Vårt forhold
til
lov og evangelium
Både lov og evangelium er Guds ord
Innholdsmessig sett fordeler hele Skriften seg på lov og evangelium.
Loven er alt Guds ord som krever av menneskene at de i tanker, ord og gjerninger skal leve i fullkomment samsvar med de budene Gud har gitt oss som rettesnor for våre liv. Og hvor han uttaler forbannelse over dem som bryter disse budene, dermed gir kunnskap om synden, og gir hele verden en lukket munn, Gal 3:12, 3:19, Rom 3:19-20. All formaning er loven.
Evangeliet er alt Guds ord hvor Gud ikke stiller noen som helst moralske krav til menneskene, og dermed heller ikke uttaler noen straff for overtredelser. Men tvert imot, for Kristi stedfortredende, fullbrakte verks skyld forkynner nåde, syndsforlatelse, fred, kort sagt: frelse for syndere (Rom 1:16-17, Apg 20:24, Rom 10:15, Ef 6:15, 1:13).
Evangeliet er kort sagt den oppfylte loven.
Lovens tre bruk
Loven deles vanligvis i tre deler, etter sitt bruk.
Lovens første bruk er den «borgerlige». Meningen med det er at loven, Guds vilje, skal forkynnes som en regel og rettesnor for alle mennesker, for å sikre rettferdighet og sikkerhet i samfunnet. Med bud og forbud hindre den vantro verden i laster og ugjerninger, som de ville ødelegge seg selv og sine medmennesker med. Men denne virkning av loven tjener ikke til sjelers frelse, men er bare for det timelige livet.
Lovens andre bruk er at den skal være «en tuktemester til Kristus», Gal 3:24. Da virker den ikke til å hindre synden og bidra til vår rettferdighet, men tvertimot til at synden i oss bare reiser seg og bryter ut, til vi må gi opp oss selv og alle våre muligheter for å frelses, og søke vår frelse bare i Kristi forsoning, Rom 3:19-20, 4:15. Dette er det viktigste målet for lovens virkning.
Lovens tredje bruk er at den skal være en veiviser og rettesnor for dem som er blitt Guds barn ved troen på Jesus Kristus. Den er en hjelp mot alle hjertets og djevelens bedrag. Dels er den også et speil, som alltid viser oss vår synd og urenhet, som ydmyker og tukter oss.
Forskjellen mellom lov og evangelium
Reformasjonens menn, såvel som nyere tids skrifttro lærere, holder alle sterkt og klart fram at det er av helt avgjørende betydning at vi alltid har klart for oss forskjellen mellom lov og evangelium.
For å belyse den fullstendige ulikheten mellom lov og evangelium, når det gjelder deres innhold, har noen av våre gamle lærere særlig påpekt den vesentlige forskjellen mellom lovens løfter og evangeliets løfter. Og skildret lovens løfter som betingede, og evangeliets løfter som ubetingede, rene nåde-løfter.
Det evangeliets løfter lover, får vi uavkortet ved troen, og mister vi uavkortet ved vantroen.
Det er en ganske enkel sak for vår fornuft å forstå forskjellen på budskapet i loven og evangeliet.
Men når det gjelder selve det Gudgitte budskap i såvel loven som evangeliet, slik det var tiltenkt menneskenes åndelige behov, vil vi nok, bare etter en kort gjennomgåelse som den vi nå får i dette bladet, si oss høyst enige i Olav Valen-Sendstads konklusjon (s.204 i Konkordieboken):
«Forskjellen mellom lov og evangelium tilhører åpenbaringen
fra verdens begynnelse til dens ende»
Gud selv er den som har gitt oss lovens ti bud. Disse budene harmonerer fullkomment med den moralloven Gud la ned i menneskenes hjerte og samvittighet i skapelsen, Rom 2:14 flg. Når da altså den naturlige moralloven (medfødt i menneskene) er helt overensstemmende med den loven Gud gav menneskene på Sinai, så inneholder Guds lov egentlig ingenting som er uforståelig for menneskene.
Men fordi synden har fordervet menneskenes sans også for moral, har Gud også måtte åpenbare loven profetisk for å lære menneskene Guds vilje på ny.
Helt annerledes er det med evangeliet. Det finnes ikke noe som helst naturlig grunnlag i menneskets sjelsliv (psykologi), fornuft eller dømmekraft til å kunne fatte evangeliets budskap. Derfor innskjerper Skriften, men også vår bekjennelse, at evangeliet åpenbarer «det som intet øye har sett og intet øre hørt». Og «det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham», 1Kor 2:9, Jes 53:1, Joh 3:10-13, Rom 3:21 flg.
Derfor slår alt anstøt til mot evangeliet, fordi «Guds dårskap er visere enn menneskene», 1Kor 1:25. Det var ved forkynnelsens dårskap Gud ville frelse dem som tror, 1Kor 1:21.
