Hvordan har du det med Guds ord?
Guds ord det er vårt arvegods, Det våre barns skal være. Gud, gi oss i vår grav den ros, Vi holdt det høyt i ære!
Det er vår hjelp i nød, Vår trøst i liv og død. O Gud, hvordan det går, La dog mens verden står, Det i vår ætt nedarves!
----------
Da dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss, så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord. 1Tess 2:13.
Må Herren forbarme seg over vårt falne hjertes mørke, og åpne våre sinn!
Selv de som aldri tviler på at Ordet er Guds ord, forholder seg likevel ikke til det som om det skulle være tilfellet. Kan liksom ikke i levende tro holde klart for seg at dette virkelig er den store og allmektige Guds ord.
Å, for et sjokk og oppstyr det skulle bli i verden hvis menneskene begynte å regne med Guds ord som det virkelig er - Guds ord -. Den store, allmektige Skaperens ord og dommer. Å, som det ville forskrekke menneskene. De ville løpe og rope, studere og spørre etter veien til frelse, - hvis menneskene virkelig begynte å ta Guds ord for det det virkelig er - Guds ord!
For en fryd og troens visshet, for en jubel og lovsang, fred og styrke i Herren, hvis alle vakte og troende sjeler virkelig kunne regne med Guds ord som det virkelig er - Guds ord!
Da ville vi leve i årvåkenhet, i gudsfrykt og bønn. Og alltid være på vakt overfor det minste avvik fra veien -. Hvis vi virkelig kunne ta Guds ord for det det virkelig er: Guds ord!
For, du som mener at du allerede omgås Ordet som Guds ord, hvordan kan du da være så usikker i spørsmål Gud selv taler klart nok om i sitt ord? Hvordan kan du hver dag ete, drikke og sove som om alt er vel? Men ennå har du ikke latt deg forlike med Gud og fått visshet om at all din synd er forlatt, at du går frelst hjem til Gud hvis du dør i dette øyeblikk!
Hvordan kan dette være mulig, hvis du virkelig regner det som Guds ord, det som står skrevet i den hellige boken om den eneste veien til frelse, om dommen, om himmelen og om helvete?
Eller du som strever under et eller annet trelldommens åk: Du hører Guds vitnesbyrd om at han har gitt sin enbårne Sønn til vår forsoning. Du tror det er Guds ord. Du hører Guds Sønn full av nåde innby: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder». Hvordan er det da mulig at du kan fortsette å leve i samme syke, trellaktige sinn, - hvis du virkelig regner alt dette som Guds ord?
Det er lett å merke at de fleste mennesker ikke ser på Guds ord som hellige, sanne Guds ord. Først og fremst fordi Ordet ikke griper, beveger og inntar hjertene deres. Dernest fordi de ikke omgås Ordet med den dype respekt som de helt sikkert ville hatt hvis de av hjertet virkelig trodde og kjente at det er Gud, Gud selv, himmelens og jordens Herre, som taler til dem i Ordet.
Når en jordisk konge eller statsoverhode taler til oss, og spesielt hvis vi står i noe avhengighetsforhold til ham og hans ord, lytter vi jo med spent oppmerksomhet og ærbødighet. Vi passer på å ikke miste ett eneste ord av talen hans.
Hvis så hans ord samtidig inneholder en fryktelig dom, f.eks. en konkret dødsdom som også rammer oss, da blir vi grepet av sjokk og angst. Og hvorfor det? Helt klart fordi det var kongen selv som uttalte dette som sitt siste og avgjørende ord.
Og hvis hans ord inneholder løfter til oss, fulle av nåde, ja, kanskje til og med en benådning fra døden, som vi tidligere var dømt til. Da ville en usigelig glede og takknemlighet strømme gjennom hjertet vårt. Og hvorfor det? Først og fremst fordi det var kongen selv som hadde talt. Ham må jeg jo stole på. Dernest fordi hans ord inneholdt den største nåde og gave til meg.
Ja, når en konge taler til oss, da setter vi det høyt. Vi gjemmer på det, ja, holder det friskt i minne hele livet. Bare fordi det var en stor konges ord. Selv om hans ord verken betyr noen stor nåde jeg får, eller noen dom som rammer meg.
Her ser du hva som ville skjedd hvis vi regnet med Guds ord som det det virkelig er - Guds ord! Hva betyr vel en jordisk konge, sammenliknet med Herren selv, Skaperen, alle kongenes Konge?
En jordisk konges ord virker altså stor frykt eller glede, alt etter hva budskapet hans går på. Da skulle jo den Allmektige Guds ord langt mer gripe hjertene våre, og fylle dem med frykt eller glede, - hvis vi virkelig tok hans ord for hva det er!
En jordisk konges ord setter vi altså så høyt, elsker og gjemmer på det, selv om budskapet er svært ubetydelig. Hvor mye mer skulle vi ikke da sette Guds ord høyt, elske og gjemme det i hjertene våre, - hvis vi virkelig regnet det for Guds ord!
