Navn av å leve - men død
All næringsvirksomhet er i disse dager opptatt med årsoppgjøret, hva årsoppgjøret forteller om virksomheten. Og da først og fremst sett i forhold til virksomhetens målsetting.
Hva avdekker så «årsoppgjøret»
om våre kjære fedrelands helsetilstand?
En forferdelig nød: Ingen er villige til å vende seg mot roten til ondet.
Det gjelder på alle områder: Familie, moral, helse, økonomi o.s.v.
Først og fremst har familien tidligere alltid vært den klare hovedpillaren i samfunnsbygget. Nå lar man ekteskapene gå i oppløsning, ja, legger til rette for utglidningene. Og er bare opptatt med å bøte på virkningene av familieoppløsningene.
Tidligere var det satt moralske grenser hvor f.eks. «fri sex» var like utenkelig som dagens uttrykk var totalt ukjent. Nå deler man bare ut prevensjon for å hindre virkningene av fri sex (som det altså ikke er aktuelt å gjøre noe med).
Tidligere holdt helsevesenet fram det grunnleggende: Kosthold og livsform. Nå konsentrerer man seg om å produsere medikamenter til å lege eller dempe virkningene av feil kosthold og livsform.
Tidligere sa tannlegen: «Ikke bruk slikkerier!» Nå sier han: «Bruk fluor!» I økonomi sa vi før: «Spar først. Så vil din erfaring vise hvor mye lån din økonomi kan betjene.» Nå heter det bare: «Hvor mye vil du låne?»
Ingen er villige til å gå til roten av ondet, ingen vil snakke om hovedproblemet - for «der synder vi jo alle». Ingen vil innse at vi må stoppe opp og vende om, - hvis våre land med sitt folk, sin moral, helse, og først og fremst sjel, skal reddes.
Er vi villige til å ta sannheten inn over oss?
Det var når kristendommen kom til landet vårt, at vi fikk alt det gode vi nå snart har mistet. De gamle sa at «et land får den regjering Guds folk vil ha» - ! De så at styringen av landet, ja, alt, avhang av Gud, og av Guds folks tro og liv.
Hva er så skjedd med selve kristenheten, når alt dette andre går i oppløsning? Hva forteller vår kristenhets «årsoppgjør»?
Kristenheten og misjon har dypest sett en éneste målsetning:
At Guds navn skal bli herliggjort, og sjeler bli frelst
Det «legemiddel» Gud sendte til jord, for å fremme kjennskapet til, og herliggjøre, sitt navn, var Guds egen sæd: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.... I ham var liv, og livet var menneskenes lys».
Jesus gav ett éneste oppdrag til framtidens kristenhet, som han selv sier det i Mat 28:18: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Eller som Lukas gjengir det klart: «I hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av», Luk 24:47.
Og når han forlot oss og gikk til sin Far i himmelen, lovet han at Talsmannen, Den Hellige Ånd skulle komme til oss. Og sa: «Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere», Joh 16:14.
Den levende kristenhet har så bestandig holdt klart for seg sin totale avhengighet av Ordet og Ånden. Vi leser om at «Guds ord hadde framgang og bredte seg stadig videre ut», Apg 12:24. «Herrens ord hadde stor framgang og fikk makt», Apg 19:20. «For også til dere erevangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det oglærte å kjenne Guds nåde i sannhet», Kol 1:6.
Det som så dypest sett skjedde ved reformasjonen, var intet annet enn gjenoppdagelsen av evangeliet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene. Det var ganske enkelt en nyoppdagelse av hva Paulus i Rom 1:16-17 mente med «Guds rettferdighet», og at «evangeliet er en Guds kraft til frelse - - for i det åpenbares Guds rettferdighet...»
Det var Luthers store overbevisning at «Kirkehistorien er ikke historien om menneskers handling, men om det som Guds levende og kraftige Ord utretter på sin gang gjennom folkeverdenen».
Hva har skjedd med kristenheten?
Vi vil ikke bruke tid på vår kirkes åpenbare frafall. Dens forfall har lekfolksorganisasjonenes ledere lenge vært altfor opptatt med og «levd på».