Derfor er også åpenbarelsen av Ordet helt nødvendig for å kunne ta imot evangeliet på rett vis. Kunnskapen om og kjennskapet til evangeliet, kan vi derfor heller aldri tilegne oss uten ved Den Hellige Ånd. Og vi kan heller ikke holde det fast om vi har aldri så god hukommelse. Vi må stadig ta det til oss påny og påny, som en eter det daglige brød for å opprettholde legemet, Joh 6:53-58.
Evangeliet med sine løfter, er altså et nådemiddel, det nådemiddel Gud bruker for å gi oss all sin nåde, og først og fremst frelsen i Kristus alene, og troen på ham.
Før Gud åpenbarer loven
Saulus er, før han ble Paulus, det beste eksempel vi har på et menneske som både kjenner og kan loven til fullkommenhet. Og som virkelig går inn for å leve etter den.
Vi kjenner hans vitnesbyrd om hvordan han virkelig mente han etter lovens rettferdighetskrav var blitt ulastelig, Fil 3:6.
Så får han oppleve at Jesus møter ham og stopper ham fullstendig opp, på veien til Damaskus. Lenge før dette har nok loven begynt å arbeide med ham. For akkurat dette raseriet som nå over tid hadde bygget seg opp i ham mot alle som «tilhørte Veien», er jo et kjent førsteresultat av Guds arbeid på et menneske.
Men etter at Jesus har møtt ham som mente han var ulastelig etter loven, og han blir Paulus, får han se at hans liv hittil rett og slett har vært som om han «har levd uten lov».
«Men da budet kom, våknet synden til live», fortsetter han i Rom 7:9. Han sier: «Jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død», Rom 7:7.
Nå innser han at «loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden. For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», Rom 7:14, 18-19.
Budet skulle være til liv
Til slutt må Paulus erkjenne: «Det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret og drepte meg ved det», Rom 7:10.
Gjennom mange ord i Bibelen sier Guds bud hva vi skal gjøre og hvordan vi skal leve. Og når du gjør det skal du leve, sier loven. Budet skulle være til liv!
Fordi Paulus inntil nå bare har vært det naturlige, ugjenfødte menneske, har han ikke hatt Den Hellige Ånds åpenbaring over loven. Derfor har den aldri tidligere rammet hans indre liv, bare det utvortes - som det gikk an å «leve med». Derfor fikk heller aldri budet «være til liv» i ham, men bare til det vi kaller lovtrelldom.
Men hvordan kan da loven/budet - ikke av seg selv og gjennom vårt kjød - men indirekte likevel bli til liv for oss? Og vi ikke bare blir stående igjen med det som ofte er dagens oppfatning: At så mente liksom Gud ikke noe mer med loven enn at vi bare skal innse at vi kan ikke oppfylle den. Og så legge loven bak oss og «bare ta imot Jesus og bli frelst». Svaret på det spørsmålet vil nå Gud åpenbare for oss i det vi etter hvert skal ta til oss.
Når Gud åpenbarer lovens klare sammenheng med evangeliet
Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror
Rom 10:4
I et utdrag av en av de herligste perlene i Luthers velkjente Store Galaterbrevskommentar, skal vi nå, med åpenbarelsen av Guds ord, gå fra forgården og like inn i helligdommen - !
I Gal 3:10 leser vi: Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.
Med denne stadfestelsen («for det står skrevet») fra 5Mos 27:26 vil Paulus vise at alle som lever under loven, eller under lovens gjerninger, er forbannet, eller står under forbannelse, d.v.s. under synden, Guds vrede, den evige død og alt ondt.
Men her står vi vel overfor en underlig bevisføring? Først sier Paulus at «alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse». Og så vil han stadfeste dette med Moses’ ord: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står skrevet i lovens bok...».
Paulus’ ord og Moses’ ord strir jo konkret mot hverandre! Paulus sier at alle de som gjør lovens gjerninger, er forbannet! Moses sier: Alle de som ikke gjør lovens gjerninger, er forbannet! Hvordan skal slike motsetninger kunne forenes? Eller det som mere er, hvordan skal det ene kunne tjene som bevis for det andre?
Dette skriftstedet kan ingen fatte som ikke har fått åpenbart læren om rettferdiggjørelsen. Vi kjenner jo Paulus’ ord i Rom 2:13: «Ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort». Og på den andre side: De som lever på lovens gjerninger blir fordømt.
Men læren om rettferdiggjørelsen sier: Alt som står utenfor Abrahams tro er forbannet. Og likevel skal lovens rettferdighets-krav oppfylles i oss, Rom 8:3-4!
For et menneske som ikke kjenner troens lære, synes disse to kravene å stå i diametral motsetning til hverandre. Det høres jo ut som at hvis vi oppfyller loven, så oppfyller vi den ikke. Og hvis vi ikke oppfyller loven, så oppfyller vi den - !??
Nå skal vi først ha klart for oss at Paulus ser på Mose lov med ganske andre øyne enn hyklerne og de falske apostlene. Han utlegger loven på åndelig vis. Det avgjørende ordet i Gal 3:10 er da ordet gjøre (slik at han gjør det) eller holde/oppfylle.
