Mange er kalt, men få er utvalgt
Hvem er mannen uten bryllupsklær?
«Jesus tok igjen til orde og talte til dem i lignelser. Han sa: Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. Han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme.
Da sendte han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet! Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel. Men andre la hånd på hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel.
Da ble kongen harm, han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres. Så sa han til sine tjenere: Bryllupsfesten er jo ferdig, men de innbudte var den ikke verd. Gå derfor ut til veikryssene, og be inn til bryllupet alle som dere treffer på. Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester.
Men da kongen gikk inn for å se gjestene, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklær på. Han sier til ham: Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner. For mange er kalt, men få er utvalgt», Matt 22, 14.
Hvem er bryllupsgjestene?
Først må vi ha klart for oss hva «bryllupet» skildrer i denne Jesu lignelse. Det er selvsagt ikke himmelen. For der kommer ingen inn uten «bryllupsklær». «Bryllupet» skildrer heller ikke den store allmenne forsamlingen av alle som er døpt. Det ser vi av at de som er med i denne flokken, er de som er kommet dit etter et kall gjennom de tjenerne som var sendt ut.
Det må være klart at «bryllupet» skildrer alle dem som gjennom et Guds kall har skilt lag med verden, og nå samles i tilbedelse av Kristus.
I våre land er det ennå mange som vet de er eller har vært kalt av Gud.
Men la oss først se på det alvorlige faktum at:
Mange som tror de er kalt, er slett ikke kalt av Gud !
Jesus sier han er «troens opphavsmann og fullender». Det må være ham som både har begynt og opprettholdt en levende tro hos den som når fram til evig liv hos Gud.
Men det skjer langt fra alltid i våre gudshus i dag at det virkelig er et kall fra Gud som går ut. «Kallet» skjer nå i meget stor utstrekning gjennom arrangementer med klar verdslig profil og innslag «for å nå dagens ungdom» og få dem inn i kirker og forsamlingslokaler.
Det velges ikke sanger hvor Guds ord og Den Hellige Ånd får virke. Og verken i sang eller «appell» er det Guds nåde for fortapte syndere som forkynnes.
Mange er dem som reagerer positivt på dette, «tar et standpunkt» og «bestemmer seg». Men det er bare noe de selv foretar seg, ikke noe som er virket ovenfra, fra Gud!
Dette skjer også i mange andre sammenhenger og former. Det kan være i overåndelige møteformer og med utstrakt bruk av Guds ord, men hvor det «pumpes opp» sjelisk åndelighet. Det kan også skje i roligere former med verbalt bibelsk - men død - lære.
I det første tilfellet virker åndsmakter som ikke er av Gud, suggererende på sjelene. I det andre eksemplet er det lovtrelldom som er drivkraften i møtene. Både gjennom sang og forkynnelse kan det gå ut «kall» til å bli frelst i begge sammenhenger.
Vi kjenner ordene i Joh 1:12-13 om «alle dem som tok imot ham (Jesus)», at «De er født , ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». På samme måte som vi må være kalt utelukkende av Gud («ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham», Joh 6:44) må vi også bli født utelukkende av Gud, og ikke av blod, kjøds eller manns vilje, hvis vi skal bli Guds barn.
Det er gjennom kjøds og manns vilje det kalles i nevnte sammenhenger, som vi har veldig mye av i våre land i dag. Da hører vi ofte slått stort opp at der er «vekkelser». Og da har det som regel også skjedd «fødsler». Men da er de som er født, «uekte barn», Hos 5:7. De er ikke kalt av Gud, med hans midler (Ordet og Ånden) og gjennnom tjenere han har sendt ut.
Vi ser hvordan Jesus taler til skriftlærde og fariseere om hvordan de «farer omkring over hav og land for å vinne en eneste tilhenger. Og når han er blitt det, gjør dere ham til et helvetes barn, to ganger verre enn dere selv!», Mat 23:15.
De «var aktive» i det de virkelig av hjertet mente var Guds sjelevinnertjeneste. Paulus var i sin tid en av disse, og han gir dem senere «det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand», Rom 10:2.
Tenk! Nidkjærhet for Gud i sin sjelevinnertjeneste - og likevel gjøre dem de vinner «til et helvetes barn» - !
Disse som er vunnet i slike sammenhenger er selvsagt ikke overhodet å finne i «bryllupet».
Men samtidig må vi alltid holde fast på at Gud er hellig og allmektig. Han «leter etter den som er kommet bort, til han finner ham», Luk 24. Han kan både kalle og frelse en sjel i hvilken som helst sammenheng denne måtte ha forvillet seg inn i.
Vi vet at i sammenhenger som nevnt, i likhet med farisererne Jesus omtaler, blir nok Guds ord brukt litt i alle fall. Og Gud kan der og da møte en søkende sjel, frelse ham og føre ham ut av denne sammenhengen og inn på Veien!
Men vi må da bare ikke straks gå over i neste grøft, og bruke en slik omvendelse og frelse som «dokumentasjon» på at de arrangementene en slik person gikk i, er av Gud. Eller innbille oss at vi med dekning i Skriften bare kan «servere» Guds ord i hvilke sammenhenger vi vil, og så, som vi hører i dag, bare påberope oss at «Guds ord skal ikke vende tomt tilbake».
Mange er kalt
Men mange er virkelig kalt av Gud. De er innbudt til «bryllupet».
Disse som denne lignelsen omtaler som «kalt» og som «utvalgt», har fra Adams dager levd side om side her på jord: Kain og Abel, Ismael og Isak, Esau og Jakob ... Og de lever i dag sammen i familien, går sammen på veien, arbeider sammen, lever sammen som «aktive» på bedehus og i kirke.
Vi ser hvor forskjellig kallet blir mottatt. Noen forkaster brutalt både kallet og den som går med kallet, Mat 22. Andre sier: «Ha meg unnskyldt, men jeg har tatt meg en hustru.... har kjøpt meg en åker..., Luk 14.
Med andre ord: Jeg er selvsagt takknemlig for kallet, jeg ville under andre omstendigheter selvsagt sagt ja med én gang, og jeg vil gjerne få komme tilbake på dette når det passer bedre for meg.... Men... altså ikke nå!
Alle disse er da selvsagt overhodet ikke å finne i «bryllupet». De har avvist kallet, og regner seg vanligvis ikke selv som kristne.
De som tar imot kallet
Alle som er å finne i «bryllupet» har tatt imot innbydelsen/kallet. Men blant disse gjelder altså kongens/Herrens ord: «mange er kalt, men få er utvalgt».
Hva kjennetegner da disse som bare er «kalt» og dem som er «utvalgt»? Hvor er jeg i denne lignelsen? Det er jo et livsviktig spørsmål for meg: Er jeg bare kalt, eller er jeg blant dem som også er utvalgt? Hvor finner jeg svaret?
La oss følge noen av disse «på veien». Mennesker som Gud har kalt begynner å lese Guds ord og be. De vil gjerne forsøke å leve etter Guds ord, beveger seg ofte nokså snart i retning av en eller annen kristen forsamling. De kommer inn i flokken, og blir tatt imot med åpne armer der.
De begynner å vitne om hvordan de en kveld i et møte, eller hjemme hos seg selv med Guds ord «tok imot Jesus og gav seg over til ham».
Etter en tid begynner mange å oppleve bønnhørelser i sitt liv med Gud. De får se og erfare at selv i de minste ting, som i store og uoverskuelige, kan de komme til Herren og kaste alt på ham. Og de får oppleve sterke svar på sine bønner.
Etter hvert opplever noen av disse å nærmest leve i et veldig åndens stormvær av bibelord, åpenbarelser og bønnesvar. Dette overbeviser dem, ja, inntar dem så sterkt at de i Herrens navn går ut på gaten og møter mennesker med Guds ord, sine vitnesbyrd og kall til omvendelse.
De «blir brukt» mer og mer både i og langt utover forsamlingen, ettersom årene går også i forkynnertjenesten. Og de ser virkelig «ting skjer».
For noen av disse utvikler det seg annerledes. De er virkelig vekket sterkere opp. De får oppleve at det går ikke helt som det skal -. De får se at de greier ikke å leve etter loven. De må erkjenne at de verken er eller gjør det Ordet dypest sett taler om. De forskrekkes, for «synden benytter seg av budet og vekker alle slags begjær», Rom 7:8-9.
For enkelte blir dette nærmest et jordskjelv av en selvransakelse og syndserkjennelse. Det driver dem også avsted for å bekjenne for mennesker det de har syndet overfor dem.
Syndserkjennelsen brenner som ild i dem. På skolen, på arbeid, i hjemmet finner vi dem stadig drevet til Gud i bekjennelse og bønn om tilgivelse. De kjenner det er Gud som arbeider i dem.
De blir mer og mer opptatt av Ordet og bønn, en større overgivelse til Gud, og mer leve etter Guds ord. De får se at de må bryte med gamle vaner og farlige venner, noe de nå virkelig gjerne vil gjøre for Jesus. De begynner å dele Guds ord med andre, både i møter og for enkeltmennesker i det daglige.
