«Anstøtsklippen», den store hemmeligheten
«Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, - fra ham har ethvert farsforhold i den himmelske verden og på jorden fått sitt navn ,- og jeg ber om at han vil gi dere --- for at dere skal være i stand til å fatte, sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde - - at han må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd i erkjennelse av ham, og opplyse deres hjerters øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, og hvilken rikdom hans arvs herlighet er blant de hellige», Ef 3:14,15,18,19, 1:17-18.
Slik lå det apostelen Paulus på hjertet å be. Så dypt innså han altså at hemmeligheten lå skjult - evangeliet, gudslivets store hemmelighet. Så uendelig stor og rik så han at evangeliets skatter og herlighet er. Og en så hellig og guddommelig gave så han at den rette troen er.
Han visste at her kreves det en «visdoms og åpenbarings Ånd til erkjennelse av Gud». Det er altså nødvendig at Gud selv må «opplyse hjertets øyne», åpne vårt sinn, og av nåde gir oss den gaven det nye åndelige synet på evangeliets egentlige budskap er.
Alt dette svarer til Kristi egne ord, Mat 11:27: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for». Og like ovenfor (v.25): «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige».
Av alt dette merker jeg at det hjelper ikke bare å skaffe seg kunnskap om evangeliets lære. Alt avhenger fremdeles av at «Sønnen vil åpenbare det».
Og her legger jeg merke til at selv når jeg på en måte tror alt det Guds evangelium forkynner, kan likevel hele dets egentlige budskap og innhold fremdeles være skjult for meg.
«Jeg var vakt, kristelig og alvorlig. Og mente jeg trodde alt det som var å tro. Derfor kom jeg aldri til den rette troen», sier noen. «På tro og tro er det stor forskjell», sier Luther.
Dette får vi bekreftet når et menneske får øynene sine åpnet, og begynner å virkelig se og tro evangeliets salige budskap. Hvor fullstendig nye og forvandlet, hvor glade og forløste menneskene blir. Hvordan de nå taler og bekjenner, synger og skriver om Kristus, lovpriser og opphøyer ham på en måte de aldri har gjort før.
Og hvordan de samtidig forkaster og avviser all menneskelig rettferdighet som «skrap», «fordi kunnskapen om Kristus Jesus, deres Herre, er så mye mer verd». Hvor villige og muntre de nå går til alle gode gjerninger. Hvordan de nå elsker brødrene, og elsker Guds lov. Ja, elsker å delta i Kristi lidelser, o.s.v.
De får, kort sagt, et sinn som om de aldri før hadde hørt noe om Kristus - og kan ofte både ha studert, talt og skrevet en masse om hva en skal tro og bekjenne nettopp om ham.
Det finnes altså en hemmelighet som er skjult under alt det vi kan og vet - ! Men denne hemmeligheten er også selve stridsspørsmålet og anstøtsklippen.
En prest hadde en gang skrevet ned en beretning om en vekkelse i hans sokn. Et avsnitt som omtalte noen stridigheter som hadde oppstått mellom dem som var blitt vekket opp, begynte med å slå fast at selve stridsspørsmålene som hadde skilt dem, var disse:
1: Om Kristus virkelig var død og oppstanden for oss.
2: Om vi da virkelig fikk rettferdighet og evig liv alene ved troen på ham.
Når han en gang leste dette opp for noen venner et annet sted, avbrøt de ham forskrekket: «Nei, stopp! Det første spørsmålet har da vel aldri noen gang vært gjenstand for diskusjon blant dem som tror?» - og fikk til svar: «Her har vi selve stridsspørsmålet - selv om ingen blant oss noen gang med vår munn har fornektet akkurat dette; at Kristus er død for syndere.
Men all striden oppstod slik: Etter at vi gjennom lang tid alle sammen hadde vært like gode i vår vantros kristendom, hadde noen av Guds store nåde for alvor begynt å virkelig tro dette som Skriften vitner om Kristi fullbrakte verk i hans død og oppstandelse. Og de ble så glade og frimodige.
Men da ble de andre forarget over disse og deres tro, og over at de samtidig fordømte den troen de tidligere hadde hatt som det største bedrag. Dette talte jo sterkt til dem som ennå hadde den samme troen som de alle sammen alltid tidligere hadde hatt.»