Å oppfylle eller holde loven betyr ikke å oppfylle den bare i utvortes mening, men å gjøre det helt rett og fullkomment. Da innser vi at vi har to slags mennesker som gjør etter loven. Det er dem som er lovens barn, som «holder seg til lovens gjerninger», Rom 4:4. Det er dem Paulus kjemper mot i hele Galaterbrevet. Men de som gjør etter loven er også løftets barn, de som lever et liv i tro på frelsesløftet, som vi skal komme tilbake til senere.
Begge disse partene, de som holder seg til lovgjerninger, og de som lever et liv i troen, er jo fullstendig motsetninger til hverandre, akkurat som djevelen og Gud, synd og rettferdighet, død og liv er hverandres motsetninger. Lovens barn er dem som vil bli rettferdiggjort gjennom loven. Løftets barn er dem som har sin trøst i at de skal bli rettferdiggjort av ren barmhjertighet for Jesu Kristi fullbrakte verks skyld.
Men nå har vi altså klart for oss at Paulus taler her om selve hensikten med loven og gjerningene, og om det syn hyklerne hadde på disse ting når de ville bli rettferdiggjort på lovens og gjerningenes vei.
Har vi dette klart for oss, så innser vi lett at det å holde loven, betyr ikke bare utvortes og synlig, men i Ånden, d.v.s. fullkomment i ånd, sjel og legeme oppfylle det som loven krever.
Men hvor finner vi en som oppfyller loven på denne måten? Det finnes selvsagt ingen slike.
Nå ser vi klart hvordan det å ville bli rettferdigjort gjennom lovgjerninger, faktisk er å fornekte rettferdigheten ved tro. Akkurat ved dette å være opptatt med å holde loven, fornekter de gjerningsrettferdige evangeliets rettferdighet ved tro, Rom 1:16-17, og synder mot det første, andre og tredje bud, ja, mot hele loven. For Gud krever at vi skal tilbe ham i tro og Gudsfrykt. De derimot bygger opp sin egen-rettferdighet uten tro, og dermed mot troen!
Akkurat ved at de er opptatt med å holde loven, handler de altså i høyeste grad mot loven, som krever fullkommen oppfyllelse av loven i ånd, sjel og legeme overfor alle bud i ethvert øyeblikk.
De begår dermed den største og groveste synd! For de forkaster dermed Guds rettferdighet som han gav oss i Jesus Kristus alene, hans barmhjertighet og alle løftene. De fornekter Jesu Kristi fullkomne liv under loven i vårt sted, og hans fullbyrdelse av straffen for hele verdens synd på Golgata.
De byggger opp i sitt hjerte, ikke den rettferdighet loven krever, som de ikke forstår og slett ikke oppfyller, men et selvlaget fantasi-avgudsbilde av loven.
De som ikke forstår loven, misbruker den altså. Det går som Paulus sier: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet», Rom 10:3.
De er blinde, de forstår ikke Skriftens ord om troen og løftene. Derfor kaster de seg over Ordet uten troens visdom, og begynner å leve bare etter den ene delen av Skriften, loven. Den tror de så, som Saulus, at de oppfyller med sine gjerninger, sin aktivitet.
Altså kan vi slå fast at det er umulig for oss
å oppfylle loven på noen som helst måte.
Og ennå mer umulig å rettferdigjøres gjennom den
Det vitner først og fremst loven selv om, fordi den tvert imot har en klar motsatt virkning. Den forøker jo bare synden, anklager, forskrekker og fordømmer. Hvordan skulle den da kunne rettferdiggjøre?
I tillegg viser også løftet akkurat det samme. For det ble sagt til Abraham: «I deg skal alle jordens slekter velsignes», d.v.s frelses, 1Mos 12:3.
Derfor forkynner dette løftet samtidig at det finnes ingen velsignelse/frelse utenom dette løftet til Abraham (som er løftet om Kristus som skulle fødes gjennom Abrahams ætt). Den som står utenfor dette løftet er og blir under forbannelse. Og den som står under forbannelse kan aldri oppfylle loven. For han lever under synden, djevelen og den evige død, som alt sammen er forbannelsens følger.
Kort sagt: Hvis rettferdighet kunne oppnåes gjennom loven, så var det helt unødvendig for Gud å gi dette løftet vi har gjennom Abraham, og sende sin velsignelse/frelse til hele verden i Jesus Kristus. Men nettopp fordi Gud visste at intet menneske kan oppfylle loven, forutså han dette lenge før loven ble gitt, og gav dette løftet om frelse til Abraham: «I deg skal alle jordens slekter velsignes».
Mens den som altså ikke bryr seg om, og dermed rett og slett forakter løftet, og holder seg til loven for å bli rettferdiggjort gjennom den, han er under forbannelse.
Å oppfylle, eller holde (loven), er altså først og fremst å ta imot den samme velsignelse/frelse som ble lovet Abraham. Og den får vi ikke gjennom loven, men bare ved å tro det samme løftet som Abraham fikk, om frelse i hans ætt, d.v.s. tro på frelsen i Jesus Kristus alene.
