.

Eller som det heter i «Pilegrimsvandring», hvordan Kristen slår seg ned i byen Sedelighet. Da er den gamle fienden svært fornøyd, om vi blir aldri så fromme og hellige i vår ferd. Og legg merke til at her kan det bli både fred og trøst og styrke. Her løftes syndebyrden av. Når du er i Kristi bryllup, «himmeriket», lever et pent kristelig liv og er «en aktiv kristen»..... Skulle du ikke da ha en rett tro på Kristus, eie Guds nåde og få evig liv - og med dette håpet til og med elske ham?

Er ikke dette et fint bedrag?

Mannen som rådde Kristen til å bosette seg her, nevnte også at her var det også den fordelen at en får beholde sin ære og aktelse. Mens når en derimot tar veien til fjellet hvor korset står, må en forberede seg på «korsets anstøt», Gal 5:11, og bli ansett som en større synder enn andre. Ja, som en som ikke en gang elsker helliggjørelse, men bare lovpriser nåden for å kunne fortsette i synden. Er det ikke her mange gode argumenter for «skjøgekjærligheten»?

Men den ekte brudekjærligheten er blitt til på en annen måte. Et fattig menneske er først blitt helt fortapt, og har gitt opp alt sitt strev og sin helliggjørelse. For han var enfoldig nok til å ta alt Guds ord på alvor. Så slo Herrens herlighets lys så klart inn i hjertet at han ikke lenger vågde å prute og jenke på loven, men ville gjøre «alt det som står skrevet i lovens bok». Ikke bare gjerninger etter loven, men også ha et hjerte etter loven, et slikt hellig, rent og kjærlig hjerte som Gud aller først krever.

Dette har han så begynt å streve etter, ikke bare drevet av en menneskelig overbevisning om hvor nødvendig dette er. Men etter en oppvekking som hadde en kraft med seg, så Gud ble stor og hellig for ham, og Guds øyne begynte å følge hans innerste tanker både dag og natt.

Men da ble han aldri hellig og god, som han jo skulle bli. For jo mer han kjempet og prøvde å bli mer ren, desto mer merket han den indre urenheten framfor Guds åsyn. Som også Herren selv sier: «Om du så ville rense deg med pottaske og bruke mye lut, så skulle likevel din misgjerning være skitten for mitt åsyn, sier Herren Herren», Jer 2:22. Og så ble han til sist virkelig «overmåte syndig ved budet», så han omsider helt og holdent gav opp sine forsøk på omvendelse.

Men akkurat når han «ligger der i sitt blod», og ikke er i stand til å røre en finger for å bli frelst, da kommer en mann som har sår på hender og føtter, og sier til ham: «Vil du nå tro at det hjelper ingen ting med alt du er i stand til å foreta deg? Vil du nå tro at ingen andre enn jeg er frelseren din, at jeg har gjort alt for deg? Se mine hender, se mine føtter! Der er din frelse, din helliggjørelse og ditt gode liv!»

Så fikk han Åndens lys over denne hemmeligheten, og fattet at alt han burde være og gjøre, alt var gjort fullkomment i Kristus. At alt Kristus hadde gjort og lidd, var hans. Ja, at Kristus selv helt og holdent var hans.

Da smeltet han. Da fikk han en ny og helt ukjent, inderlig kjærlighet til denne Frelseren, så han bare måtte sukke: «Min Herre og min Gud! Meg skje etter ditt ord! Dette forstod jeg ikke - dette var noe helt nytt for meg! Nå vil jeg ikke noe annet enn bare å bli holdt fast i deg, og bli funnet i deg, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus», Fil 3:9. Å, du kjære venn og bror! Har du kjøpt meg med ditt blod, da blir alt annet smått for meg. Da vil jeg bare brenne for deg og leve for deg!»

Nå synger hjertet: «Min elskede er min, og jeg er hans», Høys 2:16. Og alt han nå får nåde til å gjøre til Guds velbehag, det gjør han så villig og lett at han nesten ikke selv legger merke til det. Det er nå hans nye natur. Likevel ser han på sine beste gjerninger som «skarn» mot alt det Frelseren har gjort og er for ham.

Slik er brudens kjærlighet. Hun ser bare brudgommen. For brudgommens gaver, så dyrebare de enn i seg selv er, blir som intet mot ham selv og hans dyrebare blod som ble utgytt for oss.

Luther sier: «Om så Kristus gav oss alle profeters visdom, alle de helliges hellighet og alle englers herlighet, så betydde det ingen ting for oss, hvis han ikke gav oss seg selv. Bruden vil ikke være fornøyd med noe annet. Hun vil ha selve brudgommen.

Legg derfor merke til denne forskjellen: Der er mange mennesker som har fått gaver, som visdom, kjærlighet, kraft o.s.v. Men som likevel ikke er en rett brud. For de sier ikke: Du, bare du er min. Nei, de frir i stedet til gavene, og elsker bare dem. Men den rette bruden sier: «deg, deg alene er det jeg elsker, og som jeg vil ha. Du er min, og du er selv min største gave - ikke ringen eller smykkene du har gitt meg». Slik er den rette kjærligheten.

Måtte så hver enkelt være så oppriktig mot sin sjel at du stiller deg fram for Jesu åsyn og tar hans spørsmål til deg! Han spør deg som leser dette: «Elsker du meg?» Svar bare innfor hans åsyn slik som det virkelig er, og prøv ikke i stedet å bøye hjertet ditt til å elske Jesus. For den kjærligheten vi taler om her, kan vi ikke ta oss til, den kan bare fødes.

Men hvordan skal så et lunkent og kaldt hjerte få noen kjærlighet til ham? Jo, han sier: «så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem» o.s.v., Åp 3:18. Merk deg Herrens ord: «av meg», sier Herren. Av meg kan du kjøpe alt du behøver.

Og hva «kjøpe» betyr her, det ser vi i Jes 55:1: «Kom, kjøp sæd uten penger, og uten betaling vin og melk» (svensk bib.tekst). Det er altså bare å vende seg til ham, begjære og motta alt av ham, både «gull, lutret i ild», de «hvite klærne» som kan skjule «vår nakenhets skam», - og alt for intet, «uten penger og uten betaling».

Få kjøpe alt for intet, er jo nettopp troens vei. Og bare på denne måten kan du få kjærlighet til Jesus. Forsøk aldri med egne anstrengelser å bevege hjertet ditt til å elske ham. Alt annet kan tvinges med menneskers krefter og styres med lov, men aldri hjertets kjærlighet.

Troens salighet i Lammet blott,
gör hjärtat varmt och gott.

Skal jeg få kjærlighet til Jesus, så må jeg lære å kjenne ham på en slik måte at jeg blir inntatt av ham.

Vi vet at hjertet er slik at det ofte er like vanskelig å bli kvitt en kjærlighet en ikke vil ha, som å få den kjærligheten en gjerne vil ha. Det visste den gamle læreren som fikk besøk av en mann som var så fortvilet at han holdt på å gi opp fordi han ikke elsket Jesus. For han sa at på Jesu spørsmål: «Elsker du meg?» kunne han ikke svare annet enn: «Du vet at jeg ikke elsker deg». Den gamle sjelesørgeren svarte: «Da vet jeg ikke bedre råd enn at du i stedet vender spørsmålet tilbake til Frelseren, og spør ham: Elsker du meg? For det er tross alt ikke din kjærlighet til ham, men hans kjærlighet til deg som hjelper. Som Johannes sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder». Og når den åndelige læreren hadde talt en stund i denne tonen, begynte mannen å gråte av glede, og sa: «Nå, kan også jeg si: «Herre, du vet at jeg elsker deg!»

Å, jeg kan ikke annet enn elske ham når jeg får Åndens lys over evangeliet! Hva det betyr at Gud har forlatt alle mine synder. At Gud nå er fornøyd med meg. At Jesus gav sitt dyrebare blod og liv for alle mine forferdelige synder, og dermed gjorde at alt det onde som ennå finnes i mitt kjød, ikke kan rokke ved vårt vennskap. At jeg i ham for alltid er velbehagelig for Gud -!

Jeg er inntatt av ham og bundet til ham. Slik at selv om følelsene blir kalde, har jeg fremdeles et hjerte som ikke lenger kan unnvære Frelseren og hans vennskap. Og som ikke elsker noe høyere enn hans hellige bud og vilje.

Nå er jeg satt i stand til å gjøre de rette gode gjerningene. Nå kommer det på rette plass, dette: «Fø mine får», d.v.s. tjene meg der du er satt i verden.

Den store overhyrden, som selv vokter alle sine får, sier nå til Peter: «Elsker du meg, så fø mine lam, vokt mine får», og: «Følg meg!», Joh 21:15-19. Da ber den allmektige Herren sin fattige Peter om en tjeneste, og lar Peter bli sin tjener og medarbeider. Samme nåde gir han alle sine venner, om enn på mange forskjellige vis og i ulike situasjoner. Vi får alle bli Kristi etterfølgere og Kristi tjenere, gjøre og være det samme mot andre, som han er mot oss.

Kristus sier til oss: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod. Det jeg har, skal også dere ha. Mangler du noe som helst, skal det også mangle hos meg. I meg har du din rettferdighet, liv og salighet, slik at ingen synd skal fordømme deg, og intet ondt få overmanne deg. For du skal være fullstendig trygg i all evighet. Så lenge jeg er rettferdig og lever, så lenge skal også du være rettferdig og leve for min skyld» o.s.v.

Og når han sier dette, vil han også at vi skal si med samme kjærlighet til vår neste: «Kjære bror! Nå har jeg fått motta Herren, og har fått all nåde og frelse i ham. La nå også jeg få hjelpe deg, slik som Herren har hjulpet meg. Ta du det jeg har, for jeg har bare fått det han hadde. Jeg vil ikke lenger kalle meg selv eller noe jeg har, for mitt. Men helt og holdent bare få være til hjelp for deg og alle mennesker, bare for min dyrebare Herres skyld, som har gjort og daglig gjør så mye godt mot meg».

Dette er å være en Kristi etterfølger, og «ikke lenger leve seg selv, men ham som er død og oppstod for oss». Og dette er jo hele vårt livs oppgave, hvis vi er kristne.

Men det er meget viktig å kjenne forskjell på om vår tjeneste er skjøgens eller brudens gjerninger. Et bilde kan gjøre dette klart:

I et rikt hus elsker datteren i huset en venn varmt og ekte. Hans kjærlighet er derimot ikke rett og ekte. Men når en venn som merker dette, taler med ham om det, begynner han bare ennå sterkere å bevise sin kjærlighet til henne med alle mulige ytre ting, gaver, hjelpsomhet og ord. Og så ser alt ut til å være i orden.

Men akkurat når bryllupet skal stå, kommer plutselig sannheten for dagen. Han har nemlig aldri elsket selve personen, men bare husets rikdom. Og hva skjer så? Jo, alle de gavene piken hadde sett på som tegn på kjærlighet, blir nå så motbydelige for henne at hun hiver ut alt hun har tatt imot, og sender det tilbake til den falske elskeren. Han blir forbannet av alle i huset, og kommer aldri mer dit.

Slik vil det gå med deg som ikke er villig til å prøve deg selv på spørsmålet om din kristendom og dine gode gjerninger strømmer ut fra den rette kilden; fra din kjærlighet til Kristus selv. Er det troens hvile i ham, eller er det bare formaninger, «utfordringer», advarsler eller trusler, som driver deg?

Selv for mennesker som bare ser det øynene ser, har hjertets kjærlige gjerninger stor betydning. Hvor mye mer betyr det ikke da for ham som ransaker hjertene! Mens de ubetydeligste gjerningene, gjort i kjærlighet, blir verdifulle, - så kan de største gjerninger bli avskyelige når de ikke strømmer ut fra kjærligheten. Og dette ser Herren, han som skal dømme oss på den siste dag.

Så vet du da at kjærligheten aldri oppstår på kommando eller med menneskers kraft. Den skapes bare gjennom den nye fødsel, - når du, helt død og tilintetgjort, får forsoning og nåde, og blir inntatt av Kristi kjærlighet.

Så vokt deg da vel for enhver annen vei. Også du har jo en udødelig sjel! Også du skal jo en gang stilles fram for Kristi domstol!

Kapittel 8

Vekst

1. Stillstand er tilbakegang

Voks i nåde! 2Pet 3:18.

Vokt dere, levende kristne, for å sovne inn, stoppe opp og dø! Søk alltid mer, - mer tro på Kristus og kjennskap til ham, mer kjærlighet, et mer himmelsk sinn, mer ydmykhet, mer gudsfrykt!

Hvis noen sa: Jeg har nok av tro og kjærlighet til både Gud og mennesker, nok av fred og glede i Den Hellige Ånd, nok av ydmykhet og gudsfrykt, - så ville vi jo sjokkeres over en slik sjelstilstand, at mørket kan ha en slik makt over et sinn, et slikt bedrag.

Men så ser vi mang en kristen som nok ikke sier det samme med munnen, men likevel slett ikke søker noen som helst vekst på disse områdene. Da er det jo virkelig fare for at de med hele sin sjel sier akkurat det samme: Jeg har nok av både tro, kjærlighet og gudsfrykt.

Det står sannelig ikke godt til med en kristen som ikke er våken i dette spørsmålet. Vårt forhold til dette å vokse i nåden, er nettopp noe av det som åpenbarer vår åndelige tilstand mer enn vi aner. Noen merker et stikk i hjertet overfor dette spørsmålet. Andre leser ordet om å vokse i nåden uten å uroes. Tar det bare som et interessant emne, men overlater til andre å ta det inn over seg.

Der er et bedrag, en mørkets makt, som gjør sjelen likegyldig. Som, gjør den modig og hard, og bedøver den så den ikke reagerer på noe. Den bare tenker, forstår og taler.

Dette bedraget skulle vel aldri ha begynt hos deg? Du som er en kristen og hører Herren selv rope ut: «La den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!» Men «la den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren!».

Uroes du av dette? Eller skulle akkurat du være unntatt for all slags bedrag fra mørkets ånd?

Rette kristne, som ikke helt er sovnet, har ofte sin aller største bekymring nettopp omkring dette at de ikke finner noen vekst hos seg selv. Disse har da ennå en fryktens Ånd i hjertet, og bearbeides fortsatt av Herren. Og da kan alt bli bedre.

Luther har en svært lærerik bemerkning i en preken på 21. søndag etter trefoldighet. Der taler han om at troen i hjertet aldri er stille, og sier: «Den er alltid tiltagende eller avtagende. Og hvis det ikke skjer, så er det ingen levende tro, men bare en død innbilning i hjertet om Gud». Dette gjelder hele nådelivet i hjertet; troen, kjærligheten og gudsfrykten. Og er virkelig noen tankevekkende ord.

Det er et karakteristisk kjennetegn på den planten som den himmelske Far har plantet; den lever alltid i et avhengighetsforhold til den åndelige veiledningen og næringen. Derfor vil den somme tider forfriskes og vokse. Og så igjen somme tider avta. Mens den troen som ikke er avhengig av næringen, men alltid står like fast, er bare en selvgjort og død tro.

Der er likevel en forskjell vi skal merke oss: Den almene selvsikre troen har det markerte kjennetegnet at den ikke bare lever like godt uten noen næring, men er også aller sterkest når ikke noe Guds ord kommer for nær. Den uroes nemlig bare av Guds ord.

De finere gjerningskristne likner de rette kristne på det at deres tro og fred lever i en avhengighet og er foranderlig. Men i avhengighet av deres kristelige «utfordringer». Slik at hvis de har forsømt sin bestemte tid med Bibelen, i bønn e.l. Eller de har fått noen annen rift i sin fromhetsdrakt. Da er deres sinnstilstand uroet. Og freden oppretter de så ved å gjenoppta den forsømte andaktsstunden.

Men den ekte troen lever ikke på selve utførelsen av det å lese, be o.s.v., men av innholdet av det som leses.

Derfor sier apostelen her: «Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» Og den trøst og kraft som ikke avhenger av kjennskapet til Jesus Kristus, men lever av seg selv, er ikke Guds sanne nåde, 1Pet 5:12. Den er en blomst som vokser ut av menneskets eget hjerte, og som visner «når Herrens Ånd blåser på den», Jes 40:24.

Derfor er det fryktelig farlig å ikke ha klarhet i om nådelivet er i vekst, eller bare avtar. For hvis det virkelig avtar, vil det jo også dø, om det ikke skjer en snarlig forandring. Her nytter det ikke bare å si: «Ja, slik burde det selvsagt være, at nådelivet vårt alltid var levende. Men vi får vel håpe det beste, om det nå ikke skjer noen vekst». For det håpet fører til fortapelse. Du kan ikke beholde livet, hvis du ikke alltid lar deg vekke opp til ny vekst i nåden. Det har vi mange sørgelige bevis på. Da vil du bare fullende i kjød.

Det å vokse i nåden, og å bli faste i nåden, hører sammen. Det var nettopp det Peter var opptatt med da han skrev de ordene vi nå har for oss. I verset foran har han formant til ikke å «falle ut av deres egen faste stand». Og så tilføyer han straks: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus».

Dette ordet avslutter apostelen Peters siste brev. Og han begynner brevet med samme lærdom. Han formaner oss der til i vår tro å vise dyd m.m., så vi ikke skal være «uvirksomme eller ufruktbare i kjennskapet til vår Herre Jesus Kristus». Men «være desto mer ivrige til å gjøre vårt kall og utvelgelse fast». Og så tilføyer han: «For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble».

Det er nettopp den åndelige stillstanden, at en er uvirksomme eller ufruktbare i kjennskapet til vår Herre Jesus Kristus, som er den vanligste årsaken til at en faller ut av nåden. For det virker en tomhet i hjertet. En mister smaken på den himmelske mannaen. Den nye sangen blir gammel og lang for oss. Og slik gjøres et hus klart, ferdig og feid for djevelen. Som så går inn og gir det ledige hjertet noe å foreta seg, noen nye guder og nye fornøyelser.

Mens derimot et levende nådeliv alltid har trangen etter å vokse i alt godt, - når en bare ikke blir opptatt med utvortes gode gjerninger, men med hjertets renhet, med virkelig helliggjørelse i tro og kjærlighet - . Og det holder alltid det åndelige jordsmonnet saftig. Da vil vi alltid være fattige og sønderknust i hjertet. Og da vil Kristus alltid være like uunnværlig. Ordet vil smake, og hele det åndelige livet blir friskt.

Den som ikke vil bli mer og mer rettferdig og hellig, han vil bli mer og mer urettferdig og uren. Det sier han som er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden!, se Åp 22:11-13.

Vil du beholde din salighetsskatt, så må du strekke deg etter det å vokse i nåden, ellers vil du miste skatten. Så grunnfordervet er ditt kjød, og så listig og virksom er djevelen! Han har svoret oss døden, og har som mål å fullbyrde det. Alle de hellige har hatt en kamp for kronen. Hele Skriften taler om å «kjempe», som å «løpe på idrettsbanen». Hvordan kan det da gå godt når en i stedet sover, hviler og blir stående på samme sted?

Herren selv og hans apostler formaner oss til å vokse i nåden. De gamle troende var også opptatt med det, mens de våket, ba og kjempet i forsakelse. Kan så ditt sorgløse og selvsikre liv, uten tanke for noe av dette, virkelig være så trygt og uten all fare?

Men selv om ingen trusler eller farer drev oss, skulle jo hver éneste kristen strekke seg etter dette å vokse i nåde. Bare fordi det er Herrens vilje, og på grunn av den store nåden vi hvert øyeblikk får eie. Eller er det rett når en kristen synes han er gudfryktig, troende, god og ydmyk nok?

Vi har tidligere sett på Kol 3. Først hvordan vi ved troen skal være døde og stått opp igjen med Kristus. Så ser vi hvordan vi skal leve et gudfryktig, rettferdig og rent liv, som er alle kristnes plikt. Og til sist ser vi hvordan vi, i den stilling hver enkelt er satt, skal leve. Da skulle vi ha nok å strekke oss etter, hvis vi er våkne og lydige mot Guds ord. Må ikke alt dette settes ut i livet?

Vi kan være svake på enkelte av disse områdene. Det kan forlates. Men å bare la alt sammen fare, og ikke forsøke å gjøre dette, er det en kristens holdning? Eller må vi ikke virkelig strekke oss etter det dyrebare kjennskapet til Kristus? Så vi mer og mer kan «fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde der er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap».

Eller har vi nok av tro og fred i hjertene våre - og av glede i Den Hellige Ånd? Er vi utlært i dette å vandre i tro, døde fra loven, glade og frelst utelukkende i Kristi rettferdighet?

«Vokt dere, kristne!», sier Luther over akkurat disse ordene i 2Pet 3:18, «vokt dere, så dere ikke tenker: nå har vi lært og tror hele katekismen, Kristus, sakramentene, dåpen og avløsningen. For dere er jo bare begynt, og går ennå bare som barn på skolen».

