05-2000

Den nytestamentlige forkynnelsens «ineffektivitet»

«Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16.

Dette gjelder også forkynnelsen: det er ikke en sak for dem som vil eller som løper, men bare for Gud, som viser miskunn.

Hva menes så med forkynnelse? Peters preken på pinsedagen regnes jo som den første apostoliske preken etter oppstandelsen. Forkynnelsen utgår fra Jesu anordning og befaling. Det er den undervisning han gir i ord og gjerning. Matteus viser at hele Jesu virksomhet gikk ut på å undervise, forkynne og lege/helbrede (Mat 4:23, 9:35). Jesus var altså selv en forkynner. Lukas kaller dem som skulle være forkynnere, for vitner (24:48).

Forkynnelsen innebar ikke at apostlene skulle spekulere ut hvordan de så effektivt som mulig kunne sørge for at mennesker kom til troen, og at så mange som mulig gjorde det. Se på hvordan Jesus selv gikk fram! Evangeliene vitner enstemmig om at Jesus ikke på noe vis anvendte særskilte anstrengelser eller noen spesiell organisering.

Jesu guddommelige komme til jord innebar at alle muligheter stod åpne. Virksomheten kunne ha begynt i Rom, og de rikeste og mektigste kunne først ha blitt vunnet. I stedet går Jesus stille fram. Han motarbeider sine egne ideer. Dem som han har vunnet, avviser han med hard tale (Joh. 6:60).

Han taler ikke av seg selv, men bare det Gud har gitt ham å tale (Joh 12:49). Her ser vi et guddommelig kall og tjeneste.

Hva var «grunnfeilen» i Jesu virksomhet, sett fra menneskelig synspunkt? Den var fullstendig ineffektiv ut fra menneskelig vurdering, - der alt bare vurderes ut fra hva et menneske kan prestere med sine egne anstrengelser.

Men den var ikke ineffektiv, sett ut fra resultatet. For just gjennom ineffektiviteten gis det virkelige resultatet. Han regner med Gud, og dermed også med den fullkomne lydighet mot ham. Jesus sa: «Jeg søker ikke min egen ære...», Joh 8:50.

Og dette gjelder ikke bare det selviske strevet; han søker heller ikke sitt eget når dette er fullstendig uselviskt, et høyt og edelt mål han har gjort til sitt eget. Han søker bare sin Faders vilje.

Det avhenger ikke verken av den som vil forkynne, eller av den som vil bli frelst og få syndenes forlatelse. For det avhenger i begge tilfeller av lydigheten og troen.

Kristus, som selv var blitt sendt, sender disipler. Disse er direkte forbudt å trenge seg på noen. De er satt til å handle på en tilsynelatende ineffektiv måte. De er ikke ute for å løpe etter mennesker.

Dette kjennetegner også en apostel som Paulus. Han oppfattes lett som den energiske og brennende, som vil vinne så mange som mulig. Men det stemmer ikke at det er det som driver ham. Riktig nok taler Paulus om å vinne så mange som mulig (1Kor 9:19b). Men hans virksomhet går ikke først og fremst ut på å vinne så mange som mulig. For han tjener framfor alt utfra lydigheten mot det Gud har befalt. «Vi forkynner jo ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som deres slaver for Jesu skyld. For Gud, som bød...» (2Kor 4:5,6).

Her møter vi en virkelig tro på at det er Gud som virker (se også Fil 2:13). Og han fortsetter: «... for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv», 2Kor 4:7.

Den som forkynner dette er en käryx (en utroper/herold). Det er ikke en som driver anskuelsesundervisning. Her anvendes bildet av herolden, som er sendt av hærskarenes kongers konge. Det han forkynner, er det han er sendt for å forkynne.

En herolds budskap er ikke anonymt. Det er et virkelig budskap - bare når det kommer fra kongenes konge, fra ham som kan frelse, og som alene er den som kan gi dette kärygma (budskap eller forkynnelse).

Dette er ikke et menneskelig, men et guddommelig budskap. Som hviler på en levende tro på og lydighet mot denne Konge som etter Skriften er den «Gud som viser miskunn».

Hugo Odeberg fra boka «Rannsakan»

I samme grad som du ser din egen og dine medmenneskers nød,

i samme grad prioriterer du tid til Ordet, til inntrengende bønn, og til samfunn med nådesøsken i Ordet og bønn.

Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle.

(Rom 11:32).

Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten.

Hva slags ulydighet er det Guds ord sikter til her?

Midt i vår tid ser vi tross alt en del mennesker dokumenterer stor lydighet mot Gud og hans ord. Vi ser hvordan de en gang tar et markert standpunkt. Bestemmer seg i et vekkelsesmøte - eller helt alene med Gud. Bestemmer seg for å følge Jesus.

Vi ser dem følge opp denne bestemmelsen gjennom hele livet. De blir trukket inn i kristent arbeid, i misjonen. Og om de ikke reiser ut, eller blir heltidsarbeidere, blir de i alle fall «fulltids på fritiden» i kristelig virksomhet. Dette hører vi da også trukket fram av den ene etter den andre når disse menneskene har jubileer, og til sist ved deres båre. De «stod fast», var «aktive kristne».

Vi finner kjente personer i Bibelen som har de samme sterke kvalifikasjonene. En av disse finner vi blant dem som ble innbudt til kongesønnens bryllup. Han slo seg ikke sammen med dem som gikk løs på tjenerne som var sendt ut med innbydelsene. Han var ikke en gang blant dem som nok mer enn gjerne ville komme i bryllupet, men følte så pass forvalteransvar der de var satt, at de, i den situasjonen de var når innbydelsen kom, måtte ut og se nærmere på åkeren, andre på oksene, de hadde kjøpt. Og som da alle - mot sin innerste vilje - i denne siutasjonen dessverre måtte si: Ha meg unnskyldt - jeg er selvsagt glad for innbydelsen til kongesønnens bryllup. Men du forstår sikkert at nå kan jeg ikke komme.

Han vi ser for oss var slett ikke blant disse.

Og - legg merke til - han var heller ikke den som mente at på selveste bryllupsdagen måtte det da være bruden de var opptatt med - . Alle måtte da selvsagt forstå at enhver annen innbydelse måtte skyves til side - av hensyn til ekteskapet - hjemmet først og fremst.

Mannen vi er opptatt med, var ikke blant noen av disse. Tenk deg alle kampene han hadde gjennomgått. Alle disse fristelsene til en annen prioritering - som synes så opplagte når de står der foran deg - - . Men han hadde stått imot dem alle - vist dem fra seg. Og betalt prisen! Sett hoderistingen fra de andre, opplevd å bli stående alene -! Men han ville til himmelen, ville gi seg helt til Herren - koste hva det koste ville!

Denne mannen, som altså var en ener blant dem som var innbudt til kongesønnens bryllup, finner vi igjen i bryllupssalen. Nå går kongen selv omkring for å hilse på gjestene. Og der «ser han en mann som ikke har bryllupsklær på». Det var denne mannen - som hadde bestemt seg, hadde kjempet mot alle livets hinder og fristelser - og altså trengt seg gjennom - prioritert sin frelse og misjonen framfor alt annet i livet. Og gikk fortapt - !

Vi kjenner de ti jomfruene. De var jomfruer, som betyr at de hadde skilt seg ut fra verden, og var, alle ti, på vei for å møte brudgommen. Men der var «fem uforstandige». De fikk en siste sjanse - men benyttet den som de alltid hadde gjort; de hadde alltid vendt seg til mennesker - det gjorde de også nå, til de kloke jomfruene, for å kjøpe olje der. Ikke rett til brudgommen. For ham kjente de ikke - !

Vi ser den hjemmeværende sønn. Han hadde ikke stukket av, men oppofrende skjøttet sitt arbeid på farens gård. Han skjønte ingen ting - når lyden av festen over den fortapte sønnens hjemkomst nådde øret hans.

Slik kunne vi nevne mange kjente eksempler fra Bibelen og fra vårt hverdagsliv, på den aller største menneskelige lydighet mot Gud og Guds ord. Men Skriften viser, og slår definitivt fast, at «Gud har overgitt dem alle til (innesluttet dem alle under) ulydigheten» (ikke en hvilken som helst ulydighet, men bestemt form, entall: ulydigheten).

Hva er så dette for en ulydighet? La oss gå i motsatt retning og finne svaret.

Rom 1:5 taler om hvordan apostlene «ved Jesus Kristus hadde fått nåde og apostelembete til å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn». Og Rom 16:25-26 taler om evangeliet og forkynnelsen av Jesus Kristus, en hemmelighet som måtte åpenbares «for å virke troens lydighet». Og her viser C.O.Rosenius hvordan denne lydighet ikke er lydighet mot alt Guds ord, for det er en frukt. Nei denne lydighet er hjertets sammensmelting med evangeliet om Guds Sønn, - som så igjen all annen lydighet strømmer ut fra.

De «fikk nåde og apostelembete til å virke troens lydighet»; En forkynnelse som brøt ned det naturlige menneskes innbilte lydighet. Den åpenbarte evangeliet om Guds Sønn, som var det som så påvirket, overbeviste og deretter inntok hjertene. Da - og bare slik - hadde hjertet fått denne troens lydighet mot evangeliet. «Gjenfødt ved Guds ord..., det ord som er blitt forkynt ved evangeliet», 1Pet 1:23,25.

Nå innser vi at den ulydigheten Gud har overgitt alle mennesker til i sin natur, er altså

ikke en ulydighet som vil ikke,

men en ulydighet som kan ikke !

Det er hjertets låste dør mot selve evangeliet - og dermed mot Gud. Og at dette er det naturlige, ugjenfødte menneskets situasjon etter syndefallet, taler Skriften om flere steder, bl.a. «kjødets attrå er fiendskap mot Gud», Rom 8:7 - uansett hvor fint og kristelig det så opptrer utad.

Luther bruker lignelsen om ham som var falt blant røvere, som bilde på hvordan et menneske blir frelst. Vi må først bli «avkledd og halvt ihjelslått» av loven.

«Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til». «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham». «Ingen kjenner Faderen uten Sønnen, og den Sønnen vil åpenbare det for». «Mange skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det».

Så kan vi hevde at «vi må jo ville», «vi har jo selv et ansvar». Men det må vel nå være klart at det ugjenfødte menneske kan ikke «ville» noe, og da heller ikke «ta ansvar», i retning evangeliet.

Vi har ingen «fri vilje» i selve frelsesforholdet. Vi har bare en egen vilje, som alltid vil det motsatte av hva Gud vil. «Så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud som viser miskunn», Rom 9:16.

Vi kan nok som den fortapte sønn bestemme oss for «å stå opp og gå». For da hadde Guds kall alt nådd ham, og så langt begynt å virke dette. Loven virker nok også med sitt «omvend dere», og driver oss. Men vi ser hvordan den fortapte sønn i sin tankeverden absolutt ikke er på vei til frelsens sønnekår - bare på vei til en tjeners tilstand. Ennå kjenner han bare trellens vei.

Hadde ikke faren sett ham mens han ennå var langt borte (Husk: menneskene er alltid langt borte), kommet og falt ham om halsen og kysset ham, og gitt ham nye klær, ville han aldri fått sønnekår (blitt frelst) - om han aldri så lenge hadde «begitt seg på veien hjem».

Derfor hører vi hvordan ethvert gjenfødt nådebarns vitnesbyrd alltid dreier seg om dette som faren gjorde. Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus - både historisk til jord, og personlig ved gjenfødelsen av hvert enkelt menneskes hjerte. «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud da han sendte sin Sønn», Rom 8:3.

Det er Bibelens gamle budskap. Dette er grunnlaget - det eneste - for at du kan bli frelst!

I vår falne tilstand lyder det et «og du vet ikke...» (Åp 3:17). Av deg selv vet du ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Det er ingen spesiell situasjon i Laodikeamenigheten, det er ethvert menneskes situasjon i denne verden i seg selv, de ikke så.

Men Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Han kaller på menneskene fra solens oppgang til dens nedgang. Og for en fryd for det menneske som blir møtt av Gud, og får åpenbart at slik er jeg i meg selv - får høre dommen over hvert eneste menneskes tilstand: Ussel og ynkelig, fattig, blind og naken - og kan ikke vente noe annet av meg selv. Og så får høre frifinnelsesdommen i Jesu blod! Der synden ble stor - der ble nåden enda større.

Han overlot dem alle til ulydighet - for at han kunne miskunne seg over dem alle. Det var syndere kan kom for å frelse, det som var fortapt!

Her står vi overfor anstøtsklippen, evangeliets dårskap! Det er bare denne «avkledde og halvt ihjelslåtte» Gud kan få miskunne seg over. Denne som har sett at han i seg selv «bare tretter Gud med sine synder, volder ham møye med sine misgjerninger» (Jes 43:24). Og dette er - vel og merke - fortsatt også ethvert gjenfødt menneskes tilstand i sin egen natur!

Da kommer Jesus forbi. Får se ham. Bøyer seg ned. Forbinder sårene og heller olje og vin i dem. Løfter ham opp. Fører ham til herberget og pleier ham (Luk 10) - «hans strid er endt, hans skyld er betalt, og av Herrens hånd har han fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:2.

«Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres», Mat 5:3. «Den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord», Jes 66:2. «Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:5. Bare Lammet er verdig, Åp 5:6flg.

I alle bilder på frelsen står vi overfor det menneskelig sett umulige. Utfrielsen av Egypt - som viste seg umulig helt til lammets blod ble strøket på dørstolpene, og alle som var under blodet ble fridd ut. Det samme ved Kades-Barnea, hvor Israel skulle kunne gått inn. I de ti speid-ernes øyne umulig. I de de to andres øyne mulig i Guds navn. Men her fikk fornuften overtaket, og Israel måtte vandre i ørkenen i førti år.

Og ikke minst ser vi det umulige i at Isak kunne bli født. «I ham» (Abraham), d.v.s. i Kristus som skulle utgå fra ham, skulle jo «alle jordens slekter velsignes», d.v.s. frelses, 1Mos 12:3. Abraham og Sara kunne ikke lenger få barn. Men Isak ble «født ifølge løftet» - som ethvert Guds barn er, hvis det er «født på ny»: Født ifølge - eller på - løftet, og nå et oppfylt løfte, om frelsen i Jesu blod.

Så sier noen: «Hvem kan da bli frelst». Men Jesus svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud», Luk 18:27.

Det var alle han etter syndefallet måtte overgi til ulydighet - for at han kunne miskunne seg over dem alle!

Og bare da får Gud og Lammet all ære: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet», synger de som er nådd fram, Åp 7:10. «Herre, til himmelen når din miskunnhet!» Sal 36:6.

H.H.

Krykkene Av Olav Nergård

Fra diktsamlingen "I Herrens hånd"

Navn av å leve - men død

Åp 3:1-6Til menigheten i Sardes.

«Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner». Her møter vi et uttrykk for at han som taler, har menigheten i sin hånd.

Han sier videre: «Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død». Forferdelige ord! Jesu karakteristikk av menigheten i Sardes er at den har navn av at den lever og er en kristen menighet - men den har ikke liv i Gud. Dette gjelder menigheten som helhet, bortsett fra «noen få», som ikke har «sølt til klærne sine», men det er ikke mange. Bortsett fra disse er det store flertall i menigheten ikke kristne, selv om de bekjenner seg som kristne, og regnes som det.

Til selvransakelse

Jeg har ofte tenkt og spurt meg selv: Tro hvor mange det er i vår tid som bekjenner seg som kristne uten å være det? Jeg vil ikke svare på det spørsmålet. Jeg har i stedet tatt disse ordene av Jesus til meg, og de har fått meg til å prøve meg selv for Guds ansikt. Jeg vil be deg om å gjøre det samme!

Jeg spør: Lever du med Jesus? Jeg spør ikke om du bekjenner deg som en kristen, om du er med i noen misjonsforening, eller kanskje står som medarbeider i Guds rike. Jeg spør heller ikke om du så smått prøver å kjempe imot din synd, eller om du ber til Gud. Jeg spør: Lever du med Jesus? Dette er nemlig noe du vet med deg selv.

Du vet at når mennesker for første gang smaker evangeliet og ser innholdet i det, så blir de jublende glad. De ser det de ikke så før. De får det de ikke hadde før, nemlig et hjerte som er rettet på Jesus.

Når det skjer, da lever et menneske! Da får det liv i Gud, og ordet om Jesus taler til hjertet. Det gjør et menneske fri og glad, og det gir håp. Da ser en det en ikke så før, at Jesus har kjøpt oss fri fra alle våre synder. En ser og lever! Da kan en bekjenne seg som en kristen på grunn av Guds løfter.

Det finnes dessverre mange som bekjenner seg som kristne på et helt annet grunnlag. Guds ord sier om dette at «ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten», Rom 9:8. La meg illustrere det litt nærmere. Et menneske bekjenner seg som en kristen, for det har tatt en beslutning og bestemt seg for å være en kristen. Dette mennesket går inn for å være en kristen, og begynner å innrette sitt liv som en kristen. Er et slikt menneske en kristen?

For å få fram forskjellen vil jeg nevne de menneskene som tar imot Jesus. De lever ikke på en bestemmelse om at de vil være kristne. Det går tydelig fram av Joh 1:12-13. Der står det om dem som har tatt imot Jesus, at «de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud».

Hvis jeg er av dem som bestemmer seg for å være en kristen, og så godt jeg kan prøver å innrette mitt liv som en kristen, da er denne kristendommen «født av kjøds vilje». Da er min bestemmelse grunnvollen for den. Til alle som bekjenner seg som kristne av en eller annen menneskelig grunn, må vi si at de er ikke kristne i ordets egentlige betydning.

Kristendom er mer enn dressur. En kan få en ape til å oppføre seg som et menneske. Men blir en ape av den grunn et menneske? Dette bildet kaster et fint lys over denne saken. Et naturlig menneske blir ikke en kristen fordi det prøver å leve og oppføre seg som en kristen. Vi kan få navn av å leve, bli stemplet som en kristen og regnet som det. Men det er akkurat slik kristendom som er grunnlagt på det naturlige mennesket, som vi står overfor i Sardes: «Du har navn av at du lever, men du er død».

Veien ut av denne ulykken.

Nå er det så lett å tenke at Jesus bare kommer med dom og anklage til denne menigheten. Men her må vi ikke glemme at det er en grunn for det han sier. Jesus sier dette fordi han elsker denne menigheten. Han vet hva som er denne menighetens ulykke. Han, som har de syv Guds ånder, vet jo alt.

Denne menigheten er også i hans hånd, og han har en spesiell omsorg for den. Ja, han har til alle tider en spesiell omsorg for dem som bekjenner seg som kristne uten å være det. Jesus vil ikke at de skal bli i denne fryktelige stillingen. Hør hva han sier! «Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø! For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud».

Våkn opp betyr: Innse din situasjon! Den som sover, ser jo ikke noe. Han vet det ikke, om han er i livsfare. Av Jesu lignelse om de ti jomfruene vet vi at vi i dag, i endetiden, er i en søvnens tid for Guds folk. Denne søvnens tid karakteriseres nettopp av at det er så mange som bekjenner seg som kristne uten å være det.

Styrk det som er igjen.

Det var altså noe som holdt på å dø, men som det likevel var en rest igjen av. Hva er det? Det er evnen til å høre sannheten. De fleste i menigheten levde ikke med Gud. Men av Jesu ord forstår vi at de ennå hadde en svak evne til å oppfatte Guds ord, slik at Gud kunne få dem i tale. Men den som har en overbevisning og ikke følger den, vil miste selve evnen til å ha overbevisningen. Hvis en hører sannheten og forstår at den gjelder en selv, men så ikke vil bøye seg for den, da mister en evnen til å kjenne sannheten. Derved kan et menneske komme i den stilling at Gud aldri mer får dette mennesket i tale. Da er det den evige fortapelse for et menneske.

Å styrke det som er igjen, skjer altså ved å ta Guds ord til hjertet og bøye seg for det, slik at en gir Gud rett. Det skjer aldri på annen måte enn at en med bøyd hjerte tar til seg den alvorlige anklagen: «Du har navn av at du lever, men du er død».

Når det videre sies at Jesus ikke har funnet «dine gjerninger fullkomne for min Gud», så betyr det at de som kristne ikke holder mål overfor Gud. Det er noe i en sann kristens liv som viser at Gud bor i ham. Gjenfødelsen og det nye sinn har sine kjennetegn. Men Jesus finner ikke disse her. Det som viser at et menneske lever med Gud, er borte. Livet og gjerningene vitner ikke om at Gud bor i hjertet. Derfor holder de ikke mål, men lever i et selvbedrag.

Veien ut av denne ulykken er det all grunn til å legge merke til. «Kom derfor i hu hvordan du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend deg!» Hvordan du tok imot ordet? Hva lærte og hørte du?

Ordet kom med et ganske bestemt sannhetsinnhold, og her kommer evangeliet inn i bildet igjen. Vi må tilbake til dette sannhetsinnholdet, for all fornyelse skjer ved å gå tilbake til begynnelsen. Hva lærte du om Jesus og hans fullbrakte verk? Hold fast på det! Det vil si: Ta vare på det som noe som er uerstattelig verdifullt for deg, og som du er redd for å miste.

«Ta vare på det og omvend deg!» Her møter vi igjen en hebraisme. Omvendelsen kommer som en frukt av at du går tilbake til begynnelsen og gir akt på det og holder fast på det. Det fører til omvendelse.

Det blir ikke sagt at vi skal ha noe nytt, eller finne på noe ekstraordinært. Hva er begynnelsen til all sann kristendom? Det begynner med at vi tar imot Guds ord, og det er dette vi blir oppfordret til her. Det er det å se, høre og ta imot ordet om Jesus, som resulterer i omvendelse. Vi skal ikke omvende vårt hjerte. Men det vi har lært, hørt og tatt vare på, det omvender vårt hjerte. Det gir liv i Gud til dem som ikke har det.

Skulle du som leser dette, være blant dem som regnes for å være en kristen uten å ha liv i Gud, da er det noe som ligger meg på hjertet å få sagt til deg: Du passer godt sammen med Jesus. Vend deg derfor til ham og si: Jeg bekjenner meg som en kristen, men jeg kjenner ikke deg. Jeg regnes for å være en kristen, men jeg vet egentlig ikke hva det vil si å leve sammen med deg. Du sier jeg skal våkne og huske hva du har sagt. Jeg vil gjøre det nå! - Det er slik du må begynne, nettopp der du er. Da skjer det noe - Jesus kommer til deg!

Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.

Det er ikke noe farlig å erkjenne sannheten om seg selv. Jeg har selv vært i den situasjonen og vet hva jeg snakker om. Det er ikke farlig å måtte si til Gud at det er galt fatt med meg, at jeg nok bekjenner meg som en kristen, men mangler livet.

Det er ikke farlig å si dette, for den som slik oppriktig går til Jesus med sin nød, blir levende. Du har knapt fått sagt det, før det for alvor går opp for deg at du har aldri forstått Guds ord. Men nå ser du plutselig at Guds ord, som før føltes som en byrde og en plage, som du måtte ta deg alvorlig sammen for å gå og høre, det inneholder en skatt, en rikdom - for gjennom dette ordet kommer Jesus til deg. Du tar imot dette ordet, og da er livet kommet inn i hjertet ditt.

Nå kommer det en advarsel. «Dersom du da ikke våkner, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hvilken time jeg kommer over deg». For den som lar seg vekke av Herrens Ånd, er det håp. Men for den som ikke våkner og ikke lar seg vekke ved å ta Herrens ord alvorlig, vil det gå galt. Han skal rammes av dommen før han vet ordet av det. I sin sovende tilstand kan han jo verken registrere eller gjenkjenne det som skjer omkring ham. Derfor kommer dommen som en ubehagelig og grusom overraskelse.

Det er unntakelser.

Det er noen få i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De får et stort løfte. De har ikke latt seg rive med av denne verden, og i motsetning til de fleste i menigheten er de våkne, og de lever. De får være sammen med Jesus og får hvite klær. Jesu rettferdighets klær er deres verdighet. Jesus tenker her på den store skaren som står for tronen (Åp 7:9).

De er kledd i lange hvite klær og har palmegrener i hendene. Palmen symboliserer seier. De er nådd fram, og foran ham som sitter på tronen, synger de og bekjenner de: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!»

Der kommer hver eneste som lever med Jesus, til å stå. For den som seirer skal bli iført hvite klær. Også du og jeg som tror på Jesus, og som daglig lider under kampen mot vår gamle fordervelige menneskenatur, skal en dag oppleve å bli kledd i slike lange hvite klær. Det betyr at all vår synd er skjult, og vi er kledd i Jesu rettferdighet. Derfor kan vi bestå for Guds ansikt.

«Og jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok». Det er blitt sagt mange merkelige ting om dette med livsens bok. Påstanden om at våre navn blir skrevet der når vi blir døpt, eller når vi blir omvendt, er ubibelsk. Guds ord taler ikke slik.

Våre navn står i livsens bok fra begynnelsen av. Herren har selv skrevet dem der. Det er årsaken til at vi blir omvendt. Jeg får ikke mitt navn skrevet i livsens bok ved omvendelsen, men det står der fra før. Alle mennesker som ikke omvender seg, får sitt navn strøket ut av livsens bok. Herren venter til det ikke lenger er noen mulighet for omvendelse. Han stryker ikke ut noe navn så lenge det er mulighet for at dette mennesket skal omvende seg. Først når den siste mulighet er oppbrukt, strykes navnet ut. Det er det Jesu ord betyr her.

Når Jesus kommer igjen for å opprette sitt fullkomne rike, er det ingen som kommer inn i himmelen uten at de har sitt navn skrevet i livsens bok, som er Lammets bok. Da er navnene på alle dem som ikke ville høre og ta imot Herrens ord og omvende seg, strøket ut.

Han sier derimot til alle som vil høre, og som tror på Jesus Kristus, at deres navn aldri skal strykes ut av livsens bok. Dette skal være en kilde til stadig glede, sier Jesus, Luk 10:20.

La meg til slutt illustrere dette med en liten fortelling som gjorde dypt inntrykk på meg. For noen år siden hadde vi på Fjellhaug en elev som bodde et lite stykke utenfor Hammerfest. Han var fisker, og hadde levd som de fleste, uten å tenke på Gud.

Så var det julaften, han kom ut på kjøkkenet - og hvem stod der? Jo, der stod Jesus. Og nå lar vi ham selv fortelle: «Da jeg så ham, ble jeg redd. Det var Jesus! Jeg så ham lys levende der. Da så Jesus på meg og sa: «Ikke vær redd. Jeg har skrevet ditt navn i livsens bok. Du skal gå ut på gaten, og der skal du møte en mann som du ikke kjenner. Han kommer fra prestegården og skal inn på posthuset. Når han kommer ut igjen, skal du møte ham. Han heter pastor Torp, og han skal hjelpe deg».

Så forsvant Jesus. Jeg hadde aldri hørt det navnet før og kjente ingen prest som hette Torp. Det var heller ingen prest der som hette det, men det viste seg at han tilfeldigvis var på besøk i prestegården. Jeg gikk ut på gaten, og ganske riktig, der kom det en mann fra prestegården. Da han gikk bort til posthuset, gikk jeg bort og hilste på mannen. «Ja, jeg heter pastor Torp», sa han. «Jeg vet det», sa jeg. «Og jeg skal inn på posthuset», fortsatte han. «Ja, jeg vet det, men når du kommer ut igjen, skal jeg snakke med deg», svarte jeg. Da han kom ut igjen, fikk jeg samtale med ham, og han ledet meg til frelsen i Jesus Kristus».

Dette kan illustrere betydningen av å ha sitt navn skrevet i livsens bok. Hvis ikke denne mannen hadde omvendt seg og fulgt det rådet Gud gav ham på en slik forunderlig måte - Herren har mange veier - så ville hans navn bli strøket ut før eller siden.

Men den som tar imot Guds ord og bøyer seg, han bevarer sitt navn i livsens bok, og Jesus vil kjennes ved hans navn for sin Far og hans engler. Jesus kjennes ved våre navn fordi vi her i livet kjennes ved hans navn. Ham være ære!

Øivind Andersen

fra «Hva Ånden sier til menighetene»

Guds frie viljes råd

Gud er den ene vise, rettferdige og barmhjertige skaper og far for alt som heter barn i himmelen og på jorden. I sin evige allvitenhet forutså han hvordan det ville gå med hans mest fullkomne skapning, hans eget bilde, mennesket. Det ville trekke med seg hele slekten i et fall ut av sin uskyld, som det etter Guds vilje skulle ha beholdt ved tro og lydighet.

Han så hvordan det ville miste Guds bilde, og styrte seg ut i evig død og fordømmelse, gjennomtrengt av slangens gift, og solgt under synden.

Da besluttet han, før han lot menneskeslekten gå ut av sin skaperhånd, selv å ville sørge for dens frelse. Han ville gi slekten en mellommann, en stedfortreder, som i sin person skulle ha både menneskelig og guddommelig natur, sammensmeltet i uløselig forening.

Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt.

Ikke en bokstav eller en tøddel av den guddommelige rettferdighets lov kunne bli ettergitt. Like umulig var det at den falne menneskeslekten kunne holde loven. Den kunne ikke gi noe den ikke lenger hadde; sann rettferdighet og hellighet.

Derfor måtte nå ett av to skje: Enten måtte Guds hensikt med at han skapte mennesket helt og holdent gis opp, og hans bilde og barn være fortapt for evig. Eller også måtte Gud selv finne et råd til frelse for menneskene.

Da forbarmet Gud seg over oss i sin grenseløse kjærlighet. Etter sin frie viljes råd, og til pris for sin nådes herlighet, bestemte han at hans egen elskede Sønn skulle bli vår frelser.

Han, Ordet som var Gud, og samtidig selvstendig person, elsket menneskene med samme barmhjertighet og kjærlighet som Faderen. Derfor ville han bli menneskenes bror og frelser. Han ville bli menneske. Som menneske ville han lide døden og oppfylle loven. Og dermed gjenopprette det som var tapt, gi oss vår uskyld tilbake og fornye Guds bilde i oss ved seg selv.

«Så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Altså, liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», Joh 3:16, Rom 5:18.

«Liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus». «Og liksom vi har båret bildet av den jordiske, skal vi også bære bildet av den himmelske», 1Kor 15:22, 49.

Dette var Guds eget frie nådevalg etter hans egen viljes råd. Den elendighet vi var kommet i ved fallet, var, kan vi si, en tilfeldig anledning for Gud til å vise sin inderlige barmhjertighet mot menneskeslekten. Men vår elendighet var ikke årsak og grunn til at Gud forbarmet seg over oss. Englene som syndet var i like stor elendighet! Men englene tar han seg ikke av. Det er Abrahams ætt han tar seg av, Heb 2:16. Det var et nådevalg.

Gud var heller ikke forpliktet til å frelse oss fordi vi var bedratt av Satan. For menneskene hadde den gang både lys og krefter nok til å gjøre motstand mot fristeren. De kjente Herrens dom: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø!» Det hadde vært like lett for dem å lyde, som å bryte sin Fars bud.

Den éneste grunnen til at vi er utvalgt, er Guds egen frie og uavhengige kjærlighet. «Så høyt har Gud elsket verden». Uansett hvor en leter, kan en ikke finne noen annen grunn. Han elsket, derfor elsket han. Lenger kan vi ikke komme.

Slik beskriver også Gud seg selv i 2Mos 33:19: «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Og apostelen sier: «Han utvalgte oss i Kristus etter sin frie viljes råd».

Ingen ba ham, ingen fortjente det. Det var hans egen viljes bestemmelse.

Her er en gullgruve. Vår utvelgelse i Kristus til frelse er Guds egen frie beslutning, og hans egen gjerning etter hans viljes råd.

Det behaget ham, for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, fritt å bestemme at den falne menneskeslekten skulle være hans barn for Kristi skyld.

Hva skal en si til det? Når det behager Gud å gjøre noe, hvem kan da hindre ham? Hvem kan vel motstå hans vilje?

Du synes det er så altfor mye at du skal være Guds barn. Du er helt uverdig til det. Men hva vil du gjøre? Det er Guds egen viljes råd, og hva skal du si mot den? En gang bestemmer han seg for å skape verdener så mange som sanden. En annen gang bestemmer han å skape seg barn på jorden - og når de er falt i fiendens fristelse, å reise dem opp igjen ved en frelser. Ved en dyrkjøpt gjenløsning vil han gjøre dem til barn igjen, så fordervede og uverdige de enn er. Hva skal en si til det? Det er Guds viljes råd. Dette er nådevalgets veldige trøst.

Guds nåde og kjærlighet er fri og uavhengig av oss. Paulus viser dette når han i Rom 9:11-12 taler om utvelgelsen, og bruker Jakob og Esau som eksempler: «Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne (Rebekka): Den eldste skal tjene den yngste».

Før vi ble skapt, før verdens grunnvoll ble lagt, da vi verken hadde gjort ondt eller godt - valgte Gud oss ut i Kristus til hans barn og arvinger til den evige frelse.

Denne utvelgelsen er det kraftigste tordenslag fra himmelen mot alle gjerningers fortjeneste overfor Gud. Ved dette tordenslaget burde vi endelig en gang våkne opp fra vår evige innbilning om at Guds nåde skal være avhengig av oss, av vår kristelighet og våre gjerninger.

Han valgte oss ut i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Da kommer vi for sent med alt vi måtte ha fortjent. Å, evige nåde!

C.O.Rosenius fra «I syndsforlatelsens rike»