Samtidig ved at vi kommer til tro på Jesus Kristus, får vi Den Hellige Ånd, som medvirker sammen med Ordet i gjenfødelsen (som igjen skjer samtidig med rettferdiggjørelsen). Når vi så blir opplyst og fornyet ved Ordet og Den Hellige Ånd, begynner vi å holde loven og elske Gud og våre medmennesker.
Dette er altså den eneste rette måten vi kan «holde loven» på. Kort sagt: Helt enkelt å tro på Kristus, gjennom troen på Kristus motta Den Hellige Ånd. Og så etter hvert gjøre det loven taler til oss.
For først må treet finnes. Frukten kommer senere. Det er ikke eplene som bærer epletreet, men epletreet som bærer eplene. På samme måte må først Ordet ved Den Hellige Ånd skape troen og det nye menneske. Så kan senere dette mennesket gjøre gjerninger. Den som skal gjøre noe, må komme foran gjerningene, ikke gjerningene foran gjøreren!
De kristne blir altså ikke rettferdige gjennom å gjøre rettferdige gjerninger. Men etter at de er blitt rettferdige ved troen på Kristus (Rom 3:26), gjør de rettferdige gjerninger!
Derfor er det ikke bare slik at de som strever i egen kraft med å holde loven, slett ikke holder den. Men de fornekter som tidligere nevnt de guddommelige løftene, frelsen som ble lovet Abraham gjennom hans ætt (Kristus).
De forsøker å velsigne seg selv gjennom sine gjerninger. Dette betyr at de fornekter Gud og setter seg i hans guddomssete. For alle de gjerninger loven krever er det bare Gud alene i hans majestet, og slett ingen skapning, enten det er engler eller mennesker, som kan virke.
Slik strever alle hyklere og avgudsdyrkere med å gjøre de gjerninger som bare tilhører guddommen, og bare kunne utføres av Kristus alene. Med munnen sier de selvfølgelig ikke: Jeg er Gud, jeg er Kristus. Men med sine gjerninger gjør de i virkeligheten krav på Kristi guddom og hans embete.
Derfor sier de i virkeligheten: Jeg er Kristus, jeg er Frelseren, - ikke bare min, men også andres.
Det er svært nyttig, sier Luther, å få dette grundig innprentet i seg, og grunne på det. For det setter oss i stand til å bedømme hele den kristne læren og hele det menneskelige livet. Og det befester først og fremst vår samvittighet i den rene lære: Frelse for syndere i Kristus alene, og gir innsikt i hele Skriften.
Nå ser vi klarere den herlige åpenbarelsen av det skriftordet vi begynte dette avsnittet med: «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10.l 2.
Med det som «er skrevet» (i 5Mos 27:26) krever Moses at menneskene oppfyller loven fullkomment. Men en slik finner vi ikke noe sted. Paulus erkjenner at han ble aldri slik, Rom 7:19: «Det jeg vil, gjør jeg ikke». Det samme sier David: «Gå ikke i rette med meg, din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn», Sal 143:2.
Derfor står vi nå ved Guds herlige åpenbarelse av hvordan «Kristus er lovens endemål». Vi ser det veldige budskap som ligger i at Moses har samme siktemål som Paulus med det som siteres her fra 5Mos 27:26. Han vil drive oss fram til Kristus.
Med ordene: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», sier Moses: Forbannet er hver den som ikke ved troen er skjult i Kristus - han som alene holder fast ved alt som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det!
Konf.: «Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror», Gal 3:22.
Jesus selv sa: «Hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om», Joh 5:46.
Hele Skriften, lov og evangelium, taler altså, indirekte eller direkte, om Jesus Kristus, vår frelse! Halleluja!
Lovens endemål....
«Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror». Men selv om lovens endemål altså er at du skal få del i Kristus og hans rettferdighet og frelse, kan ikke loven drive deg lenger enn til Kristus.
Du kan foreta deg alt det loven kan drive deg til: «Bestemme deg for å bli en kristen», «bøye deg», «gi deg over til Gud», og med din egenvilje «ta imot Jesus», som alt sammen er det beste du noen gang har gjort. Men Guds rettferdighet og frelse i Jesus Kristus får du ikke med noe av dette.
Lovtrellen griper aldri den rene evangeliske lære om frelse for syndere i Jesus Kristus alene. Det ligger til vår adamittiske, loviske natur at vi absolutt skal delta med et eller annet i selve omvendelsen, for å kunne føle oss trygge på at vår omvendelse er rett.
Den Romersk-katolske kirke står den dag i dag fast, ikke bare på bannlysingen av Luther, men også av hver en sjel som er frelst på det rene evangelium om Guds Sønn. «Det heter i Trientinerkonsilets beslutning (sess. VI, can. 11): «Hver den som påstår at mennesker blir rettferdiggjort alene ved tilregnelsen av Kristi rettferdighet… han være forbannet!», David Hedegård: Ekumenismen och Bibeln, s.81 .
