01-2002

Navn av å leve - men død

  All næringsvirksomhet er i disse dager opptatt med årsoppgjøret, hva årsoppgjøret forteller om virksomheten. Og da først og fremst sett i forhold til virksomhetens målsetting.

Hva avdekker så «årsoppgjøret»

om våre kjære fedrelands helsetilstand?

En forferdelig nød: Ingen er villige til å vende seg mot roten til ondet.

Det gjelder på alle områder: Familie, moral, helse, økonomi o.s.v.

Først og fremst har familien tidligere alltid vært den klare hovedpillaren i samfunnsbygget. Nå lar man ekteskapene gå i oppløsning, ja, legger til rette for utglidningene. Og er bare opptatt med å bøte på virkningene av familieoppløsningene.

Tidligere var det satt moralske grenser hvor f.eks. «fri sex» var like utenkelig som dagens uttrykk var totalt ukjent. Nå deler man bare ut prevensjon for å hindre virkningene av fri sex (som det altså ikke er aktuelt å gjøre noe med).

Tidligere holdt helsevesenet fram det grunnleggende: Kosthold og livsform. Nå konsentrerer man seg om å produsere medikamenter til å lege eller dempe virkningene av feil kosthold og livsform.

Tidligere sa tannlegen: «Ikke bruk slikkerier!» Nå sier han: «Bruk fluor!» I økonomi sa vi før: «Spar først. Så vil din erfaring vise hvor mye lån din økonomi kan betjene.» Nå heter det bare: «Hvor mye vil du låne?»

Ingen er villige til å gå til roten av ondet, ingen vil snakke om hovedproblemet - for «der synder vi jo alle». Ingen vil innse at vi må stoppe opp og vende om, - hvis våre land med sitt folk, sin moral, helse, og først og fremst sjel, skal reddes.

Er vi villige til å ta sannheten inn over oss?

Det var når kristendommen kom til landet vårt, at vi fikk alt det gode vi nå snart har mistet. De gamle sa at «et land får den regjering Guds folk vil ha» - ! De så at styringen av landet, ja, alt, avhang av Gud, og av Guds folks tro og liv.

Hva er så skjedd med selve kristenheten, når alt dette andre går i oppløsning? Hva forteller vår kristenhets «årsoppgjør»?

Kristenheten og misjon har dypest sett en éneste målsetning:

At Guds navn skal bli herliggjort, og sjeler bli frelst

Det «legemiddel» Gud sendte til jord, for å fremme kjennskapet til, og herliggjøre, sitt navn, var Guds egen sæd: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.... I ham var liv, og livet var menneskenes lys».

Jesus gav ett éneste oppdrag til framtidens kristenhet, som han selv sier det i Mat 28:18: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Eller som Lukas gjengir det klart: «I hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av», Luk 24:47.

Og når han forlot oss og gikk til sin Far i himmelen, lovet han at Talsmannen, Den Hellige Ånd skulle komme til oss. Og sa: «Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere», Joh 16:14.

Den levende kristenhet har så bestandig holdt klart for seg sin totale avhengighet av Ordet og Ånden. Vi leser om at «Guds ord hadde framgang og bredte seg stadig videre ut», Apg 12:24. «Herrens ord hadde stor framgang og fikk makt», Apg 19:20. «For også til dere erevangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det oglærte å kjenne Guds nåde i sannhet», Kol 1:6.

Det som så dypest sett skjedde ved reformasjonen, var intet annet enn gjenoppdagelsen av evangeliet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene.  Det var ganske enkelt en nyoppdagelse av hva Paulus i Rom 1:16-17 mente med «Guds rettferdighet», og at «evangeliet er en Guds kraft til frelse - - for i det åpenbares Guds rettferdighet...»

Det var Luthers store overbevisning at «Kirkehistorien er ikke historien om menneskers handling, men om det som Guds levende og kraftige Ord utretter på sin gang gjennom folkeverdenen».

Hva har skjedd med kristenheten?

Vi vil ikke bruke tid på vår kirkes åpenbare frafall. Dens forfall har lekfolksorganisasjonenes ledere lenge vært altfor opptatt med og «levd på».

Den store nøden er lekfolket  i vår «etablerte kristenhet»

Rett grunnlag for vurdering av kristenhetens tilstand, er naturlig nok først og fremst dens egen utadvente virksomhet, og hvordan den altså selv ønsker å presentere seg for publikum (dens ansikt utad). Der forteller den jo selv hvem den er.

Vi ser den: «Arrangerer kurs i lovsangsdans og drama», ... hvor teksten forteller at det også blir gitt opplæring «i bruk av hånddukker». Misjonen «ser med glede og spenning fram til denne dagen, og håper at mange er interesserte i dette kurstilbudet».

En forsamling hadde følgende overskrift for lørdagens samling: «Bønn, dans og drama».

En annen retning inviterer til «3 dager med: En desperat lengsel etter Gud. Intens lovsang. Fullstendig overgivelse....»

Et misjonsselskap presenterer ny jule-CD hvor et klart sex-fiksert bilde av den kvinnelige sopranen dekker coveren.

Misjonsselskapenes forlag har gjennom lang tid fulgt verdens krav i utgivelse av litteratur. Av det lille som har kommet ut av gammel solid forkynnelse, ser vi eksempler på hvordan originaltekstens budskap er markert beskåret.

Tidligere klar konservativ og Skrifttro bibelskole har nå disse linje-tilbudene: 1: Bibel og formidling, 2: Bibel, idrett og friluftsliv, 3: Bibel og studie. 4: Bibel og musikk.

Tidligere var det kort og godt Bibelskole det ble innvitert til. Når vi må ha «og... et eller annet» med, så forteller vi selvsagt at vi synes det første er ikke nok å innby til!

Et fylkeslags årsmelding hadde dype sukk over mangel på barne- og ungdomsledere. Hovedstyrets representant hadde et godt råd: Kanskjeallidrett var løsningen. Det hadde gitt gode utslag andre steder - - !

Verdens stillingsbetegnelser inntar misjonsselskapene: Seniorkonsulent, allidrettskonsulent, danse- og dramakonsulent.....

Nye misjonærer forteller at eventyrlysten er en betydelig faktor. De blir heller ikke lenge ute på misjonsmarken. Det synes ikke lenger å være noe livslangt kall.

Strategi, kreativitet og følge med tiden, applauderes sterkt og er nå «linjen» man ligger på.

Man regner matematisk når det gjelder misjonens muligheter for mannskap, framdrift og investeringer.

Kopier av det Guds ord og Ånd alene kan virke, søkes oppnådd gjennom kursing.

Det er mennesket man nå regner med, og det er mennesket som omtales og opphøyes. Det satses bevisst på markedskreftene.

Man er opptatt av nye virkemidler og sangkrefter. Har altså bevisst valgt dette, og dermed valgt bort de eneste virkemidler og krefter Bibelen kjenner i Guds rikes målsetting, nemlig evangeliet - for i det åpenbares Guds kraft til frelse, og Guds Hellige Ånd.

Når det gjelder dans og drama slår vi bare kort og godt fast det Claes Johansson skriver i «Bibeltrogna Vänner II»: «Dans forekommer ikke i den israelske gudstjeneste, som er meget nøyaktig beskrevet i GT. Når dans omtales i GT er det som folkedans, der f.eks. seierherren ble møtt av syngende og dansende kvinner, når han vendte hjem etter krig. Det er slik dans Moses ble hyllet med da de var kommet over Rødehavet. Når David unntaksvis en eneste gang danset foran arken, vekket denne tildragelsen stor oppstandelse.

I den kultiske poesien, det vil si i Salmene, som i profetiene om det kommende Gudsriket, anvendes så ordet «dans» i billedlig betydning - på samme måte som f.eks. sæd, vin og olje - som uttrykk for glede. En bokstavelig tolking her, ville føre like mye vill som å tro at den svenske salmeboken «Upp psaltare och harpa» innebar at disse instrumentene skulle brukes i all svensk gudstjeneste på 1800- og 1900-tallet».

Og her har vi nå bare nevnt det verdslige inntog i kristenheten. Hva så med alt som mangler? Hvor finnes de karakteristiske tegnene på en levende menighet? Hvor høres forkynnelse om arvesynden, om dom, om Guds vrede og evig fortapelse - men også om gjenfødelse, om Lammet og blodet og om evig liv? Hvor kommer folk fast sammen uten taler, bare deler det de selv har fått i Guds ord, og i nødsbønn for land og folk? Hvor er «de fattige i ånden»? Det er jo hos «den som er sønderknust og nedbøyet i Ånden» Gud vil bo.

Hva sier Skriften om denne tilstanden?

«De sier at de kjenner Gud, men de fornekter ham med sine gjerninger», Tit 1:16.

Guds ord sier: «Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren», Jer 17:5.

«Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro», 2Kor 6:14-15.

Jesus sa: «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre», Mat 6:24.

Hva er en avgud? Alt som et menneske dyrker, frykter, elsker og stoler på i stedet for den eneste sanne Gud. (Pontoppidans utleggelse av det første bud).

Guds folk har nå sagt: «Vi vil være som alle de andre folkene». Men til det sa Gud: «Det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem», 1Sam 8.                  

Hva gjør en verdslig bedrift, hvor årsoppgjøret viser at drift og driftsmidler totalt avviker fra virksomhetens formål?

Bedriftens ledelse og revisor kommer sammen med sin bankforbindelse og erkjenner at man nå «har tapt sin kapital og driver på kreditors regning». Loven pålegger dem nå å «begjære oppbud», og de erklærer seg offentlig konkurs.

Men når det gjelder et «årsoppgjør» i Guds rike, da går det ennå dypere

Jesus sa at når Talsmannen, Den Hellige Ånd, kom, skulle han først og fremst: «Overbevise....... Om synd, fordi de ikke tror på meg...» Joh 16:8 flg.

All kreativiteten og aktiviteten viser klart at kristenheten ikke lenger har tiltro til Guds ord. Men Ordet er Gud, Joh 1:1.

Vi har da ikke lenger tiltro til - og har dermed forlatt - Gud.

Men hvor går dypest sett dommen «om synd, fordi de ikke tror på meg»?

«Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det ...... dømmer hjertets tanker og råd», Heb 4:12.

Paulus taler om:

«den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus», Rom 2:16.

Det er «det skjulte hos menneskene», våre dypeste motiver, «hjertets tanker og råd», som skal dømmes:

... mange hjerters tanker skal bli åpenbart

«...også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart», Luk 2:35.

Dette er Simeons profetiske ord over Jesu mor når barnet hennes etter skikken blir omskåret. En dag skal «et sverd gjennombore» Marias hjerte - når hun skal stå og se ham hun fødte bli naglet til korset og dø sin blodige død på Golgata for alle mennesker.

Men hva er det Gud ved sin Hellige Ånd vil tale til oss om gjennom dette budskapet? Jo, det profetiske budskapet gjennom Simeon til Jesu mor taler direkte til alle mennesker:

Det er vårt hjertes forhold til Jesu død og blod, vårt evige liv står eller faller ved

Det var svært mye godt å si om menigheten i Efesus, Åp 2. Men - de hadde forlatt sin første kjærlighet - som er Jesus. «Omvend deg og gjør de første gjerninger», sier Jesus. Hva er «de første gjerninger»? Jesus svarer klart når de spør hva de skal gjøre for å gjøre Guds gjerninger: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt», Joh 6. De hadde ikke den levende tro på Jesu blod, Jesu soning på Golgata.

Det samme gjelder Laodikeamenigheten, Åp 3. De var seg meget bevisst sine «sterke sider». Men de «visste ikke at de var usle og ynkelige og fattige og blinde og nakne». De visste ikke at de i seg selv alltid var fortapt og stod skyldige for Gud. Og de manglet alt, for de manglet bryllupsdrakten - som er Jesus alene.

Simeons profetiske ord til Maria stadfester hele Skriftens hovedbudskap fra Bibelens første sider: «Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk», 2 Mos 8:23.

 Når Simeon står med Jesusbarnet i armene, får hans hjertes øye se dette: «Gud, nå har jeg sett din frelse!»

Peter forkynner Kristus for dem som er samlet i Kornelius’ hus, og avslutter med: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Og da leser vi straks i neste vers: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet».., Apg 10:43-44. De ble født på ny!

Det er når Jesus og hans frelse blir åpenbart for våre hjerter,  når Kristus blir forkynt, at sjeler går over fra døden til livet.

Det er her, overfor det som skjedde på Golgata, alle hjerters tanker skal bli åpenbart - og dømmes etter - !

Det var på dette punktet, akkurat når Jesus begynte å tale til disiplene om at han skulle fullføre sin soningsgjerning på Golgata, at Peter sier: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje med deg!», Mat 16:22.

Da ble Peters hjertes tanker åpenbart. Og Jesus måtte si til ham: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til». Nei, uten åpenbaring har ikke noe menneske «sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til». «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet», er sangen for tronen. Åp 7:10.

Det er altså ikke drama, dans o.s.v. - det dypest sett dreier seg om

Vi ser hvordan debatten i dag i beste fall strekker seg til om dans, drama o.l. er bibelsk. Men stopper vi opp med dette, er vi overhodet ikke kommet til saken.

Nei, Gud dømmer det skjulte hos menneskene, etter evangeliet, ved Jesus Kristus. Guds rike setter dypest sett alltid en frelse til skille, den frelse som gjenomboret Marias hjerte som et sverd - for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

Guds ord sier: «To onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann», Jer 2:13.

Slik er alltid utviklingen. Det vi har summert opp ovenfor, som dagens kristenhet har «hogd seg ut», er sprukne brønner som ikke holder vann. Det kan nok mange se og være enige i. Men det virkelig alvorlige, er det Jeremias her viser alltid må ha skjedd først:

De har forlatt Ham som er kilden med det levende vann; evangeliet om forsoningen og rettferdiggjørelsen i Lammets blod.

Dette gjelder i dag ikke bare Den norske kirke, men også svært mange frikirker og alle våre største misjonsselskaper med sine bibel- og misjonsskoler.

Med dette trår disse Guds Sønn under føtter og forakter paktens blod, 
som vi blir helliget ved, og spotter nådens Ånd?(se Heb 10:29)

Ser du dette? Erkjenner du sannheten i dette innfor Gud og for deg selv?

Ethvert Guds barn er forpliktet til å ta standpunkt til det som skjer i kristenheten i dag.

Og du har alt tatt standpunkt, enten du vil eller ei. Der er ingen nøytral posisjon i Guds rike. «Prøv Åndene om de er av Gud....... «Prøv alt...», sier apostlene. «Den som ikke er med meg, er imot meg», sier Jesus.

Det er nødvendig - om noen ennå kan vekkes og reddes - at kristenheten står klart ansikt til ansikt med hva de er med på, og på forskjellig vis gir sin støtte til, - og dermed blir medskyldige i den virksomhet som har forlatt Gud og Lammet: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger», 2Joh v.10-11.

Med denne gjennomgangen på Skriftens grunn må du ta standpunkt til hva som skjer.

Eller har du lukket øynene for hvordan Antikrist nå over mange ti-år særdeles aktivt har brukt den etablerte kristenhet selv til å knuse den virkelig evangeliske kristendom?

Jeremias fikk i oppdrag å «rykke opp og rive ned, å ødelegge og bryte ned», - før han kunne «bygge og plante», Jer 1:10. Det er ikke mulig å «bygge og plante» der det ikke først er rykket opp og revet ned, ødelagt og brutt ned alt som stenger. Det taler Skriften og våre gamle lærere klart om, både når det gjelder enkeltmennesker og land og folk.

Noe av det mest tragiske i dag, er de få «evangeliske, konservativt bibelske» tjenere som taler om Guds ord, men ikke som Guds ord , 1Pet 4:11. Og det lille grann «god» litteratur som er kommet ut i våre skandinaviske land, som vi griper med begjærlighet - og lever på - fordi den lyder så bibelsk og rett, og skiller seg ut fra den lette kristendommen. Men som alt sammen bare «sementerer» tilstanden. Fordi vi i denne forkynnelsen ikke kommer til noen vekkelse. Budskapet mangler Guds ords røst; Den Hellige Ånds dype ransakende og vekkende, men også livgivende kjennetegn.

«På din lange ferd ble du trett. Likevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak», Jes 57:10..

Det spørres ikke: Har du egentlig liv i Gud? Kjenner du lovens «drepende» «Romerne sju-arbeide»? Vet du hva det vil si å bli født på ny? Lever du nå bare i nåden? Eller er alt dette nå bare noe du kan, og gjerne kan godt og virkelig «står på» og «kjemper for» - - ?

Nå hviler ansvaret på det lokale lekfolk i by og bygd

De troende formanes i Guds ord til: «Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!», 1Joh 4:1. Og: «Prøv alt, hold fast på det gode», 1Tess 5:21.

I Sal 103:20 leser vi om å «lyde hans ords røst». Altså ikke bare lyde Herrens ord, mens hans ords røst!  Jesus sier: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg», «de skal høre min røst». «Hver den som er av sannheten, hører min røst». De som er hans får, hører altså hva som er Herrens røst - og da selvsagt også hva som ikke er hans, men bare er tjenerens, forkynnerens røst.

Men tilstanden har nå over mange år vært at forsamlingen ikke har kunnet høre hva som er «Guds ords røst». De har m.a.o. over lang tid bare hørt tjenerens røst - uten å reagere. Og spesielle nådegaver til å prøve ånder har vært totalt fraværende. Alt har vært godtatt når bare tjeneren representerte gode gamle menigheter eller misjonsselskaper.

Nå slår dette i ekstrem grad tilbake på flokkene rundt om i by og bygd. Fraværet av Guds Ånd i forkynnelsen er nå så sterk at enkelte forstår at budskapet er direkte ubibelsk. Men enten den er bibelsk, men uten Guds ords røst, eller den er direkte ubibelsk, så fortsetter man i by og bygd å ta imot utsendinger fra forsamlinger og misjonsselskap som har forlatt Gud, - og gir penger til samme virksomhet - ! Som alt sammen selvsagt gjør folket «medskyldig i deres onde gjerninger», 2Joh v.10-11.

Nå gjelder det ikke først og fremst å tilkalle sangevangelister som kan skape rørelse på stedet. Om en sjel skulle bli født på ny, vet de fleste Guds barn ikke en forsamling de kunne henvise dem til som et åndelig hjem.

Nå må templet (først våre hjerters tempel, og så bedehuset) renses. «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.....Gjør ikke min Fars hus til en handelsbod!» Mat 21:13, Joh 2:16 m.m.fl. Og legg merke til at alt de tilbød ved de bordene Jesus veltet og drev ut, var nødvendigheter for dem som skulle ofre i templet. Men denne virksomheten skulle ikke foregå i templet. Det var hellig.

«Om det bare var noen iblant dere som ville stenge tempeldørene, så dere ikke forgjeves tenner ild på mitt alter! Jeg har ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Jeg har ikke lyst til offergaver fra deres hånd», Mal 1:10.

Hvordan møter Guds folk et slikt frafall?

Når Gud åpenbarer situasjonens gru for oss, er fristelsen enten å bli oppbrakt, eller å falle i mismot. Men begge deler må vi bekjenne for Gud som synd. Har Gud åpenbart den sanne tilstand i kristenheten for oss, er det selvsagt for at vi skal vende oss til ham i nød og bønn på Guds ords grunn og i Jesu navn.

Se Esras, se Daniel og mange andre av Bibelens menn og kvinner. De sørget, fastet og ropte til Gud: «Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.....vi har forlatt dine bud...Herre, Israels Gud! Du er rettferdig. Vi er bare en levning, en rest som er blitt frelst, som det kan bli sett på denne dag. Se, vi er nå her for ditt åsyn i vår syndeskyld. For etter det som nå har hendt, kan ingen bli stående for deg», Esras 9.

«Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.... og vi hørte ikke på Herren vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han satte fram for oss ved sine tjenere profetene..... Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige... Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke - for din egen skyld, min Gud!» Dan 9.

Legg merke til at profetene tok alltid seg selv med: «Vi har forlatt dine bud», «Vi har syndet...» For vi er alle medskyldige. De fleste av oss har selv på et eller annet tidspunkt, før vi ble født på ny, deltatt i utviklingen til det vi i dag ser.

Og hvis vi nå ser frafallet, hvor mye har vi båret nøden fram for Gud i bønn? Hvor mange har vi gått til av prester, predikanter, ledere og de «kreative kristne», og i virkelig nød talt med dem først og fremst om de har liv i Gud, eller formant dem til å vende om. Det er der det nå må begynne. Nå må vi slutte å bare sette lapper på gamle klær.

Nå må vi komme sammen rundt om i hjemmene, markere overfor Gud og mennesker at vi ser nøden ved å sette av faste kvelder til samdrektig bønn på Ordets grunn. Det er først og fremst den levende menighets nød vi skal bære fram for Gud i bønn: «Vi har syndet! Send i din nåde for Jesu skyld vekkelse i og blant oss som kristne!» -  (Se «Arven» nr.4/2001 om Guds folk og bønn).

Og så må vi handle ut fra Guds ord og i hans Ånd. 

H.H.

Ha navn og vitnesbyrd av å leve, men er hemmelig død Åp 3:1

Grener i Kristus som skal kastes, gjester i bryllupet som ikke avviste innbydelsen, men likevel skulle kastes ut i mørket utenfor, «Jomfruer» som har skilt seg ut fra verden, men uforstandige - som ikke får komme inn i bryllupssalen. Å, hva er dette? Hva er dette?