Må Herren forbarme seg, og hjelpe alle kristne, så det snart må bli en forandring iblant oss! For dette vi nå har talt om, reiser en sterk anklage over oss.

Til toppen

2. Nådens kraft

Men som vi alt har sagt, pleier det være oppriktige kristnes største nød at de ikke vokser i nåden slik som de burde. Og da vekkes det spørsmålet: Hvor får vi denne kraften? Vi ser hvor viktig det må være at denne veksten skjer, men vi står på samme stedet, og blir da bare svakere.

Se hva det er apostelen Peter svarer her: «Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus». Han sier ikke: voks i den eller den gaven eller tjenesten. Men «voks i nåden», og «voks i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus».

Det er hemmeligheten! Det er nåden i hjertet, det er kjennskapet til Kristus, som må få vokse der det mangler kraft. Det er fra nåden, fra kjennskapet til Kristus, alt liv og kraft og alt godt strømmer ut.

Det samme sier Paulus: «Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd ..... og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet», Ef 4:15-16. Legg merke til: «vokse opp til ham som er hodet». Da «vokser det (legemet) sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet», gjennom den glede og kjærlighet som skapes i hjertet ved kjennskapet til Guds store, frie nåde.

I Kol 2, som vi nettopp nevnte, advarer apostelen mot falske ledere som vil vise oss en bedre vei til vekst og helliggjørelse, enn den enfoldige troens vei. Som vil rette vår oppmerksomhet ut mot kvistene på treet, mot selve fruktene, når kraft og saft mangler. De fører oss dermed bort fra roten - som all kraft må komme fra! Paulus sier: «De holder ikke fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd».

Det kan ta tid før en kristen fatter hvor viktig dette punktet er. Mang en inderlig og benådet kristen har i velment iver etter åndelig vekst, rett og slett mistet hele nådelivet og blitt en ulykkelig frafallen. Bare fordi han ikke enfoldig holdt seg på troens evangeliske vei, men i sin iver etter åndelig vekst «på nytt lot seg fange under trelldoms åk».

Blant disse nøyer enkelte seg med det utvortes, og blir, som apostelen nevner i Kol 2: «oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn» gjennom «ydmykhet og engledyrkelse». Blir altså inderlig fornøyd med sin vekst og sin helliggjørelse. Mens andre går dypere og arbeider på hjertet. De drukner i elendighet, i synd og fortvilelse.

Det er derfor høyst nødvendig at vi merker oss godt den rette veien til åndelig vekst! Din samvittighet er kanskje bundet, nedbrutt og i trelldom, slik at en eller annen spesiell synd alltid står foran deg. Du er blitt fremmed for din Gud, uten kraft til alt godt, o.s.v. Men bli da ikke opptatt med noen vekst i din kristendom! Vent ikke på noen kraft!

Vend tvert imot om! Søk bare kjennskapet til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Da får du det du trenger nå; en frigjort og glad samvittighet - gjennom den helt uforskyldte nåden. Da blir du fri fra det loviske sinnet, frelst og lykkelig i Kristus. Og først da kan det bli noen vekst i kjærlighet og gode gjerninger.

Igjen minner vi om den febersyke, som bare blir mer syk jo mer sterk mat han spiser. Alle formaninger, bud og forbedringsforsøk virker på samme måte på en lovbunden sjel. En må tvert imot holde opp med alle sine egne tiltak. Og nå bare høre og ta imot nåde. Da frigjøres vi fra et lovisk sinn, og opplives og trøstes på nytt av Kristi kjærlighet.

Så får vi deretter kraft fra «hodet». Da følger også det David sier: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst», Sal 119:32. «Glede i Herren er deres styrke», Neh 8:10.

Vår dyrebare Frelser sa selv: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Uten meg kan dere intet gjøre», Joh 15.

Legg merke til at her sier jo Herren selv at alt godt skal gå ut fra ham, avhenge av ham og av at vi blir i ham!

Og her heter det «vokse», - ikke «gjøre». Det tyder på at den sanne helliggjørelsen ikke er et arbeid. Men noe som bare må strømme fritt ut fra troens samfunn med Kristus. Akkurat som fruktene vokser fram på treet. Derfor heter det også «Åndens frukt», «troens frukt».

Det som bare er et resultat av egne anstrengelser, for å oppfylle «utfordringer», bud og formaninger, kaller vi lovens gjerninger. Som ikke behager Gud. Han elsker bare den glade troens og kjærlighetens frukt, bare det som han selv har skapt. Og det er akkurat hemmeligheten i den sanne helliggjørelsen; at den er Kristi verk i oss, og at den vokser ut fra trossamfunnet med ham.

Vi skal altså bare bli i troen, glade i ham. Og så bare lytte til hans vink og veiledning. Da virker Herren selv vår vekst i nåden. Men på ganske andre måter enn vi hadde tenkt. Når f.eks. synd og trelldomsånd har jaget på flukt troens glede i Gud, og trøsten i barneforholdet. Da vil Herren ikke ha noe annet av oss enn at vi bare søker til nåden og et fornyet kjennskap til Kristus.

Og når så troens trøst, fred, glede og kjærlighet på nytt har inntatt hjertet, da først vil Herren vi skal være virksomme, lovprise, bekjenne, tjene og følge etter ham i gode gjerninger.

Når derimot kors og lidelse trykker sjelen ned, da er det ydmykhet, besinnelse og at vi skal avdø fra verden, Herren vil virke i oss. Når synd og Satan liksom blir sluppet løs på en kristen, så han siktes og kastes over ende som Peter. Da er det nok en hovmodets ånd som først har oppblåst ham. Og da skal han lære ydmykhet og Herrens frykt.

Det hender at en kristen som virkelig har fått troens øye festet bare på Kristus, likevel blir helt avmektig, og ikke kan be, ikke elske, ikke glede seg i Gud, og ikke vokse i noe godt. Da vil Herren lære ham å «ydmyke seg under Guds veldige hånd», å be Gud om alt. Og mer virkelig se på alt som gave fra Gud. Når Paulus hadde «en torn i kjødet, en Satans engel som slo ham», og Herren ikke ville høre hans bønn om at det måtte vike fra ham, da skaptes Paulus’ vekst i nåden.

Herren skaper denne veksten på en måte som ofte forskrekker oss. Vi begriper det ikke, og blir selv bare mer og mer svake og tilintetgjort. Men - da blir Kristus alene mer og mer alt for oss.

Slik lærer vi omsider at i oss selv finnes det ikke noe godt. At vi ikke er i stand til å gjøre noe annet enn synde. Og alt godt, som tro, rettskaffenhet, kjærlighet, bønn, årvåkenhet, er alt sammen bare gaver fra Herren. Det blir virkelig slik at Kristus er vårt liv, og all vår styrke og gode gjerninger er hans verk.

Og dette var Paulus så nidkjær for å holde fast på, at han sier han «vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus hadde utført gjennom ham», Rom 15. Og videre sier han: «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!» 2Kor 12. Dette er kraftens og vekstens hemmelighet, og noe vi sent lærer å merke oss.

Når det er kommet der hen med et menneske at det på grunn av den nåden det nå har fått, ikke har noe høyere ønske i verden enn å få følge og tjene sin Frelser, og i alt gjøre hans vilje -. Da får det beholde Guds fred i alt som skjer. For det som det nå ikke kan, det må det legge i Guds hender.

I Guds ord er det sagt hva Herren ønsker av oss. Gjør det, og vent ikke på særskilte minnelser om hva du skal gjøre. La Ordet være en lykt for din fot og lys på alle dine veier. Gjør det som kreves av deg, så langt det går. Men når det slett ikke går lenger, og du er blitt avmektig og svak - ha da klart for deg at all din kraftanstrengelse er fruktløs. Husk da bare på Kristi ord: «Uten meg kan dere slett intet gjøre».

Til toppen

3. Han skal vokse, jeg skal avta

Den lærdommen vi dermed har fått, er at vår vekst i nåde må skje på samme måte som den åndelige fødsel. Og vår nye fødsel skjedde ved at vi først gjennom loven og våre egne anstrengelser for å omvende oss, ble knust, ja, tilintetgjort. Og at så Kristus ble vår eneste tilflukt, vår trøst og frelse.

Slik går det også med det å vokse i nåde: At vi i oss selv blir mer og mer tilintetgjort. Men at Kristus mer og mer blir «alt i alle» for hjertene våre. Dette er treffende uttrykt av Døperen Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta», Joh 3:30. Det må da også bli vårt valgspråk.

Og det er nok vakkert som uttrykk - men å, så hardt og bittert det oppleves i praksis! Jeg avta? Jeg skulle jo tvert imot vokse? Her er vanskeligheten. Ordet krever en forbedring, en vekst i det gode -og så skal jeg tvert imot avta - bli elendig i mine egne øyne? Jeg kan ikke begripe det - og ennå mindre godta at det er slik det skal foregå.

Riktignok vet jeg at jeg bør bli mer og mer ydmyk og fattig i ånden, og mer og mer kjenne mitt forderv og min ondskap. Men det viser seg at jeg vil ha bare selve sønderknuselsen, syndserkjennelsen og angeren - og ikke selve synden! Men det går ikke den veien.

Derfor ser jeg i Skriften at når Herren vil knuse selvtilliten og skape ydmykhet hos Peter, så gir han Satan lov til å sikte ham i sitt sold. Og på samme måte med Paulus i 2Kor 12.

Men så er spørsmålet: Hvordan vokser jeg i det gode? Jo, som vi allerede har sagt; ved at det onde, som sikkert nok finnes i meg, blir mer og mer åpenbart, mer og mer forskrekkelig, stygt - og dermed ydmykende. Og jeg selv blir mer og mer foraktelig og tilintetgjort. Men Kristus blir mer og mer «alt i alle», mer og mer dyrebar, mer og mer uunnværlig. Og derfor mer og mer får råde over meg og lede meg. Det er hovedsaken; at Kristus vokser for oss, at vi vokser i kjennskapet til Kristus.

Kristus kan ikke vokse i oss, uten at vi selv avtar. Gjennom nådemidlene, brødres undervisning, bønn m.m. kan og bør vi selvsagt samle mer og mer kunnskap om Kristus. Men det blir aldri noe virkelig levende, sant og dypt kjennskap til Kristus, hvis vi ikke selv, gjennom den ene sørgelige erfaringen etter den andre, mister vårt hjertes hemmelige støtter for troen.

Men når så vårt hjerte, hver gang vi vil helt fortvile, får se seg frelst i Kristus, da har vi for hver gang funnet en ny grad av herlighet i Kristus. Slik må vi leve oss inn i det rette kjennskapet til Kristus. Derfor sier Luther: «Når Gud vil forøke et menneskes tro, lager han det slik at all tro synes å mangle hos det mennesket».

Slik gjorde han f.eks. med Job. Først tok han fra ham all den jordiske velsignelsen - som nok også var en støtte for troen på Gud som den gode giveren. Senere søkte nok Job erstatning for dette tapet i sin gudsfrykt; vi ser hvordan han midt inne i den bitre prøvelsen likevel lovpriste Gud. Men så lot Herren den fromme mannen prøves ennå verre. Han lot Satan ødelegge hans legeme. Og venner og ektefelle spottet hans gudfryktighet. Til han til slutt ikke tåler mer og synder grovt; han forbanner den dagen han ble født. Da var også hans gudsfrykt knust.

Nå så det ut som om Job var blitt avhengig av all Guds hjelp, både legemlig og åndelig. Da ser vi han sier bl.a.: «Å, om jeg hadde det som i de måneder som er forbi, som i de dager da Gud vernet om meg. Da skinte hans lampe over mitt hode, da vandret jeg gjennom mørket ved hans lys..... Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som kappe og lue. Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. En far var jeg for de fattige.... Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand», Job 29.

Legg merke til: «Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø!» d.v.s. inntil min død skal jeg få ha det alt på samme gode måten. Men det «redet» ble ødelagt - all hans herlighet, ja, selv hans store gudfryktighet og fromhet! Legg merke til at dette gjør Herren når han vil øke og rense troen.

Når så Job etter alt dette som var revet bort, bare fikk dobbel velsignelse og nåde (Job 42), da hadde han fått en fordoblet tro. Slik fører Herren oss alle åndelig. Og slik økes, fornyes og renses troen - ved at våre støtter for troen blir revet bort.

Nå vil vi først se på det gamle, sikre «redet»/reiret vi ligger i før Herrens stemme ennå har nådd oss. Som ville naturbarn har vi da vårt reir i en masse falske oppfatninger av Gud og oss selv. Som at Gud kan ikke fordømme oss, menneskene er svake og uten skyld, hjertet er godt o.s.v. Kristus kjenner vi nå bare som et navn i historien, for vi har ennå ikke hatt bruk for ham. Alt er fred og fordragelighet.

Men så rammer et lynglimt av Guds hellighet hjertet vårt - og reiret er tent i brann! Vi kjenner at Gud er en fortærende ild, at alt må være hellig - om det skal bestå for den Hellige. Dette, og det vi hører forkynt om Kristus som menneskenes éneste Frelser, gjør at vi vender oss til ham, begynner å be til ham, og vil av all makt tro på ham.

Men hvor langt kjenner vi nå vår Frelser? Jo, som den som full av nåde vil benåde og frelse oss, - men likevel på betingelse av en oppriktig lydighet, og en alvorlig omvendelse. Vet vi nå hva vi eier i Kristus? Nei, dette er knapt en skrøpelig begynnelse.

For nå setter vi i gang med å omvende oss, slutte med enkelte synder, forbedre oss, gjøre gode gjerninger og tjene Herren. Når dette går godt for oss, er vi fornøyd og tror «på Kristus alene» - tror vi. Men vet ikke at nå har vi bygget oss et nytt reir med vår kristelighets strå, i stedet for det gamle, som da vi ble vekket av Gud, brant opp med Sinais ild. For om det er aldri så fint og skjult, er det likevel vår egen nye kristelighet, rettskaffenhet og gode gjerninger troen innerst inne hviler på.

Men heller ikke i dette reiret får vi bli lenge. I ilden fra en dypere selverkjennelse, og mange sørgelige erfaringer av vårt uendelige indre forderv, blir også dette hvilestedet ødelagt. Og opp av asken, fra ødeleggelsen, stiger en ny grad av tro og kjennskap til Kristus, når evangeliet høres forkynt. Nå fryder vi oss inderlig. Nå har vi oppdaget at Kristus ikke krever noen som helst gjerninger av oss, for å gi oss sin nåde. Han vil bare vi skal tro. For så å gi synderen hele sin rikdom av nådens skatter.

Kjenner vi nå Herren Kristus? Ja, til en viss grad. Men også bare til en viss grad. For et finere blikk avdekker at snart har vi på ny bygget oss et nytt falskt reir - og nå nettopp på vår tro. For så lenge vi finner denne hos oss med dens rette kraft og friskhet, er vi trøstet, - ellers ikke. Herrens fred står og faller med bevisene på at vi har troen.

På dette stadie ser vi frelsens grunn for det meste i noe hos oss selv. Vi bygger vår tro på selve troen. Denne villfarelsen er en blanding av sannhet og villfarelse. Det er sannhet at vi nødvendigvis må gripe Kristus ved troen. Men merk: gripe Kristus, ikke min tro! Og troen kreves ikke for at Gud skal gi oss Kristi nådes fylde, men for at vi skal kunne motta den.

Så er det da den rette troen som ikke ser på seg selv eller på troen, men på Kristus alene. I forbindelse med Jesu ord om «kyllingene under hønas vinger» sier Luther: «For den som vil bestå for Guds dom, er det ikke nok at han sier: Jeg har troen. For det er ingen ting hos ham som kan beskytte ham. Nei, han må holde Kristi egen rettferdighet opp foran seg, og la den ta oppgjøret med Guds dom. For den kan med all ære bestå innfor Gud i all evighet.

Under denne Kristi egen rettferdighet lever og skjuler troen seg, og tror at den skal bevare ham. Og det skjer også. Gjennom en slik tro blir han bevart, - ikke for troens skyld, men for Kristi og hans rettferdighets skyld».

Denne tilbøyeligheten til å se på sin tro, fører oss vel ikke uten videre bort fra vår nådestand, hvis bare Kristus fremdeles er vårt hjertes egentlige trøst. Det vil merkes når «hjelpestøttene» rives bort, om vi da griper til Kristus. Men denne tilbøyeligheten er likevel en sykelig tilstand, mer lovisk enn evangelisk. Det er slagg i troen, og den må igjen «renses som gjennom ild».

Det skjer når Herren mer og mer tar fra oss all mulig opplevelse av troen og dens virkninger. Ja, det kommer en tid, særlig etter noen års vandring i troen, at vi våkner opp med forskrekkelse over at alle troens salige virkninger synes å være borte. Bare tørr kunnskap og en selvvalgt tro synes å være igjen.

Å, som vi da kjemper og ber for å få tilbake disse herlige tidene med Frelseren. Jeg trodde jo min kristendom og åndelighet alltid bare skulle bli større og større. Og så sørger vi som over et tapt Paradis. Hvor er nå veksten? Vi har jo i stedet bare avtatt. «Reiret» er ødelagt. Men opp fra ruinene og asken av denne vår ødelagte herlighet står det fram en ny og større kjennskap til Kristus. Det er på denne sørgelige veien vi lærer bedre å holde fast på Ordet.

Og nå gjør vi den herlige oppdagelsen: at ikke en gang troen er frelseren vår. Heller ikke verken kjærligheten eller bestemte troens og Åndens frukter.

At bare Kristus selv i egen person, med alt han selv har gjort i vårt sted, er vår eneste og hele rettferdighet som gjelder for Gud.

Vi ser at alle de bitre erfaringene vi har vært igjennom, har vært nødvendige. Bare for å lære oss å ta alt dette alvorlig inn over oss.

Selv om ingen på denne jord noen gang fullkomment fatter Kristi grenseløse kjærlighet (Fil 3), er det likevel all grunn til å beklage hvor lite selv de fleste troende kjenner sin Herre og Frelser.

De forstår nok at han en gang har dødd for oss, og bar våre synder på sitt legeme opp på treet. Men når det gjelder å tro og leve på dette, så har de bare trøst for de gamle syndene. De har en holdning som om Kristus for dagen i dag, og for all framtid, har overlatt til oss å selv tro, elske o.s.v., så Gud kan være nådig mot oss. Som om vi nå skal bestå for Guds åsyn med vår egen rettferdighet.

Til toppen

Kristus som yppersteprest - nå - i himmelen - !

Det er få som vet og tror hva det vil si at Kristus selv hver tid og stund er vår rettferdighet. Som apostelen sier: Han «er for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24, eller «han er yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis».

Kristi yppersteprestlige embete omtales i to betydninger. Taler en om hans prestedømme her på jord, så tenker en på det offer han ved seg selv bar fram på korset, der han tok lovens forbannelse bort fra oss og ble vår evige forsoning med Gud. Alt dette er helt riktig. Og dette gjorde han som den rette Aron.

Taler en om hans yppersteprestlige tjeneste i himmelen, så pleier en med det vanligvis å tale om ham som vår frelses høvding, vår forsvarer og forvalter over de hellige rikdommene. Hvor han nå deler ut til de troende all den herlighet han tilveiebrakte gjennom sitt blod. Også dette er helt rett. Med det tenker en også på hans prestelige forbønn hos Faderen.

Og med dette tror en å ha tatt med alt om hans prestelige tjeneste i himmelen. Men fremdeles ser en bare den éne, og ikke på langt nær den herligste siden av saken. Den saligste og største trøsten er ennå skjult. Og hva kan så det være?

Det er det Heb 9:24 omtaler slik: «Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld». Han er «for Guds åsyn for vår skyld»!

Det sier noe mer. En har vel ant noe om dette når en taler om at han går i forbønn for oss. Men denne anelsen har nok langt fra nådd inn til dybden i dette budskapet. For hvis en med dette mener at han ennå ber om forlatelse for våre synder, så ligger det heller i dette bare en finere form for fornektelse eller tåkelegging av Kristi store og fullbrakte verk for oss. Som den kjente F.V.Krummacher sier om dette: «Må Kristus fremdeles be om vår benådning, så får det jo utseende av at han ikke fullkomment har fullbyrdet sitt frelsesverk».

Vi skal også legge merke til at det står ikke noe sted i Skriften at han nå, i himmelen, ber om forlatelse for våre synder. Ordet i 1Joh 2:1 om at vi «har en talsmann hos Faderen», handler ikke om noen bønn. Og når det i Heb 7:25 heter at «han alltid går i forbønn for dem», må vi være klar over at ordet i grunnteksten ikke taler om å «be», men at han «trer fram for oss», eller egentlig trer i mellom.

Og tenker vi forbønn om Guds nåde imot oss, skal vi huske på Kristi ord: «Jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker dere», Joh 16:26-25. Noe annet er at han lovet å be Faderen sende Den Hellige Ånd til oss, Joh 14:16.