Der er også fremdeles i våre land flere som vil være alvorlige, bibeltro kristne, som fastholder at det er altfor lettvint og ubibelsk å innby til frelse: «Kom som du er!» Disse har aldri virkelig fått se hvordan de selv er - !
Når Jesus sier: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike», sier disiplene: «Hvem kan da bli frelst?» Men Jesus ser på dem og sier til dem: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig», Mat 19:24-26.
Det høres ikke slik ut i dagens forkynnelse. Men Jesus har altså selv sagt at for mennesker er det umulig å bli frelst. «Men for Gud er alt mulig», føyer han til.
Når loven har drevet oss til Kristus, er det evangeliet som må få banke på døren og kalle deg ved sin nåde, åpne døren, gå inn og innta hjertet, og holde festningen/hjertet - alt sammen ved evangeliet om Guds Sønn!, Gal 1:6, Kol 1:6, 1Pet 1:23, 25, Fil 1:6, Ef 3:17-19.
Da får Gud all ære for din frelse, og da blir bekjennelsen dypest sett benådede synderes lovprisning til Gud: Store Gud, vi lover deg!
Og «budet er blitt til liv» ved evangeliet, i Kristus, lovens endemål!
Evangeliet er en Guds kraft til frelse...
for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro
Paulus innleder Romerbrevet med å si at han er «utvalgt til å forkynne Guds evangelium ... om hans Sønn», v.1,3.
Videre sier han i det samme første kapitlet v.16 at «evangeliet er en Guds kraft til frelse». Og fortsetter i v.17: «For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve». Her tar vi med oss C.O.Rosenius’ utleggelse av v.17.
«Med dette verset forklarer apostelen hvorfor evangeliet er en Guds kraft til frelse. Han sier grunnen er at evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, som er det eneste grunnlag for at noen kan bli frelst.
Men hva er det apostelen her mener med Guds rettferdighet? Det apostelen her, og mange andre steder i brevet hans, mener med «Guds rettferdighet», er noe fullstendig nytt og ukjent for de fleste mennesker, også innen den såkalte kristenhet. En må «være innvidd» i Den Hellige Skrifts uttrykksmåte i sin alminnelighet, og apostelens eget språk i særdeleshet, for å forstå dette uttrykket.
De som ikke er kjent med denne talemåten, vil ut fra selve ordvalget lett oppfatte Guds rettferdighet som den egenskapen hos Gud som peker hen på hans rettferdighets-krav, og dermed er skrekkelig i sin dom over syndere. Men her, som så mange andre steder, har dette uttrykket en helt spesiell betydning, og står for noe ganske annet enn den sistnevnte Guds egenskap.
Det apostelen legger i dette uttrykket ser vi spesielt i Rom 3:21-22. Det er den Guds rettferdighet som åpenbares gjennom evangeliet. Det vil si Kristi stedfortredende, fullkomment rettferdige liv, som tilregnes alle troende, «så Gud kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus», Rom 3:26. Den er en gave til oss fra Gud selv. Derfor kalles den Guds rettferdighet, og er dermed den eneste rettferdighet som gjelder for Gud.
Apostelen sier i Rom 3:21-24: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus».
I femte kapittel blir denne Guds rettferdighet beskrevet ennå mer utførlig, som den store «nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, ... for de mange», Rom 5:15. Og Guds store plan med nåden forklares der slik at «liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», v. 19.
Menneskene hadde ved syndefallet tapt all sin egen rettferdighet, og enhver mulighet til å bli rettferdige overfor Guds hellige lov. I denne tilstand ville menneskene for all evighet være fordømt. Derfor har Gud i sin store barmhjertighet fattet denne nådefulle beslutning, at han selv skulle gi mennesket en rettferdighet - en fullkommen oppfyllelse av loven, både av de ti bud og den straff som var uttalt for overtredelse av disse.
Denne rettferdighet står ferdig for menneskets regning, til å mottas i tro. Og når dette skjer, er mennesket ved denne rettferdighet fullkommen fri fra all skyld, og fra all den dom loven uttaler, og har navnet innskrevet i livsens bok fra verdens grunnvoll ble lagt, som arving til det evige liv.
Denne Guds rettferdighet er det engelen Gabriel taler om i Daniels niende kap., når han sier om Kristi død: «... til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet». Det er denne Guds rettferdighet som skildres som «den beste kledningen», Luk 15:22, som «bryllupsklær», Mat 22:12, og som «rent og skinnende fint lin som er gjort hvite i Lammets blod», Åp 7:14, 19:8.
Nå sier apostelen at denne Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Han sier ikke at først når evangeliet ble forkynt, ble denne rettferdigheten tilbudt, og kunne tilegnes av menneskene. For innfor Gud var «Lammet slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt», Åp 13:8.