Den store nøden er lekfolket i vår «etablerte kristenhet»
Rett grunnlag for vurdering av kristenhetens tilstand, er naturlig nok først og fremst dens egen utadvente virksomhet, og hvordan den altså selv ønsker å presentere seg for publikum (dens ansikt utad). Der forteller den jo selv hvem den er.
Vi ser den: «Arrangerer kurs i lovsangsdans og drama», ... hvor teksten forteller at det også blir gitt opplæring «i bruk av hånddukker». Misjonen «ser med glede og spenning fram til denne dagen, og håper at mange er interesserte i dette kurstilbudet».
En forsamling hadde følgende overskrift for lørdagens samling: «Bønn, dans og drama».
En annen retning inviterer til «3 dager med: En desperat lengsel etter Gud. Intens lovsang. Fullstendig overgivelse....»
Et misjonsselskap presenterer ny jule-CD hvor et klart sex-fiksert bilde av den kvinnelige sopranen dekker coveren.
Misjonsselskapenes forlag har gjennom lang tid fulgt verdens krav i utgivelse av litteratur. Av det lille som har kommet ut av gammel solid forkynnelse, ser vi eksempler på hvordan originaltekstens budskap er markert beskåret.
Tidligere klar konservativ og Skrifttro bibelskole har nå disse linje-tilbudene: 1: Bibel og formidling, 2: Bibel, idrett og friluftsliv, 3: Bibel og studie. 4: Bibel og musikk.
Tidligere var det kort og godt Bibelskole det ble innvitert til. Når vi må ha «og... et eller annet» med, så forteller vi selvsagt at vi synes det første er ikke nok å innby til!
Et fylkeslags årsmelding hadde dype sukk over mangel på barne- og ungdomsledere. Hovedstyrets representant hadde et godt råd: Kanskjeallidrett var løsningen. Det hadde gitt gode utslag andre steder - - !
Verdens stillingsbetegnelser inntar misjonsselskapene: Seniorkonsulent, allidrettskonsulent, danse- og dramakonsulent.....
Nye misjonærer forteller at eventyrlysten er en betydelig faktor. De blir heller ikke lenge ute på misjonsmarken. Det synes ikke lenger å være noe livslangt kall.
Strategi, kreativitet og følge med tiden, applauderes sterkt og er nå «linjen» man ligger på.
Man regner matematisk når det gjelder misjonens muligheter for mannskap, framdrift og investeringer.
Kopier av det Guds ord og Ånd alene kan virke, søkes oppnådd gjennom kursing.
Det er mennesket man nå regner med, og det er mennesket som omtales og opphøyes. Det satses bevisst på markedskreftene.
Man er opptatt av nye virkemidler og sangkrefter. Har altså bevisst valgt dette, og dermed valgt bort de eneste virkemidler og krefter Bibelen kjenner i Guds rikes målsetting, nemlig evangeliet - for i det åpenbares Guds kraft til frelse, og Guds Hellige Ånd.
Når det gjelder dans og drama slår vi bare kort og godt fast det Claes Johansson skriver i «Bibeltrogna Vänner II»: «Dans forekommer ikke i den israelske gudstjeneste, som er meget nøyaktig beskrevet i GT. Når dans omtales i GT er det som folkedans, der f.eks. seierherren ble møtt av syngende og dansende kvinner, når han vendte hjem etter krig. Det er slik dans Moses ble hyllet med da de var kommet over Rødehavet. Når David unntaksvis en eneste gang danset foran arken, vekket denne tildragelsen stor oppstandelse.
I den kultiske poesien, det vil si i Salmene, som i profetiene om det kommende Gudsriket, anvendes så ordet «dans» i billedlig betydning - på samme måte som f.eks. sæd, vin og olje - som uttrykk for glede. En bokstavelig tolking her, ville føre like mye vill som å tro at den svenske salmeboken «Upp psaltare och harpa» innebar at disse instrumentene skulle brukes i all svensk gudstjeneste på 1800- og 1900-tallet».
Og her har vi nå bare nevnt det verdslige inntog i kristenheten. Hva så med alt som mangler? Hvor finnes de karakteristiske tegnene på en levende menighet? Hvor høres forkynnelse om arvesynden, om dom, om Guds vrede og evig fortapelse - men også om gjenfødelse, om Lammet og blodet og om evig liv? Hvor kommer folk fast sammen uten taler, bare deler det de selv har fått i Guds ord, og i nødsbønn for land og folk? Hvor er «de fattige i ånden»? Det er jo hos «den som er sønderknust og nedbøyet i Ånden» Gud vil bo.
Hva sier Skriften om denne tilstanden?
«De sier at de kjenner Gud, men de fornekter ham med sine gjerninger», Tit 1:16.
Guds ord sier: «Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren», Jer 17:5.
«Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro», 2Kor 6:14-15.
Jesus sa: «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre», Mat 6:24.
Hva er en avgud? Alt som et menneske dyrker, frykter, elsker og stoler på i stedet for den eneste sanne Gud. (Pontoppidans utleggelse av det første bud).
Guds folk har nå sagt: «Vi vil være som alle de andre folkene». Men til det sa Gud: «Det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem», 1Sam 8.
Hva gjør en verdslig bedrift, hvor årsoppgjøret viser at drift og driftsmidler totalt avviker fra virksomhetens formål?
Bedriftens ledelse og revisor kommer sammen med sin bankforbindelse og erkjenner at man nå «har tapt sin kapital og driver på kreditors regning». Loven pålegger dem nå å «begjære oppbud», og de erklærer seg offentlig konkurs.
Men når det gjelder et «årsoppgjør» i Guds rike, da går det ennå dypere
Jesus sa at når Talsmannen, Den Hellige Ånd, kom, skulle han først og fremst: «Overbevise....... Om synd, fordi de ikke tror på meg...» Joh 16:8 flg.
All kreativiteten og aktiviteten viser klart at kristenheten ikke lenger har tiltro til Guds ord. Men Ordet er Gud, Joh 1:1.
Vi har da ikke lenger tiltro til - og har dermed forlatt - Gud.
Men hvor går dypest sett dommen «om synd, fordi de ikke tror på meg»?
«Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det ...... dømmer hjertets tanker og råd», Heb 4:12.
Paulus taler om:
«den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus», Rom 2:16.
Det er «det skjulte hos menneskene», våre dypeste motiver, «hjertets tanker og råd», som skal dømmes:
... mange hjerters tanker skal bli åpenbart
«...også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart», Luk 2:35.
Dette er Simeons profetiske ord over Jesu mor når barnet hennes etter skikken blir omskåret. En dag skal «et sverd gjennombore» Marias hjerte - når hun skal stå og se ham hun fødte bli naglet til korset og dø sin blodige død på Golgata for alle mennesker.
Men hva er det Gud ved sin Hellige Ånd vil tale til oss om gjennom dette budskapet? Jo, det profetiske budskapet gjennom Simeon til Jesu mor taler direkte til alle mennesker:
Det er vårt hjertes forhold til Jesu død og blod, vårt evige liv står eller faller ved
Det var svært mye godt å si om menigheten i Efesus, Åp 2. Men - de hadde forlatt sin første kjærlighet - som er Jesus. «Omvend deg og gjør de første gjerninger», sier Jesus. Hva er «de første gjerninger»? Jesus svarer klart når de spør hva de skal gjøre for å gjøre Guds gjerninger: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt», Joh 6. De hadde ikke den levende tro på Jesu blod, Jesu soning på Golgata.
Det samme gjelder Laodikeamenigheten, Åp 3. De var seg meget bevisst sine «sterke sider». Men de «visste ikke at de var usle og ynkelige og fattige og blinde og nakne». De visste ikke at de i seg selv alltid var fortapt og stod skyldige for Gud. Og de manglet alt, for de manglet bryllupsdrakten - som er Jesus alene.
Simeons profetiske ord til Maria stadfester hele Skriftens hovedbudskap fra Bibelens første sider: «Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk», 2 Mos 8:23.
Når Simeon står med Jesusbarnet i armene, får hans hjertes øye se dette: «Gud, nå har jeg sett din frelse!»
