Kjente du bare Guds gave - !
Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!(Jesu ord til kvinnen ved Jakobs brønn i Sykar) Joh 4:10.
Synes du livet ditt stemmer med Bibelens bilde av et rett kristenliv? Nei, ganske snart tenker du på Jesu ord om at «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann», Joh 7;38. Og det vet du godt ikke skjer hos deg?
Men her er det jo ennå bare snakk om frukten, det som skal strømme ut fra deg. Og det er farlig typisk for slangens bedrag i oss mennesker; vi våkner aller sist for spørsmålet om hvordan det står til inni meg selv. Og bare det avgjør om jeg virkelig er frelst, og har evig liv - !
Det bedrageren da stanser oss i, er at «selvfølgelig er jeg frelst. Og da har jeg jo kilden (Jesus) i meg. Men den flyter ennå ikke over - !» Og hvor har jeg så svaret på hvordan det skal skje? Gå på et Alfa-kurs, et seminar om Bønnens makt, eller kanskje om Hemmeligheten med lovsang? Eller kanskje bare gå mer inn i «utfordringene i Guds rike»?
David ba ikke: «Ransak meg Gud, og vis meg hva jeg mangler. Prøv meg og se hva jeg må ha for at det skal flyte strømmer av levende vann fra meg!» Nei, David ba: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!», Sal 139:22-23.
Som den «konservative, skrifttro kristen» jeg var, begynte jeg selv av Guds nåde å uroes over spørsmålet: Hvorfor synger hjertet mitt aldri på disse gamle salmene og sangene om Lammet og blodet? Og disse uttrykkene som var de gamles trøst: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud!» o.l.
Det er nemlig det aller siste den gamle slangen godtar, at du uroes i spørsmålet om du rett og slett ikke har livet i Guds Sønn!
Vær ikke redd for lyset! Søk heller å få avdekket det verste hos deg!
Den som Gud virkelig har fått arbeide med, ber ikke om noe mindre, og ber stadig om den samme ransakelsen som David ber om i Sal 139.
Guds Hellige Ånd har kanskje åpenbart din synd, og den har du bekjent. Men du har ennå ikke fått fred. Hør! Du må få visshet for at all din synd er sonet. At du nå ikke lever under loven, men under nåden!
Å, kjente du Guds gave! - at «din skyld er betalt, at du av Herrens hånd har fått dobbelt for alle dine synder», Jes 40:1-2.
Vi er kanskje så kjent og innlevd i alt som angår Guds rike, som den rike unge mannen som oppriktig spurte Jesus: «Hva er det så jeg mangler?» (Mat 19:20). Eller han som spurte Jesus: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Kan du tenke deg et slikt spørsmål: Hva skal jeg gjøre for å arve? Vi må jo fødes inn i et arveforhold!
Begge disse to hadde det problemet at de kjente ikke Guds gave!
Hele vår vestlige kristenhet diskuterer i paneler og storsamlinger, i aviser, bøker og komiteer; hvorfor menighetene minker, hvorfor vi ikke «når flere», hvorfor det ikke er mer åndens liv i forsamlingene, hvorfor det ikke «skjer mer» iblant oss!
Svaret er det samme: Kjente du bare Guds gave!
Og Skriften viser at det er alltid det samme alt dreier seg om i vårt frelsesforhold, i helliggjørelsen og med frukten: dette hemmelighetsfulle ordet kjenne. Jesus sier: «Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg», Joh 10:14. «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus», Joh 17:3.
Men det lyder også et: «Jeg kjenner dere ikke», «Jeg har aldri kjent dere», til dem som trodde alt var i orden. Som var jomfruer (utskilt fra verden) og på vei for å møte brudgommen. Eller som hadde gjort under og tegn i Jesu navn (Mat 25:12, 7:23). Men de kjente ikke Guds gave - som er Jesus selv, og Jesus alene!
Nye stridsmenn og grupperinger reiser seg «på Skriftens grunn». Jesus sier: «Dere gransker Skriftene, fordi dere tenker at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv», Joh 5:39-40.
Ser du hva det står?: Komme til meg - og få liv: Guds gave!
Hele den «etablerte kristenhets» alvorlige anliggende i dag, er bare dette ene - men evighetsavgjørende -:
Kjente du Guds gave, - så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann.
HH
Hungrer og tørster du?
«Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. For alle profetene og loven profeterte fram til Johannes», Mat 11:12-13.
Uten tvil må den gamle tolkningen av disse ordene om å «trenge seg inn» og «rive til seg», sikte til den vekkelsen som oppstod gjennom døperen Johannes (som Jesu tale like før disse versene dreiet seg om). Da liksom bestormet en masse mennesker Guds rike, og søkte med all makt å komme inn der.
Luther sier om disse versene: «Når samvittighetene får smake evangeliet, trenger de seg fram, så sterkt at ingen kan hindre dem».
Selv da når all verdens mektige konger og keisere brukte all tenkelig vold og alle slags torturmidler mot mennesker som ville bli Kristi etterfølgere, viste alt seg å være forgjeves. Det gikk bare på samme måte som når folket ville stanse de blinde ved veien fra å rope til Jesus; «De ropte bare høyere».
Og priset være Herren, vår Gud, for at vi også i våre dager ser det samme skjer. Vi ser hvordan Guds rike liksom med storm inntas de stedene hvor en vekkelse oppstår. Da blir det en hunger og
tørst i landet etter det levende Guds ord. Det granskes og spørres: «Hva skal vi gjøre for å få evig liv?»
Da ser en mennesker løper og reiser lange veier for å finne en lærer, en som forkynner Ordet, så verden undrer seg og spør hva som skjer. Jo, nettopp det Herren her sier: «menneskene trenger seg inn i himlenes rike med makt». De skjønner at skatten er stor, men hindringene for å få den er mange og store. Derfor søker de sterkt i den grad troens øyne åpnes, så de ser hva det er evangeliet forkynner.
Selve kraften, som gjør at svake, knuste sjeler blir sterke så de med makt trenger seg inn i himlenes rike, er «vår tro», sier Johannes (1Joh 5:4-5). Og denne kraften «seirer over verden», sier han, - seirer ikke bare over all verdens ytre motstand, men også all indre motstand fra «denne verdens fyrste», all samvittighetens og lovens angrep, som vil hindre oss i å komme til Jesus.
Men når vi bare får nåde til å se hvem Jesus var, hva han gjorde og hva han forkynte, så løper vi straks til ham. Og desto ivrigere jo mer vi kjenner oss selv elendige. Så underlig foregår det, når det gjelder å innta dette riket; de elendige er de som i tro bestormer det sterkest.
De syke omringer legen, - ikke de friske og sterke (Luk 5:31). Salig er hver den som kjenner seg så elendig at han ikke kan unnvære Frelseren, og dermed er blant dem som trenger seg inn. Herren ser dette, han gleder seg, og hjelper dem igjennom alle vanskeligheter og all motstand.
Legg merke til selve tonen i denne Jesu tale om de elendige, nådesøkende sjelenes begjær etter himlenes rike, hvor han sammenlikner det med når et land inntas med makt. Vi skjønner det har vært Jesu hjertelige lyst å se hvordan hjertene nå begynte å våkne og søke etter Guds rike. Som han også sier i Luk 12:49: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent!» Nå, fra og med at døperen Johannes begynte sitt virke, er en nåderik tid begynt, sier Herren.
Men at døperen Johannes’ virksomhet skulle gi så store virkninger, det nevner han så en viktig årsak til: «For alle profetene og loven profeterte fram til Johannes». Det var faktisk å vente at en så nåderik bevegelse skulle begynne. For med Johannes opprant jo den fullbyrdelsens tid mange hadde lengtet etter; tiden for oppfyllelsen av alle profetiene om Kristus og hans frelses rike.
Og nå kommer vi til det som er mest rikt på trøst i det budskapet vi her har for oss. For nå skal vi se den styrken vi har for vår tro i akkurat disse ordene: «alle profetene og loven profeterte fram til Johannes».
Med disse ordene åpner Herren en dør til et «fett gjestebud» (Jes 25:6). Da må vi først vite at «loven og profetene» betyr hele det gamle testamentes hellige skrift. Og med loven menes de fem Mosebøkene.
Når Herren sier at «alle profetene og loven profeterte fram til Johannes», så spør du kanskje hvem og hva har de så alle profetert om. Da får vi den viktige og trosstyrkende påminnelsen om at alle profetene og loven helt fra verden ble til har vært opptatt med en éneste stor forkynnelse om den Frelseren som skulle komme, og vår forsoning gjennom ham - som er hele vårt hjertes trøst, «evangeliet om vår frelse».
Herren selv sier: «Dere gransker Skriftene - og disse er det som vitner om meg», Joh 5:39. Og videre. «Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg», Heb 10:7. Og Peter sier: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd....», Apg10:43.
Så har da alle Guds sendebud og åpenbarelser gjennom hele denne verdens lange tidsalder vitnet og bebudet bare ett og samme hovedløfte; en Frelser, en Herrens salvede, Gud har «nedlagt hjelp hos en helt», Løsepengen, den store Profeten m.m. Da har jeg nok. Da trenger jeg ikke mer overbevisning om hvor fast og urokkelig det står; hele evangeliets sannhet, Guds rådslutning fra evighet av om vår frelse.
La oss da ta et overblikk over noen av de mest tydelige profetiene om Kristus, til en sann styrkelse av vårt hjertes tro.
Herren nevner først alle profetenes vitnesbyrd. For det var dem som først og fremst hadde kallet til å forutsi. Derfor finner vi også profetiene om Kristus tydeligst hos disse. Derfor leser vi i Jes 53:6: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». Og i samme kapittel sier Herren: «Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære».
Og i JER 31,31: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den første pakten ----- for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu».
I Esek 34:23 heter det: «Jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David. Han skal røkte dem, han skal være deres hyrde til evig tid».
I Dan 9:24 heter det: «Sytti uker er tilmålt ditt folk - - - til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet».
I Hos 13:14 heter det: «Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott?»
I Mika 5:1 leser vi: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager».
I Hag 2:6-7 leser vi: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land - - slik at alle folkenes lengsel skal komme».
I Sak 3:8 leser vi: «For se, jeg lar min tjener Spire komme. For se, den steinen jeg har lagt foran Josva - på denne ene steinen er sju øyne rettet! Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag».
I Mal 3:1 heter det: «Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg. Brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter».
Og igjen hos Jes 53:5: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom». Og igjen til Mika 7:19: «Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp».
Sak 9:11: «For ditt paktsblods skyld vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i». Og 13:1: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet».
Her ser vi hvordan alle profetene har profetert fram til Johannes.
Men så sier altså Herren at også loven har båret fram samme vitnesbyrd. Og med loven menes her Mosebøkene, hvor vi ikke bare finner de mange forbildene på Kristus, men også konkrete forutsigelser om ham. I 1Mos 3 leser vi det første løftet, om «kvinnens sæd/ætt som skal knuse slangens hode».
Senere ser vi folket ved fjellet Horeb, hvor de ikke tåler å høre Herrens røst og se den forferdelige ilden, og krever å få en mellommann 2Mos 20:19. Så ser vi hvordan Herren uttrykkelig sier til Moses: «De har talt vel i det de har sagt! En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom deg. Jeg vil legge mine ord i hans munn», 5Mos 18:15-19.
Dette er et ganske underlig skriftsted, når Herren sier: «De har rett i det de har sagt, de har akkurat truffet min hensikt. De uttaler mer enn de selv kjenner til. For de trenger akkurat en slik mellommann, som kan stå for mitt åsyn og tale deres og alle forskrekkede synderes sak. Jeg skal virkelig gi dem en slik profet, slik som du er en mellommann, stedfortreder, forbeder og leder».
I tillegg til dette har vi alle de uttrykkelige løftene til Abraham, om at i hans ætt skulle alle slekter på jorden velsignes. Slik har altså Moses en hel mengde profetier om Kristus.
Men det er likevel særlig i bilder loven taler om Kristus.
Først finner vi mange forbilder på hans person og tjeneste i Adam, Melkisedek, Moses, Isak, Josef, alle yppersteprestene o.s.v. Om Adam står det uttrykkelig at han var «et forbilde på den som skulle komme», Rom 5:14. Nemlig i dette at «likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», Rom 5:18.
Om Melkisedek kan vi lese i Heb 7. Om Moses har vi sett Herren si: «jeg skal virkelig gi dem en slik profet, slik som du er en mellommann...». Om Isak, les Heb 11:19. Og hvem gjenkjenner ikke Kristus i Josef, som ble solgt av sine brødre, og akkurat gjennom dette ble reist opp til en redningsmann, for å holde både dem og mange andre i live.
Men det var særlig yppersteprestene som var forbilder på Kristus som mellommann og forsoner. Det kan vi lese mye om i Hebreerbrevet. I tillegg har vi ennå flere forbilder på Kristi legemes offer, i alle de utallige påskelam, syndoffer og soningsoffer i den levittiske gudstjenesten gjennom Det gamle testamentes lange forberedelsestid. Dette taler Heb 10 klart om: «Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud».
Nå har du sett hvordan Gud allerede på syndefallets dag talte om «kvinnens ætt som skal knuse slangens hode». Og så, gjennom en sky av vitner, profetenes konkrete ord og malende forbilder, har vi helt til døperen Johannes et sammenhengende vitnesbyrd om Frelseren som skulle komme.
Da kan du med fryd og full overbevisning si: Nå ser jeg Guds hjertes tanker og rådslutning om hvordan jeg skulle bli frelst. Et så veldig og mangfoldig gjentatt vitnesbyrd og løfte vil Gud selvsagt ikke trekke tilbake.
Grunnvollen for vår tro er så enormt dyp og urokkelig. Apostelen sier vi ble «utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». Den så gamle og dypt grunnfestede sannheten svikter så visst ikke overfor min og hele verdens tvil og motsigelser. Priset og opphøyet være hans navn i all evighet!
Men samtidig trekker jeg også denne andre konklusjonen: Når jeg ser hele denne lange rekken av vitnesbyrd om det store offeret i Guds Sønns død, da slår jeg med full visshet fast at absolutt ingen ting av det vi, ynkelige menneskebarn, kunne gjøre, skal kunne tilfredsstille Gud og oppnå hans nåde, - men bare dette hans eget forsoningsoffer, «Guds Lam». Og da blir det fullstendig nytteløst å prøve med våre egne gjerninger, anger, bønn og tårer, å ville utrette det som kostet Guds Sønns blod.
Men dette Guds Lam, derimot, det tilfredsstiller Gud og er hans fullkomne velbehag. Det er så den tredje og siste slutning vi trekker av dette. For jeg ser at det var Guds egen frie gjerning, Guds egen omsorg, at vi skulle forenes på denne måten. Men da er dette éne offeret også tilstrekkelig nok for Gud, for alle våre synder.
«Visdommen er rettferdiggjort av sine barn», leser vi i Mat 11:19. Vi finner det samme igjen i Luk 7:35. Men der finner vi noe like foran, som forklarer disse ordene. Der leser vi: «Og hele folket som hørte ham, også tollerne, gav Gud rett og lot seg døpe med Johannes' dåp (angerens og omvendelsens dåp)», v.29.
Å, måtte vårt hjerte få denne holdning; gi Gud rett, bekjenne hvor ille det står til, og bare gi oss over til den store, omfattende beviste forsonings-nåden!
Å, Herre, forbarm deg over oss! Slå oss, vekk oss, bruk det du ser er best, bare vi ikke får fortsette å sove. Men du ser vi fortviler når vi virkelig får se våre synder. Vær oss nådig og vis oss din Sønn. Åpenbar for oss dine vitnesbyrd om ham, og hvor fullkomment hans offer gjelder innfor deg, til soning og forlatelse for alle våre synder. Vær oss nådig og gi oss din Ånd, for ditt eget vidunderlige navns skyld! Amen.
C.O. Rosenius
Ny traktat: Kom! For alt er ferdig!
I Den Hellige Skrift legger vi først og fremst merke til noe som er like underlig som det er herlig og tankevekkende. Og som de fleste mennesker vil oppfatte som noe nytt og overraskende. Det er dette at
alle menneskers synder er allerede forlatt og utslettet - !
før menneskene i det hele tatt blir omvendt og får troen. Før altså de selv mottar den nåden, den syndsforlatelsen som ligger ferdig og blir tilbudt dem.
Hva betyr så det? Jo, at Skriften sier at betydningen, eller meningen med forløsningen i Kristus, nettopp var syndenes forlatelse. Og at vi, når Kristus døde på korset, ble forsonet med Gud. At vår synd da ble slettet ut, at misgjerningene da ble sonet.
Hvor står dette skrevet? Jo, i Rom 5:10 står det: «mens vi var fiender, ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død».
Legg merke til at det står ikke: Vi blir forlikt, men: vi ble. Det står ikke: ved vår anger, bønn, omvendelse o.s.v. Men ved hans Sønns død.
Det står ikke: da vi ble omvendt og venner, men: da/mens vi var fiender. «Vi ble» er aldri det samme som: «vi skal bli». Vår omvendelse, anger, bønn og gode gjerninger er aldri det samme som Guds Sønns død.
Og videre står det i 2Kor 5:19 at «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!»
Som om apostelen vil si: Nå har da Gud fra sin side fått et barmhjertig sinn overfor dere. Det skjedde ved Kristi død. Nå er syndene tatt bort, og ikke lenger for hans åsyn. Nå er han da dermed fornøyd og forsonet med dere. La nå bare også dere forsone dere med Gud!
I Ef 1:7 og Kol 1:14 leser vi så og si de samme ordene: «Vi har forløsningen ved hans blod, det vil si syndenes forlatelse». Her forklarer jo apostelen klart og tydelig hva forløsningen ved Kristi blod innebærer; nemlig syndenes forlatelse.
I Dan 9:24 står det også at på den tid som anvises der, og som ble oppfylt ved Kristi død, skulle «frafallet innelukkes, synden bli skjult og skylden sonet, og en evig rettferdighet ført fram». I Jes 53:6 står det at «Herren kastet alle våre synder på ham (den enbårne Sønnen). At han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. At straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom».
Slik har Den Hellige Gud latt ordene bli skrevet ned. Og hans ord er jo tydelige og klare som solen, og faste som fjell. Vi må ta imot dem som de lyder, og vite at Herren vil at slik - verken mer eller mindre - skal de også oppfattes.
Hva sier så disse ordene til oss? Jo, at all synd i verden, - alle menneskers, også de ugudeliges, uomvendte og vantro synderes, ble en gang kastet på Kristus. D.v.s. de ble tilregnet ham, skrevet opp på hans regning og betalt, sonet for og tatt bort av ham.
Men er de blitt kastet på ham, så ligger de jo ikke lenger på synderne. For hvis en tar noe fra étt sted og legger det et annet sted, så ligger det jo ikke lenger på det første stedet! Hvis en gjeld avskrives på én persons regning, og er skrevet opp på en annens, så står jo ikke gjelden lenger på den første! Eller hva?
Dette betyr at ingen mennesker behøver gå fortapt på grunn av sine synder, for nå er jo synden tatt bort, utslettet, forlatt-!
«Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn», 1Joh 5:10-11.
C.O.Rosenius
Vær med og så ut dette livgivende nådebudskapet!
Du får det nå som gratis traktat fra Arven Forlag
Roseniussitat
Det er ikke noe menneske som har Guds nåde, hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.
For liksom det utenfor Kristus ikke gis noen nåde, men bare etter fortjeneste, så gjelder tvert imot ingen gjerning, ingen synd eller uverdighet hos dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1). Det er dette som er nåde!
(S.32 i «Romerbrevets budskap» kap. 1-5 av C.O.Rosenius)
Han skal vokse, jeg skal avta
Vår vekst i nåden må skje på samme måte som den åndelige fødsel. Og vår nye fødsel skjedde ved at vi først gjennom loven og våre egne anstrengelser for å omvende oss, ble knust, ja, tilintetgjort. Da ble Kristus vår eneste tilflukt, vår trøst og frelse.
Slik går det også med det å vokse i nåde, og dette er treffende uttrykt av Døperen Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta», Joh 3:30. Det må da også bli vårt valgspråk.
Og det er nok vakkert og pent uttrykt - men å, så hardt og bittert det oppleves i praksis! Jeg avta? Jeg skulle jo tvert imot vokse! Her er vanskeligheten. Ordet krever en forbedring, en vekst i det gode - og så skal jeg tvert imot avta - bli elendig i mine egne øyne? Jeg kan ikke begripe det - og ennå mindre godta at det er slik det skal foregå.
Riktignok vet jeg at jeg bør bli mer og mer ydmyk og fattig i ånden, og mer og mer kjenne mitt forderv og min ondskap. Likevel viser det seg at jeg vil bare ha selve sønderknuselsen, syndserkjennelsen og angeren - og ikke selve synden! Men det går ikke den veien. Derfor ser jeg i Skriften at når Herren vil knuse selvtilliten og skape ydmykhet hos Peter, så gir han Satan lov til å sikte ham i sitt sold. Og på samme måte med Paulus i 2Kor 12.
Der ser vi hvordan vi vokser i det gode: Ved at det onde, som sikkert nok finnes i meg, blir mer og mer åpenbart, mer og mer forskrekkelig, - og dermed ydmykende. Og jeg selv blir mer og mer tilintetgjort. Men så blir Kristus mer og mer «alt i alle», mer og mer dyrebar, mer og mer uunnværlig. Og får derfor mer og mer herske over meg og lede meg. Det er hovedsaken; at Kristus vokser for oss - ved at vi vokser i kjennskapet til Kristus.
Men Kristus kan ikke vokse i oss, uten at vi selv avtar. Gjennom nådemidlene, brødres undervisning, bønn m.m. kan og bør vi selvsagt samle mer og mer kunnskap om Kristus. Likevel blir det aldri noe virkelig levende, sant og dypt kjennskap til Kristus hvis vi ikke selv, gjennom den ene sørgelige erfaringen etter den andre, mister vårt hjertes hemmelige støtte for troen.
Vi må leve oss inn i det rette kjennskapet til Kristus. Derfor sier Luther: «Når Gud vil forøke et menneskes tro, lager han det slik at all tro synes å mangle hos det mennesket».
Slik gjorde han f.eks. med Job. Først tok han fra ham all den legemlige velsignelsen - som nok også var en støtte for troen på Gud som den gode giveren. Senere, når Job søkte erstatning for tapet i sin gudfryktighet, og midt inne i den bitre prøvelsen likevel lovpriste Gud, da lot Herren den fromme mannen prøves ennå verre. Han lot Satan ødelegge hans legeme, og venner og ektefelle spottet hans gudfryktighet - . Til han til slutt ikke tålte mer og syndet grovt; han forbannet den dagen han ble født. Da var også hans gudfryktighet knust.
Da så det ut som om Job var blitt avhengig av all Guds hjelp, både legemlig og åndelig. Men da ser vi han sier bl.a.: «Å, om jeg hadde det som i de måneder som er forbi, som i de dager da Gud vernet om meg. Da skinte hans lampe over mitt hode, da vandret jeg gjennom mørket ved hans lys...... Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som kappe og lue. Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. En far var jeg for de fattige.... Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand», Job 29.
Legg merke til: «Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø!» d.v.s. inntil min død skal jeg få ha det alt på samme gode måten. Men det «redet» ble ødelagt - all hans herlighet, ja, selv hans store gudfryktighet og fromhet!
Når så Job etter alt dette som var revet bort, bare fikk dobbel velsignelse og nåde (Job 42), da hadde han fått en fordoblet tro. Slik fører Herren oss alle åndelig. Og slik økes, fornyes og renses troen - ved at våre støtter og «reir» for troen blir revet bort.
Nå vil vi først se på det gamle, sikre «reiret» vi ligger i før Herrens stemme ennå har nådd oss. Som ville naturbarn har vi da vårt reir i en masse falske oppfatninger av Gud og oss selv. Som at Gud kan ikke fordømme oss, menneskene er svake og uten skyld, hjertet er godt o.s.v. Kristus kjenner vi nå bare som et navn i historien. For vi har ennå ikke hatt bruk for ham. Alt er fred og fordragelighet.
Men så rammer et lynglimt av Guds hellighet hjertet vårt - og reiret er tent i brann! Vi kjenner at Gud er en fortærende ild, at alt må være hellig - om det skal bestå for den Hellige. Dette, og det vi hører forkynt om Kristus som menneskenes eneste Frelser, gjør at vi vender oss til ham, begynner å be til ham, og vil av alt makt tro på ham.
Men hvor langt kjenner vi nå vår Frelser? Jo, som den som full av nåde vil frelse oss, - men på betingelse av en oppriktig lydighet, og en alvorlig omvendelse. Vet vi nå hva vi eier i Kristus? Nei, dette er knapt en skrøpelig begynnelse.
For nå setter vi i gang med å omvende oss, slutte med enkelte synder, gjøre gode gjerninger og tjene Herren. Når dette går godt for oss, er vi fornøyd og tror «på Kristus alene» - tror vi. Men vet ikke at nå har vi bygget oss et nytt reir med vår kristelighets strå. I stedet for det gamle, som da vi ble vekket av Gud, brant opp med Sinais ild. For om det er aldri så fint og skjult, er det likevel nå på vår egen nye kristelighet, rettskaffenhet og gode gjerninger, troen innerst inne hviler.
Heller ikke i dette reiret får vi bli lenge. Ilden fra en dypere selverkjennelse, og mange sørgelige erfaringer av vårt indre forderv, brenner også dette hvilestedet opp. Men opp av asken, fra ødeleggelsen, stiger en ny grad av tro og kjennskap til Kristus, når evangeliet blir forkynt. Nå fryder vi oss inderlig. Nå har vi oppdaget at Kristus ikke krever noen som helst gjerninger av oss, for å gi oss sin nåde. Han bare vil vi skal tro, for så å gi synderen hele sin rikdom av nådens skatter.
Kjenner vi nå Herren Kristus? Bare til en viss grad. For det avdekkes snart at vi bare har bygget oss et nytt falskt reir - og nå nettopp på vår tro. For så lenge vi finner denne hos oss med dens rette kraft og friskhet, er vi trøstet, ellers ikke.
På dette stadiet ser vi frelsens grunn for det meste i noe hos oss selv. Vi bygger vår tro på selve troen. Denne villfarelsen består av en blanding av sannhet og villfarelse. Det er sannhet at vi nødvendigvis med troen må gripe Kristus, men merk: gripe Kristus, ikke min tro! Troen kreves ikke for at Gud skal gi oss Kristi nådes fylde, men for at vi skal kunne motta den.
Den rette troen ser ikke på seg selv eller på troen, men på Kristus alene. I forbindelse med Jesu ord om «kyllingene under hønas vinger» sier Luther: «For den som vil bestå for Guds dom, er det ikke nok at han sier: Jeg har troen. For det er ingen ting hos ham som kan beskytte ham. Nei, han må holde Kristi egen rettferdighet foran seg, og la den ta oppgjøret med Guds dom. For den kan med all ære bestå innfor Gud i all evighet. Under denne Kristi egen rettferdighet lever og skjuler troen seg. Og gjennom en slik tro blir han bevart, - ikke for troens skyld, men for Kristi og hans rettferdighets skyld».
Denne tilbøyeligheten til å se på sin tro, fører oss vel ikke uten videre bort fra vår nådestand, hvis bare Kristus fremdeles er vårt hjertes egentlige trøst. Det vil vise seg når «hjelpestøttene» rives bort, om vi da griper til Kristus. Men denne tilbøyeligheten er likevel en sykelig tilstand, mer lovisk enn evangelisk. Det er slagg i troen. Den må igjen «renses som gjennom ild». Og det skjer når Herren mer og mer tar fra oss all mulig opplevelse av troen og dens virkninger. Ja, det kommer en tid, særlig etter noen års vandring i troen, at vi våkner opp med forskrekkelse over at alle troens salige virkninger synes å være borte. Bare tørr kunnskap og en selvvalgt tro synes å være igjen.
Å, som vi da kjemper og ber for å få tilbake disse herlige tidene med Frelseren. Vi trodde jo vår kristendom og åndelighet alltid bare skulle bli større og større. Og så sørger vi som over et tapt Paradis. Hvor er nå veksten? Vi har jo i stedet bare avtatt. Men opp fra ruinene av denne vår ødelagte herlighet, står det fram en ny og større kjennskap til Kristus. Og på denne sørgelige oppdagelsen lærer vi bedre å holde fast på Ordet.
Og nå gjør vi den herlige oppdagelsen: Ikke en gang troen er frelseren vår. Heller ikke kjærligheten eller noen troens og Åndens frukter.
At bare Kristus selv i egen person, med alt han selv har gjort i vårt sted, er vår eneste og hele rettferdighet som gjelder for Gud. Og at alle de bitre erfaringene vi har vært igjennom, har vært nødvendige. Bare for å lære oss å ta alt dette alvorlig inn over oss.
Det er en stor nød hvor lite selv de fleste troende kjenner sin Herre Kristus. De forstår nok at han en gang har dødd for oss, og bar våre synder på sitt legeme opp på treet. Men når det gjelder å tro og leve på dette, så har de bare trøst for de gamle syndene. De har en holdning som om Kristus for dagen
i dag og for all framtid, har overlatt til oss å selv tro, elske o.s.v., så Gud kan være nådig mot oss. Som om vi nå skal bestå for Guds åsyn med vår egen rettferdighet.
Kristus som yppersteprest - nå - i himmelen - !
Det er få som vet og tror hva det vil si at Kristus selv hver tid og stund er vår rettferdighet. Som apostelen sier: Han «er for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24, eller «han er yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis».
Kristi yppersteprestlige embete omtales i to betydninger. Taler en om hans prestedømme her på jord, så tenker en på det offer han ved seg selv bar fram på korset, der han tok lovens forbannelse bort fra oss og ble vår evige forsoning med Gud. Dette gjorde han som den rette Aron.
Omtales hans yppersteprestlige tjeneste i himmelen, så pleier en med det vanligvis å tale om ham som vår frelses høvding, vår forsvarer og forvalter over de hellige rikdommene, som nå deler ut til de troende all den herlighet han tilveiebrakte gjennom sitt blod. Med det tenker en også på hans prestelige forbønn hos Faderen.
Og med dette tror en alt er sagt om hans prestelige tjeneste i himmelen. Men fremdeles ser en bare den ene, og ikke på langt nær den herligste siden av saken. Den saligste og største trøsten er ennå skjult. Og hva kan så det være?
Det er det Heb 9:24 omtaler slik: «Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld». Hør! Han er «for Guds åsyn for vår skyld»!
Og det sier noe mer. En har vel ant noe om dette når en taler om at han går i forbønn for oss. Men denne anelsen har nok langt fra nådd inn til dybden i dette budskapet. For hvis en med det mener at han ennå ber om forlatelse for våre synder, så ligger det heller i dette bare en finere form for fornektelse eller tåkelegging av Kristi store og fullbrakte verk for oss. Som den kjente F.W.Krummacher sier om dette: «Må Kristus fremdeles be om vår benådning, så får det jo utseende av at han ikke fullkomment har fullbyrdet sitt frelsesverk».
Vi skal legge merke til at det står ikke noe sted i Skriften at han nå i himmelen ber om forlatelse for våre synder. Ordet i 1Joh 2:1 om at vi «har en talsmann hos Faderen», handler ikke om noen bønn. Og når det i Heb 7:25 heter at «han alltid går i forbønn for dem», må vi være klar over at ordet i grunnteksten ikke taler om å «be», men at han «trer fram for oss», eller egentlig trer i mellom.
Og tenker vi på forbønn om Guds nåde imot oss, skal vi huske på Kristi ord: «Jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker dere», Joh 16:26-25. Noe annet er at han lovet å be Faderen sende Den Hellige Ånd til oss (Joh 14:16).
Det er bare bønn om nåde og forlatelse for oss, som vi ut fra Skriften skal anse som fullendt fra Kristi side, og ikke lenger skal kreves av vår Yppersteprest. For apostelen sier at han «i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, bar fram bønner..», Heb 5:7, og at han med sitt fullbrakte offer «vant en evig forløsning», Heb 9:12. Og: «Der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd», Heb 10,18.
Men om altså den nevnte oppfatningen av Kristi forbønn bortfaller, så kommer en langt større og herligere trøst i stedet. Og det er det Skriften kaller foretrede, tre fram, eller tre i mellom, at han «åpenbares for Guds åsyn for vår skyld». Og hva vil så det si?
Kristus var gitt av Faderen, og sendt for å stå som «den andre Adam» i vårt sted overfor loven. Fra krybben til sin grav levde og handlet han i vårt sted. Dette lærer Skriften mer uttrykkelig enn noe annet: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi .....» Han tok på seg det
som krevdes av oss, og vår skyld - «født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven».
Det han gjorde, det gjorde vi. Det han led, det led vi - vi «som har gjort dette klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd».
Og hva gjør han nå for oss i himmelen?
Apostelen har i Heb 9:24 noen særdeles talende ord som betyr: «for nå å åpenbares, vise seg, stille seg fram for Guds åsyn for vår skyld». Han stiller seg fram for Gud, Faderen, ikke bare med de forherligede sårene - som tegn på sin uendelige lydighet - men i den skjønne skrud av hele lovens oppfyllelse for oss. Og han er med dette Faderens fullkomne velbehag, fryd og tilfredsstillelse.
«Men det har han jo vært helt fra evighet av?» sier du kanskje. Nei! Og merk deg dette! Nå er han det ikke bare som det evige Ordet, som var i begynnelsen hos Gud. Men nå er han alt dette som «Menneskesønnen», «den andre Adam», som sin menneskelige slekts hode og garantist.
Han ikke bare åpenbarer, eller stiller seg fram for Faderen selv, men han stiller fram, eller trer fram for Faderen i sin person «alle sine lemmer». For legg merke til hva det er apostelen sier: Han er «for Guds åsyn for vår skyld» - Merk: for vår skyld! (sv: «oss til godo»).
Som den evige Faderen en gang så hele menneskeslekten i den ene «Adam», slik ser han nå alle Kristi lemmer i Kristus alene.
I Kristi skikkelse ser han vår skikkelse, i Kristi lydighet vår lydighet. I Kristi renhet, skjønnhet og elskverdighet ser han vår! Som Kristus selv uttrykkelig sa: «Jeg helliger meg selv for dem, for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19. Og Paulus sier: «Han har benådet oss i den Elskede» (COR’s Bibels gjengivelse av Ef 1:6).
Men at Faderen ser oss i Kristus, betyr jo da at han også elsker oss i Kristus «med den kjærlighet som han har elsket ham med» (Joh 17:23,26), og som derfor i Skriften kalles hans «kjærlighet i Kristus Jesus».
Må så ingen gjøre seg den forferdelige forestilling av saken, som om Gud ikke skulle vite at vi er urene syndere! For det vet han selvsagt meget godt. Men han elsker oss langt over alt vår forstand kan fatte. Slik at akkurat når vi går og sukker og tenker at vi er forferdelig syndige i hans øyne, så ser han med sine øyners lyst på oss - bare fordi Kristus er som yppersteprest for Guds åsyn for vår skyld!
Så gjelder det bare at vi lar oss nøye med dette, og ikke vil bli funnet i noe annet enn i Kristus (Fil 3:9).
Vil du ikke la deg trøste før du selv er blitt hellig, så vil du bli frelst på din egen hellighet. Vil du tvile på Guds vennskap, fordi du ikke anser din tro så sterk som den bør være, da vil du bli frelst på din tro. Tror du at Gud ikke elsker deg, fordi du kjenner deg så tørr og kald i hjertet, så vil du bli frelst på dine varme følelser.
Du vil selv være din yppersteprest, du vil bli frelst i ditt eget navn!
Vokt deg for vantroens opprør mot Herrens Salvede!
C.O.Rosenius
OBS! Fra ny bok: «I Åndens helliggjørelse» - beregnet ferdig i slutten av februar - innbundet - ca. 170 sider. Pris ca.kr.125,-. Kan bestilles nå.
Betydelig supplert fra originalutgaven, dels i ny oversettelse, alt i ny oppdatert språkdrakt, - i forhold til 1945-utgave med samme tittel.
Sjelens ro
Alt slags ondt, både vår selvlagede frelsesvisshet og vår fortvilelse, kommer av den falske holdningen at vi skulle være i stand til å utrette noe som helst godt. Slik er vår natur. La oss aldri glemme det!
Men: Å, for en nyttig ydmykelsesprosess for vår åndelige helse, - og for en salig fred, for en hvile og sabbatsro for sjelen, - når jeg får se at jeg ikke er i stand til å utrette noe som helst. Ikke en gang å tenke eller ville. Ikke en gang frykte eller tro. Ikke elske eller gjøre. Men får erkjenne at alt bare er nåde og gave gjennom Jesus Kristus vår Herre!
Å, for en salig fred og sabbatsro for sjelen; helt og holdent ha alt bare i ”Herren, både rettferdighet og styrke”!
C.O.Rosenius
Spre Arven - !
Spre bøkene! Spre bladet, som sendes gratis til alle som selv vil ha det.
Bestill tidligere numre av bladet, og del ut.
Er det ikke flere som vil dele ut nr.2/2000 med advarslene mot 78/85-oversettelsen av Bibelen - og nådens budskap i alle de andre numrene, ikke minst nr.4/2000 (om hva Gud gav oss i reformasjonen)? Alt gratis!
OBS!
Hele «Romerbrevets budskap» (3 bind) av C.O.Rosenius legges nå inn som kommentar på de to største databiblene i Norge.
Av Rosenius-litteraturen er nå «I syndsforlatelsens rike» ferdig, «Romerbrevets budskap» er i produksjon - og antagelig kommer mer - som lydbøker - for svaksynte - men også til bruk for deg som heller vil høre, f.eks. i bilen.