Vi omgås derimot ofte Ordet mer eller mindre tankeløst og søvnig. Vi verken forskrekkes eller forfriskes av budskapets innhold. Vi bare fortsetter vårt livs vei i vantro, sikker på at alt nok er i orden. Da må jo feilen ganske sikkert være at vi ikke anser Guds ord for å være det det er; den store og allmektige Guds ord.
Denne tvilende holdningen uten noen som helst overbevisning. Denne vaklingen mellom tro og vantro, mellom frykt og håp. Eller dette kalde og lunkne, likegyldige livet. Er ikke alt sammen bare et bevis på at du ikke anser Guds ord for å være det det virkelig er - Guds ord?
Måtte så alle kristne legge vel merke til dette forholdet! For her ligger årsaken til all åndelig slapphet og halvhet i troen, i kjærligheten og i livet; at vi ikke anser Guds ord for hellig, ikke tror og holder fast ved at det er Guds ord!
Så høyt vi vurderer og betrakter Ordet,
så dypt fester det seg i hjertet!
M.Luther
Ta tid til Guds ord
De store hindringene for Guds ord er det Jesus nevner som «torner som kvalte såkornet». Det var «bekymringer og rikdom og livets lyst», kjødelighet, selvsikkerhet, mange forskjellige gjøremål, og både fattigdom og rikdom, som kan bli til bekymringer. Alt blir nå viktigere for det bedratte hjertet enn det himmelske.
Nå heter det: «Jeg kan ikke ta så mye tid til Ordet, for det og det må gjøres». Dette som «må gjøres», er da noe jordisk, mens det som kan unnlates, er det himmelske, som nå betyr mindre. Så er da hjertet bedratt og forblindet.
Du sier kanskje: «Å skjøtte mitt jordiske arbeid er en hellig plikt jeg ikke kan forsømme. Og «den som ikke har omsorg for sine egne, er verre enn en vantro». Men Jesus sier: dette skal du gjøre, og det andre ikke unnlate. Om du passer ditt arbeid trofast og ditt hus fullkomment, men lar nådens liv dø ut, så kan din oppofrende trofasthet i hjem og på arbeid ikke frelse deg i døden og dommen.
Den som innbiller deg at den tiden du bruker på Guds ord og bønn vil gå ut over ditt hjem og ditt arbeid, er ingen annen enn bedrageren. Det er den gamle slangen, og hedningen i ditt eget bryst, ditt hjertes vantro, som ikke kjenner til noen Guds velsignelse, som ikke har bruk for det himmelske, som heller tøyser og prater bort timevis, enn å bruke en eneste stille time med Guds ord. Å, for en hedensk forakt for Gud og din udødelige sjel!
Du har mulighet for det salige og ærefulle samfunnet med himmelens og jordens Herre, din Frelser. Mulighet til å høre ham tale, som jo skjer gjennom Ordet, og å tale til ham, som skjer i bønnen. Og så sier du at du har ikke tid til det - ? Men høre og snakke om unyttige ting med menneskene, det har du tid til - ! Dette må da kalles å være bedratt av djevelen!
Du har nå, på grunn av dine mange gjøremål, ikke tid til å bruke en eneste av døgnets tjuefire timer til å gi sjelen næring! Men tenk så om Gud lar deg ligge syk et år -, så står nå verden fremdeles! Da kan du nok ikke regne med så mye takknemlighet fra de verdslige, som du var så opptatt med å bruke tid på. Fra den kanten er det nå ingen som kan hjelpe deg. Og Gud og hans ord har du tidligere ikke hatt noe bruk for - og da venter du deg vel heller ikke noe av dette til hjelp nå?
Følgene av å forsømme Guds ord, blir at du dag for dag avmattes i ditt innvortes menneske; troen og gudsfrykten. Og alle nådegavene svekkes. Da klager du kanskje over svakheter og fristelser som du ikke greier å seire over. Men hvordan kan du vente at det skal kunne skje? At du altså uten noe som helst nådemiddel skal seire over det onde i deg? Det venter verken Gud eller mennesker. Men benytter du derimot rett det nådens middel vi nå har talt mye om, skulle ingen ting som hører med til liv og gudsfrykt, være umulig.
Du sier du har forsøkt å lese Guds ord, men er fremdeles ikke blitt bedre. Da må årsaken være ett av to: Enten forstår du ikke hva som er helliggjørelse. Du tror at du på et blunk skal få stor kraft og hellighet, og vet ikke at du først må gå gjennom ydmykelsens og fattigdommens dal. Og da kommer du heller ikke til å se deg selv bli bedre og bedre, men tvert imot.
Eller: Du er faktisk ennå en slave under synden. Du har ikke fått nytt liv og ny lyst og åndelig kraft. Og da har du ikke brukt Ordet på rett måte. Du kan f.eks. ha gjort det motsatte av Guds rekkefølge; har forsøkt å seire over det onde i deg, før du tenkte på å ta til deg det Kristus har utrettet for deg. Altså forsøkt å bære frukt, før du er innpodet i Kristus.