Peter forkynner Kristus for dem som er samlet i Kornelius’ hus, og avslutter med: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Og da leser vi straks i neste vers: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet».., Apg 10:43-44. De ble født på ny!
Det er når Jesus og hans frelse blir åpenbart for våre hjerter, når Kristus blir forkynt, at sjeler går over fra døden til livet.
Det er her, overfor det som skjedde på Golgata, alle hjerters tanker skal bli åpenbart - og dømmes etter - !
Det var på dette punktet, akkurat når Jesus begynte å tale til disiplene om at han skulle fullføre sin soningsgjerning på Golgata, at Peter sier: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje med deg!», Mat 16:22.
Da ble Peters hjertes tanker åpenbart. Og Jesus måtte si til ham: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til». Nei, uten åpenbaring har ikke noe menneske «sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til». «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet», er sangen for tronen. Åp 7:10.
Det er altså ikke drama, dans o.s.v. - det dypest sett dreier seg om
Vi ser hvordan debatten i dag i beste fall strekker seg til om dans, drama o.l. er bibelsk. Men stopper vi opp med dette, er vi overhodet ikke kommet til saken.
Nei, Gud dømmer det skjulte hos menneskene, etter evangeliet, ved Jesus Kristus. Guds rike setter dypest sett alltid en frelse til skille, den frelse som gjenomboret Marias hjerte som et sverd - for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.
Guds ord sier: «To onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann», Jer 2:13.
Slik er alltid utviklingen. Det vi har summert opp ovenfor, som dagens kristenhet har «hogd seg ut», er sprukne brønner som ikke holder vann. Det kan nok mange se og være enige i. Men det virkelig alvorlige, er det Jeremias her viser alltid må ha skjedd først:
De har forlatt Ham som er kilden med det levende vann; evangeliet om forsoningen og rettferdiggjørelsen i Lammets blod.
Dette gjelder i dag ikke bare Den norske kirke, men også svært mange frikirker og alle våre største misjonsselskaper med sine bibel- og misjonsskoler.
Med dette trår disse Guds Sønn under føtter og forakter paktens blod,
som vi blir helliget ved, og spotter nådens Ånd?(se Heb 10:29)
Ser du dette? Erkjenner du sannheten i dette innfor Gud og for deg selv?
Ethvert Guds barn er forpliktet til å ta standpunkt til det som skjer i kristenheten i dag.
Og du har alt tatt standpunkt, enten du vil eller ei. Der er ingen nøytral posisjon i Guds rike. «Prøv Åndene om de er av Gud....... «Prøv alt...», sier apostlene. «Den som ikke er med meg, er imot meg», sier Jesus.
Det er nødvendig - om noen ennå kan vekkes og reddes - at kristenheten står klart ansikt til ansikt med hva de er med på, og på forskjellig vis gir sin støtte til, - og dermed blir medskyldige i den virksomhet som har forlatt Gud og Lammet: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger», 2Joh v.10-11.
Med denne gjennomgangen på Skriftens grunn må du ta standpunkt til hva som skjer.
Eller har du lukket øynene for hvordan Antikrist nå over mange ti-år særdeles aktivt har brukt den etablerte kristenhet selv til å knuse den virkelig evangeliske kristendom?
Jeremias fikk i oppdrag å «rykke opp og rive ned, å ødelegge og bryte ned», - før han kunne «bygge og plante», Jer 1:10. Det er ikke mulig å «bygge og plante» der det ikke først er rykket opp og revet ned, ødelagt og brutt ned alt som stenger. Det taler Skriften og våre gamle lærere klart om, både når det gjelder enkeltmennesker og land og folk.
De forkynnere, bibellærere og ledere som ikke konkret og sterkt formaner unge og gamle til å ta avstand fra den verdsliggjorte - og på den andre side i like stor grad overåndelige - kristendom vi har i dag, har glemt alvoret: «De skal lære mitt folk å skjelne mellom hellig og vanhellig og forklare dem forskjellen mellom urent og rent», Esek 44:23. De er satt til å våke over sjeler, og skal en dag avlegge regnskap overfor Gud, Heb 13:17, Esek 3:17 m.fl.