De tar klar avstand fra den sang- og musikkstilen som er kommet inn i menighetene, med jass-, pop- eller gospelrytmer. Og starter i stedet gode, gammeldagse musikklag. De er i bryllupssalen.
Så langt - og lenger - kan det gå, og der er ingen forskjell
på de «mange som er kalt, og de få som er utvalgt».
Men legg merke til at når kongen/Herren kommer inn for å se gjestene, er der étt spørsmål han stiller denne stakkars mannen:
Venn, hvordan er du kommet inn her?
Der får vi et nøkkelord som setter oss på sporet til hvem han er, «mannen uten bryllupsklær».
Hva så med disse vi nå har fulgt til de var «kommet inn i bryllupssalen»?
De er kalt. De har tatt imot Jesus - den beste avgjørelse de har tatt i sitt liv.
De får som et stormvær av åndelige opplevelser. De «blir brukt» og ser ting skjer.
Flere får en syndsbekjennelse som et jordskjelv, som brenner som ild i hjertene.
De er opptatt med Ordet, bønn, en større overgivelse til Gud, de bryter med verden.
Alt stemmer med dem som er i bryllupet Jesus taler om i Mat 22. Det stemmer også med de ti som «går for å møte brudgommen», Mat 25. De har alle «sagt ja til Jesus», er «jomfruer», d.v.s. reine, har skilt seg ut fra verden.
Det er vesentlige ting de har å «vise til».
Hva er det så jeg mangler? Mat 19:20.
La oss se nærmere på hva som dypest sett har skjedd.
De hadde mottatt Jesus. Men når det gjelder det å motta, sier Rosenius:
«Det er umåtelig viktig at vi ser klart og tydelig hva Skriften selv mener med det å "motta" nåden og rettferdighets-gaven. Vé den som tar feil her!
Men hvis jeg virkelig vil vite hva Åndens egen mening er i Skriften, da må jeg nok være alvorlig redd for min egen ånd, mitt falske hjerte og forfalskerens makt, og bare søke å motta sannheten, selv om det skulle velte all min tidligere kristendom».
Disse vi har fulgt har ikke hatt noen som har kunnet hjelpe dem i virkelig sjelesorg. Innen den etablerte kristenhet i dag er det liten eller ingen erfaring i dette. Sjeler blir oftest bare trøstet med at «nå har du tatt imot Jesus. Og da sier jo Guds ord at «alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn»».
Men de utelater det vesentligste, avslutningen: «de som tror på hans (Jesu) navn», og neste vers: «De er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud», Joh 1:12-13.
De fikk som et stormvær av åndelige opplevelser. Flere fikk en syndserkjennelse som et jordskjelv, som brant som en ild i hjertene.
Kristenheten i dag møter dem med at alt er helt rett etter Guds ord slik de nå opplever det. Nå skal de bare holde fast på Guds ord som sier at «dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», 1Joh 1:9.
Mens dette jo ikke er ord til ugjenfødte sjeler, men til en levende menighet om hvordan vi skal leve i lyset og bekjenne våre synder. Og får leve renset fra all urettferdighet - ikke på grunn av at vi bekjenner våre synder, men på grunn av Jesu trofasthet og fullbrakte soningsverk.
Disse, som altså virkelig har kjent Guds kall, er blitt hjulpet inn på en avvei - ikke på veien til himmelen.
Slik er mange vekket opp, og på et vis «omvendt». Men det er bare en omvendelse fra noe, men ennå ikke til Kristus. Vi hører det på deres eget ordvalg i vitnesbyrd og samtale; de har omvendt seg. Omvendt seg fra verdens frie, gudløse vesen, til en utvortes mer kristelig livsførsel. Men det nye livet i Guds Sønn er ennå totalt ukjent for dem.
De kan vise til sin «fulle overgivelse», en storm av åndelig ledelse, opplevelser og bønnesvar, har fått erfare et jordskjelv av syndenød... og har sett frukt av alt dette.
Og noe av det som kan virke mest overbevisende på mange, er når de også lovpriser og opphøyer Jesus, og takker Gud for at ved hans nåde, hans kraft og hjelp ligger de ikke lenger i grøften ved siden av veien.
Men, merk deg dette! - det var jo akkurat det samme fariseeren gjorde, han som stod og ba i templet. Han stod ikke der og trodde at han hadde noe i seg selv eller i egen kraft ..., men stod og takket Gud for at han av Guds nåde, ved Guds kraft og hjelp og visdom.... ikke var så elendig som alle de andre . . .!
Det er dette som er å «sette nye lapper på gamle klær», Luk 5:36. De greier seg med Guds hjelp, Guds kraft, Guds visdom o.s.v. De har ubevisst bygget opp sin egen rettferdighet. De er ikke totalt fortapt. Og trenger dermed ingen total stedfortreder for hele seg og sin kristendom. Derfor kjente fariseerne heller ikke Jesus.