Den som hadde stilt spørsmålet tenkte en stund over dette. Men snart forstod han at de som hadde talt og strevet så svært med alt det vi skal gjøre for å få nåde, ikke for alvor kunne tro at Guds Sønn var blitt menneske, hadde lidd og dødd for å gi oss denne nåden. Han innså at hvis de virkelig hadde trodd at Gud hadde blitt et menneskebarn, som led, kjempet og døde som vår forsoner, så ville ingen ting i hele verden bety noe som helst for dem, mot dette veldige, fullbrakte frelsesverket.
Jeg så og hørte dette, og tenkte ved meg selv: Tusenvis av mennesker står like uforstående overfor denne gåten, og skulle så inderlig gjerne ha skuet nærmere inn i hva det kan innebære at Guds Sønn ble gitt og døde for syndere -. Og jeg bestemte meg for at jeg måtte ta med her denne historien fra virkeligheten, om det store stridsspørsmålet.
Prestens notater fortalte altså at når det gjaldt selve stridsspørsmålene, så begrenset de seg i siste instans bare til dette: «Er Kristus virkelig død og oppstanden for oss? Og: Får vi da rettferdighet og evig liv alene ved troen på ham?»
Riktignok er djevelens list vanligvis så stor at han ikke lar selve stridsspørsmålene bli uttalt så åpent og nakent som her. For da ville han jo være ganske lett å gjenkjenne og beseire. Men dypest sett er alltid selve årsaken den samme.
For hvorfor driver ellers alltid våre motstandere så nidkjært på med dette at «vi må bare i tålmodighet bære Guds vrede» og «vente på nåden» o.s.v., hvis ikke nettopp dette er årsaken: De tror ikke at Kristus løste oss fra både vreden og forbannelsen, da han ble en forbannelse for oss, Gal 3:13. De tror ikke at nåden ble lagt ferdig for oss når Kristus døde på korset, Rom 5:10.
Og når de ikke tror dette, så kaster de i virkeligheten fra seg hele kraften av Kristi soningsdød, og holder bare blindt fast på at Gud likevel ennå ikke er forsonet, og dermed ennå vred på dem. Og dessverre, som de tror, slik går det også med dem, så sant de ikke i tide vil høre. For det står skrevet: «de feige og vantro... deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel», Åp 3:36.
Vi merker oss at disse så visst ikke forkaster læren om at vi i Kristus Jesus er rettferdiggjort ved tro. De bare venter på den salige dagen når denne rettferdigheten og nåden skal bli gitt dem.
Likevel er årsaken til denne ventingen intet annet enn at de i vantro kaster fra seg evangeliets vitnesbyrd om den nåde og fullbrakte rettferdighet som alt er lagt ferdig for oss i Kristus Jesus. For dette å bare tro og ha nok med evangeliets eget vitnesbyrd, er for dem så stor en galskap og overdrivelse, at det avviser de av all makt.
Men hva annet gjør de da enn å si at Gud lyver når han i sitt ord lover at alle våre synder alt er tatt bort, at den «evige rettferdighet alt er ført fram», Dan 9:24? Så går de da der (i vantro) og venter på at Guds Ånd skal nok en gang komme til dem, og på en eller annen spesiell måte gi dem vitnesbyrdet i hjertet. Og så fortsetter de alvorlig med sin anger, sin bønn og sitt nidkjære omvendelsesarbeide.
Men vil dette noen gang komme til å skje på denne måten? Vil vel Gud gi sin Ånds pant til noen som ikke først tror evangeliet, først tror ham bare på Ordet? Nei, det vil aldri, aldri skje! Det ser vi gjennom hele Bibelen, spesielt i Apostlenes gjerninger. At de som hørte evangeliet forkynt, først trodde, og (merk) så fikk de Den Hellige Ånds gave og segl i hjertet. Derfor formante apostlene alltid folket til å tro og ta imot vitnesbyrdet om syndenes forlatelse i Jesu navn, og lovet på denne bakgrunn at de også skulle få Den Hellige Ånds gave».
Dette var altså den konkrete historien om hva stridsspørsmålet dypest sett viste seg å være i den vekkelsen. Men er det ikke akkurat det samme til alle tider og på ethvert sted der evangeliet kommer til og får virke? Dypest sett er det alltid det samme som utgjør selve stridsspørsmålet, selv om det oppstår i ulike former og uttrykk.