Profetkallets ansvar
En Herrens profet har det inte lätt, När syndaren sover utan tro |
Då måste han säga synden vid namn och inte förskräckas för någon man, förkunna Guds dom och lagens hot: «Yxan är satt till trädets rot». Men när syndaren vaknar och hör Hans Hallebo i «Pietisten» |
Det forsøkes med «lapper på gamle klær»
Den lille kamp som i det hele tatt foregår i kristenheten synes også, som i det øvrige samfunn, mer å være rettet mot resultatene av frafallet, enn å komme til selve saken.
Noe av det mest tragiske i dag, er de få «evangeliske, konservativt bibelske» tjenere som taler om Guds ord, men ikke som Guds ord , 1Pet 4:11. Og det lille grann «god» litteratur som er kommet ut i våre skandinaviske land, som vi griper med begjærlighet - og lever på - fordi den lyder så bibelsk og rett, og skiller seg ut fra den lette kristendommen. Men som alt sammen bare «sementerer» tilstanden. Fordi vi i denne forkynnelsen ikke kommer til noen vekkelse. Budskapet mangler Guds ords røst; Den Hellige Ånds dype ransakende og vekkende, men også livgivende kjennetegn.
«På din lange ferd ble du trett. Likevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak», Jes 57:10..
Det spørres ikke: Har du egentlig liv i Gud? Kjenner du lovens «drepende» «Romerne sju-arbeide»? Vet du hva det vil si å bli født på ny? Lever du nå bare i nåden? Eller er alt dette nå bare noe du kan, og gjerne kan godt og virkelig «står på» og «kjemper for» - - ?
Nå hviler ansvaret på det lokale lekfolk i by og bygd
De troende formanes i Guds ord til: «Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!», 1Joh 4:1. Og: «Prøv alt, hold fast på det gode», 1Tess 5:21.
I Sal 103:20 leser vi om å «lyde hans ords røst». Altså ikke bare lyde Herrens ord, mens hans ords røst! Jesus sier: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg», «de skal høre min røst». «Hver den som er av sannheten, hører min røst». De som er hans får, hører altså hva som er Herrens røst - og da selvsagt også hva som ikke er hans, men bare er tjenerens, forkynnerens røst.
Men tilstanden har nå over mange år vært at forsamlingen ikke har kunnet høre hva som er «Guds ords røst». De har m.a.o. over lang tid bare hørt tjenerens røst - uten å reagere. Og spesielle nådegaver til å prøve ånder har vært totalt fraværende. Alt har vært godtatt når bare tjeneren representerte gode gamle menigheter eller misjonsselskaper.
Nå slår dette i ekstrem grad tilbake på flokkene rundt om i by og bygd. Fraværet av Guds Ånd i forkynnelsen er nå så sterk at enkelte forstår at budskapet er direkte ubibelsk. Men enten den er bibelsk, men uten Guds ords røst, eller den er direkte ubibelsk, så fortsetter man i by og bygd å ta imot utsendinger fra forsamlinger og misjonsselskap som har forlatt Gud, - og gir penger til samme virksomhet - ! Som alt sammen selvsagt gjør folket «medskyldig i deres onde gjerninger», 2Joh v.10-11.
Nå gjelder det ikke først og fremst å tilkalle sangevangelister som kan skape rørelse på stedet. Om en sjel skulle bli født på ny, vet de fleste Guds barn ikke en forsamling de kunne henvise dem til som et åndelig hjem.
Nå må templet (først våre hjerters tempel, og så bedehuset) renses. «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.....Gjør ikke min Fars hus til en handelsbod!» Mat 21:13, Joh 2:16 m.m.fl. Og legg merke til at alt de tilbød ved de bordene Jesus veltet og drev ut, var nødvendigheter for dem som skulle ofre i templet. Men denne virksomheten skulle ikke foregå i templet. Det var hellig.
«Om det bare var noen iblant dere som ville stenge tempeldørene, så dere ikke forgjeves tenner ild på mitt alter! Jeg har ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Jeg har ikke lyst til offergaver fra deres hånd», Mal 1:10.
Hvordan møter Guds folk et slikt frafall?
Når Gud åpenbarer situasjonens gru for oss, er fristelsen enten å bli oppbrakt, eller å falle i mismot. Men begge deler må vi bekjenne for Gud som synd. Har Gud åpenbart den sanne tilstand i kristenheten for oss, er det selvsagt for at vi skal vende oss til ham i nød og bønn på Guds ords grunn og i Jesu navn.
Se Esras, se Daniel og mange andre av Bibelens menn og kvinner. De sørget, fastet og ropte til Gud: «Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.....vi har forlatt dine bud...Herre, Israels Gud! Du er rettferdig. Vi er bare en levning, en rest som er blitt frelst, som det kan bli sett på denne dag. Se, vi er nå her for ditt åsyn i vår syndeskyld. For etter det som nå har hendt, kan ingen bli stående for deg», Esras 9.
«Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.... og vi hørte ikke på Herren vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han satte fram for oss ved sine tjenere profetene..... Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige... Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke - for din egen skyld, min Gud!» Dan 9.
Legg merke til at profetene tok alltid seg selv med: «Vi har forlatt dine bud», «Vi har syndet...» For vi er alle medskyldige. De fleste av oss har selv på et eller annet tidspunkt, før vi ble født på ny, deltatt i utviklingen til det vi i dag ser.
Og hvis vi nå ser frafallet, hvor mye har vi båret nøden fram for Gud i bønn? Hvor mange har vi gått til av prester, predikanter, ledere og de «kreative kristne», og i virkelig nød talt med dem først og fremst om de har liv i Gud, eller formant dem til å vende om. Det er der det nå må begynne. Nå må vi slutte å bare sette lapper på gamle klær.
Nå må vi komme sammen rundt om i hjemmene, markere overfor Gud og mennesker at vi ser nøden ved å sette av faste kvelder til samdrektig bønn på Ordets grunn. Det er først og fremst den levende menighets nød vi skal bære fram for Gud i bønn: «Vi har syndet! Send i din nåde for Jesu skyld vekkelse i og blant oss som kristne!» - (Se «Arven» nr.4/2001 om Guds folk og bønn).
Og så må vi handle ut fra Guds ord og i hans Ånd.
H.H.
Ha navn og vitnesbyrd av å leve, men er hemmelig død Åp 3:1
Grener i Kristus som skal kastes, gjester i bryllupet som ikke avviste innbydelsen, men likevel skulle kastes ut i mørket utenfor, «Jomfruer» som har skilt seg ut fra verden, men uforstandige - som ikke får komme inn i bryllupssalen. Å, hva er dette? Hva er dette?
Ja, hva er dette? Det er Kristi ord - og noe Kristus ser og vet, som han tenker på og skildrer med disse ordene. Men hva er det? Hvem gjelder det, hvem rammer dette? «Det er vel ikke meg, Herre?»
Ja, hva er vel alt dette, annet enn den gamle, fryktelige sannheten om at selv blant dem som har skilt seg ut fra verden, og i sin gudfryktighet har skilt lag med de mange, likevel finnes dem som skal «kastes ut i mørket utenfor». Som altså ikke er kristne, og ikke blir frelst.
Noe som kjennetegner disse uekte barna, er at de aldri kan mistenke seg selv og frykte for sin tilstand. De våkner ikke opp for Herrens ord om dette.
Men kom nå her og se i Bibelen, du som bestandig bare vil tro godt om din tilstand. Kom og se hvordan du bare får lov å sove, og til og med får trøst som styrker din selvsikkerhet, - når det er slik du absolutt selv vil ha det.
I 2Kong 8:7-15 leser vi hvordan Benhadad, kongen i Syria lå syk. Han får høre at Gudsmannen Elisa var kommet til Damaskus. Så sier han til Hasael: Ta med deg gaver og gå til denne Guds mann og spør om jeg skal bli frisk av denne sykdommen.