Mange tror og bekjenner også at Kristus er vår visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. De tror det fordi de vet at Kristus skal være alt dette, og at en for å være en rett kristen også skal tro og bekjenne det.
Men samtidig har hjertet deres hele tiden sin trøst i noe annet; i anger, i omvendelsens eller helliggjørelsens alvor, i bønn og kamp. For når alt dette fungerer som de mener det skal, da er de trøstet, da har de «fred».
Men mislykkes de i noe av dette, da er det ikke nok «bare» med Kristus til å trøste dem.
Paulus vitner i Rom 9 og10 om det samme hos sitt folk, Israel, som «hadde nidkjærhet for Gud, men uten skjønnsomhet». De «søkte rettferdighetens lov, men kom ikke fram til denne lov». Og her taler Paulus tross alt om det folket som høyaktet sin hellige skrift som en åpenbarelse fra Gud - !
Vi ser tegn og under skje rundt om i verden. Dette skal også «følge dem som tror», Mark 16:17. Men i bergprekenen ser vi noen av dem som har vært redskap for dette stå der og si: «Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?». Og Jesus sier: «Da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!», Mat 7:23.
Tusenvis av mennesker bekjenner og synger hele livet at det er av bare nåde ved Jesus Kristus vi blir frelst. Likevel legger de hele sin sjel i egen aktivitet for å fortjene eller bli verdige til Guds nåde.
«Når min bekjennelse og kristne liv gjør at jeg ikke er en fortapt synder som hver dag trenger Kristi bryllupsklær, da er en slik kristendom det største hinder for at jeg kan bli frelst», C.O.Rosenius.
Å avvise Guds hellige lov i likeglad lettsindighet, er visst noe alle forstår er å forakte Gud. Men å ha nidkjærhet for loven, og ikke ha sans for Guds høyeste vilje (å gi seg inn under Guds rettferdighet i Jesus Kristus), det er forrædersk ondskap som pådrar seg Guds største vrede.
Dette er skjøgekjærligheten
Hvis du ble spurt: Hvordan vet du at du er frelst? Og du svarer: «Jo, det kom en dag da jeg bøyde meg, og gav meg over til Gud». Da er dette altså «drakten» du står fram med, at du «har bøyd deg og gitt deg over til Gud». Da må vi si: «Venn, du vitner med din egen munn at du er ikke frelst!»
Andre vil svare: «Gud møtte meg så overbevisende og sterkt i Ordet om at han er til. Etter det har jeg veldig gjerne villet tjene Jesus i hele mitt liv».
En eldre bekjennende kristen kvinne tok en dag imot et virkelig evangelisk budskap. Hun leverte det tilbake etter en stund med disse ordene: «Jeg fant ikke noe om hvordan vi får seier».
Det å «ha seier» var her blitt det vesentlige, blitt «drakten». Budskapet hun fikk i hendene om ham som er vår seier, var ikke nok for henne. «Dette er greit, nåden er lett å forstå. Men vi må videre!» heter det ofte. Å, hvordan vi - i den forskjelligartede læren rundt om i kristenheten i dag - står i fare for å ikle oss hver «vår drakt».
Se hvor lett Satan får slippe til i kristenheten i dag! - ikke minst fordi vi så totalt mangler «den rene lære» om frelse for syndere i Jesus Kristus alene!
Straks Gud har fått begynt å virke noe i oss, som åpenbarelse over ordet, inderlig bønn, helliggjørelse o.s.v., så setter Satan inn og gjør oss så opptatt med alt dette, så vi lever i og på dette. Og så er dette blitt vår «drakt» som vi står fram for Gud med.
Hvis du da får et møte med Gud som Laodikeamenigheten, Åp 3, vil du ha samme vitnesbyrd som dem: «Jeg er rik... rik på syndserkjennelse, anger, bønn og bønnhørelse, har gitt meg over til Gud, har seier i synd ... og mangler ingen ting! Slik står alle som er «uten bryllupsklær». Men Jesus sier: «Du vet ikke at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken».
Det at de hadde mottatt Jesus, et åndelig stormvær, en syndserkjennelse som et jordskjelv, ilden... er blitt det de lever på, deres bryllupsklær.
Jesus innbyr deg til «å kjøpe av Meg... hvite klær, så du kan være påkledd»,Åp 3:18.
Med alle disse dine «klær» du er opptatt av og holder opp foran deg, er du i Jesu øyne altså i det hele tatt ikke «påkledd» - men naken!
Det er festet et stort svelg mellom oss og dere
Dette er Abrahams ord til den rike mann. Det var festet et stort svelg mellom Abraham og Lasarus, som er hos Gud, - og den rike mann, «for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss», Luk 16:26.
Dette er svelget som eksisterer allerede her i livet, som vi tidligere sa, mellom de mange som er kalt, og de få som er utvalgt.
Her i livet er det likevel mulig - men ikke i egen kraft - å bli «satt over» svelget, «fra døden til livet», Joh 5:24, 1Joh 3:14.
I dag ser vi hvordan de som er opptatt med å være «brobyggere» forsøker å fylle igjen dette svelget, forsøker å utradere den ekte omvendelsesforkynnelsen, og blir rost og opphøyet. Dette skal vi nå ikke fristes til å bli opptatt med.
Vi er nå samlet om et Guds ord som stiller oss overfor spørsmålet om vi har evig liv, eller lever bedratt - til evig fortapelse?
«Svelget som er spent ut» mellom dem som går sammen på veien, lever sammen i hjemmet, på arbeidsplassen, skal vi nå se markert mellom disse vi inntil nå har vært opptatt med, og et annet menneske, én vi ikke har omtalt nærmere.
Han har gått blant de andre vi fulgte på veien. Men han føler seg ikke trygg i spørsmålet: «Hvis Jesus kommer igjen i dag, vil jeg da bli med ham?» Han har ikke bare «tatt imot Jesus», og lagt loven til side. Han kjemper fremdeles med spørsmålet omkring «Guds rettferdighet».
En vesentlig forskjell på ham og de andre vi har fulgt, er at denne av Guds nåde etter hvert erkjenner at han kommer aldri forbi Guds krav: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2.
Han har fått se at «Uten hellighet skal ingen se Herren», Heb 12:14. Han må til enhver tid eie den fullkomne rettferdighet Guds hellige lov krever!
Og nå begynner av Guds nåde loven å drive ham mot selve svaret på: «Hva er det så jeg mangler?».
Nå opplever han virkelig at «kjødets attrå er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det», Rom 8:7. Og at «Gud har overgitt dem alle til ulydigheten, for at Han kunne vise miskunn mot dem alle», Rom 11:32.
Men nå får han møte en gammel sjelesørger han kjenner utenfor forsamlingen. Han gir ham Guds ord, loven og evangeliet «i rette tid» - !
Nå får ilden slå ut «i lys lue» til den brenner opp hans egenrettferdige jeg, dette «jeg burde», «jeg må», «jeg skal» o.s.v. Han får se at med all sin «bibelske tro», sin «skrifttroskap», sin overgivelse og ofte faste, er han midt i alt dette alvor fortsatt under Guds forbannelse - fordi han ennå ikke har noen fullkommen hellighet og lovens oppfyllelse i tanker, ord og gjerninger.
Han må erkjenne at han slett ikke elsker Gud, men tvert imot elsker synden! Og han opplever: «Jeg døde», som Paulus sier, Rom 7:10. «Der loven ikke knuser og døder, der kan ikke evangeliet gi liv og kraft!» C.O.Rosenius.
Han ser at sannheten om ham er Herrens ord: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger». Jes 43:24.
Nå får han se at det er ikke nok å få tilgivelse for all sin synd. Da er han egentlig bare kommet fra minus til nullpunktet, men ikke «kommet i pluss», er ennå ikke fulkomment rettferdig.
Han får oppleve at frelsen ligger utenfor menneskets rekkevidde!
Nå kjenner han seg igjen i Elias: 1Kong 19:11-13. Han ser at Herren var ikke i stormen som han og de andre opplevde. Herren var heller ikke i selve jordskjelvet (syndserkjennelsen og angeren), og heller ikke i ilden som brant i ham.
Men nå får han den rette sjelesorg, nå kommer lyden av den sakte susen til ham som til Elias. Evangeliets frigjørende og frelsende budskap, som det eneste rette legemiddel, banker nå på hans fortvilte hjerte, åpner hjertet og inntar det.
Nå fortsetter Herren: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu», v.25.
Nå smaker det godt å få høre om en uforskyldt nåde over dette fullstendig fortapte menneskebarnet som ligger der i sitt blod, Esek 16.
Nå sier han: Dette hadde jeg aldri tenkt; at det skulle foregå på denne måten; at jeg skulle få nåde av bare nåde - nå når jeg fikk se meg selv som aller verst og mest uverdig!
Nå får han oppleve Esek 16:63: «Du skal komme din ferd i hu og skamme deg, og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren».
Han får se ordet i 4Mos 21 om de giftige serafslangene som bet folket, så svært mange døde. Han ser hvordan folket fikk Moses til å be Gud fjerne disse slangene.