Han sier heller ikke at denne rettferdigheten var ukjent i Det gamle testamente. Tvertimot har han nettopp i teksten henvist til en profets vitnesbyrd om rettferdiggjørelse ved tro, Hab 2:4. Og i fjerde kap. viser han at Abraham ble rettferdiggjort ved at den samme rettferdighet ble tilregnet ham. Nei, det han sier er bare at den største og mest fullkomne åpenbarelsen av denne rettferdigheten skjer gjennom evangeliet.
Når det gjelder denne Guds rettferdighet, ser vi dens historie gjennom tre store tidsavsnitt i Guds husholdning, som vi skal legge merke til. Først da Gud fattet den nådefulle beslutning om dette i sitt evige råd. Dernest da han i Det gamle testamentes forberedende tid gav løfte om den, og hvor alle de som i sannhet trodde på ham som skulle komme, ble tilregnet denne rettferdighet. For det tredje når rettferdigheten fullt ut ble forkynt og åpenbart ved evangeliet. Herren Gud gav mange herlige løfter i GT om hvordan denne rettferdighet skulle åpenbares i evangeliets salige tid. F.eks. «min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares», Jes 56:1. Men apostelen tilføyer:
Av tro til tro. Dette uttrykket kan virke underlig og tåket. Noen har villet tolke det dit hen at det betyr: fra den tro en i Det gamle testamente hadde på den kommende Frelseren, - til Det nye testamentes tro på den som allerede er kommet. Andre igjen mener det betyr: fra den ene grad av tro til den andre, osv.
Men de må uten tvil ha oppfattet det rett, de som ser at første del av dette uttrykket, altså «av tro», hører inn i sammenhengen slik: «Guds rettferdighet av tro». Det betyr jo ganske enkelt at i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet ved tro - altså den rettferdighet som vi får ved tro (i motsetning til «ved gjerninger»). Siste del av dette uttrykket, «til tro», vil si at det virker troen.
Rettferdigheten ved tro åpenbares altså i evangeliet, så mennesker kan komme til troen. Det stemmer også godt overens med v. 5, der apostelen sier han har fått apostelembetet for å virke troens lydighet. Det betyr, som vi tidligere har sett, den lydighet at vi tror. Apostelen mener sikkert også å si at evangeliet hadde samme mål som apostelembetet: altså å åpenbare rettferdigheten ved tro, for at troen kunne fødes i menneskene og de kunne bli frelst.
Som det står skrevet: «Den rettferdige av tro skal leve». Her viser han til GT's skrifter, Hab 2:4, som bekreftelse på det han nå har sagt og bevist, at dette ikke er noen ny lære han kommer med. Akkurat som han i v. 2 antyder at Gud til alle tider har rettferdiggjort menneskene på samme måte. Alle som noen gang er blitt rettferdige og salige innfor Gud, har blitt det ved troen på Kristus. I Heb 11:4 sies dette allerede om Adams andre sønn, Abel.
Betydningen blir helt klar når vi ser at det som sies, er at den som er rettferdig av/ved tro, han skal leve. Dvs.: Ingen blir rettferdig uten gjennom tro. Og bare slike skal eie det evige liv. To andre steder finner vi de samme ordene. Først i Gal 3:11, der han er opptatt med å bevise at ingen kan bli rettferdige ved loven. Der bruker han dette uttrykket: «Den rettferdige av tro skal leve».
I Heb 10:38 formaner han dem han skriver til, å bli faste i troen. Der bruker han igjen denne formuleringen, og gir straks en fyldig forklaring på hva han mener med dette gjennom hele det ellevte kapitlet, hvor han viser at helt fra verden ble til, ble Guds rettferdighet bare tilregnet menneskene ved troen.
Når så denne eneste vei til rettferdiggjørelse og salighet åpenbares gjennom evangeliet, da må det vel gå opp for oss hvorfor det er bare evangeliet som er Guds kraft til frelse. Mange mener at enhver trøstefull tale om Gud og hans nåde, er et evangelium. Straks noen hører en slik trøstefull forkynnelse, så sier de at talen var evangelisk. Dette er en farlig villfarelse. Utallige er de som nok lever på en viss trøst i Guds nåde, men som går til evig fordømmelse.
Nei, evangeliet er et helt konkret budskap. Akkurat som loven inneholder noen konkrete Guds bud, så er også evangeliet konkrete ord om veien til frelse - et herlig budskap: «Det er fullbrakt». Men også et konkret bud: «Hyll Sønnen».
Evangeliet forkynner at «ingen kommer til Faderen uten gjennom Sønnen», Joh 14:6. Evangeliet holder fram for oss den rettferdighet som tilregnes den som tror på Ham, og lærer at dette er den eneste veien til frelse.
Evangeliet lar Gud få beholde all sin fullkommenhet, og lærer at ingen blir frelst hvis han ikke eier en rettferdighet som fullt ut tilsvarer alle lovens krav. Og en slik rettferdighet har vi bare gjennom Kristus. Evangeliet forteller oss at «rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn», Sal 89:15. Det forkynner at bare den har evig liv, som alt her i livet er dømt for sine synder, men også alt her i livet er frikjent fra alle sine synder, har mottatt Guds benådning og blitt forenet med ham i én ånd.