Har ikke profeten for lenge siden sagt at Kristus skulle bli «en snublestein og en anstøtsklippe», Jes 8:14-15 ?
At menneskene er falt, er syndige, ja, fordervet. At vi må kjenne våre synder, angre dem og bli bedre, bør våke, be og kjempe, o.s.v., - . Alt dette er alle enige om. Men det som skiller oss, er at noen tror det Skriften vitner om; at Gud, totalt uavhengig av alt og alle, og før noe av alt dette skjer hos menneskene, allerede er nådig og forsonet. At det skjedde i Kristi soningsdød, og at synderen bare trenger å ta imot den nåden som alt finnes, og bare ligger og venter på ham. At all vår omvendelse, syndserkjennelse, anger, o.s.v. bare har som mål å berede rom for nåden hos synderen. Ikke å berede rom for synderen hos Gud.
Ja, at verken rettferdiggjørelse eller helliggjørelse er mulig før du som en synder tar imot den nåden som allerede finnes.
Noen tror jo at Gud først blir nådig mot synderen når denne blir god og gjør alt dette vi nettopp nevnte; kjenner og angrer synden rett, omvender seg, tror, blir helliggjort og fornyet. At altså synderen først må bli bedre, og så kunne tro på Jesus, o.s.v.
Ja, akkurat her har vi i sannhet stridsspørsmålet. Her er hemmeligheten og knuten som bare kan bli løst gjennom Åndens lys over Kristi evangelium, og gi frelse og salighet. Da må vi virkelig også se nærmere på dette!
Spørsmålet er jo om Gud er forsonet og nådig mot alle syndere, hele verden. Eller om han er forsonet og nådig bare imot de fromme, men ikke forsonet og vred mot de ugudelige og vantro.
Om altså Gud er blitt forsonet og nådig gjennom Kristi soningsdød. Eller om han skal bli det gjennom vår omvendelse og tro. Spørsmålet er m.a.o. hva Kristi forsoning innebærer og gav oss. Hva som altså ble utrettet i og med Kristi død.
Om Gud gjennom denne forsoning virkelig ble forsonet. Og om det at Gud ble forsonet, virkelig betyr at Guds hellige krav i loven ble tilfredsstilt og Gud ble nådig, og en inderlig far overfor menneskeheten.
Om ordene om at «Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser», betyr at Gud virkelig ble nådig mot verden og forlot oss syndene våre. Eller om ordene tvert imot skal oppfattes som at Gud fremdeles er vred på verden, tilregner oss syndene våre og bare gjennom vår omvendelse, anger, gråt, bønn og tro blir nådig -?
Takk hellige Far, som ikke bare gav oss din Sønn og forsonte verden med deg selv. Men også har talt så tydelig om dette i ditt hellige ord at vi ikke behøver spørre hva det eller det mennesket, den eller den boka, ja, hva vår fornuft og mening sier om dette. Men bare hva du selv sier i din Hellige Skrift.
Og Skriften sier tydelig at alle menneskers synder har Gud selv kastet på Sønnen. At de er båret av dette Lammet, og tatt bort på én dag. At Kristus var den andre Adam, som gjenopprettet det den første hadde ødelagt. Som tilfredsstilte Guds rettferdige krav etter loven. Betalte og utslettet skyldbrevet mot oss og naglet det til korset m.m.
Og så spør vi: Skulle ikke Gud være nådig mot det mennesket hvor han ingen synd finner?
Her ser vi det klart at intet menneske egentlig blir fordømt på grunn av sin synd, men bare fordi de ikke kommer til Gud. Bare på grunn av sin vantro.
Hør den skaren som vitner om dette! Jesaja sier: «Herren kastet alle våre synder på ham»* (Kristus). «Han ble plaget for våre overtredelser, slått for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred, og gjennom hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:5,6). Engelen hos Daniel sier: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet», Dan 9:24.
Mika sier: «Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp», Mika 7:19. Johannes sier: «Se der Guds lam som bærer verdens synd!», Joh 1:29.
Og Kristus selv sier: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Og «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse», Joh 3:16, Mat 26:28.
Apostelen Johannes sier: «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens», 1Joh 2:2. Peter sier: «Vet dere ikke at vi er gjenløst med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam». Og: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet», 1Pet 1:19, 2:24.
