03-2000

Guds hellige lov

Vi vet at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis. 1Tim 1:8.

Doktor Swebilius sier at «loven er ut fra vår naturlige innstilling nokså kjent, mens evangeliet derimot er en hemmelighet som er skjult for all fornuft».

Dette er så sant og treffende sagt. Likevel finner vi ofte den frykteligste misoppfatning og misbruk, som gjør at hele Guds lov og alt Guds ord blir totalt uten kraft og nytte. Og det gjør at utallige sjeler blir overlatt til et ubehjelpelig forderv.

Vi vil nå her ikke tale om dem som rett og slett forakter loven. Dommen over disse fatter vi alle. Gud tar jo ikke inn i sin himmel den som ikke bare er uren og syndig, men også frekt forakter Guds hellige vilje.

For loven er jo nettopp Guds hellige vilje! Den som forakter Guds hellige vilje, forakter da Gud. Og det har aldri finnes noe løfte om at Gud vil være nådig mot den som forakter ham!

Er du svak og syndig, ja, ser at du stadig bryter Guds hellige lov, så er Guds nåde så stor at han for Kristi skyld forlater deg. Men forakter du derimot Gud og hans vilje, så du ikke en gang vil forsøke å elske og lyde ham - ! Hvem kan da vente å bli tilgitt? Eller, mer konkret: Kan du da tro du allikevel er på veien til himmelen? Stans opp et øyeblikk og tenk over dette!

Vi har altså her et emne vi ikke må ta lett på, men som vi alle må anse like betydningsfullt som selve frelsen. Og da skal vi også snart se at det er ikke nok at vi respekterer og bruker loven, men at vi bruker den «på lovlig vis».

Paulus vitnet om sine brødre i Israel at «de hadde nidkjærhet for Gud», de «søkte rettferdighetens lov» m.m. Likevel har han «en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte for dem, så han skulle ønske at han selv var forbannet bort fra Kristus for deres skyld», om det kunne redde dem.

Hva var feilen hos dem? Jo, han sier at når de leser loven «ligger det et dekke over deres hjerte, så de forsøker å bygge opp sin egen rettferdighet (Rom 9:2,3,31 og 10:2,3, 2Kor 3:15).

De lot ikke loven tukte, dømme, knuse og drive dem til Kristus. De oppfattet i stedet loven som sin frelsesvei.

Men lovens egentlige verk og mål er å vekke, knuse og drive syndere til Kristus - han som er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror, Rom 10:4.

«For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse..», Rom 8:3. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. For livet er i Guds Sønn», 1Joh 5:11,12. «Og det er ikke frelse i noen annen», Apg 4:12.

Derfor sier Paulus at «loven er blitt vår tuktemester til Kristus», Gal 3:24. Dette er dens egentlige oppgave. Den er døperen Johannes, som riktignok ikke døper med Den Hellige Ånd og ild, men med omvendelsens dåp, og bereder et vel skikket folk for Herren.

Den er det fengsel som «holder oss innestengt inntil den troen kommer som skal åpenbares, for at vi skal bli rettferdiggjort ved tro», Gal 3:23-24.

Det største og aller forferdeligste misbruk av loven, er det som gjør hele loven unyttig, gjør at hele lovens verk og mål forfeiles. Og når loven er gjort unyttig, når saltet har mistet sin kraft, - hva skal da kunne brukes til å salte, vekke og knuse?

Og når hjertet ikke erfarer lovens kraft til å knuse, da har vi ikke bruk for evangeliet, ikke bruk for Kristus med hele hans fullbrakte verk. For de friske trenger ikke til lege, men de som har ondt, de som under lovens harde herredømme er blitt syke.

Men når verken lov eller evangelium og alt Guds ord ikke lenger får virke med sin kraft på et hjerte, da er det mennesket hjelpeløst fortapt, og kan ikke frelses.

La oss nå se hvordan det skjer, at loven og alt Guds ord gjøres unyttig. Det skjer, som sagt, ved at du gjør loven til din frelsesvei, mens den skulle fordømme deg og bli en tuktemester til Kristus. Og det foregår på den måten at du slår av, jenker og pruter på Herrens bud og dommer, så de passer til synderens holdning og smak, så kravene passer til det du selv er i stand til.

Så sies det at «det og det er ingen dødelig i stand til å oppfylle. Derfor kan det ikke være Guds mening å kreve noe slikt. For Gud kan ikke ha krevd mer enn vi er i stand til å oppfylle».

Dette er grunnvillfarelsen. På den måten vil aldri «hver munn bli lukket, og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19.

Den som vil fatte hvorfor loven krever mer enn vi noen gang er i stand til å oppfylle, og hvor langt loven går i sine krav, skal bare tenke etter hva loven egentlig er. Loven er intet annet enn Guds hellighet, Guds hellige vilje, uttrykt i menneskelige ord overfor menneskets bevissthet.

Altså: Akkurat så langt som Guds hellighet strekker seg, så langt strekker Guds krav seg. Loven sier: Gud vil det og det, og Gud vil ikke o.s.v.

Og da er det klart at denne Guds vilje holder ikke opp å kreve en stadig større rettferdighet av deg, før du er like hellig som Gud selv er. For det han ikke selv vil gjøre, vil han selvsagt heller ikke du skal gjøre.

Han sier heller ikke noen gang at «det og det vil jeg ikke. Men på grunn av ditt begjær gir jeg deg likevel lov til det. Nei, han sier: «Dere skal være hellige. For jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2.

Når vi innser at loven er Guds hellighet, Guds vilje, da forstår vi hvorfor aldri i evighet ikke en gang én bokstav eller prikk kan forandres eller tilpasses en fallen menneskeslekts skrøpeligheter. For da måtte Guds hellighet endres.

Og den som har fått nåde til å skue inn i lovens hellighet, kan ikke lenger ha noe håp om å bli fullkommen overfor loven, altså bli like hellig som Gud. Han vil selvsagt i stedet bli bøyd og knust. Den som håper på å bli rettferdig overfor loven, han har et dekke over sitt hjerte, er blind og vet ikke hva loven krever.

Så sier du: «En kan jo aldri bli liksom Gud, eller helt fullkommen. Men en får gjøre så godt en kan». Men det godtar selvsagt aldri Gud. Du skal gjøre alt! Hvis ikke, er du fordømt! For slik lyder loven: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem», 5Mos 27:26. Og en apostel i Det nye testamente sier: «Den som holder hele loven, men snubler i étt bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jak 2:10.

Så sier en annen: «Men Gud er jo for Kristi skyld nådig, så han tilgir om vi ikke er i stand til å oppfylle alt». Nei, Gud er absolutt ikke nådig mot noen som skylder loven noe som helst.

Noe helt annet er det med dem som ved troen eier Kristi rettferdighet. Disse skylder ikke loven noe som helst. For i Kristus eier de akkurat den rettferdighet loven krever, Rom 8:4, akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn...», v.3. Kort sagt: De er ikke under loven, men under nåden, Rom 6:14-15.

Men de som er under loven, får ikke det minste grann ettergitt. Kristus sier selv: «Ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven skal forgå», Mat 5:18.

Å, for en forferdelig nød at menneskene ikke har klart for seg at det er noen mennesker som er under loven, og andre som ikke er under loven, men under nåden, Rom 3:19, 6:14 og 7:4,6. Og at Guds «regjeringsform» er totalt forskjellig på disse to områdene.

Riktignok er Guds nåde uendelig stor og rik. Men ikke det minste av dette vil de nyte godt av, de som er under loven, som vil være «Moses’ disipler», Joh 9:28. Nei, Paulus sier at «de som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Driver vi på med å forkynne kjødets evangelium, pruter, jenker og trekker ifra på loven, så fører det bare til egenrettferdighet og selvsikkerhet. Dette er det mest forferdelige misbruk av loven. For dermed er hele lovens egentlige mål og nytte forkastet. Den skulle jo knuse, tukte og drive oss - ikke til egenrettferdighet, ikke til trelldommens åk og fortvilelsens avgrunn. Men til Kristus, som er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror, Rom 10:4.

Denne måten å omgå og bryte lovens brodd, skjer også i den form å håpe på fremtiden. Det jeg i dag ikke makter å oppfylle av loven, skal jeg nok en gang ved Guds hjelp bli i stand til - - !

Vi må vokte oss som mot selveste djevelen overfor slike fristende utleggelser av loven; som at mennesker skal kunne oppfylle den, og at en ikke kan dø som frelst før det er skjedd at vi er blitt rene og fullkomne i oss selv. For i dette skjuler det seg en Antikrist som vil gjøre oss uavhengige av Kristi blod, og gir oss en falsk trøst i ens egen rettferdighet.

Nei, jo hetere det er ved Sinai, jo strengere og klart Guds lovs alvorlige og åndelige krav står fram for sjelene, desto bedre for dem. Desto før får de trøst. Og det en trøst som holder. For jo fortere blir de fratatt den falske trøsten som håper på lovens rettferdighet. Og da tvinges de til å søke en annen mann; Jesus. Og der får de frelse og salighet.

Legg altså merke til at det finnes ingen bedre middel til å hjelpe sjelene snarest mulig til trøst, enn å holde fram loven så streng og het som den virkelig er. For jo før de fratas all trøst i sin egen rettferdighet etter loven, desto før gir de seg inn under Kristi rettferdighet i evangeliet.

Du må nemlig få kjenne roten og dypet av ditt syndeforderv; hjertets kjødelige frelsesvisshet, hykleriet, hardheten og forakten overfor Gud. Få se at du er en ulykkelig, fortapt synder. For så lenge du ikke ser det ondes brodd i hjertets dyp, så lever fremdeles ditt viktige «jeg»; «jeg skal», «jeg vil»... Da hviler du aldri bare i Kristi fullbrakte verk.

Men denne grundige erkjennelsen av sin tilstand kommer en vanligvis ikke til straks en blir vakt. For da blir en nok forskrekket. Men ennå ikke hjelpeløs.

Men får du så se at Gud krever hjertet, og du forsøker å rense det, da blir du snart hjelpeløs. For du burde jo elske Gud over alle ting. Men kjenner at du er kald og har mange avguder. Du burde be og kjempe alvorlig mot synden. Men gir deg lettsindig og uten kamp i stedet i syndens vold, og kan ikke en gang angre den rett, men er hard og selvsikker.

Da blir du redd og sier: Jeg er jo fullstendig fortapt. Jeg er forherdet, en hykler. Men det var jo akkurat dette loven skulle virke, og som vi sa; helt nødvendig at du lærte å kjenne ondskapen i deg.

Og nå finner du ingen trøst. For det er jo forferdelig å være så hard, så selvsikker, en slik hykler m.m. Men ville du ikke ha denne erkjennelsen av synden? Jo, men du ville bare ha følelsen av synden, - ikke selve syndefordervet.

Og nå synes du ikke du har den rette følelsen av synd. Du har bare selve syndene. Men var det ikke akkurat denne følelsesløsheten overfor synden du burde få kjenne? Og var det ikke all trøst i deg selv som du burde miste? For å drives til Kristus - så bare han kunne bli all din trøst!

Men nå er det ikke lett å komme til ham, nå er det ikke lett å tro - . Nei, nå avhenger alt av at du får Guds nåde. Ellers er du evig fortapt, på tross av alt du nå har erfart.

Men nå står han og kaller så varmt: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder». Hvis du nå bare lukker igjen fornuftens øyne, og kaster deg akkurat som du er i hans favn, så er du frelst - som en brand ut av ilden! Renset i hans blod, rettferdig, frelst og glad. Nå forstår du at «Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

Så har loven også sin rette bruk ikke bare til menneskets omvendelse, men også i den daglige helliggjørelsen. Men det kan vi ikke komme nærmere inn på her.

C.O.Rosenius (Samlade Skrifter)

Det er ikke noe menneske som har Guds nåde,

hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.

C.O.Rosenius fra «Romerbrevets budskap», under kap.1:5.

--------------

Sjelens tørst

Sal 42:2 flg.

«Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud». Slik står det i den førtiandre Salmen i Bibelen.

Det forekommer ofte i Skriften at tørsten brukes som bilde. Det er menneskenes dype erfaringer i livet som brukes som bilder på åndelige sannheter.

Men hva er det da for en tørst i livets dype erfaringer som her brukes som bilde?

Det er ikke den tørsten nåtidens mennesker vanligvis snakker om, når de sier: «Jeg er tørst». Nei, det vi her står overfor, er en tørst den får prøve som har gått seg vill i heteste ørkenen, og så ikke har funnet en dråpe vann. Og heller ikke vet hvor han skal finne vann.

Han søker etter det minste tegn på at det kan finnes en vannkilde. Han drømmer om den minste lille rest etter en vannkulp, det minste vanndrypp fra en uttørket bekk. Hele hans vesen skriker etter vann. Det er en slik situasjon som er bildet på den tørsten salmisten taler om når han sier: «Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud».

Det tales også i Skriften om å hungre. Jesus sier: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet...», Mat 5:6. Det er tale om hunger etter Guds ord. Også her dreier det seg om en virkelig hunger. Den som de kjenner som virkelig har prøvd hva det er å hungre.

Den som hungrer og tørster er den som ikke har fått verken mat eller vann gjennom lengre tid. Og ikke har sett verken mat eller vann innen rekkevidde.

Nå vil det vise seg at tørsten er verre enn hungeren. Uten mat kan en holde ut gjennom lengre tid. Men uten vann står snart selve livet på spill.

Og så har vi en annen viktig erfaring fra våre liv, som er med i dette bildet som taler om sjelens tørst: Når tørsten har nådd sitt høydepunkt, da tenker den som tørster ikke lenger på seg selv. Det er riktignok han selv som tørster, og hans eget liv som står på spill. Likevel er det ikke lenger seg selv han tenker på. Det eneste som nå står for hans indre øye, det er friskt vann.

Når salmisten sier «min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud», da er hans tanker og all hans trang rettet bare mot Gud. Det er den levende Gud han tørster etter, som den som tørster bare strekker seg etter friskt vann.

Denne sjelens tørst må da være noe ganske annet enn den uro og lengt som finnes hos den som ennå er mest opptatt med seg selv.

Det finnes jo virkelig mye uro og lengt hos alvorlige og oppriktige mennesker. Det er en uro og lengt etter det åndelige. Og det er en slags hunger, en frukt av en indre tomhet. En vil ha svar på visse spørsmål, vil ha noe å tro på, noe å feste sin lit til.

Men dette er ennå ikke den virkelige hungeren og tørsten. Det er fremdeles bare, eller i alle fall mest, seg selv en er opptatt med.

En lengter ikke etter Gud selv. Men etter en Gud som skal kunne gi svar på ens egne spørsmål. Det er ikke Guds eget ord en lengter etter. Men etter et svar fra Gud på ens egne spørsmål, en hjelp fra en høyere makt til å løse ens egne problemer og vanskeligheter.

Jesus taler selv ofte om hunger og tørst. Og han taler om det brødet han vil gi til dem som hungrer, og det levende vann han vil gi til dem som tørster. Han vil gi brød til den som hungrer, og la den tørste få drikke: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste», Joh 6:35.

Er da Jesus Kristus helt følelsesløs overfor dem som ennå ikke har opplevd den virkelige hungeren og den rette tørsten? Nei! Men så lenge vi ikke retter vår lengt mot ham, men alle våre tanker ennå bare dreier seg om oss selv, så kan vi ikke se ham. Da lytter vi ikke til ham, men til oss selv. Vi hører ikke hans røst.

Men den dypeste hunger og tørst vi møter i evangeliet, er ikke menneskers tørst. Det er Jesu Kristi, Frelserens, tørst. Evangeliene beretter både i begynnelsen og mot slutten om Jesu hunger og tørst. Han hungrer i ørkenen. Og på korset sier han disse ordene: «Jeg tørster!», Joh 19:28. Han har prøvet den legemlige hungeren og tørsten, som det mennesket han var, slik som oss i alle ting.

Men han har også den guddommelige tørsten. Han taler om hva som er hans mat: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning», Joh 4:34.

Skriften forteller oss også hvem som har sendt ham, og hva den gjerningen er som han ble sendt for å fullføre: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16.

Bak den legemlige tørsten på korset hos mennesket Jesus, ligger den guddommelige tørsten hos Frelseren; tørsten etter å gi sitt liv for de lidende, villfarne, hjelpeløse og fortvilte menneskene. «De gav meg galle å ete, og for min tørst gav de meg eddik å drikke», sier David profetisk som Kristus på korset, i Sal 69:22.

Kristi tørst er denne: Å få gi hver tørstende sjel av Livets vann for intet, Åp 21:6-7: «Så sa han til meg: Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt. Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn».

Hugo Odeberg, fra boka «Rannsakan»

Be om hunger og tørst etter Guds ord, over våre land!

-----------------

Den som vil bli frelst, må først bli en synder!

Da Jesus begynte å lære, gjorde han det med å sette lovens krav så høyt at intet menneske kunne oppfylle det. Se Mat 5:21-28. Og da en mann trodde at han hadde holdt loven, var Jesus ikke tilfreds, men skyndte seg å gi ham et bud som skulle bli for vanskelig for ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg alt det du har, og gi det til de fattige, Mat 19:20-21. Han hjalp altså ikke mannen til å finne trøst i sine egne lovgjerninger.

Når derfor noen sier at han vil omvende seg og bli et frelst og godt menneske, må vi svare ham: Først må du bli en ugudelig synder. Du må lære å kjenne at du er fortapt, grunnfordervet og ugudelig. Da kan du i sannhet tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige, Rom 4:5. På den måten kan du bli frelst og hellig.

Her vil vi sitere noe av Luthers kommentar til Salme 5: «Den som vil bli rettferdig og god, må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet fra sin synd, bli hellig, rettskaffen og gudfryktig, ja, en rett troende kristen, - må bli syk, ja, virkelig dårlig, bli et narr, umulig, djevelsk, en kjetter og vantro.

Så står dette fast og urokkelig: Det er Guds vilje at han av dårer vil gjøre vise, av onde hellige, av syndere rettferdige, av umulige rettskafne, av vanvittige kloke, av kjettere troende, og av en djevelskikkelse gudfryktig.

For mennesket føler djevelens vesen og verk i seg, og roper til ham som er kommet for å ødelegge djevelens gjerninger, nemlig Guds Sønn, 1Joh 3:8.

Spør du hvordan dette kan skje, er svaret kort og godt:

Du kan ikke bli den du vil være i Gud eller Kristus, hvis du ikke først blir den i deg selv og for alle mennesker som Gud vil at du skal være. Men han vil at du skal erkjenne for deg selv og for alle mennesker, den du virkelig er; nemlig en synder, umulig, ond, ugudelig, djevelsk, vantro osv. Det er ditt navn, din tittel og din verdighet, at du heter og er et vredens barn av naturen, Ef 2:3.

Dette er den rette ydmykhet og sakens rette sammenheng. Har du erfaring i dette, er du i Guds øyne den du vil være, nemlig frelst, hellig, oppriktig og rettskaffen, ja, en troende». Så langt Luther.

Men hvordan går så dette for seg, at den som er ugudelig i seg selv, nå i Guds øyne er den han vil være, altså frelst og hellig? Jo, det går for seg på den måten som Paulus sier: «Loven er blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skal bli rettferdiggjort ved tro», Gal 3:24.

Nå kryper synderen til Kristi føtter og søker skjul under hans rettferdighet. Nå forakter han ikke Kristus mer, men ser at han er hans dyrebare forløser. Nå takker han for de smulene som kastes til hundene (Mat 7:6flg.), og er glad om han blir kalt en hund, når han bare får nåde og tilgivelse for syndene sine.

Ja, han synes han kan dø av lykkelig undring over at han som er så uverdig, skulle bli tilregnet alt Kristi fullbrakte verk. Men det var jo akkurat dette som var Guds hensikt med loven. Nå vil han ikke lenger uroe synderen. Hensikten er nådd. Nå gir han ham alt sammen for ingenting; hele Kristus med alt han fullbrakte verk. For hør hva Skriften sier:

«Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse», Rom 8:3.

«Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår», Gal 4:4-5.

«Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud..... og ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle», Heb 10:5-10.

Synderen er blitt til skamme ved sine forsøk på lovlydighet. Men her kan han likevel rose seg av en lovlydighet. Her sier jo Paulus at det som loven krevde av oss, men ikke kunne oppnå, fordi den stod maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse.

For Jesus ble født under loven for selv å oppfylle den for oss - for å kjøpe oss fri som var under loven. Han sa at det var han som skulle oppfylle Guds vilje. Og i denne vilje er vi helliget ved Jesu offer.

Å, for et dyp av visdom i Guds kjærlighet! Burde vi nå ikke, som Luther sier, begynne å spytte på vår egen rettferdighet, og som Paulus akte den for søppel - når Gud har villet gi oss det alt sammen for ingenting, det som vi skulle gjøre, men ikke kunne, og led for oss det som vi skulle ha lidd!

Summen av dette er: Rettferdige må vi være. Det kan vi ikke bli av oss selv. Men Kristus har gjort det. Han har holdt loven. Ikke for seg selv, for han var jo lovens herre. Men han har holdt den for oss, som han selv sier: «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19. I hans fullkomne liv er min oppfyllelse av loven, min fullkomne hellighet og rettferdighet.

Vil jeg da være en rett kristen, må jeg si: Jeg har oppfylt loven, ikke i egen person, men ved min stedfortreder; Kristus.

C.O.Rosenius - fra «Veiledning til fred»

                                                           ------------------

Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus gav seg selv for våre synder, og døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5:8 og Gal 1:4)

Luther sier: «Tenk nå grundig over dette, så du ruster deg til strid, for at du alltid kan være rede når du kommer i største nød og fare.

Det kan være kamp med døden, mens samvittigheten minner deg om dine konkrete synder. Med stor styrke går Satan helt innpå deg. Med byrden av dine store synder, som med en syndflod, prøver han å falle over deg og skremme deg. For å jage deg bort fra Kristus, og til slutt la deg bli liggende i fortvilelse.

Forbered deg da godt, sier jeg. Så du med frimodig hjerte og sterk tro kan si: Kristus, Guds Sønn, er gitt - ikke for de helliges rettferdighet - men for elendige synderes urettferdighet! Hvorfor vil du da, du ugudelige Satan, på en så fordreid måte gjøre meg til en helgen, og kreve bare fullkommen rettferdighet av meg, - når alt i meg bare er synd, ikke oppdiktede, men virkelige synder - ? Ikke små og ubetydelige, men store, grove og forferdelige synder....

For den som skal bli frelst, ligger derfor all kraft i at disse ordene virkelig blir innprentet og husket: «Han som gav seg selv for våre synder», eller: «mens vi ennå var syndere».

Og dette har jeg all grunn til å uttale, for jeg har ofte opplevd det. Jo eldre jeg blir, desto mer opplever jeg det daglig, hvor forferdelig vanskelig det er å tro, spesielt når den elendige samvittigheten er i nød og svettebad, at det ikke er for hellige, rettferdige, de som er hans venner, Kristus ble gitt. Men for ugudelige syndere. For skrøpelige, og de som er hans fiender, som bare fortjente Guds vrede og evig fordømmelse».

Fordi vi her på jorden aldri lever uten synd, og synden alltid på en eller annen måte vil tynge oss, er det svært viktig å holde fast at:

det er utelukkende som en synder du er forsonet ved Kristi død.

Fra C.O.Rosenius (Romerbrevets budskap, under kap.5:8.)

--------------------

Vekker ikke slike utdrag fra «Romerbrevets budskap» (se over), tørst etter å ta til deg av denne Gudgitte forkynnelsen?

Det var Rosenius’ utleggelse av Romerbrevet i bladet «Pietisten», som gjorde at opplaget på bladet «eksploderte» til 13.000 ex. og ble Skandinavias største tidsskrift.

Det forteller at det var ikke bare teologer -, men husmoren, bonden, fiskeren.... som rev dette til seg. De hadde ikke vår tids 37 timers arbeidsdag, massevis av skolegang og nok av tid til lesning. Men de hadde det rette kristenlivets karakteristiske kjennetegn; tørst etter åndelig mat.

I Romerbrevet er hele Bibelens budskap samlet. Og noen bedre forkynnelse og lære enn Rosenius’ tolking av dette, har vi idag ikke i våre land.

«Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere!», sier Jesus, Joh 6:53.

                                                       ---------------

Seraf-slangen, reist opp i ørkenen

«Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.» 4Mos 20:4-9.

Du har sikkert ofte hørt omtalt kobberslangen. Er det ikke underlig hvordan tusenkunstneren kan «vri» dette til, så det fokuseres på metallet denne slangen ble laget i? Mens Guds skjulte budskap i dette skriftstedet er noe langt herligere.

«På veien ble folket utålmodige», leser vi i 4Mos 20:4. Der kjenner vi oss igjen noen hver. De var «inderlig lei av denne usle maten»; bare himmelbrødet, mannaen, dag etter dag. Hvordan er det med deg? Er himmelbrødet, nådens budskap i evangeliet, nok for deg hver dag? Eller må du har «noe mer», mer «spennende», mer «utfordrende» - - - ?

«Da sendte Herren seraf-slanger inn blant folket». Dette var giftige, dødbringende slanger. «De bet folket, og mye folk av Israel døde».

Disse seraf-slangene er også et bilde på menneskene, deg og meg. Ved Adams fall fikk hele menneskeheten slangens gift. Vi er fra fødselen av, etter vår natur, giftige seraf-slanger (Jesus sa: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre deres fars gjerninger» Joh 8:44). Og vi tilfører hverandre stadig dødbringende bitt.

«Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss!»

Slik er det vi alltid forsøker å løse problemet: Få Gud til å fjerne plageåndene våre. Ber om å få fjernet naboen, som aldri gir meg fred med sine angrep. Ber om å få fjernet sjefen, kollegaen.... Og ber aller mest om å få fjernet den aller største plageånden for et gjenfødt Guds barn; hans egen, syndige natur.

Men «da sa Herren til Moses: Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve».

Så forteller v. 9 at «Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen og han så på kobberslangen, ble han i live». Og så er forkynnelsen blitt opptatt med kobberslangen, og maler ut hvor utrolig det måtte synes for disse menneskene som hadde slike dødelige slangebitt, at bare de så på denne kobberslangen, så skulle de leve.

Men budskapet er jo så langt dypere og herligere: «Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang». Lag en av samme slaget! «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3.

«Gud sendte sin egen sønn i syndig kjøds lignelse» - , en av samme slaget som disse giftige seraf-slangene; menneskene - men denne uten gift - !

Vi som virkelig kjenner på seraf-slangen i oss selv, og roper om hjelp til å bli kvitt den: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!», Rom 7:24. Vi skal få feste blikket - ikke på seraf-slangen i oss selv, men på en av samme slaget, Stedfortrederen, Mellommannen, oppreist på korset, - hvor Gud «fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss», Rom 8:3-4.

Og vi hører ham rope ut: «Det er fullbrakt!». «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser», 2Kor 5:19. «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1.

«Og hver den som er bitt og ser på ham, skal leve»!

Luther sier i denne forbindelse: «Troen er blikket uavlatelig festet på Kristus». Hvis de flyttet blikket fra seraf-slangen Moses hadde satt på en stang, og over på seg selv og slangens dødbringende bitt, døde de.

Men der er også en annen side ved kobberslangen, som er lite kjent. I 2Kong 18: 3-4 leser vi om kongen Hiskia. «Han gjorde det som var rett i Herrens øyne.... Han la ned offerhaugene og slo i stykker bildestøttene og hogg ned Astarte-bildet og knuste den kobberslangen som Moses hadde laget, for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den, de kalte den Nehustan».

Det opprinnelige hendelsesforløpet var nå historie. Menneskene stod ikke lenger overfor Seraf-slangenes bitt, og liv eller død. Slik glemmer også vi altfor fort seraf-slangen i oss, og så er det ikke lenger frelse eller fortapelse som alt dreier seg om.

Da begynner vi å tilbe midlene/redskapene Gud bruker for å velsigne oss. Nå er det ikke lenger den dødelig fortapte synderens tilbedelse til Gud. Og så må Gud gripe inn: «For min skyld, for min skyld gjør jeg det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen», Jes 48:11.

H.H.

                                                               ---------------

Jesus bekjenner all verdens synd som sin!

Mat 3:15-17: Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje.

Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.

La det nå skje! - sier Jesus når døperen Johannes nekter å døpe ham.

Egentlig betyr dette «nå» denne éne gang. For det som skjer i Jesu dåp, har aldri skjedd før, og kommer heller aldri til å gjenta seg!

Når dette skal skje denne éne gang, er det fordi det på den måten sømmer seg for Jesus og Johannes å fullbyrde all rettferdighet.

«All rettferdighet» - det som i ett og alt er rettferdig - er uttrykk for Guds evige råd til frelse - den rådslutning han fattet hos seg selv før himmel og jord og noe menneske var skapt.

«Sømmer seg» er i Guds ord alltid uttrykk for å sette Guds råd i verk, virkeliggjøre det som Gud har bestemt, Heb 2:10.

Den syndfrie skal i synderes dåp til syndsbekjennelse for at Guds evige råd til frelse skal bli virkeliggjort!

Om Johannes til å begynne med ikke helt ut forstår betydningen av Jesu ord, hindrer han nå ikke lenger Jesus i å bli døpt, og lar det skje som Jesus ber om. Så stiger Jesus ned i Jordan og blir døpt med synderes dåp!

Da går det opp for Johannes at denne syndfrie nettopp bekjenner synd! Jesus bekjenner all verdens synd som sin!

Han som er født under loven for å kjøpe dem fri som er under loven, han tar konsekvensen av dette og bekjenner seg ansvarlig overfor Faderen for alle lovbrudd fra det første menneske til det siste, Gal 4:4-5.

Da går det for alvor opp for døperen Johannes hvem Jesus er. Fra da av peker han på Jesus og sier: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!»

Det som Jesus bekjente seg til i dåpen, det ble fullført på Golgata kors. Jesu dåp hører altså med til selve de frelsende kjensgjerningene, på samme måte som hans død på korset, hans oppstandelse og hans himmelfart.

Stans opp for dette og si til deg selv: I Jordan bekjente Jesus mine synder som sine, og på Golgata sonet han dem med sitt eget blod! Slik har Jesus tatt bort min synd fra Guds ansikt for meg!

Øivind Andersen   fra andaktsboka «Ved kilden»

----------------