En kan nok lykkes i å bygge opp et gudfryktig liv ved å gå en annen vei. Men bare på denne veien som evangeliet holder fram for oss, blir hjertet forvandlet. Bare ved evangeliet fødes det en ny skapning i menneskene, et himmelbarn som får leve i Guds salige velsignelse.
Bare evangeliet er den uforgjengelige sæd ovenfra, som virker at vi fødes av Gud, som helliggjør og fornyer etter hans bilde. Alt dette forklarer oss hvorfor det bare er evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Utdrag av «Romerbrevets budskap Kapittel 1-5» av C.O.Rosenius
Har det gjenfødte mennesket noe behov for loven?
I dette spørsmålet har det til alle tider vært mange som går vill. Man har vist til de mange ord om at vi som frelste mennesker er frie fra loven. Men det betyr jo bare at vi ikke lenger er under loven, men under nåden! Og at da kan ikke loven bli til noen forbannelse for den som er forenet med Gud.
Men sannheten er at både loven og evangeliet fortsatt har sin arbeidsplass i et menneske, også etter at det er blitt en kristen.
Jesus uttaler klart at «dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle», Mat 5:17.
Vi ser flere steder i Skriften at Guds barn trenger loven, f.eks.Sal 119:1: «Salige er de som går de oppriktiges vei, som vandrer i Herrens lov». «Salig er den mann som ...har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt», Sal 1:1-2. Se også Sal 119:35, 47, 97.
Selve det nye menneske i en kristen trenger ikke lenger loven, det lærer Skriften klart nok bl.a. i 1Tim 1:9: «loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere...». Det nye menneske har, som de første menneskene på jorden før syndefallet, fått loven innskrevet i sitt hjerte, Jer 31:33, og vet, uten noen skriftlig lov, hva som er synd og hva som er gode gjerninger.
Men en kristen i denne verden består ikke helt og holdent bare av det nye menneske. Det bærer fortsatt det gamle menneske med seg. Og for denne sin «gamle Adam» trenger en kristen samtlige lovens oppgaver. For påny og påny å drives til Kristus - når vi er i ferd med å drive bort fra ham, og som rettesnor til et Gudvelbehagelig liv.
Derfor er det ingen motsigelse når Paulus på den ene side sier som nevnt i 1Tim 1:9 at loven ikke er gitt for de rettferdige. Og på den andre side, allerede i samme kapittel v.18 begynner med bud: «Dette påbud gir jeg deg (denne befaling pålegger jeg deg)». Dette fordi v.9 taler om det nye menneske, og v.18 gjelder det gamle menneske som fortsatt finnes i den som er en kristen. Se også Kol 3:16, 1Tim 4:13, 6:14, Tit 2:15, Heb 3:13, 2Pet 3:1-2.
Luther sier: «I sin ånd er den troende rettferdig, uten noen synd, og behøver ingen lov. Men i sitt kjød har han fremdeles synd». Selv om en kristen ved sin gjenfødelse er fornyet i sitt sinns ånd, så er denne fornyelse aldri fullkommen i dette livet, men bare påbegynt, og trenger dermed hele lovens Gudgitte arbeid ved siden av evangeliet så lenge han lever.
Vi ser hvordan Konkordieformelen til og med i detalj tar for seg lovens og evangeliets forhold til hverandre i en kristen. En kristen synder daglig i sitt kjød. Samtidig er han tilbøyelig til ikke helt å kjenne igjen synden som synd, men innbiller seg lett at alle hans gjerninger er fullkomne. Dermed har han lett for å falle ut av troen. Og derfor må loven stadig åpenbare og tukte synden hans. Så drives han igjen til evangeliet for å hente sin trøst der om at syndene hans forlates for Jesu Kristi skyld.
Dernest har en kristen på grunn av sitt kjød stadig lett for å unndra seg når det gjelder å gjøre gode gjerninger, som Gud vil han skal gjøre. Derfor må han stadig ved Guds lov påminnes om hva som er Guds vilje med ham. Men når det gjelder gode gjerninger er det evangeliet som stadig må brukes. For det er bare evangeliet som gir lyst og kraft til å gjøre den Guds vilje som vi blir kjent med gjennom Guds lov.
Både Luther og Konkordieformelen minner om at de kristnes kjød aldri blir hellig i dette livet, men helt og holdent beholder sin fiendtlige natur overfor Gud, Rom 8:7.
Negativt uttaler Skriften om de kristnes kjød at der bor det intet godt, Rom 7:18. Og positivt sier Skriften at den kristnes kjød står i strid til det nye menneske, Rom 7:23.
Hvordan vår medfødte natur
stadig gir seg uttrykk i loviske holdninger
F.eks. har det opp gjennom alle år vært gjort stadige forsøk på å gjøre den frelsende tro til en viljesak. Men det må være klart at gjør vi troen til en viljesak, så har vi gjort den til en form for lov-gjerning, som om en vil si: Gud gjør nesten alt - men du må jo gjøre det å tro. Da blir ikke bare samvittigheten uten trøst, men da blir også Guds ord gjort til intet. For Guds ord sier at «vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger», Rom 3:28..