Paulus sier til romerne: «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død mens vi var fiender», Rom 5:10. Og til korinterne: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser - «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss», 2Kor 5:19,21. m.m.
Og les Gal 3:13, Kol 1:19-20, 2:14. Men hvem kan regne opp alle evangeliets klare vitnesbyrd?
Er det noe rart at det menneske som får øyne som ser hva disse Herrens ord innebærer, ikke har ord som kan skildre gleden i Herren.
Hvis Gud selv har kastet alle våre synder på Kristus, - så ligger de sannelig ikke lenger på oss! Og «alle våre synder» er da ikke det samme som bare noen menneskers synder, bare deres som tror? Guds Lam tok bort «verdens synder» - «Gud forlikte verden med seg selv, - «verden»! Og «vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død mens vi var fiender». Eller var det i stedet den gang da vi ble omvendt og trodde - ?
Og ved hans Sønns død - på sitt legeme opp på treet - ved hans blod på korset (Kol 1:20). Eller var det gjennom vår anger og gråt? Gjennom vår bønn og omvendelse? Gjennom vår tro og helliggjørelse?
Burde vi ikke da én gang for alle lære hva Kristi forsoning betyr - hva omvendelse, anger og tro tjener til og er nødvendig for. Og hva alt dette ikke trenges til: At det slett ikke trenges til å berede rom for oss hos Kristus, men til å berede rom for Kristus hos oss. Ikke for at Gud skal beveges til å ta imot oss, men for at vi skal bli i stand til å ta imot ham og hans nåde.
For Gud er allerede forsonet, nåden er lagt ferdig for oss, - før vår omvendelse og tro, - utelukkende gjennom Kristus, Guds elskede Sønn.
Så har da Gud stilt menneskene på en ny prøve: Enten å tro på Kristus, å opphøye eller forkaste Sønnen, motta eller forakte nåden, komme eller ikke komme til bryllupet!
C. O. Rosenius
----------------
«Du har bare trettet meg med dine synder!»
Dersom vi hadde vært med Kristus på det hellige berg og lyttet til de himmelske gjestene, Moses og Elias. Hadde hørt dem tale med ham om hans bortgang som han skulle fullbyrde i Jerusalem. Da ville vi forstå at det ikke finnes noe himmelen setter så høyt.
Etter at Gud hadde gitt sin egen Sønn til soning for våre synder, er det ikke noe hans nidkjærhet brenner så for, som for Sønnens ære.
Etter at Gud har hørt sin Sønns nød og rop fra jorden, så tåler han ikke at noen synder selv vil gjøre seg verdig til himmelen.
Merk deg derfor godt disse ordene: «Du har bare trettet meg med dine synder..» o.s.v. (Jes 43:24)! Bare «trettet»! Hør! Hans sjel har kjempet! Det har kostet vår kjære Herre blod, slit, nød og kamp å frelse oss fra våre synder.
Vil du se hva disse ordene betyr: «Du har bare trettet meg med dine synder», - da må du se det i Getsemane og på Golgata.
C. O. Rosenius
Troens veske må ha to rom
Ett for læren om hvordan alt kjød i syndefallet ble fullt av synd ved slangens gift.
Det andre for læren om hvordan alt dette ble sonet av kvinnens ætt i Kristi død.
M. Luther.
---------------------
«Jeg tror jo på Jesus!»
Hva er åndens vitnesbyrd i det du sier her?
Det kan være svært forskjellig. Men svært ofte betyr denne formuleringen at du er vekket opp og har begynt å tro på Jesus, slik som vi leser i Joh 8:31 flg.: «Jesus sa da til jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere».
Jesus sier at de er blitt hans «disipler», læresveiner. Men vi ser at straks Jesus sier at «sannheten skal frigjøre dere», reiser opposisjonen seg i dem: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?» M.a.o.: Vi er døpt og konfirmert og aktive kristne. Skulle vi mangle noe? Vi trenger da ikke mer!
Og det fryktelig alvorlige er at denne beretningen, som begynner med at «Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham», slutter med at han sier til dem: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre deres fars lyster...», v.44.
Vi skal ha klart for oss at dette å «ha djevelen til far, og ville gjøre sin fars lyster», er tilstanden for ethvert ugjenfødt menneske. Og at dette fremdeles gjelder i den situasjonen disse er; de var «kalt», men hadde ikke kommet igjennom til liv i Gud.