Begynn nå å lyde Ordet, som sier:
Fly først til Jesus og tigg om nåd’.
Mot syndens makt skal det siden bli råd.
Vend deg fra den dype egenrettferdigheten, og kast deg, akkurat som du er, med alle dine fall og motsigelser, i nådens favn. Så skal du få erfare at der synden «överflödade», der «överflödade» nåden ennå mer.
Og nå skal denne «överflödade» nåden virkelig glede, smelte og forvandle ditt fattige hjerte. Så alt det onde som just holdt deg fanget, ikke lenger skal smake så godt. Nå skal du få både lyst og kraft til det gode du før ikke maktet å gjøre. Dette lærer Ordet. Bruk det i lydighet! Så er ingen ting umulig av alt det du trenger til din frelse.
Sier du at du ofte hører og leser Ordet uten at det «skjer noe» med deg, du er like kald og følelsesløs. Da må vi svare: Er du da også fornøyd med denne tilstanden, da er jo det et tegn på et uomvendt og forherdet hjerte - . Merk deg dette!
Er dette tvertimot din nød; du innstiller deg åpent og ydmykt på å høre Ordet. Men virkelig lider under din kaldhet og følelsesløshet. Da er nok kaldheten syndig. Men din nød over dette er tegn på et redelig disip-pelsinn. Og da kan du være sikker på at selv under slik en tyngende følelse av kaldhet, skal du ikke høre Ordet uten å ha nytte av det.
Først og fremst vil du akkurat med dette bli mer ydmyket og misfornøyd med deg selv, enn av den sterkeste preken om ydmykelsens nødvendighet. Så skal nok også et og annet Guds såkorn, som blir lagt ned i tørr jord, i den rette tid, når regnet kommer, spire og bære frukt.
Med andre ord: Nå fatter du kanskje bare med din forstand det Ordet du tar til deg, og prøver å huske det. For nå opplever du ikke akkurat noen situasjon der dette Ordet passer inn. Men så, akkurat når det behøves og passer, vekker Den Hellige Ånd dette Ordet opp, så det blir levende for ditt hjerte.
Det var dette Jesus mente, når han sa om Den Hellige Ånd: «Han skal minne dere om alt det som jeg har sagt dere», Joh 14:26. Slik gikk det da også med disiplene. De forstod ikke alt da, mens Jesus selv talte ordene til dem. Men senere, når noe hendte som ordene han hadde talt nettopp handlet om, «da mintes de hans ord».
F.eks. smaker det ikke for et lykkelig, sorgfritt menneske å høre en trøstepreken. Men så en dag, når nød og sorg møter også dette mennesket, da kommer den trøstens preken han hørte til nytte. Slik også med alt Guds ord. Det høres og leses aldri uten frukt, hvis det høres på rett måte, og gjemmes i hjertet.
Så sier du: «Jeg behøver ikke lese og høre så mye mer. Jeg vet det jeg trenger å vite. Det jeg nå er opptatt med, er å kunne leve etter dette». Men nå er du svært uforstandig! Det er ikke bare til å øke din kunnskap, Guds ord skal være, men just til kraft for å leve etter det. Om du nå vet alt du trenger å vite, vel, så gjenstår det nå bare å gjøre. Og der er det bare Ordet som kan gi deg lyst og kraft til det.
Har du nok lys i hodet, har du kanskje ikke nok kjærlighet, fred, glede, tålmodighet og ydmykhet m.m. i hjertet. Eller er kanskje din tro nå blitt fullkommen? Tror du fullkomment alt det du trenger å tro? Er din kjærlighet nå brennende nok, så du ikke behøver å øke den gjennom Guds ord? Har du i prøvelsens stund nok trøst, fred og glede i Gud? o.s.v.
Du har jo erfart at det er Guds ord som virker alle disse dyrebare gavene. Er ikke disse verd å forøkes? Hvis det fantes et sted hvor det var en masse kostbare perler og gullmynter, ville du ikke bruke hver ledig mulighet til å lete etter dem, selv om du ikke stadig hadde like mye bruk for alt dette?
Men hvilke perler og gullmynter er så dyrebare som disse åndelige gavene; tro, fred, glede, kjærlighet, tålmodighet o.s.v.? Og dem kan du hver eneste dag søke etter og samle i Ordet. Guds ord er den rette «gullkysten», der de himmelske skattene finnes. Det er sørgelig hvordan mennesket er kjødelig og jordisk, og ser på det åndelige og himmelske som lite betydningsfullt.
Men det kommer en tid da du ville gitt alt du hadde av sølv og gull for å få et eneste Guds ord som kunne gi liv og trøst til ditt hjerte. Som f.eks. når du har fått en dødelig sykdom, legen kan ikke lenger gi deg noe håp om å få leve, og du tvinges til å tro at døden er nær.
Kort sagt: Det åndelige livet er ikke bare noe vi vet om. Nei, ikke en gang et liv etter visse grunnregler og forutsetninger. Men et virkelig liv ovenfra. Et liv som, i likhet med alt annet liv, bestandig må holdes i live med sitt eget næringsmiddel; «Livets brød, som er kommet ned fra himmelen». Og dette livet er så klart åndelig at det ikke avhenger av noen menneskelige forhold og omstendigheter, men bare av denne himmelske maten.