Hasael kommer til Elisa med førti kamellaster av alt det beste som fantes i Damaskus, og bærer fram kongens spørsmål. Og Elisa sa: «Gå du bare og si* til ham: Du skal leve! Men Herren har latt meg se at han skal dø.» (*det vet jeg at du i alle fall vil gjøre). Og Guds mann stod med ubevegelig ansikt og stirret på ham til Hasael kjente seg brydd. Så begynte Elisa å gråte».
Så gikk Hasael hjem, og når kongen spurte: «Hva sa Elisa?» svarte han: «Han sa du skal overleve.» Men dagen etter tok han et teppe, dyppet det i vann og bredde det ut over kongens ansikt så han døde.
Så kan du spørre: Hvorfor skulle Herrens profet si til denne syke kongen som lå på det siste, at han skulle overleve, når han klart visste han skulle dø?
Jo, slik handler Gud med hyklere som later som de spør ham, men samtidig aldri vil tro annet enn det som passer dem. Profeten så med én gang av de store gavene som ble sendt til ham, at kongen ønsket et trøstens svar. At det ikke var om å gjøre å få vite sannheten, men å bli oppmuntret. Da visste han at selv om han sa ham sannheten, så ville han likevel ikke trodd det og omvendt seg.
Da var det overensstemmende med Guds hellige rettferdighet å gi ham svar etter hans eget ønske, og la ham dø i sin selvsikkerhet.
Vi har mange eksempler på slik en Guds rettferdighets dom. Gud selv sier: «Jeg vil forherde Faraos hjerte... så egypterne skal kjenne at jeg er Herren», 2Mos 14:4. For Farao hadde mange ganger fått anledning til å se at Jehova var den rette Gud, og hadde likevel bare forkastet ham og hans bud.
Om sitt eget folk sier Herren: «Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli leget», Jes 6:10.
Et veldig markert eksempel har vi i 1Kong 22. Kong Akab ville gå til krig mot Ramot i Gilead. Da rådførte han seg med fire hundre falske profeter, som alle med en munn sa: «Dra avsted, og Herren skal gi landet i kongens hånd». Men den eneste sanne profet, Mika, ville kongen ikke spørre, for han sa: «Han hater meg, for han spår aldri noe godt om meg, men bare ondt».
Etter påtrykk av Josafat sender han likevel til slutt bud til Mika og ber ham komme. Budet formaner Mika til å stemme i med de andre profetene til kongens behag. Når så Mika kommer, sier han derfor: Dra opp! Så skal du ha lykken med deg, og Herren skal gi byen i kongens hånd.
Men nå later Akab som om han virkelig vil høre sannheten, og sier: «Hvor mange ganger skal jeg ha deg til å sverge på at du ikke skal tale annet til meg enn sannhet i Herrens navn?» Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre, la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus!».
Så åpenbarer Herren et nytt syn for profeten. Og legg nå nøye merke til dette: «Mika sa: Så hør da Herrens ord: Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham på hans høyre og venstre side. Og Herren sa: Hvem vil lokke Akab til å dra opp til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den andre så. Da gikk ånden (spådomsånden) fram og stilte seg for Herrens åsyn og sa: Jeg skal lokke ham. Herren spurte ham: Hvorledes? Han svarte: Jeg vil gå av sted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal lokke ham. Det skal også lykkes deg. Gå av sted og gjør det!»
Resultatet kjenner vi: Akab drog likevel i krig og trodde han skulle overleve ved å forkle seg. «Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeskjørtet og brynjen». Dermed døde kongen.
Se her hvordan Herren handler: Til den som ikke vil høre Guds røst sender Gud fire hundre falske røster, så han bedraes og forherdes, så han, når han senere får en alvorlig advarsel fra Herren, ikke er i stand til å høre den, men bare følger sitt eget råd og går til sin egen fortapelse.
Vi skal legge merke til at av alle de hellige Guds menn som har talt i Skriften, profeter og apostler, er det ingen som så ofte og så tydelig har talt som Kristus selv om denne hemmelig død, disse selvbedratte «kristne». Det var evighetens Far som kom ned fra himmelen og som kjente alt best, som har kasteskovlen i sin hånd, som selv er hyrden og som sa: «Jeg kjenner mine får». Derfor: Hør ham!