Spør jeg deg om du er «født på ny», eller «har liv i Gud», og du svarer: «Ja, jeg tror jo på Jesus», er ikke ånden i svaret du gir så altfor overbevisende.
Stiller vi spørsmålet om du er født på ny, får vi i dag også ofte svaret: «Jeg håper da det!». Når de gamle åndelige lærerne fikk dette svaret av ungdommene ute på bedehustrappa etter møtet, sa de: «Hva tror du din far ville sagt hvis jeg fortalte ham at når jeg spurte deg om du var sønn til ham, så svarte du: «Jeg håper det» - ?
Og hva tror så du din himmelske Far synes om slike usikre svar på det helt avgjørende spørsmålet om evig liv? Jesus sa: «Uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike», Joh 3:3.
Bibelen sier tvert imot: «Vi vet at vi har lært ham å kjenne...», «Vi vet vi er gått over fra døden til livet...», «Vi vet at vi er av Gud», 1Joh 2:3, 3:14, 5:19.
Fortsetter vi så samtalen, kommer inn på felles kjente bekjennende kristne, og spør: «Tror du disse er født på ny og har liv i Gud?». Da får vi ofte dette svaret: «Ja, det har jeg da ingen grunn til å betvile. Og det er da heldigvis heller ikke meg som skal opphøye meg til dommer i dette spørsmålet».
Men Guds ord nevner som et av de helt klare tegn på at vi er gått over fra døden til livet, at «vi elsker brødrene», 1Joh 3:14. Da må vi nødvendigvis også vite hvem som er våre «brødre», våre nådesøsken - altså født på ny. Og, selvsagt, da også hvem som ikke er det. Her sa de gamle sjelesørgerne: «Vi vet hvem som er våre søsken, både i vår egen familie - og ikke minst i Guds rikes familie».
Hører vi så noen fortelle om en «veldig god forkynner», og vi spør: «Var det Gud som talte til deg, eller bare forkynneren - ?», har vi opplevd å få så pass skarpe svar av disse som «tror jo på Jesus»: «Jeg går ikke på møte for å sitte kritisk til forkynnelsen!»
Men Jesus selv sa at «mine får hører min røst». Dette siteres riktignok ofte. Men vi hører aldri noen samtidig ha klart for seg den opplagte - og uunngåelige - konsekvens av dette: nemlig at Jesu får da selvsagt også hører hva som ikke er hans røst - ! Og dette er jo noe det nye Gudslivet i oss bærer med seg. «Guds små merker nok om de får bedervet mat», sa Øivind Andersen en gang.
Her tar vi med oss étt av de mange eksemplene hvor Guds røst er blitt menneskers røst i 78/85-oversettelsen av Bibelen. Denne bibelteksten brukes i dag av ugjenfødte forkynnere, hvor Joh 1:23 gjengis slik: «Jeg er en røst som roper i ørkenen». Og nettopp det er det som skjer med dem som anvender Ordet slik: De er bare selv røsten som roper... Mens alle våre øvrige bibeloversettelser har: «Jeg er en røst av en som roper i ørkenen», som oppfylles gjennom den Gud har sendt.
Og 1Joh 4:1 sier klart: «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!» Ja, Guds ord pålegger oss som Guds barn å prøve alt, 1Tess 5:21.
Kjære venn: Hvis disse svarene vi har nevnt ovenfor er dine svar på Bibelens klare grensegang, da vitner du med din egen munn at du er «mannen uten bryllupsklær». Som han har du kanskje «bestemt deg», ja kanskje «virkelig kjempet deg igjennom», lagt unnskyldningene om både ektefelle, kjøpmannskap o.s.v. bak deg, (Mat 22/Luk 14).
Men det avgjørende spørsmålet til enhver som tror de har del i Guds rike, vil alltid være Jesu ord gjennom liknelsen: «Venn, hvordan er du kommet inn her...?», Mat 22/Luk 14.
Våre bibelske lærere sier: Hvis du er født på ny må du vite:
1: Hvilket middel Gud brukte da du ble født på ny.
2: Hvilke karakteristiske frukter den nye fødselen gav.
Bibelen forkynner klart at vi blir «gjenfødt ved Guds ord. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet», 1Pet 1:23,25.
Riktignok er det mange som tror de er født på ny, men aldri vitner med klare ord om at de har liv i Gud, som gjerne vil oppleve mer. Så stiller tusenkunstneren gjerne opp med «en fornyelse», «en second blessing». Der hører vi sjelden sterke vitnesbyrd fra noen som fikk se de aldri hadde hatt liv i Gud, men så kom igjennom til liv i ham. Vi hører i stedet om «påfyll», at de «ble så velsignet» o.l.
Med disse svarene og denne holdningen utsetter du deg for noe svært alvorlig. Du vil gjerne opphøye Gud og takke for alt du har opplevd og fått se. Men du gir ikke Gud alene æren for at du ble frelst. For du var «med på det» selv i en eller annen form (din avgjørelse, din kamp, din omvendelse, din tro eller opplevelser - som du bevisst eller ubevisst støtter deg til). Og Gud sier klart: «Hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen», Jes 42:8, 48:11. Du har satt deg i Guds sted og sagt: Jeg skal frelse meg selv.
En naturlig fødsel er markert. En ny skapning kommer til verden. Langt mer markert og større er det selvsagt når en sjel går over fra døden til livet. Du vet det meget godt, - hvis dette har skjedd med deg.
Du merker vel også i din ugjenfødte situasjon i alle fall noe av det dine gjenfødte venner merker svært godt: Du rygger overfor tanken på at du med alle dine avgjorte vitnesbyrd og kristelige aktivitet kanskje likevel ikke skulle ha liv i Gud -. Ja, irriteres over at dine venner i det hele tatt kan virke som de tviler på det. Men de kjenner muren i deg mot deres vitnesbyrd. De kommer bare så langt, og ikke lenger, hver gang de nærmer seg brennpunktet sammen med deg.
Og du opplever Satans hardkjør med tanker om hva folk vil tro hvis du skulle måtte bekjenne at du ikke hadde hatt liv i Gud.
Hør! Kan du tenke deg noe bedre bevis på Guds kjærlighet og miskunnhet enn at han begynner å uroe deg, og så avdekker det - hvis du likevel virkelig skulle være bedratt i livets avgjørende spørsmål?
Og vær du sikker på at hvis det får skje, da lar han deg ikke bli liggende der, halvt ihjelslått og avkledd ved veien. Da kommer Jesus forbi, bøyer seg ned, renser sårene, løfter deg opp og bærer deg hjem! Luk 10:25-35.
Et enormt bedrag i alle mulige former har i dag forvrengt ikke bare masse bibelske sannheter, men først og fremst selve Sannheten, frelsesgrunnen blant dem som er «bryllupsgjestene».
«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!», Sal 139:23-24.
H.H.
------------------------
Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger
Rom 11:6
Å skille rett mellom lov og evangelium kan ingen uten ved Den Hellige Ånd.
Likevel er det absolutt nødvendig, ellers vet vi ikke hva frelsende tro er.
Så nødvendig er dette skille at det sier hvem som er en kristen og hvem som ikke er det.
Hvis ikke evangeliet er klart skilt fra loven, er det umulig å tale om rettferdiggjørelse ved tro.
Hvis lov og evangelium blandes sammen, er det umulig å tale om frelsesvisshet.
Loven krever gjerninger, Luk 10:28.
Har jeg gjort det loven krever, kan jeg ha en visshet på grunnlag av mine gjerninger.
Evangeliet erklærer at et menneske blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger, Rom 3:28.
Frelsesvissheten ligger nettopp i dette at Kristus har gjort alt til min frelse. Kommer den minste gjerning inn som betingelse for min frelse, så er frelsesvissheten lik en hengemyr.
«Det er umulig at Kristus og loven skulle kunne bo sammen i hjertet! For enten må Kristus vike, eller loven», (Luther).
Enten trøster et menneske seg til sine egne gjerninger til frelse, eller så til Kristus. Noen mellomting finnes ikke.
Er det av gjerninger, blir nåden ikke mere nåde.
Kristoffer Fjelde
-----------------------
Se, jeg forkynner dere en stor glede!
Det som var umulig for loven, det gjorde Gud
«Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.
Og dette skal dere ha til tegn: dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag», Luk 2:9-14.
Dersom vi virkelig fattet hva Kristus har gjort for oss, da ville vi feire jul hele året, ja, hele livet. På samme måte som vi i all evighet skal prise Gud for dette nådens under at han sendte oss sin enbårne Sønn.
Men mang en gudfryktig sjel har selv i sin glade juleandakt ennå aldri fattet den store gleden engelen kommer med bud om. I hele sitt liv har de aldri hatt noen nytte av dette barnet.
Mest sørgelig er det når vi ser dette hos gudfryktige mennesker som med stort alvor forsøker å feire frelserens fødsel på en verdig måte. De går der år etter år uten å få lys over den veldige gaven dette barnet kom med til dem. Deres juleglede er sloknet så snart følelsen av høytid er over og julelysene er slokt.
Vi bør be Gud i stort alvor om Den Hellige Ånds lys, så vi kan fatte hva som var hensikten med at Kristus kom til verden.
Dersom Gud vil være nådig mot oss, og velsigne Ordet vi nå skal dele, da kan vi få mye godt av det. Ellers sitter vi like fattige igjen. Jo lenger vi går i denne skolen, jo dypere blir vår overbevisning om den sannheten at det er helt avhengig av Guds Ånd om vi skal få frelsens lys over ordet om Kristus.
Ellers hjelper det ikke om det blir talt aldri så tydelig om dette. Han har selv sagt: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27.
Hva er da selve hovedhensikten med at Gud sendte sin Sønn til oss? Hva ville Jesus utrette her på jorden? Svaret finner vi i Rom 8:3: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet».
Det samme sier Jesaja i sitt evangelium om det barnet som ble født for oss, om Sønnen som ble gitt for oss: «De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag», Jes 9:3 flg.
Hva annet enn loven er det tyngende åket, som binder syndens byrde på skuldrene våre? Hva annet enn den truende, straffende og dømmende loven, som stadig plager vår samvittighet, er denne «stokken på dets skulder, driverens stav»? Derfor kalles det også uttrykkelig for «trelldommens åk», Gal 5:1. Disse uttrykkene er lånt fra slavekårene. De stakkars trellene ble drevet med stokk og med stav til å gå under åket, dra stein og bære tunge byrder.
Her ser vi Herrens Ånd har sagt det samme gjennom profeten som gjennom apostelen. Men apostelens ord sier klart og uttrykkelig det som er talt i et bildespråk hos profeten. Og det er godt. For når den falske trøsten vår er slått ned, og den gamle fienden ikke lenger kan trøste oss med freden vår, men begynner å anfekte den, da er det så vanskelig for oss å tro Guds løfter, at han må si det helt uttrykkelig før vi kan være sikre på om han mener det alvorlig.
Dette apostelordet vi har i overskriften, fra Rom 8:3, er så rikt på trøst at det neppe finnes maken til det i hele Det nye testamente. Vi har kanskje ikke så vanskelig for å tro at Kristus har fullbrakt alt da han ble «født under loven for å kjøpe dem fri som var under loven». Likevel har vi så uhyre vanskelig for å holde fast på denne trøsten.
Vi tenker som så: Alt dette er godt og vel. Men jeg er ikke, og gjør ikke det han vil ha av meg. Og hva hjelper det da alt sammen? Der er noe Gud uttrykkelig krever som jeg aldri har gjort som jeg skal. Og der er noe Gud uttrykkelig forbyr, som jeg ennå aldri er blitt kvitt. Hvordan skal jeg da kunne ta til meg trøsten i evangeliet?
Det er i denne situasjonen dette skriftstedet taler så sterkt og så herlig. Akkurat det som er umulig for loven, var det Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse.
Alt det i Guds ord som krever noe av oss, eller driver oss og straffer oss, hører inn under loven. Men det Gud krever av deg, det får han ikke. Loven krever, - men kan ikke gi noe. Derfor blir du bestandig dømt, og er skyldig og nedslått.
Men lovet være Guds evige nåde - du skal ikke behøve gå fortapt! For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn.
Akkurat det du i går og i dag tenker på med så stor frykt, det har Guds Sønn alt oppfylt. Han skulle jo i alle ting oppfylle loven og bære våre synder, - født av en kvinne, født under loven.
Da merker du at Kristus blir en virkelig og stor Frelser for deg. Da fatter du at det var en usigelig stor glede for oss at han kom til jorden.
Er det underlig at de som har så stor bruk for Frelseren og hans tjeneste, ikke kan annet enn glede seg og prise ham? Det går jo ikke an å ønske seg større salighet.