Mang en oppriktig sjel ser med bekymring framover mot en ny tid som velter inn over oss med nye og store vanskeligheter, hindringer og forførelser, og tenker: Hvordan skal jeg da kunne stå fast i nåden og beholde livet? Men husk: Ditt nådeliv avhenger ikke av de omstendighetene som møter deg. Det det kommer an på, er om du vil bruke nådemidlet. Da skal Kristus selv, den gode hyrden, i sin uendelige trofasthet sørge for at ditt nådeliv holdes oppe.
Å, hvor herlig det f.eks. er å se hvordan Gud tar seg av svake nådebarn. De kan være plaget av en voldsom natur, og i tillegg ensomme med bare svært vanskelige naboer, - altså som lam blant ulver. Men dette Jesu trofaste hyrdesinn har bevart deres liv, og til og med gitt det vekst. Bare fordi de holdt seg flittig til Ordet.
Mens derimot mennesker med en bedre og mer omgjengelig natur, og med den beste mulighet til å ta til seg åndelig mat, har sovnet inn i åndelig død. Bare fordi de ikke brukte Guds ord.
Av to åndelige søsken har alltid den som trofast bruker Guds ord, og tenker, taler, leser og skriver om dette, størst håp om å bli og vokse i nåden. For Den Hellige Ånd bor og virker gjennom dette nådemidlet.
Vil du nå det evige liv, må du altså sørge for at ditt åndelig liv får næring. Har du ikke tid til å bruke Guds ord så mye som nødvendig, så må du sørge for å få tid til det, om du skal ta det fra din dag eller natt. For «Ett er nødvendig!»
Sier du så på forhånd at dette ikke er mulig, så kan vi også straks si deg at da kan du heller ikke bli frelst, og med én gang like godt kan slutte å tenke på himmelen. For uten å bruke Guds ord tilstrekkelig til å holde ditt åndelig liv vedlike, kan du ikke gå inn i Guds evige rike.
Hvis du derimot f.eks. var stengt inne i et fengsel, og helt fratatt Guds ord, da ville nok Gud helt sikkert holde ditt nådeliv oppe. Men ikke når Ordet er fullt tilgjengelig, og bruken din av det bare avhenger av hva du vurderer høyest, det himmelske eller det jordiske.
C.O.Rosenius i den nye boka: «Veiledning til fred»
Hvordan skal vi lese Guds ord rett?
Ikke uten bekymring omtaler vi dette emnet, når vi tenker på dets enorme betydning, og samtidig vet hvor lett det som regel behandles. Hjertet gråter i en kristen når han begynner å tenke på dette. Og likevel er det ikke noe vi selv kan gjøre med dette alene. Herre, vår Gud! Bare du er sjelenes hyrde, hjelp oss du!
Vi vil først se nærmere på hvilke farer vi står midt oppe i når det gjelder de utallige villfarende røstene som omgir oss. Og når det gjelder valg av åndelige lærere og bøker. Vi, hjelpeløse menneskebarn, er akkurat som en flokk sauer som er sluppet ut i en enorm, vill ørken. Der høres det hyrderøster som roper fra alle himmelretninger: «Kom! Her er veien!» Så vi har all grunn til å frykte.
Det er ingen ende på alle bøkene som skrives. Og spesielt er det i vår tid et hav av religiøse bøker, drevet og svulmende av all slags lærdoms vind.
Det er ikke uten grunn apostelen Johannes sier: «Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!»
For, husk: Vår utvikling, vår sjelstilstand i all evighet har ofte sin bakgrunn i hvilke bøker vi har lest i livet, og hvilken forkynnelse vi foretrakk.
Tenk derfor over: Hvor skadelig det er å lese! Husk dette godt! Og: hvor skadelig det er å høre!
Vel og merke; når det du leser eller hører ikke er godt for din åndelige helse! For det går inn i din udødelige sjel som gift i et legeme, og forgifter for tid og evighet det dyrebareste du eier.
«Men der er da ingen fare for dem som vet at den hellige Bibelen er Guds ord!», mener kanskje noen. Og det er fra en side sett ganske rett. For den som omgåes Bibelens ord som Guds ord, med frykt, lydighet og ydmykhet, og et barnesinn som ber om Guds Ånd, slik Guds ord krever, skal også der finne det rette livets vann. Og vil også ved Guds trofasthet bli bevart fra dødelige villfarelser.
Men, å, som vi kjenner at brønnen er dyp, og som vi trenger noen til å hente det opp for oss! Vi trenger øsekar, forkynnere og lærere som kan legge fram for oss Bibelens hellige hemmeligheter i lyset.
Og da er det farer kan oppstå, også for oss som tror Bibelen. For det er mange slags lærere og forkynnere. Selv djevelen tok i bruk Bibelens ord når han fristet Kristus i ørkenen. Og de fleste djevelens apostler gjør det samme.
Men hva skal vi så gjøre? Hvor skal vi vende oss for at vi kan være trygge?
Det som først og fremst er nødvendig, er at du i en så viktig sak ikke setter din lit til noe menneskes meninger eller oppfatninger. For alle mennesker kan jo ta feil - og hvordan skal du da kunne vite hvilken oppfatning som er mest pålitelig på dette viktige området?
Men blant disse menneskelige oppfatningene er jo også din egen! Og faren er at du har den største tillit til dine egne vurderinger. Slik at når du liker en bok eller en lære, så sier du den er den beste. Men her vil vi gi deg en regel for valg av bøker og forkynnelse:
Søker du Kristi lære, så se etter det som er tegnene på Kristi lære!
Kristi lære har til alle tider hatt sine karakteristiske tegn. Og deres vitnesbyrd er større enn noe menneskes meninger. Disse tegnene er spesielt to.
Det første er: Over alt der Kristus går fram med sin lære, der vinnes det alltid sjeler for himmelen. Disse blir forvandlet fra selvsikre, ugudelige verdens mennesker, til gudfryktige, troende mennesker som har all sin trøst og glede i Kristus alene. Og der holdes også disse i live, og oppbygges av hans ord.
Det andre tegnet er at der begynner Satan og hans hær å storme. Den ugudelige verden blir urolig, og anser forkynnelsen som ny, en forargelse og en galskap.
Vokt deg godt for en forkynnelse som ikke i mer eller mindre grad har disse kjennetegnene, selv om den forøvrig kan lyde aldri så god.
Er du i tvil om hvilke skrifter og bøker du skal lese, så se litt på hva historien forteller om akkurat disse kjennetegnene. Så finner du sikkert også skrifter som virkelig er gode for din åndelige helse, slike som er skrevet i reformasjonstider og av menn som det stormet omkring.
Forkynnere og lærere som verden kan like, og skrifter som verden elsker, gjør ikke store skaden for mørkets rike. Husk det!
Bekreftelsen på disse reglene finner du i den evangeliske historien, og i årtuseners kirkehistorie.
Når vi nå vet dette, går det oss godt om vi retter oss etter det, og ikke dømmer skrifter og lærere etter vår egen smak, men forstår at også de må bedømmes etter den lære som har Kristi læres kjennetegn. Om den læren ikke straks smaker, så er den likevel god for vår åndelige helse. Og ved å bruke den, blir også vi forvandlet med den, så den etter hvert blir det som smaker oss best.
Vi vet det samme gjelder bruken av Luthers skrifter. De smaker ingen nybegynner. Men blir de brukt rett, blir de likevel dyrebare. «Som de er, de vi omgåes med, slik blir også vi». Omgåes vi med evangeliske skrifter, blir også vi evangeliske, og omvendt.
Men la oss nå se hvordan vi skal bruke Guds ord, for å få størst nytte av det. For det er mulig å lese og høre det reneste og klareste Guds ord i verden, og likevel ikke ha noen nytte, men til og med ta skade av det. Det er et faktum at store og mange forskrekkelige farer lurer på oss her, uten at vi har dette klart for oss.
Igjen minner vi om at det er skadelig å lese og høre Guds ord - når det ikke skjer på rett måte. Akkurat som en skarp kniv, rett brukt, er til stor nytte. Men feil håndtert gjør den like stor skade. Slik er også Guds ord «en duft av liv til liv, eller også en duft av død til død».
Det underlige og tankevekkende blir da at hvis Guds ord får trenge inn i ditt sinn, blir det aldri uten virkning. Det får enten Guds ords egen gode, velsignede virkning, - eller det får en totalt motsatt virkning. Det er som solen. På alle skapninger som lever om dagen, gir solens lys trivsel og virksomhet. Mens nattens fugler bare blir blendet av det. Solens varme gjør vokset mykt, men læret hardt som stein. Så forskjellig virker også Guds ord.
Se f.eks. på jødene. De var riktignok blinde og harde også før Kristi komme. Men når han kom, når solen stod på sin middagshøyde, da ble deres blindhet, hardhet og ondskap forskrekkelig. Og se på Judas, forræderen! Den som studerer hans tilstand grundig, vil bli forskrekket. Jesus advarte ham jo ved å forutsi det som skulle skje, og sa: «Vé det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født».
Men Judas fryktet ikke, selv om han gjennom 3 år som disippel hadde sett hvordan hvert eneste ord som gikk ut av Jesu munn ble fullkomment oppfylt. Når Jesus sa til fikentreet: «Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på deg», så visnet treet straks. Når han talte til været og sa: «Vær stille», så ble det vindstille. Og når han sa til Lasarus som hadde vært død så lenge at liket alt var begynt å lukte: «Kom ut!», så stod den døde opp.
Alt dette hadde Judas sett. Han hadde også hørt den klareste forkynnelse på denne jord, og kanskje selv med full overbevisning sagt: «Det denne Herren sier, er det ikke mulig å motsi!» Men se hva som skjer! Det var altså én gang det kunne gjøres et unntak, og det var når det gjaldt ham selv. Slik går det med et bedratt og forherdet hyklerhjerte.
Men hvordan hadde så denne forferdelige forherdelsen kunne modnes i Judas hjerte? Jo, Judas var riktignok en av de tolv som hadde hørt, sett og erfart mye. Men hadde anvendt det dårlig, hadde ikke hørt Kristi ord rett.
Og akkurat slik foregår det i dag også. Vi ser mange som leser Bibelen hver eneste dag, så de nesten kan hele Bibelen utenat. Men sover likevel trygt i synd og selvsikkerhet.
Andre har, som Judas, gått sammen med Kristus og hans disipler, men har mistet alt nådens liv i hjertet, og kraft og stadfestelse i livet. Selv om de fortsatt bruker Ordet. Men disse er ikke bare så døde som om de aldri hadde hørt Guds ord. Men til og med sju ganger verre, som Skriften sier. Slik kan resultatet bli av å bruke Guds ord, hvis det ikke brukes rett.
Hvordan brukes så Guds ord rett? Da vil vi med Guds hjelp svare deg kort, men fullstendig nok til at du, om du merker deg dette, aldri skal lese Guds ord uten å ha nytte av det.
Merk deg: Det kreves da bare at du tar det til deg som Guds ord, med den frykt, lydighet og tro som den store, allmektige Guds ord krever.
Guds ord må selvsagt ikke bare bli hørt, oppfattet og forstått, - men bli tatt imot som mat for vår sjel, bli trodd og bli etterlevd.
Gjør det, så skal du ikke bli til skamme.
Det største, mest alminnelige og farligste misbruket, er å bare gå under forkynnelsen, bare forstandsmessig ta til seg Guds ord, men aldri begynne å gjøre etter det. Dette var Judas Iskariots vei til forherdelse.
Derfor skal du, så snart du ser du bør gjøre noe, straks begynne å iverksette det. Så snart du ser du bør ha noe du ikke har, så søk straks å få det. Ser du at du bør legge av en synd, så gjør det straks. For det er ved bare å høre - uten å gjøre - at du forherder ditt hjerte.
Og når skal dette skje, om ikke akkurat nå? Hva skal Guds ord tjene til, hvis det ikke skal etterleves? Da kan du heller slutte å lese og høre Guds ord, og straks gi deg over til djevelen, - hvis du aldri vil leve etter det.
Og hvem skal vel gjøre det, om ikke akkurat du som selv vil til himmelen?
Det er jo akkurat fortapelsens vei, å la alle andre ta Guds ord til seg, la andre gjøre det, - men selv bare liksom lagre det i hukommelsen.
Sier du så at du greier ikke å gjøre Guds vilje? Så må vi spørre: Har da Gud krevd for mye? Er han så urimelig i sine bud? Er det ikke rimelig at du elsker ham over alt annet? Eller at du elsker din neste som deg selv? Det er jo ikke mer han krever av deg!
Har du anstrengt deg alvorlig for å gjøre Guds vilje? Er det kanskje heller lite du har brydd deg, og i stedet selvsikker, hard og likegyldig gitt deg over til synden? Er det ikke da rimelig at du fordømmes, som Guds lov truer med?
Hvis du slik alvorlig tenkte igjennom, og virkelig tok til deg Guds ord, da ville du snart også begynne å gjøre etter det. Eller i alle fall forsøke kreftene dine på dette arbeidet. Og da ville nok selvsikkerhet og stolthet snart falle. Da ville du bli vekket av din søvn i synden. Og da få en «hälsosam» syndserkjennelse og en «sorg etter Guds vilje, som virker omvendelse til frelse».
Når du da i din nød og avmakt anstrenger dine egne krefter - uten resultat, da vil du drives til å be om Guds Ånd. Og så, dels gjennom denne Ånd, dels gjennom ditt hjertes erfaringer, få det rette lys - ovenfra - over Guds ord.
Uten disse åndelige erfaringene er de med den største lærdom helt blinde i åndelige ting. Og uten Guds Ånd er det umulig å fatte Guds ord. Luther sier: «Når Gud gav oss sitt ord, sa han: Jeg skal la det bli skrevet og forkynt klart og tydelig. Men likevel alltid gjøre det slik at det skal avhenge av min Ånd hvem som skal fatte det».
Derfor ser vi at de som tror de selv er i stand til å fatte Ordet (og den lære som frelser), uten å bøye seg ned for Gud, de blir i mørket.
C.O.Rosenius i den nye boka: «Veiledning til fred»
Det er ikke oss som skal arbeide med Ordet! Det er Ordet som skal arbeide med oss!
Ø.Andersen
Guds ord er levende, Heb 4:12.
Tenk om det kunne gå opp for oss!
Vi har så lett for å oppfatte oss som subjekt og Guds ord som objekt når vi leser Bibelen. Det er som om vi skal ta ordet til oss og handle med det og gjøre bruk av det på forskjellig vis.