C.O.Rosenius
«Anstøtsklippen», den store hemmeligheten
«Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi at dere sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde ---- at han må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige», Ef 3:14-16, 18-19, 1:17-18.
Slik så altså Paulus det var nødvendig å be. Så dypt skjult så han altså hemmeligheten lå - evangeliet, kristendommens store hemmelighet. Så uendelig stor og rik anså han evangeliets skatt å være. Og en så hellig, guddommelig gave anså han den rette troen å være!
Han visste at her krevdes en visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Gud. Det krevdes at Gud selv opplyste hjertets øyne, åpnet hjerte og sinn, og av nåde skjenket dette nye åndelige synet på selve evangeliets budskap.
Og alt dette stemmer med Kristi egne ord i Mat 11:27: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for». Og like ovenfor: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige».
Av alt dette innser jeg at det er ikke nok å skaffe seg kunnskap om evangeliets lære. Nei, her kommer det ann på om «Sønnen vil åpenbare det». Her merker jeg at selv om jeg på en måte tror alt det Guds evangelium forkynner, så kan likevel hele dets egentlige mening og innhold være skjult for meg.
«Jeg var vakt, kristelig og alvorlig, og mente jeg allerede trodde alt det en bør tro. Og derfor fikk jeg aldri den rette troen», sier noen. «På tro og tro er det stor forskjell», sier Luther.
Og dette ser vi godt nok bekreftet når et menneske får sine øyne åpnet, og begynner å virkelig se og tro det evangeliet inneholder. Vi ser hvor totalt ny og forvandlet han blir, hvor fri og lett han blir. Som om en tung bør er falt av ham. Hvordan han nå taler og bekjenner, synger og skriver om Kristus, lovpriser og opphøyer ham som han aldri før har gjort. Og hvordan han nå avviser og forkaster all menneskelig rettferdighet som «skrap», «fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd», Fil 3:8.
Han blir, kort sagt, som om han aldri før hadde hørt noe om Kristus - og hadde kanskje tross alt virkelig studert, talt og skrevet om hva en skal tro og bekjenne om ham.
Det finnes altså en hemmelighet som er skjult for forstanden. Men denne hemmelighet er samtidig også
det virkelige stridsspørsmålet og anstøtsklippen
En rett åndelig prest hadde en gang skrevet en beretning om en vekkelse i hans sokn. Denne beretningen hadde et eget avsnitt om stridigheter som hadde oppstått i menigheten under denne vekkelsen. Og der kunne han fortelle at når en studerte disse stridighetene nærmere, viste det seg at hovedpunktene i det som skilte partene, var disse:
1: Om Kristus virkelig var død og oppstanden for oss.
2: Om man dermed ble rettferdiggjort og frelst bare ved troen på ham.
På en reise leste presten fra denne beretningen for noen venner et sted. Men når han kom til disse punktene, stoppet de ham og spurte: «Hva for noe? Har det i din menighet noen gang overhodet vært stilt spørsmål ved dette første punktet?»
Presten svarte: «Det utgjør selve stridsspørsmålet - ! Selv om ingen av oss noen gang med vår munn har fornektet dette, at Kristus er død for syndere. Men all striden oppstod på denne måten: Etter at vi alle hadde stått sammen i vårt vantroens strev, var det noen som ved Guds nåde begynte å virkelig tro på dette som Skriften vitner om hva vi har fått gjennom Kristi død og oppstandelse. De ble frigjorte og glade.
Men så begynte de andre å forarge seg over at disse samtidig forkastet sin «gamle» tro som den største forvillelse - og det var jo også fortsatt de andres «tro».
Prestens venner, som hørte dette, tenkte en stund over det. Og det gikk opp for dem at de som er så opptatt med hva vi skal gjøre, ikke for alvor kan tro at Guds Sønn ble menneske, led og døde for at vi skulle få denne nåden.
De innså at hvis de virkelig trodde at Gud ble et menneskebarn, led, kjempet og døde som vår forsoner, - så ville alt i hele verden blekne, og ikke lenger bety noe som helst for dem, mot dette store.
C.O.Rosenius
Lever du i Ordet?