Å, som han ser seg selv i disse serafslangene, full av gift som dreper. Han kjenner seg igjen i Israels bønn til Gud - akkurat den samme som Paulus: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?», Rom 7:24.
Og så ser han Herrens svar på Moses’ bønn: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve», v. 8. Og han ser Moses gjør som Gud har sagt, og «når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live», v.9. Det samme som Paulus straks også kan takke for: «Gud være takk, ved Jesus Kristus!».
I stedet for å fjerne vårt eget elendige syndelegeme, utvalgte Gud en av samme slaget (født under loven), men uten gift - en stedfortreder for all verdens syndelegemer, satte ham på en stang, korset, slik at alle dem som «ser på ham får leve».
Det var ham som har navnet: JEG ER! Han er alt det loven sier jeg skal være, og slangen og min samvittighet anklager meg for at jeg ikke er! Der er han «som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning».
Guds ord skaper/føder det nye livet i ham, det livet som også fortsatt alltid bare kan leve på det samme Guds ord. Nå er han rettferdig-gjort! Han får erfare hva det er
å gå over fra døden til livet
Nå har han ikke en tro som svinger i takt med hans veivalg og seire. Hans tro har nå «ankeret innenfor forhenget», forankret i Kristus alene.
Det er født en ny sang i hjertet hans. Hans lovprisning til Gud har fått en annen klang enn de andres. Hos ham er dette grunntonen: Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet,
det gjorde Gud, det gjorde Gud! Rom 8:3.
Så gjenstår det ene store og evighets-avgjørende spørsmålet:
Hvem er «utvalgt»?
Først og fremst er det klart at Gud utvelger ikke individuelt mennesker, slik at én bestemt person har han utvalgt, og en annen er ikke utvalgt. Nei, svaret på hvem som er utvalgt burde du først og fremst lese i boka «Veiledning til fred» av C.O.Rosenius.
Men nå skal vi se hva Guds ord sier: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.
For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.
I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede», Ef 1:3-6.
Hør: Dette er
«Guds evige nådevalg»!
I sin fullkomne forutviten så Gud Adams fall. Og hvordan gjør en møbelsnekker som griper etter et nytt emne, og ser at der er skader på det? Forsøker han å flikke på det? Nei, han kaster det og tar et annet i stedet!
Det er det Gud har gjort. Han så at det ikke ville bli et éneste menneske som i seg selv kunne bli hellig og ren. Så tok han en annen i stedet. Han tok en av samme slaget, «en serafslange», bare uten gift, og «satte ham på en stang»/korset i vårt sted.
Gud lot Jesus komme til jord, leve vårt kristenliv under loven, idet han fullkomment oppfyller loven. Og til sist går inn under vår dom for hele menneskehetens synd.
Simon står der med Jesusbarnet i sine armer og utbryter: «Gud, nå har jeg sett din frelse!»
«Dette er min Sønn, den utvalgte», Luk 9:35.
Der er bare én utvalgt; Jesus Kristus! Det er altså ikke du og jeg, eller noen andre, som er utvalgt!
Og så leste vi at han «har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus». I Kristus Jesus har vi altså alt vi trenger for å leve her på jord som Guds barn, og nå fram til himmelen.
Og det er ut fra sin egen kjærlighet han har forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.
Denne Guds utvelgelse av oss i Kristus ble altså foretatt «før verdens grunnvoll ble lagt»! Intet menneske var til og kunne påvirke utvelgelsen. Det er altså ikke noen viljesbeslutning fra noe menneskes side som må til for å bli utvalgt. Nei, det var «etter sin frie viljes råd» Gud utvalgte oss i Kristus.
Alt dette som den eneste mulighet for at noen som helst skapning i hele universet skulle «få barnekår hos Gud ved Jesus Kristus!»
Halleluja! Halleluja! Ikke ved noe menneske, eller noe menneskes oppriktige vilje og fulle overgivelse. Men ved Jesus Kristus!
Han sier: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu», Jes 43:25. Gud gjør alt for sitt navns skyld «til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede».
Skjønner du nå at det er bare et Guds barn («gjenfødt ved Guds ord... forkynt dere ved evangeliet», 1Pet 1:23, 25) som blir «til pris for Guds nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede»? Der altså alt er av Gud!
Den rette omvendelse er det samme som gjenfødelse. Efraim sukker: «Omvend meg du (Gud), så blir jeg omvendt», Jer 31:18.
Hvis da dette du regner som din omvendelse er en viljesbestemmelse fra din side, eller noe som helst annet tiltak fra din side - ja, hvis i det hele tatt du har deltatt i omvendelsen; enten ved at du begynte og Gud overtok. Eller ved at Gud begynte og du overtok. Så er ikke din omvendelse av Gud.
Og dermed kan den selvsagt heller ikke bli «til pris for Guds nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede»! Da blir det i stedet det du selv deltok med (at du omvendte deg, det at du tok imot, at du bekjente dine synder o.s.v.) som du hviler i og - kanskje ubevisst - lever på.
Anfektes du i spørsmålet om du er født på ny? Vend deg til «Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde..», 1Pet 1:3.
Og det er ikke småtteri han har gjenfødt oss til! Ordet fortsetter med «til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene», v.4
Ta din tilflukt til ham! «Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig», Sal 34:23. Av Guds ord i 1Kor 15:17-20 følger klart at når nå Kristus er oppstanden, da er dere ikke lenger i deres synder!
Arven - som alt - eier vi i ham vi ble utvalgt i: «..velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus». Og bare derfor er det «uforgjengelig og uflekket og uvisnelig», fordi vi eier alt dette i Kristus alene.
Prøv da heller ikke å dra dette ned til deg, som vi så ofte blir hjulpet til av vårt egenrettferdighets-sugende kjød, i dagens kristenhet ved forkynnelsen, ved forbønn, o.s.v. Er det blitt ditt, da må du også passe på det, kjempe for det o.s.v. Og det vet Gud at du aldri greier. Derfor har han velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.
Hva er altså selve «bryllupsklærne»?
«Bryllupsklærne» er Kristus alene og hans blod, hans fullbrakte verk som vårt fullkomne, hellige lydighets liv under loven, og som soning for all vår synd ved sitt blod.
«Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg», Jes 61:10.
Hvem er det Gud så har tiltenkt denne utvelgelsen i Kristus?
Det er den Gud sier «bare har trettet meg med sine synder, voldt meg møye med sine misgjerninger», Jer 43:24. Det er «den som ingen penger har», Jes 55:1, han innbyr. Det er «den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige», Rom 4:5.
Det er disse elendige som ikke finner noen som helst rettferdighet i seg selv, men bare synd. Med andre ord; de som er fortapt.
Det er altså alle Gud hadde tiltenkt denne utvelgelsen i Kristus. For han erklærer høytidelig i sitt ord: «Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud».
Så fortsetter han om disse «alle», at «de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.
Og så kommer det noe veldig, noen få vers nedenfor i denne Rom 3: «Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus».
«Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet». Gud er rettferdig i all sin dom: Dommen over all synd, din og min og hele verdens, kunne ikke ettergis, men måtte fullbyrdes.
Hva er det vi leser om i Mat 3:13 flg.? Jo, menneskene kommer til Johannes og blir døpt i elven Jordan idet de bekjenner sine synder. Her vegrer Johannes seg når Jesus kommer til ham for å døpes. For Johannes vet at Jesus har selv ingen synd som må bekjennes. «Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje».
Det som skjer her er det største som til da er skjedd i universet, nemlig at Jesu bekjenner all verdens synd som sin». Her «fullføres all rettferdighet».
I Guds øyne hadde Lammet bekjent all verdens synd som sin, og var også slaktet «før verdens grunnvoll ble lagt». Gud «nevner det som ikke er til, som om det var til».
Har du sett hvordan Jesus på Davids lepper utbryter til Gud: «Mine misgjerninger har grepet meg», Sal 40:13*, «Min syndeskyld er ikke skjult for deg», Sal 69:6*.
Vi har sett i Skriften hvordan Gud har kastet all vår skyld på Jesus, Guds lam. Men ser du nå at her erklærer altså Jesus overfor Gud og hele himmelen og helvete disse dine og mine «misgjerninger» og «syndeskyld» for sin?
Da kan umulig din misgjerning og syndeskyld fremdeles ligge på deg som har tatt din tilflukt til ham.
Så ser vi, når Jesus er steget opp av vannet, at «himmelen åpnet seg», v.16. Fra syndefallet hadde himmelen vært lukket. Nå hadde himmelen igjen «åpnet seg» for hele verden i Jesus Kristus!
Halleluja! Æren er Guds i det høye!
Men så ser vi en dobbelvirkning i dette i Rom 3, at «Gud ville vise sin rettferdighet», v.26. Når soningen for all verdens synd var skjedd ved Jesus Kristus, da kan han «selv være rettferdig og gjøre den rettferdig som er av Jesu tro» (slik ordene i grunnteksten bokstavelig lyder). Og så fryder vi oss med et utdrag fra Rosenius’ «Veiledning til fred»:
«Nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som var slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å avkreve oppgjør to ganger for samme skyld - !
Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss - så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (konf. 1Joh 1:9).
Nå skal vi få se at Gud ikke bare er så nådig, men også «trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene». I stedet for å nøye seg med et delvis oppgjør av det loven krever, fordi det ikke var mer å hente hos den fortapte skyldneren, har nå Gud vendt seg til den rike garantisten og fått fullt oppgjør».
Vitner ikke alle disse Guds ord om en nåde som tilintetgjør både våre synder - og vår fortjeneste, om vi har noen? - slik at verken våre synder fordømmer oss, eller våre gode gjerninger frelser oss?
Det er jo ingen virkelig nåde -
hvis den ikke er virkelig ufortjent!
«Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle», Rom 11:32.
«Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16,
«Når det i vårt kjød er en evig synd, var det også nødvendig at vi skulle få en evig nåde», Luther.
Hvem i dette bryllupet har del i utvelgelsen?
Det er de som har tatt sin tilflukt til Jesus og «har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone..»!, Åp 7:17.
Tegn på at vi er Guds barn
Legg merke til - og notér deg - denne herlige, klare og dypt åndelige gjengivelsen av 1Joh 5:1b i gamle Bibler:
«Hver den som elsker ham som fødte, elsker også den som er født av ham», 1Joh 5:1b.
Å, så herlig det er for enhver som er født av Gud, å få lov å være bror og søster til en annen benådet og rettferdiggjort synder! Få dele «brødet» med dem, prise Lammet sammen med dem! Bære byrdene sammen med dem! Dele gledene sammen med dem!
«Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde», 1 Joh 5:19. «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene», 1Joh 3:14.
Vårt nye liv
Nå tjener ikke vi ham lenger. Nå blir vi betjent av ham! Vi arbeider ikke lenger med Ordet. Nå er det Ordet som arbeider med oss! - Hvis vi får bli - og fortsette å være: Hjelpeløse og ta vår tilflukt bare til ham.
Så lenge du bygger, blir du ikke oppbygget! (dr. Adolp Saphir)
Også som utvalgte Guds barn setter tusenkunstneren inn,
og vil bytte ut vår hvite drakt med vårt eget «arbeidsantrekk».
«Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!», 1Kor 10:12.
Etter at Gud hadde latt meg få se dypere inn i bønnens verden, gikk det en tid - og så plutselig vekket Gud meg opp for den store faren; at jeg var i ferd med å leve i bønnen - i stedet for i Kristus alene. Jeg var i ferd med å ikle meg «bønne-drakten» !
Slik står vi stadig i fare for å skulle bytte ut helgedrakten med et eller annet «arbeidsantrekk». Men Gud er nådig og vekker oss opp. Han er trofast mot sitt ord: «Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!», Jes 30:21.
Vi ser at han sier ikke «Hvis du viker av...». Nei, han sier: «Når du viker av...» For det vet han at vi gjør. En av våre gamle lærere sier at «vi er bare midt på veien hver gang vi krysser over veien».
-----------
Til slutt vil vi understreke at ved å skildre «veien» mange går, både som «kalt» og som «utvalgt», har vi bare villet vise hvor langt «det kan gå», ikke «må det gå». For å få fram den «grunnvollen» de bygger på, på begge sider av «svelget» som er utspent.
Spørsmålet vi ber Gud gjennom dette stille foran oss alle, er:
Er du født på ny - og har livet i Guds Sønn, i dag?
-------
Er du og din ektefelle sammen opptatt av
å hjelpe hverandre til å ikke være bedratt, men ha liv i Gud?
Vi stiller dette spørsmålet fordi der er mange som har en svak anelse om at ektefellen kanskje ikke har liv i Gud. Men som velger å «ha det greit» sammen, framfor å ta opp dette vanskelige, men ene nødvendige spørsmålet.
«Den som søker å vinne sitt liv, skal miste det. Og den som mister sitt liv, skal bevare det. Jeg sier dere: Den natt skal to være i én seng. Den ene skal bli tatt med, den andre skal bli latt tilbake», Luk 17:33-34.
H.H.
OBS: Rettelse i boka «Romerbrevets budskap Kapittel 9-16»
Feilen rettes side 74, siste avsnitt, første linje, slik:
ikke en gang
Så føyer altså apostelen til alt dette at de ! «søkte rettferdighet»
--------------
Vær med og spre Roseniuslitteraturen!
Du får den i bokhandelen og hos oss.
Kan også bestilles over www.arven.net.
Bestill tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092
Arven Forlag, Sånum, N-4513 Mandal Forlaget: 3138.07.03508
E-post:
www.arven.net
ISSN 1501-8938