Dersom en som kjenner sin usselhet og synd, satte seg ned for å ønske seg det beste han visste, da kunne han ikke ønske seg noe bedre enn dette.
Tenk om Gud hadde gitt oss en som kunne oppfylle loven for oss, og ta straffen på seg! Tenk om Gud hadde gitt oss en som med sin lydighet hadde oppnådd en fullkommen rettferdighet i vårt sted! Sett at Gud i og ved ham var fornøyd med oss og kunne elske oss ubegrenset, slik som han i begynnelsen elsket alt det han hadde skapt, og særlig mennesket som var skapt i hans bilde! Tenk om Gud hadde besluttet dette som vår redning og frelse!
Det kan vel ikke tenkes at det er slik det er - alt nå?
Paulus synes i alle fall å ha ment det da han skrev: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse».
Og hva annet ligger det vel i Kristi egne ord når han sier: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv til løsepenge for mange».
Å, du evige Guds kjærlighet! Hvor finnes vel den som kan lovprise deg rett! Å, du vantroens mørke som hindrer oss i å se Guds herlighet!
Dette er hele det store hovedinnholdet av alt Guds evangelium, at Gud sendte sin Sønn til verden for å gjøre det som var umulig for loven. Det vitner alle profetene om. Det peker alle forbilledlige personer og seremonier m.m. i Det gamle testamente fram mot.
Derfor sier Paulus også et annet sted: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven». «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror», Gal 4:4, Rom 10:4.
Hør det nå ennå en gang, som om det var første gang du hørte det! Hør dette store og herlige budskapet: Gud sendte sin egen Sønn.
Tror du det? Har du noen gang virkelig trodd at Gud sendte sin Sønn for oss, og at han var vår bror og den som oppfylte loven for oss? Da ville du bare så vidt kunne leve av glede og undring.
I begynnelsen skapte den allmektige Gud himmelen og jorden, og alle ting. For at det skulle stå til tjeneste for mennesket, hans bilde og arving. Denne kjærlige Gud har sendt oss sin Sønn for å tjene oss og fullbyrde alt det som var umulig for loven.
Tror du det? Det er gammelt og vel kjent. Til og med små barn vet dette. Men har du noen gang virkelig trodd det?
Den som har lett for å tro det, han har nok aldri visst hva det innebærer. Det står om Kristus: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Han som var hos Faderen fra evighet av, og som skapte alle ting, han ble menneske. «Ordet ble kjød», Joh 1:1,14.
Det er ikke slik som noen har ment, at Gud har vært menneske fra evighet av. Det er ikke det som er ment når det sies at mennesket ble skapt i Guds bilde. Det skjedde først en gang i tiden at Ordet ble kjød.
Det samme sier Guds Ånd gjennom profeten Mika, der han forutsier hvor Kristus skulle bli født: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager», 5:1. Han som har utgang fra gammel tid, fra evighets dager, skal nå utgå fra Betlehem. Der skal han bli født, og bli menneske. Dette at Gud ble menneske, det lover jo noe stort for menneskene. Det viser hans store nådes tanker og hensikt med oss. Tenk at Gud for vår skyld er blitt menneske! Kan du tro dette?
Og kan du tro at det skjedde nettopp for at han skulle fullbyrde det som var umulig for loven?
Da vil du vel ikke i samme øyeblikk vende blikket ditt mot deg selv og din egen rettferdighet, og på grunn av din elendighet bare bli i din trelldom? Kan du fremdeles engste deg, når du virkelig tror at Gud sendte sin Sønn for å tjene oss og utgyte sitt blod for all verdens synd?
Skal du virkelig gjelde mer for Gud enn hans egen, evige Sønn?
Skal ikke denne store åpenbaringen drive alle dine bekymringer vekk, og forvandle dem til en uendelig lovsang?
Be Gud om å åpne opp hjertets dør. Be ham drive bort vantroens tunge skyer. Da vil du, full av fred og salig tilbedelse, si: Nå ønsker jeg intet mer. Jeg er uverdig, men om min uverdighet var tusen ganger større, så blir den likevel til intet etter at Gud har sendt sin Sønn. Bare ham vil jeg lovprise.
Fra boka «I syndsforlatelsens rike» av C.O.Rosenius. Se Her!
Vær med og spre dette verdifulle budskapet!
