Bedraget
De fleste erkjenner at vårt land i dag er under Guds dom. Og vi spør: Er bedraget, som alt hersker blant oss, dommen?
Vi vet ikke svaret. Vi vet at en atombombe kan utslette alt liv, men de frelste går hjem til Gud. Men vi vet at et bedrag fanger sjeler så de tror de er frelst - uten at de er det. Det er vel ingen tvil om hva som vil være den verste dommen over vårt land!
Jeg har selv levd i et bedrag; trodd at jeg var en «bibelsk, skrifttro kristen». Jeg har vært på de «veiene» jeg vil dele med deg her. (Som Paulus, Martin Luther, John Wesley, vårt eget lands kjære Øivind Andersen og tusenvis av andre - før de fikk se sannheten, og kunne vitne om da de ble født på ny og fikk liv i Gud).
Det er min inderlige bønn at du må ta imot dette budskapet med den ånd disiplene møtte Herrens alvorlige advarsler med: «Herre, det er vel ikke meg?», Mark 14:19.
Satan vil straks uroe deg med tanken på hvordan det vil bli oppfattet rundt deg hvis det skulle vise seg at dette gjaldt deg. Det gjorde han også med meg. Men så talte Guds Ånd til meg, og viste meg at hvis det var tilfellet, at slik stod det til med meg, så var det jo ikke noe større i hele verden som kunne skje med meg, enn at jeg fikk vite det, og fikk det rett med Gud!
Jeg kan aldri få takke Gud nok for at han fikk vekket meg opp fra bedraget: «min kristendom», og åpenbart evangeliet om Guds Sønn for meg!
-----------
La oss så først se på Satans typiske angrepsform. «Slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere», 1Mos 3:1-3.
Det er dette «Har Gud virkelig sagt», de fleste er opptatt med, hvis noen i det hele tatt tar opp og taler om slangens angrep i hagen.
Men dette «Har Gud virkelig sagt», er ikke noe bedrag. For et bedrag er noe som er til forveksling lik sannheten. Når da slangen sier: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen», så var det langt fra det Gud hadde sagt. For han sa at de kunne ete av alle trærne i hagen, unntatt det ene; kunnskapens tre.
Men det er et angrep på Guds ord, som sannelig er alvorlig nok.
Dette er Satans typiske angrepsform. Og hans første angrep fanger og feller mange - på begge sider i kampen om Guds ord.
Den alt vesentlige kampen «for Skriften» foregår i dag «i kunnskapens tre». Det angripes og diskuteres: «Har Gud virkelig sagt». Og forsvaretfor Skriften trekkes inn på samme intellektuelle plan som angrepet.
Jesus sier: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv», Joh 5:39-40.
Vi vet at Jesus møtte alle angrep utelukkende med: «Det står skrevet»; bare Skriftens egne ord. Øivind Andersen sa: «Enten de kaller det paneler eller hva navn de setter på det, så er det å diskutere Guds ord av Satan altså».
Bedraget: Dere skal bli lik Gud...
Eva oppfatter slangens første ord som selve hovedangrepet, og gjør som alle andre som oppfatter noe som et hovedangrep; setter alt inn mot det, - og tror dermed kampen er utkjempet.
Men da setter Satan inn sitt virkelige hovedangrep: «Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt», 1Mos 3:4-6.
Her fanges og «engasjeres» det falne menneskes natur, som etter syndefallet nettopp er skapt for slike «utfordringer»: dere skal bli.... For ikke å snakke om tilføyelsen «..bli slik som Gud og kjenne godt og ondt».
Og det er vel ikke så galt? Tvert imot må da det nettopp være noe å strebe etter?
Profetiske Nils Skjælaaen skrev en gang til meg:
«Der er bare étt bedrag; det første!»
I Mat 16:13-25 får vi se klart hva bedraget dypest sett går ut på.
Jesus spør disiplene hvem de sier at han er. Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds Sønn». Og han opplever at Jesus - i alles påhør - sier om ham at «kjød og blod har ikke åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet.....»
Umiddelbart etter ser vi Jesus begynner å tale om at han skal gå opp til Jerusalem, skal lide og dø, og skal oppstå på den tredje dagen, Mat 16:21.
Det er altså evangeliet om fullbyrdelsen av hele menneskehetens frelse, Jesus forkynner her!
Da ser vi Peter griper inn og vil stanse ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!»
Vær klar over at
det er alltid dypest sett mot evangeliet bedraget settes inn!
Straks ser vi Jesus gjenkjenner - denne gang i Peter - slangens hovedangrep mot menneskehetens første stedfortreder: «Dere skal bli lik Gud...».
Nå er Peter blitt noe i seg selv. Men straks avvæpner Jesus ham med: «Vik bak meg, Satan! .... du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til! M.a.o.: Du har ikke sans for det som er av Gud, bare for det som er av mennesker.
Forkynnerens fare
Vi finner dette igjen i Paulus’ ord til Filipperne, hvor han taler om å sende Timoteus til dem, for han har «ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dem. For de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til», Fil 2:19-20.
Hva er dette: de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til?
Det er slett ikke det at de er opptatt bare med sitt predikantyrke, sin lønn..... sitt eget i den forbindelse. Men at «de søker alle sitt eget», er akkurat det samme som Jesus sier til Peter: «bare sans for det som er av mennesker».
Disse predikantene som Paulus ikke ønsker å sende til dem, vil legge vekten på menneskenes eget; at tilhørerne har gått fram, har bøyd seg, har gitt seg over, har tatt imot, og så blitt opptatt med troen, bønnen, lydigheten... Altså det de selv kan delta med - «sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til»
Hva er det Paulus frykter for hos korinterne?
Han skriver: «Jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus», 2Kor 11:3.
Hvordan dåret så slangen Eva med sin list? Jo: «dere skal bli lik Gud og kjenne godt og ondt».
Paulus frykter for at en slik forkynnelse skulle få slippe til hos korinterne, så de fikk
en annen Jesus, en annen ånd, et annet evangelium
Legg merke til at verken Jesus, ånd eller evangelium mangler. Men alt sammen var «en annen» - enn det de hadde fått ved Paulus’ forkynnelse.
Vi ser det rundt om i vårt land i dag. Mennesker går fram i vekkelsesmøter, og bestemmer seg. Da er slike forkynnere som Paulus ikke ville sende til filipperne, fornøyd. Da slår deres misjonsblad opp at de har vekkelse. Og så kan de reise videre til nye jaktmarker.
Men der er ingen lærere, ingen som kan vise menneskene forskjellen på det rent sjeliske og det Guds Hellige Ånd virker.
Misjonærene Marie Monsen og Nils Skjælaaen slo følge hjemover etter et vekkelsesmøte de begge hadde vært på her i landet. En lang tid sa ingen av dem noe. Så sa Marie Monsen: «Denne vekkelsen er ikke ovenfra, den er nedenfra».
Det skjer «vekkelser» - fødsler - til dels åpenbart «åndelige». Men det er sjelisk «åndelighet». Det er treller, det Bibelen kaller «uekte barn», ikke løftets barn, som fødes.
Det er klart at når et menneske over lang tid har gått i spent oppgjør med seg selv og hva det skal gjøre, - det kan gå på å overgi seg til Gud, valg av livsledsager, og for så vidt hva som helst -, så opplever de en uendelig frigjørelse når avgjørelsen er tatt. Slik også når de går fram ogovergir seg til Gud i et vekkelsesmøte. Og det kan være virket av Gud. Men det virker i seg selv ingen ny fødsel. De er ikke dermed gått over fra døden til livet. Likevel opplever de en enorm frigjørelse, - og tror de er fri (åndelig talt). Men det er de ikke uten videre. Og det finnes det nesten ingen i dag som kan fortelle dem.
Så vender vi oss «hver vår vei», Jes 53. Ikke hver vår vei vekk fra Gud. Men hver vår vei til Gud. Det er slik vi demonstrerer at vi har
ikke sans for det som hører Gud til,
men bare for det som hører menneskene til
Vi ser tre hoved«veier» tilhørerne blir sittende igjen med etter dagens forkynnelse:
Noe vi skal gjøre,
Noe vi skal motta, eller
Noe vi skal være.
Noe vi skal gjøre - veien
Forkynnelsen går her ut på at «vi er så verdifulle for Gud», «at vi må få et større selvbilde», «vi må få se hvilke gaver Gud har lagt ned i oss», o.l.
Der er særdeles svak, oftest nesten ingen, bibelkunnskap.
Naturgaver oppfattes som nådegaver. Men vi vet at nådegavene viser tilbake til Gud, mens naturgavene viser tilbake til mennesker. Så er da også resultatet blitt en masse blomsteroverrekkelser som opphøyer skaperverket framfor Skaperen.
Når økonomien truer hører vi at «ledelsen må samles for å legge ny strategiplan» ....... (Ikke for å falle på kne og påkalle Gud, som Bibelens menn gjorde i nød). Vi har sett en leder uttale : «Misjonen står og faller med om vi får flere abonnenter på (misjons-) bladet».
Vi er kommet inn i en ond sirkel der vi drives til å holde møter for å få penger til å holde møter.
Etter hvert fokuseres det ikke lenger på Gud, men på «Misjonen». Misjonen trenger deg, kall fra Misjonen, ut for Misjonen o.s.v.
Dagens utlodningsvesen er noe av det som klarest avspeiler situasjonen. Det begynte med noe ganske annet, nemlig at mennesker ikke hadde penger å gi. Men forkynnelsen om Jesus Kristus tente nøden for sjelers frelse. Så leser vi om hvordan de skar sølvspenner av skoene sine, gikk kanskje hjem og løste en kalv eller et lam, og gav det til Guds rike. Så måtte disse ofrene realiseres. Og det skjedde gjerne ved en auksjon.
Men med dagens utlodningsvesen går man rundt og tigger gevinster hos denne verden; banker, bedrifter og forretninger (søker hjelp i Egypten). Og så søker man å få mest mulig penger av verdens barn ved å innby dem til utlodningen.
Men Guds ord sier: «Alt som ikke er av tro, er synd», Rom 14:23b. «Du gjør vel med å hjelpe dem (utsendte brødre) på vei, slik det er verdig for Gud. For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene», 3Joh, v.6-7.
Og «enhver som kjente at hans hjerte drev ham, og at hans ånd tilskyndet ham til det, kom med gaver til Herren.... , 2Mos 35:21 m.fl. Det er bare evangeliet om Guds Sønn som kan skape Gudgitt misjonsglød -! Men når vi ikke lenger taler om å «bli født på ny», har vi ikke lenger «hjerter som driver» til å gi gaver til templet. Da må vi få noen til å «vise ny film fra misjonsmarken for at misjonsgløden kan bli tent».
Og så lodder man gevinstene ut. Men hvilket gjenfødt Guds barn kan ta imot noe som en slags «gjentjeneste» for at de gir til Guds rike? Guds ord sier: «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det», Mat 10:8.
Bibelens mange eksempler gjentar seg: I mangel av åndskraft «går vi ned til Egypt og kjøper hester og vogner» Jes 31:1,3 m.fl. Dagens «kristenfolk» reiser langveis for å oppleve musicals, drama o.l. i våre kirker og bedehus som ikke lenger er innvidde, hellige Gudshus. Men er gjort om til teatersal, hvor det klappes og pipes til aktørenes (ikke Guds) ære.
«De sier at de kjenner Gud, men de fornekter ham med sine gjerninger», Tit 1:16.
Profeten Esra skulle lede gjenreisningsarbeidet av Jerusalem. Han sier: «Jeg unnså meg for å be kongen om krigsmakt og hestfolk til å hjelpe oss mot fiender på veien. Vi hadde jo sagt til kongen: Vår Gud holder sin hånd over alle dem som søker ham, og lar det gå dem vel, men hans makt og hans vrede er over alle dem som forlater ham. Så fastet vi og bad vår Gud om hjelp, og han bønnhørte oss», Esr 8:22-23.
George Müller, som bygget alle barnehjemmene i England, hadde selv ingen penger. Jo større problemet hans var, jo færre torde han betro det til. Var det riktig stort, betrodde han seg ikke til noen. Han var redd for at de selv skulle begynne å «hjelpe til», løse problemene på menneskelig vis - - ! Han talte bare med Gud.
Noe vi skal motta - veien
Her finner vi dem som er opptatt med noe de skal motta.
Noen kom kanskje som søkende først på «noe vi skal gjøre»-veien. Men de så hvordan verdens metoder dominerer denne veien. Så søkte de videre ut.
Mange hadde en virkelig trang etter et dypere bibelsk liv. Men slangens «dere skal bli lik Gud...» har nå fanget dem.
Og her er det tilsynelatende «bibelske» tilstander. Her er det lydighet, tro, bønn, lovprisning, tungetale, profetier....
Men der er ingen lærere, ingen som kan prøve ånder. De kjenner ikke forskjellen på det som bare er sjelisk, og det som er Den Hellige Ånds gaver. Guds ord har ikke fått «trenge igjennom helt til det fikk kløve sjel og ånd......og dømme hjertets tanker og råd», Heb 4:12.
De vet ikke at de store underne kan være fra Satan så vel som fra Gud. Vi ser Skriften forteller at «den lovløse» skal komme «etter Satansvirksomhet med all løgnens makt og tegn og under», 2Tess 2:9.
Og det svært alvorlige er at vi ser Bibelen forteller at «Gud sender dem denne kraftige villfarelsen, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten», v.10,11.
Vi ser også hvordan tegnsutleggerne skapte tilsvarende undergjerninger når Moses og Aron i Guds navn lot underne skje foran Faraos øyne, og mange andre eksempler i Bibelen på dette.
Vi skal være klar over at når Satan ser at tørsten øker, og det bes om noe som er farlig for hans rike; vekkelse, åndelige gaver o.s.v., da er Satan slett ikke interessert i at ikke noe må skje. Nei, da sørger han virkelig for at noe skjer, - hans egen forfalskning, så likt det ekte som nødvendig. For at nøden og bønneropene ikke skal fortsette, men gå over til halleluja over at «nå har vi det!»
Jesu ord til menigheten i Efesus, og til de opprømte 70 disiplene taler advarende til oss her: «Gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!», Åp 2:2-5, Luk 10:20.
Noe vi skal være - veien
Her er vårt mål framfor alt å være virkelig skrifttro.
Her er nidkjære, alvorlige, bibeltro mennesker. Det bevisste målet er «tilbake til Bibelen». Samme mål som så mange hadde før selve reformasjonen møtte menneskene med evangeliet, så de fikk nok med frelse for fortapte syndere i Jesus Kristus alene.
Her tar man for seg emner som den teologiske utvikling, det å prøve ånder, bibelske ekteskap, bibelsk familieliv o.s.v.
Igjen minner vi om Jesus ord: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv».
Her kan vi også finne dem som legger all vekt på helliggjørelsen. Men som ikke fatter den rene læres evangelieforkynnelse, for den blir «for lettvint og lite alvorlig».
Alle disse «veiene», hver på sitt vis,
de holder i live det som skulle dø,
og dreper det som skulle leve
Esek 13:17-22.
Vi vil understreke at vi med disse «veiene» ikke har vært opptatt med å tenke på konkrete menighets- eller misjonsmønstre. Men vi taler her først og fremst om enkeltmenneskets «vei» - som også kan ha gått veien om, eller være sammensatt av, mer enn én av de nevnte «veiene».
Som så mange, har jeg selv vært innom alle tre «veiene», på min leting etter sannheten - til jeg selv ble funnet av Ham som er både Veien, Sannheten og Livet.
Karakteristisk for dem som er på disse «veiene» er nok at de aldri er kommet så langt at de har fått «en lukket munn», Rom 3:19. De har aldri «ligget der avkledd og halvt ihjelslått ved veien», Luk10:29 flg. (som er Jesu lignelse om hvordan et menneske blir frelst).
Og så fått oppleve at Jesus har kommet forbi, har sett dem, bøyd seg ned, renset sårene, løftet dem opp, ført dem til herberget og betalt for dem. For først da er det Ham som får all ære - alene!
Med alt dette vi skal gjøre, motta eller være, holder vi i stedet i live det som skulle dø (så Herren kunne få gjort det levende), og dreper det som skulle leve (Gudslivet hos de få).
Bedraget har etter hvert fått alvorlige konsekvenser
Studentene ved bibelskoler og høyeste misjons- og teologiske studier i vårt land, lærer ikke lenger de grunnleggende sannhetene om at vi ved syndefallet mistet Gudsbildet i hjertet. At vi da også mistet «den frie vilje» når det gjelder å komme til Gud og bli frelst. Og hva det vil si å bli født på ny.
Reformasjonens menn slo fast at læren om rettferdiggjørelsen er nøkkelen, den eneste, til hele Skriften. At kirken (den levende) står og faller med læren om rettferdiggjørelsen. Og at det er Guds rettferdighet alene som er kilden til all sann kristendom, alt liv, all kraft, fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i menneskenes hjerter.
Alt dette «overkjøres» av 78/85-overs. av Bibelen som har et virvar av nye formuleringer som tåkelegger Bibelens salige budskap om rettferdiggjørelsen. Og ca. 50.000 ex. av den Bibelen ble spredd i år 2000. Mens bare 7-8.000 ex. ble spredd av hver av Norsk Bibel 88 og Den Norske King James-oversettelsen: «Bibelen, Guds Ord».
Det er ikke bare festningsverk etter festningsverk som er forlatt og overgitt til fienden. Det er selve grunnsannhetene og veien til frelse, - men dermed også han som er vår frelse, som er forlatt og forkastet.
Tilstanden i vårt land er i dag langt verre enn den var på Luthers tid.
Forkynnerens fristelse under alt dette,
til å «skjerme budskapet»
Denne fristelsen har rammet mang en forkynner. Bevisst eller ubevisst tror de at de må «skjerme» budskapet ved ikke å gå inn på «farlige emner», - så de kan få fortsette å forkynne budskapet.
Bakgrunnen er jo at hvis en forkynner i dag tar opp for mye konkrete, utbredte synder, eller verdsliggjørelsen innen kristenheten, vil han snart bli kneblet eller avsatt. Flokken vil ikke uroes. Og misjonens ledelse vil ikke miste tilhengere - og penger.
Det er svært alvorlig at disse forkynnerne, verken direkte i forkynnelsen eller i sjelesorg, advarer unge og eldre mot å gå under død forkynnelse, eller delta i kristelig virksomhet som gir åndelig død.
De lever ikke etter Paulus’ ord i 1Tess 2:4: «Etter som Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter».
De vil da heller aldri kunne si som Paulus: «Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere...... Jeg er ren for alles blod. ..... Jeg har forkynt dere hele Guds råd», Apg 20:26-32.
Kjennetegnet på den bedratte
Kjennetegnet er dette uhyggelige, som ethvert gjenfødt menneske i ettertid ser; Laodikeamenighetens: du vet det ikke.
Vi ser det hos Samson. «Han visste ikke at Herren var veket fra ham», Dom 16:20. Vi ser det hos profeten Hosea når han sier: «Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke. Hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke», Hos 7:9.
Og hva er det du ikke vet?
Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken
Med det de skal gjøre, det de skal motta eller det de skal være, sier de alle: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingen ting», Åp 3:17. Dette er blitt deres kristendom. Dette lever de på.
Og dette skjuler deres sanne tilstand: «Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken», Åp 3:17. Og det som skildres her somdu vet ikke, er at du vet ikke om selve din dype, bedratte tilstand overfor Gud - som er hele menneskehetens naturlige tilstand etter syndefallet. Du kjenner det ikke før du vekkes opp, avsløres av Gud, og fødes på ny.
Du «kan det» kanskje teoretisk, men kjenner likevel ikke din egen fortapte tilstand. At du har mistet Gudsbildet i hjertet, og ikke har noen «fri vilje» når det gjelder frelsesspørsmålet.
Bedraget har selvsagt høyst forskjellig grad hos den enkelte. Vi sier ikke at det ikke finnes noen som har liv på disse «veiene» vi har nevnt. Men det vil være meget vanskelig, om i det hele tatt mulig, for et Guds barn å overleve i slike sammenhenger, der forkynnelse og virksomhet «holder i live det som skulle dø, og dreper det som skulle leve», Esek 13:17-22.
Og de som kjenner seg igjen i noe av dette, har i allfall helt sikkert all grunn til å frykte, og rope til Gud: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!», Sal 139:23-24.
Sans for det som hører Gud til/som er av Gud
«Det som hører Gud til» er det fullbrakte frelsesverket som gis oss i Jesus Kristus. «Nå har jeg sett din frelse», Luk 2:30». De som er nådd fram synger: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet», Åp 7:10. «I ham er det vi lever og rører oss og er til», Apg 17:28.
Hans navn er «JEG ER» - frelsen og alt vi trenger, som er motsetningen til slangens: «Dere skal bli....»
«Kristus Jesus er blitt vår visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at - som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!», 1Kor 1:30-31.
«Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne», Luk 10:42. «Den gode del» - ikke plassen ved Jesu føtter, som vi ofte hører. Men Jesus selv, som sitt liv, sin stedfortreder - det eneste som ikke «skal bli tatt fra oss» i døden. Maria «hadde nok» med Jesus.
«Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3.
«Ved ham har vi ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet», Rom 5:2. Gud har i Jesus Kristus «opprettet en evig pakt» med oss, Jes 55:3.
Den gjenløste flokk synger «den nye sangen» - som bare taler om Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod, Åp 14:1,3 og 5:9.
------------
Skal vi bli fridd ut fra alle «våre veier», må vi finne tilbake til veiskillet!
«Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk» 2Mos 8:23 (NB-88)
Det er en av de mange gangene Moses og Aron går inn til Farao og byr ham i Guds navn å la Israels folk få dra ut fra Egypt. På Guds vegne truer Moses denne gang med å sende fluesvermer over Egypt, men bærer fram Herrens ord til Faraoa, som sier «Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk». Fluesvermene kom over hele Egypt. Mens Gosen, der Israels folk bodde, ble spart.
Denne frelsen til skille er et veldig budskap. Det er «selve saken».
Vi møter det igjen allerede 4 kapitler senere, markert på sitt aller sterkeste. Der er det Moses for første gang får Guds forskrifter om påskelammet. Lammet skulle slaktes, og blodet skulle strykes på øverste dørbjelke, og på dørstolpene der Israels folk bodde. Og når Herren gikk gjennom landet for å slå egypterne, skulle blodet være tegnet. Der Herren så blodet, ville han ikke la ødeleggeren slippe til.
Han satte en frelse til skille mellom sitt folk og Faraos folk. Nå ble Israels folk frelst ut fra trellehuset.
To kapitler videre ser vi det igjen forkynt. Israelsfolket er på vandring til det lovede land. Foran dem går selve frelsen, Jesus Kristus, i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. Så ser vi Moses og hele Israels folk med Rødehavet foran seg, og Faraos hær trenger på bakfra. Da taler Gud til Moses, og han sier til folket: «Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag!»
Vi ser hvordan «skystøtten (Jesus), som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten», 2Mos 14;19-20.
Gud sender oss sin frelse, Jesus Kristus. Han er selv skillet. Og her ser vi det karakteristiske kjennetegnet: «På den ene siden (overfor verden) er han sky og mørke. På den andre siden (for sine barn) lyser han opp natten. Halleluja! Lovet være Gud!
Her foregår den dype grensegangen
At det ikke er noen «frelse til skille» i kristenheten i dag, det åpenbares i alle retningene, på alle «veiene». Derfor bæres kristennavnet nå av hvem som helst. Og derfor er det bildet som tegnes i dag av «kristne mennesker», ikke et bilde av Guds sanne kristne i landet vårt.
Vi hører at det er «like mye samlivsbrudd blant kristne som ikke-kristne», «like mye samleie før ekteskap blant kristen som ikke-kristen ungdom», «mye bruk av stimuli blant kristen ungdom».
Der er også fall blant Guds ekte barn. Men Guds rike skal ikke også tilskrives de navnekristnes langt mer mangfoldige synder. Slik trår vi Guds Sønns blod under fot. Og slik voldes Guds rike stor skade.
Hvordan troen oppstår, altså omvendelsen
Og her kan du prøve deg selv, om du nå begynner å ane at du lever i et bedrag.
Under reformasjonen skjedde det frafall fra evangeliet, hvor flere på ny vendte seg fra evangeliet tilbake til den romerske gjerningskristendommen.
Det viste seg da at frafallet hadde først og fremst sin bakgrunn i feilaktig lære om hvordan troen oppstår, eller omvendelsen. «Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg», 1Tim 4:16.
Reformasjonen ble opptatt med det dødelige alvor om den rene lære. Og hvilken lære? Jo, læren om frelse for syndere i Jesus Kristus alene!
Det er gjenfødelsen det dreier seg om: «Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike», Joh 3:3. Og hvordan vi lærer om omvendelsen,hvordan vi blir født på ny, eller hvordan troen oppstår, gir også grunnlaget for hele forkynnelsen, fruktene av forkynnelsen, og hva slags «vekkelse» det blir. Om vi får livet i Guds Sønn, eller bare blir stående igjen med noe vi skal gjøre, noe vi skal motta, eller noe vi skal være.
Tror vi at mennesket i det hele tatt bidrar med noe som helst til omvendelsen, det å komme til troen? Enten vi kaller det at mennesket begynner, og Gud overtar. Eller at Gud begynner og mennesket så får kraft til å bidra til omvendelsen. Ja, så har vi mistet den rene lære. Da er det ikke lenger bare nåde. Da har vi vår trøst i noe vi skal gjøre, noe vi skal motta, eller noe vi skal være.
Kampen gjelder altså her, som alltid, spørsmålet om Bibelens og reformasjonens: Nåden alene. Eller om omvendelsen skal forståes dels som et nådens verk, dels som en menneskelig prestasjon.
Et eksempel ser vi tydelig i det som har skjedd etter reformasjonen når det gjelder utleggelsen av den evige utvelgelsen. Ganske tidlig kom det en utglidning der det forkynnes at Guds utvelgelse fra evighet av beror på Guds forutviten om hvilke mennesker som ville komme til, og bli ved i, troen inntil enden. Disse skal da være de utvalgte.
Men da gjøres jo utvelgelsen avhengig av menneskets tro. Og kan da ikke lenger være bare av nåde.
Mens reformasjonen hadde den klare og enkle bibelske læren at Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, Ef 1:4. Valgte altså Kristus i stedet for oss. I Luk 9:35 heter det da også: «Dette er min Sønn, den utvalgte» (bestemt form, entall).
Og at det er ved å høre dette budskapet om at vi ble utvalgt i Kristus før noe menneske var skapt og kunne delta i dette, at mennesker fødes på ny, altså kommer til troen, og blir bevart i troen. «Jesus er troens opphavsmann og fullender», Heb 12:2.
Det evangeliet som ble avvist av jøder og grekere, har altså den vidunderlige egenskap at det skaper selv troen på evangeliet.
Nå er vi inne i helligdommen
Vi møter frelsen til skille, mannen med de blodige sårene i hender og føtter. .......... «Nå har vi sett Guds frelse», at «frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet», Luk 2:30, Åp 7:10. Nå ser vi, nå lever vi på «det som hører Gud til».
Gud har omvendt oss fra kunnskapens tre til livsens tre. Vi eter av «Himmelbrødet», der vi mettes - uten å bli mette. Der vi berikes - uten å bli rike - !
Vi drar det ikke ned til oss. For «i ham er det vi lever og rører oss og er til», .... Han er vårt alt.... «Maria har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne». «Den gode del» = Jesus. Hun har nok med Jesus.
Den rene læren er evangeliet om en frelse - «ren» i Jesus sår alene. «Ren» for all min deltagelse, min tro, min lydighet, min bønn, min bibellesning, min skrifttroskap, . . .«Jeg vil ikke vite noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet!, 1Kor 2:2. Det var dette ordet reformasjonens «dødelige alvor om den rene lære» bygget på.
Og da blir bekjennelsen noe så enkelt, men dypt, som benådede synderes lovprisning til Gud.
Frelsen - og at vi blir i frelsen, er egentlig intet annet enn at hjertet får nåde til å skille mellom lov og evangelium, eller sette evangeliets frikjennende dom opp mot lovens fordømmelses dom.
«Mine får hører min røst».
Når vi selv har erfart hva vi ikke bare var, men også hver dag er, i oss selv, da kan vi heller ikke unngå å høre dem som «sier at de kjenner Gud, men fornekter ham med sine gjerninger», Tit 1:16.
Nå hører vi om de vi lytter til i forkynnelse og vitnesbyrd, er «de som har Jesu vitnesbyrd», Åp 12:17, 19:10. Eller om de «taler av seg selv og søker sin egen ære», Joh 7:18.
Nå hører vi om det er Åndens, eller det sjeliske, altså den falske og døde tungetalen, profetien, vitnesbyrdet, forkynnelsen.
Nå hører vi at mang en tale om skrifttroskap, bibelsk tro og bibelske emner - er død. For bibelsk tro, skrifttroskap og bekjennelsen må, som selve livet, fødes ovenfra.
Nå hører vi hvordan selv kampen for Bibelen i dag ikke er Guds. Men en kamp hvor mennesker på begge sider i striden sier Bibelen skal væreforståelig både for de innenfor og de utenfor. Mens Jesus sier: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige», Mat 11:25.!
Selv gikk jeg mang en gang hjemover fra møtene og sukket: Hva er det som er galt - med meg eller med forkynnelsen - særlig når ikke noe i forkynnelsen var verbalt galt? Til Gud svarte at «til sist er det bare på nådens Ånd du kan prøve alt i deg og rundt deg».
Går du under død forkynnelse?
Svært få er klar over faren for den som søker - og selvsagt også for den som har en kime av liv - ved å gå under død forkynnelse.
Denne forkynnelsen, så vel som alle våre veier «holder i live det som skulle dø, og dreper det som skulle leve».
Hvis noen er kommet til liv i Gud, men fortsetter å gå under den døde forkynnelsen, svinger de oftest mellom Isaks og Ismaels tilstand, og får aldri hvile bare på Guds Sønns blods grunn. Det gjelder særlig dem som ikke oppdager, eller vil innrømme, at forkynnelsen er falsk, om den kanskje høres rett ut, men likevel ikke er sendt av Gud. Og da er den ennå mer farlig. Da kommer Satan som en lysets engel.
Ønsker du den forkynnelsen som ikke er sendt av Gud, velkommen i bedehuset eller i ditt hjem? Betyr ikke evangeliet noe for deg? Skjønner du ikke hvor avgjørende det er at evangeliet blir bevart rent? Guds ord sier: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen. For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig i hans onde gjerninger», 2Joh v.10-11. Jesus sier: «Ta dere framfor alle ting i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri», Luk 12:1.
Vil du kanskje bare føre en høy bekjennelse, men ikke ta konsekvensene av det, og stanse utglidningene, eller bryte opp fra dem?
Husk: Det er kampen om evangeliet det står om!
Nøden legges først og fremst på Guds barn
Vårt land er i en forferdelig tilstand. Og det er ikke abort, homofili m.m. som er vår dødssynd. Men at kristenheten med sin virksomhet selv viser all verden at de ikke lenger har tillit til Guds ord, og dermed tramper på Guds Sønns blod (Heb 10:29).
Da har vi gitt opp Guds ord. Men «Ordet var Gud», Joh 1:1. Og vi har dermed forlatt Gud!
Men åpenbarer Gud denne fryktelige tilstanden for deg, så er det for at du skal ta det inn over deg som bønnenød.
Snakk ikke om «den forferdelige tilstanden i landet vårt», uten at det har fått drevet deg i bønn.
Har vi da noe av Jesu nød over Jerusalem? Har vi noe av denne hans hjertes gråt? Eller blir vi bare oppbrakt - eller motløse?
Gud taler i 2Krøn 7:13 om når han «lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg befaler gresshoppene å fortære landet, og når jeg sender pest iblant mitt folk», - som vi virkelig kan si har skjedd innen «den etablerte kristenhet» i vårt land i dag.
Men så fortsetter Gud, v.14: «og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land».
Vi må rope med Esra (kap 8-9-10), med Daniel og mange andre: «Vi har syndet. Vi har ikke hørt på dine profeter»...
Og så, med hånden på alle Guds løfter, be om tilgivelse for Jesu blods skyld, be Gud drive ut arbeidere til sin høst, reise opp støtter i sitt tempel på jord, og be om en himmelsendt vekkelse.