Vi glemmer at i virkeligheten er det helt motsatt. Guds ord er subjekt. Jeg som leser det, er objekt. Det er Guds ord som handler med meg. Det er levende; jeg er død i meg selv, og livet kommer til meg i det ord jeg leser eller hører, dersom det da er Guds ord som kommer til uttrykk i forkynnelsen.
Det mest alvorlige i vår åndelige situasjon i dag, er at forkynnelsen inneholder så lite Guds ord. Det blir forkynnerne som bruker ordet, i stedet for at ordet skulle bruke dem. Mange sier: jeg vil knytte noen tanker til et Guds ord, og så gjør de nettopp det!
Men det har ingen mennesker bruk for! Vi har bruk for Guds eget ord, Guds egen tale!
Det er Guds ord som er levende. Det gjør forkynnelsen levende. Det gjør oss levende, når det får lov å trenge igjennom.
Guds ord har den egenskap i seg selv at det trenger igjennom. For det er skarpere enn noe tveegget sverd, og det er kraftig ved Guds egen kraft. Får det bare lov til å virke, sørger det selv for å trenge igjennom, inn i vårt hjertes aller innerste.
Da avsløres vi. Guds ord bringer sannheten fram i lyset for oss. Men Guds ord stanser ikke med det. Det leger oss også. Det bringer Jesus med seg inn i vårt hjerte med all hans nåde og gave!
La derfor Guds ord få handle med deg!
Øivind Andersen i «Ved kilden»
Så kommer da troen av det en hører,
og det en hører kommer ved Guds ord,
Rom 10.17
Dette verset er en konklusjon på versene foran, 14-15. Der viste Paulus at for å kunne tro, måtte en ha fått høre evangeliet forkynt. Og at denne forkynnelsen igjen forutsatte at noen var blitt sendt ut, eller hadde fått Guds befaling om å forkynne.
Så sier han nå: «Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord». Her står ganske klart: «Ved Guds ord».
Det sier oss at vi selvsagt ikke er avhengig av forkynnelsen til enhver tid - hvis Ordet først er blitt forkynt, så vi kan lese eller «høre» det gjengitt på annen måte. For vi vet jo at mange kommer til tro gjennom selve Bibelens ord, uten at noen levende røst forkynner det. Men den muntlige forkynnelsen av evangeliet vil alltid være det primære, det vi først og fremst søker der det forkynnes rent.
Men la oss nå se hva vi lærer av dette verset vårt. Jo, at troen ikke kan fødes uten gjennom evangeliets ord. Hver eneste én som vil få den frelsende troen, bør tenke grundig over dette.
Troen vil aldri kunne oppstå i et menneskes hjerte uten gjennom Guds nådebudskap.
Riktignok forkynner også Guds skaperverk hans storhet, hans visdom og godhet. Og loven i vår samvittighet taler nok også om hans hellighet og rettferdighet. Men selv om menneskene var mer mottagelige for dette budskapet ut fra Guds natur, enn slik vi ble det gjennom syndefallet, så kunne vi aldri gjennom dette komme til tro på det eneste navnet som vi kan bli frelst ved. Vi ville aldri få en tro som omskaper og helliger hjertet, en tro som gir trøst mot synden og fred i døden.
Kort sagt: Den rette troen kommer aldri fra noen annen kilde enn det guddommelige ordet om Frelseren. Når da «troen kommer av det en hører og det en hører kommer ved Guds ord» - etter Guds befaling sendt og forkynt for oss -, da er det virkelig farlig å avvise denne forkynnelsen.
C.O.Rosenius i «Romerbrevets budskap Kap. 9-16»
«Ord du skal bli frelst ved» (Apg 11:14)
Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse, Mat 26:28.
Ut fra disse hellige ord er det åpenbart at både synder og gode gjerninger er druknet, døde og forsvunnet i Kristi blods røde hav.
At de største synder der har mistet sin kraft til å fordømme oss. At de største fortjenester av kristelighet og gode gjerninger har mistet sin kraft til å rettferdiggjøre oss. For når Guds egen Sønn tross alt ble nødt til å lide døden for å frelse meg, da vil jeg tie om hva jeg måtte kunne ha fortjent innfor Gud.
Ja, her er det åpenbart at ingen synder kan hindre, og ingen gode gjerninger kan gjøre at jeg benådes og rettferdiggjøres av Gud.
At det innfor Gud ikke er noe som helst som kan hindre den verste synder fra å komme når som helst og motta Guds nåde og rettferdighet i Kristus Jesus; den nåde og rettferdighet som ble kjøpt til hele verden på den store forsoningsdagen. Og som helt fra den dagen bare har ventet på ham. Fordi han i all sin nød og fortapthet, i sin synd og uverdighet, ikke behøver å bli noe som helst annerledes enn han er, for å få komme til Jesus. Men at alt er ferdig, alt er fullbrakt.
Det betyr altså at jeg får komme i samme øyeblikk jeg får bruk for Kristus. Og får komme just slik som jeg er. Så syndig og uverdig jeg er. Med stort eller lite kjennskap til Kristus. Så kald eller varm, så hard eller rørt, så nidkjær eller likegyldig, så ren eller uren jeg er, -. For å få i Kristus, som gave, alt det jeg mangler.
For var det ikke slik, - men at jeg i stedet selv først måtte ha noen gode egenskaper som skulle gjøre Gud mer tilfreds med meg, - da fikk jeg jo ikke nåden og rettferdigheten bare i Kristus. Da var det ikke «uten gjerninger», ikke «uten loven» jeg ble fullkommen, slik som Skriften påstår.
Når det gjelder omvendelse, anger og tro, så kreves aldri noe av dette for å bevege Guds hjerte til å ville gi nåde. Men det er alt sammen nødvendig for synderens eget hjerte, for at han skal få bruk for nåde.
Og når det er synderens største nød, hans største behov og hans eneste trøst å få komme til Kristus, da er det allerede nok omvendelse, nok anger og tro til at han alt kan være benådet i Kristus. Men legg godt merke til at vi sier: største nød, største behov og eneste trøst! Måtte ingen bedra seg selv - !
Her er det videre åpenbart at så lenge vi blir i Kristus, d.v.s. så lenge Kristus med sin forsoning, Kristus med sitt fullbrakte verk, Kristus med hans nåde og vennskap, er vårt hjertes behov eller trøst -. Da er vi hvert øyeblikk i en og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor Gud. Den samme hvert øyeblikk, - i styrke og svakhet, når vi får nåde til å gjøre noe godt, og når vi kommer til å falle i skrøpelighet og synd.
For var det ikke slik, men at vi i stedet var mer rettferdige og benådet innfor Gud når vi selv var mer kristelige og pene, men mindre rettferdige når vi var mindre kristelige, -. Da kom jo virkelig rettferdigheten av gjerninger, - eller i det minste delvis av gjerninger, og da også bare delvis av Kristus.
Og det ville i sannhet være en fryktelig holdning mot ham som har kjøpt oss til Gud med sitt blod, og mot hele Skriften som så sterkt imøtegår dette. Som stadig gjentar «av nåde», «ved Jesus Kristus», «i hans blod», «ved troen», «ikke av dere selv», «ikke av gjerninger», «uten loven» o.s.v.
Kort sagt: Er det sant at vi blir og er rettferdiggjort i Kristus alene, uten noen hjelp fra loven, uten gjerninger, -. Da er jo naturligvis også følgen av det at dette er vi også like mye hver dag og hvert øyeblikk, så lenge vi er i Kristus ved troen.
For det er ikke noe annet som forandres etter som tiden går, - som det ene øyeblikket er bedre, og det andre verre -, enn oss selv og våre gjerninger, i tanker, ord og gjerning. Kristi rettferdighet forandres jo ikke. Og når Kristi rettferdighet er vår rettferdighet innfor Gud, da kan den rettferdighet som vi har innfor Gud ikke forandres.
Men når vi så taler om disse våre gjerninger, så gjelder det naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger, men hele menneskets, med legem og sjel. Og da ikke minst disse vesentligste gjerningene som det første budet i loven handler om; sjelens, hjertets, tankenes gjerninger og tilbøyeligheter. Det gjelder kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet, bønn, gode tanker, onde tanker o.s.v. Alt hører inn under overskriften: våre gjerninger.
Men skulle vår rettferdighet bygge på disse, da var den ikke Kristi rettferdighet. Er vår rettferdighet derimot utelukkende Kristi rettferdighet, da bygger den jo ikke på disse.
Slik apostelen også sier det: «Er det av nåde, da er det ikke av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning».
Men dette siste forkaster han helt klart, og sier: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves».
Husandaktsboka 4. mai
En helt «ny» bok
i forhold til forrige utgave av denne kjente tittelen i Roseniuslitteraturen. Nå: Hele originalutgavens budskap (med mange nye gullkorn, bl.a. «Guds evige nådevalg») i ny (ikke popularisert) språkdrakt:
Veiledning til fred
«Denne boka er, som tittelbladet forteller, virkelig en «Klar og usvikelig Veiledning til fred».
I en tid med mange vantroens påfunn, har du i denne boka den rene lære og den eneste frelsende kraft: Evangeliet - «for i det åpenbares Guds rettferdighet», Rom 1:16-17.» Kristoffer Fjelde
-----------------
Boka (innb., 231 s., kr.140,- + porto ved forsendelse) får du nå fra forlaget eller i bokhandelen.
Vær med og spre denne verdifulle boka - «en plogspiss» - !
Bestill minst 10 ex. direkte fra forlaget, og få 35% rabatt.
----------
Bestill blader og traktater til utdeling (gratis tilsendt). Spre bøkene!
Bladet Arven sendes gratis til alle som selv ønsker å motta det.
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092
Arven Forlag: Sånum, N-4513 Mandal. Forlaget: 3138.07.03508
tlf: 38 26 21 44 - Fax: 38 26 21 32 - Mob. 918 70 466 - E-post:
www.arven.net
ISSN 1501-8938