En Gud som kan velges, er en avgud. I evangeliets husholdning er det Gud som velger oss, ikke vi som velger ham. «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere», Joh 15:16.
Jesus er «troens ophavsmann og fullender», Heb 12:2. Troen må komme til oss, Gal 3:23, 25. Og det skjer gjennom evangeliet om Guds Sønn, ved Den Hellige Ånds åpenbarelse.
Praktiske eksempler på hvordan trellen avdekker seg selv
for dem som skjelner rett mellom lovens og evangeliets «verden»
Under en vekkelse i Kina ble det «for varmt» for en ung lærer i en by der vekkelsen brøt ut. Han flyktet fra byen og fikk seg jobb et annet sted. Men etter en tid sendte han telegram til den som ledet vekkelsesmøtene i hjembyen. Der skrev han: «Sønnen er kommet hjem og har omfavnet faren».
Det ble sendt et kort telegram tilbake til ham, som lød slik: «Det var faren som omfavnet sønnen -!»
Vi ser hvordan Guds tjener straks avdekket egenrettferdigheten personlig i telegrammet, og forkynte evangeliets rene lære tilbake til læreren.
I boka «Steingrunnen» av Bo Giertz opplever vi den unge hjelpepresten som forsøker å overbevise soknepresten om at han er da en troende, men ser ikke noen klar gjenklang for dette hos soknepresten. Så tilføyer hjelpepresten nesten fortvilet: «Jeg mener jeg har gitt Jesus mitt hjerte!» Soknepresten svarer bare alvorlig: «Mener du det var noe å gi ham», (med andre ord: Hadde du i det hele tatt noe å gi ham).
En mann kommer til den kjente misjonær Nils Skjælaaen i Bergen, banker på døren og sier: «Nå kommer jeg og søker Gud». «Nei», svarer Nils Skjælaaen, «nå er det nok Gud som søker deg!» Vi ser hvordan sjelesørgeren straks avklær gjesten hans «egenrettferdige ankomst», «ingen kan komme til meg uten at Gud drar ham», sier Jesus.
Vi hører hvordan mange, både lek og lærd, forteller oss at den hjemmeværende sønn var da også virkelig frelst - -!!! (Luk 15). Åpenbaringen av forskjellen mellom lov og evangelium, som Guds folk har hatt fra verdens begynnelse, har da ikke fått slippe til hos disse som sier slikt.
Se hvordan den hjemmeværende sønn taler til sin far: «Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud..» For det første ville aldri et Guds barn tale til sin far om hvor «mange år han har tjent ham». Dernest, og aller verst og markerende dette: «og aldri har jeg gjort imot dine bud» - noe selvsagt aldri et Guds barn verken kan eller vil si til Gud!
Selvsagt var ikke den hjemmeværende sønnen frelst! Når den andre kom hjem, var han «ute på marken». Slik er de hjemmeværende sønnene oftest opptatt med å evangelisere, med å «virke» «ute på markene», ja, dessverre ofte langt ute på misjonsmarkene - uten å være frelst - !
Det er om å gjøre at vi lærer å kjenne lov og evangelium ved siden av hverandre og mot hverandre, og når det gjelder deres forbindelse med hverandre, på en slik måte at
de selvsikre blir forskrekket, og de forskrekte blir trøstet
Pieper-Müller: Kristen dogmatikk
Det har stor betydning for oss alle å alltid ha klart for oss hva det er som foregår i den voldsomme kampen mellom Gud og Satan om våre sjeler, og hva som er lovens og hva som er evangeliets ånd i denne kampen.
Det naturlige menneske søker Guds nåde og frelse gjenom loven. Det søker altså i loven det som bare finnes i evangeliet - !
Å komme til Jesus, eller å tro på Jesus, er saklig sett intet annet enn i hjertet å skjelne mellom lov og evangelium, - eller ved tro sette evangeliets dom opp mot lovens dom.
Vi ser at det å skjelne mellom lov og evangelium utelukkede er et Guds verk ved Ordet og Den Hellige Ånd, og skjer altså første gang når vi kommer til troen/blir født på ny.
Men på samme måte er jo da også dette å fortsatt skjelne mellom lov og evangelium, som strekker seg gjennom hele den kristnes liv, noe som ligger helt utenfor den menneskelige mulighet, og må forbli et Guds verk!
----------
Kilder: Luther: Store Galaterbrevskommentaren. Olav Valen-Sendstad: Konkordieboken og Rettferdiggjort av tro. Pieper-Müller: Kristen dogmatikk. C.O.Rosenius: Romerbrevets budskap.
H.H.
Be om en himmelsendt vekkelse!
Vær med og spre Roseniuslitteraturen!
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092
Arven Forlag, Sånum, N-4513 Mandal Forlaget: 3138.07.03508
E-post:
www.arven.net
