Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 15


 

Kapittel 15

 

Innhold: 1: Fortsettelse av samme emne som i forrige kapittel, og nå som sterk formaning gjennom Kristi eksempel (v.1-7). 2: Grunnlaget for gjensidig samdrektighet mellom troende jøder og hedninger; at de har alle den samme frelsen i Kristus, underbygget av skriftsteder (v.8-13). 3: En del andre forhold tas opp, som at A: når Paulus så sterkt formaner dem som selv var i stand til å formane hverandre, så var det noe som pålå ham i kraft av hans embete. Han taler om sitt embetes karakter og omfang (14-22). B: etter at han først har foretatt en innsamling til de fattige kristne i Jerusalem, vil han foreta en reise til Rom og til Spania (23-29). Og C: apostelens alvorlige oppfordring til forbønn for hans tjeneste (30-33).

 

1: Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv.

Paulus fortsetter altså å tale om hvordan de sterke bør forholde seg overfor de svake, dette som jo også var hovedemnet i hele forrige kapittel. En kan undre seg over at apostelen er så opptatt med dette emnet, men det har helt sikkert noe å lære oss. Hvert eneste Guds barn må blir klar over at det ikke er noen liten sak, som vi vanligvis tror, ikke noe vi snart er utlært i, dette som Paulus her så inngående og sterkt fortsetter å innprente oss. Nei, det er som Luther sier, at «det er den aller største kunst under solen, å kunne se Kristus i de svake». Så er det da også den aller største kunst å kunne oppføre seg rett, og med en kristens sinn overfor dem. Slik at om vi har litt mer lys og kraft enn våre brødre, da ikke bare velger å «være til behag for oss selv». Men nettopp på grunn av alt dette som er gitt oss, heller ennå sterkere tjene de svake og uforstandige. Vi må ikke innbille oss at vi er fullkomne og utlært på noe område, men bare i gudsfrykt merke oss apostelens ord. Han sier:

 

Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter. Her taler Paulus med ganske stor tyngde. Det vil vi forstå ennå bedre når vi går dypere inn på selve ordene. Først sier han: «Vi som er sterke». Etter sammenhengen betyr dette: Vi som har dette større lyset over evangeliet, så vi ser vår evangeliske frihet, og ikke er bundet i vår samvittighet av noen foreldede forskrifter. Blant disse «sterke» hørte også Paulus, det ser vi i kap.14:13. Derfor sier han: «Vi som er sterke»*. Her tales det altså til de kristne som har fått et større lys og sett dypere inn i Guds råd og vilje, men dermed selvsagt også ser de svakes uforstand, mangel på evangelisk lys og andre skrøpeligheter. Om disse mer opplyste kristne, seg selv iberegnet, er det Paulus sier: «Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter». I COR’s, og like ens i eldre norske Bibler, begynner setningen med et «Men», «Men vi som er sterke...». Og med den innledningen førte Paulus tankene tilbake til det som det forrige kapitlet sluttet med (14:23). Det handlet om når de svake (påvirket av de sterkes friere livsmønster) gjorde noe de ikke var overbevist i sin samvittighet om var rett, som da pådrog seg virkelig synd, og samvittigheten dømte dem. Dette lå det jo en stor fare i. Tidligere hadde Paulus sagt det kunne føre til deres evige «ødeleggelse»/fortapelse (14:15,20). Derfor kommer dette som en tilføyelse: «Men vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter».

 

*

Ganske annerledes uttrykker han seg når han taler om hvordan han selv i egen moralsk kraft er i stand til å stå innfor Gud slik han burde. Da sukker han, og taler bare om sin «skrøpelighet» (2Kor 12:9-10, Rom 7:23-24). Når det gjelder dette forholdet, kjenner de sterke mer enn andre på skrøpeligheten hos seg selv.

 

Uttrykket «bære» kan uten tvil anvendes også når det gjelder det hensyn vi bør ta til de svakes skrøpeligheter. Men gr.språkets ord betyr egentlig løfte, løfte opp, bære. Og det eksemplet vi blir minnet om her, er hvordan Kristus bar våre synder (v.3). Da må også utrykket «bære» her stå for noe mer enn bare å kunne akseptere eller tåle. Det må bety at vi skal gi oss inn under (delta i) de svakes skrøpeligheter, på samme måte som Kristus gav seg inn under våre, da han gav oss all den hjelp vi behøvde for at vi ikke skulle ødelegges og gå fortapt. På samme måte skal også vi gjøre alt som er nødvendig for de svake, så de ikke skal ødelegges og gå fortapt (kap.14:15,20). Ja, vi skal «ta oss av» dem som brødre, og ikke forakte dem (14:1,3). Noe som også gjør at vi for deres skyld lar være og unngår alt som kan gjøre at de snubler, tar anstøt eller blir svake (14:15,21,22). Når vi slik tar hensyn til de svakes skrøpeligheter, og alltid tenker på hva som kan være nyttig eller skadelig for dem, da «bærer» vi deres skrøpeligheter.

 

Men med dette ordet «bære» antyder Paulus at de svakes skrøpeligheter er en bør, en tyngde, som er for stor for dem, så de trenger hjelp. Tenker vi oss en flokk mennesker i følge til fots over en lengere strekning, så er det stor forskjell på hvor mye hver enkelt av dem kan makte å bære. Noen er for svake til å bære alt de selv trenger til turen, så de som er sterkere må være villige til å hjelpe dem. De overtar børa deres, eller i alle fall noe av den. Derfor formanes det også i 1Tess 5:14 til å «hjelpe de svake» (sv: Tagen eder an de svaga).

 

Og det som gir denne formaningen et spesielt alvor og tyngde, ser vi vel først og fremst i det faktum vi allerede har nevnt; at bakgrunnen for denne Paulus’ formaning er den faren han like foran har vist at de svake kan påføres, hvis de forføres til å gjøre noe de ikke selv i sin samvittighet er blitt overbevist om. I tillegg ser vi at her anvender Paulus et ord som står for noe langt mer enn bare en formaning. Han sier rett og slett at «vi er pliktige» (til å bære de svakes skrøpeligheter). Det er vår plikt, en like avgjort plikt som å betale en pengegjeld (for det er i samme mening ordet vanligvis brukes). Så markert plikt ligger det i dette at vi «skylder» å bære vår nestes skrøpeligheter. Først og fremst er det hvert enkelt menneskes plikt å handle slik kjærlighetsloven sier. Den spør bare hva som kan være til nytte for vår neste. Dernest er spesielt alle kristne kallet til å følge sin Herres eksempel. Akkurat som han gjennom sin lidelse og lydighet har gjort alt til synderes frelse, og ikke tjente seg selv, men oss. Slik skal heller ikke vi se på vårt eget beste, men være opptatt med hva det er vår neste trenger. Og aller mest er «vi som er sterke» pliktige til å bære de svakes bør. For det er jo nettopp derfor vi har fått mer lys og styrke, så vi er bedre i stand til å kunne tjene vår neste. På samme måte som Kristus med all sin fullkommenhet på alle områder brukte dette til å tjene oss - ikke seg selv.

 

Dette burde nå alle kristne tenke grundig over. Særlig de sterke, de som har mer lys over Guds ord og evangeliet, burde huske på at dette lyset har de slett ikke fått til å sole seg selv i. Nei, her lærer vi at de er pliktige til å bruke alle sine gaver, sin forstand og all sin styrke til å hjelpe de brødrene som er svakere, og gjennom hele livet være opptatt med å tjene dem. Og ved at Paulus bruker Kristus som eksempel, ser vi at han har et mer omfattende sikte. Derfor kan de «svake» og deres «skrøpeligheter» ikke bare gå på den skrøpeligheten at de ikke hadde oppfattet vår evangeliske frihet. Det må også gjelde alle slags skrøpeligheter. Også det daglige livets, som kan friste oss til mye elendighet og splittelse. Det forrige kapitlet har riktignok ikke så vidstrakt sikte. Men nettopp fordi han viser til Kristi eksempel, når han bar våre synder, merker vi oss at her vil han lære oss at vi også skal bære alle mulige skrøpeligheter hos våre brødre. Det er jo et faktum at behovet for å bære i kjærlighet, er like stort om vi står overfor fall og skrøpeligheter i det daglige liv, som når det bare gjelder dem som er svake på lys og forståelse av evangeliet.

 

Hovedregelen er kjærlighetens lov, eller at vi skal gjøre alt som er til det beste for sjelene, til samdrektighet, fred og oppbyggelse i det som er godt. Men da må vi nok også forberede oss på å bære alle slags skrøpeligheter. Og hele livet på jorden er jo fullt av slike. Luther sier: «Du vil ikke finne en éneste kristen så ren at ikke han også har sine feil, sine skrøpeligheter. Den ene har tendenser til hissighet og utåmodighet. Den andre er tungsindig og egen. Den tredje er for lystig, ja, av og til lettsindig. Den fjerde er jålete og selvopptatt. Den femte er for rund og gavmild. Det er som også hedningene har laget ordtak av; «hvert menneske har sine egne feil - som de andre må finne seg i å bære». Hvis vi da vil være kristne og følge vår Herres eksempel, så gjelder det at vi bare «bærer», ja, uavlatelig bærer hverandres skrøpeligheter.

 

Noe ganske annet er det når den skrøpelige selv bare forsvarer sine skrøpeligheter. Da hører han ikke hjemme under de «svake», men blant de kjødelige og ubotferdige. Da skal han alvorlig advares. Og hvis han da ikke vil omvende seg, skal han være som en hedning for deg (Mat 18:15-17, 1Kor 5). Her taler vi derimot om svake brødre som selv fordømmer syndene sine og gjerne vil være bedre, men ikke makter å leve slik de gjerne ville. Da skal vi uavlatelig bære deres skrøpeligheter, ja, omslutte dem med uendelig tålmod og inderlig kjærlighet.

 

og ikke være til behag for oss selv. Å «tekkes» eller «være til behag for oss selv» betyr ikke at vi synes godt om oss selv, men at vi i vårt daglige liv har oss selv, vårt eget beste som mål, og tilpasser alt, føyer seg, etter dette. At dette er meningen kan alle se klart nok av at Paulus holder fram Kristus som eksempel (v.3), hvordan han bar våre synder. Og hvor samme uttrykk brukes når Paulus sier: «For heller ikke Kristus behaget seg selv». Her ser vi tydelig at dette betyr: Kristus tok ikke hensyn til sitt eget behag da han gav seg selv som et offer for hele verdens synd. Han tenkte på oss, fattige, uverdige syndere. Det var vår nød og våre behov som lå ham på hjertet. Det er dette som heter at han «ikke behaget seg selv». Og her har han rettet sverdet mot selve hjertet i det gamle mennesket. Selv hos mange gudfryktige mennesker dukker dette opp i den fine og forkledde selviskheten. En er så tilfreds med sin egen åndelighet og store kunnskap at en ikke bryr seg om hvordan en oppfører seg mot andre, mot disse uforstandige og skrøpelige kristne. Så forakter en dem, tenker og taler ille om dem. Men etter kjærlighetens bud og Kristi eksempel skulle vi senke oss ned på deres plan, se deres skrøpelighet, og bare bli opptatt med å hjelpe dem. Hjelpe dem så de også kunne få bedre lys over evangeliet og få et mer evangelisk fritt liv.

 

Dette har Paulus selv gjort. Han sier: «For de svake ble jeg som en svak, så jeg kunne vinne de svake. Jeg er blitt alle ting for alle mennesker, så jeg i alle fall kan frelse noen» (1Kor 9:22). Og under samme emne: «Hvem er svak, uten at jeg også blir svak?» (2Kor 11:29). Hvis noen er svak og uforstandig, vil han si, da faller jeg straks ned på hans utgangspunkt, for at jeg med hjelp og råd kan løfte ham opp til et bedre. Det er dette kjærligheten krever. Det er dette som er å «elske sin neste som seg selv». Slik oppfyller vi Kristi lov. For det er bare dette som kan være til nytte for den fattige sjelen. Og det er også Kristi aller høyeste vilje for vårt liv; at vi skal gjøre mot andre slik han gjorde mot oss, bare søke å hjelpe mennesker. For hvem har vel noen som helst hjelp i at du går og fryder deg over din egen åndelighet eller gudsfrykt, og ser ned på din svake bror? Noe slikt er en forferdelig form for fromhet, som behager djevelen og ikke Gud. All fromhet som ikke viser seg i omsorg og kjærlighet for vår neste, er forkastet og fordømt.

 

Det var denne aller viktigste lærdommen Kristus så markert ville innskjerpe hos sine disipler den siste kvelden han var sammen med dem, før han skulle lide. Han satte seg ved føttene deres og vasket dem. Slik gav han dem dette gripende forbildet i ydmykhet og kjærlighet. Hva den åndelige betydningen i fotvasken var, kan en lett se av selve handlingen. Føtter skildrer nemlig i Skriften vandringen, vår ferd gjennom livet (Sal 119:59,102). Og fotvaskingen (som var de laveste tjenernes oppgave) skildrer dermed en ydmyk og kjærlig anstrengelse for å forbedre brødrenes skrøpelige vandring. Luther
sier da også at fotvaskingens åndelige betydning var det Paulus omtaler som å «bære hverandres byrder» (Gal 6:2). Med denne fotvasken ville altså Kristus lære oss at vi skal ta oss inderlig av våre skrøpelige brødre, ha medlidenhet med dem, ikke forakte dem, men rekke dem en hjelpende hånd. Vi skal forsøke å undervise dem, gi dem råd og hjelpe dem, for at de kan bli bedre.

 

Luther sier at «hvis du er forstandig, viselig og lærd, så forakt ikke dermed de uforstandige og mindre opplyste. Regn deg ikke som bedre enn dem, men bruk din visdom til tjeneste for dem, så de også kan få mer visdom og forstand. Det samme om du er from, avholdende og saktmodig. Så hiss deg ikke så snart opp mot en annen som ikke har disse gavene. Forakt ham ikke av den grunn, men ta deg heller av ham i ydmykhet og kjærlighet, så du kan hjelpe ham til noe bedre. Og ha så denne holdning, at selv om jeg, Gud skje lov, ikke har samme feil som ham, så har jeg mange andre som gjør at jeg også trenger til at noen har tålmodighet med meg, og hjelper meg å bære mine skrøpeligheter».

 

Det er altså fullstendig ukristelig når noen er så sterke og fornøyd med sin egen kristelighet at de ser med forakt på andre, og tenker: Ja, disse er jo så uforstandige, så lovbundne og sneversynte, eller så løsaktige og villfarne, m.a.o. så elendige kristne at en slett ikke bør ha noe som helst fellesskap med dem. Og så skyver en dem fra seg med den holdningen at vi derimot, som har så mye mer lys over evangeliet, og er så alvorlige kristne, så ydmyke og evangeliske, vi er selvsagt kristne. Det var denne forferdelige utgaven av å «være til behag for seg selv» Herren på det sterkeste ville knuse gjennom sin fotvasking. Og dette lå ham så sterkt på hjertet at han ikke fant ord som var sterke nok, men måtte bruke en spesiell ytre handling for å gi uttrykk for sin formaning. Så ser vi ham, Herren selv, vaske sine disiplers føtter. En handling som i datidens livsmønster måtte gripe dem i deres innerste, så de aldri så lenge de levde skulle kunne glemme denne lærdommen.

 

Måtte så også vi ta dette inn over oss, og huske dette godt! Andre og grovere synder har vi lettere for å se. Men den fine, dype, «åndelige» synden; bare være til behag for oss selv, og forakte de skrøpelige, - overfor den synden er det svært få kristne som virkelig er våkne. Vi må derfor med spesiell omsorg innprente denne særdeles viktige formaningen; at «vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv».

 

2: Hver av oss skal være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse.

Hver av oss skal være til behag for nesten, sier Paulus her. Ikke med den selviske medmenneskeligheten, men - til hans beste, for det fører til oppbyggelse. Å være til behag for nesten på denne måten, er altså ikke det samme som å skulle være til behag for alle mennesker, uansett hva det så skal være på bekostning av. Det er ikke tale om å gli inn på linje med verdens barn i all deres forfengelighet, i deres snakk og livsstil. For det er jo bare en form for kjødelig og helt ukristelig toleranse av alt. Paulus sier at «hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener» (Gal 1:10). Nei, når Paulus sier vi skal være «til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse», så framgår meningen tydelig nok her. Apostelen vil si at vi skal ikke se på det som passer oss best, og bare handle etter det. I hele livet skal vi tvert imot ha øyet festet på vår nestes behov. Så langt vi er i stand til å bedømme det skal vi handle ut fra det som vi oppfatter som vår nestes tilstand. På det stadiet han befinner seg, åndelig og menneskelig, skal vi møte ham. På det området som er hans nød, skal vi så søke å hjelpe ham. Vi skal altså vokte oss, så vi ikke møter ham med en uforsiktig eller tvetydig holdning, og dermed kunne åpne for anstøt, eller til og med forakt for vårt evangelium (konf. kap.14:16,18,19).

 

Men disse ordene: å «være til behag for nesten, til hans beste», taler uten tvil også til oss om at når vi som kristne virkelig ønsker å få noen «hälsosam» innvirkning på våre medmennesker, så må vi virkelig bestrebe oss på å møte dem på den rette måten, slik at det varmer dem. Også ta hensyn til deres følelser, så vi ikke med en tøff eller sterk holdning bare støter dem fra oss. Derfor sier også Paulus et annet sted at en Herrens tjener skal «være mild mot alle» og «i stand til å undervise, tålmodig» (2Tim 2:24). Og vi ser hvordan både Kristus og apostlene, selv når de irettesatte kristne som feilet, gjorde det på så mild måte at de ofte midt i irettesettelsen også roste dem for noe godt som de også hadde funnet hos de samme. Når Kristus holder sin straffetale til disiplene for deres forferdelige trette om hvem av dem som skulle regnes som den største, fortsetter han umiddelbart slik: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere.....dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og dømme de tolv Israels stammer» (Luk 22:24-30).

 

Til engelen for menigheten i Efesos talte han først om det han savnet hos dem; «deres første kjærlighet», og om den dommen som skulle ramme dem, hvis de ikke vendte om. Likevel føyer han til: «Men dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg også hater» (Åp 2). Og selv med alle de store mangler apostelen Paulus fant hos korinterne, og som han refset dem for, føyer han likevel til: «Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som ble gitt dere i Kristus Jesus»* (1Kor 1). På denne måten blir talen «vennlig, krydret med salt», og det er også dette Paulus har som mål, så den enkelte blant oss kan «være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse».

 

*

Men legg også merke til at det negative han refser dem for, det går på noe hos dem selv. Mens det positive som han her samtidig trekker fram, det går ikke på noe hos dem selv, men på hva som «ved Guds nåde ble gitt dem i Kristus Jesus» (oversettes tilføyelse).

 

Og det som er apostelens hovedbudskap gjennom disse ordene, det ser vi best gjennom hans egne vitnesbyrd om hvordan han selv forholdt seg i de livssituasjonene dette budskapet først og fremst dreier seg om. Han sier f.eks.: «Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle, så jeg kan vinne enda flere. For jødene er jeg blitt som en jøde, så jeg kan vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg som en som er under loven, så jeg kan vinne dem som er under loven. For dem som er uten lov, er jeg som en lovløs - uten å være lovløs overfor Gud, men i Kristi lov -, så jeg kan vinne dem som er uten lov. For de svake ble jeg som en svak, så jeg kunne vinne de svake. Jeg er blitt alle ting for alle mennesker, så jeg i alle fall kan frelse noen» (1Kor 9:19flg).

 

Og han sier videre: «Vær ikke til anstøt, verken for jødene eller for grekerne eller for Guds menighet, slik jeg også er til behag for alle mennesker i alle ting. Jeg søker ikke mitt eget beste, men det beste for de mange, for at de kan bli frelst» (1Kor 10:32-33). Det er dette som er å være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse. Det er dette Paulus i det samme kapitlet (1Kor 10:24) uttrykker slik: «Ingen må søke sitt eget, men enhver må søke den andres beste». Og dette er da også summen av alt det kjærligheten krever. Derfor sier han også spesielt om kjærligheten at «den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt» (1Kor 13:5).

 

Det er altså dette hver eneste én av oss kristne skal gjøre. Apostelen sier jo her at «hver av oss» skal leve slik. Hver éneste kristen skal gjennom hele sitt liv være opptatt med det som er Herrens tjeneste og nestens nytte. Med dette for øye skal han også søke å være til behag for sine medmennesker, og dermed også ta hensyn til deres følelser, tenkemåte og fatteevne. En kristen er på samme tid både det mest frie og det mest bundne menneske. I troen, i sin samvittighet og innfor Gud: Fri fra loven og salig frelst. Men i det daglige liv: Bundet av kjærligheten. Han er aldri lenger fri til å oppføre seg som han selv vil overfor menneskene. Nei, han får ikke en gang ete, drikke, kle seg, oppføre seg, gå eller stå som det smaker ham selv. I hele sin ferd skal han være oppmerksom på hva som kan være til gagn eller til skade for de svake medmenneskene. Paulus sier: «Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle» (1Kor 9:19), og «hvis mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt» (1Kor 8:13). Men hvem kan holde ut hele livet på denne måten; bare stadig være en trell for alle andres behov? Jo, utelukkende den som er grepet av Kristi kjærlighet og har hele sin frelse og fred utelukkende i den. Og derfor også er grepet av hans herlige og hellige forbilde. Derfor tilføyer også Paulus dette dyrebare eksemplet:

 

3: For heller ikke Kristus behaget seg selv. Men som det står skrevet: Spotten fra dem som spottet deg, falt på meg.

Her har vi det store mønsterbildet på alt som er hellig og godt. Og samtidig den kjæreste og sterkeste drivkraften i Guds barns hjerter: Kristus og hans eksempel. Er du en kristen? Eier du den store nåden det er å være forenet med ham? Har du hele ditt liv, din trøst din rettferdighet og ditt håp i ham som din beste venn? Da må det også være både kjært og viktig for deg å «vandre slik som han vandret» (1Joh 2:6), være og gjøre slik han var og gjorde. Og hvordan levde så han? Paulus sier:

 

Kristus behaget ikke seg selv. Han var ikke opptatt med det som passet ham best, men så på vårt beste, på fortapte synderes vel. Han gav seg selv for oss. Han søkte ikke sin egen ære. Han var ikke fornøyd med bare for egen del å være vis, rettferdig, opphøyet og herlig. Men iførte seg isteden det lave. Alt bare for å gjøre også oss delaktige i hans visdom, hans rettferdighet og herlighet. At Kristus på denne måten ikke «behaget seg selv», det stadfester apostelen med Den Hellige Skrift, og sier: Som det står skrevet. Og nå trekker han ikke fram noen av de mange bevisene fra Kristi liv på jord, som jo var fullt av eksempler på hvordan han frivillig fornedret seg, så vi skulle bli frelst. Isteden bruker Paulus ett eneste kort ord fra Davids sekstiniende Salme, denne rike pasjonssalmen som Paulus også tidligere i brevet har brukt (kap.11:9-10). De ordene som anvendes her leser vi i det tiende verset. Den første delen av dette verset brukte Johannes på Kristus (Joh 2:17). Og nå brukes den siste delen av apostelen Paulus.

 

Det som nå siteres er Kristi ord til Faderen: Spotten fra dem som spottet deg, falt på meg. Meningen med disse ordene, slik de forekommer i Salmen, er denne: Jeg brenner så sterkt av nidkjærhet for din ære, o Fader, at de som spotter deg, de vender nå sin spott mot meg. Jeg blir spottet for din skyld. At det er dette som er meningen, ser vi av sammenhengen. For ordene vi har like foran i samme vers er disse: «Nidkjærhet for ditt hus har fortært meg», som altså også Johannes brukte da Kristus drev ut dem som drev handel i templet (Joh 2:17). Og følgene av denne nidkjærheten for Herrens helligdom var da, slik vi også ser dette verset i Salmene fortsetter: «spotten fra dem som spotter deg, har falt på meg». Meningen ser vi også tydelig av v.8, der Herren sier: «For din skyld har jeg båret spott».

 

De ordene Paulus siterer handler da altså om Kristi nidkjærhet for Faderens ære, og beviser allerede med dette det Paulus taler om her; at Kristus «ikke behaget seg selv», ikke søkte sitt eget, men Faderens velbehag. Men Faderens vilje var jo at han skulle frelse oss, syndere. Dermed var også dette det høyeste målet for Kristi nidkjærhet. Vårt beste var det han søkte, og ikke det som passet ham selv best. På nytt ser vi hvordan de ordene som er sitert beviser at Kristus «ikke behaget seg selv», men levde og gjorde her på jord bare det som var til beste for oss. Hvis han hadde vært opptatt med seg selv, så hadde han aldri forlatt skarene som tilbad og lovpriste ham i himmelen, og kommet til denne onde verden. Da hadde han aldri blitt menneske, gått her i den dypeste fornedrelse på denne jord, og blitt gjenstand for all mulig ondskap fra mennesker og ånder.

 

Nei, det gjorde han bare for å frelse oss, uverdige syndere. Selv sier han: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mat 20:28). Han behaget ikke seg selv, for «på grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset og aktet ikke på skammen» (Heb 12:2). «Han, som var i Guds skikkelse, holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da han i sin framtreden var funnet som et menneske, ydmyket han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset» (Fil 2:6-8).

 

Dette høyhellige forbildet holder nå Paulus opp foran oss. For at vi skal gripes av dette og beveges til også å leve som han, gjøre som han, vår dyrebare Herre og Mester gjorde. Ikke leve til behag for oss selv, men til beste for vår neste, til oppbyggelse for ham, «bære de svakes skrøpeligheter». Vi fristes til å se på vår nestes feil, hans uforstand og andre skrøpeligheter: I egenkjærlighet har vi lett for bare å fryde oss over oss selv; hvor mye større lys vi har enn dem over evangeliet, være såre fornøyd med oss selv og ta avstand fra vår bror. Men da bør dette bildet av Kristus straks stanse oss, bryte ned denne holdningen og avskrekke oss fra slike holdninger. Det skjønne og hellige bildet av Kristi ydmykhet og kjærlighet bør få meg til å våkne og bli redd for meg selv, så jeg tenker: Hva slags kristen er det egentlig jeg er, som kan se på en kristen brors skrøpeligheter i egenkjærlighet og forakt? Herren Kristus, den evige fullkommenheten, visdommen og godheten, tenkte jo ikke på seg selv, eller foraktet oss, elendige, forferdelige syndere. Men gjorde bare alt for å frelse oss ut av vår elendighet! - Ja, måtte hver éneste kristen ha denne holdningen i sine tanker!

 

Du tar anstøt av en brors uforstandige ord eller oppførsel, og du står straks klar til å fordømme ham - fordi du, i alle fall ubevisst, anser deg selv som bedre. Men se på hva Kristus gjorde, og ennå gjør med oss! Hvor mye dårskap, feil og mangler må ikke han hver éneste dag se på hos deg, og hvordan tar han seg ikke bare av deg i barmhjertighet og miskunn? Tenk på hvordan Kristus tok seg av sine skrøpelige disipler! Livet deres var fullt av fall, av uforstand og andre mangler. Likevel ser vi ham aldri forakte eller fordømme dem. Men bestandig bar han deres skrøpeligheter, - så lenge de likevel holdt seg til ham og var avhengige av ham. Deres feil, uforstand og skrøpeligheter var av mange slag. Én gang ser vi de ville kalle ned ild fra himmelen over dem som forfulgte Kristus. En annen gang er det Peter som vil hindre sin Herre fra å gå inn under korsets lidelse. Vi ser hvordan de tretter om hvem av dem som skulle ansees å være den fremste. Ser hvordan de alle forlot ham, og Peters forferdelige fornektelse. Ser hvordan de fullstendig hadde glemt Ordet om hans oppstandelse, og det så totalt at Tomas ikke vil tro han var stått opp uten at han fikk føle med sine egne fingrer i sårene hans etter naglene.

 

Og hva gjør så Herren med så uforstandige og skrøpelige disipler? Han fordømmer dem ikke. Forakter dem heller ikke, så han bare ganske stille kunne ha forlatt dem. Nei, han tar seg fremdeles av dem, hver enkelt slik den enkelte behøver det. Taler med dem i den største kjærlighet, refser dem i omsorg for deres fall, korrigerer dem i deres uforstand, minner dem om Ordet og sier: «Slik står det skrevet, og derfor var det nødvendig at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag» (Luk 24:46). Han taler så vennlig til dem, som med sine kjæreste barn og venner. Som om de ikke skulle ha gjort noe som helst ondt imot ham. Og så er han bare opptatt med å gjenopprette troen og freden i hjertene deres, så de også dermed kunne bli ennå sterkere.

 

Å, måtte da også dette herlige bildet av Kristus få tent oss, så barmhjertighet mot våre skrøpelige brødre også kunne begynne å strømme ut fra våre hjerter! Kristi eksempel skulle så visst ikke få oss til å se lett på synden, eller unnlate å kjempe mot den. Men når vi da ser en brors synder og skrøpeligheter, isteden beholder kjærligheten til ham. Så vi ikke forakter eller fordømmer ham, men ser på ham som en like kjær bror, - så lenge han fremdeles holder fast ved sin Frelser, og gjerne vil bli forvandlet. Etter denne rettesnoren var det jo Kristus handlet med sine skrøpelige disipler. Da de ble dratt inn i den fryktelige tretten om hvem av dem som var størst, godtok han så visst ikke synden. Lot heller ikke være å irettesette dem. Men viste dem hvor langt de nå var kommet bort fra den rette disippelånden. Og legg merke til det han så straks tilføyer: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere...dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og dømme de tolv Israels stammer» (Luk 22).

 

Når Peter så forferdelig hadde både løyet og bannet på at han ikke kjente ham, gav han ham først et kjærlig, knusende blikk. Men påskemorgen lot han Peters navn spesielt bli nevnt, da han sendte sin nådefulle hilsen til disiplene. Aller først og sterkest ville han trøste ham som var mest knust (Mark 16:7). Slik er vår Herre Kristi hjertelag! Når skal dette virkelig mer demre for oss? Hvordan skal vi kunne lovprise det rett? Ja, når alle disiplene hadde sviktet ham i nødens stund, da er det han på påskemorgen begynner å kalle dem «brødre»! Han sier: «Jeg farer opp til min Far og deres Far, og til min Gud og deres Gud» (Joh 20:17). Så ser vi Tomas i sin opprørte tro bare avviser alle andres vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Men på den åttende dagen kommer Jesus og gir ham akkurat de tegnene han så urettmessig hadde krevd. Så visst ikke for å styrke hans vantro og trassige ånd. Men bare for å hjelpe ham, og dermed også kunne føre ham fram til en sterkere tro.

 

Videre ser vi ham de samme dagene, når han opplever at disiplene hans har stengt seg inne bak lukkede dører, av frykt for jødene. Hvis han skulle dømt som mange av oss, så hadde han sikkert hatt grunn til å si at nå handler dere jo tvert imot det jeg har talt til dere. Jeg har jo sagt dere ikke skal frykte for dem som bare kan slå legemet i hjel. Jeg har jo sagt at den som vil bevare sitt liv, og ikke oppgi det for min skyld, han skal miste det. Men når dere på denne måten oppfører dere på tvers av mine ord, så er dere nå dømt til døden! Nei, slik dømte ikke Herren Kristus. Han visste at de slett ikke selv var innstilt på å innta en slik holdning, men at de bar i seg en skrøpelighet som de selv ikke var i stand til å fri seg fra, før han, når Ånden ble utgytt, gav dem den kraften de nå ikke hadde. Derfor fordømmer han dem ikke, men gjør tvert imot alt for bare å trøste og styrke dem. Dette er vår Herre Kristi sinn. Og slik er det eksempel apostelen her holder opp foran oss. For alt dette viser sannelig at Kristus ikke «behaget seg selv», men bar de svakes skrøpeligheter.

 

Måtte Gud gi oss alle nåde til å være mer alvorlig opptatt med den store visdom og sanne kjærlighet Kristi eksempel vil lære oss! Vi må ikke stole på vår egen ånd, men la Herren Kristus være vår lærer. Vi skal jo etterfølge ham i alt - og dermed også i dette hans sinnelag. Å kunne se, bedømme og ha meninger om menneskers feil og forstand, det er ingen stor kunst. Det kan også de vantro og fariseerne. Men å vise barmhjertighet, med ydmyk kjærlighet «bære» de svakes skrøpeligheter, og bare søke å oppbygge dem, det er en fin og høy kunst. Selv for kristne, som daglig trenger og mottar barmhjertighet, kan det gå ganske lenge før de lærer at de også må vise den samme barmhjertighet mot svake brødre. Men just på grunn av at vi alle selv trenger barmhjertighet. Og særlig hvis vi får se litt dypere i giften i vår egen synd, - men samtidig, midt i all vår synd får se nåden strømme over ennå mer så vi kunne smelte fullstendig ned over Guds store nåde, - da kan det kanskje endelig fødes noe av Kristi barmhjertighets sinn i oss, så vi begynner å lære denne høye visdom om hvordan vi skal omgåes skrøpelige brødre.

 

Og du som ser vår Herre Kristi godhet, og selv bare lever på hans store barmhjertighet, så du «regner vår Herres langmodighet som frelse» (2Pet 3:15): Glem ikke at det da også er hans alvorlige vilje at du også skal vise den samme barmhjertighet mot andre. Og da skal den særlig vise seg gjennom dette vi her lærer av Paulus; at «vi som er sterke skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv» - «ikke være til behag for oss selv - men for vår neste, til hans beste, til hans oppbyggelse». På samme måte som heller ikke Kristus var opptatt med eller tjente seg selv, men oss, og ennå hver dag lar sin nåde være mektig over all vår skrøpelighet. Måtte han så selv gi oss nåde til også i dette få bli hans etterfølgere!

 

4: For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir.

Paulus har like foran sitert en tekst fra Det gamle testamente om hvordan Kristus ikke behaget seg selv, men bar spotten fra dem som spottet Gud. Dette holdt han fram for de troende som et forbilde, og nå vil han innprente dette ennå sterkere ved å minne om at alt det som før er skrevet i Bibelen, ble skrevet til vår lærdom... Dermed vil han vekke oss opp for at vi skal ikke bare lese og vite disse ting. Men også må ta dette inn over oss som noe som ble skrevet for oss, «til vår lærdom». Med samme hensikt har han også i kap.4:23 kommet med samme påminnelse. Der bruker han Abraham som eksempel, og hvordan Skriften vitner om at troen ble regnet ham til rettferdighet. Og så tilføyer han: «Nå ble det ikke skrevet bare for hans skyld at den ble tilregnet ham; det ble også skrevet for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde». Det samme ser vi også i 1Kor 10:11 hvor han først har nevnt flere eksempler på hvordan Gud hjemsøkte Israel i ørkenen på grunn av deres synder. Så sier han: «Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss..» (konf.1Kor 9:9-10).

 

Apostelen vil med dette minne oss om at vi ikke skal lese Den Hellige Skrift bare som en historiebok, som ikke angår oss. Vi skal ha klart for oss at alt som står skrevet der, det er skrevet for vår skyld. For at vi skulle lære noe av det, ja, ta det inn over oss. Selv om det nok i seg selv er virkelige hendelser vi ser skildret der, skal vi likevel holde klart for oss at i alt Skriften beretter, er det jo Guds og hans verk vi ser framstilt for øynene våre. Det er hans regjering, hans dommer vi ser utført. Alt sammen til lærdom for oss, til advarsel og til trøst. Paulus sier «alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom». Ikke bare de klare budene, formaningene og trøstens ord som Skriften inneholder. Men også alle disse skildringene av onde mennesker og hvordan de ble straffet, eller om de troende og deres prøvelser, fristelser, skrøpeligheter, bønner, sukk og til sist utfrielse, trøst og lovsanger. Alt sammen er skrevet til vår lærdom, til trøst og stadfestelse på nåden, for oss. Paulus sier i 2Tim 3:16-17: «Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt rustet til all god gjerning».

 

Hvis vi overser dette avgjørende forholdet, og bare leser Skriften som en hvilken som helst historie, da er det både ugudelig og bortkastet lesing som bare tjener til å forherde oss. Ja, som nettopp avler disse steinharde og lettsindige hjertene som vi særlig finner hos ugjenfødte «skriftlærde». Som den gang så også nå. Det å se og vite mye om Guds rike og hans vilje, uten at dette er blitt levende for hjertet vårt så vi lyder Guds stemme som taler gjennom budskapet, er den store faren. Først og fremst blir det en naturlig vei til forherdelse. For slik vender en seg til å høre Guds tale uten å adlyde den. Dernest er det jo også en syndig forakt av Den Hellige Gud, og da ikke til å unngå at det fører over oss den rettferdige dommen om at han sender kraftig forherdelse og forblindelse over dem som ikke ville lyde sannheten (2Tess 2:11-12, Rom 1:21-24). Tar vi derimot alt til hjertet, ønsker å lyde Gud i alt så langt vi merker og oppfatter hva som er hans vilje, så er Skriften full av velsignelse, og ikke noe på denne jord er så nyttig som grundig og flittig studie av dens dyrebare lærdommer. Dette må vi her først og fremst huske på.

 

Dernest får vi her spesielt en lærdom om Det gamle testamentes skrifter, - en lærdom som kan være svært nødvendig å ta fram for visse steder og personer. For vi møter jo ikke sjelden mennesker som gjerne vil være kristne, men taler svært lettsindig og nedsettende om Det gamle testamente. Som om det ikke lenger skulle ha noen som helst betydning for oss som lever i den nye pakts tid. Men det er altså noe ganske annet apostelen taler til oss her. For det han skriver her, det handler jo egentlig nettopp om Det gamle testamente. Det eksemplet det siktes til her; det som er sitert i det tredje verset, er jo hentet derfra. Og det som fullstendig forkaster den falske meningen om at vi nå ikke lenger trenger ta hensyn til Den gamle pakts skrifter, er jo det forhold at alle de hellige som har talt og skrevet i Det nye testamente, hele tiden henviser til Det gamle testamente. Tenk for en betydning og verdi det må ha, når Kristus selv og alle apostlene hans stadig viser oss hen til Det gamle testamente!

 

Kristus, som var kommet fra Faderen for å forkynne hele hans råd, kunne jo selv tale Guds ord bedre enn alle profetene. Likevel siterer han stadig ord fra Skriften (som da bare var Det gamle testamente). At vi i den nye pakts tid lever under en ny åndelig regjeringsform, er en annen sak. Men at Gud selv er den samme til alle tider, og at frelsens vei alltid har vært og er den samme, det må vi aldri glemme. I alt som Gud har sagt og dømt i Det gamle testamente får vi alltid se hans sinnelag, hans rettferdighet og hans nåde, akkurat som i Det nye testamente. Husk derfor på at du ikke bare har lov, men også bør ta til deg all den lærdom om Gud du kan få også fra Det gamle testamente! Hvordan Gud fører sitt folk, er f.eks. særdeles rikt skildret i GT. Derfor har det ikke vært nødvendig å skildre dette så utførlig i NT, hvor vi derimot konkret oppfordres til å hente disse lærdommene fra GT. Apostelen Jakob sier f.eks.: «Mine brødre, ta profetene, de som talte i Herrens navn, som forbilde på lidelse og tålmodighet. Se, dem som holder ut priser vi salige. Dere har hørt om Jobs utholdenhet...» (Jak 5:10-11).

 

for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. Dette er Guds hensikt med Skriftens ord. Derfra skulle vi ikke bare samle kunnskap i hodet, men først og fremst dette helt vesentlige behovet og kraften i livet, så vi «skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir». - «ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir» vil si: den tålmodighet og trøst Skriften både gjennom ord og eksempler gir oss, men også virker i oss når det får arbeide med oss. Og hvordan skal vi så forstå at vi ved dette skal «ha håp»? Først må vi være klar over at med «håp» menes de kristnes frelseshåp. Det samme som Paulus i kap.5:2 helt konkret omtaler som «håp om Guds herlighet» (konf. kap.8:24-25). Og at vi ved den tålmodighet og trøst som Skriften gir, skal ha dette håp, det skjer særlig når vi er tynget i nød og leser Skriftens nåderike løfter. Eller får se de mange herlige vitnesbyrdene fra disse som har vært igjennom særdeles harde og langvarige prøvelser, men likevel holdt ut i tålmodighet, ventet på Herren, og til sist fikk oppleve en herlig utgang på alt sammen. Da gir dette oss trøst, den «trøst som Skriftene gir». Da oppmuntres vi også, så vi får tålmodighet og utholdenhet til å vente på Herren. Og det tennes et håp i oss om at også vi til slutt, etter all vår trengsel, skal nå fram til den evige salighet.

 

Det tennes en tro på at Herren fremdeles er den samme trofaste Gud som hele Skriften vitner om, og skal vise oss den samme nåde som fedrene våre. Og at vi dermed, mens vi venter på ham, heller ikke skal bli til skamme. Ordene «tålmodighet» og «trøst» forteller oss at vi kommer til å oppleve prøvelser og problemer. For ellers behøvde vi ingen tålmodighet eller trøst. Men så er det da også bare gjennom prøvelser og problemer vi får lære tålmodighet, og hvor Skriftens trøst virkelig smaker. For den som ikke har prøvelser eller problemer blir trøstens ord i Skriften kraftløse og unyttige. Det er i prøvelsene Skriftens trøst blir sterk, og gir oss tålmodighet og håp. Derfor lærer også Paulus i kap.5:2-5 om det «prøvede sinn» som vi får gjennom trengsler og tålmodighet, at dette «prøvede sinn» også «virker håp». Men dette skjer altså bare gjennom Skriftens trøst. For hvis vi mister Ordet av sikte, så er det straks slutt på dette lyset midt i prøvelsene. Det er utelukkende gjennom den tålmodighet og trøst som Skriften gir, at håpet tennes og styrkes gjennom prøvelsene.

 

Nå tar vi fram noen eksempler, så kanskje vi straks får erfare noe av den trøsten Skriften gir. «Dere har hørt om Jobs utholdenhet» sier Jakob. I Jobs bok ser vi hvor forferdelig denne Guds venn ble plaget. Først mistet han alt han hadde kjært på denne jord. Så ble han «slått med smertefulle byller fra fotsålen til issen», og deretter spottet og hånet av sin hustru og naboer. Men så ser vi hvordan Herren likevel hele tiden var hans omsorgsfulle venn, og etterpå «velsignet Herren Jobs siste dager mer enn hans første» allerede her på jord, i tillegg til det nådefulle vitnesbyrdet han fikk om at «det er ingen på jorden som han - en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde...» (Job 2:3). Og til Jobs venner sa Gud: «Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job» (42:7). Dette blir da en lærdom og trøst for oss. Vi vet at da må også vi gjennom alle prøvelser kunne regne med Guds inderlige vennskap. Og skal også, i Guds time, få lindring og trøst, og til slutt et evig liv hos Gud i himmelen.

 

Eller se på Abrahams langvarige prøvelser, og hvordan han til slutt ble så rikelig velsignet! Gud hadde gitt ham løfte om at han skulle bli stamfar for et veldig stort folk. Likevel lot han ham gå barnløs helt til han fylte hundre år. Og når han så endelig får «løftets sønn», så befaler Herren at han skal ofres som brennoffer. Kan du i det hele tatt tenke deg så vidtrekkende prøvelser? Likevel ser vi hvor herlig Gud har oppfylt sitt løfte. Se for en stor og helt spesiell slekt som gikk ut fra Abraham, når til og med Guds Sønn etter kjødet skulle tilhøre denne slekten! Men vi skal ta ennå et eksempel. David var «en mann etter Guds hjerte». Likevel ser vi de smertelige prøvelsene han måtte gjennom. Han var jo en profet. Likevel hadde han så store og grufulle fall at han ble til en skam og en spott i Israel, til harselas og et munnhell på de ugudeliges tunge. Hans egen sønn arrangerte opprør og drev ham bort fra tronen. I overmot lot han så hele folket telle, og for dette ble han straffet så grufullt. Herren sendte pest over folket, og syttiåttetusen mennesker døde, noe David selv måtte bære skylden for (1Krøn 21).

 

Hvem hadde mer enn David bare ønsket å få være til den største velsignelse for dette folket? Så bittert kan altså Herren plage sine kjæreste venner! Først gjennom store syndens fall, så gjennom nevnte overmodige idé, skulle nå David oppleve seg nærmest bare som en ulykke for folket. Likevel var den samme David slett ikke forkastet av Gud, men fortsatt under så stor nåde hos Gud at Guds egen Sønn skulle tale gjennom Davids ord for å uttrykke sine dypeste følelser, ja, selv sine største lidelser på korset (Sal 22:2, Sal 40, 41 og 69 m.fl.). Slik er den «trøst som Skriftene gir». Gjennom slike eksempler er det vi styrkes i håpet. Styrkes til selv gjennom de sterkeste prøvelser å ennå beholde tilliten til denne underlige, men trofaste Gud. Likevel viser Det nye testamente først og fremst hen til Kristi lidelser, til å se hvordan han ble forfulgt og plaget, men etter sine lidelser gikk inn til herligheten. For at vi skal kunne løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss, sier apostelen at vi skal «se på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset, aktet ikke på skammen og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone. Se på ham...for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler» (Heb 12:1-3). Slik er den trøst Skriftene gir. Og det er gjennom dem vi skal lære tålmodighet og ha et urokkelig håp inntil enden.

 

Slik blir Skriften Guds barns rette kilde til trøst i alle slags prøvelser på jorden. Men det er klart at det er Paulus’ ord like foran, om at vi skylder å bære «de svakes skrøpeligheter», som er bakgrunnen for at han nå kommer med denne mer generelle lærdommen. Derfor bemerker også Luther ganske rett omkring denne teksten at «det er slett ingen liten del av tålmodigheten og korset; dette å bære sin nestes skrøpelighet og synd. For dette faller enkelte så tungt for brystet at det er nok til at de bare ønsker å dø, - eller også fristes til å ønske det samme skal skje med et annet menneske. Derfor må vi trøste oss med Skriften, slik apostelen også holder Kristi eksempel fram for oss. For at vi kan være sterke og villige i lidelsen. For Kristus har jo gjort mye mer for vår skyld, og tatt på seg langt tyngre bører av våre synder». Ja, måtte vi også i slike prøvelser styrkes ved å se på Kristi eksempel, så vi ikke blir utålmodige og begynner å dømme eller forakte hverandre! Men skal vi alltid kunne beholde denne kjærlighet og tålmod, da skal vi nok sannelig bli avhengig av Guds hjelp og gave. Derfor avslutter også Paulus dette emnet bare med et ønske om at Gud selv må gi de troende alt det han her har formant dem til.

 

5 og 6: Må så tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelag innbyrdes, i samsvar med det som er i Kristus Jesus, så dere med ett og samme sinnelag og med én munn også kan ære Gud og vår Herre Jesu Kristi Far.

Må så tålmodighetens og trøstens Gud... Grunnen til at Paulus her kaller Gud for «tålmodighetens og trøstens Gud», er at han like foran har talt om den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. Han vil bare ha sagt at akkurat dette som han har formant de kristne til, er det Gud selv som må gi dem. Selv om all formaning rettes til oss mennesker, så er vi selv aldri i stand til å gjøre noe som helst godt. Vi må alltid vende oss til Gud for å motta det han krever. All formaning skal drive oss til bønn. Formanes vi til å tro, må vi be: «Herre; øk vår tro!». Formanes vi til bønn, må vi rope: «Herre; lær oss å be!» osv. Alt det gode som finnes hos et Guds barn, er en gave fra Gud. Mens all hans synd er hans egen. «All god gave og all fullkommen gave er ovenfra» (Jak 1:17). Derfor bruker apostelen nå uttrykket «tålmodighetens og trøstens Gud».

 

Men Paulus bruker dette i en bestemt sammenheng. Han sier: Må så tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelag innbyrdes. Dette kjærlige og samdrektige sinnelaget, som har vært hovedemnet for apostelens formaning fra begynnelsen av det fjortende kapitlet, sier han altså nå er en Guds gave. Dermed har altså Paulus her minnet oss om at alt Guds ord, alt det vi hører og alt som formanes, er alt sammen unyttig, hvis ikke Gud selv forbarmer seg over oss og gir oss, ja, som en ren gave overrekker oss alt det gode vi skal være eller gjøre. Altså overrekker oss som en gave både viljen og kraften til å gjøre Guds vilje (Fil 2:13). Nå har jeg både talt og skrevet ganske mye til dere om å ha det samme sinn, vil Paulus si, men jeg vet godt at alt sammen er bortkastet, selv om nok dere er villige til å lyde Ordet - dere kommer fortsatt bare til å få konflikter og splittelser, dømme og forakte hverandre - hvis ikke Gud selv gir dere sin nåde til noe annet og bedre, «gir dere å ha det samme sinnelag innbyrdes».

 

i samsvar med det som er i Kristus Jesus. Med denne tilføyelsen vil Paulus minne om at ikke all samdrektighet er like god og ønskverdig. Ikke verdens samdrektighet, den som er etter kjødet. For det er en samdrektighet i synd, i vantro og forfengelighet, eller som krever at en forkaster noen av Kristi evangeliums hovedsannheter. Nei, her uttrykkes det bare et ønske om et sinnelag «som er i samsvar med det som er i Kristus Jesus», d.v.s. som stemmer over ens med Kristi sinn og med hans forbilde (konf. v.7 og Fil 2:5). - Men hva så med dem som har helt forskjellig åndelig utvikling, og dermed har ulike meninger om enkelte ting (slik vi har sett om de svake og sterke)? Hvordan skal da slike kunne ha det samme sinnelag innbyrdes?

 

Dette kan, slik Paulus har lært oss tidligere, bare skje gjennom gjensidig kjærlighet, ydmykhet og forståelse. De sterke må ikke misbruke sin frihet til anstøt for de svake, eller forakte dem. Med spesiell omsorg skal de isteden ta seg særlig av de svakes behov. De svake på sin side skal ikke være snare til å dømme eller fordømme de sterkere, hvis de hos disse finner andre oppfatninger i meninger og livsstil. Når de på begge sider opphøyer Kristi evangelium, er fattige i ånden og lever utelukkende på hans nåde, bør de også på begge sider tenke vel om hverandre og være opptatt med det apostelen forkynte i det fjortende kapitlet; på begge sider «gjøre det for Herren», alt det de gjør. Og da er forskjellene aldri av vesentlig karakter, for da gjelder apostelens ord: «Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger».

 

så dere med ett og samme sinnelag og med én munn også kan ære Gud og vår Herre Jesu Kristi Far. Her nevner apostelen et viktig mål og en herlig frukt av den kristne samdrektigheten. Samdrektig, med én munn love og prise Gud, det er den skjønneste gudstjeneste vi kan forrette her på jord. Men denne gudstjenesten, dette himmelsamfunnet på jord, hindres og tilintetgjøres når de kristne innbyrdes splittes, forakter eller fordømmer hverandre, så de ikke i kjærlighet og ydmykhet vil føye seg etter hverandre.

 

Paulus sier vi skal prise Gud som «vår Herre Jesu Kristi Far». For det er nemlig bare i denne sin egenskap Gud blir virkelig herlig for oss, så vi får grunn til å prise ham i glede og kjærlighet. Hvis vi bare ser på guddommen i ham, og ikke som vår Herre Jesu Kristi Far, blir han bare dommeren for oss. Og da forskrekkelig på grunn av syndene våre og vår dårlige samvittighet. Men når vi ser på Gud som den som sendte sin Sønn for oss, da blir han kjær og herlig for oss. Å skulle ære og prise Gud «med ett sinnelag og med én munn» er uttrykk for den mest fullkomne samdrektighet i hjertene, i sinn og i lovprisning. «Med ett og samme sinnelag», «samdrektig», er det samme som i Apg 4:32 kalles «ett hjerte og én sjel», som er en samdrektighet langt ut over enighet i tanker og meninger. To mennesker kan ha samme bekjennelse og mening om læren, men ha så ulike sinnelag eller hjerte, at de aldri vil kunne smelte sammen i noen lovprisning til Guds ære.

 

Derimot kan to andre, som har ulike meninger i enkelte mindre viktige spørsmål, likevel når de møtes i lovprisning over Guds nåde i Kristus, straks smelte sammen som to flammer som har grepet fatt i samme treet. Det er et herlig syn når Guds barn som levende sjeler i Kristus forenes i lovprisning og tilbedelse til Gud. Når alle ulikheter i enkelte spørsmål, eller i titler og stilling, i fattigdom og rikdom liksom forsvinner, - bare på grunn av dette ene store og samlende frydens emne; Gud og Kristus som samler dem som ett hjerte og én sjel. Dette er da også den enhet på jord som nærmest avbilder himmelens salighet og den store skaren av alle stammer, folk og tungemål som står innfor Lammets trone og synger den éne og samme sangen om Lammet: «Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med ditt blod». Denne samdrektighet i lovprisningen av Gud skildrer Paulus i Ef 5:19-20 som det å «tale til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn».

 

Men slik med ett og samme sinnelag kunne lovprise og opphøye Gud, kan bare skje når vi alle dypt kjenner og erkjenner at vi alle sammen har like mye i Kristus; samme nåde, samme rettferdighet, samme barnerett. For den ene er eller eier ikke noe mer i Kristus enn den andre. Vi har den ene og samme Gud, samme evangelium, samme dåp, samme nattverd, samme Hellige Ånd, samme rike og arv i himmelen (Ef 4:4-6). Og dette kommer av at i oss selv er vi alle like fortapte syndere - «det er ingen forskjell» (Rom 3:22-23). For alt som er utenfor Kristus, er syndig og fordømt, den ene som den andre. Og følgen av dette er jo at når vi har fått motta Kristus og er i ham, da har vi alle like mye. Alle ulikheter forsvinner i skyggen av alles enorme synd imot loven, og alles fullkomne rettferdighet i Kristus.

 

Om dette sier Luther: «Den ene kan kanskje gripe Kristus med en større kraft, en sterkere tro og kjærlighet enn den andre. Men av den grunn eier han intet mer av de himmelske rettighetene enn den andre. Kristus er Kristus utelukkende på den éne og samme måten for alle mennesker i de forhold som gjelder frelsen. Og nettopp derfor er det han også er Kristus. Når så dette avgjørende forholdet er felles for alle (enten de er svake eller sterke i troen, enten de lever et skrøpelig eller et mer fullkomment liv), så bør ingen se ned på, eller forakte en svakere bror. Men tvert imot samdrektig ta seg av ham, så alle med ett og samme sinnelag og med én munn kan prise Gud». Og lovprisningen til Gud bør stige opp fra alles hjerter med en samklang som om det bare gikk ut fra ett hjerte og én munn. Men dette kan ikke skje hvis vi har innbyrdes stridigheter, opphøyer oss overfor, eller fordømmer hverandre. Det er dette Paulus vil ha fram her, noe vi også ser av den avsluttende formaningen han nå tilføyer:

 

7: Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære.

Derfor - altså for at Gud kan bli så enstonig og i hellighet opphøyet og lovprist som forrige vers taler om - ta derfor imot hverandre. «Ta imot» taler her (på samme måte som i kap.14:1) om i broderkjærlighet å ta seg av, ta inn til seg, omslutte, se på dem som brødre og søstre, medarvinger til Guds rike. Dette er motsetningen til å fordømme eller forakte dem (14:3), og er avslutningen på det emnet apostelen har vært opptatt med helt fra begynnelsen av det fjortende kapitlet. Og hvordan vi så skal «ta imot» hverandre, har han derfor svært inngående forkynt i det forrige kapitlet. Men her blir det likevel framstilt ennå mer anskuelig ved at han holder dette dyrebare forbildet opp foran oss: slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære.

 

Slik Kristus tok imot oss, slik skal også vi ta imot hverandre, omslutte hver og en som gjerne vil være en kristen, eller som søker i tro og liv å følge Kristi evangelium, - selv om vi kanskje ennå finner mange feil hos dem, både i oppfatning av Skriften, og i deres liv. Her taler apostelen til alle, både svake og sterke, når han sier: «ta imot hverandre». De sterke skal omslutte de svake som sine egne kjære nådesøsken, og ikke forakte dem på grunn av feil og mangler. Like omsorgsfullt skal de svake se på de sterke, og ikke omgående fordømme dem for deres mere frigjorte måte å leve på (14:3,22). Og nettopp fordi Paulus stiller Kristus fram som eksempel for oss, er det grunn til å se nærmere på dette.

 

«Kristus tok imot oss». Oss, fortapte syndere, som bare fortjente helvete, oss har han tatt inn under sin veldige nåde, og i sin evige fredspakt. Å, så glade og fyllt av kjærlighet vi ville bli, hvis vi virkelig våknet opp for den nåden som ligger i dette! «Kristus har tatt imot oss» - ! Og dette har han gjort «til Guds ære» sier apostelen! Det har ikke skjedd på grunn av noen fortjeneste eller verdighet hos oss, men for Guds æres skyld. I tid og evighet skal Herren Gud få stor lovprisning og ære for en slik nåde - at han har frelst og tar imot syndere. At det er dette som er meningen, ser vi av v.8 og 9, der det sies at hedningene har grunn til å ære Gud for hans miskunn, på samme måte som «de omskårne» (jødene) for stadfestelsen av løftene som ble gitt til fedrene. «Kristus tok imot oss» - og det så sikker en grunnvoll, inn under så stor en nåde, og inn til et så inderlig samfunn - som vi nok bør tenke grundig over, om vi ønsker å følge etter hans eksempel. For med den samme grunnvoll og på samme måte er det vi skal ta oss av hverandre.

 

Først bør vi da tenke gjennom på hvilket grunnlag det er at Herren tar imot oss, eller hvem det er han tar imot. For da kan vi også vite hvem det er vi også skal ta imot som brødre. Var det bare forstandige, feilfrie mennesker Kristus lot komme inn under sin nåde - mennesker som hadde alle ting rett både i liv og lære? Eller var det ikke nettopp syndere, de elendige og skrøpelige? Det er klart nok at han ikke tok inn i sin fredspakt frekke gudsfornektere - så lenge de stod fast på dette. Det er også klart at her tales det bare om de troende. Likevel står Jesu egne ord fast: «Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måte» (Luk 13:3), og døperen Johannes’ ord: «Den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet» (Joh 3:36) osv. Men når disse frekke gudsforakterne søkte frelse, da ble de også straks tatt imot, og det ble glede i himmelen. Det var utelukkende syndere, blinde og uforstandige mennesker, Kristus kalte, åpenbarte seg for, og tok opp i sitt rike. Slik er Kristi sinnelag. Slik bør også vårt sinnelag være.

 

Men når de så er blitt benådet og har mottatt frelsen, hva var det som kjennetegner dem da? For det er jo egentlig dette spørsmålet dreier seg om. Bare vi forstår at noen er en av Jesu venner, så vil vi nok ta imot ham. Men det er akkurat dette vi drar i tvil når menneskene ikke er feilfrie, eller stemmer helt over ens med våre tanker og meninger. Da er det nok svært så nødvendig at vi én gang for alle lar denne sannheten synke dypt ned i vårt sinn; at disippelretten og nådestanden hos Gud aldri må vurderes ut fra noen som helst fullkommenhet i forstand, i troen eller i livet. Men utelukkende ut fra om det er en sjel som henger fast ved Kristus og hans evangelium, og ikke kan unnvære dette. Å, måtte vi endelig en gang virkelig oppfatte og la det synke dypt ned i oss, dette ordet: «Den som har Sønnen, har livet» (1Joh 5:12), «og dette livet er i hans Sønn» (v.11). «Alla dem som mottogo honom, gav han makt att bliva Guds barn» (Joh 1:12). Bare du finner dette hos et menneske, at det henger fast ved Jesus og ikke kan unnvære ham - at det er fattig og refset for sine synder, men søker og eier det evige liv bare i Kristus og hans evangelium, - så la det da være klart at her har du en bror eller søster i nåden. Så kan det mennesket for øvrig ha så mange eller forargelige feil og mangler som helst!

 

En annen sak er at denne broren ikke er fullkommen, at der ennå er mye hos ham som skal tuktes og helliggjøres. Men en kristen er han, din bror er han, benådet av Gud og tatt imot av ham. For det avhenger bare av at han henger fast ved Jesus, og stadig strekker seg etter bedre å kunne forstå og følge hans ord. Dette kan vi så lære ikke bare av de ordene vi nylig har gjennomgått, men også fra hele Skriften og alle de stedene hvor vi ser Jesus tar imot, eller vitner om noen at de er hans. Vi ser de var langt fra fullkomne, kunne mangle kunnskap om alt Guds rike. Men de var blitt kjent med Kristus og ville ikke slippe ham. Skulle så ikke vi ta imot dem som Herren har tatt imot? Skulle vi våge å forakte dem som eier Guds vennskap? Dette er det første vi burde huske i denne forbindelse.

 

Det neste er den fullstendige nåden og det inderlige fellesskap vi får med Kristus, når han tar imot oss, den omsorgsfulle kjærligheten han omslutter oss med. Også i dette skal vi jo følge etter hans eksempel. Da lærer vi også at det er ikke nok at vi én gang har tatt imot noen som en kristen, men så senere bare overlater ham til seg selv. Nei, vi skal elske ham inderlig, som en bror, for all evighet. Leve i et inderlig samfunn med ham, som en medarving til det evige liv. For slik har jo Kristus tatt imot oss. Han er ikke opptatt med å fordømme oss, men tar seg av oss som sine kjæreste venner, nettopp som «brødre» og «medarvinger». Har det inderligste samfunn med oss, og er så tett forenet med oss at han sier: «dere i meg og jeg i dere» (Joh 14:20). Ja, så Skriften til og med sier: «Den som rører ved dere, rører ved hans øyestein» (Sak 2:12).

 

På grunn av en viss villfarelse og satanisk innskytelse hos Peter kunne nok Kristus si til ham: «Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg» (Mat 16:23). Men dette var i en spesiell situasjon som oppstod, og gjaldt konkret den spesielle fristelsen Peter ble utsatt for. For øvrig var Peter med alle sine feil en kjær disippel for Jesus. Av dette skal vi nok også lære at en bror kan være inntatt av så pass skadelige og fordreide holdninger, at vi ikke uten selv å bli skadet kan opprettholde samfunnet med ham. Da må vi isteden si som Herren: «Gå bort fra meg! Du er til anstøt for meg.» Men det er da bare av denne ene årsak, at han er til anstøt for meg, ikke på grunn av feil eller mangler i oppfatningen eller livet hans. Nei, så lenge han tross alt er en kristen, en sjel som lever på Kristus, så må jeg alltid omgås ham som en kjær bror - om han så alltid bærer på mange feil og fall. Dette lærer Kristi eksempel oss.

 

Han er ikke nådig mot oss bare når vi lever et pent og kristent liv: Apostelen sier; «Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige» (1Joh 2:1). Han er ikke en hyrde som bare har omsorg for de friske sauene. Hans kjærlighet brenner særlig for de sauene som har feil eller mangler. Det ser vi når han taler refsende til sine underhyrder: «de svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake.....Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem» (Esek 34:4). Her ser vi Kristi sinn og hjertelag for oss. Det er ikke de friske, men de svake, ikke de sterke sauene, men de syke, ødelagte og de som har forvillet seg, han tar seg av. Og det med en så inderlig kjærlighet at han også brenner av nidkjærhet mot dem som ikke gjør det samme mot sauene hans.

 

Men hvorfor har han dette sinnelaget overfor oss? Hva er det som har gjort oss fortjent til dette? Han gjør alt dette bare «til Guds ære» sier Paulus. «Dette gjør jeg ikke for deres skyld, men for mitt hellige navns skyld» sier Herren. «I kjærlighet har han forutbestemt oss til å få barnekår hos seg, etter sin viljes råd, til pris for sin nådes herlighet» (Ef 1:4flg.). I all evighet skal han her på jord og i himmelen få sin største lovprisning for akkurat dette; at han frelste og tar seg av syndere. Her i livet er det ikke noe Guds barn lovpriser ham så høyt for som hans miskunn, hans nåde, langmodighet og barmhjertighet. Og himmelen skal gjenlyde av alle frelste synderes lovprisning for akkurat samme nåde, slik vi ser i de saliges lovsang (Åp 5). De liksom glemmer alle andre Guds velgjerninger, og synger bare om hans frelsende kjærlighet.

 

Men så ser vi altså hvordan Herren også brenner av nidkjær harme overfor de hyrdene som ikke tok seg av de svake og syke, de som hadde kommet bort, men bare «med vold og med hårdhet hersket over dem». Da skjønner vi at det ikke bare er underhyrdene hans dette gjelder. Det er også hver eneste kristen han vil skal vise sauene hans akkurat samme omsorg som han selv har for dem, slik at det er akkurat de svake, de syke og bortkomne sauene vi skal ta oss av. Og når det ikke en gang hos Gud finnes noe som skal bli lovprist så sterkt som hans miskunn, da burde vi også skjønne at også hos oss skal dette være en dyrebar egenskap. Derfor sier jo også Kristus: «Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far også er barmhjertig» (Luk 6:36). Her ser vi hvor ukristelig det er når mange til og med i Kristi navn bare forakter og kritiserer kristne som feiler, og ikke løfter en finger for å hjelpe dem. De bare klandrer og dømmer dem, selv om disse som feiler tross alle sine feil henger fast ved Herren og lever under hans nåde.

 

Å forsøke i kjærlighet å formane og hjelpe dem til å leve annerledes, eller alvorlig advare de lettsindige og vise fra oss de ubotferdige og trassige, det er noe annet, det er kjærlighet. Men bare på avstand å forkaste, forakte eller fordømme dem som i sin skrøpelighet feiler, det strir så fullstendig mot Kristi sinnelag, som vi nå har sett. En dag skal han da også tale med oss om slike ting, hvis vi ikke vender om. For hans nidkjærhet brenner som en veldig ild for sine fattige små. En dag skal han si til oss: «Hvis dere ikke har gjort det mot en av disse mine minste brødre, har dere heller ikke gjort det mot meg» (Mat 25:40).

 

Må så hver éneste kristen legge den lærdommen på hjertet som apostelen nå har gitt oss i denne teksten og i hele det forrige kapitlet! Denne lærdommen hører til den høyere visdom som ikke så mange har, men som det er desto større grunn til å strekke seg etter. I motsatt fall kommer vi nok snart til å forgripe oss på Kristi mest dyrebare eiendom, såre og ødelegge de stakkars sauene som han har ofret livet sitt for. Da kommer vi til å skape splittelse, blir en hindring for at Guds ord slipper til i menigheten m.m. Hvis vi derimot tar denne lærdommen inn over oss, kommer vi til å bli til stor nytte for Guds menighet, og bidrar til samdrektighet, kjærlighet og vekst i all Guds nåde. Må så Herren hjelpe oss til å både huske og adlyde denne formaningen vel: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære»! Ja, Herren hjelpe oss! Herre, forlat oss alle våre fall, og gi oss som din gave også denne kjærlighetens og visdommens nåde!

 

8 og 9: For jeg sier at Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld, slik at de løftene som ble gitt til fedrene, kunne bli stadfestet, og slik at hedningene kunne ære Gud for hans miskunn, slik det står skrevet: Derfor vil jeg bekjenne deg blant hedningene og lovsynge ditt navn.

Det er «Guds sannhet» eller trofasthet mot løftene, og «Guds miskunn» mot de uverdigste syndere, vi her møter. Vi ser følgende sammenheng med det som er talt foran: Lenge og sterkt har Paulus nå formant til samdrektighet, gjensidig omsorg og kjærlighet. Samtidig som han visste godt at strid og splittelser hovedsakelig hadde sin grunn i at noen innbilte seg de var bedre enn andre. Så avslutter han da her dette emnet med kort å minne om dette som blir grundig omtalt i det niende og det ellevte kapitlet; at det bare er på grunn av Guds miskunn og hans sannferdighet i løftene, at både jøder og hedninger blir kalt til hans rike. I forrige vers har Paulus, som et forbilde for oss, minnet om at Kristus tar imot oss uten noen fortjeneste fra vår side, utelukkende til Guds ære: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære». Nå viser han her også hvordan, og på hvilke grunnlag Kristus har tatt imot oss; at det skjedde bare på grunn av Guds nåde og sannferdighet. Og ettersom Gud av uforskyldt nåde har tatt imot både jøder og hedninger, så de har den samme Herre og Frelser, så var altså dette også en sterk grunn til at de også innbyrdes skulle ta seg av og elske hverandre. I denne mening og sammenheng taler apostelen slik:

 

For jeg sier, d.v.s. at nå vil jeg minne dere om, at Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld. «En tjener for de omskårne» betyr her som så ofte hos Paulus; en tjener for det folket, jødefolket, som var utskilt med omskjærelsens tegn (konf. kap 3:30, 4:12, Gal 2:7 m.fl.). Og at Kristus her blir kalt en tjener for jødefolket, betyr etter Paulus’ talemåte at Kristus levde og virket blant dette folket som deres apostel, forkynner og hjelper. Men samtidig minner dette uttrykket oss også om den dype fornedrelsen Guds Sønn altså steg ned til blant dette folket. Husk at ikke bare gikk han omkring blant dem i den ringeste tjeners skikkelse for å gjøre alt mulig godt, men gav også til sist livet sitt til dette folkets største tjeneste og nytte. Det er særlig dette han selv taler om slik: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mat 20:28).

 

Nå vet vi at dette skjedde for hele verden, at det var forutsagt at han også skulle bli «et lys for hedningene», og at hans frelse skulle nå til jordens ender» (Jes 49:6 og Sal 2:8). Derfor markerte han da også av og til overfor hedningene sin nådes hensikt også med dem. Likevel var han på en spesiell måte en tjener for jødefolket. Det var på dem han ofret hele sin nåderike virksomhet helt til sin død. Det var også dette han mente da han sa at han «ikke var sendt til andre enn de fortapte sauene av Israels hus» (Mat 15:24). Men hvorfor skulle så Kristus spesielt være jødefolkets tjener? Var det kanskje fordi de var et særdeles fromt og kjærlig folk, mer verdige til denne nåde enn andre? Ganske visst ikke! Det var tvert imot nettopp blant dette folket «spotten fra dem som spottet Gud, falt på ham». Paulus viser det eneste rette grunnlaget, når han sier:

 

for Guds sannhets skyld, slik at de løftene som ble gitt til fedrene, kunne bli stadfestet. Det var ikke på grunn av noen fortjeneste eller verdighet at jødene opplevde denne store nåden at Kristus kom ned til dem og tjente dem. Det var «for Guds sannhets skyld». Det var dette som var lovet fedrene for lenge siden. Og Gud er sannferdig! Kristus skulle «stadfeste» Guds løfter til fedrene. I sin store nåde mot det harde og gjenstridige jødefolket har Herren med dette bevist sin urokkelige sannferdighet i løftene sine. På samme måte som han med sin store nåde har bevist sin store miskunn mot hedningene. Det siste uttaler Paulus i fortsettelsen:

 

og slik at hedningene kunne ære Gud for hans miskunn. Hedningene (d.v.s. alle folk utenom jødene) hadde ingen løfter de kunne påberope seg, som Gud for sin sanndruhets skyld måtte oppfylle. Når de fikk del i Kristi rike, så var dette en miskunn som de ikke hadde noe som helst grunnlag for å forvente. Riktignok fantes det adskillige profetier i jødenes hellige bok om hvordan hedningene en gang skulle bli kalt til Kristi rike. Men dette var ikke talt til hedningene, som noe løfte til dem. Og selv hadde de ingen kjennskap til dette. Derfor mottok de nåden gjennom Kristus som en overraskelse, en så utenkt nåde at de ikke en gang hadde forstått å be om den, og på et tidspunkt da de ikke en gang spurte etter ham (kap.10:20). Så totalt uforskyldt er den miskunn hedningene kan prise Gud for. Vel var det også utelukkende i sin miskunn Gud hadde gitt jødene alle løftene. Men så hadde da også jødene fått disse løftene de kunne påberope seg, som hedningene ikke hadde. Det er dette apostelens ord sikter til når han sier at «Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld» og at «hedningene ærer Gud for hans miskunn».

 

Og slik at hedningene kunne «ære Gud», sier Paulus. Hedningene hadde altså aldri eid noen løfter og forhåpninger om en slik nåde. Totalt uforberedt fikk de tre inn i Israels arvedel utelukkende på Guds miskunn. Men nettopp på denne bakgrunn skulle de tennes opp til takknemlighet og lovprisning til Gud. Jo mer uverdige syndere vi er, og jo mer uventet nåde vi får motta, desto mer priser vi Herren. Og det er heller ingen sted i verden du vil finne en slik lovprisning og tilbedelse av Gud som av frelste, troende sjeler når de i Åndens lys ser og fatter den skatten av nåde og salighet de har fått i og med Kristus. Når en har fått se at nå er en fullstendig fri fra den evige vreden over alle syndene våre, ja lever under en evig nåde - utelukkende i Kristus, - da kan en av hjertet takke og prise Gud for hans miskunn.

 

Både jøder og hedninger hadde nå fått del i samme nåde, samme Frelser og samme frelse. Men da var jo akkurat dette også en særdeles sterk grunn for at de også burde kjenne seg inderlig forenet i Kristus. At ingen som helst på noen av sidene måtte forakte eller fordømme de andre på grunn av noen ulikheter i meninger og skikker. For de hadde jo den aller største gaven felles. Dette taler Paulus ennå mer inngående om i Ef 2 når han sier: «I Jesus Kristus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod. For han selv er vår fred, han som har gjort dem begge til ett» - «dem begge», dvs. både jøder og hedninger - «dere som var langt borte, og for dem som var nær ved» (v.17)...»og har brutt ned skilleveggen - da han i sitt kjød avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene». Her tales det om det grunnlaget for fiendskap som tidligere ikke bare eksisterte mellom Gud og mennesker, men også mellom disse to adskilte folk. «For i seg selv å skape et nytt menneske av de to og på den måten skape fred». Også dette var et resultat av at både jøder og hedninger fikk del i en og samme Frelser, en og samme nåde og frelse.

 

Og dette at også hedningene skulle tas opp i hans nåderike og forenes med hans troende Israel, var den store Guds råd fra begynnelsen. Det stadfester nå Paulus ved å sitere tydelige forutsigelser om dette i Skriften:

 

..slik det står skrevet: Derfor vil jeg bekjenne deg blant hedningene og lovsynge ditt navn. Her, i Sal 18:50, framstilles Kristus (forbilledlig gjennom David) lovprisende Gud blant hedningene. Og det beviser at han også skulle bli deres Herre og Konge. I denne Salmen ser vi riktignok David som seierherre over hedningene forutsi hvordan han skal takke Gud blant de undertrykte folkene. Men vi ser også David opphøyet i Ånden tale i Kristi sted, og da som Kristi seiersgang mellom hedningene. Altså er Salmen også en profeti om Kristus og hans åndelige seier på jorden. Med andre ord finner vi at David her som så ofte taler i Kristi navn og som hans forbilde.

 

Og at Kristus takker Gud blant hedningene, og lovsynger hans navn, det må vi oppfatte som det han i Ånden virker gjennom sine lemmer, når han lever i dem, virker og priser Gud, - dette som etter denne teksten nettopp skulle skje blant hedningene. Det er altså Kristus som her i de omvendte og troende hedningene takker Gud. Denne teksten beviser da tydelig at hedningene en gang skulle komme til å kjenne og motta Kristus, og dermed få grunn til å «ære Gud for hans miskunn».

 

10: Og det står også: Gled dere, hedninger, sammen med hans folk!

Og det står også (altså i Skriften). Det som er sitert her finner vi igjen i 5Mos 32:45. Der taler Herren gjennom Moses om sine straffedommer over Israel. Men til slutt også om det store som ventet dem i framtiden, når også hedningene skal samles med Guds folk, og sammen med dem lovprise deres felles Herre. Denne profetien uttrykkes altså her slik: «Gled dere, hedninger, sammen med hans folk!» (eller «gled dere, hedninger, hans folk», dvs. dere som er blitt hans folk). Men at hedningene skulle «glede seg sammen med hans folk» beviser igjen at de skulle få motta Kristi evangelium og bli forenet med hans folk. Og at de skulle forenes med Guds folk ikke bare i det ytre, men i levende tro, i ånd og sannhet, det ser vi av at de skulle «glede seg sammen med Guds folk». For det er bare levende kristne som gleder seg som - og sammen med - Guds folk. Døde navnekristne gleder seg ikke i åndelig fryd, slik det tales om her. Kjærligheten og gleden i Herren er utelukkende en frukt av den levende troen.

 

11: Det står også: Lov Herren, alle dere hedninger! Pris ham, alle dere folk!

Dette er det første verset i Salme 117. Og på samme måte som de foregående sitatene beviser også dette at hedningene en gang skulle få del i evangeliets nåde. For det er ingen andre enn benådede, gjenfødte mennesker som kan prise Gud på den måten som Den Hellige Skrift mener med dette. Men her ser vi også hvordan den rette nåden og troen skulle vise seg gjennom tilbedelse, lovprisning og takk til Herren - og at hans rike altså må være et salig og frydefullt rike som en er glad og takknemlig for å ha fått del i. Akkurat som apostelens ord (v.9) lød; at hedningen skulle «ære Gud for hans miskunn», slik taler også alle disse bibelstedene om å «bekjenne», «lovsynge», «glede seg», «love» og «prise». I Kristi rike er vi ikke så engstelige og ulykkelige som de som står utenfor tror. Kristus kaller det for «Himlenes rike» og sammenlikner det med et kongelig bryllup (Mat 22:2). Samtidig er det også ganske rett at det ikke oppleves herlig for alle mennesker. For et ugjenfødt hjerte oppleves det nok både frustrerende og trykkende. Derfor beviser også dette skriftstedet at hedningene skulle få oppleve en sann omvendelse til frelse, for de skulle «love» og «prise» Herren.

 

12: Og Jesaja sier også: Isais rotskudd skal komme, og han som skal stå fram for å herske over hedningene. På ham skal hedningene håpe.

Dette sitatet er hentet fra Jes 11:10 som i gr.teksten egentlig lyder slik: «Og det skal skje på den tiden at hedningefolkene skal søke Isais rotskudd, der han står som et banner for folkene, og hans bolig skal være full av herlighet». Så har Paulus tatt ut det vesentligste av dette verset, og etter den gamle greske bibeloversettelsen gjengitt det slik: «Isais rotskudd skal komme, og han som skal stå fram for å herske over hedningene. På ham skal hedningene håpe». Det som egentlig skulle bevises her, står da også tydelig i verset: at Jesus Kristus, eller Isais rotskudd, skulle bli åpenbart for hedningene, bli deres Herre og Frelser. På ham skulle de håpe. «Isai» var Davids far. Kristus blir altså kalt «Isais rotskudd», på samme måte som i v.1 i samme kapittel; «en kvist» og «et skudd» fra Isais stubb. Det maler et herlig bilde av hvordan Kristus skulle stå fram fra Davids gamle og forfalne slekt, på samme måte som et nytt og friskt skudd på en gammel rot hvor det altså tross alt ennå finnes liv. I Jes 53:2 omtales han med samme bilde: «Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord».

 

For da Kristus ble født, var Davids gamle kongsætt så liten og uanselig at jomfru Maria og fosterfaren Josef, som var av Davids ætt, tilhørte arbeiderklassen i den foraktede byen Nasaret. Og det er dette Herrens Ånd vil forkynne gjennom denne profetien. Ikke bare at Kristus skulle komme fra Davids ætt, noe som ofte hadde vært forutsagt. Men også at denne ætten nå skulle være uanselig og foraktet - akkurat som en gammel rot som en bare stiger over uten å legge mer merke til den. For at den sanne Kristus skulle kunne gjenkjennes rett, var skildringen av ham som Isais eller Davids rotskudd så vesentlig, at betegnelsen også blir brukt i Det nye testamente. I Åp 5:5 kalles også Kristus for «Davids rotskudd», og i Åp 22:16 sier han selv: «Jeg er Davids rotskudd og ætling, den strålende morgenstjernen».

 

Det kan her synes noe underlig at når den hebraiske teksten bruker ordene: «der han står som et banner for folkene», så lyder den greske oversettelsen slik: «den som står opp for å herske over hedningene». Men dette er bare en nærmere utlegging av den åndelige meningen i den opprinnelige teksten. For når et banner er reist i felten, så er det et tegn på at her er hærens ledelse, og viser dermed klart at Kristus skal lede og regjere over folkene, som jo også tydelig uttales med ordene: «Den som står opp for å herske over hedningefolkene». Kristus skal bli deres frelseshøvding, hyrde og konge.

 

På ham skal hedningene håpe. Dette er akkurat det samme som det som på hebraisk lyder slik: «Hedningefolkene skal søke til rotskuddet». For selve innholdet i det som det her tales om; nemlig den levende troen, «hjertets tro», kjennetegnes alltid på disse to måtene: I en uopphørlig søken etter Herren, og et inderlig «håp» til ham, til hans nåde og makt til å frelse. Den troende sjelen hungrer, tørster, søker og håper - samtidig som den jo også i lysere dager fryder seg, lover og priser Gud.

 

Slik tales det også på dette stedet klart om Kristus, og at han skal bli hedningenes frelser og konge, deres trøst og håp. Hedningene skulle komme til Kristi rike, og fra denne kilden få grunn til å «ære Gud for hans miskunn». Dette har så apostelen understreket med ord fra Skriften. Og ikke bare med étt bibelsted, men med flere. Og dette har han gjort fordi han i dette spørsmålet hadde en stor fordom hos jødene å kjempe med. Ellers er selvsagt ett eneste bibelsted i seg selv nok til å bekrefte en sak, når det er utvetydig og klart nok. Men når det her anvendes så mange skriftsteder, forstår vi først det vi nettopp sa; at apostelen stod overfor sterke fordommer hos jødene. Jødene ville ikke tro at hedningene skulle få del i Kristus og hans rike. Men vi legger også merke til at Paulus må ha ansett det særdeles viktig å overbevise de troende jødene i dette spørsmålet, nettopp for at de i kjærlighet kunne ta inn blant seg sine brødre av hedningene. Derfor har det vært særdeles viktig for ham så sterkt som mulig å stadfeste sannheten overfor sannhetens motstandere.

 

Men det vi her særlig bør studere, er selve hovedbudskapet i forkynnelsen om at både jødene og hedningene benådes; nemlig «Guds miskunn» og «Guds sannhet» eller trofasthet mot sine løfter. Dette er de to store hoved-egenskapene hos Gud som alt vårt håp må bygge på.

 

La oss da først se nærmere på Guds miskunn, slik vi her ser den i dette at hedningene ble tatt opp i nådens rike. Hva hadde vel hedningene utrettet, som hadde gjort dem fortjent til at Gud skulle gi dem sitt evangelium og hele saligheten? Vi tenker stadig på hva vi har fortjent, så snart vi skal begjære noe av Gud. Vi vil ikke tro utelukkende på miskunn. Hvis vi har et eller annet som kunne tenkes å glede Gud, da kan vi liksom håpe på noe godt fra ham. Men ser vi ikke noe som helst godt hos oss selv, men isteden bare synd og uverdighet, da blir vi motløse. La oss da tenke alvorlig over dette spørsmålet: Hva fantes av godt hos hedningene på det tidspunkt Gud sendte sin Sønn og sitt evangelium til dem? Hva hadde de, som gjorde dem fortjent til dette?

 

I de to første kapitlene har ikke bare Paulus bevist at både jøder og grekere alle lå i synd, at det ikke fantes en éneste rettferdig blant dem. Han har også konkret skildret hvordan hedningenes tilstand var på hans tid. De hadde en viss oppfatning av Gud, slik de kunne kjenne ham gjennom skapelsen og «lovens gjerning som er skrevet i hjertene deres, og som samvittigheten vitner om». «Likevel æret og takket de ham ikke som Gud, men ble tomme (ødelagt) i sine tanker». Derfor hadde også Gud «overgitt dem til et uverdig sinn, så de gjorde gjerninger som ikke sømmer seg». Ja, Paulus skildrer dem som «fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De er slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige» (kap.1:20-31, 2:15). Dette var det de hadde å vise fram. Dette var all deres godhet og verdighet.

 

Slike mennesker er det nå Gud sender sin Sønn til, som deres stedfortreder, deres frelser, profet og konge. Til slike er det han sender sitt herlige budskap om nåde. Han sier: «Forkynn evangeliet for hele skapningen!» «Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle den som er elsket. Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt barn av den levende Gud» (kap.9:25-26). Dette var nok ikke noe de skulle oppnå ved lov og rett. Men etter sin store miskunn frelste han dem. Alt var bare av ren og skjær miskunn, slik apostelen også sier i Ef 2 om kristne som tidligere var hedninger, at de var «døde i deres overtredelser og synder». Men så fortsetter han (v.4): «Men Gud er rik på barmhjertighet. Og på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjorde han oss levende sammen med Kristus, da vi var døde i våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Og han oppreiste oss sammen med ham og satte oss sammen med ham i den himmelske verden i Kristus Jesus».

 

Slik er Guds barmhjertighet; en totalt fri nåde over totalt uverdige mennesker. Vi vil aldri bli ferdige, verken her i livet eller i evigheten, med å takke og lovprise Gud for en slik barmhjertighet. Og hvor forferdelig er det ikke da at vi fremdeles vil se etter vår egen verdighet, og med dette som grunnlag tenker hva Gud vil gjøre med oss - ! Med slike sterke bevis på hans miskunn burde vi jo vekkes opp til å gi ham den ære at vi holder ham for den Gud han vil være: En Gud som med alle syndere som søker nåde, handler tvert imot det de fortjener. Om vi så kjenner oss fulle av all urettferdighet og alle slags synder, til og med slike som er nevnt om hedningene, skulle vi likevel til Kristi og hans miskunns ære prise Gud, og bekjenne at han er full av nåde, slik Paulus sier: «varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer».

 

Ikke mindre rik på trøst er «Guds sannhet» slik vi ser den manifistert i hans trofasthet mot jødene. Gud hadde gitt herlige løfter til dette folket. Særlig om den ætten (sv: säd) han, som alle slekter på jorden, skulle bli velsignet i. Denne ætt (sv: säd) var Kristus (Gal 3:16). Men etter at disse løftene ble gitt, hadde folket hele tiden vært et ulydig (ohörsamt) og gjenstridig folk, som ofte fristet Herren med sine mange overtredelser. Det var dette folkets hovedstad Kristus talte om da han sa at Jerusalem var stedet der profetene ble drept. Så kunne en tenke at da ville vel Gud «angre» eller trekke tilbake løftene sine. Men det gjorde han ikke, men «stadfestet» og oppfylte isteden alt som var lovet til fedrene. «For sin sannhets skyld» lot han Kristus fødes nettopp midt blant dette hardnakkede folket. Akkurat der skulle Kristus leve, forkynne, virke, lide og dø. Ja, Herren lover spesielt om Jerusalem hvor nåderikt det skulle forkynnes der: «Trøst, trøst mitt folk» sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder» (Jes 40:1-2).

 

Og han sier videre om samme folk: «Er da Efra’im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren» (Jer 31:20). «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og Judas hus. I de dager og på den tid vil jeg la spire fram for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet». «Jeg vil rense dem fra all deres misgjerning, som de har forsyndet seg med mot meg. Og jeg vil tilgi alle deres misgjerninger som de har gjort mot meg da de forbrøt seg mot meg» (Jer 33:14-16, 8). Her ser vi den guddommelige trofastheten! Vi kan ikke prise ham nok for dette.

 

Herren fullbyrdet riktig nok også den dom han hadde uttalt over dette folket, om hvordan både byen og hele samfunnet deres skulle bli ødelagt hvis de også forkastet Sønnen. Men de løftene som var gitt til fedrene kunne likevel ikke rokkes. Jesus Kristus måtte komme til dette folket og bli «en tjener for de omskårne, for Guds sannhets skyld». Det var jødefolket Kristus skulle vie hele sin personlige virksomhet på jorden. Og han påla også sine disipler at de ikke skulle gå til hedningenes byer før de hadde gått til de fortapte sauene av Israels hus. Her ser vi verdien og kraften av Guds løfter. Det er utelukket at de kan svikte. Gud er usvikelig og fullbyrder sine løfter, selv mot så utakknemlig og hardnakket et folk. Og alt dette gjør Gud bare for sin sannhets skyld.

 

Måtte vi så huske dette godt, og praktisere det på de løftene Herren Gud også har gitt oss! Vi må tro at han like så sikkert og trofast skal oppfylle disse, som han oppfylte løftene sine til Israel. Nå har Herren Kristus uttrykkelig sagt: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5:24). Da bør vi jo også ganske visst tro at om det ser aldri så ille ut med hele vårt Gudsforhold som det gjorde med jødene, men vi likevel fremdeles klynger oss fast til Kristus, så skal ikke noe som helst kunne hindre dette løftet i å gå i oppfyllelse. Vi skal virkelig få lov å regne med at vi har evig liv og ikke skal dømmes etter loven og våre synder, men eie en evig nåde. Og hvorfor er dette så sikkert? Utelukkende «for Guds sannhets skyld»! Dette er jo hele evangeliets innhold; at virkelige syndere skulle frelses utelukkende gjennom Kristus. At «den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».

 

Men du ser kanskje på deg selv som totalt frafallen, en fullstendig fortapt sau, og tror at da kan du heller ikke vente deg noen som helst nåde. Du ville nok vende om. Men du kan ikke. Og når du ikke selv kan omvende deg, slite over de bandene som binder deg, og gjenopprette den tro og fred, kjærlighet og andre egenskaper du tidligere hadde, - så fortviler du. Da tror du ikke lenger du kan vente deg noe godt fra Gud. Da er det du skal huske på hvordan Gud handlet med det frafalne Israel, utelukkende «for sin sannhets skyld». Husk også på løftene hans om den gode hyrde. Ja, Kristus sier uttrykkelig at han forlater de nittini og går etter den sauen som er kommet bort. Han forlater altså heller de nittini som alltid hadde ham mellom seg*, enn å gi opp den sauen som er gått seg vill i ørkenen og er i fare for å bli rov for ulvene.

 

*

men som «ikke har bruk for omvendelse» - d.v.s. ikke innser at de hadde bruk for omvendelse» (Luk 15:7).

 

Har nå Kristus sagt dette, så vær du helt sikker på at han for sin sannhets skyld også skal oppfylle dette løftet. Det er utelukket at Gud kan lyve. Og når du med alle dine fall og synder likevel ennå setter ditt håp til Herren og ønsker å kunne komme tilbake til ham, så er du nettopp en sau som er kommet bort. Til deg taler Herren slik: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake» (Esek 34:16). Og videre: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser» (Jes 43:11). Og husk også på at «Han som gav løftet er trofast» (Heb 10:23). Videre har Herren Kristus lovet: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere» (Joh 16:23). Ja, med mange ord og forbilder har han forsikret oss om at han alltid vil høre bønnene våre når vi ber i hans navn, når vi tror, og når vi begjærer noe vi trenger. Da bør vi jo helt sikkert tro at han også virkelig gjør dette - selv om vi ikke ser eller forstår hvordan han bønnhører oss. Og hvorfor er da dette så visst og sikkert? Utelukkende «for hans sannhets skyld»! Gud kan ikke gjøre seg til en løgner, selv om vi er uverdige til å motta hans nåde.

 

Men her vil ennå mange fristes til å stille spørsmål ved om Gud virkelig er sannferdig i sine løfter om å bønnhøre oss. Ja, så hardt kan det gå for seg i prøvelsens tider at mange sier: Nå har jeg bedt i lang tid om noe, men jeg har likevel ikke fått det. For meg ser det slett ikke ut som om han holder løftene sine. Dette er jo en dyp anfektelse. Måtte vi da vokte oss vel for å dømme Gud etter det vi ser og mener! Du må heller stille spørsmål ved all din oppfatning av Guds måte når han hjelper og bønnhører, enn å tvile på Guds løfter. Gud er jo selv sannheten og den evige trofastheten. Skulle vel Gud svikte et løfte han hadde gitt? Men tiden som går, og måten han bønnhører på, kan forvirre deg. Da sier Herren: «Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier» (Jes 55:8-9). Å, så ynkelig, svak og fordervet vi er av naturen, når vi til og med kan tvile på Guds trofasthet og sannhet!

 

Når alt går greit, da har vi lett for å tro. Men når vi opplever et langvarig mørke, og store fristelser angriper oss, da tviler vi. Hvem kan hjelpe oss da? Vi har nok de sterkeste bevis på Guds store barmhjertighet og trofasthet. Vi ser hvordan de ugudelige hedningene ble kalt til nådens rike mens de ennå lå nedsunket i de største syndene og ikke en gang spurte etter Gud. Vi ser det troløse jødefolket tross alle sine frafall likevel mottok det Gud hadde lovet. Men når det virkelig mørkner for våre egne åndelige øyne, da glemmer vi lett alt dette, og tror ikke lenger Gud er sannferdig. Hvem kan hjelpe oss nå? Dette svarer Paulus på i det som nå følger:

 

13: Men håpets Gud skal fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. (C.O.R.’s bibeltekst: Men håpets Gud fylle dere med...)

Slik slutter nå apostelen sin lære og formaning med et ønske til Gud om at han selv må gi oss alt det vi trenger. Vi husker at Paulus i v.5-6 avsluttet sin formaning på samme måte. I v.5 kaller han Gud «tålmodighetens og trøstens Gud», mens han like foran talte om «den tålmodighet og trøst som Skriftene gir» (v.4). Her ser vi han bruker samme talemåte. I v.12 sa han: «på ham skal hedningene håpe», og her begynner han nå slik: «Men håpets Gud...» Gjennom den talemåten lærer vi at det som er formaningens målsetting, det må vi motta fra Gud. At det ikke kan gripes eller gjøres av oss - hvis ikke Gud gir det. Uttrykket «håpets Gud» taler dermed ikke bare om at Gud er håpets målsetting og grunnvoll, slik at vi bygger alt vårt håp på ham. Men også at det er han som gir oss håpet. Hvis det altså behager ham å gi oss den gaven; et fast og levende håp, så har vi det. Ellers er alle våre anstrengelser uten frukt.

 

Men dette gjelder nå bare det sanne håpet. Ellers finnes det også mye håp i verden som ikke er virket av Gud. Hele verden håper det beste midt i all sin ubotferdighet. «Den gudløses håp går til grunne» (Job 8:13). Her tales bare om det sanne håpet om frelse, som har sin grunn i troen på Kristus, og derfor ikke skal bli til skamme (kap.5:2-5). Men det sanne håpet blir sterkt anfektet av fienden gjennom samvittigheten og synden som fremdeles bor i oss. Og da opplever vi virkelig at et fast håp bare er en Guds gave. I stor frimodighet skal vi jo bygge vårt håp på hans store barmhjertighet og hans evige sannhet i sine løfter, som vi nylig har vist. Men da opplever vi igjen og igjen at selv om vi har alle de trøstens forbilder eller løfter fra Gud foran oss, kan vi samtidig angripes av store anfektelser og overfalles av angst og uro. Da kjenner vi nok at det ikke står i vår makt å tilegne oss en virkelig trøst, selv om vi bruker Ordet. Nei, dette er utelukkende et Guds verk og ufortjente gave. Det merker vi nok når han i vår største nød og frykt, i et øyeblikk gir oss en frimodighet i troen og håpet, så vi får en usigelig glede midt i all vår elendighet. En slik troens gave fra Gud er det Paulus nedber over oss her.

 

Det er ikke noe lite mål av håp og trøst Paulus ønsker oss her, men en full troens visshet med «glede» og «fred». «Håpets Gud», sier han, fylle dere med all glede og fred i troen (slik det heter i COR’s bibel). «Fylle dere» sier han altså, og «med all glede og fred». Uttrykket «all glede og fred» minner oss om de mange frydens frukter vi har ved at vi er forenet med Gud. I kap.5:1-5 regner Paulus opp noen av disse. Først og fremst burde vi jo ha en usigelig glede og fred i Gud selv og hans vennskap. I at den evige Gud nå er vår forsonte Far, og vi hans elskede barn. Videre også i all hans guddommelige fullkommenhet; såsom hans evige sannhet og miskunn, hans trofasthet, omsorg, langmodighet, visdom, allmakt osv. Og endelig i hans trofaste løfter om den evige herlighet han til sist vil gi oss. Å, så uendelig store og omfattende kilder for glede og fred i troen - om så både vi selv og hele verden bare gir grunn til å klage og gråte! Gud, hans fullkommenhet og hans løfter står likevel fast.

 

Men her strekker det ikke til med vår forstand, eller at vi har all grunn til å fryde oss, hvis ikke Gud selv gir oss sin nåde til dette. Derfor er dette ikke noe apostelen bare oppfordrer oss til, men som han helt konkret ber om. Han ønsker vi må dette, for han vet det bare skjer hvis vi får dette som en Guds gave. Og samtidig er dette ikke bare et tomt ønske som aldri oppfylles. Nei, tusenvis av sjeler får daglig oppleve at midt oppe i harde prøvelser og sorger kan Gud fylle dem med en glede og fred i troen, så all annen glede falmer mot dette.

 

En slik glede og fred gis spesielt til virkelig sønderknuste syndere som har gitt opp alle sine egne muligheter for å bidra med noe som helst til sin frelse. Da kommer Gud til dem. Helt på tvers av alle deres tankebaner gir han dem en fullkommen og ufortjent nåde, og åpner øynene deres så de ser dette. Ja, gir dem Åndens vitnesbyrd om at nå er de Guds barn og arvinger. Da har de den rette erfaringen av hva Åndens glede vil si. En slik glede kan vi også senere oppleve. Særlig etter å ha vært gjennom store prøvelser. Ellers må vi nok oftest la Guds nåde være nok for oss (2Kor 12:9), og ha all vår fred bare i tilliten til hans ord, uten absolutt å skulle kjenne den veldige gleden. Dette er jo de kristnes mer daglige liv i troen.

 

Glede og fred i troen sier Paulus - egentlig «idet dere tror». Dermed sies det også i den formuleringen at det ikke er tale om en glede som kommer av egne gode livsvilkår, eller av at vi selv lykkes så godt i vår kristendom at vi gleder oss over dette. Nei, her tales det om en glede som bare har sin grunn i tilliten til Guds ord og løfter, fordi alt i oss selv bare gir grunn til å fortvile. Å tro er at en utelukkende på Guds løfter har trøst i noe en ikke ser (Heb 11:1). Og her menes den frelsende troen på Kristus, for den skal virke «glede og fred», og det skjer «ved Den Hellige Ånds kraft». Denne troen er i sannhet bare en Guds gave som en virkelig må be om å få. Og den er et verk som Gud bare kan skape gjennom forkynnelsen av evangeliet, når dette treffer totalt fattige og avmektige syndere. Men da er alt det vi kan registrere hos oss selv bare elendighet. Så skal også troen gjennom all bekymring og nød utelukkende være en fortrøstning til Guds nakne ord - samtidig som vi bare ser og kjenner det som anklager og kan gjøre oss motløse. Men hvordan kan vi da ha noen glede og fred? Jo, akkurat da blir det en overnaturlig glede og fred - da står gleden der virkelig utelukkende som et Guds verk. Og et slikt Guds verk er det apostelen her ønsker og ber om for oss, også med den tilføyelsen han så legger til:

 

så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. Dette; at vi har et fullkomment sikkert håp om vår evige frelse, er da den siste og herligste frukten som nevnes av alt det Gud har gjort og gjør. Dette håpet er den største kraften i all vår kristendom. Det er dette håpet som gir lyst og kraft til å løpe i den kampen som er lagt foran oss. Det gir mot og styrke til å gjøre, lide og holde ut i alt denne kampen fører med seg. «Glede i Herren er deres styrke» (Neh 8:10) - og håpet om frelse er hjelmen vår i kampen (1Tess 5:8). Hele livet for øvrig er jo så fullt av sorg, prøvelser og elendighet. Hvis vi da ikke skal gi opp på veien, eller bli trøtte og utilregnelige, kreves det virkelig et fullkomment håp til den herlighet Gud skal gi oss, så vi kan holde fram i tro og tålmod.

 

Men igjen: Vi har jo den sterkeste grunnvoll å bygge vårt frelseshåp på. For vi er jo skapt til det evige liv, og til det evige liv er vi dyrt gjenløst og kjøpt. Det er dette livet, og ikke for det korte og jordiske, Kristus gav seg selv som et sonoffer for. Det er med det evige livet som mål Gud har gitt oss hviledagen, Ordet, sakramentene og Den hellige Ånds verk i sjelen. Hvis vi er Guds barn og venner, er vi jo ganske sikkert også hans arvinger. Da skal han også ganske visst gjøre sine venner virkelig glade og lykkelige.

 

Men så er jo dessverre tilstanden likevel den at selv om grunnvollen er så fast og urokkelig, så er hjertene våre gjennom naturens forderv så besmittet av tvil, og så ustadige, at vi ikke greier å holde fast på det salige håpet - hvis ikke Gud selv gir oss denne dyrebare gaven. Det håpet som er avhengig av våre egne anstrengelser, våre tanker og konklusjoner, er alltid svakt og usikkert. Men når Gud selv ved sin Hellige Ånd skaper vissheten i hjertet vårt, og fyller oss med glede og fred i troen, da får vi det fullkomne håpet Paulus taler om her - denne overnaturlige trøsten som skildres i kap.8:16 med disse ordene: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn».

 

Derfor tilføyer også Paulus disse ordene: «ved Den Hellige Ånds kraft». Her nevner Paulus også den tredje personen i guddommen, som den som virker til vår trøst. Den evige Far, som her kalles «håpets Gud», skaper i oss et fullkomment håp gjennom Den Hellige Ånd, når han fyller oss med glede og fred i troen. Og med denne tilføyelsen; «ved Den Hellige Ånds kraft», vil apostelen på nytt minne om at vi selv ikke er i stand til å gjøre eller gripe noe, hvis det ikke blir gitt oss fra himmelen. Å hvor viktig det er å la denne erkjennelsen synke dypt ned i oss; at all nåde og kraft avhenger av at Gud gir oss det! All vår fred og enhver vekst i det som er godt hindres straks den innbilningen slipper til; at vi selv er i stand til å utrette noe i dette. Kanskje vi menneskelig sett er i stand til å bruke midlene. Og kanskje vi, når vi hører formaningen, tennes opp og ønsker det gode. Likevel skal vi nok snart erfare at selv er vi ikke i stand til å ta det til oss.

 

Likevel sitter den innbilningen så dypt i vår natur, at den er det største hinderet for Guds verk i oss. Da må Gud bryte denne innbilningen ned ved å overlate oss til vår egen avmakt. Men et resultat av denne innbilningen er også all den kjødelige vantroens virksomhet, og som så sterkt hindrer Guds verk i oss. Derimot kjenner vi hvor varmt og villig hjertet blir når det virkelig har fått synke dypt ned i oss at alt godt bare kommer som Guds gave. Dette taler også slike ord om: «Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting» (Joh 15:5), «vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv» (2Kor 3:5), «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). Dette er det Paulus vil minne oss om når han sier: «ved Den Hellige Ånds kraft».

 

Og med dette ønsket avslutter nå apostelen de mer konkrete formaningene i dette brevet. Først har han pløyd og plantet. Med ønsket sitt til slutt vil han minne om at det er bare Gud som gir vekst. Måtte vi så få beholde lys over dette inntil vår siste dag! Og også få oppleve at Gud gir oss nåde til dette, så vi virkelig lever i det og strekker oss etter det i tro, i glede og fred i et fullt og fast håp ved Den Hellige Ånds kraft!

 

Men selv om det nå er slutt på selve formaningene i brevet, og det som nå gjenstår mer angår Paulus og den romerske menigheten, må vi ikke fristes til å tro at dette som gjenstår ikke har noen betydning for oss. Riktignok får vi nå ikke lenge høre mye av hans formaninger, men i stedet skal vi få se og høre Paulus vitne om sitt liv som apostel. Der skal vi også finne mye dyrebar lærdom. Han begynner med en slags redegjørelse for selve brevet, og hvordan han «om noe» har skrevet «mer frimodighet» til dem, for dermed å formane sine brødre. Og i dette uttrykker han seg så kjærlig og ydmykt at det må gripe hjertene våre, ja, virke som et eksempel til å ydmyke oss.

 

14: Jeg har selv den tillit til dere, mine brødre, at dere også er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.

Slik innleder Paulus, og sier at når han har formant og undervist de troende i Rom så frimodig, så har dette ikke vært fordi han har ansett dem for å stå på et lavere stadie, når det gjaldt kristen kunnskap og vandel. Tvert imot «hadde han selv den tillit til dem», sier han, at de var «fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre». Jeg har selv den tillit til dere, mine brødre, sier han. Dette hadde han dels hørt gjennom andre, dels vitnet også deres kjærlighet om det (1Kor 13:7). at dere også er fulle av godhet. Dette er det første apostelen krediterer de kristne for i Rom. Og det ordet Paulus anvender her for «godhet», betegner ikke bare snill og omgjengelig, men godhet og fortreffelighet i videste betydning. Derfor er dette virkelig sterkt sagt om dem. Legg merke til: «fulle av godhet».

 

Men først og fremst ser vi her, det vi ofte treffer på i Kristi og apostlenes tale (f.eks. Åp 2:3,9,19, Fil 1:3-5, Kol 1:3-6 m.fl.); nemlig hvor rikt og sterkt de gav uttrykk for det gode som de hadde sett nåden hadde virket i de troende. Dernest skal vi huske på at selv om det i vårt eget kjød ikke bor noe som helst godt, så bærer det at vi er født på ny, og den sanne troen, likevel alltid frukt i et sinn som da er hellig. Derfor kan det med rette hete «fulle av godhet». Apostelen Peter sier at vi også har «fått del i guddommelig natur» (2Pet 1:4). I vår fattigdom i ånden kjenner vi bare på naturens forderv, og ser ikke mye til disse Åndens frukter. Likevel kan en apostel i Åndens lys si: «dere er fulle av godhet». Samtidig trenger vi ikke være i tvil om at de kristne i Rom ikke var syndfrie eller noen fullkomne kristne. Det skjønner vi jo med bakgrunn i alle de formaningene Paulus så det nødvendig å gi dem (f.eks. kap.13:12-13 m.fl.). Likevel kan han si de er «fulle av godhet». Ja, slik er det en kristen har det. Han er på samme tid full av synd i kjødet - og full av godhet i ånden, - når vi husker på hva han etter Åndens sinnelag er og gjør, ønsker, sukker, tenker og taler.

 

fylt med all kunnskap. Dette var det neste apostelen visste om de kristne i Rom; at de var «fylt med all kunnskap» i det som hadde med troen og et hellig liv å gjøre. Selv om noen blant dem ennå var svake også i kunnskap, så fantes det samtidig andre blant dem som både hadde mer kunnskap, men også var oppøvd i å omsette læren i praksis. Disse siste sier han da er «i stand til også å formane hverandre». Men nå hadde likevel Paulus satt seg fore å undervise og formane slike som allerede hadde mye kunnskap og mange Åndens frukter, og som selv var i stand til å formane andre. Derfor erkjente han at han måtte begynne i kjærlighet å forklare bakgrunnen, hva som drev ham til dette. Dette gjør han nå i de to følgende versene.

 

Men la oss, før vi forlater dette verset, spesielt legge merke til det eksempel apostelen gir oss på hvordan en i kjærlighet og oppmerksomhet skal møte brødre og deres følelser. Som den store apostel han var, hadde han vel uten noen slik innledning og forklaring kunnet tillate seg å si en så ung og blandet menighet alt det vi har lest i dette brevet. Likevel forsøker han isteden å møte dem i kjærlig samfunnsånd på deres følelsers plan. Han tar fram alt godt som han vet om dem, og kommer med en inngående forklaring på hvorfor han kunne formane dem så frimodig. Dette bør være et eksempel for alle kristne, i særdeleshet åndelige lærere, til å gå fram i ydmykhet, mildhet og åndelig visdom, slik Paulus for øvrig også ofte formaner nettopp til ydmykhet og selvutslettende kjærlighet. Det er dette vi egentlig skal lære her.

 

Når Paulus med så sterke ord taler om det gode han kjente til om disse kristne, kan vi også her se at det i visse tilfeller er rett og nyttig å gi noen slike skussmål. Det er noen som mener at en aldri skal tale til en kristen om at en ser noe godt hos ham, for at han ikke skal bli oppblåst. Men dette er en heller barnslig tanke som vi ikke finner støtte for verken i Skriftens lære eller i dens mange forbilder. Nei, særlig når vi finner å måtte formane eller refse, har det spesielt stor betydning at vi også gir uttrykk for hva vi finner av godt hos den som feiler. For da blir hjertet hans mer åpent for å motta advarsler. Dette ser vi praktisert både her og i mange andre av Paulus’ brever, men også hos Kristus (Luk 22:24-30, Åp 2:2-6). Og når det gjelder å møte dem som er oppblåst eller åndelig selvsikre, så har Herren andre midler han bruker. - Men igjen går vi tilbake til teksten. Uansett alt det gode Paulus fant hos de romerske kristne, har han altså likevel i frimodighet formant dem. Og bakgrunnen, det som har drevet ham til dette, utlegger han nå nærmere for dem:

 

15 og 16: Likevel, brødre, om noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, for å påminne dere, på grunn av den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skulle være en Jesu Kristi tjener overfor hedningene og gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd.

Likevel, om noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, selv om jeg altså er overbevist om hvor rike dere er både på kunnskap og godhet. D.v.s. på enkelte områder har jeg skrevet mer frimodig til dere. I dette antyder Paulus at det var litt dristig av ham å formane slike kristne som disse i Rom, på denne måten. For det første fantes det i denne menigheten også høyt ansette både jøder og hedninger. Dernest var også apostelens formaning til en viss grad av en slik karakter at de kunne tenke at han så på dem som svært lite opplyste. Men av fare for at de skulle fornærmes, og at dermed det gode inntrykket av apostelens «hälsosamme» lærdommer skulle reduseres eller totalt ødelegges, har han med denne innledende forklaringen villet eliminere ethvert grunnlag for slike følelser. Med samme hensikt har han også dette ordvalget: han sier at med sitt brev har han bare villet påminne dem om dette - som de vel selv visste og forstod - - -.

 

Så forteller han dem årsaken og hva som drev ham til å skrive til dem. Han sier: På grunn av (i kraft av) den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skulle være en Jesu Kristi tjener overfor hedningene. Jeg har gjort det på grunn av mitt embete, sier han, jeg er en Jesu Kristi tjener. Selv om min undervisning ikke har vært fullstendig nødvendig for at dere kunne bli frelst, har jeg likevel, på grunn av min tjeneste kjent meg drevet til å gjøre noe også for dere. Av Guds nåde har jeg jo mottatt det kallet at jeg skal være «en Jesu Kristi tjener overfor hedningene». Derfor anser jeg meg pliktig til å tjene så mange som mulig. Her vil apostelen dermed ha sagt det samme som han sa i kap.1:13-15 med disse ordene: «Jeg har ofte planlagt å komme til dere - men inntil nå er jeg blitt forhindret -, slik at jeg kunne høste noe frukt også blant dere, slik som blant de andre folkeslagene. Jeg er en skyldner, både overfor grekere og barbarer, både overfor vise og uforstandige». Det er altså sin plikt Paulus holder fram her som grunn for at han skriver til dem som nok også selv var opplyste og begavet (konf. kap 1:5, 11:13, 1Kor 9:16-17 m.fl.).

 

Gjennom denne forklaringen han nå har gitt dem, er han begynt å tale om sitt embete, sin tjeneste som apostel. Først taler han om apostelkallets indre vesen og høye tjeneste: «gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd». Her ser han på det som en yppersteprestelig tjeneste i Herrens store tempel. At jeg skulle gjøre prestetjeneste for Guds evangelium (sv: förrättande Guds evangelii offertjänst). Uttrykket her betyr egentlig: «arbeide i hellig tjeneste», «prestelig tjene eller forvalte». Like nedenfor ser vi at det ikke heter at evangeliet - men at hedningene (de som ble vunnet for Kristus) kunne være et offer. Dermed ser vi det korrekte i en oversettelse som går på prestelig å tjene Guds evangelium, d.v.s. på samme måte som tempelprestene være opptatt med dette, en daglig sysselsettelse i hellig arbeide.

 

for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd. Paulus har et vidunderlig syn på sitt kall. Han ser seg som utsendt i Kristi tjeneste, for å oppsøke og bringe hjem til Faderen et stort og velbehagelig offer; en skare av frelste hedninger som lovpriser Lammet. Den som i egentlig forstand har oppsøkt og båret hjem til Faderen dette offer, er jo Han, den enbårne, som ble sendt fra himmelen for å frelse syndere. Peter taler om dette, og sier: «For også Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at han skulle føre oss fram til Gud» (1Pet 3:18), d.v.s. føre hjem til Faderen byttet som var vunnet; de frelste sjelene. Men så er Kristi tjenere hans «medhjelpere» ved at de forkynner denne forsoning for sjelene. Så herlig ser nå Paulus på sitt kall.

 

Videre sier han om offeret at det blir «velbehagelig». De omvendte og troende hedningene er et offer som er velbehagelig for Gud. Ingen syndere kan i seg selv være velbehagelige for Gud. Men Guds gjenfødte barn, fattige i ånden, er hellige og ustraffelige «i den elskede» (Ef 1:4 flg.), renset i hans blod. Herren sier om de forbilledlige ofrene at «jeg har ikke behag i dem» (Jer 14:12). Det er som motsetning til dette Paulus her bemerker at disse offer av frelste hedninger er velbehagelige for Gud. Kristus var det store sonofferet. Og det var så velbehagelig for Faderen at det også virket Guds velbehag over alle troende syndere. Nå skulle disse bli velbehagelige takkofre for Gud.

 

I tillegg sier nå Paulus om dette offeret at det er «helliget ved Den Hellige Ånd». Mens Det gamle testamentes ofringer bare på forbilledlig vis var helliget gjennom de ytre seremoniene, skal nå dette offeret på den rette grunnvoll være helliget «ved Den Hellige Ånd». I kap.12:1 lærte Paulus at vi skal framstille våre legemer som «et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud». Men dette kan jo bare skje gjennom Den Hellige Ånds verk i vårt indre. Og da forstår vi også hvordan det offeret som omtales her blir helliget ved Den Hellige Ånd. Gjennom alt dette har så Paulus skildret sitt kall og embete på en vidunderlig måte; en tjeneste i hele den guddommelige treenighet. Først sier han at han er en «Kristi tjener». Dernest at han skulle gjøre prestetjeneste for Guds evangelium. For det tredje at offeret (for Gud) skulle helliges ved Den Hellige Ånd.

 

Og hver eneste én som er en Kristi tjener, som arbeider for å føre sjeler til sin Herre, står jo i den forstand likt med Paulus. Men da burde vel også det vi her har talt om virkelig kunne oppmuntre, fryde og styrke en trofast sjelesørger. Med all den anfektelse innenfra og utenfra som denne tjenesten påfører oss, må vi ikke glemme at vår sak er Herrens, og at vårt embete tilhører vår Gud (Jes 49:4). Vi er Kristi tjenere, vi er med og samler sammen til det store takkofferet som skal bæres fram for Faderen; dette offeret av alle frelste sjeler. Og når vi kjenner på avmakt og udugelighet overfor så stort et verk, da må vi huske at offeret skal «helliges ved Den Hellige Ånd» - at det er egentlig han som kaller, samler og helliger, og i Kristus Jesus holder sjelene fast og bevarer til evig liv. Dette var apostelens trøst, og det han hadde å rose seg av. Det ser vi også i følgende vers.

 

17: Derfor har jeg grunn til å rose meg i Kristus Jesus i det som har med tjenesten for Gud å gjøre.

For at ikke noen skulle oppfatte det som at Paulus i forrige vers hadde framhevet seg selv i omtalen av sitt kall og sin tjeneste, utelukker han omgående slike tanker. Han lar det straks stå klart hva det er han bygger på: I Kristus Jesus har jeg virkelig noe å rose meg av, i det som har med tjenesten for Gud å gjøre. Og kan derfor også rose meg av dette embete som jeg har fått av Kristus Jesus, og den tjenesten jeg har med å frembære for Gud velbehagelige offer. Derfor er det så langt fra at jeg skulle «skamme meg over Kristi evangelium» (kap 1:16). Tvert imot ser jeg på det å forkynne evangeliet som noe jeg kan «rose meg av». Derfor er det det Kristus har virket gjennom meg, som jeg taler om. Men også bare dette, fordi det er bare i dette jeg har all min ros. Og han fortsetter slik:

 

18 og 19: For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og i gjerning, for å føre hedningene til lydighet, i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium.

Paulus sier m.a.o.: Når jeg taler om den ros i dette som hører Guds rike til, og skildrer mitt arbeid og min tjeneste, våger jeg ikke å tale om noe annet enn det Kristus har virket gjennom meg. Jeg vil bare fortelle om det som Kristus virkelig har latt skje gjennom meg «i ord og i gjerning»... for å føre hedningene til lydighet. Når det tales om hedningenes «lydighet», så går ikke det på vår menneskelige lydighet, men på den lydighet mot (anammelsen av) evangeliet, som evangeliet selv virker i gjenfødelsen. D.v.s. at hedningene åpner seg for/tar imot evangeliet, «gir seg inn under Guds rettferdighet» (kap 10:3), blir omvendt og tror på Kristus. For det er dette evangeliet egentlig har som mål og lærer (konf. kap.1:5 og 10:16 og utleggelsen av disse).

 

Siden følger også, men vel og merke som en frukt av at evangeliet har inntatt hjertet, det lydige sinn som vil høre Herrens røst i alt, så det blir Kristus som får regjere over sitt folk. Slik forklarer apostelen hvordan Kristus har virket gjennom ham. Legg merke til at det var Kristus som virket det! Men Paulus hadde vært et redskap i hans hånd. Troen er et Guds verk som verken må tilskrives den som preker eller den som hører, men bare Kristus som gjennom sin Ånd åpner hjertet og føder troen. Motstå sannheten, det er det eneste vi kan. Men å skape det gode, det er bare et Guds verk. Så langt om den personen tjenesten skjedde gjennom.

 

Så går han over til å skildre hvordan og med hvilke midler Kristus virket gjennom ham. Han sier: «i ord og i gjerning, for å føre hedningene til lydighet», i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft. Først nevner han «i ord og i gjerning», d.v.s. ved å forkynne evangeliet og gjennom alle slags kjærlighetsgjerninger (se v.25, 26, 2Kor kap.8 og 9 m.fl.), som også virket med til at sjeler kom under evangeliets hørelse. Og selve underne taler han her særskilt om med ordene: «i kraftige tegn og under» (sv: Genom teckens och unders kraft). Her siktes til alle de under som apostelen gjorde (Apg 14:3, 19:11-12) som igjen stadfestet forkynnelsen av evangeliet, trakk de ufrelste til apostelens forkynnelse, gjorde dem oppmerksomme overfor budskapet og styrket de troende. - «I Guds Ånds kraft». Dette taler uten tvil om Åndens kraft og arbeide på dem som hørte. Den ikke bare åpnet hjertene deres for Ordet, men også både understreket og stadfestet det hos dem med himmelsk kraft og gaver (Mark 16:17-18, Apg 2:4, 10:44-46 m.fl.). Slike midler og virkemåter var det Kristus brukte gjennom apostelen. Deretter taler han også om frukten og omfanget av sin virksomhet, når han sier:

 

slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium. Hvor mye som ligger i uttrykket «rundt om» kan en ikke bestemt si, bortsett fra at apostelen tydeligvis også har vært i land som ikke er omtalt i Apostlenes gjerninger (f.eks. Arabia, Fal 1:17). Men vi kjenner det arbeidsfeltet han med sikkerhet har hatt, som her bare antydes med sine endepunkter: «fra Jerusalem like til Illyria». Vi vet at Paulus forkynte Kristi evangelium blant hedningene i så vidstrakte land som Syria, Lilleasia, Grekenland og Makedonia. Det leser vi om i Apostelgjerningene fra det niende til det siste kapitlet. Vi vet også at der har han forkynt evangeliet over alt (så mye som var nødvendig for dets første utbredelse), slik at han i v.23 kan si at han «ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene». Det vil si at det ikke lenger er noe sted hvor de ikke har hørt evangeliet. Men når vi vet alt dette, og tenker nærmere over det, blir en stående i undring over storheten av det Guds verk som ble utført på jorden gjennom denne apostelen.

 

Og alt dette kaller han for nåde (v.15, 1:5, 1Kor 15:10). Men hvor usigelig stor blir ikke da denne nåden, når vi tenker litt på hvordan Gud har arbeidet gjennom denne apostelen. Når vi f.eks. husker at den samme Paulus som her kan si at han har «fullgjort förkunnandet av Kristi evangelium» i alle disse landene, han hadde tidligere vært en av de største fiendene av Kristus og hans folk. Han hadde vært «en spotter, en forfølger og en voldsmann» (1Tim 1:13) som hadde sett det som sin oppgave å «utrydde» den troen han senere selv fikk oppleve (Gal 1:23), «plage menighetene» og pine og drepe Jesu venner. En skulle jo tro at med en slik forskrekkelig blodskyld måtte han være så stor en synder for Gud at Herren bare ville kaste ham i helvete, og slett ikke noen gang kunne bruke ham i sin tjeneste. Men nei, Paulus skulle nok komme til den dype erkjennelsen at han var den «største av alle syndere» (1Tim 1:15), og «ikke verd å kalles apostel» (1Kor 15:9). Men mot slutten av sitt liv skulle han også med all grunn komme til å vitne om at «jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg» (1Kor 15:10). Her stadfester apostelen selv det han sier i Rom 5:20 «varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer».

 

Ja, slik er Guds store og uforskyldte nåde! Paulus vitner selv: «Men jeg fikk miskunn fordi jeg var uvitende og gjorde det i vantro» (1Tim 1:13). Den største forfølgeren blir den største apostelen. En uverdig tolder blir den første evangelisten; Matteus (Luk 5:27, konf. Mat 9:9). En beryktet synderinne får bli den første som fikk møte og vitne om at Jesu var stått opp fra de døde (Joh 20:18). Den disippel som hadde falt dypest, som hadde totalt fornektet sin Herre, får på den store pinsedagen være den første apostel som stod opp og forkynte, og det med en kraft som vekket tre tusen sjeler (Apg 2). Slik går Herren fram for totalt å utslette vår rotfestede innbilning om at vi på en eller annen måte skal kunne fortjene nåden. For gjennom så sterke eksempler å vise at Guds nåde er utelukkende nåde, en fullstendig uforskyldt og ufortjent nåde. - Men når så denne nåde var gitt Paulus, at han skulle være «hedningenes apostel» (Rom 11:13), så har han også trofast vært lydig mot dette kallet, og særlig vært opptatt med å forkynne for hedningene. Det taler han så videre om:

 

20 og 21: Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, men som det står skrevet: de som han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå.

Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt - altså forkynne blant hedninger som i det hele tatt ikke hadde hørt et ord om Kristus, eller der ingen andre tidligere hadde forkynt Kristi evangelium. - så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, d.v.s. ikke bruke min tid og krefter der hvor de allerede har fått ordet om Kristus. Når det jo først og fremst er min plikt (som kalt til apostel for hedningene) å reise omkring til disse som ikke har hørt om Kristi navn, bære fram det første budskapet om ham, og legge grunnvollen for nye menigheter. Det er dette apostelen vil ha fram i v.20; at han trofast har fulgt sitt apostelkall.

 

Ellers kunne vi vel lett oppfatte uttalelsen hans om at han «har gjort det til sin ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt», som menneskelig forfengelighet. Riktig nok er vel ikke noe menneske, heller ikke en apostel, totalt fri for dette naturens ugras (se 2Kor 12:7). Men i sin gudgitte tjeneste er det selvsagt galt å drives av menneskelig forfengelighet, eller lyst til egen ære. Så sier da også Paulus dette i en sammenheng hvor han fremhever at han har vært tro mot sitt disippelkall. Vi kjenner også godt til at Paulus ikke ble drevet av trang til menneskelig ære, i sin tjeneste. Det var nidkjærheten for sin Herres ære og sjelenes frelse som drev ham.

 

Det han taler om her er da det som er hver éneste kristens plikt: å gjøre det til sin ære, det hele verden forakter, å være trofast mot Kristus og gjøre hans vilje. På grunn av sitt kall trofast bekjenne Kristi navn overfor tusenvis av gudsforaktere. Ja, «gjøre det til sin ære» å følge vårt kall og leve et rett kristent liv (2Kor 5:9, 1Tess 4:11). Og det at han «ikke ville bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt», d.v.s. forkynne evangeliet der det allerede var noen som hadde forkynt det, det hadde, som allerede vist, sin grunn i hans kall til særlig å virke blant hedningene (kap.11:13, Gal 1:16, 2:7-8, Ef 3:8). Det er alles plikt og rette ære å være tro mot sitt kall. Måtte vi også i dette ta lærdom av apostelens eksempel!

 

La oss bare minne hverandre om hvor alvorlig Kristus legger dette inn over disiplene sine ved Tiberias-sjøen. Han har nettopp latt Peter skjønne at han kalles til å følge etter ham i martyrdøden. Så snur Peter seg, ser på Johannes og spør: «Men Herre, hva da med ham?» Da svarer Jesus ham i en irettesettende tone: «Hvis jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva har du med det? Følg du meg!» (Joh 21:18-22). Vi ser at det Herren vil si her, er dette: Hvis jeg gir deg étt kall, og Johannes ett annet, skal bare hver enkelt av dere være opptatt med sitt. Slik er Kristi vilje. Uansett om kallet eller gjerningen er stor eller liten, så er alt like stort for ham. Bare dette éne krever han: At hver enkelt er tro mot sitt kall. «Ingen tar seg denne æren selv, men bare den som er kalt av Gud, slik Aron også var kalt» (Heb 5:4). «Enhver skal være i det kall som han var i da han ble kalt» (1Kor 7:20-24). Slik talte og slik handlet Paulus. Må vi så også i dette følge ordets lærdom! - Men Paulus forklarer seg ennå tydeligere. Også her bruker han Skriftens eget vitnesbyrd å støtte seg til i det han har gjort. Han sier:

 

men som det står skrevet. Paulus hadde ikke bare sitt eget spesielle kall å støtte seg til i sin nidkjærhet for særlig å virke hos hedningene. Han hadde også Skriftens ord å støtte seg til. Her bruker han så Jes 52:15 der det heter: De som han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå. Her er det klart nok Kristus det tales om. Det ser vi av versene foran, v.13-14: «Se, min tjener skal gå fram med visdom. Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy. Liksom mange var forundret over deg - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn». Han skulle bli deres Herre, slik at «Konger skal lukke sin munn for ham», de skulle underordne seg ham og høre på hans røst. Så følger disse helt klare ordene om hvordan evangeliet skulle bli forkynt for dem for første gang: «De som han ikke var blitt forkynt for, skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå». Det har altså vært apostelens salige kall å utføre dette som profetisk var forutsagt. Han hadde det dyrebare oppdraget å bære den første forkynnelsen om verdens Frelser til folk som ingenting hadde hørt om dette. Det var dette han «roste seg» av. Og å fullføre dette kallet hadde han «gjort til sin ære».

 

22: Av denne grunn har jeg gang på gang blitt hindret fra å komme til dere.

«Av denne grunn» - grunnen som Paulus like foran har fortalt om; at han etter sitt kall først og fremst forkynte evangeliet det hvor Kristi navn ennå ikke var kjent. Han har vært opptatt rundt om i de landene han nettopp har nevnt (v.19). Derfor kunne han ikke komme til Rom, hvor Kristus var kjent og var blitt forkynt. Her ser vi den hellige nidkjærheten Paulus først og fremst hadde for sitt kall, og som gjorde at han bare var opptatt med å være mest mulig til nytte for sjelene. Han hadde lenge sett fram til å kunne komme til Rom, hadde håpet å bli opplivet sammen med dem i deres felles tro. Likevel hadde han ikke kunnet reise dit - utelukkende fordi hans kall og sjelenes behov drev ham til å oppholde seg i de fullstendig hedenske landene.

 

Her skal de kristne, og da særlig sjelesørgere, lære at de ikke må sløse bort tid på reiser eller andre foretak som de selv synes er bra, eller bare for selv å bli opplivet. Alle slike tilfeller må prøves overfor spørsmålet: Hva er det som er mitt kall? Hva er det som best tjener til sjelers gagn og til Kristi ære? For det er dette vi lærer gjennom det apostelen vitner her, også i det han nå tilføyer:

 

23 og 24: Men nå, når jeg ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene, og da jeg i alle disse årene har hatt en sterk trang etter å komme til dere, vil jeg komme til dere hvis jeg reiser til Spania. For jeg håper å se dere på reisen min og å bli hjulpet av dere på veien dit, om jeg da først kan få glede meg i fellesskap med dere en stund.

At det ikke lenger var behov for apostelen i disse områdene (disse landene han har nevnt i v.19), vil si at evangeliet nå var forkynt så vidt omkring der, at det ikke lenger fantes rent hedenske områder der. Det hadde skjedd dels direkte gjennom Paulus’ forkynnelse, dels spredd videre ut av de menighetene han hadde grunnlagt. Dette var den egentlige bakgrunnen for at han nå kunne reise til Rom, hvor han nå i mange år hadde hatt trang til å komme. Allerede i innledningen til brevet taler han om hvordan han lengter etter å se dem (1:11-15). Også i Apg. ser vi han sier det samme (Apg 19:21). Så våger han nå endelig å bestemme seg for å gjennomføre dette han så lenge har hatt «en sterk trang» til - men likevel bare i form av et kort besøk på sin reise til Spania - der «de virkelige» hedningene fantes (som ble kalt «barbarer» og «uforstandige», til forskjell fra grekerne som var kjent for sine skoler som lærte visdom (1:14). Han hadde også et håp om at menigheten i Rom kunne hjelpe ham med transport videre, og kanskje også annen form for understøttelse til turen. Ja, kanskje han også hadde et håp om å få brødre med seg derfra på sin misjonsreise til Spania.

 

Dette var de ønskene og reiseplanen Paulus hadde. Likevel kjenner vi til hvor ganske annerledes Herren hadde bestemt det skulle foregå; at det isteden var som fange apostelen skulle få komme til Rom. Og om han etter dette fangenskapet i det hele tatt noen gang kom til Spania, det kjenner vi ikke til verken fra Skriften eller gjennom kirkefedrene. Så her ser vi hvordan de største og helligste Guds tjenere har hatt tanker, planer og ønsker som aldri gikk i oppfyllelse. På det rent åndelige område var denne apostelen behersket av Gud, slik at det han talte og skrev «i sannhet var Guds ord» (1Tess 2:13). Men samtidig kunne han altså i menneskelige forhold ha tanker og ønsker som ikke var gitt ham av Gud - for Guds tanker slår aldri feil. Her ser vi dette Paulus selv taler om i 1Kor 13:9: «Vi kjenne stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis». På samme måte som han i 1Kor 7:6,12 taler om at han i visse spørsmål, som han ikke har noe konkret Guds ord på, bare gir uttrykk for sin egen mening.

 

Av dette skal vi lære at ikke alt er gitt oss av Gud, selv om vi har fått det i en hellig stund, og i bønn til Gud oppfatter det som rett og sant. Vi skal huske at Herrens tanker likevel kan være noe annet. Det vil vi alltid få avklart i utgangen på saken. La det være nok for oss at vi aldri behøver være i tvil om det som er nødvendig for frelse og evig liv! Profeten Natan hadde hørt Davids beslutning om å bygge et tempel for Herren, og hadde gitt ham sitt tilsagn om at dette var godt og velbehagelig for Gud. Men selv der ser vi at Herren kom og sa noe annet; at David ikke skulle bygge Guds hus. - Men Paulus fortsetter:

 

om jeg da først kan få glede meg i fellesskap med dere en stund. Det viser den kjærlighet Paulus hadde til sine brødre i troen, når han faktisk regner med å få oppleve gleden i fellesskapet med dem. Han, en stor apostel, skulle søke styrke gjennom fellesskap med svake og feilende kristne, disse han gjennom dette brevet har undervist, advart og formant på alle områder. Slik er den rette kjærligheten! Gjennom utallige eksempler vitner Skriften om at den sanne nåden alltid kjennetegnes gjennom en inderlig kjærlighet til brødrene. Det samme stadfester Kristus og hans apostler med uttrykkelige vitnesbyrd (Joh 15:12, 1Joh 3:14, 4:7-8). Så er det da også et betenkelig tegn med den kristendommen som aldri har trang til å glede seg sammen med brødre i nåden.

 

25: Men nå drar jeg til Jerusalem for å tjene de hellige.

Her har vi en bemerkelsesverdig lærdom. Apostelen har store åndelige planer i tankene. Han har bestemt seg for å besøke Rom, verdens hovedstad. Han skulle også bringe Kristi evangelium til Spania hvor det ennå aldri hadde vært forkynt. Han hadde nå lenge vært forhindret fra å få se de kristne i Rom, - og likevel, istedenfor da straks å reise dit, drar han nå til Jerusalem! Der visste han det var mektige fiender han kunne frykte for (v.31). Og det som driver ham til likevel å reise den veien, det dreier seg «bare» om et fysisk behov. Han skal overbringe legemlig hjelp til de fattige blant de hellige i Jerusalem. Var da ikke forkynnelsen av evangeliet et større ærend for en apostel enn denne tjenesten for legemene? Hvordan skal vi oppfatte dette? Uten tvil på samme måte som vi oppfatter alle de legemlige velgjerningene Kristus gjorde mot menneskene mens han vandret på jorden. De hadde en tosidig hensikt. Først den direkte hjelpen i selve gjerningen. Dernest var det et vekkende og overbevisende vitnesbyrd som alle underne hans var, om hvem han var, denne mannen som gjorde disse gode gjerningene.

 

På samme måte har også Paulus både hatt en rent menneskelig nød for den legemlige hjelp åndelige nådesøsken trengte. Men også samtidig hatt et åndelig sikte. Disse jødiske kristne i Jerusalem hadde store motforestillinger overfor de omvendte hedningene. Nå ville de få et gripende bevis på den nådens ånd som virkelig bodde i disse frelste hedningene. Og så kunne jødenes fordommer brytes ned, og hele Kristi legeme av alle folkeslag smeltes sammen i kjærlighet og Åndens enhet. At Paulus har hatt dette i tankene, merker vi fra hans egne ord om denne hjelpesendingen. I begge brevene til korinterne skriver han utførlig om denne innsamlingen til de nødlidende brødrene (1Kor 16:1-4, 2Kor kap.8 og 9). Særlig i det siste brevet ser vi hvordan han roser den kjærlighet og gavmildhet de kristne i Akaia har vist, og nå ville han at de også skulle «prøve ektheten av sin egen kjærlighet» overfor samme slag gavmildhet, «så arbeidet kunne bli fullført, ut fra det dere har». Og videre sier han (etter å ha omtalt hvem som skal være med ham og overbringe gaven): «Vi er tjenere for denne gaven, til Herrens egen ære, og for å vise deres velvillige sinnelag. Ved dette unngår vi at noen skulle anklage oss på grunn av denne store gaven som vi er tjenere for». Og deretter: «Derfor skal dere nå la dem få se bevis på deres kjærlighet til dem og på den ros vi gav dere».

 

Av slike uttalelser ser vi klart at hjelpen fra de omvendte hedningene til disse fattige jødiske kristne også hadde som mål å gi disse et bevis på den kjærlighet de omvendte hedningene hadde til dem. Og på denne måten skulle da også menigheten i Jerusalem om mulig vinnes til kjærlighet og fortrolig samfunn med sine brødre blant hedningene. Og overbevises om Guds råd fra evighet av om «at hedningene er medarvinger, de hører med til det samme legeme og har del i hans løfte i Kristus for evangeliet» (Ef 3:6). Dette budskapet, og at hele Kristi menighet kunne smeltes tettere sammen i kjærlighet, var en sak av meget stor betydning. Da ser vi også hva som var grunnen til den nidkjærhet Paulus hadde for at det som var nødvendig måtte bli samlet inn og brakt videre til de nødlidende brødrene i Jerusalem.

 

Han har hatt en omfattende hyrdeomsorg for hele menighetens vel. Han ville sørge for deres behov til liv og vekst på alle områder, og være med og forebygge alt som kunne hindre nettopp dette. Han var altså ikke så bundet av sitt høye åndelige kall (til bare å forkynne evangeliet for hedningene), at han ikke også lot kjærligheten lede ham til nøden, når menighetens behov tilsa det og det nettopp nå var en krise (2Kor 8:14). Det avgjorde at han foretok denne reisen til Jerusalem før den han planla til Spania. Og både av dette eksemplet og av Herren Kristi mange legemlige velgjerninger skal vi nå lære at selv om vi har et høyt åndelig kall, så fritar dette oss ikke fra den allmenne kjærlighetens lov til på alle områder å tjene vår neste på den måte hans nød i hvert enkelt tilfelle krever.

 

26: For de fra Makedonia og Akaia hadde et stor ønske om å få gi en gave til de fattige blant de hellige som er i Jerusalem.

Ut fra sakens natur er det klart at her er det bare tale om de kristne i Makedonia og Akaia. Det framgår også av v.27, hvor det klart sies at disse som nå tjente jødene med de materielle godene, allerede hatt fått del i deres åndelige goder. Disse nyomvendte hedningene hadde altså allerede så sterk kjærlighet også til fjerne trosbrødre, at de hadde omsorg for de fattige jødekristne i Jerusalem. Og dette kjærlighetens verk i denne innsamlingen holder Paulus fram som et bevis på den sanne nådens verk i dem (2Kor 8:1-8). La dette være en preken særlig til den slags kristne blant oss som ikke vil være med på slike innsamlinger for fjerne brødre.

 

Videre legger vi merke til i dette verset, det vi ofte møter i apostlenes brever, at de kaller de troende for «hellige» - «de fattige blant de hellige som er i Jerusalem», sier Paulus. Men denne høye tittelen taler ikke her om feilfrie hellige, slike som vi bare finner i himmelen. Nei, her anvendes det på noen fattige kristne i Jerusalem, som i sin fattigdom ennå kjemper med fristelser og skrøpeligheter, slik som alle Guds barn på jord. Men hvorfor kalles de da hellige? Det har vi fått inngående forklart gjennom hele dette brevet. «Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». Men «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Dessuten har apostelen også sagt i dette kapitlets v.16 at de er «helliget ved Den Hellige Ånd». I Guds øyne er alle de troende så hellige og velbehagelige at hvis vi bare kunne se det, så ville vi nok ganske sikkert elske dem alle i langt større grad. Villig ville vi tjene hver enkelt i deres spesielle nød, i langt større grad enn det som vanligvis skjer. Å, måtte vi ikke glemme «de fattige blant de hellige»! Paulus har holdt de troende i Makedonia og Akaia sterkt fram på grunn av deres kjærlighetsgjerninger. Nå tilføyer han:

 

27: Ja, dette ville de svært gjerne gjøre, og de står også i gjeld til dem. For dersom hedningene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder.

Dette ville de svært gjerne gjøre, sier Paulus. Det har vært deres egen uforskyldte kjærlighet, og ikke noen apostels påbud, som har drevet dem til dette. Dette har Paulus understreket ved å gjenta det, i v.26 med ordene: «de..hadde et stort ønske om å få gi en gave..», og her med at «dette ville de svært gjerne gjøre». Med åpenbar nidkjærhet legger han vekt på akkurat dette at den hjelp vi gir brødre i nød, må bli gitt uforskyldt og av et villig hjerte. Dette taler han også om i 2Kor 9:7: «Enhver skal gi slik han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke motvillig eller av tvang. For Gud elsker en glad giver». Slike villige og glade givere var nettopp de troende i Makedonia og Akaia.

 

Likevel har nok en pliktens stemme vært det som har vekket dem opp til å gjøre denne kjærlighetsgjerningen. De var nemlig til og med skyldige til å gjøre de fattige jødekristne denne tjenesten. Paulus sier: «og de står også i gjeld til dem» - er deres skyldnere. Og han forklarer hva denne gjelden har sin bakgrunn i: «For dersom hedningene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder». Det var gjennom jødene de hadde mottatt det Livets ord som nå hadde gjort dem så rike og lykkelige. Som hadde gjort dem til medarvinger av Guds salighetsrike. Da var det ikke for mye, vil apostelen si, at de nå tjente disse med noen legemlig bistand. Også i dette har vi mye å lære. De omvendte hedningene var altså skyldnere overfor jødene, var skyldige til å hjelpe de fattige blant dem med nødvendige materielle goder. Alt bare fordi de hadde mottatt Kristi evangelium gjennom jødene. Hvor mye mer er ikke da omvendte kristne skyldige til takknemlighet og tjeneste overfor dem som personlig har vært et middel til deres omvendelse!

 

Dette taler Paulus om i 1Kor 9:11: «Dersom vi har sådd den åndelige sæd hos dere, er det da for mye om vi høster materielle goder fra dere?». Og videre: «Den som blir opplært i Ordet, skal ha del i alle goder sammen med den som underviser ham» (Gal 6:6). På samme måte som i Makedonia og Akaia, vil alltid denne plikten være levende hos alle sanne kristne. De kan aldri verdsette høyt nok den nåde at de har fått del i evangeliets lys. Derfor stadfestes også deres takknemlighet ofte overfor det menneskelige redskapet. Paulus sier om galaterne at de på grunn av denne takknemlighet elsket ham så høyt at de tok imot ham «som en Guds engel, ja, til og med som Kristus Jesus». Og han føyer til at «dersom det hadde vært mulig, hadde dere revet ut deres egne øyne og gitt dem til meg» (Gal 4:14-15). Dette er ikke noe av det han der er i ferd med å klandre dem for. Men noe han minner dem om fra deres tidligere kristenliv. Så spør han: «Hvor er det nå blitt av den velsignelsen dere hadde den gang?» For denne kjærligheten var bare et utslag av den uendelige salighet og «velsignelse» evangeliet hadde skapt i hjertene deres, og hvor høyt de da satte dette. Slik virker jo den levende nåden.

 

Hvordan kan da den åndelige tilstanden være der hvor selv de som lovpriser de himmelske skattene, og selv ingen mangel har på de tilsvarende jordiske, likevel vanskelig kan tenke seg å bidra til å underholde fattige tjenere i Guds rike? Kristi rike kan ikke ha store verdien for slike mennesker som aldri mangler midler å ofre på egne lyster; sitt statusbehov i mat og drikke, klær og boligs! Men de som arbeider for udødelige sjelers frelse, eller en kristen opplæring av barn, betyr så lite for dem at det blir vanskelig å underholde slike! En så stor utakknemlighet for evangeliet pleier den store Gud å straffe ganske forferdelig. Dette gjør han på mange forskjellige måter. Først og fremst slik profeten sier; han fratar disse all velsignelse, alle deres menneskelige goder, når de ikke vil ofre noe av dette på Herrens hus. Slik lyder det i Haggai 1: «Hvorfor? sier Herren, hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger i ruiner, mens dere har det travelt hver med sitt hus. Derfor har himmelen over dere holdt duggen tilbake, og jorden kan ikke gi sin grøde. Dere venter mye, men se, det blir til lite. Og når dere bærer det i hus, blåser jeg det bort. Og den som tjener for lønn, får lønnen i en pung med hull i». Herren kan bruke ild eller vann. Med uår eller krig kan han brått ødelegge tusen ganger mer enn det som burde vært ofret for hans evangelium.

 

Men ennå verre hevner han seg over dem som forakter evangeliet. Da tar han bort Ordet, og sender i stedet kraftig villfarelse, forkynnere som ikke har liv i Gud og all slags bedrag (2Tess 2:10flg.) der hvor evangeliet én gang ble forkynt så rent og klart, men ble ikke tatt imot. Og så hjemsøkes fedres misgjerninger på barna som nå blir ført vill og bedøves gjennom en forkynnelse av mennesketanker om Gud. Fordi fedrene deres ikke benyttet den nåderike tiden da evangeliet ble forkynt rent og klart. Måtte vi våkne opp for dette i tide! Det er dette Paulus også taler om når han sier: «Den som sår i kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden» (Gal 6:8).

 

Og når Paulus her retter de romerske kristnes oppmerksomhet mot de kristne blant hedningene, at de var blitt skyldnere overfor jødene, og forteller om hvordan de kristne i Makedonia og Akaia med sine innsamlinger støttet de fattige blant de hellige i Jerusalem, så har han uten tvil dermed på en fin og varsom måte villet minne de kristne i Rom om at de også bør gjøre det samme. Slik har Luther oppfattet dette. Han sier: «Legg merke til den apostoliske måten, hvor forsiktig og fint apostelen Paulus gjennom denne teksten søker å skape en trang også hos romerne til liknende innsamlinger». Her har vi altså en dobbel lærdom: På den ene side at sjelesørgere ikke må true eller tvinge på tilhørerne noen gode gjerninger, innsamlinger o.l. På den andre side bør tilhørerne selv holde klart for seg den plikt de har til dette, og frykte for sitt kjødelige sinn som bare vil beholde alt godt for seg selv. Villig og lett bør de gjøre det gode som både plikt og kjærlighet krever.

 

28: Når jeg har fullført dette og har fått overgitt dem denne frukten, vil jeg ta veien om dere til Spania.

Når jeg har fullført dette - det han altså nå har talt om, at han har brakt over det som er samlet inn til de fattige i Jerusalem, - og har fått overgitt dem denne frukten. La oss minne hverandre om det Paulus sier i 2Kor kap.8 og 9 om disse omvendte hedningene og deres hjelp til de fattige i Jerusalem; at det var et bevis på deres kjærlighet, og hans ros av dem et bevis på ektheten av deres kristendom. Og at alt samvirket til å ta bort jødenes fordommer overfor disse deres trosbrødre. Da ser vi dypere i meningen med det ordet vi har foran oss. Da ser vi at han med «frukten» mener den kjærlighetsgaven som var innsamlet, og som han da hadde «fått overgitt dem». Denne innsamlingen skulle være et overbevisende tegn på ektheten av det verk Gud hadde gjort blant hedningene, og som Paulus tidligere hadde fortalt om i Jerusalem. Til denne moder-menighet av Guds gamle Israel skulle han nå, som en viss stadfestelse, bringe noen frukt fra Herrens kornåkre blant hedningene.

 

Men hvis vi skal kunne ta noen lærdom av dette, bør vi legge nøye merke til at hvis den innsamlede gaven skal bli noen frukt, en stadfestelse på en ekte kristendom som er virket av Gud, må begge de forholdene Paulus nevner være oppfylt: 1: Disse hedningekristne må selv ha «hatt et stort ønske om å få gi en gave», at «dette ville de svært gjerne gjøre» (v.26, 27). D.v.s. at det var kjærlighetens egen trang som hadde drevet dem til å sende denne hjelpen. 2: Dernest at gaven var rettet til «de hellige», d.v.s. at de ville tjene Kristi lemmer, at de hadde gjort det mot ham. Tenker vi oss derimot en naturlig menneskelig omtanke for nødlidende mennesker, så beviser jo ikke den noen som helst sann kristendom eller tro og kjærlighet til Kristus. Dette ser vi tydelig nok av Kristi ord (Mat 10:41-42, Mark 9:41). Der legger han uttrykkelig all vekt på at det blir gjort fordi de trengende tilhører Kristus. Det samme sier han jo også i Mat 25, der han taler om hvordan han i den siste dom overfor hele verden skal holde fram dette éne beviset på hvem som er hans ekte venner. Han sier at det gode de har gjort «det gjorde de mot meg».

 

Er ikke dette en veldig trøst for et fattig nådebarn som ellers, på grunn av sine mange skrøpeligheter og fall ofte kan fristes til å tvile på sin benådning? For en trøst: at Ordet så uttrykkelig lærer at når vi tross alt vet med oss selv at det ikke er noe som så sterkt vekker trangen til å hjelpe, som når vi ser at Jesu venner er i nød - at dette da etter Kristi og apostelens ord kjennetegner den ekte troen! Må vi så virkelig også huske dette, at der hvor troen gir kjærlighet til Kristus og hans folk som frukt, der kan ingen fall, hvor mange og skremmende de enn måtte være, bevise at vår tro er falsk. Der nåden virker slikt som ikke finnes i vår natur, der kan alt som ennå henger ved oss av vår naturs forderv ikke tilintetgjøre det vitnesbyrdet som denne Åndens frukt innebærer. Og når vår kjærlighet til dem som tilhører Kristus virkelig er en Åndens frukt, da kommer den jo bare som en følge av troen og nåden. Så sier vi ofte at det å elske Guds barn, det er jo lett. Og derfor ser vi ikke på det som noe stort. Men akkurat det at det er så lett, beviser virkelig at det er en frukt. At det er født av Ånden, og ikke gjennom lovgjerninger. For de u-gjenfødte er det ikke så lett å elske dem som tilhører Kristus.

 

Vi har sett at Paulus var svært opptatt av at de jødiske kristne måtte få se bevis på de hedningekristnes ekte kristendom. Med dette håpet han at jødenes fordommer og mistro mot de andre måtte brytes ned. Av dette ser vi hvor viktig apostelen har ansett nettopp dette at de kristne må kjenne hverandre som brødre og medarvinger til det evige liv. De som virkelig er ett i Ånden bør også kjenne og elske hverandre slik. - Så går vi igjen tilbake til teksten hvor Paulus har talt om at når han har fullført sitt ærend til de troende i Jerusalem, vil han komme tilbake, og så, gjennom Rom, dra til Spania. Nå kommer han tilbake til det planlagte besøket i Rom:

 

29: Men jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme i velsignelsen fra Kristi evangelium, i hele dens fylde.

Dette er et oppmuntrende ord. Allerede på forhånd vil Paulus glede de kristne i Rom, som ikke kunne få noen større glede enn den velsignelsen evangeliet kunne skape i hjertene. At Paulus kunne forutsi dette med så stor overbevisning, det skyldtes først og fremst hans kjennskap til evangeliets egen kraft, når det blir mottatt i tro. At det er en Guds kraft til frelse, til fred, glede og alle Åndens frukter. Dernest bygget han denne glade vissheten også på det han visste om menigheten i Rom; at den besto av levende og nådehungrige sjeler, som ikke stod imot - men lot evangeliets ord innta seg. Apostelen kjente sannheten i Herrens ord: «Den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod» (Mat 13:12). Derfor kunne han så overbevisende forsikre de romerske brødrene at når han kom til dem, skulle han komme i velsignelsen fra Kristi evangelium. Og dette skjedde da virkelig også. Selv om han kom til Rom på en ganske annen måte enn han hadde tenkt da han skrev disse ordene. For han kom jo bundet i lenker, en fange for Kristi skyld. Men så ble han likevel til særdeles stor velsignelse der de to årene han, i sine lenker, forkynte evangeliets ord for dem.

 

Utover det som fortelles i de siste versene i Apg., finner vi en spesiell beretning om dette i det brevet han skrev mens han var i Rom, til filipperne. I kap.1:12-14 sier han angående sitt fangenskap og sin virksomhet i Rom: «Jeg vil dere skal vite, brødre, at det som hendte meg, har snarere vist seg å være til fremme for evangeliet, for det er nå blitt tydelig for hele slottsvakten, og for alle de andre, at det er på grunn av Kristus jeg er i lenker. Og de fleste av brødrene i Herren er blitt så fortrolige med lenkene mine at de nå er mye mer frimodige til å tale Ordet uten frykt». Her ser vi hvordan Herren på sin underlige måte fører sin sak fram ennå bedre når det går helt på tvers av våre tanker. Hvis Paulus, slik som han her lover, bare hadde oppholdt seg hos de kristne i byen ganske kort på gjennomreise, ville han nok fått del i noen åndelig nådegave sammen med dem. Men hans vitnesbyrd hadde ikke nådd ut over «hele slottsvakten» og til dem som «hørte til keiserens hus» (Fil 4:22). Men når han nå kom der som en fange, ble lenkene og hans mektige forkynnelse åpenbart for hele slottsvakten og for mange flere. Og nå fikk også lenkene hans virke frimodighet til et mer åpent samfunn med brødrene. Så underlig er Herren - - og kanskje vi vil oppfatte ham ennå mer underlig når vi ser det apostelen nå tilføyer i teksten:

 

30: Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg.

Nå formaner jeg dere, brødre..Når apostelen nå tenker på sin reise til Jerusalem, da gripes han av tanken på hva som kan vente ham der. Her uttrykker han så et veldig behov for de kristnes forbønner. I v.31 nevner han prøvelser han regner med å oppleve i Jerusalem; først og fremst hva som kan skje på grunn av motstandernes fiendskap. Dernest hvor betydningsfullt det var at kjærlighetsgaven han brakte med seg måtte bli mottatt på rett måte av de kristne. At dette siste i det hele tatt var noe det kunne settes spørsmålstegn ved, minner oss igjen om hvor store motforestillinger menigheten i Jerusalem virkelig hadde overfor brødre av hedninger. Ja, kanskje også hadde overfor denne apostelen. Mange oppfattet ham jo som om han skulle ha mye imot både jødene, mot loven og mot tempeltjenesten (se Apg 21:21).

 

Disse bekymringene ligger inn over ham. Og hva gjør han så? Jo, han formaner på det sterkeste den unge menigheten i Rom om å støtte ham i bønn. Midt inne i en omtale av ærendet han har til Jerusalem, bryter han ut: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg». Han sier: Jeg «formaner» dere. Men straks føyer han til det som vil være den største drivkraften til at formaningen kan bli fulgt opp. Og da sier han først: ved Herren Jesus Kristus. Med dette vil han si: Like så kjært det er for dere å gjøre noe som er til vår Herre Jesu Kristi velbehag, med samme mål ber jeg at dere hjelper meg i deres forbønner. For å formane noen ved Herren Jesus Kristus, eller be noen gjøre noe «for Kristi skyld», forutsetter alltid at Kristus er dyrebar for den som formanes eller oppfordres, og innebærer at han må ville gjøre det for Kristi skyld. Dernest sier Paulus: og ved Åndens kjærlighet. D.v.s. på grunn av, eller drevet av, den kjærlighet Ånden har virket i oss. Det må være den kjærligheten som må forplikte dere og drive dere til å hjelpe meg med deres forbønner.

 

Deretter nevner han det de formanes til: at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg. Som så mange andre steder taler apostelen her om den tankevekkende sannheten; hvordan vi bare med vår forbønn over store avstander kan hjelpe en Kristi tjener i hans store og viktige arbeid. Denne sannheten ligger til grunn for alle formaninger til forbønn, og det finner vi i alle apostlenes brever (se f.eks. 2Kor 1:11, Fil 1:19, Ef 6:19, Kol 4:3,12, Filem 22 m.fl.). Så har da også Herren Kristus selv formant sine svake disipler til forbønn for sitt rike da han sa: «Be høstens Herre å drive ut arbeidere til sin høst». Men forbønn forutsetter fullt og helt troen på at Gud virkelig vil bønnhøre. Ofte stikker vårt hjertes vantro seg fram i tankene. Bønnen er vel alltid nyttig for den som ber, tenker vi. Samfunn med Gud i bønn må jo ha stor betydning for den som ber. Men hva nytte kan min forbønn ha for et menneske langt borte, som jeg kanskje nesten ikke kjenner? - Det er altså en forutsetning at jeg virkelig tror at vår store Gud skal gripe inn på grunn av min forbønn.

 

Her kunne så noen innvende: Men Gud er jo selv kjærligheten. Og hans høyeste vilje er jo, uavhengig av min forbønn, å gjøre godt mot alle mennesker. Hvordan skal vi så oppfatte dette at han likevel formaner oss til forbønn? Hvorfor gjør han ikke bare på grunn av sitt hjertes kjærlighet alt det gode vi ber om, uten at vi nødvendigvis ber? Svaret på det er klart og greit: Dette er en uomtvistelig lov for Guds nådehusholdning på jord. Han vil vende alle mennesker til seg ved at jordens barn skal be til ham. Og på deres bønner skal han møte dem og bønnhøre dem. David sier i Sal 65:3: «Du hører bønn, alt kjød kommer til deg». Det samme sier Paulus i 2Kor 1:11: «når også dere hjelper oss med forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker, for den nådegaven som er gitt oss ved manges forbønn». Dette er hemmeligheten. Når du ber får du deretter erfare hvordan Gud hører og gir oss det gode vi har bedt om. Da får vi kjenne hvem Gud er, vi erfarer hans nærvær, hans kjærlighet og makt. Så ser vi velsignelsen som følger av denne Guds ordning.

 

Og denne Guds grunnlov må vi nok huske på, så vi ikke fristes til å tenke at våre bønner i seg selv har så stor betydning at de fortjener noe som helst, eller beveger Gud. Som om han ikke, helt uavhengig av oss, skulle være villig til å gjøre alt mulig godt. Guds gode vilje eksisterer før og uavhengig av alle våre bønner. Likevel får vi ikke uten bønn det samme som gjennom bønn. Og like galt som det ville være å knytte vår forventning opp til vår egen bønn, istedenfor utelukkende på Guds nåde og Kristi fortjeneste. Like galt ville det være om vi unnlot å be fordi Gud i seg selv er nådig og barmhjertig.

 

Gjennom syndefallet er våre hjerter så fordervet at de alltid vil i feil retning. De viker fra Veien, enten til høyre eller til venstre. Enten griper vantroen oss, så vi ikke ser betydningen av forbønn. Eller vi gjør forbønnen til en avgud, og tenker at hvis et eller annet særdeles benådet menneske vil be for oss, ville nok Gud beveges til å høre. Hvor langt denne siste villfarelsen kan gå, ser vi i den kirken hvor døde eller levende helgeners forbønn påkalles langt mer enn den store forbederen Kristus, som derimot blir skjøvet til side og erstattet med nye stedfortredere mellom synderen og Stedfortrederen.

 

Til alle tider har slike avvik eksistert, og fratatt mennesker den store trøsten at Gud bare for Kristi skyld vil høre selv den mest elendige synderen. Fratatt dem trøsten om at uansett hvordan og hvor de er, så har de den store forbederen og hjelperen hos seg. At hvem som helst i Kristi navn selv kan tre fram for Faderen i full visshet om at han bare for sin Sønns skyld vil høre oss. Men en slik forvrengning av forbønnens verdi kan ikke tilintetgjøre den store sannheten som Kristus og hans apostler har åpenbart; at Gud virkelig også vil høre svake menneskers forbønn. Bare slik det nå er uttrykt: «for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker» - bare for at alt kjød skal vende seg til Gud.

 

Så har det også vært Herrens lyst og vilje at alle Guds barn i kjærlighet samdrektig skulle kjempe sammen, slik Paulus her former det: «at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg». Det samme sier han også når han senere skriver til kolosserne fra Rom. Han hilser fra Epafras og sier at «han strider alltid med iver for dere i bønn» (Kol 4:12). Men vi kan vel ikke gi noe sterkere bilde på forbønnens betydning, enn når den store apostelen Paulus med all sin åndelige erfaring likevel så inntrengende oppfordrer den unge menigheten i Rom til å hjelpe ham med forbønn.

 

Og når Paulus trodde han hadde bruk for brødrenes forbønn, hvem av oss skulle så ikke ha behov for det samme? Det er også ganske underlig å se hvordan Paulus i 1Tim 2:1-4 ikke bare formaner til at det blir gjort forbønn for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet osv., men også sier at dette er «godt og velbehagelig i Gud, vår Frelsers øyne, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». Det er som om han vil si at nettopp fordi «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst», - så er det velbehagelig for ham at vi ber for alle mennesker. Her ser vi samtidig at Guds kjærlige nidkjærhet for at alle mennesker skal bli frelst, eksisterer før vi begynner å be. Men at vår forbønn likevel skal være et middel til at dette skjer. Og når en apostel i vår tekst formaner sine brødre til forbønn, bør det ganske visst også være en påminnelse til oss om særskilt å be for dem som lærer rett etter Guds Ord og Ånd. Disse er nok mer kjent i Ordet, og har ofte langt mer anledning enn oss til å omgås Ordet og Ordets venner. Men de har også tilsvarende store prøvelser, fristelser og anfektelser av alle åndelige fiender (Sir 2:1), og selv er de bare svake mennesker som «har denne skatten i leirkar» (2Kor 4:7). - Så nevner Paulus det han spesielt trenger brødrenes forbønn for:

 

31: Så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min tjeneste til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige.

Så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror. Dette var det første de kristne måtte be for apostelen om; at Gud måtte beskytte ham for de vantro jødenes forfølgelser. Vel var det bare legemet hans menneskene kunne skade. Likevel formaner han dem til forbønn. Dette har vi også mye å lære av. Mange ville kanskje mene at en så høyt benådet Guds mann som apostelen Paulus ville være fullkomment opphøyet over all slags omsorg for legemet. Vi vet jo at han var selv villig til å ofre livet sitt for Kristi sak. Dels kunne en tenke at når han slik bare gikk sin Herres ærend, ville han alltid oppleve seg omsluttet og voktet av ham, så han aldri behøvde ønske seg noe i den retning. Men her ser vi på nytt at selv de største blant de hellige ikke er så opphøyet over alle farer og bekymringer. Apostelen ber om forbønn for at Gud må beskytte ham mot fiendene. Så høyt benådet han var, og så trofast og villig til å gjøre og lide alt for Kristi skyld, hadde han likevel samtidig en natur som gruet seg for lidelsene og døden.

 

Vi ser Paulus’ trofasthet og hengivenhet for Herren understrekes nettopp gjennom dette. Uansett alle advarslene han hadde mottatt fra vennene hans, og at han av Ånden hadde fått beskjed om at «lenker og trengsler ventet ham» i Jerusalem (Apg 20:23, 21:4,11), lot han likevel ikke være å reise - som han kunne ha gjort for å unngå de farene som nettopp ventet ham i Jerusalem. Men all denne trofasthet, kjærlighet og lydighet til Herren kunne ikke utslette hans naturlige frykt for lidelser og død. Det andre vi også legger merke til her, er at apostelens sterke tro ikke innebærer en automatisk overbevisning om en så opplagt beskyttelse at fiendens ondskap og forfølgelse ikke skulle kunne nå ham. Nei, vi finner en langt mer fattig ånd hos apostelen. Vi ser at han frykter for at de vantro jødenes fiendskap og mordlyst kan ramme ham så vel som andre.

 

Med den samme ånd venter han også alt godt gjennom svake brødres forbønn. En slik fattigdom i ånden er et like sterkt herlig tegn på den ekte nåden, som den største frimodighet og styrke i striden kan være det. Den tro og frimodighet som ikke kjenner til noen frykt og svakheter, stemmer ikke med de skildringene Bibelen gir av de hellige. For de har alltid levd under en slik Herrens tukt at de, fattig i ånden, har fryktet, ropt og bedt at Gud ikke helt måtte forlate dem. Det ser vi også ut fra dette skriftstedet. - Det andre Paulus ber dem om forbønn for, er dette:

 

at min tjeneste til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige. Hvordan skal vi oppfatte dette? Apostelen mente altså han hadde behov for forbønn også for dette; at han kunne være velkommen blant de hellige i Jerusalem med sin tjeneste. Hvordan kunne det være noen tvil om det, når hans tjeneste bestod i å overbringe en særdeles hardt tiltrengt økonomisk hjelp i deres fattigdom? Innimellom kan vel noen hver komme til å gjøre noen en tjeneste som i seg selv kan være ubehagelig for den som mottar den, f.eks. gjennom en «hälsosam» refselse. Men når han bare kom med penger og kanskje andre nødvendige hjelpemidler til fattige - hvordan skulle en slik tjeneste kunne vekke anstøt? Så er da denne apostelens frykt det beste bevis på de sterke fordommene jødene bar på mot trosbrødre blant hedningene, men også mot Paulus’ virksomhet blant dem. Når vi vet hvordan et åndelig sinn har sin største fryd når Kristi rike utbres, så er jo dette et sterkt eksempel på hvor stor makt fordommer og menneskehjertenes store forderv virkelig har. Ennå satt det jødiske sinnet så dypt og fast hos de hellige i Jerusalem. I Apg 11 ser vi hvordan Peter av akkurat samme grunn må forsvare seg overfor dem, på grunn av at han hadde gått inn i Kornelius’ hus og forkynt evangeliet for de uomskårne.

 

Eller hva skal vi si om at denne opplyste apostelen, Peter, hadde så store betenkeligheter med å gå inn til hedninger med sitt evangelium, at Herren måtte overbevise ham med et stort ytre tegn? Herren måtte vise ham at han skulle forkynne evangeliet også for hedningene, og ikke se på noen mennesker som urene (Apg 10). Dette på tross av at Herren tydelig nok hadde sagt til sine apostler at de skulle «forkynne evangeliet for hele skapningen». Men slik skulle lyset bare etter hvert komme til full klarhet. Og når det gjaldt Paulus’ egen virksomhet blant hedningene, hadde de kristne i Jerusalem den oppfatning at han ikke satte loven og den jødiske gudstjenesten høyt nok (Apg 21:20-21). Dette var altså årsakene til at de hellige i Jerusalem hadde så vanskelig for å ha den rette, kjærlige broderånd overfor de frelste fra hedningene, og overfor ham som var hedningenes apostel. Det vi leser her viser jo at han anså disse helliges motvilje overfor ham og de troende blant hedningene å være så sterk at selv når han kom med en tiltrengt støtte fra dem, så var det fare for at de kunne komme til å avvise denne kjærlighetsgaven, uansett hvor nødvendig den så var midt i deres fattigdom og elendighet.

 

Kan vi få noe sterkere bevis på vår naturs forfall? (Rom 3:10-18). Men Paulus taler jo her om de «hellige» i Jerusalem. Likevel kan han frykte for noe slikt fra dem, som vi nå har sett. Måtte så dette overbevise oss om hvor dåraktig det er når noen tror at de virkelig hellige skal være fullkomne både i sin forstand og et hellig liv og levnet. I de apostoliske menighetene var det bare de man oppfattet som omvendte og virkelig troende sjeler som ble regnet som medlemmer. Og disse ble kalt «hellige». Likevel finner vi hos disse så store mangler og skrøpeligheter som vi nå har sett. Må så dette lære oss å få det rette bildet av Guds folk på jorden! De er hellige innfor Gud, fordi de er forenet med hans Sønn og ikledd hans rettferdighet. De er utskilt fra verden, har Den Hellige Ånd, og oppdras og opptuktes av ham. Men de samme menneskene har hele tiden den gamle naturen full av all slags elendighet boende i seg. Det er også noe dette eksemplet kan overbevise oss om.

 

32: slik at jeg, ved Guds vilje, kan komme til dere med glede, og at jeg kan bli fornyet sammen med dere.

Dette føyer han til som en oppmuntring for disse romerske brødrene, for å anspore dem ennå mer til å be for ham. Hvis jeg blir bevart mot de vantro jødene, og om det ærend jeg har til Jerusalem blir vel mottatt av de hellige der, så vil jeg snart komme til dere med glede, og bli fornyet sammen med dere, sier han. Men her føyer han inn noen viktige ord: «ved Guds vilje». Dette viser at uansett hvor inntrengende han enn bad til Gud og begjærte brødrenes forbønn for at de skulle få oppleve denne fornyelsen sammen, så var det først og fremst Guds vilje han ønsket skulle skje. Han innså at uansett hvor gode hensikter og ønsker de enn hadde, så kunne den store Gud likevel i sin visdom ha en annen plan. Derfor kunne de nå ikke be ubetinget. Vi vet også at det som skjedde nettopp var at Gud hadde helt andre planer enn apostelen. Denne gangen hørte ikke den store Herren sin tjeners bønn, men gjorde noe som gikk helt på tvers av hans planer. Samtidig tviler vi ikke på at Paulus var høyt elsket av Gud, og var hans betrodde tjener. Måtte vi huske særdeles godt på slike eksempler! (konf. 5Mos 3:23-29, 2Kor 12:8-9). - Så bryter Paulus av her med hjertelige ønsker til dem alle:

 

33: Må nå fredens Gud være med dere alle! Amen.

Paulus slutter med bare å ønske at Gud med sin omsorg må være nær hos dem med all den nåde og velsignelse som ligger i dette omfattende uttrykket «fredens Gud». Men så kan spørsmålet dukke opp om hva apostelen egentlig tenker på, når han her omtaler Gud som «fredens» Gud. For vi ser jo at Paulus ofte anvender dette uttrykket, og da av og til i klar sammenheng med noe han like foran har talt om. Vi ser det f.eks. i 2Kor 13:11, der han først formaner: «ha det samme sinn, lev i fred med hverandre!», og så tilføyer: «Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!» Men ofte bruker Paulus disse ordene, «fredens Gud», uten noen som helst hentydning til det som er sagt foran. Bare som et mer samlende uttrykk for kilden som alt godt strømmer ut fra. For ordet «fred» har i Skriften ofte betydningen av alt godt, all lykke og velsignelse. I denne samlende betydning finner vi uttrykket «fredens Gud» i Fil 4:9, 1Tess 5:23, 2Tess 3:16. Det ser også ut til at det er i denne betydning Paulus her har anvendt dette herlige og rike uttrykket «fredens Gud». For her foretar han en avslutning i det han skriver. Og dermed vil han si: Jeg ønsker dere mer enn alle ord kan uttrykke; Jeg ønsker dere selve den store Gud; all velsignelses, nådes og lykksalighets kilde, - at han må være med dere. Da har dere alt godt, da blir alt vel. Fredens Gud være med dere alle! Amen.

Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge