Veiledning til fred

Forord

Carl Olof Rosenius (1816-1868) ble kalt for «Nordens evangelist» og «Nordens sjelesørger».

Han gav ut bladet «Pietisten», som på 1850/60-tallet ble Skandinavias største tidsskrift. Fra «Pietisten» er så budskapet hentet til de mange

Mest kjent er vel «Husandaktsboka», denne boka du nå har i hånda, «Fader vår» og «Romerbrevets budskap (3 bind), som ble regnet som kronen på verket av all hans forkynnelse.

Roseniuslitteraturen er oversatt til svært mange språk (se innledningen til «Husandaktsboka»), og oversettes stadig til nye språk.

For mange mennesker har denne boka virkelig blitt en «Klar og usvikelig Veiledning til fred», fra stoffet i 1874 ble redigert av E. Forseth, Levanger, med hjelp av N.J.Laache, Steinkjær, og til i dag.

Første utgave av boka var redigert som andakter for hver dag i to måneder. Så kom en revidert, og svært redusert utgave på 70-tallet.

Vi takker Gud for at vi nå har fått anledning til gi boka ut med dens opprinnelige, solide budskap og alle dens gullkorn.Vi gjengir nedenfor utdrag av forord i den opprinnelige utgaven.

N.J.Laache skriver: «Rosenius havde i fortrinlig Grad faaet Gave af Herren til at lede vakte søgende Sjæle til Jesum, hjælpe saadanne til Lys og Klarhed over Naadens Vei, føre dem ud fra Lovens Trældom til Evangeliets salige Erkjendelse og Aandens Frihed».

P.G. Sand skriver (i senere opplag av første utgave): «Jeg har udbredt ret mange Hundrede Exemplarer, og allevegne, hvor den gjennem denne Udbredelse er bleven kjent, er den kommen i Ry for at være aldeles mageløs. Rigtig mange salighedssøgende Sjæle har for mig udtalt, at denne Bog var det Middel, Herren brugte til at føre dem til en levende Tro paa deres Frelser. Flere af disse havde i aarvis forgjæves søgt efter sand Fred».

Mandal, mai 2002

Hermod Hogganvik

I. Om Guds hellige lov

1. Den rette bruk av Guds lov

«Vi vet at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis», 1Tim 1:8.

Doktor Swebilius sier: «Loven er av naturen noenlunde kjent, mens evangeliet derimot er en hemmelighet som er skjult for all fornuft».

Dette er så sant og treffende sagt. Likevel hersker det innenfor kristne sammenhenger ofte den største misforståelse og misbruk av loven. Dette gjør at hele loven og alt Guds ord blir totalt uten kraft, og dermed uten virkning. På den måten blir menneskene ødelagt og hjelpeløse i sin sjel. Det er de farligste av disse misforståelsene og misbrukene vi her ved Guds hjelp vil peke på.

Nå taler vi altså ikke om dem som forakter loven. Dommen over dem er klar og kort - og lett å forstå. For enhver vil forstå at Gud tar ikke slike hjem til sin himmel. De er ikke bare urene og fulle av synd, men forakter altså Guds hellige vilje (for loven er jo nettopp Guds vilje!).

Den som forakter Guds vilje, forakter Gud. Og vi finner aldri et eneste løfte om at Gud vil være nådig mot dem som forakter ham.

Er du svak og syndig, og har gjort imot Guds lov, så er Guds nåde fremdeles stor nok til å forlate din synd for Kristi skyld. Men forakter du Gud og hans vilje, og ikke en gang prøver på å elske og lyde ham, hvordan kan du da vente at dette skal bli forlatt? Eller hvordan kan du fortsatt tro at du er på veien til himmelen?

Stans opp et øyeblikk og tenk over dette! Her har vi altså foran oss noe vi ikke bare kan skyve fra oss. Det er tvert imot noe vi alle må se på like så viktig som selve frelsen.

Men vi vil snart innse at det er ikke nok at vi respekterer og bruker loven. Det kreves at vi «bruker den på lovlig vis», det vil si på den rette måten.

Apostelen Paulus skriver om sine landsmenn i Israel at «de har nidkjærhet for Gud», at de virkelig «søkte rettferdighetens lov», de «leser loven» m.m. Men at han for deres skyld hadde «en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte». Så han for deres skyld «skulle ønske han var forbannet bort fra Kristus» (hvis han ved det kunne frelse dem)*, Rom 9:31,2,3.

Hva var det da som var galt hos dem? Jo, sier han, når de leser loven «ligger det et dekke over deres hjertes øyne», 2Kor 3:15, så «de søker å bygge opp sin egen rettferdighet», Rom 10:3. Det vil si at de lar ikke loven straffe og dømme dem, knuse hjertet deres og drive dem til Kristus. I stedet gjør de loven til sin frelsesvei.

Men nå er jo lovens egentlige virkning og mål at den skal vekke, knuse og drive syndere til Kristus. «Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror». «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse..». Rom 8:3. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. For dette liv er i Guds Sønn», 1Joh 5:12,11. I ham, og ingen annen, har vi frelsen, Apg 4:12.

Derfor, sier Paulus, er loven vår tuktemester til Kristus, Gal 3:24. Dette er lovens oppgave. Den er Johannes, som nok ikke døper med Ånd og ild, men med omvendelsens dåp som gjorde folket mottakelig for Herren. Loven er et fengsel hvor vi blir «holdt i varetekt... inntil den tro som skal komme, blir åpenbart,.... for at vi kan bli rettferdiggjort ved tro», Gal 3:23,24.

Dette Paulus her vitner om jødene, er altså det største og aller farligste misbruk av loven. Det gjør hele loven unyttig, slik at hele målet med loven mislykkes. Og når loven er gjort unyttig, når saltet har mistet sin kraft, hva skal en da bruke til å salte, vekke og knuse?

Når hjertet ikke har fått erfare lovens kraft til å sønderknuse, da får verken evangeliet eller alt det Kristus har utrettet, virke noe i dette hjertet.

For «det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt», - de som, mens loven har hersket over dem, er «blitt syke».

Men når verken lov eller evangelium, og hele Guds ord, ikke lenger har noen virkning på et hjerte, da er dette mennesket redningsløst fortapt. Da kan det ikke frelses.

La oss nå se hvordan det skjer, når verken loven eller hele Guds ord får virke noe som helst. Det skjer ved at du gjør loven til frelsesvei, i stedet for at den skulle få dømme deg, og drive deg til Kristus. Det skjer når en pruter, forsøker å dempe på Herrens bud og dommer. Så de kan passe bedre til synderens meninger og smak, eller i alle fall til hans evner.

En sier at det eller det «er ingen dødelig i stand til å gjøre. Og da kan det heller ikke være Guds mening å kreve noe slikt. For Gud kan da ikke kreve mer enn det vi er i stand til». Dette er grunn-villfarelsen. På den måten kan det slett ikke skje at «hver munn blir lukket, og hele verden blir straffskyldig for Gud», Rom 3:19.

Hvis ett eneste menneske kunne oppfylle Guds alvorlige krav, så ble det menneskets munn ikke lukket. Han ville i stedet ha noe å rose seg av overfor Gud.

Den som vil skjønne hvorfor loven krever mer enn vi noen gang blir i stand til å oppfylle, og hvor langt loven går i det den krever, skal bare tenke etter hva loven egentlig er.

Loven er ikke noe annet enn Guds hellighet, Guds hellige vilje uttrykt med menneskelige ord og rettet mot menneskets samvittighet. Og så langt som Guds hellighet strekker seg, så langt strekker det seg også det han krever.

Det er loven som sier: Det og det vil Gud, det og det vil han ikke... o.s.v. Og da er det klart at denne Guds vilje må kreve en stadig større rettferdighet av deg, helt til du er blitt like så hellig som Gud selv - ! For det han ikke selv vil gjøre, det vil han heller ikke du skal gjøre.

Han sier heller ikke noen gang: Det og det vil jeg ikke. Men fordi du absolutt vil det, så gir jeg deg lov til det. Nei, han sier: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2.

Når vi erkjenner dette at loven bare er Guds hellighet, Guds vilje, da forstår vi hvorfor verken en bokstav eller tøddel kan forandres, eller gjøres lettere å oppfylle for den falne menneskehet. For da måtte Guds hellighet opphøre.

Og den som får nåde til å virkelig se inn i lovens hellighet, kan ikke lenger ha noe håp om å bli fullkommen innfor Gud, det vil si bli like hellig som Gud selv. Men vil i stedet måtte ydmykes og sønderknuses. Den som håper å bli rettferdig ved loven, har «et dekke» for øynene sine. Han er blind, og vet ikke hva loven krever.

Så sier du: «En kan da ikke bli som Gud, eller helt fullkommen. Men en får gjøre så godt en kan». Men det går ikke. Det godtar ikke Gud.

Du må oppfylle alt. Ellers er du fordømt. For dette er lovens ord: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem», 5Mos 27:26. Og en apostel i Det nye testamente sier: «Den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jak 2:10.

Så sier du: «Men Gud er vel for Kristi skyld nådig, så han tilgir meg når jeg ikke kan oppfylle alt?». Nei, Gud er absolutt ikke nådig mot noen som skylder noe i forhold til loven.

Det er noe ganske annet med dem som ved troen eier Kristi rettferdighet. Disse står ikke i noen som helst gjeld til loven. For de har ved Kristus - ved Kristus - akkurat den rettferdighet loven krever, Rom 8:4. Akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn....», v.3. For: De er ikke under loven, men under nåden, Rom 6:14,15.

Men den som er under loven, får ikke den minste synd tilgitt. Det stadfester Jesus selv: Ikke en bokstav eller en tøddel av loven skal forgå, Mat 5:18.

Å, for en nød for våre sjeler, hvis vi ikke har klart for oss at der er mennesker som lever under loven, mens andre igjen lever under nåden, Rom 3:19, 6:14, 7:4,6. Og at menneskene i disse to retninger står under totalt forskjellig dom.

Riktignok er nåden i Kristus meget stor og rik. Men ikke det aller minste av dette nyter de godt av, de som er under loven og vil være «Moses’ disipler», Joh 9:28. Paulus sier jo: «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Fortier eller forbigår vi dette, så forkynner vi bare kjødets evangelium; pruter, jevner over, eller trekker fra loven det synderen synes er for hardt. Helliggjørelsens mål settes da så lavt at synderen kan oppfylle det - noe som selvsagt skaper selvtilfredshet, egenrettferdighet og selvsikkerhet.

Dette er det mest alvorlige misbruk av loven. For på denne måten går vi utenom og mister hele lovens egentlige hensikt. Den skulle jo knuse, tukte og drive oss - ikke til trelldommens åk eller fortvilelsens avgrunn - , men til Kristus, han som er «lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

Men «jevne over», eller bryte lovens brodd, gjør en også hvis en overtaler seg selv eller andre til bare å «håpe på framtiden». Da er holdningen at det som ennå mangler på at loven er oppfylt, det skal nok ved Guds Ånds hjelp etter hvert skje. Og når vi så har seier, så er tiden kommet for at vi fullt ut kan ta til oss alt Kristi fullbrakte verk.

Å, for et djevelens spill! Tenk om døden kom til deg i natt! Da er du fordømt, for du er ennå ikke slik som du bør være!

Så svarer du at «jeg har det håp til Gud at han ikke tar meg bort før jeg er ferdig til å møte ham». Det er jo ganske pent tenkt om Gud. Men hvor står det skrevet noe som helst om at Gud skal vente med døden til du blir så hellig som loven krever? Da måtte du nok aldri dø - !

Og vi spør: Har du ikke fått den Guds Ånds hjelp du ventet på? Er du sikker på at feilen ligger hos Gud og hans Ånd som ennå ikke har hjulpet deg? Er du sikker på at du har tatt imot og brukt hans nåde rett? Har du bedt rett om hans hjelp, våket og kjempet i hans kraft så alvorlig som du burde? Tenker du over dette, så innser du kanskje at du ikke har noe å vente på, som Gud ikke alt har gjort og gitt.

Så sier du at da må jeg være fortapt. Ja, det var akkurat det loven ville vise deg. Du skulle lære at det var som totalt avkledd du kunne komme til Jesus.

Da behøver du ikke vente på noe som skal skje i framtiden. Nei, Guds rike er hos deg. Akkurat den rettferdigheten som loven krever - men som den ikke kan skaffe deg - den kan du nå i denne stund få på en annen vei; ved troen, i Jesu blod.

Til toppen

2. Lovens strenghet og evangeliets trøst

«Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis», 1Tim 1:8.

Vi må vokte oss som for selve djevelen, overfor denne bedragerske utleggingen av loven, at vi skulle kunne oppfylle den. Og for den tanken at vi ikke kan dø og være frelst før dette er skjedd, - som betyr at vi da, og med det, tror vi er rene og fullkomne i oss selv.

For i den tanken ligger det en skjult Antikrist og en snikmorder. En Antikrist som med list vil gjøre Kristi blod unødvendig. Som vil si at Kristi blod ikke har noen betydning, eller høyst er et helliggjørelsesmiddel. Men ikke er noen forsoning for syndere. En snikmorder som, enten ved trøst i egen rettferdighet, eller gjennom en pinende trelldomsånd vil føre sjelene mot fortapelsen.

Nei, jo hetere det er ved Sinai, desto bedre for dem. For jo sterkere og tydeligere Guds lovs åndelige krav griper fatt i sjelene, jo før får de trøst, den trøst som er ekte. Og desto fortere blir den falske trøsten til «den første mannen», loven, og dens rettferdighet, tatt fra dem. Og så tvinges de til å vende seg til en annen mann - han som heter Jesus. Og der blir de frelst.

Mange som ikke har sett dette, sier: «Hvis en driver og dømmer så hardt, blir jo bare mennesket motløst, og kan verken få noen trøst i Gud eller kjærlighet til ham». Men da må vi spørre: Skal vi av den grunn oppheve eller formilde det Gud har talt? Hvem er du som våger å forfalske eller forandre Guds bud og dommer?

For legg merke til at

det er ikke trøst eller kjærlighet til Gud, som synderen

først behøver, - men et sønderknust hjerte.

All den trøst en tar til seg av lovens rettferdighet, er forbannet. Det er en falsk trøst. Det er denne trøsten som narrer sjelene til trelldom, egenrettferdighet, hykleri, og er veien til helvete. Det er denne trøsten loven skal ta bort.

Legg videre merke til at det finnes intet bedre middel til å føre sjelene fram til den rette trøst, enn å holde fram loven så alvorlig og hard som den er. For jo før de fratas all trøst i sin egen rettferdighet gjennom loven, jo før tar de imot Kristi rettferdighet i evangeliet.

Johannes sa: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Øksen ligger alt ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden», Mat 3, Luk 3, Joh 1. Da senket han hjertets fjell og hauger. Så sa han: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd». Da hevet han dalene, og ryddet med det en jevn vei for Herren, Jes 40:3-4.

Nå har vi altså sett at lovens første og egentlige virkning er å føre synderen til syndserkjennelse og ydmykhet. Så kan du spørre: Hvordan bør så denne følelsen av synd være for at den skal være riktig? Da må vi svare at det er ikke nok at du bare kjenner gjerningssyndene og utvortes brudd på loven. For da ville du jo kunne trøste deg med din gode vilje, og til en framtidig forbedring.

Nei, opplevelsen av synd må være dyp og grundig. Du må kjenne roten og dypet av selve syndens fordervelse, som er hjertets kjødelige sikkerhet, hykleri, følelsesløshet, hardhet og forakt for Gud. Du ser at du derfor er en ulykkelig og fortapt synder.

Så lenge du ikke kjenner denne bermen i hjertets dyp, vil alltid dette viktige «jeg», «jeg skal», «jeg vil», leve videre. Slik lever alltid din egen rettferdighet og sikkerhet. Og da kan du aldri gripe Kristus og hvile i det han har utrettet for oss.

Men en grundig selverkjennelse får en sjelden straks en blir vakt. Da blir en nok forskrekket, men ikke hjelpeløs. En sier i stedet: «Jeg vet hva jeg skal gjøre; jeg vil omvende meg». Da begynner arbeidet under loven, med å omvende seg og forsøke å slutte å synde. Og så lenge du bare har blikket festet på disse utvortes syndene, og omvendelsen lykkes, så er du tilfreds med din egenrettferdighet.

Men begynner du å se på den indre helliggjørelsen, ser at Gud krever hjertet, og du vil det skal renses, da blir du snart hjelpeløs. For når du vil elske Gud over alle ting, så føler du deg kald og ugudelig. Når du vil be og kjempe alvorlig mot synden, så legger du deg lettsindig og uten kamp i fanget på synden. Og der kan du verken angre eller gråte over den. Da blir du redd, og sier: Jeg er fortapt, jeg er forherdet, jeg er en hykler. For verken kjemper jeg mot synden, eller angrer jeg den.

Se nå er du kommet til akkurat det loven skulle virke. For hva er det nå du kjenner på? Er det ikke hjertets kjødelige selvsikkerhet, hykleri, hardhet og ringeakt for Gud? Dette har vi sagt før, at lovens rette virkning var at du skulle lære å kjenne akkurat all denne ondskapen i deg. Men nå kan du ikke trøstes, for det er jo forferdelig å være så hard, sikker, hyklersk o.s.v.

Men var det ikke denne erkjennelsen av synden i deg, du ville ha? Jo, men du ville bare ha erkjennelsen av all ondskapen, men ikke selve ondskapen. Og hvordan skulle det kunne skje? Du behøver ikke å føle noe ondt som du ikke har, men bare det onde som du selv har.

Men nå synes du til og med at du ikke har noen som helst følelse av dine synder, bare at du har selve synden. Du ser dem bare, men du føler dem ikke. Men det var jo akkurat denne følelsesløsheten du skulle få oppleve. Og var det ikke all trøst i deg selv du skulle miste? For dermed å drives til Kristus, så han alene kunne bli din trøst.

Nå er det ikke så lett å gi seg over til ham, nå er det ikke så lett å tro. Nei, nå står og faller alt med om du får nåde. Og får du ikke nåde, så er du jo fortapt med alt du har erfart.

Men nå står Jesus og kaller så varmt: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Mat 11:28.

Dersom du nå bare lukker fornuftens øyne, og kaster deg, akkurat som du er i hans favn, så er du frelst som en brann ut av ilden. Du er renset i Jesu blod, rettferdig, salig og glad. Nå forstår du Bibelens ord om at «Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

Så har vi nå sett at «loven er god dersom en bruker den på lovlig vis». 1Tim 1:8. Og vi har vist både dens rette og feilaktige bruk i menneskets omvendelse.

Men loven har også en oppgave i den daglige omvendelse. Den skal vise det gjenfødte, rettferdiggjorte og benådede menneske hvordan det skal forholde seg på alle områder. Og når kjødet blir lettsindig, skal loven straffe, tukte og drive det til å søke Kristus hver dag.

Men der er ennå en farlig villfarelse vi må ta fram, som vi ikke har nevnt, og som også dukker opp i vårt land på forskjellige tider og steder. Det er antinomistenes (lovforkasternes) lære. De mener loven ikke har noen som helst nytte verken ved omvendelsen eller i den daglige fornyelse.

Riktignok ser vi ikke med samme frykt på disse, som på holdningen til Moses’ disipler. Når vi avviser lovens gjerninger som grunnlag for rettferdiggjørelsen, så sier Moses’ disipler i dag det samme som på Paulus’ tid, at da «avskaffer vi jo loven ved troen». Dette er slike som aldri har lært å skille mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, lov og evangelium, Ånd og kjød. Derfor synes de Paulus snart er altfor evangelisk, og åpner døren til nådestolen altfor vidt opp. Men snart er han igjen altfor streng og nøyeregnende med kjødet, og tukter det de ikke vil skal tuktes.

Det er ikke disse vi nå taler om her, men om de virkelige antinomistene. Som tror og påstår at loven er unyttig til omvendelsen. Og som bevis for dette holder de fram at aldri loven, men bare evangeliet virker på hjertene deres. Å, for en stor villfarelse! Hva skulle nåden virke, hvis vi ikke kjente noen synd? Det som straffer synden, er jo loven. Også når den taler gjennom Kristi sår.

Loven virker oftest på en ikke følbar, hemmelig måte. Likevel gjelder det at «jeg kjente ikke synden uten ved loven», Rom 7:7. Om loven riktignok selv ikke gir liv, så virker den likevel at evangeliet gir liv.

Det er loven som pløyer. Evangeliet er sæden. Og det er sant at veksten kommer ikke når bare vi pløyer. Det er nødvendig med sæd. Men pløyer vi ikke jorden, så blir sæden uten frukt. Den bare tørker opp på den harde jordoverflaten, og blir spist opp av fuglene.

Disse som mener loven er unyttig for gjenfødte sjeler som har en villig ånd, de misbruker slike bibelord som «nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren», og «du skal ikke binde samvittigheten ved loven».

Til det må vi svare: Jeg snakker ikke om samvittigheten, men om ditt kjød, hvis du er under nåden. Men har ditt hjerte det ikke rett overfor Gud, så du har lyst til Guds lov etter ditt innvortes menneske, men tvert imot vil beholde en eller annen synd ustraffet, - da skal også din samvittighet være bundet. Ja, hele din sjel og ditt legeme skal være bundet til helvete. Og det som er bundet på jorden, skal være bundet i himmelen. Lever dere etter kjødet, skal dere dø, Rom 8:3.

Er du derimot en rett kristen, så er nok ånden villig og behøver ikke bli tuktet ved loven. Men kjødet er svakt, selvsikkert og ondt. Det må straffes og tuktes. Luther sier: «Bissel og pisk hører ikke hjemme i brudekammeret, men skal brukes på asenene i stallen».

Så bli nå alltid i den frihet Kristus har frigjort oss til! Misbruk bare ikke friheten til et påskudd for kjødet, Gal 5:1,13.

IV. Han er trofast og rettferdig, så han forlater

1. Troens vanskelige kunst

Ikke så at jeg alt har grepet det, Fil 3:12

Når den store troshelt og lærefader Luther var blitt gammel i Herrens tjeneste, med dype åndelige studier, bønn, skriving og forkynnelse av alt som har med troen å gjøre, sa han: «Jeg er nå gjennom lang øvelse Guds skje lov kommet så langt at jeg nesten begynner å tro at Gud er himmelens og jordens skaper».

Underlige ord! Er den gamle læremester virkelig så ynkelig i sin tro? - «begynner nesten å tro at Gud er himmelens og jordens skaper» - - ! Noe små barn alt på syvårs-trinnet tror!

Dette var Luther. Men hva skal vi så si om den store apostelen Paulus, den største trospredikant verden har sett? Når han omsider bekjenner at han ennå ikke selv kan kunsten, sier han: «Jeg jager etter det», «jager» etter den nåde å kunne gripe Kristus.

Men mannen etter Guds hjerte forklarer oss hemmeligheten. «Når alt gikk godt for meg, sa jeg: Aldri i evighet skal jeg rokkes! Men når du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet» Sal 30:7-8.

Her har vi det! Paulus og Luther taler ikke om den lette følelsestroen, som kommer av seg selv i gode dager. De taler om den troen som er en stor virkelighet i sjelen, og som blir en kraft i prøvelser, en mektig, kjempende kraft.

En kan nok tro så lenge en ikke utsettes for prøvelser. Men når Luther her taler om sin tro på Skaperen, så mener han en tro som han uten noen jordisk hjelp kunne gå til kamp med, mot en hel verden av fiendskap. Våge å gå inn i den store rikssalen i Worms, inn til keiseren og alle verdslige og åndelige fyrster han hadde imot seg, der både djevelens og pavens makt ville drepe ham.

Når ingen jordisk støtte hjalp noe som helst, men bare Den Allmektiges skjold måtte trøste ham, - da gjaldt det for alvor å tro at Gud er himmelens og jordens skaper, og har makt over alt det han har skapt. At ikke et hår faller av hodet vårt uten det er hans vilje. Det er en slik tro Luther taler om.

På samme måte skal troen på Kristus og nåden i ham være vår eneste redning og trøst. Når alt er vel og bra, hjertet er åndelig og får sin kraft gjennom Ordet og bønnen, og livet vårt er så noenlunde samstemt med dette, - da kan en tro så mye en vil (om dette i det hele tatt kan kalles for tro -!)

Men når alt fortoner seg mørkt og fortvilet. Når hjertet er ugudelig, når synd og nød velter over oss som en veldig flom, og Gud synes bare å stå foran oss som en hellig og vred dommer, - da gjelder det å ha den rette tro. Da vil det vise seg om vi, ut over det vi ser og kjenner, har et høyere feste.

De som har en kristendom som bare er et produkt av et studium, en filosofi, de er snart utlært i dette. En slik tro ville nok mange av oss snart kunne «lært». Men de som trenger troen som en kjempende kraft mot det som tynger og angriper hjertet aller mest, de har alltid bare så vidt det aller nødvendigste - selv etter et langt liv i erfaring av dette.

Vi nevnte troshelten Luther. En annen Guds mann som er kjent for sin glede i troen, Christian Scriver, begynner en preken med akkurat de samme ordene av Luther. Og viser med det at heller ikke han er kommet lenger.

Hvordan kan det egentlig stå til med troen hos disse kristne som er så fort utlært når det gjelder evangeliet, og som liksom «kan» dette å tro? Mens vi ser disse store trosheltene er så skrøpelige! Nå taler vi ikke om denne store massen av religiøse mennesker, men om de mange «aktive kristne», som undrer seg over disse svake kristne «som ikke utretter noen ting», men som alltid må høre og dvele ved ordet om nåde og tro. Mens de selv har fått nok av dette for lenge siden, og bare har samme smak på evangeliet som Israel hadde på mannaen da de sa «vi er inderlig lei av denne usle maten», 4Mos 21:5.

Noen kan tale mye om både troen og evangeliet. Men de røper det betenkelige tegnet at de alltid er så forstandige og sterke at de kan tro så mye de vil. De taler om troen som om vi selv hadde kontroll over den. Hva vitner dette om? Varer dette bare en kort tid, så kan det vel også skje hos levende kristne. Men er hele livet ditt slik, da burde du nok innse at din tro ikke er rett. For hvis du levde under Den Hellige Ånds arbeid med deg, da ville den blottlegge ditt hjertes fordervelse. Og da ville du få svært vanskelig for å tro du var benådet av Gud, akkurat som de største hellige har hatt det.

Men du har en tro og en kristendom som djevelen ikke er interessert i å anfekte eller forstyrre. Og det er egentlig denne slags tro Luther med så brennende iver vil skal bli åpenbart, når han taler så sterkt om sin egen svake tro. For like etter det vi siterte ovenfor, tilføyer han: «Dette er noe hvem som helst alltid har hatt så lett for å tro, unntagen jeg og noen andre fattige syndere, slike som Moses, David, Jesaja og flere liknende, som bare såvidt har begynt å tro. Så jeg, gamle disippel og nesten utlevde doctor må storlig forundre meg over hvordan så mange har det i dag. Bare de har bladet i en bok, så vet de alt som Den Hellige Ånd vet».

Den samme farlige innbilningen advarer han også sterkt mot andre steder, og særlig da når det gjelder troen på syndenes forlatelse og Guds vennskap: «Dette (å tro) er den vanskeligste kunst på jorden, men forfølges dessverre av den farlige trøsten at intet synes å være lettere å lære. For så snart en har lest eller hørt noe om dette, så anser en seg straks utlært i det, og vil så høre noe nytt eller bedre. Jeg må derfor formane alle som vil være kristne, enten de er lærere eller tilhørere, at de framfor alle ting passer seg for denne farlige innbilningen. De må vite at de på dette området alltid bare vil bli hjelpeløse disipler så lenge de lever. Ja, om de så har den sanne troen, hvor fort kan det ikke skje at de tusen ganger mister lyset og motet i striden!

Det neste, som det har stor betydning å huske, er at akkurat på den onde dag - i mørke og stormfulle tider - trenger vi troen og evangeliets ord. Og troen er nettopp en fast tillit til Den Allmektiges ord når det ser aller mest fortvilet ut.

I slike anfektelsens dager ser vi at vi med all rett skulle fordømmes, og dermed fortvile over våre virkelige synder. Og i disse tåkete, tørre dagene, når vi ikke føler noen ting, synes vi derfor vi må være fullstendig døde. Da er det om å gjøre at vi får nåde til å seire over disse sterke motsigelsene, og ennå tro Guds nåde og vennskap - utelukkende på grunn av Den Trofastes forløsning og uryggelige løfte, som gjelder i all evighet. Ja, tro at Gud akkurat derfor er blitt menneske, for at han ene og alene kan være vår rettferdighet. Slik at jeg, mens mitt hjerte skriker og uroes over all min synd, død og utroskap, - likevel i tro lytter til Guds ord: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld», Jes 43:25.

Det er dette som heter «tro». Men denne troen er ikke «alles tro». Lykkelig er den som gjennom slike prøvelser kan si med Luther at en «nesten tror». Og f.eks. si: «Jeg tror nesten at Guds Sønn ble ikledd mitt kjød, og at det er min rettferdighet. Jeg tror nesten at Guds Sønn har utgytt sitt blod for meg, og at det gjelder mer enn alle mine synder». Under andre og bedre forhold kan en så også med full visshet si: «Jeg kunne tusen ganger dø på at Jesu Guds Sønns blod renser meg for alle mine synder».

Men det kommer situasjoner når alt i meg, både fornuft og følelser roper: Nei! Nei! Jeg kan umulig være et Guds barn, så uverdig som jeg nå er. Da er det ennå større nåde å kunne tro og holde fast på Guds ord. Og for å få en slik tro, må vi stadig søke å vokse ved evangelisk lære og liv.

Fra år til år må vi stadig forkynne, lese og grunne på det samme budskapet så lenge vi er på jorden, og ennå ikke har lagt de siste prøvelsene bak oss. Derfor sa også Paulus: «Å skrive det samme til dere igjen, er ikke tungt for meg, og for dere gir det bare større visshet», Fil 3:1. Det er i slike tunge tider, når synden fullstendig vil slokke vår tillit til Guds nåde, at troen blir prøvet. Hvor også det herlige budskapet vi nå skal ta for oss, skal hjelpe oss.

Til toppen

2. En rett syndsbekjennelse

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, 1Joh 1:9.

Er ikke dette i én sum hele Skriftens lære om hvordan en fortapt synder benådes? Både med uttrykkelige ord, og med utallige eksempler har Gud helt fra verden ble til, forkynt at det var på denne måten Adams barn skulle få hans nåde. La oss se nærmere på disse ordene.

Apostelen Johannes sier: Dersom vi bekjenner våre synder... Hva som her menes med å bekjenne synden, ser vi klart av sammenhengen. Like foran har Johannes talt om dem som «vandrer i mørket» og sier «de ikke har synd». Han sier at disse «bedrar seg selv». Og så føyer han til, som motsetning: «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater...»

Av dette ser vi da først at her er det ikke tale om en utvortes tilfeldig syndsbekjennelse, eller som kanskje bare er gjentatt etter noen som har sagt foran. Nei, her dreier det seg om en bekymret, fortapt synder.

Samtidig må vi se forskjell på bekymring og bekymring. Der er mange som nok med en viss bekymring og anger bekjenner synden, - men likevel fortsetter å leve i synd. Dette ser vi hos kong Saul, som bekjente: Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, 1Sam 15:24. Men han søkte aldri en hel forlikelse og forening med Gud.

På samme måte sa Farao: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere», 2Mos 10:16. Men hele hans bekjennelse kom bare av at den åttende plagen skremte ham. Ikke av et oppriktig hjerte som ville omvende seg og bli forsonet med Israels Gud.

Kain bekjente også: «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den», 1Mos 4:13. Men med det samme gikk han bort fra Herrens åsyn, og søkte ikke hans nåde. Og Judas utbrøt i bitter smerte: «Jeg har syndet ved å forråde uskyldig blod».

Av alle disse eksemplene ser vi at til en rett syndsbekjennelse hører en hel omvendelse ved Guds Ånds arbeid i hjertet. Slik at synden selv, som er en forbrytelse mot Gud, tynger og driver mennesket til å utøse sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om nåde.

Mang en syndens trell kan nok en gang i blant bekjenne sin synd i bitter smerte. Men bare med tanke på syndens følger. Det er ikke synden selv, som en forbrytelse mot Gud, som tynger ham. Han har heller ikke noen trang etter å komme i rett samfunn med Gud. Derfor blir han da også fortsatt bare en syndens trell.

Til en rett syndsbekjennelse kreves det altså at Guds røst har truffet og vekket opp samvittigheten, og kastet sjelen under Guds rettferdige dom. Men også at han med bakgrunn i Guds nådekall og evangeliets innbydelse har et visst håp om at Gud skal forbarme seg over ham, og derfor søker hans nåde.

Den som ikke har noe kjennskap til nåden, men bare kjenner på synd og dom, kommer ikke til Gud. Hvor det blir en rett bekjennelse av synd, må det altså også være en gnist av tro. Så lenge Adam og Eva bare kjente på synden og dommen, skjulte de seg for Guds åsyn. Slik var det også en tid med David. Han holdt seg på avstand fra Gud og ville ikke bekjenne sin synd. Han «stønnet hele dagen», og «hans ben ble borttært», for dag og natt lå Guds hånd tungt på ham. Men så sa han til Gud: «Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld», Sal 32.

Den som vil se hvordan en rett syndserkjennelse og syndsbekjennelse er, skal studere Davids 51. Salme. Vi vil bare ta fram to punkter fra da han utøste sitt hjerte for Gud. Han hadde gjort åpenbar synd til stor forargelse for menneskene, og da spesielt en forferdelig synd overfor Uria. Likevel lå hans synd overfor Gud i alt dette så sterkt på hans hjerte, at det liksom totalt overskygget all hans forbrytelse mot menneskene. Og han sier til Herren: Mot deg, ja, mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort! Her ser vi bildet av et rett gudfryktig hjerte.

For det andre er det ikke bare det grove utbruddet av synden, som tynger ham. Det er selve naturens ondskap som nå legger seg inn over ham, så han går til selve kilden, og sier: Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.

Akkurat dette at han kjente selve naturens ondskap og fordervelsen i sitt vesen, er det aller viktigste. For så lenge en bare ser på noen utbrudd av synden, men ikke kjenner at hjertet er fullt av, og vil synd, så kan en alltid fremdeles bygge seg opp en falsk trøst. Da blir en aldri fortapt i seg selv. Og derfor heller ikke frigjort og frelst i Kristus.

Det viktigste i en sann syndserkjennelse er derfor at en kjenner selve hjertets forderv; den fryktelige forakten for Gud, selvsikkerhet, vantro, hardhet, hykleri og all mulig ondskap. Slik at vår egen erkjennelse svarer til Guds egen beskrivelse av hjertet som «ondt» og «svikefullt, mer enn noe annet».

Og er det ikke akkurat dette som tynger så mange? De sukker: «Hjertet mitt er så forferdelig ondt at det kan ikke beskrives; så hardt, så kaldt, så hyklerskt, falskt og lettsindig, og så påvirkelig av all mulig synd, ja, rett og slett djevelskt!»

Ja, nå kjenner du det akkurat som Herren selv har skildret det. Synes du nå at Herrens dom over hjertet er for hardt? Nei, tvert imot finner du ikke sterke nok ord til å skildre det.

Men så fortsetter du: «Ja, men jeg kjenner jo ikke selve synden, jeg er så hard, så lettsindig, så hyklersk!»

Svar: Det er akkurat dette som er den store ondskapen; at du er så hard, så lettsindig og hyklersk. Det er selve kilden til all synd. Det er selve hjertets ondskap og lyst til all synd, som du nå kjenner. Og dette er nødvendig.

Så er du nå kommet til det punkt at du med full overbevisning dømmer deg selv, og virkelig tror av hele ditt hjerte at du er den ynkeligste og mest uverdige skapning.

«Ja, men det er virkelig sant at jeg ikke har et sønderknust, ydmykt og angrende hjerte. Men at jeg tvert imot er forferdelig hard og lettsindig», sier du.

Svar: Det er sannelig «virkelig» at hjertet ditt er akkurat slik. Og denne fordervelsen må du kjenne. Det må, som du selv sier, bli forferdelig for deg.

Men for dem som bekjenner hvor forferdelig full av synd de er, gjelder denne veldige trøsten: Gud er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene..

Merk deg også, og husk da endelig dette: At loven ikke har mulighet for å utrette mer enn akkurat dette å gjøre deg til en fattig synder. Synden skulle bli overmåte syndig i deg, din munn skulle bli lukket og du bli stående skyldig for Gud, Rom 7:13, 3:19. Og husk at det Gud nå vil, er bare å kunne forkynne og gi deg sin nåde. Nå er ditt sinns motstand brutt ned. Du gir Gud rett i hans dom over deg. Nå skyr du ikke lenger lyset, men dømmer gjerne deg selv. Og nå skulle du gjerne ta imot Jesus, - bare du turde -.

Men så sier Skriften at alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn. Ja, hvem skulle få nåde og frelse, om ikke akkurat disse fortapte, som dømmer seg selv? Den menneskenatur som ikke er knust, reiser seg mot Guds dommer, og blir bare bitter mot dem. Mens den som dømmer seg selv, er åpen for nåden. Og det er nettopp for slike nåden er gitt og forkynt.

Vi må ha klart for oss at all Skriftens dom og straff slett ikke er uttalt til dem som dømmer seg selv og sukker etter nåde og forsoning i Kristus. Men rettes mot dem som enten åpenlyst står imot Guds Ånd og Ord. Eller som hyklere går med blant Jesu disipler, som en Judas, med en skjult synd som en ikke vil miste, men degger for. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene.

Selv om du ennå ikke er født av Gud og har troens og helliggjørelsens kraft, men likevel lar Guds ord tale til deg, - og tukter og dømmer deg selv, - da er du alt gjenstand for Guds nåde og trøst.

Men hør og tro nå dette! Så du ikke blir i din vantro, men tillitsfullt går fram til nådestolen, d.v.s. at du bekjenner alle dine synder og din elendighet for Gud. Så skal du sannelig bli rettferdiggjort og født av Gud - selv om du kanskje ikke straks føler noe av dette i hjertet ditt.

Til toppen

3. Hva vil det si at Gud er trofast og rettferdig?

Kjære deg som nå leser dette: Tenk over hva det er apostelen sier her: Han er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene... !

«Trofast», hva vil det si? Det er kanskje lettest å forstå. Det betyr jo at han umulig kan svike oss på ett eneste ord, men alt det han lover, det skjer. Han gjør ikke forskjell på mennesker, men alle er like kjærkomne og får samme nåde. For «om vi ikke tror ham, så er han likevel trofast. Han kan ikke fornekte seg selv».

Men dette ordet «rettferdig, så han forlater oss syndene», er jo et underlig ord. De to ordene «rettferdig» og «forlate» synes jo rett og slett å motsi hverandre. Hva kan dette bety? Man har til og med undersøkt om ikke ordet som er oversatt med «rettferdig» burde oversettes med noe annet. Men nei, det betyr virkelig først og fremst rettferdig. Hvordan skal vi så forstå dette?

Legg igjen merke til her hvor langt våre tanker er fra den herligste sannhet Gud har åpenbart for oss. Men apostlene trodde det som var forkynt for dem, og derfor talte de. Derfor har også Johannes like nedenfor disse linjene sagt: «hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen..... Og han er en soning for våre synder».

Det samme har han også tenkt når han skrev at Gud er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene. For uansett hvordan en så vender på dette underlige ordet, så kan en ikke få noen annen mening enn denne herlige, som bygger på en virkelig soning for synden, og som alt er fullbrakt.

Å, det er ikke noe tvilsomt, men en stor virkelighet, det Skriften fra begynnelsen av har åpenbart; at Gud gav sin egen Sønn til en soning for våre synder. At Herren la alle våre synder på ham, og at han, Forsoneren, fullbrakte alt ved sitt blod på korset. «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset».

Og så er Gud rettferdig, så han ikke to ganger krever oppgjør for samme skyld. Men når vi kommer og bekjenner våre synder, gir han oss det som kostet ham så dyrt, nemlig syndenes forlatelse.

Så er det heller ikke nok med at vi i disse skriftstedene så og si tvinges til å se denne meningen med dette. Men en annen apostel, Paulus, har også talt klart om dette. I Rom 3:25 står det at Gud har satt Kristus til en nådestol ved troen på hans blod, for å vise sin rettferdighet i dette at han forlater syndene.

Meningen er at dersom Gud hadde tilgitt synd uten å gjøre Kristus til et syndoffer, så hadde han ikke vært rettferdig. Fordi hans guddommelige rettferdighet krevde at synden skulle straffes. Men nå har Gud sendt sin egen Sønn til en forsoning, for å vise sin rettferdighet i dette at han forlater syndene. Så dermed både mennesker og ånder, og ikke minst vår anklager, djevelen selv, skulle se at når syndere benådes, så er det langt fra et tilfeldig innfall, men har en fullkommen lovlig grunn: At både loven og rettferdigheten er tilfredsstilt.

Å, måtte vi endelig en gang få det rette lys over denne store sannheten; at når vi benådes, bygger det på en fullkommen lovlig handling, som Skriften stadfester slik: «Når én er død for alle, så har de alle dødd». Og: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud».

Når så alt er fullbrakt for oss, og vi vil stå fram for nådestolen og ta imot forsoningen, da er det rettferdig at alle våre synder ikke gjelder, og heller ikke tilregnes oss mer. Og hvordan skulle vi våge å være virkelig trygge og glade i nåden, hvis den ikke bygget på rettferdighet, på en høy og guddommelig rett?

Jo, lovet være Gud! Han er fullkomment tilfredsstilt ved en forsoning som gjelder i evighet. At vi har fått nåde og rettferdighet i ham, er alt sammen bygget på lov og rett. Det bygger på en fullbrakt og fullt gyldig betaling, en løsepenge som er godtatt av Gud.

Og så er Gud rettferdig, så han ikke beholder både løsepengen og fangen som ble kjøpt fri med samme løsepenge. Her sier Luther: «Når Gud synes å være vred, som om han vil forkaste deg, så si: Nådige Gud, da må du først forkaste løsepengen, din elskede Sønn. Men ham forkaster du ikke!»

Å, for en nåde, for en frelse! «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! - - - kom og kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» Enten du er i den første omvendelses krise, eller du har vært en kristen i mange år, men sitter fast i synd og elendighet: Bekjenn, som David, hvor ille det står til med deg. Så er Gud trofast og rettferdig, så han forlater. Fremdeles står en stor rettighet åpen for deg. Den gjelder for Gud i evighet. Og Gud er trofast!

Tenk nå over dette! Hans ord er evig, hans fredspakt er urokkelig og fastere enn fjell. Ikke en tøddel av dette svikter. Eller hva? Tror du det er noe uvisst og upålitelig i det Herren har lovet oss? Skulle han kanskje leke og holde for narr fattige syndere. Så han først gir de herligste løfter, og så siden, når synderen kommer, nettopp på grunn av løftene, da ikke ta imot ham like nådig?

Nei, du vet han er trofast i all evighet. Men hva har han så sagt om syndere? Jo, så sier Herren: «For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst», Jes 52:3. Og: «Erkjenn din misgjerning», Jer 3:13, «kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes 1:18.

Kristus taler om tolleren som stod langt borte og kunne ikke en gang løfte øynene mot himmelen, men sukket bare fram denne korte bekjennelsen: «Gud, vær meg synder nådig!» Og han gikk rettferdiggjort hjem - rettferdiggjort!

Dette sier Kristus om den fortapte sønn - og merk deg at dette er hans egen skildring av hver eneste fortapt synder: « - mens han ennå var langt borte, så hans far ham, fikk inderlig medynk med ham, løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham» - og «kysset» ham -! Hør dette! Og straks fikk han den beste kledningen! Ja, dette sier altså Herren.

Skulle så alt dette ikke være sikkert og pålitelig? Eller tror du Frelseren sier alle må komme, men når du så kommer, da blir ikke du så nådig mottatt og kysset som den fortapte sønn? Nei langt ifra, slik gjør han ikke. For «Gud er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» Amen!

V. Om loven, omvendelsen

og den rettferdighet som gjelder for Gud

1. Syndens kraft er loven

Det er så forferdelig at en kunne gråte de bitreste tårer, når mennesker er vekket opp og søker å komme inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det, Luk 13:24, bare fordi deres eget hjerte, eller umodne lærere og litteratur har ført dem på feil vei.

Den sanne omvendelsen, lovens rette og gjennomgripende verk i synderens hjerte, er helt nødvendig. Uten dette er skjedd, er alt åndelig strev forgjeves. Og all tro, all gudsfrykt, ja, Kristus og hans fullbrakte verk, er da til ingen nytte for dette mennesket.

Mange kjenner på sin synd i tanker, ord og gjerninger. Og er bare opptatt med disse syndene, arbeider og kjemper mot dem. Men den som ikke ved lovens krav på hjertet synker ned i naturens forferdelige sump, og der kommer i nød, han har bare laget seg en avstumpet hykleromvendelse. Han omvender seg riktignok, men bare fra et friere verdens vesen, til sin egen rettferdighet. Han blir en fariseer.

Det samme med den som nok føler sin naturs ondskap, hjertets fordervelse og urenhet, - men bare kaster seg inn i nidkjær forsakelse og gudsfrykt. Han våker, ber, kjemper og gir ikke opp håpet om å bli rettferdig. Håper og håper på seier. Men det er bare alt dette hans øye, trøst og forhåpning er rettet mot. Med ham går det akkurat på samme måte som med den første.

Kommer han ikke mens det ennå står så ille til, mens han ennå ikke har vunnet den seieren han venter på, - kommer han ikke, mens han ennå ligger nede i sin elendighet, - til Kristus, til nåde, frelse og trøst bare i Kristus, så blir han aldri en rett kristen.

Han blir da enten en bedratt gjerningskristen, som har fått trøst i sin omvendelse og gudsfrykt. Eller han blir en utslitt trell, som gir opp alt sammen, faller tilbake i sin sorgløse selvsikkerhet, - eller stopper opp i fortvilelse og fortapelse.

Nå taler vi ikke om dem som åpenlyst roser seg av synd de ikke vil slippe. Men om dem som virkelig søker å gå inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det.

Feilen hos disse er at de ikke vil ta imot - eller de får ikke rett forkynt - hva den rette omvendelsen er, hva som er lovens egentlige oppgave og mål.

Å, om de ville legge merke til Herrens eget ord, f.eks. i følgende bibelsteder! Og så holde fast på disse, så ingen egne meninger og ingen gjerningskristen kunne føre dem på villspor.

Hør nå! Skriften sier uttrykkelig at «alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Guds dom», Rom 3:19.

«Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større», Rom 5:20.

«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde», Rom 7:7-10.

Og v.13: «Synden ble min død, for at den skulle kjennes som synd, ved at den benyttet det som er godt (loven) til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig».

Legg nøye merke til ordene her! Her stod det at lovens egentlige hensikt og rette virkning er at «hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Guds dom», Rom 3:19. Altså ikke bli from, ren og hellig, - men «skyldig».

Og grunnen til at loven ikke har noe annet mål, finner vi i neste vers (20): «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd».

Og i Rom 5:20 leste vi at loven kom inn for at fallet skulle bli stort (överflöda) - altså ikke overvinnes, men «överflöda» - ! Men der synden «överflödade», der «överflödade» nåden ennå mer.

Her stod i kap.7 at dette «överflödandet» ikke bare er en syndserkjennelsens og angerens «överflödande». Nei, det er, som ordene klart uttrykker det, synden, virkelig selve synden som «överflödar» gjennom budet. For det stod at «synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg», og at synden, ved det som er godt (loven) gjorde at jeg døde. For at synden skulle bli overmåte syndig gjennom budet.

Og i samme kapittel, v.4,6 står det at for å kunne bære frukt for Gud, må vi være løsgjort/død fra loven ved Kristi legeme, som er ofret for synderne.

Slik taler Skriften om lovens rette virkning i et menneskes omvendelse. Luther sier: «Hva gjør da loven? Som følge av vår naturs ondskap, blir den årsak til synden. Ja, «den er syndens kraft», sier Paulus, den «virker vrede».

Den gjør ikke et menneske fromt i hjertet, som katolikkene sier og verdslige mennesker vil ha det til. Utvortes hindrer den vel til en viss grad håndens ugjerning. Men det blir jo bare et hykleri innfor Gud. I hjertet, derimot, skaper loven så stor en jammer, at den så visst ikke gjør mennesket fromt, men bare gjør det mye verre enn før».

Og denne sin naturlige virkning må loven nødvendigvis få utføre i hjertet ditt, hvis omvendelsen skal være sann! Det er ikke gjennom krav og bud du skal bli bedre og mer hellig. Nei, det skal du bli gjennom en annen, han som døper med Ånd og ild. Men gjennom loven skal du bli «skyldig», ja «overmåte syndig».

Det finnes ingen annen vei og hjelp, hvis du noen gang på rett vis skal få ta imot Kristus, og et nytt liv blir født i hjertet ditt.

«For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven», Gal 3:21. Og «da er altså Kristus død uten grunn», 2:21. Loven fullfører sitt rette verk bare den får slippe inn i hjertet. Angriper den bare det ytre, kan du nok bli svært så religiøs - i gjerning og i innbilning. Men du blir en fariseer. Slik levde også Paulus «før budet kom», før lovens åndelige krav trengte inn på hjertet hans.

Slik har vi også i våre dager mange religiøse mennesker som omgåes loven på den måten. Som om vi gjennom den skulle kunne bli gode og hellige, hvis en bare går alvorlig inn for det, og ikke gir opp, men bare fortsetter å kjempe, be og håpe - .

Men den rette omvendelsen går dypere. Den vekker opp hjertets ondskap, og gjør meg ikke bedre og bedre, men syndig, «overmåte syndig gjennom budet». Slik at jeg blir stående til skamme i alt jeg foretar meg. Jeg innser hvor ille alt i meg selv og min omvendelse virkelig er. Og får dermed ingen som helst trøst i meg selv.

Til toppen

2. Den som vil bli en rett kristen, må først bli en synder

Legg merke til at når Kristus begynte sitt læreembete, var det første han foretok seg: Å utlegge lovens åndelige krav så høyt at intet menneske skulle kunne oppfylle det. Se Mat 5:21-48.

Og når en mann trodde han hadde oppfylt alt det loven krevde, var Kristus fremdeles ikke fornøyd. Men gav ham omgående enda et bud som skulle bli for vanskelig for ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige», Mat 19:20-21. Han hjalp ikke mannen til å få noen trøst i sin egen religiøsitet.

Når derfor noen sier han vil omvende seg, bli en rett kristen og hellig, må vi svare: Ja, hvis du bare først blir en synder og ugudelig. D.v.s. at du først må lære å kjenne hvor fortapt, bunn fordervet og ugudelig du er i deg selv. Så vil du etterpå i sannhet tro på ham «som gjør den ugudelige rettferdig», Rom 4:5, Og så blir du en rett kristen og hellig. Her vil vi gjengi et bemerkelsesverdig stykke av Luther, når han taler over Davids Salme 5:

«Det er helt avgjort besluttet at enhver som vil bli rettferdig og from, han må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, god, rettskaffen og gudfryktig, ja, en rett troende kristen, han må først bli syk, dåraktig, en narr, djevelsk, en kjetter, en vantro. D.v.s.: Han må få kjenne at han i sin natur er så trassig, vantro og full av synd og djevelens sæd i sitt hjerte, som den verste kjetter. Og som Paulus sier i 1Kor 3:18: «Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!»

Så står nå denne sannhet uryggelig fast, for det er den uforanderlige Guds vilje i himmelen; at han av dårer vil gjøre vise, av onde vil gjøre fromme, av syndere gjøre rettferdige, av vanvittige gjøre kloke mennesker, av kjettere gjøre troende, og av djevelske skapninger gjøre gudfryktige mennesker. Som må forståes slik vi tidligere har sagt; at et menneske først kjenner den onde sæden eller Satans vesen og verk i seg. Og så roper til ham som er kommet for å gjøre ende på djevelens gjerninger, 1Joh 3:8.

Spør du så hvordan dette kan skje, så er svaret kort og godt dette: Du kan ikke bli den du gjerne vil være i Gud eller Kristus, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir den Gud vil du skal være. Men han vil at du i deg selv og overfor alle mennesker skal være den du virkelig er, nemlig en synder - ond, djevelsk, vantro o.s.v. Det er ditt navn, tittel og verdighet; at du heter og er av naturen et vredens barn, Ef 2:3. Dette er den rette ydmykheten. Har du erfart dette, så er du i Guds øyne den som du vil være, d.v.s. hellig, oppriktig, rettskaffen, en troende o.s.v.» Så langt Luther.

Men hvordan kan så dette skje, som Luther nevner til slutt; at den som har innsett at han i seg selv er ugudelig, syndig, djevelsk, nå i Guds øyne er den som han vil være, nemlig hellig, god, gudfryktig og elskelig? Nå er vi inne i det aller helligste! Jo, det foregår slik som Paulus sier: «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24.

Nå kryper synderen til Kristi føtter for å skjule seg under hans rettferdighet. Nå forakter han ikke lenger Kristus, men har ham som sin dyrebare skatt. Nå takker han for de smulene som kastes til hundene, og er tilfreds med å bli kalt en hund, bare han kan få nåde og forlatelse for syndene. Og nå kan han nesten forgå av salig undring over at han, så uverdig, ja høyst uverdig som han er, virkelig skulle få hele Kristi fullbrakte verk tilregnet seg.

Men det var jo akkurat dette Gud hadde som mål med loven. Nå vil han ikke lenger bedrøve synderen, målet er oppnådd. Nå skjenker han ham alt sammen for intet, hele Kristus med alt hans fullbrakte verk. Nå er den fattige synderen på et øyeblikk et frelst, hellig og rikt Guds barn (dette er nådens orden!). Nå kan han rose seg av at hele loven er oppfylt. For hør nå videre hva Skriften sier:

Rom 8:3: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse...»

Gal 4:4-5: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.»

Heb 10:5-10: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. - - Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.»

Her kan den utskjemte, usle synderen igjen få løfte opp hodet sitt. Han er gjort til skamme i sine forsøk på lovlydighet. Men her har han likevel en lovlydighet å rose seg av.

Hva synes du om dette vi her siterer fra Paulus? Han sier at akkurat det som loven krevde, men ikke var i stand til å utrette i oss, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, - det, akkurat det samme - gjorde Gud da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Sønnen ble født under loven, for at han i egen person kunne fullbyrde alt for oss, og dermed «kjøpe oss fri som var under loven».

Og når han trer inn i verden sier han uttrykkelig at det var han som skulle oppfylle Guds vilje: «Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud!» Og i fullbyrdelsen av denne vilje «er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle».

Å, vidunderlige kjærlighets rådslutning hos himmelens Gud! Skulle vi ikke straks begynne, som Luther sier, å spytte etter vår egen usle rettferdighet, og som Paulus kalle den for «søppel». Når den barmhjertige Gud på denne måten har skjenket oss hele lovens oppfyllelse for ingenting, bare gjennom sin Sønn. Som påtok seg å gjøre det vi var skyldige til å gjøre, men ikke kunne. Og som led i vårt sted det vi skulle ha lidd.

I én sum: Rettferdige må vi være, loven må vi ha oppfylt. Men vi kan ikke utrette dette. Kristus har gjort det. Han har fullkomment oppfylt loven, - ikke for sin egen del, men i sannhet for oss. Som han selv så nådefullt sier: «Jeg helliger meg for dem, - for dem, for dem - for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19.

Kristus helliget seg for oss gjennom lidelse og lydighet. Kristus holdt loven fullkomment. Han elsket Gud over alle ting. Han hadde et hellig hjerte, hellige tanker, hellige ord og gjerninger. Han elsket også sin neste som seg selv. Og han elsket så høyt at han døde for sine uvenner, og led det vi skulle ha lidd. Når han ble spottet, spottet han ikke tilbake. Og når han led, truet han ikke.

Der har jeg min oppfyllelse av loven. Der er min fullkomne kristendom og rettferdighet.

Når Paulus sier: «Én er død for alle, derfor har de alle dødd», så ligger det også i dette: Hvis én har oppfylt loven for alle, så har alle oppfylt loven. Paulus sier jo uttrykkelig at Kristus ble født under loven for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven. Én har oppfylt loven for alle.

Vil jeg så være en kristen, og virkelig tro og ære Sønnen, så må jeg selvsagt si: Jeg har fullkomment oppfylt loven, jeg er fullstendig skyldfri. Riktignok ikke i meg selv, i min egen person. Men gjennom min garantist, mellommann, stedfortreder; Kristus.

Selv var jeg bare verd straks å bli kastet ut i det ytterste mørke, hvis jeg ikke æret ham og all hans lidelse med å anse meg fullkommen rettferdig i ham.

For å ikke tro og bekjenne dette, er jo det samme som å si at enten har han ikke fullført det verk han hadde tatt på seg, ikke fullkomment holdt loven og holdt ut straffen for all vår synd. Eller også at dette ikke virkelig skjedde for oss, men at han bare behøvde det for sin egen del. Og hva slags bekjennelse var vel det for en kristen?

Til toppen

3. All gjeld er betalt

En ulykkelig mann har ødelagt eiendommen til den kongen han er ansatt hos, og er fengslet for dette. Men kongens sønn får inderlig medynk med denne tjeneren. Han betaler hele den gjelden tjeneren skylder, og går til og med inn og soner fengselsstraffen mannen var idømt. Noe som også blir godkjent av kongen som fullgodt oppgjør.

Hvordan skulle da noen gang denne gjelden på ny kunne kreves av tjeneren? Og hva skulle denne fattige tjeneren gjøre? Skulle han ikke bare i inderlig takknemlighet og glede falle ned for kongesønnen og si: Du har gjort opp for alt. Det er nok og evig vel alt det du har gjort!

Ville det ikke vært den aller største synd og skam hvis han fremdeles gikk og tenkte: Ja, men jeg har jo ikke selv, i egen person sonet straffen, og med egne midler betalt gjelden. Hvordan skal jeg da kunne være trygg, så jeg ikke havner i fengsel? Ville ikke det være det samme som å si: Er det nå virkelig noe en kan lite på, det kongen og sønnen hans har sagt og gjort?

Men nå står det altså uttrykkelig i vår Bibel: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse». Og videre: «født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven».

Her leser vi jo at det var akkurat dette Gud sendte sin Sønn for; å utrette det som loven ikke kunne - ! Han ble «født under loven». Han var jo da i vårt fengsel - «for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven».

Dette er jo verken noen drøm eller dikt. Det er den evige guddommelige sannheten, som hele Skriften fra verden ble til har åpenbart som summen av alt: At Gud gav oss sin Sønn som stedfortreder og Frelser. Han sier jo selv om loven: «Jeg er kommet for å oppfylle den», Mat 5:17. «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19. «Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud.... Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle», Heb 10:7,10.

Det står jo klart her alt sammen. Hvordan vil så vi forholde oss til det? Jo visst er det så altfor mye, at Gud selv gav oss hele oppfyllelsen av loven. Men Gud er jo i alle ting så altfor stor og ubegripelig for oss.

Hva annet skal vi da gjøre, enn bare som barn ta imot og takke. Og i hjertens glede og den kjærlighet Gud med sitt Ord skaper i oss, leve i denne herlige friheten. Inderlig gjerne og villige, som barn, elske og tjene vår nådige Far, og gjøre det gode så langt vi får nåde til det.

Men først og sist skal vi holde fast på at vår rettferdighet innfor Gud består i en annens gjerninger. Derfor står vår rettferdighet fast og uforminsket, så våre synder ikke tilregnes oss, også når vi i oss selv er aller mest elendige.

Kan denne store nåden ikke virke i oss at vi elsker og tjener Gud, så er alt det vi gjør totalt uten frukt. Det hjelper ikke at vi gjør det gode for kravets skyld, for budets og truslenes skyld. For alt som ikke springer ut av tro, er synd, Rom 14:23. «For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Alt dette bør kristne ha klart for seg og leve etter alle sitt livs dager. For det er ikke bare i den første omvendelsen at Gud ydmyker oss med loven og åpenbarer vår elendige tilstand. Nei, han gjør det så lenge vi er her på jord. Og vi trenger å øve oss i troens vandring, som også handler om den daglige omvendelsen.

Ja, jo nærmere Gud vi kommer, desto mer kjenner vi hans hellighet. Og jo større nåde, desto større plikter og oppdrag. Men alt det som krever noe av oss, hører inn under loven. Det betyr at ingen har mer lys i loven og erkjennelse av fall, enn en opplyst kristen. Som Luther sier: «Loven er vel nå både vår lyst og vår leveregel. Men den oppnår aldri å gjøre oss rettferdige. For da ville vi i så fall være like hellige som Gud selv er».

Når vi så stadig bare kjenner mer og mer på alt vi mangler, da er det om å gjøre at vi fremdeles står fast i den frihet Kristus har frigjort oss til, Gal 5:1. I samme øyeblikk og i samme grad som vi snøres inn i trellesinnets loviske tankebygninger, har loven straks sin gamle virkning på oss. Da vekker den synden opp i dobbel styrke, og gjør oss igjen ulykkelige.

Hva skal vi da gjøre, når loven straffer oss for synd? Vi skal bare straks gi ham rett i dette; at i vårt kjød der bor det intet godt! Men også straks vise ham til Kristus, som vår eneste rettferdighet, og si: Der er den mannen som i mitt sted har oppfylt alt det jeg skulle gjort. Gå til ham, han er min garantist, han ble født under loven og har overhodet ingen synd.

Men hører vi så loven igjen: «Du burde nå likevel også selv være god, og gjøre det som er godt», så svar: Det er sant. Så når det gjelder mitt daglige liv, der jeg er blant andre mennesker, da er det du sier nødvendig. Da må du gjerne tale til meg, og da vil jeg gjerne høre på deg.

Men når det er spørsmål om min rettferdighet innfor Gud, da gjelder ikke mine gjerninger, men en annens. Da gjelder verken mine gode gjerninger eller min synd noe som helst. For jeg er fortapt - hvis jeg skulle dømmes etter noe av dette. Nei, der har jeg en annens kristendom, hellighet, renhet, - en annens kjærlighet og gode gjerninger; nemlig Guds Sønns, som var født under loven.

I dette spørsmålet vil jeg gjerne i meg selv ikke være noe annet enn en stor synder. For at Kristus alene kan være min rettferdighet. Her vil jeg som Paulus: «bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus», Fil 3:9.

VI. Noen ord om evangeliet

1. Om å tro evangeliet

Det første vi legger merke til når det gjelder evangeliet, er at det er det emne som nær sagt alle mennesker som kjenner noe til, synes de har fattet riktig godt, og ikke har mer å lære av. Mens det virkelige forholdet er at dette er det emnet som ennå intet menneske på jorden har kunnet fatte og gripe.

Selv Paulus må jo bekjenne: «Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det», Fil 3:12-13. Dr. Swebelius sier: «Loven er i sin natur noenlunde kjent, men evangeliet er en hemmelighet som er skjult for all fornuft». M. Luther sier: «Dette er de kristnes aller største kunst og høyeste visdom, hvor de i alle sitt livs dager bare blir skolebarn.» «Men», tilføyer han, «likevel har dette den sørgelige plage at ingen ting synes å være så lett og omgående lært som dette. Slik at så snart en har hørt eller lest noe om evangeliet, så tror en straks en er doktor i det, og vil høre noe annet, noe nytt».

Slike som innbiller seg at de er utlært i evangeliet, burde kjenne sin tilstand på det at de ikke så titt tenker på evangeliet. Ikke har noen trang etter mer og mer kunne lære å kjenne Gud og den han har sendt, ikke ber Gud om Åndens lys over forsoningens hemmeligheter. Men tvert imot, når de støter på en virkelig evangelisk forkynnelse, bare med en viss utålmodighet venter på at dette er slutt, så de kan få noe annet.

Slike pleier tenke og si: Jeg vet nok hva jeg skal tro, jeg vet da nok om Guds nåde. Den er jo gitt en gang for alle, så med den saken er jo alt vel. Mens derimot det vi skulle gjøre og være, det får jeg aldri høre nok om, la oss få høre noe om det, o.s.v.

Og derfor kommer de heller aldri til de rette gjerningene, får aldri den rette lysten og kraften. Fordi de aldri lærer hva som først og fremst mangler hos dem, nemlig selve livet, den rette omvendelsen og den rette troen.

De ser ikke hvor totalt fortapt vi er i oss selv og med alle våre gjerninger. De har aldri blitt fullstendig fortvilet over seg selv. Aldri noen gang erfart hva troen virkelig er, eller hva troen og nåden virker. For hadde de det, da ville de aldri sagt at de hadde noe som helst av det slaget.

Nei, da ville de heller tenkt som både Ordet og erfaringen viser, at «bare jeg kjente Gud og hans nåde, så ville nok både lyst og kraft til det gode følge av seg selv». Som Johannes sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet», 1Joh 4:8. Kjente de Gud, vil Johannes si, så ville de nok elske, ja bli brennende i kjærlighet og gudsfrykt. For Gud er en så stor og brennende kjærlighet at ingen kan kjenne ham uten selv å bli tent opp i kjærlighet. Og kjærligheten er mor til alle gode gjerninger; kjærligheten er lovens oppfyllelse.

Kort sagt: De som tror de har fattet evangeliet godt nok, de har ennå ikke lært de første bokstavene. Som apostelen sier: «Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde», 1Kor 8:2. Et Guds barn kan nok i anfektelsens mørke forvirres så han glemmer det hans egen erfaring har lært ham, så han igjen begynner å søke i loven det som aldri kan finnes der. Men han blir ikke der. Han lar seg gjerne korrigere. Han holder alltid fast på evangeliet. Han blir alltid et diebarn ved evangeliets rike trøstens bryst, Jes 66:11.

Det er først og fremst tenkt på kjennskapet til evangeliet, i det vi siterte fra Paulus: «Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde».

Evangeliet har et slikt budskap at den som ser hva det inneholder, greier ikke å tro det. Og den som har lett for å tro det, har ikke sett hva det inneholder. Riktignok tror han at han ser hva det inneholder. Og det tror han så bestemt at han tusen ganger ville sverge på det. Men hele hans vesen fornekter det.

Luther sier så sant at den som virkelig kunne fatte og tro det evangeliet inneholder, «han kunne ikke leve lenger på denne jord, men ville dø av så stor en glede». Nei, da ville ingen være så kald og stiv og uåndelig som disse utlærte og mette sjelene er. Da ville det ikke være så tungt å følge Kristus, elske og tjene og bekjenne ham, lide og forsake m.m. - hvis en virkelig trodde det evangeliet inneholder - !

Her er vi ved det helt vesentlige i hvorfor mange som stadig hører den rette læren forkynt, likevel aldri erkjenner sannheten. Jesus sa: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27. Når ikke Sønnen vil åpenbare det for et menneske, så er alt forgjeves for det mennesket.

Men like foran dette (v.25), har Jesus sagt hvem det er han ikke vil åpenbare det for - «..du har skjult dette for de vise og forstandige» - d.v.s. for slike som ikke i egne øyne er umyndige, men tror at bare de studerer det godt nok, skal de nok kunne forstå evangeliet. Mange leser og hører evangeliet som et vanlig teoretisk fag, uten å samtidig bøye seg for Gud. Men slike har det behaget Gud å skjule det for. «Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag», v.26.

Paulus var jo en mester i å utlegge evangeliet tydelig og klart. Men han anså det slett ikke som nok at de bare hørte hans forkynnelse. Han så at fremdeles avhang alt så totalt av Guds «åpenbaring», at Gud gav dem «visdoms og åpenbarings Ånd». Derfor påkalte han alltid Gud for sine menigheter om dette. Ser vi bare i brevet til efeserne, finner vi det omtalt to ganger, hvordan han på sine knær ropte og ba for dem: At Gud måtte gi dem visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så de kunne forstå hvilket håp han har kalt dem til, og hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, Ef 1:17-18.

Og i Ef 3:14-19 ber han Gud om den nåde at de sammen med alle de hellige må være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, o.s.v.

Men samtidig finnes det altså mennesker som aldri behøver be og trenge seg slik inn for Gud. Heller ikke er de bevisst opptatt med å søke i Guds ord etter kunnskap om evangeliet. De vet alt så veldig godt uten noe av dette. Mens de største hellige og trosheltene, uansett hvor mye de søker og ber, har bekjent at de ennå slett ikke fullkomment har grepet det, men nettopp derfor jager etter det.

Hvordan henger så alt dette sammen? Det kan bare bety dette ene; at disse utlærte, som har mer enn nok forstand på alt, de er bedratt av djevelen. De er blinde og døde, og trenger nå først til å lære de første bokstavene. Måtte de innse dette i tide!

Til toppen

2. Hva er evangeliet, og hva er dets egentlige innhold?

Vi skal snart se hva Skriften sier om dette. Men først tar vi fram en kort forklaring av Luther, som finnes i fortalen til Det nye testamentet:

«Ordet evangelium er et gresk ord og betyr godt budskap, god nyhet, godt utrop som en taler om, synger om og er glad for. Slik kom det et godt budskap ut blant det jødiske folk når David seiret over Goliat. Deres grusomme fiende var slått, og de som var satt fri sang, danset og var glade.

Slik er også Guds evangelium et godt budskap og en nyhet som er gått ut til hele verden gjennom apostlene. Om en ny og endelig David som har kjempet mot synden, døden og djevelen., og har seiret. Og dermed, uten at noen har fortjent det: Satt fri alle dem som var fanget under synden, plaget av døden og i djevelens vold. Har gjort dem rettferdige, frelst og levende. Og dermed gitt dem fred og ført dem hjem til Gud igjen.

Da har de også grunn til å synge, takke og lovprise Gud. Ja, alltid være glade - hvis de virkelig holder fast ved dette og blir faste i troen.

Dette gode budskap, den evangeliske og guddommelige nyhet, kalles også et nytt testamente. Akkurat som en døende mann bestemmer hvordan alt han har eid skal deles ut til bestemte arvinger etter hans død. Slik har også Kristus før sin død befalt og ordnet det slik at etter hans død skulle dette evangeliet forkynnes for hele verden. Og gjennom det har han tilegnet alle dem som tror dette, alt det han eide; han gav dem sitt liv som oppslukte døden, sin rettferdighet som utslettet synden, og sin frelse som seiret over den evige fordømmelsen.

Nå kan så det fortapte menneske, død i synd og lenket til helvete, ikke høre større trøst enn dette dyrebare, herlige budskapet om Kristus. Og han må le og glede seg i sitt hjertes innerste, hvis han da tror at det virkelig er slik». Så langt Luther.

Skriften taler mange steder så herlig og lærerikt om dette gode budskapet. Blant de stedene som egentlig handler om evangeliet, skal vi merke oss 2Kor 5:18-20:

V.18: «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste».

19: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen».

20: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!»

Her står vi nå med de store hovedsakene som vi skal merke oss ved evangeliet. Men også når vi nå skal se nærmere på disse dyrebare ordene, vil vi erfare sannheten i Jesu ord om at han åpenbarer det for hvem han vil, og skjuler det for alle andre. Å, måtte vi så bare få være blant dem som Herren vil åpenbare det for - disse i egne øyne hjelpeløse og «enfoldige», hungrende sjelene!

Den første store hovedsaken vi skal merke oss her, og som vi aldri makter å innse dypt nok, er at evangeliet er ikke et menneskeverk, Gal 1:11. Det er ikke oppkommet i noe menneskes hjerte, men er et himmelens budskap. Det er den store, evige Guds budskap til den falne Adams slekt på jorden. Det taler om den samme allmektige Gud som skapte himmel, jord og hav og alt som finnes der, ja, som først skapte menneskeslekten og senere gjenløste den. At den samme store, evige Gud også har latt evangeliet bli forkynt for oss. Først gjennom engler og profeter. Så omsider gjennom sin Sønn, som ble etterfulgt av «en stor skare evangelister».

«Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste», som vi så Paulus skrev, - - - «og la ned i oss ordet om forlikelsen --- vi er sendebud i Kristi sted --- Gud formaner ved oss».

Vi husker vel alle at når soningsverket var fullbyrdet, Kristus var stått opp og forherliget, ferdig til å fare opp til himmelen, da kalte han sammen disiplene sine på et fjell i Galilea. Der leser vi i Mat 28:17: «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham - - --» , v.18: «Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler». Eller som Markus omtaler det: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», Mark 16:15-16.

Her har vi da den kjente befalingen, uttalt av ham som skal dømme på den siste dag, han som har nøklene til døden og livet, «han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp». Vi behøver ikke tigge og be noe menneske om evangeliet. Det er Guds gave, det er Kristi testamente, Kristi befaling, «Kristi evangelium» og «et evig evangelium», Åp 14:6.

Og da har jeg en fast grunn å bygge på. Da vet jeg hvordan jeg kan leve frelst og dø frelst, bare jeg retter meg etter hans testamente. Kristus sa: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut -- forkynn evangeliet for all skapningen!» «Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss».

Det han har sagt, det må jo gjelde både i himmelen og på jorden, her i livet, i dommen og i evigheten. Han er den som sendte ut evangeliets glade budskap og befalte at det skulle forkynnes helt til jordens ende, og dermed også for meg.

Han sa: «Gå ut i all verden». Jeg hører jo også til i denne verden. Han sa: «Forkynn evangeliet for all skapningen». Jeg er også en blant «all skapningen». Han sa: «Forkynn evangeliet». Og «evangeliet», det ordet han selv brukte, betyr som vi har sett et herlig og godt budskap, en trøstefull, gledelig nyhet. «Forkynn evangeliet» betyr altså: Rop ut det glade budskapet, spre denne trøstens nyhet.

Og hva var det som var denne trøstens nyhet og glade budskap? Ja, hva var det som Kristus skulle utrette, og som nå er fullbyrdet, som nettopp var det som ble forkynt som et glad budskap for syndere? Nå kommer vi til apostelens ord i 2Kor 5:18-19: «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen».

Til toppen

3. I Kristus er Gud forlikt med verden

Dette var altså det glade budskap som Kristus påla sine å forkynne for all skapningen; at Gud i Kristus forlikte verden med seg selv. Dette samlet Kristus i ett ord: Evangeliet.

Fulle av tro og Den Hellige Ånd ropte apostlene dette ut, slik vi ser det mange steder i Apg. F.eks. kap.13, når Paulus talte en sabbat i Antiokia, hvor han ropte ut og sa: «Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror». v.38-39.

Samme evangelium forkynte de også i sine brev som skulle spres omkring over alt, og bli bevart så lenge verden består. Se f.eks. Rom 8:3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet».

Det samme i 2Kor 5:21: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham». Og i Rom 5:18-19: «Altså, liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet».

Av disse og utallige tilsvarende bibelord, ser vi nå tydelig hva evangeliet egentlig er, inneholder og forkynner. Vi ser - for nå å komme tilbake til de ordene vi begynte med, 2Kor 5:18-20 -, at selve budskapet og nyheten Guds evangelium forkynner, kan sammenfattes i denne korte setningen: «Gud forlikte i Kristus verden med seg selv».

Verden er Adams falne slekt på jorden. Verden var sammen med sin stamfar falt og dømt til den evige død. Dommen var urokkelig: «Den som synder skal dø», og «forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det».

Det fantes ingen som kunne frelse, for det fantes ingen som var uten synd. Syndens lønn er døden, og nå har «døden trengt igjennom til alle mennesker, fordi de alle har syndet». Det evige dødens rike er helvete. Og dette rikets konge, djevelen, har dermed hele verden under seg: «Jeg under Satan fanget lå, og kunne meg ei hjelpe. - - Men Gud i sin barmhjertighet sitt øye til meg vendte».

Den store allmektige Gud som hadde skapt menneskeslekten til sine egne barn, kunne ikke se på at alle sammen skulle gå fortapt. Han tenkte ut sitt nådefulle råd til vår frelse, og Ordet ble kjød - Gud var i Kristus - d.v.s. «i Kristus bor hele guddommens fylde legemlig». Og i denne sin menneskelige skikkelse forsonte Gud verden med seg selv.

Kristus ble menneskeslektens andre Adam. Påtok seg å stå til ansvar på hele menneskeslektens vegne - overfor loven, innfor dommen. Ja, med étt ord: Gjøre det vi skulle ha gjort, og lide det vi skulle ha lidd. «Alle i en og en for alle. Han smakte eplets bitre galle - etter loven» - - og forlikte verden med seg selv. D.v.s. kjøpte tilbake til verden den nåde og det hjertelag Gud hadde mot den før fallet, idet han oppfylte loven, led straffen, sonet forfallet, seiret over døden, djevelen og helvete, og «fant en evig forløsning for menneskene».

Han tilregner dem ikke deres overtredelser, 2Kor 5:19. D.v.s. at liksom Gud før syndefallet så verden i Adam som «overmåte god», 1Mos 1:31, slik så han nå menneskene benådet i ham, den elskede, Ef 1:6. For vi ble forsonet med Gud gjennom hans Sønns død, da vi var fiender, Rom 5:10.

Og la ned i oss ordet om forlikelsen, d.v.s. ordet om denne forlikelsen som er skjedd i Kristus Jesus. Og nå «formaner Gud selv gjennom oss: La dere forlike med Gud!» D.v.s.: Gud er alt forsonet med dere. La dere nå også selv forsone med Gud! Så er allting vel.

Kom tilbake, dere fortapte sønner som har løpt bort! Fars hjerte og favn har lenge stått åpne for dere. Fars hus og den beste drakten har lenge ventet på dere. Dere trenger ikke gjøre det aller minste for å forlike Faderen. Han var selv i Kristus og forlikte verden med seg. La dere nå bare forsone med Gud!

Her ser vi da hva evangeliet egentlig er. Det vi særlig skal merke oss, og som mange ikke har klart for seg, er at evangeliet ikke er noe løfte. Men et budskap om et løfte som alt er oppfylt. Evangeliet forkynner ikke noe som skal skje. Men er, som Luther uttrykker det, «en nyhet, et utrop» om noe som har skjedd, noe som alt finnes, enten vi tar imot det eller ikke.

Dette er et punkt som mørket ennå hviler over, hos de mange hvor evangeliet ennå aldri er blitt noe evangelium, noe herlig budskap, noen trøst og forløsning. Deres tankebaner går alltid på at Gud skal forsones, at synden skal utslettes, - ikke at Gud er forsnonet, at synden er utslettet. Men på den måten blir det ikke noe evangelium. Og på den måten taler heller ikke Guds ord.

Evangeliet er en glad nyhet om noe som alt har skjedd, - nemlig dette som skjedde utenfor Jerusalems porter på den store forsoningsdagen. Det sier: «Gud forlikte i Kristus verden med seg selv». Det sier: «ble forsonet med Gud ved hans Sønns død, mens vi var fiender». «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40;1-2.

Her forkynnes alle disse herlige trøstens ord som noe som alt er skjedd - at Gud er forsonet, at vi er forsonet, at skylden er det sonet for m.m.m. For alt dette skjedde nøyaktig på det tidspunkt Gud hadde forutsagt: «Sytti uker er tilmålt ditt folk - - til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet», Dan 9:24.

Å, om vi kunne få tro og ta inn over oss at all den synd som er i verden - og dermed også den synden som akkurat nå plager og smerter meg - alt for 2000 år siden, i Kristi død ble utslettet, «dekket over», «kastet i havets dyp». Og at Gud alt da ble forsonet og «en evig rettferdighet ført fram»! Da ble alt dette virkelig et evangelium for oss.

Til toppen

4. Nå er alt ferdig!

Vi nevnte det mørke som mange lever i når de tror evangeliet bare er et løfte. I tillegg finnes det mange som nok tror en forsoning er skjedd i Kristi død. Men når det kommer til anvendelsen av dette, viser det seg at de slett ikke vet hva den forsoningen som er skjedd, innebærer. Eller de oppfatter det som om den er gitt med så mange og svære betingelser, som de tror ligger i selve Ordet. Og da blir det akkurat samme strevet for å få del i forsoningen som å oppnå rettferdigheten etter loven (som ser helt bort fra forsoningen i Kristus).

Hovedsaken i denne forvirringen er at de ikke vil godta det Ordet selv sier om forsoningen og dens egentlige mening og innhold; at «vi ble forsonet med Gud gjennom hans Sønns død, da vi var fiender». De vil ikke tro at «Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser».

Og om de med munnen kanskje bekjenner dette, så heter det likevel i hjertet: Men ingen andre enn de gode, de som angrer rett, de som virkelig tror, har noen gang «blitt forlikt med Gud».

Derfor, når evangeliets budskap kommer og innbyr til nådens bryllup med Kristi egne ord: «Kom, for nå er alt ferdig!» Luk 14:17, så forvrenger vantroen disse ordene til noe som: Vent til en gang alt er blitt ferdig!

«Ja», sier du, «men en må jo først selv være ferdig, ha fått den rette anger og omvendt seg, før en kan komme!» Skriften derimot sier: «Den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» Åp 22:17.

Hvis du sa at menneskene ikke ville komme før de var ferdige på rett vis. Og med «ferdige» mente at de hadde fått nød og var blitt sønderknust, - at det bare er denne forberedelsen Ordet omtaler - da talte du sant. Men bare den holdningen at det kan finnes noen som ikke kan få komme til Jesus, er en total villfarelse. For den som vil, han får komme - «den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!»

Grunnen til at ikke alle mennesker blir frelst, er det Kristus sa om dem som var innbudt til bryllupet: «De ville ikke komme», Mat 22:3. Først holder en seg borte i sin selvsikre søvn, på grunn av sin åker, sin forretningsvirksomhet og sin hustru, altså sine arbeidsmessige eller huslige forhold. Når så mennesket senere blir vakt, vil det først forsøke alt mulig annet for å frelse seg selv, før det vil bare la Kristus få innta seg, - ta imot nåde bare som nåde.

All omvendelse, anger, sønderknuselse, kort sagt: all forberedelse som Skriften omtaler, har bare ett eneste mål: Å drive mennesket til Kristus, Gal 3:24, bevege det til å ville komme. Når det så kommer så langt at det vil komme, at det sukker: «Å, om også jeg kunne få komme til Jesus! Å, om Gud av bare nåde for sin Sønns skyld ville forlate meg alt jeg har gjort! Å, om jeg bare visste at også jeg hadde fått nåde, fikk lov å tro..!» o.s.v. Da er det på høy tid å ganske enkelt komme, å tro, å stanse med alt strev og all forberedelse, - for alt er ferdig! Kom!

Og videre sier Herren selv om den samme innbydelsen: «Før hit inn de fattige og krøplinger og blinde og lamme. - og nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt». Å, måtte våre øyne åpnes, så vi kunne se hva slike ord fra Jesu egen munn virkelig innebærer: Fattige - krøplinger - blinde - lamme! - nøde dem til å komme - alt er ferdig!

Her vil vi sitere noen bemerkelsesverdige ord av J.A.James, som lyder omtrent slik: «Søkende sjeler glemmer ofte at det ganske enkelt er deres udiskutable plikt straks å tro, straks å gå til Frelseren. De vil vente til de kjenner et indre kall (til å tro). De søker og ber, men innser ikke at det er deres plikt å omgående, uten opphold, gi seg over til Kristus. De venter på en eller annen merkelig påvirkning på sjelen, et slags signal om at nå er det deres tid til å tro. Og denne påvirkningen, dette «signalet» mener de også skal virke i dem en evne til å tro.

Men hvor finnes det i hele vår Bibel et sted hvor det står at syndere skal vente en tid til de får tro? Hvor står det: Tro, men ikke nå! Kom, men ikke nå! Vent til du er bedre forberedt! Vent på en spesiell påvirkning! - - ? Nei, det står tvert imot: «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter;.. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» Står ikke Gud ferdig til å forlate deg nå, i dette øyeblikk? Er ikke Kristus ferdig?»

Eller er ikke Gud alt forsonet? Er ikke hele din synd alt utslettet? Er ikke Kristus død for deg nå, likså godt som noen gang senere? Var ikke den fortapte sønnens far full av nåde og omsorg alt før han kom hjem? Var ikke den beste drakten alt ferdig før han kom hjem? «Da han (sønnen) ennå var langt borte, så hans far ham,... løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham», Luk 15:20.

Er ikke alle nådens skatter alt ferdig for bare å tas imot av deg? Hva venter du på? Skulle du stole mer på en røst fra himmelen, eller ditt hjertes følelser, enn på Guds ord som sier at alt er ferdig?

Se stadig på Kristi innbydelse: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!», Mat 11:28. Er dette Kristi egne ord? Ja. Er det sant det som Kristus sier? Ja. Står det noe om å vente på noen påvirkning? Nei. Hvorfor venter du da?

Men igjen noen ord av James: «Legg merke til fangevokteren i Filippi (Apg 16:24-34). Samme natt som han ble vekket opp til syndserkjennelse, trodde han på Kristus, ble døpt og «gledet seg», v.34. Når han i sin sjels nød ropte ut: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?», svarte apostlene: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst». Apostlene talte altså ikke om noen forberedelsens vei som han først måtte gå, med en lang rekke ting som måtte forbedres. Nei, de sa ganske enkelt: «Tro!» Og mente naturligvis: Tro nå! Og slik ble de også trodd av den fortvilte mannen, for han trodde straks, og fikk fred».

VII. Evangeliet for ugudelige

1. Et nådens evangelium

«Nei, dette kan ikke stemme. De troende, de gode og gudfryktige, disse alvorlige og rettskafne kristne, som virkelig praktiserer sin helliggjørelse og alltid vandrer med Gud, - dem kan nok Gud elske. Men ikke meg; ugudelig, lettsindig, ustadig, ulydig, som virkelig synder mot Gud. Som vet bedre, men titt gjør det onde. Som ikke er alvorlig, og ikke en gang virkelig angrer min synd. Ikke alvorlig kan be og våke - ! Å, Gud! Kan virkelig evangeliet også være til meg? Skulle Gud kunne elske slike som meg? Å, nei, helt umulig!

Ja, slike tanker ligger så dypt i alle menneskers natur og hjerter at det ikke er mulig å slette dem helt ut så lenge vi lever. Så hvis noen taler om «evangeliet for ugudelige», så virker det som en uforståelig og til dels farlig forkynnelse.

Men hør da, alle dere elendige syndere! Kom og hør hva Gud selv sier! «For Guds dårskap er visere enn menneskene». Herren, vår Gud, taler fremdeles et nådens evangelium til sine falne og fortapte barn. «Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». «Tal vennlig til Jerusalem» - selv Jerusalem, det mest syndige sted på jord, «som slo i hjel profetene og steinet dem som var sendt til dem» - «rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:2.

Ja, da Gud for første gang forkynte evangeliet for de første synderne på jorden, da var disse fulle av all mulig ugudelighet; unnskyldninger og bitterhet imot Gud selv. Og likevel kom han med forsoningens budskap til dem, 1Mos 3:12-15.

Hør hva apostelen Paulus sier: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:4-5.

Kom nå her og hør det vi nå vil forkynne for deg! Og ta imot det som et fullstendig nytt budskap fra din Gud i himmelen:

Denne herlige hemmelighet og underlige nyheten har sin grunn i det som skjedde «da tidens fylde kom». Da forbarmet Gud seg over oss falne, fortapte og fordømte mennesker. Han fornedret seg for vår skyld og ble menneske likeså virkelig som han var Gud.

Grunnen var at hans evige faderkjærlighet til barna ikke kunne forandres ved deres fall, men brant like sterkt i ham som før. Og at han derfor ikke kunne la oss være fortapt, etter at vi ved Satans list var røvet fra ham. Han ville fortsatt føre en kamp mot Satan for å ta oss tilbake.

Dette ser vi av de ordene han truet slangen med: «Kvinnens sæd skal knuse ditt hode». Og da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Han ble et menneske liksom oss, og han ble den mest foraktede, full av sår og sykdom. Han var «en orm og ikke et menneske», Sal 22:7. Menneskene spottet og forbannet ham. Han var en tjener, ja, en slave. For han var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en gjenløsnings-penge for oss. Derfor var det Gud selv ville stige ned til en så elendig tilværelse.

Denne foraktede mannen var altså både Gud og menneske, og i ham bodde hele guddommens fylde legemlig. Han er den som for to tusen år siden hang på et forsmedelig kors utenfor Jerusalem. Og du har hørt, og vet, at det var i alle ugudeliges sted han der led døden.

Først ble han tornekronet, slått i ansiktet og hudstrøket. Spiker ble slått gjennom hendene og føttene hans. Et spyd ble stukket inn i siden hans. Så utgjøt hans sitt blod for oss elendige mennesker. Hvor kan det vel finnes større kjærlighet på denne jord!

Og ved denne Frelseren ble så nåden og frelsen ferdig for alle ugudelige mennesker som noen gang har levd, som nå lever, og som like til dommens dag kommer til å leve i denne verden.

Nå er makten tatt fra døden som bandt oss. Satan er én gang for alle fradømt retten til alle syndere. Himmelen er igjen åpnet, og livet er vunnet tilbake. Alt har nå Gud forsonet med seg selv da han gjorde fred ved blodet på korset. At hele den hellige treenighet nå igjen har lyst til å bo på jorden, det er en følge av denne forsoningen som overgår all menneskelig kunnskap.

Disse sannhetene står så klart i Bibelen at enhver som vil, kan lese det der. Den Korsfestede har sonet og båret bort på sitt legeme alle synder som noen gang er eller vil bli begått i verden. Kristus har seiret over og utslettet dem alle sammen. Dette står fast i all evighet.

Så er det da «ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», men bare i Jesu navn, Apg 4:12. Dette er den eneste grunnvoll for vår frelse.

Den som tror på ham er frelst, og behøver aldri mer ha noen som helst tvil eller trøstesløs stund på grunn av sine synder, om de så var mange som havets sand. Men «den som ikke tror, er alt dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn», Joh 3:18.

Den som søker å bli frelst på noen annen vei, han lever i en grunnfordervet villfarelse. Det finnes nok dem som på grunn av sitt utvortes liv kan si: «Min samvittighet anklager meg ikke for noe i hele mitt liv». Men hvis disse tror de står nærmere himmelen enn røveren, skjøgen og tolleren, så er det bare et tegn på et selvbedratt hjerte. Vår egen hellighet er bare innbilning. Vi drar med glede ut fra slikt et Babel. Bare Jesu offer frelser oss. Det, og intet annet, fører oss igjennom.

Til toppen

2. Jesus døde for syndere

Hvilke mennesker er det så Frelseren har kjøpt fri fra deres synder og gitt dem rett til evig liv, så de bare kan ta imot det i tro for å bli frelst?

Apostelen svarer: Det er de ugudelige! Rom 4:5.

Lar vi fornuften slippe til i et slikt spørsmål, så vil vi sikkert tenke: Gud må jo ha funnet noe helt spesielt hos disse menneskene, når han til og med ikke sparte sin egen Sønn, men lot ham dø for å frelse dem - ! Men Bibelen svarer at «vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender», Rom 5:10.

De menneskene som Frelseren forsonet med Gud, som han led og døde så fryktelig en død for, de var «ugudelige mennesker». De var Guds fiender, som var fortapt, og i all evighet ville vært fortapt - hvis ikke han hadde tenkt på dem. Det er som fiender vi er forløst. Frelseren er død for slavene. Vår frelse er ikke en frukt av vår vilje, eller vårt strev, men av Guds miskunnhet, Rom 9:16.

Dette evangeliet virker så på menneskenes hjerter som en Guds kraft, som føder troen. Budskapet om Guds lam som så inderlig forbarmet seg over oss at han bar våre synder opp på korset, er ikke en tørr og kraftløs forkynnelse, som mange stakkars mennesker tror.

Troen på vår frelse og rettferdighet kommer av et slikt budskap, der Frelseren, hans blod og hans sår, blir malt for våre øyne. Det var han som ropte ut til alle syndere: Tro på meg, så blir dere frelst! Jeg kjenner ikke noe annet middel for å komme til troen.

Måten det så helt konkret skjer på for den enkelte, når de kommer til troen, kan vi nok ikke beskrive konkret for noen bestemt. For dette kan bedre erfares enn beskrives. Men vi vil likevel gå litt nærmere inn på dette, så langt vi kan:

Et åndelig dødt menneske hører Guds Sønns røst, Joh 5:25. Så snart Guds Ånd ved Ordet har fått åpnet øynene hans, ser han seg i sin virkelig gudløse og fortapte tilstand. Han kan ha levd et likeså plettfritt liv, og vært likeså nidkjær for loven som Paulus før hans omvendelse. Men nå har han fått et helt nytt vitnesbyrd: «Jeg er den største av alle syndere! Hvor skal jeg vende meg hen?»

Fornøyelsen av å leve i syndige og onde gjerninger avtar så etter hvert, - om ikke annet, på grunn av redsel for følgene. På samme måte som med et menneske som frydet seg i et stort selskap, men ganske naturlig mistet all gleden når han fikk hørt en alvorlig dom bli lest opp for seg.

En ser altså sin fortapte tilstand og kjenner sin nød. Og Jesus er død, men den virkelige kraften av hans død har en ennå ikke erfart.

Nå merker en etter hvert klart at en egentlig ikke tror på ham, og ser seg dømt og fordømt, Joh 13:18. Dette vil et verdens menneske kalle for å bli melankolsk, eller komme i anfektelse og fristelse. Men Bibelen kaller det en «bedrøvelse etter Guds sinn».

Den som nå ikke lenger forsøker å bygge noe opp med egne gjerninger, men akkurat som han er; ugudelig, vantro, en korsets fiende som tynges av sin nød, - - han vender seg til synderes venn, og kaster seg med all sin elendighet ned for den barmhjertige Guds føtter. Han gir seg over til Guds nåde, og venter all sin hjelp fra Gud.

Den Hellige Ånd bruker så Ord om forsoningen på et slikt stakkars barns hjerte som ser seg fortapt. Tar bort dekket fra dets øyne. Griper det liksom i hånden og viser det i evangeliet hvordan Guds lam så stille blødde seg til døde på korset for vår skyld. Dermed stadfester Den Hellige Ånd for et slikt barn: Kristus er død for deg, og har dermed gitt deg livet og retten til det evige fedrelandet der oppe.

Av bare miskunnhet, og ikke av noen annen grunn, blir nå troen på ham som rettferdiggjør den ugudelige, født i dette menneskes hjerte. Da hører han: Dine synder er deg forlatt, gå bort i fred!

Slik fører Den Hellige Ånd ved Ordet et menneskes hjerte til troen. Og om så hjertet er hardt som stein, så smelter det straks som voks når det får høre og tro at Guds Sønn har hengt på korset for oss fortapte, forbannede syndere.

Den som ikke kommer til tro ved et slikt under, og dermed ikke forandres i hjerte og sinn, - hos slike vil verken trengselstider, jordskjelv, krig eller frykt for helvete o.l. kunne utrette noe av betydning.

Den måten en fattig synder føres til troen, er at han nå «ikke holder seg til gjerninger» . For det står skrevet: «Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:5. Og det motsatte: «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Ettersom dette altså står i Bibelen, så er alle utvortes fromme mennesker, om de så har de mest lysende gode gjerningene å vise til, likevel forbannet som alle de andre. Ja, tollere og skjøger har kortere vei til himmelen enn disse, Mat 21:31.

Det er altså en falsk nådens orden, når et menneske tror han først må gjøre det og det, leve lydig og holde loven. Og tror at dette skal gjøre at Gud blir nådig mot ham, forlater hans synd og frelser ham. Dette er gjernings-hellighet, en fornektelse av Jesu sonoffer, og har sin grunn i fiendskap til korset og Jesu død.

Men straks hjertet 1: Har lært å kjenne sin dype elendighet og fortapte tilstand. 2: I tillegg har fått høre det store og dyrebare ordet om Jesus som kom til jord for å frelse syndere. 3: Og dermed ikke drøyer lenger, men så elendig, fortapt som han er, kaster seg ned for Jesu føtter og tigger med tårer om nåde og tro - så skjenkes han troen.

Til toppen

3. Evangeliet gir syndere fred

Når troen fødes i et hjerte, er det ikke spørsmål om en er god, men om en er en synder, et menneske som er fortapt, som trenger barmhjertighet. Den som da ikke kjenner noen annen utvei enn å vende seg til Guds barmhjertighet ved korset, han får snart erfare hva det vil si å tro på Jesu sår, som gav oss en evig forløsning.

Ord om ham som «gjør den ugudelige rettferdig» (som er så totalt ubegripelig for alle som er så opptatt med å være «aktive kristne»), blir først så godt for sjelen. Og han takker Gud for at det ikke kommer an på om vi vil, eller om vi løper, men på Guds barmhjertighet. Da får en se og smake mer enn en kan skildre med ord i hele sitt liv.

Dette evangeliet frelser alle dem som tror på det. For de får sin tro på Jesus tilregnet som rettferdighet. Den som får nåde og syndenes forlatelse, som blir gitt troen på Jesu død, han er fra samme øyeblikk et frelst menneske, og kan gå fram i livet med glede.

Om en tidligere aldri har grått over noe som helst, så smelter Jesu blod hjertet, så den villeste og råeste synder nå flommer over av tårer. Nå gråter hjertet av glede. Ja, en har sett hvordan noen, når Synderes Venn har tilgitt dem så mye, er blitt «syke av kjærlighet». Det har gått med dem som synderinnen som ikke kunne la være å væte Jesu føtter med sine tårer. Hjertet deres er kommet i brann, tent av Jesu hellige ild. Frelseren er alt for et slikt nådens barn. Det finner intet bedre sted å hvile enn ved Jesu føtter, og de roser seg bare av Jesu blod.

Det er dette som er å være frelst. Nå har vi fått en glede som ingen kan ta fra oss. Fordi vi vet vi har en Frelser! Fordi «jeg vet hvem jeg tror på». Fordi vi kjenner vår Herre og Gud på sårene i hans hender, føtter og i hans side.

Dette er sannheter Bibelen er full av. Sannheter som er erfart av millioner av mennesker, hvor mange alt står for Tronen, og i salig henrykkelse lovpriser de sårene som er minnesmerker på hans kjærlighet. Mens mange ennå er her på jorden og gleder seg i Gud, sin Frelser.

Og dette er noe enhver kan få erfare, hvis de for alvor vil bli frelst. De som i sine hjerter har smakt og erfart hva som er gitt dem ved Guds lams død, de er fra samme øyeblikk blitt nye mennesker. De har straks begynt å synge om sin frelse, straks forstått det språket som før var så tåkete for dem, hvor de aldri kunne finne noen sammenheng. Husk bare på Thomas, Paulus og andre - . Og Jesu blod har jo i denne stund fremdeles akkurat samme virkning - !

Jesu nåde gjør oss rettferdige, Lammets sår er vårt eneste fri-sted, og til dem er det vi flyr for å bli reddet. Det Jesus har gjort er porten for oss til himmelen. Vi behøver ikke noe som helst mer enn dette for å bli frelst.

Om en engel fra himmelen bruker all sin veltalenhet for å påvirke oss til å legge noe som helst til dette, som kunne frelse oss, så skal vi svare ham: Hold du deg bare til din tjeneste! Og vil han vise oss en annen vei til Livet, da er han forbannet. Jesus tar imot syndere. Og lykkelige er vi hvis vi tror dette. Da lever vi av hans nåde, og blir dag for dag mer og mer overbevist om vår frelse.

Kjære venner! Nå kommer det, for hver enkelt av dere, an på om dere tror dette.

Er det så ennå noen av dere som tenker: «Sannheten er at jeg er et ugudelig menneske. Jeg er ennå bare en syndens trell, og Frelseren kjenner jeg ennå ikke. Jeg kan ikke tenke på min siste stund uten å frykte. Hvem vet hvor snart det er min time, og hvordan skal det da gå med meg når jeg skal tre fram for ham som gav sitt liv for meg, men som jeg ikke kjenner?»

VIII. Evangeliets store hemmelighet åpenbares

1. Kom som du er

Bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven», Gal 3:21.

En skolelærer i Sverige skrev i sin tid til noen venner dette som burde være lærerikt også for oss: « - - En ennå større forandring er foregått i mitt indre liv. Etter mange år med leting, bønn, lytting, spørring og venting, ble jeg nemlig overbevist om at selve læren i de fleste åndelige bøker som jeg hadde lest, ikke inneholdt annet enn gammeltestamentlig jødedom, i stedet for kristendom. Det vil si at de egentlig lærte om ofringer og en frelse som de ventet på.

De lærte at jeg med mine tårer, bønner, forbedring og forsakelse m.m., skulle vente på den frelsen jeg søkte etter - . Men som jo evangeliet forkynner, var vi utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Og det ble også fullbyrdet på Golgata for to tusen år siden av det blodige offerlammet Jesus Kristus, som tok bort all verdens synd på «én dag», Sak 3:9.

Jeg tenkte da hele tiden at grunnen til at jeg aldri fikk liv og fred med Gud, var at jeg manglet alvor og oppriktighet. Det var m.a.o. gjerninger jeg manglet. Det var mine gjerninger som skulle utrette det.

Jeg så ikke lovens hensikt. Jeg forstod ikke at det loven skulle utrette, var å utmatte, døde og fordømme meg. Jeg trodde at jo mer jeg øvet meg i bønn, forsakelse, lesing og alle slags gjerninger, desto mer liv, kraft og kjærlighet skulle jeg da få.

Jeg innså dermed aldri at mennesket er og blir dødt., uansett alt det forsøker seg på, så lenge det ikke har Sønnen. For det er bare i ham livet finnes, 1Joh 5:11-12. Ut fra min forstand kunne jeg nok bekjenne dette. Men all min anstrengelse viste jo at jeg fremdeles trodde det skulle finnes noe godt i meg, som kunne drives fram av loven.

Den som fremdeles er fornøyd med sin bønn, sin kamp, sin kjærlighet, eller som i det minste har en «god vilje», er jo slett ikke død. Han kan slett ikke ha gjort samme erfaring som Paulus vitner om i Rom 7:9-10. Han har ikke fått Åndens åpenbaring over lovens hensikt (se Rom 3:19-20, 5:20-21, Gal 2:16, 4:24). Han har heller ikke trodd 1Mos 2:17, eller at Adam og barna hans døde (åndelig talt), og at «alt som er født av kjød, er kjød», fortapt og dødt i synden. Han har ikke trodd den levendegjørende sannheten i Rom 5:17-19 og 2Kor 5:14-15, og at på samme måte som vi alle er døde ved den éne, så skal vi også bli levende ved én.

Jeg begynte nå mer og mer å se med evangeliets lys. Da fikk jeg se at evangeliet med sitt rette vesen og hensikt var totalt ukjent for meg. Jeg trodde jo omvendelsen var en forbedring av hjerte, sinn og liv, som jeg kunne oppnå ved Guds nådes hjelp -. Og ikke en overbevisning om bare synd, fortapelse og død, som Skriften lærer, Rom 7:13-14, Sal 32:4, Sal 51:5-7.

Jeg så ikke at nåden verken kan eller vil styrke en synder som ennå håper på noe i seg selv. Som ennå ikke er avkledd, og har søkt nåde og liv bare i Kristus, - så Lammet har fått all ære. Jeg innså ikke at først må Ordet få bryte ned, rykke opp og knuse en synder, og så deretter gi liv, forlate og bygge opp, Jer 1:10, Mat 15:13.

Jeg kunne ikke fatte at det var ren egenrettferdighet, når vi vil redde og forbedre oss selv ved nådens hjelp. Men nå ser jeg at da vil vi bare bli, som ordspråket sier, «sin egen lykkes smed», ja, sin egen frelser. Jo mer aktiv jeg er, jo bedre skal selvforbedringen lykkes. Jeg er selv byggmester. Gud skal bare skaffe fram materialene jeg trenger, som jeg «lister opp» i mine bønner.

I ettertid seg jeg jo at all denne vår aktivitet bare går ut på å redde sin egen ære, og dermed gå utenom, ja, forkaste Stedfortrederens, Kristi gjerninger og offerdød. Vi opptrer akkurat som det skildres i Gal 2:21, vi «forkaster Guds nåde», og begår ubevisst en forskrekkelig synd.

Like galt hadde jeg oppfattet omvendelsens hensikt. Jeg trodde Gud ved mitt hjertes sønderknuselse, min bønn og mine tårer m.m. skulle beveges til å være nådig mot meg. Eller at dette i alle fall skulle gjøre meg litt mer verdig til å ta imot nåde og forlatelse.

Jeg forstod ikke at Gud gjennom Kristus alt er beveget, at hans hjerte alt er fullt av barmhjertighet. At Gud for Kristi skyld har nåde for alle, og ser i sin Sønn alle mennesker forsonet. At alt er ferdig, og venter bare på at vi skal komme til hans åpne favn og ta imot hans nåde, slik vi ser det står skrevet i 2Kor 5:19-20, Luk 15, Sal 103:10-13, Sal 89:31,35, og utallige andre steder.

Jeg innså ikke at omvendelsen bare er nødvendig for min egen skyld, for at jeg skal bli drevet til å ta imot den nåden som alt er oppnådd ved Jesus Kristus.

På det tidspunktet var jeg nok i en viss forstand «omvendt». Men min omvendte tilstand var mer lik en død stein som en bare snur rundt der den ligger i sølen. Da vises det nok en annen side av steinen, og kanskje en penere side nå er snudd opp. Men det er tross alt fremdeles den samme døde steinen.

Loven kunne ikke gjøre levende, kunne ikke rense, helliggjøre og varme opp hjertet. Nei, slike forandringer blir fremdeles alltid bare Guds egne gjerninger ved hans overstrømmende nåde, når vi ved troen får ta imot den.

Etter at jeg slik lenge og resultatløst hadde utmattet meg selv med utallige selvsentrerte forsøk, gikk endelig evangeliets hemmelighet opp for meg. Og jeg fikk se at den forløsning, rettferdighet og frelse jeg behøvde, alt er oppnådd, og ligger ferdig for meg og for hele verden. Jeg så nå at mørket som hadde fanget meg, bare var vantro og blindhet, ved siden av villfarelse og mangel på den rette lære.

I stedet for å søke alt i Kristus, hadde jeg søkt i mitt eget hjerte etter lyset, livet og frelsen. I stedet for å tro på nåden i Guds hjerte, søkte jeg uavlatelig etter en nåde i mitt eget hjerte til å trøste meg med. I stedet for å høre og ta imot det Gud forkynner oss i evangeliet, lette jeg etter følelser og vitnesbyrd i mitt indre. Derfor hadde jeg aldri fred lenger enn jeg kjente noe godt og herlig inne i meg.

Jeg gjorde dermed straks Gud til en løgner, fordi jeg kunne ikke stå stille og enfoldig og bare tro hans frelsende budskap. Dette er altså grunnen til min langvarige og kvelende vantro.

Men, lovet være Herrens hellige navn! Evangeliets hemmelighet ble åpenbart for meg. Jeg fikk se at jeg kunne komme som jeg var til et bord som alt er ferdig dekket. Ja, akkurat som jeg var, og uten å selv måtte pynte meg. Min kjære Herre og Frelser hadde gjennom sitt trettitreårige liv, og ved sin sonende martyrdød kjøpt rettferdighetsdrakten så dyrt til meg og alle syndere. Med den kunne jeg meget godt stå fram for Guds øyne uten å selv sette på den minste lapp.

Da jeg fikk se dette, ble det en forferdelig synd for meg å skulle fortsette å sette nye lapper på denne dyrebare rettferdighetsdrakten, skinnende silken, uten noen som helst flekk eller rynke. Jeg angret og skammet meg fryktelig over at jeg så lenge hadde tatt fra ham all hans ære, gjort meg selv så betydningsfull, og gjort Kristus til intet.

Det er umulig for all fornuft å oppdage det dyp av vantro som ligger under en slik trang etter selvforbedring. Dette en driver med helt til en får ta imot nåde, liv og fred for intet, og gir Lammet all ære.

Jesaja sier: «Kom og kjøp for intet, uten penger og uten betaling», Jes 55:1. «Ånden og bruden sier: Kom! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» Åp 22:17.

Legg merke til «Kom og kjøp uten penger og uten betaling, og «ta livets vann uforskyldt»! Og uforskyldt er uforskyldt. For «er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde», Rom 11:6».

Til toppen

2. Troen er det hellige liv

Den samme læreren skriver videre: «Jeg både får lov, og bør altså komme til Kristus og kjøpe alt dette uten penger og uten betaling, før det er skjedd noen rett omvendelse hos meg, d.v.s uten at jeg har fått noen tro eller et rett hat til synden m.m. Akkurat som Kristus sier: «Så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, ....og hvite klær, for at du kan være ikledd dem», Åp 3:18.

I den rette omvendelsen kjenner jeg at jeg burde være både slik og slik, men ser at jeg mangler alt. Men akkurat slik, som forbannet, fordømt og udugelig synder har Kristus skjenket meg alt, og vil at jeg her og nå skal ta imot hele gaven. Det var akkurat dette han kom for: «å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne... til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære», Jes 61:1,3.

Denne forkynnelsen retter vår kjære Herre til syndere, en fri og ubetinget nåde, uten noen hjelp fra loven. Slik at den som vil, han får, og bør ta imot alt dette. Lovet være vår evige Fader, som sendte oss sin egen kjære Sønn som en slik Frelser! Han har tatt bort våre synder og kastet dem i havets dyp, Mika 7:19. Ja, tenk, slik står det! Våre synder er dermed gjemt og glemt av Gud. Så hvis vi søker etter dem, vil ingen kunne finnes.

Hvorfor vil vi da alltid leve under loven, som aldri vil eller kan annet enn å gjøre oss til syndere og fordømte?

Hvis ikke Gud har gjort en ny pakt med oss i Kristus, en ny og levende vei ved hans kjød, Heb 10, da må vi virkelig studere nærmere hvordan vi kan bli rettferdiggjort ved loven! Nei, da kan nok intet kjød bli frelst. Da er det forbi med oss.

Men hvis vi tror og bekjenner oss til den nye pakt med Kristus, og samtidig selvkloke ser på oss selv, da er det jo en forferdelig vantro. Da gjør vi oss selv ulykkelige og Gud til en løgner, og har «trådt Guds Sønn under føtter». Da oppfører vi oss som vi sa: Vi tror ikke et ord om Kristus og hans forsoning. Eller: Kristus har nok gitt seg selv som en forsoning for våre synder. Men han har ikke fullbrakt alt til vår forsoning, så han er nok død forgjeves.

Å, nei! Lovet være hans navn! Han har fullkomment oppfylt hvert ord i loven, så det med all grunn heter: Fullkomment! Derfor er de som han forløste, så fullstendig forløst at de både er og kalles «Herrens forløste». Han har vunnet en evig forløsning, og med étt offer gjort de hellige fullkomne.

Så er da alle mennesker forløst. Derfor burde hver sukkende trell med fryd ta imot dette gledens budskap når han hører det. Det ropes jo ut til hele verden uten unntak: «For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort - hør dette - rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen som er skjedd i Kristus Jesus»*. Legg merke til «er skjedd» - ikke «skal skje» -, når vi tror eller på vår side lukker inn nåden, Rom 3:22-24.

Er nå dette sant, så bør jo hvert eneste menneske fryde seg. Her er jo en stor glede! Hva da? Jo, hør! Nå er Gud nådig mot oss som var skyldige til å dø.

Da denne evangeliets hemmelighet gikk opp for min sjels øyne, som en vidunderlig morgenrøde, da ble jeg hjerteglad og fikk fred i min sjel. Fengslet ble straks åpnet, lenkene falt av føttene mine, og båndene om min hals ble løst, Jes 52:2. Alt dette som hadde vært mine «smykker» i min trelldom; mine egne gode forsetter, påtvungen gudsfrykt o.s.v. I stedet fikk jeg en hjertelig lyst til min Herres veier. Så dette ble virkelig en oppfyllelse av apostelens ord: «Nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen», Rom 7:6.

Men tro da ikke, kjære venner, at jeg etter denne forløsningen lever fritt, som jeg vil, uten å be, uten gudsfrykt, uten forsakelse, kamp og strid, Ef 4:20-21. Å, nei! Synden, loven, kjødet, verden, døden og djevelen forfølger meg med all makt og list. Så jeg trenger i sannhet å kjempe for troen og holde meg sterk, men - i Herren, og ikke i meg selv. For i meg selv er jeg svak.

Det står et ord i Fil 2:12* som ofte blir misbrukt av lærere i gjerningskristendom, og dem som er bundet i lovtrelldom. De bruker det til å underbygge sin vantro og uvisshet om sin nådestand. Som om denne tilstand skulle behage Gud særdeles godt, og være de kristnes eneste og rette grunnvoll. Så lever de da i en viss frykt og beven, og kaller dette for å være «fattige i ånden». Og legger dette i stort alvor inn over andre.

Men Gud kaller denne slags frykt og vantro for noe ganske annet. Han kaller disse «de feige og vantro», og plasserer dem blant avgudsdyrkere og trollmenn, Åp 21:8. Ja, men skal ikke de kristne «arbeide på sin frelse med frykt og beven»? Jo, sikkert og visst. Men legg merke til at dette er skrevet til slike som alt har fått troen, er benådet og frelst. Disse formaner apostelen til å arbeide på sin frelse med frykt og beven, så de kan nå målet og få Livsens krone.

Men det er slett ikke meningen at de samtidig skal leve i noen uvisshet i spørsmålet om de er Guds barn. Nei, det omtaler samme apostel slik: «Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn», Rom 8:15-16.

Den frykt og beven Paulus taler om, er den et skrøpelig menneske nødvendigvis må kjenne, når det har fått en særdeles stor skatt som skal oppbevares i et svakt leirkar, og må vandre gjennom et land som er fullt av fiender og røvere. I en slik situasjon advarer apostelen oss mot å være selvsikre og uoppmerksomme. Da skal vi med frykt og beven for fiender vandre varsomt, og ruste oss godt.

Vi tror jo aldri en levende kristen er utlært på dette området, så han alltid bare kan være lykkelig og glad i sin tro. Nei, den troen som ikke anfektes, er sannelig ikke rett. Vi bør med all flid stadig strekke oss etter troens fulle visshet.

Til slutt tror jeg ganske enfoldig at alt som strømmer ut som en frukt av troen på Kristus, er og heter helliggjørelse. Selv om min fornuft ikke synes å se noe til dette. For den ser intet annet enn synd og vanhellighet i hele mitt liv. Men så sier Skriften: «Ved troen renset han deres hjerter», og «Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?»

IX. Grenene på vintreet

Herrens egen beskrivelse av sine barn: Joh 15:1-2

1. I Kristus bærer du frukt

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt», Joh 15:1-2.

For en nåde det er å få høre Herren selv tale i så viktig en sak! Dette er sikkert nok alltid viktig, men det er aller viktigst i en tid som denne. Fra én side sett en herlig tid, når det hellige pinseværet begynner å suse litt mer merkbart over vårt fortapte land, og mange begynner her og der å våkne opp for spørsmålet om sitt evige vel.

Sett fra en annen side er det en farlig tid. Ikke bare på grunn av de mangfoldige lærdoms vinder i våre dager, men også på grunn av den likegyldighet og verdslighet som mange steder har inntatt de kristne. Tonen er liksom blitt mildere der. I visse sammenhenger er det nesten på moten å være gudfryktig. Samtidig som dermed de kristne og verdens mennesker er smeltet mer sammen. Så har «saltet mistet sin kraft» og «tråkkes ned av menneskene», slik at de snart har glemt hva som er sannhet i Kristus.

Det kan da være spesielt viktig å høre av Kristus selv hvordan «Guds sanne nåde» viser seg blant oss, 1Pet 5:12. Og for oss som elsker Guds ord, er dette selvsagt et spesielt viktig emne. Ingen trenger fortelle oss at «verden ligger i det onde», at den selvsikre, freidige massen går på den breie veien til fortapelse. Det har vi snart oppdaget.

Men det som kan komme til å føre oss selv i evig ulykke, det er det fine, hemmelighetsfulle forholdet at ikke enhver omvendelse er en sann omvendelse. Ikke all tro på Kristus er en frelsende tro. Ikke ethvert samfunn med ham er et sant og frelsende samfunn. Midt blant de utvortes fine kristne, finnes også dem som skal bli fordømt.

Derfor må det jo være særdeles viktig å få se hva som er forskjellen på den ekte og falske kristendommen. Det får vi nå høre her av Kristi egen munn. Og hvem skulle du ellers bry deg med å høre et eneste øyeblikk om hva som er kristendom, om ikke Herren selv i så viktig et spørsmål? Og det er han selv, den endelige dommeren, som sier her: Hver gren på meg - tenk: en «gren i meg» - som ikke bærer frukt, tar han bort.

Er du én i de troendes flokk, men en slik som ikke bærer frukt, så er du altså omtalt her av ham som skal dømme på den siste dag. Burde du ikke da undersøke hva det er å bære frukt, for at du ikke til sist, helt uventet, skal bli forkastet?

Har du ikke så mye gudsfrykt at du er redd for ditt hjertes falskhet og djevelens gamle bedrag? Merker du deg ikke hva Herren sier om dette? Da behøver du ikke flere kjennetegn. Da kan du være sikker på at du alt er bedratt av dem gamle slangen.

Rette kristne har en fryktsom ånd, som gjør at de er mistenkelige overfor seg selv og vil vite sannheten. Men kanskje du som leser dette selv vet svært så godt at du er en rett kristen, så ingen skal komme og fortelle deg noe. Men hør! Her taler tross alt han som skal komme i skyen og dømme alle mennesker. For et forferdelig tegn, hvis du bare er opptatt med alle de andre, men glemmer deg selv, når du hører Herren tale i et slikt spørsmål!

En annen som leser dette, har kanskje en så engstelig og uvisshetens ånd, at han aldri blir riktig overbevist om han har livet i Kristus. Han svever omkring med tanker om alle sine fall. Han legger ikke merke til hva det er Herren sier, ser ikke forskjell på hvilke fall som er dødstegn, og hvilke som ikke er det. Å, om du kunne stanse opp overfor disse Kristi ord! Her sier han hva som er dødstegn, og hva som ikke er det. Her kan du få visshet i dette viktige spørsmålet.

Men se nå først dette herlige trøstens forhold Herren her åpenbarer med selve bildet av vintreet og grenene. Se den inderlige forening han dermed sier det er mellom ham og hans barn, når han sier: Jeg er vintreet, dere er grenene. Og videre: «Hver gren i meg..» Hva er vel mer inderlig forenet enn treet og grenen? De er i virkeligheten étt legeme, slik at det er samme livet og saften som går gjennom stammen og alle grenene ut til det minste bladet. Da sier altså Herren at det er akkurat samme forening mellom ham og hans barn.

Jeg skulle ønske jeg kunne se inn i hans hjerte og tanker når han sier: Dere er grener i meg. Tenk hva han dermed har sagt! Han sa også uttrykkelig: Dere i meg, og jeg i dere, v.4. Og videre i sin bønn til sin himmelske Far, Joh 17:23: Jeg i dem og du i meg. Og dette sa han skulle ikke bare gjelde apostlene, men alle Guds barn i hele verden til alle tider. For han sier i Joh 17:20: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss».

Er ikke dette sant, så er ikke noe sant. Og nå sier han at alle Guds barn er ett med ham. Å, for en herlighet! Han i oss! Han og vi er ett! Her har vi det aller helligste i den sanne kristendom!

Her ser du den store hemmeligheten i en sann kristens liv! Det gjelder altså ikke bare å ha en masse kunnskap om Kristus, og anse alt dette som sant. Heller ikke å plusse på dette med et godt og rettskaffent liv, kristelig virksomhet og mange gode gjerninger. Nei, hovedsaken er om du lever i inderlig forening og samfunn med ham, som grenene med treet. Dette er den egentlige kilden og kraften i all sann kristendom, som Kristus sier her: «Den som blir i meg, han bærer mye frukt. Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet...»

Dette er den hemmelige kilden verden ikke kjenner noe som helst til. Derfor kan verden heller ikke forstå en sann kristen. Og derfor vil de også oppfatte en kristens liv som et stakkarslig trelldomsliv. For de vet ikke hva som er drivkraften, vet ikke at en kristen står i en inderlig forening med Herren.

Men så er nå spørsmålet; hvem som virkelig lever i denne forening med Kristus, og hvordan vi får visshet om det. Det er mange som roser seg av at Jesus bor i hjertet deres. Og det virker som om de taler med ham der. Mens de da egentlig bare taler med sitt eget falske hjerte. Der får de bedratte svar av den gamle slangen. Der blir de så drukne av hans søte gift, at de kunne sverge på at det er Herren selv som bor i hjertet og gir dem disse trøstens svarene. Men prøver vi dem på Kristi ord om grenene, er de klart bedratt.

Så finnes det også andre, som holder seg mer strengt etter ordet, men likevel ikke lever i denne forening med Kristus. Hvordan skal jeg da vite at jeg selv ikke er bedratt?

Her gjelder det å legge merke til Herrens egne ord, han har selv gitt oss svaret. Selv om vi her i livet kan tro det som passer oss best, tro på våre egne tanker, så kommer det for oss alle en dag da alt skal prøves i ilden, og da går det som Herren har forutsagt.

Men hva er det så Herren sier? Jo: Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.

Her merker vi først det fine, tankevekkende, ja, forskrekkelige faktum at han sier en gren på meg - mens det likevel er slik at den ikke bærer frukt og skal «tas bort», skjæres av og «kastes på ilden for å brennes»! Joh 15:6.

Der har vi igjen vår Herre Kristi klare, men fryktelig alvorlige ord om den hemmelige døden og det forførende selvbedraget. Hvor et menneske kan synes å leve i forening med ham, og likevel ikke er det i sannhet. Her har vi samme sak og samme talemåte som når Herren skildrer «himlenes rike» på jorden med bildet av et «bryllup». Mange ble innbudt, men de fleste unnskyldte seg med sitt yrke, sin formue eller sin ektefelle, og kunne ikke komme. Men til sist ble bordene fullsatt av slike som enten ikke hadde disse hindringene, eller som hadde kjempet seg gjennom dem. Og blant dem som kom, var også en mann, d.v.s. en flokk, som ble kastet ut i mørket utenfor - bare fordi de manglet «bryllupsklær».

Vi må alltid huske at dette bryllupet ikke skildrer den store, allmenne flokken av alle mennesker som er døpt. For alle som kom inn i dette bryllupet, kom jo etter en konkret innbydelse, som så de fleste lot seg hindre fra å ta imot. Og vi vet jo at verken et yrke, formue eller ektefelle m.m. hindrer noen i å være med i den allmenne utvortes flokken.

Kristus taler altså her om en flokk mennesker som på evangeliets innbydelse samles til dette bryllupet. Likevel sier han at nettopp blant disse finnes det noen som til sist skal kastes ut i mørket utenfor. Herren talte ofte om dette samme hemmelighetsfulle og skrekkelige forhold. Som når han sier at det i bryllupet var ti jomfruer som alle gikk ut med sine lamper for å møte brudgommen, men likevel ble halvdelen av dem til sist utestengt, - fordi de ikke hadde olje på lampene.

Den som ikke er sunket ned fullstendig bedøvet i selvsikkerhet, og har «gjort en pakt med døden og et forbund med dødsriket», må jo overfor slike ord fra Herren stoppe opp og besinne seg. Du må jo skjønne at her er det en forskrekkelig, hemmelig fare, når den kjærlige Herren Jesus taler på denne måten.

Til toppen

2. Hva menes med Åndens frukt?

Hva sier så Herren er karakteristiske kjennetegn som skiller de ekte grenene fra de falske? Det første og vesentligste kjennetegnet han setter på de sanne Guds barn, er at de bærer frukt. Merk dette: De bærer frukt!

Det viktigste spørsmålet blir da: Hva mener Herren med frukt, og det å bære frukt? Mange feier fort og lettvint over det spørsmålet med at: Det vil si: Å gjøre gode gjerninger. Men vi skal granske dette spørsmålet nøyere, og se litt nærmere på hva Herren og hans apostler har sagt.

Der er altså noen gjerninger som er Åndens frukter. Men så finnes det også gjerninger som i det ytre er helt like med disse, men som likevel ikke er Åndens frukter. Skriften er svært opptatt med kilden og drivkraften bak våre gjerninger.

Den som vil bedra seg selv og bare bli stående under Herrens dom, kan bare la være å stanse opp for disse sannhetene. Men det kan ikke en oppriktig kristen som vil frelse sin sjel!

Skriften skiller mellom gjerninger og frukter. Når Paulus først har brukt uttrykket «kjødets gjerninger», setter han som motsetning altså ikke opp Åndens gjerninger, men «Åndens frukt», Gal 5:19, 22. Med det vil han understreke at dette er ikke noe vi bevisst og omtenksomt utfører etter en viss regel. Men noe som strømmer fram og vokser, som en frukt av Ånden.

Det er derfor viktig at vi skiller meget nøye mellom gjerninger og frukt. At vi skiller det som er vårt eget verk, vår naturs, vår oppdragelse,- som alt sammen kort og godt er «lovens gjerninger», eller «lovgjerninger». Og på den andre side det som er «Åndens frukt», eller som Kristus her antyder: Frukt av vår forening med ham.

Skal vi finne fram et eksempel på hva som er Åndens frukt, kan vi bare se på det første av de Åndens frukter Paulus regner opp i Gal 5, nemlig kjærligheten. Nå har også Kristus selv, i samme talen som vårt tekstord finnes, uttrykkelig sagt: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre». Vi vet også hvordan Johannes i sitt første brev stadig taler om kjærligheten til brødrene, som det karakteristiske kjennetegnet på Guds barn.

Vi vil så først tale om den broderlige kjærligheten. Da vet vi av erfaring hvordan mange Guds barn straks tenker: «Hva er det for et tegn? Kjærligheten til andre Guds barn - det er da ganske enkelt? Hvis noen forbød meg å elske dem, ville det bli forferdelig vanskelig. Det at jeg elsker dem som søker Gud, er jo selve mitt hjertes behov, det går av seg selv».

Men, kjære nådesøsken, verdens mennesker sier ikke det samme. Heller ikke hyklerne, heller ikke Moses’ disipler. For alle disse er det slett ikke noen lett sak å elske Guds barn. Å elske en bestemt kristen person for noe menneskelig sett godt som har påvirket dem, det kan de nok. Elske sin egen kristne menighet eller misjon kan de. Men å elske hjertelig alle som elsker og søker Gud, det kan de ikke.

Alt annet i kristendommen kan de nok etterape og lære seg, men ikke denne kjærligheten. Her blir deres holdning åpenbart ved et dypt, ofte skjult og helt ubevisst, men markert fiendskap mot Guds barn. Og særlig mot dem som er mest nidkjære for Kristus, og at han må få all ære. Med speidende blikk oppsøker, utbroderer og oppdimensjonerer de alt det gale de kan snappe opp blant de kristne. Og dette fryder de seg så over, som over et kjært funn.

Det gjør ikke kjærligheten. «Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Kjærligheten misunner ikke, den blåser seg ikke opp», 1Kor 13. Hvis en kristen har falt, så lider de andre Guds barn over dette, søker å dekke over det som er skjedd, demper ryktene omkring det, og i kjærlighet hjelper med å reise opp den som er falt. Som apostelen sier: «Om ett lem lider, da lider alle lemmene med».

Men denne kjærligheten finnes jo aldri i vår natur. For i all menneskenatur ligger tvert imot bare det gamle fiendskapet; slangens fiendskap mot kvinnens sæd, som vi nylig har nevnt.

Så er spørsmålet: Hva så med denne kjærligheten som nå liksom er blitt din andre natur, ditt hjertes behov, - når fikk du den kjærligheten?

Var det ikke når du selv, fordømt og elendig, søkte og fant din frelse i Kristus? Jo, men da er det jo nettopp en frukt av din forening med Frelseren! Det er Åndens frukt. Derfor er denne kjærligheten så enkel at du tror ikke den kan bety noe spesielt, for du behøver ikke bearbeide hjertet ditt for å få dette til. Det er altså ikke en lovens gjerning, men en Åndens frukt. Her ser du hva dette er; å tjene i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens (d.v.s. den truende lovens) gamle vesen, Rom 7:6.

På samme måte er det med Guds barns alminnelige kjærlighet. Hele den menneskelige naturs grunnegenskap er å leve ut sitt selvliv, tenke bare på seg selv, elske bare det en har trang til selv, ikke bry seg om andres ve og vel. Men ved sin forening med Frelseren har Guds barn fått en ny natur, så du ikke kan la være å elske og tenke på andre, og deres ve og vel.

En naturlig nød for andres lidelser kan sette verdens mennesker i bevegelse for å avhjelpe slik legemlig nød. Men de er likevel blinde og døve for all
åndelig nød som omgir dem. Hyklere og fariseere kan nok tale mye om andres ondskap og synd. Men å arbeide i kjærlighet for deres omvendelse og frelse, det kan de ikke.

Hva virker ikke derimot nåden og vårt liv i Kristus? Jo, den enfoldig troende, et barn, en tjener - så vel som de lærde - begynner å bli opptatt med det som betyr aller mest for deres medmennesker; at de blir omvendt og frelst. De begynner å snakke med dem, sprer, låner eller henviser til en god bok. Og i bønn påkaller de Herren for dem. «Vi tror, derfor taler vi», Sal 116:10, 2Kor 4:13. Et rett Guds barn kan ikke skjule og ha for seg selv den himmelske gaven, for det hjertet er fullt av, det taler munnen.

Hele verden er derimot åndelig stum. De kan tale tusen ord om alt annet, men ikke om Frelseren. Hyklere og lovtreller kan nok tale om religiøs aktivitet og misjonens saker, og om andres villfarelser og synder. Men ikke om Lammet, ikke om nåden og trøsten i Kristus. Og hvis en med formaninger vil prøve å påvirke dem til det, så blir det aldri noe resultat av det.

Men når du nå er blitt forenet med Frelseren, kan du ikke tenke deg noe herligere å tale om. Det som før var så vanskelig, er nå det som ligger deg mest på hjertet. Nå behøver ingen formane deg til å tenke på andre og vitne om Kristus. Og hvis de ville forby deg det, ja, med fengsel tvinge deg til å slutte med det, så kunne du ikke la det være. Det er blitt ditt hjertes trang, din nye natur.

Men hvordan og når ble det slik? Også dette skjedde når du selv ble en fortapt synder og fant din frelse i Kristus. Det er altså en frukt av din forening med ham. Det er Åndens frukt.

Og det er akkurat det samme som skjer når det gjelder din lyst til alt som er hellig og velbehagelig for Gud, såsom ydmykhet, saktmodighet, avholdenhet, og alle Åndens frukter. På alle områder har du fått et nytt hjerte, en ny trang. Dette begynner så mer og mer å vise seg i gjerninger, selv om kjødet på alle områder strir imot Ånden.

Legg merke til at det er disse nye, indre egenskapene, som er kommet gjennom foreningen med Kristus, og utslagene av denne nye, villige ånd, som Skriften kaller for Åndens frukter. Slike Åndens frukter er det også Kristus taler om i lignelsen om vintreet, og frukten på grenene.

I samme lignelse har han også uttrykkelig nevnt kjærligheten, v.12,17, tålmodigheten, v.18-21, og det å vitne om ham, v.27. Dette å vitne om ham sikter han også til når han i v.16 sier: «Jeg har bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare».

Men han gjentar med ettertrykk at disse fruktene skal strømme ut fra og avhenge av vår forening med ham. For han sier: Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. Bli i min kjærlighet!

Hvis du så har erfart og lært mye, utrettet og lidd mye, - men disse fruktene Skriften selv omtaler, mangler hos deg. Da ser du jo med egne øyne at du ennå ikke er rett forenet med Kristus.

Men hvis du lar Guds ord og Ånd dømme deg, og du virkelig søker å bli rett forenet med Kristus, da mangler det bare at du ikke kjenner din Frelser. Da trenges det bare at du lærer å kjenne hva du eier i ham, blir senket ned i hans bunnløse kjærlighet. At du blir «døpt med Ånd og ild».

Tror du derimot at du har alt i orden med din kristendom, og bare er innstilt på å fortsette på samme måte, selv om du mangler disse Åndens mest karakteristiske fruktene? Da er du sikkert nok blant de grenene på vintreet som skal skjæres av. Og tenk hva vi leser i Skriften; at de skal «kastes på ilden, og de brenner», v.6. Herren har selv sagt det.

Til toppen

3. Hver gren som bærer frukt, den renser han

Men så er spørsmålet: Er de gode grenene fullstendig friske? Hvis de har kjærlighet og de andre Åndens frukter, er de ikke da renset fra alt ondt?

Nei, Kristus sier noe ganske annet: «Hver gren som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt». Her ser jeg at de samme Guds barna som Herren roser og omtaler som gode grener med frukt, likevel i seg selv ikke er helt rene.

Mange kristne blander dette sammen. De tror at bare der er frukt, så betyr det at vi er rene fra alt ondt. Men her snakker vi om to forskjellige forhold. En god og verdifull gren, som bære mye frukt, kan likevel samtidig ha noen tørre kvister eller villskudd som bare suger kraft, og som bør skjæres av.

Slik kan også en kristen ha livet og være rik på all Åndens frukt, og likevel ha sin del av det allmenne syndefordervet. Men også i tillegg ha visse forargelige feil eller mangler som hele tiden må korsfestes og dødes, men som likevel alltid til en viss grad forfølger ham. Samtidig er han likevel en helt annen enn disse visne grenene som ikke bærer frukt. Mangt et ugjenfødt verdens menneske kan ha mindre feil, og i tillegg ha en hyggelig natur, men er likevel helt og holdent død og ufruktbar.

Legg altså merke til: Du er ikke fri fra synd, men må daglig leve under dette. Det skal likevel ikke fordømme deg, så lenge du ennå lever i en sann forening med Frelseren. Du merker nok også at du gjennom dette samfunnet med ham også har de karakteristiske fruktene, på tross av all din skrøpelighet, og selv om du aldri blir fornøyd med disse fruktene. Er du forenet med Kristus, så er du likevel «en ny skapning», 2Kor 5:17.

La det være sagt ennå en gang: Alle dine fall og din urenhet skal ikke fordømme deg. Det er ingen andre som kjenner og lider så mye under all synd og urenhet i seg, som nettopp de mest oppriktige Guds barn. De er likevel alltid rene i Kristus, og velbehagelige og dyrebare grener for Gud i hans vintre.

Men hva gjør så den himmelske vingårdsmannen med de grenene som bære frukt? Herren sier: Hver gren som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. Merk: «Den renser han»! Det er et ganske kort ord, men vi opplever det stadig og følbart i livet.

Den gode grenen renser han. Det er det andre tegnet på de gode grenene. Men den grenen som ikke bærer frukt, renses ikke. Den får vokse fritt som den vil, for den skal likevel bare brennes. Men den som «bærer frukt» skal pleies, og den renser han.

Hvordan skjer så det? Det bildet Kristus bruker, er lærerikt. Han taler om gartnerens måte å rense på. Han bruker ikke vann. Nei, det skjer med kniv og med saks. Tørre kvister, mose, overflødige skudd og blad som bare hindrer treet i å bære frukt, skjæres bort.

Dette stemmer ganske godt med det Guds barn erfarer. Kjenner vi ikke titt denne gartnerens kniv? Kjenner vi ikke, når vi sitter og hører Ordet forkynt, hvordan det tveeggede sverdet skjærer i vårt indre? Og hvordan det særlig angriper de utvekstene og tendensene vi spesielt er besmittet av.

Når vi har vært sløve og forsømt Guds tjeneste, er kalde og ulydige overfor Herren, hvordan blir vi ikke da skrapt og beskjært innvortes når Ånden tukter oss! Det er den omsorgsfulle vingårdsmannen som vandrer i sin hage, som gjør at vi ikke en eneste dag får være tilfreds med oss selv, men alltid blir tuktet i vårt innvortes menneske. «Også om nettene minner mine nyrer meg», sier David, Sal 16:7.

Der Den Hellige Ånd bor, kan det umulig være annerledes. For det er umulig at han ikke skulle finne urenheter hos oss. Og like umulig at han ikke skulle angripe og tukte disse, der han bor og får arbeide. Det han så ikke får utrettet med sitt arbeid på vårt indre, gjennom Ordet, det gjør vår trofaste Herre med utvortes ris og plager, sorg og andre vanskeligheter. Som Peter sier: «mange slags prøvelser, når så skal være».

Kort sagt: Et himmelens barn skal renses. Apostelen sier: «Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner...... All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt», Heb 12:11.

Til toppen

4. ... for at den skal bære mer frukt

Merk: Dette er selve målet. «Det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn», men bare «når så skal være». Som Kristus altså her sier: for at den skal bære mer frukt. Dette er det gode målet med alt dette. Han vil at en ren og dyrebar gren, som bærer god frukt, skal bære ennå mer frukt.

Og Gud skje lov for det! Vi ser jo at dette også utrettes gjennom tukt. Har vi ikke sett her og der en ganske opplyst og oppriktig kristen, der vi også med sorg oppdager en viss makelighet og åndelig ufruktbarhet? Men plutselig så vi ham rammet av en dypere sorg eller ulykke, eller en sterk indre anfektelse, så vi kanskje fryktet for hvordan han ville greie dette. Når han så ble løst fra denne prøvelsens ovn, var han en helt annen. Nå var han blitt en alvorligere og mer fruktbar kristen.

Ser ikke alle som Herren får stelle med, at straks en eller annen større kjødets selvopptatthet, egenkjærlighet eller forfengelighet o.l. begynner å innta oss, så rammes vi snart av en ny prøvelse, - som så på ny gjør oss åndelig edrue!

Når så Herren igjen har trøstet hjertet vårt, har vi det snart som etter et forfriskende bad. Da begynner vi med en ny iver å gå på Guds ords veier. De som er blitt vant med denne trofaste fadertukten, kan etter hvert så og si forutsi når de kan vente en ny tukt. Så avgjort er det bestemt at de gode grenene skal renses. Herren har en hellig nidkjærhet for de sjelene han bereder for himmelen. Han vil de skal være mer og mer rene, og bære mer og mer frukt. Mens derimot andre bare får vokse fritt etter kjødets lyst. Herren sier i Bibelens siste kapittel: «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt gjøre seg uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!»

Vi skal derfor holde klart for oss, det vi også alt har sagt, at denne rensingen er et tegn, og et viktig tegn på de gode grenene, - spesielt den innvortes rensingen, denne Åndens tukt i hjertet. Utvortes prøvelser kan også de ugudelige ha. Men det er noe annet med den som har den indre tukten av Ånden. Han får aldri bli fornøyd med seg selv, men blir alltid tuktet for sine fall og syndige tendenser. Derfor trenger han også alltid å ligge ved evangeliets kilde.

Og dette er et så karakteristisk tegn på Guds barn, at når de på grunn av sine fall ofte ikke kan se noen frukt hos seg, så kan denne tukten avsløre at de likevel hører til de grenene som Herren tar seg av.

Så har vi de andre; mennesker som kan se ut til å være kristne, og virkelig er noe annet enn et vanlig verdens menneske. De kan leve så rolig og fornøyd med seg selv, ja, så sterke og selvsikre, at de lider mer over andres feil enn sine egne. Hos dem er dette et betenkelig tegn på at de ikke hører til de grenene som Herren renser - de har ikke Herrens Ånd. For, som vi har nevnt tidligere, er det jo helt umulig at Guds rene, Hellige Ånd ikke skulle finne noe å tukte, hvis han bodde i hjertet deres. Og apostelens ord står fast: «Hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner».

Måtte da Guds Ånd få feste i hjertene våre det Herren her har lært oss, så vi aldri glemmer det! Og måtte Guds barn få en mer grunnfestet, fast visshet om sin salige forening med Frelseren, 1Joh 4:13! Da skulle vi, tross all den urenhet som ennå henger ved oss, likevel i troens rettferdighet være ren for Guds øyne!

X. Hemmeligheten må åpenbares

1. Troens hemmelighet

«Men ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider.. tilhører æren i all evighet», Rom 16:25,27.

Det åndelige øye, som ser menneskenes åndelige og skjulte forhold, ser mye hjerteskjærende og nedslående. Men ingen ting er så forferdelig som det Paulus så, da han hadde «en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte, så han ønsket seg forbannet bort fra Kristus for sine brødres skyld», Rom 9:2-3.

Hva så han da? Han så oppriktige mennesker som virkelig søkte etter rettferdighet og frelse, men forgjeves. Han så noen som på tross av all sin søken aldri fant noen trøst, alltid var like ulykkelige i hjertet, i livet og i døden, - strevsomme tjenestekvinnens sønner, som skulle drives ut, Gal 4.

Han så andre i sin søken bli trøstet, fornøyde og trygge, - men hemmelig bedratt, for til slutt å bli vekket opp der det ingen redning er, de «uvitende», 1Tim 1:13. De visste ikke selv at de var hyklere og fariseere.

Hva var så årsaken? De kjente ikke «hemmeligheten». De visste ikke en gang at det fantes en hemmelighet, som vi må søke med den største ydmykhet, gudsfrykt og et hjerte som sukker i bønn. Og de hadde da slett ikke fått den åpenbart.

Hva var så det for en hemmelighet? Jo, det var den vi leser om i Rom 9:31-32, som er hele det veldige kapitlets avklaring: «Israel, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovens gjerninger».

Du som leser dette; kjenner du ikke mennesker som kanskje lenge har gått sukkende over sine synder, har tenkt å bli bedre, men ennå aldri har blitt det? Har bestemt seg for å begynne på ny, men snart falt igjen og blitt den samme som før. Av og til har en slik blitt redd og ropt: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» Men så, uten å ha fått hjelp mot synden, sovner han inn, blir kald, likeglad og gir opp hele omvendelses-strevet.

Så hører han igjen noe godt om den uforskyldte nåden i Kristus, som virkelig rører med hjertet hans. Men han tenker det kan ikke være slike syndere som han, som skal få denne trøsten. Det må bare være for dem som har hatt en rett omvendelse. Så begynner han igjen, for også selv å oppnå denne nåden, å våke, be og kjempe mot det onde ennå mer. Men han faller, reiser seg, og faller på ny. Hele situasjonen blir bare verre og verre.

Er ikke dette forferdelig å se på? En kjempende sjel som i oppriktig nidkjærhet sukker etter å bli velbehagelig for Gud, rett omvendt, født på ny, rettferdiggjort, hellig og - til sist benådet (slik han tror veien til nåde og frelse er). Men når han så aldri kan bli slik som han bør, kan han heller ikke tro at han har Guds nåde. For det ville være å misbruke nåden, tror han, og det vil han ikke.

Til sist må han bare tenke som så: «Jeg må gi opp - det nytter ikke for meg!» Hvordan oppleves dette, tror du? Og samtidig har dette stakkars mennesket en Frelser som gjenløste ham med Guds Sønns blod. Han er slett ingen lettsindig gudsforakter, men søker tvert imot svært oppriktig å bli frelst.

Her vil kanskje noen spørre: Hvordan kan det være mulig at et menneske kan søke oppriktig, og likevel ikke bli frelst? Først vil vi bare understreke at vi med «oppriktig» og det å «søke oppriktig» bare mener at de søker med nidkjærhet og alvor. Og da er det ikke så vanskelig å finne mange slike eksempler, ikke bare blant de ulykkelige jødene som Paulus gir det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, Rom 10:2. Det finnes også tusener andre som i nidkjærhet søker å bli frelst, og som er villige til å ofre det mest dyrebare i livet med dette som mål. Men de går fram på ville veier og er bedratt.

Vi ser altså massevis av eksempler på at det er virkelig mulig å søke i den største oppriktighet og nidkjærhet, og likevel ikke finne livet. Men hvordan stemmer dette med Guds rettferdighet, barmhjertighet og løfter? Jo, det stemmer godt nok. Men legg merke til noe helt vesentlig, dette: Å ikke bare søke, men også høre og adlyde det Gud sier om måten og veien. Og det vesentlige i å ikke søke etter det en selv tror er rett, men se i Ordet hva Herren har sagt.

Men så vil vi nevne et annet tilfelle. Et menneske er våknet opp for at dette selvopptatte, dårlige livet ikke er veien til himmelen. Han innser at han må vende om. Han begynner nå et bedre og penere liv, med bruk av Guds ord, flittig bønn, anger og gode gjerninger. Dette lykkes han også i. Og hvis han har mangler og fall, så skylder han på menneskelige, medfødte svakheter, som han jo ser går igjen hos alle. Han ser at synden henger ved oss alle, og det helt til graven.

Han trøster seg med at Gud i sin inderlige barmhjertighet forlater det vi som svake mennesker mangler, bare en har et oppriktig hjerte og en god vilje. Dels også fordi Gud alt har gitt ham sin nåde og kraft, så han nå ikke lenger er som verden, men er blitt et annet menneske. Nå lever han et mer religiøst liv, og med samme Guds nåde og kraft skal han nok etter hvert bli ennå bedre. - Og da trenger han jo ikke tvile på at han har Guds nåde.

Men hva skjer? Han blir syk, og han dør stille og rolig. Han kommer for dommen og ser en stor og herlig mann på en himmelsk trone, med tusen engler og frelste mennesker omkring. Men hva er det han ser hos denne mannen, som gjør ham så redd? Å, han oppdager sår på hendene og føttene, og sår i siden hans.

Dette blir forferdelig for ham. For disse sårene har aldri i hele hans liv betydd noe for ham. Men nå husker han hva de betyr. Nå forsvinner på et øyeblikk, som agner i vinden, alt han har bygget sin trøst på; alle hans gjerninger, tårer og bønner. Nå ser han hvem han har gjennomboret med sin egen fariseiske rettferdighet.

Det er dette Jesus vil tale til oss om, når han sier fariseeren i templet - ikke lovpriste seg selv, men priste Gud, - men merk! Ikke for forsoningens nåde, men fordi han var blitt bedre enn andre: «Jeg takker deg, Gud, fordi jeg ikke er som andre mennesker...», Luk 18:11.

Dette hadde Pontoppidan i tankene når han skrev: «Et menneske kan vise stor iver i sitt arbeid, stor trofasthet i ord og gjerninger, han kan kjenne hele Bibelen, erkjenne og bekjenne seg til sannhetene i hele dens innhold, tappert og standhaftig bekjenne den sanne læren, ja, også stadfeste dette med sitt blod. Og, om menighetens tilstand krever det og Gud vil, også gjøre tegn og under i Jesu navn. Men kan fremdeles ende i helvete, fordi han mangler Guds barns rette kjennetegn: Den rettferdiggjørende og frelsende tro».

Vi har nå sett sørgelige skjebner, sett hvordan det stadfestes det Jesus selv sa: «Mange skal søke å komme inn gjennom den trange port, og skal ikke være i stand til det», Luk 13:24. Vi har også sett årsaken; at de ikke kjenner evangeliets hemmelighet.

Så er spørsmålet: Hvorfor kjenner de den ikke? Svar: 1: Fordi den er en skjult og ingen lettlært hemmelighet. 2: Fordi den nettopp ansees for lettlært. 3: Fordi den har «vært tiet om i evige tider», Rom 16:25. Og den er forfalsket, som bildet av Kanaan ble forfalsket av speiderne.

Denne hemmeligheten er i sannhet den mest skjulte og vanskeligste å lære. De som har lett for å tro den, ser ikke dens virkelige budskap. Mens de som ser budskapet, er ikke i stand til å tro det. Så mye stort og herlig inneholder den. Å fatte den historiske kunnskapen om evangeliets hemmelighet, er ganske lett. Men å fatte dens ånd og egentlige budskap med hjertet, er for vanskelig, ja, umulig, uten at Den Hellige Ånd selv åpenbarer det for oss.

Dette ser vi stadfestet av Bibelens eget ordvalg: «åpenbaringen av den hemmelighet....», Rom 16:25, «stor er den gudsfryktens hemmelighet», 1Tim 3:16, «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart», Jes 53:1.

Likevel har altså denne mest skjulte hemmelighet den «store plage», som Luther uttrykker det, at ingen ting synes å være lettere å bli utlært i, enn dette. Slik at straks noen har fått en historisk kunnskap om dette i hodet, tror de at de har fattet hele hemmeligheten og er utlært i den. Nå vil de «høre noe nytt», selv om de altså fremdeles bare har den samme kunnskap som de uomvendte og selvsikre lærde også har. For det er ingen slike som noen gang har fattet hemmeligheten. Den åpenbarer Guds Ånd bare for ydmyke og sønderknuste sjeler som vender seg i bønn til Gud, - enten de er lærde eller ulærde.

De sier: «Det er da vel en kjent sak for alle at Kristus døde som soning for oss, så vi, helt uforskyldt, skulle bli rettferdige ved tro». Vel, men hva vet ditt hjerte om dette? Trodde du virkelig av hjertet at du for Kristi skyld er fullkommen rettferdig, som Ordet sier, - så skulle jo hjertet ditt også blitt brennende! Da skulle du blitt døpt med Ånd og ild, blitt født på ny!

Så lenge dette ikke er skjedd, så lenge din tro ikke har utrettet noe, har du ikke med Åndens lys sett hemmeligheten. Du har bare i kjødelig selvsikkerhet hatt lett for å tro alt sammen. Du må først våkne virkelig opp, så du ser at du er fortapt og fordømt, og så tro - ! Men da går det ikke så lett.

Og denne mest dyrebare hemmeligheten er ikke bare skjult, men har også «vært tiet om i evige tider»; og forfalsket. Av den grunn står det meget dårlig til i Sion. Nidkjære mennesker sitter fremdeles på Moses’ stol, og skyr denne læren om hemmeligheten som en gift. De er bedratt av fornuften, som sier det er nok å «si folk sannheten». De innser ikke at Skriften taler om å fødes på ny ved Ånden, og at vi får Ånden ved å høre troen forkynt, Gal 3:2. Eller de har selv ennå sin trøst i sin egen rettferdighet, og gir da bare det de selv har; en så halv og forsiktig tolking av loven at synderen får hele sin trøst der.

Men så er det av og til noen som virkelig er blitt vekket opp, og som ikke kan trøstes med lovens rettferdighet. De finner ingen trøst, og står der i stor nød, uten noen som helst hjelp av sin Forsoners fullbrakte verk. På samme måte som hedningene, som ikke kjenner til noen Kristus.

Til toppen

2. Hva går troens hemmelighet ut på?

Vil så noen si: La oss nå få hemmeligheten så tydelig framstilt, at hver og en kan fatte den, da må vi svare at det er jo helt umulig. For denne hemmeligheten kan ingen fatte ved bare å høre eller lese Ordet. Her må vi ydmyke oss for Gud, og be ham åpenbare hemmeligheten for oss.

Riktignok kan denne hemmeligheten også tydelig uttrykkes i ord, og en tydelig skildring av dette læres og siteres. Men den frelsende åpenbaringen av hemmeligheten er det bare Den Hellige Ånd som kan gi oss. Samtidig må vanligvis også hjertet være forberedt gjennom kortere eller lengere tid av loven og synden.

Skal vi likevel si noe om selve hemmeligheten, så kan den skildres i kortere eller mer høytidelige vendinger. Hemmeligheten er f.eks. at «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser», 2Kor 5:19.

Hemmeligheten er at Gud fra første stund hans enbårne Sønn tok hele verdens synder på seg, har vært fornøyd og forsonet med verden, og kalt og innbudt alle til sin favn.

Hemmeligheten er at når det gjelder en synders benådning, er det bare Guds Sønns utgytte forsoningsblod som har noen betydning. Den som har Sønnen, han har livet, uansett hvor elendig, syndig og uverdig han er. Og den som ikke har Sønnen, han har ikke livet, uansett om han var så from som alle de hellige til sammen.

Hemmeligheten er at ved Jesu død ble det sonet for all synd, også den som nå plager deg. Den ble utslettet og senket i havets dyp, så det hos Gud ikke finnes noe hinder for at du straks kan gå fram for nådestolen. Så lite du enn forstår, så sønderknust eller så hard, så kristelig eller så ugudelig, så ren eller uren, så ung eller gammel, så syndig og ufrelst du er, - kan du få ta imot den nåden som er gitt oss i Kristus både til frelse og helliggjørelse.

Men dette ser vi ennå tydeligere i følgende skildring av forsoningens historie: Adam hadde, ved djevelens list brutt Guds bud, og dermed styrtet seg selv og hele menneskeheten i fortapelse, i synd og død, under Guds vrede, under lovens anklage, i samvittighetsnød, i alle slags tukt og plager, og til sist i den evige død.

Da rørte vår nød så sterkt ved Guds Sønns hjerte at han, som vår Stedfortreder, stilte seg mellom sin himmelske Far og oss, syndige, fortapte skapninger.

Og for at Guds strenge rettferdighetskrav kunne oppfylles, og étt menneske betale det alle mennesker hadde syndet, og kom til å synde mot Guds bud, så stod han frivillig fram for å bli menneske, og ta all den straff hele menneskeheten kunne idømmes.

I kjærlig barmhjertighet godtok Gud dette underlige råd, hvor både hans barmhjertighet og rettferdighet så herlig ble oppfylt ved at Sønnen kom til jord og ble menneske, lot seg korsfeste og dø.

Slik frelste han gjennom sin død hele menneskeheten fra alle våre synders skyld og straff, fra døden og fordømmelsen. Og kjøpte til oss med sitt blod den rettferdighet Gud krevde, med all den nåde og verdighet vi ved denne rettferdighet eier for Guds åsyn.

Det er dette Kristus selv sier med det korte, men sterke trøstens ord: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16.

Det er dette Gud gjennom en stor skare engler, profeter og apostler gjennom alle tider i både Det gamle og Det nye testamentet, bar bud om til verden. Og som alle de hellige trodde, levde og døde på. Det sa f.eks. Gud alt på syndefallets dag: «Kvinnens sæd skal knuse slangens hode», 1Mos 3:15. Og Jesaja sier: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom», Jes 53.

Engelen Gabriel sier: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste», Dan 9. Sakarja sier: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet», Sak 13:1. Mika sier: «Du (Herren) skal kaste alle deres synder i havets dyp», Mika 7:19.

Døperen Johannes sier: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!», Joh 1:29. Peter sier: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt», 1Pet 2:24. Paulus sier: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13. Johannes sier: «Jesu, Guds Sønns blod renser oss fra all synd», 1Joh 1:7.

Alt dette, som er plukket ut av en masse likelydende vitnesbyrd gjennom hele Guds åpenbaring i Ordet, er jo klart som solen og fast som fjell. Og alt skildrer Guds store frelseslære; at Guds Sønns blod alt er gitt, og gjelder som løsepenge for all verdens synd. At bare gjennom dette blod lar Gud seg forsone. Slik at - noe spesielt Paulus derfor lærer - ingen gjerninger kan fortjene, og ingen synd kan forhindre nåden hos Gud. Men at det nå bare gjenstår at syndere i sin syndenød kommer tilbake til Faderen som alt er forsonet, og ved troen mottar Kristi fullbrakte verk som sin rettferdighet. Der er syndene skjult, og det gir en god samvittighet, fryder og gjenføder hjertet, og gjør det brennende, levende, hellig, og villig og istandsatt til gode gjerninger.

Men så langt kommer likevel ingen uten at loven først har vekket opp synden, og ført den innbilske, egenrettferdige, stolte synderen i trengsel. Det skjer ved at synden blir levende ved budet og vekker opp alt slags begjær. At synden så «överflödar», og at det kjempende mennesket endelig gir opp og innser at det er fortapt. Da får endelig Lammets blod den rette ære som eneste frelse for syndere.

Men nå er en ikke lenger en mester i evangeliets hemmelighet. Nå er det ikke lett å tro, selv om en kjenner godt til både Kristus og Paulus. Nå har hemmeligheten sine hemmeligheter, sine vanskelige knuter. Og det er noen av disse vi nå ved Åndens hjelp vil forsøke å løse opp.

Disse hemmelighetens harde knuter er våpen og bånd den onde ånden kan binde sjelene med, når «den sterke» har begynt å innta hjertet. Og da hjelper det ikke om du er frigjort fra seks av disse båndene, hvis du fremdeles sitter fast i det sjuende.

I praksis foregår det oftest ved at selv om en godtar og bekjenner nådens lære i alminnelighet, så fornekter en den indirekte når det gjelder å tilegne seg den. Vanligvis skjer det gjennom all mulig misforståelse av omvendelsen, gjenfødelsen, troen m.m.

Bl.a. finner vi en av de første og sterkeste knutene når et menneske under omvendelsens bearbeidelse er kommet i syndenød og hører tale om den herlige, frie nåden som tilbys oss i Kristus. Så tenker han: «Dette er alt godt og sant og herlig for dem dette gjelder. Og det må jo gjelde dem som er rett omvendt og født på ny. Men jeg er jo ikke kommet så langt, og derfor kan ikke jeg ta dette til meg».

Dette er jo en sammenblanding av noe sant og noe falskt. Det er helt sant at de uomvendte og selvsikre, som forakter nåden, ikke har noen nytte av Kristi fullbrakte verk - så lenge de bare vil leve i denne tilstanden. Men det er fullstendig falskt at ikke akkurat disse skulle få komme til Kristus og ta imot alt hans verk, så snart de kommer i syndenød og får bruk for nåden. Og fullstendig falskt at en før dette kan skje, må være født på ny. For da ville jo ingen kunne bli det.

Det rette er at så snart du har så mye hjertets nød at du behøver Frelseren, - du kan ikke fortsette i din vanlige, selvsikre tilstand, men begynner å vende deg til din Far som du har forlatt, - da er du tilstrekkelig omvendt til å motta en stor trøst. Ikke den trøsten at nå er du omvendt, født på ny og akkurat som du bør være. Men den at du er gjenløst og forsonet med Gud ved hans Sønns blod, akkurat slik som du er.

Og først når du, enten i hjertets inderlige hunger og tørst strekker troens svake armer ut etter Jesus. Eller i en plutselig åpenbaring av hemmeligheten får se at du alt er frelst i Kristus, og du dermed virkelig tror på ham, - først da blir ditt indre forvandlet, så du fra den dagen ser en ny verden, har nye tanker, en ny lyst, nye ord og gjerninger.

Denne gjenfødelsen behøver altså ikke foregå før du får troen, men kan følge etter troen. Luther sier: «Troen er et Guds verk, hvor Gud forvandler og føder oss på ny, og gjør oss til nye mennesker». Det er altså ikke som en omvendt og gjenfødt du skal komme til Kristus. Men som en «ugudelig» og fortapt synder, Rom 4:5. Det er ikke når du er blitt som du bør være, at Kristus hjelper. Men når du verken er eller kan bli som du bør være.

Til toppen

3. Frelsens grunn er Golgata

Spør du så: «Må det ikke først ha skjedd en grundig frelse, hvor syndene mine blir slettet ut, før jeg kan tro?» Da må vi svare: «Vær klar over at den grundige frelsen skjer nå aldri mer, for den skjedde for 2000 år siden på Golgata utenfor Jerusalem. Der kan vi lese i Bibelen at «Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd».

Legg godt merke til dette ordet: Fullbrakt! Der ser du den grundige frelsen! Da ble skyldbrevet mot oss utslettet ved at det ble naglet til korset, og Gud ble forsonet. Og noen annen grunn for frelse kan ikke legges. Dette var en så fullkommen frelse og forsoning at Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd er etter loven fullkommen tilfredsstilt, og vil aldri mer i nådens tid støte noen synder bort for noen synders skyld.

Nå ser Den Treenige Gud all synd tilstrekkelig betalt, og innbyr nå overalt: «Vend tilbake, dere frafalne barn! Dere skal få dobbelt av Herrens hånd for alle deres synder. For overtredelsene er utslettet, skylden sonet og den evige rettferdighet ført fram. Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder. Jeg skal gi dere hvile».

For å få nåde, gjenstår det nå bare å tro: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt». Kort sagt: Den som skal tro seg frelst, må rette sin tro 2000 år tilbake, på det som da skjedde i Kristus. «I Kristi død min synd forsvant, så er jeg frelst og salig». Den som skal tro seg frelst må altså bygge sin tro på Golgata, på det som skjedde der. Ikke bygge den på det som nå skjer i ham selv.

Men så sier du at det står tross alt: «Omvend dere og tro evangeliet!» Nå vet jeg nok at denne omvendelsen ikke betyr det samme som en forbedring, og heller ikke fornyelse eller helliggjørelse hvor det onde renses ut - som en ikke selv har kraft til - - før vi kan innpodes i Kristus og får Den Hellige Ånd. Likevel betyr tross alt denne omvendelsen at det kreves anger, sønderknuselse og sorg over synden. Og jeg er redd for at dette er ikke som det skal være hos meg. Jeg er tvert imot hard. Og hvordan kan jeg da tro?

Svar: Det er sant at det kreves en omvendelse. Den begynner med en viss oppvåkning for synden. I vårt strev med selv å omvende oss, går det så etter hvert også over til syndserkjennelse og åndelig fattigdom. Da mister vi enhver trøst til noe i oss selv. Men for å bli klar over om denne din omvendelse er som den bør være, må du først ha klart for deg hva som er den rette omvendelsens endemål. Det som oppfyller sitt endemål, er jo slik som det bør være.

Hva er så den rette omvendelsens egentlige endemål?

Omvendelsens første og egentlige endemål er absolutt ikke at du gjennom den skal bli benådet av Gud. Men at du skal drives til Kristus.

Som Paulus sier: «Loven er blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24. Hvis du derfor ennå bare kan fortsette et liv borte fra Kristus, uten visshet om at du er benådet av Gud, da er din oppvåkning for synden helt sikkert for liten. Og kan du fremdeles søke din frelse i eget strev med å forbedre deg selv; anger, bønn o.s.v., da er din syndserkjennelse ikke rett.

Men så snart du ikke får noen fred, ikke kan leve i verden, uviss på om du eier Guds nåde, - og ennå bedre: så snart du ikke kan få noen trøst i deg selv, din egen omvendelse, anger, bønn o.s.v., men bare må be om nåde i Kristus alene, just slik som du er, - da er din omvendelse rett. For den oppfyller sitt endemål, som var å drive deg til Kristus. Og i ham er du da reddet og frelst, - du er innenfor fristaden. Den som har Sønnen, har livet.

Du forstår at hvis syndserkjennelsen er rett, så vil du ikke selv oppleve den slik som du vil ha den. For da ville du finne trøst i noe i deg selv.

Og det var tvert imot all slik trøst som skal tas bort. Den rette omvendelsen er altså misnøye med sin omvendelse. Du kjenner på hardheten, selvsikkerheten, dette innerste, dypeste fordervet. Så du - ikke bare ut fra en flyktig opplevelse av dette, men som din fulle overbevisning - tvinges til å dømme deg selv som hard, selvsikker, ugudelig, fortapt og fordømt. Da først får Kristi blod alene æren av å frelse deg.

Kort sagt: Spør du hvor mye syndserkjennelse som er nødvendig, så kan vi svare: Det er ikke mye - bare så mye at du ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før du er frelst i ham. Det kreves ikke mer, men heller ikke mindre. Det er også en villfarelse å tro at vi først må sørge over synden en viss tid, og så kommer tiden for tro, fred, glede og en stadig hellighet. Nei, begynn bare å tro på Kristus. Følg ham så i den daglige omvendelsen. Så skal du nok etter hvert også få kjenne synden mer enn noen gang.

Et av de aller fineste og sterkeste kunstgrep djevelen har, er dette: Et menneske tror rent generelt alt Guds ord, og søker da også alvorlig å få Ordets kraft både i hjertet, og til å leve etter Guds ord. Men dette mennesket har en eller annen betydelig synd på samvittigheten. Da planter djevelen disse tankene i ham: Evangeliet er selvsagt sant, nåden er stor og synden er tatt bort, så syndere i sin alminnelighet kan få nåde. Men - det er jo et spesielt forhold med deg og det du har gjort. Hadde bare det og det ikke vært slik (som f.eks. skjulte eller skrikende synder mot det femte, sjette eller sjuende budet), så hadde du nok kunnet få nåde. Men nå kan det jo ikke gjelde for deg.

Og akkurat dette: «det kan ikke gjelde for deg», er det giftige kunstgrepet til den gamle slangen, han som er en «løgner og drapsmann fra begynnelsen». For sannheten er at det finnes ingen unntak, intet spesielt forhold som Kristi blod ikke har sonet rikelig og fullkomment for, når det ved tro tas imot av en synder i nød.

Dette er jo nettopp evangeliets viktigste innhold, som er bekreftet både med ord og eksempler gjennom Det gamle og nye testamente; at «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes 1:18. David, som hadde begått både hor og mord, Manasse, røveren på korset, den store synderinnen, Peter som fornektet Jesus og mange andre er talende eksempler på dette.

Ja, det var akkurat for slike forferdelige synder, der ingen i himmelen eller på jord kunne hjelpe, at Guds Sønn ble menneske, gav sitt blod og døde. For at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Kort sagt: Du kan aldri ha syndet så grufullt, eller sunket så dypt, at ikke Guds Sønns blod har mer enn sonet for alt. Og du har del i det så snart du i oppriktig omvendelse ved tro tar imot dette blodets soning.

Men for at vårt hjerte og vår samvittighet skal få komme til ro etter slike markerte fall, kan det også være nødvendig å bekjenne synden for en sjelesørger eller en sann kristen. Da løftes som regel den tunge byrden bort.

Til toppen

4. Troen holder fast på Ordet

Et oppriktig nådebarn kan også få nød over at selv om det søker og tror på nåden i Kristus, så kjenner det ikke noe til nåden i hjertet sitt. Men kjenner tvert imot på synder og tvil.

Dette skal vi la Luther svare på: «Her reiser det seg følgende spørsmål: Når Kristus nå er død og har tatt bort våre synder og gjort oss rettferdige, hvorfor kjenner vi da ennå at synden og døden lever i oss? For synden gnager og stikker jo ennå i vår samvittighet, og den samme onde samvittigheten gjør at vi frykter for helvete. Svar: Jeg har tidligere ofte sagt at det er en ting å kjenne, noe ganske annet å tro.

(Troen holder seg utelukkende til Ordet, uansett hva følelser og fornuft sier. Følelsene derimot holder seg bare til det som finnes hos mennesket, på tross av alt det Guds ord sier). Følelsene står altså imot troen, og troen imot følelsene. Derfor må en vende seg fra følelsene, og rett og slett ta imot Ordet ved å høre det akkurat som det lyder. Liksom skrive det inn i hjertet sitt. Og holde seg fast i det, om så ingen tegn finnes på at mine synder er tatt bort fra meg, og jeg ennå kjenner dem hos meg.

Vi må ikke la oss påvirke av følelsene, men bare holde fast på at døden, synden og helvete er beseiret. Selv om vi ennå tynges av synden, døden og helvete.

For selv om vi ennå har følelsen av synden i oss, så skjer dette bare for å drive oss til troen, og gjøre oss sterke i den. For at vi, stikk imot alle følelser, skal ta til oss Ordet, og så alltid styrke våre hjerter og vår samvittighet i Kristus.

Så fører da troen oss, tross all følelse og fornuft, helt stille og rolig gjennom synden, gjennom døden og gjennom helvete. Så får vi etter hvert også se vår forløsning - så fullkomment kjenne og se det vi før bare hadde trodd, nemlig at synden, døden og alt ondt virkelig var tatt fra oss.

Tenk på hvordan det er når fiskere har fanget fiskene i en not. De drar fiskene sakte mot land, så fiskene ikke merker annet enn at de ennå er frie i sjøen. Men når de blir dratt opp, da ligger de åpne og bare spretter på land. Da først kjenner de at de er fanget. Slik går det også med sjelene, når de blir fanget i evangeliet, som Kristus i Mat 13:47 sammenlikner med en not. Når evangeliets ord inntar et hjerte, så knytter det hjertet til Kristus. Og fører det så sikkert og ubemerket ut fra helvete og synden at mennesket selv ikke kjenner annet enn at det ennå er i synden og døden.

Da oppstår det en kamp, der følelsene kjemper mot troen, og troen kjemper mot følelsene. Og jo mer troen styrkes, jo mer svekkes følelsene, og omvendt. Synden henger ennå ved oss, som stolthet, gjerrighet, sinne m.m. Men alt sammen skal bare drive oss til troen, for at den kan styrkes dag for dag». Så langt Luther.

Samme lærdom var det Jesus gav Tomas da han sa: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror», Joh 20:29.

Så finnes det nok også mer åpenbart enklere skrupler, som f.eks. at «jeg tror nok at mine synder er forlatt. Men min kristendom og mitt daglige liv er ikke som det etter Guds ord skulle være. Derfor synes jeg ikke jeg kan tro at jeg har Guds nåde og vennskap».

Svar: For det første er det en stor villfarelse å tro at vi i den første markerte omvendelsen bare får forlatelse for de syndene vi har gjort i vår ufrelste tilstand. Men at vi så, etter omvendelsen, skal leve så syndfritt at vi ved det skal beholde Guds vennskap. Å, nei! Også de mest oppriktige kristne og største hellige har alltid behøvd den daglige syndsforlatelsen. Og fikk dermed erfart betydningen av Guds barns daglige bønn; Fader vår, hvor de ba om syndenes forlatelse så lenge de levde. Fordi de hver dag hadde virkelige synder: Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, 1Joh 1:8.

Men like sikkert er det at i Kristus har vi overfor Gud en fullkommen rettferdighet. Som ikke bare skjuler de tidligere syndene vi nå har seier over, men også de syndene som nå henger fast ved oss. Og dermed akkurat det som ikke er som det skal være i vårt daglige liv. Som Paulus sier: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden», Rom 8:3-4.

Merk altså: Vi har alt gjennom Kristus den rettferdighet som loven krever. Det er altså fallene og overtredelsene i ditt liv som er de syndene du har den daglige forlatelsen for.

Men så sier noen: «Da trenger vi jo ikke leve som kristne, seire over og avlegge synden, etter at vi har begynt å tro på Kristus, - hvis vi i ham alt har den rettferdighet loven krever, «det som var umulig for loven»?

Svar: Nei, det trenger vi så visst ikke, hvis det var for å oppnå eller beholde nåden hos Gud. Det ville være å fornekte Kristi fullbrakte verk og ta fra ham æren. Derfor sier Paulus: Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.

Men av en annen grunn og med en annen hensikt er det vi - hvis vi virkelig tror - også av hjertet skal ville leve som en rett kristen. Og da drevet av kjærlighet og takknemlighet for den uforskyldte, store og uutgrunnelige nåden som er gitt oss. Som Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud».

Der er m.a.o. to forhold i en kristens liv som må holdes klart fra hverandre. Det ene er vårt liv - i tanker, begjær, ord og gjerninger. På dette området kan vi aldri være streng og nidkjær nok i å være slik som vi bør etter Guds lov og vilje. Der kan vi aldri se nok på oss selv og våre gjerninger.

Det andre forholdet er vår nådestand hos Gud, som har med troen og samvittigheten å gjøre. På det området kan vi aldri fornekte våre egne gjerninger og fortjeneste, og opphøye Kristus, nok. Der kan vi aldri nok se bort fra oss selv. For her bør vi bare se på Jesus.

Når det gjelder vårt daglige liv, da burde vi være redde og nøyeregnende. Men der er vi i stedet vanligvis altfor lettsindige og selvsikre. Mens når det gjelder å tro, tro nåden hos Gud, da burde vi være frie og trygge på Kristi fullbrakte verk. Men der er vi vanligvis altfor lovbundne og redde.

Alt dette ligger også i apostelens ord fra 1Joh 2:1: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde» - her tales det om livet. «Og hvis noen synder, har vi en talsmann (som taler vår sak) hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige», - her gjelder det troen.

Til toppen

5. Forakter troen gode gjerninger?

Det er en stor villfarelse å tro at der den frie nåden forkynnes og tas imot, der skapes det selvsikkerhet og forakt for gode gjerninger. Det er for det første aldri Kristi evangelium som bærer så onde frukter. Men djevelen og det falne menneske gjør at dette aller herligste nådemiddelet, evangeliet, misbrukes av enkelte til den slags oppfatninger.

Dernest har nåden aldri blitt gitt til de selvsikre, som ingen syndenød har. Det er for de fattige i ånden og sønderknuste evangeliet blir forkynt. Og i nåden er det disse fattige sjelene stadig henter mer og mer lyst og kraft til helliggjørelse, jo mer de kan tro. Det er det Jesus beviser med Luk 7:41-47, om at den som mye er tilgitt elsker mye, men den som mindre er tilgitt, elsker mindre.

Og fordi evangeliet nå er en Guds kraft til frelse for fattige syndere, så må det for deres skyld forkynnes - selv om det er en duft av død til død for dem som sover og bare misbruker det i kjødelig selvsikkerhet.

Men et annet bekymret menneske sier: «Å synde mot sin samvittighet og mot bedre viten, er jo å synde med vilje. Det kan vel ikke forenes med å leve i nåden? Og det er dessverre min, elendige synders, situasjon. Da kan jeg vel ikke med slike synder virkelig tro på nåden?»

Svar: Å synde mot sin samvittighet og bedre viten, er helt rett en forskrekkelig synd. Og det var selvsagt bedre om du alle ditt livs dager aldri syndet i slikt, men stadig, årvåken og i bønn, bevarte hjertet i gudsfrykt. Men en annen sak vi ikke må glemme, er at også disse mest alvorlige syndene også alt er sonet og tatt bort i Lammets blod.

Nå sørger du alvorlig over din synd. Du ønsker den var ugjort. Du ber om nåde til aldri mer å synde slik, og med et oppriktig sinn søker du nå renselse i Lammets blod. Da er også din synd tatt bort fra deg, og fullkomment forlatt og glemt hos Gud. For ellers var ikke Kristus en fullkommen Frelser og Forsoner hos Faderen. Og ellers var evangeliets nåde ingenting mer enn lovens rettferdighetskrav.

For i 4Mos 35, 5Mos 19 og flere andre steder leser vi hva Gud hadde bestemt om den som hadde syndet, men hadde gjort det i uvitenhet eller uforvarende, f.eks. drept et menneske. Han skulle ikke straffes, men ansees uskyldig, og forsvares mot blodhevneren. Lov og rettferdighet frikjenner altså fra skyld og straff dem som uforsettlig har syndet. Og all menneskelig rettsoppfatning dømmer på samme måte.

Men legg merke til at nå må jo nåde være noe ganske annet enn rett. Spesielt da en nåde som er kjøpt til oss med så dyrebar en løsepenge. Og denne nåden strekker seg til å omfatte forlatelse også for de syndene som lov og rett ikke kan ettergi. Som apostelen sier: «Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde», Rom 11:6.

En rett kristens synd kan vi, i egentlig forstand, ikke si er gjort i uvitenhet. Men synder han bevisst, så er han alltid overmannet av fristelsen, av «en annen lov som er i mine lemmer». Og da gjelder det Paulus sier i samme sammenheng: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg», Rom 7:23,20.

Men når fristelsen har grepet sjelen, og den kjempende ånden alt er overvunnet, da opplever vi det som om vi synder forsettlig, fordi viljen i kampens hete er nedkjempet av synden. Å, som dette oppriktige mennesket nå lider! Å, som han ønsket han hadde sluppet å oppleve både fristelsen og fallet.

Men vi skal merke oss at selv om også synd som er gjort med forsett, forlates, når de oppriktig angres, så dekker ikke forlatelsen også de synder du bevisst er innstilt på å fortsette med. For da har du et bevisst selvsikkert sinn, som ikke vil angre og omvende seg. Og det har Kristus med alt sitt fullbrakte verk aldri forsvart.

Her er det ved Guds ord og Guds rene, Hellige Ånd reist en hellig grensemur. Hvor all bevisst selvsikkerhet som motsetter seg anger og omvendelse, eller åndelig falskhet, er utestengt fra nåden. Derfor skal du her også til slutt merke deg ennå en spesiell hemmelighet:

Du har f.eks. en konkret synd du degger for og bevisst lever i. Du er redd for å bli fordømt, men vil heller ikke slutte med denne synden. Men du har nok lys over Ordet, og er vekket nok opp av Guds rene, Hellige Ånd så du ikke får hvile i noen falsk trøst.

Så forsøker du å trøste deg med evangeliet. Du hører om og forstår den store, uforskyldte nåden i Kristus, og søker å finne et skjul under den for deg og den kjære synden du degger for. Men du får aldri fred. Du har alltid noe som uroer og nager som et sandkorn i øyet. Noe som gjør at mens andre fryder seg med både hjerte og munn over nåden, er du like stum og fortsatt full av uro og angst i ditt indre.

Hva er årsaken til at det stormer og går så dårlig her? Jo, den synden du degger for, den Jonasen som ligger og sover nede i skipet (Jona 1), må kastes over bord. Hvis stormbølgene skal stilne og du ikke gå fortapt.

Men du sier: «Jeg er altfor svak til å kunne kaste ut eller gi opp denne synden. Jeg har ikke kraft til dette». Dermed røper du at du er en av dem som ikke er «skikket for Guds rike», og som Jesus omtaler slik: «Den som ikke fornekter seg selv, den som ikke kan miste sitt liv for min skyld - som legger sin hånd på plogen, men ser seg tilbake, han er ikke skikket for Guds rike», Luk 9:23,24,62.

Men får nådens verk ha framgang i din sjel, så vil du etter hvert gjerne oppgi alt, og rive ut det øyet som forfører deg. Det er jo tross alt svært å kaste en hel skipslast, som en har gitt en betydelig betaling for, over bord. Det gjør en ikke i maksvær. Men når det er storm som truer livet, skipet og alt ombord, da kaster en skipslasten over bord for å redde skipet.

Når du merker at det gjelder å ikke bli dratt ned i avgrunnens dype mørke, som truer med å sluke deg hvert øyeblikk, og du i tillegg er blitt ordentlig utmattet og utpint, og din egen vilje er død. Da går det lett å oppgi alt, i alle fall alle dine forsetter og et uredelig sinn - om du ikke straks også blir fri fra enhver fristelse, kamp og nederlag.

Men det er underlig at så snart du har fått et oppriktig sinn, kan evangeliet trøste. Selv om du nok fremdeles kan ha nederlag i kampen. Men ikke så lenge det ennå er falskhet i din ånd.

Selvsagt kan du også få fred på en måte, uten å gå denne oppriktige omvendelsens vei. Du kan forherde ditt hjerte, stå imot og drive bort den vekkende, Hellige Ånden. Da kan du nok få beholde synden som sover i fanget ditt. Men din fortapelse sover ikke, 2Pet 2:3.

Legg ennå en gang merke til hva vi sa, at her gjeldet det ditt sinn, om du bevisst opphøyer eller unnskylder synden. Er du ikke straks blitt helt fri fra synden, men sukker som Paulus: «I mine lemmer ser jeg en annen lov, som strir mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, ....jeg gjør det jeg ikke vil», Rom 7, -. Så skal ikke det fordømme deg. Det er alle Guds barns nød og sukk så lenge de er på denne jord.

Spesielt vil synden ennå være sterk så lenge et lovisk sinn rår i hjertet. Da kan du synde ofte og grovt, selv om du av et oppriktig hjerte søker å unngå synden. I tillegg kan ennå djevelen sikte og kaste deg over ende, når du på grunn av for stor frimodighet eller selvsikkerhet trenger en dyp ydmykelse.

Det er altså ikke alt dette vi snakker om her, men om et falskt sinn, som er innstilt på å beholde synden. Det er det som gjør at du ikke får noen trøst i hele evangeliet.

Men hvem kan regne opp alt det djevelen, det falske hjertet, fornuften og våre egne meninger kan stille opp med for å tåkelegge evangeliets hemmelighet og forville vårt hjerte og vår tro? Vi kan ikke gi annet råd, hvis vi skal kunne frelses, enn å lukke våre øyne og ører hardt og alvorlig igjen for alt som ikke er Guds eget ord. Og bare se på Jesus, den korsfestede, og den nåde og rettferdighet han har kjøpt til oss med sitt blod, og gitt oss løfter om.

Akkurat dette er svært vanskelig, ja, uten Guds spesielle hjelp umulig, for dem som virkelig er vekket opp. Derfor må vi i dette bøye oss og ydmyke oss for Gud, og be om Herrens Ånd, visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om ham.

XI. Visshet om syndenes forlatelse

1. Kan jeg bli sikker på at jeg er en kristen?

Den som vil være en kristen, men ikke søker etter en visshet om at han har syndenes forlatelse, kan selvsagt ikke være åndelig våken. Han er altså tilfreds med alltid å leve i uvisshet om han er benådet. Og da må han enten være en fullstendig sovende hykler, eller i det minste en kristen som er sovnet.

Dette ligger i sakens natur. Den bruden som er tilfreds uten å være sikker på hvor hun har sin brudgoms hjerte, har ingen rett kjærlighet. Denne tilstanden er derfor et karakteristisk kjennetegn på dem som ikke har vendt seg fra sine synder til Herren, og fått nåde.

Samtidig er dette en av de underligste unnskyldningene disse bruker, at de rett og slett fornekter at denne vissheten om syndenes forlatelse virkelig finnes. De vil ikke være med på at det skal være mulig å eie den. Ja, de ser rett og slett på en slik visshet som åndelig overmot, selvsikkerhet eller innbilning.

Luther sier: «Når de kainske helgener hører denne bekjennelsen (når kristne vitner om sin visshet om at de er benådet), så korser de seg, stritter imot med hender og føtter, og sier: Gud bevare oss fra noe så forkastelig; at jeg skulle si at jeg vet jeg er Guds barn! Nei, jeg vil heller ydmyke meg, og bekjenne at jeg er bare en stakkars synder. Og Gud ser jo til den som er ydmyk!»

Men Skriften sier: «vi vet at vi er ført over fra døden til livet», «vi vet at vi er av sannheten», «vi vet at vi er av Gud». «Vi vet at Guds Sønn er kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus».

Skriften sier altså at vi vet, - vi vet at vi er Guds barn, og har syndenes forlatelse og det evige liv. «Derfor», sier igjen Luther, «skal vi virkelig anstrenge oss for grundig å rykke opp med rot denne skadelige villfarelsen som har forført hele verden; denne oppfatningen at menneskene ikke skal kunne vite om de er i eller utenfor nåden».

Denne villfarelsen kommer ikke fra forstanden, men fra hjertet. Ikke på grunn av noe som er tåkete, for Skriften taler over alt tydelig nok om dette. Men på grunn av at hjertet ikke har noe behov for å vende om til Gud fra sine synder.

De som ikke selv eier eller søker denne vissheten, vil derfor også avvise at en slik visshet er mulig. Og selv om en ikke konkret tar avstand fra en slik visshet, er det likevel, som sagt ovenfor, ikke noe godt tegn når en ikke en gang har noen trang etter å søke den, men er tilfreds med sin uvisshet.

En ganske annen side av saken er at noen som virkelig søker etter denne vissheten, ikke alltid straks får den. Disse må da ikke miste motet. Men å ikke i det hele tatt søke denne vissheten om å eie Guds nåde, det er alltid et tegn på dem som lever i kjødelig visshet.

For det andre: Selv om et menneske er ærlig og tørster etter rettferdighet, er det likevel en stor mangel ved hele hans kristendom hvis han lever i uvisshet om han er benådet.

Det er sant at han kan nok ha Guds nåde. Det er sant, det Luther sier, at «syndenes forlatelse har to sider; dels skjult hos Gud, dels kjent og åpenbart for sjelen». Kristus hadde forlatt synderinnen som lå ved hans føtter, og sagt dette til Simon, før han vendte seg til henne og sa: «dine synder er deg forlatt!». En sjel som hungrer etter nåde, eier syndenes forlatelse før han vet det eller tror det. For «salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet». Alt dette er sant.

Men alt sammen blir likevel ikke som det skal før mennesket også får visshet om at det er benådet. For før dette skjer, blir det aldri et virkelig Guds rike i hjertet. For «Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd». Før dette skjer, vil en ikke få kraft, aldri elske, takke og lovprise Gud på rett måte, og aldri vandre for hans åsyn i den rette ånd.

En har selvsagt samme rettferdighet gjennom en svak tro som gjennom en sterk. Men ikke samme helliggjørelse. For helliggjørelsen, kraften og Åndens frukter avhenger alltid av troens visshet og styrke. «Gleden i Herren er deres styrke». Det er derfor så viktig at alle ærlige sjeler får full visshet om at de eier Guds nåde. Men den som nå virkelig lengter etter den salige troens visshet, må legge godt merke til hvor den rette veien til dette går.

Den eneste veien til troens visshet er å ta Gud på ordet, det vil si at vi med tro i hjertet gjentar ord som Gud har sagt. En av våre kirkefedre sier: «Hvilken trygghet og visshet har jeg ikke bare jeg kan gjenta det min Gud sier foran meg!» Og Paulus lærer at «troen kommer av forkynnelsen».

Den rette troen og vissheten fødes i hjertet på den måten at jeg blir trøstet, glad og overbevist om at jeg har Guds nåde utelukkende gjennom det Gud har lovet og Kristus har gjort. Og jeg får denne trøsten før jeg ennå anser meg verdig til å få troen, mens jeg ennå synes jeg mangler så altfor mye. Ja, når jeg dermed ikke en gang våger å tro.

Som Kristus sier, var den fortapte sønnen ennå langt borte da faren overrasket ham med sin nåde og barmhjertighet. Etter at en slik først har fått trøst i Kristus og Ordet, - da, og først da vil vi også få erfare troens virkninger og kjennetegn hos oss. Johannes sier: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv».

Den første og egentlige troens visshet må altså alltid oppstå av Ordet, før alle troens kjennetegn og frukter.

Vi kan videre også sitere C.H. Bogatsky, som skriver omtrent slik: «Jeg sier ikke at den som ikke har en sann sjelsro og visshet, fremdeles er en uomvendt og vantroende. Å si noe slikt, ville være å gjøre de engstelige ennå mer engstelige og uvisse. Men dette er i alle fall sikkert: Den som virkelig er i syndenød og bare lengter etter fred med Gud, han søker med inderlig trang og fullt alvor etter den sanne fred og visshet. Det er ikke noe han lengter mer etter i hele verden, enn etter nåde og syndenes forlatelse. Ja, han vil heller miste hva som helst, enn å skulle bli lenge i en slik urolig og uviss tilstand».

Den som ikke har funnet noen sann sjelens fred, og heller ikke har en alvorlig trang etter det, men tvert imot kan trakte etter, og med begjærlighet kaste seg ut i alt annet, han har det ennå ikke rett. I en slik tilstand kan selvsagt ingen finne fred.

Men den som ikke kan berolige seg selv før han har funnet den sanne freden bare i Kristi sår, og fått visshet for at han har forlatelse, han skal også finne det han søker. For det står skrevet: «Hver den som ber, han får, den som leter, han finner», Mat 7:8.

Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd, Rom 14:17. Så den som i en rett anger ved tro har fått motta nåden, han er også blitt rettferdig. Så kan han også få fred og glede, og etter hvert en visshet der han blir så sikker på sin sak at han om nødvendig kunne avlegge ed på at han har nåde og syndenes forlatelse.

Det kan vi se ut fra Jes 45:23-25, der Gud først med en ed stadfester sitt sannhets ord, og deretter også sier om dem som tror: «For meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal sverge: Bare i Herren er det rettferdighet og styrke».

Gud gir oss først sitt ord, og stadfester det så med sin ed. På Guds ord kan så den som tror, sverge og være viss i sin sak. For Gud holder sitt ord og sin ed. Han har sverget på at han vil ikke noen synder skal gå fortapt, men la nåde gå for rett, og forlate all synd hos den som kommer til ham og ber om å få motta nåde av bare nåde.

Til toppen

2. Min Gud er en forsonet Gud

Den som har en rett anger, vet med seg selv at han ikke søker noen falsk trøst, men virkelig søker nåden. Han er heller ikke innstilt på å misbruke nåden til en falsk selvsikkerhet, men vil av hjertet ta avstand fra all synd.

Da kan han også være viss på at han har nåde og forlatelse. Som vi ser i Heb 7:21,28 og Sal 110:4, har Gud med en ed innsatt Kristus i hans yppersteprestlige embete. Dermed har han også med ed stadfestet hele Kristi stedfortredergjerning, og sagt: Så sant jeg lever; min Sønn er en fullkommen og evig yppersteprest. Så sant jeg lever: Alle skal ved ham bli evig forsonet, og all skyld bli betalt ved hans blod. Så sant jeg lever: Alle med en sann anger, som tror, skal ha syndenes forlatelse i hans navn, Apg 10:43.

Den som i oppriktig anger har tatt sin tilflukt til Kristus, kan da ved Guds egen ed bli sikker, og si: Så sant Gud lever, har jeg i Kristus del i forsoningen, og er fullkommen rettferdig og frelst. For Gud har ikke bare sagt det, men også med sin ed bekreftet det. Og Gud bryter ikke sin ed.

Når jeg bare søker ham i Kristus, behøver jeg ikke være i tvil, like så lite som jeg tviler på at han holder sin ed.

Vi finner jo også her og der i Skriften omtalt en slik visshet. Johannes sier altså, som vi har nevnt: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet», 1Joh 3:14. «Vi vet at vi er av Gud», 1Joh 5:19. «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne», 1Joh 5:20.

Det vil si at vi vet Gud taler sant og holder sitt ord, sin pakt og sin ed. Vi er i Den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Og hvis noen er i Kristus, så er det ingen fordømmelse for ham, Rom 8:1. For på Kristus ligger det jo ikke lenger noen synd som kan fordømme ham til døden. Han er nå i himmelen uten synd. Guds barn, som er i ham, er da også uten synd, eller regnes av Gud som uten synd.

Og er da dette Guds barn uten synd, eller er synden forlatt og utslettet, så kan ikke loven lenger anklage ham for hans synds skyld. Men når loven ikke lenger kan anklage og fordømme ham, så har han ingen ond samvittighet. Han har fred og en fullkommen samvittighet, Heb 9:9, 10:1-2.

Denne samvittigheten vet ikke lenger om noen synd som kan fordømme ham. For han ser at syndene hans ligger på Kristus, Guds lam. Han ser hvordan Kristus har båret dem, fullkomment betalt for dem, og «med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget», Heb 10:14.

Da behøver han ikke lenger frykte, eller slippe inn noe trelldoms sinn. Kristus har på alles vegne tilfredsstilt Faderen og betalt løsepengen. Han har tatt synden fra alle på seg, og er straffet for alle synder. Han smakte døden for alle, Heb 2:9, og har dermed fullkomment forsonet alle med Gud. Så Gud ikke lenger straffer noen for synden, når de ved troen holder seg til Kristi fullkomne offer. For nå er det bare bevisst vantro som kan fordømme menneskene.

Vi blir ansett som om vi selv var naglet til korset og død. Og dermed alt har fått straffen fullbyrdet, selv blitt begravet, og våre synder begravet med oss. Som om vi selv er oppstått med Kristus fra de døde, blitt frikjent fra alle våre synder, og alt satt i himmelen med Kristus, Ef 2:6. Altså frelst og gått over fra døden til livet, Joh 5:24. Vi kan da også like så lite (åndelig) dø og gå fortapt, som Kristus ennå en gang kan dø - bare vi blir i Kristus, vårt hode.

Da kan vi også være viss på vår frelse, og at våre synder er forlatt. For vi er i Kristus uten noen som helst synd. Altså fri fra lovens forbannelse og all anklage fra en ond samvittighet, og fra den evige død. Ja, vi har alt livet, det evige, og behøver ikke lenger høre på noen anklage og fordømmelse fra loven og en ond samvittighet.

Vi skal tvert imot dekke, verge og forsvare oss med troens skjold og rettferdighetens brynje, Ef 6:14-16. Så ikke loven lenger kan trenge inn med sin forbannelse i vår samvittighet, som er renset ved Kristi blod. For et slikt Guds barns samvittighet er, som Luther sier, «Kristi brudekammer, hvor bare brudgommen bor, lever og regjerer».

Loven må nok tukte kjødet, og holde det i tømme, så vi ikke lever etter kjødet og slipper det til. Men i samvittigheten skal ikke loven komme med sin dødsdom og sine trusler.

Likevel hender det dessverre ofte at vi ikke bruker loven mot kjødet. Men at vi kjæler altfor mye med kjødet, og gjør som det vil. Vi lar altfor lett loven slippe til i samvittigheten, hvor den ikke hører hjemme. Der fører den oss inn i frykt og trelldom, og snur dermed i virkeligheten opp ned på tingene. Vi blir fri der vi ikke skulle være fri, dvs. når det gjelder kjødet. Men den falske friheten fra loven, at vi gir etter for den, fører nettopp igjen inn under loven og trelldomsfrykten.

Troens fred bygger ikke på noe gudfryktig alvor, men på Kristus. Derfor kan vi ikke beholde denne troens fred hvis vi lever etter kjødet, men bare hvis vi kjemper mot synden. For vi vet at Kristus ikke har utgytt sitt blod for å støtte et bevisst syndeliv.

Er der en troens gnist, og selv om vi ikke synder bevisst, dømmer likevel vår samvittighet synden som bevisst, hvis vi vet med oss selv at vi ikke kjemper imot den. Luther sier: «Disse ordene: Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut, forteller litt om den kamp og frykt det skal koste deg, hvis du ikke vandrer i kjærlighet, men bevisst snart her og snart der har vært ubarmhjertig, eller har forført din neste.

Det er ikke dermed sagt at du helt sikkert vil gå fortapt i synden. Nei, du kan vel frelse din sjel hvis du setter «troens skjold» opp mot samvittighetens piler, og sier: «Holder ikke min kristendom, så holder min Kristus». Slik kan du vel frelse din sjel - men et veldig svettebad vil det koste deg».

De menneskene som er vakt, men ennå ikke har fått noen visshet om at de har Guds nåde, kan vi vanligvis dele i tre grupper:

Den ene gruppen består av dem som ikke virkelig kjenner sin fortapte tilstand, men ennå støtter seg til mye egenrettferdighet, og ennå ikke vil la seg bli helt avkledd. De har mye de fremdeles ser som uskyldig, forsøker å pynte på sin egen natur, og har ennå mange fikenblader av alskens unnskyldninger. De lar ikke sin munn bli lukket, og bøyer seg ikke for Gud, skyldig i alt.

Slike mennesker har derfor ikke noen alvorlig bekymring og nød for sin sjel. De drives heller ikke med virkelig alvor til Gud i Ordet og andre nådemidler, i bønn og påkallelse. De nøyer seg med et lite glimt av nåde. Og faller snart igjen til ro i sin naturlige tilstand.

Dette kjennetegner spesielt mennesker som av natur er lettsindige, muntre og glade. De forsvarer ennå mange urene motiver, er ennå opptatt med både det ene og det andre i denne verden, og vil smugle inn mye som kan kjæle med deres kjød. Og når de slik gir etter for sitt kjød, vil de aldri få noen fred og visshet.

Slike mennesker må slutte å unnskylde seg og skyve skylden for alt som er galt over på noe utenfor dem selv. De må innse at de selv med sin fordervede egenvilje har skylden.

De må tro at det stedet og de forhold de nå lever under, er alt sammen Guds styrelse. Her har Gud vekket dem opp og kalt dem. Alt skal da tjene til det beste for dem, og brukes av Gud i hans arbeid med å frelse dem. Kristus vil hjelpe alle og føre alle til sann fred i ham.

Lar de bare Herren vekke seg opp, og oppriktig ikke gir seg selv ro før de har funnet hvilen bare i Jesu sår, vil de snart også få visshet og fred. Men gjør de ikke det, er Gud nødt til å tukte og uroe dem både med indre og ytre plager, til de ikke har flere forbehold og betingelser, men overgir hele sitt hjerte til Jesus.

Til toppen

3. Salige er de fattige i ånden

Den andre gruppen er de menneskene som egentlig opptrer ganske alvorlige i sin søken etter Guds rike. Men de er sterkt fanget i en eller annen avguderisk kjærlighet, eller i gamle synder de degger for.

Disse menneskene blir da gående lenge i ufred, og mangler troens visshet. Kjærligheten til deres avgud eller skjødesynd er så sterk, at de egentlig ikke vet sikkert om de vil bli kvitt den. Derfor stenger de alltid for nåden. Hjertet får aldri ved troen smake Guds kjærlighet så det blir fylt av den himmelske skatten som mer enn oppveier alt annet. Derfor blir de alltid i slaveri under den samme avguderiske kjærligheten. Dette er en sørgelig tilstand, der en klarere enn noen gang kjenner at ingen menneskelig makt kan hjelpe.

Men Herrens store makt og trofasthet setter også slike slaver virkelig fri. For hvis de likevel fortsetter å høre Guds ord, skjer ett av to: Enten kommer de i stor nød for sin sjel, og blir så utmattet at avguden blir en plage for dem. Det kan også skje at de på annen måte blir kvitt den. Eller de blir så inntatt av «den overstrømmende nåden» at de plutselig, før de selv hadde tenkt, tror og smaker Guds godhet så herlig at lysten til avguden svekkes.

Da blir de samtidig frelst. Eller de smaker i alle fall så mye av frelsens herlighet, at de nå med langt større alvor begynner å søke frelsen på den rette måten, «ved tro», Heb 11.

Den tredje gruppen mennesker som ikke så snart får den sanne visshet og fred, er av et helt annet slag enn de andre. De kjenner sterkt på sin fordervelse, ber og påkaller Gud i stor alvor. Det er ikke noe i hele verden de lengter etter så sterkt, som nåde og sann fred for sin sjel.

Men de har av naturen et engstelig sinn, og er ofte mer enn andre tilbøyelig til å bli loviske, og til overdrivelser. I tillegg kommer sjelefienden og vekker opp deres vantro og alle slags underlige tanker, så de ofte vet verken ut eller inn. De kjenner bare på synd og fordervelse, blindhet og hjertets hardhet, og mister ofte troen på at de kan bli hjulpet.

Slike mennesker skal vi hjelpe og oppmuntre. Men vokte oss for alle slags overdrivelser. Står vi overfor dem som bevisst gjerne vil bli løst fra alt, og ikke holde på noen bestemt synd. Som lengter og tørster etter nåde, og vil gjerne ha syndenes forlatelse for Kristi skyld alene, og få visshet om dette i hjertet. Så intet i verden er mer maktpåliggende for dem enn dette. Men de kan, på grunn av sin følelse av uverdighet, ikke tilegne seg troen slik som de gjerne vil. - Så skal disse menneskene vite at de har tro, større tro enn de selv aner.

De har en gråtende, kjempende tro. Deres lengsel, hunger, trøst, rop og sukk opplever de selv knapt som nødens sukk. Men det er likevel alt troens begynnelse. «Herre, du har hørt de saktmodiges bønn». «De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam», Sal 34:6.

Og Jesus sier: «Salige er de fattige i ånden, salige er de som sørger, salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten», Sal 5:3,4,6. De er som et knekket rør og en rykende veke, som Herren ikke skal slokke, Jes 42:3, men som skal bli hjulpet. Og hvorfor det? Jo, deres misgjerning er forlatt, Jes 44:22.

Disse ordene skal de ta imot. Disse ordene forsikrer dem om at alt, hele frelsen, er ferdig. Og dette skal de holde fast på inntil den klare Morgenstjerne går opp i deres hjerter, og alt blir lyst for dem, 2Pet 1:19.

Disse gjør den feilen at de, riktignok i god hensikt, blir altfor opptatt med synden og deres eget syndige forderv, - som andre igjen vender seg altfor tidlig bort fra og blir lettsindige, og som er langt verre.

Det er godt at de virkelig erfarer sitt forderv, sin vantro, sitt mørke og hjertets hardhet, som de sikkert har bedt om. Det er godt de ikke vil la seg bedra med noen falsk trøst, men grave dypt. Men de må bare ikke stanse her.

De må komme fra loven til evangeliet, som opplyser, oppliver og oppmyker hjertet. De må nå se bort fra synden - til Kristus, som har sonet synden. De må la følelsen og synet av synden bare få dem til å feste blikket på den korsfestede Kristus, og hvordan han har tatt på seg og utslettet all deres synd, deres vantro, hardhet, blindhet og fordervelse. Og dermed oppnådd fullkommen forlatelse for alle deres synder.

Hvorfor tviler da en oppriktig sjel på at Gud vil og kan forlate ham alt? Det koster jo ikke Gud noe å forlate ham alt, av bare ufortjent nåde. Skylden er for lenge siden betalt av Kristus. Og det med en fullkommen løsepenge; Krist blod.

Derfor kan Gud nå forlate alt. Ja, han vil og må forlate, når synderen av et oppriktig hjerte ved tro holder seg bare til denne løspengen, eller i det minste gjerne vil holde seg til denne.

Dette krever den frelsesordning Gud har besluttet, hans trofasthet og sannhet, - ja, til og med hans rettferdighet. For det ville ikke være rettferdig å ta dobbelt betaling, eller straffe to ganger for noe et menneske skyldte, 1Joh 1:9.

De må da ikke lenger se på sitt døde legeme, men på Kristus, livets fyrste, be ham tilgi sin vantro, og si: «Jeg tror, Herre, hjelp min vantro», Mark 9:24. Da kan de være sikre på at de skal få troen så langt deres fattige hjerte kan fatte. Deres elendighet og uverdighet må nå ikke lenger holde dem vekk. For det er ikke som gode, rettferdige og verdige - men som ugudelige og uverdige de kan komme fram for Gud og be om nåde, og tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige, Rom 4:5.

Luther sier: «Derfor ber vi, fordi vi ikke er verdige til å be (eller ta imot nåden). Og akkurat slik blir vi verdige til å be og bønnhøres - fordi vi tror at vi er uverdige, og våger det bare på grunn av Guds trofasthet».

De menneskene som slik har tatt imot Guds nåde, fortsetter så bare å bruke alle nådemidlene flittig, fordype seg stadig mer i evangeliets løfter om nåden, og har all sin trøst bare i nåden i Kristus.

Og de skal holde fast på at Gud slett ikke forlanger noen som helst fortjeneste, nei, ikke noen ting av eller fra dem selv. Men vil forlate alt og frelse dem av bare nåde og miskunnhet.

Til toppen

4. Syndenes forlatelse er en fullkommen forlatelse

Vil et menneske virkelig bli frelst av bare nåde i Kristus, så er han alt frelst, enten han tror det eller ikke. Da skal han alltid bare ta sin tilflukt til Kristus, som sin eneste nådestol, og ta imot nåden av bare nåde.

Hos denne sin hyrde skal han be om nåde til alt; nåde til syndenes forlatelse, men også nåde til å seire over synden, og alle nødvendige nådegaver til helliggjørelsen, som han da også sikkert vil få. For Herren vil gi ham alt «uten penger og uten betaling», av bare nåde. Derfor skal han frimodig komme til ham og si:

Ditt får, så fattig, kommer til deg;

Min hyrde! Miskunn deg nå over meg!

Ditt løfte, så trygt, står jo alltid fast.

Du ser den fattige stakkar jeg er,

Du dog blott av nåde dine gaver beskjær’.

Syndenes forlatelse er helt fullkomment. Det omfatter alle de synder vi har arvet og har gjort. Og denne syndsforlatelsen gjelder ikke bare hele vår levetid, men også for evigheten.

På samme måte er også Jesu Kristi rettferdighet og nåde helt fullkommen, og varer fra evighet til evighet. For den eier vi i vår fullkomne yppersteprest som har et evig prestedømme, og «kan fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem», Heb 7:25.

Derfor viser Dan 9:24 at vi har fått en evig rettferdighet ved Kristus. Slik tales det også i Salmene, spesielt i Sal 89:2-3, om Herrens «nådegjerninger» og «miskunnhet» «til evig tid». Alle synder, enten vi kaller dem store eller små, forlates, Mat 12:31.

Vi leser: «Han som forlater alle dine synder» («all din misgjerning»), Sal 103:3. Gud forlater misgjerning, overtredelser og synd, 2Mos 34:7. For det er alt sammen kastet på vår Stedfortreder og Mellommann, og alt ble fullkomment betalt av ham. Altså ligger fullkommen forlatelse for alle synder ferdig for alle.

Og Gud forlater alle våre synder på én gang, ikke først i dag én, så i morgen en annen synd. Nei, alle på én gang, og det for hele vår livstid og i all evighet, slik at Gud ikke lenger kommer vår synd i hu, Jes 43:25. All synd blir kastet i havets dyp, Mika 7:19, utslettes som en tåke og en sky, Jes 44:22, og skilles så langt fra oss som øst er fra vest, Sal 103:12.

Når vi får syndenes forlatelse, og rettferdiggjøres av bare nåde, tar Gud hele mennesket til nåde, og skjenker oss hele Kristi uskyld og alt hans fullbrakte verk. Og i denne fullkomne syndenes forlatelse og rettferdighet lever Guds barn så lenge de blir i troen på Jesus. For «i Jesus Kristus har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom», Ef 1:7.

Så stor og rik Gud er, så stor og rik er hans nåde. Og like så stor og rik er hans forlatelse for all synd. Derfor blir Guds barn alltid i nåden og friheten, og kan også når det faller, være sikker på sin frelse. For de bygger det ikke på sine gode gjerninger eller helliggjørelse, som alt er særdeles mangelfullt. Men på syndens fullkomne forlatelse, eller Guds store og evige nåde i Kristus. Ellers ville de så visst ikke kunne beholde noen sann fred, og ikke være sikker på sin frelse, men ville sveve i en stadig uro.

Men når vi har all vår trøst bare i syndenes forlatelse, og lever i dette, så har vi freden og vissheten. Vakler vi, så er det vantroen, eller den svake troen som gjør dette. For når vi snubler eller faller, er det ikke alltid vi holder blikket festet bare på Kristus, og bare lever på syndenes forlatelse. Da går våre tanker og begjær i andre retninger, og vil gjerne finne noe hos oss selv som vi kan trøste oss til.

Dette har Francke visdoms ord om: «Så lenge et menneske ikke finner noe godt hos seg selv, men har all sin trøst i Kristus, så lenge lever hjertet i den himmelske fryd, og blir oppmuntret og styrket av Gud. Men straks hjertet opphøyer seg, og ikke lenger har sin frelse helt og holdent i syndenes forlatelse, så har man slått inn på en falsk vei, som er full av uro».

Det er derfor helt nødvendig at du, også etter at du ved omvendelsen har fått nåde og syndenes forlatelse, ser deg som det ugudelige, fortapte og fordømte mennesket som også vår natur klart viser at vi er. Og erkjenner at du, selv med dine beste gjerninger, er en synder og går fortapt hvis Gud trekker deg til doms, Sal 143:2.

Det er da, i vårt liv her på jord, intet annet å holde oss til og bygge på, enn bare Kristus, og i ham; syndenes forlatelse. Som de totalt fattige og elendige, nakne og blinde vi er, må vi da alltid svøpe oss inn i Kristus og hans rettferdighet alene. Og la bare det være vår trøst og vår glede.

Luther sier: «Vi skal se på Kristi rike som et skjønt, stort hvelv eller dekke, som er spent over oss på alle kanter. Som skjuler og beskytter oss mot Guds vrede. Ja, liksom en stor, vid himmel, hvor bare nåde og forlatelse lyser over og fyller helt verden og alle ting. Slik at der oppe er alle synder knapt som en lite dråpe mot det verdensvide havet. Og selv om synden trykker, kan den likevel ikke skade oss, men smelter bort og forsvinner under nåden».

Nyomvendte vil nok vanligvis søke trøst i den sinnsforandring og forbedring som er skjedd med dem, eller i nådegaver de har fått. Og være sterkt opptatt både med sin egen og med andres helliggjør-else. Men når de søker mer sin fred og glede i slike nådebekker enn i Kristus selv, eller vil trøste seg mer med sin helliggjørelse enn med syndenes forlatelse, så blir de svært tørre og kraftesløse. Da glir de inn i uro og uvisshet, fordi de mer og mer ser hvor ufullkomment alt er hos dem selv. Og blir de så til slutt virkelig fattige i ånden, så opplever de det som om de ikke har begynt på veien en gang. Og så kommer de i trengsel, og vet ofte ikke selv hvordan de skal oppfatte sin situasjon.

For at de da ikke skal komme inn i en slik trengsel, i tørrhet, uro og uvisshet, eller i alle fall ikke bli sittende lenge fast i dette, må de straks, og alltid, holde seg ved selve Kilden. De må søke all sin fred i Jesu sår og syndenes forlatelse, og sette alt sitt håp til nåden. Så får de vissheten igjen, og beholder freden og kraften.

Hvis jeg ikke alltid ser meg rettferdig i Kristus, og daglig, ja, hvert øyeblikk, tror forlatelsen, så kan loven snart på ny trenge seg inn hos meg, og vekke opp angst og uro. Da lider og utmattes hele mitt kristne liv. Og da blir det heller ikke noen sann helliggjørelse.

For - Merk! - Også etter vi har mottatt nåden og forlatelsen, og vi nå virkelig skulle og kunne strekke oss etter helliggjørelse, Heb12:14, må forlatelsen likevel alltid være det viktigste. Og alt må vokse fram gjennom den. Som jo Kristus selv sier i Joh 15:4-5: «Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett intet gjøre».

XII. Om å bruke Guds ord

1. Hvordan skal vi lese Guds ord rett?

Ikke uten bekymring omtaler vi dette emnet, når vi tenker på dets enorme betydning, og samtidig vet hvor lett det som regel behandles. Hjertet gråter i en kristen når han begynner å tenke på dette. Og likevel er det ikke noe vi selv kan gjøre med dette alene. Herre, vår Gud! Bare du er sjelenes hyrde, hjelp oss du!

Vi vil først se nærmere på hvilke farer vi står midt oppe i når det gjelder de utallige villfarende røstene som omgir oss. Og når det gjelder valg av åndelige lærere og bøker. Vi, hjelpeløse menneskebarn, er akkurat som en flokk sauer som er sluppet ut i en enorm, vill ørken. Der høres det hyrderøster som roper fra alle himmelretninger: «Kom! Her er veien!» Så vi har all grunn til å frykte.

Det er ingen ende på alle bøkene som skrives. Og spesielt er det i vår tid et hav av religiøse bøker, drevet og svulmende av all slags lærdoms vind. Det er ikke uten grunn apostelen Johannes sier: «Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!»

For, husk: Vår utvikling, vår sjelstilstand i all evighet har ofte sin bakgrunn i hvilke bøker vi har lest i livet, og hvilken forkynnelse vi foretrakk.

Tenk derfor over: Hvor skadelig det er å lese! Husk dette godt! Og: Hvor skadelig det er å høre!

Vel og merke; når det du leser eller hører ikke er godt for din åndelige helse! For det går inn i din udødelige sjel som gift i et legeme, og forgifter for tid og evighet det dyrebareste du eier.

«Men der er da ingen fare for dem som vet at den hellige Bibelen er Guds ord!», mener kanskje noen. Og det er fra en side sett ganske rett. For den som omgåes Bibelens ord som Guds ord, med frykt, lydighet og ydmykhet, og et barnesinn som ber om Guds Ånd, slik Guds ord krever, skal også der finne det rette livets vann. Og vil også ved Guds trofasthet bli bevart fra dødelige villfarelser.

Men, å, som vi kjenner at brønnen er dyp, og som vi trenger noen til å hente det opp for oss! Vi trenger øsekar, forkynnere og lærere som kan legge fram for oss Bibelens hellige hemmeligheter i lyset.

Og da er det farer kan oppstå, også for oss som tror Bibelen. For det er mange slags lærere og forkynnere. Selv djevelen tok i bruk Bibelens ord når han fristet Kristus i ørkenen. Og de fleste djevelens apostler gjør det samme.

Men hva skal vi så gjøre? Hvor skal vi vende oss for at vi kan være trygge?

Det som først og fremst er nødvendig, er at du i en så viktig sak ikke setter din lit til noe menneskes meninger eller oppfatninger. For alle mennesker kan jo ta feil - og hvordan skal du da kunne vite hvilken oppfatning som er mest pålitelig på dette viktige området?

Men blant disse menneskelige oppfatningene er jo også din egen - ! Og faren er at du har den største tillit til dine egne vurderinger. Slik at når du liker en bok eller en lære, så sier du den er den beste. Men her vil vi gi deg en regel for valg av bøker og forkynnelse:

Søker du Kristi lære, så se etter det som er tegnene på Kristi lære!

Kristi lære har til alle tider hatt sine karakteristiske tegn. Og deres vitnesbyrd er større enn noe menneskes meninger. Disse tegnene er spesielt to.

Det første er: Over alt der Kristus går fram med sin lære, der vinnes det alltid sjeler for himmelen. Disse blir forvandlet fra selvsikre, ugudelige verdens mennesker, til gudfryktige, troende mennesker som har all sin trøst og glede i Kristus alene. Og der holdes også disse i live, og oppbygges av hans ord.

Det andre tegnet er at der begynner Satan og hans hær å storme. Den ugudelige verden blir urolig, og anser forkynnelsen som ny, en forargelse og en galskap.

Vokt deg godt for en forkynnelse som ikke i mer eller mindre grad har disse kjennetegnene, selv om den forøvrig kan lyde aldri så god.

Er du i tvil om hvilke skrifter og bøker du skal lese, så se litt på hva historien forteller om akkurat disse kjennetegnene. Så finner du sikkert også skrifter som virkelig er gode for din åndelige helse, slike som er skrevet i reformasjonstider og av menn som det stormet omkring.

Forkynnere og lærere som verden kan like, og skrifter som verden elsker, gjør ikke store skaden for mørkets rike. Husk det!

Bekreftelsen på disse reglene finner du i den evangeliske historien, og i årtuseners kirkehistorie.

Når vi nå vet dette, går det oss godt om vi retter oss etter det, og ikke dømmer skrifter og lærere etter vår egen smak, men forstår at også de må bedømmes etter den lære som har Kristi læres kjennetegn. Om den læren ikke straks smaker, så er den likevel god for vår åndelige helse. Og ved å bruke den, blir også vi forvandlet med den, så den etter hvert blir det som smaker oss best.

Vi vet det samme gjelder bruken av Luthers skrifter. De smaker ingen nybegynner. Men blir de brukt rett, blir de likevel dyrebare. «Som de er, de vi omgåes med, slik blir også vi». Omgåes vi med evangeliske skrifter, blir også vi evangeliske, og omvendt.

Men la oss nå se hvordan vi skal bruke Guds ord, for å få størst nytte av det. For det er mulig å lese og høre det reneste og klareste Guds ord i verden, og likevel ikke ha noen nytte, men til og med ta skade av det. Det er et faktum at store og mange forskrekkelige farer lurer på oss her, uten at vi har dette klart for oss.

Igjen minner vi om at det er skadelig å lese og høre Guds ord - når det ikke skjer på rett måte. Akkurat som en skarp kniv, rett brukt, er til stor nytte. Men feil håndtert gjør den like stor skade. Slik er også Guds ord «en duft av liv til liv, eller også en duft av død til død».

Det underlige og tankevekkende blir da at hvis Guds ord får trenge inn i ditt sinn, blir det aldri uten virkning. Det får enten Guds ords egen gode, velsignede virkning, - eller det får en totalt motsatt virkning. Det er som solen. På alle skapninger som lever om dagen, gir solens lys trivsel og virksomhet. Mens nattens fugler bare blir blendet av det. Solens varme gjør vokset mykt, men læret hardt som stein. Så forskjellig virker også Guds ord.

Se f.eks. på jødene. De var riktignok blinde og harde også før Kristi komme. Men når han kom, når solen stod på sin middagshøyde, da ble deres blindhet, hardhet og ondskap forskrekkelig. Og se på Judas, forræderen! Den som studerer hans tilstand grundig, vil bli forskrekket. Jesus advarte ham jo ved å forutsi det som skulle skje, og sa: «Vé det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født».

Men Judas fryktet ikke, selv om han gjennom 3 år som disippel hadde sett hvordan hvert eneste ord som gikk ut av Jesu munn ble fullkomment oppfylt. Når Jesus sa til fikentreet: «Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på deg», så visnet treet straks. Når han talte til været og sa: «Vær stille», så ble det vindstille. Og når han sa til Lasarus som hadde vært død så lenge at liket alt var begynt å lukte: «Kom ut!», så stod den døde opp.

Alt dette hadde Judas sett. Han hadde også hørt den klareste forkynnelse på denne jord, og kanskje selv med full overbevisning sagt: «Det denne Herren sier, er det ikke mulig å motsi!» Men se hva som skjer! Det var altså én gang det kunne gjøres et unntak, og det var når det gjaldt ham selv. Slik går det med et bedratt og forherdet hyklerhjerte.

Men hvordan hadde så denne forferdelige forherdelsen kunne modnes i Judas hjerte? Jo, Judas var riktignok en av de tolv som hadde hørt, sett og erfart mye. Men hadde anvendt det dårlig, hadde ikke hørt Kristi ord rett.

Og akkurat slik foregår det i dag også. Vi ser mange som leser Bibelen hver eneste dag, så de nesten kan hele Bibelen utenat. Men sover likevel trygt i synd og selvsikkerhet.

Andre har, som Judas, gått sammen med Kristus og hans disipler, men har mistet alt nådens liv i hjertet, og kraft og stadfestelse i livet. Selv om de fortsatt bruker Ordet. Men disse er ikke bare så døde som om de aldri hadde hørt Guds ord. Men til og med sju ganger verre, som Skriften sier. Slik kan resultatet bli av å bruke Guds ord, hvis det ikke brukes rett.

Hvordan brukes så Guds ord rett? Da vil vi med Guds hjelp svare deg kort, men fullstendig nok til at du, om du merker deg dette, aldri skal lese Guds ord uten å ha nytte av det.

Merk deg: Det kreves da bare at du tar det til deg som Guds ord, med den frykt, lydighet og tro som den store, allmektige Guds ord krever.

Guds ord må selvsagt ikke bare bli hørt, oppfattet og forstått, - men bli tatt imot som mat for vår sjel, bli trodd og bli etterlevd.

Gjør det, så skal du ikke bli til skamme.

Det største, mest alminnelige og farligste misbruket, er å bare gå under forkynnelsen, bare forstandsmessig ta til seg Guds ord, men aldri begynne å gjøre etter det. Dette var Judas Iskariots vei til forherdelse.

Derfor skal du, så snart du ser du bør gjøre noe, straks begynne å iverksette det. Så snart du ser du bør ha noe du ikke har, så søk straks å få det. Ser du at du bør legge av en synd, så gjør det straks. For det er ved bare å høre - uten å gjøre - at du forherder ditt hjerte.

Og når skal dette skje, om ikke akkurat nå? Hva skal Guds ord tjene til, hvis det ikke skal etterleves? Da kan du heller slutte å lese og høre Guds ord, og straks gi deg over til djevelen, - hvis du aldri vil leve etter det.

Og hvem skal vel gjøre det, om ikke akkurat du som jo selv vil til himmelen?

Det er jo akkurat fortapelsens vei, å la alle andre ta Guds ord til seg, la andre gjøre det, - men selv bare liksom lagre det i hukommelsen.

Sier du så at du greier ikke å gjøre Guds vilje? Så må vi spørre: Har da Gud krevd for mye? Er han så urimelig i sine bud? Er det ikke rimelig at du elsker ham over alt annet? Eller at du elsker din neste som deg selv? Det er jo ikke mer han krever av deg!

Har du anstrengt deg alvorlig for å gjøre Guds vilje? Er det kanskje heller lite du har brydd deg, og i stedet selvsikker, hard og likegyldig gitt deg over til synden. Er det ikke da rimelig at du fordømmes, som Guds lov truer med?

Hvis du slik alvorlig tenkte igjennom, og virkelig tok til deg Guds ord, da ville du snart også begynne å gjøre etter det. Eller i alle fall forsøke kreftene dine på dette arbeidet. Og da ville nok selvsikkerhet og stolthet snart falle. Da ville du bli vekket av din søvn i synden. Og da få en «hälsosam» syndserkjennelse og en «sorg etter Guds vilje, som virker omvendelse til frelse».

Når du da i din nød og avmakt anstrenger dine egne krefter - uten resultat, da vil du drives til å be om Guds Ånd. Og så, dels gjennom denne Ånd, dels gjennom ditt hjertes erfaringer, få det rette lys - ovenfra - over Guds ord.

Uten disse åndelige erfaringene, er de med den største lærdom helt blinde i åndelige ting. Og uten Guds Ånd er det umulig å fatte Guds ord. Luther sier: «Når Gud gav oss sitt ord, sa han: Jeg skal la det bli skrevet og forkynt klart og tydelig. Men likevel alltid gjøre det slik at det skal avhenge av min Ånd hvem som skal fatte det».

Derfor ser vi at de som tror de selv er i stand til å fatte Ordet (og den lære som frelser), uten å bøye seg ned for Gud, de blir i mørket.

Til toppen

2. Nytten og nødvendigheten av å bruke Guds ord

Når du ble vakt, skjedde det ved at du tok imot Ordet som Guds ord. Og på samme måte vil du også få den rette tro, når du i syndenød ser at du ikke kan hjelpe deg selv. Du bare hører det glade budskap om uforskyldt nåde i Kristus. Og du setter dette budskapet så høyt at du lar det gjelde mer enn din fornufts mange innvendinger og motsigelser.

La så også, gjennom hele ditt liv, Guds ord få rå over din fornuft, ditt hjerte og ditt liv. Og be, med akkurat dette for øye, alvorlig om Guds Ånd hver gang du skal høre og lese Guds ord. Da skal du aldri bruke Guds ord forgjeves.

Så skal vi nå se nærmere på nytten og nødvendigheten av å bruke Guds ord. Men her stoppes vi opp av tanken på dette emnets enorme betydning og de sterke motstanderne vi møter i vårt trege kjød, en fristende verden og en truende Satan. Da må vi bekjenne at hånden helst vil synke i avmakt over tanken på hvor umulig det er å tale som en bør over dette emnet.

Her burde ordene skrives med ildskrift i hvert eneste hjerte, og ville likevel ikke være innprentet sterkt nok.

Hvem har vel klart for seg at det er forsømmelse i det å bruke Guds ord, som er grunnen til all åndelig elendighet i verden, all svakhet i menigheten og hos den enkelte? Mens flittig og rett bruk av Guds ord er grunnen til alt åndelig godt i verden.

Mennesket er falt, og sørgelig er syndefallets følger: Vantro, synd, selvsikkerhet, hardhet o.s.v. Men fra alt dette kan menneskene reises opp. Gud kunne i sin barmhjertighet og rettferdighet ikke overgi menneskene i denne tilstanden uten noe middel til å gjenopprette. Derfor gav han oss fra himmelen en hellig sæd, som, når den ble plantet i menneskehjertene, skulle gjenopprette det tapte Gudsbildet, gi hjertet lys over Ordet, en ny, hellig vilje og ny åndelig kraft.

Du er blind, du er hard, vantro, ufrelst og bundet i synd. Men alt dette kan forvandles gjennom det legemidlet Gud sendte fra himmelen. Gjennom det kan du få et nytt, åndelig syn, bli sønderknust, få troen og være frelst og fri i Kristus.

Men uten rett bruk av dette legemidlet er det umulig for deg å bli reist opp fra all din elendighet. Selv om du på det mest inderlige ber Gud om nåde til det. Eller du våker og strir deg til døde mot ondskapen. Så vil alt være forgjeves, syndfloden bryter seg fram med uimotståelig kraft.

Dette stadfester også all erfaring. Der er forsamlinger med bibeltro lærere som med sin forkynnelse virkelig pløyer og sår den gode sæd, og med forbønn og tårer vanner den. Men det står likevel sørgelig til med tilhørerne. Der finnes ingen tegn på kristendommens kraft og frukter, eller på livet i tro og gudsfrykt. Bare lett forstands- og følelsesmessig prat. Hva er så årsaken? Studer det nærmere, og du vil få se at disse menneskene har selv ennå ikke begynt å bruke Guds ord. Og så lenge de ikke gjør det, svever alt det gode de hører fra prekestolen bare videre ut i luften, og bærer ingen frukt.

Så finnes det andre eksempler, steder hvor det skjer vekkelser. Mange mennesker berøres, det begynner å grønnes og blomstre over alt. Alle fryder seg og håper på rike frukter av alt dette Herren har plantet. Men det går noen år, du besøker samme område, men kjenner det ikke igjen. Du ser med sorg på det raserte landet hvor det nå bare vokser torner og kratt; en stadig stigende frekkhet og ugudelighet. Hva tror du er årsaken? Jo, en trofast Ordets tjener var der ikke lenger. Nå er der ingen som har noen nød for fårene. Og selv har de ikke trengt nok inn i Ordet for å leve på det og etter det.

Derimot finner vi andre steder hvor kanskje ingen leder har stått i spissen for Guds arbeid. Men hvor menneskene selv har begynt å bli oppbygget på Guds ord, alene og i små fellesskap. Og du fryder deg over å se at Guds verk iblant dem ikke bare opprettholdes, men til og med vokser og modnes.

Dette er alt sammen noe som til alle tider skjer rundt omkring, og som alle med noen innsikt i Guds rikes tilstand, ser.

Men hvordan kan dette forklares? Jo, tenk på din egen erfaring, hvis du er et Guds barn som har gått en tid i Åndens skole. Hva har du selv som du kan rose deg av og hjelpe deg med, så ditt åndelige liv kan opprettholdes og vokse? Har du vært så sterk, så trofast, så årvåken, så opplyst, - at du på grunn av alt dette har stått fast i alle slags prøvelser? Nei, utelukkende Guds trofasthet vil du gi all ære for dette.

Men nå er Gud like trofast mot alle. Der kristendommen er dødd ut, har det ikke vært av mangel på Guds trofasthet. Nei, forskjellen har vært den at der har nådemidlet vært forsømt, men hos deg har det vært benyttet. Så treg og glemsk du tross alt er, har du likevel alltid brukt Ordet. Du har gjerne lest og hørt det, selv om du nok også på dette området har mye forsømmelse å anklage deg selv for. Og du har erfart forskjellige utslag av ulike forhold på dette området.

Har du ikke ofte erfart hvordan det går når du over lengere tid har forsømt bruken av Ordet? Du blir så kald og så død i ditt innvortes menneske, så svak for enhver fristelse, så verdslig og kjødelig. Mens du derimot, i tider du virkelig bruker Ordet, har det mye bedre i ditt innvortes menneske. Og var du ikke mang en gang nær ved å falle i synd eller selvsikkerhet, men et bibelord, en preken, kort sagt et eller annet Guds ord vekte og frelste deg.

Var du ikke også mang en gang kald og død, og hele verden fortonte seg tung og dyster for deg. Men du kom til å lese et vers eller et kapittel i Bibelen, eller et stykke i en god bok. Eller du traff en venn som delte Guds ord med deg. Og du fikk nytt liv, ny varme, og verden lysnet opp. Har du ikke Davids erfaring og bekjennelse: «Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live»? Sal 119:50.

Du ser hvordan Ordet var det midlet Gud brukte til å holde oppe ditt nådeliv. Slik er det også med den levende menighet, d.v.s. alle andre kristne. Det er ikke for ingen ting at Guds ord kalles et nådemiddel. Og uten det er det umulig å beholde nådelivet.

Tenk da hvor grusomt de behandler sin sjel, de som holder den borte fra denne himmelske maten, deres eneste legedom og livets brød. Gud har i sin store nåde sendt oss fra himmelen et synlig middel. I dette bor og virker han selv. Og hele vår evige frelse avhenger av om vi bruker dette rett og flittig.

Likevel ser vi ikke bare blinde verdens mennesker forakte og trampe på disse perlene. Men det som er ennå verre, er hvordan selv de som har smakt hvor godt Guds ord er, likevel lar verden og kjødet holde dem borte fra Ordet. Hele dagen og kanskje hele uken går uten at de bruker et eneste øyeblikk til å ta til seg mat for sjelen. Eller de slår seg ned en kort stund med Ordet, men tankene og hjertet er fylt av verdens saker. Så stormfullt hav kan ikke varmes opp på en kort stund av solens stråler. Og resultatet blir bare ennå mer ulyst til bruken av Ordet.

Guds ord må tas imot med en stille og oppmerksom ånd, hvis det skal varme opp hjertet.

Til toppen

3. Ta tid til Guds ord

De store hindringene for Guds ord, er det Jesus nevner som «torner som kvalte såkornet». Det var «bekymringer og rikdom og livets lyst», kjødelighet, selvsikkerhet, mange forskjellige gjøremål, og både fattigdom og rikdom, som kan bli til bekymringer. Alt blir nå viktigere for det bedratte hjertet enn det himmelske.

Nå heter det: «Jeg kan ikke ta så mye tid til Ordet, for det og det må gjøres». Dette som «må gjøres», er da noe jordisk, mens det som kan unnlates, er det himmelske, som nå betyr mindre. Så er da hjertet bedratt og forblindet.

Du sier kanskje: «Å skjøtte mitt jordiske arbeid er en hellig plikt jeg ikke kan forsømme. Og «den som ikke har omsorg for sine egne, er verre enn en vantro». Men Jesus sier: dette skal du gjøre, og det andre ikke unnlate. Om du passer ditt arbeid trofast og ditt hus fullkomment, men lar nådens liv dø ut, så kan din oppofrende trofasthet i hjem og på arbeid ikke frelse deg i døden og dommen.

Den som innbiller deg at den tiden du bruker på Guds ord og bønn vil gå ut over ditt hjem og ditt arbeid, er ingen annen enn bedrageren. Det er den gamle slangen, og hedningen i ditt eget bryst, ditt hjertes vantro, som ikke kjenner til noen Guds velsignelse, som ikke har bruk for det himmelske, som heller tøyser og prater bort timevis, enn å bruke en eneste stille time med Guds ord. Å, for en hedensk forakt for Gud og din udødelige sjel!

Du har mulighet for det salige og ærefulle samfunnet med himmelens og jordens Herre, din Frelser. Mulighet til å høre ham tale, som skjer gjennom Ordet, og å tale til ham, som skjer i bønnen. Og så sier du at du har ikke tid til det - ? Men høre og snakke om unyttige ting med menneskene, det har du tid til - ! Dette må da kalles å være bedratt av djevelen!

Du har nå, på grunn av dine mange gjøremål, ikke tid til å bruke en eneste av døgnets tjuefire timer til å gi sjelen næring! Men tenk så om Gud lar deg ligge syk et år -, så står nå verden fremdeles! Da kan du nok ikke regne med så mye takknemlighet fra de verdslige, som du var så opptatt med å bruke tid på. Fra den kanten er det nå ingen som kan hjelpe deg. Gud og hans ord har du tidligere ikke hatt bruk for - og da venter du deg vel heller ikke noe av dette til hjelp nå?

Følgene av å forsømme Guds ord, blir at du dag for dag avmattes i ditt innvortes menneske; troen og gudsfrykten. Og alle nådegavene svekkes. Da klager du kanskje over svakheter og fristelser som du ikke greier å seire over. Men hvordan kan du vente at det skal kunne skje? At du altså uten noe som helst nådemiddel skal seire over det onde i deg? Det venter verken Gud eller mennesker. Men benytter du derimot rett det nådens middel vi nå har talt mye om, skulle ingen ting som hører med til liv og gudsfrykt, være umulig.

Du sier du har forsøkt å lese Guds ord, men er fremdeles ikke blitt bedre. Da må årsaken være ett av to: Enten forstår du ikke hva som er helliggjørelse. Du tror at du på et blunk skal få stor kraft og hellighet, og vet ikke at du først må gå gjennom ydmykelsens og fattigdommens dal. Og da kommer du heller ikke til å se deg selv bli bedre og bedre, men tvert imot.

Eller: Du er faktisk ennå en slave under synden. Du har ikke fått nytt liv og ny lyst og åndelig kraft. Og da har du ikke brukt Ordet på rett måte. Du kan f.eks. ha gjort det motsatte av Guds rekkefølge; har forsøkt å seire over det onde i deg, før du tenkte på å ta til deg det Kristus har utrettet for deg. Altså forsøkt å bære frukt, før du er innpodet i Kristus.

Begynn nå å lyde Ordet, som sier:

Fly først til Jesus og tigg om nåd’.

Mot syndens makt skal det siden bli råd

Vend deg fra den dype egenrettferdigheten, og kast deg, akkurat som du er, med alle dine fall og motsigelser, i nådens favn. Så skal du få erfare at der synden «överflödade», der «överflödade» nåden ennå mer.

Og nå skal virkelig denne «överflödade» nåden virkelig glede, smelte og forvandle ditt fattige hjerte. Så alt det onde som just holdt deg fanget, ikke lenger skal smake så godt. Nå skal du få både lyst og kraft til det gode du før ikke maktet å gjøre. Dette lærer Ordet. Bruk det i lydighet! Så er intet umulig av alt det du trenger til din frelse.

Sier du at du ofte hører og leser Ordet uten at det «skjer noe» med deg, du er like kald og følelsesløs. Da må vi svare: Er du da også fornøyd med denne tilstanden, da er jo det et tegn på et uomvendt og forherdet hjerte - . Merk deg dette!

Men er dette tvert imot din nød; du innstiller deg åpent og ydmykt på å høre Ordet. Men virkelig lider under din kaldhet og følelsesløshet. Da er nok kaldheten syndig. Men din nød over dette er et tegn på et redelig disippelsinn. Og da kan du være sikker på at selv under slik en tyngende følelse av kaldhet, skal du ikke høre Ordet uten å ha nytte av det.

Først og fremst vil du akkurat med dette bli mer ydmyket og misfornøyd med deg selv, enn av den sterkeste preken om ydmykelsens nødvendighet. Så skal nok også et og annet Guds såkorn, som blir lagt ned i tørr jord, i den rette tid, når regnet kommer, spire og bære frukt.

Med andre ord: Nå fatter du kanskje bare med din forstand det Ordet du tar til deg, og prøver å huske det. For nå opplever du ikke akkurat noen situasjon der dette Ordet passer inn. Men så, akkurat når det behøves og passer, vekker Den Hellige Ånd dette Ordet opp, så det blir levende for ditt hjerte.

Det var dette Jesus mente, når han sa om Den Hellige Ånd: «Han skal minne dere om alt det som jeg har sagt dere», Joh 14:26. Slik gikk det da også med disiplene. De forstod ikke alt da, mens Jesus selv talte ordene til dem. Men senere, når noe hendte som ordene han hadde talt nettopp handlet om, «da mintes de hans ord».

F.eks. smaker det ikke for et lykkelig, sorgfritt menneske å høre en trøstepreken. Men så en dag, når nød og sorg møter også dette mennesket, da kommer den trøstens preken han hørte til nytte. Slik også med alt Guds ord. Det høres og leses aldri uten frukt, hvis det høres på rett måte, og gjemmes i hjertet.

Så sier du: «Jeg behøver ikke lese og høre så mye mer. Jeg vet det jeg trenger å vite. Det jeg nå er opptatt med, er å kunne leve etter dette». Men nå er du svært uforstandig! Det er ikke bare til å øke din kunnskap, Guds ord skal være, men just til kraft til å leve etter det. Om du nå vet alt du trenger å vite, vel, så gjenstår det nå bare å gjøre. Og der er det bare Ordet som kan gi deg lyst og kraft til det.

Har du nok lys i hodet, har du kanskje ikke nok kjærlighet, fred, glede, tålmodighet og ydmykhet m.m. i hjertet. Eller er kanskje din tro nå blitt fullkommen? Tror du fullkomment alt det du trenger å tro? Er din kjærlighet nå brennende nok, så du ikke behøver å øke den gjennom Guds ord? Har du i prøvelsens stund nok trøst, fred og glede i Gud? o.s.v.

Du har jo erfart at det er Guds ord som virker alle disse dyrebare gavene. Er ikke disse verd å forøkes? Hvis det fantes et sted hvor det var en masse kostbare perler og gullmynter, ville du ikke bruke hver ledig mulighet til å
lete etter disse, selv om du ikke stadig hadde like stort bruk for dem?

Men hvilke perler og gullmynter er så dyrebare som disse åndelige gavene: Tro, fred, glede, kjærlighet, tålmodighet o.s.v.? Og dem kan du hver eneste dag søke etter og samle i Ordet. Guds ord er den rette «gullkysten», der de himmelske skattene finnes. Det er sørgelig hvordan mennesket er kjødelig og jordisk, og ser på det åndelige og himmelske som lite betydningsfullt.

Men det kommer en tid da du ville gitt alt du hadde av sølv og gull for å få et eneste Guds ord som kunne gi liv og trøst til ditt hjerte. Som f.eks. når du har fått en dødelig sykdom, legen kan ikke lenger gi deg noe håp om å få leve, og du tvinges til å tro at døden er nær.

Kort sagt: Det åndelige livet er ikke bare noe vi vet om. Nei, ikke en gang et liv etter visse grunnregler og forutsetninger. Men et virkelig liv ovenfra. Et liv som, i likhet med alt annet liv, bestandig må holdes i live med sitt eget næringsmiddel; «Livets brød, som er kommet ned fra himmelen». Og dette livet er så klart åndelig at det ikke avhenger av noen menneskelige forhold og omstendigheter, men bare av denne himmelske maten.

Mang en oppriktig sjel ser med bekymring framover mot en ny tid som velter inn over oss med nye og store vanskeligheter, hindringer og forførelser, og tenker: Hvordan skal jeg da kunne stå fast i nåden og beholde livet? Men husk: Ditt nådeliv avhenger ikke av de omstendighetene som møter deg. Det det kommer an på, er om du vil bruke nådemidlet. Da skal Kristus selv, den gode hyrden, i sin uendelige trofasthet sørge for at ditt nådeliv holdes oppe.

Å, hvor herlig det f.eks. er å se hvordan Gud tar seg av svake nådebarn. De kan være plaget av en voldsom natur, og i tillegg ensomme med bare svært vanskelige naboer, - altså som lam blant ulver. Men dette Jesu trofaste hyrdesinn har bevart deres liv, og til og med gitt det vekst. Bare fordi de holdt seg flittig til Ordet.

Mens derimot mennesker med en bedre og mer omgjengelig natur, og med den beste mulighet til å ta til seg åndelig mat, har sovnet inn i åndelig død. Bare fordi de ikke brukte Guds ord.

Av to åndelige søsken har alltid den som trofast bruker Guds ord, og tenker, taler, leser og skriver om dette, størst håp om å bli og vokse i nåden. For Den Hellige Ånd bor og virker gjennom dette nådemidlet.

Vil du nå det evige liv, må du altså sørge for at ditt åndelig liv får næring. Har du ikke tid til å bruke Guds ord så mye som nødvendig, så må du sørge for å få tid til det, om du skal ta det fra din dag eller natt. For «Ett er nødvendig!»

Sier du så på forhånd at dette ikke er mulig, så kan vi også straks si deg at da kan du heller ikke bli frelst, og med én gang like godt kan slutte å tenke på himmelen. For uten å bruke Guds ord tilstrekkelig til å holde ditt åndelig liv vedlike, kan du ikke gå inn i Guds evige rike.

Hvis du derimot f.eks. var stengt inne i et fengsel, og helt fratatt Guds ord, da ville nok Gud helt sikkert holde ditt nådeliv oppe. Men ikke når Ordet er fullt tilgjengelig. Og bruken din av det bare avhenger av hva du vurderer høyest, det himmelske eller det jordiske.

Til toppen

4. Ha plan i din bibellesning

Å, måtte alle sanne kristne oppmuntre og iherdig formane sine medmennesker til å virkelig bruke Guds ord!

Alle Guds barn er jo de rette sjelesørgere, enten de er åndelige lærere eller de er vanlige lekfolk. Da er det selvsagt stort om du av og til metter et sultende, fattig menneske som kommer til deg.

Men du gjør jo hundre ganger mer godt om du setter dette mennesket i stand til selv å skaffe og ta til seg sitt daglige brød så lenge det lever. Det er dette du gjør når du hjelper mennesker til selv å bruke Guds ord.

Det er ingen sjelenes hyrde som bare med sine egne hender fullt ut kan fø alle fårene. Han må jo stadig plages av tanken på den store forsamlingen og de mange forskjellige farene som truer de sjelene han har fått ansvar for. Og hvem er i stand til selv å vokte dem alle?

Men kan han bevege folket til selv å ta til seg av Ordet, da har han ført sin hjord ut på en stor og saftig beitemark. Der vil de finne nok mat. Det måtte da være en stor lette og tilfredsstillelse for en hyrdes hjerte og samvittighet.

Kanskje det viktigste i dette emnet nå er nevnt. Vi har vist tegnene på den rette lære, og det vesentligste i å bruke den rett. Til sist så vi også på nytten og nødvendigheten av dette. Men la oss nå også ta med noen mindre og mer utvortes forhold, som likevel har stor betydning.

1: Som i alle andre forhold, slik er det også ved bruken av Ordet godt å gå fram etter en viss plan. I stedet for bare på slump og uten mål lese noe her og der i Bibelen, bør du ta for deg en bestemt del eller bok i Bibelen, og lese den planmessig igjennom. Så får du mer oversikt over det hele, og en klarere oppfatning av budskapet de forskjellige stedene. Da får du også mer lyst til å lese Guds ord, og unngår den barnslige usikkerheten om hvor du skal lese.

Er du lite kjent i Bibelen, så begynn helst med Det nye testamente. Det taler mest direkte om vår egen situasjon, og er lettere å ta til seg enn Det gamle testamente. Er det mulig, så sett av en bestemt tid til å lese Guds ord. Ellers skjer det lett at du blir dratt fra det ene gjøremålet til det andre, så det hele dagen ikke blir noe av verken å be eller lese Guds ord.

2: Les ikke bare selv Ordet, men del også Ordet sammen med andre. Da får det ofte dobbel virkning på ditt eget hjerte. Samtidig gjør du jo andre godt, og oppfyller din plikt til å tjene din neste. At Ordet vanligvis virker med større kraft på hjertene når det deles med nådesøsken, har erfaringen vist til alle tider. Det var jo vanlig fra Kristi kirkes første tid at brødrene holdt samdrektig sammen i å be og lese, tale og synge Herrens ord.

Hvor mye verdifullt du utretter gjennom å lese Ordet for andre, vil du vel aldri fullt ut få vite her i livet. Om kanskje bare én enkelt sjel ble vekket opp og frelst, så er jo det en stor velsignelse. Men ofte har en så ubemerket begynnelse ført til en stor og vidstrakt vekkelse. «Sennepsfrøet er mindre enn noe annet frø», men selv om det er lagt i jorden av en svak og ubetydelig hånd, har det i seg selv den egenskap at opp fra det vokser «et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i grenene», Mat 13:31-32.

3: Er du en far eller mor, har du et spesielt ansvar når det gjelder dine barns eller ansattes sjeler. Her vil vi bare minne om ett bibelsted: «Du skal innprente mine ord i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp», 5Mos 6:7.

Men på dette området er det nok mange kristne foreldre som lar ansvar bli til bekymring. Det skal du ikke gjøre. Du skal ta det alvorlig, men bare enfoldig gjøre det Herren sier i dette ordet. Og så legge all din bekymring på ham. Guds ord her krever bare at du i din omsorg skal innskjerpe Guds ord overfor disse som er betrodd deg.

Og det skal du gjøre hver dag ved alle mulige anledninger, fordi menneskene er så avhengige av daglige og stadige påminnelser om Guds ord. For de glemmer stadig det de har hørt, og faller i synd eller tvil og motløshet. Derfor følger straks etter dette skriftstedet også versene 8 og 9, om at Herrens bud bør du «binde som et tegn på din hånd», og «skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter».

Passer du på å stadig innskjerpe Guds ord overfor alle dine, og de likevel ikke omvender seg, så er din sjel ren for deres blod. Noe ganske annet er om du unnlater å gjøre dette. Da utsetter du deg for et stort ansvar.

Så kan det bli spørsmål om hvordan vi best kan få gjennomført dette. Kanskje nettopp det vi har sagt om en fast plan, vil være det beste her. At du setter av en bestemt time på dagen til denne husandakten. Men dermed er selvsagt ikke alt gjort. Til og med «når du går på veien», eller er sammen med dine i arbeid, skal du med ord og eksempel innskjerpe loven.

Det å ha en bestemt andaktsstund, om den er aldri så kort, betyr svært mye. Hver dag får du da en påminnelse om din hellige plikt. Tenk etter hvor mye du har fått utrettet på dette området hvis du ikke har noen konkret husandakt. Kanskje du ikke har fått utrettet noe som helst. Men skal det fortsette på denne måten? Er det forsvarlig i lengden?

Skal dine barn og dem du er arbeidsgiver for gå gjennom nådens tid mot evigheten uten noen åndelig omsorg for deres evige liv? Skal du aldri få et alter i ditt hus, der Gud, som dette hjemmets Gud, taler, påkalles og lovprises?

Samtidig er det klart at med dette som mål blir det mye kamp. Djevelen vil sette inn all mulig motstand, og kjød og blod vil bruse av innvendinger, treghet m.m.m. Men skal en kristen noen gang være så opptatt av det som hører denne verden til, at en stille stund med Guds ord må vike plassen?

Akkurat her står vi ved det største beviset på hvor stort betydning og nytte husandakten har. Du kjenner hvordan den krever en hellig sinnsstemning, og at det er nødvendig å legge fra deg syndige vaner. Du merker at det onde markeres tydeligere som ondt (for din samvittighet), når det settes opp mot det hellige.

Det blir en uroende og ubehagelig brytning i ditt indre når du straks etter å ha syndet går inn for Gud i Ordet og bønn. Eller straks etter den stille stunden igjen begynner å synde.

Og vi skal legge merke til at det er akkurat dette hemmelige begjæret til uforstyrret å beholde sine hemmelige synder, som vil hindre oss i å ta tid til den daglige andaktsstunden. Her passer det meget godt med Luthers ord: «Uten tvil vil du ikke finne noe som sterkere kan røyke ut djevelen, enn om du er opptatt med Guds bud og Ordet, og taler og synger om det».

Men så frykter du kanskje for at denne daglige andaktsstunden fort kan bli en tom skikk, som bare fører til gjerningskristendom, hykleri og forherdelse. Dette skjer også med mange mennesker. Det skjer likevel ikke bare med husandakten som bakgrunn, men med alle nådemidlene. Og så må vi spørre: Ville de menneskene som ødelegger seg selv ved å misbruke nådemidlene, blitt noe bedre om vi avskaffet dem? Skulle vi forkaste alle de midler som kan misbrukes; evangeliet, nattverden, gudstjenestesamlinger? Selvsagt ikke. For med nådemidlene kunne tross alt noen, men uten nådemidlene ingen vinnes. Og du får ingen bedre hjelp til å fri deg fra misbruket enn ved at «Kristi ord bor rikelig blant oss».

Du skulle kanskje ønske du hadde en huspredikant, som hver dag kunne forkynne Guds ord til lærdom, til omvendelse og hellig-gjørelse, og til trøst for alle dine kjære?

Vel, det kan du få om du vil. Uten lønn kan du få de største predikanter til å forkynne hver eneste dag i ditt hus! Ja, til og med konger og hellige profeter, som ikke smigrer, og ikke holder noe av sannheten tilbake, men åpent og ærlig taler Guds ord. Og selveste Kristus og hans hellige aposteler vil gjerne få tale Guds ord i ditt hus - hvis det er det du lengter etter!

Burde du da ikke skamme deg over at du så lenge har foraktet slike tilbud? For disse store predikantene får du jo nettopp høre i Bibelen og i andre bøker med slik forkynnelse.

Tenk om vi fikk høre at et eller annet sted stod det en Guds engel og talte! Ville vi ikke da skynde oss, om vi så skulle måtte krype dit på våre knær?

Og hvis vi så på vei dit møtte en skare av mennesker som var på vei tilbake, som sa: «Dere kommer for sent. På lysende vinger steg engelen opp igjen til himmelen». Ville vi ikke da innstendig be dem fortelle noe de kunne huske han hadde sagt?

Og hvis de så sa: «Jo, her har vi hele talen hans nedskrevet». Ville vi ikke da gi alt for å få se og høre den?

Men nå har jo dette virkelig skjedd. Gud selv har jo talt i hjem og i templer, dels gjennom engler og profeter, og så til sist gjennom Sønnen. Og disse ordene har vi i Den Hellige Skrift: Bibelen. Det er ikke dikt, men guddommelig sannhet.

XIII. Om åndelig søvn og sikkerhet

1. Vokt deg for den åndelige søvnen!

I Mat 25:5 sier Kristus om både de kloke og de uforstandige jomfruene, at da det drog ut før brudgommen kom, ble de alle søvnige, og sovnet.

Dette ser vi daglig stadfestet foran øynene våre i den ubegripelige søvn og lunkenhet som kristenheten i sin alminnelighet preges av. Verden er død, selvsikker og forherdet. Hykleren bedrar seg selv år etter år med en falsk kristendom og et falskt håp. De som er vekket opp, men ennå ikke gjenfødt, og de levende kristne blir glemsomme, søvnige, tar usikre skritt, stopper opp på halvveien, eller går helt tilbake til åndelig død.

Årsaken var at det drog ut før brudgommen kom. Tiden blir lang og ensformig, det skjer ikke noe som helst spesielt eller uvanlig. Den ene dagen er som den andre, og det viser seg ingen synlige tegn på Herrens gjenkomst. De ugudelige trives og fryder seg i stor medgang, og synes lykkelige, trygge og glade. Men den som frykter Herren og søker det usynlige, blir ledd av som en dåre, og opplever ofte ulykker og motgang. Tusen fristende saker møter stadig hans øyne og ører, og hjertet påvirkes av alt jordisk. Alt og alle taler for denne verden. Men få eller ingen har omsorg for oss med noe advarselens, vekkelsens eller trøstens ord.

Guds ord forsømmes, bønnen, bekjennelsen - og forfølgelsen stopper opp. Nå er det den onde dag og mørkets makt, når selv en kristen blir søvnig, kald og sovner inn. Og sover han lenge, kan vel også den oljen han en gang hadde, tørke ut. Så blir han selvsikker, forherdet - og åndelig død.

Den søvn og kaldhet som kan ramme en levende kristen, viser seg i at det åndelige og himmelske nå ikke lenger er så viktig. Mens derimot alt jordisk blir stort og betydningsfullt. Vi kan se kristne til visse tider bli ganske fornøyde og trygge på seg selv. De kjenner ingen problem med synden, ingen kamp mellom Ånden og kjødet, ingen frykt for vår store fiende, ingen mistanke mot seg selv. Som Peter da han sa: «Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!» - som ble sagt bare noen timer før han fornektet sin Herre. Eller som David, da han gikk opp på taket og kastet lettsindige blikk på kvinnen, uten å frykte for noen fare. Eller når vi ikke lenger har noen trang etter å vokse i nåden, når nåden i Kristus ikke lenger gleder hjertet, når Ordet og bønnen ikke lenger smaker o.s.v.

Men det som midt i alt dette kjennetegner den oppriktige ånden, og skiller en levende kristen fra en død, er at den førstnevnte ganske snart blir uroet over seg selv, får et vekkende blikk fra sin Herre, og går ut og gråter bittert.

Eller det går så langt med selvsikkerheten at Gud må benytte ytre midler, som refs og tukt, eller sender en Natan som tukter. Så tar den levende kristne denne advarselen til hjertet, bekjenner sin synd og søvnaktighet, og vil bli bedre.

Derimot er det et tegn på at søvnen og selvsikkerheten er gått over til død og forherdelse, altså et tegn på en falsk kristen, når en fremdeles er tilfreds og trygg og ikke lar seg advare. Men enten, som Judas Iskariot, bevisst fortsetter i synd, nekter for, skjuler og forsvarer den. Eller som de uforstandige jomfruene; i alt utvortes lik de kloke, men i hjertets dyp savner nådens liv. I stillhet lar de det være med det inntil videre - til døren er stengt.

Å, for en forferdelig tilstand når et menneske ikke lenger er i stand til å besinne seg, stoppe opp, frykte for og mistenke seg selv! Men slik er den menneskelige natur - en forferdelig markering av den døden som ble syndefallets følger - «da skal du visselig dø», 1Mos 2:17. Og en kraftig bekreftelse på Rom 3:18: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.

De hører, leser og tror at tusener andre er blitt bedratt, men er ikke i stand til å frykte for at dette kanskje også kan gjelde dem selv. De hører og leser om de mest gjenkjennelige tegn på sin egen tilstand, men skyver det fra seg og blir igjen fort opptatt med småting.

Vi nevner noen eksempler: Der var en gudfryktig hustru som en dag sa til sin mann: «Kjære deg, nå hører jeg aldri mer du taler om Kristus og troens liv, som du gjorde den første tiden du var frelst! Jeg merker heller ikke at du sukker over fall eller synden i deg, eller at du behøver å lese Guds ord. Si meg nå ærlig: Hvordan har du det egentlig med Gud? Har du i det hele tatt samfunn med ham?» Mannen rødmet litt, men ba henne bare pent om ikke å bekymre seg med hans tilstand. Så småsang han litt og slo det hele fra seg.

Her har du et klart eksempel på selvsikkerhet og åndelig død. Han begynner ikke å uroes over sin tilstand, og undersøke hvordan det står til med den. Selv om han nå hadde hatt svært god anledning til det. Nei, han slår det bare fra seg. Dette viser at Herrens frykts Ånd har veket fra hjertet - Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.

Et annet eksempel: Mens han over lengre tid oppholdt seg borte fra hjemmet, hadde en ung mann blitt vekket opp, og etter hvert blitt en sann kristen. Så reiste han hjem til sine søsken og talte med dem i kjærlig omsorg om det å bli frelst.

Søsteren hans var et svært godt menneske, men ikke født på ny. Nå talte han til henne om hvor nødvendig det var å bli født på ny. Han spurte om hun ikke selv hadde lest Jesu ord: Uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike, og tilføyde: Vet du med deg selv at du virkelig er født på ny? På alt sammen svarte hun vennlig at det var svært viktig og sant alt det han sa. Men hun benyttet første anledning som bød seg til å komme vekk fra ham, og unngikk siden bevisst sin brors forsøk på samtaler.

En eldre bror hadde noen år tidligere blitt vakt, og var nå en religiøs mann og ansett som en sann kristen. Av og til var han sammen med de gjenfødte Guds barn. Da var han alvorlig og andektig, så han liknet på dem. Men så igjen var han sammen med helt markerte verdens mennesker, og særlig de finere selskaps kretser. Da opptrådte han som dem, og ble elsket og aktet av dem.

Så talte den yngre broren med ham, og sa: «Kjære bror! Jeg er redd for at du villeder mange sjeler, når du som er ansett for en kristen, opptrer i verdslige selskap like ukristelig som dem du er sammen med der. Da vil jeg gi deg det råd at du heller slutter å bekjenne deg som en kristen, og stiller deg i klar kontrast til dem som har liv i Gud. Så forfører du i alle fall ingen.

Eller også må du for alvor bryte med verdens selskap. Det står jo tydelig og klart i Bibelen: «Skill dere fra dem, og gå ut fra dem. Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro?» Og videre: «Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende».

Dette ble denne religiøse broren litt støtt over. Han bortforklarte det hele med en masse ord, og sa han oppfattet disse skriftordene annerledes. Blant annet forstod han det som at det bare var i sitt indre en skulle skille seg ut fra verden. Mens en ved å skille seg ut fysisk fra verden, ikke ville være i stand til å påvirke dem positivt.

Den yngre broren spurte så hva godt han da egentlig kunne ha påvirket dem med i sin verdslige holdning. Om ikke det heller hadde styrket deres selvsikkerhet, og virket uro og forargelse blant oppriktige kristne. Han spurte ham også om han trodde han ville blitt akseptert og elsket av disse hvis han hadde forsøkt å likne sin Herre Kristus, som aldri kunne leve i noe godt forhold til denne verden.

Men den eldre broren ville, som han sa, alltid respektere Guds ord, men kunne bare ikke forstå dem på samme måte som den yngre broren.

Så gikk den yngste med et tungt sukk fra samtalen, og tenkte: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Han innså at det var nok ikke så mye mangel på forstand, men heller manglende lyst til å lyde Guds kall, som gjorde at de ikke forstod Guds ord.

Slik finnes det utallige eksempler på forherdede hjerter. Kanskje vi ikke har noe klarere og sterkere eksempel enn Judas Iskariot. Han var en Jesu disippel, en av de tolv utvalgte. Vi ser Herren gjennom David skildrer ham slik: «den mann som jeg levde i fred med, som jeg stolte på, han som åt mitt brød, har løftet opp sin hæl imot meg».

Forherdelsen av hjertet hans begynte med at han gradvis, litt etter litt, vendte seg til å synde. For «...han var en tyv. Det var han som hadde kassen». Av forskjellige forhold kan vi slutte at tyveriet hans foregikk helt forsiktig, men tiltok etter hvert. Slik foregår det med syndere i alminnelighet, og slik måtte det ikke minst foregå med en som var Kristi disippel; det måtte begynne med mindre synder, inntil han var sterk nok til å begå grovere lovbrudd.

Til sist ser vi hvor forskrekkelig forherdet Judas er blitt. Daglig hadde han kunnet se hvordan alt som Jesus forkynte, bestandig til den minste detalj ble oppfylt. Og nå, denne siste kvelden, hører han disse forferdelige ordene uttalt om seg selv: «Ve det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født».

Vi undrer oss over at Judas ikke stivnet til og segnet om. Men nå kunne han høre dette uten å forskrekkes. Nå kunne han fortsette i sin blodige beslutning, og kunne til og med hilse Herren sin med et kyss i det øyeblikk bødlene grep tak i hans hellige legeme.

Her kan vi tydelig se at når hjertet er forherdet, hjelper forstand og opplysning ingen ting. Med all den kunnskap han hadde om Kristus, med alle de mulighetene han hadde til omvendelse og oppgjør, og med åpne øyne gikk han stadig bare nye skritt mot den evige død, - han «gikk til sitt eget sted», Apg 1:25.

Det han manglet var et våkent og gudfryktig hjerte. Det står et ord som er talt av Den Hellige Ånd; tenk grundig over det ordet: Ve dem når jeg forlater dem!, Hos 9:12.

Også her kan vi lære av det Luther sier, at «den som ikke frykter, han har virkelig grunn til å frykte». Når en ikke frykter eller kan mistenke seg selv, kanskje lever i en hemmelig synd og ikke anser det for så farlig, eller i all sin kristelighet er fornøyd med seg selv, - dette er alt sammen grufulle tegn på en åndelig død og et forspill til den evige pine.

Det er nettopp et karakteristisk kjennetegn på de rette og våkne kristne, at de frykter for seg selv. Ja, de frykter ofte til og med når det ikke er noen fare på ferde. De mistenker seg selv, er redde for å bedra seg selv, er misfornøyde med seg selv. Og når de kjenner seg søvnige og sløve, gjør det dem mest bekymret.

Denne fryktens ånd holder oss våkne. Den gjør at fårene holder seg tett inn til Herren, at kyllingene alltid holder seg under hønas vinger, at Guds barn daglig søker å ikle seg Kristi rettferdighet. Slik at de hvert øyeblikk blir bevart mot vreden og alt som skal komme. Da er de også beredt til å stå fram for Menneskesønnen.

For hva sier apostelen?: «Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden», 1Kor 11:30-32.

Og hva sier Jesus? «Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam». «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!», Åp 16:15, Mark 13:37.

Til toppen

2. Ansvaret for din brors sjel

«Du skal elske din neste som deg selv», 3Mos 19:18

Elsker du virkelig din neste, når du kan se at han går mot fordømmelse og fortapelse, og du bare tier, og taler ikke et ord med ham om dette?

Selvsagt vet vi godt at det er vår aller største plikt å hjelpe vår neste til å bli frelst. Vi skal «elske vår neste som oss selv». Og vi skal være oppriktige i vår kjærlighet, så vi ikke bare kan tie når vi ser en brors fortapte tilstand. For vi vet jo at hvert eneste uomvendt menneske går mot den evige fortapelse, at det samme mennesket gjennom en omvendelse kan bli arving til himmelen, og at den mest hjelpeløse kristne kan bli et middel til det.

Vi kjenner også vår Herres alvorlige vilje om dette. Kristus sier: «Den som ikke samler med meg, han sprer». Apostelen sier: «Den som omvender en synder fra hans villfarne vei, han frelser en sjel fra døden». Og vi kjenner budet: «Du skal elske din neste som deg selv».

Alt dette vet vi altså. Men hvordan går det i virkeligheten? I dette spørsmålet ser vi et så forferdelig eksempel på det dype syndefallet i vår natur, at selv oppriktige kristne fullstendig kan overse denne viktige forpliktelsen. Vi kan daglig være omgitt av mennesker som uten å vite det går under dommen til evig fortapelse. Vi forstår dette, og vi har selv i skrekk flydd unna den kommende vreden. Likevel tier vi, og prøver ikke med et eneste ord å advare noen av disse.

Vi kan sannelig undres på om vi i det hele tatt har en gnist av tro på Guds ord, eller om vi er ved sans og samling! I det minste må det være grunn til å spørre om vi er edrue og våkne.

Nå er det riktignok stor forskjell på kristne på dette området. Noen blir opprørt av bekymring for ulykkelige medmennesker. Noen arbeider flittig, med iver og kraft, for å hjelpe dem. Men der er andre kristne, som selv har erfart en åndelig omvendelse, men nå nyter livet i sorgløs makelighet. De er «åndelige egoister» som bare «lever for seg selv». Disse må vi spørre: Er nå ditt eget nådeliv friskt, i daglig omvendelse og i troens samfunn med Frelseren? Riktignok gjør de fleste kristne noe for sine medmennesker. Men tross alt blir det altfor lite i forhold til det de kunne gjøre.

Hva sier så Herren om akkurat dette? Kristus sier at «den som tror på meg,... fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann». Evangelisten tilføyer at «dette sa han om den Ånd de skulle få», Joh 7:38-39. Og Kristus sa det samme ennå en gang: «Det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv», Joh 4:14.

Fra en vannkilde strømmer det uopphørlig fram friskt vann. Det kan ikke stoppes til, men vil bryte ut i bekker. Det sier også David om Åndens drivende kraft: «Se, jeg lukket ikke mine lepper. Herre, du vet det. Jeg holdt ikke din rettferdighet skjult i mitt hjerte», Sal 40:10. Der har vi den sprudlende kilden.

Og alt avhenger av denne kilden. Der den finnes, der strømmer det levende vannet fram med liv og legedom til omgivelsene. Og der det ingen sprudlende kilde er, der kan en streve forgjeves med å få fram dette livsens vann.

Det ser vi alltid to eksempler på: Enten at det på tross av alle slags formaninger utenfra og gode forsetter innenfra, likevel aldri blir noe levende vitnesbyrd om Kristus, eller nød og innsats for menneskers frelse. Det blir bare så tungt, så tregt, så umulig. Eller, om noe slik presses fram, så er det så kraftløst, så lunkent, så smakløst. Det skaper ikke liv, det har ingen friskhet over seg.

Må vi derfor, alle som vil virke til sjelers frelse, huske Kristi gjentatte ord: Det avhenger av om du har den levende kilden i ditt indre! Det vil si et levende og sant troens samfunn med ham, den eneste som gir verden liv. Det som er født av kjød, er kjød. Bare det som er født av Ånden, er ånd.

Hør hvordan Paulus vitner om kilden til hans virksomhet. Akkurat når han i 2Kor 5:13 taler om sin virksomhet, så føyer han til (v.14): «For Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd». - «Kristi kjærlighet tvinger oss» - . Her er noe som «tvinger» oss, slik som vi så det med den sprudlende kilden, hvor vannet tvang seg fram. Men her ser vi en virkelig salig «tvang»! Kristi kjærlighet tvinger oss!

Tenk da hvordan apostelens hjerte må ha smakt og kjent Kristi kjærlighet. Det må ha vært noe så overstrømmende og salig å kjenne ham slik, og få leve i et slikt kjærlighetsforhold til Frelseren. Og fra dette strømmet så apostelens utrettelige virksomhet fram. Han kunne ikke utrette det han gjorde, før han var blitt fylt av dette salige; at Kristus åpenbarte for ham sin kjærlighet. Det var den som gjorde Paulus så brennende.

Her hjelper det ikke at vi med vår forstand fatter og innser Kristi kjærlighet. Nei, skal det bli en drivende kraft i hjertet, må det mottas ved tro, og åpenbares i det lys som bare Den Hellige Ånd kan gi. Og det må få fylle hele hjertet med fred og glede i Den Hellige Ånd, gjennom det virkelige troens kjennskap og samfunn med Kristus og hans kjærlighet. Da først blir det en sprudlende kilde. Som fra en indre drivende kraft strømmer livets vann fram.

Paulus har selv skildret sitt forhold til Frelseren, sitt troens liv, når han sier: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg», Gal 2:20.

Men hva var det egentlig Paulus i Åndens lys så, når Kristi kjærlighet inntok hjertet hans slik? Han sier: «Vi har gjort dette klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd».

Her har vi det herlige han hadde sett; det var den store forsonings-hemmeligheten: At Kristus så fullstendig kom og levde i vårt sted! At når han døde på korset for oss, gjaldt det for Gud som om vi alle hadde dødd. At Kristus så virkelig stod i vårt sted overfor Gud, at Gud så oss alle i ham. Slik at Gud så altså ikke Kristus, men oss dø på korset.

Og Paulus sier ikke: Når én har dødd for alle, så bør alle være døde. Nei, han sier: Så har alle dødd. Han sier heller ikke: Alle troende - men han sier: Alle. Og ordet alle må jo bety det samme i siste som i første del av setningen.

Dessuten vet vi jo fra hele Skriften, som Johannes sier, at «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens», 1Joh 2:2. Så må ordet alle her ha sin fulle og egentlige betydning: At vår dyrebare Frelser har dødd for alt som heter menneske, for «hele verden», for alle menneskebarn, onde og gode uten forskjell. Og at alle disse menneskebarn i Guds øyne i Kristi død har lidd sin død, at alle menneskebarns syndeskyld der ble utslettet. At derfor ingen skal fordømmes for sin synd og skyld.

Det betyr at hver og en av oss nå skal stå sin egen prøve ved det nye prøvetreet, som er Kristus. Slik har også Kristus selv sagt at bare den som ikke tror, er alt dømt «fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn». Og videre sier han at Talsmannen skal overbevise «om synd, fordi de ikke tror på meg»

Ja, hvorfor skal vi så lenger diskutere hva apostelen mener? Først sier han jo: «Én er død for alle, og derfor har vi alle dødd». Og like nedenfor sier han: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», 2Kor 5:21. Der har jo Paulus sagt akkurat det samme: En, Den Hellige, syndfrie, har blitt gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham.

Da må hans død være vår død. Når han døde, - ikke for seg, men for oss, - så var det vi som døde i ham. Å, Kristi kjærlighet! Da synger vi:

En har för alla døtt allen’.

Och alla hava døtt i én.

Och jag är en av alla dem

som dogo vid Jerusalem.

Kristus sa selv den natten han gikk til sin lidelse og død: «Jeg helliger meg selv for dem», Joh 17:19. Hør! «Jeg helliger meg selv for dem» - ikke for meg, men for dem - for dem. Takk og pris! Kristus for oss, og vi i Kristus, for Guds åsyn! Kristus er oss, og vi er Kristus! Takk og pris!

Det var dette apostlene visste, dette som fylte dem med en brennende ånd, med kjærlighet, fred og glede. Dette som ble en drivende kraft i hjertene deres. Slik at de gjorde og led hva som helst, bare de kunne vinne sjeler for Kristus og for evigheten. «Kristi kjærlighet tvinger oss som holder dette klart for oss at én er død for alle, derfor har de alle dødd»*.

Slik vil Kristi kjærlighet også drive oss, bare den blir inngytt i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, og vår tro ikke bare er en spekulasjon, et tankespill, men Guds levende verk. Og det er spesielt på tre områder den skal drive oss til et levende kjærlighetsverk for brødrene: Først slik som vi nå har vist, at den i vårt eget hjerte blir en kilde som livets vann av seg selv alltid vil strømme ut fra.

Dernest at den stiller hvert menneske fram for våre øyne så det virkelig opprører oss - når vi husker på hvordan hvert eneste menneske alt er fullkomment forløst fra sine synder, i Kristus alt er død på Golgata -. Og så, bare fordi de ikke kommer til nådens bryllup, skal gå fortapt - !

Å, når vi får se et stakkars menneske som ikke vet dette, i dette lys, da vil vi i inderlig nød for ham få denne holdningen: Å, bare du visste at alle dine synder alt er utslettet! Å, om du visste at du i Kristus alt er død utenfor Jerusalem, og ikke mer behøver dø, bare du vil komme og ta imot din arv! Du kan når som helst få det evige liv for intet!

Når dette blir mitt hjertes tro og nød, da blir resultatet at «Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!»

For det tredje virker denne store nåden hos en kristen alltid en hellig forpliktelse til aldri mer å leve for seg selv. Men i alle de dager han har igjen å leve, bare leve for ham som kjøpte oss til Gud med sitt blod.

Dette føyer også Paulus straks til i 2Kor 5:15: «Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem». En kristen skal aldri mer anse seg som sin egen, eller ha rett til bare å tjene seg selv. Hele hans liv, hans legeme og sjel og all hans kraft, tilhører hans Herre.

Akkurat som vi alt i vår barnelære bekjente, at «Jeg tror at Jesus Kristus er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske... for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham..» o.s.v. Og når du så vil tjene ham, og spør: «Herre, hva vil du jeg skal gjøre?», så svarer han: «De gjerninger som jeg gjorde, skal også dere gjøre». Dere har alltid fattige blant dere, og blinde og døve -. Og «alt dere har gjort mot disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg».

Slik vil altså Kristus at vi skal være i hans sted og gjøre hans gjerninger her på jord. På samme måte som han gjør våre gjerninger når han nå «åpenbares for Guds åsyn for vår skyld». Han har dødd for alle, for at de som nå lever ved ham ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham.

Dette er forholdet mellom Kristus og en kristen! De lever for hverandre - Kristus for oss, og vi for Kristus. De kristne står fram for Gud i Kristi person, og Kristus står fram for verden i de kristne. Kristus har nidkjærhet for dem, og de er nidkjære for ham. Kristus bekjenner dem for Faderen, og de bekjenner ham for menneskene, Mat 10:32.

Ingen synd skal fordømme deg - det skal Kristus sørge for. Det onde, som ennå lever i ditt kjød og dessverre også av og til bryter ut, skal aldri tilregnes deg. Du skal aldri dømmes etter loven, men leve under en stadig nåde, så lenge du blir i troen. Alt dette skal Kristus sørge for.

Men det han vil du skal gjøre, er at du også lever for ham her på jord, er nidkjær for hans ære og hans dyrtkjøpte sjeler. Og for din egen del hører hans røst, våker og ber mot synden og alle farer. Disse mindre sakene skal du være opptatt med. Mens han, som din yppersteprest er din store forsoning innfor Gud. Dette er jo et herlig bytte!

XIV. Om de troendes åndelige renhet

1. Hva Ordet virker

«Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere», Joh 15:3.

Først har Kristus i de to første versene av Joh 15 talt om at de gode grenene skal renses, så de kan bære mer frukt. Så tilføyer han i v. 3: Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.

Dette er jo nokså underlige ord, særlig for dem som ikke lever i troen på det herlige budskapet vi har i Bibelen. Tenk bare hvor gåtefullt det høres ut: Rene på grunn av et ord - ! Hva kan det bety?

Og så er til og med disse ordene svært viktige. For først og fremst er de vår store og herlige Herre og Frelsers egne ord -! Og hans ord har alltid noe de betyr. For det andre handler de om et så nærgående og dyrebart spørsmål; nemlig vår åndelige renhet overfor Gud, - noe alle må ha for å bli frelst.

At det er en åndelig renhet det her er tale om, det merker jeg av at vi får den bare gjennom hans ord: «Rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere». Og det er en renhet som den evige dommer selv godkjenner. For det er Herren selv som taler disse ordene. Og det han kaller renhet, det må gjelde for renhet både i himmelen og på jord. Ellers kunne vi aldri være trygge på at det vi anser for renhet, også blir godkjent av Herren som renhet. Vi må høre det av hans egen munn.

Alt avhenger av at han godkjenner meg, for «Gud er den som rettferdiggjør», Gud er den som skal dømme oss. Så hvis jeg har en renhet som Gud selv godkjenner, da gjør det ingen ting om jeg og alle mennesker bare ser urenhet hos meg. Som den himmelske røsten svarte Peter i Joppe: «Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent», Apg 10:15.

Derfor vil jeg se nærmere etter hva Kristus kan mene med dette, så kanskje jeg her kan finne en virkelig trøstens kilde! Tenk om det finnes noe som kan gjøre at jeg med det står fullstendig ren og syndfri overfor Gud - og så vet jeg ikke om det!

Tenk om det finnes noe hemmelighetsfullt som gjør at med det er Gud fullkommen tilfreds med meg, ser meg fullstendig uskyldig, hellig og god - samtidig som jeg selv bare ser hvor forferdelig uren og syndig jeg er!

Å, hvor godt det ville gjøre mitt hjerte, hvis jeg visste at jeg overfor Gud var ren, uskyldig og velbehagelig! Derfor vil vi da også granske disse ordene.

Det første vi merker er, som vi sa innledningsvis, at her taler Herren om en åndelig renhet overfor Gud. For det kan ikke være tale om at Herren midt inne i en dyp åndelig tale, plutselig skulle ta opp noen utvortes, kirkelig eller legemlig renhet. Og ennå mindre når han sier de har denne renheten bare gjennom hans ord.

Men hvordan skal så denne renheten forståes? Hvordan var nå disse disiplene rene overfor Kristus på grunn av hans ord? Vi vet at Skriften omtaler bare to slags åndelig renhet. Den ene er den renhet Gud virker i hjertene våre, som omtales f.eks. i Apg 15:9: «han renset deres hjerter ved troen», - som da er en renhet som bor i oss.

Den andre er en befrielse fra synden som er oppnådd gjennom et offer, og som gjør at jeg er frikjent fra min synd, eller rettferdiggjort. Dette omtaler Johannes slik: «Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra all synd». Forbilledlig omtales denne renheten i GT gjennom soningsofringene, når ypperstepresten over offerdyrets hode regnet opp - og på den måten flyttet over - israelittenes synder. Deretter ble offeret slaktet.

Jesaja sier om Kristus: «Herren kastet alle våre synder på ham». Og Johannes sier: «Se der Guds lam som bærer verdens synd». Men også denne renhet fra all synd mottar vi gjennom Ordet, som apostelen sier: «han renset menigheten ved vannbadet i Ordet».

Så vil vi undersøke disse to former for renhet nærmere, og hvilken av disse Kristus sikter til i det ordet vi har for oss nå.

Det er mange som mener at de troende altfor lett trøster seg med den tilregnede rettferdighet i Kristus. Og selv er de også redd for at de bare skal trøste seg med den, og fullstendig overse den renhet som skulle virkes i oss. Derfor er det all grunn til å undersøke nøyere hvordan det forholder seg også med den sistnevnte renhet.

Det har vært mange forskjellige oppfatninger omkring denne iboende renheten, som altså Gud har virket i oss. Noen mener at jo høyere de spenner buen i dette spørsmålet, jo bedre. Og de påstår at gjennom sterk tro, bønn og nidkjærhet for helliggjørelse, skulle de kristne bli så renset av Gud, at de etter hvert skulle bli fullstendig syndfrie.

Andre igjen vil nesten ikke høre tale om noen iboende renhet. De omtaler de kristne som om de for øvrig var helt like de uomvendte. Bare med den forskjell at de tror på Kristus, og gjennom ham har hans rettferdighet. At disse siste farer vill, er lett å bevise bare med noen få tydelige ord fra Skriften, som vi nylig har nevnt: «Han renset deres hjerter ved troen». - Merk: «deres hjerter»! Det er altså ikke tale om syndens utslettelse, men om hjertet.

Og Herren sier videre: «Jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte», - det er et mykt, bøyelig hjerte - «Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem», Esek 36:25-27.

Her taler Herren uttrykkelig om et nytt, rent hjerte. Og endelig sier apostelen: «De som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til», Rom 8:5. Der sier han jo uttrykkelig at det er en bestemt forskjell mellom de kjødelige og de åndelige, når det gjelder deres sinn.

Av dette ser vi at det er en villfarelse når noen mener at de kristne ikke har noen renhet i seg selv, som skiller dem fra en vantro. Og det er en særdeles grov og farlig villfarelse, som bare åpner for en kjødelig forvrengning av et kristent liv. Nei, Guds barn har virkelig et nytt, rent hjerte og en ny, hellig ånd.

Men da kommer de fra den motsatte siden og sier: «Hvis de har et rent hjerte, så finnes det jo ingen urenhet eller synd mer hos dem. For Kristus sier det er fra hjertet alt ondt går ut: «Fra hjertet kommer onde tanker...». Og er altså hjertet rent, så kan ikke en gang onde tanker finnes hos dem. For synden ligger jo ikke i kroppen, men i hjertet».

Her farer de vill, som så mange gjør når de ikke har den rette erfaring med å trenge inn i hva Skriften mener. Her er det nødvendig å skille mer nøye mellom hjerte og hjerte. Det nye, rene hjertet er ganske enkelt den hellige, villige ånden (Mat 26:41), Kristi Ånd i oss, som strir imot kjødet, Gal 5:17. Og her betyr kjødet ikke kroppen, og heller ikke noen bestemt uren lyst, men alt det som er født av kjødet, Joh 3:6. D.v.s. hele den fordervede naturen som vi ved vår naturlige fødsel har fått i arv fra Adam. Også dette innvortes åndelige ondet som er kilden til alt ondt; dette gamle hjertet som onde tanker, lyster og begjær strømmer ut fra.

Det sies heller ikke noe sted i Den Hellige Skrift at kjødet hos Guds barn er hellig. Men at det tvert imot strir imot Ånden hos Guds barn «for at de ikke skal gjøre det de vil», Gal 5, Rom 7. Derfor sier samme apostel at «de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster», Gal 5:24.

Legg merke til at han taler altså om dem som tilhører Kristus, og sier ikke at de er rene fra all lyst og begjær. Men tvert imot at de har dette, og at deres kjød er så ondt at det uavlatelig må korsfestes. Og dette sier han altså om «de som hører Kristus Jesus til».

Til toppen

2. Er en kristen syndfri?

De som kjemper for læren om at en kristen er syndfri, sier: «Bare det jeg med vilje gjør i strid med et tydelig Guds bud, er synd. Det jeg ikke gjør med vilje, er ikke synd».

Vel, etter denne forklaringen på hva synd er, medgir vi gjerne at et Guds barn i en viss mening kan være syndfri. For vi vet at et Guds barn ikke «med vilje» gjør imot et klart Guds bud, Heb 10:26. Gjør han noe som i seg selv er synd, så skjer det enten på grunn av en uklar oppfatning av om det er synd. Eller i et overraskende overfall fra vår store fiende.

Det kan også skje ved «en åndelig voldtekt» av den veldige fristelsen, som da Peter fornektet sin Herre. I en situasjon hvor vi siktes på den måten, skjer det Paulus skildrer slik: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg», Rom 7:15. Og slik må vi oppfatte situasjonen når det ble en så «bitter uenighet» mellom Paulus og Barnabas, at de skiltes fra hverandre, Apg 15:39. Og når Peter tre ganger fornektet sin Herre i yppersteprestens gård, som når han senere hyklet i Antiokia, så Paulus åpent måtte irettesette ham, Gal 2:11,14.

Paulus sier også: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg», Rom 7:20. Sett fra denne siden kan en nok si at et Guds barn, eller hans nye jeg, «ikke synder». Som Johannes også sier: «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd», 1Joh 3:6-9 - synden er ikke hans gjerning, men hans lidelse.

Men med alt dette har ingen apostel sagt at vi i oss selv er syndfrie. Apostelen Johannes sier tvert imot uttrykkelig: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss», 1Joh 1:8. Nei, hele vår natur er så gjennomtrengt av synden, at vi ikke en gang merker at vi synder. Den gamle urenheten henger ved alt det vi gjør; tanke, tale, også når vi vil gjøre det gode. Skriften sier at all menneskets rettferdighet er som et urent klesplagg. Slik får vi også erfare at urenheten trenger gjennom hver tråd i dette klesplagget.

For eksempel tror vi ikke alltid på Gud som vi burde. Heller ikke elsker vi ham av hele vårt hjerte og all vår kraft, som vi skulle. Tankene flyr og blir opptatt med mange unyttige ting. Vi ber ikke så inderlig og varmt, leser ikke Guds ord med den lyst og trang, som vi burde. Ofte opprøres vårt indre av utålmodighet, sinne, egenkjærlighet, stolthet eller av urene begjær. Og vi har ikke den alvorlige nidkjærhet for Guds ære og menneskers frelse, som vi burde. Alt dette er jo intet annet enn synd og urenhet.

I tillegg kommer så tider med de virkelige fristelser, når Kristus på grunn av vårt stolte hjerte må la oss, som Peter, «siktes av Satan». Da gripes vi av fristelser så vi kjenner det som om fienden helt og holdent har oss i sin vold. Vi kjenner ikke noe av Den Hellige Ånd. Da sukker og skriker nådens barn som om de var helt fortapt. Og dette er de største helliges erfaring, slik vi finner så mange eksempler på i Davids klagesalmer, og i Paulus’ sukk etter å bli fridd ut fra «dette dødens legeme».

Og midt under alt dette er deres nye hjerte, deres åndelige sinn, fullkomment rent! Hør deres sukk, deres selvbebreidelser, deres bønner! Se deres tårer, deres bønnekamper! Og når det er som aller verst, da kjenner de ikke de har noen ren vilje, eller det hellige, alvorlige hatet mot synden. De tvert imot sukker over at de elsker sin synd -! Merk da likevel hva det sukket over at de ikke hater synden, egentlig innebærer! Er ikke den ånden som klager over dette, nettopp ren og hellig?

Og merk den forskjell det er mellom disse og de kjødelige, som er så riktig fornøyde med sitt syndige vesen. Og bare er opptatt med å forsvare, unnskylde og fortsette i synden.

Guds barn er altså i sitt sinn rene, så synden er deres bitreste plage og tukt. I denne tilstand av selvbebreidelse og sorg, trenger de da mer til medlidenhet og trøst, enn anklage og straff. Alt Skriften taler som tukt eller straff, er ikke rettet mot disse som anklager seg selv. Men mot dem som lever oppblåst i sine synder. Se 1Kor 5:2. Paulus sier: «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt». Og straks korinterne angret, så var det bare trøstens ord han skrev til dem. Se 2Kor 7. Slik omtaler Skriften det rene sinn.

Nå kan vi nok si at Kristi disipler hadde et slikt rent sinn, etter Kristi ord, også den kvelden han sa: «Dere er alt rene..» Det ser vi på Peter da han gikk ut og gråt bittert, etter at han hadde falt og fornektet sin Herre. Ja, vi ser det av hele hans liv, at han var ikke den som ville lyve, forbanne og fornekte sin Herre. Derfor kunne nok disse ordene: «dere er alt rene» riktig nok anvendes på deres rene sinn.

Men der er et forhold som klart viser at Kristus her taler om en annen renhet. For når han tidligere samme kvelden sa akkurat det samme om dem, at de var rene, da sa han det i en sammenheng som klart viser hva han mente med det; at det var den fullkomne renheten som består innfor Guds dom. Den vi ved troen har i hans blod.

Han vasket disiplenes føtter, Joh 13, og sa samtidig: «Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle». Det er her Johannes tilføyer: «For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene». Denne tilføyelsen markerer igjen at det er vår åndelig renhet innfor Gud, Jesus taler om her, og som Judas ikke kunne ha.

Så kan Jesu vasking av føttene ikke bety annet enn, som Luther sier: «renselsen av vår vandring». Og da ser vi av hele sammenhengen i denne talen, noe verdifullt. Han sier m.a.o.: «Det er bare deres vandring som er uren - bare deres egen rettferdighet, livets rettferdighet. Den må stadig renses. Men samtidig har dere hele tiden en annen renhet som er fullkommen. Dere er fra før renset på en slik måte at ingen fullstendig renselse er nødvendig mer. Dere er helt rene».

Til toppen

3. Med sitt dyre blod vil Jesus være vår renhet

Vi skal igjen legge nøye merke til Herrens egne ord: «Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene - han er helt ren. - Også dere er rene - men ikke alle». Herren skjelner altså mellom på den ene siden deres daglige livs renhet. Han sier om denne at den stadig må fornyes. Og på den andre siden en renhet som de hadde gjennom et annet bad som gjorde dem helt rene.

Nå ser vi at når han sier de er rene, så taler han om denne sistnevnte, fullkomne renheten. Det kan vi også forstå når den som taler er han som straks skulle gi sitt blod til soning for hele verden. Han hadde kort tid før, samme kveld, sagt: «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse», Mat 26:28.

At vi i det hele tatt et øyeblikk kan være i tvil om hva det er Herren sikter til her, skyldes bare at vi ikke med vårt hjerte og våre tanker bevisst og klart lever i Guds store råd til vår frelse, og Kristi sinn.

Hvis vi bare tenkte nærmere over hva Kristus i sitt hjerte var opptatt med. Ja, kunne vi bare holde klart for oss hva som er det eneste store i himmelen; nemlig at Gud sendte sin enbårne Sønn til soning for verdens synder. Og hvis vi tenkte over hvordan han gjennom fire tusen års utallige blodige soningsoffer, renselser og be-stenkninger foran sitt folks øyne malte et bilde av det store soningsofferet som skulle komme og rense hele verden fra syndene gjennom hans blod. Da ville vi ikke et øyeblikk kunne tenke at Kristus nå skulle tale til sine disipler om noen annen renhet enn denne.

Og hvis vi var i himmelen, ville vi se og høre hva som er det eneste den frelste skaren der er opptatt med å beundre og lovprise: Hvordan den hvitkledte skaren sammen med alle englene bare har en eneste ny sang de synger for tronen. Det er sangen «om Lammet som kjøpte oss til Gud med sitt blod». Hele forklaringen på deres lykkelige tilstand, er at de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.

Kunne vi se hvordan det for Guds øyne og hjerte ikke er noe som er stort og som gjelder for syndere, mer enn dette ene: At hans egen enbårne Sønn på jorden gav sitt blod til forlatelse for syndene deres. Da ville vi ikke et øyeblikk være i tvil om hva Forsoneren selv mente i den stund da han gikk for å gi sitt blod på Golgata, og sa: «Den som er badet, er helt og holdent ren».

Og hvis vi bare hadde vært med Kristus på fjellet og hørt på de himmelske gjestene der; Moses og Elias. Hørt dem tale med ham bare om «hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem», Luk 9:31. Så ville vi forstå at det ikke er noe annet som blir verdsatt så stort i himmelen.

Ja, hvis vi bare levde i troen og var vel kjent i denne forsoningen, så ville vi selv kunne ant hva Moses og Elias hadde talt om, uten at Lukas hadde fortalt oss det. Vår oppfatning av Kristi ord avhenger altså av hvor nær våre egne tanker og sinn er til hans tanker og sinn.

Vi behøver altså ikke en gang forsøke å forestille oss hva Herren mente, men har alt merket oss det av hans egne ord. Som vi har vist tidligere, der han så uttrykkelig skjelnet mellom en tosidig renhet. I tillegg ser vi at hele tankegangen er den samme på begge stedene der Kristus taler om disiplenes renhet. Der han først taler om en ufullkommen renhet, hvor det er nødvendig med en stadig renselse. Og deretter om en fullkommen renhet, som de samtidig hadde: «Dere er alt rene..» -.

For ved fotvaskingen antyder han først at de trenger en stadig renselse under vandringen. Og så taler han deretter om den fullkomne renheten. På samme måte her, i Joh 15, har han i verset like foran talt om hvordan de gode grenene må renses, så de kan bære mer frukt. Og så taler han straks om en renhet de alt hadde: «Dere er alt rene». Når den samme Herren taler på samme måte med to bilder, da forstår vi han taler om samme sak.

Til sist vil vi forøvrig tilføye at vi ser aldri Kristus roser den renhet og styrke som er i oss. Han pleier tvert imot advare mot å bli opptatt av og glede oss over dette. Slik vi ser det den samme kvelden når Peter forsikrer ham om sin store trofasthet og styrke. Straks forutsier Herren hans fall, for å knuse Peters trøst. En annen gang, når disiplene glade fortalte om den kraften de hadde fått til å drive ut onde ånder, da advarte han dem straks: «Gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!».

Bare den uforskyldte frelsen, den nåden alle syndere har del i, fikk de glede seg i. En annen gang taler Kristus om hvordan en mann takket Gud - ikke seg selv, men Gud! - for at han var bedre enn andre syndere. Men dette var en fariseer. Tolleren slår seg for sitt bryst og angrer, og han går rettferdiggjort hjem.

Av alle disse bibelstedene merker vi hva som var Kristi sinnelag i disse spørsmålene. Her skjønner vi at den som har mer glede av Guds kraft i oss, enn i forsoningens nåde, stemmer ikke så godt overens med Kristi sinn som den motsatte; den som bare kjenner elendighet i seg selv, og har all sin trøst i Kristus alene. For Kristus vil selv med sitt dyre blod være vår renhet og vår trøst.

Men vi går tilbake til vårt spørsmål. Av alt dette forstår vi altså hva Kristus mente når han sa: «Dere er alt rene». Og legg nå merke til den underlige antydningen i at han fortsetter med: «på grunn av det ord» - eller gjennom det ord - «som jeg har talt til dere».

På det forrige bibelstedet tales det om «den som er badet». Her sier han «gjennom mitt ord». Ser vi ikke nå hva Kristus sikter til? Det er samme Herre som i den store misjonsbefalingen sa: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Det er samme Herre Paulus taler om, når han sier: «Han har renset menigheten ved vannbadet i Ordet», Ef 5:26.

Gjennom disse to midlene vi har her, blir vi renset i Kristi blod. Nå har Gud åpenbart hvordan han har bestemt at vi kan bli renset fra synden. Nå trenger vi bare å lese Guds ord og tro. Må så Gud gi oss nåde til det!

Her ser vi hvordan Kristus stadfester hele Skriftens store hovedlære; at vi ved tro blir rettferdiggjort for Gud. Paulus sier: «Troen kommer av forkynnelsen». Og her sier Kristus: «Dere er rene gjennom mitt ord» («på grunn av det ord jeg har talt»). Dere har ikke gjort mer enn at dere har hørt mitt ord. Så har troen oppstått i hjertet deres. Og så er dere rene.

Og dette sier Kristus selv, han som skal dømme på den siste dag. Å, det kan fryde et menneske innerst i sjelen, at Herren selv har talt slike ord: «Rene gjennom mitt ord!»

Ikke en eneste gjerning nevner han. Bare sitt ord. Bare gjennom det var de rene,- fordi dette har skapt troen.

Til toppen

4. Hvordan kommer vi til troen?

Skriften knytter hele vår frelse utelukkende til det korte ordet troen. Vi vil da rette all vår oppmerksomhet bare mot dette ene punktet: Hvordan kommer vi til troen? Og: Hva er troen? Ethvert menneske som Gud har fått vekke opp, og som dermed søker frelsen, har dypest sett all sin trang og nød rettet mot dette punktet. Og hele hans frelse avhenger jo også av svaret på dette spørsmålet.

Hør da hva Kristus sier: «på grunn av (gjennom) det ord jeg har talt». Og Herrens Ånd sier: «Hør! Så skal deres sjel leve», Jes 55:3. Altså bare: «Hør!»

«Troen kommer av forkynnelsen som vi hører», Rom 10:17. Troen kommer ikke av seg selv. Det er forvillelsen alle vakte sjeler lokkes til; de bare tenker og tenker, men hører ikke hva Gud sier. På den måten skapes ikke troen. Heller ikke ved bare å ønske og vente på Den Hellige Ånd, eller bearbeide hjertet sitt for å skape tro.

Nei, Kristus sier altså «gjennom mitt ord». Stans og hør hva det er Gud taler! Ta Gud på ordet, og stol på det, at han ikke lyver! Da kan det se så ille ut det bare vil med hva du kan få til, hvor elendig det går med all forbedring hos deg, og hvor lite du kjenner i ditt hjerte. Kan du bare ta Gud på ordet, og med hjertets tro ta til deg hans vitnesbyrd om Kristus, så har du straks hele Frelseren og alt hans fullbrakte verk.

Se hvor herlig Paulus taler om dette i Rom 10:6-9: «Rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst».

Hør for en lærdom! Se ikke hit eller dit etter Kristus, vil Paulus si her. Speid ikke omkring på det uvisse i alle retninger, i noe tåkete uendelig fjernt! For hva sier Skriften? «Ordet er deg nær!» Hør! Du har Ordet - Ordet og troen!

Ja, men Kristus? Hører du ikke? Du har Ordet! Ta Ordet, så har du Kristus. «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen...?»

Du synes Kristus er så langt borte, som om han var i himmelen eller i avgrunnen. Du vet ikke hvor han er, eller hvordan og når han skal bli din. Du strekker deg mot noe ubestemmelig fjernt - etter ham. Men det behøver du ikke, sier apostelen. Ordet er deg nær, Ordet og troen.

Tar du til deg Ordet, så tar du til deg Kristus. For i samme øyeblikk ordet om Kristus får slippe inn i hjertet ditt, da har du også Kristus med hele hans fullbrakte verk, ja, alt som dette Ordet inneholder. Så mye betyr Ordet. Og så mye betyr dette ordet: Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere. Bare gjennom det jeg har talt, er dere rene.

På denne måten frelser troen oss. Gud gir deg et ord, du tar det til deg. Og straks har du det ordet inneholder og lover. Det var dette Kristus alltid ville lære oss, når han gikk omkring og hjalp alle - bare med ord. Han sa et ord, de trodde ordet, og straks skjedde det.

Særlig lærerikt er ordet om den kongelige embetsmannen, i Joh 4:46-54. Sønnen hans ligger for døden. Så går han til Jesus og ber ham komme med ham og helbrede sønnen hans. Men Jesus begynner med å refse vantroen, og sier: «Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro!» Vi ser embetsmannen gjentar sitt bønnebegjær. Likevel går ikke Kristus med ham. Men hva gjør han i stedet? Han gir ham et ord, og sier: «Gå hjem, din sønn lever!

«Mannen trodde det ord Jesus sa til ham, og gikk.» Men han var så langt hjemmefra, at først neste dag møtte han tjenerne som var sendt av sted for å si til ham: «din sønn lever!» Og da det ble klart når gutten var blitt bedre, skjønte han det var når Jesus sa: Gå hjem, din sønn lever! Det vil si akkurat når han i tro tok til seg Ordet.

Her ser vi hva det vil si å «vandre i tro». Mannen fikk ingenting synlig. Kristus gikk ikke med ham. Han fikk heller ikke noe legemiddel han kunne bære med seg. Han fikk absolutt ingen ting som kunne sees eller kjennes. Han fikk bare et ord. Og med det gikk han helt til neste dag, og måtte altså hele den lange natten nøye seg bare med Ordet. Så fikk han stadfestelsen gjennom tjenerne.

Av dette skal vi lære at på samme måte skal også vi nøye oss med et eneste ord fra denne Herren, vandre i tro og ikke se noe som helst av det gå i oppfyllelse. Men vi skal vite at der hjemme, i himmelen for Guds øyne, er nå alt vel, og vår sjel er ren og frisk.

Ja, selv om vi må vandre med mørke og natt i vår sjel, så skal vi en gang, hvis vi bare holder oss til Ordet, i det evige lysets dag når vi er nådd hjem, få se det med egne øyne, at det virkelig var som Ordet lovet.

Dette vil disse himmelske velformulerte, dype ordene lære oss: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere». Herren vil alltid rette våre øyne på hans ord.

Det er svært viktig at vi prenter dette dypt inn i våre hjerter. For det er utrolig hvor lang og pinefull kval mange kommer inn i, før de kommer fri fra sine følelser, og fatter denne hemmeligheten; at vi må begynne med bare å ta til oss et ord av Kristus, og stole på det. For selv vil vi derimot stadig kjenne noe i hjertet vårt, og ha en klar opplevelse av Åndens liv, før vi vil tro. Men dette kan ikke skje før vi først har tatt til oss Ordet, som vi nå har vist.

Hvordan kan jeg så vite at denne frelsen er min? sier du. Kristus er død for alle, og Ordet taler til alle. Men likevel er ikke alle frelst. Herren sa også selv: «Dere er ikke alle rene».

Svar: Gå bare til Ordet! Bare Ordet fra Guds munn er det som også skal gi deg denne vissheten. «Troen kommer av forkynnelsen som vi hører». Og «den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv». At så ikke alle blir frelst, kommer nettopp av at de ikke tror. Hadde Judas trodd Kristi ord, så hadde han også blitt ren og frelst. Men han trodde bare sine egne tanker og djevelens innskytelser, og skjøv fra seg det Kristus sa til ham.

Legg altså merke til hva det er Gud taler, så ser du hvem han sier blir frelst, eller går fortapt. Du kan jo med egne øyne se hva Skriften mener med den frelsende troen. Den får du ikke ved å sove på gammel kunnskap, men som en fattig, hjelpeløs synder tar imot nådens budskap. Du ser det i alle eksemplene i Skriften på dem som ble frelst. Synden og Guds dom skremte dem. Men ordet om Kristus trakk dem til hans føtter. Og da sa han: «Din tro har frelst deg!»

Der ser jeg med egne øyne hvem som blir frelst! Å få min trøst i evangeliets nåde som tilbys meg, og så senere i alle syndens og lovens anfektelser stadig hente trøst i den samme frie nåden, det er tro. En slik tro knytter hjertet til Kristus og hans ord, så det ikke kan leve uten dette. Troen kommer av forkynnelsen.

Tar du din tro ut av været, ut av ingenting, eller fra hjertet, fra dine egne tanker, så du ikke trenger Ordet til dette, - da er det ikke tro, men en kjødelig sikkerhet. Derfor har Kristus sagt det så klart: Gjennom mitt ord («rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere»).

Han vil ikke en gang nevne troen, men bare sitt ord. For å feste all vår oppmerksomhet bare ved Ordet, så vi skal vite at vi frelses ikke gjennom en tro som vokser ut av hjertet og egne tanker. Men bare gjennom den troen som skapes av hans ord.

Til toppen

5. Tror du det, så har du det

Du er bekymret over dine synder, ditt hjertes ondskap, kulde, hardhet, selvsikkerhet, og all ugudeligheten. Du har gitt opp alt ditt eget strev som nytteløst. Så får du høre ordet om Kristus. Dette inntar hjertet ditt og skaper trøst, lengsel og håp. Da er dette en tro som gjør deg ren og frelst.

Kristus sier: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Nå er jo du en av verden. Altså er Kristus også gitt til deg. Får dette slippe til i hjertet ditt, så det trøster og inntar din sjel, da finnes det tro der. Og så sier Kristus samme sted videre: «..for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv».

Tror du det ordet, så har du full visshet om at du, - du - ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Slik må troen hvile i Ordet, og har da straks alt det Ordet inneholder og lover.

Ja, ta som eksempel akkurat dem som Kristus sa disse ordene om: «Dere er alt rene». Her har du hans eget vitnesbyrd om disse som ennå var her på jord, og som du liksom med egne øyne kan følge i det vi leser om dem. Der får du se hvordan de er, de Herren selv kaller rene.

Det var alle de elleve disiplene. De trodde, de var hans oppriktige venner og hans disipler. All jødenes fiendskap og alle hans bud om forsakelse kunne ikke stanse dem fra å følge ham. Og de trodde ham - ikke bare at han var «Kristus, den levende Guds Sønn», Mat 16:16. Men også at de hadde hans nåde, hvor lite de enn ellers forstod ham.

Gjennom denne troen var de klart skilt ut fra verden. De levde og døde for sin Mester som hans egne. Men på tross av dette rene sinn, ser vi deres falne natur bryte ut i mange slags skrøpeligheter på deres vandring. Ja, samme kvelden som Jesus sa de var rene, forutsa han også hvordan de «alle skulle ta antstøt av ham», og Peter skulle fornekte ham tre ganger. Likevel stadfestet han at Peter eide troen: «Jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte». Og «dere er alt rene!» Her ser du hvordan det stod til med dem Herren sier er rene.

Men er du ennå en venn av verden, da hjelper det ikke å leve kristelig. Du må være hans disippel, «være hans egen, bli og leve under ham i hans rike». Kan verdens gunst eller motstand, eller læren om forsakelse og dødelse av kjødet fremdeles holde deg tilbake fra å bli helt forenet med Kristus og hans sak, - da har du ikke den rette omvendelsen og troen.

Men er det blitt slik at du ikke spør etter noe annet enn å bare få være hans, og kunne med visshet tro det, da er all din skrøpelighet ikke noe hinder for din benådning. Da har du anger nok, omvendelse nok. Tro bare hans ord, hans tilbud om nåde, og alt er vel. Du er ren i ham.

Kort sagt: Hvis dette er din tilstand, at du er misfornøyd med deg selv, renset og tuktet. Men likevel i all din elendighet tror på Kristus, klynger deg til ham og hans ord. Da er du i ham fullkommen ren.

«Men», sier du, «jeg kjenner meg helt annet enn ren, og kjenner tvert imot en enorm urenhet i hele mitt indre. Alle slags synder frister meg stadig. Og det som er aller verst, er at av og til kjenner jeg kjærlighet til en konkret synd. Og kjenner da ikke det hat jeg skulle hatt til den, eller en ren vilje til å bli kvitt den».

Svar: Dette høres ikke bra ut. Men det betyr likevel ikke at du er åndelig død. At du kjenner all urenheten hos deg, betyr jo bare at Ånden straffer alt det som er av kjød. «I mitt kjød bor intet godt». Og at du opplever at du elsker visse lidenskaper og lyster, det er ikke så underlig. «De som hører Kristus Jesus til», Gal 5:24, kjenner til slikt. Og hvordan kan jeg kjenne disse fristelsene og lystene annerledes enn som kjærlighet til synden? Tenk over dette!

Men er du en kristen, da skal du også vite med deg selv at du også hater disse syndene. «Hva er det du sier? Kan jeg både elske og hate samme synd? Det er jo et motsetningsforhold i dette!» Ja, ganske riktig. I spørsmålet om synd oppstår det alltid et motsetningsforhold hos en kristen. Kjødet og ånden «står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil», Gal 5.

At du ikke har en «ren vilje» til å bli kvitt synden, beviser bare at du har samtidig både kjærlighet til synden, og hat til den. Det første har du i kjødet, det andre i ånden. En kristen er ikke bare ånd, men også kjød. En kristens liv er et delt og istykkerrevet liv i den daglige kampen. Derfor kjenner vi ikke bare den rene viljen. Men kjenner denne sørgelige blandingen av kjød og ånd.

De uerfarne, med en selvlaget kristendom, forstår ikke noe av dette forholdet. Så for dem er dette en altfor tung og farlig forkynnelse. Men se på Davids klagerop og Paulus’ sukk om å bli fridd ut fra dødens legeme, bare på grunn av den sterke loven som gjelder i lemmene. Og vær klar over at det er akkurat denne kampen som aller mest vitner om et rent sinn. At du hater og fordømmer nettopp din kjærlighet til synden, at du hater mest de syndene du elsker mest, - dette er det viktigste tegnet på det rene sinnet.

De kjødelige har et kjødelig sinn, og de åndelige et åndelig sinn. Mang en vantro kan hate de syndene han ikke selv elsker. Men å hate akkurat den synden jeg selv ut fra mitt kjød elsker mest, det vitner om et rent sinn.

Jeg tror at når disiplene trettet om hvem av dem som var den største, da hadde de ikke hat til egenkjærligheten. Men når de senere besinnet seg, og kom tilbake til sitt egentlige sinn, da har de ganske sikkert hatet den. Det ene øyeblikket sa Peter: «Jeg kjenner ikke dette mennesket». Men ikke lenge etter gråt han bittert over det han hadde sagt.

Kort sagt: Du ser på hvordan syndens forderv som bor i deg, fullstendig overdøver Kristi ord om at du er ren i hans blod. Likevel sier vi fremdeles: Stans opp og legg merke til hvordan disiplene var akkurat den kvelden da Kristus sa de var rene. Her er hele styrken i den teksten vi har foran oss. Dette vil jeg aldri holde opp å minne meg selv om.

Husk hvem det er som kaller dem rene! Det er han som har øyne som ildsluer, og som til sist skal dømme levende og døde. Han kaller dem rene samtidig med at han forutsier deres fall. Samme kveld oppstod det en diskusjon mellom disiplene om hvem av dem som var størst. Og samme kveld gikk de ut med ham til Getsemane. Der, mens han svettet blod, var de ikke i stand til å våke og be sammen med ham, selv om han ba dem om det. Da han ble fengslet, rømte de alle sammen. Og mens han avla en god bekjennelse, fornektet Peter sin Herre.

Og merk! Om disse sa Herren likevel: «Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere». Å, dette vil jeg aldri glemme! Her seg jeg virkelig med mine egne øyne hva den store forsoningen innebærer. Her ser jeg selv hva det er som utgjør hele evangeliets hovedlære; at vi blir rettferdiggjort ved tro. Her ser jeg det store alvoret i denne forkynnelsen, at «Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra all synd».

Det er jo fullstendig urimelig for all fornuft at så urene skapninger samtidig skal være rene overfor Gud. Men da begynner jeg å ane at Kristi blod altså må gjelde noe mer i Guds øyne enn i våre, gjelde noe mer i himmelen, enn slik vi ser det her på jorden. Vi her nede ser det ikke og «regner det for intet». Men for Gud må det være høyt verdsatt at hans Sønn kom til jord og utgjøt sitt blod.

Å, var vi bare der oppe og så i det sanne lyset hvor mye Guds Sønn gjelder, og hvor mye vi gjelder i forhold til ham -. Da ville vi se oss selv og alle mennesker så små som et fnugg i vektskålen, imot den store uendelige Herren som gav seg selv helt til vår forsoning. Da ville vi si: All vår elendighet, om den er aldri så stor, er likevel imot ham og hans blod som intet.

Derfor kunne han med rette si: «Den som er badet, er helt ren». Og, Gud skje lov, der oppe, innfor Gud, er det slik! Den som er badet, han er helt og holdent ren, - samtidig som han her nede sukker over all sin urenhet, og ser seg selv helt uren.

Gud skje lov! Midt i all vår elendighet er vi innfor Gud rene, uskyldige og velbehagelige. Det kan vi takke Kristus for. Og det har han selv sagt. Jeg forstår slett ikke alt om årsakene og formen for denne renheten han taler om her. Men jeg ser i alle fall at han tross alt selv har sagt om slike som gikk her nede i sitt kjøds urenhet, at de var helt rene.

Jeg ser i alle fall at for ham var de velbehagelige, elskede barn. Og han har samme kvelden sagt at det som gjelder dem, gjelder også alle som ved deres ord skulle komme til tro på ham, Joh 17:20.

Da vil jeg be om å stadig få se dypere i denne hemmelighet, og aldri glemme: Herren Kristus selv, den eneste jeg behøver spørre, han sa selv: «Nå er dere rene ved et bad og ved de ord jeg har talt».

XV. De viktigste fruktene av Kristi død og oppstandelse

1. Jesus vil være din bror

På oppstandelsens dag ser jeg igjen Paradis, ja, himmelen og vår tapte barnerett gjenopprettet. Jeg ser engler tale med mennesker som med søsken. Jeg hører Guds Sønn kalle syndere for sine brødre. Jeg ser at synden er sonet, at de som tror er frigjort, rettferdige og renset fra synden, - ved alt det vi er tilregnet.

Selv Peter med sitt veldige fall og de andre disiplene med sine synder; kranglingen om hvem som var størst, de sovnet, de rømte fra Jesus o.s.v.,- var tross alt dette fremdeles Kristi elskede «brødre». Jeg ser at loven ikke lenger får dømme dem som er i Kristus. For den kan nå ikke lenger ødelegge deres brorskap med ham. Jeg ser at døden ikke har makt til å beholde oss etter at vår oppstandne bror «er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn», 1Kor 15:20.

Jeg ser at liksom Gud vandret i Paradis blant menneskene som sine barn, slik går også Jesus nå med sitt forklarede himmelske legeme sammen med de to disiplene til Emmaus. Han går gjennom stengte dører til de elleve, og forsvinner igjen i et øyeblikk, som det aldri hadde skjedd før hans død. Dermed viser han hvordan han vil være med oss, usynlig, inntil verdens ende.

Ja, overdekt og dypt skjult av dette livets nød, synd og sorg, skjuler det seg hele tiden, under alt dette, et gjenreist himmerike. Men vi leser om de to disiplene som var på vei til Emmaus, og uten å vite det nettopp talte med sin kjære Herre som de savnet så inderlig, at «deres øyne ble holdt igjen, så de ikke gjenkjente ham».

Akkurat slik er det også med oss. Våre øyne blir holdt igjen. Derfor går vi midt i den største herlighet fulle av jammer og sorg, midt i en uendelig rikdom så fattige at vi kunne dø av bekymring. Fikk bare Herren åpnet øynene våre, så ville vi se at alt er fullkomment, som det helt fra Paradisets dager og videre framover ble lovet: Alt er gjenopprettet etter syndefallet. Den tapte barneretten og himmelen er gjenopprettet.

La oss så se litt nærmere på det vi har nevnt fra det som skjedde på påskedagen. Det første som møter oss ved Jesu grav, er engler, «to menn i skinnende klær», som talte fortrolig med kvinnene som var kommet til graven. De sier: «Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham» o.s.v.

Himmelske engler var altså de første som kom med bud om Jesu fullbrakte soningsverk, som de også var de første som forkynte hans fødsel. Her stadfestes Jesu ord: «Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen». Her var i sannhet himmelens port og stige, der det slaktede Guds lams hode hviler på steinen, og der engler stiger opp og ned. Her kan en i ennå dypere betydning enn patriarken Jakob da han våknet opp, si: «Dette må være et hellig sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port».

Her står himmelske engler fram, - ikke i drømmer, ikke i dunkelt nattemørke, men for våkne øyne i klart morgenlys. Og de blir ikke bare sett, men de taler, de forkynner for menneskene.

Det er altså ikke noen uklar, hemmelighetsfull forbindelse mellom himmelen og jorden. Nei, skillemuren mellom de salige englene og de syndige menneskene er borte. En fullkommen og åpenbar forening mellom engler og mennesker er nå oppstått. Nå omgåes englene på menneskelig vis med menneskene. På samme måte som menneskene en gang på englers vis skal omgåes med dem.

Det Gud fra begynnelsen sammenføyde, men som Satan gjennom synden atskilte, som det fra begge sider har vært lengtet etter måtte bli gjenopprettet, det har nå på ny oppstått i sitt opprinnelige forhold. Så møtes de skilte igjen - englene og menneskene - ved Jesu grav.

Å, det er herlig å se denne gjenforeningen, se englenes ydmyke villighet til å tjene de falne menneskene som er kallet til arvinger av det evige riket. Kristus har talt om hvordan englene gleder seg over en synder som vender om. Hvem kan da fatte disse himmelske venners glede en slik dag, når de kunne forkynne menneskene den fullbyrdede forsoningen!

Jesus er oppstanden, døden er overvunnet og oppslukt av livet. Synden er sonet, loven er oppfylt, forbannelsen tatt bort, rettferdigheten tilfredsstilt, og Gud er fornøyd. Alt som Satan ødela, er nå gjenopprettet. Ikke helvete, men himmelen, ikke de onde åndene, men Herrens engler skal ta de frelste sjelene inn til seg.

Dette fryder englene seg over, dette bruser som jubel i deres kor. Nå skal de ofte kunne glede seg over syndere som vender om. Nå skal de føre mang en Lasarus’ sjel til sitt evige hjem. Hvem skulle ellers kunne forkynt menneskene denne herlige nyhet? I hele skaperverket finnes det ikke verken gladere eller mer villige budbærere, og heller ikke noen mer troverdige.

Englene har den reneste vilje og klareste kunnskap. Så vår stakkars tvil burde sannelig vike for slike budbærere. Om disse kan vi sannelig si med Jesaja: «Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer!»

Så fryd dere da, deres Sions barn, over disse gode budbærernes, disse himmelske venners budskap. De er jo for tid og evighet «sendt ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse». En gang, når vår sjel og vårt legeme blir befridd fra alle bånd og alt som er tåkete, skal vi bedre lære å kjenne og prise Gud for englene som stadig omgir oss.

Når Paulus skriver til menigheten som ennå kjemper på jorden, sier han likevel: «Dere er kommet til det himmelske Jerusalem, til de utallige englene», Heb 12:11. Da må vi vel kunne si at himmelen igjen er forenet med jorden, syndefallet gjenopprettet og Paradiset åpnet på nytt.

Det andre og mest underlige vi opplever ved Jesu grav, er at Kristus nå bruker et nytt ord. Nå kaller han sine disipler for brødre. Maria Magdalena står ved graven og gråter. Jesus åpenbarer seg for henne og sier: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud», Joh 20:17.

Dette var det første den oppstandne Frelseren talte etter å ha fullbyrdet sitt veldige verk. Og vi merker på ordene at det ligger ham sterkt på hjertet å feste oppmerksomheten ved ordet «brødre». For han sier jo det samme når han så markert gjentar: «Min Far og deres Far, min Gud og deres Gud». Samtidig skal vi også huske at før sin død tiltalte Kristus ikke disiplene sine med «brødre». Han hadde nok kalt dem venner, vist dem sin kjærlighet og rent generelt talt om at «den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor».

Men først nå er det store soningsverket fullbrakt. Nå er syndefallet gjenopprettet, slangens hode knust, synden sonet, den evige rettferdighet ført fram, og menneskenes opprinnelige barnekår hos Gud gjenopprettet.

Det er nå han begynner å bruke benevnelsen «brødre», og sier: «Min Far og deres Far, min Gud og deres Gud». Jo visst er dette betydningsfullt, virkelig noe vi må stanse opp for og tenke nærmere over!

Og at dette var det første Herren talte etter sin oppstandelse, gir det en ennå dypere betydning, når vi dermed innser at akkurat dette var det store målet for hele Kristi forsoning: Å gjenopprette barnekåret hos Gud, som vi mistet ved Adams fall.

For alt som ellers skjedde, som at synden ble sonet, lovens forbannelse tatt bort, og den evige rettferdighet ført fram, (Dan 9:24), er bare deler av et eneste stort verk: Gjenopprettelsen av vårt tapte barnekår.

For dette er jo hele hovedsaken; at menneskene i begynnelsen var skapt til Guds barn og arvinger. Og når dette vårt barnekår gikk tapt i syndefallet, skulle «kvinnens sæd» gjenopprette dette. I barnekåret hos Gud ligger hele vår frelse og salighet. «For er vi barn, da er vi også arvinger...» Det var altså gjenopprettelsen av dette, som var målet og summen av alt Kristus, som vår andre Adam, skulle utrette.

Den som innser dette, skulle etter Kristi fullbrakte soning av seg selv kunne spørre: Er da vårt barnekår hos Gud nå gjenopprettet? Er vi nå brakt tilbake til alt det forhold til Gud som vi mistet i fallet? Og så kommer Kristus selv her og sier det. Han sier «mine brødre - min Far og deres Far - min Gud og deres Gud - «min og deres, min og deres»! Og det er altså det første han sier etter sin oppstandelse!

Den som her ikke merker noe stort og guddommelig, han må ha et fullstendig tillukket sinn. Og tenk så underlig: Kristus selv, himmelens Herre, Guds evige Sønn, som først kom og ble menneske som oss, og nå har fullbyrdet gjenløsningen, - han sier om stakkars skrøpelige disipler: «mine brødre - mine - brødre - min Far og deres Far!»

Slik har nå Herren brutt ned gjerdets skillevegg. Så er nå på ny Gud og menneskene forenet, nå er barnekåret hos Gud gjenopprettet. Nå er Guds Sønn, som apostelen sier, blitt den førstefødte blant mange brødre, Rom 8:29. Merk: «Den førstefødte blant mange brødre»!

Hva er det jeg hører? Om vi nå har grunnet på denne vidunderlige broderhilsenen, har vi likevel bare så vidt begynt å se noe av dette. Her er en dybde og en høyde langt ut over det vi kan fatte. Gaven er altfor stor, og hjertene våre altfor trange - !

Til toppen

2. Jesu blod gjelder

«Mine brødre», sier altså Herren. «Ja, men det var jo disiplene han sa dette til, disse som stod ham så nær, som hadde fulgt ham i mer enn tre år, og som var så hellige og gode. Hva trøst kan vi ha av det», sier så du.

Da vil vi bare spørre deg: Har du ennå ikke forstått at dette brorskapet med Kristus er det samme som vårt barnekår hos Gud? Det var dette som var selve hovedmålet med Kristi forsoning, som jo ikke skjedde bare for noen få venner, men for hele verden!

Har du aldri ment, eller tenkt over det du kanskje tusen ganger har sagt innfor Herren: «Fader vår, du som er i himmelen»?

Riktig nok er det høyst urimelig både for vår fornuft og våre følelser; at vi elendige syndere i det hele tatt skulle tenke på å få del i den store ære og nåde å få være Kristi brødre. Men hva sier Skriften? Hva sier Kristus selv om den aller største nåde som han lot sine disipler få del i; den inderlige forening med ham? Han sier: «Jeg i dem og de i meg, liksom du, Fader, i meg og jeg i deg».

Var det bare disiplene dette gjaldt? Nei, Herren selv sier: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Far, i meg, og jeg i deg». Det som gjaldt disiplene, skulle gjelde alle. Kristus gjorde aldri forskjell på mennesker. Ikke en gang Kristi egen mor fikk ha særfordeler, som vi ser det i Luk 8:19-21, og 11:27-28. Alle som har navn av menneske var like for ham.

Det er ganske enkelt menneskene som er så dyrebare i hans øyne, og ikke den eller den personen. Men bare med den ene forskjell at de frelste ligger ved hans bryst og er hans fryd og glede, mens de ufrelste er hans store nød, og er fjernt fra hans favn.

Så gjelder da dette brorskapet ikke bare de første disiplene, men oss alle som gjennom deres ord kommer til tro på Kristus. Å, for en herlighet! Å, for en gledens og frydens kilde! Hver eneste en av oss som gjennom deres ord begynner å tro på ham, har samme rett som dem til å ta til oss hans herlige ord: Mine brødre - min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.

Men det som framfor alt er så spesielt, som må ha smeltet disiplenes hjerter totalt, og burde smelte våre hjerter: Disiplene får denne hilsenen akkurat når de mer enn noen gang i sitt liv har falt i synd!

La oss tenke litt over hva som skjedde blant dem de siste timene de var sammen med ham på skjærtorsdags kveld, før han skiltes fra dem. Etter at de hadde fått nattverden, og etter Herren hadde holdt en rørende avskjedstale til dem, hva skjedde? Jo, samme kveld begynte disiplene å krangle om hvem av dem som skulle ansees som den største. Når så Jesus i Getsemane svettet blod, «var de ikke i stand til å våke én time med ham», men sovnet. Av menneskefrykt fornektet Peter sin Herre og Frelser. Han lot usanne ord gå over sine lepper, og stadfestet dem med forbannelser. Og til sist, når Jesus ble fengslet, da rømte de vekk, alle sammen.

Alt sammen altså så store synder at en kan undres over at de ikke ble totalt knust i sorg. For de forstod sikkert godt nok hvor syndig dette var. Jesus hadde jo forutsagt at de samme natt skulle ta anstøt av ham. Men da forsikret de at de ville heller dø med ham. Og da Peter hadde fornektet, gikk han ut og gråt bittert.

Husk så at etter dette hadde de ikke fått talt ett ord med Jesus, før de altså fikk denne broderhilsenen. Prøv å tenk deg denne situasjonen! Vi har ikke ord som kan skildre det hjertegripende i det som har skjedd med dem her. Og, på den andre side; for et herlig bevis som ligger i dette på hva Kristus utrettet med sin soningsdød.

Her ser vi igjen frukten av Kristi død og oppstandelse: At syndens fordømmende kraft er tilintetgjort, så den ikke lenger tilregnes og fordømmer dem som tror på ham. At loven så fullkomment er oppfylt, dens dom og forbannelse er tatt bort. Så disiplenes store fall og synder ikke et øyeblikk kunne rokke ved deres nådestand og barnerett.

Her ser vi hva som ligger i dette ordet: «Kristus ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Og det Paulus sier et annet sted: «Er ikke Kristus oppstått, da er dere ennå i deres synder».

Da skjønner vi at apostlene for alvor har trodd at de ikke lenger var i sine synder. Og det bare fordi Kristus hadde dødd og oppstått for dem. For når Paulus sier: «Er ikke Kristus oppstått, da er dere ennå i deres synder», så er jo følgen klar: Når da Kristus derimot er oppstått, da er dere ikke i deres synder.

Så ser jeg da her med egne øyne at Kristus etter sine disiplers virkelig store synder begynner å kalle dem brødre, og skynder seg, framfor noe annet, med å få sendt denne hilsenen til dem. Jeg ser at vi i Kristus har et så stort nåderike at synden aldri blir tilregnet oss, så lenge vi blir hos ham.

Vi vil nok bli tuktet og straffet. For våre synder «hjemsøkes med ris og vår misgjerning med slag». Men selve nåden og barnekåret i himmelen skal stå urokkelig fast, så lenge vi ennå i all vår elendighet holder oss til Kristus, dømmer oss selv og søker all vår rettferdighet og helliggjørelse i ham alene.

Å ja, vi vet alt dette. Vi vet at dette er summen av hele Guds evangelium; at Kristi blod renser oss fra alle våre synder. Og at det er et troverdig ord, fullt verdt å motta. Men straks vi blir satt på prøve, oppfører vi oss som om vi ikke kjenner dette budskapet. Vi kan nok tro det så lenge vår kristendom går noenlunde etter veien, og når vi sitter og nyter påskebetraktninger. Men hva så hvis det går med oss som disiplene!

Tenk om noen av oss skulle synde så grovt at vi fornektet vår Herre, eller sa åpenbare usannheter om ham, og så forbannet oss på at det var sant! Tenk om noen av oss, når vi gikk fra Herrens nattverd, begynte å krangle om hvem av oss som var størst! Å, tenk nå hvordan vi da skulle kunne tro! Det ville jo være umulig å unngå at hele vårt menneske ville skjelve. Vi ville komme i et forferdelig mørke, - så sant vi ikke var bedratt av en tro djevelen hadde skapt i oss.

Men likevel ser vi altså at selv når så uhyggelige ting har skjedd, gjelder likevel Kristi blod mer. Derfor bør vi, midt i forskrekkelsen over vår egen synd, likevel ikke slippe troens ankerfeste, men bare holde fast og tro på nåden som hersker over all vår synd.

I slike tider lærer vi at tross alt det evangelium vi har i hodet, har vi knapt et sennepskorn av tro i hjertet. Vår tendens er at vi med munnen gjerne bekjenner at vi er syndere, som bare i Kristi navn har all vår rettferdighet. Men samtidig vil vi ha den trøsten i vårt indre, at vi er ganske gode og rette kristne. Får vi så en alvorlig prøvelse, eller faller i synd, da gjelder liksom Kristi blod ikke lenger - ! Da er det slutt på vår trøst og rettferdighet.

Men slik skal det jo slett ikke være! At vi kan miste motet, ja, også går ut og gråter bittert, det må gjerne skje. Men å oppføre oss som om vi har mistet all trøst, og helt slippe ankerfestet, det er å ikke gi Lammet dets ære. Det er å ikke tro som apostlene; at når Kristus jo er oppstått, så er vi ikke i våre synder.

Samtidig er det klart at med en så halv tro er det ikke mulig å holde ut i denne striden. For før eller senere kommer tross alt store prøvelser. Det er helt ubegripelig, før vi har opplevd det, hvor forferdelig sterke og iherdige prøvelser - og for en ynkelig svakhet - som kan angripe troens folk, og da spesielt noen av disse. Som vi har sett det hos disiplene.

Tross alt vi har lest, hørt og tenkt om dette, så blir virkeligheten langt voldsommere når dette skjer. Vi ser hvordan de mest opplyste kristne holder på å gå under, når synden og djevelen angriper på den onde dag. Det er derfor helt nødvendig at vi har satt oss grundig inn i hele Kristi fullbrakte verk, og i tide forbereder oss på angrepene. Ikke bare gjennom å våke og be mot selve fristelsene. Men også ved daglig å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus.

Til toppen

3. Jesus går med deg til Emmaus!

Påskemorgen hilste Kristus disiplene og kalte dem brødre. Vi bør lære å både tenke og tale som Luther skriver om dette: «Det er sant at jeg har synder, og er aldeles uverdig til dette brorskap med Kristus. Men hvis jeg av den grunn ikke trodde og mottok dette brorskap, som tross alt ikke jeg eller noe menneske, men Guds evige Sønn har kjøpt til meg gjennom sin død, - så ville jeg i tillegg til alle mine synder også gjøre den at jeg fornektet Kristi verk og beskyldte ham for løgn. Må Gud bevare meg fra slikt!

Jeg vil derfor heller si: Jeg vet vel at jeg er et uverdig menneske, og mer verd å være djevelens enn Kristi bror. Men nå har Kristus sagt at jeg, så vel som Peter, er hans bror. For han har dødd for meg så vel som for ham. Peter var en synder så vel som jeg. Og Kristus vil virkelig ha meg, og vil at jeg uten å tvile skal tro på ham, og ikke se på hvor uverdig og full av synd jeg selv er. Når nå han jo selv ikke lenger vil huske på det, men lar det være som dødt og begravet.

Hvorfor skulle så jeg ikke også la det være slik, og bare av hjertet takke, lovprise og elske min kjære Herre for en så usigelig nåde? Selv om jeg tynges av synd, bør jeg av den grunn ikke avslå hans store nåde og brorskapet han tilbyr meg. Tror jeg det ikke, så er det min egen store nød. Men slik står det likevel fast hos ham». Så langt Luther.

Men vi ser ennå en trøstens sannhet på påskedagen. Jesus kommer på kvelden til de to sorgtunge disiplene på veien til Emmaus. Der ser vi han, som de først ikke kjenner, taler med dem i deres sorg, og gjenoppretter deres knuste tro. Og etter hvert, når han bryter brødet, åpenbarer han seg for dem, og gir dem en overstrømmende glede.

I dette har han med sine gjerningers himmelske budskap skildret for oss hvordan han også vil vandre sammen med oss gjennom dette vanskelige livet på jord. Og spesielt når vi i vantro og mørke forvirrer oss bort fra den øvrige hjorden. Han vil være vår gode og trofaste hyrde, som går etter den sauen som er kommet bort, inntil han finner den.

Denne trøsten er helt nødvendig for oss. Tusen ganger ville vi gå tapt i vår farlige verden, hvis ikke han selv også bevarer oss, oppsøker oss på våre villfarne stier, innhenter oss, og på nytt fører oss tilbake til Guds rette nåde.

Det vil være umulig for oss selv å våke så verken synd, villfarelser, eller i det minste vantroens mørke overfaller oss så vi ikke en gang vet hvor vi befinner oss. Da sukker vi: Å, om jeg visste hvor jeg er! Alt er dødt og mørkt i hjertet mitt. Verken Ordet eller bønnen smaker meg. Alt sammen er dødt. Jeg har mistet Kristus! Jeg er falt fra! Det er min egen skyld, jeg har syndet o.s.v. I slike situasjoner er vi på disiplenes vei til Damaskus.

Nå er dette mørket riktignok ikke det farligste. For her sukker vi tross alt selv etter lyset. Likevel er det slik at hvis Herren overlot oss til oss selv, så var vi fortapt. Slik var det også med disse to disiplene. Midt i deres mørke, der de går så sorgtunge, så går Herren med dem. Men hvis noen hadde sagt til dem at det var Herren selv som gikk mellom dem, så hadde det vært helt utrolig for dem. De trodde jo han var død! Og dette talte de med ham om i dypeste sorg og alvor, og visste ikke at det var akkurat ham de savnet så sårt, som de talte med.

Se dette herlige bildet på vår tilstand i mørke stunder! Dette bekrefter Luthers ord om at når du kjenner deg fullstendig død, uten tro, uten kjærlighet, og uten noen nød og lengsel etter alt dette, «da skuer han dypere inn i hjertet ditt, og ser at det ville ikke være deg imot at hjertet ditt var brennende av tro og kjærlighet».

Og der det står slik til, at det er nettopp savnet av liv, tro, kjærlighet og av Kristus, som er din største sorg, - der er ikke troen død, der er ikke Kristus borte. Der går han i dette samfunnet med deg til Emmaus. Men det er først senere, når han har åpenbart Skriftene for oss, og i det viser hvem han er, at hjertene våre blir brennende. Og det er først da vi forstår at vi nok ikke var helt likegyldige med ham.

Men lovet være Herren! Vi har en ennå større trøst i den gode hyrden. Han skal ikke bare oppsøke og trøste dem som er i mørke. Nei, han skal også oppsøke og hjelpe dem som i ennå større grad virkelig er kommet bort. Det bekrefter hans egne ord, så vel som alle Skriftens eksempler på hans omsorg.

Hvordan det så enn måtte stå til med deg, så er han den eneste som kan hjelpe i all nød. Han er den eneste som kjenner akkurat hvordan vi har det. Og den eneste som kan hjelpe der det virkelig står ille til.

Er det slik at du ikke med sikkerhet kan bedømme din egen tilstand, så er han den som kan ransake hjerter og nyrer. Han sier selv om hjertet: Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer. Lovet være Gud for at han ikke har sagt at vi skulle kunne gjøre dette! For hvordan skulle jeg kunne våge min sjels evige vel på min egen ransakelse?

Men nå har altså han lovet å gjøre det. Og selv, mistenksom når det gjelder mitt eget hjerte, sukker jeg uavlatelig fra mitt mørke Davids bønn: Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte o.s.v. Da vet jeg at like sikkert som at Gud er trofast og rettferdig, så kan han umulig la meg fortsette på en ond vei, uten at jeg vet om det. Det vet jeg ut fra hans eget fullkomne vesen.

Han er også den eneste som kan virke i meg alt det som er nødvendig. Han kan vekke og knuse meg. Og han er troens opphavsmann og fullender: «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag». Gud være lovet for at han aldri har sagt at vi skulle kunne gjøre noe av dette. Men har tvert imot sagt : Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser. Uten meg kan dere intet gjøre.

Altså; hva som enn står på hos deg: Han er den gode hyrde og hjelper. Kan du ikke angre din synd rett, så kan han som kan knuse fjell, også knuse ditt hjerte. Har jeg et både ondt, urent og falskt hjerte, så er han den eneste som kan skape et rent hjerte og «fornye en stadig ånd inne i meg».

Han er den eneste som kan hjelpe i alt! Stopp opp og tenk over dette! For nesten all vår nød og hjertets pine kommer av at vi går og innbiller oss at vi skal selv skape all denne forvandlingen i oss. Vi glemmer at det er han som gjør alt!

Men hvorfor blir da ikke alle mennesker frelst? Hvorfor virker han ikke hos alle? De friske søker ikke legen, bare de syke. Legg merke til disse to disiplene vi har talt sammen om! De går der sorgtunge på veien og taler med ham. Det er hos slike han kan komme til og arbeide. Ingen som i sitt mørke søker ham i hans ord, og særlig hvis han også kan tale med en bror om sin nød, skal noen gang bli til skamme.

XVII. Guds evige nådevalg

Det finnes knapt noen lære i hele Skriften som har hatt så forskjellig virkning på mennesker, alt etter som den er blitt rett eller falskt oppfattet, som læren om Guds evige nådevalg.

Budskapet er et skarpt sverd. Misforstått kan det pine og myrde sjeler forskrekkelig. Rett forstått er det ikke noe annet som kan gi en herligere og sterkere trøst i syndenød og anfektelse.

Her har det skjedd med mange at når de har fått åpenbart vår evige utvelgelse i Kristus, har de midt i sin store glede, virkelig undret seg over sin egen blindhet. At de ikke tidligere hadde sett denne skatten, som altså har vært skjult for dem så lenge. Her har mange stemt i med sangeren:

Jag las vad Anden skrivit, men tydde själv det ut,

Och vad til livs var givit, blev mig et dödsbeslut.

Hvor skulle jeg finne tryggere og saligere hvile for mitt svake, urolige hjerte, enn ved Guds evige nådevalg i Kristus? Hvem og hva skulle jeg ellers tro i all den forvirring av tanker, innskytelser og følelser som innenfra og utenfra gjør hjertet urolig og usikkert? Hvor skulle jeg søke hjelp mot de mange røstene innenfra og all slags lærdoms vær utenfra, - om ikke hos Gud?

Jeg vil be: Du evighetens Fader, hele verdens skaper og menneskehetens opphav og Frelser, du som var og som er og som skal være fra evighet og til evighet: Hva har du besluttet om hvordan vi skal bli frelst? Bare dette skal alt til slutt avhenge av: Guds evige nådevalg.

Guds evige vilje og beslutning om hvordan vi skal bli frelst, må bli den dypeste grunnvoll for min tro.

Men hvordan skulle jeg kunne vite hva Gud i sitt hjertes dyp hadde besluttet som sitt evige råd, hvis han ikke selv hadde talt om det til oss? Hvordan skulle jeg selv våge å tenke og dømme om noe så hellig og skjult som dette? Hvem skulle jeg tro om det som angår Gud, mer enn Gud selv? Men hvor trygt kan ikke den tale, som bare gjentar det Gud har forutsagt! Derfor skal vi bare se etter hva Skriften sier, og be Gud om nåde til å kunne se det, og tro det.

Vi vil ikke her være opptatt med det Skriften også taler om mange forskjellige nådevalg, som egentlig ikke gjelder vår frelse. Som f.eks. at Gud utvalgte Abraham og hans ætt til et spesielt eiendomsfolk, hvor hans ord skulle bevares og verdens Frelser bli født. At Jakob, med det samme som mål, ble utvalgt framfor Esau, David og hans hus framfor Sauls. At de tolv apostlene ble utvalgt til Kristi spesielle vitner. At Paulus ble utvalgt «til å bære hans navn fram for hedningefolk ...» o.s.v.

Her skal vi nå tale om Guds evige nådevalg til vår frelse. Men dette nådevalget omtales også i to forskjellige betydninger i Den Hellige Skrift.

Det er svært vanlig at så snart det blir spørsmål om nådevalget, så tenker man straks på utvelgelse til frelse av den enkelte, og - hvis den oppfattes rett - bygger på hvordan Gud i sin allvitenhet forutser. Og da svever man straks høyt i tåkete, hemmelighetsfulle tankebaner, uten grunn og feste. Dette er en feilaktig og skadelig måte å betrakte nådevalget på. Og kan, om man ikke snur i tide, føre til stor fortvilelse og åndelig død.

Men Skriften har også en annen lære om Guds nådevalg. Den skal vi nå først se på. Så kan vi senere også se på hvordan vi rett og «hälsosamt» kan bruke læren om hvordan Gud forutser, og den enkeltes utvelgelse til frelse.

Det første, og det som er viktigst for oss å kjenne og se nærmere på i dette spørsmålet, er den allmenne utvelgelsen, hele menneskehetens utvelgelse i Kristus. Dette taler Paulus klart om i Ef 1:3-6 og 11:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.......

I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd».

Se her hvordan apostelen taler om Guds evige nådevalg i Kristus: «I ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt....etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet....I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd».

I den siste setningen ovenfor skal vi merke oss nøye forskjellen på det som «forut var bestemt», og hans «viljes råd».

Etter det han forut har bestemt, er hele menneskeheten utvalgt i Kristus til frelse. Men etter hans viljes råd er en viss vei til denne frelsen staket ut for menneskene. Han «setter alt i verk etter sin viljes råd».

Her ser du Guds evige nådevalg! Gud er den eneste vise, rettferdige og barmhjertige, Skaperen og Faderen over alt i himmel og på jord, som er kommet fra Faderen.

Gud skapte mennesket i sitt bilde, som det ved sin egen lydighet og rettferdighet kunne beholde og leve i. Men i sin allvitenhet forutså Gud hvordan menneskene, hans rene og frie skapning, skulle falle ut av Guds bilde og sin uskyld. Han så hvordan de kom til å styrte seg selv, og med dem hele menneskeheten, ut i evig død og fordømmelse, fylt av den gamle slangens gift og solgt under synden.

Derfor besluttet Gud, før han slapp menneskeslekten ut av sin skaperhånd, at han ville selv sørge for deres frelse. Han ville gi dem en mellommann, som skulle ha både menneskelig og guddommelig natur uoppløselig sammensmeltet i egen person. Han «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt».

Ikke en bokstav eller tøddel kunne endres eller ettergis i den guddommelige rettferdighetens lov. Men like umulig var det for den falne menneskehet å oppfylle loven. Den kunne ikke gi noe den ikke lenger hadde; sann rettferdighet og hellighet.

Nå måtte enten hele Guds plan med å skape menneskene bli tilintetgjort, og hans livs sønn, hans avbilde og barn, gå fortapt. Eller Gud måtte selv tenke ut et råd til menneskenes frelse.

Da forbarmet han seg over oss i sin egen frie kjærlighet «etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet», og bestemte at hans egen elskede Sønn, Ordet - det evige og selvstendige -, skulle bli vår frelse. I samme barmhjertige kjærlighet påtok Sønnen seg villig å bli menneskenes bror og frelses-høvding. Ved selv å bli men-neske, ved å oppfylle loven og lide døden for oss, gjenvinne det som var tapt, og på ny opprette Guds bilde i oss ved seg selv.

«Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Han ble en «menneskesønn» for å frelse det som var fortapt.

«Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Og liksom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske», Rom 5, 1Kor 15.

Dette var Guds eget frie nådevalg etter «hans frie viljes råd». Den fortapte tilstand fallet førte oss ut i, brukte Gud til å bevise sin inderlige barmhjertighet mot sin falne menneskehet.

Men dette var ingen «forpliktende» tilstand som «tvang» Gud til det. For de englene som syndet, falt i en like fortapt tilstand, men det er «ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av», Heb 2:16. Det var et nådevalg.

Heller ikke var Gud forpliktet til å frelse oss fordi vi var bedratt av Satan, som vi av og til hører påstått av de blinde. For Adam og Eva hadde tilstrekkelig av både lys og kraft til å gjøre motstand mot fristeren. De kjente Herrens dom: «Den dag du eter av det (kunnskapens tre), skal du visselig dø». Og det hadde vært like lett for dem å adlyde, som de i stedet overtrådte sin Fars og Guds bud.

Nei, her var ingen annen grunn til vårt nådevalg, enn Guds egen frie, uavhengige kjærlighet. Som Kristus sier: «Så har Gud elsket verden». Uansett hvordan vi gransker, finner vi ingen annen grunn enn denne: «Han elsket, derfor elsket han». Vi kommer ikke lenger.

Slik skildrer også Gud seg selv i 2Mos 33:19: «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Det samme sier altså apostelen her: «Han har utvalgt oss i Kristus etter sin frie viljes råd». Ingen bad ham, ingen fortjente det. Det var hans egen viljes råd.

Her er en gullgruve!

Vår frelse, vår utvelgelse i Kristus, er Guds egen frie beslutning, og hans egen gjerning, «etter hans viljes velbehag»*. Skriften viser at Gud gjør alt «for sitt navns skyld», «Av ham og ved ham og til ham er alle ting».

Så har det behaget Gud å beslutte at den falne menneskehet skal være hans barn gjennom Kristus. Han har «forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet».

Hva har du å si til dette? Når det behager Gud å gjøre noe, hvem kan da hindre ham? Hvem kan stå imot hans vilje? Derfor heter det nådevalg, utvelgelse!

Du synes det er så altfor mye at du skal kunne være Guds barn. Du er så totalt uverdig til dette. Men hva så? Det er Guds frie viljes råd! Hva kan en si imot Guds viljes råd? En gang bestemmer han at han vil skape kloder, mange som sand. En annen gang bestemmer han at han vil skape seg barn på denne jorden. Og at, når de faller for fiendens fristelser, vil han reise dem opp igjen ved en Frelser. Gjennom en dyrebar gjenløsning vil han på ny gjøre dem til sine barn, så fordervet og uverdige de enn måtte være.

Hva kan en ha å innvende til dette? Alt er Guds frie viljes råd. Han gjør alt for sitt navns skyld. Dette er nådevalgets veldige trøst. Her må jeg da se at Guds nåde og kjærlighet er fri og helt uavhengig av oss.

I Rom 9 ser vi Paulus omtaler utvelgelsen, der han bruker som eksempel Jakob og Esau, og sier: «Da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste». Også her ser vi dette: Alt før vi ble skapt, «før verdens grunnvoll ble lagt», da «vi ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt», utvalgte Gud oss i Kristus til barn og arvinger til den evige salighet.

Ganske visst er denne utvelgelsen det mest knusende tordenslag fra himmelen over all innbilning om hva våre gjerninger kan bety overfor Gud. Og ved dette tordenslaget burde vi vel også endelig våkne fra vår innbilning om at Guds nåde skulle være avhengig av noe som helst hos oss, av noen fromhet eller gjerninger. Han har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Da kommer vi nok litt for sent med alt «vi har fortjent» - ! Å, tenk: En evig nåde!

Paulus sier altså «han utvalgte oss i Kristus» - «Gud er kjærlighet». Men her tales det ikke om en kjærlighet som kan overse synden eller ettergi noen av Guds hellige rettferdighets krav. Derfor var det han tenkte ut et råd som gjorde at både hans rettferdighet og hans barmhjertighet skulle tilfredsstilles.

Det skulle skje gjennom en mann. I ham skulle vi bli hellige og ustraffelige overfor loven. «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn» o.s.v. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud». Han ble altså gjort til forbannelse for oss, for at vi skulle «arve velsignelsen».

Her ser vi at vårt evige nådevalg ikke bygger på at Gud i sin kjærlighet overser noe som helst av lovens krav. For «misgjerning- ene skulle sones, syndene forsegles og en evig rettferdighet føres fram», Dan 9:24. Og mye mindre bygger det på noen som helst vår fortjeneste, dyd eller verdighet. For vi lå, som Skriften sier, i vårt blod når han som miskunner seg gikk forbi og forbarmet seg over oss, Esek 16.

Vårt evige nådevalg bygget helt og holdent på Kristus, den usynlige Guds bilde, den førstefødte av alle skapninger, Guds evige og enbårne Sønn i Ånden. Men i sitt kjød: Davids Sønn, Menneskesønnen, kvinnens sæd, den andre Adam.

Å, som det har kostet ham, den store mellommannen mellom Gud og mennesker, å bryte ned skilleveggen, sone synden, tilfredsstille Guds rettferdighetskrav, og kjøpe tilbake til oss barneretten og arven som vi hadde mistet. Det kostet vår kjære Herre svært mye da han i over tretti år var en trell for vår skyld, for å gjenløse oss fra djevelens vold, og oppnå en rettferdighet som skulle gjelde for all vår daglige synd og urenhet så lenge vi levde. Det kostet ham «sterke skrik og tårer», svette og blod. Men med denne hans «løsepenge» kjøpte han til oss en forløsning som gjelder i all evighet for Gud.

Etter at han på Guds evige råd ble gjort til synd for oss, da Gud «kastet alle våre synder på ham», har han aldri fått den minste avbetaling på vårt uendelige skyldbrev. Han måtte betale alt. Men derfor sier også apostelen: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset». Der stanset våre synder og all lovens forbannelse.

Og når våre synder ble gjort til Kristi egne synder, så ble også hans fullbrakte verk, rettferdighet og alle gode egenskaper våre. Han er «Herren, vår rettferdighet». Gud ser nå hele menneskeheten innesluttet i Kristus, og derfor forsonet i Kristus; i Kristus rettferdig, i Kristus hellig, ustraffelig og velbehagelig for Gud.

Men i Guds øyne har Lammet vært slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt (Åp 13:8). Dette er grunnen til at Gud helt fra begynnelsen har handlet med menneskenes barn som en forsonet Gud. En nådig Far, som i inderlig barmhjertighet oppsøker sine fortapte barn, og i kjærlighet omfavner dem så snart de vil komme tilbake.

Slik åpenbarte også Gud seg for Moses på berget, hvor han så Herrens herlighet: «Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd», 2Mos 34.

Dette er da Guds allmenne nådevalg i Kristus. Det omfatter alle mennesker på jorden. For Guds hensikt er at ingen skal være utelukket. Gud vil frelse alle. Selv stadfester han sterkt: «Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse».

Derfor befalte også Kristus sine apostler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!», 1Tim 2:4, Rom 11:32, 2Pet 3:9, Mark 16:15. Her er altså ingen forskjell. Her er ikke tale om at det er noen spesiell person, noe bestemt folk eller rase på jorden som er utvalgt.

Nei, denne utvelgelsen gjelder alle, omfatter alle raser og mennesker, jøder, hedninger, kristne, katolikker, lutheranere. Kort sagt; alle mennesker, onde og gode, troende og vantro, ugudelige og fromme, fattige og rike, høy og lav, mann og kvinne, med ett ord: hele menneskeslekten. For slik ble det evige nådevalget forkynt: «I din ætt, som er Kristus, skal alle jordens slekter bli velsignet».

Men at Gud utvalgte oss i Kristus, innebærer videre at bare i ham blir vi utvalgt og velbehagelige for Gud. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», 1Joh 5:12. «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12.

Derfor er det Guds «viljes råd» at «alle mennesker skal omvende seg» og tro på den enbårne Sønnens navn. Og at alle som tar imot ham skal bli frelst. Men den som ikke tror, ikke har Sønnen, skal bli fordømt, som Kristus uttrykkelig har sagt: «Jeg er døren, jeg er veien. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg» - for «Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt».

Merk deg: I ham - ikke uten ham. Gud har ingen forbindelse med oss utenom Kristus, sin elskede Sønn, som han gav til vår frelse, og som helliget seg selv for oss.

Gud er - uten Kristus - ikke barmhjertig mot syndere. Men strengt rettferdig etter sin hellige lov. Det er bare i Kristus han i nåde har samfunn med syndere. Den som vil eie Guds nåde og vennskap, vil aldri finne dette i noen som helst vei eller retning som går utenom Kristus.

Dette var Guds «viljes råd», Guds evige forutbestemmelse. Det er dette apostelen Paulus så sterkt er opptatt med å innprente der vi ser hans store nød for jødene, sine frender etter kjødet, i Rom 9. Dette kapitlet er et av de viktigste i Bibelen i spørsmålet om nådevalget. Men i tillegg inneholder det også den største nød for dem som ikke har fått se dette. Derfor vil vi nå se litt nærmere på dette kapitlet.

Vi vet hva som opptok apostelens hjerte og tanker da han skrev dette. Det er da også det første som gjør dette budskapet klart og tydelig for oss. For når jeg vet hva han tenker og kjenner på, da fatter jeg også hva han sier.

Han har just begynt kapitlet med å fortelle hva som helt og holdent opptok hjertet hans når han skrev dette. Og like etterpå, i de første versene i kap.10, kommer han tilbake til den samme hjertets nød. Han sier han har en «stor sorg og en uavlatelig nød i sitt hjerte for sine brødre i Israel». Og hvorfor? Jo, sier han: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. For da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet».

Mot dette uendelige, blinde egenrettferdighets-strevet visste Paulus ikke noe bedre råd enn å holde fram for dem Guds frie, evige og urokkelige utvelgelse. Han visste at mot den nytter det ikke å kjempe.

Det var en forferdelig smerte for ham å se dem som «jo er israelitter. Som jo barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene (fra begynnelsen) tilhører. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet». Og se disse, de hellige fedrenes barn, som til og med hadde den mest alvorlige nidkjærhet for Gud og søkte rettferdigheten, likevel gikk mot en evig fortapelse. Bare fordi de «ikke gav seg inn under Guds rettferdighet», men ville tilkjempe seg rettferdighet gjennom egne gjerninger.

Dette var en så «uavlatelig nød i hans hjerte» at han til og med «ønsket han selv var forbannet bort fra Kristus», hvis han med det kunne hjelpe disse hans brødre til å bli frelst.

I denne sin nød møter han dem med dette budskapet: Dere ser på deres utvelgelse etter kjødet, og tenker: Vi er Abrahams barn, den utvalgte slekt. Vi har loven og gudstjenesten og løftene -! Skulle ikke vi være frelst, da må jo Gud ha trukket tilbake sin pakt med oss! Men nei, Guds ord til dere har ennå ikke slått feil. Men «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig israelitter. Heller ikke er kjødets barn Guds barn. Men løftets barn regnes til ætten», Rom 9:6-8.

Se på Guds utvelgelse! Av Abrahams sønner utvalgte Gud bare løftets sønn, Isak, til arving: «I Isak skal det nevnes deg en ætt». Av Isaks sønner, Jakob og Esau, utvalgte Gud «da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt», den yngste framfor den eldste til arving av det store løftet. Som det er skrevet: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg», dvs. Esau utvalgte jeg ikke.

Vi ser altså hvordan Skriften markerer at Guds utvelgelse er suveren og fri. Det skjedde her «mens barna ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast», v.11.

«Hva skal vi da si? Er det da urettferdighet hos Gud? Langt derifra! For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over», v.14-15.

Når Gud er nådig mot noen, mottar denne en uforskyldt miskunnhet. Men Gud gjør med det ingen urett mot andre. Som Kristus sier at vingårdsmannen svarte dem som «hadde båret dagens byrde og hete», og derfor knurret over hans godhet mot dem som hadde kommet i den ellevte time: «Venn, jeg gjør deg ingen urett! ---- Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?». Og så tilføyer Kristus: «Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt», Mat 20.

Nå trekker Paulus en konklusjon: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16. Han sier m.a.o. at det nytter ikke å ville tilkjempe seg frelsen på den veien vi selv finner for godt, etter vår egen vilje og med vår egen innsats. Gud frelser hvem han vil, det avhenger av Guds frie utvelgelse.

Dette er bekymringsfulle ord. Men apostelen venter ennå litt med å komme med løsningen på gåten. Han kommer med ennå et bekymringsfullt eksempel: «Skriften sier til Farao: Nettopp til dette oppreiste jeg deg: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden. Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han», v.17-18.

Nå ser apostelen for seg at leserne ikke lenger kan holde ut denne «harde tale», men reiser seg opp og svarer: «Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje?», v.19. Men fremdeles viker ikke Paulus en hårsbredd tilbake, men svarer like ubevegelig: «Hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?», v.20-21. Akkurat som han ville si: Du må bare være fornøyd, enten Gud har bestemt deg til frelse eller til fordømmelse!

Kan noe være mer sønderknusende for den stolte egenrettferdig-heten hos Adams barn? Nei, sannelig; om så Gud ingen nåde viser, men bare gjengjelder overfor oss etter det vi fortjener, så handler han jo dermed bare rettferdig! Han gjør oss ingen urett. «Vi kan ikke svare ham ett til tusen» om han vil gå i rette med oss.

Men Paulus tar igjen opp eksemplet med Farao, og forklarer videre hva historien om Moses vitner om; at «Gud i stor langmodighet bar over med vredens kar», som - bare på grunn av egen forherdelse mot å omvende seg - «var gjort ferdige til undergang», så han ikke bare straks gjorde ende på denne sin hardnakkede fiende. Men med landeplager og undere gav Gud ham mange sterke og gjentatte formaninger til omvendelse.

Men når alt var til ingen nytte, når «Farao forherdet sitt hjerte», 2Mos 8:32, da falt endelig rettferdighetens dom: «Jeg vil forherde Faraos hjerte», 2Mos 7:3. Jeg vil nå gjøre ham til et varselstegn for hele verden, som andre skal ta lærdom av, så de lærer å frykte meg. «Derfor reiste jeg deg opp» (eller kanskje nærmere gr.teksten: derfor holdt jeg deg stående), og lar deg leve og lenge kjempe imot meg - for at «jeg kunne vise deg min makt» - som gjennom desto flere tegn og under «kunne bli kunngjort over hele jorden», 2Mos 9:16.

Og alt dette, sier Paulus, skjedde for at Gud skulle «kunngjøre hvor rik hans herlighet er over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet?», Rom 9:23. Dette er så innholdet i apostelens mest bekymringsfulle ord om utvelgelsen.

Men endelig gir han så selv løsningen på det han med alt dette vil si. I v.30-32 forklarer han dette helt klart for oss: «Hva skal vi da si? Jo, at hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen».

Til toppen

Hva betyr altså utvelgelsen?

Jo, at Gud har utvalgt troens vei, ikke gjerningenes; Gud har utvalgt «løftets sønn», ikke «trellkvinnens». Når så noen forsøker å oppnå nåde gjennom gjerninger, et godt liv og «tjeneste for Guds sak», så blir det altfor tungt, ja totalt umulig. For Gud har utvalgt troens barn.

Det nytter ikke å kjempe mot Guds utvelgelse. For da går det slik at den «som søker rettferdighet, kommer ikke fram til rettferdighet, og den som ikke søker rettferdighet, han får den - når han tar imot den i tro». Den eldste sønnen, som «alltid hadde tjent faderen, og aldri hadde gjort imot hans bud», får ikke en gang et kje. Og den som hadde sløset bort sin arv sammen med skjøger, får gjøkalven, når han til sist i sin anger kommer tilbake og tar imot nåde bare som nåde. «De første blir de siste, og de siste de første».

Jo visst kan en så underlig «regjeringsform» opprøre himmel og jord. En kan jo «forstå» dem som har «båret dagens byrder og hete», som på det mest alvorlige har undertvunget sitt legeme og avstått fra verdens lyster. De har anstrengt og plaget seg selv med å holde Guds bud og gjort gode gjerninger.

Og så til slutt skal de se tollere og skjøger, som har levd fritt og uhemmet i synden «gå før dem inn i Guds rike», gå inn i evangeliets og troens fred og frihet. De ser hvordan disse straks kan rose seg av å eie en fullkommen rettferdighet og barnekår, den beste kledningen og ringen. Mens de derimot selv, så alvorlige og utmattet av sin oppofrende tjeneste, fremdeles mangler denne rettferdigheten og dette vitnesbyrdet.

Men hva hjelper det med alle fornuftens innvendinger? Slik var det bestemt i Guds råd før verdens grunnvoll ble lagt. Det går ikke å kjempe mot denne Herren som «målte ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe». Han blir altfor stor i forhold til oss og «har nøklene til døden og dødsriket», «han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp».

Han miskunner seg over den han vil. Det kommer altså ikke an på om vi vil eller om vi løper. Det avhenger bare av Guds miskunnhet, hvem som skal bli frelst. Han utvelger hvem han vil. Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror på hans enbårne Sønns navn, og ikke dem som selv vil tilkjempe seg himmelen.

Dette er Guds evige utvelgelse. Han har utvalgt oss i Kristus, bare i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt. Den som ikke holder fast ved utvelgelsen, men strever og kjemper og stanger hodet mot et fjell hvor det ingen dør er, kommer aldri igjennom. Men må til slutt, når han alvorlig har jaget etter rettferdighet, få høre det avvisende svaret: «Ta det som er ditt», det du selv har fortjent, og gå! Hvor hardt det høres, så er dette Skriftens ord. «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn», Gal 4:30. «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Etter at Gud utvalgte oss i Kristus og gav oss sin Sønn som led og døde for oss, for å sone for våre synder og gi oss tilbake evig liv, så gjelder ingen ting for Gud, verken i himmel eller på jord, uten hans enbårne Sønns blod og lydighet. Slik brenner hans nidkjærhet for Sønnens ære som en ild som fyller hele verden, som fortærer alt som reiser seg mot den, om det så var menneskers største hellighet.

Kom aldri fram for Gud, hvis du ikke kommer i hans elskede Sønns kledning! For ellers møter han deg som en fortærende ild. Kom aldri fram for Gud i ditt eget navn! Forsøk aldri å oppnå hans nåde på noen annen måte enn i «den elskede»!

Du lever kanskje til og med et alvorlig gudfryktig liv. Du ber flittig og brennende. Du angrer bittert dine synder. Du våker og kjemper imot dem. Du gjør mange gode gjerninger. Alt dette er godt og rett. Men bare fortsett du og gjør ennå mer godt, og du blir likevel fordømt - det hjelper ikke! Så lenge ikke alt sammen bare er blitt som «søppel» for deg. Og Kristus, Kristus alene er blitt hele din rettferdighet og trøst. Slik er det med utvelgelsen.

Å, hør nå alle sammen:

Det fin’s ingen nåde ved Sinai,

Bare hos Lammet, Guds Frelser

Der er forlatelsen.

Dette er da det viktigste å vite om utvelgelsen, og dette er hovedbudskapet i Rom 9. Som vi nå har sett, tales det ganske riktig om hvordan Israel ble utvalgt til Guds eiendomsfolk (v.6-13), og om hvordan hedningene er tatt inn i Guds nådepakt (v.24-33).

Men som vi har sett av apostelens egen forklaring, var det med det ikke hans egentlige hensikt å tale om hvordan spesielle folk og personer ble utvalgt. Han har bare brukt det som bilde på Guds frie utvelgelse.

Hovedsaken Paulus vil forkynne, er at Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, Kristus og ikke oss, Kristi fortjeneste og ikke vår. Her er ikke greker eller jøde, omskjærelse eller forhud, men bare Kristus alt og i alle. I Ham alene er vi benådet, fordi Gud har utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt. Amen, Amen!

-----------

Det vi her har sett på, var først: Guds hjertes egen og egentlige vilje og hensikt, som gjorde at han i Kristus utvalgte hele menneskeheten til frelse. Det er det samme som Guds allmenne nådevalg,

som omfatter alle mennesker.

Det andre var: Guds frie viljes råd, der han bestemte en viss vei for å kunne motta denne frelsen, nemlig ved troen på Jesus Kristus. Også dette Guds viljes råd kommer inn under hans allmenne nådevalg. For «her er ikke jøde eller greker, omskjærelse eller forhud».

Men fordi menneskene selv forholder seg ulikt overfor dette Guds viljes råd, oppstår det også et individuelt og personlig nådevalg, der visse mennesker er utvalgt til frelse, og andre «er alt dømt» til den evige død.

At også dette individuelle nådevalget er evig, bygger bare på Guds forutseenhet. Fra evighet av har Gud forutsett hvordan hvert menneske vil forholde seg overfor nådekallet, og har skrevet alle våre dager i sin bok «alle de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet», Sal 139:16.

Hvordan Gud her forutser, og hvordan det individuelle nådevalg skjer ut fra dette, skriver så Paulus om i Rom 8:28-30 slik:

«For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.

For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.

Og dem som han forut bestemte til dette, dem har han også kalt. Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort».

Her vil vi først sterkt avvise den falske oppfatningen av disse ordene; at Gud, uten hensyn til noe som helst forhold hos menneskene, skulle ha bestemt noen til frelse, og andre til fordømmelse og fortapelse. Vi har jo tidligere sett hvordan Skriften er full av vitnesbyrd om at «Gud vil ingen synders død, men at alle vender om og lever». Men han har i sitt evige råd besluttet at mennesket, som en selvstendig, fri skapning, skulle settes på en prøve og velge mellom livet og døden.

Den friheten hvor det selv kunne velge om det ville holde Guds lov og avstå fra synd, har mennesket i Adams fall for alltid mistet. Nå er mennesket «kjødelig, solgt til trell under synden».

Men nå er det overfor det nye prøvens tre, Kristus, menneskene skal stå sin prøve når det kjenner Åndens kall til nådens bryllup. Kristus sier at når innbydelsen gikk ut: «Kom, for alt er ferdig!», og de innbudte gikk bort, en til sitt gårdsbruk, en annen til sin forretning o.s.v., - da falt rettferdighetens dom: «Ingen av dem som var innbudt, skal smake mitt festmåltid!»

Vi husker lignelsen om treet hvor vingårdsmannen forgjeves søkte etter frukt. Der sier den inderlige forbederen: «Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned».

Av slike Kristi ord ser det ut som innbydelsen og gravingen omkring treet har gått forut, før den avgjørende dommen faller. At det er først gjennom denne innbydelsen og denne gravingen at mennesket får en anledning det av seg selv aldri er i stand til; å velge mellom livet og døden. At det først da avgjør sitt evige ve og vel.

Men nå viser Paulus at Herren i sin evige allvitenhet har forutsett hvem som kommer til å ta imot nåden. Altså ikke utsett seg, men på forhånd visst, forutsett. Dem kaller så Paulus her for «dem han forut kjente». Og med dette han forut visste, har han alt fra evighet av «forut bestemt» at disse han «forut kjente» skal bli «likedannet med hans Sønns bilde».

Så ser vi han videre trekker en viss nådens orden, hvor disse som er forut bestemt til evig liv, først kalles, så blir rettferdiggjort, og til sist herliggjort.

Å, for en evig trøst! Dem som Gud forut visste kom til å motta nåden og bli lydige mot evangeliet, har han alt fra evighet av bestemt skal bli arvinger til hans rike ved en urokkelig utvelgelse. Og ingen ting skal kunne «skille dem fra Kristi kjærlighet? Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, verken høyde eller dybde - ingen ting skal kunne skille dem fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre».

Men så sier Kristus at mange er kalt, som ikke er utvalgt, de som «bare holder ut en tid, men når fristelser kommer faller de fra». Og han taler om når den urene ånd har faret ut, men kommer tilbake og finner huset feid og pyntet. Han går da inn der med sju andre ånder som er verre enn ham selv. «Og for det mennesket blir det siste verre enn det første», Mat 12:45.

Så kan vi spørre: Hvorfor har Gud også kalt slike som han så ikke ville bli stående i sannheten, eller som i det hele tatt ikke kom til å ta imot den? Det svarer han på selv i det han sier om Farao. De skal bli til et tegn, et advarende eksempel. Så andre skal lære å frykte Gud, bli redde for selvsikkerhet, lettsindighet og forakt for nåden.

Gud styrer ikke menneskenes ånd med sin allmakt. Men med nådens middel, med sannhets våpen, med ord og eksempler som virker på forstand og vilje. Derfor blir mange kalt, som ikke er utvalgt. Det skal også finnes eksempler på dem som har blitt opplyst og «har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, har fått Den Hellige Ånd, men på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott». Og dermed har fullbyrdet den synd mot Den Hellige Ånd som gjør at de «umulig igjen kan fornyes til omvendelse», Heb 6.

Slik skal vi lære å frykte Herren som en Gud som er hellig og ikke lar seg spotte. Men er like stor i sin straffende rettferdighet, som i sin nåde og barmhjertighet.

Slik bør det også oppfattes når Paulus sier: «Hvem han vil, den forherder han», Rom 9:18. Og når Kristus sier: «Ingen kjenner Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27.

Så kan en spørre: Han vil altså ikke åpenbare det for alle? Svar: Kristus forklarer selv i samme kapittel hvem han vil åpenbare det for. Han sier: «Jeg priser deg, Far, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige», v.25.

Hans vilje til hvem han vil åpenbare det for, retter seg ikke mot bestemte personer, men på et bestemt forhold til sannheten. Disse «vise og forstandige» er de som vet alt best selv, som ikke vil la Herren lære seg, men reiser seg mot sannheten og tror de mestrer hans ord. Og dermed forkaster både hans advarsler og hans råd. Det er disse han ikke vil åpenbare det for.

Der er en Farao som i bevisst ondskap står imot Herrens vilje og råd, og forherder sitt hjerte mot alle advarsler. Det er slike han vil forherde. Men etter sin egen «forutgående» vilje (som det ofte kalles), brenner Herren av kjærlighet, og har ikke noe sterkere ønske enn at en Farao ydmyker seg under hans mektige hånd, at disse «vise og forstandige» blir barn overfor ham. Og tar imot sannheten, så han kan få gjøre dem godt.

Men etter sin viljes råd kan han ikke bruke sin allmakt på menneskenes ånd. Når de ikke vil høre hans ord og bøye seg for ham, da krever rettferdigheten at forblindelsens og forherdelsens dom rammer dem. Til straff for dem selv, og som advarsel for andre.

Gråtende sier Frelseren: «Jerusalem! Jerusalem! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men - dere ville ikke!»

Legg merke til: Jeg ville,- men dere ville ikke! Hjertet hans blør over dette, han gråter. Men dommen kunne likevel ikke endres.

Hvor uhyggelig er ikke den tanken at Gud, uten hensyn til menneskenes forhold, skulle ha bestemt visse mennesker til evig fortapelse! Nei, Gud har sendt ut evangeliets innbydelse til alle mennesker og til verdens ende: «Omvend dere til meg, så blir dere frelst!», «Den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» o.s.v.

Hvor hedensk er ikke da den tanken at Gud likevel skulle ha forutbestemt noen til fordømmelse, etter et eget hemmelig råd. Skulle liksom si med seg selv: Jeg skal nok la alle bli innbudt, jeg skal rent utvortes med ord kalle dem til å få del i mitt rike. Men i mitt hjerte har jeg ikke den planen med alle. Det er tvert imot min vilje at størstedelen av dem jeg gjennom mitt ord kaller, skal verken få åpenbart dette, eller bli omvendt. Nei, min vilje er at de skal gå evig fortapt, - selv om jeg forkynner noe annet som min vilje.

Det ville jo være å tilskrive Gud en falskhet. Må Gud bevare oss fra slikt! Da ser vi også hvor viktig det ordet er som Paulus bruker her: «forut kjent».

Dette er da det viktigste Ordet lærer oss om nådevalget. Selvsagt kan likevel et nysgjerrig sinn fremdeles finne på mange spørsmål om dette dype emnet. Og djevelen kan i høyeste grad anfekte og forføre sjeler med spørsmål som disse: Om de selv er forutsett og forut bestemt til å bli frelst. Eller hva som er Guds mening med hedningene, som ikke har Ordet, o.s.v. Men den som ikke vil fanges i djevelens snarer, må vokte seg her i tide!

Gud har åpenbart for oss alt det vi trenger for å bli frelst. Ta imot det i ditt hjerte! Følg det! Og vokt deg for å forske på det som Gud ikke har åpenbart. Den gamle slangen kan også i dag vekke lyst til kunnskapens tre i hjertet ditt. Og da blir det plutselig så viktig og betydningsfullt å utgrunne Guds skjulte hemmelighet. Men vokt deg! For slangen vil bare fordreie ditt sinn, og vende det bort fra den veien Gud har vist deg i sitt ord, som han gjorde med Eva. Følg ham ikke! Du eter og eter bare i deg døden på kunnskapens tre.

Når en nysgjerrig mann spurte Jesus om det var mange eller få som ble frelst, fikk han dette avvisende svaret: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port!» Og Luther sier i forordet til hans romerbrevskommentar: «Der er et mål som venter de nysgjerrige ånder som setter sin forstand opp mot Guds uransakelige dybder, og dermed ødelegger seg selv; de vil enten ende opp i fortvilelse, eller bare gi seg over til alt slags lærdoms vær.

Men følg du dette romerbrevets lærdom: Vær først og fremst opptatt med Kristus og evangeliet. Så du får lære å kjenne din synd og hans nåde. Dernest at du kjemper mot synden, som de første sju kapitlene lærer oss. Når du så, under kors og anfektelse, er kommet til det 8., skal de 9., 10. og 11. kapitlene virkelig lære deg om Guds forsyn og nådevalg, og hvor stor trøst og sjelesorg som ligger i disse budskapene».

Kristus, Guds enbårne Sønn, som er hos Faderen, har åpenbart for oss sin himmelske Fars vilje, og dermed vår utvelgelse til det evige liv. Han kaller og innbyr oss med disse ordene: «Omvend dere og tro på evangeliet!», «Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst». Og på et annet sted: «Dette er hans vilje som har send meg, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv».

Dette er det sikre vi har å holde oss til. Dette er veien. Gå på den, og vik ikke av verken til høyre eller venstre!