Det er bare bønn om nåde og forlatelse for oss, som vi ut fra Skriften skal anse som fullendt fra Kristi side, og ikke lenger skal kreves av vår Yppersteprest. For apostelen sier at han «i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, bar fram bønner..», Heb 5:7. Og at han med sitt fullbrakte offer «vant en evig forløsning», Heb 9:12. Til det kan vi så føye apostelens ord: «Der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd», Heb 10,18.

Men om altså den nevnte oppfatningen av Kristi forbønn bortfaller, så kommer en langt større og herligere trøst i stedet. Og det er det Skriften kaller foretrede, tre fram, eller tre i mellom. At han «åpenbares for Guds åsyn for vår skyld».

Og hva vil så det si?

Kristus var gitt av Faderen, og sendt for å stå som «den andre Adam» i vårt sted overfor loven. Fra krybben til sin grav levde og handlet han i vårt sted. Dette lærer Skriften mer uttrykkelig enn noe annet. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi .....» Han tok på seg det som krevdes av oss, og vår skyld - «født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven».

Det han gjorde, det gjorde vi. Det han led, det led vi - vi «som har gjort dette klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd». Når han så har oppfylt all rettferdighet for oss, og vi i ham har oppfylt den, så vendte han tilbake dit han var kommet fra, mens hele himlen sang av fryd.

Og hva gjør han for oss i himmelen?

Apostelen har i Heb 9:24 noen særdeles talende ord som betyr «for nå å åpenbares, vise seg, stille seg fram - for Guds åsyn for vår skyld». Han stiller seg fram for Gud, Faderen, ikke bare med de forherligede sårene - som tegn på sin uendelige lydighet - men i den skjønne skrud av hele lovens oppfyllelse for oss. Og han er med dette Faderens fullkomne velbehag, fryd og tilfredsstillelse.

«Men det har han jo vært helt fra evighet av?» sier du kanskje. Nei! Og merk deg dette! Nå er han det ikke bare som det evige Ordet, som i begynnelsen var hos Gud. Nå er han alt dette som «Menneskesønnen», «den andre Adam», som sin menneskelige slekts hode og garantist.

Han ikke bare åpenbarer, eller stiller seg fram for Faderen selv. Men han stiller fram, eller trer fram for Faderen i sin person «alle sine lemmer». For legg merke til hva det er apostelen sier: Han er «for Guds åsyn for vår skyld» - Merk: for vår skyld (sv: oss til godo, altså: i vårt sted).

Som den evige Faderen en gang så hele menneskeslekten i den ene «Adam», slik ser han nå alle Kristi lemmer i Kristus alene.

I Kristi skikkelse ser han vår skikkelse, i Kristi lydighet vår lydighet. I Kristi renhet, skjønnhet og elskverdighet ser han vår! Som Kristus selv uttrykkelig sa: «Jeg helliger meg selv for dem, for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19. Og Paulus sier: «Han har benådet oss i den Elskede» (COR’s Bibels gjengivelse av Ef 1:6).

Men at Faderen ser oss i Kristus, betyr jo da at han også elsker oss i Kristus «med den kjærlighet som han har elsket ham med» (Joh 17:23,26), og som derfor i Skriften kalles hans «kjærlighet i Kristus Jesus».

Må så ingen gjøre seg den forferdelige forestilling av saken, som om Gud ikke skulle vite at vi er urene syndere! For det vet han selvsagt meget godt. Det er derfor han fører oss gjennom all slags renselses ild, der vi ofte synes vi fullstendig går under. Men saken er bare at han ser ikke på oss, bedømmer oss ikke mer, etter hva vi er i oss selv - men etter det vi er i hans «elskede Sønn».

Derfor elsker han oss også over alt vår forstand kan fatte, også midt i de mangfoldige skrøpeligheter og synd som plager oss. Slik at akkurat når vi går og sukker og tenker at vi er forferdelig syndige i hans øyne, så ser han med sine øynes lyst på oss - bare fordi Kristus er for Guds åsyn for vår skyld!

Det grunner seg alt sammen på vår Yppersteprest, som trer fram i vårt sted for Guds åsyn. Så gjelder det bare at vi lar oss nøye med dette, og ikke vil bli funnet i noe annet enn i Kristus (Fil 3:9).

Vil du ikke la deg trøste før du selv er blitt hellig, så vil du bli frelst på din egen hellighet. Vil du tvile på Guds vennskap, fordi du ikke anser din tro så sterk som den bør være, da vil du bli frelst på din tro. Tror du at Gud ikke elsker deg, fordi du kjenner deg så tørr og kald i hjertet, så vil du bli frelst på dine varme følelser. Tror du at Gud ville elske deg mer om den eller den gode egenskapen en gang kunne slå ut i større skjønnhet hos deg, da er det dine gode egenskaper du vil bli frelst på.

Du vil selv være din yppersteprest, du vil bli frelst i ditt eget navn!

Vokt deg for vantroens opprør mot Herrens Salvede!

«Det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved, enn Jesu Kristi navn».

Se da, som Paulus, alt annet for tap og skrap mot det altoverskyggende i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Og fryd deg over å bli funnet bare i ham!

Se deg da også hvert øyeblikk innesluttet i Kristus. Forsøk aldri å stå fram i ditt eget navn og person. Da vil denne salige vissheten om Kristus for Guds åsyn i ditt sted, og om Guds vennskap i Kristus, virke en mer varig og dypere fred, en inderligere kjærlighet i hjertet.

Og med kjærlighetens skjønne band drives du til på din side mer og mer trofast å tre fram i hans sted her på jord. Som han sa: «I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt».

Men ha likevel alltid dette forholdet klart; at om du ufullkomment trer fram i hans sted her nede, så trer han alltid fullkomment fram for deg i himmelen.

Kan du bare bli i ham, så er du alltid velbehagelig for Gud. Og får denne tro vokse i våre hjerter, så skal vi «i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus».

Men ham være ære og lov og pris for alt - ja, hjertelig takk og ære fra evighet og til evighet! Amen.

Kapittel 9

Livet i Kristus

1. Død og oppstanden med Kristus

Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet, Kol 3:1-4.

Ingen lettvint skumlesing vil gi menneskene noe av disse ordene. Den som vil ha nytte av dette skriftstedet, må først bli stille og lytte til Åndens tale her. Den som ikke har tid til det, og ikke har noe konkret behov for sin sjel, kan ikke vente seg noe av dette.

Vi står her overfor det som er hovedbetingelsen for all sant kristenliv på jord: Om dere er oppreist med Kristus, - om dere er døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud? Om Kristus er deres liv?

All from og pen kristelighet som ikke strømmer ut fra denne kilden, er løgn og hykleri. Det er noe Guds ord stadig slår fast. Men selvsagt kan man likevel bare la slike ord gå forbi seg, og trøste seg f.eks. med at vi lever da ganske annerledes enn verdens mennesker. Og så stadig øve seg i å leve så gudfryktig et liv som mulig.

Men en gang skal det lyde et rop: «Se brudgommen kommer!» Mangt et gudfryktig menneske skal da blekne og synke sammen - hver den som aldri har tatt det så nøye med om de hadde den rette grunnvollen. Da skal disse høre ordene: «Bind hender og føtter på ham (gjerningene og vandringen) og kast ham ut i mørket utenfor. For jeg kjente ham ikke. Jeg var ikke hans liv. Han hadde ingen olje på lampen - ingen bryllupsklær!»

Hva er så dette, å «ha oppstått med Kristus»? Apostelen antyder det selv like foran versene vi har foran oss (i Kol 2:12): «i den ble dere også oppreist med ham, gjennom troen ved Guds verk», (svensk overs). Som viser at det her tales om en oppstandelse som er skjedd i oss gjennom troen.

Jo visst er det sant at Kristus så fullkomment har dødd og oppstått i vårt sted, at vi i Guds øyne alle er døde og har stått opp rettferdige i ham. Som samme apostel sier: «Vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd. -- og ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2Kor 5. Det er sant at da kan vi si: Hvis én er stått opp, så er de alle stått opp - for Gud.

Men det er ikke det som er meningen her. For her anvendes Ordet på oss, og taler om den oppstandelsen som er skjedd i oss ved Kristus, for Paulus sier «gjennom troen», Kol 2:12.

Paulus omtaler dette mange steder, hvordan vi blir dødet og så igjen gjort levende; korsfestet, begravet og oppstått med Kristus. Kort sagt; hvordan Kristus blir vårt liv. I Gal 2:19-20 sier han: «Jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg».

Akkurat det samme, men med andre ord, sier han i Rom 7:1-6. Der leser vi først lignelsen om kvinnen som ved mannens død blir fri fra mannens lov, og kan gifte seg med en annen mann. Og så føyer han til: «Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud».

Men disse to skriftstedene handler først og fremst om samvittighetens frigjørelse fra lovtrelldommens åk, dens oppstandelse fra vantroen og egenrettferdigheten - til troens liv i Kristus.

Nå skjer det samtidig at hjertet fødes på ny, og vi dermed også er død fra synden, frigjort fra syndens herredømme. Som vi leste: «for å leve for Gud», «så vi kan bære frukt for Gud». Dette står det mye om i Rom 6, som f.eks. dette: «Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus».

Her ser du hvordan alt dette hører med til det å være død med Kristus og oppstanden med Kristus. Altså: i sin samvittighet død fra loven, i sitt liv død fra synden.

En sjel som har det slik, gjør som Luther: «gir den kjære loven ferie», og sier: Ha takk for den tjeneste du har gjort for meg. Men nå kan du ikke gjøre mer for meg. Nå har jeg lært at det er umulig å oppfylle dine krav. Men jeg har en annen mann som har gjort for meg det du krever. Nå er det slutt og helt forbi med ditt «formynderskap», Gal 4:1-5, 3:25. Det gode jeg nå vil gjøre, blir drevet fram av Kristi kjærlighet.

Samtidig har han også sagt farvel til et liv i synden, og sier: Nå kan jeg ikke lenger tjene deg.

Hvordan det foregår når vi gjennom loven dør bort fra loven, det viser Paulus i Rom 7:7-13. Når «budet kom» (traff samvittigheten), livnet synden opp og virket all slags begjær i meg.

Jeg kjempet, strevde og ba mot begjæret. Men desto mer vokste det bare. Jeg ble redd, kjempet hardere, men syndet igjen. Jeg ble avmektig, kunne ikke kjempe, fulgte fritt med synden. Synden flommet over og jeg ble fortvilet. Jeg ønsket jeg kunne kjempe og be, men var ikke lenger i stand til noe som helst - jeg døde! Jeg segnet under byrden og ble liggende i min nød. Jeg gav meg over, anså meg fortapt, «jeg døde». Kunne ikke annet, tenkte at nå får jeg ta den dom jeg kan få.

Nå var alt mitt eget strev gjort til intet. Jeg lå som den avkledde, halvt ihjelslåtte mannen ved veien. Da kom den barmhjertige samaritanen. Han helte olje og vin i sårene, forbandt dem, løftet meg opp og førte meg til herberget. Jeg hørte evangeliet om «Kristi legeme» som var gitt som et offer til syndenes forlatelse. Og nå fikk jeg livet midt i døden, fikk himmelen midt i helvete.

«Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde», Rom 7:4. Nå har jeg mitt håp, min trøst, mitt liv og min frelse, ja, all min rettferdighet og min styrke bare i ham.

Nå har jeg erfart at «Jeg er ved loven dødd bort fra loven, jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg», Gal 2:19-20.

Nå er jeg ved troen stått opp med Kristus. Nå er jeg død, men gjort levende igjen. Og mitt liv er Kristus, bare Kristus.

Jeg er nå som en som døde, og er kommet til en annen verden. I min forrige verden var det bare mine egne gjerninger som gjaldt, til liv eller død. Nå gjelder bare en annens gjerninger, til liv eller død. I mitt forrige liv var Kristus bare et navn for meg, en som «utfordret» eller drev meg til et hellig liv. Nå er han en stor virkelighet for meg, og selve Frelseren. Ja, mitt liv og min sang, min eneste trøst og min ære.

I min forrige verden gjaldt bare det som synes og kjennes, og min egen fornuft og meninger. Nå er jeg opptatt med det som ikke synes. Der har jeg nå mitt liv. Nå gjelder et ord fra Guds munn mer enn hele den synlige verden.

I mitt forrige liv var verden og de tingene som er i verden, rikdom, ære og fornøyelser, det største for meg. Nå er de samme tingene mine fiender og det som forfølger meg, på grunn av begjæret i kjødet mitt. Og nå har jeg min rikdom og glede i Kristus alene.

Dette er å være død og oppstått igjen med Kristus.

Men samtidig er verken min tro eller mitt nye sinn på noen måte fullkomne. Jeg er ennå ikke bare ånd, men er også kjød. Men dette nye; troen og det åndelige sinnet, er tross alt det som får bestemme over en kristen. Jeg er ikke så død fra loven, at den ikke angriper meg. Og jeg er ikke så død fra verden og synden, at dette ikke frister meg, ja, kan overrumple og slå meg ned. Men jeg kan likevel ikke bli i tjeneste for noe av dette. Jeg må alltid stå opp igjen, og begynne min rette vandring på ny.

Men om altså troen og gudsfrykten hos meg er både ufullkommen og full av fall, så er likevel alt sammen fullkomment for Gud. For om min tro er svak eller sterk, er jeg selv på det svakeste ikledd hele Kristus, Gal 3:27. Jeg er helt og holdent skjult i nådepakten, og fri fra loven, så ikke en éneste synd tilregnes meg.

Om så mitt eget fordreide hjerte ikke alltid verdsetter Kristi blod så høyt at det gir meg en konstant og fullkommen fred, så er dette blodet bestandig aktet usigelig høyt i himmelen. Der, i Guds hjerte, gjelder det alltid umåtelig sterkt - og til evig tid.

Kort sagt: I Guds øyne er vi fullkommen døde fra synden og oppstått rettferdige med Kristus, så snart vi ved troen er blitt ikledd Kristus. Vi er i Guds øyne like så frie fra all synd som Kristus var da han stod opp fra de døde. Derfor «er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1.

Luther sier. «En kristen er ikke et menneske som ingen synd har, men et menneske som ingen synd blir tilregnet».

Dette stadfester både David og Paulus uttrykkelig når de sier: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd». Legg merke til at de sier ikke: det menneske der ingen synd finnes. Men: det menneske som Herren aldri tilregner synd.

Men det er ikke nok at vi er frie fra loven, og at aldri noen synd blir tilregnet oss. I Guds øyne er vi tilregnet en rettferdighet som ikke finnes i oss, en høy, fullkommen og evig rettferdighet. Det er den rettferdighet Kristus kjøpte til oss ved sitt fullbrakte verk. «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4. Det er grunnen til at vi nå i Guds øyne ikke bare er frie fra all synd. Men er tvert imot fullkomment rettferdige, ja, er selve rettferdigheten, 2Kor 5:21.

Nå kan Gud helt uhindret elske oss av hele sitt hjerte. Og alt dette kommer av at vi er ikledd Kristus, med alt hva han er og har gjort for oss. Slik at Gud nå bare ser oss i sin elskede Sønn. «Se nå», sier Luther, «den uendelige rikdommen den kristne troen eier. All Kristi lidelse og fullbrakte verk er gitt oss som vår eiendom, så vi like så trygt kan stole på dette som om vi hadde gjort det selv. For Kristus har så visst ikke gjort dette for seg selv, men for oss. Han behøvde ikke noe av dette, men har samlet denne skatten for oss, for at vi skulle tro og eie ham».

Og Luther sier videre: «Fordi Kristus ved troen er min, og jeg er hans, så kan ingen lov beskylde meg mer enn Kristus. Og om enn loven angriper meg, så setter jeg også dette opp mot den. Jeg sier: Jeg har jo - i Kristus, min stedfortreder - gjort alt, og mer enn du i det hele tatt krever. Og selv om jeg ennå har synd i mitt kjød, så har jeg likevel min rettferdighet i Kristus. Han er min, og gir meg alt det han har. Altså er også hans renhet min - altså kan loven ikke utrette noe mot meg. Men ser jeg ned på meg selv, da finner jeg ennå mye urent i meg. Det har loven rett i.

Loven sier: Du har syndet (overfor Gud). Svarer jeg da ja, så er jeg fortapt. Sier jeg nei, så må jeg ha en sterk nok grunnvoll å stå på. Hvor skal jeg ta dette mitt nei fra? I mitt eget bryst finner jeg såvisst ikke dette. Men i Kristus, der må jeg hente det, og kaste det fram foran loven! Han kan si nei overfor loven. Det har han all mulig grunn til, for han er hellig og uten synd. Og dette sitt nei, det skjenker han meg, ved at han skjenker meg sin rettferdighet».

Det andre som hører med til vår åndelige oppstandelse, var at vi er døde fra synden og er stått opp med en ny, hellig natur, født av Gud, slik at Guds sæd blir i oss, 1Joh 3:9; vi har fått del i guddommelig natur, 2Pet 1:4. Derfor gjør vi ikke synd, som Johannes sier.

Hvis vi derimot «sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss», 1Joh 1:8. En kristen, overlatt til seg selv og til djevelen for å siktes, kan overraskes av så sterkt begjær at han faller, ja, stuper i synd. Og da kjenner han intet annet enn kjødets kjærlighet til synden. Nekter vi for dette, så avviser vi Skriftens tydelige tale med ord og eksempler. Men det herlige er at en levende kristen ikke kan bli i synden, gjøre synd; d.v.s. la det bli sin livsstil, noe han degger for og forsvarer. For så lenge Guds sæd blir i ham, er synden en plage for ham, og rettferdigheten er hans lyst og egentlige vei.

Faller han i synd, så er det som å falle i ild eller vann, hvor han ikke får fred før han er fridd ut fra det igjen. Og en sjel som har det slik, må vel kunne kalles død ifra synden. Han er tapt for syndelivet, han duger ikke lenger som tjener for synden. Han blir elendig om han forsøker det, Sal 32:3-4.

En kristen, som så dette forholdet, sa til sin kone: «Er du sikker på at hushjelpen vår virkelig er en kristen, så behøver du ikke passe på nøklene. For vil hun ta noe, så la henne prøve det! Hun vil aldri bli verre tuktet enn gjennom sin egen synd, og kommer nok snart tilbake med det hun har tatt. Kan hun beholde det, så bor ikke Guds sæd i henne. Den som er født av Gud, kan ikke synde. Fordi Guds sæd blir i ham».

Men her må vi nøye merke oss at dette gjelder bare slike synder som klart og åpenbart er synd. For ellers ville vi med det vi her har sagt, lett komme til å fordømme mangt et Guds barn. For selv blant dem som gjerne vil leve helt etter Guds ord, er det enkelte som ser som synd det andre ikke ser på samme måte. Se Rom 14.

Det hender også at sinnet blir smittet og blikket fordreid for en tid, uten at Herrens Ånd ennå helt har forlatt mennesket. Et visst fangenskap og trelldom får ofte tak på oss når vi lar oss påvirke av bestemte synder. Og det skjer da alltid i tider når et mer lovisk sinn får tak på oss, og vi begynner å se på oss selv. Som jo ofte skjer, uten at troen er helt slokket. Men når troens fulle fred kommer tilbake, da kommer også kraften tilbake med seier over synden.

Vi kan altså slå fast at også de troende på alle områder har stor skrøpelighet og strid. Men alt avhenger av hva det er som til slutt seirer og holder oss fast, og hva vi godtar og forsvarer; om det er troen eller trelldommen, rettferdigheten eller synden, Rom 6:19.

Til toppen

2. To fiender som vil ta fra oss det evige liv:

urenhet og gjerrighet

Det åndelige livet og det rene sinnet er ikke som et urverk, som går sin jevne gang bare det er riktig innstilt. Det er et liv som kastes inn i stadige forandringer, livsfare, sykdom og død. De troende må derfor stadig formanes til alltid å døde kjødets gjerninger ved Ånden.

«Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at liksom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus», 2Kor 11:2-3. Denne «rene jomfruen, bruden, Lammets hustru», er de troende. I sin samvittighet er de døde fra sin gamle herre, loven, og i sitt hjerte og liv døde fra synden. Slik at de nå lever i Kristus og følger i hans fotspor. Nå har de hele sin trøst og er bare opptatt med Jesus Kristus og ham korsfestet. Det er den enfoldige troskapen mot Kristus.

Det er dette apostelen frykter at de skal vendes bort fra. Det har allerede skjedd med mange av dem han har skrevet til. Og det samme kan så visst skje også i dag. Djevelen sover ikke. Han har god tid og mange midler. Når Evas rene sinn kunne fordreies, så må ingen føle seg sikker.

«Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse», Kol 3:5. Her nevnes egentlig bare to former for synd; utukt og gjerrighet. Det er to grufulle avgrunnssvelg. Mang en gjenfødt og troende sjel som «ved kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet», har igjen sunket ned i dette og gått fortapt.

Men disse to former for synd har et vidt forskjellig utseende. Utuktssynden er grov og markert, og pleier bekymre og uroe sjelene. Men når det gjelder gjerrigheten, vil nesten ingen være med på hva den virkelig er. Og den hører en sjelden noen sukker og bekymrer seg over. Den får som regel et penere navn, og unnskyldes f.eks. med at «jeg må jo forsørge meg og mine. Det er langt fra gjerrighet, bare nøktern omsorg for det jeg er satt til å forvalte».

Likevel kan den gamle bedrageren fordreie synet, så selv utuktssynden i fristelsens stund kan se ganske uskyldig ut. For en kristen er dette det tydeligste tegnet på at djevelen er nær, og at fellen står åpen.

Det er klart at når samme synd som du vanligvis ser på som helt forferdelig, nå plutselig slett ikke er så farlig. Da vet du at fristelsens time er kommet. Det er den gamle slangen og mørkets makt som fordreier sinnet ditt.

Å, pass deg da! Da gjelder det å flykte fort - eller falle! For flykter du ikke nå fort, så faller du i fiendens makt. Åpner du bare for «en objektiv vurdering» av saken, så er du fanget. At Eva i det hele tatt innlot seg i samtale med slangen, og så på den forbudte frukten, var akkurat veien til fallet. I denne kampen seirer en best ved å flykte, framfor å kjempe!

Så må du også være klar over at det er djevelen og det sinnet som alt er rammet av djevelens gift, som forteller deg at du jo slett ikke vil falle i synden, men bare forsøke hvor nær du kan gå kanten uten å rase ned i dypet. Når sinnet er sunt og våkent, søker du heller å komme så langt som mulig bort fra kanten.

Den som vil slippe å falle i synd, må begynne med å flykte fra fristelsen. Flykte fra den første tanken, og så langt som mulig flykte fra stedet og muligheten for fristelsen. Kristus sier: «Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete», Mat 5:29.

Selv det som i seg selv er uskyldig, slik som øyet, må vi flykte fra/lukke igjen, når det blir opptatt med det som kan friste oss. Og om det er like så kjært som øyet for deg, og det å løsrive deg fra det er like bittert som om et øye ble revet ut, så flykt straks fra det! Flykt med din sjel, som for å redde noe verdifullt. Det er jo bedre at du nå en liten tid opplever det bittert, og redder din samvittighets fred i livet og din sjel for evigheten. Enn at du lever her en kort stund i syndens lyst med en knust samvittighet, og i helvetes ild i evigheten.

Det er vekkende ord Paulus taler i 1Kor 6:15-20: «Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer? Skal jeg ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøges lemmer? Langt derifra!.......Fly hor! All synd som et menneske ellers kan gjøre, er utenfor legemet. Men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!»

Legg merke til dette: «Dere er dyrt kjøpt», med Kristi dyrebare blod. «Dere tilhører ikke lenger dere selv», så dere kan gjøre som dere vil med deres legeme og ånd, hjerte og tanker.

Likevel er det gjennom fortvilelsen flest mennesker går inn i en åndelig død på grunn av denne synden. At denne synden er grufull, det kan en lære og tro. Men at den er forlatt, er utslettet med Kristi blod, så den aldri tilregnes meg, -. At jeg ennå er Guds elskede barn og Den Hellige Ånds tempel, - selv om jeg ikke er helt ren,-. Det er det nå umulig å tro. Derfor har mange gått under i fortvilelse.

De går først en tid og bærer i stillhet på synden og dommen. De venter, og vil først tro når de har seier. Men på denne måten får de ingen kraft. Og så synker de dypere og dypere ned i synden, - og dermed dypere og dypere i fortvilelse. Så kjemper de en stund akkurat som en som holder på å drukne; de slår og fekter i vannet. Men synker mer og mer. Kommer nok opp noen ganger, men går under igjen, - til de omsider aldri mer kommer opp.

Når en har fått forlatelse mange ganger, og stadig faller i samme synd igjen, så blir det til slutt altfor urimelig å komme tilbake til troen. Det blir helt umulig. For da tenker vi: Gud må ha gitt meg over til et sinn som ikke duger, jeg er fortapt, o.s.v.

Den som angripes hardt av denne synden, bør eie en dyrebar lærdom om en særdeles enfoldig tro, ja, en virkelig iherdig tro, hvis han skal bli frelst. For etter å ha prøvet alle andre og gode muligheter, vil du til sist lære at ingen regel, ingen årvåkenhet, ingen avsky for synd, bønn eller kamp - hjelper her.

Her frelses du bare ved den underlige troen, som midt i synden kan flykte rett i armene til den hellige Gud som du synder imot, - og bare ved forsoningens blod få innta og bli mottatt av ham.

Eller ennå bedre: Når du virkelig kan tro at uansett hvor stor synden er, så er den tross alt flyttet bort fra deg og kastet på Guds Lam. At samme synd som du nå med skrekk ser hos deg, likevel ikke ligger på deg, men er lagt på Kristi rygg. Vel og merke; når vi ikke lenger snakker om et fattig menneskes anstrengelse for å tro, men dette virkelig er blitt din store og herlige trøst. Da er ingenting sterkere enn dette til å rive djevelens lenker i stykker, og gjøre deg fri. Bare «gleden i Herren er din styrke».

Men skal vi få en slik tro og glede i Herren, hjelper det ikke bare å ville tro. Her må vi bruke de midlene vi har fått; evangeliets ord, personlig skriftemål, brødres forbønn, nattverd og bønn til Gud om troens gave.

Likevel må du også her lære at ikke en gang disse midlene eller all mulig aktsomhet hjelper. Men at til sist avhenger hele din frelse utelukkende av Guds barmhjertighet.

At vi må få en dypere lærdom i dette, ydmykes mer, og lære å frykte Herren, er jo selve hovedsaken, - . Og dermed også grunnen til at Gud sender så mye vanskelig, og så mang en mektig djevel får angripe oss. I sannhet: Her hjelper bare Herrens barmhjertighet!

Det andre avgrunnssvelget er gjerrighet. Den sluker sjelene så mye lettere fordi den ikke ser så farlig ut. Den unnskyldes på mange måter, og står fram i så vakre antrekk. Hvem vil vel erkjenne at han er gjerrig? En kristen som begynner å påvirkes av dette begjæret, vet det knapt selv. Nei, alt slikt ser bare ut som uskyldige saker. «Det er jo en plikt å sørge for sine», og «det er jo Guds gaver alt sammen», heter det.

Men la oss da se hvordan Kristus selv omtaler dette. Og legg merke til at når Kristus taler om hva som hindrer menneskene fra å eie livet i Gud, så er det stadig uskyldige ting: «Jeg har kjøpt en åker, jeg har kjøpt okser, jeg har tatt meg en hustru», Luk 14. Og det er neppe noe av dette som i seg selv har vært ondt. Men at disse uskyldige tingene opptar hjertet så sterkt at der ikke kan skapes, eller bli bevart, noe himmelsk gjestebud, det kan ingen fatte.

Når Kristus taler om hva som kan kvele Ordets gode sæd i hjertet, der den alt er begynt å spire, så nevner han bare «denne verdens bekymringer og rikdom og livets lyst», Mat 13, Luk 8.

Han nevner ikke grove synder eller fall, ikke uærlighet, tyveri, bedrageri o.l., som årsak til at mennesker går fortapt. Bare at Ordets virkning på hjertet blir kvalt.

En oppriktig kristen kjenner med nød at han ikke er løst fra bekymring for det jordiske, og spør: «Har jeg ennå liv i deg, Gud?» Eller: «Når fører dette jordiske til åndelig død hos meg?» Legg da merke til Kristi svar: Når det kveler den gode sæden i hjertet ditt, da fører det til åndelig død.

Det skjer når du får så mye å tenke på - enten det gjelder bekymring i fattigdom, eller i engasjert forvaltning av rikdommen din. Hjertet blir opptatt med alt dette jordiske. Nøden for å eie Guds nåde og vennskapet med ham, blir trengt til side. Og så har snart ikke Ordet lenger noen virkning på hjertet ditt. Snart har synden ikke lenger kraft til å uroe og knuse deg. Du merker den knapt, for du har andre ting du er opptatt med.

Derfor står du alltid fram frimodig og sterk i din kristendom. Det samme som før bekymret deg, og som virkelig også er synd, kan nå fritt passere. Du begynner etter hvert å unnskylde og forsvare det. Og så er lovens gjerning kvalt, hjertet og samvittigheten din sover og er forherdet.

Men når da loven har mistet sin kraft i deg, og synden ikke lenger kan bekymre og knuse deg, hvor er da troen? Hva betyr da evangeliet om Kristus for deg? Intet annet enn en gammel lekse i hodet og i munnen, som du nok kan ganske godt. Men ingen ting virker på deg. For der loven ikke knuser og døder, der kan ikke evangeliet få gitt noe liv og kraft. Derfor blir du verken rett nedbrutt over deg selv, eller virkelig glad og sterk i Herren.

Og vil du så ikke erkjenne dette forholdet, men bare fortsetter å rose deg av evangeliet, da er du inne i dette forferdelige hykleriet. Det fullbyrder forherdelsen og gjør slutt på siste gnist av nådens verk i deg.

Slike hjerter likner på disse glatte, runde og harde flintsteinene langs sjøkanten, som blir slipt av havets bølger og sanden. Hjertet er blitt slipt og avrundet av verdens brusende bekymringer på den ene siden, og en hyklersk omgang med Ordet på den andre siden. Da er det etter hvert så hardt og rundt, at ingen ting biter på det lenger.

Og dette var en gang et hjerte som var åpent for nådens Ånd. Det kjente synden bittert, men også nåden i Kristus som strømmet over ennå mer. Og nå er denne himmelske sæden kvalt av jordens tornekratt. Å, som du er falt ned fra himmelen, du glitrende stjerne!

Det begynte bare med litt strebing etter mer av det jordiske. «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner».

Ja, det er en underlig sannhet at de som vil bli rike påfører seg selv «mange piner» allerede her i livet, og går så til sist, som Judas med sine sølvpenger, i stor fortvilelse inn i evigheten. Da vil de få se hvordan de har avvist den trofaste Frelseren, som hadde kalt dem til arvinger av de himmelske rikdommene. Nå har de forkastet disse, og må nå også forlate de jordiske!

Her passer apostelens ord: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som kommer over dere. Rikdommen deres er råtnet, og klærne deres er blitt møllspiste. Deres gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal bli et vitnesbyrd mot dere, og den skal fortære deres kjød som ild. Dere har samlet skatter i de siste dager!», Jak 5.

For en nåde og guddommelig visdom det er å ha nok med lite, og bare gjøre det vi er satt til med flid for Herrens skyld, og så ta det Herren gir! De som får nåde til det, er de lykkeligste mennesker på jord. I 1Tim 6:6,8 leser vi: «Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning!»

Fattigdom og bekymringer er farlig tornekratt som kan kvele den gode sæden. Men aller verst blir det når fattigdommen plutselig snur seg til rikdom og livslyst. En omvendt ungdom levde et godt og gudfryktig liv så lenge han ikke hadde mer enn, som ordtaket sier, «en kledning og en Gud». Men han ble rikt gift og fikk en godt lønnet stilling. Og det satte ham straks inn i en ny verden med «åkrer, okser og hustru». Og snart kjente en ikke lenger igjen den tidligere så gudfryktige ungdommen.

En troende kirkens lærer levde en tid i fattige kår. Men, varm og nidkjær arbeidet han i tide og utide for at sjeler skulle bli frelst. Etter en tid fikk han en bedre prestestilling, og hadde en solid og trygg framtid. Og snart var han ikke lenger den samme vekteren på Sions murer. På prekestolen beholdt han nok hyrderøsten i det lengste. Men i hverdagslivet var det ikke den varmen, nidkjærheten, kjærligheten, ydmykheten og gudsfrykten som før.

Han som tidligere, som andre syndere, ofte var tynget og ydmyket over sine fall, var nå alltid sterk og selvtilfreds. Han hadde blitt vellykket. Og nå var hjertet så fylt og bedratt av denne vellykketheten, at det ikke lenger var i stand til å se sin syndige tilstand. Nå ble prekenene hans bare noe han hentet fra gamle erfaringer, og de stakkars fårene var det ikke lenger så nøye med, som før.

Vi kunne nevne mange andre eksempler fra virkeligheten. Men dette er nok til å innprente apostelens formaning: «Så død da deres jordiske lemmer: ......syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse».

Når Herren roper dette så sterkt ut, da må jeg jo se det som min største lykke å ikke ha noen spesiell lykke her på jord. Gjerne si farvel til denne verdens lyst, og bare strekke meg etter det som er i himmelen. Hvis kirkens formelle medlemmer er israelitter, så skulle i alle fall de levende kristne være levitter. Og for Levis stamme gjaldt dette: «Du skal ikke ha noen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle deg noen del iblant dem. Jeg er din del og din arv blant Israels barn».

De syndene apostelen forøvrig regner opp i vår tekst fra Kol 3; vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk, løgn, er vel ikke noe som akkurat pirrer og tiltrekker kjødet. Enhver kristen er vel tvert imot redd for å falle i noe av dette. Men også her gjelder Kristi formaning: «Våk og be, for at dere ikke skal falle i fristelse. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig».

For det kan virkelig snart skje, særlig for den som har et hissig gemytt, at han kan «tenne» i sinne og harde ord. Da kan en fort skape sår med tungen, som det ikke er lett å lege, Jak 3:5-6.

Derfor lærer David oss: «Bli harm, men synd ikke! Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille!», Sal 4:5. Når ditt sinne begynner å vokse inni deg, da vent litt - vent med å la det bryte ut, og «tenk etter i hjertet» på Gud og hans nåde, på Kristus og alt han har forlatt hos deg.

Det finnes intet sterkere middel til å dempe vreden, enn å komme i hu og tro syndenes forlatelse. Huske på sin egen store skyld innfor Gud, de ti tusen pund, og så hvordan Gud har forlatt - og fremdeles hver stund forlater alt!

Be så også Fader vår. Og stans spesielt ved bønnen: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere». Når hjertet da beveges til godhet, ikke bare av Guds vrede og dom, men av Guds store barmhjertighet, da «dødes legemets gjerninger ved Ånden», Rom 8:13.

På samme måte hvis du fristes til løgn: «Tenk etter», tenk på at du har den veldige Gud som tilhører og vitne. Tenk på Ananias og Saffira, Apg 5. Og husk også at du er et Guds barn, som ikke en gang må nevne slike synder. Det passer jo slett ikke blant de som er hellige, «dere har jo avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde», Kol 3:9-10.

Disse ordene viser hvordan det nye mennesket ser ut; det er formet av «kunnskap etter sin Skapers bilde». Det nye menneskes utseende avgjøres altså av om vi «kjenner den eneste sanne Gud, og ham han utsendte, Jesus Kristus». Vite hva som er gitt oss av Gud i Jesus Kristus. Og i det ha sitt liv, sitt rette element ved troen.

Og så, ved denne store nåde, mer og mer formes og bygges opp med ham, til et mer og mer himmelsk sinn, til et renere liv og forsakelse, til inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, tålmodighet og fred, Kol 3:12,15.

«Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell, fri - Kristus er alt og i alle», v.11. D.v.s. at her verken hjelper eller skader det meg om jeg hører til den ene eller andre «retningen», om jeg lever under det ene eller andre livsvilkår o.s.v. For alt avhenger av om Kristus er blitt alt det mitt hjerte bygger sitt evige liv på.

Om Kristus virkelig er blitt for meg det han er blitt for Gud: min eneste visdom, min eneste rettferdighet, min helliggjørelse og min forløsning, 1Kor 1:30.

Men pass nå på at det ikke bare er med forstanden og med munnen du erkjenner at han er alt dette! Hykl og lyv ikke når det gjelder din sjel! Se om det av Guds nåde er blitt en virkelighet i ditt liv at Kristus er alt dette for deg! Det vil også alltid vise seg både i din tale og i ditt liv!

Her har du da summen av alt kristent liv. Må så Gud i sin nåde gi oss å vandre slik! Amen.

Kapittel 10

Hustavlen Kol 3:18-25; 4:1

1. Gode gjerninger

Kolosserbrevets tredje kapittel begynner med det veldige budskapet om vår åndelige oppstandelse og det skjulte livet med Kristus i Gud. Og slutter med hvordan vi skal leve sammen; som mann og hustru, barn og foreldre, ansatte og arbeidsgivere i forhold til hverandre.

Også i dette forholdet har apostelen vist oss den sanne gudsfryktens mål og mening. For et guddommelig liv i hjertet og troen, i samfunn med Frelseren, skal vise og utfolde sin kraft i et kristent liv i det samfunnet vi er satt. Enten det er i hjemmet eller på arbeidsplassen.

Mange lever som om gudsfrykten bare hører hjemme i kirken eller i andaktsstunden. Som om vi burde være hellige og kristne bare til visse tider og steder, men til andre tider og steder være verdslige og kjødelige.

Men det er tvert imot nettopp i hverdagslivet, i omgangen med mennesker, det åndelige livet skal vise seg.

Det er det apostelen nå begynner å formane oss til. Og da kan vi også se hva det siste verset foran vår tekst taler om: «Alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn» (v.17).

Herren har henvist dem som vil tjene ham, nettopp til hverdagslivet og de enkle oppgavene og tjenestene som finnes der, og hver enkelt til det som kreves i den stilling han/hun er satt her på jord. Derfor begynner han først sine hellige bud til dem som lever sammen i hjemmet; mann - hustru, barn - foreldre o.s.v. Ingen skal behøve gå ut av sitt hus for å få praktisere sin lydighet og tjeneste for Herren.

Problemet er bare at disse gjerningene er i våre forblindede øyne så altfor ubetydelige og nytteløse - ! Kanskje vil mange som leser dette, til og med mene at dette emnet har så liten betydning at det aldri burde vært tatt med. Å tale om mann og hustru, om barn og tjener, er ikke så altfor åndelig, synes de. Men i så fall er Gud i himmelen selv ikke videre åndelig. Han har jo selv innstiftet ekteskapet og gitt sine lover for det. Han har skapt alt som brukes i huset og på kjøkkenet. Så med den holdningen var jo Gud for verdslig da han skapte hele den synlige verden!

Vi skal også huske at det var nettopp i et bryllup Guds Sønn gjorde sitt første under. Og i den første talen Bibelen gjengir fra hans munn, omtales også ektefellers forhold til hverandre, Mat 5:31-32.

Hvor betydningsfull enhver gjerning og sak er, må bare bedømmes ut fra om Herren har befalt det. Ingen ting er stort og velbehagelig for Gud bare ut fra hva det er i seg selv, men bare på grunn av at Herren har befalt det.

Luther sier: «Hvis jeg på Guds befaling bare tok opp et halmstrå, så var dette en større og mer hellig gjerning enn om jeg - uten Guds befaling - omvendte hele verden. Tenk om Gud besøkte deg en dag sammen med noen engler, og bare ba deg feie golvet. Så ville du nesten ikke kunne styre deg av bare glede. Og hvorfor? Dette var vel ikke så stor en gjerning? Nei, sikkert nok ikke i seg selv, men bare fordi Gud hadde bedt deg om det!»

Og akkurat slike ubetydelige gjerninger er det altså Gud har gitt befaling om, når han sa hvordan ektefeller, barn, tjenere o.s.v. skulle forholde seg til hverandre. Hvis det da bare ble mer betydningsfullt for oss hva Gud har sagt om slike ting, så ville det jo bli som om Gud selv stod like ved siden av oss når vi holdt på med disse ubetydelige gjerningene. Å, for en lyst og glede det da ville bli for oss, alt dette!

Men hvor mange har ikke dratt på de mest møysommeligste valfarter av mange slag, ja, påtatt seg de verste selvpinsler, bare fordi de trodde dette var velbehagelig for Gud! Mens vi virkelig kan få den store gleden å vite at våre gjerninger er velbehagelige for Gud, bare vi legger merke til hva han har talt i sitt ord.

Legg merke til det som står skrevet akkurat om oppgave og stilling du selv har fått her på jord. Så skal du se helt konkret hvilke bestemte gjerninger Herren krever av deg, og som du da kan være sikker på er velbehagelige for ham. For han vil jo selvsagt elske det han selv har befalt oss å gjøre.

Til toppen

2. En hustrus plikter

Apostelen begynner med ekteskapet, og her med hustruens plikter: «Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, som det sømmer seg i Herren!» Han kunne nevnt flere plikter, så som vennlighet, trofasthet, huslighet o.s.v. Men han nevner det som er hustruens særskilte plikt: å underordne seg. Det var også det eneste budet Herren fra først av gav kvinnen, da han sa: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg».

Men her vil nok mang en hustru innvende: Skal da mannen herske akkurat som han vil?

Nei, slett ikke. Også han har sine regler å rette seg etter. Men selv om han ikke retter seg etter dem, legger vi merke til tilføyelsen apostelen har: «som det sømmer seg for Herren». Det er ikke først og fremst for mannens skyld, eller med bakgrunn i hans fullkommenhet, hustruen skal underordne seg. Men «som det sømmer seg for Herren». Altså for Herrens skyld, uansett om mannen oppfyller sine plikter eller ikke.

Selv en ren samfunnsmessig ordning, sier apostelen Peter vi skal underordne oss for Herrens skyld, 1Pet 2:13. Og da selvsagt i ennå større grad overfor en guddommelig skaperordning, som denne. En «skal lyde Gud mer enn mennesker».

«Hustruen skal være sin mann til behag, så hun ikke blir sin Skaper til mishag», som en av våre kirkefedre uttrykker det. Og over alt lærer Skriften uttrykkelig at hustruen skal underordne seg sin mann. Se f.eks. Ef 5:22-24. Her leser vi: «Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren. For mannen er kvinnens hode, liksom også Kristus er menighetens hode... liksom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting».

Dette er da virkelig sterke beveggrunner: «Som Kristus er menighetens hode». Og menigheten; hans brud, «Lammets hustru» underordner seg ham. Slik er mannen hustruens hode, satt til dette av Gud. Så bør også hustruen underordne seg mannen.

Men her vil kanskje en gudfryktig hustru si: «Jeg ville nok gjerne være mot min mann som Sara, som var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Bare han også var en Abraham. Men jeg har en uomvendt mann. Skal jeg da også underordne meg ham?

Hør hvordan Paulus innleder det kapitlet vi nettopp nevnte: «Likeså skal dere hustruer underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel, når de ser deres rene liv i gudsfrykt», v.1-2.

Her taler apostelen om hustruer som har hedninger til menn, som på apostelens tid ofte var tilfellet, og hvor så bare den ene av ektefellene ble omvendt. Måtte hver eneste kristne hustru merke seg dette! Tenk for en ugudelig og grov ånd som måtte herske i en hedning. Likevel pålegger apostelen en kristen hustru å underordne seg ham! Han vil at om hun ikke får vitne for ham med ord, skal hun i alle fall gjøre det med sin kristne ydmykhet, mildhet og vennlighet, trofasthet m.m.

Det fortelles at Augustins mor, Monica, hadde en vanskelig mann som var hedning. Men hun visste å stelle så godt men ham at han aldri gjorde henne noe ondt. Nabokonene så dette og kom og klaget over sine menn som aldri var fornøyd med dem, men sendte bannord og slag etter dem. De spurte Monica hvordan hun bar seg at, når hun aldri ble slått av mannen, som jo var så hissig og vanskelig.

Hun svarte: «Jeg er redd dere selv gir deres menn grunnlag for at de er som de er. Dersom dere underordnet dere under dem, og ikke bare bjeffet etter dem, men tålmodig var lydige mot dem og gav dem noen vennlige ord, så tror jeg ikke de ville slå dere. For slik pleier jeg gjøre. Når min mann bruker munn, så ber jeg for ham. Blir han sint, så går jeg bare i stillhet, og gir ham så noen hjertelige ord. På den måten har jeg ikke bare dempet hans sinne, men fått ham så langt at han nå er omvendt og blitt en kristen».

«Det er en stor og verdifull skatt en hustru har, når hun lever slik at hun underordner seg sin mann. Hun er dermed sikker på at hennes gjerning er velbehagelig for Gud. Var det noen større glede hun kunne ha? Den som vil være en kristen hustru, skal altså tenke slik: Jeg vil ikke se på hva slags mann jeg har, om han er hedning eller jøde, god eller ond. Jeg vil bare se på at Gud har innsatt meg i ekteskapet. Derfor vil jeg underordne meg min mann og være lydig mot ham. Når hun lever i slik en lydighet, da er alle hennes gjerninger gylne gjerninger», (M. Luther om 1Pet 3).

Til toppen

3. Mannens plikter

Her sier apostelen: «Dere menn: Elsk deres hustruer» Ef 5:25.

Liksom grunnlaget for hustruens plikter er å underordne seg, er grunnlaget for mannens plikter kjærligheten. Der kjærligheten er, der følger alt annet av seg selv. Apostelen sier i 1Kor 13: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt».

Men for å se nærmere på den rette ektemannens kjærlighet til sin hustru, skal vi særlig legge merke til det vi leser om dette i Ef 5. Der sier apostelen: «Dere menn: Elsk deres hustruer, liksom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. - - Slik skylder også mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten», v.25,28,29. Se hvordan den ekte kjærligheten mellom ektefellene skildres så høyt at den sammenliknes med «Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap», Ef 3:19.

Og det mest karakteristiske kjennetegn på Kristi kjærlighet til menigheten er først og fremst at han elsker uforskyldt, uten vår fortjeneste eller verdighet. Bare på grunn av Faderens evige utvelgelse, Ef 1:4. Selv sier han til Gud: «De var dine, og du gav dem til meg. De du har gitt meg bevarte jeg i ditt navn», Joh 17. «Og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle», Joh 10.

Slik skal også mannen elske sin hustru fordi det er Faderens vilje, uten å se på hennes gode eller mindre gode egenskaper. Bare fordi Faderen har gitt ham henne, at hun er hans hustru.

Den kjærligheten som bare avhenger av den andres egenskaper, på gode eller dårligere opplevelser, er en flyktig, ustadig og lite holdbar kjærlighet. Hvis Kristus hadde elsket oss på slike grunnlag, hadde han ikke gitt sitt liv for oss. Nei, at Gud har gitt deg denne kvinnen og har sagt: Hun skal være din. Elsk henne og hold deg til henne! Det betyr tusen ganger mer enn alle de skjønneste egenskapene hos en kvinne.

For det andre: Kristi kjærlighet gjorde ham selv og menigheten til ett, som apostelen her straks tilføyer: «Vi er lemmer på hans legeme». Og så føyer apostelen til: «de to skal være ett kjød», v.31.

For det tredje: Kristi kjærlighet var en oppofrende kjærlighet. Kristus har elsket menigheten og gitt seg selv for den. I tillegg «før og varmer han det», Ef 5:25,29. Han gir den også gode stunder, gleder og oppmuntrer den. Slik skal også mannen gjøre alt for sin hustru. Ikke bare forsørge henne, men også gi henne trivsel og oppmuntring, som jo kjærligheten gjør av seg selv.

Kort sagt: Alle mannens plikter springer ut fra kjærligheten: «Dere menn: Elsk deres hustruer!»

Men her vil kanskje noen innvende: «Kjærligheten lar seg ikke diktere! Det jeg elsker, det elsker jeg - selv om det er forbudt. Og det jeg ikke elsker, det kan ingen tvinge meg til å elske, om så Gud stod framfor meg med et sverd og krevde det av meg. Hvordan kan da apostelen her formane til kjærlighet?»

Jo, her skal vi huske at det er bare de kristne vi taler om! La oss tenke over hva dette betyr: «Er dere da oppreist med Kristus--», «Kristus, vårt liv» - ! Kol 3:1,4. En kristen, som lever i samfunn og er forenet med den allmektige Herren, har midler og veier som ingen andre har, til å få det han trenger. «Alt er mulig for den som tror». Han kan få kjærlighet når han trenger det, selv der det ut fra naturlige forhold var umulig å elske.

Kjærlighet avhenger ikke av gjenstanden, men av hjertet. Vi ser hvordan selv den som minst kunne påkalle kjærlighet, blir elsket. Trenger en kristen til mer kjærlighet, så taler han med Gud om dette. Det er det første. For kjærlighet til ektefellen er også en gave fra Gud, som en må be inderlig om.

Det andre er at enhver må studere hva Guds ord sier om dette, og se på sin hustru som Ordet sier en skal se på henne. Det tredje, (eller bedre; det første), er at vi alltid må opplives i vårt forhold til Gud, i troen og kjærligheten. Så følger også kjærligheten til ektefellen.

Å, dette er en herlig sannhet, noe skjønt og dyrebart å få oppleve, som bare de troende kjenner. Noe som kristne ektefeller ofte med undring taler sammen om; at deres ekte kjærlighet har så nøye sammenheng med deres eget forhold til Gud.

For akkurat som deres forhold til Gud er, slik er også deres kjærlighet til hverandre. Blir de kalde og døde i sitt forhold til Gud, blir også den ekte kjærligheten kald og død. Her ser vi hva det betyr at den ekte kjærligheten mellom mann og hustru er en hellig kjærlighet som har sin grunn i Gud.

Men djevelen anfekter alt som er hellig. Han kan aldri tåle at et slikt paradis ennå finnes på jord, som to kristne ektefellers innbyrdes kjærlighet er. Derfor angriper han også dette. Derfor er det helt nødvendig at de alltid ser på hverandre ut fra Guds ord.

Ut fra Mat 5:27-30 sier Luther: «Kjøtt og blod er fullt av begjær, så det snart blir mett av det som det har, og gaper etter noe nytt. Da blåser djevelen til ilden, så en hos sin egen ektefelle bare ser alt som er skrøpelig, og lukker øynene for alt som er godt og rosverdig. Og da ser snart en hvilken som helst kvinne vakrere ut i ens øyne, enn ens egen.

Men den eneste rette motgiften er da å straks se på sin egen ektefelle etter Guds ord. Da vil vi elske og se på vår egen hustru som en guddommelig gave og det herligste klenodium. Og når en ser på en annen kvinne som er vakrere enn ens egen, vil en tenke: Om hun så er den aller vakreste på jorden, så har jeg likevel noe langt skjønnere i min egen hustru, som Gud har gitt meg og utsmykket henne med sitt ord. Det er et smykke jeg ikke ser hos noen annen. Og jeg vet at det er til Guds og alle englers hjertelige velbehag at jeg elsker henne og er trofast mot henne».

Men apostlene har også mange andre formaninger til mannen. Paulus sier: «Dere menn: Elsk deres hustruer, og vær ikke bitre mot dem», Kol 3:19. Peter sier: «Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres hustruer som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde - for at deres bønner ikke skal hindres», 1Pet 3:7.

Både mann og kvinne må aldri glemme at hele deres ekteskap avhenger av at kjærligheten blir bevart mellom dem. Dessuten er det kristne ektefellers største lykke og herligste stunder i livet når de kan be sammen til sin Far. Men alt dette hindres de i, hvis hardhet og bitterhet får snike seg inn mellom dem.

Og her komme vi til selve hovedregelen for hvordan vi bevarer all kjærlighet og lykke: En tilgivende ånd. Det er bare en konstant tilgivende ånd som kan bevare både kjærligheten og lykken. Med vår egen fullkommenhet kommer vi ikke langt, verken overfor Gud eller mennesker. En stadig forlatelse er synderens behov.

Tenker vi på det vi her har tatt fram, er det ikke småtteri som kreves av begge parter: Hustruen skal alltid underordne seg en ufullkommen mann. Og mannen skal alltid elske en ufullkommen hustru (for fullkomne mennesker her på jord er bare en tåpelig ønskedrøm).

Men da innser vi også at dette ikke er noe vi kan vente av uomvendte mennesker. En har i alle fall ingen garanti for et lykkelig ekteskap der ikke begge ektefellene er levende kristne. For selv om de det er, har de nok av fristelser og skrøpeligheter. Men hos dem kan alt bli godt igjen, når Guds Ånd er deres vekter, tuktemester og trøster.

Den som er født av Gud, kan tross alt ikke gjøre synd, eller forsvare sin skrøpelighet. Men må alltid kjempe for å bli bedre. Derfor er det med rette sagt at om ikke en levende kristendom var nødvendig for noe annet, så var det helt nødvendig for et lykkelig ekteskap.

Til toppen

4. Om ekteskap mellom troende og vantro

Vi vil så ta opp spørsmålet om en levende kristen kan gifte seg med en uomvendt. Da må vi først undersøke om det finnes noe bestemt om dette i Guds ord. I Det gamle testamente finner vi da bare lover for Israels barn om ikke å blande seg med hedningefolkene. På en måte kan dette svare til vårt spørsmål, men er på mange måter samtidig en helt annen sak.

Men vi skal legge merke til det som sies om den fromme Sets etterkommere, de første barn av de hellige patriarkene. Disse «så at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til». Da sa Herren: «Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød», 1Mos 6:1-2.

I Det nye testamente finner vi bare omtalt forholdet hvor en levende kristen allerede har en vantro ektefelle. Hvis da den vantro samtykker i å bo sammen med den troende ektefellen, da skal den troende ikke skille seg eller gå fra den andre, 1Kor 7:12-13.

Og ennå et ord som taler mer konkret inn i vårt spørsmål, der Paulus sier: «Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru?», 1Kor 9:5. Noe mer direkte om dette spørsmålet finner vi ikke i Bibelen.

2Kor 6:14-16 handler vel ikke direkte og utelukkende om dette spørsmålet, men er likevel en sterk tale til oss omkring samme sak. Der leser vi: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er jo den levende Guds tempel».

Vi vil bare spørre: Er det ikke noe Guds folk stadig sukker over; hvor vanskelig det bare en éneste dag er å omgåes med vantro mennesker, når den stilling vi har fått i samfunnet tvinger oss til det? Og hvordan skulle da en levende kristen kunne ønske seg å leve sammen med en vantro hele sitt liv, som jo et ekteskap medfører? Aldri å kunne samtale med den en elsker om det mest dyrebare i hele sitt liv! Aldri å kunne bøye kne sammen innfor sitt livs Gud, og tale som søsken med samme Far! Men i stedet, både dag og natt, være bundet til en person som gjennom sin ånd er en hindring for alt som er hellig - om enn i det utvortes svært så medgjørlig! Skulle ikke en sunn og våken kristen be på sine knær om at Gud måtte skåne ham fra å bli bundet til en ugudelig?

Derfor er mange i tvil om hvordan det står til med deres åndelige liv, når de i det hele tatt kan tenke på å gifte seg med en uomvendt. Men vi skal huske på at det ser aldri så ille ut når det virkelig er aktuelt, som når vi ser dypere på saken.

Kjærligheten, som jo «håper alt», gjør at en forelsket kristen alltid anser den han elsker å være «så nær Guds rike». Da heter det at «han er så påvirket av Ordet. Jeg tror sikkert han snart blir en kristen. Kanskje det er akkurat meg Gud skal bruke til det. Og kanskje jeg kan bli årsak til hans evige død, hvis jeg viser ham fra meg!»

Når en uomvendt elsker en kristen, vil han alltid forsøke å forbedre seg. Det er slike ting som bedrar enfoldige kristne, og ofte får de alvorligste følger. Mens det av og til også har gått godt, så håpet ble oppfylt. Men oftest slik at en vanskelig ektefelle ble til en bitter, men «hälsosam» tukt for den troende.

«Gud kan ock skaden tvinga, att tjena oss til gagn».

Men den uomvendte i dette forholdet har også et håp - som dessverre ofte er gått i oppfyllelse, hvor kjødet hos de to har seiret over ånden i den ene.

Når da en kristen bror eller søster blir spurt til råds i dette spørsmålet, da bør vi f.eks. svare: Har du noe valg? Er du i stand til å velge fritt en av delene? Eller er du allerede bundet i kjærlighet til den andre? «Kan du bli fri, så gjør heller bruk av det», 1Kor 7:21. Be Gud om å bli satt fri! «For hva vet du, hustru, om du kan frelse din mann? Eller hva vet du, mann, om du kan frelse din hustru?» v.16. Nei, skynd deg ut av dette, om du kan!

Men hvis det så likevel allerede er blitt et ekteskap, hva skal vi da si? Da må vi bare si: «La nå Gud styre. Bær ditt kors med tålmod, og be Gud at han må bevare og frelse din sjel».

Men her står vi også overfor et annet spørsmål. Mang en ung kristen sier: «Selv om den jeg elsker ikke er en vantro, er jeg likevel usikker på om dette er den Gud vil gi meg til ektefelle. Hvordan skal jeg kjenne Guds vilje her?»

Først vil vi si: Å, om alle unge kristne lærte dette i dypet av sitt hjerte; at dette er det éneste avgjørende i dette viktige spørsmålet; at Guds vilje skjer! At en person er en kristen, og ellers har alle mulige gode egenskaper, er slett ikke nok. Jeg må vite at det er akkurat denne personen Gud har valgt til meg.

Derfor sa en gang en prøvet kristen: «Hvis Gud tilbød meg fritt å velge min ektefelle blant en rekke han stilte opp foran meg, og sa: Ta hvem du vil! Da ville jeg svare: Nei, gode Gud, velg heller du for meg! Jeg kan ikke en gang se til morgendagen, og hva som kan skje. Gi meg du den du har valgt ut til meg!»

Å, hvor viktig det er når anfektelser og fristelser senere møter oss, å kunne si: Denne vet jeg Gud selv ville jeg skulle ha.

Men så er spørsmålet: Hvordan kan jeg få en slik visshet om dette? Kjenner du Frelseren, så legg denne saken fram for ham med inntrengende bønn. Be om at hvis den personen du tenker på er den rette, som han har valgt ut til deg, at han da må gi framgang i saken. Men at han i motsatt fall må legge så sterke hindringer i veien at det umulig kan skje. Be: Trofaste Gud! Hør ikke etter hva mitt ynkelige hjerte ønsker, men la din hellige vilje skje o.s.v.

Gå så inn i ekteskapet hvis ikke noe hinder viser seg, og vær helt sikker på at Guds vilje er skjedd.

«Men hva så? Kan jeg ikke likevel bare ha fulgt min egen vilje», sier så noen. Da må vi spørre: Hva har du ment med bønnen din? Vi trodde det var akkurat derfor du ba, for at Gud i sin allmakt måtte hindre at noe skulle utvikle seg mot hans vilje! Trodde du da ikke på hans makt til å hindre din egen vilje? Og Gud måtte vel selv ville gjøre etter sin egen vilje. Spesielt når du jo selv ba ham om det!

Det er jo en fryktelig vantro og synd når en etter å ha bedt, likevel tenker: Hvem vet om ikke min egen vilje likevel skjer? Det var jo akkurat dette du ropte til Gud og ba ikke måtte skje!

Nei, like så sikkert som du vet med deg selv at du ønsket at Guds vilje skulle skje, like så sikkert skal du vite at den som du nå har fått er sendt deg av Gud. Ja, ennå sikrere! For Gud er sannelig ennå mer opptatt med hva som er best for oss, enn vi er selv!

Til toppen

5. Barnas plikter

«Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre i alle ting, for det er til behag for Herren», Kol 3:20.

Vi ser hvordan apostelen har knyttet en spesiell bemerkning til ordet om barna. Han sier: for dette er velbehagelig for Herren, at de altså er lydige mot sine foreldre. Han vil dermed åpenbare at Gud har et spesielt velbehag for barnas respekt og lydighet overfor sine foreldre.

Luther har også sett dette, og gjort en helt lik bemerkning. Det ser Luther dels av at Gud satte dette budet først på den andre tavlen. Og dels av at Gud knyttet et spesielt løfte til dette budet: for at det kan gå deg vel....

For det første har Gud satt foreldrene som de første og nærmeste til å bringe videre hans lære til barna. Derfor har han også i loven gitt foreldrene plass nest etter seg selv. Og krevd at vi ikke bare skal elske dem, som vi jo skylder alle mennesker. Men at vi også skal hedre foreldrene. Som er noe mye sterkere, og innebærer «også en ydmyk og underordnet holdning, som overfor en skjult majestet», som Luther sier.

Dessuten finnes det ingen mennesker på jorden som vi har så mye å takke for, som våre foreldre. Av dem har vi fått liv og blod. De har gitt oss den varmeste kjærlighet og omsorg. Slik at når Gud vil skildre sitt hjertelag, så sammenlikner han seg med en far eller mor.

Av disse og andre grunner har Gud gitt barna dette «første bud, som det er knyttet løfte til», Ef 6:2. Derfor behøver ingen som har en far eller mor, være i tvil om hvilke gjerninger Gud helt sikkert vil de skal gjøre. Dersom de i tro og lydighet mot Gud hedrer sin far og mor, da gjør de gode gjerninger som Gud virkelig har velbehag i. Det har han også lovet å belønne dem for her i livet. Mens en motsatt holdning vil påføre dem forbannelse.

Når dette likevel i dag har så lite oppmerksomhet, så kommer det bare av djevelens makt over sinnene, som gjør oss blinde og døve for Guds ord. Så ser vi i far eller mor bare skrøpelige mennesker, som også har sine feil. Vi ser absolutt ikke i dem denne «skjulte majestet», som Luther sa.

Vi glemmer snart alle velgjerningene de har gjort mot oss, akkurat som vi glemmer Guds velgjerninger. Og da blir vi utålmodige når vi møter den første prøvelsen, og knurrer. Alt det gode vi hele vår levetid har mottatt av Gud, er straks glemt. Og akkurat det samme skjer i vårt forhold til foreldrene. Det er ingen som tenker over hva det er som foregår, uten at Den Hellige Ånd vekker oss opp så vi får se det.

Luther sier at «den som ikke har noen far eller mor i live, ville gjerne sukke til Gud: Å, Gud, sett stokker og steiner over meg, som jeg kan se på som min mor og far. Som jeg så kunne ære og gi min kjærlighet!»

Hvor mye mer skulle vi ikke da ha denne holdning når vi har en far og mor i live, eller noen som er satt i fars eller mors sted.

For kristne barn, som kjenner og elsker Frelseren, vil det ikke være mer som behøves for å ære og være lydige mot foreldrene, enn dette: Ordet sier at Herren vil det! Det er nok for dem at Ordet sier: Hedre din far og din mor - gjør det for min skyld. Har de da gjort noe mot sine foreldres vilje, angrer de det, ber om forlatelse, og vil forbedre seg. Gjør de ikke det, er det ikke noe godt tegn.

Til barnas gjerninger hører jo også å hjelpe og ære sine foreldre når de virkelig trenger det; i fattigdom, sykdom eller alderdom. Når forholdene gjør at foreldre er tvunget til totalt å leve på barnas regning, er denne situasjonen i seg selv særdeles ømtålig. Her kan barna ikke være forsiktige nok, så ikke til og med «maten skal få bitter smak».

Så må vi huske at vi ikke bare skal hedre våre foreldre med gjerninger, men også med ord. Det er ofte en svær djevelens fristelse hos barn at om de nok tjener sine foreldre med gjerninger, kan de likevel bevisst såre dem med ord. Vokt dere for det! Herren ser det.

Det er sant at det ofte er ubeskrivelig vondt for et barn å leve med en gammel, underlig og urimelig fars eller mors nykker. I barnas øyne er det en barbarisk lære å si at de skal bare være stille og underordne seg i slike fangenskap, inntil Herren selv skaper en forandring i det. Men hvis du vil leve i et åpent forhold til Gud, må du likevel finne deg i dette.

«Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse. Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom», Klag 3:26.

Det neste vi vil nevne, er hvordan Herren våker over det løftet han har knyttet til det fjerde bud: «for at det kan gå deg vel og du må leve lenge i landet». Vi oppdager det underlige forholdet; hvordan han har bundet den timelige velsignelse så sterkt til bare det å leve rett etter dette budet.

Den som vil oppnå Guds nåde og evig liv gjennom egen fortjeneste, han må holde hele loven, og ikke synde på ett éneste punkt. Men timelig velsignelse gir Gud alle dem som ærer og er lydige mot sine foreldre, lærere og øvrighet. For Guds løfter kan ikke gjøres til intet.

Guds tanker og råd har vært at når vi fra far og mor har fått vårt legeme og vårt legemlige liv, så skal også vårt legemlige vel avhenge av hvordan vi forholder oss til disse.

På samme måte med vårt forhold til Kristus. Han døde for å gi oss evig liv. Men om vi skal få eie det evige liv, avhenger bare av hvordan vi forholder oss til ham. Ingen synd imot Guds lov skal kunne fordømme oss, hvis vi tror på Kristus. Og ingen av våre gjerninger for å oppfylle loven, kan frelse oss - hvis vi ikke tror på Kristus. Og det bare fordi Guds Sønn gav sitt liv for oss. Derfor regnes all menneskelig fortjeneste i Guds øyne for intet, når det gjelder å få det evige liv.

Derfor: «Den som har Sønnen, han har livet». Og den som hedrer sin far og sin mor, han har velsignelse her på jord. Men «den som ikke har Sønnen, han har ikke livet», og den som ikke hedrer sin far og sin mor, den går det ikke godt her på jorden.

Menneskelig rettferdighet har sin lønn på jorden. Gamle, erfarne kristne kan fortelle hvordan de har sett bestemte barn, som har markert seg spesielt i et godt eller ondt forhold til sine foreldre, hvordan de gjennom hele sitt liv har fått høste det de har sådd.

En forfatter sier: «Mektig, men stille og uten bulder stiger noe ubegripelig fram gjennom menneskehetens tidsaldre. Ofte ser det ut som det forsvinner. Men plutselig lyser det opp igjen. Det er ikke menneskelig og jordisk. Hver og en aner at det er noe guddommelig. Det er foreldrenes velsignelse».

Til toppen

6. Foreldrenes plikter

«Dere fedre: Gjør ikke barna deres bitre, slik at de mister motet», Kol 3:21.

Her advarer apostelen tydeligvis mot overdreven og utidig strenghet, gjennom uavlatelige avstraffelser for bagateller o.s.v. Dette gjør barnet motløst. Barnet oppfatter det som at det er det samme hva det så gjør, så får det skjenn. Det fører ofte bare til trass og forakt fra barnas side overfor foreldrene.

Mister barnet troen på at det i det hele tatt kan gjøre sine foreldre tilfreds, da er alt tapt. Mange foreldre slår i sin nidkjærhet ned på alle mulige mindre feil, og resultatet blir det som er mye verre.

Derfor må en far og en mor ikke bare følge nykker og innfall og handle planløst med sine barn. Men la stor sindighet og fasthet prege sin oppdragelse av barna. F.eks. må vi ikke uten videre påtale enhver feil. Vi må skille nøye mellom det som bare skjer i skrøpelighet og ubetenksomhet, og det som er bevisst ulydighet, ondskap og trassighet eller løgn. Førstnevnte tilfeller må vi overse tusen ganger, med bare en vennlig irettesettelse. Men i sistnevnte tilfeller må vi bruke alvorlig og veloverveid straff.

Spesielt skaper løgnen en fryktelig ormeyngel som vi aldri må la være upåtalt. Den fører med seg en mengde andre synder av verste sort for hele mennesket.

Mens noen ødelegger barna med overdreven strenghet, finnes det andre som overhode ikke vil tukte sine barn. De bare formaner dem og ber dem være snille. Og for hvert håp som brister, venter de på at «de blir nok voksne en gang, de også. Da får de forstand». Og så skal det liksom rette alt opp. Eller det som høres ennå bedre ut: «Vente på Guds nåde som skal omskape hjertet, så alt blir godt».

De sier at «riset forbedrer ikke hjertet, og den velformede oppdragelsen blir bare et hinder for Guds nåde». Andre sier: «Straff og tvang tilhører fortiden og gamle metoder».

Det er sørgelig å høre slikt selv hos godt opplyste mennesker. De tror de nå, mot verdens avslutning, har funnet opp en bedre metode enn den Gud selv helt fra verden ble til brukte på menneskene, og har lært oss i sitt ord at vi også skal bruke.

En mann besøkte ofte et hjem der fruen var en alvorlig kristen. Han så at hun ikke hadde noen makt over sine små barn på to til fem år. Hvis hun sa til dem: «Kom og hils på gjestene våre!», så svarte de bare et tvert «Nei!».

En dag så han femåringen kommanderte moren: «Gi meg sukkerkoppen!» Når hun ikke straks etterkom ønsket, satte han i et hyl, så hun omgående gav han den. Og han så hvordan femåringen øste i seg. Moren kom i snakk med gjesten om barneoppdragelse. Hun var da av dem som ikke på noen måte ville være hard mot barna, og ramset opp eksempler på hvordan barn fra hjem med en fast hånd om oppdragelsen likevel kom svært dårlig ut i livet.

Gjesten sa da bl.a.: «At det finnes barn som med streng oppdragelse likevel blir onde, og andre som uten en fast oppdragelse likevel utvikler seg til gode samfunnsborgere, beviser ikke noe som helst mer enn om jeg sa: Jeg kjenner mennesker som har brukt medisiner, og likevel ikke er blitt friske fra sykdommen sin, og andre som aldri har brukt noen medisin, og likevel lever. Og så konkluderer med at derfor hjelper medisiner ingen ting. Var dette en riktig konklusjon?

Det er menneskets plikt å anvende de midlene Gud har gitt oss. Men det er Herren som må gi velsignelsen. Og det barnet som tross en god oppdragelse likevel ikke blir en god samfunnsborger, ville høyst sannsynlig uten denne oppdragelsen blitt ennå verre.

Men hovedsaken er at uansett hvordan vi bedømmer saken, så står Herrens ord klart og tydelig: «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn», Ord 13:24».

Gjesten reiste videre, men kom tilbake et halvt år senere til samme hjemmet. Da var han knapt kommet innenfor døren, så kom barna og hilste, blide og veloppdragne. Moren så på ham, og tårene rant nedover kinnet da hun sa: «Jeg kan aldri få takke Gud nok for det du gjorde meg oppmerksom på. De ble jo nesten som nye barn fra da av. En annen frukt av dette er at etter at jeg begynte å oppdra dem slik, har de også begynt å elske meg så inderlig. Mens de tidligere bare var sure og misfornøyde med alt jeg gjorde. Jeg har fått et nytt bevis på at det lønner seg å rette seg etter Guds ord».

Dette er likevel alt sammen det minste i en kristen barneoppdragelse. Den store hovedsaken vil alltid være at foreldrene i det vare barnesinnet tidlig planter det guddommelige ordets livssæd som er kommet ned fra himmelen. At de lærer barna å kjenne sin Skaper og Frelser, Jesus Kristus.

Så sier Herren: «Du skal innprente mitt ord i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp», 5Mos 6:7. Og ikke bare lære dem å lese Guds ord, men kjærlig og varmt tale med dem om alt dette.

Fortell levende for dem de viktigste beretningene i Bibelen. F.eks. om hvordan Gud gav folket sin lov på Sinaifjellet. Hvordan Frelseren ble født i Betlehem, hvordan han led og døde for våre synder. Videre om englene, om himmelen, og etter hvert om helvete og om dommen, o.s.v. Da sår du den gode sæd i barnesinnet.

Så gjelder det at også foreldrene med hele sitt liv stadfester det samme som de med sine ord har lært barna. Og ikke med sine liv river ned det de har bygget opp, og gir barna all grunn til å tenke at de tror jo ikke selv at de ti budene er Guds bud, eller at Gud er tilstede over alt, og ser oss alle sammen.

Til sist har foreldrene ennå et viktig middel. Det er forbønnen! Be uavlatelig til vårt livs Gud for disse dyrebare plantene! Alt vårt arbeid er til ingen nytte hvis ikke Herren selv gir sin nåde og velsignelse. Scriver forteller at det gikk som et sverd gjennom hans unge sjel da han i nattestillheten hørte sin mor ligge og be for barna sine, og til sist nevnte lille Christian.

Ja, til sist blir forbønnen det siste og eneste kristne foreldre kan benytte for sine barn. Ikke minst når alle deres anstrengelser kan se ut til å være fruktesløse. Når barna, på tross av alt Guds ord som er gitt dem, alle kjærlige formaningene og alle de varme forbønnene, likevel bare forsvinner i verdens lettsindige vrimmel.

Men de foreldrene som ennå kan sukke og be, har da fremdeles et håp. Bønnens ånd som driver dem, er et tegn på at ennå er ikke alt håp ute. Og skulle vel Guds barn rope til Gud dag og natt uten at han gjorde noe særlig for å bønnhøre og trøste dem? «Er han vel sen når det gjelder dem», sa Jesus.

Mens Augustin ennå levde som hedning, gikk hans mor, Monica, til biskop Ambrosius og klaget sin nød. Og han svarte: «Skal vel en sønn det er felt så mange tårer for kunne gå fortapt!»

Til toppen

7. Ansattes plikter

«Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer i alle ting, ikke med øyentjeneste for å gjøre mennesker til lags, men av et oppriktig hjerte, i ærefrykt for Herren. Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at dere skal få arven til vederlag av Herren. Tjen Herren Kristus! For den som gjør urett, skal få igjen for den urett han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk», Kol 3:22-25.

Vi merker her igjen at apostelen med sine formaninger taler til dem som er født på ny. For ingen andre kan «får arven til vederlag av Herren». Her merker vi at en hvilken som helst ansatt, som har hørt Herrens kall og er blitt vakt og omvendt til Herren, - er langt større i Guds øyne enn hans arbeidsgiver - hvis denne er uomvendt.

Ja, i Kristus er den ansatte like stor og betydningsfull for Gud, som de største Guds menn på jorden. For «her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. Kristus er alt og i alle, én Herre, én tro, én dåp», én Frelser, én arv, étt rike. «For dere er alle én i Kristus Jesus. Gud gjør ikke forskjell på folk». Det var et barn Jesus stilte fram som den største i himlenes rike.

Vi er alle i en tosidig stilling. Innfor Gud er vi alle like. Men i det jordiske samfunnet og i vårt forhold til mennesker, der har Gud selv gjort den forskjell at én skal være arbeidsgiver og overordnet, mens en annen skal være tjener og ansatt. Den ene skal lede, den andre skal la seg lede.

Derfor må de som er i den situasjon at de er tjenere/ansatte, ha klart for seg at det er Guds bud til dem at de skal være lydige mot sine overordnede. Og det ikke bare mot de «gode og rimelige, men også de vrange», 1Pet 2:18. Så sier da også apostelen i vår tekst at en som er ansatt skal gjøre alt «som for Herren og ikke for mennesker». De skal betrakte seg som Herrens tjenere når de oppfyller sin overordnedes pålegg.

Å, for en nåde og velsignelse om alle kristne arbeidstakere ville ta dette inn over seg! Da ville det ikke bare bli til velsignelse for dem selv, men også noe som ville bli til Guds og evangeliets ære, Kristi rikes vekst og mange sjelers frelse. Da ville i ennå større grad dette skje, som vi - Guds skje lov - også ser enkelte steder i dag; at selv de som ikke er Guds barn, likevel foretrekker kristne ansatte, fordi de vet at de er de beste.

Ansatte skal leve etter Paulus’ ord til Titus: «Tjenere skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer i alle ting, og rette seg etter dem uten å si imot. De må ikke stikke noe til seg, men vise all god troskap, så de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære», Tit 2:9-10. Legg igjen merke til hva som skal være drivkraften bak det hele; «i alt være en pryd for Guds, vår frelsers lære»! Og at vi «tjener Herren Kristus», Kol 3:24.

Men det er en hard og tykk hinne over øynene våre, så vi ikke ser Herrens ord og veier. Det er en djevelens makt over vårt sinn, så vi ikke får lov å se disse herlige tingene. Her sier apostelen at enhver som tjener sin arbeidsgiver, tjener Herren Kristus. At de med de enkleste små arbeidsoppgaver virkelig tjener Herren!

Her steiler fornuften og protesterer: «Tjene Herren» sier du? Nei, en brutal fabrikkeier, en fattigslig bonde, en vanskelig husmor, kuer, sauer og hester er det jeg tjener - men ikke Herren, ikke en gang en engel!

Vent nå litt. Du sier du tjener kuer og hester. Hvem har så pålagt deg det? Er det ikke bonden? Jovisst! Det er jo ham du tjener, når du tjener dyrene hans. Og hvem har så pålagt deg å tjene og være lydig mot bonden? Det er Herren i himmelen. Er det ikke ham du tjener, når du tjener hans skapninger. Er ikke Gud, som har skapt bonden, like nidkjær for at du skal tjene ham, som bonden er nidkjær for husdyrene sine?

Dersom du får åpnet øynene for Guds ord og ordninger, så vil du se at du ikke bare har den store ære å få tjene engler. Nei, du tjener virkelig Gud selv i de minste ting. Fordi det er Gud som har sagt du skal være lydig mot dem som er satt over deg.

«Du sier: Men hvis jeg nå har så umulig en herre som ingen kan gjøre til lags. Da svarer Peter her: Er du en kristen, og vil leve til Guds velbehag, så må du aldri se på hvor plagsom og umulig din herre er. Men alltid vende ditt blikk til hva det er Gud har befalt deg. Hvis Gud befalte deg å pusse djevelens skor, så skulle du også gjøre det, og anse dette like betydningsfullt som de aller største gjerninger - fordi Gud hadde befalt det», Luther om 1Per 2:18-23.

Du er en kristen, og vil gjerne gjøre noen gode gjerninger, men synes du får så lite tid til det på grunn av det lite betydningsfulle arbeidet ditt. Du synes du sliter deg gjennom livet ditt bare med det som er unyttig. Da må du endelig huske på at akkurat der på din egen arbeidsplass gjør du de beste gjerningene, når du for Herrens skyld utretter alt det som slett ikke smaker deg der du er satt. For du «tjener Herren Kristus»!

Luther omtaler en gammel eneboer som i mange år hadde skilt seg ut fra den onde verden, og bare vært opptatt med det åndelige. Når han etter en tid gjerne ville vite hvor langt han var kommet i hellighet, fikk han en natt en åpenbarelse. I et syn viste Herren ham en pike i nærmeste by, som han kunne sammenlikne seg med. Så skynder eneboeren seg dit og spør piken hvilke gjerninger som hun er opptatt med. Men hun har ikke noen slike hun kan fortelle om. Hun sier at hun gjør bare hver dag det husmoren hennes sier hun skal gjøre. Og så sier hun at når hun bærer et fang ved til kjøkkenet, så tenker hun på Frelseren sin som bar korsets tunge byrde for henne, og bar hennes synder på sitt legeme opp på korset.

«Hvis kristne tjenere kan tro og innrettte sitt liv etter dette», sier Luther, «da kan en fattig tjenestepike ha den gleden i hjertet og si med seg selv: Jeg koker, jeg steller og feier - hvem har pålagt meg det? Det har min husmor pålagt meg. Og hvem har gitt henne den makten over meg? Jo, det er Gud! Å, da må det også være sant at jeg ikke bare får tjene min husmor og alle hennes, men også Gud i himmelen, og at dette er velbehagelig for Gud. Da er det jo like stort som om jeg skulle koke for Gud selv i himmelen!»

Arbeidstakerne får ofte liten lønn av sine jordiske herrer. Arbeidsgiverne lønner i alle fall bare etter den synlige tjenesten. At den ansatte gjør det gode av hjertet for Herrens skyld, det er det ingen mennesker som lønner. Men det lønner Herren. «For dere vet at dere skal få arven til vederlag av Herren», Kol 3:24.

Til toppen

8. Arbeidsgiveres plikter

«Dere herrer: Gjør det som rett og rimelig er mot deres tjenere, for dere vet at også dere har en herre i himlene», Kol 4:1.

Du husbond og matmor, og hver éneste arbeidsgiver: Din stilling er gitt deg av Gud, og velbehagelig for ham. Men i din stilling skal du gjøre alt som overfor Gud! Du skal ikke bruke din makt som du selv føler for. Men «gjøre det som er rett og rimelig mot dine tjenere». Det vil si; ikke

bare det som den naturlige rettsoppfatning og landets lover krever. Men også hva Guds høye, åndelige lov krever.

Den forteller deg hva som er «rett og rimelig» slik: «Du skal elske din neste som deg selv!» Det vil si at en arbeidsgiver skal behandle sine ansatte nøyaktig som han ville ha behandlet sine egne barn. Eller akkurat slik som du gjerne ville blitt behandlet hvis du var den ansatte. Å, om bare hver overordnet bevisst kunne sette seg inn i de ansattes situasjon!

Eller tenk bevisst på ditt eget barn som du er så glad i. Se så for deg at ditt barn var ansatt hos andre. Hvordan ville du da at de skulle behandle barnet ditt? Akkurat slik skal du så også være overfor dine egne ansatte.

Da vil du innse at du ikke bare skal gi dem en rettferdig lønn, være forsiktig og ikke kreve for mye av dem, og være overbærende med deres feil og mangler. Men at du skal også tenke på deres udødelige sjel. Lære dem å lese Guds ord, og samtale fortrolig med dem om frelse og evig liv. Du skal kort sagt være i fars og mors sted.

Vi er kommet svært lang bort fra dette i vår tid. Gud hjelpe alle kristne til også på dette området å begynne å tenke over hva Gud krever i sitt ord! - «for dere vet at også dere har en herre i himlene», han som er fattiges og faderløses forsvarer. Han skal en dag kreve regnskap for vårt forhold, og han gjør ikke forskjell på folk.

Apostelen taler relativt kort om dette forholdet, og det samme får vi gjøre. Så avslutter vi dette rike og kraftfulle kapitlet. Må så Gud, vår himmelske Far, for sin Sønns, Jesu Kristi skyld gi oss sin Hellige Ånd så vi nå hver dag lever på og i dette! Først i vår samvittighet er døde fra loven og lever bare ved troen. Så i vårt daglige liv dør fra synden og lever i rettferdigheten, hver der vi er satt i hjem og på arbeid. Og med det er en pryd for Guds, vår Frelsers lære i alle ting. Amen.

Kapittel 11

Frafall

Om vi skal nå fram til det evige liv, avhenger av disse to forholdene:

Kristi rettferdighet for oss, og Åndens helliggjørelse i oss.

Disse to tingene forholder seg til hverandre i nådens rike, som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike. Tusenvis av sjeler som «begynte i Ånden, har fullført i kjødet». Bare fordi de ikke alvorlig nok, og i tide, tok dette forholdet inn over seg. Ikke var våken for Herrens ord og Ånd når han ville virke helliggjørelse i dem.

Slik skjer utviklingen:

Du blir vakt og forsøker alvorlig å bli frelst. Oftest kommer du da først inn under lovens trelldom og strev, og prøver å bygge opp din egen rettferdighet. Du forsøker å omvende deg, avlegge synd, våker, ber og kjemper. Men synden får overtaket. Du faller, står nok opp igjen, men faller på ny. Til slutt blir du helt fortvilet, synden «överflödar».

I denne tilstanden får du høre evangeliet om Kristus, som «kom for å frelse syndere», for å «gjøre den ugudelige rettferdig». Hvordan vi blir rettferdige uforskyldt, uten gjerninger, uten noen hjelp av loven (Rom 3), av nåde, bare ved tro.

Nå får du liv, blir frelst. Og i disse nådens ord finner du din forløsning, din trøst, ditt himmerike på jord. Nå begynner du i sannhet å leve i Guds barns herlige frihet, for «den Sønnen har frigjort, han er virkelig fri».

Med dette troens liv følger også et nytt og hellig sinn. En får lyst, kraft og vilje til å vandre som en Kristi etterfølger. Nå er den rette helliggjørelsen begynt. Nå er du plantet på det rette stedet, som «et tre ved rennende bekker». For du er innpodet i Kristus, gjort levende i hans forsoning.

Men hvem skulle trodd at midt i denne vidunderlige vårblomstringen under Ordets evangeliske regn og solvarme, kan det utvikle seg en orm som snart totalt skal ødelegge hele den skjønne hagen. Men det er altså det som ofte skjer.

Først og fremst dukker den gamle slangen opp. Når han ikke lykkes i å binde menneskene med loven, forsøker han på motsatt side. Han skaper en trøst, som Ordet aldri har gitt, om at når vi er fri fra syndens skyld og dom, fra lovens forbannelse, dødens og djevelens vold, så vi er fri fra all fare. Da har vi ikke noe å frykte, da kan vi slå oss helt til tro. Vi leser i Ordet: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk», Gal 5:1. Vi prøver å holde samvittigheten fri fra loven og egenrettferdigheten.

Men av all denne gode lærdommen, trekker du så den falske konklusjonen; at nå behøver du ikke bry deg så mye med de ordene som krever noe av oss, men bare holde deg til det herlige evangeliet. Dermed blander du (når det gjelder vår frihet fra loven) samvittigheten med kjødet, og rettferdigheten overfor Gud med vårt liv her på jorden. Du drar friheten inn på begge disse vidt forskjellige områdene, stikk imot den apostoliske advarselen, Gal 5:13. Og dessverre gir du da etter hvert mye mer frihet til kjødet, enn til samvittigheten.

Du deler deg mellom Gud og verden. Da skåner du forførelsens øye, fot og hånd. Og overser de syndens «torner» som akkurat nå skulle vært rykket opp med rot. Så får tornene vokse opp fritt, og kveler og dreper ditt åndelige liv.

Du legger nok av de fleste av dine gamle synder, men lar de kjæreste syndene være. Disse hemmelige syndene gir du nå gjerne en finere drakt og et penere navn.

---------------

Så vil vi ta for oss mer konkret

selve frafallet.

Her er det ikke tilfeldig snubling og fall under vandringen, der et Guds barn i skrøpelighet «overrumples av en eller annen synd», (Gal 6:1), vi skal snakke om.

Frafallet taler om det tragiske når virkelig omvendte sjeler faller ut av nådestanden og inn i en åndelig død. Noe Skriften viser med klare ord og eksempler.

Kristus taler om hvordan den onde ånd som er fart ut av et menneske, på ny søker å innta det. Og hvordan den så tar med seg sju andre ånder som er verre enn ham selv, og «de går inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første», Luk 11:24-26.

Peter taler om «dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første», 2Pet 2:20-22.

Paulus taler om «de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott», Heb 6:4-6. Se også 1Tim 1:19 flg., 2Tim 4:10, Fil v.24.

Dette ser vi gang på gang sørgelige eksempler på midt iblant oss. Vi ser hvordan det skjer med en og annen i en liten troende flokk. Gjennom en tid var de til glede både for himmel og jord, for Gud, for engler og for mennesker.

Det er så Guds folk kunne gråte, når de møter dem igjen som frafalne, totalt forvandlet og ugjenkjennelige. Der det før var vekkelsens alvor, glede og fred i Herren, der viser nå en fryktelig død seg i selvsikkerhet og verdslighet. Broderkjærligheten er slukt.

Men det er jo akkurat dette Skriften advarer så klart mot! Har den ikke fortalt oss at vandringen gjennom livet er en uavlatelig kamp på liv og død? At vi er i et fiendeland der vi stadig er omgitt av fiender på alle kanter.

Eller er det kanskje bare en spøk når apostelen skildrer djevelen som «en brølende løve som søker noen han kan oppsluke»?

Nei, det er ingen spøk når Kristus og apostlene i brennende nidkjærhet taler om hvor nødvendig det er å «våke og be», «ikle seg hele Guds våpenrustning», «i tillegg til alt dette ta også troens skjold», «stride på den rette måten», «vær tro inntil døden», - hvis vi skal få livets krone.

Dette er da et emne som både Ordet og erfaringen viser det er all grunn til å ta inn over seg. For når frafallet er skjedd, er det tvilsomt om det kan hjelpe med disse formaningene.

Til toppen

1. Den som ikke hver dag lever av evangeliet, vil bli syk og dø

Når en levende kristen faller fra og blir åndelig død, er dette ikke noe som plutselig skjer.

Det foregår først en utvikling på forskjellige veier og omveier. Det åndelige livet tynes etter hvert ut gjennom en sykdom, som ofte kan være både følbar og hard. Ånden arbeider og kjemper mot det onde. Sjelen uroes og lider i selvbebreidelse og kval.

Men hvis sykdommen tiltar, så avtar omsider disse smertene. Så får det onde utvikle seg uhindret. Og så inntreffer døden.

Men det er også klart at døden kan snike seg inn som en deilig søvn, gjennom en søt gift. Dette skjer særlig med dem som har dødd gjennom åndelig hovmod eller egenrettferdighet. Det samme skjer gjennom falsk lære, der sjelene anser sin vei for den eneste rette. Og med stor frimodighet og glede, men som bedratte, går de inn i døden.

En annen måte det skjer på, er gjennom åndelig lettsindighet. Våpnene blir lagt ned. Nådemidlene blir ikke brukt. Det er ikke lenger så nøye med troen og de gode gjerningene. I begynnelsen på nådens vei var det så om å gjøre å ta til seg av Ordet. Lese, høre, tale, skrive om Kristus, om troen, om nåden, om kjærligheten og gode gjerninger. Tale med Gud i bønn, og nyte hans legeme og blod ved nattverdsbordet.

Men etter noen år ble dette ikke lenger så om å gjøre. Da kom det andre gjøremål som stod i veien for dette. Djevelen sørget for at alt det andre ble så mye viktigere. Og fikk sjelen til å tenke at nå visste han jo det som var nødvendig å vite. Nå kunne en visst en tid leve på dette og tro at Gud ville nok holde livet oppe.

Kan djevelen føre oss bort fra Ordet, så kan han siden føre oss akkurat dit han vil, og få oss til å tro hva som helst. Her er vi ved en «rundkjøring» med alle mulige avveier, åndelige sykdomstilfeller og fall.

Snart ser en ikke flere synder hos seg selv enn dem fornuften dømmer. Snart tror en ikke mer på nåden enn det en anser seg verdig til å tro.

Men fordi syndserkjennelsen nå holder på å dø ut, så har en trøst nok likevel. Og så står vi snart igjen bare som det naturlige menneske.

Til den åndelige lettsindighet hører også det å ikke leve etter Ordet og gi akt på Åndens røst. I begynnelsen ville vi gjerne gjøre alt Herren befaler, og var nøye med alle en kristens plikter. Selvsagt kunne vi ikke oppfylle alt, men vi strevet så godt vi kunne, og så på hver éneste mangel og fall som synd. Noe vi så ba Gud om forlatelse for, og om nåde og kraft til å gjøre det bedre.

Men så begynner en selv å sette opp bestemte mål for hvor mye en kan og skal gjøre. Alt det øvrige legger en bare bak seg og tenker ikke mer på det. Når en så ikke strekker seg etter mer enn det en allerede gjør eller greier, så blir det jo ikke lenger noe fall eller mangler å angre på. Snart er en ganske god i sine egne øyne. All selvtilfredshet kommer jo av likegyldighet, og av at vi skyver fra oss Guds hellighet, Guds buds åndelige krav.

Og når et menneske er fornøyd med seg selv, ikke lenger kjenner på skyld eller fall, hvor er da troen og det åndelige livet? Hva betyr da Kristus for ham? Bare et drømmebilde, eller kanskje en helliggjører, men ikke en forsvarer hos Faderen, 1Joh 2:1. Kanskje en konge en skal bekjenne og opphøye. Men som ikke i hjertets dyp er så viktig, så kjær og så uunnværlig som en som står for Guds åsyn for vår skyld, og alltid er vår éneste rettferdighet.

Kort sagt: Frelseren og Forsoneren har mistet sitt rette og egentlige embete og betydning for hjertet vårt. Han er ikke lenger hjertets sanne liv og trøst. Nå er det bare noe vi har i vår innbilning og i munnen. Det er på denne veien en kristen blir en fariseer.

Men denne lettsindigheten får også en annen tragisk følge; denne tomheten i sjelen, likegyldigheten, søvnen og selvsikkerheten - som igjen åpner alle porter for djevelen og hans følge. Der det ikke er noen kamp og noen seiersfryd, ikke er noen synd, ingen nød, ingen bønn, ingen glede over nåden, - der vi snart er «utlært» i vår kristendom.

Det er denne tilstanden Kristus sikter til, når han sier «huset er feid og pyntet».

Dit søker nå djevelen. Han gir sjelen noe å være opptatt med i lediggangen, og fyller opp tomheten med en eller annen avgud eller syndig lyst. Men det holder han fram som noe særdeles behagelig og deilig - og slett ikke farlig.

Dette smaker nå særdeles godt etter «fastetiden» - når det gamle var feid ut, og alt bare var tomt. For menneskets hjerte er skapt slik at det alltid må ha noe det er fylt av; en skatt.

Så suger hjertet til seg alt djevelen tilbyr, som en svamp suger til seg vann, - f.eks. verdens vennskap eller ære, forfremmelse, stor formue eller lystig selskap, eller andre avguder. Og med denne gamle «sterke» kommer så sju ennå mer skadelige ånder, «og de flytter inn og bor der», Mat 12:43 flg.

Hver eneste levende kristen må jo anklage seg selv for mye åndelig overfladiskhet og forsømmelser. Det er ikke noe Guds barn sukker så mye over, som likegyldigheten og tregheten.

Men her kommer forskjellen inn mellom disse og de vi nå har vært opptatt med: Den dypeste grunnen hos disse sistnevnte, kan dels bare være at de savner den følelsesmessige gleden. Samtidig som de tross alt i daglig kamp bruker våpnene og nådemidlene, og gjerne vil leve i tro og kjærlighet.

Og om en virkelig likegyldighet inntreffer, så lar de Herrens Ånd tukte og vekke seg. De frykter selv. De begynner igjen å ta til seg av Ordet, og søker hjelp hos Gud til en forandring. Det fører ikke til åndelig død.

Til toppen  

2. Kjødelig liv fører til død

Djevelen har en spesiell makt til å fange en likegyldig sjel i avguders eller syndige lysters garn. For disse tingene bruker han som sine egne våpen.

Og da går han spesielt fram på denne måten: Først tenner han et sterkt begjær i hjertet etter synden. Nærmest en besettende trang både i følelser og fantasi etter dette. Og maler ut for hjertet hvor store gleder og fordeler denne synden kan gi.

Her ville mang en kristen ikke kunne bestå, hvis ikke vår trofaste Herre bød Satan vike fra oss og «gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at vi kan tåle den», 1Kor 10:13.

Men de som er likeglade, og kjenner sannheten men ikke frykter Herren og ikke er redd for synden, de skal etter Guds hellige rettferdighet overgis til fristeren, om det så medfører døden.

Det Paulus skriver i Rom 1:21,24, skal særlig ramme kristne: «For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.... Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom».

Dette fullbyrdes til slutt ved djevelen gjennom det dødelige begjæret han har sådd i følelser og fantasi hos menneskene. Nå formørker det også forstanden og overbeviser sjelen om at synden er ikke synd, og i alle fall ikke så farlig.

I tillegg stiller alltid også andre opp og forsvarer synden. Og samme kristne menneske som før rygget tilbake over at slikt kunne forsvares, synes nå dette er både klokt og sant. Men så snart vi vender oss bort fra sannheten og forsvarer synden, da har vi gitt opp.

Til toppen

3. Uskyldige ting kan bli avguder

Men der er andre begjær som dreper livet på en enda finere og mer ubemerket måte. Det er det som i seg selv bare skulle være noe uskyldig og godt, men som utvikler seg til å bli en avgud for hjertet, og dermed blir giften som dreper livet.

Dette skjer så snart hjertet ikke lenger har all sin trøst i Gud og hans nåde. Og selv om saken i seg selv er uskyldig og god, blir resultatet da akkurat det samme som om det var den uhyggeligste synd. Det er en uskyldig ting å spise kjøtt. Men det var akkurat det uhemmede begjæret etter kjøtt som gjorde at Israels barn forkastet Herren, og hvor mange ble slått ned på det stedet som fikk navnet «grådighets graver», 4Mos 11:16-34.

Det er en uskyldig ting å ha eiendom, hustru og fedrift. Men når Kristus taler om hva som kan holde sjeler tilbake fra Guds rike, er det akkurat dette han nevner, Luk 14:18-24. Å elske sin far og mor er ikke bare uskyldig. Det kreves til og med konkret i Guds bud. Men «den som elsker far eller mor mer enn meg, kan ikke være min disippel», sier Kristus. Kan altså ikke komme inn i Guds rike.

Når et menneske lever i åndelig lettsindighet og selvsikkerhet, hvordan skal det da kunne frykte for begjær som i seg selv er så uskyldig? Da unnskylder en seg med at alle de hellige har hatt både eiendom, hustru og fedrift. Men en tenker ikke på om ens egen trang etter å få dette, har de rette motivene. Så inntar alt dette etter hvert både sjel og sinn, så Gud og hans nåde blir ubetydelig.

En er ikke oppriktig nok overfor seg selv til å be Gud avdekke hvordan det står til. Så ender det med at selv om en til og med kjenner at en konkret er fanget av en avgud, kan en likevel ikke gjøre motstand. Og vil egentlig heller ikke slippe sin kjærlighet til dette. Da ser det ille ut med nådelivet.

Og her kjenner tusenkunstneren Satan til hvordan han kan binde denne sjelen i sitt garn. Dels også innbille dette stakkars mennesket at det aldri mer kan bli fri. Og så ille kan det gå at dette mennesket i anger, gråt og fortvilelse likevel må bekjenne: Jeg er nødt til å fortsette på denne veien jeg har begynt, jeg kan ikke bryte med det.

Det er hjerteskjærende å oppleve slike tilfeller. Men det er ingen som tenker at slik kan det ende, når bare en liten spire til dette blir sådd. Når pengebegjæret fra først av begynte å arbeide med Judas, kunne han aldri trodd det skulle ende med at han skulle forråde sin Frelser for penger, og henge seg selv! Men dette er djevelens klare mål, selv når han ganske forsiktig begynner en fristelse.

Djevelen bruker ikke bare «det som er i verden», «kjødets lyst og øynenes lyst», når han skal fange frelste sjeler. Han bruker også mennesker som «er av verden», «denne verdens barn». Disse er djevelens villige og trofaste tjenere til å skremme, true, forfølge og trøtte ut de troende. Eller de lokker, smigrer og forfører dem på den måten.

En håndverker ble frelst. Han får se Guds nåde og trekker seg bort fra urettferdighet og verdslighet. Men så merker han at en del tidligere kunder trekker seg bort fra ham. Det slår ut i omsetningen og inntektene. Snart holder han ikke lenger ut å bie på Herren, men kommer på den tanken at han er nødt til å vinne tilbake vennskapet med verdens mennesker. Så begynner han å skjule sin kristendom, oppføre seg mer lik verden og holder seg borte fra slike kristne som verden ser ned på. Og holder seg nå igjen mer og mer til slike som verden kan akseptere og tale godt om, Luk 6:22,26.

Kort sagt: han begynner å oppføre seg slik at verdens mennesker ikke skal mistenke ham for å være noe annet enn de, eller være for opptatt med deres sjels tilstand. Han begynner så smått å gi etter, gjøre dem til lags, delta i deres kretser og penere fornøyelser.

Så er verden igjen svært så vennlig og fornøyd med ham, og leder ham snart dit den vil. Etter noen år kan han delta både med drikk og spill, og gjøre hva om helst kjødet begjærer.

Men slike tragiske fall i verdens garn treffer ikke bare en håndverker, men mennesker i alle aldre og situasjoner. En gang er det en kjøpmann, en student, en annen gang en ung pike eller en prest. De har kommet til Jesus, men kan ikke holde ut motstanden; det å bli oversett, forbigått, forfulgt. De ser det går ut over deres gode navn og rykte og deres levebrød. Så begynner de å søke tilbake til verden, vinne dens vennskap, og etter hvert oppføre seg som den.

Men tro ikke at noen av dem sier rett ut: Jeg er for svak overfor verden. Nei, denne sørgelige saken blir omkledd med prat om en kristens frihet, ja, «rett og slett en kristens plikt til å ikke skille seg ut fra verden, hvis en skal kunne hjelpe dem». For det skal alltid skje så forsiktig og pent at en ikke støter eller forarger noen.

Men det skjer aldri at denne formen for kristendom noen gang blir en alvorlig advarsel eller hjelp for verdens mennesker. Og så skjer det i stedet at den frie og selvsikre verden tar makten med det forsiktige, religiøse mennesket.

Hvis en nå ikke våkner opp og bryter av, «går ut og gråter bittert», men bare fortsetter å «dra i fremmed åk med de vantro», så blir en bare en trell under det åket. Den åndelige nådens kraft er forsvunnet. Vennskapet med Gud er slutt - for «vennskap med verden er fiendskap mot Gud», Jak 4:4. Og samfunnet med de troende er brutt, «Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden», 2Tim 4:10.

Nå unngår en også de personer og bøker som forkynner dommen over en slik tilstand. Nå forherdes en mer og mer, som jo også er en del av selve frafallets natur. «Dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første», 2Pet 2:10 flg.

Nå er det tapt, alt et slikt menneske har erfart, gjort og lidd. Alt nådens liv i Frelseren, all den kjærlighet det har fått oppleve fra ham. Alle de fortrolige samtalene det har hatt med ham, all den forsmedelse det har båret for hans skyld.

Likevel hadde dette mennesket hele tiden en trofast og mektig Frelser og en ubegrenset nåde. Om det bare hadde holdt seg til ham i troen og bønnen, brukt hans våpen og lyttet til hans røst. Så ikke huset var blitt funnet feid, tomt og ledig.

Da hadde verken djevel, kjød eller verden kunnet overvinne ham. «Så legg nettopp derfor all vinn på at dere i troen viser dyd, og i dyden skjønnsomhet» - (og flere andre gudsfryktens dyder nevnes) - «for når disse ting finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble», 2Pet 1:5 flg.

Til toppen

4. Egenrettferdighetens fare

Nå kommer vi til frafallets og den åndelige dødens virkelige lønnganger, - noe alle kristne forstår, når det bare gjelder læren, men svært få kjenner gjennom erfaring.

Det vi har nevnt foran, som fører til frafall og død, kan tross alt vanligvis sees så nogenlunde som det det er. Og det kan vi være med på er farlige saker. Men de fallgrubene vi nå skal se på, har så bedragerisk utseende at gudfryktige, alvorlige kristne i fristelsens time ofte rett og slett bestreber seg på å gå inn i dem, - selv om det er strake veien til fortapelse.

Å tvert imot skulle frykte for slike veier, det opplever vi nå like så urimelig som om noen skulle fortelle oss at vi burde vokte oss for gudsfrykt, for ydmykhet og alvor.

Disse dype, skjulte og hemmelige farene kan da heller ingen menneskeforstand eller skarpsindighet forstå seg på. Det er bare Guds ord, bare Guds åpenbarelse i evangeliet, bare nådens Ånd, og ofte bitre erfaringer som kan opplyse og overbevise oss.

Mens det vi tidligere har nevnt nærmest fortoner seg for oss som svarte onde ånder, ser tvert imot disse sistnevnte mer ut som lysets engler. Dette er den breie, lyse og skjønne landeveien til fordømmelsen. Det er her de gudfryktige, virkelig alvorlige kristne pleier å falle og fanges. Mens det vi tidligere har nevnt, er de kalde og likegyldige, lettlivede kristnes veier til fall.

Den egentlige kilden til denne hemmelige ondskapen er den dype, uendelige egenrettferdighets-trangen som ligger i all menneskenatur. Eller kanskje først og fremst den dype, adamittiske selviskheten. Hos en kristen slår det ut i trang til selvsentrerthet og selvhellighet, eller til selv å skulle være og ordne alt. Og hvis ikke Ordet får vekke og råde hos disse, ender det med at man enten «igjen lar seg legge under trelldommens åk», Gal 5:1. Eller går over i «selvvalgt gudsdyrkelse og ydmykhet», Kol 2:23.

Nå må vi straks tilføye at selvsagt er det ingen sann kristen som lever i en så ren og evangelisk tro at han aldri skulle kunne angripes av trang til egenrettferdighet. Men selv om en hundre ganger har lært og opplevd dette forferdelige i seg, blir en likevel stadig fanget inn i det på ny før en rekker å besinne seg.

Dette ligger så dypt i all menneskenatur, at den som ikke kjenner noe til dette, må være helt og holdent låst fast i egenrettfer-dighetens snare.

Og inn på denne veien kan en svært så lett og fort komme, som apostelen sier: «en liten surdeig syrer hele deigen», Gal 5:9. Og i Fil 3:7-9 viser han at han var selv så redd for denne fine snaren, at han intet annet råd hadde å gi, enn tre ganger å gjenta at han anså sin beste rettferdighet for tap og skrap. Og fjerde gangen sier han: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus...»

Med dette viser apostelen at denne forførelsen ikke er å spøke med, og at den som ikke anser dette for farlig, han er i sannhet alt inne i denne faren.

Til toppen

5. Det er farlig å ville være sin egen helliggjører!

Vi kan bli så opptatt av hva vi bør være og gjøre, at vi knapt har en tanke for Kristus og nåden i hjertet vårt. Djevelen innbiller oss til og med at det selvsagt er av bare nåde vi en gang er blitt rettferdige. Men at det så hver dag kommer an på om vi lever slik at vi beholder Guds velbehag. Eller at det nok er i orden med rettferdiggjørelsen. Men at vi nå må være spesielt opptatt med helliggjørelsen, og hvor vår egen virksomhet og kristelige aktivitet har avgjørende betydning, mens den enfoldige troen på Kristus ikke betyr noe, Kol 2:18-23.

Så er det jo samtidig slik at en åndelig fattig sjel ser mange feil og mangler i sitt liv og sin helliggjørelse, og kan slett ikke bli fornøyd med seg selv. Der dukker ofte djevelen opp. Gjennom ens egne tanker, eller gjennom en umoden og egenrettferdig leder, sår han den tanken at disse manglene er tegn på at en er på helt feil vei. Nå hjelper det ikke, sier noen, om du så våker og ber. Du må inn på en helt ny vei, en helt ny måte, hvis du skal kunne håpe på noen virkelig helliggjørelse. Da er forførelsen og forvirringen stor!

Det er ikke så underlig at det kan gå slik. En ser og ser på sine fall og mangler, og fanges dermed som tidligere omtalt under trelldommens åk. Blikket er forlengst vendt bort fra Frelseren og den store forsonings-nåden. Eller en kaster bare et blikk på det av og til. «Forsoningen er det ikke noe i veien med, det er her i hjertet mitt det er galt. Og der er det noe må skje», sier en.

Det faller en ikke inn at denne hjelpen ikke kan oppnåes på noen annen måte enn i tro å feste blikket på Kristus. Og at det bare vil bli verre og verre jo lenger vi vender oss fra ham til oss selv.

Men nei, en bare fortsetter, stirrer og tenker, strever og kjemper med sitt eget hjerte. Men der har det aldri vært noen livsens kilde. Der er det alltid bare død, usselhet og forgjengelighet. Og til Kristus, livets éneste brønn, kan en slett ikke komme - så lenge det mangler så mye hos meg selv - ! Nå ligger det i sakens natur at her vil bare mer og mer bli dødt. Når grenen ikke lenger får saften fra vintreet, vil den jo tørke inn, Joh 15:4,6.

I tillegg begynner loven igjen å herske i samvittigheten. For i samme grad som troen avtar, tar loven over. Og loven har alltid samme tendens; så fort den kommer inn i samvittigheten, vekker den bare opp synden til større kraft og raseri, Rom 7:8 flg. Så blir elendigheten ennå større, og sjelen trekker seg ennå lengere vekk fra den barnlige tilliten til Frelseren. Og det er som regel en vei til trelldom og død.

Ennå verre blir forvillelsen når læren blir fordreid av skinnhellige lærere. Da blir det ikke lenger bare følelsene, men også overbevisningen som driver menneskene inn på egenrettferdighetens og selvopptatthetens veier. Slik gikk det med galaterne. Falske apostler forførte dem med «et annet evangelium» - «skjønt det ikke finnes noe annet - det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium», sier Paulus, Gal 1:6-7.

De ville slett ikke forvrenge Kristi evangelium, bare gjøre et nødvendig tillegg, mente de. Men apostelen sier de dermed er blitt «forhekset». Og at de uten å vite det på ny har korsfestet Kristus, Gal 3:1 (eldre overs.). Det er tale om en ny vei, en ny måte å få mer Ånd og kraft på.

Men både her og i Kol 2 viser Paulus at dette bare kan skje gjennom den enfoldige troen på Kristus, gjennom å «holde fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd», v.19. Og i Rom 6:14,22 sier samme apostel at den éneste veien til helliggjørelse er å frigjøres fra loven og leve på nåden. «Synden skal ikke få herske over dere», sier han, «for dere er ikke under loven, men under nåden», og «dere har deres helligjørelse som frukt».

Og Kristus selv sier: «Dersom dere blir i meg, bærer dere mye frukt», - «Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg», Joh 15.

Dette har ethvert levende Guds barn erfart. Det var bare ved troen og nåden en fikk det nye livet, ble glad i Gud, forvandlet og skilt fra verdens og sitt tidligere vesen, og villig til alt godt.

Men det er ingen som kjenner så sterkt på alle manglene hos seg selv, som en kristen. Og så kommer djevelen eller et skinnhellig egenrettferdig menneske og overbeviser ham om at det går ikke an å ha en så enfoldig tro. Han må gjøre det og det, han må finne en bedre vei. Og hvem skulle vel frykte for en slik hjelpsomhet, når det bare er spørsmål om å bli mer og mer hellig og alvorlig. Og vi bør jo alle være mistenksomme overfor vår egen vei - - - !

Så begynner mange å søke en ny vei, et nytt liv. Men legg merke til at nå duger det ikke lenger, det gamle livet. Det som Gud selv hadde skapt ovenfra da de kom til troen, livet der de fikk gi opp seg selv og hadde bare Kristus, men i ham sitt alt! Nå skal de søke en ny vei der de skal bli mer hellige enn de er blitt på troens vei, en vei der de ikke skal ha så mange fall, ikke være så fattige og elendige.

Og hva skjer så? Jo, hvis de nå er vekket opp litt sterkere, og kjenner lovens krav litt dypere enn deres veiledere, da finner de aldri det de søker. Tvert imot blir de nå på sin nye vei bare mer ulykkelige. For gjennom all forvirringen fjerner de seg bare mer og mer fra livets éneste kilde; den barnlige tilliten til Kristus og hans nåde. Livskraften forsvinner, og loven trenger i stedet inn i samvittigheten og vekker opp igjen synden. Da blir mennesket bare en ulykkelig trell som til slutt dør helt - så sant det ikke i tide vender tilbake til den enfoldige troen på Kristus.

Men det kan også bli en annen utgang på dette. De kan også finne det de søker - etter det de selv tror de mangler! Og da ender de opp i selvtilfredshet og selvvalgt åndelighet. Dette skjer når forbedringen går mindre dypt, bare er opptatt med det utvortes. Og - merk! - når all oppmerksomhet konsentreres om ett eller flere spesielle områder en har bestemt seg for å forbedre seg på, som en så noenlunde kan oppfylle. Hvor så denne «innsatsen» som et «teppe» skjuler all vår indre syndighet.

På denne måten har f.eks. munkelivet blitt et deilig sovekammer - og til sist graven - for mang en vakt sjel. Dette forsøket på å helliggjøre seg selv, er om mulig ennå mer tragisk enn det førstnevnte. Her er det ennå mindre håp om noen forandring. For med sitt bedratte sinn føres en bare lenger og lenger inn i selvtilfredshet og egenrettferdighet.

Til toppen

6. Vi har rett til å skjule oss i Jesu fullbrakte verk

når vi anklages for vantro, lunkenhet og synd

Noen kommer inn på disse farlige retningene bare fordi de savner den følbare nåden. De tenker på hvordan de som nyfrelste så klart fikk åpenbart for seg Frelseren i hans lidelse. Og liksom fikk hvile ved hans hjerte, kjenne hans kjærlighet, og selv virkelig elske ham. Alt dette synes de nå de mangler, og derfor frykter de for at deres tro bare er død kunnskap.

Nå er de bare blitt opptatt med troen, hvordan det står til med den. Så nå setter de alt inn på å få tilbake den gamle følbare nåden og åpenbaringene. Troen er nå ikke lenger «overbevisning om det en ikke ser», Heb 11:1; om det de har i ham, det han har utrettet for oss, den rettferdighet han kjøpte til oss med sitt blod.

Også av slikt arbeid blir det dårlige frukter, en stadig utmattelse, og til sist død.

Mest følbar blir troslivets dødskamp i disse retningene dersom en kristen har vært så ulykkelig å falle i åpenbar synd. Akkurat som våre første fedre gjemte seg for Gud i hagen, slik gjør da også vi, 1Mos 3. En kan ikke straks, så naken og syndig en da står, - føler vi - komme fram for Gud, be og tro. En holder seg på avstand fra Herren.

Dette er noe som ligger i alles natur, og som skjer med hver éneste kristen. Men dersom dette bare sitter i følelsene, vil det kunne overvinnes ved ordet om Kristi grenseløse nåde.

Av og til skjer det nok at et slikt menneske tenker: «Jeg er en frafallen, jeg må ha en helt ny omvendelse» - og tenker seg da dette som noe veldig markert, med en følbar og dyp anger som kan svare til syndens gru. Han venter da en følbar forvissning om Guds nåde, og en forbedring i livet - som skal overbevise Gud om at angeren har vært sann. Og, legg merke til: Dette skal alt sammen skje før han kan tro - ! Før han kan gå fram til nådestolen!

Men det skjer ikke slik. Det kommer ikke, det de venter på. Tvert imot opplever de det motsatte. For angeren over synden kjenner en aldri så bittert når en holder seg på avstand fra Gud, som når en kommer med synden til ham og ber om å få og tro hans nåde. Dessuten er angeren noe en kristen aldri finner dyp nok hos seg selv.

Når et menneske holder seg på avstand fra Gud, blir hjertet bare kaldere og kaldere. Angeren blir mindre og mindre følbar, - men i samme grad blir vi bare mer og mer sky overfor Gud. Samtidig uteblir den forbedringen vi hadde ventet i vårt eget liv. Det onde blir bare sterkere i oss, og kraften til å kjempe imot blir stadig mindre. Ved at en har forlatt livets kilde, og loven har trengt seg inn i stedet, vokser det opp en ny nød, som er verre enn fallet som skjedde; synden begynner på ny å livne til i begjæret.

Og så begynner det stakkars mennesket å ta skritt etter skritt bakover, lenger og lenger vekk fra sin Frelser.

Etter hvert dør enhver årvåkenhet og nød for hvordan en har det med Gud. Forstanden formørkes og samvittigheten sløves. Snart er ingen ting så sikkert og ingen ting så viktig at det får drive dette mennesket til nådestolen. Alt får bare være som det vil, og gå som det går. Falsk trøst og avguder inntar etter hvert hjertet. Det er slutten - som bekrefter Ordet: «En liten surdeig syrer hele deigen», Gal 5:9.

Det begynner så fint å ganske svakt følge fornuftens, følelsenes og djevelens innspill: «Skal du, så uren som du er, bli noen ny-testamentlig prest? Nei, det må først bli slutt på synden!» o.s.v. Det er en holdning en har i beste mening. En kaller det for å «være alvorlig», «varsomhet», eller å «ikke tro for snart eller for mye». Og en slik varsomhet kan da ingen anse for farlig?

Men resultatet blir, som nevnt, det Paulus sier: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden», Gal 5:4. Og dette gjelder i begge retningene vi nå har omtalt. Vår egen rettferdighet og Kristi rettferdighet kan ikke regjere samtidig i vår samvittighet. «For den som holder seg til gjerninger blir ikke lønnen tilregnet som nåde, men som fortjeneste», Rom 4:4.

Men vi vil nevne ennå en stor, bred og stupbratt vei til frafall og død, som det ikke finnes sterke nok ord til å beskrive. Det er det åndelige hovmodet.

På denne veien faller de som ingen av de andre veiene var i stand til å felle; de store og sterke, de vellykkede kristne. Disse som ikke verken syndig lyst, verden, vantro eller villfarelser greide å forføre. Bare hovmodet greier å føre mange av disse i de dypeste, mest grufulle fall. Skriften sier at «Gud står de stolte imot», - «de første skal bli de siste», 1Pet 5:5, Mat 20:16.

Dette ser vi så mange sørgelige eksempler på. En ser hvordan de største hellige fryktet for dette, og altså med stor grunn. Hva var vel grunnen til Sauls fall? Hvorfor lot vel Gud David falle? Og hvordan falt ikke noen av Paulus’ disipler!

-------------

Til slutt må vi ennå en gang huske at hver éneste kristen fristes og føres mer eller mindre på alle disse frafallets veier.

Alle får kjenne, mer enn de gjerne vil, på åndelig lettsindighet, synden og verden, egenrettferdighet, trellesinn eller hovmod.

Alt avhenger av hvor hver enkelt til sist stanser. Hvordan det går med vårt sinn, med ånden.

Om vi blir i synden, avguderiet eller i verdslighet. Fortsetter i det og ikke vil la oss advare, ikke tenker på å slutte med det, men bare forsvarer det.

Eller tvert imot lider, kjemper og ber for å komme ut av det. Og derfor alltid på ny kommer tilbake gjennom nåden og fortsetter vandringen med Kristus. Eller om en fortsetter på egenrettferdighetens vei.

Dette er altså forskjellen; det kommer an på hva som får overtaket, hva som regjerer.

Paulus sier: «Vet dere ikke, at når dere byr dere fram for å lyde noen som tjenere, så er dere dermed tjenere under den som dere lyder. Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til rettferdighet», Rom 6:16.

Den som står, han se til at han ikke faller!

Kapittel 12

To lignelser

1. Den hemmelighetsfulle hjertegleden

For flere år siden kom en dag to unge engelskmenn til en by i Frankrike. Der oppsøkte de et bestemt vertshus for å bo der en tid. Og de ble boende der i flere uker.

Verten var en stor gjerrigknark som på alle måter søkte å få noen ekstra kroner ut av gjestene. Og når han merket at de aldri klaget på det han forlangte, og spesielt gjerne ville bo nettopp hos ham, skrudde han opp prisen så langt han våget. Men de var fremdeles alltid like glade og muntre.

Etter en tid sa de at de nok gjerne fortsatt ville bo lenger hos ham, men bråket på gata forstyrret dem. Hvis de fikk lov, ville de gjerne på egen bekostning få sette opp et lite lysthus i bakgården, der det var roligere. Jo, dette godtok verten. For desto lenger kunne han ha inntekter på dem.

Huset ble bygd. Men etter at de hadde bodd i det nye huset en tid, sa de en dag at de ville reise en tur utover landet, og ville da gjøre opp sitt regnskap med verten, for det var usikkert om de kom tilbake.

Når verten fikk se at de ikke kom tilbake, gikk han inn i det lille huset, og der fant han på bordet et brev adressert til ham. Han åpner det og leser:

«De har vel undret Dem over at vi i vår enfoldighet betalte så villig alt De forlangte den tiden vi bodde hos Dem. Men nå vil vi avsløre hemmeligheten.

Hvis De åpner golvet i det lille huset, finner De der en tom grav. Der gravde vi opp en kiste full av gull- og sølvmynter. Vår far, som tidligere eide dette stedet, gravde denne ned her da fiendens hær nærmet seg dette stedet. Og når vi her hentet opp millioner, var det jo ikke så underlig at vi gjerne gav ut noen hundre».

Dette er en sann, verdslig hendelse, men et virkelig treffende bilde på Guds fred i de kristnes hjerter. De har en skjult skatt. Og den er så stor, at alt det som kreves av dem her på jord, det de lider og mister, er bare ubetydelig mot det de har igjen.

Og er ikke alle Guds barn langt rikere enn disse to engelskmennene, om så alt gullet var deres? Kristus sier: «Himlenes rike er likt en skatt som var skjult i en åker. En mann fant den, og gjemte den igjen. I sin glede gikk han så bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren», Mat 13:44.

Dette er de troendes store, men «skjulte» skatt - himlenes rike, en «dyrkjøpt pris», den evig gyldige løsepengen. En evig nåde og frihet så ingen synd blir tilregnet oss, en evig rettferdighet i Kristus, barnekår hos Gud, arverett i himmelen, og den daglige faderomsorg for alt vi trenger.

Denne skatten er hemmeligheten med Guds barns underfulle fred. For en skam da for den som kan rose seg av denne veldige skatten, men likevel kan la småting få ødelegge denne freden!

Guds fred er også all helliggjørelses liv og kraft. Måtte det da være om å gjøre for hver éneste kristen at de har denne freden! «La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige!», Kol 3:15. Amen.

Til toppen

2. Det skjulte liv

En bekk flyter ofte så jevnt og rolig, at en knapt merker om det er noen strøm i bekken i det hele tatt. Men kaster en bare en stor nok stein ned i bekken, som demmer opp for strømmen, da ser en straks hvordan vannet stiger på den ene siden. Snart bruser og skummer det på den siden av steinen, og er det beste bevis på strømmens retning og fart.

Slik er det med menneskehjertet, eller rettere sagt; med den ånd som regjerer der inne. Vantroens barn, der djevelen bor og regjerer, er fanget i hans vilje. Vi ser hvor sakte, pent og umerkelig mange av disse drives nedover mot sjøen som brenner med ild og svovel. Det går så pent og pyntelig for seg at en aldri skulle tro de gikk på syndens og forbannelsens vei.

Men bare kast en hindring i veien for dem, hold fram for dem Herrens bud! Har du da truffet på rette sted, så vokser snart bekken og fosser enten over hinderet, eller finner en annen vei og flommer ut over breddene. For noen reiser seg og bruser mot selve budet. Mens hos andre igjen, som prøver å holde budet, blir det bare nytt liv i synden som dermed flommer over sine bredder. For «Loven kom til for at «överträdelsen skulle överflöda», Rom 5:20.

Men synden strømmer av og til gjennom hele deres vesen; hjerte, tanker, fantasi, ord og gjerninger, - uten at de uroes det minste av det. De er rolige, upåvirket, så lenge ikke det hellige stopper dem opp på veien.

Men se så på en annen strøm: En kristens nye, åndelige liv er ofte så skjult for ham selv, og også for andre, at en nesten ikke kan merke noe som helst tegn på at det er der.

Slik er det i tider når livet hans flyter stilt og fint etter Ordet, og uten at noe spesielt skjer. Hans tro består i at Kristus - og bare Kristus - er all hans trøst. Hans gode gjerninger er hans enkle plikt der han er satt i hjem og på arbeid. Han har ingen spesielle opplevelser, verken av synd eller nåde. Og er i så måte ikke så forskjellig fra en navnekristen, eller en hykler.

Men se hva som skjer når en større stein faller i bekken, om ikke vannet da stiger og begynner å fosse over steinen. Men her er steinen ikke Guds bud. For det budet krever, er bare det samme som han selv alltid tenker og mener at han bør være. Og at livet hans oftest flyter i samme retning som budet, er noe han vanligvis selv ikke merker.

Her er steinen i bekken et fall i synd, eller en fristelse til synd. Det er dette som skaper en flom, en kamp og foss. Nå viser det seg også klart hvilken retning den rolige, umerkelige strømmen fløt.

Og nå ser vi også forskjellen på disse rolige strømningene:

De ugudelige lever stadig i og med synden, uten at det uroer dem noe. Men når Guds bud møter dem, da blir det kamp og storm.

Guds barn lever bestandig med budet, men uroes aldri av det. Men når synden kommer, da blir der kamp og storm.

Den éne bekken forstyrres og uroes bare av det hellige. Den må da være en vanhellig bekk. Mens den andre bekken bare forstyrres og uroes av det vanhellige. Den må da være en hellig bekk.

Slik er vårt liv skjult med Kristus i Gud.

Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge