Romerbrevets budskap BIND 2, kap. 7


 

Sjuende kapittel.

Dette kapitlet består av tre deler: Det første handler om Guds barns frihet fra loven (v.1-6). Det andre handler om hvordan loven virker når den angriper ondskapen som bor i oss (v.7-13). Det tredje taler om striden mellom ånden og kjødet (v.14-25).

 

I det forrige kapitlet var Paulus opptatt med å vise at nåden ikke gir plass for synden. Der sier han, som et løfte, at synd ikke skal få herske over de som har liv i Gud. Og grunnen til det er at de "ikke er under lov, men under nåde" (v.14). I dette kapitlet tar han så dette emnet opp på nytt, og går nærmere inn på begge sider av saken: Han taler om friheten fra loven og hvordan vi kan få den. Men også om dens følger og hvordan den virker; nemlig at da først er vi satt i stand til å tjene Gud i ånd og sannhet.

Men så lærer også apostelen her at til en sann gudfryktighet hører frihet fra loven. Spesielt taler han i v.5 og 6 om at "de syndige lystene ble vekket ved loven". Da kunne det kanskje se ut som om han fremstiller loven som et onde, en kilde til synd. Derfor gir han en ny forklaring på hvor god og hellig loven er. Dermed viser han at det er lovens virkning som gjør at den oppegger og åpenbarer alt det onde som bor i mennesket. Samtidig blir det da en forklaring på det verk loven gjør, og den nytte den har, i et menneskes omvendelse. Og det viser at loven med all sitt lys og makt, sine bud og forbud, ikke på noen måte makter å bremse, langt mindre utrydde, synden. Det som skjer er at tvert imot setter loven hele det naturlige menneskes ondskap i opprør, og dermed knuser og døde den mennesket. Dette er tankegangen og innholdet i v.1-13.

 

I forbindelse med at Paulus tar opp syndens makt, der loven hersker, beskriver han videre menneskenaturens generelle forderv, også hos de som er født på ny. Denne beskrivelsen kan en gjerne se som en tilføyelse til det forrige kapitlet. Der skildret han de kristne som "døde for synden", som de som hadde forlatt dens tjeneste, dens herredømme. Men samtidig hadde han alvorlige formaninger til disse kristne, om at nå måtte de ikke tjene synden. Dermed lot han dem tydelig nok forstå at de ikke var helt fri fra den, men ennå stadig ble utsatt for syndens fristelser. Denne side av saken går han nå nærmere inn på gjennom en levende skildring av hvordan han selv opplevde syndens makt. I en tid da han samtidig hadde fått en villig ånd og "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske". Ved at han skildrer sin indre kamp mot synden på denne måten, og hvordan han kom til kort overfor lovens bud, viser han hvor nødvendig det er å være fri fra loven som frelsesgrunn. For både han og alle andre opplever at den gamle naturen (som han kaller kjødet) alltid blir værende i oss, og arbeider også i Guds barn. (v.14-25).

 

I de første seks versene skildrer altså Paulus Guds barns frihet fra loven; hvordan vi er blitt fri fra loven, og hva som er følger og virkninger. Han viser at denne friheten fra loven bare oppstår ved at mennesket dør og dødes. Han sier:

 

1: Eller vet dere ikke, brødre - jeg taler jo til dem som kjenner loven - at loven har herredømme over et mennesket den tiden det lever?

Eller vet dere ikke, brødre. Paulus begynner med et spørsmål i en utfordrende tone. Han vil vekke oppmerksomheten og få dem til å tenke grundig over dette. For nå gjelder det et særdeles viktig forhold om friheten fra loven han skal tale til dem om: Dette at denne friheten får vi bare gjennom å dø,eller å dødes/overgis til døden (v.4). Da er det også særdeles viktig å ha dette forholdet klart for seg for at vi virkelig mer kunne tro denne friheten. Men også for å kunne fatte hva den innebærer. Det er først og fremst totalt urimelig, et tomt ord og et bedrag for alle menneskers vantros mørke, dette at vi skulle være fullstendig fri fra lovens krav og dommer.

 

Å nei, heter det alltid i hjertet, fri fra loven, det kan jeg umulig være. Jeg kjenner jo alltid på lovens krav og dom i hjertet mitt. Nei, var jeg fri fra loven, - da var jeg jo salig frelst! Da hadde jeg jo ingen synd innfor Gud! Hvis jeg var sikker på at Gud ikke dømmer etter loven, da var jeg også så sikker på at jeg eide hans nåde, akkurat som de som alt er hjemme i himmelen. Nei, det er å gå for langt! Slik taler vantroen i hjertet vårt. Da kommer Paulus her og sier: Kjære brødre! Akkurat så fri fra lovens krav og dommer er dere, når dere er døde fra den og forenet med ham som ble oppreist fra de døde. Just så fri fra loven som frelsesgrunn, som de som alt er hjemme i himmelen - ! Ja så fri som om det aldri var gitt noen lov på jorden, hverken med ett eller ti bud. For denne friheten har dere fått ved at dere har dødd. Dere har dødd fra loven og oppstått i en ny tilstand, liksom i en ny verden. En slik fast grunn for vår trøst er det apostelen legger her, når han sier at vi "døde bort fra loven", eller at "loven har herredømme over et menneske den tiden det lever".

 

Men der er mange lettsindige mennesker som tilegner seg trøstelige ting altfor lett og hastig, uten at de virkelig eier dette. Luther sier de "bare tar skummet av evangeliet, men har aldri drukket av den sterke vinen". Slike mennesker kan ofte, i sitt kjødelige sinn, si: "Hør her! Er vi ikke fri fra loven? Hva behøver vi bry oss om loven? Overfor den kan jo likevel ingen stå ren". Gjennom denne teksten svarer da Paulus: Nei, stopp nå litt! Det er ikke min mening at alle mennesker er fri fra loven. Det kommer an på om du har dødd fra den. Du må ikke selv løse deg fra loven. Det er ikke slik det foregår. Hver eneste kvinne er ikke fri fra ektepakten (mannens lov). Det avhenger av et dødsfall om hun skal bli fri. Vet dere ikke, kjære brødre, hvordan det er med loven - jeg taler jo til dem som kjenner loven - jeg taler jo ikke til blinde hedninger, men til dem som er blitt undervist i Herrens lov. Vet dere ikke:

 

at loven har herredømme over et menneske den tiden det lever. Dette er et forhold med loven som gjelder generelt. Uttrykksformen er den samme som apostelen anvender i kap.6:7, der han sier at "den som er død, er rettferdiggjort fra synden", han synder ikke mer. På samme måte er det med vårt forhold til loven. Den som har dødd, har ikke mer noen lov over seg. Loven hersker jo bare over mennesket den tiden det lever - ordrett: "så lang tid det lever", hverken kortere eller lengere tid. Hva som menes med dette, kan belyses med massevis av eksempler. For enhver stilling gjelder en bestemt stillings-avtale, et reglement, en "lov". Hver enkelt slik "lov" gjelder for/"har herredømme over" mennesket bare så lenge det er i den bestemte stillingen. I forrige kapittel talte Paulus om tjenerstanden. Så lenge jeg tjener en herre, gjelder den herrens stillings-reglement som en lov så lenge jeg tjener under den avtalen. Men når jeg går inn i tjeneste for en annen herre, da er jeg fri fra avtalen med den forrige herren. Da hersker ikke han over meg lenger. Så bruker apostelen et annet kjent eksempel; det forholdet som gjelder i ekteskapet:

 

2: Den kvinnen som har en ektemann er ved ekteskapsloven bundet til sin ektemann så lenge han lever. Men hvis ektemannen dør, er hun løst fra ekteskapsloven som bandt henne til ektemannen.

3: Hvis hun da gifter seg med en annen mann mens hennes ektemann lever, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes ektemann dør, er hun fri fra ekteskapsloven, slik at hun ikke er en horkvinne, selv om hun gifter seg med en annen mann.

Det som er hovedsaken i det Paulus vil lære oss med dette eksemplet, er at det er bare gjennom en død vi befries fra loven. Det var mannens død som gjorde at kvinnen var fri fra "ekteskapsloven". Dette eksemplet har apostelen valgt for å belyse hans mer generelle budskap i v.1. Og han bruker det for å gi de kristne i Rom en forestilling om den "store hemmeligheten" (Ef 5:32); menigheten og Kristus, som lemmer på legemet, som bruden og brudgommen. Dette forholdet bruker han også i v.4.

 

Men det disse versene først og fremst vil lære oss, er det vi allerede har nevnt; at det er bare gjennom en konkret død vi oppnår frihet fra loven. Vi lærer hvor fullstendig falskt og urettmessig det er å innbille seg at en eier nåden i Kristus, hvis en ikke er "død bort fra loven", men fremdeles egentlig trøster seg til den. Og trøste seg til den gjør alle som ennå treller under den, forsøker å leve etter den, - med et underforstått håp om å oppnå evig liv på den måten. Mange tenker nok på nåde som noe vi får når vår egen rettferdighet ikke strekker til. Dette er nok det mange mener med "å tro på Kristus". Men det er ganske konkret bare et åndelig ekteskapsbrudd. Så lenge ektemannen lever, er hustruen bundet i henhold til ekteskapsloven, og har da konkret gjort lovbrudd om hun gir seg hen til en annen mann.

 

Slik blandes to årsaker til trøst sammen. Og det til og med to forhold som strir rakt mot hverandre: Det både å skulle bli rettferdig gjennom loven, og det å eie nåden i Kristus, er åndelig utukt, et åndelig ekteskapsbrudd. Det er å svike sitt forhold til loven, som en er skyldig å oppfylle fullkomment - hvis en vil bli rettferdig gjennom den (Gal 3:10). Det er å være troløs mot lovpakten, som hvert menneske står under - hvis de søker rettferdighet gjennom loven. Nåde og frihet fra lovens dommer tilhører et helt annet folk: De som er døde fra loven og søker all sin rettferdighet i han som er stått opp fra de døde. Hele verden lever i dette mørket. De vet ikke at her er to vidt adskilte åndelige riker, med sine helt forskjellige lover og rettigheter - "to pakter" (Gal 4:24). To helt forskjellige veier til rettferdighet og frelse: Lovens og nådens, gjerningenes og troens. I det tiende kapitlet i Romerbrevet kaller Paulus disse to veiene "den rettferdighet som er av loven" og "rettferdigheten av tro". Der lærer han oss også grundigere hva hver av disse innebærer.

 

I Gal 4 skildrer han de to veiene, i budskapet om Abrahams to sønner, tjenestekvinnens og den frie kvinnes. I Heb 12 skildrer han dem med de to fjellene, Sinai og Sion, som var så velkjente og betydningsfulle. "For den som arbeider, blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste. Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet". I Mat 20 ser vi også Kristus taler om at den som viste til sin egen innsats, fikk ingen nådegave, mens derimot den som bare var avhengig av landeierens godhet, fikk alt av nåde. Og i Gal 3:10 taler Paulus sterkt mot dem som trodde de skulle få nåde på gjerningenes vei. Han sier: "Så mange som bygger på lovgjerninger - ordrett: "som er av lovens gjerninger"- , er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem". Det vil si at på denne veien må en fullkomment oppfylle alt, - eller være forbannet. I den ulykkelige tilstanden er altså de som lever i den villfarelsen at de tror de kan oppnå nåde, samtidig med at de ennå lever under loven. Dette skildres altså med den dommen som rammer en hustru hvis hun har forhold til en annen mann, mens hennes rette mann lever.

 

Det andre vi lærer her, er hvor fullkomment fri fra lovens dommer de menneskene er, som er døde fra loven og forenet med Kristus. Paulus sier de er like så fri som en kvinne er fri fra ekteskapsloven som bandt henne til mannen, når hun har sett sin ektemann dø og begravet. Ekteskapets band er oppløst og helt bortfalt ved at mannen døde. Så nå kan kvinnen fritt og uten synd ekte en annen mann. Akkurat så lite som den døde og begravne mannen har noen rett eller makt over henne, så lite gjelder lovens bud, forbud og dommer over den kristne som ved troen lever forenet med Kristus. Loven kan verken rettferdiggjøre eller fordømme en slik sjel. Dette forholdet bygger han så videre på, når han fortsetter:

 

4: På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen - ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud.

I det forholdet han sammenliknet med ovenfor, var det mannen som døde, og hustruen levde videre, fri til å gifte seg med/"tilhøre" en annen. Men når Paulus her går konkret inn på saken, må han si det slik: "Dere døde bort fra loven", for å bli forstått rett. For akkurat det at han sier "dere døde bort fra loven", og ikke: loven døde fra dere, beviser at her taler han om det som skjer i oss ved troen. Ikke om det som skjedde i Kristi død, da han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13), - selv om den forløsningen som da skjedde jo er selve grunnen for den friheten vi får gjennom troen. Som allerede nevnt, er det dette som er selve saken apostelen vil ha fram her; at vi bare ved å "dø fra loven" er fri fra lovpakten og alt som hørte til denne. Paulus sier innledningsvis:

 

På samme måte, mine brødre, "døde også dere bort fra loven". Av det som er sagt i v.1-3 følger altså at det er ved å dø eller dødes fra loven, at dere blir fri fra lovpakten. Det skjer ikke gjennom noen innsats fra deres side. Vi skjønner dette er meningen, når vi ser på det som står foran. Der sier Paulus først at loven hersker over mennesket bare "den tiden det lever". Og deretter, at bare ved mannens død settes kvinnen fri fra loven som bandt henne til mannen.

 

"På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven". Hvordan dette foregår, at vi dør fra loven, fatter vi når vi ser på ordene som følger etter: "ved Kristi legeme". Men først vil vi på nytt forsikre oss om at vi vet hvilken lov det er apostelen taler om her. Som tidligere nevnt vil nok de vantro tolke disse ordene bare til å gjelde den loven som var gitt spesielt for jødene. Men apostelen sikter her til den loven alle hans trosbrødre én gang hadde vært fengslet under; moralloven, eller de ti bud. Dette går klart fram av at han i v.7 uttrykkelig siterer fra ett av budene i den loven han taler om, nemlig: "Du skal ikke begjære". Og ikke bare er det ett av de ti budene, men også det mest åndelige, det som stikker aller dypest i vårt indre menneske. Den levittiske loven derimot inneholder bare "kjødelige forskrifter". Senere sier Paulus at "da budet kom, ble synden vekket opp til liv", at "det gav meg bare død", "slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet" (v.9-13). Da skjønner vi at noe slikt aldri vil komme til å skje gjennom de levittiske forskriftene som ganske lett kunne oppfylles, og gjorde derfor slett ikke at en fariseer ble en synder, men virket det stikk motsatte.

 

Når apostelen mot slutten av kapitlet sier: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", er det da godt nok avklart hvilken lov det er han taler om (se mer om dette under tolkingen av v.14). Det er den loven som er like forpliktende for jøder som for hedninger. Den gjerning denne loven krever, i dens videste betydning, er skrevet i alle menneskers hjerter, uansett på hvilken måte det er blitt åpenbart for dem. Enten det er samvittighetens erfaring av hva som er rett og galt, eller det som er skrevet av Guds finger på de to steintavlene. Alle de Paulus her skriver til, hadde før sin omvendelse levd på denne lovens frelsesvei. Men de av dem som var omvendte hedninger, hadde aldri vært under den jødiske seremonialloven. Altså er det bare om moralloven apostelen taler, her og gjennom hele kapitlet.

 

Men hvis det altså er moralloven det tales om, den som hver dag og stund anklager oss, så står vi jo her overfor en underlig lære. Hvis vi som tror er fri fra denne loven, hva innebærer da denne friheten? Hvordan, og på hvilke områder, er vi fri? Skal lovens bud heller ikke være vår rettesnor? Måtte Gud bevare oss fra å trekke en slik konklusjon! Herren Kristus sier i sin første preken som er skrevet ned: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven". Gjennom hele prekenen fortsetter han så å gi oss den aller dypeste forklaring av lovens bud. Og i brevene sine til de kristne holder alle apostlene nettopp lovens bud fram som rettesnor for deres liv (se f.eks. Rom 13:8-10, Gal 5:14, Jak 2:8, 1Joh 2:7 m.fl.).

 

Nei, som apostelen selv forklarer, så er meningen denne: "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse" (Gal 3:13), Kristus har "befridd dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv" (Heb 2:15). Det er fra "lovens forbannelse", det er fra "frykten for døden" vi er fri. Det er lovens pakt, som frelsesgrunn, vi er befridd fra. Det er den friheten at Gud ikke skal dømme oss etter loven, fordi vi ved troen er forenet med hans Sønn - og på grunn av Sønnens lydighet erklært rettferdige. Gud skal aldri fordømme oss for alle de fall, overtredelser og synder som ennå henger ved oss, og river og pisker oss mens vi ennå er her på jorden. Han skal bevare oss i en evig nåde.

 

Det er en slik frihet fra loven vi eier, at som Guds barn står vi ikke lenger under dens retts- og domsområde. Der kreves det at vår egen lydighet og oppfyllelse av loven må være fullkommen, hvis vi skal oppnå evig liv. Av naturen er alle mennesker fra fødselen under en slik lovpakt, den Gud opprettet med Adam. Han stod der som slektsoverhode for hele menneskeheten, og levde under Guds ord om at hvis han syndet, skulle han "visselig dø" (som omtalt under kap.5). Av naturen lever vi alle under denne pakten. Den loven som er skrevet i vår samvittighet bekrefter stadig dette. Denne pakten ble stadfestet på Sinai, og fra den befries vi bare ved at vi blir forenet med Kristus. Han som er den nye pakts grunnlegger og hode. Alle som er i ham, er like så fri fra den første pakten som en kvinne er fra ekteskapet med sin tidligere mann, når han er død og begravet.

 

Men her kunne noen spørre: Hvis vi er fri fra lovens domsrett - hvor mye kan da lovens bud bety for oss? Hvilken makt har en lov, når de som har overtrådt den ikke skal rammes av den? Svar: I Kristi pakt er det som driver til et liv etter Guds bud, langt sterkere enn lovens trusler. For det første: "Sterk som døden er kjærligheten". Loven har aldri vært i stand til å virke det hele Kristi kirkes historie vitner om at troen og kjærligheten har virket. Les Heb 11, og millioner hellige martyrers historie. "Kristi kjærlighet tvinger oss". I tillegg er storheten i forløsningen, og Den Helliges nærvær, noe som vekker langt sterkere til lydighet, enn alle lovens bud, forbud og trusler. Når Paulus legger stor vekt på å påvirke de troende til lydighet, taler han slik: "Dere ble kjøpt for en høy pris", eller også: "Dere er Guds tempel, og Guds Ånd bor i dere".

 

Og det slike påminnelser ikke makter å bevirke i oss, det gjør Herren med sin daglige tukt, innvortes og utvortes, slik alle troende erfarer. Slik regjerer Herren Kristus i sine. Han døder det gamle mennesket i oss, uten at han noen gang sier: Dere skal fordømmes i synden, selv om dere lever i troen på meg. Noe slikt hører vi aldri fra Herrens munn. Dødsdommen rammer bare dem som helt og holdent "faller fra. For de korsfester Guds Sønn for seg selv på ny", bare dem som "er under loven". Så lenge vi "blir i Kristus", eier vi en evig nåde. Gud vil nok straffe og forskrekke oss. Men aldri oppheve pakten, aldri fordømme oss. Slik er det å være fri fra loven.

 

Lovpaktens betingelser var slik: "det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem", eller: "Vil du gå inn til livet, så hold budene", og videre: "Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem" (5Mos 27:26). Denne pakten krever altså en fullkommen oppfyllelse av budene, for å oppnå evig liv. Og den forkynner forbannelse over den som feiler, om enn bare i ett av budene. Det er denne loven som framstilles her som menneskenes første ektemann. Men denne loven er nå overtrådt. Først har vi alle syndet i Adam. Senere har også hvert enkelt menneske selv syndet. Derfor er vi også alle av naturen under lovens forbannelse. Og denne forbannelses-dom må fullbyrdes over alle mennesker. Enten over hver enkelt av oss, eller fullbyrdes over en ny pakts overhode eller mellommann.

 

En slik mellommann var Kristus, "født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven". Dette ble oppfylt i hans død. "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss". Hver eneste én som nå er forenet med ham, som et lem på hans legeme, har også del i alt det han har gjort. I hans død har de dødd fra loven. Det er dette Paulus vil ha sagt, når han nå tilføyer:

 

ved Kristi legeme. For et mørkt og ubegripelig ord for vår forstand! Men lyset går opp for oss, når vi i tro tenker over hva Kristus har gjort i vårt sted. Paulus sier ikke: ved Kristi død, men "ved Kristi legeme". Med dette ene ordet retter han blikket vårt mot alt det som har skjedd, for at vi skulle bli kjøpt fri fra loven: At Guds Sønn ble menneske, hans lydighet og hans død. Vi ser det også gjennom apostelens ord om at Guds Sønn nettopp derfor ble "født av en kvinne" - d.v.s. fikk et legeme, fordi han både i gjerning og lidelser skulle oppfylle loven og oppleve dens forbannelse. Se Gal 4:4, Heb 2:14, 10:5, "et legeme har du forberedt for meg", og v.10: "--ved ofringen av Jesu Kristi legeme --". Paulus sier også i Ef 2:14-15 at Kristus "i sitt kjød avskaffet fiendskapet, det vil si: budenes lov som er i forskriftene" (konf.Kol 2:14).

 

Det Paulus spesielt vil ha fram her, er at vår forløsning fra loven ble fullbyrdet "ved at Jesu Kristi legeme ble ofret" da "han hang på et tre". I denne dødsstraffen lå all lovens forbannelse. Dette holder han opp for øynene våre. Derfor nevner han ikke en gang vår tro, men bare selve forløsningen i Kristi død, - selv om han så i kap 4:4-5 uttrykkelig sier det som er hele Bibelens budskap, at den som holder seg til gjerninger og ikke tror, får ikke noe av nåde, men står under lovens krav. Men vi ser jo av sammenhengen (spesielt av v.5, "da vi levde etter kjødet") at her taler han om den frihet fra loven vi nå har mottatt ved troen. Den friheten som også er samvittighetens frihet. Over denne teksten uttaler Luther: "Loven er mannen, samvittigheten er hustruen". Men den friheten vi mottok ved troen er den samme som ble skapt ved Kristi død. For det var da vår forløsning fra loven egentlig skjedde, - selv for den som ikke trodde det, og derfor ble værende i sitt fengsel.

 

Men når vi tror, da blir vi virkelig fri. Da blir også samvittigheten fri og salig. Men, merk: utelukkende gjennom den forløsning som skjedde i Kristi død! For når en sjel gir opp all sin egen rettferdighet og kamp, da er han tilintetgjort og hjelpeløs. Da hindrer han ikke lenger ordet om at Jesu Kristi legeme ble ofret, men tar imot det. Da brytes lovens trelldomsbånd i samvittigheten. Nå ser han at Kristi død var hans død. Slik blir han frigjort nettopp ved Kristi død. Vårt tekstord betyr derfor at: Dere døde bort fra loven da Kristi legeme døde fra loven. Det har dere nå trodd. Derfor opplever dere friheten også i samvittigheten. Kristi død er deres død.

 

Det er på denne bakgrunn Guds barn er fullkommen fri fra lovpakten og dens vilkår. De er fri både fra lovens forbannelse og fra dens lønn. Den kan hverken rettferdiggjøre eller fordømme dem. De kan ikke bli rettferdige gjennom loven, fordi de mislyktes i en fullkommen lydighet mot den. Og de kan ikke bli fordømt gjennom den, fordi de ved Kristi død har dødd fra loven. Ved mannens død er en kvinne løst fra ekteskapet med ham. På samme måte er Guds barn, som "er døde bort fra loven", løst fra lovpakten, og lever nå på en helt annen frelsesgrunn. Loven medvirker også selv til at vi i vår samvittighet etter hvert dør bort fra loven. Med sine stadige bud og dommer dukker og utmatter den sjelen, slik at resultatet blir som Paulus sier i v.10: "det gav meg bare død". D.v.s. at du gir opp ethvert håp og anstrengelser på å oppfylle loven i egen kraft.

 

Men denne utmattingen og overbevisningen du etter hvert får om at du selv ikke makter noe som helst, er ikke nok til å gjøre deg fri fra loven.

Selv om jeg er blitt overbevist om jeg ikke er i stand til å betale gjelden min, er jeg ikke dermed gjeldfri - ! Nei, det jeg skylder må betales! Den eneste utveien er at en annen betaler gjelden for meg. Da først blir jeg rettmessig gjeldfri.

Derfor er det utelukkende "ved Kristi legeme" vi blir virkelig fri fra lovens påkrav. Og det kjenner hver eneste våken sjel, at der ikke er noe som helst annet som kan gi samvittigheten den rette freden, enn en fullkommen oppfyllelse av loven. Men her skal vi samtidig holde klart for oss, at om denne samvittighetens frihet ikke er fullkommen, på grunn av vår svake tro, så er likevel vår frihet fra loven alltid fullkommen innfor Gud. Det vil si at det fremdeles alltid er sikkert at Gud ikke skal dømme oss etter loven, når vi tror på hans Sønn. Gud er fullkommen tilfredsstilt gjennom blodet på hans kors.

 

Men hva er det nå vi sier? Er det helt sikkert at Gud ikke dømmer de som tror, etter loven? Da er vi jo fullstendig fri fra all synd! En kunne fristes til å spørre: Er det virkelig sant, det apostelen lærer oss her, eller er det hele bare en herlig drøm? Skal Gud aldri dømme meg etter loven? Hvordan er jeg kommet i en slik særstilling? Ja, noe slikt har ganske visst bare skjedd "ved Kristi legeme", gjennom alt det Kristus gjorde, og hans lydighet og lidelse. Hvor full av synd jeg enn måtte se meg selv, så kan jeg ikke annet enn tro det som er hele Skriftens store hovedlære, fra det første løftet på syndefallets dag og til Kristi rop på korset: "Det er fullbrakt!"

 

Dette er Skriftens hovedlære i alle profetiske forutsigelser, og gjennom alle de levittiske ofringene: En stedfortreder skulle oppfylle loven i vårt sted, ta inn over seg og lide gjennom hele lovens forbannelse. Bare på dette grunnlag er det Guds alvorlige mening at vi skal være fri fra alle lovens bud og dommer. Ja, så fri som om ingen lov var gitt på denne jord. Hvordan skulle vi, på jorden eller i evigheten, kunne prise Gud nok for slik en nåde og gave?

 

For at dere skal tilhøre en annen - ham som ble oppreist fra de døde. En kristen sjel er altså død bort fra loven, som var dens (brudens) første mann. Vi har fått del i Kristi død. Da er vi samtidig på rett måte forenet med ham og har fått del i hans oppstandelse. Kristus er nå vår (brudens) lovlige/rette ektemann, iflg. apostelens sammenlikning med forholdet i ekteskapet. Så nå er det ikke noe galt i at bruden regner seg for fri fra pakten med sin forrige mann (loven), og dens betingelser. For den pakten er nå oppløst gjennom døden. Den som tror får ofte disse pilene skutt mot hjertet sitt: Er det riktig, er det helt sikkert, at jeg kan være fri fra lovens bud og dommer? Kan jeg leve og tro på dette? Her sier altså Paulus i vår tekst, at vi skal få være helt trygge på dette. Likeså sikkert som kvinnen har frihet til å gifte seg med en annen mann, etter at den første er død. For gjennom en død er vi på samme måte lovmessig befridd fra den første pakten med alle dens bud og dommer.

 

De som tror er flyttet over fra Adams pakt, eller lovpakten, og over i Kristi pakt, eller nådepakten. Kristus er menighetens hode og ektemann. Og dette bildet er det som svært ofte er brukt i Skriften om forholdet mellom Kristus og de som tror. Det tales om "bruden" og "brudgommen", "mannen og hustruen". På samme måte som Adam skulle få en kvinne som var skapt av hans ribben, så skulle også Kristus få en brud som var skapt "ved Kristi legeme". I Salomos høysang og i den førtifemte Salme synges det om bruden og brudgommen. Men det tales også ofte om denne "brudgommen" i Det nye testamente. Der framstilles menigheten som "bruden", og som "Lammets hustru". I Ef 5 taler Paulus om "mannen" og "hustruen". Der sier han til slutt: "Dette er en stor hemmelighet; jeg taler her om Kristus og menigheten".

 

Men vi skal likevel holde klart for oss at selv om de som tror, på grunn av at de er rett forenet med Kristus, ikke mer er under loven når det gjelder dens vei til frelse, så er vi, som apostelen sier: "icke utan Guds lag, men ero Kristi lag undergivna" (en bedre gjengivelse av 1Kor 9:21 enn våre norske oversettelser). Glade og lykkelige over hans kjærlighet, mottar de som tror likesom loven av Guds hånd. Nå har de "sin lyst i Herrens lov", og sier av hjertet: "Hans bud er ikke tunge", "hans åk er gagnlig, og hans byrde er lett". Men dette kan de bare synge når den tyngste byrden; syndens og forbannelsens byrde er tatt vekk. Når Luther fikk se forskjellen mellom loven som en pakt, og loven som en rettesnor for livet, gav det ham en slik indre lettelse og fryd at han "følte han gikk på Paradisets gater". Tenk, når jeg vet at på tross av alle de synder, feil og mangler som ennå tynger meg, så har jeg likevel en evig nåde og frihet fra lovens krav og dom - hvor glade blir vi ikke da i hans bud!

 

for at vi skal bære frukt for Gud. Her møter vi igjen det fornuften dømmer som det veldige kjetteriet. I en tale over Gal 2:19 sier Luther at "om fornuften fikk dømme, så har det ikke gått noen verre kjetter på jord, enn den hellige Paulus, som lærer at vi må være døde fra loven, for å kunne bære frukt for Gud". Hele verden mener jo det stikk motsatte; at en må være sterkt bundet til loven, for å kunne bære frukt for Gud, og gjøre virkelig gode gjerninger. De mener frihet fra loven vil ødelegge alt som heter helliggjørelse. Men her ser vi at Paulus lærer det motsatte. Han sier at først når vi er døde fra loven, kan vi bære frukt for Gud. Det samme lærte han under kap 6:14, at nettopp derfor skulle ikke synd få herske over oss, fordi vi "er ikke under lov, men under nåde". Dette er et særdeles viktig punkt i læren. Alle kristne, spesielt de unge og uerfarne, bør legge vel merke til dette; at så usannsynlig det enn er for fornuften, så er det helt nødvendig for en sann helliggjørelse at vi er frigjort fra loven. I vår samvittighet må vi være frigjort fra lovens bud og herredømme. Vi må leve i den frie nåden.

 

Dette har spesielt sin grunn i to forhold. Først at alt det gode vi gjør mens loven ennå regjerer i samvittigheten, det gjør vi ikke for Gud, men for oss selv. Det er bare egeninteressen som driver oss. For å oppnå lønn, og for å unngå dom. Og noe slikt kan jo aldri være noen helliggjørelse, eller behage Gud. Vi ser sammenligningen med mann og hustru: Det hun gjør for ham, bare fordi hun synes hun bør gjøre det for å være en rett hustru, varmer ikke mannens hjerte. Det han først og fremst vil ha, er hennes kjærlighet til ham. For det andre skal vi lenger ute i dette kapitlet også få lære at når loven hersker i samvittigheten, så virker den slett ikke kjærlighet og hellighet, som den krever. Den virker tvert imot at syndens lyster bare øker. Når loven regjerer i samvittigheten, døder den ikke synden, men vekker den tvert imot opp til liv og kraft. Dette taler apostelen nærmere om nedenfor.

 

Se nå bare nærmere på det vi nevnte først. Alt det vi gjør før vi er blitt befridd fra loven og kommet til frelsende tro gjennom foreningen med Kristus, er bare "døde gjerninger" (Heb 9:14), uansett hvor godt og fromt det ser ut. Det er bare egenkjærlighet, egenrettferdighet og trang etter ros, stolthet og all mulig annen kjødelig drivkraft bak alt sammen. Og bare at slike motiver er drivkraften bak det hele, gjør at de ellers så gode gjerningene blir forferdelige i Guds øyne. For han ser til hjertene, og vil først og fremst ha deres kjærlighet og frie lyst til hans vilje. Men det er jo umulig for oss å se med kjærlighet og lyst på loven, så lenge den truer og fordømmer oss. Når vi derimot er fri fra lovens trusler, benådet og frelst ved troen, da blir Gud og hans lov kjær for oss. Da gjør vi Guds vilje av hjertens lyst og kjærlighet til ham. Da tenker vi hverken på himmel eller helvete, men gjør alt bare for å glede vår gode, forsonte Far.

 

Det er dette som er å "bære frukt for Gud". Alt det gode vi tenker, vil og gjør, er en frukt av at vi er forenet med Frelseren. Selv sier han: "Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg". Det apostelen har sagt i dette verset, henger derfor meget godt sammen: Først at vi er døde fra loven og forenet med Kristus, på samme måte som bruden med sin mann. Og for det andre at i denne forening bærer vi frukt for Gud. Dette er sikkert og visst den eneste rette veien både til frelse og til helliggjørelse. Gud hjelpe oss til at vi stadig mer og mer tror og erfarer dette!

 

5: For da vi levde etter kjødet, virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer slik at vi bar frukt for døden.

I v.4 hadde Paulus sagt at først da bærer vi frukt for Gud, når vi er "døde bort fra loven". For å understreke denne sannheten ennå mer, tar han her fram den motsatte situasjonen, slik det var da vi levde under loven. Han sier at da "bar vi frukt for døden".

 

For da vi levde etter kjødet. Etter sammenhengen kunne en vente at apostelen skulle sagt: "Da vi levde under loven". Men vi skal snart innse at det uttrykket han bruker: "Da vi levde etter kjødet", har akkurat den meningen. Vi kan sammenlikne det uttrykket han bruker her, med kap 4:1-2. Spørsmålet er: "Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet?". Og svaret begynner med: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger.." Videre ser vi i Fil 3:3 at uttrykket "sette vår lit til kjød" er motsetningen til å "rose oss i Kristus Jesus". Da ser vi at det stemmer helt med den måten Paulus vanligvis formulerer seg, når han med uttrykket "da vi levde etter kjødet" taler om det livet vi levde da vi ikke var døde fra loven, men ennå trøstet oss til det et menneske er og makter, - altså på lovens vei og premisser.

 

For loven vender seg mot menneskene; krever av menneskene, taler om hva menneskene selv skal være og gjøre. Men menneskene, i seg selv, d.v.s. i sin naturlige tilstand, er kjød etter Skriftens ord. Herren sier: "Det som er født av kjødet, er kjød". Disse ordene: "da vi levde etter kjødet" er dermed bare et uttrykk vi kjenner godt fra Paulus's tankegang, og taler om da vi ennå ikke var døde fra loven. Og det er sant at da var vi også "kjødelige" i hele vårt vesen. I våre tanker, vår forstand og vårt strev. Alt var bare et resultat av den falne menneskenaturen, som Skriften kaller "kjød". Slik at vi ikke hadde mulighet for å tenke, tale og handle annerledes enn etter vår natur. Men her skildrer altså Paulus det motsatte av det han sa like foran; at vi "døde bort fra loven ved Kristi legeme". Derfor tenker han først og fremst på det naturlige menneskes vei i spørsmålet om frelse. Dette at menneskene søker alt gjennom egen innsats. Mener at de skal greie det, at de skal være rettferdige i seg selv, og dermed at de skal bli rettferdige gjennom loven.

 

I tillegg er jo også alle mennesker fra fødselen virkelig under lovpakten. Jøder og hedninger, så vel som de som er døpt til Kristus. Så lenge vi bare lever det naturlige livet, er vi alle under lovens premisser. Vi har alle bare en lovisk oppfatning om Gud og veien til frelse. Så lenge vi ikke er døde fra loven og har fått et nytt liv, der vi lever bare på nåden i Kristus. Derfor er apostelens ord: "da vi levde etter kjødet" et dypt og talende uttrykk om alle mennesker som ikke er døde fra loven. Et uttrykk hvor han inkluderer seg selv og alle de kristne i Rom, både av jøder og hedninger. For nå taler han om den tilstanden de var i før de ble frelst. Og hvordan ville det gått for dem, om de skulle søkt rettferdighet og evig liv på denne lovens vei? Nei, Paulus sier at

 

da virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer slik at vi bar frukt for døden. "De syndige lystene" - ordrett: "syndenes lyster", d.v.s. lyster som fører til synder (hadde her stått "syndens", så hadde det betegnet arvesynden. Men "syndene", i flertall, betegner gjernings-synder). Dette svarer til Jak 1:15: "Når så begjæret har unnfanget, føder det synd". Dessuten kan "syndenes lyster" sikte til det forhold at for hver synd som loven forbyr, så finnes det et tilsvarende begjær i menneskene. Meningen er i alle fall at det tales om begjæringer etter ting som strir mot loven. Derfor er de også i seg selv allerede synd. Ja loven sier selv: "Du skal ikke begjære", ikke begjære noe som er en annens, eller begjære noe galt.

 

Mange mener de ikke har syndet, når de har seiret over et syndig begjær, så det ikke iverksettes. Men da tar de ikke Den Store Guds ord alvorlig. For han forbyr like sterkt det syndige begjæret, som den syndige gjerningen. Herren Kristus sier uttrykkelig: "Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ektekapsbrudd med henne i sitt hjerte". Den som bare har et syndig begjær, selv om han ikke setter det ut i livet, er allerede fortapt etter loven. Men la oss nå se hva apostelen sier om disse syndige lystene. Han sier at de

 

ble vekket ved loven. Her kommer vi til den læren som virker størst anstøt overfor loven. Paulus sier jo at de syndige lystene ble vekket av loven. Ordrett heter det: "Syndenes lyster som (var) ved loven". Her taler apostelen som om loven skulle være opphavet og årsak til de syndige lystene. (Derfor er det også at han i v.7 straks kaster fram spørsmålet: Er loven synd? Men han forklarer i v.13 at det er synden som bor i oss (konf.v.17) som gjør at lystene vekkes ved lovens bud. Syndens utslag, eller de syndige lystene; begjær og tanker, blir både fler og sterkere ved at de blir forbudt av Gud. At naturen virkelig er så ond at dens begjæringer opphisses og egges gjennom selveste forbudet, det viser all erfaring. Det samme ble tidlig sagt av en hedning: "Vi streva alltid till det förbjudna och hava begär till det som nekas oss".

 

I v.7-13 får vi denne sannheten forklart nærmere. Derfor vil vi nå bare understreke det Paulus her uttrykkelig lærer; at lovens forbud og trusler langt fra begrenser synden. At det tvert om er gjennom disse bud og forbud synden vekkes til mer liv og kraft. Jo sterkere loven forbyr det onde, desto mer lyst får vi til å gjøre dette som forbys. Og det er mange som med en viss skrekk opplever, men ikke tør tro dette; at det er loven som vekker våre syndige begjæringer. Men uansett hvor mye fornuften grubler over dette, så vil du nok bittert få erfare det. Forutsatt at lovens åndelige krav virkelig angriper ondskapen din så sterkt at du ville fortvile, - hvis ikke du gir opp overfor sannheten, så du alvorlig tror og bekjenner at så fullstendig fortapt er vi, at alt som kreves for at vi skal bli frelst, både rettferdighet og helliggjørelse, rett og slett må bli gitt oss, helt og holdent som en gave.

 

Det er egentlig dette det hele står om: Om vi er så til de grader onde og fordervet, at vi ikke kan lyde loven og bremse ondskapen i oss, når Gud forbyr den. Og at denne ondskapen i oss tvert imot bare tennes ennå mer opp på denne måten. Det er dette Paulus vil ha fram i dette kapitlet. Og i det åttende kapitlet føyer han også til at "kjødets sinnelag" til og med er "fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det". Når mennesket kjenner at det ikke er i stand til å være lydig mot loven, og Gud dermed på grunn av denne ondskapen fordømmer ham, reiser det seg - nettopp p.g.a. loven - bare bitterhet og hat mot den store Gud og hans lov. På denne måten blir i sannhet synden "grenseløst syndig ved budet" (v.13).

 

Men er det slik det står til med oss, da må det være slutt på enhver mulighet fra naturens side til å gjøre noe som helst godt. For det gode vi selv kan gjøre, det kan vi prøve overfor loven som vender seg til mennesket og krever alt godt. Hvis det nå er slik at gjennom loven bare vekkes syndens begjæringer, og bryter ut, da må konklusjonen være klar: Menneskene er "solgt under synden". Det mestrer ikke seg selv. Det kan ikke ventes noe som helst godt fra menneskets side. At de syndige lystene vekkes ved loven, er altså en særdeles viktig lære.

 

Og...de virket i våre lemmer slik. Paulus sier "våre lemmer", og ikke "i vår kropp". På samme måte som i kap.6:13,19, er dette uttrykk for den sørgelige sannheten om når vi lever i lovtrelldom; at synden slår ut både i vårt indre, og i gjerninger. Begjæringen har alle våre lemmer; øyne, ører, tunge, hender o.s.v., som sine slaver, og i sin makt. Og disse tvinges til å utføre det begjæringen krever. Dette kjenner vi også godt fra vår egen erfaring. Når vi bare i egen makt forsøkte å arbeide under loven, ble vi tvunget til å følge med i den retning begjæringene drog oss. Med ord og gjerninger og hele vårt vesen, "vi gjorde det som kjødet og tankene ville" (Ef 2:1-3). Og dette til tross for at vi kjente i vår samvittighet og så med øynene, at i syndens tjeneste gjorde vi oss selv ulykkelige.

 

Dette er også karakteristisk for tilstanden under loven; at den ikke gir noen kraft. Loven kan skremme deg opp, gjøre deg skrekkslagen og fortvilet. Men den kan ikke gi deg noen kraft. Det rekker bare til tanker, ord og gode forsett. Men ingen hjertens lyst og mulighet til å gjennomføre det som er Guds vilje. Nei, de syndige begjæringene hersker over oss. Men dette må ikke oppfattes som at vi følger alle begjæringene, for disse står ofte i motsetning til hverandre. Gjerrighet i motsetning til sløseriet. Lysten til ære i motsetning til mer urene laster, o.s.v. I tillegg ser vi at vårt begjær om frelse kan drive til å avstå fra enkelte lyster, kan drive til ytre sett gode gjerninger o.l. Men alt dette er jo bare utslag av et begjær til egen nytte (vi vil bli frelst - derfor handler vi slik). Og da er jo slike gjerninger ikke gode i Guds øyne. For det som virkelig er godt, er bare det som gjøres uten tanke på lønn eller straff, frelse eller fordømmelse - bare drevet av kjærlighet til Gud og hans lov. Men en slik holdning vil aldri finnes der hvor loven og dens bud og forbud, løfter og dommer regjerer samvittigheten.

 

Ut fra dette finner vi at det er umulig at loven kan virke noen sann helliggjørelse. Hvis vi regjeres av dens bud og forbud, virker den i beste fall at vi tjener oss selv, og ikke Gud. Men hva er det som regjerer oss da? Ikke noe som helst annet enn våre begjær (hvis vi regner egennytten også inn under begjær). Når sjelen drives av trusler og frykt, er det lett å se at dens gjerninger bare er trellens, og ikke det lykkelige barnets gjerninger. Men det blir vanskeligere å se dette, når sjelen er bedratt i et falskt håp om salighet, og med dette som mål gjør alt det gode med lyst og iver. Men hold klart for deg at motivene ikke da heller er Gud og hans velbehag, men menneskets egen salighet, og dermed altså bare egen-nytten - !

 

Håpet om evig liv oppgløder sikkert og visst også Guds barn til tålmodighet og utholdenhet i kampen. Men den vesentligste forskjellen er at Guds barn har et sinn som er født av nåden. Derfor elsker han det gode og hater synden - selv uten den minste tanke på himmel eller helvete. Mens derimot det mennesket som aldri har dødd bort fra loven og blitt frelst utelukkende på Guds nåde, ikke kan annet enn å følge sin medfødte natur. Det kan ikke elske Gud og hans lov, men gjør alt bare for å slippe unna lovens dom, og for å vinne dens lønn. På den måten er alt det et slikt menneske gjør, utelukkende drevet av egen-nytte. Selv om han gjør det gode med lyst, og drevet av håpet om en lønn som venter. Uansett, så gjør han det gode for å bli frelst, - eller for at han allerede her på jorden skal ha fordeler av den helliggjørelse og godhet han tror han etter hvert selv har fått.

 

Alt jeg gjør med slike motiver, det har jeg ikke gjort for Gud - men for meg selv! Det er forsøk på å "kjøpslå". Og hva slags god gjerning gjør vel det mennesket som betaler for å få varen? Og det er ikke småting menneskene her vil ha for pengene sine, for sine gjerninger og forsakelser, - når de vil ha hele himmelen til gjengjeld. Det kan jo ikke kalles fromhet innfor Gud, å drive den slags "handel". Så lenge loven regjerer og driver oss, er det loven selv som hindrer oss i å gjøre noe for Gud. Så umulig er det for loven å virke frukt for Gud. Og dette gjelder selv i det beste (etter menneskelig vurdering) som kan skje; når menneskene tar loven så alvorlig at de virkelig bestreber seg på å leve etter dens bud og forbud, for å oppfylle disse.

 

Uansett, så lever de fleste menneskene under loven så lettsindig at de følger sine lyster, og bryr seg ikke om Guds bud. Hvis så det aller beste skjer, at loven angriper den indre ondskapen: hjertets lyster, avguder og onde tanker, - da oppstår et mer engstelig forhold. Da vekkes "de syndige lystene" opp til et liv og en kraft, så de ofte bryter ned alle skranker. De blir så sterke i lemmene våre at disse tvinges til å tjene synden. På samme måte som når vi i selvtilfreds åndelig søvn rolig og fritt tjente den.

 

slik at vi bar frukt for døden. Alt det vi gjør - hvis vi ikke har dødd fra loven - det er å bære frukt for døden. Hele vårt levesett er en tjeneste som har døden som lønn (kap 6:20,21,23). Det gjelder enten menneskene lever selvsikkert i synden, og fritt tjener dens lyster. Eller om de plages som slaver under lovens bud og forbud. For det er fremdeles begjærene deres som hersker. Eller om de er bedratt av et falskt håp om salighet, og av den grunn til og med gjør mange "gode" gjerninger. I alle tilfellene er det alt sammen bare "frukt for døden". "Så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse", helt på linje med de som fritt følger sine lyster og forkaster loven. Dermed har Paulus vist at på samme måte som bare de som har dødd fra loven ved Kristi legeme, kan bære frukt for Gud, - så kan derimot de som er under loven ikke gjøre annet enn å bære frukt for døden. Ordet "frukt" antyder at alt avhenger av hvilken "mann" vi er bundet til, eller "gift med". Er det med loven, da kan vi ikke gjøre noe som helst for Gud. Er det med ham som ble oppreist fra de døde, da bærer vi frukt for Gud. I det følgende verset tar Paulus på nytt opp sistnevnte forhold:

6:Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen.

I det forrige kapitlet tok apostelen for seg det motsatte forholdet, slik det er under loven. De syndige lystene ble vekket av loven, og hersket over oss slik at vi bar frukt for døden. Paulus's emne er nå på nytt: Frihet fra loven. Han gjentar det samme som i v.4. Nå i ennå tydeligere ordvalg. Først sier han:

 

Men nå er vi frigjort fra loven. Dette er jo tydelig tale. Måtte alle legge merke til denne uttrykkelige forklaringen: "Nå er vi frigjort fra loven"! Under v.4 har vi tidligere sett hvilken lov det er Paulus taler om her. Det er den som tidligere anklagde og fordømte oss, loven med de ti bud som Gud skrev på de to steintavlene. For det andre har vi sett hvilken frihet, og hva som menes med den friheten som omtales her. Vi har sett på hvilken måte vi er fri fra loven. At det ikke innebærer at loven ikke skal være vår rettesnor, men at vi er fri fra lovpakten og dens frelsesvei. Det kreves ikke at vi selv skal ha oppfylt loven for å bli frelst. Vi skal ikke bli fordømt for våre overtredelser og våre synder. Kort sagt: Gud skal ikke dømme oss etter loven. Men vi har sett at denne friheten fra loven har vi også i vår samvittighet, ved troen. At den dermed også er en samvittighetens frihet fra lovens trykkende trelldom, så vi også er oss bevisst at vi er fri fra lovpakten. Og derfor nå tjener Gud uten frykt, med glede og villige hjerter, som barn som elsker sin far. Dette ser vi dels av apostelens egne ord, f.eks. i Gal 3:13,23,24,25, 4:5,7, Rom 8:15, Gal 5:1,13,14 m.fl. Dels også gjennom Skriftens generelle lære om syndenes forlatelse.

 

Om denne loven og denne friheten sier nå apostelen: "Men nå er vi frigjort fra loven". Slike utvetydige ord burde da vekke mange sjeler og føre dem ut fra mørket! Disse som med en from hensikt er innstilt på å tro alt Guds ord, men aldri synes å ha fått se denne underlige læren om at de som tror er frigjort, er løst fra loven.

Det naturlige menneskes mørke er så tykt at det er mange som tror på syndenes forlatelse, men ikke innser at hvis de har syndenes forlatelse, så må det innebære frihet fra lovens domstol. De innser ikke at hvis vi skal dømmes etter loven, så kan vi ikke ha syndenes forlatelse. Hva hjelper det meg, hele Kristi forsoningsverk, hvis jeg til slutt skal dømmes etter loven?

Måtte Herren åpne øynene våre vidt opp! Og måtte alle kristne alle sine dager ha klart for seg at apostelen uttrykkelig sier: "Men nå er vi frigjort fra loven". Ja, han føyer et ennå sterkere ord til, og sier.

 

siden vi er døde fra det som holdt oss fanget. "Døde"! Her gjentar Paulus det samme som han sa i v.4. Der het det: "på samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven". Der så vi hvordan det foregår, at vi dør bort fra loven: Først viser det seg at "budet gav meg bare død" (v.10), ved at loven bare øker syndens lyster, og dømmer oss til døden. Vi oppgir alt håp om at vi kan bli frelst gjennom noe som helst vi kan foreta oss. Men så blir vi rett og slett frigjort fra hele lovpakten. Og det skjer "ved Kristi legeme" som ble gitt for oss og døde under lovens forbannelser. Vi blir virkelig frigjort når den bøyde samvittigheten gir opp det fruktløse trellelivet, tar imot Kristus og ikles hans rettferdighet. Da begynner vi å nyte fruktene av Kristi død. Og Kristi død var en død fra synden og loven. Men Kristi død var vår død. Den skjedde for oss. Derfor har vi dødd i ham, fordi vi var så inkludert i ham at hans død var vår død.

 

Slik er vi på lovens premisser død fra loven. Det sier også Paulus slik i Gal 2:19-20: "ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud. Jeg er blitt korsfestet med Kristus". Men som tidligere sagt: Om enn vår samvittighets frihet fra loven er ufullkommen, fordi den avhenger av vår tro, så er likevel vår frihet innfor Gud fullkommen. Innfor Gud er vi virkelig døde for loven, for innfor Gud gjelder Kristi død til enhver tid fullkomment, selv om vår tro er vaklende og ufullkommen. Derfor, uansett om troen er svak, har vi som har dødd fra loven og nå lever på Kristi rettferdighet, virkelig like lite å gjøre med lovens premisser og dommer, som et dødt menneske har med lovene på jorden å gjøre. Vi er jo "døde bort fra loven", sier apostelen. Dette er jo et veldig sterkt ord - "død", "døde". Den friheten som inntreffer ved døden, er den mest fullkomne frihet. Det mennesket som er dødt, kan aldri mer bli bundet av loven. La oss derfor merke oss vel dette ordet: "døde".

 

fra det som holdt oss fanget. Her skildrer Paulus loven som et fengsel, som vi holdes fanget i. Fengselets bud, forbud og dommer var stålgitrene, dørene og låsene som holdt oss fengslet under dødsdom. For vi skal straks holde klart for oss at loven allerede dømmer oss til døden for den synden som helt fra fødselen av ligger i vår natur. Synden og døden har vi i arv fra Adam. I tillegg sier loven: "Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem".

 

Vi er altså allerede dømt. Selv om vi aldri syndet mer, men nå tvert imot ved "å omvende oss" forsøker å minske vår skyld for å oppnå Guds nåde. Dette er det mange som ikke vil tro. Men det beviser bare at hele vår natur er så fylt av ondskap og forderv, at vi konstant, på nytt og på nytt, synder og øker vår skyld. Det gjør igjen at samvittigheten stadig er på kollisjonskurs med lovens bud og forbud, og "fengsles" av den bak gitter og lås. Uansett hvilken vei vi vender oss, bli vi alltid "holdt fast" (gr.teksten). Slik blir loven et fengsel. Dette taler også Paulus klart om i Gal 3:23: "Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt av loven, innestengt med sikte på den troen som senere skulle bli åpenbart".

 

Men i dette bildet om loven som et fengsel, ligger ikke bare at vi er fanger som etter loven er dødsdømt. I tillegg taler dette bildet om hva slags kristelighet det er loven virker. Dette sier Luther noe om, over det bibelordet vi nettopp siterte (Gal 3:23): "Lovens oppgave er å holde oss i forvaring, som i et fengsel. Dette er et svært treffende bilde som viser hva loven utretter, og hvor fromme den makter å gjøre menneskene. Ingen tyv, morder eller røver som er fengslet, elsker lenkene han er fengslet med, og det dystre fengslet der han holdes innestengt. Tvert imot skulle han gjerne være med på å rive hele fengslet, ja legge det i aske - hvis han var i stand til det. Der i fengslet gjør han nok ikke nye voldshandlinger. Men det er ikke på grunn av en ny og god vilje, eller kjærlighet til rettferdigheten, men fordi fengslet hindrer ham - !

 

Mens han sitter der fengslet er han ikke begynt å hate synden og alt det gale han drev på med (tvert imot ergrer han seg inderlig over at han ikke er i frihet og kan fortsette å stjele). Men han hater fengslet, og hvis han fikk mulighet til å slippe ut, skulle han stjele som tidligere. Loven setter grenser for menneskene ("holder dem i varetekt") både på mellommenneskelig og åndelig vis. Dette er alt det loven, og rettferdigheten av loven, kan utrette. Den tvinger oss til en utvortes fromhet ved at den truer de som overtrer loven, med straff og plager. Så er da menneskene lydige mot loven fordi de frykter straff. Men det skjer både uvillig og tregt. Men hva slags fromhet er dette, når den unnlater det onde bare av frykt for straff? Nei, denne gjernings-rettferdigheten er i seg selv ikke annet enn kjærlighet til synden, hat overfor rettferdigheten, avsky for Gud og hans lov, og tilbedelse og lovprisning til den største ondskap. For like så hjertelig som tyven elsker fengslet og hater tyveraidene, like hjertelig lyder vi loven, gjør det den krever og avstår fra det den forbyr - når vi er fanget under loven". Så langt Luther.

 

Så langt rekker vår fromhet under loven. Noe ganske annet foregår i det hjertet som er blitt utpint, fordømt og fullstendig oppgitt under fengselsoppholdet, - og så plutselig blir gitt alt - som gave. Alt det han arbeidet på, og søkte hos seg selv, under loven - blir nå overrakt ham av en annen. Nå får han se Gud i et fullstendig nytt lys, som en kjærlig og omsorgsfull Far som bare lengtet etter å få gjøre alt godt mot oss. Derfor lot han oss bli totalt utmattet under loven. Og når en sjel forstår dette: Hvordan alle lovens krav og dommer først og fremst sikter på å utmatte og knuse oss (kap 3:19, 5:20). Forstår at hensikten er at vi skal gi opp det fruktesløse strevet med å bestå innfor Gud gjennom noen egen rettferdighet. At Gud vil gi oss alt, både rettferdighet og helliggjørelse, som en ufortjent gave. Når en utmattet sjel forstår dette - og nå, i åndens lys, ser han er satt fullstendig fri fra loven. Når han tror og ser Guds store kjærlighet i Kristus - - da får han et fullstendig nytt hjerte overfor Gud, og overfor loven. Da forvandles hatet til kjærlighet. Da får han en inderlig lyst og lengsel etter å tjene Gud. Nå sier han fra hjertet: "Hans bud er ikke tunge", "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske". Nå er fengslet forvandlet til et palass.

 

Det er et fengsel Paulus har brukt som bilde. I fengslet sitt har kongen sittende en flokk tyver og røvere. De må alltid overvåkes. Ståldører og låser, gitre og lenker holder dem innestengt, og fangevokterne må hele dagen passe på at de ikke bryter seg ut. Fangevokterne må drive dem til alt de skal gjøre. Men la oss så tenke oss at denne kongen, den dagen han skal krones, vil vise sin store nåde ved at han ikke bare tilgir disse fangene alt det de har gjort, og gir dem sin frihet. Men samtidig gir hver enkelt av dem sin garanti på et rikelig underhold alle deres livs dager. Som forbrytere har de heller ikke noen bolig. Derfor lar kongen hele fengslet bli bygget om til et vakkert palass, og gir dem dette. Alle ståldørene, gitrene og lenkene fjernes, og alt innredes skjønt og behagelig. Dette palasset er nå deres eiendom, deres nye, vakre hjem hvor kongen deres nå stadig besøker dem som en venn, en far. Han kaller dem for sine venner og barn. Han gir dem noe de lett kan makte å arbeide med, slik at de får lov å tjene ham med dette, som de så gjerne vil. For det er ikke noe de nå setter høyere, enn å få ha sin fars vennskap, og få lov å tjene ham.

 

Nå lever de et totalt nytt liv. Riktignok bor de i samme rommet som tidligere var fengslet deres! De går gjennom de samme dørene og gangene som de hadde blitt ført gjennom i lenker! Men alt er forvandlet - ! Nå trives og gleder de seg i disse rommene, og går frivillig gjennom de samme korridorene, der de tidligere ble ført i lenker. Nå ville de ikke tenke på å bryte seg ut gjennom vindu eller vegger. Tvert imot ville det gjøre dem inderlig vondt hvis noen gjorde skade på disse veggene. Slik virker friheten fra loven. Disse veggene og gangene (de hellige budene som er rettesnor for vårt liv) er de samme som tidligere. Men nå lever vi innenfor dem i glede. Nå vandrer vi i disse gangene fritt, uten noen vokter til å drive oss. Nå elsker vi Herrens bud, så hvert eneste feiltrinn smerter oss. Og det skjærer oss i hjertet når noen angriper eller omtolker de hellige budene. Dette virker Ånden når sjelen blir frigjort fra lovens bud, forbud og dommer, og isteden overbevises om en evig nåde. Dette fortsetter Paulus å lære oss om, i det han så sier:

 

slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Paulus gjentar her på nytt samme dyrebare sannhet som i v.4, og som vi virkelig må holde fast. Dette at først når vi er løst fra loven, er vi i stand til å tjene Gud på rett vis (konf.kap 6:14). Hva Paulus mener med Ånden og bokstaven, ser en av kap 2:29, men spesielt i 2Kor 3:6. I sistnevnte bibelvers taler Paulus om hva loven og evangeliet skulle virke. Med uttrykkene bokstavens og Åndens pakt forstår vi at med Ånden menes selve Guds Ånd, som gjennom evangeliet virker i den "nye pakt". Derfor kalles dette "Åndens pakt" (konf.Jer 31:31-34). Paulus sier da også i Gal 3:2: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen (evangeliet som skaper tro)?" Der vil apostelen bevise at det er bare ved "å høre troen", "høre troen forkynt" (sv: genom trons predikan) vi får Ånden. "Å høre troen" er det samme som å høre forkynnelsen om den nye pakt som Gud opprettet med sin Sønn som vår Stedfortreder ("denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere"). Derfor uttrykket "Åndens pakt". Og Ånden er selve Guds Ånd.

 

Av ham fødes det da ganske visst en ny ånd i mennesket, som nå får et nytt og villig sinn, så det har lyst til å gjøre Herrens vilje. Slik Herren selv sier i ovennevnte Jer 31:33: "Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte". Derfor oppfatter også mange ordet "Ånden" i vår tekst som den nye, villige ånden i menneskene. Men, som vi allerede har vist, så stiller Paulus her opp mot hverandre de to stormaktene som hersker i menneskene i åndelige forhold. Den ene er loven, som tvinger med bud, forbud og dommer. Den andre er Guds Ånd som gir liv og lyst i hjertet. Åndens nye vesen, eller ordrett: "Åndens nyhet" (konf.kap.6:4: "livets nyhet" - et helt nytt liv) er dermed det nye livet som Ånden virker når vi frigjøres fra lovens trelldom og tror Guds store nåde. Det er da Herrens egen Ånd som bor i hjertene våre og selv er vår nye, hellige natur. Så virker den igjen at vi tjener Gud av hjertets egen lyst - uten noe sideblikk til lovens trusler eller løfter.

 

Tjenesten i "Åndens nye vesen" er det ikke leiefolk som utfører, men barn. Ikke fanger som tvinges fram, men venner. Og ikke for å oppnå Guds vennskap eller lønn gjennom tjenesten. Bare for å vise den hjertelige takknemlighet som den overstrømmende nåden virker. Luther sier: "Det er dette som skjer når jeg gjør lovens gjerninger frivillig og med lyst, ikke av lovens tvang, eller fordi jeg skulle tro jeg ble frelst gjennom gjerninger. Nei, jeg handler utelukkende i troen. Gjennom den har jeg nok, er rik og har evig liv. Men jeg øver meg og gjør gode gjerninger, selv om det ikke skulle være noen lov. Og jeg gjør det med et lystig, glad og villig hjerte. Det kunne jeg ikke tidligere, når jeg ikke hadde fått troen. Jeg bygger ikke på mine gjerninger, for mitt nye liv har jeg bare i tro. På den måten er det jeg nå lever etter loven, og er likevel ikke under loven, for jeg gjør jo ikke gjerningene fordi loven krever, truer og dømmer. Nei, ved troen er jeg fri fra loven. Troen lar seg ikke binde verken av noen lov, eller av gjerninger. Og denne troen er ikke unyttig, for det er nettopp den som virker de gode gjerningene. Men den bygger ikke på gjerninger, men utelukkende på Guds nåde. Slik sier Paulus det i Gal 2:20: "Det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg". Det er som om han vil si: De gjerningene jeg gjør, mens jeg ennå lever i dette legemet, er ikke mitt liv som jeg står og bygger på. Nei, troen på Guds Sønn som har elsket meg, er mitt egentlige liv, mitt håp og min tillit" (Luthers Ep.preken over Luk 1:26-38).

 

Å "tjene i bokstavens gamle vesen", ordrett: "bokstavens alderdom", er derimot den tjeneste som lovens herredømme virker. Vi har allerede (spes. av 2Kor 3) sett at med uttrykket "bokstaven" mener Paulus loven*. D.v.s. all den tjeneste loven med sitt lys, sine bud og forbud, trusler og løfter kan utvirke hos dem som er under lovens herredømme, i hans fengsel. De som ikke er født av nåden og omskapt til glade og villige barn. Derfor er da også denne tjenesten helt og holdent en "syndens tjeneste" (Kap 6:17,20) slik vi har sett. Det skjer dels ved at loven først vekker lystene, og etter hvert også skaper bitterhet og uvilje mot Gud. Dels også ved at lovens drivkraft til å gjøre gode gjerninger, bare er noe egenrettferdigheten (egennytten) driver fram. Derfor hører lovens herredømme og syndens herredømme sammen, på samme måte som nådens herredømme og rettferdighetens herredømme hører sammen. Når en da vil tjene Gud i bokstavens gamle vesen, kan en nok utrette mye som i det ytre ser ut som gode gjerninger. Men etter sin indre verdi er de ikke annet enn egennytte, trellegjerninger, kjøpslåing, hykleri, og forskjellig annet kjødelig. Alt sammen er bare kald gjerningskristendom, drevet fram av lengsel etter lønn - som vi også har sett tidligere.

*"Bokstaven" og "Ånden" - disse uttrykkene Paulus bruker, har blitt misforstått av mange, og på forskjellig vis. Noen har ment at med "bokstaven" menes slik Skriften lyder verbalt, og med "Ånden" det åndelige budskapet som ligger under dette verbale budskapet. At denne tolkingen er feil, kan vi se med egne øyne ved å studere 2Kor 3, spes.v.6 og 8, som vi også allerede har vist. Og når Paulus sier at "bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende", skal vi huske på at det er nettopp i Skriftens bokstavelige forkynnelse av Kristus, alle frelstes klippe, at liv og salighet er grunnlagt. Og videre huske at det er bare loven som "slår i hjel". Dessuten har nevnte oppfatning om den skjulte eller åndelige betydningen, ofte blitt misbrukt og ført til stor forvirring. En bryr seg ikke om den konkrete ordlyden, og legger isteden det en finner for godt i Guds egne meninger. Måtte Gud bevare oss alle fra å bygge tro og salighet på slik løs sand! Ved å kalle loven "bokstav" skildrer Paulus på sin sterke måte at loven ikke er i stand til å bevirke det den selv krever: et kjærlig hjerte, gudfryktighet og lydighet. Med alle sine bud og forbud blir bare loven som bokstav på et papir, d.v.s. avmektige ord. Dette har Luther en rik og treffende tale over i epistelen for 12.søndag etter trefoldighet. Der sier han bl.a.: "Om en så samler alle budene sammen, priser og opphøyer dem det en kan - slik de da også virkelig tilkommer å prises - så blir de aldri noe annet for oss enn "bokstav", d.v.s. noe som bare blir lært og sagt, men ikke gjort. For "bokstav" står for alle slags bud, lærer og prekener, som bare blir liggende i ordene eller står på papiret, men aldri utføres. På samme måte som når en fyrste utsteder et påbud. Hvis det ikke blir etterlevd, så er og blir det ikke noe som helst mer enn et brev hvor det står skrevet hva som bør gjøres - men som ikke skjer. Slik er det også med Guds bud. Selv om det er den høyeste lærdom og Guds evige vilje, så går det også slik med dem at man gjør dem til et tomt skriv, bare tomme skall, fordi det er uten hjerte og frukt. Det bevirker ikke frelse og evig liv. Derfor står det tvert imot tilbake som en virkelig forsømmelsestavle. Der står det skrevet - ikke det vi gjør, men det vi unnlater og forsømmer. Det er, som verden sier: ett herrebud, men som blir ugjort og ikke etterlevd". Augustin sier: "Hva er loven uten nåde, annet enn bokstav uten ånd? For vår natur kan og makter ikke holde den, hvis ikke Kristus er der med sin nåde".

 

Nei, da er det noe annet med de som er døde fra loven, og nå lever i Åndens nye vesen. De er frelst og lykkelige. De er fri fra alle lovens dommer, men også fra dens herredømme over samvittigheten. For det vekket jo bare opp synden og hat mot Gud. Nå har de all sin lyst og glede i å få tjene ham som gav oss en slik frihet. Paulus sier her at vi skal "tjene", d.v.s. tjene Gud. Dermed er det også sagt tydelig nok at friheten fra loven ikke setter oss i en slags likegyldighets-tilstand. Som om det var opp til oss selv om vi ville gjøre det gode, eller la det være. Nei, Paulus sier det ennå mer bestemt i Gal 5:13: "For dere, brødre, er blitt kalt til frihet. Bruk bare ikke friheten som en anledning for kjødet, men tjen hverandre ved kjærligheten". Det samme sier også Peter: "Som frie, men som likevel ikke bruker friheten til å dekke over ondskapen, men bruker den som Guds tjenere" (1Pet 2:16).

 

Alt dette er ikke et tungt, men et "gagnlig åk", som er kjært og hellig for vår ånd, selv om kjødet er svakt og alltid innstilt på det onde. Kjødet må nok tvinges. Det kan både loven og Herrens tukt hjelpe oss til. Men det at vi har en villig ånd, slik at vi hjertelig ønsker at Gud må bruke de midlene han vil til å døde vårt kjød, og gjennomføre sitt verk i oss. Og at vi har denne lysten og viljen bare på grunn av at vi allerede har mottatt nåden og frelsen i Kristus. Akkurat dette er de beste kjennetegnene på at vi har fått Åndens nye vesen. Hvis ikke denne villige ånd følger vår tro, men vi isteden fremdeles synes det er tungt å skulle tjene Gud, så vi ikke kan følge verden og syndens lyster. Da har vi nok ikke ennå erfart hva det vil si at vi "ved loven døde for loven", og er blitt frelst og fri "ved Kristi legeme". Da er nok bare vår tro en menneskelig tanke som sier "jeg tror", mens hjertet ennå ikke kjenner den frelsende troen. Eller vi går ennå i trelldom og ser på oss selv i alt. Vi tror ennå ikke at alt, både rettferdighet og styrke, må gis oss som en gave, uten gjentjeneste.

 

Riktignok opplever Guds barn også mørke stunder, når den store gaven i Kristus er gjemt for vårt indre øye. Da kjenner vi nok mye sterkere kjødets treghet og ondskap, enn at ånden er villig. Ja, dette kan være fullstendig skjult for oss gjennom mørke tider i anfektelse, da derimot syndens lyster oppleves altfor sterke. Men legg merke til selve hovedsaken i dette spørsmålet; at du gjennom syndens og lovens makt har dødd fra selve håpet om at du selv skal kunne utrette noe som helst, og har fått all din trøst bare i Kristus og det han vil gi deg. Og at du så, når ditt lys og din frelse er Kristus, har din største glede i å tjene ham. Da makter ikke de mørke og tunge stundene å gjøre noe avbrekk i din nådestand. Men vi skal nok stadig gjøre dypere erfaring i at i slike svakhetsperioder hjelper det ikke med eget strev. Tvert imot hjelper bare en ny evangelisk visshet om den evige nåden. For da vekkes på nytt åndens frihet og lyst til gode gjerninger.

 

Måtte vi aldri glemme dette som vi har sett her! Først og fremst at dersom vi er under loven, er i dens fengsel, da er vi skyldig å holde hele loven til fullkommenhet. Hvis ikke, er vi lenket fast til den evige død, uansett hva vi ellers finner på å foreta oss. Dernest; ikke nok med at loven aldri kan gjøre noe menneske hellig og godt, men tvert imot bare vekker opp syndens begjær og hat overfor Gud. Ser vi hvor absolutt nødvendig det er, både for vår rettferdighet og vår helliggjørelse, at vi er fri fra loven? Dette bør en virkelig tenke grundig over. Så vil en ikke fare så lett over denne læren, men være alvorlig opptatt med den, og be at Gud gir nåde til at den virkelig måtte bli preget inn i hjertet vårt.

 

Gjennom det daglige liv bør vi også øve oss vel i å møte loven på rett måte, når den stiller seg foran oss. Taler lovens bud til oss om Guds hellige vilje, og om våre fall og forsømmelser, så skal vi i hellig ærefrykt ta slike påminnelser til oss, og rette oss etter dem. Men dersom vår samvittighet er i ferd med å bli fengslet av vår skyld og lovens trusler, da er det på tide å være våken. Da svarer vi: Nå vil jeg ikke høre eller se på loven. For det er opp- og avgjort at jeg er full av synd, og kan ikke bestå innfor lovens krav. Men jeg har en helt annen rettferdighet som er min frelse. Skal jeg dømmes etter loven, kan jeg straks si farvel til alt håp om å bli frelst. Men nå er vi frigjort fra loven, døde fra det som holdt oss fanget. Vi er døde fra det "ved Kristi legeme". Akkurat derfor kan jeg også hjertelig elske Guds hellige lov, og ønsker meg framfor alle ting stor nåde og kraft til å oppfylle dens bud.

 

Å, måtte da alle de som har fått dette salige lyset, vår frihet fra loven, ivrig tjene sine brødre med det samme budskapet! Det er da underlig at det blir talt så lite over dette emnet - når det er det helt nødvendige både for vår rettferdighet og vår helliggjørelse! Ja, måtte vi tale til både troende og de utenfor, om at det virkelig finnes et så lykkelig folk på jorden, som ikke lenger lever under loven som frelsesvei, som ikke lenger skal dømmes etter loven. "Jesus er blitt mellommann for en bedre pakt".

 

7: Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!

Her begynner andre del av kapitlet vårt. Her tales det om hvordan loven virker når den treffer oss slik den skal. Treffer selve ondskapen inni oss. Og denne mektige undervisning begynner apostelen med et merkelig spørsmål: "Er loven synd?". Bare dette spørsmålet bør være nok til å vekke oss opp så vi tenker over hva det nå er Paulus har lært oss om loven, når han nå velger å stille et slikt spørsmål. For det er av hensyn til det han tidligere har uttalt om loven, at han nå stiller dette spørsmålet.

 

Hva skal vi da si? Er loven synd? Tidligere har Paulus lært at loven ikke makter å virke verken rettferdighet eller helliggjørelse. Men at den tvert imot vekker opp synden og Guds vrede i menneskene. I kap.4:15 sier han at "loven framkaller vrede", i kap 5:20 at den bare øker overtredelsene. Han sier: "Loven kom inn ved siden av for at fallet skulle bli større" (sv...överträdelsen skulle överflöda, eller "förmeras"). I kap 6:14 ser vi at først når vi "ikke er under lov, men under nåde", er vi fri fra syndens herredømme. Syndens herredømme går altså hånd i hånd med lovens herredømme. Til slutt minner vi om det vi hørte i dette kapitlet, v.5, at loven "vekket syndige lyster", og (v.6) at først når vi var "frigjort fra loven", kunne vi tjene Gud "i Åndens nye vesen".

 

Alt dette kan selvsagt være grunnlag for å stille spørsmål ved om loven er en synde-kilde. Om den i seg selv er noe ondt og vanhellig (se v.12) når den kan ha slike virkninger. En slik lære om loven, som det spørsmålet her tar tak i, har til alle tider vært en holdning alle blinde og kjødelige har støttet seg til. Fornuften kan jo aldri komme til noen annen konklusjon enn at hvis denne læren er sann, da må loven være ond. Derfor reiser Paulus spørsmålet: "Hva skal vi da si? Er loven synd?" Er det det som er meningen med det jeg har sagt om loven? Eller er det en nødvendig følge av det jeg har sagt, at loven i alle fall i seg selv har syndig natur? Først besvarer Paulus spørsmålet på sitt vanlige korte, men sterke uttrykk for avsky overfor alt bespottelig:

 

På ingen måte! Gud bevare oss fra å tenke noe så forkastelig om hans hellige lov, som at den i seg selv skulle være ond! Men så forklarer apostelen også straks hvor nyttig loven er, når den gjør sitt rette verk, når den åpenbarer vårt dype syndeforderv. Og han viser at det er dette syndefordervet som bor i oss, som er årsaken til at vi får det underlige resultatet av lovens virkning, som han taler om her; at den virker synd og død, isteden for rettferdighet og liv. På denne måten er det Paulus her vil forklare hva det er som gjør at loven virker slik at vi opplever synden. Han skildrer det sterkt og anskuelig, fordi han vitner om det ut fra hvordan han selv har opplevd det. Og alle forstår selvsagt at når han vitner slik om sin egen erfaring, så er det ikke en ensidig beretning om seg selv, uten noe videre perspektiv. Nei, det er den store, allmenne erfaringen han vitner om, på samme måte som gjennom hele brevet.

 

Han forkynner at slik må det skje med ethvert menneske, hvis de noen gang skal dø fra loven og bli forenet med Kristus. Det må skje som med meg; jeg levde en gang uten lov. Jeg var i åndelig søvn. Og da var synden død. Da lå den bare som en slumrende kraft i mitt indre. Men når budet traff samvittigheten, da våknet synden til live. Da vektes den slumrende ondskapen, og slo ut i alle slags lyster og begjær. Og det var da jeg lærte hva synd er. Slik sier han det:

 

Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Nå legger vi merke til de første ordene: "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven". Som svar på spørsmålet han har reist, sier han først at det er så langt fra at loven hverken er synd, eller noen spire til synd. Han sier at det tvert imot er loven som, fordi den i seg selv er hellig, åpenbarte min synd. Og den åpenbarte for meg en synd som ingen annen visdom på jord kunne ha avdekket for meg, da den ved sitt åndsbårne bud åpenbarte for meg hjertets ondskap: "begjæret". På denne måten har Paulus allerede i dette første svaret vist at "loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt" (v.12). Men dermed har vi også fått innledningen til den viktige læren om hvordan menneskene gjennom loven får kjenne synden.

 

Først taler han om dette i enkle vendinger. "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven", sier han. Dette er det allmenne forholdet som han allerede i kap 3:20 omtaler slik: "Ved loven kommer erkjennelse av synd". Men i vårt vers lærer han oss nå også hvordan, og når, vi ved loven blir kjent med synden. Dette er også et viktig punkt. For vi merker nok at selv om vi alle har kunnskap om Guds lov, så kjenner likevel ikke alle synden (hele verden sover jo fullkomment tilfreds i sin synd). Videre må vi huske på at den som ikke får kjenne sin synd, kan heller ikke søke frelse fra synden, men vil komme til å "dø i sine synder". Med all sin kunnskap, sin kløkt og sin tro på Guds ord, er det umulig at noen på rett måte kan få liv i Kristus, uten at de kjenner synden i den grad at "budet bare gav dem død" (v.10).

 

Først da kan de bli levende i Kristus, bli et nytt menneske, født av Gud. Det er dette hele Skriften lærer. Så blir det et viktig spørsmål: Hvordan og når lærer jeg virkelig å kjenne min synd? Det første apostelen svarer på dette, er at det skjer først når du lærer å kjenne begjæret. Han sier: "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!" Av sammenhengen her følger at han ikke kjente synden, når han ikke hadde oppdaget begjæret. Men hva mener han med uttrykket å "kjenne til begjæret" ("jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke...")? Svaret har vi i hans egen forklaring. Det betyr først og fremst det å kjenne begjæret som synd. For han sier: "jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: "Du skal ikke begjære!" Det viser at han først vil ha fram dette at allerede det å begjære er synd. For det lærte han av loven som sa: "Du skal ikke begjære!"

 

For det andre merker vi av v.8 at han tenker på et dypere kjennskap til begjærets makt over oss. Det vet vi bare gjennom bitter erfaring. Som en ytterligere forklaring over emnet, sier han nemlig: "Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg". Og dette er det så han inngående utlegger t.o.m. v.13, der han så oppsummerer det hele i disse ordene: "Men det var synden; for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt (nemlig loven), slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet". På den måten har det skjedd, sier han, at ved budet fikk synden et slikt liv og en makt over meg at "jeg døde". Jeg ble avmektig, tilintetgjort og fordømt (v.10).

 

Men det gjenstår ennå et spørsmål: Når, og på hvilken måte, lærer jeg da i en slik sønderknust tilstand, å kjenne begjæret? Vi har jo sett at bare når vi får erfare begjæret i vårt indre, kjenner vi synden. Men vi spør altså: Når og på hvilken måte lærer vi å kjenne begjæret? Fra vi var barn har vi alle lært budet: "Du skal ikke begjære!" Vi hører og leser det titt. Likevel sover hele verden i spørsmålet om begjær er synd. Mange tar for seg budene, for å bruke dem som åndelig speil for sin sjel, for å se syndene sine. Men de får ingen levende syndserkjennelse av dette. Når og hvordan får en da den rette syndserkjennelsen? Paulus sier det skjer på en ganske annen måte enn gjennom et slikt selvforetak og menneskelig beskuelse av loven.

 

Slik skildrer han det: "Jeg levde en gang uten lov (og da var synden død), men da budet kom, ble synden vekket opp til liv". Hva kan dette bety, at han sier han levde uten lov? Det kan ikke bety at han ikke kjente loven, eller ikke forsøkte å leve etter den. Fra barnsben var han jo blitt undervist i loven. Og i sin uomvendte tilstand var han et så nidkjært medlem av det strengeste religionsparti på sin tid, at han sier: "etter rettferdigheten i loven var jeg blitt ulastelig" (sv.: "efter den rättferdighet, som är i lagen, var ostrafflig") (Fil 3). Hva betyr så dette at han "levde en gang uten lov", og så videre dette om "da budet kom"? Ganske enkelt at han ikke hadde hatt loven levende i sin samvittighet, men hadde sovet i gjerningstrelldom. Han hadde ikke fått se, ikke erfart innholdet i budet: Du skal ikke begjære! At "budet kom" betyr altså at loven ble levende, fikk liv og kraft, i hans samvittighet. Han ble vekket opp av syndesøvnen og opplevde Guds hellige nidkjærhet og øyne vendt mot seg. Det jaget og utmattet ham uansett hva han foretok seg. Det er slik det skjer, at vi får kjenne synden gjennom loven. Det må et stort og nådefullt Guds verk til, for at dette skal skje. Det forutsetter altså at Gud oppsøker deg og vekker deg opp av syndesøvnen. Ellers lærer du aldri å kjenne synden din, uansett hvor mye du speiler deg i loven.

 

Dermed har vi sett hvordan den rette utviklingen er, i dette Paulus lærer oss her. Så vil vi gå nærmere inn på selve ordene. Apostelen sa:

 

For jeg hadde ikke kjent til begjæret. Hva ordet "begjæret" angår, så står det for ethvert begjær som strir mot Guds hellige lov. Grunntekstens ord betyr riktignok bare attrå/begjær enten til godt eller vondt. Men når Paulus anvender budet: "Du skal ikke begjære", forstår vi at her menes et begjær som loven forbyr. Altså ikke bare begjær etter andres eiendom, som det tiende budet taler om, men alt mulig vondt som rører seg i hjertet. I v.8 kaller Paulus det: "all slags ondt begjær" - som helt klart strir mot Guds lov like så mye som selve gjerningen. Det ser vi når Kristus (i Mat 5) forklarer det femte og sjette budet. Der sier han at bare du "blir vred på din bror uten grunn", eller "ser på en kvinne for å begjære henne", så er du "skyldig for dommen". At Paulus "ikke kjente til" begjæret, det betyr, som vi allerede har sett, for det første at han ikke anså begjæret for synd, kjente ikke noe samvittighetskval over sine indre begjær, bare de ikke slo ut i gjerning. Begjæret var noe han fullstendig overså. Det fantes ikke i hans register over synder. For det andre opplevde han heller ikke begjærets makt, hadde ikke den indre striden, alt dette som loven senere vekket opp. Nei, synden lå der liksom død og helt ufarlig i hans indre.

 

Men vi skal legge merke til hva det er Paulus spesielt vil ha fram her; dette at ingen har sett synden, hvis de ikke er vekket opp og har fått kjenne begjæret. Ja, kjenner det som en fordømmende og trykkende synd. Mange mener de har syndserkjennelse når de kjenner samvittighetskval over endel synd og laster. Men apostelen sier her at dermed kan vi ikke si at vi "kjenner synden". Nei, når de bare ser på ytre overtredelser av budene og grove laster, som synd, da har syndene slett ikke fått bearbeide dem så de er blitt sønderknust og botferdige. De fortsetter gjerne sitt liv i synden år etter år. Og om de så finner på å omvende seg, så blir det bare en omvendelse fra deres syndige liv. Da blir de bare fariseere eller gjerningshelgener. De vet ikke hva "omvendelse til Gud" vil si, så lenge de ikke har opplevd at Guds øyne følger deres hjertes tanker og motiver som grunnlag nok til å dømme dem til døden.

 

Så lenge omvendelsen ikke går på "begjæret" og all hjertets ondskap, blir menneskets fromhet bare hykleri og fariseisme. For Jesus sa til slike: "Dere renser utsiden av begeret og fatet", "dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utvendig, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet". "Dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, barmhjertigheten og troen". Over alle disse ropte han ut: "Dere hyklere! Slanger! Giftslangers avkom!" Hvordan kan dere flykte fra helvetes dom? " Må Herren vekke oss alle, hvis vi uten å være klar over det står under slik en dom!

 

La oss se nøye på fariseernes fromhet! De så alvorlig på sine ytre gjerninger. De lærte at den som dreper, driver hor o.s.v. er skyldig under dommen. Men å bli harm på sin neste, hate sin bror, bruke onde ord, ha urene begjær i hjertet, - det var ikke blitt synd for dem. Slike falske helgener finnes til alle tider. De har vendt om fra det som kalles "verden". De avholdt seg fra ytre synder og laster. De gjorde bruk av alle nådens midler, kunne holde andakt i hjemmet. De var særdeles alvorlige i sitt gudsforhold. Gikk aldri en morgen på arbeid uten først å ha lest Guds ord og hatt sin bønnestund. De gikk ikke til hvile en eneste kveld uten først Guds ord og bønn. De er rettferdige og gjør mye godt, tjener Kristi sak med det de eier og gjennom personlig virksomhet, slik som fariseeren i templet. Han sa han gav tiende av alt han tjente (til templet) og fastet to ganger i uka.

 

Men hvis du aldri tynges av ondskapen i hjertet ditt, er tilfreds med deg selv og din kristelighet, men rister på hodet over hvordan andre steller seg. Eller kan gå med et hemmelig hat overfor din neste, misunnelse, eller lyster og begjær etter det som er synd - -. Uroer ikke dette deg? Hva er det din kristendom består i da? Da har den gamle bedrageren fordreid sinnet ditt, så du ikke prøver deg på Kristi ord til fariseerne. Du tenker at dette gjaldt jo fariseerne som var noen forferdelige hyklere. Men du har ikke den minste tanke om at Herrens øyne også følger deg. At du er av samme slaget, bare med den forskjellen at i dag framstår din rettferdighet i kristendommens former. Men Gud lar seg ikke spotte. Bare dette ene tegnet er nok. Dette at du ikke kjenner begjæret og ondskapen i ditt indre som syndig og fordømmende, og derfor ikke ser på deg selv som den største synder. For det siste vil naturlig følge når en kjenner ondskapen i hjertet.

 

Men bare dette ene tegnet, at du ikke har den aller største nød over ondskapen i ditt indre, og bare kan finne all din trøst i Kristi blod. Bare dette ene forholdet gjør at Herren allerede har dømt deg som hykler og fariseer. Kristus så at der var slike mennesker i den flokken han talte til, da han fortalte lignelsen om kongesønnens bryllup, hvor det var kommet inn noen som ikke hadde bryllupsklær på seg, og derfor skulle kastes ut i mørket utenfor. Det var til slike han også talte om de som på den siste dag skulle si til ham: "Vi spiste og drakk for dine øyne, og du underviste i gatene våre". Og "Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?" Og han skal si til dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, dere som driver med lovløshet!"

 

Kort sagt: De som ikke kjenner begjæret i seg, ikke kjenner hjertets innerste tanker, og kjenner motivene som synd, som trykker og fordømmer, men bare ser på det ytre livet og på gjerninger, - til de taler Herren: "Dere hyklere! Hvordan kan dere flykte fra helvetes dom?" Mennesket er alltid det samme. Samme falske hjertet. Det samme bedraget som fantes på Jesu tid, må jo også finnes hos oss. For vi har jo de samme egenskapene som disse som var bedratt på Jesu tid. Den som ikke frykter for sitt eget hjerte, og kjenner falskheten og ondskapen der inne, han er bedratt og kjenner ikke synden. Det er dette Paulus også vil ha fram, når han sier: "Jeg lærte ikke synden å kjenne, for jeg kjente ikke begjæret". Og begjæret lærte han bare å kjenne gjennom loven.

 

...om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Disse ordene viser oss først og fremst at vår natur er så totalt fremmed for sann hellighet, at den ikke ser på begjæret som synd, uten at Gud angriper hjertet med uttrykkelige bud - ! De forteller oss også at vår naturlige syndserkjennelse, den "skyggen" av loven som er igjen etter syndefallet (kap 2:14-15), altså ikke makter å åpenbare begjæret. Vi ser også hvordan den filosofiske moralloven bare anser det som synd når viljen samtykker i begjæret. Og selvsagt enda klarere at den loven det dømmes etter, borgere imellom, ikke omtaler begjæret, men bare dømmer etter utførte gjerninger. Altså er det bare Guds åpenbarte lov, som er åndelig (v.14), som også fordømmer selve begjæret. "Jeg hadde ikke kjent til begjæret", sier apostelen, "om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!"

 

Men når altså Herrens lov taler slik, så må du jo være en gudsfornekter og en hykler, hvis du tror syndige tanker og begjær ikke er synd, når det ikke slår ut i syndige ord og gjerninger. Har Herren Gud forbudt begjæret, så er og blir det synd. Derfor kjemper også Ånden kampen mot begjæret, hos de som er født på ny. At de har forlatelse for begjæret for Kristi skyld, i likhet med all annen synd, gjør ikke at denne synden er uskyldig. Måtte ingen la seg bedra med forførende ord! Alt den hellige Gud har forbudt, det er synd!

 

Men vi går tilbake til Paulus's bekjennelse. Han taler om den hellige loven, som trengte på med sine bud helt inn i hjertet, og sa: "Du skal ikke begjære!". Han sier altså at det var bare dette som kunne åpne øynene hans, så han så dette ondet; "begjæret", som ellers var skjult for ham. Da ble han som "etter rettferdigheten i loven var blitt ulastelig", snart en forferdelig synder. Loven, den store og allmektige Guds hellige bud og forbud, trengte seg på i hjertets innerste, hos denne Saulus som var så tilfreds i sine gjerninger. Da merket han at den store Gud så inn i hjertet hans og sa: Du må ikke ha det minste begjær til noe ond! Å, nå var all hans rettferdighet knust! Nei, han var slett ikke fri fra syndige tanker og begjær. Så vil han gjøre seg fri fra synden i hjertet. Vil stå imot og fordrive alle onde tanker, så han også kan være hellig i hjertet, innfor Guds øyne. Men nå oppstår det en ny og enda verre nød enn han noen gang hadde kjent til. For tankene og begjæret lar seg ikke drive ut. De blir bare verre og verre, jo mer han får se av dem, og jo mer han kjemper mot dem. Dette forholdet taler så Paulus videre om:

 

8: Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg. For uten lov er synden død.

Paulus sier her at vår oppvåkning overfor synden ikke bare skjer ved at loven holder fram for oss alle sine hellige bud, og viser oss synden. Det skjer også ved at loven vekker opp all ondskapen som lå der død, så den våkner opp i alle slags begjær. Gjennom all slags kamp og avmakt skulle vi på denne dype erfaringens vei lære å kjenne syndens makt over vår natur. Vi skulle ikke bare forstå hva som er synd, men også kjenne syndens makt over oss.

 

Men her sier apostelen at det skjer ikke gjennom lovløshet, men gjennom loven, at synden altså reiser seg. Dermed har han også uttalt det som er den store anstøtssteinen for alle gjerningskristne som aldri er blitt sønderknust. De fatter ikke at loven ikke tjener til å motstå eller bremse på synden, men tvert imot til at synden "överflödar" og "blir grenseløst syndig ved budet" (v.13). De som er av verden vil aldri kunne fatte eller innse at budet skulle ha en slik virkning når det angriper hjertet. De sjokkeres og blåser bare av en slik tanke, og sier at da må jo loven selv være en syndekilde (Men det er jo det samme som at da måtte Gud selv være opphavet til at "synden ble større" - !). Hva skulle vel kunne bremse ned synden, om ikke Guds hellig lov og advarsler skulle kunne virke det? Så langt strekker verdens forstand seg.

 

Men så tenker alle som er vakt: Bare jeg kunne kjenne alvoret rett, i Guds vrede over synden! Bare jeg fikk den rette, dype erkjennelsen av hvor forferdelig synden er! Eller virkelig så helvetes gru! Så skulle jeg vel endelig kunne stå imot synden. Dette er den mest alminnelige tankegangen hos vakte sjeler. Derfor må de også, både bittert og lenge, gå erfaringens motsatte vei - før de gir opp, og tror det Paulus forkynner her: At gjennom loven blir du bare vekket opp og får se synden. At loven ikke kan hindre eller bremse, men bare vekker opp synden. Men det apostelen sier her, det farer de raskt over, som om det bare var en forhastet, uoverveid uttalelse av Paulus. De legger ikke merke til at han sier at det var nettopp budet synden benyttet seg av, og vekket opp all slags begjær i ham.

 

Ennå mer merkelig er det at selv de som tror, og hundre ganger har gjort samme erfaring som apostelen vitner om, like titt faller i samme naturlige oppfatning; at loven skal holde synden i sjakk. Bare vi kjenner loven og dens hellige alvor, så skal det hjelpe oss til å stå imot synden. De som tror har nok stadig kamp med sitt skrøpelige legeme. Derfor kjenner de stadig på synden. Men gjennom sitt naturlige hjertes dype bedrag forføres de stadig til nye feilslåtte forsøk på lovens vei. Gjennom dens bud og forbud forsøker de å oppgløde seg til nye alvorlige anstrengelser, for å få makt over synden på denne måten. Det kan gå så vidt at de ofte står i fare for å bli ført helt bort fra evangeliet, og nok en gang "la seg binde under trelldommens åk".

 

Denne dype og seige innbilningen om at vi med lovens hjelp skal kunne dempe synden, grunner seg egentlig på den gamle og dype tilliten til vår egen kraft. Loven taler jo til menneskene, og krever det gode av dem. Å påstå at loven ikke tjener til å motstå synden, det er det samme som å si at vi ikke i oss selv har makt til å motstå synden, og være som vi bør. Der er nemlig ingen ting som ligger så dypt i vår natur som dette at vi skulle bli lik Gud. Denne gamle innbilningen om at vi slett ikke er så ødelagt og fortapt i synden, at vi ikke fremdeles selv skulle kunne gjøre det gode og stå imot synden. At vi derimot skulle være så fullstendig ødelagt og udugelige til alt godt, så vi ikke skulle kunne stå imot synden - når vi ser Guds vrede overfor synden, og helvetes ild står truende foran oss - det er en altfor ydmykende erkjennelse for menneskene.

 

Denne gamle innbilningen om at vi fremdeles (etter syndefallet) skulle ha en fri vilje og makt til å gjøre det gode og stå imot det onde, har også andre konsekvenser. Mange anser det f.eks. for svært skadelig å frata menneskene troen på hva de selv kan utrette. For da, mener disse, vil jo ingen sette noe som helst inn på å lykkes (som de mener er det som behøves). Men her sier da altså Paulus at det ikke er nok med at loven ikke makter å holde oss fra å synde, men som til og med tvert imot fører til alt det vonde; "begjærene" og "overtredelsene", som vi trodde vi kunne stå imot ved å bruke loven. Han sier at det var nettopp budet som synden benyttet seg av, og virket all slags begjær. Ja, at det til og med var akkurat derfor "loven kom inn ved siden av", "for at fallet skulle bli større" (sv: på det att överträdelsen skulle överflöda" (kap 5:20). Men det kunne være verd bryet å se ennå dypere på denne, Paulus's, lære.

 

Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg. Her skiller Paulus mellom synden og begjæret. Det betyr at "synden" er noe som bor i oss, også når begjæret ikke er vekket opp i oss. Det samme uttrykker han i ordene: "For uten lov er synden død", d.v.s. sover og er uvirksom. Av dette forstår vi at med "begjæret" i v.7 og her menes ikke selve syndefordervet, eller arvesynden, men den lysten til det onde som sporadisk vekkes og oppleves. Mens derimot "synden" i vårt vers betegner selve fordervet, selve tilbøyelsen til det onde, som bor i oss, selv når vi ikke kjenner det. På samme måte som villdyrenes, den giftige ormens og den farlige panterens natur bor i disse dyrene, også når de sover og ikke viser sin sanne natur. Men denne ondskapen som bor i oss ble vekket og opphisset gjennom budet som sa: "Du skal ikke begjære!". Den "tok anledning av" dette budet og "virket all slags ondt begjær i meg", sier Paulus.

 

Så forgiftet og ond er vår natur, at selve Den hellige Guds bud og forbud bare egger den til ennå flere lyster og overtredelser. På samme måte som ulesket kalk blir tent opp når den tilsettes vann, så den begynner å frese. Slik er vår natur. Vi ser det allerede hos et lite barn. Et barn som vanligvis er som en engel, kan plutselig, når moren på den mest omtenksomme måte vil oppdra det, svinge over i en villskap eller raseri, så en forskrekkes. Med alvorlige bud pålegger Guds hellige lov oss å stå imot synden. Og så er vårt hjertes forderv så stort at det bare benytter seg av disse budene til å bryte ut i ennå større kraft mot dem. Paulus sier at synden nå vekte all slags begjær. Budet hisset og vekte på denne måten opp et forderv hos ham som han ikke hadde opplevd før det ble skapt og framkalt gjennom lovens forbud. I kap 8:7 taler han om ennå en sørgelig virkning av loven: Det kjødelige mennesket blir rett og slett bittert mot Gud når det opplever at det ikke kan oppfylle hans lov, samtidig som loven fortsetter å kreve det gode, og truer ham med døden hvis han synder. Men det han egentlig sier her, er at når Gud bare nevner begjæret og forbyr dette, så benytter synden seg av det til ennå større begjær etter de ting som forbys.

 

Dette at vi stilt overfor budet bare fristes til overtredelse, er jo et bevis på hvor forferdelig og hvor dypt det fordervet var som kom inn i vår natur ved syndefallet. For det er jo helt uforståelig at vi bare skulle få mer lyst til det onde, når vi merker at Gud forbyr det! Det er umulig å forklare det med noe som helst annet enn at slik er rett og slett vår natur. Når det gjelder dyrene; at ormen hugger og løven dreper, så sier vi bare at slik er dyrenes natur. På samme måte kan en heller ikke vente mer av mennesket enn det som kommer av dens natur. Det var i syndefallet mennesket ble slik som denne teksten viser. Guds lov var for våre første foreldre fra begynnelsen en kjær veileder. Da elsket de inderlig sin Fars vilje. Men slangen, den falne engelen, sprøytet sin natur inn i hjertene deres, og fristet dem til at de også skulle reise seg mot Gud og ikke lenger gi seg inn under hans pakt. Den falne engelen fordreide dem til å tro at forbudet var en innskrenking av deres frihet. At den forbudte frukten var spesielt god framfor alle de andre. Da fødtes begjæret for første gang i menneskene. Og nå skjedde det som apostelen Jakob skildrer slik: "Når så begjæret har unnfanget, føder den synd. Og synden, når den er blitt fullmoden, føder død".

 

Guds dom ble straks fullbyrdet. Når mennesket syndet, skulle det "visselig dø" (1Mos 2:16). Nå var menneskets sanne liv, livet i Gud, utslokt, og den nye, fallets natur, var født i dem. Denne naturen som så påtakelig minner om dens opphav, om dette første fallet. Langt mer enn noe barn kan minne om dets opphav. For nå er også vår natur blitt slik at vi synes forbudet er en innskrenking av vår frihet, og at den forbudte frukten smaker best. Salomo sier det slik: "Stjålet vann er søtt, og brød som en spiser i smug, smaker herlig" (Ord 9:17). Vi elsker det som forbys, - rett og slett fordi det forbys! Det er menneskenes særegne natur, og den følger dem - om de vil eller ei - så lenge de lever på jorden. Og når så loven virker begjæret - da må det jo være langt fra at loven skulle kunne døde begjæret, skulle kunne ta bort kjærligheten til synden! Om den nok holder oss tilbake fra noen ytre syndige gjerninger, så øker den bare desto mer de syndige begjærene.

 

For uten lov er synden død. Meningen med disse ordene er ganske tydelig av sammenhengen. Så lenge loven ennå ikke hadde vekket synden gjennom forbudet mot å begjære, lå synden ennå bare som en sovende bjørn i vår natur. Synden var ikke "død" i den betydning at den ikke fantes hos Paulus. Men det han vil si er at han kjente ikke dens vesen, og hvordan den virket i disse onde begjærene, før budets hellighet, omfang og strenghet vekte den opp. Og grunnen til det var at når synden, eller hans fordervede naturs ondskap, før loven kom ikke møtte noen motstand, så merket han heller ikke hvordan den levde og arbeidet inne i ham.

 

Alt apostelen taler om her i dette verset, er kjente ting i enhver levende kristens liv. De husker godt hvordan de fikk kjenne sitt fryktelige forderv, kort etter at Gud hadde åpnet øynene deres og vekket dem opp fra syndens søvn, så de så og opplevde lovens åndelige krav. Tidligere hadde de ikke hatt noe som helst problem med dette, de hadde aldri kjent fordervet slik. Men de husker godt hvordan denne hjertets ondskap nå reiste seg voldsomt. Fordi den merket at lovens strenghet ikke ville gi etter det minste for synden, men fordømte den fra den bare var en tanke, og helt til alle dens utslag. Enkelte vakte sjeler har her gjennomlevd særdeles bitre erfaringer i disse uendelige fristelsene som forfulgte og plaget dem i lange tider. Innimellom holdt de på å fortvile med tanken på om de noen gang skulle kunne bli frelst. De følte at de var spesielt fordervet framfor alle andre. De følte de var "overgitt til et udugelig sinn" o.s.v. Alt bare fordi synden aldri tar slutt, men stadig herjer i hjertene og bare får mer makt, jo mer de kjemper og ber imot den.

 

Så uendelige og utmattende kamper må enkelte gjennomgå, før egenrettferdigheten er så dødet at de kan overgi seg som fullstendig fortapte syndere, og bare søke sin frelse i nåden. Slik er det loven virker når Herrens Ånd første gang åpner menneskenes øyner. En kraft som før lå skjult og ueksponert inni dem, reiser seg og vokser i styrke. Og de som tidligere ikke var klar over at det bodde en slik vondskap i dem, opplever nå en makt inni dem som reiser seg mot alle deres gode forsetter, og knuser dem.

 

Men det er ikke bare i den første tiden i omvendelsen vi har disse bitre opplevelsene av syndens makt, fordi loven hersker i samvittigheten. I dette kapitlet vil apostelen tale til oss om hvordan de som er født på ny også opplever dette, de som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" (en fryd som aldri finnes i mennesker som ikke har en levende tro). Selv disse får oppleve hvor stor makt den har, denne "syndens lov som er i lemmene deres". De kan oppleve det like sterkt, og de kan bli like nedbrutt som i den første tiden av omvendelsen, hver gang loven får komme inn i samvittigheten og får jage bort troens glede i nåden. Det skjer spesielt ved at trangen etter egenrettferdighet, som alltid henger ved oss, forfører oss til bare å se på oss selv. Da får vi snart på nytt oppleve hvordan loven vekker opp synden. For vi må aldri glemme at loven alltid har den samme virkningen på vår natur, så snart den får herske i samvittigheten. Og når det skjer hos dem som allerede har mottatt stor nåde, da setter lovens krav ennå mer inn på dem enn tidligere - nettopp fordi den store nåden har fått gjort så dypt inntrykk på dem. For da står det klart for en kristen hvor mye han, som har opplevd så stor nåde, skylder sin Gud. Hvor varmt og trofast han bør elske sin Gud, og gjøre hans vilje i alle ting.

 

Når nå Ånden avdekker mer og mer naturens forderv, som er den samme over alt. Og lovens krav blir mer og mer viktige og hellige for sjelen. Da kan det oppstå en ennå større syndenød enn noen gang tidligere, selv om denne kristne sjel nå har et ankerfeste og et lys over evangeliet som han ikke hadde før. Kort sagt: Der loven hersker i samvittigheten, der blir alltid synden og nøden vekket til live. Og selv om graden av denne nøden er forskjellig, er der alltid én ting felles for alle som får oppleve lovens rette virkning: Gjennom loven "dør" de, blir fortapte, og står fullstendig hjelpeløse. For dette var Guds største hensikt med loven.

 

Så vil kanskje noen spørre: Er det nødvendig at loven må få en slik virkning på alle? Kan ikke Guds nåde føre noen sjeler slik at de tvert imot lykkes i sin kamp for å omvende seg, så de får den motsatte erfaringen av den Paulus hadde? Kan de ikke gjennom oppvåkningen og sin strid mot det onde, bli bedre og bedre ved å leve etter budene? Svar: Måtte vi i så viktige spørsmål ikke følge verken vår egen eller noe annet menneskes mening! "Hvert menneske er en løgner". I et spørsmål som gjelder sjelens evige vé og vel, må vi bare tro på Guds ord. For å slippe å uroes, fristes vi vel til å holde oss til det som passer oss selv best. Men det beste rådet her vil nok være at vi tar spørsmålet om døden og evigheten på alvor, før det er for sent! Og da er det bare ett spørsmål det gjelder: Er det sikkert at jeg er på den rette veien? Er det sikkert at jeg kan være en rett kristen, hvis jeg ikke er "død ved loven"? Når jeg isteden tvert imot lykkes i mitt arbeid med å omvende meg, så jeg synes jeg stadig blir bedre når jeg lever etter budene.

 

Hva sier Kristus og apostlene hans? Paulus sier dette rett og slett er hele hensikten med loven. "Loven kom til for at fallet skulle bli stort" (sv.: överträdelsen skulle överflöda). De som ikke har opplevd denne virkningen av loven, kaller Herren Kristus for "de friske". Disse trenger ikke lege, sier han, "bare de syke". Ingen som lykkes i sitt arbeid med å omvende seg, blir "syke". De føler seg tvert imot "friske". Nei, da blir en ikke "fattig", "bedrøvet", "elendig", "blind" og "ussel". Men det var akkurat det Kristus sa vi måtte bli, hvis vi skulle få motta hans nåde på rett måte (Mat 4:3,4, Åp 3:17). Hvis vi i det hele tatt skal bli rettferdige bare i Kristus, må loven nødvendigvis virke at "fallet blir større". Överträdelsen överflödar og blir "grenseløst syndig ved budet". Kort sagt: at en "ved loven dør for (fra) loven", enten nå dette skjer ved at en får kjenne synder og begjær i vanlig forstand. Eller det mer går på hjertets ugudelighet, hardhet, likegyldighet og lettsindighet, som kan plage enkelte sjeler så de gir opp alt eget strev. Og dermed er lovens hensikt oppnådd.

 

For hovedsaken er jo at menneskene blir dødet, slått ned og tilintetgjort, så det ikke lenger finner noen som helst trøst utenfor Kristus alene. "Hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, da ville rettferdigheten virkelig ha kommet ved loven". Hvis jeg ved hjelp av loven virkelig kunne bli god og rettferdig, så hadde Kristus ikke behøvd leve under loven og fått oppleve dens forbannelse for oss. "For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". Så er det altså helt nødvendig for hvert eneste menneske å oppleve den samme virkningen av loven som Paulus skildrer med seg selv som eksempel. Hvordan skal det da gå med alle dem som aldri opplever denne virkningen av loven, men tvert imot er så fornøyd med sin utvikling at de takker Gud for sin egen rettferdighet. Det var det fariseeren gjorde i templet? Paulus hadde også levd i en slik falsk og sovende tilstand. Det taler han videre om i neste vers.

 

9: Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, ble synden vekket opp til liv, og jeg døde*.

Her taler Paulus om to forskjellige tidsepoker i hans indre liv, begge før han fikk nådelivet. I likhet med alle andre Guds barn har han opplevd tre åndelige epoker: Den første, da han "levde uten lov"; et naturlig liv som selvsikker og syndig. Da "var synden død". Den sov, og vi kjente den ikke. Den andre,

"da budet kom" i hans indre, vekte synden opp og satte den i virksomhet, så "han døde". Den tredje, da han "lever i tro på Guds Sønn"**. Da lever Kristus i ham, og er hans tro og hans helliggjorte liv.

 

*

Rosenius har valgt å slutte vers 9 slik, fordi han finner det mest naturlig for sammenhengen. Slik finner vi det også i andre bibler, bl.a. Den Nye King James, mens vi kanskje mest er vant med at det er v.10 som begynner med dette at "jeg døde".

 

**

Det er verd å merke seg at i C.O.R.'s bibel - som også i andre - heter det "lever jeg i Guds Sønns tro".

 

Jeg levde en gang uten lov. Her ser apostelen tilbake på den første av disse tre epokene. Den tiden skildrer han med at "jeg levde en gang uten lov, og da levde jeg". Det er dette som er meningen. For uttrykket "jeg levde" betyr ikke bare at jeg var til, jeg eksisterte. Men etter grunnteksten og sammenhengen ligger det klart utheving/trykk på ordet, og må oppfattes som motsetningen til det som verset avslutter med: "jeg døde". Vi merker samme forhold i hans omtale av synden. Når det gjelder den første epoken, når han levde uten lov, sier han at da "var synden død" (v.8). Og videre, da budet kom "ble synden vekket opp til liv". Når jeg levde uten lov, da var synden død. Og når synden ved budet ble levende, da døde jeg. Det er dette apostelen forkynner.

 

Gjennom alt sammen er det lett å forstå hva det betyr når han sier at han "levde", når han var uten lov. Ikke bare at: Jeg var meg ikke bevisst døden som ventet meg, og helt fremmed for at der var en dødsdom som var avsagt over meg, på grunn av synden. Men også: I det moralsk høyverdige livet jeg levde, var jeg selvstendig og sterk, og hadde all mulig forventning til at ved egen innsats skulle jeg oppnå evig liv. Jeg var i stand til å gjennomføre det jeg ville, det som krevdes --- trodde jeg. Loven hadde ennå ikke "drept meg" (v.11). At dette er meningen med uttrykket "jeg levde", det forstår vi fordi Paulus her taler om det livet han levde "uten lov". At han da "levde" kan ikke vise til et liv i vanlig; legemlig, åndelig eller evig forstand. For det legemlige livet hadde han også under loven. Og det kunne langt fra menes det åndelige eller evige livet, når han samtidig sier han var "uten lov". Det kan heller ikke menes et livlig syndens og lystenes liv. For han sier tvert imot at da "var synden død". Så gjenstår bare den tolkingen vi allerede har gitt. Her menes dette selvtilfredse, moralske livet, hvor ens egen kraft ikke er knust. Det var altså hans egenrettferdige og selvvirksomme JEG som levde. For det er dette som dødes ved loven.

 

På denne måten var det "jeg levde", da jeg var "uten lov", sier Paulus. Jeg var jo på ingen måte uten noen ytre kjennskap til loven -, men jeg var uten dens indre arbeide og kraft i samvittigheten. Jeg levde uten det sanne kjennskapet til lovens åndelige krav, og uten å ha opplevd hvordan den møter vår natur. Jeg sov. Jeg kjente ikke synden og Guds vrede over den. Derfor levde jeg selvsikker i egen kraft som ikke var brutt ned. Helt ukjent med den forskrekkelse og avmakt som den rette syndserkjennelsen virker. Dette er lett å forstå, for vi opplever det daglig, alle sammen, og ser det rundt oss. Vi ser hvordan alle mennesker er fulle av synd, og likevel lever hele verden i en sånn selvsikkerhet, som om de ikke bar på noe som helst vondt, men hadde det aller beste forhold til Gud og hans lov.

 

De kan ikke skjønne at noen behøver frykte for Gud og evig død, hvis de da ikke har gjort noe, ytre sett, forferdelig galt eller ubarmhjertig mot noen. De ser ikke at alle mennesker i seg selv er glad i verden. At de har sitt hjertes tilfredsstillelse i verdens ting (og som derfor er deres avguder). At de ikke først og fremst tenker på Gud, ha samfunn med ham, taler med Gud og om Gud, og aller helst vil tjene ham, - det bekymrer dem ingen ting. De skjønner ikke at dette betyr at de ikke elsker Gud. De sier: En kan vel ennå elske Gud, selv om en ikke stadig vekk har samfunn med ham, eller er opptatt med det som tilhører ham. Og, en kan vel ennå være en god kristen, selv om en ikke holder Guds lov (og altså elsker synden mer enn Gud), eller selv om det kan være et og annet menneske en har imot (og altså lever i hat).

 

På denne måten trøster verden seg, og frykter knapt et øyeblikk for helvete. Samtidig som de lever ugudelig, med hjertet fullt av avguder, med syndige lyster og begjær. Men i en slik tilstand kan ofte syndens lyster være ganske stille i vår natur, slik at dette sovende mennesket ikke har noe problem med å leve et kristelig og fint liv. Det er dette Paulus sier her: "uten lov er synden død". Da var synden ikke opptatt med å friste meg, når den ikke møtte noen motstand.

 

Men da budet kom, ble synden vekket opp til liv. "Da budet kom", d.v.s. når dens hellige tyngde og sanne mening traff min sjel. Når jeg så at Den Hellige Gud forbød selve begjæret etter det som er forbudt i loven. Apostelen hadde i sannhet hørt og lært budenes ordlyd. Men de hadde ikke fått talt til hans samvittighet med sitt innerste budskap. Og bare så dypt som en kjenner lovens krav og tyngde i samvittigheten, bare så dypt kjenner vi synden. Alle mennesker kjenner til en viss grad at de er syndere. Men her lærer apostelen, som vi også tidligere har sett, at det ikke er noe menneske som kjenner syndens rot og herskende makt over vår natur, før de lærer å kjenne det syndige begjæret og dets makt. Og dette kjennskapet til begjæret er det ikke noe menneske som har, før det blir vekket opp fra syndesøvnen, og budet med guddommelig tyngde får angripe, anklage og fordømme alt vanhellig i deg. En slik erfaring er det Paulus sikter til med ordene "da budet kom".

 

Da lærte han å kjenne synden. Ikke bare alle dens fangarmer som griper over alt i oss; i vår forstand, i viljen og innbilningskraften. Ja, i vårt syn og hørsel, våre ord og gjerninger. Han lærte også, som sagt tidligere, å kjenne den makten synden hersker med over vår natur, som dermed er "solgt under synden", og "ikke bøyer seg inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det" (kap 8:7). Han så at mennesket står uten noen som helst mulighet til selv å gjøre seg fri fra syndens makt.

 

Dette lærer og tror vi aldri bare gjennom muntlig undervisning om hva ordet sier. Først når budet virker med Guds kraft så synden vekkes opp, og så det stakkars mennesket kjemper imot, men likevel bare utmattes og knuses, - da lærer vi det. Og dette er en helt nødvendig erfaring og lærdom. For først da kan mennesket få høre seg frelst gjennom budskapet om ham som for oss ble både rettferdighet og helliggjørelse (1Kor 1:30). Dette er den salige hensikt og mål vår trofaste Gud har med loven, - selv om det begynner på denne besynderlige måten Paulus skildrer her: "Men da budet kom, ble synden vekket opp til liv."

 

"Synden ble vekket opp til liv". Av verset foran har vi allerede sett hva det betyr, at synden blir vekket opp når budet kom. Før dette var synden død, sier Paulus. Den holdt seg i det skjulte, stille og ubemerket så vi ikke kjente den. Men når budet kom, og begynte å virke med sin kraft, da vektes synden til nytt liv. Da "tok den anledning av budet og virket all slags ondt begjær i meg", sier Paulus. All den ondskap som var i hans natur, ble nå levende og reiste seg mot Guds bud. Det var selve begjæret til det loven forbød, og deretter fortvilelse og bitterhet rettet mot Gud. Likeså harme og raseri mot mennesker, så igjen syndige begjær, så løgn og fusk. Til slutt blir dette stakkars mennesket redd og engstelig. Men det er umulig for ham å gjøre seg fri fra alt dette selv. Det er dette Paulus vitner om, når han sier: "da budet kom, våknet synden til live".

 

og jeg døde. Hva dette betyr, skjønner vi av motsetningen: Jeg levde, da jeg var uten lov. Sammenhengen er her klar og tydelig. Paulus stiller opp mot hverandre disse to tilstandene: Når jeg var uten lov, og synden var død, - da levde jeg. Men når budet kom, og synden ble levende, da døde jeg. Gjensidig forklarer de to tilstandene hverandre. Uttrykket "Jeg levde" (når jeg var uten lov), kan ikke bare bety en overbevisning, en innbilning om at en skal nok en gang oppnå evig liv. Det må også innebære følgene av en slik overbevisning, nemlig mot og kraft til å arbeide på sin egen rettferdighet. Tilsvarende må da også uttrykket "og jeg døde" bety at jeg gjennom loven ikke bare fratas min innbilning om at jeg har det evige liv, og blir overbevist om min dødsdom. Men at jeg også opplever syndens utbrudd og kraft og mister min innbilte kraft og troen på meg selv. Mitt selvvirksomme "jeg" døde.

 

For å forstå dette uttrykket vi nå taler om, må vi tenke etter hva apostelen har sagt tidligere, om at det var ikke bare budet: "Du skal ikke begjære", som lærte ham å kjenne synden. Det var også den bitre opplevelsen av at synden bare ble vekket opp gjennom loven, og vekte all slags begjær i ham. Det var denne erfaringen som avgjorde resultatet: "jeg døde". Derfor er det bare gitt en halv forklaring av dette uttrykket: "jeg døde", hvis det utlegges slik: Jeg ble overbevist om min dødsdom. For dette er bare den ene siden av det Paulus har villet ha fram. Det han spesielt har talt om, er hvordan det oppleves. Om lovens utmattende arbeid, det at den vakte synden til live. Vi må ikke overse denne sammenhengen: Når synden levde opp, da døde jeg. Det skjedde ikke ved at jeg bare fikk høre budets ordlyd, og ble klar over hvor syndig begjæret er.

 

Betydning av uttrykket: "jeg døde" kan derfor mer fullstendig uttrykkes slik: Gjennom budet: "Du skal ikke begjære", ble jeg først overbevist om at jeg på tross av all min gjerningsrettferdighet var dømt som synder. Og dermed dømt til døden, fordi jeg ikke selv kunne frigjøre meg fra begjæret. For det andre: Syndens liv og utslag, og begjærene som bare tiltok jo mer loven talte til meg, utmattet meg og gjorde meg fullstendig rådløs, avmektig og tilintetgjort. Først nå var det fullstendig slutt på selvsikkerheten og min egen kraft. Nå var det slutt på at "jeg" kunne bidra med noe som helst til min frelse. Mitt aktive "jeg" hadde dødd. Det var utmattet i samme grad som synden ble levende gjennom loven. innså jeg endelig at jeg var fortapt! Det er dette som her heter: "jeg døde". Det som da skjer kan også ofte være at utmattede sjeler opplever en viss død, rent følelsesmessig. Etter å ha strevet, bedt og arbeidet for å overvinne det onde, og så alt viser seg å være forgjeves, så gir de seg over til en død avmakt. Et uttrykk for en konkurs på alt de selv kan utrette. Og akkurat fordi denne følelsesmessige død er et resultat av en konkurs på alt eget strev, så kommer den så visst også inn under den død Paulus taler om her. For hovedsaken i det hele er jo at menneskene gjennom loven lærer å oppgi seg selv, og alt han kan bidra med til sin frelse.

 

Så har vi nå sett hvordan Paulus først en tid levde "uten lov", uten dens arbeide på samvittigheten. Da var "synden død". Den skjulte seg, gav seg ikke til kjenne. Da "levde han", sterk i en gjerningsrettferdighet som ikke var brutt ned, og totalt ukjent med den dødsdommen som hang over ham. Deretter så vi hvordan det kom en ny tid i hans liv, "da budet kom" og loven traff ham med liv og kraft i hans indre. Den angrep og fordømte begjæret. Men det virket bare all slags begjær i ham, så han til sist gav opp all sin egen rettferdighet og bare så døden i øynene. Nå var han endelig rådløs og avkledd alt.

 

Over hvor lang tid denne Paulus's gjerningsrettferdighet (dette: "jeg levde en gang uten .lov") strakk seg, har vi ingen konkret opplysning om. Men vi kan være helt sikre på at han levde ikke hele sitt liv som fariseer uten at lovens krav uroet hans samvittighet. Den andre tidsepoken, da han kjente begjæret og dødens brodd, varte helt sikkert mer enn de tre dagene han lå stille, etter å være slått ned på veien til Damaskus. Dette at han "gikk langt utover det mange av de samtidige i hans folk gjorde", at han hadde "fått nøye opplæring i fedrenes lov" og "var nidkjær for Gud" (Gal 1:14, Apg 22:3), kan gjerne ha vært en tidlig virkning av at en indre ild var begynt å brenne i samvittigheten hans. Men ennå mer er hans nidkjærhet i å forfølge menigheten et vitnesbyrd om at han da dette foregikk, ikke var helt ubesværet og upåvirket av lovens brodd.

 

For det er en kjensgjerning at mennesker som blir svært oppbrakt over å høre sannheten, ikke er så likegyldig og sikker på sin egen sak, som den som likegyldig lar forkynnelsen av sannheten gå inn det ene øret og ut det andre. Selv den feberaktige fiendtligheten vitner om en indre uro. Ser vi på når Jesus taler til Saulus, der han ligger slått ned av det himmelske lyset og røsten, og sier: "det blir hardt for deg å stampe mot broddene", så er det stor grunn til å tro at disse "broddene" var budet som allerede lenge kan ha arbeidet i samvittigheten hans. Tar vi så det med som vi nettopp har sagt, at overdreven aggresjon overfor sannheten, vitner om en indre uro, så er det høyst sannsynlig at Herren Kristus med disse ordene vil si: Saul, Saul! Jeg kjenner den dypeste grunnen til din fiendtlighet. Av min, og mine vitners åndelige utlegning av loven har du blitt uroet i din egenrettferdighet. Du har fått brodder i din samvittighet. De forsøker du å nedkjempe gjennom din forfølgelse, o.s.v. For vi skal ikke glemme at det var nettopp Kristus som ved sin åndelige utleggelse av loven (f.eks.Mat 5:20-48) hadde uroet fariseerne, hadde gitt dem et stikk i samvittigheten og revet deres rettferdighetsdrakt i stykker. Disse "broddene" var uten tvil "dødens brodd", synden og loven (1Kor 15:56).

 

Vi hadde sikkert gjort fariseeren Paulus urett, hvis vi hadde likestilt ham med den som stod i templet og var glad han ikke var som røvere og mordere, og som hadde sin rettferdighet i sine faster og sitt tiende. Nei, det står at "det stakk dem dypt i hjertet" (blant "dem" var også Paulus) da de hørte Stenfanus's anklage: "Dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den" (Apg 7:53-58). Denne uttalelsen stakk ham altså i hjertet, i åpne sår. Han hadde sikkert allerede forstått, i alle fall noe, av at loven var åndelig og krevde fullkommen kjærlighet og renhet. Men han forsøkte hele tiden å unngå lov-broddenes døds-stikk. For "dø" ville han slett ikke. Med nye plaster av egen rettferdighet forsøkte han hver gang å lege sårene. M.a.o. nedtone lovens anklager, og undertvinge synden i ham. Men loven trengte seg mer og mer inn på ham, og vekte stadig opp mer begjær i ham. Den ene frukt for døden etter den andre vektes i ham (v.5).

 

Det var et drepende liv innved døren til helvete, - og likevel døde ikke fariseeren som var såret til blods, før et lys fra himmelen strålte om ham på veien til Damaskus. "Da kastet loven ham til jorden" sier Luther. Da oppdaget han endelig at han kunne ikke "stampe mot broddene" lenger. "Jeg døde" sier han selv. Så lå han der fortapt. Og nå ble han frelst av bare nåde.

 

10: Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død.

Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død. Loven skal etter sine uttrykkelige løfter gi liv til dem som fullkomment oppfyller den. Og jeg innbilte meg at den skulle gi meg livet. Men gjennom lovens arbeid i meg, opplevde og lærte jeg at denne loven isteden bare førte til død for meg. Det var en underlig oppdagelse - mens hele verden går i den oppfatningen at gjennom loven skal vi få evig liv, den skal være vår frelsesvei. Og så nå oppdage det motsatte; at Gud etter menneskehetens fall har et helt annet mål med loven; at den tvert imot skal tjene til å overbevise oss om vår synd, om død og fordømmelse. At den skal fravriste oss alt håp om evig liv gjennom noen egen rettferdighet, og dermed bli "vår tuktemester til Kristus".

 

"Budet, som skulle være til liv" d.s.v.s loven, gir evig liv til alle som holder og oppfyller den. Som Skriften sier: "Det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem", og videre: "Gjør dette, så skal du leve!" "Budet" står her for hele loven. Men uttrykket er antagelig valgt for å minne om det budet som åpenbarer begjæret, og samtidig uttrykker alle budenes åndelige krav - som var det som virket at loven førte til død. Det var når budet fikk liv og virket med kraft i samvittigheten, at det begynte å fordømme den som trodde han var rettferdig gjennom sine gjerninger. Samtidig virket den all slags begjær, som gjorde at synden bare slo ut sterkere. Da ble håpet om rettferdighetens lønn slokt, og synderen ble overbevist om sin dødsdom. Slik "fikk jeg erfare at budet gav meg bare død". At det bare gav meg død, skyldes altså ikke at det var noe galt med budet, for det er "hellig og rettferdig og godt". Lovens løfte om at "det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem" står også fortsatt ved makt.

 

Nei, årsaken ligger helt og holdent hos det falne menneske, som ikke har mulighet for å leve ut noe det ikke lenger eier; den hellighet som loven krever. Tvert imot er vi så forgiftet og så onde at vi i møte med den hellige loven hisses til overtredelser. Det var når han opplevde dette, Paulus fikk erfare at den loven som han hadde håpet skulle gi ham livet, akkurat den samme viste seg å bare gi ham død. Kristus sa disse ordene om samme sak: "Den som anklager dere, er Moses - han som dere har satt deres lit til". Det gjelder altså ikke bare Paulus, men alle mennesker etter syndefallet, at budet skal bare gi oss død. Og hvordan det skjer, det har apostelen allerede talt mye om. Men han har ennå en tilføyelse:

 

11: For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg.

Bedro (dåret, forførte) meg. Synden benyttet altså budet til å forføre meg. En må være klar over at det er dette som er meningen, for å forstå uttrykket "dåret meg", rett. At det her altså ikke er tale om all slags syndens forførelse. Bare den forførelsen som synden benyttet budet til. Og hva gikk så denne forførelsen ut på? Det må vi finne ut av ved å se hva det er Paulus taler om her. Først har han (v.8) sagt at "synden tok anledning av budet og virket all slags ondt begjær i ham". Gjennom budet "bedro" altså synden ham, og virket all slags begjær i ham. Forførte ham altså til overtredelser. Dernest ser vi at apostelen just har talt om en erfaring, dette at "budet, som skulle gi liv, det gav meg bare død". Det var altså dypt inn i selve hovedspørsmålet han var bedratt. Gjennom budet, d.v.s. loven, hadde synden bedratt ham så han trodde at han skulle oppnå evig liv gjennom lovgjerninger. Og i dette bedraget hadde han så levd, helt til budet :"Du skal ikke begjære" traff ham med Åndens kraft, så han lærte å kjenne synden, og ble "drept" ved budet.

 

Dette har da Paulus nettopp sagt. Og av dette ser vi hvordan synden har dåret ham gjennom budet. Det har skjedd i to viktige spørsmål: Den lovet ham rettferdighet gjennom loven, men den virket overtredelser gjennom loven. Den lovet altså liv gjennom loven, men virket død gjennom den samme loven. Dette foregår på denne måten: For det første består loven av mange hellige bud og forbud, fulgt av trusler om straff, og av løfter. Men det falne mennesket er totalt uvitende om syndens makt, og innbiller seg da at disse hellige budene skal virke i ham det de krever; altså fullkommen hellighet. D.v.s. at disse alvorlige forbud og trusler om straff skal motvirke det som forbys, altså synden. Men nå skjer ikke dette. Apostelen har slått fast at budet tvert imot "virket all slags ondt begjær". Synden, det forgiftede hjertet, benytter seg av budet til å friste oss med tanker om hvor godt den forbudte frukten måtte smake.

 

Slik har synden allerede på det første punktet, vår rettferdighet, dåret oss på to måter gjennom budet. Først med å plante i oss troen på at vi skulle bli hellige gjennom loven. Dernest, gjennom loven å plante i oss lysten til det loven forbyr. Men på samme måte blir vi dåret på det andre punktet, når det gjelder Livet. Når loven har herlige løfter om liv og salighet for dem som holder og fullkomment oppfyller den, så dåres/forledes vi av hovedsynden, troen på oss selv, til å tro at vi, falne syndere, stilt overfor loven skulle kunne oppnå evig liv. Men, sier altså Paulus, til slutt "fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død". Dette var altså de områdene han var blitt bedratt på, gjennom budet: Gjennom det ventet han å oppnå rettferdighet, men ble isteden en synder nettopp gjennom budet. Han ventet å få evig liv gjennom det, men ble isteden drept nettopp gjennom budet.

 

Men skylden for alt dette bedrageriet lå ikke i selve budet, men i synden, sier han. "Synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg". Synden - d.v.s. den naturen vi arvet fra fallet. Grunnvollen i dens natur er selvopptatthet og svære innbilninger om hva vi formår. For slik ble vår natur gjennom det slangen plantet inn i oss: "Dere skal bli lik Gud". Det er utelukkende denne forblindelsen som gjør at vi kan gå og håpe på rettferdighet og liv gjennom loven, på tross av at den krever fullkommen hellighet, og på tross av at Gud tidlig i menneskehetens historie har sagt at "menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av". Hadde vi bare tatt slike ord fra Gud alvorlig, og trodd dem, så hadde vi aldri kunnet innbille oss at vi skulle oppnå rettferdighet og evig liv gjennom loven. Men vi trodde heller slangens stemme i hjertet vårt. Derfor bedro han oss, og det nettopp gjennom budet som ellers ville ha overbevist oss om vår helt fortapte tilstand. Nei, isteden trakk vi slike innbilte konklusjoner av budene, at vi skulle oppnå rettferdighet og evig liv gjennom loven.

 

Det var bare synden, eller slangens stemme i hjertet vårt, som var den eneste årsaken til slike innbilninger. Og her, i Paulus's ord og i sammenhengen, ligger en ganske påtakelig hentydning til framgangsmåten slangen benyttet til å bedra våre første foreldre i Paradis. Dels plantet han i dem høye og smigrende tanker om hva de skulle bli. Dels framstilte han den forbudte frukten som særdeles skjønn og nyttig. Og resultatet av dette var døden.

 

På samme måte virker også slangens stemme i våre hjerter. Først planter han gjennom budet, tanker om hvordan vi selv skal kunne få rettferdighet og evig liv. Videre virker han gjennom samme budene alle slags begjær i oss. Og til slutt, gjennom de samme budene, dreper han oss. Det mest forferdelige i dette syndens bedrag, er at den benytter seg av selve de hellige budene til dette. En fortolker sier det slik: "Den forherliger veiviseren til rettferdighet (Rom 2:17-20), så den kan mate menneskenes dypeste trang; selvsikkerheten, og gjennom dette kan gjøre den gode og hellige loven til den mest dødbringende gift - nei, rettere sagt: holder sjelene fast, gjennom en fariseisk skygge av loven, i innbilningen om at de har liv, inntil han så avslører lovens sanne ansikt, og dreper dem med det".

 

Som allerede sagt, så er hele verden fortsatt så bedratt at de tror loven er vår vei til frelse. Og den innbilningen ligger så dypt hos alle, at selv vakte og troende sjeler har store problemer med dette. Det hjelper ikke at apostelen gjennom dette brevet på mange måter både har sagt og bevist at det er et bedrag. Det falske hjertet gjør at vi tror det ikke - hvis ikke vi har hatt en mer opplevd erfaring av hva det er Paulus taler om, og er blitt "drept" av loven. Når budet taler til oss og sier: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel" o.s.v., så tror vi at vi skal kunne gjøre dette. Vi går til arbeidet med den beste hensikt. Vi kjenner riktignok bestandig det motsatte i hjertet; vi elsker alle andre småting mer enn Gud. Likevel arbeider og håper vi i det lengste på at vi skal nok makte å oppfylle budet. Vi vil ikke tro vi er så fordervet at vi ikke skulle kunne gjøre det. Vi vil ikke tro loven skal virke at "hver munn skal bli lukket igjen, og at hele verden skal stå straffskyldig for Gud"

 

Når loven sier: "Du skal elske din neste som deg selv", så innbiller vi oss at vi også skal kunne gjøre dette, selv om vi bestandig opplever hvordan vi er oss selv nærmest i alle ting. I alle forhold har vi oss selv, egen vinning og vårt eget rykte som bakgrunnsmotiv for alt vi foretar oss. Det er langt fra at vi har like stor omsorg, - nei vi kjenner nok mer til misunnelsen -, overfor vår neste. Likevel forstår vi ikke at det er slutt med all vår mulighet for noen egen rettferdighet overfor loven, men lever isteden i håpet om å oppnå dette. Når budet sier: "Du skal ikke begjære", du skal ikke ha den minste syndige tanke eller begjær, så er vi fremdeles ikke overbevist om at det er helt forbi med oss overfor loven. Vi håper tvert imot at vi ved hjelp av budet skal ha makt over begjærene. Ja, selv om vi ofte opplever det Paulus har forkynt: at budet tvert imot "virket all slags ondt begjær", og at vi gjennom slike erfaringer ofte blir slått ned og dødet, så reiser likevel alltid den gamle innbilningen seg på nytt hos oss; ved hjelp av lovens bud og forbud skal vi nok bli bedre kristne, og undertrykke synden.

 

Som allerede sagt, så er også Guds barn stadig utsatt for dette bedraget, og plager seg likevel lenge med nye forsøk på å bli mere hellig ved hjelp av loven. Til de på nytt blir utmattet og "drept", og finner tilbake til den rette visdommen, at "grenen ikke kan bære frukt av seg selv", men bare ved at at "den blir i vintreet". Når det ofte kan gå slik med de som har levd en tid med Gud, så går det selvsagt ennå oftere samme vei med de mer uerfarne menneskene. De tenker alltid at loven må da gjøre oss hellige! Det skal mer enn noen få ord til å overbevise dem om at vi er så fullstendig fortapt, når det gjelder egne muligheter til å oppnå rettferdighet. Og at loven bare skal vekke opp synden og døde oss, og at Gud vil gi oss all nåde for intet, bare vi erkjenner at vi er fortapt, og bare vender oss mot nåden. Men når vi opplever lovens rette bruk, så foregår det så pass grundig at vi i vårt innerste må erkjenne sannheten om at vi er så fortapt som apostelen lærer her; At loven bare skal tilintetgjøre oss. Men den opplevelsen er altså så nedbrytende, at Paulus skildrer det som å bli "drept ved budet". Han sier:

 

og ved budet drepte synden meg. Paulus sier at etter at synden først bedro ham ved at det tok anledning av budet, så "drepte", eller myrdet den ham ved det samme budet etterpå. Og hvordan det foregår, er akkurat det apostelen har beskrevet foran, da han talte om hvordan synden våknet opp i ham gjennom budet, mens han derimot "døde". Som sagt tidligere, så kan ikke uttrykket "jeg døde" bare beskrive en overbevisning om at døden er syndens lønn, men må spesielt gå på den gjennom-drepende virkningen loven hadde på ham. Like tydelig er meningen i de ordene vi har for oss her: "ved budet drepte synden meg". Når synden gjennom budet stadig bare tok mer og mer overhånd i alle slags begjær, da ble jeg, når jeg opplevde det, endelig død og tilintetgjort. Da ble jeg ikke bare overbevist om at jeg var dødsdømt. Men dels gjennom denne overbevisningen, dels gjennom stadig sterkere erfaring av syndens makt, sto jeg så endelig hjelpeløs og fortapt. Nå hadde jeg gitt opp alle mine egne forsøk, og lå der kraftløs og død under dommen over meg. Slik virket altså den synden som bodde i meg, gjennom loven: "Ved budet drepte synden meg".

 

12: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.

Etter at Paulus nå har vist at loven ikke er årsaken, men bare et redskap for synden, trekker han her konklusjonen over lovens egenskaper, dens hellige innhold. "La det da stå fast at loven er..." innleder han med. I v.7 hadde han meget sterkt tilbakevist tanken om at selve loven kunne være syndig. Og i versene videre viste han, gjennom det loven virket, at den langtfra er noen årsak til synden, men tvert imot har vært midlet som gjorde ham oppmerksom på synden. Ja, den åpenbarte jo den bunnløse syndens ondskap, og overbeviste ham om Guds hellige dom over synden. Og gjennom åpenbaringen av denne dype syndigheten ble han fratatt ethvert håp om å kunne bestå innfor loven. Når loven kunne virke dette, da trekker han den endelige konklusjonen her, at "budet er hellig og rettferdig og godt".

 

At han har brukt to uttrykk for samme sak, "loven" og "budet", gir bare mer dybde og kraft til denne oppsummeringen hans om alt som kalles Guds lov eller bud. "Loven er hellig", d.v.s. den er en åpenbarelse av Guds hellige vesen og vilje, og inneholder derfor ikke bare det motsatte av alt som er syndig, men er også et gjenspeil av Guds egen hellighet. Derfor er den også en fullkommen rettesnor i alt som er hellig og behager Gud. Den er rettferdig, d.v.s. at både i sine bud og i sine dommer svarer den til den guddommelige rettferdigheten. Kan det være noe mere rettferdig krav, enn at vi er og gjør det som forventes etter Guds hellige bud, at vi overhodet ikke synder?

 

Om derimot vi ikke forstår Guds rettferdighet i hans krav overfor det falne og fordervede mennesket, så er dette bare et bevis på hvor utilstrekkelighet vår forstand er, som er en følge av syndefallet. At vi ikke kan holde selv de enkleste kravene, er ikke lovens skyld, men derimot ondskapen i oss. Skulle det være noe mer naturlig enn at vi fryktet og elsket vår allmektige og gode Skaper over alle ting? Er det ikke bare rett og riktig at vi elsker vår neste som oss selv? Er det ikke et rettferdig krav at vi skal være hellige, og ikke i det hele tatt begjære noe Gud har forbudt? Men da er altså det budet rettferdig! Men hvis lovens bud er rettferdige, da er også alle dens dommer rette og rettferdige. Da er det rett at syndens lønn er døden. Kort sagt: Herren er Gud, og alt det han gjør er rett og rettferdig.

 

Men loven er også "god", d.v.s. den skal tjene til det aller beste for menneskene, både når det gjelder den timelige og den evige lykken. Den skal tjene til at menneskene allerede her i livet skal komme i det mest fullkomne og beste forhold til Gud, til sin neste og seg selv. For hvis bare Guds lov virkelig ble holdt, så ville menneskene og hele samfunnet allerede her i livet være i den lykkeligste tilstand. Hvert enkelt bud har så åpenbart menneskets vel som mål. Bare det beviser at loven er sprunget ut fra giveren av all god og fullkommen gave. Så selv i vår falne tilstand, hvor vi umulig kan oppfylle loven, er den overmåte god og virker alt godt, - når bare den brukes rett (1Tim 1:8), d.v.s. der den får gjøre sin rette virkning; å døde vår selvsikkerhet, og drive oss til Kristus.

 

For da mottar vi i ham, først "lovens rettferdighet" (dvs. den rettferdighet loven krever. Kap 8:4, 10:4). Dernest Den Hellige Ånd, som også skriver loven inn i våre hjerter, så den blir vår kjære og hellige rettesnor. Og hvor god er ikke loven, om vi så bare ser på denne éne egenskapen, som "en lykt for min fot og et lys på min sti", som Guds egen forklaring i spørsmålet om hva som er godt og ondt? Da er jo loven virkelig god. Ja, ypperlig! David synger: "Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis. Herrens forskrifter er rette, de gleder hjertet. Herrens bud er rent, det opplyser øynene. Herrens frykt er ren, den varer til evig tid. Herrens lover er sanne, de er alle sammen rettferdige. De er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene" (Sal 19:8-11).

 

Men å komme dit hen, at vi ser loven så "hellig og rettferdig og god", det skjer ikke før vi "har sett inn i den fullkomne lov, frihetens lov", som Jakob sier (Jak 1:25). Ikke før vi er dødd fra loven, og har fått lovens oppfyllelse i "den enes lydighet", og samtidig fått Den Hellige, villige Ånd, som har skrevet loven i hjertet vårt. Inntil dette skjer, er den åndelige loven frastøtende og forskrekkelig for det uåndelige mennesket. Luther sier: "Guds lov er god, rett, hellig og åndelig. Men samtidig en bokstav som døder, fordi den viser hvordan menneskene først og fremst burde være gode, rettferdige, hellige, åndelige, og slik loven krever i alle forhold". Men når menneskene tvert imot er onde, urettferdige, syndige, kjødelige, og i alle forhold motsatt av loven, så blir loven, på grunn av denne motsetningen, utålelig, trykkende, ja forskrekkelig, for menneskene, som til sist opplever at den forkynner død og fordømmelse over dem.

 

Det er dette Paulus vil ha fram her; at det bare er synden som gjør at loven får slike følger for oss. Men dermed har han også gitt et særdeles klart svar på spørsmålet som ble reist i v.7, "om loven er synd". Klart og utvetydig har han vist det han oppsummerer i dette verset, at "loven er hellig og rettferdig og god". Men han ser for seg ennå en mulig innvendig. Den tar han nå opp, for å besvare den:

 

13: Har da det som er godt, blitt til død for meg? På ingen måte! Men det var synden; for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt, slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet.

Har da det som er godt, blitt til død for meg? I v.10 har Paulus sagt at han fikk erfare at budet bare gav ham død. Og nå har han, på tross av det, vist i v.12 at budet er hellig og rettferdig og godt. Det kunne føre til at det ble reist et nytt spørsmål: Kan det som er godt, bevirke død? På dette spørsmålet svarer han igjen: På ingen måte! Det er en like umulig tanke, som at loven skulle være synd (v.7). Det er ikke den gode og rettferdige og hellige loven selv, sier han, - men derimot synden, ondskapen som bor i oss, ulydigheten mot loven, som virket døden.

 

for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt. Apostelen sier: Synden skulle ha en god og hellig motstand å teste seg mot, "for at den skulle framstå som synd", eller: bli kjent for det den er - ! For da ble den avdekket for hva den er, når den "virket død i meg ved det som er godt (loven og budene)". Hvis det hadde vært noen ond makt som hadde virket døden, så kunne det finnes en forklarende unnskyldning for synden. Da kunne skylden vært skjøvet over på den andre onde makten. Men når døden ble virket gjennom det som var godt, ja hellig, da måtte jo hele fordømmelsens dom rettes mot synden selv. Da blir dens forferdelige ondskap virkelig åpenbart. For det må jo være noe forferdelig, det som kan virke den største ondskap gjennom det beste og helligste! Dette skulle være klart og sterkt nok sagt. Men Paulus innskjerper det likevel ennå sterkere med sin tilføyelse:

 

slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet. Ikke nok med at synden skulle bli åpenbart som synd ved at den virket døden gjennom det som er godt, "ved budet". Paulus sier her at synden på den måten også skulle vise seg å være "grenseløst syndig", eller "overmåte syndig", ("overmåte", d.v.s. over alle "måt"= mål og grenser syndig). For, som vi nettopp sa: hadde den blitt vakt til liv og onde begjær gjennom en ond handling, så kunne den nok blitt unnskyldt som en forståelig og begrenset ondskap. Men når den nå vekkes opp gjennom nettopp det gode og hellige, da kan en ikke unngå å se at synden er over alle grenser/grenseløst ond. Da oppdager jeg at når jeg får klarere kjennskap til Guds vilje, så vokser begjæret i meg etter det Gud forbyr ennå mer. Men da forskrekkes jeg over min synd. Da ser jeg den er "grenseløst syndig".

 

Og dette var lovens hensikt, sier Paulus. På samme måte som i kap 5:20, sier han her også uttrykkelig at det var det som var Guds mening og hensikt med loven. Synden skulle bli grenseløst syndig gjennom budet. Dette understrekes to ganger i verset vårt: "for at den klart skulle framstå som synd", og "slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet". Dermed er det altså Guds egen mening og hensikt med loven, at vi gjennom den - ikke skulle bli rettferdige -, men syndige, ja "grenseløst syndige". Gud har altså aldri tenkt at vi, etter syndefallet skulle kunne oppfylle hans lov. Han har en ganske annen hensikt med loven, nemlig at "synden skulle bli større" ("överträdelsen skulle överflöda"), og at vi dermed skulle "drepes" og "dø" gjennom loven. Og hva var det Herren Gud hadde som mål med at synden skulle "bli større" ("överflöda")? Ikke noe annet enn at hans nåde da skal bli "enda mer overstrømmende rik" ("överflöda så mycket mer") (kap 5:20). At han skal få gi "de syke" virkelig helbredelse, sette virkelig fri de fangene som sitter innestengt, gjøre de helt fortapte synderne fullkomment rettferdige, og gjøre de fordømte virkelig frelst.

 

Jo mer du innser din synd, jo mer fri blir du fra loven, - når du lever i tro. Det er Guds alvorlige vilje og mening at så fullstendig fri fra loven skal vi være (v.4 og 6). At vi som aldeles fortapte syndere skal tro på nåden. Derfor er det Guds vilje og mening at du må bli fullstendig hjelpeløs. Utmattet må du ha gitt opp alt ditt eget strev etter å få nåde gjennom å leve etter loven, så du sier: Det er slutt på at jeg skal kunne oppnå noen rettferdighet, slik loven krever. Jeg ble tvunget til å oppgi all tanke på det. Jeg lever på en helt annen rettferdighet - ellers er jeg fortapt.

 

Og nå, du som bare har en sørgelig erfaring av syndens makt og din mislykte omvendelse; du har altså aldri blitt det du håpte på. Du synes det er så merkelig med deg, at du aldri kan bli gudfryktig, alvorlig, fast i troen og sterk til å stå imot synden. Tvert imot er du bare blitt ennå mer syndig. For nå har du fått kjenne synder som du før ikke visste du hadde. F.eks. så sterke lyster og begjær at du ikke vet hvordan du skal greie deg. Du kjenner hvor ugudelig og hardt hjertet ditt er. Du holder på å gi opp alt håp om evig liv -----.Du, legg nå, gjennom alt det Paulus har skrevet her, merke til at all denne besynderlige elendigheten du nå opplever i deg, er bare akkurat det loven skulle virke! Dette er Guds egen hensikt med loven! All denne elendigheten du opplever, heter her i verset vårt: "at synden skulle bli grenseløst syndig ved budet" (överträdelsen skulle överflöda), "synden ble vekket opp til liv, og jeg døde". Din åndelige "konkurs" skal ikke føre til evig død, men til Guds ære. På denne måten vil du etter hvert komme til målet: At du ikke vet noe annet til frelse enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Dette er det herlige målet Herren Gud har med loven -. Men så sørgelig opplever vi hvordan det må skje med oss.

 

Luther sier: "Slik er det rett og slett besluttet i himmelen, at den som vil bli rettferdig og from, han må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, rettferdig, gudfryktig og lært av Gud, ja, en rett troende kristen, han må først bli syk, ugudelig, djevelsk, en kjetter og en vantro". Dvs. at han må få kjenne og erfare (ikke bare forstå) at han av naturen, i seg selv, har et hjerte så vantro, så syndig og fullstendig inntatt av djevelens sæd, som en vantro eller en kjetter. Og Paulus sier i 1Kor 3:18: "Hvis noen blant dere synes å være vis i denne tidsalder, må han bli en dåre, for at han kan bli vis".

 

Så står da dette fast og urokkelig: Det er den uforanderlige Guds vilje i himmelen at av dårer ville han gjøre vise, - av ondskap gjøre gode, - av synd rettferdige, - av en lovbryter gjøre rettskaffen, - av ustyrlige gjøre opplyste, og av en djevelsk skapning gjøre gudfryktige. Og det skjer, som vi nylig sa, når et menneske kjenner den onde sæden, eller Satans vesen og verk i seg, og da roper til ham (dvs Guds Sønn) som er "åpenbart for at han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet" (1Joh 3:8). Spør du så hvordan dette kan skje, blir svaret kort og godt dette: Du kan ikke bli slik i Gud eller Kristus som du gjerne ville være, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir det han vil du skal være. Og han vil at du overfor deg selv og alle mennesker skal være det du virkelig er: en synder, ond, elendig, ugudelig, djevelsk, vantro o.s.v. Dette er sannheten om deg; ditt navn, din tittel og verdighet: "av natur vredens barn" (Ef 2:3).

 

Når du så har opplevd dette, da er du i Guds øyne den som du ville være, dvs. hellig, from, oppriktig, rettferdig, som tror, osv. For når du er blitt så fullstendig ugudelig og fordømt i deg selv, da blir Kristus, med sin rettferdighet, kjær og uunnværlig for deg. Og da er hans rettferdighet din, og du er virkelig hellig, herlig og frelst i Guds øyne. Dette var Guds store, nåderike og endelige mål med loven. Ja, lovet være Gud for hans evige nåde og gave!

--------------

 

Nå kommer vi til det tredje hovedemnet i kapitlet vårt. I versene foran, v.7-13, har han vist at det er ikke lovens skyld, at den har en slik virkning som bl.a. v.5 skildrer (vekker opp syndige begjær, og virker vrede og død). Men at det er synden, ondskapen som bor i oss, som virker dette. I v.14-24 gjør han en tilføyelse om denne ondskapen. At den ikke bare er en kjødelig natur som da naturlig nok strir mot en åndelig lov. Den er også en slik makt (som her kalles "syndens lov som er i lemmene mine") at selv hvor det allerede er født et "indre menneske", og hvor de da elsker Guds lov, elsker det gode og hater det onde - ikke en gang de kan gjøre det de selv vil. De sukker: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Også denne tilstanden forkynner Paulus ved å vitne om hvordan han selv hadde opplevd det. På denne måten skildrer han dermed kjødets kamp mot Ånden.

 

Men før vi går nærmere inn på selve ordene i teksten, er det nødvendig å undersøke om denne oppfatningen av dette avsnittet er den rette. For det har vært forskjellige oppfatninger. Enkelte fortolkere har ikke trodd det var rett å oppfatte dette stedet akkurat slik det står, fordi det er apostelen som taler om seg selv og slik han opplever det. Derfor har de forklart det med at Paulus, selv om han taler som om det var ham selv, likevel bare må ha tenkt på de som ikke er født på ny. Helst tenkt på hvordan lovtrellene opplever det. Og dette fordi de spesielt mener at en rett kristen ikke skal bære på så mye ondskap å klage over, som det apostelen sukker over her.

 

Det har meget stor betydning å se nærmere på dette spørsmålet. Hør nå, du som har søkt og funnet all herlig nåde i Kristus og hans evangelie! Da ble du et nytt menneske. Du begynte å gå en helt ny og annen vei gjennom livet enn verdens mennesker. Likevel er du fremdeles bare en elendig synder i dine egne øyne. Du skjønner: En slik voksende syndserkjennelse følger alltid med det å vokse i nåden! Men når slike sjeler som du får høre og tror en slik utlegning, at en sann kristen ikke kan være så syndig og elendig som det står her, da faller dommen over hjertet ditt. Da tenker du at du som kjenner på så mye synd, kan ikke være et sant Guds barn, født av Gud. Nei, på en eller annen måte må jeg være bedratt. Det må være noe falskt med meg, tenker du. Og hvis du er en falsk kristen, da kan du ikke eie nåden, på linje med når apostelen sier: "Du har verken del eller arv i dette ordet, for ditt hjerte er ikke oppriktig i Guds øyne".

 

Så kan selvsagt noen svare: Men nådens dør står jo alltid åpen. En bekymret sjel kan selvsagt alltid fly til Kristus, slik han er. Han behøver ikke den trøsten, at også de som er rette kristne, har synd. Svar: Men tenk, når de så ofte nettopp har flydd til Kristus, og synden likevel stadig arbeider like sørgelig i dem, - og dette forholdet sies å være et bevis på at de ikke er kommet inn i nådelivet hos Gud! Hva hjelper det da å fly til Kristus? Vi må nok innse at det er slik som vi nettopp sa: Hvis dette at sjelen ennå sukker over synden i seg, at han ikke kan gjøre det gode som han vil osv., slik vi ser det i kapitlet her, er et bevis på et ugjenfødt sinn, - da måtte jo det mennesket som ennå kjenner slik skrøpelighet i seg, fortvile - uansett alt evangeliets budskap. Uansett hvor ofte de så omvender seg å tror, så er synden der ennå. Og hvis dette er et bevis på en ugjenfødt og ufrelst tilstand, ja da vil de jo alltid forbli ufrelste. Så knivskarpt står saken på dette punkt. Derfor er det særdeles nyttig at vi går grundig til verks, når vi undersøker hvordan det forholder seg med dette spørsmålet.

 

La oss først se nærmere på de som ikke vil ta teksten vi har foran oss, som den lyder. De ser ikke på dette som en gjenfødt persons, og slett ikke som Paulus's egen erfaring. Men som et vitnesbyrd fra en maktesløs trell. Det de har som grunn for dette er følgende: Først, som allerede sagt, synes de ikke det kan stemme at en rett kristen, og til og med apostelen selv, ennå skulle ha så mye elendighet å klage over, som det vi hører i teksten. I tillegg misforstår de noen av ordene i teksten, f.eks. ordet "kjødelig" (v.14), som om det skulle bety det samme som å "leve etter kjødet", eller "dere er ikke i kjødet" i kap.8:5 og 9. Grunnteksten har helt forskjellige uttrykk og mening på førstnevnte og de to sistnevnte stedene. Det samme gjelder uttrykket "tar meg til fange under syndens lov" (v.23), som om det skulle bety å bli en slave under synden, osv.

 

Og når en først har tillagt noen av ordene i teksten en mening de ikke har, så blir det selvsagt straks helt umulig å få dem til å passe inn som apostelens vitnesbyrd om hva han selv opplever. Eller en går med den oppfatningen at sanne hellige kristne er praktisk talt syndfrie. Eller en har kanskje en forstandsmessig bekjennelse om at selvsagt er de også syndere. Men straks det viser seg en virkelig synd, så rygger en tilbake, og sier: Nei, noe slikt finnes selvsagt ikke hos de virkelig hellige. Med slike holdninger får en det selvsagt heller ikke til at teksten kan passe på slike.

 

Dernest mener disse at det ville være svært skadelig, om en erkjente at selv de sanne hellige hadde slike nødrop over synden i seg, som Paulus i denne teksten. Det ville bare gjøre menneskene ennå tryggere i deres tro på egen styrke, osv. Derfor mener de en bør forsøke å finne noen annen mening enn selve teksten viser.

 

Ansvaret for hvordan læren hans virker, må vi selvsagt overlate til Paulus selv. Og vi må under enhver omstendighet være trofast mot hans ord. Dernest må vi også tenke over hvor alvorlig hans selv forsøker å forhindre misbruk av hans budskap. Også her i vår tekst finnes det ord som, hvis vi oppfatter dem rett, slett ikke gir plass for den kjødelige tilfredsheten. Spesielt i kap.8 sier Paulus med presise og sterke ord at "hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til", at "de som er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud". Men han formaner også de som har Ånden, til nå "å drepe legemets gjerninger ved Ånden", og understreker alvorlig: "For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". På denne måten har Paulus alvorlig forebygget misbruk av læren hans. Men han har også latt det gå tydelig fram at det ordlyden i vår tekst innebærer, virkelig er hans lære. At de virkelig hellige kristne, som altså har Guds Ånd, fremdeles også har et kjød som må dødes og korsfestes.

 

Men vi går tilbake til påstanden om at et gjenfødt og helliggjort menneske ikke kan ha så mye syndens elendighet å klage over, som teksten vår gir uttrykk for. Det har avgjørende betydning hvordan vi stiller oss til dette punktet. De som har den nevnte oppfatningen tenker slik: At Paulus, som en hellig apostel, ikke skulle kunne gjøre det gode som han ville, men tvert imot gjorde det onde som han ikke ville (v.19), slik at han skulle ha en syndens lov i lemmene sine, som tok ham til fange, - alt dette er jo helt usannsynlig. Apostelen var jo hellig, ikke det motsatte! Han var jo sterk, og da kan han da ikke være svak. Han var jo åndelig, og da kan han da ikke lenger være kjødelig. Slik tenker de.

 

Men la oss nå tenke oss at denne oppfatningen skulle være riktig. Altså at et gjenfødt, helliggjort menneske, som f.eks. en apostel, ikke har noe slikt å klage over, som det som nevnes i teksten vår. Han er hellig og sterk. Han har kraft både til å gjøre det gode som han vil, og til aldri å gjøre det onde, som han hater, eller begå en tilfeldig synd, som å fanges av syndens lov i sine lemmer, osv. Hvis denne oppfatningen er riktig og sann etter Bibelen, da må selvsagt konklusjonen bli at vi ikke kan ta tekstens ord slik som de lyder. Da kan vi ikke se på det som apostelens eget vitnesbyrd om seg selv. Da må han mene noe annet. Da må dette bare være noe han taler om hvordan de har det, de som er under loven.

 

En må aldri utlegge et enkelt bibelvers, så det strir mot hele Skriftens åpenbare lære om samme emne. Men det er helt ukristelig å utlegge tekstens ord annerledes enn de lyder, hvis ordenes klare mening ikke strir mot Skriftens åpenbare lære. Og hva sier så Skriften? Lærer Skriften at de sanne hellige skal være syndfrie i seg selv? Ikke skal ha en kjødelig natur, aldri ha svakheter osv.? Er ikke Skriften tvert imot full av motsatte vitnesbyrd, både med klare ord, og når det gjelder konkrete hellige personer, de rette hellige som Gud selv kalte hellige? Har de ikke samtidig vært syndere? Har de ikke alle sammen sukket, klaget, bedt og grått, ropt og skjelvet? Og hvorfor skulle slikt være nødvendig, hvis de kunne gjøre det gode som de ville, og aldri bli grepet og fanget av "syndens lov"?

 

Er det ikke bare Kristus alene som har den egenskapen at han var "uten synd"? Men hvis jeg har synd, da vil jeg jo sukke som Paulus - så sant jeg, som han kjenner og erkjenner synden. Med dem som ikke holder dette klart for seg, men bare ser på den hellighet og kraft Guds barn skal ha, er det gått på samme måte som det gikk jødene i forholdet til Messias: Hos profetene hadde de lest de herligste skildringer om Messias. Han skulle være en mektig herre, og seire over deres fiender, han som "hadde utgang fra gammel tid, fra evighets dager" (Mika 5:1). Men da de så fikk se ham "foraktet og forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom", da kjente de ham ikke. Da tok de ikke imot ham. De forstod ikke at dette var Guds store visdom; nettopp å skjule all guddommens fylde, kraft og herlighet, under dette ynkelige utseende.

 

Slik går det også med dem som ikke forstår at den rette helligheten akkurat skal stadfestes gjennom nød og kamp mot fordervet i oss. De har lest om Guds kraft hos de hellige, men har ikke forstått at den nettopp skal stadfestes gjennom deres aller største skrøpelighet (2Kor 12:9). At det er selve hemmeligheten i et menneskes sanne helliggjørelse, at just i det sørgeligste utslag fra Adams fall og alle dens følger, har han en hellig Ånd som sukker, roper og kjemper mot fordervet som bor i ham. Og midt oppe i alt dette går han en ganske annen vei gjennom livet, enn de som er av verden. De har ikke forstått at de som er mest rike på Åndens gjerninger, må ha den hardeste kampen mot sin kjødelige natur. At de mest hellige må oppleve den dypeste synden og det motsatte av hellighet. Eller hva er det Skriften sier om dette? La oss alltid stille dette spørsmålet: Var det så at de hellige ikke skulle trekke på fordervet gjennom hele livet på jorden? Hva vitner de helliges historie om dette? Hva taler Davids salmer om dette, eller Peters tårer og Paulus's "torn i kjødet"?

 

Hva er det så som har gitt oss en slik helliggjørelses-lære; at de virkelig hellige menneskene skal kunne gjøre det gode som de vil, og aldri behøve klage over synd og svakheter? Uten tvil bare den stakkars fornuften, som også legger seg opp i åndelige saker. Og i disse sakene er den jo alltid blind og uvitende. Men, lovet være Herren, at apostelens ord her er så klare og bestemte som de er!

 

Det er spesielt tre forhold som beviser at det Paulus taler om i teksten vår, det er vitnesbyrd om hvordan han selv stadig opplever det. Det første har vi allerede nevnt, at det ligger i selve tekstens klare ordlyd, og i det forhold at det ikke er i strid med Skriftens lære for øvrig. Hvis en tekst har et klart og konkret budskap, og dette ikke strir mot Skriften, har vi jo en udiskutabel plikt til å ta ordene slik som de lyder. Hva skulle vi ellers holde oss til, hvis vi ikke kunne holde oss til Skriftens egne ord? Vi har allerede sett at tekstens ordvalg ikke er i strid med Skriften. Men vi skal også fortsatt overbevises om det, etter hvert som vi tar de enkelte versene for oss. Nå vil vi bare vise at tekstens ordlyd er slik at alle som bare ser teksten, alltid må oppfatte den som at apostelen taler om seg selv og hvordan han selv stadig opplever det. Hele veien bruker han nemlig ordene "jeg", "meg", "mitt sinn", "mine lemmer".

 

Og når det gjelder tidsaspektet, ser vi hvordan han klart skiller mellom det han nå taler om her, og det han talte om i versene 7-13. Mens han der brukte ord som skildret en tid som lå bak, taler han her hele veien med ord som uttrykker nåtid, slik han opplever det nå. Tidligere het det: "Jeg lærte ikke synden å kjenne....", "jeg hadde ikke kjent til begjæret...", "synden tok anledning av", "synden..virket all slags ondt begjær i meg", "Jeg levde en gang uten lov", "budet kom", " og jeg døde", osv. Men f.o.m. v.14 blir forholdet det motsatte. Nå bruker han gjennomført ord som skildrer nåtid. Nå sier han: "men jeg er kjødelig", "det jeg gjør, forstår jeg ikke", "det jeg vil, det gjør jeg ikke", "jeg samtykker med loven i at den er god", "viljen har jeg", "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", osv.

 

Hvilken grunn skulle det nå finnes til å anta at apostelen mener noe helt annet enn det han sier? Skulle han med uttrykket "jeg", mene et annet menneske, f.eks. i uttalelsen: "det jeg vil, det gjør jeg ikke"? Når han bruker ord som skildrer hans nåværende liv, skulle han da mene sitt tidligere liv? Hva slags vekt og mening kunne en tillegge teksten generelt, apostelens egne ord, hvis en skulle behandle dem som om det like godt kunne gi den motsatte meningen av hva ordene selv gir uttrykk for? Og når så tekstens tydelige mening også er fullkomment overensstemmende med hele Skriftens lære, må sannelig ingen kristen formaste seg til å utlegge den hellige apostelens ord annerledes enn som han selv har talt. Hele tekstens ordlyd viser altså at Paulus taler om seg selv, og slik han opplever det i sitt eget liv som Guds barn.

 

Men i tillegg til at hele tekstens ordlyd viser dette, er der også noen spesielle ord som har en slik betydning at Paulus ikke kan ha brukt dem hverken om sin egen, eller om andres, u-gjenfødte tilstand. Først ser vi at Paulus i v.22 sier at han fryder seg i Guds lov etter sitt indre menneske. Riktignok er der visst noen som også har forsøkt å tilpasse dette på noe som man kalte "det naturlige menneskes bedre jeg". Det skulle være en samvittighetens og fornuftens stemme, som kjempet mot grove laster. Andre igjen har villet forklare den indre gleden over Guds lov, som noe nåden under sitt kallsarbeid av og til framkalte i kampen overfor fordervet. Men alle disse bortfortolkningene har heldigvis etter hvert vist seg å være udugelige. For det må da til slutt bli spørsmål om hva apostelen selv har ment, ikke hva slags tolkning vi kan finne å ville tillegge hans ord.

 

Har vel Paulus når han taler om "det indre menneske" noen gang ville beskrive noe som finnes i hans natur? Fordi det "indre menneske" fremstår i teksten som motsetning til "kjødet", har noen tolket kjødet som om det bare skulle betegne grovere sinnelag, selve legemets lyster. Ut fra dette har en så sett på det øvrige, indre menneske, - som hjertet, fornuften, samvittigheten, - og kalt det for det indre menneske. Men nå må vi huske på at dette indre mennesket må være godt og hellig, for det skal stride mot kjødet - ! Skulle så dette være apostelens mening, at det skulle finnes noe som helst godt og hellig hos et u-gjenfødt menneske? Villfarelsen i en slik antagelse er så grov at mange kristne sikkert ville mene det ikke var nødvendig å ta spørsmålet opp. Men vi vil bare minne om Kristi egne ord om det indre mennesket som vi av naturen har. Han sier: "For innenfra, ut fra menneskenes hjerte, kommer onde tanker, hor, ekteskapsbrudd, mord, tyverier, griskhet, ondskap, svik, utukt, misunnelse, bespottelse, stolthet og dårskap (Mar 7:21-22). Slik klaget også Herren Gud tidlig: "menneskenes ondskap var stor på jorden, og alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang" (1Mos 6:5).

 

Og så skulle Paulus kanskje tale om et slik "bedre jeg" hos de u-gjenfødte, og tale om det som sitt "indre menneske", som "fryder seg i Guds lov" og kjemper mot kjødet? Er det mulig at dette kan være apostelens mening? Nei, Paulus har da også en helt annen lære om kjødet, enn ovennevnte tolking forutsetter. Når Paulus beskriver kjødet, og regner opp dets gjerninger, så er det ikke bare de grove tendensene han taler om, slike som "utukt, urenhet, skamløshet". Han nevner også de indre, eller "hjertets" synder: "avgudsdyrkelse, trolldom, hat, stridigheter, sjalusi, vrede, selvhevdelse, splittelser, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, usømmelig festing og andre slike gjerninger" (Gal 5). Vi ser altså at med "kjød" menes alt som er "født av kjødet" (Joh 3:6). Det gjelder altså også alt inni oss, hele vår sjel, som alt sammen er gjennomsyret av det adamittiske fordervet.

 

Og selv om det naturlige menneske også har noe inne i seg som strir mot visse grovere synder, så er det ikke mulig at dette kan være det samme som Paulus her taler om som sitt "indre menneske", som fryder seg i Guds lov. Nei, dette "bedre jeg" som altså noen mener finnes hos det u-gjenfødte menneske, er enten samvittighetens stemme, som nok dømmer om ondt og godt, men aldri har noen kjærlighet til Guds lov i seg. Eller, dette "bedre jeg" er bare et finere uttrykk for egenkjærligheten, som gjør at en gjerne tar avstand fra det som kan føre til undergang for oss selv, eller et dårlig rykte. Det er aldri ren kjærlighet til det gode, og hat til selve synden. For en slik kjærlighet, og dette hatet mot synden, kan bare fødes av Guds Ånd. Det er ikke noen fryd i Guds lov, for fryden kommer bare ved troen. Og hvis det skulle være tale om noe nåden under sitt forberedende kallsarbeide virket hos en u-gjenfødt, så måtte det i så fall være noe som stemte med dette apostelen skildrer i versene 7-13; at menneskene får lys over Guds lov - som da åpenbarer hvor syndig begjæret er, m.m. Og hva er det Paulus sier der om hvordan det lyset virker? Han viser tydelig nok at det lyset ikke virker kjærlighet til det gode, men tvert imot "virket all slags ondt begjær i meg". Han sier at "synden ble vekket opp til liv". Alt det som er funnet på, for å bortforklare apostelens egen mening i teksten, er altså bare mørke og forvillelse.

 

Av teksten, såvel som av andre steder i Skriften hvor han bruker de samme ordene, er det åpenbart hva Paulus mener med "det indre menneske". Det er det nye menneske, som er skapt av Gud. Konf. f.eks. 2Kor 4:16, Ef 3:16 m.fl. Angående vår tekst sier Luther: "Det indre menneske er her ånden som fødes av nåden, og som kjemper i de hellige mot kjødet og fornuften". Derfor ser en også hvordan Paulus i den teksten vi nå omtaler, uttrykkelig skiller mellom sitt nye "jeg" - og det gamle. Om sitt nye jeg taler han f.eks. slik: "det jeg hater, gjør jeg", "men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg", "viljen har jeg"..., "det gode jeg vil, gjør jeg ikke", "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", osv. Gjennom disse ordene ser vi hans nye "jeg", det mye menneske, trer fram. Og det er dette "jeg" han holder fram som sitt eget rette jeg.

 

Om sitt gamle "jeg" taler han slik: "jeg er kjødelig, solgt under synden", "det jeg hater, gjør jeg", "jeg vet at i meg, det vil si, i mitt kjød, bor det ikke noe godt", "det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, gjør jeg". Her skiller apostelen tydelig mellom det gamle og det nye "jeg", som mellom to mennesker i samme person. Da blir det i sannhet vanskelig å finne tilsvarende hos en u-gjenfødt. Og da blir det også tydelig hva han mener med "det indre menneske". Som allerede sagt, så er tydelig nok lysten til Guds lov noe ganske annet enn at den naturlige samvittigheten kjenner på lovens krav, eller at fornuften kjemper mot enkelte ødeleggende laster. For dette er, som vi sa, ikke annet enn egennytte. Det er ikke hat til selve synden, men bare til noen ubehagelige følger. Over alt i Skriften ser vi at i vår natur finnes det ikke noen kjærlighet til Gud og hans lov. I kap.8 sier Paulus at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det". Skulle så denne apostelen samtidig mene at det skulle finnes kjærlighet til det gode og noen fryd over Guds lov, hos de u-gjenfødte? Eller hos den utslitte lovtrellen, som han i vårt kapittel har sagt bare opplever syndige begjær gjennom loven?

 

Å fryde seg i Guds lov, eller ha lyst til Guds lov, brukes over alt i Skriften som kjennetegnet på troende og frelste mennesker. "Salig er den mann...som har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt" (Sal 1:2). "Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud" (Sal 112:1). Og han som var "en mann etter Guds hjerte" sier: "Jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem". "Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den". "Herre, din lov er min lyst" (Sal 119:47, 97, 174). Nå vitner altså Skriften om at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud" og "har ikke evne til å bøye seg inn under Guds lov", og at de som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" er kjennetegnet på et frelst og hellig menneske. Skriften vitner også om at det naturlige menneskes indre nettopp er den forgiftede kilden som alt ondt strømmer ut fra. Og Paulus taler i vår tekst om et indre menneske som strider mot kjødet (og "kjødet" inkluderer også alt ondt i vårt indre). Igjen spør vi: Hvordan skulle det da kunne være et u-gjenfødt menneske Paulus har skildret her? Skulle det virkelig bare være en vantro lovtrells opplevelse som ble skildret her?

 

Men her er ennå et vers i teksten, som ganske kort avgjør spørsmålet. Det er det tjuefemte. I v.24 klager Paulus: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Men så bryter han ut i v.25: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Se på dette: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre!" Dette kan da ikke være en død og vantro synders fryderop! Kunne apostelen, med et slikt utrop, ville skildre en lovtrell som ikke kjenner Kristus, eller tror på ham? Paulus sier at "Ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd". Her takker han så Gud "ved Jesus Kristus, vår Herre". Skulle dette også være en u-gjenfødt lovtrells ord?* Nei, her er det helt klart den gjenfødte apostelen selv som taler. Og deretter tilføyer han, som en oppsummering av alt den han har sagt tidligere: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød".

 

*

Selv de som mener at i hele denne delen av kapitlet er det en lovtrell som taler, har innsett at i disse avslutningsordene er det Paulus som taler om seg selv. Men hvordan kan de så holde fast på at i det øvrige tales det bare om hvordan en lovtrell har det? Jo, det gjør de med en begrunnelse som er nesten utrolig. De sier at her gjør plutselig apostelen et sprang fra sin skildring av lovtrellen, til sin egen salige stilling som fri fra trelldommen. Men, sier de, han går senere i samme vers, tilbake til sin skildring av lovtrellen, når han tilføyer: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Men fremdeles står det altså "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn". Så mener de altså at dette siste skal være en annen persons ord, enn den som "takker Gud ved Jesus Kristus". Slik skulle altså apostelen, uten å opplyse et eneste ord om dette, ha blandet sammen de som har liv i Gud, og lovtrellene. Har vi lov å fortolke en inspirert apostels ord på den måten? Men disse har til og med kjent noe av det usannsynlige i måten de tolker på, så de omsider har stilt spørsmål ved om ikke det kan være en eller annen feil i teksten. Burde ikke takksigelsen til Gud ved Kristus ha kommet etter at lovtrellen sluttet å tale? "Men", sier en av disse lærde, "når ingen håndskrift gir noe signal om at der er noen feil i teksten, må vel rekkefølgen på versene være riktige, slik vi har dem". Så mye strev og uro har de hatt, bare fordi de har tolket hele avsnittet (v.14-25) i strid med tekstens klare budskap, og tilegnet en lovtrell disse ordene, mens apostelen hele veien sier "jeg" (og gl.sv.: "så tjäner jag nu själv Guds lag med anden, men syndens lag med köttet").

 

Det er særlig det siste de støter an mot, de som ikke vil forstå at det er to naturer som strir mot hverandre i det mennesket som er født på ny. Og uttrykket blir ennå mer støtende når de oppfatter "kjødet" bare som utvortes, syndige gjerninger. Tidligere har vi sett at det er ikke det apostelen mener med "kjødet". En bør derfor legge merke til at Paulus sier ikke at han tjener syndens lov "med mine gjerninger", men "med mitt kjød", som står for sjelens innerste vesen, som alt sammen ble fordervet ved Adams fall. Kjødet tjener jo synden, selv om det ikke får bryte ut i gjerninger. I tillegg er heller ikke alle de helliges ord og gjerninger syndfrie. Men det er ikke det det tales om her. Her sier bare Paulus: "kjødet". Og at dette går sin egen vei, eller er etter sin natur i syndens tjeneste. Lovtrellen tjener aldri Guds lov med sin ånd. Det har vi sett tidligere. Han har aldri lyst til Guds lov, men får tvert imot bare mer syndig begjær, jo mer han presses og drives av loven. Så burde vi også kunne være overbevist om at det er den samme som priser Gud ved Jesus Kristus, som også tjener Guds lov med sitt sinn. Men det er også den samme som bekjenner at han med sitt kjød tjener syndens lov.

 

Andre steder ser vi Paulus bekjenner at han bærer på et slikt kjød, så han måtte "legge tvang på sitt legeme og holde det i trelldom", slik at han som forkynte for andre, ikke selv skulle "bli forkastet", slik han uttrykker det i 1Kor 9:27. I 2Kor 12 taler han om da han "ble rykket inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales", og hvordan han selv da ikke var mer renset i sitt kjød, enn at han - den hellige apostelen - kunne "bli hovmodig". Og for at han ikke skulle "bli hovmodig" trengte han en tukt som han skildrer slik: "en torn i kjødet, en Satans engel til å slå meg, så jeg ikke skal bli hovmodig". Her legger vi altså merke til at på tross av all den store nåde denne apostelen hadde opplevd, og på tross av all den lidelse han hadde hatt, så var alt dette ikke nok til å døde en så stor synd som overmot. For å holde den nede trengtes fremdeles denne spesielle tukten. Når vi ser alt dette, vil vi nok innse at den synden som bodde i ham var så alvorlig for ham, at han for egen regning meget vel kunne klage som vi har sett i dette kapitlet.

 

Men vi skal også merke oss at det er midt i sin klage over syndens makt, at han også taler om det hellige sinnet og lysten til Guds lov, som han hadde etter sitt indre menneske. Likeså at han aldri bruker uttrykket "indre menneske" om noe som ligger i den falne naturen. Bare om "det nye mennesket, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet". Ja, han skiller så merkbart mellom de to jeg-ene i seg, som mellom to mennesker. Til slutt bryter han ut i sukk etter forløsning, og i lovprisning til Gud ved Jesus Kristus, vår Herre. Dermed viser det seg om igjen og om igjen at alt dette ikke handler om en u-gjenfødt lovtrell - en utleggelse som også vil stride mot tekstens klare budskap, hvor apostelen hele veien sier "jeg", og "så tjäner jag nu själv Guds lag med anden men ...."(v.25).

 

Hele denne striden kunne vært unngått hvis man hadde tenkt etter hva Paulus sier et annet sted. I Gal 5 taler han klart om det samme som i dette kapitlet, når han sier at "kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet....for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Etter at han har formant de kristne til å "stå fast, og ikke nok en gang la seg binde under trelldommens åk", tilføyer han: "For dere, brødre, er blitt kalt til frihet. Bruk bare ikke friheten som en anledning for kjødet", "for kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Og disse to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Det er jo helt og holdent det samme som sies i vår tekst, v.15 og 19. Og dette sier han til de "brødre" som han formaner til å stå fast i troens frihet.*

 

*

For dem som fatter, og makter å holde fast på, det ordene selv sier, er dette tilstrekkelig. Men for de som er svake og avhengige av menneskers vitnesbyrd, kan vi tilføye at det ikke bare er de mest kjente og ansette lærere, som f.eks. Augustin, og alle reformatorene: Luther, Melanchthon, Kalvin m.fl. som har forstått vår tekst slik som den lyder, altså at det er apostelens eget vitnesbyrd om sitt liv som gjenfødt. Men også blant de nye lærde tolkerne har de mest opplyste tolket det like ens. Her må spesielt nevnes dr.Filippi. Ved prestemøtet i Gøteborg 1859 holdt biskopen fram at hans utlegning av Romerbrevet var den beste. I den utlegningen leser vi den mest utførlige dokumentasjonen for at Paulus her taler om sin egen erfaring som benådet apostel. Og det er vel verdt at vi legger merke til sannheten også på dette punktet, spesielt i en tid som denne, da vi f.eks. av og til møter "syndfrihetslære", og får erfare hva det fører til når en glorifiserer de hellige.

 

Etter at vi dermed har tatt for oss hovedtemaet i den teksten vi har foran oss, v.14-25, vil vi nå ta for oss selve ordene, og se nærmere på dem.

 

14: For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden.

Her gir apostelen oss ennå en grunn til hvorfor loven ikke kan ha noen annen virkning på vår natur, enn den som er nevnt foran. I v.7-13 har Paulus bevist at loven ikke virker hellighet. Den vekker tvert imot synden til liv og til virksomhet, og fører til døden. Men dette er likevel ikke lovens skyld. Den er jo "hellig og rettferdig og god". Nei, den egentlige årsaken til dette ligger i synden som bor i oss. Alt dette oppsummerer han nå i denne korte bemerkning, at "loven er åndelig, men jeg er kjødelig". Og i de versene som følger, underbygger han dette ved vitnesbyrd om hvordan han selv opplever det. I dette fjortende verset taler han da om menneskenaturen generelt, i dens forhold til den guddommelige loven. Han taler om kjødet, som er det samme både hos de gjenfødte og hos de u-gjenfødte.

 

For vi vet, sier Paulus. Dette "vi" kan bare gjelde dem som gjennom egen erfaring har lært at "loven er åndelig". Andre forstår ikke dette. Før han ble vekket opp hadde han selv også alltid tenkt at loven bare krevde gjerninger, og kunne oppfylles ved gjerninger. Nå hadde han, som alle Guds barn lært noe annet. Nå vet vi at loven som er utgått fra Gud, og er Ånd, også krever fullkommen renhet og hellighet i vår ånd, ja i hele mennesket; vårt hjerte, våre tanker og begjæringer. Men dette vet bare de som tror. Når et menneske er vekket opp, men ennå ikke født på ny, kjemper han mot åpenbare synder. Nå får han også kjenne de onde begjærene bare sterkere. Men selv på dette stadiet ser og kjenner han ikke mye til lovens åndelige krav; den kjærlighet og hengivenhet vi skylder Gud. Dette fatter vi først når vi ved troen har sett og smakt Guds kjærlighet, og loven ved Den Hellige Ånd er blitt skrevet inn i hjertet. Da kjenner vi at loven er åndelig.

 

Loven er åndelig. Som nevnt taler dette ikke bare om hva som er lovens opphav og dens eget vesen, som gitt oss ved Guds Hellige Ånd. Nei, det taler også om at nettopp på denne bakgrunn krever den også menneskenes ånd, krever en hel og sann hellighet. Nettopp fordi Gud er hellig, må også menneskene være hellige (3Mos 19:2). Kristus sier: "Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet" (Joh 4:24). Dette bør vi huske godt på så lenge vi lever. Vi må huske at Guds hellige lov ikke er fornøyd bare med utvortes tjenester. Den krever hellighet i vår ånd, og hjertets villige lydighet og kjærlighet. Ser vi bare på utvortes gjerninger, blir vi hyklere og fariseere. Men kjenner vi at Guds øyne følger selv hjertets innerste tanker, skjulte motiver og tendenser, da vil det alltid føre til at vi blir stående som fattige syndere overfor loven.

 

Hvis Paulus bare hadde sett et livsmønster i loven, en leveregel for ord og gjerninger, så ville han fortsatt som da han var fariseer; kunne regne seg som rettferdig og god. Men nå lærte han at loven er åndelig, og strakk seg til de mest skjulte lystene i hjertet hans. Og da oppdaget han så stor motstand i seg overfor de hellige budene og alt det de angrep hos ham. Da gikk det som han uttrykte det tidligere i kapitlet: "synden ble vekket opp til liv", "og jeg døde". Denne virkningen har loven fremdeles, og alltid, når Den Helliges øyne får trenge inn i hjertets dyp, så vi merker at i sin lov krever han sannhet og hellighet i vårt indre. Når vi merker at den forbyr ikke bare det minste ytre avvik fra hellighetens rettesnor. Den avdekker hvert skjult og "hemmelig" rom i det bedragerske hjertet, og fordømmer alt som ikke er rett, sant og hellig. Slik er Guds lov: Den er åndelig! Tenk da hvordan den må virke, når den begynner å bearbeide, og går inn i en kjødelig natur.

 

men jeg er kjødelig. Ordet "kjødelig" på dette stedet betyr egentlig "av kjøtt", "sprunget ut av kjøttet"*, og derfor av naturen kjødelig. Legg da merke til det som vi får klart belyst gjennom denne sammenstillingen: Loven er åndelig, d.v.s. sprunget ut fra Den Hellige Ånd, og har derfor åndelige krav. Men jeg er kjødelig, d.v.s. sprunget ut fra kjødet, og derfor kjødelig av legning. Kan der bli annet enn strid og nød, når en sånn lov angriper en sånn natur? Det er apostelens hovedtanke i dette verset.

 

*

Der er noen som mener at Paulus her ikke kan kalle seg selv "kjødelig", når han i kap 8:5-9 beskriver de kjødelige som de som ikke har Ånden, som kjødelige i sitt sinn, og derfor ikke kan tekkes Gud. Men da må vi minne om at kap 8 har helt andre uttrykk for kjødelig, og en helt annen mening enn her. Det vet alle de som leser grunnteksten. Mens vår tekst i de sikreste håndskriftene har ordet sarkinos, som egentlig betyr "av kjøtt", og altså av naturen kjødelig, så har Rom 8:5 hoi kata sarka ontes, "de som lever etter kjødet".

 

Ordet "kjødelig" betyr altså på ingen måte at han ikke var født på ny, men taler bare om den naturen han bar på. Hver eneste kristen er i denne forstand kjødelig, altså i seg selv, av naturen. Alle hans naturlige krefter og tendenser er fulle av synd. At Paulus også bruker uttrykket "kjødelig" om gjenfødte kristne kan hvem som helst se av 1Kor 3:1-3. Der sier han til sine "brødre" i Korint: "Når det er misunnelse, strid og splittelse mellom dere, er dere ikke da kjødelige og lever på menneskelig vis? For når én sier: "Jeg hører til Paulus," og en annen: "Jeg hører til Apollos," er dere ikke da kjødelige?" Og på samme stedet kaller han dem likevel "småbarn i Kristus" (v.1) som han må gi melk (v.2).

 

Men ordet "kjødelig" har ikke nøyaktig samme mening som i 1Kor 3. Korinterne var nemlig kjødelige sammenliknet med eldre og mer befestede kristne. Men i vår tekst kaller han seg selv kjødelig som motsetning til den åndelige og hellige Loven. Og i denne sistnevnte forstand er alle kristne, og på alle stadier, kjødelige. Overfor Ånden står de alle også i sin gamle adamittiske natur, som er full av syndens gift. Så lenge de er på jorden, bor fremdeles Adam i dem. Han kalles "det gamle mennesket, som blir fordervet ved de forførende lyster" (Ef 4:22). Hos Guds barn er nok det gamle menneske korsfestet. Men det er ikke dødt. Det rører ofte så voldsomt på seg, at vi kjenner meget godt at vi av naturen er kjødelige.

 

solgt under synden. Dette er et av de uttrykkene man har ment Paulus ikke hadde kunnet brukt om seg selv, eller om de som er født på ny. Men da tolkes dette uttrykket feil. Vi ser jo at det står som en tilføyelse til "men jeg er kjødelig", og taler åpenbart fortsatt om vår medfødte natur. I syndefallet ble alle mennesker "solgt under synden". Vår natur kom under et ondt overherredømme, på samme måte som en slave kom under sin herres totale herredømme. Og skal jeg tale om meg selv, når det gjelder hva jeg er etter min natur, så må jeg si jeg er solgt til trell under synden - selv om jeg også har et annet jeg, er et annet menneske som er virkelig fri i Kristus (Joh 8:36). Men dette siste er også noe vi merkbart erfarer. I den nye fødselen har de kristne også fått en ny natur, og deres gamle menneske er korsfestet. Men, som vi sa, er den ennå ikke helt dø. Og i samme grad som den ennå lever, er menneskene ennå under syndens tvang. De er ikke så fullstendig frie at de kan gjøre alt det gode som de vil. Deres største ønske er å få være helt fri fra alt syndig. Men så lenge de altså ikke kan det, må de bekjenne at de er under tvang. Også her blir bekjennelsen alltid: "Jeg er solgt under synden".

 

Men vi må ikke glemme at her taler Paulus om hvordan han i seg selv, av naturen, står overfor den hellige og rettferdige og gode loven, som nå hadde fått makt i hans samvittighet. Og jo mer nåden er virksom i en sjel, desto mere vár og "nøyeregnende" blir samvittigheten. Da kunne han ikke unngå å måtte bekjenne: "Jeg er kjødelig, solgt under synden". Loven krever at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av all vår makt, og av hele vår forstand, og at vi skal elske vår neste som oss selv. Men overfor slike krav kommer hvert eneste menneske til kort, selv i sin beste tilstand, og med sine aller beste tanker og gjerninger. Da må de erkjenne at de er "kjødelige, solgt under synden". Selv de mest benådede kristne oppnår bare et visst mål av lydighet og hellighet. Den som altså har nådd det høyeste målet, har m.a.o. ennå ikke oppnådd det fullkomne. Det mangler det ennå mye på. Og hva er så grunnen til at en kristen ikke kan komme lenger enn til en viss grad av fullkommenhet, og altså ikke kan oppnå å bli fullkommen? Bare at hans medfødte natur, synden som ennå bor i ham, hindrer ham.

 

Men synden har ikke herredømme over ham. Den kan ikke lenger beholde ham på hans gamle vei; selvsikkerhetens, vantroens og ugudelighetens vei. Nå går livet hans i en helt ny retning. Det er nå "ikke en vandring etter kjødet, men etter Ånden" (kap.8:4). Men synden kan altså ennå utrette så pass, at en kristen ikke kan komme så langt i lydighet og helliggjørelse som han vil. Han kan ikke oppnå den fullkommenhet han så inderlig ønsker. Og alt dette understreker jo at han er ikke fullkommen fri, men hindres ennå, på et vis, av synden. De som ikke fatter dette, men mener at en rett kristen må være fullkommen fri til å gjøre det gode som han vil, de bruker f.eks. Kristi ord til jødene i Joh 8:36: "Hvis Sønnen gjør dere fri, blir dere virkelig fri". Men når det gjelder dette ordet, må de først merke seg sammenhengen det blir talt i. Den viser at "virkelig fri" tales som motsetning til tilhørernes falske bekjennelse av sin frihet (v.33). Det taler ikke om en frihet som Kristi frigjorte disipler ennå aldri har hatt her på jorden.

 

Hvis Kristus hadde ment at hans rette disipler skulle være fullkommen fri fra synden - hvorfor skulle han da, i den eneste bønnen han lærte dem, og som de dermed alltid skulle be, også ta med dette: "Forlat oss vår skyld" - ? Hvorfor skulle han da, i det nådemåltidet han innstiftet nettopp for sine rette venner, tilby dem akkurat denne trøsten: "som utgytes for mange til syndenes forlatelse"? Eller skulle vi stadig måtte fortsette å be om forlatelse for de syndene vi har bekjent, og som vi tror allerede er forlatt?

 

Men når vi nå slår fast at vi ikke blir fullkomne i lydighet og helliggjørelse, hvor mye vi så strever med det. Da må vi bekjenne at vi er ikke ennå fullkommen fri, men i vår natur solgt under synden. For ellers er det jo all grunn til å spørre: Hvorfor er du ikke fullkommen hellig? Sier du da: Jeg tar det ikke alvorlig nok. Så svares det: Men hvorfor gjør du ikke det? Sier du: Jeg er ikke nidkjær og inderlig nok i min bønn. Så svares det: Hvorfor er du ikke det? Sier du: Jeg tar ikke imot Guds nåde slik jeg skulle. Så svares det: Hvorfor gjør du ikke det? På alle slike spørsmål vil du til slutt ikke finne annet svar enn dette: "jeg er kjødelig, solgt under synden". Og den allmektige Gud vet best hvorfor han ikke utfrir oss fra syndens rot, fra selve naturen, straks vi fødes på ny - men bestemte at vi hele vår prøvetid på jord skal måtte kjempe mot syndens makt.

 

På apostelens innstendige bønner svarte han bare: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Men det er på denne måten at bare Gud og hans nåde får hele æren. På denne måten er det synderen og frelseren, den syke og legen, fåret og hyrden, alltid blir holdt sammen. Ja, på denne måten er det vi dypt og merkbart får erfare hva vi er frelst og forløst fra, så vi skal huske det i all evighet, og på den bakgrunn dobbelt salige synge den evig nye sangen: "Verdig er du til å få ære og pris og velsignelse, for du ble slaktet, og har med ditt blod frikjøpt oss til Gud".

 

15: For det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.

Med eksempler fra sin egen erfaring belyser Paulus nå det han nettopp har sagt om sin natur; at han er "solgt som trell under synden".

For det jeg gjør, forstår jeg ikke. Hva dette betyr, forstår vi spesielt av det han tilføyer: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke" osv. Meningen er nemlig at jeg handler ikke klart bevisst. "Jeg formørkes (i forstanden), jeg rives med (i fristelsens virvel), og er ikke klar over at jeg blir bedratt" (Krysostomus). Disse tekstordene er andre ganger oversatt slik: "Jeg godkjenner ikke det jeg gjør, jeg gir det ikke min støtte". Men selv om dette også dekkes av tekstordet, og i sak er riktig, så er det likevel ikke en helt riktig oversettelse. For det betyr egentlig: "Jeg kjenner ikke, jeg vet ikke, hva jeg gjør". Derfor er meningen helt sikkert denne: Jeg synder ikke klart bevisst, eller som noe jeg egentlig vil. Jeg blir rett og slett en gåte for meg selv. En fremmed, de onde begjærenes makt, bortfører meg mot min vitende og vilje, som for øyeblikket er totalt tåkelagt. Jeg bortføres til å gjøre det jeg avskyr.

 

Det er jo et kjennetegn for alle Guds barn, som nå har Den Hellige Ånd i hjertet, at de ikke vil synde. De er ikke innstilt på å gjøre noe som strider mot sin Gud. Men de overraskes av fordervet som bor i dem, og dets blinde drifter. Derfor angrer de også synden, og fatter ikke hvordan de kunne finne på å gjøre slikt. Det er dette som ligger i tekstens ord: "det jeg gjør, forstår jeg ikke".

 

For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Dette er alle Guds barns dypeste hjertesukk: "Det jeg vil, det gjør jeg ikke". Ved Guds nåde har jeg fått en ny og hellig lyst til Guds lov, men kan likevel aldri oppfylle den - ! Ja, det går så ille at jeg til og med "gjør det jeg hater". Det stiger uendelig mye klage, angst, gråt og sukk opp fra alle Guds barns hjerter og bønnekroker, over denne sørgelige tilstanden. Det er altså to forhold i dette komplekset: Først: at jeg ikke gjør det gode som jeg vil*. Og for det andre: at jeg til og med gjør det onde som jeg hater. Det var ikke noe jeg heller ville, enn å være fylt av Guds kjærlighet, at jeg elsket Gud så jeg hadde all min glede og fryd bare i ham. Men titt kjenner jeg meg isteden så kald overfor Gud, og dratt mot små jordiske ting, så jeg blir redd.

 

Ordet "vil" betegner her ikke dette avmektige, svake bifall til det gode, som kan finnes hos den naturlige fornuften og samvittigheten. Nei, Paulus mener her det nye menneskets hellige, alvorlige lyst til det gode. For det første ser vi "hate", avsky, settes opp som motsetning. Og for det andre forklares denne viljen i v.22 med å "fryde seg i Guds lov etter det indre menneske". Det er altså Guds Ånds verk, en hellig og alvorlig vilje. Det er altså en helt annen mening med verset vi har foran oss, enn hedningens kjente uttalelse: "Jag inser och gillar det goda, men føljer det onda". For med det gav han jo bare uttrykk for at fornuften innså grov sanselighet. Det hadde ingen ting å gjøre med Åndens strid mot kjødet. Se mer om dette under v.14.

 

Jeg ville virkelig gjerne være alvorlig i anger, bønn og helliggjørelse. Ville ha et ydmykt, sønderknust hjerte som så på synden likeså avskyelig som den virkelig er i Guds øyne. Jeg ville gjerne ha en ekte, dyptgående erkjennelse av hvor mye det har kostet min Frelser å kjøpe meg fri fra syndens og lovens forbannelse. Men jeg er og gjør ikke det jeg vil. Jeg kjenner tvert imot ofte helt motsatte ting i hjertet. Det var ikke noe jeg heller ville, enn at jeg kunne frykte og elske Gud og sette all min lit bare til ham. Ikke noe jeg heller ville enn at jeg aldri fryktet for annet enn å skulle synde mot ham. At jeg tok alt, både søtt og bittert, som sendt av ham. Og at jeg kunne hvile i at ikke noe kan hende meg uten at han har sendt det.

 

Men titt er jeg så selvsikker, så hard og lettsindig at jeg ikke tenker på Gud i det hele tatt. Kjenner hverken frykt eller tiltro overfor ham, men ser bare på meg selv og på andre mennesker. Det var ikke noe jeg heller ville, enn at jeg alltid kunne prise og bekjenne Kristus, være varm i bønnen og tørste etter Guds ord. Men titt er jeg derimot treg og feig i bekjennelsen. Ofte kall og uoppmerksom i bønnen og Ordet. Det var heller ikke noe jeg ønsket mer enn alltid å ha en varm og virksom kjærlighet til alle mennesker. At der jeg er satt, som far, mor, barn, arbeidsgiver eller ansatt, fikk være det jeg skulle, trofast og pliktoppfyllende. Og at jeg alltid måtte være snill, saktmodig og ydmyk overfor alle mennesker, fri for onde begjær osv. Men jeg må titt kjenne på det motsatte av alt dette; jeg gjør ikke det jeg blir satt til, kjenner på hissighet og irritasjon overfor medmennesker. Kjenner overmot og stolthet, urene lyster og begjær.

 

Det var ikke noe jeg heller ville enn å elske min neste, så jeg uten den minste misunnelse eller misnøye, alltid kunne forsøke å gjøre alt til det beste for ham. Men ofte må jeg kjenne på det motsatte; likegladhet med hvordan det går ham. Ja, til og med misunnelse når jeg ser han opplever lykke og ære. Jeg ville så gjerne alltid være våken og sterk i kampen mot det onde. Spesielt at jeg hadde en mye sterkere og alvorlig vilje til alt godt. Men her kjenner jeg på alle områder at det skorter. Jeg kjenner at jeg er vinglete og svak. Kort sagt: "Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke".

 

Men Paulus sier til og med at "det jeg hater, det gjør jeg". Min sykdom er ikke bare at jeg lider av unnlatelses-synder eller mangelsykdomer, når det gjelder å gjøre det gode. Nei, jeg gjør til og med det onde som jeg hater. Men dette må da være for sterkt til at det skal være apostelen selv som har sagt det i sin gjenfødte tilstand? Ja, det synes vi kanskje alle sammen. La oss da se hva Skriften selv sier. Tidligere har vi allerede latt oss overbevise om at apostelens ord må tas nøyaktig som de lyder. Det vil si at han taler om seg selv. Nå vil vi også minne hverandre om noen få eksempler fra apostelens eget liv og noen andre hellige.

 

Spørsmålet er altså om Paulus kunne komme til å "gjøre det han hatet". Feighet og motløshet i sin aposteltjeneste har f.eks. sikkert vært noe han hatet av et oppriktig hjerte. Han ville sikkert aller helst ha en så stor og sterk tillit til Gud at han aldri kunne frykte for noe menneske. Likevel bekjenner han selv at da han var i Korint, der han ble dratt fram for domstolen, var det "i svakhet, i frykt og i stor beven", så Gud måtte åpenbare seg for ham, og styrke ham med disse ordene: "Vær ikke redd, men tal og ti ikke, for jeg er med deg, og ingen skal angripe deg eller skade deg" (1Kor 2:3, Apg 18:9,10). På linje med andre synder hatet sikkert Paulus også egne storhetstanker. Likevel bekjenner han i 2Kor 12 at han kjente på denne forferdelige synden i hjertet, etter at han hadde hatt den store opplevelsen som omtales der. Det gjorde at Gud måtte gi ham "en torn i kjødet, en Satans engel til å slå ham, så han ikke skulle bli hovemodig". Hvis en apostel kjenner på hovmod, må det vel være noe av dette han skildrer med at han "gjør* det han hater".

 

*

Vi må holde klart for oss at ordet "gjøre" her ikke bare sikter på utvortes gjerninger, men også på hjertets synder. De som ennå ikke har opplevd lovens åndelige krav, tenker bare på utvortes gjerninger. Men i dette kapitlet har Paulus vitnet om hvordan han hadde lært at selve begjæret også er synd. Og ordet "gjøre" her, betyr langt fra det samme som når Johannes sier: "Den som gjør synd" (1Joh 3:8, 9), som er bevisst, som synder selvvalgt. For Paulus sier jo her: "Det jeg hater, det gjør jeg".

 

Apostelen Peter hadde sin Herres vitnesbyrd om at han var lært av Gud (Mat 16:17), at han hadde den rette tro (Luk 22:32), var "badet" og "ren over det hele" (Joh 13:10). Og han elsket sin Herre så sterkt at han i sin nidkjærhet for ham var den eneste som trakk sverdet mot en bevæpnet flokk soldater. Selvfølgelig hatet han også feighet og løgn, og kunne ikke tenke seg å fornekte sin Herre. Men det var denne Peter som gikk ut og "gråt bittert" da han hadde falt akkurat i disse syndene. Da hadde han "gjort det han hatet". Den samme Peter hatet ganske sikkert også hykleri. Men Paulus forteller i Gal 2 at i Antiokia hyklet Peter, så Paulus måtte irettesette ham i alles nærvær. Dette skjedde altså med Peter lenge etter den velkjente pinsedagen, da han var blitt fylt av Den Hellige Ånd. I sannhet hadde Peter nå gjort det han hatet.

 

Og la oss se på Job. Gud sier selv om ham at "det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde" (Job 1:8). I Esek 14:14 stiller Gud selv Job ved siden av to av de mest kjente hellige Guds menn. Og likevel, da påkjenningene ble for store, gjorde han det han hatet. Opprørt forbannet han den dagen han ble født, og anklaget Gud. Men legg merke til hvordan han senere angret dette, og sier: "Jeg har talt om det jeg ikke forstod....derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske". Den gudfryktige Job hadde altså gjort det han hatet. Og David, en "mann etter Guds hjerte", hatet alt som stred mot Guds hellighet. Det kjenner vi alle til. Vi kjenner også til hvilke forferdelige synder han falt i. Så finner vi da også salme etter salme hvor han klager over sine synder, og frykter for Guds vrede. Han gjorde sannelig det han hatet.

 

Men selv om du ikke faller i de samme store syndene som Job og David, så har du sikkert mange synder i tanker og ord, som du angrer. Hvor finnes det mennesket som er fullkomment, "som ikke snubler i ord" (Jak 3:2), som ikke, liksom Moses, noen gang "taler tankeløst med sine lepper" (Sal 106:33) i utålmodighet, i sinne, eller i ubetenksomhet, og som han så senere angrer? Straks han ser Guds herlighet, roper den hellige profeten Jesaja: "Vé meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper". (Jes 6:5).

 

Slik er de virkelig hellige, her i livet. Og vi har nå bare tatt fram de største og herligste blant dem. De som var så fylt av Ånden at alt det de talte og skrev i Herrens navn var Guds eget ord. Det stadfester Paulus med disse ordene: "Dere tok imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord". Selvsagt skulle den samme Ånden også herske i hele deres liv og vandring. Og likevel var heller ikke de feilfrie i sine gjerninger. Hvem våger da et eneste øyeblikk å slippe slike tanker til; - at han skulle være mer fullkommen og hellig enn disse største Guds vitner på jord? Etter det vi har sett av Skriftens vitnesbyrd må en slik sjel være i en forferdelig villfarelse, hvis han tror han er så hellig at han ikke "gjør det han hater".

 

Riktignok skjer det vel at et Guds barn også kan inntas av slike villfarelser i den første tiden etter han er blitt frelst, med store åndelige opplevelser og sterke følelser (1Joh 2:13-14). Da kjenner de ikke alltid så mye til syndens makt, og den nyfødte troen skjermes for de sterkeste angrepene. Men uansett om det er et Guds barn som inntas av slike forførelser, eller det er u-gjenfødte, så er det alltid farlig. Og det er umulig at en slik holdning i lengden kan leve sammen med en oppriktig og våken ånd. Hvis en kristen ikke kjenner at han gjør det han hater, så kommer det bare av at han sover og har glemt hvordan han burde være og gjøre. Har Herrens Ånd virkelig fått gjort lovens åndelige krav hellige og alvorlige for sjelen din, så alt det som rører seg i deg fanges av flomlyset - - ? Har du virkelig opplevd dette, og samtidig vet du aldri om at du gjør det du hater? Vi kan jo knapt be Fader vår, eller lese ett eneste kapittel i Den Hellige Skrift, uten at kjødet vårt forstyrrer vår ånd med alle slags angrep. Jeg hater at tankene mine farer hit og dit, jeg hater min likegyldighet og egenkjærlighet, jeg hater hissighet og misunnelse. Men dermed er jeg ikke fri fra disse onde tilstandene.

 

Så er det virkelig alle helliges tyngende erfaring, at "det jeg hater, det gjør jeg". Hver eneste kristen bærer sannheten om disse ordene i sitt eget bryst, og gjennom hele sitt liv. Og jo mer Guds barn får vokse, får mer lys og helliggjørelse, jo mer vemmes han over seg selv, som av naturen er "kjødelig", "solgt under synden". Alltid hindres han i løpet av dette fordervet som omgir ham. Nei, det å oppleve at synden bor i oss er langt fra uforenlig med å være et gjenfødt menneske. Tvert imot må vi som gjenfødte mennesker bare oppleve den som er sterkere, jo mer vi blir helliggjort. Jo mer følsomme vi er, desto dypere kjenner vi smerten. Og jo mer helliggjort vi blir, desto mer plagsom blir synden for oss.

 

Menneskene ser sin egen synd,

bare i samme grad som de ser hvor hellig Gud og hans lov er - !

 

Alle som kjenner hvor hellig loven er, hvor gudgitt og nødvendig den er, og som så inderlig ønsker å følge den, forstår svært godt Paulus's sukk over synden. Det har sin grunn i den utvikling hans helliggjørelse har, hans hat til synden og hans opplevelse av Guds hellighet. Den kampen han skildrer her, mellom kjødet og Ånden, var hans største lidelser. Derfor er det han bryter ut i klage her, - en klage som ingen hørte fra ham under alle de harde forfølgelsene han ble utsatt for. Han sier: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" (sv: vem skall frälsa mig från denna dödens kropp). Teksten understøtter slett ikke de selvsikre og lettsindige menneskene, som bærer sine synder svært så lett. Heller ikke de som gjerne vil bli i synden, bare de kan unngå fordømmelsen og tro at denne teksten lover dem en slik løsning. Nei, en gjenfødt og helliggjort sjel hater synden aller mest når han får den største visshet om at han er benådet. Da får han virkelig kjærlighet til Guds lov og "hater" det onde. Men Paulus fortsetter:

 

16: Hvis jeg da gjør det jeg ikke vil, samtykker jeg med loven i at den er god.

Hvis jeg da gjør jeg det jeg ikke vil. Hva som ligger i dette, har vi forklart under forrige vers. Paulus sier at hvis jeg ikke vil det jeg gjør - men hater det onde, da samtykker jeg med loven i at den er god, eller som gr-teksten egentlig sier: "da istemmer jeg med loven" osv. Da er jeg av samme sinn som loven* og ser at den er god, når jeg selv fordømmer det onde som jeg gjør. Så har jeg av hjertet stadfestet at loven er god, og at "budet er hellig og rettferdig og godt" (v.12) (som det ble reist spørsmål om i v.7). Men jeg har dermed også vitnet om meg selv, at uansett hvor ondt og sterkt kjødet enn er, så har jeg også en hellig ånd som samstemmer med Guds Ånd, og som da også samstemmer med loven, og ser at den både er god, nødvendig og kjær. Stadfestelsen på at jeg har Den Hellige Ånd, har jeg når jeg elsker det som Gud elsker, hater det som Gud hater, og lider hver gang Guds lov fravikes. Luther sier at "det er umulig at det mennesket som lider under synden, ikke er et hellig menneske. For den ene djevelen driver ikke den andre ut". Det må være en hellig Ånd som strir mot det vanhellige.

 

*

Legg merke til ordvalget! Det er oversatt svært direkte og "gammeldags"? Men her ligger dybdene! Uttrykksformen: "Da er jeg av samme sinn som loven", avdekker selve hemmeligheten. "Da er jeg av" forteller at mitt (nye jeg's) opphav er den samme som lovens opphav. Gud har født meg ved sitt Ord og gitt sin Ånd i meg. Jeg har altså samme opphav som loven, og derfor samme ånd/"sinn" som loven. Først da ser jeg "at den er god". (oversetters tilføyelse).

 

Så skjult kan ofte nådens verk være hos Guds barn, spesielt under store og langvarige fristelser, når kjødets kjærlighet til synden får overtaket på dem. Da blir de så knust, og da har de ikke lenger klart for seg at just dette at de lider, kjemper og anfektes, nettopp vitner om at de likevel har en hellig Ånd, og i sin ånd tilhører et hellig folk. Men vi må bare holde klart skille mellom denne striden, og lovtrellens. For lovtrellen kjemper også. Men det er bare lovens trusler eller løfter som er drivkraften til trellens kamp for å avstå fra det onde. Han "hater" ikke det onde i rett forstand, eller for Herrens skyld (v.15).

 

Vår tekst taler om en sjel som virkelig "hater" det onde og elsker det gode. Dermed må en ha klart for seg at her er det tale om sannhet og virkelighet, slik en hellig apostel alltid mener det han taler. Og dermed virkelig hat til selve synden, - ikke bare egennyttig strev for å unngå syndens følger. Men et slikt virkelig hat til synden finnes ikke i vår natur. En kan ikke opparbeide det heller. Nei, det fødes av nåden i Guds barns hjerter. Men da eier en det også, slik at en elsker Guds lov og hater synden - uten å skjele til lovens trusler eller løfter. Det er "Guds sæd" sier Johannes, Guds sæd i de gjenfødte som virker dette (1Joh 3:9). Den som på denne veien får et sinn som lider under synden, han "samtykker" ganske sikkert "med loven i at den er god", som det uttrykkes i verset vårt. Og han er altså et hellig menneske, hvor full av synd og ondskap kjødet enn måtte være. Hos disse finnes det et menneske som er skilt fra synden; et nytt, hellig menneske, som ikke gjør det onde, som Paulus sier i neste vers.

 

17: Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

Nå hater jeg altså virkelig det onde og samtykker med loven i at den er god. Fordi mitt hjertes innerste lyst, min egentlige vilje, samstemmer med loven. Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det onde - for jeg elsker jo det gode. Da må det være en annen som elsker og gjør det onde. Ja, det gjør "synden som bor i meg". Slik taler Paulus her. Han skiller mellom seg selv og synden. Han sier at han, som elsker det gode, er et annet menneske enn den som gjør det onde. Den som gjør det onde, er det gamle mennesket, synden, fordervet. Det nye mennesket taler han om som "jeg". Det er det egentlige mennesket, det som er "overhodet", det han selv vedkjenner seg.

 

Dette gir oss også mye nyttig lærdom. Her er for det første ennå et eksempel som tydelig viser at vår tekst, v.14-25, ikke kan sies å gjelde de u-gjenfødte. For hvor vil de plassere dette hellige "jeg" som er skilt fra synden? Kan vel de som "lever etter kjødet" (kap.8:5,7) si: "det er ikke jeg som gjør det onde, men synden som bor i meg"? Det er ikke slik Paulus lærer om de u-gjenfødte. Så forstår da heller ikke disse noe som helst av dette verset. Og det gjør at de ofte rett og slett misbruker disse ordene: "Det er ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". De tar dette som et uttrykk for at de behøver ikke selv erkjenne det syndige forholdet*. Her lar Paulus oss nettopp forstå at han ikke er kjødelig på den måten som disse som "lever etter kjødet" (kap.8:5,9), som gir seg selv medhold i å synde. Nei, sier han, jeg har ganske visst sagt at jeg ikke kan gjøre det jeg vil, men gjør også det jeg hater. Men da er det heller ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg, som hater og fordømmer synden. Jeg, som elsker Guds lov, og vil det gode. Jeg er nå et nytt, åndelig menneske. Men jeg har en sterk fiende som bor i meg, og som skaper alle disse vanskelighetene for meg.

 

*

Derfor har også slike lærde, som har overført hele denne teksten på de u-gjenfødte, også i dette verset (på linje med flere andre i denne teksten, spesielt v.25) falt i den største forvirring. Først sier de f.eks. at dette "jeg" som her skilles fra synden, hos det u-gjenfødte mennesket er "dets vilje, som er i overensstemmelse med loven". Men de ønsker å reservere seg mot den oppfatningen at synden ikke springer ut fra menneskene, men isteden fra en makt som ligger utenfor mennesket. For i så fall ville jo mennesket kunne være uantastelig for synden. Denne oppfatningen støtter de altså ikke, og derfor sier de på samme side som det førstnevnte, at mennesket alltid selv har skylden for sin synd "fordi selve menneskets vilje er kjødelig, rettet på kjødet, overgitt til kjødets trelldom". Å motsi seg selv på den måten, antyder virkelig en vanskelig situasjon, en forvirring. Andre fortolkere "av samme skole", men som likevel finner det noe drøyt å si at de ugudeliges "vilje stemmer overens med loven", har ment at "det jeg som her skilles fra synden, er fornuften og samvittigheten". Men tenk deg at fornuftens og samvittighetens røst kunne kalles "jeg", og dette var Paulus's mening, så skulle altså en morder på grunn av disse ordene si: "Det er ikke jeg som har gjort det". For uten tvil har såvel hans fornuft som hans samvittighet mislikt handlingen hans.

 

Det ligger også en viss trøst for Guds barn i dette verset. Ikke en trøst som unnskyldning for synden, slik oppfatningen er hos de som ikke forstår dette. Men en nødvendig lærdom om forskjellen mellom Guds barns synder, som gir dem smerte, og bevisste synder. Du skal først og fremst legge merke til at dette verset ikke unnskylder synden. Men i likhet med mange andre bibelsteder, kan selvsagt et kjødelig sinn misbruke dette verset også, til sin egen fortapelse (2Pet 3:16). Men de som dette ordet virkelig handler om, Guds barn, som virkelig hater synden og dømmer seg selv, de bruker ikke dette ordet som unnskyldning for sin synd. For det første kjenner de alltid på at synden bor, arbeider og bryter ut i dem selv. Og for det andre kan de aldri si at de har våket, bedt og mottatt nok av Guds nåde til å kunne døde synden. Derfor faller alltid skyld og ydmykelse på meg selv. Begynner jeg derimot å unnskylde synden min, da er den straks blitt noe jeg selv bevisst har gjort.

 

Det er tvert imot ved at jeg erkjenner min synd og dømmer meg selv for syndens skyld, at jeg beviser at jeg av et sant hjerte kan si: "Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Og den trøsten bør alle Guds barn kunne ta til seg av dette ordet: At de ser hvordan Paulus skiller mellom de gjenfødtes synder - og bevisst synd. Og de skal vite at det mennesket som av hjertet kan si det vi leser i verset vårt her, ikke er en av dem som "gjør synd", og dermed skulle være "syndens trell" (Joh 8:34). De er ikke "av djevelen" (1Joh 3:8) så de ikke skulle "arve Guds rike" (Gal 5:21). De er av dem som lider, som ikke "gjør synd", men tvert imot lider under synden.

 

Det er nødvendig at vi trøstes på denne måten. For hvis vi "gjør synd", altså den bevisste synden som jeg gir min tilslutning til, da har vi ingen "del eller arv" i nådens gave. Men hvis jeg av hjertet innfor Gud kan si at det jeg lider aller mest over, det er min synd. Hvis jeg kan rekke mine hender mot himmelen og ta Den Allmektige til vitne på at det er ikke noe jeg har bedt så ofte og så inderlig om, som nettopp hjelp mot mine synder. At det ikke var noe som ville gjøre meg så glad som om jeg plutselig ble fri fra all synd. Ja, da må jeg i sannhet kunne si at det er ikke jeg som gjør det onde. For hvorfor skulle jeg frykte, gråte, sukke og be imot dette, hvis det var min egen bevisste og selvvalgte gjerning? Slik bærer altså dette verset en trøst i seg for Guds barn, som de ikke må la noen ta fra seg.

 

Men samtidig ligger det her all grunn til å frykte, våke og be. For dette farlige onde; synden, bor alltid i meg. Og når synden, den gamle slangens sæd, ennå bor i meg, så er den jo farlig nær! Da er det jo ikke et øyeblikk jeg kan være sikker overfor dens giftige påvirkning, eller voldsomme anfall. Den er alltid klar til angrep, for å fange oss helt. Samtidig som den alltid hindrer oss i det gode, og alltid påvirker oss med en søvnens, blindhetens og bedragets ånd. Å, hvor nødvendig det er at vi alltid er på vakt, våker og ber. Så ikke synden på nytt får herredømme i våre liv, og gjør oss til treller. Å, hvor nødvendig at vi alltid tvetter våre kjortler i Lammets blod, fordi vi alltid er ureine i oss selv. Så vi ikke skal synke fullstendig ned i vantro og fortvilelse!

 

Men så går vi videre i teksten. I v.15-17 har nå Paulus med sine vitnesbyrd fra egen erfaring bevist og forklart hva disse ordene sier oss: "men jeg er kjødelig, solgt under synden" (v.14). Så fortsetter han med å gjenta og understreke dette med de samme ordene i de tre versene som følger. Mest med tanke på de siste ordene i vårt siste vers: "men synden som bor i meg", sier han nå:

 

18: For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv.

For jeg vet. Det Paulus her sier at han vet, det visste han ikke bare fordi han var en Herrens apostel, i kraft av all den kjennskap han ved Ånden hadde til Ordet. Også som en kristen visste han det, gjennom det han selv hadde erfart. Hvert eneste menneske som virkelig kjenner seg selv, vet også det samme som Paulus her sier han vet. Og det han visste, det var at i ham bodde det ikke noe godt. Men i forrige vers har jo Paulus latt oss forstå at det bodde også noe godt i ham. Selv om synden ennå var i kjødet hans, så hadde han også et bedre, et hellig "jeg" som ikke gjorde det onde. Er der selvmotsigelser her? Nei, for at ikke noen skal misoppfatte Paulus's ord, som om han med disse ordene "i meg", skulle tale om samme "jeg" som i det forrige verset, så skynder han seg med en forklaring. Til ordene "i meg" føyer han straks til: det vil si, i mitt kjød. Han vil si at: Når jeg sier at i meg bor intet godt, så mener jeg "i mitt kjød". Da taler jeg ikke om min ånd, mitt nye menneske.

 

Nettopp ved at han tilføyer: "det vil si; i mitt kjød", så sier han jo indirekte at i hans egentlige "jeg" bodde noe godt. Og når han hele veien her bruker den hellige, "åndelige" loven (v.14) som rettesnor for godt og vondt, da må dette gode som han har som motsetning til kjødet, være av en sann, hellig og åndelig natur. Ja, når det her står som motsetning til kjødet, så må dette gode nødvendigvis være ånden; det nye mennesket som Gud har skapt. Vi ser altså at bare i denne korte påminnelsen: "det vil si; i mitt kjød", har vi tilstrekkelig bevist at her taler Paulus ikke i et u-gjenfødt menneskes navn. Men om seg selv, i sitt daværende gjenfødte og hellige liv. For hva finnes der mer i et u-gjenfødt menneske, enn bare kjød? Herren selv sier: "Det som er født av kjødet, er kjød". Tidligere har vi også sett at det Skriften mener med kjød, det er alt som finnes i mennesket fra mors liv av, med legem og sjel, med alle sanser, fornuft og hjerte. Tidlig kalte Gud hele mennesket for "kjød": "De er kjød" (1Mos 6:3). Og like etter, i v.5, ser vi hva "kjødet" er. Gud sier at menneskets tanker og hensikter var onde hele dagen lang. Det samme sier også Paulus om de u-gjenfødte: "Selv deres sinn og samvittighet er besmittet" (Tit 1:15). Men i vår tekst taler en mann som har noe virkelig godt og hellig i seg. For når han vil tale om sin gamle natur, hvor det ikke bodde noe godt, passer han nøye på å tilføye: "det vil si; i mitt kjød".

 

Men når han taler om det som bor i hans kjød, så sier han altså at der bor det ikke noe godt. Hva er det da som bor der? Det er synden (v.17). Det er en uavlatelig trang til alt ondt, og kamp mot alt godt. Ja, det står så kraftig mot alt godt, at Paulus sier at han kan ikke få gjennomført det gode slik som han vil. For han tilføyer:

 

For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv. Ordrett oversatt: "Å ville ligger meg nær" ("ligger meg for hånden", "er hos meg"), men å gjennomføre det gode, det oppnår jeg ikke". Legg merke til hva det står her: "viljen har jeg". Dette var det gode som fantes i ham, som Ånden hadde virket i ham. Dette var det som "lå for hånden". Men fullførelsen fant han ikke kraft til i seg selv. For det var dette kjødet maktet å hindre. Men meningen er absolutt ikke at han ikke gjorde noe som helst godt. Som om han liksom bare hadde en avmektig vilje. Nei, vi ser også hva som ligger i selve ordet "gjøre". Det betyr nemlig "fullføre"/"oppfylle". Det han dermed bare vil si, er at han kunne ikke gjennomføre/oppfylle det gode slik som han ville! Gjennomføringen, det å oppfylle det gode, i ånd og i gjerning, stemte ikke overens med hans vilje. Å gjøre Guds vilje, og å oppfylle den er to forskjellige ting.

 

Å gjøre Guds vilje, det er å gjøre det gode - selv om en kjenner på begjæret til det onde. Men å oppfylle Guds vilje, da har en ikke noe ondt begjær i det hele tatt, men er fullkommen ren. Og når Paulus sier at det "finner jeg ikke kraft til i meg selv", antyder han at når han lette etter det gode hos seg, da "fant" han bare at han hadde en hellig vilje. Men kraften til å gjennomføre det gode, den fant han ikke hos seg selv. Dette forholdet kjenner alle Guds barn på; hvordan vi søker og søker etter det gode, hos oss. Men finner aldri noe som svarer til vår vilje, denne nye, hellige trangen etter å gjøre det som behager Gud. Denne hellige trangen oppleves derfor ofte bare som et smertefullt savn av kraft til å oppfylle Guds vilje. Et Åndens sukk som ikke kan uttrykkes med ord, over fall og skrøpelighet (kap 8:26). Alt dette vitner nettopp om at vi "hungrer og tørster etter rettferdighet" (Mat 5:6). Ofte er det kanskje bare så vidt vi kjenner denne hungeren og tørsten. Men når vi så får nåde til å gjøre godt, da opplever vi gleden. Og det viser at det lå en slik hunger i hjertet. Men jo mer vi så opplever denne hungeren, m.a.o.; jo mer viljen til det gode vokser i oss, i takt med det lys vi får over hva loven krever, desto mer kjenner vi på hvordan vi mangler kraften til å oppfylle/fullføre det gode. Da ser vi fort at selv i våre beste gjerninger blander noe av fordervet seg inn. Eller at det blander seg inn noe halvhjertet eller falskt i utførelsen av gjerningen.

 

Det viser seg altså at det alltid er langt mellom det vi vil, og det vi makter å gjøre. Det er alle Guds barns sukk og prøvelser så lenge de er her på jorden. Men det er altså langt fra at denne mangel på samhørighet mellom vilje og fullførelse strider mot den sanne nåden. Vi må tvert imot si: Vé det menneske som gjør alt det gode som det vil. Som altså ikke har vilje til mer godt enn det han makter å oppfylle! Jo mer en kristen vokser i nåden, desto mer blir sinnet hans renset og viljen hans helliggjort. Og i samme grad vil han kjenne på kjødets urenhet og alt det han mangler i det gode. Ikke bare kjenner han stadig på synd og på fall i alt det han vil, og det han gjør. Han finner heller ikke noe som helst i seg, som er slik han ville det skulle være. Det er denne erfaringen Paulus sikter til, når han sier: "Viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv".

 

Her ville kanskje noen bemerke: Så gjelder det altså også for de gjenfødte, at de har bare en avmektig, kraftløs vilje, på linje med "de gode forsettene" som det naturlige menneske og lovtrellene så nytteløst opparbeider seg? Nei, på ingen måte! Dette er bare en misforståelse u-gjenfødte mennesker kan ha, når de bare ser "det ytre skallet" hos Guds barn. Legg merke til det vi nettopp nå taler om hvordan Gud arbeider med de hellige. De kjenner på stor svikt og avmakt når det gjelder å fullføre gjerningene etter sin nye, helliggjorte vilje. Men denne nye viljen er et så mektig Guds verk at de blir totalt forvandlet, og nye mennesker for resten av sitt liv. Den samme Paulus som klager over at han ikke makter å gjøre det gode som han vil, han er likevel gjennom hele sitt liv en stor Herrens apostel, og kan samtidig si: "Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Men jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg". Og legg også merke til her hvordan han hadde fått sin gode, hellige vilje - av "Guds nåde som er med meg". Så sier han også i Fil 2:13: "det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje".

 

Men hvis viljen er et Guds verk, da er den så visst ikke død og avmektig. Og det vitner hele apostelens liv og virksomhet om. Men i all sin kraft og virksomhet kunne han aldri "gjennomføre/oppfylle" det gode han ville. Det var slik han opplevde det etter at han hadde fått den nye viljen som så gjerne fullkomment ville oppfylle hele lovens åndelige krav. Men når han bare taler om de ytre tingene, som "å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide nød", da kan han uttrykke seg slik: "Jeg makter alt i Kristus, han som styrker meg" (Fil 4:12-13). Men han maktet derimot ikke å frigjøre seg fra fristelsen til å bli hovmodig, eller fra den tornen i kjødet som nettopp var gitt ham mot hovmodet. Han ba tre ganger om å bli løst, men måtte slå seg til ro med dette svaret: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet" (2Kor 12:9).

 

Da lærte han hemmeligheten i Guds barns styrke: "Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk" (v.10). Men selv når han gjennom erkjennelsen av egen skrøpelighet fikk Guds kraft i overflod, kunne han aldri gjøre så mye godt som den hellige, åndelige loven krevde. Når Paulus var kommet svært langt i kraft og hellig vandel, da måtte han kaste seg for Den Allmektiges føtter og rope: Herre, trekk ikke din tjener for dommen. Jeg blir fordømt, hvis jeg skal dømmes etter loven. Vi må aldri glemme at her har Paulus hele tiden blikket festet på den hellige, åndelige loven (v.14). Det er i det lyset han ser det han taler om her, at hans natur er "kjødelig", "solgt under synden", så han ikke makter å gjøre det gode som han vil.

 

Når vi nå har forsøkt å fatte selve meningen med dette verset, vil vi også se hvilke lærdommer vi kan ta til oss fra dette. Først lærer vi at "i mitt kjød bor det ikke noe godt". Og at det er stor villfarelse når noen tror at det naturlige mennesket også kan gjøre noe som er godt og velbehagelig for Gud. Fra vår første fødsel bærer vi med oss arven fra Adam. Selv de fineste naturlige egenskapene; som redelighet, omsorg for medmennesker, pliktoppfyllelse osv., er bare sminket synd. Men det vil vi aldri fatte, hvis vi ikke får nye øyer som ser den åndelige lovens hellighet. Dette at den krever ikke bare gjerningen, men hjertet. Den krever at alt skal gjøres for Gud, av kjærlighet til ham, og for å tjene ham. Da vil vi innse at selv på disse fineste egenskapene er det en stor, svart flekk; ugudelighetens flekk. Bare fordi de har sitt utspring i vår natur, og ikke gjøres for Herrens skyld, av kjærlighet til ham, og på grunn av det han har gjort for oss.

 

Alt et menneske gjør for å tjene Gud, - når det ikke har blikket festet på ham -, er bare av den grunn ugudelighet. For Gud vil at alt det hans skapte vesener gjør, skal være rettet mot ham, skal være noe de gjør for ham. Han sier jo: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt". Og dette er det største og første budet. Da bør vi forstå at alt godt som gjøres, - hvis det ikke gjøres for Gud -, er noe ugudelig. Det samme gjelder når dette er forholdet mellom mann og hustru: Hans høyeste ønske er å få hennes hjerte og kjærlighet. Hun derimot hater ham, men viser ham likevel all mulig ytre kjærlighet, og steller rundt ham på alle måter for å dekke over sitt hat til ham. Tenk hvordan det går når han oppdager skuespillet! Hva betyr da alle hennes gjerninger for ham? Det blir bare et forferdelig skuespill. Slik er all den godhet og dyd som ikke springer ut fra kjærlighet til Gud. Derfor sier Kristus at på den siste dagen skal han omtale dem som "dere som driver med lovløshet", disse som hadde gjort gjerninger som i det ytre var riktige og gode, og til og med kunne være nyttige for menneskene. Men han skal dømme dem nettopp fordi disse gjerningene ikke var gjort mot ham (Mat 7:22-23, konf.kap 10:41-42, 25:42-43).

 

Av dette ser vi at alt som bare virkes av vår natur, og ikke av kjærlighet til Gud, er forkastelig i hans øyne. Selv om det i seg selv er godt, og noe Gud har befalt. F.eks. foreldres kjærlighet til sine barn, barnas lydighet, trofasthet i ekteskapet, kjærlighet til fedrelandet, vennskap, omsorg, pliktoppfyllelse i sitt arbeid, sparsomhet, nøyaktighet osv. Alt disse egenskapene kan menneskene ha av naturen, uten at de har noen kjærlighet til Gud. Og da er alt sammen ugudelighet, for "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud" (kap. 8:7). Tenk da for en ulykkelig tilstand et menneske er i, når det ikke er født på ny! Når det, så lenge det lever, ikke er i stand til å gjøre en eneste gjerning som behager Gud!

 

Men vi skal ta med oss ennå et forhold som går dypere når det gjelder Guds barn, og er spesielt aktuelt for de som ikke har vært kristne så lenge. Når Paulus sier at "i meg ,det vil si; i mitt kjød, bor det ikke noe godt", så ser vi at den nye fødselen forandrer ikke kjødet, eller selve naturen. Kjødet er der med sin gamle ondskap, selv hos de hellige. Men en innbiller seg ofte at gjenfødte og helliggjorte mennesker ikke har det samme vonde kjødet som de ufrelste. Alt det vi finner i versene 14-25 viser oss noe annet. Men dette er spesielt tydelig i dette verset. Her skiller apostelen så klart mellom kjødet og den helliggjorte viljen, når han sier: "I meg, det vil si; i mitt kjød, bor det ikke noe godt". Der ser vi at selv hos Paulus, som hos de andre største og hellige i Skriften, finnes ennå den samme urene og forgiftede naturen som hos de ufrelste. Alt det de ennå bærer i seg av den adamittiske naturen, har ennå samme sæden, som er innstilt bare på det som er vondt, og som kjemper mot Ånden.

 

Da må vi heller ikke forskrekkes alt for mye når vi oppdager de mest forferdelige ting i oss. Djevelen setter jo også alt mulig inn, og vekker giftige fristelser i oss. Vi må lære å ikke fortvile når vi opplever dette i oss. Og heller ikke fordømme brødre, som vi merker dette vonde hos. Bare en hellig ånd hele tiden kjemper i oss mot dette, på tross av all synd og fristelser. At den setter seg imot og fordømmer synden, og holder oss stadig mer korsfestet og knust ved Frelserens føtter. Vi må huske at så lenge vi er på denne jord, vil kjødet alltid stride mot Ånden, og det så sterkt at vi ikke makter å gjøre det vi vil.

 

I de to følgende versene forklarer han samme forhold nærmere, og gjentar da nesten ordrett det han tidligere sa i v.15 og 17.

 

19: For det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.

Vers 15 lød slik: "Det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg". Når Paulus nå gjentar det han har sagt like foran, kan det være mange grunner til dette. Den ene grunnen kan være at han forutså at vi, og spesielt de som er nye på veien, ville stå uforstående overfor dette at han eller andre hellige, skulle bære på nød over et slikt forhold. Ja, det kunne oppfattes så usannsynlig at en kunne kanskje fristes til å tro dette bare var en forhastet uttalelse fra ham. Dette mener også en god fortolker kan være grunnen til at Paulus nå gjentar dette. Ved å gjenta det vil Paulus ha sagt: Det er ikke noen forhastet uttalelse. Det er sannhet og alvor når jeg bekjenner: Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg".

 

Men den andre grunnen til gjentakelse, som også er den mest vanlige i liknende tilfeller, er jo at saken har så stor betydning at en vil gjøre alt det en kan for at den ikke må bli glemt. Da gjentar og gjentar en ordene flere ganger, noe Paulus også helt sikkert har ment med dette. Å, måtte vi da også, alle sammen, nå lære dette, og ikke stadig bare følge vår blinde fornuft! Måtte vi lære at det har den aller største betydning at også denne sannheten blir innprentet i Guds barn; dette at disse - hvis det går rett for seg - ikke vil være i stand til å gjøre det gode som de vil, men tvert imot tvinges til å sukke: "Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg". La oss gjenta det ennå en gang: Vé det menneske som her på denne jord kan gjøre det gode som han vil! Den som mener hans vilje og hans gjerninger er fullkommen samstemmige, han lever i det største bedrag! Der hersker i sannhet ennå bare kjødet.

 

Hvis dette ikke innprentes i oss, vil følgende skje: De som burde trøstes og reises opp igjen, blir slått ned og fordømt. Mens på den andre side, de som burde knuses, bare får leve videre i sin falske trøst. Hvis vi ikke hadde hatt slike eksempler og bekjennelser i Skriften, hvor vi ser at de virkelig hellige også har hatt denne sørgelige erfaringen av syndens makt, så ville jo sanne og våkne kristne måtte fortvile. Eller de ville blitt drevet til å søke en eller annen falsk trøst, en falsk åndelighet så en kan gjøre det gode som en vil - - ! En slik tilfredsstillende kristendom er det ingen stor kunst å oppnå. Det er bare å lukke øynene for alt vondt i ditt indre menneske, og så "legger du listen" for din kristendom og helliggjørelse så vidt lavt at du ikke får problemer med å oppfylle det. Da behøver du ikke lenger klage over at "det gode som jeg vil, gjør jeg ikke". Nei, nå føler du at det gode som jeg vil, det gjør jeg. Så alvorlige følger kunne det bli, om vi ikke fikk lære de sannhetene Paulus forkynner oss her. Derfor har det stor betydning at han gjentar det.

 

Må vi derfor alle sammen også huske at det er ikke noe dårlig tegn at du kjenner deg anklaget, og er misfornøyd med din kristendom. At du ikke kan gjøre det gode som du vil, d.v.s. at du har mer vilje enn du er i stand til å oppfylle - , og derfor også må sukke over at du gjør det onde som du ikke vil. Luther sier: "Når Paulus måtte vitne slik om seg selv, så vil heller ikke vi forsøke å være bedre og helligere. Men hvis vi ikke kjenner på det samme, så er det svært alvorlig. For det er et tegn på at vi har et spedalskt kjød som er dødt, og hvor det onde fortsetter å utbre seg. Men om det så skulle være slik, så tro likevel Skriftens ord, som feller dommen over deg! Med andre ord:

 

Jo mindre du kjenner av din synd og skrøpelighet, jo mer grunn har du til å søke hjelp og legemiddel".

 

Et annet sted sier Luther: "Den er en kristen, som er en synder, som erkjenner sin synd, og i sitt hjerte virkelig klager og sørger over den. Men den som ikke har eller kjenner noen synd, han er ikke en kristen. Treffer du på slike, så er det antikrist, ikke en sann kristen" (Pred. på døperen Joh.'s dag). Ja, glem aldri dette, at selv Paulus hadde denne erfaring, og disse sukk: "Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke,"..osv. Husk at han gjentar dette, for å fortelle oss at det var ikke forhastede ord, men sann og bevisst tale innfor Herren. At det var noe vi burde minnes. Men meningen hans er slett ikke at han aldri gjorde noe godt. Bare, som sagt tidligere, at han ikke kunne gjøre det gode, slik han gjerne ville gjort det. At gjennomføringen ikke var i samme ånd som viljen. At han alltid kom til kort innfor den åndelige loven. Derfor må disse ordene om at "det onde jeg ikke vil, det gjør jeg" oppfattes på samme måte. Ikke at han levde etter kjødet og gjorde alt mulig ondt. Men at han ikke maktet det han så gjerne ville, å være syndfri. Isteden opplevde han at både i det indre og det ytre overrasket synden ham. Slik vi også har sett av klare eksempler fra hans liv. Men dette at han gjennom alt sammen hadde en hellig lyst og vilje, gjorde likevel at det var synden som var hans plage, som han led under - ikke først og fremst hans egne gjerninger. Dette forholdet har han også talt om tidligere, men gjentar det på nytt:

 

20: Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

Her må vi også regne med at gjentakelsen av det som er sagt tidligere (v.17) understreker at saken har så stor betydning at vi ikke må gå lettvint forbi den. Det er da også svært viktig å huske på dette; at hvis jeg gjør det jeg ikke vil, så er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For hvis vi overser dette, så misforstår vi hele teksten. Og da får vi et fullstendig feilaktig bilde av en kristen, som om han heller ikke i sin ånd var hellig. Men på mange måter ser vi gjennom disse versene at her er det et gjenfødt Guds barn som taler. Spesielt når han avslutter med å takke Gud ved Jesus Kristus (v.25). Men så er det også viktig å holde klart for seg at "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd" (1Joh 3:9), men at det er fordervet som bor i oss, som mot vår vilje virker det onde.

 

Det er viktig å forstå at den som kjenner på synden, slik det er skildret her, som "fryder seg i Guds lov etter sitt indre menneske" (v.22). Som på grunn av synden sukker etter å bli løst fra dette dødens legeme (v.24). Og samtidig kan takke Gud ved Jesus Kristus (v.25) - . Han er et hellig menneske, som ikke selv gjør det onde, men oppriktig kan si innfor Gud: "Når jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Når de er knust i fall og synd, er det også viktig for Guds barn å huske på at dette slett ikke var deres egne, bevisste gjerninger, - når de gjør det motsatte av det som er deres innerste, egentlige vilje -. Det er tvert imot nærmest voldtekt fra den syndens makt som de hater. Det er viktig at de vet at Herren kjenner til den avstanden som oppstår mellom dem og synden, og at han ikke ser på synden som noe de gjorde med glede, men som noe de tynges av og lider under (Heb 4:15).

 

Men så har vi altså dem som ikke kjenner seg igjen i dette forholdet, men isteden opplever at de har fullkommen harmoni mellom det de vil og det de gjør. Da er det viktig at disse ikke blir forkynt denne trøsten. Den gjelder jo ikke dem, og de må ikke få ta den til seg. Paulus sier altså: "Hvis jeg gjør det jeg ikke vil". Det er samme som at jeg ikke vil det jeg gjør. Når han så ut fra dette trekker den slutning at da er det ikke han selv som gjør det onde, da merker vi oss at den viljen han omtaler her, den tillegger han stor betydning. Vi forstår at dette kan ikke være en vilje slik den finnes i kjød og blod hos den u-gjenfødte. Slik at hele personen, bare for denne viljens skyld kunne ansees ikke å ha gjort det onde.

 

Følgen av dette blir da at den trøsten versene her inneholder, bare går til dem som har denne viljen det tales om her. Det er altså ikke nok at du innser at også de hellige bærer på synd. Det betyr ikke uten videre at du er en av dem. Selv om du har det på samme måten med at du også kjenner på synd. Nei, spørsmålet om du også er en av de hellige, avhenger av om du har den samme hellige viljen som disse hellige. Om du "fryder deg i Guds lov etter det indre menneske", og hater selve synden -. Ikke bare frykter for syndens følger. Men dette forutsetter at du også har erfart det som er omtalt tidligere i kapitlet, versene 4, 6 og 9, at du ved loven er død for loven. At du har gjennomlevd disse forskjellige tidsepokene i ditt liv: Den første, "jeg levde en gang uten lov" (v.9). Den andre, "når budet kom" og "synden ble vekket opp til liv", "og jeg døde" (v.9-10). Det tredje, når en "er død bort fra loven ved Kristi legeme", og nå "tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen" (v.4 og 6).

 

Det avhenger helt og holdent av disse indre erfaringene, om du er en kristen. Det er ikke nok at du ikke uten videre er en kristen, fordi du er lik de hellige i dette at du også bærer på synd. Nei, det er ikke en gang visst at du er en av dem, selv om du så levde et like hellig liv som dem. Det avhenger utelukkende av dette indre forholdet, nemlig om du ved loven er død bort fra loven, og nå tjener i Åndens nye vesen. Da først "fryder du deg" virkelig "i Guds lov etter det indere menneske", så du kjemper med frykt mot det gamle menneske, og på grunn av synden er misfornøyd med deg selv. Da har du en levende oppfatning av den teksten vi taler om. Da vet du med deg selv at du er et elendig og sønderknust menneske, som aldri hverken kan være eller gjøre det du vil. Ditt sukk er alltid: "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg".

 

Men nå har vi også sett at all denne kampen, usselheten og sukkene bare er det beste bevis på at du ikke er bare kjød, men også har en hellig ånd. At du også av den grunn er et hellig menneske, - selv om den hellighet du har innfor Gud, den har du bare i Kristus. Og da har du ingen grunn til å fortvile på grunn av all din nød over synden. Som sagt tidligere skal du trøstefullt løfte ditt hode og si med apostelen: "Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Dette har Herren virket ved sin Ånd. Lovet være hans navn!

 

21: Jeg erfarer da den loven i meg selv, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.

Her oppsummerer Paulus det han har forkynt i versene foran. Han sier: Jeg erfarer da den loven i meg selv... Og hvilken konklusjon er det så han finner å kunne trekke av det han har vitnet ut fra, slik han har opplevd det? Han bruker et meget sterkt uttrykk når han kaller denne naturens harde og vedvarende kampen mot det gode for en "lov". Han sier: I meg er det rett og slett en lov, en regel, en naturens sannhet; at det onde ligger meg for hånden. Og den loven finner jeg "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode", sier han. Dette er jo da et underlig forhold som det er all grunn til å se nærmere på.

 

i meg selv, jeg som vil gjøre det gode. Med disse ordene sier apostelen tydelig og klart at det er ikke de han taler om, disse "som lever etter kjødet", og dermed ikke "bøyer seg inn under Guds lov" (kap.8:7). Disse som heller ikke kjenner denne kampen vi nå snakker om, fordi deres ånd samstemmer med kjødet. Nei, "i meg selv", sier han, "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode". Og i v.22 forklarer han straks at denne viljen til det gode er ikke trellens tvungne vilje, men hjertets lyst til Guds lov: "For jeg fryder meg (ikke bare kjærlighet og vilje, men lyst, glede og "fryd", sier gr.teksten) i Guds lov etter det indre menneske". Det er et slikt menneske som taler her. Og det er slike som erfarer den loven i seg selv, at det onde ligger dem for hånden.

 

Den loven....., at det onde ligger meg for hånden, eller "ligger hos meg". Ordet "lov" anvendes her i den mest vidtrekkende betydning, d.v.s. som en regel, en rettesnor, og skildrer først og fremst at synden i oss ikke er noe tilfeldig. Den består ikke i enkelte feil av og til. Den er hele vår naturs befalende makt som favner alt det vi er og gjør; våre tanker og begjær, våre ord og gjerninger. Dernest taler ordet "lov" om at naturens ondskap varer så lenge denne naturen eksisterer. Paulus talte om dette også allerede i v.1 i dette kapitlet: "loven har herredømme over et menneske...den tiden det lever". Dermed er også syndens drifter i vår natur uforanderlige så lenge den eksisterer, d.v.s. så lenge vi er på denne jord. Dette kjenner alle våkne Guds barn bittert i livet. Syndens lov er alle kristnes største byrde og jammer på denne jord. Mer enn noe annet vondt forstyrrer den deres lykke og fred. Alltid ligger syndens lov og trykker på dem. Hver morgen våkner de med denne tilstanden. Ikke på noe område kan de være og gjøre det de burde og ville.

 

Men dette gjelder bare de som er våkne, og som kjenner på at Herrens øyne følger selv deres mest skjulte tanker, motiver og begjær, så vel som alle ord og gjerninger. Da opplever vi snart, enten vi vil det eller ei, at tankene er vanhellige og er opptatt med oss selv. Enten vi vil det eller ei, så er selv våre beste gjerninger smittet av skjulte, selvopptatte motiver. Og fra hjertene våre oppdager vi at det dukker opp verdslige og urene begjær. Ofte på tross av at vi kjemper og ber imot dette. Slik stemmer heller ikke våre ord og gjerninger med vårt høye kall og vår benådning. Slik må vi erkjenne at synden er en makt i hele vår natur. Dette er Paulus's erkjennelse i disse ordene: "Jeg erfarer da den loven i meg selv, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden". Og han taler ennå tydeligere om dette når han tilføyer:

 

22 og 23: For jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine.

Her gjentar Paulus oppsummert, skildringen av kampen mellom Ånden og kjødet. "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn". Innholdet er det samme her som det han mer kort uttrykker i foregående vers. Det han der bare uttrykte slik: "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode", forklarer han her slik: "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske". Og det han der uttrykte slik: "Jeg erfarer da den loven...at det onde ligger meg for hånden", det utdyper han her slik: "men jeg ser en annen lov (enn Guds lov) i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov" osv. Vi ser hvordan de siste versene belyser versene foran, så vi også forstår disse bedre.

 

Jeg fryder meg i Guds lov. Som allerede nevnt, så har gr.teksten her et ord som ikke bare betyr bifall, tilslutning, kjærlighet, - men rett og slett glede, fryd, slik det også er gjengitt i teksten. Men om vi fullt ut skulle gjengi ordet som er brukt på gr.språket, så måtte vi si det slik: Jeg fryder meg, med meg selv*, jeg har en indre lyst, jeg gleder meg inderlig over Guds lov. Ordet gir dermed uttrykk for denne sanne, hellige lysten til Guds lov, som bare Gud kan føde i menneskehjertet. Det er denne David taler så ofte om i Salmene. Han sier f.eks. "Salig er den mann...som har sin lyst i Herrens lov" (Sal 1:1-2), "som har sin store glede i hans bud" (Sal 112:1), "jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem", "Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den" (Sal 119:47,97). "Herrens lover...er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene" (Sal 19:11) osv.

 

*

Synädomai, her: "intus", "apud animum meum lætor". For den andre betydningen ordet kan ha: å frydes sammen med noen annen, ligger fjernt fra sammenhengen.

 

En slik lyst til Guds lov er det teksten vår taler om med uttrykket "jeg fryder meg", "gleder meg inderlig". Derfor har dette stedet så avgjørende bevis på at her tales det slett ikke om et u-gjenfødt menneske, som bare kan inspireres av visse pene motiver. Men de elsker ikke Guds lov som rettesnor for livet sitt, når de oppdager hva den krever. Det er også et bevis på at det heller ikke kan være tale om en lovtrell. For enten bærer lovtrellen på fiendskap overfor loven, som han opplever tvingende og truende. Eller så elsker han bare sin egenrettferdighet og det han tror han kan oppnå gjennom loven. For, som en blind fariseer synes han at han lykkes i å være og gjøre det loven krever. Men det er aldri selve loven, og Herren, han har sin glede og lyst i (se igjen kap.8:7). Luther sier: "Å ha lyst til Herrens lov, er hverken medfødt eller plantet inn i den menneskelige naturen, men må komme ned fra himmelen. Det er altså en spesiell lyst. Den samme som den personen har til Guds lov, som Sal 1:1-2 priser salig. En lyst som ikke drives hverken av lovens løfter eller dommer. Men som bare ser på lovens fullkommenhet. Hvor hellig, hvor rettferdig og god, den er. Da er det ikke bare kjærlighet, men også en virkelig frigjort trang, og en lyst en har til loven".

 

Altså er det bare Guds Ånd som føder denne lysten til Guds lov i oss. Og det skjer først når vi ved troen overbevises om at vi er fri fra lovens krav og frelsesgrunn. Da må vi også legge godt merke til at den sanne troen virkelig føder en slik lyst til Guds lov, i oss; denne gleden, fryden og hvilen i alt det Gud elsker. Men står du ennå urolig og engstelig overfor dette at Gud elsker det gode, og hater syndene dine? Da har du sannsynligvis ennå ikke fått den fryden i hjertet ditt; at du er fri fra lovens dommer. Eller har du kanskje mistet den trøsten, og "nok en gang latt deg binde under trelldommens åk"? For da vekkes igjen motviljen til Guds lov. Det blir et tvunget og uvillig trelleliv.

 

Så konkret kjennetegnes bare de levende sjelene av denne lysten til Guds lov.

 

etter det indre menneske. Vi ser av sammenhengen hva Paulus legger i uttrykket "det indre menneske". For han taler om at han fryder seg i Guds lov etter det indre menneske. Også andre steder i Skriften, f.eks. 2Kor 4:16 og Ef 3:16*, viser at med "det indre menneske" mener han det nye mennesket, som er født av nåden, i Guds barn. Uttrykket "indre menneske" kan nok også bli brukt om u-gjenfødte mennesker. Da for å skille det fra deres ytre vesen. Og da er jo deres indre menneske hjertet deres, som er den bitre kilden alt ondt strømmer ut fra (Mark 7:21). Men når det, som her, tales om et indre menneske som "fryder seg i Guds lov", da må uttrykket nødvendigvis betegne "det nye mennesket, som er skapt etter Gud", og som derfor står i strid med det gamle mennesket. Luther sier: "Det indre mennesket kalles her for ånden, født av nåden, som i de hellige strider mot det utvortes menneske, som styres av fornuften, vårt sinn og alt det som hører inn under menneskets natur".

 

*

Paulus er den eneste som bruker uttrykket "indre menneske", og da alltid om de som er født på ny.

 

Det var altså etter sitt indre menneske Paulus hadde lyst til Guds lov. Det lærer oss noe konkret; dette at samtidig med at Paulus taler om sin lyst til Guds lov, så finner han det nødvendig å ha denne innledningen: "etter det indre menneske". Dermed er det underforstått at han kjenner også på noe annet hos seg, som ikke har lyst til Guds lov; nemlig "kjødet", eller "syndens lov som er i lemmene mine", som han nå straks omtaler. Samtidig som han hadde en hellig lyst til å oppfylle all Guds vilje, kjente han også på kjødets motstand og treghet. Samtidig som han kjente hellig hat og avsky for synden, kjente han også på kjødets lyst, ja begjær, etter synden. Derfor kan han ikke tale om at han med glede slutter seg til Guds lov, uten med denne tilføyelsen: "etter det indre menneske". Og han følger straks opp med sitt vitnesbyrd om hva mer han fant i seg:

 

Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn. "Jeg ser" er bare et annet uttrykk for det samme som i v.21: "Jeg erfarer". "En annen lov", dvs. en lov av et annet slag enn Guds lov som jeg har lyst til. Og denne andre loven finner jeg "i lemmene mine", sier apostelen, d.v.s. i det gamle menneske. "Lemmene" står ikke bare for legemets lemmer, men for hele det naturlige mennesket, inklusive sjelens fordervelse og alle dens tilbøyeligheter. I alt dette regjerer syndens lov, og arbeider i oss, kjemper mot Ånden, gjennom det gamle menneskets lemmer. At det er dette Paulus mener med ordet "lemmer", ser vi også av Kol 3:5, hvor han sier: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet" osv. Alt det som nevnes her, tilhører jo det gamle menneske, og er dets lemmer. Og det var både i selve kroppen og i sjelens begjær apostelen fant den syndens lov som kjempet mot den loven som var i hans ånd.

 

"Mitt sinn" er helliggjort av nåden, slik vi ser av v.22 at Guds lov er i hans indre. Da virker det slik at vi bedømmer, elsker eller hater det som møter oss, ettersom forholdet harmonerer eller er i strid med Guds ord. Nå er hans sinns lyst og trang fornyet, så det er blitt opptatt med den åndelige og gode loven og alt det gode den bærer i seg. "Mitt sinn" strekker seg nå etter alt det loven åpenbarer er godt. Nå er der født en kjærlighet til Guds lov, en hjertelig lyst til det gode, og avsky fra det onde. Dette åndelige sinnet er et underbart Guds verk i sjelen. Riktignok skifter det stadig mellom gode og verre stunder som fristelsens stormer pisker opp på overflaten i en kristens liv. Men vi legger merke til at vi har fremdeles dette samme sinnelaget i sjelens dyp, så lenge det åndelige livet varer. Bekreftelsen på dette har vi i livet vårt: Når vi får nåde til å vandre etter Ånden, da er vårt sinn lett og tilfreds. Men går det dårlig, at vi faller og synder, da lider og sukker vi i vårt sinn, som da selv fordømmer sin synd. "Mitt sinn" er altså hele veien det samme.

 

Dette er den "Guds sæd" i sjelen, som Johannes taler om når han sier: "Guds sæd blir i ham". Paulus taler om "loven i mitt sinn". Denne loven er altså ikke selve Guds lov, men Guds lov skrevet i hjertet. Eller en ny, hellig ånd, som samstemmer med Guds lov. Det er dette Herren taler om når han sier: "Jeg vi gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte" (Jer 31:33). Men den onde loven i lemmene mine "ligger i strid" med denne hellige loven i mitt sinn, sier apostelen. Der er et stadig opprør og innbyrdes krig mellom det gamle og det nye mennesket, kjødet og Ånden. Gjensidig forsøker de å bekjempe, fange og drepe hverandre. Paulus skildrer det slik i brevet til galaterne (5:17): "kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Og disse to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil".

 

Denne striden mellom Ånden og kjødet er den største plagen på denne jord for alle sanne kristne. Selve kampen utmatter og bekymrer oss. I tillegg kjenner vi først og fremst i denne kampen hvordan synden arbeider i oss. Vi kjenner på all mulig elendighet i oss; tendenser til utroskap, at vi ikke våker og ber som vi skal, osv. Så lenge sjelen blir værende i det livet Gud har virket i oss, går vel for så vidt ånden av med seieren. Når vi "ikke vandrer etter kjødet" (kap.8:4), men "blir ledet av Ånden" (Gal 5:18), slik at hele vårt liv blir en vandring "etter Ånden". Men i en virkelig svær krig går det ikke alltid så lett for seg. Innimellom finnes det nederlag. Du kan bli såret, eller tatt midlertidig til fange. Det hele avhenger av hvem som til sist beholder landet det kjempes om. Det samme gjelder også i åndskampen. Den åndelige seieren består i at vi ikke holder opp med å følge Kristus. At vi ikke begynner å følge kjødet, men på ny og på ny står opp igjen med omvendelse og tro, og hele tiden fortsetter å følge vår Herre. Men ofte blir kampen hard. Den påfører oss mange bitre sår og ydmykende opplevelser. Paulus sier mer om dette:

 

og tar meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine*. Hva ligger det i dette, "tar meg til fange"? Direkte fra ordene som er brukt kan vi ikke uten videre slutte hvordan det går senere med den som er tatt til fange. Om han bli værende i fangenskap, og blir en trell, eller om herren hans frigir ham. Med andre ord kan vi ikke uten videre se om ordet bare sikter til fangenskapet under syndens lov, som omtales her, og et tilfeldig nederlag i en spesiell fristelse. Eller om det også taler om hvordan vårt sinn tas til fange under synden, hvor sjelen rett og slett blir tjener for synden. Dette er ikke uttrykt klart i teksten. Vi må tolke det etter sammenhengen, og av Guds ord generelt**. Tidligere i denne teksten er det åpenbart at her taler apostelen om sine, og alle Guds barns, erfaringer fra et liv med Gud, med et helliggjort sinn. Han har sagt at han etter sitt indre menneske har lyst, ja, fryder seg i Guds lov. Han takker Gud ved Jesus Kristus (v.25) osv. Fra Guds ord og de helliges historie ser vi hvordan det foregår, og i hvilken grad, en slik sjel blir "tatt til fange under syndens lov".

 

*

"under syndens lov", egentlig "for" eller "til syndens lov". Vi ser at Paulus sier ikke "tar meg til sin fange", men sier: "tar meg til fange under syndens lov". Grunnen til dette er at Paulus uttrykkelig vil ha fram hvilken lov det er som han ser i lemmene sine, og som han innledningsvis bare omtalte som "en annen lov". Nå nevner han den ved navn; det er "syndens lov" sier han.

 

**

Noen har villet gi uttrykket "tar meg til fange" en betydning som ville gjøre at teksten ikke passer på Guds barn, men taler om hvordan krigsfanger bortføres til evig trelldom. Men dette er å omdikte teksten til noe den ikke taler om. Avgjørende kjennetegn for en troende sjel er jo tvert imot lyst og vilje til å leve etter Guds lov, og lovsang til Gud ved Jesus Kristus. Og hvordan selv en slik sjel kan bli fanget under syndens lov, vil vi snart se mer om.

 

Dette ordet om å bli tatt til fange, kan altså først sikte mot det Paulus selv tidligere har talt om; at han ikke kan gjøre det gode som han vil. Dette umulige; aldri noensinne å kunne oppnå fullkommen hellighet. Denne syndens uopphørlige påtrykk (se gr.teksten i Heb 12:1). På tross av all den virkelige friheten i Kristus, fortoner ganske sikkert dette seg for hver eneste kristen som et trykkende fangenskap. Paulus taler om en lov i lemmene sine, som både gjør at han ikke kan gjennomføre det gode slik han ville, men som også virker at han gjør det onde som han hater. I sannhet en bitter plage for et hellig sinn som har en brennende lyst til Guds lov. En plage som varer så lenge vi er på denne jord.

 

Dernest kan uttrykket "tar meg til fange" sikte på de enkelte, sørgelige fall i en kristens liv, når han av og til overvinnes av det onde, og virkelig gjør det han hater. Luther sier: "Det er jo forferdelige ord; at hele menneskets natur strider mot Guds lov. Men apostelen tilføyer noe som er ennå verre og hardere: Loven som er i lemmene mine tar meg til fange under synden. Det vil si: Enten jeg vil eller ei, så blir jeg tvunget til å tjene synden, tvert imot Guds lov". Hvordan foregår dette? Det ser vi eksempler på i Skriften. I syv dager og syv netter kjempet Job tappert mot loven i sine lemmer. Men så mistet han tålmodigheten. Han dukket under for fristelsen, så han forbannet den dagen han ble født. Da var han helt konkret "tatt til fange under syndens lov som var i lemmene hans". Etter det som skjedde i Kornelius's hus, hadde Peter frimodig stått imot alle påtrykk fra de som holdt på omskjærelsen. Men vi ser hvordan han gav etter for dem i Antiokia. Han hyklet sammen med jødene slik at også andre ble revet med (Gal 2:12-13). Da var han "tatt til fange under syndens lov som var i lemmene hans".

 

Vi ser Peter i samfunn med sin Herre som talte til ham om hans tro og om hans renselse i Ordet (Luk 22:32, Joh 13:10). Da var han modig, og stod opp alene mot en bevæpnet flokk. Da var han sterk og villig til å våge livet for sin Herre. Men senere, samme natt, hadde redsel og menneskefrykt grepet ham, så han fornektet sin Herre. Da hadde han sitt eget liv mer kjært enn sin Herre. Da var han "tatt til fange av den loven som var i lemmene hans". Hva annet er det, når et Guds barn angripes av tvil som plager ham gjennom dager og netter, enn at vi blir tatt til fange av loven i lemmene våre? Eller når han angripes av syndige lyster, sinne, eller forførende tanker under bønn, så han ikke kan fri seg fra det hverken med kamp eller bønn? Det er akkurat dette som er å bli "tatt til fange under syndens lov som er i lemmene våre".

 

Dette har vi dessverre altfor mange eksempler på i vårt skrøpelige liv, både når det gjelder troen og livet vårt. I min ånd har jeg en lov som gjør at jeg vil tro alt det min allmektige Herre har sagt, uansett hvor uforståelig det er for min blinde fornuft. Men hvordan går det ikke? I min blinde og selvsikre fornuft er der en annen lov som tar meg til fange, og sier: Dette er fullstendig umulig. Når jeg så ser det umulige i saken, så tviler jeg på Guds ord og "gjør ham til en løgner" (1Joh 5:10). Og dette er jo en forferdelig synd som jeg slett ikke ville falle i. Når jeg så likevel faller i den, er det dette som er skjedd: Jeg er "tatt til fange under syndens lov". Eller hvordan har du det f.eks. når det gjelder din tro på den hellige nattverden? Du tror ordet om at gjennom velsignelsens kalk har du samfunn med Kristi blod, og gjennom brødet har du samfunn med Kristi legeme (1Kor 10:16). Men plutselig begynner du å se på brødet; at det bare er brød, og på vinen; at den bare er vin. Og på det usannsynlige i at Kristus skulle gi oss sitt legeme for å ete det --. Og nå tviler du. Nå har "loven som er i lemmene dine"; din fornuft og dine øyne, tatt deg til fange.

 

Like ens går det med troen på våre legemers oppstandelse. I ditt sinn anser du Herrens ord hellig og sannferdig i dette spørsmålet også. Du tror Gud har makt til å gjøre alt det han vil, og det han har sagt. Men så skjer det at øynene dine stanser ved noen biter av et skjelett. Da tenker du: Skal legemene våre stå opp? Hvordan skal det foregå? Det er jo helt usannsynlig! Igjen er det loven som er i lemmene dine; i øynene dine og i fornuften, som har tatt deg til fange. Og når det gjelder selve den store grunnsannheten om syndenes forlatelse, så går det like ens. Du har hele din frelse i troen på Jesu blod; at det renser deg fra all synd. Men før du vet av det har du begynt å se på en konkret synd; den du lider mest under. Du ser på hvor galt dette er, og hvordan du stadig forfølges av den. Det burde jo én gang bli slutt på dette, men jeg faller jo fremdeles i samme synd, tenker du. Hvordan kan jeg da fortsatt tro jeg har Guds nåde? Og så er du snart tatt til fange under vantroens og fornuftens lov.

 

På samme måte når en eller annen nød, et fall eller bekymring oppstår. Den loven du har i ditt sinn, sier da: Sett ditt håp til Gud! Han er en allmektig og trofast Far. Frykt ikke, bare tro! Men da hører du straks en annen lov tale til deg fra det vantro hjertet ditt. Den sier: Dette er det ikke noe å gjøre med, det er jo helt håpløst, bare gi opp, osv. På denne måten opplever vi stadig i vår svake tro, hvordan vi blir tatt til fange av loven som er i lemmene våre.

 

Men dette skjer ikke bare med vår tro og vårt håp. Det går også på livet. Den loven jeg har i mitt sinn gjør at jeg ikke bare ser på Guds bud som hellige og sanne, men også virkelig gjerne vil følge dem. Men plutselig er det som om de ikke skulle være til. Jeg glemmer Gud og hvor stort det er å ha fellesskap med ham. Jeg oppfører meg som om Gud ikke var til. Da skjer dette som Paulus uttrykte slik i v.15: "Det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg". Jeg vil være urokkelig, saktmodig og mild. Men på et øyeblikk blir jeg grepet av sinne og utålmodighet. Jeg vil alltid være ren fra alle syndige begjær, men tas til fange under syndens lov, så jeg gjør det som jeg hater. Jeg vil være ydmyk overfor alle, tålmodig i alle vanskeligheter, ikke selvopptatt, og med et sinn vendt mot himmelen. Men på et øyeblikk er det motsatte skjedd; jeg er ført over fra mitt rette sinn til en tilstand som forskrekker meg. Jeg fatter ikke hvordan det har skjedd. Er det ikke bare alt sammen, det som Paulus sier her: "Jeg tas til fange under syndens lov, som er i lemmene mine"? Og hvem vet hvor ille det da kan komme til å gå! Jobs, Davids, Peters og flere andre helliges historie taler sitt tydelig språk om dette.

 

At Ånden da likevel seirer, det skyldes, som sagt tidligere, at sjelen får nåde til å beholde dette hellige sinn som hele tiden reiser seg mot kjødet, strir mot synden, og gjennom anger og tro stadig gjenopprettes ved nådestolen. Og der på nytt får trøst, og dermed lyst og kraft til å fortsette et liv "etter Ånden". Det skyldes videre at sjelen gjennom all den ydmykelse den påføres i livet skole, blir desto mer gudfryktig og lærer å kjenne sine svakheter, og syndens skremmende makt. Han drives også stadig dypere i bønnen og i Ordet, for å søke sin hjelp der. Og hvordan det utvikler seg på disse områdene, det er det meget viktig å være oppmerksom på. For hvis det utvikler seg slik at sjelen mer og mer blir borte fra nådestolen, trives i synden og unnskylder den, da vitner det om frafall, søvn og død. Men hvis synden bare blir mer og mer skremmende for ånden, og spesielt den synden kjødet mitt elsker mest, så jeg etter hvert ser på alle andre synder som småtteri imot denne. Ser på meg selv som den mest uverdige synder. Men nåden og Kristus blir mer og mer uunnværlig for meg. Da vitner dette om at mitt sinn gjennom alle kampene bare blir mer og mer gudfryktig og helliggjort.

 

Men hvis det så på nytt skulle skje at all strid opphørte, at sjelen er kommet til det gode og kristelige stadie det er fornøyd med, - da er nok dette et tegn på at du har sovnet. Og uten å være klar over det har du gitt deg over til fienden.

 

Når det står best til i vårt liv her på jorden, da er så visst ikke synden død og sovende. Da oppleves den tung og trykkende. Jeg gir meg ikke over til dens vilje. Jeg våker, ber og kjemper mot den. Men da blir ofte striden hard - og nøden stor. Dette er noe de sjelene som er bedratt og sover, ikke vet noe om. I denne krigen deltar bare de som vil kjempe for kronen, og hvor loven har vekket opp all slags begjær (v.8).

 

Dette oppleves forskrekkelig for et hellig sinn som lever sitt liv overfor sin Gud, i troen på hans nåde. Dette å ennå kjenne på syndige begjær, daglig stå overfor farlige og ydmykende anslag. Hvor forferdelig og utmattende dette er burde vi vel også kunne lese ut fra hvordan en hellig apostel gjennom sitt vitnesbyrd om disse ting, bryter ut i sukk og rop om å bli fridd ut fra dette dødens legeme, slik vi nå skal høre:

 

24: Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?

Her hører du vel at det er et nødrop fra apostelens eget indre? Hvis alt det han har talt om foran, som "jeg" har erfart, skulle være noe en annen hadde opplevd, så måtte dette verset hatt en annen ordlyd. Men her, midt i hans vitnesbyrd om synden i ham, kommer dette sukket, ja ropet - som et direkte utbrudd fra den som skriver. Dette er derfor ennå et bevis på at her er det apostelen som vitner om hvordan han selv opplever det .

 

Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme? Dette er et sukk som bare hellige sjeler forstår, når de er trøttet ut av synden. Dette er et sukk, en klage, som er fullstendig ukjent for verden. For dem er dette en ubegripelig jammer. Bare Gud hører den - fra sine barns bønnestunder. Det er et klagerop, et sukk som har sin dypeste grunn i at en himmelsk sjel, en hellig ånd, er fengslet i et forgiftet og syndig kjød. Når Paulus her bruker uttrykket "dette dødens legeme", så sikter han egentlig ikke til hvordan han fysisk opplever livet på denne jord. For det sier han er noe som er "lett, og som bare varer en kort stund" (2Kor 4:17). Nei, det er "syndelegemet" (kap.6:6), det er "syndens lov i mitt kjød" som presser ham slik. Og det er disse, og ikke andre former for lidelser, Paulus har talt om her. Derfor har også Luther denne kommentar til teksten vår: "Han kaller den "død", denne jammer, disse problemene, og kampen mot synden".

 

Paulus så på seg selv og dette bedrøvelige forholdet at han, som ikke hadde noe høyere ønske enn å få leve hellig og ren innfor Gud, likevel alltid hadde synden i seg og ble tatt til fange under syndens lov, slik han har vitnet her. Da så han på sitt gamle menneske bare som et "dødens legeme". I Kristus var han jo rettferdig og frelst. Men i seg selv var han et syndens og dødens legeme. All den elendighet, all skyld, all uverdighet og lidelse som lå i synden, det stod for ham som selve døden, ja verre enn den. Alt det denne apostelen led for evangeliets skyld; forfølgelse, fengselsopphold, slag og pisking (2Kor 11:23-27). All denne fysiske lidelse har tross alt aldri tvunget fram slike sukk etter forløsning, som når han opplever sin nød over synden. Slik har en rett, hellig sjel det.

 

Apostelen Peter har også hatt store fysiske lidelser. Lik sin Mester og Herre måtte også han lide martyrdøden (Joh 21:19). Men på tross av alle disse fysiske lidelsene ser vi bare Skriften berette én gang at han gråt bittert. Det var da han syndet ved å fornekte sin Herre. Legg igjen merke til at for en virkelig hellig sjel er synden bitrere enn døden. Luther sier: "Hvilket rett kristent menneske ville ikke ønske seg at det ikke bare var sykt, men også død, når det ser og opplever at mens det går der med det friskeste legeme, så ligger det under for synd. Ja, faller kanskje til og med i synd. Og det vet at det fortsatt også kommer til å falle i synd, og på den måten stadig gjøre imot sin kjærlige Fars vilje. For apostelen Paulus har med høylytt klage sukket og ropt: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Det mennesket som ikke frykter mer for synden enn for døden, det elsker ikke sin Far rett. Spesielt når vi også vet at fra Guds side kommer døden som utfrielse fra syndens plager. Slik blir døden en tjener for livet og rettferdigheten.

 

Vel kan vi nok ofte bli svært så likegyldige og verdslige, så vi ikke ser alvorlig nok på synden, og ikke lengter etter forløsning. Men uansett hvordan de har det; det herligste du kan tale til sanne gudfryktige sjeler om den salige evigheten, er å minne dem om at da skal de være fri fra alle sine store synder, sine fristelser og svakheter. At de da aldri mer skal synde mot Gud, men være så hellige som de noen gang kunne ønske. Da lyser ansiktene i glede. Da overdøves kjødets frykt for døden, slik at nå blir den kjær for dem. Av alt dette oppdager vi at det er ikke noe som tynger dem mer enn synden. Og dette er det Paulus gir uttrykk for, når han midt i sitt vitnesbyrd om syndens lov i hans lemmer, roper ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Spørsmålet hans: "Hvem skal fri meg ut?", sier ikke at han var i tvil om hvem som skulle utfri ham. Det er bare den vanlige måten å uttrykke en sterk lengt, en sterk klage, på. Straks vitner han så om sitt salige kjennskap til den rette, den store Forløseren, når han fullfører med:

 

25: Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

Først takksigelse for all nåde og forløsning gjennom Kristus. Deretter en kort oppsummering av alt han har uttalt om sin hellige ånd, og sitt syndige kjød.

 

Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Plutselig avbryter Paulus sin klage og sine sukk. Nå minner han seg selv om hvor mye han burde takke Gud for den utfrielsen, forløsningen, han hadde fått ved Jesus Kristus. Den forløsningen han jo allerede hadde mottatt, og som gjorde at nå stod han ikke lenger under syndens fordømmelse, og heller ikke under syndens herredømme (kap.8:1,15). Og i denne benådede tilstand hadde han grunn til å håpe på en gang også å bli forløst fra syndens lov i lemmene hans. Disse ordene: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus"..osv, er, som det han har skrevet foran, bare et naturlig uttrykk for det han selv opplever og føler på når han ser på hele sin situasjon under ett. Derfor nevner han ikke noe spesielt som ligger til grunn for hans takksigelse. Han sier bare at han takker Gud, ved Jesus Kristus. Altså for all den nåde han hadde gjennom ham. Vi sa at spørsmålet i v.24 ikke var uttrykk for at han var i tvil om hvem som skulle utfri ham, men bare var uttrykk for smerte og lengt. På samme måte er disse ordene ikke uttrykk for noe egentlig svar. Som sagt, er det bare et naturlig uttrykk for den trøsten han har midt i sin lidelse under synden.

 

Dette stedet kan sammenliknes med 1Kor 15:54-57. Der taler også Paulus om vår seier til slutt, og forløsning fra synden og døden, og bryter av med dette utropet: "Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus". Midt i sin lære-tale ser vi han slipper til en hjertets fryd. Men vi ser at det også er en sammenheng mellom vårt vers og sukket og spørsmålet i v.24. Lovsangen i v.25 er jo samtidig svaret på dette spørsmålet: Gud skal frelse meg gjennom Jesus Kristus, vår Herre. Og når Paulus takker Gud "ved Jesus Kristus", så forkynner han dermed at bare gjennom Kristus har vi alt det gode vi kan takke for (konf. 1Kor 1:4). Ordene "vår Herre" er også alltid et tillegg som er fullt av trøst. Det skal minne oss om at Kristus er gitt oss fullt og helt. Han er vår egen forløser og Herre, som vi alltid kan ha all vår lit og tillit til. Ja, det er også en stor trøst å merke seg at Paulus sier ikke min Herre, men vår Herre. For da vet vi at all den nåde, trøst og glede apostelen hadde i Gud ved Jesus Kristus, det skal da vi også ha ved ham. Det tilhører like mye oss som Paulus, fordi Kristus ble gitt for oss like så sikkert som for Paulus. Måtte vi da også tro på ham, på samme måte som Paulus!

 

Men det vi spesielt skal merke oss, og huske godt på, er at Paulus takker Gud ved Jesus Kristus midt i sin klage over syndens lov i sine lemmer. Dette gir oss en meget nødvendig og viktig lærdom. Vår sykelige tendens derimot, er jo at vi bare vil takke Gud når vi ikke ser, kjenner og plages av vår synd. Nei, når vi kjenner syndens lov i våre lemmer, da er det snart slutt på gleden og takksigelsen. Dette er ikke rett for en kristen, for det betyr at vi vil ha vår trøst i oss selv. Legg derfor merke til at midt i sin klage og sukk over syndens lov i sine lemmer, bryter han ut i takksigelse til Gud ved Jesus Kristus. Men derfor sier han da også i stort alvor: "ved Jesus Kristus, vår Herre". Dette er hele grunnen til at han midt i sin klage over synden kan takke Gud. Bare i Jesus Kristus, vår Herre, er det jeg ennå kan ha trøst og håp, sier han. I meg selv finnes det ikke noe grunnlag for at jeg kan trøstes. Alt har jeg bare ved Jesus Kristus, vår Herre.

 

Da blir det vel langt fra at synden skulle makte å dempe vår lovprisning til Kristus! Må vi ikke heller, nettopp fordi vi kjenner på syndens skyld, takke og lovprise for den nåden at vi nå er kjøpt fri fra all syndens forbannelse? Vi eier en evig frihet fra synden, og skal til slutt også bli fri fra den i vårt legeme. Vil det ikke bli nettopp dette som blir vårt største og evige frydens emne, vår høyeste og evige lovsang for tronen, at Kristus har frikjøpt oss? Slik at all den synd som hele livet igjennom forfulgte og plaget oss, ikke skal kunne fordømme oss!

 

Skal jeg derimot bare takke Gud når jeg ikke kjenner noe til synden, da er min trøst og lovsang først og fremst urein. Eller den har i alle fall delvis sin grunn i meg selv. Og da blir den også svært kortvarig og ustadig. Derfor må vi lære alltid å beholde den dypeste sammenheng mellom vår lovprisning til Kristus og vår opplevelse av synden. Det vil nemlig vitne om at vi tror på Kristus, og ikke på noen egen verdighet. Vi må lære å si i tro: Vel er jeg nok dessverre ennå full av synd, jeg elendige menneske. Men så stor og forferdelig skal min synd aldri kunne bli, at ikke den forløsningen som er skjedd i Jesus Kristus mer enn oppveier synden. Og så sterk skal heller ikke synden min noen gang kunne bli, at ikke Han som for lenge siden har forløst meg fra dens forbannelse med sitt blod, også en gang skal forløse meg fra syndens lov i mine lemmer.

 

Hvis jeg selv skulle være ren, og i egen person kunne stå for Gud, da måtte jeg fortvile i all evighet. Men hvis Kristus er min rettferdighet, da kan jeg alltid behage Gud og lovprise ham. Og slik kan vi fortsette: Hvis jeg selv skal overvinne og utrydde synden i meg, da må jeg fortvile. Men skal min Herre Kristus gjøre det, da skal jeg ikke bli skuffet. Bare Gud skal ha takken for alt, og bare ved Jesus Kristus, vår Herre. Slik bør vi ha det i hjertet vårt. Det er dette Paulus ville lære oss, når han midt i klagene over synden takker Gud ved Jesus Kristus.

 

Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Dette er nå oppsummeringen og konklusjonen på alt Paulus har talt om, f.o.m. v.14. Derfor innleder han denne setningen nærmest med et "altså": "Så tjener jeg da Guds lov"...osv. (i C.O.Rosenius's bibel heter det: "Så tjäner jag nu själv Guds lag... Og vi finner samme ordlyd i andre bibler) Ordene "jag själv" kunne like godt hete: "nettopp jeg", den samme som har talt i versene foran, som sukker etter forløsning, og som priser Gud ved Jesus Kristus. Presist denne jeg er det som tjener Guds lov med mitt sinn, og syndens lov med mitt kjød. På samme måte som ovenfor skildrer Paulus seg her som to forskjellige parter som står i strid med hverandre. "Sinnet", eller ånden, er det nye mennesket, det som Gud har skapt ved nåden. Og "kjødet", er den fordervede naturen, det gamle mennesket, som er solgt under synden. Han sier at disse to menneskene som lever i ham, tjener også hver sin "lov": "Guds lov" som er skrevet i hans sinn, og som han fryder seg i etter det indre menneske (v.22). Og "syndens lov" som er i lemmene hans, og som tok ham til fange.

 

Dette bildet er det apostelen gir av ham selv. Og lenger kan heller ikke noe Guds barn komme i denne verden. Dette blir alltid kjennetegnet på et gjenfødt menneske. I hver eneste én av disse, - men også bare i slike - lever og arbeider disse to kreftene; kjødet og Ånden, synden og nåden. Den lov som er i våre lemmer, og den lov som er i vårt sinn. Hvis hyklere misbruker denne sannheten til å unnskylde synden sin med, så er det ikke denne sannheten som har skylden for det. Vi må ikke fornekte eller tie om sannheten, for at den ikke skal kunne misbrukes - ! De som misbruker Guds sannheter til å synde, de må selv bære dommen som rammer dem.

 

"Jeg tjener Guds lov med mitt sinn". Vi sa at dette verset er en oppsummering av det som er sagt foran. Men da har vi nå også innholdet klart for oss. La oss bare kort se på selve ordene. Uttrykket "jeg tjener" er et nytt bevis på at den viljen Paulus taler om i v.18 ikke skildrer dette kraftløse bifallet til alt som er rett, og som kommer fra vår egen fornuft og samvittighet. Nei, "jeg tjener Guds lov med mitt sinn", det skildrer den nye, virksomme viljen, som vi bare får ved Ånden i den nye fødselen. Ved den begynner vi virkelig å "tjene Guds lov". Dette understrekes også med ordene "med mitt sinn", d.v.s. med min ånd. Vi vet at hos lovtrellen er forholdet det helt motsatte. Hvis han forsøker å tjene Guds lov med gjerninger, så samstemmer ikke hans ånd i dette (kap 8:7).

 

At jeg "tjener Guds lov med mitt sinn" vil altså først og fremst si at "jeg fryder meg i Guds lov". Ja, at jeg har glede og en fryd i Ham, slik vi sa under v.22. At jeg ikke tjener Gud på grunn av lovens løfter eller trusler, men av hjertet elsker det gode og hellige, og hater alt det syndige, - gjennom det nye sinnet som er født av Ånden. Og for det andre at dette ikke stopper bare med lysten og viljen, men også virkelig fører til tjeneste. At jeg i ord og gjerning lever et liv etter min Guds lov, så jeg nå virkelig "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" (kap 8:4). Men alltid går jeg med den sørgelige erkjennelsen av det det tales om her; at jeg på grunn av synden i mine lemmer ikke kan gjøre det gode som jeg vil, men gjør det onde som jeg ikke vil. Men legg endelig merke til at hele livet mitt likevel er en vandring "etter Ånden", mens det tidligere var et liv "etter kjødet". Det er mange som vil være kristne,- men i dette ligger bevisføringen for om det stemmer. Dette lærer hele Skriften. Såvel apostelens, som alle Guds barns hjertespråk er dette: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn".

 

"Men syndens lov med mitt kjød". Dette er også nærmere forklart tidligere. Men det er svært nødvendig at vi her har klart for oss hva ordet "kjød" betyr. Det taler nemlig ikke om legemet og utvortes vandel. Men som motsetningen til ånden, eller det nye sinnet, taler det om hele den naturen vi arvet fra Adam. Alt som er "født av kjødet", legem og sjel med alle fordervede krefter og tilbøyeligheter. Og tidligere har Paulus sagt at i sin gamle natur fant han en lov som stred mot den loven som var i hans sinn. Som tok ham til fange under syndens lov, som var i lemmene hans. Dermed har vi også bakgrunnen for dette verset. Det tales ikke om gjerninger, men om naturens ondskap som alltid er den samme, enten det går bedre eller dårligere med gjerningene. Gjerningene er så visst ikke ubesmittet av synden hos de hellige. Men vi må merke oss at disse ordene vi her har for oss, taler om at mens vi virkelig gjør gode og hellige gjerninger, så kan vi komme til å tjene syndens lov med kjødet. Da er gjerningene et Åndens verk, men samtidig rører kjødet på seg med sin ondskap i oss.

 

Med Åndens velvillige sinn kan jeg f.eks. låne eller gi noe til en fattig. Men med det samme kjenner jeg kjødets forderv, enten i motvilje eller i egenrettferdig stolthet. Med et Åndens sinn kan jeg gå til bønnen og Ordet. Men der møter jeg også syndens forderv; tanker som går i andre retninger, vantro m.m. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette å "tjene Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Naturens ondskap rører på seg, mot min vilje. Den er en lov i lemmene mine. En konstant makt som driver og tvinger meg. Denne drivende makten kalles her for "syndens lov". I enhver slik "lov" finnes to sider: 1: Forskrifter og regler. 2: En drivende og tvingende kraft. Slik er det også i "syndens lov" først en ond drift og tilbøyelighet. Men også en viss form for regel for syndens virksomhet. Når Paulus her sier at han "tjener syndens lov med sitt kjød", vil det si at i den grad den fordervede naturen ennå lever og rører på seg, så foregår det etter de regler som gjelder for syndens virksomhet. Og hvordan det foregår, det talte vi om under v.23 gjennom flere eksempler fra Skriften, og hvordan vi selv opplever det.

 

Dermed har vi nå sett på Paulus's bekjennelse og lære om kampen mellom Ånden og kjødet. Vi kan aldri prise Gud nok - bare når det gjelder hvor priviligerte vi er, vi som har fått lære å kjenne en så hellig manns indre kamper. Vi ser en hellig apostel, som fullstendig gav sitt liv til Herren og hans tjeneste. Som levde et liv som helt igjennom kunne stå ustraffelig fram overfor alle hans fiender. En som til sist kunne avslutte sitt løp i gleden over at han stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen, og nå bare ventet på rettferdighetens krans, "som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus". Men når en så høyt benådet og framstående Herrens tjener ser på den veldige syndens strid som foregår i hans indre, må rope ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut" osv., - så ligger det da også i dette en gudgitt skildring av syndens ondskap, hvordan den har forgiftet og fordervet vår natur. Måtte vi da også huske hva det er vi har sett så klart her! Så vi aldri lar oss friste til å miste motet når det skjer med oss også; at vi gjør bitre erfaringer om dette syndens forderv i kjødet.

 

Dette bibelstedet er spesielt godt som trøst til alle dem som er nedtrykt av et spesielt knusende forderv. Kanskje av harde kamper som ingen kjenner noe til, uten dem selv og han som kjenner hjertene. Der er kristne mennesker som enten aldri har undersøkt meningen i dette bibelstedet grundig nok, eller også har blitt villedet av falsk tolkning. De har da aldri våget å oppfatte dette som om det her skulle tales om Paulus og de gjenfødte. Når disse en gang får det rette lys over dette stedet, vil de virkelig prise Gud for den trøst og veiledning dette gir dem. Men de navnekristne, som ennå aldri har opplevd disse kampene i deres indre, ser bare mørke og dårskap i det samme ordet. Den striden som apostelen har skildret her, er det ennå ingen av Guds folk som har unngått, etter syndefallet. Måtte vi huske det godt, og ikke fortvile!

 

Men så bør vi også lære her at vi aldri må la oss forlede til å innbille oss at det vil nok gå godt, selv om vi tillater et så ondt kjød å få leve fritt, som det lyster. Vi må lære alltid å "våke og be, for at vi ikke skal komme i fristelse", slik vår Frelser i kjærlighet formaner oss. Og som grunn for denne formaningen tilføyer han at "ånden er villig, men kjødet er skrøpelig". Ja, av dette skal vi også lære hvor helt og holdent nødvendig det er at vi eier en konstant og evig nåde. At vi ikke mer skal dømmes etter loven. Dette var en hovedhensikt med alt det Paulus har talt om i dette kapitlet.

 

Først minnet han om hvor fri kvinnen er fra mannens lov, når han er død. Med det viste han hvor fullkommen fri vi er fra lovens pakt og vilkår, - når vi er døde, og dermed lovlig frigjort fra loven og forenet med Kristus (v.1-6). Deretter har han vist oss hvor nødvendig det er å være fri fra loven. Samtidig; at den ikke virker at vi blir hellige, men tvert imot gjør at synden øker (v.13). Dette igjen fordi loven er åndelig, mens all vår natur er kjødelig, så at selv de hellige ikke kan gjøre det de vil (v.14-25).

 

Hvis vi så har fått denne frihet fra loven, så la oss ikke bare hjertelig takke Gud. Men også vokte oss vel, og verdsette denne friheten så høyt at vi ikke nok en gang lar oss binde under trelldommens åk. I neste kapittel skal vi få se denne frihetens herlige frukter og virkninger, helt fram til vår evige salighet i himmelen, der Guds barn også blir Guds arvinger. Må Gud gi oss sin nåde til ikke bare å fatte, men også i levende liv eie denne frihet, - og deretter nyte den i evighet! Ja, Gud, den evige Far, være æret og priset for sin usigelige gave! Amen.

Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge